Bergarter God læring om bergartene: Innhold

Transcription

Bergarter God læring om bergartene: Innhold
www.riggutdanning.no
Bergarter
God læring om bergartene:
Innhold
•
TYPER
•
MAGMATISKE BERGARTER
•
SEDIMENTÆRE BERGARTER
•
METAMORFE BERGARTER
•
NOEN VIKTIGE TYPER
Bergarter, de faste materialer som jordskorpen er bygd opp av. Enkeltbestanddelene av bergartene
er oftest krystalliserte mineraler, men glass og organisk materiale forekommer også. I geologisk
betydning er leire, sand og grus også bergarter, selv om de helst betegnes jordarter.Petrografi er
vitenskapen om beskrivelsen av bergartene, mens petrologi er vitenskapen om hvordan de dannes.
Typer
Etter sin opprinnelse deles bergartene inn i forskjellige typer.
MAGMATISKE BERGARTER
Magmatiske bergarter, også kalt eruptive bergarter, størkningsbergarter eller smeltebergarter, er
størknet av en smeltemasse. Er de dannet dypt under Jordens overflate, blir de grovkrystallinske og
kalles dypbergarter. Er de størknet på sprekker eller spalter nærmere overflaten, blir de mer
finkornete og kalles gangbergarter. Dersom de har flytt ut på overflaten og størknet der, kalles
de lava- ellerdagbergarter. Blant kjente magmatiske bergarter kan nevnes granitt, gabbro og syenitt.
Se også magmatiske bergarter.
SEDIMENTÆRE BERGARTER
Sedimentære bergarter er dannet ved herding (diagenese) av sedimenter. Sedimentene dannes ved
forvitring, nedbrytning og avsetning på Jordens overflate eller ved kjemiske prosesser og organisk
virksomhet.
De sedimentære bergartene som består av avsatte partikler, kalles detritale eller klastiske. Klastiske
sedimenter deles etter kornstørrelsen inn i leire, sand og grus. Når de herdes til faste bergarter, blir
de til slamstein, leirstein eller skifer, sandstein og konglomerat. De fleste klastiske sedimenter er
avsatt i vann, men noen er avsatt av vind (eoliske sedimenter; løss), og noen av is (morener; tillitt).
Kjemiske sedimenter dannes ved inndamping og utkrystallisering fra vann, særlig havvann, og
omfatter bl.a. gips- og saltavsetninger (evaporitter). De organiske (biogene) sedimentene er dannet
ved organismers virksomhet, og har gitt opphav til bl.a. de fleste karbonat- (kalkstein) og
fosfatbergarter (apatitt).
METAMORFE BERGARTER
Metamorfe bergarter er dannet ved omvandling (semetamorfose) av andre bergarter, ved et annet
trykk og annen temperatur (oftest høyere) enn opprinnelig. Metamorfosen kan bestå i
omkrystallisering uten endring av den kjemiske sammensetning, som når kalkstein går over til
marmor, eller ved endringer i den kjemiske sammensetningen, enten ved at stoffer fjernes eller ved
at de tilføres (metasomatose). Blir omvandlingen så sterk at bergartenes karakter utviskes, får
man migmatitter, blandingsbergarter.
Noen viktige typer:
Navn
Kategori
(etter
dannelse)
Hovedmineraler Egenskaper
Anvendelse
Granitt
Magmatisk
Feltspat, kvarts,
biotitt
Hard, slitesterk
Bygnings- og
prydstein
Magmatisk
Feltspat, biotitt
Hard, slitesterk
Bygnings- og
prydstein
Magmatisk
Feltspat, mørke
mineraler
Hard, seig
Pukk, veidekke
Basalt
Magmatisk
Feltspat,
pyroksen
Hard, seig
Pukk, veidekke
Leirstein
Sedimentær Illitt, kloritt
Myk, kan svelle i
vann
Råstoff for
sement
Sandstein
Sedimentær Kvarts
Porøs
Bygningsstein
Variable
Prydstein,
bygningsstein
Kalkstein
Kalsitt
Sedimentær (kalkspat)
Hard, finkornet
Bygningsstein,
råstoff for
sement m.m.
Leirskifer
Metamorf
Skifrig
Taktekking,
heller
Meget hard
Silisiumråstoff,
veidekke
Syenitt
Gabbro
Konglomerat Sedimentær
Kvartsitt
Metamorf
1
Kvarts, glimmer
Kvarts
Marmor
Metamorf
Kalsitt
(kalkspat)
Kleberstein
Metamorf
Talk, kloritt,
magnesitt
Metamorf
Kvarts, feltspat,
glimmer
Metamorf
Plagioklas,
hornblende
Gneis
Amfibolitt
Bygnings- og
Tydelig krystallin, prydstein,
gjennomskinnelig filler
Myk, massiv
Pryd- og
bygningstein
Massiv til skifrig
Bygningsstein,
pukk
Massiv til skifrig
Fyllmasse,
pukk
Prekambrium (jordens urtid) er den delen av jordens historie som er eldre
enn kambrium (latin prae = «før»), dvs. tidsrommet fra jordensdannelse for 4 600 millioner år siden
og fram til fanerozoikum (jordens oldtid) startet 542 millioner år før nåtid. Prekambrium deles inn
iarkeikum og proterozoikum, som er to av de tre eonene i jordhistorien og avløses av det
postkambriske fanerozoikum. Det aller meste av jordens kontinenter består av bergarter fra
prekambrium, selv om de mange steder er dekket av yngre sedimenter. Liv oppstod allerede midt i
arkeikum, med cyanobakterier for 3,5 milliarder år siden. Sammen med primitive alger dominerte de
i nesten tre milliarder år, inntil de kjerne-cellede eukariotene dukket opp for 1,7 milliarder år siden i
et mer oksygenrikt miljø og gradvis vant herredømme. Først for 800-500 millioner år siden ble
eukariotene dominante og ga opphav for det plante-, sopp- og dyreliv vi fortsatt kjenner.
