mangfold

NIKU 1994–1999
Kulturminneforskningens
mangfold
Grete Gundhus, Elisabeth Seip og Eli Ulriksen (red.)
NIKU Norsk institutt for kulturminneforskning
Gundhus, G., Seip, E. & Ulriksen, E. (red). 1999.
NIKU 1994-1999 Kulturminneforskningens mangfold. – NIKU temahefte 31
Tilgjengelighet: Åpen
Prosjekt nr.: 29823 (opptrykk april 2002, prosjektnr.: 29826000)
Oppdragsgiver: NIKU
Ansvarlig signatur:
Oslo, august 1999
ISSN 0807-5948
ISBN 82-426-1056-8
Rettighetshaver ©: NINA•NIKU Stiftelsen for naturforskning og kulturminneforskning
Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse
De fleste artiklene i NIKU temahefte nr. 31 er tidligere trykket i et vidt spekter av fagtidsskrifter og bøker.
Med utgivernes tillatelse har vi i størst mulig grad gjengitt dem slik de fremkom i det enkelte tidsskrift
eller den enkelte bok. Dette medfører imidlertid en del forskjeller artiklene i mellom, fordi de er basert på
ulike redaksjonelle maler. Særlig gjelder dette bibliografioversiktene.
Vi takker bidragsytere og utgivere for godt samarbeid.
Redaksjon: Grete Gundhus, Elisabeth Seip og Eli Ulriksen
Design og layout: Elisabeth Mølbach, Tegnekontoret NINA•NIKU
Sats: NINA•NIKU
Trykk: Digital Copy Studio
Opplag (1. opptrykk): 250
Trykt på miljøpapir
Kontaktadresse:
NIKU
Postboks 736 Sentrum
0105 Oslo
Tlf.: 23 35 50 00
Faks: 23 35 50 01
Internett: www.niku.no
niku temahefte 031
Referat
Gundhus, G., Seip, E. & Ulriksen, E. (red.) 1999. NIKU 1994-1999 Kulturminneforskningens mangfold. - NIKU temahefte 031
I anledning Norsk institutt for kulturminneforsknings femårs jubileum utgir NIKU en samling på 21 artikler for å markere
omfanget og kvaliteten på instituttets forskningsvirksomhet. Artiklene er skrevet enten på engelsk eller norsk og er i hovedsak tidligere publisert i nasjonale og internasjonale fagtidsskrifter.
Emneord: Antropologi – Arkeologi – Begravelser – Bergkunst – Bosetting – Bygningsforskning – Båter – Evenker –Frihåndsdekor – GIS – Humanosteologi – Kirker – Konservering – Kvinneforskning – Kulturlandskap – Kulturminneforskning – Limfarge – Middelalderarkeologi – Middelalderbyer – Middelalderkirker – Middelalderkunst –Samer – Stavkirker
– Tjære – Urbefolkning –Vikingtid –1600-tall
Buskerud – Oslo – Otterøy – Røldal – Sibir– Søgne –Sør-Afrika
Abstract
Gundhus, G., Seip, E. & Ulriksen, E. (eds.) 1999. NIKU 1994-1999 The Diversity of Cultural Heritage Research. - NIKU temahefte 031 (In English and Norwegian)
The present publication marks the fifth anniversary of NIKU, the Norwegian Institute for Cultural Heritage Research. This
compilation of 21 articles, most of them previously published in national and international scientific journals, serves to
demonstrate the diversity as well as the quality of cultural heritage research carried out by NIKU. The articles are in English or Norwegian.
Key words: Aboriginal population – Archaeology – Boats – Building research – Burial – Churches – Conservation – Cultural heritage research – Cultural landscapes – Distemper – Free-hand decorations – Gender research – Geographic Information System – Hunter-gatherer societies – Medieval archaeology – Medieval art – Medieval cities – Medieval churches –
Physical anthropology – Rock art – Settlements – Seventeenth century – Social anthropology – Stave churches –Tar –
Viking period
3
niku temahefte 031
Forord
Norsk institutt for kulturminneforskning ble etablert 1. september 1994 som del av Stiftelsen for naturforskning og kulturminneforskning. I denne tiden er det utgitt mer enn 120 egne publikasjoner i tre publikasjonsrekker; oppdragsmeldinger, fagrapporter og temahefter. Det har dessuten vært en betydelig vitenskapelig produksjon i form av artikler og konferansebidrag som er publisert i anerkjente nasjonale og internasjonale fagpublikasjoner.
NIKU har valgt å markere fem års virke med å utgi en samling av enkelte av disse artiklene, i tillegg til noen helt nye. De
er gjengitt slik de ble trykket opprinnelig – derfor er noen på norsk og noen på engelsk. Hensikten er å gi smakebiter på
instituttets vitenskapelige produksjon og å vise litt av bredden i virkefelt og kompetanse.
En evaluering foretatt av Norges forskningsråd viser at NIKU på denne korte tiden har klart å bli et kraftsentrum i kulturminneforskningen – slik vi håpet og trodde. Det vil heller ikke være mangel på utfordringer fremover. Jeg tror at instituttet og dets dyktige og engasjerte stab har lagt et godt grunnlag for å møte dem.
