Sydvesten 2011-4.pdf - Rogaland Historielag

Comments

Transcription

Sydvesten 2011-4.pdf - Rogaland Historielag
SYDVESTEN
LOKAL- OG SLEKTSHISTORISK MAGASIN FOR ROGALAND
Kr 30,-
Av innholdet:
NR. 4 – 2011 – 37. ÅRGANG
– Landsmøte i LLH
– Postkort fra Lauperak
– Bjerkreimsfana
– Nedstrand bygdemuseum
– Suldalskjelda
SYDVESTEN
Lokal- og slektshistorisk
magasin for Rogaland
ISSN 0802-8486
Utgitt av:
Rogaland Historieog Ættesogelag
Opplag 4000
Adresse:
Bergelandsgt. 30,
4012 Stavanger
Tlf. 51 89 56 36
E-post: [email protected]
www.rogaland-historie.no
Kontonr. 3290.52.44581
Organisasjonssekretær:
Tove Solli
Redaksjon:
Tove Solli (ansv.)
tlf. 980 34 632
Dagfinn Silgjerd
Tlf. 52 77 88 94
Åse Kristine Meling
Kristensen
Tlf. 51 62 12 04
Walter Husebø
Tlf. 917 16 681
Åpningstider:
Man, tir, tor, fre.
Kl. 09.00-15.00
Ons. 11.00-19.00
Statsarkivets lesesal:
Man, tir, tor, fre.
Kl. 09.00-15.00
Ons. 09.00-19.00
Neste Sydvesten kommer:
uke 8 – 2012.
Frist for innlevering til:
Sydvesten nr. 1-2012
er mandag 16. januar.
Da min mor døde i 2006, hadde hun et fotoalbum. Det ble mitt, og
det har jeg kost meg med mange ganger. Albumet inneholder stort
sett bilder fra etter 2. verdenskrig (hun var født i 1937), og de
skiller seg sterkt fra tidligere tiders fotografier med at de ikke er
oppstilte, men viser uformelle situasjoner i hverdag og fest.
Hvis jeg skal tippe, så kjenner jeg kanskje igjen ca. 1/3 av menneskene på bildene. Det er lite tekst til bildene, min mor visste jo
hvem de var og i hvilken anledning bildene ble tatt!
Når mine barn en gang overtar dette albumet, vil de sannsynligvis kun kjenne igjen bestemor og bestefar fra deres yngre dager.
Alle de andre vil være ukjente. Og i fjerde ledd havner albumet
sannsynligvis til gjennvinning, fordi bildene har mistet sin
interesse. Man vet jo ikke hvem disse menneskene er lenger.
I denne prosessen går en viktig del av familiehistorien tapt, og jeg
er sikker på at dette ikke er noe som bare skjer i min familie.
En måte å redde det for ettertiden, er å få det arkivert digitalt på
en måte som sikrer at bildets eksistens og opplysningene om det
ikke avhenger av enkeltpersoners interesse for familiehistorie.
Kanskje bør flere av oss finne fram de gamle fotoalbumene og
”plage” slekten med hvem som er på bildene og i hvilken anledning bildene er tatt. Ta en titt på det som henger på veggene også.
Selv om du vet hvem de er, vet barnebarna dine det? En måte å
engasjere den yngre garde i slektshistorien, er å få dem til å
digitalisere bildene, legge til tekst og ordne dem i digitale albumer. Det at vi lever i et samfunn som flommer over av bilder, gjør
kanskje at vi mister forståelsen for at bildets verdi omtrent er lik
null hvis det ikke finnes noen opplysninger om det. Det er så lett
å klippe og lime og publisere på internett uten å sjekke informasjonen rundt bildet, at det virker som om vi har tatt vare på
fotografiene. Men det har vi bare hvis informasjonen er med. Og
ikke glem den viktigste informasjonen av alle, hvis den finnes:
Hvem har tatt bildet? Ære den som æres bør!
Og husk å dra fram det gamle fotoalbumet nå som vi går mot
julefeiringen. Da møtes slekta, og da er det på tide å få vekket
døde fotografier til live ved hjelp av slektas kollektive hukommelse. Lykke til, og en riktig god jul!
Tove Solli
litt om artikler i årboka 2011
av turid skimmeland, redaktør ætt og heim
Hetland, Ragna: Nokre minne frå barndommen.
Denne artikkelen var med i en konkurranse om
Barneminner i 1979. Vi får et levende bilde av
hvordan det var å vokse opp på en heiegard i
Gyadalen for ca. 100 år siden. Boligforhold i et
hjem med flere generasjoner, og alt som ble laget
hjemme av klær, tresko og alt de trengte. Ragna
beskriver årstidenes ulike sysler, hvordan de klarte
seg da mor ble syk og mye mer! Fascinerende
lesning.
Hafsø, John Faltin: Bevertningssteder i Egersund.
Kafeene spiller en viktig rolle i en bys sosiale liv,
også i Egersund. De ble benyttet av byens borgere
og tilreisende som skulle på handletur i byen, så
mange fikk i årenes løp et forhold til byens
bevertningssteder. Hafsø beskriver både kafeene
og hvem som besøkte dem, opp til ca. 1990.
Hvem har ikke vært innom Ben’s kafe, Fiskekroa
eller Kosen?
Kvitrud, Arne: Kollslekten i Ryfylke.
Denne er det nok mange slektsgranskere som har
interesse av, i den eldste delen av slekten er det
slektstråder som ikke er løst, eller er usikre.
Kvitrud skisserer de ulike linjene og drøfter hva
som kan være rett, og hvorfor en bør stokke om
noen av slektsforbindelsene.
Skadberg, Gunnar: Sigurd Neandros –
stavangergutt som ble en av sin samtids største
skulptører.
Født Sigurd Sørensen i Stavanger 1844, og fikk
senere kunstnernavnet Neandros. Antagelig er det
ikke mange som har hørt om ham. Men om vi
nevner ”Steinkjerringå” eller ”Mor Norge” på
Høg-jæren, er det nok noen som nikker gjenkjennende. Alt det andre spennende i denne artikkelen kan leses i årboka!
