Arbeidspr Lovund

HOVEDSAKEN
Tekst og foto: Cecilie Schübeler Mogstad
KLIMAKONF VEDLEGG 1, SIDE 1
På leir i havgapet for å lære om lunde Ute i havgapet: Ytterst på nord-vest-siden av Lovund tar sogneprestene i Hemnes
med seg konfirmantene for å undervise dem om klimaets påvirkning på lundefuglbestanden.
IRMANTENE
fugl, Petter Dass og hulemennesker.
VEDLEGG 1, SIDE 2
I Hemnes i Nordland driver sogneprestene Harold Holtermann og
Hans Christian Håland sin spesielle konfirmantundervisning. Om økosystemet i
nærmiljøet, og hvorfor ikke lundefuglen har fått levedyktige unger siden 2006.
KL IM A K O N F I R MA N T E N E
3 M A G A S I N E T 20. MA I 2014
" Jeg begynner jo å tenke over alle grunnene til
ikke klarer å utvikle seg. Det er jo kun på grunn
Ut av tåken: Lovundfjellet.
Lundeura og målet for turen
markert i den røde ringen.
FAKTA
l Lundefuglen finnes i hele det Nord-Atlantiske området
fra Main i USA og Canadas østkyst med 350 000 par,
til England og Nord-Europa med 6,5 millioner par.
I Norge er de fordelt i et trettitalls kolonier fra Rogaland
i sør til Øst-Finnmark. De største og mest kjente er Røst i
Lofoten, Hjelmsøya ved Nordkapp, Runde utenfor
Ålesund og Lovund på Helgelandskysten.
l Lovund hadde 60 000 par fugler for ca. 50 år siden,
men i dag anslår man at bestanden har sunket til ca. 30 000 par.
l l VEDLEGG 1, SIDE 3
l Totalt har Norge ca. 1,5 millioner par.
Gjennomsnittlig levetid for lundefuglen er ca. 15 år, men det er
funnet individer som har nådd nærmere 40 års alder.
Klimaprester: Harold Holtermann og Ole Christian Håland har laget et meget
populært undervisningsopplegg for konfirmantene i Hemnes.
L
angt uti havet på
Helgelandskysten,
ti mil vest for Mo
i Rana, ligger øya
Lovund. Midt på
øya, bratt oppover,
reiser det seg et
fjell, Lovundfjellet.
Landskapet rundt
denne fem kvadratkilometer store øya
består av øyer, holmer og skjær som ligger
spredt bortover havet så langt øyet kan se.
Fjellet er som en sukkertopp av stein og
ur og gir et mektig inntrykk. I dette landskapet vandret Petter Dass på 1600-tallet,
og det finnes 100 000 år gamle rester av
bosettinger og huler fra så langt tilbake
som steinalderen her. Akkurat denne dagen
ligger den 625 meter høye toppen godt
skjult av tåke, men vi skal ut på tur. Opp
og ut til nord-vestsiden av øya. Der hekker
Norges tredje største lundefuglkoloni.
JEG HAR BLITT INVITERT til å
være med 25 konfirmanter og sogneprestene i Hemnes, Harold Holtermann og
Hans Christian Håland, ut på klimaundervisning på Lovund i konfirmantenes nærmiljø. Holtermann har bakgrunn fra naturforvaltning, miljø og etikk og fikk ideen til
klimakonfirmantopplegget i 2008.
– Målet er at de skal bli bevisste hvordan klimaendringene påvirker vårt lokalmiljø, sier Holtermann.
– Problemet nå er at det er i ferd med å
bli for stort for oss, sier Håland. I fjor var
det 15 såkalte klimakonfirmanter, men i år
har vi måttet øke antallet til 25 deltakere
fordi det har blitt så populært, forteller
Håland.
Vi har akkurat avsluttet en skoletime
med undervisning i form av en film produsert av NRK: ”Havets sølv”. Filmen handler om samspillet i havet på norskekysten
og forklarer enkelt og greit sildas rolle og
påvirkning på flere andre dyrearter som lever i dette økosystemet, også Lundefuglen.
