Sentraliseringsoffensiven 2013 –2015

Transcription

SENTRALISERINGSOFFENSIVEN
2013–2015
Statusrapport 10.08.15|Senterpartiet
2
Rekord i sentralisering.......
5
Kommunereformen............
Kommuneøkonomi.............
Næringsliv..........................
Landbruk og fisk ................
Skatt og finans....................
Politi og beredskap.............
Lokalsykehus......................
Samferdsel.........................
Utdanning..........................
Andre saksområder............
9
21
27
35
43
47
53
59
63
67
1
Fotokreditter (side/fotograf):
9 Sp | 10 Trondheim havn | 15 Sp | 17 Sp | 21 Marit Rasmussen/NTB scanpix |
23 Sp | 27 Sp |35 Sp |37 Sp | 45 Jens Sølvberg/Samfoto/NTB scanpix |49ø
Sp, 49v NTFK Bjørn Fuldseth | 52 Bernt Sønvisen | 53 Joakim Halvorsen/NTB
scanpix|55ø Stig Tronvold/NN/Samfoto/NTB scanpix, 55m Ivar Greiner, 55n Sp |
59 Mohammed Abed/AFP/NTB scanpix | 61 Sp | 63 Sp | 65 Sp
2
Forord
Etter valget i 2013 fikk Norge en ny regjering. Dette har medført en klar dreining i politikken på mange samfunnsområder. Ambisjonen med denne statusrapporten er å synliggjøre
hvordan den blåblå regjeringen fører en politikk som bidrar til kraftig sentralisering.
Som oftest henter regjeringen støtte fra Venstre og KrF til å gjennomføre disse samfunnsendringene – i noen tilfeller fra Ap. Vi har tatt for oss de viktigste sektorene for regjeringens sentraliseringsiver og gitt dem varseltrekanter etter alvorlighetsgrad. Vi har også
synliggjort hva som er våre alternativer.
Senterpartiet møtes ofte med argumenter som at vi er umoderne, bakstreverske og alltid
sier «nei». Slik snakker partier som har dårlige argumenter for sin sentraliseringsiver.
Selvsagt sier vi «nei» når regjeringen presenterer dårlige forslag, som gir mange innbyggere i landet et forringet tjenestetilbud, som vil svekke den lokale beredskapen og fjerne
arbeidsplasser fra lokalsamfunnene.
Vi utformer konkrete alternativer til denne politikken – alternativer som regjeringspartiene
sier «nei» til fordi de ikke passer inn i deres virkelighetsbilde og deres planer for et mer
sentralisert Norge.
• Senterpartiet la høsten 2014 frem et alternativt statsbudsjett der vi foreslo nye og
•
•
forsterkede tiltak for desentralisering og livskraft i hele landet på mer enn 10 milliarder
kroner. Regjeringspartiene sa «nei».
Senterpartiet foreslo en fylkesmodell for organisering av politidistrikter, blant annet for
å kunne se disse i bedre sammenheng med det viktige beredskapsarbeid som skjer på
fylkesplan. Regjeringspartiene sa «nei».
Senterpartiet har foreslått en ny styringsmodell for sykehusene, men mer makt og innflytelse til den enkelte institusjon og til lokale folkevalgte. Regjeringspartiene sa «nei».
Samtidig har regjeringspartiene skjønt én ting – folk som bor rundt i landet ønsker ikke
sentralisering. Derfor pakker de sine reformer inn i ord som gir inntrykk av at man er opptatt av det lokale tjenestetilbudet. Ord som «nærpoliti»- og «lokaldemokrati»-reform blir
flittig brukt av regjeringspartiene. Men konsekvensen av det de gjør blir det stikk motsatte.
I dette notatet vises konkrete eksempler som synliggjør dette.
Vi har forsøkt å fokusere på noen av de viktigste sakene og prosessene, slik vi vurderer
dem per august 2015. Oversikten er ikke uttømmende og mange saker er regjeringen fortsatt i arbeid med, slik at det kan skje endringer i løpet av valgkampen.
Det tas for øvrig forbehold om trykkfeil.
Sigbjørn Gjelsvik | Senterpartiets stortingsgruppe | Oslo 10.08.15
3
4
Rekord i sentralisering
Solberg-regjeringen har kommet godt i gang med sin sentraliseringsoffensiv. Etter to år i
regjeringskontorene har vi sett starten på det som vi advarte mot før valget i 2013:
Den desentraliserte samfunnsmodellen i Norge står i veien for høyrepolitikken – og
regjeringen har tenkt å gjøre sitt for å rydde den av veien.
Det vi ser, er det største angrepet mot det desentraliserte Norge vi har sett siden EU-kampen på 1990-tallet.
I beste fall vil regjeringens løsninger befeste en allerede sterk sentralisering. I verste fall vil
den forsterke trenden ytterlige.
Gamle løsninger, nye ord
Det eksisterer ikke noe folkekrav om nedleggelse av lokalsykehus,
lensmannskontor eller kommuner. Så regjeringen forsøker seg med et
«maskert angrep» på den desentraliserte samfunnsmodellen. Forslagene er
velkjente. Men Høyre og Frp prøver å gi dem nye navn.
Stadig oftere kommer det klassiske sentraliseringsforslag – men de omdøpes til «nærhetsreformer», «kvalitetsreformer» eller «frihetsreformer». Men det blir ikke mer nærhet,
kvalitet og frihet av å prøve å pakke inn gamle høyreforslag i moteriktig og tanketom
konsulentsvada.
•
Det blir ikke mer nærhet eller demokrati av å slå sammen kommuner med tvang.
•
Det blir ikke bedre lokalsamfunn av at offentlig velferd sentraliseres – dette gjelder
både kommuner, sykehus og lensmannskontor.
•
Det blir ikke mer verdiskapning og sysselsetting i distriktene av å punktere de distriktspolitiske virkemidlene og undergrave landbruket.
5
Er det størrelsen?
Kunnskapsgrunnlaget for sentraliseringspolitikken er syltynt.
Professor Morten Øgård har formulert det slik i Jærbladet
27.04.15: «Det rår ei form for gigantomani, ei form for kåtskap
for å slå saman. Skular, politidistrikt, sjukehus. Og kommunar. Svært
få har stilt spørsmålsteikn ved denne forma for gigantomani. Hugs på at Nav brukte 9,3
milliardar kroner i eit storstilt sentraliseringsprosjekt. Og 3,6 av milliardane veit dei ikkje
kor har blitt av ein gong.»
Men hvorfor kommer det da så mange forslag som går ut på omorganisering og særlig
sammenslåing?
Tom Karp, professor i ledelsesfag ved Markedshøyskolen i Oslo, har antydet svaret i en
kronikk i Aftenposten 10.08.14, hvor han spør hvorfor forslagene om å endre strukturer
kommer så ofte. Han spør: «Hvorfor velger ledere, og i denne sammenheng politiske
ledere, så ofte strukturelle løsninger på komplekse utfordringer? Litt lettvint er svaret er
at det å gjøre noe med struktur er en enkel og hurtig måte for ledere å vise handlekraft
på. Samt innkassere karrièremessige, politiske og taktiske gevinster.»
Dugnad til besvær
Den desentraliserte samfunnsstrukturen i Norge er en særskilt utfordring på
høyresiden. Den «norske logikken» krever at alle kommuner og fylker skal ha
sin del av kaka. Staten skal ta ansvar for å fordele fellesskapets ressurser slik at alle
innbyggere, enten de bor i Båtsfjord eller Bærum, skal ha få oppfylt visse grunnleggende
rettigheter og ha likeverdig tilbud til innbyggerne så langt det er mulig.
Med dette utgangspunktet er det vanskelig å få senket skatter og avgifter. For alle involverte ber som regel om mer ressurser. Hvert statsbudsjett er, selv med Høyre og Frp i regjering, en gigantisk ressursdugnad hvor det passes på at «alle får». For å forstå de politiske
konsekvensene av dette, bør man studere hvordan lokalpolitikerne fra Høyre og Frp hvert
år er med på å fordele statlige midler i kommunene. De er gjerne motstandere av kommunal eiendomsskatt og høyere kommunale gebyrer, men fordeler ellers fellesskapspenger
som om de var de reneste sosialdemokrater.
Det er vanskelig å få til privatisering og lavere skatter under slike forhold. Og her er vi ved
kjernen i høyresidens sentraliseringsoffensiv. Ved å sentralisere Norge, håper regjeringen
at det skal bli lettere å endre Norge. Man vil – for å si det enkelt – fjerne motkreftene mot
høyrepolitikken.
6
Om tannkrem og tuber
Linda C. Hofstad Helleland, transportkomiteens leder,
ga i 04.09.14 et intervju til VG hvor hun fortalte om regjeringspartienes reformiver på transport-feltet. «Vi skal skvise så mye
tannkrem ut av tuben at Ap ikke får puttet det tilbake», sa hun.
Selv om hun snakket om samferdselspolitikk, er det all grunn til å se på uttalelsen som
symptomatisk for Høyre og Frp’s behov for å prege norsk politikk ut over inneværende
stortingsperiode – og å ta fra konkurrerende partier handlingsrom. Det er all grunn til å
spørre hvorfor regjeringen har sånn hast med å iverksette sin reformpolitikk. Grunnen er
at selve det norske systemet er preget av sentrum–venstre-tenkning – ikke av høyresidens
politikk.
Det norske folks politiske tilbøyeligheter er på ingen måte tilpasset høyresidens ønske
om politisk gjennomslag. Dette bildet er med på å gi farge og intensitet til regjeringens
sentraliseringsoffensiv. Den desentraliserte samfunnsmodellen i Norge er et problem for
Høyre og Frp, ikke en mulighet. For Sp er det motsatt.
Demokrati og ledelse
22. juli kommisjonen oppga at den viktigste årsaken til statens svikt i å beskytte
innbyggerne 22.juli 2011, var en manglende kultur for risikoerkjennelse, gjennomføringsevne og samhandling. Det var på toppen det sviktet mest.
De siste 20 årene har det vokst fram en styrings- og ledelseskultur som bygger på målstyring, rapportering og belønningssystemer. Det igjen fører til en kultur der det blir et
hovedmål og ikke å gjøre feil, ikke søke risiko eller «tenke utenfor boksen».
«I praksis har målstyringen like gjerne blitt et hinder for at gode og kvalifiserte avgjørelser blir tatt av dem som kjenner området best og et hinder for at etater kan lære av
erfaringer og utvikle bedre tjenester», sa Sp, Ap og SV da rapporten fra 22. juli-kommisjonen (også kalt Gjørv-kommisjonen) ble behandlet i Stortinget 05.03.13. Alternativet til
sentralisering er demokrati- og ledelsesreform.
I kriser i Norge de siste årene er det «førstelinja» med lokalkunnskap som har løst sine
oppgaver best. Innsatslederen i regjeringskvartalet, personalet ved Oslo Universitetssykehus og Ringerike sykehus, frivillige ved Utøya, ordfører, brannmannskap og hele lokalsamfunnet under brannen i Lærdal. Mannskaper på bakken tok ansvar i situasjonen, de
7
var underlagt operasjonsbasert ledelse, beslutningene ble ikke fattet over hodet på dem i
sentraliserte og spesialiserte enheter. De er del av en kultur for å ta ansvar, de tenkte ikke
på faren for å gjøre feil, men på å gjøre jobben. De kjente lokalsamfunnet sitt og hadde
nærhet til oppgavene de skulle utføre.
Operasjonsbasert ledelse: den som har den beste situasjonsforståelsen skal innse viktigheten av, og øves opp til, å handle selvstendig, men i tråd med det overordnede nivåets
intensjon.
Svaret ligger nær folk!
Erfaringen er at nærhet og myndige mennesker «på bakkenivå» sikrer initiativ,
kreativitet, eierforhold til arbeidsoppgavene, ansvarsfølelse og kollektiv forpliktelse. Det var et helt samfunn som sørget for at liv ikke gikk tapt i brannen i Lærdal,
ikke tykke beredskapsplaner, regelrytteri og fjernstyring fra overordnede. Likevel er
regjeringens svar for utviklingen av Norge mer målstyring, rapportering, sentralisering,
spesialisering og byråkratisering.
Sp tror ikke at det regjeringen kaller «robuste organisasjoner» med stor avstand til lokalsamfunnet er best egnet til å løse lokalsamfunnets utfordringer. Skal mannskapene på
bakkeplan kunne handle selvstendig til det beste for innbyggerne må de kjenne sin ledelse, og ledelsen må kjenne dem.
Når ledelsen sentraliseres, pulveriseres også ansvaret og ledelsen opprettholder kontrollen gjennom byråkrati, rapportering og regelstyring. Sp’s gamle slagord «Nei til kontorstyre
og skjemavelde» er mer aktuelt enn noen gang.
Riksrevisjonens rapport om beredskapen mai 2015 ga Direktoratet for samfunnssikkerhet
og beredskap (DSB) knusende kritikk. DSB ivrer for økt målstyring og sentralisering og gis
stor makt over samfunnsutviklingen i Norge. DSB og Riksrevisjonen møter problemer med
ønske om flere rapporter, på samme måte som større enheter og sentralisering er regjeringens svar på det meste.
Den nasjonale beredskapen i Norge er god «på bakken» og dårligere jo høyere opp i ledelseshierarkiene man kommer. Sp mener det må føre til en demokrati- og ledelsesreform som
styrker lokalleddet og gir tillitt til førstelinja, tilstedeværende ledelse og de små oversiktlige enhetene.
Vi står for alternativet til regjeringens sentraliseringspolitikk. Vi står for en moderne desentralisert samfunnsutvikling, der nærhet gir effektivitet og handlekraft.
8
Kommunereformen
Høyre og Frp har siden valget 2013 satt i gang en offensiv for å slå sammen norske kommuner. Kommunereformen handler om Høyres langsiktige plan om å omdanne det norske samfunnet – og lite om lokalsamfunnenes behov. Kommunereformens sanne natur
er begravd under et tykt lag med språksminke.
Den 15.05.15 var VGs kommentator Fridtjof
Jacobsen i Dagsnytt 18 på NRK for å kommentere
den politiske situasjonen etter landsmøtesesongen i de politiske partiene. Her la han vekt på at
KrF på sitt landsmøte ikke hadde truffet vedtak
som gjorde det vanskelig for regjeringen å gjennomføre den planlagte kommunereformen med
bruk av tvang – slik Arbeiderpartiet hadde gjort.
Han sa:
– Man må ikke undervurdere at kommunereformen til Jan Tore Sanner er den suverent viktigste reformen i hodet til Erna Solberg i denne
regjeringsperioden. Mye viktigere enn andre
reformer.
Det er mye som taler for at Fridtjof Jacobsen
har rett i dette. Men det reiser flere spørsmål som
vi skal forsøke å skissere svar på. To av dem er:
Hvorfor er det så viktig for Høyre å slå sammen
kommunene i Norge, om nødvendig med tvang?
Og hvorfor har partiet sånt hastverk? La oss begynne med det siste.
Høyres hastverk
Regjeringen tvinger kommunene til å gjennomføre sine utredninger, debatter og vedtak under
stort tidspress. Det er nærmest som om Høyre
har en anelse om at regjeringen vil måtte gå av i
2017 – og at man prøver å presse gjennom omfattende endringer så lenge flertallet varer.
I Norge har vi en lang tradisjon for brede politiske kompromisser om grunnleggende samfunnsendringer. Slike løsninger som på mange måter
har garantert for stabiliteten i det norske samfunnet, forutsetter at alle partier viser en viss tilbakeholdenhet med å presse gjennom endringer som
ikke er samlende.
Høyres kommunereform er et eksempel på det
motsatte: Med knapt flertall i Stortinget gambler
man på at endringen blir stående, selv om valget
i 2017 skulle føre til at det borgerlige flertallet
forsvinner som dugg for solen.
Regjeringen hevder at reformen baserer seg på
et bredt flertall i Stortinget. Mye tyder imidlertid
på at de har feilberegnet. Flere partier har signalisert skepsis til bruk av tvangssammenslåing, og til
de økonomiske virkemidlene som presser fram for
tidlige avgjørelser i kommunene.
«Vi vil oppheve alle tvangssammenslåinger av
kommuner som blir fattet av Høyre og Frp dersom vi havner i maktposisjon i 2017», sa Sp-leder
Trygve Slagsvold Vedum til partiets landsmøte i
mars 2015.
Arbeiderpartiet har signalisert sterk skepsis
til regjeringens kommunereform. Alt sommeren
2014 sa Helga Pedersen, daværende nestleder i
partiet, at endringer i kommunestrukturen «må
baseres på lokale initiativ og frivillighet». Pedersen vektla at det skal være snakk om «reell
frivillighet», og at partiprogrammets åpning for
tvangssammenslutninger gjelder «helt spesielt
unntakstilfelle».
Arbeiderpartiet mener regjeringen både direkte
9
Høyres drømmer
I mai 2014 la kommunalminister Jan Tore
Sanner (H) fram regjeringens tidsplan for å
etablere det han kaller «større og mer robuste kommuner». Regjeringen varslet at
den ville innføre flere stimulansetiltak for å få
til sammenslåinger, kommunene ble bedt om
å sette i gang en «naboprat» hvor de senest
i mai 2016 skulle varsle hvem de ville slå seg
sammen med – og regjeringen sa fra at de
ville bruke tvang dersom enkeltkommuner
motsatte seg dette opplegget. Alt dette skulle
bidra til å realisere Høyres store drøm – en
totalsanering av det norske kommunekartet
i Stortinget våren 2017 (sammenslåingene
skulle være effektuert senest ved starten av
2020).
«Vi må i fellesskap begynne å påpeke den
logiske brist som mange av reformene bygger på. I regjeringen synes man f.eks. å tro
at hvis man slår sammen to spredtbygde
kommuner, så får man én tettbygd. Slår du
sammen Osen og Flatanger, så skulle plutselig – jeg hadde nær sagt: på magisk vis
– denne vakre delen av landet begynne å
ligne på Asker og Bærum. Gode landsmøte,
man skal være veldig trygt plassert ved et
skrivebord i Oslo for at denne virkelighetsoppfatningen skal virke naturlig. Vi må rett
og slett sende denne typen oppfatninger tilbake til de skrivebordsskuffene de kom fra!»
Marit Arnstad, parlamentarisk leder i Sp,
20.03.15 til partiets landsmøte.
10
og indirekte bruker tvang, trusler og ris bak speilet overfor kommuner som ikke konkluderer på en
slik måte regjeringen ønsker.
Hvorfor er det en «big deal»?
Sp mener reformen iverksettes uforsvarlig fort og
med en uakseptabel bruk av tvang, men først og
fremst tar vi avstand fra reformens begrunnelser.
Den hviler på feil premisser og tar ikke hensyn til
den virkeligheten folk opplever i sine lokalsamfunn.
Kommunene er lokalsamfunnsutvikler, tjeneste- og trygghetsleverandør og den viktigste
arena for lokalt folkestyre. Dette perspektivet må
ligge til grunn for eventuelle strukturendringer. Vi
inviterer våre lokale folkevalgte til drøftinger om
kommunereform med utgangspunkt i den enkelte
kommunes ønsker og behov.
Sp har alltid vært skeptisk til politikk som
svekker lokalbefolkningens mulighet til å styre
seg selv. Gjennom hele partiets historie har vi
kjempet for desentralisering av makt på generelt grunnlag – og særlig for utkantsamfunnenes
interesser. Det har neppe overrasket noen at Sp
derfor er dypt skeptisk til motivene bak og konsekvensene av kommunereformen. Vår analyse er
at kommunereformen vil innebære sentralisering
av makt, oppgaver og ressurser – et politisk grep
som vil bidra sterkt til sentralisering av folk og
næring. Sp mener en relativt finmasket kommunestruktur har bidratt til trygghet, velferd, verdiskaping og et levende folkestyre i hele landet; ja,
den er en nødvendig forutsetning for å «ta hele
Norge i bruk». Vi vil at ressursgrunnlaget i hele
landet skal utnyttes – og vi vil gi folk valgfrihet til
å leve der de føler de hører hjemme.
Mer sentralstyring?
20. mars 2015 kom regjeringen med en stortingsmelding hvor den gikk gjennom hvilke oppgaver
nye, sammenslåtte kommuner skulle få (Meld. St.
14 (2014–2015) Kommunereformen – nye oppgaver til større kommuner). Stortinget behandlet
Vabo-utvalget
Vinteren 2014-2015 hadde professor Signy Vabo
– som ledet et ekspertutvalg Kommunaldepartementet hadde nedsatt – en kort og hektisk opptreden i det politiske rampelyset.
Utvalget oppgave var å se på prinsipper for ny
kommuneinndeling – på det som ble kalt «fritt
faglig grunnlag». Få ble overrasket da utvalget
leverte sin rapport 31.03.15. Anbefalingen gikk
ut på at ingen kommune burde ha mindre enn
15 000 til 20 000 innbyggere – og utvalget mente at
man burde slå sammen kommuner slik at man satt
igjen med 100. Det ble også foreslått at de kommunene som ble større, skulle kunne få flere oppgaver.
Ekspertutvalgets leder, professor Signy Vabo,
ble spurt om det kunne sees som et demokratisk
problem at antallet folkevalgte i kommunene ble
så sterkt redusert. Hun svarte at hun ikke så det
som noe problem, men at det tvert om kunne
være en fordel fordi kompetansen blant de valgte
representantene ville bli høyere når det ble større
konkurranse om plassene.
•Ulike forskningsrapporter har påvist at mindre
kommuner løser velferdsoppgavene minst
like godt som større kommuner. Difis innbyggerundersøkelsene forteller oss at folk er mer
fornøyd med skole og eldreomsorg i småkommuner enn i større kommuner. Vabo-utvalgets
denne såkalte «oppgavemeldingen» i juni 2015.
Meldingen viser til regjeringserklæringen hvor
det heter at «regjeringen vil foreta en gjennomgang av oppgavene til fylkeskommunene, fylkesmennene og staten med sikte på å gi mer makt
og myndighet til robuste kommuner.» Begrepet
«robust» defineres ikke nærmere, men målsettingen om større kommuner står fast.
De viktigste forslagene som fremmes gjelder
overføring av oppgaver fra fylkeskommunen til
kommunene. Når det gjelder overføring av statlige oppgaver, er regjeringen mer tilbakeholden:
Statlige oppgaver «kan vurderes overført til større
kommuner» eller «utredes om kan overføres».
Det er altså lite forpliktende forslag. Lederen i
Kommunenes sentralforbund (KS), høyrepolitikeren Gunn Marit Helgesen, sier i sin kommentar at:
«Jeg har sagt før at en reform som i praksis fører
krav til kommunestørrelse er derfor
ikke godt nok faglig begrunnet til at dette
bør vektlegges i det videre arbeid med kommunereformen.
•Vabo-utvalget ignorerer det faktum at endret
kommunestruktur med all sannsynlighet vil
føre til sterkere sentralisering i bosettingsmønsteret. De viser til at dagens IKT-løsninger
gjør at forutsetningene for å etablere større
kommuner også i spredtbygde områder er annerledes enn tidligere. De viser også til at det
er avstand til skole, barnehage og pleie- og
omsorgstjeneste som er viktig for folk, ikke
avstanden til kommunehuset.
•Erfaringene etter den danske kommunere-
formen viser at de kommunale tjenestene på
skole- og omsorgsfeltet blir sentralisert etter
kommunesammenslåinger. Det er lite å spare
på den administrative siden (selve sentraladministrasjonen i kommunene). Men storkommuner har gjort det lettere å overhøre protester når tjenestefunksjonene sentraliseres.
Men sentralisering av kommuneadministrasjonen har ytterligere én sentraliseringseffekt:
Den bidrar til sentralisering av privat service og
næringsvirksomhet. Flytter de ansatte i kommunen til nytt administrasjonssenter, flytter det
arbeidsplasser og grunnlag for handel og annen
tjenesteyting etter.
til at det folkevalgte regionale nivået svekkes, er
en reform for enda mer statlig styring».
Stortingsmeldingen viser til at stortingsflertallet
har uttrykt at det er «opptatt av at det skal være
reell frivillighet for de kommunene som deltar
i sammenslåingsprosessen». Så henvises det
videre til merknaden fra Høyre, Frp, KrF og Venstre som sier at «Unntaket fra dette frivillighetsprinsippet vil likevel være aktuelt i helt spesielle
situasjoner der enkeltkommuner ikke må kunne
stanse endringer som er hensiktsmessige ut fra
regionale hensyn».
Frivillige kommunesammenslåinger godkjennes
gjennom kongelig resolusjon, altså uten stortingsbehandling. Tvangssammenslåing må vedtas av
Stortinget. Regjeringen holder fast ved at den vil
legge fram en lovproposisjon våren 2017 med
forslag om ny kommunestruktur. Men er regjerin11
10 myteknusere
Når man lytter til Høyres politikere, kan man ofte få inntrykk av at
mange norske kommuner har ineffektive og inkompetente
fagmiljøer. Den vanlige velger spør seg: Stemmer dette? La oss gå
inn i realitetene og diskutere påstandene, én for én.
Påstand 1: Kommunene er for dyre å drive, det
blir billigere hvis de slår seg sammen!
Svar: Det er dårlig belegg for at storkommuner
er mer kostnadseffektive enn mindre kommuner.
De fakta vi har fått gjennom forskning viser at de
mest kostnadseffektive kommunene er mellom
15 000 og 30 000 innbyggere. Regjeringen ønsker
seg 100 kommuner, altså ca. 50 000 innbyggere i
gjennomsnitt. Det kan altså gi dyrere kommuner.
Påstand 2: I små kommuner har ikke sterke fagmiljø på felter som barnevern og psykiatri.
Svar: Derfor samarbeider små kommuner om
slike spesialiserte tjenester. Det er ikke faglig
belegg for at barnevernet og det psykiske helsevernet er dårlig i små kommuner. Tvert om. Gjennom interkommunale samarbeid er det etablerte
gode fagmiljøer. Barnevernet i mindre kommuner
kommer godt ut i målinger av kvalitet og innbyggertilfredshet.
Påstand 3: Mange kommuner er for små til at
staten kan gi dem flere oppgaver!
Svar: Regjeringen ønsker to folkestyrte forvaltningsnivåer, kommune og stat. Sp, sammen med
flertallet på Stortinget, mener fylkeskommunene
er viktig og skal videreføres. Det er riktig at små
kommuner vil ha vanskeligheter med å overta
videregående opplæring og kollektivtrafikk, men
dette er oppgaver som løses best og mest effektivt av fylkeskommunene. Når det gjelder andre
oppgaver, er regjeringen svært uklar på overføring
fra stat til kommune. Det er ingen vesentlige forslag om overføring, bare om videre utredninger.
12
Påstand 4: Tiden har gått fra kommunestrukturen – den er gammeldags!
