Marstrandernes slektshistorie

Transcription

Marstrandernes
slektshistorie
De fem første generasjoner
TRYKT SOM MANUSKRIPT
OSLO 1974
I blått et sølvanker med en 5-oddet gullstjerne på hver side av ankerringen. På hjelmen
stående på en kule en naturfarget Fortuna med blå splittvimpel.
Daværende kapellan Peter Marstranders segl av 1835 forente på en lykkelig måte slektens
gamle sjømanns- og kjøpmannstradisjoner med de kirkelige symboler. Ankeret gav uttrykk
for sjømannstradisjonene og det kristelige håp. Fortuna med vimpelen, stående på en rullende
kule, symboliserte lykkens omskiftelighet, og blev i hollandsk sjømannsspråk identifisert med
«De Welfahrt» (velferden), som var navnet på de 3 galioter, som Anders Marstrand, Fredrich
Marstrander og Anders Marstander førte i 3 generasjoner fra 1720-1772. De 2 stjerner stod
opprinnelig utenfor skjoldet i det gamle segl i strid med heraldikkens regler, men blev ved
restaurasjonen av seglet i 1920-årene satt inn i skjoldet av undertegnede, og kan vel av senere
generasjoner lett oppfattes som tvillingbrødrene Fredrich og Peter, av hvilke den siste i
1780-årene førte galeasen «De Twende Brødre». Forøvrig taler bibelen om troens skjold
(Efes. 6,16), håpets anker (Heb. 6,29) og frelsens hjelm (Efes. 6.39).
F. M.
2
Marstrandernes slektshistorie
i 300 år
Fra overtroens hekseferder
til vitenskapens måneferder i vår tid
1. hefte:
De fem første generasjoner fra 1640-årene
til Eidsvold-generasjonen
ved
lektor Finn Marstrander
TRYKT SOM MANUSKRIPT
OSLO 1974
3
Petlitz Boktrykkeri As
4
Innhold
Forkortelser og forklaringer ……………………………………..
Forord.............................................................................................
Bynavnet Marstrand ………………………………………….....
Slektsnavnet Marstrand(er) og fortidens navnetradisjoner……....
Historisk oversikt .………………………………………………
1. generasjon i Marstrand..……………………… ………….. ....
2. generasjon i Bergen ………………………………………….
3. generasjon i Bergen …………………………………………..
4. generasjon i Bergen …………………………………………...
5. generasjon i Bergen ……………………………………………
5
6
7
9
10
12
14
23
56
75
94
Forkortelser og forklaringer
DK = domkirken i Bergen.
KK = korskirken
»
NK = nykirken
»
* = født eller døpt, alt eftersom datoen står foran eller efter årstallet.
† = død eller begravet,
----- ” ----F. eks. nr. 20: Fredrich Marstrander * 27 /2 1740 3 /3 NK, †12/3 1813 19/3 DK,
dvs. født 27/2, døpt 3/3 1740 Nykirken, død 12 /3, begravet 19/3
1813 Domkirken.
nr.17: Mette Cathrine Marstrander * 31/12 1732/1733 4/ 1 NK, † 1/5
1783 NK, dvs. født 31/12 1732, døpt 4/1 1733 Nykirken, død 1/5,
begravet 8/5 1783 Nykirken.
Foran hver biografi står et firkantet identitetsmerke, som normalt inneholder 3
tall-linjer, f.eks.:
6
21 V (10)
39 - 41
Peter Marstrander:
Mellomste rekke gir opplysning om personens nummer (21) i
slektsboken, hvilken generasjon (IV) han tilhører, og hans
nummer (10) i søskenflokken. Tallene over og under viser hen til
hans far (6) og hans barn (39-41).
I fotnotene og henvisningene er vanligvis ikke nevnt kirkebøker,
panteøker,dombøker, auksjonsprotokoller o.lign., fordi tekstens innhold og
dateringer gir tilstrekkelig opplysning om kildene for den kyndige arkivmann.
Andre kildesteder er oppgitt., særlig fra danske og svenske arkiver. Bendixens
verdifulle artikler i Bergens historiske Forenings skrifter er forkortet til BHF
h(efte) 7, 8. - Merk: l.c. = loco citato = på nevnte sted.
De 2-3 arkivfolk, som har arbeidet for meg i Bergen, har undertiden oppgitt
forskjellige dateringer. I vår slekt er alle feildateringer luket bort, men i
besvogrede slekter kan det vel hende at enkelte har unngått min oppmerksomhet.
Finn Marstrander.
6
Forord
Marstrandernes slektshistorle begynner med de store trolldomsprosessene på
Marstrands rådhus 1669-1671, som kostet mange hekser og trollmenn livet. På
bakgrunn av datidens mørke overtro er det velgjørende å finne innlegg mot den
så kalte «vannprøven», som i folketroen gjalt for gudsdom (s.17). På et teologisk
grunnlag forfattet den kjente Marstrand-presten mag. Fredrich Bagge et skrift
mot denne overtro (1669), mens vår stammor «Børtha Fredrich Hanssons
Hustrue» la frem i retten resultatene av de realistiske vannprøver hun selv hadde
foretatt (1671). Innlegg mot denne og lignende overtro er interessante varsler om
en ny tid i emning. Derfor har vår slektsbok fått som undertittel: «fra overtroens
hekseferder til vitenskapens måneferder i vår tid». Slektens historie faller naturlig i 2 deler, hvorav 1. del fremlegges i dette hefte
med de 5 første generasjoner på 41 personer tilsammen. Felles for disse er at de
levet på et lokalt avgrenset område som Bergen (dengang Norges største by), i
samme samfunnsmiljø og i så nærstående yrker som skipsfart og handel. Men
om miljø og yrke var noenlunde ensartet, så var den historiske bakgrunn stadig
skiftende og skapte vidt forskjellige livsvilkår for de 5 generasjoner, - noe som
atter krevet en dertil passende fremstillingsform. Hvis en bare tilstreber en
generalogisk fremstilling, er slektslinjeprinsippet med rette å foretrekke. Men
hvis en vil fremstille slektens liv på historisk bakgrunn, vil de enkelte personers
biografier komme bedre til sin rett innenfor rammen av tidshistorien og
generasjonen. Det er denne fremstillingsform som er fulgt i 1. hefte.
Det var usedvanlig hårde livsvilkår som møtte de 3 første generasjoner: I 1.
generasjon deltok vår stamfar Fredrich Hansson i den skånske krigen 1675-1679
i Båhuslen som pronorsk kombattant, men synes å ha måttet bøte med liv og
gods for sitt norske sinnelag. I 2. generasjon arbeidet hans eneste sønn Anders
Marstrand seg opp til rikdom og anseelse i Bergen ved dristige reiser til Portugal
og Østersjen under den nordiske krig 1709-1720, men blev så tatt til fange og
ruinert og døde i fattigdom uten dog å miste sin sosiale posisjon. 3. generasjon
delte seg i 3 linjer, hvorav 2 linjer gikk under i fattigdom, fordi det kgl. vanstyre
og den
7
den danske kolonipolitikk i Norge hadde berøvet dem og mange andre deres
eksistensgrunnlag (s. 54 flg.). Det var bare den eldste og formuende linje som
overlevet. 4. generasjon arbeidet seg opp til jevn velstand og anseelse i 2.
halvdel av 18. årh. 5. generasjon var Eidsvoldslekten som opplevet nødsårene
(1807-1814) med all deres elendighet, men også frigjøringsverket med dets
seige slit opp mot lysere tider. Det var bare 2 menn tilbake av slekten, sønner av
tvillingbrødrene og følgelig fettere og begge gifte, hvorav Jens M. Marstrander
(nr. 36) efterlot seg over 32.000 spd., men ingen barn, Fredrik P. Marstrander
(nr. 41) ingen spesiedalere, men flere barn, som fortsatte slekten til våre dager.
Han er derfor slektens 2. stamfar. Ved siden av de hårde livsvilkår vekker den store dødelighet blant barn og
unge oppmerksomhet. Av de 41 personer, som de 5 generasjoner omfattet, døde
22 personer eller 54 % som barn eller ung av barnesykdommer, dårlig barnestell
og helsestell danske kolonipolitikk i Norge hadde berøvet, datidens usunne
boliger og ikke minst som følge av de hårde livsvilkår og den stedmoderlige
behandling, som blev Norge til del i dansketiden. - Av interesse er også den
stigende høydevekst. Våre forfedre i 18. årh. var av «liden Vext med Paryk»,
dvs. litt over 1,60 m. I eldre tid blev 3 1/2 tommelalen = 165,9 cm ansett for
normalhøyden for en mann (så Jònsbòk fra Magnus Lagabøters tid). Prosten ser
ut til å ha vært av noenlunne normal høyde. Men hans barn (7. generasjon) var
10-20 cm høyere, og hans senere efterkommere (8. til 10. gen.) 20-30 cm, altså
over 1/2 alen mere (ca. 1,80-2 m).
Med kjøpmann Fredrik P. Marstranders eldste sønn prosten Peter Marstrander
brøt slekten opp fra Bergen og slog inn på den akademiske bane omkr. 1830. Til
de 5 første generasjoner i Bergen kom senere 6-7 nye generasjoner, delvis spredt
utover landet i forskjellige yrker, men mest samlet i Oslo. Det synes å være
karakteristisk for slekten at den helst søker hen til de største byer i vårt land,
hvor livsmulighetene er de fleste og beste, og tidens pulsslag fornemmes
sterkest. 2. hefte av vår slektshistorie vil omfatte de 6-7 nye generasjoner,
fremstillet på vanlig vis efter slektslinjer, og en navnefortegnelse til begge hefter
under ett. Til slutt minnes jeg med takknemlighet min avdøde bror ingeniør-geolog Rolf
Marstrander for hans alltid inspirerende interesse og offervillige arbeide for
slektsboken, like så min avdøde søster frk. Susanne Marstrander for hennes
testamentariske gave på kr. 6000 som bidrag til utgivelse av en slektsbok, et
eksempel til efterfølgelse! 1. hefte av vår slektshistorie er utkommet ved økonomiske bidrag fra 7., 8. og
9. generasjon. Det er mitt håp at 9., 10. og 11. generasjon vil vise en lignende
slektsfølelse ved å yte bidrag til utgivelse av 2. hefte.
Finn Marstrander.
8
Bynavnet Marstrand
I alle håndskrifter av Sturla Tordssons Håkonar saga kap. 333 heter det at «han
let byggja Màstrandir». Ved siden av denne form som Sturla vel må ha hørt
under sitt opphold i Norge 1263-1271 nevnes i andre kilder Masstrandir 1325 og
Malstrandir 1353, 1370. De 3 varianter er alle flertallsformer som snart
forsvinner, efterhvert som stedets karakter av by festner seg.
Parallelt med disse flertallsformer går 3 entallsformer side om side i flere
hundre år: 1) Malstrand, dokumentert fra 1310, - 2) Mastrand, nevnt fra 1291 og
i byens eldste segl av 1330 og ellers i en mengde innen- og utenlandske kilder
og fremdeles en levende form i de brede lag, - 3.) og endelig det litt yngre
Marstrand fra 1440 som nu er byens offisielle navn.l)
Alle disse varianter er resultatet av lange tiders utvikling og viser at
stedsnavnet har eksistert lenge for byen blev til. Sturla Tordsson i Hákonar saga,
Peder Claussøn Fries i Norriges Beskrivelse, P. A. Munch i Det norske Folks
Historie har med urette satt navnet i forbindelse med mar (m) «måse». Den
moderne språkvitenskap mener navnet enten har sammenheng med marr (m)
«hav», smlgn. Grenmarr eller mol, gen. malar (f) «grusbanke» og derfor enten
betyr «(lavere, ofte sandet) havstrand» (sammenlign tysk Maerstrand!) av en
opprinnelig form Marstrand2) eller «gruset strandbanke» av en grunnform
Malstrand,3) som ennu er bevart i Malpert, den lille Øya mellom Marstrandøya
og Kuøya. De lokale naturforhold synes nærmest å støtte den siste forklaring
som en mere markant og karakteristisk stedsbetegnelse, «en strandbanke av
skallsand, vilket som en ofantlig bank täcker stranden där staden ligger».
1)
Ortsnamnen i Göteborg och Bohus Län.
De norske professorer Anne Holtsmark, Carl Marstrander og Alf Sommerfelt.
3)
De svenske professorer Hj. Lindroth, E. Hellquist og Lidén. Se også E. Olån: Marstrands
historie, G6teborg 1917, s. 7 (4. utg.).
2)
9
Slektsnavnet Marstrand(er) og fortidens
navnetradisjoner
Det var urgammel skikk blant indoeuropeerne, ikke minst i Norden, å kalle
eldste sønn opp efter farfar, undertiden morfar. Det gjaldt alle samfunnslag fra
kongehuset til bondestanden. I Marstranderslekten har denne tradisjon holdt seg
i over 300 år, idet navnene Fredrik og Peter med et par unntak har vekslet i
annen hver generasjon like til våre dager. De yngre sønner fikk gjerne navn efter
far, morfar eller onkler, døtrene efter bestemødre, mor eller tanter.
Som tilnavn eller efternavn fikk det nye slektledd et patronym som var en
avledning av farens fornavn: i persisk Darius Hystaspis (sønn av Hystaspes), i
gresk Aganierimon Atreides (s.av Atreus), i irsk Arthur Mac Donald (s.av
Donald), i norsk Olav Haraldssøn, Asa Håkondatter o. lign. Men det fantes også
en mengde andre tilnavn, som gav uttrykk for hjemstavn (Marstrand), arbeide
(Smed, Smith), egenskaper (Schøn, From), legemsform (Lange), utseende
(Magnus Barfot), farver (Brun, Gråli, Schwartz) osv. Av alle disse tilnavn blev
patronymet oppfattet som det egentlige tilnavn og derfor oftest brukt i offentlige
dokumenter. - Men om alle tilnavn gjaldt det at de bare var knyttet til en bestemt
person og døde med ham. I det øyeblikk tilnavnet blev overført på barna, kunne
det lett bli slektsnavn, hvis de ellers hadde en viss sosial posisjon.
I middelalderen var faste slektsnavn blitt almindelig i Europa blant adel og
Borgerskap. Og da en mengde utlendinger i 16. og 17. årli. innvandret til
Norden, førte de sitt slektsnavn med seg. Her blev de ofte de toneangivende, og
fra innvandrede adelsmenn, offiserer og borgere bredte den utenlandske
navneskikk seg langsomt utover til innfødte embetsmenn, geistlige, borgere og
bønder. Praktiske hensyn og litt honett ambisjon var drivkraften i denne
utvikling som forøvrig fortsetter den dag i dag. Utviklingen fra tilnavn til
slektsnavn blev oftest bestemt av sosiale hensyn, sosial oppdrift, våknende
slektsfølelse, rikdom, miljø, giftermål, kort sagt den posisjon mannen hadde. Derfor kan man trygt si at en snekker Hans Marstrand som var skyld i en
ildebrann i Bergen 1588, og en båtsmann Anders Marstrand som er nevnt i
Bergens folketelling 1645,
10
bare hadde Marstrand som tilnavn. På et så tidlig tidspunkt kan man nemlig
regne med at faste slektsnavn ennu ikke hadde nådd frem til disse
samfunnsklasser. Det samme gjelder de ca. 20 personer som flyktet fra
Marstrand til Bergen efter den skånske krig 1679, hvorav noen undertiden kalte
seg med hjembyens navn uten at det gikk videre til deres efterkommere unntatt i
et eneste tilfelle: Anders Fredrichsen Marstrand(er), vår norske stamfar. Foruten vår slekt levet det en matrosslekt i Bergen fra 1660-årene til
1730-årene som, mot alt hvad vi skulle vente, bar det faste slektsnavn
Marstrand. Det kan bare forklares som et nedarvet navn, som den sosialt
reduserte matrosslekt hadde bevart fra et opprinnelig høyere samfunnsmiljø.
Fornavnene Nils og Jens peker hen på Gryttenpresten Jørgen Nilssen Marstrand
(1594-1655) og hans hustru Anna Jensdatter (Staby). Vår norske stamfar, fregattkaptein Anders Marstrand, nevnes i kildene fra
1694-1724 under flg. navn: 1) Anders Fredrichsen (i originalmanuskriptet til
Bergens borgerbok 1696, hvor Nicolaysen feilaktig har lest Hendrichsen, ellers
mest i Nykirkens kirkebøker, - 2) Anders Fredrichsen Marstrand (for å unngå
forveksling med den jevnaldrende Anders Jensen Marstrand av ovfr. nevnte
Bergensslekt), - 3) Anders Marstrand (som han oftest kalte seg), - 4) Anders
Fredrichsen Marstrander (av og til), -5) Anders Marstrander (av og til). Navneformen Marstrander er trolig dannet med det germanske suffiks -er
«som er fra Marstrand» på samme måte som trønder, kristiansander, tysker
olign. Men fonetisk faller vårt slektsnavn ikke under denne gruppe: det heter
regelrett Irland - irlender, Grønland - grønlender, men aldri Marstrand Márstrander (som man kan høre i vulgær uttale på Østlandet). Det kommer av at
ord på -land, -sand, -strand med suffikset er ender på -ander, som fonetisk faller
sammen med det latiniserte greske ordet -ánder, «mann» med kraftig aksent på
-a. Denne endelse er ett av de almindeligste ledd i tidens navnedannelse, som
brer seg langt utover de lærdes krets og blir fonetisk «toneangivende» for alle
navn på -ander (og for ord på -a), ikke bare for gresk-latinske navn som
Arctánder, Lykánder, Scholánder, men også for nordiske navn som Hegnánder,
Marstránder, Molánder o.lgn. ---
11
Historisk oversikt
Marstrand omtales første gang i 1227 i Hákonar saga § 150 som fiskerleie og
uthavn, senere beskyttet av et kastell. På strandsiden var oppført adskillige hus
og fiskeboder, og i havnen lå kjøpmenn på oppkjøp av sild. Omtrent på denne
tid fikk Marstrand status som by, anlagt av Håkon Håkonsen (1217-63), men i
virkeligheten skapt av sildefiskeriene, som var byens store, men lunefulle
rikdomskilde. Fra de siste tusen år kjennes 9 sildeperioder utenfor Båhuslens
kyst av vekslende varighet fra 20-80 år.1) Da «tilseglede hvert Aar mange
tusinde Skibe af Danmark, Tyskland, Friisland, Holland, Engeland, Skottland og
Franckrige til at kiøbe og udføre Sild og finge alle overflødig nok».2) Fra
mikkelsmesse (29. september) «naar Gud giver sin Velsignelse» var det et
yrende liv på alle øyer og holmer langt ute i havgapet, og i alle fjorder og viker
inne ved kysten, hvor «Adelsmænd saa vel som Borgere og Bønder have ladet
bygge skiønne og store Boder og Huus, to eller tre Loft høije»,2) som var
overfylt med mange tusen mennesker.
Fredrik 2. (1559-1588) søkte ved forordninger å regulere fisket og holde
regnskap med dets avkastning i kronens interesse. Han gav Marstrand monopol
på hele sildehandelen med utlendingene og gjorde byen til et internasjonalt
sentrum for sildehandelen i Europa, samtidig som han sørget for at «havets
sølv» ikke bare kom byen til gode, men også strømmet rikelig inn i kongens
kasse ved sildetollen.
«Havets sølv» lokket en mengde eventyrere til «Nordens Sodoma», som
Marstrand den gang blev kalt pga. det ville, tøylesløse liv i fiskesesongen.
Forfatteren av «Den norske So» (1584) og senere Peder Claussøn Fries i sin
«Norriges Beskrivelse» (1613) spådde derfor store straffedommer over den
ugudelige by. Allerede 15883) blev silden borte og byens rikdomskilde med
den. Og i de kommende hundre år kom ulykkene slag i slag,
1) Olán: s. 133, 138.
2) Peder Claussen Fries: Norriges Beskrivelse.
3) Olán: s. 23.
12
ildebranner (1643, 69, 82) og krigsulykker: 6 ganger i løpet av et par
generasjoner blev byen hærsatt og gikk fra det ene rike over til det andre
(1657-58, 1675-79, 1709-20).
For å hjelpe Marstrand på fote igjen efter den store brannen i 1643 fikk Norges
statholder Hannibal Sehested kongen til å gi byen store privilegier i tillegg til de
gamle, bl. a. skattefrihet og tollfrihet for egne varer og for salt, vin, brennevin og
endelig rett til å bruke sine defensjonsskip til handel i fredstid. Til gjengjeld
måtte borgerne forplikte seg til å bygge byen opp igjen med stenhus, og utruste
4 defensjonsskip på 200 lester med 24 kanoners bestykning.
Slik var forholdene, da det norske Båhuslen blev avstått til Sverige ved
Roskildefreden i 1658 og de første vage konturer av vår slekt kunne skimtes i
Marstrand og nærmeste omegn. At den var bosatt her i byens verste nedgangstid,
viser klart, at det var en gammel stedegen slekt, som hadde levet i generasjoner i
sine «fädrenes land».
13
1. GENERASJON I MARSTRAND
fra Roskildefreden 26. februar 1658 til freden i Lund
27. september 1679.
Ved Roskildefreden blev det gamle norske landskap Båhuslen med Marstrand
avstått til Sverige. Byen sank snart ned i fattigdom, og Gøteborg tok ledelsen.
Selv om det neppe var rettferdig, var det allikevel forståelig at borgerne i den
ulykkelige by målte Marstrands ydmykelser og armod under svensk styre på
bakgrunn av dens tidligere storhet og rikdom i norsketiden. Under den skånske
krigen var derfor den gamle kjærlighet til Norge levende i hele Båhuslen og
delte faktisk befolkningen i 2 leire, og vår slekt i 2 grener. Den ene grenen, som
var lojal mot sitt nye fedreland Sverige, var bosatt i Gøteborg som en høyt ansett
slekt1) som det ikke har lykkes å finne, bl. a. fordi den sannsynligvis har hatt et
ukjent slektsnavn. Den andre grenen som hadde grepet til våpen for sitt gamle
fedreland Norge, flyktet til Bergen like før Båhuslen blev utlevert til svenskene
høsten 1679. Om noen mannlige medlemmer av slekten blev tilbake i Marstrand
og omegn, vet vi ikke. Det er mulig at en «dantzemästare Anders Marstrander»
som døde 24. novbr. 1775 «nogra och sjuttio åhr ... af ålderdom» i Skara og
efterlot seg 45 riksdaler, tilhører vår slekt.2) Han er da født omkr. 1700 og kan
tenkes å være en nærmere eller fjernere slektning av Anders Marstrand(er) i
Bergen. Under krigen klaget den svenske admiral Sjøblad til admiralitetskollegiet i
Stockholm over at han ikke kunne stole på båhusleningenes troskap, fordi «en
stor del av sjøfolkene fra Båhuslen er rømt over til fienden endog med kronens
egne slupper». - Samtidig rapporterte den dansknorske kommandør Johan Vibe
at 26 båhusleninger hadde rømt fra svenskene over til hans flotilje høsten 1676.3)
- Og da Gyldenløve med norske tropper i usedvanlig blodige kamper i juli 1677
erobrede både byen og den «uinntagelige» festning Karlsten, var også menn fra
Marstrand og omegn med i angrepet. Det sted hvor likene av de norske sol-
l)
Anders Marstrands Supplikk av 22. aug. 1717.
Skaras bouppteckningar för 1775 (Skara T 1775: 389, Fl1: 8) og Dødboken (Skara G: 3).
3)
Olav Bergersen: Fra Henrik Bielke til Iver Huitfeldt, b. 1, s. 607, 614.
2)
14
1 I (1) Fredrich Hansson
dater lå tettest, har svenskene kalt «danskenes kirkegård», hvor de har reist en
bautasten med en latinsk innskrift «til ære for danskene l677».1)
Den skånske krig var en utløper av Ludvig 14.s krig mot nederlenderne og
blev avgjort ikke av våpenlykken, men ved et diktat av den franske konge til
fordel for hans allierte Sverige ved freden i Fontainebleau 23. aug. 1679, som
blev stadfestet ved freden i Lund 27. septbr. s. å.: Danmark-Norge måtte gi fra
seg alle sine erobringer til Sverige. De pronorske sympatisører og kombattanter
flyktet i store skarer fra Båhuslen og Marstrand høsten 1679. Bare fra Marstrand
som dengang antaes å ha hatt ca. 900 innbyggere, har jeg funnet ca. 20 menn
foruten kvinner og barn som flyktninger i Bergen i 1680-årene. Hvor mange da i
de andre norske og danske byer? Det må ha vært en ren folkeflukt. - Men
enkelte blev nok tilbake av forskjellige grunner og ble straffet hårdt av
svenskene. Blant de almindeligst forekommende straffer var hengning,
mishandling, fengselsstraffer og formueskonfiskasjoner, vel kjent i Skåne og
Jemtland, og vel da også i Båhuslen. Beryktet var det harde «Marstrandarbeide»
på Karlsten festning. - Men om disse forhold har det ikke vært mulig å få
opplysninger fra svenske arkiver.
1 I (1)
Fredrich Hansson og Berte Fredrichsdatter er slektens stamforeldre. De er
siste skudd av en gammel norsk slekt i Marstrand og omegn, og samtidig første
ledd av en slektgren, som flyktet til Bergen efter den skånske krig (1675-79) og
tok navnet Marstrand(er) som et blivende minne om sin opprinnelige
hjemstavn.
Stamfars fornavn går igjen i sønnens patronym Anders Fredrichssøn
(Marstrand) og i eldste sønnesønn Fredrich f. 1699 og stammors fornavn i eldste
sønnedatter Berte f. 1701. Det var til å begynen med alt vi visste om våre
stamforeldre. Men ved å kombinere de historiske kjennsgjerninger med de
sparsomme arkivopplysninger fra Sverige og Norge og passe dem logisk og
kronologisk inn i hverandre som mosaikkstykker i et hele, kom stamforeldrenes
patronymer endelig for dagen og dermed også deres hårde livsskjebner, ikke
alltid klare i detaljene, men iallfall i hovedlinjene.
Fredrich må antas å være født omkr. 1643 og var vel ca. 15 år gml. ved
Roskildefreden 1658, da det norske landskapet Båhuslen blev avstått til Sverige.
Norske sympatier var lenge levende i befolkningen, også hos unggutten Fredrich
og blev senere i den skånske krigen deres skjebne. Hans livsstilling er ikke
kjent. Vi vet bare at han blev gift med Berte omkr. 1667-1671 og var bosatt i
Marstrands omegn ved havkanten. I
1)
Olán: s. 87-90.
15
I I (1) Fredrich Hansson
byens manntallslister 1669-1675 er han ikke nevnt. Da sønnen Anders tok
borgerskap i Bergen 1696, opplyste han at han var «fød udi Marstrand», som
han også senere i sin supplikk av 1717 kalte sitt «fødelse ort». Enten er han da
virkelig født i Marstrand by, hvor morens barndomshjem senere viste seg å
være, eller han har tenkt på byen i videste betydning som midtpunktet for hele
omegnen i likhet med Jørgen Christenssøn fra Kjørna dvs. Tjørn, som tok
borgerskap i Bergen 1699 og senere i 1700 og 1715 kalte seg Marstrand. Ingen
kjente Tjørn, alle kjente Marstrand. Byens navn slog sterkt på de nasjonale
strenge: kampen om byen var kampen for å gjenvinne det tapte Båhuslen, og
Gyldenløves erobring av Marstrand og Karlsten festning hadde kastet glans over
navnet.
Patronymene er hjørnestenen i all genealogisk forskning. Det var bare
fornavnene på våre stamføreldre, som hittil var kjent. Det gjalt derfor å finne et
ektepar med navnekombinasjonen Fredrik/Berte for derigjennom å oppspore
deres patronymer. Efter Roskildefreden 1658 var det danske kongenavn Fredrik
«mycket sällsynt» i Båhuslen, mens Berte derimot var meget almindelig.
Kombinasjonen Fredrik/Berte måtte da være ytterst sjelden. Av de 7 personer
Fredrik som hittil er funnet i kyststrøket Marstrand-Gøteborg, hadde følgende 2
en hustru ved navn Berte:
1) Kaptein ved Gøteborgs eskadre Fredrich Carlsson og Bärta Zachrisdatter er
trolig født 1620-årene, gift 1650-årene. Av deres barn er nevnt: a) Admiral
(Carl?) Fredrichsson, adlet «Sjøhjärta» - b) Ingeborg Fredrichsdatter, gift
1680-årene med tollinspektør i Båhuslen Gustaf Carlman1). Det er lite trolig at
vår stammor Berte kan være identisk med Bårta Zachrisdatter eller datter av
dette ektepar, fordi hun i første tilfelle ville bli for gammel, i siste tilfelle for
ung. Men hvis en slektskapsforbindelse på annen måte kan påvises mellom vår
slekt og admiralen i Gøteborg, vil Anders Marstrands uttrykk «Høga Frännor»
om Gøteborgslekten i supplikken av 1717 være pa sin plass. Men hverken
kapteinen eller admiralen er hittil funnet i arkivene tross iherdige undersøkelser i
Stockholm og Gøteborg. De har sikkert eksistert, men er godt gjemt.
2) Fredrich Hansson og hustru Berte ... er nevnt i de store trolldomsprosessene
i Båhuslen 1669-71, som endte med, at et stort antall kvinner blev dømt til
døden som hekser. Blant de anklagede var borgerinesterinnen Malin
Burgesdotter,2) mor til den myndige Marstrandpresten mag. Fredrich Nilsson
Bagge,3) som i tale og skrift kjempet for sin mors liv og endelig fikk henne
frifunnet. Han forfattet i den anledning «Ett lithet
1)
Wilh. Berg: Genealogiske Anteckninger, avskrift i Göteborgs landsarkiv.
Olán: s. 56.
3)
Svensk biograf. lex.: Bagge.
2)
16
1 I (l) Fredrich Hansson
sendebreff: Om måthan att procedere meth trollfolck, skichadt magistraten udhi
Marstrandh» (1669). Her forkastet han den så kalte vannprøven med den
begrunnelse, at om et menneske flyter, kan det ikke være av Gud, men «må vara
av djävulen, och år så intet att tro, ty han år en løgnare av begynnelsen». Hans
sendebrev vakte oppsikt i vide kretser i Marstrand og omegn. Menn og kvinner
lot seg binde korsvis på hender og føtter og kaste ut i vannet, forat de kunne
gjøre seg opp en mening om denne «gudsdom». Også «Børtha Fredrik Hanssons
hustru» var levende interessert i vannprøven, som rettsprotokollen fra 28. juli
1671 viser:
«Funnos ock flera qwinnor ... som formedelst dhet tahl som utspriddes, att alla
qwinfollk skulle flyta, hade sigh slelfwa proberat, och hwar andra utkastat,
såssom Børtha Fredrick Hanssons hustru, med pigan Johanna Benguclotters
samtøckle, henne bundit och utkastat, uthi 2:ne andra qwinnepersoners
närwarelse.»
Når Børta er den eneste som navngis av de mange ellers anonyme kvinner som
«hade sigh slelfwa proberat», må hun ha vært et kjent og aktet menneske og et
troverdig vitne, som kanskje har støttet mag. Fredrich Nilsson Bagges syn på
vannprøven. Og da hennes mann het Fredrich Hansson og hennes far Fredrich
Henrichson (se s. 22) og dette fornavnet ellers bare kan påvises i de 2
Marstrandslekter Bagge og Brelinis, må vi regne med den mulighet at våre
stamforeldre var beslektet og tilhørte 2 sidelinjer av Bagge eller Brelims: 1) De
bærer den ytterst sjeldne navnekombinasjonen Fredrich/Berte. - 2) Navnene
Fredrich, Berte og Hans går igjen i 3 av Anders Marstrands barn: Fredrich f.
1699, Berte f. 1701 og Hans f. 1706. Nu er vel Hans først og fremst oppkalt efter
sin morfar Hans Aamundsen, men han kan jo også tenkes å være oppkalt efter
sin eventuelle farbror (se ndfr.!) og efter Anders' farfar. - 3) Ikke bare deres
fornavn, men også deres alder og bopel svarer helt til våre stamforeldres: av
rettsprotokollen 1671 skjønner vi, at Fredrich Hansson og Børta var unge
mennesker bosatt ved havet, av manntallslistene, at de ikke bodde i Marstrand,
men i omegnen.
Årene gikk, og krigen kom. Ubeskrivelige ulykker veltet inn over Båhuslen.
Fredrik Hansson hadde vokset opp i den hårdeste kamptid i Nordens historie:
krigene 1643-45 og 1657-60 endte med seier for Sverige og store erobringer,
som omfattet 1/4 av Danmarks og 1/8 av Norges befolkning.1) Mest smertefull
for Norge var tapet av Båhuslen, som Anders i sin supplikk av 1717 kalte sitt
«fädrenes land». Båhusleningene delte seg i 2 leire: de som var lojale mot sitt
nye fedreland Sverige og blant dem de «Høga Frännar» i Gøteborg, som Anders
kalte
1)
Ernst Sars: Udsigt over den norske historie 4. del, kap. 1.
17
denne ukjente slektgren, - og de som var tro mot sitt gamle fedreland Norge, og
til disse hørte Fredriks slektgren. Men troskap mot Norge var opprør mot
Sverige og blev i den skånske krigen bestemmende for Fredriks liv og skjebne. I
ovennevnte supplikk gav Anders den viktige opptysning, at han som «ung Gåsse
om 8 åhr till Norige kommen». Det betydde, at han reiste fra Marstrand ut på
høsten 1679, senest 11. oktober, da det siste bergenske defensjonsskip forlot
byen og overlot den til svenskene, 14 dager efter freden i Lund. Og dette
betydde atter, at hans far Fredrich hadde vært pronorsk kombattant, siden
Anders blev sendt til Norge, like før svenskene besatte byen. Ingen av foreldrene
fulgte sønnen til Norge - av grunner vi bare kan ane (se ndfr.). Av 35 personer
ved navn Fredrik, som kan påvises i Bergen på denne tid, passer ingen inn i
bildet som Anders' far. - Fredrich har vel da enten funnet døden som pronorsk
kombattant under krigen, eller er blitt tatt til fange og dømt fra liv og gods som
opprører efter krigen, eller til livsvarig straffarbeide på Karlsten festning, en
beryktet straff pga. det hårde, umenneskelige arbeide. Det siste er vel det
sannsynligste og er da en naturlig forklaring på, at hans hustru og datter ikke
reiste bort fra Båhuslen, men flyttet inn fra omegnen til Marstrand by og bosatte
seg der for stadig å kunne være i kontakt med livstidsfangen på Karlsten
festning. Når den 8-årige sønnen Anders blev sendt til Bergen under beskyttelse
av sin onkel som også må ha vært pronorsk kombattant, var det en altfor tung
beslutning som en mor neppe ville ta. Det synes derfor rimeligst å anta, at faren
hadde ordnet det slik, før han overgav seg til svenskene efter 11. oktober 1679.
Av de over 20 flyktninger fra Marstrand og omegn som hadde søkt tilflukt i
Bergen efter den skånske krig, kan bare en eneste person komme på tale som
Anders' onkel og pleiefar, nemlig en sjømann ved navn Larids Marstrand på
Nordnes, hvis hustru Dorethe Pedersdatter sannsynligvis også var fra Marstrand
og døde i Bergen:
1690, 7de Marti: «Dorethe Pedersdatters Liig i Nye Klercke Gaard. Hendes
mand heder Larids Marstrand, som er bortreijst; hun holder til paa Houen inden
for Nord Næs.»
Da Larids' patronym mangler, kan vi ikke vite, om han var bror av Anders' far
eller mor. I takknemlig erindring om denne onkel kalte Anders en av sine sønner
Lars.
Vi vender tilbake til Berte (Bärta, Börta, Burta) og slår fast at hun
sannsynligvis blev født i slutten av 1640-årene i Marstrand og blev gift med
Fredrich Hansson omkr. 1669 og at hun i sitt 10-årige ekteskap sikkert hadde 2
barn: Anders f. 1671 og Dorte f. ca. 1673. Men ut fra datidens faste
navneskikker og vår egen 300-årige slektstradisjon kan eldste sønn i dette
ekteskap neppe ha hett Anders, men Hans, f. ca. 1669
18
I 1 (1) Fredrich Hansson
† 1670-årene, oppkalt efter sin farfar. Når Hans ikke finnes nevnt i kilderne, er
forklaringen ganske enkelt den, at Hans må være død som barn, og at alle