Berg, Jan Fredrik: Om barken Nordens svikefulle
mannskap…
Et glimt tilbake til 1847 og alle viderverdigheter
kaptein Rolfsen fikk med å skaffe mannskap til
skipet sitt som skulle til Stockholm og deretter
seile videre efter Ordre - hva det betyr, får vi vite,
og om vindens luner og byens borgere som fulgte
med i det hele, sjørett med mer… utrolig hva en
kan finne i gamle rettsdokumenter.
smile av, noe som undertittelen slår fast: Forlystelser for så vel høy som lav i 1830-tallets Stavanger
- og om å lave krudt af sæbevand. Politikonstabel
Aarreberg ble den 7. mai 1837 plassert som
politivakt utenfor Klubben i Stavanger der bare
byens fornemste indvaanere eller den bedre klasse
hadde adgang. Hva som så skjedde, må bare
leses!
Totland, Marit Elisabeth: Gamalt eventyr fram i
dagen - takka være gode arkiv
Forfatteren skriver om innsamling av eventyr litt
generelt, men spesielt om å finne nye eventyr i
gamle arkiv. Hun presenterer Martin Johan
Mathiassen Schou (1849-1919) og eventyret ”De
tre hundane” som han har fortalt - her er også
eventyret trykt.
Moe, Karin: På sporet av Hans Nielsen Hauge på
Vea.
At Hans Nielsen Hauge fartet over det meste av
vårt land, vet vi. Men når var han på Karmøy - og
hvorfor? Og var han der mer enn en gang? Ja,
Karin Moe har funnet noen svar….
Drange, Ernst Berge: Jelsa – eit lærdomssete i
fjordane.
Historien begynner på 1620- tallet, der er
skrivende folk på Jelsa allerede da, men hvorfor er
det det? Hvem lærte folk å skrive på Jelsa i den
tiden? Jelsa-klokkaren bidreg kring 1690 med ”...
Børns undervisning I deres Børnelerdom” lenge
før
skoleforordningene
som kom i
1739! Dette
må du bare
lese - hvis
du ikke var
på årsmøtet
i RHÆ
2011, for da
har du
allerede
hørt
historien!
Men les
den likevel!
Berg, Jan Fredrik: Komedie i og utenfor Klubben.
Overskriften indikerer at her er det nok noe å
3
landslaget for lokalhistorie
tekst og foto: åse k. m. kristensen
Annet hvert år møtes delegater fra historielag til landsmøte i Landslaget for Lokalhistorie. Dette året møttes vi på Romerikes
Folkehøgskole på Jessheim.
Jørg Eirk Waula er medlem i styret i
LLH. Lederen vår, Birger Lindanger, er del
av valgkomiteen. Nestlederen i RHÆ, Olav
Skjærvik og jeg var utsendte delegater. Rogaland var med andre ord godt representert
På de siste par møtene er organisasjonsformen diskutert. Ønsket er at alle vi
80-85 000 medlemmene i historielag over
hele landet, ved å betale en tier ekstra i eget
lag blir en del av Landslaget for Lokalhistorie. På den måten kan dette øverste leddet
i historielagsarbeidet dokumentere det enkelte medlemmet. Dette er viktig for å kunne vise at vi har et stort medlemstall når vi
skal søke midler hos myndighetene. Det vil
gi oss et helt annet økonomisk grunnlag for
støtte enn det vi har i dag. Tieren er vedtatt
for et par år siden på møtet i Kristiansand,
men skikkelig gjennomført er det nok ikke
ennå.
Styret for LLH ønsker navneforandring
på organisasjonen. Dette var en av sakene
på landsmøtet, men noen var ikke fornøyd
med forarbeidet til denne saken. Den ble
derfor utsatt.
I år blir det tillyst en ny minneinnsamling. Dessverre er finansieringen i skrivende stund ikke avklart. Siste gang det ble
arrangert en minneinnsamling var i 1996.
Denne nye innsamlingen regner jeg med
vil vise en ganske annerledes oppvekst for
forfatterne enn forrige gang. Det blir spennende å se. Jeg var med og leste minnene i
4
Eieren av Eidsvoll Verk, Carsten Anker, var en
verdensmann. Det var ikke alle herrene som
møtte på Eidsvold i 1814. Maleriet med den distraherende damen måtte fjernes da salen skulle
brukes til grunnlovsforhandlingene. Dagens menn
er imidlertid ikke så lette å distrahere. Som vi ser
er Jørg Eirk Waula fra RHÆ og Direktør Knut
Sprauten fra NLI opptatt av andre ting.
1996. Spennende og gripende lesning. Det
lille stykket ”Glaskula”, som Malena Fuglestad, Brusand, sendte inn den gangen,
grep meg slik at det aldri blir glemt. Folk
skrev som det passet dem, og Malena sendte inn ca. 20 mindre stykker med forskjellige temaer og opplevelser. Jeg har fått lov
av sønnene hennes å bruke stykkene hennes.
I forbindelse med disse landsmøtene, får
delegatene være med på et par bussturer i
nærområdene. Denne gangen gikk en tur
til et skillested for tømmer i elva. Slutten på
det eventyret var da alt tømmer ble overført
fra fløting på elvene til vei og jernbane.
Anlegget her var stort. Små oppholdsrom i
brakker for arbeiderne lå ute på elven og så
måtte man ta seg fram på gyngende underlag. Flytebrygger. Kan tenke meg at det må
ha vært en del ”naglabed” og kalde føtter i
dette arbeidet. Det virket som at museet her
var veldig godt besøkt.
Det andre stoppet på denne turen var en
oppgangssag. Her hadde det visstnok ikke
vært noen sag før. En gruppe entusiaster
hadde bygd denne sagen og en stor stokk lå
til demonstrasjon for å vise hvordan en slik
sag fungerer. Det var ikke store fossen som
skulle til for å få sagen til å virke.
Søndagen gikk utflukten til Raknehaugen og Eidsvold. Raknehaugen er Nord Europas største gravhaug, ligger i Romerike i
Akershus fylke. Formen tyder på at den er
fra 500 e.kr. Haugen er fylt med tømmer.
Noen få benrester ble funnet på bunnen, da
den ble gravd ut. Denne søndags formiddagen fikk vi et fantastisk vær. Eidsvoldbygningen og landskapet rundt tar seg spesielt godt ut når vi kommer fra nord i flott
vær.