Svar: Sp mener kommunestrukturen skal bestemmes lokalt, av innbyggerne og kommunene sjøl.
Det er dem som best vet hvilken kommunestruktur som passer ut fra deres lokale forhold.
Påstand 5: Byregionene får ikke utviklet seg godt
uten kommunesammenslåinger!
Svar: Noen ønsker at storbyene skal sluke omegnskommunene og bli enda større. Faktum er
at motstanden mot en slik utvikling er massiv i
de kommunene det gjelder. Bærum, Lørenskog
og Oppgård vil ikke bli en del av Oslo, Melhus og
Malvik vil ikke bli en del av Trondheim, eller Sotra
og Os en del av Bergen. God regional utvikling
handler om langt mer enn storbyutvikling.
Påstand 6: Norske kommuner er alt for små i
internasjonal sammenheng!
Svar: I internasjonal sammenheng er faktisk norske kommuner store. Med regjeringens forslag
om 100 kommuner, vil Norge og Danmark har de
største kommunene i Norden og dessuten være i
Europa-toppen når det gjelder innbyggertall i hver
kommune. Når det gjelder geografisk størrelse vil
Norge være absolutt i toppen.
Påstand 7: Store kommuner yter bedre service til
innbyggerne.
Svar: Innbyggerne sier det motsatte viser Difis
innbyggerundersøkelse. Små kommuner skårer
best på de viktigste velferdsområdene.
Påstand 8: Det blir ikke mer sentralisering av at
kommunene slår seg sammen – folk skal fortsatt
bo der de bor i dag.
Svar: Regjeringen har dessverre ikke gjort noen
KOMMUNESTØRRELSE I EU LANDENE OG ISLAND, NORGE OG SVEITS
2008. Gjennomsnittlig antall innbyggere per kommune
Danmark
Litauen
Irland
Nederland
Portugal
Sverige
Bulgaria
Latvia
Belgia
Poland
Finland
Norge
Hellas
Slovenia
analyser av hvilke følger kommunesammenslåing
får for bosettingsmønsteret. Dette er trolig fordi
man ønsker en sentralisering av næringsliv og
arbeidsplasser, men ikke vil si det rett ut. Privat
næringsvirksomhet og servicebedrifter etablerer
seg der det finnes et eksisterende miljø. Kommunesenteret er i nesten alle kommuner samlingspunktet for både offentlig og privat virksomhet.
Flytter vi kommunesentret, flytter næringslivet
også etter en tid.
Påstand 9: Den danske kommunereformen har
vært en sukess – Norge burde gjøre likedan!
Svar: Den danske kommunereformen er ikke
evaluert. Det er svært ulike oppfatninger av konsekvensene. Vi vet imidlertid noen: Det er færre
lokalpolitikere og innbyggerne opplever større
avstand mellom seg og de folkevalgte. Ombudsrollen er svekket og den profesjonelle politikerrollen styrket. Den danske kommunereformen
var i stor grad begrunnet med dårlig økonomi og
behov for å kutte kostnadene. Dette har i større
grad skjedd gjennom sentralisering av skole og
omsorgsfunksjoner, enn gjennom redusert administrativt byråkrati, sier forskeren Roger Buch fra
Århus Universitet.
Påstand 10: Regionene i utkant-Norge ville stå
sterkere hvis flere kommuner slo seg sammen!
Svar: Om regjeringen får det som den vil, vil fylkeskommunene bli borte. Det vil gå mest ut over
distrikts-Norge, hvor fylkeskommunene er sentrale i utformingen av næringspolitikk, infrastruktur og planlegging. Nei, regionene i utkant-Norge
vil være de som rammes tøffest av regjeringens
kommunereform.
Italia
Romania
Tyskland
Malta
Estland
Spania
Luxemburg
Island
Østerrike
Ungarn
Sveits
Slovakia
Frankrike
Tsekkia
Kypros
0
10 000
20 000
30 000
40 000
50 000
60 000
REDIGERES I TOPP-/BUNNTEKST
Denne oversikten over gjennomsnittlig antall
innbyggere per kommune i europeiske land (2008)
viser at norske kommuner ikke er spesielt små –
snarere ligger er de «midt på treet» i europeisk
sammenheng. Etter prof. Bjarne Jensen.
gens frivillighetslinje reell hvis den legger opp til
at enkeltkommuner som ikke ønsker sammenslåing, kan tvinges inn i sammenslåing hvis nabokommunene, regionen eller staten skulle ønske
det?
I meldingen opereres det med oppgaveoverføring til «større kommuner» og «de største kommunene». Det settes ikke tall for hva dette innebærer, men vises til Vabo-utvalget som mener
at kommunene må ha minst 15 000 til 20 000
innbyggere og at de største kommunene med 100
000 innbyggere kan overta oppgaver ut over de
som kommunene generelt sett er gitt.
Meldingen viser til at den har varslet en hjemmel i kommuneloven for å kunne pålegge interkommunalt samarbeid der hvor små kommuner
ikke slår seg sammen, som på grunn av store
geografiske avstander. Den framtidige kommunestrukturen og omfanget av nye oppgaver til
kommunene vil avgjøre omfanget av slike pålagte
samarbeid.
Regjeringen sier at interkommunale samarbeid
svekker lokaldemokratiet og at omfanget av slike
samarbeid er en begrunnelse til å slå sammen kom13
Sparer staten, ribber fylkene
Oppgavemeldingen skulle være motoren som drev kommunereformen framover. Slik ble det
ikke. Meldingen dreier seg først og fremst om nye utredninger om mulige overføringer av en del
oppgaver til nye og større kommuner.
Mens regjeringen på forhånd varslet en massiv oppgaveoverføring fra staten til kommunene, er resultatet at de først og fremst foreslår oppgaveflytting internt i kommunesektoren ved å åpne for at
videregående skole, kollektivtrafikk og tannhelsetjenesten kan tas over av større kommuner. Dette
sier KrF og Venstre at de har stoppet, men partiene har godtatt at tannhelsetjenesten overføres
og at det åpnes for forsøk med kommunal drift av videregående skole og kollektivtransport. Her er
den lite imponerende listen over hva hva regjeringen mener kan flyttes fra stat til kommune:
• utslippstillatelse for grønnsaksvaskerier
• tilskudd til drift av taubane
• støysaker ang motorsportbaner, skytebaner
og vindmøller
• idrettsfunksjonell forhåndsgodkjenning av
svømmehaller
mune. Samtidig vil de bruke lovverket til å pålegge
interkommunale samarbeid i små kommuner. På
områder hvor små kommuner strever med å bygge
opp egen kompetanse, eller vurderer at det er
stordriftsfordeler, er det allerede et omfattende
samarbeid mellom kommuner. På den ene siden
mener regjeringen at dette er negativt og vil tvinge
Generalistkommunene
Oppgavemeldingen sier innledningsvis at
generalistkommuneprinsippet (det at alle
kommuner i utgangspunktet skal ha like
oppgaver) skal bestå. Men løftet er gitt
under forutsetning at Sanner lykkes med
sin kommunereform. Og prinsippet følges
ikke opp i de forslagene som fremmes. For
de fleste av forslagene til oppgavefordeling
heter det til «ny og større kommuner» eller «store kommuner». Det betyr at departementet vil videreføre generalistkommuneprinsippet bare dersom kommunene
slår seg sammen til store kommuner.
14
• innlandsfiskeforskriften
• ansvar for TT-ordning
• borgerlig vigsel
• tilskudd til
verdensarvområder
fram kommunesammenslåing, på den andre siden
mener den det er aktuelt
å lovfeste krav om interkommunalt samarbeid. Det
er vanskelig å finne logikken i
regjeringens argumentasjon.
Sp presenterte 24.03.15 et notat
med utfyllende kommentarer til oppgavemeldingen
fra regjeringen.
Tvang eller frivillighet?
Høyre prøver å vri seg unna at de vil sette lokaldemokratiet til side om de ikke får det som de vil
med kommunereformen. Når Sp sier at eventuelle sammenslåinger skal være frivillige, sier Høyre
at frivillighet bare skal gjelde når kommunene sier
«ja». De som sier «nei», vil bli møtt med tvang.
Merkelig nok prøver Høyre å vri seg unna sin
egen tvangspolitikk. Men partiets egne vedtak er
krystallklare. I regjeringens melding om kommunereformen som Stortinget behandlet i juni 2014,
heter det:
«I utarbeidelsen av beslutningsgrunnlaget for
Synsing,
usaklighet
og splittelse?
Høyre hovedorganisasjon sendte ved starten av
2015 ut et brev til sine ledende lokalpolitikere i
kommunene. I dette oppfordret man til å sabotere kravet om lokale folkeavstemninger knyttet
til kommunesammenslåinger.
I Stortingets spørretime 04.03.15 tok Sp-leder
Trygve Slagsvold Vedum saken opp med statsminister Erna Solberg.
Brevet kom per epost, og avsenderen var
Martin Engeset, tidligere stortingsrepresentant
og nåværende kommunalpolitisk seniorrådgiver
i Høyres hovedorganisasjon. I eposten skriver
Engeset at Høyre har utarbeidet «en rekke gode
argumenter for hvorfor lokale folkeavstemninger i
dette spørsmålet ikke er noen god idé».
I selve brevet som lå ved, lister man så opp en
rekke påstander som har til hensikt å sverte lokale
folkeavstemninger som demokratisk instrument.
Mest påfallende er formuleringen: «Folkeavstemninger i denne type spørsmål utarter ofte til
synsing, usakligheter og splittelse i lokalsamfunnet og kan føre til at det blir tatt en beslutning
som ikke er kunnskapsbasert.»
Mot slutten av brevet oppsummerer Engeset
hvilke betingelser som bør stilles om Høyre skulle
møte motstand i arbeidet med å hindre lokale folkeavstemninger: Høyre mener at et flertall mot
sammenslåing må være på over 60 % for at avstemningen skal telle med, og at valgdeltakelsen
skal være på over 75 % (et gjennomsnittlig kom-
”
– Statsministeren svarte ikke klargjørende
på mine spørsmål, men forsøkte i stedet å
skylde på sentrale medarbeidere i Høyre.
Erna Solberg sin opptreden i spørretimen
var avslørende hva gjelder hennes syn på lokaldemokrati. Regjeringen skal slå sammen
kommuner uavhengig av hva folket mener.
Trygve Slagsvold Vedum i Stortingets spørre-time 04.03.15.
munevalg i nyere tid har hatt 65 % deltakelse).
Erna Solberg ble åpenbart tatt på senga da
hun ble konfrontert med brevet i spørretimen,
og nøyde seg med å omtalte budskapet som «litt
spesielt» mens hun tro vannet. I Dagsnytt 18 på
NRK samme kveld, ville imidlertid ikke Høyres generalsekretær trekke brevet eller formuleringene
i det, tilbake.
Høyre har per juni 2014 så vidt vites ikke gjort
noe mer med saken. Man må derfor kunne anta
at Høyres syn på folkeavstemninger om kommunesammenslåinger er korrekt beskrevet i brevet.
15
Sentralisering er svaret – hva var spørsmålet?
– Vi har nå en regjering som har ett svar på nesten alle utfordringer. Har vi et problem i en
offentlig virksomhet, er svaret: «Det må bli større, vi må slå ting sammen». Ett av de områdene
der jeg har hatt mange debatter med Høyre, er om kommunestruktur. Hvis vi går noen år tilbake i tid, var hovedbegrunnelsen for å slå sammen kommuner å spare penger. Men så tenkte
man: Nei, det taper vi valget på, vi skal snakke om «mennesker og ikke milliarder». Så sluttet
man å snakke om det. Så var hovedbegrunnelsen: Tjenestene i de små kommunene er så dårlige. Så kom den store innbyggerundersøkelsen til staten som viste at folk var mest fornøyd med
tjenestene i de små kommunene, spesielt innen pleie og omsorg. Og de største utfordringene
var i de store kommunene! Hva var neste runde? Jo, da var det interkommunale selskap, og
så var det barnevern. La meg ta barnevern først: En rapport fra Deloitte viser at det faktisk var
bedre fagutdanning og mer tiltak i små kommuner enn i store. I forrige uke var det interkommunale selskap som var den store begrunnelsen for sammenslåing. Men der er det også en
forunderlig liten detalj, og det er at det er flere interkommunale selskap mellom store kommuner enn mellom små. Jeg har skjønt at svaret Høyre gir – uansett problem! – er kommunesammenslåing. Trygve Slagsvold Vedum i Stortingets spørretime 09.04.14.
Stortinget vil det bli lagt til grunn at enkeltkommuner ikke skal kunne stanse endringer som er
ønsket og hensiktsmessige ut fra regionale og
nasjonale hensyn. I proposisjonen vil det dermed
kunne foreslås sammenslåinger av kommuner
som avviker fra de lokale vedtakene.»
Høyre går i samme fella som så mange kommunesammenslåingsentusiaster før har gjort. De
lar seg forføre av tanken om at «størst er best»
og at rikspolitikere «vet bedre» enn lokalpolitikere og folk flest. Man argumenterer for at kommunale tjenester produsert i storkommuner er
bedre enn tjenester produsert i små kommuner.
Offisielle innbyggerundersøkelser viser det motsatte. Det er innbyggerne i små kommuner som er
mest fornøyd med skole og eldreomsorg. Høyre
mener barnevernet i små kommuner mangler
faglig kompetanse, mens undersøkelsene viser at
kompetansen er på like høyt nivå der som i større
kommuner. I tillegg samarbeider de fleste mindre
kommunene om barneverntjenestene med nabokommunene og har dermed fått etablert brede
fagmiljøer.
Høyrepolitikere er svært glad i å si at de «legger vekt på hensynet til innbyggerne». Det er
fint, men da må man også lære seg å lytte til
det innbyggerne mener. Og her legger man altså
opp til en svær demokratisk endring som har som
16
en forutsetning at man ikke skal representere
folkemeningen i berørte kommuner, noe som er
forbløffende.
Demokratiet settes til side
Kommunalminister Jan Tore Sanner mener det er
en dårlig ide å spørre innbyggerne til råds i spørsmålet om kommunesammenslåing. Han har fått
følge av kommunalkomiteens leder på Stortinget,
Helge Andre Njåstad fra Frp. Njåstad mener i følge
flere presseoppslag at det er for komplisert for
folk flest å ta stilling til om egen kommune bør
opprettholdes eller slås sammen med nabokommunene.
Både Sanner og Njåstad avviser Sp’s syn om at
folkets røst bør høres før kommunestyrene fatter
endelig vedtak om kommunesammenslåing eller
ikke. Sammenslåing av kommuner har betydning
langt ut over en valgperiode. Få, om noen, andre
saker er bedre egnet for folkeavstemming enn
spørsmål om kommunesammenslåing, mener vi.
Innbyggerne er enig med Sp. I en undersøkelse
utført av målingsinstituttet Sentio, sier 64 prosent
av de spurte at kommunesammenslåinger bør
Riset bak
speilet
er der fortsatt
– Påstanden om at regjeringen og støttepartiene legger frivillighet til grunn, har ingen troverdighet så
lenge de samtidig truer med tvang hvis de lokale vedtakene ikke er i tråd med regjeringens
ønsker. Kommunene bør ikke la seg true, sa Heidi Greni da den såkalte «oppgavemeldingen» passerte
Stortinget i juni. Greni brukte også debatten til å slå fast dette: Det legges opp til sentralisering mer
enn til desentralisering.
– Flertallet holder fast på at kommunene skal ha
gjennomført sine lokale prosesser om eventuelle
sammenslåinger i løpet av våren 2016. Det står
også fast at regjeringen vil oppsummere sine forslag til kommunesammenslåinger gjennom forslag
til Stortinget våren 2017, sa Greni og fortsatte:
– Flertallets utsagn om at de legger frivillighet til grunn, har ingen troverdighet så lenge
de samtidig truer med tvang dersom de lokale
vedtakene ikke er i tråd med regjeringens egne
ønsker for framtidig kommunestruktur.
– Jeg mener kommunene ikke må la seg true til
å gjøre sammenslåingsvedtak som mangler lokal
støtte. Min spådom er et Stortinget ikke vil la seg
presse til å vedta tvangssammenslåing av kommuner ved inngangen til stortingsvalgkampen 2017,
var Grenis oppfordring. Hun var også tydelig i sin
dom over regjeringens vilje til å desentralisere
oppgaver til kommunene:
– Oppgavemeldingen skulle være motoren som
driver regjeringens kommunereform framover.
Slik ble det ikke. Regjeringen ville bare ta oppgaver fra fylkeskommunene, noe som ble tilbakevist av stortingsflertallet.
Greni sa seg tilfreds med at regjeringens forslag
om å ribbe fylkeskommunene for oppgaver, ble
nedstemt. Den folkestyrte fylkeskommunen skal
bestå, sier flertallet, som samtidig ba om at fylkesmannens landbruksavdeling og miljøavdeling
overføres til fylkeskommunene.
– Jeg er glad for at fylkeskommunen videreføres, men beklager at tannhelsetjenesten skal utredes overført til kommunene og at KrF og Venstre
har gått med på at enkelte kommuner kan overta
ansvar for kollektivtrafikk og videregående skole.
Det åpnes for løsninger som gir nytt byråkrati og
ineffektivitet, og som skaper stor usikkerhet om
hvor ansvaret skal ligge, sa Greni.
– Vi lar oss ikke lure av statsråds Sanners løfter om at hans reform skal flytte makt nedover til
folk flest og lokalmiljøene de lever i. Heller ikke av hans budskap om at det er frivillighet og
lokale løsninger som skal være førende for reformarbeidet. Vi i Senterpartiet vet at hans kommunereform vil sentralisere makt til store enheter, færre folkevalgte og svekke folks mulighet
til å delta i utformingen av lokalsamfunnet og de kommunale velferdstjenestene.
Heidi Greni på Senterpartiets landsmøte, mars 2015.
17
avgjøres med folkeavstemming. Da Stortinget sist
gjennomførte en bred debatt om endringer i kommunestrukturen, sa flertallet, hvor også Høyre var
med, at en mente lokale folkeavstemninger bør
avholdes som et ledd i den lokale avgjørelsesprosessen om kommunesammenslåing. Dette var i
1996 ved behandlingen av en stortingsmelding
om kommune- og fylkesinndeling.
Fremskrittspartiets program har tydelige
programformuleringer om bruk av folkeavstemming når store og viktige samfunnsmessige saker
skal avgjøres. Den programformuleringen brukte
partiet til å presse fram en lokal folkeavstemming
i Oslo om byen skulle søke om OL. Folket må altså
spørres om de vil være vertskap for et arrangement over to uker, men bør fratas muligheten til
å bli hørt om framtidig styring av eget lokalsamfunn – om vi forstår Helge Andre Njåstad rett.
I vårhalvåret opplevde vi at partiet krevde
folkeavstemning om syriske flyktninger, selv om
forskjellene mellom det Stortinget har vedtatt –
og det Frp kunne godta, var liten. Det ble forresten både krevd nasjonal folkeavstemning, samt
folkeavstemninger om mottak av Syria-flyktninger
i alle kommuner.
Heldigvis er det ikke kommunalministeren eller
kommunalkomiteens leder som bestemmer om
kommunene skal gjennomføre folkeavstemming
om kommunesammenslåing. Det er det kommunestyret som avgjør. Sp’s oppfordring til kommunestyrene rundt om i landet er å lytte til folkemeningen, ikke til regjeringspartienes talspersoner.
18
Gallup som styreform?
Sp anbefaler at alle forslag om kommunesammenslåinger blir underlagt lokale folkeavstemminger i forbindelse med lokalvalget høsten 2015.
Som alternativ til lokale utredninger anbefaler
Regjeringen å benytte statistikk fra departementets hjemmesider for å vurdere konsekvensene en
eventuell sammenslåing. De ønsker også å unngå
lokale folkeavstemninger. Som en konsekvens
bevilges det bare 100 000 kroner til hver enkelt
kommune for alt arbeid knyttet til vurderinger,
debatt og høring av befolkningen. Kommunene
pålegges altså å involvere innbyggerne sine, men
får ikke tid og midler til å gjøre det.
Regjeringen legger opp til at en enormt stor
reform skal gjennomføres i hurtigtogsfart. Ifølge
Kommunal Rapport er det bare et mindretall av
rådmennene som mener at det er mulig å etterkomme stortingsflertallets vedtak om at kommunesammenslåing skal utredes og behandles av
alle kommuner innen utgangen av 2015.
Sp har tillit til at våre folkevalgte ikke vil la seg
presse av tilløpene til tvang, men vurdere på selvstendig grunnlag hvilken struktur som vil gi egne
innbyggere den beste kommunen. Sp har bedt
alle kommuner om å gjennomføre individuelle
utredninger på selvstendig grunnlag.
:alternativet ligger #nærfolk
Sp står for desentralisering og har stor tillit til lokaldemokratiet. Vi er for kommunesammenslåinger i de tilfellene hvor det er ønsket lokalt, men mot tvangssammenslåinger.
Sp ønsker å styrke lokaldemokratiet. I 2015 vedtok partiet en plan for massiv overføring av oppgaver fra staten til kommunene. Bak denne lå et ønske om å styrke lokalpolitikernes handlefrihet og
å nedprioritere statens og byråkratenes mulighet til å overprøve gode, lokale vedtak. Embetsmennene og direktoratenes mulighet til å overprøve kommunestyrer og fylkesting, bør etter
Sp’s mening begrense seg til legalitetskontroll og klagebehandling.
Sp ønsket en offentlig utredning om lokaldemokrati og statlig regelstyring, kontroll- og tilsynsfunksjoner. Her er våre forslag til desentralisering:
1 Sp vil oppheve foretaksmodellen for
sykehus. Løsningen er å beholde statlig
eierskap, men opprette folkevalgte sykehusstyrer i fylkene. Sykehusstyrene skal et
flertall av folkevalgte fylkespolitikere. På
sikt vil Sp overføre ansvaret for de sykehusene til fylkeskommunene.
2 Barnevernet omorganiseres. Bufdir blir
nedlagt og ansvaret overføres til fylkeskommunene. Kommunenes ansvar for –
og mulighet til å følge opp – barnevernet
forsterkes. Arbeidet med fosterhjem legges til kommunene. Fylkene skal ha ansvar
for barnevernsinstitusjoner.
6 Deler av Forskningsrådets programmer
overføres til fylkeskommunene.
7 Statens vegvesens regionkontorer overføres til fylkene. For ikke å bygge opp to
tilsvarende og geografisk parallelle faglige
administrasjoner, opprettholdes felles
vegadministrasjon. Vegdirektoratets detaljstyring over fylkesveiene må stanses.
Fylkene må kunne styre utformingen av
fylkesveiene i større grad enn i dag.
8 Forvaltning av støtte til regionale kulturtiltak, som festivalstøtte, overføres fra
Kulturrådet til fylkene.
3 Psykiatritilbudet ved distriktspsykiatriske
klinikker (DPS) blir overført til fylkene. I
dag ligger dette i de statlige sykehusforetakene.
9 Regionapparatet til Innovasjon Norge
overføres til fylkene. Næringsdepartementets forslag om å kutte antall regionkontor
må stanses.
4 Kommunene får hovedansvar for rehabiliteringstjenesten – og penger til å løse
oppgavene godt. Kommunene har stort
ansvar i dag, men har ikke fått økonomiske muligheter til å utvikle lokale tilbud.
Kommunene bør få ansvar for kjøp av
spesialiserte rehabiliteringstjenester fra
helseforetakene og andre.
10 NAV-kontoret i kommunene må styrkes
på bekostning av sentraliserte prosjektog kompetanseenheter. NAV-kontorene
må få styrket kompetanse og myndighet
til ”avsluttende saksbehandling” på flere
områder enn sosialhjelp. Man må se på
muligheten for at arbeidsrettede tiltak kan
styres av kommunene ved hjelp av det
lokale NAV-kontoret.
5 Familievernet overføres fra staten til fylkene.
11 Kommunene må få ansvaret for forvalt19
ning av verneområder. Det statlige midlene
til verneområdestyrene må overføres til
kommunene.
12 Fylkesmenene skal skal koordinere statlig
arbeid i fylkene. Stortinget må fastsette et
prinsipp om at statlige etater med kontorer
i fylkene blir organisert etter fylkesgrensene.
13 Fylkeskommunene skal ha ansvar for kulturminnevernet. Regelen om at saken skal
til departementet når fylkeskonservator
ikke får viljen sin hos fylkespolitikerne, må
fjernes. Staten skal ikke ha større rett til å
gripe inn i kulturminnevernet enn i andre
plansaker.
14 De fleste oppgavene hos fylkesmannens miljøavdeling og landbruksavdeling overføres til
fylkeskommunene. Fylkesmannen rendyrkes
som kontroll- og tilsynsorgan – og fylkesmannens mulighet til å overprøve lokaldemokratiet begrenses. Før overføringen må en styrke
lovene om jordvern.
15 Direktoratenes og fylkesmannens adgang til
å treffe skjønnsvedtak begrenses.
18 Hjelpetiltak i rusomsorg, psykiatri og barnevern skal løses på laveste effektive forvaltningsnivå. Kommunene skal ha ansvaret
for forebyggende tilbud og lavterskeltilbud.
Fylkene bør få oppgaven som samordner og
ha ansvar for behandling og omsorg i institusjonene.
19 Kommunenes myndighet i arealpolitikken
styrkes. Men samordningen blant kommunene må bli bedre. Det bør skje gjennom interkommunalt plansamarbeid, og resultatet
bør forankres både i den enkelte kommuneplan og i fylkesplanen. Fylkestingne bør
gjennom fylkesplanen kunne vedta enkelte
overordnede føringer, f.eks. når det gjelder
kollektivtransport, miljø og folkehelse. Men
fylkene skal ikke kunne gripe inn i kommunenes arealmyndighet. Fylkenes rådgivningsplikt overfor kommunene i plansaker
må forsterkes. Nasjonal lovgivning må sikre
jordvernet en sterk stilling.
20 Det igangsettes ikke endringer eller forsøk i
ansvaret for videregående opplæring. Dette
ansvarsområdet skal fortsatt tilhøre fylkene.
21 Museer og bygdetun er i stor grad lagt inn
under fylkesmuseene – som resultat av stat16 Behandling av tillatelse om å skyte skadedyr
lige grep. Hele prosessen må evalueres, og
i rovdyrstammene, overføres fra fylkesmandet må vurderes om ansvaret for lokalmunen til fylkeskommunene. Statlig styring
seene må tilbakeføres til kommunene.
skal skje gjennom lovverket.
17 Fylkene må få mer makt i helseog sosialsektoren. Reformene som flyttet makt over
spesialisthelsetjenesten, barnevernet og
familievernet fra fylkeskommune til stat,
har ikke vært vellykket.
20
Kommuneøkonomi