Jeg ønsker NIKU lykke til med jubileet og håper at leserne av dette heftet kan finne noe til nytte, glede eller provokasjon
innenfor sitt interesseområde, men også inspirasjon til videre lesing på andre felt.
4
niku temahefte 031
Innhold
The First Lady of Norway
Berit J. Sellevold & Birgitte Skar . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 6
Aspects of Rock Painting Preservation in Southern Africa
Terje Norsted . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 12
Reindeer Hunters and Herders: Settlement and Environmental Impact
Ole Grøn, Inger Marie Holm-Olsen, Hans Tømmervik & Oleg Kuznetsov . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 20
Farms in Transition. A Study of Settlement Patterns in Eastern Norway 300 BC – AD 1200
Wencke Helliksen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 27
Båtgrav som kilde. Konstruksjon og rekonstruksjon av båt fra vikingtid
Eli Ulriksen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 32
Oslo i middelalderen. Resultater av arkeologiske utgravninger
Petter B. Molaug . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 37
Urbaniseringsprosessen – på kvinners vilkår?
Sæbjørg Walaker Nordeide . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 44
De tidlige kirkene. Hvem bygde dem, hvem brukte dem og hvordan
Hans Emil Lidén . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 49
The Landscape of the Dead. Was Burial in the Parish Churchyard Obligatory in the Middle Ages?
A. Jan Brendalsmo . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 53
Rik mann, fattig mann, tigger, tyv –
Berit J. Sellevold . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 61
Røldal, stavkirke eller... (With English Summary)
Jørgen H. Jensenius . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 67
Kiln-Produced Tar
Inger Marie Egenberg . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 74
Otterøykrusifikset – kilde til middelalderhistorie
Tine Frøysaker . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 79
Power Relations and Social Space: A Study of the Late Medieval Archbishop’s Palace in Trondheim
Tom Saunders . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 90
Eight Seventeenth-Century Decorative Paintings – One Painter?
Tone Marie Olstad & Kristin Solberg . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 97
Frihåndsdekor
Jon Brænne . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 104
Den glemte kirken ved Christianias torv
Ola Storsletten . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 110
”Gud til Ære og kirken til Pryd”
Mille Stein . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 113
If you can measure a Fly, why not a Cultural Monument?
Monitoring Cultural Monuments and Sites, a Preliminary Approach
Wencke Helliksen, Birgitte Skar & May-Liss Bøe Sollund . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 116
Røtter og skudd (With English Summary)
Elisabeth Seip & Ola Storsletten . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 121
Den tredje dimensjon (With English Summary)
Anne Fikkan . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 129
5
niku temahefte 031
BERIT J. SELLEVOLD AND BIRGITTE SKAR
The First Lady of Norway
This article is the result of recent
research and is published for the first
time here.
During the summer of 1994, Helge
Bentsen, a land owner at Hummervikholmen in southern Norway, found
remains of the earliest Norwegians, in
Søgne, west of Kristiansand (see
Fig. 1). He was cleaning the sea bed in
an inlet on the island where his cabin
is located when he discovered the skeletal fragments. The water is c. 1
meter deep in the inlet, and the sea
bottom consists of a mixture of silt and
sand and crushed shells. The calciferous condition of the sea bed had preserved the bones rather well.
The discovery of the oldest human
remains in Norway is, in fact, the
result of a collaboration between an
observant land owner, an alert amateur archaeologist in the region, the
local cultural monuments authorities,
the Norwegian Maritime Museum and
NIKU. Thanks to these parties, these
remarkable finds came to light, giving
us the possibility of obtaining further
knowledge about the earliest people in
Norway - how they looked, how they
lived, and perhaps, through future
research, from whence they came.
In the summer of 1995, the Norwegian Maritime Museum (NMM) started
marine archaeological investigations in
the inlet, and more bones and fragments were found - an almost completely preserved thigh bone, a somewhat
damaged shin bone, more cranial fragments, and some teeth. Later the same
summer, Helge Bentsen found a fragment of a frontal bone. In the summer
of 1996, the NMM did not investigate,
but Helge Bentsen found yet another
cranial fragment - an occipital bone
(neck bone). In the summer of 1997, the
NMM resumed their investigation, and
three more cranial fragments and a
tooth were found.1 The investigations
at the site are not yet completed, and
will be continued in the fall of 1999.
Most of the skeletal parts and fragments must be characterised as stray
finds, since they were lying dispersed
on the sea bed. Only the first skull
fragment and the thigh bone were
lying in marine clay. We do not have
conclusive information about the original depositional context of the other
bones and fragments..
Fig. 1. The photo and the map show the
location of the site of Hummervikholmen.
Photo Arve Kjersheim.
6
THE SKELETAL REMAINS
The bone fragments have been examined macroscopically, and a series of
measurements have been made.2 A
head- and face reconstruction of one of
the individuals has also been done,
based on a computer tomographic (CT)
scanning of the most complete skull.
Anthropological analyses
At least two, but perhaps as many as
five individuals are represented in the
extant material. The assemblage consists of an almost complete skull (the
lower jaw – mandible - is missing):
Individual 1. A frontal bone fragment
represents a second individual: Individual 2. There is also an occipital bone
fragment, an almost intact left femur
and a damaged left tibia. In Fig. 2, the
fragments are registered on schematic
skeleton drawings. The extant fragments are marked in black.
