Ang. helsedirektoratets gjennomgang av behandlingstilbudet

Transcription

Ang. helsedirektoratets gjennomgang av behandlingstilbudet
LLH – Landsforeningen for lesbiske, homofile, bifile og transpersoner
Tollbugata 24
0157 OSLO
Helse- og omsorgsdepartementet
Postboks 8011 Dep
0030 Oslo
Oslo, 5. november 2012
Ang. helsedirektoratets gjennomgang av behandlingstilbudet til
transseksuelle og transpersoner (10/5482)
Vi viser til Helsedirektoratets brev med anbefalinger og konklusjoner til Helse- og
omsorgsdepartementet (HOD) angående dagens behandlingstilbud til transseksuelle
og transpersoner (10/5482). Brevet er datert 1. oktober, men vi mottok det ikke før 18.
oktober.
Landsforeningen for lesbiske, homofile, bifile og transpersoner (LLH) ønsker med
denne tilbakemeldingen å tydeliggjøre problemer ved behandlingstilbudet slik det står
i dag, samt våre krav og løsningsforslag.
Innledningsvis vil LLH uttrykke takknemlighet for at Helsedirektoratet endelig
kommer med sine anbefalinger, og vi stiller oss svært positive til direktoratets
vurdering om å opprette regionale kompetansesentra. Samtidig vil vi understreke at vi
på mange punkter er skuffet over konklusjonene som er trukket. Etter vår oppfatning
var rapportutkastet som ble sendt på høring i 2011 et langt bedre utgangspunkt for en
bedring av behandlingstilbudet til hele transspekteret, og vi ønsker en tydeligere
begrunnelse for hvorfor direktoratet velger å gjøre såpass betydelige endringer i sitt
opprinnelige forslag.
Definisjoner
LLH stiller seg undrende til at direktoratet i en utredning av en helsepolitisk situasjon
velger å ikke problematisere definisjonsmakten til de to aktørene som ønsker å
opprettholde status quo, til tross for at det var status quo direktoratet fikk i mandat å
utrede. Videre stiller vi oss kritiske til at Helsedirektoratet, i motsetning til
definisjonen i Regjeringens handlingsplan, velger å definere transpersoner kun som en
bevegelse. Vi ser det som vesentlig for å oppnå et best mulig behandlingstilbud for
1
transpersoner at direktoratet er tydelige på at det å være transperson også handler om
kjønnsidentitet.
I Regjeringens handlingsplan ”Bedre livskvalitet for lesbiske, bifile, homofile og
transpersoner 2009-2012” opereres det med følgende definisjon av transpersoner (s.
14): ”Transpersoner er et paraplybegrep som innbefatter blant annet transvestitter,
transkjønnede, crossdressere, drag kings/-queens mv. En typisk definisjon er individer
hvis kjønnsidentitet og/eller kjønnsuttrykk, tidvis eller alltid, skiller seg fra
samfunnets normer for kjønn. I internasjonale fagmiljøer benyttes ofte begrepet ’the
transgender specter’ for å beskrive mangfoldigheten blant mennesker som definerer
seg som transpersoner.”
