et antropologisk studie av kjønnsforestillinger blant filippinske au

ET ANTROPOLOGISK STUDIE AV KJØNNSFORESTILLINGER BLANT FILIPPINSKE AU PAIRER I AARHUS
Henriette Lund Skyberg
Veileder: Karina Märcher Dalgas
Institut for Antropologi
Københavns Universitet
Forord
Lite viste jeg, da jeg startet på min kandidat, at det var filippinske au pairer i Aarhus som
skulle interessere meg. Det å skrive denne oppgaven har vært en faglig og personlig reise. I
løpet av mitt feltarbeid, og arbeidet med denne oppgaven, har jeg fått mulighet til å sette meg
inn i emner og et sosialt miljø som for to år siden var ukjent for meg. Jeg føler meg privilegert
som har fått mulighet til å bruke så mye tid på noe som interesserer meg. Spesielt vil jeg rette
en stor takk til alle mine informanter, særlig de filippinske au pairene i Aarhus som tok meg i
mot, og lot meg tilbringe tid sammen med dem. Takk for at dere viste interesse for mitt
prosjekt, at dere holdt meg med selskap, og hjalp til med å vise meg veien i et ellers ensomt
og forvirrende feltarbeid. Uten dere ville ikke denne oppgaven vært mulig.
Jeg vil også takke min veileder Karina Märcher Dalgas, for din tid og ditt
engasjement. Du har vært en stor inspirasjon og faglig støttespiller gjennom hele mitt
prosjekt. Lena, Mari, Din, Mathias, Stine og Tina, takk for innspill i skriveprosessen.
Dette spesialet er til min mor som takk for din støtte, tålmodighet og korrekturlesning.
Om sitater og anonymisering:







Alle informanter er anonymisert. Av etiske hensyn fremstår de med andre navn, men
deres alder og bakgrunn er uendret.
Alle lengre sitater, over tre linjer, er skrevet med innrykket marg og enkel
linjeavstand. Sitater inne i teksten er markert med kursiv.
Alle sitater og utdrag fra intervjuer er gjengitt på originalspråket, enten engelsk eller
dansk.
I referanser til andre akademikere, presenteres forfatteren første gang med tittel og
fullt navn, f.eks. antropolog Henrietta Moore. Deretter refereres det kun til etternavn.
Tekst i firkantet parantes [au pair] indikerer mine tilføyelser, for bedre forståelse av
sitatet.
Tre prikker i et sitat ... indikerer en pause i samtalen
Tre prikker i parentes (...) indikerer at noe av sitatet er utelatt.
Antall anslag i oppgaven: 219.936
MØTE MED EN AU PAIR OG HENNES VERTSFAMILIE.
3
KAPITEL 1: INTRODUKSJON
4
AU PAIR SOM FEMINISERT ARBEIDSMIGRASJON.
5
AU PAIR-ORDNINGEN I DANMARK
7
DE ANALYTISKE PERSPEKTIVER; KJØNN SOM PERFORMATIVT OG INTERSEKSJONALITET.
9
KJØNN SOM PERFORMATIVT
10
KJØNN SOM INTERSEKSJONALT
13
OPPGAVENS STRUKTUR
16
KAPITTEL 2: FELTARBEID I AARHUS
18
AARHUS; ”DEN JYSKE HOVEDSTAD”
18
DET ”KJØNNSLIKESTILTE” DANMARK
22
FELTETS METODER OG ETIKK
24
DELTAGENDE OBSERVASJON
25
INTERVJU
26
POSISJONERING I FELTEN
28
KAPITTEL 3: FRA FILLIPINENE TIL DANMARK
30
ET ANTROPOLOGISK PERSPEKTIV PÅ MIGRASJON
30
MIGRASJON FRA FILIPPINENE
31
MANNEN SOM FAMILIENS VEGGER, KVINNEN SOM HJEMMETS LYS.
35
ETT NARRATIV, FLERE NIVÅER: PLIKTOPPFYLLENDE DØTRE OG SELVSTENDIGE KVINNER
39
KAPITTEL 4: AU PAIR ER EN HUN OG IKKE EN HAN
45
“NATURLIGE” KJØNNSROLLER: HUSARBEID SOM KVINNEARBEID
47
DEN ”RIKTIGE” AU PAIR ER EN KVINNE
50
REPRODUKSJON AV DET FEMININE, UTFORDRING TIL DET MASKULINE
55
1
KAPITTEL 5: AU PAIR; ”PÅ LIKE VILKÅR” ELLER FORSKJELLER?
59
DE FILIPPINSKE AU PAIRER
60
NÆRHET OG HIERARKI: RELASJONER MELLOM KVINNER
63
CHLOE: LIKE CINDERELLA
66
MICHELLE: NÆRHET OG DISTANSE
68
SAMSPILL MELLOM ETNISITET, KLASSE OG KJØNN
72
KAPITTEL 6: AU PAIR - LIVET FØR OG FREMTIDEN ETTER
74
AU PAIRENES FORTELLINGER
75
LUZEE: FRA HUSMOR TIL SELVSTENDIG KVINNE
75
ALLAN: WHEN I’M IN ANOTHER COUNTRY I CAN BECOME MORE MATURE
78
MIGRASJON OG ENDREDE KJØNNSIDENTITETER
80
FRIHET OG BEGRENSINGER
84
KAPITTEL 7: KONKLUSJON OG PERSPEKTIVERING
86
KONKLUSJON: AU PAIR SOM KJØNNET PRAKSIS
86
PERSPEKTIVERING: AU PAIR I DET ”KJØNNSLIKESTILLTE” DANMARK
89
LITTERATURLISTE
93
INTERNETTKILDER
99
ENGLISH ABSTRACT
101
2
Møte med en au pair og hennes vertsfamilie.
Det er en vindfull, men solrik søndag ettermiddag tidlig i mai, og jeg er på vei
hjem til en av mine filippinske informanter, Valerie, som har invitert meg til
middag sammen med sin vertsfamilie. Valerie er den som første som møter
meg i inngangsdøren. Hun tar i mot meg og viser meg rundt i huset, før hun
lar meg hilse på resten av familien. Selv går hun ned i kjelleren for å gjøre
ferdig en tøyvask. Valeries vertsfamilie, familien Holt, består av en familie på
fem, mor Maria, far Jens og de tre sønnene på syv, fire og snart to år.
Familien bor i en nyoppført bolig på tre etasjer og hage, i landlige områder
like utenfor Aarhus. Denne ettermiddagen er far utenfor og klipper gresset,
mens mor er i kjøkkenet og gjør i stand middagen. Førsteinntrykket av
familien er at den er en ”typisk” dansk småbarnsfamilie med en travel
hverdag. Begge foreldrene er i full jobb, mens de tre barna går i skole og
barnehage. ”Det er meget der skal til, for at få hverdagen til at gå op” sier
Maria til meg, og viser til den tidsklemma mange småbarnsfamilier opplever.
Det er jobb som skal passes, barn som skal hentes og bringes, og hus som skal
vaskes. For å få hverdagen til å gå opp, har familien derfor nylig valgt å få en
au pair boende. ”Vi mærkede først behovet, da barn nummer tre kom, og jeg
skulle tilbage i arbejde” sier Maria, som arbeider som lege. ”Hun [Valerie]
er til stor hjælp for os” fortsetter hun.
Valerie, kommer inn i kjøkkenet bærende på den yngste sønnen. Selv om det
er søndag og hennes fridag, spør hun om hun ikke skal hjelpe Maria med
middagen. Valerie er 27 år, og har kun bodd i vertsfamilien et par uker. Til
tross for at hun fortsatt føler seg litt fremmed i familien, sier Valerie at hun
har blitt veldig godt mottatt: ”Even though I’m a stranger I feel like I’m a
part of them, because we eat together and we talk about everything together”.
Valerie er egentlig utdannet lærer, men har aldri hatt en lærerjobb fordi hun
like etter utdannelsen reiste til Singapore for å arbeide som husarbeider. Nå er
hun i Danmark, hvor hun i den neste fremtid skal dele bolig og hverdagsliv på
”like vilkår” med familien Holt.
3
KAPITEL 1:
INTRODUKSJON
Begrepet au pair er fransk og betyr ”på like vilkår”. Formelt er ordningen definert som et
kulturelt utvekslingsprogram, hvor hensikten er at en au pair, i bytte mot lettere husarbeid og
barnepass i en vertsfamilie, skal kunne lære et fremmed språk og kultur å kjenne. Etter at
Danmark på slutten 1990-tallet åpnet dørene for au pairer fra ikke-vestlige land, har det de
siste fem årene vært en dobling i antallet au pair-søknader. I 2011 ble det innvilget 2.409 au
pair-oppholdstillatelser, hvorav 1.950 ble gitt til personer fra Filippinene (Nyidanmark.dk
2012a). Totalt er det anslått at det er en gruppe på omkring 4.400 filippinske au pairer i
Danmark, noe som gjør filippinere til den største gruppen av au pairer1.
I Danmark har au pair-ordningen de siste årene vært utsatt for en politisk og offentlig
debatt. Fra politisk konservativt hold blir au pair-ordningen presentert som en løsning på
kjønnslikestilling i danske småbarnsfamilier, hvor både mor og far er i arbeid, og som en
mulighet til å øke mødres deltagelse i arbeidslivet. Motstandere av ordningen hevder derimot
at slik ordningen fungerer i dag, så handler det om en utnyttelse av unge fattige fra Sør, og
sosial dumping. Blant annet argumenterer sosiolog Lise Isaksen for, at når au pair-ordningen
brukes til å ”frigjøre” danske mødre fra deres reproduktive ansvar i hjemmet, blir
kjønnslikestilling i den private sfæren satt på ”anbud” i det globale markedet (Isaksen
2010:11). Med andre ord; mens de danske kvinner tar seg av kjønnslikestilling på
arbeidsmarkedet, legger den filippinske au pairen til rette for kjønnslikestilling i
kjernefamilien.
Nyere undersøkelser om au pair-ordningen i Danmark, konkluderer med at ordningen
har mistet mye av sitt opprinnelige formål som kulturell utveksling, og i større grad handler
om arbeidsinnvandring (se f.eks. Stenum 2011, Korsby 2010). Selv om au pair-ordningen er
åpen for både kvinner og menn, blir både au pair-ordningens utforming og au pairens
reproduktive arbeidsoppgaver i vertsfamilien, slik som tøyvask, matlagning og barnepass,
forbundet med noe feminint2. Mot denne bakgrunnen, bygger dette spesialet på et feltarbeid
gjort blant filippinske au pairer, både mannlige og kvinnelige, i Aarhus fra februar til mai
1
Antallet er basert på tall fra 2009 (Korsby 2010:19).
2
I England var au pair-ordningen kun tillat for kvinner helt fram til 1993 (Griffith & Legg 1997:11). Selv om jeg
ikke har funnet tilsvarende informasjon i forhold til Danmark, illustrerer dette likevel at mannlige au pairer er
relativt nytt.
4
2011. Gruppen av informanter består av 21 filippinske au pairer, 16 kvinner og 5 menn, samt
fire danske vertsfamilier. Med et hovedfokus på forholdet mellom au pair og de voksne
medlemmene av vertsfamilien, er formålet med oppgaven å undersøke hvordan kjønn gjøres
og skapes i de sosiale relasjoner de filippinske au pairene inngår i, samt forstå hvordan
erfaringer fra migrasjon påvirker au pairenes forståelse av femininitet og maskulinitet. Min
problemformulering er som følger:
Med et særlig fokus på filippinske au pairers forestillinger om kjønn og
kjønnsidentitet, vil jeg undersøke hvordan filippinske au pairer gjør og skaper
kjønn i sine sosiale relasjoner.
Au pair som feminisert arbeidsmigrasjon.
Dagens utvikling av au pair-ordningen i Danmark, kan ses i relasjon til et større globalt
fenomen med feminisering av arbeidsmigrasjon, hvor kvinner fra utviklingsland migrerer for
å arbeide som private hus- og omsorgsarbeidere hos familier andre steder i verden. Forfatteren
Barbara Ehrenreich og sosiolog Arlie Hochschild forklarer denne formen for migrasjon med å
henvise til en global push-pull-effekt, hvor økonomiske problemer i hjemlandet skyver
kvinner ut i migrasjon, samtidig som de trekkes av et omsorgsunderskudd i rikere deler av
verden, hvor kvinner i økende grad forlater sine tradisjonelle omsorgsoppgaver i hjemmet til
fordel for arbeidsmarkedet (Ehrenreich & Hochschild 2002:7-8). Sett i lys av min
problemformulering tvinger denne globaliseringen av betalt hus- og omsorgsarbeid, hvor det i
mange tilfeller er fargede migrantkvinner som utfører det reproduktive arbeidet vestlige i
(hvite) familier, oss til å stille spørsmål ved konstruksjonene av kjønn i forhold til et
perspektiv på samspillet mellom kjønn, klasse og etnisitet3 (Glenn 1992).
Min interesse for hvordan filippinske au pairer gjør og skaper kjønn i sine sosiale
relasjoner, er basert på et ønske om å forstå hvordan migrasjon påvirker kvinner og menns
erfaringer om femininitet og maskulinitet. Oppgaven bygger på en forestilling om at sosiale
representasjoner av kjønn varierer krysskulturelt, og at transnasjonal migrasjon derfor
3
Reproduktivt arbeid refererer til lønnet og ulønnet arbeid i private hjem; slik som husvask, matlaging,
barnepass, tøyvask, samt pleie og omsorg av barn, syke og eldre. Dette er ansvarsoppgaver som stort sett har
tilhørt kvinner. Kjønnsforsker Evelyn Nakano Glenn påpeker hvordan betalte hus- og omsorgsarbeid, er arbeid
ofte utført av minoritetskvinner, noe som ikke bare produserer en feminisering av det reproduktive arbeidet, men
også en rasialisering. Glenn definerer betalt husarbeid som ”a racial division of reproductive laboure” (Glenn
1992).
5
innebærer bevegelser mellom forskjellige, men også lignende, sosiale og kulturelle
kjønnssystemer4 (Parreñas 2001, Pessar & Mahler 2003, Zlotnik 1990). Med bakgrunn i mine
informanters uttaleser, hvor både vertsfamilier og au pairer sammenligner au pair-ordningen
med andre former for betalt hus- og omsorgsarbeid, forstår jeg au pair-ordningen som en form
for arbeid, hvor au pairen er ”arbeidstageren” som bor og deler en hverdag med
arbeidsgiver/vertsfamilien. Med et slikt perspektiv ønsker jeg ikke å utelukke at det eksisterer
nære relasjoner mellom au pair og vertsfamilie, heller ikke at det er en kulturell utveksling til
stede, men at dette ikke lenger er ordningens primære funksjon, verken fra au pairenes eller
vertsfamilienes side.
Sosiolog og kjønnsforsker Helma Lutz argumenterer for at betalt hus- og
omsorgsarbeid ikke kan sammenlignes med annen form for arbeid, fordi det er konstruert som
et feminint, intimt og følelsesmessig involverende arbeid:
(…) domestic work is not just another labor marked, it is marked by the
following aspects: the intimate character of the social sphere where the work
is performed; the social construction of this work as a female gendered area;
the special relationship between employer and employee which is highly
emotional, personalized and characterized by mutual dependency; and the
logic of care work which is clearly different from that of other employment
areas (Lutz 2008:1).
Sitat hentet fra Lutz forteller om noe særskilt i de sosiale relasjoner mellom husarbeider og
arbeidsgiverfamilie. Lignende bemerker sosiolog Helle Stenum, som selv har forsket på au
pair-ordningen i Danmark, at forholdet mellom au pair og vertsfamilie, samt skillet mellom
privat og arbeidsliv, er vanskelig da au pairens arbeidsplass er deres hjem, samtidig som deres
hjem er deres arbeidsplass (Stenum 2011:149). Inspirert av Lutz og Stenum, sammen med
Glenns argument om at betalt husarbeid inneholder relasjoner av forskjeller i etnisitet og
klasse mellom husarbeider og arbeidsgiverfamilie, forstår jeg au pair-ordningen som en nær
og intim deltagelse i dansk familieliv, hvor de filippinske au pairene, både de mannlige og de
kvinnelige, inntar bestemte kjønnede roller og posisjoner i relasjon til sine vertsfamilier.
Oppgaven skriver seg inn i et feministisk antropologisk perspektiv på migrasjon, som
ønsker å undersøke hvordan transnasjonale relasjoner og prosesser, strukturerer og former
kvinners (og menns) erfaringer med det å være kjønnede subjekter (se f.eks. Pessar 1995,
Constable 1999, Keough 2006). En god del av den litteraturen som diskuterer temaet kjønn,
migrasjon og husarbeid fokuserer nesten utelukkende på kvinner (se f.eks. Parreñas 2001,
4
Kjønnssystemer forstått som sammensetninger av de kulturelle forventninger og forpliktelser knyttet opp til
kvinners og menns roller og posisjoner i et samfunn.
6
2008, Briones 2009). I min undersøkelse er jeg interessert i både kvinners og menns
erfaringer fra au pair-livet. At jeg også inkluderer mennenes perspektiver, og ikke bare
kvinnenes, gjøre det mulig å se hvordan både kvinner og menn forholder seg til kjønn,
migrasjon, hus- og omsorgsarbeid. Selv om antallet mannlige au pairer i mitt studie er for lite
til å si noe generelt om menns erfaringer, vil et fokus på menn bidra til å gi et annerledes bilde
på noen av de kjønnede prosessene som inngår i au pair-ordningens utforming og praksis5.
Min undersøkelse bygger på andre studier gjort av ordningen i Skandinavia (se f.eks. ,
Bikova 2008, Korsby 2010, Sollund 2010a, 2010b, Stenum 2011, Øien 2009). Når det er sagt,
er dette studier som i stor grad ønsker å avdekke økonomiske og undertykkende strukturer i au
pair-ordningen. Med et fokus på kjønn, er jeg interessert i å undersøke tilstedeværelsen av
kjønnede roller og posisjoner i au pair-ordningen, og hvordan dette påvirker de involverte.
Au pair-ordningen i Danmark
Au pair-ordningen i Danmark blir regulert av en bekjentgjørelse fra 1972, basert på
Europarådets felles avtale om au pair-ansettelse6. Med bakgrunn i denne avtalen blir en au
pair-ansettelse beskrevet som en midlertidig oppholdstillatelse, begrenset til totalt 24
måneder7. Før en au pair-søknad innvilges skal au pair og vertsfamilie inngå en skriftlig
kontrakt som knytter au pairens oppholdstillatelse til vertsfamilien. Denne kontrakten kan
avsluttes av begge parter med 14 dagers varsel. Dette betyr at au pairen blir nødt til å finne en
ny vertsfamilie, eller forlate landet innen to uker, hvis kontrakten avbrytes (Nyidanmark.dk
2012b). Både au pairens arbeidsoppgaver og det faktum at det skal undertegnes en kontrakt,
en kontrakt som ligner en arbeidskontrakt, gjør at au pair-ordningen har likhetstrekk med
andre former for profesjonelt husarbeid. Det som imidlertid gjør at au pair-ordningen skiller
seg ut, er en formell vektlegging på begreper som ”en del av familien”, ”kulturell utveksling”
og ”på like vilkår”.
5
Da brorparten av mine informanter er kvinner, er likevel mye av fokuset på kvinnenes erfaringer fra migrasjon
om med au pair-ordningen.
6
Council of Europe: European Agreement on Au Pair Placement, Strasbourg 24 th October 1969
(Retsinformation.dk 2012)
7
Mens jeg gjorde mitt feltarbeid var et au pair-opphold begrenset til 18 måneder. Videre i oppgaven vil jeg derfor
forholde meg til 18 måneder som au pair-oppholdets begrensing.
7
I det danske au pair-regelverket heter det at en au pair skal innta en familiær stilling i
vertsfamilien, og delta i familiens hverdagsliv ”på like vilkår” med resten av familien. Som
motytelse skal au pairen bistå familien i deres ”huslige plikter”, som for eksempel rengjøring,
tøyvask, matlaging og barnepass. Dette arbeidet skal tilsvare minimum 3 og maksimum 5
timer om dagen, 6 dager i uken. Arbeidet belønnes med fri kost og logi, samt månedlige
lommepenger á 3150 kr8. En au pair-oppholdstillatelse er ingen arbeidstillatelse, og alt arbeid
utover de fastsatte 30 timene, eller utenfor vertsfamilien, er ulovlig (ibid). Tiltross for
begrensinger i antallet arbeidstimer, fortalte allikevel flere av mine informanter, at de arbeidet
mer enn de fastsatte 5 timer om dagen, 30 timer i uken.
Videre gis en au pair-oppholdstillatelse i utgangspunktet kun til søkere i alderen 17 –
29 år, og som ikke er gift/har vært gift eller har barn. Tiltross for reglen om at en au pair ikke
skal ha barn eller være/ha vært gift, hadde fem av mine kvinnelige informanter barn igjen på
Filippinene. En av mine informanter hadde også tidligere vært gift. Videre skal en au pair
oppfylle krav om minimum ni års skolegang, og ha godt kjennskap til engelsk, svensk, dansk,
norsk eller tysk. Personer med to eller flere tidligere opphold som au pair i andre
vesteuropeiske land, vil normalt ikke få innvilget et au pair-opphold i Danmark. Vertsfamilien
skal på sin side bestå av minimum en forelder og et hjemmeboende barn under 18 år. Minst en
av foreldrene skal ha dansk statsborgerskap eller en tilknytning til det danske samfunnet, noe
som understreker ordningens opprinnelige formål som kulturell utveksling (ibid).
Det regelverket som setter betingelser for hvem som innvilges en au pairoppholdstillatelse, sier noe veldig eksplisitt om hvem en au pair skal være. En au pair skal
være ung og velutdannet nok til å passe inn, og kunne yte service i de dansker familier,
samtidig som forbudet mot at au pairen er gift eller har barn, skal sikre at au pairen selv ikke
har et omsorgs- eller forsørgeransvar. Selv om au pair er tillatt for begge kjønn, heter det i den
formelle beskrivelsen av au pair-ordningen, at ordningen tar hensyn til at; ”(…) flere og flere
unge mennesker i Europa, især unge piger9, rejser til udlandet med henblik på ’au pair’ansættelse”10. Det interessante spørsmålet er da hvordan au pair, forstått som en feminin
8
Beløpet justeres hvert år i forhold til den årlige konsumprisindeksen. I det danske regelverket om au pairordningen benyttes begrepet lommepenger og ikke lønn, noe som understreker at au pairens arbeid ikke er
lønnsarbeid.
9
Min understrekning.
10
Hentet fra den danske oversettelsen av den europeiske overenskomst av 24. november 1969 om ”au pair”ansettelse (retsinformation.dk 2012).
8
praksis, påvirker de filippinske au pairene, både kvinners og menns, forståelse av og
erfaringer med kjønn og egen kjønnsidentitet.
De analytiske perspektiver; kjønn som performativt og
interseksjonalitet.
Begrepene kjønn og kjønnsidentitet, representerer en analytisk og metodisk utfordring, da
kjønn ikke er en gitt, eller på forhånd avgrenset kategori. En antagelse innenfor antropologien
synes å være at kjønn er en nøkkeldimensjon ved kultur og samfunn, og en av de mest
grunnleggende måter mennesker kategoriserer hverandre på. Antropologiske studier av kjønn
har derfor ofte handlet om hvordan vi som individer, utvikles til kulturelt bestemte
kjønnsvesener, og hvilken betydning kjønn har i menneskelig samhandling og samfunnsliv.
Kjønn forstår jeg ikke som noe biologisk, noe man er, men snarere noe vi gjør og
skaper i relasjon til andre. Når jeg stiller spørsmål til hvordan de filippinske au pairene gjør
og skaper kjønn i sine sosiale relasjoner, har jeg et særlig fokus på de ulike kjønnede roller og
posisjoner som er tilgjengelige i deres relasjoner. Begrepene posisjon og rolle definerer jeg
ganske kort som to sammenhengende størrelser, hvor en posisjon kan beskrives både som en
lokasjon innenfor et sosialt system, og som gjenkjennelige sosiale trekk ved en person som gir
han/henne bestemte rettigheter og plikter. Roller er igjen summen av de handlinger og
forventninger knyttet opp til en posisjon (Allen & van de Vliert 1983:4-5). En person kan
oppta flere ulike posisjoner, med et fokus på kjønnede roller og posisjoner, er ikke kjønn
stabile kategorier, men noe vi skaper i ulike sosiale relasjoner og kontekster. Det kjønnede
subjektet og dets identitet, blir sånn sett, konstruert utifra handlinger og forventninger, plikter
og rettigheter, knyttet opp til kvinners og menns ulike kjønnede roller og posisjoner i et
samfunn. Hvordan kjønn tolkes, er en ufravikelig del av hvordan vi forstår oss selv, og
hvordan blir oppfattet av andre. I undersøkelsens analytiske tilnærming til kjønn, benytter jeg
meg av et performativt og interseksjonalt perspektiv på kjønn, hvor kjønn er sosiale
konstruksjoner og symboler, basert på menneskelig interaksjon. Betydningen av dette vil jeg
diskutere mer inngående i de neste to avsnitt.
9
Kjønn som performativt
Ideen om kjønn som en performativ kategori, er en kritikk mot strukturalistiske perspektiver
på kjønn. En kritikk som går ut på at strukturalistiske tilnærminger til kjønn, i for stor grad,
ser kjønn som strukturert av fiksede relasjoner og stabile kategorier, og i for liten grad,
tilkjennegir muligheter for handling og endring. Det som mangler i en strukturalistisk
tilnærming til kjønn er de sosiale aktørene. Istedenfor en strukturalistisk tilnærming til kjønn,
retter et preformativt perspektiv, fokuset mot kjønn som samhandling og språklige
representasjoner (Morris 1995:569). Gjennom et fokus på handlinger og språk blir kjønn
flytende kategorier, og noe som først og fremst gjøres virkelig gjennom sosial samhandling og
praksis.
Kjønnsidentitet forstår jeg som hvilke typer av femininiteter/maskuliniteter man velger
å identifisere seg med, eller å ta avstand fra (Nielsen 2009:155). I artikkelen Doing Gender
(1987) presenterer de to sosiologene Candace West og Don Zimmerman en teori om kjønn
forstått som sett av handlinger, og de argumenterer for at sosiokulturelle kjønnsidentiteter er
noe som skapes, presenteres og ”gjøres” i hverdagslivets mellommenneskelige relasjoner. For
eksempel så gjør mannen maskulinitet, ved å ta kvinnens arm og guide henne over gaten. Hun
derimot gjør femininitet ved å la seg bli guidet, og ikke protestere mot mannens handlinger.
(West og Zimmerman 1987:135). Wests og Zimmermans interesse for kjønn er dermed ikke
basert på en ide om kjønn som iboende aspekter ved den enkelte, noe en har, men noe en gjør
i sosiale sitasjoner og samhandling. Kjønn blir med andre ord ”roller” vi opptar i alle
dagligdagse situasjoner.
Her mener West og Zimmerman riktignok ikke at den enkelte står fritt til å presentere
seg selv på den måte de selv ønsker. Selv om det er personer som gjør kjønn, så er kjønn alltid
aspekter av sosiale relasjoner, og dets uttrykk er hentet fra de sosiale og kulturelle arenaer
hvor disse sosiale relasjonene finner sted. ”Å gjøre kjønn” involverer med andre ord en sosial
læringsprosess hvor den enkelte lærer å handle og presentere seg som et kjønnet subjekt
(ibid:141). I forhold til mitt spørsmål om hvordan de filippinske au pairene gjør og uttrykker
kjønn i sine sosiale relasjoner og ulike sosiale settinger, er Wests og Zimmermans begrep om
kjønn som en sosial læringsprosess, spesielt interessant. Deres perspektiv på kjønn som
handling belyser det faktum at kjønn produseres og endres i sammenheng med det samfunnet
og de relasjonene vi som subjekter, inngår i.
I en forlengelse av West og Zimmerman, finner vi den feministiske filosofen Judith
Butlers teori om kjønn som performativt. Inspirert av blant annet Michel Foucalts tenking om
10
diskurser, hvor diskurser er språklige strukturer og kunnskapsregimer, og noe som skaper vår
viten om verden, ble Butlers teori om kjønnsperformativitet først og fremst presentert i boken
Gender Trouble (1999 [1990]), senere utviklet i boken Bodies That Matter (2011[1993]).
Butlers syn på kjønn innebærer et forhold mellom diskurs og makt, hvor den diskursive
makten er produktiv, dvs. at diskurser produserer ”sannheter”. For eksempel som at måter å
snakke om biologisk kjønnede kropper produserer sannheter om kjønn, slik at egenskaper ved
kvinner/menn virker naturlige (Butler 2011:xi-xii)11. Med bakgrunn i dette er Butler kritisk til
en oppfattning av kjønn, hvor kjønn og kjønnsidentiteter blir sosiale konstruksjoner skapt med
utgangspunkt i biologisk kjønnede kropper12. Hennes argument er at både våre forestillinger
om det biologiske og det sosiale kjønn, er diskursivt konstruert (Butler 1999:34).
Med begrepet performativitet viser Butler til talehandlingsteori, og argumenterer for
hvordan kjønn, både det biologiske og det sosiale, oppstår gjennom handlinger, institusjonelle
praksiser og ikke minst gjennom ulike måter å snakke på (Butler 1999:xv). I
talehandlingsteori er et performativt utsagn handlingsbestemmende, dvs. at utsagn er
betydningsgivende og utgjør handlinger (Jegerstedt 2008:76). Litt enkelt forklart betyr dette at
da Anders, en av vertsforeldrene jeg intervjuet, fortalte at de helst ønsker en kvinnelig au pair
fordi kvinner er best til å ta seg av hus og små barn, så snakket han utifra en diskurs som
definerer au pair og husarbeid, som noe feminint. Samtidig skaper hans utsagn ”sannheter”
om både hva en kvinne er, og hva en au pairen er. At utsagn lignende Anders’ stadig
repeteres, vil i følge Butler bety at både begrepet kvinne og au pair, får en sosial betydning
som påviker de subjekter det omtaler. Med dette argumenterer Butler for at det ikke finnes et
pre-eksisterende kjønnet subjekt, men at kategorier som kvinne/mann, maskulinitet/
femininitet, først og fremst får et innhold når vi uttrykker det gjennom språklige ytringer.
Når det er sagt, åpner Butlers perspektiv på repetisjoner også for mulighet til
forandring, og for at kjønn kan produseres annerledes. Med dette mener hun at kjønn, som en
del av vår identitet, ikke er et passivt resultat av språket, eller at språket skaper den
virkeligheten vi lever i. Språk som kjønnede prosesser tar utgangspunkt i kjønnede kropper,
og er alltid en repetisjon av kjønnede normer; normer som er historisk, sosialt og kulturelt
fundamentert. Da selve gjentagelsen av de kjønnede normene aldri er identiske med det som
repeteres, inkluderer Butler også en ide om kjønn i endring (Butler 2011:xxi-xii).
11
Når jeg videre i oppgaven bruker begrepet diskurs, refererer jeg i likhet med Butler, til en forståelse av diskurs
som språklige representasjoner av virkeligheten, representasjoner som ikke bare er speilinger av en allerede
eksisterende virkelighet, men noe som skaper den virkeligheten vi lever i (Phillips 2010:265).
12
Også kjent som skillet mellom det biologiske kjønn og det sosiale kjønn.
11
Både West, Zimmerman og Butler er opptatt av kjønn som sosiale konstruksjoner, noe
som gjøres og uttales, ikke noe en er. Mens West og Zimmerman legger vekt på hvordan
handlinger er kjønnet, er Butler først og fremst opptatt av hvordan vårt språk er kjønnet.
Sammen kan deres perspektiver anvendes som analytiske verktøy til å undersøke hvordan
kjønn produseres i hverdagslivets praksiser. Dette verktøyet vil jeg bruke til å undersøke
hvordan de filippinske au pairene virkeliggjør femininitet og maskulinitet gjennom språk og
handling, samt hvordan mine informanter, både vertsforeldre og au pairer, italesetter og
definerer au pair-ordningen som noe kjønnet. Her vil jeg imidlertid påpeke at i forhold til mitt
eget datamateriale, bruker jeg Wests og Zimmermans forståelse av kjønn som handling, ikke
bare som observasjoner av handlinger, men også om hvordan de filippinske au pairer snakker
om handlinger som feminine/maskuline. Når for eksempel Grace, en av de filippinske au
pairene, definerer sin posisjon og rolle som kvinne og datter, ved å si at hennes oppgaver, i
større grad en brødrenes, var å ta seg av yngre søsken og å hjelpe foreldrene økonomisk,
konstaterer hun en kjønnet praksis både gjennom språk og handling. Gjennom språket
definerer hun hva en datter er. Denne definisjonen bekrefter hun gjennom å fortelle om
kjønnede handlinger, i dette tilfellet å bidra økonomisk til familien på Filippinene. Når det er
sagt, selv om Butler (samt West og Zimmerman) teoretiserer kjønn som flytende og ustabile
identiteter, så menes det ikke at det oppleves slik for de enkelte. Identitetsbegrepet refererer til
de enkeltes opplevelse av selvet som en stabil kontinuitet, til tross for at situasjoner forandrer
seg (Horsdal 1999:74).
Hvorvidt Wests, Zimmermans og Butlers perspektiv på kjønn er antropologisk
interessant, er det delte oppfattninger om. Antropologene Anneline Eriksen, Anette Fagertun
og Cecilie Ødegaard, hevder at humanistiske og lingvistiske perspektiver på kjønn ikke egner
seg for antropologiske studier. Deres argument er blant annet at Butlers fokus på kjønn i
forhold til identitet og subjektivitet, går på bekostning av antropologers tradisjonelle interesse
for sosiale felleskaper og strukturer (Eriksen et al. 2007:77,78). En lignende kritikk er også
rettet av sosiolog Elin Kvande, som skriver at et fokus på hvordan kjønn opptrer i språk og
handling overser institusjonelle og økonomiske maktstrukturers innvirkning på kjønn (Kvande
2003). Som et svar til denne kritikken vil jeg argumentere for at et fokus på identitet og
subjektivitet, ikke utelukker struktur. Et fokus på kjønn som handling peker både på individ
og på fellesskap. Som antropolog Kirsten Hastup skriver:
Vi er aldrig alene i historien, og vores handlinger påvirkes dybt af andres
tilstedeværelse i det historiske rum. Helt uansett målestokken formes vores
egen rolle delvist af andres (...) (Hastrup 2004:212).