Det som ble det mektigste for meg ved
dette besøket, var stunden i riksforsamlingssalen. Nå henger det store malerier på
veggene. Den gangen, i 1814, ble alle maleriene fjernet, unntatt maleriet av Christian
Kvart. Spesielt et aktbilde som hang bak
rogalendingene viste seg å ta for mye av
Asgaut O. Regelstad var forfar til Jørg Eirik
Waula og møtte på Eidsvoll i 1814. Regelstad drev
gård på Reilstad og representerte Stavanger amt
på riksforsamlingen. Sammen med flere andre
gårdbrukere sto han bak et forslag om salg av
kirkegodset og forslaget om å grunnlovsfeste
odelsretten.
oppmerksomheten fra utsendingene. Nå
hang dette maleriet bak rogalendingene, så
de fikk verken sjanse eller mulighet til å bli
distrahert. I 1814 satt mennene trangt. Nå
er plassene på benkene (uten ryggstø) markert ved navn på alle som var med. Jørg Eirik Waula er så heldig å ha en forfader fra
Finnøy som møtte på Eidsvold i 1814. Waula ble plassert på slektssetet og behørig foreviget der. Jeg ble vist til plassen der presten fra Rennesøy hadde sittet. Jeg har
nemlig aner fra Kvitsøy og Rennesøy i ca.
300 år og det var samme kirkesogn.
Avslutningen på denne stunden ble uventet og sterk. Vi sto i denne historiske salen,
holdt hverandre i hendene og sa de kjente
ordene, som ble sagt her for nesten to hundre år siden: ”Enige og tro til Dovre faller”
DIS - Norge og Riksarkivet har i samarbeid utviklet nettstedet eidsvollsmenn.no.
Formålet er å samle opplysninger om eidsvollsmenn og deres etterkommere.
Eidsvoll 1814 har som en samarbeidspart i prosjektet bidratt med portretter av
eidsvollsmenn fra det digitale Eidsvollsgalleriet.
Dette har blitt et spennende nettsted som er et funn for alle som er interessert i
slektsgranskning. Ta en titt på nettstedet www.eidsvollsmenn.no
5
har bare den lille nyhed
at fortelle dig..
Av njål vigesdal
Min farmor het Gemalia Tollefsdatter Løvbrekke. Hun var født på Lauperak i Bjerkreim 1. april 1879. Her bodde hun på bruk nr
2 (”Der ude”) sammen med sine foreldre,
Tollef Giermundson Landsdal (f.1834) og
Lotte Larsdatter Holmen (f. 1842) og en
ugift bror, Lars Tollefson Løvbrekke (f.
1876). Gemalia giftet seg i 1915 med min
farfar Nicolai Torkelson Vigesdal (f.1877).
Han hadde da nettopp kommet hjem fra
Amerika, der han hadde vært sauegjeter
(eller ”Faarehyrde” som det står i folketellingen) i Montana i om lag 12 år.
Da jeg leste Bjerkreimboka for noen år
siden, ble jeg oppmerksom på at Gemalia
også hadde en bror som het Gustav (f.1881).
Han hadde reist til Amerika i mars 1901. I
Bjerkreimboka står det et flott bilde fra
Lauperak i 1896. Der ser vi Gemalia (17 år)
med hatt som nr 2 fra høyre. Broren Lars,
som seinere overtok garden, sitter helt til
høyre. Midt på bildet ser vi Gustav (15 år).
Helt til venstre står min oldefar Tollef.
Jeg viste ingenting om min grandonkel
Gustav. Jeg satte derfor i gang et arbeid for
å finne ut hvordan det hadde gått med Gustav i Amerika og om han hadde noen etterkommere. Etter hjelp fra bl.a. Statsarkivet, som ga meg kopi av det offentlige
skiftet etter Lars, fant jeg ut at Gustav hadde bosatt seg i Tacoma og arbeidet i Northern Pacific Railway. Han tok navnet Gus
Thompson da han kom til Amerika. På
grunnlag av disse opplysningene fikk jeg
kontakt med bl.a. hans barnebarn (min tremenning) Rhonda Carr i San Fransisco.
Hun hadde tatt vare på nedenstående post6
kort, som Gemalia sendte til sin bror Mr.
Gos. Thompson, Tacoma, Vash, NordAmerika, 12. oktober 1916 :
”Kjære broder,
Hilser tusen takk for kort og de pene maleri, som jeg var meget glad i. Ser at du lever bare godt og har samme arbeid – som
er en glede at høre. Vi lever og bare godt
og har helsen til dags dato. Har bare den
lille nyhed at fortelle dig at vi har faaet
oss en liten gut for 6 uger siden som trives
bare godt. Du maa snart tenke paa at komme hjem og se om os. Har ikke tid at skrive
mer nu. Skal skrive mer senere. Skriv saa
snart du kan er du snil. Hjertelig hilsen fra
Gemalia Vigesdal”
Denne lille gutten var min far, Tor Vigesdal, som ble født 27. juli 1916. Det gikk
altså 6 uker før Gemalia skrev til sin bror
for å fortelle om denne store familiebegivenheten. Jeg lurte lenge på hvordan dette
kunne ha seg. Så kom jeg til å nevne det for
to av min fars gamle søskenbarn i Bjerkreim. Jo, de hadde forklaringen. De kunne
nemlig fortelle at min far var født med keisersnitt. Dette var ingen rutinesak i 1916 og
det er sikkert også grunnen til at min far
forble enebarn. Det er ikke vanskelig å tenke seg at Gemalia har vært gjennom en stor
psykisk og helsemessig påkjenning i forbindelse med fødselen. Hun var 37 år da
hun fikk sitt eneste barn.
Når jeg leser kortet til Gustav på denne
bakgrunnen, er det lett å forstå at det tok 6
uker før hun klarte å skrive til sin bror.
Fra bruket ”Der ude” på Lauperak 1896. Gustav sitter framme midt på bildet og Gemalia er nr 2 fra
høyre. (Foto: tilhører Dalane Folkemuseum)
Kortet fra Gemalia til Gustav datert 12.10.1916 (porto 10 øre)
Men sin egen helse finner hun ingen grunn
til å skrive noe om til Gustav. For min egen
del må jeg si dette var en ganske lang og
spesiell vei å gå for å få vite om en så viktig
del av min familiehistorie.