LLH mener at handlingsplanens definisjon er langt mer dekkende, og må brukes av
Helsedirektoratet og HOD. Også EUs rapport fra 2012 om trans- og intersexpersoner
benytter seg av en liknende definisjon: "The term trans includes those people who
have a gender identity and/or a gender expression that is different from the sex they
were assigned at birth. Indeed the term trans is an umbrella term that includes, but is
not limited to, men and women with transsexual pasts and people who identify as
transsexual, transgender, transvestite/cross- dressing, androgyne, polygender,
genderqueer, agender, gender variant or with any other gender identity and gender
expression which is not standard male or female, and who express their gender
through their choice of clothes, presentation or body modifications, including the
undergoing of multiple surgical procedures."1 Forskning fra Belgia viser at 1/3 av
transpersoner ikke føler seg komfortable med binære mann/kvinne-identiteter.2
LLH mener at Helsedirektoratets definisjon bidrar til at en stor gruppe mennesker
utelates i direktoratets gjennomgang – nemlig de som ikke har en diagnose innen
F.64, men like fullt har behov for behandling i norsk helsesystem. I så måte mener vi
at helsedirektoratet ikke har oppfylt sitt mandat, som var å gjennomgå
behandlingstilbudet til alle transseksuelle og transpersoner. Vi registrerer at Harry
Benjamin ressurssenter (HBRS) i sitt høringsnotat (ref.: TMH/MSB) mener at kun
personer som får diagnoser innen F.64.-spekteret har behov for hjelp fra det offentlige
helsevesenet, og at direktoratet velger å gjøre HBRS sitt syn til sitt. Vi vil opplyse om
at det i internasjonal sammenheng ikke skilles mellom ”transseksuelle” og andre når
det snakkes om det reelle behovet for hjelp. I de internasjonale
behandlingsstandardene utarbeidet av World Professional Association for Transgender
Health (WPATH) skrives det gjennomgående ”transsexual, transgendered, and gender
nonconforming people”3 – behovene hos alle disse er individuelle.
Rikshospitalets monopol
Våre videre vurderinger kan sammenfattes rundt noen hovedtema. For det første er
behovet for en reell opphevelse av Rikshospitalets monopol på utredning og
behandling sentralt. Mange mennesker befinner seg i en ekstremt sårbar situasjon
etter å ha fått avslag på sin søknad om kjønnsbekreftende behandling. Som
interessegruppe får vi mange henvendelser fra fortvilte mennesker som opplever å
http://ec.europa.eu/justice/discrimination/files/trans_and_intersex_people_web3_en.pdf
Joz Motmans: ”Being transgender in Belgium. Mapping the social and legal situation of trensgender
people.” Institut for Equality between women and men, 2010.
3 WPATH: ”Standards of Care”. http://www.wpath.org/publications_standards.cfm
1
2
2
ikke få hjelp. Vi får også jevnlige henvendelser fra personer som har fått diagnosen
F.64.0 men føler seg dårlig behandlet, de som lyver i desperasjon for å få diagnose og
behandling, de som angrer og føler at de ble presset til å gjennomføre en større del av
behandlingen enn de selv ønsket, de som føler at deres innsigelser og erfaringer ikke
kan sies høyt i HBRS fordi de da kan bli utstøtt, og de som frykter å miste behandling
eller oppfølging dersom de snakker ut ved Seksjon for transseksualisme ved
Rikshospitalet. I mangel på gode prevalensstudier må vår rapportering tas på alvor. Vi
vet at ikke bare nektes mange hjelpetrengende å få behandling – men behandlingen
som tilbys oppleves av flere som mangelfull og preget av sterkt press. HBRS fremstår
på sin side, forståelig nok, redde for å miste det tilbudet som finnes, og de har
dessverre valgt som strategi å forsvare tilbudet som det står i stedet for å jobbe
sammen med mange andre om et bedret behandlingstilbud for alle.
Det er liten tvil om de etiske problemstillingene knyttet til et system der en liten
gruppe individer har enerett på å avgjøre menneskers skjebne. LLH er glade for at
Helsedirektoratet anerkjenner behovet for en ”second opinion”, men vi mener at
denne må finne sted i Norge. Å sende norske pasienter til utlandet skal aldri være en
løsning når vi har mulighet til å bygge videre på kompetansen som allerede finnes
flere steder i landet. Det vil være en stor tilleggsbelastning for mange å måtte reise til
utlandet for å fortelle om sine innerste tanker og følelser, samt at det vil kunne by på
språkproblemer. Det er oss dessuten kjent at Danmarks og Sveriges tilbud likner på
tilbudet til Rikshospitalet. Vi ønsker en reell mulighet til second opinion, og
kompetansen til å utføre denne finnes i Norge.
Norge har plikt til å gi alle et forsvarlig helsetilbud, jf. Yogyakartaprinsippene nr. 18:
“Everyone has the right to the highest attainable standard of physical and mental
health, without discrimination on the basis of sexual orientation or gender identity.
