docNIKU Oppdragsrapport 145/2012
download 
Report Transcription
NIKU Oppdragsrapport 145/2012
NIKU OPPDRAGSRAPPORT 145/2012 STRIDEN OM VIKINGSKIPENE En systematisering av et empirisk materiale Skrede, Joar NIKU Oppdragsrapport 145/2012 Norsk institutt for kulturminneforskning (NIKU) Storgata 2, Postboks 736 Sentrum, 0105 Oslo Telefon: 23 35 50 00 www.niku.no Tittel Striden om vikingskipene En systematisering av et empirisk materiale Rapporttype/nummer NIKU Oppdragsrapport 145/2012 Publiseringsdato 14.09.2012 Prosjektnummer 15620842 Oppdragstidspunkt Juni 2012 Forsidebilde Knut Paasche Forfatter(e) Skrede, Joar Sider 24 Tilgjengelighet Åpen Avdeling By og landskap Prosjektleder Skrede, Joar Prosjektmedarbeider(e) Skrede, Joar Kvalitetssikrer Kari Ch. Larsen Oppdragsgiver(e) Stiftelsen Fritt Ord Sammendrag Forslaget om å flytte vikingskipene fra Bygdøy til Bjørvika har utløst mye debatt i media. I snart tjue år har folk diskutert om skipene og øvrige gjenstander vil tåle flytting. Det er imidlertid ikke bare spørsmål om skipenes materielle tåleevne som har vært debattert. Uavhengig av skipenes tilstand har det vært sterk motstand mot flytting til Bjørvika. Folk har ulik oppfatning av hva et moderne museum er og bør være. Forskjellige formidlingsgrep og museumspedagogiske løsninger har vært diskutert. Flere alternative flyttescenarier og museumskonstellasjoner har blitt fremmet, og det har vært diskusjoner om hvilke historier skipene bør innskrives i. I denne rapporten systematiseres den offentlige debatt slik den har blitt ført i norske medier. Rapporten er ment som deskriptiv innføring i hva striden om vikingskipene har handlet om. Emneord Vikingskip, Bygdøy, Bjørvika, museum, byutvikling Avdelingsleder Kari Ch. Larsen 3 NIKU Oppdragsrapport 145/2012 Forord I denne rapporten foretas en empirisk gjennomgang av avisdebatten rundt forslaget om å flytte vikingskipene til Bjørvika. Rapporten er å oppfatte som en delrapport som gir en innføring i debattens hovedtemaer, og den er tenkt som en ansats til videre studier av prosessen. Prosjektet har mottatt støtte fra Stiftelsen Fritt Ord. 4 NIKU Oppdragsrapport 145/2012 Innholdsfortegnelse 1 Innledning og spørsmålsstilling ....................................................................................................... 7 2 Data og metode ............................................................................................................................... 8 3 Skipenes materielle tåleevne .......................................................................................................... 8 4 To substansielle skillelinjer ............................................................................................................ 11 5 Turisme og byutvikling .................................................................................................................. 11 6 Maritimt miljø på Bygdøy .............................................................................................................. 13 7 Grav eller hav?............................................................................................................................... 14 8 Nasjonens eller Oslos historie? ..................................................................................................... 17 9 Om det forsømte og det utidsmessige .......................................................................................... 18 10 Kopien som utstillingsstrategi ................................................................................................... 20 11 Motstand mot planene.............................................................................................................. 20 12 Sammenfatning ......................................................................................................................... 21 13 Referanser ................................................................................................................................. 22 5 NIKU Oppdragsrapport 145/2012 1 Innledning og spørsmålsstilling I 1995 presenterte daværende kulturminister Åse Kleveland en museumsplan som innebar at Vikingskipshuset skulle flyttes til Sørenga. Som en del av en større museumskabal i Oslo var planen at dette skulle samlokaliseres med Historisk museum (Klem, 1995c). I snart tjue år har det pågått en offentlig debatt om en skal flytte de berømte vikingskipene fra Bygdøy til Bjørvika. Fra utsiden kan det se ut som debatten rundt flytting av vikingskipene i hovedsak har handlet om risiko ved flytting – noe den også har gjort – men den handler også om mye mer. Den handler om ulike oppfatninger av hva museer skal være. Den handler om ulike historiesyn og hvilke historier en vil fortelle. Den handler om ulike forståelser av autentisitet. Den handler om politikk – nasjonal og lokal – og hvilke mål en vil oppnå. I debatten rundt vikingskipene illustreres en spenning mellom det materielle og det symbolske: Skipene ønskes bevart på best mulig måte, samtidig som de som kulturminner ønskes forvaltet (flyttet) slik at deres verdiskapingspotensial maksimeres. Gjennom å analysere striden om vikingskipene, vil vi generere ny kunnskap om hvordan dagens museer og kulturminner integreres i verdiskapingsprosjekter og byutviklingsformål, samtidig som dette vurderes opp mot andre sider ved museenes virksomhet. Hva kan, bør og skal museene være i dag? Spørsmålene som har drevet prosjektet har blant annet vært disse: • På hvilken måte søkes hensynene til bevaring og verdiskaping forent i mediedebatten om vikingskipene? • Hvordan balanseres risiko mot verdien av skipene som nasjons- og verdensarv? • Hvordan vektes risiko mot potensielle synergieffekter? • Hvilke koalisjoner av meninger er det som avtegnes i debatten? • Hvilken dialog finnes mellom ulike interessenter og fagdisipliner? • Hvilke stemmer er det som blir hørt og hvilke maktkonstellasjoner er det som avtegnes? • Hvilken kulturhistorisk prosess er det som utspiller seg i debatten om museumslokaliseringen? Alle disse spørsmålene er ikke like utførlig besvart i denne rapporten. Målet med denne delpublikasjonen har først og fremst vært å gi en samfunnsvitenskapelig fremstilling av de hovedtemaer som har utkrystalliserer seg i debatten. Det har ikke vært rom for å teoretisere rundt institusjonelle, ideologiske eller kulturpolitiske forhold i særlig grad. Dette vil bli fulgt opp i en egen publikasjon. Fremstillingen er en (relativt) deskriptiv systematisering av et empirisk materiale. Vi har ønsket å kartlegge hvilke argumenter, begreper og fremstillinger som blir brukt, samt å undersøke hvordan folk, både med og uten spesiell interesse for kulturminnevern, debatterer hvordan 7 NIKU Oppdragsrapport 145/2012 kulturarven og vikingskipene bør forvaltes. Datamaterialet er systematisert med tanke på å identifisere hvilke temaer og spenninger som utkrystalliserer seg i museumsdebatten. Denne delpublikasjonen er å oppfatte som ledd i dette overordnede prosjektet. 