«Marstrands fødelse-, vigsel- och dødbøcker» før 1685 er gått tapt. Fredrich og
Berte synes begge å ha vært kjente og aktede mennesker i jevnt gode
økonomiske kår. For Berte har dette ekteskap åpenbart vært hennes lykkes tid.
Men efter krigen sank hun ned i den ytterste fattigdom og trakk seg tilbake fra
sitt tidligere miljø. Dette skyldtes vel ikke bare, at mannens gods og formue
trolig var blitt konfiskert, men også at den økonomiske depresjon, som rammet
Sverige så hårdt efter krigen, med dobbelt tyngde meldte seg i Bohuslen: silden
blev borte omkr. 1680, Marstrand blev hjemsøkt av svære krigsulykker og
ildebranner (1669, 1682) og led sterkt under Göteborgs overmektige
konkurranse.1) «Utfattig» var en almindelig karakteristikk i manntallslistene i
denne tid. - Berte, som efter krigen var flyttet inn til Marstrand, maktet vel ikke
lenger å livnære seg selv og sin datter og har vel derfor efter mannens død
inngått ekteskap med en mann ved navn Torsten, som var likeså «utfattig» som
hun selv. Denne mann er kanskje identisk med Torsten Jacobsson i
manntallslisten 1682, men finns ellers bare nevnt i Marstrands dombøker 1685
som «Börta Fredricks man Torsten benämnd» og i manntallslisten 1689 som
Torsten «på Braseberget», enten fordi han bodde dér eller arbeidet dér. Siden
nevnes han ikke mer og er vel da død 1689/90. Braseberget er trolig en lokalitet
i eller utenfor byen på selve Marstrandøya og betegner vel da et sted, hvor man
brente eller «braste» bék av tjære til fartøyer. At Torsten leilighetsvis også
solgte skibsbolter og kanskje andre skipsrekvisitter, fremgår av Marstrands
dombøker 1685, som Gøteborgs landsarkiv gir følgende utdrag av:
«1685 21/12 berättar en för stöld av järn misstänkt kvinna, Anders Kellssons
hustru, aldrig slika järnsaker av någon soldat eller arrestant att hava undfått utan
hon själv haft skeppsbultar, de lion köpt av Börta Fredricks man Torsten
benämnd».
Av de 2 hovedpersoner nevnes hun som kjøper på vanlig vis som «Anders
Kellssons hustru», han som selger helt usedvanlig som sin hustrus mann «Börta
Fredricks man Torsten benämnd». Det siste fant sted, når mannen enten var
ukjent eller sosialt stod betydelig under sin hustru. Til tross for at hun synes å ha
vært gift med Torsten, kalles hun ikke Börta Torstens, men bare Børta Fredricks,
altså med posionymet efter sin første mann; så også i manntallslistene de 4
ganger hun finnes nevnt: 1690, 1692, 1695 og 1698, de 3 siste ganger sammen
med sin datter.
1)
Olán s. 23 o. a. st.
19
Å beholde sin 1. manns navn i 2. ekteskap må sies å være helt ekstraordinært og
har vel en spesiell forklaring. Hennes 1. mann Fredrich Hansson hadde kanskje
vært kjent av alle, mens hennes 2. mann Torsten var helt ukjent (se ovfr.!). Det
kan også tenkes en annen forklaring: genitiven i «Børta Fredrichs», som i 90 av
100 tilfelle blev oppfattet posionymt som «Börta Fredricks hustru eller enke»,
sees i et par tilfelle å betegne et patronym: Kirsten Gummesdotter (1689),
Kirsten Gummes (1690) - Ingeborg Mogensdotter, Ingeborg Måns fra samme tid
og sted. Da Börta var datter av Fredrich Hendricksson (se ndfr.!) og hadde vært
gift med Fredrick Hansson, kan altså begge løsninger være rette.
1695 er hun åpenbart på vei tilbake til sitt gamle miljø. Hun er ikke lenger
«utfattig», men har råd til å kjøpe kirkestol i Marstrand kirke, som skikk og bruk
dengang var blant honette folk. Marstrand kirkeregnskaper (fol. 125, 30. juni
1695) og Marstrand kirkes stolbok (fol. 185, 19. april, uten årstall) opplyser:
«Börta Fredrichz dotter betahlt för ett Stohlrum och Nyckil & dhen Stohl N:o 20
På Norra Sijdan 1:16 (= I daler 16 øre silvermynt). I margen står «bortflydt»,
som må gå på året 1698.Først nu kommer hennes patronym frem i kildene. Og patronymet viser at hun
er datter av Fredrich Henrichsson i Marstrand (f. ca. 1620 †1675-80) og hustru
av ukjent navn (f. 1620-årene †1673/1674).
Siden Børta Fredrichs plutselig får råd til å leie kirkestol i 1695, har vel denne
hendelse sammenheng med de lysere fremtidsutsikter som åpnet seg for sønnen
Anders Marstrand i Bergen. Han stod nu for tur til å bli skipper efter Peder
Pedersen Trøye (†1696) på «Den forgylte Furebom» som ofte sees å ha seilt på
landene ved Kattegat og Østersjøen. Anders har derfor sikkert mangen gang
vært innom Marstrand og Gøteborg, i første by for å hjelpe sin mor økonomisk, i
siste by for å hilse på sine «höga frennar» og på venner og kjente. I 1696 blev
han skipper og giftet seg, og 29. juli 1698 kjøpte han eget hus i Strandgaten.
Samme år hentet han sin mor fra Marstrand til Bergen. Börta Fredrichs omtales
da som sykelig i Marstrands manntallslister. Hun bodde hos sin sønn de 2 siste
år og døde i april 1700:
« 1700, 9de Aprilis: Skipper Anders Fredrichsens Moder begravet i
NyeKiercke-Gaarden med de 2 mindste Klocker og Lig-Prædicken.
20
21
’
22
2. GENERASJON I BERGEN
I krig og fred fra 1679 til midt i 1720-årene.
De uavlatelige kriger i Europa mellom Ludvig 14. i Frankrike og hans
motstandere, særlig Holland og England, varte med avbrytelser i nær 50 år fra
1660-årene til slutten av den spanske arvefølgekrig 1713. Utmattet av svære
krigsbyrder maktet de 2 sjømakter ikke lenger å holde fast på den innbringende
norske fraktfart, som mere og mere gikk over på norske hender. Norges handel
og skipsfart gikk glimrende tider imøte, støttet av kongen, som gav de norske
defensjons- og eksempsjonsskip store privilegier og toll-lettelser. Men i en
kortvarig fredsperiode for den spanske arvefølgekrig (1701-13) presset Holland
igjennom den beryktede «vennskapstraktat» av 15. juni 1701: den dansk-norske
konge måtte oppheve alle privilegier og toll-lettelser for defensjons- og
eksempsjonsskipene, som nu forsvant, og innrømmet samtidig hollandske
handelsvarer på hollandske skip samme toll-lettelser, som de norske
defensjonsskip av 2. klasse for hadde hatt. Kongens eftergivenhet for det uhørte
hollandske overgrep fikk i de første årene ingen alvorlige følger, fordi Holland
og England begge var sterkt engasjert i den spanske arvefølgekrig.
Konjunkturene var fremdeles gode.
Men 1708 kom omslaget. Samtidig som den spanske arvefølgekrig begynte å
ebbe ut og frigjorde Englands og Hollands krefter, gikk DanmarkNorge inn i
den store nordiske krig, den så kalte « 11 -årskrigen» (1709 - 1720). De
bevepnede defensjonsskip, som før hadde dannet eliten av den norske
handelsflåte og nu kunne ha ytet fortrinlig hjelp i konvoitjenesten, var borte,
takket være kongens kortsynte politikk. Svenske kapere kunne derfor uten større
risiko tilføye vår handelsflåte svære tap. Fra 1709 - 1713 mistet Bergen
halvparten av sin handelsflåte, hvorav 26 blev kapret av svenskene, 4 av
afrikanske sjørøvere (bl. a. Anders Marstrands skip «jomfru Anne» 1712) og 25
forliste i vinterstormene. Skipsfarten på Spanien og Portugal horte nesten helt
opp, fordi englenderne og hollenderne atter overtok fraktfarten på disse land.
Ved en forordning av 6. april 1711 om «Commis-Fahrere» oppfordret kongen
borgerne til å bygge bevepnede kaperskip mot fritagelse for «Told,
Consumption, Accise og
23
2 II (1) Anders Fredrichsen Marstrand
Last-Penge». 1713 hadde Bergen allerede 11 kaperskip, derav 6 moderne
fregatter, utrustet som «fuld caper» med 22-24 kanoner - og betegnende nok innkjøpt fra Holland og England (bl. a. fregatten «Ebenezer», fregattkaptein
Anders Marstrands skip 1714 -17).
Men selv om krigen tærte stygt på vår handel og skipsfart, og selv om den
beryktede «krigsstyr» som blev ilignet (som en ekstraskatt ved siden av mange
andre skatter) med et bestemt beløp pr. dag i form av en «dagskatt» på ca. 2
mark for Anders Marstrands vedkommende og endog om nødvendig - blev
inndrevet ved militær eksekusjon i 10 år (1712-21), så var konjunkturene på
verdensmarkedet enda så pass gode at borgerne fremdeles kunne bevare iallfall
skinnet av en viss velstand. Men fra 1727 meldte de dårlige tider seg i hele sin
tyngde og lammet all foretaksomhet.
1
2 II (1)
4
Anders Fredrichsen Marstrand(er) «født udi Marstrand» ca.
1671† 1724 27/9 NK Bergen - fregattkaptein, partsreder, kjøpmann.
De første 8 år av sitt liv tilbragte han i barndomshjemmet i Marstrand og
omegn. Han talte senere med varme om «dhen Kiærligheet iag altid dragit
hafwer till mitt fädrenes land och födelse ord Marstrandh, hwar ifrån iag, då iag
war eet litet barn och ung gåsse om 8 åhr till Norije kommen.»1) Ut på høsten
1679, like før svenskene besatte Marstrand efter fredsslutningen reiste gossen
Anders til Bergen - ikke i følge med sine foreldre som man skulle tro - men
under beskyttelse av sin onkel Larids Marstrand, som sannsynligvis var hans
morbror og nu måtte flykte fra sin hjemby fordi han hadde vært pronorsk
kombattant under krigen.
Det var en brå overgang å komme fra en krigsherjet og utarmet by som
Marstrand, som knapt tellet 900 innbyggere, til Norges største og rikeste by
Bergen med sine 12 000 mennesker, hvor handel og skipsfart blomstret og alt
var i travel virksomhet. Her vokste han opp i sin onkels hjem på «Houen inden
for Nord Næs», også kalt «Klosterhouen» eller bare «Klosteret», et strøk for
skippere, båtsmenn, håndverkere o.lgn. Tidlig i 1680-årene gikk han til sjøs og
blev snart en helbefaren sjømann og en ekte bergenser i tale og skrift.
Reminisenser av båhuslendialekten kan ikke påvises i hans språk.
30. juli 1696 tok han borgerskap som skipper og blev dermed «edsvoren
Borger» ved at «giøre sin Eed for Borgermester og Raad» og «give fyrretyve
Lod Sølv til Kongen og Byen» efter Christian Vs lov 3-3-1. (40 lodd
536 g.) Samme år giftet han seg med Malene Hansdatter av en gammel
1)
Anders Marstrands Supplikk.
24
håndverkerslekt som i flere generasjoner sees å ha bodd i 10. rode «på Nøstet» i
domkirkens menighet. Hennes foreldre var repslager Hans Aamundsen († 1717
26/8 DK) eller «Hans i Bahnen» som han gjerne blev kalt, fordi han eide og
hadde sitt arbeide i Bergens første reperbane, og hustru Karen Nilsdatter (ukjent
dødsår). Han hadde Bergens eldste reperbane som fra 1680 led sterkt under en
hensynsløs konkurranse fra den mektige kommersedirektør Jørgen thor Møhlen,
som da startet Bergens annen reperbane.1)
Anders Marstrand og Malene Hansdatter bodde i 7. rode i Strandgaten, som
var Bergens mest typiske skipperstrøk. Ved skjøte av 29. juli 1698 solgte den
danskfødte brygger «Søren Olsen med Kiereste Ingebor Jansdatter til Borger
Anders Fredricksen og hans Kiereste Erlig og Gudfrygtig qvinde Magdalena
Hansdatter ... een mig tilhørende Grund, med paastaaende tvende Kieldere og
derpaa opsatte Vohning staaende og beroende her udi Bergen udi Nyekirchesogn
til Gaden strax udenfor Cordt Pils Smug.» - Huset lå på øvresiden av
Strandgaten vis à vis Skrivergården og var i 1749 nr. 15 i 7. rode.2) Det var
forsynt med 2 ildsteder og hadde et grunnareal på 50-60 m2. Det var bygget i
den statelige hollandske stil og vendte med sin smale fasade på bare «Siuf og
Een Halv alne dansch Maal» (ca. 4,72 m) og sine høye, spisse gavler ut til gaten.
En høy trapp og en smal dør førte inn til kramboden i 1. etasje, hvor varene stod
oppstilt bak et stort vindu. I 2. og 3. etasje var selve leiligheten. Bak huset og de
høye brannmurte kjeldere lå bryggerhuset og gårdsplassen med en liten
kjøkkenhave,3) som tilsammen utgjorde 60-70 m2. Som så mange skippere i de dager var Anders Marstrand også «negotiant».
Hans krambod lå i Bergens beste forretningsstrøk, hvor det alltid hersket et
yrende liv av handlende og selgende, av fremmede sjømenn og folk av alskens
nasjoner. Han handlet med de varer han selv førte hjem
1)
Hans Aamundsens foreldre var Aamund Pedersen eller Aamund i Bahnen og hustru
Berte Abrahamsdatter, og han var igjen sønn av Peder murmester. - Se Berg. Kontrib.regnsk.
og Bergenhus Lehns regnsk. 1657.
2)
Anders Marstrands nærmeste nabo i nord var Berte Christophersdtr., som 1. gang var gift
med Thomas Jorsen, med hvem hun hadde datteren Stina, 2. gang med Morten Pedersen Frost
og hadde med ham døtrene Berte og Maren. Morten Frost hadde før vært skriver i Marstrand
og flyktet i 1679 som leder av det norskvennlige parti med et bergensk defensjonsskip, hvor
han tjenstgjorde som løytnant. I Bergen var han skipper og kjøpmann og bosatt vis å vis
skrivergården i Strandgata ( †1695). Hans dtr. Berte blev gift med Christopher Nilsen Meyer
«som holder winkjelder» og efter brannen 1702 blev Anders Marstrands nærmeste nabo i
nord. Hans steddtr. Stine blev gift med skipper Joni Jørgensen og var Anders Marstrands
nærmeste nabo i syd fra ca. 1700. 3)
Edvardsens Bergensbeskrivelse s. 515 (1674-1694).
25
med sitt skip, nemlig vin og brennevin, salt og tobakk (de 4 «species»), korn og
malt og annet som kunne forefalle. Kramboden får vi tenke oss efter tidens skikk
blev passet av hans hustru eller søster. «Thi - som Holberg sier i sin Bergens
Beskrivelse - man ser dér Borger-Koner undertiden den heele Dag at staae i
deres Kramboder, og der at giøre samme Tieneste, som Krambod-Svenne paa
andre Steder ... Mændene paa deres Side ere ogsaa ideligen occuperede, indtil at
paatage sig Tieneres og Arbeidsfolks Skikkelse, saa at det er ikke rart at see
fornemme Borgere selv at rulle deres Tønder paa Bryggerne og hidse deres Vare
op paa Pakhusene.» - Anders Marstrand hadde en «bod ved Nøstet mellom
Samel Cornelesens paa nordre og Sr.Hans Bang paa syndre side». Senere fikk
han også andre sjøboder, som efter hans død blev solgt 19. mars '1725 til skipper
Bendix Hanssøn, en søstersønn av Anders Marstrands hustru.
Størsteparten av dette Holbergs Bergen gikk opp i luer ved den store brann av
19. mal 1702, som la 9/10 av byen i aske, like fra Slottet rundt Vågen til
Nyalmenningen.l)
maatte der mangen uskyldige Lem
Gaden da ligge der ude.
var ei det Straa
hælde sig paa,
tog sig da Stene til Pude,
som Petter Dass synger i sin klagevise. - Også Anders Marstrand mistet sitt hus
og led således et følelig tap. Istedenfor de statelige hollandske murhus bygget
man nu mere beskjedne hvitmalte trehus. Hans nye hus dannet imidlertid et
unntak: det var bygget av mur, hadde hvelvede kjeldere og var på grunn av den
herskende brannfrykt bare forsynt med ett ildsted med tilhørende skorsteinspipe
og 3 kakkelovner.
Fra 1680-årene til 1722 var Anders Marstrand til sjøs og førte fra 25års
alderen følgende skip, som alle var utrustet med kanoner:
1. 1696-1702: Defensjons-exempt-skipet, hukkerten «Den forgylte Furubom»,
bygget 1687, 33 lester, 6 kanoner, 6 manns besetning.
2. 1702-1712: Det tidligere defensjonsskipet «Jomfru Anne», bygget 1692, i
bergensk eie 1696, 165 3/4 lester, ukjent antall kanoner, 16 manns besetning.
3. 1714-1717: Kaperfregatten «Ebenezer», bygget 1709 i Holland, noen år efter i
bergensk eie. 70 lester, 22 kanoner i 1716 med 16 manns besetning, men i 1717
80 lester, 16 kanoner og trolig litt mindre besetning (se s. 41, 44).
1)
Bendixen: Bergens økonom. stilling (BI-IF. skr. nr. 7 s. 6).
26
4. 1720-1722: 3 master galloten «De Welfalirt van Bergen», ukjent alder,
ukjent antall kanoner og mannskap, 66 lester 25/1 1731, men 72 lester fra 1735
(attestb. 13/5 1735, 10/6 1745, latinsk sjøpass 10/6 1745). Se side 65.
Hans reiser strakte seg fra Arkangel i Nordishavet til sydens vinland, fra de
vesteuropeiske kolonihavner til Østersjøens kornkammere og var fulle av farer
og besvær som nutidens mennesker knapt kan forstå. Verre enn de fryktede
høst- og vinterstormer som bragte årvisse lister over havarier, forlis og tap av
menneskeliv, var de tallrike kaperier som til slutt knekket vår skipsfart. Ludvig
den 14's og Karl den 12's uavlatelige kriger omspente hele Europa og bragte
usikkerhet inn i alle forhold, samtidig som spekulasjonslysten florerte på
bekostning av de nøkterne beregninger. For å sikre Norges sjøfartsinteresser i
denne tid blev det bygget en hel del bevepnede handelskryssere eller
defensjonsskip, som de dengang het. I fredstid hadde de store tollettelser og
privilegier i handelen med salt, vin og trelast på Frankrik og Spanien. «Udi
Høylovlig Ihukommelse Christlani V Tiid var Handelen udi Bergen i den største
Floor formedelst de privilegerede Defenslons-Skibe ... » sier Holberg. Men det
fantes også noen mindre skip, de så kalte eksempsjonsskip, som også var
bevepnet og derfor var privilegert eller «fritatt» for de vanlige tollsatser. Ved
forordning av 3. april 1683 fikk eksempsjonsskipene rett til ikke bare å seile på
Østersjø- og Nordsjølandene med England og Island, men også til Frankrik. Det
var et slikt skip Anders Marstrand fikk å føre da han sommeren 1696 efterfulgte
den nettopp avdøde Peder Pedersen Trøye som skipper på hukkerten Den
forgylte Furebom av Bergen. Hukkerten som var bygget i 1687 var på 33 lester,
utrustet med 6 kanoner og hadde 6 manns besetning.1) Ved privilegienes
opphevelse 1701-1704 blev disse skip mindre regningssvarende og var snart «en
saga blott». Det var en av grunnene til at Anders Marstrand kort efter debarkerte
«Furebom» og efterfulgte Johan Buckholt2) som skipper på det tidligere
defensjonsskipet Jomfru Anne. Det var bygget i 1692, kom i bergensisk eie 1696
og var på 165 3/4 lester og som defensjonsskip sterkt bevepnet og privilegert.3)
Da privilegiene blev opphevet 1701-1704, lot man skipet fremdeles gå i farten
på Spanien, men fjernet en del av kanonene for å skaffe plass til desto større last
og minsket derved virkningene av privilegienes opphevelse. 1 1703 kom Anders
Marstrander fra St.Ybes med 2554 tønner spansk salt4) (1 t salt = 68 1/2 1/92
1/2 kg), som svarte til 141 lester salt, mens
1)
Bergens skipsmålingsbok 1694. Tollregnsk. 1696-1699, Attestbok 1702.
Berg. toliregnsk. 1698.
3)
BHF skr. nr. 45, s. 207 og nr. 48.
4)
Berg. museum: manuskr. 246, Litra K, skip nr. 3.
2)
27
24 lester var til andre varer. Den nye stilling må åpenbart ha budt ham betydelig
større inntekter enn før. Mens han i 1702 hadde små skatter og uttrykkelig
omtales som skipper og negotiant av «slet wilchor», hørte han i 1712 til de
største skattytere, og det tiltross for at konjunkturene for skipsfarten var stadig
synkende. «Jomfru Anne» førte han i 10 år fra 1702-august 1712. 10. februar 1702 lånte han mot pant i hus og grunn 60 rdl. av den kjente
bankier Mads Forman for å kjøpe seg inn som medeier og partsreder med 1/64 i
«Jomfru Anne», som opprinnelig kostet nesten 4000 rdl. De mange redere i
skipet må likefrem ha krevet at Anders Marstrand som den nye skipper skulle ha
part i «Jomfru Anne» for å stimulere hans ansvarsfølelse i disse vanskelige tider,
da norske skip uavlatelig blev utsatt for å bli kapret på sine reiser til Frankrik og
Spanien. For det var nettopp i disse farvann «Jomfru Anne» gikk. Det danske
kommersekollegium klager sterkt over disse uopphørlige kaperier i en skrivelse
av 28. juni 1704 til den danske envoyé, etatsråd Rosenkrantz i London: «Den
gewalt og urætt de Engelske forøver imoed Hans May'ts Trafiquerende
undersaatter, er uden ophør, idet at ugierne fornemmes, at fast alle de Skibe,
som fra Frankriige kommer, opbringer de.»1) Regelen, «fritt skip, fri ladning»
hadde faktisk ingen gyldighet den gang for Danmark-Norges vedkommende.
Enda mere risikabel var farten på Spanien og Portugal, hvor sjørøverskip, i
virkeligheten sterkt bevepnede krigsskip, fra de nordafrikanske barbareskstater
lå på lur efter bytte. Her kunne derfor oppstå blodige bataljer med liv og frihet
som den givne innsats. Under disse forhold hørte farten på Frankrike og Spanien
nesten helt opp, da det bare var få, som ville ta risikoen. Allikevel finner vi
Anders Marstrand på reiser i disse farvann år efter år under hele den spanske
arvefølgekrig (1701-13). Det var en dumdristig lek med faren, som man lett
kunne oppfatte som en enestående pliktfølelse i en vanskelig tid for vårt land,
hvis man ikke snarere kunne søke motivet i det glimrende utbytte disse reiser
gav. I det hele tatt gav salt fra Spanlen og Portugal, og vin og brennevin fra
Frankrik størst profitt og lokket en mengde notable personer av kjøpmanns- og
skipperstanden, særlig dem man kunne kalle «samfunnets støtter», til uhyre
smuglerier, som hurtig gjorde dem rike. Staten blev på den måten snytt for
titusenvis av riksdalere og opprettet derfor en inkvisisjonskommisjon 14. januar
1705,2) som skjerpet kontrollen med et for Anders Marstrand og andre
partsredere kjedelig resultat: 28. septbr. 1708 blev således «dømt confiscabel 8
anchere á 38,6 1 og ½
1)
2)
Rådstuearkiv, Kominercekoll. 1704-1708, Missiveprot. 1704-1709, s. 11.
Eciv. Bull: Kria. historie b. II, s. 405. Københavns
28
oxehode (= 115,3 l) fransk brendevin, som uangifwen i hans skiberom er
attraperit»,1) tilsammen 425 liter.
I hans virksomhet som partsreder kommer hans raske økonomiske fremgang
klart frem, samtidig som man får innblikk i en klok forretningsførsel, som
innstiller seg efter de truende utenrikspolitiske forhold som et barometer efter
været. I de første år efter brannen eide han bare denne ene part i «Jomfru Anne».
Men fra 1707 kjøpte han opp den ene skipspart efter den andre, for - som
magistratens og de 16 menns erklæring fra en langt senere tid (25. jan. 1736)
viser: «Det blev tidligere agtet som en borgers konservation at være reder for en
skibspart af defensionsskibene og andre capitale skibe, hvoraf saadanne borgere
med hustru og børn kunde have subsistance.2) Han sees da å ha eid 1/16 av
skipet «Samson» (24 lester), som blev ført av hans venn Hendrich Laridsen.
Aret efter hadde han øket sin part i «Jomfru Anne» til 4 /64 og i slutten av
samme år til 7 /64.3) Altså en utvikling, som tyder på et godt utbytte av hans
reiser til St. Martin, Brest, Nantes og Lissabon efter salt, vin og brennevin. Hans
livlige virksomhet som partsreder i disse år viser klart at de lammende
eftervirkninger av brannen i 1702 lykkelig er overstått. Skjønt man i samtiden
betraktet det som en stor «hazard» å anbringe sine penger i skipsparter, var det
ganske naturlig for en skipper og negotiant, især fordi skipsparter blev mindre
beskattet enn rentepenger og dessuten i gunstig fall gav betydelig større utbytte.
Ved de tiltakende rykter om en forestående krig med Sverige begynte Anders
Marstrand våren 1709 å foreta en omgruppering av sin formue. Mens han hittil
hadde hatt den samlet i de to skip «Jomfru Anne» og «Samson», fordelte han
den nu på flere skip for å minske «hazarden». Hans eget skip «Jomfru Anne»,
som stadig var på langfart i krigssonen, var av den grunn særlig utsatt for
ulykker. Han skilte seg derfor av med alle sine parter i skipet på 1/64 nær og
kjøpte seg inn som reder i et par andre skip. Våren 1709 sees han således å ha
eid 1/32 i hukkerten «St. Peter» (26 lester), som førtes av Johan Greve, og i
1712 hadde han dessuten 1/64 I «Dend opgaaende Soel» (201 lester), som ble
ført av Lyder Ridder. Skipet var samme år blitt innbragt til Bergen av den kjente
kaperkaptein Peder Sørensen alias «Peder Flygare» og het da «Ontset von
Narva». Anders Marstrand blev herved også kaperreder og et par år efter
kaperkaptein og synes særlig å ha hatt sine venner i denne krets av tidligere
defensjonsskippere, kaperkapteiner og kaperredere. Det var nettopp denne krets
av forvovne kaperkapteiner, som i den kommende
1)
Berg. bytings sagefalds dommer og bøter.
Bendixen, BHF skr. nr. 7.
3)
Berg. attestbøker.
2)
29
krig med Sverige ved sine raske krysstokter og djerve kaperier gjorde Bergens
historie så rik på spenning og opplevelser.
I oktober 1709 brøt krigen med Sverige ut, og de gode tider var ugjenkallelig
forbi. Inntektene avtok og skattene tiltok i en foruroligende grad. De mange
forunderlige skatter den gang, som delvis har sine paralleller i vår egen
skatteredne tid, kaster ikke bare et interessant streiflys over tidens skattepolitikk,
men gir også et godt innblikk i de enkelte skatteborgeres økonomiske og private
forhold. Det var skjærbåtsskatt og båtsmannsskatt, dragonskatt og transportskatt,
koppskatt, hesteskatt, ildstedskatt samt rentepenge- og husleieskatt osv. En
spesiell interesse knytter seg til luksusskatten av 21. februar 1711 på parykker,
fontanger, tjenestefolk, karosser, chaiser, karjoler, lystbåter, spilljakt og nye sko.
I skattemanntallet 1711 opplyser Anders Marstrand at han hadde 2 tjenestefolk,
men i luksusskatten samme år bare 1 tjenestepike:
«Jeg underschrefuen Anders Mastrand schipper bruger self for nødighed en
slet (dvs. glatt, almindelig) paryck, min konne bruger icke set. Mine børen icke
heller huercken set eller paryck, en tieneste pige faar i løn huert 1/2 aar 1 rd 4
mrk. Vider efter forordningen har eller bruger jeg icke. Dette jeg med eggen
haand undertegnnet.»
Hans hustru Malene Hansdatter var åpenbart en konservativ borgerkone på
Strandsiden, som så visst ikke ville spjåke seg ut som en «tophøne» med «Sætte
og Fontanger, som var en contrebande Klædragt paa Stranden, hvor
Borger-Koner, samt Piger og Døttre bare Huer, eller rettere, Hætter af en
særdeles Facon, hartad gjorte som de Straahætter, Fruentimmeret bruger om
Sommeren paa Landet. De samme kaldtes gemeenligen Skur, og bestode af fint
Lærret. Mandfolkenes Dragt var og heel simpel, saa at de fleste Borgere saae ud
som Skippere, bærende Kioler uden Haand-Klapper,» som Holberg sier i sin
Bergens Beskrivelse.
Verre enn alle de andre skatter tilsammen var den beryktede ekstraskatten,
gjerne kalt «dagsskatten» eller «krigsstyren», som ved forordning av 13. april
1712 ble gitt tilbakevirkende kraft og ble opprettholdt i 10 år fra 1/1 1712 31/12 1721. Den blev utlignet over hele riket med et bestemt beløp pr. dag,
varierende noe fra år til år. Anders Marstrand blev «taxeret at betale udj
Krigs-Styren 2 mark dagligen», dvs. 122 rdl. for året 1712, en svær skattebyrde,
som sammen med de mange andre skatter nok kunne trykke en i kne. Man blev
faktisk skatteflådd fra isse til fotsåle, fra parykken til skoene. Men så stod vårt
land også oppe i den verste krig, det ennu hadde hatt, en krig som satte store
krav til folkets militære kraft, men ennu større til dets økonomiske yteevne.
Under slike forhold blev tiden kostbar. Det var derfor et følelig slag for
Anders Marstrand og hans partredere, at myndighetene hele høsten
30
1711 holdt «jomfru Anne» tilbake i Bergen «formedelst den paa Capitam
Bærenfælses skibsparter giorde Sequestration». Stykkaptein dvs. artillerikaptein
Nicolay Christian (Berenfelt) Bærenfels, en mecklenburgsk adelsmann hadde
nemlig part i «Jomfru Anne» og var kausjonist for sin svoger, stiftamtskriver,
kammerråd Johan Christopher Mohrsen, som hadde begått svære underslag og
nu satt fenglset på Akershus til sin død. Myndighetene tilbød dog skipet
reisetillatelse, hvis rederne ville gå god for Bærenfels' part i «jomfru Anne».
Men rederne gav blankt avslag, fordi skipet skulle til Portugal. Derimot overtok
de kausjonsansvar for Bærenfels' part i «Prins Christian», som skulle til
Skottland. Deres ulike holdning i de to tilfeller viser klart, at man anså reisen til
Portugal for et meget hasardiøst og farefullt foretagende. På vegne av rederne
foreslog så Anders Marstrand at Bærenfels 1/16 i «jomfru Anne» enten skulle
selges ved auksjon eller forsynes med varer på Bærenfels' regning. Men
myndighetene turde ikke ta ansvaret for dette arrangement og nektet fremdeles å
frigi skipet etter å ha samrådd seg med Slottsloven. Rederne blev meget
oppbragt, og Anders Marstrand sendte så en skarp protestskrivelse 3. novbr.
1711 til myndighetene og klaget over at «... mig blef icke givet Deris meening
tilkiende, førend d: 29. Octobr. nestleeden, mod Sex samfælde uger, efter at ieg
min Memorial og forspørgelse over leverede, hvilcket ieg formeen at være
utilbørlig ophold, helst i dislige affaire, hvor Deris Kongl. May'ts Tieneste og et
gandsche Reederies Hans Kongl. May'ts undersaatters, deris Gafn og beste
søgis.» Og under henvisning til bestemte lovparagrafer fortsetter han: «Skulle de
till ingen af Deelen ville lade sig beqvemme, da Protesterer ieg paa egne og
mine andre Rederis vegne, imoed Dennern for ald schade, ophold og fortræd, ...
det være sig enten søeschade, Marckets forlis og aftag, eller fientlige
opbringelse, heller ved hvad nafn det nefnes kand ... »
Denne djerve skrivelse fra en skiper «paa Stranden» blev tatt meget unådig
opp av de høye herrer: «... imidlertid faar han istæd for hans u-nøttige Protest,
rette sig efter voris tvende forhen ergangne Resolutioner begge af d: 29. Octobr.
sistforleeden, og erindre sig, at han huereken har videnschab eller tilladelse, som
hand sig anmesser, at schiele paa voris Forretninger Hr. Capitain Bærenfelses
Seqlvestrerede Midler angaaende. Derforuden schall hand her med være advaret
og paarninnet efterdags at indrette sine schriffter till os saaleedes som cen
schickelig Borgermand vell anstaar og der ved icke forglemme den manerlige
høflighed og ærbødighed hand er sine foresatte øfrighet pligtig ... » - Bergen d.
9. Novbr. 1711.
Dagen efter (10. novbr.) innrapporterte magistraten ennu en gang hele saken til
Slottsloven. Anders Marstrands «unøttige Protest», som magi-
31
2 II (1) Anders Fredrichsen Alarstrand
straten hadde kalt hans djerve skrivelse, blev tatt til følge: Bærenfels, part blev
frigitt 14. desbr. 1711. Magistratens følelser kan man lett tenke seg.1) Men det er
neppe mulig å avgjøre, om denne strid mellom Anders Marstrand og magistraten
i 1711 har noen sammenheng med magistratens merkelige handlemåte mot
fregattkaptein Marstrand i 1715 og 1716, som senere vil bli omtalt (s. 34, 35,
37). - Kort efter Slottslovens avgjørelse heiste «Jomfru Anne» seil til en
Portugal-reise med trelast. Å begi seg ut på en slik reise i vinterstormenes tid var
mer og mer blitt en nødvendighet, hvis man ville unngå fiendtlige kapere og
barbareske sjørøverskip. Efter å ha kommet hjem igjen i mars 1712 holdt han
seg i ro til ut på sommeren.
Juli 1712 tok han ut på sin siste reise til Portugal med «Jomfru Anne» og 16
manns besetning. 2 av mannskapet hadde i siste øyeblikk nektet å reise; den ene
het Cornelius Thommesen, som alt hadde fått og brukt 6 rdl i månedspenger og
derfor blev dømt til å tilbakebetale (se også s. 86).
Til alt hell slapp Anders Marstrand forbi de svenske kapere som krysset i
Nordsjøen og tilføyde den norske handelsflåte svære tap. Han unngikk også å bli
kapret av engelske, hollandske og franske kaperskip, som ved den minste feil i
papirene tok de nøytrales skip som god prise, ofte uten skjellig grunn. Den
verste fare truet ham dog i farvannet utenfor Spanien og Portugal, hvor det bare
ved skarpeste vakthold lyktes norske skip å slippe forbi de mange sjørøverskip
fra de nordafrikanske barbareskstater. Under slike utrygge forhold var derfor
Spania-farerne bevepnet, som allerede Holberg gjør oppmerksom på i sin
«Bergens Beskrivelse»: «Udi mine Barndom var udi Bergen en anseelig Deel
Spanifarere, alle armerede Skibe.» De tyrkiske sjørøverstater lå nemlig i evig
krig med johanitterordenen på Malta, hvis banner var et hvidt kors på rød bunn,
noe i likhet med Danebrog. Denne likhet gjorde danske og norske skip til et
eftertraktet bytte for sjørøverne. - I Lissabon og St. Ybes (eller Santubal på
arabisk) byttet han sin kostbare last med salt, sukker og andre
nødvendighetsartikler, eller som Petter Dass synger om Bergen: «Sanct Hybes i
Spartien skaffet dig Salt / Og Lissabon gjorde det samme.» - Så satte han kursen
hjemover i følge med 2 andre norske skip forat de side
1)
Hele denne sak fremgår av en korrespondanse mellom Anders Marstrand, Bergens
magistrat og Slottloven og finnes i Bergens magistrats missivbok 1711-1712 og