All bone fragments are from grown
individuals. So far, only females have
been identified. The largest skull, called
Individual 1, is of a female, c. 35-40
years of age at death. The skull is of
niku temahefte 031
Fig. 2. Surviving skeletal material
medium breadth relative to the length,
with a high upper face and rather low
eye sockets.3 The lower jaw is missing.
The skull is robust, just like other
Scandinavian Mesolithic female skulls.
The chewing apparatus had been in
vigorous use, evidenced by the well
developed attachment areas of the chewing muscles. The pattern of dental
attrition is of a typical “hunter-gatherer” type, that is, a helicoidal pattern.4
The enamel around the edges of the
chewing surfaces of the teeth had been
chipped, which means that the food had
contained hard particles such as, for
example, grit, shell fragments and the
like (see Fig 4). In addition to normal
functioning, the dentition had most probably also been used as an auxiliary
tool. There were slight to moderate
defects in the enamel on several dental
crowns, so-called linear enamel hypoplasia (see Fig 5). The defects are the
results of arrested enamel formation
during periods of disease, malnutrition
and/or famine when the individual was
between two and four years old.
In addition to the skull of Individual
1, the bone assemblage includes cranial
fragments from one or two other individuals. There is a frontal bone from a
second individual (see Fig 3), and an
occipital bone which may belong to this
individual or to a third individual. Both
in size and shape these cranial bones
resemble the corresponding parts of the
skull of Individual 1. It is therefore
reasonable to assume that these cra-
Fig. 3. The skull of Individual 1 and the frontal
bone of Individual 2.
Photo: Anne E. T. Winterthun.
Fig. 4. The upper jaw of Individual 1,
showing chipped enamel around the chewing
surfaces of the teeth.
Photo: Anne E. T. Winterthun.
Fig. 5. The right side of the upper jaw of Individual 1, showing linear enamel defects
on the upper right canine tooth.
Photo: Anne E. T. Winterthun.
nial bones also derive from a female (or
two females). On the frontal bone fragment, the area above the eye sockets
(glabella) is almost identical in shape to
that of Individual 1, and on the occipital bone, the muscle attachment area of
the neck muscles – the external occipital protuberance — is almost identical
to the corresponding area in the skull of
Individual 1. Both of the fragments are
from grown individuals.
The postcranial bones are gracile.
The almost intact thigh bone (femur)
derives from a female with a calculated stature of 155,9 cm.5 The shin
bone (tibia) is very well preserved, but
lacks the upper part, that is, the knee
joint. Both in size and shape it clearly
seems to belong with the thigh bone.
Both postcranial bones are from grown
individuals. It is not yet possible to
state unequivocally which of the bones
in the assemblage belong to which
individual or individuals. This question may be resolved through additio-
7
nal finds of bones, and not least,
through DNA-analyses.
Reconstruction
In connection with an exhibition of the
Søgne find at the Historical Museum
in Oslo in 1998, it was decided to make
an attempt at reconstructing the head
and face of Individual 1. In order to do
this, the skull was put through a computer-tomographic scanning, which
means that the skull was X-rayed in a
series of layers. The information was
digitalized and a data model of the
niku temahefte 031
Fig. 6. Computerized reconstruction of the
head of The First Lady of Norway.
other three Mesolithic finds of
human skeletal remains are:
• Bleivik in Rogaland, consisting of
skeletal parts of a c. 50-60 year old
female, dated to 7.950 +/- 110 BP
(T.2882);
• Skipshelleren in Hordaland, consisting of a few finger bones from
a grown individual of indeterminate sex, dated to c. 6.000 BP;
• Svarthola in Viste on Jæren in
Rogaland, the skeleton of a young
boy of c. 15 years, dated to c. 5.000
BP. The Viste grave has been
reconstructed and is on exhibit at
the Archaeological museum in
Stavanger.
Denmark
skull was created. This model formed
the basis for reconstructing the soft
parts of the head and face. The result
is seen in Fig. 6.
Subsequently, a three-dimensional
model was created by a computer-guided knife which cut out the head in
styrofoam.
THE SCANDINAVIAN
ANTHROPOLOGICAL CONTEXT
There are very few finds of human
remains from the Mesolithic period in
Scandinavia, that is, from the period
between c. 10.000 and c. 5.800 (before
the present time (BP). In Norway, only
four finds are securely allocated to the
Mesolithic, while there are more finds
from Southern Sweden and Denmark,
although few are as old as, or older
than the Søgne find.
Norway
• The Søgne find is dated to c. 8.600
BP, and is thus the earliest find of
human remains in Norway. The
• The earliest find of Mesolithic
human remains in Scandinavia are
from Koelbjerg on the island of Fyn
(Funen) in Denmark. The skeletal
parts of a young adult woman of c.
25-30 years were found during peat
digging, and the find has been
dated to c. 9.300 BP. 6 Her stature
has been calculated to c. 155 cm,
that is, almost the same as the
Søgne female. The find is on exhibit
in Fyns Stiftsmuseum at Hollufgård near Odense.