2 Data og metode Det empiriske datagrunnlag i denne rapporten er den offentlige debatt – i all hovedsak slik den har vært ført i ulike aviser de siste tjue år. Det er her det er lettest å finne de ulike meningsbrytningene som har funnet sted. Det er sjelden meningsfullt å snakke om representativitet – i statistisk forstand – i en kvalitativ studie. De som debatterer vikingskipenes fremtid representerer ikke et tverrsnitt av populasjonen – hvilket ikke gjør en analyse av debatten mindre interessant (George & Bennett, 2005). Datamaterialet er en blanding av kronikker, kommentarer og nyhetsjournalistikk fra redaksjonelt ansatte. Avisene er fremskaffet gjennom Retriever – den nordiske leverandøren av medieovervåkningstjenester. Søkeprosessen er utført ved å søke på et utvalg nøkkelord, hvorav vikingskip og Bygdøy er eksempler på slike. Det er benyttet trunkering for å utvide søket. Det er skrevet flere tusen avissider hvor vikingskipene og Bygdøy har vært nevnt siden 1992, men det er systematisk forslaget om å flytte vikingskipene til Bjørvika som har vært i fokus. Temaer som har handlet om Kulturhistorisk museum uten vikingskipene er valgt bort. Selv om datamengden har vært stor er det mye som ikke har vært relevant. Målet har vært å identifisere de mest sentrale argumenter for eller mot flytting. Rapporten er derfor en tematisk samling av argumenter – ikke en kronologisk fremstilling av flyttestriden. 3 Skipenes materielle tåleevne Oslo har en lang historie å vise til når det gjelder stridigheter rundt lokalisering av kultur- og museumsbygg. Debatten om vikingskipene er ikke unik i så måte. Den er imidlertid unik med tanke på mulige materielle konsekvenser dersom noe skulle gå galt. Aftenposten slo tidlig fast at tremateriale som er over 1000 år gammelt ikke er "naturlig flyttegods" (Leder, 1995), uten av det hindret årevis med påfølgende avisskriverier om skipenes fremtidige skjebne. Det har vært foretatt flere utredninger av forskjellige konsulentfirmaer med ulike konklusjoner. Rapporter har blitt tolket ulikt av forskjellige aktører for å kunne brukes til inntekt for egen sak. Det er også ulik risiko forbundet med flytting av de tre skipene Oseberg, Gokstad og Tune. Størst risiko er det for alunkonserverte gjenstander, da disse har fått en pulverisert kjerne. Den mangeårige direktøren ved Kulturhistorisk museum, Egil Mikkelsen, var opprinnelig sterk motstander av flytting. I 1995 uttalte han til en journalist i Aftenposten at "å flytte skipene og Oseberg-funnene vil kunne ende i skandale, så skjøre som disse toppfunnene er" (Sandvig, 1995). 8 NIKU Oppdragsrapport 145/2012 Han hevder at han ser realistisk, ikke følelsesmessig som mange andre, på denne saken. Tidligere byantikvar i Oslo, Hans Jacob Hansteen, legger også en rasjonell tilnærming til grunn, og sier at om det er den minste risiko for at skipene ikke tåler frakt og flytting, så vil han være meget betenkt (Klem, 1995e). Mangeårig skipsarkeolog ved Vikingskipshuset, Arne Emil Christensen, frykter at enkelte klenodier forvandles til "brunt pulver" om de flyttes (Løken, 1995). Når deg gjelder Sheteligs slede fra Oseberg-funnet, limt sammen av 1078 biter og plassert i en fuktighetsregulerende monter, sier han at vi ikke har lov til å ta den risiko at vibrasjonene pulveriserer hele vognen (Klem, 1995b). En av sledene fra Oseberg-funnet. Foto: Kulturhistorisk museum. Også det såkalte Velure-utvalget, oppnevnt av daværende kulturminister Åse Kleveland, går mot flytting 1. Det vil innebære så store tekniske utfordringer at selv om de skulle la seg løse, vil de bære i seg så mange usikre moment at utvalget har vansker med å gå god for en slik løsning (Klem, 1996). Yngve Kvistad trekker sågar en parallell til diskusjonen i det ukrainske vitenskapsakademi forut for byggingen i Tsjernobyl (Kvistad, 2010). Der var det også uenighet om graden av fare, hva som faktisk kan skje, og hvilke muligheter man har til å reparere antatt bagatellmessige skader. En annen debattant skriver at "bare det at det er en mulighet for at ting kan gå galt, gjør at vi ikke må ta sjansen på flytting (Kolsrud, 2001). Sivilingeniør Jørgen Andersen forklarer prinsippet som at "risiko 1 Utvalget ble nedsatt av Kulturdepartementet og Utdanningsdepartementet for å vurdere museumsstrukturen i Norge. Utvalgets leder var Magne Velure ved Norsk Museumsutvikling (Klem, 1995d). 9 NIKU Oppdragsrapport 145/2012 beregnes ved å multiplisere sjansen for at et uhell skal hende med konsekvensen av hendelsen" (Andersen, 2010). Han tillegger at i tilfellet vikingskipene er verdien "uendelig" og at flytting derfor er uakseptabelt (Andersen, 2010). Selv om motstanden mot flytting på materielt grunnlag har vært sterk, er det også de som er forkjempere for flytting. Egil Mikkelsen har selv gått fra å være motstander av planene til å være positiv til flytting. Han forteller at han ikke har blitt overbevist av motargumentene og mener det må skilles mellom ødeleggelser og skader – reparerbare skader er akseptable (Dagsland, 2002). Han forteller at han har skiftet mening fordi grundige undersøkelser av bevarings- og sikkerhetsforhold rundt skipene, og alle problemene for de besøkende på Vikingskipshuset, tilsier flytting (Toft, 2006). Styret for Kulturhistorisk museum vedtok også 16. oktober 2006 at vikingskipene kunne flyttes, såfremt forutsetningene lå til rette for det. Etter å ha mottatt en risikovurdering fra Det Norske Veritas og Scandpower Risk