Resolusjonsboken og omfatter 3 skrivelser fra Anders Marstrand til magistraten av 17. septbr.
1711, 18. okbr. s. å. og 3. novbr. s. å., - 3 skrivelser fra magistraten til Slottsloven av 13.
septbr. 1711, 22. septbr. s. å. og 10. novbr. s. å. + 2 skrivelser fra magistraten til A. Marstrand
av 29. oktbr. 1711, 9. novbr. s. å. Slottsloven avgjorde saken i Marstrands favør (desbr. 1711).
32
om side kunne mote faren. Det ene var et «østerlandsk» defensjonsskip
«Ebenezer» av Arendal med Ellef Larsen som skipper, det andre et bergensk
skip, ført av Albert Ellingsen. Det var 13. august 1712 på hjemveien utenfor
Portugals kyst. En sterkt armert «Barbaresk Søe Røver» kom mot dem for fulle
seil. De norske skip gjorde seg hurtig klar til kamp efter en forut avtalt plan.
Flere av mannskapet på Albert Ellingsens skip blev «i søen» satt over til det
tidligere defensjonsskipet «Ebenezer», forat dette og «Jomfru Anne» desto bedre
kunne «defendere sig imod den tyrkiske sørøver, som attaquerede dem, og
denne erobrede det østerlandske skib saavelsom Anders Marstrands skib, og
imidlertid retirerede Albert Ellingsen sig» efter avtale og unnslapp.l) Det er
mulig at det var i dene kamp 59 nordmenn kom i fangenskap, mens 11 falt;
kildene er på dette punkt uklare, idet navnet på skipene ikke er nevnt. At
mannefallet blant sjørøverne også kan ha vært følelig, er sannsynlig; for Aase,
Ellef Larsens fra Arendal, klaget likefrem over «at - om de beholde livet -troer
hun dog, at de neppe kand blive udløst, fordi de har sat dem for så høi en
rançon» og gitt dem så hård behandling. - I Algier blev fangene solgt som slaver
og fikk de merkeligste ting å gjøre: noen passet deyens ville løver, andre hans
hester eller høns, atter andre var hans munnskjenk eller måtte som gamle
Drakenberg i 1690-årene trelle i jordarbeide i brennende solsteken, som en
sjømannsvise fra 18. årh. viser:2)
Og Ingen kan tænke og Ingen kan troe,
Hvor ondt at en Sømand kan lide.
Han har hverken Nat eller Dag nogen Roe
For alle søfarlige qvider,
For Banker og Skjær,
For Storm og Uveir,
For tyrkiske Sørøvere tillige.
Der måtte vi gange som Hester for Ploug
Og lide baade Angest og Møie,
Skjøndt nøgne vi vare, med Svøben de os slog,
Av Heden vansmægtede vi ginge
Fra Morgen blid
Til Aftenens Tid
At trælle i slavisk Arbeide.
1)
Saken omtales i Bergens magistrats missivbok 1711-1712, fol. 138, Berg. tingbøker 6. juni
1712, Innlegg til Norske Tegnelser 18. aug. 1714, nr. 10 120, Berg. bispearkiv, breve
1713-17161 reg. 1, pakke 10, Regjeringens supplikkprotokoll (Kbhvn.) 1713-1716 mange
ganger, Slavekassekommisjonens kopibok 1715-1721 s. 151 (9. septbr. 1716, 12. desbr.
1719), Sjællands stifts bispearkiv, Landsarkiv for Sjælland o. a. st.
2)
Den norske sjøfarts historie b. 1, s. 518, 520.
33
Albert Ellingsen var den første, som bragte beskjed om affæren ved sin
hjemkomst til Bergen september 1712. Senere ut på høsten kom det brev fra de
fangne nordmenn, som fortalte om den hårde behandling de fikk og den høye
rançon de var satt 1. - Episoden utenfor Portugals kyst gjorde et dypt intrykk i
Bergen. Stiftbefalingsmanen herr Undal grep hjelpende inn i begivenhetenes
gang, som flg. brev fra Malene Hansdatter viser (Berg. kontribusjonsregnsk.
1715):
Høy Edele og Welbaarne
Hr. Stiftbefalings Mand
Høygunstige Herre.
Det aar 1712 da min Mand Anders Marstrand og ieg lefde i god tilstand,
førend hand udj Augusti Maaned samme aar blef tagen af Tørchen, var vi
taxered at betale udj Krigs Styren 2 mark (= 32 skill.) dagligen; Men der den Vel
Edle Magistrat fornam bemelte vor store Uløkke, forschaanede de mig hans
hiemmesiddende Hustrue for ovenschrefne Skatt, og førte mig an iblant dem der
ei kunde betale, hvortil De og hafde Aarsage noch, Thi omendschiønt her i Byen
efter Deris Velbaarenheds egen Gunstige tilladelse blef indsamlet een Collect
for min Mand. Saa kunde dend dog ei forslaae til hans udløsning, men jeg
maatte Self tage af voris Boschab og Skibsparter at selge for penger og anlegge
dennem med, til min Mands forløsning, Huorover min og min Mands tilstand
efter hans tilbagekomst fra Tørchiet, saavel som endnu, er saa slet og ringe, At
voris løse Midler er borte og vort Huus er gandsche bortpantet, Saa dend daglige
underholdning falder mig tung noch, at forschaffe mine smaa Børn, ittem de 1
1/2 s. daglig til Skatt ieg nu for 1714 har maatt betale, End Sige nu saa
u-formodentlig at Udgifue den store Skatt (dvs. 2 mark daglig = 32 skilling) som
vj udj vor beste tilstand vare taxerede for, huilchen Raadstuetiennerne d. 1 Julij
efter Magistratens ordre haver tilsagt mig inden d. 8 dito under trudsel af
excecution at erlegge, Tlij er ieg tvungen, udj dybeste ydmyghed at tage tilflugt
til Deris Høy Edle Velbaa(renhed) med indstændelig Bøn, Deris Velbaarenhed
dog hos Magistraten baade ved Authoritet og Godhet ville formaae, at ieg for
dend forglemte Skatt som er mig aldelis umuelig at bringe til veye maatte
gunsteligst forschaanis, Thi schulle dend af mit littus ved execution udtagis,
maatte det gaae mig med mine mange Smaa Børn alt for ilde mens min Mand er
paa Reyse, og da bleve vi vist allesammen i grunde ruineret, huoraf huercken
Gud eller Kongen kunde have Ære
34
eller nøtte. jeg nest een gunstelig resolutions og Befrielsis ydmygste begiering
forbliver
Høy Edle og Velbaarne
Hr. Stiftbefalings Mands
Allerydmygste
tiennerinde
Malene Anders Mastrans.
Bergen d. 4 julij 1715
Samme dag kav generaltollforvalter Johan Garman i stiftbefalingsmannens
fravær Malenes skrivelse flg. kraftige påtegning:
«... Thj ville dend Vel Edle Hr. Magistrat derudj føye dend Anstalt at Ei allene
med Excecutionen blifver indeholdt, men end oc at Sollicitanten for dette
u-billige paaleg aldeles vorder befrijed« ... »
Det fremgår forøvrig av Malene Hansdatters brev, at stiftbefalingsmannen herr
Undal hadde gitt tillatelse til å innsamle en kollekt i Bergen for Anders
Marstrand. Denne kollekt har intet å gjøre med den ndfr. nevnte generalkollekt,
som gjaldt alle kirker i begge riker, men er en lokalkollekt, som bare omfattet
kirkene i Bergen. Om denne lokalkollekt foregikk ved å sette bekken for
kirkedørene, slik generalkollekten gjerne artet seg, eller ved å gå omkring fra
hus til hus med en kollektbok, hvori gavens størrelse og giverens navn blev
notert, er vanskelig å si. Det siste er vel mest sannsynlig, fordi en kollektbok1)
var en mere personlig form for kollekt til en aktet medborger og virket som en
direkte appell til hans mange venner og bekjente. Kollekten, som sannsynligvis
fant sted om våren 1713, «kunde dog ei forslaae til hans udløsning», men ved å
realisere skipsparter og «boschab» (møbler) og pantsette huset så å si til mønet
lyktes det Malene Hansdatter å skaffe til veie den avtalte løsesum. At Anders
Marstrand slapp fri for 2300 rdl., som lå under den vanlige rançon (2500 rdl.),
var sikkert hans egen fortjeneste, men at Ellef Larsen fra Arendal måtte betale
3200 rdl., «for hvilke hand nu sitter i bondløs gield, ... er hand self skyld i ... idet
hand har betroet sig i fremmede hænder til at accordere derom.»2) I 13 måneder
var Anders Marstrand slave i Algier, idet han blev tatt til fange 12. august 1712 i
kampen utenfor Portugals kyst og slapp fri omkr. 13. septbr. 1712 som den
første av alle. Siste datum kan bestemmes av et brev av 11. septbr. 1712, som
Anders Marstrand bragte med seg fra en av mannskapet på «Jomfru Anne» til
dennes losjivertinne i Bergen.3) I de første dager av oktober
1)
Regjeringens supplikkprot. 1713, januar.
Utdrag av Regjeringens supp-prot. 1716, konseil 12. februar.
3)
Berg. attestbøker 30. juni 1716.
2)
35
har han da kommet tilbake til Bergen, kanskje i den konvoi på 22 koffardiskip,
som blev konvoiert av Tordenskiold l) på «Løvendals galei» og 2 andre
orlogsskip fra Amsterdam med ankomst til Egersund 1. oktbr. - Når han før kom
hjem fra Portugal med eget skip og rik ladning, når:2)
Den seilende Stavn
Inddrog i din Havn
Med gyldene Vimpler og Løgte
og Spaniefarernes kanoner tordnet utenfor Vågen for å varsle sin ankomst, da
mottok hjembyen dem med jubel og klingende spill:
Da fyrtes og gaves der Salve
Med Spil og med Fryd,
Med klingende Lyd
Din Ungdom de sprunge som Kalve.
Nu derimot kom han plyndret og ruinert tilbake som passasjer på fremmed
skip, vistnok fri, men bundet på hender og føtter, som aldri før, av
pantobligasjoner og trykkende krigsskatter. Det første han gjorde efter sin
hjemkomst var å oppta et lån på 200 rdl. hos Mads Forman 14. oktbr. 1713 for å
mote de nærmeste krav. Dernest sees han å ha vært tilstede på et viktig møte i
Bergen 27. oktbr. 171333) hvor man rådslog om loskjøpelsen av de matroser,
som var tatt til fange på kaptein Nybuhrs skip noen år før. Anders Marstrand
kunne her gi alle nødvendige opplysninger om de overlevendes navn og skjebne.
Ved reskript av 7. oktbr. 1703 var det bestemt, «at der i sådanne tilfeller skal
begynnes med skipets offiserer efter deres verdighet, men angående de gemene
skal kastes lodd,» slik tilfellet var i dette møte. 11. januar 17134) bevilget kongen i konseilet en generalkollekt for «Vores i
bemelte Algiers fangne Norske Undersotters rançon», og månedsdagen efter, 11.
februar4) utgikk så den kgl. skrivelse til bispene i begge riker at «Bekken for
Kirkedørrene overalt i Vore Riger Danmark og Norge, saavel paa Landet som i
Kiøbstæderne om hielp der til (maa) udsættes for alle og enhver som af Christen
Medynk og Kierlighed noget derudi give ville.»5)
1)
Olav Bergersen: Tordenskiold.
Petter Dass: Bergensvise.
3)
Extraordinær prot. 1705-1713, fol. 134 b.
4)
Regjeringens suppl.prot. 1713.
5)
Berg. bispearkivs brevpakker 1713-1716, reg. 1, pakke 10.
2)
36
Generalkollekten blev opptatt om våren i begge riker, men gav ikke på langt
nær det ønskede resultat pga. den høye krigsstyr, som la en sterk demper på
hjertets gavmildhet. Regner man med, at over 60 nordmenn satt i slaveri i
Algier, så krevtes dertil en løsesum på ca. 50 000 rdl. dvs. anslagsvis ca. 5
millioner kr. nu for tiden. Men ikke desto mindre vakte generalkollekten håp og
glede hos fangene i Algier. En av dem skrev senere til kongen i en skrivelse av
18. aug. 1714:1) «Efter at Vi fangne til Algier nogen Tiid hafde været, fornam
Vi, at Deris May't af faderlig Mildhed hafde allernaadigst tilladt og befalet, at
Bekken for Kjerkedørene her udj Riigerne, til Sampflig Vi fangnes Udløsning
og Ranson, skulde sættis om Goddeediges Hielp -». Men ventetiden blev lang,
og håpet ebbet langsomt ut. Årene 1712, 1713, 1714 og 1715 gikk til ende, uten
at noen blev utløst av generalkollekten. Det kom av at embetsmaskineriet
arbeidet langsomt og upraktisk i hjemlandet. Saken var ofte fore i det kgl.
konseil i København, hvor de fangnes og pårørendes navn stadig nevnes: Anders
Marstrand og Malene Hansdatter, Ellef Larsen og Aase og flere av
mannskapene. Generalkollekten var omsider kommet inn til Sjællands biskop
Chr. Worm, som sikkert var en meget redelig, men lite handlekraftig mann.
Nyheten om Anders Marstrands hjemkomst må ha kommet biskopen for øre.
Han sender derfor en memorial til kongen sommeren 17142) og bad om beskjed,
a) hvorledes den innsamlede kollekt skulle fordeles mellom de 2 skip og
mannskap, b) hvem Anders Marstrands part skulle leveres til, da hverken han eller noen
på hans vegne hadde meldt seg hos biskopen for å motta penger. Og 2 år
senere, 21. juli 1716, opplyste biskoppen, «at hand aldrig har kundet
opspørge denne Mand før nu,» uaktet han måtte vite at både skip og
skipper var fra Bergen og at han bare hadde behøvd å skrive til biskop
Smed i Bergen derom.
Biskop Worms memorial blev behandlet i konseilet 18. juli 1714, og dets
beslutning kunngjort ved kgl. reskripter til biskoppen og til Slottsloven i Norge,
begge datert 1. septbr. 17143) Heri uttales at «den Collect som er indkommen,
skal deles imellem disse to Ellef Larsen og Anders Friderichsen Marstrand á
proportion, som en hver av dem har vært mandstærk og har gjort bekostning paa
sit skib med dets udrustning, og á proportion, som en hver hans Ranzon har
kostet». - Lengere var man
1)
Innlegg til Norske Tegnelser nr. 10 120.
Norske missiver: Kgl. reskript til Slottsloven i Norge, hvor bisk. Worms memorial er nevnt.
3)
Regjeringens suppl.prot. 18. juli 1714, Norske missiver 1. septbr. 1714.
2)
37
ikke kommet efter 2 års betenkninger, mens de arme fanger der nede led ondt «I
slavisk arbeide».
Januar 1714 slapp Nils Olsen, matros på «Ebenezer», fri. I en supplikk av 18.
aug. s.å.1) til kongen forteller han om sin vidunderlige redning: «Thi for 7
Maaneder leden, var ingen Remisse der af (dvs. kollekten) til ernefnte Algier
kommen; Der da alt Haab for os Arme Mennisker sluntes være ude, loed dend
grundgode Gud sin underlig Hielp dog saalidest mig troe; Een Søe Capitain
hjemmehørende udj Irland, navnlig Gregori Thalborg kom der til Stæden fra
Lævante: Med dend Samme hafde jeg nogen Tild tilforn for Matros fahret; Han
for Kjendigt /: mig angifvende jeg var Engelsk fød :/ af Christen Medlidenhet
udløste mig der fra med 100 Starling ... » Han sier videre: «en tæmmelig Capital
skal være indkommen, men hvor afblefven er Gud bekiendt ... » og ber så at
«det måtte Allernådigst tillades at ordinere de Vedkommende og dem Som for
omskrefne Bekken har Oppebaaret, og Hafver de end udj Hænder, At de fra sig
giver til min Ranson som og til min fattige Broders, der er endnu udj Barbariet,
saa meget dertil falder udj allernaadigst behag ... »
Supplikken pekte i grunnen på administrasjonens store skavank: dens
passivitet og manglende handlekraft. 3 år var gått siden katastrofen, og ennu var
ikke en eneste fange løskjøpt av kollekten. Kongen lot derfor slavekassen
gjenoppstå og organiserte den som en fast institusjon ved 3 reskripter av 12.
april 1715:2)
(1) Reskript til finansenes deputerte dvs. rentehammeret om de så kalte
lastpenger til ranççonnering av norske og danske undersåtter som blir
oppbragt til Algier eller andre steder i Tyrkiet: av hver lest av alle norske og
danske skip som seiler til Spanien, Portugal, Frankrik, Holland og England
innkasseres av tolderne 3 skilling for hver reise og innsendes til slavekassen.
(2) Reskriptet til biskopene i Norge og Danmark om de så kalte kollektpenger til
de samme fangers «løsgivelse af Tyrkiet»: bekken for kirkedørene må
utsettes overalt i begge riker, såvel i kjøpsteder som på landet, 2 ganger om
året, i Norge Mariæ Renselsesdag 2. februar og 1. juledag, i Danmark
bededagen 4. fredag efter påske og Alle-Helgens dag 1. novbr., både til
høymesse og aftensang. Den her påbudte bekken-utsettelse blev først
opphevet ved resolusjon av 5. mars 1828 som unødvendig, og dermed blev
også slavekassen opphevet.
(3) Reskriptet til de kommitterte for fangenes rançonnering dvs. slave-
1)
2)
Innlegg til Norske tegnelser nr. 10 120.
Register til A. Wessel Bergs Reskriptsaml. s. 422, hvor disse 3 reskripter er trykt.
38
kassens direktører, biskop Chr. Worm, handelsmann Abraham Kløcker og
handelsmann Hans Jørgensen Soelberg i København. Punkt 4 befaler, at de 3
direktører skal bruke de kollektpenger som blev bevilget 19. desbr. 1711 for
Morten Nicolaisen og hvorav en del er tilbake, og de kollektpenger som blev
bevilget Il. febr. 1713 for Anders Friderichsen Marstrand og Ellef Larsen - til å
løskjøpe noen av de fanger som blev oppbragt til Tyrkiet med de 2 sistes skip.
Punkt 7 sier at de utløste slaver skal ved hjemkomsten til den byen, de drog ut
fra med det oppbragte skip, melde seg for magistraten for å få sin komstattest,
som derpå skal sendes til slavekassens direktører. – Siste bestemmelse blev
senere ved reskript av 13. mars 1716 endret dithen, at alle løskjøpte slaver skulle
komme til København og melde seg for myndighetene for å få attest om sin
ankomst som bevis for direktørene.
De drivende krefter i slavekassen var de 2 handelsmenn Kløcker og Soelberg,
som hurtig satte seg i forbindelse med barbareskstatenes representanter og i
løpet av et par år fikk utløst dem alle ved kloke forhandlinger og til en rançon,
som lå betydelig under den vanlige takst
Men ennu den 24. februar 17161) opplyste slavekassenes direktører, at «Der ere
endnu i Tyrklet over 50 fanger ... » De blev imidlertid løskjøpt i løpet av
1716-1717. - Biskop Worm hadde lenge undret seg over, at Anders Marstrand
ikke hadde reist krav på bidrag av slavekassen. 2 forklaringer er tenkelige: Han
ville ikke søke bidrag av slavekassen, fordi han visste at bidrag til ham betydde
lengere slaveri for en av hans mannskap. Eller han kan ha trodd, at han, som alt
hadde fått et større bidrag av lokalkollekten, ikke var berettiget til også å få av
generalkollekten, og derfor holdt seg tilbake. - Da hans økonomiske tilstand blev
mer og mer fortvilet og han hørte at Ellef Larsen, skipperen på «Ebenezer»,
hadde oppnådd et bidrag på 636 rdl. av slavekassen, innsendte han under et
opphold i København juni 1716 en supplikk til kongen:2) «Saasom hans rancon
har kostet ham 2300 rdl. hvortil hand har soldt alt det hand ejede, og fik slet
intet, da Ellef Larsen fik dog 636 rdl.: at hand derfor noget av slave Cassen
maae bevilges.» - 14. juli 1716 behandlet Konseilet Marstrands supplikk og
avsendte derpå 2 skrivelser av samme innhold til biskop Worm i Kjøbenhavn og
til Slottsloven i Norge,3) «at I forderligst (dvs. snarest) til Os indsender Eders
aller underdanigste Erklæring om bemelte Anders Friderichsen Marstrand intet
haver faaet af samme Collect-Penge.» - Biskop Worms erklæring av 21. juli
17163) opplyste,
1)
3)
Kgl. skrivelse til Slottsloven i Norge, hvor hele reskriptet er bevart (N. riksarkiv).
2)
39
at Marstrand «for nogle Ugers Tid siden» hadde «angivet sig» hos biskopen og
«begiert» noget av kollekten, at han «aldeeles intet af fornevnte indsamlede
Collect-Penge har bekommet», at «den største deel af dem som blev fangne paa
hans skib (er) rançonnerede af denne Collect», hvorpå biskopen foreslår, at
«skal hand have noget til hielp til sin egen rançon, saa kunde hand strax nyde
halfdeelen deraf, men halfdeelen fik at bie indtil alle sclaverne vare tidløste ... »
Konseilet godkjente biskopens forslag 29. juli 17161) og underrettet slavekassens
direksjon derom 21. aug. s. å. - 27. aug. 17162) blev det i direksjonsmøte i
slavekassen «resolveret at Anders Friderichsen Marstrand skulde nyde 500 rdl.,
og paatoeg sig Mons'r Abraham Kløcker3) at lade betale til ham i Aalborg 250
rdl.», som blev utbetalt til ham 9. septbr. s. å. Mai 1717 må han atter ha vært
innom København uten å få utbetalt den andre halvparten, trolig fordi alle
fangene ennu ikke var løskjøpt. Først 12. desember 17194) fikk han utbetalt de
resterende 250 rdl. (s. 46) efter fangenskapet i Sverige.
Vi vender tilbake til Anders Marstrand, som vi forlot efter hans hjemkomst fra
Barbariet oktober 1713. Det ville ha sett mørkt ut for ham, hvis ikke hans
medborgere hadde hedret ham ved å utnevne ham til fregatcapitain efter jochum
Bull på «Commiss Fregatten Ebenezer,5) fuld Caper ... som til Cap alleene war
udrusted.» Denne stilling innehadde han i 3 år fra våren 1714-mai 1717. Han
måtte i den anledning innlevere sin skriftlige éd på at han ville overholde
kaperforordningen av 6. april 1711. Det var et høytidelig dokument, som blev
overrakt ham av presidenten i Bergen og var undertegnet av
generaladmiralløytnanten og forsynt med admiralitetets segl. Disse kaperskip
fikk store privilegier, idet de var fritatt for toll, konsumpsjon, aksise, lastpenger
og andre utgifter, og kunne derfor bli meget innbringende, hvis de ikke blev
beslaglagt til kongens tjeneste. 1 1713 hadde Bergen 11 kaperskip, hvorav 2 var
forhenværende defensjonsskip, 3 var av mindre betydning, 6 var moderne
fregatter, utrustet som «fuld caper» med 22-24 kanoner.6) Deres oppgave var å
overta de tidligere defensjonsskips rolle: å beskytte den dansk-norske skipsfart,
særlig mot svenske kapere, som herefter ikke lenger hadde så
1)
Sjællandske Tegnelser 21. aug. 1716, nr. 324, Kgl. reskript til bisk. Worm, hvor biskopens
brev av 21. juli siteres.
2)
Regjeringenssuppl.prot. 1716.
3)
Prot. over slavekassekommisjonens møter 1715-1758, Slavekassekommisjonens kopibok
1715-1721, - Sjællands stifts bispearkiv VII, s. 151, Sjællands landsarkiv s. 40 f.
4)
Slavekassekorn. kopib. 12. desbr. 1719, s. 517.
5)
Norske Tegnelser 1710-1714 (Kanselliet) XIX b, Register s. 67, nr. 420 om kaperrederne i
Bergen (N. riksark.).
6)
Extraordinær prot. 1705-1713, fol. 112, datert 28. jan. 1713.
40
fritt spill som for. Ved den beryktede «kaperistadga» av 17151) oppfordret Karl
XII «hvar och en, eho det vara månde, hederlig karl eller motsatsen, även af
utlåndsk børd, att under den svenska konnungens hägn idka kaperi på hafvet mot
alla fartyg, hvilka voro destinerade till eller ifrån af Sveriges fiender eröfrade
städer ut med Østersjöns kuster.» Karl XII's kaperi-appell trakk alle
professjonelle sjørøvere, alt utskudd av forskjellige nasjonaliteter til Nordsjøen
og Østersjøen.
Anders Marstrands fregatt «Ebenezer»2) var et ekeskip på 70 lester, bygget i
Holland 1709. Det målte 93 fot (29,50 m) i lengden, 24 fot (7,60 m) i bredden
og var 5 1/2 fot (1,75 m) «høi under skansen», og bevepnet med 22 kanoner: 18
engelske 4'pundere i glatt lag og 4 engelske 2’pundere på skansen og hadde
forøvrig «60 Musquetter, 10 Donder bøsser, 30 Pistoler, 40 enter biler, 28
Huggerter, 4-500 Kugler, 150 haand granater, 200 Knippels, krud 1300 p.» Med
denne sterkt bevepnede kaperfregatt var han nu i koffardifart de første par år.
Snart var han i franske og hollandsek havner, snart i Østersjen, snart helt oppe i
Arkangel, hvor han på fordelaktige betingelser hentet rug, byggryn og hamp.
«Den siste fart fik et stærkt opsving, da tsar Peter i 1711 tillod Bergens
kjøbmænd fra Archangel at udføre aarlig indtil 15 000 tønder korn toldfrit i
krigsaarene.»3) - Våren 1716 var han i Amsterdam, hvor han 20. mars s. å.
utstedte et gjeldsbevis til de derboende jøder Marcus og Moses Levy «for
bekommed Toback Hundrede Gylden, siger f: 100, hvilcken Summa jeg belover
at betale udj tilkommende Høst.» P.gr.a. uforutsette omstendigheter blev
summen først betalt våren 1723 til Bastian Gierding i Bergen på kreditorenes
vegne.4) Marstrand utførte tørrfisk og tran, trelast, bord og tjære o. a. - og
innførte korn, vin, speserier o. a., og til Aardals kobberverk krutt og ståltråd. Det
lyktes ham i disse 2 årene å arbeide seg oppover igjen, slik at han tilslutt eide en
«Säxte(n)dehl» (,se s. 47 a) i sitt prektige skip «Ebenezer». Da kom ulykken
atter over ham som en kastevind og la alt øde.
Slottsloven hadde 11. april 1716 gitt ordre om at 2 av Bergens fregatter skulle
«equiperis og sættis udj Seilbar Stand ... for cito og uopholdelig at nedføre de
Kongl. Intrader» til Kjøbenhavn. Magistraten i Bergen lot denne ordre gå videre
til fregattkapteinene Anders Marstrand på «Ebenezer» og Jochum Bull på
«Haabet Galey», antagelig fordi disse 2 var de yngste av de 6 fregattkapteiner i
Bergen. For så vidt var saken formelt
1)
Olav Bergersen: Viceadmiral Tordenskiold b. 1, s. 265.
Extraordinær protok. 1705-1713, fol. 12, 28. jan. 1713.
3)
Norske Tegnelser 1710-1714 (Kanselliet) XIX b., Register s. 58, nr. 215 (N. riksark.).
Bendixen i BHF skr. nr. 7, 111 12.
4)
Bergens dombok 1723, sak nr. 117.
2)
41
i orden. Men trenger en dypere inn i saken, får det hele en alvorligere karakter.
For det første må vi minnes magistratens besynderlige opptreden mot Anders
Marstrand i 1715, da den uten videre forhøyet hans dagskatt fra l/2 skilling i
1714 til 32 skilling i 1715 og derpå sendte rådstuetjenerne løs på hans hustru,
mens han selv var pa reise, med trusel om militær eksekusjon, hvis hun ikke
betalte innen 8 dager (s. 34 flg.). Hun klaget sin nød for stiftbefalingsmannen,
som harmfull gav magistraten ordre om ikke bare å stanse eksekusjonen, «men
end oc at Sollicitanten for dette ubillige paaleg aldeeles vorder befrjet.» - For det
annet visste hvert eneste menneske i Bergen at Anders Marstrand hadde mistet
skip og ladning, frihet og formue ved fangenskapet i Algier 1712-1713 og at han
var nedsyltet i gjeld til opp over ørene. - For det tredje var magistraten klar over
at skipskapteiner, som blev utkommandert til kongens tjeneste, måtte oppgi
ethvert håp om fortjeneste og prise seg lykkelige om de slapp ruinerende tap. Og
allikevel satte den Anders Marstrand på denne Uriaspost! Hvad var grunnen? Var det kanskje animositet mot en mann, som hadde mot nok til å protestere mot
magistratens ufornuftige avgjørelse i Bærenfels-saken (s. 31 flg.) og fikk
medhold av Slottsloven? Det er tenkelig, men neppe overbevisende. -- Det må
slå enhver historiker, at tiden manglet - ikke klassefølelse, for den hadde
sannelig blåst seg opp til det rene klassehovmod (les magistratens skrivelse til
Anders Marstrand av 9. novbr. 17111) - men en sosialt utviklet samfunnsånd og
ansvarsbevisst medmenneskelighet. Når biskop Worm i Kjøbenhavn og det kgl.
konsell et par år «satt på» de innsamlede summer til løskjøpelse av de fangne
nordmenn i Algler (s. 37 flg.) uten å handle, så skyldtes det i høy grad mangel
både på samfunnsånd og medmenneskelighet. For de måtte vite at fangene hver
eneste dag måtte «trælle i slavisk arbeide». Og mange andre eksempler kunne
nevnes, bl. a. Bergens magistrats lettvinte og overfladiske behandling av Anders
Marstrand, som vel formelt var i orden, men reelt førte ham for 2. gang til ruin
og «andre efter hans hiemkomst fra Barbariet hannem tilslagne uløkkelige
hændelser.» Både Anders Marstrand og Jochum Bull var klar over rekkevidden av den
ordre de hadde fått og forsøkte derfor i det lengste å sabotere ordren med støtte
av rederne, som så sine interesser truet. 3 uker gikk uten at fregattkapteinene
gjorde mine til å reise. Magistraten sendte derfor en skarp skrivelse av 6. mai
1716 til Anders Marstrand og befalte ham å lystre ordre og sette fregatten «udj
Seilbar Stand ... hvilcket hand saa hier - som hand haver sin ære og Velfærd uden nogen undschyldning eller forevending enten af ham eller hans Reedere
straxen haver at i verchistille og fuldføre.»1) For ikke å bli beskyldt for
oppsetsighet lot han
1)
Se s. 43, note 1.
42
1 tønne tjære koke til bék som en første forberedelse til fregattens utrustning
(11. mai). Samtidig ble rederne innkalt til magistraten for å avgi forklaring. Bare
4 møtte, og de erklærte seg enige med magistraten. Så blev kapteinen innkalt til
møte 15. mai og spurt om fregatten var seilklar. Han blev da nødt til å tone flagg
og svarte at «Een deel af Reederne ere Eenige udj at Fregatten bor være
følgagtig til hans Kongl. May'ts Tiæneste, mens de fleeste (ere) af andre tanker,
foregivende at deris Evne eller formue ikke kand taale det.»1) Blant de siste var
uten tvil kapteinen selv. Magistraten stilte da 100 rdl. til disposisjon for ham og
befalte ham å hyre 16 «schouere» som foruten kostpenger skulle ha 1 mark
daglig, og derpå straks avseile til Kjøbenhavn. Men flertallet av rederne
saboterte fremdeles Slottslovens og magistratens ordre. Situasjonen blev nu
farlig. Kapteinen kom under et sterkt press fra begge sider, både fra
myndighetene og fra flertallet av rederne. Han gikk en mellomvei: han lot
fregatten kjølhale, béke og forsyne med kanoner og lavetter ved bradbenken (25.
mal). De gjenstridige redere blev så innkalt til et siste møte (3. juni), hvor de
endelig bøyde seg for magistratens ultimatum, slik rederne av den andre
fregatten for hadde gjort.2)
Umiddelbart derpå gikk Anders Marstrand under seil til Kjøbenhavn med de
norske tollintrader, som kongen så lenge hadde ventet på. Slottsloven i Norge
hadde nemlig klaget over «Mangel paa Penge til Vores Armees forpleining».
Kongen svarte 30. mal 1716 at han straks skulle sende de nødvendige
pengemidler, «naar de Penge, som fra Vor Kiøbstad Bergen er forventende,
ankommer.» Anders Marstrand må ha kommet til Kjøbenhavn før 10. juni. Da fregatten var returnert til Bergen, lå det ferdig en ny «Instruks for Capitain
Anders Mastrand paa hans forehavende Reise til den Kongel. Esqvadre med
Fregatten Ebenezer», datert 11. juni 1716:3)
Punkt 1: Med de indskibede Kongel. May'ts Matroser og Mariners Transport
skal Capit. Anders Mastrand hafve nøye og vedbørlig indseende at ingen af dem
deserterer eller af tienisten forløber, Huorfor hand icke maa tillade nogen af dem
at komme i Land under vegs, førend de til den Kongel. Esqvadre ere arriverede
og for Hr. Admiralen Præsenterede.
Punkt 4: Hos Herr Admiral Gabel skal Capitalnen giøre indstendig
Ansøgning over Gunstig Assistanse og befordring at Reederied efter
Slottslovens tilsagn af Kongel. May'ts Cassa Allernaadigst maatte bevilges
1)
Bergens magistrats resolusjonsprotokol 1715-1720, fol. 22 b.
Extraordinær prot. 1713-1717, fol. 144.
3)
Bergens mag. resol.prot. 1715-1720, fol. 26 b.
2)
43
een billig Discretion till Vederlig for Fregattens Laan og Reedschabeds Slittagie.
Punkt 7: Skulle Capitain Anders Mastrand under vegs recontrere Svendske
Skibe, søger hand af ald Magt sig dennem at bemestre. Saa tilladis hannem og at
opbringe Hamburgische Lübshe og Bremishe Skilbe som ville føre Fienden
Victualier eller ammunition og videre efter Commis Reglementeds Bitudelse.
Punkt 8: Saa fremt Admiralen icke skulde behøve Fregatten lengere til
Kongel. May'ts tieniste, forføye Capitainen sig strax dermed igien paa Retour
Reisen hiem efter ... »
Viseadmiral Karl v. Cabel lå ved Larkollen i juni-juli 1716 med 7 linjeskip, 6
fregatter (bl. a. Tordenskiolds «Hvide Ørn»), 5 snauer og en del norske
skjærgårdsbåterl) for å hindre svenskene sjøverts å føre kanoner og ammunisjon
til Karl 12. som hadde oppgitt beleiringen av Akershus festning og nu lå foran
Fredriksten. Det var i disse dager Tordertskiold ødela svenske transportflåten i
Dynekilen og dermed tvang svenskekongen til å forlate Norge. - Efterat Anders
Marstrand hadde utført sitt oppdrag, må admiral v. Gabel åpenbart ha dirigert
fregattkaptein Marstrand og hans skip til Kjøbenhavn «til Kongel. May'ts
tieniste» (som det står ovfr. i punkt 8), for fra slutten av juni til ut på høsten
1716 sees Anders Marstrand å ha oppholdt seg i Danmark, sikkert efter høyere
ordre. Fredrik 4. og zar Peter hadde nemlig planlagt et alliert
dansk-norsk-russisk angrep på Skåne og trengte i den anledning det størst
mulige antall transportskip,2) og her må Anders Marstrand ha ytet verdifulle
tjenester utover sommeren og høsten 1716 ved å transportere tropper fra Jylland
og Øyene til Kjøbenhavn. Midt i september 1716 var 30 000 russere og 23 000
dansker samlet utenfor Kjøbenhavn for å gjøre landgang i Skåne. Men i oktober
trakk den russiske zar seg uventet tilbake, og foretagendet blev avlyst. Alt til
ingen nytte! Hele sommerhalvåret 1716 hadde Anders Marstrand vært i kongens
tjeneste og gått glipp av den fortjeneste som skipsfart og handel gav. Riktignok
skulle «Reederied efter Slottslovens tilsagn af Kongel. May'ts Cassa
Allernaadigst ... bevilges een billig Discretion til Vederlig for Fregattens Laan
og Reedschabeds Slittagie» (Instrux punkt 4 ovfr.), men i utrykket «Discretion»
antydes nærmest en minimal erstatning som passende. Den oppfatning hadde
festnet seg hos norske skippere og hos de 2 fregattkapteiner i Bergen, at
«Kongel. May'ts Tieneste» så langt fra å bety «fortjeneste», heller betydde å bli
utnyttet. Derfor denne seige motstand mot Tordenskiold,
1)
2)
0. Bergersen: Tordenskiold s. 589, 591, 592, 612, 616, 624.
Kgl. forordn. til Slottsloven 3. juli 1716.
44
som sommeren 1716 hadde fått ordre av kongen om å hyre flest mulige
transportskip i Norge til den planlagte landgang i Skåne.1) Noen skippere nektet
