Lyserøde Hakekors - Defend the Family

Transcription

LYSERØDE HAKEKORS
Homoseksualitet i Nazipartiet
LYSERØDE
HAKEKORS
av
Scott Lively og
Kevin Abrams
INFOrlaget
Lyserøde Hakekors: Homoseksualitet i Nazipartiet
Scott Lively and Kevin Abrams
Utgitt av Veritas Aeterna Press
P.O.Box 3691, Sacramento, California
Originalen kan bestilles via nettstedet:
www.abidingtruth.com
Første utgave utgitt juli 1995
Fjerde utgave utgitt januar 2002,
Femte utgave, januar 2010, www.pinkswastika.com
Copyright 1995-2002-2010 tilhører Scott Lively og Kevin E.
Abrams. Alle rettigheter reservert.
Omslagsdesign: Lars-Toralf Utnes Storstrand
Oversettelse ved: Lars-Toralf Utnes Storstrand, alle
rettigheter reservert.
Denne første norske utgaven er basert på den fjerde engelske reviderte utgaven av boken fra 2002.
Første norske utgave
INNHOLD
INNLEDNING......................................................
KEVIN ABRAMS’ FORORD..................................
SCOTT LIVELYS FORORD..................................
ANMERKNING TIL LESEREN..............................
ANERKJENNELSER............................................
1: NAZIPARTIETS HOMOSEKSUELLE RØTTER...
2: HOMO-OKKULTISME.....................................
3: FASCISMENS HOMOSEKSUELLE RØTTER....
4: NAZIPARTIETS GR.LEGGELSE OG OPPHAV...
5: FORFØLGELSEN AV HOMOSEKSUELLE........
6: HOMOSEKSUALITET I KZ-LEIRENE...............
7: NAZIHAT MOT JUDEO-KRISTEN MORAL.......
8: HOMOFASCISMEN ETTER HITLER................
9: HOMOSEKSUALISERINGEN AV AMERIKA....
10.1: NOEN REFLEKSJONER TIL SLUTT...........
10.2: ET AVSLUTTENDE ORD............................
BIBLIOGRAFI.....................................................
KLIPP FRA OMTALER.........................................
BILDER..............................................................
13
21
31
43
45
51
115
147
163
193
243
265
293
317
361
373
393
411
415
INNLEDNING
Forord til Fjerde utgave
Da Kevin Abrams og jeg først utgav av denne
boken i 1995, visste vi at den kom til å skape oppstuss,
ikke minst siden den motsier den allment aksepterte
historien om at homoseksuelle ble forfulgt og undertrykket av naziregimet. Av denne grunn var vi også
omhyggelige når det gjaldt å føre dokumentasjon når
det gjaldt homoseksuelle som de sanne opphavsmennene bak nazismen og den styrende kraften bak
mange av de nazistiske overgrepene. Vi henviste særlig
til homoseksuelle skribenter og historikere som kilder
og brukte så langt vi kunne direkte sitater fra deres
skrifter. Resten av kildene våre er hovedsaklig allmennhistorikere fra nazitiden. Vi valgte å plassere våre
kildehenvisninger i teksten heller enn i sluttnotene for
å understreke at kildene virkelig består prøven.
Det fins imidlertid få samtidshistorikere som har
sagt noe enten for eller mot denne boken. Med få unntak har uttalelsene kommer fra ideologer på enten den
ene eller den andre siden av homobevegelsen. Homo-
14
Lyserøde Hakekors
seksuelle og deres allierte (deriblant enkelte akademikere) avviser «Lyserøde Hakekors» som grunnløs og
hatefull. Personer på den andre siden lovpriser boken
som autoritativ og opplyst. Vi våger å si at majoriteten
av ledere på begge sider av «kulturkrigen» er vel kjent
med boken. Likevel tror vi at spørsmålene som er
gransket her trenger bredere spredning blant folk flest,
spesielt innen akademia.
Denne fjerde utgaven utgjør et fornyet forsøk på
å få disse spørsmålene tatt opp i offentlig debatt i det
amerikanske [og det norske] folk. Denne utgaven er
sterkt utvidet og styrket på flere måter. Vi har lagt til
flere hundre timer med forskningsarbeide og skriving
som kommer frem i de to nye kapitlene og hundrevis av
ytterligere kildehenvisninger som har blitt flettet inn i
den opprinnelige teksten. Vi har også lagt til mange
nyttige fotografier og ytterligere grafiske fremstillinger.
Våre kritikere kommer til å merke at vi har tatt deres
argumenter til følge og således styrket vår egen
argumentasjon der det var nødvendig.
Det som gjenstår er kampen for å overbevise akademikere og kulturpersonligheter om å ta tak i dette
emnet, som avkrever svar på hvorfor de ikke har gjort
det så langt.
En av grunnene er kanskje, at «Lyserøde
Hakekors» tar for seg et aspekt av nazihistorien som er
ukjent for folk flest, historikere inklusive. Når sant skal
sies kunne ingen ha skrevet «Lyserøde Hakekors» som
ikke både var kjent med historien og den såkalte
«homobevegelsen.» Samlingen av kilder til homoseksualitet fra hovedkilder, er, om enn omfattende, i seg
15
selv ikke nok til å få et fullstendig bilde når det gjelder
de homoseksuelles rolle i fremveksten av nazismen. Det
er kun når vi ser det hele i lys av «homo»-akademikere
at vi skjønner hvor tette båndene mellom nazismen og
den tyske homobevegelsen egentlig var.
Ironisk nok må det sies at en bedre forklaring på
hvorfor «Lyserøde Hakekors» har blitt neglisjert ligger i
den akademiske verdens «politiske korrekthet». Ironisk
fordi vår tids «politiske korrekthet» undertrykker
intellektuell dissens i en grad som ikke har vært sett
siden det tredje rike. Det er kun idag at spørsmål som
gjenspeiler homobevegelsen i negativt lys blir vurdert
som «forbudte».
Dette er ingen ny trend. Faktum er at et av de
mest merkverdige fakta vi har avdekket i vår forskning
er det nesten fullstendige fraværet når det gjelder kilder
til homoseksualitet i nazipartiet i bøker utgitt i USA
siden slutten av 1960-tallet. Nær sagt alle hovedkildene
fra USA (skrevet av amerikanske skribenter) før 1970,
da homobevegelsen hadde utviklet seg til å bli en politisk makt i de forente stater. Andre kilder, derimot,
hovedsaklig tyske verker oversatt til engelsk, har fortsatt med å utvide vår kunnskap om koplingen mellom
nazismen og homoseksualiteten. En viktig bidragsyter
i så måte er selvsagt den tyske akademikeren Lothar
Machtan, hvis bok «Den Skjulte Hitler» fra 2001, at
Hitlers hemmelige liv som homoseksuell definerte hans
egen karriere.
På 1960-tallet var nazistisk homoseksualitet så
allment kjent i Amerika (i det minste blant den sosiale
eliten) at fremstillingen av nazibøller som homosek-
16
Lyserøde Hakekors
suelle bøller ofte var å finne i filmer fra Hollywood. Ett
av de beste eksemplene er å finne i filmen Exodus
(United Artists, 1960), filmatiseringen av Leon Uris' bok
om opprettelsen av staten Israel etter andre verdenskrig. I denne filmen fremstiller skuespilleren Sal Mineo
en ung mann som forsøker å komme seg inn i Irgun
Zwai Leumi (den jødiske undergrunnsbevegelsen) men
som har vansker med å overbevise Irgunlederne om at
han virkelig er en ekte overlevende fra holocausts dødsleirer. Omsider blir de overbevist, men først når han
bryter sammen og bekjenner at nazivaktene «brukte
meg som en kvinne.» For Irgun var dette det definitive
beviset på at han virkelig hadde vært fange hos nazistene.
Den homoseksuelle beat-poeten Allen Ginsberg
ble spurt av en dommer i Høyesterett i 1966, under en
rettssak gjeldende obskønitet i boken «Naked Lunch» av
William Burroughs, om «det noensinne i fremtiden kom
til å oppstå et politisk parti, for eksempel, bestående av
homoseksuelle?». Ginsberg svarte med å si: «Dette har
faktisk allerede funnet sted på en måte --- eller med
seksuelt perverterte — og vi kan peke på Hitler og
Tyskland under Hitler.» (New York Times, 10. august
1997).
Dette er bare to eksempler som avslører i hvilken
grad homoseksualiteten åpenlyst ble identifisert med
nazismen i farne tider. Det fins mange eksempler i
denne boken. Likevel har historiebøkene i vår tid nesten
blitt renset fra slike problemstillinger som koplingen
mellom nazismen og homobevegelsen. Dette hadde vært
skremmende nok om det bare var en trend innen
populærkultur og akademia, men samtidig finner det
17
også sted en liknende hvitvasking i institusjoner som
er ansvarlige for å holde styr på holocausthistorien.
Dr. Nathaniel Lehrman er en pensjonert psykiater
som leste «Lyserøde Hakekors» og følte seg inspirert til
å anbefale den som ressursmateriell til det amerikanske
holocaustmuseet i Washington D.C. Dr. Lehrman som
ikke på noen måte er en politisk konservativ skikkelse,
har i mange år skrevet artikler og ledere i både sosialistiske og humanistiske publikasjoner. Etter et omfattende forsøk, deriblant korrespondanse der han
utfordret museet til i det minste å granske bokens påstander ble han avvist. I en lederartikkel datert 5. mai
2000 i Intermountain Jewish News, tok dr. Lehrman
opp saken med de stadige pro-homoseksuelle utstillingene ved museet:
«For å kunne presentere et fullstendig bilde av homoseksuelle i holocaust, burde man også inkludert homoseksuelle nazisters nøkkelrolle blant overgriperne. Ved
å unnlate å gjøre dette har museet styrket myten om
en «homoseksuell holocaust». Hvorfor driver
holocaustmuséet med å forvrenge holocaust-historien?»
En annen leser, Mr. Zan Overall, donerte en kopi
av «Lyserøde Hakekors» til Toleransemuseet i Los
Angeles, det ledende holocaustmuseet på Vestkysten av
Amerika. Han ble senere fortalt av ett av stabsmedlemmene at boken ikke ble lagt til samlingen men i
en «spesialsamling» som bare var tilgjengelig for spesielt
interesserte bidragsytere. Han skriver:
«Jeg undrer meg over hvordan en bidragsyter til
18
Lyserøde Hakekors
biblioteket kan bli klar over at boken fins, når den er
skjult i en «spesialsamling?». Jeg spurte om den var å
finne i kartoteket over bøker i biblioteket sammen med
andre bøker om emnet da leste hun opp en rekke titler
som fantes der og fortalte at «Lyserøde Hakekors» ikke
fantes der (privat brev fra Overall).
Når man vet hvor gjennomsyret disse institusjonene har blitt av ‘homoseksuelle’ aktivister, ble vi
ikke overrasket over at de har undertrykket bevisene
som knytter nazismen til homoseksualiteten (se min artikkel: «How American «Gays» are stealing the
Holocaust?», i «The Poisoned Stream», Founders Publishing Corporation, 1997. Vi bekymrer oss over at den
samme hvitkalkingen kan finne sted ved hele Shoahstiftelsen, der de samler inn videovitnesbyrd fra de siste
gjenlevende fra holocaust. Grunnleggeren av stiftelsen,
Steven Spielberg, er forretningspartner med homoaktivist og milliardær David Geffen. Uheldigvis ser offentligheten på disse institusjonene som endelige
autoritet for alt som har å gjøre med nazitiden.
Idet vi er i ferd med å ferdiggjøre denne fjerde revisjonen av «Lyserøde Hakekors» er vi spesielt opptatt
av at vårt lille arbeid kanskje utgjør det eneste betydelige forsøket på å imøtegå den svært fremgangsrike
«homo»-sponsede revisjonistkampanjen. Vi har derfor
forsøkt å produsere det grundigste og uangripelige
dokumentet vi er i stand til.
Dette dokumentet er på ingen måte det første,
men det er absolutt det mest komplette av alle res-
19
surser på området, når det gjelder tesen om at det var
homoseksuelle som oppfant og drev nazipartiet. Dette
er en tese som har vært fremsatt gjentatte ganger siden
1930-årene. Det er en tese med grunnleggende implikasjoner for samfunnet, gitt den stadig økende makten
som «homo»-bevegelsen har. Likevel er det lite trolig at
de fleste i dette landet overhodet har hørt om dette.
Vårt mål er ikke å bytte ut ett slag politisk korrekthet med et annet. Vi ønsker ikke at vårt syn skal
påtvinges noen, ei heller at det homoseksualistiske
synet skal døyvest ned. Vårt mål er å legge disse spørsmålene frem for offentligheten — og la bevisene tale for
seg selv.
Scott Lively, 14. desember 2001
B’’H
Kevins Forord
Kevin Abrams
Jeg kaller på himmelen og jorden som mine
vitner mot dere i denne dag, at jeg har satt
foran dere liv og død, velsignelse og forbannelse. Velg derfor livet, så dere kan leve, dere
og deres barn.
5Mos/D’varim 30:19
«Lyserøde Hakekors» er ikke et fantasiskrift.
Ironisk nok har forfatterne oppdaget at sannheten ofte
er mer forunderlig enn fantasien. «Lyserøde Hakekors»
er et tilsvar til den «homopolitiske agendaen» og deres
strategi der de fremstiller homoseksuelle som ofre for
samfunnsmessig og nazistisk forfølgelse. Selv om
enkelte homoseksuelle, og mange av dem som ble arrestert anklaget med falske anklager om homoseksualitet led og døde under nazistenes maktapparat, er
det en grov fordreining av historien når homoaktivister
fremstiller seg selv om historiske ofre for naziforfølgelse,
på lik linje med jødene. Man kan faktisk si at det ligger
22
Lyserøde Hakekors
på linje med å fornekte holocaust som sådan. «Lyserøde
Hakekors» kommer til å vise at det var langt mer
brutalitet, flere voldtekter, tortur og mord som ble begått mot uskyldige mennesker av naziavvikere og homoseksuelle enn det noensinne var mot homoseksuelle.
I Vesten i dag venter en ny og mer aggressiv
homoseksualisme ved dørene for å ta makten over oss.
Media, psykiatrien, vitenskapen og akademia har alle
blitt korrumpert og er blitt presset inn i gjerningen for
å fastslå at homoseksualitet er en normal og akseptabel
variant av menneskers seksualitet. De som ikke er villige til å bøye seg for denne nye tenkemåten skal
presses til akseptere det ved hjelp av grove anklager om
intoleranse og «homofobi». Våre forsøk kommer ganske
sikkert til å havne utenfor grensen for den politisk korrekte propagandaen som blir levert av vår tids medier,
akademia, psykiatri, forskjellige offentlige organisasjoner, rettsapparater og menneskerettsorganisasjoner
som nå blir drevet på basis av seksuell ideologi heller
enn oppriktig debatt og vitebegjær. Følgende i kjølvannet av en fremgangsrik offentlig kampanje som ble
gjennomført over årtier, kommer også boken til regelrett
å eksplodere i ansiktet på mye av vårt tids populæropinion. Når dette er sagt, tror vi at «Lyserøde Hakekors»
entydig kommer til å vise hvordan den verden nazistene
forsøkte å skape ikke er en fortidsverden, men en
potensiell fremtid. Vi kommer til å vise at dersom den
nåværende kursen ikke blir stilt i sjakk, kan Amerika
svært enkelt bli nazi-Tyskland, slik det var for sytti år
siden.
Det blir ofte sagt at historieleksjoner etterlater oss
med en ledesnor for fremtiden. Dersom det har seg slik,
23
da må leksjonen om kollapsen av den demokratiske
Weimar-republikken og de sosiale ideologiene som gikk
forut for dens fall for nazistenes maktspill gi oss innsikt
inn i Amerikas fremtid. Som praktiserende jøde, er jeg
helt og holdent overbevist om at vi ikke kommer til å
unngå et nytt holocaust bare ved å huske de som tidligere har funnet sted. De skremmende parallellene
mellom Weimar-republikken i Tyskland forut for
nazismen og vår tids amerikanske republikk er altfor
tydelige til å overse.
I skrivende stund er det 50 år siden annen
verdenskrig tok slutt. Det er også snart 50 år siden
Samuel Igras bok «Germany’s National Vice», som vi
siterer svært mye fra, kom ut. Igras bok som stort sett
er fjernet fra den offentlige sfære, dokumenterer de
homoerotiske grunnvollene for den tyske militarismen.
Andre bøker, slik som Dusty Sklars bok «The Nazis and
the Occult?, dokumenterer de svartokkulte røttene til
den nazistiske ideologien. Det «Lyserøde Hakekors» gjør
er å sammenstille både de homoerotiske og okkulte
grunnvollene for naziregimet.
La det være helt klart. Nazistene var ikke
høyreradikale konservative kreasjonister. De var venstreradikale darwinistiske evolusjonære sosialister.
Prinsipielt ser man alltid en økning i pederasti og homoseksualisme som paralleller til en militaristisk-hellenistisk vekkelse. Historien avslører at de mest krigerske
nasjonene er de hvis mannlige ledere hadde en hang til
seksuelle relasjoner til unge gutter.
Den politiske agendaen som har sitt fokus på å
planlegge legitimering av og å påtvinge en forvillet be-
24
Lyserøde Hakekors
folkning som ikke skjønner bæret, selvforførelse og fordreid (skeiv?) vitenskapelig forskning. Sett i lys av
medisinske opplysninger, historien og det faktum at
sodomi representerer en korrupsjon av det naturlige og
det moralske i skaperordningen, er det rett å si at en
forfordeling på vegne av homoseksualiteten ikke har
noe som helst for seg. Det vil alltid ha sosiale implikasjoner. Det som skjer mellom partnere influerer
samfunnet som helhet. I seksuelle spørsmål, er det
spørsmålet om «hva som blir fremstilt offentlig og hva
som blir gjort i offentlighet» langt viktigere enn det som
skjer i privatlivet.
I et leserbrev til Toronto Globe and Mail den 26.
februar 1992, skriver dr. Joseph Berger, assisterende
professor i psykiatri ved University of Toronto: «I løpet
av mine tjue år innen psykiatrien har jeg aldri noensinne møtt noen som har vært født homoseksuelle. Dette
har lenge vært en proklamasjon fra homoaktivistenes
side, en rent politisk holdning, med det som målsetning
at folk flest skal akseptere homoseksualitet som sunt,
og helt og fullt som et alternativt uttrykk for menneskelig seksualitet. Det fins ingen vitenskapelig grunnvoll
i dette, selv om forkjemperne for dette prøver å klenge
seg til alle former for forskning, samme hvor useriøse
de er — for å rettferdiggjøre tanken.»
På samme måten som under Weimar-tiden, 19181933, har psykiatrien og akademia blitt kapret og
presset inn i tjenesten for å etablere homoseksualisme
som grunnlag for en ny kultur. Professor Hans Blüher,
praktiserende lege med psykiatri som spesialitet, ble
akseptert av nazistene som en apostel og høyere autoritet for en ny sosial orden. Blühers skole lærte at
25
mannlig seksuell elskov i seg selv var en god ting, og
åndelig styrkende. Blühers læresetninger ble populær i
nazistiske sirkler i mellomkrigstiden og promoterte
tanken om at et velregulert homoseksuelt ritual var en
unik kraft som var i stand til å bygge en stat og sikre
dens lederskap. Basert på dette fikk man en trosbekjennelse som omgjorde kvinner til en rent biologisk
funksjon og eliminerte familien som samfunnsatom.
I 1973 ble også den amerikanske psykiatriske organisasjonen APA også kapret av amerikanske «homo»aktivister. De baserte sine avgjørelser hovedsaklig på
den haltende bevisførselen fra den såkalte Kinseyrapporten fra 1948, om seksuell oppførsel hos menneskelige hanner, og deretter fjernet APA homoseksualitet
fra sin liste over diagnoser og proklamerte den som en
normal seksuell variant for mennesker. Homoseksuelle
som følte at byrden som krevde endring hadde blitt
løftet av deres skuldre og i stedet lagt på samfunnet, ble
nå i stand til å presentere seg selv som uskyldige ofre
for det de kalte samfunnets hyklerske og homofobe
holdninger mot dem som personer.
Spaltisten Charles Krauthammer, skrev i et essay
med tittelen «Å definere avvik oppover» (Defining
Deviancy Up), den 22. november 1993, i tidsskriftet The
New Republic (s 20ff) der han beskrev den reelle følgen
av APAs avgjørelse, og hevdet at en majoritet av
samfunnet ble gjort til avvikere, mens homoseksualitet
ble fremmet som normalt. Krauthammer skriver: «som
en del av det store prosjektet det var å jevne moralen
med jorden, var det imidlertid ikke nok å normalisere
avvikerne. Det normale måtte bli vist frem som avvikende.» Faktum er at den største enkeltstående seieren
26
Lyserøde Hakekors
for de «homoseksuelles» agenda i løpet av de seneste tiårene har vært å snu debatten fra oppførsel til identitet,
og dermed tvinge motstanderne til å innta en posisjon
der de blir fremstilt som dem som angriper borgerrettighetene til de homoseksuelle heller enn å angripe
en spesifikk asosial oppførsel.
I en interessant og informativ studie, en kritisk
analyse med tittelen: «Seksuell Politikk og Vitenskapelig
Logikk: homoseksualitetsspørsmålet» («Sexual Politics
and Scientific Logic: the Issue of Homosexuality,») av dr.
Charles Socarides (publisert vinteren 1992, i Journal of
Psychohistory, årg 10, No 3:317), siterer Socarides
advarselen fra Abram Kardiner, psykoanalytiker og tidligere psykiatriprofessor ved Columbia University, og i
1966, mottaker av New York Times Menneskelighetspris (Humanities Prize):
Det fins en epidemisk form for homoseksualitet,
som er annerledes enn den vanligste, og som generelt opptrer under sosiale kriser eller når kulturer står for fall, og
når lidderlighet og ubegrenset iver etter legalisering sløver
smertene fra vedvarende angst, universell fiendskap og
adskillelse og som støtter de homoseksuelles krav ... Å se
på homoseksualitet som en normal seksualitetsvariant er
å overse den sosiale betydningen av homoseksualiteten.
Fremfor alt dette går den til angrep mot familien og ødelegger den funksjonen den har som den siste plassen i
vårt samfunn der følelser kan kultiveres ... Homoseksualitet opererer mot andre fornuftige elementer i et
samfunn under navn av en falsk frihet. Den driver det
motsatte kjønn foran seg i en lignende retning. Intet
samfunn kan lenge utholde det at barn blir neglisjert eller
når kjønnene fører krig mot hverandre.
27
I kjernen til de homoseksuelle politiske strategien
ligger offer-tanken. Homoseksualister utnytter den offentlige status som ‘homoseksuelle’ til å tvinge sin nye
definisjon av menneskelig seksualitet på samfunnet.
«Offer-tanken» og den reduksjonistiske tenkningen ødelegger Amerika fra innsiden. Vår tids nye ofre ser ingen
grunn til å modifisere sin egen opptreden. Offerpsykologi og filosofi underminerer myndighetenes
legitime gjerninger og rettsapparatet, helse- og sosiale
systemer. På samme måte som deres nazistiske forgjengere, har ikke vår tids homoseksualister noen som
helst form for skrupler. Homoseksualitet er først og
fremst en rovdyrmentalitet som strever etter å ta de
svake, de som ikke mistenker noe med seg i fallet. Den
såkalte «homo»-agendaen er en kolossal svindel; et
gigantisk ideologisk ran. Homoseksuelle av den typen
som blir beskrevet i denne boken har ingen anelse om
hvordan de skal stå i tjeneste for sitt land og sin neste.
Deres intensjon er å ikke tjene noen andre enn seg selv.
«Lyserøde Hakekors» dokumenterer de skjulte
aspektene ved den tyske historien. Forfatterne hevder
at homoseksualisme, opphøyd til en folkelig ideologi og
kombinert med svartokkultisme, ikke bare gav liv til
nazistiske imperialisme, men også førte til holocaust.
Militaristene i Tyskland frydet seg over Hitler.
Hans læresetninger om «full krig» og en hemmelig
jødisk konspirasjon mot Tyskland, gav dem en god
røykskjerm for å skjule sine egne planer.
Fra opphavet av planen, var nazipartiets målsetning å arbeide som en front for det tyske militær-
28
Lyserøde Hakekors
industrielle komplekset, å fjerne Weimar-republikken
ved hjelp av alle tenkelige midler.
«Lyserøde Hakekors» dokumenterer hvordan de,
fra begynnelsen av den nasjonalsosialistiske revolusjonen og nazipartiet ble ført frem av og dominert av
militaristiske homoseksuelle, pederaster, pornografer
og sadomasochister.
Igra forklarer i sin bok «Tyskland Nasjonale Last»
(Germany’s National Vice) at «de forbryterne som gjennomførte slike forbløffende grusomheter mot den sivile
befolkningen, ikke handlet som soldater i seiersrus,
heller ikke som patriotiske fanatikere, men som utvalgte instrumenter for en satanisk religion i hvis
tjeneste de hadde blitt innviet ved systematisk læring
og øving av unaturlige laster (Igra:94).
«Lyserøde Hakekors» dokumenterer hvordan
Menneskerettsforbundet, grunnlagt av medlemmer av
nazipartiet, ble den største organisasjonen i kampen for
«homoseksuelles rettigheter» i Tyskland, og videre,
hvordan denne bevegelsen fødte frem den amerikanske
homorettighetsbevegelsen.
Innflytelsen har da også vokst. USAs president tar
nå imot offisielle delegasjoner fra homofiles organisasjoner ved det hvite hus, som alle forventer at
presidenten skal lønne dem for å hjelpe ham til seier.
De forventer at han skal «normalisere» homoseksualitet
i det amerikanske militæret.
Når det gjelder sammenligningene som har vært
gjort mellom homoerotisisme og hudfarge, har for-
29
henværende formann for Generalstabsnemnden,
general Colin Powell, i et brev til representant Patricia
Schroeder (D-Colorado) skrevet: «Hudfarge er i seg selv
en godvillig karakteristikk som ikke har noe med oppførsel å gjøre. Seksuell orientering er kanskje den mest
grunnleggende av alle menneskelige karakteristikker
hva gjelder oppførsel. En sammenligning av de to kan
nok falle godt i smak, men er et ugyldig argument
(Salem, Ore) Statesman Journal, 6. juni 1992.
Den amerikanske sivilisasjon hviler på de grunnleggende prinsippene i kristen moral, som igjen har sitt
opphav i de hebraiske skriftene. Grunnen til at nazistene først angrep det jødiske folk og sverget å utslette
dem fysisk og åndelig er på grunn av Bibelens læresetninger, både Torahen og det Nye Testamente, som utgjør fundamentet som hele systemet av kristen etikk
hviler på. Tar man bort Bibelen som den konstellasjonen som styrer det amerikanske statsskipet,
kommer hele det amerikanske sivilisasjonsbyggverket
til å rase sammen. For mine jødiske brødre som søker
bibelsk grunngivning for å legitimisere homoseksualitet
viser jeg til følgende ord fra rabbinerne Marc Angel,
Hillel Goldberg og Pinchas Stopler og deres felles artikkel i vinterutgaven 1992-93 av Jewish Action
Magazine:
Det fins ikke en eneste kilde i noe jødisk hellig
skrift, det være seg halakhah, haggadah, filosofi, muscar eller mystisisme som tolererer homoseksuelle handlinger eller homoseksuell orientering. Jøder som
aksepterer homoseksualitet må gjøre det helt og
holdent uten referanse til jødiske hellige skrifter, der de
ikke finner noen form for aksept. De kan heller ikke vise
30
Lyserøde Hakekors
til noen jødiske kilder, og de handler derfor enten i uvitenhet eller intellektuell uærlighet. Tanken, som blir satt
fram av enkelte ikke-ortodokse ledere, at Torahen bare
forbyr homoseksuelle voldtekter og homoseksuelle forhold der kjærlighet ikke eksisterer, og dermed gir tillatelse til et forhold med en person av samme kjønn som
bygger på frivillighet, er helt og holdent uten basis i
noen form for jødisk litteratur skrevet de siste 3000 år.
Dennis Prager, en fremstående og respektert
jødisk talkshow-vert kommenterte: «Det fantes to slag
jøder i Auschwitz — de som visste hvorfor de var der og
de som så på det hele som uflaks.» I vår tid har jøder
absorbert tanker som er fremmed for et jødisk
tenkemåte og mange liberale, sekulære, amerikanske
jøder, som ønsker å tolerere alt som skjer, har ikke noe
standpunkt for noe som helst. Som de gjenlevende har
vi en moralsk plikt til den generasjonen av jøder som
ble utsatt for slik inhuman og sadistisk terror og utryddelse. De underliggende årsakene til den nazistiske
militarismen er dokumentert i «Lyserøde Hakekors».
Holocaust må aldri glemmes for hva det var, en krig mot
det jødiske folk og mot Vestlig sivilisasjon.
MÅ GUD VELSIGNE AMERIKA,
Kevin E. Abrams, Jerusalem, Israel
5. juni 1995
Scotts Forord
Scott Lively
Jeg ble interessert i dette spennende og svært
edrueliggjørende emnet via en opplevelse som mange i
vårt samfunn idag opplever som «offerets opplevelser.»
Det var ikke en status jeg søkte, og jeg forsøkte verken
å utnytte den eller påberope meg den, men i mange
måneder erfarte både jeg og andre hvordan det var å bli
utsatt for et angrep i et altomfattende felttog der ingen
regler syntes å gjelde. Krigen var satt i scene av politiske
‘homoseksuelle’ aktivister i staten Oregon. Årsaken til
opprøret var en rekke innledende aksjoner ment å
skulle forhindre lokale lover og statsregulerte lover som
kom til å gi homoseksuelle status som «minoritet».
Detaljene når det gjelder utspillet og omkring Oregon
Citizens Alliance, grasrotorganisasjonen som sponset
fremstøtet, ville kunne fylle en hel bok alene. Men for å
si det kort var dét som satte meg i gang med arbeidet
med denne boken den forbløffende tonen som var gjennomgående blant dem som forsvarte «homorettigheter»
overfor mennesker som var motstandere av homoseksualitet. Midt i all retorikken, var nesten alle favorittnavnene og metaforene hentet ut av Hitler-Tyskland.
32
Lyserøde Hakekors
Ledere, så vel som underskriftssamlere på aksjonsmøtene våre ble skjelt ut som alle former for nazister,
fascister, rasister, hatspredere og arisktenkere. Murstein svøpt i papir med påtrykte hakekors ble kastet
gjennom vinduene på forretninger som hadde støttet
aksjonene våre. Som alltid var nazi-retorikken høylydt
og den mest ekstreme blant de homoseksuelle aktivistene og deres nærmeste politiske allierte (guvernør
Barbara
Roberts,
langvarig
homoseksualist,
karakteriserte folkeavstemningen som «nesten som i
nazi-Tyskland» (The Oregonian, 26. august 1992:A14)
Noen av de verste angrepene kom fra homoseksualister i mediene. Under valget i 1992 ble jeg kontaktet av en assisterende produsent for CBS’
nyhetsshow «48 hours», som ønsket tillatelse til å bruke
filmopptak av OCA i et klipp om «hvordan Amerika
generelt reagerer på ekstremismen i homobevegelsen».
Siden jeg var kjent med hvordan media vrir og vrenger
på fakta når det gjelder homoseksualitet, ble jeg mistenksom og insisterte på en personlig forsikring om at
dette virkelig var programmets fokus. På grunn av
tonefallet i retorikken i de lokale mediene krevde jeg
spesielt og fikk også et løfte om at OCA ikke kom til å
bli fremstilt som hatgruppering. Det var først etter
gjentatte forsikringer over en to eller tre ukers periode
med telefonsamtaler at jeg bad om tillatelse til
prosjektet fra OCAs formann, Lon Mabon. Deretter
brukte jeg nesten to uker av min tid til å assistere
filmteamet fra «48 Hours», og sørget for flere titalls timer
intervjuer og arrangerte kameralocations når det gjaldt
filming av våre aktiviteter.
33
Programmet ble sendt den 26. februar 1992. Sent
på ettermiddagen fikk jeg en telefon fra en venn i Massachusetts, der programmet ble sendt tre timer tidligere
enn hos oss. «Ta deg i vare,» sa hun. «De har dolket deg
i ryggen.» Og ganske visst ble programmet kalt «48 timer
med hatkampanjer», og inneholdt en lang rekke hatgrupper, deriblant nynazister, og hvite ariske voldsgrupper. Delen med OCA var skviset inn mellom to slike
grupperinger. I det lokale nyhetsprogrammet som fulgte
like bak, og som blir sendt av KOIN, den lokale CBSfilialen i Portland, Oregon, ble det sendt en rapport om
OCA og et stykke som inkluderte filmklipp fra naziTyskland og anti-Nazi-polemikk. Omtrent to uker
senere sendte en annen TV-stasjon i Eugene, Oregon,
KEZI-TV, flere nazi-klipp i en nyhetsmelding om oss (de
bad oss senere om unnskyldning). Aviser over hele
staten skrev flere ledere mot OCA, og brukte begreper
som «nazister», «KKK», «hyklere» og «hat» til å krydre artiklene.
Jeg hadde lenge visst at det er en grunnsetning
at når man begynner å kalle andre med navn (i stedet
for å føre en fornuftig debatt) er det slik at de navnene
man bruker på andre ofte er de trekkene man liker
minst ved seg selv. Jeg tror det gikk opp for meg at det
var noe veldig overdrevet med å kalle andre nazister,
selv før jeg fikk tak i et sett med svært nøye
dokumenterte notater om fremstående homoseksuelle
i nazipartiet, sendt av en person som hadde fulgt nøye
med på den retoriske stormen som våre kampanjer
hadde medført.
I årene siden jeg begynte å fremheve og raffinere
denne første samlingen av data, hadde nasjonen sett
34
Lyserøde Hakekors
mye trivialisering av slik ekstrem retorikk. Det er i dag
vanlig å høre andre bli kalt «nazist» både direkte og
indirekte. Enkelte mennesker har brukt dette på forflatningen av vårt nasjonale kunnskapsnivå, forflatningen
av språket og den intellektuelle styrken — og jeg er enig
i det. Vi er i ferd med å tape vårt kunnskapsnivå, og
mye av vår heder og ære sammen med det. Likevel
gjenstår den gamle og gangbare anmerkningen om at
på seg selv kjenner en andre.
Selv om denne boken er avgrenset til å granske
koplingene mellom nazibevegelsen og homobevegelsen
og den okkulte bevegelsen, tror jeg at et større og langt
mer skremmende tema er å finne på bokens sider. Kan
det være at fascinasjonen ved å kalle mennesker
nazister, for den moderne «homobevegelsen» og andre i
samfunnet vårt, har sin grunn i en dypere fascinasjon
med det nazistene kom seg unna med i sin egen nasjon?
Hvilke holdninger ligger under fenomenet «barnepikestaten», «politisk korrekthet» og den kyniske politiske
fremhevingen av rasisme og klassekamp, «nedsløving»
av folk flest, elimineringen av foreldrerettigheter,
steriliseringen av det offentlige når det gjelder judeokristne
religiøse
referanse
og
den
økende
homogeniseringen av meninger og «skeiv» nyhetsdekning i pressen. Jeg tror, på en måte, at de amerikanske
homseaktivistene i dag presenterer en nesten forfriskende ærlig synsmåte inn i naturen til disse holdningene,
sammenlignet
med
de
innbildske
presentasjonene vi daglig hører fra pressen og enkelte
spesialinteressegrupperinger og politiske ledere.
La oss et øyeblikk se på en av de frekkere avsløringene av homoseksualistenes synspunkter på, og
35
målsetninger for det amerikanske samfunnet. I en PRstrategi som går punkt for punkt og som kalles «en overhaling av det streite Amerika» (Guide Magazine,
November 1987) står homoseksualistene Marshall Kirk
og Erastes Pill fram og forklarer hvordan de bruker
Hitlers egen «store løgn»-taktikk. Denne merkverdige
måten å tenke på er nesten hinsides fantasi, en enorm
bølge av manipulering, maktovergrep og svikefulle ord
og taktikker. Den begynner slik:
Det første vi må gjøre er å desensitere det amerikanske folk overfor homoseksuelle. Å desensitere
folket betyr å hjelpe det å se på homoseksualitet med
likegyldighet heller enn med iver. Ideelt sett ønsker vi
at streite skal krysse av hvilke seksuelle preferanser de
har på samme måte som du velger smakstillegg på iskrem (Kirk and Pill:7).
Denne måten å modifisere oppførsel og mentalitet
på, kombinert med isolasjon av «streite» og andre som
grupper og klasser som dermed får samme status som
dehumaniserte målgrupper av et eller annet slag, fortsetter:
«Massene [vår utheving] bør ikke la seg sjokkere eller
frastøte av prematur eksponering til homoseksuell
oppførsel. De seksuelle ytringene bør heller uviktiggjøres. (Ibid:8)
•
Åpne en dør inn i de streites private verden, der
vi kan sende inn en trojansk hest (ibid:8)
•
Homoseksuelle må fremstilles som ofre som
trenger beskyttelse slik at de streite får tilbøyelighet til
å innta en beskytterrolle (ibid:8)
36
Lyserøde Hakekors
•
Bruk symboler som reduserer folk flests følelse
av en trussel, slik at de senker garden. (ibid:8)
•
Få folk flest til å bytte ut sin selvrettferdige
stolthet omkring sin homofobi med skamfølelse og
skyldfølelse (ibid:10).
Det er ikke så mange år siden nå at amerikanere
flest hadde reagert svært negativt på disse uttalelsene,
selv om de ikke hadde hatt noen som helst referanse til
homoseksualitet. Spesielt fordi de alle betinger overgrep
mot folks privatliv, deres tanker, meninger og tro (Kirk
og Pill kaller det «å transformere de sosiale verdiene i
det streite Amerika, ibid:14). Slike forsøk ble sett på
som å komme fra djevelske mesterhjerner i sci-firomaner, eller fra maoister eller diktatorer i
bananrepublikker. Men vi har kommet til et tidspunkt
i Amerika der Kirk og Pill ganske enkelt legger sine
røster (og intonasjonen i røsten) til de mange som
ønsker makt og manipulasjon for å kontrollere menneskers tanker (for eksempel: «talekodekser» på universitetsområder og i kodespråk som du finner i
annonser i avisene).
Jo mer jeg har studert nazitenkning, jo mer har
jeg blitt påminnet at vår nasjon representerer den første
og det største fremgangsrike eksperiment i den
motsatte retningen. Da Amerika ble grunnlagt var vi
den eneste nasjonen, blant mange selvstyrende stater,
som virkelig tilbød og garanterte frihet, tankefrihet så
vel som uttrykksfrihet. Vår «grunnlovsfedre» forsøkte å
hogge vår uvurderlige dyrebare friheter i stein fordi de
forutså (ja, for det fantes forsøk allerede den gangen) at
det ville oppstå en sterk drivkraft for å føre makten
37
tilbake til de få — og deres måte å tenke på. Hvor langt
har vi ikke skeiet ut i dag, og hva betyr dette for oppførselen blant grupper i ytterkanten av vårt samfunn
(akkurat som nazistene var en ekstremistgruppe), som
føler det nødvendig å reformere amerikanske hjerter og
tanker til å se ut som sine egne.
La oss vende tilbake til Kirk og Pill og se på
mekanikken i strategien deres, for å nettopp «transformere» samfunnet til det de føler ville være et mer akseptabelt samfunn. Her er noen av forslagene deres.
•
Snakk om homoseksuelle og homoseksualitet så
høyt og så ofte som mulig. Nesten all oppførsel begynner å se normal ut dersom du blir utsatt ofte nok
for den (Kirk and Pill:7)
•
Stadig prat bygger inntrykk av at folkeopinionen
i det minste er delt når det gjelder spørsmålet (ibid:8)
•
Kampanjen bør fremstille homoseksuelle som
fremstående samfunnsstøtter. Jada, jada, vi vet det.
Dette er et knep som er så gammelt at det knirker
(ibid:9).
•
Tiden kommer da vi skal ta i tu med de gjenværende motstanderne. For å si det som det er: De skal
tvinges i kne. (ibid:9).
•
Vi ønsker at antihomoseksuelle skal bli seende
så grusomme ut at alminnelige amerikanere kommer
til å ønske å distansere seg selv fra disse menneskene
(ibid:10)
38
Lyserøde Hakekors
Alle tegn kommer til å spille på patriotiske følelser, og alle budskap kommer sakte men sikkert til å
drille en positiv holdning inn i hodene til folk flest
(ibid:11).
Folk flest bør bli vist bilder av rasende homofober,
hvis sekundære trekk og troslærer er forhatt av middelklassen. Ku Klux Klan som krever at homoseksuelle
skal brennes levende eller kastreres. Hyklerske sørstatspastorer [sic!] som slever hysterisk hat i en grad
som ser både komisk og sinnsyk ut; truende bøller,
pøbler og fanger ... konsentrasjonsleire ... (ibid:10).
Disse bildene bør kombineres med de av homoseksuelle ofre på en måte som propagandister [vår utheving]
kaller «parentesteknikken». «For eksempel: Først viser
man noen få sekunder av en salvet sørstatspredikant
med stikkende øyne der han hamrer i talerstolen i raseri
og sier «disse syke, vederstyggelige skapningene». Mens
tiraden hans fortsetter med bare lyd, viser vi bilder av alvorlig skamslåtte mennesker, eller bilder av homoseksuelle som ser anstendige, harmløse og snille ut. Deretter
vender vi tilbake til det giftige ansiktet til den som taler,
og så videre. Effekten er destruktiv (Ibid:13-14).
En gruppering som kalles PFLAG (Foreldre og
Venner av Lesbiske og Homoseksuelle) brukte denne
teknikken i en annonsekampanje mot Pat Robertson,
Jesse Helms og Jerry Falwell, høsten 1995. Deretter ble
det meldt i San Francisco Examiner, søndag 12.
november 1995: «en ny tv-reklame [fremstiller] en tenåringsjente som vurder selvmord med en pistol [og] en
ung mann som blir skamslått mens bøllene roper slagord, ispedd reelle klipp der pastor Pat Robertson og
39
andre konservative avskyr homoseksualitet. De fleste
tv-stasjonene avviste reklamefilmen, men den ble kringkastet i Tulsa og Washington D.C. En avisversjon av annonsen (som ikke på langt nær er like følelsesmessig
effektiv) ble kjørt i USA Today, den 21. november 1995.
Interessant nok var Pat Robertsons kommentarer
som ble brukt i reklamen direkte relatert til emnet i
denne boken: «Homoseksualitet er en styggedom.
Mange av dem som var involvert med Adolf Hitler var
satanister, og mange var homoseksuelle. Disse to
tingene synes å gå hånd i hånd.»
Uten å legge for stor vekt på dette punktet er dette
soi-distante propagandateknikker, og endog ordvalget
som de blir opplært til å bruke, representerer en forvridd fremgangsmåte for å overvinne den amerikanske
opinionen. Nok engang ble jeg slått over likhetene (når
det gjelder forførende taktikker og marionettmakerske
holdninger) til den nazistiske propagandamaskinen.
Ikke bare er det en klassisk teknikk som bygger på en
stor løgn (si det så ofte du kan og så høyt som mulig!)
men homoseksualistene har fremhevet den gamle
naziteknikken om å tvinge folk i kne, slik den ble brukt
mot jødene av den tyske pornografen Julius Streicher,
som den reneste kunst. De velkjente emosjonelle innslagene av Hitler er også tatt med, slik Kirk og Pill slever
over den antatte forferdelsen hos deres «ivrigste fiender»
(som tydeligvis betyr pastorer som har den store ulykke
å bo i Sydstatene!):
Skoen passer, og vi bør få dem til å prøve den på
mens hele Amerika ser på (ibid:10).
40
Lyserøde Hakekors
To av de første og største planene nazistene tok
seg til i sin veg til maktens tinde, var effektiv kontroll
over Tysklands informasjonskilder, og en nøye oppbygning av sin egen propagandamaskin. Dette var
nøkkelen til deres makt og med unntak fra en sterk
militærstyrke, den viktigste delen av en hvilken som
helst autokratisk makt. I løpet av de siste to tiårene har
vi vært vitne til en skremmende vilje blant amerikanske
nyhets- og underholdningsmedia til å avrette seg selv
etter ett enkelt politisk element, og tillate seg selv å
være kanal for nedbrytningen av en av sidene i en sak,
i sak etter sak. Etterhvert som nye røster har dukket
opp i eteren (talk radio) med motsigelser mot dette, har
de blitt stadig sterkere opponert mot av eksisterende
mediakommentatorer. I mye av underholdningen finner
vi også en heller dårlig skjult gjennomføring av Kirk og
Pills strategier (selv om det ikke bare gjelder homoseksualitet). Det er sant at Kirk og Pill sier at «det homofile
Hollywood har gitt oss våre beste skjulte våpen i
kampen for å desensitere folk flest (Kirk and Pill:8).
Dette er noen av de sakene som må fram i lyset i
studiet av forholdet mellom de homoseksuelle og deres
politiske bevegelser og nazipartiet. Sammenhengen må
i stor grad være vårt eget land, og de talløse gruppene
som nå strever med å fange dets sjel og «transformere»
dets samfunn. Hvordan vi er like og ulike sammenlignet
med tyskerne i 1920- og 30-tallet. Hva bør vi lære?
Som en siste anmerkning, har den andre inspirasjonskilden til denne boken vært de senere påstandene
fra homoseksualister at homoseksuelle var betydelige
ofre for holocaust (dette synes å være en del av «offer»strategien i Kirk og Pills tanke).
41
Skuespillet «Bent» har vært springbrettet for en
kampanje, komplett med homoseksuelle tillegg til en
Anne Frank-utstilling som reiste rundt i hele USA for å
få folk flest til å akseptere tanken om at de homoseksuelle var den mest forfulgte grupperingen i NaziTyskland. I dette stykket, bytter en homoseksuell fange
til seg en gul davidsstjerne mot sitt rosa triangel for å
fremme sin status i leiren (S. Katz:145) Den måten
homoseksualistene fremstiller propagandaen på har
blitt en sterk front mot tradisjonelle jøder som min venn
og medforfatter Kevin Abrams, som ønsker å beskytte
den historiske sannheten fra «holocaust-revisjonister».
Det er for skyld denne sannheten, en merkepåle på
vegen til et fritt samfunn, vi har dedikert denne boken.»
Denne
siden
er
blank
ANMERKNING
TIL LESEREN
I denne boken går to begreper stadig igjen. Det er
begrepene «homoseksualist» og «pederast». Disse vil
trolig være ukjente for mange av leserne. Vi bruker begrepet homoseksualist som henvisning til en person,
homoseksuell eller ikke, som aktivt promoterer homoseksualitet som moralsk og sosialt likestilt med heteroseksualitet som basis for en sosial orden. Etter vårt syn
er Harry Hay, grunnlegger av den amerikanske «homorettighets»-bevegelsen» og president Bill Clinton, som
forsøkte å tvinge det amerikanske militæret til å godta
åpent erkjennende homofile — begge homoseksualister.
Hver av dem har på sin måte arbeidet for å legitimisere
homoseksuell adferd i USA. Mange heteroseksuelle
mennesker er homoseksualister. Mange som regner seg
selv for å være homofile, er ikke homoseksualister. En
homoseksualist blir definert av sine handlinger i en
sosiopolitisk kontekst. Dette skiller seg fra Samuel Igras
bruk av begrepet i boken «Tysklands Nasjonale Last»,
44
Lyserøde Hakekors
som vi har sitert svært mye fra. Igra bruker ordet
«homoseksualist» for å definere ene og alene seksuell
oppførsel.
En pederast er definert som en fysisk moden
mann som søker eller deltar i seksuelle handlinger med
gutter omkring pubertetsalder, som motsetning til
pedofile, som bruker både gutte- og jente-barn fra
spedbarnsalder av og helt opp til pubertetsalder.
(Pederast skriver seg fra den greske ordet paed, som
betyr «gutt» og erastis, som betyr elsker). Selvdefinerte
«gutte-elskere» som har dannet «barnerettsorganisasjoner» som «North American Man/Boy Love Association» (Den nord-amerikanske foreningen for
kjærlighet mellom menn og gutter), og som dannet
«Gemeinschaft Der Eigene» i Tyskland, synes å fokusere
sin seksuelle oppmerksomhet på gutter mellom 8 og 18,
med en særskilt preferanse for gutter omkring 12 års
alder. Enkelte kilder som er sitert i denne studien
bruker begrepet «pederast» og «pedofil» om hverandre.
Vi ønsker å reetablere skillet mellom disse begrepene
(selv om det kan virke flortynt) for å skape en dypere
forståelse for homoseksuell ideologi og de forskjellige
uttrykksmåtene homoseksualitet har.
Den engelske oversettelsen av tyske ord unngår
ofte bruken av tøddel, to prikker over u (ü), og skriver i
stedet ute. I norsk er ikke dette et problem, og vi har
derfor i den norske oversettelsen holdt oss til den originale tyske skrivemåten som i Führer og Röhm.
Stavemåten er forskjellig i forskjellige kilder, vi har tatt
oss den frihet å harmonisere stavemåten gjennom hele
boken.
45
ANERKJENNELSER
Prosessen med å skape en bok involverer både
direkte og indirekte et stort antall mennesker som gir
av sin inspirasjon. Det er med dyp respekt at vi uttrykker vår takknemlighet til mange store historikere,
menn som Konrad Heiden, som skrev «Nasjonalsosialismen Historie» og «Der Führer» (Geschichte
des Nationalsozialismus og Der Führer); William Shirer,
hvis bok «Det tredje rikes vekst og fall» (The Rise and
Fall of the Third Reich), er en av de mest respekterte og
klassiske tekstene når det gjelder nazihistorie; og selvsagt Samuel Igra, hvis obskure, men viktige arbeid fra
1945 av, Tysklands Nasjonale Last (Germany’s National
Vice), avslører en skjult side ved historien som sjelden
blir sett eller erkjent. Til disse som var der og som med
ærlig røst fortalte hva de så og opplevde, står vi i dyp
gjeld. De er våre ledere inn i fremtiden.
Spesielt ønsker vi å rette en takk til dr. Charles
Socarides, president i NARTH, Nasjonalforbundet for
Forskning og Terapi for Homoseksualitet, for hans
støtte og oppmuntring. Dr. Socarides er en klinisk
professor i psykiatri ved Albert Einstein College of
Medicine i New York. Vi vil også gjerne uttrykke vår
takknemlighet til dr. Joseph Nicolosi, grunnlegger og
klinisk direktør for Thomas Aquinas Psychological
Clinic i California. Dr. Nicolosi har selv utgitt flere innsiktsfulle arbeider når det gjelder reparativ terapi og
homoseksualitet som tilbyr håp og mulighet for positive
endringer for den homoseksuelle.
46
Lyserøde Hakekors
Andre individer som både den ene og andre av oss
har hatt æren av å samarbeide med er Mr. Peter LaBarbera, redaktør og utgiver for Lambda-rapporten om
homoseksualitet, en publikasjon fra Washington D.C.
som overvåker den homoseksuelle agendaen i amerikansk politikk og kultur; Steve Lequire og Terry O’Neil
ved The British Columbia Report Magazine; Rosebianca
Starr, Vancouver, British Columbia; Lon Mabon, formann i Oregon Citizens Alliance (OCA) og Pat Smith ved
OCA Research Department; Trevor Lautens, spaltist for
the Vancouver Sun: Paul Schratz, redaktør The
Province Newspaper, Vancouver, British Columbia;
David, Avraham and Israel Feld, Maccabi Mossad, Israel; David Bedein, direktør i Beit Agron Press Center,
Jerusalem; Len Butcher, redaktør i the Canadian B’nai
B’rith Covenant; Mrs. Irene Klass, Women’s Editor of
The Jewish Press, Brooklyn New York; Professor
William Woodruff, Campbell University, North Carolina;
David Bar Illan, redaktør i Jerusalem Post; Kevin Tebedo, tidligere ansvarlig direktør i Colorado for Family
Values; Pastor Mary Rogers; Reverend Bernice Gerard i
Sunday Line Radio and Television Ministries,
Vancouver, British Columbia; Jan Willem van der
Hoeven, tidligere direktør for Internasjonale Kristne
Ambassade, Jerusalem, og hans hustru Irene; Stan
Goodenough, redaktør i the Middle East Intelligence
Report; Rabbi Avraham Ravitz and Rabbi Schlomo Beneziri, Knessetmedlemmer; Phil Chernovsky, Israel
Centre; Rena Cohen, Sfat, Israel; Toby Klein Greenwald,
spaltist i Washington Jewish Week; Gershom Gale, redaktør i the Jerusalem Posts internasjonale utgave;
Aryeh Stav, redaktør i Nativ Journal of Politics and the
Arts; Professor Mordechai Nisan; Ramon Bennett; Avi
Asdauba, Yair Davidy, utgiver av The Tribes; Shmuel
47
Golding, utgiver av Biblical Polemics; Aryeh Gallin,
Director, Root and Branch Association; Christopher
Barder, UK; John Hully, forfatter av Comets, Jews and
Christians; Rabbi Marvin Antelman, Justisleder for den
høyeste rabbinske rettsinstans i Amerika; Gemma
Blech; Dr. David Lewis; Dr. Mikha’el Snidecor; Maurits
van Zuiden; Dr. Judith Reisman, forfatter av Kinsey:
Crimes and Consequences; Avi Lipkin; Gary Cooperberg; Paul deParrie and Andrew Burnett i Life Advocate
magazine; Herman Bauer; Robert Orr; Libby Durea; Dr.
Nathaniel Lehrman, klinisk direktør, nå pensjonert,
Kingsboro Psychiatric Center; Gary Butterfield; Joseph
D’Alelio; Josiah (Doc) Goldberg; Landon G. Mustell and
Pastor Larry Dill, Sheridan Assembly of God Church.
Spesielt vil vi takket Bill and Irene Bennett, Anne
L., Kathy Bates and Charles Lowers for hjelp med
redigeringen av boken, D.E. og Alan Abe for å ha gravd
fram utallige kjente og obskure kilder som dokumenterer
sannheten om nazihistorien, til Pat Gunnip for hans
generøsitet i å finansiere forskning og andre kostnader,
og til to Carol P. ved OCAs forskningsavdeling som fikk
oss i gang med arbeidet bare ved å presentere oss for
hverandre. Tim Duskin i the National Archives var
spesielt hjelpsom i å rette oss inn mot viktige ressurser.
Det fins mange andre som hjalp på mange måter som
ønsker å forbli anonyme. Vi takker hver enkelt.
Jeg (Kevin) ønsker å takke mine lærere
rabbinerne Mendle Altien, Lippa Dubrawsky, David
Bassous, Mordecai Feuerstein, Avraham Feiglestock,
Yitchak Wineberg — jeg skylder dere det meste.
48
Lyserøde Hakekors
Begge ønsker vi å rette en spesiell takk til våre
hustruer Sharon Abrams og Anne Lively, som har slitt
med oss gjennom denne lange og vanskelige prosessen,
samt gitt sin helhjertede støtte og mange innsiktsfulle
kommentarer. Denne boken er en gave til våre ban:
Miriam, Aaron og Odette Abrams og Noah og Samuel
Lively.
Dersom det var mulig å danne en stat eller en hær utelukkende bestående av homoseksuelle, så ville disse
menn rette all sin styrke mot heder og ære og gå i
krigen med en stålsatt ånd, og selv om de var få, ville
de kommet til å beseire verden.
-Platon, fra Symposion/Drikkegildet (sitert i Konrad
Heidens Der Führer, 1944:741)
Det er svært karakteristisk når det gjelder tyskerne, at
de, utvendig det mest brutalt maskuline av alle europeiske folk, er den mest homoseksuelle nasjon på
jorden.
H. R. Knickerbocker: «Is Tomorrow Hitlers»,
1941:34
Denne
siden
er
blank
Denne
siden
er
blank
Kapitel 1
NAZIPARTIETS
HOMOSEKSUELLE
RØTTER
Det var en stille natt i München. Folk som gikk
langs gatene i hjertet av byen var dystre til sinns. De
gikk med hodene bøyd og hendene dypt i lommene på
sine slitte frakker. Overalt kunne man merke den trykkende av følelsen av nederlag i luften. Den var skrevet
inn i ansiktene på de mange arbeidsledige soldatene på
alle gatehjørner og alle de små kafeene. Tyskland var
blitt beseiret i krigen, men var blitt knust under
kravene fra Versailles-traktaten. Overalt fantes det
mennesker som stod med føttene fast i finanskrise og
fortvilelse, endog flere år etter kaiser Wilhelms ydmykende overgivelse.
Midt i denne atmosfæren virket den målbevisste
gangarten til kaptein Ernst Röhm nesten unaturlig.
Men Röhm var vant med å være annerledes. Som homoseksuell med tilbøyelighet for unge gutter, var Röhm en
52
Lyserøde Hakekors
del av en voksende undergrunnskultur i Tyskland, og
så på seg selv som en mye bedre form for tysk manndom. Röhm var en kraftig bygget, stor mann, og hadde
vært profesjonell soldat siden 1906. Nå, etter krigen,
hadde han midlertidig lånt ut sine talenter til en
sosialistisk terroristorganisasjon kalt Eiserne Faust
(Jernneven). Men i kveld var Röhm på veg for å møte
noen av sine sammensvorne som hadde dannet en ny
og mye sterkere sosialistisk organisasjon.
Da han nådde døren til Bratwürstglöckl, en kro
som var stamsted for homoseksuelle pøbler og bøller,
gikk Röhm inn og satte seg ned sammen med en
håndfull seksuelle avvikere og okkultister som feiret
fremgangen i den nye terrorkampanjen deres. Organisasjonen som engang hadde vært kjent som Tyske
Arbeideres Parti (Deutsche Arbeiter Partei), ble fra nå
av kalt Nationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei,
(det nasjonalsosialistiske tyske arbeiderparti) —
nazistpartiet.
Å, jada. Nazistene møttes i en «homsebar».
Det var ingen tilfeldighet at det var homoseksuelle
blant dem som grunnla nazipartiet. Faktum var at partiet
vokste fram fra en større gruppe organisasjoner i Tyskland
som var sentrert rundt homoseksuell aktivitet og aktivisme. Mange av de karakteristiske ritualene, symbolene,
aktivitetene og filosofiene som vi idag assosierer med
nazismen kom fra disse organisasjonene eller samtidige
homoseksuelle. Den velkjente hevede arm-hilsenen «Sieg
Heil», var for eksempel et ritual fra Die Wandervögel (Flyttfuglene), en organisasjon for unge gutter som omtrentlig
tilsvarte guttespeidere rundt om i verden.
53
Die Wandervögel ble grunnlagt mot slutten av
1800-tallet av en gruppe homoseksuelle tenåringer.
Den første voksne lederen deres, Karl Fischer, kalte seg
selv «Der Führer» (føreren, lederen) (Koch:25f). Hans
Blüher, en homoseksuell nazifilosof og et fremtredende
tidlig medlem i Wandervögel, skapte sensasjon i 1912
da han publiserte den Tyske Wandervögel-gruppen som
et erotisk fenomen, som avslørte hvordan gruppen
hadde vokst til å bli en gruppe hvor unge gutter kunne
bli introdusert for en homoseksuell livsstil (Rector:39f).
Wandervögel og andre ungdomsorganisasjoner ble
senere smeltet sammen i Hitlerjugend (som blant folk
flest ble kalt «Homojugend», fordi den omfattet så
mange rabiate homoseksuelle — Rector:52).
Mange av nazi-emblemene, som swastikaen
(hakekorset), dobbellynlogoen, SS-symbolet, og endatil
den oppnedvendte trekanten som ble brukt til å identifisere fanger i konsentrasjonsleire, oppstod mellom
homoseksuelle okkultister i Tyskland (noen av dem, slik
som swastikaen, er egentlig svært gamle symboler som
ganske enkelt ble gjenopplivet av disse homoseksuelle
gruppene).
I 1907 hevet Jörg Lanz von Liebenfels, en forhenværende cistercianermunk, som var blitt bannlyst
fra den romersk-katolske kirken på grunn av sine
homoseksuelle aktiviteter (Sklar:19), swastika-flagget
over slottet sitt i Østerrike (Goodrick-Clarke:109).
Etter å ha blitt drevet ut fra den romersk-katolske
kirken grunnla Lanz Ordo Novii Templi (Den Nye
Tempelorden) som blandet okkultisme og voldelig
antisemittisme. En studie fra 1958 med tittelen Der
54
Lyserøde Hakekors
Mann der Hitler die Ideen Gab (mannen som gav Hitler
idéene), skrevet av den østerrikske psykologen Wilhelm
Daim, kaller Lanz nasjonalsosialismen virkelige «far» .
List, en nær samarbeidspartner av Lanz, dannet
Guido von List-selskapet i Wien i 1904. Dette forbundet
ble anklaget for å praktisere en form for hindutantrisme som øvet seksuelle perversjoner i sine
ritualer. Denne formen for seksuelle perversjoner ble
popularisert innen okkulte sirkler av en mann ved navn
Aleister Crowley. Ifølge Hitlerbiografen J. Sydney Jones,
«likte [Crowley] å leke med svart magi og unge gutter»
(J. S. Jones:123). List ble på sin side «anklaget for å
være Wiens egen Aleister Crowley» (ibid:123). På samme
måte som Lanz, var List okkultist; han skrev flere bøker
om magiske prinsipper i runealfabetet (hvorfra han
valgte SS-symbolet). I 1908 ble List «avslørt som lederne
av et blodsbroderskap som drev med seksuelle perversjoner og byttet korset ut med swastikaen» (Sklar:23).
Nazistene hentet meget fra Lists okkulte teorier og
forskning. List dannet også et elitistisk presteskap som
han kalte «Hoher Armanen Orden» (Den høyere
Armanenorden) hvor endog Hitler selv kan ha vært
medlem (Waite 1977:91).
Nazistenes drøm om en arisk superrase ble hentet
fra en okkult gruppering som het Die Thule-Gesellschaft, grunnlagt i 1917 av tilhengere av Lanz og List.
Den okkulte doktrinen til Thule-selskapet mente at
overlevende fra en eldgammel og høyere utviklet tapt
sivilisasjon kunne overføre de innvidde i Thule-selskapet med esoteriske krefter og visdom. De innvidde
skulle bruke disse kreftene til å skape en ny rase av
ariske overmennesker som skulle eliminere alle
55
mindreverdige raser. Hitler på sin side dediserte sin bok
Mein Kampf til Dietrich Eckart, ett av medlemmene i
Thule-selskapets indre sirkler og en ledende skikkelse
i
dannelsen
av
det
tyske
arbeiderpartiet
(Schwarzwaller:67). De forskjellige okkulte gruppene
som er nevnt over var alle utvekster fra det teosofiske
selskap, hvis grunnlegger Helena Petrovna Blavatsky,
av mange regnes for å ha vært lesbisk (Webb:94), og
hvis «biskop» var den notoriske pederasten Charles
Leadbeater.
Brunskjortene, SA eller Stürmabteilung (stormtroppene) var stort sett skapt av en annen homoseksuell, Gerhard Rossbach (Waite 1969:209). Rossbach
dannet først Rossbachbund — rossbachbroderskapet,
en homoseksuell enhet av det såkalte «Freikorps». Frikorpset var en uavhengig inaktiv militær reserveenhet
som var blitt tilholdssted for hundretusener av arbeidsløse tyske veteraner fra første verdenskrig. Rossbach
dannet også en ungdomsorganisasjon underlagt Rossbachbund, og kalte den Schilljugend (ibid:210). Rossbachs stabsassistent, løytnant Edmund Heines,
pederast og morder ble satt inn som leder for Schilljugend. Rossbachbund endret senere sitt navn til
Sturmabteilung til ære for Wotan/Odin, den norrøne
guden som blant annet kontrollerte stormen
(Graber:33). Rossbach forførte Hitlers mentor, Ernst
Röhm, inn i homoseksualiteten. Og under Röhms ledelse ble brunskjortene notorisk kjent for sin brutalitet.
Flere hendelser i nazihistorien er også knyttet til
homoseksualitet. Hendelser sånn som Riksdagsbrannen i 1932, og pogromen fra 1938 som ble kalt
Kristallnacht, og forsøket på å ta Hitlers liv i 1944.
56
Lyserøde Hakekors
Endog de vedvarende nazistiske bokbålene, som vi
kjenner fra filmavisene på 1930-tallet, var direkte
relatert til naziledernes homoseksualitet. De første slike
tildragelsene fant sted etter at Hitlers brunskjorter brøt
seg inn i Magnus Hirschfelds Institutt for Seksualforskning i Berlin den 6. mai 1933. Den 10. mai brente
nazistene tusenvis av bøker som ble beslaglagt under
dette raidet. Instituttet hadde fyldige mapper som avslørte seksuelle perversjoner blant en rekke naziledere,
hvorav mange hadde vært under behandling der før
nazismen oppstod. Behandlingen ved Institutt for Seksualforskning ble av det tyske rettsapparatet pålagt
personer som ble dømt for seksuelle overgrep. Ludwig
L. Lenz, som arbeidet ved instituttet da raidet skjedde,
klarte å unnslippe med livet, og skrev senere om tildragelsen:
«Hvorfor har det seg slik, siden vi var upartiske, at
vårt rent vitenskapelige institutt var det nye regimets
første offer? Svaret er enkelt. Vi visste for mye. Det
ville [selvsagt] ha vært imot medisinske prinsipper å
sørge for en liste over naziledere og deres perversjoner
[men] det fantes ikke ti prosent av de mennene som i
1933 tok Tysklands skjebne i sine hender, som var
seksuelt normale. Vår kunnskap om disse intime
hemmelighetene om medlemmer av nazipartiet og
annet dokumentert materiell — vi hadde førti tusen
innrømmelser og andre biografiske dokumenter —
førte til at instituttet ble ødelagt» (Haberle:369)
Raidet på Institutt for Seksualforskning er ofte
nevnt som et eksempel på nazistenes undertrykkelse av
homoseksuelle. Det er delvis sant, men som vi senere
skal se, hører «undertrykkelsen» hjemme i en større
57
sammenheng når det gjelder gjensidig ødeleggende
rivalisering mellom to større homoseksuelle fraksjoner.
Magnus Hirschfeld, som ledet instituttet var en fremstående jødisk homoseksuell. Hirschfeld ledet også en
«homorettighets»-organisasjon som ble kalt Wissenschaftlich-humanitäres Komitee (WHK, den vitenskapelig-humanitære komité), som ble dannet i 1897
for å arbeide for elimineringen av paragraf 175 i den
tyske loven som kriminaliserte homoseksualitet
(Kennedy:230).
Organisasjonen
motsatte
seg
sadomasochisme og pederasti, som var to av favorittaktivitetene til de militaristiske Röhmledede homoseksuelle som stod så sentralt i det tidlige nazipartiet.
Hirschfeld hadde dannet WHK på grunnlag av arbeidet
til homorettighetspioneren Karl Heinrich Ulrichs (18251895). Ulrichs hadde skrevet imot tanken om «gresk
kjærlighet» (pederasti) som ble forfektet av en rekke
andre homoseksuelle i Tyskland.
En slik forkjemper var Adolf Brand, som dannet
«Gemeinschaft Der Eigenen» (De Spesielles Forbund,
GdE) i 1902. GdE inspirerte i 1920 dannelsen av
Deutschen Freundschaftsverband (Tysk Vennskapsforbund) som i 1923 endret sitt navn til Bund für Menschenrecht
(BFM,
Menneskerettighetsforbundet).
Lederne i denne gruppen var sentrale når det gjaldt
dannelsen og fremveksten av nazipartiet. Adolf Brand
publiserte verdens første homoseksuelle tidsskrift, Der
Eigene (Eliten) (Oosterhuis and Kennedy: Omslaget).
Brand var pederast, barnepornograf og antisemitt, og
sammen med andre homoseksuelle som delte hans
tanker, utviklet han et brennende hat mot Magnus
Hirschfeld og WHK. Da Hirschfelds Institutt for Seksualforskning ble ødelagt, var brunskjortene under led-
58
Lyserøde Hakekors
else av Ernst Röhm, et medlem av en av Brands undergrupper, Menneskerettighetsforbundet.
Dette var ikke siste gangen det homoseksuelle
lederskapet i nazipartiet gikk til angrep på andre homoseksuelle med en annen ideologi. Senere skal vi undersøke de såkalte «rosa-trekant-homsene» som ble
internert i konsentrasjonsleirene. Den rosa trekanten,
som var en del av en plan når det gjeld forskjellige
fargede trekanter ble brukt av nazistene for å identifisere spesifikke fangegrupper, og ble brukt til å merke
dem som var dømt etter paragraf 175 i den tyske
straffeloven. En av disse klassene var homoseksuelle,
men ifølge Johansson var «[M]ange av dem som ble
dømt etter denne lovparagrafen ikke homoseksuelle.
Enkelte var motstandere av regimet, slik som enkelte
katolske prester og ledere for ungdomsgrupper som ble
dømt fordi de hadde begått mened, mens andre ganske
enkelt var gatekriminelle fra Hamburg som var blitt
fanget i en storaksjon av politiet (Johansson i
Dynes:997)
Omkring 6000 av de cirka 10 000 «lyserøde
trekantene» døde i arbeidsleire, men få, om noen i det
hele tatt, ble gasset i dødsleirene. Noen av dem som
døde møtte sitt endelikt under hendene til homoseksuelle kapos (leirvakter) og SS-vakter. Ved første blikk
kan det være vanskelig å forstå hvordan homoseksuelle
ledere i nazipartiet skulle ville forfølge andre homoseksuelle på grunnlag av deres seksuelle adferd. Vi pekte
på, når det gjaldt spørsmålene omkring Institutt for
Seksualforskning til det faktum at den homoseksuelle
bevegelsen i Tyskland var delt i to svært ulike leire som
enkelte har kalt «Fems» (kvinnfolkaktige) og «Butches»
59
(mannemenn). Begrepene er velkjente mellom vår tids
homoseksuelle, og det er også vanryet «mannemenn»
føler for de «kvinnfolkaktige».
En forsker på den homoseksuelle bevegelsen,
Gordon Westwood, skriver at maskuline homoseksuelle
«avskyr [kvinnfolkaktig] oppførsel» og at «mange anser
kvinnfolkaktige (Den norske bibeloversettelsen fra 1930
bruker ordet «bløtaktige», overs. anm.) homofile som
«frastøtende» (Westwood:87). En annen forsker, H.
Kimball Jones, forteller at reaksjonen som de «kvinnfolkaktige» ofte møter i det allmenne homoseksuelle
miljøet er voldelig. De kaller dem ofte «]&\£@ homse»
eller «dømrade soper». En homoseksuell gikk så langt
som til å si: «Jeg hater disse glorete skrullene» (H.K.
Jones:29). Jay og Youngs studie fra 1979, The Gay
Report, viser at det innen homobevegelsen fins talløse
personlige uttalelser fra maskuline homoseksuelle som
er sterkt kritiske mot alt feminint. «Feminin oppførsel
kan være ondsinnet og ødeleggende og nedverdigende
for kvinner og homoseksuelle menn», sier en. En annen
slår fast: «For meg er en som er «kvinnfolkaktig» en selvsentrert, smålåten, svikefull, sladrehank av en homse
som har et forvridd selvbilde som har blitt formet av
dårlige familieforhold» (Jay:294ff).
De som er mest fiendtlig innstilte til «kvinnfolkaktige» er spesielt de homoseksuelle som ser på seg selv
som mest «maskuline». I boken «The Homosexual Matrix»
skriver C. A. Tripp at «langt på den andre siden, fins det
et antall ekstremt maskuline, nesten ultramaskuline
homoseksuelle som er besatt med alt som er mannlig
og hater alt som er svakt og feminint. Disse representerer utvilsomt det ytterste av det som kan skje
60
Lyserøde Hakekors
når erotisert manndom får full støtte i et verdisystem
som støtter dem (Tripp:92). Cory og LeRoy skriver i sin
detaljerte drøftelse om homoseksuell kultur, en scene i
en typisk bar for lærhomoer i USA:
«Her finner du sterke, digre mannemenn kledd i tighte
dongeribukser, lærjakker eller tunge sko, de har
mørke ullskjorter, og noen ganger motorsykkelhjelmer,
og søker hen mot et ultramaskulint ideal. Bak fasaden
av et robust ytre, som er uniformen for pretensiøst
maskulint pågangsmot, det tøffe ytre, ligger det
enkelte ganger en farlig personlighet som kan uttrykke
seg selv fysisk ved å bytte ut erotisk nytelse med vold.
De er i stand til å nyte seksualitet bare ved å påføre
andre smerte (eller selv bli påført smerte). Den allmenne atmosfæren på slike steder er jaget og truende,
og man kan aldri være helt trygg på når volden eksploderer (Cory and LeRoy: 109).
Når man leser denne beskrivelsen kan man
nesten tenke seg selv som flue på veggen inn i Münchens Bratwürstglöckl, der brunskjortene samlet seg.
Karakterene er de samme — den eneste forskjellen er
klesdrakten.
Kontrasten mellom homoseksuelle typer er ikke
bare et fenomen i det moderne samfunn. Greenberg
skriver om homoseksualitet blant germanere i de tidlige
århundredene av vår tidsregning:
«Etterhvert som krigføringen ble viktigere for
germanerne, ble de mannlige krigerne og deres kultur
dominerende, og kvinners status ble mindre viktig.
Feminitet og kvinnfolkaktige homoseksuelle ble i øk-
61
ende grad latterliggjort og undertrykket. De kvinnfolkaktige homoseksuelle ble fremstilt som skrekkinngytende monstre. Stigmatiseringen strakte seg ikke til
aktiv mannlig homoseksualitet (senere forfalt maskulint orientert homoseksualitet under kristendommen, som var offisielt motstandere av alle former
for homoseksualitet (Greenberg:249f).
Forfatterne ønsker å understreke at ikke alle
homoseksuelle faller i en eller annen av disse to svært
forenklede stereotypene. Begrepene «mannemann» og
«kvinnfolkaktig» er i denne studien brukt for å skille
mellom to ideologiske ytterpunkter som har med homoseksuell identitet å gjøre. Generelt er ordet «kvinnfolkaktig» definert som homoseksuelle menn som oppfører
seg som kvinner. De var pasifister og tilpasningsdyktige. Deres målsetning var å oppnå likestilling med
heteroseksuelle og «retten til privatliv» og generelt avskydde de sex med unge barn. Lederne for disse var
Karl Heinrich Ulrichs og Magnus Hirschfeld.
«Mannemennene» på den andre siden var maskuline homoseksuelle. De var militarister og sjåvinister
støpt i hellenistisk form. Deres målsetninger var å gjenoppvekke de pederastiske militære kultene fra førkristne hedenske kulturer, spesielt den greske
krigerkultusen. De var ofte ondsinnede kvinnehatere og
sadister. Lederne deres omfattet Adolf Brand og Ernst
Röhm. De som var «mannemenn» hatet alt feminint.
Deres ideale samfunn var Männerbund — det rent maskuline «våpenbror»-selskapet som bestod av muskuløse
menn og gutter (Oosterhuis and Kennedy:255). Sett fra
deres ståsted kunne heteroseksuelle tolereres — men
bare for artens videreføring, mens kvinnfolkaktige
62
Lyserøde Hakekors
homoseksuelle ble regnet for å være undermennesker,
og derfor ikke kunne tåles.
De fleste av de anslåtte 1,2 til 2 millioner homoseksuelle i Tyskland på det tredje rikes tid passet utvilsomt et eller annet sted i de to ytterkantene av
bevegelsen. Dette kan være med å forklare det faktum
at færre enn 2 prosent av denne befolkningen ble anklaget under anti-sodomi-lovene av nazistene (Cory og
LeRoy anslår at «kvinnfolkaktige» utgjør omkring 5-15
prosent av mannlige homoseksuelle; Cory and
LeRoy:73). De fleste av disse som ble forfulgt kan vises
å passe inn i kategorien «kvinnfolkaktige». Kurt Hiller,
et ledende medlem av WHK, og som senere etterfulgte
Hirschfeld, «anslo at 75 prosent av de mannlige homoseksuelle sympatiserte med [nazistene] (Johansson i
Friedlander: 233).
I sin introduksjon til «Menn med Rosa Trekanter»,
et påstått vitnesbyrd fra en tidligere fange med rosa
trekant ved konsentrasjonsleiren Flossenburg, bekrefter oversetter David Fernbach at konflikten mellom
«mannemennene» og de «kvinnfolkaktige» var sentral
omkring nazihatet mot de «lyserøde trekantene». Han
skriver:
«Naturlig nok var formene av homoseksualitet i paramilitære organisasjoner som SA, Hitlerjugend, etc.
og endog SS, og som er karakteristiske når det gjelder
slike ultramaskuline grupperinger like så vanlige som
alltid før. Det er svært grunnleggende for naziideologien at menn skulle være «skikkelig maskuline». Når
mannlig homoseksualitet skjuler seg selv som en
«manndomskult» og «virilitet», er det mindre frastøtende
63
fra det fascistiske standpunktet enn mykgjøringen av
kjønnsskillet som homoseksualiteten fra tid til annen
bruker, når de får lov til å uttrykke seg selv fritt
(Heger:10f).
Dette blir da forklaringen på det paradokset som
naziforfølgelse av homoseksuelle er. Det viser seg i historien som to filosofier som ikke kan sameksistere og
som likevel er knyttet sammen med en allmenn seksuell
dysfunksjon. Røttene til denne konflikten strekker seg
tilbake til attenhundretallet og strekker seg over en 70
år lang periode der man så fremveksten av homoseksuell militarisme i den bevegelsen som gav nazismen til
verden.
Et siste punkt før vi går videre i studien. Det bør
nå være tydelig for leseren at lesbiske ikke spilte noen
vesentlig rolle innen nazismen, men de var ikke utelukket fra partiet. Herzer skriver at Claudia Schopmann
har vist at det før 1933, fantes nazitilhengere blant
fremstående lesbiske i den homoseksuelle «frigjøringsbevegelsen». Som et eksempel navngir hun Elsbeth
Killmer, en fremtredende redaktør i det viktigste lesbiske tidsskriftet på den tiden, Die Freundin (Venninnen), og som var aktiv i naziorganisasjonen
NS-Frauenschaft fra begynnelsen av (Herzer:221f).
KARL HEINRICH ULRICHS
Verdens «homorettighetsbevegelsers» bestefar var
en homoseksuell tysk advokat ved navn Karl Heinrich
Ulrichs (1825-1895). Ulrichs ble som fjortenåring forført
64
Lyserøde Hakekors
av sin rideinstruktør, en homoseksuell mann på cirka
30 (Kennedy i Pascal:15). Iakttakere som er kjente med
den høye sammenhengen mellom seksuelt misbruk i
tidlig alder og homoseksualitet i voksen alder vil
kanskje konkludere med at denne ungdomsopplevelsen
fikk Ulrichs til å bli homoseksuell. Ulrichs selv mente
imidlertid at arv gikk foran miljø i sin forklaring for
hvordan han ble som han var. I 1860-årene begynte
Ulrichs å utarbeide en teori som definerte homoseksuelle som et tredje kjønn. Han foreslo at mannlig
homoseksualitet kunne knyttes til en psyko-åndelig
krysskopling der en manns legeme ble bebodd av en
kvinnesjel (og motsatt for kvinner). Han kalte
medlemmene av dette tredje kjønnet «urnings» (menn)
og «dailings» (kvinner). Siden homoseksualitet var en
medfødt legning, argumenterte han, burde den ikke
kriminaliseres.
Selv om Ulrichs aldri nådde fram i sine forsøk på å
endre lovene mot homoseksualitet, oppmuntret forsøkene
hans omfattende politisk aktivisme. En tidlig etterfølger, en
tysk-ungarsk skribent ved navn Benkert (under
psevdonymet Karoly Maria Kertbeny), dannet begrepet
‘homoseksuell’ i et anonymt åpent brev til den preussiske
justisministeren i 1869 (Lauritsen and Thorstad:6). Steakley
skriver at før dette brevet, ble homoseksuelle omtalt som
sodomitter, pederaster eller «knabenschänder» (bokstavelig:
gutteskjendere, Steakley:13). Den første studien av homoseksualitet i Tyskland ble utgitt i 1869 som en følge av
Ulrichs pågåenhet. Den gikk inn for avkriminalisering av
homoseksualitet og i stedet at de homoseksuelle ble underlagt medisinsk behandling (Oosterhuis and Kennedy:13).
65
Ulrichs største intellektuelle påvirkning når det
gjelder hans egen generasjon kom fra hans innføring av
begrepet «uraniere» som han introduserte i 1862 som
en ny betegnelse for homoseksuelle (og som omfattet
både ‘urnings’ og ‘dailings’). Han hentet begrepet fra
Platons Symposion, der homoseksuell aktivitet sies å
falle under den niende musen, Uranias beskyttelse. På
slutten av 1800-tallet kalte tyske homoseksuelle ofte
seg selv «uraniere», og et militaristisk homoseksuelt
slagord, «verdens uraniere — foren eder!» ble internasjonalt populært (Rutledge:41). I det følgende sitatet
bruker Ulrich begrepet i sin forklaring av sin «trekjønnsteori» og illustrerer grafisk hva som er
mentaliteten hos de «kvinnfolkaktige».
«Bortsett fra den kvinnelige trangen i våre seksuelle
drifter, synes det meg at vi uraniere et annet kvinnelig
element inneni oss, som gir grunnleggende bevis på at
naturen har gitt oss fysisk mannlighet men kvinnelig
spiritualitet. Vi bærer med oss dette andre kvinnelige
elementet fra vår tidligste barndom av. Vår karakter,
måten vi føler oss på, hele vårt temperament er ikke
mandig, men avgjort kvinnelig. Dette indre kvinnelige
element er utvendig gjenkjennelig ved vår utvortes
tydelige kvinnelige holdning» (Fee:37).
Ulrichs hadde sterk aversjon mot sadomasochisme og pedofili (kanskje det hadde med hans egen
opplevelse av å bli voldtatt som tenåring). Han skrev
imot tanken om «gresk kjærlighet» og mente at «seksuell
tiltrekning til prepubertale [er] en sykdom». I sine forsøk
på å få fjernet paragraf 175 fra den tyske straffeloven,
gikk Ulrichs inn for langt strengere lover mot pedofili.
Ulrichs fordømmelse av mann/gutt-sex, strakk seg
66
Lyserøde Hakekors
imidlertid bare til prepubertale gutter. Det følgende
sitatet fra hans publikasjon Forschungen über das
rätsel der mannmannlichen liebe (undersøkelser av
gåten om homoseksuell kjærlighet), avslører at Ulrichs
ikke var motstander av sex mellom menn og gutter som
var «kjønnsmodne».
En urning er ikke en hårsbredd farligere for en
umoden gutt enn en genuin mann er for umodne jenter.
Hva resten angår, overlater jeg gladelig barnemisbrukeren til den straff han fortjener ved loven: la integriteten til en viljeløs mindreårig være hellig for alle
urninger. Jeg har ikke noe forsvar for dem som bryter
dette. La derfor forføring av umodne gutter, og det
understreker jeg, være en straffbar og usømmelig handling (Ulrichs:16).
Skillet mellom modne og umodne gutter gikk
imidlertid tapt for mange som fulgte fremveksten av den
homoseksuelle bevegelsen i Tyskland. Friedrich Engels
skrev for eksempel i et brev til Karl Marx om en bok
Ulrichs hadde skrevet og sa: «pederastene begynner å
telle sine medlemmer og oppdager at de er en mektig
gruppe i vår nasjon. Det eneste som mangler er en organisasjon, men den synes å eksistere allerede, selv om
den er skjult» (Plant:38). Engels vurderte Ulrichs som
en pederast til tross for hans noe varierende aldersrestriksjon for sex med gutter.