• From several locations in Denmark there are finds that are
slightly younger or contemporary
with the Søgne finds. These mostly
consist of fragments from early
excavations such as, for example,
Mullerup I, Lundby I, Ravnstrup,
Sværdborg I (1917, 1921 and 1943)
and Vinde-Helsinge.7
• One of the best preserved cemeteries from the Scandinavian Mesolithic was also found in Denmark,
at Bøgebakken in Vedbæk on
Sjælland (Zealand). It is dated to
c. 7.000 BP,8 and is therefore
younger than the Søgne finds. The
cemetery contained graves with
remains of men, women and children who were buried in their costumes, with ornaments made of
animal teeth, and with weapons
and tools. There was an abundance of ochre around the skeletons. An infant had been buried
next to a young adult female, and
had been laid down on a swan’s
wing. Many of these graves have
been reconstructed and are on
8
exhibit at Gammel Holte Gård in
Søllerød north of Copenhagen.
Sweden
From Southern Sweden there are
numerous finds from the Mesolithic,
but only two of the finds are older than
the Søgne find.
• Store Mosse in Skåne (Scania).
The find consists of the skull of a
young girl. It has been dated to c.
9.000 BP.
• Huseby Klev on the West Coast
near Göteborg (Gothenburg). The
find consists of a few dispersed
skeletal parts, and is also dated
to c. 9.000 BP
Other Swedish finds are (almost) contemporary with the Søgne find:
• Bäckaskog in Skåne, dated to c.
8.730 BP, is a find which has become famous among archaeologists
and anthropologists: The skeleton
of a middle-aged individual was
found in a squatting position in a
grave pit surrounded by hunting
gear. At first it was assumed to be
the skeleton of a man because of
the robusticity of the skull and the
presence of the hunting gear. But
further investigations revealed
that the skeleton in fact was of a
female. It has even been claimed
that the female had given birth to
several children because of some
minor changes in the pelvic bones
of the skeleton. A reconstruction
of this grave is on exhibit at the
National Historical Museums in
Stockholm.
• Another Swedish find which is
contemporary with the Søgne find
is from Bredgård east of Göteborg. The skeleton of a male was
found in a bog near Ulricehamn.9
It has been dated to 8.645 BP +/95 år (Ua-6629).
• Skeletal finds from Kams on Gotland and Uleberg in Bohuslän are
also from the same time range as
the Søgne finds.10
• In Sweden, two relatively large
burial grounds have been excavated at Skateholm. These are contemporaneous with the Bøgebakken cemetery in Denmark. The
oldest of the Swedish cemeteries,
Skateholm II (22 graves), is dated
to between 4480 +/- 140 BC and
4140 +/- 180 BC. The youngest
niku temahefte 031
cemetery, Skateholm I (64 graves), is dated to between 4340 +/95 BC and 3980 +/- 125 BC. The
Skateholm cemeteries show a
great diversity in burial customs,
comprising graves of individuals
buried alone, or with dogs, and
also dog graves, that is, complete
grave constructions containing
only a dog.
THE CULTURAL HISTORICAL CONTEXT
The shoreline displacement of southernmost Norway is poorly understood, and, judging by the knowledge
we have today, it is relatively complicated. From the few geological investigations made in the area,11 a general impression is that the post-glacial
marine regression minimum falls
below today’s sea level from the area
just west of Kristiansand on the south
coast and accelerates towards the Stavanger area on the south-west coast. It
is therefore likely that the small inlet
where the finds were made was dry
land about 8000 - 9000 years ago.
However, ongoing geological investigations on the site indicate that the
layer surrounding the bones was a
marine deposit.12 This layer is dated
by pollen analysis to between 8400 BP
and 8000 BP, which means that the
layer was deposited at approximately
the same time as the bones, or a little
later. But it is a question whether the
human remains were originally deposited on land or in a shallow bay. The
bay is quite sheltered from the open
sea since it is situated in the inner
Søgne archipelago. The narrow bay is
protected by a small skerry, thereby
making it unlikely that the findings
are the remnants of drowned Mesolithic people that have floated in from
the open sea, and by coincidence have
been deposited together in this particular bay. The radiocarbon datings
that we have at present state that one
of the individuals is c. 500 years
younger than the other(s), which
would support a conclusion of intentional deposition rather than accidental
deposition. The fact that the various
skeletal remains belong to at least
two, and potentially five individuals,
strengthens the interpretation of the
deposition as intentional. The main
hypothesis is therefore that we may
have remnants of at least two, and
perhaps three burials. Whether the
burials were on land or in the sea has
yet to be established. If the latter
assumption turns out to be correct, the
Søgne finds could represent one of the
oldest burial grounds in Scandinavia.
The custom of burying the dead in a
cemetery or burial ground is a tradition which is normally attributed to
the later part of the Mesolithic (the
late Kongemose and early Ertebølle
cultures of southern Scandinavia).13
So far, no objects or other archaeological material has been found that
can be associated with the human
bones in Søgne.14 However, almost
half of the inlet, and possibly the least
disturbed part, has not yet been investigated, and finds may still be made.