Sexual and reproductive health is a fundamental aspect of this right.”4 Også FNs
konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter gir i artikkel 12 alle rett
til høyest mulig oppnåelige helsestandard, både fysisk og psykisk.
LLH ser det derfor som positivt at Helsedirektoratet anbefaler å opprette regionale
kompetansesentra, men vi er usikre på hva opprettelsen av disse vil innebære i
praksis. I direktoratets brev understrekes det at nasjonal behandlingstjeneste for
transseksuelle skal ha enerett til å diagnostisere og foreskrive hormonell behandling.,
samt at kun de som får diagnosen F.64.0 ved Rikshospitalet skal få ønsket kirurgisk
behandling. Dette innebærer en meget uheldig innskrenkning av dagens praksis,
ettersom mange transpersoner i dag får hormonell behandling av sin fastlege. I mange
tilfeller er alternativet at hormoner skaffes illegalt uten oppfølging fra medisinsk
personell. Dette er både uakseptabel behandling av mennesker og kan være direkte
skadelig. I beskrivelsen av nasjonale behandlingstjenester understrekes det at disse
bare skal dekke den delen av diagnostisering og behandling som krever
spisskompetanse. LLH mener Norge har mange sexologisk kompetente fagpersoner
som kan stille riktig diagnose, og vi stiller spørsmål ved at psykiatriens
diagnostiseringsrolle får stå uutfordret i direktoratets brev. LLH mener at Norge også
har kompetente leger som kan foreskrive hormonbehandling, men vi er enige i at
kirurgisk behandling av genitale områder, for de som ønsker det, krever
4
The Application of International Human Rights Law in relation to Sexual Orientation and Gender
Identity: ”The Yogyakarta Principles.” Oxford University Press, 2008.
http://www.yogyakartaprinciples.org/principles_en.htm
3
spisskompetanse enten ved Rikshospitalet eller i samarbeid med utlandet. Regionale
kompetansesentra må kunne utrede og behandle alle pasientgrupper innen
kjønnsidentitetsspekteret, ikke bare de som blir avvist av Rikshospitalet.
Brevet fra Helsedirektoratet påpeker at det er hensiktsmessig med et sentralisert tilbud
når det årlige pasientantallet er fra 20-200 pasienter, og at et høyere pasientantall bør
medføre en vurdering av om behandlingen kan organiseres som flerregional
behandlingsfunksjon. Videre legges det fram tall som viser at det er godt over 200
pasienter i/under/på vei til behandling ved Rikshospitalet, og at antallet pasienter
stiger. Det fremgår ikke tydelig av brevet hvorfor man likevel velger å beholde en
nasjonal tjeneste fremfor et regionalt tilbud. I den begrunnelsen som finnes vises det
blant annet til at sentralisering vil gi en helsemessig tilleggsgevinst i form av bedre
prognose eller livskvalitet for pasienten. LLHs erfaringer er at dagens
diagnosemonopol bidrar til det motsatte, nemlig sterkt redusert livskvalitet for mange
transpersoner.
Helse- og omsorgsdepartementets mandat ble utformet på et tidspunkt der
psykiatriens diagnostiseringsrolle var selvfølgelig, også på verdensbasis. Dette er ikke
lenger tilfelle5 – dermed må mandatet også endres.
Helsedirektoratet påpeker at Rikshospitalet mangler en egen referansegruppe hvor alle
helseregioner og brukerrepresentanter er representert, noe nasjonale tjenester skal ha.
LLH er glade for at direktoratet påpeker en såpass vesentlig mangel. Vi regner med at
dette følges opp snarlig fra departementets side, og vi stiller gjerne med vår kunnskap
i en slik gruppe.