12
Det å beskrive handling i forhold til et aktivt subjekt vil med andre ord alltid inkludere et
perspektiv på fellesskap og strukturer. Kjønn som performativt blir antropologisk relevant da
det teoretiserer hvordan kulturelle og sosiale aspekter ved kjønn og kjønnsidentitet gjøres
virkningsfulle gjennom subjektets handlinger (Morris 1995).
Kjønn som interseksjonalt
Da jeg først startet mitt feltarbeid var ikke samspillet mellom kjønn og andre kategorier av
forskjeller, slik som etnisitet og klasse, mitt hovedfokus. Det jeg var interessert i, var hvordan
au pairene forholdt seg til kulturelt etablerte idealer, roller og verdier, knyttet opp til hva
kvinner og menn gjør, og hvordan dette ble påvirket av en migrasjonsprosess. Det var først
etter samtaler med de filippinske au pairene, jeg ble oppmerksom på hvilken betydning
kategorier som klasse og etnisitet, virket inn på hvordan de opplevde seg selv, og ble opplevd
av andre som kjønnede personer. Victor, en av de mannlige au pairene, mente for eksempel at
det å være etnisk filippinsk mann, innebar noe annet enn det å være etnisk dansk mann.
Filippinske menn, påstod Victor, hadde et stort konkurranseinstinkt. Danske menn var i
motsetning mer stille og rolige. Lignende kunne kvinnelige au pairer komme med historier
om hvordan de, på grunn av sitt asiatiske utseende og de assosiasjoner det ga, ble tatt for å
være prostituerte hvis de gikk på gaten sent om kvelden, eller de ble stemplet som
”postordrekoner”.
Eksemplene over viser at i de filippinske au pairenes forståelse av seg selv som
kvinner og menn, ikke utelukkende kan forklares med et perspektiv på kjønn som språk og
handling alene. Begrepet interseksjonalitet betyr krysningspunkt, og viser til en interesse for
hvordan sosiale kategorier som klasse, rase, etnisitet, kjønn, nasjonalitet osv. sammen er med
på å forme hvordan en selv og andre, oppfatter en som person (Walle 2009:220). Begrepet ble
først introdusert som en kritikk mot feministiske forestillinger om et globalt søsterskap basert
på kvinners felles erfaringer, hvor forskjeller som rase, etnisitet og klasse, ble oversett (Lykke
2008:105). Med et særlig fokus på marginaliserte posisjoner, ønsker man med
interseksjonalitetsbegrepet å fremheve de mange posisjoner som utgjør hverdagslivets
erfaringer, og hvilke maktrelasjoner som er i spill (Phoenx & Pattynama 2006:187). Et
perspektiv på etnisitet og/eller klasse kombineres for eksempel med et perspektiv på kjønn, i
et ønske om å undersøke kompleksiteten i krysningspunktet mellom ulike sosiale bakgrunner.
13
I forhold til de filippinske au pairene er interseksjonalitetstenkning interessant fordi det kan
synliggjøre hvilken betydning etnisitet og klasse har, for hvordan de filippinske au pairene
opplever sin egen femininitet/maskulinitet i en migrasjonssituasjon.
Interseksjonalitet er mer et analytisk verktøy, enn en teoretisk tilnærming. I følge
sosiolog Nina Lykke kan vi skille mellom tre former for interseksjonalitetstenkning. I den
første fremgår det en eksplisitt bruk av begrepet interseksjonalitet. I den andre forholder man
seg til begrepet mer implisitt, dvs. at man bruker interseksjonalitetbegrepets innhold, uten
direkte å referere til det. I den siste opptrer interseksjonalitetstenkning under andre navn
(Lykke 2008:105). Uten eksplisitt å referere til begrepet, er Henrietta Moore en av de
antropologer som er opptatt av kompleksiteten i de måter kjønn, rase, etnisitet og klasse,
møtes og krysser hverandre på. I boken Feminism and Anthropology (1988) argumenterer
Moore for, at hva som kulturelt menes med kvinner/menn ikke utelukkende kan analyseres
utifra et perspektiv på sosiale relasjoner og hvordan kjønn ”gjøres” (Moore 1988:31). I følge
Moore kan ikke kvinners og menns roller og posisjoner i samfunnet forstås uavhengig av et
perspektiv på meningen bak vår symbolske verdisetting og stereotypiske forståelser av
femininitet og maskulinitet (ibid:35). Moore ønsker med dette å rette et fokus på samspillet
mellom kjønn som sosiale relasjoner, og som ideologiske representasjoner (ibid).
Et perspektiv på kjønn som ideologiske representasjoner, arbeider Moore videre med i
boken A Passion for Difference (1994). Lignende Butler, argumenterer Moore for, at det å
være et kjønnet subjekt, handler om at diskurser og diskursive praksiser skaper ulike kjønnede
subjektposisjoner, og at personer, gjennom deltagelse i diskurser opptar/tilskrives flere
kjønnede posisjoner og roller innenfor en kontekst (Moore 1994:57). Her legger imidlertid
Moore til, i tråd med en interseksjonal tankegang, at kjønn må forstås som et symbolsk
samspill mellom flere former for forskjeller:
All the major axes of difference, race, class, ethnicity, sexuality and religion,
intersect with gender in ways which proffer a multiplicity of subject position
within any discourse (ibid:57).
I følge Moore handler utviklingen av kjønnede subjekter om hvordan vi som personer
posisjoneres i forhold til andre. Moores argument er at vi i analyse av kjønn, må drøfte
hvilken betydning diskurser omkring andre former for forskjeller, spiller sammen med
subjekters erfaringer fra det å være kvinner/menn, samt deres forestillinger om femininitet og
maskulinitet (ibid:58).
14
Moores perspektiv på kjønn gjør det mulig å undersøke hvordan det innenfor en sosial
settinger kan eksistere flere former for femininiteter/maskuliniteter. For eksempel som at
Victor, en av de mannlige au pairene i beskrivelsen over, ikke bare omtaler seg selv som
mann, men som en filippinsk mann til forskjell fra danske menn. Eksempelet viser hvordan
etniske kategorier, og stereotyper tilknyttet dette, får betydning for Victors erfaringer av sin
egen maskuline identitet. Som en følge av dette vil jeg undersøke konstruksjonen av kjønn og
kjønnsidentiteter, i de filippinske au pairenes sosiale relasjoner, som et kryssingspunkt
mellom kjønn, etnisitet og klasse.
Klasse og etnisitet er kategorier av sosial differensiering knyttet til historiske, sosiale
og strukturelle forskjeller. Enkelt forklart forstår jeg klasse først og fremst som økonomiske
posisjoner basert på de enkeltes roller i sosioøkonomiske systemer13. Etnisitet er en måte å
klassifisere mennesker i grupper utifra en forestilling om et felles opphav, et fellesskap som
refererer til felles nasjonalitet, språk, religion, historisk og/eller kulturell bakgrunn (Levine
1999:168). Moores analytiske tilnærming til kjønn er en utvidelse i forhold til Butler, West og
Zimmerman. Ved å benytte meg av Moores perspektiv på kjønn som symbolske meninger, og
som et samspill med etnisitet og klasse, åpner jeg ikke bare for å undersøke hvordan kjønn
konstrueres i språk og handling, men også for hvordan de filippinske au pairenes etnisitet og
klassebakgrunn, i relasjon til deres danske vertsfamilier, får betydning for hvordan de erfarer
seg selv som kvinner/menn.
En av utfordringene med interseksjonalitetstenkning er imidlertid at det ikke kan fange
alle de tilhørigheter et subjekt kan ha på en og samme gang. Flere av dem som er kritiske til
begrepet, hevder at man i studier av interseksjonalitet, har en tendens til å overvurdere
etnisitet og klasse i forhold til andre former for tilhørigheter. En av disse er antropolog
Thomas Walle, som hevder at etniske identiteter ofte blir sett på som determinerende for
kjønnsidentitet. Videre påpeker Walle at når det kommer til det å forstå hvordan kjønn,
etnisitet og klasse forholder seg til hverandre, så er man avhengig av et perspektiv på tid og
sted, og at kombinasjonene av ulike kategorier (etnisitet, klasse, kjønn etc.) får forskjellige
betydninger i ulike kontekster (Walle 2009:219). For å imøtekomme denne kritikken
argumenterer antropolog Marjo Buitelaar, for bruk av livshistorier som et verktøy i studier av
interseksjonalitet (Butelaar 2006). Livshistorier er historier som omfatter hvilke liv folk har
13
Sosiologen Pierre Bourdieu diskuterer imidlertid hvordan klasse ikke kan reduseres til kun å omhandle
økonomiske relasjoner og individets rolle i sosioøkonomiske systemer, men at klasse også er en del av ulike
virkelighetsoppfatninger, livsstiler, forbruk, holdninger og handlingsmåter (Bourdieu 1984).
15
levd, hvilken betydning folk tillegger sine liv og hvilke sosiale og kulturelle forbindelser de
velger å presentere sine liv i forhold til (Olwig & Pærregaard 2004:172). Buitelaars argument
er at et fokus på livshistorier vil kunne avdekke hvordan ulike kategorier av identiteter, på
ulike måter og i ulike sammenhenger, opptrer i subjektets forståelse av seg selv (Buitelaar
2006). Analyse av livshistorier er en metode jeg selv benytter, i min tilnærming til de ulike
aspekter ved mine informanters forestillinger om kjønn og kjønnsidentitet, samt hvordan
migrasjon påvirker dette.
Oppgavens struktur
I neste kapittel, kapittel 2, fremlegges den sosiale og geografiske konteksten feltarbeidet
foregikk i, samt undersøkelsens metoder. De filippinske au pairens sosiale og økonomiske
bakgrunn, samt migrasjonsmotiv, belyses i kapittel 3. Et kapittel som også diskuterer
kulturelle kjønnede forventninger og forestillinger hentet fra Filippinene, samt hvordan de
filippinske au pairene gjør og omtaler femininitet og maskulinitet. Kapittelet avsluttes med en
analyse av to kvinnelige au pairers erfaringer fra migrasjon i forhold til deres forpliktelser til
familiemedlemmer på Filippinene. Denne analysen viser at de filippinske kvinnenes
motivasjon for migrasjon består av ulike narrative nivåer, hvor både tradisjonelle og moderne
forestillinger om kvinnen eksisterer parallelt.
Med utgangspunkt i hvordan mine informanter, både au pairer og vertsfamilier,
omtaler au pair som noe feminint, stiller jeg i kapittel 4 spørsmål til hvordan au pair
presenteres som en feminin rolle og posisjon, samt hvordan au pairene selv forholder seg til
dette. Kapittelet diskuterer først hvilke forventinger de danske vertsforeldrene har til deres au
pair, og hvordan au pairens arbeid omtales som et kvinnearbeid, før fokuset rettes på au
pairene selv, og hvordan de opplever au pair-ordningen som kjønnet. Kapitelet har et særskilt
fokus på mine mannlige informanters erfaringer fra det å være au pair. I kapittelets siste del,
diskuterer jeg hvordan sosiale konstruksjoner omkring au pair som noe feminint, kan virke
bekreftende på feminine identiteter, men som en utfordring på maskuline.
Basert på en påstand om at betalt husarbeid innebærer relasjoner mellom kvinner,
undersøker jeg, i kapittel 5, hvordan forholdet mellom den kvinnelige au pairen og hennes
16
vertsmor inneholder forskjellige feminine posisjoner. Blant annet vist gjennom en analyse av
to kvinnelige au pairers fortellinger om sitt forhold til vertsmoren, er kapittelets sentrale
argument at forskjeller i klasse og etnisitet skaper ulike former for femininiteter (og
maskuliniteter) innenfor vertsfamiliens hjem. Avslutningsvis synliggjør jeg betydningen av
nærhet og distanse, når det kommer til hvordan au pairene inngår i kjønnede posisjoner og
roller i relasjon til sine danske vertsfamilier.
Med et utgangspunkt i et perspektiv på identitet som en narrativ fortelling; en
fortelling om det livet vi har levd og den fremtiden vi drømmer om, undersøker jeg i
oppgavens siste analytiske kapittel, kapittel 6, de filippinske au pairenes erfaringer fra au pairoppholdet i Danmark. Kapittelet tar utgangspunkt i to au pairer, en kvinnes og en manns,
fortellinger om fortiden på Filippinene, og tanker om fremtiden. Blant annet undersøker jeg
hvordan kvinner og menn skaper ulike erfaringer fra migrasjon, og hvordan migrasjon endrer
deres oppfatning av egen kjønnsidentitet. Kapittelet avsluttes med et perspektiv på forholdet
mellom frihet og begrensinger, i de filippinske au pairenes fortellinger om migrasjon.
17
KAPITTEL 2:
FELTARBEID I AARHUS
Rådhuset i Aarhus, ofte ett av de filippinske au pairenes første møte med Danmark. Her skal
de registeres i den lokale Borgerservice senest 5 dager etter ankomst til Aarhus. (Foto:
forfatteren selv)
Aarhus; ”Den jyske hovedstad”
Med omkring 300.000 innbyggere og en sentral beliggenhet midt på den østjyllandske kyst er
Aarhus, ofte omtalt som Jyllands hovedstad, Danmarks neste største by. Geografisk er byen
sammensatt av fire forskjellige bydeler; Midtbyen, Aarhus-Nord, -Syd og -Vest. Midtbyen
omfatter Aarhus sentrum og kjennetegnes av smale sjarmerende gater, små gamle murhus,
samt større og mer moderne handlegater og åpne plasser med høy konsentrasjon av butikk- og
18
kontorlokaler. Byens hovedbanegård og det tilhørende kjøpesenteret, Bruns Galleri, ligger
plassert tett på vannet og havna, og representerer byens ”hjerte”.
Mesteparten av Aarhus’ befolking er bosatt i de tre utenforliggende bydelene 14.
Aarhus Vest strekker seg, som navnet tilsier, vest for sentrum, og er et område bestående av
eneboliger, boligblokker og noe industribebyggelse. Deler av det vestlige Aarhus er også
kjent for å være preget av kriminalitet, men kun i forhold til en ellers rolig aarhusiansk
standard. To av de fire vertsfamiliene jeg besøkte i forbindelse med intervjuer, var bosatt i
mellomstore eneboliger i Aarhus Vest. Reiser vi videre sørover kommer vi til bydelen Aarhus
Syd. Denne bydelen kan by på både skog og strand, og det er blant annet her vi finner det
danske kongehusets sommer- og juleresidens, Marselisborg Slott. Aarhus Syd består av
blandet bebyggelse, men i all hovedsak av villaer. Følger vi vannkanten fra sentrum, forbi
havneområdet og ned mot den populære Marselisborg skog, befinner vi oss i et boligområde
omgitt av hvite herskapsboliger med store velstelte grønne hager. Bak høye gjerder og
utsmykkede sorte stålporter, bodde noen av mine filippinske informanter.
Snur vi nesen mot nordover, øker sjansen for å møte filippinske au pairer ytterligere.
Aarhus Nord er på lik linje med syd, preget av strand og skog og består blant annet av det
velhavende og populære boligområdet Risskov. ”In Risskov, there is an au pair in every other
house” fortalte en filippinsk informant meg. Tar man turen dit ut en vårlig søndag
ettermiddag, kryr det av unge filippinske kvinner som spiller volleyball og griller på stranda.
Området Risskov ligger tett på Aarhus sentrum, og det er her man finner noen av de dyreste
eneboligene i Aarhus by15. Flere av de au pairene jeg var i kontakt med bodde i dette området,
og på en utflukt sammen med fire au pairer, kunne jeg observerte at langs den hvite stranda og
med utsikt utover det åpne hav, lå store og moderne boliger på rad og rekke. Selv om langt i
fra alle boligene var like luksuriøse, gav området meg flere assosiasjoner til velhavende
boligkvarter i København og Nordsjælland, enn det ellers så litt beskjedne Jylland.
Befolkningen i Aarhus har generelt høyere inntekt enn befolkningen ellers i landet
(unntatt Københavnsområdet)16. I litteratur om au pair-ordningen beskrives au pair som et
øvre middelklasse fenomen blant høyt utdannede småbarnsforeldre (Bikova 2010, Stenum
14
Mitt feltarbeid strekker seg riktignok utover Aarhus’ kommunegrenser, da noen av mine informanter, bodde i
områder tett på, men utenfor Aarhus kommune.
15
8 av de 10 dyreste eiendommene i Aarhus ligger i følge en offentlig eiendomsvurdering fra 2007 i Risskov
(Aarhusportalen.dk 2007)
16
En analyse fra 2010 viser at 15 av Danmarks rikeste kommuner ligger i Nordsjælland tett på København, mens
flere av de fattigste ligger i Jylland. Aarhus er den rikeste kommunen i Jylland (Ae.dk 2010).
19
2008). Det å ha en au pair boende krever at vertsfamiliene helt klart har et vist økonomisk
nivå. Basert på et budsjett jeg selv har satt opp (se figur 1), må en vertsfamilie forvente å
bruke minimum 4000 DKK på au pair pr. måned. Beløpet inkluderer kun de påkrevde utgifter
til forsikringer, flybilletter og lommepenger, og ikke utgifter til kost, logi og eventuelle gaver,
men gir et bilde på hvilket økonomisk overskudd det kan forventes at de danske vertsfamilier
har.
I mitt feltarbeid besøkte jeg syv forskjellige hjem. Basert på mine observasjoner, er det
mitt inntrykk at de danske vertsfamilier er familier i ulike økonomiske posisjoner. Hos de fire
vertsfamiliene jeg intervjuet, observerte jeg ikke at deres hjem ga utrykk for et større
økonomisk overskudd. Selv om dette var foreldre med høy utdannelse, var ingen av familiene
bosatt i de rikeste områdene i Aarhus, men hadde det jeg observerte som moderne
middelklassehjem, røde mursteinshus, i middelklasseboligområder. Som en motsetning
observerte jeg i sammenheng med besøk hjemme hos tre andre au pairer, at deres
vertsfamiliers hjem bar preg av noe annet. Med kunst på veggene, dyre biler i garasjen og
badebasseng i hagen, signaliserte disse familiers hjem en tilhørighet til de øvre økonomiske
sjikt. I to av tilfellene disponerte de filippinske au pairene en separat leilighet i kjelleren med
eget kjøkken og bad, og levde sånn sett et relativt separat liv i forhold til sine vertfamilier.
Figur 1: Antatt budsjett over en vertsfamilies forpliktede utgifter til au pair.
20
Fotografier fra noen av de mer velhavende boligområdene i Aarhus. Husene på bildet er tilfeldig valgte hus, og ikke
hjem hvor noen av mine informanter bodde. (Foto: forfatteren selv)
Hvis man ønsker å studere filippinske au pairer i Danmark, er Københavnsområdet et
langt mer naturlig valg en Aarhus, da det er der flesteparten av de filippinske au pairene bor.
Flere av mine informanter, både au pairer og vertsfamilier, stilte seg derfor spørrende til
hvorfor jeg valgte å komme flyttende hele veien fra København til Aarhus. En undersøkelse
fra 2012 viser at det i Aarhus kommune var 1,3 au pairer for hver 1000 barnefamilie, mens det
i Gentofte kommune like utenfor København, den kommunen hvor det er flest au pairer,
finnes 34,7 (UgebrevA4.dk 2012). Uten at det finnes noen offisiell statistikk over antallet
filippinske au pairer, viser tall fra 2011 at det i Aarhus var bosatt 77 ugifte personer, 67
kvinner og 10 menn, i alderen 20-29 år med filippinsk statsborgerskap (Statistikbanken.dk
2011). Det er grunn til å tro at flere av disse er au pairer.
Motivet for å velge Aarhus som sted for mitt feltarbeid var basert på et ønske om å
bevege meg bort fra hovedstadsområdet, hvor det filippinske miljøet er størst og au pair21
ordningen nøye utforsket og debattert. Mitt inntykk er at det filippinske nettverket i Aarhus er
svært kompakt, og at ”alle kjenner alle”. ”Alle” opphold seg på den samme Mcdonalds om
aftenen, på kjøpesenteret i weekendene, og gikk på den samme språkskolen. At de filippinske
au pairene selv også opplever det filippinske nettverket i Aarhus som kompakt sammenlignet
med større byer, ble jeg fortalt av en av mine informanter som flyttet fra Aarhus til Oslo. Om
Oslo fortalte hun at tiltross for at antallet filippinere var langt større, så kjente hun langt færre.
Selv om dette kan skyldes at hun hadde bodd i Aarhus lengre enn i Oslo, viser dette allikevel
at det er lettere å føle seg anonym i en større by.
Det ”kjønnslikestilte” Danmark
Migrasjonsbevegelser, sett i forhold til kjønn, forstår jeg som bevegelser mellom ulike
kulturelle kjønnssystemer. Til tross for at det i det danske samfunnet finnes sosial ulikhet, er
ideer om velferdsstaten og egalitet, grunnleggende idealer i det danske samfunnet og sterkt
tilstede i den danske befolkningen (E. Hansen 2007). Særlig regnes kjønnslikestilling17 som
en antatt virkelighet i det danske samfunnet, og sentrale verdier ved ”de danske
kjønnsforestillinger” (Stenum 2010:26). Men selv om Danmark har kommet langt i forhold til
likestilling, og har en høy arbeidsdeltagelse blant kvinner sammenlignet med mange andre
land i Europa (73 prosent av danske menn i yrkesaktiv alder er i arbeid, mens 70,4 prosent av
kvinnene18), er det langt igjen før Danmark kan erklæres som kjønnslikestilt. I følge Global
Gender Gap Index, en måling som sammenligner fordelingen av ressurser og muligheter blant
kvinner og menn i ulike land, ligger Danmark et godt stykke bak sine skandinaviske naboer.
Danmark er rangert som nummer syv, mens Island, Norge, Finland og Sverige besitter de fire
øverste plassene (Wikigender.org 2010).
En undersøkelse som ser på hvordan dansker i gjennomsnitt bruker sin tid, gir et enda
tydeligere bilde på hvordan tradisjonelle kjønnsrollemønstre fortsatt er tilstede i danske
familier og samfunn. Selv om danske menn bruker mer tid på familie og husarbeid nå enn for
17
Kjønnslikestilling førs og fremst forstått som fravær av ulikheter og/eller diskriminering av individer basert på
kjønn; en lik fordeling av ressurser, muligheter, beslutnings- og påvirkningsmakt blant kvinner og menn.
18
Rapport fra Beskæftigelsesministeriet 2011 (bm.dk 2011).
22
20 år siden, bruker kvinner, i familier med barn, i gjennomsnitt nesten dobbelt så mye tid som
menn på oppgaver i hjemmet som matlaging, rengjøring og tøyvask (Lausten & Sjørup 2003).
Hjemmet er kvinnens domene, og i min egen undersøkelse opplevde jeg at samtlige av de
vertsforeldrene jeg intervjuet, oppga en kjønnet arbeidsinndeling i hjemmet. Mor hadde
ansvaret for hus og barn, mens far hadde ansvaret for hage og bil. En arbeidsinndeling som i
stor grad følger tradisjonelle kjønnsstereotypiske forventninger til kvinner og menn.
Av de fire vertsfamilier jeg var i kontakt med, hadde alle foreldrene en
dansk/skandinavisk bakgrunn, og var i alderen 35 – 47 år. Begge foreldrene var i jobb, og i
flere av familiene hadde minst én av foreldrene et yrke som krevde lange arbeidsdager. I noen
familier var også en av foreldrene, som oftest faren, borte på forretningsreiser i lengre
perioder av gangen. Sosiolog Mariya Bikova, som selv har forsket på au pair-ordningen i
Norge, påpeker at for at yrkesaktive foreldre skal kunne skape seg en karriere, samtidig som
de har familie, må de frigjøre seg fra noe av husarbeidet og omsorgsansvaret i hjemmet
(Bikova 2010:56). Med henvisning til danske politikeres oppfatning av au pair-ordningen,
påpeker Isaksen, til sammenligning, at au pair-ordningen i Danmark blir presentert som en
løsning på likestilling i danske familier, og en mulighet til å bedre danske kvinners deltagelse
i arbeidslivet. Denne likestillingen, hevder Isaksen, blir muliggjort ved hjelp av
migrantkvinners arbeid:
Migrant women are expected to ‘do’ the gender equality in the family while
native women take care of the equality in the labor market. Gender equality in
the private sphere is ‘outsourced’ to the global marked (Isaksen 2010:11).
Hva sier så dette om det å være au pair i ”det kjønnslikestilte Danmark? Sosiolog Rachel
Parreñas hevder at kjøp og salg av hus- og omsorgsarbeid på et internasjonalt marked, handler
om at privilegerte kvinner overfører sitt reproduktive ansvar til andre mindre privilegerte
kvinner. Dette, bemerker Parreñas, skaper relasjoner av ulikhet, ikke likhet (Parreñas
2008:17). Sett i forhold til Parreñas argument, blir kjønnslikestilling, slik jeg forstår det, et
begrep som er forbeholdt etnisk danske familier, og kvinner i samfunnets øverste sjikt. Når de
filippinske kvinner og menn kommer til Danmark, migrer de altså inn i en kontekst som på
den ene siden fremhever idealer som kjønnslikestilling, egalitæritet og ”på like vilkår”, men
som også innebærer forskjeller basert på etnisitet, kjønn og klasse.
23
Feltets metoder og etikk
Mitt feltarbeid har funnet sted i de offentlige plasser hvor au pairene møtes, som på kafeer, i
parker og på kjøpesenter, samt i vertsfamilienes private hjem. Det antropolog Tine TjørnhøjThomsen beskriver som flerstedetnografi, der feltet ikke lar seg avgrense i forhold til sted,
men best lar seg beskrive som en ”(…) dynamisk bevægelse mellom forskellige, men
forbundene empiriske rum eller kontekster” (Tjørnhøj-Thomsen 2004:98). Det empiriske
datamaterialet omfatter intervjuer og deltagende observasjon blant kvinnelige og mannlige au
pairer fra Filippinene, samt noen av deres av vertsfamilier. Gruppen av informanter er
sammensatt, da den består av 17 filippinske au pairer (13 kvinner og fire menn), fire
vertsfamilier og fire tidligere au pairer (tre kvinner og en mann), som hadde oppholdstillatelse
i Danmark basert på studier eller ekteskap. At de fire siste ikke lenger arbeidet som au pair,
førte til at deres erfaringer ble fortalt ut fra et annet perspektiv, hvor au pair var en posisjon de
hadde lagt bak seg. Utover de 21 (inklusivt de fire tidligere au pairer), har jeg også vært i
samtale med andre filippinske au pairer i forbindelse med sosiale sammenkomster. Blant
annet fikk jeg ved ett tilfelle mulighet til å gjennomføre et (noe spontan) gruppeintervju med
ca. 15 kvinner i forbindelse med et bibelmøte.
Det å komme i kontakt med de filippinske au pairene i Aarhus viste seg å bli ett av
feltarbeides største utfordringer. En typisk uke for de filippinske au pairene innebærer arbeid
hos vertsfamilien fra mandag til fredag 7 – 18, samt lørdag formiddag, og med fri søndag. Au
pairene var mesteparten av tiden derfor bundet til vertsfamilienes private hjem, områder jeg
ikke alltid hadde tilgang til. At feltarbeidet startet i en kald februarmåned, da de filippinske au
pairene ikke benyttet seg av det offentlige rom på samme måte som i sommerhalvåret, da de i
helgene og om aftenen samlet seg ute i parkene, gjorde det til en enda større utfordring.
Heldigvis hadde jeg før jeg startet mitt feltarbeid sikret meg kontakt med fire au pairer, to
kvinner og to menn, gjennom en språkskole i Aarhus. Disse fire fikk rollen som portvakter i
min kontakt med nye informanter. Kontakten med nye informanter ble til etter
snøballmetoden, hvor nye informanter blir rekruttert med bakgrunn i nettverket til de
informantene man allerede har (Fangen 2004:55).
I tillegg til au pairene var jeg også i kontakt med fire vertsfamilier. I utgangspunktet
ønsket jeg ikke å rekruttere vertsfamilier via de au pairer jeg allerede kjente, i frykt for at
dette ville skape usikkerhet i forhold til min lojalitet til au pairene. Det å få kontakt med
vertsfamilier utenom det filippinske nettverket jeg allerede kjente til, viste seg imidlertid å
24
være vanskelig. Av de fire foreldreparene jeg intervjuet, var det kun ett av parene som ikke
var vertsfamilie for en av mine informanter. Måten jeg kom i kontakt med vertsforeldrene på,
var at au pairene selv valgte å introdusere meg, og ga meg tillatelse til å intervjue deres
vertsforeldre. Da au pairene selv valgte å introdusere meg, ser jeg ikke min kontakt med
vertsfamilien som et problem i forhold til lojalitet.
Deltagende observasjon
Deltagende observasjon innebærer å ta del i, samt observere og registrere, menneskers liv på
deres
premisser.
Fordelen
med
deltagende
observasjon
er
at
man
gjennom
førstehåndserfaringer, får tilgang til informasjon som ikke kommer til utrykk gjennom
intervjuer. Men, som antropolog deler man aldri all tid med informantene, kun noe tid. Det er
derfor viktig å reflektere over hvilken tid som er gjenstand for metodisk refleksjon (TjørnhøjThomsen 2004:101). I forkant av feltarbeidet hadde jeg håpet på å få delta i au pairenes
daglige arbeid i vertsfamilien. Dette ble dessverre ikke mulig da det å få innpass i det private
viste seg å være vanskelig, og de færreste av au pairene ønsket å skulle forholde seg til meg
samtidig som de arbeidet. Jeg følte det også som etisk problematisk å oppholde meg hjemme
hos vertsfamiliene, uten at de var informert om min ”antropologiske” tilstedeværelse. Utenom
fire tilfeller hvor au pairen selv introduserte meg for vertsfamilien, og ett tilfelle hvor jeg etter
et intervju hjemme hos en au pair ble invitert til å spise middag, har jeg få observasjoner av
samspillet mellom au pair og vertsfamilie. Generelt er mine data om interaksjon mellom au
pair og vertsfamilie basert på informantenes fortellinger.
Mine erfaringer med deltagende observasjon stammer fra deltagelse i au pairenes
fritid, dvs. om aftenen og i weekendene. Her hadde jeg jevnlig kontakt med spesielt fem au
pairer (fire kvinner og en mann), som jeg ukentlig traff for å ta en kaffe eller å gå en tur rundt
i byen. Enten enkeltvis eller flere sammen. Disse møtene førte til uformelle samtaler og
diskusjoner hvor jeg fikk førstehånds innblikk i au pairenes hverdagsliv. Deltagende
observasjon foregikk ikke bare i det offentlige rom. I tillegg til observasjoner av
vertsfamiliers hjem, gjort i forbindelse med intervjuer, deltok jeg også på private fester og
sammenkomster. For øvrig hadde en av mine informanter en egen kjellerleilighet i
vertsfamiliens hjem, hvor jeg fikk komme på besøk. At jeg fikk tilgang til det private, og ikke
bare observerte au pairene i det offentlige rom var viktig. På denne måten fikk jeg observert
25
hvordan au pairene bodde, og reflektert over hva det sa om deres posisjon og relasjon til
familien. At kjelleren ble definert som ”au pairens område” kan si noe om au pairens posisjon
i vertsfamilien, for eksempel som en som tjener familien fra en underordnet posisjon. Det
Stenum definerer som au pairens ”upstairs-downstairs-position” (Stenum 2010:24).
Observasjoner av hvordan de filippinske au pairene bor, og hvordan de bruker vertsfamiliens
hjem, har kanskje vært min viktigste innsikt i forhold til deltagende observasjon.
I min undersøkelse var det viktig for meg å innhente informert samtykke fra de
involverte. I situasjoner hvor flere personer var tilstede, som for eksempel på fester, var det
vanskelige å kontakte alle. Ryktene om mitt nærvær spredde seg allikevel hurtig, da min lyse
hud og blonde hår skilte seg ut i mengden av filippinere. Flere personer kom bort for å spørre
hvem jeg var og hva jeg gjorde der. Jeg fortalt da om mitt prosjekt, og fikk således også stilt
noen spørsmål. I noen tilfeller befant jeg meg i vertsfamiliers private hjem, uten at familien
var klar over min agenda som student/forsker. Dette forsvarer jeg allikevel med at mitt fokus
var på situasjonene og omstendighetene omkring au pair-ordningen, og ikke på personene
som var involvert. Vertsfamiliene forble sånn sett ”anonyme” for meg.
Intervju
I løpet av feltarbeidet gjennomførte jeg flere semistrukturerte kvalitative intervjuer hvor jeg
tok utgangspunkt i en intervjuguide, men formulerte også nye spørsmål underveis og lot
informantene komme med egne temaer. Alle intervjuer med au pairene, unntatt fire, foregikk
på kafé. At intervjuene forgikk på ”nøytral” grunn, gjorde at au pairene stod friere til å snakke
om både sine positive og negative erfaringer med vertsfamilien. De siste intervjuene og
intervjuer med vertsforeldrene, foregikk derimot i hjemmene. I alle intervjuene tillot
informantene meg å bruke diktafon, etter løfte om at materialet kun var til personlig bruk og
med full anonymitet.
En måte å forstå migrasjonsprosessers innvikning på den enkelte person, er gjennom
en analyse av livshistorier (Eastmond 1996, 2007). Av de 21 au pairer jeg intervjuet, samlet
jeg inn 14 livshistorier. Som allerede nevnt er livshistorier fortellinger om det levde liv. I
følge antropolog Marianne Horsdal er livshistorie alltid et svar på fortellinger fortalt før og
viser hvordan subjekter ikke står fritt til å skape seg selv som person, men er formet av
samfunnet
rundt
(Horsdal
1999:74).