Several of the later Mesolithic
cemeteries found in Scandinavia are
associated with settlement sites. In
connection with the Søgne finds, a preliminary archaeological survey on the
island and in the sea around Hummervikholmen was carried out in 1996, but
no archaeological sites were found. The
closest known contemporary site is on
the mainland in Hummervika, just
north of the island. From here we have
stray finds, i.a., a pickaxe of a type that
has recently been dated to about 80009000 BP.15 It is therefore possible
that the people that met their final
destination on the small island lived
some 350 meters away on the mainland. The locality of the skeletal
remains, however, supports the
assumption that these people must
have had boats. There are no findings
of Mesolithic boats in Norway, but
there are numerous Mesolithic sites on
islands far from the coast. This conclusion is therefore not surprising.
The extant Norwegian Mesolithic
skeletal finds do not provide a basis for
establishing a possible common burial
custom. The younger Atlantic and Subboreal finds from Svarthola in Viste
and Skipshelleren, however, indicate a
practice which was similar to the one
seen in contemporary Danish shell
middens, where the dead were deposited directly in the refuse heaps.
The ∂13C-signatures of the bones in
the Søgne assemblage were obtained in
connection with the 14C-datings. The
analyses yielded a ∂13C value of –13.4,
which means that 86% of the diet con-
9
sisted of marine elements. This is
indeed a very high level of marine
ingredients in the diet. However, it fits
very well with the estimate for Atlantic
period man in southern Scandinavia,
whereas the values for Boreal period
human and dog bones in southern
Scandinavia show a tendency towards
a larger terrestrial component in the
diet (∂13C value of -25‰). The latter
value, however, is not surprising, since
all the Boreal samples derive from
inland sites.16 The location of the
Søgne site on a small island in an
archipelago in no way contradicts the
∂13C values established here.
Our general knowledge of the Boreal
period in southern Norway is very limited.17 There have ben no systematic
excavations of localities from the same
time period as, and in the vicinity of the
Søgne find. It is likely that such sites in
the area west of Kristiansand would be
situated either on the beach or a bit
below the present sea level. The dating
of the locality of Tørkopp in Østfold,
however, is almost contemporary with
the Søgne finds.18 Even though Tørkopp is situated many hundred kilometres from Søgne, the tool inventory most
likely corresponds to what one would
find on a settlement site belonging to the
Søgne people: lanceolate and hulling
type microliths, core axes, ground stone
axes, pickaxes, conical microblade- and
macroblade cores with an acute platform angle, as well as less diagnostic
tools such as scrapers, retouched pieces,
burins etc. The people on these coastal
sites were strongly dependent on the
sea. They subsisted on fishing, hunting
sea birds and sea mammals, collecting
eggs and shellfish as well as occasionally
hunting larger terrestrial mammals
such as red deer, roe deer, wild boar or
elk. The vegetation on the site would be
open, dominated by smaller pine and
birch trees.
RESULTS AND DISCUSSION
The Søgne find has been dated by five
samples from the dispersed skeletal
parts. Four of the datings may be considered to be contemporaneous when
the standard deviation is taken into
account.
The skull of Individual 1 has been
14C-dated to 8.600 years BP +/- 95
years (TUa-1257). The date has been
niku temahefte 031
calibrated to between 7.435 and 7.210
BC, incorporating the correction for the
marine component, that is, approximately -300 years. In spite of the correction, the dating is still well within the
boreal chronozone (9000 - 8000 BP).19
The occipital bone from Individual 2
has been dated to 8635 years BP +/- 75
years, calibrated to between 7445 and
7270 BC (TUa-2106). The thigh bone
(femur) has been dated to 8700 years
BP +/- 70 years, calibrated to between
7490 and 7375 BC (TUa-2107). For the
shin bone (tibia), there is a preliminary
dating of 8455 years BP +/- 75 years,
calibrated to between 7260 and 7018
BC (TUa-2108). The analysis of this
dating, however, is not entirely completed at the time of writing.20
The frontal bone turns out to be
somewhat younger than the other skeletal fragments. The dating is 8095 BP
+/- 55 years, calibrated to between
6665 and 6527 BC (TUa-2105). According to the NTNU radiocarbon dating
laboratory, this result makes it very
likely that the bone belongs to an individual deposited about 500-700 years
later than the other remains.
The similarity of the datings of four
of the individual samples from Søgne
makes it reasonably certain that the
bones are contemporaneous. Based on
this conclusion, the stature of one
(female) individual may be calculated
to c. 156 cm. With a robust skull of
medium breadth and length, a gracile
postcranial skeleton, and a stature of
c. 156 cm, the skeletal remains of this
Søgne female closely resemble other
Southern Scandinavian Mesolithic
female skeletal remains.
The ∂13C-values for four of the
dated fragments is –13.4 ‰ (we do not
yet have the exact value for the TUa2108 sample). This means that 86% of
the diet of the individuals derived from
marine resources. The marine contents in the diet of the Søgne people
was almost similar to a traditional
Greenland Inuit diet. Of particular
interest in connection with the analyses of the Søgne find is the fact that
the ∂13C-signature of the contemporary Swedish find, the Bredgård male
skeleton, showed that more than 80%
of the man’s food derived from inland
resources, whereas the Søgne people
chiefly subsisted on a marine diet.
This demonstrates that, just like in
southern Scandinavia, there were also
different ways of adapting to the environment among the first hunters and
gatherers in middle Scandinavia;
some population groups stayed inland
while others lived by the ocean.
