Grip teksten NORSK Vg2

Transcription

Grip teksten NORSK Vg2
Grip teksten
NORSK Vg2
2 Litteratur og kultur 1500‒1850
Renessansen: Mennesket i sentrum
Introduksjon
Renessansen oppsto i Italia på 1300-tallet, og i løpet av et par hundreår
spredde ideene seg til hele Europa. Renessanse betyr gjenfødelse, og for
renessansemennesket er det tankene, filosofien og menneskesynet fra
antikkens Hellas og Roma som fødes på ny. Gjennom middelalderen hadde
pavekirken bestemt og regulert kunsten, vitenskapen og tenkningen, og Gud
hadde vært det selvfølgelige sentrum i tilværelsen. Men mot slutten av
middelalderen mistet kirken mye av sin makt på grunn av indre splittelse og
moralsk forfall. Dette førte til en oppblomstring og en ny frihet innenfor kunst,
vitenskap og tenkning. En annen forutsetning for renessansen var de
økonomiske oppgangstidene som Europa opplevde på denne tida. De store
oppdagelsesreisene i overgangen mellom 1400- og 1500-tallet åpnet muligheter
innen handel og skipsfart, og nye handelsforbindelser og markeder oppsto.
I overgangen mellom middelalder og renessanse legges grunnlaget for den
individualismen som er karakteristisk for det moderne mennesket. Tidligere var
det så godt som umulig for et menneske å rykke opp fra det samfunnslaget det
var født inn i. Nå ble det mulig å gjøre individuell karriere.
Renessansens frihet innenfor åndsliv, kunst og kultur førte til at man studerte
menneskekroppen nøyere enn før. Billedkunstnere tok i bruk levende modeller
for å studere perspektiver og proporsjoner, som i Leonardo da Vincis (1452‒
1519) berømte tegninger av det menneskelige legemet.
Humanisme og reformasjon
Leonardo da Vinci representerer det typiske renessansemennesket: en allsidig
begavelse med trang til å finne ut av ting på egen hånd. Denne holdningen
© H. Aschehoug & Co
www.lokus.no
Side 1
Grip teksten
NORSK Vg2
finner vi også hos de lærde humanistene (av latin humanus = menneskelig).
Slagordet deres var «Til kildene!», og de studerte språk, litteratur og filosofi fra
den greske og romerske antikken. Humanistene drev også tekstkritikk av
Bibelen og laget nye og mer nøyaktige oversettelser. Slik var de med på å
undergrave pavekirkens autoritet.
Med renessansen kom også opprøret mot latinen. Dette falt sammen med den
brede, folkelige oppstanden mot pavekirken: reformasjonen. Det var få som
forsto latin, og lederen for opprøret, Martin Luther (1483‒1546), forlangte at
menigheten skulle få lese Bibelen på sitt eget morsmål. Det ble mulig etter at
Johann Gutenberg (1397‒1468) oppfant boktrykkerkunsten, slik at man kunne
masseprodusere tekster.
Ny bevissthet om jeget
Middelaldermennesket hadde i stor grad opplevd seg selv som medlem av et
fellesskap. I renessansen møter vi en ny bevissthet om jeget. Luther forkynte et
individuelt og personlig gudsforhold i stedet for et kollektivt, slik som det hadde
vært under pavekirken.
Forfattere som Michel de Montaigne (1533‒1592) vendte blikket innover for å
finne ut hva det egentlig ville si å være menneske. Montaigne regnes som
oppfinneren av essaysjangeren. Han skriver om alle slags emner, med seg selv
som utgangspunkt og forskningsobjekt.
En annen viktig forfatter er spanjolen Miguel de Cervantes (1547‒1592). Hans
hovedverk, Don Quijote, har en svært synlig jeg-forteller. Boka regnes som den
første moderne romanen.
Den største renessanseforfatteren finner vi imidlertid i England, nemlig William
Shakespeare (1564‒1616). Hans dramaer, komedier og historiske skuespill er
fremdeles blant de mest spilte i verden. I Hamlet kommer mange av
renessansens tanker til uttrykk: menneskets sentrale plass i skaperverket, troen
© H. Aschehoug & Co
www.lokus.no
Side 2
Grip teksten
NORSK Vg2
på fornuften og begeistringen over alle livets muligheter, men også kvalene ved
selv å måtte finne svar på livets store spørsmål.