Ulrichs politiske aktiviteter banet veien for en
større og mektigere homoseksuell bevegelse som vokste
både i antall og i politisk og sosial innflytelse i det førnazistiske Tyskland. Et knapt kvart århundre etter
hans død i 1895, hadde homoseksualiteten vokst til å
67
bli åpenlys og akseptert i Tyskland under Weimarrepublikken. Byer som München og Berlin ble rene
internasjonale Mekka for dem som praktiserte alle slags
former for seksuelle perversjoner. Som William Manchester observerte i «Krupps våpen» var det Wilhelmine
Kultures fremheving av maskulinitet som hadde
produsert en generasjon av perverterte. I utlandet var
sodomi kjent som «den tyske last» (Manchester:
1968:232).
Den tyske jøden Samuel Igra, utgav boken
«Tyskland Nasjonale Last» i 1945 (en studie av homoseksuell innflytelse i Tyskland), kommenterte på
fremveksten av homoseksualitet rundt århundreskiftet:
«I Tyskland ble disse unaturlige lastene en veritabel kult
blant den herskende klassen. I 1891 ble den velkjente
tyske psykiateren Krafft-Ebbing en av de store
pionerene innen den grenen av psykopatologi, og utgav
en bok med tittelen Psychologia Sexualis der han proklamerte at seksuelle perversjoner i Tyskland var i sterk
øking. Kommisjonær Hans von Tresckow, som var leder
for en spesiell gren av Kriminalpolitiet i Berlin fra 1905
til 1919, har skrevet følgende i sine memoarer:
Jeg kan bekrefte uttalelsene (fra Krafft-Ebbing) at homoseksualistiske grupper har vært i stadig økning de seneste tiårene, spesielt i de store byene. For øyeblikket er
det i Berlin mer enn hundre tusen personer som er
avhengige av slik praksis. De er nært knyttet sammen
og har endog sin egen avis, Die Freundschaft, som
kommer ut jevnlig og som forsvarer deres interesser (von
Fürsten og Anderen Sterblichen, av Hans von Tresckow,
side 110, F. Fontane & Co. Berlin 1922. [Igra:27f]
68
Lyserøde Hakekors
MAGNUS HIRSCHFELD OG WHK
Ulrichs etterfølger Magnus Hirschfeld var en
fremstående jødisk lege og homoseksuell. Dr. Hirschfeld
slo seg sammen med to andre homoseksuelle, Max
Spohr og Erich Oberg og dannet den såkalte Vitenskapelig-humanitære Komité (WHK). Som vi har sett,
var WHK dedikert til to målsetninger: 1) Å videreføre
Ulrichs filosofi og arbeider og 2) å arbeide for
legitimisering av homoseksualitet i det tyske folk via
fjerningen av paragraf 175, den tyske loven som
kriminaliserte homoseksuell adferd (Steakley:23f). Den
homoseksualistiske historikeren Richard Plant skriver:
«Det vil være vanskelig å legge for stor vekt på Hirschfeldts viktighet. Han ble leder for flere psykologiske og
medisinske organisasjoner, grunnlegger av et unikt institutt for seksualforskning. Han grunnla også Årbok
for Interseksuelle Varianter som han redigerte fram til
1923 (Plant:28-29).
Hirschfeld var opprinnelig tilhenger av Ulrichs
teori om et «tredje kjønn», men forlot senere denne
tanken. Likevel forble Hirschfeld trofast mot mange av
Ulrichs andre teorier, og baserte sitt arbeid gjennom
WHK på disse. Arbeidet ble politisert og målet var å avkriminalisere homoseksualitet. Hirschfeld laget ordet
«transvestitt», som har blitt den aksepterte merkelappen
for både menn og kvinner som føler trang til å kle seg
som medlemmer av det motsatte kjønn (J. Katz:210).
WHK sirkulerte underskriftskampanjer blant
tyske intellektuelle og politikere hvor de bad om at
paragraf 175 ble fjernet. På grunn av Hirschfelds
69
grunnarbeid med å skape et positivt offentlig image, ble
disse underskriftskampanjene møtt med økende
fremgang. Men samme hvor mye det virket som om det
var ærbarhet og vitenskapelig upartiskhet de viste fram
for det tyske samfunn, tilbød WHK en langt annerledes
perspektiv til dem som så det fra innsiden. Hans
Blüher, hvis bidrag til den tyske homobevegelsen blir
omtalt senere i denne studien, besøkte engang Hirschfeld ved WHK. Møtet ble forutgått av Hirschfelds tilbud
om å skrive forordet til Blühers bok som beskrev homoseksualitet innen Die Wandervögel. Blüher skriver:
«Jeg ble ført inn i kontoret av den «vise mann i Berlin»
(som han ble kalt), der han satt på en silkedekket
fauteuil (en spesiell type lenestol, overs. anm.), med
føttene under seg som en tyrker, var han et individ
med blasse lepper og slue, matte, begjærlige øyne og
tilbød meg en pløsete hånd og introduserte seg selv
som dr. Hirschfeld. [I et senere møte ved WHK], var
den første som ønsket meg velkommen en korporal
med en dyp basstemme; han var, hvorom allting er,
kledd i kvinneklær, «en såkalt transvestitt!» kommenterte dr. Hirschfeld, hvis kjælenavn var «tante
Magnesia» og introduserte oss. Da kom også en meget
vakker ungdom frem. «En hermafroditt!» (tvetulle,
tvekjønnet, overs. anm.) sa Hirschfeld. «Hvorfor
kommer du ikke innom kontoret mitt i morgen, så skal
du få se ham naken?» En eldre herremann i sekstiårene resiterte et lengselsfullt dikt til en seksten år
gammel ungdom. Jeg vendte meg mot Laurent som var
den eneste jeg følte kontakt med i denne flokken av
lemurer «si meg, har du ikke merket at vi faktisk er i et
bordell her?» (Blüher i Mills:160f)
70
Lyserøde Hakekors
Blühers forakt for Hirschfeld og WHK var representativ for adferden i den mannemannaktige leiren.
Men på dette stadiet av konflikten var det de «kvinnfolkaktige» som var i kontroll og som nøt den støtten som
fantes i det tyske samfunn hva angikk de homoseksuelles sak. WHKs «vitenskapelige» fokus gav en følelse
av legitimitet til deres politiske målsetninger, som den
maskuline gruppen ikke var i stand til å oppnå. Likevel
var det en strategi som til syvende og sist kom til å slå
tilbake på de «kvinnfolkaktige». Sosiologen David Greenberg skriver at Ulrichs «tredjekjønns»-teori «var en svært
kontroversiell strategi blant tyske homoaktivister. De
som holdt seg til de antifeministiske fløyen av bevegelsen så på mannlig homoseksualitet som et uttrykk for
maskulin overlegenhet og vurderte Ulrichs og Hirschfelds holdninger som «fornærmende» (Greenberg:410).
Med håp om å bruke argumentet at homoseksualitet er medfødt for å rettferdiggjøre avkriminaliseringen forsøkte Hirschfeld desperat å
legitimisere sin «tredjekjønns»-teori og homoseksualitet
generelt (ibid:410). Han dannet Institutt for Seksualforskning i Berlin, som åpnet sine dører den 1. juli
1919. dets formål var delvis å sørge for juridiske
tjenester for menn som ble arrestert for å ha forbrutt
seg mot paragraf 175, men også å arbeide for å
legitimere tanken at homoseksualitet er en medisinsk
tilstand (Bianco:64). Samme året produserte Hirschfeld
den første pro-homoseksuelle filmen (Anders als die
Andern» (Annerledes enn de andre) der han selv deltok
i en liten rolle (ibid).
Institutt for Seksualforskning, som holdt til i et
herskapshus Hirschfeld kjøpte i Berlin, tilegnet seg
71
WHKs massive boksamling, fotografier og medisinske
dokumenter og begynte en kampanje for å gjøre seg selv
«stuerene» i det tyske samfunn. Ifølge Plant, «tilbød
deltakende leger forskjellige slags seksuell rådgivning,
og behandlet mennesker for veneriske sykdommer [og
gav] råd om abortprosedyrer.» Det faktum at mange
naziledere ble behandlet ved Institutt for Seksualforskning førte til at Instituttets assisterende direktør Ludwig
L. Lenz, konkluderte at dets ødeleggelse av nazistene i
1933 skjedde for å ødelegge dokumentasjon om nazistenes perversiteter (se ovenfor).
I mange år var den Vitenskapelig-humanitære Komité den største og mest innflytelsesrike homoseksuelle
organisasjon i den tyske «homorettighetsbevegelsen». I
1914 hadde den tusen medlemmer (Steakley:60). Men
homoseksualitet i Tyskland var mye mer fremtredende
enn antallet medlemmer i WHK antydet. Det er ikke
noen overraskelse at ett av WHKs tidlige målsetninger
var å finne ut hvor mange homoseksuelle det fantes i
Tyskland. I det som kan ha vært verdens første
undersøkelse av dette slaget, distribuerte WHK 6611
spørreskjemaer til studenter og fabrikkarbeidere i
Berlin i 1903. Resultatene ble publiserte året etter i årboken og viste at 2,2 prosent av den tyske mannlige befolkningen innrømmet å være homoseksuelle (ibid:33).
DE NYE GREKERNE
På samme tid som Ulrichs og Hirschfeld fremmet
sine teorier om mannlig homoseksualitet som et uttrykk for femininitet, fantes det en rivaliserende gruppe
72
Lyserøde Hakekors
homoseksuelle som søkte tilbake til antikken for å finne
røttene for sin egen «maskuline» filosofi. Den homoseksuelle akademikeren Hubert Kennedy skriver i «Kjærlighet mellom menn og gutter i skriftene til Karl
Heinrich Ulrichs»:
«Heldigvis var det noen gutteelskere som allerede uttalte sin opposisjon til Hirschfeld i Berlin på begynnelsen av århundret. [Der Gemeinschaft] Der Eigene,
hovedsaklig biseksuelle og/eller gutte-elskere, motsatte
seg teorien om at homoseksuelle var et «tredje kjønn».
De så på «kjærlighet mellom venner» som en maskulin
dyd, og ønsket å gjenoppvekke det greske ideal
(Kennedy:17f).
Dette «greske idealet» var en kultur der pederastisk mannlig overlegenhet hersket. Mannlig homoseksualitet, spesielt mellom menn og gutter ble vurdert
som en dyd i det hellenistiske (greske) samfunnet. I flere
av hans dialoger, forsvarer Platon pederasti, og det er
tydelig at man så et seksuelt forhold mellom menn og
gutter som høyverdig i sammenligning heteroseksuelle
relasjoner.
Forfatteren Eva Cantarella skriver i «Bisexuality
in the Ancient World» (biseksualitet i den antikke
verden) at Platon i Symposion skriver at det var fullstendig akseptabelt å oppvarte en unggutt, og ærbart å
vinne ham. Pederasti var ikke noe som snek seg rundt
i samfunnskyggene i det greske livet, det var helt åpenlyst og innforstått (Greenberg:148,151). Cantarella ser
på samtidslitteraturen, deriblant Platons skrifter. Hun
skriver at Platon utviklet en teori om to forskjellige slags
kjærlighet: den kjærligheten som var inspirert av den
73
himmelske Afrodite, og den kjærligheten som ble inspirert av den «alminnelige» Afrodite. Det var kun
«pederastisk kurgjøring», skriver Cantarella, som gjenspeilet «den himmelske» formen for kjærlighet
(Cantarella:59). I sitt Symposion, utlegger Platon sin
teori:
«[homoseksuelle] gutter og unggutter er de beste i sin
generasjon, fordi de er de mest mandige. Enkelte sier
at de er skamløse, men de tar feil. Det er ikke
skamløshet som inspirerer deres oppførsel, men en
høyere ånd og mandighet og virilitet som leder dem til
å ønske velkommen til et samfunn for seg og sine. Et
slående bevis for dette er at slike gutter alene, når de
når modenhets alder i det offentlige liv. Når de vokser
opp til å bli menn, blir de gutte-elskere og det kreves
en fiksert tanke å seire over sin naturlige trang til å
gifte seg og formere seg; de er fornøyde med å leve
med hverandre ugift.» (ibid:60).
Cantarella skriver at «det kjønnet som tiltrakk og
fristet Sokrates også var det mannlige kjønn». Hun
siterer en annen av Platons dialoger der Sokrates forelsker seg i Cydias, en unggutt, og proklamerer «jeg
fattet ild, og kunne ikke lenger styre meg selv»
(Ibid:56ff).
Voltaire kan ha hatt begge disse mennene i
tanken da han engang anførte omkring holdningen
blant de klassiske filosofene: «en gang: filosof, to ganger:
sodomitt» (Grant, 1993:28). I rettferdighetens navn må
vi likevel nevne at karakteristikkene av Platon og Sokrates blir sterkt imøtegått av mange historikere.
74
Lyserøde Hakekors
Til forsvar for filosofene må det anføres at Platon,
hvis skrifter er våre eneste kilder for spekulasjon om
både hans og Sokrates liv, hovedsaklig er skrevet i
dialogform. Det er derfor vanskelig å vite i hvor stor utstrekning han var enig med de tankene som ble uttrykt
av hans karakterer. Det bør også anføres her at i hans
siste arbeide, Lovene, fremmet Platon verdien av en
familie og at homoseksualitet var galt (Lovene:841a841d). Likevel, basert på det faktum at homoseksuelt
pederasti var viden praktisert og akseptert i Hellas og
Platon baserte sitt skrift Republikken (hans visjon av et
«utopisk» samfunn — omtalt senere i denne boken) på
den spartanske homoseksuelle militærkulten, tror forfatterne at Platon i sitt tidligere liv i det minste forsvarte
pederasti og at han kan ha praktisert denne perversjonen selv.
Det som synes mest relevant for denne studien
(og som blir bekreftet av Platon) er at det greske militæretablissementet entusiastisk nok omfavnet homoseksualitet. Her finner vi modellen for de nye grekerne —
en ultramaskulin, homoerotisk krigerkultus med
mannlig overlegenhetsholdning. Hærene fra Theben,
Sparta og Kreta var hver for seg eksempler på dette
fenomenet (på samme måte som moderne islamistiske
terrorgrupper er det). Cantarella anfører at oldtidshistorikeren Plutark av Chaernoea (50-120 EK) skrev at
den «Thebens hellige bataljon» utgjorde mer enn 150
homoseksuelle par (Cantarella:72), og når det gjaldt
«den legendariske spartanske hæren, som tok 12 år
gamle gutter inn i militærtjeneste, og som ble overgitt
til elskere som ble valgt blant de beste mennene i
voksen alder.» Plutark skriver også om et kreteisk
militært innvielsesritual der gutter ble bortført og gjort
75
til sexslaver i to måneder av voksne pederaster før de
fikk utdelt sitt «militære utstyr» (Ibid:7). Denne seneste
perversjonen har enten inspirert eller blitt inspirert av
den greske myten om Ganymede. Forfatteren Jason
Berry gyter enda større lys over dette spørsmålet:
Enkelte guder praktiserte mann-gutt kjærlighet,
og det samme gjorde det biseksuelle mannlige aristokratiet; hæren i Thebes og Sparta ble ladet med
homoseksualitet som ild fra en mannlig kraftkilde. Hedninger i det [senere] romerske imperiet tilba guder som
Zevs, som bortførte og voldtok Ganymede — en levende
myte som en filosof avviste for å influere de mennene
som drev et «umoralens marked og infame steder hvor
de unge kunne nyte alle former for korrumperte
nytelser» (Berry:200f).
Det kan tenkes at begrepet «gay» kan være avledet
fra den mytiske greske figuren Ganymede, gudenes
munnskjenk, som var selve eksemplet på konseptet av
sex mellom menn og gutter for de maskuline homoseksuelle. Det britiske begrepet «katamitt» (catamite) som
indikerer den passive partneren i et mannlig homoseksuelt forhold, er avledet av det romerske
navnevarianten for Ganymede, Catamitus. Begrepene
«gay» (homse) og «lesbisk» (hvor det siste kommer fra øya
Lesbos i Hellas) tok etterhvert plassen for ‘urning’ og
‘dailing’ som titulering for homoseksuelle.
I det gamle Hellas, som innen den maskuline
homoseksuelle fraksjonen i Tyskland, var det bare den
maskuline formen for homoseksualitet som var gjæv,
mens alt som var feminint ble sett ned på. Den formen
for homoseksualitet som dominerte gresk kultur var
76
Lyserøde Hakekors
ultramaskulin og militaristisk. Det er ikke urimelig at
kvinner så vel som menn som identifiserte seg med
kvinnelige trekk og tenkning ble regnet for å være
naturlig mindreverdige for elitens pederaster.
Cantarella skriver at Platon, i Timaues, gikk så langt
som til å teorisere at kvinner var reinkarnasjonen av
menn som hadde «levd dårlig» i tidligere liv
(Cantarella:58) [kfr. den hinduistiske karma-tanken].
Som vi skal se, ble den hellenistiske hedenskapsvekkelsen et fundamentalt aspekt for identiteten som
nazist. I boken Nationalism and Sexuality, skriver historikeren George L. Mosse om dets betydning: «den
greske ungdommen, et viktig nasjonalt symbol i fortiden, hersket fremfor alt i det tredje rike. Hitlers egen
smak ble influert av den nyklassiske vekkelsen [som
ofte inkluderte] bilder av nakne ungdommer ikke ulikt
bilder av gutter som bader» (Mosse:172). Men nazistene
adopterte mer enn bare symbolikken fra «gutteelskerne»
som styrket det greske idealet; deres idéer og filosofier
er uutslettelig stemplet over det nazistiske regimet.
Innflytelsen av de greske homoseksuelle på nazikulturen er best forklart av den datidige tyske psykoanalytikeren Wilhelm Reich i hans klassiske verk fra
1933, Fascismens Massepsykologi:
«Blant antikkens grekerne, hvis skrevne historie ikke
begynner før patriarkatet har oppnådd full utvikling,
finner vi følgende seksuell organisering: Mannlig overlegenhet og sammen med dette hustruene som lever
en slavebundet og undertrykket eksistens og som
fungerer ene og alene som fødemaskiner. Det mannlige herreveldet fra den platonske tiden er entydig
77
homoseksuelt. Det samme prinsippet ligger til grunn
for den fascistiske ideologien i det mannlige strata av
naziledere (Blüher, Röhm, etc). For fascistene er derfor
en tilbakevenden til naturlig seksualitet sett på som et
tegn på dekadense, lidderlighet, kåtskap og seksuell
urenhet. Fascistene bekrefter den strengeste formen
for patriarki og reaktiverer den platonske tidens seksualliv i deres familiale form for liv. Rosenberg og
Blüher (de ledende nazi-ideologene) anerkjenner
staten ene og alene som maskulin stat organisert på
et homoseksuelt fundament (Reich:91ff).
KULTURKOLLISJON
En nøkkel til å forstå årsaken til den sosiale
kollaps i Tyskland, som kulminerte med overgrepene i
det tredje rike, er å finne i konflikten mellom de
hellenistiske og hebraistiske (judeo-kristne) verdisystemene. Denne krigen mellom filosofier, er like gammel
som den vestlige sivilisasjonen selv, og setter grekernes
homoerotikk mot ekteskap-og-familiesentrert heteroseksualitet hos jødene. Johansson og Percy skriver om
denne konflikten fra et homoseksualistisk perspektiv.
«Mens grekerne kultiverte paederaisteia som en grunnleggende institusjon i det maskuline samfunn og tilskriver det til guder og helter, i løpet av to århundrer
under persisk styre (538-332 FK), avviste og straffet
bibelsk jødedom mannlig homoseksualitet i alle
former. Jødisk religiøs bevissthet internaliserte dette
tabuet strengt, noe som ble et utpreget trekk innen
jødisk seksualmoral, og skilte dem som dyrket Israels
78
Lyserøde Hakekors
Gud fra hedningene hvis avguder de foraktet. Dette
skillet satte scenen for konfrontasjonen mellom
jødedom og hellenisme (Johansson and Percy:34).
Ved å antyde at jødenes forkastelse av homoseksualitet begynte i denne tidsperioden, ser Johansson og
Percy fullstendig bort fra bibelhistorien, men har ellers
helt rett i at jødenes motstand mot homoseksualitet var
en sentral faktor i deres grekerhat. De fortsetter (med
en noe bitter tone), og beskrive konteksten der den
første kollisjonen mellom disse verdisystemene fant
sted:
«I kjernen av ‘sodomiforvillelsen’ ligger den jødiske forkastelsen av hellenismen og paederasteia, en av de
mer distinkte trekkene i en kultur som ble ført fram av
greske seierherrer over Lille-Asia. Det er en grunnleggende, uunngåelig verdikollisjon innen det som bar
kimen i seg til å bli den vestlige sivilisasjon. Alene
under makkabeertiden førte opposisjonen mot
helleniseringen og alt hellenistisk til et intenst, nesten
paranoid hat og en fordømmelse av mannlig homoseksualitet, et hat som jødedommen gav videre til den
fremvoksende kristne kirke (Ibid:36).
I sin artikkel «Homoseksualitet og Makkabeerkrigen» skriver den romersk-katolske akademikeren
Patrick G. D. Riley også at homoseksualitet var et
kjernepunkt når det gjelder konflikten mellom jødene
og grekerne. Den greske kongen Antiokus, hadde beordret at alle nasjonene i hans imperium skulle
«smeltes sammen til ett enkelt folk» (Riley:14). Dette
skapte en krise for jødene, fordi det tvang dem til å velge
mellom trofastheten til de bibelske budene (og risikoen
79
for martyrium) og deltakelse i en rekke brudd på de jødiske lovene som «å ofre griser og tilbe avguder, til å la
være å omskjære sønnene sine, og utsette seg selv for
alle slags urenheter og styggedommer (1Makk 1:49-51)
(ibid:14)
Grekerne bygde også ett av sine gymnasier
(idrettsanlegg) i Jerusalem, som tiltrakk seg de edleste
av de unge menn i Israel og underla dem under petaso
(vår utheving, 2Makk 4:12). I den tradisjonelle latinske
oversettelsen av den ovenstående frasen står det «overgav dem til bordellene» (Riley:15). Gymnasiene var
notorisk kjent i hele den antikke verden for sin homoseksuelle praksis. Faktum er at Flaceliere ut fra
Plutarks skrifter konkluderer at fra det tidspunkt de
oppstod i Hellas, «var utviklingen av homoseksualitet
koplet til gymnasiene [som normalt inneholdt] en statue
av Hermes, men også en statue av Eros (Flaceliere:65).
De spenningene som førte til den jødiske krig,
tiltok da den jødiske ypperstepresten, som selv var
hellenist, frembød et offer til Herakles (Herkules), som
var det greske symbolet på homoseksualitet. Riley legger
til: «det jødiske templet ble i seg selv scene for hedenske
offermåltider og seksuelle orgier [deriblant homoseksualitet]». Den endelige krenkelsen (som gjør at Antiokus
i Bibelen blir nevnt som en arketype for antikrist) «var
reisningen av et hedensk bilde i templet, muligens en representant for Zeus (Ba’al), og som bittert nok blir kalt
«den absolutte styggedom» (Riley:16).
I det påfølgende religiøse opprøret bevarte
makkabeerne «det som senere skulle bli moralkodeksen
for kristenheten, akkurat som de ved å forsvare ek-
80
Lyserøde Hakekors
teskapet reddet det som skulle bli sentralt for at det
skulle oppstå, nemlig familien» (Ibid:17). Selv om de
likevel bevarte den judeo-kristne seksualetikken utslettet ikke makkabeerne den greske filosofien som en
rivaliserende sosial makt. Av de to uforenlige trossystemene, var det dét judeo-kristne som ble stående og
som gjorde at vestlig kultur ble utviklet slik vi kjenner
den i dag; men tross alt overlevde hellenismen like fullt.
ADOLF BRAND OG «DE
SPESIELLES FORBUND»
En av de tidligste lederne innen den maskuline
homoseksuelle motbevegelsen i Tyskland, og selv
hellenist, var Adolf Brand. I 1896, ett år før Magnus
Hirschfeld dannet den vitenskapelig-humanitære komité (WHK), begynte unge Adolf Brand å utgi verdens
første homoseksuelle seriepublikasjon, Der Eigene,
Eliten. [Ordet Eigene kan grovt sett også oversettes med
«skeiv», noe som kan kaste lys over dette begrepet, slik
det blir brukt i engelsk språk, men vi har valgt den
oversettelsen som oftest blir brukt av historikere, fordi
den fremhever den elitistiske filosofien som opphavsmennene til Der Eigene etterlevde.]
I tillegg til å være militant pro-homoseksuell var
Der Eigene et rasistisk, ultranasjonalistisk og
antisemittisk tidsskrift. Mosse skriver:
«Bruken av rasisme for å vinne seg respektabilitet var
et konstant tema for den første homoseksuelle
journalen i Tyskland, Der Eigene. Endog før avisen
81
utgav et tillegg som het «Raße und Schönheit» (Rase og
skjønnhet) i 1926, hadde de brukt fritt av germanske
temaer i skjønnlitteraturen så vel som bilder av nakne
gutter og unge menn fotografert i germanske omgivelser. Ett dikt, som var skrevet av Brand selv og kalt
«Die Übermensch» som lovpriste mandighet, fordømte
femininitet og spilte på antisemittisme, visstnok på
grunn av den pågående krangelen med Magnus
Hirschfeld, som var hans rival når det gjaldt lederskapet for «homorettighets»-bevegelsen (Mosse:42).
Brands tenkte marked for Der Eigene var menn
som «tørstet etter en gjenoppvekkelse av de greske tider
og hellenistiske skjønnhetsstandarder etter århundrer
med kristent barbari» (Brand i Oosterhuis and
Kennedy:3).
I 1903 ble Brand en kort tid fengslet som
barnepornograf etter å ha trykket bilder av nakne gutter
i tidsskriftet, uten at det fikk følger for Der Eigene, som
forsatte å bli publisert fram til 1931, og på høyden
nådde 150 000 abonnementer under Weimarrepublikken (1919-1933) (Mosse:42). I tillegg til Der
Eigene, gav Brand også ut en satirisk journal kalt «Der
Tante» («Homsen» eller «Tanten») som ofte latterliggjorde
Hirschfeld og hans medarbeidere (Oosterhuis and
Kennedy:6).
Den 1. mai 1902, dannet Brand og to pederaster,
Wilhelm Jansen og Benedict Friedlander Der Gemeinschaft Der Eigenen (De Spesielles Forbund). Ledende
teoretiker for selskapet var Friedlander (1866-1908),
forfatter av Renaissance des Eros Uranios (Renessanse
for uranisk erotika), en utgivelse fra 1904 som innehold
82
Lyserøde Hakekors
et bilde av en ung gresk gutt på omslaget. Friedlander
skrev at selskapet ønsket å fremme målsetningene til
den lesbiske og radikale feministen dr. Helene Stocker
som ønsket at det tyske samfunnet skulle vende tilbake
til hedenske verdier. Friedlander skriver:
«Den positive målsetningen er en vekkelse av hellenistisk ridderlighet og at dette blir anerkjent av
samfunnet. Ved ridderlig kjærlighet mener vi spesielt
nære vennskap mellom ungdommer og enda sterkere
bånd mellom menn av ulik alder (B. Friedlander:259).
Ifølge James Steakley i «The Homosexual
Emancipation Movement in Germany (den homoseksuelle frigjøringsbevegelsen i Tyskland):
«selskapet så tilbake til antikkens Hellas og renessansens Italia som modellsivilisasjoner og
argumenterte at kristen askese var ansvarlig for forfallet i homoseksuelle forhold. Friedlander, som selv
var gift, fremmet pedofile relasjoner kombinert med
familieliv, og Brand stilte sin journal i kontrakt med
Hirschfelds Jahrbuch ved å si at han ønsker å vise
«mer av den hellenistiske siden av saker og ting»
(Steakley:43)
Steakley vedblir å vise hvordan samfunnet støttet
arbeidet til Elisar von Kupffer, en «mannemannlig»
homoseksuell og talsmann for «gresk kjærlighet» som
på det sterkeste angrep den vitenskapelig-humanitære
komité som pseudovitenskapelig (Steakley:46).
In «Homosexuality and Male Bonding in Pre-Nazi
Germany» (homoseksualitet og mannlig vennskap i
83
Tyskland før nazi-tiden) skriver Oosterhuis og Kennedy
at «Kupffer skriver i et brev datert 25. desember 1925
til Brand at ordet ‘homoseksuell’ var frastøtende for
ham, fordi det fikk ham til å tenke på «homsene» i
Hirschfelds komité, og at han bad Brand om aldri å
nevne dette ordet i slike sammenhenger». (Oosterhuis
and Kennedy:34).
Friedlander beskrev heteroseksuelle og kvinnfolkaktige homoseksuelle som «kummerlings» (ynkelige
vesener). Ulrichs/Hirschfeld-skolen mente at homoseksualitet og heteroseksualitet var likestilte og legitime
former for seksuell kjærlighet. Brand/Friedlanderskolen derimot mente at eros (seksuell kjærlighet)
hadde en stigende verdikurve der heteroseksualitet lå
på bunnen, og pederasti lå på toppen. Steakley skriver
om dette: «For De Spesielles Forbund var imidlertid
heteroseksuelle relasjoner sett på som rent prokreative,
samtidig som man fremmet den estetiske høyere
verdien av pedofile relasjoner» (Steakley:46). Sagt med
andre ord: heteroseksuelle var bare «fødemaskiner».
Friedlander siterte også fra Gustov Jäger som
argumenterte at sammenlignet med «kvinnfolkaktige»
var maskuline homoseksuelle «übermänner» (overmennesker), overlegne i forhold til heteroseksuelle fordi
de var enda mer maskuline (Oosterhuis and
Kennedy:87). Enkelte av pederastene i De Spesielles
Forbund vurderte ikke seg selv som homoseksuelle i det
hele tatt, og proklamerte at «vennekjærlighet» og homoseksualitet var to forskjellige fenomener (ibid:86).
Friedlander var en tid medlem i både De
Spesielles Forbund og WHK. En gjennomgang av de ar-
84
Lyserøde Hakekors
tiklene han skrev for WHK avslører at han forsøkte å
overbevise medlemmene av gruppen at de ikke gikk
langt nok. Mens WHK ene og alene ønsket «retten til
privatliv», ønsket De Spesielles Forbund en fullstendig
transformasjon av Tyskland fra å være et judeo-kristent
samfunn til å bli et gresk-uranisk samfunn. Men lederskapet i WHK lot seg aldri overbevise. De to filosofiene
var simpelthen altfor forskjellige. I 1906 forlot Friedlander WHK og håpet å kunne diskreditere Hirschfeld,
og hintet at Hirschfeld og andre ledere i WHK hadde
misbrukt komiteens midler. Men dette var ikke den
reelle årsaken til at han brøt ut. Steakley skriver:
«Medlemskapet i Forbundet skjønte at komiteens underskriftsaksjoner, som bad om legalisering av forhold
mellom personer av samme kjønn bare gjaldt personer
over seksten år, og dermed helt overså deres interesser. De følte seg også støtt av Hirschfelds personlige
femininitet og hans klassifisering av alle homoseksuelle
i en kategori (som «kvinnfolkaktige»?) (Steakley:47f)
Etter bruddet med Hirschfeld og ledelsen av
WHK, fortsatte Friedlander med å forsøke å få
medlemmene til å skifte mening om pederasti så vel
som å trekke de økonomiske støttespillerne bort fra De
Spesielles Forbund. I 1907 publiserte Friedlander en artikkel i Der Eigene, under en lang og avslørende tittel:
«Memoarer for venner og støttespillere for den vitenskapelig-humanitære komité skrevet av etterfølgerne av
den vitenskapelig-humanitære komité.» I artikkelen sier
Friedlander at den greske «kjærligheten til ungdom»
(pederasti) var årsaken til paragraf 175. Han sa at loven
ikke var aktiv på grunn av menn, men heller på grunn
av sjalu hustruer og elskerinner som så på unge gutter
85
«som et slags urettferdig konkurranse» (Journal of
Homosexuality, Jan-Feb 1991). I samme artikkelen
skrev Friedlander:
«La oss forstå at ingen kan være en god skolemann
som ikke elsker sine elever! Og la oss ikke lyve til oss
selv og si at kjærlighet som «åndelig» element noensinne kan løsrives fra sin fysiologiske grunnvoll. Dette
er en evig sannhet: Kun en god pederast kan være en
fullkommen pedagog (Friedlander i Oosterhuis and
Kennedy:77ff) [Prefikset i så vel pederast som pedagog (og som pedofil), paed- er det samme. overs.
anm.].
Benedict Friedlander døde i 1908, 42 år gammel,
men hans innflytelse på den tyske homobevegelsen
vedble. I 1934, knapt ett år etter at Adolf Hitler kom til
makten, gjenspeilte en mann ved navn Kurt Hildebrandt, Friedlanders synspunkter i en bok med tittelen
Norm Entartung Verfall (Norm — Utarting — Forfall). I
1934 var Hildebrandt leder for Menneskerettsforbundet
(BFM), som var en underavdeling av De Spesielles Forbund. Han viste til Friedlander som sin «mester» og
hevdet at gresk pederasti hadde ført til en «økning av
maskulinitet» (Steakley:49) I Norm Entartung Verfall
presenterer Hildebrandt at Brand-Friedlander-teorien
at maskuline homoseksuelle er idealet; en herrerase av
skapninger, og at kvinnfolkaktige homoseksuelle fakta
talt er en degenerering av idealet. Hildebrandt proklamerer at den maskuline typen var den typen
«naturen» mente skulle herske over verden, mens de
feminine typene var «ulykkestilfeller» som senere kom
til å bringe alle hellenistiske samfunn til ødeleggelse.
Hildebrandt skriver:
86
Lyserøde Hakekors
«Det er uforståelig at disse typene skulle kunne
blandes sammen i den typen homoseksualitet som det
oppstår så mye oppstyr om som idag. Den siste stiger
fram i motsetningsforhold i grupper av kvinnfolkaktige
menn; den motvirker militæret og intellektuell
mandighet og er garantert å føre med seg undergang
(Hildebrandt:207).
På mange måter er det Friedlanders homoseksualitetsteori vi ser gjennomført i nazistenes politikk.
Selv om det fantes tydelige unntak som ble gjort av rent
politiske grunner, fins det beviser som foreslår at bare
kvinnfolkaktige homoseksuelle ble mishandlet under
naziregimet — og da oftest av maskuline homofile. (Vi
skal se nærmere på interneringen av «Röhms Hevnere»
— «mannfolkaktige» homoseksuelle i SA som ble
internert i kjølvannet av Röhm-putsjet — senere i
boken). Enkelte historikere, som James Steakley, ser
Friedlanders innflytelse på Adolf Hitlers egen filosofi når
det gjelder homoseksualitet. Steakley skriver:
«Hitler, på den annen side, var nazivisjonæren og det er
virkelig en slående likhet mellom hans syn på homoseksualitet og Friedlanders og [Hans] Blühers. Disse mannlige herskerne ønsket å skape et nytt Hellas befolket av
sterke, nakne, men kyske menn, inspirert av heltedåder
og i stand til å lede en nasjon (Steakley:119).
KLØFTEN VIDER SEG UT
Det er tydelig at Adolf Brands forbund av
‘spesielle’ ikke ønsket ha noe å gjøre med Ulrichs teorier
87
om Anima Muliebris in Corpore Virili Inclusa (En kvinnes
sjel fanget i en manns legeme). De så på seg selv som
fullstendig maskuline og foraktet alt som var feminint
og kvinnfolkaktig. I mange år hadde Ulrichs fraksjon av
«kvinnfolkaktige» dominert den tyske homobevegelsen.
Men under tiden, ble kløften mellom «mannemenn» og
«kvinnfolkaktige» stadig større etterhvert som den
hellenistiske vekkelsens hedenske verdier begynte å
transformere det tyske samfunnet.
Så tidlig som i 1908 skrev Hirschfeld at
skandalene
og
meningsforskjellene
mellom
«mannemenn» og «kvinnfolkaktige» skadet den homoseksuelle saken i Tyskland. Han kritiserte De Spesielles
Forbund for å være antifeministiske. I 1914, noe som
gjenspeilet oppsvinget i spenningen, karakteriserte
Hirschfeld De Spesielles Forbund som en «overdrevet
sidestrømning» og som «fanatikere» (Oosterhuis and
Kennedy:24f). På dette tidspunktet kontrollerte Hirschfeld fremdeles bevegelsen, men et eller annet sted mellom 1914 og 1920 ble «mannemennene» en tung politisk
styrke i seg selv. I 1920 dannet de Menneskerettsforbundet. Tittelen synes å gjøre krav på det som hadde
vært den vitenskapelig-humanitære komiteens varemerke: politisk aktivisme under fanen «homoseksuelles
rettigheter». To år senere publiserte det nye WHK det
følgende, nå militante, mobiliseringsslagordet:
«Vi ønsker ikke lenger at noen få vitenskapspersoner
[d.e. Hirschfeld og hans like] skal kjempe for vår sak.
Vi ønsker selv å demonstrere vår styrke. Her står vi og
krever det som er vår rett — og hvem våger vel å utfordre oss? Av denne grunn må vi arbeide konsekvent
og alle må ta sin del i vårt arbeid. Ingen homoseksuell
88
Lyserøde Hakekors
må være fraværende — rik eller fattig, arbeider eller
akademiker, diplomat eller forretningsmann. Vi har
ikke råd til å gi slipp på noen støtte. Slå dere derfor
sammen med oss, og gjør oss sterke — før det er for
sent. Ved påsketid må vi vise hvorvidt vi har utviklet
oss til en kamporganisasjon, eller fortsatt bare er en
sosialklubb. De som ikke marsjerer med oss — er imot
oss.» (Steakley:76f).
Her ser vi tydelig den militaristiske tonen hos
«mannemann»-fraksjonen og kan føle deres iver etter å
vrenge kontrollen over bevegelsen fra WHK. Jonathan Katz
skriver i «Gay American History» at «[WHK ble] den største
av homoseksuelle grupper i Tyskland på 1920-tallet, et
som tok mål av seg til å bli en masse-organisasjon, og
kritiserte Hirschfelds vitenskapelige utgangspunkt.» (J.
Katz: 632). Men her er det viktig å huske at dette også var
den spede begynnelsen for nazipartiet, en organisasjon som
delte de samme grunnleggerne som WHK. I økende grad
ble nazipartiet det instrumentet som «mannemennene»
brukte til å opponere mot Hirschfeld. I juli 1927, etter at et
medlem av nazipartiet brukte en tale til å angripe WHK,
skrev Hirschfeld i WHKs nyhetsbrev: «Vi føler oss ytterligere
forpliktet til å be våre mange medlemmer i det nasjonalsosialistiske tyske arbeiderparti at de bruker sine
muligheter overfor sine delegater (i Riksdagen) og be dem
roe seg ned.» (Steakley:91). Denne heller desperate tonen i
Hirschfeldts klage gjenspeiler realiteten av at hans fraksjon
på dette tidspunkt hadde mistet kontrollen.
I noen grad kan de homoseksuelle i WHK ha
brakt den senere nazistiske vreden over seg selv. I 1920
og 30-årene brukte nazistenes politiske fiender nazistenes homoseksuelle skandaler mot dem, og skadet
89
dermed partiets forsøk på å oppnå legitimitet. Historier
ble trykket i aviser som inneholdt «innsideinformasjon»
om homoseksuelle aktiviteter blant naziledere. Det mest
merkverdige eksempel når det gjaldt denne taktikken
var da dokumentasjon om Ernst Röhms hunger etter
gutter, i form av håndskrevne brev fra Röhm selv ble
lekket til de sosialdemokratiske avisene (Oosterhuis
and Kennedy:239f).
Det sosialdemokratiske partiet var selvsagt
tilholdssted for mange feminine homoseksuelle, noe
nazistene meget vel visste. Det er sannsynlig at de mistenkte at deler av innsideinformasjonen mot dem hadde
kommet fra Hirschfelds leir. Dette var sannsynlig en
riktig antagelse. Steakley skriver at «Hirschfeld ble
senere såre diskreditert innen den homoseksuelle
verden i Tyskland da det ble avslørt at han i det minste
til tider «lekket» informasjon om homoseksuelle til
pressen» (Steakley:64).
Dette kan hjelpe oss å forstå hvorfor nazistene hadde
så stor fiendskap mot «kvinnfolkaktige» og hvorfor de utsatte enkelte av disse homoseksuelle for forfølgelse. Når det
er sagt, trengte ikke nazistene noen spesiell rettferdiggjørelse for hevn. Det faktum at WHK hadde opposisjon mot
pederasti som en viktig del av deres politiske strategi var
grunn nok. Selv om han ikke var nazist, oppsummerte den
«mannemannlige» homoseksuelle dikteren Stefan George,
opp den holdning som rådde grunnen i anti-Hirschfeldleiren og sier: «det er tydelig at vi ikke har noe å gjøre med
disse langt fra sjarmerende menneskene som klynker om
endring i visse lover, for det er oss [pederastene] som har
fått de verste angrepene rettet mot oss fra spesielt disse
samme sirklene (George i Steakley:49).
90
Lyserøde Hakekors
Som vi ser, er det å forstå den tyske «homorettighets»-bevegelsen i Tyskland vesentlig for å få en fullstendig forståelse av dannelsen av nazipartiet og
politikken i det tredje rike. I tur, er det å forstå den
tyske «homorettighets»-bevegelsen også avhengig at en
forstår rivaliseringen mellom de to svært forskjellige
homoseksuelle
fraksjonene:
Ulrichs/Hirschfelds
«kvinnfolkaktige»
og
Brand/Friedlander/Röhms
«mannemenn». Deres kamp om dominans over «homorettighets»-bevegelsen» tok slutt da «mannemennene» i
nazipartiet kom til makten i 1933 og begynte byggingen
av det tredje rike. De hadde skjønt at deres drømmer
om en gjenopplivet hellenistisk kultur med ultramaskulin militarisme, en drøm som nå skulle vise seg som
et mareritt for alle som falt utenfor det nazistiske
idealet.
HANS BLÜHER
OG WANDERVÖGEL
«I Tyskland», skriver Mosse, «finner man tanken
om homoseksualitet som grunnlaget for et bedre
samfunn allerede rundt århundreskiftet innen den
tyske ungdomsbevegelsen (Mosse:87). Det er da også på
denne tiden at Brand og Friedlander begynte å
artikulere sine drømmer om et ny-hellenistisk Tyskland
til massene, en ungdommelig subkultur av gutter og
unge menn som allerede var begynt å utøve disse
grunnleggende temaene under lederskapet av menn
som Karl Fischer, Wilhelm Jansen og ungdomsleder
Hans Blüher. I «Sexual Experience Between Men and
Boys» (Seksuelle erfaringer mellom menn og gutter),
91
skriver den homoseksualistiske historikeren Parker
Rossman:
«I sentral-Europa var det ytterligere et annet forsøk
på å gjenoppvekke det greske idealet med pedagogisk
pederasti. Det skjedde i speiderbevegelsen Wandervögel.
Moderne homoseksualitet kan også spore noen av sine
røtter til bevegelsen av menn og gutter som vandret omkring
i naturen, campet og sang der de gikk hånd i hånd, nøt
naturen, livet sammen og sin seksualitet. Til syvende og sist
brukte Hitler ideen og transformerte bevegelsen — nesten
på samme måte som romerne hadde misbrukt paiderastia
fra de gamle grekerne — ved å bygge på og utvide
romantisismen som basis for nazipartiet (Rossman:103).
En annen homoseksualist, Richard Mills, forklarer i boken «Gay Roots: Twenty Years of Gay Sunshine» hvordan Wandervögel-bevegelsen sporer sine
røtter til et uformelt tur-selskap som ble startet i 1890
av en femtenårig student ved navn Hermann Hoffman.
I flere år hadde livsstilen til disse unge guttene med
turer i skog og mark økt i popularitet. De utviklet sin
egen form for hilsen, «Heil»-hilsenen, og «mye av
vokabularet [som] senere ble tatt i bruk av nazistene
(Mills:168). Tidlig i dets historie, trakk bevegelsen til seg
homoseksuelle menn, deriblant pederaster som tilhørte
De Spesielles Forbund. I 1901 ble en lærer ved navn
Karl Fischer (som vi har nevnt, kalte seg selv der
Führer) den som formaliserte bevegelsen under navnet
Wandervögel (Koch:25, Mills:153).
Hans Blüher, som dengang bare var sytten år
gammel,
organiserte
den
mest
omfattende
Wandervögel-ekskursjonen fram til da, i 1905. Det var
92
Lyserøde Hakekors
på denne turen at Blüher møtte Wilhelm Jansen, en av
de opprinnelige grunnleggerne av De Spesielles Forbund. PÅ denne tiden fantes det ikke mer enn i underkant av hundre unge menn i Wandervögel, men til sist
nådde antallet ungdommer involvert i Wandervögelliknende grupper i Europa hele 60 000.
Wilhelm Jansen ble en innflytelsesrik leder i
Wandervögel, men ryktene om hans homoseksualitet
plaget det tyske samfunnet. I 1911 drøftet Jansen dette
spørsmålet i et rundskriv til foreldrene til guttene i
Wandervögel. Jansen sa da: «Så lenge de oppfører seg
selv skikkelig overfor sønnene deres, må dere finne
deres i at det finnes såkalte homoseksuelle i blant dere»
(Mills:167). Hans Blüher bekrefter det faktum at bevegelsen hadde blitt et instrument for homoseksuell rekruttering av gutter i sin utgivelse av «Die Deutsche
Wandervögel Bewegung als einer erotischer phänomen»
(den tyske Wandervögel-bevegelsen som et erotisk
fenomen) i 1914 (Rector: 39f). Mills skriver:
Wandervögel-bevegelsen tilbød ungdommer
muligheten til å unnslippe det borgerlige tyske
samfunnet ved å trekke seg tilbake til naturen. Men
hvordan ble dette gjennomført? Hva gjorde det mulig for
den livsstilen som ble skapt innen Wandervögel til å
skille seg betydelig ut fra sine borgerlige foreldre? Svaret
er enkelt: Wandervögel var grunnlagt på homoseksuelle, snarere enn heteroseksuelle følelser. For å forstå
bevegelsens fremgang, må man forstå sammensetningen av homoseksuelle ledere. Akkurat som lederne
var tiltrukket av guttene, så var guttene tiltrukket av
sine ledere. I begge tilfeller var tiltrekningen seksuelt
grunnet (Mills:152-153)
93
Som så mange av de «mannemannlige» homoseksuelle hadde Blüher giftet seg — men ene og alene for å
føre slekten videre. «Ve over den mann som har plassert
sin skjebne i hendene til en kvinne,» skrev han. «Ve over
den sivilisasjon som er underlagt kvinners innflytelse».
(Blüher i Igra:95).
Som en forespeiling av naziregimet så Blüher
«mannlig nærhet som viktig til dannelsen av maskuline
eliter», skriver den homoseksualistiske historikeren
Warren Johansson. «disiplinen, kameratskapet, individets vilje til å ofre seg selv for nasjonen — alt dette
blir avgjort ved den homoerotiske infrastrukturen i
mannssamfunnet (Johansson:816). Mills legger til at
Blüher «mente at mannlig homoseksualitet var den
grunnvollen som alle slag nasjonalstater var bygget på»
(Mills:152). Blüher kalte sine hypotetiske politiske
skikkelser «heltemenn,» og med det mente han maskuline homoseksuelle som aksepterte seg selv som
sådanne. Det er akkurat dette konseptet av «heltemannen» som får Steakley til å sammenligne Adolf
Hitlers synspunkter med Blühers og Friedlanders.
Men dette er ikke det eneste tilfellet der synspunktene til Blüher og Friedlander samstemmer. På
samme måte som Friedlander, mente Blüher at homoseksuelle var de beste lærerne for barn. «Det fins fem
seksuelle typer blant menn, som rangerer fra eksklusivt
heteroseksuelle til eksklusivt homoseksuelle,» skriver
Blüher. «Den eksklusivt heteroseksuelle er den som er
minst egnet til å lære unge mennesker [mens eksklusivt
homoseksuelle] står sentralt i alle ungdomsorganisasjoner.» (Ibid:154).
94
Lyserøde Hakekors
Blüher var dessuten antisemittisk. Da han skrev
om sitt besøk hos Magnus Hirschfeld og WHK, latterliggjorde Blüher Hirschfelds tanker om broderlighet og
klaget «konsepter som grad, rase, fysiognomi [en
kvasivitenskap som bedømmer mennesket etter hodeog ansiktsform, overs. anm.], ting som er viktige for meg
— var ganske enkelt ikke akseptert i den sirkelen.» Igra
legger til at «ifølge Blüher ble Tyskland beseiret i første
verdenskrig fordi den homoseksualistiske livsstilen (die
männerbündische weltanschauung) hadde blitt neglisjert og krigstidsverdiene hadde forfalt under innflytelsen av demokratiske tanker, den økende prestisjen
i familieliv, den voksende innflytelsen fra kvinner, og
fremfor alt — jødene. (vår utheving, Igra:97).
Viktig nok kom ikke Blühers fiendskap mot
jødene først og fremst basert på en raseteori, men på
deres avvisning av homoseksualitet. Igra skriver:
«straks etter beseiringen [av Tyskland i første verdenskrig] holdt Blüher en forelesning til en gruppe i
Wandervögel, som han selv hadde grunnlagt. Forelesningen ble kalt «Det tyske rike, jødedommen og
sosialismen». Han sa: «Det fins ikke noe folk hvis
skjebne i så sterk grad likner vår enn det jødenes gjør.
Jødene ble beseiret av romerne, mistet sin stat og ble
en rase hvis eksistens blir opprettholdt gjennom
familien. Den grunnleggende årsaken til denne
kollapsen, sier han var at jødene hadde unngått å
basere staten sin på den homoerotiske mannssamfunnet og hadde satset alt på familieliv, med et
nødvendig innspill av kvinners oppmuntring av det
borgerlige, sosiale og åndelige i verdiene hos sine
menn heller enn krigerkvalitetene.» (Ibid:97).
95
Selv om han i stor grad blir oversett av historikerne, var Blüher svært viktig for nazikulturen. Igra
skriver at i det tredje rike «[ble] Blüher adoptert av
nazistene som en apostel for sosial reform. En av hans
disipler, professor Alfred Baümler [ble] direktør av det
politiske instituttet ved Universitetet i Berlin (ibid:75).
Siden han skrev før det tredje rike kollapset, legger han
til at «[Blühers undervisning] systematisk hadde blitt
innført av nazipressen, spesielt Himmlers offisielle
organ, Der Schwarze Korps, og var blitt adoptert i
praksis som grunnlaget for den sosiale organisering av
Tyskland. Nazi-eliten blir oppdratt i adskilte mannskollegier som kalles Ordensburgen. Disse skal ta
plassen for familien som grunnvollen som staten skal
hvile (Igra:87). Disse ultra-mannlige samfunnene i
Ordensburgen (Ordensslottene) ble modellert etter
Wandervögel.
Gjennom sin innflytelse i Wandervögel og senere
som fascistteoretiker, må Hans Blüher anerkjennes
som en sentral styrke i reformeringen av Tyskland.
Denne (og homoseksualiteten hos andre Wandervögelledere) blir erkjent av den homoseksualistiske forfatteren Frank Rector:
Blühers sak forklarer videre hvorfor mange homoseksuelle nazister ble tiltrukket av Hitler og hans
banale antisemittisme, for mange hedenske ‘homoseksuelle’ var sterkt antisemittiske ‘homoseksuelle’ allerede
i ungdomsbevegelsen og omfavnet der antisemittisme,
sjåvinisme og førerprinsippet, men uten å være
nevneverdig opptatt av fascisme. De hjalp til med å
skape fruktbar grunn for Hitlers bevegelse og senere,
ble de en av de viktigste kildene for tilhengere. Et be-
96
Lyserøde Hakekors
tydelig antall av de Wandervögel-lederne var kjente
homoseksuelle, og mange andre var også visstnok
homoseksuelle (eller biseksuelle) (Rector:40).
FRA GUTTESPEIDERE
TIL BRUNSKJORTER
I introduksjonen til boken «The Pink Triangle»
skriver den ‘homoseksuelle’ forfatteren Richard Plant
om en av sine erfaringer i en Wandervögel-gruppe kalt
«Rovers» : «I slike broderskaper,» skriver Plant, «hadde
noen få gutter i puberteten små forhold, duggete og
romantiske samlinger rundt flammende bål. Andre
gutter snakket åpent om å «være sammen med venner»
og nyte det. Lederne i disse gruppene pleide å overse
disse forholdene som blomstret rundt dem — med
mindre de selv deltok.» (Plant:3)
Blüher beskrev selv de homoseksuelle kvalitetene
i gruppen som følger:
Wandervögel-bevegelsen inspirerte ungdom overalt i
løpet av de første seks årene av sin eksistens, uten at
det vakte noen som helst mistanke mot egne
medlemmer. Bare en sjelden gang kunne man merke
at en eller annen av lederne stilte spørsmål om hvorfor
han eller hans kamerater ikke ville ha jenter. [Senere]
ble navnet Wandervögel stadig nevnt i samme åndedrag som ordene «pederast-klubb» (Blüher:23).
Richard Plants minner bygger også opp under det
faktum at Wandervögel-gruppene fungerte som tren-
97
ingssted for nazistene. Han husker en venn i Rovergruppen, «Ferdi, som forklarte og demonstrerte sex-mysteriet for meg og mine venner.» Plant lot seg senere
sjokkere, sier han, da han vendte tilbake til Tyskland
fra utlandet «og fikk se Ferdi bære brun skjorte med et
rødt, hvitt og svart hakekors på armbåndet.» (Ibid:4)
E.Y. Hartsthorne skriver i «German Youth and the
Nazi Dream of Victory» (Tysk ungdom og nazistenes
seiersdrømmer), om et tidligere Wandervögelmedlem
som bekrefter at organisasjonen var kilden til viktige
elementer i nazikulturen. Vår kunnskap om innflytelsen som De Spesielles Forbund hadde på
Wandervögel kan gi oss innsikt i den kryptiske kommentaren mot slutten av vitnesbyrdet:
«Lite mistenkte vi da hvilken makt vi hadde i våre
hender. Vi lekte med ilden som hadde stukket en
verden i brann, og hjertene våre glødet. Mystisismen
og alt mystisk hadde makt over oss. Det var i våre
rekker at ordet Führer steg fram, med sin betydning
om blind lydighet og hengivelse. Ordet Bund oppstod
også blant oss, med sin mystiske konspiratoriske
undertone. Og jeg kommer aldri til å glemme hvordan
vi på den tiden uttalte ordet «Gemeinschaft» (samfunn)
med en dirrende spenning i røsten, som om det
inneholdt en dyp hemmelighet (Hartsthorne:12).
Det er da også sant at ikke bare ble de voksne
forhenværende medlemmene i Wandervögel å finne
blant Hitlers fremste kilder til støttespillere i veien til
makt, men bevegelsen ble i seg selv kjernen i nazi-institusjonen Hitlerjugend. Så fremtredende hadde homoseksualiteten på den tiden blitt i bevegelsen at «Die
98
Lyserøde Hakekors
Reinische Zeitung, en fremstående tysk avis, advarte:
«Foreldre, beskytt deres sønner fra ‘fysiske øvelser’ i
Hitlerjugend,» en sarkastisk referanse til problemene
med homoseksualitet i organisasjonen (Burleigh and
Wipperman:188). Trist nok hadde guttene selv på
denne tiden allerede latt seg fullstendig indoktrinere av
sine homoseksuelle mestere. Waite skriver:
Med unntak av Ehrhardt, var den ‘homoseksuelle’
sadisten og morderen Gerhard Rossbach den mest
tiljublede helten i den ultranasjonalistiske tyske ungdommen. «I Ehrhardt, men også i Rossbach,» står det i
en kjent bok om den tyske bevegelsen, «ser vi våre ungdommers fører. Disse mennene har blitt ideelle menn,
hedret og æret som noe som bare kan skje når et individs personlighet teller mer enn noe annet.» Den
viktigste av alle enkeltstående bidragsytere til ungdomsbevegelsen før Hitler [var] Gerhard Rossbach
(Waite, 1969:210f).
Hans Peter Bleuel påpeker i boken «Sex and
Society in Nazi Germany (Sex og Samfunn i Nazityskland) at de fleste av de voksne lederne i Hitlerjugend
også var SA-offiserer (og disse var igjen nesten utelukkende ‘homoseksuelle’). Rector forteller at Baldur von
Schirach, som ledet Hitlerjugend, var kjent som biseksuell (Rector:56). I Tysklands Nasjonale Last, skriver
den jødiske historikeren Samuel Igra det samme, og bekrefter at Schirach ble arrestert av politiet for å ha
deltatt i perverse seksuelle handlinger, men ble satt fri
på inngripen fra Hitler selv, som kort tid senere gjorde
ham til leder for Hitlerjugend (Igra:72). Igra nevner
videre at Schirach blant den indre klikken av
pederaster i kretsen rundt Hitler var kjent som «babyen»
99
(ibid:74). Rempel forteller at Schirach alltid omringet
seg selv med vakre unge guttevakter (Rempel:88). Psykiater Walter Langer skriver i sin hemmelige krigsrapport, «The Mind of Adolf Hitler» (Adolf Hitlers
Mentalitet), om Schirachs angivelige homoseksualitet
(Langer:99).
I 1934 meldte Gestapo om førti tilfeller av
pederasti i en enkel tropp av Hitlerjugend. Bleuel
skriver om en sak der en leder, en 20-årig mann ble
dimmittert fra Hitlerjugend i 1938. Likevel ble han overført til det Nasjonalsosialistiske flyvåpen, «og ble satt til
å overvåke arbeidet som ble utført av medlemmer av
Hitlerjugends glideflyvergruppe og til syvende og sist
også beordret til å bistå i kroppslige undersøkelser —
en gresselig fristelse. Mannen ble nok en gang tatt i
sodomittiske handlinger, men ble denne gangen ikke
dimittert [fra flyvåpenet] (Bleuel:119).
Forholdene var i bunn og grunn de samme i 1941.
Bleuel rapporterer om en annen homoseksuell flyinstruktør som var involvert i «minst ti tilfeller av homoseksualitet med flystudenter fra Hitlerjugend» og «en
studentlærer og student [som] hadde begått tjueåtte beviselige utuktshandlinger med tjue gutter i Hitlerjugend
og på leirer for unge mennesker» (Ibid:119). Han legger til
at «disse sakene bare var toppen av isfjellet, for svært få
forbrytelser innen partiet ble i de senere årene offentliggjort og enda færre nådde opp i rettsapparatet.» (Ibid:119).
Den store mengden av homoseksualitet i
Hitlerjugend blir også bekreftet av historikeren Gerhard
Rempel i boken «Hitler’s Children: Hitler Youth and SS»
(Hitler’s barn: Hitlerjugend og SS):
100
Lyserøde Hakekors
«Homoseksualitet, derimot, fortsatte inn i krigsårene
da Hitlerjugend-gutter ofte ble ofre for misbruk fra sine
SS-lærere; Himmler førte konsekvent en hard linje i
det offentlige, men var villige til å se mellom fingrene
med privat straffeutmåling og holdt alle tilfeller så
neddyssede som bare mulig (Rempel:51f).
Dette siste sitatet fra Rempel stiller to viktige
spørsmål som kommer til å bli drøftet bredt senere i
boken, men som i det minste fortjener å bli nevnt her.
Det første poenget er at Heinrich Himmler, som ofte blir
sitert som å være anføreren for det tredje rikes angivelige hat mot homoseksuelle, ikke syntes å bry seg
nevneverdig om homoseksuelle tildragelser innad i
rekkene i sin egen organisasjon. Det andre er at denne
homoseksuelle aktiviteten fortsatte lenge etter at Hitler
angivelig hadde rensket de homoseksuelle ut fra naziregimet (i 1934) og innført strenge politiske tiltak mot
homoseksualitet (fra 1935 av). Som vi senere skal se,
var disse politiske tiltakene først og fremst for skyld PR
og ble stort sett ikke gjennomført.
En interessant digresjon til historien om
Hitlerjugend illustrerer både kontrollen over ungdomsbevegelsen av pederaster og det grunnleggende forholdet
mellom nazismen og homoseksualiteten. I Storbritannia,
dannet de som støttet nazistene det Anglo-German
Fellowship (Det Tysk-Engelske Fellesskap)(AGF). AGF ble
ledet av de britiske homoseksuelle Guy Francis de
Moncy Burgess og Kaptein John Robert Macnamara.
Den britiske historikeren John Rempel forteller hvordan
Burgess, Macnamara og J.H. Sharp, som var Church of
Englands erke-diakon for Syd-Europa, reiste til Tyskland
for delta på en Hitlerjugend-leir. Costello skriver:
101
«Våren 1936, dro trioen til Rhinland fulgt av
Macnamaras venn Tom Wylie, en ung leder ved krigsdepartementet. Offentlig eskorterte de en gruppe profascistiske skolegutter til en Hitlerjugend-leir. Men
[dersom de hadde hørt] Burgess’ rabiate og uanstendige
gjenfortelling om da kameratene hans oppdaget
hvordan Hitlerjugend tilfredstilte sine seksuelle og politiske lyster, ville dette ha rystet deres økonomiske
støttespillere, Utenrikskomiteen i the Church of England (Costello:300).
I Frankrike, før andre verdenskrig, ble pro-Nazifraksjonen representert av det radikale sosialistpartet
(RSP) og Folkepartiet (PP). Generalsekretæren i RSP het
Edouard Pfeiffer. Costello skriver om Guy Burgess’
besøk hos Pfeiffer i Paris kort tid før krigen.
Få personer kunne overgå Pfeiffer som kjenner av
homoseksuell dekadense, endog i Paris. Som leder i den
franske guttespeider-bevegelsen, var hele hans liv et
spill om forføre unge gutter. Burgess oppdaget alt dette
da han besøkte Pfeiffers leilighet i Paris og fant [ham]
sammen med en naken ung mann. Han forklarte overfor Burgess at den unge mannen var profesjonell syklist
som tilfeldigvis var medlem av Jacques Doriots
Folkeparti (Ibid:315).
Nok en gang ser vi den åpenbare seksuelle perversjonen i nazibevegelsens indre kjerne — lenge etter
Röhm-putsjet. Det virker også som om samhandlingen
mellom nazismen og homoseksualiteten også gikk på
tvers av nasjonale grenser. Som vi har satt, merket
både Hans Blüher og Benedict Friedlander at ungdomsorganisasjoner ofte er (etter deres syn, som det også
102
Lyserøde Hakekors
skulle være) anført av pederaster. Hendinger i Europa
under første del av det tjuende århundre, spesielt de
som involverer nasjonalsosialister, støtter sterkt opp om
denne teorien.
Gjenoppvekkelsen av hellenistisk kultur i den
tyske homobevegelsen var derfor en sentral faktor i
nazismens fremvekst. Like under nesen på det
tradisjonelle tyske samfunn, la pederastene grunnarbeidet for et ultramaskulint militært samfunn i det
tredje rike. Wandervögel var ikke «en homoseksuell organisasjon» som sådan, men deres homoseksuelle
ledere formet bevegelsen til å bli et uttrykk for deres
egne hellenistiske tanker og i samme prosessen rekrutterte de talløse unge menn til en homoseksuell livsstil. De første medlemmene i Wandervögel ble menn
akkurat tidsnok til å gi nazibevegelsen sin støtte i den
tyske kulturen. Steakley skriver det slik: «Den frie tyske
ungdommen marsjerte jublende avsted til krig, mens de
sang gamle Wandervögel-sanger som hadde fått nye
sjåvinistiske vers tillagt resten av teksten». (Steakley:58)
GERHARD ROSSBACH
OG FREIKORPS-BEVEGELSEN
Freikorpsbevegelsen begynte i årene umiddelbart
etter avslutningen av første verdenskrig. Etter krigen og
den følgende sosialistiske revolusjonen i Tyskland i
1918, meldte titusener av soldater fra den tyske hæren
seg til kvasimilitær tjeneste i et antall uavhengige
reserveenheter som ble kalt Freikorps. Lederne for disse
var tidligere junioroffiserer fra den tyske hæren. Disse
103
enhetene var sterkt nasjonalistiske og ble i økende grad
voldelige etterhvert som det sosiale kaos i Weimarrepublikken tiltok. Rossbachs organisasjon som opprinnelig ble kalt Rossbachbund (Rossbachbroderskapet)
var selve grunneksemplet på det tyske Freikorps. Waite
skriver i «Vanguard of Nazism» (Nazismens forgjengere)
«løytnantene og kapteinene Röhm, Ehrhardt, Rossbach,
Schultz og resten dannet selve ryggraden i Freikorpsbevegelsen. Og det var de som var båndet mellom de
frivillige (antikommunistene) og nasjonalsosialismen»
(Waite, 1969:45). Nok en gang ser vi det sentrale forholdet mellom homoseksualiteten og nazismen, siden
mange av disse «løytnantene og kapteinene» var kjente
eller sannsynlige homoseksuelle, og som for hver
enkelts del tjenestegjorde i SA. Den tyske historikeren
og Hitlersamtidige, Konrad Heiden, skriver: «mange
deler av denne hemmelige hæren av leiesoldater og
mordere var en yngleplass for perversjoner.»
(Heiden:30). Historikeren G.S. Graber er enig:
Mange [Freikorps]-ledere var homoseksuelle; det
synes visselig som om homoseksualitet har vært vidt
spredt i flere frivillige enheter. Gerhard Rossbach var
åpent erkjennende homoseksuell. I staben hans
fantes løytnant Edmund Heines som senere ble Ernst
Röhms elsker (Graber:33).
Waites analyse viser at Freikorpsbevegelsen var
en parentes mellom Wandervögel og det tyske
Sturmabteilung (SA). «Den generasjonen som Freikorpskrigerne tilhørte», skriver Waite, «generasjonen som var
født på 1890-tallet gjorde seg to erfaringer som fikk
enorm innvirkning på deres senere karriére som frivillige [i Freikorps]. Den første av disse var ungdoms-
104
Lyserøde Hakekors
bevegelsen før krigen; den andre var første verdenskrig».
(Waite, 1969:17). Unge menn som hadde blitt dannet
etter hellenistiske filosofier fra ungdomsbevegelsen
hadde blitt voksne akkurat i tide til å kjempe i første
verdenskrig. Der ble de ytterligere formet og dannet av
det harde livet og redslene i skyttergravene.
Det var i skyttergravene under første verdenskrig
at tanken om Sturmabteilung (SA) ble dannet. En hardtslående eliteenhet hvis oppgave var å «storme» fiendens
linjer. Taktikken til stormtroppene viste seg å være så effektiv at de raskt ble tatt i bruk i hele den tyske armeen.
Stormtroppsystemet skapte en sterk økning av et antall
unge kommandanter av et spesielt slag. Waite skriver:
«Det var bare en helt spesiell type offiser som kunne
brukes. Han måtte være ugift, under 25 års alder, ha svært
god fysisk helse og mer enn det, han måtte ha i bøtter og
spann av slike kvaliteter som tyske militære skribenter
kaller «Samvittighetsløshet». Følgene var at Tyskland ved
inngåelsen av våpenhvilen var oversvømt av hundrevis av
dyktige, arrogante unge befal som fant et ypperlig utløp for
sine talenter innen Freikorpsbevegelsen (Ibid:27).
Det er ikke vanskelig å gjenkjenne beskrivelsen
av den foretrukne stormtropperen i modellen for
Wandervögels helter: Ultramaskulin, militaristisk,
fysisk i god form, og uten spesielle judeo-kristne
moralholdninger samt være villig til å la seg lede etter
«førerprinsippet» (Ibid:28). Det er ikke til å undre seg
over, at mange av disse mennene ble ungdomsledere i
sin tur (Ibid:210). I det foregående kapitelet lærte vi at
den homoseksuelle sadisten og morderen Gerhard
Rossbach var «Den viktigste av alle enkeltstående bi-
105
dragsytere til ungdomsbevegelsen før Hitler» og en «helt
for den nasjonalistiske tyske ungdommen.» I dagene før
Baldur von Schirach utviklet Hitlerjugend, organiserte
Rossbach Tysklands største ungdomsorganisasjon, kalt
Schilljugend til ære en berømt preussisk soldat som ble
henrettet av Napoleon (ibid:210n).
Rossbachs bidrag til nazistene var langt større
enn formingen av unge menn til nazistiske lojalister.
Det var Rossbach som formet den opprinnelige terrorist-organisasjonen som til syvende og sist ble de nazistiske stormtroppene, også kjent som «brunskjortene.»
Både Rossbachs stormtropper og Schilljugend var
notorisk kjent for å bære brune skjorter som egentlig
var laget for tyske kolonitropper, kjøpt fra de keiserlige
overskuddslagre (Köhl:19). Det er rimelig å anta at uten
Rossbachs stormtropper, hadde Adolf Hitler og nazistene neppe noensinne vunnet makten i Tyskland.
Heiden beskriver dem:
Rossbachs tropper var brølende, herjende, ville, de knuste
vinduer, og lot blodet flyte og var stolte over å være
annerledes enn andre. Heines hadde tilhørt dem før han
slo seg sammen med Hitler; dengang hadde Rossbach og
Heines dannet et sentrum sammen med Röhm; de ledet
SA mens Hitler satt fengslet (for å ha ledet Ølhall-putsjet)
(Heiden, 1944:295).
Rossbachs Freikorps bestod nesten utelukkende
av homoseksuelle. Den fascistiske romanforfatteren
Edwin Dwinger kom senere til å proklamere gjennom
en av sine karakterer, kaptein Werner, at «Freikorpsmenn er ikke nesten alle ungkarer uten grunn. Tro
meg, om det ikke var så mange av dem, så ville rekkene
106
Lyserøde Hakekors
våre ha vært ganske tynne. (Theweleit, Vol 1:33). Rossbachs adjutant, Edmund Heines, var nok en pederast
og dømt morder som senere ble Ernst Röhms adjutant
i SA (og dessuten Rossbachs, Röhms og muligens endog
Hitlers seksualpartner). Under tildragelsen som ble
kjent som «De lange knivers natt» der Hitler sørget for å
få Röhm og en rekke andre SA-ledere myrdet, ble
Heines overrasket til sengs med en ung SA-rekrutt
(Gallo:236). Historikeren Frank Rector beskriver
Heines:
«Han skilte seg ut med et pikeaktig fjes på en kropp
som en lastebilsjåfør. Heines var elegant, pen og utdannet morder. Han likte å skyte ofrene sine i ansiktet
med en 7.65 mm Walter Automatic eller å slå dem
ihjel med en klubbe. I tillegg til Heines’ verdi som en
førsteklasses adjutant, en dyktig administrator, samt
en aggressiv og kyndig leder i SA, hadde Heines et
markert talent som den som skaffet de vakreste guttene i Faderlandet til seksuelle nytelser (Rector:89).
Kanskje det var på grunn av Edmund Heines
spesielle talent at Rossbach satte ham til å utvikle
Schilljugend. Igra forteller hvordan han vant på det:
«Edmund Heines, gruppeleder for stormtroppene ved
Breslau, var en foraktelig bølle som gjorde nazihovedkvarteret i byen til et homoseksuelt bordell. Med 300
000 stormtropper under sin kontroll kunne han
terrorisere de lokale områdene.»
Ett av hans favorittgrep var å la medlemmer av
ungdomsorganisasjonen delta i unaturlige seksuelle
leker med hverandre og deretter true foreldrene deres
107
om at han kom til å kaste dem til politiet, med mindre
han fikk penger for å tie. Dermed deltok ikke Heines
bare selv i homoseksuelle orgier, men var ofte Röhms
følgesvenn i dette — men tjente også penger på det.
(Igra:73).
ERNST RÖHM
OG UTVIKLINGEN AV SA
Nest etter Adolf Hitler var Ernst Röhm den
mannen i Tyskland som bærer størstedelen av ansvaret
for nazismens fremvekst, ja endog større enn Hitler
selv. Rector skriver at «Hitler, i stor grad, var Röhms
protégé (Rector:80). Som en drivkraft bak den nasjonalsosialistiske bevegelsen, var Röhm en av de tidlige
grunnleggerne av nazipartiet. Både Röhm og Hitler
hadde vært medlemmer i den sosialistiske terrorgruppen «Eiserne Faust» (Jernneven) (Heiden, 1944:89).
Det var på et møte i Eiserne Faust at Röhm angivelig møtte ham og «så i Hitler den demagogen han
trengte for å mobilisere massestøtte for sin hemmelige
arme.» (Hohne:20). Med Röhms hjelp ble Hitler den
første presidenten i nazipartiet i 1921 (Ibid:21). Kort tid
senere ble Rossbachs Freikorps innlemmet i partiet
først under Hermann Görings og deretter Röhms ledelse, og ble deretter transformert til det fryktede nazistiske SA.
I sin klassiske nazihistorie, The Rise and Fall of
the Third Reich, beskriver William Shirer Ernst Röhm
som en «kraftig bygget mann med oksenakke, griseøyne
108
Lyserøde Hakekors
og arr i ansiktet, en profesjonell soldat [og] som så mange
andre tidlige nazister, homoseksuell» (Shirer:64). Röhm
ble rekruttert inn i homoseksualiteten av Gerhard
Rossbach (Flood:196). Rector forklarer:
«Var ikke den mest fremstående, mest notoriske av
alle homoseksuelle den tiljublede nazilederen Ernst
Röhm, den virile og maskuline lederen for SA. Han var
«dus» med Hitler fra begynnelsen av sin politiske
karriere» (Hitler tillot Röhm det sjeldne privilegium å si
«du» til ham, noe som indikerer et svært intimt vennskap). Hitlers fremvekst hadde faktisk talt vært
avhengig av Röhm og det var noe alle visste. Röhms
homoseksuelle leker og moro var garantert ingen
hemmelighet. Hans amorøse besøk på homsebarer og
tyrkiske bad var velkjente. Samme hvordan antihomoseksuelle holdninger ble uttrykt blant streite
nazister, ble de mer enn oppveid av realiteten av den
fremstående homoelskende Röhm. Om det oppstod en
og annen murring og krangling om «alle disse skeive» i
SA og bevegelsen, og en og annen anti-homofil oppflamming, så følte de homoseksuelle nazistene seg
mer eller mindre trygge i partiets skjød. Tross alt var
Röhm det nasjonalsosialistiske medlemmet som,
bortsett fra Hitler, hadde størst makt (Rector:50f).
Helt i sammenheng med elitistfilosofiene til Benedict Friedlander, Adolf Brand og Hans Blüher, så
Röhm på homoseksualitet som grunnvollen for et nytt
samfunn. Louis Snyder, fremstående historiker med
nazitiden som spesialfelt, skriver: «Röhm så for seg en
sosial orden der ‘homoseksuelle’ skulle sees på som
fremstående mennesker. Han fremmet sin homoseksualitet offentlig og insisterte på at hans medarbeidere
109
gjorde det samme. Det Röhm mente var nødvendig var
en stolt og arrogant gjeng som kunne herje, bråke,
knuse vinduer, drepe og ødelegge bare for å lage oppstyr. Streite (heterofile, overs. anm.) var i hans øyne
ikke like dyktige til slikt som praktiserende homoseksuelle (Snyder:55).
Under Röhms ledelse ble SA naziterrorens instrument i det tyske samfunnet. Det ble offisielt grunnlagt den 3. august 1921, først og fremst som en
«spesialavdeling for gymnastikk og sport», men i sitt
første direktiv til gruppen definerte Hitler SAs formål
som «et forsvarsredskap for bevegelsen, men fremfor alt
en skole for opplæring for den kommende frihetskampen» (Heiden, 1935:82f).
Historikeren Thomas Fuchs forteller at «den
grunnleggende funksjonen til denne armélignende organisasjonen var å rundjule alle som var mot nazistene,
og Hitler mente at dette var en jobb som passet best for
homoseksuelle.» (Fuchs:48f). Fra begynnelsen av beskyttet de nazistenes egne møter fra protester fra rivaler
og bråkmåkere, men SA utvidet snart sine pøbeltaktikker for å fremme nazipolitikk og filosofi. I en
tale i München i 1921, satte Hitler scene for denne aktiviteten: «Den nasjonalsosialistiske bevegelsen skal i
fremtiden Samvittighetsløst forhindre, om nødvendig
med maktbruk alle møter og eller forelesninger som ser
ut til å kunne forføre tankene til våre medborgere». I
Mein Kampf beskriver Hitler en hendelse (der hans
tilhengere blir angrepet av kommunistiske motstandere) noe som han karakteriserte som SAs ilddåp:
110
Lyserøde Hakekors
«Da jeg steg inn i lobbyen på Hofbrauhaus kvart på
åtte, hadde jeg ikke lenger noen tvil når det gjaldt
spørsmål om sabotasje. Hallen var breddfull. Den
vesle angrepsseksjonen ventet på meg i lobbyen og jeg
fikk dørene til hallen stengt, og beordret mine menn —
førtifem eller førtiseks, til å stå i givakt. Mine menn fra
Stormtroppene, fra den dagen av kalt SA — gikk til
angrep. Som ulver i grupper på åtte eller ti, kastet de
seg selv på sine motstandere igjen og igjen, og overveldet dem med slag. Etter fem minutter var alle
dekket med blod. Dette var ekte menn, som jeg hadde
lært å sette pris på. De ble ledet av min svært modige
Maurice. Hess, min privatsekretær, og mange andre
ble alvorlig såret men videreførte angrepet så lenge de
kunne holde seg stående (Hitler:504f).
I alle tildragelser bar SA Röhms varemerke for
hard og rå sadistisk voldsbruk. Max Gallo beskriver organisasjonen slik:
«Samme hva SA deltok i, enten de torturerte en fange,
eller skar strupen over på en motstander eller ranet en
leilighet — gjorde de det med en innlevelse som om de
var i sin fulle rett, som nazismens håndtverkere. De
var SA, og var hinsides kritikk. Som Röhm selv sa
mange ganger: «brunskjortenes bataljoner var nasjonalsosialismens treningsskole» (Gallo:38).
Favorittmøtested for SA var en «homsebar» i
München kalt Bratwurstglöckl, der Röhm hadde
stambord (Hohne:82). Dette var den samme kroen der
enkelte av de tidligere møtene i nazipartiet ble avholdt
(Rector:69). Röhm og hans medarbeidere, Edmund
Heines, Karl Ernst, Ernsts partner kaptein [Paul]
111
Rohrbein, kaptein Petersdorf, grev Ernst Helldorf møttest
ofte på Bratwürstglöckl — for å planlegge strategier.
Disse var mennene som orkestrerte nazistenes skrekkvelde. Alle var homoseksuelle (Heiden, 1944:371).
Når sant skal sies var da også homoseksualitet
den eneste kvalifikasjonen disse mennene hadde for å
inneha sine stillinger i SA. Heinrich Himmler klaget
senere over dette: «Utgjør det ikke en fare for nazibevegelsen dersom det kan bli sagt at naziledere blir utvalgt
av seksuelle årsaker?» (Gallo:68). Himmler var ikke
spesielt motstander av homoseksualitet som sådan,
som han var motstander av det faktum at ukvalifiserte
personer ble gitt høyere grad basert på deres homoseksuelle forhold til Röhm og andre. For eksempel, Obergruppenführer i SA (generalløytnant) Karl Ernst, som var
militant homoseksuell, hadde vært dørvakt på et hotell
og kelner før han ble medlem i SA. «Karl Ernst er ikke
enda trettifem år,» skriver Gallo, «og har likevel kommandoen over 250 000 menn. Han er simpelthen en
sadist, en alminnelig bølle som har blitt forvandlet til en
ansvarlig leder» (ibid:50f). Seere ble Ernst medlem av det
tyske parlamentet (Machtan:185). Gallo skriver:
«Röhm, som leder over 2,5 millioner stormtropper har
omringet seg selv med en stab av perverse. Hans
underoffiserer, som alle har grader fra gruppenführer
til obergruppenführer, har makt over enheter med flere
hundre tusen stormtropper, og var nesten alle utelukkende homoseksuelle. Det er sant at med mindre en
stormtroppoffiser var homoseksuell, steg han aldri i
gradene» (Knickerbocker:55).
112
Lyserøde Hakekors
Otto Friedrichs analyse i «Before the Deluge» (Før
Flommen) er liknende:
«Under Röhm utviklet ledelsen i SA en heller spesiell
kvalitet, den råe og fremadstormende øverste lederen
for SA var også en glødende homoseksuell, og han
likte å omgi seg selv alle viktige poster, med menn
som tenkte på samme måte (Friedrich:327).
I SA hadde man omsider oppnådd det hellenistiske maskuline ideal for overlegenhet og militarisme.
«Deres ideal var en svært maskulin type homoseksualitet,» skriver den homoseksualistiske historikeren
Alfred Rowse, «de levde i en mannsverden, uten kvinner,
en verden av leirer og marsjer, sport og idrett. De hadde
sine egne avslapningsteknikker, og SA i München ble
notoriske på grunn av dette (Rowse:214). Likheten mellom SA og Friedlanders og Brands drømmer om en
hellenistisk vekkelse er ikke tilfeldig. I tillegg til å være
en av grunnleggerne av nazipartiet, var Ernst Röhm et
ledende medlem i Menneskerettforbundet, som var en
avlegger av De Spesielles Forbund (J.Katz:632).
De avslapningsteknikkene som Rowse henviser til
i det ovennevnte sitatet var selvsagt de homoseksuelle
aktivitetene (mange av dem faktisk pederastiske) som
SA og CE begge var berømte for. Hohne skriver:
[Röhm] brukte SA for å oppnå andre målsetninger enn
de rent politiske. SAs kontaktpersoner sørget alltid for
å holde stabssjefen forsynt med høvelige partnere, og
ved første tegn på utroskap når det gjaldt en av
Röhms favoritter, ble vedkommende skamslått av en
av SAs omvandrende tropper. Ledende hallik var en
113
butikkassistent ved navn Peter Granninger, som selv
hadde vært en av Röhms partnere og nå var gitt dekke
innen SAs etterretningsseksjon. For en månedslønn på
200 Mark, sørget han for å holde Röhm med nye
venner, og hovedjaktmarkene hans var Geisela
Gymnasium i München; fra denne skolen rekrutterte
han ikke færre enn elleve gutter, som han først prøvde
ut selv og deretter førte til Röhm (Hohne:82).
Selv om det opprinnelige SA-korpset i München
var det mest notoriske, fantes det også andre SA-korps
som var sentra for homoseksuell aktivitet. I boken «Political Violence and The Rise of Nazism» (Politisk vold og
Nazismens fremvekst) skriver Richard Bessel at den
schlesiske divisjonen av SA også var et arnested for
perversjoner fra 1931 og fremover (Bessel:61).
Röhm og hans nærmeste SA-medarbeidere var
blant minoritetene av homoseksuelle nazister som ikke
fant seg hustruer. Enten det var bare for syns skyld, for
å videreføre slekten eller bare for å skjule sine seksuelle
preferanser, hadde de fleste av de nazistiske homoseksuelle giftet seg. Enkelte, som Reinhard Heydrich og
Baldur von Schirach, giftet seg først etter å ha vært
involvert i homoseksuelle skandaler, men ofte vedholdt
disse mennene, som så høyt hatet femininitet, en fasade
av heteroseksuell respektabilitet gjennom hele sine liv.
