et essay om hvordan de sammen kan bidra til en

Transcription

et essay om hvordan de sammen kan bidra til en
KANDIDATNUMMER……355………………
AVDELING FOR HELSE- OG SOSIALFAG
Bacheloroppgave
Dannelse og kunnskapsutvikling; et essay om hvordan de sammen
kan bidra til en dypere forståelse av egen praksis
Personal- and knowledge development; an essay about how they
together can contribute to a deeper comprehension of ones own
practice
Tina Mari Mørk
Innleveringsdato:
27.05.2013
Institutt for vernepleie
Utdanning/kull: Heltid 2010
Antall ord 9958
Denne oppgaven er gjennomført som en del av studiet ved Høgskolen i Bergen, Avdeling for
helse- og sosialfag. Dette innebærer ikke at høgskolen går god for de metoder som er anvendt,
de resultater som er fremkommet, eller de konklusjoner som er trukket.
1
Oppsummering
Tilegnelse av kunnskap kan foregå på ulike nivåer. Under høyere utdanning tilegner vi oss
kunnskap, men parallelt med dette skjer en dannelsesprosess, som kan beskrives som en
personlig utvikling på det indre plan. Kunnskapen som tilegnes vil utvikles videre, og
dannelsen virker inn på hvordan man forholder seg til kunnskapen. Dette er et essay om min
dannelsesprosess og kunnskapsutvikling, og hvordan de samlet har påvirket meg og gitt meg
dypere innsikt i egen praksis. Gjennom oppgaven forteller jeg en historie, som begynner der
min dannelsesreise starter. Videre redegjør jeg for danningsbegrepet og ser det i lys av min
historie ved å trekke frem egne erfaringer. Jeg vil så reflektere rundt og utforske det som
foregår i mellommenneskelige møter i profesjonell praksis. Fokuset ligger på hvordan jeg
påvirker og blir påvirket av den andre, og hvordan dette igjen virker inn på relasjonen. Dette
gjør jeg ved hjelp av relevant teori som jeg ser i forhold til erfaringer fra praksis.
Summary
Acquisition of knowledge can take place at different levels. In higher education we acquire
knowledge but there also occurs an educational journey, also described as a personal
development of our inner self. The knowledge we acquire will be further developed, and the
personal development affect how we relate to, and use the knowledge. This is an essay about
my personal- and knowledge development, and how they together have contributed to a
deeper comprehension of my own practice. Through the text, I tell a story wich begins where
my educational journey begins. Furthermore, I will explain the concept of educational
journey/personal development and see this in relation to my own story by referring to my own
experiences. I will then reflect on interpersonal encounter in professional practice, with
emphasis on how I affect and are affected by the other, and how this again affects the
relationship. I will do this by using relevant theory that I see in relation to experiences from
practice.
2
Innholdsliste
Oppsummering ...................................................................................................................... 2
Summary................................................................................................................................ 2
Reisen .................................................................................................................................... 4
Danning ................................................................................................................................. 6
Den etiske dannelsen ....................................................................................................... 8
Å se med nye briller på; en begrunnelse for valg av form og tema ..................................... 10
Mitt første møte med rusomsorgen. ..................................................................................... 12
Å være der den andre er ...................................................................................................... 13
Hvordan vi ser hverandre .................................................................................................... 14
Likeverd i en assymmetrisk relasjon. .................................................................................. 15
Står moralen i veien for likeverdet? .................................................................................... 17
Anerkjennelse ...................................................................................................................... 19
To historier fra praksis ........................................................................................................ 20
Sandra ............................................................................................................................. 21
Jonas .................................................................................................................................... 22
Å la seg berøre ..................................................................................................................... 24
Etterord ................................................................................................................................ 24
Kildeliste.............................................................................................................................. 26
3
Reisen
Jeg ser tilbake og ser meg selv ved foten av et fjell. Toppen lå høyt der oppe og var
målet. Jeg visste jeg skulle opp dit, men lite om hvordan veien var. Nå er jeg oppe og
ser utover landskapet. Jeg ser lenger nå, og fargene er annerledes her oppe. Sekken
min er fylt opp med det jeg fant på veien, men den er ikke full, og føles heller ikke
tyngende. Jeg treffer igjen noen mennesker jeg så ved foten av fjellet, men de er ikke
de samme. Jeg er heller ikke den samme. Jeg er mer, de andre likeså. Jeg tror ikke de
var mindre før, det er bare jeg som ser mer av dem nå.
Som kommende vernepleierstudent hadde jeg forventninger om å lære meg et yrke.
Vernepleierutdanningen er et profesjonsstudie, noe som innebærer tilegnelse av praktiske
ferdigheter så vel som teori. Mine forventninger til utdannelsen var hovedsakelig knyttet opp
mot det å tilegne seg ferdigheter og teori. Jeg hadde reflektert lite over hva utdanningen kunne
tilføre av personlig vekst og utvikling, og var i så måte ikke forberedt på at den skulle rokke
ved min forståelse av mennesket i den grad den gjorde. I løpet av utdanningen ble jeg særlig
opptatt av det som foregår i mellommenneskelige relasjoner. Etterhvert som den faglige
forståelsen og kunnskapen utviklet seg, ble jeg mer bevisst på hvor sammensatt
vernepleierfaget er, og det var noen ganger vanskelig å se helheten i fagstoffet som ble
presentert. Vendepunktet kom da jeg i min andre års praksis deltok i et prosjekt kalt Fra
Poiesis til Praxis. Prosjektet foregår etter en pedagogisk modell (Pettersen, Vindenes,
Tollefsen, og Rommetveit, 2012). Denne bygger på hvordan de tre elementene
praksisfortellinger, tekster og dialog står i et gjensidig forhold til hverandre og bidrar til
kunnskapsutvikling:
«Modellen og forankringen til praksis muliggjør at vanskelig teori gir dybde og innsikt
til de praktiske situasjonene studentene står i. Tekstene, knyttet til relasjonell
tilnærming, øker evnen til å forene teori og praksis og en utvidet forståelse for hva
vernepleie kan være......En viktig målsetting er å bidra til kunnskapsutvikling som gjør
hjelperen i stand til å møte den andres livsverden med forståelse og sensitivitet. Vi har
gjennom dette prosjektet sett at den dialektiske prosessen mellom praksisfortellingen,
dialogen i fagfellesskapet og arbeidet med filosofiske og pedagogiske grunnlagstekster
har bidratt til å øke evnen til å forene teori og praksis, for derigjennom å lese
vernepleiefaglig praksis på nye måter.» (etiskpraxis.no 2013)
4
Vi var fire studenter som deltok, og vi var utplassert i hvert vårt bofellesskap for mennesker
med utviklingshemming. Hver mandag møttes vi sammen med kontaktlærere og veiledere,
samt andre ressurspersoner knyttet opp mot prosjektet til såkalte refleksjonsmandager. Her la
vi frem hendelser fra praksis, og sammen reflekterte vi rundt historiene og prøvde å se dem
fra ulike sider, i lys av den grunnlagspedagogiske og filosofiske litteraturen som var knyttet
opp mot prosjektet. For min del bidro erfaringen i stor grad til faglig, så vel som personlig
utvikling. Videre bidro den også til en erkjennelse av at disse to; faglig og personlig står i
forhold til hverandre, og at det i denne sammenhengen er vanskelig å skille dem fra
hverandre. Litteraturen og erfaringene fra praksis bidro i stor grad til selvrefleksjon, og
utfordret måten jeg så eller møtte andre mennesker på, hvordan jeg så på meg selv, og samlet
hvordan dette påvirket den andre og relasjonen vi stod sammen i. Den faglige og personlige
utviklingen økte parallelt og tjente hverandre ved at man stadig måtte utvide horisontene på
det ene planet for å klare å henge med på det andre. Det var spennende, men samtidig veldig
krevende å være i en prosess som i stor grad rokket ved egen forforståelse. En foreleser uttalte
i forhold til prosessen vi prosjektstudenter gjennomgikk at; «Det gjør vondt når hjernen
utvides og kaos skal bli til kosmos.» Dette syntes jeg var en treffende beskrivelse, men om
man kan kalle det smerte var den isåfall av positiv karakter.
Erfaringen ble som nevnt et vendepunkt, hvor min yrkesidentitet for alvor begynte å ta form.
Det var ikke summen av faglig påfyll som bidro til dette, slik jeg i forkant av utdanningen
kanskje så for meg. Da hadde jeg et inntrykk av at det var fagkunnskapen alene som skulle
gjøre meg til vernepleier. I etterkant ser jeg hvor sentral den personlige utviklingen, eller
dannelsen har vært i forhold til min yrkesidentitet. Den har endret meg og mitt menneskesyn,
og denne endringen har videre gjort noe med måten jeg ser på faget og tilegner meg ny
kunnskap. Den bidro til at jeg i større grad evnet å se helheten i alt jeg hadde lært, fordi jeg
ble mer bevisst på hvor jeg stod og hvem jeg er som kommende vernepleier. Endringen på det
personlige plan ble en slags rettesnor for hvordan jeg forstod faget mitt, og mange biter falt på
plass. Jeg husker jeg prøvde å sette ord på denne personlige utviklingen i etterkant av
prosjektet, men det tok tid før jeg erkjente at det jeg prøvde å beskrive stemmer overens med
begrepet danning.