Renessansen i Norge
I land etter land ble middelalderen gradvis avløst av den nye tidas tanker. Men
på mange måter stoppet bevegelsen opp i Danmark. Dansk skriftspråk og kultur
ble styrket gjennom litteratur på folkespråket og oversettelse av Bibelen til
dansk. Men i Norge førte dette til en svekkelse av den norske kulturen. Biblene
som ble tatt i bruk her i landet, var jo skrevet på dansk.
Mens Danmark og Sverige fikk sine egne boktrykkerier alt på slutten av 1400tallet, ble det i Norge ikke trykt bøker før i 1643. Landet var fremdeles sterkt
svekket etter svartedauden. Siden Norge var i union med Danmark, var det
meste av kulturlivet knyttet til det kongelige hoffet i København. Prester og
embetsmenn var stort sett danske. Blant de nordmennene som skrev på den
tida, var Absalon Pedersson Beyer (1528‒1575) og presten Peder Clausson Friis
(1545‒1614). De var begge humanister og opptatt av verden rundt seg.
«Mester Absalon» skrev blant annet en dagbok fra hverdagslivet i Bergen, og
Clausson Friis skrev små naturvitenskapelige avhandlinger, for eksempel om
«Diur, Fiske, Fugle og Træer udi Norrig».
Det offisielle kulturlivet i Norge var altså svært sparsomt, men det fantes en
ganske stor og fargerik uoffisiell, folkelig kultur i landet. Da tenker vi på
folkediktningen, viser og omreisende teatertrupper.
Renessansen var et brudd med middelalderen, som til tross for stor ufrihet på
mange måter var en trygg tid. I middelalderen visste alle hvor de hørte til i
samfunnet, og kirken hadde svar på det meste. Nå kom usikkerheten, og det ga
blant annet utslag i overtro og hekseprosesser.
© H. Aschehoug & Co
www.lokus.no
Side 3
Grip teksten
NORSK Vg2
Barokken
Barokken: Til Guds ære
Med barokken er det ikke lenger mennesket som utgjør sentrum i tilværelsen.
Tvert imot understreker denne epoken hvor skjør og forgjengelig tilværelsen på
jorda er, og hvor avhengige menneskene er av Gud. «Gud er Gud, om alle land
lå øde, Gud er Gud om alle mann var døde», heter det i en salme av Petter
Dass.
Når en ny epoke bryter fram i kulturhistorien, handler det ofte om opprør mot
den foregående periodens grunnleggende ideer. Renessansen satte mennesket i
sentrum og dyrket fornuften. Utover på 1600-tallet handler det om tro på
autoritetene (de som styrer).
Det ble innført strenge regler for hva som var rett og akseptabel religiøs tro.
Samtidig styrket den verdslige (ikke-religiøse) fyrsten sin posisjon. Konger over
hele Europa sikret seg all politisk makt og ble eneherskere. En typisk
representant for disse kongene var Ludvig 14. i Frankrike. Når kunst og
litteratur i barokken ikke står i kirkens tjeneste, brukes den som regel til å hylle
kongen. Denne dyrkingen av autoriteter kom også i veien for vitenskapelige
framskritt.
Bevegelse, dramatikk og overdådig prakt
Politisk sett er 1600-tallet en urolig tid. Trettiårskrigen (1618‒1648) herjer, og
folk plages av pest og forfølgelser. Kanskje er det på grunn av disse
urolighetene at kunsten i barokken ofte benytter sterke, dramatiske virkemidler
– framfor alt kontraster. En dikter som den engelske John Donne (1572‒1631)
beskriver både erotiske og religiøse opplevelser med dramatiske metaforer og
svulstige formuleringer.
© H. Aschehoug & Co
www.lokus.no
Side 4
Grip teksten
NORSK Vg2
I bildekunsten brukes kontrasten mellom lys og mørke. Kunstmalerne i
barokken hentet ofte fram de mest dramatiske scenene fra bibelhistorien, for
eksempel Peter som blir korsfestet opp ned. I Nederland og Flandern finner vi
berømte malere som Rubens, Rembrandt og Vermeer.
Barokk kunst og byggeskikk er preget av buer, kurver og mange detaljer. Her i
nord ble den buede bladornamentikken tatt i bruk av norske rosemalere og
treskjærere. Detaljrikdommen finner vi også i musikken og litteraturen, og den
står i kontrast til renessansens enkle utforming og rette linjer. Selve ordet
«barokk» kommer sannsynligvis fra den portugisiske betegnelsen på en
«uregelmessig perle». Det var opprinnelig en nedsettende betegnelse. Noe som
er barokt, kan også være smakløst eller merkelig.