Som Machtan skriver: «At Hitler oppmuntret mange av
dem til å gifte seg burde ikke være overraskende: Alle
sammensvergelser trenger kamuflasje (Machtan:24).
Dette var imidlertid tomme ekteskap, noe som ikke
minst kommer fra i kommentaren fra en av disse hustruene: «Den eneste kroppsdelen hos min mann jeg
kjenner, er ryggen hans.» (Theweleit:3).
114
Lyserøde Hakekors
Som vi har sett, var SA på mange måter en skapning som vokste fram av Tysklands homoseksuelle bevegelse, akkurat som nazipartiet på mange måter var
en skapning av SA. Før vi tar en nærmere kikk på
dannelsen av og de første årene av nazipartiet, må vi
først granske to andre viktige bevegelser som har
bidratt til nazismen. Disse er den okkulte teosofiskariosofiske bevegelsen, og den intellektuelle bevegelsen
som skapte den nasjonalsosialistiske filosofien. Begge
disse bevegelsene, som er så vesentlige for å kunne forstå nazipartiet og deres handlinger, var også sterkt influert av homoseksuelle.
Kapitel 2
HOMO-OKKULTISME
Det okkultes historie i verdenshistorien er også
en historie om homoseksualitet. Når vi sier ’okkult’
mener vi formaliserte religiøse uttrykk fra hedenske
kulturer i motsetning til, for eksempel, de filosofiske
idéene i hellenistisk hedenskap drøftet i det foregående
kapitelet. I boken «The Occult Roots of Nazism» (Nazismens okkulte røtter) identifiserer historiker Nicholas
Goodrick-Clarke røttene til okkultismen i vestlig historie:
«Okkultismen har sin basis i en religiøs verdensanskuelse, med røtter som strekker seg tilbake til
antikken. De grunnleggende ingrediensene har blitt
identifisert som gnostisisme, de hermetiske utlegningene om alkymi og magi [som begge har røtter i
gnostisisme], ny-platonisme og kabbalisme. Gnostisisme er en betegnelse som viser til spesifikke
kjetterske sekter blant de tidlige kristne som hevdet å
besitte ’gnosis’ eller spesiell esoterisk kunnskap om
åndelige spørsmål. De gnostiske sektene forsvant i det
fjerde århundre, men tankene deres inspirerte blant
116
Lyserøde Hakekors
annet den dualistiske manikeiske religionen i det
andre århundre» (Goodrick-Clarke:17)
Siden okkultismen først og fremst er assosiert
med gnostisismen er assosiasjonen mellom gnostisismen og homoseksualitet av vesentlig betydning for
denne studien. Vi fant en obskur referanse til Hitler
som manikéer i Steven Katzs «The Holocaust in Historical Context» (Holocaust i historisk kontekst), første
bind, spesielt interessant. Arthur Evans «Witchcraft and
the Gay Counterculture» (Hekseri og den homoseksuelle
motkultur) gir også en del nytt lys her. Mani, som har
gitt navn til manikéismen var fyrste over Babylon i det
tredje århundre som dannet sin egen form for gnostisisme. Gnostikerne blandet hedenske sexritualer og
modergudinne-tilbedelse med nytestamentlig kristendom og «avviste JHVH (Gud), som en ond demon.»
Manikéerne presset frem et kastesystem innen gnostisismen der enkelte ble fremstilt som «ledere» (utvalgte)
og resten som «etterfølgere» (tilhørere).
En manikéisk sekt kalt bogomilene (senere kalt
katharene) oppstod i Bulgaria og spredte seg over Europa. Homoseksualiteten ble så nært knyttet til disse
bulgarske kjetterne at praksisen ble kjent som bøgeri
[eng: buggery] (det svenske slangbegrepet for homoseksuell er ’bög’). Når det er sagt, er faktisk ordet for kathar
i de fleste europeiske språk blitt synonym for homoseksuell: i tysk, ’ketzer’, på italiensk, ’gazarro’ og på fransk
’herite’. Kjetteri (som også er avledet av ‘kathar’, overs.
anm.) og homoseksualitet gikk så i ett at de som ble anklaget for kjetteri forsøkte å bevise sin uskyld ved å
hevde heteroseksualitet (Evans:51ff).
117
Idag tar vi helst for gitt det faktum at vår moderne
verdens kultur er dominert av de religionene som er
basert på moseloven (jødedom og kristendom). I sine respektive ortodokse former ser disse religionene på
homoseksualitet som en styggedom. Men hedenske
kulturer har ikke noe slikt forbud. (Definisjonen på
‘hedninger’ er mennesker som verken er jøder eller
kristne). I hedenske kulturer har homoseksuelle som
gruppe ofte en høyere stilling i religion og samfunn. Da
hedenske religioner hersket over verden ble homoseksualitet og pederasti praktisert og akseptert. Homoseksualisten Judy Grahn skriver:
«Mange aspekter av sjamanisme hadde homoseksuelt
innhold, og mange av gudene, åndene og guddommene i verden har blitt knyttet til det å være homoseksuell. I Tahiti fantes det spesielle guddommer for
homoseksuell tilbedelse. De eldgamle Shinto-templene
i Japan viser bilder av seksuelle ritualer som ikke er
ulike de som fins i romernes bacchanalier. Den store
mor i antikkens Kina, Kwan-Yin, ble tilbedt gjennom
seksuelle riter som inkluderte homoseksualitet. Da de
spanske conquistadorene nådde sentral-Amerika og
Yucatan, fant de mange homoseksuelle prester og hellige statuer og steinskulpturer som viste homoseksuell
forening som en hellig handling. På Yucatan sies det
at guden Chin etablerte hellig homoseksualitet og et
homoseksuelt presteskap som tjenestegjorde i
templene — akkurat som det er sant om templene i
det gamle Babylon og Sumer.» (Grahn:129)
Den kristne forfatteren George Grant er enig i
dette. Han skriver at «Roma var et evigvarende
Satyricon. Egypt, Persia, Karthago, Babylon og Assyria
118
Lyserøde Hakekors
var alle sterkt influert av pederastisk tradisjon. Det
samme gjelder de eldgamle verdensrikene etter
mongolene, tartarene, hunnerne, teutonerne, kelterne,
inkaene, aztekerne, mayaene, nubierne, mingkineserne, kana’anittene og zuluene, som alle feiret
utukt, forringelse og skjørlevnet» (Grant, 1993:24). I
boken «Sexuality and Homosexuality» skriver historikeren Arno Karlen om homoseksuelle kultur over
hele den antikke verden: «mannlige tempelprostituerte
fantes blant dem som tilba Ishtar og Astarte i Syria,
blant albanerne og babylonerne, blant kana’anittene
som bodde like inntil oldtidens hebreere, på Kos, Kreta
og i Efesos i den greske verden» (Karlen:6).
Den eldgamle Ba’al-religionen som er velkjent for
alle som har lest Bibelen hadde et sett av troslærer og
praksis som ofte korrumperte det jødiske samfunnet i
historien. Ba’al-tilbederne «bygde for seg selv tilbedelsessteder og søyler og asherim (astartesøyler, fallossymboler) som ble brukt for å ære fruktbarhetsguden)
på alle høye steder og under alle grønne trær; og det
fantes også mannlige kultprostituerte i landet» (sitat fra
1Kong 14 i Karlen:9). Referanser til denne typen praksis
finnes mange steder i Bibelen, spesielt 5Mos 23:17-18
--: «Det skal ikke finnes tempelskjøger blant Israels døtre,
og det skal ikke være noen tempelboler blant Israels
sønner. Du skal ikke komme med skjøgepenger eller
hundepenger (prostitusjonspenger) til Herren, din Guds
hus, om du skulle ha gitt noen et slikt løfte. Begge deler
er en vederstyggelighet for Herren din Gud.»
Ba’al-kulten overlevde inn i romertiden og fremsto
prominent i de famøse orgiene som romerske keisere deltok
i, i de første århundredene etter Kristus. Karlen skriver:
119
«Det var i disse koplingene med slike kulter at
keisernes avvik ble mest tydelig. Commodus, som tok
tronen i 180 EK, stilte seg offentlig fram kledd som
kvinne og ble kvalt av en katamittisk (homoseksuell)
favoritt; Hadrian guddommeliggjorde sin homoseksuelle elsker Antious. Men ingen overgikk Elegabalus,
som begynte sin herskergjerning som 14-åring i 218,
etter å ha blitt oppdratt som Ba’alprest i Syria (det hebraiske ordet for ba’alprest er forøvrig «kahanei ba’al»,
som er begrepet som ligger til grunn for ordet
kannibal, overs. anm). Han inntok Rom omgitt av
syriske prester og evnukker, kledd i silke, kinnene
hans var malt skarlagensrøde og øynene hans var
sminket. Forskjellige romerske historikere sier at han
samlet Roms homoseksuelle og talte til dem, kledd
som gutteprostituert; at han tok på seg parykk og
tjente ved døren til et bordell; han forsøkte å få leger
til å gjøre seg om til kvinne; han falbød ‘homoseksuelle’ tjenester (bøgeri) mens han spilte rollen som
Venus i et skuespill ved hoffet; han kysset sine mannlige favoritters kjønnsorganer i offentlighet og som
Nero giftet han seg formelt med en av dem. Elegabalus
reiste midt i Rom en stor fallisk asherapåle, som de
hebraiske kongene hadde forsøkt å få fjernet fra sine
land.» (Karlen:62).
Det er relevant å påpeke at denne tidsperioden i
Roms historie kan vurderes som ‘de kristnes holocaust’.
I 64 EK ble kristne anklaget av Nero for å brenne ned
Rom og ble planlagt utryddet. Mange kristne led
uhyggelig tortur som underholdning for de sadistiske
homoseksuelle keiserne i Rom. Selv om Rom var mindre
homoseksuelt orientert enn Hellas, var likevel det
romerske samfunnet sterkt influert av ‘homoseksuell’
120
Lyserøde Hakekors
adferd. I foredraget, «Homoseksualitet, Torahen og
Nåde», melder Dwight Pryor at 14 av de første 15 første
romerkeiserne var homoseksuelle (kassett #1). I boken
«The Construction of Homosexuality», skriver historiker
David F. Greenberg at «romersk homoseksuell smak var
så akseptert at da Antonius bad Herodes om å sende sin
yngre svoger Aristobulus til det romerske hoffet, nektet
Herodes fordi han ikke trodde det var trygt å sende ham
til romernes leder, i frykt for at denne ville misbruke ham
i sin amorøsitet.» (Greenberg:154f). Mens det fins mange
forskjeller mellom hvordan kristne ble behandlet i det
hedenske Rom og jøder ble behandlet i nazi-Tyskland,
kan man ikke se bort fra at homoseksualitet stod
sentralt blant de ledende overgriperne på begge steder.
I vårt forsøk på å forstå nazismen, er det viktig å
huske at jødedommen og dens rotskudd, kristendommen står fundamentalt imot homoseksualitet. Idet
vi begynner å skjønne forholdet mellom homoseksualitet og okkultisme på den ene siden, og mellom
homoseksuelle og nazisme på den andre, er det langt
lettere å forklare hatet fra nazister mot jøder og kristne
på en lettere måte. Jødene var folket som var ansvarlige
for den hedenske verdenskontrollens undergang. Deres
teologi (spesielt i dens kristelige form) fordrev hedensk
praksis, deriblant homoseksualitet, inn i en skjult og
ofte latterliggjort subkultur. Dette betyr ikke at
antisemittisme er et direkte resultat av okkult eller
homoseksuell innflytelse. Men ved røttene er det her et
åndelig element opp mot holocaust som foreslår at det,
på flere måter, var en slags hevn mot det folket hvis
morallover hadde tvunget de hedenske sex-religionene
til obskuritet og ukjenthet.
121
Likevel, mens kristendommen gikk lange steg for
å begrense hedensk praksis, ble ikke de hedenske
religionene utslettet. Under judeo-kristent kulturpress,
ble de hedenske trosretninger og praksiser som overlevde, samt seksuelle perversjoner, tvunget bort fra et
offentlig liv, og dukket senere opp igjen i hemmelige og
mystiske okkulte selskaper.
Det er av stor viktighet for denne studien at vi anerkjenner at nazistene var sterk influert av
hedenske/okkulte tanker og i tillegg at homoseksualitet
er grunnleggende for mange hedenske trossystemer.
Som også Greenberg nevner er dette spesielt sant i forhold til «aristokratiske krigersamfunn» (ibid:111). Dette
var ikke bare sant med grekerne, hvis homoseksualitet
ble tvunget inn på dem av doriske invasjonsstyrker fra
1200-tallet FK. Plutark (Erotikus, 761D) slår fast: ‘det
var hovedsaklig krigerske folkeslag som boetianerne,
lacedemonierne og kreteerne som var avhengige av
homoseksualitet.’ (Flaceliere:64ff). Forfatteren Brian
Pronger nevner at endog de eldgamle egypterne viste
fram denne tendensen; krigerne deres voldtok fiendesoldatene etter at de hadde beseiret dem i krig
(Pronger:138).
Det er også viktig å forstå at homo-okkultisme
har vært en del av hedenske kulturer gjennom alle
århundrer og helt fram til idag, selv om den globale
spredningen av den judeo-kristne seksualetikken har
begrenset dens aksept i de fleste moderne hedenske
samfunn som for eksempel Kina og Japan. Da jesuittmisjonærene kom til Kina i det sekstende århundre,
fant de omfattende pederasti (Spence:220) som de raskt
fikk tatt i tu med. Rossman sammenligner «det institu-
122
Lyserøde Hakekors
sjonaliserte pederastiet hos de priviligerte krigerklassen
i middelalderens Japan pederastiske militærstruktur»
med «nazi-samfunnet» (Rossman:23).
Greenberg forteller om flere titall av de mest
primitive moderne hedenske samfunn som praktiserer
rituell homoseksualitet, vanligvis pederasti. Disse
samfunnene fins over hele verden, i land som Brazil,
Ny-Guinea, Marokko, Afrika sør for Sahara og Malaysia.
Greenberg skriver:
I mange samfunn er mannlige homoseksuelle forhold strukturert etter alder eller generasjon. Den eldre
partneren tar en rolle som er definert som aktiv eller
maskulin; den yngre inntar en rolle som er definert som
passiv eller kvinnelig. [I mange tilfeller] blir den homoseksuelle praksisen rettferdiggjort ved at en gutt ikke
kommer til å bli moden [uten slik oppmerksomhet]
(Greenberg:26ff).
Slike moderne samfunn blir profilert i boken The
Sambia av antropolog Gilbert Herdt, som studerte
homoseksualitet i primitive kulturer. Han skriver at
«rituell homoseksualitet har blitt rapportert av antropologer i spredte områder rundt verden [og har avslørt]
at det strekker seg et bånd mellom rituell homoseksualitet og kriger-livsstilen. Vi finner disse forskjellige formene for homoseksualitet på så forskjellige steder som
Ny-Guinea, Amazonas, antikkens Hellas og det historiske Japan (Herdt:203). Prosessen med å innvie en
gutt i homoseksualitet i disse samfunnene er
skremmende: Han får ikke lov til å sove, han blir sultet,
slått og voldtatt i flere dager inntil han er fullstendig
«resosialisert» som ‘homoseksuell’ (ibid:179f).
123
Dermed kan vi slå fast at homoseksualitet i
hedenske religioner ikke er noe som tilhører oldtiden,
men et vedvarende fenomen. Den enorme mengde av
homoseksuelle blant okkulte ledere fortsetter i dag. I
vestlig kulturell kontekst kan dette ganske enkelt være
fordi homoseksuelle søker nedover mot filosofier som
opponerer mot judeo-kristen moralkodeks. Men dette
forklarer likevel ikke den vide spredningen av homoseksuelle ritualer i primitive og førkristne hedenske
kulturer.
Homoseksualisten Laurence J. Rosan skriver at
«prestene for de polyteistiske åndereligionene forventes
å være ‘annerledes‘ — utenomverdslige, endog eksentriske, overgitt til syner, dramatiske proklamasjoner
og så videre — en ideell mulighet for såvel mannlige som
kvinnelige homofile!» (Rosan:268f), derimot, tilbyr sin
forklaring, og definerer et individs homoseksualitet ikke
som en tilfeldig faktor i hedenske religioner, men i det
minste i noen tilfeller, som en følge av å «tilbe skapningen i stedet for skaperen.» Romerbrevet 1:18-27 sier
følgende:
«For Guds vrede åpenbares fra himmelen over all
ugudelighet og urettferdighet hos mennesker som
holder sannheten nede i urettferdighet; for det som en
kan vite om Gud, ligger åpent for dem, for Gud har
åpenbaret dem det. For hans usynlige vesen, både
hans evige kraft og hans guddommelighet, er synlig fra
verdens skapelse av, idet det kjennes av hans gjerninger, forat de skal være uten unnskyldning, fordi de,
enda de kjente Gud, dog ikke æret eller takket ham
som Gud, men ble tomme i sine tanker, og deres uforstandige hjerte ble formørket. Mens de fremstilte seg
124
Lyserøde Hakekors
som vise, ble de tåper, og byttet den uforgjengelige
Guds herlighet bort mot et billede, en avbildning av et
forgjengelig menneske og av fugler og av firføtte dyr og
av krypdyr. Derfor overgav også Gud dem i deres
hjerters lyster til urenhet, til å vanære sine legemer seg
imellom, de som byttet Guds sannhet bort mot løgn og
æret og dyrket skapningen fremfor skaperen, han som
er velsignet i evighet. Amen. Derfor overgav Gud dem til
skammelige lyster; for både deres kvinner forvendte
den naturlige bruk til den unaturlige, og på samme vis
forlot også mennene den naturlige bruk av kvinnen og
brente i sin lyst etter hverandre, så at menn drev
skjendselsverk med menn, og måtte selv bære straffen
for sin villfarne adferd.»
Ironisk nok er den bibelske hendingen som
markerer begynnelsen av homoseksuell adferd i verden
etter syndfloden den samme som blir mistolket av
pseudo-kristne hvite herrefolkstroende som forsøker å
rettferdiggjøre sine raseteorier. Den kristne vitenskapsmannen Dwight Pryor gir følgende tolkning (som vi har
oppsummert i det følgende) av en velkjent bibelfortelling. I 1Mos 9, står det at Noah drakk seg overstadig beruset på altfor mye vin og mens han da var ubevisst,
står det at Kam «så [eller avdekket] hans nakenhet.»
Dette begrepet, som først og fremst blir brukt i 3Mos,
er en hebraisk eufemisme for samleie. «Og Noah våknet
fra sin rus, og visste hva hans yngste sønn hadde gjort
mot ham.» Som en følge av dette seksuelle angrepet på
sin far, blir Kam lyst i forbannelse av Noah. (I boken
Call of the Torah (Torahens proklamasjon) av rabbi Elie
Munk siterer han flere hebraiske lærde som også tolker
Kams forbrytelse som en «pederastisk handling») —
(Munk:220). Dermed blir Kam til Kana’an, som landet
125
Kana’an får sitt navn etter. Noen generasjoner senere
blir de kana’anittiske byene Sodoma og Gomorra
ødelagt av Gud på grunn av homoseksualitet. Hvite
herrefolkstroende referer til Kam som far til de
mørkhudede rasene som de kaller «gjørmefolk». Men dét
det handler om er ikke hudfarge, men homoseksuelle
perversjoner, som er basisen for forbannelsen over
Kana’an.
MADAME BLAVATSKY OG DET
TEOSOFISKE SELSKAP
En granskning av den homo-okkulte innflytelsen
på nazistene må begynne med den russisk-fødte Helena
Petrovna Blavatsky (1831-1891), grunnlegger av det
‘Det Teosofiske Selskap’ og en skikkelse som lurer i
bakgrunnen bak enkelte av de grunnleggende handlingene og trossetningene til nazipartiet. Blavatsky var
trolig lesbisk, men det fins ikke noe bevis på at hun
deltok i lesbiske aktiviteter. Hun blir beskrevet som en
svært «maskulin» kvinne som dominerte sine mange
etterfølgere, mannlige så vel som kvinnelige
(Cavendish:250). Hun var gift to ganger og hadde lenge
kontakt med medgründeren av det teosofiske selskap,
Henry Olcott, men dette var forhold som var basert på
at det passet seg slik. Blavatsky insisterte på at hun
aldri hadde seksuelt samvær med noen av sine
ektemenn (Meade:137) og skrev: «Det fins intet av
kvinnen i meg. Dersom en ung mann hadde våget å tale
til meg om kjærlighet da jeg var ung, hadde jeg skutt
ham på samme vis som om en hund hadde bitt meg.
(Ibid:50).
126
Lyserøde Hakekors
Som verdensberømt okkultist grunnla Blavatsky
det teosofiske selskap i New York i 1875, men flyttet
ganske raskt hele operasjonen til India, hvor hun skrev
en innflytelsesrik bok som heter «The Secret Doctrine»
(Den hemmelige lære : en syntese af videnskab, religion
og filosofi) i 1888. I denne boken forklarer Blavatsky
den teosofiske skapelsesteorien; en syv-trinn progresjon
av menneskelig utvikling der forskjellige «raser» utvikler
seg fra lavere til høyere livsformer. Hun kaller disse
trinnene «rot-raser» og identifiserer vår rådende «rotrase» som den femte av sju — den ariske rasen — som
følger den fjerde «rot-rasen» som hun kaller «den
atlanteanske». Blavatsky brukte en mengde esoteriske
symboler i boken, deriblant trekanter og hakekors. Hun
hevdet å være valgt til talsperson for to «opphøyde mestere» som kommuniserte telepatisk med henne fra sine
hemmelige tilholdssteder i Tibet (Goodrick-Clarke:18ff).
Det første tyske teosofiske selskap ble grunnlagt
i 1884. På tross av de latterlige grunnsetningene de
baserte seg på, ble teosofien svært populær i Tyskland
og Østerrike. Deres ariske rasistiske elitetanke
appellerte til en stadig voksende gruppe etniske tyskere
som völkish, eller (ultra-)nasjonalistiske holdninger som
krevde et gjenforent Tyskland. Ifølge Blavatsky var
arierne de mest åndelig fremskredne menneskene på
jorden, men at jødene fremmet en «religion av hat og
ondskap mot alt og alle bortsett fra dem selv.» Dette var
et budskap som var som skreddersydd for nazismen.
Før hun døde i 1891 valgte Blavatsky sin britiske
disippel Annie Besant til sin etterfølger. Besant, som engang
hadde vært en hengiven kristen, ble en like hengiven
okkultist etter å ha møtt Blavatsky. James Webb skriver:
127
«Frøken Besants ekstraordinære transformasjon fra å
være en anglikansk prestefrue til å bli propagandist
for fødselskontroll og arbeiderpartileder til å bli teosof
er velkjent. Arthur Nethercot, som skrev biografien
hennes, foreslår et lesbisk element i den raske
domineringen frøken Besant ble del i etter å ha møtt
Madame Blavatsky (Webb:94).
«Hun tiltalte Annie med mistenkelig søtladne og smiskende begreper,» skriver Nethercot. «Kjæreste; min
kjæreste; Kjære elskede; og underskrev brevene med
‘din elskede.’ Nethercot forteller også at hun «sendte
brev til Annie og adresserte dem til ‘min elskede
Penelope’ fra din kvinnelige Ulysses» (Nethercot:306).
Besants «mentor og partner» i driften av det
teosofiske selskap var Charles Leadbeater, som Webb
beskriver som «den typen mildt sinnet homoseksuell
prest som er like lett gjenkjennelig nå som dengang.»
(Webb:95). Men Leadbeaters homoseksualitet var ikke
«mild» nok til å holde ham borte fra problemer. Fra hans
første dager som kapellan i Hampshire til hans død,»
skriver Webb, «syntes det som han hadde en uhelbredelig forsmak for unge menn» (ibid:95).
På et punkt hevdet Leadbeater å ha oppdaget den
nye Messias — den tilbakevendte Kristus — i en ung
indisk gutt ved navn Jiddu Krishnamurti. Krishnamurti
oppnådde internasjonal aksept blant etterfølgerne av
teosofien som den nye frelseren. Guttens far ødela imidlertid nesten teosofenes planer, da han anklaget
Leadbeater for å ha korrumpert hans sønn. «Det var
liten tvil om at Leadbeater hadde vært ute på rov igjen.»
(ibid:102).
128
Lyserøde Hakekors
Under Besant og Leadbeater, tiltrakk teosofien
seg enda større tilhengerskarer. Skriftene til både Besant og Leadbeater, såvel som Blavatsky, ble oversatt
og utgitt i Tyskland. Et tidsskrift fra 1892, Lotusbluthen, (Lotusblomstene) tok Blavatskys skrifter
med i bladet og «var det første tyske blad som
presenterte det teosofiske hakekorset på omslaget»
(Goodrick-Clarke:25). Ettersom tiden gikk ble talløse
andre teosofisk-baserte grupper dannet i Tyskland og
Østerrike. Flere av disse gruppene kom til å sørge for
det filosofisk rammeverket for nazismen.
GUIDO VON LIST
OG ARMANENORDENEN
Guido von List (1848-1919) var den første som
kombinerte tysk ultranasjonalisme med teosofiens
okkulte læresetninger. Som en bitter kritiker av kristendommen, spesielt katolisismen, hadde List konvertert til odinismen (tilbedelse av Wotan/Odin, den
gamle norrøne stormguden) som ung tenåring. Flere år
senere ble List «en kultskikkelse på den tyske østfronten». Han ble av sine lesere sett på som en beskjegget gammel patriark og en mystisk nasjonalistguru
hvis clairvoyante blikk hadde løftet Østerrikes strålende
tysk-ariske fortid ut i lyset igjen der det hadde ligget
under vrakgods fra utenlandske innflytelser og kristen
kultur (Goodrick-Clarke:33).
Selv om han var gift to ganger var List nesten
garantert homoseksuell. Hans nærmeste medarbeidere
inkluderte okkultisten Jörg Lanz von Liebenfels og
129
Harald Gravelle, hvorav den første sannsynligvis, den
andre garantert, var homoseksuelle. Gravelle, som var
en ledende teosof i Tyskland, bidro også til
pederastmagasinet Der Eigene. List var også kjent som
Wiens Aleister Crowley fordi han var dypt involvert i
hinduistisk tantrisme, en slag svartmagi som omfattet
avvikende seksuelle ritualer (J.S. Jones:124). I «The
Magical World of Aleister Crowley» (Aleister Crowleys
magiske verden) skriver biografikeren Francis King at
som en del av hans okkulte ritualer, ydmyket Crowley
«bevisst seg selv ved å være den passive partneren i bøge
tildragelser.» (King i Tompkins:421).
I 1908 dannet List det såkalte Guido von List-selskapet for å fremme sin ariosofistiske forskning og sine
skrifter, som på dette tidspunktet hadde utviklet seg til
å bli ekstremt antisemittiske (ibid:43).
Lists okkulte aktiviteter spredte seg over et bredt
område. Han var ekspert på runealfabeter og skrev flere
bøker om emnet. Han var spesielt opptatt av det doble
lynsymbolet, som senere ble symbol for SS (J.S.
Jones:125). (det enkeltstående lynsymbolet ble værende
symbol for Hitlerjugend). Han var dessuten en selvlært
okkult mester, og hevdet å være den siste av de
armanistiske magikerne som tidligere hadde hatt autoritet i den ariske verden (Goodrick-Clarke:33). I 1911
dannet List en elitegruppering som han kalte Der
Hoher Armanen-Orden (den høyere armanerordenen,
HAO). HAO var et hierarkisk presteskap der han selv
var stormester. List hevdet at denne kulten var den
gjenværende resten av en eldgammel orden av prestekonger som ble kalt Die Armanenschaft
(armanensamfunnet). Denne gruppen var kilden til
130
Lyserøde Hakekors
Lists største innflytelse blant nazistene. GoodrickClarke skriver:
«Lists blåplaner for et nytt pan-germansk imperium
[basert på en gjenoppvekking av die armanenschaft]
var detaljerte og utvetydige. Den påkalte Samvittighetsløs underkastelse av ikke-arier under sine ariske
mestere i en sterkt strukturert hierarkisk stat.
Kvalifikasjonene til kandidatene (når det gjaldt posisjoner i den nye sosiale orden) hvilte ene og alene på
deres raserenhet. List gikk imidlertid enda lengre. I
forventning til mystisk elitisme i SS i nazi-Tyskland
var Lists idealer en mannlig orden som var okkult kontrollert (Goodrick-Clarke:64f).
Ikke bare er Lists planer slående like med de
senere planene til Heinrich Himmler for en SS-kontrollert stat, men den minner også om Brand og Friedlanders filosofi om militaristisk maskulint herrevelde.
Selv om Armanenordenen aldri ble noen stor organisasjon, inkluderte medlemslistene flere høyerestående personer i det østerrikske sosietetsliv
(ibid:233). En tilhenger av Lists skrifter kom til å bli
sentral i nazibevegelsen: Den unge Adolf Hitler.
Etter det tredje rikes fall, ble det funnet en bok av
Guido von List i Hitlers private bibliotek. Inni omslaget
var det skrevet følgende inskripsjon: «Til Adolf Hitler,
min kjære armanerbroder,» selv om dette ikke er tilstrekkelig bevis for å konkludere at Hitler selv hørte til
ordenen (J.S. Jones:124; Waite, 1977:90)
131
JÖRG LANZ VON LIEBENFELS
OG ARISOFIEN
Dersom noen okkultist kan sies å ha hatt større
innflytelse på Hitler og nazistene enn List må det ha
vært Jörg Lanz von Liebenfels (1874-1954). Lanz var
forhenværende munk i cistercienserordenen som ble
kastet ut av ordenen på grunn av «kjødelige og verdslige
lyster» (Sklar:19). Siden cistercienserordenen var en
lukket, mannlig, klosterorden, er det antagelig at Lanzs
overtramp var av homoseksuell natur. Den tyske forfatteren Friedrich Buchmayr skriver følgende om Lanz:
«Etter presteordinasjonen i 1898, ble Lanz satt til
å undervise korgutter. I april 1899, forlot 24-åringen
ordenen, og sa at årsaken var «økende nervepress» og
«irritasjon». I avdelingsboken står det at han forlot
ordenen på grunn av «kjødelige lyster». Hans senere
radikale hat mot kvinner antyder et feilslått forhold til
kvinner (Buchmayr, Biographisch-Bibliographisch Kirchenlexicon, vol XVI, 1999).
Det var gjennom Lanz at Hitler skulle lære at
mange av hans helter fra historiebøkene også var
«praktiserende homoseksuelle» (Waite, 1977:94f). Etter
å ha blitt kastet ut fra klosteret, dannet Lanz sin egen
okkulte orden kalt «Ordo Novi Templi eller Det Nye
Tempelets Orden (ONT). ONT var knyttet til Ordo Templi
Orientis eller «Østens Tempelorden», hvor man, som i
Lists organisasjon, praktiserte tantriske seksuelle
ritualer (Howard:91).
132
Lyserøde Hakekors
Hitler var klar over at Lanz var homoseksuell,
ifølge fru Elsa Schmidt-Falk ved nazistenes genealogikontor i München, slik også Daim rapporterer.
Schmidt-Falk snakket ofte personlig med Hitler i kraft
av sin rolle som slektsforsker som hadde som oppdrag
å verifisere raserenheten hos høyerestående nazister.
Hun konkluderte aldri ut fra sine diskusjoner at Hitler
hadde et personlig forhold til Lanz (selv om det er meget
mulig), men hun meldte at:
Lanz ble også en gang nevnt i følgende
sammenheng: «en dømt homoseksuell hadde sendt en
bønn om nåde til Hitler, der han førte opp [Lanz] som
homoseksuell. Hitler tillot denne mannen å forsvinne
øyeblikkelig. [En annen gang] nevnte Hitler Röhm,
Heines, etc. og også Lanz von Liebenfels og hans
gruppe, om hvem han i det minste erkjente at de var
aktive homoseksuelle (Daim:41).
Både Lists og Lanz’ organisasjoner ble dannet
etter modell fra Deutschritterorden (Teutonerridderne)
og Tempelridderne, en militaristisk munkeorden som
ble dannet i 1118 EK for å kjempe i korstogene
(Goodrick-Clarke:60).
Etter
korstogene
vendte
tempelridderne tilbake til Europa, men demobiliserte
aldri. I stedet etablerte medlemmene klostre som ble
sentra for handel og politisk innflytelse. Tidlig på 1300tallet ble Tempelridderne lyst i bann av pave Innocents
III anklaget for homoseksuelle perversjoner og okkult
praksis. De ble ført for retten og oppløst av kong Filip
den Fagre av Frankrike. Igra skriver:
«[Homoseksualitetens] morbide historie i det tyske blod
daterer seg tilbake fra teutoner-tiden. Deres personlige liv
133
var like famøse som de mer vidkjente ridderbrødre,
Tempelridderne. De sistnevnte ble så korrupte at de
gjorde sin kardinalsynd om til en religiøs kult. Det var
utallige offentlige rettssaker der de mest frastøtende
detaljer ble brakt fram i lyset (Igra:18)
Andre har bekreftet forkjærligheten for homoseksualitet blant teutonerridderne. Adolf Brand skriver i
Der Eigene og sier om teutonerne (som de teutonske ridderne har tatt sitt navn fra), at «Edda (norrøn mytologi)
fremstiller [homoseksualitet] som en fremtredende dyd
blant
teutonerne
(Brand
i
Oosterhuis
and
Kennedy:236f). Naziledere, spesielt Himmler, var svært
opptatt av teutonerne. Sklar skriver at «akkurat som
List og Lanz, var Himmler besatt med den teutonske
ridderorden» og at han «vurderte sine svartkledde gardister [SS] som en elitekadre av teutonerriddere»
(Sklar:14ff). På samme måte gjenoppvekket Friedrich
der Groβe (Fredrik II Store), Hitlers store personlige
helt, «lastene til teutoner-ridderne i sin egen armé»
(Igra:19).
Hitlers Ordensburgen (Ordensborgene) var «de
høyeste residensielle akademier for opplæring av nazieliten» og «fikk sitt navn fra middelalderborgene som ble
bygget av teutonerridderne» (Snyder:261). Det var derfor
passende at flagget med hakekorset først ble hevet over
en av disse borgene. Første juledag 1907, mange år før
hakekorset ble symbol for det tredje rike, heiste Lanz
og andre medlemmer av ONT et swastikaflagg over
slottet som Lanz hadde kjøpt for å huse ordenen
(Goodrick-Clarke:109). Lanz valgte swastikaen, sa han,
fordi det var et eldgammelt hedensk symbol for Odin
(Cavendish:1983). Odinismen ble forøvrig av List hevdet
134
Lyserøde Hakekors
å være nasjonalreligionen blant teutonerne (GoodrickClarke:39).
Tidsskriftet for ONT ble kalt Ostara, som ble oppkalt etter Odins kvinnelige motstykke i det hedenske
tyske panteon. Enkelte av titlene for tidsskriftet omfattet:
«Farene ved kvinners rettigheter og nødvendigheten av en
maskulin mestermoral» og «Introduksjon til seksualfysikk,
eller Kjærlighet som odylisk energi». Lanz hatet kvinner og
skrev at «en kvinnes sjel har noe før-menneskelig, noe
demonisk, noe gåtefullt over seg.» (Rhodes:108). «Naturen
selv,» skrev Lanz, «har satt kvinner til å være våre slaver»
(Lanz i Daim:31). Han anklaget promiskuøse kvinner for
å ha forårsaket raseurenheter blant arierne fordi de
kopulerte med «menn av laverestående raser» .
Lanz’ okkulte filosofier, som han kalte ariosofi
(arisk teosofi) var en viderføring av tankene til Guido
von List. Lanz laget et tillegg til teosofien og den tyske
nasjonalismen i det populære emnet sosialdarwinisme,
slik det ble fremmet av Ernst Häckel og monistligaen.
Häckel er i dag kjent for sin forkastede teori om at «ontogeni rekapitulerer filogeni», en tanke om at de ufødte
av alle arter gjennomgår et bestemt fosterstadium som
rekapitulerer utviklingen av foregående fylae (utviklingsstadier). Men i Tyskland, før nazismen, var
Häckel kjent for sin bruk av Darwins tanke om «den
sterkestes rett» på menneskesamfunnet. Cambridgehistoriker og journalist i London Times Ben Macintyre
skriver:
«Den tyske embryologen Häckel og hans monistliga
fortalte verden, og spesielt Tyskland, at hele historien om
nasjoner er uforklarlig ved hjelp av naturlig utvalg: Hitler
135
og hans forvridde teorier omgjorde denne kvasivitenskapen til politikk, og forsøkte å utslette hele raser basert
på tanken om raserenhet og den sterkestes rett. Hitler
kalte sin bok «Mein Kampf» (Min Kamp) og gjenspeilte
Häckels oversettelse av Darwin som «kampen for overlevelse.» (Macintyre:28f).
Lanz’ ariosofi kom til å gi næring til nazieliten, til
tross for (eller kanskje på grunn av) deres sinnssyke
kvaliteter. «Lanz eksploderte,» skriver Goodrick-Clarke,
«mot den falske kristne tradisjonen om medfølelse for
de svake og krevde at en nasjon Samvittighetsløst skal
ta seg av de underpriviligerte.» (Goodrick-Clarke:97).
Waite skriver at Hitler var en sterk tilhenger av Ostara
og utviklet sin antisemittiske filosofi ved hjelp av rasistiske pamfletter som var utgitt og distribuert av Lanz og
von List.
[Hitler] kjøpte noen antisemittiske pamfletter for
småpenger. Disse pamflettene som var så viktige for
formasjonen av Hitlers politiske tanker, ble distribuert
av et ekstremt antisemittiske selskap kalt List-Gesellschaft. Traktatene var skrevet av to nå glemte forfattere, Georg Lanz von Liebenfels (1872-1954) og
Guido von List (ca 1865-1919). Av alle de rasistiske
pamflettene som var tilgjengelig for Hitler i disse årene
er det bare de som var skrevet av Lanz og List som
kommer fram i eksplisitte detaljer de tanker og teorier
som utvetydig og karakteristisk ble kjent som Hitlers
egne. De var de eneste som talte om raseteorier i historien som proklamerte det unike og hellige fra et arisk
rasestandpunkt. De var de eneste som mente at det
var nødvendig med en raseren stat som kunne bekjempe de mindreverdige rasene som truet dem til
136
Lyserøde Hakekors
døde både innenfra og utenfra. Det var bare de som
krevde et politisk overherredømme fra en eliterase
som ble anført av en kvasireligiøs militær leder. Hitlers
politiske tanker ble senere utviklet og styrket i rasistiske sirkler fra München etter krigen i 1919-1923,
men opphavet fant sted i Wien under påvirkning fra
Lanz og List (Waite, 1977:91).
I 1958 publiserte den østerrikske psykologen
Wilhelm Daim en studie av Lanz med tittelen: Der Mann
der Hitler die Ideen gab (Mannen som gav Hitler idéene).
I den boken forteller Daim hvordan Lanz hadde møtt
Hitler i Wien da sistnevnte var 20 år gammel. Hitler besøkte ofte okkulte bokhandler og brukte sine kontakter
i enkelte av dem til å lokalisere Lanz etter å ha hatt
problemer med å finne tilbakedaterte utgaver av Ostara. Mens han gikk arbeidsledig i Wien, forsvarte
Hitler «Liebenfels glødende mot skeptikerne,» skriver
Snyder (Snyder:211). I 1932, 23 år etter det skjebnesvangre møtet skriver Lanz: «Hitler er en av våre elever.
En dag kommer du til å oppleve at han, og gjennom ham,
vi, blir seierrike og utvikler en bevegelse som kommer til
å få jorden til å skjelve» (Cavendish:1983). Denne proklamasjonen falt ikke i god jord hos der Führer, og han
fikk Lanz skrifter bannlyst i 1933 (Snyder:211).
Lanz’ Ostara var kjerneskrift for rasistiske og
okkulte figurer i Tyskland. I Ostara foreslo Lanz at «utilfredstillende» rasetyper burde elimineres ved abort,
sterilisering, utsulting, tvangsarbeid og andre virkemidler. Han anbefalte dessuten ariske fødselsfarmer der
herrefolket, hvis skjebne det var å kontrollere verden,
kunne klekkes ut (Cavendish:1983). Heinrich Himmler
kom senere til å skape et slikt avlsprogram (som han
137
kalte Lebensborn) under det tredje rike. Den nære
likheten mellom Lanz’ oppskrift for elimineringen av de
«mindreverdige» og synspunktene til Benedict Friedlander synes i det minste å foreslå et forhold mellom
ONT (det nye templets orden) og De Spesielles Forbund.
En slik link var Harald Gravelle, et homoseksuelt
medlem i Guido von List-selskapet som skrev både for
Ostara og Der Eigene (Steakley:67n.34). Gravelle var
«ledende teosof i Lanz’ omgangskrets, med unntak av
Guido List» (Goodric-Clarke:100).
Selv om han ikke var direkte knyttet til ONT, var
astrologen dr. Karl Günther Heimsoth en annen link
mellom De Spesielles Forbund og okkultistene.
Heimsoth, selv ‘homoseksuell’, var «en nær venn og Freikorps-kamerat av Röhm» og opprettholdt «nær kontakt
med en rekke fremtidige nazi-ledere» (Machtan:108f).
Han skrev en bok med tittelen Charakter Konstellation,
som var rettet helt og holdent til horoskopene til homoseksuelle (Rector:81); han var også bidragsyter til Der
Eigene. Heimsoth blir husket for å ha laget begrepet
«homofil» (Oosterhuis and Kennedy:188), som var det alminnelige amerikanske synonymet for homoseksuell i
de første tiårene for den amerikanske homobevegelsen.
THULE-SELSKAPET
I 1912 dannet forskjellige etterfølgere av List og
Lanz en organisasjon kalt Germanen Orden. Radikalt
annerledes i det rent filosofiske og åndelige fokus i de
andre gruppene de to «mestrene» hadde dannet, var
138
Lyserøde Hakekors
Germanen Orden ment å skulle ta en aktiv rolle i å oppfylle målene til ariosofiske læren. «Det grunnleggende
målet til Germanen Orden,» skriver Goodrick-Clarke,
«var å overvåke jødene og deres aktiviteter ved å skape
et senter hvor distribusjon av alt antisemittiske
materiale skulle strømme gjennom (GoodrickClarke:128). Bare ariere av rendyrket opphav fikk bli
medlemmer. Første verdenskrig avbrøt organisasjonen,
men i krigens etterspill begynte de forskjellige avdelingene i ordenen å gå i direkte handlinger mot dem de
anså som sine fiender.
Etter krigen begynte ordenen å bli «brukt som en
dekkorganisasjon for rekrutteringen av politiske
mordere» (ibid:133) som gjenoppvekket praksis fra
Vehmgericht, et samfunn av hevnere fra middelalderen
hvis eneste dom var døden (Waite, 1969:216ff). Fremstående blant disse snikmorderne var Gerhard Rossbach, Edmund Heines og andre «mannemannsaktige»
homoseksuelle som senere kom til å hjelpe til å forme
nazipartiet (Snyder:92, Waite:222f).
Omkring 354 fiender av nasjonalsosialistene ble drept
av Vehme-morderne i løpet av en årrekke. Den fremste av
disse var Walter Rathenau, utenriksminister for den tyske
republikken under første verdenskrig. Ironisk nok ble
mange av ofrene for organisasjonen drept på grunn av seksuelle, ikke politiske grunner. Waite skriver:
«Femene (Vhemene) ble ofte sendt mot tidligere
kamerater i organisasjoner som hadde oppstått i kjølvannet av Freikorps-bevegelsen. Den enorme mengden
av broderskap og hemmelige selskapet førte til konkurranse, krangel og død. Konkurransen og kon-
139
fliktene ble intensivert av det faktum at mange av
fribytterne var homoseksuelle og henfalne til sjalusi og
«elskovskrangler». Mayer-Hermann-saken er et godt
eksempel.
Oberleutnant Mayer var Kreisleiter for «Arbeitsgemeinschaft Rossbach.» Han var også, som rettsprotokollene eufemistisk nok gjengav det, «en
kvinnefiende,» det var også lederen hans, Gerhard
Rossbach. Støttet som de var av en rik tobakksprodusent, Kurt Hermann, grunnla han sitt eget
«Arbeitsgemeinschaft Mayer». Men Oberleutnant Mayer
ble snart sjalu på en viss Gebauer, en tidligere baltisk
soldat, som også kurtiserte herr Hermann. Mayer anklaget Gebauer med forræderi og sendte to av sine
menn til Hermanns hjem. De fant forræderen i seng
med herr Herrmann — frau Hermann var bortreist på
tidspunktet — og utførte femenes dom over dem (Waite,
1969:222f).
På grunn av Germanenordenens tilknytning til politisk terrorisme, endret dens bayerske avdeling i 1917 navn
til Thule Gesellschaft (Thule-selskapet) «for å spare dem for
oppmerksomhet fra sosialister og pro-republikanske elementer» (ibid:144). Thule-selskapet beholdt mange av de
bisarre okkulte teoriene som oppstod hos Blavatsky og
«hadde nære bånd til Crowleys organisasjon» (Raschke:339).
Historikeren Wulf Schwarzwaller skriver:
«Kort sagt var trosbekjennelsen for den indre sirkelen i
Thule-selskapet som følger: Thule var en mytisk øy i
det fjerne nord, som i likhet med Atlantis, angivelig
var sentrum for en tapt, høyerestående sivilisasjon.
Men ikke alle hemmelighetene til denne sivilisasjonen
140
Lyserøde Hakekors
var blitt utslettet. De som fremdeles bestod ble voktet
av eldgamle, svært intelligente vesener. De ekte innvidde kunne etablere kontakt med disse vesenene
[som kunne] inngi den innvidde med overnaturlig
styrke og energi. Med hjelp av disse energiene fra
Thule, var målet til den innvidde å skape en ny rase
av overmennesker av «arisk» opphav som skulle utrydde alle «mindreverdige» raser (Schwarzwaller:66f).
Lederen for Thule-selskapet var en mann ved
navn Rudolf von Sebottendorf, men ledende organisator
for selskapet het Walter Nauhaus og var tidligere
medlem av Wandervögel-bevegelsen (GoodrickClarke:143). Medlemmene av Thule-selskapet, som står
sentralt i nazismen, omfattet Hans Kahnert, Dietrich
Eckhart og Rudolf Hess. I 1919 grunnla Kahnert
Tysklands største «homorettighets»-organisasjon, Der
Bund für Menschenrecht (Menneskerettsforbundet) som
blandt annet talte SA-leder Ernst Röhm sine
medlemmer (J.Katz:632n94). Eckart derimot, var
grunnleggende medlem av det tyske arbeiderparti og ble
Adolf Hitlers mentor (Shirer:65). Som Hitler abonnerte
Eckart på Ostara (J. S. Jones:301n91).
Dietrich Eckart tok Hitler som sin læresvenn i
1920. Han uttalte senere at han følte seg «tiltrukket til
[Hitlers] hele vesen» og at han og Hitler utviklet et «intimt»
forhold der han omtalte den yngre mannen som «min
Adolf» (Machtan:117). Eckart sier intet om å være homoseksuell, men dokumentene antyder at han var det. Han
blir av enkelte sagt å ha vært involvert i tantriske seksualritualer «som lignet Crowleys», og endog ha innviet
Hitler i slike aktiviteter (Raschke:399). Vi vet at Eckart
var en av de mest entusiastiske etterfølgerne av Otto
141
Weininger, en fremstående ‘homoseksuell’ herreveldetenker hvis teorier foraktet kvinner (Igra:100). Alfred
Rosenberg karakteriserte Eckart som en innbarket
kvinnehater hvis «utelukkende mannlige selskap» ødela
hans korte og barnløse ekteskap i 1920 (Machtan:118f).
Det kan ikke være tvil om at Eckart var sentral i
Hitlers tidlige fremgang. «Med Eckart som sin mentor,»
skriver Schwarzwaller, «ble den sosialt taktløse og
hemmede Hitler — den mislykkede malersvennen, tidligere menig av første grad, som ikke engang ble forfremmet til korporal fordi han manglet lederkvaliteter,
brått en fremstående organisator og propagandist»
(Schwarzwaller:68).
På samme måte som Röhm og Lanz, krevde
Eckart æren for å ha «skapt» Hitler. I 1923, kort tid før
han døde, skrev Eckart til en venn: «Følg Hitler! Han
kommer til å danse, men det er jeg som spiller musikken.
Vi har gitt ham midlene til å holde kontakten med dem
(de opphøyede mesterne). Frykt ikke for meg, for jeg har
influert historien mer enn noen annen tysker»
(Schwarzwaller:69). Selv om han kom til å latterliggjøre
mange av okkultistene og deres tanker, dedikerte Hitler
sin bok Mein Kampf til Eckart, og på ett tidspunkt kalte
han Eckart sin egen «Johannes døperen» (ibid:70).
Hitlers neste åndelige mentor var Karl Haushofer,
som senere ble Tysklands ledende teoretiker når det
gjaldt emnet som er kjent som geopolitikk (den vitenskapelige studien av geografisk innflytelse på politiske
tildragelser). Haushofer, som var hemmelig medlem av
Thule-selskapet, blir kreditert med å trene Hitler til å
tenke i størrelsesorden verdensmakt, og mange tror at
142
Lyserøde Hakekors
han nærmest har diktert kapitel 16 i Mein Kampf, som
er disposisjonen for Hitlers utenrikspolitikk (Sklar:63f).
Haushofers Lebensraum-teori (leverom) ble senere
brukt for å rettferdiggjøre tysk ekspansjon, mens hans
kjennskap til orienten lot ham styrke Hitlers allianse
med Japan (ibid).
Det fins dokumentasjon som foreslår at også
Haushofer var homoseksuell. I boken «Hitlers Cross»
(Hitlers kors) anklager Erwin Lutzer Haushofer for å ha
ført Hitler inn i de dypeste nivåene av okkult transformasjon til han ble en gjennomdemonisert person. Hitler
ble endog seksuelt transformert; han ble sadomasochist, og praktiserte forskjellige former for seksuelle
perversjoner (Lutzer:61).
Mest overbevisende er vitnesbyrdet fra Ilse Hess,
Rudolf Hess’ hustru, det medlemmet av Thule-selskapet
som steg høyest i nazisirklene. Hess som, (tross ekteskapet) var homoseksuell, var en av Hitlers nærmeste
venner og en medstudent hos Haushofer. Machtan forteller at Ilse Hess klaget at hun hadde ikke hadde fått
mer ut av ekteskapet sitt en pikekonfirmant og at hun
sammenlignet seg selv, når det gjelder ekteskapets
gleder, med en «skolepike i et kloster» (Machtan:149).
Han legger også til:
Hess hadde også utviklet et nært forhold med
Haushofer, som var tjuefem år eldre enn ham selv. De
to tilbrakte ofte hele netter sittende sammen i Haushofers hjem, og de gjorde også flere felles ekskursjoner.
«Han er en vidunderlig person,» fortalte en entusiastisk
Hess til sine foreldre, og Haushofer dedikerte til sin
«unge venn Rudolf Hess» et hymne som minnet om
143
Stefan George (en velkjent pederast), som talte om at
«hans øyne med glede opplyste stengte dører» akkurat
som «en solnedgang blir gjenspeilet om våren» .Ilse Hess
bekjente senere på en motvillig måte, at hun «lenge
hadde vært aldri så lite sjalu» på Haushofer, som syntes
å absolutt ha «absorbert» hennes kjæreste» (Machtan:144f).
Hess ble omsider visefører for Nazipartiet. Både
Hess og Alfred Rosenberg hadde «enorm innflytelse på
Hitler som de begge forkynte Thule-selskapets
evangelium for.» (Angebert:172). I tillegg til hans
involvering med Thule-selskapet, hørte Hess endog til
enda et rotskudd av den teosofiske kulten. Det var en
organisasjon kalt det antroposofiske selskap, dannet i
1912 av Rudolf Steiner. Steiner var tidligere leder i det
tyske teosofiske selskap som forlot gruppen med en
gruppe etterfølgere etter å ha «oppdaget» den nye «Messias». Hess var også en tro tilhenger på astrologi
(Howe:152).
Hitler ble også påvirket av andre medlemmer av
Thule-selskapet. Waite skriver:
«Hitler understreket, når det gjelder hans innvielse i politikk i München i 1919, viktigheten av en
liten pamflett med tittelen «Min politiske oppvåkning»
[skrevet av] en sykelig fanatiker kalt Anton Drexler.
Drexler var et laverestående medlem av Thule-selskapet, det mest innflytelsesrike av mange rasistiske
antisemittiske grupper som oppstod i München like
etter første verdenskrig. Innen revolusjonen i 1918,
hadde selskapet omkring 1500 medlemmer i Bayern og
omfattet mange av Hitlers senere støttespillere. Det blir
144
Lyserøde Hakekors
meldt at Hitler selv «ofte var gjest i selskapet». Det reelle
tyske Arbeiderpartiet — som skulle bli den mektige
nazibevegelsen skilte seg lite fra diskusjonsgruppene og
aktivitetene i Thule-selskapet og andre rasistiske
grupper som alle grunnleggerne tilhørte (Waite,
1977:115).
Likevel var det et annet fremstående nazimedlem
som også var sterkt påvirket av den tyske okkulte bevegelsen, nemlig Heinrich Himmler. Himmler hadde et
nært forhold med en fremstående okkultist ved navn
Karl Maria Wiligut, som ble kjent som «Himmlers Rasputin» (Goodrick-Clarke:177). Det er ikke kjent om dette
er ment å skulle bety at Wiligut delte den famøse russerens hang for seksuell lidderlighet. Wiligut hevdet å
være clairvoyant i og med at han husket «forfedrenes
minner», noe som ganske sikkert er svært nyttig for
rase-puristene i nazipartiet som var opptatt av å bevise
sin egen ariske arv. Wiligut var ansvarlig for å designe
dødningehoderingen som ble båret av medlemmene av
SS.
Under Himmler ble SS bokstavelig talt en okkult
orden. Kristne fornavn ble byttet ut med teutoniske
navn, og alle medlemmene ble avkrevd det strengeste
hemmelighold og avstandstagen fra resten av samfunnet
(Sklar:100). I senere år brukte Himmler enorme summer
på esoteriske forskningsprosjekter som blant annet en
ekspedisjon til Tibet for «å finne spor etter en ren
germansk rase som kan ha vært i stand til å holde de
eldgamle nordiske mysteriene i hevd» (ibid:102). Dette
lite kjente aspektet i nazi-historien er selvsagt en av inspirasjonskildene for Steven Spielbergs film, Jakten på
den Forsvunne Skatten (Raiders of the Lost Ark).
145
Himmler kan meget vel ha vært homoseksuell (to
kilder er oppgitt senere i boken). Hvorom allting er, har
hans intense besettelse med hemmelighold det som har
beskyttet ham fra å avsløre sitt privatliv. Han fostret
imidlertid kulten som bar navnet Männerbund (mannsbrorskapet) blant sine menn. Enkelte kilder melder at
SS’ spesialstyrker under opplæringen krevde at man
måtte såpe inn hverandres kropper i dusjen for å etablere gjensidig avhengighet (Reisman, 1994:3). Senere
skulle Himmler komme til å fremsette tomme trusler
mot homoseksuelle i proklamasjoner, men det er tydelig
at han var helt innforstått med å være en del av Hitlers
indre klikk av pederaster.
Uansett kan vi se at de okkulte røttene til
nazipartiet strakte seg dypt nedover i tysk jord. Det er
også tydelig at mange av de fremste okkulte skikkelsene
som er ansvarlig for denne arven var homoseksuelle.
Fra eldgamle hedenske røtter via Blavatsky til List og
Lanz, og videre til Hitler selv, var det utviklingen av
homo-okkultismen som gav nazistene teoriene om en
arisk herrerase og som ble deres rettferdiggjørelsesgrunnlag for den ondskapsfulle utrydningen av
«mindreverdig» liv.
Kapitel 3
FASCISMENS
HOMOSEKSUELLE
RØTTER
Et annet område av historien vi trenger å granske
for og forstå nazistene er opphavet til fascismen og den
nasjonalsosialistiske ideologien. Fascisme er et begrep
som ikke er lett å gi noen entydig definisjon, men de
aller fleste vil trolig være enig i den snevreste tanken,
at fascismen er en regjeringsform som blir karakterisert
av tre ting: ett-parti-diktatur, sentralisert regjeringskontroll over finanser så vel som industri - og militant
ultranasjonalisme. Det er her viktig å understreke at
fascismen er en form for sosialisme. Det er derfor både
unøyaktig og feilaktig å kalle nazistene «høyreekstreme»,
selv om denne feilinformasjonen er nesten universelt
akseptert i dag.
I sin bok fra 1964, Varieties of Fascism, skiver
historikeren Eugen Weber at «vi gjør vel i å huske at fascismen så på seg selv som en form for sosialisme, løst
148
Lyserøde Hakekors
fra menneskelig sentimentalitet og marxistisk dialektikk, mer tro mot de grunnleggende sosialistiske mål i
og med at de forsøkte å tilpasse seg selv til historiske
realiteter i stadig endring, og som den gamle marxistiske tolkningen ikke lenger passet til (Weber:29).
Når man leter etter røttene til fascismen ser vi
enda en gang sterke bånd mellom homoseksualitet og
tenkemåten som vi identifiserer som nazisme. Det er interessant at Weber, uten å merke seg den homoseksuelle koplingen, sporet mønsteret av en planlagt
totalitær stat tilbake til Platons «Republikken» og den
fascistiske mentaliteten til den turbulente, Samvittighetsløse Calicles som er å finne i en annen av Platons
dialoger, Gorgias (Weber:11).
Derfor begynner vi her. Inspirasjonen for den fascistiske staten kommer fra Platon, som var tilhenger
av mannlig overlegenhetstanke og pederasti. Platon blir
elsket som den ypperste av de klassiske filosofene, men
hans entydige fremming av sex mellom menn og gutter
synes ikke være allment kjent. En prototypisk uttalelse
av filosofen blir nedskrevet av George Grant i Legislating
Immorality (Lovfesting av Umoral): «Gjennom nattlig elskov med gutter, begynner en mann i økende grad å se
den reelle naturen av virkelig skjønnhet» (Grant,
1993:24). Platons «Republikken» er hans best kjente
arbeid. Det følgende er en oppsummering av
«Republikken» fra W.K.C. Guthries «A History of Greek
Philosophy»:
«Republikken (ca 370 FK) fremmer mange av Platons
grunnleggende tanker, spesielt de som gjelder regjering og rettferd. Sammensatt som en debatt mellom
149
Sokrates og fem andre talere, er «Republikken» best
kjent for sin beskrivelse av den ideelle staten (basert
på Sparta), som Platon argumenterer burde styres av
filosof-konger» (Guthrie i Grolier).
Som vi har sett var det spartanske samfunnet
dominert av en pederastisk krigerkult som innebar obligatorisk innføring av tolvårige gutter i homoseksuelle
partnerskap med voksne menn. På samme måte som i
alle slike kulter, var det spartanske militæret strengt
hierarkisk og elitistisk. Platons konsept «filosof-konger»
betyr en autokratisk leder som passer for et slikt
samfunn. Filosof-kongen hersker over et slags fascistisk
Utopia. Interessant nok inkluderer Platons idealiserte
samfunn i «Republikken» elimineringen av familien som
samfunnsatom og også elimineringen av privat eiendom.
Det neste sitatet fra Weber i den historiske utviklingen, som kom til å kulminere med nasjonalsosialisme, er fra Friedrich II (Fredrik den Store,
1712-86) «grunnlegger av det fullkomne preussiske byråkrati» (Weber:11). Han skriver: «Den nazistiske Siegfried
(teutonsk mytologisk helt) vendte sitt blikk tilbake på den
likestilte elitismen i Sparta [og] til [Friedrichs] brakker i den
preussiske hæren» (ibid:82). Friedrich passer klart inn i
Platons beskrivelse av en filosof-konge. Han etablerte en
streng militær orden basert på den spartanske modellen
og brukte sine elitestyrker med stor fremgang, og utvidet
sitt preussiske imperium gjennom nådeløse lynangrep
mot nabolandene. Han var dessuten homoseksuell, og
merkelig nok en av Adolf Hitlers største helter (Waite,
1977:112). Den homoseksualistiske historikeren Noel L.
Garde skriver:
150
Lyserøde Hakekors
Friedrichs homoseksuelle tilbøyeligheter, som
først og fremst løytnant Katte ble utsatt for i sin ungdom, har blitt attestert av mange ledende skikkelser,
deriblant Voltaire og Friedrich selv. De andre unge
mennene i tillegg til Katte var baron Friedrich Trenck,
Grev Keyserlingk, Grev Görz og en italiener ved navn
Barbarini (Garde:448).
Det er først i senere år at Friedrich har blitt lovprist som en modell for sosial liberalisering og
humanitarianisme. En annen side ved denne mannen,
forklarer derimot hans appell til Hitler og nazistene. Igra
beskriver ham slik:
«Friedrich hatet kvinner som sådan. «Frue» var
alltid et skjellsord, en fornærmelse for ham, selv om
han følte seg forpliktet av fornuften til å skaffe seg en
dronning, som dermed også nødvendiggjorde at han ble
gift. Men Friedrich levde aldri et ekteskapelig liv. Og selv
om Luthers reform medførte at presteskapet også skulle
gifte seg, for å utslette de laster som tidligere hadde
fulgt med sølibatet i Tyskland, og selv om det samme
gjaldt soldater, påla Friedrich majoriteten av sine offiserer til å forbli ugift. I hæren gjenoppvekket han de
teutonske riddernes og tempelriddernes laster.
Friedrich er derfor den rette opphavsmannen til den
moderne tyske militarismen, ikke bare i statspolitisk
øyemed, men som en tilbedelse av ødeleggelsen for egen
skyld. Han foraktet menneskeheten generelt og
vurderte menneskelig liv, endog sitt eget, som en ubetydelighet. Han bar stadig med seg en ampulle med gift,
slik at han dersom han skulle finne det tjenlig, kunne
ta sitt liv» (Igra:18f).
151
Ifølge Weber begynte den nasjonalsosialistiske
formen for fascisme midt på 1800-tallet med den
radikale
organisasjonen
Allgemeine
Deutsche
Arbeiterverein (ADAV) (Den allmenne tyske arbeiderforening) (Weber:11). Grunnleggeren av ADAV var den
tyske sosialistlederen Ferdinand Lassalle, engang Karl
Marx’ hovedrival når det gjaldt ledelsen av kommunistorganisasjonen «Den første Internasjonale». Selv om han
trolig ikke selv var homoseksuell (han ble myrdet av en
av sine elskeres rasende ektemann.) blir Lassalle
husket for sin politiske rehabilitering av den notoriske
pederasten Jean Baptiste von Schweitzer, etter at han
var blitt utstøtt av det sosialdemokratiske partiet.
Schweitzer var en talentfull advokat som, i 1862 var
blitt redaktør for hovedorganet for den tyske sosialistbevegelsen, Sozialdemokrat. I august samme år kom
tilfeldigvis to eldre damer som promenerte i en park i
Mannheim over Schweitzer og en skolegutt. Schweitzer
øvet sodomi mot gutten i buskene. Han ble arrestert,
fengslet i to uker og deretter fratatt advokatløyvet
(Steakley:1).
Sosialdemokratene utstøtte Schweitzer, men et
knapt år senere tok Lassalle Schweitzer under sine
vinger (J. Katz:567n), og sa at en persons seksuelle
smak «overhodet ikke hadde noe å gjøre med en manns
politiske karakter» (Linsert:178). Schweitzer ble
president i ADAV og den 7. september 1867 ble han
valgt inn i Riksdagen i den nord-Tyske konføderasjonen
(Steakley:1ff).
152
Lyserøde Hakekors
FRIEDRICH NIETZSCHE
Blant de mange menn som har blitt nevnt som
«nasjonalsosialismens far» (deriblant Jörg Lanz von Liebenfels) er Friedrich Wilhelm Nietzsche (1844-1900)
trolig den som mest av alt fortjener den utmerkelsen,
etter å ha blitt kalt det av fremstående nazister som dr.
Alfred Rosenberg og Dr. Franck (Peters:221). Andre har
kalt ham «fascismens far» (ibid:ix). Rabiat anti-kristelig
og homoseksuell som han var, grunnla Nietzsche «Gud
er død»-bevegelsen og bidrog til utviklingen av den eksistensialistiske filosofien. Nietzsches forlegger, Peter
Gast, kalte Nietzsche «en av de hardeste anti-kristne og
ateist» og beskrev hans bok «Antikristen», som en «vill
forbannelse» over kristendommen (ibid:119). Nietzsche
kalte kristendommen og demokratiet den «svake flokks»
moral og argumenterte for det «naturlige aristokrati» av
overmennesker, hvis «vilje til makt» var grunnlagt i den
materielle verden (Wren i Grolier).
Ifølge Macintyre i The Forgotten Fatherland: The
Search for Elisabeth Nietzsche (Det Glemte Fedreland:
Jakten på Elisabeth Nietzsche) giftet Friedrich Nietzsche seg aldri og hadde aldri noen kjente kvinnelige
sexpartnere, men ble gal i alder av 44 år og døde
omsider av syfilis. Ifølge Sigmund Freud og Carl Jung
ble Nietzsche blitt smittet av sykdommen på et homoseksuelt bordell i Genova, Italia (McIntyre:91f). Nietzsches lite flatterende opinion om kvinner var viden
kjent. Arbeidene hans var «krydret med angrep på
kvinner» og akkurat som pederastene i De Spesielles
Forbund, vurderte han kvinner som tilhørende i rollen
som fødemaskiner og sexslaver. Menn, derimot, skulle
avles til å føre krig. (Agonito:265f).
153
En av Nietzsches nærmeste venner og en annen
av Adolf Hitlers helter var komponisten Richard
Wagner. Wagner var emnet for en bok som ble utgitt i
1903, skrevet av Hans Fuchs med tittelen «Richard
Wagner und die Homosexualität» (Richard Wagner og
homoseksualiteten) der Fuchs anbefaler kunst som en
måte å frigjøre homoseksuelle på (Oosterhuis og
Kennedy:86). Vi vet ikke hvorvidt Wagner var homoseksuell, selv om Hitler visstnok skal ha identifisert ham
som dette. I Kurt Ludeckes «I Knew Hitler», sier der
Führer det følgende når spørsmålet om homoseksualitet blant brunskjortene ble brakt på bane: «Ach,
hvorfor skal jeg bry meg med mine etterfølgeres
privatliv?». Jeg elsker Richard Wagners musikk — må jeg
stenge ørene for den — fordi om han var pederast? Det
er jo helt absurd» (Ludeke:477f).
Nietzsches filosofi var grunnlagt på gresk og
romersk hedenskap, og i sine skrifter kalte han på «en
ny Cæsar som skal transformere verden» (Peters:viii).
Flere år senere kalte Nietzsches søster og sjefspromotør,
Elisabeth, entusiastisk Hitler det «overmenneske»
hennes bror hadde forutsagt (ibid:220).
Det er da også sant at Elisabeths aktelse for Hitler ble
gjenspeilet av der Führers beundring for hennes bror. Hitler
og nazistene stod i gjeld til Nietzsche for hans bidrag til tysk
ultranasjonalisme. «Det er ikke for meget å si,» skriver historikeren Georg Lichtheim, «at hadde det ikke vært for Nietzsche, ville verken SS eller Hitlers stormtropper eller kjernen i
bevegelsen hatt den inspirasjon de trengte for å utføre sitt program om massemord i Øst-Europa» (McIntyre:187). W. Cleon
Skousen skriver det slik at, «da Hitler skrev Mein Kampf, var
det som om Nietzsche talte fra det hinsidige» (Skousen:348).
154
Lyserøde Hakekors
Hadde han levd i samtiden, er det ikke sikkert at
Nietzsche hadde blitt nazist. Hans verker omfatter utallige fordømmelser av antisemittisme og ultranasjonalisme (og ble derfor selektivt sensurert av
Elisabeth). Det beste målet på Nietzsches bidrag og
viktighet for nazismen ligger ikke i spekulasjonene om
hva Nietzsche hadde tenkt om nazismen, men i den
reelle respekten nazistene hadde for ham. Nietzsche
mest bejublede bok, «Also Sprach Zarathustra» (Slik talte
Zoroaster) ble regnet som den reneste bibel for
Hitlerjugend og ble lagt sammen med Hitlers Mein
Kampf og Alfred Rosenbergs «Myten om det tjuende
århundre» — i velvet på Tannenberg-Minnesmerket,
som var blitt reist til minne om Tysklands seier over
Russland i den første verdenskrig» (Peters:221). Hitler
og nazistene brukte ofte nietzscheanske fraser som
«vilje til makt» og «lev farlig» og «overmenneske», men det
som er av større betydning er at Nietzsche ble en
folkehelt like meget. Visse tyske intellektuelle
kanoniserte Nietzsche gjennom de populære mediene i
samtiden. Peters skriver:
«Tysklands intellektuelle elite, deriblant poeter
som Stefan George og skribenter som Thomas Mann,
så i Nietzsches «aristokratiske radikalisme» et svar på
Vestens dekadente demokratiske idealer. Ivrige unge
menn og kvinner møttes for å ha ritualistiske lesninger
fra Zoroaster. Salmer ble komponert for å feire den nye
religionen og innen kroppen til den syke filosofen ble
stedt til hvile var han allerede helgenforklaret
(Peters:ix).
155
KULTURELITENE
Hvem var da disse «intellektuelle» som
populariserte Nietzscheansk fascisme i Tyskland.
Stefan George, en av Tysklands mest populære poeter i
samtiden, var pederast og «en ledestjerne» for «De
Spesielles Forbund». «George og hans disipler,» skriver
Oosterhuis og Kennedy, «gjenopplivet Holderlins konsept om gresktyskere (Griechendeutschen) og kontrasterte i sin poesi og livsstil den evige våren i homoerotisk
vennskap fra familien» (Oosterhuis og Kennedy:91).
Homoseksualisten Ian Young skrev at «I George, ble estetikken, nietzscheanismen og den homoseksuelle
idealismen transmutert til en poetisk filosofi»
(Young:183).
I 1903 forelsket George seg i en 15-år gammel
gutt og gjorde ham til et mål for tilbedelse i boken «Der
Siebente Ring» fra 1907 (Den syvende ringen). Den siste
boken han skrev, Das Neue Reich (Det nye riket) ble utgitt i 1928, «profeterte en tid der Tyskland skulle bli det
nye Hellas» (Miles i Grolier). I 1933, da Hitler steg opp
på tronen, tilbød han George stillingen som «president
for nazistenes nye brev-akademi (en stilling han takket
nei til) (Mosse:60).
Thomas Manns identifisering med Nietzsche kan
også ha hatt noe å gjøre med sistnevntes homoseksualitet. Blant andre verker er Mann berømt for en
kortroman fra 1912 med tittelen Der Tod in Venedig
(Døden i Venezia) der en «eldende skribent risikerer sitt
liv og rykte i sine forsøk på å stirre på den apolloniske
skjønnheten til den 14 år gamle Tadzio (Reiter i Grolier).
Den homoseksualistiske historikeren A.L. Rowse kalte
156
Lyserøde Hakekors
denne kortromanen «Århundrets mest publiserte homoseksuelle historie» (Rowse:212). En nylig utgitt biografi
med tittelen: «Thomas Mann: Et liv», av Donald Prater,
dokumenterer forfatterens homoseksualitet. En anmeldelse av boken i San Francisco Examiner (23.
desember 1995) nevner at boken delvis er basert på
Manns private dagbøker, som avslører et «hemmelig
homoerotisk liv» .
Mann var gift og hadde seks barn for hvem han
var en «fjern og av og til skremmende skikkelse» Artikkelen avslører at to av disse barna, Klaus og Michael,
begikk selvmord. To av barna ble homoseksuelle
(Rowse:212). Mann bekjenner i sine dagbøker at
karakteren Tadzio, den 14 år gamle gutten i «Der Tod in
Venedig» var modellert etter en gutt som Mann «utviklet
en forelskelse til mens han var på ferie i Venezia.» Vi må
imidlertid være tydelige på at Manns bidrag til
nazismen, hans rolle i å folkeliggjøre Nietzsche, ikke var
planlagt. Mann var personlig anti-nazist, og var persona
non grata hos Hitlers regjering.
Nietzsches innflytelse strakte seg langt utover de
tyske grensene. Tilpasset emnet «den nietzscheanske
ekstase» i den italienske kunstnerverdenen, viser
skuespillforfatteren Frank Wedekinds teaterstykke
«Våren våkner» en gruppe skolegutter som han «lar eksperimentere med alle slags former for seksualitet [inkludert] onani, heteroseksuell promiskuitet og
homoseksuell elskov guttene i mellom» (Mosse:61). Benito Mussolini innrømte egenhendig en takknemlighetsgjeld til Nietzsche under sitt diktatur (Peters:212).
157
Nietzsches søster, Elisabeth, stod fremtredende
både før nazi-tiden og under nazi-Tyskland. Etter Nietzsches død i 1900, tok hun kontroll over hans bo og promoterte med stor iver sin brors skrifter, og etablerte
Nietzsche-arkivene. Under Weimar-republikken ble
disse arkivene «sentrum for en sterk motrevolusjonsstrømning» innen den tyske nasjonalismen (ibid:206).
På ett tidspunkt ønsket Nietzsches etterfølgere å bygge
et Nietzsche-tempel, komplett med statuer av Apollon
og Dionysos (ibid:200). Templet ble imidlertid aldri
bygget, men Adolf Hitler selv satte i gang byggingen av
en helligdom for Nietzsche, et minneauditorium og et
bibliotek «hvor tysk ungdom kunne lære Nietzsches
tanker om en herrerase» (ibid:222). Den såkalte
Friedrich Nietzsche zum Gedachinis Erbaut (Friedrich
Nietzsches Minnehus) ble åpnet i august 1938
(McIntyre:192).
En interessant digresjon til denne historien er det
faktum at Elisabeth Nietzsche og hennes ektemann
grunnla en koloni i Paraguay, kalt Nueva Germania (NyTyskland). Etter det tredje rikes fall, tok Nueva
Germania imot hundrevis av flyktede nazister/krigsforbrytere, deriblant den famøse dr. Josef Mengele
(McIntyre:5,205ff). Et annet interessant faktum er at
Rudolf Steiner, som senere grunnla det okkulte antroposofiske selskapet, en kort periode samarbeidet
med Elisabeth i styringen av Nietzsche-arkivene.
Friedrich Nietzsches innflytelse på nazistene blir
gjenspeilt i alt de gjorde. «Bli hard og vis ingen nåde,»
lærte Nietzsche. «Ondskapen er menneskets ypperste
styrke» (Peters:227). Man kan bare undres om historien
hadde vært annerledes om tyskerne hadde vært klar
158
Lyserøde Hakekors
over at skriftene til deres fascistiske «geni» kan ha vært
influert av det faktum at hans hjernefunksjon var
skadd, «på grunn av at han var i tertiærfasen av cerebral
syfilis» (ibid:35). I 1902, forsøkte en lege ved navn P.J.
Möbius å advare sine landsmenn «at de burde ta seg i
vare for Nietzsche, fordi hans verker var et resultat av
en syk hjerne» (ibid:184). Uheldigvis for verden, ble
Möbius’ rapport kvalt av Elisabeth og hennes mektige
venner.
Den tiltrekningskraft fascismen hadde på homoseksuelle kommer også til syne i andre lands historie.
Som vi tidligere har sett, ble pronazistiske fascist-organisasjoner både i England og Frankrike ledet av
homoseksuelle. I England ble organisasjonen kalt det
Anglo-Germanske Fellesskap, og ble ledet av de britiske
homoseksuelle Guy Francis de Moncy Burgess, og
kaptein John Robert Macnamara. (en opplysning her,
selv om det ikke er absolutt stadfestet at de handlet
med svikefulle motiver, må det understrekes at homoseksuelle politiske aktivister spilte en fremtredende
rolle i å dempe Hitlers gemytt før andre verdenskrig.
(Nöbel:128ff).
I Frankrike ble de pro-nazistiske fascistene representert av to grupper, det radikale sosialistpartiet
ledet av Edouard Pfeiffer (generalsekretær) og det
franske Folkepartiet som ble ledet av Jacques Doriot.
Pfeiffer var åpent homoseksuell. Mindre er kjent om
Doriot, men som vi tidligere har vist, synes organisasjonen hans uansett å ha hatt tiltrekningskraft på
homoseksuelle (Costello:300ff).
159
Den belgiske fascistbevegelsen «Rexistene» ble
ledet av Leon Degrelle «som kom til å se på seg selv som
en Hitlers åndelige sønn» (Toland:410). I Østerrike, ble
Artur Seyss-Inquart, etter Hitlers maktovertagelse ble
utpekt til «innenriksminister med full og ubegrenset
kontroll over nasjonens politistyrker (ibid:434). I Norge
rådde den famøse Vidkun Quisling, hvis etternavn
endog i engelsk er blitt synonymt med «sviker». Igra
identifiserer alle disse mennene som homoseksuelle
(Igra:86). En «fremstående leder» av nazipartiet i
Tsjekkoslovakia var også homoseksuell (Oosterhuis:243).
En kopling mellom homoseksualitet og fascisme
hos Tysklands militære allierte blir implisert av historikeren Mary Beard i boken «The Sex Life of the
Unmarried Adult» (den ugifte voksnes sexliv) skriver hun
at «den fascistiske bevegelsen i Tyskland, såvel som i
Italia og Japan, har grunnleggende sett en kraftsentrum
av ugifte menn. Adolf Hitler [er] akkurat som majoriteten
av de tretti eller førti lederne av nazipartiet, ungkar. Flere
fremstående nazister er menn med seksuelle perversjoner såvel som militære vågestykker på rullebladet»
(Beard:158). Homoseksualistene John Lauritsen og
David Thorstad skriver at i Sovjetunionen, var homoseksualitet kjent som «den fascistiske perversjon» under
1930-tallet. De siterer den sovjetiske skribenten Maxim
Gorkij: «Det fins allerede et slagord i Tyskland: Utslett
de homoseksuelle, og fascismen går under» (Lauritsen
and Thorstad: 69).
Wilhelm Reich, forfatter av «The Mass Psychology
of Fascism» var en fremstående tysk psykoanalytiker da
Hitler kom til makten i 1933. Han skrev at homosek-
160
Lyserøde Hakekors
sualitet var utgangspunktet for fascismen. I 1936 skrev
hans medpsykiater Erich Fromm det samme og knyttet
også homoseksualitet til sadomasochisme (Oosterhuis:242). Denne koplingen er i stadig økende grad
blitt anerkjent i løpet av de seneste tiårene. Oosterhuis
skriver:
«Den liberale anarkistiske nederlenderen Anton
Constandse hevdet at «fordi de fleste nasjonalsosialistiske organisasjoner er typiske mannsorganisasjoner,
var homoseksualitet uunngåelig. Det er allment kjent at
seksuelt misbruk av ungdommer var svært vanlig i
Röhms SA.» Fra dette konkluderte han at «den store
faren ved at menn knytter nære bånd, spesielt i
militæret, er nettopp homoseksualitet. Det antifascistiske bladet Het Fundament, som blir utgitt i Holland,
har også karakterisert homoseksualitet som typisk
trekk i fascismen. [F]eministen Maria Antoniette
Macciocchi [skrev om] ekstremt misogyni (kvinnehat)
blant «broderskapet av mannssjåvinistiske fascister og
homoseksuelle nazister». Susan Sontag forklarte
populariteten sadomasochisme i den homoseksuelle
subkulturen ganske enkelt som en «erotisering av
nazismen». Ifølge henne «[fins det] en naturlig kopling»
mellom homoseksuell sadomasochisme og fascisme.
Stereotypen ble også gjort synlig i slike filmer som Luchino Viscontis «La Cagluta Degli Dei» («De Fordømte»)
fra 1969, Bernardo Bertoluccis «Il Conformista» (Konformisten) fra 1970, Pier Paolo Pasolinis «Salò O Le 120
Giornate di Sodoma» (Salò, eller 120 dager i Sodoma) og
Volker Schlondorffs «Der Blechtrommel» («Blikktrommen») fra 1978 (Oosterhuis:244f).
161
Vi ser at nazismens røtter grunnleggende sett er
interrelaterte med deres ideologers homoseksualitet; et
faktum som er anført av mange fremstående skribenter
og tenkere. (Selv om det kan være en tilfeldighet, føler
vi oss påminnet om at den latinske roten til ordet fascisme er ’fasces’ som betyr ’et risknippe» (kvister samlet
i bunt). Et diminutiv av ’fasces’ er ’faggot’ som er et vanlig nedsettende ord brukt om homoseksuelle i engelsk).
I livene til slike menn som Platon, Friedrich den Store
og Nietzsche, hvis skrifter og gjerninger var så vesentlige for moderne fascisme, er fellesnevneren homoseksuell adferd. Ganske visst har ikke alle fascister vært
homoseksuelle, akkurat som ikke alle homoseksuelle
er facister. Men historiens himmelropende sannhet er
at samtidens tyske homoseksuelle innehadde en
uproporsjonell stor del av ansvaret for nazismens
fremvekst.
Vi har nå sett på tre separate og adskilte deler av
det pre-nazistiske tyske samfunn, som bidro til dannelsen av og fremgangen til nazipartiet. I den tyske
«homorettighetsbevegelsen» så vi de pederastiske
trekkene fra den hellenistiske vekkelsen og deres innflytelse på ungdommen og Freikorps-bevegelsen. Vi så
også hvordan kløften mellom «mannemenn» og «kvinnfolkaktige»-fraksjonene i ‘homobevegelsen‘ la grunnen
for mishandlingen av enkelte homoseksuelle senere i
naziregimet.
Innen for veldet av hedenske religioner har vi sett
viktigheten av homoseksualitet i okkultismen og
hvilken innflytelse okkultismen har hatt i utviklingen
av naziideologien.
162
Lyserøde Hakekors
Vi har sett at mange av de fremstående okkultistene som influerte fremveksten av nazismen var homoseksuelle, og at mange av de tidlige nazistene selv både
var homoseksuelle og nazister. Til sist har vi sett at
homoseksuelle og pederaster var vesentlige både når
det gjaldt skapelsen av og utviklingen av fascismen og
den nasjonalsosialistiske filosofien.
Nå da vi har utforsket forholdet mellom homoseksualitet og de aspekter av tysk tenkning og kultur som
førte til utviklingen av nazismen, kan vi begynne en
nærmere granskning av dannelsen og de tidlige årene i
selve nazipartiet, så vel som av enkeltpersonene, Hitler
inklusive, som ledet nazibevegelsen.
Kapitel 4
NAZIPARTIETS GRUNNLEGGELSE OG OPPHAV
Det som skulle bli til nazipartiet, oppstod som en
avlegger av Thule-selskapet mot slutten av 1918. Det
begynte som et ultranasjonalistisk debattsamfunn kalt
«Politisk Arbeidssirkel», hvis målsetning var å «utvide
godviljen overfor Thules nasjonalistiske ideologi blant
arbeiderklassene» (Goodrick-Clarke:150). Diskusjonsgruppen utviklet tanken om å danne et politisk parti i
desember 1918, og fullførte tanken den 5. januar 1919,
på kroen Fürstenfelder Hof i München. Adolf Hitler ble
medlem av det tyske Arbeiderpartiet i september
samme år. Shirer skriver:
«Det var to medlemmer av dette ubetydelige partiet
som fortjener å bli nevnt ved dette tidspunkt; begge
skulle vise seg å bli viktige i Hitlers fremvekst: Kaptein
Ernst Röhm hadde meldt seg inn i partiet før Hitler.