bent frem å lystre, andre skyldte på havari eller reparasjoner som grunn til at de
ikke kunne delta i troppetransporten. Tordenskiold tordnet og lynte og truet med
alskens straffer, før de adlød.
Det er neppe for sterkt sagt, at det økonomiske overskudd Anders Marstrand
hadde opparbeidet seg 1 1714-15, gikk tapt i 1716. Han «Midste hans timmelig
Velferdt», som det heter i skattelistene, samtidig som hans yngste 6-årige datter
Karen døde (1716 17 /2)- - Men ett gode førte hans opphold i Danmark med seg.
Nøden drev ham til å søke om bidrag av Slavekassen. Som før nevnt (s. 40) fikk
han refundert 500 rdl. av sin rançon, hvorav 250 rdl. blev utbetalt ham i Aalborg
9. septb. 1716, resten 12. desbr. 1719 i Kjøbenhavn (s. 40).
1. februar 1717 lot han sitt skip kjølhale og utruste til årets reiser, og ut på
våren gikk han i koffardifart til Danzig. Av de 22 kanoner Ebenezer hadde,
fjernet han 6 kanoner som hver veide
l 2/3 lest eller 3705 kg og øket derved skipets drektighet fra 70 til 80 lester (se s.
65). Foruten det vanlige mannskap medfulgte som passasjer den unge Abraham
Forman, en brorsønn av den rike bergenseren Mads Forman. Fregatten slapp
forbi de svenske kapere i Østersjøen og kom lykkelig frem til Danzig, hvor det
la seg for anker ute på reden.2) Den 26. mai 1717, mens mannskapet var travelt
opptatt med å laste inn rug, hvete og hamp fra de flatbunnete bordingskip som
kunne gå helt inn til bryggene i Danzig, kom plutselig 3 svenske krigsskip inn
på reden for fulle seil og gjorde et rikt bytte: først 2 norske skip,
koffardifregatten «Ebenezer» fra Bergen med 16 kanoner under kaptein Anders
Marstrand, så snauen «jægeren» fra Langesund med 4 kanoner under kaptein
Clas Hermansen Grubbe, endelig en lybsk galiot som skulle til Kjøbenhavn
«med trævirke». - Den svenske flåteavdeling bestod av fregattene «Illerim» med
kommandør Karl Gustaf Ulrich som eskadresjef, «Jaramas» under kommandør
«Siøstierna» og «Svarta Ørn» under kommandør Umbehaven. På hjemreisen til
Sverige oppbragte de også en skotsk pink, lastet med sild (6. juni). –
1)
0. Bergersen: Tordenskiold s. 648, 652 o. a. st.
Den følg. skildring av begivenhetene (episoden på Danziger red, fangenskapet i Sverige,
mannskapets og fregattens skjebne o. a.) er et kort utdrag av et rikt arkivmateriale i svensk
riksarkivs krigshistoriske avdeling og Kalmar kanslis journal i Vadstena landsarkiv, hvor
særlig merkes Anders Marstrands supplikk av 22. aug. 1717, skrivelser til og fra
admiralitetskollegiet, bl. a. til kongen, landshøvdingene Banér, De la Gardi og Mørner og
deres svar, skrivelse fra kommandørene Siøstierna og Umbehaven, øversteløytnant
Anckarfiell o. a., kommissarien Johan Berg i Kalmar. Videre admiral.kollegiets dommer og
akter 1717-1718, varvskontoret, inventarieførteckninger 1717, orlogsflottens till- og
avtagande fra 1691 o. m. a.
2)
45
Episoden på Danzig red 1717 fortoner seg ved første blikk som en tilfeldig
hendelse. Men sett i politisk perspektiv kommer andre momenter inn i bildet,
som gjør det sannsynlig at de svenske krigsskips komme i rette øyeblikk nok
ikke var så tilfeldig, men et avtalt spill. I 1716 hadde zar Peter beskyldt Danzig
for «Anhänglichkeit und Verbindung mit Schweden» og erklært at han ikke ville
betrakte Danzig som «ein Mitglied der Republik Polen», men som «ein
schwedischer Bundesgenosse». Episoden i 1717 synes unektelig å gi ham rett. Men Anders Marstrand kan ikke ha hatt den fjerneste anelse om Danzigs
tvetydige politikk. Av innberetninger til det danske admiralitet vet vi dessuten at
ingen dansk-norske orlogsfartøyer krysset utenfor Danzig sommeren 1717, som
de hadde gjort årene for. Heller ikke denne forandring i det sjømilitære program
kan Anders Marstrand ha kjent til. Han følte seg trygg og tok derfor med seg på
reisen sin 13-årige sønn Anders og hans jevnaldrende kamerat Eilert Hermansen
Garbo som apprentis for å lære dem opp i godt sjømannskap. Arkivene i
Danmark, Polen og Danzig har ikke et ord om affæren, fordi Danmark nettopp
på denne tid tilfeldigvis hverken hadde noen kommissær i Danzig eller noen
envoyé i Warszawa. I Bergens arkiver er episoden omtalt løselig i
skatteprotokollen ut fra et økonomisk og medmenneskelig syn1) De svenske
arkiver har derimot utførlige beretninger om skip og mannskap. Omkring 8. juni kom de svenske fregatter med sine 4 priser til Slite på
nordøstsiden av Gotland, hvor de overleverte de 4 skip og mannskaper til
«øverløjtnant» Jacob Anckarfiell på brigantinen «Göja» som skulle «med førsta
gynnsamma vind føra dem til Kalmar.» Det var svært ubeleilig for Anckarsfiell
å få ansvaret for så mange fanger «efter han intet är försedd med tillräckelig
Proviant, hwaraf de kunne underhållas». Det var derfor fanger som heller ønsket
seg døden enn «av hunger ... aldeles gå under og forsmekte», og som ba om
«miskunnhet ... at vi ei av hunger måtte forsmekte og dø,» 11. juni er
Anckarfiell under seil, men må pga. storm søke nødhavn ved Lutterhorn på
Färø, en øy utenfor nordspissen av Gotland, hvor han ligger værfast til ca. 21.
juni. Her fikk Anckarfiell høre at den svenske fregatten «Illerim» med
kommandør Ulrich og mannskap, som hadde skilt lag med de 2 andre fregattene
for å seile på vestsiden av Gotland, var blitt erobret av engelske orlogsskip ved
Carlsö, 1/2 mil vest for Gotland. Høk over høk! Anckarfiell som hadde tenkt å
seile rett vest til Västervik, blev nødt til å velge en nordligere rute mot «de
svenska skären» og landet 22. juni i Herrhamra ved Landsort. Og først 12. juli
kom han med priser og fanger til Västervik og overleverte
1)
Bergens skattelister og Bergens magistrats resolusjonsprot. 1715-1720, fol. 98 b.
46
2 II (1) Anders Fredrichsen Alarstrand
fangene foreløbig til magistraten. 16. juli sendte det svenske
admiralitetskollegium en skrivelse til greve generalmajor og landshøvding
Adam Karl De la Gardie om «att desse Fångar jämte det de efter wahnligheten
underhållas äfwen warda noga bevakade («måtte bli nøye bevoktet») och till den
ort förde, som Herr Landshøfdingen och General Majoren bäst finner ... » Og da
overløytnant Anckarfiell skulle videre til Kalmar, sendte landshøvdingen fa
ngene videre med ham til denne by omkr. 23. juli. Her blev kaptein Anders
Marstrand, sønnen Anders og hans jevnaldrende kamerat Eilert (Illert)
Hermansen Garbo skilt ut fra de andre fangene og ført 10- 12 mil inn i Sverige
mot vest til Växjø, som ligger på sydsiden av Helgasjön. Dit kom fangene 31.
juli 1717. Her residerte greve generalmajor Axel Banér som landshøvding over
Kronoberg län. 3 uker efter sin ankomst sendte kaptein Marstrand en supplikk til
landshøvdingen, datert 22. august 1717, skrevet av en svenske i svensk stil og
undertegnet «Anders Mastrand af Prisen Ebbenezar från Bergen». Dette viktige
slektsdokument oppbevares i Vadstena landsarkiv. Det er på 4 foliosider og
inenholder foruten opplysninger om Marstrands slekt en søknad som faller i 3
avsnitt:
1) Han klager først over at han selv og hans 2 barn var blitt fratatt alt de
eide «och allenast gifwit med hwad iag och mina barn på Kroppen ägde ... hwar
igenom iag fast äländigare är blefwen än om mig med barnen lifwet utj een Hast
hade berøfwat wort» ... Og videre: ... som iag warken før min egen Person eller
mina 2ne barn, sedan 23. Julij då wij gek ifrån Westervijk, utj underhåld. åtniutit
mehr än 9 øre Srmt (svensk riksmynt) eij heller nu af mig sielf har något, hwaraf
iag med de mina Fångar nu kunda Subsistera och lefwa ... », så ber han om
«miskundsamheet emot mig och dhe mina Fångna barn, att wlj elj af Hunger
måtte f,örsmäckta och döö, utan i nåde Låta os undfå dhe Traktamenter, Hans
Kgl. M:t af Sverige Låter de på andra orter warande olyckelige Fångne att
niuta.» - Som offiser - om enn ikke i orlogsflåten, så dog i den bevepnede
koffardi- og kaperflåte - hadde Anders Marstrand ikke arbeidsplikt i
krigsfangenskapet. Fangerasjonen blev vel derfor skåret ned til det rene
eksistensminimum for å presse ham til å be om arbeide mot løfte om lønn og
økede matrasjoner for ham og de 2 barn. Da han blev løslatt i oktober 1719,
hadde han spart sammen 90 «Mynttecken» av de beryktede «nödmynter» som
Karl X11's statsminister von Goertz hadde satt i omløp og som efter Karl XII's
fall i desbr. 1718 og v. Goertz' henrettelse i februar 1719 var praktisk talt
verdiløse.
2) Dernest ber han om at hans 2 barn må bli frigitt og hjemsendt, da de
begge er under den lovlige alder: «Desutan underkastar iag H(ögwelbårne) Hr.
Grefwe Gen: Major och Landzhöfdingens höga omdömme,
47
2 11 (1) Anders Fredrichsen Marstrand
huru ringe Hans Kgl. May't af Swerige kan wara bekient der med at desse mina
Fattiga barn, som ey till sina Laga ålder (lovlige alder) komne äro, och ey
Dannemark, fast mindre Swerje någon Tienst eller Skada kunde giöra, här som
fångar hållas ... » Han ber så landshøvdingen gjøre forestilling «antigen till Hans
Kongl. May't eller Hans Hög Grefwelig Exell'ce Kgl. Rådet Högwelb: Hr.
Grefiven (Karl Gustaf) Mörner» om de 2 barn. At denne bønn delvis blev
imøtekommet, kan vi slutte av flg. kjennsgjerninger: a) Den unge bergenser
Abraham Forman var blitt løskjøpt av sin slekt og skulle reise hjem til Bergen på
nyåret 1718,-- b) Uaktet han hadde sittet i en ganske annen fangeleir, var han
blitt hentet til Växsjö, åpenbart i en bestemt hensikt. Her sees han å ha gått til
alters sammen med Anders Marstrand i byens domkirke 5. januar 1718,- - c) Da
fangelistene ved krigens slutt i 1719 bare oppførte fregattkaptein Anders
Marstrand og skipspoiken Eilert Hermansen Garbo, må vi dra den slutning at
kapteinens sønn Anders Marstrand kom tilbake til Bergen på nyåret 1718
sammen med Abraham Forman.
3) Kaptein Marstrand søker endelig om å bli overflyttet til Göteborg, og
da «twiflar iag ey medmindre (= at) iag der af mine bekånter fingo till mitt
Lifsuppehålle Credit, sampt genom Höga frånnars nåde och ynnest torde med
fordersomheet (= hast) till utväxling åkomma i Consideration.» - Da
landshøvding Axel Banér 6. septbr. 1717 kvitterte for mottagelsen av «Capitain
Anders Marstrandh» og de 2 barn «som d. 31. juli nästledne från Calmar till
Wexiö ankommit» skrev han videre: «... Och som denna Capitain högelig
beklager sin stora fattigdomb ... att intet (är) till Lifs uppehålle för sig og sine
Barn medh anhållande att få komma till Giöteborg därest han har sin Slächt,
men uppå all wijdrig händelse att dess barn måtte ifrån denna arresten af nåder
entledigas ... » - Da det svenske admiralitetskollegium hadde gitt ordre om «at
desse Fångar ... åfwen warda noga bewakade», blev Anders Marstrand sikkert
ikke overflyttet til Göteborg. Men det er påfallende at han blev skilt fra sitt
mannskap og ført til landshøvdingen Axel Banérs residensby, hvad derimot ikke
var tilfellet med kaptein Clas Hermansen Grubbe. Forklaringen tør kanskje
være, som 0.Bergersen opplyser i Tordenskiold s. 812, 843: «Karl XII hadde
utstedt en forordning om at folk som blev tatt til fange - om de så bare var født i
det daværende Sverige - uomgjengelig skulle skytes,» en skjebne som skal ha
rammet flere den gang. Anders Marstrand var født i Båhuslen. Det er forståelig
at man helst saboterte slike ordre fra en konge som ved sin kaperistadga av 1715
og ved denne forordning hadde satt seg ut over alle menneskelige hensyn.
Da kaptein Marstrand i slutten av juli 1717 skiltes fra skip og mannskap i
Kalmar, blev Ebenezers last av korn og hamp solgt på åpen auksjon
48
i denne by 20. august s. å. Her blev «Ebenezer» nøye undersøkt og drektigheten
oppgitt til 80 lester. Anckarfiell seilte videre 10. aug. med de 4 priser til
Karlskrona, som var hans bestemmelsessted. Admiralitetskollegiet rettet i en
skrivelse av 26. aug. en forespørsel til kongen, «om icke den ved Danzig tagne
... fregatten Ebenetzer till en brännare kunde få apteras ... » Kongen godtok
forslaget 7. oktbr. 1717, og under resten av krigen gjorde Ebenezer tjeneste som
branner, et skip fylt med brennbare saker, som kunne sendes midt inn blant
fiendtlige skip under kamp for å sette dem i brann. Efter krigen omtales
Ebenezer i en fartØysfortegnelse: «warit brandere, brandtygen bortrifrie och nu
fregatt igjen», dvs. orlogsfregatt med en besetning på 112 mann efter
«generalförslag» av 4. juli 1720. Våren 1719 blev det innledet forhandlinger i Stockholm om utveksling av
krigsfanger. De gav et gunstig resultat, og 11. juni s. å. blev «uppå hennes
Kongl. Maystäts (Ulrikke Eleonores) Allernådigste Befallning» 312 militære og
sivile personer ført til samleleiren Salt(bod-)backen på Nordby i Hogdal sogn
ved Svinesund for å «öfwerlewereras, sedan dhe ... vederbörligen münstrade
blefwe.»1) De fleste i denne listen er bare nevnt ved navn og stilling (f. eks.
«skipspoiken Ellert Garboh»), enkelte med sparsomme opplysninger, mens
Anders Marstrand finnes omtalt med overraskende mange opplysninger:
«Confordie Capitain Anders Marstrander, hemma i Bergen, tagen af
Commendieur Ulrik från Carlscrona, der han förde en Fregatt som var lasted
med roug, hvete och hampa; utj detta skiepp hade han 1 «Säxte(n)dehl,2) såg
varit förmögen Man, har nu 90 Mynttecken.» - Men krigsfangene måtte ennu
vente flere måneder på sin frihet, takket være Fredrich IV’s skinnangrep på
Båhuslen 20. juli, som gjorde det nødvendig å flytte samleleiren til Syd-Sverige,
trolig til Kalmar eller Karlskrona. Først i oktbr. 1719 slapp Anders Marstrand fri
efter henved 2 1/2 års fangenskap, noen uker før våpenstillstanden trådte i kraft.
22. oktbr. s. å. var han i Travemünde,3) en by ved utløpet av
1)
Svensk riksark.: Handlingar rörande Nordiska Kriget XXXVI. f. St. Nord. Kr. 171. Svenska
och danska fangar 4. Strödda Handl. 1716-1718. 1 denne pakken et legg m. omslag
«1716-1718» og her ligger atter «Rulla för de Kungl. Danska och Norska Krigsfångar,
hvilcke ... till Norby d. 11. juni anförde ere att ved Saltbobacken öfverleveras, sedan dhe ...
vederbörligen münstrade blefve ... »
2)
1 Säxtedehl må enten være Sjättedehl eller Säxtendehl, tydeligvis en hørselfeil av skriveren.
At den ruinerte Anders Marstrand skulle ha kunnet oppkjøpe 1/6 av dette prektige skip, selv
om flere av partsrederne kanskje ville selge sine skipsparter til underpris efter det
tapsbringende år 1716 i kongens tjeneste synes lite rimelig. Det rimeligste er uten tvil 1/16, og
selv det var godt gjort av A. Marstrand.
3)
Protokoll over slavekassekommisjonens møter 1715-1758, 15. novbr. 1719. Sjæll. bispeark.
VIL
49
Lübeckfjorden. Herfra sendte han en søknad til slavekassen i København,
adressert til Abraham Kløcker, om å få utbetalt siste halvpart av de 500 rdl. som
var blitt lovet ham i 1716. I slavekassens direksjonsmøte 15. novbr. blev hans
søknad innvilget, og 12. desbr. s. å. blev 250 rdl. utbetalt ham. Og før julen 1719
må han da ha kommet hjem til Bergen.
Her stod det ille til. Hans hus i Strandgaten var leiet bort til fremmede, og om
hans hustru Malene Hansdatter heter det i krigsstyren: «Quinden flöt paa landet
for hennes ringe vilchor.» I skatteligningen finnes hun oppført i 1717 uten skatt,
i 1718 og 1719 nevnes hun ikke, fordi hun hadde leid huset bort og flyttet ut på
landet. Hun hadde i sannhet grunn til å minnes
Dorothea Engelbrechtsdatters vemodige ord:
Velfarten er borte, vi sitter beklemt
Af Lykken forglemt
Af Lykken forglemt ...
hvis da livets prosa tillot henne å tenke på poesien. For «den daglige
underholdning falder mig tung noch at forschaffe mine smaa Børn,» ikke minst
fordi det inntraff uår og dyrtid i årene 1717-19. Så var det på ny å bygge opp hvad krigens ulykker og en ublid skjebne hadde
ødelagt av forhåpninger og livslykke. Anders og Malene flyttet atter inn i sitt
hus i Strandgaten og kunne igjen innta sin faste plass i Nykirkens kirkestoler,
som de hadde hatt i en årrekke. I det ytre var alt som før. Men pantobligasjoner,
økonomiske bekymringer og regninger fra gamle velmaktsdager kunne de ikke
godt løpe fra. Blant de mange som ikke hadde betalt stolleien i Nykirken på
mange år, var også Anders med 2 mark pr. år, og Malene med 1 1/2 mark. Ved
dom mellom Nykirkens patroner og Anders og Malene Marstrand blev de dømt
til å betale for de siste 11 år.
Skjønt Marstrand nu var en mann på 50 år, fortsatte han sine reiser som
skipper i 3 år til, fra 1720-22. Skipets navn er ukjent, men har sannsynligvis
vært «De Welfalirt van Bergen». For da Anders begav sjøen 1722, ser det ut til
at han fikk avløsning av sin eldste 23-årige sønn Fredrich som nevnes som
skipper fra 1723. 25.jan. 1731 får vi vite at skipet het «De Welfalirt van
Bergen» og målte 66-72 lester. 1 1746 blev dette skipet avløst av et mindre skip
«De Welfahrt» på 47 lester og dette igjen av et enda mindre skip, som også het
«De Welfahrt», på 26 lester fra 1755-1772. I 3 generasjoner het altså de skip,
som Anders Marstrand, hans sønn Fredrich og sønnesønn Anders var skipere på,
«De Welfahrt». På bakgrunn av de svære ulykker som hadde rammet Anders
Marstrand
1)
Slavekassekom. kopibok 1715-17211 Sjæll. bispeark. VII, s. 151, 517.
50
II (1) Anders Fredrichsen Marstrand
med fangenskap og ruin, er det mulig at det foreligger overtro i form av
ordbesvergelse i navnet «De Welfahrt», som vel skulle holde onde makter borte
og atter føre ham til lykke og «velferd». Det er naturlig at Anders Marstrand med sine rike erfaringer til sjøs må ha
vært en sjømann, hvis råd man gjerne innhentet. Snart besiktiget han på
anmodning skip, som var skadet av stormen, snart søkte han om attest for skip
som skulle på langfart. Endelig gav han på anmodning av «de 16 mænd» i
Bergen en egenhendig skildring1) av «hvis fare han paa sine reiser af fattelse
paa døgtige lodser har maatt udstaae.» Hans enkle beretning må sees i
sammenheng med organiseringen av Norges losvesen ved lov av 29. april 1720.
Hans opplevelser under en forrykende høststorm utenfor Udsir gir et interessant
tidsbilde:
«Anno 1720 d. 23 Octobr. om Morgenen Da Dagen ankom for falt jeg lige i
mellem Udsier og Schudesnæs landet, Seylede saa nær under Udsier at jeg
kunde bescyde Landet med et Cannonschud. Da tenckte jeg vesselig at faa Loss
om bor. Jeg hengete min giøs udj Bosans2) vantet og gav Mitte Store seyel op i
dend tancke at forvagete (dvs. vente på?) dend Lodz som skulde komme, men
som jeg ingen fick, og der var ingen Raad Paa nogen side at af læge valere3) og
tenckte umueliget at Conservere vores Liv langt mindre mit schib, maatte saa i
dend Nød paa Gudz barmhiertighed Due (dvs. duve) Paa landet over
brendingene hen som var alle vægne om mig besat. Dog Gud være loved vi kom
dog imod for Haabning Ind Paa Een ubekjent Stæd og lod 2de Anckere falde
men drev aligevel imod Een Klepe fick Stor Skade og havde nær mist mit Skib,
da kom der bønder ombord og jeg Spurde dem ad hvorforre de ikke kom mig
imøde, men de med Latter Svarede, «skulde vi være saa underlig og hente Eder
af Søen og hielpe Eder ind i Havnen og siden lade de faste Lodser komme og
tage os brødet ud af munden,» de som ingen lunde vel kort at sige giøre sig
umage at farre af deris Stue før Skibene kommer ind til dem et Canon schud
eller lengere fra havnen, at dette er Sandhed kand Jeg med Eed Præstere,»
Bergen d. 20. Julij 1722
Anders Mastrand.
Som skipper var Anders Marstrand fritatt fra «at giøre og give al Borgerlig og
Byens Tyngde (Krist. Vs Norske Lov 3-3-2). Men efterat han hadde begitt sjøen
høsten 1722, måtte han i 1722 efter loven 3-4-10
1)
Bergens attestbøker 23. juli 1722, nr. 4.
bosan = mesan, neppe påvist før i norsk.
3)
valere, trolig skrivefeil for valen: å avlegge valen = å legge bort fra kysten. SmIgn. flg.
uttrykk i 1733, nevnt i Berg. Hist. Foren. skr. nr. 8, Bendixen s. 12: «søge Vallen» -«due
Vallen om» - «holde under Vallen» - «Storm af en Leger-Wall» - og her: «avlegge Vallen»
(legge/styre bort fra kysten. 2)
51
tre inn i borgermilitsen som borgervakt i sin venn stadscapitain Mads Formans
distrikt 7.-9. rode. Året efter døde han og blev begravet 1724 27/9 NK. På ham
passer Ambrosius Stubs sjømannssalme:
Hvad vinnes på verdens det villsomme hav?
Akk, tusene farer i skummende kav!
Man vet kun to havne
Vel kjente av navne
Den ene vår vugge, den annen vår grav.
Fra vuggen til graven må krysses omkring
Blant håpets og fryktens de stridige ting.
Snart vipper vi oppe
På bølgenes toppe,
Snart nærmes vi grunnen i flyvende spring.
Dit forsyn, o Fader, det fører oss frem
Det styrer så sikkert, hvor sjøen er slem.
Din nåde alene
Kan frelse forlene,
Så over det villsomme hav vi når hjem
.
Et virksomt og eventyrlig liv var avsluttet. Det begynte med rike forhåpninger
og endte med dype skuffelser. Men så levde han også i en tid, da nesten hele
Europa var innviklet i svære kriger, som gjaldt hele rikers eksistens. Under slike
forhold blev vår skipsfart knust og mangen skippers liv og lykke med den. De
stod på ytterste forpost og gjorde sin plikt, så langt evner og vilje rakk. Livet
blev for dem en lokkende, men farlig chanseseilas i lykkens lunefulle vind.
Anders Marstrand seilte dristigere enn de fleste og hadde lenge medbør: i løpet
av få år blev han en av Bergens større skattytere og «lefde i god tilstand»
sammen med hustru og barn i sitt hus i Strandgaten. Men så kom ulykken
plutselig over ham som en kastevind og la alt øde, da han i tillit til lykken våget
det dumdristige. Og fra nu av fulgte ulykken alltid i hans kjølvand, hvis man
ikke heller skal sil at ulykken forfulgte ham: han mistet sin frihet i 3 1/2 år og
«sin timmelig Velferdt» for alltid. Selv skattelistene nevner dette til hans
unnskyldning: «... formedelst andre ... hannem tilslagne uløkkelige hændelser ...
har hand alt siden ej kundet komme noget for sig igjen.»1) Ved skifteoppgjøret
15. novbr. 1724 blev «formedelst Boets slette tilstand intet at arve, saa at de
mindst berettigede Creditorer tok Skade.» - Med sin hustru Malene Hansdatter
hadde han 8 barn, hvorav 3 døde i barnealderen og 5 vokste opp. De 6, vi
kjenner navnene på er:
1)
Berg. magistrats krigsstyreregnsk. 1712, - bilag nr. 10, datert 4. mars 1718.
52
3 II (2) Dorte Fredrichsdtr. Marstrand
1) Fredrich * 1699 † 1755 - 2) Berte * 1701 † 1761 - 3) Anders * 1703 †
1760-årene 4) Hans * 1706-1731? - 5) Lars * 1708 † 1767 - 6) Karen *1710 † 1716.
1
3 II (2)
Dorte Fredrichsdatter Marstrand(er) - f. ca. 1673 i
eller omegn, † julen 1747 29 /12 NK Bergen.311(2)
Marstrand
Dorte (Dorethe, Dorothea) og hennes mor Børta Fredrichs blev tilbake i
Marstrand, da Anders i 8 års alderen reiste til Bergen sammen med sin morbror
høsten 1679. Efter den skånske krig var det hårde tider i Sverige, ikke minst i
Marstrand som krigsherjet by. Her levet mor og datter i stor fattigdom som så
mange andre efter krigen. Hun nevnes aldri ved navn i byens manntallslister,
bare som «datter» sammen med sin mor i 1692, 1695 og 1698. Siste år omtales
moren som sykelig og datteren som betalende for seg. Da broren Anders i Bergen kjøpte hus i Strandgaten 29. juli 1698, fikk han
plass nok og hentet mor og søster til Bergen, hvor moren døde i sønnens hus
april 1700. Søsteren synes ikke å ha bodd hos sin bror og har vel da hatt et eller
annet yrke i Bergen. De 2 søskens livsskjebne artet seg vidt forskjellig: Anders
vokste opp i et romslig miliø i Bergen med rike utviklingsbetingelser, mens
Dorte tilbragte sin barndom og ungdom i Marstrand under kummerlige forhold,
som preget henne for resten av livet.
Hun er sannsynligvis identisk med «Anders Marstrands Søster», hvis barn blev
begravet på Nykirkens kirkegard 10. jan. 1703. Nu levet det riktignok 2 personer
av dette navn i Bergen dengang: Anders Fredrichsen Marstrand som var vel
kjent, og den lite kjente Anders Jensen Marstrand, som neppe hadde noen søster,
så vidt vi vet. Efter den form begivenheten har fått i kirkeboken, synes barnet å
ha vært illegitimt, men det er også tenkelig at hennes eventuelle ektemann kan
ha vært død og glemt, og at presten så har innført henne i kirkeboken som søster
til den vel kjente skipper Anders Marstrand.
Omkr. 1710-11 blev hun gift 1. gang med båtsmann Abraham Rasmussen (†
sommeren 1718), enkemann efter Maren Henrichsdtr. (skifte 25. mai 1709), som
han hadde 2 sønner med: Rasmus f. 1698 og Jacob f. 1703. Med Dorte hadde
han ingen barn. Anders må ha hjulpet dem økonomisk. For i skiftet av 24.
septbr. 1718 efter Abrahams død gjorde Malene Hansdtr. på vegne av sin mann,
som da var krigsfange i Sverige, fordring på 70 rdl. i boet, en ganske stor sum
dengang.
53
3 II (2) Dorte Fredrichsdtr. Marstrand
Ennu engang trådte hun inn i den hellige ektestand, og nu med fløttmann
Halvor Olsen: «7de Decembr. 1721 NK blev Halvor Olsen og Dorethe
Friderichsdatter copulerede i Froeprædicken.» - Ludvig Holberg gir en levende
skildring av fløttmennene i Bergen:l) « ... det er fast ligesom udi Venedig, at de
fleeste Visiter saa vel af Mand-Folk som Qvinder; giøres til Baads, saasom man
meget hastigere over Vandet kand komme fra den eene Side af Bergen til den
anden; og bekymrer man sig ikke om videre, end, naar man har klædet og pyntet
sig, at gaae ned paa Broen fra sit Huiis, og raabe: Fløtt. Thi saa snart det er
skeed, seer man de Bergenske Gondoliers eller Fløttmænd at kaproe med
hinanden for at komme først, og nyder den, der ligger nærinest ved Haanden,
eller stærkest kand roe, Fragten, som gemeenligen ere 2 Skill.»
Dorte døde julen 1747 i Bergen. Ved proklama 26. jan. 1748 og skiftet 1.
oktbr. s.å. gaves flg. viktige opplysninger: «afg(angne) Dorothea Friderichsdtr.
Marstrander (var) Halvor Olsen fløtmands Hustrue» -2) dend salig Kones
Broder (var) Anders Marstrand» - 3) de bodde i et lite hus i Strangehagen på
Nordnes - 4) boet gav et lite overskudd, som blev delt mellem enkemannen og
Anders Marstrands barn, hvorav bare Lars var til stede og undertegnet. Halvor
Olsen døde vinteren 1749-50.
Dortes ulykke 1702-03 og hennes senere giftermål først med en båtsmann, så
med en fløtmann hadde satt henne utenfor brorens omgangskrets i datidens
utpregede klassemiljø. Hun stod derfor aldri fadder til noen av Anders' barn eller
barnebarn.
1)
Holdberg: Berg. beskrivelse.
54
Tunge tider fra 1724 til 1756.
3. generasjon vokset opp i slagskyggen av den store nordiske krig og fikk føle
dens lammende eftervirkninger gjennom et helt livs strev i små kår. Den
økonomiske depresjon kvalte all foretaksomhet, folk levet på ressursene,
formuene skrumpet inn og forsvant, og gjelden økte. «All Negotie ligger saa
godt som nede,» uttalte Norges statholder grev Christian Rantzau i 1737.1) I en
skrivelse til kongen av 25. jan. 17362) skildret Bergens magistrat situasjonen i
mørke farver: «Den største Del af Indbyggerne kan ikke hjælpe sig uden andres
Forskud, og tildels med udenlandsk Credit ... Byens Borgere har ikke nogen
synderlig UdenrigsNegotie ... Udførelsen sker mest gjennom Udenrigs
Kjøbmænd og med fremmede Skibe.» Magistraten gjentok derfor i
overensstemmelse med merkantilismens prinsipper kravet av 1729 om en norsk
navigasjonsakt i likhet med den engelske navigasjonsakt av 1651 og den
svenske produktplakat av 1726 og tilføyde: «Det nemlig, som ødelægger
Bergens egen Handel, er den sterke Fart, som de engelske og hollandske har paa
Byen med andre Landes Produkter og deriblandt det vigtigste, spansk og fransk
Salt.»3)
Kongen avslog Bergenskjøpmennenes søknad og lot fremdeles Holland og
England fortsette sin innbringende fraktfart på Norge med spansk og fransk salt i
henhold til tidligere handelstraktater, som gav dem en privilegert stilling på
Norges bekostning. Norge blev behandlet som en koloni. Finnmarkshandelen
blev overført fra Bergen til København i 1729, og noen år efter kom den
beryktede forordning av 1735, som gav de jyske godseiere monopol på å utføre
dansk korn (og da naturligvis av sletteste kvalitet) med danske skip til det
søndenfjellske Norge til ubotelig skade for vårt land. Tusener av nordmenn døde
av hunger i uårene 1740-42, fordi Danmark ikke hadde korn nok til utførsel i
dyrtiden. Allikevel var det forbudt for norske skip å kjøpe korn utenlands: de
måtte seile hjem
1)
BHF nr. 7 s. 15.
1.c. s. 19, 23.
3)
1.c. s. 19.
2)
55
3. generasjon i Bergen
med tomme lasterom. Og da de oftest måtte gå i ballast fra Holland og Sverige,
og salthandelen på Pyreneerhalvøya og Frankrike som nevnt var i hendene på
England og Holland, holdt norsk skipsfart på å lide kvelningsdøden. Bergens
koffardiflåte gikk tilbake fra 146 skip på 10 953 lester i 1698 til 75 skip på 3018
lester i 17351) og sank ytterligere til 63 skip på ca. 2500 lester i 1766, altså en
tilbakegang på ca. 57 % i antall og hele 76 ¾ % i lester. Bergens skipsfart var
lammet av den verste trengselstid i dens historie: «... Borgernes Skibe, som har
maattet ligge stille, er nu saa forringet, at Byen i Drægtighed og Antall kun eier
1/3 mod tidligere, og Søfolket af Mangel paa Arbeide er flygtet fra Landet, saa
det er vanskeligt at forsyne de smaa og faa Skibe, Byen har.»2) Antallet av
sjøfolk må ha gått tilsvarende tilbake med 60-70%. Noen av dem fant vel et
annet yrke som Lars Marstrander (nr. 10), som blev engelsk kommissjonær i
Bergen, mens andre søkte utenlands som Anders Marstrander (nr. 8) for aldri
mer å vende hjem. Tilbakegangen av Bergens koffardiflåte skyldtes vesentlig 2
årsaker: 1) Nedgangen i antall av skip skyldtes mest forlis, og svenske og
«tyrkiske» kaperier under den nordiske krig, - 2) Den store nedgang i skipenes
størrelse hadde utelukkende sin årsak i merkantilismens krasse nasjonalegoisme
og Danmarks kyniske tilsidesettelse av Norges interesser, som gjorde at norske
skip altfor ofte måtte gå hjem med tomme lasterom. Under slike forhold blev
store skip med stort mannskap for kostbare, mens de små skip med lite
mannskap ennu kunne gi utbytte, om enn magert. - Hertil kom at de norske
hovedprodukter fisk og trelast måtte selges til ren spottpris, 50-75% under
prisnivået omkr. 1700.3) - De eneste lyspunkter i mørket var tollforordningene i
1732 og 1733 som nedsatte tollen på flere importartikler og innrømmet Bergen
og noen andre byer opplagsfrihet for viktige varer, bl. a. de 4 specics: salt, vin,
brennevin og tobakk, når de blev hjemført på norske skip. Langsom fremgang i
handelen kan spores i 1740-årene og øker jevnt efter 1750. –
1
4 III (1)
... Marstrander * 1696-1698 †1698 9/6 NK, se nr. 5.
1)
1.e. 18, 24.
1.c. 27.
3)
1.c. 17.
2)
56
6 III (3) Fredrich Marstrand(er)
2
5 III (2)
2
5
III
(3)
.
12-21
---- Marstrander * 1696-1698 † 1698 9 /5, NK, nr. 4 og 5 trolig
døde under en epidemisk barnesykdom.
Fredrich Marstrander *høsten 1699 Bergen †5/3 1755 13/5 NK
” i Kircken under Stolene” ---skipper, partsreder, negotiant i Bergen
Våren 17111) gikk Fredrich til sjøs 11 år gammel, i begynnelsen med farens
skip på mindre turer, som ikke var truet av svenske og vesteuropeiske kapere.
Det var skikk dengang at skipperne gjerne lærte opp sine sønner i godt
sjømannskap, som nevnt av Holberg i hans Bergens Beskrivelse: «Mange
fornemme Borgere føre deres Skibe selv som Skippere, og sætte en Kabuds paa
deres Sønner og gjøre dem til Cajut-Vogtere, saa at mangen Borger-Søn, førend
han har naaet sit 20de Aar, er bleven en experimentered Søe-Mand, og beqvem
til at fortsætte sin Faders Handel.»
Når Fredrich nevnes som skipper i en alder av bare 23 år 1 17232),samtidig
som hans far Anders Marstrand begav sjøen, ligger det nær å slutte at han
avløste sin far som skipper på samme skip som faren førte fra 1720-1722, og
sønnen fra 1723-1745. - Bare et par uker før Anders Marstrands død (ca. 20.
september 1720) kom Fredrich hjem fra en reise til Frankrik 6. septbr., tidsnok