CONCLUSION
The ongoing investigation program for
the Søgne finds includes DNA-analyses. These may establish the number
of individuals in the find, and may
provide information about heritable diseases and other genetic traits. They
may also establish whether or not there
was a biological relationship between
the individuals in the find. The results
of DNA analyses may also constitute a
starting point for further investigations
of a potential genetic relationship between individuals living in the periphery
of Europe during the Mesolithic. Such a
research project, however, must be
undertaken on a broad basis of collaboration between institutions and scientists in the relevant countries. The fact
that the people living around the North
Sea Basin shared a very similar material culture in the period between 9000
and 8000 BP, and the physical closeness
of the land areas, makes it likely that
there was an interchange of genes as
well as of cultural elements. DNA analyses may even reveal a biological relationship between the people of the
Mesolithic in the area and present-day
inhabitants of Norway. In England,
DNA analyses established that a history teacher, Mr. Target, of the village
of Cheddar in Wessex in Southeast
England, is a direct descendant of the
so-called Cheddar Man, a Mesolithic
skeleton which was discovered in a cave
near Cheddar.21 These skeletal
remains, by the way, were dated to
9.000 BP, and are thus almost contemporary with the Søgne find.
Analyses of trace elements and isotopes in the bones will give us more
detailed knowledge about Mesolithic
marine nutrition and the diet of the
individuals. The results will also contribute in current research of present day
pollution conditions and consequences
by establishing the levels of trace elements and isotopes in a clean world.
The archaeological and anthropological investigations will be continued,
10
especially with regard to comparative
analyses.
It is of vital importance that the
Norwegian Maritime Museum, which
so far has invested much energy, competency and economy in this project,
should be given the possibility to complete the marine archaeological investigations in the inlet. Based on the
knowledge so far gained in the investigations, it is highly probable that
there are more human skeletal
remains in the more undisturbed
areas of the sea bed. It is of great
importance to secure these finds for
future studies.
REFERENCES
Ballin.T. B. & Jensen, O. L. 1995.
Farsund prosjektet - stenalderbopladser på Lista. - Varia 29, Universitetets Oldsaksamling, Oslo.
Bennike, P. (1986). Kvinden fra Koelbjerg på Fyn. En antropologisk
vurdering af det ældste menneskefund i Danmark. - Fynske Minder: 13-27.
Borrman, H., Engström, E. U., Alexandersen, V., Jonsson, L., Gerdin, A.-L. & Carlsson, G. E. 1996.
Dental conditions and temporomandibular joints in an early mesolithic bog man. - Swedish Dental
Journal 20: 1-.14.
Danielsen, L. Prøsch. 1996. Undersøkelse av kjerne fra pkt. 14. Søgne,
Vest-Agder (preliminary report).
Hafsten, U. 1983. Shore-level
changes in south Norway during
the last 10000 years, traced by
biostratigraphical methods and
radiocarbon datings. - Norsk geografisk Tidsskrift 37: 63-79.
Hemdorff, O. 1995. Personal communication.
Jonsson, L. & Gerdin, A.-L. 1997.
Bredgårdsmannen. Rapport över
arkeologisk undersökning på
Bredgården 1:1, Marbäcks socken,
Västergötland. - Arkeologiska
Resultat, UV Väst Rapport
1997:11.
Larsson, L. 1989. Ethnicity and traditions in Mesolithic mortuary practices of southern Scandinava. - In
S. J. Shennan (ed.), Archaeological
Approaches to Cultural identity. One World Archaeology 10: 210218. London.
niku temahefte 031
Larsson, L. 1990. Dogs in fraction symbols in action. - In P. M. Vermeersch & P. Van der Peer (eds.),
Contributions to the Mesolithic in
Europe. Studiae Praehistorica
Belgica. 5: 153-160. Leuwen, Leuwen University Press.
Mangerud, J., Andersen, S. Th., Berglund, E. & Donner, J. J. 1974.
Quaternary stratigraphy of Norden. A proposal for teminology and
classification. – Boreas 3: 109-128.
Martin, R. & Knussmann, R. 1988.
Anthropologie. Handbuch der vergleichenden Biologie des Menschen. - Gustav Fischer Verlag.
Stuttgart, New York.
Mikkelsen, E. 1978. Seasonality and
Mesolithic Adaptation in Norway.
- In K. Kristiansen & C. PaludanMüller (eds), New Directions in
Scandinavian Archaeology: 79119. - National Museum of Denmark, Copenhagen.
Newell, R. R., Constandse-Westermann, T. S. & Meiklejohn, C. 1979.
The skeletal remains of Mesolithic
man in Western Europe: an evaluative catalogue. - Journal of Human
Evolution 8/1: 1-228.
Nielsen, E. Kannegaard & Petersen,
E. Brinch. 1993. Burials, people
and dogs. - In S. Hvass & B. Storgaard (eds), Digging into the past:
76-81. Århus, Århus Universitetsforlag.
Nygaard, N. Noe. 1997. Atlantic time
palaeoenvironmental changes. The
transition between the Late Mesolithic and Early Neolithic cultures
in Denmark. – Paper given at the
research conference The Ecological
Setting of Europe: from the Past to
the Future. - European Research
Conferences, Castelvecchio Pascoli,
Italy sept. 1997.