Management, skriver daværende rektor ved Universitetet i Oslo, Geir Ellingsrud, at rapporten konkluderer med at det er mulig å flytte vikingskipene uten stor fare for skader. Han forsikrer at styret ved Kulturhistorisk museum nøye har vurdert alle analysene og kommer til å anbefale flytting av skip og øvrige gravfunn (Ellingsrud, 2006). En tilsvarende utredningsrapport fra konsulentselskapet Safetec hevder også at "forutsatt at det bygges en spesialbygget transportramme, ansees det som sannsynlig at skipene kan flyttes med liten fare for alvorlige skader" (Røsholm, 2002). Ellingsrud hevder det vil være større risiko forbundet med å bygge om dagens museum på Bygdøy og forsikrer at skipene skal til Bjørvika (Kristensen, 2006). Svein Gullbekk hevder at Arne Emil Christensen driver krisemaksimering, og at argumentene hans må avvises (Gullbekk, 2010). En helt fersk rapport fra en internasjonal ekspertkomité (International Expert Committee, 2012) har imidlertid konkludert med at det er stor risiko forbundet med flytting. Et nybygg i tilknytning dagens Vikingskipshus er det anbefalte valg. Ekspertkomiteens leder, David Saunders, tror det ville oppstått noen uopprettelige skader ved flytting og anbefaler full dokumentering av samlingen i 3D, slik at den kan gjenskapes ved eventuell skade. Den nye danske direktøren ved Kulturhistorisk museum, Rane Willerslev, sier museet nå ønsker en løsning med nytt vikingskipshus på Bygdøy (Hagen, 2012). Kunnskapsminister Kristin Halvorsen bekrefter at rapporten setter sluttstrek i debatten om mulig flytting (A. Christiansen, 2012). Mikkelsen uttaler imidlertid til Dagsavisen at han ikke har gitt opp: "Jeg har lest boken om hvordan Operaen kom til Bjørvika. Den viser hvordan slike fronter går frem og tilbake" (Lilleås, 2012). Historien har vist at en aldri kan utelukke omkamper. 10 NIKU Oppdragsrapport 145/2012 4 To substansielle skillelinjer De ulike debattantene tolker de ulike rapportene ulikt – noe som er relativt tydelig – men det er mulig å identifisere minst to substansielle skillelinjer i tillegg til dette. Den første er vilje til risiko. Motstanderne av flytting mener det er uakseptabelt å flytte så lenge risiko eksisterer. Forsvarerne av flytting mener en liten risiko er verdt å ta – så lenge den er liten. Den andre substansielle skillelinjen handler om hva en vil oppnå utover å sikre skipene som materielle artefakter. Uttalelser fra Egil Mikkelsen – en av de mest ivrige flytteforkjemperne – kan eksemplifisere dette. Han hevder at den siste rapporten ikke har tatt med nærheten til Norges viktigste trafikknutepunkt Oslo Sentralstasjon i sin vurdering, og at beslutningen til kunnskapsminister Halvorsen derfor er forhastet (Lillebø, 2012). Dette illustrerer at mulige gevinster som ligger utenfor bevaring av skipene trekkes inn i argumentasjonen for flytting. Men her er det viktig å være klar over at rapporten Mikkelsen viser til – rekvirert av Kunnskapsdepartementet – heter "Risk Assessment Moving of Historical Viking Ships From Bygdøy" (International Expert Committee, 2012). Som tittelen antyder er det primært ikke rapportens mandat å vurdere slike ytre forhold av den type Mikkelsen etterlyser. Jeg vil imidlertid gå gjennom noen slike i det følgende. Disse spenner fra skipenes materielle omgivelser – museumsbygningen – til spørsmål av mer formidlingsmessig art. 5 Turisme og byutvikling Etter å ha møtt en begeistret fransk turist på Vikingskipshuset – undrende over hvorfor Oslo har gjemt vekk vikingskipene på et "så avsidesliggende sted"– proklamerer interiørarkitekt Svein Erik Haugen: "Flytt vikingskipene til Sørenga" (Haugen, 1999). En tilsvarende oppfatning deles av Dagbladets mangeårige kulturskribent Gudleiv Forr. Han skriver at Oslo kan få et museumssenter av internasjonal klasse hvis politikerne har visjoner og penger. I favør Bjørvika skriver han at vikingskipene vil bli en turistattraksjon på linje med Guggenheim i Bilbao (Forr, 2000). Også Egil Mikkelsen er opptatt av turisme. Han trekker frem at Bjørvika ligger i gangavstand fra cruiseskipene. Samtidig er han opptatt av at DnB NORs nye hovedkontor vil ligge i Bjørvika, og at banken kan være mer interessert i å sponse institusjoner som ligger nær sitt hovedkvarter (A. Christiansen, 2009). 11 NIKU Oppdragsrapport 145/2012 Ett av forslagene til lokalisering i Bjørvika (i rødt). Foto: Plan- og bygningsetaten, Oslo Mikkelsen hevder også at folk vil bruke museumskafeen i Bjørvika, mens ingen reiser til Bygdøy for å gå på restaurant (A. Christiansen, 2009). Han slår fast at vikingskipene vil være "betydningsfulle elementer i den fremtidige byutviklingen i Bjørvika sammen med det nye operahuset" (Mikkelsen, 2001). John Tore Norenberg, leder av byutviklingskomiteen for Høyre, påpeker at turistbusser har stramt tidsskjema: "De kan ikke stå i kø en halv time hver vei for å nå museet. De velger heller andre turistmål!" (Norenberg, 2009). Gudleiv Forr skriver at i Bjørvika rekker turistene å se vikingskipene før de må kaste loss og seile videre (Forr, 2010a). På lederplass, etter beslutningen om ikke å flytte vikingskipene, beklager Dagbladet at et nytt museum uten skipene ikke blir den "turistmagnet det var tenkt som"(Leder, 2012). Dette er alle eksempler på at flyttingen av skipene er motivert av potensielle synergieffekter – i dette tilfellet turisme og økede besøkstall. Selv om Vikingskipshuset allerede er Oslos mest besøkte turistattraksjon etter Holmenkollen, argumenteres det med at antall besøkende skal økes. Fremskrittspartiet ytret tidlig at å lokalisere vikingskipene i Bjørvika vil bidra til at området blir "århundrets mest spennende byutviklingsprosjekt" (J. Christiansen, 1997). Per Rekdal, seniorrådgiver ved Kulturhistorisk museum, hevder at vikingskipene i Bjørvika vil bidra til "spin offnæringsvirksomhet" og gjøre "nabolaget mer levende" (Rekdal, 2009). Arne Emil Christensen, på sin 12 NIKU Oppdragsrapport 145/2012 side, gleder seg over turistenes økende interesse for vikingene, men bekymrer seg for "ukritiske og vulgære utslag i turistnæringen" (Grande, 1997). Det finnes imidlertid også argumenter for å styrke Bygdøys kvaliteter for turistene. En ferge fra Middelalderbyen til Bygdøynes vil gi turister og andre mulighet til å nyte Oslo fra sjøsiden (Borgen, 2009). På denne måten får de besøkende "en flott sightseeingtur på fjorden med på kjøpet" (Nissen-Lie, 2009). Samtidig vil de kunne besøke et unikt maritimt miljø på Bygdøy. 