Den
måten
jeg
har
gjennomført
mine
26
livshistorieintervjuer på, er at jeg har latt mine informanter fortelle, og gi mening til sine egne
livsforløp, uten at jeg som antropolog bryter inn med en rekke spørsmål og kommentarer.
Ettersom jeg benytter meg av en konstruktivistisk tilnærming til kjønn, hvor fokuset er på
hvordan ulike kjønnede roller og posisjoner opptrer i au pairenes forestillinger om kjønn, har
livshistorier gitt en innsikt i hvordan ulike livserfaringer opptrer i au pairens erfaringer om seg
selv som kjønnede subjekter. Livshistorier krever imidlertid en viss selvstendighet i
informantenes fortellinger. Mens noen informanter begynte å fortelle allerede før jeg rakk å
skru på diktafonen, svarte andre med enkle setninger og ord. Livshistoriene fikk således en litt
varierende kvalitet.
Da både intervjuer og deltagende observasjon var noe som foregikk parallelt kunne jeg
hele tiden tilpasse mine intervjuer og observasjoner i forhold til ny informasjon. Med
utgangspunkt i mine observasjoner gjentok jeg intervjuer med fem au pairer (3 kvinner og 2
menn). Hovedfokuset i disse intervjuene var å få en dypere innsikt i deres tanker og erfaringer
omkring spesifikke temaer som dukket opp i løpet av feltarbeidet, som for eksempel deres
motivasjon for migrasjon eller relasjon til vertsforeldrene. I samarbeid med tre au pairer (to
kvinner og en mann), konstruerte jeg også nettverksdiagrammer (Boissevain 1974). Disse
nettverksdiagrammene var kart over au pairenes sosiale relasjoner, henholdsvis til medlemmer
av vertsfamiliene og til nære familiemedlemmer på Filippinene. Kartene var nyttige redskap i
å få au pairene til å snakke om hvordan deres sosiale relasjoner innebar forskjellige kjønnede
roller, og kjennetegnet av ulike sosiale posisjoner. Alle intervjuene med vertsforeldrene,
unntatt ett, var intervjuer av foreldrene samlet. Fokuset i intervjuene med vertsforeldrene var
deres erfaringer med au pair-ordningen, og relasjonene mellom deres au pair og vertsfamiliens
medlemmer.
Intervjuer har vært min primære kilde til innsikt i hvordan de filippinske au pairene
gjør og skaper kjønn i sine sosiale relasjoner. Mot slutten av feltarbeidet gjennomførte jeg
kortere intervjuer ved hjelp av spørreskjema og ett større gruppeintervju. Spørreskjemaet var
konstruert slik at det hadde ferdige svaralternativer og det ble utfylt mens jeg var til stede.
Gruppeintervjuet og spørreskjemaene var ikke bare en god måte å generere generelle data om
au pairenes bakgrunn og liv i Danmark, de åpnet også for debatt. Ved flere tilfeller ble
spørsmål i spørreskjemaet diskutert fordi au pairene mente svaralternativene ikke passet, og
de kom selv med forslag til endringer. I gruppeintervjuet la jeg merke til at det ikke
nødvendigvis var det som ble sagt som var interessant, men hvordan det ble sagt. Jeg ønsket
å la au pairene presentere sine erfaringer som au pair i felleskap, men samtalen ble hurtig
27
snudd til en diskusjon av enkelte kvinners erfaringer. Kvinnene pekte på hverandre når det
gjaldt hvem som skulle få svare på spørsmålene, og hjalp hverandre med å fullføre
fortellingene. Gruppeintervjuet ble sånn sett en observasjon av et fellesskap, hvor kvinnene
kjente til og kunne identifisere seg i hverandres historier.
Posisjonering i felten
Da antropologen selv er en del av metoden, vil hennes posisjon og rolle i feltet alltid ha en
betydning for de data som genereres (Tonkin 1984:222). Det at jeg var av samme kjønn og på
samme alder som de fleste av informantene, gjorde at jeg enkelt fikk kontakt med flere av au
pairene. At jeg ”kun var student”, og ikke ferdigutdannet akademiker gjorde også at de
hierarkiske forskjellene mellom forsker og informant opplevdes som mindre (Thagaard
2009:85). To av mine informanter kom for eksempel til meg, og fortalte at de hadde studert
sosiologi på Filippinene, og at de derfor kjente til de metoder jeg brukte. Fordi jeg stort sett
kom i kontakt med nye informanter gjennom bekjente, var jeg i de fleste tilfeller ikke nødt til
å introdusere meg selv. I kontakten med nye informanter ble jeg ofte introdusert som ”en
venninne”, og derfor ofte også gitt den rollen. At jeg fikk rollen som venninne, betød at au
pairene hadde tillit til meg. Det er imidlertid en hårfin balanse mellom posisjonen venninne,
en del av gjengen, og antropolog. Fordi jeg ble introdusert som venninne opplevde jeg at det
til tider var vanskelig å markere min posisjon som antropolog. Som en løsning minnet jeg hele
tiden om mitt prosjekt ved be om intervjuer, stille spørsmål, kommet med notatblokken eller
dra frem diktafonen for å spørre om samtalen kunne tas opp på bånd.
Med et hovedfokus på forholdet til de danske vertsfamilier har målet med min
undersøkelse vært å vise hvordan au pair gjør og skaper kjønn i sine sosiale relasjoner. Her vil
jeg imidlertid påpeke at jeg som antropolog ikke står utenfor disse sosiale relasjonene, og at
jeg opplevde at de filippinske au pairene også ”gjorde” femininitet/maskulinitet i forhold til
meg. I intervjuer og samtaler med de mannlige au pairene, opplevde jeg for eksempel at de
mannlige au pairene, oven for meg, uttrykket et behov for å forsvare eller begrunne hvorfor de
som menn arbeidet som au pair. Dette har generert en del interessant data.
All kommunikasjon mellom meg og au pairene har foregått på engelsk. Selv om mitt
norske statsborgerskap gir meg flere rettigheter i Danmark enn det de filippinske au pairene
har, førte det at jeg er norsk og ikke dansk til at jeg i samtale med au pairene, kunne ha en mer
28
kritisk diskusjon om dansk samfunn og kultur, fordi vi begge stod ”utenfor”. Min nasjonalitet
har sånn sett tillatt meg en distanse til feltet. Det er mitt generelle inntrykk at både de
filippinske au pairene og vertsfamiliene har vært oppriktig interessert i mitt prosjekt, og de ga
uttrykk for at de syntes det var et viktig tema. Flere av mine filippinske informanter viste til
den pågående debatten i media, om utnytting og misbruk av filippinske au pairer, som et
motiv for å delta i min undersøkelse. Selv om dette ikke var en rolle jeg selv ønsket å påta
meg, følte jeg likevel at noen av au pairene ønsket å bruke meg som et talerør i au pairenes
sak.
29
KAPITTEL 3:
FRA FILLIPINENE TIL DANMARK
Kart over Filippinene (Foto: www.migrationinformation.org)
Et antropologisk perspektiv på migrasjon
”My heart will always be a 100% Filipino” ble jeg fortalt av en mannlig informant, da jeg
spurte om han kunne tenke seg et videre liv i Danmark etter at hans au pair-kontrakt gikk ut. I
en artikkel om migrasjon og sosiale nettverk skriver antropologene Karen Fog Olwig og
Karsten Pærregaard at migrasjon kan ses som ”(…) en proces indlejret i netværk af sociale og
økonomiske bånd, der forbinder mennesker på trods af de store geografiske afstandene og
socio-økonomiske og kulturelle forskelle” (Olwig & Pærregaard 2004:162). Tidligere har
migrasjon ofte blitt betraktet som en enveisbevegelse, hvor mennesket rives opp med roten og
absorberes i et nytt og fremmed samfunn. I en global verden, som ved hjelp av
30
kommunikasjonsmidler som internett, telefon og fjernsyn, bare virker mindre og mindre,
overser et slikt perspektiv det faktum at personer, gjennom sosiale relasjoner, er knyttet til
mer enn et sted.
I følge antropolog Marita Eastmond skaper migrasjon flytende, dialektiske og flere
identiteter som er forankret både i migranters opprinnelsesland og i vertsamfunnet (Eastmond
1996:232). Min analytiske tilnærming til migrasjon tar utgangspunkt i Olwigs, Pærregaards
og Eastmonds perspektiv på migrasjon som sosiale prosesser og nettverk som forbinder
mennesker til flere steder, og på tvers av på tvers av økonomiske og kulturelle bakgrunner. I
forrige kapittel ga jeg en kort introduksjon til feltarbeidets kontekst, og noen av de danske
kjønnsideologier som de filippinske au pairene migrerer ”inn i”. I dette kapittelet vil jeg ta for
meg den filippinske konteksten og diskutere hvilke kjønnede forestillinger som danner
bakgrunnen for de filippinske au pairenes kjønnsidentitet. Altså hvordan de filippinske au
pairene italesetter og praktiserer maskulinitet og femininet, samt hvilke forventninger,
forpliktelser og handlinger de knytter opp til det å være mann/kvinne. Da jeg selv ikke har
hatt mulighet til å gjøre feltarbeid på Filippinene, er mine data basert på mine informanters
fortellinger.
Migrasjon fra Filippinene
Med spennende storbyer, dype regnskoger, lange hvite strender og asurblått vann er
Filippinene, med sine 93 millioner innbyggere, ikke bare kjent for au pairer, men også som en
turistdestinasjon. Flere av informantene, særlig de som kom fra mer urbaniserte områder,
beskrev hjemlandet ved å fortelle om moderne kjøpesentre, myldrende kveldsliv og små
provisoriske gaterestauranter hvor en kunne spise og slappe av, mens man kikket på
menneskene som gikk forbi. Aarhus ble i motsetning beskrevet som en kald og mørk
spøkelsesby. Geografisk består Filippinene av over 7.000 øyer, og befinner seg i Stillehavet
sør for Kina, nord for Malaysia og Indonesia. Historisk var øyrepublikken en spansk koloni
fra 1561 til 1898, og deretter kontrollert av USA frem til uavhengighet i 1946
(Asianhistory.com 2012). Sammen med en sterk tradisjon innenfor den katolske kirken, som
ble innført av de spanske koloniherrene på 1500-tallet, og amerikanske kulturinnslag som
31
Kentucky Fried Chicken (KFC) og RnB artister som Beyoncé og Rihanna, beskrev flere av
mine informanter Filippinene som et vestlig, og da særdeles amerikanskorientert land i Asia.
Det er imidlertid mitt inntykk at dette er en beskrivelse som best kjennetegner byene, da de
rurale områdene er mindre preget av moderne kultur og teknologi.
Rett etter andre verdenskrig var Filippinene et av de høyest utviklede landene i Asia.
Oppigjennom 50- og 60-tallet så landets økonomi svært lovende ut, men sakket så akterut fra
1970-tallet og fremover. Denne økonomiske og sosiale tilbakegangen skyldes i stor grad en
serie av mislykkede økonomiske reformer, korrupsjon, høy utenlandsgjeld og politisk uro.
Selv om landets økonomi i dag har forbedret seg, bor omtrent halvdelen av befolkning i rurale
områder hvor fattigdommen og arbeidsledigheten er høy (Ruralpovertyportal.org 2012). Tall
viser at hele 32.9 prosent av befolkningen, dvs. ca. 26.5 millioner, lever under den nasjonale
fattigdomsgrensa (Adb.org 2012). Med dette som bakgrunn beskrev flere av de filippinske au
pairene jeg var i kontakt med, hjemlandet som et utviklingsland.
Nasjonens vanskelige økonomiske situasjon, høy arbeidsledighet og lave lønninger,
danner en grunnlag for hvorfor et stort antall av landets befolkning har valgt å søke arbeid i
utlandet. De siste 35 årene har det utviklet seg en sterk tradisjon for migrasjon på Filippinene.
Til tross for den usikkerhet og sårbarhet migranter risikerer å møte, viser en undersøkelse fra
2002 at hele én av fem voksne filippinere har et ønske om å migrere. Drømmen om å migrere
er ikke bare forbeholdt de voksne. En lignende undersøkelse gjort blant barn i alderen 10 til
12 år viser at 47 prosent av barna drømmer om å finne jobb i utlandet når de blir store
(Migrationinformation.org 2012). Disse tallene stemmer
overens med et inntrykk jeg fikk i løpet av mitt feltarbeid.
Gjentatte ganger ble jeg i samtaler og intervjuer med de
filippinske au pairene fortalt at; ”migrasjon, det var noe de
hadde hatt planer om så lenge de kunne huske”.
Utviklingen av en tradisjon for migrasjon er sterkt
fremprovosert på Filippinene, med hjelp av myndighetenes
innblanding. Arbeidsmigrasjon og de penger filippinske
migranter sender hjem, er i dag er en av landets viktigste
kilder til økonomisk vekst (Parrenas 2001:52). Med statlig
organisering og regulering av arbeidsmigrasjon, samt
Reklameskilt
for pengeoverføringer
eklameskilt
for
fra Danmark
til Filippinene.
pengeoverføringerfra
(Foto: forfatteren
selv)
Danmark
til Filippinene.
(Foto: forfatteren selv)
myndighetenes arbeid for å sikre migranters rettigheter i
32
utlandet, er arbeidsmigrasjon fra Filippinene blitt til en høyst institusjonell form for
migrasjon. Som en av verdens største eksportører av arbeidskraft forlot nesten 2 millioner
mennesker Filippinene for å arbeide bare i 2010. Totalt sies det at mer enn 11 prosent av den
filippinske befolkningen er bosatt i utlandet, og at det i 2011 ble sendt over 18 milliarder
dollar i remisser hjem (Bsp.gov.ph 2012). Antallet filippinere som mottar remisser antas å
være mellom 34 – 53 prosent av befolkningen. Med tanke på migrantenes store økonomiske
bidrag til nasjonen, fremstilles arbeidsmigranter, fra myndighetenes sin side, som ”nasjonens
moderne helter” (Parreñas 2001:53).
Selv om tall fra de seneste årene viser at antallet migranter fordelt på kvinner og menn
har vært omtrent likt (Pcw.gov.ph 2012a), så har arbeidsmigrasjon fra Filippinene i en lengre
periode vært dominert av kvinnelige migranter. Det som imidlertid er påfallende er at to
tredjedeler av de kvinner som migrerer, arbeider i tradisjonelle lavlønnede kvinneyrker som
omsorgs- og husarbeidere, mens menn får arbeid innenfor industri og sjøfart (Parreñas
2001:5-4).
Dette
viser
tydelige
tegn
på
kjønnsstereotypers
tilstedeværelse
i
migrasjonsprosesser, hvor kvinner migrerer til såkalte ”feminine yrker”, og menn til
”maskuline yrker”. På grunn av det store antallet filippinske kvinner som arbeider som
husarbeidere, blir begrepet filippina, som betyr feminin på tagalog, brukt som synonymt for
husarbeider (Roces 2000:129). I Danmark gir ordet filippiner direkte assosiasjoner til ”au
pair-piger” (Stenum 2011:215).
I Danmark eksisterer det en generell oppfattning om at de filippinske au pairene er
unge, fattige og uutdannede kvinner fra Sør. I mitt studie kom ikke de filippinske au pairene
fra den dårligst stilte delen av den filippinske befolkningen. Det er heller ikke utelukkende
kvinner som kommer. Av de 21 au pairene jeg var i kontakt med, var som tidligere nevnt, fem
menn, mens 16 var kvinner. Et flertall av mine informanter var i alderen 24 – 27 år. Med en
overvekt av sykepleiere og lærere hadde flere, både de kvinnelige og mannlige au pairene,
høyere utdannelse. Riktignok manglet noen de siste og avsluttende eksamener, enten fordi de
hadde manglet penger, eller fordi de hadde valgt å avbryte utdannelsen for å komme til
Danmark som au pair. På spørsmål fra meg om hvorfor de hadde valgt å utdanne seg som
sykepleiere, fortalte flere av mine informanter at det var fordi de mente at det var en
etterspørsel etter helse- og omsorgspersonell i utlandet. Blant de av mine informanter som
ikke var utdannet sykepleiere, fortalte noen at de med tanke på migrasjon, hadde fullført et
caregiver-kurs før de kom til Danmark. Et caregiver-kurs er et kurs, ofte med en varighet på
seks måneder, som omfatter trening i omsorg for barn, eldre og personer med spesielle behov,
33
husarbeid og matlagning. Fire av mine informanter, alle kvinner, hadde også arbeidserfaring
som husarbeider eller au pair før de kom til Danmark, henholdsvis i Singapore, Hong Kong
eller Holland. Basert på det høye utdanningsnivået blant mine filippinske informanter, vil jeg
hevde at de, gjennom å arbeide som au pair, utfører et arbeid de på mange måter er
overkvalifisert til, og dermed erfarer en ”de-skilling”-prosess (Parreñas 2001:151).
Nyere forskning viser at arbeidsmigrasjon krever økonomisk og sosial kapital, samt
sosiale nettverk (Parreñas 2001:40). Noen av mine informanter fortalte om en oppvekst i
urbane områder rundt Manila, mens andre kom fra mindre byer eller mer rurale områder i det
nordlige Luzon, Visayas eller Mindanao. Felles for flere av mine informanter var at de fortalte
om en bakgrunn som kjennetegner den økonomiske middelklassen19. To av mine kvinnelige
informanter fortalte at familien hjemme på Filippinene hadde en kvinnelig ansatt til å gjøre
rent i huset. Andre kunne fortelle at de var barn av migrantforeldre, eller at de hadde nære
slektninger bosatt i USA eller Europa. Det høye utdannelsesnivået blant filippinske
husarbeidere, og deres middelklassetilhørighet er også beskrevet i annen litteratur (Briones
2009, Constable 1999, Parreñas 2001).
Etter at en au pair-kontrakt avsluttes, sier dagens au pair-regler at vertsfamilien plikter
å betale au pairens reise ut av Danmark20. På denne måten skal au pairen selv ha et minimum
med utgifter knyttet opp til au pair-oppholdet. Likevel fortalte noen av mine informanter at de
hadde lånt penger av familie og venner til andre kostnader. Tre kvinner fortalte at de hadde
brukt et rekrutteringsbyrå på Filippinene for å få kontakt med vertsfamilier. Til dette hadde én
lånt penger av en kusine, mens to andre sa at en tante hadde betalt. Nå brukte de noen av de
pengene de tjente som au pair, til å betale tilbake. Når det kommer til spørsmålet om hvorfor
de valgte å forlate Filippinene, oppga samtlige av de filippinske au pairene den økonomiske
situasjonen og den høye arbeidsledigheten i hjemlandet, som et av hovedmotivene for å
komme til Danmark. Det er også mitt inntykk at alle, i større eller mindre grad, bidro
økonomisk til sine familiemedlemmers; foreldre, søsken og i noen tilfeller egne barn, daglig
forbruk, bolig og utdannelse. For alle de filippinske au pairene i min undersøkelse, handlet det
om å styrke sin egen og familiens levevilkår og muligheter. Men de fortalte også en annen
19
En artikkel fra 2007 som diskuterer kjennetegn ved den filippinske middelklassen, baserer sin definisjon av
middelkassen på en variabel av inntekt og andre sosiale karakteristikker, som høyere utdannelse og en middels
standard på bolig. (Nscb.gov.ph 2007). Den økonomiske nedgangen på Filippinene, hvor prisnivået har steget,
uten at lønningene har gjort det samme, har imidlertid gått hardt utover middelklassen. Selv med en
middelklasseinntekt kan det i dag være vanskelig å betale de faste utgiftene (Parreñas 2001:63).
20
Selv om vertsfamiliene kun er forpliktet til å betale reisen ut av Danmark, fortalte flere av mine informanter,
både vertsfamilier og au pair, at det var vertsfamilien som betalte både reisen til og fra Danmark.
34
historie, en historie som fremhever et ønske om individuell suksess, eventyrlyst, drømmen om
Europa og en følelse av selvstendighet. Disse ulike fortellingene om migrasjon vil jeg komme
tilbake til senere i kapittelet.
Mannen som familiens vegger, kvinnen som hjemmets lys.
We have a saying in the Philippines: The man is the wall of the family, the
woman is the light of the home.
Utdrag fra feltnotater, Marco 25 år.
Med henvisning til West og Zimmerman skriver jeg i innledningen at kjønn er noe vi gjør og
ikke noe vi er (West & Zimmerman 1987). Jeg refererer også til Butler som hevder at det ikke
finnes noe pre-eksisterende kjønnet subjekt, men at kategorier som kvinne eller mann først og
fremst får et innhold idet vi uttrykker det gjennom språklige ytringer (Butler 1999, 2011).
Sitatet over er et eksempel på hvordan man gjennom språk italesetter femininitet og
maskulinitet, og viser til en tradisjonell filippinsk kjønnsideologi som definerer menn som
familiens forsørger og kvinner som omsorgspersonen. Utsagnet er hentet fra en samtale jeg
hadde med tre av mine informanter, Joyce, Luzee og Marco. Det er kvelden før Marco skal
reise hjem til Filippinene, og sammen har vi gått ut for å ta en spontan øl før avskjeden. Som
filippiner og eneste mann i gruppen trer Marco inn i rollen som ekte gentleman, og ”gjør”
maskulinitet ved å si at det er hans oppgave å spandere på damene. Som skandinavisk
likestillingsentusiast klarer jeg ikke helt å spille med og protesterer ved å si at ”Ølen, den kan
jeg betale for”. Dette leder oss inn i en diskusjon om hvilke ulike roller kvinner og menn har i
det filippinske samfunnet. Luzee, som er mest opptatt av sin iPhone og virker litt uinteressert i
samtaleemnet, sier seg enig med Marco, at det er mannens oppgave å betale og å forsørge
kvinnen. Samtidig er hun også tydelig på at hun gjerne vil kunne klare seg selv, og å være
økonomisk uavhengig av en mann. Dette får Joyce, som har etterlatt sin snart to år gamle sønn
på Filippinene sammen med den arbeidsløse faren, til å bryte ut i latter og å si at i forhold til
hennes kjæreste så er det hun som er mannen: ”He [my boyfriend] is home taking care of our
35
son, while I’m here working and earning money”. Hvilke ulike kjønnede roller og posisjoner
er det som utrykkes her, og hvordan omtaler de filippinske au pairene maskulinitet og
femininitet?
Om forholdet mellom kvinner og menn opplevde jeg ikke at mine informanters
forestillinger om femininet og maskulinitet skilte seg markant fra de vi finner i Danmark.
Dette kan skyldes at vestlig kultur er sterkt tilstedet i det filippinske samfunn. Sammenlignet
med andre asiatiske land rangeres Filippinene høyt når det kommer til kjønnslikestilling. I
følge Global Gender Gap Index, er Filippinene rangert som nummer ni. Til sammenligning er
Danmark, som tidligere nevnt, rangert som nummer syv (Wikigender.org 2010). Denne høye
rangeringen skyldes blant annet at kvinner og menn på Filippinene har de samme politiske
rettigheter, og statistisk sett også lik tilgang til utdannelse og levestandard. Når det kommer til
økonomisk aktivitet har imidlertid kvinner høyere arbeidsledighet enn menn. Statistikk viser
at 49,7 prosent av kvinnene, mens 78,9 prosent av mennene er i arbeid (Pcw.gov.ph 2012b).
Her vil jeg riktignok hevde at tallet på kvinner i arbeid kan være høyere, da det er mitt inntykk
at en rekke kvinner påtar seg såkalt uoffisielt arbeid som å vaske hus eller klær for naboen,
eller driver en liten sari-sari butikk21.
Tiltross for at kvinner og menn på Filippinene i utgangspunktet har de samme
mulighetene, er allikevel de filippinske ideer om femininet og maskulinitet i stor grad knyttet
opp til kvinner og menns tradisjonelle roller og posisjoner i familien. Med sterke røtter i
katolsk tradisjon forbindes den filippinske kvinnerollen med reproduktivt arbeid. Den
filippinske kjønnsforskeren Mina Roces hevder blant annet at ekteskap fortsatt oppfattes som
kvinners primære skjebne, og at selve definisjonen på en kvinne er uadskillig fra hennes roller
som hustru og mor (Roces 2000:133-133). I følge Roces blir filippinske kvinner konstruert
som ingenting mer enn ”pliktoppfyllende døtre og hustruer” eller som ”selvoppofrende
mødre” (Roces 2009:272). Dette støttes opp av den filippinske sosiologen Belen Medina som
i en bok om familierelasjoner på Filippinene, konkluderer med at i relasjon til mannen, skal
den feminine kvinnen opptre som beskjeden, elegant og dydig. Hun skal være omsorgsfull og
lojal ovenfor familien. Den maskuline mannen derimot skal vise muskler, styrke og autoritet,
og fremstå som familiens beskytter og husholdets økonomiske forsørger (Medina 1991:143).
Det filippinske kjønnssystemet ser jeg som et system hvor kvinners og menns roller
skal utfylle hverandre. I historien fortalt i starten av avsnittet, opplever jeg Marcos behov for å
21
Ordet sari-sari betyr på tagalog variasjon, og er små privateide kiosker, ofte drevet i en del av butikkeierens
private hus.
36
betale for ølen som en maskulin handling, og et uttrykk for mannlige kjønnsidealer der
mannen skal være en forsørger og en beskytter. Til sammenligning vil min umiddelbare
protest mot Marcos gavmildhet, være et uttrykk for et skandinavisk kjønnssystem hvor
kvinner og menn ideelt sett forventes å være like.
Uten å skulle overdrive stereotypiske kjønnsroller som knytter kvinnene til det private
og mannen til det offentlige, ga mange av de filippinske au pairene jeg snakket med, uttrykk
for noen av de samme kjønnsrollene som nevnt i forrige avsnitt. I et intervju med tre
kvinnelige au pairer på 20, 27 og 28 år, som akkurat hadde forlatt landsbygda på Filippinene
til fordel for Aarhus, fortalte Cherry, Yvonne og Grace om en kjønnet arbeidsfordeling i den
filippinske familien:
Cherry: More girls than boys do the household chores. It’s really not fair because
boys are lazy. They can’t even wash their own cloths. They are depending on their
sisters or their mother.
Grace: The mother has to get up early. To cook, to do the laundry…. She does
everything. The father he is out of the house. He is the breadwinner of the family. He
is working.
Yvonne: In my family, because we have a farm, my brother will help my father,
going to the fields. Me and my sister will help my mother in the home.
Også Carlos, en mannlig au pair på 25 år, fortalte om lignende forestillinger på kvinners og
menns roller i det filippinske samfunnet: ”Where I come from we [the men] are expected to
work away, not home. Everything in the home is feminine”. Det faktum at han som mann
arbeidet som au pair her i Danmark, en rolle han selv definerte som en ”kvinnerolle”,
bortforklarte Carlos med latter. Videre sa Carlos også at han ikke ønsket at hans familie og
venner hjemme på Filippinene skulle få vite hva hans arbeidsoppgaver som au pair i Danmark
gikk ut på, i frykt for hva de ville tenke om han. Carlos fortalte:
Au pair is work for a female! (…) I just told them [my family and friends] that au
pair is a cultural exchange program where you are supposed to learn about Danish
language and culture. I used this technical term.
At Carlos bevisst forklarer au pair som et kulturelt utvekslingsprogram, og fremhever rollen
som ”student” fremfor husarbeider, kan tolkes som en måte for Carlos å håndtere de feminine
assosiasjoner au pair-ordningen gir.
Om filippinsk maskulinitet utpekte flere av au pairene, både kvinner og menn,
mannens rolle som familiens økonomiske forsørger som en viktig del av hans identitet. Videre
er det mitt inntrykk at filippinsk maskulinitet handler om å vise fysisk og psykisk styrke og
kontroll, i motsetning til svakhet som ble sett på som noe feminint. Et eksempel på dette er en
37
episode hvor jeg i forbindelse med et intervju med en av de mannlige au pairene, opplevde at
intervjusituasjonen utspilte seg til å bli en kamp mellom han og meg om hvem som skulle ha
kontroll over situasjonen. Vi hadde på forhånd avtalt at vi skulle møtes på en kafé i Aarhus
sentrum. Selv om jeg følte at det var naturlig at det var jeg som skulle bestemme, forsøkte han
allerede fra start av å ta styring ved å insistere på å betale for begges kaffe, samt bestemme
hvor vi skulle sitte. Under intervjuet forsøkte han hele tiden å snu situasjonen til at det var han
som stilte meg spørsmål, og ikke omvendt. Etter at intervjuet var ferdig møtte vi en gruppe
andre filippinske au pairer. Mens vi snakket med dem uttalte han høyt, slik at alle hørte det, at
det var han som hadde intervjuet meg og ikke omvendt. Episoden opplevde jeg som et forsøk
fra hans side på å understreke at det var han, mannen, som hadde kontroll, ikke jeg, kvinnen.
Når det kommer til spørsmålet om migrasjon og endringer i kjønnsroller, argumenterer
sosiolog og migrasjonsforsker Yen Le Espiritu for, at en følge av transnasjonal migrasjon er at
kvinner og menn blir mer likestilte, idet kvinner går fra å være ulønnede husmødre til å bidra
som forsørger (Espiritu 1999:643). Et annet resultat er, i følge Parreñas, at kvinnene fortsatt
blir begrenset til et tradisjonelt kjønnsrollemønster, da kvinner stort sett migrerer som
underbetalte husarbeidere (Parreñas 2008:79). Tilsammenligning argumenterer antropolog
Margaret Magaet, basert på en artikkel om kvinnelige filippinske arbeidmigranter, for at selv
om posisjonen som husarbeider innebærer en lav status, så gir de økonomiske resursene
arbeidsmigrasjon innebærer, filippinske kvinner muligheten til å forhandle om nye
kjønnsroller og makt i familien (Magat 2004:359).
Slik jeg forstår konstruksjonene av kjønn i en migrasjonssituasjon, innebærer det både
en forhandling og en reproduksjon av tradisjonelle kjønnsroller. I historien fortalt i starten av
dette avsnittet, ler Joyce av det faktum at hun har rollen som ”mannlig” forsørger for sin sønn
og kjæreste. Senere fortalte Joyce i et intervju, at etter at hun kom til Aarhus, så hadde
relasjonene mellom henne og kjæresten endret seg, og at hun ønsket å avslutte forholdet.
Joyce fortalte at hun var frustrert over at kjæresten ikke fant seg en jobb, og at hun synes det
var urettferdig at hun alene skulle forsørge sønnen med de pengene hun tjener som au pair.
Joyce fortalte også at selv om sønnen bodde sammen med faren, så hadde kjæresten overlatt
noe av omsorgsansvaret og de huslige arbeidsoppgavene i hjemmet, til Joyces yngre kusine.
Noe Joyce igjen ga kusinen penger for. Mens Joyce var i Danmark og tok seg av sin
vertsfamilies barn, ble hennes omsorgsansvar overlatt til en annen kvinne på Filippinene.
Dette er det Hochschild definerer som globale omsorgskjeder, hvor privilegerte, ofte vestlige
kvinner, overlater sitt omsorgsansvar til mindre privilegerte migrantkvinner, som igjen
38
etterlater sine barn til de kvinnelige slektninger som er igjen. Med andre ord, en serie av
personlige forbindelser mellom mennesker i forskjellige deler av verden, basert på betalt og
ubetalt omsorg (Hochschild 2000:131). Selv om Joyce gjennom migrasjon påtok seg en
”maskulin rolle”, var det fortsatt en kvinne som hadde det reproduktive ansvaret i hennes
familie på Filippinene. Joyces erfaringer fra migrasjon, hvor hun jobbet hardt for å forsørge
sønnen, gjorde at hun stilte spørsmål ved hvorfor kjæresten ikke opptrådte som en ”riktig
mann” og gjorde det samme. Eksempelt viser også at kvinnelig migrasjon innebærer at
kvinner trer inn i rollen som maskulin forsørger, men uten at dette har en innvirkning på
rolledynamikken mellom kvinner og menn på Filippinene
I samtaler med filippinske au pairer gjorde flere meg oppmerksom på at de mente de
filippinske kjønnsrollene hadde endret seg mye siden deres foreldres og besteforeldres
generasjon. Selv om kvinnelig migrasjon har vært et utbredt fenomen på Filippinene siden
1970-tallet og kvinner lenge har vært aktive på arbeidsmarkedet, sammenlignet flere av mine
kvinnelige informanter seg med sine mødre. De fortalte at mødrene stort sett hadde begrenset
sine liv til hjemmet, mens de selv hadde tatt en utdannelse og reist ut i verden. Med bakgrunn
i dette forklarte de kvinnelige au pairene sine erfaringer fra migrasjon som en form for
frigjøring eller selvstendighet. Samtidig som migrasjon skaper nye kjønnsroller, hvor
migrantkvinnen blir den som har hovedansvaret for familienes økonomiske situasjon, er det et
paradoks i det at de filippinske au pairene, mange av dem med høyere utdannelse, migrerer
inn i en kontekst hvor de som au pair trer inn i en tradisjonell kvinnerolle, med ansvar for
barnepass, matlaging og husvask.
Ett narrativ, flere nivåer: Pliktoppfyllende døtre og
selvstendige kvinner
I intervju med de filippinske au pairene, særlig kvinnene, fortalte flere at de hadde kommet til
Danmark med et ønske om å hjelpe foreldre og søsken økonomisk. Sånn sett fremstilte de seg
i tråd med de kulturelle feminine verdier, ovenfor klassifisert som pliktoppfyllende og
selvoppofrende kvinner. For eksempel svarte en av de kvinnelige informantene på spørsmål
fra meg om hva femininitet betød for henne at: ”Being a Filipina [woman], means caring for
39
you family”. Når det er sagt opplevde jeg også at au pairens narrativer inneholdt referanser til
flere nivåer; som om deres fortellinger inneholdt flere ulike stemmer, men at disse stemmene
deltok i en dialog med hverandre (McAdams 2008:243). Samtidig som de filippinske au
pairene fortalte om familieforpliktelser fortalte de også om selvstendighet, frihet og
eventyrlyst. Med utgangspunkt i to kvinnelige au pairers fortellinger, vil jeg i dette avsnittet
undersøke hvilke ulike logikker som eksisterer i au pairenes narrativer om migrasjon og seg
selv som kvinner.