til å drøfte de økonomiske problemer, som ville melde seg ved farens død. Ved
skiftet efter Anders Marstrand 15. novbr. 1724 blev «Friderich Andersen
Marstrander Curator og Formynder for sine Sydskende». For å beholde
fedrenehjemmet i Strandgaten fornyet han et par av farens obligasjoner på huset
på over 200 rdl. og kjøpte så huset på auksjon 13. februar 1725 for 326 rdl., da
ingen «vilde gjøre noget Overbud». For å kvitte seg med den øvrige gjeld solgte
han på morens vegne Anders Marstrands sjøboder på Nøstet ved auksjon 19.
mars 1725 til sin fetter på morssiden skipper Bendix Hansen.
Bare et par måneder efter farens død blev Fredrik «efter velstaaende borgeres
sed og skik i de dage» viet «i huset» 7. desbr. 1724 til «Christina» Maria Muhle,
i daglig tale kalt «Kristine», * 1699 NK Bergen 1781 18/8 NK «i Kirken med
Ringen», 82 år gammel. Hun var datter av den rike og ansette kjøpmann,
partsreder, overformynder og stadskaptein for 1.-3. rode Didrich Strangesen
Muhle i 2. rode (* 1660-årene i Bergen
1)
2)
Regjeringens supplikkprot. 13 /3 1747: «i 36 Aar haver ieg faret til Søes.»
Skipperlaugets prot. 27 118 1726 opplyses at Fredr. Marstr. «blef Skipper Ao 1723.»
57
6 III (3) Fredrich Marstrander
† 1727 22 /12 NK «i Kirken med Ligprædiken og alle Klokker») og hustru
Mette Pedersdatter Hanning som var prestedatter (* ca. 1670 † 1729 9/2 NK «i
Kirken med Ligprædiken og alle Klokker»). I en skrivelse til
skattemyndighetene i 1729 får vi vite at han skyldte 300 rdl. på huset og «maae
disforuden underholde min Moder og 2de Sødschende» som vel er Hans og
Lars. Samme år døde imidlertid moren, og Hans (nr. 9) blev sannsynligvis
anbragt hos faster Dorthe (nr. 3) på Nordnes og Lars (nr. 10) henvist til å sørge
for seg selv. Det var i tillit til de forholdsvis gunstige konjunkturer for vår skipsfart i årene
1722-1726 at Fredrich Marstrander hadde påtatt seg så store forpliktelser efter
sin far. Men i 1727 kom omslaget med et stadig økende økonomisk trykk fra år
til år, inntil alt liv i handel og skipsfart var lammet. Hertil kom de store ulykker
som rammet rikene ved Viborgs brann 1726 og Kjøbenhavns brann 1728, som
begge førte til et utålelig crescendo av skattetrykket i Danmark og Norge i 3 år
på rad efter hver brann. Han klaget 1729 til skattemyndighetene over at han til
da hadde måttet ut med 46 rdl. i ekstraskatter i den anledning (svarende til 5-10
000 kr. nu for tiden). 20 år senere kom så «Den Allernaadigst Paabudne
Prinsesse-Styr af Vilkaar, Næring og Brug» som blev utskrevet i begge riker
som medgift til Fredrik V's søster prinsesse Louise, da hun ektet en tysk hertug
1749.
Det inntrådte derfor en betydelig lettelse i hans anstrengte økonomi, da en
større arv efter svigerforeldrene i 1729 tilfalt deres 2 gjenlevende døtre, nemlig
Margarethe Johanne g. m. skipper og negotiant Gellis Reimers Boysen, og den
yngre søster Christina Maria g. m. Fredrich Marstrander. Ved skjøte av 16.
desbr. 1729 avhendet Fredrich sin hustrus arvelodd til sin svoger Gellis R.
Boysen som «haver betalt mig efter voris derom sluttede foreening». Herved
kom svogeren i besittelse av Didrich Muhles hus «udenfor Toldboden» i 2. rode
og 5 sjøboder med tilbehør. Men arven omfattet mere enn Gellis Boysen ville
overta. For ved skjøte av 4. jan. 1730 solgte de 2 svogere i fellesskap til Sr
Hamling Hansen «et os tilhørende Huus udenfor Smør Almendingen». Ved disse transaksjoner var Fredrich Marstrander blitt en velstående mann. I
magistratens og de 16 eligerte menns erklæring om Bergens økonomiske
tilstand, datert 25. jan. 17361) og stilet til kongen, heter det: «Den største Del af
Indbyggerne kan ikke hjælpe seg uden andres Forskud, og tildels med
udenlandsk Kredit. De andre, som efter Stedets Tilstand ansees nogenledes
bemidlede, kan ikke ansees af høiere Formue end 2, 4, 6 à 8000 rdl., hvorunder
er medtaget deres Huse og Eiendom, men
1)
BHF nr. 7, 23.
58
Antallet av disse er næppe over 60 Personer.» Til siste gruppe hørte Fredrich
Marstrander, til første gruppe hans brødre Anders og Lars.
År efter år var Fredrich på reiser med sitt skip til Tyskland og England,
Holland og Frankrik, Spanien og Portugal. Den tre master galiot som nevnes riktignok uten navns nevnelse - i salthandelen på Spanien og Portugal i
1730-årene, kan ikke være noe annet skip enn Fredrich Marstranders. Bergen
hadde dengang bare 3 skip som på tross av danskekongens unnfallende
handelspolitikk tok opp konkurransen med hollenderne og engelskmennene,
nemlig Marstranders tre master Galiot «De Welfahrt van Bergen» og 2 furuskip,
nemlig Søren Thodes gamle «fortømrede» fløyteskip, som «for Alders skyld
maa opplægges» og et annet ukjent fløyteskip.l) Men det var særlig Frankrik,
som var målet for hans reiser, som tollregnskapene for 1724 og 1726 og
sjøpassene av 1734, 1744, 1745 og 1747 viser. De miserable forhold for norsk
fraktfart avspeiler seg ellers i sjøpassenes ordlyd. I det latinske sjøpass av 10.
juni 1745 heter det at «De Welfahrt van Bergen» akter seg «til forskjellige
steder i Frankrik og derfra til andre steder som forholdene og de merkantile
hensyn bestemmer eller eftersom skipet kan få fraktfart» - eller som
attestbøkene uttrykker det: «hvor bedste Marckne kand forefalle for at
forekomme Uleilighed af de Krigende Potentaters Capere.» Hermed siktes til de
mange europeiske fyrster som var innblandet i den engelsk-spanske krig
(1739-1748) og den østerrikske arvefølgekrig(1740-1748). Han utførte fisk og
trelast, saltet torskerogn, tran og tjære, og fikk i retur, hvis han var heldig,
spansk og fransk salt, vin, brennevin og tobakk. For venner og kjente i Bergen
fikk han i kommisjon å kjøpe luksusartikler i Frankrike: «vaade Confecteurer
(dvs. marmelader og syltetøyer), applicoser, moerbær, morabeller, bruijneller» i
1726, «gylden Taft, et par knøttede blaae Silcke Strømper, et par knøttede sorte
Vanter» o. lign. i 1727.
Var skipperne på sine reiser utsatt for storm og uvær, for nesten umulige
fraktforhold og for «Krigende Potentaters Capere», så var vanskene ikke mindre
i hjemlandet, hvor tollvesenets aldri hvilende mistenksomhet og nærgående
undersøkelser nok kunne gjøre livet surt både for skipperne, rederne og
kjøpmennene. Regjeringen hadde nemlig drevet tollsatser og skatter så høyt i
været at det nesten ikke var mulig for en ærlig skipper eller kjøpmann å bevare
en hederlig moral eller en anstendig levestandard. Det blev derfor almindelig for
datidens negotianter «å dele med kongen», som de sa, dvs. å smugle for å holde
hodet oven vanne. Smlgn. nutidens høye skatter og våre selvangivelser!
Smuglingen antok
1).
1 c., s. 18, 20, 28.
59
tilslutt slike dimensjoner, at staten årlig tapte uhyre summer og undertiden ikke
fikk mere inn enn en brøkdel av de beregnede tollintrader. De verste tollsvikere
var gjerne å finne blant de rikeste og fornemste negotianter og partsredere, altså
nettopp blant dem man kunne kalle «samfunnets støtter». Det forteller litt om,
hvor de hadde sin rikdom fra, uten at det derfor går an å skjære alle over én kam.
Regjeringen, som ikke forstod at dens egne overgrep var årsak til hele
elendigheten, søkte å komme uvesenet til livs ved strenge instrukser og
hårdhendt inngripen. Følgen herav blev at det nesten inntrådte krigstilstand
mellom skipperne og kjøpmennene på den ene side og tollvesenets folk på den
andre, og herunder skal undertiden menneskeliv ha gått tapt.
Tollvesenets argusøyne var også rettet mot Fredrich Marstrander uten at det
lyktes å få noe på ham. Tvertom var det han som tilføyde det forhatte tollvesen
et alvorlig prestisjetap i en sak som gikk rett til kongen. Saken må utvilsom ha
fått Bergens skippere og kjøpmenn til å humre av stille fryd over den nesten
holbergske komikk, som i den grad stilte tollvesenets metoder og den kgl.
sabbatsorden i gapestokken. Bergens tingbøker nevner 3 episoder. 1. episode
gjaldt smugling av 2 oksehoder (463 1) fransk brennevin (13. septbr. 1723).
Saken blev henlagt. – 2. episode gjaldt en alvorlig beskyldning, som
generaltollforvalteren i Bergen, kammerråd Christen Flor, rettet mot
Marstrander for å ha brutt et tollsegl på sitt skip. Marstrander svarte med å
innstevne Flor for bytingsretten 27. oktbr. 1738 og føre frem sine skipsfolk som
vitner, blant dem broren Anders. Saken blev henlagt. – 3. episode er både den
alvorligste og den mest komiske og skal her refereres mere utførlig, fordi den gir
et meget interessant tidsbilde.
26. oktober 17391) sendte Marstrander flg. klage til: «Kongl. Maj'ts
Byefouged ædle og velvise Niels Myhre.
Det har tildraget sig, at een Persohn ved Nafn Ole Olsen, som schal være
antagen af Velbiurdige Hr. Cammer Raad Flor som Toldboed vægter, i gaar
under Høymæsse, da jeg, min Styrmand og samtlige Skibsfolk var i Kiercke,2)
paa egen Haand har foretaget sig med Diverse slags instrumenter at brække og
aabne Luggen paa mit schibs Ruff, Dørren til min Schibs Cahytte saaleedis: at
hengslerne paa Dørren er blevne aabnede, og endelig med største magt og
violence er blevne oprevet planker af mit schibs dæck, som med Søm og Spiger
vedbørlig vare forsynede og nedlagte, og saa leedis giort mit schib aaben, som
under vedbørlig forseigling af de Kongl. Told Betientere laae og endnu ligger
efter løckelig hiem1)
Saken Fredr. Marstrander contra tollvesenet 25/10 1739-1/5 1741: Bergens bytings
dombok, skriv. fra Bergens magistrat, fra Rentekammeret, Kgl. resolusjon.
2)
Kristian VIs sabbatsordning mars 1735.
60
komst fra Franckerig ved Told Cammeret, besadt med vagt fra Told Cammeret,
Accis og Consumptions Forpachterne.: . . saa vidt er mig bleven berettet, at han
(sc. Tollbodvekteren O. O.) under dette forøvende schal have udtaget af mit
Schibs Ruff og med sig bort fort een slump viinædicke paa et ancker, og een
slump fransch Brendevin paa et andet Ancker, begge deele henlagt i Roffet og
tilsiune ved Schibets forselgling til Schibs Provision for mine Folck og Schibs
jungere, efter at hand, bemeldte Ole Toldboevægter, baade hafde drukket een
god portion av brendeviinet og eendeel aftappet i een boutellie. Med saadan
omgang og U-erhørte angribelse kand ieg icke acquiescere ... Thj aarsages ieg
og til den Ende hos Kongl. May'ts byefoget at Requirere tvende uvillige Mænd
til ... fornøden besigtelse. - I forventning af schyndigste expedition, da ieg tager
mig alle lovlige Reservationer forbliver jeg ædle og velviise Hr. Byefogeds
tienst ydmyge tiener
F. Marstrand'r.»
Allerede dagen efter, 27. oktober 1739, oppnevnte byfogden besiktelsesmenn,
og saken kom så for retten. Lei av tollmyndighetenes trakasserier la Fredrich
Marstrander ned påstand om at tollbodvekter Ole Olsen skulle ha sitt embete
forbrutt. Ved rådstudom av 7. mars 1740 ble denne idømt flg. straff:
1) «en bot på trende fyrretyve lod sølv (= 120 lodd = 1608 g) til like deling
med 60 lodd på hver «imellem hans kongl. May'st og Citanten», –
2) «og ellers være Politi Mesterens Tiltale undergiven» –– både for
helligbrøde, idet han under høymesse hadde arbeidet, og for å ha tilegnet seg
brennevin med urette, –
3) «men hvad sig Citantens Paastand, betreffende Ole Olsens Embedtz
forbrydelse, angaaer, da henviises samme ... til højlofl(ige) Cammer
Collegium,» –
4) 12 rdlr. i prosessomkostninger til Fr. Marstrander.
Ole tollbodvekter søkte imidlertid å rettferdiggjøre sin handlemåte, så godt han
kunne, ved tingsvitne av 20. juni 1740. Stevnemålet gir et ganske humoristisk
innslag i den ellers alvorlige sak. Brødrene Lars og Peder Glad og skipsdrengen
Tollef hadde søndag morgen 25. oktbr. 1739 gått ombord på Marstranders skip
og med blid røst spurt Ole tollbodvekter, «om de kunde faa et anker vineddik fra
skibet, men de blev ikke enige med ham derom. Det var for at forsøge hans
troskab imot sin konge,» sa de 3 samfunnsstøtter patetisk. - Imidlertid var
tørsten og fristelsen blitt for sterk selv for lovens trofaste vokter, og midt under
høymessen, - mens presten talte beveget om menneskets skrøpelige natur, –
stadfestet Ole tollbodvekter i gjerning skriftens ord, at en tolder er en stor
synder.
Saken gikk så til kongen, ledsaget av en «allerunderdanigst forestilling»
61
fra Bergens 16 menn, innsendt gjennom generaltollforvalter Christen Flor og
stiftbefalingsmann Christian Bagger. Ved kgl. resolusjon av 6. april 1741 blev
saken ordnet slik «at Toldboed Vægteren Ole Olsen af særdeeles Naade maa
eftergives hands udi denne Sag imod Skipper Friderich Marstrand begangne
Forseelse, og at bemeldte Toldboed Vægter maa være befriet for at betale de 60
Lod Sølv (= 804 g) som hand efter den ergangne Raadstue Dom til Hands
May'ts Fiscum skulde erlegge, saa at, naar hand fornøyer Skipperen for hvis
hannem efter Dommen tilkommer, maa hand for viidre Tiltale udi denne Sag
være befriet og vedblive sin Tienniste, dog at hand derimod af General
Toldforvalteren udi Skipperens Overværelse vorder reprimanderet og advaret, at
han efterdags icke understaar sig noget saa ubesindigt at foretage, men i alle ting
søger at gaae forsigtigere til Vercks.»
Til og med 1745 omtales Fredrich Marstrander som skipper på «De Welfalirt
van Bergen», en 3 master galiot på 66 lester efter målebrevet av 25 /2 1731, men
senere alltid oppgitt til 72 lester (Attestb. 13/5 1735, 10/6 1745, latinsk sjøpass
10/6 1745). Den naturlige forklaring herpå er at Fredrich i tiden 1731-1735 må
ha fjernet noen kanoner for å øke galiotens kapasitet (smlgn. s. 39). 1 skiftet
efter ham (8 /4 1755 nevnes 4 metallkanoner av bronse som trolig har veid 1 l/2
lest eller 3334 kg hver, altså av litt mindre kaliber enn de fjernede kanoner på
fregatten «Ebenezer» (=1 2/3 lester). − Fra 1746 nevnes et mindre skip på 47
lester, som het «De Welfahrt» alene, en vanlig galiot med 2 master. Fredrich lot
sin bror Anders føre den til Hamburg 1746, til Frankrik 1747 for derpå å la sin
yngste bror Lars føre den til Lissabon 1748 efter salt, alle forsynt med latinsk
sjøpass. Fra 1749 var Fredrichs eldste sønn, den 22-årige Anders, skipper på
galioten like til farens død 1755. Anders solgte da skipet og fikk isteden et enda
mindre skip, en galeas på 26 lester, som han kalte «De Welfahrt» og beholdt til
sin død 1772. Som før nevnt (s. 54) gikk utviklingen fra store skip omkr. 1700
til stadig mindre skip utover i det 18. årh.
Det fremgår av ovenstående at Fredrich begav sjøen i 1745, sannsynligvis pga.
sviktende helbred, og senere overlot skippervervet til sine brødre Anders og
Lars, inntil hans eldste sønn i 22-års alderen kunne overta det for godt.
13. mars 1747 sendte han en supplikk til kongen og opplyste at han «i 36 Aar
haver faret til Søes, men nu formedelst Svaghed opgivet Farten». Han ber så om
at han «som ej er vandt endten til Regnskabs Sager eller andre til Pennen
hørende Ting maae nyde Bevilling, at være frie for alle borgerlige Byens
Bestillinger.» - Som rimelig var, kunne stiftamtmannen i en medfølgende
skrivelse av 11. april 1747 ikke anbefale Fredrichs søknad: «Da mange andre
slige Borgere har tient Byen, uden
62
at have forlanget Frihed for Byens Bestillinger, saa, naar én dermed blev
benaadet, allene fordi hand har frequenteret Søen, uden at erlægge det ringeste
til gudelig Brug, ville den halve Deel af Borgerne søge om det samme, og
saaledes ikkun Jalousie opvekkes, naar saa mange befries, og de øvrige Borgere
bleve derunder gravered.» – I stiftamtmannens bebreidende ord: «uden at
erlægge det ringeste til gudelig Brug» smelter pietismens og bigotteriets ånd
sammen med en ubluferdig antydning av at «Frihed for Byens Bestillinger»
kunne oppnåes ved gaver til «gudelig Brug». Med Fredrik V's tronbestigelse
1746 var imidlertid pietismens dager talte. Og det var på et helt saklig grunnlag,
av hensyn til konsekvensene, at kansellikolliget 1. mai med tilslutning av
konseilet 4. mai 1747 avslog hans søknad.
Ved siden av sin virksomhet som skipper (1723-1745) drev Fredrich
Marstrander samtidig sin forretning i Strandgaten (1724-1755). Efter å ha
oppgitt sitt sjømannsyrke kalte han seg ikke mere skipper, men negotiant. Han
handlet med fransk og spansk salt, fransk vin og brennevin, vineddik, korn og
malt, fiskevarer, særlig bondesild, smør, tobakk og hvad som ellers kunne
forefalle. I 1720-årene blev kramboden passet av hans mor og broren Lars, som
ennu bodde i fedrenehjemmet, senere av hans hustru og ham selv. For å bringe skipsfart og handel ut av dødvannet kom de kgl. tollforordninger
av 1732 og 1733, som gav toll-lettelser for en rekke importartikler og
opplagsfrihet for de 4 species (salt, vin, brennevin, tobakk) på betingelse av at
varene blev innført på norske skip. Derved blev det private initiativ stimulert, og
et mere optimistisk syn på handelsforholdene begynte langsomt å gjøre seg
gjeldende i Bergen. Og det var vel grunnen til at Fredrich Marstrander på
auksjon 3. juni 1737 for 821 rdl. kjøpte Jørgen Dishingthons «3de Søeboder med
ovenstaaende lofter og underliggende Grund beroende i Lille Altona Gaarden
(til Enden ud til Søen) paa den nordre Side af Gaarden og tet ved Sr. Morten
Olsens Boder paa den sydvestre Side.» – Kjøpet av de 3 sjøboder tyder på at
Fredrich Marstrander hadde planer om å begi sjøen og forberede en større
utvidelse av negotien. Men da han i 1747 oppgav sjøen for godt «formedelst
Svaghed» for å leve av negotien alene, synes den ikke å ha gitt ham tilstrekkelig
utkomme. For 19. april 1749 tok han opp et lån på 200 rdl. hos sal. Berent
Formans enke, den rike Modesta Hansdatter Forman. Ved sin død 1755 hadde
han ikke avbetalt noe avdrag hverken på dette eller et annet lån, og bare delvis
rentene. Rentefoten var dengang 5%. Hans gjeld til forskjellige medlemmer av
Formanslekten, dette bergenske bankierhus, beløp seg til 717 rdl. i alt, en ganske
betydelig sum efter datidens forhold. –
Til begravelsen 13. mars 1755 av «Den i Livet Ædle og Velfornemme
63
(nu sal.) Skipper og Negotiant udi Bergen Sr. Friderich Marstrander» diktet
Niels Henrik Abels bestefar, den unge 17-årige H. M. Abel (senere sogneprest
til Gjerrestad) 64 sørgestrofer, utstyrt med vignetter og trykt hos Christoph
Kothert, Bergen. Her heter det om den avdøde:
I Dag jeg seer en Christi Ven
Til Graven baaren bliver,
Men Sjælen gik til GUD igjen,
Som alle Livet giver.
Han veedste vel hvad Havet var,
(Han Selv har Skipper været)
At kjenne Verden Han nok har
I denne Verden læret,
Ja mange savne maa Hans Død
En Kone, Døttre, Sønner,
Ja Brødre, Svogre, – glæden sød
Nu al Hans jammer lønner.
Jeg mistede en Far-Broer,1) som
Jeg ønskte fleere Dage,
Han var mod mig oprigtig from,
Især mod Ægte Mage
___
Efter det vidløftige skifte av 8. april 1755 som balanserte med omkr. 2000 rdl.,
var det tilsynelatende bare 11 rdl. igjen til enken og «bliver ei noget udi dette
Boed for Arvingerne at erholde». - Men alt var ikke blitt fremlagt i skiftet. Hus
og sjøboder til en verdi av 1722 rdl. var holdt unna, som vi senere skal se (s. 70).
Hertil kom så utbyttet av en «Auktion hos Mad'me Kirstine Marie sal. Fredrich
Marstrander over en del Møbler af adskillige Sorter samt Søgevækster (dvs.
slyngplanter) og andre rariteter (Auksj.prot. 28. april 1755). En kan vel trygt gå
ut fra at det var de verdifulleste møbler som blev holdt unna både skiftet og
auksjonen. Men selv om vi bare holder oss til skiftets opplysninger, kan vi
allikevel danne oss et ganske godt bilde av familiens vakre hjem, utstyrt som det
var med datidens dekorative rokokkomøbler, frem for alt i Regence, i England
kalt Queen Ann. I vinduene såes slyngplanter og blomster og rariteter fra
fremmede land, bl. a. 4 snadrende papegøyer i eksotisk farvel)
Far-Broer: Gjennom presteslekten Hanning i Sogn blev Abel, MuhIe og Marstrander
beslektet: A (1) Clara Pedersdtr. H. 1664-1737 ~ 1691 sogneprest Hans M. Abel 1654-1723. A (2) Margrethe H. 1706-1777 ~ 1737 rådmann i Bergen Søren Hansen Abel 1698-1746.
Deres sønn Hans Mathias Abel 1738-1803, sogneprest, bestefar til matematikeren Nils Henrik
Abel og forfatteren av disse sørgestrofer. - B (1) Mette Pedersdtr. H. ca. 1673-1729 ~ 1694
stadskaptein Didrich Mule ca. 1669-1727. Deres dtr. Christina Maria Mule 1699-1781 ~ 1724
skipper, negotiant Fredrich Marstrander 1699-1755.
64
prakt, på veggene «skielderier» i tidens stil, og på lett synlige steder i stuen 3
uthuggede alabaststykker. Dype toner fra et engelsk slagur viste, hvad klokken
var slagen. Blant de få møbler, som Kirstine skilte seg av med, kan nevnes 3
speil og 6 «Ryslæder Stoeler», 1 klaffebord av ek, 1 tebord og 2 lessnere, dvs.
kommodelignende møbler med glasskap og klaff til å trekke ut, hvis man ville
skrive eller lese. Det nevnes også 29 bøker som vitner om boklige og åndelige
interesser og vel har vært av kristelig innhold som bibel, salmebok, huspostille
o.lgn. eller handlet om sjømannskap og navigasjon eller var av litterær art. – I
skiftet merker vi oss hans snusdåse av sølv som veide 4 lodd 3 kvintiner, dvs.
63,65 g, til en verdi av 2 2/3 rdl. Videre et ølkruslokk på 18 lodd 2 kvintiner (=
248 g) som blev oppbevart som en kontantreserve og nårsomhelst kunne
realiseres for sin sølvverdi (10-11 rdl.). Hans faster, Dorthe, hadde et lignende
ølkruslokk av sølv på 101/4 lodd (= 137,3 g), verd 5-6 rdl.
Ellers gir skiftet verdifulle opplysninger av kulturell art. I kjelleren stod 7
sylindriske salteholker eller sprengekar, som bergenserne dengang sa, med fisk
og kjøtt i lett saltlake til den daglige husholdning. Av kjøkkenutstyr merkes «l
Steege Værck med Spit», 2 stegebukker, krumkakejern, ståltriangel, brannfot,
kaffetromme(l) o. m. a., 2 kaffekanner, 4 kjeler, 1 «æbleskiv Pande» av kobber.
Bordserviset var mest av tinn: 48 tallerkener, 13 engelske fat, 2 skåler, 2
trekkpotter eller tekanner, 6 teflasker, 1 kanne; av kobber: 2 kanner, 1 fat, 1
brikkefat; av porselen: 2 fat, 6 punsjboller, 5 trekkpotter, 30 tekopper. Hertil en
del simplere kopper, krus og glass. Spisebestikket bestod av 12 bordkniver med
messingskaft og 12 spiseskjeer av sølv, men ingen gafler.
Bruk av gafler hadde ennu ikke slått igjennom i borgerskapet på denne tid og
var overalt i Europa blitt møtt med den største forargelse som noe unaturlig og
overflødig: Når Vår Herre hadde gitt oss en hånd med 5 fingrer, hvad i all
verden skulle vi så med en sølvgaffel med bare 3 fingrer (som vanlig i 18, årh.)?
Man nøyde seg derfor nu som før med å spise med kniv og skje, eller rett og
slett med fingrene. - De europeiske luksus- og selskapsdrikker te og kaffe samt
punsj begynte i 18. årh. å bli almindelig brukt i Norge. Især var te en yndet drikk
i Fredrich Marstranders hjem. De mange teflasker (6) og trekkpotter (7) synes å
tyde på at varm te dengang som nu var en av de vanlige ingredienser i punsjen
sammen med arrak, sukker o. a. Porselensservise var ennu i 18. årh. ansett som
en luksus og blev almindeligere i bruk i Eidsvollgenerasjonen ved siden av
fajanse.
Av stor interesse er de 6 musikkinstrumenter, som skiftet nevner: 1 lyre, 1
obo, 2 fløyter og 2 fioliner, som peker hen på et husorkester. Fra Holbergs tid
synes sang, musikk og boklige interesser å ha vært et vanlig innslag i
kondisjonerte hjem og blev snart også almindelig i velstående bor-
65
gerhjem i byene. Ved festlige anledninger servertes de utenlandske drikker te
eller kaffe med punsj av rykende punsjboller efter en bedre aften. Stemningen
blev lett animert, husorkesteret intonerte tidens vel kjente melodier og sanger,
alvorlige og lystige om hinannen. De mere rutinerte sangere i laget stemte i med
rungende røst, mens de andre sekunderte i omkvedet under stigende lystighet,
inntil de dype toner fra det engelske slagur mante til oppbrudd. - Tradisjonen
blev fortsatt i det Det norske Selskap i Kjøbenhavn i 1770-årene og senere av
Eidsvollgenerasjonen (se under kjøpmann Fredrich Marstrander, nr. 108) for så
å avta i styrke utover i 19. årh. uten helt å forstumme. Det var drikkevisenes
glade tid. –
Det er tidligere nevnt (s. 64) at hus og sjøboder til en verdi av 1722 rdl. blev
holdt unna skiftet 8. april 1755. For å hindre at de verdifulle sjøboder, som
Fredrich Marstrander i 1737 hadde kjøpt for 821 rdl., skulle gå ut av slekten,
utstedte hans enke et par dager før skiftet et skjøte av 6,. april 1755 til sin eldste
sønn Anders på sjøbodene i Lille Altona gården for 1000 rdl. De bestod av «2de
hele og 2de halve lofter og 2de hele og 2de halve boder, idet nederste loft er et
afdelt kammer og paa svalen ... et afdelt kammer af tømmer med 12 vinduer og
ovenværende lem, underliggende bolværk og grund hvoraf svares aarligen i
grundleje til Manufacturhuset med 7 mark 14 sk.» For så å beholde huset i Strandgaten utstedte enken 30. mai 1755 en
pantobligasjon på 400 rdl. til Modesta sal. Berent Forman mot sikkerhet i huset.
Men allerede året efter 29. april 1756 kvitterte Modesta Forman for kapital og
renter, og obligasjonen blev utslettet. Sammenhengen mellom disse 2
tilsynelatende motstridende handlinger er klar. Hun ville sikre seg så mange
kontanter at hun nårsomhelst kunne spe på med rede penger i skifterettens
oppgjør, hvis passiva oversteg aktiva. Som omtalt (s. 64) balanserte oppgjøret
med 2000 rdl. og et overskudd på 11 rdl. i hennes favør. Hennes lån var altså
bare en sikkerhetsforanstaltning, som viste seg unødvendig, for å redde huset fra
auksjon. - Vår slekt hadde bodd i 7. rode nr. 15 fra 1698 (s. 25) vis a vis
Skrivergården. Da det første huset brant ned i 1702, bygget Anders Marstrand
det opp i mur (s. 26) og ved hans død kjøpte hans eldste sønn Fredrich
Marstrander huset for 326 rdl. (s. 57). Efter hans dager solgte hans enke Kristine
Marie Muhle huset for 722 rdl. til Sr. Carl Bendix Wilhelm Sørensen ved skjøte
av 9. juni 1756 (tgj. 21/6 s.å.). Huset brant senere ned, om i 1756 eller først i
1771, vites ikke. Av brannvesenets protokoller vet vi at huset ble gjenoppbygget
i sin tidligere skikkelse: et 2-etasjes murhus med 1 ark, et «bakhus» i 2 etasjer
med ildhus under, en pakkbod i 3 etasjer med 2 boder og 4 lofter. - Husets
naboer på Fredriks tid var rådmann og kam-
66
7 III (4) Berte Marstrander ~ Fesser
merråd Morten Olsen (g. m. Berte Joni) på sydsiden og Sr Berent Stehman på
nordsiden.
Efter å ha solgt huset flyttet Kirstine Marie sal. Fredrich Marstrander sammen
med sin kusine (Mar-)grethe Bringmand til Jan Fredrich Hesselgryns hus i 16.
rode nr. 3, hvor hun kanskje fortsatte sin manns forretning til 2. mai 1764, da
hans borgerskap blev oppsagt. - Hun var senere bosatt i 4. rode nr. 42 (Ytre
Markevei nr. 33). Her døde hun og blev begravet 18. aug. 1781 NK «i Kirken
med Ringen». Hennes sønn stadskaptein Didrich Marstrander kunngjorde
hennes død i Berg. Adr. kontors Efterretn. 3. sept. 1781.
Ekteparets 10 barn var: 1) «Mette» Cathrine * 1725 † – 2) Anders
1726 † 1772 – 3) Didrich * 1728 † 1729 – 4) Didrich * 1730 † 1805 –5) Malene
* 1731 † 1804 – 6) Mette Cathrine * 1733 † 1783 – 7) Christina Marie * 1734 †
1783 – 8) Fredrich * 1737 † – 9) Fredrich * 1740 † 1813 –10) Peter * 1740 †
1813 1)
2
7 III (4)
Berte Marstrander *våren 1701 13/5 NK Bergen, † våren
1761 Osmundsnes, også kalt Asmundsvåg, Selja sogn, Stat
1762 skiprede i Nordfjord.2)
Hennes fornavn er Berte, Berete, Berite, oppkalt efter sin farmor, senere
nobilitert til Birgitte som frue til Asmundsvåg. 21 år gammel blev hun viet i
Nykirken onsdag 28. oktbr. 17223) til skipper og negotiant i Bergen Didrich
Gundersen Fesser (opprinnelig Fester, også skrevet Fisser) * 1690-årene i
Bergen, † omkr. 10. febr. 1765. Han var sønn av den rike og ansette
defensjonsskipper, kaperreder og reder i stor stil, negotiant og eligert borger
(«16-mann») Gunder Berentsen Fesser i 5. rode (* 1660-årene, † våren 1728,
begr. NK «I Koret paa Gulvet med alle Klocker og Liigprædicken», skifte 3/5
1728) og Maren Henrichsdtr. Weinwich (* ca. 1670 † jan./febr. 1729, begr. NK
ved sin manns side, skifte 16/3 1729).
1)
Fra prestefamilien Hanning i Sogn i 17. årh. kom fornavnet PederlPeter gjennom
Muleslekten inn i vår slekt, da Christina Maria Mule i 1740 fikk tvillingene Fredrich og Peter,
den siste oppkalt efter sin avdøde morbror Peter Mule (1700-1729), som i sin tur atter var
oppkalt efter sin morfar presten Peder Hanning og tillike var tvilling til Strange Mule.
2)
Hverken Bertes eller Didrich Fessers død og begravelse er innført i kirkebøkene i Bergen
eller Selje. Efter skiftet av 25. april 1761 kan hennes død passende settes til februar/ rnars
1761. Amtmannen i N. Bergenhus skriver 12. juli 1770 at Didrich Fesser skal være død for
5-6 år siden», dvs. omtrent på den tid hans datter Maren Malene Fesser blev trolovet med
Hans Larsen 10. februar 1765.
3)
Ifølge Nykirkens regnskaper, men uteglemt i vielsesboken.
67
7 III (4) Berte Marstrander ~, Fesser
7. aug. 1723 fikk Didrich og Berete skjøte av Søren Sørensen Ebeltoft «paa hus
og grund i Cort Pihl smuget samt kielder, ildhus, bryggerkiedel, 2de kar, rende
og øll render i kielderen med stige til kielderen paa lemmen ... som er paa den
syndre side mellem skipper Markus Jensen Lax (senere i 1736 Lars Christensen)
paa østre og Ove Strangesen paa vestre side.» - Begge disse naboer var bekjente
av familien, og Ove Strangesen sogar en 5-menning av Bertes svigerinne
Christina Maria Muhle. Huset lå bare et par hus fra Berte Marstranders
barndomshjem i Strandgaten.
Efter sine foreldre arvet Didrich omkr. 2850 rdl. og var således en velstående
mann. 19. mai 1730 utstedte han skjøte til Sr. Andreas Stuwitz på «en søbod
samt grund tilfelles med Sr. v. d. Lippe, Sr. Holterman, Sr. Gunder Gundersen
(Fesser) at nyde og bruge, i Sandvigen beroende, beliggende mellem Sr Lyder
Fastings paa vestre, Sr Friel(e)s paa Østre, min broder Gunder Gundersens paa
nordre og min svoger Frantz Jacob Wulfs paa søndre side.»
Didrich tok borgerskap som skipper i Bergen 24. novbr. 1733, trolig fordi et
kgl. reskript av 4. april 1733 forbød tollstedene å ekspedere «skippere som ej er
borgere». Men han har sikkert - som sin svoger Fredrich Marstrander - gjort
mangen reise som skipper, før han tok borgerskap. - De dårlige tider for
skipsfart og handel, kanskje også trangen til et roligere liv, fikk ham til å oppgi
sjøen og slå inn på en ny levevei. 10. april 1736 blev det foretatt et makeskifte
mellom Didrich G. Fesser og Sr. Johart Ohmsen Røpke, idet Didrich skjøtet sitt
hus i Cort Pihl-smuget til den andre, som på sin side skjøtet sitt prektige
privilegerte gjestgiveri Asmundvåg i Selja sogn, Stat skiprede i Nordfjord til
førstnevnte. Samme år flyttet Didrich og Birgitte, som hun nu begynte å kalle
seg, til Nordfjord og bodde der til sin død.
På Vågsøy vis-à-vis Asmundvåg over sundet bodde kunstneren Alexander
Didrichsen Fester (Fesser), som i 1690-årene malte noen måtelige kirkebilder i
Leikanger kapell og i Eid kirke i Nordfjord. Han var trolig en fetter av Didrichs
far, Gunder Berntsen Fesser, og finnes omtalt i Bergens kontribusjonsregnskaper
1683, 8. rode: «Salig Dirich Festers Enche, 2 Barn: Alexander og Margrete
(klasse 3)». - I København nevnes en Diderich Christian Fester i 18. årh.
Asmundvåg var et kgl. privilegert handelssted og gjestgiveri,l) som hadde
mange privilegier, bl. a. enerett til å herberge reisende, selge øl og vin og
brennevin o. lgn. Men denne «borgerlig Næring (som gjestgiver)
1)
Skildringen av Asmundvåg efter Anton Mohr Wiesener: Slekten Mowinckel s. 159 flgg. og
admiral Dahlerup: Mit Livs Begivenheder 1790-1814, supplert med mine egne undersøkelser.
68
7 III (4) Berte Marstrander ~ Fesser
er af ingen Betydende og Fordel», som skattelistene sier, bl. a. fordi stedet ligger
i en øde egn. Men som gjestgiver var han «exciperet fra Bondestanden» og blev