7
besøk på bygdemuseet
på nedstrand
tekst og foto: åse k. m. kristensen
Det ble ei ”forvedå” tur til Nedstrand nylig,
da jeg inviterte søsteren min med på dagstur til nordfylket. Når en i barndommen har
brukt ferier og fritid i hytte på Lauvås, blir
en ikke kjent med så mange andre steder i
fylket vårt. Jeg vet jeg var på skoletur til
Nedstrand før 1950, en tur jeg ikke husker i
det hele tatt. For noen år siden hadde ættesogelaget i Sandnes sin sommertur til dette
spennende stedet. Jeg kom til at dette ville
være et sted jeg kunne presentere i den lille
museumsserien min. Det trodde jeg. Så viser det seg at bygdemuseet består av mange
enheter. Museet jeg hadde besøkt tidligere
er det gamle ungdomshuset på Baustad.
Her finner en Vatlandssamlingen, arven et-
Slik ble historien illustrert for skolebarna før den
elektroniske tidsalder tok til. Her var det god tid
til å sudere mange interessante detaljer.
8
ter Ommund Vatland. Han var samleren
som i tillegg til vanlige gamle ting, var opptatt av det finurlige og rarieteter. På Baustad er også kontoret til distriktlegen, Jon
Kirkebø, som arbeidet her fra 1925 til 1949.
Alt er slik det var da Kirkebø drev sin gjerning i området. Det ble ikke tid til å besøke
dette museet denne gangen.
Museet vi skulle besøke, viste seg å ligge
så sentralt på Strannå som det går an. Omviserne våre var gamle kjente, Sigmar
Myhre og Dagfinn Silgjerd. Møtet med
slike entusiaster gjør godt. Landet ville
vært fattig uten alle disse ildsjelene som får
utrettet så meget som vi andre får nyte godt
av. Sigmar Myhre var sønn til læreren og
har vokst opp i dette huset. Bygdemuseet
består av lærerboligen som er vegg i vegg
med Stranda gamle skule. Den gamle utedoen med vedskuret er nå et nyinnredet
museumsverksted hvor ting blir reparert og
satt i stand til utstillingene. Gode arbeidsbenker og godt verktøy er skaffet tilveie.
Lærerboligen brukes til møter, lager, registrering av nye gjenstander og lignende.
Til registrering denne dagen lå blant annet en bitte liten radio. Vi måtte få forklart
at dette var en radio. Giveren av denne spesielle gaven, hadde selv fått den i 1954 av
Knut Haukeli. Da hadde han arbeidet et
sted på fjellet der Knut Haukeli holdt til.
Radioen hadde Haukeli brukt under krigen.
Et kveiksletrau var også nettopp avlevert.
Her måtte vi også få en forklaring. Det kunne se ut som et bakstetrau, men trauet skulle fylles med smått, lett antennelig materia-
Hentet fra sjøen.
le for opptenning av varme. Det hadde nok
fast plass ved ovnen.
Her sto også 2 dropsspann. Helt nye og
ubrukte så de ut til å være. Mitt spann, helt
likt, lyseblått med paraply og bombommer
på, er melspannet mitt på landet. Jeg kjøpte
mitt i en snopebutikk på Strandkaien i Stavanger for 1 krone i 1958. Da forberedte jeg
min første julebakst som nygift.
Det gamle skolehuset fra 1875 var til å
begynne med både lærerbolig og skolestue.
Da den nye lærerboligen ble bygget, ble
skolen utvidet til småskole og storskole ved
å ta i bruk den gamle lærerleiligheten. Skolen har fått sin minnekrok med kateter og
tavle. Plansje med kart over Sør- Norge, et
utvalg lesebøker og bilde av den første læreren er med i denne kroken. Ovnen i dette
skolerommet er vel den fineste jeg har sett
noe sted. Mange av de gamle plansjene som
vi opplevde i vår skoletid, finnes selvsagt
også her.
En slags forseggjort, lakkert tønne, med
lokk, beslag og hengelås av messing var
umulig å tenke seg til hva var. I denne tønnen ble saltkjøtt oppbevart og vannet ut tilstrekkelig før mannskapet på skuten fikk
det å spise. Hengelåsen måtte til, for ellers
ville kjøttet forsvinne.
Vanntønne fra ei seilskute.
9
Minner fra kirkene finner vi også. Sigmar være ganske sjelden. Krittpiper fra forMyhre ser ut til å ha en slags innebygd evne skjellige tider, fra de ganske enkle til uttil å være på rette sted når interessante ob- smykkede piper, ligger side om side på borjekter er iferd med å forsvinne. Han redder det. Bordet i seg selv er også verd sin plass
det han kommer over og får nok ofte full i museet. Det er et fint trebord med fasanutpott. Nadverdskalker i tre, hvor har vi sett trekk. Folk har trodd at denne oppfinnelsen
slike før? Nå har vi sett dem i det gamle er av ny dato. Dette bordet er fra 1875. Selv
skolehuset! På Nedstrand har det vært to har jeg et bord med såkalt fasanuttrekk.
kirker tidligere. Fra en av disse, finnes de- Det er fra 1903. Mitt bord er mer kompliler av et kirkeskap. Selv er jeg kjent med sert enn bordet på Nedstrand. Jeg må løfte
kirken på Kvitsøy
selve bordplaten
fra rundt 1620. Etav, trekke ut plater restaureringen
tene under for så å
der i 1950 årene
legge hovedplaten
kom den opprintilbake på plass.
nelige utsmykkinKanskje det fingen frem. Det er
nes andre variantydelig å se at det
ter av ”bord med
er samme folkene
fasanuttrekk”?
som har vært
Som jeg sa tidrundt i fylket vår
ligere, har Nedog bygget kirker
strand bygdemupå 1600- tallet. På
seum
mange
Nedstrand
ble
avdelinger.