Danning
Så hva er egentlig danning? I artikkelen Dannelsens plass i profesjonsutdanninger (Lindseth,
5
2009), skriver Lindseth (2009) at:
«.....Det handler om å måtte ta et oppgjør med mer eller mindre dyptgripende fordommer,
med en forforståelse som trenger korreksjon, nyansering og utdypning. Dette er krevende, for
studenten må holde ut ennå ikke å vite. Men det er også dypt tilfredsstillende, for studenten
erobrer en stadig tryggere plass i sin verden.» (ibid, s.22).
Jeg merker meg her at han i likhet med meg bruker ordet krevende om prosessen, og videre
ser jeg en sammenheng mellom det jeg beskriver som positiv smerte, og det han beskriver
som dyp tilfredsstillelse. Danning er altså en form for utvikling, og i denne sammenheng
beskrives den som noe som skjer under utdanning. Utdanning blir gjerne forbundet med
tilegnelse av kunnskap, og kan i så måte foregå utenfra og inn. Det er annerledes med
danning, en kan ikke tilegne seg dannelse ved å lese i en bok, slik vi i noen tilfeller kan
tilegne oss kunnskap. «Ordtaket sier at dannelse er det du har igjen, når du har glemt hva du
har lært» (Løvlie 2009 s. 31). Dette sier noe om at det har en opprinnelse i vårt indre, som
utvikles til å bli en del av oss og vår forståelse av verden. Vi kan glemme kunnskap, men vi
kan ikke glemme vår forståelse.
I artikkelen Dannelse og profesjon (Løvlie, 2009) skriver Løvlie at dannelse «...beskriver en
personlig egenskap, karakterisert som en holdning, en disposisjon, en karakter eller en dyd.»
(ibid, s.29). Videre sier han den har en referanse til individet, og at den kan ses som en
selvbiografisk oppgave som realiseres i fortellingen om seg selv (ibid).
Dannelsesutvalget (Dannelsesutvalget 2011) er en arbeidsgruppe som ble satt sammen for å se
nærmere på begrepet danning, i forbindelse med hvilke ansvar de norske
utdanningsinstitusjonene på universitets og høyskolenivå har for studentenes danning. De
peker på at kunnskapssamfunnet vi lever i hovedsakelig baserer seg på vitenskapelig
forskning, men viser samtidig til at det eksisterer et mangfold av vitenskaper. Dannelse
innebærer en evne til å ha et reflektert forhold til vitenskapen, og til vitenskapenes forhold til
hverandre og til omgivelsene de virker innenfor. Videre går de inn på at dagens moderne
samfunn med vitenskapsbasert kunnskapsutvikling og teknologi medfører praktiske og
politiske utfordringer som kan berøre moralske spørsmål. Moralske spørsmål er normative, og
de mener at disse konsekvensene av vitenskapen fører oss over i filosofien, siden det
normative ikke kan besvares med empiri (Skirbekk 2009). Derfor er det et behov:
6
«.... for vitenskapsfilosofi og for normativ, filosofisk drøfting, der moralfilosofi og politisk
filosofi inngår, foruten filosofihistorisk belysning av ulike grunnoppfatninger av det som
karakteriserer moderniseringsprosessane- dette som bidrag til ei allmenn, filosofisk danning
av unge studentar.» (ibid,s.16)
Tanken er at studentene skal utvikle et personlig, reflektert og kritisk forhold til kunnskapene
de blir presentert for, siden kunnskapen må forstås på bakgrunn av kontekst. Det er dette
personlige forholdet til kunnskap, og videre en evne til å se og anvende kunnskap i forhold til
kontekst utvalget legger til grunn for hva danning er (ibid). Dette sier noe om at
kunnskapsutviklingen, her ment som hvordan man som person tilegner seg, anvender og
utvikler kunnskap, henger sammen med begrepet danning. Men hvordan dannes vi egentlig?
I artikkelen Dannelse og profesjon (Løvlie, 2009) refererer Løvlie til Mills forståelse av
begrepet dannelse, som sier at det «...handler om hvordan subjektet forener sin personlige
historie med den allmenne historien» (ibid s. 29). Her mener jeg han peker på noe sentralt
med dannelse. Det hviler på noe personlig og subjektivt, og selv om den allmenne historien
kan være lik for alle, er måten subjektet forener den med sin personlige historie like
individuell som individet selv. Hvordan vi dannes finnes det dermed ikke noe fasitsvar på,
men omformuleres spørsmålet til hva som fører til danning, kan vi kanskje få noen
pekepinner. Løvlie antyder også at danning kan spores i krysningsfeltet mellom filosofi og
pedagogikk. (ibid) I artikkelen Ex. Phil. (Skirbekk, 2009) peker Skirbekk videre på filosofiens
plass i dannelsen, hvorpå han argumenterer for filosofien som en praksis hvor samtalen
mellom mennesker står sentralt. I forbindelse med hva som kan fremme dannelse hos
studenter skisserer han opp en pedagogisk «pakke», hvor :
«....studentane sjølve er aktivt med i diskusjon med utgangspunkt i viktige problemstillingar
(av filosofisk, vitskapsfilosofisk, moralfilosofisk eller modernitetsteoretisk art) som dei sjølve
opplever som interessante.» (ibid, s 17).
Denne pedagogiske pakken har likhetstrekk med den pedagogiske modellen fra prosjektet jeg
deltok i, ved at den for det første krever at studentene aktivt deltar i diskusjonen. For det andre
baseres diskusjonen i begge tilfellene på filosofien. På bakgrunn av dette; var det den
pedagogiske modellen fra prosjektet som i stor grad stimulerte til min dannelsesprosess? Hvor
hadde jeg vært om jeg hadde hatt en vanlig andre års praksis og ikke gjorde meg de
7
erfaringene som kan knyttes opp mot denne modellen? Jeg hadde trolig kommet ut på den
andre siden av utdanningsløpet som en annen enn jeg var på startstreken. Jeg kan nok ikke ene
og alene basere egen dannelse på noe som foregikk i løpet av ti uker, som en del av et treårig
studieløp.
Den etiske dannelsen
Utdanning kalles ofte en dannelsesreise, og utdanningsinstitusjonene har et mandat til å danne
kommende yrkesutøvere. Dannelsesutvalget (Dannelsesuvalget, 2009) har delt opp
dannelsesbegrepet i syv ulike emner, hvor etisk dannelse er en av dem. Den etiske dannelsen
beskrives som personlig og identitetsutviklende (ibid). Askeland (2006) beskriver utdanning
som en reise, og skriver følgende: «Inkludert i reisen din inn i utdanningsverdenen er reisen i
ditt eget sinn. Kanskje det er en mye tøffere reise enn den praktiske» (Askeland, 2006, s 16).
Kanskje kan man se den etiske dannelsen som reisen inn i ens eget sinn. Det er i sinnet vi
finner vår personlighet og identitet. Jeg har gått gjennom en dannelsesprosess de årene jeg har
vært under høyere utdanning, men hvorfor føles de ukene i praksis i andre studieår som de
mest avgjørende i min prosess? Kan det være fordi det var da jeg reiste lengst inn i mitt eget
sinn? Tekstene jeg ble kjent med i prosjektet var filosofiske og berørte eksistensielle spørsmål.
Samtidig ble de satt i kontekst ved at vi knyttet tekstene opp mot refleksjoner fra egen praksis
som omhandlet møter mellom mennesker; ofte i form av jeg og den andre. Å reflektere over
disse møtene i en slik kontekst var noe som satt dype spor. Det utfordret meg til å tenke på en
ny måte og jeg fikk et nytt syn på mennesket. Jeg tror den pedagogiske modellen på denne
måten var sentral i forhold til utviklingen min etiske dannelse, eller etiske bevissthet. I en
masteroppgave i yrkespedagogikk skriver Britt Brastad (2009) med utgangspunkt i
Martinsens om etisk bevissthet:
«Vår dannelsesreise mot en etisk bevisst yrkeskunnskap starter i møte med den andre.
Omsorg for den andre læres gjennom erfaring av og oppdragelse til godhet der
livsytringene får vise seg. Vår etiske bevissthet viser seg gjennom tillit, åpen tale, håp
og barmhjertighet. Livsytringene gir oss muligheter, både for vår egen utvikling og
vekst, men også for vår nestes. Gjennom livsytringene vil det etisk gode komme frem.