Den viser hvor skjør og påvirkelig naturen
er, spesielt for påvirkning som er skapt av
mennesket. I dette tilfelle at temperaturen
i havet stiger som en følge av global oppvarming, og sakte, over tid, påvirkes hele
økosystemet som lunden er en del av. Etter
filmen er det samtale. På kvelden vil det
bli oppgaver knyttet til undervisningen.
Det gjelder å følge nøye med.
– Alle disse konfirmantene har valgt å
at isen blir mindre og at lundefuglen
n av oss selv." EGIL TRONES CHRISTIANSEN, KONFIRMANT
Priviligerte: Vi hadde kjentmann og guide Torgrim Olaisen med oss på tur til lundeura.
Hans gode fortelleregenskaper ga informasjon som vi vil huske.
VEDLEGG 1, SIDE 4
Skoletime: Konfirmantene følger med på NRKs
film om økosystemet i Nordsjøen.
Sorte prikker: Andrine Skjellhaug (til venstre) og Oda Molden
(til høyre) ser lundefuglene som små, sorte skygger mot himmelen.
KL IM A K O N F I R MA N T E N E
5 M A G A S I N E T 20. MA I 2014
Forlenget blikk: For å se de små og sky fuglene på avstand er det en nødvendighet med kikkert på lundefugltur,
mener guide og kjentmann Torgrim Olaisen.
Informasjon: Langs stien får du
fakta om steinalderbosettingene,
lundefuglen og Petter Dass fra skilt.
"Vi har fått lært mer om det.
Slik at jeg vet mer om årsakene og
sammenhengene nå enn det jeg gjorde før."
ODA MOLDEN, KONFIRMANT
VEDLEGG 1, SIDE 5
yte noe ekstra i sine konfirmasjonsforberedelser. De deltar på tre helgesamlinger
om miljø og klima i tillegg til de vanlige
konfirmasjonsforberedelsene. Så vidt jeg
vet, er vi de eneste i Norge som har dette
tilbudet til konfirmantene, forteller Holtermann.
– Turen har de selv vært med på å finansiere gjennom en egenandel og loddsalg. I
tillegg bruker vi av trosopplæringsmidler
og får tilskudd fra lag og foreninger, forklarer Håland.
I tillegg til turen til Lovund, har konfirmantene hatt tur til Okstindbreen for
å måle hvor langt breen har trukket seg
tilbake, og tur til Bleikvasslia for å lære
om samisk tradisjon. Han er glad
for at ideen og arrangementet hans har blitt så populært, men lurer nok
også litt på hva de skal
gjøre for å klare å håndtere enda flere. Det må
være et luksusproblem
for Kirken som sliter med
frafall til borgerlig konfirmasjon.
Egil
Hvorfor valgte dere å bli
klimakonfirmanter?
– Vi hørte av de som
var klimakonfirmanter i
fjor, at det var artig, sier
Egil Trones
Christiansen (14).
– Det er fint å få være
ute i naturen, sier
Andrine Skjellhaug (14).
Hva slags utbytte har dere hatt av
opplegget med alle disse tre turene?
– Jeg begynner jo å tenke over alle
grunnene til at isen blir mindre og at lundefuglen ikke klarer å utvikle seg. Det er
jo kun på grunn av oss selv, sier Egil.
Og man begynner jo å tenke
over hva vi kan gjøre. Det
er jo synd hvis alt i naturen blir ødelagt på grunn
av oss.
– Vi har fått lære mer
om det og fått vite mer
om det, forteller Oda
Molden (14). Slik at jeg
vet mer om årsakene og samOda
menhengene nå enn det jeg gjorde før.
– Du ser det virkelig i og med at det
er nær, forteller Egil. Vi målte jo
breen. Hvor mye den har minket.
– Den blir målt hvert år, forklarer Andrine.