I arkitekturen finnes det flere storslagne byggverk i barokk stil. Av de mest
kjente er Peterskirken i Roma og Ludvig 14.s palass Versailles i Frankrike.
Kingo, Dorothe og herr Petter
De litterære hovedsjangrene i barokken var salmer og religiøse sanger. Danske
Thomas Kingo (1634‒1703) er den viktigste barokkdikteren i Norden.
Salmeboka hans var i bruk i Norge til langt inn på 1900-tallet. Mange av
salmene hans handler om det kristne påskebudskapet, og han bruker alle
barokkens dramatiske virkemidler for å beskrive Jesu lidelse og død.
Dorothe Engelbretsdotter (1634‒1716) ble født i Bergen og var Norges første
kvinnelige dikter. Den mest kjente boka hennes, salme- og bønnesamlingen
Siælens Sang-Offer, ble utgitt i hele syv opplag. Hun fikk etter hvert en slags
dikterlønn fra kongen.
Petter Dass (1647‒1707) var prest og kjent for å bringe teologien ned på jorda.
Det gjorde han ved å dikte sanger som forklarte det kristne budskapet for
vanlige folk. Hovedverket hans, Nordlands Trompet, er en engasjerende og
levende beskrivelse av nordnorsk natur, dyreliv og jordbruk.
© H. Aschehoug & Co
www.lokus.no
Side 5
Grip teksten
NORSK Vg2
Barokken som stilperiode ebbet ut på begynnelsen av 1700-tallet. I kulturlivet
og åndslivet kom renessansens ideer og idealer sterkt tilbake, og kritikken mot
religion og kirke dukket opp på ny.
1700-tallet: Lysets århundre
Introduksjon
1700-tallet kalles gjerne klassisismen og innebar en reaksjon på barokkens
dyrking av de store følelsene og sterke virkemidlene. På mange måter var det
renessansens idealer om enkelhet, klarhet, orden og beherskelse som vendte
tilbake. Igjen ble antikkens greske og romerske kulturer beundret og kopiert.
Det kulturelle sentrum i denne perioden lå i Frankrike. Der ble det skrevet flere
epokegjørende bokverk, som Pierre Bayles (1647‒1706) Historisk og kritisk
leksikon (1697). Verket inneholdt mange av de ideene som ble grunnlaget for
opplysningstidas radikale tenkning.
Klassisisme
Ordet klassisisme brukes om litteratur, kunst og arkitektur som har sine
forbilder i antikken. Ideen var at de to tusen år gamle verkene fra Hellas og
Roma hadde en unik kvalitet, og at man kunne bruke dem for å lage et system
av regler for god og dårlig kunst. Disse reglene skulle være allmenngyldige.
Innenfor dette systemet hadde altså det særegne og originale lav status.
Noen av de klassisistiske idealene i litteraturen kom fra den greske filosofen
Aristoteles, som blant annet beskrev reglene for oppbyggingen av antikkens
skuespill. To viktige navn som støttet seg på disse reglene, var franskmennene
Jean Racine (1639‒1699) og Jean Baptiste Molière (1622–1673). Racine skrev
tragedier med emner fra antikkens myter og dramaer, Molière skrev
karakterkomedier om menneskets svakheter.
© H. Aschehoug & Co
www.lokus.no
Side 6
Grip teksten
NORSK Vg2
Blant klassisistene oppsto det etter hvert en hissig debatt om forholdet mellom
samtidslitteraturen og de antikke forbildene. En gruppe, «de gamle»
klassisistene, mente at grekerne og romerne hadde skapt uoppnåelige idealer
og kunst som det ikke lot seg gjøre å overgå. En annen gruppe, «de moderne»,
mente at den nye litteraturen kunne bygge på de antikke verkene og utvikle seg
videre. Dette framoverrettede, optimistiske synet henger tett sammen med
opplysningstidas idealer.
Opplysningstid
Opplysningsfilosofene trodde på fornuften og at det nyttet å kjempe for
framskrittet. De hevdet at alle mennesker er like mye verdt, på tvers av
religiøse, nasjonale og sosiale grenser, og at alle fortjener de samme
grunnleggende rettighetene. Disse tankene om frihet, likhet og brorskap ble
idealene for den franske revolusjonen i 1789 og finnes også i den amerikanske
uavhengighetserklæringen fra 1776.
En av de viktigste representantene for opplysningstidas kritikk av kirke og
samfunn var franskmannen Francois Voltaire (1694‒1778). Han var kjent som
«flammen over Europa» og skrev både skuespill, fortellinger, leksikon og
avhandlinger.