nesten regnet for embetsmann. - Det meste og bedste til deres Ophold og Hielp
ere Fiskerierne, naar Gud velsigner dermed, hvilke nu her i denne
Circumference haver været meget mislige,» som listene over Ekstraskatten for
1767 viser. Men når fisket slog til, pleide Didrich å reise til midtstevnen i
Bergen med jekten fullastet av fisk for å avhende den og bringe klingende mynt
og varer tilbake. «Midtstævnen skeer imellem Pinsedag og St. Olai Tiid,» som
Holberg sier i sin Bergens Beskrivelse, og «til denne Stævne komme ... ikke
Norfarer, men Indbyggerne paa Sundmør og i de fire Søelehne, som kaldes
Nordmør, Romsdalen, Fosen og Namdalen.» - Juli 1764 solgte Didrich 141
våger fisk for 1 rdl. pr. våg (= 18 1/2 kg) og 1 tønne tran for 11 rdl., tilsammen
152 rdl. – Den jevne og mer beskjedne inntekt gav gårdsbruket, som var meget
stort til vestlandsgård å være. Den hadde over 25 kjør, deltil okser og kalver,
hest og en mengde gjeiter og sauer. –
Gården og handelshuset bestod i 1736 av 35-40 hus og uthus, som lå foran og
innefter viken, hvor selve hovedbølet lå. «Det var et stort anseeligt sted - sier
admiral Dahlerup fra en senere tid - bygget i en fiirkant med fire huslængder om
en åben med store fliser belagt plads, hver længde for sig et smukt vaaningshus
med gode værelser ... Det hele har i disse øde egne noget imposant ved sig,
likesom en gammel borg imellem bønderhuse ... Gaarden selv havde en smuk
beliggenhet, naar man undtager den totale mangel paa træer eller endog buske
vidt og bredt om den.» - Gården var så rikt utstyrt med alt, at en nesten kunne
tro at gården alene kunne produsere alt til livets behov: 2 kornlader med
terskeplass, 6 florer eller fjøs til kuer, gjeiter og sauer, 1 hestestall, 1 smie med
grue og blesebelg, 1 kvernhus med 2 kverner, flere stabbur, 1 provianthus, 1
ildhus, 1 grunnmuret kjeller «for Brand vel forvaret», 1 laksebod, flere naust,
flere jekter og båter og utstyr, flere kjøkkener, spiskammere og brødkammere. Og i de 4 toetasjes våningshus, som omgav det flisebelagte tun, kan nevnes 1
smuk bonde-røkstue av tømmer og bord, avdelt med svaler omkring, 1 storstue
med 8 vinduer og en stor kakkelovn, 1 stort kjøkken med skorsten og
«jor(d)everk»(?), 1 daglistue med 5 vinduer og 1 kjøkken med skorsten og 2
vinduer, og over dagligstuen 1 tømmersengekammer med 5 vinduer, og på
daglistuehuset 1 stor skipsklokke som ringte folkene til bords. - Og endelig
borgstuen med flere sengekammere og sengeboder, av tømmer som de andre hus
- osv. Om denne staselige gård kanskje engang har tilhørt det berømte
Nordfjordgodset i vår gamle kongetid, er meg ukjent, men ikke usannsynlig.
Didrich og Berete hadde 4 barn:
69
8 III (5) Anders .4. Marstrander
IV (1) Gunder *1723 28/1 NK Bergen † 1749 20/7 Selja, 26 år gml.
IV (2) Anders *1724 13 /4 NK Bergen † 1726 26/8 NK Bergen, 2 år gml.
IV (3) Berent *1728 19/11 NK Bergen † 1732 8 /5 NK Bergen, 3 ½ år gml.
IV (4) «Maren» Malene * 1733 18 /12 NK Bergen † 1796 15/7 Selja, 62 ½ år
gml.
Da Didrichs hustru Berete Andersdtr. Marstrander døde våren 1761,
blev skiftet 25. april s. å. oppgjort med et overskudd på 784 rdl. til like
deling mellom far og datter. Didrichs arv på 2850 rdl. var i løpet av 32 år
(fra morens død 1 1729 til hustruens død i 1761) skrumpet inn med over
2000 rdl., ikke minst pga. de vanskelige tider. Samme vinter som Didrich
døde, blev datteren «Maren» Malene Fester trolovet 10/2 1765 og senere
24 /6 1765 viet i Selje til Hans Larsen (* 1731 † 1813 16/5 i Selja, 81 ½ år
gml.) Hans Larsen og «Maren» hadde bare en eneste datter V (1) Berthe
Marie Larsen, * 1766 20/8 Selja † 1796 9/7, gift 20/8 1789 m. Johan Ludvig
Mowinckel (* 26/8 1762 Bergen, † 19/7 1805 Asmundvåg), som 30/10 1788
kjøpte eiendommen av Hans Larsen. Ekteskapet var barnløst. −
2
8 III (5)
22-24
Anders [Andersen] Marstrander *høsten 1703 27/ 12 NK
Bergen† utenlands, uvisst om før eller efter 1767 – Skipper
Anders omtales første gang i 13-års alderen sammen med sin jevnaldrende
kamerat Eilert Hermansen Garbo som apprenti eller læregutt på
koffardifregatten Ebenezer. Som før nevnt (s. 45) blev fregattkaptein Marstrand
26. mal 1717 overfalt på Danziger red av 3 svenske krigsskip og med skip og
mannskap ført til Sverige. Kapteinen og de 2 guttene blev isolert fra det øvrige
mannskap og bragt til landshøvdingen Axel Baner's residensby Växiø. I en
supplikk av 22. aug. 1717 søkte kaptein Marstrand om frigivelse av de 2 guttene
med den begrunnelse at de begge var under den lovlige militære alder. Det
resulterte i at kapteinens sønn Anders sannsynligvis fikk lov til å reise hjem til
Bergen i januar 1718 sammen med den unge bergenseren Abraham Forman,
som hadde kjøpt seg fri. Kapteinen selv og Eilert slapp først fri ved krigens slutt.
Anders nevnes senere som styrmann eller skipper på forskjellige skip, som
skipper vel mest som vikar for den egentlige skipper på en enkelt tur. Det synes
å ha vært et vanlig krav i datidens skipsfart i Bergen, at den som ville bli fast
skipper måtte kjøpe seg inn som medeier i skipet. I de tunge og vanskelige tider,
da «all negotie lå nede», var det meget vanskelig å skrape sammen så mange
penger, som krevdes for å bli partsreder i et skip. Hele hans liv blev derfor en
kjede av jobber, som bare
70
8 III (5) Anders A. Marstrander
gav ham et sparsomt utkomme, så vidt båten holdt seg oven vanne. i1742 utførte
han rogn til Frankrik i håp om gevinst, men det blev med dette forsøk.
I 1730-årene var han styrmann på sin bror Fredrich Marstranders galiot «De
Welfahrt van Bergen», som seilte på Spanien og Portugal efter salt; høsten 1742
sees han å ha vært styrmann på sin svoger, eligert borger og skipper Søren
Thodes skip, som i mange år også hadde seilt på Spanien i salthandelen. Thodes
skip blev i 1735 kalt «et gammelt fortømret fløytskip» som «for alders skyld
maa oplægges». Skipet i 1742 var vel da et nytt skip. − Våren 1742 nevnes han
som skipper på «Maria Magdalena», enda han ikke hadde tatt borgerskap som
skipper. Men dette var strengt tatt ikke lovlig. Han tok derfor borgerskap 16.
juni 1746 og seilte så som skipper på den nye galioten «De Welfahrt» (som hans
bror Fredrich nettopp hadde kjøpt) til Hamburg og «andre steder, eftersom
forholdene og de merkantile hensyn bestemmer eller skipet kan få fraktfart»,
som det latinske sjøpass av 21. juni s. å. sier. Året efter drog han med «De
Welfahrt» til Frankrik.
Efter å ha tatt borgerskap som skipper 1746 kalles Anders ikke mere styrmann,
unntatt i kontribusjonsregnskapene 1749, hvor han av skattetaktiske grunner
angir seg som «styrmand, kan ei for noget ansettes». Ellers var han skipper med
en skippers rettigheter og plikter. Dette kom klart til syne i 1753 på et skip, hvor
Anders de Rytter var den egentlige sjefsskipper, som nærmest var med som
«sleeping partner» og overlot alt til Anders Marstrander som ansvarshavende
skipper på en tur til Frankrik. En svoger av Anders de Rytter, som var «en
anseelig Matador» gav - ikke sin svoger, men - Anders Marstrander i oppdrag å
gjøre innkjøp av varer i St. Martin og mottok siden varene med
fraktberegningene uten å protestere. Da han senere blev purret for betalingen,
begynte den rike matador å «vringle med skipperen om bevislig fragt for gods
som længe har været i hans værge» og kom med utflukter og insinuasjoner.
Anders Marstrander måtte gå rettens vel, og hans prosessfullmektig, prokurator
Cramer, kom da med følgende oratoriske blomst, at innstevntes
vrangforestillinger må «bortsmelte for Sandhed lige som Sucker bortsmelter for
Vand». Det samme mente retten og dømte den rike matador til å betale Anders
Marstrander 26 rdl. med renter og saksomkostninger. Også et par andre lignende
rettssaker vant han. Men da han i 1742 av lojalitet mot sin svoger Søren Thode
hadde nektet overmåleren i tollvesenet Johan Philip Betsch «nedgang i
skibsrommet» for å kontrollere saltlasten, blev Thode og Marstrander, «en for
begge og begge for en», dømt «at erlægge til Hs. Maj'ts Fiscum 50 RdIr bøder».
- 1 1758 blev han av generalkonsul Fasmer beskikket som skipper på den
engelsk bygde brigg «Oteren»,
71
8 III (5) Anders A. Marstrander
som nettopp var solgt på auksjon og bortforpaktet til Sr. Hans Baade.
Mars 1742 rømte en av matrosene på «Maria Magdalena» mens skipet lå i
Amsterdam. Som vanlig i slike saker blev det holdt sjøforklaring i Bergen.
Styrmannen og skipsfolkene avgav samstemmig det vitnesbyrd at matrosen
«exqveperede fra skibet med sit tøi uden at skipperen (Anders Marstrander) har
givet ham mindste anledning», og de «declarerede at de i ingen maade noget paa
skipperen kan have at klage». Retten frikjente derfor Marstrander for ethvert
ansvar i denne episode. - Flukten fra skipet (og dermed fra fedrelandet) skyldtes
i virkeligheten de kummerlige forhold i hjemlandet, som rammet skipsfarten og
våre sjøfolk urimelig hårdt. Det var ingen fremtid i et land, hvor all negotie lå
nede, og arbeidet blev så dårlig betalt, at det var for lite til å leve av og for meget
til å dø av. Derfor heter det i en erklæring av 1734 fra Bergens magistrat1) til
kongen at «søfolket af mangel paa arbeide er flygtet fra landet, saa det er
vanskeligt at forsyne de smaa og faa skibe byen har». Det fantes derfor mange
norske flyktninger i Holland, England, Tyskland, en del også i Russland og
koloniene. Betegnende nok hører man i denne tid tale om skilsmisser i Bergen
(«når krybben er tom, bites hestene!»), at ungdommen «flykter» ut av reden for
aldri mere å vende tilbake, at sjømannen uten videre forlater hjem og hustru for
å gjemme seg bort i det fremmede. Det siste blev Anders Marstranders skjebne.
Han blev som styrmann viet NK 20. novbr. 1736 til Wenche Hansdatter Thode
* 1708 4/3 NK, †1782 13 /12 DK, dtr. av skipper og partsreder Hans Jacobsen
Thode (*1660–årene, † 1733 16 /3 NK) og hans 2. hustru Helche Hansdatter
Middelstorp (* ca. 1685, † 1765 29/1 DK). De bodde før brannen 1756 i brygger
Søren Nevermanns hus, 7. rode nr. 35, ikke langt fra Fredrich Marstrander, efter
brannen: i Malene Middelboes hus i 18. rode nr. 33. - Ekteparet hadde 3 barn,
som alle døde som barn: 1) Malene * 1737 † 1738 - 2) Hans * 1739 † 1742 - 3)
Malene
1742 † 1759.
Trett av livets motgang, de trykkende tider, de små kår, den evige jakt efter
jobber, sorgen over sine døde barn, særlig sin 16-årige datter Malene, kanskje
også de mørke utsikter for hans alderdom og en truende sosial nedvurdering i
armod, – alt dette fikk den ellers så samvittighetsfulle mann til å bryte alle broer:
han forlot sitt hjem og sitt hjemland2) og blev borte derute i menneskevrimlen og
gav ikke livstegn fra seg. Derfor heter det i skiftet efter broren Lars 1767:
«Anders Marstrander som ej vidstes at være i Live eller icke, saasom hand udi
eendeel aar har været udenlands.»
1)
BHF skr.; h.7, Bendixen s. 27.
l.c. s.27
2)
72
10 III (7) Lars Marstrander
2
9 III (6)
Hans Marstrander * 1706, † engang i årene 1724-1748. Han er
nevnt i skiftet efter faren 15. novbr. 1724, 18 år gammel, men
(6) ikke i skiftet efter sin faster Dorte Fredrichsdtr. Marstrander
26. jan. 1748.
Han synes å ha vært et svakelig barn, men vi vet ikke om hans skavank har
vært medfødt eller ervervet ved ulykke eller barnesykdom. Det er sannsynlig at
han levet ved morens død i 1729 og da blev bortsatt til «faster Dorte» på
Nordnes og kanskje er identisk med den Hans Andersen på Nordnes, som blev
begravet 1731 12/2 NK. At slektsnavnet ofte blev sløyfet i denne tid, gies det
mange eksempler på.
2
9 III (7)
25 - 28
Lars Marstrander * 1708 22 /8 NK †1767 25/2 NK - Skipper,
senere engelsk kommisjonær i Bergen.
Lars fikk sin utdannelse i godt sjømannsskap av faren og sin eldste bror
Fredrich og nevnes fra 1732 som styrmann på forskjellige skip. Han tok
borgerskap som skipper 6. febr. 1748 og utstyrt med et kgl. sjøpass på latin av
26. mars s. å. seilte han avgårde som nauclerus eller skipper på galioten «De
Welfahrt» til Lissabon efter salt.
Lars må ha vært en temmelig impulsiv mann, som ikke alltid overskuet
konsekvensene av sine handlinger. Høsten 1738 var han styrmann på et
Bergens-skip som lå i Amsterdam med Hans Christian Dreier som skipper.
Kanskje for å trøste og overraske sin hustru, som nettopp hadde mistet sin
yngste datter, kanskje blendet og fristet av storbyens glans, tok han varer hos en
kjøpmann Nicolas Lublin i Amsterdam og utstedte en veksel av 12. novbr. s. å.
på 74 rdl. hollandsk kurant med skriftlig løfte om at «I skulde betale till Eders
Broder Friderich Marstrander ... i Bergen ved Eders Igienkomst, men endnu
ubetalt». Denne ordning forutsatte et mellomregnskap mellom firmaet i
Amsterdam og Fredrich Marstrander. - I Amsterdam overtok Jean Luden &
Sohn kravet på Lars, i Bergen protesterte Fredrich Marstrander energisk mot å
bli innblandet i denne sak. For å redde sin styrmann fra altfor store
ubehageligheter hadde skipperen betalt de 74 rdl. h. k. (dvs. hollandsk kurant) til
Luden & Sohn og overtok nu kravet på Lars, som 25. april 1740 blev dømt til å
betale Hans Chr. Dreier 74 rdl. h. k., beregnet til 84 rdl. 4 sk. dansk mynt. En
analyse av rettsdokumentene viser at Lars Marstrander alltid forklarte seg ærlig
og åpent i overensstemmelse med sannheten, men trolig stod helt fremmed
overfor forretningstransaksjoner, og av
73
10 III (7) Lars Marstrander
natur var noe impulsiv og lettlivet i motsetning til sine 2 brødre Fredrich og
Anders.
I 1750-årene synes han mer og mer å ha gått over til å bli engelsk
kommisjonær og skyldte ved sin død 1767 sine engelske kommittenter en større
sum på 523 rdl. Dette stemmer jo helt med den uttalelse som magistraten og de
eligerte menn lot falle i en skrivelse av 25. januar 1736 til kongen at «Den
største Del af Indbyggerne kan ikke hjælpe sig uden andres Forskud, og tildels
med udenlandsk KredIt.»1)
Lars Marstrander bodde i en årrekke i 6. rode nr. 14 i Dorte Aalersdatter
Hysings lille hus, som han tilslutt kjøpte ved skjøte av 8. juli 1745 (tgl. 11/10)
for 90 rdl. Huset med underliggende grunn lå på søndre side av Nyalmenningen
mellom Hans Rasmussens hus på øvre og Johannes Thorstensen smeds hus på
nedre side. Han opptok i den anledning et lån på 100 rdl. hos Mon'r Mads
Weinwig mot pant i hus og grunn. Men ennu 16. juni 1760 hadde Lars ikke
avbetalt mer enn 20 rdl. på gjelden.
21. februar 1732 blev Lars i Nykirken viet til «Else» Cathrine Kiønig *1701
14/1 KK † 1765 18/6 N K, datter av organist og klokker ved Nykirken og veier
ved tollboden Envold Kiønig (*16…. †1726 1/10 «i Nykircken under Stolene
med alle Klocker») og hans 2. hustru Johanne Adelucia («Adelus») Montagne
de Lillienschiold (* ca. 1670 † 1739 29/4 «1 Nykircken under Stolene»).
Sistnevntes morfar Hans Hansen Smidt blev adlet 26. mai 1676 med navnet
Lillienschiold. – De siste l 1/2 år av sitt liv satt Lars alene tilbake efter tapet av
sin hustru i 1765 og alle sine 4 barn, som døde før moren: 1) Anders * 1732
†1749, – 2) Envold Kiønig 1734 † som barn eller ung, – 3) Hans * 1736 † , –
4) Malene *1738 †
Skiftet efter Lars Marstrander (27/2 -27/9 1767) viste en formue på 410 rdl. og
en gjeld på 730 rdl., og dermed et underskudd på 320 rdl. På vegne av arvingene
frasa hans brorsønn Didrich Marstrander seg efter loven all arv og gjeld efter
deres farbror.
2
11 III (8)
1)
Karen Marstrander * 1710 5/9 NK † 1716 17/2 NK, 5 ½ år
gammel..
1.c. s. 23.
74
Opp av bølgedalen mot lysere tider (1756-1807).
De store kriger i denne tid, som omfattet størsteparten av Europa og bredte seg
til Nordamerika og Indien, feiet bort mange rester av middelalderen og ryddet
grunnen for en ny tid, bl. a. den preussiske 7-års-krig og den engelsk-franske
kolonikrig (begge: 1756-1763), den nordamerikanske frihetskamp (1775-1783)
og især koalisjonskrigene under revolusjonen og Napoleon (1792-1815). Under
disse forhold maktet England og Holland ikke lenger å holde på den
innbringende fraktfart mellom Norge og Spanien, som den danske kongen hadde
innrømmet dem på Norges bekostning ved den beryktede «vennskapstraktaten»
av 1701
(s.15). Norske skip overtok nu i stigende grad salthandelen på Spanien og
Portugal og fraktfart på andre land og seilte inn store formuer for vårt land. Vår
skipsfart seilte i medvind og tok under den nordamerikanske frihetskamp et
glimrende oppsving som kulminerte under Napoleonskrigene med «Norges
gullalder» 1797-1807, også kalt «den gode tid», da seilskuter blev bygget i hver
kystby, og vår koffardiflåte blev mer enn fordoblet.
Bergens skipsfart lå lenge efter i denne utvikling, lammet av de svære tap
under den store nordiske krig. Først med den nordamerikanske frihetskamp
begynte bergenserne atter å utvide og gjenoppbygge sin handelsflåte, og i
strykende seilas seilte Bergen inn i Norges gullalder med en skipstonnasje like
stor som 100 år før.
Men den sterke fremgang i Norge resulterte i økende krav. Bergen ville ha egen
børs, Christiania og Drammen egen bank og eget økonomiog
kommersekollegium, og den våknende selvstendighetsånd krevet eget
universitet i ord og handlinger som nærmet seg selvtekt. Separatistiske tendenser
dukket opp og modnedes i nødsårene (1807-1814) for så å bli realisert på
Eidsvold. –
A. SKIPPER FREDRICH MARSTRANDERS 10 BARN:
12 IV (1) - 21 IV (10)
6
12 IV (1)
Mette Cathrine Marstrander * 1725 29/7 NK † 1725 16/10 NK.
75
13 IV (2) Anders F. Marstrander
6
13 IV (2)
Anders (Fredrichsen) Marstrander d.y. * 1726 24/9 NK †13/1
1772 20/1 NK «i Kirken med Ringen» - skipper, partsreder,
negotiant.
Anders gikk til sjøs i guttedagene og lærte sjømannskap av sin far. Allerede i
22 års alderen blev han skipper efter sin far på galioten «De Welfahrt», 47 lester,
men borgerskap som skipper tok han først 18. mai 1751, noen måneder før den
lovlige alder. Han førte «De Welfahrt» fra 1749 til våren 1755, men gikk fra
borde straks efter farens død for å gå over til et mindre skip. For å kunne
disponere over flest mulige skipslester av hensyn til sitt kjøpmannskap beholdt
han 1/6 i det gamle skip, som han hadde arvet efter faren. Som før nevnt (s. 56)
gikk utviklingen i 18. årh. fra store skip til stadig mindre skip, noe som skyldtes
de mange restriksjoner som rammet norsk skipsfart under merkantilismen. De
små skip minsket risikoen. Det nye skipet var en galeas på 26 kommerselester
og 5 manns besetning og kaltes - mindre korrekt og meget uvanlig - i skiftet
efter Anders for en «1 Mast Gallioth», fordi den som skipstype lignet galioten.
Galeasen kalte han opp efter farens «2 Master Gallioth» på 47 lester, som atter
var oppkalt efter farfarens «3 Master Gallioth» på 72 lester, og bevarte derved
pietetsfullt en gammel tradisjon i slekten, som kanskje hadde sin rot i overtro:
Galeasen «Welfahrt» blev også virkelig hans «velferd». Med godt utbytte seilte
han på «adskillige Farvande» fra Østersjøens kornhavner til vest- og
sydeuropeiske kolonialhavner og hadde undertiden nokså nifse opplevelser (bl.
a. følgende): Under en av sine reiser til Saint Martin og La Rochelle i Frankrik i
januar 1752 ved «Hellig Tre Kongers tid», nektet 3 av skipsmannskapet å skrape
skipet, likesom de også senere ved fyrlykten Høye Varden i Bergensleden var
uvillige til å fortøye skipet og «brukte hæslig mund, larmede ude paa natten og
med grove ord manede (dvs. truet) skipperen». Anders anmeldte de 3 for
skipperlauget: bådsmannen gikk til forlik før domsavsigelse, men kokken
Cornelius Thommesetil) og en av matrosene blev dømt. Det er mulig Anders har
vært uheldig med valg av skipsfolkene eller selv har vært for ung eller for
streng. På samme reise falt én av matrosene overbord i Kanalen sent om aftenen
under «hård blæst og høi sjø», mens de var under seil. Alt blev gjort for å redde
ham, men forgjeves. Siden hører vi ikke mer om saker av denne art.
1)
Kokken, som er nevnt 1752, er vel sønnesønn av sjømannen med samme navn som blev
dømt 50 år før, i 1712, pga. en forseelse mot den unge Anders' farfar Anders Marstrand (se s.
32). -
76
13 IV (2) Anders F. Marstrander
De sjøboder hans far hadde kjøpt i Lille Altona-gården for 821 rdl. i 1737 (s.
63), overtok Anders nu for 1000 rdl. ved skjøte av 6. april 1755 av hensyn til sin
stadig økende forretningsvirksomhet. I den anledning opptok han 30. mai 1755
et lån av Henrich Hansen Forman på 800 rdl., avbetalt 18. mai 1761, og 2. juni
1755 et mindre lån av Jan Christie på 200 rdl., avbetalt 18. mai 1762. - Det viser
et jevnt overskudd av hans forretningsreiser, som mest gikk til Frankrik efter
franske varer. Ved hans død i 1772 stod hele 35 oksehoder á 231,6 liter på hans
sjøboder, mer eller mindre fylt med fransk brennevin ca. 880 liter, fransk rødvin
ca. 5200 liter (hvorav 3020 l. bestemt til utførsel), fransk hvitvin ca. 1740 liter
(hvorav 1040 1 lagret til utførsel), dessuten Caps vin, rom og punsj. Av
manufakturvarer nevnes franske stoffer, silke, lerret og flor, kjoler, skjørter og
skjorter, sko og strømper, mansjetter og kniplinger, servietter og bordduker,
lommetørklær og halstørklær, hansker osv. Av kolonialvarer nevnes kaffe som
åpenbart var blitt meget populær på denne tid, sukker o. m. a. Endelig omtales «
12 Kaaber Støcker (som) forestiller den Danske Kircke i London». Kirken har
ingen forbindelse med den danske sjømannsmisjon, som først begynte 100 år
senere.
Anders skildres som en mann av «Liden Vext med Peruque»1) og bodde vel
helst hjemme i foreldrenes hus, til hjemmet blev oppløst ved farens død. Senere
finnes han boende hos sin venn bakermester Gerdt Lodding og hustru Agnethe
og stod fadder til deres datter Anna, som blev døpt 1762 17/11 NK. Hun vokste
opp til et inntakende barn som i den grad charmerte ham at han ved gavebrev av
4. mars 1768 testamenterte henne halvparten av sin formue, mens den andre
halvparten «alleene tilfalder mine nærmeste Arvinger efter Loven».2) Han
innledet sitt gavebrev med flg. ord: «I fald det skulde behage Gud mig ved
Døden i ugift Stand, at bortkalde, enten paa den min Forehavende Reise, eller
paa andre mine Reiser til uden og inden Riges stæder ... » Selv om tanken på
døden alltid danner bakgrunnen for et testament, virker formuleringen her som
en forutanelse om dens snarlige komme og kan tyde på at den unge skipper tross sin beste alder - allikevel kan ha følt seg svak eller sykelig. Men både
«skipsregnskapsboken» og «brevkopiboken» hadde han ført frem til 28.
desember 1771, altså til et par uker før sin død.
Skiftet efter ham blev åpnet 18. februar 1772 og sluttet 16. juni 1773.
Hans død blev kunngjort på 6 oppslagsplakater «paa Byens Publique Stæder»
og i Bergens Adresse Contors Efterretninger mandag 24. februar 1772, og
dessuten avertert «udi de Danske og Tydske Aviser efter Ved-
l)
2)
Skipper- og styrmannsruller 1758-1778, nr. 32.
Stadportarkiv: Skrifter nr. 68: 1772-1773.
77
13 1V (2) Anders F. Marstrander
tægt. . . og Credi- og Debitorer indkaldede.» Som curator bonorum eller
tilsynsmann valgtes avdødes bror Didrich Marstrander, som senere blev tilkjent
70 rdl. i provisjon for sitt nøyaktige arbeide i «et Boe af den Vidtløftighed og
Importence som dette, og ellers i Betragtning af den paa Sr. Marstranders Siide
udviiste Retskafne Vigelence for Boeds bæste og dets Hastige til
Endebringelse.»
Boet blev oppgjort med inntekt og formue på 4880 rdl., og gjeld og utgifter på
2320 rdl. Nettoformuen 2560 rdl. blev så delt mellom jomfru Anna Lodding og
den avdødes mor og søsken med ca. 1280 rdl. på hver part. Da Annas far Sr.
Giert Lodding døde noen måneder efter Anders, blev Annas part utbetalt av
Didrich Marstrander til hennes formynder med fradrag «av de af Skiftet
flydende Omkostninger», som Sr. Giert Lodding fant rimelig å ta av datterens
arvedel. På denne måte arvet Anders' mor, Kristine Marie Salig Friederich
Marstrander 1 broderlodd med 230 rdl., Anders 3 brødre Didrich, Friederich og
Peter også hver sin broderlodd, og Anders 3 søstre Malene, Mette og Kirstine
Marie hver sin søsterlodd med 115 rdl. Efter avdødes vilje blev det utdelt brød
til de fattige for 15 rdl. pga. den alvorlige dyrtid og hungersnød i Norge efter
uåret 1771 –
6
14 IV (3)
6
14 IV (4)
Didrich Marstrander *1728 30/11 NK, †1729 23/6 NK
Didrich Marstrander *1730 30/11 NK, †28/1 1805 4 /2 NK –
kjøpmann, skipper, oldermann for skipperlauget, stadskaptein,
tingmann.
Didrich gikk til sjøs i guttedagene som sin bror Anders og blev styrmann 21 år
gammel i 1751. Han sees i 1759 å ha gått i trampfart og omtales da som en mann
av «liden Vext med Peruque» som broren Anders.1) Sin første reise som skipper
gjorde han 1761 og blev innført i Skipperrullene 16. juli s. å. med følgende
notat: «Quitterit Søen Reent og er Kiøbmand.»
Kort efter sitt giftermål i 1763 (se ndfr.!) opptok han et lån på 800 rdl. (28/9 s.
å.) og kjøpte avdøde Johan Herman Thiniches hus med tilliggende herligheter
for 2153 rdl.2) Huset strakte seg med sine 10-12 vær1)
Skipper- og styrmannsruller 1758-1778.
78
15 ff (4) Didrich Marstrander
elser og kjeldere, sjøboder og lofter, brygger og svalganger fra Strandgaten til
Vågen og gir et interessant innblikk i en Bergens-kjøpmanns bolig- og
handelsforhold på denne tid:1) «I nederste Etage er I Stue til Gaden tæcket med
Voxdug med en ny Vind Ovn og afskiøt Conthoir og Alcow, I Stoer Stue til
(Gaards-)Pladsen, Et Kiøcken med Skorsteen, i Forstuen en liden Kramboed, og
een bequem Trappe til Overværelserne, - oven paa (i 2. etage) er een Sahl,
derhos et Senge Kammer og Et Spise Kammer, Een Amme Stue med Kakel Ovn
samt 2de andre Smaae Kammere, der oven over Lemmen, og det heele Huus er
teilhengt (tegldekket), under Huuset een Stoer Muuret Bielke Kielder med
værende Vand Riig Brønd, 2de hvelvede Kieldere med Jern Dørrer for, og et
hvelved Ildhuus hvor Skorsteenen feller ... Udj Gaarden 2de Boder, ... der over
er 4 Lofter samt overværende Lem, 2de Vinder (heiseapparat) og tilhørende
Brygger og Svaler.» – I grunnleie for alt dette betaltes henimot 2 rdl. pr. år til
sognepresten i Korskirken og en privatmann.—
I januar 1765 blev efter Rente- og Tollkammerkollegiets ordre foretatt en
registrering av alle opplagsvarer som var i behold i Bergen ved årets begynnelse.
Didrich hadde på lager ca. 1100 alen (521 m) kleder og tøyer av ull, bomull og
lerret, trykt kartum og «Petersborg seigeldug» og 40 våger hør, mest blår (ca.
741 kg) og noen mindre ting.2) Det var altså nærmest en manufakturhandel for
middelklassen, mens broren Anders' forretning mere var beregnet på de bedre
stillede ved sitt rike assortiment i franske viner, finere franske tøyer, silke, flor
m. m. og kolonialvarer. Det kan vel være tvilsomt, om Didrichs forretning gav
ham tilstrekkelig utbytte både til underhold for seg og sin hustru, og til
forrentning av den betydelige kapital han hadde satt inn i sin eiendom i
Strandgaten med 2153 rdl. og endelig til avbetaling på det lån han hadde opptatt.
I 1782 blev han tilbudt stillingen som skipskaptein på «Stadt Bergen», 65
lester, som nettopp var blitt overtatt i London av et bergensk konsortium. Det
var meningen å seile fra London 30. august s. å. til den danske kolonien St.
Thomas i Vestindlen efter sukker, kaffe og bomull. Men de utenrikspolitiske
forhold kullkastet alle planer og førte trolig til forhandlinger mellom engelske
og danske myndigheter. Danmark hadde i 1777 gitt Kjøbenhavn enerett til
handelen på St. Thomas, helt i merkantilismens regi,3) men var i 1779 blitt
tvunget av opinionen til å for1)
Bergens pantebok nr. 15 fol. 339 b (27/7 1763), fol. 440.
Bergens magistrat: Rekvisisjoner til brann- og verditaksasjoner 1744-1779, nr. I (16/1
1765).
3)
Professorenes Norges Historie V, 2, s. 133.
2)
79
15 IV (4) Didrich Marstrander
dele denne handel på de 3 nasjonaliteter, det danske monarki dengang omfattet,
med Kjøbenhavn som stapelplass for Danmark, Kristiansand S. for Norge og
Altona eller Glückstad for dets tyske besittelser. 18. oktober 1782 blev derfor
ruten bestemt fra London til St. Thomas med retur til en av de nevnte byer. Men
England godtok ikke ruten, dels fordi navigasjonsaktens bestemmelser blev
krenket,l) dels kanhende fordi de krigførende makter var uenige om de
folkerettslige begreper «krigskontrabande» og «fritt (dvs. nøytralt) skip gir fri
ladning». Englands stilling under den nordamerikanske frihetskamp (1775-1783)
var meget vanskelig: det kjempet alene mot nordamerikanerne og deres allierte
Frankrik, Holland og Spanien og følte seg truet av det vepnede
nøytralitetsforbund av 1780 mellom Russland og Preussen og de nordiske riker.
Skipet lå i London og var helt avhengig av Englands vilje. Striden endte med at
skipet fikk ikke anløpe den danske kolonien St. Thomas, nordligst i de små
Antiller, men fikk sjøpass 1. novbr. 1782 for den engelske kolonien Grenada,
sydligst i Antillerne, med retur til London, Ostende (i det nøytrale Belgien) eller
Altona. Kanskje var det denne sak som fikk Danmark i 1782 til å gi norske og
danske skip lov til å seile i fraktfart mellom de vestindiske øyer og alle
europeiske havner. Dermed falt merkantilismen sammen i Danmark-Norge, som
ovennevnte episode viser, selv om nok enkelte rester blev tilbake.
Merkantilismen hadde forøvrig fått sitt grunnskudd ved Adam Smiths berømte
verk om «Nasjonenes Velstand» av 1776. - Hele høsten 1782 må vi anta at
Didrich Marstrander har oppholdt seg i London. Vi vet ikke engang om han
foretok denne reisen i vinterstormenes tid, eller om han trådte tilbake til fordel
for sin søsterdatters mann Hans Hansen Baade (s. 84) som efterfulgte ham som
skipskaptein på «Stadt Bergen».
Didrich Marstrander omtales som en hedersmann i all sin ferd, rettskaffen,
samvittighetsfull, nøyaktig og påpasselig. Han nød derfor almindelig tillit hos
sine medborgere og hadde mange tillitsverv, bl. a. som tingmann. Våren 1772
blev han oppnevnt som kemner2) «for Indqvarterings Cassen for den i Bergen
garnisonerende Delmenhorsiske Battailon». I den anledning blev borgerne
pålagt foreløbig å bestride utgiftene hermed til endelig oppgjør eller «Slutning
kand skee for den allernaadigst anbefalte Undersøgnings Commision».
Stadskapteinene Danckert og Wollert Krohn og Johan Henrich Eggerking
overleverte da 102 rdl. I mark til «velbyrdige Kiemner Sr.... Madstrander som et
Depositum til d'herrer Officerers Quarteers afbetaling». Da man visste, hvor
vanskelig det var å få sine utlegg refundert av kongen, og Marstrander samtidig
fryktet
1)
2)
J. A. Fridericia: Det 17. og 18. årh. (Kbhvn. 1918), s. 132, 463 flg.
Berg. mag.: Rekvis. t. brann- og verditakster 1744-1779, nr. 1 (1/4 1772).
80
for å bli «indviklet i vidtløftig Process», nektet han å utlevere pengene, sikkert i
samråd med de 3 stadskapteiner. Myndighetene «Skreed til Execution og fandt
paa Sr. Madstranders Kaste Drag (dvs. Dragkiste) eendeel Banco-Sedler
liggende, hvoraf Executor gjorde sig betalt for de ovenbemeldte 102 rdl. I
mark…» – Innkvarteringen av den delmenhorsiske bataljon i Bergen er
besynderlig, men har kanskje en eller annen forbindelse med de langvarige og
vanskelige forhandlinger mellom den danske konge og det gottorpske keiserhus
i Russland, som endte med makeskiftetraktaten av 31. mai 1773: Det gottorpske
hus avstod alle krav på deler av Slesvig og Holsten mot å få grevskapene
Oldenburg og Delmenhorst.—
Det er mulig at Didrich Marstranders utnevnelse til «Stads Capitain ved
SmØralmendingen Compagnie i afdøde Stads Capitain Peder Dedikens Sted»
har sammenheng med hans virksomhet som kemner for innkvarteringskassen for
den delmenliorsiske bataljon. Han blev beskikket til stadskaptein 28. oktober
1773 og mottok kgl. bestalling derpå 11. novbr. s. å. Efter å ha vært stadskaptein