– Den hadde i fjor høst minket med 21 konfirmantlengder på
ett år, forteller Egil. Det vil si 21
ganger meg! Så 33 meter hadde den
minket i lengde. Så det var drastisk. Det
er helt sykt å tenke på, egentlig, sier Egil.
En gjennomsnittlig konfirmant er
159 centimeter, og fra 2009 til 2013
har Austre Okstindsbre minket
med 109 konfimantlengder.
– Vi har et større innblikk nå,
etter dette, enn vi hadde fra før,
mener Oda. Vi forstår mer om
hvor ille det faktisk kan bli, og er.
Alle tre er enstemmig enige i at det
Andrine har vært verdt å bruke denne ekstra tiden
på konfirmasjonsundervisning når den
foregår på denne måten.
– Det har absolutt ikke vært noe bortkastet tid, sier Egil. Det er mer trist for de
som ikke har vært med på dette. De som
var usikre fordi det hørtes kjedelig ut å gå
tur.
– Det er det mange som angrer på,
sier Andrine.
– Det er veldig artig, fastslår
Oda. Og vi er jo sammen med
mange andre, som vi trives med å
være sammen med.
Til vanlig kan det være litt mye
innesitting med PC, mener alle tre.
– Det er ikke slik at vi helt av oss selv
sier: ”No fer vi en tur på fjellet”, sier Egil.
Det er jo sjelden. Så det er kjekt å få være
med på dette.
KONFIRMANTENE HAR STÅTT
opp gytidlig denne morgenen for først å
reise 10,5 mil med bil og videre to timer
med båt til Lovund. Her er avstandene
vanskelig å fatte for en inngrodd østlending som er vant til langt kortere reisevei.
Her er folk i en annen modus. Det virker
nesten som om tiden går saktere og folk
lever mer i øyeblikket. Jeg nyter temposkiftet.
ALLE HAR KLEDD SEG GODT for
turen opp til lundeura. Det er rundt fem
varmegrader og en kald trekk fra nord, slik
at medbrakt ullundertøy, vindtett jakke,
lue og votter kommer godt med. Vi samler
oss utenfor ”Lovund hotell og rorbuer” der
vi bor. Konfirmantene, sogneprestene, en
"Gubben og gamla lå å dro": Torgrim Olaisen demonstrer hvordan lundehunden dro ungene ut av rede ved hjelp av konfirmantene: fra venstre
Isak Vassdal Trettbakk, Remi Holmen, Marita Martinsen, Karl Marcus Vindstad, og Sander Lenningsvik.
gjennom historier, skjemt og spørsmål.
Alle er interessert. Olaisen er en dyktig
formidler som engasjerer sitt publikum. Vi
legger i veg nord-vestover. Måker og gjess
sloss om oppmerksomheten i luften over
oss. Skriker og skråler. Trekken i lufta
bringer med seg en deilig duft av friskt
tang, saltvann og sjø. Luften er mye klarere her enn på Østlandet.
Vi svinger av veien til en sti som strekker seg over åpent landskap. Et slags jorde
åpner seg, fullt av kuleformede gule gresstuster. Vi vandrer på det Olaisen sier er
”Petter Dass-stien”. Det sies at her skal
han ha gått for 400 år siden, da han var på
Lovund for å drive handel og forkynnelse.
Sjølukten blander seg med lukt av våt jord.
Vi gjør et stopp. Små plakater med informasjon er satt opp langs stien for å undervise de turistene, som ikke er så heldige å
ha med seg en kjentmann. Olaisen forteller
at her har man funnet rester av steinalderbosetninger. Han peker ut huler, og det har
vært matgroper og ildsteder flere steder.
– Hva var det akkurat her vi står for 10
000 år siden, tror dere, spør Olaisen.
Det blir stille i forsamlingen.
– Hvis jeg sier at havet sto 18 meter
høyere enn nå?
– Sjø, sier flere høyt.