Den etiske bevissthet kommer til uttrykk gjennom den åpne samtalen der vi kan sette
ord på det vi opplever og der vi kan trekke teorien inn i de situasjonene vi er en del av.
Den vil og komme til uttrykk gjennom samtale med andre, der vi lytter etter andre
måter å se situasjoner på, vi utvider vår virkelighetsoppfattelse. Dette innebærer
8
mulighet til refleksjon, diskusjoner, samtaler og dialoger.» (Brastad 2009 s, 33)
Jeg syntes denne teksten understreker hvordan den pedagogiske modellen (Pettersen,
Vindenes, Tollefsen, og Rommetveit, 2012) kan ses i sammenheng med utvikling av det
etiske aspektet i dannelsen. Ved å se filosofien med utgangspunkt i historier fra praksis; i
møtet mellom meg og den andre, viser den også hvordan den er forskjellig fra den
pedagogiske «pakken» Skirbekk (2009) skisserer. På bakgrunn av egne erfaringer og den
teorien jeg har tilegnet meg rundt begrepet dannelse, har jeg et inntrykk av at den etiske
dannelsen i større grad utvikles i mellommenneskelige møter i profesjonell praksis.
Danningen som Dannelsesutvalget (2011) omtaler, har det etiske aspektet i seg, men den
«pakken» Skirbekk (2009) beskriver og antyder som danningsfremmende, hviler på et bredere
grunnlag. Den er ikke ment å gjelde for profesjonsyrker hvor man står i en hjelperolle
ovenfor den andre spesielt, men ovenfor studenter i høyere utdanning generelt
(Dannelsesutvalget, 2009). Man kan kanskje si at allmenn dannelse har et overordnet blikk på
hvordan vi forholder oss til, tolker og forstår kunnskap i vid forstand, mens den etiske handler
mer om hvordan vi forholder oss til, tolker og forstår mennesket, både oss selv og den andre, i
lys av den kunnskapen vi besitter. Hvordan vi forstår mennesket henger sammen med vårt
menneskesyn, og jeg pekte på at det kunne være den etiske dannelsen som virket inn på og
endret måten jeg så andre mennesker.
Jeg tror ikke jeg hadde et spesielt negativt menneskesyn i utgangspunktet. Kanskje det var litt
fattig? Ordet fattig glapp ut av meg som det mest beskrivende ordet. Men hva ligger jeg i å ha
et fattig menneskesyn? Jeg tenker at det handler om mangelfull eller litt smal forståelse av
mennesket. For å forklare ytterligere kan jeg forsøke å beskrive hva som før preget mitt
menneskesyn. Jeg hadde nok lett for å se mennesker på bakgrunn av de merkelappene de
hadde på seg. En dement gammel dame var nettopp en dement gammel dame, med
fellesnevnere til andre demente. En rusmisbruker var for meg nokså lik en annen
rusmisbruker. Jeg hadde ikke nødvendigvis negative forestillinger om de ulike kategoriene
mennesker, og jeg var klar over at de var mer enn merkelappen de bar. Problemet var at selv
om jeg visste at mennesket var mer enn sin merkelapp, var jeg ikke så bevisst på nettopp
dette. Jeg stigmatiserte menneskene rundt meg uten å være klar over det selv, ved at jeg ikke
strebet etter å se forbi kategorien, selv om den bare utgjorde en brøkdel av helheten. Det er
ikke engang sikkert at kategorien oppleves som relevant for personens forståelse av seg selv.
En rusmisbruker har gjerne noen fellesnevnere med en annen, men mest i forhold til ytre
9
faktorer. Klarer man å se forbi disse ytre faktorene og utelukkende se den andre som
menneske uten å videre sortere inn i underkategorier; blir man i større grad åpen og
mottakelig for hva som bor i akkurat dette mennesket? Fjernes da forstyrrende momenter i
synsfeltet slik at man ser klarere og mer? Mennesket, med sin historie, sine verdier og
betraktninger, og dets subjektive opplevelse av å være til i denne verden vil alltid være unik,
og dermed kan det å se et menneske i lys av en kategori medføre at noe går tapt. Går noe tapt
i forsøket på å se et annet menneske, kan det kobles til et fattig menneskesyn.
Samtidig så vil vi alltid kategorisere mennesker, på lik linje med alt annet vi sanser og erfarer.
Kategoriene er våre holdepunkt, uten å ha kategorier å sortere erfaringene inn i, gir
erfaringene ingen mening, de blir for oss uforståelige. Det blir dermed en umulighet å forsøke
å forstå et menneske uten å benytte oss av underkategorier. Et fattig menneskesyn kan dermed
handle om at man har færre kategorier på bakgrunn av manglende kunnskap. At jeg opplever
mitt menneskesyn som bredere nå, kan kanskje forklares ved at jeg har utvidet forståelsen
min. Jeg har tilegnet meg flere og mer nyanserte kategorier, samtidig har jeg erkjent at
mennesket ikke bare eksisterer i lys av en kategori, men kan eksistere i mange forskjellige
kategorier på samme tid. Denne erkjennelsen åpner for å se den andre som det hele mennesket
han er, tilhørende et mangfold av kategorier, likså meg selv (Lakoff 1987).
Å se med nye briller på; en begrunnelse for valg av form og tema
Fra poiesis til praxis prosjektet utvidet forståelsen min og jeg fikk et bredere og mer nyansert
syn på mennesket. Jeg lot meg engasjere og følte meg veldig hjemme i det tankesettet jeg ble
introdusert for i prosjektet. Jeg vil ikke forklare det som et verktøy man benytter på en spesiell
brukergruppe. Det er mer som et grunnsyn eller en holdning, utviklet og internalisert gjennom
en dannelsesprosess, som videre preger meg i alle møter med mennesker. Dette følte jeg på i
tredje års praksis, hvor jeg var utplassert i et lavterskel botilbud for rusavhengige mennesker i
aktiv rus. Å ha med seg bagasjen fra prosjektet inn i rusomsorgen var spennende. Mine
erfaringer fra prosjektet var knyttet til møtet med mennesker med utviklingshemming, men
litteraturen omhandlet på sin side det temaer om det menneskelige generelt, og var i så måte
universell. Mye av essensen i prosjektet baserer seg på det asymmetriske aspektet i relasjonen
til den man skal hjelpe. Alle hjelper-hjelpemottaker-relasjoner er asymmetriske, selv om
graden av asymmetri kan variere i forhold til hvem man står i relasjon til. Å forene den nye
kunnskapen eller holdningen jeg utviklet i prosjektet med de menneskene jeg møtte, førte til
mye refleksjon. Det var inspirerende og fascinerende å møte rusfeltet med nye briller på, og
10
jeg ble særlig opptatt av hvordan måten å se den andre på også preger måten man møter den
andre på, og videre hvordan dette henger sammen. Disse tankene fostret flere og dypere
refleksjoner, og jeg følte meg langt fra ferdig da praksis var slutt. Bacheloroppgaven så jeg
som en fin mulighet til å kunne utforske tankene mine ytterligere, og det føltes naturlig å
forsøke seg på et essay. Essay som sjanger beskriver gjerne en prosess man har med seg selv,
og den søker ikke å konkludere, men heller å problematisere, reflektere og undre (BechKarlsen 2003). Videre i oppgaven skal jeg nå forsøke å vise til hvordan min dannelseprosess
har påvirket min kunnskapsutvikling og hvordan den har bidratt til en dypere forståelse av
egen praksis. Med utgangspunkt i det tankesettet og den litteraturen jeg ble kjent med
gjennom prosjektet, vil jeg reflektere rundt hvordan et slikt syn kan utvide forståelsen vår i
møte med den andre. Jeg prøver ikke å vise til noen form for effekt det kan ha i forhold til
rusfrihet. I litteratursøket til oppgaven var det en overvekt av fagstoff som viste til relasjonens
betydning i arbeidet med rusmiddelavhengige mennesker. Denne litteraturen var orientert mot
resultater og pekte på relasjonens betydning i forhold til å nå oppnå gitte mål. Hva man som
profesjonell ilegger størst verdi; relasjonen i seg selv, eller relasjonen som et middel for å nå
et mål, kan ses som ytterpunktene i to ulike tilnærminger. I denne oppgaven vektlegges en
relasjonell tilnærming med fokus på relasjonen som verdifull i seg selv. Samtidig vil jeg prøve
å vise til det komplekse og nødvendige forholdet mellom de to ytterpunktene. Jeg tar dermed
ikke avstand fra en slik resultatorientering som framkom i litteratursøket. Slik jeg ser det vil
det alltid være behov for å fokusere på resultater og strebe etter å nå mål. Uten dette fokuset
risikerer man å ikke komme noen vei i forsøket på å hjelpe den andre mot noe bedre enn det
som er. Det jeg er opptatt av, er en bevissthet rundt egen rolle i relasjonen, og hvordan denne
kan fungere ulikt på ulike premisser. Dette er noe jeg vil komme tilbake til. Jeg søker videre å
reflektere rundt og utforske det mellommenneskelige i relasjonen, særlig hvordan jeg påvirker
og blir påvirket av den andre. Utgangspunktet er mine tanker etter tolv uker i praksis blant
rusavhengige mennesker i aktiv rus.