I den blåblå regjeringens politiske plattform er det ingen mål for bosetting og arbeidsplasser i hele landet. Regjeringen har også sørget for at kommunene etter mange år
med rødgrønn vekst, nå opplever en strammere kommuneøkonomi. Det viste seg å
være betegnende at Erna Solberg og Siv Jensen omdøpte det rødgrønne Kommunal- og
regionaldepartementet til Kommunal- og moderniseringsdepartementet. Fra dag 1 startet de nedbyggingen av de distriktspolitiske virkemidlene Sp hadde bygget opp.
Regjeringen har gjennom sine budsjettopplegg
for 2014 og 2015 angrepet distriktssatsingen den
rødgrønne regjeringen bygde opp. Det er gjennomført en systematisk nedbygging av distriktsvirkemidlene og overføring til kommunene i
distriktene. De viktigste eksemplene på dette er:
•Kutt på 500 millioner kroner, eller 30 %, av
bevilgningene til fylkene for regional utvikling. Disse pengene er avgjørende for
fylkenes samarbeid med Innovasjon Norge
i regionene og har også stor betydning for
kommunenes satsing på kommunale næringsfond.
•Kommunereformen, som vil svekke grunnlaget for bosetting i store deler av distrikts-Norge.
•Nedlegging av Bolystprogrammet og endring
av kåringen av «Attraktiv stad» til «Attraktivt
bymiljø».
•Økning i vekstkommunetilskuddet med 330
millioner kroner hvor inndekningen skjer
gjennom kutt i rammene til kommuner med
liten eller ingen vekst i folketallet.
•Forslag om at staten overtar fylkeskommunenes eierandeler i Innovasjon Norge og sterk
reduksjon i antall regionkontor.
•Innføring av kommunal andel av selskapsskatten som virker sentraliserende.
Regjeringens planer om kommunereform kommer tydelig til uttrykk i forslaget til kommu-
neøkonomiopplegg. Det legges opp til sentralisering og til større enheter. Det legges f.eks.
opp til store kutt i distriktspolitiske virkemidler,
spesielt har dette rammet regionale utviklingsmidler til fylkeskommunene. Det er også gjennomført andre endringer som slår uheldig ut i
distriktskommuner og -fylker:
•Omfordeling i inntektsrammene til fylkene og
kommunene, som nye kostnadsnøkler for fylkene,
•Kommunal andel av selskapsskatten på 2,9 mrd.
kr. som tas fra rammene til alle kommuner,
•Varsling av ny gjennomgang av kostnadsnøklene til kommunene i 2017.
Rødgrønn politikk vs. blåblå
Da Sp forhandlet fram regjeringsplattformen for
den rødgrønne regjeringen i 2005, stod kravet
om sterkere kommuneøkonomi i sentrum. Åslaug
Haga, som ble regjeringens kommunal -og regionalminister, frontet kravet om at statsbudsjettet
for 2006 skulle ha en økning på 4,5 milliarder kroner til kommunene. Slik ble det. Velferdstjenestene våre, skole, pleie- og omsorg, barnehage, lokal
kultur, fikk et skikkelig løft med Sp i regjering.
21
Innbyggernes dom:
Best tjenester i små kommuner
Difi – direktoratet for forvaltning og IKT – gjennomfører hvert år en innbyggerundersøkelse om
folks tilfredshet med offentlige tjenester. Sist gjennomførte undersøkelse ble presentert i juni
2015 (Innbyggerundersøkelsen 2015) og bekrefter tidligere undersøkelser. Folk er mest fornøyd
med velferdstjenestene i små kommuner.
Mens statsråd Sanner bruker dårlig tjenestetilbud i små kommuner som begrunnelse for å slå
sammen kommuner til store enheter, mener innbyggerne det motsatte. Ser man på tallene fra Innbyggerundersøkelsen 2015, finner man følgende:
Kommunale velferdstjenster som grunnskole, barnehage, skolefritidsordning, hjemmesykepleie, omsorgsbolig og sykehjem har mest tilfredse innbyggere i kommuner under 5000 innbyggere, så faller tilfredsheten med kommunestørrelse. Størst utslag er det på hjemmesykepleie. Mens
78 % er tilfreds i kommuner under 5000 innbyggere, er bare 60 % fornøyd i kommuner med over
110 000 innbyggere.
Når det gjelder statlige og fylkeskommunale tjenester, som videregående opplæring, fagskoler,
tannhelsetjensten og kollektivtrafikk er tallene motsatt. Folk i de minste kommnene mener de får
for dårlig tilbud. For kollektivtrafikk er bare 38 prosent fornøyd med tilbudet i kommuner under
5000 innbyggere, mens 72 prosent er tilfreds i kommuner over 110 000 innbyggere.
Difis undersøkelse viser tydelig at folk flest er godt fornøyd med velferdstilbudet som kommunen sjøl har ansvaret for å utvikle. De er derimot langt mindre fornøyd med hvordan fylkeskommunene og staten løser oppgavene sine.
Statsråd Sanner uttrykker mistillit til de små kommunene. Det gjør han uten grunn. Han
burde i stedet vært langt mer opptatt av å sikre alle innbyggere likeverdige tjenester fra stat og fylke.
I stedet gjør han det motsatte. Han har i liten eller ingen grad stilt strengere krav til hvordan staten
lever sine tjenester, og han har omfordelt penger fra små distriktskommuner til store vekstkommuner i sitt økonomiske opplegg for kommunesektoren.
2014 var første året med blåblått budsjett for
kommunene. Statsbudsjettet for dette året ble
lagt fram av Stoltenberg-regjeringen og endret av
Solberg-regjeringen. Rammene til primærkommunene ble ikke sterkt berørt, mens fylkeskommunene fikk et stort kutt ved at bevilgningene til
regional utvikling ble redusert med 430 mill. kr.
Kuttet til primærkommunene kom når regnskapene skulle gjøres opp ved årsslutt. Kommuneregnskapene for 2014 viste en skattesvikt på 2,7 mrd.
kr. Sp foreslo sammen med Ap og SV å kompensere 2 mrd av skattesvikten, men ble stemt ned av
stortingsflertallet. I 2015 fortsetter skattesvikten,
som er anslått til å kunne bli opp til 2 mrd. kr.
Regjeringen og deres støttepartier i Stortinget
vedtok i revidert nasjonalbudsjett (RNB 2015,
behandlet i juni) å kompensere kommunesektoren med 1,2 mrd. kr. Kommunesektoren kan altså
oppleve en svikt i de inntektene regjeringen har
22
forutsatt i sine statsbudsjett for 2014 og 2015, på
til sammen over 3 mrd. kr.
Kommunenes interesseorganisasjon (KS) forteller i heftet «Skattesvikt – Kommunene og norsk
økonomi nr. 1/2015» at manglende kompensasjon av skattesvikten gir store utslag. Sist kommunene hadde svikt i inntektene var i 2009. Da ble
dette kompensert av den rødgrønne regjeringen.
Før det må vi tilbake til 2004, under regjeringen
Bondevik II. Stortingsflertallet den gang, bestående av Frp, Ap, Sp og SV, presset da fram en
kompensasjon av skattesvikten.
KS sier videre: «I de øvrige årene etter 2004
har kommunesektoren opplevd til dels betydelig
merskattevekst, til sammen 20 milliarder kroner i
løpende priser. Disse merinntektene har kommunesektoren fått beholde det året de oppsto, og også
fått videreført for de årene skatteanslagene ble
oppjustert allerede i revidert nasjonalbudsjett.»
I desember 2004 var hele 118 kommuner i
ROBEK, på listen over norske kommuner som er
satt under administrasjon på grunn av ubalanse i
økonomien. I desember 2013 var det 46 kommuner på listen. Ett år senere, etter regjeringsskiftet,
er tallet økt til 54.
Statsbudsjettet 2015
Ved Stortingets behandling av statsbudsjettet for
2015 fremmet Sp et alternativt budsjett
for kommunesektoren med en økt
inntektsramme på tilsammen 3,7
mrd. kr. Av dette var 2,5 mrd. kr
Tilbakeføring av selskapsskatten:
41 kommuner vinner, 378 taper
I forbindelse med kommuneproposisjonen for 2016 legger regjeringspartiene og KrF og
Venstre om kommunenes selskapsskatt. 41 kommuner vinner på omleggingen, mens
387 taper, viser regjeringens egne beregninger.
– Jeg fryktet at forslaget fra regjeringen ville slå
negativt ut for mange kommuner, men at de legger fram forslag som gjør 9 av 10 kommuner til
tapere, er oppsiktsvekkende. Vi vet at Høyre og
Frp har programfestet kommunal selskapsskatt,
men forslaget de har lagt fram viser at partiene er
så opptatt av sine ideologiske eksperimenter at de
er blitt blinde for de negative konsekvensene, sa
Sp’s kommunalpolitiske talsperson, Heidi Greni,
da saken passerte Stortinget.
Regjeringens beregninger viser at alle kommuner i fylkene Østfold, Hedmark, Oppland og
Telemark vil tape på omleggingen. I Vestfold,
Nord-Trøndelag, Nordland, Troms og Finnmark
ville én av kommune få gevinst, resten blir tapere.
Rogaland er «vinnerfylket». Her kommer sju av
fylkets 26 kommuner positivt ut.
– Sp’s forslag om å legge bort forslaget, fikk
dessverre ikke Stortingets støtte. Jeg tror likevel
den store omfordelingen av kommunerammene
som regjeringen legger opp til, vil føre til en ny
debatt når saken endelig skal behandles neste år,
sa Greni, som viste til at KS i sin kommentar sa at
regjeringens forslag vil få liten betydning for kommunenes tilrettelegging for næringslivet.
Fagforbundet uttrykte i Stortingets høring
bekymring fordi regjeringens forslag til kommunal selskapsskatt vil gi økte kommunale inntekter
dersom kommunene privatiserer tjenesteproduksjonen. Dette fordi modellen bygger på at vekst
i lønnsutbetalingene til private bedrifter skal gi
grunnlag for utbetaling av selskapsskatt til kommunen.
– Jeg vet at regjeringen gjerne vil sette bestemor
ut på anbud og at privatisering av velferdstjenestene er et overordnet mål for Høyre og Fremskrittspartiet. Likevel hadde jeg ikke trodd de ville premiere konkurranseutsetting av offentlig virksomhet
gjennom å innføre kommunal selskapsskatt som
virkemiddel. Heidi Greni (Sp), 16.06.15
23
økning i kommunenes inntekter og ca. 1 milliard
kroner styrking fylkeskommunenes budsjett til
fylkesveier og regional utvikling.
Regjeringspartiene stemte mot alle forslagene.
Dermed sa Høyre og Frp «nei» til:
•Økt rammetilskudd gjennom frie midler til kommunesektoren på over 2,6 mrd. kr.
•Øremerket tilskudd til rus- og psykiatri i kommunene 400 mill. kr.
•Økt ramme til fylkesveier på 440 millioner
kr, herav 40 mill. kr. til flomtiltak Kvam i Gudbrandsdalen.
•Frukt og grønt til alle grunnskoleelever fra nytt
skoleår 2015 (+155 mill. kr).
•Ekstra skjønnsmidler ved naturkatastrofer
(+100 mill. kr).
•Tillegg i kompensasjon for tap ved endring av
fylkesnøklene (+100 mill. kr).
•Komp. kutt til 31 kommuner med lav sats diff.
arbeidsgiveavgift (+115 mill. kr).
•Reversering av økt egenandel for ressurskrevende brukere (+200 mill. kr).
•Tilskudd til fylkeskommunene for regionalt utviklingsarbeid (+600 mill. kr).
Differensiert arbeidsgiveravgift
Ordningen med differensiert arbeidsgiveravgift
(DA) ble endret fra 1. juli 2014. 31 nye kommuner
kom inn under ordningen. Sammenlignet med
tidligere avtaler med EU, ble en del tjenester, som
kollektivtrafikk, unntatt fra redusert arbeidsgiveravgift. Regjeringen begrenset ordningen ytterligere ved å forutsette at redusert DA skulle virke
nøytralt for kommunene. De forutsatte derfor
at virkningen på 267 millioner kr. for kommune
skulle trekkes gradvis inn igjen gjennom reduserte
rammebevilgninger. Sp aksepterte ikke dette og la
inn kompensasjon i budsjettet for 2015. Sp aksepterte heller ikke regjeringens opplegg for seinere
år.
Fylkesnøklene
Omleggingen av inntektssystemet for fylkeskommunene, de såkalte fylkesnøklene, var ett av de
store spørsmål i budsjettdebatten for 2015. Sp
støttet ikke regjeringens forslag til ny inntektsmodell fordi kriteriene var dårlig utredet og ga store
utslag. Noen fylker kom særlig dårlig ut, først og
fremst de som hadde en stor andel båt- og ferjedrift og spredt bosetting.
Sp foreslo å kompensere de fylkene som kom
dårligst ut. Vi ba også om at kostnadsnøklene ble
gjennomgått på nytt og forutsatte at ordningen
med tapskompensasjon skulle videreføres til nye
og mer rettferdige nøkler kom på plass.
Omleggingen av kostnadsnøklene førte til at
fylkenes gjennomføring av ferjeavløsningsprosjekt
(ferje som erstattes av vei, bru eller tunell) – ble
vanskeligere fordi det ikke lenger ble mulig til
med langsiktig avsetting fra rammebevilgningene
til prosjektene. Sp fremmet derfor følgende forslag sammen med SV, som også fikk Ap’s stemmer
ved behandlingen i Stortinget:
«Stortinget ber regjeringen om at realiseringen
av ferjeavløsningsprosjekt ikke medfører reduksjon i overføringene de første 40 årene etter
oppstart.»
XXXXXXXXXXX
24
Alle skal ha reell frihet til å bosette seg der de ønsker. En aktiv distrikts- og regionalpolitikk
er en forutsetning for å nå dette målet. Tilgang på arbeidsplasser som gir mulighet til å bruke
kompetanse er bestemmende for ungdoms valg av bosted.
Sp mener regjeringens politiske føringer for kommunesektoren, slik de er nedfelt i kommuneproposisjonen for 2016, ikke følger opp Stortingets understreking av kommunesektoren
som grunnmuren i det norske velferdssamfunnet, betydningen av at det skal være likeverdige levekår i hele landet og at det må legges til rette for bosetting i hele landet.
Sp fremmet ved Stortingets behandling av kommuneproposisjonen 2016 16. juni 2015, følgende forslag til justert opplegg - forslag som regjeringspartiene sa «nei» til: «Stortinget ber
regjeringen øke kommunesektorens inntekter med 3,570 mrd. kroner i 2016 utover regjeringens forslag, hvorav 2,5 mrd. kroner som frie inntekter, i forslaget til statsbudsjett for 2016.»
Sp la følgende fordeling til grunn for sine forslag:
•2 mrd. kr av de frie inntektene fordeles til primærkommunene for å styrke tjenestetilbu-
det innen primæroppgavene helse, omsorg, skole og barnehage. Dette er nødvendig etter
manglende kompensasjon for skattesvikt 2014 og 2015 og for å gi mulighet til handlingsrom for å styrke det kommunale tjenestetilbudet.
•500 mill. kr av de frie inntektene til fylkes-kommunene skal dekke en styrking av bevilgningene til ras-, skred- og flomsikring, økt tapskompensasjon til fylkene som tapte mest ved
omlegging av kostnadsnøklene og kompensasjon til kystfylkene for økte kostnader til båtog ferjedrift.
•Vel +1 mrd. kr til følgende oppgaver: +600 mill. kr i regionale utviklingsmidler til fylkeskommunene; +110 mill. kr i økte skjønnsmidler, hvorav +100 mill. kr til ekstra skjønnsmidler ved naturkatastrofer og +10 mill. kr generelt (9 mill. kr av disse øremerkes Oppland,
for å unngå kutt i tildelingene til fylket); +210 mill. kr for å reversere kutt rammetrekk til
31 kommuner som fikk lav sats ved endringene av differensiert arbeidsgiveravgift i 2014;
+150 mill. kroner for innføring av frukt og grønt for alle grunnskoleelever fra skoleårets
start 2016.
Sp satte dessuten fram flere forslag, alene eller sammen med de andre rødgrønne partiene
(forslagsstillere i parentes):
•Forslag om å endre forutsetningene for kommunereformen slik at 1. juli 2016 fjernes som
frist for kommunene og at ingen kommuner skal straffes økonomisk hvis de ikke slår seg
sammen. (Sp, Ap og SV)
•Forslag om full åpenhet om sentrale kvalitetsindikatorer ved tjenester kommunene har
ansvaret for (f.eks. bemanningssituasjonen), og at sentrale deler av lovverk som gjelder
det offentlige også gjøres gjeldende for private institusjoner. (Sp, Ap og SV)
•Forslag om å utrede en modell for ekstraordinære tiltaksmidler som både kunne hente inn
vedlikeholdsetterslepet på kommunale bygninger og anlegg og motvirke arbeidsledighet i
bygg- og anleggsnæringa. (Sp, Ap og SV)
•Forslag om en kompetansereform for kommunal sektor – gjennomført i samarbeid med KS
25
og arbeidstakerorganisasjonene. Målet må være at reformen skal være at dem som jobber i
kommunal sektor, skal holde seg faglig oppdatert. Kommunene må bidra med å legge til rette
for faglig utvikling og etter- og videreutdanning. (Sp, Ap og SV)
•Forslag om at kommunesektorens «frie inntekter» skal økes i kommende budsjettbehandlinger, og ordningen med tapskompensasjon for fylkene som tapte ved omlegging av kostnadsnøklene i 2014. (Sp, Ap og SV)
•Forslag om at ingen kommuner skal tape økonomisk på å bli innlemmet i ordningen med differensiert arbeidsgiveravgift i perioden 2015–2020. (Sp, Ap SV)
•Det ble også fremmet forslag om at trekket til 31 kommuner som fra 01.07.14 kom inn under
ordningen med differensiert arbeidsgiveravgift blir kompensert fullt ut i statsbudsjettet for
2016. (Sp og SV)
•Kommunenes utgifter til lokale folkeavstemminger i forbindelse med kommunereformen skal
dekkes gjennom et statlig tilskudd – også når det koster mer enn de 100 000 kr som gis som
støtte til informasjon og folkehøring. (Sp og SV)
•Forslag om at selskapsskatten ikke skal legges om. (Sp og SV)
26
Næringsliv
Det er tøffe tider for norsk næringsliv, og i tøffe tider trengs en politikk for å ta hele
landet i bruk. Vi trenger en bred næringspolitikk som både har gode, generelle rammevilkår i bunnen, og som har «spisse», målrettede virkemidler. Regjeringen har dessverre
markert seg med en skuffende passiv og næringsnøytral politikk.
Næringsliv i hele landet?
Regjeringen har overrasket næringslivet med en
rekke dårlige forslag. Den kuttet i 2015 Copernicus-programmet, fjernet marint verdiskapingsprogram, kuttet i reiselivssatsingen og avviklet
selfangstnæringen. Mange har advart sterkt mot
en så massiv sentralisering og nedbygging av
bosetting og næringsliv som det regjeringen har
foreslått.
Det er nødvendig med større pengeoverføringer til de lokale folkevalgte organ som kommuner
og fylkeskommuner. Det trengs mer bredbånd- og
veibygging i hele landet. Det må satses sterkere
på næringslivet utenfor de største byene. Men regjeringen møter alle disse utfordringene med en
politikk som innebærer sentralisering av penger,
makt og tjenester.
Også i 2014 presenterte regjeringen politikk
med sterkt uheldige virkninger for distrikts-Norge.
Ett eksempel er økning i drivstoffavgiften for
næringsdrivende, som førte til høyere dieselavgift
for bønder og andre næringsdrivende. Ett annet
gjelder arveavgiften. Da den ble fjernet og erstattet med et kontinuitetsprinsipp i inntektsbeskatningen ved arv og gave, medførte det en kraftig
skatteskjerpelse ved en rekke arveoppgjør, og
generasjonsskifter ble i snitt ca. en halv million
dyrere for hvert gårdsbruk. Jon Hustad har i Dag
og Tid skrevet innsiktsfullt om hvordan den blåblå
regjeringen i ly av å ha fjernet en avgift, i realiteten har sørget for en kraftig skatteskjerpelse for
mange næringsdrivende.
Sentraliserer og kutter
Innovasjon Norge har en lang og stolt historie.
Selskapet startet som Distriktenes utbyggingsfond. Formålet var da å fremme næringsvirksomhet i distriktene ved rådgivning, lån og investeringstilskudd.
Innovasjon Norge har i dag 21 distrikts- og
lokalkontor. Dette er viktig for å sikre lokal forankring. Innovasjon Norge skal gi råd og veiledning.
Da må de være tilstede der råd og veiledning skal
gis, og de må kjenne lokale og regionale forhold.
Innovasjon Norge er et viktig virkemiddel for å
sikre næringsutvikling og nye arbeidsplasser over
hele landet. Målet er flere vekstkraftige bedrifter,
flere innovative næringsmiljøer og flere gründere.
Næringsdepartementet sendte høsten 2014 ut
på høring et lovforslag som gir Innovasjon Norge
frie tøyler til å kutte ut sine lokalkontorer og
regionale styrer. Næringsministeren åpner også
for at fylkeskommunene kan miste eierskapet i
selskapet.
Et heleid statlig selskap vil være å gå i feil retning. En del av suksessen til Innovasjon Norge
skyldes lokal tilstedeværelse. Det er denne til27
”
Støtter Innovasjon Norges regionkontorer
«Regionalkontorene til Innovasjon Norge spiller en viktig rolle i fylker med liten tilgang på private
investorer. Suksessbedriften Moods of Norway er en av mange norske bedrifter som har fått viktig
oppstartsstøtte av sitt regionale kontor.» Nationen 21.08.14.
«En del av suksessen til Innovasjon Norge ligger nettopp i lokal tilstedeværelse. Det er lokal tilhørighet som har gjort det til et godt redskap for nyskaping», sa Sp’s Geir Pollestad, leder av Stortingets
næringskomité til NTB. 24.10.14.
«– Dette er en sentralisering av arbeidet med næringsutvikling som Norge ikke trenger. Sammen
med fylkeskommunene bidrar dette til at lokal og regional kunnskap gjør det enklere for Innovasjon
Norge å ta gode avgjørelser. Nå legger departementet opp til et system basert på at «alt godt næringsvett» skal samles i Oslo. Dette er verken Norge eller distriktene tjent med, sier han.» Fylkesråd
Arve Knutsen (KrF) forteller han er er dypt uenig i forslaget om å samle eierskapet og styringen av
Innovasjon Norge sentralt til Bodø Nu.
«Fylkestinget i Oppland mener at et fortsatt fylkeskommunalt eierskap i Innovasjon Norge er den
viktigste bærebjelken for å få til denne koordineringen. […] Dette gir nærhet til bedriftene som skal
betjenes og forståelse for regionen og distriktets utfordringer. Det er stor enighet i fylkesordførerkollegiet om betydningen av den regionale styringen. Det er behov for samhandling, men den bør i
først og fremst skje på virkemiddelområdene. Eierskapet bør fortsette som i dag, sa fylkesordfører
Gro Lundby (Ap)». Pressemelding fra Oppland fylkeskommune, 11.12.14.
hørigheten som har gjort Innovasjon Norge til et
godt redskap for nyskaping.
Senterpartiet vil fortsatt ha fylkeskommunalt
eierskap, desentraliserte kontor og regionale
styrer i Innovasjon Norge. Sp og mange andre er
derfor sterkt imot regjeringens forslag som legger
til rette for å kutte ut regionale og lokale kontor
fordi det vil føre til mindre næringsutvikling og
færre arbeidsplasser i distrikts-Norge.
Høyre og Frp foreslo dessuten i statsbudsjettet
for 2015 å kutte i støtten til SIVA (som driver landets næringshager) med 10 mill. kr. Selv om kuttet ble redusert til det halve i forlik med Venstre
og KrF, så ble det et kutt.
I 2015 kutter også Høyre og Frp tilskudd til
regional utvikling (som kanaliseres ut i landet via
fylkeskommunene) med 430 mill. 250 av disse
skulle brukes på fylkesveier. Et annet 2015-kutt
som er verdt å merke seg, er på 35 mill. kr og
dreier seg om bevilgningen til EUs program for
konkurransekraft i små og mellomstore bedrifter.
28
Regjeringen kuttet også i såkalte «nasjonale tiltak
for regional utvikling» med 85 mill. kr i 2015.
Momsgrense for netthandel
I statsbudsjettet for 2015 foreslo regjeringen å
øke grensen for momsfri netthandel fra 200 kr til
500 kr. Forslaget vakte sterke reaksjoner både fra
næringslivet og fagbevegelsen, fordi dette i praksis
subsidierer utenlandske arbeidsplasser og kjøp av
utenlandske varer framfor norske.
En rapport som Menon Business Economics
presenterte i september 2014, anslo at nordmenns
netthandel fra utlandet i 2014 beløp seg til ca. 10
milliarder kroner, hvilket tilsvarer om lag 23 prosent av den totale netthandelen med varer. Dette
tilsvarer med ringvirkninger et tap på over 6000
arbeidsplasser i Norge og et fall i verdiskapningen
på nærmere 5 mrd. kr. Rapporten viser at merverdiavgiften alene reduseres med circa 1,3 mrd. kr
som en følge av den daværende grense på 200 kr
for momsfritak.
Senterpartiet mener det er enhver norsk
regjerings ansvar å ta vare på norske arbeidsplasser. Varehandelen er Norges største private
sysselsetter med 338 000 ansatte. Den sysselsetter 29 prosent av alle under 24 år. Dermed er
varehandelen inngangsporten for svært mange til
arbeidslivet. Når regjeringen foreslår at du ved å
kjøpe utenlandske varer over nett skal få slippe å
betale moms hvis varen koster under 500 kroner,
mens du fortsatt må betale moms hvis du kjøper
en tilsvarende vare i butikk eller på nett i Norge
vil det ramme arbeidsplassene til mange i denne
viktige næringen.
NHO-leder Kristin Skogen Lund sa om forslaget
at «det er det samme som å bruke skattebetalernes penger til å betale for å ikke kjøpe norsk». I
EU belastes det moms fra første krone på nettkjøp. Momsen betales til det EU-landet varen
sendes fra. Når Norge innfører andre regler vil det
gjøre oss mindre konkurransedyktige.
I budsjettforliket ble forslaget noe revidert og
grensen for momsfri netthandel ble endret fra
200 kr ekskludert frakt til 350 kr inkludert frakt.
Nylig kunne vi lese i Dagens Næringsliv at endringen ikke bare skaper problemer for varehandelen – men også for nettkunder, frakstselskaper og
tollvesenet.
Siden grensen for momsfri netthandel ble
endret har mange nordmenn opplevd at fraktselskapene gjetter seg til hva frakten koster, fordi
Slaget om differensiert arbeidsgiveravgift
Regjeringens håndtering av konflikten med EU om den differensierte arbeidsgiveravgiften i Norge føyer seg inn i rekken av saker som er negative for bygde-Norge.
Ordningen med lav eller ingen arbeidsgiveravgift for bedrifter i distriktene har vært
avgjørende for å sikre næringslivet i distriktene.