Ludvig Holberg (1684‒1754)
Holberg var i sin tid den ledende formidleren av europeisk kultur til DanmarkNorge. Han var født i Bergen og bodde der i barne- og ungdomsårene, men fikk
utdanningen sin ved Københavns universitet, der han senere ble professor. Han
gjennomførte mange og lange reiser, særlig til Frankrike, opplysningstidas
hjemland.
Holberg er først og fremst kjent for sine komedier, blant annet
karakterkomedien Erasmus Montanus. Hans kanskje mest spilte stykke er Jeppe
på Bjerget (1722), en tragikomedie om den fordrukne bonden Jeppe som
plutselig en morgen våkner opp i baronens seng.
© H. Aschehoug & Co
www.lokus.no
Side 7
Grip teksten
NORSK Vg2
Holberg skrev også i mange andre sjangrer, blant annet historiske verker,
filosofiske skrifter og moralske essay. Boka Niels Klims underjordiske reise
(1741) har blitt kalt Nordens første sciencefictionroman. Den er en fantasifull og
samtidig samfunnskritisk reiseskildring.
Rokokko
Da Holberg døde i 1754, var noen av elementene fra barokken på vei inn i
kunsten igjen. Stilretningen som nå vokste fram i malerkunst, arkitektur og
litteratur, kalles rokokko. Den fokuserer på det dekorative og elegante, slik vi
også kan høre i musikken til wienerklassikerne Haydn og Mozart. Maleriet er nå
mer preget av landlige og idylliske motiver, såkalte pastoraler. I litteraturen
finner vi drikkeviser og fortellinger om det enkle livet på landet.
Norske Selskab
Norske Selskab ble stiftet av norske studenter i København i 1770-årene. Det
var en slags litterær selskapsklubb for norske studenter. De drømte om
løsrivelse og selvstendighet for fedrelandet. Medlemmene regnet seg som
kulturkonservative klassisister. De var også ivrige Holberg-dyrkere.
Johan Nordahls Bruns vise «For Norge, kjempers fødeland» ble skrevet til
Norske Selskab, og selv om den egentlig er en drikkevise, regnes den som en
slags uoffisiell norsk nasjonalsang for perioden.
Den betydeligste av dikterne fra Norske Selskab var Johan Herman Wessel
(1742‒1785). Han skrev humoristiske småvers og er særlig kjent for komedien
Kjærlighet uten strømper og komiske fortellinger som «Smeden og bakeren».
Ny følsomhet
Den siste delen av 1700-tallet betegnes som «følsomhetstida» i Europa. Den
franske filosofen Jean-Jacques Rousseau (1712‒1778) hevdet at sivilisasjonen,
opplysningstidas stolthet, hadde ødelagt menneskets sanne natur. Istedenfor
fornuft ville han ha lidenskap og sterke følelser. Viktige sjangre ble lyriske
© H. Aschehoug & Co
www.lokus.no
Side 8
Grip teksten
NORSK Vg2
tekster og brevromanen. Særlig tyskeren Johann Wolfgang von Goethes
brevroman Den unge Werthers lidelser (1774) regnes som typisk for perioden.
Romantikken: Lidenskap og lengsel
Romantikkens ideer og idealer
Ved overgangen til 1800-tallet fjernet kulturlivet seg mer og mer fra
opplysningstidas tro på fornuft og opplysning, og følelser kom igjen i fokus. Det
oppsto en ny og omfattende bølge i kulturhistorien som kom til å vare bortimot
et halvt århundre: romantikken.
De romantiske kunstnerne tok avstand fra det opplyste, siviliserte mennesket.
Romantikerne dyrket isteden de menneskene som sto naturen nærmest, ikke
bare den konkrete naturen rundt oss, men også «det naturlige», «det
opprinnelige». Disse menneskene var barnet, det «ville» naturmennesket og
framfor alt kunstneren. Kunstneren var den som kunne formidle kontakt mellom
det guddommelige i naturen og vanlige mennesker.
Disse ideene er felles for romantikerne, men ellers er de uenige i mye. Vi skiller
derfor mellom tre slags romantikk:
A Venstreromantikken er inspirert av den franske revolusjonen og er
opptatt av at selv den minste nasjon har krav på selvstyre. En typisk
representant er engelskmannen Lord Byron (1788‒1824), som blant annet
engasjerte seg i den greske frihetskampen mot tyrkerne. Her hjemme kan
Henrik Wergeland måle seg med Byron i politisk engasjement og
revolusjonær oppførsel.