Petersen, H. C. 1988. Studier over
dansk stenalders biologiske
antropologi. - Institut for Genetic og
Økologi. Århus, Århus Universitet.
Smith, B. H. 1984. Patterns of molar
wear in hunter-gatherers and
agriculturalists. - American Journal of Physical Anthropology 63:
39-56.
Trotter, M. & Gleser, G. 1952. Estimation of stature from long bones
of American Whites and Negroes. American Journal of Physical
Anthropology 10: 463-515.
Trotter, M. & Gleser, G. 1958. A reevaluation of estimation of stature
based on measurements of stature
taken during life and long bones
after death. - American Journal of
Physical Anthropology 16 (1): 79124.
5
ACKNOWLEDGEMENTS
9
Several people and institutions have
been involved in the investigations of the
surviving skeletal parts, and the work is
still going on at the time of writing. We
would like to bring our sincerest thanks
for a constructive collaboration, both
with individuals and with institutions.
So far, the anthropological investigations
have been completed,22 and preliminary
archaeological investigations on the
small island have been done.23 The
marine archaeological investigations
have been carried out on and off since
1995, but lack of financial resources has
slowed down the work.24 14C- and ∂13C
analyses have been carried out by the
Laboratory of Radiological Dating at the
Norwegian University of Science and
Technology in Trondheim (NTNU).25 A
reconstruction of the head of Individual
1 was made in a cooperative effort between three institutions: the Sentrum
Roentgen Institute in Oslo, 26 Toshiba
Medical Systems Europe in Holland,27
and the Galton Laboratory at University
College London.28 To each and everyone
involved we bring our warm gratitude.
6
7
8
10
11
12
13
14
15
16
17
18
19
20
21
22
NOTES
1
2
3
4
These cranial fragments and the tooth
have not yet been made available for
anthropological investigations. At the
time of writing, the material is at the Norwegian Maritime Museum.
The measurements have been made
according to guidelines given by Martin &
Knussman (1988).
The cranial breadth-length index is 75.6
(mesocrane). Because the mandible is
missing, the facial index could not be calculated. But the upper facial index is 55.0
(leptene), which means that this part of
the face is high relative to the breadth.
The orbital apertures are rather low, with
indices of 75.6 for the right orbit and 73.9
for the left (chamaekonch). The nasal
index could not be calculated.
Smith (1984).
11
23
24
25
26
27
28
The stature calculation is based on the
maximum length of the femur (thigh
bone), using the regression equations
developed by Trotter & Gleser (1952;
1958).
Petersen (1988). See also Bennike (1986).
See, for example, Newell et al. (1979).
14C-dated to between 4330 +/- 90 BC and
3860 +/-105 BC.
Borrman et al. (1996); Jonsson & Gerdin
(1997).
Larsson (1989).
Hafsten (1983).
Danielsen (1996).
Larsson (1989); Nielsen & Petersen
(1993). However, Larsson (1990) maintains that most Mesolithic finds of dog
bones can be attributed either to dog graves or to ritual depositing of dog bones at
a very early time, and refers to the graves
at Hornborgasjõen which are dated to
8485 +/- 105 og 8740 +/- 120 BP.
This, however, was also the case for several of the graves on Skateholm I (Larsson
1989).
Hemdorff, pers. comm. (1995).
Nygaard (1997).
For example Mikkelsen (1978); Ballin &
Jensen (1995).
The Tørkopp site was excavated by Egil
Mikkelsen.
Mangerud et al. (1974).
Oral communication by Steinar Gulliksen, the National Radiocarbon Laboratory, NTNU Trondheim (1999).
From ”The Independent”, March 8, 1997.
By Berit J. Sellevold, who was a research
scientist at the National Museum of Antiquities at the University of Oslo at the
time when the find was made. Later she
joined NIKU – Norwegian Institute for
Cultural Heritage Research, and the
Søgne find investigations have been continued there.
By Birgitte Skar, who was the county
archaeologist in Vest-Agder when the find
was made. Later she joined NIKU, and
her work has also been continued there.
First Michael Teisen and later Dag Nævestad at the Norwegian Maritime Museum
have been responsible for the excavations.
The analysis was done by Steinar Gulliksen.
Lars Garberg did the computertomographic scanning of the skull.
Arthur Voorpool converted the data from
the CT scan.
Robin Hennessy and his colleagues did
the reconstruction of the head from the
CT scan of the skull.
niku temahefte 031
TERJE NORSTED
Aspects of Rock Painting Preservation
in Southern Africa
Preprints: Konserveringsmidler og
konserveringsmetoder (Consolidants
and Conservation Methods). Nordisk
Konservatorforbund, IIC Nordic
Group, XIV Congress. – NKF-N, Oslo
1997: 265-278.
have ten thousands of painted or
engraved sites. Regrettably these
riches are far from lasting. In fact, the
paintings of South Africa seem to disappear faster than any rock art of the
world.
Since rock art is found in most parts of
the world, regional associations of rock
art researchers have united in a world
wide federation, IFRAO (The International Federation of Rock Art Organisations). This federation supervises a yearly
world rock art congress which takes
place in different parts of the world.