Regjeringen Solberg derimot godtok i mars 2014 EUs forslag om å ta en rekke næringer,
blant annet transport, ut av ordningen. Dette får stadig store negative konsekvenser og vi
risikerer nå å miste viktige næringer og bedrifter ute i distriktene.
De berørte bransjene var transport-, finans- og energibransjen. Dette gjør at det på sikt
blir færre ansatte kraftselskaper, lokale sparebanker og transportbedrifter over store deler
av Norge. For eksempel øker kostandene til en liten bank som Tolga-Os sparebank med over
en halv million kroner i året.
Sp har vist at Norge vinner slagene om differensiert arbeidsgiveravgift når man har en
regjering som faktisk tar kampen. Bondevik II-regjeringen fjernet differensiert arbeidsgiveravgift etter press fra EU. Den rød-grønne regjeringen, med Sp-leder Aslaug Haga i spissen,
tok kampen med EU, og sikret en gjeninnføring av differensiert arbeidsgiveravgift.
Til tross for at regjeringen sa den ville sørge for full kompensasjon til distriktene for bortfallet av differensierte arbeidsgiveravgift har ikke regjeringen holdt sitt løfte.
:fakta
Det er EØS-avtalen som gir EU, godt hjulpet av regjeringen, mulighet til å presse Norge til
å fjerne differensiert arbeidsgiveravgift innen en rekke bransjer. Før Norge signerte EØSavtalen med EU i 1992 garanterte EU-tilhengerne at differensiert arbeidsgiveravgift ikke ville
bli truet av EØS. Dette løftet ble brutt. EU presser Norge til å fjerne tiltak som kan påvirke
konkurransen i «det frie markedet». Dette gjør det vanskelig å føre en politikk til beste for
arbeidsplasser og økonomisk fordeling til hele landet.
29
Sagt om momsgrensa på netthandel
«– Det er komplett galskap. Her setter man useriøs forbrukerpopulisme foran hensynet til norske
arbeidsplasser og statens inntekter, sier Harald
Andersen, samfunnspolitisk direktør i handelsorganisasjonen Virke.» Dagens Næringsliv, 08.10.14
«- Forslaget kan tyde på at regjeringen ikke har
tatt inn over seg hvilken tidsalder vi lever i. Netthandelen er i sterk vekst og dagens regelverk gir en
subsidiering av utenlandske butikker, fordi de slipper norsk merverdiavgift. At regjeringen velger å
øke grensen er kunnskapsløst, sier Harald Andersen
i Virke.» Pressemelding, 07.10.14
«– Som å stille seg opp på Gardermoen og dele ut
en hundrelapp til alle som har handlet i utlandet,
sier NHO-sjef Kristin Skogen Lund.» NHOs nettsider, «– Dette er det mest næringsfiendlige forslaget jeg
24.10.14
kan huske, sier Harald Andersen i Virke». Dagens
Næringsliv, 08.10.14
«– For oss er det mange arbeidsplasser og mange
ufaglærte som har vanskelig for å komme seg inn
i ordinært arbeid ellers. Jeg er motstander av at vi Det er «eit kjempeparadoks at vår eiga norske reskal lage rammebetingelser som skal gjøre det bed- gjering vil gje utanlandske verksemder konkurranre å etablere seg over på andre siden av grensen, sefortrinn», seier dagleg leiar Hans-Andre Sørvik
sier ordfører i Sandefjord, Bjørn Ole Gleditsch, før
til Møre-Nytt 11.10.14 Sørvik driver MC-Deler AS,
det ble kjent om grensen ville bil hevet.» Dagens
lokalisert på Vartdal i Ørsta, som har spesialisert
Næringsliv, 08.10.14
seg på netthandel med MC-produkt og andre varer.
butikkene ikke spesifiserer fraktprisen i fortollingspapirene. Det kan føre til at kunder må betale
mer moms enn de trodde.
– Vi, som fagetat, mente at regelen vi hadde
tidligere, var lettere å forholde seg til for privatpersoner. Da var det ingen uforutsette ting. Men
nå ble det ikke sånn, da, og vi ser at det har kommet en del ekstrasaker som er belastende for oss,
sa kontorsjef Terje Nilsen ved omberegningskonntoret i tollregion Oslo og Akershus til nettstedet
DinSide.
I mai 2015 lanserte EU-kommisjonen et forslag
om å fjerne moms-fritak på netthandel – regler
som i neste omgang kan komme til Norge gjennom EØS-avtalen. Dette er ytterligere et argument for å gjøre noe med momsfritaket snarest
mulig. Det er meningsløst at regjeringen først
bidrar til at arbeidsplasser flagges ut, for deretter
å måtte innføre EU-regler som går i stikk motsatt
retning. Det er vanskelig å få norske arbeidsplasser i varehandelen tilbake når de først er flagget
ut.
Senterpartiet foreslo i forbindelse med behandlingen av revidert nasjonalbudsjett i juni 2015 å
redusere mva-fritak for netthandel og budsjettere
30
med 80 millioner kroner i økte inntekter i forhold
til regjeringens forslag.
Søndagsåpne butikker
Regjeringens forslag fra januar 2015 om søndagsåpne butikker kan komme til å slå svært uheldig ut for handelsstanden i distriktene. Erfaringer
fra Sverige og Danmark viser at det er de små
distriktsbutikkene som taper mest når man åpner
for søndagshandel.
De små distriktsbutikkene kan komme i en
posisjon hvor de må holde åpent for ikke å tape
markedsandeler, men at det er dårlig økonomi i
søndagshandelen for dem. Dermed presses allerede små marginer ned mot et nivå hvor hele
butikkdriften står i fare. Handelen vil trolig trekkes
mot de store kjøpesentrene i byene og tettstedene. Dette er også blant konklusjonene i en rapport
fra Institutt for bransjeanalyser fra 2014.
Til ABC Nyheter 03.03.15 sier John Wagner, administrerende direktør for De Samvirkende Køb-
Sagt om søndagsåpne butikker
«– Butikkenes totale omsetning har ikke økt.
Kjøpesentrene har imidlertid økt sin omsetning, på
bekostning av de små butikkene i distriktene og i
bysentra.» John Wagner fra De samvirkende købmænd i Danmark til HK-nytt 29.04.15
«– Vi antar at butikkene som er minst lønnsomme
vil legge ned først. I de litt over 2.000 minst lønnsomme butikkene i Norge, som ligger i små bykommuner, jobber mellom 22.500 og 24.000 ansatte.
Disse vil miste jobben […]». Sigrun Aasland i konsulentselskapet Damvad Norge til HK-nytt 29.04.15
Forslaget er «en hybrid som vil virke konkurransevridende for næringslivet, føre til mer bilkjøring
og som kan føre til en dominoeffekt mellom kommunene». Tidligere KrF-statsminister Kjell Magne
Bondevik til Dagens Næringsliv/NTB 10.05.15.
mænd (DSK) i Danmark følgende: «– Jeg kaller
det som vi tydelig kan se framveksten av i Danmark, for fødevareørkener. Man får utkantområder uten dagligvarebutikker. [...] – Erfaringene
er entydige. Konsentrasjonen som skjer i detaljhandelen omkring de største byene, forsterkes
veldig sterkt av liberaliseringen av lukkeloven».
Sp-nestleder Anne Beate Tvinnereim uttaler
seg i samme sak og peker på at erfaringene fra
Danmark «gjør at vi kan forvente massedød av
butikker i utkant-Norge hvis vi får søndagsåpent.
Regjeringen driver historieforfalsking om hva som
har skjedd i Danmark».
Dagen etter snakket ABC Nyheter med Heidi
Nordby Lunde, stortingsrepresentant for Høyre,
om saken. Hun innrømmer her at søndagsåpent
kan forsterke fraflytti ng fra distriktene, men sier
også «– Men det er ikke god nok grunn til å opprettholde dagens åpningstider i butikkene».
Høringsrunden, som avsluttes 01.07.15, har
vist gitt overveldende respons. Et overveldende
flertall vil ikke ha søndagsåpne butikker. 6000
høringssvar var fasiten etter endt høringsrunde.
96 prosent av kommunene som hadde svart gikk
i mot søndagsåpne butikker. Det gjorde også ni
«En konsekvensutredning av søndagsåpne butikker står ikke på regjeringens program, fastholdt
kulturminister Thorhild Widvey (H) i spørretimen
onsdag. […] KrF-leder Knut Arild Hareide er bekymret for at regjeringen ikke kjenner konsekvensene
av forslaget om søndagsåpne butikker.» Dagens
Næringsliv/NTB 18.02.15.
«Venstre mener høringsforslaget om søndagsåpne
butikker er for dårlig. Dermed ser det ut til at
regjeringens håp om stortingsflertall henger i en
svært tynn tråd.» NRK 23.06.15.
«– Det er litt spesielt at Venstre bruser med fjærene på denne måten få dager før fristen går ut, sier
Frp-politikeren [Sivert Bjørnstad] i Kirke-, utdannings- og forskningskomiteen på Stortinget.» NRK
23.06.15
av ti høyrestyrte kommuner. Leder for bispemøtet og preses i Den norske kirke, Helga Haugland
Byfuglien, går så langt som å si at forslaget ikke er
i tråd med Grunnloven, og sier videre at «1000 års
historie og ideologiske grunnlag kan ikke endres,
bare fordi regjeringen tror på markedskreftene.»
Erna Solberg tror nordmenn vil snu om søndagshandel, man må bare bli vant til det først.
«– Dette er typisk en sak som mange vil glede
seg over i fremtiden og som få partier vil ønske
å gjøre om på», sa statsminister Erna Solberg til
NTB, 28.06.15.
KrF-leder Knut Arild Hareide mener statsminister Erna Solbergs (H) uttalelse om at motstanden
mot søndagsåpne butikker vil falme når reformen
er gjennomført, er arrogant. «– Denne debatten
har pågått i to år etter at Solberg-regjeringen la
fram regjeringserklæringen. Opinionsmålinger
viser at jo mer folket har tenkt seg om, desto mer
uenige blir de med regjeringen», sa Hareide til
NTB 28.06.15.
Han mener Solberg har inntatt en arrogant
holdning, og sier hun burde stille seg selv spørsmål om hvem hun gjør dette for.
31
Kuttet i reiselivssatsing
Det er svært viktig at vi som land definerer noen
næringer vi ønsker å satse på. Reiseliv er en slik
næring. Så må vi utvikle en spesifikk og målrettet politikk og ikke gå seg vill i ønsket om å ha en
næringsnøytral politikk.
Norsk reiseliv opplevde i 2014 en vekst i antall
turister til Norge. Så kom Mæland med sitt «bidrag» til næringen – et kutt på hele 20 millioner i
midlene som brukes til å markedsføre Norge som
reisemål. Reiselivsnæringen trodde nesten ikke
sine egne øyne, men Mæland vendte det døve
øret til.
Regjeringa kuttet også i Innovasjon Norges midler for å markedsføre reisemålet Norge i utlandet
– og svekket med det reiselivsnæringens mulighet
til videre vekst.
Det hører også med til historien at regjeringspartiene, KrF og Venstre forhandlet fram et kutt
på 30 mill. kr for «Nasjonale turistveier» i statsbudsjettet for 2015.
Romfartspolitikk i det blå
Regjeringen sier at den vil satse på næringslivet
og føre en vekstfremmende politikk. Romfartsnæringen er en voksende næring som skaper
arbeidsplasser og store verdier i Distrikts-Norge.
Romovervåkningsprogrammet Copernicus gir
store industrielle ringvirkninger i Norge, med
kontrakter til norsk industri og norske forskningsmiljøer på anslagsvis 1 mrd. kr. Det framsto som
både korttenkt og lite framtidsrettet da Næringsdepartementet i forslag til statsbudsjett for 2015
gikk inn for å trekke Norge ut av Copernicus-programmet.
Da regjeringens dramatiske kuttforslag kom,
hadde allerede norsk deltakelse i den forberedende fasen av Copernicus ført til kontrakter med
norsk industri og norske forskingsinstitutt på mer
enn 56 millioner euro. Norsk industri og norske
forskingsmiljøer hadde stolt på den tverrpolitiske
enigheten fra stortingsbehandlingen av romfartsmeldingen og investert i kunnskap og kompe32
tanse for å ta del i denne utviklingen.
Copernicus-programmet gir store forretningsmuligheter for norsk industri både innenfor leveranser til satellitter, innenfor styring og kontroll av
satellittene, innenfor nedhenting av informasjon
fra satellittene, og gjennom prosessering og salg
av tjenester basert på Copernicus.
Da statsbudsjettet for 2015 ble behandlet, sa
Høyre og Frp også «nei» til en satsing på romfartsnæringen på 155 mill. kr.
Kraft- og nettselskaper
Regjeringen har med flere grep gjort det vanskeligere for de små kraft- og nettselskapene i distriktene. I 2012 var det 136 ulike nettselskaper som
distribuerte strøm til norske bedrifter og husholdninger. 103 av dem hadde færre enn 10 000
kunder.
Regjeringen har sendt ut et lovforslag på høring
som blant annet innebærer at nettselskapet må
skilles ut fra resten av virksomheten i kraftselskapet. I dag er det bare nettselskaper med 100 000
kunder eller mer som er pålagt å gjøre et slikt
funksjonelt skille. Dette vil gjøre det vanskeligere
for små energiselskaper å overleve.
I løpet av de to siste årene har det også kommet flere blåblå endringer som påvirker de små
kraft- og nettselskapene negativt. Ordningen har
hatt som mål å bidra til lavere nettleie der geografi og topografi gjøre nettleien høy – et klart
distriktspolitisk virkemiddel.
Regjeringen foreslo i 2015-budsjettet å kutte
100 mill. kr som er brukt for å utjevne nettariffer.
Når KrF og Venstre hadde sagt sitt i budsjettforhandlingene, ble kuttet redusert til 20 mill. kr. Sp
foreslo å reversere hele kuttet.
Regjeringen har også nedprioritert flomsikring
og flomvern. Man sa «nei» til en bevilgning på 90
mill. kr til dette formålet i 2015-budsjettet. I Sp’s
forslag lå det inne 40 mill. kr til arbeider på og ved
Fv 419 på Kvam i Nord-Fron, som har vært hardt
rammet av flom.
Senterpartiet vil føre en næringspolitikk som legger til rette for et livskraftig næringsliv og verdiskapning i hele landet. Mange og sterke næringer gir et variert arbeidsliv med plass til alle.
Dersom vi skal lykkes i næringspolitikken kan vi ikke satse utelukkende på stat eller utelukkende
på marked, men på både stat og marked. Det offentlige skal føre en aktiv næringspolitikk, sikre
nasjonalt eierskap til naturressurser og stå ansvarlig for utvikling av infrastruktur.
Det norske samfunnet er basert på at naturressurser og kompetanse i hele landet tas i bruk.
Dette skal videreutvikles gjennom å bygge opp under de små- og mellomstore bedriftenes rolle i
økonomien. Det er god samfunnsøkonomi å utnytte de naturgitte og menneskelige ressursene i
hele landet.
Senterpartiet mener det er viktig å satse innenfor de næringer der vi har fortrinn og etablerte
næringsklynger. Innenfor enkelte områder har landets næringsliv potensial til å bli verdensledende, og Senterpartiet vil legge til rette for videre utvikling av eksisterende næringsklynger, og
etablering av nye næringsmiljø for å styrke vår globale konkurransekraft. Bedriftenes innovasjonsevne, tilgang på kompetanse og kapital er avgjørende. Senterpartiet vil ha sterkere stimuleringstiltak for utvikling av kompetanse i næringslivet og sterkere næringsmiljø.
Senterpartiet mener at en desentralisert kommunestruktur er avgjørende for å opprettholde
utviklingskraft og politisk engasjement i distriktene. Vi er også opptatt av at det satses på betydningen av mange og sterke regioner med livskraftige regionsentra i Distrikts-Norge. Senterpartiet
ønsker en politikk som gir distriktene mulighet til å utnytte sine naturlige fortrinn.
Senterpartiet vil:
•Sikre konkurransekraften i distriktene gjennom distriktspolitiske virkemidler og ordninger, slik
at det norske næringslivet også i framtida skal være mangfoldig og variert.
•At den skattefradragsmodellen som brukes i Boligsparing for ungdom (BSU) også bør vurderes
brukt på en tilsvarende ordning som gir unge mulighet til å spare penger til egen bedrift.
•At private stimuleres til å investere i næringsvirksomhet gjennom sparing i aksjer og fondsplasseringer.
•At offentlig eierskap må være «risikovennlig» og bidra til også å utløse privat kompetanse og
kapital.
•Ha et virkemiddelapparat som er tilstede i hele landet – og som løfter innsatsen når det gjelder nettverksprogram, såkornkapital, inkubatorer osv.
•Bruke ulike næringspolitiske virkemidler innenfor ulike sektorer for å sikre omstilling, innovasjon og nyskaping, og vi vil konkretisere dette i samarbeid med de ulike bransjene.
•Sikre at små og mellomstore bedrifter får enklere kontroll- og rapporteringsregimer å forholde
seg til.
•Styrke skattefunn-ordningen.
•Styrke kapitaltilgangen og legge til rette for norsk, og om nødvendig, statlig eierskap for å sikre
norsk tilhørighet.
33
34
Landbruk og fisk
Da Frp inntok Landbruks- og matdepartementet i 2013, var det mange som så det som en
provokasjon mot landbruksnæringa. Valget av landbruksminister var også pikant. Sylvi
Listhaug hadde i 2010 skrevet en kronikk hvor hun kalte norsk landbruk et kommunistisk
system – og dessuten anklaget Høyre for å ha latt seg knekke av «landbrukslobbyen». Etter
to år er det på tide å trekke en foreløpig konklusjon om den blåblå landbrukspolitikken.
Den er i særklasse dårlig.
Distriktslandbruk under press
I løpet av den rødgrønne regjeringens tid var Sp
med på å forbedre forutsetningene for landbruket i hele landet. Sp forhandlet i 2013 fram et
jordbruksoppgjør som innebar en opptrapping av
landbrukets inntekter og en tetting av inntektsgap. Da økte Sp inntektene med 31 000 kr og
«tettet inntektsgapet» med 12 000 kr.
Det ga grunnlag for optimisme i landbruket at
de rødgrønne partiene og KrF og Venstre i 2012
sto sammen i Stortinget om at man skulle legge
til rette for økt matproduksjon basert på norske
ressurser, som grovfôr og beite.
Den gang så det ut som om Høyre og Frp – og
særlig Frp – skulle være henvist til en mer marginal plass i norsk landbrukspolitikk. I 2013 snudde
dette. KrF og Venstre ga de to fløypartiene regjeringsmakt og Frp fikk statsråden i Landbruks- og
matdepartementet. Dermed kom vi i den besynderlige parlamentariske situasjon at vi har et stortingsflertall som er opptatt av å styrke landbruket,
og en regjering som ikke er det. Ansvaret ligger
hos alle de fire partiene som støtter regjeringen –
og spesielt på KrF og Venstre.
Regjeringen har valgt en konfrontasjonslinje i
møte med landbruksnæringa – og få statsråder
i Erna Solbergs regjering høster så mye storm
som Sylvi Listhaug. Dette kom klart til syne ved det
turbulente jordbruksoppgjøret i 2014 – da KrF og
Venstre måtte gripe inn med hektisk «stortingsregjereri» for å dempe gemyttene i næringa og gi et
skinn av landbrukspolitisk troverdighet for regjeringen.
Konfliktsakene er mange. Striden om melkekvoteregioner, eksportstøtte for jarlsbergost og forsøket på å svekke konsesjonsloven er bare noen
eksempler. Og det er ikke bare landbruksministeren som er på ferde. Europaministeren ble viden
kjent for sitt forsøk på å kvitte seg med ostetollen
uten å ha konferert med Stortinget. Stortingsflertallet, inkludert KrF og Venstre, grep da også inn
for å sikre norske interesser på landbruksfeltet.
Regjeringens første tilbud til jordbruksforhandlingene kom våren 2014 og var et tydelig bevis på
at den blåblå regjeringen ønsker større enheter
og sterkere sentralisering. Tilbudet la opp til en
massiv strukturendring, der de små og mellomstore brukene skulle «strupes». I tillegg skulle
man ganske ensidig satse på store bruk. Med den
geografien, topografien og det klimaet vi har i
Norge, betyr det en sentralisering av landbruksstøtten og dermed også av produksjonen.
Forslaget ville flyttet produksjon ut fra daler
og fjordsider til flatbygder i Trøndelag, Rogaland
og på det sentrale Østlandet. Det er nesten så
man kan mistenke at Listhaug aller helst ville
ha flyttet matproduksjonen til Tyskland, Brasil
35
og Russland. Dersom hun hadde fått gjennomslag
for å redusere tollvernet, hadde nok selv ikke de
største og mest produktive gårdene på flatbygdene
hatt mye å stille opp med. Departementets egen
evaluering av jordbruksoppgjøret 2014 bekrefter en
omlegging der store bruk får mer og små bruk får
mindre (se sak øverst på side 38).
Det at Norges ledende landbrukspolititiker
så markant vil dreie kursen i en annen retning
enn det stortingsflertallet ønsker, har skapt en
vanskelig dynamikk i en næring som har mange
muligheter, men også presses kraftig. Det bidrar
ikke til optimisme at landbruksministeren i jordbruksoppgjøret 2015 fjernet frakttilskuddet for
pelsdyrfôr. Dette gir oppdrettere i distriktene en
utgiftsøkning på 10 %.
At rovdyrpolitikken i Norge stiller beitedyrsnæringa overfor store utfordringer, er også velkjent.
I den rødgrønne perioden 2005-2013 hamret
Frp og Høyre løs på Sp fordi de mente man ikke
gjorde nok for å hindre skadedyr på rov i beiteområdene. Men selv om regjeringen kunne fått flertall sammen med Sp for en mer restriktiv rovdyrpolitikk, velger regjeringen nå å ikke bruke denne
muligheten. En kjernediskusjon i sammenhengen
er spørsmålet om en mer effektiv lisensjakt.
Priskontroll ved gårdssalg
Å fjerne priskontrollen for landbrukseiendommer
skulle i følge Listhaug både gjøre det billigere for
dem som ønsker seg inn i næringa og gi bedre
betalt for dem som ønsker å selge. Det høres
kanskje tilforlatelig ut, men det som er realiteten,
er at det å fjerne priskontrollen vil gjøre det nær
sagt umulig for ungdom som ønsker å kjøpe seg
en gård i områder med tilflytting.
I Norge har vi mange som tjener svært godt, og
betalingsviljen for landbrukseiendommer i pressområder og i pendleravstand fra de store byene,
er veldig stor. Det samme gjelder for landbrukseiendommer i populære ferieområder. Listhaug
sendte saken til Stortinget uten å ha sikret seg
flertall – og der ligger den fremdeles – over ett år
statsråden sendte den fra seg.
Det vakte også stor oppsikt at statsråden før
jul 2013 sendte brev til landets kommuner hvor
hun ba kommunene om ikke å legge avgjørende
36
vekt på pris ved salg av landbrukseiendommer.
Dette til tross for at endringene Listhaug ønsker
i konsesjonslovene, ennå ikke var behandlet av
Stortinget. Et flertall i Næringskomiteen på Stortinget (Ap, Sp, KrF, Venstre og SV) kritiserte våren
2014 uryddigheten i dette. Listhaug måtte møte i
to runder i Stortingets kontrollkomité og svare for
seg. Hun bagatelliserte langt på vei stortingsflertallets kritikk, noe som vakte oppsikt.
Konsesjonslov og boplikt
Ikke før hadde Listhaug gjort seg ferdig med
kontrollsaken, så valgte hun å sende ut et høringsbrev hvor hun la fram et forslag om å oppheve
konsesjonsloven for fast eiendom. Det ville bety
nye regler som gjør landbrukseiendom til et fritt
omsettelig objekt på det åpne markedet. I samme
høring foreslo Frp-statsråden at boplikten også
skulle fjernes.
I over 100 år har vi hatt konsesjonslover for å
sikre nasjonalt og lokalt eierskap til naturressursene. Dette har vært en av bærebjelkene for å sikre
et mangfoldig, nasjonalt og personlig eierskap
til norske landområder og naturressurser. Når
Listhaug nå vraker konsesjonsloven for landbrukseiendommer gjør det det norske familielandbruket sårbart. Om Listhaug får viljen sin, vil kapitalsterke investorer kunne kjøpe opp gårdsbruk
på en måte som til nå har vært ukjent i Norge.
Listhaug har heller ikke lagt inn noen forbehold
om at nasjonale investorer skal har fortrinn
framfor utenlandske investorer. Dermed er døren
åpnet for at utenlandske godseiere i Norge – noe
de fleste av oss trodde hørte den fjerne fortid til.
Hvem er det så som tjener på Listhaugs forslag,
foreløpig som det er? Kanskje først og fremst dem
som skal ut av næringen. Og dette er oppsiktsvekkende. Sp har alltid ment at landbrukspolitikken
først og fremst må støtte dem som er aktive bønder og småbrukere, og at det er langt viktigere
å tenke på dem som er på vei inn i en hverdag i
landbruket, enn dem som er på vei ut.
Og hvis man først skal legge til rette for økt omsetning av landbrukseiendommer, hvorfor senker
man ikke gevinstbeskatningen ved salg av gårder
til 27 %, slik regjeringen lovet i Sundvolden-erklæringen? Når regjeringen varsler en skattelette,
men ikke evner å gjennomføre den, vil vi risikere
at omsetningen av jordbrukseiendommer stopper opp i påvente av skatteendringen. Heller ikke
dette tjener landbruksnæringen.
Listhaug fikk mye kritikk for forslaget om å fjerne konsesjonsgrensene. 90 % av kommunene som
svarte, var negative. Heller ikke på Frp-grasrota
var forslaget populært. Frp-ordføreren på Hvaler,
Eivind N. Borge, har sagt offentlig at endringen
vil ha negativ effekt på kommunen. «– Vi sliter
ikke med fraflytting, men et press på boliger som
blir lagt ut til salgs. Mange vil bruke boligene som
fritidsbolig, og med oppheving av boplikten vil
det bli fullt mulig. Det er klart at presset vil øke
ytterligere, og at prisene da også vil stige, sa han
til Fredriksstad Blad.
Ostetollen
I september 2012 bestemte den rødgrønne regjeringen under landbruksminister Trygve Slagsvold
Vedum at tollsatsene på import fra EU av faste oster, biff og filet av storfe og lammeslakt skulle øke,
gjennom en omlegging fra kronetoll til prosenttoll
fra 1. januar 2013. Prisen på jordbrukets driftsmidler har økt dobbelt så mye som bondens pris
på produktene siden dagens tollvern ble etablert i
1995. Den nominelt faste kronetollen er spist opp
av inflasjonen, og overgangen til prosenttoll var et