På
denne kirkekunmuseet på Strannå
sten solgt da ny
står en modell av
kirke skulle bygen plan for Ryfylges. Men altertavke tollsted. Det
len ble reddet. I
som
fremdeles
juni var det 400
finnes igjen fra
års jubileum for
storhetstiden på
den flotte alter1600 tallet, skal
tavlen som har
nå tas spesielt
prydet 3 kirker på
vare på. Restene
Sigmar Myhre
Nedstrand.
av tollboden skal
I et hjørne står
få et overbygg av
et firkantet bord. På bordet står forskjellige glass og tre. Jeg ble veldig begeistret for
ting som er reddet opp fra sjøen, like i nær- disse planene og håper at det ikke vil bli for
heten av Nedstrand. Jeg falt for en steintøy- lenge til at dette blir virkelighet. Flere minbolle. Den er ikke hel, har vel vært hvit, dre bygninger er med i planene for tollstemen fasongen er virkelig lekker. Hadde den det.
vært for salg i dag, ville den hatt sin plass i Stranda gamle skule er fylt med alle
mitt kjøkken. Har noen hørt om en barte- slags gjenstander og minner fra gammel
mannskrukke? Det hadde ikke vi. En del av tid. Alle vil finne ting som interesserer
en slik krukke, en spesiell hollandsk vin- dem når de gjester museet.
krukke fra 1650 med bilde av en bartemann Kontaktperson er Sigmar Myhre, tlf. 908
på, er også funnet i nærheten. Den skal 85 017, [email protected]
10
Jåttå og Hinna historielag
Årbok nr 1
er klar for salg
tidlig i november
24 artikler og 95 spennende bilder!
Les mer om:
•Byen erobrar gammalt kulturlandskap
•Gardstun og bygdekultur
•På gardsbesøk hos Petra Skarstein Valheim
•Skidbryggå i Jåttåvågen
•Idun, ungdomshuset
•Frue gamlehjem
•Forus bedehus
•Og mye mer spennende lokalhistorie
Forhåndsbestilling: Jåttå og Hinna historielag ved:
[email protected] eller 916 89 266, det blir boksalg hver torsdag
på dagtid fra Frivilligsentralen Hinna i Gamleveien 53, Hinna.
Sandnes historie- og ættesogelag:
Årbok nr. 14 2011.
Pris kr. 198,Boka inneholder en lang rekke artikler om mange forhold i Sandnes.
Blant annet kan nevnes Buddegården på Austrått, treskjærer Tenny
Lapin, Sandnes Forbruksforening, fyrstikkfabrikk på Høle og
klebersteinbruddet på gården Nodland.
Tone Tjensvold Barstad: Ludwig Feyling og hans etterkommere
Eget forlag. Pris kr. 450,I forbindelse med et slektstreff våren 2011 for Feylingslekten, har
Tone Tjensvold Barstad utarbeidet en slektsbok som følger etterkommerne til Ludwig Feyling fram til vår tid.
Johann Ludwig Casparsen Feyling ble født i 1745 i Waldgirmes,
Tyskland og døde 1818 i Egersund.
Ludvig Feyling, som han ble hetende i Norge, var utdannet som
snekker. Etter endt læretid dro han ut på de obligatoriske vandreårene
som var vanlig for håndtverksvenner. Ferden brakte ham etter hvert
til Norge og sørvestlandet. Huset som i dag er kjent som Fred Hansens hus på Skagen i
Stavanger er bl. a. hans verk.
I 1776 bosatte Ludvig Feyling seg i Egersund, og her ble han værende.
Hans etterkommere finnes både i Egersund, i andre deler av landet og USA.
Boken er i A4 format og i farger. I tillegg til en mengde personopplysninger, inneholder
også boken mange fotografier.
11
bjerkreimsfana i usa er funnen
Av peder spødervold
Fana vart i 1921 sendt til Bjerkreimlaget i
USA, som takk for pengar dei hadde samla
inn til orgel i Bjerkreim Kyrkje. Under kyrkja sitt 175 års jubileum i 2010, vart det stilt
spørsmål om kor denne fana var i dag. Nyleg kom svaret på epost frå USA: Fana er på
eit lite museum i Edmore i Nord Dakota og
den er veldig god stand.
Fana har eit maleri av ei kvinne og ein
mann som ser på Bjerkreim kyrkja og dalen
oppover. Over står det skrive ”Bjerkreimlaget” og under maleriet står det med gullskrift ”Aa eg lengtar so tidt denne heimen
aa sjaa”. På baksida er mellom anna to hender som viser helsing over havet. Torkel T.
Fuglestad (f. 1856) som var sekretær i
Bjerkreimlaget, skreiv om fana: ”Fanen er
et vidnesbyrd om vore kjæres hjertelag mot
os utvandrede sønner og døtre. Den er et
mindesmerke hvorom vi kan samles og dvæle ved erindringer om de kjære kjendte trakter hvortil knytter sig saa mange minder”.
Bjerkreimlaget
Bjerkreimlaget i USA vart stifta i 1916 i
Fergus Falls i Minnesota, under eit møte i
Stavanger Amt laget. Efraim Olsen Vassbø
(f. 1862) vart første formann og Torkel T
Fuglestad vart sekretær/kasserar. Laget sitt
første formål var å samla inn pengar til orgel i Bjerkreim kyrkja. Orgelet var kjøpt og
teke i bruk i 1914, men ennå mangla 500 kr
av dei 2150 kr det kosta. Kyrkjesongar Gitle
A. Birkrem (1860-1920) oppfordra då, gjennom bladet Skandinavien i USA, utvandra
Bjerkreimbuar til å samla inn pengar til å
dekkja lånet han hadde teke opp. Pengane
kom kort tid før Gitle døydde, og det vart så
vedteke å senda ei fane tilbake som takk.
Fana vart overlevert til Bjerkreimlaget
12
sin representant, Klaus L. Vinningland, i
Bjerkreim kyrkje 1. pinsedag i 1921. Den
vart så sendt til Elling Skjæveland i Nord
Dakota. Han skulle passa på fana og visa
den fram når det var stemne i Minnesota,
Montana, eller Nord Dakota.
Etterpå begynte Bjerkreimlaget å samla
inn pengar til Gamleheim i Bjerkreim, og i
1930 var den bygd ved hjelp av innsamla
pengar i USA. Denne bygningen stod i 51 år
og vart då erstatta av dagens sjukeheim
Etterlyste fana
Etterkvart som første generasjon av utvandrarar døydde ut, blei fanene som representerte dei ymse bygdene mindre og mindre
brukt, og til slutt vart dei gøymde på loft og
kjellarar, og så gløymde. For nokre år sidan
vart såleis ei av fanene frå Rogaland funne
på eit loppemarked, og redda i siste liten.