I en diskusjon om filippinske familierelasjoner påpeker Medina at tradisjonelt
eksisterer det kulturelle forventinger til at barna skal bidra til familiens økonomiske og sosiale
velvære etter hvert som de blir eldre. Særlig forventes det at døtre, gjerne de eldste, bistår
familien i dens behov (Medina 1991:194). I min egen undersøkelse var dette også noe jeg ble
fortalt. Stort sett alle mine filippinske informanter fortalte at de sendte penger hjem til
familien. Hvis de hadde yngre søsken, så var det særlig de som hadde ansvaret for å betale for
deres utdannelse. Et eksempel var den 28-årige Nicky, neste eldste datter i en søskenflokk på
to brødre og en lillesøster. I et intervju fortalte hun hvordan hun opplevde kvinnens rolle i
forhold til familien:
A lot of Filipina [women] go abroad because of the family, not for themselves.
Sometimes I’m very homesick, but I sacrifice myself because of my family. I think
Filipina women are really hard working, and they have a good family relationship. I
think that is one of the characteristics of being a Filipina woman.
I Nickys utsagn fremstiller hun kvinnens forpliktelser til familien som et offer. Om seg selv
fortalte Nicky at hun hadde reist fra Filippinene for første gang som 20-åring, da til Singapore
for å arbeide som husarbeider. Etter seks år i Singapore reiste Nicky til Danmark som au pair,
hvor hun snart hadde fullført sin kontrakt på 18 måneder. Nå ventet en ny au pair-kontrakt på
to nye år i Norge.
Nicky fortalte at hun var oppvokst i en mindre landsby sør i Filippinene. Begge
hennes brødre, både den eldre og den yngre, var allerede gift og hadde sin egen familie, mens
hennes yngste søster fortsatt var under utdannelse. Faren hadde forlatt familien mange år
tidligere, og moren var uten jobb og hjemmeværende. Opprinnelig var Nicky utdannet lærer,
men fortalte at en lærerlønn på Filippinene kun var nok til at hun kunne forsørge seg selv,
ikke til å hjelpe familien. Det var fordi hun ønsket at lillesøsteren skulle få en utdannelse, og
fordi hun følte at hun hadde et økonomisk ansvar ovenfor moren, at Nicky hadde søket arbeid
utenfor Filippinene:
40
My brothers are already married. I’m the only one going abroad. I’m thinking of my
younger sister. She needs financial support. Maybe when she has finished her study,
and she can find a job for herself, then maybe I can start thinking about myself, get
married and start my own family… But now I’m thinking about my younger sister.
I Nickys fortelling setter hun familien, og da særlig lillesøsteren, foran seg selv og fremstiller
seg i tråd med kulturelle forventinger om den pliktoppfyllende, lojale og selvoppofrende
datter/kvinne. En annen filippinsk au pair, Michelle, oppgav en lignende begrunnelse for
hvorfor hun valgte å komme til Danmark: ”As a daughter I have a calling… I need to help my
parents”. Sammen med Nicky skrev Michelle seg inn i det narrativ som fremstiller migrasjon
som et kvinnelig offer for familien. Men, de kvinnelige au pairene fortalte også en annen
historie.
I et studie gjort blant kvinnelige filippinske husarbeidere i Hong Kong hevder
antropolog Nicole Constable at mange av de kvinner som velger å reise utenlands for å
arbeide, gjør det ut fra et ønske om å hjelpe familien. Lignende Nickys fortelling, bemerker
Constable hvordan det blir sett på som ærefult og beundringsverdig for en datter å utsette eller
ofre ekteskapet for å jobbe utenlands, på grunn av sine foreldre og søsken (Constable
1999:212). Men, samtidig som kvinnelig migrasjon opprettholder ideer om den
selvoppofrende kvinnen, argumenterer Constable for at migrasjon også gir kvinnene nye
erfaringer, ønsker, muligheter og fremtidsvisjoner. Constable viser at kvinnenes fortellinger
inneholder referanser til forskjellige narrative nivåer, og at flere av hennes informanter
fortalte om en økende følelse av frihet fra kjønnede forventninger som eksisterer på
Filippinene. Livet i Hong Kong gjorde at kvinnene følte at de slapp fri fra foreldres og
ektemenns overvåkende blikk, og at de nå hadde større kontroll over eget liv. En kontekst som
i følge Constable gav migrantkvinnene en mulighet til å skape en ny kjønnsidentitet, ved at de
begynte å stille spørsmål ved noen grunnlegende antagelser om hva det betød å være kvinne,
hustru, mor og datter (ibid:223). Disse forventningene, argumenterer Constable, kommer til
uttykk i migrantkvinnenes tanker om livet og relasjoner til familiemedlemmer på Filippinene
(ibid).
Tilsvarende Constables undersøkelse, peker mitt datamateriale på at de filippinske
kvinnenes fortellinger handlet om mer enn bare å hjelpe familien. På spørsmål om hun hadde
planer om å flytte tilbake til Filippinene etter så mange år borte, fortalte Nicky at hun gjerne
ville tilbake, men da bare på ferie. ”I want to stay here in Europe”, sa hun og fortalte at
hjemme på Filippinene, der hvor hun kommer i fra, så fantes det ingen muligheter, intet
arbeid. Nicky drømte om å bli gift og å starte familie med en europeisk mann. Senere kanskje
41
få mulighet til å utdanne seg som sykepleier, det hun egentlig alltid hadde drømt om. Som
arbeidsmigrant hadde hun opplevd en følelse av frihet og selvstendighet hun ikke vil være
foruten. Et liv på Filippinene, fortalte Nicky, vil mest sannsynelig innebære arbeidsløshet og
husmorrollen.
Nickys fortelling er på ingen måte unik, og særlig var det de kvinnelige au pairer som
kom med historier om at de var i Danmark for å hjelpe familien, samtidig som de opplevde at
et liv her betød nye muligheter. 26-årige Jhenny, en tidligere au pair, men nå student, fortalte
at det var hennes tante som først hadde foreslått at hun skulle dra til Danmark som au pair,
slik at hun kunne hjelpe foreldrene økonomisk. ”I just followed what she [my aunt] said. As
an elder I need to respect what she suggested” sa Jhenny, og fremstillet migrasjon og
oppholdet som au pair i Danmark nærmest som en plikt hun selv ikke har valgt, men at hun
kun opptrådte som en ”lojal datter”. Men, Jhennys fortelling inneholdt ikke bare en
selvoppofrende kvinnerolle. Etter at hennes au pair-kontrakt gikk ut, hadde Jhenny søkt et
treårig utdannelsesstipend i Danmark samtidig som hun fortsatte sitt arbeid hos vertsfamilien.
Jhenny fortalte at egentlig hadde foreldrene bedt henne om å komme hjem til Filippinene etter
at hun var ferdig som au pair, men at hun selv hadde ønsket å bli. På det tidspunktet jeg traff
henne hadde Jhenny bodd i Aarhus i nesten fem år. Sammen med sin filippinske kjæreste
delte hun en liten leilighet i vertsfamiliens kjeller. At de som kjærester bodde under samme
tak, uten å være gift, fortalte Jhenny at aldri ville være aktuelt på Filippinene: ”My father
would never allow me to live with my boyfriend. He is very strict… but as long as we are here
in Denmark, he can’t do anything about it”. Den lange geografiske avstanden til farens
autoritet innebar at Jhenny og kjæresten kunne frigjøre seg fra foreldrenes kontroll. “We are
living here in Denmark, and its stress free, without my parents. Here you can do whatever you
want to do”, fortalte Jhenny og ga uttrykk for hvordan livet som au pair i Danmark ga en
følelse av større frihet og selvstendighet.
I en artikkel om filippinske kvinneroller påpeker Roces at selv om de filippinske
kvinners avgjørelse om å migrere er moderne, så er migrantkvinnenes motivasjon basert på
kvinnelige familieforpliktelser. Den kvinnelige arbeidsmigranten er kanskje et symbol på en
selvstendig kvinne, men hennes rolle som husarbeider reproduserer tradisjonelle
kjønnsideologier (Roces 2000:114). Min tolkning av de filippinske au pairenes
migrasjonsmotiv, i forhold til Roces, er at de kvinnelige au pairenes erfaringer fra migrasjon
inneholder flere narrativer, og viser til forskjellige kjønnede motiver. Det er ikke bare en
reproduksjon av tradisjonelle kjønnsideologier hentet fra Filippinene, det er også en
42
forhandling om dem. Nickys og Jhennys historier inneholder en blanding av familiære
forventinger til dem som kvinne og datter, og individuelle ønsker om uavhengighet og
eventyrlyst. Det at Jhenny var i gang med en utdannelse her i Danmark, ser jeg på som et
ønske om å bruke migrasjon for å oppnå en selvstendig suksess. Som Jhenny sa; ”Denmark is
my stepping stone”. Lignende uttalte en annen au pair, Cherry: ”It’s not just for your family,
but for yourself. We go away so that we can develop our self-esteem”. Et utsagn som peker på
at det er mer enn forpliktelser til familien som motiverer til migrasjon. I Nickys og Jhennys
fortellinger finner vi flere potensielle identiteter; den pliktoppfyllende datteren som er
motivert av emosjonelle bånd og ansvar for familien, og den moderne selvstendige kvinnen
som knytter sine erfaringer til individualitet og et urbant samfunn.
Basert på samtaler med de kvinnelige au pairene peker mitt datamateriale på, at
erfaringer fra migrasjon påvirker kvinnenes handlinger og forventinger knyttet opp til
femininitet. Deres fortellinger om seg selv som kjønnede subjekter refererer til både
tradisjonelle kjønnede normer omkring kvinners forpliktelser til familien, og fortellinger om
selvstendige og moderne kvinner. Dette kommer til uttrykk i mine informanters tanker og
relasjoner til familiemedlemmer i hjemlandet. Både Jhenny og Nicky sammenlignet livet i
Danmark med livet på Filippinene, og gav uttykk for at som kvinne gav livet i Danmark andre
muligheter enn de på Filippinene. Nicky fortalte at etter å ha vært borte fra Filippinene i åtte
år, så trodde hun ikke at hun lenger ville passe inn i det hun beskrev som et nøkternt liv på
Filippinene. Hun hadde blitt alt for godt vant til den friheten og den levestandarden hun hadde
oppnådd i Danmark. På samme måte drømte Jhenny, som hadde bodd i Aarhus i nesten fem
år, om å få jobb i Danmark etter endt utdannelse. Begge kvinnene hadde sånn sett skapt seg en
tilhørighet i Danmark/Europa, og ønsket å etablere seg her.
Hensikten med dette kapittelet har vært å gi en introduksjon til mine filippinske
informantens bakgrunn. Ovenfor har jeg redegjort for noen av de kjønnede roller og
posisjoner, som danner grunnlag for de filippinske au pairenes kjønnede forestillinger, samt
hvordan kjønn gjøres og omtales i en migrasjons situasjon. I diskusjonen over, ser vi at
Nickys og Jhennys erfaringer fra au pair-livet inneholder flere narrative nivåer. I de to
kvinnenes fortellinger fremgår det at migrasjon er en situasjon hvor tradisjonelle
kjønnsidealer blir reprodusert, men også utfordret. Ved at de filippinske kvinnelige au pairene
kommer til Danmark for å vaske hus og passe barn, reproduseres forestillinger som knytter
kvinnens ansvar til hjemmet og det private (Parrenas 2001:170). Kjønnede forventinger til den
pliktoppfyllende datter eller selvoppofrende kvinne, blir også gjengitt i kvinnenes motiv for
43
migrasjon og ønsket om å gi sin familie; foreldre og søsken, en bedre fremtid. Men, samtidig
som det er snakk om kjønnede familieforpliktelser, viser det seg også at det handler om
selvstendighet og frihet, noe som eksisterer parallelt med ideen om migrantkvinnens offer for
familien.
Når det er sagt, kom ingen av mine mannlige informanter med lignende fortellinger
om hvordan livet som au pair i Danmark betød en økt følelse av selvstendighet og frihet. Tre
av mine fem mannlige informanter fortalte at de var her som au pair, fordi de hadde et behov
for å spare opp penger til egen families fremtid, ikke til foreldre og søsken. Dette kan være et
uttrykk for at menn på Filippinene i utgangspunktet har større frihet og mulighet til
selvstendighet enn kvinner, og at de har andre familieforpliktelser. Kvinners og menns ulike
forhold til migrasjon er noe jeg diskuterer nærmere i kapittel 6.
44
KAPITTEL 4:
AU PAIR ER EN HUN OG IKKE EN HAN
Jeg kan simpelthen ikke forestille mig, overhovedet, selv at have en mandlig
au pair i huset. (...) Det lyder måske lidt forkert, men på én eller anden måde
synes jeg, det er lidt mærkelig, hvis det var en mand, der gik rundt herhjemme
og gjorde rent.
Helene, vertsmor
I det danske språk refererer begrepet au pair nesten utelukkende til en kvinne, og au pairens
posisjon i vertsfamilien knyttes ofte opp til rollen som en storesøster, datter eller en kvinnelig
hjelp i huset. Språklig og sosialt konstrueres med andre ord au pairen som en hun og ikke en
han, eller som Bikova hevder; den ”riktige” au pair er alltid en kvinnelig au pair (Bikova
2010:61). Av de filippinske au pairene som kommer til Danmark er det helt klart en overvekt
av kvinner, og årsaken til det er kanskje ikke så bemerkesverdig. Kvinnelig migrasjon fra
Filippinene er svært utbredt, og som vi har sett i de to foregående kapitlene så er hus- og
omsorgsarbeid, de arbeidsoppgaver som au pair-ordningen innebærer, stort sett tilknyttet en
kvinnerolle, både på Filippinene og i Danmark. At au pair-ordningen tradisjonelt var
forbeholdt kvinner og ble presentert som en mulighet for unge jenter til å tilegne seg nyttige
huslige ferdigheter (Griffith & Legg 1997:10), understreker ytterligere en feminisering av au
pair-ordningen.
Basert på mine informanters egne uttalelser, viser både vertsfamiliens og au pairens
definisjoner av au pairens roller i familien, dvs. de forventinger og handlinger som er knyttet
opp til au pairens posisjon, at au pair blir omtalt som noe feminint. De gangene jeg skulle
fortelle om mitt feltarbeid til fremmede, møtte jeg for eksempel forundrede ansikter da jeg
fortalte at jeg også hadde mannlige informanter. Var ikke au pair beregnet for unge kvinner?
Hvordan kunne det ha seg, at menn frivillig kom til Danmark for å vaske hus og passe barn? I
intervju med vertsfamilier derimot, fremkalte spørsmålet om de kunne tenke seg å ha en
mannlig au pair, latter. I likhet med Helene sitert ovenfor, sa vertsfaren Anders, at han mente
45
at den rollen en au pair skal oppfylle, passer bedre for en ung kvinne enn en ung mann: ”En
har nogle fordomme mod, at piger er bedre til at tage sig af børn og gøre rent”. Selv om flere
av mine filippinske informanter hevdet at menn kunne være like gode til å vaske hus, lage mat
og ta seg av små barn som det kvinner var, stilte også de spørsmål ved det å være mannlig au
pair. Valerie, en av au pairene, tenkte seg om lenge da jeg spurte henne om hva hun syntes om
mannlige au pairer: ”It’s strange [with male au pairs]. Unless… maybe he loves doing
housework. It’s more natural for a woman to be au pair, because it’s most about housework”.
Tilsvarende syntes en annen au pair, Allan, at det å være au pair innebar noe feminint.
”Haha… I think I have become more feminine now” lo han, da jeg ba han om å fortelle om
noen av sine erfaringer fra livet som au pair. Videre sa Allan at:”(…) the problem is my
mentality, not so much with the work”. Med dette mente Allan at det ikke var de huslige
arbeidsoppgaver han som au pair skulle utføre, selve handlingene, som gjorde at han følte seg
feminin, men heller ideen om au pair som noe kvinnelig. Mitt datamateriale peker sånn sett
på, at i de diskursive praksiser omkring au pairens rolle og posisjon, så blir au pair omtalt som
en ”naturlig” kvinnerolle, og inkluderer ikke maskuline idealer.
Som tidligere nevnt forstår jeg kjønn, ikke som noe vi er eller har, men noe vi skaper
gjennom ord og handlinger. Når jeg i innledningskapittelet refererer til Butler, er hun særlig
opptatt av hvordan kjønn ikke er noe som eksisterer forut for individet, men at det skapes via
performative utsagn. Altså at ord er handlingsbestemmende og at det er gjennom diskursive
måter å omtale femininitet og maskulinitet på, at vi skaper kvinner og menn. Disse
performative utsagnene, påpeker Butler, er alltid en repetisjon eller sitering av allerede
eksisterende kjønnede praksiser og lover som er innskrevet i sosiale, historiske og kulturelle
kontekster (Butler 1999:xv). Mine informanters uttalelser over, viser at det eksisterer
kjønnede forventinger til hvem og hva en au pair er. Butlers analytiske tilnærming til kjønn
kan brukes til å undersøke hvilke betydninger de måter vi uttaler og definerer au pair som en
kvinnerolle, har for hvordan de filippinske au pairene handler og omtaler seg selv som
kjønnede subjekter. Med utgangspunkt i hvordan mine informanter, både au pairer og
vertsfamilier, italesetter au pair som en kjønnet rolle og posisjon, skal dette kapittelet handle
om hvordan au pair konstrueres som en feminin posisjon, og hvordan au pairene selv
forholder seg til dette.
46
“Naturlige” kjønnsroller: Husarbeid som kvinnearbeid
I en diskusjon om kvinners og menns ”naturlige” roller skriver West og Zimmerman at: ”It is
not simply that household labor is designated as ‘women's work’, but that for a woman to
engage in it and a man not to engage in it is to draw on and exhibit the "essential nature" of
each” (West & Zimmerman 1987:144). Med dette mener de at gjennom å gjøre/ikke gjøre
husarbeid, så gjør vi også femininitet/maskulinitet. Selv om den generelle holdningen i
dagens danske samfunn er at det er fullt akseptabelt, og også forventet, at menn tar del i
husholdningen og familiens reproduktive arbeid, så eksisterer fortsatt de ideologier og
praksiser som definerer omsorg som noe feminint. Jeg har tidligere nevnt at danske kvinner, i
familier med barn, bruker i gjennomsnitt nesten dobbelt så mye tid på husarbeid enn sin
mannlige partner (Lausten & Sjørup 2003). I en artikkel om helse- og omsorgsarbeid hevder
sosiolog Nicky James at feminiseringen av omsorgsarbeid hviler på en ide om at kvinner,
gjennom å utføre omsorg, handler i samsvar med sine ”naturlige instinkter”, mens det for
menn er unaturlig (James 1992:409). Som vist i starten av kapittelet er bestemte ideer om hva
som er kvinners og menns naturlige roller sterkt til stede i diskursen omkring au pairordningen, noe som viser tegn til en feminisering av ordningen.
Selv om det danske samfunn på ett nivå fremtrer som kjønnslikestilt, er det store
forskjeller i hva kvinner og menn gjør, og særlig er husarbeid fortsatt sett på som
kvinnearbeid. Når det kommer til arbeidsfordelingen i vertsfamiliene fortalte samtlige av de
foreldreparene jeg intervjuet, i større eller mindre grad, om et tradisjonelt kjønnsrollemønster
hvor mor hadde hovedansvaret for arbeidsoppgavene inne i huset, mens far hadde ansvaret for
arbeidsoppgavene utenfor. I et intervju med ett av foreldreparene, Kirsten og Lars, fortalte
firebarnsmoren Kirsten:
Du kan sige, at vi har et traditionelt kønsrollemønster her i huset. Det er
[min mand], der ordner cykel og bil. Mens jeg ordner mad og rengøring.
Lidt gammeldags, som vores bedsteforældre.
Enda Kirstens utsagn forteller at det er hun som gjør husarbeidet i familien, er det blitt mer
alminnelig blant høyt utdannede middelklassefamilier å betale for husarbeid. Blant annet
bemerker Isaksen at kombinasjonen av kvinners ønske om karriere, og menns motvilje mot å
delta i husholdningens daglige gjøremål, er av stor betydning for dagens situasjon hvor husog omsorgsarbeid blir satt bort (Isaksen 2010:12). I tre av de fire vertsfamiliene jeg intervjuet,
var situasjonen slik at far var mye ute på forretningsreiser, og i flere av familiene ble au pair
fremstilt som en hjelp til mor. Anders, vertsfaren vi møtte tidligere i kapittelet, lo og spøkte
47
med at: ”Hendes [min kones] pligter, det har vi hjælp til. Mine egne, det klarer jeg selv”. På
det tidspunktet jeg intervjuet ekteparet Anders og Helene, hadde de akkurat ansatt sin tredje
filippinske au pair, og sa de syntes det var vanskelig å forestille seg et liv uten. Selv om
Anders’ utsagn nok var ment som en spøk, så refererer han alikevel til en kjønnet
arbeidsfordeling i familien, og til en ide om at ”au pairens arbeid er kvinnens arbeid”.
Til sammenligning svarte Cesilie, en vertsmor jeg intervjuet uten at ektemannen hadde
mulighet til å være tilstedet, at hun forstod au pairen som om ”(…) det er min mands hænder,
der kommer for at hjælpe”. Cesilie fortalte at det var hun som hadde ansvaret for de to barna
og den daglige driften av husholdet, da hennes ektemann hadde eget firma og var mye på
reise. Hadde ikke han vært så ofte borte fra hjemmet, sa Cesilie, så hadde familien ikke hatt
behov for en au pair. Ektemannens fravær gjorde at det å ha en au pair var Cesilies eneste
mulighet for å få hverdagen til å gå opp, samtidig som hun selv arbeidet fulltid. I motsetning
til Anders, som definerer au pair som en hjelp til mor, beskriver Cesilie au pair som en
erstatning for far. Cesilies og Anders’ ulike fortellinger viser at for Cesilie er hus- og
omsorgsarbeid noe et ektepar skal dele, men at familien behøvde en au pair da far var
fraværende. I Anders’ utsagn blir husarbeid derimot kvinnens arbeid og et ansvar som ikke
tilhører han, noe som refererer til en forestilling om at mannens ansvarsoppgaver er knyttet til
det offentlige og det produktive, mens kvinnens er knyttet til det private og reproduktive
(Rosaldo 1974).
Alle vertsfamiliene jeg snakket med hadde valgt en kvinnelig au pair. Hjemme hos
Cesilie, og hos Maria og Jens, var det første gang de hadde åpnet døren for en au pair, mens
Kirsten og Lars, i likhet med Helene og Anders, hadde to tidligere au pair-forhold bak seg, og
var nå i gang med å ansette den tredje. I alle tre tilfellene hadde Kirsten og Lars valgt en
kvinnelig filippinsk au pair. På spørsmål om hvorfor familien hadde valgt en kvinnelig au pair
svarte Cesilie at hun aldri hadde overveid muligheten for en mannlig au pair, og innrømmet at
hun synes tanken på en mannlig au pair var litt merkelig. Cesilie fortalte: ”Jeg kigget kun på
piger. Det er det, jeg kender best. Det er dét, der er nemmest (....) Jeg tror, der er noget i mig,
der spørger, kan en ung mand skifte bleer?”. På samme spørsmål svarte Kirsten, at hun
foretrakk en kvinnelig au pair fordi hun mente at det passet bedre med en kvinne i forhold til
de huslige arbeidsoppgavene en au pair skulle utføre. Kirsten sa:”(…) ubevidst tænker jeg
nok, at det er mere grænseoverskridende, at bede en mand om at gøre rent, end det er, at bede
en pige”. Om mannlige au pairer skriver Bikova, i likhet med det Kirsten ga uttykk for, at det
blant vertsfamilier føles unaturlig å opptre som arbeidsgiver ovenfor en mann, og samtidig
48
instruere han i å gjøre husarbeid (Bikova 2008:51). Lars, Kirstens ektemann, fulgte opp med,
ikke bare å gi uttykk for at en mannlig au pair føltes unaturlig, men også med å si at au
pairens arbeidsoppgaver i huset var feminine. ”I et almindeligt hushold så er det måske nogle
af de oppgaver, der er inde i huset som er det kvindene gør, i forhold til de opgaver jeg [som
mand] gør” sa Lars, og fortsatte med å si at han ikke mente at menn ikke kunne vaske hus,
men at menn kanskje ikke var like flink til det: ”Mænd kan i udganspunktet lave det samme
som kvinder. Det er bare et spørgsmål, om de gør det”. Ideen om at den ”riktige au pair” alltid
er en kvinnelige au pair handler med andre ord ikke bare om et skille mellom kvinner og
menns arbeidsoppgaver i hjemmet, men også om menns motvilje til å gjøre husarbeid. Dette
peker tilbake på Wests og Zimmermans argument om det å gjøre/ikke gjøre husarbeid
konstruerer forskjeller i kvinner og menns ”natur” (West og Zimmerman 1987:144).
Basert på mitt datamateriale er det mitt generelle inntrykk at de mannlige au pairer
fikk andre oppgaver enn det de kvinnelige au pairene fikk. Selv om mine mannlige
informanter også hadde ansvar for renhold og barnepass fortalte for eksempel Victor, en
mannlig au pair på 29 år, at hans første vertsfamilie, en alenemor og hennes to barn, hadde
valgt en mann fordi familien trengte en au pair som kunne kjøre bil. Allan, som vi møtte
tidligere i dette kapittelet, fortalte at i tillegg til å vaske huset, bestod hans arbeidsoppgaver av
å måke snø, vaske bil og løpe forretningsærender for vertsfaren som drev eget firma,
arbeidsoppgaver som ikke ligner de danske myndigheters beskrivelse av au pairens oppgaver
som deltagelse i ”huslige plikter”. En tredje, Ronald, som nå var student, men som tidligere
hadde vært au pair hos en familie med et bed-and breakfast-hotell, beskrev arbeidsoppgaver
som minte mer om en vaktmesterjobb enn en au pair-stilling. At mannlige au pairer blir gitt
andre arbeidsoppgaver enn sine kvinnelige au pair-kollegaer, har også Susan Griffith og
Sharon Legg notert seg. Om mannlige au pairer påpeker de at det ikke er forventet at menn
utfører de samme huslige plikter som sine kvinnelige kollegaer, men at de isteden vil bli sent i
parken for å spille fotball med barna (Griffith & Legg 1997:13). Dette er en indikasjon på at
det fra vertsfamiliens side eksisterer ulike forventinger i forhold til hvilke roller kvinner og
menns skal oppfylle.
Om kjønnsroller på Filippinene sa vertsmoren Kirsten at hennes inntrykk av filippinsk
kultur var at det var kvinnen som hadde hovedansvaret for den daglige driften av husholdet,
og at filippinske menn stort sett hadde rollen som økonomisk forsørger. Med bakgrunn i dette
argumenterte Kirsten for at filippinske menn kanskje ikke var like egnet som au pair, som det
filippinske kvinner var. Kirsten refererer med andre ord ikke bare til kvinners og menns
49
”naturlige” roller, men også til at hvordan kvinners og menns roller i familien, henger
sammen med hvordan kjønn tolkes i et samfunn. Når det er sagt, ga flere av foreldreparene
uttrykk for at hvis de hadde hatt større barn (i alle fire familiene var det barn under 6 år), ville
de kanskje vurdert en mannlig au pair, da de mente at en mann ville være flinkere til å leke
aktivt med barna, spille fotball, sykle osv. Likeledes mente Helene, som var mor til to små
jenter, at hun ville tenkt annerledes hvis de istedenfor hadde hatt sønner. ”Piger er bedre til at
tage sig af piger. Det kan godt være, at vi havde haft andre tanker, hvis vi havde drenge”. Om
mannlige au pairers arbeidsoppgaver sa også vertsfaren Anders, riktignok med en lattermild
tone, at hvis familien skulle vurdere en mannlig au pair, så var det fordi de hadde behov for
hjelp med andre oppgaver enn husvask og barnepass: ”Vi har et gammelt hus, så måske vi
skulle have haft en fyr, der kunne gå rundt og reparere det”. En uttalelse som igjen viser til
ideer om at mannlige au pairer forbindes med andre arbeidsoppgaver enn kvinner.
Tenker vi oss tilbake til Butlers argument om at diskurser om kjønn skaper naturlige
”sannheter” om hvem kvinner og menn ”er” (Butler 1999, 2011), ser vi at i de måter
vertsfamiliene snakker om au pair-ordningen på, så skapes det en sannhet om at en au pair er
en hun og ikke en han. Vertsfamilienes fortellinger om og erfaringer fra au pair-ordningen,
hviler på forestillinger om at husarbeid er naturlige kvinneoppgaver innenfor husholdet, og at
mannlige au pairer blir ansett som uegnede og unaturlige, eller at de passer bedre til andre
oppgaver enn de som tradisjonelt tilhører au pair-ordningen.
Den ”riktige” au pair er en kvinne
De måter vi omtaler og definerer au pair som en kvinnerolle på, får betydning for hvordan de
filippinske au pairene handler og omtaler seg selv som kjønnede subjekter. Selv om et stort
flertall av de filippinske au pairene i Danmark er kvinner, viser et hurtig søk på en av de
danske nettsidene for au pair-annonser at det ikke bare er kvinner som ønsker å komme til
Danmark for å arbeide som au pair22. I flere av annonsene er det filippinske menn som søker
22
Jeg har ikke lykkes med å finne et konkret tall på antallet filippinske au pairer i Danmark, fordelt på kvinner
og menn. Cesilie Øien, som selv har forsket på au pair ordningen i Norge, nevner riktignok at i perioden 20002008 var 98% av alle au pair-søkere i Norge kvinner. I 2008 ble 38 menn (hvorav 22 filippinere) innvilget au
pair-tillatelse, mot 1588 kvinner (Øien 2009:22).
50
etter vertsfamilier. Noen skriver at de allerede er i Skandinavia som au pair, og at de nå er på
utkikk etter en ny vertsfamilie, andre at dette blir deres første tur utenfor Filippinene. På
profilbilder ser vi flere av mennene avbildet med store smil og ofte med et lite barn på fanget.
På spørsmål om hvorfor de ønsket å arbeide som au pair, svarte flere av mine informanter,
både kvinner og menn, at på Filippinene gikk alle med en drøm om å migrere, og at hus- og
omsorgsarbeid var en bransje hvor etterspørsel etter arbeidskraft i utlandet var stor. Tiltross
for at au pair-ordningen i Danmark er åpen for begge kjønn, er det mitt generelle inntrykk at
det er mer krevende for en mann å finne en passende vertsfamilie enn det er for en kvinne.
Med bakgrunn i diskusjonene over, peker mitt materiale på at en mannlige au pair, til forskjell
fra en kvinnelig, oftere blir definert som unaturlig eller uegnet.
I løpet av mitt feltarbeid møtte jeg i alt ti mannlige au pairer, men fikk kun
gjennomført intervjuer med fem. På spørsmål om hvorfor de hadde kommet til Danmark
fortalte tre av dem at de hadde kommet, ikke nødvendigvis på grunn av penger, men fordi de
ønsket å oppleve Europa. De to siste var tydelige på at de var her fordi de ville hjelpe sin
familie, og at au pair var deres eneste mulighet til lovlig arbeid i Danmark. Selv om antallet
mannlige au pairer i mitt studie er for lite til å generalisere menns erfaringer fra migrasjon og
livet som au pair, vil et utgangspunkt i de mannlige au pairenes fortellinger i forhold til
kvinnenes, være en interessant innfalsvinkel i forhold til min analyse av au pair-ordningen
som en kjønnet praksis, en feminin rolle og posisjon i vertsfamilien.
Basert på mine intervjuer med au pairer og vertsfamilier er det min mening at
mennene, til forskjell fra kvinnene, i større grad var nødt til å vise seg egnet i rollen som au
pair. For eksempel sa en av vertsmødrene i min undersøkelse, som egentlig var litt skeptisk til
mannlige au pairer, at hvis hun kom i kontakt med en ung mann som gjerne ville være au pair,
og hun følte at han kunne bevise at han var til å stole, så ville hun vurdere det. Et annet
eksempel er Victor, en av de mannlige au pairene som fortalte:
Before they [my host family] had me as an au pair they asked me to help
clean the house because they were about to sell the house. And then the
woman, my host mum, she saw the way I clean the house, and told her
husband that I was good. (…) They saw that I had some girly instincts, haha
… That I’m good at cleaning, ironing and also taking care of the kids. (…)
That’s why they hired me.
Victor fortalte at han hadde bodd hos to ulike vertsfamilier i Danmark. Om sin første
vertsfamilie, som bodde like utenfor København, sa Victor at de hadde avsluttet kontrakten
etter kun to uker da det viste seg at de allikevel ikke hadde råd til å ha han boende. Gjennom
et filippinsk nettverk fant han seg en ny vertsfamilie i Aarhus. I sitatet over beskriver Victor
51
evnen til å utføre husarbeid som et ”kvinnelig instinkt”; som iboende kvaliteter ved kvinnen. I
den måten Victor fremstiller det på, virker det som om det var først etter at han overbevist
vertsmoren om at han også hadde ”feminine egenskaper”, at det var han fikk jobben.
At Victors historie er en typisk historie vil jeg ikke påstå, men jeg vil likevel hevde at
historien illustrer en ide om at hus- og omsorgsarbeid ikke er noe som forventes ӌ falle
naturlig” for menn. Lignende Victor, fortalte to andre mannlige au pairer, som begge var
utdannet sykepleiere, at de så sin sykepleierutdannelse som en fordel da det ovenfor
potensielle vertsfamilier fikk dem til å fremstå som profesjonelle og erfarne omsorgsgivere,
og derfor også egnet som au pair. Selv om flere av de kvinnelige au pairene også hadde
sykepleierutdannelse, eller hadde gjennomført et caregiving-kurs, noe som gjorde dem til
profesjonelle omsorgsgivere, så opplevde jeg ikke i like stor grad at de fremhevet det som en
nødvendighet for å utføre arbeidet som au pair. Dette understreker og konstituerer
forestillinger om kvinners ”naturlige” huslige ferdigheter og rolle som omsorgspersoner.