helt nødvendig grep for å opprettholde et velfungerende importvern som en forutsetning for økt
norsk matproduksjon.
Erna Solberg om ostetollen
VG rapporterte 03.12.13: «EU er langt mer
provosert over den norske ostetollen enn det
folk er klar over, og klart mer enn den nylig
avgåtte regjeringen ga uttrykk for, sier statsminister Erna Solberg (H).»
Jan Tore Sanner om ostetollen
Jan Tore Sanner twitret 23.09.12: «Forståelige sterke reaksjoner fra Europa mot de nye
norske tollmurene. De blir borte med ny
regjering. #TV2».
Bygde-Norge slik vi kjenner det i dag står foran
store forandringer. Ikke minst i Nord-Norge
som er mest sårbar for en politikk som svekker
landbrukets stilling og betydning. Selv om nedgangen i antallet gårdsbruk bare bremset under
de rødgrønnes regime, la regjeringen hele tiden
vekt på å føre en politikk som gjorde det mulig å
ta hele landet i bruk.
Det norske distriktslandbruket er strategisk
viktig i matproduksjonen – og bidrar sterkt til
næringsliv og arbeidsplasser i bygde-Norge.
Her ligger de minste brukene, her foregår en
viktig del av norsk melke- og kjøttproduksjon.
Om distriktslandbruket taper, er det fare for
at både landbruksnæringa og distriktskommunene kommer til å svekkes kraftig. Et
instruktivt eksempel er Sverige, hvor man for
flere årtier siden la om landbruket slik at de
store enhetene i de beste jordbruksområdene fikk fortrinn. Resultatet er nedlagte bruk,
jord som ligger brakk og et kulturlandskap
som gror igjen.
Høyre, Frp og Venstre protesterte kraftig, og
mente dette svekket Norges forhold til EU, noe
EU i egeninteressens navn selvfølgelig bekreftet.
Det norske tollgrepet var imidlertid helt «etter
boka» – og i pakt med WTO-avtalen og de avtaler
vi har med EU. Sp og de andre rødgrønne partiene
sto imidlertid fast på grepet, som hegnet om de
norske verdikjedene knyttet til melkeproduksjon.
Og det viste seg at skremselspropagandaen knyttet til saken var grunnløs. Motstanderne spådde
prissjokk og dårligere utvalg av franske oster, men
resultatet ble at osteimporten fra EU økte i stedet
for å minske.
Saken fikk imidlertid et etterspill høsten 2013,
da europaminister Vidar Helgesen forsøkte seg
på en omkamp. Helgesen – som mer enn å være
Norges representant i møte med EU, framstår
som EUs representant i møte med norsk politikk –
gjorde imidlertid opp regning uten vert.
I november 2013 reiste han til Brussel for å
varsle at den blåblå regjeringen ville fjerne ostetollen. Men i løpet av den tiden som hadde gått,
hadde Distrikts-Venstre begynt å røre på seg. Og
37
De små får mindre, de store får mer
Landbruksministeren hevder hardnakket at Sp svartmaler og at vi tar feil i påstanden om at distriktslandbruket taper med regjeringens politikk. Men statsrådens eget fagdirektorat bekrefter at det
nettopp er dette som skjer. Landbruksdirektoratet har nemlig evaluert effektene av jordbruksoppgjøret fra 2014, og tallenes tale er klar:
•Bruk med under 20 melkekyr tapte penger på oppgjøret i 2014. Kun de som har over 30 melke-
kyr hadde økt lønnsomhet som flg av oppgjøret.
•Bruk med under 100 sau får en lavere økning i støtten enn gjennomsnittet og bruk med under 50
vinterfora sau tapte penger på oppgjøret i 2014.
•Bruk med under 20 ammekyr fikk mindre støtte som følge av omleggingen.
Rapporten viser også at de mindre besetningene ligger i områder med mest spredt bebyggelse.
Ergo vil Listhaugs omlegging ta fra de små og mellomstore brukene i distriktene og gi til de større
brukene i mer sentrale strøk. Landbruksdirektoratet oppsummerer slik:
”I kapittel 5 illustrerer vi i tabeller og figurer endringene i strukturprofilen på samlet budsjettstøtte for melkeproduksjon, storfekjøttproduksjon og saueproduksjon på foretaksnivå. For samtlige
av produksjonene går andelen av den totale budsjettstøtten ned for små besetninger og opp for
større besetninger. Med utgangspunkt i direktoratets forutsetninger sies det: ”Gitt disse forutsetningene, vil produksjonsenheter med større besetninger/produksjon komme bedre ut av endringene som ble gjort i jordbruksoppgjøret 2014, enn enheter med mindre besetninger. Selv om
distriktstilskuddene ikke ble endret i jordbruksoppgjøret 2014, påvirker utflatingen i tilskuddenes
strukturprofil fordelingen av tilskudd ut fra et distriktsmessig perspektiv. Dette skjer som følge av
variasjoner i foretaksstørrelsene mellom at fylker har ulik strukturfordeling på foretakene. Dette vil
påvirke landbruket i distriktene.”
Flere journalister interesserte seg for Landbruksdirektoratets dom over jordbruksoppgjøret
2014. 17.06.15 (samme dag som jordbruksoppgjøret ble behandlet i Stortinget) skrev f.eks. ABC
Nyheter om «Nye sjokktall for Stortingets omfordeling til storbøndene». ABC Nyheter publiserte
også samme dag en annen sak hvor de fortalte om KrFs anfektelser knyttet til jordbruksoppgjøret i
saken «KrF er med på Sylvi Listhaugs omfordeling til storbøndene - men vil tenke seg om». Partiets
landbrukspolitiske talskvinne, Line Henriette Hjemdal (KrF), er ifølge saken «betenkt over at staten
tar penger fra familie- og deltidsbruk og gir til de aller største».
det skulle vise seg at denne fløyen i Venstre vant
fram. Dermed var det ikke noe stortingsflertall
for en reversering, noe som fremkom tydelig i
forbindelse med stortingsbehandlingen av representantforslag fra Navarsete, Arnstad, Vedum og
Pollestad våren 2014:
«Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre
viser til at endringene fra kronetoll til prosenttoll
er fullt ut legitime etter WTO sitt regelverk. Det
står eksplisitt i bindingslista i WTO: «Hvor både
spesifikk (krone) og ad valorem (prosent) tollsats
er angitt vil man benytte den sats som til enhver
tid er høyest» (Særskilt vedlegg til St.prp.nr. 65
38
(1993–1994)). Disse medlemmer viser til at andre
land i WTO har benyttet seg av muligheten til å
veksle mellom prosent- eller kronetoll. Disse medlemmer konstaterer at importvern for landbruk
ikke er en del av EØS-avtalen. Disse medlemmer
vil understreke at forutsigbarhet er svært viktig
for en langsiktig næring som landbruket. Investeringer og drift gjøres i tillit til at omlegginger ikke
uten videre reverseres. Brå endringer vil kunne
få uheldige konsekvenser for næringsaktørene.
Disse medlemmer vil påpeke at det er et behov
for å styrke både rammevilkårene og inntektsmulighetene for norske bønder og for norsk næringsmiddelindustri. Disse medlemmer viser til at
eventuelle endringer i landbrukspolitikken krever
en grundig gjennomgang og dialog med berørte
parter.»
Morten Høglund, daværende utenrikspolitisk talsmann i Frp og nåværende statssekretær i Utenriksdepartementet, sa til Nationen
12.03.2013) dette om tollendringene: «Vi ønsker
størst mulig grad av frihandel også med landbruksvarer. Målet vårt er frihandel med disse
varene. Punktum. Vi har ingen forståelse for et
sterkt importvern som det Norge har nå og ønsker større grad av liberalisering».
det; omtrent halvparten av eksportert mengde
gikk dit. Deretter følger Australia og Canada. Det
går med ca. 120 millioner liter melk til eksportproduksjonen av Jarlsberg. En utfasing av hele
eksportstøtten vil berøre 80 prosent av melkeproduksjonen i Norge. Konsekvensen vil bli 8,5
prosent lavere melkevolum. Da snakker vi om et
kvantum som er like stort som all melk som blir
produsert i Agder-fylkene, Vestfold, Buskerud,
Telemark og Akershus tilsammen.
TTIP og tollvernet
Melkekvoteregionene
Til tross for at Venstre og KrF ga tydelig uttrykk for
at de ikke ønsket at omlegging av melkekvoteregionene skulle bli en del av jordbruksforhandlingene, fremmet Listhaug i jordbruksforhandlingene
2015 forslag om en drastisk omlegging.
Melkekvoteregionene skal sikre at vi opprettholder melkeproduksjon i hele landet, ikke bare
der de største brukene med størst produksjonsfordeler ligger. En reduksjon i antall kvoteregioner
slik regjeringen foreslo, ville ført til en massiv
sentralisering av melkeproduksjonen.
Heldigvis ble Listhaug presset til å gå tilbake
på forslaget, og antall kvoteregioner består inntil
videre. Runden har imidlertid med all ønskelig
tydelighet fortalt oss hva som er regjeringens
strategi på feltet, og det er varslet at spørsmålet
kommer til å bli tatt opp igjen i forbindelse med
den varslede landbruksmeldingen fra regjeringen.
Eksportstøtte for jarlsbergost
Senterpartiet mener Norge skal arbeide internasjonalt for å fjerne alle former for eksportstøtte
og dumping av matvarer, men ikke som et ensidig
tiltak fra norsk side. I mai 2015 kom Sylvi Listhaug
med forslag om å kutte all norsk eksportstøtte
innen 2019. Bondeorganisasjonene frykter dramatisk fall i melkeproduksjonen som følge av
forslaget. I 2013 ble det eksportert 11 081 tonn
jarlsbergost fra Norge. USA er det største marke-
:fakta
TTIP-avtalen kan gjøre at internasjonale
selskaper kan saksøke Norge ved at det
blir innført en ordning som lar utenlandske
investorer klage på demokratisk vedtatte
lover og regler for miljøhensyn, arbeidsrettigheter, forbrukerrettigheter o.l. Blir Norge
innlemmet i TTIP, vil man kunne oppleve at
søksmål fra selskap/bedrifter som mener
statlig styring ødelegger framtidig fortjeneste. Forbrukerbeskyttelse, arbeidsrettigheter,
miljølovgivning osv. er felter som kan komme i skuddlinjen. Det finnes flere eksempler
som viser hvordan slike mekanismer kan slå
ut (med unntak av saken fra Tyskland, hvor
det er inngått et kostbart forlik, pågår rettsprosessene ennå):
•Egypt har blitt saksøkt for å ønske å sikre
arbeiderne I landet litt høyre lønn.
•Australia har blitt saksøkt av det amerikanske tobakkselskapet Phillip Morris for å
forby tobakk.
•Tyskland har blitt saksøkt for å forby atomkraftverk.
•Den canadiske delstaten Quebeck ble
saksøkt for ikke å ha tillat en miljøfiendtlig
metode for utvinning av gass.
•El Salvador ville ta vare på vannet til landets innbyggere, og ble dermed saksøkt av
et gruveselskap tilsvarende halve landets
skolebudsjett.
39
USA og EU forhandler nå om det som vil kunne
bli verdens største frihandelsavtale: TTIP-avtalen.
Regjeringen har gitt signaler om at den ønsker å
knytte Norge til en TTIP-avtale. Statsministeren
har blant annet sagt at «vi veldig opptatt av at
hvis det blir en TTIP-avtale, må det være rom for
tilslutning fra tredjeland». (Dagens Næringsliv,
21.01.15.)
Dersom Norge eller EFTA skulle inngå en egen
TTIP-avtale med USA ville dette med all sannsynlighet føre til et press mot tollbeskyttelsen av
norsk mat. Arne Melchior, seniorforsker ved NUPI,
har skrevet en rapport om TTIP-avtalens mulige
konsekvenser for Norge. Her slår Mechilor fast at
«det som er helt sikkert, er at USA vil starte med
å kreve full tollfrihet på landbruksområdet, og
at det ikke vil bli noen avtale med USA uten en
merkbar liberalisering». (Dagbladet 01.12.14.)
En rapport fra NUPI og NorStella har beregnet
at Norge kan vinne mellom 300 og 400 mill. kr i
eksport både i det europeiske og det amerikanske
markedet, dersom Norge tilknyttes en TTIP-avtale.
Dette må sies å være relativt lite, sammenliknet
med Norges totale eksport på over 906 mrd kr.
Gevinsten med en norsk TTIP-avtale vil altså være
på mindre enn 0,1 promille av Norges eksport.
Samtidig risikerer Norge å miste mange av de
over 90 000 arbeidsplassene over hele landet
og en verdikjede på over 140 milliarder kroner
innen jordbruket og næringsmiddelindustrien.
Bioforsk
Norge er et langstrakt land med varierende klima,
topografi og dyrkingsforhold. Vær, jord og nærhet til produksjonsmiljøene lar seg ikke flytte på.
Flytter forskningsmiljøene fra dette, mister de
bokstavelig talt jordfestet til den landbaserte matproduksjonen i Norge. Nærhet til bonden, naturressursene og samfunnet er helt avgjørende.
Med virkning fra 1. juli i år samles Bioforsk,
Norsk institutt for skog og landskap og Norsk
institutt for landbruksøkonomisk forsking i Norsk
institutt for bioøkonomi (NIBIO). Endringen ble
varslet i mars 2014, og vakte mye motstand.
I en pressemelding fra de ansatte ved Bioforsk
Svanhovd sendt ut 06.03.15 står det bl.a.: «Vi
føler oss dolket i ryggen av egen ledelse sentralt.
40
At dette også skjer bare måneder før vi skal inn i
den nye organisasjonen NIBIO er også merkelig.
All den tid da vår nåværende arbeidsportefølje ser
ut til å passe veldig godt inn i NIBIOs kommende
strategier og arbeidsområder. Atter en gang er
det distriktene som blir skadelidende når det skal
effektiviseres og sentraliseres. Er dette virkelig det
Norges befolkning vil?»
Høyres varaordfører i Tingvoll uttalte seg også
negativt til den foreslåtte nedleggingen av Tingvoll.
Samtidig har Bioforsk arbeidet med å redusere
antall forskningsstasjoner, og 5. juni ble det kjent
at Listhaug går inn for å legge ned forskningsstasjoner en rekke steder i Distrikts-Norge.
Reform-uro langs kysten
På sjømatmessen i Brussel i april markedsførte
Norge norsk sjømat med store bilder av små fiskebåter og levende fiskevær. Selv om det både har
vært og er utfordringer i fiskerinæringen og fiskeindustrien, har norsk fiskeripolitikk i all hovedsak vært en suksesshistorie. Men nå skapes det
usikkerhet og uro av regjeringen. Årsaken er at
Fiskeridepartementet har varslet store reformer.
Næringen frykter hva det kan bety – fiskeriministeren holder kortene tett til brystet.
I Norge har vi kontroll over egne fiskeriressurser, vi har en fiskeflåte som er eid av fiskerne, og
vi har effektive markedsplasser for omsetning av
fisk. Viktige bærebjelker i maritim sektor er deltakerlov og fiskesalgslagslov.
Et utvalg ledet av professor Tveterås foreslår
nå å snu opp ned på det meste i fiskeripolitikken.
Statsråd Elisabeth Aspaker (H) har – fra sidelinjen
og med regjeringserklæringen i hånden – varslet
at «alle steiner skal snus» på dette feltet. Statsrådens signal skaper usikkerhet i fiskerinæringen og
dermed langs hele kysten.
Statsrådens eget fagdirektorat, Fiskeridirektoratet, slaktet Tveterås-utvalgets rapport: «Den
betydelige liberaliseringen av strukturpolitikken
som utvalget anbefaler, må forventes å ha meget
store konsekvenser på relativt kort sikt for næringsstrukturen både på sjø og land. Det er en
vesentlig svakhet at slike konsekvenser i liten grad
er utredet og vurdert».
Regjeringens utydelighet i spørsmålet rundt eierskapet til naturressursene har skapt bekymringer.
Fiskeriminister Aspaker har flere ganger uttalt at
«det er ingen som eier fiskeressursene i dag, og slik
skal det fortsette å være i fremtiden». Det må ikke
være tvil om at ressursene i havet og langs kysten
er fellesskapets eiendom og skal sikres for framtidige generasjoner gjennom bærekraftig forvaltning
og nasjonal råderett. Senterpartiet er opptatt av at
fisket fortsatt skal eies av det norske folk i fellesskap, der hvert fylke skal opprettholde sine tradisjonelle fangsterettigheter og der fiskerettigheter
fordeles av myndighetene og ikke skal kunne selges
eller flyttes ut av det fylket det tilhører.
Ved å fjerne en så sterk og sentral kobling som
bindingen mellom konsesjon/deltakeradgang og
fartøy har i fiskerilovgivningen, kan regjeringa bidra
til å privatisere fiskerettighetene og svekke myndighetenes styringsrett over fiskeressursene. En
åpning for å la industrien få eie kvoter kan åpne for
at utlendinger kan eie fiskefartøy i Norge.
Regjeringen skuffet også mange langs kysten
da de la fram sin melding om vekst i havbruksnæringen. På tross av løfter om en arealavgift som
skulle tilfalle kommunene med oppdrettsvirksomhet, kom det ingen slik avgift i regjeringens
forslag som kom i mars. Havbruksmeldingen fikk
hard medfart i kystkommunene, i næringen – og
i stortingets næringskomité. Resultatet av stortingsbehandlingen ble at all fremtidig vekst skal
gi oppdrettskommunene 80 % av vederlagene.
Inntektene som tilfaller kommunene skal fordeles
gjennom et oppdrettsfond.
Regjeringens har også bestemt at Fiskeridirektoratet skal sentraliseres. Etter mye støy rundt
forslaget om å kutte ned fra syv til tre regioner,
endte regjeringen opp med å redusere antall
regioner i Fiskeridirektoratet fra syv til fem. Dette
føyer seg inn i rekken av forenklings- og effektiviseringstiltak som rammer distriktene hardest.
•Høyre og Frp sa «nei» til et forslag om økte ram-
mer for jordbruksoppgjøret på ca. 520 mill. kr.
•Høyre og Frp sa «nei» til en storsatsing på
verdiskapning i skognæringa (trebasert innovasjonsprogram, skogplanting, miljøteknologiordningen osv.). Regjeringen ville bruke 400 mill.
kr på dette, Sp foreslo å øke satsingene til 1,4
mrd. kr.
•Høyre og Frp sa «nei» til et krafttak for å bedre
dyrevelferden (+ 20 mill. kr), gjennom mer
kunnskap, flere og bedre tilsyn og styrking av
organisasjonene og de offentlige myndigheter
som har ansvar på feltet.
Senterpartiet vil føre en landbrukspolitikk som gir trygg og sikker mat, landbruk over hele landet,
økt verdiskaping og ei bærekraftig næring. For å sikre dette vil Senterpartiet øke lønnsomheten
i bruk av jordbruksarealene gjennom et sterkt importvern, årlige forhandlinger mellom staten
og faglaga i jordbruket, samt sikre gårdbrukerne en sterk markedsmakt gjennom omsetning av
varene i samvirkeorganisasjoner.
Alle land har rett og plikt til å produsere mat til egen befolkning. Norsk matproduksjon skal som
minimum øke i takt med befolkningsveksten, og selvforsyningsgraden for fôr og mat må styrkes.
Slik skal Norge sikre mat til egen befolkning og ta medansvar for verdens matvareforsyning. Produksjonen må i større grad utnytte norske arealressurser.
For å nå målet om økt matproduksjon og jordbruk over hele landet må det sikres bedre inntekter
i jordbruket. Det skal føres en inntektspolitikk som gir bonden bedre betalt for maten som blir
41
produsert. Inntektsforskjellen mellom jordbruket og andre grupper i samfunnet må utjevnes. I
jordbruket er det stort behov for oppgradering og nyinvesteringer i blant annet driftsbygninger
og jord. Vi går inn for en en femårig investeringspakke på området i størrelsesorden 10 mrd kr.
Det må også opprettes en fondsordning for hele landbruket med skattefrie avsetninger etter
modellen for skogfondet.
Senterpartiet vil bl.a.:
•at Norge skal utnytte WTO-avtalens mulig-
heter til å styrke importvernet på jordbruksvarer for å sikre økt matvaresikkerhet til
eget folk
•sikre en velfungerende markeds- og produksjonsregulering og samvirkets rolle som
markedsregulator, og avtaker av norske
råvarer fra hele landet
•styrke norsk matproduksjon basert på eget
ressursgrunnlag slik at selvforsyningsgraden, korrigert for importerte fôrråvarer kan
opprettholdes
•at norsk matproduksjon, basert på norske
arealer, skal økes med 20 prosent i løpet av
de neste 20 årene.
•at odelsloven fortsatt skal være en del av
Grunnloven
Norge skal være verdens fremste sjømatnasjon. Sp vil styrke Norges allerede sterke posisjon som
sjømatnasjon på det globale markedet, og på den måten ta et ansvar for å øke mattilførselen og
styrke matsikkerheten i en verden med stor befolkningsvekst. Sp’s utgangspunkt er at reguleringene av fiskenæringen skal bygge på en forståelse av at det er fellesskapets ressurser som utvinnes, og går mot evigvarende privat eierskap til norske fiskeriressurser. Det norske folk eier fisken
i havet, og det er ingen som skal ha monopol på oppdrett av fisk. Reguleringer er likevel nødvendige for å sikre en bærekraftig forvaltning av fiskeriressursene og ivareta miljø og dyrehelse.
Sp mener vi har sett en uheldig konsentrasjon av kvoter og konsesjoner de siste årene. Vi er urolige for at konsentrasjonen av eierskap og produksjonskapasitet reduserer lokalsamfunnenes og
de mindre aktørenes muligheter til å ta del i den enorme verdiskapingen som skjer langs kysten
og i våre havområder.
Sp mener det er viktig å opprettholde Deltakerloven i norske fiskerier. Deltakerloven knytter
fiskerettene til fiskerne selv. At vi har en slik hovedregel i fiskeripolitikken, gir en rimelig grad av
trygghet for fiskenæringen. Retten til å fiske eies av folk som bor ved kysten. Et frislipp av hvem
som kan eie fiskerettighetene, bringer inn helt andre eierinteresser – og veien til børs og utenlandske oppkjøp av fiskeressursene åpnes.
Senterpartiet vil bl.a.:
•styrke fiskenæringa ved å sikre en variert,
lønnsom og framtidsrettet fiskeflåte som
gir grunnlag for rekruttering og fornying av
flåten med hovedvekt på kystflåten, nært
knyttet til øvrig virksomhet langs kysten.
•vurdere å åpne for justering av kvotegrunnlag innenfor de enkelte flåtegruppene for å
styrke lønnsomheten i fiskeflåten
•ikke gå inn for strukturering av kystflåten
under 11 meter
42
•opprettholde en differensiert og fiskereid
flåte med spredt eierskap
•sikre en desentralisert mottaksstruktur
gjennom å sette av midler over statsbudsjettet til føringsordninger og mottaksstasjoner uten andre alternativer for levering
•legge til rette for økt lokal videreforedling
av fisk i Norge
•opprettholde råfiskloven og deltakerloven
•utbedre fiskerihavner langs kysten
•at det settes av tilstrekkelige arealer langs
kysten for sjømatproduksjon
Skatt og finans
Norge har en regjering som forsterker de kraftige sentraliseringskreftene som allerede
finnes. Regjeringens forslag til statsbudsjett for 2014 og 2015 har hatt en svært dårlig
sosial og geografisk fordelingsprofil.
Skattepolitikken sentraliserer
Regjeringens fremste kjennetegn i den økonomiske
politikken er skattelettelsene. I løpet av to år har
regjeringen gitt skattelettelser tilsvarende 14 mrd
kroner. Skattelettelsene er svært skjevt fordelt,
både sosialt og geografisk. Regjeringens skattelettelser har i særlig stor grad kommet til de som har
høyest inntekt og formue.
Dette innebærer også at en uforholdsmessig stor
andel av skattelettelsene, regnet per innbygger har
kommet til de fire største byene og deres omland.
Dette har på mange måter samme virkningen som
lokaliseringen av statlige arbeidsplasser. Næringslivet i de områdene som skattelettelsene tilfaller
har fordeler av skattelettelsene. Dette er først og
fremst i pressområdene.
Budsjettprofilen 2014 og 2015
Regjeringens forslag til statsbudsjett har hatt en
svært dårlig sosial og geografisk fordelingsprofil.
Budsjettavtalene mellom Høyre, Frp, KrF og Venstre
innebærer ingen vesentlige endringer. Skattelettelse til høyinntektsgrupper er den aller største
satsningen i budsjettene.
Siden de overtok høsten 2013, har Høyre, Frp,
KrF og Venstre gitt 4,3 mrd i kroner i skattelettelse
på formueskatten alene.
Sp har foreslått målrettede skattelettelser til næringslivet på fastlands-Norge og til den halvdelen
av befolkningen som har lavest inntekt. Det er en
slik skattepolitikk som gir sterkest positiv effekt for
næringsliv og arbeidsplasser.
Beregninger fra Finansdepartementet, gjengitt av
VG 26.11.14, viser at personer med inntekt under
500 000 kr etter budsjettavtalen for 2015 kun vil få
200–400 kr i skattelettelse i 2015, mens de som tjener over 2 mill. kr i gjennomsnitt får en skattelette
på 22 600 kr.
Budsjettavtalene er ikke i nærheten av å gi
tilstrekkelige rammer for kommunes økonomi
og innebærer en fortsatt nedbygging av tiltak for
desentralisering og livskraft i hele landet. Statsbudsjettets store taper er de gamle og de pleietrengende. Kommuner over hele landet tvinges til
dramatiske kutt innenfor eldreomsorg, helsevesen
og skole. Budsjettavtalen er et gedigent løftebrudd
fra samarbeids-partiene ovenfor disse gruppene.
Statlige arbeidsplasser
Staten er Norges største arbeidsgiver med 143 000
årsverk. Vi er alle med og finansierer de statlige
arbeidsplassene. Statlige arbeidsplasser er viktige
for utviklingen av et område. Det har stor betydning for et ethvert lokalsamfunn å få ha lensmann,
vinmonopol, jernbanestasjon, heimevern, tollstasjon for ikke å snakke om universitet, høyskole eller
sykehus.
43
Det er dessverre slik at disse arbeidsplassene
ikke er jevnt fordelt utover i landet. 30 % av alle
statlige arbeidsplasser finnes i Oslo alene, mens
hovedstaden bare har 13 % av landets befolkning.
Dette innebærer en kraftig sentralisering av økonomisk aktivitet. I store deler av landet er det svært
få statlige arbeidsplasser og regjeringen sørger
gradvis for at det blir stadig færre!