Behandling
Transpersoner har rett på nødvendig helsehjelp, og må kunne få den i tråd med de
internasjonale behandlingsstandardene utarbeidet WPATH. ”Standards of Care”, som i
disse dager oversettes til norsk i regi av Bufdir og LHBT-senteret, på oppfordring fra
WPATH og faglig sikret av UiA sier, som Helsedirektoratet også viser til, at alle
transpersoners helsetilbud (som her inkluderer de som i Norge diagnostiseres med
F.64.0) må være tilpasset den enkeltes situasjon, ønsker og behov. LLH er glade for at
Helsedirektoratet henviser til WPATHs behandlingsstandarder i og med at alt for
mange transpersoner i dag opplever å være i en situasjon uten behandlingstilbud
tilpasset sin situasjon. LLH mener dog at Helsedirektoratets anbefalinger i større grad
burde være i tråd med nettopp disse, og vi mener at direktoratets oppfattelse av hvem
som har nytte av hormonell og kirurgisk behandling er for snever. Etter at det er satt
søkelys på mangler ved Rikshospitalets behandlingstilbud, og personer har fortalt at
de har måttet lyve for å bli trodd av behandlerne, er vårt inntrykk at sykehuset har
svart med å gjøre det enda vanskeligere for pasienter å slippe gjennom nåløyet.
Når Helsedirektoratet omtaler klager på virksomheten ved Rikshospitalet, hevdes det
at mange av klagene handler om utydelighet fra Rikshospitalet. Det er vel og bra at
man ønsker å gjøre dette behandlingstilbudet tydeligere, men LLH synes det er
urovekkende at Helsedirektoratet ikke i større grad vektlegger klagene fra
transpersoner som ikke slipper gjennom nåløyet. Deres klager handler ikke først og
5
WPATH: ”Standards of Care – NO. 7”. http://www.wpath.org/publications_standards.cfm
4
fremst om utydelighet fra Rikshospitalet sin side, men om å ikke bli møtt med respekt
for egen kjønnsidentitet og eget kjønnsuttrykk, ei heller lydhørhet og
behandlingstilbud tilpasset den enkeltes ønsker og behov. I tillegg til de formelle
klagene som har kommet inn til dere, har vi mottatt flere og svært grove beskrivelser
av erfaringer med opplevd press/overgrep ved Rikshospitalet. Mange våger ikke
og/eller orker ikke å formalisere sine klager.
Sterilisering/kastrasjon
LLH er veldig glade for at Helsedirektoratet anbefaler en gjennomgang av innholdet i
begrepet ”reell kjønnskonvertering”, og vi forventer en tidsramme på denne
gjennomgangen, samt en konklusjon i tråd med Europarådets anbefalinger og stadig
flere lands lovverk og praksis.
Europarådets ministerkomité vedtok 31.03.2010 en anbefaling til medlemsstatene om
tiltak for å motarbeide diskriminering på grunnlag av seksuell orientering eller
kjønnsidentitet. Ministerkomitéen anbefaler blant annet:
Punkt 20: Eksisterande krav til juridisk godkjenning av eit kjønnsskifte,
mellom anna endringar av fysisk art, bør gjennomgåast med jamne mellomrom
for å fjerne krav som er urimelege.
Punkt 21: Medlemsstatane bør setje i verk passande tiltak for å garantere at ein
person får eit gjennomført kjønnsskifte fullt juridisk godkjent på alle
livsområde, særleg ved å gjere det mogleg å skifte namn og kjønn i offentlege
dokument på ein rask, oversiktleg og lett tilgjengeleg måte.
Punkt 35: Medlemsstatane bør setje i verk passande tiltak for å sikre at
transkjønna har reell tilgang til kjønnsskiftetenester, mellom anna psykologisk,
endokrinologisk og kirurgisk fagkunnskap på området helsestell for
transkjønna, utan å bli underkasta urimelege krav; ingen bør underkastas
kjønsskifteprosedyrer utan eige samtykke.6
Når det gjelder andre lands lovverk og praksiser, vil vi anbefale norske myndigheter å
se mot Argentina, Island, Østerrike eller Tyskland.7 På Island har de, til tross for at
den mest erfarne på feltet er psykiater, gått helt bort fra kastreringskravet – dette er
kun ett av tilbudene på behandlingsmenyen. LLH ønsker ikke å beholde den
patologiserende tilnærmingen, men vi vil illustrere det arbitrære i norsk akseptert
standard. Dagens norske praksis, der mennesker som ikke ønsker omfattende
kirurgiske inngrep blir påtvunget disse for å kunne få et juridisk kjønn i tråd med sin
kjønnsidentitet, er uakseptabel.