Ovenfor argumenterer jeg for at husarbeid, og andre oppgaver forbundet med
hjemmet, omtales som et kvinneansvar og et kvinnearbeid. Jeg påpeker også at de mannlige
au pairene ble tildelt oppgaver som ikke de kvinnelige au pairene fikk. Om hvilke
arbeidsoppgaver i vertsfamilien de hadde ansvar for, fortalte samtlige av au pairene, unntatt
én mannlig, at det var deres ansvar å vaske huset. Flere hadde også ansvaret for innkjøp av
mat og matlaging, tøyvask, bringe og hente barn i skole og barnehage, samt barnepass de
gangene foreldrene var borte. Når det er sagt, ble noen av disse arbeidsoppgavene definert
som mer feminine enn andre. Blant annet omtalte flere av au pairene hus- og tøyvask som mer
feminint enn barnepass, i alle fall pass av eldre barn. Victor ga for eksempel uttrykk for at han
elsket å være sammen med barn, og fortalte at han så på seg selv som et naturtalent. Victors
”naturlige” omgang med barn fikk jeg selv observere de gangene vi oppsøkte parken, og
Victor løp rundt på lekeplassen sammen med barna, mens jeg og de kvinnelige au pairene satt
og så på. Til sammenligning observerte jeg de gangene noen av mine filippinske informanter
inviterte meg med til fest, at selv om mennene var med på å lage mat, var det alltid kun
kvinnene som ryddet opp og tok oppvasken etterpå.
At barnepass ble definert som mindre feminint enn husvask ga også Carlos uttrykk for.
Carlos var au pair hos en familie på to voksende og tre barn. Selv om Carlos var familiens
første filippinske au pair, fortalte han at familien hadde lang erfaring med au pairer. Den
yngste sønnen i familien var sterkt handikappet, og familien hadde derfor bruk for en ekstra
hånd i huset. I forrige kapittel refererte jeg også til Carlos, hvor han i et intervju forteller at alt
52
arbeid i huset er kvinnearbeid, og at han selv foretrakk å definere sin rolle og posisjon som au
pair i vertsfamilien som student og i forhold til kulturell utveksling, fremfor husarbeider.
Dette fordi han opplevde beskrivelsen ”kulturelt utvekslingsprogram” som mindre feminint.
Senere i det samme intervjuet, beskrev Carlos sin posisjon og rollen som au pair med
oppgaver han mente var mer forenelig med maskuline idealer:
When people ask me if I’m a male au pair I start to explain that I only take
care of kids. It’s not like a girly thing. I mean… some view au pair as female
work. So when somebody asks me if I’m an au pair, then I just tell them that
I’m assisting this handicapped kid, and that the family needs a male because
the kid is very demanding. (…) I don’t want to be categorized as someone
who is folding the cloths.
I dette sitatet gir Carlos uttrykk for at han opplever egen posisjon og rolle i vertsfamilien, som
mer maskulin enn feminin. Spesielt interessant er det hvordan Carlos tar avstand fra det å bli
kategorisert som ”den som bretter klær”, som om det er en bestemt feminin handling.
Ovenfor meg passet Carlos hele tiden på å understreke at selv om han gjorde litt husarbeid, så
var hans primære oppgaver i vertsfamilien å ta seg av barna, ikke å vaske hus. ”My role is
just play with the kids. It’s not a female thing to do” sa han, og understreket dermed også
hvordan hans handlinger, hans rolle som au pair, ikke kunne forbindes med noe feminint.
I Carlos’ fortelling om det å arbeide som au pair, får diskurser omkring husarbeid som
noe feminint, en direkte innflytelse på hvordan han definer sine posisjoner og roller i
vertsfamilien. I et forsøk på å ta avstand fra de forestillinger som omtaler au pair som en
kvinnerolle, definerte Carlos sine arbeidsoppgaver, i forhold til oppgaver han selv mente var
mer forenelige med maskuline idealer. Blant annet fortalte Carlos at den handikappede gutten
han passet var så utagerende og sterk at en liten filippinsk kvinne aldri ville klare å ta vare på
han. ”He is very strong. I don’t think a small Filipina girl would be able to take care of him”
sa Carlos, og ga uttykk for at det som krevdes var en maskulin besluttsomhet og fysisk styrke.
På spørsmål fra meg om hvordan han ville definere sin posisjon i vertsfamilien, fortalte Carlos
at han fortrakk å se på seg selv som en storebror, eller en ekstra voksen i huset, i forholdet til
vertsforeldrenes barn. Posisjoner som han selv mente hadde mer til felles med maskuline
idealer som autoritet, enn ”en som bretter klær”.
Selv om Carlos innrømmet at han gjorde noe husarbeid, nektet han for at det var hans
primære ansvarsoppgaver. I studie av maskulinitet, presenterer den svenske idéhistorikeren
Clas Ekenstam begrepet ”rädd at falle” som et perspektiv på menns forhold mellom makt og
avmakt. Ekenstams argument er at maskulinitet ofte konstrueres i forhold til en frykt for å
falle, altså tapet av makt, mer enn lysten til makt (Ekenstam 1998). Selv om Carlos
53
innrømmet at han gjorde noe husarbeid, nektet han for at det var hans primære
ansvarsoppgaver, og fortalte:”[My host family] is not so strict about this cleaning thing. But
sometimes I help the mum”. At Carlos understreket at han kun hjalp moren, og ikke delte de
huslige arbeidsoppgavene med henne, kan forstås i sammenheng med Ekenstams begrep
”rädd at falla”. Som om Carlos fryktet et tap av maskulinitet, gjennom å bli definert, eller ”bli
sett lik som” moren. Ved å uttrykke at han ”bare hjalp moren”, avviser Carlos at han som au
pair hadde en feminin rolle, og forsøker i stedet å ivareta en maskulin identitet.
I den akademiske debatten om betalt hus- og omsorgsarbeid, har det vært stort fokus
på kvinnelige husarbeidere, og lite fokus på menn som gjør det samme. Som vi kan se av
diskusjonene over, oppfattet de filippinske au pairene jeg snakket med, i likhet med deres
danske vertsfamilier, rollen som au pair og de arbeidsoppgaver au pair-ordningen innebærer,
som noe feminint og kvinnelig. Tenker vi oss tilbake til Butlers, Wests og Zimmermans
analytiske perspektiver på at kjønnede subjekter skapes gjennom språk og handling (Butler
1999, 2011, West og Zimmerman 1987), ser vi at det er en sammenheng mellom hvordan
diskursive praksiser omtaler og beskriver au pair-rollen som noe feminint og kvinnelig, og
hvordan de filippinske au pairene gjør og omtaler egen kjønnsidentitet. I eksemplet med
Allan nevnt i innledningen til dette kapittelet, beskriver jeg hvordan han ler og forteller at de
kjønnede forestillingene som fremstiller au pair som en kvinnelig rolle og posisjon, gjorde at
han følte seg mer feminin. I tråd med diskursen omkring au pairens rolle som en kvinnerolle,
omtaler Allan seg selv som ”mer feminin”. Allans beskrivelse fra det å være au pair peker
sånn sett på en forbindelse mellom kjønnede roller og posisjon, og egen kjønnsidentitet. Altså
at de kjønnede handlingene og forventingene knyttet opp til Allans au pair-rolle, får en
betydning for hans definisjon av hvem han er som kjønnet person.
Men, selv om ansvaret for hus og omsorg i den filippinske kultur og familie stort sett
hviler på kvinnenes skuldre, vitner mine kvinnelige informanters fortellinger om at husarbeid
ikke nødvendigvis var arbeidsoppgaver de var oppvokst med, eller som falt dem naturlig.
Jhenny, som var nest eldste datter i en søskenflokk på fire, fortalte at husarbeid; det å vaske
hus og tøy, lage mat og passe små barn, var oppgaver hun først hadde lært etter at hun startet
som au pair. Jhenny sa:
I’m not used to this kind of work from the Philippines. (…) I learned it from
my Filipina friends here in Denmark who have been working as domestic
workers for a long time. They are very good, and they taught me how to iron,
to cook, how to clean the house. (…) They call it magic; how to budget your
time, and to do the job quickly.
54
Jhennys erfaringer med det å være au pair minner oss på at den kvinnelige au pair-rollen er en
tillært rolle, og at kvinnens evner til å ta seg av hus og barn ikke kommer naturlig. At den
kjønnede au pair-rollen beskrives av Jhenny som en læringsprosess, understreker mitt
analytiske utgangspunkt hvor kjønn ikke er noe en har eller er, men noe som blir virkelig
gjennom språk, handlinger og interaksjon med andre.
Reproduksjon av det feminine, utfordring til det maskuline
Blant de filippinske au pairene i Aarhus eksisterer det et sterkt samhold, og ofte vil man
kunne se dem i Aarhus sentrum søndag ettermiddag, da de på sin fridag samles. Ofte sitter de
på Mcdonalds, Burger King, eller i venteområdet på Aarhus hovedbanegård. Det som
kjennetegner dem er at de omgås i store grupper, og at det nesten alltid kun er kvinner. Jeg
kan huske en søndag aften hvor jeg på vei hjem, gikk turen innom Aarhus hovedbanegård for
å se om jeg kunne finne noen kjente. Inne på venteområdet ser jeg en gruppe asiatiske
kvinner, og fra gruppen hører jeg noen rope; ”Henrietta, over here!”. Jeg kunne nesten ikke
se han, men det var Carlos, som vinket fra et hjørne. Der satt han, omgitt av en gruppe
høylytte og lattermilde kvinner, sammen med en annen mannlig au pair som Carlos fortalte at
hadde ankommet Aarhus for to dager siden. Sistnevnte virket litt utilpass der han satt, og i den
store gruppen av kvinner ble de to mennene nesten usynelige.
Eksemplet over viser at den mannlige au pairen blir en minoritet i gruppen av de
mange kvinner. Det er ikke bare i de språklige konstruksjonene og definisjonene av en au pair
mennene forsvinner, det er også fysisk og sosialt. Et av de vanskeligste spørsmålene når det
kommer til konstruksjonene av kjønn og kjønnsidentitet, påpeker Moore, er hvordan sosiale
representasjoner av kjønn påvirker subjektet, og hvordan subjektets fremstillinger av kjønn
igjen påvirker dets sosiale konstruksjon (Moore 1994:53). Ovenfor har jeg vist hvordan
husarbeid defineres som kvinnearbeid, og hvordan au pair først og fremst viser til en feminin
rolle og posisjon. I dette avsnittet vil jeg se nærmere på hvordan au pair, forstått som en
kjønnet praksis, påviker hvordan de filippinske au pairene omtaler og erfarer seg selv, som
kjønnede subjekter.
55
I likhet med mitt perspektiv på kjønn som noe vi gjør og utrykker gjennom språk og
handling, argumenterer Lutz for at husarbeid, forstått som en kjønnet aktivitet, har stor
betydning for hvordan vi oppfatter oss selv som kvinner og menn:
(…) [domestic work] is emotionally and morally linked to meanings and
interpretations of who we are as women and men, and who we wishes to be.
In other words domestic work as core activity of doing gender helps
perpetuate the existing social order of genders (Lutz 2008:48).
Videre mener Lutz at de kjønnede aspekter ved husarbeid ikke bare er individuelle
handlinger, men også innskrevet i institusjonelle og kulturelle forestillinger om kjønn
(ibid:48). Som jeg diskuterer ovenfor, er den kvinnelige au pairen den foretrukne au pair. Ved
å ansette kvinner fremfor for menn til å utføre hus- og omsorgsarbeid, argumenterer både
Bikova, som jeg har henvist til tidligere, og Lutz for at den tradisjonelle kjønnsordningen som
knytter kvinnen til det private og mannen til det offentlige, blir reprodusert og låst fast
(Bikova 2010:63 Lutz 2008:47). Dette sett i sammenheng med mitt eget datamateriale, viser
at istedenfor at far overtar en større del av det reproduktive ansvaret, blir husarbeidet i
familier med økonomi til det, overlatt til en kvinnelig au pair. Selv om det å ha en au pair på
ett nivå betyr at mor likestilles far, ved at hun frigjøres fra det reproduktive ansvaret i
familien, så fortsetter ideen om husarbeid som et kvinnearbeid å eksistere.
I forrige kapittel beskrev jeg hvordan kvinner på Filippinene, presenteres som
hjemmets lys, og at hennes primære forpliktelser er til familien. En del av den litteratur som
diskuterer kvinnelige migranters posisjon som husarbeider, argumenterer for at de forholdene
migrantkvinnene lever og arbeider under, gjør det vanskelig for dem å leve opp til kulturelle
forventingene om kvinnen som nærværende omsorgsperson i familien, for eksempel rollen
som mor (se f.eks. Hochschild 2002, Parreñas 2001, 2008). Selv om det er nyanseforskjeller
mellom det å vise omsorg for egne og omsorg for andre, peker mitt datamateriale på at det å
være au pair kan virke bekreftende eller reproduserende på de forestillinger som knytter
kvinnen til husholdningen og familien. Et eksempel på dette er Luzee, en av de filippinske au
pairene som hadde barn igjen på Filippinene. I et intervju sammenlignet Luzee rollen som
mor med rollen som au pair, og fortalte at hun la stor omtanke i de måter hun gjorde
husarbeidet i vertsfamilien på:
I just want everything to be in order. I know that they [my host family] have
been at work all day and I want everything to be okay when they get home.
You know … I’m a mum!
Luzee sidestiller det å vise omsorg for sine ”egne” og for ”andre”. Tilsvarende uttrykket en
annen au pair, Chloe, som også hadde barn på Filippinene, at det å ta seg av vertsfamiliens
56
barn falt henne naturlig, da hun selv var mor og hadde to sønner. Chloe gir dermed uttrykk for
at hennes egenskaper som mor gjorde henne til en dyktigere au pair.
Kjønnsideologier på Filippinene presenterer moderskap som ett av kvinners høyeste
kall (Parreñas 2008:23-24). Sett i forhold til Lutz’ sitat over, som beskriver husarbeid som en
nøkkelaktivitet i det å gjøre femininitet (Lutz 2008:48), forstår jeg Luzees sammenligning av
morskap og det å gjøre husarbeid, og Chloes beskrivelse av forbindelsen mellom rollen som
mor og rollen som au pair, som måter å fortelle om hvem de er som kvinner. Som jeg tidligere
har påpekt, argumenterer Butler for at kjønn konstrueres og bekreftes gjennom siteringer og
repetisjoner av eksisterende kjønnede normer (Butler 2011:xii). Både Chloe og Luzee knytter
noen særlige egenskaper og handlinger til det å være mor og kvinne. I dette tilfellet blir det å
vise omsorg og å gjøre husarbeid, handlinger som viser en repetisjon og sitering av
eksisterende kjønnsroller. De huslige arbeidsoppgavene knyttet opp til au pair, blir en del av
Chloes og Luzees måte å utføre femininitet på, og dermed også en reproduksjon av
eksisterende kjønnssystemer, både på Filippinene og i Danmark, som knytter kvinnen til det
reproduktive.
I studiet av menns erfaringer fra migrasjon argumenterer sosiologene Raymond
Hibbins og Bob Pease for at mannlige migranter ofte opplever å bli holdt utenfor de
dominerende maskuline idealer som eksisterer ellers i samfunnet, og at dette påvirker deres
muligheter til å forhandle frem en egen maskulin identitet (Hibbins & Pease 2009). I likhet
med historien fortalt i starten av dette avsnittet, hvor Carlos og hans kamerat nesten forsvant i
mengden av filippinske kvinner, sa Allan at han ofte satt hjemme alene og så på film,
istedenfor å gå ut med de andre au pairene, da han ikke alltid følte seg like komfortabel i den
store gruppen av kvinner. Det å være eneste mann i gruppen, gjorde at Allan følte seg
usynelig. I forhold til argumentet om at en au pair er en hun og ikke en han, indikerer mitt
datamateriale at de mannlige au pairene ikke bare opplever å forsvinne i mengden av kvinner,
men at de, i likhet med Hibbins og Bobs argument, også har problemer med å definere en
maskulin identitet i relasjon til det å arbeide som au pair.
Med et fokus på konstruksjonen av kjønn i forhold til språk og handling, viser
diskusjonen i dette kapittelet at au pair–begrepet ikke rommer maskuline idealer eller
mannlige roller og posisjoner. I forhold til hvordan au pair omtales som noe kvinnelig og
feminint, observerte jeg at mine mannlige informanter benyttet seg av to forskjellige strategier
for å forholde seg til dette. Den første strategien handler om å omdefinere au pairens roller til
mer maskuline termer, for eksempel ved å fremstille seg selv som en autoritetsperson ovenfor
57
vertsfamiliens barn. Carlos er et eksempel på dette, når han tar avstand fra en feminin
kategorisering av au pair-ordningen. Den andre strategien, hvor blant annet Victor og Allan
forteller at de hadde kvinnelige instinkter, eller at de på grunn av au pair-rollen følte seg mer
feminine, viser til en form for overgivelse til de dominerende kjønnede diskurser om au pair.
Blant de au pairene jeg var i kontakt med, observerte jeg altså en tendens til at det å være au
pair kan forstås som en form for bekreftelse/reproduksjon av en kvinnelig identitet, mens det
kan fremstå som en utfordring for en mannlig.
58
KAPITTEL 5:
AU PAIR; ”PÅ LIKE VILKÅR” ELLER FORSKJELLER?
Begrepet au pair betyr ”på like vilkår” og refererer til en forestilling om at en au pair skal
innta en likeverdig og familiær stilling i vertsfamilien. Men, som mye litteratur om au pairordningen diskuterer, så handler relasjonene mellom au pair og vertsfamilie om mer enn bare
relasjoner av likeverd (Stenum 2011, Øien 2009, Hess & Puckhaber 2004). Flere av de
filippinske au pairene jeg intervjuet, ga uttrykk for at de opplevde strukturelle forskjeller
mellom seg og sin vertsfamilie. ”An au pair has the right to be treated as a part of the family.
But sometimes it’s hard, we are very different. Our hair is black theirs is blond” fortalte en
kvinnelig au pair, og brukte forskjeller i utseende som en metafor på de mange forskjeller
mellom de filippinske au pairer og deres danske vertsfamilier. En annen kvinne sa at de i det
danske samfunnet, erfarte å bli sett ned på: ”All Danes think that Filipinas are poor and
uneducated, but most of us have a degree. Many are actually trained nurses”. Lignende
forklarte Victor sitt forhold til vertsfaren, ved å beskrive en hierarkisk relasjon mellom de to
mennene. “He [the host dad] is up there, and I’m down here. (…) I know my place” sa Victor,
og viste til en ujevn maktbalanse dem i mellom.
Selv om de vertsforeldrene jeg var i kontakt med understreket at de ønsket å behandle
sin au pair som likeverdig, fortalte også de om forskjeller. Ekteparet Helene og Anders
fortalte blant annet om hvordan de hadde opptrådt som foreldre, ovenfor sin første au pair.
Helene sa: ”Vores[ første] au pair måtte jeg spille mor for, hvor vi [min mand og jeg] hele
tiden blev nødt til at sige til hende ikke gør det, det kan du ikke, osv.”. At Helene måtte opptre
som en mor, begrunnet hun med at au pairen var oppvokst i den fattige landsbygda på
Filippinene, at hun var uten utdannelse, og ikke så godt kjent med en urban livsstil. ”Hun
havde aldrig brugt en opvaskemaskine. (…) Hun skulle undervises i alt” sa Helene. Selv om
Helenes og Anders’ au pair var godt voksen, og alt annet enn et lite barn, viser deres historie
at moren i huset blir posisjonert som den ledende og kyndige kvinnen, mens den kvinnelige
au pairen, blir omtalt som den uerfarne og den hun, vertsmoren, er nødt til å ta vare på og
hjelpe. Et forhold som beskriver forskjeller og en hierarkisk relasjon mellom to kvinner.
Om betalt husarbeid konkluderer sosiolog Judith Rollins med, at det i ingen andre
yrker er mer vanlig at både arbeidsgiver og arbeidstaker er kvinner (Rollins 1985). I forrige
kapittel diskuterer jeg hvordan au pair-begrepet kjønnes, og at au pairenes arbeid i familien er
59
omtalt som et kvinnearbeid. Videre påpeker jeg hvordan dette har en påvirkning på
definisjonen av hvem og hva en au pair er, og hvordan de filippinske au pairene fremstiller
seg selv som kjønnede personer. I et forsøk på å begrepsfeste noen av de sosiale aspekter ved
kjønn, referer jeg i innledningskapittelet til Moore, som argument for at det innenfor en sosial
setting vil kunne eksistere flere ulike former for femininiteter og maskuliniteter. I følge
Moore handler erfaringer fra det å være et kjønnet subjekt, om å oppta ulike kjønnede og
sosiale posisjoner innenfor en diskurs. Disse ulike subjektposisjonene skapes i
kryssingspunkter mellom andre kategorier av forskjeller slik som kjønn, klasse, etnisitet, rase,
alder, religion osv. (Moore 1994:57).
Sett i lys av Moore, er det min påstand, at de kvinnelige filippinske au pairene i
Danmark, erfarer å innta andre feminine roller og posisjoner, enn sine danske vertsmødre.
Med et særskilt fokus på de kvinnelige au pairene i min undersøkelse, vil jeg i dette kapittelet
undersøke de sosialer relasjonene mellom den kvinnelige filippinske au pairen og hennes
vertsmor. Her vil jeg undersøke hvordan de to kvinner posisjoneres i ulike, og noen ganger
hierarkiske, feminine posisjoner, samt hvordan kryssingspunkter mellom kategorier som
etnisitet, klasse og kjønn, kommer til syne i de filippinske au pairenes erfaringer om seg selv
som kjønnede personer.
De filippinske au pairer
I en artikkel som retter et historisk blikk på betalt husarbeid i USA, diskuterer Glenn hvordan
betalt husarbeid ikke bare er et kjønnet arbeid, men også et rasialisert arbeid. I tråd med en
interseksjonal tankegang er det Glenns argument at rase- og klassestereotyper, med sine
historiske røtter i slave- og kolonitiden, fremstiller den fargede kvinnen i forhold til den hvite
kvinnen, som bedre egnet, eller som ”naturlig” husarbeider (Glenn 1992). Lignende Glenn,
konkluderer Bikova, i sin undersøkelse om au pair-ordningen i Norge, at i tillegg til at
begrepet au pair viser til en feminin rolle og posisjon i vertsfamilien, så spiller etniske,
kulturelle og sosiale klassifiseringer inn i definisjonen av ”den riktige au pair”:
The right au pair is a foreign au pair coming from a poor country and
socialized in a culture with a strong focus on childcare and domestic work.
The ‘right’ au pair is someone who has the proper motivation and background
to deliver ‘quality au pairing’ (Bikova 2008:83).
60
Glenns og Bikovas argumenter er eksempler på hvordan kategorier som kjønn, klasse og
etnisitet spiller sammen i konstruksjonen av den ”riktige” husarbeider. Lignende tendenser
som det Bikova og Glenn beskriver, erfarte også jeg i min undersøkelse. På spørsmål om
hvorfor familien hadde valgt akkurat en filippinsk au pair, svarte vertsmoren Kirsten:
(…) mit indtryk er måske, når jeg har rejst i Asien, at de har en anden
servicekultur. De er mere pleasende. Du ved, de vil gerne sige ja. Så tænker
jeg, at det er større sandsynlighed for, at én fra Østen er mere villig til at gøre
de ting, som er i en au pair-kontrakt.
Tilsvarende uttalte vertsmoren Maria, at hun innbilte seg at unge danske kvinner kanskje ikke
var like flinke til å vaske hus som det unge filippinske kvinner var: ”(…) jeg tror, filippinske
kvinder er mere vant til at gøre husarbejde. Mange danske piger er ikke vant til at gøre rent,
lave mad eller passe børn”. Både Kirstens og Marias uttalelser viser at deres forestillinger om
hvem en au pair ”er”, inneholder et krysningspunkt mellom kategorier som kjønn og etnisitet.
Marias påstand om at unge filippinske kvinner er bedre til å vaske hus enn danske, viser også
at i forhold til den danske kvinnen, blir den filippinske kvinnen, konstruert som noe annet. I
dette tilfellet en som er bedre egnet til å gjøre hus- og omsorgsarbeid. Dette er i trå med
Moores argument nevnt over, om at diskursive samspill mellom kategorier som etnisitet,
klasse og kjønn, skaper ulike former for femininiteter innenfor en sosial kontekst (Moore
1994:57).
Som tidligere nevnt blir betegnelsen au pair, i Danmark, ofte assosiert med en
filippinsk kvinne og filippinske kvinner med au pair, noe som vitner om en etnisifisering av
au pair-ordningen. Ovenfor gir jeg eksempler på noen av de stereotypene de danske
vertsforeldrene oppga i forhold til sin filippinske au pair. Mitt datamateriale viser at også de
filippinske au pairene hadde en bevissthet omkring stereotyper om den filippinske au pair. I et
gruppeintervju med noen kvinnelige au pairer, mente flere av kvinnene at danske familier
foretrakk filippinske au pairer fremfor andre nasjonaliteter, fordi filippinere var kjent for å
være serviceinnstilte og gjorde det vertsfamiliene ba dem om, uten å protestere. En av
kvinnene uttalte: ”In the Filipino culture we just smile and say yes. We never express our true
feelings”. En annen fulgte opp med å si;
Yes! That is why the Danes prefer a Filipina au pair. Because we Filipinas
are naturally born nice to others. We are good persons! We understand them
and try to be nice with the host families.
Denne påstanden nikket flere enig i, og støttet dermed oppunder tanken om filippinske
kvinners “naturlige evner til å tjene andre”. I likhet med vertsmødrene, omtaler de filippinske
kvinnene seg selv med naturlige kvaliteter som gjør dem til dyktige au pairer. Noe som peker
61
på en naturalisering, en diskursiv ”sannhet”, om den kvinnelige filippinske au pairen som
serviceinnstilt og underdanig.
Mitt datamateriale peker på at kategorien ”filippinsk au pair” viser til forestillinger om
bestemte feminine egenskaper slik som huslig, omsorgsfull, serviceinnstilt og medgjørlig.
Stereotyper som inkorporeres i både vertforeldrenes, i dette tilfellet vertsmødrenes, og au
pairenes bevissthet. Det at de filippinske au pairene kommer fra en økonomisk fattig del av
verden, og blir en del av en ikke-vestlig minoritet i Danmark, er heller ikke uten betydning for
hvordan de opplevde seg selv, og hvilke roller og posisjoner de som au pairer erfarer. For
eksempel uttalte en mannlig au pair, Carlos:
In the Philippines we have this colonial mentality where you feel inferior to
the white people. So when I first came here I thought ‘they are the employer
and I have to work’. I felt inferior. (…) I think that is part of why Filipinas are
so easy to manipulate. Some of them [the au pairs] come straight from the
rural areas. They don’t know anything.
Med begrepet kolonial mentalitet refererer Carlos til en institusjonell og systematisk følelse
av underlegenhet, som går langt tilbake i historien. I Carlos utsagn setter han hvit hudfarge, i
motsetning til et asiatisk utseende, i forbindelse med overlegenhet. At Carlos bruker begrepet
kolonial mentalitet til å beskrive relasjonene mellom au pair og vertsfamilie, forteller at
rolledynamikken dem imellom er preget av forskjeller i klasse og etnisitet, og referer til en
kontekst utenfor Danmark. Spesielt interessant er det hvordan Carlos bruker denne følelsen av
underlegenhet som en forklaring på hvorfor han tror så mange filippinske au pairer opplever å
bli manipulert av sine vertsfamilier. Videre refererer Carlos, som selv var utdannet jordmor,
til en diskurs som plasserer det urbane i en posisjon over det rurale. Underforstått i hans
utsagn ligger det en idé om at de au pairer som kom fra landet, var mer uvitende og sårbare
enn de fra byene. Dette er den samme diskursen som vist til over, når jeg i innledningen
siterer vertsmoren Helene, som fremstilte familiens au pair som ”fra landsbygda og litt naiv”,
og at Helene derfor måtte opptre som en mor for henne.
Au pairens arbeid er kjønnet arbeid utført i det private hjem, hvor au pair og
vertsfamilie sammen deler hjem og hverdagsliv. Det at betalt husarbeid, i dette tilfellet au
pair-ordningen, er arbeid utført av kvinner (menn) ofte med en annen sosial og/eller etniske
bakgrunn enn arbeidsgiveren, fører til at husarbeider og medlemmer av arbeidsgiverfamilien
posisjoneres på forskjellige nivåer i forhold til et samspill mellom kjønn, klasse og etniske
skillelinjer. I Carlos’ utsagn, ser vi at han forteller om en følelse av underlegenhet basert på
forskjeller i etnisitet og klasse, i forholdet mellom au pair og vertsfamilie. Eksempelet med
62
Carlos viser at når den private husholdningen forvandles til en arbeidsplass, så blir hjemmet et
sted hvor intime relasjoner av underlegenhet og dominans produseres (Bakan & Stasiulis
1995:323, Hantzaroula 2008:68).
Ovenfor har jeg vist at det både blant vertsforeldrene og au pairene, finnes en
bevissthet omkring hvem de filippinske au pairene ”er”, og hvilke egenskaper de ”har”.
Stereotyper som produseres i et diskursivt krysningspunkt mellom kjønn, etnisitet og klasse.
Med et primært fokus på relasjoner mellom den kvinnelige au pairen og hennes vertsmor, vil
jeg i det følgende undersøke hvordan forskjeller i klasse og etnisitet, posisjonerer de to
kvinnene på ulike nivåer i forhold til hverandre.
Nærhet og hierarki: Relasjoner mellom kvinner
Betalt husarbeid baserer seg ofte på relasjoner mellom kvinner. I mitt feltarbeid fortalte
samtlige av de fire foreldreparene at det stort sett var moren som hadde ansvaret for au pairen,
og det var til henne au pairen kom hvis han/hun hadde noe de ville snakke om. Vertsmoren
Helene fortalte blant annet at det var hun som hadde intervjuet au pairen i forbindelse med
ansettelse, og det var også hun som hadde tatt seg fri fra jobben for å gjøre au pairen kjent i
huset, og instruere henne i arbeidsoppgavene de første dagene i familien. Cesilie, en annen
vertsmor, fortalte at familiens au pair var hennes ansvar: ”Det er mig, der har mest kontakt
med hende [au pairen]. Min mand har skubbet den opgaven over til mig”. Tilsvarende ga de
filippinske au pairene, både kvinnene og mennene, uttrykk for at det var moren i familien de
hadde tettest relasjon til. Som oftest var det hun som utbetalte deres lønn, og det var til henne
de gikk til hvis de hadde problemer.
Relasjonene mellom den kvinnelige arbeidsgiver og hennes husarbeider har fått stor
oppmerksomhet i litteratur omkring betalt hus- og omsorgsarbeid. I diskusjonene av forholdet
dem imellom, blir dynamikken mellom husarbeider og arbeidsgiver ofte beskrevet som et
familieforhold, hvor relasjonene på den ene siden er preget av intimitet og nærhet, mens det
på den andre siden også handler om utnyttelse, underordning og distanse (se f.eks.
Hondagneu-Sotelo 2001, Parreñas 2001, Rollins 1985, Stenum 2011). Et eksempel, hentet fra
63
mitt feltarbeid, er vertsmoren Cesilie som på spørsmål om hvordan hun ville beskrive
relasjonen til sin au pair, fortalte:
Jeg tænker på mig selv som en storesøster. For mig er hun [au pairen] en
lillesøster, fordi hun er samme alder som min lillesøster. (…) Men der er også
noget andet i det. Fx. hvis hun ikke har tørret støv af, nogle gange ... eller hun
glemmer ting. Det kommer allerede fra morgenen af. Jeg siger fx., at i dag
skal du hente den store kl 4. Jeg siger altid, om det er mig, der skal hente,
eller det er hende, der skal hente. Der er det allerede et arbejdsgiverforhold.
(...) Men når jeg taler med hende privat, så kan det ikke kun være min ansatte.
Så er der også noget familiært i det.
I et intervjue med Cesilies au pair, den 24-årige Elsie, svarte hun tilsvarende at: ”I can talk to
her [my host mum] about my problems, and she can talk about hers with me. But she is also
my employer because she tells me what to do”. At både Elsie og Cesilie beskriver forholdet
dem i mellom som både et venninne-/søsterforhold og som arbeidsgiver–arbeidstager,
forteller at relasjonene dem i mellom er multidimensjonale og komplekse. Vertsmoren blir en
nær kontaktperson og den som bestemmer. Elsie og Cesilie forteller begge om et forhold som
inneholder både noe nært og familiært, men som også bærer preg av dominans og
underordning.
Basert på et studie gjort blant fargede kvinnelige husarbeidere og deres hvite
arbeidsgivere i USA, konkluderer Rollins med at i relasjonen mellom den kvinnelige
arbeidsgiveren og hennes husarbeider, blir husarbeideren en forlengelse av henne selv fordi
hun, husarbeideren, gjør hennes arbeid23 (Rollins 1985:185). Men, det er ikke hvilken som
helst feminin posisjon den kvinnelige husarbeideren har i relasjon til sin kvinnelige
arbeidsgiver. Som jeg har påpekt tidligere, vil det innefor en sosial kontekst kunne eksistere
flere ulike former for femininiteter og maskuliniteter, femininiteter og maskuliniteter som er
konstruert i et samspill mellom kjønn, etnisitet og klasse. Ser vi vertsmødrene Helenes og
Cesilies fortellinger beskrevet i starten av dette avsnittet, om hvordan det er de som har
ansvaret for familiens au pair, sammen med fortellingene i forrige kapittel, som omtaler
husarbeid som kvinnens ansvar i familien, og som en hjelp til mor, ser vi at det med au pairordningen skjer en endring i arbeidsfordelingen i familien. Selv om husarbeid fortsatt er
kvinnens, vertsmorens, ansvar, så er hun nå den som leder og fordeler arbeidet, mens det er
den filippinske au pairen som utfører jobben.