Politireformen, sykehussentraliseringen, omorganiseringen av skatteetaten og tollvesenet, domstolene og forsvaret. Alle disse «reformene» trekker
penger inn fra hele landet for å finansiere aktivitet
– i stadig større grad til Oslo og de største byene.
Alt kan ikke desentraliseres. Men i det store bildet
må også den økonomiske virkningen av statlige arbeidsplasser telle med når vi vurderer virkemidlene
i den økonomiske politikken.
Næringsskattlegging
Enkelte deler av næringslivet har spesielt gunstige
skatteregler. I statsbudsjettet finnes det hvert år en
oversikt over forskjellige «skatteutgifter» som blant
annet innebærer en støtte til deler av næringslivet.
Det er ulike begrunnelser for slike ordninger.
Finansnæringen alene har skattefordeler i dag
tilsvarende 8 mrd. kr ved at den er fritatt for moms.
Primærnæringene har skattefordeler tilsvarende
1,5 mrd. kr. Den største næringsstøtten er investeringsfradrag i petroleumsvirksomheten som tilsvarer 20 mrd. kr i følge statsbudsjettet for 2015.
Differensiert arbeidsgiveravgift er et eksempel på
en skatteregel som favoriserer virksomhet i distriktene. Skatteutgiften anslås i statsbudsjettet til 13,6
mrd. kr. Det er altså viktig å forstå at det bare er en
liten andel av skatte- og avgiftsordningene rettet
mot næringslivet som gagner distriktene særskilt.
Taxfree-kvoter på alkohol og tobakk innebærer
f.eks. en skatteutgift på til sammen 5,6 mrd. kr.
Sp har i sitt alternative budsjett foreslått lettelser i årsavgiften for tyngre kjøretøyer på 200 mill.
kr, og lettelser gjennom endring av avskrivningssatsene på 380 mill. kr. I sum vil dette gi vesentlig
forbedrede rammevilkår for en transportnæring
som møter sterk konkurranse og som har fått økte
kostnader gjennom endringene som stortingsflertallet vedtok i 2014 når det gjelder differensiert
arbeidsgiveravgift.
Skatt på verker og bruk
Regjeringen foreslo 18. juni å avvikle eiendomsskatt på verk og bruk. Går forslaget gjennom, vil
det ikke lenger være eiendomsskatt på industrianlegg, vindkraftanlegg eller kraftledninger. Kommune-Norge vil årlig tape mer enn 1,2 milliarder
kroner, staten tjene 300 millioner kroner og næringslivet spare 900 millioner kroner. En vesentlig
del av dette næringslivet er statlige virksomheter
som Statkraft og Statnett. Forslaget vil kunne føre
til at kommunene i stedet må skattlegge boliger
sterkere.
At NHO applauderer lettelser i formuesskatten,
selskapsskatten og nå eiendomsskatten er ikke
uventet, men hvilke incentiver vil kommuner nå ha
til å avstå sine naturressurser til vindkraftanlegg og
store kraftledninger?
Eiendomsskatt på verker og bruk faller også på
mange småbedrifter som kan ha lav skatteevne.
Større spillerom for kriminelle aktører
«Svak økonomisk utvikling i andre europeiske land og i andre deler av verden, med påfølgende høy
arbeidsledighet, har resultert i økt arbeidsinnvandring de siste årene. Mange utlendinger velger å
reise til Norge for å skaffe seg jobb, lovlig eller ulovlig. Fri flyt av arbeidskraft er i utgangspunktet en
ønsket utvikling innenfor EU og EØS, men økt arbeidsinnvandring fører også til økt arbeidsmarkedskriminalitet, på grunn av den store tilgangen av (billig) utenlandsk arbeidskraft.
Dette gir større spillerom for kriminelle aktører, på en måte som truer med å
undergrave sentrale lønns- og arbeidsbetingelser i deler av norsk arbeidsliv,
og som fører til omfattende svart arbeid og annen økonomisk kriminalitet.»
Fra Politiets situasjonsbeskrivelse av arbeidsmarkedet i Norge anno 2014.
44
Denne figuren fra LO viser veksten i sysselsetting i det norske arbeidsmarkedet fra 2004 til 2013.
Det siste tiårets har det skjedd en kraftig økning av tilbudet på arbeidskraft i Norge som følge av
utvidelsene av EU østover i 2004 og 2007. Dette endret balansen til fordel for arbeidsgiverne. Den
store arbeidsinnvandringen etter 2004 (lyserød farge) kombinert med antallet arbeidstakere på korttidsopphold i Norge (lilla farge) – der arbeidstakere fra EØS-området utgjør en stor og økende andel
– har skapt et sterkt press på lønns- og arbeidsvilkår i flere bransjer. (Blått viser befolkningen ellers.)
Dette har også påvirket omfanget av arbeidslivskriminalitet, inkludert sosial dumping. Kombinasjonen svekker mulighetene for å opprettholde «den norske modellen» med lav arbeidsledighet, små
inntektsforskjeller (i en internasjonal sammenheng) og solide universelle velferdsordninger.
Svart økonomi, sosial dumping
Regjeringen fikk 20.11.14 overlevert en rapport
fra Skattedirektoratet om tiltak for å bekjempe det
som omtales som mafialignende tilstander i byggenæringen, der det gjennom fiktive fakturaer,
falske identiteter, sosial dumping, hvitvasking og
skatteunndragelse omsettes for mellom 130 og
140 mrd. kr i «svarte penger». I forbindelse med
overrekkelsen av rapporten, sa skattedirektør Hans
Christian Holte (gjengitt av NRK 20.11.14) at «de
seriøse aktørene ber om hjelp til å rydde opp. De
opplever at de blir presset ut av markedet.»
Dette synliggjør en særdeles alvorlig situasjon
som krever rask handling, og at regjeringens tiltak
i statsbudsjettet mot økonomisk kriminalitet og
arbeidslivskriminalitet er alt for tafatte. Senterpartiets foreslo i sitt alternative statsbudsjett mer
enn 1,8 mrd. kr i forsterkede tiltak for å styrke
grunnlaget for norske bedrifter som driver seriøs
virksomhet, blant annet gjennom kraftig styrking
av Arbeidstilsynet, Skatteetaten, innføring av ROTfradrag og forsterkede grensekontroller.
Pendlerne
Høyre, Frp, KrF og Venstre har gjennom budsjettavtalen kuttet i bevilgningene til vei og gitt
skatteskjerpelser for pendlerne. Mens Sp foreslår
45
skattelettelser for pendlere på 235 mill. kr, gjennom
økning i skattefradraget til 1,60 kr/km uavhengig av
reiseavstand, forverrer Høyre, Frp, KrF og Venstre
i stedet vilkårene for pendlere gjennom en skatteskjerpelse på 110 mill. kr.
Flyplassavgiftene
Sp foreslo i sitt alternative budsjett en halvering
av flyplassavgiftene på de 31 flyplassene som har
statlig finansierte flyruter, noe som ble finansiert
gjennom en økning på øvrige flyplasser med 2,9%.
Dette bidrar til en klar reduksjon i kostnadene
til flyreiser på strekninger der kostnadene for de
reisende i dag er klart høyest, samtidig som det
ofte finnes få og dårlige alternativer til fly på disse
strekningene. Samtidig bedres konkurranseforhol-
dene for alternativene til fly på strekningene der
disse alternative finnes.
Frp, Høyre, KrF og Venstre har ikke gitt støtte til
noen av disse forslagene, men derimot sørget for
en generell økning av avgiftene på alle flygninger
innenlands. Overfor NRK 22.11.14 forsvarte Frps
Per Sandberg den nye plast- og papirpose-avgiften
med at «det er tross alt en avgift folk kan velge
bort». I store deler av landet er fly en helt nødvendig del av transporttilbudet for næringslivet
og befolkningen, og økte flyavgifter er ikke noe
man kan velge bort. Frp og deres budsjettpartnere
bidrar til en betydelig avgiftsøkning på flyreiser+ for
næringsdrivende og befolkning i store deler av landet der fly er en helt avgjørende del av transporttilbudet, i stedet for å øke avgiftene på tjenester og
produkter som folk kan velge bort.
En viktig årsak til at samfunnsutviklingen i Norge har vært vellykket er at samfunnet er organisert
på en demokratisk måte som gir innbyggerne innflytelse over utviklingen av sine liv. Nasjonalstaten har lyktes i å opprettholde en stor grad av selvråderett og har kontroll over viktige naturressurser.
Norge er også på mange måter et svært desentralisert samfunn. Landet har et sterkt lokaldemokrati, viktige solidariske utjevningsordninger og har lyktes i å opprettholde levende lokalsamfunn og bosetting over hele landet i langt større grad enn andre land. Sp går inn for en politikk for
full sysselsetting, små forskjeller og like muligheter for alle. Gjennom skatte- og avgiftspolitikken
vil vi bidra til et desentralisert samfunn, næringsutvikling i hele landet og at innbyggerne betaler skatt etter evne. I arbeidslivet vil vi motvirke arbeidslivskriminalitet, sosial dumping og svart
arbeid.
Dersom omfanget av svart økonomi blir stort kan det på sikt true velferdsstaten som norsk
arbeidsliv bidrar til og er avhengig av. Krisen i Europa har vist at svart økonomi utgjør en reell
trussel mot offentlige finanser.
Sp vil ha:
•En gjennomgå konkurransevilkår og øvrige rammebetingelser for transportnæringen med sikte
på bedrede vilkår.
•En gjennomgang av flyplassavgiftene, med sikte på å redusere flyplassavgiftene på flyplasser
med statlig finansierte flyruter, noe som finansieres gjennom en økning på øvrige flyplasser.
•En utredning av konsekvensene av å øke omsetningsgrensen for netthandel med hensyn til tap
av norsk merverdiavgift og norske arbeidsplasser.
46
Politi og beredskap
justis- og beredskapsminister, Frp
Stortingsflertallets politireform er en gedigen sentraliseringsreform som raserer dagens
nærpoliti, og erstatter det med et «fjernpoliti». Retorikken står altså ikke i stil med innholdet i det som skal gjennomføres. Det er også grunn til å mistenke at politireformen
er starten på en storstilt sentralisering av nødetatene i Norge.
Politidistriktene slås sammen
Stortingsflertallet har bestemt at vi skal ha 12 politidistrikter i stedet for dagens 27. Dette betyr at
15 politidistrikt vil bli borte, altså over halvparten.
Dette vil i praksis vil øke avstanden mellom dem
som styrer og dem som yter tjenester.
Mange tror Gjørv-rapporten fordrer at man må
legge ned enheter og foreta en massiv sentralisering. Dette er feil. Hovedkritikken i Gjørv-rapporten handlet om ledelse, holdninger og kultur.
Årets politireform fanger ikke opp dette. Man
velger i stedet å se bort fra det viktigste.
”
«Systemene må
aldri bli viktigere
enn folkene, og rapportering må aldri i
seg sjøl bli viktigere
enn handling. Det er
viktigere at folk blir raskt
evakuert fra en brann enn hvordan en
rapporterer til et statlig direktorat. Det er
viktigere at nødetatene evner å gi raske
beskjeder seg imellom enn hvor store
enhetene er.»
Marit Arnstad (parlamentarisk leder i Sp)
i Stortinget 06.10.14 (trontaledebatten)
Modellen vil føre til svakere folkevalgt kontroll
på feltet, som er ett av de viktigste for lokalsamfunnene i Norge. Helsereformen er et tydelig
eksempel på hva som skjer når man svekker den
folkevalgte styringen av en viktig samfunnssektor.
Nå legger regjeringen opp til at det samme skal
skje i politiet.
Lensmannskontor i fare!
Regjeringen mener vi har for mange lensmannskontorer. De har ikke tallfestet hvor mange man vil
legge ned, men har sagt at 90 % av befolkningen
i politidistriktene skal ha maksimalt 45 minutters
kjøretid til nærmeste tjenestested. Dette vil innebære store avstander mange steder i landet.
Stortingsflertallet påstår at målet med reformen er å ha et politi som kan takle de store og ekstraordinære hendelsene, samt et hverdagspoliti.
Reformen legger opp til at hverdagspolitiet
blir glemt mange steder i landet. De ansatte på
lensmannskontoret har inngående kjennskap til
sitt «område». De kjenner folkene som bor der,
og de vet hvem som «sliter» og hvor innsatsen må
settes inn for å avverge kriminalitet.
For nødetater som politiet er det helt avgjørende med lokalkunnskap. Med slik kunnskap evner
man å drive god forebygging. Godt politiarbeid
handler om å være i forkant. Med regjeringens
forslag til politireform snur man opp ned på dette.
47
:fakta
Regjeringens forslag til politireform ble lagt
fram 6. mars 2015, og ble behandlet i juni
2015. I stortingsmeldingen ble det foreslått å
redusere antall politidistrikter til 12. Regjeringspartiene, Ap, KrF og Venstre inngikk
forlik i Stortinget om reformen. Forliket
innebærer ikke store strukturelle endringer
målt opp mot regjeringens forslag. Det skal
fortsatt kun være 12 politidistrikter.
Dette er ikke den første politireformen, det
har tidligere blitt gjennomført tilsvarende
reformer i 1994 og 2000. I sistnevnte reform
ble antallet politidistrikt redusert fra 54 til
dagen 27.
Norge har i dag 354 tjenestesteder (politi- og
lensmannskontor). Politianalysen gikk inn for
å slå sammen disse, slik at man ble sittende
igjen med 210.
Stortingsflertallet, bestående av de borgerlige partiene og Ap, sier at tallet er for lavt,
men har ikke sagt noe hvor mye for lavt. Er
de fornøyd hvis tallet blir 220?
Politiet blir et «rullende politi», som fremstår
ansiktsløst for befolkningen.
Brannvesenet neste?
Ved store hendelser er det avgjørende med lokalkunnskap, og evne til å handle raskt. Store hendelser har vist at det er avgjørende for folks trygghet
med et lokalt forankret politi. Brannene i Lærdal og
Flatanger (begge i 2014) viste hvordan situasjonen
ble håndtert godt lokalt, fordi man hadde lokalkunnskap.
Også brannvesenet trues av sentralisering – og
dermed den lokale brannberedskapen. Den såkalte «Brannstudien» (en rapport fra en arbeidsgruppe nedsatt av Justisdepartementet) fra 2013
foreslått å redusere antall brannvesen kraftig, fra
295 i dag til 19 i framtida. Regjeringen har ennå
48
ikke lagt fram sin politikk på feltet, men det er ingen grunn til å tro at den vil hegne om det desentraliserte brannvesenet vi har i Norge i dag.
I Brannstudien ble det også foreslått at antall
nødsentraler skulle reduseres, ved at hver sentral
minst bør dekke 400 000 innbyggere. Sp mener
at en slik endring kun vil føre til mer byråkrati og
uklare kommandolinjer.
Da det brant i Flatanger i 2014, ble brannen
slukket og folk evakuert i løpet av én time etter
rask innsats fra det lokale brannvesenet. I evalueringen som Direktoratet for samfunnssikkerhet og
beredskap (DSB) laget, ble dette forbigått i stillhet. DSB var opptatt av at rapporteringsrutinene
ikke var gode nok og brukte brannen som et argument for det som er direktoratets store agenda,
nemlig å sentralisere brannvesenet.
Flatanger kommune gikk til regelrett slakt av
DSBs evaluering i sitt høringssvar. Kommunen
pekte på at «kortreist ansvar» og «kortreist myndighet», raske beslutninger og lokalkunnskap var
avgjørende for beredskapen. De sier rett ut at DSB
har brukt et tendensiøst utvalg av informasjon til
å foreta evalueringen.
Nedlegging av 110-sentraler
Ved Stortingets behandling av politireformen, besluttet et flertall bestående av Ap, Høyre, Frp, KrF
og Venstre at antall 110-sentraler skulle tilsvare
politidistriktsgrensene. Dette betyr at mange
fylker mister sine sentraler, noe som vil medføre
mindre lokalkunnskap ved store hendelser.
Det er i dag 19 slike 110-sentraler i landet. Stortingsflertallet har bestemt at dette skal reduseres
til 12. Det er kommunene som har ansvaret for
etablering og drift av nødmeldingssentraler for
brann (ofte kalt 110-sentraler). Disse sentralene,
som hovedsakelig er lokalisert i brannstasjoner,
mottar og håndterer nødanrop til nødnummer
110. Sentralen sikrer at nødvendig informasjon
fra innringer innhentes så raskt og korrekt som
mulig. Videre har sentralen ansvar for å koordinere innsatsen på hendelsesstedet.
Stortingsflertallet har vedtatt at disse sentralene skal samsvare med inndelingen av politidistrikt. Noe som innebærer en kraftig sentralisering.
Funksjonene sentralene har tilsier at de må være
”
Politi på rundreise – gir det nærhet?
«Regjeringen vil nå legge fram forslag om den tredje politireformen på 20 år.
Alle reformene har handlet om sentralisering og sammenslåing. Alle justisministre
har sagt at dette skal bety et mer synlig og desentralisert politi. Evaluering av den siste
reformen viste at 70 % av de ansatte i politiet mente reformen hadde vært helt eller delvis
mislykket. Det ble flere ved skrivebordet, flere permer, mer byråkrati.
Høyre og Frp kan kalle reformen «nærpoliti» så mye de orker, men det blir ikke mer nærhet av å legge ned over halvparten av politidistriktene. Det blir ikke et styrket lokalpoliti av at
godt over 100 lensmannskontor kan bli lagt ned.
Dette vil gi mindre lokalt hverdagspoliti og mer bilbasert aksjonspoliti. Det er et uklokt
valg. Når større enheter og sammenslåing skal bli den billige løsningen på nær sagt alle problemer, er det grunn til å si stopp.» Marit Arnstad i kronikken «Vil gi mindre lokalt hverdagspoliti og mer bilbasert aksjonspoliti» i Dagbladet 27.02.15.
Mindre byråkrati – mer operativt politi
«Politidirektoratets oppgaver kan overtas av andre», sa Sp’s Marit Arnstad i juli 2015 da partiet gikk ut med forslag om å legge ned Politidirektoratet. Arnstad la vekt på at målene som
lå bak opprettelsen av direktoratet ikke har blitt nådd. Det samme viser Difi-rapporten fra
2013.
Da Politidirektoratet ble opprettet i 2001, ble det sagt at det skulle ha 100–120 ansatte og
at oppgavene ikke skulle gå på bekostning av politidistriktene og lensmannskontor. I dag, 14
år senere, har direktoratet 314 faste eller midlertidige ansatte, uklare arbeidsoppgaver og
trekker ressurser fra politidistriktene. Arnstad ga klart uttrykk for at det er uheldig at Politidirektoratet har est ut på denne måten. Hun vektla også at direktoratet har hatt vansker med å
forstå klare politiske prioriteringer.
«Når midler Stortinget har bevilget til bemanning i stedet går inn i drift av direktoratet,
da er de ikke så gode til å følge opp politiske vedtak. Politidirektoratet kan ha blitt en stat i
staten,» sa hun. Arnstad fortsatte:
– Den siste tidens avsløringer om at politimester Torbjørn Aas i Vest-Finnmark ble forsøkt
gitt munnkurv av Politidirektoratet i forbindelse med 22. juli-høringen er heller ikke med på å
bygge opp om tilliten til direktoratet som en nødvendig institusjon. «Man må stille spørsmål
ved en organisasjon som har prøvd å styre hvilken informasjon Storting og regjering skal få,»
sa Arnstad.
lokalt forankret. Lokalkunnskap sikrer trygg og
god beredskap.
Statsbudsjettet for 2015
•Høyre og Frp stemte ned et forslag om å styrke
distiktspolitiet med 200 mill. kr., for økt synlig-
het og tilstedeværelse, bedre bemanning ved
lensmannskontorene og redusert responstid.
•Høyre og Frp sa også «nei» til en bevilgning på
100 mill. kr som ville medført at det kunne bygges nye fengsler i Agder, Ålesund og Mosjøen.
•Høyre og Frp sa også «nei» til en bevilgning på
10 mill. kr for å få flere dommerstillinger i de
alminnelige domstolene – slik at domstolsstukturen kunne beholdes.
49
Maktsentralisering og ansvarspulverisering
«Sp mener at det er på tide å se ulike forslag til
strukturendringer i sammenheng, for reformene
har én ting til felles: De sentraliserer makt, og de
pulveriserer ansvar. De reduserer nærhet, og de
svekker lokal trygghet og beredskap. De baseres på myter om antatte stordriftsfordeler, som
sjelden har rot i fakta, og de vil bidra til å skape
nytt, statlig byråkrati og gjerne også mer statlig detaljstyring. […] Store enheter skal visstnok
gjøre politiet mer operativt, og politiet bruker
”
rapporten om 22. juli-tragedien som et sannhetsvitne for å fortelle noe den slett ikke forteller. Den
sier ikke at et sentralisert politi blir et bedre politi.
Den peker på behovet for bedre ledelse. Likevel er
Politianalysens forslag at en skal sentralisere både
politidistrikter og lensmannskontorer på en måte
som vi tidligere ikke har sett her i Norge.»
Marit Arnstad, parlamentarisk leder i Sp, trontaledebatten i Stortinget
«– Et nærpoliti er ikke bare et utrykningspoliti. Det skal også
etterforske og ikke minst forebygge kriminelle handlinger i
lokalmiljøene. Da er det viktig at tjenestemennene bor i
lokalsamfunnet og kjenner befolkningen der. Vi må ikke ende
opp med et distriktsløst politi. Målet om to tjenestemenn per
tusen innbygger innen år 2020 må gjelde for hele landet.»
Jenny Klinge i VG 16.02.15
Lokalkunnskap og nettverk er det viktigste
«Men det hjelper ikke å flytte rundt på bokser
så lenge innholdet er det samme, har det ofte
vært sagt om omorganiseringsprosesser i politiet.
Det er et utsagn jeg tror vi skal ha i bakhodet når
Stortinget i dag skal fastsette noen av rammene
for framtidas politi.
Ofte fører omorganiseringer av struktur i seg
sjøl til mer byråkrati, mindre kontroll og til mer
ansvarsfraskriving. Det er lett å se hen til hvordan
organiseringen av norske sykehus er, og hvordan
diskusjonen om det har gått de siste åra. Skal vi
”
«– Sier de «robust»
en gang til, så kneler jeg».
Lensmann Magne Knudsen i Lærdal, som til
Dagens Næringsliv 05.06.15 sier at han er lei
av «den vanlige runddansen» når det lokale
beredskapsapparatet mobiliserer for å møte
kriser: «Først setter vi livet på spill med små,
lokale ressurser og rå improvisasjon. Så kommer DSB og snakker oss ned for å få vind i
sentraliseringsseilene», sa han.
50
gjøre endringer, må vi være trygge på at vi endrer
til det bedre og ikke driver med noe som er irreversible eksperimenter. [...]
Når det gjelder struktur, har Senterpartiet
klare standpunkter: Politidistriktene bør tilsvare
fylkesgrensene. Det skaper felles grense med
andre beredskapsenheter. Det sikrer tilstrekkelig nærhet mellom ledernivået og de utøvende
leddene i distriktene. Tjenestestedstrukturen vil
bestandig være den viktigste. Senterpartiet er
skuffet over at kriteriene er for få, og de en har
oppstilt, er mangelfullt utredet.
En lensmanns kjennskap til sitt lokalmiljø
medfører at politiet kan drive godt forebyggende
arbeid. Er det noen som er i ferd med å komme
ut på skråplanet, kan en raskt sette inn innsats
mot de gruppene. Oppstår det en akutt hendelse,
er det helt avgjørende å vite hvor stedet er, eller
hvem som bor der. Lensmannsstrukturen i politiet
har vært grunnleggende og et helt sentralt element for forebygging av kriminalitet og for folks
tillit til politiet. Noe slikt kan ikke erstattes av
en politikontakt i kommunen med kontortid en
gang i uka.»
Parlamentarisk leder Marit Arnstad i stortingsdebatten om politireformen 10.06.15.
uutholdelige letthet
På kvelden 27. januar 2014 brøt det ut en kraftig lyngbrann i Flatanger i Nord-Trøndelag. Til sammen
ble 64 bygninger ødelagt, mer enn i noen annen brann i Norge i etterkrigstiden. Det hele var selvfølgelig dypt dramatisk, men brannen ble slukket og folk ble evakuert i løpet av én time etter rask innsats
fra det lokale brannvesenet.
«I evalueringen som Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) har laget i etterkant, ble
dette faktum forbigått i stillhet. DSB var opptatt av
at rapportering, risikovurdering og «erfaringslæring» ikke var god nok og brukte brannen som et
argument for det som er deres store agenda, nemlig å sentralisere brannvesenet.
Flatanger kommune – som vi må kunne forutsette hadde mer inngående og rent praktisk kjennskap
til hvordan kampen mot flammene egentlig utspant
seg, slakter regelrett DSBs evaluering. Fra Flatanger
sies det at «kortreist ansvar og myndighet», raske
beslutninger og lokalkunnskap var avgjørende for
at krisesituasjonen ble håndtert så godt det lot seg
gjøre. Ja, man sier det rett ut: DSB har brukt et tendensiøst utvalg av informasjon i evalueringen.
Sarte sjeler vil kanskje ha vanskelig for å tro at
sentrale samfunnsaktører «vinkler» sine evalueringsprosesser på denne måten. Men det har
skjedd før og det vil skje igjen.
Politiet bruker f.eks. rapporten om de tragiske
22. juli-hendelsene som et argument for at et mer
sentralisert politi – med større enheter – blir bedre
og mer operativt. Men i all anstendighet: Om man
leser den faktiske rapporten, blir det tydelig at den
peker på noe helt annet. Den sier at Politiets hovedutfordringer handlet om ledelse og kultur. [...]
For en tid tilbake var det et rop i skolesektoren
på «reformpause» fordi man følte at allehånde
reformer sugde kraften ut av skolens mannskap og
til dels bidro til å svekke skolens gjennomføringskraft i stedet for å styrke den. Det burde være én og
annen lekse å lære her. [...]
Senterpartiet mener at det er på tide å se ulike
forslag til strukturendringer i sammenheng, for reformene har én ting til felles: De sentraliserer makt,
og de pulveriserer ansvar. De reduserer nærhet, og
de svekker lokal trygghet og beredskap. De baseres
på myter om antatte stordriftsfordeler, som sjelden
har rot i fakta, og de vil bidra til å skape nytt, statlig
byråkrati og gjerne også mer statlig detaljstyring.