6 Maritimt miljø på Bygdøy Som en slags forlengelse av forslagene om båttransport til Bygdøy, er det mange som vekter det maritime miljøet som allerede eksisterer på halvøya som argument for at vikingskipene må bli der de er. På lederplass advarer Aftenposten mot å flytte vikingskipene fordi de da vil rykkes "løs fra et tradisjonsrikt sjøfartshistorisk miljø hvor de bidrar til å trekke opp de lange linjer i vår sjøfarende nasjons liv" (Leder, 1997). Sjøfartsmuseet, vikingskipene, Fram, Gjøa og Kon-Tiki utgjør verdens største samling sjøfartsmuseer på ett sted (Kolsrud, 2001). Forfatter Jan G. Langfeldt spør: "Hvorfor kan vi ikke beholde våre fire maritime museer på Bygdøy samlet?" (Langfeldt, 2010). Maja Bauge, direktør ved Kon-Tiki-museet, fortviler over situasjonen og sier vikingskipene ikke hører hjemme i Bjørvika: "Norge er en av verdens største sjøfartsnasjoner. De fire maritime museene på Bygdøy forteller om utviklingen frem til i dag" (Bauge, 2010). Jon Winge, ingeniør og forfatter, sier Bygdøy er for Norge det Greenwich er for London: "Over et stort og vakkert område har de samlet landets viktigste maritime museum" – en museumsklynge som trekker store mengder besøkende (Winge, 2010). Han foreslår å bedre infrastruktur og tilrettelegging slik at det unike museale miljøet på Bygdøy kan blomstre enda mer: "Nøkkelord er et styrket intermusealt samarbeid, sjøtransport (bare turen fra Rådhuset til Bygdøynes er en opplevelse for asfaltmennesker) og bedret kommunikasjon" mellom museene på Bygdøynes og Vikingskipene/Folkemuseet (Winge, 2010). Han hevder at "utlendingene knapt tror sine egne øyne når de ser så mye musealt og historisk overbevisende materiale på ett brett" (Winge, 2010). Turistdirektør Tor Sannerud var tidlig ute og advarte mot en flytting til Bjørvika. Han forteller at nordmenns forhold til havet og skipsfarten går som en rød tråd gjennom museumsmiljøet på Bygdøy, og at en flytting vil gå ut over besøkstallene til de gjenværende museene (Klem, 1995a). Nordmenn er kjent for sitt forhold til havet, både i historisk og moderne tid, og Sannerud sier at dette blir benyttet aktivt i markedsføringen av Bygdøy (Klem, 1996). Thor Heyerdahl jr. – sønnen til den berømte eventyreren – forteller at dersom politikerne vedtar å flytte vikingskipene til et nytt Kulturhistorisk museum i Bjørvika, så er det høyst aktuelt å vurdere flytting av Kon-Tiki-museet til Heyerdahl-byen Larvik (Andreassen, 2010). Begrunnelsen er at en flytting av vikingskipene vil splitte det unike maritime museumsmiljøet på Bygdøy, et miljø han også finner helt 13 NIKU Oppdragsrapport 145/2012 spesielt i verdenssammenheng (Andreassen, 2010). Turismeargumentet finnes altså også i favør Bygdøy, men det er underkommunisert sammenlignet med oppmerksomheten rundt Bjørvika. Mange besøkende på Vikingskipshuset, Bygdøy. Foto: Knut Paasche 7 Grav eller hav? Et sentralt argument mot flytting har vært at skip og bygning utgjør en uatskillelig enhet. Sivilingeniør Knut Røsholm skriver at han er overbevist om at alle som er interessert i å ta vare på og verne om vår maritime historie, er enig i at skipene må bli værende i "Arnstein Arnebergs vakre byggverk, en katedral av et museum som også har vakt stor internasjonal beundring" (Røsholm, 2002). Elisabeth Seip, generalsekretær i Fortidsminneforeningen, skriver: "Vikingskiphuset representerer et usedvanlig vellykket møte mellom byggverk og utstilt gjenstand", og [at] det bør bevares i sin nåværende form" (Seip, 2009). Kjell Brynildsen, historiker og kulturformidler, skriver at flytteplanene spiller hasard med noen av landets viktigste kulturskatter. Han minner om at det var en av landets mest betydningsfulle arkitekter som skapte det "symbiotiske forholdet mellom bygning, interiør og de utstilte gjenstandene" (Brynildsen, 2006). Tidligere Riksantikvar Nils Marstein startet også fredningssak med en lignende begrunnelse. Han understreker arkitekturens sterke sakrale elementer 14 NIKU Oppdragsrapport 145/2012 som en styrking av skipenes verdi. Man kan "tolke bygningen som et gravkammer som understreker at skipene ble haugsatt" (Riksantikvaren, 2006). Han skriver videre at Vikingskipshuset, sammen med Storhamarlåven på Hamar, er "blant de få norske museer hvor den formale sammenheng mellom arkitektur og de utstilte objekter er satt tydelig i fokus" (Riksantikvaren, 2006). Seniorrådgiver ved Kulturhistorisk museum, Ellen Semb, er enig i at huset og skipene gir en sakral opplevelse i det gravlignende monumentet over norsk storhetstid, men ser et problem med at "vikingtiden i Vikingskipshuset begrenses til gravskikker, i stedet for å settes inn i en større sammenheng" (Semb, 2010). Tilsvarende anerkjenner seniorkurator ved Nasjonalmuseet – arkitektur, Ulf Grønvold, at skipene ble funnet i gravhauger, men ikke at vikingskipsmuseet bør "være et museum over norrøne gravskikker. For oss taler skipene i første rekke om oppdagelser og dristige seilaser over store havstrekninger" (Grønvold, 2010). Han konkluderer med at skipenes funnsted har blitt en tvangstrøye og "en metafor som har tatt over all forestillingsevne"(Grønvold, 2010). Dagfinn Skre, professor i arkeologi, spør om skipene virkelig " for all fremtid [skal] fastholdes i et budskap som blir stadig mer uvedkommende for samtidens mennesker" (Skre, 2006). Den nye direktøren for Kulturhistorisk museum derimot, Rane Willerslev, erkjenner at noen synes det er galt at de hedenske skipene er utstilt i et sakralt bygg, men sier selv han finner det genialt (Kraft, 2012). Utgravning av Osebergskipet i 1904. Foto: Kulturhistorisk museum 15 NIKU Oppdragsrapport 145/2012 Selv om mange forfekter bevaringen av Vikingskipshuset og ser det som et gesamtkunstwerk, er det flere som hevder at Bjørvika er en mer naturlig plassering grunnet nærheten til vann. Egil Mikkelsen har foreslått at vikingskipene kan plasseres "ut mot middelalderens rekonstruerte vannspeil" i Bjørvika (Mikkelsen, 2001). Magnus Rindal, professor i arkeologi, var tidlig ute med å forsvare flytting