Jordet med de rare, gule gresstustene var
altså engang dekket av havet. Strandsonen
gikk langsmed stien vi står på. Jeg ser for
meg folk kledt i skinnfeller, bål som brenner, kvinner som steker fisk på bålet og
menn som fisker i viken der havet engang
sto. Hulene de bodde i var sikkert svale og
gode på sommeren, men kanskje ikke så
komfortable på vinteren?
– Hva er spesielt med hekkeplassen til
lundene på Lovund, spør Olaisen?
Dette kan de.
– Den hekker under steiner, svarer flere.
Lunden i Norge finnes fra Rogaland i
sør, til Øst-Finnmark i nord. I de andre
store koloniene med lundefugl, som Røst
i Lofoten, Hjelmsøya ved Nordkapp og
Runde utenfor Ålesund, hekker de i jordhuler i fjellet. Hvert par legger ett egg
hver, som bruker cirka 45 dager på å klekkes. Det hekker flere par i hver hule, eller
under hver stein. Det blir som mange, små
borettslag av lundepar med unger.
– I gamle dager brukte man lundhunder
for å hente ut lunden. For i Nord-Norge
heter det lundhunder uten ”e”, sier Olaisen.
Når hunden tok en av lundene, reagerte
de andre med å prøve å redde den ved å
holde den tilbake. Slik kunne lundhunden
trekke ut hele rekker av fugler fra hekkeplassen, forteller Olaisen og demonstrer
fysisk ved hjelp av konfirmantene. Olaisen drar en, som drar en, som drar en og
så videre. Det blir latter i flokken. Det ser
unektelig litt ut som i den gamle barnesangen: ”Gubben og gamla låg å dro”.
VI STARTER EN BRATT oppstigning
til en fjellnibb vis a vis lundekolonien. Det
er ikke lov å klatre opp til selve kolonien.
På toppen av oppstigningen er det tid for
Petter Dass, igjen. Vi har tidligere hatt
synging av Petter Dass` fiskervise ”Det
hender vel ofte”, nå får Olaisen hele gruppen med på ny allsang. ”Herre Gud, ditt
VEDLEGG 1, SIDE 6
kateket, seks foreldre som er med som ansvarlige og meg. Guide og kjentmann Torgrim Olaisen skal ta oss med på en reise i
lundefuglens rike. Han forteller levende og
engasjert. Innimellom stiller han spørsmål
til ungdommene.
– Hvor mange lunder er det på Lovund i
dag, spør Olaisen.
Det mumles i flokken. Noen tipper 500
000 litt halvhøyt.
­ – Du må ned, sier Olaisen.
– 100 000 sies det.
– Du må litt opp, svarer Olaisen.
– 200 000, sier en jente klart og tydelig.
– Helt riktig, sier Olaisen.
Olaisen forteller at lokalbefolkningen
hadde matauk av lunden i tidligere tider.
22 000 fugler fanget og spiste de hver
sommer. De 100 gram store brystfiletene
ble ansett for en delikatesse, og de som har
smakt det, forteller om en smak som ligner
på den aller beste kvalitet hvalbiff. Det ble
også solgt dun fra lundeungene man fanget. Det var ansett som en luksusartikkel
blant overklassen lengre sør i Norge og
nedover i Europa. En tønne dun var verdt
ei ku! Man verken fanger eller spiser lunder lenger. Lunden er en truet fugleart.
– Hvor mange lunder var det på Lovund
for 50 år siden, spør Olaisen.
Noen gjetter det dobbelte av det som
finnes nå. Andre mener 1 000 000!
– Tre ganger så mange som i dag, sier
den samme jenta.
– Det er aldeles riktig, svarer Olaisen.
Altså 600 000 fugl. Du har fulgt godt med,
bemerker Olaisen.
Fakta om lunden og Lovund formidles
KL IM A K O N F I R MA N T E N E
7 M A G A S I N E T 20. MA I 2014
Sjelden: De
siste 50 årene
har det blitt
færre og færre lundeunger
i Norge og i
resten av verden.