23
Rollins refererer til begrepet maternalisme som et konsept for å beskrive forholdet mellom den kvinnelige
husarbeideren og hennes kvinnelige arbeidsgiver. Rollins definisjon av maternalisme henviser til en intim,
følelsesmessig og personlig form for makt basert på forskjeller mellom kvinner (Rollins 1985).
64
I en diskusjon omkring betalt og ubetalt husarbeid hevder Ehrenreich, at når det i
feministiske debatter diskuteres husarbeid, så henvises det egentlig til makt. Ehrenreichs
poeng er, at det å få noen andre til vaske og rydde opp det rotet en selv har skapt, er en intim
og stille form for dominans. Husarbeid er ikke degraderende i seg selv, påpeker Ehrenreich,
men fordi det er en del av degraderende relasjoner (Ehrenreich 2002:88). Lignende
Ehrenreichs argument, fastslår sosiolog Bridget Anderson, i et studie om betalt husarbeid og
arbeidsfordeling i husholdet, at det ikke er hvilket som helst kvinnearbeid husarbeiderne
utfører, men at de utfører det ”skitne arbeidet”. De reproduktive oppgavene husarbeideren
utfører, er det arbeidet den bofaste kvinnen selv ikke ønsker/har tid til å gjøre, noe som i følge
Anderson er med på skaper skiller mellom kvinner. Andersons argument er at det husarbeidet
som er gjort av husarbeideren konstrueres som annerledes, som mer skittent, enn hvis arbeidet
blir utført av noen av husholdets egne kvinner. Gjennom ansettelse og ledelse av en
husarbeider vil den kvinnelige arbeidsgiveren fortsette å opprettholde feminine idealer om å
være huslig, uten å bli skitten. For husarbeideren derimot, bekrefter den kvinnelige
arbeidsgiverens nærvær hennes underordnede feminine posisjon (Anderson 2000).
Au pairens rolle og posisjon i vertsfamilien kan knyttes til det arbeidet hun/han gjør,
og til de forventninger og assosiasjoner som er forbundet med dette arbeidet. Blant de au
pairene jeg var i kontakt med, var deres primære arbeidsoppgaver rengjøring, matlaging og
andre praktiske gjøremål i huset. Tilsvarende Andersons argument, er det også mitt inntrykk,
at au pairens arbeid var det arbeidet vertsforeldrene, stort sett vertsmoren, ikke selv
ønsket/hadde tid til å gjøre. I intervju med vertsforeldrene fortalte en av mødrene, at det å få
en au pair til å gjøre husarbeidet betød at hun selv hadde mulighet til å ha et sosialt liv utenfor
hjemmet. En annen vertsmor fortalte at fordi huset var vasket, og middagen klar når hun kom
hjem fra jobb, så kunne hun bruke kveldene til å hygge seg med barna, ikke gjøre husarbeid.
Til sammenligning sa en av de kvinnelige au pairene at det var hun som alene, hadde ansvaret
for de huslige pliktene i hjemmet; ”I do everything, they do nothing”. Dette gir et bilde på at
mens den danske kvinnen gjør karriere, og får mulighet til å bruke all sin tid på barn og
selvrealisering, så er det den filippinske au pairen som bærer tyngden av hennes, vertsmorens,
arbeidsoppgaver i hjemmet. Den kvinnelige filippinske au pairen blir sånn sett ikke bare en
forlengelse av vertsmoren, hun blir også vertsmorens mindre privilegerte andre24.
24
Den indiskfødte feministen Gayatri Spivak argumenterer for at den ikke-vestlige kvinnen i relasjon til den
vestlige kvinnen, blir diskursivt konstruert som den vestlige privilegerte kvinnens andre, den som er det motsatte
og som speiler ”oss” (Spivak 1981). Lignende hevder Rollins at husarbeideren er den kvinnelige arbeidsgiverens
mindre feminine ”jeg” (Rollins 1985).
65
I et studie av au pair-ordningen i Norge, konkludere sosiolog Ragnhild Sollund med at
den underordningen som ligger i au pairens arbeid, bidrar med å forme au pairens posisjon og
rolle som tjener i familien (Sollund 2010a:112). Når det er sagt, fortalte noen av mine
filippinske informanter at de delte husarbeidet med vertsforeldrene. En av disse var Valerie,
som beskrev arbeidsfordelingen i vertsfamilien med referanse til nærhet: ”Sharing the
housework makes the bonding grow. It’s bonding, doing the work together. (…) It makes me
feel equal to them”. Valerie trekker en parallell mellom det å dele husarbeidet med
vertsfamilien, og følelsen av å være likeverdig med dem. Samtidig refererer hun også til en
følelse av nærhet, og gir uttrykk for at nærhet demper følelsen av forskjeller i relasjonene
mellom henne selv og vertsforeldrene. Dette tatt i betraktning, kan Valeries utsagn brukes
som en nyansering av Sollunds påstand, når det viser at det ikke nødvendigvis er husarbeid i
seg selv som gir au pairen en underordnet posisjon, men at fokuset i stedet må rettes mot de
sosiale relasjoner mellom au pair og vertsfamilie. Med utgangspunkt i to filippinske au pairers
fortellinger, Chloe og Michelle, vil jeg i det følgende diskutere hvilke mekanismer som er i
spill når de filippinske au pairene skaper relasjoner og inngår i feminine posisjoner i forhold
til sine danske vertsfamilier, i dette tilfellet til vertsmoren.
Chloe: Like Cinderella
27-årige Chloe var en av de informantene som tidligere hadde vært au pair, men som nå var
gift med en danske. Før Chloe giftet seg hadde hun arbeidet som au pair i to år, og hadde i
løpet av disse to årene arbeidet hos tre forskjellige vertsfamilier. Om den første vertsfamilien
forklarte Chloe at det hadde vært et dårlig forhold mellom henne og vertsmoren, noe som
gjorde at hun hadde valgt å bytte familie. Chloes erfaringer som au pair i denne vertsfamilien
beskrev hun ved å sammenligne seg selv med Askepott, den stakkars eventyrfiguren som hele
tiden ble utnyttet av sin onde stemor. ”I was like Cinderella! Chloe do this! Chloe do that!”
sa hun og fortalte om det hun erfarte som en svært krevende vertsmor:
The woman in my first family, she was acting like pregnant women, but she
was not pregnant. She was always telling me: ‘I don’t like this! Can you clean
that? Oh, there’s some dust there’. Oh my God! It’s just a little bit of dust!
How can she see it? (…) She was a horrible woman.
I sin beskrivelse av forholdet til vertsmoren, forteller Chole om å bli kommandert rund i
huset, og ga uttrykk for at hun følte seg utnyttet. At Chloe sammenlignet seg selv med
66
Askepott er særlig interessant, da dette gir et bilde på vertsmoren som den kvinnen som leder
og fordeler, kontrollerer og dominerer, mens Chloe blir den underordnede kvinnen som
utførte.
Ovenfor refererer jeg til Anderson som argumenterer for at den kvinnelige
arbeidsgiverens nærvær, kan virke bekreftende på husarbeiderens underordne posisjon
(Anderson 2000). På videre spørsmål fra meg, om hvordan hun ville beskrive sin posisjon i
vertsfamilien, fortalte Chloe om en bestemt episode med vertsmoren:
I had to wash one of her panties and she got really mad at me because I put
some of my own clothes together with hers, just to save the energy and the
water. But she got really mad and yelled at me: ‘Do you know how expensive
this [underwear] is? This you have to wash all by itself!’ I don’t understand
why I couldn’t wash my clothes together with hers. Is my clothes
contaminated with something? (…) They were a very rich and arrogant
family and so I decided not to continue with them no more.
At det er nettopp denne episoden Chloe valgte å fortelle om, vitner om at Chloe opplevde at
hun og vertsmoren disponerte ulike feminine posisjoner i hjemmet. Når Chloe stiller spørsmål
om hvorfor hun ikke måtte vaske sine klær sammen med vertsmorens, forteller hennes
erfaringer om en opplevelse av å være en underordnet og ”skitten kvinne” i relasjon til
vertsmoren. Sånn sett passer Chloes historie også med Ehrenreichs argument om at husarbeid
handler om relasjoner av makt og dominans, i dette tilfellet makt og dominans mellom to
kvinner med forskjellig klasse og etnisk bakgrunn.
Når den kvinnelige filippinske au pairen, gjennom sitt arbeid, fristiller sin danske
vertsmor fra hennes reproduktive ansvar i hjemmet, så peker dette på forskjeller i etnisitet og
klasse mellom de to kvinnene. Basert på et komparativt studie gjort blant kvinnelige
filippinske husarbeidere i Roma og Los Angels, argumenterer Parreñas for at kvinnenes
bevissthet omkring sin rolle og posisjon som privat husarbeider, blir fulgt av en bevissthet
omkring en lavere status i forhold til klasse og etnisitet i relasjon til arbeidsgiverfamilien.
Flere av Parreñas informanter hadde høyere utdannelse fra Filippinene. Ett av Parreñas poeng
er derfor at de filippinske kvinnene, gjennom å arbeide som husarbeidere, opplever et skifte i
status i forhold til hjemlandet25 (Parreñas 2001).
I følge Parreñas er de filippinske
husarbeidernes opplevelse av dette skiftet i status, forsterkende på de hierarkiske relasjonene
mellom dem og deres arbeidsgivere (ibid:152).
25
Parreñas benytter seg blant annet av begrepet ”contradictory class mobility” for å definere de kvinnelige
migrant husarbeideres parallelle erfaringer med et tap av sosiale status i mottaker samfunnet, samtidig med en
høyere økonomisk posisjon i hjemlandet (Parreñas 2001:150).
67
Blant de filippinske au pairene i min undersøkelse var det, i likhet med kvinnene i
Parreñas studie, et generelt høyt utdannelsesnivå, noe som på mange måter gjorde dem
overkvalifisert til en au pair-stilling. Chloe var utdannet lærer, men hadde forlatt Filippinene
da hun ikke kunne finne arbeid i den landsbyen hun kom fra. I forhold til hennes utdannelse
fra Filippinene, beskrev Chloe relasjonen til vertmoren, og det å arbeide som au pair, som
nedverdigende. Med frustrasjon i stemmen sa hun: ”You know what! I didn’t finish collage so
that she could talk to me that way”. Lignende Chloe, fortalte en annen au pair, Grace, som
også var utdannet lærer, at hennes vertsmor en gang hadde fått henne til å skrubbe
baderomsflisene, en og en, med en liten børste. “I had to clean them one by one, but then my
host mum went back and said; ‘oh repeat that area!”, fortalte Grace, og omtalte
arbeidsoppgaven som en maktdemonstrasjon fra vertsmorens sin side.
Sett i lys av Parreñas, vitner Chloes (og Graces) fortellinger om at de filippinske au
pairer har en bevissthet omkring forskjellige klasseposisjoner i relasjonen mellom dem selv
og vertsfamiliene. En bevissthet som blir forsterket ved at de som au pair i Danmark erfarer et
skifte i status i forhold til deres tidligere liv på Filippinene. Istedenfor at Chloes erfaringer
som au pair stammer fra et prinsipp om likeverd, det at hun deler den samme sosiale
posisjonen med de voksne medlemmene av vertsfamilien, beskriver Chloe en hierarkisk
relasjon mellom henne og vertsmor. Hierarkisk relasjon som posisjonerer de to kvinnene på
ulike nivåer, og som skaper ulike former for feminine roller og posisjoner innefor
vertsfamiliens private hjem.
Michelle: Nærhet og distanse
Michelle var 28 år, og hadde på det tidspunktet jeg traff henne, arbeidet som au pair i
nærmere ett år. I likhet med Chloe hadde Michelle skiftet vertsfamilie i løpet av denne
perioden, og hadde arbeidet hos to forskjellige familier. To familier hvor Michelle fortalte om
to ulike relasjoner til moren i huset. Om den første vertsfamilien fortalte Michelle at de bodde
i en mindre by nord i Jylland, og at familien bestod av mor, far og to små tvillinger. Forholdet
til vertsforeldrene beskrev Michelle som godt, og fortalte at foreldrene var relativt unge, faren
var 30 og moren 32 år. Nærheten i alder mellom henne og vertsforeldrene var for Michelle av
stor betydning for det gode forholdet dem i mellom:
68
Can you imagine? We were almost at the same age. Already from the first day
I felt comfortable with them. I remember the first night we drink some vine and
just talked. I gave them some gift from the Philippines… and they really
appreciated that.
Særlig fremhevet Michelle et godt forhold til vertsmoren. “We were like friends. (…) I could
talk to her. Like she was asking me how my weekend was, and I could tell her that I went out
dancing, and that I meet this guy… Stuff like that!” sa Michelle og beskrev en nærhet i
relasjonen de to kvinnene i mellom.
Dessverre hadde ikke Michelles første vertsfamilie økonomi til å ha henne boende, og
Michelle var nødt til å finne seg en ny vertsfamilie etter kun tre måneder. Hennes nye
arbeidsgivere ble da en familie på fem som bodde i en tre etasjer stor villa i et av Aarhus’ mer
velhavende boligkvarterer. Sammenlignet med den første vertsfamilien var både barna og
foreldrene i denne familien mye eldre. Både moren og faren var i midten av 40-årne, mens
barna var i alderen 8 – 14 år. Om relasjonen til vertsforeldrene fortalte Michelle; ”We are not
that close. It’s purely business”. Særlig beskrev Michelle et vanskelig forhold til moren i
huset, og at hun opplevde at vertsmoren så ned på henne: ”She [the host mum] is always
criticizing me and makes me feel like a small person”. Blant annet beskrev Michelle en
episode hvor hun hadde fått tilsendt en ny dyr jakke fra bestemoren i USA. Jakken var av
merket Tommy Hilfiger, og Michelle fortalte at vertsmoren hadde reagert på den nye jakken:
She was asking me: ‘Where did you buy this?’ Because the jacket is
expensive, and hers [the host mums] jacket is also Tommy Hilfiger. It feels
like she doesn’t want me to have the same things they have, and for me,
sometimes I feel degraded.
Det interessante med denne episoden er hvordan Michelle tolker morens reaksjon på den nye
jakken, ved å si at vertsmoren ikke ønsket at hun skulle ha de samme tingene som familien
har. Slik Michelle fremstiller det, blir den dyre jakken et symbol på klassestatus. I likhet med
Chloe, som forteller at hun ikke fikk lov til å vaske sine klær sammen med vertsmorens, og at
hun derfor følte seg som skitten og underordnet vertsmoren, kan Michelles fortelling tolkes
som at hun opplever at vertsmoren nekter henne den samme klasseposisjonen som resten av
familien. “She [my host mother] thinks that we Filipinas are all small persons” sa Michelle
videre, og knyttet dermed den filippinske au pairens underordnede posisjon til filippinsk
etnisitet.
Til meg sa Michelle at hun synes det var vanskelig å utvikle et nært og personlig
forhold til de nye vertsforeldrene. I stedet beskrev Michelle en avstand og tilbakeholdenhet:
“When I’m in front of my host family, I’m more reserved”. Videre fortalte Michelle om en
69
episode, hvor hun følte at vertsmoren hadde behandlet henne som et lite barn. Det var en dag
like før middagstid og Michelle hadde kommet inn i kjøkkenet spisende på en sjokolade.
Vertsmoren, som stod i kjøkkenet og gjorde i stand middagen, reagerte med å kjefte på
Michelle fordi hun spiste sjokolade rett før middag. Michelle fortalte:
She said: ‘What are you eating? That is not good for you. It will make you
fat!’ You know things like that, and I’m like, what the hell? (…) Sometimes
she is treating me like one of her kids.
Selv om det å bli behandlet som et av vertsfamiliens barn, tilbyr au pairen en familiær
posisjon, så er det også nedverdigende, da Michelle var en voksen kvinne og alt annet enn et
lite barn. Denne episoden kan tolkes som at Michelle opplever at vertsmoren hever seg over
henne og umyndiggjør henne. Som en reaksjon på denne hendelsen sa Michelle at hun hadde
unnlatt å delta i middagen, og i stedet gått ned på sitt værelse for å gråte. I stedet for å si
vertsmoren imot, fikk Michelle utløp for sine følelser i det stille.
Videre beskrev Michelle også hvordan vertsmoren pleide å påpeke at hun syntes
Michelle brukte for mange penger på klær og andre ting (Michelle hadde blant annet kjøpt en
ny iPhone og computer), når vertsmoren egentlig mente at hun burde sende pengene til
familien på Filippinene. ”She thinks all Filipinas are poor. (…) I’m not that poor. In the
Philippines I used to have an apartment and a car” sa Michelle, og beskrev hvordan
vertsmoren hadde en bestemt forestilling om den filippinske au pairens klassebakgrunn og
motivasjon for å arbeide som au pair. Samtidig som Michelle, i dette sitatet, tar avstand fra
vertsmorens definisjon på hvem hun er, refererer hun også til skiftet i status i forhold til
hjemlandet når hun påpeker at familien på Filippinene ikke var fattige. Dette viser igjen
tilbake til Parreñas poeng om hvordan husarbeidere opplever å bli tilskrevet en annen
klassetilhørighet enn den de har i hjemlandet (Parreñas 2001).
I likhet med Chloes historie, ser vi at Michelles erfaringer fra au pair-livet viser til en
underordet feminin posisjon i relasjon til sin vertsmor. Disse erfaringene knytter Michelle opp
til forskjeller i etnisitet og klasse, mellom henne og vertsmoren. Når det er sagt, er Michelles
historie også en fortelling om to forskjellige relasjoner, til to forskjellige vertsmødre. I
Michelles beskrivelse av forholdet til den første vertsmoren, fremhever hun en følelse nærhet,
mens hun om forhold til vertsmor nummer to, beskriver en distanse. I mye litteratur om au
pair-ordingen/betalt husarbeid, argumenteres det for at nære relasjoner mellom husarbeider og
arbeidsgiverfamilie fører til en større utnyttelse av husarbeideren, da hennes arbeid blir
omgjort til familiære forpliktelser, og en manglende anerkjennelse av henne som en
lønnsarbeider (se f.eks. Stenum 2011, Sollun 2010a, Rollins 1985). Likevel har Parreñas
70
observert, at blant de filippinske husarbeiderne hun var i kontakt, så søkte flere av kvinnene
en intim relasjonen til sine arbeidsgivere, ikke distanse: ”Filipina domestic workers ‘feel like
a person’ when considered ‘one of the family” (Parreñas 2001:181). Parreñas argument er at
nærhet, fremfor distanse, er en av de mekanismer som er i spill når de filippinske
husarbeiderne
forhandler om
likeverdige sosiale posisjoner i
forholdet til
sine
arbeidsgiverfamilier (ibid:182).
I en artikkel om slektskapsrelasjoner kommer antropologene Jeanette Edwards og
Marilyn Strathern frem til en definisjon av nærhet og distanse i sosiale relasjoner, som
refererer til gjensidighet, åpenhet, forpliktelser og konfidensialitet, eventuelt mangler på dette:
“Closeness” summons affective ties, the obligations and duties such ties
entail, and the warmth and mutual care with which relationships are
sustained. “Closeness” also points to distance, and “distant relatives” are
those with whom interaction is infrequent, with whom obligations are at a
minimum, and with whom confidences are unlikely to be shared (Edwards &
Strathern 2000:160-161).
Sett i lys av Strathern og Edwards definisjon, ser vi at Michelle refererer til erfaringer med
gjensidighet og åpnet, når hun beskriver sin relasjon til den første vertsmoren som et
venninneforhold. At Michelle beskriver sin posisjon ovenfor den første vertsmoren som et
venninneforhold, forteller at hun opplevde at forholdet dem imellom innebar mer enn bare
arbeid. Michelle beskriver også et felleskap de to imellom, og følelsen av likeverd. I relasjon
til vertsmor nummer to derimot, forteller Michelle om hierarkiske posisjoner. At Michelle
karakteriserer forholdet til vertsmoren som ”purly buisness”, viser en følelse av et minimum
av forpliktelser, og en beskrivelse av distanse.
Michelles historie, i likhet med Chloes, er en fortelling om en bevissthet omkring
forskjeller i etnisitet og klasse, i relasjonene mellom den filippinske kvinnelige au pairen og
hennes vertsmor. Tidligere i kapittelet siterer jeg Valerie, som gjennom å fortelle at hun og
vertsforeldrene gjorde husarbeidet sammen, trekker en parallell mellom nærhet; det å dele
noe, og følelsen av å være ”på like villkår”. Sett i lys av Parreñas’ argument, hvor Parreñas
hevder at nærhet gjør at husarbeidere føler seg mer som likeverdige personer, peker mine
observasjoner på at intimitet kan være med på å dempe erfaringer fra det å være en
underordnet kvinne, mens avstand igjen kan virker forsterkende. En analyse av nærhet og
avstand i au pairenes sosiale relasjoner, kan sånn sett bidra til å forstå hvordan de filippinske
au pairene skaper følelsen av likeverdige og/eller underordnede femininiteter i relasjon til de
danske vertsmødre.
71
Samspill mellom etnisitet, klasse og kjønn
Med et særlig fokus på samspillet mellom kategorier som klasse, etnisitet og kjønn, har jeg i
diskusjonene over vist hvordan filippinske kvinnelige au pairer erfarer å innta en annen
feminin rolle og posisjon i familien, enn sine danske vertsmødre. Min diskusjon viser også
hvordan det er mulig å tenke seg, at i tilfeller hvor de filippinske au pairene beskriver sine
relasjoner til vertsfamilien som nære, så er det større sjanser for at de også opplever seg selv
som mer likeverdige. Mens, der hvor avstanden beskrives som stor, så oppleves også
forskjeller forbundet med etnisitet og klasse, som mer betydningsfulle26.
Tenker vi oss tilbake til Moores perspektiv på kjønn, argumenterer hun for at
kulturelle og sosiale stereotyper omkring femininitet og maskulinitet har en påvirkning på
hvilke posisjoner som er tilgjengelige for kvinner og menn i et samfunn (Moore 1988:38). I
en artikkel om filippinsk arbeidsmigrasjon diskuterer antropolog Pauline Barber hvordan
transnasjonal migrasjon, for den lavtlønnede husarbeideren, handler om å passe inn i en
bestemt identitet. Stereotyper om hvem den ”riktige” husarbeideren er, gjør at migranter er
nødt til å tilpasse, dvs. overspille eller underspille, sine personlige kvaliteter slik som kjønn,
alder, etnisitet, utdannelse og klassetilhørighet, for å passe inn (Barber 2008:1268). Blant
annet beskriver Barber hvordan filippinske husarbeidere presenterer seg som utdannede nok
til at de passer inn i rollen som omsorgsgivere for arbeidsgivernes barn, men ikke mer enn at
de bevarer arbeidsgiverens dominerende posisjon i husholdningen. I denne sammenhengen
presenterer Barber begrepet ”performed subordination”, som en form for bevissthet omkring
hvilke underordnede roller de som hus- og omsorgsarbeidere skal fylle (ibid:1274).
Barbers poeng understreker hvordan forventinger til hvem en au pair ”er”, altså hvilke
posisjoner og roller han/hun forventes å oppfylle, må inkludere et perspektiv på samspillet
mellom kategorier som etnisitet, klasse og kjønn, samt hvordan dette har en innvirkning på de
måter de filippinske au pairer fremstiller seg selv. Selv om flere av mine kvinnelige
informanter ga uttrykk for misnøye i forhold til hvordan deres vertsforeldre behandlet dem,
var det de færreste som turte å si vertsforeldrene imot. I stedet for å protestere mot
vertsmorens måter å behandle henne på, ser vi for eksempel i Chloes historie at hun valgte å
finne seg en ny familie. Michelle valgte på sin side å tie, og underbygger dermed vertsmorens
dominerende rolle ovenfor henne. Sett i lys av Barbers begrep ”performed subordination”,
26
I likhet med mitt argument poengterer også sosiolog Pierrette Hondagneu-Sotelo, i en undersøkelse blant
latinamerikanske husarbeidere i USA, at nære personlige bånd mellom husarbeider og medlemmer av
arbeidsgiver familien, gjør at husarbeideren føler seg mer respektert (Hondagneu-Sotelo 2001 kapittel 7).
72
kan eksemplene med Chloe og Michelle forstås som en måte å gjøre en underordnet
femininitet på. Sånn sett gir dette et bilde på at de filippinske au pairenes erfaringer fra å innta
en underordnet posisjon i vertsfamilien, ikke bare blir en del av deres kjønnede bevissthet,
men at det også inkorporeres i deres handlinger og væremåter.
Dette kapittelet har i hovedsak fokusert på forholdet mellom kvinner, dvs. mellom den
kvinnelige au pair og vertsmor. Kapittelet går ikke inn i en tilsvarende diskusjon av hverken
de mannlige au pairenes erfaringer, eller au pairenes sosiale relasjoner til sine danske
vertsfedre. I en artikkel om betalt husarbeid i Zambia under den koloniale perioden,
undersøker antropolog Karen Hansen hvorfor det i hvite husholdninger var mer vanlig å
ansette afrikanske menn som tjenere, enn kvinner. Hansens argument er at rase spiller en stor
rolle i konstruksjonen av den sorte mann som en passende husarbeider, da sorte menns
maskulinitet ble forstått underordnet, og noe annet enn de hvite mennenes (K. Hansen
1990:123). Uten at jeg selv har data som tillater meg å gå inn i en slik diskusjon, refererer jeg
i starten av dette kapittelet, til Victor som viser til maktforskjeller mellom han og vertsfaren.
Her forteller han om ulike hierarkiske posisjoner mellom de to mennene. Victors beskrivelse
av forholdet til vertsfaren har sånn sett likhetstrekk med Chloes og Michelles. Ser vi Hansens
argument i forhold til Victors erfaringer fra det å være au pair, er det mulig å tenke seg at også
de filippinske mennene opplever en annen, eller som i Victors tilfelle underordnet, maskulin
posisjon i de danske vertsfamiliers hjem.
73
KAPITTEL 6:
AU PAIR - LIVET FØR OG FREMTIDEN ETTER
I think my life has changed a lot since I left the Philippines. I think I have
become much stronger after all the things I have been through here, and more
practical … Yes, that’s it, I’m more practical and stronger. I think that I have
changed a lot. I know when I go home my parents will be surprised of whom
I have become while being here in Denmark. (…) I wouldn’t have had the
same development if I still lived in the Philippines.
Yvonne, 27 år
Tidligere (i kapittel 3) skriver jeg at transnasjonal migrasjon knytter individer til flere ulike
steder, og argumenterer for at de filippinske au pairenes relasjoner er noe som strekker seg på
tvers av de to kontekstene Filippinene og Danmark. Men som Yvonne antyder i sitatet over,
så betyr migrasjon også erfaringer fra et ”brudd” med et tidligere liv, og en skapelse av en ny
tilværelse (Magat 2004:361). Blant annet beskriver hun hvordan hennes erfaringer fra det å
være au pair har ført til at hennes tankesett har endret seg. Her legger Yvonne også til at hun
ikke tror hun ville hatt den samme personlige utviklingen hvis hun hadde blitt værende på
Filippinene. I likhet med Yvonne fortalte også en annen au pair, Marco: ”Being an au pair
means being in a different situation. It means that you get to know yourself in a new way.
What my capabilities are, and my limits”. For Marco var au pair med andre ord en utfordring,
hvor han fikk mulighet til å se nye sider av seg selv. Sånn sett bruker både Yvonne og Marco
erfaringer fra au pair-livet og migrasjon, til å fortelle om en personlig utvikling.
I følge antropolog Edward Bruner er erfaringer, personlige og individuelle opplevelser
av hendelser i livet, og en del av de måter vi forstår og tolker oss selv og verden rundt oss på
(Bruner 1986:5-6). En rekke studier av migrasjon viser at kvinnelige og mannlige migranter
inngår i ulike sosiale relasjoner, og med bakgrunn i dette, skaper ulike erfaringer fra
migrasjon (Hondagneu-Sotelo 2003). Inspirert av Bruners definisjon av erfaring, forstår jeg
erfaringer som noe vi skaper i sosiale relasjoner og at disse erfaringene er kjønnede. Gjennom
en undersøkelse av de filippinske au pairenes livshistorier; fortellinger om det livet de har
levd, og den fremtiden de drømmer om, vil dette kapittelet handle om forholdet mellom kjønn
74
og migrasjon, samt hvordan migrasjon påvirker au pairenes forestillinger om egen
kjønnsidentitet. Kapittelet tar utgangspunkt i en kvinnelig og en mannlig au pairs historie,
som eksempler på hvordan kvinner og menn skaper ulike erfaringer fra migrasjon, samt
hvordan kvinners og menns ulike med erfaringer, har en påvirkning på deres forestillinger om
seg selv som kjønnede personer.
Au pairenes fortellinger
Luzee: Fra husmor til selvstendig kvinne
”When I lived in the Philippines I’m just a plane housewife. I’m always inside
looking at the people outside” sier Luzee. Sammen sitter vi på en kafé i
Aarhus sentrum, og Luzee er i gang med å fortelle om det livet hun levde på
Filippinene, før hun kom til Danmark som au pair. Luzee er 29 år og mor til
to sønner på tre og ti år, som hun har fra to forskjellige forhold. Mens Luzee
er i Danmark og arbeider som au pair, har hun overlatt den daglige omsorgen
for de to sønnene til moren og sin fem år yngre søster. Luzee har arbeidet som
au pair i Aarhus i litt mer enn 16 måneder, men da det begynner å nærme seg
slutten på hennes kontrakt, begynner tanker omkring hjemreise å melde seg.
”Remember I told you Henrietta?” sier Luzee og refererer til en samtale vi
har hatt før. ”The father of my second son wants us to get back together
again. He wants me to come home. But I don’t know. He says that he will
support me, but I want to earn my own money. I want to be independent”
Luzee tar en sluk av kaffen før hun fortsetter. “Of course I will be happy to
see my family and my kids, but in the back of my mind I’m afraid. I don’t
know what is waiting for me there. The same old shit? The same routine every
day? And you know the boyfriend … he is jealous. I’m sick and tired of the
arguments. There is no freedom. I will be stuck in the house again. Unlike
here in Denmark, I have lived alone, by myself for almost two years, and all
of the sudden I’m back to the same old shit”.
Luzee var en av de au pairene som jeg i løpet av mitt feltarbeid fikk best kontakt med, og ofte
møttes vi på kafé for å diskutere både mine og hennes tanker omkring det å være au pair i
Danmark. Hennes fortelling er konstruert utfra to lengre intervjuer jeg hadde med henne, hvor
temaet i intervjuet var hennes livshistorie. I utdraget over forteller Luzee om sin relasjon til
kjæresten hjemme på Filippinene. Om livet før hun startet som au pair fortalte Luzee at hun, i
motsetning til mange av mine andre informanter, hverken hadde fullført noen høyere
75
utdannelse, eller at hun hadde noe særlig med arbeidserfaring annet enn kortere strøjobber.
Som 18-åring ble hun gravid og gift (senere separert), og Luzee sa at hennes daværende
ektemann ikke ønsket at hun skulle arbeide eller studere, men at hun skulle være hjemme å ta
seg av sønnen. Dessverre hold dette ekteskapet kun en kort stund, da Luzee fortalte at
ektemannen drakk mye og var voldelig mot henne.
Etter at ekteskapet tok slutt flyttet, Luzee og sønnen tilbake til hennes foreldre, hvor de
bodde helt til Luzee noen år senere møtte en ny mann, som hun fikk sønn nummer to med. De
siste årene før Luzee kom til Danmark, bodde hun og kjæresten sammen i en egen leilighet,
hvor Luzee igjen var hjemmeværende med barna. Men da dette forholdet også utviklet seg
problematisk, bestemte Luzee seg for å forlate Filippinene og begynne som au pair i
Danmark. Luzee fortalte:
My boyfriend, the father of my second son, he lost his job. I decided to leave,
first for economical reasons. I have two kids and I need to support them,
because I think that my money in the Philippines is not enough. I was
thinking of their future … When you are a mum you are thinking of your
children.
I Luzees fortelling var det først og fremst hennes økonomiske situasjon som aleneforsørger
for de to sønnene, som var bakgrunnene for hvorfor hun valgte å komme til Danmark. Sånn
sett fremstiller Luzee rollen som mor, som en viktig årsak til at hun valgte å forlate
Filippinene. Men, Luzees migrasjonsmotiv var også påvirket av et problematisk forhold til
samboeren, og et ønske om å løserive seg fra hans kontroll. Om forholdet dem imellom sa
Luzee: “My boyfriend he is so jealous, all the time! Always asking me where I’m going, who
I’m with. I’m like, arrg… I want to break free. I want to be on my own”. Au pair var sånn sett
en mulighet for Luzee til å slippe unna.
Luzees beretning om livet på Filippinene inneholder en fortelling om forhold til to
svært dominerende menn, hvor hun på mange måter var økonomisk avhengig og kontrollert
av sine kjærester. Men selv om hennes fortelling vitnet om et liv underordnet andres kontroll,
er Luzees historie også en historie om motstand og selvstendighet. Da jeg ba Luzee beskrive
seg selv og det livet hun drømte om i fremtiden, var det tydelig at Luzee ikke opplevde seg
selv som en kvinne underordnet mannen, men presenterte seg i stedet som en selvstendig og
uavhengig kvinne:
For me, when you are a woman, you have to be independent in everything.
You know I’m a single mother, and I’m the one taking care of myself, my
children and my parents, without anybody.
76
Luzee trekker her en parallell mellom det å være kvinne og det å være uavhengig, men
understreker også sitt ansvar ovenfor egne barn og foreldre. Evnen til å være uavhengig og
hennes motstand mot andres forsøk på undertrykke og kontrollere henne, knyttet Luzee
direkte opp til migrasjon og oppholdet som au pair i Aarhus:
I have always dreamed of working abroad, but it was first after I got my first
son, I really began to consider it. I just knew that I didn’t want to be
dependent on my husband. (…) I had not heard about au pair before, but then
my friend told me about it and she said it was a good way to get to Europe.
(…) For me being here [in Denmark] is a good thing. I have learned to be
independent, to be responsible, to be more strong. Because you know … I’m
on my own! It’s different from when I was in the Philippines. Now I’m
working, and I have to budget my own money. I have to wash my own
clothes. And then of course, while I’m here I’m able to send money back to
my parents and kids.