av vikingskipene, blant annet fordi en da kunne gjenopprette kontakten med sjøen. Etter å ha sett reguleringsplanen for området har han gått tilbake på dette. Han skriver at skipene vil bli stengt av fra sjøen med en mur av bygninger og at dette er uakseptabelt (Rindal, 2006). Han hevder at siktlinjene mot Hovedøya og Akershus slott og festning er borte og at skipene ikke kan gjemmes bort ved en liten kunstig innsjø bak noen boligblokker (Rindal, 2003). Maja Bauge skriver at å flytte "vikingskipene til Bjørvika bak Barcode-rekken midt i en trafikkmaskin med biler og jernbane" vil presentere vikingene i omgivelser de ikke hører hjemme (Bauge, 2010). Rane Willerslev sier det uansett vil bli vanskelig å få realisert et museum i Bjørvika grunnet byggingen av Follobanen som vil kreve mer plass enn planlagt (Slettholm, 2012). Kultur- og utdannelseskomiteens leder, Britt Hildeng (A), hevder derimot at Oslo kommune mener det er riktig og flott dersom en får samlet den gamle sjøfartshistorien på ett sted. Noe uventet er det ikke Bygdøy hun sikter til, men Sørenga i Gamlebyen. Stadig flere funn i dette området fra rundt år 1000 tyder på at dette er det riktige stedet å plassere vikingskipene, siden det var her Oslo hadde sin opprinnelse, forteller hun til Aftenposten (Herbjørnsrud, 1997). Senere argumenterer også tidligere byrådsleder Erling Lae at han vil flytte "vikingskipene på Bygdøy til sitt rette miljø: I et splitter nytt middelaldermuseum i vannkanten rett ved Operaen i Bjørvika" (Brække, 2007). Flere debattanter har imøtegått disse argumentene. En skribent påpeker at vikingskipene hører hjemme i Vestfold – siden de var her de ble funnet (Wigestrand, 1997). En rekke fylkesordførere og ordførere i Vestfold-kommuner har også argumentert for å flytte vikingskipene tilbake til sine funnsteder i eget fylke (Vasvik, Jenssen, Gleditsch, Olsen, & Hontvedt, 2006). 16 NIKU Oppdragsrapport 145/2012 Oseberghaugen i Vestfold. Foto: Knut Paasche 8 Nasjonens eller Oslos historie? Argumenter om at vikingskipene hører naturlig hjemme i Bjørvikas maritime miljø har blitt imøtegått av flere; ikke bare med referanse til vann eller funnsted, men også til hvilken historie en vil fortelle. Olav Aaraas, direktør ved Norsk folkemuseum, har engasjert seg i dette. Han advarer mot å la lokalpolitiske hensyn være styrende, da skipene er et nasjonalt (og sågar internasjonalt) anliggende. Hans argumentasjon er todelt. For det første hevder han at et nytt Kulturhistorisk museum vil bli en ulogisk museumskonstruksjon – med eller uten vikingskipene – siden det primært viser objekter fra førreformatorisk tid. Han mener det er en opplagt sak at museet bør slås sammen med, eller inngå samarbeid med, Norsk folkemuseum, som i hovedsak konsentrerer seg om tiden etter reformasjonen (Aaraas, 2004). For det andre forteller han at Oslo allerede har et bymuseum – Oslo Museum – som i dag er lokalisert på Frogner. Han mener det er naturlig at det er dette museet som skal presentere Oslos historie og at det bør flyttes til Bjørvika. Her kan det fortelle byens historie fra middelalderen og frem til vår tid – i spennet mellom Barcode og Clemenskirken (Aaraas, 2010). Han advarer mot å overlate byens eldste historie til et statlig museum, noe som vil være "et uforståelig brudd i en historisk fremstilling" (Aaraas, 2004). Han understreker at vikingskipene er "verdensberømte riksklenodier, ikke en del av Oslos historie" (Aaraas, 2009). Elisabeth Seip deler oppfatningen og understreker at Bjørvika ikke er en "naturlig plass for vikingskipene. I Bjørvika er historien om fortiden knyttet til middelalderens Oslo, ikke vikingtiden" (Seip, 2009). Kultur- og debattredaktør i Aftenposten, Knut Olav Åmås, støtter Aaraas' argument: Ved å flytte Oslo Museum til Bjørvika, vil Oslos historie bli fortalt i sammenheng med "middelalderparken. Vikingskipene har lite med Oslos historie å gjøre" (Åmås, 2010). Kommunikasjonsrådgiver Henrik Wigestrand deler sin frustrasjon og 17 NIKU Oppdragsrapport 145/2012 skriver at gjennom å hevde at skipene hører naturlig hjemme i Oslo "viser kommunen at selv historiske fakta må vike for byråkratisk argumentasjon" (Wigestrand, 1997). Han tillegger at det ikke er annet å vente fra et bystyre "som er så kortsiktig at de fremskynder Oslos 1000-årsjubileum med flere titalls år, for å kunne delta på festen selv" (Wigestrand, 1997). På spørsmål fra Dagsavisen om hva som er det beste ved å legge vikingskipene til Bjørvika svarer Mikkelsen at der får museet "tilknytning til Middelalderparken og det eldste Oslo" (Larsen, 2010). Når det gjelder Aaraas’ argument om et kunstig skille ved reformasjonen, skriver Mikkelsen, sammen med nåværende rektor ved Universitetet i Oslo, Ole Petter Ottersen, at Norsk folkemuseum og Kulturhistorisk museum har helt ulike samlinger. Hvor Kulturhistorisk museum har størst fokus på arkeologi, har Norsk folkemuseum etnologi som sitt desidert største fagfelt (Ottersen & Mikkelsen, 2009). De hevder derfor at de to museene har et vitenskapelig personale som i liten grad utfyller hverandre. Dette er en oppfatning som er uvant å høre fra vitenskapelig hold, der en ofte stimulerer til nye tverrfaglige innsikter gjennom interdisiplinært samarbeid. 15. juni 2012 sendte imidlertid styret i Kulturhistorisk museum, signert Rane Willerslev og Eilif Holte, ut en pressemelding om at de nå vil anbefale universitets styre å etablere en utstillings- og formidlingmessig bro mellom et vikingtidsmuseum og Norsk folkemuseum. Da vil de kunne knytte seg til folkemuseets stavkirke- og middelaldersamling, samt at det skal utredes en felles publikumsservice mellom de to museene (Kulturhistorisk museum, 2012). 