Å skrive denne oppgaven uten å først redegjøre for hvordan erfaringene fra andre års praksis
ble et slags vendepunkt for min kunnskapsutvikling, føltes unaturlig. Underveis i
skriveprosessen fikk danning som begrep en sentral plass i oppgaven. Erkjennelsen av at min
egen dannelsesreise faktisk var opphavet til det jeg videre skriver om, fikk meg til å innse at
oppgaven ville manglet sin grunnmur om jeg ikke startet fra begynnelsen, med erfaringene fra
min andre års prakis. Uten de ville ikke denne oppgaven blitt som den er, perspektivene kunne
vært annerledes, refleksjonene og stemmen som fortalte kunne vært en annen. Denne
11
oppgaven er som den er, fordi jeg ikke er som jeg var.
Mitt første møte med rusomsorgen.
I mitt første møte med lavterskel rusomsorg la jeg merke til at fokuset i møtet med beboerne
ofte lå på veien videre, og hvordan den skulle se ut. Selvsagt er det et veldig viktig fokus i
møte med mennesker som kanskje føler de lever under verdighet her og nå, hvor det i mange
tilfeller gjerne er drømmen om veien videre som holder dem oppe. Samtidig, så tenker jeg at
det kan være uheldig om dette fokuset blir enerådende. Noen beboere var motiverte til
endring, og stadig inne i prosesser som skulle gi dem billetten ut til en rusfri tilværelse.
Mange av dem kom et stykke på vei, før det på et eller annet tidspunkt skar seg, og de var
tilbake til start, det vil si tilbake til det lavterskel botilbudet de kom fra. Noen kom seg
gjennom prosessen, men i sin nye rusfrie tilværelse utenfor institusjonen falt de tilbake til
gamle mønstre og etterhvert var de også tilbake til start. Noen få kom seg gjennom prosessen
og mestret å leve livet uten rus. Også hadde man de som ikke var motiverte til å begynne på
denne prosessen, men som avstod fra enhver invitasjon til endring. Jeg merket meg at de
beboerne som tilsynelatende ikke hadde noen prosess rundt seg i form av tiltak og planer som
skulle gjøre dem rusfri, ble omtalt som «lost cases», eller «håpløse tilfeller». Jeg forstår
bakgrunnen for ordbruken, men samtidig vil jeg tro at dette farger måten man møter dem på.
Kan det ikke da bli fare for en praksis, hvor motivasjonen til den andre blir avgjørende for
hvorvidt personalet inviterer til samhandling eller ikke? Dette er isåfall en ganske naturlig og
menneskelig måte å handle på, men samtidig tror jeg det er viktig å reflektere rundt hvorfor en
handler som en gjør i relasjon til andre, slik at en kan være bevisst hvilke følger det kan få.
Å stemple noen som «håpløse tilfeller» på bakgrunn av manglende motivasjon, vil kanskje
kunne bidra til den såkalte Matteus-effekten. De som ikke er så motiverte, og dermed kanskje
virkelig trenger å bli sett møtt og hørt, blir det i mindre grad. Begrepet er hentet fra Matteus
evangeliet 25:29: «hver og en som har, han skal få, og det i overflod, men den som ingenting
har, fra han skal det også tas det han har» (Matteusevangeliet 25:29). Jeg satt igjen med et
inntrykk av at hovedfokuset lå på hvem beboernde kunne bli, fremfor hvem de per dags dato
er. Med utgangspunkt i Matteus-effekten, er det da en fare for at personalet ikke ser eller
møter de «håpløse tilfellene» med samme innlevelse og engasjement som hos de andre? Om
fokuset ligger på hvem den andre kan bli, mens de «håpløse» bare eksisterer i form av hvem
de er, kan det medføre at de ikke blir sett og møtt på linje med andre? Hvis det er noe i dette,
hva skal til for at vi klarer å møte den andre på en god måte, uten at vil lar han eller hennes
12
personlige egenskaper stå i veien for dette?
Å være der den andre er
Utsaget «å være der den andre er» et velkjent begrep i helse- og sosialfaglig arbeid. Utsagnet
kan tolkes på flere måter. Man kan med utgangspunkt i hvor den andre er, fortelle hvor han skal
ved å invitere ham inn i vår virkelighet. Dette vil i praksis bety at vi var på samme sted en liten
stund, men bare lenge nok til å få den andre til å følge oss der vi er. Som profesjonelle vil vi så
gjerne dele av våre perspektiver og gi av vår kompetanse, slik at den andre kan dra nytte av
dem, men det kan hende at vi glemmer å ta den andre med i prosessen. Å være der den andre
er over tid, betyr ikke at vi passivt inntar passasjersetet og lar den andre styre skuten. Det
representerer heller en evne til å møte den andre som et subjekt, ved at hans subjektive
opplevelser ilegges verdi og møtes med ekte innlevelse og forståelse. Inviterer vi den andre inn
i vår verden uten å til gjengjeld ta den andres verden innover oss, gjør vi samtidig den andre
om til et objekt. Han kan da sammenliknes med en ting som vi gjerne vil reparere med vår
kompetanse. En profesjonell relasjon vil alltid være asymmetrisk, vi står ikke likt og er ikke
like, og det skal vi heller ikke strebe etter å bli. Grunnlaget for at relasjonen i det hele tatt
eksisterer hviler på denne asymmetrien. Det er den skjeve fordelingen av kompetanse som gir
rom for utvikling og endring, ved at partenes forskjellighet fra hverandre samtidig utfordrer
dem til å se nye sider av saken, seg selv eller den andre (Aamodt, 1997). Forutsetningen er at
vi i vår faglige iver ikke objektiviserer den andre, men at vi tilrettelegger for et intersubjektivt
møte. Aamodt viser til Benjamin som definerer intersubjektivitet som «...rommet mellom to
subjekter, det vil si samspillet mellom to ulike subjektive virkeligheter» (ibid, s192). Jeg tror at
det er i dette møtet vi i større grad evner å se den andre som helt menneske. Med denne helheten
som utgangspunkt for relasjonen vil vi også lettere kunne forstå den andre og derav hvordan vi
på best mulig måte kan bruke kompetansen vår til å bidra positivt i den andres liv. Men hva
ligger det bak et slikt intersubjektivt møte?
Hvordan vi ser hverandre
Hvem er jeg i møtet med en annen? Hvem er den andre i møte med meg? Og hva avgjør nettopp
dette? Hvor mye av meg avgjør hvem den andre er? Og hvor mye av den andre avgjør hvem
jeg er? Hvilke briller jeg har på meg og ser den andre med, vil forme hvordan jeg ser den andre.
Og dette vil igjen påvirke den andres måte å føle seg sett på, noe som igjen påvirker hvordan
den andre opptrer ovenfor meg. Disse spørsmålene berører noe jeg mener står sentralt i
13
relasjonen, nemlig gjensidigheten i samspillet. Min evne til å se den andre og gi uttrykk for
dette i samhandlingen, kan bidra til at den andre føler seg sett og truffet av meg. Den andre føler
seg verdsatt, og vil da verdsette meg på bakgrunn av den verdien jeg gir ham som menneske.
Mead sier noe om dette: Hans speilingsteori går ut på at man ser seg selv via den andre. Mitt
menneskesyn påvirker min holdning ovenfor den andre. Min holdning vil igjen avgjøre hvordan
jeg ser og møter ham. I samhandlingen vil dette hvordan komme til syne, og først bli hans
oppfatning av hvordan jeg oppfatter han. I neste rekke vil det kunne fungere som hans
oppfatning av seg selv. I hvor stor grad min måte å se ham på påvirker eget selvbilde, avgjør
hvordan han ser meg. Mead snakker om de signifikante andre, og henviser da til at jo mer
betydningsfull den andre er for oss, jo mer påvirker den andre måten vi ser på oss selv. Det er
de betydningsfulle andre som evner å påvirke selvbildet vårt. Det betyr at hvis jeg i møte med
den andre ikke klarer å se ham, eller på et vis treffe noe i ham som får han til å føle seg hørt og
anerkjent som menneske, vil mitt bidrag til relasjonen være av liten verdi. Han vil ikke se meg
som en betydningsfull annen, og vil dermed ikke være særlig åpen eller bli særlig påvirket av
meg. Hans respons på mine tilnærminger vil sannsynligvis være preget av hans syn på meg.