Vår forurensing dreper
lundefuglens barn
Ressursforvaltning
gjennom fiske, og naturlige
svingninger og variasjoner
i næringskjeden, er
faktorer som alltid har
påvirket lundefuglen. Vår
menneskeskapte
klimaendring har ført til at
lundefuglungene sulter
i hjel i redet.
Tycho Anker-Nilsen
bildet, er seniorforsker ved Norsk
institutt for naturforskning
(NINA) i Trondheim, og en av
Norges fremste
eksperter på
lundefugl.
– Mange av
de faktorene vi
har avdekket som
sterke negative trender for sjøfugl, er forklart
gjennom matfatet. Lunden har
vært brukt som en art man lett
kan identifisere seg med, så lunden
selger på en måte saken på vegne
av mange forskjellige sjøfugler, sier
Anker-Nilsen.
Anker-Nilsen forklarer at den
norske vårgytende silden som
lunden hovedsakelig spiser, har
hovedgytefeltet på Møre og Trøndelagskysten, men også lenger sør
og lenger nord. Larvene klekkes
på vårparten og driver nordover
med kyststrømmen helt inn i
Barentshavet. Dersom det er mye
plankton, vokser de til de begynner
å kunne stime.
– Det er på en måte det som
det handler om. Det som er den
store match – mismatch-teorien
her, er hva det er som styrer deres
utvikling, og suksess eller fiasko.
Om de overlever eller ikke,
sier Anker-Nilsen.
Det kan være en
mismatch mellom
hvor planktonet
og silda befinner
seg i forhold til
hverandre, og
da får vi dårlige
sildeår.
– I de gode
årene er det en
match på alle områder, sier Anker-Nilsen.
Er det først mat, så er
det mat i enorme mengder, både
oppover og nedover i næringskjeden.
I det lange perspektivet
blir havet blir varmere, men denne
gradvise oppvarmingen har variert
fra år til år. Oppsiden av endringen,
er at sildebestanden har klart å ta
seg opp igjen etter sammenbruddet i en kald periode på 60- og
FOTO: Tycho
Anker-Nilsen
70-tallet, hvor det også ble overfisket.
– Men så kommer det da inn
nye aktører, som også kommer inn
fordi det blir varmere i havet, og
det er blant annet makrellen. Det
er en teori om at den store makrellbestanden faktisk kan være en
betydelig konkurrent for sildeyngelen i matfatet. Den kan også være
en betydelig konkurrent på sildeyngelen fordi den også lett spiser små
fisk, forklarer Anker-Nilsen.
Den andre muligheten er at
temperaturøkningen gjør at silda
gyter lengre nord i varmere år, enn
den gjør i kalde år. Larvene utvikler
seg tidligere og driver nordover
tidligere, sånn at det blir en mismatch i forhold til timingen med
lundefuglens foringsmulighet til den
nyklekkede ungen.
– For størrelsen på silda, når den
er tilgjengelig, er det som er viktigst
for lunden, sier Anker-Nilsen.
Silda bør være godt over 4
centimeter når den når lundens
hekkeområder.
– Området der det ser ut til at
det vil være mest gunstig å være
lunde, ser ut til å flytte seg nordover, sier Anker-Nilsen.
Anker-Nilsen forteller at ved å
sammenholde data fra forskningen
som foregår her i Norge, med
data fra forskning andre steder i
verden, har man funnet ut at det
blir problemer for sjøfugl dersom
mengden byttedyr faller under
1/3 av hva det er målt til å være
i toppår. Gjennom internasjonalt
samarbeidet får man et tydeligere
bilde av systemer der man ikke har
lange forskningsserier.
– Samarbeidet i internasjonalt
forskningsklimaet har en helt annen
dimensjon i dag enn tidligere, så
derfor er jeg mer optimistisk, sier
Anker-Nilsen.
Hva mener du som forsker
er hovedbekymringen?
– Jeg er som alle andre opptatt
av og bekymret for den globale
oppvarmingen og perspektivene i
forhold til det er jo ganske ekstreme, sier Anker- Nilsen.