9 Om det forsømte og det utidsmessige Det er flere som har argumentert at Vikingskipshuset på Bygdøy har blitt utidsmessig og at det er uegnet som museumsbygning. Det diskuteres hvordan museets publikumsfasiliteter kan gjøres mer moderne, og om det fordrer flytting eller ikke. Egil Mikkelsen skriver at skipene i dag står i lokaler som mangler klimaregulering og at det er kaldt om vinteren og varmt om sommeren. Videre skriver han: "Det er heller ikke kafé på Vikingskipshuset, butikken er for liten, billettkassen upraktisk plassert, parkeringsplassene for små og trafikken utenfor er kaotisk" (Mikkelsen, 2001). Gudleiv Forr deler oppfatningen og skriver at service-fasilitetene nå mangler ved museet (Forr, 2002). Styreleder i Kulturhistorisk museum, Trine Syvertsen, nevner også mangelen av klimaanlegg, men identifiserer i tillegg en sikkerhetsrisiko ved "å ha et stort publikum nær skipene", samt at samlingen ikke er "godt nok sikret mot hærverk, brann og andre farer". Hun legger til at Vikingskipshuset ikke tilfredsstiller "kravene som stilles til et moderne museum" og at det "mangler viktige fasiliteter" (Syvertsen, 2006). Hans Magnus Borge, formann i Bygdøy Høyre, er enig i tilstandsbeskrivelsen og skriver at museet ikke fyller "de krav man setter til et museum i dag". Han hevder museet er et "engangsmuseum" og at "har man sett det, så har man sett det" (Borge, 2010). 18 NIKU Oppdragsrapport 145/2012 Forfatter og eventyrer Jens A. Riisnæs forteller at han nylig har besøkt Vikingskipshuset og at han ble sjokkert, flau og trist over inntrykket. Han hevder skipene er "fantastiske i seg selv, men [at] det er minimalt med informasjon, liten interaktivitet, lite publikumsvennlig, dunkel belysning, lite historie, rotete utstillinger" (Riisnæs, 2011). Han legger til at "turistene som kommer forventer å se noe spektakulært", men at de ender opp med å besøke et "museum som tilhører sovjettiden" (Riisnæs, 2011). Fra argumentet til Riisnæs kan det utledes at det spektakulære fordrer noe utover skipene – siden skipene allerede befinner seg i museet. Han identifiserer så et behov for et "opplevelsessenter [og] en 3D-film om vikingtiden" (Riisnæs, 2011). Mikkelsen – på sin side – spør en journalist i Aftenposten et retorisk spørsmål som han besvarer selv: "Hvorfor har Nasjonalgalleriet så mange besøkende? Fordi de også teller dem som kun besøker kafeen" (A. Christiansen, 2009). Mikkelsen utelater her å nevne at Vikingskipshuset, uten kafé, allerede har flere besøkende enn Nasjonalgalleriet. Det er derfor tvilsomt om Mikkelsens kafé-argumentet er tilstrekkelig for å forklare folks motiver for å besøke museer. Arne Emil Christensen samtykker til at det langt på vei er riktig at salene ikke er klimatisert og at sikkerheten er for dårlig, men at "alt kan forbedres på stedet, med langt mindre omkostninger enn nybygg og flytting, og uten den risikoen flyttingen medfører" (Christensen, 2006). Han tillegger at museet, med Egil Mikkelsen i spissen, har hatt 15 år på seg til å forbedre disse punktene, men at intet er skjedd på ledelsens initiativ. Han oppsummerer følgende med adresse til museets ledelse: "Nå er det tydeligvis hensiktsmessig å bruke egne unnlatelsessynder som et viktig argument for flytting" (Christensen, 2006). I en kronikk samskrevet med Knut Paasche ved Norsk institutt for kulturminneforskning, blir det stadfestet at det ikke er "tvil om at vikingskipssamlingen opp igjennom årene er blitt svært stemoderlig behandlet", både av universitetet og den norske stat (Christensen & Paasche, 2012). Bjarne Rognan, professor i kulturhistorie ved Universitetet i Oslo, hevder at museumsledelsen har "argumentert langt bedre for en ny kafé enn for hva man vil gjøre faglig og utstillingsmessig"(Rognan, 2010). Han skriver at dette trolig skyldes at "de fleste [faglige] argumenter peker i retning Bygdøy" (Rognan, 2010). Pensjonert middelalderarkeolog, Inger Helene Vibe-Müller, hevder Mikkelsen driver forenkling uten motforestillinger og nødvendig diskusjon, og etterlyser et kritisk søkelys fra media (Vibe-Müller, 2006). I debatten om Vikingskipshuset svinger argumentene mellom forsømt vedlikehold og utidsmessig formidling. Vedlikeholdsetterslepet er det ingen som bestrider. Argumenter om det utidsmessige blir i ulik grad forbundet med noe negativt. Selv om skipene og de øvrige artefaktene kan kalles utidsmessige pr se – krever mange at de skal re-aktualiseres og formidles ved hjelp av moderne museumspedagogikk og avansert teknologi. Kanskje er det derfor Gudleiv Forr advarer mot Riksantikvarens fredningsforslag, fordi Vikingskipshuset da etter hvert vil fremstå "som et museum over et museum" (Forr, 2009). 19 NIKU Oppdragsrapport 145/2012 10 Kopien som utstillingsstrategi Det er fullt mulig å skjønne at mange har ønsket å legge vikingskipene til et nytt Kulturhistorisk museum i Bjørvika. Det er heller ikke vanskelig å skjønne argumentene for at skipene bør bli der de er – på Bygdøy. Det er flere som har foreslått en delt løsning som både vil sikre skipene på Bygdøy – enten i Arnstein Arnebergs hus eller i kombinasjon med et nybygg – samtidig som en kan oppnå noe av Bjørvikas tilgjengelighet og attraktivitet. Anders Frøholm fra Stabæk skriver i et leserinnlegg at skipene vil bli innestengt bak hus på Sørenga og at folk ikke vil få noe inntrykk av dem i sitt naturlige element. Han foreslår derfor å lage troverdige kopier av skipene som deler av året kan ligge på sjøen (Frøholm, 1997). Journalist og forfatter Petter N. Waage foreslår også en kopi, og trekker en parallell til Michelangelos David i Firenze. Her står en kopi ved rådhuset, mens originalen står på museum (Waage, 2007). Waage spør retorisk hva som gjør noe autentisk: "Er det formen? Materialet? Eller dreier det seg om forhold mellom gjenstandene og stedet de er?" (Waage, 2007). Waage legger til at kopiene kan få sin egen autentisitet, blant annet fordi de kan sjøsettes, samtidig som de vil beskytte de originale skipene mot vær og vind, samt mot "skiftende prestisjehensyn og vandaler" (Waage, 2007). Aftenpostens kulturskribent Lotte Sandberg gjør seg noen praktiske og filosofiske refleksjoner rundt et slikt scenarium. Hun skriver at skipsrekonstruksjoner har en "viktig pedagogisk effekt", samt at det "bidrar til en substansiell kunnskapsøkning" (Sandberg, 2010). Hun siterer nyere forskning og identifiserer en materialfetisjisme rundt originalen, men også at nyere kulturminneteorier vekter symbolsk innhold mer enn "spørsmål om autentisitet" (Sandberg, 2010). Ved å la skjøre originaler stå på Bygdøy, kan gode rekonstruksjoner stå i Bjørvika. På denne måten kan folk også "ta på dem og klyve om bord" (Sandberg, 2010). Også forfatter Jon Winge forsvarer at kopier legges til Bjørvika: "Det er nesten like godt, og mye, mye billigere – og tryggere" (Winge, 2010). Han minner deretter om at "Gol stavkirke på folkemuseet [også er en] kopi, uten at det ser ut til å gjøre opplevelsen mindre verdt (Winge, 2010). Det er vanskelig å identifisere argumenter mot kopien. Kanskje skyldes dette at debattantene heller kjemper for bevaring på Bygdøy, eller flytting til Bjørvika, fremfor å vurdere mellomløsninger før det måtte bli aktuelt. 