1 12 år blev han avløst av Hans Christian Maartman 12. juli 1785 som blev
beskikket til stadskaptein i Didrich Marstranders sted «som derfra formedelst
Svaghed er forlovet».—
Bergens Adressecontors Efterretning 1774, nr. 22 (30. mai) gir en meget
interessant skildring av borgervepningens mønstring samme måned og av
offiserenes røde uniformer med galoner og galonerte hatter. Efter mønstringen
var det stor fest hos stiftbefalingsmannen A. Pli. Levetzau, som var sterkt
interessert i Bergens ve og vel:
«Den 27de i denne Maaned blev under Commando af Hr. Stads-Hauptmand
Lauritz Holte Nicolaisen holden General-Mønstring med denne Byes
Borgerskab. Om Morgenen ved 7 Slæt samledes de 8 Borger-Compagnier, hvert
ved sin Capitalnes Huus. Derfra marcherede de mellom 8 og 9 Slæt. LivCompagniet, commandered af Stads- Capitaine Hr. Johann Henrich Eggerking
med Felt-Musik for sig, og alle 8te med flyvende Faner og klingende Spill til
Engen, som Byens Mynster-Plads. De først ankomne presenterede for de
efterkommende, til hvilke og fra SmørsAlmindingens Begyndelse til Engen
Musicanterne stødte til fra Liv-Compagniet til det Sted, hvor de posterede sig.
Ved Mønstringen, Haandgrebene, Skydningen og ved at passere Revue m. v.
herskede den beste Orden, meget over det nogen kunde have ventet av Borgere,
der i saa kort Tid hertil vare øvede, og i mere end 20 Aar ei saadant havde
forrettet. De Vedkommende, som især Deres HøI-Velbaarenheder, Hr.
Kammer-Herre og Stiftbefalings Mand von Levetzau og Hr. General-Major og
Commendant von Koss samt Hr. Etats-Raad og President de Fine med den
øvrige Magistrat, ytrede derover den største Fornøielse. Andre Til-
81
stædeværende kunde ei andet end rose og forundre sig over Borgerskabets
Hurtighed og Habilité. Foruden, at de fleste af Officererne vare i røde Klæder,
tildeels med Galloner paa, og alle med gallonerede Hatte, havde hvert
Compagnie sin egen Couleur af Cocarder paa Hattene. Stiftbefalings Manden,
Presidenten, Stadshauptmanden og Stads-Adjutanten havde Hatte-Cocarder af
samme Farve som Liv-Compagniet. Alle de Exercicer og Manoeuvres, som af
Borger-Compagniet kunde fordres, bleve viste, hvilket blev begyndt henved 10
Slæt og vedvarede til lidt over 1 Slæt. De 3de fornævnte, som de øverste over
Borgerskabets militaire øvelser, bleve, som Mønster-Herrer, saluterede saavel
ved Revuen som en Front, og passerede igjennera Gliederne. Et hvert
Compagnie stræbede efter at udmærke sig ved Orden og Hurtighed, der bidrog
sit til, at alle giorde det vel. Efter Middag havde Hans Høivelbaarenhed, Hr.
Kammer-Herren, stort Traktement for de høieste Militaires, Magistraten,
Stadshauptmanden, Stads-Capitainerne, Stads Adjutanten med nogle flere.» ––
(Berg. Adr. Kont.s Efterretn. 1774 nr. 22 - 30. mai.)
I 1790-årene omtales Didrich Marstrander som oldermann for skipperlauget,
uten at vi vet, hvor lenge han innehadde dette tillitsverv. Han nevnes i denne
stilling 3 ganger: 31. desbr. 1795, 19. april 1798 og i folketellingen 1801 og
kalles da enten laugsoldermann og skipper (1801) eller skipperlaugshus
oldermann eller oldermann for skipperlaugsretten, sannsynligvis 3 funksjoner av
oldermannens virke. Skipperlaugsretten blev satt med oldermannen og 2
bisittere, slik tilfellet var, da Didrichs eldste bror Anders anmeldte 3 av sine
skipsfolk for oppsetsighet i 1752 (s. 76). Oldermannen brukte skipperlaugets
segl: «en galiot under seil» med innskriften «Bergens Laugshuus» øverst. Da
oldermannsvervet på denne tid synes å ha gått på omgang, iallfall i bakerlauget,
falt det seg slik at 2 brødre blev olderman for hvert sitt laug: Didrich for
skipperlauget, Fredrich for bakerlauget (s. 87, 88).
Didrich Marstrander blev 21. mars 1763 viet «i huset» til Maria Anna
(«Marianna») Thodal * 1734 8/8 DK † 27 /2 1796 3 /3 DK, datter av kjøpmann
Ole Nielsen Thodal (* 1699 Nordland † 1738 DK, Bergen, som tok borgerskap
1734 i Bergen) og hustru Maren Dorothea Tønder (* 1706 Dønnes † 1746 DK
Bergen. Thodal-famillen bodde i Strandgaten ved Johan Frieles smug.
Mariannes bror var oberst Niels Thodal som ved sin søster Mariannes død i
1796 gav avkall på arv efter henne. Mariannes kusine var Maria Anna
(«Marianna») Emahus Tønder som 1751 blev gift med løytnant, senere
oberstløytnant Isach Jørgen Coldevin, hvis efterslekt har eiet Dønnes gods til
inn i vårt århundre. De 2 kusiner var oppkalt efter sin bestemor Maria Anna
Emahus, som 1705 blev gift med Arnoldus Tønder til Dønnes
82
16 IV (5) Malene Marstrander ~ Dedichen
Trolig først efter hustruens død i 1796 synes Didrich å ha solgt sitt store hus i
Strandgaten og kjøpt et mindre hus i 8. rode nr. 39 (= Lille Markveien 28) på I
etasje, 8 fag vinduer og 2 ovner, verdsatt til 300 rdl. + en bod på (gårds-)plassen
til 50 rdl. Hans søsterdatter «Frantzia» Georgia Gertz styrte huset for ham til
hans død. Han innsatte henne derfor ved testament av 21. mai 1803 til sin
universalarving på 100 rdl. nær, som gikk til hans andre arvinger, og fikk herpå
kgl. konfirmasjon av 17. desbr. s. å. Hans søstersønn «Hans» Henrich Dedichen,
som Didrich vel har satt spesiell pris på, blev i testamentet begunstiget med en
broderlodd i likhet med tvillingbrødrene Fredrich og Peter og sees efter Didrichs
død å ha bodd i Didrichs hus, hvorfra han også blev begravet 1 1/2 år efter
Didrich.
Malene Marstrander * 1731 7/8 NK †24/12 1804 29 /12 NK. Hun
6
blev gift 16/11 1761 med kjøpmann Carsten Dedichen * 1732 19/7
16 IV (5)
DK † 1772 12 /7 DK, sønn av buntmaker og partsreder Hans
Henrich Dedichen * 1690-årene DK † 1746 DKog hans 2. hustru
Divert *17 ... †1761. Carstens kjøpmannskap må det snart ha gått ut
med, for i kirkeboken 1770 kalles han «steenfører», dvs. en mann,
som transporterer sand og sten (brosten, mursten o.lign.) til byen. I skiftet efter
Carsten, som ble trukket i langdrag fra 27. aug. 1772 til 20. juli 1773, fordi man
ville se resultatet av skiftet efter Malenes bror Anders (avsluttet 16. juli 1773),
blev intet tilbake, tiltross for at hun arvet 115 rdl efter sin bror. Hun satt alltid i
små kår og nevnes senere i brorens Didrichs testament av 1803 «som den af
mine Søskende mest trengende.» –
Omkr. 1765 flyttet Carsten og Malene fra Nykirkens til Domkirkens sogn,
men efter mannens død flyttet hun atter tilbake til Nykirkens sogn med sine
barn, og her atter i naboskapet til en av sine brødre. 1 1801 bodde hun hos sin
eldste sønn skipper Hans Henrich Dedichen i 2. rode nr. 28, som vel var
nabohuset til hennes yngste bror kjøpmann og brygger Peter Marstrander i 2.
rode nr. 27. Hennes bolig i nr. 28 svarte til den senere Vinnesgården nr. 2, et
smug mellom Nykirken og Tollbodalmenningen, bestående av 7 hus som blev
revet under siste verdenskrig 1940-1945. Ved sin død i 1804 bodde hun til leie i
8. rode nr. 49 (senere Lille Markevei nr. 16) i nærhetert av sin bror Didrich. –
Ekteparet hadde 4 barn som alle vokste opp, men ikke efterlot seg
livsarvinger:
V (1) Hans Henrich Dedichen *1762 31/3 NK † 20/10 1806 27/10 NK fra 8.
rode nr. 39 fra morfaren Didrich Marstranders hus, hvor han bodde
efter Didrichs død. Han var skipskaptein, gift med Birgitha
Margaretha Brøcher *ca. 1750 †13 /5 1801 20/5 NK.
83
17 IV (6) «Mette» Cathrine Marstrander~ Ellertsen
V (2) Fredrich Dedichen * 1763 28/10 NK † 2 /5 1799 Kjøbenhavn, hvor han
blev begravet.
Moren kunngjorde dødsfallet i Berg. Adr.kont.
Efterretn. 25. mai s. å. Ugift.
V (3) Peder Dedichen * 1766 29/6 DK «i Sølvbækken» † 1797 5/9 Bergen.
Stilling og ekteskap ukjent.
V (4) Divert Dedichen * 1770 29/6 DK † 1788 12/8 Bergen.
«Mette» Cathrine Marstrander *31 /12 1732/1733 4/1 NK, † 1/5
1783
8/5 i selve Nykirken «50 aar 4 m. 1 d. ». Skifte efter Mette 6/6 1783.Gift 23 /7
6
1754 med skipper og kjøpmann Hans Ellertsen * 1730 11/9 NK,† 18/11 1790
16 IV (5)
25/11 KK, sønn av den ansette kjøpmann Ellert Didrichsen (*ca. 1700 † 1751
4/1 NK «under Stol.med Liigpr., alle Klocker») og Anna jonsdatter (* 1705
25/5, †
1743 17/6 NK «i Kircken under Stolene kl. 12»). Skifte efter Hans Ellertsen 1/12 1790–6/2
1792. Efter Mettes død 1783 giftet Hans Ellertsen seg for 2. gang 26/10 1784 «i huset» med
jomfru Anna Judithe (eller Justine) Flor * ca. 1733 † 1793 19/3 DK. I 2. ekteskap ingen barn.
-
Hans Ellertsen nevnes som «skipper og krambodshander» 28/9 1756, men tok
først borgerskap som skipper 1762 og skildres da som en «sat Skipper, høi og
før med Peruque». – I 1762 førte han brigantinen «Resolution», 35 lester, 1777
snauen «De Freede», 67 lester, 1767 seilte han til Grønland. - Hans og Mette
bodde først «lige over Nykirken» i eget hus, som strøk med «i seeneste
ulyckelige Ildebrand» 1756. «Hans ødeliggende Grund med paastaaende
brandfrie Kjelder» solgte han 9 år efter til jomfru Anna Abrahamsdatter 18/3
1765. Foruten i 4. rode nr. 56 bodde de senere til leie i 6. rode nr. 26 i Dorte
Pedersdatters hus, inntil de atter fikk eget 2-etasjes hus med ildhus og brannfri
kjelder på nordsiden av Cort Pihl-smuget, tett ved Mettes barndomshjem. Hertil
kom så 1 sjøbod med 2 lofter i Lille Altona-gården, alt sammen til en verdi av
1000 rdl. - Ekteparret hadde 4 barn:
V (1) Anna Ellertsen * 1755 4 /4 NK † mellom 1792 og 1806, viet «i huset»
12/12 1781 med skipskaptein og kjøpmann Hans Hansen Baade * 3/9
1751 8/9 KK † 19/7 1791 20 /7 St. Croix, Vestindien. Hans Baade fra
Bergen tok borgerskap som skipper i Kjøbenhavn 1/11 1780,1)
reiste
hjem til Bergenog giftet seg 1781 og efterfulgte så sin hustrus morbror
Didrich Marstrander som skipskaptein på «Stad Bergen» 1782-1785 og
førte senere briggen «Providentia». På en av sine reiser med dette skip
døde han i St. Croix 1791, og styrmannen Peter
1)
Norsk Slektshist. Tidsskr. 1, 4, s. 324.
84
18 IV (7) «Christina» Maria Marstrander ~ Giertz
Fasmer førte briggen hjem. Hans Baades reise til St. Croix 1791 er
merkelig, fordi det først fra 1792 var tillatt for norske og danske skip, som
seilte til Amerika, å innta returladninger fra St. Croix.l) Ekteparret hadde 4
barn:
VI
(1) «Mette» Cathrine Baade * 1785 7/10 NK, levet 1806.
(2) Hans Hansen Baade * 1787 12/7 NK, levet 1806.
(3) Claus Peter Koren Baade * 12/7 1190 18/7 N K †før 1805.
(4) Giert Hagelsteen Baade * 1791 30/11 NK, levet 1806.
V (2) Fredrich Ellertsen * 1758 3/3 NK † sannsynligvis mellom 1792 og 1806
uten livsarvinger, borgerskap som skipskaptein 1. juni 1782, reiste 19.
mars 1790 til Middelhavet og deserterte 1791 i Konstantinopel ifølge
ekstrarulle for innrulleringssjefen 1789-1800.
V (3) Ellers Ellertsen * 1765 28/6 NK † 1771 29/S NK.
V (4) «Malene» Marianne Ellertsen 1772 20/12 NK † efter 1834 - gift 7. novbr
1797 med senere overtollbetjent Jonas Wold (* ca. 1758 † 1820 7 /3
NK), som først hadde vært gift (i Stavanger) m. Kirsten Jensdatter
Meyer (* 1750-årene † 1794 29/11 NK, Bergen), søster til
Lucie
Margrethe jensdtr. Meyer, som var gift med bakermester Fredrich
Marstrander (nr. 20). 1 sønn:
VI (1) Hans Ellertsen Wold * 1798 NK †1846 11/8 NK. Kontorist. Gift.
6
18 IV (7)
«Christina» Maria Marstrander («Kirsten») * 1734 17/l0
NK †29/3 1783KK, dvs.1 måned før sin søster Mette (†1/5)
og 1 ½ mnd. efter sin mann (†15/2)
Hun var først trolovet med Didrich Henrichsen Haslop av en kjent
sjømannsslekt i Bergen, * omkr. nyttåret 1731/32 † 1755. I skiftet efter ham 9.
jan. 1756 hadde hun 100 rdl. til gode. - Christina blev så gift 12. juni 1758 NK
med bakermester Jores Wallace Frantzen Giertz * 1726 27 /7 NK † 15/2 1783
22/2 KK, sønn av bakermester Frantz Giertzen (oftest forkortet til Giertz) *
1687/1688 1/1 KK †1764 24/2 NK, og hustru Lene Michelsdatter * 1690-årene
†1751 29/6 NK. - Jores tok borgerskap som «Mæster Bager» 18. april 1758 og
giftet seg et par måneder efter med «Kirsten». De bodde i den privilegerte
bakergård på søndre og øvre side av Tollbodalmenningen. Men Jores ville
utvide og slog stort på. Han
1)
Norges Historie b. V, 2, s. 133, 159.
85
18 IV (7) «Christina» Maria Marstrander ~ Giertz
kjøpte nabotomten for 600 rdl. 24 febr. 1763 av salig inspektør Willum
Geelmuydens hustru Stine Catharine Bording, en handel som vel har medvirket
til hans konkurs 17. aug. 1769. Hans bakergård blev solgt på auksjon 13. jan.
1772 til hans slektning (?) Alexander Wallace for 1855 rdl. Senere bodde de til
leie i 4. rode nr. 1 i Finvaldsmuget nr. 2 i Nykirken sogn, men flyttet så til
Korskirken sogn, 21. rode nr. 25 som svarer til Oscars gt. 16 nu for tiden. Da
ektefellene døde i 1783 bare med noen få ukers mellomrom, var den
Økonomiske situasjon ikke lys for de 5 gjenlevende barn (av ekteparets 7 barn):
V (1) Lene Glertz * 1759 8/9 NK † 1763 1/3 NK.
V (2) Fredrik Giertz * 1761 25/10 NK† 1783-1806 uten livsarvinger.
V (3) Lene Giertz * 1763 29/9 NK † efter 1806, identisk med Helene
Giertz som 10. oktbr. 1790 DK blev gift med høker, senere
hårskjærer og parykkmaker Arent Erichsen, i folketellingen 1801
ved feilhørsel oppført som Arne E.
VI (1) Kirstine Marie Erichsen * 1792 26/9 DK † før 1798, oppkalt
efter sin mormor.
VI (2) Erich Jørgen Erichsen * 1794 6/11 DK, konfirmert 29/4 1810
DK og bodde da 16 1/2 år gml. hos «Jomfrue Giertz», dvs.
hos Frantzie 8. rode nr. 39.
VI (3) Kirstine Marie Erichsen * 1798 22/5 DK.
VI (4) Fredrich Erichsen *1801 11/3 DK, oppkalt efter sin
morbror Fredrich Giertz, som atter var oppkalt efter sin
morfar.
V (4) En datter * 1766 NK (men ikke funnet i NK dåpsbøker) † 12 /12
1775 18/12 NK 9 år gml. Efter datidens navnetradisjoner har hun
trolig hett Kirstine Marie Giertz, oppkalt efter sin mor og mormor.
V (5) «Frantzie» Georgle Giertz * 1767 11/1 NK † 4 /7 1845 10/7 DK fra
Stranges fattighus. - Hun var ugift og stelte huset for sin morbror
Didrich Marstrander til hans død 28. jan. 1805 og blev derfor
innsatt som hans universalarving på 100 rdl. nær. Hun pantsatte
huset i 8. rode nr. 39 for 150 rdl. ved obligasjon av 1l. juni 1805,
tgl. 16. mars 1813, til sin morbror, bakermester Fredrich
Marstrander,
men solgte så huset 6. septbr. 1820 til bondehandler Ole Jacobsen
Gjesdahl for 400 rdl. Hun endte tilslutt på Stranges fattighus i
Domkirkens sogn. I datidens unøyaktige navnebruk kalles hun
Frantzie Giertz, Francis Giers og Frantzie Gjørs. 86
20 IV (9) Fredrich Marstrander
V (6) Alexander Glertz, oppkalt efter sin slektning (?) Alexander Wallace,
*1769 16 /7 NK † 4/5 1845 9/5 DK, 76 år gml., 2 mnd. før sin
søster Frantzie. Han var ugift og bodde til leie i 15. rode nr. 89 og
var i yngre dager bakersvenn hos bakermester Andreas Berentsen i
2. rode nr. 18 ved Tollbodalmenningen. Han omtales med stor
sympati i de brev, som slektsarkivet har fra kjøpmann Fredrik P.
Marstrander og prosten P.Marstrander, som en livlig og
charmerende bergenser, meget avholdt av alle, ikke minst som
visesanger i godt selskap
V 7) Frantz Giertz * 1771 25/8 NK † efter 1806. Han var neppe bosatt i
Bergen og nevnes ikke i byens folketelling 1801, men derimot i
skiftet efter Didrich Marstrander 23. jan. 1806.
Fredrich Marstrander *1737 19/3 NK † 1737 28/6 NK.
6
19 IV (8)
6
20 IV (9)
29 -38
Fredrich Marstrander *27/2 1740 3/3 NK † 12 /3 1813 19/3 DK
(tvillingbror til nr. 21) – bakermester, oldermann for bakerlauget;
tingmann.
Ved kontrakt av 15. jan. 1754, undertegnet av faren, blev den 14-årige Fredrik
innskrevet i bakerlære for 5 år i amtmester Ditlef Martens' bakerforretning, som
startet 1753 og ennu eksisterer som aksjeselskap. Efter å ha vært læredreng i 5 år
var han bakersvenn i 3 år fra 1759 til 1. mars 1762, da han lot seg innskrive hos
Ditlef Martens' enke «for at staa sit mestersvendeaar». Fra 1. mars 1763 ledet
han som mestersvenn enken Anna Dorothea Martens' forretning, til hun giftet
seg med «Mæster Bager Bendix D. Fasmer». Av en eller annen grunn fikk pipen
da en annen lyd. Hun nektet plutselig i 1768 å utbetale ham den resterende lønn,
tiltross for at Fredrich Marstrander kunne fremlegge skriftlig bevis for at hun var
ham skyldig «28 rdl. for 1 Aars løn». Hennes mann kom da med påstander og
beskyldninger som ikke kunne bevises. Bergens bytingsrett dømte forretningen
til å utbetale mestersvennen 28 rdl. + 4 rdl. i saksomkostninger.
Da Fredrich 16. juni 1773 arvet 230 rdl. efter sin bror Anders, realiserte han
planer han lenge hadde hatt. Han benyttet arven og den kapital han selv hadde
spart sammen, til å kjøpe Lorents Larsens privilegerte bakergård på Nøstet i 10.
rode nr. 111 a den 29. septbr. 1773, tgl. 18.
87
20 IV (9) Fredrich Marstrander
oktbr. s. å. Efter å ha fått bakerlauget innkalt og betalt 1 rdl. for dette «begierte
han at forfærdige sidt Mæster Støkke, hvilket af Lauvet blev bevilget og
berammet til 13de Octbr.» Og da «var heele Lauget samlet da Monsr. Friderich
Marstrander forfærdigede sit Mæster Støcke». Efter gammel skikk betalte han
«for Brøde(t) 4 rdl., til Kanden 2 rdl., og til Broderlaug 16 rdl.», som betaltes
med 2 rdl. hvert år omkr. 1. mars i 8 år på rad fra 1775-1782. Dagen efter tok
han borgerskap som mesterbaker 14. oktbr. 1773.– Han var senere oldermann
for bakerlauget i 1 1/2 år fra sommeren 1786
(6 /7) til nyttår 1788 (10/1) efter å ha avlagt den foreskrevne ed og blev så
efterfulgt av Johan Jørgen Krohn i dette tillitsverv. Han skal en tid også ha vært
tingmann i Bergen.
I folketellingen 1801 bestod hans huslyd av foreldrene Fredrich og Lucie
Margrethe, av 2 hjemmeboende barn: Jens 16 år, Mette 18 år, av 1 bakersvenn
20 år, 1 læredreng 16 år og 1 tjenstpike 19 år. Den eldste datteren Anne Malene
21 år var gift og hadde eget hjem.
Fredrich Marstrander blev viet i huset 17. februar 1774 til Lucie Margrethe
Meyer * 1750 25/10 NK † 26/12 1816/1817 2/1 DK, datter av skipper og
kjøpmann Jens Hansen Meyer (* 1683 Bergen † 1769 27/5 Østervold, Sund
prestegjeld, 86 år gml.) og 3. hustru Christine Jensdatter Utrup (* 1712 †20/7
1784 27/7 DK, 72 år gml., som tilbragte de siste 10 år av sitt liv i Fredrichs
hjem). – Ved Fredrichs død i 1813 blev enken sittende i uskiftet bo. I skiftet
efter Lucie Margrethe 18/3-28/S 1817 falt 1 brorlodd på Jens med 377 spd., 1
søsterlodd på Anne Malene med 188 spd. og 1 søsterlodd på avdøde Mettes sønn
med 188 spd. Men Fredrichs formue, som i hans beste tid må ha vært betydelig
større, synes å ha skrumpet inn med ca. 1000 rdl. ved de uheldige spekulasjoner,
han innlot seg på omkr. 1800-tallet ved sine 2 døtres giftermål (se s. 96, 99). En
liten detalj i dette skifte av 1817 har historisk interesse, idet skiftet viser at
«Boets Andeel i Banken», dvs. Norges Bank, var 25 spd. Ved kgl. kunngjøring
av 23 septbr. 1816 var det blitt besluttet at Norges Bank skulle opprettes ved
tvungne innskudd i sølv, utlignet på formuen.
Fredrich og Lucie hadde 10-11 barn: 10 efter kirkebøkene, 11 efter
gravskriften på 29 linjer over Fredrich, som er trykt i Berg. Adr.kont. Efterretn.
27. mars 1813, men inneholder et par feil. De 10 barn er: 1) Fredrich * 1774 † 2) Christina Maria * 1776 † - 3) Marie Barleum * 1777 † 1779 - 4) *Fredrich
1778 † 1779 - 5) Anne Malene * 1780 † 1864 - 6) Marianne Thodal *1781-1789
- 7) Mette Cathrine * 1783 † 1813 - 8) Jens Meyer * 1785 †1868 - 9) Fredrich *
1787 † 1789 -10) Lucie Margrethe * 1788 †. Sorgen over de 7 barn som døde og over sine 2 døtres brudd på det tradisjonelle
livssyn (s. 98) sammen med økonomiske tap og feilslagne
88
21 IV (10) Peter Marstrander
forhåpninger har sikkert satt dype spor i hans følsomme sinn. De siste 15 linjer
av hans gravskrift (29 1.) gir trolig en treffende karakteristikk av ham (Berg.
Adr.kont. Efterretn.):
Han var en kjærlig Mand,
øm Fader og oprigtig Ven,
virksom og tro i sine Pligter
goddædig, saavidt hans Stilling tillod det,
uden at bramme deraf;
blev Døden ham i hans høie Alder
ingen Skræk, men en kjærlig Velgjører.
der bortførte ham fra Verden,
hvor Dagene er onde og ikke meget behage,
til Herlighedens Hjem,
hvorfra han ligesom tilhvisker Efterladte:
«Suk og Graad for mig ei gavner,
thi jeg salig Fryd nu favner
i det skjønne Glædens Hjem,
hvor vi sees skal igjen. » –
6
21 IV (10)
39 -41
Peter Marstrander * 27/2 1740 3/3 NK † 18/3 1813 26/3
inne i selveNykirken. Han døde 6 dager efter sin tvillingbror
Fredrich (nr. 20) - Skipper, partsreder, kjøpmann, brygger.
Som sin far og farfar drog han til sjøs i ung alder. Han gjorde sin første reis
som styrmann 21 år gammel og blev innført i styrmannsrullene 5. februar 1761.
Han omtales da som en mann av «middel Vext med Paruque», mens konsul Jens
Gran (se ndfr.) skildrer ham som en mann av samme høyde og statur som
tvillingbroren, dvs. nærmest liten av vekst. Borgerskap som skipper tok han 18.
august 1772 og har vel da vært på adskillige farvann i 1760-1770-årene, uten at
vi kjenner noe videre til hans reiser i denne tid. Han nevnes i 1770-årene som
skipper, partsreder og kjøpmann, altså i samme yrker som hans far og farfar før
ham, men med større hell, fordi konjunkturene for skipsfart og handel nu var
bedre.
I en spesifikasjon over Bergens handelsflåte 1777 får vi vite at han var skipper
på galeasen «Frau Clarche», 33 kommerselester, bygget på Østlandet, og i
attestbøkene at han var eier og medreder av dette skip. I 1780 søkte han om
tillatelse til å la sin styrmann Caspar Rich «som satt Skipper» føre skipet til
Frankrik «formedelst Svagheds Forfald», fordi hans første hustru nettopp var
død. I de kommende 7 år fra 1781-1787 førte han som «Hoved Rehder og
Skipper» galeasen «De Twende Brødre», 20/2 lester, bygget 1776 på Ærø i
Danmark. Navnet henspiller
89
kanskje på tvillingbrødrene Peter og Fredrik eller til tvillingrikene Norge og
Danmark. Utstyrt med latinsk sjøpass og sertifikat for galeasen, undertiden også
med rådstueattest, seilte han med en bemanning på 3 matroser til Dordrecht i
Holland eller til Bordeaux og Port Louis o. a. st. i Frankrik, men med 6 mann,
når han skulle til Bilbao i Spanlen, i siste tilfelle alltid med sunnhetspass
(1785-1787). Såvidt jeg kan se, nevnes sunnhetspass ikke ellers i Norge og
synes å være en dansk forsiktighetsregel under epidemiske farsotter. Foruten i de
2 nevnte galeaser eide han 1/32 (taksert for 100 rdl. i 1780) i «Margaretha
Boletta», 4 1/2 lester, som under skipper Johan Jørgen Harboe sees å ha seilt på
Middelhavet og Madeira efter vin, til St. Crolx i Vestindlen efter sukker.
Allerede før den nordamerikanske frihetskamp må han ha seilet inn et rikt
utbytte som skipskaptein, siden han ved auksjonsskjøte av 25. novbr. 1775 (tgl.
11/4 1776) våget å kjøpe avdøde stadsmegler Peter Meyers vakre eiendom
innenfor tollboden for 1310 rdl. av daværende eier «Divert Henrica, Salig
Commerce Raad Jacob Kroepelins Efterleverske». Attpåtil utbedret og
ominnredet han eiendommen for et enda større beløp og flyttet så i 1779 med
hustru og barn fra naboeiendommen i 2. rode nr. 26 over til sin nye bolig i 2.
rode nr. 27 (Strandgaten 135), som var i familiens eie til 1841. Den blev 3.
novbr. 1807 taksert for 2780 rdl. og bestod av flg. hus, hvis areal ndfr. er
utregnet efter en Bergensalen = 63 cm.
1) 1 tømret våningshus i 2 etasjer 12 x 20 1/4 alen (= 7,56 x 12,75 m = 96,5 m2 med bord
og
stentak: 5 værelser, 13 fag vinduer, 2 kakkelovner, 1 kjøkken med skorsten. Under huset:
1 hvelvet brannfri kjeller og 1 bjelkekjeller.
2) 1 standerverks svale i 2 etasjer med bord og stentak 7 x 5 alen (= 4,4 x 3,15 m = 13,9
m2), dvs. en verandalignende svalgang i 2 etasjer på sydvestre side av huset.
3) 1 tømret bryggerhus i 1 etasje med bord og stentak 12 x 8 1/2 alen (= 7,56 x 5,35 m =
401/2
m2), skorsten og innmuret kobberkjele.
4) 1 tømret «bakhus» eller materialhus i 1 etasje med bord og stentak 14 x 8 alen (= 8,82 x
5,04 m = 45 m2).
5) 1 tømret pakkhus i 3 etasjer med bord og stentak 23 1/2 x 12 1/2 alen (= 14,8 x 7,87 m =
116 1/2 m2), inneholdende 2 pakkstuer, 4 pakklofter, 1 kontor med 1 fag vinduer og 2 vinder
(heiseapparater)-
Hans økonomiske stilling var så god at han i 1788 lot seg stryke av
skipperrullene og herefter bare var kjøpmann og brygger, og i folketellingen
1801 kalte seg rentenist. Han hadde med andre ord overlatt forretningen til sin
unge sønn Fredrik.
Peter Marstrander blev 1. gang gift 29. april 1773 NK med «Florenttne» Garine
Flottman (som hun selv skriver sitt navn i famillebibelen) * 3/9 1745
90
90
DK †15/1 1780 22/1 i selve NK, datter av kjøpmann i Finnegårdens sjøstue nr.
4 på Tyskebryggen Johan Baltazar Flottmannl) (også skrevet Jan Baltser F.) *
1699 Stralsund † 1753 28/ 12 DK «under Quindfolck-Stolene neden for
Prædicke-Stolen» og hans 2. hustru Agnethe Stuwitz *1714 3/6 NK † 1761
25/11 DK. I dette ekteskap 2 døtre: 1) Christina («Kirstine») *1774 † 1792 - 2)
Agnethe *1777 † 1779. - Peter blev 2. gang gift 11. desbr. 1780 NK med Engel
Frøchen * 20/3 1759 26/3 DK † 3/11 1837 10/11 NK, datter av skipper,
kjøpmann, overprammester, takserborger, laugrettsmann, bykemner og
stadskaptein Jacob Berentsen Frøchen * 1731 † 1812 og hustru og kusine
Gidsche Frøchen * 1733 † 1792. Fra Frøchenslekten er bevart: 1) en snusdåse på
vel 5 lodd sølv (69 g) fra 1720-årene, laget av gullsmed Hans Blytt i Bergen til
Engel Frøchens morfar Herman Frøchen (1697-1741), nu i bankfullmektig Carl
Marstranders eie, - 2) Bibel, Kbhvn. 1771, med en mengde eldre
familieopptegnelser om Frøchenslekten fra 1697 og Marstranderslekten fra 1741
til vår tid (nu i familiearkivet 1), –
3) Originalutgaven av «Menoza, en Asiatisk Printz som drog Verden omkring
og søgte Christne, ... men fandt lidet af det han søgte», i 3 bind, Kbhvn.
1742-43, anonymt utgitt av prof. ved Kbhvns. uinversitet, senere biskop i
Bergen Erich Pontoppidan. (Bøkene tilhører familiearkivet.) – I 2. ekteskap 1
sønn Fredrich * 1781 † 1859, hvorfra alle nulevende Marstrandere stammer.
I sine anonymt utgitte «Skisser af bergenske Forholde» af en bergenser (2.
hefte, s. 44-46) gir konsul Jens Gran en sympatisk skildring av tvillingsbrødrene.
Hans forveksling av de 2 brødrene er rettet nedenfor:
«Jeg kan tydeligen erindre flere af hine gamle Fædre, ja endog tildels deres
hele Antrek, forsaavidt de tildrog sig mere end almindelig Opmerksomhet; men
jeg kan dog ikke erindre nogen bedre, end et Par Tvillingbrødre, og om hvilke
jeg i faa Ord maa tale, fordi der i Sandhed er noget vist glædelig rørende ved
dem. Disse to brødre vare de to agtværdige Borgere, Bryggeren Peter
Marstrander og Bageren Fredrich Marstrander, som samtidig saa Dagens Lys i
Aaret 1740. Naar man saa disse Tvillingbrødre vandre sammen paa Byens
Gader, som saa ofte skede, og som i broderlig Kjærlighed saa inderlig vare
knyttede til hinanden, saa var det høist vanskelig at skjelne dem fra hinanden: de
vare af samme Høide, fuldkommen lige i Holdning, og altid ens klædte i
mørkegrønne, bredskjødede Kjoler og med trekantede Hatter. Disse to Brødre
vare baade af Naturen og af Tilbøielighed passende til at gaa i Spænd sammen,
og dette gjorde de ogsaa trolig; sjelden saa man den Ene uden den Anden. –
1)
Bibliotheca Norveg. b. 1, s. 438, 448.
91
Meget tidlig om Morgenen, naar det gryede ad Dag, og andre Folk endnu
hvilede i Dynen, skal man almindelig have seet dette Broderpar ude paa smaa
Toure. – Det saa saaledes ud som om de havde deres Tidsfordeling saa
forskjellig fra Andres, som om de levede under et andet Solsystem. I 73 Aar
levede og ferdedes de sammen, og da Herren den 12. Mars kaldte Bageren til
sig, kom ogsaa 6 Dage derefter Kaldelsen til Bryggeren. Hvo kan nægte for at
der er noget rørende i dette kjærlige og for Resten fordringsløse Broderpars
fælles Livsvandring i tre Fjerdedele af et Aarhundrede, og som omtrent samtidig
blev afsluttet for Begge med Udseende af at den Ene ikke kunde leve uden den
Anden. – Sluttelig maa jeg tilføie at jeg ofte hørte hvorledes Spøgefugle med en
slags uskyldig og undskyldelig Vittighed har benævnt Tvillingparret med
Prædikatet Øl og Brød, hvilket i sin Grund heller ikke indeholdt noget
fornærmeligt, men kun en morsom Hentydning til hver af Brødrenes borgerlige
Virksomhed. Selv de hensynsløse Gadegutter dristede sig dog ikke paa anden
Maade at paakalde disse to Gamle med fornævnte Signalement, naar de mødte
dem paa Gaden, end hviskende at underrette hverandre om, at dér kommer Øl og
Brød.»
Hans gravskrift på 18 linjer (Berg. Adr.kont. Efterretn.) lyder:
Herunder hviler Støvet af den i Livet
nu salige
PETTER MARSTRANDER
født den 27de Februar 1740,
død den 18de Mars 1813.
Han indgikk sit første Egteskab den 29de April
1773 med
FLORENTINE CATHARINA FLOTMAN,
hvor de felles avleds 2de Pigebørn,
anden Gang gift den 11 te December 1780 med
ENGELFRØCHEN,
som med en Søn og Sønnesøn høist bedrøvede
begræde den Henfarnes salige Støv.
Fred med din Bolig!
Nu har jeg takket af, som før var vandt at fare
Paa Havets Sø, det blaa, blandt tusind Bølgers Skare.
Nu har jeg Anker kast udi min Frelsers Favn,
Dér jeg omsider fandt en trygg og rolig Havn.
92
B. SKIPPER ANDERS A. MARSTRANDERS 3 BARN: 22 IV (1) - 24 IV
(3)
8
22 IV (1)
8
23 IV (2)
8
24 IV (3)
Malene Marstrander * 1737 22/9 NK † 1738 28/4 NK.
Hans Marstrander * 1739 29 /12 NK † 1742 7/8 NK.
Malene Marstrander * 1742 26/8 NK † 1759 3/7 NK 17 år
gammel.
C. SKIPPER LARS MARSTRANDERS 4 BARN: 25 IV (1) - 28 IV (4)
10
25 IV (1)
10
26 IV (2)
10
27 IV (3)
10
28 IV (4)
Anders Marstrander * 1732 10/7 NK † 1749 14/11 NK «Lars
Marstranders woxne søn» begravet.
Envold Kiønig Marstrander * 1734 12 /9 NK † før 5 /7 1765, da
foreldrene var barnløse ved skiftet efter Envolds mor Else C.
Kiønigs død.
Hans Marstrander * 1736 21 /4 NK † 1736 14/ 12 NK. Hans blev
hjemmedøpt, og dåpen senere bekreftet i kirken.
Malene Marstrander * 1738 13/5 NK † 1738 2/10 NK.
93
Fra nød og bankerott til nøysomliet og pari kurs (1807-1841).
I dansk finans- og utenrikspolitikk var det gjort så mange feil at det neppe var
flere tilbake å gjøre. For Norge fikk disse feilgrep katastrofale følger. Fra
gullalderens overflod kom vi uforskyldt ut i nødsårenes elendighet: krig med
England, blokade av vårt land, barkebrødstider med en foruroligende stigning av
dødsprosenten og tilbakegang i folketallet, endelig Danmark-Norges
statsbankerott 5. januar 1813, som førte til at kurantsedlene sank til nesten 1/100
av sin nominelle verdi, riksbankdalersedlene til 1/10. Hertil kom den norske
statsbankerott 1816, som atter førte til opprettelsen av Norges Bank (1816-1818)
og et pengesystem, som bygget på spesiedaleren. I metallisk verdi forholdt den
gamle riksdaler seg til den nye spesiedaler som 4 : 5 eller omregnet i den senere
kroneverdi som kr. 3,20 : kr. 4,00.
I de første årene efter 1814 var norske penger praktisk talt verdiløse i utlandet
og hadde ingen tillit i hjemlandet. Statsbankerotten gav langvarige
ringvirkninger i vårt land: næringsveiene var lammet, handelen stanset, kriser og
konkurser rammet forretningslivet, spesielt omkr. 1820, da mange handelshus
gikk overende. Først i 1841 nådde pengesedlene opp til myntens verdi, i pari
kurs. Og så gikk det langsomt fremover. Men ennu i 1840-årene hendte det, at
eldre mennesker som kjøpmann Fredrik P. Marstrander, som hadde opplevet
pengesedlenes stadig synkende verdi omkr. 1814, gikk inn på sin sønn prestens
kontor for å veksle papirsedler inn i klingende sølvdalere.
Da Norge var blitt løst fra Danmark, var den våknende nasjonalfølelse og
frihetsbevegelse i Norge blitt så sterk at unionen med Sverige ikke blev bygget
på Kielertraktaten av 14. januar 1814, men på Eidsvoldgrunnloven av 17. mai
1814. Og frihetsverket på Eidsvold blev så ført videre i unionskampene til 1905.
94
33 V (5) Anne Malene Marstrander ~ 3 ganger
A. MESTERBAKER FREDRICH MARSTRANDERS 10 BARN:
29 V (1) - 39 V (10)
20
29 IV (1)
20
30 IV (2)
Fredrik Marstrander * 1774 -30/11 DK «i Sølvbækken» †
1774 30/12 DK. «Friderich Marstranders Drengebarn 4
1775 Uger gml. paa Kirkeg.»