Dette synet har igjen oppstått på bakgrunn av meg og mine tidligere tilnærminger til han
(Askland, L. Og Sataøen, Svein Ole 2006).
Å se den andre og la den andre se deg, forutsetter at man anerkjenner hverandre som to
likeverdige subjekter, selv om relasjonen hviler på et asymmetrisk grunnlag (Aamodt, 1997).
På overflaten høres det greit ut å få til i en relasjon, men er det i grunnen det? Når man som
vernepleierstudent med nesten tre års faglig ballast i ryggsekken møter en person som ikke deler
denne ballasten, som er preget av et liv i rus, og som har helt andre skjema å sortere hverdagens
opplevelser i enn meg selv; hvor lett er det da å anse den andre som likeverdig? Det kan være
lett å se at vi begge deler livets rett, i kraft av å være mennesker. Vi er verdt like mye. Men vi
står ikke likt. Samfunnet vil sannsynligvis ilegge min innsats mer verdi. Mine valg i livet er
akseptert og passer inn med de normer og regler som er gjeldende. Jeg har tilegnet meg
fagkunnskaper, og kan vise til et stykke papir som beviser at jeg innehar en kompetanse som
innebærer å hjelpe andre mennesker. Den rusmiddelavhengige er en av de jeg skal være
kompetent til å hjelpe. I den setningen ligger det noe om at vi ikke er likeverdige. Det foreligger
en asymmetri i fordeling av kompetanse. Begrepet likeverd er mye brukt i helse- og sosialfaglig
arbeid, men uten en bevissthet rundt hvordan man ser den andre og på bakgrunn av dette også
møter den andre, tror jeg det kan medføre at ord og handling ikke alltid stemmer overens med
14
hverandre.
Likeverd i en assymmetrisk relasjon.
Hvordan kan jeg som kommende vernepleier etterstrebe en relasjon basert på likeverd når
forutsetningene for den er at vi ikke er det? Det er i så måte et paradoks; at jeg skal ilegge den
andres perspektiver likeverdig betydning som sine egne, samtidig som jeg er satt i en rolle
ovenfor den andre som nærmest roper at; «jeg sitter på kompetansen til å hjelpe deg, og vår
relasjon eksisterer fordi du ikke innehar denne kompetansen selv.» Om man legger den faglige
kompetansen til grunn i regnestykket, så vil jeg komme ut med størst pluss. Men jeg er mer enn
faget mitt, og det jeg er som ikke er fag, er den andre like mye. Ethvert menneske er den som
er best kompetent til å kjenne sin egen historie. Min jobb blir da å gi den andre rom for å fortelle
sin historie, og samtidig ilegge denne like stor verdi som min egen historie. Dette rommet blir
det altså opp til meg å skape, og ved å gjøre det tilrettelegger jeg for et intersubjektivt møte hvor
våre virkeligheter møtes og anerkjennes.
I dette møtet mener jeg det gjelder å ikke ha forhåndslagde kart som forteller hvordan jeg skal
hjelpe den andre. Jeg kan ha noen skilt som veiledere, men det ferdigtegnede kartet må være et
produkt av våre sammenflettede historier. Veien blir til mens vi går, hvilke vei vi tar avhenger
av både meg og den andre, og vår samhandling. Om jeg vil til venstre, og den andre til høyre,
hvilke vei går vi da? Det vil da være avgjørende hvor henholdsvis høyre og venstre fører oss.
Men poenget er at selv om jeg på bakgrunn av min kompetanse mener og tror at venstre er veien
vi må gå for å komme frem, hva skjer om jeg da overstyrer den andre og drar han med meg mot
venstre? Det kan hende vi kommer frem rent fysisk, men hvor står vi da i forhold til hverandre?
Hvor står den andre i forhold til seg selv? Slik jeg ser det, kan jeg da ha bidratt til at avstanden
mellom oss vokser. Jeg har, selv om det var i beste mening fordi jeg ønsker at den andre skal få
det bedre, sendt ut signaler om at mine meninger teller mer enn den andres. Jeg har noe den
andre ikke har, nemlig kompetanse om hva som er best for han eller henne. Men ved å ilegge
mine meninger større verdi, ilegger jeg implisitt meg selv større verdi, jeg setter meg selv over
den andre og synliggjør at vi ikke er likeverdige.
Aamodt (2003) har skrevet en artikkel om anerkjennelsens plass i sosialt arbeid, hvor hun i den
forbindelse skiller mellom ekspertmodellen og relasjonsmodellen. Ekspertmodellen viser til
hvordan man som profesjonell har rollen som ekspert som søker å forandre eller veilede den
15
andre, som på bakgrunn av dette blir omgjort til et objekt for våre handlinger.
Relasjonsmodellen vektlegger relasjonen mellom den profesjonelle og den andre ved at man
legger tilrette for at begge parter gjensidig påvirker det som skjer i relasjonen. Hun understreker
at dette ikke påvirker asymmetrien eller undergraver det profesjonelle ansvaret, men at man i
relasjonsmodellen håndterer makten annerledes. I stedet for å ha fokus på hva jeg kan gjøre for
deg, blir fokuset rettet mer inn mot oss, og hvordan vi kan forene den kunnskapen vi samlet
besitter. Jeg stiller sterkest på den faglige kunnskapen, den andre på kunnskapen om seg selv.
Det er i det intersubjektive møtet mellom oss, hvor vi begge deler våre subjektive opplevelser
at denne kunnskapen forenes (ibid). Her kan ekspertmodellen sammenliknes med det jeg
beskrev som forhåndslagde kart, mens relasjonsmodellen gir dette rommet som kreves for at
relasjonen skal bli likeverdig.
Men hva kreves det av oss for å skape dette rommet, det intersubjektive møtet? Vi må være
åpen for den andres subjektive opplevelser og anerkjenne dem som likeverdig våre egne. Men
hva skjer når vi ikke får det til? Hva om den andres annerledeshet er av en slik karakter at vi
ikke klarer å møtes i dette rommet. Er det større fare for at vi da går over i ekspertmodellen i
forsøket vårt på å hjelpe? Kanskje vi har en iboende trang til å endre det vi ikke klarer å
anerkjenne til noe som vi evner å se som likeverdig. Løgstrup (1999) snakker om menneskers
trang til å omskape hverandre, vi har meninger om hvordan den andre skal være. I denne trangen
kan man ende opp med å definere den andre til et sett forståelsesløse meninger, fordi man i
denne definisjonen samtidig fjerner oss fra den andres forståelse. Dermed vil den ikke distrahere
oss i vårt arbeid med å omskape den andre. Vi mangler ikke nødvendigvis vilje til å forstå den
andre, men i det Løgstrup beskriver som fullkommenhetsmani gjør vi den andres meninger eller
kvaliteter om til noe foreløpig som vi venter med å forsøke å forstå til fullkommenhet er inntrådt
(ibid).
Men det er vel ikke snakk om likeverd når den andre må endre noe i seg selv for å bli
fullkommen. Er likeverd det å gi ethvert menneske like muligheter til å oppnå en viss standard?
Filosof Tore Frost har skrevet et essay som berører begrepet likeverd. Han setter det opp mot
likestilling, og peker på forskjellene ved å vise til Menneskerettighetene av 1948 som beskriver
det som equal in dignity. Oversatt til norsk: å være like i verdighet «....skjuler det seg et helt
annet etisk imperativ: Ethvert menneske har krav på å bli møtt (i sin verdighet) som en unik og
usammenlignbar person, forskjellig fra alle andre.» (Frost, u.å).
16
På bakgrunn av denne definisjonen, kan det virke som om likeverd i praksis kan opptre som en
form for likestilling. Eller; at vi så langt vi evner det, omfavner den andres særegenhet og
personlige kvaliteter. Men er det mulig at det skjer noe med våre evner til nettopp dette, når den
andres annerledeshet i for stor grad kolliderer med våre egne verdier og forestillinger? Og hva
kreves det isåfall av oss, for å etterstrebe at denne likeverdigheten eksisterer uavhengig av egne
verdier og den andres evne eller vilje til å endre noe ved seg selv?
Jeg tenker at likeverd i møte med rusmiddelavhengige mennesker kanskje står litt i en særskilt
posisjon, i forhold til praktiseringen av begrepet i møte med blant annet mennesker med
utviklingshemming. Deres annerledeshet er på et vis ren og uskyldig. Den vekker empati, og
det faktum at den ikke er selvforskyldt, gjør det lettere anerkjenne personens egenverdi. En
rusmiddelavhengig blir i langt større grad stilt til ansvar for egne handlinger. Er det slik at vi
ser dem som mer likestilt oss selv på bakgrunn av at vi i utgangspunktet har like kognitive evner?