Vi stiller oss kritiske til at Helsedirektoratet hevder at steriliseringen er begrunnet i
behandlingsmessige vurderinger og derfor ikke er omfattet av
steriliseringslovgivningen. I tråd med internasjonale menneskerettigheter har alle rett
til råderett over egen kropp, og det må ikke være et krav om medisinsk intervensjon
for å få ny juridisk kjønnsstatus. Vi viser i den forbindelse til Yogyakartaprinsippene
nr. 3 om retten til anerkjennelse overfor loven og nr. 18 om retten til beskyttelse mot
6
7
Europarådets ministerkomite, anbefaling 31.03.2010. https://wcd.coe.int/ViewDoc.jsp?id=1606669
Se blant annet Østerrikes forfatningsdomsstol V4/06 8. juni 2006 og konstitusjonsdomstolen B
1973/08-13, 17.02.2010, samt den tyske forfatningsdomsstolen dom 1 BvR 3295/07 fra 11.02.2011
og forfatningsdomsstolens dom 1 BvL 10/05 fra 27.05.2008.
5
medisinske overgrep fra helsepersonell, både under konsultasjon og i
behandlingssituasjoner.8 I tillegg viser vi til Amnesty International, som mener legal
anerkjennelse av kjønnsidentitet ikke skal være avhengig av obligatoriske krav som
bryter med menneskerettighetene, så som retten til frihet fra umenneskelig og
nedverdigende behandling, retten til høyest oppnåelig helse, retten til privatliv og
familie og retten til likhet for loven.9
Mange transpersoner (alle inkludert i begrepet) ønsker å fjerne kjønnskjertler frivillig
og må få oppfylt dette ønsket, men det kan ikke være et krav. Det finnes mange
grunner til å ikke ønske å bli kastrert, deriblant medisinske. Alle kirurgiske inngrep
innebærer risiko, og kjønnshormoner beskytter blant annet mot visse kreftformer og
benskjørhet.10 LLH viser til WPATH som i 2010 krevde umiddelbar opphevelse av
praksisen med tvangssterilisering og kirurgi for å få ny juridisk kjønnsidentitet: ”No
person should have to undergo surgery or accept sterilization as a condition of identity
recognition. If a sex marker is required on an identity document, that marker could
recognize the person's lived gender, regardless of reproductive capacity. The WPATH
Board of Directors urges governments and other authoritative bodies to move to
eliminate requirements for identity recognition that require surgical procedures.”11
Prevalens og forskning
LLH har også noen innholdsmessige kommentarer til brevet fra Helsedirektoratet. Det
kan ikke medføre riktighet at prevalensen av transpersoner er 1:50 000, slik OUS
Rikshospitalet hevder. Det skulle tilsi at det totale antallet transpersoner, inklusivt
transseksuelle, i Norge er 100 personer. Forskere som har forsøkt å undersøke
prevalens har i følge Standards of Care fokusert på gruppen av mennesker som ønsker
kjønnsbekreftende behandling.12 Med andre ord finnes det ingen estimerte tall på de
andre gruppene innenfor transspekteret. Ved å kun telle de individene som henvender
seg til en klinikk vil dessuten en stor gruppe mennesker som ikke henvender seg til en
klinikk overses.
Helsemyndighetene må undersøke forskningsdata nærmere. Det er godt dokumentert
at andre enn personer med diagnosen F.64.0 har nytte av behandling. Direktoratet
refererer dessuten til at norsk forskning på transområdet har vekket oppsikt i
internasjonale fagmiljøer - dette er ikke nødvendigvis fordi forskningen har høy
kvalitet. Helsemyndighetene kan eksempelvis se på forskningen Ira Haraldsen i 2011
presenterte ved World Association for Sexual Health Congress.13 Her antydet hun at
pubertetsutsettelse kunne representere en hindring for intelligensutvikling, basert på
8 Se
ref. i fotnote 4.