11 Motstand mot planene Førstekonservator Terje Planke ved Norsk maritimt museum, hevder at Mikkelsen og Kulturhistorisk museum systematisk har fokusert på skipenes flyttbarhet, og dermed unnlatt å se "Vikingskipshuset som en institusjon med en egen kulturhistorie" (Planke, 2009). Han skriver at "strategien har bestått i å svartmale sin egen institusjon, formidlingen og bevaringsvilkårene" (Planke, 2009). Gudleiv Forr, mangeårig forsvarer av flytting og støttespiller for Mikkelsen, er mer positiv. I forkant av at Mikkelsen ble pensjonist, samtidig med at direktørstillingen var utlyst, skriver han at den nye direktøren "må ha betydelige strategiske evner" siden vedkommende "allerede fra første dag vil bli kastet ut i en kamp 20 NIKU Oppdragsrapport 145/2012 for nytt hus" (Forr, 2010b). Forr tilkjennegir her en antagelse om at den nye direktøren må være av samme oppfatning som han selv – for flytting til Bjørvika. Men like etter at Mikkelsen sluttet som direktør for Kulturhistorisk museum etablerte fagmiljøene en omkamp (Østrem, 2011). Den nye direktøren Rane Willerslev var også tidlig ute og fortalte at han personlig ikke ønsket flytting av skipene (Gundersen & Gossner, 2012). Da rapporten (2012) endelig forelå uttrykte han glede over å få beholde skipene på Bygdøy (Røed, 2012). Kunnskapsministeren ytret at rapporten var "forbilledlig klar i sin anbefaling" (A. Christiansen, 2012). Halvorsen bekrefter med dette at hun anser debatten om å flytte vikingskipene som "lagt død" (Semmingsen, 2012). Folkeopinionen er også mot flytting. Kun 11 % av 803 spurte Oslo-borgere i 2010 mener at skipene bør til Bjørvika. 64 % mener vikingskipene bør være der de er, på Bygdøy (A. Christiansen, 2010). Dette er samme tall som fra en undersøkelse femten år tidligere, der 64 % av 603 spurte svarte at flytting var en dårlig idé (Nielsen, 1997). Det kan derfor se ut som forslaget har vært relativt persondrevet, med Mikkelsen i spissen, sammen med sterke lokalpolitiske ønsker om å inkludere skipene i byutviklingsprosjektet i Bjørvika. 12 Sammenfatning I et forsøk på å sammenfatte hva debatten har handlet om, kan vi vende tilbake til spørsmålene stilt innledningsvis. Når det gjelder spørsmål om risiko handler det om ulik forståelse av hvor stor denne er. Noen hevder at risikoen er så stor at skipene ikke kan flyttes – i alle fall ikke lenger enn nødvendig på Bygdøy. Andre hevder at risikoen er så liten at skipene både kan og bør flyttes til Bjørvika. Årsaken til at rapportene tolkes ulikt handler imidlertid ikke bare om forskjellig tolkning av skipenes materielle tåleevne. Argumentene er også tuftet på ulike verdigrunnlag. Mange flyttemotstandere hevder risiko ikke kan forsvares siden skipene er en del av verdensarven: en har en plikt til å ta vare på dem til kommende generasjoner. Flytteforkjempere mener at skadene ved en eventuell flytting vil være så små at de lar seg reparere. De vil derfor integrere skipene i det store byutviklingsprosjektet i Bjørvika og høste av gjensidige synergieffekter. Debatten er i stor grad drevet av museumsfeltet selv – supplert med stemmer fra andre (godt skolerte) deltakere i den offentlige debatt. Journalister engasjerer seg og skisserer opp ulike alternativer. Striden om vikingskipene vikles også inn i lokalpolitiske beslutninger og slites mellom ulike interesser. Det ligger ulike motiver bak de forslag som fremmes. Det strides om hva museet som samfunnsinstitusjon skal være – både internt i museumsfeltet og i samfunnet for øvrig. Professor i arkeologi, Dagfinn Skre, skriver at skipenes skjebne ikke lenger må "styres av andre agendaer" og at de "må få sin egen" (Skre, 2006). Han skriver videre at skipenes fremtid må løsrives fra flyttesaken, slik at en kan få etablert en fremtidsrettet bevaring og formidling av skipene – ikke kun strakstiltak, slik universitetsstyret har vedtatt (Skre, 2006). På bakgrunn av det 21 NIKU Oppdragsrapport 145/2012 empiriske materialet virker dette som en rimelig beskrivelse. Mangelen på langsiktig tenkning avspeiles i debatten. Det har skortet på vilje og midler til jevnlig vedlikehold. På lang sikt kan det derfor være formålstjenlig at museet får en klarere definert agenda som kan danne grunnlag for fremtidige handlingsvalg. 13 Referanser Aaraas, Olav. (2004, 26. april). Kulturhistorisk museum på Bygdøy, Dagbladet. Aaraas, Olav. (2009, 15. desember). Helhetlig sammenheng, Aftenposten. Aaraas, Olav. (2010, 23. juni). Gi oss en helhet i historieformidlingen, Aften. Andersen, Jørgen. (2010, 18. mars). La vikingskipene stå i fred!, Dagsavisen. Andreassen, Thorleif. (2010, 4. februar). "Flytter vikingskipene, flytter nok vi", Aftenposten. Bauge, Maja. (2010, 19. november). Sjøfarer eller landkrabbe?, Aftenposten. Borge, Hans Magnus. (2010, 4. februar). Vi ønsker ikke et gigantmuseum, Aftenposten. Borgen, Gro. (2009, 4. november). Sats på fergetransport!, Aften. Brynildsen, Kjell. (2006, 23. desember). Siste krampetrekning, Aftenposten Brække, Jonas. (2007, 16. mars). Vil ha vikingskipene ved sitt rette element, Dagsavisen. Christensen, Arne Emil. (2006, 13. desember). Flyttingen kan gå helt galt, Aftenposten. Christensen, Arne Emil, & Paasche, Knut. (2012, 8. mai). Nå må Norge tørre å satse, Aftenposten. Christiansen, Ann. (2009, 6. desember). Slår tilbake mot Bygdøy, Aftenposten. Christiansen, Ann. (2010, 23. juni). Folk vil at skipene blir, Aftenposten. Christiansen, Ann. (2012, 4. mai). Vikingskipene er i havn, Aftenposten. Christiansen, Jan. (1997, 4. mars). Hvis nå vikingskipene kan flyttes, Aften. Dagsland, Sissel Hamre. (2002, 10. desember). Strid om flytting av vikingskipene, Bergens Tidende. Ellingsrud, Geir. (2006, 22. desember). Vikingskipene skal flyttes til Bjørvika, Aftenposten. Forr, Gudleiv. (2000, 16. desember). Nordens Pompeii, Dagbladet. Forr, Gudleiv. (2002, 