Han mindre bekymret for fiskeriforvaltningen, forurensingen fra
oljeindustri og skipsfart, og mener
at vi gjør ting bedre i dag enn før.
– Samtidig er det slik at jo mer
jeg studerer systemet, jo mer ser
jeg at veldig mye er styrt gjennom
matfatet. Og matfatet er styrt gjennom havklima og fysiske målinger
knyttet til miljøet som ikke menneske har påvirket på annen måte
enn denne indirekte koblingen til
global oppvarming, altså klimagasser og varmere hav. Den bekymringen deler jeg med alle, sier Tycho
Anker Nilsen.
Utryddes?:
Om 50 år er
kanskje dette
et sjeldent syn,
forteller
seniorforsker
Tycho AnkerNilsen. Bildet er
tatt på Røst i
Lofoten.
VEDLEGG 1, SIDE 7
FOTO: Tycho
Anker-Nilsen
" Området der det ser ut til at det vil være mest
gunstig å være lunde, ser ut til å flytte seg nordover."
TYCHO ANKER_NILSEN, SENIORFORSKER NORSK INSTITUTT FOR HAVFORSKING
VI NÅR TOPPEN av nibben. Fjellet
stuper bratt rett ned i ura til venstre for
oss. Jeg føler at flere av ungdommene går
for langt ut. Det er 20 meter ned. Foran
oss åpner landskapet seg, og havet ligger for våre føtter. Olaisen peker utover
sjøen.
– Ser dere til høyre for den øya der ute,
kan dere se at det ligger lunder og vipper
på bølgene, spør Olaisen. Om litt vil de
komme i store flokker innover mot kolonien, forteller Olaisen.
Lundene kommer tilbake fra beitet
langt ute i havet i kveldingen. Sånn mellom kl. 18 og 20 er en fin tid skal du ha
håp om å få oppleve dem. Vi venter. En
og annen fugl kommer forbi.
– Det nytter det ikke å komme på formiddagen, slik mange turister gjør. De
kommer på dagstur til Lovund for å se
lunden, sier Olaisen, mens han rister på
hodet.
Vi setter oss ned. Finner frem sjokolade og kaffe. Søker med blikket opp mot
tåken og kolonien vi vet er skjult bak det
hvite teppet. Vi bytter på å bruke kikkert.
– Det var først i fjor at lunden klarte
å få av gårde en del levedyktige unger,
forteller Olaisen.
Det har vært svikt i hekkingen til lundefuglen i Norge siden 2006. Silda som
lunden mater ungene sine med har vært
for liten, slik at ungene enten har dødd i
redet, eller ikke blitt store nok til å klare
å komme seg på vingene. Noe av dette
kan forklares med såkalte naturlige svingninger, men også global oppvarming og
økt havtemperatur spiller inn.
SÅ KOMMER DE. Ikke i én horde,
men i flere flokker. Som havet som skyller mot land, kommer lundefuglene i flokker tilbake til kolonien fra beitet. De kan
Herre Gud: Alle stemmer i når salmen til Petter Dass synges.
"Da jeg var liten brukte
broren min å presentere seg
som: Petter den ellevte."
ANDRINE SKJELLHAUG,
KONFIRMANT
Farlig: Om man skulle tråkke feil ute på
nibben er det 20 meter rett ned i steinrøysa.
VEDLEGG 1, SIDE 8
dyre navn og ære” ljomer mellom bergsidene.
Vi har fått åndelig påfyll og det føles
helt riktig. Denne vekslingen mellom fjern
historie, nærere historie og historie vi
skriver i dag. Naturen og salmene gir en
dypere forståelse av at alt hører sammen
med alt.
Klimakonfirmant Andrine Skjellhaug
(14) er ellevte generasjon etterkommer
etter Petter Dass.
– Da jeg var liten brukte broren min
alltid å presentere seg som: ”Petter den
ellevte”, forteller Andrine, og alle må le.