Han var en hardbarket, Samvittighetsløs og pågående
mann. Som mange av de tidlige nazistene var han
homoseksuell og hjalp til med å organisere de første
164
Lyserøde Hakekors
gruppene av voldelige bøller, som senere ble til SA. Dietrich Eckart blir ofte kalt nasjonalsosialismens
åndelige grunnlegger ble en av Hitlers nærmeste
rådgivere og introduserte ham til fremtidige
medhjelpere som Rudolf Hess.» (Shirer:64f).
I løpet av kort tid begynte Hitler og Röhm å skaffe
seg kontroll over gruppen. Innen få måneder hadde de
tvunget fram formannen Karl Harrars avgang, og begynte å vende gruppen bort fra sitt opphav som
hemmelig orden og frem mot en ny identitet som «et
parti for massene» (Fest, 1975:120). Den 1. april 1920,
endret de navnet på partiet til Nationalsozialistische
Deutsche Arbeiterpartei (det tyske nasjonalsosialistiske
arbeiderparti). Historikeren Joachim Fest beskriver prosessen Hitler og Röhm brukte i denne spede begynnelsen av nazismen:
«I begynnelsen fulgte Hitler en fornuftig plan. Hans
første oppgave var personlig, å bryte ut av
anonymiteten, å stige fram fra mengden av bittesmå
rasistisk-nasjonalistiske partier med et lett gjenkjennelig image og skape seg et navn — ved stadig å
være på banen ved hjelp av oppstyr, skandaler og
opprør, endog ved terrorisme om det kunne føre ham
til fronten. Men Ernst Röhm gjorde mer for NSDAP enn
noen annen. Han hadde kapteins grad som politisk
rådgiver ved oberst Epps stab og var den virkelige
hjernen bak det hemmelige militærregimet i Bayern.
Röhm sørget for at det unge nasjonalsosialistiske
partiet med etterfølgere, våpen og økonomiske midler.»
(Fest, 1975:126f).
Innen august 1921 hadde Hitler og Röhm fullført
165
overtakelsen av partiet. Den tredje, samme måned,
stiftet de SA og begynte å samle sammen sin kader av
seksuelle avvikere, som skulle utgjøre kjernen av
naziledelse i årene som kom. En pamflett sirkulert av
misfornøyde nazimedlemmer før Hitler overtok kontrollen over partiet, viser at homoseksualiteten blant
hans støttespillere ikke var noen hemmelighet. Når de
omtaler Hitler, sier de: «Det blir tydeligere og tydeligere
at hans formål simpelthen er å bruke det nasjonalsosialistiske partiet som springbrett for sine
umoralske formål» (Igra:70f). Tidligere høytstående
nazifunksjonær og nær forbundsfelle av Hitler, Otto
Strasser, forteller:
«Hitler gjorde tre ting for å folkeliggjøre partiet og legge
en demper på den overhengende trusselen fra
personer med såret forfengelighet. Han kortet ned
navnet fra Nationalsozialistische Deutsche
Arbeiterpartei til NSDAP; han innførte bruken av den
brune skjorten fra løytnant Rossbachs veteranorganisasjon for hele partiet; og tok i bruk det akk så
velkjente hakekorset fra Erhardts gruppe.» (Strasser,
1943:34).
HITLERS KLIKK
AV PEDERASTER
Som vi skal se, var nesten hele det nye lederskapet i partiet seksuelle avvikere. Men dette faktum
166
Lyserøde Hakekors
stiller et spørsmål som er grunnleggende for vår forståelse av nazistene. Hvem valgte disse mennene som
ledere for nazistene? Röhm, med en livsstil som vi nå
er godt kjent med, var for enkelte historikere den reelle
makten bak Hitlers trone. Som sagt ovenfor var det først
og fremst Röhm som organiserte, finansierte og væpnet
partiets militære del/terrorist-fløy, og han valgte utelukkende homoseksuelle som offiserer. Det er også fastslått at partiet ofte møttes i Bratwurstglöckl (Fest,
1975:135f), en homsebar der Röhm hadde stambord.
Likevel, på tross av Röhms viktige rolle i partiet,
var det Adolf Hitler som var den sentrale skikkelsen
innen nazismen og i økende grad var det han som avgjorde skjebnen til enkeltpersoner i partiet. Til tross for
forslag om det motsatte, var ikke Hitler anti-homoseksuell. Faktum var at Hitler, akkurat som Röhm, foretrakk
homoseksuelle
omgangsvenner
og
medarbeidere. I tillegg til Röhm og Hess, som var hans
to nærmeste venner, er det tydelig at Hitler valgte
homoseksuelle og andre seksuelle avvikere for å fylle
nøkkelposisjoner i sin nærhet. Heiden forteller at Hitler
faktisk helt bevisst «omgav seg selv med menn med
[homoseksuelle] tendenser» (Heiden, 1935:417).
Rector forsøker å avvise kilder som viser at
ledende nazister var homoseksuelle, men fører likevel
opp følgende liste med enkelte detaljer:
«Angivelig var lederen for Hitlerjugend, Baldur von
Schirach biseksuell; Hitlers private advokat, direktør
for Rikslovforbundet og justisminister, slakter og
generalguvernør i Polen og offentlig homofob Hans
Frank, sies å ha vært homoseksuell. Hitlers adjutant
167
Wilhelm Bruckner hevdes å ha vært biseksuell;
Walther Funk, riksminister for økonomi (og Hitlers
personlige finansrådgiver) har flere ganger blitt kalt
«notorisk» homoseksuell eller som en misunnelig forgjenger i Funks stilling, Hjalmar Schacht, foraktfullt
hevder, «var [Funk] en harmløs homoseksuell og
alkoholiker;» [Hitlers nestkommanderende] Hermann
Göring likte å kle seg i kvinneklær og bruke skjøgete
makeup; og så videre og videre (Rector:57).
Igra, som er helt sikker i sin sak, bekrefter at de
ovennevnte var homoseksuelle, siterer andre av Hitlers
medarbeidere og nære venner som var kjente homoseksuelle. Han nevner for eksempel Hitlers sjåfør og tidligere
personlige sekretær, Emile Maurice, som var homoseksuell, såvel som pornografen Julius Streicher, som Hitler
utnevnte til gauleiter over Nürnberg. Igra skriver:
Julius Streicher, notorisk jødehater, var opprinnelig skolelærer, men ble oppsagt av Nürnbergs
Skolestyre, etter flere anklaget om pederasti framsatt
mot ham. Avisen hans, Der Stürmer, ble gjentatte
ganger konfiskert av politiet, endog på høyden av naziregimet, fordi seksuelle obskønitetene som ble fremstilt
i tekst og illustrasjoner (Igra:72f)
Blant de homoseksuelle som var nærmest Hitler,
fører Heiden opp «Heines, Reiner, Ernst, Von Helldorf,
grev Spreti [og] grev du Moulin-Eckhardt, jr. (Heiden,
1935:417)
Bevisene for homoseksuelle tilbøyeligheter hos en
annen ledende nazist, Josef Göbbels, er heller tynne,
men gir ytterligere innsikt i gruppens indre sirkler. Göb-
168
Lyserøde Hakekors
bels, som var rikspropagandaminister og nær medarbeider til der Führer, sies å ha arrangert et selskap i
1936 som skled ut til å bli en voldelig homoseksuell
orgie. Festen inneholdt «fakkelbærende pasjegutter
kledd i ettersittende hvite bukser, hvite satengbluser
med kniplinger på ermene og pudrede rokkoko-parykker»
(Grunberger:70). Grunberger skriver at nazibøllene «var
så påvirket av rokkoko-temaet at de prøvde seg på de
parykkledde pasjeguttene og trakk dem med seg inn i
buskene. Bordene kollapset, faklene brant ut, og i det
påfølgende oppstyret måtte flere gamle partikjemper og
deres vakre ofre reddes fra drukningsdøden (ibid:70).
Det er ikke sikkert at Göbbels deltok i oppstyret i
egen person, selv om Klaus Theweleit skriver at «det fins
et vesentlig punkt i Rossbachs gjenfortelling der han
hevder Göbbels «av alle menneskers» rett til å opptre
som «moralsk oppmann», tydeligvis med en antagelse
av at dette betyr at dette var «allment erkjent på den
interne ryktebørsen» (Theweleit, vol 2:327).
Ralf Georg Reuth skriver i boken «Göbbels»
(Harcourt Brace, New York, 1993), at Göbbels av Röhm
ble anklaget for pederasti. Etter at Röhms homoseksualitet ble eksponert i den tyske pressen, forsøkte
Göbbels [som var hans mangeårige rival] å få ham
fjernet fra partiet. Röhm tok sin hevn ved på sin side og
spre alle slag rykter om Göbbels forhold med Magda
Quandt. Han gikk så langt som til å foreslå at Göbbels
var mindre interessert i Magda enn i hennes unge sønn.
Sammen med Röhms homoseksuelle eskapader,
snakket folk om «klumpfotens umulige (og umoralske)
forhold (Reuth:138f). (Göbbels klumpfot gav tydeligvis
rot til den omtalen). Vi vet også at den homoseksuelle
169
skikkelsen Wolf von Helldorf i SA unnslapp snikmord i
Röhm-putsjet ene og alene på grunn av at Göbbels
intervenerte (Reuth:137).
Göbbels skriver i sine egne dagbøker avslørende
nok om fiendskapen mot homoseksuelle i partiet, selv
om det ikke beviser at han ikke hadde de samme
tilbøyeligheter selv. Dagbøkene er, tross alt, hovedsaklig
skrevet med ettertiden i tankene.
En annen nær medarbeider av Hitler var Albert
Speer. En bokomtale i Newsweek den 30. oktober 1995,
med tittelen «På innsiden av en av det tredje rikes mest
sentrale personer» omtaler boken «Albert Speer: Hans
kamp med sannheten, av Gitta Sereny. Artikkelen taler
om et «homo-erotisk» (ikke seksuelt) forhold mellom
Speer og Hitler som ble drøftet i en tidligere bok av en
tysk psykoanalytiker, Alexander Mitscherlich. Sereny
skriver at «Speer innrømte selv at Mitscherlich var den
som var nærmest sannheten». Selv om Sereny hevder at
forholdet ikke var av seksuell natur, forteller han at
Speers sekretær sa at Speer gav seg selv til Hitler med
«sjel og legeme». Sereny tar også med at Speer aldri fortalte Hitler at han var gift, på grunn av sine
«romantiske» følelser for Hitler (Sereny:109).
I boken «Albert Speer: Das Ende eines Mythos»
(«Albert Speer: En Mytes Endelikt») skriver en tyske historikeren dr. Matthais Schmidt om et «erotisk» element
i Speers forholdt til Hitler. Mens Speer remodellerte
Hitlers offisielle resident, inviterte Hitler ham til lunsj.
Mens de satt til bords, og Speer ved Hitlers side, ble
samtalen personlig og de to mennene ble forelsket i
hverandre fra første øyekast av (Schmidt:41f). I tillegg
170
Lyserøde Hakekors
til disse insinuasjonene har vi ikke noe bevis for et reelt
homoseksuelt forhold mellom Hitler og Speer.
Langer skriver i 1940-årene at «endog i dag nyter
Hitler seksuelle nytelser ved å se på mannekropper og å
omgås homoseksuelle» (Langer:179). Han legger til med
henvisning til Strasser, at Hitlers personlige livvakter
«nesten alltid var hundre prosent homoseksuelle»
(ibid:179).
Man bør ta med i regnestykket at Hitlers fremste
helt var Friedrich den store, en velkjent homoseksuell
(Garde:44). Det er tydelig at Adolf Hitler ikke var antihomoseksuell, i det minste ikke i sitt personlige liv.
Faktisk er bevisene for Hitlers tydelige preferanser for
homoseksuelle så overveldende at, mange historikere
før oss har stilt spørsmålet: Var Hitler homoseksuell?
VAR HITLER HOMOSEKSUELL?
Før utgivelsen av professor Lothar Machtans eksplosive biografi «Den skjulte Hitler» i 2001, var vi mye
mindre sikre på vår påstand at Hitler virkelig var homoseksuell. Machtan, som er historieprofessor i Bremen i
Tyskland, tok fatt på arbeidet med å bevise Hitlers
homoseksualitet og har gjort dette på en meget overbevisende måte, der han bruker hundrevis av samtidshistoriske dokumenter som kilder. Vi skal se nærmere
på dette i det følgende.
Et punkt vi ikke har latt oss overbevise om er
hvorvidt Hitler var utelukkende homoseksuell eller om
171
han også hadde forhold til kvinner. Machtan skriver «et
lite antall av hans samtidige var svært frittalende når
det gjelder spørsmålet om Hitlers seksualliv. Disse omfatter August Kubizek, Kurt Ludecke, Ernst Hanfstängl,
Rudolf Diels, Erich Ebermayer, Eugen Dollman, Christa
Schröder og Hans Severus Ziegler. De er enstemmige
når de slår fast at Hitler ikke hadde sex med kvinner.
Noen av dem sier entydig at Hitler var homoseksuell;
andre antyder det andre indirekte (Machtan:23)
Det er imidlertid fire kvinner, deriblant hans egen
niese, Gely, som det hevdes at Hitler skal ha hatt et seksuelt forhold til. Disse forholdene var ikke normale, om
de i det hele tatt er reelle. Både Waite og Langer skriver
at Hitler var koprofil (en person som blir seksuelt opphisset av menneskers avføring) og foreslår at hans seksuelle møter med kvinner inkluderte uttrykk for denne
perversjonen så vel som andre nedverdigende former for
masochisme. Det er interessant å merke seg at alle
disse kvinnene forsøkte å ta sine egne liv etter at de angivelig hadde vært seksuelt involvert med Hitler. To av
dem greide det (Langer:175f). Hitlers samtidige, Otto
Strasser, skriver om et møte han hadde med Hitlers
niese, Gely:
«Dagen etter kom Gely for å møte meg. Hun hadde
blodskutte øyne, og det vesle, runde ansiktet hennes
var blekt og hun så skremt ut, som et jaget dyr. «Han
stengte meg inne», hulket hun. «Han låser meg inne
hver eneste gang jeg sier nei!» Hun trengte ikke
nevneverdig mange spørsmål. Med vrede, skrekk og
forakt fortalte hun meg om alle de merkelige for-
172
Lyserøde Hakekors
slagene som hennes onkel plaget henne. Jeg visste alt
om Hitlers abnormaliteter. På samme måte som alle
andre som kjenner til dette, hadde jeg hørt om de eksentriske gjerningene som fraülein Hoffmann skulle ha
deltatt i, men jeg hadde ærlig talt trodd at fotografens
datter var litt hysterisk og en liten lystløgner. Men
Gely, som var fullstendig uvitende om dette andre forholdet som hennes onkel hadde, bekreftet punkt for
punkt en historie som nesten ikke er til å forstå for en
sundt-tenkende mann» (Strasser 1940:72).
Langer mener at Hitler meget vel kan ha deltatt i
homoseksuelle handlinger, og sier at «personer som
lider av samme perversjon som han gjør, ofte deltar i
homoseksuelle handlinger i håp om at de kan komme
til å oppleve seksuell nytelse. Endog denne perversjonen er mer akseptabel for dem enn den som driver
dem.» (Langer:179). Han forteller videre, for eksempel
fra vitnesbyrdet til Hermann Rauschning, en av Hitlers
nærmeste medarbeidere, og som Hitler utnevnte til
president over Danzig-senatet i 1932 (Wistrich:240,
Snyder:282). Han falt senere i unåde og flyktet fra
Tyskland i 1936 (ibid). Langer skriver:
«Rauschning forteller at han møtte to gutter som
hevdet at de var Hitlers homoseksuelle partnere, men
deres vitnesbyrd kan ikke tillegges stor verdi. Mye
tyngre veier anmerkningene fra [Albert] Förster,
gauleiter i Danzig, i en samtale med Rauschning.
Endog her, handler spørsmålene bare om Hitlers
impotens hva heteroseksuelle forhold angår, uten å
implisere Hitler som deltaker i homoseksualitet. Det er
sannsynlig riktig at Hitler kaller Förster «Bubi», som er
et vanlig kjælenavn som blir brukt av homoseksuelle
173
når de omtaler sine partnere. Dette er imidlertid ikke
godt nok bevis for at han virkelig deltok i homoseksuelle handlinger med Förster, som var kjent som
homoseksuell» (Langer:178). [Her er det viktig å ta
med seg at Förster var Julius Streichers protégé.]
Waite sier seg enig i dette: «Det er ikke nok bevis
for å slå fast at Hitler var en fremtredende homoseksuell. Men det synes klart at han hadde latente homoseksuelle tendenser. Det er sant at Hitler hadde et nært
forhold til både Ernst Röhm og Rudolf Hess, to homoseksuelle som var blant de få menneskene som han var
«dus» med. Men vi kan ikke derfor konkludere at han
delte sine venners seksuelle tilbøyeligheter. Likevel,
under de månedene han satt sammen med Hess i
Landsberg-fengselet, må de ha utviklet et nært personlig forhold.
Da Hitler ble sluppet ut fra fengselet ble han
spurt ut om sin venn, som fremdeles satt innesperret.
Han snakket mildt om ham, og brukte østerrikske
diminutiver: «Ach mein Rudy, mein Hesserl, er det ikke
forskrekkelig at han fremdeles må være der». En av
Hitlers tjenere, Schneider, uttalte ingenting eksplisitt
om forholdet, men han fant det merkelig at hver gang
han fikk en gave han likte eller tegnet en arkitektonisk
skisse som han var svært fornøyd med, løp han til Hess,
som i homoseksuelle sirkler var kjent som «Fraülein
Anna» — som en liten gutt som løp til sin mor for å vise
hva han hadde vunnet. Til syvende og sist er det dette
interessant, om ikke avgjørende faktum at en av Hitlers
høyest skattede eiendeler var et håndskrevet kjærlighetsbrev som kong Ludvig II hadde skrevet til en av sine
mannlige tjenere (Waite, 1977:283f). [Hess var forøvrig
174
Lyserøde Hakekors
kjent under andre navn innen den tyske ‘homoseksuelle’
subkulturen. [I senere år, har lenge forseglede sovjetiske
arkiver blitt åpnet for Vesten. I «Deadly Illusions»
(«Dødelige illusjoner») har forfatterne John Costello og
Oleg Tsarev skrevet om deres innblikk i den «såkalte
Svarte-Berta»-mappen, kalt så etter Hess omtalte kjælenavn i Berlin og München (Costello and Tsarev:xix)]
Andre skribenter har fremsatt liknende tanker.
Ifølge Wilfred Daim, observerte Frau Elsa Schmidt-Falk
ved nazistenes genealogikontor i München, at Hitler var
så opptatt av «männerbundleische» (unge, mannlige
studenter) som paraderte, at hun på bakgrunn av dette
alene konkluderte at Hitler i det minste var ubevisst
homoseksuell (Daim:41). Desmond Seward siterer i
boken «Napoleon and Hitler», den italienske diktatoren
Benito Mussolini, som omtalte Hitler som «den
skrekkelige seksuelle avvikeren» (Seward:148). Han forteller også at «mappene hos politiet i Wien anfører ham
[Hitler] som homoseksuell» (Seward:299). Skribenten og
lege Charlotte Wolff, siterer Magnus Hirschfeld om
Hitler i sin bok «Magnus Hirschfeld». (Hirschfeld var,
som dere husker, direktør for Institutt for Seksualforskning i Berlin, som igjen ble ødelagt av Hitler i 1934),
Omkring tre år før nazistene kom til makten,
hadde vi en pasient ved instituttet som hadde et nært
forhold til Röhm. Vi fikk god kontakt med ham, og han
fortalte oss en god del om det som skjedde i hans
nærmeste omgangskrets. Han omtalte også Adolf Hitler
på den underligste mulige måte. ’Afi’ er den mest
perverse av oss alle. Han er på mange måter som en
myk kvinne, men nå lager han storveis propaganda om
heroisk moralholdning.» (Wolff:438).
175
ADOLF,
GUTTEPROSTITUERT
I boken «Tysklands Nasjonale Last», skriver
Samuel Igra at Hitler som ung mann «hadde vært
gutteprostituert i Wien og München» (Igra:67). Noe som
understreker dette er det faktum at Hitler lenge «valgte
å bi i et wiennesisk rottereir som var kjent for å være
bebodd av mange homoseksuelle (Langer:192). Dette
«rottereiret» var herberget i Meldenmannstrasse. Hitlers
mangeårige ‘homoseksuelle’ venn Ernst Hanfstängl
identifiserte denne residensen som «et sted der eldre
menn gikk for å finne unge menn som deltok i homoseksuelle nytelser» (Machtan:56). «Det var en velkjent
hemmelighet på begynnelsen av det 20nde århundre,»
legger Machtan til, «at kommunale boliganstalter for
hjemløse unge menn var samlingssteder for homoseksuell aktivitet [der mange unge menn] holdt seg selv i live
ved å prostituere seg selv. Hitler tilbrakte over tre år i
dette miljøet» (Machtan:51).
Dette gir god hjelp til å forklare Hitlers nære forhold til sine påståtte homoseksuelle velgjørere Dietrich
Eckart og Karl Haushofer. Rector skriver at Hitler som
ung mann ofte ble kalt «Der Schön Adolf» (den vakre
Adolf) og at hans utseende i senere år, til en viss grad
kom til å bli hjelpsomme i å få støtte fra pengesterke
kilder i Ernst Röhms omgangskrets av velstående
homoseksuelle venner» (Rector:52).
Hitler synes imidlertid ikke å ha vært involvert i
homoseksualitet for å overleve økonomisk. Endog i
årene før nazitiden, synes det som om Hitlers påståtte
176
Lyserøde Hakekors
homoseksuelle møter var gjensidig innforståtte møter
der ingen penger skiftet hender. Machtan foreslår at
hvert eneste av Hitlers lengre forhold i ungdomstiden
— med Reinhold Hanisch, August Kubizek, Rudolf
Hausler og Ernst Hanfstängl — var homoseksuelle
«kjærlighetsforhold» .
Det fins en rekke andre tildragelser (en-natts-forhold) der Hitler hevdes å ha vært den betalende — og
ikke den betalte. Eugen Dollman, tidligere medlem ved
Himmles stab og forhenværende tolk for Hitler, viste til
dokumenter fra sedelighetspolitiet i München der en
rekke unge menn identifiserte Hitler som mannen som
hadde «sjekket dem opp» på gatene for «homoseksuelle
forbindelser» (Machtan:135ff). Dollman var selv homoseksuell (ibid.).
Ytterligere påstander satte Hitlers homoseksuelle
adferd på dagsorden også under første verdenskrig. Den
såkalte «Mend-protokollen», et dokument som ble
produsert av den tyske militære etterretning under
admiral Canaris, inneholder vitnesbyrd fra Hans Mend.
Dette blir vurdert som svært troverdig, og Mend har
følgende å si om Hitler:
«I mellomtiden hadde vi blitt bedre kjent med Hitler. Vi
merket oss at han aldri så på en kvinne. Vi mistenkte
ham for å være homoseksuell med det samme, fordi
han likevel var kjent som å være unormal. Han var
ekstremt eksentrisk og utviste kvinnelige karakteristikker som tenderte i den retningen. I 1915 ble vi innlosjert i Le Febre-bryggeriet ved Fournes. Vi sov på
høyloftet. Hitler hadde lagt seg til å sove sammen med
«Schmidl», mannehoren hans, den natten. Vi hørte be-
177
vegelser i høyet. En eller annen slo på en elektrisk
lommelykt og stønnet: «Se på homseguttene». Jeg
brydde meg ikke ytterligere i spørsmålet (ibid:68).
Hitler og «Schmidl» (Ernst Schmidt) var, for å si
det med Schmidts egne ord: «alltid sammen» i løpet av
krigsårene. De ble værende svært gode venner og var til
tider romkamerater i mer enn tretti år (ibid:89ff).
Ett år eller så etter den hendelsen som ble beskrevet av Mend, skal Hitler angivelig ha «posert naken
for en homoseksuell offiser ved navn Lammers — en
berlinsk kunstner i det sivile — og gikk deretter til sengs
med ham» (ibid:100). Dette kan være den tildragelsen
Rauschning henviser til når han senere forteller amerikanske etterforskere «at lansekorporal Hitler og en offiser var blitt anklaget for og hatt et seksuelt forhold
(ibid.)
En homoseksuell kopling hjelper visselig til å forklare hvordan Hitler ble involvert med nasjonalsosialistene generelt sett, og Ernst Röhm spesielt, etter krigen.
Det er sannsynlig at Röhms homoseksuelle
tilbøyeligheter var grunnen til at «oberst Ritter von Epp,
Freikorpskommandanten, valgte Röhm som sin
adjutant. «Det fins mange indikasjoner at forholdet mellom Röhm og Epp var homoerotisk», skriver Machtan, «og
Hitler innrømmet i senere år at Röhms homoseksualitet
først ble kjent omkring 1920 (ibid.:106f). Röhm, på sin
side, førte Hitler inn i det homoerotiske Freikorpsbroderskapet.
178
Lyserøde Hakekors
BAYREUTH-KOPLINGEN
Vi har ovenfor nevnt at Hitler angivelig identifiserte sin favorittkomponist, Richard Wagner, som
pederast. Vi er ikke udelt sikre på sannhetsgehalten i
dette. Det som er hevet over tvil er at Wagners Bayreuth
var «notorisk kjent som et internasjonalt møtested for
fremstående homoseksuelle» hvis opptatthet med
Wagner nådde «kultliknende kvaliteter» (ibid:39). En
faktor i denne tiltrekningen kan ha vært at Wagners
sønner Richard og Siegfried begge var homoseksuelle.
Richard jr. begikk senere selvmord (ibid:254). Siegfried,
som ble presset til å skaffe seg en arving, giftet seg med
en kvinne som var mye yngre enn ham selv og fikk flere
barn, men videreførte også sine homoseksuelle forhold
(Wagner:s.197).
Hitler stod Wagner-familien nært og tilbrakte mye
tid i Bayreuth. Han gjorde mange private reiser dit mellom 1925 og 1933, ofte sammen med mannlige homoseksuelle følgesvenner (ibid:253ff). En slik følgesvenn
var Julius Schreck, hvis fotografi hang ved siden av
Hitlers elskede mor i hans private kvarter (ibid:174f).
Machtan nevner en hendelse, der han og Schreck unnlot å holde en avtale til å reise på ferie med sine verter
i Bayreuth. I stedet tok Schreck og Hitler inn ved helsestedet Bad Berneck, omkring tre mils vei unna, hvor de
tilbrakte julen alene — som de eneste gjestene ved
stedet (ibid:174).
Hitler kan ha hatt enn dystrere motiver for å besøke Wagners hjem. Kun nylig har det kommet for
dagen en anklage fra medlemmer av Wagnerfamilien at
«Hitler misbrukte unge Wieland [Wagners barnebarn,
179
1917-1966] i tjueårene.» Disse anklagene kom fram i
lyset i et intervju i Time Magazine der den amerikanske forfatteren og tidligere amerikansk diplomat i
Tyskland, Frederic Spotts, hvis forarbeid for boken
Bayreuth (om den wagnerske operafestivalen med
samme navn) inkluderte intervjuer med Wagnerfamilien (Time, 15. august 1994:56).
Spotts forteller at hans opphavskilde var ett av
Wielands egne barn. Spotts, som er en respektert akademiker, sier at det var mens han drev forarbeidet til
«Bayreuth» at han intervjuet sin kilde — som han insisterer er helt til å stole på og ikke har noen grunn til å
lyve. Spotts skriver:
«Dette familiemedlemmet fortalte meg at Hitler misbrukte Wieland seksuelt i 1920-årene da guttene var
prepubertal. Hitler, som idoliserte Richard Wagners
ultranasjonalistiske operaer (så vel som hans antisemittisme), var blitt en nær venn av Wielands mor.
Winifred Wagner gav ham adgang til barnets værelse.
Langt fra å være frastøtt av det som angivelig skal ha
hendt med ham, samarbeidet han ivrig sammen med
sin høyre-ekstreme familie under den annen verdenskrig (udatert Penthouse:22).
Wieland ble senere Hitlers protégé (Wagner:228)
og ble fritatt fra verneplikten ved Hitlers personlige
intervenering (ibid:105). Den samlede vekten av bevisene indikerer at Hitler var dypt involvert i en rekke
korte og lange homoseksuelle forhold. Enn sikrere er
det at han med viten og vilje omgav seg selv med
praktiserende homoseksuelle fra tenåringsalder av.
Hans senere offentlige uttalelser mot homoseksualitet
180
Lyserøde Hakekors
var ment å skulle skjule et livslangt intimt forhold —
seksuelt og/eller homoerotisk — som han opprettholdt
med forskjellige menn han kjente og aksepterte som
homoseksuelle.
Til sist i vår granskning av mannen Adolf Hitler,
vender vi oss til Samuel Igra, en jøde som flyktet fra
Tyskland i 1939 etter å ha observert Hitler og nazistene
i tjue år: «Når det gjelder målsetningen for våre herværende undersøkelser er Hitler viktig for hva han har representert da han mønstret det tyske folk inn i en
politikk som førte med seg en verdenskatastrofe. Han
var den sentrale skikkelsen som en rekke menn samlet
seg selv rundt, fra 1920-årene og fremover, i en bevegelse om å ta fullstendig kontroll over det tyske folk.
Etterhvert som bevegelsen utviklet seg ble de hjulpet og
bistått og støttet økonomisk, såvel som politisk av industrialistene fra Rhinland; men initiativet kom ikke
derfra. Det kom fra Hitler som condottiere (leder, konduktør) for en bande av bøller som var bundet sammen
med en felles last [homoseksualitet] (Igra:26).
VEGEN TIL NAZISTENES
MAKTOVERTAGELSE
Under 1920-tallet fortsatte Hitler å slå mynt på
den politiske uroen i det tyske folket og bygde på den
måten opp naziorganisasjonen. Partiets offentlige image
ble sterkt fremmet gjennom rekrutteringen av Hermann
Göring, tidligere flyveress fra første verdenskrig, og
hjemvendt krigshelt. Göring var trolig ikke homoseksuell, selv om det er sagt at han likte å «male sine negler
181
og bruke rouge på sine kinn». (Fuchs:160). Han ble
medlem i partiet etter å ha hørt en tale av Hitler der han
lovet å gjenoppbygge Tyskland militært og kaste av seg
åket fra Versailles-traktaten. Hitler satte ham umiddelbart til gjerningen med å trene SA som militær organisasjon (Toland:123), en handling sin ytterligere
fremmet nazistenes makt.
Høsten 1922 hadde Hitler for mange tyskere blitt
selve symbolet på den fornyede tyske nasjonalismen,
selv om de fleste borgere kjente lite til Hitlers personlige
liv eller livsstilen til mange av nazilederne. På dette tidspunktet trodde Hitler at han omsider skulle tilrøve seg
makten over Tyskland gjennom militær styrke, og han
var ikke spesielt opptatt av å fremstille et moralsk forbilde. «Partiavisen», skriver Edouard Calic, «forklarte at
Hitler ønsket å organisere bevegelsen på militær basis
for å oppnå makt, og at, dersom det var nødvendig, ville
han lede an i et opprør for å avvise Versailles-traktaten»
(Calic:33). Planen om å implementere planen i det
famøse Ølhall-putsjet skulle vise seg å være så ødeleggende at Hitler ble tvunget til å utvikle en ny type
strategi.
Den 8. november 1923 forsøkte Hitler å utnytte
en periode med politisk uro for å gripe kontrollen over
regjeringen i Bayern. Denne skjebnesvangre manøveren
som senere ble kjent som Ølhall-putsjet falt ikke bare
militært sammen, men sendte Hitler i fengsel i ni
måneder, og ødela dermed nesten partiet hans. Da han
omsider ble sluppet fri fra Landsberg-fengselet den 20.
desember 1924, annonserte han at nazipartiet fra da av
ville søke makt gjennom legitime politiske midler
(ibid:64). Denne avgjørelsen satte partiets målsetninger
182
Lyserøde Hakekors
og handlinger på prøve i opinionen. I ett nu ble Hitler
konfrontert med en utfordring. Shirer beskriver den
interne tilstanden i partiet:
«I løpet av årene da Hitler dannet partiet for å ta kontrollen over Tysklands skjebne hadde han mange nok
problemer med sitt underbefal som til stadig ikke bare
kranglet seg selv imellom, men med ham. Han, som
var så monumentalt intolerant av natur, var merkelig
tolerant når det gjaldt en menneskelig tilstand — en
manns moral. Intet annet parti i Tyskland kom i
nærheten av å tiltrekke seg så mange lysskye
karakterer; halliker, mordere og homoseksuelle. Hitler
brydde seg ikke, så lenge de var ham til nytte. Da han
kom ut fra fengselet fant han ikke bare at de gikk i
strupen på hverandre, men at det var ble fremsatt et
krav fra de mer stuerene og respektable lederne som
Rosenberg og Ludendorff at kriminelle og spesielt
perverse ble kastet ut av bevegelsen. Dette nektet
Hitler konsekvent å gjøre.» (Shirer:173).
Hitler oppdaget at opinionen ikke stod på hans
side i spørsmålet om homoseksualitet, til tross for
Tysklands internasjonale rykte som et paradis for
homoseksuelle. Inkriminerende brev som var blitt
stjålet fra Röhm av en mannlig prostituert (Plant:60) ble
en offentlig sak da Röhm tok saken til retten
(Hohne:81). Dette økte bare konflikten mellom Hitlers
underbefal, og førte til at Hitler initialiserte det første i
en rekke PR-kampanjer for å skjule nazistenes
perversiteter for det tyske folk. De fleste av disse konfliktene, var interessant nok mellom de homoseksuelle
som sådan, som ifølge Shirer «kranglet og slåss som
bare menn med unaturlige seksuelle tilbøyeligheter og
183
deres merkverdige sjalusier kan det». (Shirer:172). Han
skriver:
«Innen 1926 hadde anklagene og motanklagene som
ble fremsatt mot nazilederne blitt så mange og så
tarvelige at Hitler satte i gang en intern partidomstol
for å løse dem og forhindre hans kamerater fra å drive
skittentøyvask i offentlighet. Dette ble kjent som
USCHLA — «Untersuchung und Schlichtungs-Ausschuss — Komiteen for Undersøkelser og Forlik. Komiteens første leder var en forhenværende general,
Heinemann, men han var ikke i stand til å skjønne
domsstolens egentlige formål, som ikke var å dømme
dem som var anklaget med vanlige forbrytelser, men å
få dem til å tie stille og se at de var i ferd med å ødelegge partidisiplinen og lederens autoritet. Dermed ble
generalen byttet ut med major Walter Buch, som fikk
to assistenter. Den ene var Ulrichs Graf, en tidligere
slakter som var blitt Hitlers livvakt. Den andre var
Hans Frank, en ung nazi-advokat. Dette dyktige juridiske triumviratet utførte oppgaven til førerens fullstendige tilfredstillelse. En partileder kan komme til å
bli anklaget for de mest forferdelige forbrytelser.
Buchs svar til dette var: «Og så?».» (ibid:174).
Det er tydelig at utnevnelsen av Buch, Graf og
Frank til denne interne «domsstolen» gjorde det hele til
et show for skuelystne (i det minste hva angikk homoseksuelle forbrytelser), siden alle var homoseksuelle.
Det eneste formålet med dette og senere forsøk som var
framsatt for å påpeke anklager om seksuelle
perversiteter mellom nazistene var å skjule sannheten
fra folk flest. Her ligger roten til nazistenes «anti-homoseksuelle» politikk.
184
Lyserøde Hakekors
Ettersom nazistenes makt tiltok ble Hitler i stadig
økende grad avhengig av støtten fra det tyske folk. Forståelig nok ble det tyske folk samtidig stadig mer frastøtt av usedeligheten som fant sted i tyske byer. Denne
tosidige innflytelsen på Hitler førte til at han måtte innføre en stadig hardere offentlig holdning mot homoseksualitet for å dekke over sannheten om partiet. Alvoret
i den offentlige reaksjonen overfor hver ny skandale
(spesielt mot slutten) førte til at rykter som konstant
sirkulerte i det tyske folk om lederne i nazipartiet ble
formildet. Hitlers strategi når det gjaldt moralspørsmål
var å nøye forme sin egen retorikk «for ikke å støte folks
følelser unødig» (Mosse:159).
Röhm utgjorde selvsagt et spesielt vanskelig
problem for nazistene på grunn av hans militante støtte
til det som vi idag kjenner som «homorettigheter». Hans
SA-menn begynte etterhvert å bli omtalt som Braune
Schwulen («brunhomser») av anti-nazistene (Rector:56).
Noen tid etter at Röhm ble avslørt som homoseksuell (i
rettssaken mot mannehoren Herman Siegeseites i
1925), forlot han Tyskland for å delta i den bolivianske
hæren. Det er ikke entydig hvorvidt han gjorde dette
som respons til en personlig skamfølelse over at hans
pederastiske aktiviteter ble offentliggjort eller om Hitler
overbeviste ham om å komme seg bort fra det offentliges
søkelys — for partiets skyld. Uansett var Röhms fravær
bare midlertidig. Plant skriver:
I 1929 truet en partistrid med å knuse SA; en
opprørsgruppe ledet av kaptein Walter Stennes hadde
begynt mytteriet. Stennes mobbet Röhms sterkeste
støttespillere på et stormøte, og kalte dem «homoseksuelle i frynsete undertøy som ikke klarte å holde kon-
185
troll på guttene sine». Etterhvert som opprøret tiltok i
styrke, beordret Hitler sin gamle venn om å vende
tilbake til Tyskland. Röhm nølte ikke med å ta imot
ordre fra sin fører, og hans væpnede styrker undertrykket mytteristene raskt og Samvittighetsløst
(Plant:60f).
Mens Röhm var borte hadde nazistene vært
rimelig fremgangsrike med å skjule sine perversiteter.
De fleste av nazistene forble «i skapet» eller holdt seg i
det minste ute av situasjoner deres politiske fiender
kunne bruke mot dem. Dette endret seg selvsagt da
Röhm vendte tilbake. Nok en gang kunne man høre historier om Röhms bedrifter på ryktebørsen. Det var imidlertid gamle nyheter, som skadet nazistene enda en
gang da Röhms skadevoldende brev ble publisert av
aviser som tilhørte det sosialdemokratiske partiet. Disse
ble, sammen med artikler om homoseksuell adferd
blant underordnede SA-ledere publisert da Röhm ble
utnevnt til leder for SA (Oosterhuis and Kennedy:239n).
«Sosialdemokratene og kommunistene», skriver Oosterhuis og Kennedy, «foreslo [i sine aviser] at nepotisme
og maktmisbruk innad i SA og Hitlerjugend hadde
bidratt til å gjøre homoseksualitet til en fremtredende
karakteristikk i det fascistiske systemet» (ibid:251).
Herzer kommenterte at mediekampanjen mot Röhm
«påkalte muligheten for at «store deler av tysk ungdom»
kunne bli ledet hen til homoseksualitet via misbruk av
militær autoritet fra medlemmer i SA, som faktisk i de
fleste tilfeller var tenåringer» (Herzer:225n). Han skriver:
Tanken om at Röhm utnyttet sin militære autoritet over unge nazister for å fremme sine «private» interesser var målsetningen bak overskrifter i den
186
Lyserøde Hakekors
venstreradikale pressen, som: «Kaptein Röhm Misbruker Unge Arbeidere», «Bukken til Havresekken» eller
«Fysisk og Moralsk Helse blant tysk ungdom i
faresonen». Det kunne knapt gå ubemerket hen at
strenge reguleringer ble innført andre steder ble satt til
side i nazistenes egen, private hær, og at den profesjonelle holdningen til homoseksualitet som ble forventet av alle lærere, alle offiserer og alle
kirkefunksjonærer ikke gjaldt blant nazistene
(Herzer:214).
Hitler, som stod konfrontert med denne trusselen
mot naziforbildet, svarte med en dobbel strategi. Han
tilbød først et avgrenset forsvar av Röhm og sa: «Hans
privatliv kan ikke granskes uten at det står i strid med
de grunnleggende prinsippene i nasjonalsosialistisk
ideologi (Bluel:98). Hitler forsøkte også å trekke et skille
mellom partiet og SA ved å fremstille Röhms
tilbøyeligheter som en side ved det militære samfunn.
«[SA] er ikke et institutt for moraldannelse av unge,
dannede piker», sa Hitler, «men en gruppe værbitte
slåsskjemper» (Bluel:98). Implikasjonen synes å ha vært
at homoseksualitet var en merkverdighet i militærlivet
som burde overses i lys av verdien som lå i disse
soldatenes oppdrag og erfaring. Videre, lovet han utvisning fra partiet for alle som fortsatte å delta i
«tungeglipper» og «brevskriving» (Köhl:43).
Det var imidlertid tydelig at homoseksualitet ikke
var avgrenset til SA. Advokat og samtidig med Hitler,
Erich Ebermayer, også han homoseksuell, skrev i sin
dagbok at under stridighetene, var den nasjonalsosialistiske bevegelsen — og ikke bare Röhms
klikk — et broderskap av det slaget som Blüher be-
187
skriver i sine bøker, med homoerotikk som sin motivasjon. Mine særskilt tillitverdige informasjonskilder om
disse konfidensielle spørsmålene har hittil stolt understreket den homoerotiske orienteringen til der Führer
og hans innerste krets (ikke vår utheving, Machtan:232).
Dernest styrket Hitler sin retorikk mot homoseksualitet i det tyske samfunnet som sådan. En artikkel i
den offisielle nazistiske avisen gikk så langt som til å
true homoseksuelle med utrydning. Nok engang var
dette tom retorikk. Adolf Brand, hvis åpenlyst homoseksuelle tidsskrift, Der Eigene, som på denne tiden
hadde en stor leserskare i Tyskland, svarte på den
nazistiske artikkelen med en av sine egne. Brand
skriver:
«Menn som kaptein Röhm er, så langt vi vet, ingen
sjeldenhet overhodet i det nasjonalsosialistiske
partiet. Det strømmer helst over med homoseksuelle
av alle slag der. Gleden menn føler over menn, som så
mange ganger har blitt omtalt i avisene deres som en
orientalsk last, selv om Edda åpenlyst fremmer det
som den høyeste dyd blant teutonerne, blomstrer
rundt deres leirbål og blir kultivert og fostret av dem
på en måte som ingen annen mannsorganisasjon som
bygger på partipolitikk kan. Trusselen om offentlig
hengning, som de sier de vil utføre mot homoseksuelle,
er derfor bare en skrekkelig gestus som er forventet å
få dumme mennesker til å tro at Hitlergjengen, i spørsmål om menns tilbøyelighet til andre menn er like
uskyldig som duer og rene som engler, akkurat som
de fromme medlemmene i det kristelige Jomfruforbundet. Den offentlige trusselen mot homoseksuelle
188
Lyserøde Hakekors
har i mellomtiden ikke skremt noen ungdomsvenn
eller mannevenn til å forlate partiet. Man vet fullkomment vel at alle disse offentlige truslene ikke er annet
enn papirmasker (Brand i Oosterhuis and
Kennedy:236f).
MAKT OG MISBRUK
Til tross for Brands protester, var Hitlers bløff
svært fremgangsrik når det gjaldt nazistenes politiske
lykke. Macthan bemerker: «Det som idag ville blitt fordømt som diskriminerende skremselspropaganda mot en
minoritet var dengang fremdeles et kriminologisk faktum:
at homoseksuelle er eksepsjonelt dyktige løgnere«
(Machtan:103). Partiet gjorde det godt i valget i 1932,
og den 30. januar 1933 ble Adolf Hitler utnevnt til
kansler for Tyskland. Nazistene hadde omsider kommet
til makten. Valget som etter Hitlers ordre fulgte Hitlers
utnevnelse, ble enn viktigere for nazistene.
Hitler krevde autoritær makt over Tyskland, men
den offentlige støtten til planene hans var nølende (Toland:288). Den største trusselen kom fra kommunistene, som hadde betydelig makt og støtte i egen
gruppering. Nazistenes djevelske løsning på dette
problemet involverte å stikke Riksdagen i brann (nok
en famøs tildragelse i nazihistorien som er knyttet til de
homoseksuelle i partiet). Carroll Quigley skriver i
«Tragedy and Hope»:
«Allerede en uke før valget var det var tydelig at det
tyske folk ikke var overbevist [om at nazistene skulle
189
få den økningen i makt som de søkte.] Derfor ble
renker smidd om å brenne Riksdagsbygningen og
skylde det hele på kommunistene. De fleste av renkesmedene var homoseksuelle og var i stand til å overbevise en foraktelig tåpe fra Holland ved navn van der
Lubbe om å følge dem. De fleste av nazistene som var
med på komplottet, ble myrdet av Göring under blodputsjet den 30. juni 1934» (Quigley:437f). Van der
Lubbe ble henrettet for forbrytelsen.
Van der Lubbe var også homoseksuell. Oosterhuis siterer en bok fra 1933 som ble utgitt av
Verdenskomitéen for Ofre for Tysk Fascisme:
Undersøkelser i Leyden har definitivt slått fast at
han [van der Lubbe] var homoseksuell. Dette er av
vesentlig betydning for hans senere historie. Van der
Lubbes homoseksuelle koplinger til nasjonalsosialistiske ledere og hans materielle avhengighet av dem
gjorde ham lydig og villig til å utføre selve brannstiftelsen (Oosterhuis:253).
I «The Life and Death of Hermann Goering» («Hermann Görings liv og død») lister forfatterne Ewan Butler
og Gordon Young opp konspiratørene bak Riksdagsbrannen. «Camarillaen som til sist laget planene for
blameringen av kommunistene bestod, foruten kaptein
Göring, opphavsmannen, av Göbbels, Röhm, Heines,
grev Helldorf, lederen av SA i Berlin, Karl Ernst, en viss
standartenführer (regimentkommandør) i SA ved navn
Sander og to andre medlemmer av SA, Fiedler og von
Mohrenschild» (Butler and Young:111).
190
Lyserøde Hakekors
Strategien holdt stikk. Folket så nazistene som
redningen i en krisetid, og gav partiet fullstendig kontroll over den tyske regjeringen. Ikke alle tyskere var
imidlertid fornøyd med at Hitler kom til makten. Tidligere kansler Kurt von Schleicher hevet røsten overfor
en indre frykt som forespeilet hans egen død: «Denne
gjengen av bøller, disse forbryterne, disse urene guttehorene! De bør ikke komme meg for nær!» (Rector:64).
Schleicher ble drept i München av Hitlers mordere
under Röhm-putsjet (Fest, 1975:465).
Straks partiet var kommet i maktposisjon trodde
mange homoseksuelle i naziledelsen at de kunne bry
seg lite om følgene når det gjelder deres egne homoseksuelle bedrifter. Denne holdningen kom til å få alvorlige
følger for disse få og kom indirekte til å diktere Hitlers
offisielle politikk når det gjaldt homoseksualitet.
Innen våren 1934, hadde Ernst Röhms homoseksuelle aktiviteter blitt mer åpenbare enn noensinne, til
den grad at Himmler selv reiste spesifikt for å bønnfalle
Röhm om å være mer diskret. Röhm lot som om han
aksepterte dette, slik Gallo skriver:
«Neste morgen kunne Himmlers agenter fortelle at en
av de mest umåtelige orgier de hadde sett hadde
funnet sted kvelden i forveien ved Röhms hovedkvarter. Flasker som ble kastet ut av vinduene ble
knust mot fortauet nedenunder og lyden av grov latter
gjenlød i gatene. Röhm hadde selv vært aktivt med
hele natten sammen med sine Lustknaben, sine
mannlige prostituerte. Himmler var rasende (Gallo:68).
191
Röhms eskapader begynte også å implisere de
mer dannede homoseksuelle i partiet. Röhms følge omfattet nå «unge sønner av landets adelige ætter, som
dannet en briljant stab med ansiktene til perverterte
engler: baron von Falkenhausen, grev von Spreti, fyrst
von Waldeck: alle var adjutanter for kaptein Röhm»
(Gallo:46). (Waldeck var det første medlemmet av den
gamle adelen som meldte seg inn i partiet og som var
blitt rekruttert av Himmler selv — Snyder:371).
Samtidig ble Edmund Heines utnevnt til Politimester i Breslau. Gallo skriver:
«Hans stab minner om Röhms — de er objekter for sin
sjefs amorøse lidenskaper. Den homoseksuelle Engels
er oberstürmbannführer (oberstløytnant) og den unge
Schmidt er hans adjutant. Denne tjue-åringen er
Heines seneste dårskap. Samme hva denne vakre
blonde gutten gjør, blir han beskyttet av sin elsker. En
gang, da han i fyllerør offentlig drepte en svirebror
med et sverd, forbød politimesteren den offentlige anklageren å gripe inn. Foruten dette paret, spiller den
foraktelige Engels, en årvåken intrigemaker, rollen
som Heines onde geni. Han er en av dem som bruker
SA-organisasjonen og Hitlerjugend for å rekruttere
deltakere til sine erotiske leker (ibid:70).
Samuel Igra har også gjort seg notater om den økende graden av naziledernes offentlige natur:
Det var ikke bare det at disse mennene
praktiserte sine laster i det private og blant sine egne
klikker; men de laget et system, nesten en kult, utav
sin moralske korrupsjon, og brukte sine maktposi-
192
Lyserøde Hakekors
sjoner til frekt å misbruke uskyldige gutter og jenter
hvis trekk og fysikk de begjærte.
Da Kube og hans stab besøkte landsbyene i distriktet sitt, ble advarselen «Kube is da» sendt fra person
til person blant folket, hvorpå foreldrene skjulte sine
gutter og jenter i kjellerne og på rotkjøkkenene.
Skurken trengte så mye penger til sine urene orgier at
han fikk sine medsammensvorne utnevnt til stillinger i
de lokale sparebankene og skattekontorene, hvor de
systematisk stjal fra kassene. I Frankfurt-on-Oder, for
eksempel, ranet Kubes medsammensvorne Postsparebanken for 180 000 mark (omkring 540 000
kroner), og selv om beviser ble ført mot ham i retten, ble
han bare utvist for en kortere periode, før han atter ble
akseptert som medlem i partiet.
Disse tildragelsene splittet nazieliten som intet
annet hadde gjort. Amoralske skurker var de alle som
en, om enn majoriteten var praktisk orienterte menn
som visste hvor viktig det var å være diskrét, endog for
diktatoriske tyranner. Den uutslukkelige arrogansen
hos disse SA-lederne tvang Hitler til en uutholdelig
posisjon — en posisjon som Röhms fiender innad i
partiet skulle vite å utnytte. Hitler kom først til å bli
påvirket av Röhms mektige fiender til å snikmyrde de
verste av overgriperne i blant dem. Dernest å sørge for
å imøtegå det offentlige inntrykket av at partiet var
breddfullt av homoseksualitet. Hitler ble tvunget til offentlig å stramme inn retningslinjene overfor seksuelle
avvikere.
Kapitel 5
FORFØLGELSEN AV
HOMOSEKSUELLE
Homoseksualistiske revisjonister hevder at
Hitlers tronbestigning til stillingen som kansler
markerte begynnelsen på et homoseksuelt holocaust i
Tyskland. For eksempel, hevdet homoseksuelle politiske aktivister så tidlig som i 1978 at «mange tusener
og hundretusener [homoseksuelle] ble fengslet i konsentrasjonsleire hvor de døde» (ONE Letter, Mai, 1978).
I løpet av årene har historien antatt enda mer fantastiske proporsjoner. Plant skrev i 1986: «Etter flere års
frustrasjoner hadde Hitlers stormtropper nå muligheten
til å knuse sine fiender: de halte, de stumme, de åndssvake, de epileptiske, de homoseksuelle, jødene,
sigøynerne og kommunistene. Disse ble syndebukker og
ble skilt ut for å forfølges. Disse var «motstanderne» som
Samvittighetsløst måtte elimineres for å garantere
renheten til den «ariske rasen» (Plant:51). Rector skriver:
«Hitlers homofobi kom ikke fram i dagslyset før 193334, da de ‘homoseksuelle’ var begynt å komme i veien
for hans planlagte nye orden — og ut av dette vokste
194
Lyserøde Hakekors
det fram den enkle løsningen det var å myrde dem en
masse (Rector:24).
Uholdbare påstander som dette, som ikke har noen
som helst holdbarhet har fremmet teorien om et
«homseholocaust» (der homoseksuelle blir fremstilt side
om side med jødene som ofre for en utslettelseskampanje)
slik at de homoseksuelle skulle få en sterkere posisjon i
USA. Bevisene støtter ikke denne teorien. Uheldigvis har
fremstillingen av homoseksuelle som ofre for nazismen
vunnet seg en «udiskutabel» status blant dem som støtter
opp om «homorettigheter»; trolig fordi bevegelsens
fremgang i stor grad er avhengig av offentlig sympati.
Dermed ser vi i dag en aktiv undertrykkelse av informasjon som knytter homoseksuelle til nazistene og en
direkte feilrepresentasjon av homoseksuelles erfaringer i
det tredje rike. Et fåtall ‘homoseksuelle’ akademikere er
langt ærligere. Den homoseksualistiske akademikeren
Manfred Herzer, innrømmer for eksempel:
«Når det gjelder rekkevidden av homoseksuelle menns
støtte til nazistene, står vi overfor et selvskapt tomrom
i vår kunnskap som har påtatt seg dimensjoner av et
ideologisk motivert tabu. Innen homoseksuell historigrafi, har endog slike forkastelige skikkelser som
nazilederen Ernst Röhm gjentatte ganger blitt fremstilt
som offer, først fra venstresiden, og deretter for nazistisk «homofobi», fordi det kun er ved å gjøre dette at
det har vært mulig å videreføre en ‘skeiv’ gjengivelse
av historien som stadig fremstiller homoseksuelle som
forfulgte martyrer og passive ofre (Herzer:199).
Homoseksualistene Johannson og Percy fremmer
bruken av «uting» (å eksponere offentlige personer, både
195
i fortid og nåtid som ‘homoseksuelle’) for på den måten
å influere opinionen når det gjelder homoseksualitet og
de ‘homoseksuelles’ agenda. De mener at «aktivister
helt entydig bør unngå å «ute» notoriske kriminelle og
massemordere på samme måte som en berømt
legemisjonær eller beundret oppfinner» (Johansson and
Percy:284). De erkjenner at «apologeter oftest foretrekker
å nekte for at homoseksualitet var omfattende blant
naziledere etter putsjet mot Röhm og hans nærmeste.
[Selv om] den italienske «homseaktivisten» Massimo
Consoli har reversert denne tendensen ved å dvele ved
homoseksualiteten blant de hos de første støttespillerne
av NSDAP (det nasjonalsosialistiske partiet).» (Consoli er,
hvorom allting er, en ledende forkjemper for tanken om
et «homseholocaust» og bruker bevisst media i sin kamp
– Grau:5).
Så har vi problemet med enkeltstående feil i
fremsatte påstander som den som blir fremmet av
homoseksualisten Claudia Schoppmann. Hun har
hevdet at den tyske «homorettighets»-lederen Martin
Radszuweit ble myrdet i en konsentrasjonsleir
(Herzer:226). Herzer slår imidlertid fast at Radszuweit
ikke døde i noen konsentrasjonsleir: Han døde i sitt eget
hjem i Berlin-Köpenick i 1980 (ibid:226).
Harvard Gay and Lesbian Review (sommeren
1995) inneholder en berømmelig åpenhjertet bokomtale
av boken «Hidden Holocaust?» («Et Skjult Holocaust?»)
av Gunter Grau (der Schoppmann var en mindre bidragsyter):
Grau og Schoppman konkluderer med at det ikke
skjedde noen «holocaust» mot homoseksuelle — og at
196
Lyserøde Hakekors
de derfor bruker spørsmålstegnet i tittelen. Dette anslaget er basert på en lang rekke av samtidsdokumenter
Grau bruker for å avvise useriøse anslag om hvor
mange homoseksuelle som ble drept av nazistene, og
anslår at tallet ligger omkring 5000. Hvordan skal vi da
lese de vidspredte glødende påstandene av nazister som
SS-leder Himmler, som stadig påkalte «utslettelse» av
de homoseksuelle? Mye av denne retorikken, sier Grau,
var propaganda som var rettet mot folk flest. Homoseksuelle var aldri ofre for noen pogrom, og stod aldri i
samme fare som jødene gjorde i Tyskland og det
okkuperte Europa ellers.
Dr. Judith Reisman skriver i «The Pink Swastika
and Holocaust Revisionist History» («Lyserøde Hakekors
og Revideringen av Holocausthistorien») følgende
sammenligning om skjebnen til de to gruppene under
nazistene: «Dersom homoseksuelle ble behandlet som
jøder, burde 2-3 millioner av 2-3 millioner tyske homoseksuelle ha mistet sine forretninger, sine jobber, sine eiendommer, sine eiendeler og mest av alt sine liv.
Homoseksuelle hadde måttet vært nødt til å bære
lyserøde trekanter på sine ytterklær ute på gatene, de
hadde fått sine pass stemplet med en «H», blitt forhindret
fra å reise, arbeide, handle og å delta i det offentlige liv
uten disse armbåndene, og vi ville hatt tusener av bilder
av lyserøde trekanter med graffiti som lød: «drep
homsene!» og dess like. Dersom tyske homoseksuelle
ikke var nazister, hadde disse 2-3 millioner menn vært
hjemløse, innestengt i ghettoer, satt til tvangsarbeid og
deretter gasset, mens misbruket av dem hadde blitt nedskrevet i grufulle detaljer, slik det skjedde med millioner
av jøder. Dersom Tysklands flere millioner ‘homoseksuelle’ ikke var ofre for nazistene, da må de ha vært
197
nazisoldater, kollaboratører og mordere (Reisman:
Culture Wars, April 1996).
Det er et faktum at relativt få homoseksuelle døde
i konsentrasjonsleire. De ble aldri myrdet en masse eller
«Samvittighetsløst utryddet» av nazistene. Likevel ble
mange homoseksuelle fengslet og noen døde i nazistenes arbeidsleire. (Selvsagt var de som ble fengslet
menn; det fant aldri sted noen systematisk forfølgelse
av lesbiske -- Grau:15). Hva er da sannheten om nazistenes forfølgelse av homoseksuelle?
Det fins flere tildragelser i nazihistorien som ofte
blir brukt som bevis for at de forfulgte homoseksuelle.
Denne listen omfatter: (1) raidet mot Institutt for Seksualforskning i Berlin, (2) en rekke offisielle (og stadig
hardere) offentlige uttalelser og lover innført mot homoseksualitet av Hitler og Himmler, (3) Röhm-putsjet (også
kjent som «De lange knivers natt») og (4) interneringen
av homoseksuelle i arbeidsleire. Vi skal se på hver av
disse en ad gangen.
DE PARANOIDES PROMENADE
En altoverskyggende faktor må huskes dersom vi
skal undersøke historien om nazistenes forfølgelse av
homoseksuelle; nemlig Hitlers paranoia. Hitler var livredd for at hans egen homoseksualitet skulle bli avslørt
for det tyske folk, og dermed rive ned alt han hadde
arbeidet for på sin veg til maktens tinde. Lothar Machtan argumenterer da også meget overbevisende om at
hele nazikampanjen mot homoseksualitet, fra de første
198
Lyserøde Hakekors
spede anti-sodomitt-lovene til Röhm-putsjet og videre
til interneringen av homoseksuelle i leire, ble orkestrert
for å forhindre at sannheten om Hitler skulle komme
ut. Machtan skriver:
Hitlers iver etter å ødelegge alt som kunne ha gitt
innsikt i hans privatliv er svært godt dokumentert. Han
kvittet seg med alt han kunne, og armene hans strakte
seg vidt, endog før 1933. De som var kjent med
hemmelighetene hans ble bestukket, avkrevd taushetsløfte, utpresset eller drept. Hitlers homoseksualitet var
hemmeligheten fra hans fortid som til enhver tid truet
med å heve sitt hode mens han reiste seg politisk, og
han forsvarte hemmeligheten med alle tenkelige midler
(Machtan:20f).
Et av Hitlers største problemer var utpressing. Utpressing av homoseksuelle via fremmedgjorte partnere
og prostituerte var et ganske vanlig faktum i Tyskland.
«Homoseksuelle var spesielt sårbare for utpressere,
kjent som Chanteure i det homoseksuelle miljøet,»
skriver Burleigh og Wippermann. Utpressing, og trusselen om offentliggjøring, førte til en rekke selvmord
eller selvmordsforsøk» (Burleigh and Wippermann:184).
Politisjef Hans von Tresckow, som tjenestegjorde
i Berlin i de årene som Hitler vandret gatelangs i
München og Wien, skrev følgende i sine memoarer:
«Et av de verste trekkene ved homoseksualisme er
at det åpner dørene for en enorm strøm av mannlig prostitusjon. Mange personer som er fullstendig normale
finner det en lukrativ, om enn skammelig forretning. I
Berlin er det så mange sentra hvor homoseksualistene
199
skaffer seg bekjentskaper blant medsammensvorne som
gjør som de vil. Det er mange kaféer og kroer som har
nesten utelukkende slike mennesker som stamgjester.
Politiet er maktesløse i sine forsøk på å slå ned på slik
praksis, fordi det krever juridisk tillatelse for å gripe inn.
Min erfaring er at mannlig prostitusjon har tiltatt over
flere tiår og at saker som gjelder utpressing blir stadig
flere; en person som går inn i et slikt yrke er nesten alltid
en utpresser (Treschow i Lively:18).
For Hitler omfattet listen av utpressere utallige politiske opportunister. Igra forteller at Heinrich Hoffman,
den offisielle nazifotografen, vant seg sin stilling ved å
bruke informasjon om Hitlers perverterte bruk av hans
(Hoffmanns) datter, Henny, til å utpresse den fremtidige
føreren (Igra:74). Henny Hoffman ble senere gift med den
velkjente homoseksuelle Baldur von Schirach, trolig for
å legge en demper på ryktene om hans utnyttelse av
Hitlerjugend-medlemmer). Heiden gjenforteller en annen
historie der Hitler kjøpte en hel samling sjeldne politiske
skrifter for å gjenvinne eiendomsretten til et brev til hans
niese, der han åpent avslørte sine «masochistisk-koprofile
tilbøyeligheter» (Heiden, 1944:385).
Enn farligere enn de politiske opportunistene var
de politiske fiendene som ikke kunne kjøpes. Så tidlig
som i 1923 stolte Hitlers fiender på at deres beviser på
hans perversiteter skulle sikre dem et forsprang, selv
om det forspranget ikke var annet deres egen selvoppholdelse. Eugen Dollman skrev ned sin erfaring fra et
middagsselskap med general Otto von Lossow i det
bayerske krigsministeriet:
200
Lyserøde Hakekors
«Siden 9. november [sa Lossow], har Hitler og hans støttespillere vært fullt klar over at et hvilket som helst forsøk på å ta mitt liv eller mine offiserers liv kommer til å
skape en europeisk skandale. Jeg har noen gode
venner i denne verden, og Adolf hadde kommet til å
tape det spillet akkurat som han gjorde det den 9.
november [dagen for det feilslåtte Ølhall-opprøret].
Generalen trakk fram fra sin skuff en politimappe som
inneholdt hemmelige rapporter og uttalelser om
privatlivet til en herr Adolf Hitler og som daterte seg fra
den tiden da han dukket opp etter krigen — alle fra
sedelighetspolitiet eller politiets hovedkvarter på
Ettstrasse. Det var et farlig våpen Otto von Lossow
hadde smidd seg over årene mens han satt på høyden
av sin autoritet i München (Machtan:135).
Lossow overlevde faktisk uskadd helt fram til sin
død i 1938, til tross for «Hitlers veldokumenterte hat
mot forræderen Lossow» (ibid:137). Andre som satt uten
goder, som hemmelige dokumenter om Hitlers seksuelle
synder, gikk det ikke like bra med, ikke engang dem
han hadde vært intim med. Sklar skriver at «Hitler forsøkte å begrave alle sine tidligere innflytelser og opphav», og han tilbrakte mye energi på å skjule dem [i sin
iver etter å utslette sin fortid]. «Hitler beordret mordet
på Reinhold Hanisch, en venn som han hadde et nært
forhold til under de labre dagene i Wien» (Sklar:21).
Hitler var rasende over at Hanisch hadde samarbeidet
med Konrad Heiden, Hitler-biografikeren som hadde
hengt nazistenes skittentøyvask ut til tørk (Machtan:52).
Inntil Hitler og hans mannskap omsider tok
makten i Tyskland, var metodene deres for å ta seg av
201
de som kjente til nazihemmeligheter avgrenset både i
form og størrelse. Etterpå fantes det flere og bedre
måter å løse disse problemene på og samtidig straffe
fiendene deres.
RAIDET PÅ
SEXFORSKNINGSINSTITUTTET
Nazistenes jag etter inkriminerende beviser var
entydige i angrepet på Magnus Hirschfelds Institutt for
Seksualforskning den 6. mai 1933. Som tidligere nevnt,
ble Institutt for Seksualforskning i Berlin grunnlagt av
Hirschfeld i 1919 som et senter for «studier» av homoseksualitet og andre seksuelle dysfunksjoner. For alle
tilfellers skyld tjenestegjorde senteret også som hovedkvarter for den kvinnfolkaktige delen av den tyske
«homorettighetsbevegelsen». Av denne grunn alene,
kunne de «mannemann»-homoseksuelle i nazipartiet
fått seg til å utslette instituttet. Når det er sagt hadde
nazistene i økende grad i de forutgående årene trakassert Hirschfeld personlig.
Victor Robinson, som redigerte en selvbiografisk
skisse av Hirschfeld, skrev i 1936 at «selv om nazistene
selv tjente stort på Hirschfelds teorier (og personlig bad
ham om hjelp) fortsatte de likevel med å forfølge ham. De
terroriserte møtene hans og stengte forelesningssalene
hans, slik at Hirschfeld for skyld egen sikkerhet og
studentenes sikkerhet ikke lenger kunne vise seg offentlig (Häberle:368). Homoseksualisten James Steakley
innrømmer at aspektet om «mannemann / kvinnfolkaktig» i tildragelsen, og sier at enkelte tyske homosek-
202
Lyserøde Hakekors
suelle «nok kunne tenkes å ha akseptert måten det ble
gjort på, spesielt om de var nazisympatisører eller
herreveldetenkere» (Steakley:105).
Uvitenhet om konflikten mellom »mannemenn» og
»kvinnfolkaktige» homoseksuelle i den tyske «homo»subkulturen har etterlatt mange samtidige skribenter
uforstående til hvorfor nazistene gikk til angrep på
Hirschfeld. Et minneord for Hirschfeld, skrevet i 1934,
gir et godt eksempel på denne forvirringen:
«Det fins en dystrere og råere ironi i det faktum at
nazistene skulle ha behandlet ham som sin erkefiende; for nazirekkene er notorisk gjennomsyret av
alle slags typer homoseksualitet, og Hirschfeld er
unektelig den mannen som hovedsaklig er skyld i at
rettighetene til disse to prosentene seksuelt abnormale
i blant de europeiske befolkningsmassene eksisterte
og fungerte langs sine egne linjer — det er nå et spørsmål om offentlig diskusjon og offentlig agitasjon
(Herzer:221).
Angrepet på instituttet var imidlertid ikke
motivert ene og alene av nazistisk fiendskap mot kvinnfolkaktige homoseksuelle. Det var også et forsøk på å
tildekke sannheten om rabiat homoseksualitet og andre
perversiteter innen nazipartiet. Hitler visste også at
Hirschfelds institutt hadde omfattende dokumenter
som kunne være skadelige for ham selv og hans indre
krets. Dette var ifølge Ludwig L. Lenz som var assisterende direktør ved Sexforskningsinstuttet årsaken til
raidet, og som var daghavende da raidet fant sted. Hans
beskrivelse av situasjonen, som vi delvis har sitert tidligere, blir her gjengitt i større bredde:
203
«Instituttet vårt ble brukt av alle lag av befolkningen
og medlemmer av alle politiske partier. Vi hadde derfor mange nazister til behandling ved instituttet. Hvorfor hadde det seg da slik at vi som var helt upartiske
og helt og holdent et vitenskapelig institutt ble det
første offeret for det nye regimet?» Svaret på det er
enkelt. Vi visste for mye. Det ville ha vært i mot alle
medisinske prinsipper å gi fra oss lister over
naziledere og deres perversjoner, men ikke engang ti
prosent av de mennene som i 1933 tok Tysklands
skjebne i sine hender var seksuelt normale. Mange av
disse personene var kjent for oss gjennom direkte konsultasjoner; vi hørte om andre fra deres kamerater i
partiet og andre gjennom tragiske følger. Jeg viser her
spesifikt til en ung kvinne, hvis mage (abdomen) var
dekket med skrapemerker fra nåler grunnet sadismen
til en fremstående nazist fra Nürnberg. Jeg kan også
fortelle om en tretten år gammel gutt som hadde fått
en alvorlig skade i ringmuskelen av en fremstående
partileder i Breslau og en ungdom fra Berlin med alvorlig rektalgonoré, etc. etc. Vår viten om slike intime
hemmeligheter når det gjaldt medlemmer av
nazipartiet og andre dokumenter — vi hadde over førti
tusen bekjennelser og biografiske brev — var årsaken
til den fullstendige ødeleggelsen av sexologi-instituttet
(Haberle:369).
Burleigh og Wippermann forteller at de som gjennomførte raidet hadde «lister» over materiell de lette
etter (Burleigh and Wipperman:189) og at de tok med
seg to lastebil-lass fulle av bøker og mapper. Materiellet
som ble fjernet fra instituttet ble brent i en offentlig
seremoni og filmet den 10. mai (Steakley:105). Den
spektakulære og ofte avspilte nyhetsrullen som viser
204
Lyserøde Hakekors
denne hendelsen har forårsaket at bokbål har blitt
synonymt med nazisme. Hvilken informasjon som gikk
opp i røyk den dagen kommer aldri til å bli kjent, men
vi kan være sikre på at haugene inneholdt mange
nazihemmeligheter. Ifølge homoseksuelle kilder som befant seg i Tyskland på denne tiden, ødela nazistene tolv
tusen bøker og trettifem tusen fotografier.
Selve bygningen ble konfiskert fra WHK og deretter overgitt til den Forbundet for Nasjonalsosialistiske
Jurister og Advokater (ibid:105). Dette kan kanskje
tolkes dit hen at den forble i hendene på homoseksuelle. Vi vet at i det minste Hans Frank, Hitlers
personlige advokat, og nazipartiets stjerneadvokat, dr.
Alfons Sack begge var homoseksuelle (Machtan:219).
ANTI-HOMOSEKSUELLE
POLITISKE GREP
Når nazistene arresterte homoseksuelle og endog
raidet deres hjem og deres støttespilleres hjem lette de
etter beviser som inkriminerte dem selv. Machtan skriver:
«Hitler var livredd for ytterkantene i det homoseksuelle
miljøet, som han selv hadde erfart på egenhånd i Wien
og München. Han visste at hans medprostituerte når
som helst kunne komme til å gi fra seg ufordelaktige
hemmeligheter — endog enkelte som kunne påvirke
ham personlig. Selv om han ikke var interessert i politisk undertrykkelse mot «alminnelige» homoseksuelle,
var han enn mye mer aktiv i saker der spesifikke interesser var involvert (ibid:226).
205
Men det fantes også gamle gjeldsposter som måtte
gjøres opp med kvinnfolkaktige homoseksuelle som
hadde stått nazistene imot på vegen mot maktens tinde.
Det som da utviklet seg var en politikk som hovedsaklig
var rettet mot å forhindre Hitler ble stilt frem til skue.
Alt som var homoseksuelt ble derfor nært gransket av
Himmlers hemmelige politi. Men handlingene ble ofte
foretatt når nazistene fanget fiender av partiet eller regimet i sine garn. Disse aktivitetene skjedde uavhengig
av normale politifunksjoner der folk som forbrøt seg
mot tyske anti-sodomi-lover og anti-pederasti-lover fortsatte å bli ført for retten.
Loven mot homoseksuell adferd eksisterte i
Tyskland lenge før naziregimet, som paragraf 175 i
straffeloven, og lød: «Hør! Hør! En mann som lar seg
bruke eller bruker seg i kriminell usedelig aktivitet med
en annen mann, eller som tillater seg selv å delta i slike
aktiviteter, skal straffes med fengsling». (Burleigh og
Wipperman:188). Da Hitler kom til makten brukte han
denne loven som et middel til å spore opp og straffe de
homoseksuelle som, ifølge ett av ofrene «hadde forsvart
Weimar-republikken, og som hadde forsøkt å stanse
nazitrusselen.» (Ibid:183). Senere utvidet han loven og
brukte den som et nyttig verktøy for å fengsle andre
fiender av regimet.
I februar 1933 forbød Hitler pornografi,
homsebarer og badeanstalter og grupper som fremmet
«homoseksuelles rettigheter» (Plant:50). Med dét er det
sagt at denne uttalelsen var ment som en fordømmelse
av all homoseksuell aktivitet i Tyskland, men i praksis
fungerte den bare som et middel for å finne og utslette
anti-nazistiske grupper og individer. Det er sant at det
206
Lyserøde Hakekors
er sannsynlig at Hitler hadde vært beskytter for enkelte
homo-orienterte foretak som ble stengt ned. Berlinklubben «Eldorado» var et av stamstedene til SA i Berlin
under ledelse av kaptein Paul Rohrbein. Han var en
nær venn av Röhm og Karl Ernst (Machtan:185).
De «maskuline» homoseksuelle i naziledelsen gjennomførte den nye politikken meget selektivt og «brukte anklagene om homoseksualitet hovedsaklig som et middel å
eliminere politiske motstandere med, både innenfor og
utenfor partiet» (Oosterhuis and Kennedy:248). Revisjonisten Frank Rector innrømmer også at proklamasjonen
ikke ble gjennomført i alle tilfeller (Rector:66). Oosterhuis
og Kennedy skriver at «selv om han var en velkjent homoaktivist, ble ikke Adolf Brand arrestert av nazistene, men
nesten alle dokumentene hans ble konfiskert (Oosterhuis
and Kennedy:7).
The Washington Blade, en avis for det homoseksuelle samfunnet i Washington D.C. skriver om forskningen til John Fout, en ‘homoseksuell’ historieprofessor
ved Bard College i New York:
«Nazistene stengte ned to eller tre aktive homopolitiske
organisasjoner som hadde drevet i Tyskland, straks
Hitler kom til makten i 1933. Ifølge Fout ble imidlertid
homobarer og badeanstalter tillatt værende åpne helt
til slutten på 1930-tallet. Den urbane homokulturen
overlevde nazitiden, sier Fout. («Forsker hevder at
nazistenes forfølgelse ikke var systematisk», The
Washington Blade, 22. mai, 1998).
Den jødiske homoseksuelle Gad Beck, som var
direktør for Berlins Jüdische Erwachsenenbildung Mitte,
207
utfordrer også de ‘homoseksuelle’ dogmene om at
homoseksuelle ble forfulgt i Tyskland. I boken «Et
undergrunnsliv: En homoseksuell jødes memoarer fra
nazi-Berlin» hevder Beck: «Det var ikke noe problem å
være homoseksuell jøde. Alle vendte et blindt øye til hva
vi gutter holdt på med — sammen.» Han viser bare til
en eneste kilde om nazistisk forfølgelse av homoseksuelle menn. (Beck i «Fearless under the Führer», the
Advocate, 26. oktober 1999.
I 1935 ble paragraf 175 byttet ut med paragraf
175a som gjorde lovens begrensninger når det gjaldt
homoseksuell adferd bredere (Burleigh and Wipperman:190). (Interessant nok ble ordet «unaturlig» slettet
fra den nye straffeloven der homoseksualitet ble omtalt
— Reisman, 1994:3). Denne nye loven gav nazistene et
spesielt kraftig juridisk våpen mot sine fiender.
Det kommer aldri til å bli kjent hvor mange ikkehomoseksuelle som ble anklaget ved hjelp av denne
loven, men det er udiskutabelt at nazistene brukte
falske anklager om homoseksualitet til å rettferdiggjøre
arrestasjon og fengsling av mange av deres motstandere. Loven var så løselig formulert», skriver
Steakley, «at den kunne brukes, og ble brukt, mot heteroseksuelle som nazistene ønsket å eliminere. Loven ble
også brukt gjentatte ganger mot katolske prester»
(Steakley:111). Kogon skriver at «Gestapo flere ganger
tok sin tilflukt i loven for å anklage personer med homoseksualitet dersom de ikke kunne finne noen annen
høvelig klage mot katolske prester og plagsomme
kritikere.» (Kogon:44).
Anklagene om homoseksualitet var høvelige for
208
Lyserøde Hakekors
nazistene å bruke mot sine politiske fiender fordi det
var så vanskelig å forsvare seg mot dem, og så enkelt å
rettferdiggjøre overfor folk flest. Siden lenge før nazistene kom til makten hadde homoseksuelle stort sett
levd sine liv i det skjulte, og det er ikke uvanlig at avsløringer om deres adferd kom helt uventet på
samfunnet — når det ble politisaker av dem. Det betyr
ikke at ekte homoseksuelle ikke ble straffeforfulgt
under loven. Mange ble det. Men loven ble brukt
selektivt mot «kvinnfolkaktige». Og endog i denne saken
ble mange ‘kvinnfolkaktige’ homoseksuelle, spesielt de
i kunstermiljøene, gitt beskyttelse av spesielle
naziledere (Oosterhuis and Kennedy:248). Plant skriver:
Det mest berømte eksemplet er det om
skuespilleren Gustaf Grundgens. Til tross for det
faktum at hans homoseksuelle affærer var like
notoriske som Röhms. Göring utnevnte ham til direktør
ved statsteateret [og] den 29. oktober 1937 lot Himmler
det bekjentgjøre at skuespillere og andre kunstnere
kunne bli arrestert for brudd på straffelovens paragraf
175, bare dersom han selv [Göring] godkjente det, med
mindre politiet grep dem in flagranti (Plant:116).
Endog de mest synlige «kvinnfolkaktige,» ble imidlertid behandlet helt annerledes enn jødene. Kurt Hiller,
som var Magnus Hirschfelds etterfølger innen
«Femmes»-fraksjonen i den tyske «homo-bevegelsen»,
ble internert i en konsentrasjonsleir, men sluppet fri
igjen (skamslått, men i live) etter ni måneders fengsel
(Steakley:103).
En ukjent prosentandel av homoseksuelle fanger
ble arrestert — ikke for seksuelle forbrytelser — men av
209
politiske årsaker. Et dokument fra Buchenwald-leiren
forteller:
«Våren 1942 ble en skribent fra Berlin ved navn
Dahnke sendt til leiren anklaget for homoseksualitet.
Hovedårsaken for interneringen var imidlertid politiske uttalelser som hadde gjort Gestapo oppmerksomme på ham (Grau:267).
En studie av Hitlerjugend, gir oss flere eksempler
som avslører meningsløsheten i nazistenes knallharde
retorikk mot homoseksuelle. Vi har allerede merket oss
Köhls observasjoner om at Himmler «gjennomførte sine
straffeutmålinger privat» og forsøke å holde alle utslag
av homoseksuelt misbruk (begått av SS) av gutter i
Hitlerjugend «så hemmelig som mulig» (Köhl:51f). Men
Köhl fortsetter å nevne dokumentene til RJF, sikkerhetsavdelingen i Hitlerjugends administrasjon. «I løpet
av de første seks månedene av 1940,» skriver han, «ble
10 958 forbrytelser begått av medlemmer i Hitlerjugend.
De vanligste var tyveri (5985) og homoseksualitet (901)»
(ibid:84). Når han sammelignet antallet homoseksuelle
overgrep med listen over utvisninger fra organisasjonen
(en absurd mild straff for en forbrytelse som egentlig var
underlagt dødsstraff), fant Köhl likevel en lav grad av
utvisninger på grunn av homoseksualitet.
Siden RJF-rapporten listet 900 tilfeller med homoseksuelle forbrytelser i løpet av en seksmåneders-periode
[fem tilfeller daglig, overs. anm.], og bare en tredjedel av
dem ble utvist i løpet av 25 måneder der sakene ble ført
for retten, antyder det at RJF var mer nølende når det
gjaldt å opprettholde straffelovens paragraf 175 enn det
deres offisielle propaganda lot folk tro. En ung lovbryter
210
Lyserøde Hakekors
som hadde et rulleblad med mindre tyverier som han tilbrakte åtte uker i fengsel for, ble ikke utvist fra
Hitlerjugend. I september 1940 overrasket lederne ham
og flere fengselsarbeidere i en vill homoseksuell orgie i fullt
dagslys, i vegkanten. Med sånne sensasjonelle beviser
som dette tilgjengelig, forsøkte lederen deretter å få
skurken utvist fra Hitlerjugend. Likevel tok det tid før
dette skjedde, noe som antyder at gjennomføringen av
paragraf 175 i straffeloven var svært avslappet. (Köhl:85ff)
Den økende likegyldigheten blant lederne i
Hitlerjugend mot homoseksualitet var en holdning som
ble gjenspeilet i samfunnet ellers. I 1937 gjorde innenriksministeren endringer i utførelsen av paragraf 175.
Under denne endringen kunne bare den som var tatt i
samme forbrytelse fire ganger bli fengslet eller sendt til
leirer for homoseksuelle forbrytelser. Dette ble bekreftet
av Himmler i 1940. (S. Katz:146)
RÖHM-PUTSJET
Den hendelsen i historien som oftest blir brukt for å
bevise nazistisk forfølgelse av homoseksuelle er kjent under
flere navn: Blodsutrenskningen, De Lange Knivers Natt og
Röhm-putsjet. Steakley skriver at «den udiskutable begynnelsen på nazistenes terror mot homoseksuelle ble
markert av drapet på Ernst Röhm under «de lange knivers
natt», den 28. juni 1934 (Steakley:108). Det var denne
natten (eg. hele helgen) at Adolf Hitlers nærmeste håndtlangere orkestrerte drapene på hundrevis av hans politiske
fiender i en stor sveipende bevegelse. Inkludert i dette putsjet var Röhm og flere ledende SA-offiserer.
211
Vi har understreket at lederskapet i SA hovedsaklig, om ikke fullstendig bestod av homoseksuelle. Det
faktum at SA-ledere var primærmålet for massakren
kan derfor ses på som en slags «moralsk utrenskning»
av nazirekkene, noe Hitler også hevdet det var. Men
Hitler løy. Röhm-putsjet ble drevet frem av politiske,
ikke moralske, årsaker. Hitler lot som om han var forferdet og rasende over homoseksualiteten blant de
myrdede SA-lederne for å rettferdiggjøre seg selv overfor
det tyske folk; det var en taktikk han brukt tidligere for
å legge offentlige mistanker om det seksuelle avviket i
hans indre krets døde. Viktigheten av dette faktum blir
fremmet i mange ledende arbeider fra både allmenne og
homoseksualistiske historikere. Det følgende er utdrag
fra fire forskjellige historikere som har gransket spørsmålet:
«Hitler eliminerte sin nærmeste venn Röhm og visse
SA-ledere som potensielle rivaler. Den strengt politiske
motivasjonen for denne Samvittighetsløse maktbruken
var opprinnelig for entydig til å fornektes, men senere
ble det høvelig tildekket ved anklager om homoseksuelt avvik» (Haberle:369f).
«De formelle anklagene mot Röhm og de som ble arrestert sammen med ham handlet om deres homoseksuelle aktiviteter, som Hitler naturligvis hadde kjent til
i femten år, og ikke tidligere brydd seg om, da det ble
fremsatt påstander om at disse handlingene skjemte
ut partiet. For de ofrene som ikke hadde noen homoseksuell bakgrunn fortsatte «den store blodsutrenskningen» over hele Tyskland, ettersom nazilederne
kvittet seg alle sine mest hatede fiender, så vel som
«uunngåelige feiltakelser» (Garde:726f).