Amnesty International i brev til franske myndigheter: ”Amnesty International’s submission to the
governmental action plan combating violence and discrimination on grounds of sexual orientation
and gender identity. Working group 6, fight against transphobia, legal gender change, access to
health care.”
10 Jf. Overlege Thomas Screiner ved endokrinologisk avdeling:
http://www.gaysir.no/artikkel.cfm?cid=15096&start=21&side=2
11 WPATH-pressemelding 16. Juni 2010: Identity Recognition Statement.
12 Zucker & Lawrence, 2009, i Standards of Care.
13http://www.sexualhealthvisual.com/Video_by_Ira_Haraldsen_on_Early_onset_GID_and_its_effects
_on_hippocampus_measured_by_neuropsychological_tests_and_MRI_x000D.html#lectures
9
6
sine egne studier av sauers evne til å ta seg fram i en labyrint, foruten pet scan-funn
fra hjerner. Antallet undersøkte med pet scan var svært lite og spredningen var svært
stor. At hun likevel antyder en effekt på intelligens er betenkelig. Likeledes er det
betenkelig å bruke sauer som modeller for mennesker, og å bruke evnen til å ta seg
fram i en labyrint (der den egentlige hindringen var en litt vanskelig port) som mål for
intelligens, når det like gjerne kunne være et mål for pågåenhet/aggressivitet.
Haraldsen fikk avslag hos regional forskningsetisk komite på et prosjekt om unge
transpersoner. Avslaget var blant annet begrunnet i manglende informasjon om
rekruttering av informanter til forskningen og manglende opplysninger om hvordan
kontrollgruppen skulle framskaffes. LLH anbefaler HOD å se nærmere på
eksempelvis nederlenderen Peggy Cohen Kettennis sin forskning, som viser gode
resultater for unge transpersoner som får hormonblokkering og tidlig behandling.
I Helsedirektoratets anbefalinger henvises det kun til forskning som underbygger
Seksjon for transseksualismes nåværende praksis. Her burde man i større grad trukket
opp og latt seg utfordre av nyere og mer anerkjent forskning som peker på viktigheten
av en individuelt sammensatt behandling.14
LLH vil også anbefale HOD å skaffe til veie forskning angående levekårene til
transpersoner innen sexarbeid. En rapport fra TAMPEP hevder at mellom 5 og 25 %
av europeiske sexarbeidere er transpersoner.15 Rapporten hevder at transpersoner som
er sexarbeidere har lav status og at marginaliseringen blant annet fører til økt
spredning av hiv.
Behandlingssituasjonen i Sverige
Til tross for at det er mange likheter i det svenske og det norske tilbudet, finnes det
noen vesentlige forskjeller som Helsedirektoratet ikke nevner. LLH vil anbefale HOD
å se nærmere på disse i og med at det svenske behandlingstilbudet i noe større grad er
tilpasset den enkelte pasients ønsker og behov, i tråd med internasjonale anbefalinger.
Socialstyrelsens utredning omfatter behandling av andre pasienter enn transseksuelle,
og i Sverige anbefales det at disse får tilbud om diatermi, mastektomi og hormoner.
Det understrekes at disse pasientene både har behov for og rett til behandling. Unge i
Sverige kan få hormonbehandling fra 15-16-årsalderen, og de kan få
hormonblokkering tidligere enn dette. Fra fylte 16 år kan de få mastektomi. Det er 18års aldersgrense for genital kirurgi. Dersom foreldrene tillater det, kan unge endre
fornavn etter de har fylt 11 år.
Pasienter med GIDNOS-diagnose kan få behandling i Sverige, og praksisen for dette
er noe ulik i de forskjellige distriktene. I et appendix til den svenske Socialstyrelsens
rapport fra 2010 beskriver sexolog/psykolog Ceclila Dejhne og endokrinolog Staffan
Arver hormonbehandling av personer som hverken fjerner kjønnskjertler eller
gjennomgår genital kirurgi.