I så måte; er det vår egen moralisme som spiller inn og fratar personen egenverdi? Noen mener
at rusmiddelavhengige mennesker bare har seg selv å takke for situasjonen de står i, men de
som i større grad kjenner til de sammensatte årsakene som fører mennesker ut i
rusmiddelmisbruk, vet ofte at det å skulle ansvarliggjøre enkeltmennesket ikke yter dem
rettferdighet. Men er det mulig vår egen moralisme kan påvirke vår evne til å se den andre som
likeverdig, altså like mye verdt som oss selv, til tross for at vi klarer å se forbi denne
selvforskyldtheten?
Står moralen i veien for likeverdet?
Tranøy (1998) beskriver selvrespekt som et sentralt trekk i menneskers personlige moral, og
forklarer at normaltilstanden er å ha selvrespekt. Videre sier han at det også går an å miste den
blant annet gjennom handlinger man skammer seg over, eksempelvis stoffmisbruk. Den
personlige moralen reduseres ved tapt selvrespekt, og samtidig er det vanskeligere for andre å
respektere en som har mistet respekten for seg selv (Tranøy, 1998). Kan dette ses i sammenheng
med hvordan vår egen moralisme kan frata den andre noe av hans egenverdi? Den andre har
mistet sin selvrespekt, den er ikke stjålet, men mistet på bakgrunn av noe han selv har råderett
over; egen livsførsel. I neste rekke går dette utover hans personlige moral. Når den reduseres
vil det påvirke måten han er som menneske, i form av handlinger og verdier som for oss kan
fremstå som umoralske. Når vi møter en person som handler umoralsk, vekkes ofte negative
følelser i oss. Med vårt moralske kompass som utgangspunkt er det ikke sikkert at vi greier å
ilegge det vi opplever som umoralsk lik verdi som det vi anser som moralsk. Isåfall kan vi ende
17
opp med å frata den andre noe av hans verdi. Vi vil da få problemer med å anerkjenne han fordi
hans personlige moral inkluderer handlinger eller meninger vi tar avstand fra. Ser vi dette i lys
av Meads speilingsteori, kan vår moral skinne gjennom i samhandlingen og synliggjøre vår
negative holdning. Isåfall kan dette være med på å opprettholde hans svake moral. Ikke
nødvendigvis fordi vi blir ansett som signifikante andre og våre refleksjoner av ham derav
fungerer selvbekreftende. Kanskje det tvert imot handler om at vi ikke klarer å tre frem som en
signifikant annen? I vår negative holdning til hans manglende moral ligger det avvisning i stedet
for bekreftelse og anerkjennelse. Hans respons på vår tilnærming vil i neste rekke være av
samme avvisende karakter. Det er mulig vi snakker til hverandre, men vi snakker ikke med
hverandre. Det kan hende vi avskriver hverandre som ubetydelige ved at ingen av oss ilegger
den andres budskap særlig stor verdi. Isåfall ser vi ikke hverandre som betydningsfulle, og det
blir en gjensidig avvisning istedet for gjensidig anerkjennelse, og relasjonen vil kunne stagnere.
Ifølge Aamodt (1997) er det gjennom anerkjennelsen at det skapes mening og ny erkjennelse.
Gjensidigheten i relasjonen bidrar til at mennesket i samspill med et annet menneske vil utvikle
seg og modnes, både følelsesmessig og sosialt (Aamodt, 1997).
Om vi skal klare å hjelpe den andre til å gjenvinne sin tapte selvrespekt, blir vår oppgave i så
måte å anerkjenne den andre. Men klarer vi å anerkjenne en person som har meninger og handler
på en måte som vi i utgangspunktet tar avstand fra? Er det snakk om en evne til å skille sak og
person ved å se forbi det vi ikke liker, men heller se mennesket bak? Klarer man det, ser man
ikke den andre i lys av noe negativt, men i større grad på nøytral grunn. Det blir en måte å
nullstille seg på for å unngå at egne holdninger og verdier fungerer hemmende i møtet med den
andre. Samtidig kan det høres kunstig ut at nøkkelen til anerkjennelse ligger i å overse det man
ikke liker. Kan vi anerkjenne den andre stykkevis og delt, når han står foran oss i sin helhet?
Det vi ikke liker ved personen, som vi ikke klarer å anerkjenne, vil uansett være en del av ham.
Det vil ikke forsvinne ved at vi ser forbi det. Men kanskje det bidrar til å skape kontakt mellom
oss ved at vi anerkjenner hverandre gjensidig, som to likeverdige parter? Om det skjer, står vi
samtidig i posisjon til å påvirke hverandre, vi er i større grad åpen for og med hverandre. Når
en slik kontakt er etablert vil vi kunne bli kjent med hverandre på et dypere nivå, og kanskje
dette kan bidra til at vi forstår hverandre på en ny måte. Kanskje ser vi at de sidene av den andre
som vi ikke klarte å like eller anerkjenne er noe som kan tilbakeføres til et tap av selvrespekt,
slik Tranøy (1998) beskriver det? Det er mulig vi da klarer å danne oss et helhetlig bilde og
erkjenne at det vi ikke klarte å anerkjenne er et produkt av den andres historie. Kan dette føre
til en dypere forståelse hvor det vi ved første øyekast ikke evnet å anerkjenne, ikke lenger
18
fungerer hemmende for gjensidigheten i relasjonen?
I en relasjon hvor vi anerkjenner hverandre som to likeverdige parter finnes også
forutsetningene for å påvirke hverandre gjensidig. Om jeg tar avstand fra en handling den andre
gjør som jeg anser som umoralsk; hva avgjør hvorvidt han opplever meg som moraliserende
eller ikke? La oss si at han stjeler en mobiltelefon fra en god venn, og jeg får rede på dette. Jeg
uttrykker at jeg er skuffet over ham fordi jeg gjennom vår kontakt vet hvor mye godt det bor i
ham, og jeg trodde bedre om han enn at han stjal fra sin venn. Kanskje han da ikke avfeier mine
utsagn og dermed også meg som ubetydelig? Isåfall; henger dette sammen med at vi er
betydningsfulle for hverandre og han dermed ser meg som en signifikant annen? Dette vil
innebære at han ved å speile seg i meg vil se det jeg ser, og dermed få en positiv tilbakemelding
på egen person. Min refleksjon av han er ingen illusjon, det er slik jeg ser ham. Å vite at noen
tror på han og ser det gode i ham, vil i følge Meads teori gjøre at han selv i større grad ser disse
egenskapene ved seg selv. Kanskje kan dette bidra til at han etterhvert ikke identifiserer seg
med en som stjeler fra sin venn, fordi den signifikante andre ikke ser ham slik? «Du tror på det
gode i meg, dermed gjør jeg det også.» Oppsummert kan vi altså ved å forsøke å nullstille vår
egen moral, bli kjent med helheten og dermed klare å anerkjenne den andre. Da vil vi kanskje
være en del av en relasjon der vårt bidrag samtidig kan bidra til å bygge opp igjen tapt
selvrespekt og personlig moral hos den andre.
Anerkjennelse
Aamodt tar til orde for at begrepet anerkjennelse bør ses på grunnleggende i sosialt arbeid.
«Ved å føle seg anerkjent av en annen som en selv anerkjenner, gis vi muligheter til å utvikle
selvtillit, selvrespekt og selvaktelse som jo er nøkkelbegreper for selvrealisering......Det er
heller ikke likegyldig hvem som gir anerkjennelse og hvem som får anerkjennelse.
Anerkjennelse blir bare anerkjennelse i kraft av at den blir gitt av en vi selv anerkjenner.
Anerkjennelse er med andre ord et relasjonelt begrep som understreker gjensidigheten i
relasjonen.» (Aamodt, 2003 s. 160).
Slik jeg forstår det, forutsetter anerkjennelsen en gjensidighet i relasjonen som igjen er
medvirkende til at vi møter den andres subjektive selv. Anerkjennelse er i så måte et subjektsubjekt møte mellom to parter. Samtidig, så vil det aldri være tale om en relasjon utelukkende
basert på subjekt-subjekt samhandling i den profesjonelle relasjonen. Aamodt (1997) peker på
19
at relasjonen hviler på et asymmetrisk grunnlag, og at årsaken til at den i det hele tatt
eksisterer er at den ene innehar en kompetanse den andre mangler. Hun trekker i denne
sammenheng frem Martin Buber, som hevder at ingen kan være utelukkende i et jeg-du
forhold eller et jeg-det forhold, men at man veksler mellom de to formene. Dette forklares ved
at selv om vi ser subjektet i den andre, så vil våre tanker, refleksjoner og erfaringer delvis
gjøre den andre om til et objekt (ibid). I en profesjonell relasjon vil våre erfaringer, tanker og
refleksjoner være preget av vår faglige kompetanse. Kan man da trekke slutningen om at vi
med denne erfaringen ser med det objektive blikket, men som medmenneske ser vi med det
subjektive? Hvis vi ikke lar det subjektive blikket virke inn på det objektive vil vi samtidig
ikke anerkjenne den andre. Gjensidigheten i relasjonen brytes og vår faglige kompetanse kan
bli stående alene. Uten noe subjekt å dele kompetansen vår med, vil den heller ikke utvikles,
men eksistere mer som noe statisk og instrumentelt. Motsatt; lar vi det subjektive og det
objektive blikket få virke sammen i møte med den andre, kan dette bidra til en relasjon hvor
begge parter utvikler seg og lærer av hverandre.