212
Lyserøde Hakekors
«Ernst Röhm ble ikke skutt fordi nazipartiet var rasende over den plutselige oppdagelsen at han «hadde
seg» med sine stormtropper. Det hadde vært kjent i
evigheter. Derimot var det på grunn av hans kontroll
over SA som var blitt et problem for Hitler. I
Hitlerjugend «var kjærligheten kamerater imellom»
ondt nok blitt konvertert til et politisk middel. Og
dersom nazihierarkiet var gjennomsyret med homoseksuelle, var det samme også sant om Wilhelm IIs
hoff og om Weimar-republikken (Davidson:152).
«Hitler hadde selvsagt lenge vært svært klar over
Röhms seksuelle orientering, alt fra de tidligste
dagene av deres lange samarbeid. Så sterk var Röhm
at Wehrmacht (den tyske overkommandoen) var bekymret over at han kunne komme til å gripe kontrollen
over hæren. I 1934 begynte Hitler å frykte at
Wehrmacht la planer om et kupp mot ham for å forhindre en slik overtagelse. For å komme denne faren i
forkjøpet, sørget Hitler for å få Röhm og omkring ett
tusen andre myrdet i løpet av en helg i juni 1934,
under den berømte «De lange knivers natt»
(Crompton:79f).
Det finnes dissens blant historikere om hvorvidt
Röhm hadde planlagt et kupp mot Hitler etter at Hitler
nektet å bytte ut den vanlige hæren med hans tropper.
Denne maktovertagelsen over hæren hadde tydeligvis
vært en del av nazistenes egentlige plan for
maksimering av egen politisk styrke. Da Hitler ble utnevnt til kansler, ble han konfrontert med nye og forskjellige allianser. En stund virket det som om Hitler
kom til å bli værende trofast mot sin pakt med Röhm.
Fra det tidspunktet da Hitler tok kontroll over den tyske
213
regjeringen i januar 1933, og frem til våren 1934, tillot
han SA å vokse fra 300 000 til over tre millioner
medlemmer (Plant:54). I løpet av denne perioden med
hurtig vekst, ble Röhms rivaler innad i nazistenes indre
krets stadig mer alarmerte, og det samme gjorde
mektige industrialister og militære ledere.
Spenningen mellom SA og hæren tiltok i styrke.
General Walther von Brauchitsch, som talte for
majoriteten av sine medoffiserer, sa: «den gjengen av
homoseksuelle, bøller og fyllebøtter, burde ikke ha noen
som helst plass i [den tyske opprustningen]» (Gallo:87).
For egen del trakasserte SA alminnelige soldater og
sang «den gråe klippen skal forsvinne i det brune havet»
(ibid:87), noe som betydde at den gråkledde hæren
skulle bli oppslukt av brunskjortene. Strasser skriver:
På et møte i regjeringen, der han hørte til, krevde Röhm at
brunskjortene ble innlemmet i den regulære hæren, at og
at brunskjorteoffiserene skulle få beholde sine grader.
Med andre ord krevde han overkommandoen over Reichswehr, SS og SA. Han var overbevist om at han hadde
Adolfs støtte, men Hitler ble værende taus. Blomberg, forsvarsministeren, ble brått klar over at den eneste løsningen president Hindenberg kunne ta var å nekte plent.
«Diskusjonen er avsluttet,» sa Hitler da, uten å våge å se
sin gamle venn i øynene. Röhm, som var målløs av raseri,
marsjerte raskt ut av rommet. Etter den 30. juni, proklamerte general von Reichenau i et intervju med Le Petit
Journal at Röhms dødsdom praktisk talt ble signert den
dagen (Strasser, 1940:178).
Etterhvert som konflikten tårnet seg, skapte SAkonspiratører en «dødsliste» over offiserer i hæren, som
214
Lyserøde Hakekors
skulle tas av dage (ibid:218) og valgte visstnok
standartenführer Julius Uhl til å utføre snikmordet på
Hitler selv (ibid:237). Det kan, hvorom allting er, ha seg
slik at disse anklagene ble oppfunnet som en del av en
tilbakefallsplan, en slags rasjonalisering for putsjet. Det
er velkjent at Himmler, Göring og Himmlers assistent,
Reinhard Heydrich, arbeidet bak teppet for å begrense
Röhms makt; og det har blitt anført av enkelte kilder at
de skapte rykter om et Röhm-anført komplott for å så
splid mellom Röhm og Hitler. Uansett var ikke Röhmputsjet motivert av at ofrene var homoseksuelle.
Majoriteten av ofrene var ikke homoseksuelle i det hele
tatt. Otto Strasser, bror til en høytstående nazifunksjonær, Gregor, som ble myrdet den natten, lister opp
noen av drapene i boken «Hitler and I» («Hitler og Jeg»):
Klausener og flere andre katolske ledere ble henrettet,
så vel som visekansler von Papens sekretærer. I
Hirschberg i Schlesien ble alle jødene, alle
medlemmene av Stahlhelm, og noen få kommunister
arrestert og skamslått med riflekolber mens åtte
stykker ble myrdet. Von Kahr, en 63 år gammel mann
ble slept ut av sin seng, ført til Dachau og torturert til
døde. Hans forbrytelse var at han hadde unnlatt å
støtte opp om putsjet i München i 1923. Ballerstädt,
som hadde vært en sentral person i dommen mot
Hitler, som førte til tre måneders fengsel, ble myrdet
av en spesiell drapsskvadron. Døden ble også pater
[Bernhard] Stämpfle, S.J. til del for å ha redigert Mein
Kampf, fordi han derfor kjente til forfatterens
svakheter (ibid:200).
Igra bidrar med en lang og detaljert gjenfortelling
om maktspillet som førte til putsjet, og som begynte
215
med avvisningen av en tanke om at det representerte
en plan om å utslette de homoseksuelle.
«Vi kommer til å se at langt fra å eliminere seksuelt perverse fra partiet, beholdt Hitler de aller fleste
av dem, og at han gikk imot dem han eliminerte, bare
med største motvilje, og etter at han hadde blitt presset
til det ytterste av utenforstående styrker og omstendigheter. Den 14. og 15. juni var Hitler i Venezia for
å møte Mussolini. Det ble snart allment kjent at den
tyske diktatoren og hans følge hadde gjort et dårlig inntrykk på italienerne. Mussolini var ikke noen tilhenger
av puritansk moral, for å si det slik, men det var en last
italienerne spesielt hater; de kaller den «il vizio tedesco»,
den tyske last. Oppførselen av enkelte av deltakerne i
Hitlers følge i Venezia rystet italienerne. Mussolini
protesterte mot den moralske karakteren og at man
ikke kunne stole på politikken til lederne blant de
nazistiske stormtroppene. Han advarte Hitler om at han
ville måtte ofre sine fremste kollegere, dersom han
ønsket å redde sin egen prestisje og sitt regime. Blant
disse kollegene ble Röhm, Heines og Karl Ernst nevnt.
Det som plaget [Hitler] var mest av alt at han
visste at Mussolini var blitt kontaktet av den [tyske]
president Hindenberg. Den 21. juni dro Hitler til
Neudek, Hindenbergs landsted. [Han] var bokstavelig
talt lamslått da han ble konfrontert av både general
Blomberg og Göring på trappene til Hindenbergfamilien.
Begge var i uniform. De informerte ham om at
presidenten ikke ville ta imot kansleren, og at dersom
ikke lederne for SA ble avsatt, kom det til å bli erklært
unntakstilstand, hvorpå Göring ville ta over den sivile
kontrollen som politisjef, og Blomberg som krigs-
216
Lyserøde Hakekors
minister, ville få ansvaret for den militære kontrollen.
Hitler var fremdeles motvillig å samarbeide med
og fikk ideen om å samle Stormtroppene omkring seg,
en motstands-gest mot herrene på høyresiden. Men noe
skjedde som fikk Hitler til å endre sine planer. Han ble
innkalt til Krupps hovedkvarter og ble der mottatt av
Göring, og lederne av Krupps firma og andre industrialister. De gav ham et ultimatum. Enten kvittet
Hitler seg med sine kompanjonger eller så kom GöringKrupp-Blomberg-gruppen til å trekke sin støtte til regimet tilbake. Hitler aksepterte alternativet, men på sin
egen måte. Han kom til å lure Röhm, men han bløffet
også lederne på høyresiden. Han kom til å eliminere
noen få elementer som hadde vært plagsomme for
høyresiden, men han beholdt de aller fleste. Dessuten
ville han ta sjansen på en generell massakre for å fjerne
dem som han hadde problemer med — general Streicher, general Bredlow, Gregor Strasser, etc. (Igra:77f).
Lothar Machtans analyse, som har den fordel at
den har ytterligere femti års attersyn å se tilbake på,
legger til ytterligere ett viktig perspektiv fra denne
kritiske hendelsen. Studien hans understreker at mens
de tyske maktpersonene presset Hitler til å danse etter
deres pipe, ble føreren konfrontert med en uunngåelig
sannhet: de samme mennene han selv måtte svike, var
de som holdt hans egne mørkeste hemmeligheter i sine
hender. Disse holdt allerede på å hinte om utpressing
på grunn av den økende spenningen innad i partiet.
Machtan skriver:
«Röhm var ikke bare kjent med den heller dunkle begynnelsen av Hitlers politiske karriere, han var en av
217
de svært få som kjente til at han var homoseksuell.
Det må ha vært et mareritt for Hitler at han en dag
kunne komme til å lansere en skittkastingskampanje.
Röhms venn Edmund Heines [truet en gang i 1933] sa:
«Adolf har ikke minste grunn til å åpne kjeften sin så
mye — ett ord fra meg, og han kommer til å tie for
evig». Hitler selv sa det slik at han stod overfor «en
krise som ikke bare kunne ha svært ødeleggende
følger for overskuelig fremtid». Hans politiske instinkt
for overlevelse, om ikke annet, drev ham til å sette fart
i sakene. Samtidig ble han drevet fremover av tanken
om å skjule sin egen homoseksualitet til evig tid ved å
eliminere farlige vitner (Machtan:211f).
Dersom tidligere Freikorps-soldat Peter Martin
Lampel skal tilskrives tillit, var Edmund Heines en
spesielt sterk trussel. I sine upubliserte memoarer
Niemandes Knecht, skriver Lampel at han visste «mye
om Hitlers homoseksualitet», deriblant spesiell kunnskap om et forhold med Heines (ibid:138). Röhm skal
også selv ha vært en av Hitlers sexpartnere, selv om
disse ryktene ble regnet for å være «sterkt overdrevet»
av den tidligere Hitler-favoritten Putzi Hanfstängl
(ibid:113).
Med ryggen mot veggen valgte Hitler den nietzscheanske veien, nådeløs egeninteresse. Machtan
skriver:
«Hitler kunne forsvare seg selv bare ved å gjøre noe
ekstremt, slik at de få som visste at han også var
homoseksuell enten måtte myrdes eller skremmes fra
liv og glede. Dette blir tydeliggjort av et nærmere blikk
på de individuelle ofrene Röhm, Ernst og Heines.
218
Lyserøde Hakekors
Gregor Strasser, Karl-Gunther Heimsoth og Paul
Rohrbein, fremstående statstjenestemenn som
potensielt satt på eksplosive beviser om Hitler, for eksempel [de preussiske politilederne] Erich Klausener
og Eugen von Kessel; Reichswehrminister Kurt von
Schleicher og hans høyre hånd, Ferdinand von
Bredlow, politisjefen i München, August SchneidHuber, tidligere statsminister i Bayern, Gustav Ritter
von Kahr. Röhms og Strassers advokater, Lüdecke og
andre fremstående nazister, den München-baserte
journalisten Fritz Gerlich og Karl Zehnter fra
[homsebaren] Bratwurstglöckl.
Det kan lett trekkes fram fra disse få eksemplene
at den operasjonen som ble utført på og omkring den
30. juni var en «nøye planlagt kampanje mot menneskers som visste, eller ble mistenkt for å vite, for meget
om Hitler» (Machtan:216ff).
Röhm-putsjet var altså ikke noen «moralsk» utrenskning av nazirekkene, men en politisk utrenskning. På
samme måte var det en korrigering av makten bak den
tyske regjeringen so først og fremst var blitt pålagt Hitler av
mektige politiske elementer, hvis støtte han trengte for å
beholde kontrollen. Igra peker på at ikke bare overlevde
majoriteten av de homoseksuelle i SA putsjet, men at massakren hovedsaklig ble gjennomført av homoseksuelle. Han
viser til Strasser at «de ledende morderne i München var
Wagner, Esser, Maurice, Weber og Buch.» Disse mennene
«var alle kjente seksualavvikere av et eller annet slag,» konkluderer Igra (ibid:80). Plant forteller at den største delen
av snikmordene som fant sted over hele Tyskland ble satt
i scene av Reinhard Heydrich, også han homoseksuell
(Plant:56). Igra viser til Hitlers rettferdiggjøring av putsjet:
219
«I sitt forsvar overfor Riksdagen en uke senere
snakket Hitler om «forrædere». Det var hans alibi. I
talen til Riksdagen innrømte han at ett av motivene for
å beordre massakren var å kvitte seg med moralsk
perverterte i partiet og at de var forrædere fordi de
praktiserte ‘homoseksualisme’. Men under diktaturet
var det ikke lenger mulig for hvem som helst å stille
Hitler spørsmål. Ingen bad ham forklare hvordan det
hadde seg at, om det var hans mål å kvitte seg med de
homoseksuelle, at han egentlig ikke kvittet seg med
dem, men brukte det som et middel for sin egen mordlyst og fremdeles beholdt de aller fleste av dem som
medlemmer i sin nærmeste krets, så vel som i partiets
nøkkelposisjoner og i regjeringen. Otto Strasser skriver
i sin bok «Die deutsche Bartholomäusnacht» («Den Tyske
Bartolomeusnatten») (ikke utgitt på engelsk) om seksten
av disse fremstående homoseksualistiske lederne som
overlevde massakrene den 30. juni og som også beholdt
sine stillinger.» (Igra:82).
Etter putsjet mottok Hitler et telegram fra
Hindenberg som et «uttrykk for hans særskilte takksigelse». «Du har frelst det tyske folk fra en stor fare,
telegraferte presidenten» (Fest, 1975:470). På samme
måte gratulerte forsvarsminister von Blomberg Hitler
for de fremgangsrike gjennomføringen av putsjet
(ibid:470). Hæren var også fornøyd med Hitlers tiltak.
En knapp uke etter putsjet fortalte en anti-nazistisk offiser i forsvaret den franske militær-attachéen i Berlin
at hæren var 25 prosent pro-nazistisk før putsjet, og 95
prosent pro-nazistisk etterpå. (Gallo:312).
220
Lyserøde Hakekors
ETTER PUTSJET
Mens det visselig er sant at flere av de mest
fremtredende homoseksuelle i nazi-regimet ble drept
under «de lange knivers natt» er det et historisk faktum
at Adolf Hitler ikke kvittet seg med de homoseksuelle i
sin indre krets, verken under samme tildragelse eller
senere. Snarere tvert om. En enkel gjennomgang av de
historiske dokumentene avslører at Hitler fortsatte
med, ikke bare å omgi seg med homoseksuelle, men å
innsette dem i nøkkelposisjoner i det tredje rike.
Judith Reisman anfører at «Kazimierz Mocazarski, en polsk motstandskjemper, bekreftet at homoseksuelle
ble
værende
partimedlemmer,
fikk
forfremmelser og var beskyttet av ledende offiserer og
tjenestegjorde på slagmarken og i fengsler (Reisman,
1994:3). Av de tretten korpskommandantene i SA var
alle kjent som, eller mistenkte for å være homoseksuelle, var det bare sju som ble drept i Röhm-putsjet
(Gallo:16). Resten, sammen med trolig flere tusen,
kanskje titusener av homoseksuelle, ble værende i SA,
og fikk nye stillinger av Hitler, som nå la hele SA inn
under Heinrich Himmlers’ SS’ autoritet. Mange av disse
sadistiske, brutale mennene hadde vært nyttige for
Hitler siden begynnelsen, og han sørget for at talentene
deres skulle bli værende tilgjengelige for ham. Det er
sannsynlig at enkelte av disse overlevende fra SA var
blant deltakerne i Göbbels middags-selskap-som-bleen-orgie i 1936 (Grunberger:70).
Det var imidlertid ikke alle SA-homoseksuelle som
forble lojale mot Hitler. Snyder forteller at minst 155 SSledere ble drept mot slutten av 1934 og i 1935 av en
221
gruppe som kalte seg «Röhms hevnere» og som «identifiserte seg ved hjelp av en papirlapp som ble festet på
uniformen til ofrene med en nål». (Snyder:298). Disse
snikmordene hjalp til med å forklare hvorfor Himmlers
«anti-homoseksuelle» lover i begynnelsen ble strengt
gjennomført, men etterhvert (som etter at Röhm-lojalistene var blitt arrestert) ble stadig slappere gjennomført.
Med unntak av SA beholdt Hitler alle de seksuelle
avvikerne i sin indre krets, deriblant Göring, Streicher,
Frank, Maurice, Schaub, Wagner, Brückner, Weber og
Karl Kaufman, gauleiter i Hamburg. Hess skulle bli
værende til 1941, da han dro (om det var egen vilje eller
som utsending fra Hitler er fremdeles ukjent) på sin
dårlig planlagte «freds»-reise til England. På den annen
side, må tapet av Hess ha vært svært vanskelig for
Hitler. Som Ebermayer bemerket, «var [Hess] i mange
år førerens [homoseksuelle] partner, spesielt under
deres felles fengselsopphold i Landsberg-fengselet
(Ebermayer i Machtan:232).
Hitler belønnet senere noen av disse mennene med
toppstillinger i regjeringen. Rector skriver for eksempel at
«Hitler visste om [Walther] Funk, en notorisk homoseksuell,
da han utpekte ham til Økonomiminister den 5. februar
1938» (Rector:63). Generalløytnant i SS Albert Förster, den
homoseksuelle som er nevnt i Langer som en av Hitlers
potensielle seksualpartnere [Langer:178], og hvis «dystre
rulleblad med overgrep mot polakkene» førte til at han fikk
dødsdom i krigstribunalet, ble oppnevnt riksregent for fristaten Danzig like før andre verdenskrig (Wistrich:178).
Grev von Helldorf, en av Rossbachs opprinnelige homoseksuelle brunskjorter (Strasser, 1940:26), ble av Hitler utpekt
til posten som politipresident i Berlin i 1935 (Snyder:145).
222
Lyserøde Hakekors
På samme måte som han vendte seg mot Ernst
Röhm, vendte flere av de homoseksuelle i Hitlers indre
krets seg til sist mot Hitler selv. Johansson og Percy
skriver:
«En homoseksuell akademiker, Ricard Dey, har
sammen med andre i årevis samlet data og skapt hva
de kaller «Encyclopedia Homophilica». Nylig publisitet
om visefører Rudolf Hess’ homoseksualitet har fått ham
til å konkludere at det tragisk feilslåtte komplottet for å
myrde Hitler i 1944, utført av oberst og greve von
Stauffenberg, var planlagt av admiral Canaris og støttet
av et nettverk av andre konspiratører, som lik dem,
også var homoseksuelle (vår utheving. Johansson and
Percy:285).
Diskresjon var nettopp kodeordet for nazistiske
homoseksuelle etter 1934. I lys av sin tilstand etter
Röhm-putsjet, kunne ikke partiet lenger beskytte de
åpenlyst homoseksuelle i ledende stillinger. En sak som
viser dette er nevnt av Oosterhuis. Han skriver at: «i
1937 ble en fremstående leder av nazibevegelsen blant
sudetentyskerne i Tsjekkoslovakia arrestert for en
homoseksuell forbrytelse som nok engang førte partiet
ut i en skandale som minner om Röhm-affæren. «(Oosterhuis:243). I tilsvar til dette, skrev avisjournalist
Walther Bartz (utvilsomt med stor personlig risiko) en
rekke artikler i Die Neue Weltbühne om «nazismens
homoseksuelle røtter» (ibid:243).
Ytterligere en hendelse må nevnes her, som i tillegg til å avsløre homoseksuelle i partiet etter Röhm,
har stor historisk betydning for seg selv. Det er
snikmordet på den østerrikske kansleren Englebert
223
Dollfuβ, den 25. juli 1934. Dollfuβ var motstander av
Anschluβ (den nazistiske planen om anneksjon av Østerrike) og av Adolf Hitler personlig. Igra skriver:
«Få dager etter drapet på dr. Dollfuβ i Wien (den
25. juli 1934) publiserte den halv-offisielle italienske
avisen, Il Popolo di Roma, følgende kommentar:
«Pederaster og Snikmordere hersker i Berlin».
Ved å antyde at opphavsmennene bak forbrytelsen i Wien var direkte koplet til pederastene og
snikmorderne som hersket i Berlin, fremsatte Mussolinis avis en alvorlig anklage mot den tyske regjeringen på en tid da det rådde et godt vennskap de to
landene imellom. Under vanlige omstendigheter ville
publiseringen av et slikt oppslag ha gitt grunn til en
diplomatisk protest og en forklaring hadde blitt avkrevd. Likevel har det ikke, så vidt noen kjenner til, blitt
avlevert noen slik protest. Enn mer støttet Mussolini
opp under anklagene ved å beordre en mobilisering av
italienske soldater på den italiensk-østerrikske grensen,
som en gest mot Hitlers planer om Østerrike. Men Hitler
gjorde ikke noe mottrekk.
«Forklaringen på Hitlers taushet og inaktivitet mot den
italienske utfordringen kan være, og er trolig, at han ble
satt i sjakk av Mussolinis utpressingsforsøk. Mussolini
visste at mordet på den østerrikske kansleren var blitt
beordret av Hitler og at dette ikke utelukkende var gjort
av politiske motiver. Han visste at den personlige
hevnen mot Dollfuβ var det underliggende motivet som
la bak attentatet i Hitlers tanker. For Dollfuβ hadde fått
tak i et autentisk vitnesbyrd som koplet Hitler direkte til
224
Lyserøde Hakekors
de moralske skandalene jeg har nevnt. Han fikk
sertifisert kopier av vitnesbyrdet og overgitt dem til diplomatiske representanter for [en rekke] regjeringer, i
Wien. Det er denne som har blitt videreformidlet meg,
og jeg har all grunn til å tro at den er inneholder mye
sant. Blant annet har dr. Hermann Rauschning forsikret meg om at hadde sett en kopi av et slikt
dokument, som var i hendene på en fremmed regjering.
Det dokumenterte at Hitler hadde vært gutteprostituert i
Wien mens han bodde der fra 1907 til 1912, og at han
øvet det samme kallet i München fra 1912 til 1914.
Mussolini visste tydeligvis om eksistensen av dette
dokumentet og hadde en kopi tilgjengelig da han anklaget Hitler med pederasti og mord på en og samme
gang» (Igra:66f).
Igra vedblir å fortelle at «lederen for gjengen som
myrdet dr. Dollfuβ og som reelt sett avfyrte skuddene i
kanslerens legeme var en navngitt forbryter ved navn
[Otto] Planetta som også var en velkjent seksualavviker»
(ibid:78). Hitler greidde ikke å ta kontroll over Østerrike
ved dette leite. Det kom til å skje i 1938 da Hitler tvang
Dollfuβ’ etterfølger Kurt von Schuschnigg til abdikasjon
til fordel for Artur Seyss-Inquart (som var leder for de
østerrikske nazistene og selv homoseksuell — ibid:86,
Snyder:8).
Noen få ekstra ord er nødvendige her for å vise
hvor livredd Hitler var for å bli avslørt og hvordan dette
dikterte den nazistiske politikken hva angikk homoseksualitet etter putsjet. Machtan skriver:
«Den voldelige innføringen av «krisetilstand» var
ment å skulle sørge for at myndighetene tok kontroll
225
over, i ett nu, dokumenter som ble vurdert som farlige
for Hitler. Hans grunnleggende motiv for å ta i tu mot
«Röhm og hans medarbeidere» var frykten for avsløring
og utpressing. Hva som ytterligere bekrefter dette er at
haugene av konfiskerte dokumenter ikke skulle brukes
i rettssaker av noe slag. Knappe seks måneder etter
mordet på Röhm, trådte lovene om «hatefulle gjerninger»
i kraft. Denne loven straffet alle uttalelser og anmerkninger som «alvorlig kunne skade rikets ve og vel.» De
fleste av anmerkningene som blir tillagt Hitler selv og
hans homoseksualitet fra 1943, var anmerkninger som
antydet at «der Führer» selv hadde homoseksuelle
tilbøyeligheter. Dette ble straffet med døden» (Machtan:220ff).
Det er i denne konteksten vi må undersøke
Hitlers instruksjoner til Himmler om å slå ned på homoseksualitet i nasjonen. «Han ønsket å få et slikt grep om
«problemet» med homoseksualitet at det aldri noensinne
mer kunne bli en trussel mot hans maktposisjon»
(ibid:225). Av denne grunn krevde han et system med
full kontroll over det homoseksuelle miljøet. Det faktum
at han fikk slik kontroll og ikke brukte den utover der
det var nødvendig for å beskytte seg selv (og slå ned på
sine fiender) er vitnesbyrd til fordel for hans vedblivende
sympatier for sine med-‘homoseksuelle’. Det ble i
virkeligheten aldri satt i gang noe felttog for å eliminere
homoseksualitet fra det tyske samfunnet, til tross for
nazistenes retorikk om det motsatte.
HEINRICH HIMMLER OG SS
Heinrich Himmler er en ekstremt viktig skikkelse
226
Lyserøde Hakekors
i nazismens historie. Han ble med i nazipartiet tidlig i
partiets historie og «deltok i Ølhall-opprøret i München
i november 1923 som fanebærer side om side med
Ernst Röhm» (Wistrich:138). Etter å ha hatt en rekke
stillinger på mellom-nivå i partiet ble han utpekt til
«leder for Hitlers personlige livvakt, de svartskjortekledde Schutzstaffel (SS), som på den tiden bare var en
liten flokk på 200 menn (ibid:138). I løpet av de neste
12 årene viste Himmlers «forbløffende arbeidskapasitet
og uutslukkelige makttørst seg i sin ansamling av offisielle stillinger» (ibid:138), som omsider vant ham den
mektigste stillingen i det tredje rike, bare overgått av
Hitler selv.
Himmlers rolle er også av særdeles stor viktighet
når det gjelder påstandene fra homoseksuelle revisjonister. «Heinrich Himmler, Reichsführer SS og leder for
Gestapo», skriver Steakley, «fortjener virkelig ryktet som
den mest fanatiske anti-homoseksuelle av alle
medlemmene av naziledelsen» (Steakley:111). Og det er
sant, at dersom noen skulle tatt Himmlers offentlige uttalelser mot homoseksualitet bokstavelig, da ville han
virkelig fortjent den utnevnelsen. For eksempel sa han,
i en tale der han mintes Röhm-putsjet:
«Da det for to år siden ble nødvendig, nølte vi ikke
med å slå ned på denne plagen med døden, endog innen
våre egne rekker, i vår dom mot homoseksualitet — som
er et symptom på degenerasjon som kunne ha utslettet
oss som rase. Vi må vende tilbake til de ledende norrøne
prinsippene: Vi må utslette de degenererte.» (ibid:111f).
Som vi imidlertid har demonstrert, var ikke
homoseksualitet grunnen til Röhm-putsjet. Og dersom
227
vi ser på andre beviser, så finner vi at Himmlers praksis
når det gjelder homoseksuelle var langt annerledes enn
det vi kunne forvente utfra hans retorikk. Grau anfører
i «Hidden Holocaust?» at:
«I disse spekulasjonene om en antatt «endelig løsning» til problemet med homoseksualitet, er det en
tydelig mangel å skille mellom det som var sagt i nazistenes program — og det som ble utført i praksis.
Dersom Himmlers utryddelsesretorikk skulle ha gjenspeilet seg i skjebnen til individuelle homoseksuelle,
ville garantert nazistenes politikk blitt sett på som en
driv til å utrydde dem alle i bokstavelig forstand. Men
når vi begynner å skille mellom anti-homoseksuell
propaganda for offentlig konsum og virkeligheten, da
stiller alt seg i et annet lys. Det han hadde i tankene
var den homoseksuelle typen (Grau:6, vår uthevelse).
Det nazistene anså som den «homoseksuelle typen»
var den ‘kvinnfolkaktige’ homoseksuelle mannen som
ikke viste interesse i seksuelle forhold til kvinner. La oss
rekapitulere Friedlanders skille mellom «mannemenn» og
«kvinnfolkaktige». Husk at Friedlander — sammen med
de maskuline homoseksuelle i De Spesielles Forbund,
omtalte
kvinnfolkaktige
homoseksuelle
som
«degenererte». Det er tydelig at Himmler i sin tale, retorisk
sett pakket den maskuline Röhm sammen med alle
homoseksuelle, men det er sannsynlig at denne distinksjonen ville gått tapt for de tilstedeværende likevel.
Himmlers motstand mot homoseksualitet var
direkte proporsjonell til de homoseksuelles holdninger
til formering. For ham var individets høyeste plikt til
staten å forbedre rasen gjennom «probert avl». Himmler
228
Lyserøde Hakekors
var besatt av å skape en rase av «overmennesker». Men
i hans øyne, gikk noen av de mest fullkomne eksemplene på arisk manndom tapt på grunn av homoseksualitet. Himmler følte dette «tapet» sterkere i lys av
det faktum at Tyskland hadde tapt to millioner menn
under første verdenskrig. Han trodde også at det fantes
to millioner homoseksuelle i befolkningen. «Dette betydde», skriver Burleigh og Wippermann «at Tysklands
‘seksuelle regnskap hadde gått i underskudd’ på grunn
av at ‘fire millioner menn som var i stand til å formere
seg’ enten hadde dødd eller avviste ‘sin plikt til å formere seg på grunn av sine seksuelle tilbøyeligheter’.»
(Burleigh and Wipperman:192).
Himmlers løsning på dette problemet var, logisk
nok, ikke det å utrydde de «dårlige» mennene. I stedet
satte han stort håp til bruken av medisinsk «behandling» for å gjenvinne homoseksuelle for skyld rasen. Ett
eksperiment involverte å implantere kunstige kjertler i
homoseksuelle personer for å introdusere mannlige
hormoner i kroppen. Andre forsøk prøvde å parre
homoseksuelle fanger med kvinnelige prostituerte
(ibid:195f). Mens tanken om tvungne medisinske eksperimenter er frastøtende, viser det faktum at Himmler
investerte tid og ressurser til slike prosjekter at han
hadde et helt annet syn på homoseksuelle enn på andre
fanger, endog de kvinnfolkaktige homoseksuelle som så
ble foraktet av de nazistiske «mannemennene». Himmler
var bestemt på å rehabilitere heller enn å eliminere.
229
VAR HIMMLER
HOMOSEKSUELL?
Himmler kan selv ha vært homoseksuell. Filmskaperen Walter Frenz, som samarbeidet tett med nazieliten (deriblant en kort periode som Hitlers private
filmskaper), reiste til østfronten sammen med Himmler
«hvis pederastiske tilbøyeligheter ble fanget på film»
(Washington City Paper, 4. april 1995). Vi vet også at
gauleiter Helmut Bruckner fra Schlesien, da han ble
stemplet som homoseksuell av en av Himmlers underordnede, måneden etter Röhm-putsjet, sendte en skjult
utpressingstrussel via Hess og Göring om å avsløre
Himmlers påståtte homoseksuelle tendenser (Machtan:226).
Himmler begynte sin nazi-karriere som Ernst
Röhms adjutant, et faktum som entydig avviser tanken
om at han var en ‘prippen’ anti-homoseksuell ivrer. Tvert
imot ble ikke Himmlers tjenester overfor Röhm utført med
motvilje. Himmler skrev frivillig sin egen lojalitets-ed til
Röhm og gjentok denne i Röhms nærvær hvert eneste år.
Gallo gjengir en del av et brev Himmler skrev til Röhm:
«Som soldat og venn, ønsker jeg deg alt du kan begjære
av lydighet og lojalitet. Det har vært, og skal alltid være
min største stolthet å bli regnet blant dine mest trofaste
etterfølgere» (Gallo:57). I mange år hadde Himmler vært
fornøyd med å gå den mest uttalte og fremtredende homoseksuelle i nazipartiet til hende. Det må imidlertid understrekes at endog om Himmler hjalp til med å orkestrere
Röhm-putsjet, hadde ikke de homo-erotiske delen av hans
personlighet endret seg nevneverdig. Herman Glaser
skriver i «Nasjonalsosialismens Kulturelle Røtter»:
230
Lyserøde Hakekors
«[Endog etter] mordet på Röhm og fremtredende
SA-personer, fortsatte den sodomittiske romantisismen
på sett og vis å fremme seg selv. Den reelt sett maniske
jakten etter vakre mannsfigurer, som for eksempel ble
begått av Heinrich Himmler, kunne ikke ene og alene
forklares ved at man jaktet på menn som kunne formere seg; det var også kompensasjon for et undertrykt
fysisk mindreverdighetskompleks, som spesielt hos
mennesker med homoseksuelle tendenser gir fritt leide
til nevroser» (Glaser:132).
Himmler var, som Hitler, nært knyttet til homoseksuelle gjennom hele sitt voksne liv. Veien til lederskapet i nazibevegelsen, var ikke som så mange andres,
gjennom den tyske «homorettighetsbevegelsen». I stedet
skjedde det gjennom den okkulte bevegelsen, og hans
nazi-karriere ble definert av hans lidenskap for det
okkulte. Vi har sett hvordan Himmler var sterkt influert
av Guido von List og Jörg Lanz von Liebenfels, de homoseksuelle guruene bak den nasjonalistiske og antisemittiske okkultismen. Det var Lists drømmer om en
hierarkisk mannsdominert sosial herreveldeorden som
dannet grunnlaget for SS. Det var endog fra List at
Himmler hentet selve SS-symbolet. Fra Lanz adopterte
Himmler andre okkulte symboler. Wistrich skriver:
For ham var SS på en og samme gang gjenoppstandelsen av den teutonske ridderorden med seg selv
som stormester, og avlingen av et nytt ‘Herrenvolk-aristokrati’ var basert på tradisjonelle verdier om plikt, mot
og lojalitet, og et enormt eksperiment i moderne
ingeniørkunst basert på rasetenkning (Wistrich:140).
231
Lanz var den som stod bak både vekkelsen av det
teutoniske ridder-temaet og planen for tysk raseingeniørkunst. Den seneste tanken manifesterte seg
selv i Tyskland i 1936 mens det «statsregistrerte
menneskelige stutteriet kjent som Lebensborn [som
betyr livskilde] der unge jenter utvalgt for sine perfekte
nordiske trekk kunne formere seg med SS-menn»
(ibid:138). Innen 1945 var mer enn 11 000 fødsler gjennomført i dette programmet (Conway:273), som
Himmler senere kom til å påstå var hans største bidrag
til det tredje rike. Men planen var, helt ned i minutiøse
detaljer, fullt og helt Lanz’. Goodrick-Clarke skriver:
«Likheten mellom Lanz’ tanker og sistnevntes praksis
som Himmlers fødeorganisasjon ‘SS-Lebensborn’,
indikerer at disse mentale refleksene hadde overlevd
mer enn en generasjon. Lanzs fremming av avlsmødre
i evgeniske klostre (Zuchtkloster), betjent av ariske
hingster av rent blod (Ehehelfer), ble gjenoppvekket i
det tredje rike (Goodrick-Clarke:97).
Til tross for sine homoerotiske tilbøyeligheter, var
Himmler hengitt til tanken om en arisk superrase gjennom rasehygiensk dyrking, noe som påkrevde heteroseksuelt avl som en kulturell prioritet. Så lenge en
mann utførte sine formeringsplikter overfor staten,
hadde ikke Himmler noe problem med resten av hans
seksuelle aktiviteter. Denne holdningen blir lett gjenkjent hos hans nestkommanderende, Reinhard
Heydrich, hvis eget bidrag til det tredje rike krever
spesiell oppmerksomhet.
232
Lyserøde Hakekors
REINHARD HEYDRICH:
«DET BLONDE UDYRET»
I en organisasjon som var selve kjerneeksemplet
på ondskap, ble Reinhard Heydrich regnet som det
mest fullkomne medlemmet av alle. «Han var høyreist,
slank, blond, med lett skråstilte blå øyne», skriver Wistrich, «Heydrich hadde en militær holdning og iskald
hardhet som syntes å være det ypperste av den nordiskariske typen fra nazistenes mytologi» (Wistrich:134).
Himmler valgte egenhendig ut Heydrich som sin høyre
hånd i 1931, og innen få år var han fryktet av alle unntatt Hitler selv (Rector:51). Wistrich beskriver ham
svært godt:
«Samvittighetsløs, kald og beregnende, uten noen som
helst motvilje mot å utføre de mest umenneskelige
ting, gjorde Heydrich seg selv uunnværlig for det
tredje rikes mestre. Hans kynisme og forakt for
mennesker førte ham til å utnytte de laveststående instinktene i vevingen av sitt gigantiske edderkoppnett
av politisk overvåking i det tredje rike. Han hadde omfattende foldere, ikke bare på partimedlemmer, men
også når det gjaldt rivaler og kolleger. «Det blonde
udyret» som etter 1935 kontrollerte hele etterretningstjenesten, spesialiserte seg på spesielt ondsinnede utpressingsmetoder, i tillegg til åpenlys terror og
forfølgelse. Det var høyst sannsynlig ham som stod
bak Tukhachevsky-affæren som førte til putsjet mot
generaler i den røde armé i Sovjetunionen, og han fabrikerte skandaløse intriger som felte de ledende
generalene von Blomberg og von Fritsch. [Han] planla
det falske angrepet på radiosenderen i Gleiwitz, som
233
gav Hitler en unnskyldning til å invadere Polen. Men
den mest djevelske konsekvensen av denne ansamlingen av makt ble avslørt i Heydrichs ordre for utsletting av Europas jøder en gros.» (Wistrich:134f).
Som så mange andre nazister hadde Heydrich
vært medlem i Freikorps og «var i sine tidlige år sterkt
influert av rasistisk fanatisme i ultranasjonalistiske
kretser» (ibid:134). Heydrich delte også den seksuelle
lasten som var varemerket på Hitlers maktkrets.
Stevenson profilerte Heydrich basert direkte på BSCs
(de alliertes etterretning), profil av Heydrich.
[Reinhard Heydrich] var Heinrich Himmlers
protégé som rikskommisjonær for konsolideringen av
den tyske rase. Heydrich var fanatisk i sitt hat mot
jødene, og hadde selv en unse jødisk blod. Av denne
grunn anså Himmler ham som trygg. Det var alltid
nyttig å ha midler til å utpresse ens kolleger. «Ingen»,
proklamerte Heydrich i sin iver etter å nå toppen, «har
større hat mot jødene enn jeg har. Jeg planlegger å
eliminere deres gener».
Forberedelsene av skjebnen til «undermenneskene» som ble drevet inn i Tyskland nye drapssentra for
å bli henrettet på basis av en leges uttalelse at offeret
ikke var til noen nytte for samfunnet, gikk sakte fremover. Nybyggingen av Europas toglinjer til dødsleirene
ble akseptert på grunnlag av tanken at det man ikke så
— det eksisterte heller ikke. I denne atmosfæren
arbeidet Heydrich med en enkeltstående drøm om en
stilling så nær til føreren at ingen våget å røre ham,
bortsett fra muligens admiral Canaris, som satt med
kontrollen over Nachrichtendienst des Oberkommando
234
Lyserøde Hakekors
Wehrmacht (den tyske overkommandoens etterretningstjeneste, HICOMINTEL). Men endog Canaris
mistet kontrollen over Heydrich. Admiralen hadde en
folder med dokumentasjon på Heydrichs homoseksuelle
aktiviteter etter at han ble vanæredimmitert fra
marinen. Men Heydrich hadde også blitt ekspert på å
snuse ut skadelig informasjon kollegere og overordnede.
Heydrichs karriere ble styrt og dominert av hans
forhold med en eldre venn, Freidrich Karl von Eberstein, sønn av grev Ernst von Eberstein, Heydrichs
gudfar. Freidrich von Eberstein var ti år eldre enn
Heydrich og hadde tjenestegjort i marinen under første
verdenskrig. Enn viktigere var Eberstein en av de første
nazilederne i SA og en nær venn av Adolf Hitler
(Calic:33). Historikeren Callum McDonald skriver at
mens Heydrich tjenestegjorde ved marinestaben i Kiel,
hadde von Eberstein vært leder for den nazistiske
Stürmabteilung (SA) i München og øvre Bayern. I 1931
hadde von Eberstein gått inn i en annen organisasjon,
Schutzstaffel eller SS. På anbefaling fra von Eberstein,
som nå var offiser ved Himmlers stab, ble Heydrich
medlem nummer 544 916 av nazipartiet, i juni 1931.
Han gikk inn i SA i Hamburg og var snart involvert i
blodige gateslag mot kommunister og andre som opponerte mot nazistene. Han tok dette steget basert på
den forståelse at hans omgang med ølhall-bøllene
skulle være svært midlertidig og at von Eberstein skulle
bruke sin innflytelse for å sikre ham rask overføring til
SS. [Senere begynte Hitler] å se seg om etter personer
som var i stand til å organisere SS’ etterretningstjeneste
på profesjonell basis og han fikk da Heydrichs mappe
av von Eberstein (MacDonald:16f).
235
Bortsett fra hans innblanding med det tidlige SA
har vi få beviser for å konkludere at von Eberstein var
homoseksuell, men vi mistenker sterkt at han var det.
Andre av Heydrichs nærmeste medarbeidere var alle
kjente homoseksuelle. I 1931, da Ernst Röhm stod anklaget for homoseksuell adferd under straffelovens
paragraf 175, var det Heydrich som forsvarte ham
(Lombardi:12). Heydrichs mentor i marinen, admiral
Wilhelm Canaris, sies også å ha vært homoseksuell —
den informasjonen kommer fra Heydrichs etterfølger i
stillingen som sjef for SD-SS, Ernst Kaltenbrunner
(Rector:62). Rector stiller imidlertid spørsmål ved den
påstanden fordi Kaltenbrunner «engang sa at 80
prosent av Abwehr (den tyske militæretterretningen) var
«seksuelt perverterte» og mente at det var «sentrum for
all verdens laster» (ibid:62).
Den anklagen synes imidlertid helt i pakt med det
vi har lært om visse segmenter i det tyske militæret, selv
om enkelte uttalelser muligens er noe overdrevet.
Heydrich og Canaris stod hverandre svært nært under
Heydrichs tid i marinen (MacDonald:12), men Canaris
kom senere til å frykte den mannen han hadde opplært
i etterretningstaktikk, og beholdt en mappe på
Heydrichs homoseksualitet som forsikring for sin egen
karriere (Stevenson:349). Mye senere ble det oppdaget
at Canaris var lederen i et forsøk på å myrde Hitler og
han ble henrettet ved Flossenberg Konsentrasjonsleir
den 9. april 1945.
Heydrichs lojalitet mot Hitler sviktet aldri. Rector
skriver at «Hitler vurderte ham som den ideelle nazist,
og at man i de innerste kretsene i nazipartiet så på
Heydrich som en sannsynlig etterfølger for Hitler, selv
236
Lyserøde Hakekors
om Hermann Göring var den som stod som nestemann
på listen (Rector:62). Hitlers støtte gav Heydrich nesten
ubegrenset makt. Snyder skriver at «Heydrich kunne
beordre øyeblikkelige arrestasjoner og preventive fengslinger, og han kunne sende hvem som helst i konsentrasjonsleir når som helst. Han var en absolutt
mester over liv og frihet i det tredje rike» (Snyder:317).
GRYNSZPAN-AFFÆREN
— KRYSTALLNATTEN
Det som kanskje er den mest nederdrektige, enkeltstående tildragelsen som ble orkestrert av Heydrich var
pogromen natten mellom 9. og 10. november 1938, kjent
som Krystallnatten (Kristallnacht). Her ble hundrevis av
jøder drept og synagoger og forretninger over hele
Tyskland ødelagt. «I løpet av femten timer», skriver
Snyder, «ble 101 synagoger ødelagt av brann, og ytterligere 76 ble revet. Nazigjenger ødela systematisk 7500
jødisk-eide butikker. Tyveriene og ødeleggelsene pågikk
hele natten. Gatene var dekket av knust glass, som igjen
har gitt navnet «Krystallnatten» (ibid:201). Michael Berenbaum skriver i «The World Must Know» (Verden må få
vite det), at nittiseks jøder ble drept og tretti tusen arrestert og sendt til leirene. Jødiske gravsteder, skoler og
hjem med ødelagt. Som om ikke det var nok ble jødene
holdt ansvarlige for ødeleggelsen og kollektivt ilagt en bot
på en milliard Reichsmark (Berenbaum:54).
Nazistene karakteriserte denne terrorbølgen som
det tyske folks spontane reaksjon på drapet på
tredjesekretæren ved den tyske ambassaden, Ernst vom
237
Rath. Mens de «spontane» opptøyene egentlig var en
nøye planlagt terrorhandling, var ikke hendelsen som
angivelig forårsaket den planlagt. Mordet på Ernst vom
Rath var en fullstendig spontan reaksjon som nazistene
utnyttet for å rettferdiggjøre et angrep på jødene — et
angrep som hadde vært planlagt en stund. Interessant
nok er det likevel at det ene felles elementet i historien
om drapet på vom Rath og Krystallnatten er homoseksualitet.
Ernst vom Rath var en fremstående SA-leder som
hadde fått tildelt en diplomatisk posisjon ved den tyske
ambassaden i Paris. Mens han tjenestegjorde der hadde
han forelsket seg i den sytten-årige gutteprostituerte
Herschel Grynszpan, en polsk jøde (Read and
Fisher:33). Som delbetaling for sine tjenester, hadde
Grynszpan latt vom Rath forsikre ham at hans foreldre
ikke skulle bli ofre for en nylig innført lov som «tok
borgerskapet fra polske jøder som hadde levd i utlandet
i mer enn fem år og som fremdeles beholdt sitt polske
statsborgerskap» (Rector:57). Vom Rath hadde imidlertid ikke greidd å holde sitt løfte; og Grynzspans foreldre ble sammen med tusener av andre «samlet
sammen i leire i ingenmannsland langs grensen ved
Zbonszyn i det iskalde vinterværet» (ibid:58). Som gjengjeldelse skjøt Grynzspan vom Rath om ettermiddagen
den 7. november 1938. To dager senere iscenesatte tyskerne «Krystallnatten».
Grynzspan ble tatt av Gestapo i 1940 (ibid:58). Da
de til sist hadde ham i sine klør, gikk hele den høyprofilerte straffeprosessen i rettsapparatet opp i røyk. I
siste øyeblikk ble rettssaken kansellert på Hitlers ordre:
Grynzspan hadde truet med å avsløre et homoseksuelt
238
Lyserøde Hakekors
forhold til vom Rath (ibid:58). Nazistene var rasende.
Vom Rath var blitt solgt til verden som en offisiell
martyr, skutt ned i tjenesten for der Führer. Han hadde
endog fått statsbegravelse der Hitler selv deltok som
sørgende. Skulle han nå fremstilles i verdenspressen
som en homse med lyst på sytten år gamle gutter?»
(Read and Fisher:252).
Selvsagt hevdet nazistene at bekjennelsen var en
løgn, men det er tydeligvis at det må ha vært nok beviser til å opprettholde historien, ellers kunne anklageren med letthet ha motbevist den. I stedet utsatte
de rettssaken. Read og Fisher forklarer:
«Utsettelsen gav Göbbels tid til å skape en ny myte om
den avdøde Ernst vom Rath, og han tok itu med det på
en meget slu måte. Han ordnet med at brev til de
franske krigsfangene ble omskrevet av en av hans egne
menn, som spesielt tok tak i de mer lidenskapelige og
erotiske budskapene. Brevene ble deretter forfalsket til
å få det til å se ut som om de var skrevet til vom Rath
av en rekke elskerinner. Målet var å legge dem fram i
retten som skrevne beviser på hans heteroseksualitet. I
et slag hadde dermed Göbbels skapt en ny Don Juan,
en tysk skjørtejeger som var uimotståelig for franske
kvinner (ibid:253).
Det var tydelig at nazistene ikke kunne fremlegge
noe legitimt bevis på at vom Rath var heteroseksuell.
Men endog de forfalskede bevisene ble liggende ubrukt
fordi, justisministeriet i mellomtiden hadde fått ytterligere informasjon som gjorde en offentlig rettssak
umulig. En historie hadde sirkulert i offentlige kretser
at om Herschel hadde vært vom Raths mannehore og
239
medhjelper i 1938, og at vom Rath i parisiske homoseksuelle kretser som «ambassadørfruen» og «Paris sorte
dame» (ibid:253). I tillegg hadde vom Raths bror informert dem om at han var «blitt dimittert fra militæret på
grunn av homoseksuelle forbrytelser» (ibid:253). Dette
var for mye for selv Hitlers propagandamaskin å bryte
med, og rettssaken ble nok en gang utsatt.
I rettferdighetens lys må vi erkjenne at Read og
Fisher konkluderer med at påstandene om en homoseksuell affære mellom vom Rath og Grynszpan var usanne,
og bare var oppspinn fra Grynszpans egen advokat. En
gjennomgang av alle bevisene inkluderer mye som tydeligvis må ha vært ukjent for Read og Fisher, og tvinger oss
til å konkludere at tildragelsen skjedde slik vi har beskrevet det her. Vår konklusjon blir ytterligere forsterket
av det faktum at nazistene hadde plassert pederastiske
homoseksuelle i flere andre utenriksposter. Hans «affære
med sønnen til en lokal sheikh og hans «opptreden» med
arabiske, franske og jødiske «gutteprostituerte» ble gjengitt
i detalj av hemmelige britiske agenter fra British Secret
Operations Executive (SOE) («How Sex became a weapon
of war,» Daily Telegraph, 23. juli 1998.)
Grynszpans unge liv begynte og tok slutt i en
tragedie knyttet til homoseksuelle perversiteter. Hans
hjemby Hanover (kanskje ikke tilfeldig også fødebyen til
Karl Heinrich Ulrichs) «var et senter for homoseksualitet», ifølge Read og Fisher:
«Det fantes ikke færre enn 500 mannlige prostituerte i
politiets arkiver i 1918, og kriminalinspektøren i byen
beregnet antallet homoseksuelle i byen til omkring 40
000, ut fra en total befolkning på 450 000.
240
Lyserøde Hakekors
Grynszpans nabolag vant seg særskilt berømmelse i
de tidlige årene av Herschels barndom på grunn av
Fritz Haarmans (Hanoverslakterens) aktiviteter. Han
plukket opp sine ofre, hovedsaklig gutter i puberteten,
på jernbanestasjonen og tok dem med seg hjem. Da
han hadde fått sin vilje med dem, kvalte han dem,
slaktet dem og solgte kjøttet til konsum. Han ble henrettet i 1925 (ibid:33).
Grynszpan-saken kom aldri for retten, selv om
han ble værende i nazistenes varetekt. Interessant nok
ble organisasjonen som kom til hans bistand kalt
Menneskerettsforbundet (ibid:245). [Vi er ikke sikre på
om dette var den samme homo-rettighetsgrupperingen
som engang hadde skrytt av å ha Ernst Röhm som
medlem, men det er ikke umulig.] Victor Basch, som
dengang ledet SHR «hadde bønnfalt om «frihet eller
domfellelse» i et forsøk på å få gutten frigitt, men uten
fremgang (ibid:245). Etter 1942 forsvant Grynszpan
simpelthen, trolig myrdet i hemmelighet av Gestapo.
Den «spontane» tildragelsen «Krystallnatten», som
altså skal ha blitt satt i gang av Grynszpans handlinger
har også blitt beskrevet som definert av homoseksualitet. Mens hele Europa strevet med å forstå årsaken
for denne redselen, ble et svar tilbudt dem av den
britiske generalkonsulen R.T. Smallbones. Smallbones
var en selverkjent «germanofil» som hadde tjenestegjort
i Tyskland fra 1932 til 1939 og som «hadde utviklet stor
beundring og respekt for de entydige kvalitetene hos
folket» (ibid:127). «Hans meninger hviler derfor,» skriver
Igra, «på det faktum at han selv opplevde det tyske
folket over en periode på flere år» (Igra:7). Han fortsetter:
241
«[Smallbones redigerte] en britisk hvitebok «angjeldende behandlingen av tyske borgere (deriblant
jødene) i Tyskland», der den følgende uttalelsen forekommer: «forklaringen på utbruddet av sadistiske
grusomheter kan være at seksuelle perversjoner, og
spesielt homoseksualitet, er svært vanlig i Tyskland.
Det synes for meg at seksuelle perversjoner en masse
kan gi forklaringen på dette ellers uforklarlige utbruddet.» Jeg er overbevist at denne forklaringen er den
riktige [skriver Igra]. Faktum er at den omfattende
mengde av seksuelle perversjoner i Tyskland på den
tiden da Hitlerbevegelsen steg fram til makten er
notorisk. Og de som kjenner kriminell sosiologi er
skjønt enige om at det fins en kausal kopling mellom
seksuelle perversjoner en masse og det slaget av overgrep en masse som ble begått av tyskerne (ibid:7).
Heydrich, som var mest ansvarlig for disse overgrepene, møtte sin skjebne i mai 1942, ved to tsjekkoslovakiske frihetskjempere. En bombe ble slengt inn i
bilen hans og knuste ryggsøylen hans. Han døde den 4.
juni 1942. Som gjengjeldelse «tok tyskerne en knallhard
hevn, modellert etter eldgamle teutonske riter, for skyld
sin helts død» (Shirer:1288f). Mer enn 1500 mennesker
ble umiddelbart henrettet og ytterligere tusener senere,
inkludert hele befolkningen i byen Lidice (ibid:1289).
Massakren i Lidice ble satt i scene av Heydrichs
etterfølger, Kurt Daluege tidligere troppssjef i Rossbachs notoriske homoseksuelle Freikorps (Wistrich:43).
Når det gjaldt offisielle juridiske løsninger på
Krystallnattens affærer, ble disse overgitt til den homoseksuelle Walter Buch. Som tidligere SA-leder, nå
president for nazipartiets høyesterett, konkluderte
242
Lyserøde Hakekors
Buch at de nazistene som hadde deltatt i den bloddryppende pogromen var uten skyld i noen forbrytelse
(ibid:33f).
Kapitel 6
HOMOSEKSUALITET I
KONSENTRASJONSLEIRENE
Vi har nå kommet til et av de mer følsomme
emnene i våre drøftelser om homoseksualiteten i naziTyskland. Som vi har anført har revisjonister forsøkt å
definere homoseksuelle som en gruppe mennesker som
var «singlet ut for utslettelse» av nazistene. En homoseksuell gruppe gikk så langt som til å iscenesette en
«pilgrimsreise» til Holocaustminnesmerket Jad Vashem
i Jerusalem i mai 1994. De ble møtt av en delegasjon
av jødiske holocaustoverlevende som var så rasende at
enkelte av dem måtte holdes tilbake for å ikke angripe
gruppen av (hovedsaklig amerikanske) politiske aktivister. En mann ropte: «Min bestefar ble drept fordi
han nektet å ha et seksuelt forhold med leirkommandanten. Dere skjemmer ut dette stedet» («Jerusalem
Post«, 30. mai, 1994).
244
Lyserøde Hakekors
Likevel døde, som vi òg har anført, noen homoseksuelle i de nazistiske konsentrasjonsleirene. Vi
ønsker ikke å underslå det faktum at det er en tragedie
at liv gikk tapt under nazistenes terrorvelde. Når det er
sagt, må vi avvise påstanden om at homoseksuelle som
gruppe eller klasse skulle ha vært stilt på lik linje med,
eller gjort moralsk ekvivalente med jødene og andre ofre
for folkemordet. Det fins fem grunner til at vi må avvise
denne revisjonistiske påstanden:
Først og fremst fordi vi vet at uansett hvordan
Himmlers anti-homoseksuelle retorikk lød, så ble aldri
homoseksuelle som gruppe/klasse utsatt for utslettelse, noe deres rolle i det tredje rike så tydelig viser.
Dernest fordi de homoseksuelle som døde gjorde
det først og fremst som en følge av mishandling og/eller
sykdommer i arbeidsleire — ikke i gasskamrene. Som
det blir omtalt av historieprofessor John Fout i ««The
Washington Blade«», ble omkring 50 000 menn fengslet
for homoseksuelt relaterte «lovbrudd» av nazistene mellom 1933 og 1945. De fleste av disse, sier Fout, ble
fengslet for svært korte tidsperioder og i alminnelige
tyske fengsler, ikke konsentrasjonsleire, slik mange har
trodd (Forsker sier at naziforfølgelse ikke var systematisk; «The Washington Blade«, 22. mai 1998).
For det tredje, selv om vi ikke kan akseptere den
formen for straffeutmåling som nazistene brukte, var
homoseksuell sodomi en straffbar forbrytelse i lange
tider, der enkeltpersoner ble fengslet både før og etter
nazi-regimets tid (også i USA under samme tidsrommet). Fout innrømmer at de som ble arrestert, ikke
ble arrestert uten begrunnelse; simpelthen fordi de «var»
245
homoseksuelle, men «de aller fleste av dem som ble arrestert anklaget for og deltatt i seksuelle handlinger på
offentlige steder, som i parker og på offentlige toaletter»
(ibid). Dette står i kontrast til interneringen av det jødiske folk, hvis etnisitet er moralsk (og i tiden før nazistene, juridisk) nøytral.
For det fjerde, var det reelle tallet på homoseksuelle i leirene en brøkdel av både det anslåtte antallet
homoseksuelle i Tyskland og den totale leirbefolkningen. Den homoseksuelle delen av befolkningen i
leirene ble anslått til mellom fem og 15 000 av Fout og
av Joan Ringelheim ved det amerikanske Holocaustmuséet (Rose:40), og inneholdt en ubestemmelig
prosentandel av ikke-homoseksuelle som var falskt anklaget som homoseksuelle (se underkapitelet «Antihomoseksuell politikk ovenfor). Homoseksuelle som
døde var «en svært liten brøkdel på færre enn en prosent
av homoseksuelle i det nazi-okkuperte Europa (S.
Katz:146) sammenlignet med de mer enn 85 prosentene
av europeiske jøder som ble tatt av dage. For å være
enda mer spesifikk, var Buchenwald den leiren som
hadde det høyeste antallet påstått homoseksuelle
fanger. Ifølge Grau var dens årlige befolkning av «rosa
trekanter» på det høyeste 189 — i 1944, med færre enn
100 slike fanger i årene før 1942. Disse tallene var
ørsmå i sammenligning med antallet fanger der —
mindre enn én prosent i noe år.» (Grau:264).
For det femte og siste var mange av vaktene og
administratorene ansvarlige for de famøse konsentrasjonsleirene selv homoseksuelle, noe som avviser
tanken om at homoseksuelle generelt ble forfulgt og
internert. Det nazistiske konsentrasjonsleirsystemet
246
Lyserøde Hakekors
begynte med Dachau i 1933, men da det tredje rike gikk
under hadde antallet steder som holdt fanger på tyskokkupert territorium økt til over 10 000 (Parshall:57).
Det er ikke allment kjent at bare seks av disse leirene
var kjent som «dødsleire». I sin introduksjon til JeanFrancois Steiners bok «Treblinka», setter Terrence des
Pres denne forskjellen på dagsorden:
«De første nazileirene, som ble satt opp kort tid
etter at Hitler kom til makten i 1933, var ment som
fengsler og som treningsleire for SS. Dachau og Buchenwald var blant de mest beryktede, og selv om vi
ikke kan glemme at tusener av mennesker døde på
disse stedene, må vi huske at leire av denne typen
verken var ment eller utstyrt til å være instrumenter for
folkemord. Likevel, etterhvert som nazistenes utrydningspolitikk tok form med jødene som primærmål,
hadde de største «drapssentrene» som de ble kalt, begynt å fungere. De store drapssentrene var seks i tallet:
Auschwitz-Birkenau, Sobibor, Chelmno, Belzec,
Majdanek og Treblinka (Steiner:x-xi).
Vi understreker dette punktet for enkelt å vise at
interneringen av homoseksuelle i konsentrasjonsleirene
ikke kan sammenlignes med interneringen av jødene og
andre rasebestemte grupper, som under nazistisk politikk var utsett for utsletting. Så grusomt som livet enn
kunne være i arbeidsleirene, var det bedre muligheter
der enn hvor man ble drevet inn i gasskamre eller skutt
foran massegraver.
Ytterligere ett punkt som fortjener å bli nevnt her
er at det enhetlige mønsteret for brutalitet som leirene
er kjent for, ble etablert som en bevisst og kalkulert po-
247
litikk av SA under Ernst Röhm i 1933. Heiden skriver
at «SA hadde lært at viljen hos de fengslede massene
måtte knuses med de mest hatefulle grusomheter».
(Heiden, 1944:565). Han la senere til at «skremmende
rapporter også slapp ut fra konsentrasjonsleirene og
folk begynte å forstå at der Führers håndplukkede
tropper hadde organisert kunstige helveter i Dachau
(sic!). Röhm innrømte offentlig at disse tingene kunne
synes uakseptable for mange, men at han ikke så noen
grunn til å slutte med dem» (ibid:732f). Selv om Röhm
kort tid senere ble drept, ble hans system for massetortur og nedverdigelse goldt i hevd.
VAKTER OG KAPOER
Det fins et aspekt ved livet i konsentrasjonsleiren
som sjelden blir anført av historikere, men som er
særdeles viktig i denne sammenhengen. Det aspektet
er den unike statusen som homoseksuelle hadde i
leirene. For mens hvem som helst av fangene kunne bli
valgt som kapo (en slags slavedriver), var det ingen
andre blant de internerte enn nettopp homoseksuelle
som fikk ha motparter blant nazivakter og administratorer (for eksempel: Det fantes ingen jødiske vakter
og heller ingen jødiske administratorer). Stephan Ross,
grunnlegger av the «New England Holocaust Museum«,
anslår at «omkring 20 prosent av dem som voktet jødiske fanger var homoseksuelle». Ross var selv som
barn internert i nazileire i fem år og ble gjentatte ganger
seksuelt misbrukt av vaktene. «De slo meg og fikk meg
til å gjøre ting [utføre fellatio],» forteller han. «Selv i dag
er jeg rasende på grunn av det» («Holocaust Survivor:
248
Lyserøde Hakekors
Molested by Guards,» The Massachusetts News, 5. april
2000).
Eksempler på homoseksualitet blant konsentrasjonsleirvaktene finnes i mange av de personlige vitnesbyrdene til holocaust-overlevende. Elie Wiesel, som ble
sendt til fabrikkleiren Buna i Auschwitz-komplekset,
forteller om dette i sin bok: «Natt»:
«Lederen for teltet vårt var tysk. Han hadde ansikt
som en snikmorder, kjøttfulle lepper, hender som
ulvepoter. Han var så feit at han nesten ikke kunne
røre seg. Akkurat som lederen for leiren likte han barn
(men dette var ikke noen sjelden affeksjon: det var betydelig gjennomtrekk av unge barn blant de homoseksuelle her, fant jeg senere ut) (Wiesel:59).
I boken «Treblinka«, i gjenfortellingen om opprøret
i Treblinka, skriver Steiner om en annen naziadministrator, som er hentet fra intervjuer med overlevende:
«Max Bielas hadde et harem av små jødiske gutter. Han
likte dem unge, ikke eldre enn sytten. Han spilte en
slags parodi over «hyrdene i Arcadia«, der deres rolle var
å ta vare på leirens gåseflokk. De var kledd som små
prinser. Bielas fikk små brakker bygget for dem, som
lignet på dukkehus. Det eneste Bielas tenkte på i
Treblinka var å få tilfredsstilt sine homoseksuelle instinkter (Steiner:117f).
Walter Poller, en tysk politisk fange som var
internert i Buchenwald, merket seg også homoseksualiteten blant enkelte av vaktene. I boken ««Medical
Block Buchenwald»« beskriver Poller leirpraksisen med
skambanking «en masse«, og rapporter om de perverse
249
lystene disse vaktene søkte å tilfredstille gjennom å
plage fangene:
«Dersom leirdoktoren tilfeldigvis gikk forbi etter «en
masse«pisking, og visste at en viss type homoseksuelle scharführer (troppssjef) og SS-offiserer var ved
den og den porten, kunne han lage et lite spill for dem,
som han kalte en medisinsk undersøkelse (Poller:103).
Poller sier ingenting om detaljene i disse
«medisinske undersøkelsene» — men overlater dem til
våre egne innbildninger. Dette korte glimtet inn blant
rekkene av SS-vakter avslører mye om leirene. Pollers
skille mellom ulike «typer» homoseksuelle SS-offiserer,
impliserer for eksempel at det var mer enn noen få slike
vakter. Enn videre var deres homoseksualitet offentlig
kjent. Begge disse påstandene blir støttet i en annen del
av boken der han forteller om gjengjeldelse mot de jødiske fangene etter et forsøk på å snikmyrde Hitler i juli
1944:
«To scharführere kom gående langs de tomme gatene i
leiren omkring klokken ni. En av dem var en
oberscharführer (kompanisjef) som var kjent blant
fangene under økenavnet «Anna», fordi han ikke gjorde
noe forsøk på å skjule sin homoseksualitet. De gikk inn i
en av de jødiske barakkene, og valgte der ut fem tilfeldige
jøder og tok dem med seg utenfor. Fra en annen barakke
valgte de ut ytterligere åtte. Fra en tredje valgtes ytterligere syv. De tjue jødene ble deretter [marsjert] avgårde
under Annas kommando. En stund senere kunne man
høre lyden av avfyrte skudd fra et steinbrudd som ikke lå
langt unna. Det var nå tydelig at disse jødiske
kameratenes jordiske tid var over.» (ibid:136f).
250
Lyserøde Hakekors
Selv om Plant er revisjonist, innrømmer han at
«noen få av SS-vaktene var homoseksuelle» og at de tok
«noen av de yngre fangene, vanligvis polakker eller russere og gjorde dem til sine ’kosegutter’ (Pielpel)»
(Plant:166). Disse homoseksuelle krumspringene ble
ikke utført i hemmelighet. Plant skriver at disse vaktene
«til tider konkurrerte med kapo’ene om disse tenåringene. De trakk endatil lodd for å avgjøre hvem som
skulle følge med hvem (ibid:166). Primo Levi, en overlevende fra Auschwitz forteller at «unge, attraktive
homoseksuelle» hadde en mye høyere overlevelsesrate
enn fanger generelt (Levi:81). Yngre barn ble ikke
skånet fra misbruk, men ble ofte utsatt for verre forbrytelser. Dr. Judith Reisman skriver at nazi-industrialisten
Alfried
Krupp
finansierte
en
«barnekonsentrasjonsleir» ved navn Buchmannshof der
svært unge barn ble brukt i seksuelle eksperimenter.
«Barn og unge under seks år ble tatt fra Krupps slavearbeidende mødre og internert i Buchmannshof
for[resten av] sine korte liv. Buchmannshof-barna
døde i et antall av omkring 50 hver eneste dag i flere
år, enten det var nyfødte eller barn som var tatt fra
sine foreldre og ført til Krupps slaveleirer. Krupps
eldre slavebarn ble kalt «slaveungdommer» og lite er
kjent om deres liv (Reisman, Kinsey: Crimes and
Consequences:311).
Reisman mener at Krupp-leiren var ett av stedene
der man drev den forkastelige forskningen på
«barneorgasmer» som forekommer i statistikktabell 34
i den såkalte Kinsey-rapporten fra 1948 (ibid.) Krupp
som var en ekstremt samvittighetsløs og grusom mann,
ble ført for retten og dømt under Nürnberg-rettssakene,
251
men ikke fordi han var involvert i Buchmannshof.
[Faktisk] ble leiren aldri nevnt i anklagen mot Krupp
(Manchester:537). (Interessant nok var Alfried
sønnesønn av Fritz Krupp, den notoriske pederasten
som begikk selvmord da hans misbruk av gutter ble offentlig kjent i Tyskland. Krupp-skandalen avslørte en
mektig og korrupt homoseksuell klikk innen regjeringen og førte til flere høyt profilerte rettssaker mellom
1907 og 1912. For ytterligere informasjon denne delen
av tysk historie, se Lively, «Germany’s National Vice Revisited» i ««The Poisoned Stream»«, 1997).
Selv om de homoseksuelle utgjorde en av de
minste tallmessige minoritetene i leirene (Plant:153),
var de tydeligvis utnevnt i disproporsjonelle store antall
som kapo’er («tillitsvalgte»). Psykoanalytiker og allmennlege Edmund Bergler skriver at «det er velkjent at
kapo’ene i Hitlers konsentrasjons- og utrydningsleire
som oftest var rekruttert fra de homoseksuelles rekker
av forbrytere. Jeg fikk førstehåndsinformasjon om dette
fra en pasient som tilbrakte seks år i den beryktede Dachau-leiren (Bergler:279). Jan D. (som ønsker å være
anonym), kommenterer rollen disse fangene hadde i
Auschwitz og Gross Rosen fra 1940-45: «De verste
grusomhetene som ble konsentrasjonsleirfangene til del
ble utført av kapoene (arbeidslederne), som hovedsaklig
var tyske kriminelle og homoseksuelle (Privat brev).
I boken «Hidden Holocaust?» tar Gunter Grau
med en rapport fra Buchenwald-arkivene. Der står det
å lese:
Kapoen Herzog, en tidligere Fremmed-legionær, var
ekstremt brutal, tydeligvis homo-sadist og med en
252
Lyserøde Hakekors
skremmende tendens til å bli rasende; dersom noen
ble skamslått av ham — var det hele fort over
(Grau:268).
Disse vitnesbyrdene ble støttet av Raul Hilberg,
forfatter av ««The Destruction of the European Jews»« (Utslettelsen av Europas Jøder) og medlem av den amerikanske presidentens holocaust-kommisjon. Rector
nevner en artikkel fra den 10. desember 1979 i ««The
Village Voice»« der Hilberg sier «at homoseksuelle var
svært verdsatte fanger [i forhold til jøder], og at mange
kapoer — fanger som ble satt til å administrere
barakkene og sørget for øyeblikkelig disiplin (skamslåing og drap var ikke uvanlig) — var homoseksuelle»
(Rector:139).
«Det synes å ha vært en betydelig dikotomi (motsetningsforhold) mellom erfaringene blant de homoseksuelle i leirene. Mens Plant på den ene siden hevder at
homoseksuelle ble behandlet hardere enn medlemmer
av andre grupper, og siterer Kogons Dachaumemoarer, «The Theory and Practice of Hell,« (Helvete i
teori og praksis), avviser andre forskere dette. Shelly
Roberts, som er en av forskerne ved Shoah-stiftelsen,
la ut følgende kommentar på internett, den 6. mars
1997:
«Jeg er en av dem som har det privilegium å intervjue
holocaust-overlevende for Spielbergs videohistoriske
prosjekt. Jeg har møtt minst et halvt dusin overlevende som forteller deler og indikasjoner og biter av
informasjon om enkelte tyske lesbiske og internasjonale homoseksuelle menn faktisk talt ble behandlet
bedre (noe som er et relativt begrep her) enn jødiske
253
fanger generelt. Dette skiller seg ut fra nazi-offiserer
som samlet unge gutter for å ha i sin private samling
(les: harum [sic]). Disse guttene hadde ikke noe valg.
Dersom informasjonen jeg får fra disse lovlydige
jødiske overlevende, som ikke synes å ha noen kake å
mele, er sann, da [sic] kan det se ut som om (Noen? De
fleste? Alle?) homoseksuelle kan ha blitt gitt en spesiell
status.
Roberts er interessant nok ikke noen tilhenger av
«Lyserøde Hakekors», som hun (eller han) karakteriserer
som et «spottende revisjonistdokument på nettet som
hevder å være en realitetsbasert gjennomgang av homoseksuelles privilegier» (ibid).
Uansett; det finnes motstridende påstander om
homoseksuelles status som er relatert til andre fanger
i leirene. I noen grad kan dette simpelthen reflektere
forskjellene mellom leirene og filosofiene til administratorene av disse. Men den vedvarende konflikten mellom «mannemenn/kvinnfolkaktige» synes å ha god nok
grunn til å fastslå hvilken behandling de homoseksuelle
fikk.»
Plant skriver om en overlevende som kunne fortelle at «vaktene gikk med særskilt raseri løs på dem
som viste «kvinnfolkaktige» trekk. (Plant:172). Rector
gjengir også en uttalelse fra et intervju med et tidligere
fange med rosa trekant som ble kalt «Wolf»
(psevdonym). Der spørsmålet om «feminisering» ble diskutert. «De som var bløtaktige, skal jeg fortelle dem, var
de som led verst» (Rector:157).
254
Lyserøde Hakekors
Rudolf Höss, den beryktede leirkommandanten i
Auschwitz, definerte «ekte homoseksuelle» på bakgrunn
av [deres] bløtaktige og jenteaktige affeksjoner og
tilbøyeligheter, deres sykelige søtladne talemåter, og
deres altfor ofte affeksjonerte holdninger mot sine
medmennesker.» (Höss i ibid:137f). Disse «ekte» homoseksuelle ble sett på som uforbederlige og ble holdt
innestengt i spesielle brakker, mens mange homoseksuelle som ikke var «kvinnfolkaktige» ble sluppet fri
(ibid:137). Det er sannsynlig at Höss selv var homoseksuell. Han hadde vært medlem av Gerhard Rossbachs
homoseksuelle Freikorps og var en nær venn av
Edmund Heines (Snyder:301), som sørget for unge
gutter til Röhms pederastiske orgier.
Wolfs vitnesbyrd om den homoseksuelle oppførselen til SS-vaktene avslører også den sadistiske
karakteristikken blant de «mannemannlige». I cellen ved
siden av meg satt en ung gutteprostituert fra Steglitz som
SS tvang til [seksuelle handlinger]» (Rector:156). Han beskriver også et spill SS spilte hver eneste kveld. Det var
hull i veggene og de stakk simpelthen hånden gjennom
hullene og lekte med kjønnsorganene til de sovende som
var nærmest hullene. Deretter sa de at de hadde tatt dem
i å onanere, og skamslo dem deretter som straff»
(ibid:156). Under sin fengsling ble også Wolf tvunget til å
bevitne henrettelsen av seks politiske flyktninger som var
blitt tatt av vaktene. De ble kledd nakne, bundet til bord
med armer og bein strukket ut og ansiktet opp, og slått
til døde med klubber, en etter en,» forteller han. «Man
kunne se at SS-bødlene ble seksuelt opphisset mens de
slo sine skrikende fanger til døde (ibid:157).
Denne ekstreme råskapen som ble utført av
255
«mannemannlige» homoseksuelle i leirene var ikke
sjelden vare, men enkelte tilfeller av brutalitet var mer
grusomme enn andre. I Auschwitz ble for eksempel
kapoen Ludwig Tiene en av de mest aktive massemorderne gjennom alle tider ved at han kvalte, knuste og
gnagde til døde så mange som 100 gutter og unge menn
per dag, mens han voldtok dem (ibid:143). Tilfeldigvis
er den andre mest aktive seriemorderen i historien også
homoseksuell, den infame «Blåskjegg». Mannen som blir
regnet for å være den legendariske massedrapsmannen,
Blåskjegg, er Gilles de Rais, og ble født i Machecoul i
Bretagne i 1404. I «The Gay Book of Days» skriver
Martin Greif at Gilles de Rais etter å ha blitt arrestert
anklaget for blasfemi, bekjente at han hadde drept noen
og 150 gutter bare fordi han hadde lyst til det og for å
tilfredstille sine lyster. Han sluttet seg til at å
sodomisere sine ofre ville tilfredstille både hans og
djevelens begjær, og derfor forsvant stadig flere gutter
inn i slottet hans — og ble aldri mer sett (Greif:21).
Kanskje den mest grusomme historien av alle, er
den som Rector forteller i sitt kapitel om leirene, grotesk
— ikke fordi den er blodigere, men fordi den avslører
hvor omfattende og akseptert disse ekstreme
perversitetene hadde blitt blant nazi-eliten. Han skriver:
«Når det gjelder SS-eliten, var deres opptreden typisk
blant dem som deltok i seksuell bestialitet. Et eksempel er en film, i farger og med lyd, som var
hemmelig laget for pornografisk nytelse blant en utvalgt krets av nazister. Den viste en vill fylleorgie med
vakre gutter og pene unge menn som ble pisket,
voldtatt og myrdet av SS (Rector:144). (Merk: Rector
legger her til at denne filmen fremdeles i dag «svært
256
Lyserøde Hakekors
diskrét og meget privat bare blir vist i indre kretser
blant homoseksuelle i Europa»).
Det fins ingen studier av homoseksualitet i nazistenes konsentrasjonsleire som ville vært fullstendig
uten å ta med en bok med tittelen ««The Men with the
Pink Triangle»« (Mennene med Lyserøde Trekanter). I
senere år har denne boken blitt standardtekst for revisjonister fordi den blir påstått å være en selvbiografi
skrevet av en tidligere fange som selv bar lyserød
trekant. Boken er imidlertid skrevet av Heinz Heger, og
kan ikke regnes for å være dokumentarisk. Den blir
fremstilt som en selvbiografi, men oversetter David
Fernbach innrømmer i sin introduksjon at Hegers gjenfortelling ikke er hans egen, men som er historien til et
«anonymt nazi-offer, en østerriker» (Heger:9). Og selv om
den inneholder en rekke anekdoter om homoseksualitet
blant SS-vakter som ellers kunne ha vært nyttige i
denne studien, har alle disse historiene en bestemt
aura av seksuelle fantasier. Vi blir bedt om å tro at
nesten alle mannlige autoritetsfigurer som «Heger» gjenforteller for eksempel avkrever ham oralsex.
Andre historier som blir fremstilt som sanne livshistorier til overlevende fra leirene er edruelige gjenfortellinger om slavehold og hard medfart, mens «Hegers»
gjenfortelling til tider er nesten tilfeldig på steder og som
omfatter flere lite troverdige scener, som en der «Hegers
kapo-elsker trekker tilbake en ordre om å straffe
«Heger» enda ordren er gitt av leirkommandanten i egen
høye person. Av disse grunner kommer vi ikke til å
kreditere de mange eksempler av homoseksuell sadisme som blir fortalt i denne boken.
257
Før vi forlater emnet om vakter og kapoer, må vi
nevne en av de få fortellingene om lesbiske i nazihistorien, nok engang i sammenheng med fengselssystemet. I boken «Paris under the Occupation» skriver
historikerene Perrault og Azema en av disse aktivitetene
til det franske Gestapo. De identifiserer «Sonia
Boukassi, en narkoman, og Violette Morris, tidligere
fransk vektløftningsmester, begge lesbiske, som ledende
avhørsspesialister for kvinner» i de notoriske
torturkamrene i La Carlingue (Perrault and Azema:38).
FANGENE
Homoseksuelle fanger ble ikke lett integrerte
iblant resten av de fengslede, skriver Eugen Kogon.
Fangene frøs ut «dem SS merket med lyserøde
trekanter» (Kogon:44). Kogon tilskriver denne avskyen
til det faktum at den homoseksuelle befolkningen omfattet «kriminelle, og spesielt utpressere. Fiendskapen
mot dem kan også delvis ha hatt røtter i det faktum at
homoseksualitet på et tidspunkt var svært omfattende
i preussiske militære kretser, så vel som i SA og SS»
(ibid:44)
Kogon antyder at fangene assosierte homoseksualitet med sine plageånder, og dermed så de, de
«lyserøde trekantene» som objekter de fryktet og hatet.
Plant støtter opp om dette synet, og anfører at «homoseksuelle fanger ofte ble merket av forbrytelsene som
ble utført av de homoseksuelle vaktene — selv om de i
seg selv ofte var ofrene» (Plant:167). Det fins dessuten
258
Lyserøde Hakekors
beviser at de homoseksuelle i leirene fremmedgjorde
sine medfanger på grunn av den dyriske naturen i sine
egne seksuelle drifter. Den polske sosiologen Anna Pawelczynska beskriver følgende situasjon i ««Values and
Violence in Auschwitz»« (Vold og Verdier i Auschwitz):
«Det kunne hende at en bekreftet homoseksuell ledet
en fange med normale tilbøyeligheter til homoseksuelle handlinger. Slike forhold var ofte dypt
umoralske eller dypt demoraliserende. En fengselsfunksjonærs (kapos) begjær etter å tilfredstille sine
pederastiske seksuelle behov kunne også manifestere
seg selv i forskjellige brutale former for terror og utpressing for å presse partneren til å bøye seg» (Pawelczynska:98).
Pawelczynskas skrifter avviser Plants antydninger
om at homoseksuelle fanger var «fullstendig adskilte» og
derfor ikke hadde noen makt. Hun nevner bruken av
prostitusjon som handelsvare blant de homoseksuelle
fangene. Dette var tydeligvis en ganske vanlig måte å
sikre seg tjenester på fra de homoseksuelle vaktenes
side. Hun skriver:
«betalt prostitusjon eksisterte i leirene og valget av
erotiske partnere ble diktert av ens evne til å betale —
enten i form av hjelp til å komme til bedre boligkvarterer eller ved bedre mat eller bedre klær. Homoseksuell erotisk tilgjengelighet ble en verdi av umåtelig
verdi som man brukte til å bytte til seg muligheten for
biologisk overlevelse, avhengig av klientens muligheter
(ibid:99).
259
I Buchenwald blir vi fortalt at «hjulpet fram av isolasjonen fra den andre leiren og støttet, mer enn overvåket, av SS, ble det til at et antall skurker fullstendig
terroriserte arbeidsstyrken, stjal pakker de skulle ha
mottatt siden vinteren 1941, og øvet reelle orgier av
brutalitet og skamløs sadisme. Seksuelt misbruk og de
grusomste drapene var dagsorden» (Grau:268).
Det fins et annet skille mellom de homoseksuelle
og de andre fangene. Mot slutten av andre verdenskrig
ble mange homoseksuelle sluppet løs fra konsentrasjonsleirene og skrevet inn i «den tyske hæren«
[Wehrmacht] (Shaul:688). En ledende historiker fra perioden, Steven Katz, nevner opplysninger som
«indikerer at 13 prosent av alle homoseksuelle innsatte
i leirene ble frikjent og sluppet fri» S.Katz:146). Dette
skjedde selvsagt fordi nazistene febrilsk øket sin
«produksjon» i dødsleirene og forsøkte å utslette alle
jøder i Europa før de allierte kunne frigjøre leirene.
Var disse frivillige homoseksuelle bare kanonføde
i nazistenes militærtjeneste? Ikke for dem som hadde
et ekte sadistisk temperament. Mange homoseksuelle
menn valgte å «bli overført til særskilte militære
bataljoner som den grusomme «Strafbataillon
Dirlewanger» (IGLA Euroletter 52, August 1977).
Oskar Dirlewanger, tidligere Freikorpskommandør på 1920-tallet var skaperen av denne spesielt
grusomme enheten, også kjent som Sonderkommando
Dirlewanger, «den mest notoriske av Waffen-SS’ enheter
under kanskje den mest sadistiske av alle kommandører» («36te WaffenGrenadier-Division der SS»,
www.wssob.com). Dirlewanger satte denne enheten
260
Lyserøde Hakekors
sammen fra konsentrasjonsleirfanger etter at han selv
ble sluppet fri fra fangenskap etter å ha sonet en straff
for seksuelt overgrep mot et jentebarn under fjorten —
og andre seksuelle forbrytelser av særdeles grusom
karakter» (www.eliteforcesofthethirdreich.com)
Den overlevende Stephan Ross forteller at mange
homoseksuelle også ble sluppet løs uten at det ble avkrevd militærtjeneste av dem.