I likhet med Yvonne og Marco sitert i starten av kapittelet, uttrykker Luzee en personlig
utvikling i forhold til sine erfaringer fra livet som au pair. I hennes fortelling blir det å være au
pair i Danmark en kilde til selvstendighet og uavhengighet. Denne personlige utviklingen
knyttet Luzee opp til erfaringer fra det å skulle ta ansvar og å klare seg selv; jobbe, vaske sine
egne klær, budsjettere sine egne penger osv. Men, det å arbeide som au pair betød ikke bare at
hun var nødt til å ta ansvar for seg selv, men også at hun kunne bidra økonomisk til familien
hjemme på Filippinene. Selv om Luzee savnet barna og opplevde det som følelsesmessig
belastende å være borte fra familien, var hun stolt over at hun nå kunne forsørge både
foreldrene og de to sønnene. Luzees erfaringer fra migrasjon tolker jeg som en løsrivelse fra
en marginalisert kvinnerolle på Filippinene, og en følelse av frihet i Danmark. Sånn sett
skriver Luzee seg inn i de narrativer jeg tidligere har presentert som ”pliktoppfyllende døtre
og selvstendige kvinner”. Ved å fortelle om personlige erfaringer fra livet før hun startet som
au pair, tanker om fremtiden etter, samt hennes forhold til kjæresten og barna der hjemme,
sier Luzee noe om hvordan hun oppfatter seg selv som kvinne. I dette tilfellet med en
selvstendig kvinnelig identitet.
Nesten samtidig som jeg pakket mine saker og avsluttet mitt feltarbeid i Aarhus,
pakket også Luzee sin koffort, og reiste hjem til Filippinene. Etter at hun kom hjem fortsatte
vi å holde kontakt. Selv om Luzee før avreise hadde uttrykt frykt for å miste den
uavhengigheten hun hadde oppnådd gjennom å være au pair i Aarhus, fortalte hun at hun var
glad for å være tilbake hos de to sønnene. Videre kunne Luzee også fortelle at hun og
kjæresten hadde giftet seg. Dette skjedde samtidig som Luzee fortalte at hun hadde begynt å
undersøke mulighetene til igjen å forlate familien for å finne jobb. Denne gangen i Canada.
77
Allan: When I’m in another country I can become more mature
“Au pair is a very big change for me. Before I was very messy, I never did any housework. I
just throw my socks out there when I changed my clothes I threw them on the floor. Now
everyday I’m cleaning” lo Allan, idet jeg ba han om å beskrive det livet han forlot på
Filippinene. Videre fortsatte han med å understreke de store endringene i sin personlighet
etter at han startet som au pair: “I think my family will be shocked when they see how I have
changed. They will say; ‘he is so clean now, he is so responsible”. Allan var 27 år og hadde
opprinnelig startet på en utdannelse som dataingeniør, men hadde senere, med tanke på
migrasjon, valgt å utdanne seg til sykepleier. Før han forlot Filippinene for å begynne som au
pair, fortalte Allan at han hadde jobbet som sjåfør for en forrentningsmann, og ga uttrykk for
at det ikke nødvendigvis var på grunn av pengene han hadde valgt å forlate Filippinene.”Off
course I was motivated by the money, but what I receive as an au pair here is almost the same
as I did in the Philippines” sa han.
Allan hadde vært au pair i Danmark i seks måneder, og beskrev sitt tidligere liv på
Filippinene som ”bekymringsløst og lykkelig”. Hvorfor han hadde valgt å forlate Filippinene
for å starte som au pair, var fordi han følte et behov for å konsentrere seg om fremtiden:
When I lived in the Philippines I was a more happy-go-lucky guy. I worked
for nothing, I don’t have any money in the bank. Every time I have money,
after one day it’s gone. Almost every day after work I’m going out with
friends, going to a bar… but what happens after ten years? What are you
then? What have you done? I have to start to think of the future now. When
I’m in another country I can become more mature.
I Allans historie var migrasjon motivert av et ønske om endring i personlighet. Om livet på
Filippinene fortalte Allan at han hadde en kjæreste, og at han som 19-åring hadde flyttet fra
landsbyen han var oppvokst i, til Manila for å gå på skole og for å finne jobb. I motsetning til
Luzee, som sa at au pair var første gangen hun var langt vekk fra foreldrene, hadde Allan
lenge vært nødt til å klare seg selv.
Det å arbeide som au pair var en ny opplevelse for Allan, og han fortalte at han hadde
blitt overasket over mengden arbeid han skulle utføre, og hvilke arbeidsoppgaver han som au
pair ble gitt: ”I was really shocked of my work. That I’m suppose to … I have to clean. I have
to do everything in the house”. Allan innrømmet at han før avreise, ikke visste så mye om hva
au pair gikk ut på, annet enn at det var husarbeid, og at det i kontrakten stod at han ikke skulle
arbeide mer enn fem timer om dagen. I et tidligere kapittel påpeker jeg hvordan Allan omtalte
au pair som kvinnearbeid, og som noe feminint. I utgangspunktet hadde Allan tenkt at au pair
78
kunne være relevant for hans utdannelse som sykepleier, men da han fant ut at det ikke var
tilfelle, hadde han bedt vertsfamilien om å få dra hjem etter kun to måneder i Danmark. I
likhet med det som er diskutert i forrige kapittel, fortalte Allan at også han opplevde au pair
som et skifte i status i forhold til hjemlandet:
I told my host family; ‘I have to go back. This is not a good job for me. I have
an education, and then I come here to clean’. But then I thought about it and
decided to stay because I know that I can learn a lesson here, to become more
responsible.
Hvorfor Allan allikevel hadde bestemt seg for å bli, var fordi han mente at han utover å få
spart opp noen penger, kunne tilegne seg nye erfaringer, erfaringer som ville forberede han på
fremtiden. Lignende Marco, sitert i starten av kapittelet, beskriver Allan au pair som en
mulighet til å oppdage nye sider ved seg selv.
Tidligere beskriver jeg mannens rolle og posisjon i den filippinske familien som en
økonomisk forsørger, huset vegger. I sin fortelling vender Allan hele tiden tilbake til det at au
pair-oppholdet i Danmark hadde gjort han mer ansvarlig og voksen. Særlig var Allan opptatt
av å fortelle om sin tanker omkring maskulinitet. Om sin fremtidige rolle som gift mann med
egen familie, sa Allan:
Me staying at the house and my wife is going to work? I can’t accept it. I
have to find a way [to support them] because I’m the man. When it comes to
that situation, if the father doesn’t have a job, I think the wall of the family is
going down. I have to be more responsible.
I sitatet over bruker Allan mannens relasjon til kvinnen, for å beskrive hvordan han ønsker å
se seg selv som mann. Allan knytter på denne måten maskulinitet opp til mannens rolle som
familiens forsørger. Da jeg spurte Allan om hva han mente med mer ansvarlig, svarte han:
I know that two, three years from now I will get married and have a family.
I’m thinking what I can give to my family. Do I have enough money to
support them? That is how I’m thinking now. (…) Au pair is not my field, but
I see it as stepping stone. I have to save for my future family. Not for myself,
for my family. If I get married I want to give her [my wife] a good life. I
should find a way to support my family, because it’s a pride for a man, it’s his
ego.
Ansvarlighet beskriver altså Allan ved å referere til en maskulin forsørgerolle, en
forsørgerolle som i følge han selv, er en del av mannens ego.
Ved å fortelle om erfaringer fra fortiden, livet som au pair og tanker om fremtiden,
inneholder Allans fortelling, i likhet med Luzees, en fortelling om en endret kjønnsidentitet;
en endring i hvilke typer av maskulinitet han velger å identifisere seg med. Selv om Allan ga
79
uttrykk for at han mislikte noen av sine arbeidsoppgaver som au pair, og at han så seg selv
som overkvalifisert til jobben, bruker han sine erfaringer fra migrasjon til å fortelle om
kulturelle forventinger til han som mann, og kommende ektemann. ”When I got here [in
Denmark] I started thinking of my future. I’m no longer a happy-go-lucky-guy” sa Allan .
Sånn sett fremstiller Allan au pair som starten på et nytt liv, og en ny form for mannlig
identitet.
To måneder etter at jeg forlot Aarhus, kontaktet jeg Allan via e-post, for å høre
hvordan han hadde det. Det han da fortalte var at han hadde avsluttet sin au pair-kontrakt, og
reist hjem til Filippinene. Via en annen au pair fikk jeg også høre at Allan, kort tid etter at han
kom hjem, hadde giftet seg med kjæresten og at de ventet sitt første barn. Senere fikk jeg også
vite at Allan igjen hadde forlatt Filippinene for å arbeide utenlands.
Migrasjon og endrede kjønnsidentiteter
“Before I was a bad girl, now I’m good” ble jeg fortalt i en kortere samtale jeg hadde med en
kvinnelige au pair, den 24-årige Angel. Samtalen dreide seg om hvilke erfaringer hun hadde
gjort seg i løpet av au pair-oppholdet i Danmark, og Angel fortalte at hun opplevde at hun
gjennom arbeidet som au pair, hadde fått mulighet til å vise seg mer ansvarlig i forhold til
foreldrene på Filippinene, ikke bare økonomisk, men også personlig. Som tidligere påpekt,
forstår jeg kjønnsidentitet som hvilke typer av femininiteter/maskuliniteter man velger å
identifisere seg med, eller ta avstand fra (Nielsen 2009:155). I samsvar med historiene fortalt i
dette kapittelet, peker sitatet hentet fra Angel på, at erfaringer fra migrasjon har en
innvirkning på hvilke former for kjønnede identiteter de filippinske au pairene velger å
sammenligne seg med.
Identitet, påpeker Horsdal; ”(…) er en narrativ konstruktion, en fortælling. En
fortælling om, hvem man er i forhold til det liv, man har levet, og i forhold til det man gerne
vil i fremtiden” (Horsdal 1999:76). I sammenheng med Horsdals argument om identitet som
et narrativ, ser vi at flere av de filippinske au pairene i min undersøkelse, bruker erfaringer og
tanker om livet før, under og om fremtiden etter au pair, til å fortelle om endringer i hvordan
de oppfattet seg selv som kvinner og menn. ”For me, when you are a woman, you have to be
80
independent in everything” uttrykket Luzee. I sin historie, beskriver Luzee sitt tidligere liv på
Filippinene med referanser til en ”innesperret” husmorrolle, og et forhold til en sjalu kjæreste
som hele tiden ønsket å kontrollere henne. Erfaringer fra livet før hun startet som au pair,
bruker Luzee til å fortelle om seg selv som mer uavhengig og ansvarlig. ”I have learned to be
independent, to be responsible, to be more strong” sier hun, og identifiserer seg med en
selvstendig kvinnelig identitet.
I introduksjonskapittelet til en artikkelsamling om kjønn og arbeidsinnvandring til
USA, påpeker sosiolog Pierrette Hondagneu-Sotelo hvordan det er en tendens til at
lavtlønnede kvinnelige migranter erfarer en høyere sosial status ved immigrasjon, mens
lavtlønnede mannlige migranter ofte opplever det motsatte. Dette, påpeker Hondagneu-Sotelo,
kan begrunnes med at mannlige immigranter kanskje for første gang i sitt liv opplever å ha en
underordnet minoritetsstatus. Videre hever Hondagneu-Sotelo at det derfor er større sjanser
for at kvinner konstruerer sitt liv i forhold til erfaringer fra det nye samfunnet, mens menn
uttrykker et ønske om å returnere (Hondagneu-Sotelo 2003:8). Selv om Allans og Luzees
historier kan ses som eksempler på hvordan både mannlige og kvinnelige au pairer opplever
au pair som endringer i forhold til status, peker mitt datamateriale på, i likhet med
Hondagneu-Sotelos argument, at kvinner og menn skaper ulike erfaringer fra migrasjon. Dette
blir tydelig i en nærmere undersøkelse av Allans historie.
Med en påstand om at mannens rolle som familieforsørger er en stor del av en
maskulin identitet, uavhengig av menns nasjonalitet, utdannelse eller familiebakgrunn, hevder
de to sosiologene Mike Donaldson og Richard Howson, i en artikkel om menn og migrasjon,
at migrasjon vil kunne forandre menns erfaringer med det å være menn, da arbeidsmigrasjon
er en måte å brødfø familien på (Donaldson & Howson 2009:211-212). Donaldsons og
Howsons argument ligner Allans fortelling om hvordan det er en sammenheng mellom menns
erfaringer fra migrasjon, og deres tradisjonelle rolle som ansvarlig familiemann. Selv om
Allan ga uttrykk for at han mente at mange av de arbeidsoppgaver som var knyttet opp til au
pair-ordningen var feminine, er hans historie, en historie om en maskulin identitet i relasjon til
hans forpliktelser ovenfor fremtidig kone og barn. I sin fortelling uttrykker Allan at hans
motiv for migrasjon ikke nødvendigvis kun var penger, men en mulighet til å vise seg fram
som en ansvarlig voksen mann. Om sitt tidligere liv på Filippinene definerte Allan seg selv
som en ”happy-go-lucky-guy” som aldri bekymret seg for fremtiden. Etter at han startet som
au pair opplevde han derimot at han hadde blitt mer moden, og understreket: “When I’m in
81
another country I can become more mature”. Sin fortelling om livet før og fremtiden etter au
pair, konstruerte Allan med referanser til en maskulin identitet som familieforsørger.
Tenker vi oss tilbake til Hondagneu-Sotelos argument om at kvinnelige migranter, til
forskjell fra mannlige, i større grad skaper sitt liv i forhold til det nye samfunnet, mens menn
uttrykker et ønske om å returnere, ser vi i diskusjonene av Luzees og Allans historier at Luzee
konstruerer en kvinnelig identitet ved å referere til livet i Danmark, mens Allan forteller om
en fremtid på Filippinene. For Luzee var det den selvstendigheten hun hadde oppnådd
gjennom livet som au pair som var viktig, mens Allan fremhevet mannens rolle som
familieforsørger. Videre ser vi at som en motsetning til Luzees fortelling om migrasjon som
en løsrivelse fra kjæresten og faren til hennes yngste sønn, forteller Allan om sine
forpliktelser som mann og forsørger for familien.
Spørsmål om selvet, hvem vi er, er uadskillig fra spørsmålet om hvordan vi er i
relasjon til andre (Horsdal 1999:75). Den sosiale verden vi lever i og de sosiale relasjonene vi
inngår i, er med på å gi både innhold og form til våre fortellinger om oss selv og om livet.
Andre kontraster i Luzees og Allans fortellinger ser jeg i sammenheng med kulturelle
forventinger til kvinner og menn på Filippinene. I forbindelse med Luzees historie never jeg
at hun sender penger hjem til foreldrene. Til forskjell fra Luzee, sa Allan at han ikke sendte
penger til Filippinene, men at han sparte det meste på en bankkonto her i Danmark. I et
tidligere kapittel beskriver jeg hvordan det på Filippinene forventes at barna, og da særlig
døtre, bistår foreldrene økonomisk. Hvorfor Allan ikke sendte penger hjem kan ha noe med
familiens økonomiske sitasjon å gjøre. Allan var nest yngst i en søskenflokk på seks, og alle
hans søsken var ferdige med utdannelse og hadde egen familie. Når det er sagt merket jeg
meg i samtaler med andre au pairer, at de mannlige au pairene ikke ga uttrykk for å ha det
samme økonomiske ansvaret for foreldre og yngre søsken som sine kvinnelige kollegaer. På
spørsmål fra meg om dette stemte, svarte en kvinnelig au pair: ”A man is maybe saving the
money for himself, but I’m sending everything back to my family. As man you will be the head
of the family, so he needs the savings to himself”. Lignende fortalte Allan:
In the Philippines there is a big difference for the girls and the boys. Because
when they get married, it’s only the boys who have to support the family.
They both can have a job, but mostly it’s the men who have the [financial]
responsibility. That is why the girls are not thinking about them self, and send
all their money back to their parents. When they get married, the husband will
take care of them. When a man gets married he needs money to take care of
her [the wife] and their children. It’s a part of the Filipino culture that the man
is responsible for the financials.
82
Forskjeller i de kvinnelige og de mannlige au pairenes økonomiske forpliktelser for familien
viser sånn sett til tradisjonelle kjønnsideologier på Filippinene, hvor mannen presenteres som
familiens vegger, mens kvinnen er hjemmets lys.
Luzees og Allans fortellinger er eksempler på hvordan sosiale og kulturelle
konstruksjoner av kjønn, strukturerer de filippinske au pairenes erfaringer fra migrasjon, samt
hvordan erfaringer fra migrasjon påvirker deres kjønnede identiteter. Basert på en rapport om
au pairer i Danmark, beskriver antropolog Trine Mygind Korsby au pair som bare ett stopp i
en lengre fortsettende migrasjonsstrategi. Korsbys argument er at drivkraften bak en videre
migrasjon er økonomiske forpliktelser til familien der hjemme, og drømmen om et liv i
Europa (Korsby 2010:56). Selv om økonomiske faktorer helt klart er en faktor i au pairenes
ønske om å fortsette som migranter, mener jeg at dette også kan forklares med et perspektiv
på konstruksjonen av femininitet/maskulinitet.
I forbindelse med sin studie blant filippinske husarbeidere i Hong Kong argumenterer
Constable for at selv om flere av kvinnene fremhever økonomi som en viktig årsak til hvorfor
de forlot Filippinene, så var deres motiver mer kompleks enn som så. Blant annet legger
Constable merke til at flere av hennes kvinnelige informanter, i likhet med Luzees historie,
fortalte om sine erfaringer fra migrasjon ved å referere til en følelse av selvstendighet og
uavhengighet (Constable 1999:213). I følge Constable skaper migrasjon erfaringer med nye
kjønnede roller, posisjoner og identiteter. Ønske om å fortsette som migrant, påpeker
Constable, kan forstås som et ønske om å opprettholde disse identitetene (ibid:223).
Hos både Luzee og Allan ser vi at au pair-livet i Danmark bare var et ledd i et videre
liv som arbeidsmigrant. Etter å ha giftet seg på Filippinene, forlot Allan igjen hjemlandet for å
jobbe. Luzee hadde på sin side lenge snakket om at hun ønsket å søke jobb i Canada eller
USA, hvor hennes søster allerede arbeidet. Med bakgrunn i Constables påstand om de
filippinske husarbeidernes ambivalente forhold til retur, er det mulig å forstå Luzees og
Allans videre migrasjon som et ønske om å opprettholde fortellingen om seg selv som
”selvstendig kvinne” og ”ansvarsfull mann”. Luzees ønske om å reise til Canada kan forstås
som et forsøk på å opprettholde sin uavhengighet i forhold til kjæresten. Allans motiv for
igjen å forlate Filippinene derimot, kan være motivert av rollen som ansvarlig
familieforsørger. Sånn sett er det også mulig å forstå Allans motiv for migrasjon som en
reproduksjon av en tradisjonell maskulin identitet som forsørger, mens Luzees fortelling
representerer en motsetning til denne, da hun understreker at hun ikke ønsker å bli forsørget
av en mann, men i stedet være en selvstendig og økonomisk uavhengig kvinne.
83
Frihet og begrensinger
Med en forståelse av identitet som en narrativ fortelling, en fortelling som skapes i dialog med
den verden vi lever i, har hensikten med kapittelet vært å undersøke forholdet mellom de
filippinske kvinners og menns erfaringer fra det å migrere til Danmark, og hvordan de
fremstiller seg selv som kjønnede subjekter. Diskusjonene i avsnittet over viser hvordan
kvinner og menn skaper ulike erfaringer fra migrasjon. De roller og posisjoner vi som
subjekter er en del av, vil alltid variere i forhold til hvilke sosiale relasjoner vi inngår i,
relasjonenes karakter og den konteksten relasjonene utspilles i. For eksempel har jeg i et
tidligere kapittel diskutert hvordan Allan beskriver sin rolle og posisjon som au pair i
Danmark, ved å omtale seg selv som mer feminin. I historien fortalt i dette kapittel derimot,
henviser Allan til livet på Filippinene, og beskriver sine erfaringer i relasjon til maskulinitet.
I en artikkel om dominikanske husarbeidere i USA, argumenterer antropolog Patricia
Pessar, for at vi som etnografer skal kunne forstå kompleksiteten i våre informanters roller,
posisjoner og identiteter, må undersøke informantenes noen ganger inkonsekvente og
ambivalente ord og handlinger. Pessars argument er at identiteter er flertydige, og avhengige
av de kontekster og relasjoner de inngår i (Pessar 1995:45). Tenker vi oss tilbake til
diskusjonen i de to tidligere kapitelene, hvor jeg argumenterer for at au pair viser til en
feminin rolle og posisjon i vertsfamilien, og at flere av mine filippinske informanter, i relasjon
til sine vertsforeldre opplevde en underordnet posisjon, forteller historiene i dette kapittelet at
au pairene i relasjon til familiemedlemmer på Filippinene erfarer en større selvstendighet og
ansvarlighet.
Når det er sagt, må ikke fortellinger om en følelse av større selvstendighet og
ansvarlighet, forveksles med en følelse av større frihet. Mye litteratur om betalt husarbeid/au
pair, argumenterer for hvordan husarbeidere opplever en innskrenkning i personlig frihet og
tid (Sollun 2010a:114-115, Stenum 2011:178, Hondagneu-Sotelo 2001:33). Om livet som au
pair forteller Luzee at hennes personlige frihet er begrenset:
Being here [in Denmark] I have gained lots of friends. And then…
experience. I have gained lots of new experiences, but I have also lost my
freedom.
Me: What do you mean lost your freedom?
To do whatever I want. When I was living in the Philippines I could take a
bath, eat whatever I want, but in my host family’s house, you cannot. (…) I’m
working many hours, and I don’t have that much free time.
84
Parallelt med at Luzee beskriver erfaringer fra au pair-livet med referanser til økt
uavhengighet, forteller hun også om hvordan det å være au pair, det å bo og arbeide hos
vertsfamilien, innebærer tap av frihet. I likhet med Luzee, beskrev Allan au pair med
referanse til en følelse av å være innesperret: ”I’m in jail everyday because I’m at home all
day, just stuck in my room. (…) My life in Denmark is very different compared to the
Philippines”. Både Luzees og Allans uttalelser er eksempler på at de filippinske au pairenes
erfaringer fra au pair-livet, inkluderer både frigjørelse og begrensinger, avhengig av hvilke
relasjoner og kontekster de viser til.
Min undersøkelse av de filippinske au pairenes erfaringer fra det å være kvinner og
menn, inkluderer et perspektiv på begge kontekstene, Filippinene og Danmark. Med bakgrunn
i Luzees og Allans fortellinger, peker mitt datamateriale på hvordan de filippinske au pairene,
gjennom migrasjon til Danmark, vil kunne oppleve en større frihet i forhold til sine sosiale
relasjoner til personer på Filippinene. Samtidig viser deres historier også til begrensende roller
og posisjoner i relasjon til de danske vertsfamilier. Roller og posisjoner som forbindes med
noe feminint. Gjennom å undersøke de ulike sosiale kontekster de filippinske au pairene
inngår i, og den ambivalensen som er tilstede i deres fortellinger, viser den gjennomgående
analysen i denne oppgaven at migrasjon inneholder komplekse kjønnede relasjoner. I forhold
til spørsmålet om hvordan de filippinske au pairene gjør og skaper kjønn i sine sosiale
relasjoner, ser vi at erfaringer fra selvstendighet og kontroll, frihet og begrensinger, løsrivelse
og forpliktelser, alle er en del av au pairenes fortellinger om seg selv som kvinner/menn.
Gjennom å undersøke den ambivalensen som er tilstede i au pairenes fortellinger,
tydeliggjøres kompleksiteten i de måter filippinske au pairer gjør og skaper kjønn på i sine
sosiale relasjoner, samt de kjønnede roller og posisjoner som de er en del av.
85
KAPITTEL 7:
KONKLUSJON OG PERSPEKTIVERING
Konklusjon: Au pair som kjønnet praksis
Med et særlig fokus på filippinske au pairers forestillinger om kjønn og kjønnsidentitet, har et
av oppgavens viktigste argumenter vært å vise at i de måter de filippinske au pairene gjør og
skaper kjønn i sine sosiale relasjoner, så handler det om både en reproduksjon og en
forhandling av allerede eksisterende kjønnede praksiser og ideologier, hentet fra de to
kontekstene Filippinene og Danmark. Mitt analytiske perspektiv på kjønn har vært at kjønn er
noe som gjøres og skapes i sosiale relasjoner, og at kategorier som kvinne og mann, femininet
og maskulinitet, først og fremst får et innhold når det uttrykkes gjennom handlinger og
språklige ytringer. Ved å inkludere et perspektiv på kjønn som interseksjonalt, viser jeg også
at hvordan de filippinske au pairer gjør og skaper kjønn i sine sosiale relasjoner, ikke kan
forstås uavhengig av et perspektiv på andre former for kategoriseringer, slik som klasse og
etnisitet. Min analyse viser hvordan diskurser og diskursive praksiser omkring au pairordningen, definerer au pair som noe feminint. Gjennom å undersøke kjønn som noe som
gjøres og skapes i sosiale relasjoner, viser jeg at hvordan de filippinske au pairene i min
undersøkelse oppfatter seg selv som kvinner/menn, henger sammen med kulturelle og sosiale
representasjoner av kjønn.
I spesialets fire analysekapiteler behandler jeg de filippinske au pairenes forestillinger
omkring femininet og maskulinitet, samt motivasjon for migrasjon. Jeg har også undersøkt
hvilke kjønnede roller og posisjoner de som au pairer, møter i relasjon til sine danske
vertsfamilier, samt til nære familiemedlemmer hjemme på Filippinene; foreldre, søsken,
kjærester og egne barn. Tradisjonelle kjønnsidealer fra Filippinene fremstiller mannen som
familiens vegger, mens kvinnen er hjemmets lys. Omsorg og lojalitet beskrives som feminine
dyder, mens styrke og autoritet er maskuline. En undersøkelse av de kvinnelige au pairenes
narrative fortellinger, om sitt forhold til personer hjemme på Filippinene, viser at særlig i
relasjon til sine foreldre, fremstiller kvinnene seg selv som både pliktoppfyllende døtrer, men
også som selvstendige kvinner. Ved å sende penger hjem til foreldre og søsken, oppfyller de
på den en ene siden kulturelle forventinger til kvinner som selvoppofrende og lojale ovenfor
86
familien. På den andre siden viser min analyse at deres historier også inneholder fortellinger
om individualitet og personlig videreutvikling, da kvinnene beskriver erfaringer fra tiden som
au pair med referanser til selvstendighet, flere muligheter og som et springbrett videre i livet.
Den ”riktige” au pair er en hun ikke en han. Min analyse av vertsforeldrenes
forventinger til sin au pair, viser at au pairenes arbeidsoppgaver i familien beskrives som
feminine, og som en hjelp til mor. På samme måte omtaler de filippinske au pairene husarbeid
som et kvinnearbeid. Her er det min oppfatning at definisjoner på au pair som en feminin rolle
og posisjon i vertsfamilien, har betydning for hvordan de filippinske au pairene opplevde seg
selv som kvinner/menn. Mens noen av mine kvinnelige informanter fortalte om sine
kvalifikasjoner som au pair med henvisning til ”kvinnelige egenskaper”, for eksempel rollen
som mor, beskrev flere av de mannlige au pairene, au pair som en utfordring for det
maskuline. Sånn sett er det min påstand, at mens kvinner vil kunne oppleve de roller og
posisjoner au pair-ordningen innebærer som en reproduksjon/bekreftelse på sin femininitet,
vil mennene kunne oppleve den som en trussel mot en maskulin identitet.
Når det er sagt, er det ikke hvilke som helst feminine roller og posisjoner de
kvinnelige au pairene erfarer i relasjon til sine danske vertsfamilier. Med et perspektiv på
samspillet mellom kjønn, klase og etnisitet, argumenterer jeg for at i relasjonene mellom den
kvinnelige au pairen og hennes vertsmor, så eksisterer det flere ulike femininiteter. I denne
sammenhengen avdekker jeg hvordan flere av de kvinnelige au pairene i min undersøkelse,
opplevde det å være au pair i Danmark, som et skifte i status i forhold til det livet de levde på
Filippinene. I analyse av au pairenes relasjoner til sine danske vertsmødre, kommer jeg frem
til at mine informanters beskrivelser av forholdet de to kvinner imellom, inneholder aspekter
av nærhet og distanse. Her er det mitt argument at de kvinnelige au pairenes erfaringer med
nærhet og distanse, følger erfaringer med det å inngå i likeverdige eller underordnede
kjønnede roller og posisjoner i vertsfamilienes private hjem.
Kvinner og menn skaper ulike erfaringer fra migrasjon. I undersøkelsen av to
filippinske au pairenes fortellinger om livet før, under og etter migrasjonen, viser jeg
kompleksiteten i au pairenes forståelse av seg selv som kvinner/menn. Med bakgrunn i au
pairenes fortellinger hevder jeg blant annet at det er mulig å se de kvinnelige au pairenes
fortellinger som løsrivelse fra eksisterende kjønnsroller på Filippinene, hvor kvinnen er tett
forbundet med hjemmet, mens mennenes erfaringer kan forstås som bekreftelse på mannens
rolle som familieforsørger. Identitet, forstått som en narrativ fortelling, er dog ikke ensartede
fortellinger, men inneholder referanser til flere ulike roller, posisjoner og erfaringer.
87
Avhengig av hvilke kontekster og/eller relasjoner de filippinske au pairene henviste til,
beskrev flere av mine filippinske informanter livet som au pair på den ene siden med
referanser til løsrivelse, selvstendighet og ansvarlighet, men også til forpliktelser,
begrensinger og kontroll. Gjennom å undersøke den ambivalensen som er til stede i au
pairenes fortellinger, tydeliggjøres kompleksiteten i de roller og posisjoner de filippinske au
pairene er en del av, samt hvordan de gjør og skaper kjønn i en migrasjonssituasjon.
I min analyse har fokuset vært på au pairenes relasjoner til de voksne medlemmene i
deres danske verstfamilier, samt nære familiemedlemmer hjemme på Filippinene.
Begrensinger i tid har dessverre ikke gjort det mulig å gjøre feltarbeid på Filippinene. Mine
data inkluderer derfor kun au pairenes fortellinger om hjemlandet. At min undersøkelse
inneholder et fokus på både mannlige og kvinnelige au pairer, gjør at den skiller seg fra andre
studier gjort om migrasjon, kjønn og betalt husarbeid, som kun tar utgangspunkt i kvinners
erfaringer. Med et fokus på både menn og kvinner, har jeg vist at selv om både kvinnelige og
mannlige au pairer ofte utfører de samme arbeidsoppgavene, og stort sett inngår i de samme
sosiale relasjonene, så skaper de ulike erfaringer fra det å være au pair i Danmark. Min
påstand er at de erfaringer de kvinnelige og mannlige au pairer skaper i sine sosiale relasjoner,
må forstås i sammenheng med diskursive sannheter om hvem kvinner og menn ”er”, samt
kulturelle og sosiale forventninger til hvilke kjønnede roller de forventes å utfylle. I
fortellinger om sine erfaringer som au pair, tok flere av kvinnene utgangspunkt i forestillinger
omkring et kvinnelig ansvar ovenfor egne foreldre og yngre søsken. Mennene derimot tok
ofte utgangspunkt i forestillinger som knytter maskulinitet til mannens oppgaver i det
offentlige.
Samtidig som au pair-ordningen viser til en feminin rolle og posisjon i vertsfamilien,
forbindes arbeidsmigrasjon også med maskuline idealer, for eksempel som familiens
økonomiske forsørger. Det min analyse peker på, er at i de måter de filippinske au pairene
gjør og skaper kjønn i sine sosiale relasjoner, så finner vi flere parallelle historier og praksiser,
som sammen spiller inn i de kvinnelige og mannlige au pairenes forestillinger omkring
femininitet og maskulinitet, og erfaringer med egen kjønnsidentitet.
88
Perspektivering: Au pair i det ”kjønnslikestillte” Danmark
I antropologiske studier av de nordiske samfunnene blir likhet, eller et begjær etter likhet 27,
nærmest fremstilt som et portvaktbegrep (Vike et al. 2001:12). Au pair-ordningens offisielle
beskrivelse er at det er et kulturelt utvekslingsprogram, hvor idealer om likeverd er sentrale. I
denne oppgaven har jeg behandlet au pair-ordningen i forhold til spørsmål omkring
konstruksjonen av kjønn blant filippinske kvinner og menn. Men det denne undersøkelsen
også sier noe om, er idealer om kjønnslikestilling i Danmark.
I et radioprogram i DR P1, om au pair-ordningen og kjønnslikestilling i Danmark,
uttrykker direktøren i KVINFO28 Elisabet Møller Jensen, i et intervju at hun, i forhold til au
pair-ordningen;
(...) ikke [vil] udelukke, at netop arbejde og indsigt i de forhold, som de
danske familier og kvinder lever under, kan motivere og inspirere de
udenlandske kvinder til at kæmpe for ordentlige forhold og uddannelse både
på det personlige plan og på det principielle og politiske i deres hjemlande29.
Selv om Møller Jensens, med denne påstanden, påpeker at et au pair-opphold i Danmark vil
kunne gi unge (kvinner) innsikt og erfaringer med et velferdssamfunn, kanskje annerledes enn
det samfunnet de selv kommer fra, tar hennes påstand også utgangspunkt i en forestilling om
at danske familier og danske kvinner, har noe å lære de utenlandske au pairer om
kjønnslikestilling. En påstand som etter min mening skaper hierarkisk skiller mellom ”oss” og
”dem”, hvor vi, kvinner i den Vestlige verden er likestilte og frigjorte, mens de, kvinner fra
Sør, er undertrykte og kontrollerte. Et skille som også posisjonerer den ikke-vestlige kvinnen
som den vestlige kvinnes undertykte andre, en vi skal hjelpe og forandre (Spivak 1981,
Mohanty 1988).
