Mye vil ha mer og faen vil ha fler

Gjestekommentar: Johan Bang Johansen og Cathrine Greve
Jeg fortjener!
“Mye vil ha mer og faen vil ha fler”
sang Beranek tidlig på 1980-tallet.
Lite visste han hvor godt han beskrev norsk syting om manglende
ressurser tredve år senere. Det
spiller liten rolle at Europa sliter,
for jeg får ikke som fortjent! skriver
Johan Bang Johansen og Cathrine
Greve i Right Management.
“Ikke får jeg nok lønn, ikke får jeg nok
fritid, og lederen min gir meg sjelden
det jeg trenger. Stolen min er for øvrig
ikke ergonomisk tilpasset, kantinematen ikke variert, og åttetimersdagen er
i overkant lang.”
Vi skal ikke stå som dommere over
hvorvidt sytingen er berettiget eller
ikke, for vi vet at en ubalanse mellom
ressurser og krav kan gjøre oss både
ulykkelige, uproduktive og syke. Paradoksalt nok gjelder ikke dette bare når
vi har for mange krav og for få ressurser, men faktisk også det motsatte.
I dagens Norge er det stort fokus på
hva vi ikke får av ressurser, men mener
vi fortjener. Det er derimot mindre
fokus på kravene som stilles, og hvordan dette faktisk påvirker oss.
Som organisasjonsutviklingskonsulenter opplever vi at mange virksomheter møter de ansattes behov ved å
fylle på med ressurser, og det er vel og
bra. Allikevel savner vi også et fokus på
hvordan tildelte ressurser kan knyttes
opp mot relevante krav, for å gi tydelig
retning til de ansatte og støtte virksomhetenes mål.
Krav ses ofte på som negativt. Internasjonal forskning viser imidlertid at
dette er mer nyansert (Le Pin og Rich,
2010). De deler krav inn i to grupper;
krav som hindrer meg og krav som
utfordrer meg. Hindrende krav kan
være forstyrrelser som hindrer kontinuitet i arbeidet eller uforutsett overtidsarbeid, mens utfordrende krav kan
handle om klare tidsrammer, tydelige
krav til eget bidrag og forventninger til
prestasjoner.
Det er ikke vanskelig å forstå at hindrende krav har negativ påvirkning på
både produktivitet og helse. Krav som
utfordrer har derimot en klar sammenheng med engasjement, et psykologisk
begrep som sier noe om individets
energi, eierskap og tilstedeværelse i
jobben. Engasjement er igjen tett
knyttet opp imot resultater som lavt
sykefravær, høy produktivitet, bedre
endringskapasitet, markedsorientering,
kundetilfredshet,
redusert
turnover og bedre sikkerhet.
Når det ikke gis utfordrende krav,
legges det heller ikke til rette for å
strekke seg, og oppnåelse av ny læring
og mestring reduseres. Dette kan gi en
opplevelse av å ikke være nødvendig og
nyttig, ofte etterfulgt av en tilstand
preget av meningsløshet. I mangel på
mening leter vi mennesker etter en
forklaring på hvorfor vi ikke har det så
bra. Problemet er at vi ofte leter i feil
ende, nemlig etter flere ressurser, noe
som fører oss inn i en negativ sirkel
hvor vi aldri tilfredsstilles nok. Den
enkle opplevelsen av å mestre kravene
som stilles til meg er noe som raskt gir
mening. Tilføring av ressurser er selvfølgelig en nødvendighet, men ressurser som ikke knyttes tett opp mot
utfordrende krav, vil ikke være
meningsbærende i seg selv over tid.
For å skape et meningsfylt arbeidsliv
og gode resultater bør virksomheter
sette fokus på balansen mellom ressurser og utfordrende krav. Spesielt
når det satses ressurser på utvikling av
mennesker bør det knyttes tydelige
forventninger og målbare krav til hvordan nye ressurser skal gi effekt.
Mye vil nok alltid ha mer, og syting
være en del av samfunnsdebatten. La
deg allikevel inspirere av Kennedy,
spør ikke hva din virksomhet kan gjøre
for deg, men hva du kan gjøre for din
virksomhet. Det kan hende du også får
noe ut av det …
NESTE NUMMER: Øyvind Kvalnes, Handelshøyskolen BI
Kapital 17/2012
113