«Alt [de som ble anklaget for homoseksualitet] måtte
gjøre for å komme seg ut [av leirene] var å signere et
papir der det stod at de var blitt rehabilitert og ikke
ville gjøre det [delta i homoseksuelle handlinger]
lenger. De ble ikke utpekt til å drepes. Ikke på samme
måte som oss («Massachusetts News«, 5. april 2000).
Før vi forlater dette emnet trenger vi å nevne det
faktum at mange av de ikke-kvinnfolkaktige homoseksuelle internert i nazistenes arbeidsleire var tidligere
stormtroppsoldater hvis lojalitet hadde stått til Ernst
Röhm og ikke til Hitler. Da «Röhms hevnere» begynte å
drepe SS-ledere til gjengjeld for Hitlers attentat [mot
Röhm] (Snyder:298), slo Himmler ned på disse homoseksuelle tidligere SA-soldatene og mange ble sendt i
leirene. (Dette er også en av grunnene til at mange av
tildragelsene med sadisme og brutalitet). Holocaustoverlevende Eugen Zuckerman skrev følgende i et brev
til New York Post, der han protesterte mot fremstillingen av homoseksuelle som ofre for nazismen ved New
York Holocaust Museum:
«Som tidligere jødisk fange ved en rekke konsentrasjonsleire, deriblant Mauthausen, og som en som
261
vokste opp i Berlin fra slutten av 1920-tallet til oktober
1939, og en som kjenner historien som førte til
interneringen av homoseksuelle menn i konsentrasjonsleire, er jeg absolutt imot et minnesmerke for
homoseksuelle... De første tusener av homoseksuelle
som ble internert var alle medlemmer av Stürm
Abteilung (SA), de nazistiske stormtroppene («New
York Post«, 16. februar 1997).
(Av samme grunn som er nevnt ovenfor mener
også Raul Hilberg at en «inkludering av homoseksuelle
i minnesmerkene over holocausts ofre «vil være en forskrekkelig gjerning» (Hilberg i Rector:139).
Dersom vi legger tallene sammen synes det tydelig
at svært få av flere millioner av europeiske homoseksuelle ble sendt til konsentrasjonsleire og av disse ble
bare en brøkdel internert av rent seksuelle årsaker.
Dersom de første [par?] tusen, av de 5 til 15.000 homoseksuelle som ble internert, var SA-brunskjorter og
mange andre ikke var homoseksuelle som var falskt anklaget for homoseksualitet, er det mulig at vi bare
snakker om noen titalls eller hundretalls som faktisk
ble sendt i leire for homoseksualitet overhodet under de
tolv årene nazistene satt med makten.
9. Bruk i medisinske eksperimenter
Jøder ble brukt som dyr i skrekkelige eksperimenter som ofte førte til lemlestelse eller død.
For å øke antallet personer som kunne formere
seg, ble enkelte homoseksuelle transplantert med implantater for å øke nivået av testosteron eller tvunget til
262
Lyserøde Hakekors
å ha seksuelt samvær med kvinnelige prostituerte.
Enkelte ble kastrerte. Døden inntrådte sjelden og var
ikke planlagt.
10. Straff for å skjule
Straff for å skjule jøder var døden.
Det var ingen straff for å skjule homoseksuelle.
Mange ble beskyttet av naziledere.
11. Representasjon blant leirvakter
Det fantes ingen kjente jødiske vakter i konsentrasjonsleirene.
Enkelte anslag tilsier at omkring 20 prosent av
vaktene i leirene var homoseksuelle.
12. Ansvarlighet for Holocaust
Jødene var ikke på noen måte ansvarlige for
holocaust.
En stor prosentandel av Hitlers medsammensvorne, og assosierte med naziforbrytelser var homoseksuelle
13. Bruken av statusen «holocaust-offer» som politisk
våpen
Jødiske grupper benytter ikke den gule stjernen
for å utnytte holocaust for skyld politiske målsetninger.
263
‘homoseksuelle’ aktivister bruker den lyserøde
trekanten som symbol for sin bevegelse og påkaller til
stadighet «homoholocaust»-myten for å vinne politisk
gevinst.
14. Forholdet mellom støttespillere for
holocaustminnesmerker og de som støtter ofrene
Jødiske sponsorer og velgjørere overfor holocaustminnesmerker er ofte familiemedlemmer av ofre. Folk
som ikke er slektninger deler fortsatte en 6000 år lang
etnisk og kulturell arv.
Det eneste båndet som knytter homoseksuelle
sammen i vår tids bevegelse med dem som var internert
i nazistiske arbeidsleire er deres felles sodomittiske
praksis og en følelse av å være utstøtt på grunn av det.
Kapitel 7
NAZISTENES HAT MOT
JUDEO-KRISTEN MORAL
En alminnelig misforståelse som mange mennesker
i dag har er at nazistenes felttog mot jødene var drevet fram
ene og alene av rasistiske holdninger. Nazistene var imidlertid like mye drevet frem av et voldelig hat mot bibelsk
moral. Faktum er at de to var umulig å skille fra hverandre.
Samuel Igra drøfter dette spørsmålet i «Tysklands Nasjonale Last». «Hvorfor var det spesielt jødene de tyske styrkene ønsket å utslette? Hva er det som gjør dette vesle
folket til offer for slike hatfylte og skremmende for
Tysklands nazistiske herskere, eller for å stille spørsmålet
annerledes: Hva er det i den tradisjonelle jødiske
moralkodeksen som drev Hitler til å stige fram som det
tyske folkets protagonist mot jødene? Han var lederen for
en bande onde menn som stod sammen på grunn av en
felles last [homoseksualitet, mens] den jødiske nasjonale
tradisjonen i tusener av år aktivt hadde stått imot denne
særskilte onde livsstilen; fordi den er en smittsom last, et
virus som forgifter hele menneskehetens livsblod» (Igra i
Lively, The Poisoned Stream side 13f).
266
Lyserøde Hakekors
En bredt sirkulert tysk publikasjon av
raseteoretikeren Dietrich Hutten, med tittelen, Rassenschändung («Raseforurensning») hjelper til å illustrere
dette punktet. Det forkynner at Tyskland bare kunne
nå sine rasemålsetninger (og sin skjebne) ved å utslette
judeo-kristen moral».
Gjennom den tyske sjel og gjennom ufortynnet
tysk blod, skulle verden bli i stand til å bli helsemessig
sunn igjen, men bare etter at den var blitt utfridd fra
jødedommens og kristendommens forbannelse. Den
tyske nasjonalismens oppgave overfor verden var å frigjøre denne verden fra jøder og kristne. Det er kristendommens innerste kjerne at alle mennesker skal stå
sammen i «broderskap». For å oppnå dette må alle
rasebarrierer falle. Vedlikeholdet av slike barrierer betyr
vedlikeholdet av nasjonal individualitet, som ikke er
mulig å holde fast ved under den kristne målsetningen
om universelt broderskap. På grunn av den oppløsningen av rasekultur som bevisst og systematisk har
blitt fremmet av kristendommen og fremdeles blir
fremmet i dag, oppstår raseforurensning» (Hutten:3ff).
Nazistenes regime så på jødedommen som roten
til problemet, men identifiserte kristendommen som det
sentrale og villige redskap som jødene brukte for å
skaffe seg kontroll over verden. Hutten skriver:
«Måten kristendommen blir styrt på er i verdensjødedommens beste interesser og deres holdning mot
jødedommen er sporbar til det unektelige faktum at
grunnleggerne av og de som proklamerer læresetningene til Jesus av Nasaret var fullblods jøder. Det kan
derfor verken være tilfeldighet eller uvitenhet eller
267
blindhet som bevisst gjør at kristne avviker fra de
grunnleggende læresetningene om å konservere nasjonalitet og kultivere rase. Grunnen for dette er å forurense de ikke-jødiske rasene, svekke dem og ødelegge
dem slik at jødedommen, som det «utvalgte folk» kan
[ta] kontrollen over verden på ruinene etter de ikke-jødiske rasene som kristendommen har utslettet
(ibid:19).
Huttens argument er ikke grunnleggende sett et
angrep på rase, men på teologi. Både jøder og kristne
er onde på grunn av det de tror på og hvordan de organiserer sine samfunn.
«Så kan man spørre hvorfor nazistene opprettholdt et morderisk felttog mot alle jøder men bare mot
enkelte kristne?» En faktor var tydeligvis politisk
pragmatisme siden et betydelig antall tyskere identifiserte seg selv som kristne. En annen faktor var dessuten, adskilt fra kristendommen, at den jødiske
identiteten er etnisk, såvel som religiøs. Den enkle løsningen på «det jødiske problemet» var derfor å gjøre
jødene til syndebukker og drepe alle etniske jøder
(endog de som hadde vendt ryggen til bibelsk
moraltanke».)
Som kontrast ble kristendommen av nazistene
vurdert som jødedommens teologiske marionett; et
våpen til å slavebinde tankene til ellers rasjonelle
mennesker av alle raser. Derfor var nazistenes synspunkter på kristendommen et felttog for å «omskolere»
ved å fremme nazistisk ideologi gjennom pågående
propaganda, mens de samtidig undertrykket det motstående kristne synet.
268
Lyserøde Hakekors
«Dersom vi ønsker å skape noe nytt [skriver
Hutten] kan vi ikke tillate at desorganiserende faktorer
som kristendommen eksisterer og virker. Vi må derfor
knuse og overta alle opponerende og ødeleggende
krefter — uten å spare noen — og uten kompromiss.
Det tyske blod kan aldri blandes med kristent dåpsvann» (ibid:15).
BIBELSK FORDØMMELSE
AV HOMOSEKSUALITET
På dette stedet er det riktig å ta med en kort gjennomgang av det judeo-kristne perspektivet på homoseksualitet, for å vise hvorfor nazistiske homoseksuelle
reagerte så hardt mot dem. Vi vil vise hvorfor homoseksualitet blir misbilliget alle steder den er nevnt; og at
alle former for homoseksualitet blir fordømt på like fot;
og at homoseksualitet alltid er knyttet til personlig
og/eller sosial ødeleggelse. De grunnleggende skriftstedene som fordømmer homoseksualitet i Torahen (13, 7a) og den kristne Bibelen (1-7) er som følger:
1. Sodoma og Gomorrah, 1Mos 19:19
«Før de ennå hadde lagt seg, kom byens folk,
mennene i Sodoma, både unge og gamle, hele folket
fra alle kanter og omringet huset. De ropte på Lot og
sa til ham: Hvor er de mennene som er kom til deg i
kveld? Før dem ut til oss, så vi kan lære dem å kjenne
etter kjødet! [...] Da sa englene til Lot: Vi skal utslette
dette stedet, for dets synd har blitt himmelropende, og
Herren har sendt oss for å ødelegge det.»
269
2. Forbannelsen mot seksuelle perversjoner, 3Mos
18:22-30
Hos en mann skal du ikke ligge som en ligger hos en
kvinne; det er en styggedom. Du skal ikke ha omgang
med noe dyr, for da blir du uren; heller ikke skal en
kvinne la noe dyr ha omgang med seg; det er
skammelig oppførsel. Gjør dere ikke urene med noe
slikt! For alt dette gjorde de seg urene med de hedninger som jeg driver ut for deres øyne, og landet ble
urent, og jeg hjemsøker det for dets misgjerning, så
landet spyr ut sine innbyggere. Men Dere skal holde
mine lover og mine bud og ikke gjøre noen av disse
kvalmende gjerninger, verken den innfødte eller den
fremmede som bor iblandt dere; for alle disse
kvalmende gjerninger har landets innbyggere gjort, de
som var der før dere, og slik ble landet urent. Ellers
skal landet komme til å utspy dere, fordi Dere gjør det
urent, likesom det nå utspyr det folk som har vært der
før dere. For hver den som gjør noen av alle disse
styggedommene, skal utryddes av sitt folk, hver og en
som gjør slikt. Så skal Dere da ta vare på det jeg vil
ha varetatt, så Dere ikke gjør etter noen av de
kvalmende skikker som de har fulgt før dere, og ikke
fører urenhet over dere ved dem; jeg er Herren deres
Gud.
3. Benjaminitterkrigene (Dommerne 19:21)
Mens de nå gjorde seg til gode, kom mennene i byen,
ugudelige folk som de var, og omringet huset; de
banket hardt på døren og ropte til den gamle som eide
huset: La den mann som har tatt inn i ditt hus, komme
ut, så vi kan få vår vilje med ham! [...] Og Israels
270
Lyserøde Hakekors
stammer sendte ut menn til alle Benjamins ætter og lot
si: Hva er dette for en ugjerning som er gjort hos dere?
Utlever nå de ugudelige menn i Gibea, så vi kan slå
dem ihjel og rydde ut det onde av Israel! Men
Benjamin ville ikke høre på sine brødres, Israels
barns ord.
4. Det uforsonlige sinn (Romerbrevet 1:18-32)
[...] Derfor overgav også Gud dem i deres hjerters
lyster til urenhet, til å vanære sine legemer seg imellom, de som byttet Guds sannhet bort mot løgn og
æret og dyrket skapningen fremfor skaperen, han som
er velsignet i evighet. Amen. Derfor overgav Gud dem
til skammelige lyster; for både deres kvinner forvendte
den naturlige bruk til den unaturlige, og på samme vis
forlot også mennene den naturlige bruk av kvinnen og
brente i begjær etter hverandre, slik at menn drev
skjendselsverk med menn, og fikk på seg selv den
straffen for sin forvillelse som rett var. [...]
5. Homoseksuelle på omvende seg for å komme til
himmelen (1Kor 6:9-11)
Eller vet Dere ikke at de som gjør urett, ikke skal arve
Guds rike? Far ikke vill! Verken horebukker eller avgudsdyrkere eller ekteskapsbrytere eller homoseksuelle eller sodomitter, eller tyver eller havesyke eller
drankere eller baktalere eller røvere skal arve Guds
rike. Og således var det med enkelte av dere; men
Dere har latt dere avtvette, Dere er blitt helliget, Dere
er blitt rettferdiggjort i den Herre Jesu navn og i vår
Guds Ånd.
271
6. Årsaken til at Gud utslettet Sodoma (Judas
brev 1:7)
På samme måte som Sodoma og Gomorra og byene
deromkring, som på samme måte som disse drev hor
og la seg etter fremmed kjøtt, står for våre øyne som et
eksempel, idet de lider en evig ilds straff
7. Når det ellers gjelder homoseksualitet generelt,
se også:
a) 1Mos 2:24, 9:22, 5Mos 23:1, 1Kong 14:24, 15:9-12,
22:46, 2Kong 23:7, Job 36:14
b) 1Tim 1:9-10, Åp 22:15
Mens visse «homoseksuelle teologer» i dag mistolker disse skriftstedene for å forsøke å fjerne alt av
deres fordømmende autoritet, var disse argumentene
helt og holdent ukjent for tyskerne under nazitiden. Det
som var kjent, spesielt i troende jødiske kretser, var at
Torahen entydig dømmer homoseksualitet som «toeva»,
eller «en styggedom». Dette hebraiske ordet er faktisk
den sterkeste form for forbud som er brukt i Bibelen.
Det blir spesielt brukt i sammenheng med homoseksualitet, og «toeva» har konnotasjoner til en grad av
moralsk perversjon som er så kvalmende at (som det
også er nevnt ovenfor) at landet praktisk talt kommer
til «spy ut» den nasjonen som praktiserer det (Rabbi
Samuel Dresner: privat brev).
Sett i lys av dette, er nazistisk fiendtlighet mot jøder og
kristne (spesielt de som ble værende trofaste) mye lettere å forstå.
Allikevel forklarer ikke dette helt og fullt årsaken til nazistenes hat.
272
Lyserøde Hakekors
MOT DEN ENDELIGE LØSNINGEN
Det fins kanskje ikke noe mer grusomt uttrykk i
menneskenes språk enn «den endelige løsningen». I
dette ligger en ondskap som er så grunnleggende at det
ikke er lett for tanken å fatte det. Hvordan kunne
mennesker være så fylt av ondskap, undres vi, at de
ville søke å utslette hele raser av medmennesker fra
jordens overflate? Det er bare i en åndelig kontekst at
vi virkelig kan forstå betydningen av «den endelige løsningen»: det jødiske holocaust.
Det er derfor ikke overraskende at røttene til den
nazistiske ondskapen er å finne i den nyhedenske vekkelsen fra slutten av 1800-tallet, og som manifesterte seg
selv i herliggjøringen av okkultisme og forvendingen av
de judeo-kristne grunnvollene i de germanske kulturen.
Vi har drøftet mange elementer i den ny-hedenske
vekkelsen i tidligere kapitler, men for å finne de
spesifikke røttene til holocaust må vi vende tilbake til
den okkulte ideologen Jörg Lanz von Liebenfels. Husk
at den homoseksuelle mannlige herreveldetenkeren
Lanz ble kalt «mannen som gav Hitler idéene», av den
østerrikske psykologen Wilhelm Daim. Antisemittiske
pamfletter av Lanz og Guido von List formet Hitlers tidlige hat mot jødene. Det var Lanz som formet tanken
bak Himmlers ariske fødekolonier Lebensborn. Og vi
kan tydelig se Lanz bak Hitlers svar på «det jødiske
spørsmål». Goodrick-Clarke skriver:
Likheten mellom Lanz’ forslag og nazistenes
planer for å kvitte seg med jødene og behandlingen av
de undertrykte slavonske folkene i Øst [er uunngåelig].
273
Lanz spesifikke anbefalinger for å kvitte seg med
mindreverdige raser var forskjellige og inkluderte:
deportasjon til Madagaskar; slavehold; kremasjon som
et brennoffer til Gud; eller å bruke dem som slavedyr.
Både psykopatologien i nazistenes holocaust og undertrykkelsen av ikke-ariere i Øst ble utmalt av Lanz’ heller
grimme spekulasjoner (Goodrick-Clarke:97)
Vi er altfor godt kjent med nazistenes slavebinding av «ikke-ariere» og med deres kremasjon av jødene i
dødsleirene, men disse forbrytelsene beviser ikke, selv
om de står helt i pakt med hans idéer, at det fins noen
spesiell innflytelse fra Lanz’ side. I nazistenes «Madagaskarplan» (som ikke har noe å gjøre med planen om å
opprette en jødisk stat på Madagaskar) finner vi en
udiskutabel kopling til Lanz. I boken «Harvest of Hate»:
The Nazi Program for the Destruction of the Jews of Europe (Hatets Innhøstning: Nazistens program for utslettelsen av Europas jøder), skriver historikeren Leon
Poliakov, selv om han innrømmer at han ikke var klar
over Lanz’ innflytelse:
«Göring hadde nevnt «Madagaskarspørsmålet» under
et møte den 12. november 1938. Himmler hadde drømt om
dette siden 1934, som et vitne har bekreftet. Å sende alle
disse jødene til en stor øy, endatil en fransk øy, ville tilfredstille nazistenes forkjærlighet overfor symbolikk. Uansett ble
ideen fremsatt av utenriksministeren og ble akseptert av
Himmler så vel som av der Führer. Store oppfinnelser har
alltid flere opphavsmenn; andre mer eller mindre berømte
dignitarer kan hevde æren av å ha funnet på denne «filantropiske løsningen». Philip Bouler, for eksempel, som var
sjef for der Führers personlige kansleri hadde håp om å bli
guvernør på øya (Poliakov:43).
274
Lyserøde Hakekors
Guido von List rettet sitt hat enn mer spesifikt
mot kristne og utviklet en intrikat mytologi for å rettferdiggjøre angrep mot kristendommen. GoodrickClarke forklarer Lists tanker:
[List utviklet] en konspirasjonsteori som identifiserte kristendommen som historiens negative og destruktive prinsipp i den ario-germanske rasens historie.
Dersom det kunne vises at kristne misjonærer hadde
hatt planer om å utslette den armanistiske kulturen,
ville dens ikke-eksistens i det nåværende kunne
relateres til empiriske (etterprøvbare) hendelser. Lists
gjenfortelling av kristningen i de historisk germanske
landområdene, gjengav nedrakkingen av den teutonske
iveren og moralen og ødeleggelsen av tysk nasjonalbevissthet. Han hevdet at kirkens kjærlighetsevangelium og tanke om gode gjerninger hadde
oppmuntret til å fravike den strenge rasehygienen i den
eldgamle ariske seksualmoralen. Det var han som
demoniserte kirken som den eneste kilden til ondskapen i det pan-germanske trossystemet (GoodrickClarke:68f).
Uheldigvis blir den okkulte dimensjonen i
nazihistorien oversett av mange historikere som forsøker å finne materialistiske svar på ideologiske spørsmål. Og dersom den okkulte dimensjonen må ignoreres,
blir dette dobbelt sant om den homoseksuelle dimensjonen. Som Duberman, Vicinius og Chauncey har sagt
det i tittelen til sine studier om «homoseksualitet», er de
homoseksuelles og pederastenes rolle skjult fra historien. De ser selvsagt for seg innflytelsen på homoseksualiteten som noe positivt. Likevel representerer
fremveksten av homoseksualitet i den judeo-kristen
275
kultur nødvendigvis en nedrivning av bibelsk moral
som en bremsekloss på menneskers lidenskaper.
Følgelig, hvor judeo-kristne idealer minker, der øker
volden og fordervelsen.
Det var pederastene i De Spesielles Forbund, som
for en stor del støttet opp om vekkelsen av de hellenistisk-hedenske idealene i det tyske samfunnet. Disse
mennene var fanatisk anti-jødiske og anti-kristne pågrunn av implisitte begrensninger mot homoseksualitet
i den judeo-kristne seksualetikken. Johansson nevner
at Hans Blüher, en av de ledende teoretikerne i De
Spesielles Forbund «opprettholdt tanken at jødedommen hadde undertrykket det homoseksuelle
aspektet i sin kultur ved medvirkende hypertrofi (forstørrelse) av familien» (Johansson:816). Benedict Friedlander skriver i et essay for Der Eigene kalt «Syv
Forslag», at hans første forslag var et angrep på kristendommen. «Den hvite rase blir stadig sykere under
kristendommens forbannelse, som er fremmed for den
og høyst skadelig», skriver Friedlander. «Det er den
generelt dårlige ’jødiske innflytelse’ en forståelse som
har vist seg å være sann, spesielt gjennom forholdene i
Nord-Amerika
(Friedlander
i
Oosterhuis
and
Kennedy:219).
Adolf Brand på sin side kalte kristendommen
«barbari» og «uttrykte sitt begjær til å kjempe «hinsides godt
og ondt,» ikke for massenes skyld, siden ‘de svakes’ livslykke
ville føre til en ‘slavementalitet’ om ikke mennesket selv proklamerte seg som en gud og ikke lot seg undertrykke av
menneskelige lover og retningslinjer» (Oosterhuis and
Kennedy:183). Vi må heller ikke glemme Nietzsche, som
kalte kristendommens «årtusenenes løgn» (Macintyre:188).
276
Lyserøde Hakekors
Det har blitt gjort et stort nummer av den omtalte
tausheten, og i enkelte tilfeller medskyldigheten hos
såkalte kristne kirkene under det tredje rike. Men få
har merket seg den lange perioden med «dekonstruksjon av Bibelen» som gikk forut for nazismens fremvekst
og enda færre har forsøkt å kronikere den systematiske
perversjonen av den tyske religiøse kulturen som nazistene selv sørget for.
Mens ny-hedningene var travelt opptatt med å
angripe fra utsiden, underminerte liberale teologer bibelske autoriteter fra innsiden av den kristne kirke.
Skoleretningen som kalles «høyere kritikk», som hadde
sitt opphav mot slutten av 1800-tallet, fremstilte Guds
mirakler som myter; noe som ved implikasjon gjorde
sanne troende (enten de var jøder eller kristne) til dårer.
Og siden Bibelen ikke lenger var akseptert som Guds
guddommelige og ufeilbarlige ledeskrift, kunne den
ignoreres og omfortolkes. Ved den tiden da nazistene
kom til makten, hadde de «bibeltroende kristne» (Barth
og Bonhöffers Bekjennelseskirker) en svært liten
minoritet. Francis Schaeffer skriver om dette fenomenet
i «The Great Evangelical Disaster» (Skjebnetime).
«Mot slutten av det nittende århundret var disse
tankene [at fornuften er nok og overnaturlig religion er
falsk] begynt å radikalt transformere kristendommen.
Dette begynte spesielt med aksepten av den «høyere
kritiske» metode som ble utviklet i Tyskland. Ved å
bruke disse metodene undergravde de nye liberale
teologene fullstendig Skriftens autoritet til tross for forsøkene til [teologer som Hodges, Warfield og senere Machen]. De destruktive metodene innen bibelkritikken
fikk makt og kontroll i trosretningene. Innen 1930-
277
årene hadde liberalteologien sveipet seg gjennom de
aller fleste kirkesamfunnene og slaget var så godt som
tapt.» (Schaeffer:34).
Det at man byttet ut den bibelske kristendommen
i Tyskland var en pseudokristen «fromhet» som vokste
seg stadig mer bisarr, mens hengivelsen til tradisjonell
kristendoms sosiale idealer ble skilt fra sitt opphav. I
boken «The Twelve Year Reich», skriver sosialhistorikeren Richard Grunberger om nazi-støttede
veldedighetsinnsamlinger, for eksempel, der de som
samlet inn av landets overskudd til de fattige ble irrasjonelle fanatikere:
[Innsamlerne] trampet kontinuerlig i alle oppganger og banket på alle dører i de store byene, og lette
etter den minste av alle donorer. Små, landsens kommuner, satte opp såkalte Skamtavler over dem som til
tross for sine finansielle muligheter, nektet å donere.
Det skjedde ikke sjelden at ‘egoistiske elementer’ ble
ofre for organisert fysisk vold: Enken B. fra Volksdorf,
som bare hadde gitt et par ridestøvler til en klesinnsamling før vinteren, måtte be politiet beskytte seg etter at
en truende gjeng samlet seg utenfor huset hennes og
begynte å knuse drivhusene hennes. Odelsbonden
Bernard Sommer Kempdorf, som hadde fortalt innsamlerne at om de ønsket frukt var de velkommen til
selv å plukke dem fra trærne, måtte beskyttes da en
gjeng på flere hundre samlet seg utenfor gården hans
og krevde at han ble fengslet. (Grunberger:88)
Tyskerne utviklet under Hitler en «rent tysk, dvs.
avromanisert og avjødifisert form for kristendom,»
skriver Grunberger, mens den voksende «nyheden-
278
Lyserøde Hakekors
skapen» avviste Jesus helt og holdent og byttet ham ut
med enten Odindyrkelse eller en naturkult som samlet
seg om solen» (ibid:482). Snart hadde denne nyhedenskapen trengt seg inn i de svekkede kirkene. Tysk kristendom [begynte å fokusere] på en ariske Jesus [og
teologiske studier dukket opp] med titler som «Odin og
Jesus», «Balder og Bibelen» og «Den tyske frelseren»
(ibid:482).
På tross av alt dette ville det være en feiltakelse å
tro at den tyske kirken, hvor liberal og kjettersk den
enn hadde blitt, ville ha støttet Hitlers totale agenda
som sådan. Snarere tvert imot var Hitler og nazieliten
nødt til å gjennomføre en sakte og metodisk overtakelse
av de tyske kirkene for å dempe dissensen.
I september 1933 ble en pro-nazistisk embedsmann
ved navn Ludwig Müller utpekt av Hitler for å bringe alle
evangelikale forsamlinger inn under en evangelikal statskirke. Heiden skriver at «Riksbiskopen [Müller] var ikke
før formelt introdusert i sin gjerning før året var ute og de
siste uavhengige kirkene i Bayern og Wurttemberg var
blitt undertrykket» (Heiden, 1935:405). Dommer Robert
Jackson, som var aktor ved krigsforbryterdomstolen i
Nürnberg mange år senere, la vekt på at «politikken mot
de evangelikale kirkene var å bruke deres innflytelse for å
gjennomføre nazistenes egne planer» (Jackson:51). Dette
ble kanskje best av alt bevist ved Müllers egen avgjørelse
i desember 1933 om å legge den evangelikale ungdomsorganisasjonen inn under Hitlerjugend, noe som førte til
et fullstendig brudd med de såkalte «anti-nazistiske bekjennelseskirkene» (Zentner und Bedurftig:608). Pastor
Niemöller, som ledet bekjennelseskirken, ble senere sendt
i konsentrasjonsleir (Jackson:51).
279
I mars 1935 ble syv hundre protestantiske prester
arrestert av Gestapo i Preussen «for å ha utstedt fordømmelser mot nyhedenskapen fra talerstolen,» og
senere ble et lignende antall av prester i Württemberg
fratatt kappe og krage fordi de hadde «forbrutt seg mot
de moralske instinktene til den germanske rase» ved å
referere til Abraham, Josef og David i sin bibelundervisning» (ibid:494). Nazistene konfiskerte protestantiske
presteskoler i Württemberg og katolske klostre i Rhinland (ibid:500). I mai 1941, forbød en naziproklamasjon
alle katolske aviser og tidsskrifter (Fact on File Yearbook, 1941:240).
Som Grunberger understreker var nazismen selv
en «pseudoreligion» (Grunberger:79), som konkurrerte,
om enn i det skjulte, med kristendommen og jødedommen. Naziregimet, som forsøkte å ta kirkens rolle
og eliminere dens innflytelse på den tyske kulturen,
«spydde ut en uendelig serie av relativt små, men
kollektivt effektive, anti-kirkelige retningslinjer»
(ibid:500). Nazipartiets åndelige adjunkt, den Tyske
Trosbevegelsen (Deutsche Glaubensbewegung, som
ikke har noe med karismatisk kristendom å gjøre,
overs. anm.), representerte en av flere fronter i denne
krigen mot kirken. Det største angrepet dens på kristendommen, uttrykt av «trosbevegelsens» leder, var
læresetningen om at «Gud har manifestert seg selv, ikke
i Jesus Kristus, men i Adolf Hitler» (Snyder:104). Grunberger skriver:
Bevegelsen kan best defineres ved sine negative
artikler om troen, der det viktigste var fiendskapen mot
kristendommen og de etablerte kirkene. Planleggingen
av å bruke nyhedensk «omvendelse» for å utfylle sin
280
Lyserøde Hakekors
egen mer generelle antikirke (som blant annet å
lemleste de samfunnsorganisasjoner og ungdomsorganisasjoner, eller svekke religiøs opplæring i skolen)
lanserte partiet derfor en aksjon for å få individuelle
soknemedlemmer til å melde seg ut av kirken. «Utmeldingskampanjen» var spesielt effektiv blant profesjonelle
som var materielt avhengige av regimet: statstjenestemenn, kommunalt ansatte, lærere [og] heltidsansatte
i partiet (Grunberger:491).
Straks nazistene kom til makten byttet de ut en
rekke kristne helligdager med hedenske feiringer:
«Sommersolverv», «Vintersolverv» og «Moderssøndag»
(som blant annet omfattet den såkalte «livsrunen» som
symbol for å hedre fødeevnen (ibid:80f). Vielsesseremonier påkalte i økende grad «Moder Jord» og
«Fader Himmel» som guddommer som velsignet pakten
(ibid:492). Fødsels- og dødsannonser begynte å bli
trykket med respektive livs- og dødsruner, som en del
av et felttog for eliminere stjernen og korset fra det offentlige liv, og krusifiksene ble også gradvis fjernet fra
sykehus og skoler (ibid:494). Nazistene gjorde alle
religiøse aktiviteter, som ikke fant sted i kirker som ikke
hadde offisielt løyve og konfiskerte lister over kirkegjengere som var på aktiv tjeneste i det militære
(ibid:500).
Man satset tungt på skolene i strategien for å avkristne de unge. Obligatoriske bønner i skolen ble
stanset fra 1935 av og fra 1941 og fremover ble religiøs
opplæring fullstendig eliminert for alle studenter over
fjorten års alder (ibid:494f). Den nazistiske lærerorganisasjonen forsøkte åpenlyst å få sine medlemmer
til å unngå religionsopplæring, samtidig som mange
281
lærere i religionsfag (som alle måtte ha godkjenning fra
staten) «flettet nyhedenskapen inn i opplæringen av
sine elever». Senere ble lærerne eksplisitt forbudt fra å
delta i frivillige religionstimer som ble organisert av den
katolske kirken (ibid:495).
I en slags obskøn forvrengning brukte nazistene
tidligere kristne fasiliteter som var blitt beslaglagt av
regjeringen til å etablere skoler der studentene ble opplært i ideologien om mannens overlegenhet, og brukte
der arbeider av homoseksuelle teoretikere som Otto
Weininger (Rosenthal:69). Igra skriver:
[Weiningers «Geschlecht und Charakter: eine
prinzipielle Untersuchung» (Kjønn og Karakter, en
prinsipiell undersøkelse] ble gjeninnført som en slags
lærebok i de nazistiske Ordensburgen, som var skoler
for opplæring av fremtidige tyske ledere som var blitt
satt opp i konfiskerte klostre. Der lærte de tanken om
at den laveste typen mann er uendelig mye mer verdt
enn den nobleste kvinne og at hun, i og med sin natur,
er svikefull, og mentalt underlegen mannen og
umoralsk. (Igra:99).
Avkristningen av det tyske samfunn ble utført i
nazistenes karakteristisk bedragerske stil. Som alltid
mestere i ordvrengeri og politiske tricks, klarte de å
holde befolkningen forvirret om hva som var deres
virkelige motiver. Da Hitler trengte støtte fra kirkene i
begynnelsen av sitt regime, deltok SA en masse på søndagsgudstjenestene, og skapte «veritable kirkeparader
av SA-medlemmer» (Grunberger:485). Mens bare
måneder senere marsjerte disse gruppene inn til
partiets massemøte i Nürnberg sammen med
282
Lyserøde Hakekors
Hitlerjugend, mens de sang antikristelige sanger.
«Ingen onde prester
kan forhindre oss
fra sannheten å føle:
vi er Hitlers barn,» sang barna.
Vi følger ikke Kristus, men Horst Wessel,
Kast bort all røkelse og viervann
Ene og alene hakekorset frelse kan.
SA på sin side sang:
«Kom Stormtroppkamerater;
Still prestene mot muren,
Heng jødene i stramme rep»
som refrenget til en av sine favorittmelodier.»
I «Hitler and I» gjengir Strasser en samtale han
hadde med Hitler, der Strasser kritiserte nazipropagandisten Alfred Rosenberg for hans hedenske idealer.
«Hitler stanset opp og så meg inn i øynene», skriver
Strasser «Kristendommen er, for inneværende, ett av
punktene i programmet jeg har skrevet. Men vi må se
fremover. Rosenberg er bare foregangsmann, en profet.
Hans teorier er selve uttrykket for den tyske sjel»
(Strasser, 1940:96). Mye senere, mens Hitlers hatsreligion fullstendig syntes å ha overveldet den tyske
kulturen, proklamerte Hitler; «Tror du virkelig at massene noensinne vil bli kristne igjen. Tull og tøys. Den
historien er sluttført» (Newton:16).
283
Fra begynnelsen av gikk ledende nazister åpent
til angrep mot kristendommen. Josef Göbbels proklamerte at «kristendommen har inngytt våre erotiske
holdninger med uærlighet» (Taylor:20). Det blir meldt at
Himmler skal ha sett på kristendommen som «den
største pest i hele historien, og krevde at den ble behandlet på det grunnlaget» (Ziegler:85).
Martin Bormann, som tok plassen fra Hess som
vise-fører, skrev en uttalelse til partiets embedsmenn
under tittelen: «Forholdet mellom Nasjonalsosialisme og
Kristendom», der han sa at «Nasjonalsosialistiske og
kristne oppfatninger er motstridende. De kristne
kirkene bygger på menneskers uvitenhet. Folket må i
stadig sterkere grad vrenges ut av kirkenes grep. Aldri
mer må kirkene tillates å få innflytelse over ledelsen av
folket. Dette må brytes fullstendig ned — en gang for
alle» (Fest, 1970:132f). Nazistenes endelige målsetning
var en eliminering av alle kristne kirker. Grunberger
påpeker at «akkurat som folkemordprogrammet sørget
for at enkelte områder ble jødefri (judenrein) før andre,
slik så man for seg at Warthegau (Posen-Lodz
sivilregion) skulle bli den første regionen som ble «kirkefri» i Riket (Grunberger:498).
Det er i det nazistiske felttoget mot judeo-kristen
moral at vi finner en av årsakene til at det tyske folks
aksepterte nazismens mest ekstreme overgrep. De
åndelige grunnvollene hadde ved hjelp av mektige
sosiale krefter systematisk blitt revet ned over årtier.
Da nazistene kom til makten var den tyske kulturen
åndelig bankerott. Historikerne har stort sett ignorert
det åndelige elementet i nazihistorien, men om vi ser
nærmere på Hitlers felttog mot jødene, så blir det tydelig
284
Lyserøde Hakekors
at hans fremste rasemotiv bare skjuler et dypere og mer
grunnleggende hat mot jødene som «Guds folk» .
Den sannsynlige årsaken til Hitlers angrep på
kristendommen var hans tanker om at den alene hadde
den moralske autoriteten til å stanse nazismen. Så sent
som den 19. mars 1942, skrev Julius Streicher, i en artikkel i avisen Der Stürmer en klage mot at kristne
læresetninger stod i vegen for «den radikale løsningen
på jødespørsmålet i Europa» (Jackson:54). Men kristne
hadde alt snublet lenge før denne flommen av ondskap
kom. Som Poliakov skriver: «Når moralske barrierer
kollapset under nedslaget av naziforkynnelse, gav den
samme antisemittiske bevegelsen aksept for nedslaktningen av jøder og løyve til et obskønt angrep mot Gud
og moralkodeksen. En åpen og uløselig krig ble proklamert mot den kristne tradisjonen [som i tur] satte i
gang et vilt og ustyrlig hat mot Kristus og de ti bud.»
(Poliakov:300).
Mens vi ser nærmere på spørsmålet om nazistisk
hat mot kristendommen, blir vi minnet på den felles
moralske standarden som blir delt av kristne og jøder.
Det er en standard som unektelig fordømmer homoseksualitet. Dette faktum antar enorm betydning i denne
bokens sammenheng og krever at vi stiller spørsmål
med påstanden om at holocaust var rent rasehygiensk
patentert.
Vi har vist hvordan homoseksualiteten står
sentralt i holocaust-historien. Tanken om å kvitte seg
med jødene oppstod med Lanz. De første terrorhandlingene mot jødene ble utført av homoseksuelle i SA.
Den første pogromen, Krystallnatten, ble orkestrert i
285
1938 av den homoseksuelle Reinhard Heydrich. Og det
var den til tider transvestittiske Göring som begynte
«utviklingen av den endelige løsningen [med en] ordre
til Heydrich (24. januar 1939) om løsningen på det jødiske spørsmålet ved emigrasjon og evakuasjon
(Robinson:25).
HOMOSEKSUALITET
OG ISLAMSK TERRORISME
Fra dette punktet av skal vi se nærmere på forholdet mellom naziregimet og de islamske terrorgruppene som deler deres militaristiske tanke og dets
antisemittisme. Vi skiller de islamske terroristene fra
de spesifikt fascistiske og «nynazistiske» etterfølgerne
av «det tredje rike» som vi skal se nærmere på i neste
kapitel. Mens Hitler interessant nok raljerte mot
jødedom og kristendom, brukte han som kontrast
tanken om den [judeo-kristne] «teologiske læren som
mangler dybde» mot «Mohammeds læresetninger [som
inneholdt åndelig] næring med en helt annerledes verdi»
(Angebert:246).
Islamsk terrorisme har blitt et vesentlig spørsmål
etter angrepene mot USA den 11. september 2001. Interessant nok har alle lederne for de nitten terroristene,
inkludert Mohammed Atta, blitt hevdet å være homoseksuelle. Den ‘homoseksuelle’ journalisten Rex
Wockner, som siterer det han beskriver som «den
sensasjonalistiske, men ofte svært korrekte National
Enquirer» meldte at «Attas homofile elsker de siste to
årene var hans høyre hånd, Abdulaziz Alomari, som var
286
Lyserøde Hakekors
sammen med Atta da han styrte flyet sitt inn i Nordtårnet». Atta og andre terrorister mente at «kvinner utelukkende er til for formering og menn for rekreasjon»
(Wockner Wire, www.planetout.com, 9. november
2001). Ukarakteristisk grep det venstrevendte
magazinet «Newsweek» fatt i saken før Enquirer fikk
publisert den: «Homo»-strategen Michelangelo Signorile
skrev en lederartikkel der han, uten å benekte sannheten i Enquirers påstander, avviste dem som
irrelevante for terroristenes ondskap.
Det er ikke mange som er klar over at opphavet til
moderne terrorisme sprang ut fra et samarbeid mellom
nazister og arabere. Ifølge den islendske historikeren
Snorri G. Bergsson, i boken «Muftism and Nazism», var
den ledende skikkelsen i samarbeidet Haj Amin al-Husseini, stormuftien («muslimsk pave» overs. anm.) av
Jerusalem. Han var en av lederne i den arabiske massakren mot jøder i 1920, ble mufti i 1921 og feiret ved å
organisere en pogrom mot jødene samme år.
Al-Husseini fikk først kontakt med naziregimet i
1933 og innen 1936 hadde han utført anti-jødiske opprør «med midler fra nazistene» (Bergsson:kapitel 3:side
2f). I 1937 «under feiringen av Mohammeds fødsel, vaiet
det tyske swastikaflagget høyt, så vel som at bilder av
Hitler var hengt opp» (ibid). Da britene stanset
hemmelige våpensendinger til muftien i 1938, proklamerte han jihad mot dem, men ble raskt beseiret og
flyktet til Tyskland. Fra da av koordinerte han store og
aktive verdensomspennende nettverk av pro-nazistiske
muslimer fra Berlin og agiterte for utryddelsen av alle
jøder. Hitler var en god venn av al-Husseini, og gav ham
ærestittelen major i SS (ibid).
287
Den Johannesburgbaserte avisen The Sowetan
publiserte følgende leder av den syd-afrikanske
lovgiveren Jack Bloom:
«Tvetydige arabisk-muslimske holdninger til
Hitler kan spores til hans popularitet i store deler av
den arabiske verden både før og under den andre
verdenskrig. Politiske partier som har etterlignet nazistene ble grunnlagt, slik som det Syriske Sosialistisk Nasjonalistparti og Unge Egypt, som begge hadde
privatkontrollerte stormtropper, fakkeltog og nazislagord. Den mest fremtredende av Hitlers samarbeidspartnere var Haj Amin al-Husseini. Hans energiske
pro-nazistiske forsøk omfattet en muslimsk SS-enhet i
Bosnia.
General [Gamal] Abdul Nasser var medlem av
Unge Egypt og forsøkte aldri å skjule sine tidligere
nazisympatier da han ble president i Egypt. Tidligere
nazister tjenestegjorde i hæren og det hemmelige politiet og hans personlige livvakt var SS-general Oskar
Dirlewanger (The Sowetan, 2. oktober 2001).
En av grunnene til nazismens popularitet i Egypt
er at Nassers bror Nassiri publiserte og distribuerte en
utgave av Mein Kampf i 1939 (Mac Mathuna, Flame
Magazine, 1999).
Oskar Dirlewanger (se kapitel seks) var skaperen
av den fryktede SS Sonderkommando Dirlewanger som
enkelte homoseksuelle lot seg verve i for å bli satt fri fra
nazistenes konsentrasjonsleire. Dirlewanger, som ble
assistert av tidligere Hitlervenner, Otto Skorzeny og
Eugen Dollman, rekrutterte «mange» tidligere naziflykt-
288
Lyserøde Hakekors
ninger fra Argentina til nøkkelstillinger til det nye
republikanske regimet i Egypt (ibid). Dollman var velkjent som homoseksuell; mindre er kjent om Skorzeny,
selv om hadde vært i Hitlers livgarde i 1939, og dermed
høyst sannsynlig også var ‘homoseksuell’ .
Vi har ikke funnet beviser for at al-Husseini var
homoseksuell. Historikeren Jamie Glazov forklarer
fenomenet med islamistisk terrorisme i seg selv som en
følge av tøylesløs pederasti i deler av den arabiske
verden. Han skriver:
«Siden arabiske menn er sosialt segregert fra
kvinner, henfaller de lett til homoseksuell adferd. Interessant nok fins det ikke noe ord for ‘homoseksuell’, i
moderne vestlig forståelse av ordet, i deres kultur. Det
fordi det å ha sex med gutter, eller med kvinnfolkaktige
menn, blir sett på som sosialt akseptabelt. Menn tjenestegjør som tilgjengelige erstatninger for utilgjengelige
kvinner. Imidlertid regner man ikke den mannen som
utfører penetreringen som den som blir emaskulert. Den
som blir penetrert derimot blir emaskulert. En gutt kan
imidlertid ikke bli emaskulert, siden man rasjonaliserer
seg til at han ikke ennå er en mann.» (Vår utheving).
I denne kulturen blir menn som seksuelt penetrerer menn en manifestasjon av maskulin makt, noe
som dermed gir en hypermaskulin status. Under alle
disse omstendighetene, blir tanken om kjærlighet
fjernet fra mannens forståelse av seksualitet. Akkurat
som essensen i arabisk maskulinitet blir den begrenset
til å skade andre ved hjelp av makt. Det er forferdelig å
tenke seg den seksuelle forvirringen, ydmykelsen og
undertrykkelsen som utvikler seg i tankene til menn i
289
denne kulturen. Men det er ikke overraskende at mange
av disse mennene finner sin eneste mulighet for tilfredstillelse i det å ydmyke en fremmed «fiende» hvis
maskulinitet må krenkes, koste hva det koste vil — slik
deres egen maskulinitet engang ble det (Glazov, The
Sexual Rage Behind Islamic Terror», Frontpage
Magazine, 4. oktober 2001) [For en sammenligning med
de spartanske militærleirene, se sidene 54-61].
Akademikeren Bruce Dunne ved Georgetown University fremstiller den seksuelle verden hos enkelte arabiske menn som en virkelighet av uomtalt og ikke
likestilt «Mannemannlig/Kvinnfolkaktig» biseksualitet.
I denne verden, som ved de før-nazistiske «homo»-fraksjonene i Weimar-Tyskland, blir ikke engang
«mannemenn» vurdert som ‘homoseksuelle’, mens
«kvinnfolkaktige» blir vurdert som å lide under en «uforklarlig patologi». (Dunne, «Power and Sexuality in the
Middle East», «Middle East Report, våren 1998). (Dette
er ikke en holdning som blir funnet i alle islamske
samfunn, bare de hvor man kombinerer hypermaskulin
militarisme med kvinnehat.)
Ytterligere en parallell er saken omkring terroristlederen Jassir Arafat. Ifølge dr. Asher Eder, jødisk
viseformann i Islamsk-Israelsk Vennskapsorganisasjon,
er navnet «Jassir Arafat» et alias. Arafat endret sitt reelle
navn, «Mohammed Abdel Rahman Abdel Raouf Arafat
al-Kidwa al-Husseini», for å skjule sitt slektskap til
muftien Haj-Amin Al-Husseini, som var hans onkel
(Eder; «How to Disarm the Terrible Jihad Psychosis
Against Jews and Israel that Afflicts the Muslim World
Today,» www.rb.org, 24. Februar, 2000).
290
Lyserøde Hakekors
Arafats homoseksualitet har vært viden akseptert
siden minst 1976, da vitnesbyrdet fra en tidligere medarbeider (som også var homoseksuell) ble gjengitt i en
canadisk biografi: «Arafat: The Man and the Myth»
(Arafat: mannen og myten) av Thomas Kiernan. Kiernan
siterer følgende:
«Den natten dro vi på øvelse, omkring tjue menn.
Vi slo leir i en sitruslund nær Gaza og satte opp teltene
våre. Det oppstod et nødstilfelle, og flere av oss løp til
Abu Khalids telt for å finne ut hva vi skulle gjøre. Der
oppdaget vi at Abu Khalid og Jassir gav hverandre
gjensidig tilfredstillelse — eller kanskje jeg skulle ha
sagt at Jassir gav Abu Khalid tilfredstillelse? Etterpå
var Abu Khalid svært åpenhjertig om hva han gjorde
med Jassir. Faktum er at han oppmuntret oss alle til å
delta i slike handlinger. Han sa at det burde være en
del av geriljalivet. Det skapte nære bånd mellom oss.
De fleste av oss gjorde det senere regelmessig. Noen av
oss tilfredstilte endog Abu Khalid og han tilfredstilte
oss. Men han lot oss aldri røre Jassir. Jassir var hans
spesielle venn.» (Kiernan:108).
Arafat blir oftere identifisert av sine kritikere som
pederast heller enn homoseksuell, men vi har ikke
funnet noen dokumentasjon på at han angivelig skal ha
misbrukt gutter.
Senere hendelser viser at muslimske ekstremister
og nazister fremdeles har felles front: Begge feiret
terrorangrepene den 11. september. Arafats palestinske
støttespillere, deriblant politimenn, ble filmet mens de
feiret heftig i gatene da nyhetene ble kjent. I mellomtiden brukte den tyske nynazisten Horst Mahler
291
nettstedet sitt for å takke terroristene for å «slå knockout» på deres «felles fiende», mens en annen nazigruppe,
«Nationaler Widerstand» (Nasjonal Motstand, NW), sa at
den 11. september var en jubeldag (The Observer, England, 7. oktober, 2001).
Hans-Joachim Kunz, fra den bayerske lokalgruppen for «Det tyske kontor for Konstitusjonsbeskyttelse»,
forklarte
at
«nynazister
og
islamske
fundamentalister har en felles ideologi og at det er at de
begge ser på USA som sin fiende» (ibid.)
Vi har vist at et skjult motiv for nazistisk
antisemittisme er et dypt hat overfor bibelsk
moralkodeks. Denne konklusjonen, som blir underbygget av kommentarene til fremstående nazitenkere,
gir en langt mer tilfredsstillende forklaring på nazistisk
politikk enn rasisme alene. For mens en vidt proklamert
raseteori synes å være nok til å forklare forfølgelsen av
jødene, forklarer det ikke nazistenes likestilte hat mot
bibeltroende kristne. Nazistene var tydeligvis ikke
fiendtlig innstilte mot muslimer, selv om islam henter
sin autoritet fra den samme Bibelen. Ei heller var det
bare pragmatisk toleranse fra en militær alliert. Det
synes sannsynlig at nazistene ektefølt ble dratt mot sine
hypermaskuline våpenbrødre fordi de delte en felles
homoerotisk ånd.
Vi skal se at denne strengen av homoerotikk også
strekker seg gjennom historien etter Hitlerfascismen.
Kapitel 8
HOMOFASCISMEN
ETTER HITLER
«Historien gjentar seg aldri, men mennesket gjør det
kontinuerlig» (Voltaire, sitert i Cecil Genese, The
Holocaust: Who are the Guilty?)
Ett av symbolene som de homoseksuelle i USA
har brukt for å representere seg selv er føniksen, en
mytologisk fugl som det sies brant seg selv på et likbål
hvert femhundrede år og deretter gjenoppstod fra
asken, vakrere enn noensinne (Alyson Almanac:56). Et
bedre symbol på den historiske syklusen til homo-fascismen og det medfølgende sosiale kaos er vanskeligere
å finne. Ut av Nazi-Tysklands aske, har den homo-fascistiske føniksen reist seg igjen — denne gangen i USA
[og i Norge, overs. anm.]
294
Lyserøde Hakekors
HOMOBEVEGELSENS
FASCISTISKE RØTTER
Den første «homorettighets»-organisasjonen i USA
var en amerikansk underavdeling av det tyske Menneskerettighetsforbundet (BFM). Det tyske BFM, som ble
dannet i 1919 av Thuleselskaps-medlemmet Hans
Kahnert, var en militant organisasjon anført av «mannemann»-homoseksuelle. Mange av de tidlige nazistene,
deriblant SA-leder Ernst Röhm var også medlemmer av
BFM.
Det amerikanske SHR (Society for Human Rights)
ble dannet i Chicago den 10. desember 1924 av en tyskamerikaner ved navn Henry Gerber (J. Katz:388).
Gerber hadde tjenestegjort i de amerikanske okkupasjonsstyrkene i Tyskland fra 1920 til 1923 og var blitt
involvert i den tyske organisasjonen. Sammen med en
liten gruppe av gjensidig «revolusjonære», dannet
Gerber helt legalt gruppen, men uten å avsløre dens formål og begynte å utgi et pro-homoseksuelt tidsskrift
kalt «Friendship and Freedom» (Vennskap og Frihet)
(ibid: 389), etter mønster av den tyske avdelingens
publikasjon med samme navn (ibid:632n).
Organisasjonen kollapset imidlertid i 1925 da
Gerber, visepresident Al Menninger og et tredje medlem
ble arrestert anklaget for seksuelt misbruk av en gutt.
Alle tre var blitt anmeldt av Menningers hustru. Avisen
«The Chicago Examiner» trykket en historie under
tittelen «Underlig Sex-Kult Avslørt», og snakket om
«underlige tildragelser» i Menningers leilighet. Menninger bekjente, men Gerber hevdet at det hele var en ar-
295
rangert felle, og mente at arrestasjonen lignet noe «fra
inkvisisjonens dager». Heller enn å ta sjansen i retten,
hyret Gerber en advokat som «visste hvordan han skulle
fikse statsadvokaten og dommerne» og saken ble avvist
(ibid:392). Etter å ha gått under jorden en tid, mens
han skrev under navnet «Parisex», dukket Gerber igjen
opp i 1934 ved staben for et pro-homoseksuelt
litteraturmagasin kalt Chanticleer (ibid:394). Han
vedble å holde kontakten med det tyske BFM og
publiserte flere artikler i deres blader (ibid:633n).
I Chanticleer [For dem som forstår engelske ordspill; ‘Chanticleer’ betyr «Kykeliky» ... overs. anm.] avslørte Gerber seg selv som militant sosialist som
vurderte kapitalismen og kristendommen som uvitenhetens og undertrykkelsens tvillingsøyler, når det
gjaldt «seksuell frihet» (ibid:394). Som et svar på
nyhetene i den amerikanske pressen om Röhm-putsjet,
innrømmet han at nazistene var anført av homoseksuelle og lovpriste «Röhm og hans modige menn»
(ibid:396). Gerber blir omfattende sitert angående naziregimet i Katz’ bok «Gay American History». Han skriver:
«For kort tid siden påpekte en amerikansk
journalist i det liberale [tidsskriftet ]«Nation» at hele
Hitler-bevegelsen var basert på homoseksuelle greske
forhold menn i mellom, og den samme jødiske forfatteren hevdet at det var nok en motsigelse om Hitler
at «der Führer» skulle ha sagt seg enig i brenningen av
bøkene til dr. Magnus Hirschfeld. Dermed får vi et glimt
inn i hele bevegelsens galskap: En jødisk doktor som
arbeider for de homoseksuelles interesser blir forfulgt
av en heteroseksuell bande, anført av homoseksuelle
(Gerber i J. Katz:395).
296
Lyserøde Hakekors
Det er interessant å merke seg at de homoseksuelle tilbøyelighetene blant nazistene var et spørsmål
om i det minste offentlig kunnskap i USA på denne
tiden, så vel som deres greske tilknytninger. Vi kan ut
fra dette også trekke fram at Gerber selv ikke var
fremtredende fascist, selv om han tydelig identifiserte
seg selv med de tyske brunskjortene. Åpen fascisme i
den homoseksuelle bevegelsen kom senere, men Gerber
og hans pederastiske venner hadde lagt grunnen for
dem. Innen 1972, da han døde 80 år gammel, hadde
Gerber sett fremveksten av homofascisme som et
permanent tema i bevegelsen.
AMERIKANSKE NAZISTER
På samme måte som sitt tyske motstykke, viser
den amerikanske nazibevegelsen et entydig anti-homoseksuelt ansikt overfor verden, mens dens ledere i stor
grad er homoseksuelle.
George Lincoln Rockwell dannet det amerikanske
nazipartiet i 1959. Rockwell var selv en svært narcissistisk personlighetstype av det slaget som er så typisk
blant mannlige homoseksuelle, men vi har ikke noe
holdbar informasjon om at han var «homoseksuell». En
forsker har imidlertid merket seg at Rockwells vesle
gruppe var gjennomsyret av nettopp homoseksuelle.
«Jeffrey Kaplan, velkjent akademiker og forsker på ekstremisme skriver at «homoseksuelle utgjorde «en betydelig» — om enn nøye skjult del av George Lincoln
Rockwells amerikanske naziparti i 1960-årene». Den
samme kilden forteller at «i Amerika fortsetter homo-
297
seksualiteten å bære en «hemmelighet fra amerikansk
nasjonalsosialisme i etterkrigstiden» (Southern Poverty
Law Center Intelligence Report, «Fringe of the Fringe»,
utg. nr 100, høsten 2000).
Frederick J. Simonelli drøftet spørsmålet om
homoseksualitet i det amerikanske nazipartiet i sin biografi om Rockwell, «American Fuehrer» fra 1999. Han
forteller at Rockwells retorikk, på samme måte som
Hitler, var sterkt anti-homoseksuell, men at spørsmålene om hans privatliv og om staben hans vedble å
være ubesvarte.»
Homoseksualitet innen rekkene til ANP var et
konstant problem for Rockwell og en konstant kilde til
spekulasjon blant hans fiender. «Det synes å være en
tendens til at «skeive» blir tiltrukket av oss», innrømte
Rockwell til en fiendtlig innstilt journalist i ANPs hovedkvarter ved Arlington; deretter avgrenset han seg selv
fra homoseksuelle ved å legge til «fordi; for de skeive, er
dette stedet like begjærlig som en jenteskole ville vært
for meg.» Ifølge FBIs overvåking, var Rockwells frykt for
homoseksuelle stormtropper velfundert. ANPs vestre divisjon ble særskilt rokket av en avsløring av at sjef for
enheten, Leonard Holstein, forøvrig også halvt jødisk —
var homoseksuell.
«Vedvarende rykter om homoseksuelle innen
ANPs øvre lag — spesielt sentrert omkring Rockwells
stabsjef, Matt Koehl — skadet partiet. [Mens] det gjennom hele Rockwells karriere [eksisterte spekulasjoner]
om hans egen seksuelle orientering. Uten å digressere
til noen psykologisk analyse, la det herved være sagt at
Rockwells empatiske og stadige påstander om hans
298
Lyserøde Hakekors
egen maskulinitet skaper spørsmål om hans underbevissthet.» (Simonelli:77f).
En annen gren av den amerikanske nazibevegelsen, The National Socialist League, var åpenlyst
homoseksuelle:
Grunnlagt i 1974, av avhoppede medlemmer fra
The National Socialist White People’s Party, avgrenset
denne San Diego-baserte gruppen unikt nok sine
medlemmer til homoseksuelle nazister. Anført av
veteran-antisemitten Russell Veh, forsøker gruppen å
distribuere medlemsskapsansøkninger som proklamerer at NSLs «mål er å søke seksuell, sosial og politisk frihet» (Newton:46).
Mens de vanligvis var lavprofilerte, laget NSL et
skikkelig oppstyr da de i 1983 forsøkte å markedsføre
en nazistisk hatfylt film fra 1930-årene, som gruppen
hadde sikret seg på ulovlig vis. En artikkel i det Los
Angeles-baserte «Heritage and S.W. Jewish Press» med
tittelen «Homonazister selger skrekkelig ’Jud Suss’film», navngav Veh og The National Socialist League. «Vi
er meget vel kjent med Mr. Veh (som er et alias, når alt
kommer til alt) og hans notoriske operasjoner,» sa den
legale filmdistributøren, David Calbert Smith III
(Heritage and S.W. Jewish Press, 16. september 1983).
Veh skaffet seg medlemmer til gruppen sin gjennom en
publikasjon som ble kalt «The N.S. Mobilizer» og gjennom kontaktannonser i homoseksuelle blader,
deriblant det ledende amerikanske «homsebladet», The
Advocate (Reisman, 1994:57).
299
Før den forsvant på 1980-tallet, gav The National
Socialist League ut en journal kalt NS Kampruf. (Southern Poverty Law Center Intelligence Report, høsten
2000).
Den mest berømte tildragelsen i det moderne
amerikanske nazipartiets historie (ett tiår etter at Rockwell ble myrdet i 1967) skjedde som en følge av et i 1977
fremsatt krav om å få marsjere gjennom et hovedsaklig
jødisk nabolag i Skokie, Illinois, en forstad til Chicago
og hjemsted for mange holocaust-overlevende. Planen
var satt i scene av Frank Collin, som ofte dukket opp
sammen med sine følgesvenner i «fulle nazi-regalia:
brun skjorte, svarte støvler, og armbind med hakekors»
og som «arbeidet for at alle negre, jøder og latinoer
skulle tvangsdeporteres» (Johansson:129). De sivile
myndighetene stanset fra først av marsjen, men den
amerikanske advokatorganisasjonen for sivile borgerrettigheter, ACLU [en venstreekstrem såkalt «borgerretts»-organisasjon, overs. anm.] kom til Collins
bistand. Nazistene vant retten til å marsjere, men man
ble enige om at de skulle marsjere i selve Chicago by og
ikke i Skokie. Dette tiltrakk seg oppmerksomhet fra
verdenspressen.
Homoseksualistene Johansson og Percy skriver i
«Outing: Shattering the Conspiracy of Silence» har
omsider avslørt, mer enn femten år senere at Collin var
homoseksuell og pederast. I 1979 ble Collin arrestert
for å ha «tatt seg utilbørlige friheter med gutter mellom
10 og 14» og ble dømt til syv år i fengsel (Johansson and
Percy:130).
300
Lyserøde Hakekors
HOMOSEKSUELLE
SNAUSKALLE-NAZISTER
Idag overlever nazismen hovedsaklig på en bred
internasjonal front av såkalte snauskaller (skinheads),
stort sett bestående av unge hvite menn. Det er ikke
overraskende at homoseksuelle er blant de mest innflytelsesrike lederne for den nazistiske snauskallekulturen. I England, for eksempel, som er
bevegelsens fødested, ble den notoriske «National Front»
(NF) anført av den homoseksuelle snauskallen Nicky
Crane. Murray Healy omtalte i boken «Gay Skins» at
«Crane etter eget utsagn [var] hengiven nazist som tilba
Hitler» (Healy:134). Crane forsøkte aktivt å gjenoppvekke gateterroren til de nazistiske brunskjortene i de
britiske bysentraene ved «[å prøve] og skape en gatekampstyrke for å destabilisere byene på gatenivå, slåss
ved sportsevenementer og vedlikeholde raseangrepene.
Snauskallene [som] hilser hverandre med nazihilsener
og roper rasefanatiske slagord [ble] et vanlig syn»
(ibid:124).
Searchlight Magazine meldte:
«Med sine over 185 på strømpelesten og ekstremt
voldelig, var Crane den arketypiske snauskallenazisten,
i så stor grad at det var hans bilde som ble trykket på
forsiden av omslaget til platen «Strength Through Oi»,
et opprinnelig «Oi»-album [Snauskallebevegelsens
musikkstil]. Som nazist var Crane innblandet i mye
vold, deriblant skambanking av homoseksuelle.
Samtidig, angivelig ukjent for de som stod ham
nærmest på nazifronten, var han stjerne i flere
301
hardcore-homse-filmer. Han døde grunnet AIDS i 1993
(Searchlight, september 1999).
På 1970-tallet var den best kjente nazistiske
«homsen» National Fronts nasjonale organisator, Martin
Webster (ibid). Ytterligere en annen homoseksuell
nazist, Peter Marriner, var leder i både National Front
og en annen fascistisk gruppering, The British
Movement (Searchlight, august 2000).
Snauskallebevegelsen har spredt seg langt utenfor England. Healy skriver at «den samme retningen av
«snauskaller» og «fascister» har også dukket opp som en
høyreekstrem gruppe i Europa, Australia og deler av
USA har importert snauskalle-imaget som uniform for
sine urbane terrorister» (ibid:205).
I Frankrike har den nynazistiske bevegelsen nære
og åpne bånd til homobevegelsen. En av grunnleggerne
til fascistgruppen Francoise Nacionale er også redaktør
for den homoseksuelle publikasjonen Gaie France
(Andriette, Bill, «Is Gaie France Fascist?» NAMBLA
Bulletin, september 1992). I mellomtiden og tilbake i
Tyskland, ser man en skremmende økning av nynazistiske snauskaller som også er knyttet til homoseksualitet. Elmay Kraushaar, som skriver for Der Spiegel,
den tyske parallellen til Time Magazine, blir sitert i «The
Advocate»:
«Det fins en homoseksuell snauskallebevegelse i
Berlin. De cruiser områder med pamfletter hvor det
står: «vi vil ikke ha utlendinger.» En fremtredende leder
for nynazistene i Tyskland, Michael Kuhnen, var åpenlyst homoseksuell til han døde av AIDS i 2000. Han
302
Lyserøde Hakekors
skrev en avhandling om båndene mellom homoseksualitet og fascisme, og sa at fascisme er basert på
kjærlighet mellom kamerater, og at det å ha sex med
sine kamerater styrker disse båndene (Anderson:54).
I boken «The Beast Reawakens» skriver Martin
Lee en beskrivelse av Kuhnen som den viktigste
nynazisten på 1980-tallet, og kalte ham «Führer» for Nasjonalsosialistenes Aksjonsfront, og at hans homoseksualitet ikke på noen måte undergravde hans posisjon
i det fascistiske samfunnet (Lee:195). Kuhnens
«kamerat» og etterfølger, Christian Worch, ble fengslet i
1994 i samband med voldelige forbrytelser og rasehat
(Neighborhood Queen Internet Posting, 1. desember
1994). En annen fremstående tysk nynazistleder, som
også er homoseksuell er Bela Ewald Althans (Searchlight, september 1999). Som hovedperson i to rekrutteringsvideoer for nynazistene ble Althans fengslet
i 1995 for å ha «hisset til rasehat».
Vi må understreke at ikke alle snauskaller er
nazister, og enda færre er åpenlyst homoseksuelle. Som
Healy skriver «At en person er snauskalle betyr ikke at
han er fascist i like stor grad som hakekorset»
(Healy:142). Uansett har bevegelsen i visse sirkler blitt
mer eller mindre synonym med «homofascisme». «Identiteten som snauskalle» skriver Healy, «har siden
midten av 1980-tallet blitt stadig mer populær blant
homoseksuelle menn. Så omfattende er disse elementene [eller snauskallestilen] i britiske urbane
homsenettverk at de har sluttet å fremstille seg som
snauskaller, men heller sier klart fra «jeg er homse»
(Healy:2f).
303
Koplingene mellom snauskaller og homofascisme
er ikke så godt kjent i USA, selv om man der har en
rekke «homoseksuelle nazi»-organisasjoner. En slik
gruppering er American Resistance Corps (ARC), som
skriver følgende på sitt nettsted:
«ARC ble grunnlagt av en amerikansk snauskalle
med hjelp fra en canadisk snauskalle som ikke var fornøyd med tilstanden blant snauskaller generelt. Disse
to snauskallene var begge trofaste tilhenger av hvit
rasehygiene. De var også tilfeldigvis homoseksuelle.
Grunnleggelsen av ARC var et tilsvar til de to ekstremistiske grupperingene blant snauskallene. På den ene
siden var det homoseksuelle snauskaller som fornektet
rasehygienen og på den andre siden var de ikke-homoseksuelle rasehygienikerne som fostret homsehat. ARCs
snauskaller har gleden av å være både tradisjonelle fascister og progressive aktivister (ARCs nettsted,
www.geocities.com/ARCorg/historical.htm
[denne
linken er død.])
Snauskallebevegelsen har ikke enerett på å være
hjemsted for ‘homoseksuelle’ nazister i Amerika i dag.
Ikke fullt så unge homofascister finnes i andre nazistiske og eller organisasjoner som øver hvit overlegenhets-ideologi. For eksempel trykket «The Arizona
Republic» et hovedoppslag den 12. april 1996 om en aksjon der over 30 medlemmer fra det ariske broderskap
ble arrestert for å ha smuglet våpen og narkotika inn i
fengsler. En av oss (Lively) snakket med en etterforsker
med førstehåndskjennskap til saken. Etterforskeren,
som snakket på bakgrunn av et løfte om at han forble
anonym, bekreftet at han hadde merket seg svært høy
frekvens av homoseksualitet blant disse hvite overleg-
304
Lyserøde Hakekors
enhets-gruppene. Lee skriver at nynazistene David
McCalden og Keith Stimely, som begge er knyttet til det
californiabaserte Institute for Historical Review, begge
døde av AIDS i 1991 (Lee:226). Det blir antatt at de
begge fikk sykdommen gjennom homoseksuelle
samvær. En annet interessant nyhetssak er at Ku Klux
Klan-organisatoren Gregg David, ble anklaget for å ha
voldtatt en svart mann i 1997 (udatert Reuters-melding).
En siste åpenbaring om homofascismen etter
Hitler kommer fra Hitlers hjemland Østerrike. Der gikk
den mektige pro-nazistiske politikeren Jörg Haider [død
2008], leder for frihetspartiet, FPÖ, av våren 2000 fordi
det kom fram rykter om at han var homoseksuell. Mens
det ikke fins beviser for dette, skriver likevel den
britiske avisen «The Mail» følgende:
«Det fins ubekreftede rykter at han har blitt sett i
homsebarer i Wien; det som er udiskutabelt er det
faktum at den karismatiske lederen har omringet seg
selv med fanatiske unge menn, hvorav enkelte har bekreftet sin homoseksualitet. Dette er mannen som
synes å ha rettferdiggjort Hitlers dødsleire som «straffesentra», og som med stolthet har proklamert at foreldrene hans var nazister. Frihetspartiet blir ofte omtalt
som «Die Buberlpartie», unggutt-partiet — og pressen
skriver om at Haider omgir seg selv med «unge funksjonærer som er trofaste mot ham [deriblant]
generalsekretær Gerald Mikscha, som i den tyske
pressen blir fremstilt som Haiders homoseksuelle elsker
(The Gay Acolytes haunting Haider, «The Mail on
Sunday» (UK), 30.april 2000).
305
NAZITEMA I «HOMSEKULTUREN»
Glorifisering av nazistilen og symbolisme ville ha
vært nesten utenkelig i samfunnet ellers, men det
homoseksuelle samfunnet avviser blankt slike begrensninger. Innen få år etter den hardt vunne seieren til de
allierte over nazi-regimet, begynte allerede amerikanske
«homse»-stilskapere å adoptere nazistiske symboler som
sine egne. Healy skriver:
«Som Kenneth Angers filmer (spesielt Scorpio Rising) vitner om, er flørting med nazifantasier og bruken
av fascistisk ikonografi ikke uvanlig i blant de urbane
amerikanske homoseksuelle undergrunnen, og hos
lærhomsene på 1950-tallet. (Healy:115).
Idag trenger vi bare kaste et blikk på hovedorganet til den homoseksuelle bevegelsen, The
Advocate, og vi ser nazitemaer som er helt vanlige i det
homoseksuelle samfunnet. Reisman, som studerte kontaktannonser i The Advocate fra 1972-utgavene til
1991-utgavene oppdaget at innholdet i annonsene ofte
gjenspeilet en fascistisk mentalitet. Hun skriver:
«I det store og hele viser 72 prosent av dataene fra
The Advocate en ansamling av kjerneverdier som
glorifiserte naziuniformer, språk og «blond»-arisk
skjønnhet og brutalitet. Forakt for «kvinnfolkaktige,
feite og svarte»; trusler mot «politisk ukorrekte» homoseksuelle, kirker og andre — romantisering av «fascistisk kultur» overfor den yngre generasjon. Nazikostymer
og fascistiske konsepter er helt dagligdags i The
Advocate og slikt blir derfor i stor grad akseptert av
«homsekulturen» som sådan (Reisman, 1992:57).
306
Lyserøde Hakekors
Andre elementer i «homsekulturen» demonstrerer
et lignende pro-nazistisk ideal. En populær film av den
finske «homorettighets»-talsmannen Iippio Pohjala, blir
kalt «Daddy and the Muscle Academy» (1992). Tom, som
er helten i filmen er en homoseksuell fasist og pornograf. Filmen som kombinerer temaene pederasti og
naziglorifisering ble vist på Castro Theatre i San
Francisco den 26. juni 1992. Den var en del av den
sekstende årvisse Filmfestivalen for Homser/Lesber. En
anmelder for San Francisco Examiner gav følgende beskrivelse av filmen:
«Daddy and the Muscle Academy» anerkjenner
åpenhjertig Toms forelskelse med kroppstyper som blir
oppmuntret blant nasjonalsosialister. Fantasiene hans
omfatter sex med ekte finske gutter og stormtroppsoldater, mens hakekorset vaier bak dem (Bonetti: San
Francisco Examiner, 26. juni 1992).
En anmeldelse av en sceneoppsetning av
«Cabaret» i «The Washington Blade» (1. september
1996), avslører en lignende forelskelse overfor
nazismen.
«[Regissøren] synes tydelig å fremme Emcee når det
synges i siste stanza i et stramt dirigert spotlight —
nasjonalsangen til Fedreland — «Morgendagen tilhører
meg» og i en sjokkerende ny vri på finalen, allierer han
seg visuelt med nazismen. Det er tydelig at Emcee
kopler sammen dekadense, skeivhet og nazismen.
Han stiller skremmende spørsmål om det å være
skeiv, fascisme og dom i to perioder: Andre verdenskrig og det tjuende århundre.
307
Attraksjonen blant amerikanske ‘homoseksuelle’
mot nazismen er ikke eksklusivt for mannlige homoseksuelle. Gertrude Stein, som på grunn av sitt forhold
med Alice B. Toklas, blir i the Alyson Almanac beskrevet
som «halvparten av ’historiens best’ kjente lesbiske par»
(149), var en stor tilhenger av Adolf Hitler. Toland forteller i «Adolf Hitler» at «Gertrude Stein [i 1937] mente
at Hitler burde fått Nobels Fredspris» (Toland:409). Den
samme kilden forteller at George Bernard Shaw,
medlem av den sosialistiske organisasjonen the Fabian
Society og fremstående talsmann for homoseksualitet,
også «forsvarte Hitler i artikler i tidsskrifter og aviser»
(ibid:409). Interessant nok blir Shaw av Samuel Igra anklaget for å være den reelle forfatteren bak Zions Vises
Protokoller, som angivelig skal inneholde en jødisk
«hemmelig» plan for global kontroll, som siden har blitt
brukt av antisemitter som bevis på en jødisk sammensvergelse — Igra:1960).
Der hvor tettheten er størst blant homoseksuelle,
synes enkelte å føle at det er mer komfortabelt å utvise
sine nazifantasier. I «Against Sadomasochism: A Radical
Feminist Analysis» , beskriver Susan Leigh Star, en
jødisk sosiolog sine erfaringer i San Francisco:
«I fire år har jeg bodd i Castro-området i San Francisco,
det området som har flest mannlige homoseksuelle. Når jeg
går langs gaten i nabolaget mitt, ser jeg ofte mennesker kledd
i svart lær, med kjettinger og av og til bærende på sveper. I
bokhandlene fins det mange sadomasochistiske publikasjoner. Ofte inneholder disse bilder av mennesker som har
kopiert tyske Nazi-uniformer. Jernkors, stormtropp-uniformer, militære støvler. Og Hakekors. Av og til møter jeg
mennesker på gaten — iført fulle naziregalia (Star:132).
308
Lyserøde Hakekors
NAZITAKTIKK
I «HOMSEPOLITIKKEN»
«Jeg skal plage deg om dagen, og jeg skal holde deg
unna en fredfylt søvn om natten» –Larry Kramer,
grunnlegger av ACT-UP (Leo:18).
«Homobevegelsen» har gjort mer enn bare å adoptere nazistiler og symboler. Homoseksuelle strateger
har også omfavnet terrortaktikken til de nazistiske
brunskjortene for å fremme sin politiske agenda.
En av de mest notoriske gruppene som bruker
nazistiske pøbelfakter er the AIDS Coalition to Unleash
Power (ACT-UP) som ble grunnlagt i New York av Larry
Kramer og omtrent 300 andre aktivister i mars 1987.
(Alyson Almanac:42). Innen få måneder hadde
medlemmene oppnådd nasjonal oppmerksomhet for sine
aggressive handlinger mot dem de anså som fiender. ACTUP-grupper invaderte katolske kirker i New York under
gudstjenester, skrek obskøniteter og «tråkket på nattverdsoblater» (Miller:460). Katolske kirker ble også utsatt
for terror i Washington, Los Angeles og Puerto Rico. Aviskasser ble knust i Sacramento for å straffe redaktøren for
hans synspunkter (Grant, 1993:104). En militant som
senere angret sin innblanding var ACT-UPs grunnlegger
av Washington DC-kapitelet, Eric Pollard. Det følgende er
et utdrag fra et brev han skrev i 1992 til Washington Blade
med tittelen, «Time to give up fascist tactics?» (Er tiden
inne til å slutte med fascistiske taktikker?)
«Dette er svært vanskelig for meg å skrive. Det
tvinger meg til direkte å konfrontere mine tidligere
309
handlinger og anta ansvarlighet for de skadene jeg har
vært med å påføre andre. Jeg ber oppriktig om unnskyldning for min innblanding og grunnlegging av
AIDS-aktivist-organisasjonen ACT-UP DC. Jeg har
hjulpet til med å skape en ektefølt fascistorganisasjon.
Den allmenne homoseksuelle mann eller kvinne vil ha
vansker med å forholde seg til våre undergravende
taktikker, som hovedsaklig er hentet ut fra Mein Kampf,
som enkelte av oss studerte som modell for arbeidet
(Washington Blade, januar 1992).
I sin bok «War on Heterosexuality» fra 1998,
siterer forfatteren Michael P. Wright, fra AIDS-dissenteren Alex Russell om de fascistiske trekkene i blant
vår tids homseaktivister. Mange attributter i HIV Homofascist Movement ligner på de metodene som fascismen
og psykologien som freikorps-medlemmene benyttet:
autoritær personlighet; ekstrem fremheving av det maskuline prinsipp, mannsdominans og blodsbroderskap;
eksklusivt medlemsskap i en elitegruppe; og fetisjering
og estetifiseringen av lidelse, selvoppofrelse og død.
Freikorps-medlemmene gjorde krigen til en livsstil. Mange HIV blodsbrødre ser krigen mot AIDS som
en dødsmåte hvor det freudianske nytelsesprinsippet
og dødsdriften blir umulige å skille fra hverandre.
Armbindet med hakekorset har nå blitt byttet ut med
en tatovering som sier at en er HIV-positiv og den røde
sløyfen (Russell i Wright: kapitel 5).
Innen få år etter grunnleggelsen dannet kjernen i
ACT-UP det enn mer ekstremistiske Queer Nation (De
Skeive). Miller skriver at Queer Nations «konfrontasjonstaktikker»
irriterte
enkelte
personer
i
310
Lyserøde Hakekors
homsemiljøet. Randy Shilts [en fremtredende homoseksuell skribent] kalte Queer Nationals «brunskjorter» og
«lavendelfascister» (Miller:460). Queer Nation tok i bruk
sterk militær retorikk og truet åpenlyst med voldsbruk.
Grant beskriver taktikkene under en valgkamp i Oregon
(se introduksjonen) der man stemte over en lov som var
ment å skulle stanse homoseksuelles krav om å få
minoritetsstatus.
«Plakater dukket opp på telefonstolper og advarte
mennesker om stemme for forslaget. En plakat viste det
kristne ICTHYS-symbolet (fisken) som ble grillet på
spidd. Teksten: Brenner du oss, brenner vi deg. Et
annet lød «Borgerrettigheter eller Borgerkrig», valget er
ditt; en kort periode. Det ble også klargjort hva «borgerkrig» betydde ved å føre opp «homsekniver,
homserevolvere, homsekuler, homseraketter, homsetanks, homseskyttergraver, homseild, homsekrig, homsepatrioter» (Grant, 1993:104f).
En av oss (Lively) var aktiv i den kampanjen og
bar personlig vitnesbyrd om sjablonger som ble brukt
til å male fortauene i Portland, Oregon, som truet med
«De skeive slår tilbake!» I Eugene, Oregon hadde forretningstiltak som hadde støttet Oregon Citizens Alliance
(som sponset folkeavstemningen) fått murstein, pakket
inn i plakater med hakekors slengt gjennom vinduene
sine. En talsmann fra Queer Nation i Eugene nektet å
ta ansvar for det som skjedde, men forsvarte voldsbruken som rettferdiggjort. En annen organisasjon som
kalte seg selv «Bigot Busters» (Fanatikerfjernene),
spesialiserte seg på å mobbe og true de som søkte å
samle inn underskrifter for å få i gang en folkeavstemning. Underskriftsskjemaer ble revet fra
311
hendene til dem som samlet underskriftene eller tilgriset med maling, aktivister blokkerte bodene til dem
som samlet underskrifter og flere ble utsatt for legemsbeskadeligelse. Hundrevis av falske signaturer ble satt
på opprop for å forsøke å ugyldiggjøre underskriftene,
men Fanatikerfjernerne nektet å ta ansvar for sine gjerninger.
På klassisk nazimanér fremstilte oregonianske
homoaktivister seg selv som ofrene under denne voldsbølgen. En rekke falske korsbrenninger på nattestid ble
utført foran huset til Azalea Cooley, en svart, angivelig
rullestolbundet lesbisk kvinne i Portland. Denne sterkt
publiserte maskepien fortsatte i over seks måneder og
ble skyldt på «hatklimaet» som ble skapt av folkeaksjonen. Kvelden før folkeavstemningen, fanget politiet
Cooley i egen høye person da hun gikk ut sin egen
hoveddør med et trekors og materiell for å brenne det.
Hun bekjente siden alle sine forbrytelser (The
Oregonian, 10. desember 1992).
Som vi har sett med Röhms brunskjorter, kan vreden
blant de militante homoseksuelle være rå. Den 29.
september 1991, etter at guvernør Pete Wilson nedla veto
mot lovforslag #101 (som ville gitt homoseksuelle minoritetsstatus) gikk tusener av homoseksuelle til opprør i San
Francisco, stakk offentlige bygninger i brann og slåss med
politiet. Dette raseriet vendte seg ofte mot individer og
familier. Chuck og Donna McIlhenny fikk erfare det etter at
San Francisco Presbyterian Church (hvor Chuck er pastor)
gikk til oppsigelse av en homoseksuell organist og dermed
startet en bølge av terror mot familien og kirken. De beskriver kampanjen av hat som ble ført mot dem i «When the
Wicked Seize a City» (Når de onde tar makten i en by):
312
Lyserøde Hakekors
«Mobbingen begynte. Steiner, ølflasker og ølbokser ble til stadighet kastet gjennom vinduene i
kirken. Hakekors ble skrapt inn i dørene til kirken og
malt på huset vårt. Et vindu i bilen vår ble knust.