Vi må slutte å se oss blinde på størrelse og heller
gjennomgå med et kritisk blikk hvordan oppgavene
blir utført. Den mest påtrengende utfordringen for
enhver som er bekymret over offentlig forvaltnings
evne til å gi innbyggerne gode tilbud, er ikke størrelse – det er byråkrati og måle- og rapporteringskrav som stjeler ressurser fra de egentlige oppgavene og som oppleves som meningsløst av de som
jobber i ulike sektorer.
Det er viktigere at folk raskt blir evakuert fra en
brann enn hvordan man rapporterer til et statlig
direktorat. Det er viktigere at nødetatene evner å gi
raske beskjeder seg imellom enn hvor store enhetene er. Det er viktigere at eldre faktisk får plass i
en omsorgsbolig enn hvor stor kommunen er og
hvor mange mellomledere den har.
Den amerikanske journalisten og forfatteren
Charlton Ogburn (1911–98) har skrevet om sine
opplevelser som soldat under felttoget i Burma
under 2. verdenskrig (Harper’s Magazine, 1957).
Han gjorde følgende observasjon om ledelsens
måte å håndtere egne tropper på (min oversettelse):
«Vi trente hardt, men det kunne virke som vi
ble omorganisert hver gang vi begynte å danne
lag. […] Senere i livet lærte jeg at vi som nasjon –
kanskje fordi vi er så gode til å organisere – pleier
å møte alle nye situasjoner med å reorganisere.
Og det kan være en fantastisk metode for å skape
en illusjon av framgang, samtidig som det skaper
forvirring, ineffektivitet og demoralisering».»
Kronikk av Marit Arnstad, Sp’s parlamentariske
leder i Adresseavisen 10.12.14
51
Enten det gjelder politi eller brannvesen, er Sp opptatt av å ha en struktur som ikke skaper unødig byråkrati og som gjør at mest mulig ressurser settes av til beredskapsarbeid. En teori om at
størst er best, er unyansert. Helsereformen er et eksempel på dette. I stedet for å svekke de lokale lensmannskontorene, trengs det en økonomisk satsing. Sp vil påpeke at irreversible forslag
ikke må settes i verk på områder som har med folks trygghet å gjøre.
• I stedet for regjeringens enorme politidistrikter, ønsker Sp en «fylkesmodell» med 18 politidistrikter (fordi Agderfylkene allerede er sammenslått)
• Det er helt avgjørende at Stortinget også får behandle spørsmålet om hvor mange lensmannsdistrikter/lensmannskontor vi skal ha i Norge – og får anledning til å fastsette klare kriterier
for dem.
• Politikerne må sørge for å bygge videre på det som fungerer i norsk politi, ikke bare rive ned.
Gjørv-kommisjonens konklusjon om at det var ledelse og kultur som sviktet under terroren i
2011 må tas på alvor. Man må jobbe med nettopp ledelse og kultur, og ikke tro at disse problemene løser seg selv, bare man sentraliserer. Vi ønsker ikke et politi med uklare kommandolinjer og mer byråkrati.
• Vi ønsker et tilstedeværende og lokal forankret politi, ikke et rent utrykningspoliti.
• Vi ønsker å støtte opp om den lokale lennsmannen, som gir hverdagspolitiet et ansikt.
• Beredskap og trygghet handler om lokalkunnskap. Når man sentraliserer politiet vil det innebære at mye av dette vil gå tapt.
Legge
Lærdom fra Wales – smått er godt
Wales gjennomførte en politireform i 2006 og
sentraliserte politiet. Juristen Hanne Kristin
Rohde, som var leder for seksjonen for volds- og
seksualforbrytelser i Oslo politidistrikt til 2014,
skrive i en artikkel i Politiforum 20.08.14 om erfaringene derfra, hvor 41 ble til 12 fordi man skulle
spare penger og nedbemanne.
Det ble sagt at de nye enhetene skulle bli mer
robuste – og at man skulle få en mer «håndfast»
måte. Man mente også at det var en stor fordel
at alle regionlederne kunne få plass i samme rom
(!), slik at politisjefen i Wales kunne snakke strategisk ledelse til alle samtidig. Man regnet med at
dette ville føre til at beslutninger lettere ble satt
ut i livet.
Men Rohde skriver at da «de ansvarlige gikk
inn og analyserte materialet, fant de ikke bevis
for at større politienheter ble mer effektive. Det
de faktisk fant, var at mindre enheter var mer
52
effektive. Store politienheter var rett og slett ikke
bra sett opp mot målene som var satt for politiet.
Resultatene fra Wales støttes av undersøkelser
gjort i USA, der funnene viser at store politienheter ble mindre effektive. Likevel skal vi prøve dette
i Norge. Dette faktum begynner å nærme seg
uforståelig.»
Rohde konkluderer: «Store enheter truer
opplegget med lokalt politiarbeid, og uavhengige
analyser i andre land plukker fra hverandre regjeringers argumenter om fordeler med større enheter. […] Tvert imot viser det seg at små styrker gir
bedre resultater enn store politienheter.»
«Det er ikke bevist at en sentralisering av
politistyrkene revitaliserer politiet. Det
skaper bare større politibyråkrati.»
Hanne Kristin Rohde
Lokalsykehus
justis- og beredskapsminister, Frp
I sykehustalen 2015 om utviklingen av spesialisthelsetjenesten i Norge sa Høie: For å
drive akuttkirurgi kreves et pasientgrunnlag på minst 60 000 til 80 000 innbyggere. Det
betyr at minst halvparten av dagens norske sykehus har for svakt pasientgrunnlag. Bent
Høie leder et storstilt sentraliseringsprosjekt av sykehus-Norge vi ikke har sett maken
til. Nedleggelsene av sykehustilbud på Rjukan og i Kragerø, planene for nedleggelse av
fødeavdelingen og akuttkirurgi ved Flekkefjord Sykehus er eksempler på sentralisering
av sykehustilbud.
Når de minste skal bort!
Helseforetakenes akuttmedisinsk arbeidsgruppe
sier om Høies planer at mange av dem som er
alvorlig skadd, vil få mye lenger reisetid før de får
behandling. Anbefalingen fra den akuttmedisinske
arbeidsgruppen er å frakte pasienten til nærmeste sykehus med akuttkirurgi, dersom det tar mer
enn 45 minutter å frakte en alvorlig skadd person
fra skadested til universitetssykehusene i Oslo,
Bergen, Trondheim eller Tromsø.
Det Høie ikke har forstått
Fjernes akuttkirurgien svekkes ikke bare akuttberedskapen, men hele sykehuset. Det er ingen
motsetning mellom kvalitet og nærhet.
Når en måler kvaliteten pasienter opplever ved
«Det vil bety at flere
vil dø, og at noen vil få
et dårligere behandlingsresultat.»
Torben Wisborg, professor og
leder for akuttmedisinsk arbeidsgruppe og Nasjonal kompetansetjeneste for
traumatologi om Høies planer til Nationen
28.05.15.
norske sykehus er det ingen systematisk sammenheng mellom størrelsen på sykehuset og
kvaliteten på behandlingen folk har fått, viser en
undersøkelse fra Nasjonalt kunnskapssenter for
helsetjenesten.
Legges deler av et sykehus ned, får det store
konsekvenser for resten av sykehusdriften. Et
fullverdig lokalsykehus har både
bredde i tilbudet og basisfunksjoner som sikrer døgnberedskap innen kirurgi,
medisin og anestesi, samt
«Jeg har ikke møtt en eneste praktiserende indremedisiner ved norske sykehus som mener det er en god ide å fjerne kirurgene fra akuttmottakene, men
jeg har møtt mange frustrerte fagfolk som er fortvilet over den usikre situasjonen
statsråd Høie har skapt.» Kjersti Toppe (Sp), helsepolitisk talskvinne, Stortingets spørretime 03.06.15
53
Eksempelet Tynset
I dag gir mange lokalsykehus tilbud til pasienter utenfor sitt område og avlaster i tillegg de store
sykehusene. På små sykehus kan kirurgene få like god trening som på et stort, selv om det totale
antallet operasjoner på sykehuset er lavere. De små sykehusene har mye «planlagt kirurgi» og
kirurgene får mye «mengdetrening» som kommer til nytte i akuttsituasjoner.
Tynset sykehus er i dag lokalsykehus for Fjellregionen, seks kommuner i Nord-Østerdal og to i
Sør-Trøndelag med om lag 25.000 innbyggere.
Sykehuset har kirurgisk og indremedisinsk akuttberedskap og en omfattende planlagt aktivitet
særlig for hofte- og kneoperasjoner. Sykehuset
utførte for eksempel ca 370 proteser i 2014
fordelt i hovedsak på 4 operatører. Lokalbefolkrøntgen- og laboratorietjenester. Høie vil at noen
sykehus kun skal drive med indremedisinsk akuttberedskap. All erfaring viser at mister lokalsykehusene akuttkirurgi så svekkes gradvis resten av
sykehusdriften. Det eneste stedet det har fungert
er Oslo, store byer, med store fagmiljøer.
Det Høie ikke har forstått
I 2001 vedtok Stortinget helseforetaksloven. Eierskapet til alle offentlige sykehus ble overført fra
fylkeskommunene til staten. Ansvaret for sykehusene ble flyttet ut av det offentlige forvaltningsap-
Basert på myter, ikke fakta?
ningens behov for proteser utgjør om lag 10 %
av behandlingsvolumet.
«Det volumet jeg har på ortopediske operasjoner er større her på SI Tynset enn det jeg
har hatt noe annet sted. Jeg gjennomfører ca
75 proteseoperasjoner pr år, i tillegg til at jeg
gjør dagkirurgi og akuttkirurgi.» Kirurg Tynset,
Rapport 1:2015 De Facto.
paratet og lagt til en ny type offentlig eide selskaper, kalt regionale helseforetak og helseforetak.
I dag styres sykehusene etter en foretaksmodell
der beslutninger tas av få personer i departement
og foretaksstyrer, gjennom uformelle samtaler og
i lukkede arrangement. Det er ikke tilfeldig at det
går mange «fakkeltog» mot sykehuspolitikken.
Den mangler folkelig legitimitet og styres av folk
som ikke kan kastes i valg.
Den blåblå regjeringen har økt andelen innsatsstyrtfinansiering (ISF) av sykehusene til 50 %, det
gir mer markedsretting og byråkrati. Sp mener at
slik sykehusstyring ikke kan fortsette – vi vil erstatte helseforetaksmodellen med en demokrati- og
ledelsesreform. Sykehusene må igjen underlegges
folkevalgt kontroll.
”
Bjarne Jensen ved Høgskolen i Hedmark har på oppdrag av Kommunenes Interesseforening for lokalsykehus (KIL) utarbeidet en rapport som dokumenterer at små sykehus verken
er dårligere eller dyrere enn store sykehus. «– Det er gode og dårlige sykehus både blant
de store og de små. På enkelte områder viser det seg at de minste sykehusene leverer
bedre økonomiske og helsefaglige resultater enn de store», sier Jensen til Dagens Medisin
06.05.14.
Styreleder i KIL, Bjørn Sverre Birkeland, sier til TV2 08.05.15 at Høies sentraliseringsoffensiv til dels bygger på «direkte feil», «misvisende analyser» og «tro som ikke har dekning i faktisk kunnskap». Han fortsetter: «– Det er ingenting som beviser at kvaliteten ved
norske sykehustjenester øker ved å sentralisere. Mellom 60 og 70 prosent av alle sykehustjenester i Norge kan gjennomføres på lokalsykehus, og det er ingenting som viser at man
sparer penger på å gjøre dette sentralt, sier Birkeland. […] Det er et politisk eksperiment,
og folks liv og helse legges i potten».
54
Befolkningsgrunnlag for somatiske sykehus med akuttfunksjoner*
(størrelsen på opptaksområde som lokalsykehus)
Akuttfunksjonene er definitivt
nedleggingstruet ved sykehusene
innenfor den stiplede linja.
Bent Høie mener at sykehus
med akuttfunksjon som et minimum må ha 60 000 til 80 000
innbyggere som pasientgrunnlag.
Det er godt mulig at noen av de
sykehusene som har et pasientgrunnlag noe over dette, også
kan miste akuttfunksjonen.
500000
450000
400000
350000
300000
250000
200000
150000
100000
50000
0
*Tallene endrer seg ettersom sykehus endrer oppgavedeling
Ahus
Haukeland universitetssjukehus
Stavanger universitetssjukehus
SØ, Fredrikstad
St. Olavs Hospital HF
SiV, Tønsberg
OUS
VV, Bærum
VV, Drammen
SS, Kristiansand
Lovisenberg
Haraldsplass
Diakonhjemmet
UNN Tromsø
Haugesund sjukehus
SI, Gjøvik
ST, Skien
Ålesund sjukehus
Levanger sjukehus
SS, Arendal
Orkdal
Nordlandssykehuset Bodø
VV, Ringerike
SI, Hamar
Molde sjukehus
SI, Lillehammer
Førde sentralsjukehus
SI, Elverum
VV, Kongsberg
Stord Sjukehus
Kristiansund sjukehus
Finmarkssykehuset Hammerfest
Volda sjukehus
SI, Kongsvinger
SS, Flekkefjord
Namsos sjukehus
UNN Harstad
Helgelandssykehuset Mo I Rana
Nordlandssykehuset Vesterålen
ST, Notodden
Voss sjukehus
UNN Narvik
Finnmarkssykehuset Kirkenes
Helgelandssykehuset Sandnessjøen
Nordfjord sjukehus
Nordlandssykehuset Lofoten
Lærdal sjukehus
SI, Tynset
Helgelandssykehuset Mosjøen
ST, Kragerø
ST, Rjukan
Odda Sjukehus
Longyearbyen sykehus
Tabellen som viser befolkningsgrunnlaget er laget av Stortingets
utredningsseksjon, den stiplede
linja er tilføyd av Sp.
55
Mot amerikanske tilstander?
Privatiseringen og markedsrettingen av helsetjenestene skyter kraftig fart med Bent Høie som
øverste politiske sjef. Hans hjertebarn er reformen
”Fritt behandlingsvalg” som skal likestille tilbydere av offentlige og private helsetjenester. Det skal
settes en pris på pasienten/diagnosen og staten
skal betale den som behandler.
Vi frykter at det vil favorisere pasientene som
er enklest å behandle og behandlinger som gir
god inntjening. De som vil drive «helsebusiness»
vil gjøre det der markedet er størst og kundene
flest. Med fritt behandlingsvalg blir det vanskelig
med helhetlig planlegging av befolkningens helsetilbud. Offentlige sykehus i distriktene er særlig
utsatt for å miste pasienter. Høie truer dermed
Helseforetakslovens formål som er å yte gode og
likeverdige spesialisthelsetjenester til alle som
trenger det når de trenger det.
Drahjelp fra EU
Fritt behandlingsvalg skaper et norsk helsemarked. EUs pasientrettighetsdirektiv skaper et europeisk helsemarked i EU/EØS-området. Stortingsflertallet (unntatt Sp og SV) har gjort direktivet til
norsk lov og alle tilbydere av helsetjenester i EU/
EØS-området er i prinsippet likestilte. Hvor mange
nordmenn som er på utenlandske sykehus kan i
framtida bli avgjort av hvor effektivt EUs helsemarked fungerer og ikke av norske myndigheter.
EU kritiserte Norge for at skoletannleger kunne
ta i mot voksne pasienter i bygde-Norge, fordi
skoletannlegen også mottar offentlig støtte og tar
mindre betalt. Stortingsflertallet endret umiddelbart statsstøtteregelverket for tannlegetjenester
slik EU ba om. Velferdstjenester som til nå har
vært et offentlig ansvar blir gjennom EØS-avtalen
utsatt for fri markedskonkurranse. Utenlandske
private tilbydere gis stadig bedrede konkurransevilkår.
:status
• Rjukan og Kragerø sykehus skal legges ned.
•Akuttkirurgien og fødeavdelingen ved Flek-
kefjord sykehus står i fare
•Høie varslet i sykehustalen at halvparten av
norske lokalsykehus er for små til å opprettholde akuttkirurgien.
•Når helseforetakene kutter går det for ofte
utover ambulansetjenesten.
•Den blåblå regjeringen vil kommersialisere
norsk helsevesen gjennom pasientrettighetsdirektiv og fritt behandlingsvalg.
Primærhelsetjenesten – når avstand skal gi kvalitet
Regjeringens sykehuspolitikk inngår i regjeringens mål om også å sentralisere primærhelsetjenesten. I primærhelsemeldingen (som skal
behandles av Stortinget høsten 2015) står det:
«Med samhandlingsreformen har kommunene
fått en viktigere rolle i å sørge for nødvendige
helseog omsorgstjenester til befolkningen.
Denne rollen krever en annen kommunestruktur enn vi har i dag. En ny kommunestruktur,
der kommunene blir større og mer kompetente,
vil gjøre kommunene bedre i stand til å levere
56
helseog omsorgstjenester av høy kvalitet i
tråd med dagens og fremtidens behov. Overføring av ansvaret for tannhelsetjenester fra
fylkeskommunene til kommunene vil også
legge til rette for en helhetlig tjeneste i kommunene. Primærhelsemeldingen må derfor ses
i sammenheng med meldingen om kommunereformen.»
Om sykehusene sies det i samme melding:
«En gjennomgang av den kommunale helseog omsorgstjenesten er viktig for arbeidet
”
Blør folk saktere
i distriktene?
Klinikkoverlege og professor i akuttmedisin Mads Gilbert advarer
kraftig mot Høies sentraliseringsplaner. Statsråd Høie har ikke i
Stortinget villet svare på hva et sykehus er for noe, Mads Gilbert
forklarer det enkelt i Nationen 21.05.15:
«Hvis man fjerner muligheten til å ta hånd om et skadet barn, en slagpasient, en med pusteproblemer, eller en som er livløs etter drukning, og
muligheten til å gjøre relativt enkle stabiliserende og livreddende tiltak før pasienten sendes
videre til et traumesykehus, da får politikerne skru ned skiltet «sykehus». For befolkningen er
et sykehus et sted for livreddende behandling døgnet rundt.»
«– Høies rådgivere tror kanskje Norge ser ut som Oslo og Østlandet, hvor sykehusene ligger
tett i tett. Men i Nord-Norge kan det være 30 mil til neste sykehus. Om man ikke har nok akuttmottak, vil liv og helse gå tapt. Det er allerede dobbelt så lang responstid i distriktet. De blør
like fort som folk i byene», sa Mads Gilbert ifølge Tidens Krav 22.04.15.
Gilbert har tidligere også engasjert seg mot nedleggelse av sykehuset på Rjukan. Til NRK Østafjells 06.05.15 ga han klart til kjenne hva han mente var utslagsgivende når lokalsykehusene ble
nedlagt:
«– Nå har vi kommet til et punkt hvor det kun er økonomiske hensyn som styrer disse nedleggingsprosessene. Det er ikke forsvarlig medisinsk, det er ikke bærekraftig og det er ikke
forsvarlig med tanke på et beredskapsperspektiv. […] Små sykehus har minst like gode behandlingsresultat, de er billigere å drive, de har mindre sykehusinfeksjoner og de er beredskapsmessig en mye bedre strategi enn å bare ha noen få store sykehus. Så her er det bare økonomiske argumenter som legges på vektskålen».
med den nasjonale helseog sykehusplanen.
De kommunale helseog omsorgstjenestene er
grunnmuren i helseog omsorgstjenesten. Disse
tjenestenes kvalitet og yteevne er avgjørende
for hvilken sykehusstruktur vi kan ha, og for det
fremtidige kapasitetsbehovet i spesialisthelsetjenesten.»
Når kommunene får større oppgaver i helseog omsorgstjenesten er regjeringens plan at
avstanden til sykehuset skal bli lengre og kommunene større. Sp mener at gigantsykehusene
ikke er de beste samarbeidspartnerne for kommunene og at en tilstedeværende spesialisthelsetjeneste er en forutsetning for at samhandlingen skal bli god. Regjeringen speilvender Sp’s
tro på at nærhet gir gode tjenester og hevder at
avstand gir kvalitet.
Sp mener kommunene, sykehusene og frivillige
gis best samarbeidsmuligheter når organisasjonene er oversiktlige, avstandene kortest mulige og
nærheten mellom innbyggere og tjenester er stor.
57
Etter 15 år med udemokratisk og markedsbasert styring av norsk spesialisthelsetjeneste må
Stortinget og lokale folkevalgte ta tilbake makten over sykehuspolitikken! Ansvarlige for norske
sykehus må kunne kastes i valg! Derfor foreslår Sp i Stortinget å avvikle helseforetaksmodellen
og innføre folkevalgt styring av sykehusene. Vi skal ha et desentralisert, spesialisert helsetilbud i
hele landet. Lokalsykehusene er grunnmuren i den lokale helseberedskapen og for folks trygghet
for seg og sin familie.
•Definisjonen på lokalsykehus: Et lokalsykehus har breddekompetanse og basisfunksjoner som
sikrer døgnberedskap innen både kirurgi, medisin og anestesi, inkludert røntgen- og laboratorietjenester. Fødeavdelinger skal og må være desentraliserte.
•Den lokale akutt- og fødeberedskapen gjennom legevakt, ambulansetjenester og lokalsykehus
skal utvikles videre, ikke svekkes.
•Vi skal ha en godt utbygd ambulansetjeneste i tillegg til desentraliserte sykehus, ikke i stedet
for. Vi skal ha en geografisk definert responstid for ambulansetjenester og etablere luftambulansebaser for de områder som i dag ikke har dekning.
Stortinget må styre sykehusene gjennom en detaljert nasjonal helseog sykehusplan som rulleres hvert fjerde år etter høringsrunder i fylker og kommuner, slik som det gjøres med Nasjonal
transportplan. Sykehusene skal styres gjennom 20 sykehusstyrer der flertallet er valgt av og
blant fylkestingets medlemmer. Alle sykehus må ha stedlig ledelse med personal, økonomi og
fagansvar. I tillegg må det opprettes virksomhetsstyrer ved hvert sykehus med et flertall av lokalt
folkevalgte.
Prioriteringer, altså hvem som får hjelp hvor og hva slags hjelp de får, skal avgjøres av fagpersoner i samarbeid med pasienten og ikke av hva som lønner seg bedriftsøkonomisk. Den forretningsbaserte finansieringsmodellen, med innsatsstyrt finansiering og forretningsregnskap, må
avvikles. En ny helseforvaltningslov må sikre at sykehusene rammefinansieres på samme måte
som andre grunnleggende, offentlige tilbud.
Skottland gikk en annen vei
Aftenposten rapporterte 16.10.11 at Skottland
avviklet markedsmodellen i sin helsesektor og
tok sykehusene tilbake til offentlig forvaltning på
begynnelsen av 2000-tallet.
«– Vi så at markedsmekanismene påvirket
samarbeidet mellom sykehusene negativt. [...] De
ble mer og mer hemmelighetsfulle og holdt på
gode ideer» sa Jill Young, sjefdirektør på sykehuset Golden Jubilee i Glasgow til avisen. Skottlands
National Health Service (NHS Scotland) har 14
regionale styrer med ansvar for alle helsetjenester til befolkningen i sin region. I tillegg finnes det
styrer for 8 landsdekkende funksjoner.
58
Helsestyrene er rammefinansierte fra det skotske parlamentet. Et prøveprosjekt med direktevalg på halvparten av medlemmene i to regionale
helsestyrer ble gjennomført i 2010. Konklusjonen
var at dette er en strategi for demokratisering og
folkelig forankring. DRG-koding og innsatsstyrt
finansiering er avviklet. Aftenposten forteller om
erfaringene: Budsjettene er overholdt og at det er
oppnådd betydelig effektivitetsforbedring. Ventetider og dødelighet har gått ned, og pasientsikkerheten er bedret.
Samferdsel
Skal landet henge sammen, må vi satse store penger på veg, jernbane, havner,
flyplasser, postombringing, bredbånd og mobildekning. Dessverre prioriterer regjeringen skatteletter til de rikeste framfor viktige samferdselsprosjekter. For å kompensere,
satser den på store omorganiseringer av transportsektorene, særlig vei og jernbane, og
forsøker å framstille dette som handlekraft.
Fylkesveiene nedprioriteres
Det er en viktig trekk ved norsk samferdselspolitikk
at man trenger et kraftig løft når det gjelder drift og
vedlikehold av vegnettet. Det har over tid oppstått
betydelige vedlikeholdsutfordringer både på fylkesveinettet og kommuneveinettet. En romsligere
kommuneøkonomi, som Sp har foreslått, ville på en
kraftfull måte styrke fylkeskommunenes og kommunenes evne til selv å prioritere vedlikehold på
egne budsjetter. Men regjeringspartiene sa «nei»
til en satsing på fylkesveiene i statsbudsjettet for
2015 (+400 mill. kr). – og «nei» til kraftige økninger
i overføringene til kommunene.
Større «digitale klasseskiller»
For at folk i alle områder av landet skal ha tilgang
til høyhastighetsbredbånd, må staten ta ansvar i
de områdene hvor det ikke er grunnlag for kommersiell virksomhet. Det at private utbyggere
bidrar til bedre dekning når det gjelder høyhastighetsbredbånd, er bra. For å få på plass «digital allemannsrett» i områdene hvor det ikke er
grunnlag for kommersiell investering og drift, må
staten ta ansvar.
Regjeringen foreslo å kutte midlene til satsing
på høyhastighetsbredbånd i distriktene i statsbudsjettet for 2015. Dette skaper «digitalt klasseskille» mellom dem som har gode bredbåndsløsinger
og dem som ikke har det. Næringsliv, kommuner
og privatpersoner rammes av dette. Dette er særlig problematisk fordi det i større og større grad
legges opp til at næringsliv og enkeltmennesker
skal kommunisere med det offentlige på nett. Sp
foreslo å tredoble bevilgningene (en økning på
165 mill. kr – over 100 mill. kr mer enn det som
ble vedtatt i 2015-budsjettet).
Mot kræsj for småflyplasser?
Kun et fåtall av Avinors 46 flyplasser går med
overskudd, men de overskuddet fra de lønnsomme bidrar til å drive de flyplassene som ikke
er lønnsomme. Slik har man sørget for at folk i
distriktene, og særlig i kystfylkene fra Sogn og
Fjordane til Finnmark, har et godt flytilbud. Regjeringen har nå lagt opp til at Avinor skal kutte
driften med 1,5 mrd. kr på tre år (2015–2018).
Det er alt bestemt at flyplassene i Narvik og på Fagernes skal legges ned. Flyplasstettheten i Lofoten
og på Helgeland er til vurdering, og det er grunn
til å frykte at flere kortbaneflyplasser på sikt vil bli
truet av nedleggelse.
59
:bakgrunn
Regjeringen hevder posttjenestene ikke vil
bli dyrere utenfor Oslo. Ved innføring av EUs
tredje postidirektiv vil man måtte finansiere
postsending over statsbudsjettet.Dette er en
farlig strategi fordi det vil innebære at man
setter posttjenester opp mot andre offentlige tjenester, i stedet for å ha et selvfinansiert system, slik som Posten Norge i dag er.
Postdirektivet innføres utelukkende for å la
konkurrerende postselskaper skumme fløten
i den mest lønnsomme delen av postmarkedet.