Bjerkreim Ættesogelag begynte å lura på
korleis det stod til med Bjerkreimfana, og
sende etterlysing gjennom Sons of Norway
sitt blad Viking. Snart kom epostar frå
Amerika om at kanskje Rogalandslaget der
borte hadde fana, eller kanskje Vesterheim
Museum i Iowa? Sistnemnde hadde fana til
Helleland og Sokndal, men ikkje Bjerkreimfana.
Så kom epost frå Kristine Tengesdal, ein
tremenning til bjerkreimbuane Paul og Perry Tengesdal, om at fana var vel bevart på
Wheatland Manor, eit lite museum i Edmore i Nord Dakota. Ho sende til og med bilete
av den flotte Bjerkreimfana, og kunne fortelja at fana vart funnen for fleire år sidan
på låven på garden til Elling Skjæveland,
som var faneberar i ”alle år”, og som og er
grandonkel til Odd Vikeså som i dag bur på
Skjævelandgarden der Elling vaks opp.
To bilete av fana tekne av Kristine
Tengesdal. På framsida står: «Aa
eg lengtar so tidt denne heimen aa
sjaa»
Eit bilete frå årleg stemne i Bjerkreimlaget i Grand Forks, Nord Dakota i 1923. Fotograf ukjend.
Bak frå venstre: Leo Birk (son til Ingebret), Arnold Johnson (son til Tollef J. Sundvor), Ingebret
Birk frå Byrkjedal (mor hans var frå Ivesdal), kanskje Torkel Torkelson Fuglestad, Elling Svaleson
Eikeland, ukjendt (bak fana), Elling Salveson Skjæveland, Tønnes Enevaldson Ivesdal, Jørgen Jensson
Tengesdal og fem brør Torkelson frå Lauperak (Hans, Carl, Lars, Tron og Martin). Heilt til høgre
Melvin Johnson (bror til Arnold)
Midtre rekkje: Lars Tønneson Vinningland frå Eigersund (faren var frå Bjerkreim), Lars Tollefson
Ivesdal, Møller Hansson Asheim, Johannes Tollefson Ivesdal, Reinhart Salveson Ivesdal, Efraim Hansson Holmen, Lisa Antonsdotter Birk f. Kydland og ukjendt.
Framme: Ukjendt, Olaf Gunderson Fjellstad, Berta Fjellstad f. Vassbø (dotter til Efraim Olsen
Vassbø), ukjendt, Myrtle og Alice Larsdtr Ivesdal, ukjendt, Serina Larsdotter Årrestad f. Tengesdal
med sonen Selmar, kanskje Abigael Anbjørnsdtr Fuglestad f. Osland og kona til Mandius T. Vaule
(Auseholen, vaks opp på Versland)
13
suldalskjelda
tekst og foto: Tor olav følgesvoll
Suldal Sogelag var på tur for å sjå Suldalskjelda 11. september i år. I høve Kulturminnedagen la me turen til Norefjorden
(Sandsfjorden) for å finna denne omtalte
kjelda.
På Ottøy var det liv i gamal tid. Der kunne dei kjøpa både øl og brennevin. Men det
var ikkje sikkert at pilgrimane som drog
innetter fjorden brydde seg om det. Dei
hadde gjerne høyrt om ein stad lenger inne
der det var betre drikke for dei, Suldalskjelda. På nordsida av fjorden kjem det ned ein
bratt dal med ei steinrøys, kalla Steinråsdalen. Her ikkje langt frå sjøen, finn me ei
kjelde med klårt reint vatn som aldri går
turr.
14
Ofte er slike kjelder tillagde forteljingar om
helbreding og overnaturlege ting, men om
denne kjelda har eg ikkje høyrt noko slikt.
Men vatn var viktig, og det er ikkje så mange plasser så midt i leia langsetter fjorden
der ein finn så godt vatn. Og folk som la ut
på reiser spurde seg føre og fekk greie på
kvar dei kunne få tak i det dei trong og kva
dei måtte ta med seg sjølve.
Her kunne dei trøyte kvila, og her kunne
dei få drikka seg utyrste, både pilgrimer og
andre farande folk. Og denne kjelda har
gitt namn til kyrkjebladet i Suldal i nyare
tid.
Der er fleire rasteplasser langs fjordar og
øyar frå den tid då sjøen var veg, ofte som
denne utilgjengelege over land, mange stader måtte dei betala for losji, men ikkje alle
hadde råd til slik luksus. Derfor fann dei
seg ei vik eller ei strand der dei kunne dra
båten opp og kveila seg på tiljer og tofter
med eit saueskinn over seg. Innafor Israelsneset var det nokre vikar, og på Ombo var
det ei strand ved nokre store steinar m.a.
Leif Øvrabø førte oss frå Israelsneset
forbi Ottøy der det blei bygd store seilskuter, til Marvik der me henta meir folk før
turen gjekk innetter fjorden tett innved
land på vestsida av fjorden.
På Gjertrudholmen budde sjølsagt Gjertrud ein gong i tida. Utruleg nok finst det
drikkevatn på holmen, men at det gjekk an
å halda liv i folk og småfe der er vel endå
meir utruleg, sjøl om ho hadde noko beiterett på fastlandet.
Når me går slik tett ved land får me eit
heilt anna inntrykk av lendet enn når me
fyk forbi med vestamaranen midt i fjorden.
Inni ei vik med steile fjellsider på tre kantar, mest som ei grotte, heng det eit styrehus frå ein av dei gamle båtane som gjekk
her på fjorden. Det blei opphengt i den
bratte fjellveggen fordi det var ”for godt til
å brennast opp.”
På Åsarøyholmen skal det eine tårnet for
den nye brua over fjorden stå. Då får vel dei
unge som slo seg ned i Åsarøy nyleg endeleg veg.
Veret hadde vore vått og trugande, men
det heldt seg med opphald så lenge turen
varte. Det rann bekker overalt, så me hadde
ikkje hatt vanskar med å finna vatn på denne turen, men målet var å finna den spesielle kjelda som ikkje gjekk tørr sjølv om det
var tørkesommar. Nå er staden markert med
eit bildekk festa i ein bolt i fjellet. På fråstand ser det ikkje ut som ein stad der ein
kan koma i land, men med styrbord side inn
slik at ikkje propell og ror kjem borti fjellet
som stikk ut dersom ein snur andre sida til.