Graffiti ble spraymalt over hele kirken, huset og fortauet. Anti-kristelige, pro-homoseksuelle pamfletter ble
spredt rundt i hele nabolaget og kalte oss nazister,
fanatikere, homofober, etc. Demonstranter kom inn på
søndagsgudstjenestene våre og avbrøt lovsangen. En
gang kom det en mann og hamret på hoveddøren vår
og spyttet på døren midt på natten og skrek: «Vi skal ta
dere, McIlhenny. Vi skal lemleste dere politisk». Vi ble
truet verbalt utenfor huset vårt på vei til bilen. Vi hadde
stadige telefonsamtaler døgnet rundt. De begynte med
skriking og obskøniteter. De utviklet seg til
telefonsamtaler som beskrev våre barn med navn, utseende, hvor de gikk på skolen, når de sluttet på skolen
og hvilke seksuelle avvik som skulle bli dem til del før
de ble myrdet. Så, den 31. mai 1983, klokken halv ett
om natten, var det noen som faktisk forsøkte å gjennomføre en av truslene om å drepe oss. [De kastet en
brannbombe mot huset mens barna sov inne.]
(McIlhenny and York:109f). [Forfatterens kommentar:
McIlhennys overlevde dette og andre forsøk på å ta
deres liv og tjenestegjør fortsatt i kirken i San
Francisco.]
Den 12. april 1996, førte et nesten-opprør av 400
militante homoseksuelle i Madison, Wisconsin til at en
planlagt tale av en av forfatterne (Lively) ble utsatt. De
skrek obskøniteter og slagord, og aktivister invaderte og
okkuperte den vesle Trinity Evangelical Fellowship
Church i nesten en time mens hundrevis av andre
hamret mot veggene på utsiden og på vinduene med
313
steiner og lokk fra søppelspann. Rop som lød «Knus de
kristne!» og «Hent løvene fram igjen!» kunne høres gjennom vinduene. Politiet nektet å rydde opp i opptøyene,
men sa seg senere villige til å fjerne individuelle
demonstranter som nektet å oppføre seg skikkelig. Til
syvende og sist fikk møtet fortsette, men ikke før enkelte
av demonstrantene hadde gått inn i kirkekjelleren for å
pisse og gjorde fra seg på golvet.
Møter i Janesville og Stevens Point, Wisconsin ble
avbrutt på lignende måter. For de som deltok, beviste
Wisconsins homofascister grundig at argumentene som
er fremsatt i boken holder.
Angrep som disse er ikke isolerte tildragelser,
men en del av strategien for å øke den politiske makten
blant homoseksuelle i det amerikanske samfunnet. Dr.
Brian Clowes, har i «Debating The Gay Rights Issue»
kompilert følgende forsvar av bruken av terror og vold
fra homofascistenes side:
«Dersom forskningsmidlene for å løse [AIDS]
gåten ikke tilstrømmer på et jevnt nivå innen en gitt
dato, bør alle homofile menn gi blod. Uansett hva som
blir påkrevd for å få oppmerksomhet om saken — er det
akseptabelt. Hvis dette omfatter blodterror, så får det
heller bli slik (Robert Schwab i Kirk Kidwell,
«Homosexuals Flex Muscles in Washington». American
Family Association Journal, januar 1988, side 6-8.)
«Vi skulle ha stengt ned undergrunnen og brent
ned rådhuset. Jeg synes at opprør er en gyldig taktikk
og at det bør prøves. Dersom noen [drepte] Jesse Helms
eller William Dannemeyer i California, skulle jeg være
314
Lyserøde Hakekors
den første som stilte meg fram og applauderte (ACT-UPmedlem Michael Petrelis, sitert i Michael Wilrich.
«Uncivil Disobedience» Mother Jones, desember 1990,
side 16).
«Det er vanskelig å unngå å ta denne mannen [Pat
Buchanan] i strupetak og klemme så hardt en kan
mens en ser på det stygge, kvalmende ansiktet hans og
ser øyeeplene sprette ut av øyehulene. Eller kanskje du
føler for å tråkke på ansiktet hans og skvise ut den forrykte hjernen hans til råttenskapen flyter ut på den og
renner nedover fortauet. Jeg har ikke noe problem å se
for meg vold mot denne gærningen (Michelangelo
Signorile, som er sjefredaktør for det homoseksuelle
ukebladet Outweek, sitert i National Review, 24. juni
1991. (Clowes:78f).
I senere år har «homobevegelsen» drastisk
redusert sin bruk av altoverveiende terrortaktikker,
sannsynligvis fordi de gjorde såvidt stor politisk
fremgang under Clinton-administrasjonens åtte år i det
Hvite Hus. I stadig økende grad har «homobevegelsen»
blitt sett på som mer en del av samfunnets hovedstrømninger og mindre som en fremmed og ødeleggende subkultur. I de fleste tilfellene trenger ikke homoseksuelle
aktivister lenger å gå ut på gatene for å plage og
skremme sine motstandere. De kan nå bruke sin
enorme makt i media, akademia og regjeringen for å
marginalisere og straffe dem. Ett eksempel på dette
fenomenet er økningen i det som kalles «hatforbrytelser»
og lovene mot det.
Tilsynelatende har lovene mot «hatforbrytelser»
blitt formet for å avskrekke fra voldelige kriminelle for-
315
brytelser motivert av negative holdninger overfor offeret.
Vi, forfatterne, ser derimot på innføringen av disse
lovene (som hovedsaklig er støttet av «homobevegelsen)
som første fase i en prosess for å kriminalisere tale som
er fiendtlig innstilt mot legitimeringen av homoseksualitet.
Slik man for øyeblikket kan se det for seg, er det
bare tale som skjer under begåelsen av en voldelig forbrytelse som kan kalles kriminell under «hatforbrytelses»-lovene. Til syvende og sist, er det svært
sannsynlig at også tale løsrevet fra dette vil bli forbudt.
Denne utviklingen har delvis funnet sted i California,
hvor «homolobbyen» har tvunget gjennom et lovforslag
fra 2000 som skapte en ny kategori for «hatforbrytelser»
kalt «hatmotivert tildragelse». Lovforslag 1785, som ble
godkjent som lov av guvernør Gray Davis, definerer en
«hatmotivert tildragelse» som «en handling eller forsøk
på handling som utviser en fiendtlig holdning» mot
homoseksuelle eller andre beskyttede grupper.
Som vi altså ser, døde ikke homofascismen med
Adolf Hitler. Den lever videre i den nynazistiske bevegelsen og innen selve homokulturen. Det er tydelig at
nazismen fremdeles idag eksisterer som en ytterliggående del av samfunnet, som ikke har noen reell
makt til å true sivilisasjonen. Det ville vært en reell trøst
dersom vi trodde at nazismen i seg selv var årsaken til
ondskapen som truet med å oppsluke verden og ikke
bare var et symptom på en dypere og vedvarende sosialt
problem. Vår tese tilsier derimot at nazismen var en
følge av Tysklands flykt fra judeo-kristne moralverdier
og at de fremste støttespillerne bak transformasjonen
var homoseksuelle. Dersom denne tesen er sann, kan
316
Lyserøde Hakekors
vi regne med å finne mange paralleller til de tyske erfaringene, noe vi også har gjort.
Kapitel 9
HOMOSEKSUALISERINGEN
AV AMERIKA
Dersom fremveksten av nazismen i Tyskland ble
muliggjort, i det minste delvis, av homoseksualiseringen av det tyske samfunn, hva sier det om vår
nasjon og vår samtid her vi sitter og ser på den stadige
fremgangen til den homoseksuelle agendaen i denne
kulturen? Kan vi vente at noe slikt som et tredje rike
skal stige opp på her? Eller kommer følgene for det
amerikanske samfunnet til å være av en helt annen
karakter? Er homobevegelsen i USA nok lik sitt tyske
motstykke til at vi endog trenger å bekymre oss? (For
den tyske homokulturen var tross alt langt mer militaristisk enn homobevegelsen i USA, for eksempel). Eller
er dette gal måte å stille spørsmålet på? ER det noe med
homoseksualiteten (eller det bredere spørsmålet: med
seksuell ryggesløshet) som til syvende og sist ødelegger
det samfunnet som aksepterer den?
På mange måter strekker disse spørsmålene seg
langt utenfor rekkevidden av denne boken, men im-
318
Lyserøde Hakekors
plikasjonene i materialet vi har presentert tvinger oss
likevel til å ta stilling til dem. Kanskje den mest
hjelpsomme tilnærmingsmetoden er å lete i historien til
homoaktivismen i USA for å se om det fins paralleller
til de erfaringene vi har fra Tyskland.
Som vi har vist i foregående kapitel, var den første
åpent homoseksuelle organisasjonen i USA den amerikanske avdelingen av den tyske Menneskerettighetsforbundet, som ble startet i 1924. SHR var imidlertid et
villspor. Den amerikanske homobevegelsen begynte i
realiteten ikke før på 1940-tallet, etter at de allierte
hadde beseiret nazistene. Vi må derfor begynne vår
tidslinje med den observasjon at sentrum for internasjonal «homomakt» flyttet seg fra Tyskland til USA etter
det tredje rikes fall. Dette betydde et kraftig tilbakeslag
for «homobevegelsen» som måtte begynne «fra bunnen
av», siden Amerika på 1940-tallet var minst like familieorientert som Tyskland hadde vært i 1860-årene.
Vi vet at det implisitte målet til den homoseksuelle politiske aktivismen er å legitimere homoseksuell
adferd og forhold i samfunnet. Dette krever nødvendigvis at et samfunn vender ryggen til ekteskapet som det
eksklusive domenet for akseptabel seksuell adferd. Når
man forlater denne standarden åpner det logisk dørene
til alle andre former for seksuell promiskuitet. Det er da
også en slik holdningsendring vi ser skje i den vestlige
verden i disse dager. Vi skal se at denne endringen ikke
er en følge av tilfeldige sosiale krefter, men bevisst, systematisk politisk aktivisme fra «homobevegelsens» side.
319
HARRY HAY
OG MATTACHINERFORBUNDET
For å si det med Jonathan Katz, «et slags bånd
som er særskilt for den mannlige delen av homohistorien kopler det oppløste Chicagobaserte «Menneskerettsforbundet (1924-25) og Harry Hay, grunnleggeren
av Mattachinerforbundet.» (J.Katz:407). Denne «særskilte båndet» er det faktum at den mannen som rekrutterte Hay inn i homoseksualiteten (i 17-årsalderen),
Champ Simmons, selv ble forført av et tidligere medlem
av SHR. På en pervertert måte synes det riktig å si at
Hay på denne måten ble «grunnleggeren av den moderne homobevegelsen [i USA]» (Timmons: Omslaget). (I
en annen setting, forteller Hay at hans første homoseksuelle erfaring var da han som fjortenåring ble misbrukt
av en tjuefem år gammel mann, ibid:36).
Den 10. august 1948, mot slutten av en atten år
lang karriere som leder i kommunistpartiet, begynte
Hay å organisere en gruppe som skulle bli Mattachinerforbundet (ibid:132). Noe navn ble ikke vedtatt før våren
1951, men fra begynnelsen av ble forbundet sett på et
redskap for å ødelegge de sosiale sperrene mot homoseksualitet i den amerikanske kulturen (J.Katz:412f).
Navnet Mattachine ble hentet fra «et middelaldersk
fransk renessansebrorskap av ugifte borgere.»
(ibid:412). Organisasjonens uttalte agenda var å beskytte «retten til privatliv». Akkurat som SHR ble Mattachinerforbundet kontroversielt da ett av deres
fremstående medlemmer ble arrestert. Dale Jennings,
som var en av grunnleggerne av organisasjonen, ble arrestert for å forsøke å kjøpe sex av en sivilkledd politi-
320
Lyserøde Hakekors
tjenestemann med intensjonen å ha homoseksuell sex
med vedkommende på et offentlig toalett (ibid:414).
Hay var ikke fascist, men han var nyhedning. Han
deltok i okkulte ritualer i Los Angeles-avdelingen av
«Order of the Eastern Temple», OTO, Aleister Crowleys
notoriske
antikristelige
åndelige
gruppering
(Timmons:76). Hay sørget for musikalsk akkompagnement til seremonier utført av den lesbiske «yppersteprestinnen». Senere i livet grunnla han New
Age-grupperingen Radical Faeris (radikale homoseksuelle) som møttes i en ashram i Arizona-ørkenen for å
tilbe hedenske åndsmakter (ibid:265).
På enkelte måter kan Hay sammenlignes med Karl
Heinrich Ulrichs, homobevegelsens «bestefar». Hay er
hans amerikanske motstykke i den forstand at begge
mennene satte i gang vedvarende sosiale bevegelser i
sine respektive kulturer. Begges målsetning var å underminere den judeo-kristne moralkonsensus i forhold til
homoseksuelle forhold. Begge to ble misbrukt som gutter
(selv om noen mener at dette er regelen heller enn unntaket når det gjelder homoseksuelle menn). Men i
motsetning til Ulrichs ble Hay stadig mer militant under
sitt liv, inntil han deltok i Californias notorisk voldelige
ACT-UP demonstrasjoner på 1980-tallet (ibid:292). ACTUP, AIDS-koalisjonen for å løsrive makten, var en av de
første manifestasjonene av homofascisme innen «homorettighetsbevegelsen». Selv om Hay var i 70-årene da, og
ikke er direkte knyttet til noen annen voldelig ødeleggelse
av eiendom som ACT-UP står anklaget for, validerte hans
nærvær gruppens terrortaktikk. Hay omfavnet også
åpent pederasti som en vesentlig del av «homorettighetsbevegelsen» (ibid:296).
321
Harry Hay og Mattachinerforbundet spydde ut
store mengder politisk og sosial aktivisme blant homoseksuelle som snart vokste ut av sine egne sko og deres
kontroll. Deres sterkt motiverte aktivister opererte i
grupper som fungerte som kommunistceller, hver av
dem et «hemmelig broderskap» som var bundet sammen
av samme begjær. Som Hay selv sa i et senere intervju,
«[vi ønsket å] holde dem under jorden og adskilte slik
at ingen enkelt gruppe noensinne kunne vite hvem alle
de andre medlemmene var» (J.Katz:410). Sakte, men
sikkert, og fra utallige obskure kilder, dukket det opp
teorier, offentlige påstander og aksjoner som støttet
sosial aksept av homoseksualitet. Og mens makten
økte innen den homoseksualistiske lobbyen, slik tiltok
også råskapen i deres krav og metoder.
ALFRED KINSEY
OG KINSEY-INSTITUTTET
Mens Harry Hay relativt raskt kom til å føre
homobevegelsen ut i dagslyset med Mattachinerforbundet, fortsatte den homoseksuelle aktivismen å bli
utført av skjulte cellegrupper og individuelle aktivister
som fremdeles var «i skapet». En slik aktivist var Alfred
Kinsey. Ingen andre enn Kinseys nærmeste medarbeidere og seksualpartnere visste at hans image som
respektabel familiefar og collegeprofessor maskerte
hans rolle som hengiven agent for å endre forholdene
for homoseksuelle i Amerika.
I 1948 utgav Kinsey sin kulturknusende bok,
Sexual Behavior in the Human Male (Mannens seksuelle
322
Lyserøde Hakekors
oppførsel). Som den første store seksualundersøkelsen
av sitt slag, oppgav Kinsey-rapporten at amerikanere
var langt mer promiskuøse og seksuelt avvikende enn
de hevdet å være (Reisman and Eichel, 1992:2). I mer
enn førti år ble Kinseys data mer-eller-mindre stående
som absolutte og konklusjonene som han trakk fortsetter den dag i dag å tjene «vitenskapelig» rettferdiggjøring av den såkalte «seksuelle revolusjon». Hans teori
om at sex bare er en «ventil» slapp menneskenes oppførsel løs fra det Marcuse kalte «den undertrykkende
orden i forplantingsstyrt seksualitet». I Kinseys modell
ble alle former for seksuelle uttrykk ble sidestilt.
Nyere undersøkelser har imidlertid vist at Amerika slett ikke er den heksegryten av promiskuitet og
avvik som Kinseys studie hevdet, endog etter mer enn
et halvt århundre med påvirkning fra studien, som så
høylydt har vært proklamert som «fakta» av mediene og
mye av akademia. US News and World Report forteller
om en slik studie, utført av National Opinion Research
Center ved University of Chicago, at den viste at
«trofastheten vedvarer». Hele 83 prosent av amerikanerne hadde sex med en person eller hadde ingen
sexpartnere i løpet av det siste året, og halvparten av
amerikanerne hadde bare en partner i de foregående
fem årene» (US News and World Report, oktober
1994:75).
Kinseys studie var skreddersydd for det homoseksuelle/pederast-miljøet. Bare få uker etter at den var
sluppet, lanserte Harry Hay formelt Mattachinerforbundet. Vi har intet bevis for at Kinsey og Hay reelt sett
koordinerte sine oppgaver, selv om vi vet at Hay og
Kinsey møttes mer enn syv år før publiseringen av den
323
første Kinsey-rapporten (Timmons:111). Vi vet også at
en innflytelsesrik medarbeider av Kinsey, Wardell
Pomeroy, senere ble en av rådgiverne i Mattachinerforbundet, noe som muligens indikerer et dypere forhold
mellom Kinseys organisasjon og mattachinerne
(Marotta:80).
Kinseys sterkt oppblåste tall når det gjelder antall
homoseksuelle i Amerika er grunnlaget for den
vedvarende myten om at minst ti prosent av befolkningen er homoseksuelle. Hans syvpunkts Kinseyskala, «der biseksualitet utgjorde en ‘balansert’
midtpunkt mellom heteroseksualitet (0) og homoseksualitet (6) (ibid:10) forsøkte å fremstille homoseksualitet som en norm per definisjon. Han proklamerte
ellers at sex mellom voksne og barn var fullstendig
harmløst. Disse funnene var basert på data innsamlet
av pedofile fra eksperimenter med hundrevis av barn —
helt ned til to måneders alder (ibid:36).
I «Kinsey, Sex and Fraud» (Kinsey, Sex og Svindel)
hevder Reisman og Eichel at Kinsey «påstod å kunne
bevise at barn var seksuelle vesener, endog fra
barnsben av, og at de kunne og burde oppleve nytelse
og godartet seksuelt samvær med voksne «partnere» «.
(ibid:3). Reisman og Eichel fortsetter med å fremme
tanken om at Kinsey bevisst overså kriminelt seksuelt
misbruk av barn og bevisst forfalsket data for å fremme
sin personlige og seksuelle agenda. De referer til tidligere medarbeider av Kinsey, Gershon Legman som forteller at «Kinseys ikke-veldig-hemmelige planer var å
«respektabilisere» homoseksualitet og enkelte seksuelle
perversjoner» (ibid:34). De viser også til sosiologene Albert Hobbs og Richard Lambert som oppdaget «at for-
324
Lyserøde Hakekors
fatterne bak Kinsey-rapporten bevisst syntes å overse
begrensningene i deres egne tester for å «kunne samle
mulige misvisninger på nesten hvilken som helst måte
som kunne styrke påstanden om [antallet] homoseksuelle» (ibid:24).
Var Kinsey homoseksuell, pedofil; eller både og?
En historiker mener at Kinsey «kan ha oppdaget de
homoseksuelle tendensene, som han senere tilskrev en
stor proporsjon av befolkningen hos seg selv, (Robinson
i Reisman and Eichel, 1992:204). Men Reisman og Eichel gjør framlegg om at han manifesterte mer av
typiske pedofile holdninger. I tillegg til hans interesse
for seksuelle eksperimenter med barn,» skriver de, «var
Kinsey en ivrig samler av pornografi (og pornofilmskaper) — et vesentlig trekk hos personer som lider av
pedofili» (Reisman and Eichel, 1992:205). I et senere
forskningsarbeid forteller Reisman mer spesifikt at
Kinsey produserte og regisserte filmer med homoseksuell sadomasochisme ved Indiana University, og at
hans samling av pornografi inneholdt filmer av barn
som deltok i seksuelle handlinger (Reisman, 1998:80f).
Det er imidlertid ikke noen tvil om at Kinsey
passer inn i profilen til en homoseksuell aktivist.
Akkurat som militante homoseksuelle som har nydt
godt av hans arbeid, var Kinsey «fortørnet over effekten
den judeo-kristne tradisjonen hadde på samfunnet,»
skriver Reisman og Eichel. «Det er tydelig at han delte
[medforsker Wardell] Pomeroys syn på at kristne bar
med seg en nesten paranoid tilnærmelse til seksualitet
fra jødene» (ibid:6). Pomeroy er forøvrig kjent for sin
støtte til sex mellom voksne og barn. I en artikkel om
pedofili fra 1992, skriver forfatteren Michael Ebert om
325
Pomeroy og siterer ham: «Mange synes å tro at enhver
form for [seksuell] kontakt mellom barn og voksne har
dårlig innflytelse på barnet. Jeg mener at dette kan
være både kjærlig og omtenksom ansvarlig seksuell aktivitet» (Ebert:6f).
Kinseyinstuttet kom senere til å bli anerkjent som
det amerikanske motstykket til Institutt for Seksualforskning i Berlin. Redaktøren av tidsskriftet
Fidelity, E. Michael Jones, fortalte en av oss (Lively) i
en samtale at han selv hadde sett noen av de overlevende dokumentene fra Berlin-instituttet i kjelleren
på Kinsey-bygningen. Akkurat som dets tyske forgjenger hadde vært, var Kinsey-instituttet hengitt til å
legitimere seksuelle perversjoner.
DEN SEKSUELLE REVOLUSJON
Innen fem år etter Kinsey-rapporten, hadde Hugh
Hefner lansert Playboy Magazine (og med det den moderne pornoindustrien), hvis opprinnelige målgruppe
var den generasjonen unge menn som Kinsey talte til
under sine leksjoner på College. Enn mer betydningsfullt, populariserte det Kinseys seksuelle frie sedelære
også når det gjaldt homoseksualitet blant store deler av
den mannlige befolkningen av Amerika. Hefner har selv
blitt sitert sigende at dersom Kinsey var forskeren bak
den seksuelle revolusjonen, var han propagandisten
(Reisman, 1998:108).
Vi antyder ikke at Hefner er homoseksuell, bare
at Playboy Magazine tjenestegjør som et redskap for
326
Lyserøde Hakekors
‘homoseksuell’ sosial bygging i og med at eksistensen
av en voksende pornografisk industri tjener
«homosaken» ved å moralt sett korrumpere menn som
benytter det. Det gjør den logisk sett mindre i stand til
å opponere mot homoseksualitet på moralsk grunnlag
og sjansen er enn større for å støtte offentlige organer
som legitimerer seksuell frihet. Påvirkning fra pornografi, spesielt fra ung alder av, kan også være porten
inn til en ‘homoseksuell’ livsstil i seg selv.
På samme måte blir også den ‘homoseksuelle’
saken fremmet av en fremgangsrik abortindustri (som
også dukket opp som en følge av den seksuelle revolusjonen). Valget om å drepe sine ufødte barn kompromitterer både menn og kvinner moralsk (og gjør dem
uvillige til å kritisere valget om å delta i andre former
for umoralsk adferd), og forsikrer at følgen av et
uønsket barn ikke blir en vedvarende bremsekloss for
dem som har valgt seksuell frihet fremfor familien.
Dette forklarer hvorfor homoseksuelle, som per definisjon ikke kan få barn i sammen, er blant de mest
militante talsmennene for fri abort.
Aksepten for seksuell tilfredstillelse som en viktig
sosial verdi fører unektelig til en nedadgående spiral i
kulturen. I det amerikanske samfunnet, har salget av
rekreasjonssex til unge menn i college-alder på 1950tallet skapt et «marked» for ubluferdige og seksuelt
eventyrlige unge kvinner, som i sin tur hjalp til med å
fremme tanken om kvinnelig promiskuitet. Straks
ubluferdighet og promiskuitet ble akseptabelt for
enkelte kvinner på 1960-tallet, øket presset på alle
kvinner i konkurransen om menns oppmerksomhet,
om å ta disse holdningene til seg. Dette ble spesielt sant
327
om de yngste av kvinnene i gifteferdig alder i denne
generasjonen, hvis personlige moral og verdier var blitt
påvirket av et tiår med sexmettet populærkultur.
Med en én gros tilstrømning av kvinner inn i en
verden av seksuell fristillelse vokste det fram et antall
samfunnsmessige krav: For den feministiske politiske
bevegelsen om «å frigjøre» kvinner fra samfunnets forventninger om ekteskap og barnefødsler (National Organization for Women ble dannet i 1966); for prevensjon
etter behov (Griswold v. Connecticut — 1966); for abort
etter kvinnens ønske (Roe v. Wade — 1973); og for «fri
adgang» til skilsmisse (tverrstatlig liberalisering av
skilsmisselovene begynte tidlig på 1970-tallet). Følgene
av denne politikken hadde vært var å oppnå de ‘homoseksuelle’ målsetningene slik de var stipulert av Kinseys
doktriner: den progressive avnormaliseringen av ekteskapet og den stadige normaliseringen av seksuell
fristillelse. Folketellingsdataene som ble publisert i
1998 viste en firedobling i antallet skilsmisser fra 1970
til 1996, mens befolkningen av «samboende» par som
aldri hadde vært gift hadde mer enn doblet seg.
Blant bivirkningene som har blitt en del av de
dramatiske endringene i livet til et folk, bivirkninger
som har økt stadig siden 1960-årene, er en økning i
kriminalsaker (spesielt voldelige forbrytelser), samt seksuelt overførte og andre sykdommer, og økningen i
psykiske plager og kronisk misbruk av narkotiske
stoffer. Alt dette er følger som en kan forvente å finne i
en generasjon av borgere som blir oppdratt i ustabile
hjem. Hvert og ett av disse sosiale problemene er en
direkte følge av å omfavne den ‘homoseksuelle’ tanken
om seksuell fristillelse slik den ble popularisert av
328
Lyserøde Hakekors
Kinsey. I mellomtiden, mens jaget etter seksuell tilfredstillelse er det personlige målet til en stadig større del av
de ikke-homoseksuelle i befolkningen, har «homobevegelsen» fortatt sin fremgang.
STONEWALL-OPPRØRET
OG HOMOAGGRESSIVITET
«Two, Four, Six, Eight — smash the family, smash the
state!» (Kaffe, Te og Mjølk og Vatn, Knus Familien, så
døyr òg staten!» (Populært slagord blant 1970-tallets
homoaktivister — Oosterhuis and Steakley:2).
Innen 1969 hadde utviklingen innen en økende
homoseksuell subkultur i Amerika født fram et åpenlyst
homoseksuelt nærvær i storbyene. Såkalte «homsebarer»
sprang frem i Los Angeles og New York, og var fylt av en
bisarr blanding av «gatehomoseksuelle», narkomane og
gutteprostituerte (Marotta:71). I New York deltok homoseksuelle til stadighet i offentlig sex med anonyme
partnere «på lasteplanet på biler som var parkert ved
bryggene i West Village» (ibid:93) og på offentlige toaletter.
Homoseksuell aktivitet skjedde så ofte i buskene i en av
de offentlige parkene at myndighetene ble nødt til å hogge
ned trær for å stanse dette (Adam:85). I tilsvar til politiets
forsøk på å sette en stopper for denne økende graden av
offensiv oppførsel, begynte de homoseksuelle å organisere
et krav om «retten» til offentlig avvik. Styrket av sine tall,
begynte de å demonstrere mot forretninger som Macy’s
Department Store, som hadde slått ned på homoseksuell
adferd på toalettene i kjøpesenteret (ibid:85).
329
Om kvelden den 27. juni 1969, adopterte «homorettighetsbevegelsen» offisielt terror som et middel for å
ta kontrollen med makt da en gretten gjeng av «transvestitter, lesber, gatebeboere og bargutter» fysisk gikk
til angrep på politiet som utførte et raid mot Stonewall
Bar på Christopher Street i New York. Stonewall var «en
av de best kjente av de mafiaeide barene» (Marotta:75),
og ble stengt for å selge alkohol uten skjenkeløyve. Det
var også et tilholdssted for seksuelle avvikere. Da politiet begynte å ta noen av barens stamkunder inn til
forhør, samlet en bande homoseksuelle seg på den
andre siden av gaten. Homoseksualisten Toby Marottas
«The Politics of Homosexuality» gjengir øyenvitneskildringer av en skribent i avisen «The Village Voice»:
«Nesten som på ordre brøt hele banden ut i kasting av brostein og flasker. Søppelspannet jeg stod på
ble nesten revet ut under føttene mine da en guttunge
forsøkte å ta det for å knuse vinduer. Ut fra ingenting
kom et løsrevet parkometer og ble brukt som rambukk
mot døren på Stonewall Bar. Jeg hørte flere rop som lød
«la oss få tak i gass», men ildtungene som snart kom til
syne gjennom vinduet på Stonewall [der politikonstablene var fanget] var et veritabelt sjokk (Ibid:72).
Innen morgengry var Stonewall Bar en utbrent
ruin og de homoseksuelle lederne hadde proklamert at
voldsbruken hadde vært en suksess. Interessant nok
blir årsdagen for denne hendelsen idag kalt «Gay Pride
Day» (Homoseksuell Stolthet-dagen), en dag da man ser
parader og andre tildragelse som oftest er best kjent for
offentlig sex og nakenhet (ibid:158). Det er ironisk at de
samme aktivistene som steg fram fra dette nye militante
miljøet (i 1970) som utviklet en strategi om å hevde
330
Lyserøde Hakekors
homoseksuelles status som offer gjennom bruken av
den lyserøde trekanten og minnet om de homoseksuelle
som ble forfulgt av nazistene (Adam:86).
Fremveksten av homoseksuell aggresjon gjenspeilet progresjonen i en aggressiv «mannemanns»gruppering innen den amerikanske «homobevegelsen»,
mye likt det som skjedde rundt begynnelsen av forrige
århundre i Tyskland. (Ironisk nok, mens disse maskulint orienterte «homsene» antar en overlegenhetsholdning over «kvinnfolkaktige» både i Tyskland og USA ble
faktisk «homobevegelsen» grunnlagt av en «kvinnfolkaktige» homoseksuelle og bare senere ble det slik at
«mannemennene» overtok kontrollen over bevegelsen».)
I «The Making of The Modern Homosexual» (Kunsten å
skape en moderne homoseksuell) skriver forfatter Gregg
Blachford at homoseksuelle under denne tiden beveget
seg bort fra den tidligere stereotypen med «pent genserkledde gutter» («swish and sweaters») til en ny og maskulin stil (som ble) den dominerende moten å uttrykke
seg på innen subkulturen (Blachford:187).
Etter Stonewall-opprøret ble Mattachinerforbundets Aksjonskomité i New York-avdelingen bejublet
for sin «organiserte motstand» (Adams:81), men kontrollen over bevegelsen raskt ble fratatt dem av en enda
mer ekstrem gruppe aktivister. Disse mennene dannet
kjapt «Gay Liberation Front» (Homoseksuell Frigjøringsfront), kalt slik «fordi navnet hadde samme klang som
National Liberation Front» (Viet Cong i Vietnam)
(ibid:91). I sentrum av denne nye kretsen av
maktpersoner stod Herbert Marcuse (ibid:88),
mangeårig sosialist som hadde lært seg sin politikk (og
kanskje endog homoseksualitet) i Tyskland før
331
nazitiden. Homoseksualisten og historikeren Barry J.
Adam skriver:
«Herbert Marcuse, som hadde vært en ungdommelig deltaker i den tyske revolusjonen i 1918 og som
var blitt oppdratt til å tro i pakt med Weimarrepublikkens reformering av livsvilkårene, fanget oppmerksomheten hos mange homoseksuelle frigjørere.
Hans bok «Eros and Civilization», publisert i den ideologiske ørkenen 1955, koplet sammen homobevegelsene
fra før og etter krigen med den implisitte visjon at
homoseksualitet var en protest «mot den formeringsrettede seksualitetens undertrykkelse» (ibid:84).
Stonewall-opprøret ble det nye symbolet for
«homorettighetsbevegelsen». I dets kjølvann, sprang
Homoseksuelles Frigjøringsfront opp som paddehatter
over hele landet, og brukte skremselsmetoder og tvang
for å oppnå politiske mål. Øyeblikkelig satte de seg mål
om stanse det medisinske establishmentet, hvis økende
effektivitet om å behandle homoseksuelle avvik truet
bevegelsens logiske premisser (Rueda:101ff). Adam
skriver at «Homoseksuelles Frigjøringsfront stormet
Psykologi-, Lege-, og Adferdkonferanser og i San
Francisco, Los Angeles og Chicago, hvor de skjelte ut
talerne med rop og skrik og terroriserte tilhørerne
(Adam:87f). Så ekstreme som de hadde blitt i seg selv
forutsa Mattachinerforbundet at frigjøringsfronten kom
til å feile med å inspirere bevegelsen på grunn av de
«voldelige taktikkene» (Marotta:136), men de tok feil.
Selv om frigjøringfronten kollapset i 1972, dels på
grunn av en konflikt mellom «transvestitter og machoer»
(«kvinnfolkaktige» og «mannemenn») ble filosofien deres
stående (Adam:90).
332
Lyserøde Hakekors
Den 15. desember 1972 kapitulerte styret i the
American Psychiatric Association (Psykiatriforbundet)
for ekstremistenes krav. De homoseksuelle hadde begynt å tale om urokkelige psykiatere som «krigsforbrytere» (ibid:88), med entydige hentydninger. Muligens
var dette av frykt for egen sikkerhet, og garantert lei av
den stadige trakasseringen, proklamerte de at homoseksualitet ikke lenger var for sykdom å regne. Den
påfølgende avstemningen, som ble krevd av rasende
medlemmer av organisasjonen, ble gjennomført via post
og ble delvis kontrollert av National Gay and Lesbian
Task Force (Rueda:1982). Homoseksualistene vant avstemningen og den nye offisielle definisjonen av homoseksualitet som en lidelse ble endret til å omfatte bare
dem som «ikke trivdes med sin seksuelle orientering»
(Adam:88). Historikeren Enrique Rueda skriver:
Denne avstemningen var ikke resultatet av en
vitenskapelig analyse etter årevis med nøye forskning.
Ei heller var det et rent objektivt valg når det gjaldt innsamlingen av uimotsigelige data. Det udiskutable
faktum at avstemningen ble gjennomført avslører hele
prosessen, siden eksistensen av en ortodoksi [rett lære,
overs. anm.] i seg selv motsier selve kjernen i vitenskapen (Rueda:106).
DEN AMERIKANSKE
WEIMARREPUBLIKKEN
Hvordan henger så alt dette sammen med den
tyske erfaringen? En slående parallell er det tidsrommet
som gikk med for å gjøre homoseksualiteten kulturelt
333
akseptert i begge land. I Tyskland gikk det omkring 25
år fra dannelsen av WHR ble dannet av Magnus Hirschfeld til denne formen for seksuell perversjon ble åpenlyst praktisert i Tyskland (grovt regnet fra 1897 til
1920-årene). I USA begynte den åpenlyse homoseksualiteten å vise seg på begynnelsen av 1970-årene, et
kvart århundre etter at Harry Hay dannet Mattachinerforbundet.
En annen likhet ligger i den ustrekningen av
hvilke perversiteter som skred frem straks de moralske
barrierene ble revet. La oss kort sammenligne de to
samfunnene.
Under Weimar-regjeringen, som ble etablert etter
Kaiser Wilhelm IIs abdikasjon i 1918, ble det stilt spørsmål ved mange tradisjonelle holdninger. Deriblant også
seksualiteten. På samme måte som den vestlige verden
gjør i dag, erfarte Weimar-Tyskland store konflikter
mens disse politiske trekkene kolliderte med de
tradisjonelle judeo-kristne verdiene.
Følelsene omkring «seksuelle spørsmål» gikk høyt.
Man drøftet kjønnsrollene og holdningene mot ekteskapet, familien og barneoppdragelse, og disse diskusjonene var bundet opp med argumenter om
sosialpolitikk og demografiske trender (Peukert:101).
I dette klimaet vant homoseksualistene stadig
større territoria. Nesten øyeblikkelig begynte de største
tyske byene å bli tilfluktssteder for alle seksuelle uttrykksformer. William Manchester skriver om «transvestitthaller, [hvor] hundrevis av menn utkledd som
kvinner og hundrevis av kvinner utkledd som menn
334
Lyserøde Hakekors
danset under politiets argusøyne» og om «mødre i trettiårene, som sammen med sine døtre tilbød «mor-ogdatter-sex» (Manchester:57). Plant skriver at «luksuriøse
lesbebarer og nattklubber [som] aldri fryktet raid fra politiet» (Plant:27).
Steakley anfører at «offisiell toleranse ble manifestert ... i det uhindrede konsumet av narkotika i enkelte
homobarer, og transvestitter ble gitt polititillatelse til å
kle seg i ‘drag’ offentlig (Steakley:81). Historikeren og
levnetsskildreren Charles Bracelen Flood taler om
«triste bakgater patruljert av prostituerte i alle aldre og
av begge kjønn, deriblant unge gutter og jenter med
rouge på kinnene» (Flood:196). «Berlins spesialiserte
etablissementer omfattet et badehus med mannlige
prostituerte negre som ble frekventert av Ernst Röhm,
skriver Flood, og «det var en sedat nattklubb for lesbiske, Die Silhouette, hvor de fleste av kvinnene, satt på
harde benker langs veggene, kledd i herreklær med
krage og slips, men hvor de unge pikene som var tilstede gikk kledd i kjoler med sterkt fremhevet
femininitet.» (ibid:197).
Tysklands variant av Madonna var en kvinne ved
navn Anita Berber, «rollemodell for tusener av tyske
jenter [som] danset nakne og elsket med menn og
kvinner på bardisker, opplyst av lyskastere, mens tilskuerne stirret på og befølte hverandre» (Manchester:57). Rector beskriver Weimartiden som et
«seksuelt tivoli» (Rector:15).
Det var minst like mange, om ikke flere homoseksuelle tidsskrifter og homsebarer i Berlin på 1920-tallet
som det er i New York City i dag, og Berlin på den tiden
335
summet med muligheten for å danne et nasjonalt
homoseksuelt politisk parti. Den seksuelle revolusjonen, med sine frislupne og lettføtte holdninger,
deriblant konebytte og gruppesex som moralske rettesnorer, var en tysk «oppfinnelse» av tjueårene. Abort var
det ingen som så noe galt i og kondomer ble åpenlyst
solgt over disk i kolonialforretninger og nesten alle
andre offentlige kjøpssteder. (Rector fortsetter med å
sitere fra T.L. Jarman): «Friheten degenererte til lidderlige barer for homoseksuelle, kafeer der menn danset
med menn, pornografisk litteratur i kiosken på hjørnet
— alt dette ble akseptert som en del av det nye livet
(ibid:13).
I dag er alt dette manifestert i det amerikanske
[og også det norske] samfunnet. Lokket er fjernet fra
Pandoraboksen som slapp ut Kinsey, Harry Hay og
mattachinerne. Rueda skriver:
«Det fins ikke færre enn 2000 [barer for homoseksuelle i Amerika]. De rangerer fra små «lurvete» steder i
mørke og farlige bakgater til luksuriøse etablissementer. Enkelte barer tjener de mer konvensjonelt utseende. Andre spesialiserer seg på sadomasochister og
transvestitter. Det fins barer som formålsbevisst tiltrekker seg de unge, prostituerte som tiltrekker seg
eldre homoseksuelle som i tur kjøper drinker til de
yngste mens seksuelle tjenester blir avtalt. Trykte brosjyrer for omreisende homoseksuelle [som spesifiserte]
hvor prostituerte var tilgjengelige eller «grovere saker»
(d.e. homoseksuelle som liker å bli behandlet hardt eller
som opptrer voldelig) (Rueda:33).
336
Lyserøde Hakekors
Amerikanske byer har også sine egne «badehus»,
som ikke er reelle bad, men møtesteder for anonyme
homoseksuelle møter. «Folk går inn på disse stedene og
har sex med flere partnere og har ingen anelse hvem de
har sex med,» forteller den tidligere homoseksuelle Jon
Paulk. «Jeg vet om dette av egen erfaring og fra de
mange, mange jeg var sammen med da jeg levde ut min
homofile livsstil» («The Gay Agenda», video). Paulk forteller også at disse «badehusene» holdes åpne til tross
for AIDS-epidemien. Han beskriver også aktiviteten som
kalles «cruising» hvor homoseksuelle møtes for anonym
sex på offentlige toaletter og andre offentlige steder.
Mens dette tydeligvis alltid har vært vanlig oppførsel
innen det homoseksuelle miljøet, antyder Paulk at det
er langt mer utbredt idag enn noensinne tidligere. Dette
blir også bekreftet av andre som har observert «homorettighetsbevegelsen» (Grant, 1993:36f).
Det kunne vært skrevet mye mer om forskjellene
innen homoseksuelle perversjoner som har blomstret i
Amerikas byer og tettsteder idag (og som i stadig økende
grad dominerer mediene). Forfatterne føler at homoseksualitet som sådan trenger å bli avslørt overfor folk
flest, fordi de fleste av dem blir utsatt for forsøk på informasjon som drar dem bort i andre retninger (d.e.
«status som ofre», «rettigheter», etc.). Men her er det vår
intensjon å fokusere på sosiale, politiske og åndelige avgreininger av denne adferden.
337
FØLGENE
Når vi ser bort fra religion, er den logiske bakgrunnen for at et samfunn avgrenser sex til ekteskapet
svært fundamental. Ekteskapet «helliger» det som ellers
er ganske enkelt selvsentrert nytelsesjag, mens det også
beskytter individet og samfunnet fra de fleste problemer
som er assosiert med «uønskede» barn, seksuelt overførbare sykdommer og serielle forhold. (Vi lurer på hvor
mange av våre mest overhengende sosiale problemer i
dag er direkte eller indirekte relatert til disse faktorene
alene?)
I det øyeblikket et samfunn forlater ekteskapet
som forutsetning for seksuelle forhold, blir det svært
lite logisk grunnlag tilbake for å begrense seksuelle
avvik og promiskuitet. Som eksempel kan vi nevne: På
hvilket grunnlag kan et samfunn nekte homoseksuelle
adferdsfrihet dersom ikke-homoseksuelle blir tillatt å
øve spredning av liknende sykdomsoverførende seksuelle handlinger? Og dersom offentlig helsetiltak ikke
lenger utøver motvekt mot «retten» til seksuell frihet
under loven, hva skal da rettferdiggjøre de stadige begrensningene mot sadomasochisme, incest, bestialitet
(zoofili) og endatil pedofili? Et samfunn har ikke lenger
grunnlag for å regulere seksuell adferd, når de ser bort
fra de moralske standardene og bare omfavner tanken
om «gjensidig samtykke».
Kan vi ha tiltro til at den vestlige verdens
moralske standarder kommer til å holde på en varig
barriere til den fortsatte økningen i seksuelle avvik?
Ganske visst ikke når vi tar sex basert på gjensidig
samtykke mellom voksne til følge. Et raskt overblikk på
338
Lyserøde Hakekors
menyen over tilgjengelig pornografi på internett avslører
at slaget er tapt. Men vi må stille spørsmål ved om
frontlinjene kommer til å holde mot legitimering av sex
mellom voksne og barn? Svaret på det ligger i hendene
på «homoaktivistene», hvis holdninger til egen seksuell
frihet har satt fart i den seksuelle revolusjonen.
PEDERASTI I HOMOBEVEGELSEN
Den seieren «homopolitikerne» vant over vitenskapelig objektivitet i 1973 i det amerikanske psykiatriske forbund fikk vidtrekkende følger. Etter at
APAs medisinske standard falt mot normaliseringen av
homoseksualitet, vant «homorettighets»-aktivistene
store seire i offentlig aksept av, eller i det minste
toleranse overfor, åpenlys homoseksualitet. Dette
faktum er spesielt skremmende når vi tar til følge at
APA nå har tatt steg som enkelte endog hevder er å
«normalisere» også pedofili. September 1994-utgaven av
«Regeneration News», nyhetsbrevet til en gruppe i
Baltimore som arbeider for å hjelpe homoseksuelle ut
av homoseksualiteten, gjengir en artikkel om dette.
Direktør for Regeneration, Alan Medinger, sammenligner de nye kriteriene for å diagnostisere pedofili med
den forutgående standarden:
«I den tidligere DSM-III-R (Diagnose og Statistikkliste for Psykiatere) ble pedofili diagnostisert som et
avvik dersom «personen har utøvet disse driftene eller
blir markant plaget av dem», mens den nye standarden
definerer pedofili som «betydelige kvaler eller forringelse
i sosiale, yrkesrelaterte eller andre viktige områder eller
339
funksjoner» (Medinger, gjenopptrykk i «Stop Promoting
Homosexuality Hawaii Newsletter, November 1994. Vår
utheving).
APA har tatt steg som kan tolkes dithen at de
antyder at voksen sex med barn er normalt så lenge
ingen av personene føler det problematisk for sin seksuelle orientering. APA har imidlertid noen
presiseringer til denne forståelsen.
Selv om mange nåtidige homoaktivister, spesielt
lesbiske, forsøker å distansere seg fra sine pederastiske
kamerater, gjenstår det faktum at pederaster (akkurat
som i Tyskland) alltid har stått i forfronten for bevegelsen, selv om de ofte har vært «i skapet». Og
«rettighetene» voksne har til å ha sex med barn alltid
har vært bevegelsens grunnleggende målsetning. I
februar 1972, møttes en nasjonal samarbeidsgruppe for
homoseksuelle grupperinger i Chicago for å sette
sammen en liste over bevegelsens prioriteter. Langt
fremme på listen var kravet om en «avvisning av alle
lover som kontrollerte en seksuell lavalder»
(Rueda:201ff). I Canada har allerede seksuell lavalder
blitt senket til 14 år (Mulshine:10).
Organisasjonene som spesielt har hengitt seg selv
til «pedofiles rettigheter» eller «pederasters rettigheter»
består alle av homoseksuelle menn (Rueda:173ff), og i
de store byene med aktive homoseksuelle miljøer, har
«homobokhandlene» flere titler som fremmer sex mellom
voksne menn og unge gutter (Grant, 1993:22). Tom
Reeves, en selverkjent pederast som var med i den tidlige homorettighetsbevegelsen, er en av et antall skribenter i en antologi som kalles «Variasjoner over
340
Lyserøde Hakekors
Kjærlighet mellom Menn og Gutter». Han forklarer en
pederasts rolle i homoseksualistisk aktivisme:
«Nesten alle de tidligere åpenlyst homoseksuelle
skribentene var pederaster. Pederasti var et stadig
tilbakevendende tema i tidlig homolitteratur, kunst og
pornografi. Stonewallopprøret ble forårsaket av en tildragelse som involverte en transvestitt under seksuell
lavalder, og likevel ble ikke den detaljen vurdert som
vesentlig. Curtis Price, en fjorten år gammel, selverklært «ekstrem guttehore» dannet den første homofrigjøringsorganisasjonen i Baltimore. Mange av lederne
av tidlig homofrigjøringskamp og grunnleggerne av
store homogrupperinger i USA var gutte-elskere (Reeves
i Pascal:47).
En annen av de tidlige lederne for «homorettighetsbevegelsen» var David Thorstad, også han selvidentifisert pederast. Thorstad var president i «Gay Activist
Alliance» (Homoseksuell Aktivistallianse) (Stop Promoting Homosexuality Hawaii, november 1994:6), en av
de største av gruppene som ble til i New York i kjølvannet av Stonewall-opprøret. GAA oppfant «strategien
med å ’zappe’ politikere,» skriver Marotta, «noe som
senere skulle bli deres varemerke. De hadde lært seg at
homoseksuelle kunne infiltrere politiske samlinger og
gjøre seg selv hørt gjennom freidig framfusenhet»
(Marotta:137). GAA utviklet også strategien med å
bruke disse «forsiktig planlagte konfrontasjonene» til å
tvinge politikere til å følge «anti-diskriminerings»-lovene
(ibid:150). GAA ble tidlig i 1974 reorganisert som
«National Gay and Lesbian Task Force» (Adam:88).
341
Thorstad har sammen med Reeves og andre,
senere gått til det steget det er å danne «North American
Man/Boy Love Association» i 1978 (NAMBLA Bulletin,
September 1992:2). NAMBLA, som er den største organisasjonen som kjemper for «pederasters rettigheter»
i landet, skjuler sin agenda i retorikk om bekymring
over barns rettigheter til «seksuell frihet.» (Pascal:49). I
senere år har NAMBLA kommer under angrep av
enkelte elementer innen «homorettighets»-alliansen,
som har forsøkt å ekskludere gruppen fra enkelte høyt
profilerte medie-tilstelninger. Dette har imidlertid bare
ført til kraftige tilsvar fra gruppens støttespillere. Da
NAMBLA ble nektet å delta i «Gay Pride Parade» i Los
Angeles 1986, tok Harry Hay på seg en genser påtrykt
teksten: «NAMBLA går ved min side». Timmons skriver
at Hay «ikke kunne holde raseriet sitt i sjakk» over at
NAMBLA var ekskludert (Timmos:296). Enn senere,
som meldt i NAMBLA Bulletin, var Hay hovedtaler ved
NAMBLAs årvisse medlemskonferanse, den 24-25. juni
1994.
«Han holdt en inspirerende tale om å gjenvinne
den homoerotiske ånd i å dele og elske fra ulike antikke
greske tradisjoner av pederasti for 1990-årene. En
svært balansert og sensitiv gjengivelse av konferansen
stod å lese i et brev fra en leser som var blitt invitert til
konferansen den 23. august. (NAMBLA Bulletin,
september 1994:3).
Andre homoseksualistiske organisasjoner som
driver med «barns rettigheter» omfatter Rene Guyon
Society, som ble dannet i 1962 «for å gjøre det mulig for
voksne å bidra med seksuell stimulans til så godt som
alle barn» (Rueda:177), og en gruppe kalt Project Truth
342
Lyserøde Hakekors
(NAMBLA Bulletin, september 1994). (Mens vi nå diskuterer homoseksuelle utbrytergrupper bør vi nevne
Eulenspiegel Society, som ble dannet i 1971 for å
fremme «sadomasochistiske rettigheter» for homoseksuelle som «er spesielt opptatt av frihet for seksuelle
minoriteter og spesielt dem hvis seksualitet omfatter
S/M» Rueda:175).
At grupper som disse ble akseptert som
medlemmer i International Lesbian and Gay Association
(ILGA) førte til at de igjen ble utvist fra FNs Økonomiske
og Sosiale Råd i september 1993. I et forsøk på og
stanse utvisningen, forsøkte ILGA å distansere seg fra
pederastgruppene, men fant fort ut at støtten til «gutteelskerne» satt for dypt og fast innad i organisasjonen.
ILGAs utstøtelse av NAMBLA etter ti års
medlemsskap og et par andre sterkt profilerte grupper
førte til at europeiske pederastorganisasjoner reiste seg
i protest. Splittelsen innad i ILGA fortsetter (NAMBLA
Bulletin, september 1994:3).
En annen som forsvarer pederasti er grunnleggeren av ACT-UP, Larry Kramer. I «Rapport fra
Holocaust: Kunsten å skape en AIDS-aktivist», hadde
Kramer sitt å si om sex mellom voksne og barn: «I de
tilfeller hvor barn har sex med sine homoseksuelle
eldre, enten de er lærere eller andre, må jeg understreke
at det ofte, svært ofte har seg slik at barnet ønsker
denne aktiviteten, eller endog oppsøker den»
(Kramer:234). Ifølge Reeves var både Queer Nation og
Act-Up tilholdssted for «både gutter og menn» som
ønsket «ytterligere kulturelle aktiviteter utover sine forhold» (Reeves i Pascal:73).
343
Pedofili og promotering av den er ikke begrenset
til mannlige homoseksuelle. Virginia Uribe, en lesbisk
lærer i Los Angeles, har stått i forfronten for en bevegelse som skal «hjelpe og frigjøre homofile tenåringer»
gjennom skolebasert pro-homoseksuell «rådgivning»
(Homosexuality, the Classroom and Your Children).
Hennes eget program, kalt Project 10 (oppkalt etter den
ofte siterte statistikken som påstår at 10 prosent av befolkningen er homoseksuelle, et tall som i realiteten er
nærmere 2 prosent) inneholdt en bok for unge
mennesker kalt «One Teenager in Ten». Denne «ressursen» for tenåringer med problemer inneholder grove
pornografiske historier, deriblant en livaktig fremstilt
scene mellom en tolv år gammel jente og hennes 23 år
gamle danselærer. Det som synes å være målsetningen
er å aktivisere barns seksualitet i stadig yngre alder. På
en konferanse som promoterte Project 10 til offentlige
skolelærere i Oregon, innrømte sosiolog fra University
of Washington, Pepper Schwartz at det å forsøke å nå
barn med tanken om «gjenkjennelse» ved å si: «Her og
nå, å få samfunnet til å si ‘homoseksuell’ er bra; med
ni og ti-åringer er det noe vanskeligere, men bare fordi
om det er vanskelig betyr det ikke at det ikke er riktig
(Homosexuality, the Classroom and Your Children,
1992).
De som nyter godt av «seksuell frihet» for barn og
tenåringer er ofte rovdyraktige voksne homoseksuelle.
The National Gay and Lesbian Task Force er registrert
å ha uttalt at «homoseksuelle tenåringer bør hjelpes til
å komme ut» (Mulshine:10), men skribenten Paul Mulshine anfører at «denne rådgivningen og sexen pleier å
komme fra voksne homofile som fører tenåringen ut».
En studie publisert i «Journal of Pediatrics» (Pediatri-
344
Lyserøde Hakekors
journalen, organ for barneleger!) viste at av et utvalg av
homofile tenåringer som hadde fast seksualpartnere var
snittalderen på partnerne 25 år» (ibid:10). Han nevner
en «studie fra 1985 innen 12 amerikanske rettsdistrikter [om misbruk av barn, som] viste at i gjennomsnitt var omkring 40 prosent av arrestasjonene av
pederastiske homoseksuelle (ibid:11).
Selv om enkelte avviser at voksnes «rett» til å ha
sex med barn forblir en sentral del av «homorettighetsbevegelsen», taler bevisene helt motsatt. Alyson
Publications, som er den anførende utgiver av ‘homoseksuelle’ titler, markedsfører bøker rettet mot førskolebarn, som «Pappas Romkamerat» og «Kari har to
mammaer» side med side av «Homofil sex: Lærebok for
menn som elsker menn». Den siste inneholder detaljerte
instruksjoner for pedofile og pederaster, hvordan de
skal unngå å bli oppdaget og arrestert. «Unngå
situasjoner,» skriver forfatter Jack Hart, «hvor flere
menn har sex med samme gutt, eller flere gutter, over
lengre tid» (Hart:123). Det er ingen tvil om at disse rettesnorene blir takknemlig akseptert av pederaster i
samfunnet, en gruppe som er mye større enn de fleste
aner. For eksempel hevdet Reeves i 1979 i en tale at
han personlig hadde møtt «mer enn 500 menn» som
«slet med sin tiltrekning til gutter». «Nesten alle
sammen,» sa Reeves «var de lærere eller speiderledere
og ledere i gutteklubber» (Rueda:97).
345
SPEIDERE UNDER BELEIRING
Heldigvis har Amerikas versjon av Wandervögel,
the Boy Scouts of America, i stor grad vært spart for
problemer av det slaget deres tyske broderorganisasjon
hadde. Dette kan tilskrives bevisstheten for og hengivenheten til judeo-kristne idealer, slik det står i
speiderløftet «å være tro mot Gud» (Hillcourt:10). Likevel
har antallet homoseksuelle som har infiltrert organisasjonen økt skremmende. Fra 1973 til 1993 ble mer enn
1416 speiderledere utestengt fordi de hadde misbrukt
unge gutter seksuelt (The Washington Times, 15. juni
1993).
Med utgangspunkt i 1991 og fremover til vår tid
har guttespeiderne blitt fremmet som «mål» for militante
«homorettighets»-forkjempere, fordi de nekter å godta
homoseksuelle som speiderledere. Et tilsynelatende
«spontant» oppskrik mot guttespeiderne hørtes over hele
landet, anført av det engang så velkjente «United Way»byrået, som trakk finansieringen av speiderne i en rekke
byer. United Ways kutt i støtten førte til at andre enheter
som var kontrollert av homoseksuelle, deriblant Levi
Strauss, Wells Fargo, Seafirst Bank og Bank of Amerika
(som senere vendte tilbake) også trakk sin støtte (The
Oregonian, 11. juli 1992). Den selverkjennende lesbiske
Roberta Achtenberg, som da satt i San Francisco Board
of Supervisors, førte en kampanje for å tvinge Bank of
America til å støtte de homoseksuelles krav. Kort tid
senere ble Achtenberg utnevnt til visegeneralsekretær for
departementet for husbygging og byutvikling (Los
Angeles Times, 29. januar 1993), som en av mer enn to
dusin homofile som ble utnevnt til høythengende poster
i Clinton-administrasjonen. (Grant, 1993:107).
346
Lyserøde Hakekors
På gateplan ble guttespeiderne spottet av «Queer
Scouts» (Homsespeiderne) en undergruppe av «Queer
Nation» (Bay Area Reporter, 1. august 1991), mens
homoseksualister på høyeste regjeringsnivå forsøkte å
skremme organisasjonen til å bøye seg. Helseminister
Joycelyn Elders brukte sin stilling til å hudflette toppledelsen hos speiderne (USA Today, 2. juni 1994) og
innenriksminister Bruce Babbit signerte en ordre som
forbød guttespeiderne fra å delta i frivillig arbeid i nasjonalparker (Washington Times, 28. mai, 1993). I San
Francisco og San Diego ble guttespeiderne nektet å
gjennomføre dagopplegg i de offentlige skolene (San
Francisco Chronicle, 14. september 1991), og i San
Diego, lanserte byadministrasjonen en undersøkelse av
speiderne for å forhindre «diskriminering» av homoseksuelle (San Francisco Chronicle, 18. oktober 1992).
Så langt har guttespeiderne stått imot, men mot
slutten av 1992 fikk organisasjonen et brev fra
NAMBLA som antydet at de til syvende og sist kommer
til å bøye av for kravene fra de homoseksuelle. Brevet
var adressert til Ben Love, øverste leder for Boy Scouts
of America, og ble publisert i NAMBLA Bulletin,
november 1992:
Kjære Mr. Love,
På sin 16nde medlemskapskonferanse, avholdt i
Chicago, den 7. til 9. august 1992, vedtok North
American Man/Boy Love Association enstemmig
følgende resolusjon:
NAMBLA ber Boy Scouts of America å slutte med sin
diskriminering av åpenlyst homofile eller lesbiske
personer i utnevningen av speiderledere. Dette
347
kommer til å gjøre at speidere får erfare en større
variasjon av livsstiler og vil tillate flere individer som
virkelig ønsker å bistå gutter å gjøre akkurat det.
Jeg føler meg beæret at jeg har blitt bedt om å gjøre
deg oppmerksom på denne resolusjonen, for jeg har
også vært speider og speiderleder og deler varme følelser for organisasjonen som så mange andre i
NAMBLA.
Vi forstår selvsagt at dette er uunngåelig. Tenk hvilket
bidrag til organisasjonen det ville være å gjøre det
mulig for alle gutter og jenter å delta i den, når dere
tar dette steget. Vi håper det skjer snart.
Vi har et felles oppdrag — å skape større forståelse og
lys og formål for de unge mens de vokser opp. Vi
inviterer deg til å stå sammen med oss i å bejuble individuell integritet, og i å søke muligheten alle gutter
og jenter har i vårt land til å finne sin egen sannhet. Vi
oppmuntrer deg til å hjelpe alle personer som er
knyttet til organisasjonen din til å bli satt i stand til å
uttrykke disse verdiene som gjør at de kan representere det gode, det sanne og det skjønne. Mens
vi fortsetter vårt arbeid mot disse målene, skal lyset
være vår ledestjerne.
I all ydmykhet,
Leland Stevenson, Visesekretær, NAMBLA (NAMBLA
Bulletin, november 1992. Vår uthevelse).
Stevensons brev minner om det brevet en viss
Wilhelm Jansen sendt til Wandervögel-foreldre der han
sa: «dere blir nødt til å vende dere til nærværet av såkalte
homoseksuelle blant deres rekker» (Mills:167). Som vi ser
har Stevensons ideologiske allierte langt større politisk
makt i USA i dag enn Jansens hadde i Tyskland i 1912.
348
Lyserøde Hakekors
Den 28. juni 2000, gikk Boy Scouts of America
seierrike ut av en milepæl av en rettssak i høyesterett
Dale v. Boy Scouts of America. Dale, som var åpenlyst
homoseksuell, hadde klaget speiderbevegelsen inn
under en anti-diskrimineringslov i New Jersey, fordi de
nektet ham muligheten til å bli speiderleder. Retten
bestemte at å tvinge guttespeiderne til å akseptere
praktiserende homofile ville være et brudd på deres
konstitusjonelle rett til å «si ifra». Heller enn å akseptere
dommen, strammet «homobevegelsen» tøylene i kampen
mot speiderne og gikk til angrep på de økonomiske støttespillerne. Så langt har guttespeiderne stått fast.
Uheldigvis har ikke alle ungdomsorganisasjoner
stått last og brast med Boy Scouts of America. Jentespeiderne tillater lesbiske ledere i organisasjonen og har
sparket minst en heteroseksuell leder som nektet å tie
om dette overfor foreldrene. Brenda Mailand, ansatt i
Girl Scouts i Lansing, Michigan ble oppsagt etter å ha
nektet å underskrive følgende erklæring:
«Som ansatt ved Michigan Capitol Girl Scout
Council, kan du ikke ta initiativ til eller være aktiv i å informere medlemmer, foreldre av medlemmer, potensielle
medlemmer eller foreldre av potensielle medlemmer eller
folk flest (deriblant media) om rådets og GSUSAs holdning til seksuell orientering (Privat brev, 9. februar
1993).
Organisasjonen Big Brothers/Big Sisters
fremmer aktivt «homofiles rettigheter» gjennom sin organisasjon. I 1991 drev ledelsen i Big Brothers/Big Sisters lobbyvirksomhet overfor guttespeiderne for å få
dem til å endre sin politikk overfor homoseksuelle
349
ledere og sa: «bruken av ’ikke-tradisjonelle’ ledere i
tjenesten overfor ungdom kan være til det beste for
barna» (Privat brev, 9. august 1991). Homoseksuelle
«storebrødre» og «storesøstre» blir i enkelte byer aktivt
rekruttert (Just Out, 1. mars 1993).
Siden det ikke fins noen underkjennelse av amerikanske kulturelle trender, synes det være sannsynlig
at barrieren for sex mellom voksne og barn kommer til
å falle i en ikke altfor fjern fremtid. Hva så? Kan noe
samfunn håpe på å unnfly katastrofen, hvis borgere i
en så stor grad har mistet evnen til å holde seg selv og
andre i sjakk hva angår seksuelle perversjoner? Vi kan
nødvendigvis ikke forutsi fremtiden ut fra det som
skjedde i Tyskland, men muligheten for en lignende
følge er svært reell. Den veien fører fra seksuell frihet til
vold, mord og sadistiske grusomheter.
GRUSOMHETER
«De ugudelige blir å finne på alle steder når ondskapen blir opphøyet blant menneskene» (Salme 12:9)
Har seksuelle perversjoner ført til en økning i
volden i Amerika? Heldigvis har Amerika så langt ikke
erfart de samme vidspredte grusomhetene som ble utført av nazistene i Tyskland, men handlingene til
enkelte mannlige homoseksuelle i senere tids historie
minner om de verste av SS-slakterne. Som anført i en
lederartikkel i New York Times, den 21. januar 1984,
er: «mange av de mest voldelige av dem som har myrdet
flere enn en gang har blitt begått av homoseksuelle
350
Lyserøde Hakekors
menn.» Koplingen er enda nærmere enn det Times ytrer
her. Robert Hazelwood, en høyt respektert tidligere
agent ved FBIs Adferdsvitenskapelige enhet, har gitt oss
følgende innblikk:
«Når det gjelder ditt spørsmål om homoseksuelle drap,
skal jeg fortelle deg hva jeg har funnet ut gjennom mer
enn 34 år i profesjonelt politiarbeid, utallige trenings
og utdanningsprogrammer ledet av rettsmedisinske
spesialister (patologer, psykiatere og juss-) samt politi,
så vel som mine egne erfaringer i å ha vært borti mer
enn 4000 drapssaker (saker som har hatt fra ett til
tretti ofre) deriblant over 300 drap som har involvert
homoseksuelle menn.
Når en avdød mann blir funnet naken eller delvis avkledd og mordet involverer såkalt «overkill» (det er:
mye mer vold enn nødvendig for å drepe) og/eller
gjentatte stikksår mot hjertet eller strupen eller ødeleggelse av kjønnsorganene, da vil alltid etterforskeren
ta som utgangspunkt at forbrytelsen er relatert til
homoseksualitet. Etter egen erfaring kan jeg forsikre
deg om at denne antagelsen er dokumentert som korrekt i minst 95 prosent av tilfellene.» (Privat brev, 12.
juli 1999).
Dr. Brian Clowes gjengir skremmende statistisk
materiale som viser at åtte av de ti verste seriemorderne
i USA var homoseksuelle og at homoseksuelle var ansvarlige for 68 prosent av alle massemord (Clowes:97). Den
følgende listen består av ni fremtredende homoseksuelle
seriemordere, hvorav åtte var iblant de ti mest produktive
morderne fram til 1992. Clowes kilder blir oppført i
teksten og er hentet fra «Debating the «Gay Rights» Issue»
351
Donald Garvey: 37 mord. Hjelpepleier som ble dømt
for 37 mord i Kentucky og Ohio. Psykologer vitnet om
at «Harvey fortalte han var homoseksuell». The New
York Times, 17. og 20. august 1991.
John Wayne Gacy: 33 mord. Bekjennende homoseksuell som drepte 33 unge menn og gutter og gravla
dem i kjelleren sin. The New York Times, 22. februar
1980.
Patrick Wayne Kearney: 32 mord. The New York
Times beskrev ham som «erkjent homoseksuell» og
«gjerningsmannen bak de homoseksuelle
«søppelposemordene» The New York Times, 27. juli
1977.
Bruce Davis: 28 mord. Drepte 28 unge menn og
gutter etter å ha hatt sex med dem. The New York
Times, 21. januar 1984.
Corll, Henley og Brooks: 27 mord. Dean Corll,
Elmer Wayne Henley og David Owen Brooks var
medlemmer av en texansk homoseksuell
tortur/mordsirkel som fanget og lemlestet 27 unge
menn. The New York Times, 27. juli, 1974.
Juan Corona: 25 mord. Erkjent homoseksuell,
drepte 25 mannlige fremmedarbeidere. The New
York Times, 4. oktober 1972.
Jeffrey Dahmer: 17 mord. Dømt barnemisbruker og
praktiserende og erkjent homoseksuell, lurte 17 unge
menn og gutter til leiligheten sin, hadde sex med dem,
før han drepte og skar dem i stykker. Han spiste deler
352
Lyserøde Hakekors
av ofrenes kropper. Dahmer var aktiv i «homorettighets»-organisasjoner og hadde deltatt i «Gay Pride»parader. Michael C. Buelow: «Politiet tror mistenkt
drepte 17. «The Oregonian, 26. juli 1991, side A1 og
A24. Se også «Slektning i Dahmer-saken går til søksmål» USA Today, 6. august 1991, side 3A. Se også
Focus on the Family, oktober 1991 Nyhetsbrev.
Stephen Kraft: 16 mord. Drepte minst 16 unge
menn etter å ha dopet dem ned, sodomisert dem og
torturert dem. Rober L. Mauro: «The Nation’s Leading
Serial Killers» The Wanderer, 31. oktober 1991.
William Bonin: 21 mord. Torturerte og drepte 14
unge menn og hadde sex med sine ofre både før og
etter døden inntraff. Robert L. Mauro: «The Nation’s
Leading SerialKillers. «The Wanderer, 31. oktober
1991. (Clowes:96)
William Bonin ble henrettet med giftinnsprøytning ved Californias San Quentin-fengsel den 23.
februar 1996. Som meldt i Orange County Register, den
22. februar 1996, hadde den såkalte «Motorvegmorderen» Bonin drept minst 21 gutter og unge menn
og dumpet likene langs motorveiene i California (vår
opprinnelige kilde nevnte bare 14). Etter å ha blitt
fengslet på begynnelsen av sytti-tallet for å voldta
gutter, hadde Bonin lovet at det i fremtiden «ikke skulle
finnes noen vitner».
Selv om forskjellige historier melder at Bonin
hadde voldtatt menn mens han rettet skytevåpen mot
dem — i hæren og var i ferd med å utøve sex med en
mann da han omsider ble arrestert, unnlot mediene å
353
identifisere Bonin som ‘homoseksuell’. Standard
«homoretorikk» avviser at voksne menns misbruk av
barn kvalifiserer som homoseksuell adferd. I denne
saken var forbryteren entydig homoseksuell i sine
voksne seksuelle forhold også, men likevel ble merkelappen ‘homoseksuell’ bevisst unngått.
Thomas Hamilton fra Dunblane, Scotland, er
Storbritannias verste massemorder i moderne historie.
Hamilton drepte 16 barn på en barneskole den 13.
mars 1996. Ifølge New York Times, var Hamilton besatt
av gutter. Han ble kastet ut av guttespeiderbevegelsen
i 1974 på grunn av «klager om ustabil og muligens uanstendig oppførsel under en speiderleir.» Hamilton
dannet senere sin egen gutteklubb. Nok en gang klaget
barna over at «han var altfor nærgående, fikk dem til å
ta av seg skjortene og var helt besatt av å fotografere
dem.» Opphisset over at han var blitt kalt «pervers», tok
Hamilton tydeligvis hevn mot Dunblane ved å drepe
noen av barna deres.
I et utbrudd av homoseksuell vold som ikke har
vært sett siden nazi-Tyskland, var en homoseksuell
mann, Gaetan Dugas, direkte ansvarlig for å drepe mer
enn tusen homoseksuelle menn ved bevisst å infisere
dem med HIV-viruset. Indirekte kan han være ansvarlig
for titusener, endog hundretusener av dødsfall relatert
til AIDS. Som en av de første bærerne av HIV-viruset
var Dugas kjent som «Pasient Null» fordi han forårsaket
så mange av de tidlige infeksjonene (Clowes:97).
Endog etter diagnosen «rettferdiggjorde Dugas sin
vedvarende sodomi med unnskyldningen at han var fri
til å gjøre hva han ville med sin egen kropp. Endog da
354
Lyserøde Hakekors
han var i siste stadium av AIDS hadde han anonym sex
med menn i homoseksuelle badehus, og viste deretter
sexpartnerne sine de blåfiolette kaposi sarcoma-svuller
og sa: «Homokreft. Kanskje du også får det nå?» (The
Columbus of AIDS. National Review, 6. november
1987:19.)
Som omtalt i Marin Independent Journal, den 5.
februar 1996 var de første mordene koplet til internett
forårsaket av et møte mellom to menn i East Windsor,
New Jersey. Etter å ha møtt hverandre «gjennom en
chatterom, en elektronisk møtested for homoseksuelle
menn,» bestemte de seg for å møtes i virkeligheten.
«Men møtet som fant sted den 4. januar viste seg å bli
dødelig, sier politiet, da George Hemenway skjøt Jesse
Unger i hodet, mens en 15 år gammel gutt stod og så
på. Ifølge historien var det forrige mordet i denne forstaden til Trenton med 22000 innbyggere ti år tidligere
og også den hadde sitt opphav i et «homoseksuelt møte
på gaten, sier politiet».
Andre større nyhetsmeldinger som har hatt et
homoseksuelt element som antyder større viktighet, når
det blir sett i en homo-fascistisk kopling. Som eksempel
kan vi nevne at bare få dager etter at arvingen til
duPont-formuen, John E. duPont tiltrakk seg nasjonal
oppmerksom for sin rolle i et skytedrama og et
dramatisk politioppbud utenfor godset hans i Pennsylvania, begynte deler av hans bisarre privatliv å
dukke opp. En enslig mann som bodde sammen med
sin mor helt til hun døde kort tid i forveien, brukte
duPont sin personlige formue til å betale for hobbyene
sine, som alle var sentrert om ultramaskuline emner:
Han samlet våpen og militære gjenstander (blant annet
355
en pansret personalbil som han brukte til å kjøre rundt
på eiendommen i) og gresk-romersk bryting.
En nyhetsmelding fra Gannett News Service
videreførte i sin utgave den 30. januar Marin
Independent Journals anklager om at duPont var
homoseksuell og at han brukte sin formue til å rekruttere andre inn i en homoseksuell livsstil. «Du har
ganske sikkert ikke lyst til å høre hele sannheten. Du
kom til å bli utrolig sjokkert,» sa Andre Metzger, som er
brytetrener og som saksøkte duPont for seksuell trakassering. Metzger fortalte at duPont brukte treningsområdene ved Foxcatcher, Maryland, for få tilgang til
unge gutter og unge menn for å oppnå homoseksuelle
forhold.
Rundt århundreskiftet ble Amerika lamslått av en
rekke massemord i offentlige skoler. Den mest
skremmende av disse tildragelsene var angrepet av tenåringene Dylan Klebold og Eric Harris på klassekameratene ved Columbine High School i Littleton,
Colorado. Femten døde den dagen, deriblant Klebold og
Harris, som begikk selvmord. Det fins to vesentlige
fakta her som har relevans for denne studien. Det første
er at de to morderne i følge medstudentene var homoseksuelle. Nettstedet Gay Today meldte i en artikkel
med tittelen «The Waking Dream: Homoerotic Violence
at Columbine High» at «ifølge enkelte kilder var Klebold
og Harris etter sigende biseksuelle, som er tenåringsspråk for «H»-ordet (Homo), som spesielt tenåringer på
flere highschools i Colorado er forhindret fra å bruke»
(NAMBLA Bulletins redaktør, Bill Andrietti skrev at:
356
Lyserøde Hakekors
«Straks skytingen ble kjent i nyhetene begynte det
å surre rykter om homoseksualitet, om at guttene med
bombene og pistolene — til tider — var garantert homoseksuelle, absolutt heteroseksuelle, eller selverkjennende
biseksuelle.
Mange
homoseksualistiske
PR-eksperter kom til at det var viktig å dempe Eric
Harris og Dylan Klebolds mulige homoseksualitet (mens
en pressemelding fra det homoseksuelle Metropolitan
Community Church kunne fortelle at «Idrettsfreaker
husker at Eric og Dylan ble kalt ‘sopere’, ‘homoseksuelle’ og ‘skeive’ fordi «de dusjet sammen» eller ble sett
«mens de leide hverandre.»
Men å stille spørsmål ved hvorvidt Klebold og
Harris «virkelig» var homoseksuelle eller ikke, er et bomskudd. Akkurat som en veke dynket i bensin, var forholdet deres gjennomsyret av homoerotikk. Spørsmålet
om å møte døden sammen i krig følger litteraturens
bilder av ‘skeiv kjærlighet’. I dagboken hans, skrev den
ene av de en fantasi om å bo på en øde øy alene med
den andre. Om de hadde jentekjærester eller ikke, så
delte Harris og Klebold en dødspakt, som om den blir
forvridd nok, også var romantisk» (Andriette, Bill:
«Homosexuality and the Massacre», The Guide, Juni
1999).
Det andre relevante faktumet er at morderne
spesifikt valgte den 20.april til å begå sin mordgjerning
fordi dette var Adolf Hitlers fødselsdag. Dette valget ble,
ifølge de overlevende studentene, gjort fordi «de trodde
det samme som Adolf Hitler». «De var hvite overlegenhetstilhengere» (Meek, James Gordon. «Littletons
krigsofre,» Gridlock Magazine, udatert, sitert fra Washington Times og The Washington Post).
357
Ikke alle skolemassemordere har blitt anklaget for
å være homoseksuelle, selv om en potensiell homoseksuell kopling har fremkommet i flere av tildragelsene
der det har vært mange ofre. Michael Carneal drepte tre
og såret fem studenter mens ofrene bad sammen ved
Heath High School i Paducah, Kentucky. Carneal
nektet for å være homoseksuell, men ble av flere medstudenter anklaget for å være «homse» (Martinac, Paula:
«Lesbian Notions» Called Out, LGBT Religious News
Service, 24. mai, 1999).
13 år gamle Mitchell Johnson, den eldste av to
brødre som drepte fem og såret ti ved Westside Middle
School i Jonesboro, Arkansas hadde gjentatte ganger
blitt seksuelt misbrukt av en slektning av
dagmammaen sin da han var seks eller sju år gammel.
Det blir antatt at denne slektningen var mannlig.
(Arkansas Democrat Gazette, 7. april, 1998).
Luke Woodham tilskrev mordet på sin mor og to
studenter (mens ni andre ble såret) til et raseri over en
feilslått romanse med en jente, men han hadde også
vært irritert over å bli kalt «homse» på skolen (Time.com,
6. juli 1998). I seg selv er ikke dette særlig overbevisende bevis på at Woodham hadde homoseksuelle
problemer, men vi finner det høyst interessant at han i
et forklarende notat til en mannlig venn, skriver at de
som ville lete etter årsaken til at han gjorde som han
gjorde, burde lete i en gitt seksjon av «Die fröhliche Wissenschaft» (den lystige vitenskap [engelsk: The Gay
Science]) av Friedrich Nietzsche. (The Cincinnati Posts
nettsted, 9. november 1998). Denne delen inneholder
Nietzsches berømte kommentar over temaet at «Gud er
død». Boken omhandler ikke homoseksualitet (se: den
358
Lyserøde Hakekors
engelske tittelen ovenfor), men vi undrer oss over om
det kan ha vært et underliggende forsøk fra Woodham
å sende et kryptisk budskap på denne måten. (Nietzsches homoseksualitet er i dag regnet som faktum
innen ‘homoseksuelle’ kretser — se Charles Stone, «Of
Whom Nietzsche dreamt,» Harvard Gay and Lesbian
Review, vinteren 1999.) Interessant nok identifiserte
Woodman denne og to andre bøker som sine favoritter:
Necronomicon, en bok om magi, og Mein Kampf (ibid.).
Enn mer betydningsfull enn de potensielle homoseksuelle tilbøyelighetene til drapsmennene er det
faktum at skolemord har økt i sammenheng med villfaren moralsk degenerasjon blant studenter. Den
graden som amerikas barn har blitt korrumpert ved ble
dokumenter i en PBS Frontline Special, «The Lost
Children of Rockdale County». Etter et utbrudd av
syfilis blant tenåringer i middelklassesamfunnet i Rockdale, Georgia, ble myndighetene sjokkert over at store
mengder av de lokale skoleelevene fra tolv års alder og
oppover, ofte deltok i gruppesex. Jenter på 14 år fortalte
at de hadde hatt alt fra 30 til 100 sexpartnere. Ikke var
de skamfulle over det heller, ifølge en lokal helsearbeider, «lo elevene og gav hverandre high-fives [slår
hendene sammen med andres over hodet, som en
hilsen]» mens de ble testet og funnet positive med
syfilis.
Tre år senere, en måned etter massakren ved
Columbine High School, ble Rockdale County åsted for en
egen skolemassakre. Femten år gamle Thomas Solomon skjøt
og såret seks medstudenter ved Heritage High School i byen
Conyers (Grigg, William Norman: «Another Lost Generation?»,
The New American, 23. oktober 2000). Grigg skriver:
359
Vi kan ikke omgå de grimme indikasjonene på
kulturelt forfall når vi legger til den nyeste kategorien
«skolemordere» — morderiske tenåringssosiopater. En
av de sterkeste anklagene mot vår degenererte kultur
er å finne i FBI-rapporten «The School Shooter: A Threat
Assessment Perspective (Skolemorderen: Et Trusselperspektiv) fører opp varselssignalene som er ment å skulle
hjelpe skoleledelsen å gjenkjenne og evaluere
potensielle mordere innen studentbefolkningen. Relativt
få sosiale synsere har vært villig til å utforske den uuttalte antagelsen bak rapporten — at vår samtidskultur
jevnlig kan forventes å skape tenåringsmassemordere.»
(ibid.)
Som vi kan se er nasjonen vår allerede i ferd med
å høste de destruktive følgene av å ha omfavnet den
‘homoseksuelle’ etikken om seksuell løssluppenhet.
Tidligere var vi en nasjon med høye moralverdier og
sterke familiebånd, nå er vi et splittet og moralsk forvirret samfunn. Det er ikke garantert at vi kommer til å
gå i samme fellen som Tyskland, men dersom det ikke
skjer en reversering av den trenden vi nå er inne i, er
det svært sannsynlig at vi kommer til å se en kulturell
katastrofe før homoseksualiseringen av Amerika er
fullendt.
Kapitel 10
NOEN REFLEKSJONER
TIL SLUTT
Faren ved «homorettigheter»
Scott Lively
Jeg skriver denne konklusjonen til tredje revisjon
på samme dag som president Bill Clinton har bedt om
at lovregulering mot hatforbrytelser basert på «seksuell
orientering» (kode for homoseksualitet). For bare få
dager siden, i en handling som ikke noen president tidligere har gjort, stilte mr. Clinton seg side om side med
de homoseksuelle ved en pengeinnsamling for Human
Rights Campaign Fund, som er «homobevegelsens»
største politiske aksjonskomité. Når vi vet hvor mye det
kostet denne presidenten å støtte «homofile i militæret»
i 1993, undrer jeg meg over hva de homoseksuelles
ledere lovet presidenten i bytte for støtteerklæringen.
Eller kan det ha seg slik at folks forståelse av «homobevegelsen» har endret seg så mye at Clinton-administrasjonen (som var viden berømt for sin avhengighet av
meningsmålinger og «fokusgrupper») bestemte seg for at
362
Lyserøde Hakekors
det nå var trygt for presidenten å identifisere seg selv
og hans administrasjon med de homofiles politiske
agenda?
Dette spørsmålet har personlig tyngde for meg,
siden jeg var en av de få som offentlig utfordret daværende presidentkandidat Clinton om hans støtte til
«homosaken» da han stilte som kandidat første gangen
(på telelink fra Seattle Washington og Portland,
Oregon). Mr. Clinton sa da at han var imot å fremme
homoseksualitet som legal alternativ livsstil for unge
mennesker. På samme tidspunkt bekreftet han også at
guttespeiderne hadde retten på sin side til å ekskludere
‘homoseksuelle’ speiderledere.
Jeg tar opp dette spørsmålet for å kontrastere det
velvillige offentlige inntrykket folk har av ‘homoseksuelle’ med det ansiktet som «homobevegelsen» har, og
som vi har vist på disse sidene. Disse hvis tanker om
«homobevegelsen» har blitt formet først og fremst av
populære medier, kan finne president Clintons støtte til
«homopolitiske» aksjoner riktig, endog berømmelige.
Slike mennesker har latt seg overbevise om at ‘homoseksuelle’ er samfunnets ofre og trenger beskyttelse.
Men den «homobevegelsen» jeg har sett og etterforsket
er ikke «snill»; ei heller er dens medlemmer «ofre». I
stedet er det en ondskapsfull, forførerisk og utrolig
mektig bevegelse. Dets filosofi er machiavellisk og dens
taktikker er (bokstavelig talt) hitlerske.
Det som forklarer dette motsetningsfylte perspektivet på «homobevegelsen», om noen av faktaene
nevnt i denne boken er sanne, da kan ikke det bildet av
«homobevegelsen» som Bill Clinton og andre pro-‘homo-
363
seksuelle’ PR-skapere vil ha deg til å tro, være sanne.
Dersom typisk heteroseksuelle støttespillere til «homorettigheter» ganske enkelt ikke har problemer med å bli
sidestilt med homoseksualitet med personlige og
samfunnsmessige dysfunksjoner og vold? Eller har
disse antatt velmenende menneskene blitt nektet den
hele og fulle informasjon?