B Høyreromantikken preges ikke av det samme lidenskapelige
engasjementet for politiske forhold, men vender heller blikket mot fjerne
tider og mennesker som levde i større overensstemmelse med det ekte og
© H. Aschehoug & Co
www.lokus.no
Side 9
Grip teksten
NORSK Vg2
opprinnelige. Den romantiske lengselen går tilbake til middelalderen, til
barndommen, til uberørt natur og til fjerne land. Johan Sebastian Welhaven
blir den fremste representanten for denne typen romantikk i Norge.
C Nasjonalromantikken kombinerer på en måte de to romantikktypene
ovenfor, både den revolusjonære frigjøringsromantikken og den
fortidsfokuserte romantikken. Nasjonalromantikerne tror på en «folkesjel»
og at denne finnes blant bøndene, som er «ekte nordmenn». I Norge blir
nasjonalromantikken en svært viktig del av den unge nasjonens
identitetsbygging.
Henrik Wergeland (1808‒1845)
Henrik Wergeland er med sitt lidenskapelige følelsesliv, sin utagerende livsførsel
og sitt glødende engasjement den store representanten for venstreromantikken
i Norge. Han kjemper for Norges selvstendighet, for trykkefrihet og for
undertrykte grupper i samfunnet. Et eksempel er hans kamp for jødene, som
etter Grunnloven var utestengt fra riket. Han tilhørte «patriotene», bøndenes
parti, som mente at nordmenn måtte reise seg mot danskene, både kulturelt og
politisk.
Wergeland skriver i flere sjangre, alt fra skuespill til sakprosa, men som dikter
er han først og fremst lyriker. I glødende kjærlighetsdikt kommer de sterke
følelsene hans til uttrykk. Mange av diktene er rettet til fantasiskikkelsen Stella
(latin: stjerne), og han skildrer både den sanselige og den åndelige
kjærligheten. Som dikter tegner han et bilde av seg selv som et menneske med
en alltid positiv holdning til tilværelsen. Denne holdningen beskriver han i diktet
«Meg selv». Men også «Siste reis», som han skrev før han døde bare 37 år
gammel, handler om glede.
Når det gjelder formen på diktene, bryter Wergeland ofte med tidas vanlige
strofemønstre og rimskjemaer. Diktene kan derfor virke kaotiske i sin
bilderikdom. Dette ble sterkt kritisert av blant annet Welhaven.
© H. Aschehoug & Co
www.lokus.no
Side 10
Grip teksten
NORSK Vg2
Johan Sebastian Welhaven (1808‒1873)
Welhaven er en typisk høyreromantiker og ulik Wergeland i det meste. Som
mennesketype er han innadvendt og sårbar, og som dikter er han av det
tilbakeskuende slaget. I diktet «Bergens stift» skriver han om lengsler, minner
og erindringer. Han skriver også vakre kjærlighetsdikt.
Etter Welhavens syn var diktning en langvarig prosess. I motsetning til
Wergeland mente han at opplevelsene måtte modnes og renses over tid, og
språket og formen i diktene måtte gjennomarbeides. I diktet «Diktets ånd»
beskriver Welhaven hvordan det nettopp er den strenge formen i diktet som kan
frigjøre tanken.
Politisk tilhørte Welhaven «intelligenspartiet», embetsmannspartiet, som ville
beholde de kulturelle båndene med Danmark. Han var likevel opptatt av norsk
historie, folketro og mytologi og ble etter hvert den førende skikkelsen i
nasjonalromantikken.
Nasjonalromantikken – og tida som fulgte
I 1840- og 1850-årene blir norsk åndsliv sterkt preget av oppdagelsen av
folkekulturen, bondekulturen. I nasjonalromantikken får denne kulturen den
høyeste prestisjen. Dette kan ses i sammenheng med at Norge var en fersk
nasjon med behov for å finne sin identitet, folkets særpreg.
Nasjonalromantikken ble etter hvert utfordret av et mer realistisk og
dokumentarisk ideal. Perioden fra ca. 1850 til 1870 blir derfor en kulturell
overgangstid, iblant kalt poetisk realisme. To banebrytende verk i denne
perioden er Bjørnstjerne Bjørnsons bondefortelling Synnøve Solbakken og
Camilla Colletts roman Amtmandens Døttre. Begge bøkene peker fram mot
realismen, den første i språkføring og fortelleteknikk, den andre i emnevalg og
virkelighetsbeskrivelse.
© H. Aschehoug & Co
www.lokus.no
Side 11