Avsluttende kommentarer
14
15
Se blant annet WPATH: ”Standards of Care”. http://www.wpath.org/publications_standards.cfm
TAMPEP European Network for HIV/STI prevention and Health Promotion Among Migrant Sex
Workers: ”Sex Work in Europe. A mapping of the prostitution scene in 25 European countries.”
2009:14-15 og 75.
7
LLH regner med at Helsedirektoratet ønsker å ta alles helse på alvor. LLH mener at
viktige skritt på veien er å gjøre gjennomgående endringer i behandlingstilbudet til
transpersoner slik at det blir bedre for alle. Rikshospitalets monopol på utredning og
behandling må opphøre, praksisen med å kastrere mennesker som ikke ønsker disse
inngrepene må avvikles og juridisk kjønn må enklere kunne endres i tråd med folks
kjønnsidentitet. I tillegg ønsker vi en endring i diagnosesystemet for transseksuelle og
transpersoner, til ikke-patologiserende diagnoser. Det kan dessuten ikke være
diagnosene som skal avgjøre folks behov for behandling, men individuelle hensyn, i
tråde med WPATHs anbefalinger. Disse tiltakene vil kunne gi hele transspekteret en
hevet levestandard, blant annet i form av at flere vil kunne fungere i arbeidslivet.
LLH registrerer at Helsedirektoratet, i tråd med høringsuttalelsen til Rikshospitalet
(Vår ref.: TSK/ufm), velger å i liten grad hente støtte i de internasjonale
behandlingsstandardene utarbeidet av WPATH. Vi vil understreke at WPATHsammenslutningen og deres arbeid handler om å utforme stadig reviderte anbefalinger
som bygger på internasjonalt anerkjent forskning og klinisk erfaring/ekspertise, og vi
vil anbefale HOD å i større grad vende blikket mot Standards of Care. Vi tillater oss
også å gjøre HOD oppmerksom på at Norge ga sin tilslutning til
Yogyakartaprinsippene allerede 15.03.2006 i FNs menneskerettighetsråd.16 LLH
forventer at norske myndigheter ønsker å oppfylle sine internasjonale forpliktelser, og
vi forventer således at disse vektlegges tyngre enn i Helsedirektoratets vurderinger.
LLH mener at HOD, dersom alle transpersoners helse skal tas alvorlig, vil være best
tjent med å utarbeide et nytt mandat for trans-relevant helsetjeneste som med stor grad
av fleksibilitet og omsorg søker å hjelpe alle som trenger det. Vi vil gjerne bidra med
vår kompetanse i Helsedirektoratets og Helse- og omsorgsdepartementets videre
arbeid.
_______________________
_______________________
Bård Nylund, leder
Stein Wolff Frydenlund, leder av
transpolitisk utvalg
Kopi:
Ekspedisjonssjef Bjørn Erikstein, Helse- og omsorgsdepartementet
16
8
Side 9 i Paula L. Ettelbrick and Alia Trabucco Zerán: ”The impact of the Yogyakarta Principles
on International Human Rights Law Development 2007 – 2010. Final Report”.
Statssekretær Robin Martin Kåss, Helse- og omsorgsdepartementet
Statssekretær Kjell Erik Øie, Helse- og omsorgsdepartementet
Statssekretær Nina Tangnæs Grønvold, Helse- og omsorgsdepartementet
Helsedirektoratet
Helsedirektør Bjørn Guldvog, Helsedirektoratet
Divisjonsdirektør Cecilie Daae, Helsedirektoratet
Avdelingsdirektør Erik Kreyberg Normann, Helsedirektoratet
Statens helsetilsyn
Fylkeslegen i Oslo og Akershus, Peter Schou
Likestillingssenteret
Likestillings- og diskrimineringsombudet
Amnesty International Norge
Norsk forening for klinisk sexologi
Sex og politikk
Sex og samfunn
LHBT-senteret
Skeiv verden
Skeiv ungdom
9