Jeg har alltid vært vâr når det gjelder ordet
«sammensvergelse» (konspirasjon), og allikevel er dette
det ordet som best beskriver hvordan «portvaktene» til
den amerikanske populærkulturen har hjulpet til med
å forme den offentlige opinion i dette spørsmålet. Sannheten om homoseksualitet og nazipartiet (og ellers det
meste av den informasjonen som setter «homobevegelsen i et negativt lys) synes å være bevisst undertrykt.
Vi vet at såkalte «homorettigheter» har blitt en faktisk
cause celebre blant de selvopphøyde i regjeringens
kulturelite, akademia og nyheter og underholdningsmediene. Det er sytti år siden Samuel Igra observerte
at homoseksualismen «hadde blitt en reell kult blant de
herskende klassene» i tyskland før Hitler steg opp på
tronen. Jeg har etterhvert skjønt at Amerikas kulturelle
elite, som ser på seg selv som moralske dommere i vårt
samfunn og beskyttere for de ‘homoseksuelle’, har
brukt sin makt og sine stillinger for å beskytte og dekke
«homobevegelsen» fra all ufordelaktig publisitet. Men
mer enn det, de har samarbeidet om å fremme et bilde
av ‘homoseksuelle’ som «de beste av de beste» blant oss.
Da jeg først ble klar over de sannhetene som jeg
har fremsatt i denne boken ble jeg først forbløffet og deretter sint. Hvorfor hadde denne informasjonen aldri
kommet frem i løpet av de mange månedene mens jeg
364
Lyserøde Hakekors
deltok i Oregonkampanjen for å stanse de «homoseksuelles» agenda, og vi kontinuerlig ble sammenlignet
med naziregimet? Informasjonen er i realiteten ikke
skjult. Alle som er de mest grunnleggende kunnskaper
om hvordan man bedriver forsking kan lett finne mange
av de noen og to hundre kildene vi har sitert i denne
boken. Skal vi så tro at to hundre journalister, universitetsprofessorer og politikere som har styrt debatten
i denne kampanjen (og mange liknende) har unngått å
oppdage noen av disse kildene? Vi må i det minste anta
at noen av disse profesjonelle kjente til disse fakta, men
bestemte seg for ikke å videreføre informasjonen. Dette
representerer i det minste et skremmende nivå på
arrogansen (dersom vi antar at de med vilje har oversett
disse fakta som ikke troverdige — og nektet folk flest å
gjøre opp sin egen mening). Jo mer troverdig (og
skremmende) blir konklusjonen at fakta ble holdt
tilbake fordi den sannsynlig ville ha negativ innvirkning
på «homobevegelsen».
«Homopolitisk» makt skriver seg for en stor del fra
den offentlige tanken om at homoseksuelle personer er
ofre. Som Kirk og Pill så freidig innrømte i «The Overhauling of Straight America» (Overhalingen av det
streite Amerika) «må homoseksuelle fremstilles som
‘ofre’ som trenger beskyttelse, slik at de straighte vil føle
seg tvunget av en refleks til å anta beskytterens rolle.»
Hva skulle ha hendt med beskytterinstinktet hos amerikanere hvis de visste at mange av de verste skurkene
i det tredje rike var ‘homoseksuelle’ ? Hvor nøye ville
Amerika
gransket
«homoagendaen»
dersom
«homoerotikken» ble påvist å være grunnlaget for
nazismen? (jeg tror ikke bevegelsen hadde hatt
mulighet til å overleve en slik granskning). Bevisene
365
peker på en taushetssammensvergelse — en universelt
selvpålagt sensur av de samme meningsskaperne som
spotter konspirasjonsteorier og avviser alle tenkelige
former for sensur.
Dersom faktaene i denne boken er sanne, og om
det også er sant at «portvaktene» til vår offentlige informasjon bevisst holder disse fakta fra oss, kan vi da
håpe å utdanne våre medborgere før «homoagendaen»
kaster nasjonen ut i sosialt kaos? Følgene er ikke sikre.
Det er imidlertid ganske visst at det har vært tilfeller i
farne tider da uunngåelige repetisjoner av historien ble
avsporet av advarende røster. Det er vårt håp at de
fakta som vi her har presentert vil gjennomtrenge den
mediasponsede desinformasjonståken og den politiske
korrektheten.
Har vi overdrevet viktigheten av vår oppgave? Jeg
tror ikke det. Amerikas fremtid, ja hele sivilisasjonens
fremtid avhenger av bevaringen av den naturlige
familien — Guds modell for et effektivt samfunn av
mennesker og opplæringsbasis for sunne mellommenneskelige forhold. Likevel er «homobevegelsens»
mål devalueringen av den judeo-kristne seksualetikken
(monogame heteroseksuelle familiesentrerte ekteskap)
og å bytte ut disse med et hedensk alternativ som setter
«homoseksualiteten» i høysetet.
«Homobevegelsen» i Amerika (kontrastert mot den
tyske versjonen) er annerledes i stil, men ikke i innhold.
Den er karakteristisk egoistisk og nytelsesjagende, men
mye viktigere, den fortsetter å være definert av hva den
er motstander av: Judeo-Kristen familiebasert enhet.
Denne ‘homoseksuelle’ visjonen for den vestlige verden
366
Lyserøde Hakekors
blir best definert i et vidt sirkulert satirisk essay som
ble skrevet av en homoseksualist under psevdonymet
«Michael Swift» (trolig for å få folk til å tenke på
Jonathan Swifts politiske satirer. Selv om skribenten
forsøker å diskreditere denne forståelsen av den homoseksuelle agendaen, støtter ikke dens veltalenhet (i konteksten av denne studien) opp om dette.
Med sin gjenspeiling av antikk spartansk kultur,
fra teutonerne, fra Tempelridderne, fra SA under Ernst
Röhm og nå også fra den amerikanske «homorettighetsbevegelsen» kommer dette, vårt siste glimt inn i homoseksualismens fascistiske hjerte:
«Dette essayet er overdrevet, galskap, en tragisk,
grusom fantasi, et utbrudd av indre raseri, om
hvordan den undertrykte drømmer om å være undertrykkeren.
Vi skal sodomisere sønnene deres, bildet på deres
bløtaktige maskulinitet, for deres smålåtne drømmer
og vulgære løgner. Vi skal forføre dem på skolene
deres [Project 10], på internatene [påtvungne homoseksuelle romkamerater], i gymnasiene, i garderobene, på sportsarenaene, på bibelskolene, i
ungdomsgruppene [Wandervögel, Guttespeiderne], på
toalettene på kinoene, i kasernene [militæret?], på
stoppestedene langs veiene, i mannfolkklubbene
deres, i parlamentbygningene deres, ja alle steder
hvor menn kommer sammen. Sønnene deres skal bli
våre slaver og gjøre som vi vil. De skal bli omformet i
vårt bilde. De skal komme til å begjære oss og tilbe
oss.
367
Kvinne, du roper etter frihet. Du sier at du ikke lenger
er fornøyd med menn; at de gjør deg ulykkelig [radikal
feminisme, lesbiske grupper]. Vi som kjenner det maskuline ansikt, den maskuline fysikken, skal derfor ta
deres menn fra dere. Vi skal underholde dem; vi skal
omfavne dem når de gråter. Kvinne, du sier at du
ønsker å leve med andre kvinner heller enn menn. Så
gjør da det. Vær med hverandre. Vi skal gi mennene
deres nytelser som de aldri har erfart fordi vi først og
fremst også er menn og bare en mann kan vitterlig vite
hvordan en mann best skal tilfredstilles; bare en
mann kan forstå dypet i og føle tanken og kroppen til
en annen mann.
Alle lover som forbyr homoseksuell aktivitet skal bli
fjernet [anti-diskrimineringsregulativer, minoritetsstatus basert på homoseksualitet]. I stedet skal lover
innføres som fremkaller kjærlighet mellom menn [livaktig «pro-homoseksuell sex og AIDS-opplæring, obligatoriske sensitivitetskurs?].
Alle homoseksuelle må stå sammen som brødre; vi må
være ens i det kunsteriske, filosofiske, sosiale, politiske og
økonomiske [den flersidige og mektige homorettighetsbevegelsen]. Vi skal først triumfere når vi står sammen
med et felles ansikt mot den onde heteroseksuelle fienden
[undertrykkelse av dødbringende konflikter og annen
negativ informasjon om homoseksuelle av de homoseksualistisk dominerte media].
Og skulle du våge å rope «soper», «ræv¤%&#§», «homse»
mot oss skal vi stikke deg i ditt feige hjerte og skjende
de smålåtne døde kroppene deres [hatforbrytelser,
talekoder, bøtelegging].
368
Lyserøde Hakekors
Vi skal skrive dikt om kjærlighet mellom menn; vi skal
sette opp teaterstykker der menn åpenlyst kjærtegner
menn [Teaterstykket «Bent» og en lang rekke andre;
det lesbisk-fremmende TV-showet «Ellen» ]; vi skal lage
filmer om elskov mellom heroiske menn som skal ta
plassen fra den billige, overfladiske, sentimentale,
smakløse, fjortisaktige, heteroseksuelle forelskelser
som for tiden dominerer kinoene deres [Hollywoods
fremming av homoseksuell «elskov» og «homorettighets»-agendaen i filmer og på TV]. Vi skal skulpturere
statuer av vakre unge menn, fremtredende atleter som
skal plasseres i parker, på torg, og allmenninger [offentlig finansiering av homoseksuell pornografi via
National Endowment for the Arts, National Public
Broadcasting Service]. Verdens muséer skal fylles
med malerier av smekre, nakne, unggutter.
Skribentene våre skal gjøre elskov mellom menn
moteriktig og de rigeur (obligatorisk), og vi skal vinne
fram fordi vi er dyktige til å sette dagsorden [Oppfinnelse av «homospråk» som «homse», «homofobi»,
«mangfold» og «seksuell orientering» ]. Vi skal eliminere
heteroseksuelle forhold gjennom bruken av vidd og
latterliggjøring som vi kan kunsten å bruke.
Vi skal avsløre de mektige homoseksuelle som maskerer seg som heteroseksuelle [outing]. Dere skal bli
sjokkerte og redde når dere forstår at presidentene
deres og sønnene deres, industrialistene, senatorene,
ordførerne, generalene, idrettsheltene, filmstjernene,
TV-personlighetene, de borgerlige lederne og prestene
ikke er de trygge, velkjente, borgerlige, heteroseksuelle skikkelsene dere trodde de var. Vi er overalt [En
svært vanlig støtfangerdekal [i USA]]; vi har infiltrert
369
rekkene deres [strategiske overraskende
annonseringen av konservative homoseksuelle, som
Mel White, tidligere ghostwriter for flere fremstående
kristne ledere]. Vær forsiktig når du snakker om homoseksuelle fordi vi alltid er iblandt deg; det kan hende
vi sitter midt i mot deg; det kan hende vi sover i
samme seng som deg.
Vi skal ikke kompromisse. Vi er ikke middelklassesveklinger. Vi er svært intelligente, vi er de naturlige
aristokratene blandt menneskene, og våre stålsatte
aristokratiske sinn aksepterer ikke nederlag
[Brand/Friedlander, Führer-prinsippet]. De som står
oss imot skal vi sende i eksil [kvinnfolkaktige?].
Vi skal bygge enorme, private hærer på samme måte
som Mishima, og beseire dere [Rossbach og Röhm,
Friedrich den store]. Vi skal beseire verden fordi våre
krigere er inspirert av og bundet sammen av homoseksuell kjærlighet og ære og uovervinnelige som de
antikke greske soldatene var det [Platons «Symposion»
; «Drikkegildet» ].
Familien — fødegrunn for løgner, svik, middelmådighet, hykleri og vold skal forbys [kampen for
homoseksuelle «ekteskap» og adopsjon]. Familien, som
bare legger en klam hånd over fantasien og begrenser
den frie viljen, må elimineres [Platons «Republikken» ].
Fullkomne gutter skal unnfanges og vokse opp i genetiske laboratorier. De skal knyttes sammen i en enhet,
under ledelse og instruksjon av homoseksuelle
savants (lærde) [som i Sparta].
370
Lyserøde Hakekors
Alle kirker som vil fordømme oss skal bli stengt [angrepene på McIlhennys, St. Patricks Cathedral]. Vår
guder skal ene og alene være vakre, unge menn. Vi
tilhører en moralsk, estetisk skjønnhetskult. Alt som er
stygt og vulgært og banalt skal utslettes [Kummerlings]. Siden vi allerede er fremmedgjorte fra middelklassens heteroseksuelle sedvaner, er vi frie til å leve
våre liv diktert ene og alene av fantasien [Nietzsche,
Hitler]. For oss er ikke «for mye» nok.
Det fullkomne samfunn som skal stige fram skal
styres og kontrolleres av en elite som består av homoseksuelle poeter [Adolf Brand, Stefan George, Platons
filosofkonger]. Ett av kravene som skal stilles for å
oppnå makt i det nye samfunnet vil være at man selv
nyter den greske lidenskap [pederasti]. Alle menn som
er besmittet av heteroseksuelt begjær kommer automatisk til å bli utestengt fra innflytelsesrike stillinger
[lederskapet i SA]. Alle menn som dåraktig insisterer
på å være heteroseksuelle kommer til å bli stilt for
homoretten og skal bli usynliggjorte.
Vi skal omskrive historien [holocaustrevisjonisme, ekstravagante påstander om historiske personers
[Abraham Lincoln, Selma Lagerlöf] homoseksualitet],
en historie som er fylt av deres heteroseksuelle løgner
og forvrengninger. Vi skal fremstille de store homoseksuelle lederne og tenkerne som har formet verden. Vi
skal demonstrere at homoseksualiteten og intelligensen og fantasien henger uløselig sammen, og at
homoseksualitet er en nødvendighet for ekte adelighet,
ekte skjønnhet i en mann [Hans Blüher].
371
Vi skal seire fordi vi er fylt av hungrende bitterhet som
de undertrykte som har blitt tvunget til å spille
statistroller i deres dumme, heteroseksuelle show
gjennom tidsaldrene [offer-plyndrer-strategien]. Vi er
dessuten i stand til å avfyre pistoler og bemanne
barrikadene for den siste revolusjonen [ACT-UP, Queer
Nation, Blodsterror].
«Frykter, I, heterosexuelle sviin, naar vi staar foran
eder uden vaare masker paa.» (av Michael Swift, «Gay
Revolutionary». Gjenopptrykket fra Congressional
Record. Først publisert i Gay Community News, 15-21.
februar, 1987.)
B» H
ET AVSLUTTENDE ORD
Kevin E. Abrams
«Grunnlaget for en hvilken som helst menneskelig
sivilisasjon er en moralsk og sunn seksualitet, alt annet
er for en vindusutstilling å regne.» (Jerusalem Post, 21.
mai 1996).
Etter at vi har lært å kjenne «rollen» ‘homoseksuelle’ spilte i den nasjonalsosialistiske bevegelsen, kan
den nazistiske holdningen mot homoseksualitet
fremdeles synes selvmotsigende og forvirrende, en gåte
som bare delvis er løst. Vi kan fremdeles undre oss over
om når så mange av de førende nazistene var ‘homoseksuelle’, hvorfor de da la så stor vekt på å fengsel
homoseksuelle eller utrydde dem, slik vårt tids «homoaktivister» hevder. Hvordan kan vår tids ‘homoseksuelle’ som har så liten forståelse for bibelsk etikk, nå
fremstille seg selv som felles ofre med den samme
jødene som ble utsatt for forfølgelse og bokstavelig talt
utryddelse under hendene av de stort sett ‘homoseksuelle’ nazistene? Hvordan kan de offisielle nazistiske
374
Lyserøde Hakekors
invektivene mot homoseksuelle passe inn i det faktum
at ‘homoseksuelle’ besatte nøkkelposisjoner i naziregjeringen gjennom hele dens tid ved makten, inkludert
holocaust? Var nazistene ofre for sin egen forfølgelse?
Hvorfor er vi nødt og tvunget av venstresiden til å
sanksjonere «homorettigheter», når det brede spektrum
av ‘homoseksuelle’ og «ikke-homoseksuelle» kilder som
er oppført i denne bokens bibliografi, udiskutabelt viser
at Tysklands militante ‘homoseksuelle’ stort sett var ansvarlige for å sende Hitler opp i kanslerstolen? Og nå,
når vi kjenner til rekkevidden som tyske «homofile»
bidrog med når det gjaldt nazibevegelsens suksess,
hvordan skal vi da forstå den truende ‘homoseksuelle’
swastikaen over Amerika?
ÅNDELIG SANNHET
Den jødiske lærde, rabbi Samson Rafael Hirsch,
som levde på slutten av 1800-tallet, blir husket for sin
grundige og omfattende forklaring av torahens filosofi.
HOREB, som betyr Sinai (det fjellet der den opprinnelige
Torahen ble gitt av Gud og mottatt av Moses) ble skrevet
og publisert som en avvisning av de jødiske innbildningene at den tysk-jødiske reform-jødedommen, som
idag står i forfronten for bevegelsen som fremmer
«homorettigheter» i Amerikas jødiske samfunn og i Israel. I opposisjon til både naturlover og guddommelige
lover, hadde reformistene ordinert lesbiske som
«rabbinere» og sanksjonerte ‘homoseksuelle’ ekteskap.
‘Homoseksuelle’ jøder har også kynisk og pragmatisk
gjort sitt for å utnytte holocaust og drapet på mer enn
375
seks millioner menn, kvinner og barn som en dramatisk
metafor til å fremstille seg selv som ofre, som om Hitler
hadde som mål å drepe jødiske homoseksuelle
simpelthen fordi de var ‘homoseksuelle’. Men hvor blir
det av sannhetsgehalten i historien?
Sett fra et etisk, monoteistisk perspektiv, påpeker
rabbi Hirsch i det følgende sitatet fra HOREB, hvordan
det første og fremste målet og plikten for hver enkelt av
oss er å vokte våre medmenneskers verdighet.
«Gud, som skapte mennesket til å være rettferdig,
eller sagt med andre ord, til å overgi og gi til alle vesener
i alle deres forhold, det som kreves. Han har også gitt
oss sitt sinn med mulighet til å gjenspeile virkeligheten
i ting på forskjellige måter, slik at mennesket kan være
i stand til å forstå vesenene og deres indre forhold, og
på basis av denne kunnskapen, gi dem hva undervisningen om rettferdighet sier oss er deres rett.
Denne gjengivelsen av virkelighet i sinnet og
tankene er Sannheten. Sannheten er, derfor, en forutsetning for rettferdighet. For det er bare ifølge avbildet
av ting og deres innbyrdes forhold, slik det forekommer
i menneskers tanker at mennesket kan oppføre seg mot
dem. Dersom dette bildet er falskt, da vil også oppførselen være forskjellig fra det de fortjener: den blir
urettferdig. Og dermed, om intet annet, rettferdigheten
selv — som er vårt guddommelige kall — kommer til å
garantere at, så langt som kallet vårt strekker seg —
kommer vi til å være i stand til å se realiteten i de ytre
ting fra speilbildet inneni oss selv.
376
Lyserøde Hakekors
Gud har sydd samfunnet mellom mennesker
sammen med den vesentlige tråden som heter kjærlighet og har gjort det slikt at mennesket må kunne
stole på sin bror for sitt åndelige ve og vel — basert på
Sannheten. Men den som i stedet for i sannferdighet uttrykker i ord det som skulle ha vært til å ta og føle på,
kommuniserer et falskt bilde av dette overfor sin bror,
som aksepterer det — og bygger sine holdninger på det
— enten ved å bli urettferdig mot sine medskapninger,
eller å ha en gal forståelse av deres intensjoner mot
ham, og bli ødelagt av dem — den mannen gjør den
høyeste velsignelse til en forbannelse mot Skaperen.
Når han fornekter sannheten overfor sin bror, bryter
han dermed han den høyeste plikt mot ham, som Gud
har gitt ham, og kaster en forbannelse. Den som lyver
nedkaller en forbannelse. Og på samme måte som
materiell eiendom er verdifull bare som et levemiddel
når det er brukt på en rettferdig måte, og løgneren
stjeler den første følgen av rettferdigheten, nemlig Sannheten, og bytter fra seg løgn, og på den måten føder
urettferdighet, den løgneren er endog farligere enn
tyven.
Tyven tar bare livsmidlene som sådan, mens løgneren tar det rettferdige liv, og i stedet produserer urettferdighet — og ulykke. For på samme måte som Gud
knytter sammen det ypperste av det gode, rettferdighet
og sannhet, slik gjør han det samme med det mindre
godet, lykken. For å sette pris på tings natur må man
kunne stole på at man kjenner dem; og dersom noen
lurer deg om sin sanne natur, da stjeler han støtte fra
deg og sørger for at du støtter deg på noe som er utrygt.
Ved å stjele fra en annen direkte; noe som er dyrebart,
Sannheten, og dermed indirekte det mest dyrebare —
377
rettferdigheten — den løgneren dreper også seg selv
åndelig; for han slukker ut i seg selv den guddommelige
gnist som ene og alene gjør ham til et menneskelig
vesen, skapt for å være til for sine medmenneskers ve
og vel (Hirsch:248ff) [Hva så når det gjelder homoseksuelles rettigheter? Aldri før har noen få tatt så mye fra
så mange.]
HVEM VAR NAZISTENE?
Vi må forstå hvem nazistene var. Ideologisk sett
var nazistene et pragmatisk, teknokratisk, brukerorientert hedensk stammefolk. De vurderte menneskelivet
med en løsrevet og kynisk pragmatisme. De utnyttet
hvem eller hva det skulle være for å oppnå sine politiske
og militære mål. Typisk førte det til at de behandlet
spørsmål som evthanasi (dødshjelp) homoseksualitet og
abort med en hensynsløs egeninteresse. Sterilisering og
abort ble foretrukket for alle som ble klassifisert som
mindreverdige eller defekte (men aldri for de friske
arierne).
For den teknokratiske nazitanken ble sannheten
styrt av hva som var nødvendig der og da (ved å lyve på
den måten brakte de en forbannelse over seg selv og alt
de rørte ved). «De defekte» ble «hjulpet til å dø» og de
mindreverdige ble sterilisert, samtidig som det var en
forbrytelse for ariske kvinner å ta abort. Mens man
privat tolererte og endog fremmet homoseksualitet, avviste nazistene det ofte i det offentlige og brukte falske
anklager om homoseksualitet for å arrestere dem som
var uenige med Hitlers militære og politiske målset-
378
Lyserøde Hakekors
ninger. Den tidligere nynazisten Ingo Hasselbach,
skriver i sin avslørende bok, Führer-Ex, fra 1996
hvordan den brukerrelaterte nazistiske dobbeltmoralen
også ble brukt på andre steder: «Motstand mot abort
hadde vært en av bærebjelkene i naziplatformen siden
bevegelsens begynnelse på 1920-tallet, og av en enkel
årsak: Abort var rasemord. Likevel, mens det var forbudt for ariske kvinner, var det både tillatt og endog
ønskelig blant fargede kvinner og jøder (Hasselbach:111)
Nazistenes versjon av rasehygiene utviklet seg til
å bli den politiske og militære platformen til nazipartiet,
noe som satte nazistene i stand til å fremstille det jødiske folket som en defekt og mindreverdig klasse,
sammen med de fysisk deformerte og andre
uproduktive medlemmer av det tyske samfunn. En følge
av dette var derfor at nazistene simpelthen prosjekterte
sine egne fordervelser på det jødiske folk, demoniserte
og dehumaniserte dem, og deretter brukte dem som
syndebukker mens de selv fortsatte å plyndre verden.
Nazistiske raseteorier tjenestegjorde som en begrunnelse for å rettferdiggjøre eliminering av et folk hvis
dypeste «forbrytelse» var deres holdning til en urokkelig
moralsk standard.
Som professor Giora Shoham forklarer i sin bok,
«Valhalla, Calvary & Auschwitz» (Valhall, Golgata og
Auschwitz) lengtet nazistene som vår tids ‘homoseksuelle’ å kaste av seg de normative begrensningene fra
judeo-kristen lov og moral og vende tilbake til den
amoralske uansvarligheten i hedenskapen. De hatet
jødene, som for dem symboliserte problemet med
tilbakeholdenhet mot deres nytelsesjagende hedenskap.
379
Når denne forståelsen av lov og rett blir forkastet, blir
stammehøvdingen [og den homoerotiske krigeren] den
absolutte makt. Dermed blir Odins utskilte makt
grenseløs; og følgelig blir Adolf Hitlers, der Führers, allmakt ikke underlagt verken begrensende lover, moral
eller nåde.» (Shoham:27)
I økende grad, ettersom de stiger ut av skapet,
kommer vår tids ‘homoseksuelle’ til å likne mer og mer
på gårsdagens nazister.
VENSTRE/HØYRE-POLARITET
For å forstå den hedenske mentaliteten i denne
konteksten må vi forstå sannheten om venstre/høyrepolariteten i den politiske sfære. Med fare for noen
mindre misvisninger, kan all venstrerelatert ideologi
defineres som «regressiv», og all høyre-relatert ideologi
kan defineres som «progressiv». Venstresiden hisser til
gjensidig plyndring, oppmuntrer til avhengighet og
trakter pragmatisk etter minste felles nevner. Den ekte
høyresidens progressivitet oppmuntrer til kreativitet,
inspirerer felles bekreftelse, tillit og menneskelig
produktivitet. I sin natur faller alle former for sosialisme
på den regressive siden, i og med «sosialisme» ganske
enkelt er en politisk ideologi som ofte mangler en reell
forståelse av sosial rettferdighet. Ondskapen fremstiller
seg selv som en dyd (d.e. målet med rasemessig renhet)
fordi det ikke har noe liv i seg selv (noe som er årsaken
til at denne formen for dårlig trelldom ønsker å bli kalt
«homoseksuell frigjøring»).
380
Lyserøde Hakekors
Generelt sett unngår ikke tilhengere av venstresiden å gjøre alt som er nødvendig for å vokte sine
medmenneskers verdighet. En historiker med venstretilbøyelighet, vil fatalistisk argumentere at «historien»
gjentar seg selv, mens en konservativ som Voltaire
kunne observere korrekt at det i stedet er «menneskene
som til stadig gjentar seg selv.» Det er ikke til å undre
seg over at de venstre-regressive ikke greier å lære av
historien. Dersom historien bare «skjer», da er det lite å
lære av den eller som blir gjort for å forhindre det fra å
skje igjen. Å basere ens egne avgjørelser på en revidert,
korrumpert eller invertert versjon av historien — se det
er et helt annet spørsmål. Enkelte av menneskenes
verste feilgrep blir begått på grunn av feilaktig eller forfalsket informasjon.
I et forsøk på å forstå nazismens fenomener spør
vi ofte oss selv hvordan en bande morderiske bøller
kunne ha grepet makten i en så sivilisert nasjon? Sannheten er at Tyskland under Weimartiden var en av de
mest usiviliserte nasjonene i verden. Hitler refererte selv
til Berlin som Babylonshoren (den store skjøge). Vi tar
ofte feil når vi dømmer fremskrittet i menneskenes
sivilisasjoner på grunnlag av kunst og teknologi. Nazistene elsket klassisk musikk og de var dugende når det
gjaldt vitenskap og teknologi. Spørsmålet vi må stille
oss selv om alle samfunn er, hvordan den menneskelige
kulturen blir tatt i bruk. For regressive venstremennesker, tjener kulturen ødeleggelse og død. For
progressive høyremennesker, fokuserer kulturen på
livet selv.
En positiv og nytteverdi-relatert holdning mot
homoseksualitet, evthanasi og abort må derfor
381
(dengang som nå) være en venstreorientert regressiv
plan, og en typisk naziprofil (med svært spesifikke
motsigelser og kvalifikasjoner). Det høver seg å gjenta
at nazistene var de første og fremste teknokratiske,
nytterelaterte pragmatikerne som trodde på den
sterkestes rett til å overleve og samfunnets målsetninger om fysisk skjønnhet og rasemessig perfeksjon.
Arierne var de «sterkeste» og mest fullkomne, og jødene
de «minst sterke» og minst fullkomne. Når sant skal sies
er rasekarakteristikk irrelevant. Det er bare individets
moral og nasjonene som kan avgjøre om de er siviliserte
eller barbarer — byggere eller plyndrere.
Hvordan passer så homoseksuelle inn i dette
bildet? Selv om naziretorikken førte de homoseksuelle
blant de «svakeste» satte nazistene aldri noe mål om å
utslette dem. Snarere tvert om, med mindre de homoseksuelle det gjaldt var jødiske eller politiske motstandere, var naziorganisasjonen ofte beskyttende
overfor homoseksuelle. Opprinnelig var SS dannet med
det formål å beskytte Wiens homoseksuelle. Nazistene
forsøkte faktisk å kurere homoseksuelle ved Göring-instituttet, selv om det på mange måter viste seg
nytteløst. (Å tvinge en kjønnssvak redd mann til å ligge
med en kvinnelig prostituert viste seg ineffektivt).
«Homorettighets»-aktivister bruker ofte nazistenes
propaganda mot homoseksuelle og proklamerer den
som historisk sannhet. Nazistisk og ‘homoseksuell’ historierevisjonisme, med deres invertering av historien og
sivilisasjonens verdier, er ett og det samme. I vår tids
‘homoseksuelle’ offerstrategi, blir overgriperen sett på
som den overgrepne.
382
Lyserøde Hakekors
FEMTEKOLONNER
I sin iver etter makt var ikke nazistiske homoseksuelle noe annerledes fra vår tids ‘homoseksuelle’.
Dengang som i dag var strategien basert på villførelse,
infiltrasjon og forvrengning. Vår studie over den ‘homoseksuelle’ historien viser hvordan nazistiske ‘homoseksuelle’, både historisk og idag, opptrer som
undergravende femtekolonner i sine vertssamfunn, og
rydder vei for en ‘homoseksuell’ nazimakt mens de både
skjult og åpenbart sprer «antihomo»-propaganda i et
forsøk på å skjule sine målsetninger. «Lyserøde
Hakekors» dokumenterer hvordan fremstående franske
og britiske nazister var ‘homoseksuelle’ og at amerikaneren Frank Collin, som ledet marsjen mot Skokie,
Illinois i 1977, var ‘homoseksuell’ pederast. Hva skal vi
da si om slik ’frihet’?
Tanken om ‘frihet’ som rår grunnen blant moderne sosialister/liberale er ganske ny. Ifølge dem betyr
frihet en radikal individualisme som avviser alle sosiale
normer og innretninger som individet ikke selv er enig
i. De som støtter seg på denne tanken forsvarer nazistenes rett (som i seg selv forakter tanken om rettigheter)
til å marsjere gjennom Skokie, Illinois, men ikke
skokiernes og deres valgte lederes rett til å opprettholde
orden og forsvare prinsipiell verdighet og de skikker
som de holder høyest. På samme måte støtter de homoseksuelles og ateisters rett til å invadere og ødelegge
guttespeiderne.
I nazihistorien ser vi hvordan feilslått
femtekolonisme i målnasjonene blir påvist i the New
York Times den 12. oktober 1937 der det med krigs-
383
typer står å lese: «Tsjekkisk nazileder arrestert av politiet». Telegrammet fra Praha som ble sitert i the Times
forteller om et «stort politisk oppstyr forårsaket av
arrestasjonen, basert på at straffelovens «regulativ om
homoseksualitet» ble brukt mot Hans Rutha, som var
leder i landets kamuflerte naziparti.» Fra den 17.
oktober 1937, stod det i andre overskrifter: «14
medlemmer av det tsjekkiske nazipartiet arrestert på
grunn av moralske overgrep» og identifiserte Rutha som
nazipartiledernes høyre hånd, altså på samme måte
som Ernst Röhm hadde vært det overfor Hitler. Den 3.
desember står det å lese i overskriftene, «medlemmer av
ungdomsorganisasjon anklaget for homoseksualitet» Og
den 10. desember, 1937 står det at «fjorten tsjekkere,
alle anklaget, har fått ’betinget dom’ etter en rettssak
basert på homoseksuelle anklager» (J. Katz:553f).
Til tross for slike spredte anklager, var datidens
verden bedratt. Den venstre-regressive, selverkjente lesbiske, Gertrude Stein, mente at Hitler burde fått Nobels
Fredspris i 1937. Det er tydelig at Storbritannias statsminister, Neville Chamberlain, også mente at Hitler
kunne bestikkes til å holde freden i hevd ved hjelp av
avtalen som ble inngått i München den 30. september
1938. Betalingen var Tsjekkoslovakia, men «Fred i Vår
Tid» ryddet bare veien for Hitlers invasjon av Polen den
1. september 1939. Historien viser at militante ‘homoseksuelle’ forsøk ofte skaper en følge som er alt annet
enn fredelig. Videre, mens individuelle ‘homoseksuelle’
av forskjellige årsaker kan «komme ut av skapet», er
sannheten om hvor sterk infiltrasjonen av mektige institusjoner forblir skjult. Vi kan også lære fra nazistiske
ofre at bestikkelser aldri tilfredstiller den som øver utpressing. De kommer alltid tilbake for å få mer, noe som
384
Lyserøde Hakekors
er grunnen til at vi (i våre dager) ser et stadig økende
press for å oppnå «nye rettigheter». Hver eneste gang det
amerikanske [og det norske] samfunnet kapitulerer for
de «homoseksuelles» krav fører det til nye krav, som
kommer til å fortsette inntil de utsletter de institusjonene som støtter samfunnet, deriblant de homoseksuelle selv.
AIDS-tidsalderen har satt «homoaktivismen» i firehjulsdrift. Som de liberale dogmene helst vil ha det,
er det ingen som er ansvarlige for AIDS; ‘det bare
skjedde’. De tar sine stikkord fra skilsmisser der ingen
hadde feil og likeledes forsikringssaker der skylden blir
delt. Venstresiden har også skapt tanken om «nyttesex
der ingen gjør noe galt». Den britiske okkultisten
Aleister Crowley oppsummerer det slik: «Gjør hva du vil
— det skal være hele loven». Men dersom vi kan «gjøre
hva vi vil» — så betyr det at ingen lov finnes. Crowleys
maksime er i realiteten en fornektelse av alle naturlover
såvel som åndelige lover; det fremmer kaos og et venstreradikal regressivt stup ned i det ukjente, i intetheten.
Hans maksime avspeiler en fullstendig mangel på
omtanke og respekt for hans medmenneskers verdighet
— og en fullstendig forakt for livet.
«HOMOSEKSUELT» OPPVIGLERI
‘homoseksuelle’ strateger velger å bruke den
biologiske homoseksuelle modellen i dobbel forstand
når de nekter valgmuligheten og det å flykte fra ansvaret. I å påkalle forskning om det såkalte
«homogenet», var det aldri tanken deres om at man skal
385
kurere eller korrigere, men å rettferdiggjøre
homoerotisk adferd og homoseksuell identitet. ‘Homoseksuelle’ tenker helt riktig når de tenker som sådan at
hvis seksuell identitet bare er et valg, da bærer det med
seg både ansvar og tilregnelighet. De insisterer [derfor]
at homoseksualitet «ikke er en valgmulighet» får dem til
å føre ytterlige rekrutter inn i flokken og holde dem der
ved å [reelt sett] nekte dem å søke endring. For mange
av vår tids unge menn, har evnen til å velge blitt kapret
av et sofistikert program med psykoseksuelt oppvigleri
og manipulering, hovedsaklig opprettholdt av vår tids
sosiale svakheter.
For å begrense den livgivende kilden til menneskelig adferd til hjernen og de dyriske instinktene (slik
mange av vår tids adferdsforskere gjør) er både reduksjonistisk og venstreregressivt. Menneskelige motiver og
handlinger er, for en stor del avgjort av mye større ikkefysiske aspekter av den menneskelige eksistens.
Tilbøyeligheter er ikke-fysiske, og adferd forårsaker
fysiske endringer (når man sår frøet som er ment å
skape menneskelig liv der hvor kroppen skal frastøte
avfallet skaper ikke bare sykdommer, men det setter
også i gang en ødeleggende kraft på individets sjel og
menneskelivets verdi).
‘Homoseksuelle’ har glemt at ansvaret for personlig oppførsel går hånd i hånd med vår personlige
verdighet og autoritet. Realistisk kan vi aldri verdiggjøre noe som i seg selv er fullstendig uverdig, samme
hvor hardt vi forsøker. Dette fører oss til et annet oppviglersk element innen den ‘homoseksuelle’ kulturen,
nemlig pornografien. Dr. Judith Reisman, medforfatter
av boken «Kinsey, Sex & Fraud» og grunnlegger av det
386
Lyserøde Hakekors
Washingtonbaserte instituttet for mediautdannelse, er
ekspert på hvilken betydning pornografien har på
samfunnet. Under en lengre privat samtale fortalte dr.
Reisman at «all pornografi fremmer homoseksualitet».
Jeg har mange ganger undret meg over dette og har
kommet til den konklusjon at hun har helt rett. I sin
analyse fra 1994, «Kinsey, Hefner & Hay, The
Indoctrination of Heterophobia in American Men &
Women» («Kinsey, Hefner og Hay, innføringen av
heterofobi hos amerikanske menn og kvinner»), forklarer dr. Reisman:
«Pragmatisk manifesterer Playboy (og med det
mener jeg all pornografi) et åpenbart homoseksuelt
etos. Dets heterofobi blir opprettholdt av en
nyttetenkende analyse av Playboys bilder og filosofi. Det
er ikke for mye å si at akkurat som bilder av glassmalerier og samlekort med bilder av hellige personer
engang førte til, instruerte og indoktrinere potensielle
etterfølgere til religiøs tro, slik fører de belærende
bildene i «myk» og «hard» pornografi lignende innvielser,
introduksjon og indoktrinering av potensielle troende
til sin religion, den homoseksuelle moral. Hugh Hefner
var nøye med å skrive sin egen Bibel; han kalte den
«Playboyfilosofien» og når det er sagt, er det et akseptert
faktum at det var «Alfred Kinsey som gav Hefner det
forskningsmessige grunnlaget for «Playboyfilosofien».
Faktum er at Kinsey reelt sett kan identifiseres med
hans støttespillere og medarbeidere som en av de mest
ansvarlige for å rettferdiggjøre den slags adferd som
førte til AIDS, og i mye større grad enn Harry Hay, den
amerikanske homoerotiske revolusjonens virkelig far.
(Reisman, 1994:7). [I virkeligheten uttrykker pornografi
et voldelig hat mot og forakt for alle mennesker i og med
387
at den behandler mennesker som intet mer enn et
vedheng som kan manipuleres ved å vrenges og vries
på og utnyttelse av kvinnelig seksualitet.» ]
ØDIPUS’ SØNNER
Klinisk forskning konkluderer at målsetningen for
menneskelige seksuelle affeksjoner ikke er avgjort ved
fødselen, men blir dannet via en kombinasjon av
miljørelaterte og sosiologiske faktorer. Det ville ha vært
nyttig å kunne vende tilbake til «Ødipuskomplekset» for
å presentere en psykoseksuell modell for røttene til den
homoerotiske attraksjonen. [Ødipus [eg. Oidipus] var
en mytisk skikkelse som drepte sin far og giftet seg med
sin mor.]
Selv om ‘homoseksuell’ forskning spotter og avviser gyldigheten av denne freudianske konstruksjonen,
tilbyr tanken nyttig innsikt i den komplekse strukturen
og utviklingen av homoseksualitetene. Det klassiske
Ødipuskomplekset kan defineres som et «begjær-hat»holdning mot mor og en uforsonlig kombinasjon av
lengt etter og forakt for sin far. Sagt med dr. Joseph
Nicolosis ord:
«Homoseksualitet er et utviklingsproblem som
nesten alltid er en følge av problemer i familieforhold,
spesielt mellom far og sønn. Som en følge av feilskjær
med far, klarer ikke gutten å ta til seg den mannlige
kjønnsidentitet, og utvikler homoseksualitet. Dette er
den vanligste av alle kjente kliniske modeller (Nicolosi,
1991:25).
388
Lyserøde Hakekors
Analytikeren Peter Löwenberg skriver i
«Nazirevolusjonen, Hitlers diktatur og den Tyske Nasjon» at «Gutter som blir homoseksuelle ofte er de som
ble latt alene med sine mødre og som dannet intense
bånd til dem som ikke ble oppveid av fars nærvær og
beskyttelse.»
Den regressive fremmingen av en androgyn
kultur forsøker å skape en likhet der kjønnsskille,
kjønnsroller og kjønnsidentitet blir visket ut og
speilvendt. Dette fører til et tap av sunn egenidentitet.
Paradoksalt nok er valgfriheten som ofte blir tilbudet av
liberale venstreregressive sosialteoretikere det som ødelegger dagens ungdom, og ødelegger et barns evne til å
velge.
På en lignende måte ødelegger faktisk radikal
feminisme femininiteten mens den emaskulerer menn
på samme måte som sosialismen ødelegger den sosiale
rettferdighet. Ved å stjele evnen til å opptre moralsk fra
våre barn, bygger vår tids venstreregressive en ny
generasjon av potensielle nazister.
Mens vi idag ser at kronisk homoerotisk adferd er
begrenset til en liten prosentandel av befolkningen,
strekker dets røtter (enten i underskudd av psykisk
kjønnsforming eller avvik initiert av seksuelt misbruk
av barn) seg langt utover. Kliniske studier har påvist at
seksualiseringen av jaget etter maskulinitet er opphavet
til homoerotisk tiltrekning. Av det følger at vår generasjon av farløse unge kan være førsteklasses kandidater
til homoseksuell rekruttering. Og den samme
amoralske tenkningen som lar dem vurdere homoseksualitet som et «normalt» valg kan også få dem til å være
389
farlig mottakelige for en ny Hitler. Det er ingen
tilfeldighet at Hitler og hans bøller kom til makten
ridende på ryggen til en emaskulert tysk ungdom.
AKHTARS LIGNELSE
— EN NY BEGYNNELSE
En ledende målsetning for alle mennesker som
strever for å opprettholde et sivilisert menneskelig
samfunn må være å forberede våre barn til å bli til å
stole på, og å bli lojale ektemenn og hustruer og kompetente fedre og mødre. Det er ingenting i verden en ung
mann ønsker å gjøre mer enn å være i stand til å elske,
beundre og respektere sin far. Dette kan bare fullt ut
realiseres i konteksten av et naturlig familieliv.
Det fins to primære plikter som foreldre har overfor sine barn: Å så i dem en moralsk og sunn seksuell
helse og å forsikre seg at de er utstyrt med en ærlig og
produktiv måte å sørge for seg selv og sine familier.
Disse to personlige verdiene setter enhver person i
stand til å leve livet som et verdig menneske. Foreldrenes plikt er derfor å vokte sine barns verdighet. På
den annen side ligger det et bibelsk pålegg inneni
familieprinsippet; barna skal vokte sine foreldres
verdighet. Dersom vi hadde hatt dette med i tankene
våre ville mange familier kunne vært gjenforent og
mange splittelser kunne vært løst. Vår utfordring er å
reparere Amerikas [og Norges] sjel før kroppen forgår.
Dr. Salman Akhtars bok, «Broken Structures»,
fremsetter en lignelse for helbredelse av en knust
390
Lyserøde Hakekors
person som også kan brukes på å helbrede en nasjon.
Under en forelesning i karakterpatologi for en klasse
med turnuskandidater i klinisk psykologi, ble dr.
Akhtar spurt om den alvorlig forstyrret klient noensinne
kunne bli så fullstendig helbredet ved hjelp av psykoterapi at han ville være umulig å skille fra en person
som alltid hadde vært sunn og frisk [veltilpasset]. Fra
boken «Broken Structures» der dr. Akhtar forteller «lignelsen om de to blomstervasene», skal jeg hente min avslutning:
«Jeg tenkte et øyeblikk, og så, som om en indre
stemme talte til meg, kom følgende spontane svar til meg.
La oss tenke oss at det fins to blomstervaser som begge
er laget av det fineste porselen. Begge er dannet med et
innviklet mønster og er like mye verd, er like elegante og
like vakre. Så kommer det et vinddrag inn og en av dem
faller ned og blir knust i biter. En ekspert fra et fjernt
land blir hentet inn, og bit for bit, et møysommelig arbeid
blir utført der han limer bitene sammen igjen. Snart er
den knuste vasen atter intakt, og tett — slik at det kan
helles vann i den, og for det utrente øye er den lik som
før. Likevel er vasen nå forskjellig fra den andre. De små,
tynne linjene langs bruddene, en forsiktig påminnelse om
gårsdagen, kommer alltid til å være synlig for den som
vet hva han ser etter. Selv vil vasen ha en visshet i seg
at den vet noe som den vasen som aldri ble knust, vet.
Den vet hva det er å bli knust, og den vet hva det er å bli
hel igjen...
14. november 1997,
Kevin E. Abrams.
Denne
siden
er
blank
Denne
siden
er
blank
BIBLIOGRAFI
A
••• Adam, Harry D. The Rise of a Gay and Lesbian
Movement. Boston, Twane Publishers, 1987. •••
Agonito, Rosemary. History of Ideas on Women: A
Source Book, New York, G.P.Putnam & Sons, 1977. •••
Alyson Almanac. Boston, Alyson Publications Inc.,
1990. ••• American Family Association Journal.
January, 1988. ••• Anderson, Shelly. Youth.”The
Advocate. January 26, 1993. ••• Andriette, Bill, “Is Gaie
France Fascist? ”NAMBLA Bulletin, September, 1992.
••• Andrietti, Bill. “Homosexuality and the Massacre,
The Guide, June 1999 ••• Arkansas Democrat Herald.
In Life Advocate, February, 1994.
B
••• Bay Area Reporter. August 1, 1991. ••• Beard,
Mary. The Sex Life of the Unmarried Adult. Garden City
Publishing, New York, 1934. ••• Berenbaum, Michael. The
World Must Know. Boston, Little, Brown and Company,
1993. ••• Bergler, Edmund, M.D. Homosexuality: Disease
or Way of Life?. New York, The Macmillan Company,1956.
••• Bergsson, Snorri G. Muftism and Nazism, at
www.notendur.centrum.is/`snorrigb, ••• Berry, Jason.
Lead Us Not Into Temptation: Catholic Priests and the
Sexual Abuse of Children. New York, Doubleday, 1992.
••• Bessel, Richard. Political Violence and the Rise of
Nazism. New Haven, Yale Press, 1984. ••• Bianco, David,
“What Was The Scientific Humanitarian Committee?,
Washington Blade, August, 1997. ••• Blachford, Gregg.
“Male Dominance and the Gay World,”in Kenneth
Plummer, ed. The Making of the Modern Homosexual,
1981. ••• Bleuel, Hans Peter. Sex and Society in Nazi
Germany. New York, J.B. Lippincott Company, 1973. •••
Blüher, Hans. Die deutsche Wandervogelbewegung als
erotisches Phanomen, Templehof-Berlin, 1914. •••
Bonetti, David. ?Muscling in on the Mainstream.”San
Francisco Examiner, June 26, 1992. ••• Buchmayr,
Friedrich.
Biographisch-Bibliographisches
Kirchenlexicon, Vol. XVI, 1999. ••• Burleigh, Michael, and
Wipperman, Wolfgang. The Racial State: Germany 19331945. New York, Cambridge University Press, 1993. •••
Butler, Ewan and Young, Gordon. The Life and Death of
Hermann Goering.
C
••• Calic, Edouard. Reinhard Heydrich: The Chilling Story of the Man Who Masterminded the Nazi
Death Camps. Military Heritage Press, William Morrow
and Company, 1982. ••• Cantarella, Eva. Bisexuality in
the Ancient World. New Haven, Yale University Press,
1992. ••• Cavendish, Richard, Man, Myth & Magic: An
Illustrated Encyclopedia of the Supernatural. New York,
Marshall Cavendish Corporation, 1970. ••• Clowes,
Brian. Debating the “Gay Rights”Issue. Brooks, Oregon,
Oregon Citizens Alliance, 1993. ••• Cory, Donald
Webster, and LeRoy, John P. The Homosexual and His
Society: A View from Within. New York, Citadel Press,
1963. ••• Costello, John. Mask of Treachery: Spies,
Lies, Buggery and Betrayal. New York, William Morrow
and Company, 1988. ••• Costello, John and Tsarev,
Oleg. Deadly Illusions. Crown Publishers, New York,
1993. ••• Cowan, Thomas. Gay Men and Women Who
Enriched the World. Boston, Alyson Publications, 1988.
••• Crompton, Louis. ?Gay Genocide: from Leviticus to
Hitler.”The Gay Academic. Palm Springs, California,
ETC Publications, 1978.
D
••• Daily Telegraph, “How sex became a weapon
of war,”July 23, 1998. ••• Davidson, Michael. The
World, the Flesh, and Myself. London, Arthur Baker
Ltd., 1962. ••• Dateline World Jewry. New York, Institute of the World Jewish Congress, August, 1994. •••
Donohue, William A. “Culture Wars Against the Boy
Scouts?. Society Magazine, May/June 1994. ••• Dunne,
Bruce. “Power and Sexuality in the Middle East,”Middle
East Report, Spring, 1998. ••• Dynes, Wayne. The
Encyclopedia of Homosexuality. New York, Garland
Publishing, 1990.
E
••• Ebert, Michael. ?Pedophilia Steps into the
Daylight.”Focus on the Family Citizen. November 16,
1992. ••• Eder, Dr. Asher. “How to Disarm the Terrible
Jihad Psychosis Against Jews and Israel that Afflicts
the Muslim World Today,”www.rb.org, February 24,
2000. ••• Evans, Arthur. Witchcraft and the Gay
Counterculture. Fag Rag Books, Boston 1978.
F
••• Facts on File Yearbook, 1941, Volume 1, New
York, Persons Index, Facts on File Inc. ••• Fee, Elizabeth. ?Science and Homosexuality.”The Universities
and the Gay Experience. New York, Gay Academic
Union, 1974. ••• Fest, Joachim C. The Face of the Third
Reich: Portraits of the Nazi Leadership. New York,
Pantheon Books, 1970. ••• Fest, Joachim C. Hitler. New
York, Vintage Books, 1975. ••• Flaceliere, Robert, Love
in Ancient Greece, Crown Publishers, New York, 1962.
••• Flemming, Gerald. Hitler and the Final Solution.
Berkeley, University of California Press, 1982. ••• Flood,
Charles Bracelen. Hitler, The Path to Power. Boston,
Houghton Mifflin Company, 1989. ••• Friedlander, Benedict. ?Memoirs for the Friends and Contributors of
the Scientific Humanitarian Committee in the Name of
the Succession of the Scientific Humanitarian
Committee.”Journal of Homosexuality, JanuaryFebruary, 1991. ••• Friedlander, Henry, and Milton,
Sybil (Eds.). Simon Wiesenthal Center Annual, Volume
7. New York, Allied Books, 1990. ••• Friedrich, Otto. Before the Deluge. (Harper and Row, New York, 1986. •••
Fuchs, Thomas. The Hitler Fact Book. New York,
Fountain Books, 1990.
G
••• Gallo, Max. The Night of the Long Knives. New
York, Warner Books, 1973. ••• Garde, Noel I. Jonathan
to Gide: The Homosexual in History. New York, Vantage
Press, 1969. •••The Gay Agenda (video). Lancaster,
California, The Report, 1992. ••• Gay, Peter. Weimar
Culture: The Outsider as Insider. New York, Harper and
Row, 1968. ••• Genese, Cecil. The Holocaust: Who Are
The Guilty. Sussex, England, The Book Guild Ltd.,
1988. ••• Germino, Dante. ?Fascism.”Collier’s
Enclyclopedia. Volume 9. New York, Macmillan, 1991.
••• Glaser,Herman. The Cultural Roots of National
Socialism. University of Texas Press, Austin, 1964. •••
Glazov, Jamie. “Sexual Rage Behind Islamic
Terror,”FrontPage magazine, October 4, 2001. •••
Goodrick-Clarke, Nicholas. The Occult Roots of Nazism:
Secret Aryan Cults and their Influence on Nazi Ideology.
New York, New York University Press, 1992. ••• Graber,
G.S. The History of the SS: A Chilling Look at the Most
Terrifying Arm of the Nazi War Machine. New York,
Charter Books, 1978. ••• Grahn, Judy. Another Mother
Tongue. Boston, Beacon Press, 1984. ••• Grant, George.
Grand Illusions: The Legacy of Planned Parenthood.
Brentwood, Tennessee, Wolgemuth and Hyatt, Publishers Inc., 1988. ••• Grant, George, and Horne, Mark.
Legislating Immorality. Chicago, Moody Press, 1993. •••
Grau, Gunter. Hidden Holocaust”London, Cassells,
1993. ••• Greenberg, David F. The Construction of
Homosexuality. Chicago, University of Chicago Press,
1988. ••• Greif, Martin. The Gay Book of Days. The
Main Street Press, 1982. ••• Grigg, William Norman.
“Another Lost Generation?,”The New American,
November 12, 2001. ••• Grunberger, Richard. The 12Year Reich: A Social History of Nazi Germany 19331945. New York, Ballantine Books, 1971. •••Guthrie,
W.K.C. “The Republic.”Grolier Electronic Publishing,
1992.
H
••• Hasselbach, Ingo. Fuhrer EX. Random House,
1996. ••• Haeberle, Irwin J. ?Swastika, Pink Triangle,
and Yellow Star: The Elite Rights Committee, 1992. •••
Harvard Gay and Lesbian Review Summer, 1995. •••
Healy, Murray, Gay Skins: Class, Masculinity and
Queer Appropriation,Cassell, 1996. ••• Heiden, Konrad,
History of National Socialism, New York, A.A. Knopf,
1935; Der Fuehrer, 1944. ••• Herdt, Gilbert. The
Sambia , CBS College Publishing, New York, 1987. •••
Herzer, Manfred. “Communists, Social Democrats, and
the Homosexual Movement in the Weimar Republic.”In
Heckma, et al (Eds.). Gay Men and the Sexual History
of the Political Left. New York, Haworth Press, 1995. •••
Hirsch, Rabbi Samson Raphael. HOREB: A Philosophy
of Jewish Laws and Observances. Jerusalem, Soncino
Press, 1962. ••• Howard, Michael. The Occult Conspiracy. Rochester, Vermont, Destiny Books, 1989. •••
Howe, Ellic. Astrology: A Recent History Including the
Untold Story of its Role in World War II. New York,
Walker and Company, 1967. ••• Hutton, Dietrich,
Defilement
of
Race,
Duesseldorf,
“Duetsche
Revolution.?
I
••• IGLA Euroletter 52, “Gay Holocaust Survivors
to get Swiss Money,”August, 1977. ••• Igra, Samuel,
Germany’s National Vice . London: Quality Press Ltd.,
1945, Igra, Samuel, The “Doctor’s Plot”in Moscow and
the Protocols of the Wise Men of Zion, 1960.
J
••• Jackson, Robert H., The Nurnberg Case, New
York, Cooper Square Publishers, Inc. 1971. ••• Jay, K.,
and Young, A. The Gay Report. Summit, 1979. •••
Johansson, Warren, “Pink Triangles.”In Dynes, Wayne
(ed.). Encyclopedia of Homosexuality. New York, Garland Publishing, 1990. ••• Johansson, Warren, and
Percy, William A.?Homosexuals in Nazi Germany.”In
Henry Friedlander (ed.), Simon Wiesenthal Center
Annual: Volume 7. New York, Allied Books, Ltd., 1990.
••• Johansson, Warren, and Percy, William A. Outing:
Shattering the Conspiracy of Silence. New York, Harrington Park Press, 1994. ••• Jones, H. Kimball. Toward
a Christian Understanding of the Homosexual. New
York, Association Press, 1966. ••• Jones, J. Sydney.
Hitler in Vienna 1907-1913. New York, Stein and Day,
1983. ••• Jones, Nigel H.. Hitler’s Heralds: The Story
of the Freikorps 1918-1923. London, John Murray,
1987. ••• Just Out. March 1, 1993.
K
••• Karlen, Arno. Sexuality and Homosexuality.
New York, W.W. Norton, 1971. ••• Katz, Jonathan. Gay
American History. New York, Thomas Y. Crowell
Company, 1976. ••• Katz, Jonathan Gay and Lesbian
Almanac. ••• Katz, Steven T. ?Quantity and Interpretation ù Issues in the Comparative Historical Analysis of the Holocaust.”In Holocaust and Genocide
Studies: Volume 1. Oxford University Press, New York,
1994; Volume 4, Number 2, 1989. New York, Pergamon
Press, 1989. ••• Kennedy, Hubert. ?Man/Boy Love in
the Writings of Karl Heinrich Ulrichs”in Pascal, Mark
(ed.). Varieties of Man/Boy Love. New York, Wallace
Hamilton Press, 1992. ••• Kennedy, Hubert. Ulrichs:
The life and works of Karl Heinrich Ulrichs, Pioneer of
the Modern Gay Movement, Boston, Alyson
Publications, 1988).••• Kirk, Marshall, and Pill, Erastes.
?The Overhauling of Straight America.”Guide Magazine,
November, 1987. ••• Knickerbocker, H.R. Is Tomorrow
Hitler’s “ New York, Reynal and Hitchcock, 1941. •••
Koch, H.W. The Hitler Youth: Origins and Development
1922-1945. New York, Stein and Day, 1976. ••• Koehl,
Robert Lewis. The Black Corps: The Structure and
Power Struggles of the Nazi SS. Madison Wisconsin,
University of Wisconsin Press, 1983. ••• Kogon, Eugen.
The Theory and Practice of Hell. New York, Berkley
Publishing Company, 1950.
L
••• Langer, Walte r. The Mind of Adolf Hitler: The
Secret Wartime Report. Signet, 1972. ••• Lauritsen,
John, and Thorstad, David. The Early Homosexual
Rights Movement:1864-1935. New York, Times Change
Press, 1974. ••• League of Nations International Health
Year-book. Geneva, League of Nations Health Organization, 1924. ••• Lee, Martin. The Beast
Reawakens. New York, Little, Brown and Co., 1997. •••
Leo, John. ?When Activism Becomes Gangsterism.”U.S.
News and World Report. February 5, 1990. ••• Levi,
Primo. Survival in Auschwitz. New York, Macmillan
Publishing Company, 1961. ••• The Limbaugh Letter.
May, 1995. ••• Linsert, Richard. Kabale und Liebe: Uber
Politik und Geschlechtsleben. Berlin, Man, 1931. •••
Lombardi, Michael A.. ?Research on Homosexuality in
Nineteenth Century Germany”(Parts I and II). Los
Angeles, Urania Manuscripts, 1977. ••• Los Angeles
Times. January 29, 1993.
M
••• Mac Mathuna, Sean. “Postwar Arab links to
the ODESSA network,”Flame Magazine, 1999,
www.flamemag.dircon.co.uk. ••• MacDonald, Callum.
The Killing of SS ObergruppenFuehrer Reinhard
Heydrich. New York, The Free Press, 1989. •••
Macintyre, Ben. Forgotten Fatherland: The Search for
Elisabeth Nietzsche. New York, Farrar Straus Giroux,
1992. ••• The Mail on Sunday (UK), “The Gay Acolytes
haunting Haider,”April 30, 2000 ••• Manchester,
William. The Arms of Krupp. Little, Brown and Co., Boston, 1968. ••• Manchester, William. The Last Lion:
Winston Spencer Churchill. London, Little, Brown and
Company. ••• Marotta, Toby. The Politics of
Homosexuality. Boston, Houghton Mifflin Company,
1981. ••• The Massachusetts News, “Holocaust
Survivor: Molested by Guards,”April 5, 2000 •••
Martinac, Paula. “Lesbian Notions”Called Out LGBT
Religious News Service, May 24, 1999. ••• Mauro, Robert L. ?The Nation’s Leading Serial Killers.”The
Wanderer. October 31, 1991. ••• McIllhenny, Chuck &
Donna, and York, Frank. When the Wicked Seize a City.
Lafayette, Louisiana, Huntington House, 1993. •••
Meade, Marion, Madame Blavatsky: The Woman Behind the Myth. New York, G.P. Putnam & Sons, 1980.
••• Miles, David H. “George, Stefan.”Grolier Electronic
Publishing, Inc., 1992. ••• Miller, Neil. Out of the Past:
Gay and Lesbian History from 1869 to the Present. New
York, Vintage Books, 1995. ••• Mills, Richard. ?The
German Youth Movement.”In Leyland, Winston (Ed.).
Gay Roots: Twenty Years of Gay Sunshine: An
Anthology of Gay History, Sex, Politics, and Culture.
San Francisco, Gay Sunshine Press, 1989. ••• Mosse,
George L. Nationalism and Sexuality: Respectability and
Abnormal Sexuality in Modern Europe. New York,
Howard Fertig, 1985. ••• Mulshine, Paul. ?Man/Boy
Love.”Heterodoxy, September, 1994. ••• Munk, Rabbi
Elie. Call of the Torah. Feldheim Publishing, 1980.
N
••• NAMBLA Bulletin. November 1992;
September, 1992. ••• NARTH Bulletin. March, 1994. •••
National Review. November 6, 1987; June 24, 1991. •••
Nethercot, Arthur H.. The First Five Lives of Annie Besant. Chicago, University of Chicago Press, 1960. •••
The New York Times. October 4, 1972; July 27, 1974;
July 27, 1977; February 22, 1980; January 21, 1984;
August 17 and August 20, 1991. ••• Newman, Leslea.
Heather Has Two Mommies. Boston, Alyson
Publications, 1989. ••• Newton, Michael. Raising Hell:
An Encyclopedia of Devil Worship and Satanic Crime.
New York, Avon, 1993. ••• Newton, Michael, and
Newton, Judy Ann. The Ku Klux Klan: An Encyclopedia.
New York, Garland Publishing, 1991. ••• Nicolosi, Dr.
Joseph. Reparative Therapy of Male Homosexuality: A
New Clinical Approach. Jason Aaronson Inc., 1991.
•••Nicolosi, Dr. Joseph. Healing Homosexuality: Case
Stories of Reparative Therapy. Jason Aaronson Inc.,
London, 1993. ••• Noebel, David, The Homosexual
Revolution: A look at the Preachers and Politicians Behind it, Manitou Springs, Colorado, Summit Press,
1984.
O
••• Oosterhuis, Harry. The “Jews”of the Antifascist Left: Homosexuality and Socialist Resistance to
Nazism.”In Heckma, et al (Eds.). Gay Men and the
Sexual History of the Political Left. Haworth Press,
1995. ••• Oosterhuis, Harry, and Kennedy, Hubert
(eds.). Homosexuality and Male Bonding in Pre-Nazi
Germany: the youth movement, the gay movement and
male bonding before Hitler’s rise: original transcripts
from Der Eigene, the first gay journal in the world. New
York, Harrington Park Press, 1991. ••• Oregonian. July
26, 1991; July, 11 1992; August 26, 1992; December
10, 1992. Oosterhuis, Harry and Steakley, James.
?Leftist Sexual Politics and Homosexuality: A Historical
Overview. In Heckma, et al (Eds.). Gay Men and the
Sexual History of the Political Left. Haworth Press,
1995.
P
••• Pacifici, Sergio. ?D’Annunzio, Gabriele.”Grolier
Electronic Publishing, Inc., 1992. ••• Parshall, Gerald.
?Hitler’s Horrors.”U.S. News & World Report. April 3,
1995. ••• Pawelczynska, Anna. Values and Violence in
Auschwitz. Berkley, California, University of California
Press, 1979. ••• Perrault, Gilles, and Azema, Pierre.
Paris Under the Occupation. New York, Vendome Press,
1987. ••• Peters, H. F., Zarathustra’s Sister: The case
of Elisabeth and Frederich Nietzsche. Crown Publishers, New York, 1977. ••• Peukert, Detlev J.K. The
Weimar Republic: The Crisis of Classical Modernity.
New York, Hill and Wang, 1987. ••• Plant, Richard. The
Pink Triangle: The Nazi War Against Homosexuals. New
York, Henry Holt and Company, 1986. ••• Poliakov,
Leon. Harvest of Hate: The Nazi Program for the
Destruction of the Jews of Europe. New York, Walden
Press, 1979. ••• Pollard, Walter. Medical Block Bu-
chenwald. New York, Ballentine Books, 1960. •••
Pronger, Brian. The Arena of Masculinity: Sports,
Homosexuality and the Meaning of Sex, New York, St.
Martins Press, 1990.
Q
••• Quigley, Carroll. Tragedy
Macmillan Company, New York, 1966.
and
Hope.
R
••• Rauschning, Hermann. Men of Chaos. New
World Books, 1942.••• Read, Anthony, and Fisher,
David. Kristallnacht: The Nazi Night of Terror. New
York, Times Books,1989. ••• Rector, Frank. The Nazi
Extermination of Homosexuals. New York, Stein and
Day, 1981. ••• Reeves, Tom. ?Reviving and Redefining
Pederasty.”In Pascal, Mark (Ed.). Varieties of Man/Boy
Love. New York, Wallace Hamilton Press, 1992. •••
Reich, Wilhelm. The Mass Psychology of Fascism.
Farrar, Straus & Giroux, New York, 1970. ••• Reisman,
Dr. Judith A. ?A Content Analysis of Two Decades of
The Advocate, the Gay and Lesbian National News
Magazine.”Work in progress. ••• Reisman, Dr. Judith
A. Kinsey, Hefner and Hay, The Indoctrination of
Heterophobia in American Men and Women. Arlington,
VA. Institute for Media Education, 1994. ••• Reisman,
Dr. Judith A., and Eichel, Edward W. Kinsey, Sex and
Fraud: The Indoctrination of a People. Lafayette,
Louisiana, Huntington House, 1990. ••• Reiter, Joseph
A. ?Death in Venice.”Grolier Electronic Publishing, Inc.,
1992. ••• Rempel, Gerhard. Hitler’s Children: The
Hitler Youth and the SS. Chapel Hill, North Carolina,
The University of North Carolina Press, 1989. ••• Reuth,
Ralf George. Goebbels. Harcourt Brace, New York,
1993. ••• Riley, Patrick G. D. “Homosexuality and the
Maccabean Revolt.”New Oxford Review, September
1997. ••• Rhodes, James M. The Hitler Movement: A
Modern Millenarian Revolution. Stanford, California,
Hoover Institution Press, 1980. ••• Robinson, Jacob.
?The History of the Holocaust.”Holocaust. Jerusalem,
Keter Publishing House, 1974. ••• Rosan, Laurence J.
?Philosophies of Homophobia and Homophilia.”The Gay
Academic. Palm Springs, California, ETC Publishing,
1978. ••• Rose, Rick. ?Museum of Pain.”The Advocate,
October 19, 1993. ••• Rosenthal, A. M., and Gelb,
Arthur. One More Victim: The Life and Death of a Jewish Nazi. New York, The New American Library Inc.,
1967. ••• Rossman, Parker. Sexual Experience Between
Men and Boys. New York, Association Press, 1976. •••
Rowse, A.L. Homosexuals in History: Ambivalence in
Society, Literature and the Arts. New York, Macmillan
Publishing Company, 1977. ••• Rueda, Enrique T. The
Homosexual Network: Public Lives and Private Policy.
Old Greenwich, Connecticut, The Devon Adair
Company, 1982. ••• Runes, Dagobert D. Pictorial History of Philosophy. New York, Philosophical Library,
1959. ••• Rutledge, Leigh W. The Gay Book of Lists.
Boston, Alyson Publications Inc., 1987.
S
••• San Francisco Chronicle. September 14, 1991;
October 18, 1992. ••• Sanger, Margaret. The Pivot of
Civilization. New York, Bentano’s , Inc., 1922. •••
Schaeffer, Francis A. The Great Evangelical Disaster.
Westchester, Illinois, Crossway Books, 1984. •••
Schmidt, Dr. Matthais. Albert Speer:The End of a Myth.
St. Martins Press, New York. ••• Schwarzwaller, Wulf.
The Unknown Hitler: His Private Life and Fortune.
National Press, Inc., and Star Agency, 1989. ••• Searchlight magazine. “Gay nazi -- A contradiction in
terms?”September, 1999. Also “A very English
extremist.”August, 2000. ••• Sereny, Gitta. Albert
Speer: His Battle With Truth. Alfred A. Knopf. New York,
1995.••• Seward, Desmond. Napoleon and Hitler. New
York, Simon and Schuster. ••• Shaul, Elisheva.
?Homosexuality in the Third Reich.”In Gutman, Israel
(Ed.). Encyclopedia of the Holocaust. Tel Aviv, Sifriat
Poalim Publishing House, 198?. ••• Shirer, William. The
Rise and Fall of the Third Reich. New York, Fawcett
Crest, 1960. ••• Shoham, S. Giora. Valhalla, Calvary
and Auschwitz. Bowman and Cody Academic Publishing, 1995. ••• Simonelli, Frederick J., American
Fuehrer: George Lincoln Rockwell and the American
Nazi Party, University of Illinois Press, 1999. ••• Sklar,
Dusty. The Nazis and the Occult. New York, Dorset
Press, 1989. ••• Skousen, W. Cleon. The Naked
Communist. Salt Lake City, Utah, Ensign Publishing
Co., 1958. ••• Snyder, Dr. Louis L. Encyclopedia of the
Third Reich. New York, Paragon House, 1989. ••• Southern Poverty Law Center Intelligence Report, “Fringe
of the Fringe”Issue number 100, Fall, 2000. ••• Spence,
Lewis. The History of Origins of Druidism. Great
Britain, EP Publishing Ltd., 1976. ••• Star, Susan
Leigh. ?Swastikas: The Street and the University.”In
Linden, Robin Ruth, Pagano, Darlene R, Russell, Diana
E.H., and Star, Susan Leigh (eds). Against Sadomasochism: A Radical Feminist Analysis. East Palo Alto,
California, Frog in the Well, 1982. ••• Steakley, James
D., The Homosexual Emancipation Movement in
Germany. New York, Arno Press, 1975. ••• Steiner,
Jean-Francois. Treblinka. New York, Simon and
Schuster, 1979. ••• Stevenson, William A Man Called
Intrepid: The Secret War Harcourt Brace Jovanovich,
1976. ••• Stone, Charles. “Of Whom Nietzsche
dreamed,”Harvard Gay and Lesbian Review, Winter
1999. ••• Stop Promoting Homosexuality Hawaii Newsletter. April, 1994; November, 1994. ••• Strasser, Otto.
Hitler and I. Boston, Houghton Mifflin Company, 1940.
••• Strasser, Otto, and Stern, Michael. Flight From
Terror. New York, Robert M. McBride & Company,
1943.
T
••• Taylor, Fred. The Goebbels Diaries: 19391941. New York, G.P. PutmansÆ Sons, 1983. •••
Theweleit, Klaus. Male Fantasies. Volumes 1 and 2.
Minneapolis, Minnesota, University of Minnesota Press,
1987. ••• Timmons, Stuart. The Trouble With Harry
Hay: Founder of the Modern Gay Movement. Boston,
Alyson Publications Inc., 1990. ••• Toland, John. Adolf
Hitler. Anchor Books, New York, 1976. ••• Tripp, C. A.
The Homosexual Matrix. Signet, 1975. •••Tompkins,
Peter. The Magic of Obelisks. Harper and Row, 1981.
U, V
••• Ulrichs, Karl Heinrich. Forschugen uner das
Ratsel der Mannmanlichen Liebe. Leipzig, Max Spohr
Verlag, 1989. ••• U.S.A. Today. August 6, 1991; June 2,
1994. ••• U.S. News and World Report. October, 1994.
W
••• Wagner, Nike. The Wagners: The dramas of a
musical dynasty. Princeton University Press, 1998. •••
Waite, Robert G.L. Vanguard of Nazism: The Free Corps
Movement in Postwar Germany 1918-1923. New York,
W.W. Norton and Company, 1969. ••• Waite, Robert
G.L. The Psychopathic God Adolf Hitler. New York,
Signet Books, 1977. ••• Washington Blade, January,
1992. ••• The Washington Times. May 28, 1993; June
15, 1993. ••• Webb, James. The Occult Underground.
LaSalle, Illinois, Open Court Publishing Co., 1974. •••
Weber, Eugen. Varieties of Fascism: Doctrines of
Revolution in the Twentieth Century. Princeton, New
Jersey, D. Van Nostrand Company Inc., 1964. •••
Westwood, Gordon. A Minority: A Report on the Life of
the Male Homosexual in Great Britain. London,
Longman’s Green and Co. Ltd., 1960. ••• Wiesel, Elie.
Night. New York, Avon Books, 1969. ••• Willhoite, Michael. Daddy’s
Roommate. Boston, Alyson
Publications, 1990. ••• Wilrich, Michael. ?Uncivil Disobedience.”Mother Jones. December, 1990. ••• Wistrich,
Robert. Who’s Who in Nazi Germany. New York,
Bonanza Books, 1984. ••• Wockner, Rex. Wockner
Wire, www.PlanetOut.com, November 9, 2001. •••
Wolff, Charlotte M.D.Magnus Hirschfeld. Quartet
Books, New York, 1986. ••• Wren, Thomas E. ?Nietzsche, Friedrich Wilhelm.”Grolier Electronic Publishing,
1992. ••• Wright, Michael Phillip. War on
Heterosexuality: The Gay Patriarchy Advances. 1998.
X, Y, Z
•••Young, Ian. “Gay Resistance: Homosexuals in
the Anti-Nazi Underground.”In Leyland, Winston (Ed.).
Gay Roots: Twenty Years of Gay Sunshine: An
Anthology of Gay History, Sex, Politics, and Culture.
San Francisco, Gay Sunshine Press, 1989. ••• Zentner,
Christian and Bedurftig, Friedmann, The Encyclopedia
of the Third Reich, New York, De Capo Press, 1997. •••
Ziegler, Herbert F. Nazi Germany’s New Aristocracy:
The SS Leadership, 1925-1939. Princeton, New Jersey,
University Press, 1989.
Denne
siden
er
blank
Omtaler
Anmeldere har bare lovord å dele
om «Lyserøde Hakekors»
«Lyserøde Hakekors»: Homoseksualitet i nazipartiet, er
en gjennomført gransket, svært lesbar ødeleggelse av
«homomyten» symbolisert av en rosa trekant om at
nazistene faktisk talt var anti-homoseksuelle. Homoseksualitetens dype røtter innen nazipartiet er briljant
avslørt.
- Dr. Howard Hurwitz, Family Defense
Counsil
«Som jødisk akademiker som mistet hundrevis av sine
slektninger i holocaust, ser jeg med glede på
«Lyserøde Hakekors» som en modig bok i rette tid.
Lively og Abrams avslører den rådende «homohistorien» som revisjonistisk og avslører den de
supermaskuline tyske homoseksuelle for hva de var
— nazibøller, ikke ofre for nazismen.»
Dr. Judith Reisman, Institute for Media
Education
«Lyserøde Hakekors» er en ufattelig verdifull bok, fylt til
bredden av skremmende dokumentasjon presentert på en
tiltalende måte.»
William Grigg, The New American
«... avslører utallige løgner, og river grunnen under
mange myter. Viktig lesning, en formidabel klippe
plassert midt foran den fremstormende homoekspressen.»
Stan Goodenough,
Middle East Intelligence Digest
» Lyserøde Hakekors» er en betydelig avsløring av
Tyskland før den andre verdenskrig og deres jag etter
å gjenoppvekke den hellenistisk-hedenske tanken om
homo-erotisme og militarisme.»
Dr. Mordechai Nisan, Hebrew University of
Jerusalem
«Lively og Abrams peker på hva hitlerismen egentlig
stod for, abort, evtanasi, jødehat og svært viktig: homoseksualitet. Dette visste mange av oss allerede på
1930-tallet: Det var helt vanlig kunnskap, som i dag
blir fortiet.»
R. J. Rushdoony, The Chalcedon Report.
«... et skattkammer av kunnskap for alle som ønsker å
vite hva som virkelig fant sted under den jødiske
holocaust.»
Norman Saville, News of All Israel
«... Scott Lively og Kevin Abrams har gjort Amerika en
stor tjeneste»
Oberst Ronald Ray, fhv. Viseassistent for
forsvarsministeren i USA.
«Et merketegn av en bok for de som har problemer
med å forstå Hitler, holocaust … forhenværende bøker
og filmer, samme hvor viktige og gode de er, har
etterlatt meg mystifisert om hvordan nazistiske ledere
kunne ha gjennomført det de gjorde. Denne vesle
boken kommer nærmere sannheten enn noe annet jeg
kjenner til.»
John Hully, tidligere seniorøkonom,
Verdensbanken
«...uvanlig informativ og tankevekkende»
Langdon Mustell, Advokat
«En gjennomført bok. Sentraltemaet om at nazibevegelsen var gjennomsyret av homoseksuelle er visselig
sant.»
Hillmar von Campe, Historiker, Halle,
Tyskland
«Dette er en bok du bør ha i din private boksamling.
Du kommer uten tvil til tider å bli konfrontert med
myten om forfølgelse av homoseksuelle fra nazistene.
Da er det viktig å kjenne fakta.»
Paul De Parrie, Life Advocate
«En fantastisk bok! Denne boken gir mer enn nok
dokumentasjon om at den seksuelle perversjonen vi
kjenner som homoseksualitet bøyer av mot autoritære
impulser. Det gjennomgående temaet i boken om at
når et samfunn aksepterer autoritære impulser (som
igjen fører til aksept av homoseksualitet) vil det føre til
den endelige ødeleggelsen av grunnlovsfestede
rettigheter»
Steve Baldwin, Førstedirektør, Council for
National Policy.
Bilder
Ernst Röhm, en av de mest ekstreme
homoseksuelle bøllene i verdenshistorien.
Hermann Göring var trolig transe, og var nøye med
å bruke både leppestift og rouge for å » se bedre ut»
Plakat foran et nazi-homsestevne i Danmark i
2005. Trenger man egentlig si så mye mer?
(v.) Karl Heinz Ulrich, en av nazistenes
største inspirasjonskilder.
(over t.h.) Jørg Lanz von Liebenfels, forhenværende
katolsk munk, «mannen som gav Hitler ideene.»
(v.) Magnus Hirschfeld, ledet
«homorettighets» -organisasjonen Wissenschaftlichhumanitäres Komitee (WHK,
den vitenskapelighumanitære komite), som
arbeidet for elimineringen av
paragraf 175 i den tyske
loven, og som kriminaliserte
homoseksualitet. Han gikk
under kjælenavnet «Tante
Magnesia»
(over) Hitler og mangeårig «bestevenn» Ernst Röhm
sammen på talerstolen på partiets landsmøte.
Hitler og hans mangeårige nestkommanderende Rudolf
Hess, Hess ble i homoseksuelle sirkler kalt «Fraülein Anna»
, og gikk ofte i kvinneklær.
Guido von List var,
sammen med Jörg Lanz
von Liebenfels (se forrige
sider), de homoseksuelle
guruene bak den nasjonalistiske og antisemittiske okkultismen. Det
var Lists drømmer om en
hierarkisk mannsdominert
sosial herreveldeorden som
dannet grunnlaget for
SchützStaffel (SS).
Til tross for
homoerotiske
tilbøyeligheter, var
Heinrich Himmler
hengitt til tanken om en
arisk superrase gjennom rasehygiensk
dyrking, noe som påkrevde heteroseksuelt
avl som en kulturell
prioritet. Så lenge en
mann utførte sine formeringsplikter overfor
staten, hadde ikke
Himmler noe problem
med resten av hans
seksuelle aktiviteter.
(t.h) I en organisasjon som var
selve kjerneeksemplet på ondskap, ble Reinhard Heydrich
regnet som det mest fullkomne
medlemmet av alle. «Han var
høyreist, slank, blond, med lett
skråstilte blå øyne» , hadde en
militær holdning og iskald
hardhet som syntes å være det
ypperste av den nordisk-ariske
typen fra nazistenes mytologi»
Himmler valgte egenhendig ut
Heydrich som sin høyre hånd i
1931, og innen få år var han
fryktet av alle unntatt Hitler
selv.
(over) Edmund Heines var
politimester i Breslau. Hele
staben hans minnet om
Röhms — og var objekter
for sjefens amorøse lidenskaper.
(over)Heydrichs mentor i
marinen, admiral Wilhelm
Canaris, sjef for det tyske
etterretningsvesenet
Abwehr, sies også å ha vært
homoseksuell — den informasjonen kommer fra
Heydrichs etterfølger i stillingen som sjef for SD-SS,
Ernst Kaltenbrunner
Harry Hay ble grunnlegger og leder for
homoaktivistgruppen
«Mattachinerforbundet»
i USA.Hay ble rekruttert
inn i homoseksualiteten
(i 17-årsalderen av
Champ Simmons, som
selv ble forført av et tidligere medlem av SHR.
På en pervertert måte
synes det riktig å si at
Hay på denne måten
ble «grunnleggeren av
den moderne homobevegelsen»
Homobevegelsen legger i sin iver etter å fremme tanken om
at homoseksualitet er medfødt stor vekt på å «kapre» små
barn, og har utgitt en rekke «barnebøker» som forsvarer «to
mammaer» og «to pappaer» -tanken.
I mer enn 40 år, fra 1948 av,
stod Alfred Kinseys studie om
mannens seksuelle oppførsel
uimotsagt. Nyere forskning
viser at deler av Kinseys forskning var bearbeidet
propaganda fra nazistisk hold,
og trolig ville utgivelsen av
blader som Playboy (og det
som verre er) neppe sett
dagens lys uten denne «forskningen» i bunnen. I Kinseys
modell ble alle former for seksuelle uttrykk ble sidestilt.
Nyere undersøkelser har imidlertid vist at Amerika slett
ikke er den heksegryten av promiskuitet og avvik som
Kinseys studie hevdet, endog etter mer enn et halvt
århundre med påvirkning fra den studien
Helt fra begynnelsen av var den indre kjernen i det tyske
nazipartiet, NSDAP, Adolf Hitler inklusive, seksuelle avvikere. Partiet rommet alt fra lærhomser (Rudolf Hess,
Reinhard Heydrich, Heinrich Himmler, m.fl.) til sadomasochister (sentrale SS-medlemmer), pornografer (Julius
Streicher), transvestitter (Hermann Göring), pedofile,
pederaster (Ernst Röhm, m.fl.), zoofile og endatil koprofile (Hitler selv.)
Nazipartiet, som de fleste forbinder med definert
antihomoseksuell adferd, ble faktisk stiftet på homsebaren Bratwurstglöckl i München.
Denne informasjonen, som for de fleste vil være sjokkerende og ny, og som homolobbyen garantert vil forsøke å
avvise som tull, tøys og nissevas, blir i boken «Lyserøde
Hakekors: Homoseksualitet i Nazipartiet» ikke bare avslørt, men grundig dokumentert. Forfatterne, som hovedsaklig benytter seg av kilder fra homoseksuelle
historikere eller fra pro-homoseksuelle kilder, viser
entydig at det er historieforvrengning og må vurderes
som forsøk på å revidere holocaust når man forsøker å
trekke sammenligninger mellom utslettelsen av seks
millioner jøder og noen få homofile som døde i naziTyskland.
Forfatterne av «Lyserøde Hakekors» dokumenterer at
hatpropagandaen mot homofile tyskere hovedsaklig var
retorisk, og at mange av de vel 5000 personene som
døde, anklaget for homoseksualitet, ikke engang var
homoseksuelle, men politiske motstandere av nazismen
som sådan.
ISBN 978-82-998434-0-9
INFOrlaget

Lyserøde Hakekors - Defend the Family

Transcription

Similar documents

Les hele kronikken her - Rudolf Steinerhøyskolen

Hubro nr. 2 - Universitetet i Bergen

et essay om hvordan de sammen kan bidra til en

Lovregulert tvang og refleksiv praksis.

Barn som lever med vold i nære relasjoner

Bacheloroppgave How to facilitate for self-determination in interaction

Identitet, kropp og hverdagsliv i et folkelig perspektiv

Dopte1840_1849jenter - Raumnes Historielag