To historier fra praksis
Nedenfor beskriver jeg, og reflekterer rundt to historier som har sitt opphav fra min tredje års
praksis. Disse historiene var noe av det første jeg skrev i forbindelse med denne oppgaven, og
jeg planla å i større grad integrere dem i oppgaven. Slik ble det imidlertid ikke, men jeg syntes
de står fint alene som en tydeliggjøring av hvordan min dannelsesreise har formet meg og gitt
meg en dypere forståelse av i møte med den andre.
Sandra
«Sandra», som jeg velger å kalle henne, var en dame i 40årene som jeg ble kjent med gjennom
min tredje års praksis. Hun hadde bodd i institusjonen i mange år, og i forhold til «veien videre»
og mulig behandling for ruslidelsen var hun mer eller mindre gitt opp av de ansatte. Dette var
fordi hun selv ikke ønsket slik behandling, hun så ut til å ha slått seg til ro med tilværelsen slik
den var. Det var tydelig at Sandra var godt likt av personalet, hun var en humørspreder og hadde
en god relasjon til mange. Jeg husker jeg hørte personalet komme med uttalelser som; «dette
stedet hadde ikke vært det samme uten henne!» Hun var tydelig på at hun hadde det helt greit i
livet, rusen var endel av henne og det måtte de rundt bare akseptere. Noe de også gjorde. En
dag hun var inne på legekontoret på institusjonen for å få stelt et sår, stilte hun seg undrende til
hvordan vi streite mennesker orket å leve slike stressende liv. «Dere har jo så mye dere skal
20
hele tiden. Jobb, avtaler, ditt og datt! Jeg hadde aldri klart å gjøre så mye på en dag. Nei, jeg
har det fint som bare kan gå rundt og være meg uten å måtte stresse med alt det dere gjør!»
Det var noe med denne damens forhold til seg selv som berørte meg. Hun hadde selvsagt tunge
dager hvor hun ga uttrykk for at ting var vanskelig. Men hun utstrålte en ro og tilfredshet over
eget liv, noe jeg merket preget måten hun ble møtt og sett på. Hun var rusmiddelavhengig, uten
noen motivasjon eller planer om å endre på den siden ved seg selv. Hun mente at rusen ga henne
så mye at hun ikke ville gi den opp. Hun stod fast ved at dette var henne, og med sin ærlige og
humoristiske fremtoning møtte hun aksept og respekt for den hun var. Hvorfor var det så lett
for personalet å ta henne for den hun var, til tross for at hennes verdier og holdninger ofte var
på kollisjonskurs med deres? Var det fordi hun var så tydelig på at hun hadde det bra slik hun
hadde det? Hennes personlige egenskaper som gjorde henne til husets humørspreder gjorde
henne også lett å like. Hun var glad i å prate om små og store ting i livet og hadde alltid en skarp
og vittig kommentar på lur. Sånn sett, så var hun lett å komme i kontakt med og få en relasjon
til.
En gjensidig og likeverdig relasjon vokser frem nettopp i samspillet mellom to mennesker. Hvis
den ene parten er avvisende og ikke ønsker å dele av seg selv, vil gjensidigheten i
samhandlingen stå på vaklende grunn. Nå var Sandra absolutt ikke avvisende, men tvert i mot
en sosial person som stadig inviterte til samspill. Her delte hun sine perspektiver, og selv om
det for meg var vanskelig å sette meg inn i hennes situasjon og derav forstå hvordan hun kunne
være så fornøyd over egen livssituasjon, så hadde hun en egen evne til å bli akseptert for den
hun var og hvordan hun så på seg selv og livet hun levde. Kan nøkkelen til hvorfor hun høstet
denne aksepten og anerkjennelsen ligge i hennes vilje til å dele? Ved å dele egne perspektiver
med dem rundt seg, utfordret hun dem samtidig til å ta del i dem. Og ved å stå urokkelig fast
ved at hun ikke ønsket at andre skulle forsøke å endre hennes syn til å «matche» sine egne,
høstet hun anerkjennelse for dem. Hun forstod at enkelte ville pirke borti hennes perspektiver
ved å dele av sine egne, i håp om å få henne ut av rusen. Som hun sa; «det er jo jobben deres!»
Samtidig var hun tydelig på at hun var der hun var i livet, og der aktet hun å bli. Hun evnet å ta
personalets perspektiv, og i retur klarte hun å få de til å ta hennes.
Videre, er det mulig at hennes stempel som «håpløst tilfelle» i denne sammenheng virket
positivt inn på den måten Sandra ble møtt på? Det at hun var gitt opp inkluderte at hun ikke
hadde noen endringsprosesser gående i livet sitt. Dermed så ikke personalet henne i lys av det
21
faglige som ligger bak et slikt mer målrettet endringsarbeid. I et slikt arbeid ligger det gjerne
flere forventninger og krav til den andre som kan være kilde til konflikter som kan ha negativ
innvirkning på relasjonen.
Jonas
Som vernepleierstudent i min 3 års praksis fikk jeg «tildelt» en beboer, her referert til som
«Jonas», som jeg skulle følge gjennom min praksis. Planen var å ta del i hans prosess, altså
hans kontakt med hjelpeapparatet, hvor hensikten var at jeg skulle lære noe om hvordan
systemet rundt en rusmiddelavhengig fungerer. Jonas var en mann i slutten av 30årene som
hadde bodd i institusjonen i ca et år, hele tiden med et sterkt ønske om å komme seg bort derfra
og over i behandling. Han hadde fra første dag vært motivert til endring, og var veldig
samarbeidsvillig og takknemlig for forsøkene som ble gjort for å hjelpe ham ut av den
vanskelige situasjonen han var i. Han fremstod som en reflektert og sympatisk mann som det
var lett å like og forstå seg på. Han ble imidlertid offer for et tungvindt og byråkratisk
hjelpeapparat, noe som medførte det ene avslaget etter det andre i forhold til søknader om
behandling for ruslidelsen. Avslagene førte til mye frustrasjon, og motivasjonen for endring
minket i takt med at rusinntaket økte. Hans selvdestruktive atferd ble møtt med en form for
forståelse av personalet, og mange delte hans frustrasjon. Grunnen til at han ble møtt med en
slik forståelse, er kanskje den at personalet så at dette var en mann som faktisk prøvde å gjøre
noe med sin egen situasjon, en evne som er veldig velkommen i rusomsorgen, og som er lett å
omfavne. Det å være vitne til at systemiske faktorer setter kjepper i hjulene for veien videre, og
deretter til hans reaksjoner på at veien videre lar vente på seg, medfører gjerne et engasjement
hos personalet i forhold til hva han opplever. Det blir lett å se hans reaksjon på bakgrunn av
ytre faktorer, og personalet deler hans opplevelse av at det er systemet som er dårlig. De står
sammen om å skylde på noen andre. Det at han i tillegg var en mann med mange gode personlige
egenskaper, en man fort følte man var på bølgelengde med, var sannsynligvis medvirkende
faktor til at personalet evnet å sette seg inn i hans situasjon, og anerkjente hans opplevelser.
Her ser vi at hans atferd, selv om den var destruktiv, høstet empati og forståelse. Delvis pga
hans personlige kvaliteter, delvis pga hans kamp mot et tilsynelatende dårlig fungerende system.
Sett at man ekskluderer de nevnte medvirkende faktorene over, fra historien. At han ikke var
en man umiddelbart følte man var på bølgelengde med, at han ikke var særlig motivert til å få
hjelp, og ikke engang takknemlig for de forsøkene som ble gjort for å hjelpe. Til slutt; at
personalet ikke delte hans frustrasjon eller opplevelse av at det var systemet som var dårlig. Om
22
de ikke har denne forståelsen felles, vil de heller ikke dele forståelsen for årsaken til hans
selvdestruktive atferd. Sånn sett blir det et gap mellom hans og personalets opplevelse av
situasjonen, som vil prege måten de ser og møter ham på. Spørsmålet blir da på hvilken måte.