Også sjøfarten langs kysten får smake samme
medisin. Ved starten av 2015 lanserte regjeringen
en ny, nasjonal havnestrategi. Her ble det lagt
fram en politikk som innebar at man fra nå av skal
prioritere allerede lønnsomme havner, mens fiskerihavner og havner som er mindre lønnsomme,
er truet av nedlegging.
Posten i distriktene blir dyrere
EUs tredje postdirektiv er distriktsfiendtlig fordi
posten blir dyrere, fordi den blir dårligere og fordi
likebehandlingen mellom by og land forsvinner.
Gjennomsnittskostnaden ved å sende et brev
utenfor de største byene er i dag mange ganger
så høy som kostnaden ved å sende et brev innen
disse byene. Til nå har Norge hatt en god nasjonal
ordning for dette ved at overskuddet Posten tjener på brevleveranser innen og mellom de største
byene, brukes til å støtte postsendinger utenfor
byene. Derfor har et frimerke i dag samme pris i
Oslo som på Røros.
Flertallet på Stortinget aksepterte i juni 2015
EUs tredje postdirektiv, og med det privatisere all
postsending i Norge, også for brev under 50 gram.
Omtrent 4 av 5 brev i Norge er massesendte brev
under 50 gram. Nå rammes næringslivet utenfor
de største byene hardt ved at de er garantert å
betale høyere pris enn konkurrentene sine i Oslo,
samtidig som de får dårligere tjenester. Ikke alle
hadde tenkt over at en stemme til Høyre og Frp
60
var et ja til å la europeiske postselskap trumfe
interessene til fellesskapet Norge.
Det norske folk ønsker ikke at EU skal overstyre norsk samferdselspolitikk og infrastruktur.
Hele 88% av det norske folk ønsker at Norge skal
opprettholde lik porto på brevpost i hele landet,
og tre av fire er i mot av Norge skal innføre EU sitt
postdirektiv.
Ras- og tunnelsikring
Faren for ras er en uhyggelig realitet for mange som
kører på veier i distriktene. Regjeringen tar ikke
alvoret i situasjonen inn over seg – og innsatsen på
feltet er alt for svak. I statsbudsjettet for 2015 sa
Høyre og Frp «nei» til å styrke arbeidet med rassikring med 230 mill. kr – fordelt på 120 mill. kr til
riksveier og 110 mill. kr til fylkesveier. Dette ville økt
bevilgningene til rassikring med 15 %.
De blåblå regjeringspartiene og KrF og Venstre valgte også å kutte i tunnelsikringsarbeidet i
budsjettforliket høsten 2014. I en sen nattetime
forsvant hele 245 millioner kroner i forhold til det
budsjettforslaget som Ketil Solvik-Olsen la fram i
oktober 2014. Sp stemte for regjeringens opprinnelige bevilgningsnivå – og foreslo ytterligere styrkning.
• Regjeringen avviklet langt på vei tilskuddsordningen for kollektivtrafikk i distriktene (KIDordningen), hvor forsøksordninger som taxi
for å bringe folk til buss/tog er prøvd ut. Dette
skjedde på tross av at regjeringen selv konkluderte med at forsøkene hadde hatt god effekt.
• Regjeringen sa «nei» til en plan for å fjerne
«flaskehalser» for tømmertransporten på veg
(+50 mill. kr). Reglene åpner for vogntog med
60 tonn totalvekt og 24 meters lengde, men
vegnettet er ikke tilpasset dette. Dette hemmer
skognæringa i viktige områder i distriktene.
• Regjeringen kuttet 30 mill. kr i bevilgningene til
Nasjonale turistveier.
Veier på A-laget eller B-laget?
Regjeringen lanserte våren 2015 et nytt veiselskap som skal få ansvaret for å planlegge, bygge
og vedlikeholde sju utvalgte veistrekninger i Sør-Norge de neste 20 årene. Veiselskapet skal kun
bygge ut de veiene som er definert som TEN-T-veier (de store grensekryssende Europaveiene).
Alle riksveier og flere europaveier faller utenom.
Det er ikke politisk strid om nødvendigheten av å bygge disse veiene (de er inkludert i gjeldende Nasjonal transportplan), ei heller om at de skal finansieres ved hjelp av en kombinasjon
av statlige bevilgninger og bompenger. Om grepet fører til at vegene blir bygget raskere og mer
effektivt (slik Samferdselsdepartementet hevder), er for tidlig å si. Selskapene skal rendyrke den
såkalte OPS-modellen (offentlig/privat samarbeid), som Transportøkonomisk institutt har evaluert. Evalueringen viste at modellen kan føre til at veier bygges raskere, men at man risikerer å få
mindre vei for pengene.
Det som er sikkert, er at Statens vegvesen etter at det nye selskapet kommer, minster det
helhetlige ansvaret for vegutbygginger i Norge. Om det politiske flertallet i framtiden velger å gi
enkelte veiprosjekter særlig «forkjørsrett», har de med veiselskapet fått muligheten til det. Det
virker lite trolig at veiene i utkantene vil få denne typen særbehandling – og de kan dermed risikere å bli nedprioritert.
Litt forenklet kan man kanskje si at det mest interessante spørsmålet knyttet til det nye veiselskapet, ikke er hva som skjer med de
550 km riksvei som det nye selskapet skal få ansvar for, men
hva som skal skje med de 10 000 km riksvei selskapet ikke får
ansvar for, de veiene blir jo på manger måter annenrangs.
Ingen snarvei til satsing
Et nytt veiselskap vil uten tvil føre til et enda større byråkrati.
Større ressurser vil gå med til administrasjon, flere folk blir sittende på et kontor og tilsvarende andel ressurser vil reduseres på
den direkte veibyggingen med færre folk ute til å drifte/vedlikeholde
og bygge ny vei.
Det kan være veldig fristende å etablere et nytt selskap når en ser at en ikke får gjennomført den
politikken en ønsker. Men da bør en stoppe opp og stille seg selv et spørsmål om hva er egentlig
målet.
Blir det mer vei og bane av flere byrårater? Og lovet ikke Frp å effektivisere byråkratiet? Hvis det
er slik at dagens blåblå regjering ikke når sine mål med slik som Statens Vegvesen er rigget i dag,
burde en heller ikke da gjøre noe med Statens Vegvesen?
I opposisjon kritiserte Frp den rødgrønne regjeringen for å øke tallet på byråkrater i Norge. Den
gangen ble det tilsatt fire nye byråkrater hver dag. I mars 2015 viste en opptelling TV 2 gjorde at det
ble tilsatt dobbelt så mange byråkrater hver dag etter at Høgre og Frp overtok regjeringskontoret.
Og hva kommer til å skje med Statens vegvesen? Olav Tisjø, hovedtillitsvalgt for Arbeidsmandsforbundet i Statens vegvesen, frykter at etaten vil bli tappet for kompetanse. At det blir mer byråkrati av å ha to ulike aktører i norsk veipolitikk, virker også sannsynlig.
61
Toganbud og sentralisering
I mai 2015 la regjeringen også fram en reform av
jernbanesektoren i Norge. Det skal nå opprettes
et jernbanedirektorat som skal drive med langsiktig planlegging av infrastruktur, bestille togtilbud
og legge ut passasjertransporten på anbud. Det
skal så opprettes et infrastrukturforetak ved siden
av dette, som skal bygge, vedlikeholde og drifte
selve infrastrukturen i jernbanen, som skinnegang,
signalanlegg og stasjoner. Selve persontransporten
skal legges ut på anbud.
Hele jernbanesektoren skal altså omstruktureres,
og spørsmålet er om dette er riktig medisin. Det
blir ikke en meter ny jernbane av at man endrer
organisasjonskartet, og det blir ikke bedre samordning av tilbudet av at man inviterer flere aktører
inn. Sp mener at det som skal til, er mer penger
til å bygge og vedlikeholde infrastrukturen, og at
jernbanesektoren heller burde samles enn splittes
ytterligere opp.
Sp ønsker primært å slå sammen NSB, Flytoget
og Jernbaneverket for å bedre kapasitetsutnyttelsen, utnyttelse av synergier og kostnadseffektivisering. Nå vil vi få mange selskaper som konkurrerer
om skinnekapasiteten, spesielt i Oslo-området.
Norge trenger sterkere samordning, etter mønster
av tunge «jernbaneland» som Tyskland, Sveits og
Frankrike. Vi må ikke gjøre de samme feilene som
Sverige og Storbritannia har gjort.
Det er et velkjent faktum at lønnsomheten på
ulike strekninger varierer mye. De selskapene som
regjeringen nå inviterer inn til å drive jernbane i
Norge, vil selvfølgelig være mest interessert i de
mest lønnsomme – og minst interessert i de andre.
Selv om regjeringen forsikrer at de skal opprettholde togtilbudet innenfor den nye modellen, er det
grunn til å frykte at de strekningene som er minst
lønnsomme lever farligst innenfor en slik modell.
«En dårlig håndverker skylder på verktøyet», heter det. Og nettopp dette opplever vi i norsk
samferdselspolitikk under blåblått styre. Der hvor det trengs ressurser, blir man avspist med
omorganiseringer. Norsk samferdselspolitikk burde handle om å ta i bruk de verktøyene som
finnes, ikke skape nye enheter som bygger byråkrati framfor vei og bane. Sp er tilhenger av å
samordne samferdselsgrepene bedre – og dermed få mer ut av pengene.
Det avgjørende er altså ressurser. Vi må bygge mer vei og bane. Vi må ruste opp eksisterende
infrastruktur og øke innsatsen på drift og vedlikehold. I de åtte årene med rødgrønn regjering
økte jernbanebudsjettet fra 6 til nesten 19 mrd kr. Spesielt stor var veksten i investeringsbudsjettet, som var sju ganger høyere ved utgangen av perioden enn ved starten.
Flere av tiltakene den blåblå regjeringen nå kaller «reformer», er løsninger som den rødgrønne regjeringen la frem i Nasjonal transportplan for 2014–2023. Da ble det tatt grep for å effektivisere planprosessene, bompengeinnkreving og samordne og effektivisere transportetatene.
Det ble satt fram forslag om en ny ordning med sikker, forutsigbar finansiering og rasjonell
gjennomføring av store infrastrukturprosjekt ved å etablere en ordning for «særskilt prioriterte
prosjekter». Det ble foreslått å redusere antall bompengeselskap. Det ble tatt grep for å få
en mer sammenhengende utbygging av lengre strekninger, slik at ressursene kunne utnyttes
bedre.
Det er avgjørende å styrke konkurranseevnen til godstransport på sjø og jernbane. Spredt
bosetting og lange avstander bidrar til at norsk næringsliv har høyere transport- og logistikkkostnader enn land vi konkurrerer med. Det er derfor viktig å skape et effektivt transportsystem som kan redusere avstandskostnadene og dermed også konkurranseulempene for norsk
næringsliv. Dette vil også bidra til å redusere kostnadsnivået for varer og tjenester i Norge.
62
Utdanning
Også når det gjelder universiteter og høgskoler har vi gjort denne observasjonen om
regjeringens vokabular: Ordet «robust» er, merklig nok, synonymt med «stort». Regjeringen sier at målet med dens reform er en storstilt sammenslåing for å øke kvaliteten
innen utdanning og forskning. Det er grunn til å frykte at resultatet blir det motsatte.
De små skal bort!
Det er i dag 33 statlige universitetene og høyskoler.
I stortingsmeldingen «Konsentrasjon for kvalitet»
varsler regjeringen storstilt sammenslåing. Høyskoler skal slås sammen med universiteter eller
med andre høyskoler. Noen få vil bestå som selvstendige institusjoner, men regjeringen understreker at det i framtida vil være langt færre institusjoner enn i dag og at framtida til disse vil avhenge av
hvordan de oppfyller nye kvalitetskrav.
Undersøkelser viser at mindre høgskoler
utdanner studenter effektivt og med høy kvalitet. Gode fagmiljøer og utdanninger tvinges til å
fusjonere for å kunne konkurrere i internasjonal
konkurranse – selv om deres oppdrag først og
fremst er regional og nasjonal. Dette er medaljens bakside når regjeringen sier de arbeider for
«verdensledende miljøer» og «eksellense» .
Gir sammenslåinger bedre kvalitet, helt auto-
Frykter nedprioritering
”
«– Slik jeg ser det er det to alternativer: Enten
fortsetter vi med en form for selvstyre her, eller
så legges de ulike miljøene under fakulteter
som styres fra Trondheim. Skjer det sistnevnte
mister vi identitet og slagkraft».
Prorektor Webjørn Rekdalsbakken, Høgskolen
i Ålesund, til Universitetsavisa 04.02.15.
I fagbladet Forskningspolitikk fra desember
2014 skriver NIFU-forskerne Fredrik Niclas
Piro og Dag W. Aksnes:
«Kritisk masse er et begrep som ofte og
ukritisk brukes innenfor forskning og høyere
utdanning som argument for at større institusjoner og organisasjonsenheter gir høyere
produktivitet og kvalitet og lavere driftskostnader. Denne artikkelen [... ] finner ikke
belegg for at kritisk masse har betydning på
institusjons- og instituttnivå, men at det kan
gjelde for forskergrupper.»
”
matisk? Neppe. Storfusjoner vil dessverre kunne
gi motsatt resultat. Sammenslåinger av universiteter og høgskoler vil kunne utvanne begge
institusjonstypenes egenart. Og resultatet kan bli
dårligere kvalitet.
Profesjonsutdanninger som ingeniør-, lærer- og
sykepleieutdanningene vil svekkes gjennom sentralisering og «akademisering» dersom de legges
inn under universitetene. Man har all grunn til å
bekymre seg for at profesjonsutdanningene og
den «praksisnære» forskningen vil tape i fusjoner
med de store universitetene. De store universitetene har nemlig et annet fokus: eliteforskning
og det å vinne kampen om internasjonale forskningsmidler.
63
Regjeringens trøbbelfylke
”
Studiebarometeret (NOKUT) viser både i 2015 og 2014 at studentene ved de
minste institusjonene er langt mer tilfreds med studiet enn studentene ved de
større institusjonene.
Høgskulen i Sogn og Fjordane leverer praktfullt på kvalitet: 62 % av de som begynte på en
treårig utdannelse i 2010 var ferdig på normert tid. Det norske gjennomsnittet ligger nesten
20 prosent lavere, på 43 %. Høgskolen utmerker seg på fem-på-topp-listene til Studiebarometeret. Den ligger altså i norgestoppen, samtidig som den er middels stor (3700 studenter,
300 ansatte, to studiesteder i Sogndal og Førde). På ingeniørutdanningen har de første og
fjerdeplass. Sykepleieutdanninger har første og tredjeplass.
Statssekretær Bjørn Haugstad (H) i Kunnskapsdepartementet har store problemer med at
Høgskulen i Sogn og Fjordane tas til inntekt for at «smått er godt» i høyskolesektoren. Han
mener at dette skyldes et slags syndrom som går ut på at folk i Sogn og Fjordane er mer
fornøyde enn landsgjennomsnittet helt generelt. Siden Haugstad mener at folk i Sogn og
Fjordane har litt svakere virkelighetskontakt enn andre, avfeier han tallene fra Studiebarometeret slik i Khrono 03.02.15:
«– Sogn og Fjordane gjør det stort sett bra på mange såkalte verdimålinger, og befolkningen i fylket er gjennomgående mer fornøyde enn i resten av landet, så sånn sett er det ikke
merkelig at de ligger høyt på studenttilfredshet heller, sier Haugstad.»
Grunn til å bremse fusjonsiveren?
«– Hvis en ser på resultatene kan det kanskje være en ide å bremse fusjonsiveren noe, […]
mange av de mindre høgskolene og utdanningene skårer høyt på tilfredshet hos studentene […]. Vi er inne i en reformtid der det ikke nødvendigvis er kvaliteten som teller […].
Resultatene her i dag viser at det ikke bare er disktriktshensyn som tilsier at det bør være
høgskoler spredt utover landet. At studenter er mye mer tilfreds på mindre høgskoler enn
ved større utdanningsinstitusjoner er også et faktum en bør ta innover seg selv om det ikke
passer inn i departementets modeller […].
Åse Løkeland, rektor ved Høgskolen i Sogn og Fjordane i fagbladet Khrono 03.02.15.
Monsterfusjon med dramatiske konsekvenser
Danmark gjennomførte i 2007 en fusjonsrunde
av den typen regjeringen nå ønsker i Norge. Ikke
overraskende bidro den til mer byråkrati. Fusjonsprosessene i Danmark er fortsatt ikke over.
Ved Aarhus Universitet førte fusjonen til konflikter, misfornøyde ansatte og studenter – og
kaos. Den tidligere Århus-professoren Poul
Houman Andersen forteller om erfaringene fra
fusjonsprosessen i På Høyden (Universitetet i
Bergens uavhengige avis).
Tittelen på artikkelen er verdt å gjengi: «Advarer NTNU mot dansk skrekkfusjon». En arbeidsmiljøundersøkelse i 2012 ga Aarhus Universitet
64
de dårligste resultatene på et dansk universitet
noensinne.
Også Aftenposten har skrevet om de danske
erfaringene. 06.03.15 publiserte avisen artikkelen
«Danske fusjoner ga konflikter, kaos og byråkrati»,
som hadde denne ingressen:
«En rekke norske høyskoler planlegger å fusjonere. I Danmark slo flere universiteter seg
sammen i 2007, men så langt kan de kan de
vise til få konkrete resultater. På det nye Aarhus
Universitet ble det kaotiske tilstander etter fusjonen Regninger ble ikke betalt og lærere fikk ikke
lønn.»
Distriktene trenger kunnskap
Høyskolene har vært avgjørende for den høye
produktiviteten i Norge, for utviklingen av velferdskommunene og for kunnskapsintensivt næringsliv i hele landet. Den desentraliserte modellen i høyere utdanning har ført til at vi har klart
å heve kompetansenivået i hele landet. Om det
desentraliserte studietilbudet i Norge blir svekket,
vil det også svekke mulighetene for å rekruttere
fagfolk til offentlig og privat sektor i distriktene.
Dette vil igjen ha store konsekvenser for tilgangen
til kunnskap, kompetanse og innovasjon.
Hva skjer i neste runde?
Høyskolene og universitetene opplever at regjeringen legger sterkt press på dem for å slå seg
sammen. Selv om noen institusjoner ønsker å
inngå i en større enhet, er det flere som konkluderer med at de vil være best tjent å fortsette
som selvstendig institusjon. Til tross for grundige
utredninger ved hver institusjon, overprøver
regjeringen institusjonenes strategiske vurderinger. Derfor pålegger regjeringen dem å gå nye
runder for å finne fusjonspartnere. Dette er et slå-
ende bevis på at institusjonenes frihet og strategi
for utvikling ofres. Regjeringen har ett mål – de vil
slå sammen mest mulig. Mange andre hensyn blir
ofret for å få dette til.
Selv om regjeringen ikke direkte foreslår en
reduksjon i antall studiesteder (bare fusjoner
av eksisterende studiesteder), er det grunn til å
frykte hva som kan skje framover. Regjeringen vil
ikke gi garantier mot at fusjonerte og autonome
institusjoner etter hvert vil foreta endringer for
å samle fagmiljøer. Dermed kan det ende med at
flere studiesteder forsvinner – og vi får en sentralisering av den såkalte «campusstrukturen».
Resultatet av denne prosessen kan bli at mange
høyskoler ender som filialer under større universitetssentra.
Statsbudsjettet for 2015
•Høyre og Frp sa «nei» til et forslag om å styrke
utdanningstilbud i hele Norge med 50 mill. kr
(f.eks. Sogn jord- og hagebruksskole, First Scandinavia)
•Høyre og Frp sa «nei» til å øke de frie midlene
til kommunene med over 2,6 mrd. kr, som bl.a.
ville gått til å styrke grunnskole og barnehage
Sp kjemper for sterke og sjølstendige høgskoler som først og fremst kan sikre lokalt og regionalt arbeidsliv kompetanse og arbeidskraft.
Vi vil gi institusjonene mulighet til å velge samarbeidsformer etter behov, og uten at de skal
presses til sammenslåinger. Målet må være å dyrke fram høgskoler med regional forankring
som raskt kan svare på det lokale arbeidslivets og næringslivet behov for forskning og kompetanse.
Sp mener at en ny arbeidsdeling i universitets- og høgskolesektoren ikke kan defineres uten
å se helheten i samfunnsoppdragene til disse institusjonene. Vi mener det er naturlig først
å drøfte en tydeligere arbeidsdeling mellom universitetene og høgskolene for så å diskutere
ambisjoner og kvalitetskrav for den enkelte kategori.
65
66
Andre saksområder
Forsvaret
Forsvaret har i dag baser over store deler av
Norge. Gjennom dette bidrar Forsvaret til arbeidsplasser, verdiskapning og trygghet til lokalsamfunn i hele landet. Men nå er det forandringer
på trappene. Forsvarsministeren har varslet at
Forsvaret kan stå overfor en betydelig omstilling.
Hun har bedt forsvarssjefen lede et utvalg som
skal komme med et forslag til hvordan Forsvaret
skal organiseres framover. Det er grunn til å frykte
at dette kan komme til å lede til nedleggelse av
baser.
NRK avslørte 19.04.15 at forsvarssjefen har fått
råd fra i egen organisasjon om å sentralisere store
deler av Forsvaret og legge ned flere militærbaser.
Major Vegard Finberg slo da fast at ingenting er
«fredet» i prosessen Forsvaret står foran. Med
Høyre og Frp i regjering er det all grunn til å følge
dette saksfeltet etter hvert som utredningene
kommer. Mye kan tyde på at disse basene henger
i en tynn tråd:
•Kystvakten på Sortland (Nordland)
•Kystjegerkommandoens base i Harstad (Troms)
•Flystasjonen og den militære skoleflyseksjonen
på Bardufoss (Troms)
•Andøya flystasjon (Nordland)
•Skold leir i Målselv (Troms) hvor hærens 2. bataljon og ingeniørbataljon kan bli flyttet.
I Stortingets spørretime 15. mai i år utfordret
Sp’s parlamentariske leder, Marit Arnstad, forsvarsministeren på hva hun ville gjøre med Forsvaret i prosessen fremover. Hun spurte hvordan
forsvarsministeren vurderte de anbefalingene
som Forsvaret åpenbart har fått om å legge ned
mange av de militære basene i Nord-Norge. Her
bekreftet Søreide at Forsvaret nå står foran en tøff
omstilling og vanskelige valg. Forsvarsministeren
nektet ikke for at det her kunne bli omfattende
nedleggelser av forsvarsbaser. «Det kommer til å
bli mange diskusjoner», konkluderte hun.
Sp har vedtatt at vi trenger et historisk løft i
Forsvaret. Få land har større land-, sjø- og luftterritorium å forsvare i forhold til folketallet enn
Norge. På toppen av dette har Norge en viktig
geopolitisk plassering på NATOs nordflanke og i
Arktis. Det er viktig for Sp at Norge løfter forsvarsbudsjettet opp til et nivå som tilsvarer 2 % av BNP.
Det hører med til historien at Høyre og Frp har
sagt «nei» til flere forslag som ville bidratt til å
styrke forsvaret ute i norske distrikter. Regjeringspartiene sa «nei» til et forslag om å styrke bevilgningen til økt tilstedeværelse i Nord for Kystvakten (+17,5 mill. kr) og et forslag om å styrke
Hæren, Sjøforsvaret, Heimervernet og Det frivillige skyttervesen med 100 mill. kr. I det alt vesentlige ville dette forslaget bidratt til økt forsvarsaktivitet i Distrikts-Norge.
Pressestøtte
Med en befolkning på 5 millioner og mange små
lokalsamfunn, har Norge et enestående mediemangfold. Men de små mediene (som lokalavisene) sliter i dagens virkelighet. Sett isolert, er
verken annonsemarkedet eller befolkningsgrunnlaget nok til å opprettholde mangfoldet. Derfor
har vi pressestøtte – en subsidieordning som
sikrer mange mindre medier fortsatt liv.
67
Felles for de avisene som mottar produksjonsstøtte er at de beveger seg utenfor den kommersielle hovedstrømmen av mediefloraen og på den
måten representerer andre perspektiver på samfunnet. Å sikre levende lokalaviser, og tv og radio
med regional tilstedeværelse, er en viktig forutsetning for å ivareta den demokratiske debatten i
hele landet.
Regjeringen foreslo i sitt forslag til statsbudsjett
for 2015 et dramatisk stort kutt i pressestøtten på
50 mill. kr. Senterpartiet foreslo i sitt alternative
statsbudsjett å reversere hele dette kuttet, noe
som også ble resultatet av budsjettforliket mellom
regjeringen, KrF og Venstre. Men med en blåblå
regjering, er framtiden for pressestøtten usikker.
Det er fornuftig at pressestøtten knyttes til innhold og ikke distribusjonsform. Men når nettaviser innrømmes pressestøtte, samtidig som regjeringen jobber for generelt kutt i pressestøtten,
forverres de økonomiske betingelsene ytterligere.
Den rødgrønne regjeringen økte produksjonstilskuddet i 2013, og foreslo også en ytterligere
økning i produksjonstilskuddet for 2014.
68
Regionale forbrukerkontor
NRK meldte 16.07.15 at regionale forbrukerkontor kan bli lagt ned som følge av en gjennomgang
som Direktoratet for forvaltning og IKT gjennomført for regjeringen.
Landet har i dag ti slike kontorer, fordelt på
Sarpsborg, Oslo, Gjøvik, Skien, Kristiansand,
Stavanger, Bergen, Trondheim, Bodø og Tromsø.
Kun det siste skal være «fredet» som følge av at
Troms-kontoret har en del fellesfunksjoner.
«– Forbrukerrådet har ikke noe til overs for
direktoratets forslag om å slå sammen eller legge
ned regionkontor», sier styreleder i Forbrukerrådet, Anne Kathrine Slungård (tidligere Høyreordfører i Trondheim) til NRK.
Regjeringen vil trolig komme med sitt forslag til
løsning i forbindelse med framlegget til statsbudsjett for 2016.
69
70

Sentraliseringsoffensiven 2013 –2015

Transcription

Similar documents

Politiske utvalg 2015

Kjære alle sammen!

Valgt Parti Navn E-post Telefon Fast medlem Ap

FORSLAG TIL BYSTYRET 22.10.2015 Sist oppdatert: 22.10.2015 kl

Fordeling på utvalg

Kjære alle sammen - Det er en glede for meg å ønske velkommen til

Her finner du programmet vårt

Innkalling K 221015

Gode alene – enda bedre sammen?

140915 NTL UNI og Høgsk

Argumentasjonssamling Senterpartiet.

ÅPNING AV MALO TØMMERTERMINAL