Verken Andrine, Egil eller Oda hadde
noe særlig kunnskap om Petter Dass tilknytting til Lovund før denne turen. De
hadde heller ikke hørt om at det finnes
steinalderbosettinger på Lovund før nå.
–Vi var inni hulene og så på dem, forteller Oda. Du kan godt forestille deg at folk
kunne bodd der. Du kunne stå oppreist, og
det var liksom langt innunder fjellet, slik
at de kunne hatt senger der og ligget på.
Så jeg skjønner godt at de bodde der.
– Vi har ikke bare lært om lundefuglen
på denne turen, sier Egil. Vi har jo også
fått lære om steinalderfolk, huler og mye
mer.
Hjem fra beite: I kveldingen kommer lunden tilbake fra fisket ute i havet. Dønninger av fugl skyller innover Lundeura på Lovund.
"Det var jo noen som
kom 10 meter over oss.
Det var veldig tøft."
EGIL TRONES CHRISTIANSEN,
KONFIRMANT
VEDLEGG 1, SIDE 9
Sosialt samvær: På kvelden var det kos med Pizza for
trøtte turgåere. Fra venstre: Egil Trones Christiansen, Sander
Ingvarsønn Sjøvoll, Sander Bygdås Vatshaug, Ingrid Fjelldal
Kristiansen, Katarina Flostrand og litt av Kajsa Berg Hansen.
hente seg mat helt ned til 30 meter under
havoverflaten. Vingene er derfor tilpasset dykking. Den er ikke særlig elegant
når den flyr. Den liksom bakser hurtig
med vingene i luften. Ingen majestetisk
glideflukt slik som havørnen, men korte,
kjappe vingetak for å holde seg i luften.
Plutselig bryter solen gjennom tåken.
Et lite øyeblikk. Tåken letter litt, og det
blir enklere å se dem. Jeg griper meg i å
ønske at jeg kunne ha kommet nærmere.
Det er vanskelig å sjeldne de flotte nebbene. Samtidig er det klart at her er vi
mennesker et forstyrrende element, som
må holde oss på avstand.
Etterpå spør jeg klimakonfirmantene
om de håpet å komme nærmere på fuglene enn vi gjorde?
– Jeg trur de fleste hadde håpet på å
komme nærmere, sier Andrine. Spesielt
for å få se det fine nebbet, men vi kan jo
ikke stå og holde den i hånden, heller?
– Jeg tenkte at vi var ganske nært, sier
Oda. Det var jo noen som kom ganske
nært.
– Det var jo noen som kom 10 meter
over oss, sier Egil. Det var veldig tøft!
Da kunne man se at det var farger på
nebbet, sier Egil, men det skulle vært
artig å kommet enda nærmere.
– Du så liksom ikke så masse detaljer
som vi hadde tenkt, sier Oda.
– Men vi har fått lært masse om lunden, sier Andrine.
– De tidligere konfirmantturene hit ut,
forteller Egil, det har vært på ”Lundkommardagen”, men det var jo midt i påsken
i år. Vi har blitt fortalt at de lå bare der
og ventet, og så var det liksom akkurat
på klokka, så ble det liksom svart på
himmelen, så kom de.
– Den såkalte ”Lundkommardagen” på
Lovund er 14. april, forklarer kjentmann
Torgrim Olaisen.
Det er den offisielle dagen da lunden
normalt skal være tilbake på hekkeplassen etter måneder ute i havet. Det har
blitt en turistattraksjon å være tilstede
på Lovund for å oppleve dette fenomenet
akkurat denne dagen, selv om man fint
kan oppleve det flere dager i begynnelsen av april.
TILBAKE PÅ RORBUENE på kvelden
er det pizza, lundefugl-quiz og leker i regi
av sogneprestene. Både ungdommene og vi
voksne hygger oss. Det hele rundes av for
kvelden med kveldsbønn. Jeg tillater meg
å sende en liten bønn om at alle må forstå
hvor viktig det er, at vi klarer å stoppe den
globale oppvarmingen – før det er for sent.
- Amen.