Noen vil kanskje påpeke at han ikke evner å ta tilstrekkelig ansvar for egen situasjon. At han
har urealistiske forventninger om hva hjelpeapparatet kan gjøre for ham, og at han er for lat
eller for ødelagt av rusen til at man klarer å etablere et godt samarbeid. Det vi ser, er at denne
mangelen på felles forståelse av situasjonen kan føre til at en ilegger personen en rekke negative
egenskaper. Vi forklarer atferden hans ut i fra noe som ikke er basert på hans egne opplevelser,
og vi tar ikke hans subjektive selv innover oss, men objektiviserer han ved å ekskludere hans
perspektiver fra vår forståelse av ham. I dialog med ham vil vi ikke forholde oss til den samme
saken, siden vi ikke er sammen om å forstå den. Skjervheim (2002) snakker om «....ein treledda
relasjon, mellom den andre, meg og sakstilhøvet som er slik at vi deler sakstilhøvet med
kvarandre» (ibid, s.20) Videre sier han at hvis man ikke lar seg engasjere i den andres problem
eller sakstilhøve, vil man bare konstatere det faktum at han har et problem. Uten å ta del i den
andres oppfatninger, skjer det ikke et intersubjektivt møte, og vi avgrenser i dette tilfelle
samhandlingen til å være et møte mellom subjektet og objektet. Det er i det subjektive selvet det
menneskelige og unike i hver og en av oss bor. Dermed vil det være avgjørende at vi relasjon
til den andre er bevisst på hva som kan føre til at vi mister den andres subjektive side ut av syne.
På den måten kan vi også øke bevisstheten rundt hva som kreves av oss i søken etter det.
Å la seg berøre
Historiene om «Sandra» og «Jonas» syntes å ha en grunnleggende ting til felles, nemlig at de
begge ble møtt og anerkjent som subjekter. Videre vil hvordan vi ser den andre og derav møter
den andre, påvirkes av flere faktorer. Hvordan den andre er som person, altså hvilke kvaliteter
den andre har, og hvordan disse påvirker oss står sentralt. Det kan se ut som at de personene
som klarer å vekke positive følelser hos oss, eller berører oss på et vis, har lettere for å bli
anerkjent som person og for sine syn, uavhengig av om disse kolliderer med våre egne. Sånn
sett kan den andres evne til å berøre oss påvirke vårt syn, hjelpe oss til å akseptere den andre på
tross av verdier på kollisjonskurs. I så måte vil vårt ansvar være å strebe etter å la oss berøre,
også i møte med de menneskene som umiddelbart ikke evner å gjøre nettopp det. Kan man
videre trekke paralleller mellom å la seg berøre og begrepet likeverd? Ved at man gjennom
evnen til å la seg berøre på et vis internaliserer begrepet likeverd slik det er definert i
menneskerettighetene, like i verdighet, til å bli endel av oss og vårt menneskesyn? Som
23
profesjonell kan man ikke velge hvem man står i relasjon til, og noen vil man alltid komme
bedre overens med enn andre. Det betyr ikke at de man ikke helt er «på bølgelengde med» er
mindre verdt enn dem man har en god relasjon til. Som menneske er vi alle like i verdighet, og
som vernepleier må jeg ha evne til å møte den andre som like mye verdt. Å bli berørt av noen
skjer ikke alltid automatisk, men jeg tror på at det i enhver person bor noe som kan berøre meg.
Jobben min blir i så måte å finne det.
Etterord
Det har vært litt av en reise, disse tre årene på vernepleierutdanningen, og den har etterlatt seg
spor. Noen dype, noen svakere. Noen i hjernen og noen i hjertet, men alle like viktige. Samlet
har de blitt til en del av meg. Vernepleieren meg! Og hvem er så jeg som vernepleier? Jeg er
meg selv, men snart skal jeg stå der foran den andre, som en profesjonell. Vernepleieren meg
har utviklet en dypere forståelse av hva det innebærer å stå som profesjonell i relasjon til den
andre. Jeg har gjennom mine tre praksiser fått prøve meg litt i den profesjonelle rollen. I møte
med den andre følte jeg meg noen ganger liten og dum, andre ganger trygg og god. Videre
undret jeg meg over dette; hvorfor jeg i akkurat den situasjonen følte meg så liten, eller hva
det var som gjorde at jeg denne dagen følte på noe godt. Disse spørsmålene ga meg svar på
langt mer enn mine egne følelser. I svarene lå også refleksjoner der den andre tredde frem,
sammen med erkjennelsen av hvordan vi gjensidig påvirker hverandre i situasjonen. Jeg har i
løpet av denne reisen utviklet en sensitivitet og åpenhet ovenfor den andre som har gitt meg
en dypere forståelse av egen praksis. Dette kan kanskje tolkes som banalt føleri hvor man som
profesjonell ikke evner å arbeide tilstrekkelig målrettet og effektivt i forhold til hjelpen man
yter. Jeg tolker det ikke slik, og jeg mener teorien i denne oppgaven underbygger dette. Jeg
tror at en slik sensitiv og åpen holdning ovenfor den andre kan hjelpe oss med å balansere det
fokuset som dagens moderne samfunn ilegger krav til effektivitet i de helse- og sosialfaglige
tjenestene som gis. Vi lever i et kunnskapsbasert samfunn, hvor nærmest ethvert menneskelig
problem har en tilhørende ferdig løsning, basert på og utviklet gjennom forskning. Men det er
ikke sikkert at en ferdig løsning er den beste løsningen. Noen ganger er det nok det, andre
ganger er kanskje veien vi går sammen for å finne en løsning vel så verdifull.
Jeg er vernepleier, men jeg er samtidig menneske. Som menneske vil jeg møte den andres
problemer, gleder, sorger eller bare de hverdagslige trivielle betraktningene. Som vernepleier
vet jeg nå noe mer om hvor viktig dette er.
24
Kildeliste
Aamodt, Laila Granli. (1997) Den gode relasjonen – Støtte, omsorg eller anerkjennelse. Oslo:
Ad Notam Gyldendal.
Aamodt, Laila Granli (2003) Sosialt arbeid og anerkjennelse: En problematisering av
grunnlagstenkningen. Hentet 20. mai 2013 fra
http://www.idunn.no/ts/nsa/2003/03/sosialt_arbeid_og_anerkjennelse_en_problematisering_a
v_grunnlagstenkningen
Askland, Leif (2006) Det personlige i det profesjonelle. Oslo: Gyldendal akademisk.
Askland, L. & Sataøen, S. (2000) Å høyre til. Utviklingspsykologiske perspektiv på barns
oppvekst. Oslo: Gyldendal akademisk.
Bibelen (2011) Bibelen. Oslo: Bibelselskapet
Bech-Karlsen, Jo. (2003) Gode fagtekster – Esseyskriving for begynnere. Oslo:
Universitetsforlaget.
Brastad, Britt (2009) Omsorg som yrkeskunnskap: med fokus på elevenes etiske bevissthet.
Hentet 14 mai, 2013 fra https://oda.hio.no/jspui/bitstream/10642/765/1/brastad_mayp09.pdf
Dannelsesutvalget (2009) Dannelsesaspekter i utdanning: Rapport fra en arbeidsgruppe
nedsatt av UHRs utdanningsutvalg. Hentet 12. mai fra
(http://www.uhr.no/documents/DannelseRapportEndelig.pdf)
Etiskpraxis.no (2013) Pedagogisk utviklingsarbeid. Hentet 14. mai fra www.etiskpraxis.no
Frost, Tore (u.å) Menneskeverd – hva er det? Fra likestilling til likeverd: Norsk helse- og
sosialvesen i fortid og nåtid. Hentet 16.mai, 2013 fra
http://www.ks.no/PageFiles/14898/Likestilt%20og%20likeverdig%20-%20Tore%20Frost%20
2010.pdf
Lakoff, George. (1987) Women, Fire, and Dangerous Things: What categories reveal about
the mind. Chicago: The university of Chicago.
Lindseth, Anders (2009) Dannelsens plass i profejonsutdanninger. Hentet 14. mai fra
http://www.uib.no/filearchive/innstilling-dannelsesutvalget.pdf
Løgstrup, K.E. (1999) Den Etiske fordring. Kristiansand: J.W. Cappelen forlag.
Løvlie, Lars (2009) Dannelse og profesjon. Hentet 12. mai fra
http://www.uib.no/filearchive/innstilling-dannelsesutvalget.pdf
Pettersen, Marit, Vindenes, Tove Iren, Tollefsen, Anita og Rommetveit, Margunn (2012) Å
lese vernepleiefaglig praksis på nye måter: Praksisfortellingen som utgangspunkt for
kunnskapsutvikling. Fontene forskning 2/12 46-59.
Skirbekk, Gunnar (2009) Ex. Phil. Hentet 14. mai fra
http://www.uib.no/filearchive/innstilling-dannelsesutvalget.pdf
Skjervheim, Hans. (2002) Mennesket. Oslo: Universitetsforlaget.
Tranøy, Knut Erik. (1998) Det åpne sinn – Moral og etikk mot et nytt årtusen. Oslo:
Universitetsforlaget.
25
26