30. mars). Vikingarven smuldrer, Dagbladet. Forr, Gudleiv. (2009, 24. juli). Museum over et museum, Dagbladet. Forr, Gudleiv. (2010a, 3. februar). Historien til Bjørvika, Dagbladet. Forr, Gudleiv. (2010b, 14. desember). Ny byggmester, Dagbladet. Frøholm, Anders. (1997, 25. februar). Skal vi flytte vikingskip?, Aften. George, Alexander L., & Bennett, Andrew. (2005). Case Studies and Theory Development in the Social Sciences. Cambridge, Mass.: MIT Press. Grande, Toril. (1997, 27. juli). Med sverd skal landet selges, Dagbladet. Grønvold, Ulf. (2010, 18. februar). Skipene er det viktigste, Aftenposten. Gullbekk, Svein. (2010, 3. februar). Bygdøy svekker minoritetene!, Aftenposten. Gundersen, Håkon, & Gossner, Ellen Lande. (2012, 20. april). Kvikkas med tyngde, Morgenbladet. Hagen, Anders. (2012, 4. mai). Flytting stopper museum, 2012. Haugen, Svein Erik. (1999, 6. oktober). Vikingskipene, Dagbladet. Herbjørnsrud, Dag. (1997, 11. februar). Overraskende forslag i Oslo bystyre - Flytt vikingskipene til Sørenga, Aften. International Expert Committee. (2012). Risk Assessment Moving of Historical Viking Ships From Bygdøy. Report for Norwegian Ministry of Education and Research. Klem, Cecilie. (1995a, 25. oktober). Flytting gir turist-flukt, Aften. Klem, Cecilie. (1995b, 12. oktober). Galskap å flytte!, Aften. Klem, Cecilie. (1995c, 11. oktober). Hemmelig museumsplan, Aften. Klem, Cecilie. (1995d, 1. november). Museumsdebatten blir offisiell, Aften. Klem, Cecilie. (1995e, 1. november). Vikingskipshuset på verneliste, Aften. Klem, Cecilie. (1996, 23. april). Historisk Museum flyttes til Tøyen, Aften. 22 NIKU Oppdragsrapport 145/2012 Kolsrud, Jan Birger. (2001, 30. januar). Ikke flytt vikingskipene fra Bygdøy, Aftenposten. Kraft, Nina. (2012, 16. mars). Eventyreren som vil omskape Kulturhistorisk museum, Ukeavisen Ledelse. Kristensen, Eivind. (2006, 20. desember). Stø kurs mot Bjørvika, Dagbladet. Kulturhistorisk museum. (2012). Pressemelding fra Kulturhistorisk museum. Ny lokalisering for KHM., Universitetet i Oslo. Kvistad, Yngve. (2010, 4. februar). Skipbrudd i Bjørvika, VG. Langfeldt, Jan G. (2010, 30. november). Trist rapport fra Oslo, Aftenposten. Larsen, Mona. (2010, 2. februar). Holder fast på Bjørvika, Dagsavisen. Leder. (1995, 15. oktober). Hvor skal Oslos museer plasseres?, Aftenposten. Leder. (1997, 13. februar). Bystyret på helt gal kurs, Aften. Leder. (2012, 13. mai). Museal politikk, Dagbladet. Lillebø, Sandra. (2012, 4. mai). Denne beslutningen er forhastet, Klassekampen. Lilleås, Heidi Schei. (2012, 4. mai). Her er beviset, from http://www.nettavisen.no/nyheter/article3389424.ece Løken, Kjersti. (1995, 13. oktober). Overblikket Vikingskipet, Aften. Mikkelsen, Egil. (2001, 24. februar). Bør vikingskipene flyttes?, Aftenposten. Nielsen, Rolf Erik. (1997, 24. februar). Bystyret på kollisjonskurs med folket, Aften. Nissen-Lie, Henrich. (2009, 11. november). Sjøveien til Bygdøy, Aften. Norenberg, John Tore. (2009, 10. november). Dødfødt med nytt museum på Bygdøy, Aften. Ottersen, Ole Petter, & Mikkelsen, Egil. (2009, 21. august). Fremtidens museum, Aftenposten. Planke, Terje. (2009, 2. desember). Vikingskipenes makt, Aftenposten. Rekdal, Per. (2009, 28. august). Flytt dem! Vær så snill., Morgenbladet. Riisnæs, Jens A. (2011, 3. august). Museet trenger ny innpakning, Aften. Riksantikvaren. (2006). Varsel om oppstart av fredningssak, kulturminneloven § 22 A JF. § 15, from http://www.riksantikvaren.no/?module=Articles;action=Article.publicShow;ID=4124 Rindal, Magnus. (2003, 21. mai). Middelalder-Oslo i "bakgården", Aften. Rindal, Magnus. (2006, 22. desember). Oslo - den historielause hovudstaden?, Aftenposten. Rognan, Bjarne. (2010, 3. februar). Nitrist kulturmuseum, Aftenposten. Røed, Lars-Ludvig. (2012, 12. mai). Vikingen, Aftenposten. Røsholm, Knut. (2002, 13. november). Vikingskipene må få hvile, Aften. Sandberg, Lotte. (2010, 28. mars). Ingen grunn til å kimse av kopier, Aftenposten. Sandvig, Helge. (1995, 1. november). Skån oss for skandalen!, Aftenposten. Seip, Elisabeth. (2009, 2. juli). Bevar Vikingskiphuset!, Aften. Semb, Ellen. (2010, 22. juli). Kulturhistorie i kontekst, Aften. Semmingsen, Inga. (2012, 4. mai). Vikingskipene må bli, Dagsavisen. Skre, Dagfinn. (2006, 27. november). Vikingskipenes fremtid, Aftenposten. Slettholm, Andreas. (2012, 15. mai). Bjørvika kan bli museumsfritt, Aftenposten. Syvertsen, Trine. (2006, 13. desember). Skipenes fremtid er viktigst, Aftenposten. Toft, Martin. (2006). Må flytta frå vikingskipa, from http://www.uniforum.uio.no/nyheter/2006/11/maa-flytta-fraa-vikingskipa.html Vasvik, Tove Lisbet, Jenssen, Øyvind Riise, Gleditsch, Bjørn-Ole, Olsen, Per Arne, & Hontvedt, Nils Henning. (2006, 28. desember). Vikingskipene tilbake til Vestfold, Aftenposten. Vibe-Müller, Inger Helene. (2006, 29. november). Bevaring er viktigst, Aftenposten. Waage, Peter Normann. (2007, 8. februar). Lag kopier av vikingskipene, Aftenposten. Wigestrand, Henrik. (1997, 17. februar). Oslos kulturvandaler fornekter seg ikke, Aften. Winge, Jon. (2010, 14. september). Bygdøy er vårt nasjonale Greenwich, Aften. Østrem, Veslemøy Hedvig. (2011, 30. november). Museumsomkamp, Aftenposten. Åmås, Knut Olav. (2010, 1. februar). Bygdøy, ikke Bjørvika!, Aftenposten. 23 Norsk institutt for kulturminneforskning er et uavhengig forsknings- og kompetansemiljø med kunnskap om norske og internasjonale kulturminner. Instituttet driver forskning og oppdragsvirksomhet for offentlig forvaltning og private aktører på felter som by- og landskapsplanlegging, arkeologi, konservering og bygningsvern. Våre ansatte er konservatorer, arkeologer, arkitekter, ingeniører, geografer, etnologer, samfunnsvitere, kunsthistorikere, forskere og rådgivere med spesiell kompetanse på kulturarv og kulturminner. www.niku.no NIKU Oppdragsrapport 145/2012 NIKU hovedkontor Storgata 2 Postboks 736 Sentrum 0105 OSLO Telefon: 23 35 50 00 NIKU Tønsberg Farmannsveien 30 3111 TØNSBERG Telefon: 934 66 230 NIKU Bergen Dreggsallmenningen 3 Postboks 4112 Sandviken 5835 BERGEN Telefon: 922 89 252 NIKU Trondheim Kjøpmannsgata 25 7013 TRONDHEIM Telefon: 922 66 779 / 405 50 126 NIKU Tromsø Framsenteret Hjalmar Johansens gt. 14 9296 TROMSØ Telefon: 77 75 04 00