Når de filippinske kvinner og menn kommer til Danmark for å arbeide som au pair,
blir de en del av dansk samfunn og familieliv. Sett i forhold Jensens uttalelse over, ga flere av
mine filippinske informanter, på spørsmål om hvordan de erfarte kvinners og menns roller og
posisjoner i Danmark, uttrykk for at når det kom til det økonomiske ansvaret og
arbeidsoppgaver i husholdet, så opplevde de kvinner og menn som mer eller mindre likestilt i
27
Antropolog Marianne Gullestad, blant flere, understreker viktigheten av å undersøke de ulike ideologier bak
begrepet likhet. Selv opererer hun med to forskjeller former for likhet; likhet som ”av samme verdi” altså som
likeverd, og likhet som ”av samme person” eller som ”å passe sammen” (Gullestad 2002:47).
28
KVINFO: dansk kunnskapssenter og forskningsbibliotek for kjønn, likestilling og mangfoldighet.
29
Sitat hentet fra sammendrag av radiointervju med Elisabeth Møller Jensen, programleder Mette Starch, Vita,
DR radio P1 (dr.dk 2010).
89
familien. I et gruppeintervju med kvinnelige au pairer, uttrykket en av kvinnene: ”I can see
that the husband and wife are sharing, doing everything together”. Lignende uttalte en annen:
”Danish woman are very independent”. Hvor en tredje kvinne fulgte opp med å si ”They are
not like us [Filipinas]. We live at home until we get married, always depending on our
family”. Dette tatt i betraktning, viser en nærmere undersøkelse av au pairenes egne
erfaringer, at deres fortellinger omkring kjønnslikestilling i Danmark, ikke nødvendigvis er
fortellinger om en likestilling de selv erfarer å være en del av.
I et intervju med en kvinnelig au pair, Valerie, hvor vi diskuterer au pair-ordningen i
forhold til kjønnslikestilling, sa hun:
(...) I asked [my host family] why the Danish government doesn’t take au
pairs who are married and have children, and they say that it’s because in
the Danish family the togetherness is very important. That is why they don’t
want to take away the mother to work for them. I mean they are not in favor
of taking married women to be their au pair, because they believe that the
relationship of the family is very important, and that the mother should be in
the house.
For Valerie så innebærer forbudet mot at gifte (kvinner) og de med barn får arbeide som au
pair, en reproduksjon av kvinnens plass i hjemmet. Slik Valerie fremstiller det gir hun uttrykk
for at au pair-regelverket er en hindring for de filippinske kvinner som ønsker et lønnet arbeid
i Danmark.
Med henvisning til ekteskap mellom filippinske kvinner og danske menn, uttalte en
annen au pair, Elsie, at hun var kritisk til filippinske kvinners muligheter til kjønnslikestilling
i Danmark:
Many [Danish] men are sweet and are helping out their wives, but it
depends, I guess … I’m saying this because of my [Filipina] friends who are
married to Danes. I don’t like their lifestyle here in Denmark because I can
see that they are treated differently than Danish woman. They are not being
treated as a wife, but as an au pair.
Basert på egen innsikt i dansk familieliv og samfunn, forteller Elsie, om hvordan hun
opplever at filippinske kvinner blir posisjonert mer som ”tjenere” enn som likestilt ektefelle.
At Elsie sammenligner filippinske kvinners posisjon, i forhold til danske kvinners, er også et
eksempel på hvordan flere av de filippinske kvinnene i min undersøkelse, opplevde å innta
andre kjønnede posisjoner og roller i samfunnet, enn etnisk danske kvinner.
Flere av mine filippinske informanter hadde høyere utdannelse eller andre former for
profesjonell arbeidserfaring før de kom til Danmark. Ved å ta lavtlønnede og lavt kvalifiserte
au pair-jobber påtar de seg arbeidsoppgaver i hjemmet, ikke som kvalifiserte fagfolk, men
90
som husarbeidere. Selv om Elsies, Valeries og flere av de andre kvinnelige au pairenes
fortelinger viser at de i løpet av oppholdet i Danmark, får en innsikt i de kjønnslikestilte
forholdene danske familier lever under, peker deres fortellinger også på at dette er en
likestilling de kvinnelige au pairer observerer fra en posisjon utenifra. Møller Jensens
argument om at au pairens innsikt i dansk familieliv og de forholdene danske kvinner lever
under, vil kunne inspirere de utenlandske au pairer til å kjempe for bedre vilkår i hjemlandet,
mister noe av sin kraft, når mye av mitt datamateriale peker på at dette er en likestilling de
kvinnelige au pairene selv ikke erfarer å få delta i.
Retter vi søkelyset mot forholdet mellom kvinner og menn i de danske vertsfamilier,
argumenterer flere undersøkelser av au pair-ordningen for, at kjønnslikestilling i øvre- og
middelklassefamilier blir oppnådd ved hjelp av (den filippinske) au pairens arbeid (se f.eks.
Isaksen 2010, Bikova 2010). I min undersøkelse diskuterer jeg hvordan kvinnelige au pairer
foretrekkes fremfor mannlige, samt hvordan au pairen blir fremstilt som en hjelp til moren i
huset, og som hennes ansatt. I stedet for at far kommer mer på banen når det gjelder de
reproduktive oppgavene som skal utføres i husholdet, blir au pair løsningen på en kjønnet og
ujevn fordeling av arbeidsoppgaver i hjemmet. Så lenge hus- og omsorgsarbeid, samt den
private sfæren, fortsatt blir definert som et kvinnearbeid og et kvinneansvar, viser et slikt
perspektiv, at au pair-ordningen ikke bidrar til en endring av de ideologiske forestilinger om
kvinners og menns roller og posisjoner i husholdet. Snarere tvert i mot viser dette at hus- og
omsorgsarbeid fortsetter å være et kvinneansvar og feminine oppgaver. Min analyse blir sånn
sett en nyansering av de argumenter som fremstiller au pair-ordningen som en løsning på
kjønnslikestilling i danske familier. Det er en endring i den danske kvinnens rolle og posisjon
i familien, men ikke i forhold til ektemannen. Fortsatt er husarbeid noe som forbindes med
kvinnens oppgaver, men gjennom ansettelse av en au pair, blir vertsmoren den som leder og
delegerer, mens hun får den (filippinske) au pairen til å gjøre jobben.
Slik au pair-ordningen i Danmark stort sett fungerer i dag, er den et resultat av noen
behov som møtes. En problematisk økonomisk situasjon på Filippinene gjør det vanskelig for
mange unge filippinere å få seg jobb, og å forsørge sine egne. Til gjengled er det i Danmark et
høyt antall dobbelt-karriere-familier, noe som fører til at det i danske familier er et stort
behov for arbeidskraft. Jeg diskuterer i min undersøkelse hvordan kulturelle forventninger til
kvinner og menn, samt det at au pair omtales som noe feminint, påvirker hvordan de
filippinske au pairene i min undersøkelse gjør og skaper kjønn i sine sosiale relasjoner. Min
analyse peker likevel ikke ut hvem det er som sitter med definisjonsmakten i forhold til de
91
ulike kjønnede roller og posisjoner som er tilgengelige for de filippinske au pairene. I en
undersøkelse om forholdet mellom den fargede kvinnelige husarbeider og hennes hvite
kvinnelige arbeidsgiver, argumenterer Rollins for at rolledynamikken mellom de to kvinner er
påvirket av ytre omstendigheter. Rollins skriver:
While the domestic service relationship is between two individual women, the
kind of dynamic they create in the dyad is greatly influenced by ideas and
customs they have inherited from the larger society. (…) And the particular
tone this women bring to these predetermined roles is as much influenced by
their class, ethnic, regional and racial backgrounds and by the fact that they are
women interacting with other women (…) (Rollins 1985:92).
Rollins poeng er at kjønn skapes på flere nivåer og i forhold til ulik kontekster. I en
Skandinavisk kontekst hvor idealer om kjønnslikestilling står sterkt, vill det i videre
undersøkelser være interessant å rette et større fokus mot hvem det er som sitter med
definisjonsmakten, samt hvordan ytre omstendigheter slik som kjønnslikestilling, påvirker de
kjønnede roller og posisjoner au pairen går inn i. Her vil jeg understreke betydningen av å
opprettholde et fokus på mannlige husarbeideres erfaringer i forhold til kvinners, da menn er
nesten usynlige i den akademiske debatten om migrasjon og betalt husarbeid.
92
Litteraturliste
Allen, Vernon og van de Vliert, Evert
1983 ”A Role Theoretical Perspective on Transitional Processes” I: Role Transitions:
Explorations and Explanations. Allen, Veron og van de Vliert, Evert (red) s. 3 – 18,
New York og London: Plenum Press
Anderson, Bridget
2000 Doing the Dirty Work. The Global Politics of Domestic Labour, London: Zed Books
Bakan, Abigail B., og Statiulis Davia, K.,
1995 “Making the Match: Domestic Placement Agencies and the Racialization of Women’s
Household Work” I: Signs, Vol. 20 No. 2, s. 303 – 335, Chicago: The University of
Chicago Press
Barber, Pauline Gardiner
2008 “The Ideal Immigrant? Gendered class subjects in Philippine-Canada migration” I:
Third World Quarterly 29:7 s. 1265 - 1285
Bikova, Mariya
2008 A Family Member or a Family Servant? Why Norwegian Families Hire Au Pairs a
Qualitative Study, Masteroppgave, Bergen: Sosiologisk Institutt, Universitetet Bergen.
2010 “The snake in the grass of gender equality. Au-pairing in women friendly Norway” I:
Global Care Work. Gender and Migration in Nordic Societies Isaksen, Lise (red)
s. 49 – 68, Lund: Nordic Academic Press
Boissevain, Jeremy
1974 “Ch 2: Networks: Interaction and Structure” I: Friends of Friends. Networks,
Manipulators and Coalitions s. 24- 48 Oxford: Basil Blackwell
Bourdieu, Pierre
1984 Distinction. A social critique of the judgement of taste. London: Routhledge
Briones, Leah
2009 Empowering Migrant Woman. Why Agency and Rights are not Enough
Surrey: Ashgate Publishing Limited
Bruner, Edward M
1986 “Experience and Its Expressions” I: The Anthropology of Experience. Turner, Victor
og Bruner, Edward (red) s. 3 – 32, Illinois: University of Illinois
Buitelaar, Marjo
2006 “I Am the Ultimate Challenge’ Accounts of Intersectionality in the Life-Story of a
Well-Known Daughter of Moroccan Migrant Workers in the Netherlands” I:
European Journal of Women's Studies August 2006 vol. 13 no. 3 s. 259-276
Butler, Judith
1999 [1990] Gender Trouble. Feminism and the Subversion of Identity New York &
London: Routledge
2011 [1993] Bodies That Matter New York & London: Routledge
93
Constable, Nicole
1999 “At home but Not at Home: Filipina Narratives of Ambivalent Returns” I: Cultural
Anthropology 14 (2) s. 203 – 228, American Anthropological Association
Donaldson, Mike og Howson, Richard
2009 “Men, Migration and Hegemonic Masculinity” I: Migrant Men. Critical Studies of
Masculinities and the Migrant Experience. Donaldson, Mike, Hibbins, Raymond.,
Howson, Richard og Pease, Bob (red) s. 210 – 217, New York: Routledge
Eastmond, Marita
1996 “Luchar y Sufrir – Stories of Life and Exile: Reflexions on the Ethnographic Process”
I: Ethnos: Journal of Anthropology, Volume 61, Issue 3-4 s. 230 - 250
2007 “Stories as Lived Experience: Narratives in Forced Migration Research” I: Journal of
Refugee Studies Vol 20, No 2, s. 248 – 264, Oxford: Oxford University Press
Edwards, Jeanette og Strathern, Marilyn
2000 “Including our own.” I: Cultures of relatedness. New approaches to the study of
kinship. Carsten, Janet (red) s. 149-166. Cambridge: Cambridge University Press
Ehrenreich, Barbara & Arlie Russell Hochschild
2002 “Introduction” I: Global woman. Nannies, maids and sex workers in the new
economy. Ehrenreich, Barbara og Hochschild, Arlie R. (red) s. 1-14. London: Grantal
Books
Ehrenreich, Barbara
2002 “Maid to order” I: Global woman. Nannies, maids and sex workers in the new
economy. Ehrenreich, Barbara og Hochschild, Arlie R. (red) s. 85 – 103, London:
Granta Books
Ekenstam, Claes
1998 ”Kroppen, viljan och skrãcken för at falla” I: Rädd at falla, studier i manlighet (red)
Ekenstam, Claes., Frykman, Jonas, Johansson, Thomas, Kuosmanen, Jari, Ljunggren,
Jens og Nillson, Arne (red) s. 24 – 49 Headmore: Gidlunds Förlag
Eriksen, Annelin, Fagertun, Anette og Ødegaard, Cecilie
2007 ”Introduksjon. Om kjønn og antropologi” I: Norsk antropologisk tidsskrift nr. 2. 2007
18. årgang s. 75 – 89
Espiritu, Yen Le
1999 “Gender and Labor in Asian Immigrant Families” I: American Behavioral American
Beavioral Scienties 42, no 4 s. 628 – 647, Saga Publications
Fangen, Katrine
2004 Deltagende Observasjon Bergen: Fagbokforlaget
Glenn, Evelyn Nakano
1992 “From Servitude to Service Work: Historical Continuities in the Racial Division of
Paid Reproductive Labor” I: Signs, Vol. 18, No. 1 (Høst, 1992), s. 1-43,
Chicago: The University of Chicago Press
Griffith, Susan & Legg, Sharon
1997 The Au Pair and Nanny’s Guide to working abroad. Oxford: Vacation Work
Gullestad, Marianne
2002 “Invisible Fences: Egalitarianism, Nationalism and Racism” I: Journal of the Royal
Anthropological Institute Vol 8, nr 1 s. 45 – 63
94
Hastrup, Kirsten
2004 “Handling. Mellom subjektivitet og historie” I: Viden om Verden. En Grundbog I
Atropologisk Analyse. Hastrup, Kirsten (red) s. 199 – 220 København: Hans Reitzels
Forlag
Hess, Sabine og Puckhaber, Annette
2004 “Big sisters are better domestic servants?! Comments on the booming au pair
business” I: Feminist Review (2004) 77, s. 65–78
Hansen, Erik Jørgen
2007 “Lighed og velfærdsstaten” I: 13 verdiger bag den danske velfærdsstaten. Petersen,
Jørn, Petersen, Klaus, og Petersen, Lis (red) s. 39 – 53, Odense: Syddansk
Universitetsforlag
Hansen, Karen Tranberg
1990 “Part of the Houshold Inventory: Men Servants in Zambia” I: At Work in Homes:
Houshold Workers in World Perspective. Sanjek, Roger, og Colen, Shellee (red),
s. 119 - 145 Washington, D.C: The American Anthropological Association
Hantzaroula, Pothiti
2008 ”Perceptions of Work in Albanian Immigrants’ Testimonies’ and the Structures of
Domestic Work in Greece” I: Migration and Domestic Work. A European Perspective
on a Global Theme. Lutz, Helma (red). s. 61 – 74, Surrey: Ashgate Publishing
Limited
Hibbins, Raymond og Peas, Bob
2009 “Men and Masculiniteis on the Move” I: Migrant Men. Critical Studies of
Masculinities and the Migrant Experience Donaldson, Mike, Hibbins, Raymond,
Howson, Richard og Pease, Bob (red) s. 1 – 20, New York: Routledge
Hochschild, Ariel, Russel
2000 “Global Care Chains and Emotional Surplus Value” I: On the Edge: Living with
Global Capitalism. Giddens, Anthony og Hutton, Will (red.) s. 130 – 146 London:
Jonathan Cape
2002 “Love and Gold” I: Global woman. Nannies, maids and sex workers in the new
economy. Ehrenreich, Barbara og Hochschild, Arlie R. (red) s. 15 – 30, London:
Granta Books
Hondagneu-Sotelo, Pierrette
2001 Doméstica. Immigrant workers cleaning and caring in the shadows of affluence.
Berkeley, Los Angeles: University of California Press
2003 ”Gender and Immigration: A Retrospective and Introduction” I: Gender and U.S.
Immigration. Contemporary Trends. Hondagneu-Sotelo, Pierrette (red) s. 3 – 19
Berkely, Los Angeles: University of California Press
Horsdal, Marianne
1999 Livets Fortællinger – en bog om livshistorier og identitet. København: Borgen
Isaksen, Lise Widding
2010 “Introduction: global care work in Nordic societies” I: Global Care Work. Gender
and Migration in Nordic Societies. Isaksen, Lise (red) s. 9 – 19 Lund: Nordic
Academic Press
95
James, Nicky
1992 “Care = organisation + physical labour + emotional labour” I: Sociology of Health &
Illness Vol 14 (4) s. 14 s. 488–509
Jegerstedt, Kari
2008 “Judith Butler” I: Kjønnsteori. Mortens, Ellen et al. (red) s. 74- 86 Oslo: Gyldendal
Akademisk
Keough, Leyla J.
2006 “Globalizing 'Postsocialism: Mobile Mothers and Neoliberalism on the Margins of
Europe” I: Anthropological Quarterly , Vol. 79, No. 3 s. 431-461
Korsby, Trine Mygind
2010 Au pair and Trafficked? – Recuitment, Residence in Danmark and Dreams for the
Future. Odense: National Board of Social Services
Kvande, Elin
2003 “Doing Gender in Organizations – Theoretical Possibilities and Limitations” I: Where
have all the Structures Gone? Andersson, Susanne og Gunnarson, Ewa og Vänje,
Annika (red). Center for Women Studies. Stockholm: Stockholm University
Lausten, Mette og Sjørup, Karen
2003 Hvad kvinder og mænd bruger tiden til – om tidsmæssig ligestilling i danske familier.
København: Center for Ligestillingsforskning
Levine, Hal B.
1999 ”Reconstructing Ethnicity” I: Journal of the Royal Anthropological Institute Vol. 5
s. 165 - 180
Lutz, Helma
2008 ”Introduction: Migrant Domestic Workers in Europe” og “When Home Becomes a
Workplace: Domestic Work as an Ordinary Job in Germany” I: Migration and
Domestic Work. A European Perspective on a Global Theme. Lutz, Helma (red).
s. 1 – 10 og 43 - 60, Surrey: Ashgate Publishing Limited
Lykke, Nina
2008 Kønsforskning. En guide til feministisk teori, metodologi og skrift. Frediksberg:
Forlaget Samfundslitteratur og forfatteren
Magat, Margaret
2004 “Women Breadwinners in the Margins: Filipina Domestic Workers in Roma, Italy” I:
Domestic Service and the Formation of European Identity. Understanding the
Globalization of Domestic Work, 16th- 21st Centuries. Fauve-Chamoux, Antoinette
(red) s. 351 – 369, Bern: Peter Lang
McAdams, Dan P.
2008 “Ch 8: Personal Narratives and the Life Stories” I: Handbook of Personality. Theory
and Research. Pervin, Lawrence og John, Oliver (red) s. 242 – 264, New York,
London: The Guliford Press
Medina, Belen T. G
1991 The Filipino Family. A text with selected readings Diliman, Quezon
City: University of the Philippines Press
Mohanty, Chandra Talpade
1988 “Under Western Eyes: Feminist Scholarship and Colonial Discourse” I: Feminist
Review No. 30 s. 61-88, Palgrave Macmillan Journals
96
Morris, Rosalind, C.
1995 “All Made Up: Performance Theory and the New Anthropology of Sex and Gender”
I: Annual Review of Anthropology. Vol. 24 s. 567 – 582, Annual Reviews
Moore, Henrietta L
1988 Feminism and Anthropology. Cambridge, Oxford: Polity Press
1994 A Passion For Difference. Essays in Anthropology and Gender Bloomington and
Indianapolis: Indiana University Press
Nielsen, Harriet Bjerrum
2009 ”Kjønn og identitet” I: Kjønnsforskning. En grunnbok. Lorenzten, Jørgen og
Mühleisen, Wencke (red) s. 153 – 168, Oslo: Universitetsforlaget
Olwig, Karen Fog og Pærregaard, Karsten
2004 “Kap 8: Netværk: Transnational migration og social sammenhæng” I: Viden om
Verden: en grunnbog i antropologisk analyse, Hastrup, Kirsten (red). s. 161 – 179,
København: Hans Reitzels Forlag
Parreñas, Rhacel Salazar
2001 Servants of Globalization. Women, Migration and Domestic Work.
Stanford, California: Stanford University Press
2008 The Force of Domesticity. Filipina Migrants and Globalization New York & London:
New York University Press
Pessar, Patricia
1995 “On the Homefront and in the Workplace: Integrating Immigrant Women into
Feminist Discourse” I: Anthropology Quarterly. Vol 68, No 1 s. 37 – 47
Pessar, Patricia, and Sarah Mahler
2003 ”Transnational migration: Bringing Gender In” I: International Migration Review 37
(3) s. 812 - 846
Phillips, Louise
2010 “Diskursanalyse” I: Kvalitative Metoder. En Grundbog. Brinkmann, Svend og
Tanggaard, Lene (red) s. 263 – 286, København:Hans Reitzels Forlag
Phoenix, Ann & Pattynama, Pamela
2006 “Intersectionality” I: European Journal of Women’s Studies 2006 13 s. 187- 192 Sage
Publications
Roces, Mina
2000 “Negotiating modernity’s: Filipino women 1970 – 2000” I: Women in Asia. Tradition,
modernity and globalization. Edwards, Louise og Roces, Mina (red). s. 112 – 138
St. Leonards: Allen & Unwin
2009 “Prostitution, women's movements and the victim narrative in the Philippines” I:
Women's Studies International Forum 32 s. 270 – 280
Rollins, Judith
1985 Between Women. Domestics and Their Employers. Philadelphia: Temple University
Press
Rosaldo, Michelle Zimbalist
1974 ”Woman, Culture, and Society: A Theoretical Overview” I: Woman, Culture, and
Society Rosaldo, Michelle og Lamphere, Louise (red). s. 17 – 42, Stanford University
Press
97
Sollund, Ragnhild
2010a “Au pair-ordningen i Norge: Rolleforståelse og praksis blant au pairer og
vertsfamilier” I: Sosiologi i dag 2010-1/2, s. 99 – 128
2010b “Migrant au pairs in the Norwegian welfare state: Care chains and transnational care”
I: The Journal of Social Criminology. Vol. 1 No. 1 Autumn/Winter 2009, s. 111- 134,
Greenhouse Press
Spivak, Gayatri Chakravorty
1981 “French Feminism in an International Frame” I: Yale French Studies, No. 62, Feminist
Readings: French Texts/American Contexts s. 154-184, Yale University Press
Stenum, Helle
2008 Au pair i Danmark: Billig arbejdskraft eller kulturel udveksling? FOA – Fag og
Arbejde
2010 ”Au-pair migration and new inequalities. The transnational production of corruption”
I: Global Care Work. Gender and Migration in Nordic Societies Isaksen, Lise (red)
s. 23 - 48, Lund: Nordic Academic Press
2011 Migration management at the margins. Transnationalized and localized government of
marginalized migrants in Denmark: Au pairs and destitute EU citizens SPIRIT
Doctoral Programme: Aalborg University
Thagaard, Tove
2009 Systematikk og innlevelse. En innføring i kvalitativ metode Bergen: Fagbokforlaget
Tonkin, Elisabeth
1984 ”Participant observation” I: Ethnographic Research: A Guide to General Conduct
Ellen, Roy (red) s. 216 – 223 London: Academic Press
Tjørnhøj-Thomsen, Tine
2004 “Samværet. Tilblivelser i tid og rum” I: Viden om Verden. En grunnbok i
antropologisk metode. Hastup, Kirsten (red). s. 93 – 115, København: Hanz Reitzels
Forlag
Vike, Halvard, Lidén Hilde og Lien Marianne
2001 ”Likhetens virkelighet” I: Likhetens Paradosker. Antroplogiske undersøkelser i det
moderne Norge Lien, Marianne, Lidén, Hilde og Viken, Halvard (red). s. 11 – 26
Oslo: Universitetsforlaget
Walle, Thomas Michael
2009 ”Kap 3.7: Kjønn og etnisitet” I: Kjønnsforskning. En grunnbok Lorenzten, Jørgen og
Mühleisen, Wencke (red) s. 218 – 226, Oslo: Universitetsforlaget
West, Candace og Zimmerman, Don, H.
1987 “Doing Gender” I: Gender and Society, Vol. 1, No. 2, s. 125 – 151, Sage Publications
Zlotnik, Hania
1990 “International Migration Policies and the Status of Female Migrants” I: International
Migration Review, Vol. 24, No. 2, s. 372 – 381, The Center for Migration Studies of
New York, Inc.
Øien, Cecilie
2009 On Equal Terms? An evaluation on the Norwegian au pair scheme. Oslo: Fafo,
Institutt for arbeidslivs- og velferdsforskning
98
Internettkilder
Adb.org
2012 Asian Development Bank: The Philippines
http://www.adb.org/Documents/Fact_Sheets/PHI.pdf (leserdato 7.03.2012)
Ae.dk
2010 Abejderbevegelsens Erhversråd, Juul, Jonas Schytz: De rige bor i stigende grad i
Nordsjælland, http://www.ae.dk/files/AE_De-rige-bor-i-stigende-grad-i
Nordsjaelland.pdf (leserdato 8.06.2012)
Asianhistory.com
2012 Asian History: The Philippines Facts and History
http://asianhistory.about.com/od/philippines/p/philippinesprof.htm
(leserdato 20.03.2012)
Bm.dk
2011 Beskæftigelsesministeriet: Kvinder og mænd på arbejdsmarkedet 2011
http://www.bm.dk/Aktuelt/Publikationer/Arkiv/2011/11/~/media/BEM/Files/Dokum
nter/Publikationer/2011/MK2011.ashx (leserdato 29.02.2012).
Bsp.gov.ph
2012 Bangko Sentraling Philipinas: Overseas Filipinos' Remittances
http://www.bsp.gov.ph/statistics/keystat/ofw.htm (leserdato14.03.2012)
Dr.dk
2010 Danmark radio, P1, Mette Starch: Husmor søges. Familiær stilling haves
http://www.dr.dk/P1/Vita/Udsendelser/2010/07/19174901.htm (leserdato 10.07.2012)
Nscb.gov.ph
2007 National Statistical Cordination Board; Virola, Romulo A., Addawe, Mildred B. and
Querubin, Ma. Ivy T: Trends and Characteristics of the Middle -Income Class in the
Philippines: Is it Expanding or Shrinking?
http://www.nscb.gov.ph/ncs/10thNCS/papers/contributed%20papers/cps12/cps12
01.pdf (leserdato 16.03.2012)
Nyidanmark.dk
2012a Dansk Udlændingservice: Tal og fakta på udlændingeområdet pr. 31.05.2012
http://www.nyidanmark.dk/NR/rdonlyres/E3C50EA0-BD36-4DDD-9C8D
7AAF44DE1F12/0/senestetalpaaudlomr.pdf (leserdato 5.08.2012)
2012b Dansk Udlændingeservice: Au pair
http://www.nyidanmark.dk/da-dk/Ophold/au_pair/ (leserdato 19.01.2012)
Migrationinformation.org
2012 Migration Information Source: The Philippines' Culture of Migration
http://www.migrationinformation.org/index.cfm (leserdato 21.03.2012)
Pcw.gov.ph
2012a Philippine Commission on Women: Overseas Employment
http://www.pcw.gov.ph/statistics/201204/statistics-filipino-women-overseas
employment (leserdato 14.03.2012)
99
2012b Philippine Commission on Woman Labor and Employment
http://pcw.gov.ph/index.php/statistics-on-filipino-women-men/14-factsheets-on
filipino-women-men/70-statistics-fs-filipino-women-labor-employment
(leserdato 23.03.2012)
Retsinformation.dk
2012 Bekendtgørelse af europæisk overenskomst af 24. november 1969 om »au pair«
ansættelse https://www.retsinformation.dk/Forms/R0710.aspx?id=70070
(leserdato 29.03.2012)
Ruralpovertyportal.org
2012 Rural poverty in the Philippines
http://www.ruralpovertyportal.org/web/guest/country/home/tags/philippines
(leserdato 20.03.2012)
Statistikbanken.dk
2011 Danmarks Statestik: Folketall pr. 1. januar 2011
http://www.statistikbanken.dk/FOLK1 (leserdato 6.03.2012)
UgebrevetA4.dk
2012 Se hvor mange au pairs, der er i din kommune.
http://www.ugebreveta4.dk/2012/201208/Onsdag/Au_pairs_klumper_sig_sammen_i
whisky_baeltet/Aupair_kort_Danmark.aspx (leserdato 12.06.2012)
Wikigender.org
2010 Global Gender Gap Index 2010
http://www.wikigender.org/index.php/wikigender.org:Variables_Global_Gender_Gap
_Index (leserdato 5.03.2012)
Aarhusportalen.dk
2007 Nielsen, Johanne Munch: De dyreste parcelhuse i Århus
http://www.aarhusportalen.dk/dyreste_parcelhuse.asp (leserdato 21.02.2012)
100
English Abstract
Denmark has over the past five years experienced a significant increase in the number of
foreign au pairs, mostly from the Philippines. In 2011 alone, 2,409 au pair permits were
granted in Denmark, of which 1,950 were to people coming from the Philippines. By the
Danish authorities the au pair scheme is presented as a cultural exchange program where the
au pair, in exchange for childcare and light housework, stays with a host family on equal
terms with the other members of the family. The official purpose of the arrangement is to
provide young people aged 17 to 29 a chance to improve their language skills and to broaden
their cultural horizons through greater knowledge about Danish society. The au pairs work is
equivalent to about 30 hours per week, divided into six days, with a minimum of three and
maximum of five working hours per day. Other terms include free board and lodging as well
as monthly allowance of 3,150 DKK.
On a global scale, more than one million Filipinos migrate every year to find work
abroad, many of which are women employed as private domestic workers. The increase in au
pairs in Denmark reflects in many ways a tendency of increased migration within the
housekeeping industry, from poorer to richer countries. This migration phenomenon may on
one level be conceptualized in relation to push-pull-effects, where economical problems in the
home country pushes women into migration, and pulls them towards wealthier countries
where a growing number of women are leaving their traditional duties in the homes and
taking on paid work, creating a so-called “care deficit” (Ehrenreich & Hochschild 2002:7-8).
Recent studies concerning the au pair scheme, concludes that it, as it operates today, is
more about labour migration than cultural exchange. In total it is estimated that around 4,400
Filipino au pairs are currently living in Denmark. Making Filipinos by far the largest group of
au pairs. In a political and media debate about the au pair arrangement in Denmark, Filipino
au pairs are frequently mentioned in case of abuse and exploitation. Among politicians, the
au pair scheme is on one hand presented as a strategy to make families with small children
more flexible and to support women’s career development in the labour market. On the other
hand, au pairs are also seen as low-paid housemaids, and the “doer” of gender equality in the
Danish nuclear family, as migrant domestic workers allow Danish mothers to leave their
homes and achieve a career on “equal terms” as their husbands.
Care and domestic work, the tasks included in the au pair scheme, are constructed as
highly feminine activities. Viewing the au pair scheme as a gendered and feminine practice,
101
this thesis includes both male and female Filipino au pairs, living in Aarhus. With a particular
focus on the au pairs notion of gender and gender identity, I examine how gender is created in
those social relations the Filipino au pairs are a part of. Which gendered positions and roles
are the Filipino au pairs occupying in relations to their Danish host families? And how do the
Filipino au pair’s own experiences from the au pair scheme, the au pair scheme understood as
transnational labour migration, affect their own conception of gender identity?
Using a perspective on gender as aspects of social relations and interaction, the
analytical framework involves Candace West’s and Don Zimmerman’s focus on gender as a
‘doing’, as ongoing activities and roles played out in everyday interaction (West &
Zimmerman 1987), and Judith Butler's theory of gender as effects of language and discourse
(Butler 1999 [1990], 2011 [1993]). Inspired by Henriette Moore, my analysis also includes a
perspective on gender as intersectional, where the construction of femininity/masculinity
involves an interaction between other social categories of belonging, such as ethnicity and
class (Moore 1988, 1994). Seeing gender as something made through actions and discourse,
rather than something biologically given, involves a perspective of gender as something
shifting and changing in relation to different social contexts and social relations. A
perspective made relevant in a process of migration, where transnational relation links the
subject to more than one place, and more than one gendered context.
In both Denmark and the Philippines, doing house and care work is portrayed as an
aspect of woman's nature, and a core activity in doing femininity. Viewing the au pair scheme
as a gendered practice, this study discusses how au pairs, both male and female, experience
their gendered positions in relation to their Danish host families. Investigating those gendered
roles and positions, that is available to the Filipino au pairs in their social relations, my study
shows that among the Filipino au pair I did my research, the male au pairs described working
as an au pair as “being more feminine”, and as a threat to their masculine identity. The female
au pairs, especially, experienced taking up other, and sometimes subordinated, femininities in
relation to their host mum.
However, transnational migration creates fluid and multiple identities grounded in
both the society of origin and in the host societies. In the Filipino culture, the man is presented
as the wall of the family, while the woman is perceived as the light of the home. While
working as an au pair in Denmark, many of my Filipino informants were acting as financial
providers for their families back home. By not just including those social relations the au pairs
create to people in Denmark, but also examine how au pairs relate to close family members
102
living in the Philippines, my thesis illustrates how the au pairs are experiencing both an
autonomy and a fulfilment in relation to existing Filipino ideologies about femininity and
masculinity. My suggestion is then, to understanding the character of the au pairs’ social
relations as both a negotiation and a reproduction of existing gender norms, and as something
being constructed between the two contexts, Denmark and the Philippines.
Focusing on both male and female Filipino au pairs, my study provides a perspective
into how men and woman create both similar and different experiences from migration.
Denmark is one of the highest ranked countries in the world according to gender equality.
Within this context, having a migrant worker “doing the dirty” work in the homes, creates
relations of differences between the host family and the au pair. Therefore, my study may also
be used to look upon gender equality in the Scandinavian countries from a broader, more
global perspective, where some appear to be more equal than others.
Number of keystrokes: 6,693
103