15
Å koma i land er ein ting, men her er berre
plass til å stå for ein mann om gongen, før
ein må til å kliva. Litt sleipt fotfeste, men
godt med småstammer og røter til handtak
dei 10 – 15 metrane før me er oppe ved kjelda. Vatnet strøymer opp or eit hol omtrent
som eit røyr, men i dag kjem det ein god del
flaumvatn støymande fram under den
nederste steinen i ura, råsa ovanfor. Området her var rekna og brukt som geitabeite,
og Leif fortalde korleis dei måtte passa tida
og dagen slik at kjea gøymde seg i holene
heller enn å ta på sprang i fjellsidene når
bukkekjea skulle gjeldast.
Vatnet var friskt og godt, det kan godt
vera eit føredøme for «Suldalskjelda» kyrkjebladet for Suldal. Denne kjelda heldt
vatn også når det var tørketid elles, så det er
forståeleg at folk kjende til henne sjølv om
ho er nokså avgøymd sett med våre auger.
Namnet Suldalskjelda er det vanskelegare å forstå. Ho ligg ikkje i Suldalen, ikkje
ein gong i det som var Suldal kommune i
gamle dagar. Ho ligg i Steinråsdalen som
høyrde til gamle Jelsa kommune. Ingvar
Olimstad fortel at ein stad på Jelsa vert kal-
Glaskula
la Suldalskrossen. Har namna noko med
kvarandre å gjera? Folk som kom utanfrå
måtte ha merker å ta seg fram etter når dei
skulle gjennom Suldal for å koma til Røldalskyrkja. Har der stanne ein kross som
merke på at ein var på rett veg til Suldal?
Det friske vatnet ga god kaffi då det blei
aust opp i den digre kjelen som Leif hadde
med. Annfrid hadde med heimelaga boller,
og praten gjekk lett rundt bålet.
Me gjekk vidare innom vikar i fjorden
like til Midtvik og såg lenningane, båtplassene til gardsbruk høgt over fjorden, Ara,
Øvrabø og Utlebøen, det var litt av ein sjoarveg dei hadde, folka langsetter fjorden.
Tilbaketuren gjekk på andre sida. Soger
og risper avløyste kvarandre – om folk på
begge sider av fjorden, Øyne, Nevøy, Ottøy, Marvik og Åsarøy. - om han som blei
lei av å ro og la seg til å sova i bakskoten –
og vakna av å få ein foss av vatn over seg.
Båten hadde drive inn under eit berg der
ein bekk rann utover og rett oppi båten til
han som sov. Mens soga om ho som sydde
undebrøker (underbukser) får venta til ein
annan gong.
Ho var mitt dyraste eige. Kos ho var komen i mi eige det har eg gløymt. Ho var noko
større enn eit egg – heilt rund og nokså blank og fin. Men eg hadde leika med
henne og gjøymt henne for dei andre ungane på dei utruligaste plasser. Inni kula
var det ein figur, antan eit lite lam eller eit kje, og eg har aldri sett noko liknande før
eller sidan.
Eit lite stykke frå huset var det ein brunn. Det vart sagt at han var ni meter djup.
Det låg ein trelem over han, men me hadde ikkje lov å leika med brunnen. Det forbodne er det gjevaste då som no. So eg var i nærleiken og trilla med kula mi. Kos
det bar til det veit eg ikkje, men sorg og gru, kula fann eit lite hol under trelemmen
og forsvann ni meter inn i jorda.
Det var eit større tap den gang enn eg enno kan setja ord på. Fattig og tuslete
måtte eg fortelja det til mor. Eg fekk påminning om å passe på det eg hadde, men
akkurat då hadde eg ingen ting å passa på.
Malena Fuglestad, Brusand.
Skrevet til minneinnsamlingen i 1996
16
migrasjon rogaland
innsamlingsarbeidet fortsetter
Av per inge bø
Våren 2008 startet Migrasjon Rogaland
opp et forprosjekt med å samle inn, kopiere
og digitalisere privat materiale som dokumenterer utvandringen fra fylket. Formålet
med innsamlingen var å arbeide frem en
oversikt over Rogalands utvandrerhistorie
fra 1800- tallet og frem til i dag, og gjøre
dette tilgjengelig. Forprosjektet ble avsluttet i 2010 men en videreføring av innsamlingsarbeidet er allerede i gang.
Alle lokalhistorielagene ble i 2008 invitert med i prosjektet, og arbeidsgrupper ble
etablert i flere kommuner. Resultatet av
innsamlingen var tilfredsstillende i enkelte
kommuner, men ennå gjenstår mye arbeid
før vi kan si oss fornøyde. Det ble samlet
inn og digitalisert over 1000 fotografier og
brev, samt en stor mengde avisutklipp, artikler og annet materiale. Databasen over bøker med informasjon om utvandringen fra
Rogaland teller i dag over 400 titler. En
oversikt er tilgjengelig på vår hjemmeside:
www.migrasjon-rogaland.no
Mye av registreringen er gjort lokalt, i de
enkelte arbeidsgrupper. Fremgangsmåten
kan variere men ofte låner man private
samlinger, skanner/kopierer dette, for så å
levere det tilbake til eier. En stor del av det
private materialet sendes også direkte til
Det norske utvandrersenteret, som er prosjektets sekretariat.
Det innsamlede materiale er tiltenkt flere bruksområder og skal dannet grunnlaget
for Migrasjon Rogalands kommende prosjekter. I første omgang skal det digitaliseres og legges ut på hjemmesiden. Denne
siden er åpen og tilgjengelig for alle, og ty-
piske brukergrupper kan være elever, studenter, lokalhistorikere og andre som søker
informasjon om utvandringen fra Rogaland. I tillegg til en kartlegging og dokumentering av fylkets utvandrerhistorie, er
det et uttalt mål å lage et migrasjonshistorisk verk for Rogaland.
Innsamlingsarbeidet som er satt i gang
er et viktig arbeid. Det finnes mange eksempler på private foto- og brevsamlinger
som kastes eller forsvinner på annen måte,
uten å bli registrert. Vi ser på dette prosjektet som et viktig bidrag for å bevare en del
av vår kulturarv og for å realisere visjonen
om en best mulig tilgang til kulturarven for
flest mulig.