Prekambrium avsluttes med utfelling av et betydelig overskudd av oksygen som muliggjorde stor
oppblomstring av anaerobt liv. Overgangsfasen for 600 - 542 millioner år siden kalles ediacara.
Innhold
•
1 Inndeling
•
2 Livets utvikling - biostratigrafi
•
3 Geologisk utvikling - litostratigrafi
•
4 Prekambriske bergarter i Norge
•
5 Kontinentenes utvikling - paleogeografi
•
6 Litteratur
•
7 Referanser
•
8 Se også
Inndeling
Jorda oppstod trolig om lag 4 600 millioner år siden av materiale som kretset rundt sola, før
en planetesimal på størrelse med mars støtte sammen med jorda og spaltet ut månen. Allerede for
4 400 millioner år siden ser det ut til at en massiv jordkjerne var på plass, siden man har funnet så
gamle krystaller av zirkon.
Prekambrium var tidligere delt i tre eoner: hadeikum, arkeikum ogproterozoikum med skille for 3,8
og 2,5 milliarder år siden.[1] I moderne geologi opererer man ikke lengre med hadeikum som
selvstendig eon. Arkeium utgjør mer enn halve jordhistorien, proterozoikum utgjør noe under en
fjerdedel. Prekambrium utgjør totalt syv åttendedeler av Jordens geologiske historie, men lite er
kjent fra denne tiden.[2][3][4]
Livets utvikling - biostratigrafi[rediger | rediger kilde]
Vi vet relativt lite om livet på jorda i prekambrium, og det som vites har stort sett blitt besvart de
siste femti årene. Bergartene fra prekambrium er ofte sterkt omdannet, eller erodert bort i ettertid,
eller fortsatt dypt begravd under senere lag. Det er generelt få fossiler fra perioden.
Trolig oppstod primitive livsformer (før-alger) tidlig, basert på 3 800 millioner år gamle kiselog karbonfunn på Grønland. Vi vet lite om slike arkeobakterier. Det er funnet cyanobakterier i
kiselbergarter fraVest-Australia som er mer enn 3 460 millioner år gamle. Cyanobakteriene kunne
utføre primitiv fotosyntese i cellemembranen og skilte ut oksygen, men var ikke alger.
Cyanobakteriene dekket havbunnen, og og ble suksessivt dekket av kalkstøv som bakteriene trengte
seg igjennom. Sluttresultatet ble mange meter tykke lag avstromatolitter. De dominerte helt fram til
ediacara for 800-500 millioner år siden, men fikk for første gang konkurranse fra eukaryoter fra 1,7
milliarder år siden.
Eukaryoter har celler med flere rom og cellekjerne, og de av dem som har fotosyntese foretar denne i
kjernen og ikke i cellemembranen. Algers fotosyntese ga en stadig mer oksygenrik atmosfære, samt
et ozonlag som dempet UV-strålingen. Disse prosessene innledes med proterozoikum, og vi vet at
den tidlige tredjedelen av dette eonet kjennetegnes av eukaryotenes ankomst og det første
flercellede liv midtveis i eonet. Flercellede organismer var kanskje éncellede som slo seg sammen i
forsvar. Men virkelig oksygenrik atmosfære fikk vi først for 800-500 millioner år siden. En midlertidig
nedising (huron) ga et kaldt klima som ytterligere bidro til å fortrenge stromatolittene fra grunne
havområder. Nå oppstod grønnalger i havet, og etterhvert sopp på land. Etter at huron-istiden gikk
over for omlag 600 millioner år siden, steg verdenshavene og nå oppstod den frodige ediacarafaunaen hvor flercellede eukaryoters dominans over stromatolittene startet på grunt vann i havet.
Geologisk utvikling - litostratigrafi
Ved hjelp av radiologisk datering kan prekambriske bergarter kartlegges. Det vi kaller grunnfjell er
prekambriske skjoldbergarter som ligger oppe i dagen, det vil si som ikke er dekket av nyere
sedimenter - såkalte «stabile plattformer». Stabile plattformer er sedimenter som ligger oppå
prekambrisk grunnfjell, og som samtidig befinner seg midt på kontinentplatene og dermed ikke har
vært utsatt for kollisjoner eller ustabil vulkansk aktivitet i yttergrensene. Landmasser i platenes
yttergrenser som har vært ustabile, kalles fanerozoiskelandmasser, og omfatter mange av
fjellkjedene på kloden.
Prekambriske landmasser (grunnfjellskjold) utgjør ofte, men ikke alltid, topografisk flate og
lavtliggende områder. Man har likevel eksempler på noen fjellområder i grunnfjellskjoldet som er
dannet gjennom tektonikk eller isolert vulkansk aktivitet – som deøstafrikanske fjellene
rundt Riftdalen, og Ghatsfjellene i det sørlige India.
Prekambriske bergarter i Norge
Se også Norges berggrunn
Omtrent en tredel av berggrunnen i Norge består av prekambriske bergarter som
utgjør grunnfjellet.Områder med prekambriske bergarter oppe i dagen kalles «skjold» eller
«grunnfjell», og fins på alle kontinentene. Norge har et slikt grunnfjellsskjold – Det baltiske skjold,
med prekambriske bergarter i Finnmark, Østfold, Sørlndet og nordvestlandet.
De eldste bergartene i Norge finnes i Lofoten og i Jarfjord-gruppen i Øst-Finnmarks
grunnfjellsområde.