«Christina» Maria Marstrander * 1776 24/5 DK † som
barn,men hennes begravelse er uteglemt i kirkebøkene
20
31 IV (3)
Maria Barleum Marstrander * 7 /6 1777 11/6 DK † 1789
24/4 DK. «Fridrich Marstranders datter paa Kirkegaarden 11
aar.»
20
32 IV (4)
Fredrich Marstrander * 22/11 1778 25/11 DK «i
Sølvbækken» † 177910/8 «DK død af Smaakopper 3/4 Aar
gml.»
20
33 IV (5)
Anne Malene Marstrander *13/8 1780 16 /8 DK †2/8 186
4 5/8 DK «84 Aar gml.» Begravet fra 18. rode nr. l60, DK.
(Skivebakken 9).
Det ytre riss av Anne Malenes liv avtegner seg i hennes 3 ekteskap og i hennes
eskapade mellom 2. og 3. ekteskap. Ikke før hadde hun nådd den ekteskapelige
lavalder, som dengang var 16 år, før hun (sannsynligvis efter tilskynnelse av sin
far) gikk inn i den hellige ektestand med sitt hjertes «Helt» som var bakermester
i Dræggen. Efter 3 års ekteskap døde han og efterlot henne en datter og 345 rdl.
+ et forgjeldet bakeri. For å redde bakeriet fra konkurs giftet hun seg efter en
kort sørgetid på knappe 5 måneder (sannsynligvis også nu efter sin fars
tilskynnelse) med en ny bakermester ved navn Michael Reimers, som nettopp
hadde løst borgerbrev som mesterbaker. Men gjelden var for stor. Efter 4 års
tapper kamp trakk han seg ut av dette dødsdømte foretagende og flyttet med
hustru og barn fra Drægsalmenningen i 24. rode til Vestre Muralmenningen i 10.
rode. Her døde han efter 10 års ekteskap som «høker» eller kjøpmann fra hustru
og 4 barn. Hun var så enke i 6 år (1809-1815) og mistet i disse nødsårene også
sin far og sin ulykkelige søster, som døde i hennes hus (se nr. 34). i sin
ensomhet søkte hun trøst hos en matros og
95
33 V (5) Anne Malene Marstrander ~3 ganger
nedkom med et illegitimt guttebarn, ved hvis dåp ingen av slekten var tilstede.
Så fant hun «den siste glede» i sitt ekteskap med en fjernere slektning på
morssiden ved navn Meyer, som var 10-11 år yngre enn hun. Han kalles i
kildene «søemand, søefarende, matros, styrmand» og er kort sagt «mannen fra
havet» som nu går i land i ekteskapets havn og blir høker. Efter 15 års ekteskap
døde også han og efterlot henne en sønn. Siden levet hun ærbart og stille like til
sin død uten eskapader av noen art. Det lever flere efterkommere efter henne i
vår tid. – Bortsett fra hennes eventyr med matrosen synes hennes 2 første
ekteskap å ha blitt arrangert av hennes far på økonomisk basis, mens Eros nøret
ilden i de unges hjerter. Det tør derfor være et spørsmål om ikke Fredrich
Marstrander ved sin sikkert velmente, men allikevel mislykte giftermålspolltikk
mot sin vilje og hensikt kom til å skade sine 2 døtre. –– I det følgende behandles
detaljene i hennes liv:
A. Anne Malene blev 1. gang gift 16 år gammel 24. oktbr. 1796 DK med
bakermester Rasmus Helt * 10/6 1773 21/6 NK † 2/7 1799 8/7 KK «under
Stolene», sønn av mesterbaker, takserborger, tingmann m.m., senere proprietær
Jonas Rasmussen Helt (* 1742 trolig på Lyngøen gård i Manger prestegjeld
†1822 2/2 på Øvre Eide gård i Åsane anneks til Hamre prestegjeld) og hustru
Malene eller Magdalene Paulsdatter Holm (* 1743 11/8 NK † novbr. 1815,
Åsane i Hamre). – Rasmus og Anne Malene bodde i 24. rode nr. 18
(Drægsalmenningen 6) i eget hus ved siden av bakeriet. Ved skiftet efter
Rasmus Helt av 16. septbr. 1799 viste det seg at avdødes far hadde 3600 rdl., og
Anne Malenes far 1000 rdl. til gode i boet, mens resten av gjelden var på
15-1600 rdl. Men da aktiva allikevel overskred passiva med 345 rdl., blev denne
sum delt mellom Anne Malene og ekteparets eneste datter:
VI (1) Anne «Magdalene» Helt * 4/9 1797 12/11 KK † 1874 10/6 NK, 77 år,
gift 19. novbr. 1824 DK med skipskaptein Hans Lund Bredal Salvesen *
9/5 1800 28/5 DK † 8/9 1826 ved forlis på reise fra Sverige til England.
Deres eneste datter var:
Vll (1) Hansine («Sine») Magdalene Salvesen * 10/10 1826 3/11 DK, gift
4. mai1849 NK med kjøpmann Henrik Thomsen, Bergen. 1 datter
nevnt i Jens Marstranders testament.
VIII (1) Magdalene Hansine Thomsen.
B. Anne Malene blev 2. gang gift «copuleret i Huset» 25. novbr. 1799 KK
knappe 5 måneder efter sin 1. manns død, med bakermester Michael Reimers *
1774 13/2 DK † 22/5 1809 30/5 DK, sønn av skipper og kjøpmann Henrich
(Johannessen) Reimers (* 1742 16/8 KK † 15/6 1830, 88 år)
96
og 1. hustru Gierche Friis Vahl (* 10/12 1743 15/12 DK † 24/5 1777, 33 år).
Michael Reimers tok borgerskap som mesterbaker 7. novbr. 1799 og giftet seg
bare et par uker senere med Anne Malene, som var den nominelle eier av
Dræggen bakeri, og drev dette med 1 svenn og 4 læredrenger. Men den reelle
eier av bakeriet var vel dets tidligere innehaver Jonas Helt, som hadde 3600 rdl.
til gode. Han stod i et annet forhold til Michael Reimers enn til sin avdøde sønn.
Gjelden var altfor stor til at driften kunne lønne seg. Mical Reimers trakk seg
derfor ut av bakeriet i 1803 av mangel på kapital og slog seg ned som høker eller
kjøpmann i 10. rode nr. 132 (Vestre Muralmenningen 24), som hans svigerfar
Fredrich Marstrander hadde kjøpt for å hjelpe de unge ut av vanskelighetene. De
unge gav også uttrykk for sin takknemmelighet ved å kalle sin sønn, født 1804,
for Fredrich Marstrander Reimers. Det fremgår av hele sammenhengen at det
hurtige ekteskap mellom Anne Malene og Michael Reimers trolig kom i stand
ved Fredrich Marstranders formidling, som håpet å komme i besittelse av et stort
og verdifullt bakeri for sin datters efterslekt. Det utelukker ikke at også Eros var
medspiller. – Efter 10 års ekteskap døde Michael Reimers og blev begravet fra
10. rode nr. 132. Han efterlot seg 4 barn (VI 2-VI 5):
VI (2) Rasmus Helt Reimers *14/8 1801 21/6 KK †6/5 1884 15/5 som
bakermester i Haugesund. Han blev baker «fri mester» 11. april 1826 og
mesterbaker 15. juli 1830, og gift 3 ganger: (1) med Johanne Marie
Tønnesdatter Keutel (3 barn), - (2) Marie Jahn (2 barn: 1 sønn, 1 datter
ved navn Caroline Jahn Reimers, gift med Bjørnstjerne Bjørnson. Den
gamle legende at denne Jahn-slekt har forbindelse med Turnvater Jahn, er
ikke bevist (efter opplysning av fhv. stortingsmann Otto Reimers til meg
i juni 1954), - (3) Martine Olsen (2 barn).
VI (3) Gierche Friis Reimers * 21/11 1802 29/11 KK † 1884 30/7, gift 22. febr.
1829 KK med
sin fars halvbror «fri Mester Bager» Bastian Reimers *
28/12 1801/1802 10/1 DK † 20/4 1873 24 /4 DK fra 18. rode nr. 125, 71
år, sønn av kjøpmann Henrich Reimers og hustru «Anne» Margrethe
Erichsen.
VI (4) Fredrik Marstrander Reimers *31/7 1804 8/8 DK †18/8 1875 24/8. Han
tok borgerskap som bakermester i Bergen 3. august 1830 og sa det opp
15. septbr. 1873, et par år før sin død. Viet «i huset» 26. juli 1830 KK
med (enken efter bakermester Philip Gørtler Riege) Anne Christine
Zahrendt * ca. 1796 † 18 ... Ekteparret
97
hadde 4 barn: 1 sønn, 3 døtre. Av døtrene finnes 2 nevnt i Jens M.
Marstranders testament av 1865:
Vll (1) Anne Malene Reimers.
Vll (2) Henrikke Reimers.
VI (5) «Anne» Margrethe Erichsen Reimers * 2/11 1807 11/11 DK † 21/1 1884
Sogndal, Sogn, gift 18 ... med urmaker Olavus Thorberg i Sogndal. I
skiftet av 18. novbr. 1884 efter Anne opplyses at hennes mann
urmakeren «forsvant for 30 aar siden», altså omkr. 1855. 2 barn:
VII (1) Ole Emaus Thorberg - gullsmed i Kjøbenhavn.
VII (2) Andrea Thorberg - †før 1884, gift med ... Hagelin i
Bergen. I sønn:
VIll (1) Andreas Hagelin i Bergen* ca. 1876.
Anne Malene og hennes yngre søster «Mette» Cathrine blev begge enker i
1809, og Mette flyttet da sammen med sin søster i 10. rode nr. 132. Det var en
økonomisk ordning, som var ganske naturlig under den stadig økende inflasjon i
vårt pengevesen. Men det er også ting som tyder på at de 2 søstre leiet ut rom til
sjøfolk og tilreisende, en temmelig farlig geskjeft for ubefestede sjeler. Da
forstår en lettere det som skjedde. Begge søstre innlot seg i forhold til sjømenn
og fikk hver sin sønn: Mette i 1811 med en skipskaptein, som hun blev trolovet
med (se nr. 35), Anne Malene i 1815 med en matros som het Ole Olsen Holm.
Om denne mann var i slekt med hennes første svigermor Magdalene Paulsdatter
Holm, vites ikke. Anne Malenes illegitime sønn fikk farens navn:
VI (6) Ole Olsen Holm * 24/1 1815 5/2 DK † efter 1869 i Haugesund(?).
Ved guttens dåp i Domkirken var ingen av morsslekten tilstede. Gutten
må ha artet seg vel: han blev akseptert av familien og blev i Jens
Marstranders testamente (1869) tildelt en arvelodd på 360 rdl. Om Ole
Holm har vært knyttet til sin halvbror Rasmus Helt
Reimers bakeri i
Haugesund, vites ikke.–
C. Anne Malene blev 3. gang gift 26. oktober 1815 med sin slektning Johan
«Ghristian» Gustav Brenning Meyer * 13/1 1791 19/1 NK † 30/5 1830 7/6 DK
fra 10. rode nr. 132, sønn av hennes halvfetter, seilmaker Christian Magnus
Meyer (* juli 1747 på «Kræmmerleje Qvalvaagen» i Sund prestegjeld † 12/11
1804 19/11 NK) og hustru Ellen Marie Brenning (* 1761 24/6 NK
† 23 /7 1841 29/7 DK). Christian Magnus Meyer var sønnesønn av Jens Hansen
Meyers 1. hustru Bente Magnus † 1718, mens Anne Malene var
98
35 V (7) «Mette» Cathrine Marstrander c~ Pantz
datterdatter av Jens Meyers 3. hustru Christine Jensdtr. Utrup † 1784. Anne
Malenes mann var oppkalt efter sin morfar Johan «Christian» Gustav Brenning.
Johan Christian Meyer var egentlig sjømann, fikk sjøpatent 20/3 1817 og kalles
snart matros, snart styrmann, men tok senere borgerskap som høker i Bergen
26/11 1829, sannsynligvis pga. sviktende helbred, for et halvt år senere døde
han, og enken fikk bevilling til å sitte i uskiftet bo. 2 sønner:
VI (1) Christian Magnus Meyer * 6 /6 1817 20/6 DK † 16/11 1873 22/11 DK,
skipskaptein, bosatt i Laksevåg (Lille Damsgård), gift med Cecilia
Fredrikke Olsen * 27/1 1821 11/2 NK † 19/4 1875 24 /4. 8 barn.
VI (2) Lauritz Michael Meyer *13/17 1823 20/7 DK † 11/12 1823 18/12 DK.
Anne Malene bodde i 10. rode nr. 132 i 32 år fra 1803-1835, og solgte da sitt
hus og bodde siden til leie. Ved sin død i 1864 blev hun begravet fra 18. rode nr.
160 (Skivebakken 9). Det blev ikke holdt offentlig skifte. 4 av hennes
gjenlevende 7 barn var tilstede.
20
34 IV (6)
20
35 IV(7)
Marianne Thodal Marstrander * 17/11 1781 21/11 DK † ca. 1/5
1789 6/5 DK, 7 år.
«Mette» Cathrine Marstrander * 12/8 1783 15/8 DK † 18/6 1813
25/6 DK fra søsteren Anne Malenes hus 10. rode nr. 132 (Vestre
Muralmenning 24) hvor hun bodde de siste årene.
Hun blev gift 2. februar 1802 med bakermester Henrich Pantz * 28/10 1777 9/11
KK, †3 /7 1809 8/7 KK, sønn av bakermester Christopher Pantz
(*1745 5/11 DK t 11/7 1783 17/7 KK) og hustru Maren Jensdatter Møller
(*1748 23/2 DK †1801 15/4 KK). - Maren Møller blev 2. gang gift med
bakermester Andreas Angel, og hos denne sin stedfar gikk Henrich Pantz sitt
mestersvenne-år fra 12. febr. 1799. Han overtok så farens bakeri. Men ved
Henrich Pantz' død i 1809 var hans bo insolvent og gikk til «liquidation», som
blev avsluttet 8. februar 1810 med aktiva på 1680 rdl. og passiva på 5925 rdl.,
altså en deficit på 3245 rdl. Blant aktiva nevnes særlig Henrich Pantz' hus «paa
Støhlen» (Stølegt. 16), som «med pertinentier» blev taksert til 850 rdl. Hans
svigerfar Fredrich Marstrander tapte sannsynligvis mesteparten av de 1000 rdl.
han hadde lånt ham dels som 2. prioritetsobligasjon, dels som vekselobligasjon.
Henrich Pantz og hustru hadde ingen barn.
«Mette» Cathrine flyttet nu sammen med sin eldre søster Anne Malene
99
36 V (8) Jens Meyer Marstrander
i 10. rode nr. 132, hvor hun bodde til sin død. Det var her hun møtte sin skjebne.
I et øyeblikks svakhet eller lettsindighet innlot hun seg i et forhold med en
skipskaptein Nils Jacobsen Bøe, som var signalbestyrer på Bjørgene i Torvestad
prestegjeld sydvest for Haugesund. De blev så trolovet 9. august 1811, og 11.,
18. og 25. august blev det lyst til ekteskap for dem i Torvestad kirke, men
«copulationen kunde ej blive fuldbyrdet», fordi Nils blev «gal og som saadan
bragt til Daarekisten i Bergen.» Han er rimeligvis identisk med den ugifte Nils
Jacobsen Bøe, som blev født i Molde 1772 og innført 12. mars 1800 i ekstrarulle
for Bergen som skipper nr. 104. Det barn hun fødte til verden høsten 1811 fikk
slektsnavnet Bøe efter sin far, men blev efter datidens skikk oppkalt efter Mettes
første mann Henrich Pantz og innført i Domkirkens dåpsbok som ektefødt.
Denne betegnelse lar seg neppe forsvare juridisk, siden trolovelsesseremonien
var blitt opphevet 4. jan. 1799. Men presten ved Domkirken har vel tatt hensyn
til den eldre oppfatning som regnet trolovelse som et begynnende ekteskap og
barn av trolovede som ektefødte, iallfall hvis festemannen døde, efterat vielsen
var fastsatt eller som her i dette spesielle tilfelle. - Det var bare Mettes gamle far
Fredrich Marstrander som møtte opp som fadder, de andre holdt seg borte. Mette
selv, som ikke var så robust som sin eldre søster Anne Malene, tærtes hen av
sorg over tragedien og døde sommeren 1813 og blev begravet fra 10. rode nr.
132.
VI (1) Henrich Pantz Bøe * 3/10 1811 16/10 DK ved hjemmedåp † 3/11 1868
mor 337 spd. i 1813, efter sin mormor 188 spd. i 1817, efter sin morbror
Jens Marstrander 360 spd. i 1869, alt i alt 885 spd. Hans ekteskap med
Berta Bøe var barnløst. Efter skifterettens bestemmelse fikk hun 29.
desbr.1869 utbetalt hele mannens arvelodd på 360 spd. efter Jens
Marstrander, skjønt hennes mann var død 1868. Ekteparret hadde nemlig
opprettet et resiprokt testamente, og efter det var hun sin manns
universalarving. –
20
36 V(8)
Jens Meyer Marstrander, oppkalt efter sin morfar, *29 /12 1785/
1786 4/1 DK † 10/12 1868 16/12 DK – bakermester i Bergen,
oldermann i bakerlauget, laugrettesmann m.m.
Som eneste gjenlevende sønn av mesterbaker Fredrich Marstrander var Jens så
å si bestemt til å gå i farens fotspor. Han fikk sin utdannelse i farens forretning,
og straks han hadde fylt 18 år, blev det ved skjøte av
100
31. desbr. 1804 bestemt at han skulle overta farens privilegerte bakergård på
Nøstet i 10. rode nr.111 a for 1199 rdl. Men kjøpesummen skulle først betales,
når han overtok bakeriet enten ved foreldrenes død eller hvis de på grunn av
alder var ute av stand til å fortsette forretningen. Det ser ut som om faren, iallfall
i navnet, har drevet bakeriet nesten til sin død. For først mot slutten av sitt liv
sees han å ha kvittert for kjøpesummen.
Noen måneder efter farens død lot Jens skjøtet av 1804 tinglese 3. aug. 1813.
Han tok borgerskap som mesterbaker 26. mai 1814, samme dag som han hadde
gjort sitt mesterstykke og betalt de tradisjonelle utgifter med 16 rdl. til
broderlauget, 2 rdl. til kannen og hele 6 rdl. for brødet, fordi kornprisene var gått
så sterkt opp (mens hans far i 1773 bare hadde betalt 4 rdl.). Ved arbeidsomhet
og dyktighet gjorde han sitt bakeri til ett av de ledende og mest kjente i Bergen,
og ervervet seg efterhånden en betydelig formue, som satte ham i stand til å
selge bakeriet og leve som rentenist. Han solgte derfor bakeriet i 1841 til
bakersvenn Hans Krohn Lau. Det oppstod uenighet om salgsvilkårene, og
kontroversen utviklet seg til en prinsippsak, som fant sin avgjørelse i høysterett.
- En anonym
101
bakersvenn har i Berg. Adressekont.s Efterretninger for 6. mai 1843 meget klart
gjort rede for de 2 parters syn: «Udfaldet af denne Sag er af Vigtighed for
mange; thi vinder Lau, saa maa Marstrander levere sin Bagergaard efter Taxt og
i dette Fald bliver Rescriptet av 23de April 1744 kjendt fremdeles gjeldende, saa
at Bagergaardenes Antall kun bliver 25, som de har været indskrænkede til i 99
Aar. - Taber derimod Lau, saa kommer mere end 100 Bagersvende at blive - om
de ville - berettigede til at oprette Bagergaarde i Bergen, og hvilket Værd faae
da de gamle Bagergaarde? At det Sidste bliver Udfaldet, har vel overveiet
Omdømme for sig, om Høiesteretsdommen skal komme at staae i Harmonie
med Haandværksloven og Handelsloven; thi skulde Lau ved Dommen kunne
afskjæres den Ret at blive Borger i sin Fødeby, da blev –Høiesteret Lovgiver og
da kunde man fristes til at betvivle Storthingets Nødvendighet.»
– Høyesterettsdommen gikk i Marstranders favør, og 10. oktbr. 1844 solgte
Jens bakeriet på egne betingelser til bakersvenn Peter Arentz jun. for 4600
spd. og trakk seg nu definitivt tilbake som rentenist. Det hadde han
forøvrig lenge hatt i tankene, for allerede 21. januar 1834 hadde han for
400 spd. kjøpt et pent 2-etasjes hus i 18. rode nr. 4 (Alle Helgens gt. 4)
som han nu flyttet inn 1 1844.
Hans økonomiske fremgang skyldes ikke bare hans arbeidsomhet og dyktighet
(som ovfr. nevnt), men også hans nøysomhet og forsiktighet, og de tillitsverv,
han fikk, hans beskjedenhet og pålitelighet. Hans testamente røber en sosial
innstilling og et åpent hjertelag for de små i samfunnet. Men det må heller ikke
skjules at hans sparemani kunne utarte til kniperi i bokstaveligste forstand, når
han (efter stortingsmann Otto Reimers' opplysning til meg) inspiserte bakeriet
og knep litt av deigen til hvert eneste brød og sa: «Knip av! knip av!» - Nuvel,
tok han fra kundene, så gav han det iallfall tilbake til samfunnet ved sitt
testament.
I sin ungdom hørte Jens til Muralmenningens kompani av borgervepningen fra
1813. Han hadde flere tillitsverv. Ved skiftet efter sin mor fra 18/3 -28/8 1817
var han tilsynsverge, og i 1821 gav han som verge for en umyndiggjort enke en
interessant opplysning om datidens eksistensminimum: «2 Spdr. Maanentlig Er
det minste hon kunde Slepe ud med», den arme enke! Altså verre enn Arne
Garborgs bondestudentar på Heltbergs studenterfabrikk: «Dei fleste livde paa
Armodsvilkaar ... med fire Dalar Maanaden.» Samme år blev han efter vanlig
edsavleggelse utnevnt til laugrettesmann sammen med 3 andre borgere i Bergen,
og i 1827 til oldermann i bakerlauget, et tillitsverv som også hans far hadde hatt.
Det er bevart i Stadsportarkivet 2 brev fra ham til magistraten i Bergen, de viser
en høyst eiendommelig ortografi og språkbehandling, men en klar tanke. Var
han svak i ortografien, var han til gjengjeld sterk i økonomien.
102
Han blev gift 3. februar 1825 DK med Anne Fredrikke Martens * 27/11 1791
†23/10 1858, datter av kjøpmann i Bergen Rasmus Ludvigsen Martens (*1754
antagelig Hellviken, Svanø sogn, †† 1800 10/9 DK, 45 år) og hustru Cathrine
Bogøe (*18/12 1753 23/12 KK †3 /7 1813
9/7 D K). –
I sine «Fortellinger fra det gamle Bergen, interiører fra 1820-årene» skildrer
Elisabeth Welhaven (dikterens søster) i avsnittet «Lydia Rademacher» et
dameselskap hos Moster von der Ohe. Forfatterinnen har brukt gamle
Bergensnavn på sine typer uten tanke på å gi noen personlig karakteristikk. Men
hvor det gjelder madam Marstrander f. Martens synes skildringen å vitne om
personlig kjennskap. – Jomfru Lydia Rademacher sitter dagen efter selskapet i
kaffeslabberas hos en venninne og lar tungen løpe:
«Der var nu Madam Trumphy paa Tørge i Silkekjole, Mor, som var saa stiv, at
hon sto', der hon sat. Og med et Hovvety - ja høy e' hon førr, saa Gud vet, ka
hon ska' multeplicere seg etter. Men Madam Ditlev, som ikje e' mere end en
Dverg at regne og bare ser ud som et Støkke af et annet Kvindfolk, - eg seier
ikje om, at hon hadde gjort seg større: hon har no ingen Barn, hon ska' ligge
(dvs. legge) det paa, hon. Hovvetye hinnes va' saa høyt, Mor, at Ansigte' sat paa
Midten. Madam Marstrander var tarvelig, – enddaa der gaar mangen god
Ligkiste med Kringlerl) fra deres Hus, men de' e' no det med Marstranderne, de
ska' no altid læst, saa de' ikje kaster nokke a' seg. Madam Dissingtun, det
Hønsebejste', hon va' saa fuld a' Gulty, at de' slog ut paa Kroppen alle Steder; aa
ja, de' e' ingen Sag, naar Man'en er Guldsmed, og en kan pynte seg paa
Verksteden. – Men Kaffien va' sterk, de' va' 'an. Hadde di slik Kaffi i Ligstuene,
saa ska' eg kavere for, at di holdt seg vaaken, botte Levende og Døde. Fløten va',
saa Mus kunde gaa paa 'an, og Toppen va' kvit som Snø. Men nere ved den
nederste Enden sat der en Madam, som eg ikje kjendte, og sudde paa brændt
Sukker. Daa maatte eg kviskre til Madam Marstrander: «Korfor ska' hon sitte
paa nederste Hyllen?» seier eg, «og ka' e' de', hon har forbrutt seg, at hon ikje
ska' faa Topp?» - «Hys,» seier Madam Marstrander. – «Ja, men eg maa vite de'.»
– «Siden, jomfru Rademacher!» – «Gløm de' ikje,» seier eg. – – Om
Aftensmaten vil eg ikje seie annet end de', som sant e': ingen ska' ligge og vippe
i Sengen, som har spist tilkvelds hos Moster von der Ohe. Der va' Kalv, og der
va' Kake, og der va' det meste af de', som Vorherre har skapt. Og Gris va' der,
som laag paa Kne med Citron i Munnen. Vi rejste os fra Bor'e den Tid
Tappenstreken gjekk, men nejmen om eg tror, vi hadde vær't god for aa gaa etter
'an. Daa vi staar inde i Bakstuen og ska' klæ' os paa, saa
1)
Det var skikk i gamle dager at jekteskipperne fra Nordland kjøpte likkister i Bergen og fylte
dem med bakverk og andre saker til gravølet hjemme.
103
39 V (1) Christina Marstrander
seier eg til Madam Marstrander: «Løs lidt pa Trækkebandet, Madam
Marstrander,» seier eg, ... og daa kunde eg faa kviskre til hinner: «Ka va' de'
med den Madammen, Mor, som maatte bite brændt?» – «De' e' Madam
Kjeelenbeck. Kaanen til Kanngjyteren.» – «Ska' hon derfor ha' gjytt Sukker?» –
«Hon gjør Formelysene lidt tjokkere til Madam von der Ohe end til os andre.» –
«E' de' derfor?» – «Derfor blir hon buden. Men saa maa der jo være lidt
Forskjel.» – «Forstaar seg.» –
Saa gaar eg over Tørge min ensomme Gang, eg e' no saavidt tilkommen, at eg
trænger ikje Føllemosjøer, og Maanen stakkar, han lyste saamen nok saa pent.»
Ekteparet Jens og Anne Fredrikke Marstrander opprettet 14. septbr. 1855 et
resiprokt testamente, som blev forandret 23. jan. 1865 og trådte i kraft på hans
fødselsdag 29. desbr. 1869 med en kapital på 32 353 spd. Herav var 24 000 spd.
fordelt på 55 pantobligasjoner i faste eiendommer i Bergen, 3600 spd. var
bankinnskudd, over 1020 spd. stod på sparebankbøker, mens huset i 18. rode nr.
4 blev taksert til 918 spd. og løsøret til 387 spd. osv. - 24 475 spd. blev avsatt til
«Jens Marstranders og Hustrues Legat», hvorav hvert år på testators fødselsdag
29. desbr. skulle utdeles 90 spd. til skolepenger for 3 gutter og 3 piker av
borgerlig stand, 12 spd. til asylet for småbarn, 12 spd. til «Stiftelsen for
uførsørgede Fruentimmere af borgerlig Stand», og resten av rentene til
«Husarme af borgerlig Stand». Senere er legatet øket betydelig (Norske
Stiftelser IV s. 570). – Resten av hans formue, 7-8000 spd., gikk til barn og
barnebarn av hans 2 avdøde søstre og til hans fetters sønnedatter Wibecke
(Fredriksdatter) Marstrander, som var hans guddatter og var blitt født med en
misdannelse i føttene, endelig også til et par slektninger av hans avdøde hustru,
alt i alt 17-18 personer.
20
37 V(9)
20
38 V(10)
Fredrich Marstrander * 28 /4 1787 2/5 DK † 1789 12/6 DK 2 år.
Lucie Margrethe Marstrander * 20/7 1788 25/7 DK † 1788 3/11
DK,1/2 år. - Domkirkens dødsjournal for 3. novbr. 1788 opplyser:
«begr. Fredrich Marstranders Søn paa K.grd, 1/2 aar.» Enten er
sønn feil for datter eller sønn må være tvillingbror av Lucie.
I ethvert fall levet ingen av dem opp.
104
41 V (3) Fredrik P. Marstrander
B. KJØPMANN OG BRYGGER PETER MARSTRANDERS 3 BARN:
39 V (1) - 41 V (3)
Med sin 1. hustru 2 døtre: Kristine og Agnethe
Med sin 2. hustru 1 sønn: Fredrich
Christina («Kristine») Marstrander *1/12 1774 7/12 NK, † 31/8
1792. 6/9 NK inne i selve kirken, 18 år. – Hun blev konfirmert
1.mai 1791 i NK. Da konfirmasjonen blev inført i Danmark og
Norge 13. januar 1736 og påbudt under borgerlig straffansvar, er
det klart at Anders (nr.13), Didrich (nr.15) og tvillingbrødrene
(nr.20 og 21) er blitt konfirmert, – kirkebøkene er gått tapt for deres
vedkommende, men er bevart for Kristine.
Agnethe Marstrander, oppkalt efter mormor, * 29/10 1777 5/11
21|
NK, † 10/4 1779 16/4 NK «inne i Kirken», 2 år.
40 V (2)
21|
39 V (1)
21|
41 V (3)
Fredrik Marstrander, oppkalt efter farfar, *12/9 1781 19/9 NK
Bergen † 2/7 1859 8/7 Brønnøysund–kjøpmann, senere kargadør i
Bergen.
I følge familiebibelen blev han konfirmeret i Nykirken påsken 1798. Han hørte
til Tollbodalmenningens kompani av borgervepningen fra 1800 - 16. okober
1826, da han blev fritatt pga. sykdom. I folketellingen 1801 blev han kalt
krambodshandler og faren rentenist. Det betydde at han allerede da hadde
overtatt sin fars forretning, iallfall i gavnet, selv om han i navnet først overtok
den d. 1. september 1807, da han løste borgerbrev som kjøpmann i Bergen.
Nødsårene fra august 1807-1814, som fortsatte som en armodsperiode til ut i
1820-årene, førte store ulykker og konkurser over vårt land. De hadde sin årsak i
den engelske blokade, Danmark-Norges statsbankerott 5. januar 1813 og Norges
statsbankerott 1816 og gjeldsoppgjøret med Danmark 1821. Millioner ufunderte
pengesedler var i omløp og gjorde en sunn utvikling av pengevesenet umulig,
før opprettelsen av Norges Bank i 1816 og de påfølgende år la et nytt økonomisk
grunnlag. Gamle handelshus gikk over ende, og en mengde konkurser bragte
uhygge inn i alle forhold. – Fredrik Marstrander gikk neppe konkurs i denne tid,
men økonomisk blev han iallfall så knekket at han aldri kom seg opp igjen. Han
hadde i Bergens Adressekontors Efterretninger 1823 nr. 12 et avertissement,
som formelt var reklame for utsalg av varer, men reelt var et opphørssalg og en
avvikling av hans forretningsvirke og bortleie
105
Kjøpmann i Bergen.
av hans 2 pakkstuer. Og 20. juli 1825 kom et nytt avertissement: «Mit Bryggerie
med 2de Kjeldere hvoraf den ene tjener til Øllets Opbevaring og den anden til
Udsalg, samt rummelig Plads med Brønd og Sted til Brænde bortleies ... » Altså:
heller ikke bryggeriet lønnet seg. De varer han averterte 1823 var
manufakturvarer (klæde, bomuldstøyer, lerreter, dametørklær, «Fruentimmer- og
Barnestrømper» o. Ign.), skipsutstyr (dregg, anker, noen seil, «3de Spænd Vandt
og andet løbende Tougværkk» o. a.), spiker, St. Croix-sukker osv. – Midt i
1820-årene hadde den bitre nød tvunget ham til å gå over i annet virke som
kargadør eller supercargo. Det betydde at han representerte en kjøpmanns
interesser såvel under seilasen som i fremmed havn, førte tilsyn med hans varer
og ofte hadde fullmakt til å selge dem på bestemmelsesstedet. Hans sønn Peter
som var oppe til artium i Christiania i 1829, skriver i sin dagbok at hans far var
på reiser til Helsingør og Østersjøen fra mai–august 1829. Men slike reiser gav
neppe utkomme til en hel familie. Allerede i 1821 begynte han å oppta lån på sin
verdifulle eiendom i Strandgaten, og i løpet av 20 år til 1841 hadde han utstedt 7
pantobligasjoner på i alt 3187
106
spd. på eiendommen. Så gikk det ikke lenger. Han søkte akkord og solgte
eiendommen i Strandgaten ved skjøte av 4. februar 1841 til Albert Gjerding for
2900 spd. Enkelte av hans kreditorer led tap, blant dem hans svoger Johan
Henrik Rathmann, kommandør ved artilleriet i Bergens borgervepning og
oldermann ved det nordiske kontor. Han var den eneste, som brøt med ham i
hans ulykke. Det gjorde ham «bittert ondt». Ved heldige sildeforretninger i
Brønnøysund lyktes det ham et par år efter å betale sin svoger tilbake til siste
skilling, og i brev av 10. jan. 1843 til sin sønn Fredrik i Bergen er han lykkelig,
fordi «Commandeuren gud skee lov har faaet sit». Det var ikke mer enn 80 spdl.
Den unge kjøpman, som gjerne undertegnet seg Fredrik P. Marstrander (P =
Peters sønn) skrev i familleboken: «1808 den 17. Maj blev ieg Frid’k P.
Marstrander Copuleret med jomfr. Wibecke Radmand af Præsten Hjort
Stuwitz.» Wibecke Rathmann * 18/9 1785 25/9 KK † 8 /6 1837 15/6 NK var
datter av kjøpmann og oldermann ved det nordiske kontor, bosatt i Øvregaten,
Henrich Ratlimann (* 22/9 1742 i Stift Bremen, Tyskland, † 9/12 1806 16/12 StMaria kg.) og hans 2. hustru Pernille Elsebe
107
Jochumsdatter Schrøder (*28/8 1761 2/9 KK †24/5 1818 1/6 KK). En annen
datter Divert Rathmann var gift med mølleeier Didrich Hagelsteen, hvis sønn
mølleeier Johan Hagelsteen (g. m. Laura Thrap) ofte omtales i prost Peter
Marstranders dagbok fra studentertiden 1829-1830. En tredje datter Helene og
de 2 brødre Johan Henrich og Jochum var ugifte. Johan Rathmann (*21/8 1783
26/8 KK †4/12 1856 11/12 St. Maria kg.) var kjøpmann, oldermann ved det
nordiske kontor (1836) og kommandør ved artilleriet i Bergens borgervepning
og døde som den siste av sin slekt. –
Da Fredrik og Wibecke giftet seg 1808, forærte de hinannen et dyktig utført
portrett av seg selv «en miniature», malt med pastellfarver på elfenben og
innfattet som medaljonger i ovale gullrammer, omkranset av et sjeldent vakkert
gullfiligransarbeide av høy kunstnerisk kvalitet. De kostbare medaljonger viser
at nødsårene ennu ikke hadde rammet deres økonomi. Begge
portrettmedaljonger eies nu av professor dr. Sverre Marstrander. Et gullsmykke
som i moderne tid er omgjort til et gulldiadem med perler, stammer fra Fredriks
far brygger Peter Marstrander og skal være bevart i Lysakergrenen. Fra
bryggeren stammer også 6 solide sølvspiseskjeer á 55 g med Bergens byvåpen
innstemplet, nu i lektor Finn Marstranders eie. Dessverre er en utsøkt vakker
sølvbøsse fra samme tid gått tapt, fordi eieren skjenket den bort som
bryllupsgave til et gudbarn utenfor slekten. En massiv sølvbolle, laget av Fredrik
P. Marstrander, gikk tapt under en auksjon.
Ekteparret hadde 5 barn, 3 sønner og 2 døtre: 1) Peter 1808 † 1873, 2) Henrik
* 1813 † 1826, 3) Engel * 1814 † 1882, 4) «Pernille» Elsebe * 1817 † 1900, 5)
Fredrik * 1818 † 1886. Ved salget av eiendommen i 2. rode nr. 27 blev barndomshjemmet oppløst. Det
hadde vært i familiens eie fra 1775-1841, og hans hustru og hans mor var begge
døde der i 1837. 3 av hans barn blev tilbake i Bergen og hadde nok med å klare
seg selv. Han fikk derfor innbydelse til å bo hos sin sønn prosten i Brønnøysund,
og pinsen 1841 reiste han med Qvales jakt «Elisabeth» til Nordland, hvor han
tilbragte sine siste 18 år. Et nytt avsnitt av hans liv tok dermed til og vil bli
utførligere behandlet under prostens biografi. Han skildres av sine barnebarn
(særlig «tante Bekka» 1838-1917) som en livlig og slagferdig bergenser med et
lyst humør, høflig, beleven og redelig i all sin ferd, som hilste dagen velkommen
med en lystig trall eller sang tidens bordviser og sanger i et godt gilde. Vi kan
vel gå ut fra at det var med særlig glød han sang Johan Nordal Bruns rebelske
nasjonalsang «For Norge, Kjæmpers fødeland», som var forbudt å synge i
dansketiden. Nasjonalfølelsen går som en rød tråd gjennom slektens historie og
tar form av situasjonen: hos stamfaren Fredrich Hansson i Marstrand som åpen
kamp, hos kjøpmann Fredrich
108
P. Marstrander som en trossig demonstrasjon mot et tåpelig forbud, hos hans
sønn prost Peter Marstrander som en sterk uvilje mot danske skolebøker i
Norge, hos prostens sønner (VII) i ord og handling for unionsoppløsningen 1905
og hos de 2 følgende generasjoner (VIII og IX) som åpen og skjult kamp mot
den tyske okkupasjon 1940-1945, da 10 medlemmer av slekten satt i fangenskap
i Norge eller Tyskland og 2 falt (se hefte 2). – De 55 brever, som er oppbevart
fra ham, gir et glimrende bilde av et lyslevende menneske, som tok del i sine
nærmestes gleder og sorger og samtidig gir levende kulturbilder av livet i
Nordland i 1840 - 1850-årene. —
.
109

Marstrandernes slektshistorie

Transcription

Similar documents

Husmannsminne

Les Jubileumsskriftet for 25 år her

NATURFREDNING I NORGE

PROGRAM - Leseselskapet Borg

Her kan du lese den gripende historien om de

for den i han - DIS

Amtmannsuniform 1801, variant B, befalt av

Nu klinger - Samfundet

To turer til Nedstrandsfjorden

Formand Niels Krogh Madsen Hans Egedes Vej 107 M Aars