Vi ønsker alle historielagets medlemmer
med på en videreføring av innsamlingsprosjektet og vil samtidig takke alle som har
bidratt for god innsats.
For spørsmål eller mer informasjon, se
hjemmeside, eller kontakt Per Inge Bøe 51
53 88 60 / [email protected]
Migrasjon Rogaland er
et forskningsprosjekt
under Det norske
utvandrersenteret og er et samarbeid
mellom organisasjoner og lag med
felles interesse for migrasjon. Representanter for Rogaland Historie- og
Ættesogelag er med i styringsgruppen.
17
slåttekveld på eik
Tekst og foto åse k. m. kristensen
Det finnes vel ingen bedre måte å få barna interessert i historie på enn å vise dem hvordan ting ble
gjort i gamle dager. Også derfor er arrangement som slåttekvelden på Eik gull verd.
Lund Historie og Ættesogelag har i flere år
arrangert slåttekveld på Eik, hos Karl Eik
(me Ånå). Styret i RHÆ har alltid vært invitert, og i år hadde mannen min og jeg tatt
turen sydover.
Det var en nydelig forsommerettermiddag, denne fredagen, 17. juni. Kjennetegnet
vi skulle se etter for å finne frem, var det
store melkespannet ved nedkjørselen til gården til Karl Eik. Slåttekvelden skulle foregå
på nabogården. Her på Eik er jordene flate,
så bilene svingte bare av veien og parkerte
uten problemer. Det ble litt av en flokk som
samlet seg på tunet. Over 200 personer signerte i gjesteboka, men det var nok sikkert et
100 talls personer som ikke kom så langt at
de fikk registrert seg.
Marken som skulle brukes til å demonstrere gammeldags høying lå like ved tunet.
Mange hadde lyst til å prøve seg både med
ljå og orv. Hesjen var satt opp, store og små
var fulle av virketrang da hesjen skulle fylles. Den ble et flott syn da den var ferdig.
Alle så ut til å ha truffet kjentfolk og koste
seg sammen. Det kom folk helt fra fylkes18
grensen i nord. Hvor langt sydfra folk kom,
er det ikke godt å si. Denne slåttekvelden har
vokst i omfang år for år. Den ser ut for å dekke et behov for å møtes på denne avslappende måten. Aktivitetene ute var sliping av ljå,
lauvtjerving og separering av melk. Smeden
holdt til i smia, som lå et stykke fra gården,
nær ånå.
Da aktivitetene ute var gjennomført trakk
mange inn på låven. Der var bakstekonene
Liv, Berit og Hilde i sving med hellekaker og
lapper. Pølsene manglet heller ikke denne
kvelden.
Dag Christian Meling holdt kveldens kåseri over bilder han har samlet fra denne gården. 3 brødre og 2 søstre, ugifte alle 5, drev
denne gården sammen. Kåsøren kjente dem
godt og hadde mange gode minner om livet
og folkene her, fra barndommens ferie.
Hvis du er interessert i å oppleve en
slåttekveld, så sett av en kveld i juni neste
år. Hvilken kveld det blir, finner du ut
ved å sjekke kalenderen på www.rogalandhistorie.no
HISTORIEBØKER FRA COMMENTUM
KASPER IDLAND
NYHET
- fra krig til kamp
Kasper Idland er motstandshelten som ved krigsutbruddet i 1940 måtte ta sykkelen fatt for å komme
til stridssonen, og som endte opp med en rekke utmerkelser etter deltakelse i Kompani Linge, Aakregjengen og Varg-gruppen. Idland var en av
sabotørene under tungtvannsaksjonen på Vemork i
1943. Jack Rostøl og Nils-Helge Amdal har gjort en
solid jobb når de portrettere denne lokale
skikkelsen.
BUTIKKPRIS KR 298,SPESIALPRISER FOR MEDLEMMER
AV ÆTTESOGELAGET
Med fotballsko under
prestekjolen
Inge Bruland
forteller om
tilværelsen som
fotballspiller, prest
og forfatter.
KR 298,-
NYHET!
KR
265,-
Posten som
kom og gikk
Oddbjørn Salte leverer
en svært innholdsrik
beretning om postens
historie i Rogaland, fra
etableringen i 1652.
Mye kildemateriale.
Rikt illustrert.
KR 298,-
NYHET!
KOMMER
Gaudland
- gard og ætt
KR 200,-
NYHET
Norijønå sørijånå
Historier fra
Sandnes.
KR 348,-
Gamleveien 87 • 4315 SANDNES
Tlf. 51961240 • Fax 51961251
www.commentum.no
Bøkene kan kjøpes hos: Rogaland Historie og ættesogelag, Bergelandsg. 30, 4012 Stavanger
B-BLAD
Returadresse:
ROGALAND HISTORIE- OG
ÆTTESOGELAG
Bergelandsgt. 30, 4012 Stavanger
Tlf. 51 89 56 36
Tilbud til nye og gamle abonnenter av Ætt og Heim,
årboka til Rogaland Historie- og Ættesogelag
Er du interessert i lokalhistorie, får du nye historier fra og om Rogaland hvert år hvis du
abonnerer på Ætt og Heim. Abonnementet koster kr. 345,- hvis du er medlem av et lokalt
historielag tilsluttet RHÆ. Hvis ikke, er prisen kr. 395,-. Som abonnent får du boka fritt
tilsendt.
For nye abonnenter høsten 2011 tilbyr vi en
velkomstpakke på de fem årgangene 2006-2010 for
kr. 500,-. Evt. porto kommer i tillegg.
Er du allerede abonnent, kan du supplere
samlingen din med årgangene fra 2000-tallet
for kr. 50,- pr. stk. Evt. porto kommer i
tillegg.
Opptrykk eldre årganger av årboka
Rogaland Historie- og Ættesogelag har tatt opp
igjen arbeidet med opptrykk av
eldre årganger av årboka. I 2010
ga vi ut årsheftet for 1927. Våren
2011 kom årboka for 1928.
Årshefte 1929 er nå klart til
utsendelse. Hvis du ønsker å
tegne abonnement på opptrykkene, send oss en e-post eller ring
inn. Heftene koster kr. 100,- pr. stk
fritt tilsendt.