I have had the pleasure of taking
part in the last two of these congresses. Their most remarkable feature
has been the versatility of professional
approach. Fortunately, stress has been
laid on important practical aspects
such as documentation and preservation. During the 1995 congress several
papers gave attention to the growing
world-wide problems of rock art conservation. Apparently this subject is
going to be a regular element of the
future IFRAO congresses, too.
The 1996 congress was organised
by SARARA (The Southern African
Rock Art Research Association) and
took place in Swakopmund, Namibia.
To us this might appear to be a far-off
place, but in fact Namibia can boast of
numerous rock art sites that belong to
the most spectacular in the world.
Before and after this congress I had
the opportunity to travel in the eastern part of Orange Free State, Republic of South Africa, and to Erongo,
Brandberg and Twyfelfontein in
Namibia. These tours gave me the possibility to see more than 30 rock painting sites, of which several are considered as essential. This paper is partly
based upon observations noted down
during the travels.
Southern Africa (consisting of
Namibia, Botswana, Republic of South
Africa, Lesotho, Swaziland, Zimbabwe
and the southern part of Mozambique)
THE LANDSCAPES
As a rule the paintings are found in
shelters formed by inward sloping or
overhanging rocks. Apart from this
common feature, the supporting rock
and the landscape surroundings of the
South African paintings are quite different from those found in Namibia.
The “heart” of the South African
rock art heritage is found in the hills
along the imposing Drakensberg Maluti Mountains. These hills are
built up by sandstone beds overlain by
basaltic flow. The youngest of these
sediments, called Cave Sandstone, is
seen as cream or yellowish cliff faces
that tend to be heavily weathered. The
result is the striking shelter formations running horizontally as “krantzes” along the hillsides, situated above
grassy slopes and below an overhanging, darker basaltic cap. Often similar
shelters are found in lower beds, too.
They give the landscape a very distinctive step-like character and form an
impressive setting for paintings.
Cave Sandstone is a massive finegrained rock of varying thickness. It is
12
chiefly made up of grains of quartz
with subordinate feldspar. Calcareous
concretions are common, especially in
the lowest parts of the shelters. The
calcareous constituents tend to make
the rock less resistant.
The paintings in Namibia are surrounded by a landscape which forms a
striking contrast. A remarkable feature is the pinkish granite mountains
that rise dramatically up from the
semi-desert plains, especially in the
Damaraland region. These “inselbergs” have attained extremely rugged
and fantastic formations because
much of the granite tends to be very
coarse, showing a low resistance to
weathering. Shelter formations are
very common. In addition, the weathering has caused the mountains to be
strewn with balancing boulders, many
as large as houses. Numerous paintings are found on the inward sloping
faces of these boulders.
The granite massif of Brandberg is
the highest in Namibia at 2573 m. Its
wild and forbidding character is mitigated by green oasis-like areas in the
upper parts, where the high mountain
climate retains water reservoirs in rock
depressions well into the dry season.
Fig. 1. The progressive stages in the formation
of a sandstone rock shelter
(redrawn after Pager, 1971)
niku temahefte 031
Fig. 2. A huge sandstone shelter with paintings
near Fouriesburg, Orange Free State (photo
Terje Norsted)
This is a common feature of the largest
inselbergs. As a rule, the paintings are
found not far from the water resources.
THE AGE OF THE PAINTINGS
In 1969 a few hand-sized slabs with
monochrome paintings of animals were
found during archaeological excavations in a shelter named Apollo 11 in
Huns Mountains, southern Namibia.
The slabs were found in a cultural layer
which was dated to more than 26 000
years before the present. They represent the oldest pieces of African art
known today, and show that figure
painting on rocks had developed in
southern Africa at a very early stage.
Until now the direct connection of
rock paintings with archaeological evidence has been the universally accepted dating method. Unfortunately very
few rock art sites have been excavated.
One of them is the Red Giant Shelter
in Brandberg, where fragments which
have flaked off from the painting were
found in cultural layers aged about
3000 years.
A similar discovery of fragments
from a painting were found during the
excavations of a site in Matopo Hills,
Zimbabwe. Here the dates range from
13 000 to 5 000 years BP. The Zimbabwean rock is a granite which is obviously less prone to weathering than
that of Namibia.
Archaeological evidence shows that
people have lived in the shelters for
hundreds or thousands of years, at
least seasonally, and numerous shelters have been painted repeatedly. The
date of the youngest cultural layer may
suggest the minimum age of the paintings. Surprisingly, a well-known Zimbabwean shelter with very advanced
paintings was abandoned as early as 6
000 years ago. A common minimum
age of the South African paintings
along the Drakensberg - Maluti Mountains is about 200 years, but obviously
the tradition of rock painting has a very
long history in these regions, too.
During the last decade direct minimum dating of the paintings has been
improved. A very interesting method,
which has confirmed much of the archaeological evidence, is accelerated mass
spectrometry radiocarbon dating of oxalate-rich deposits that may form on top of
13
the paintings, especially when the rock
contains quartz. Carbonaceous material
found in silica crusts covering the paintings can also be dated in this way.
THE PAINTERS
As observed by some witnesses, a rock
painting tradition survived in remote
parts of Drakensberg into the nineteenth century. Most of these witnesses
have recorded that the painters were
“Bushmen”.
Apart from the painters of Drakensberg, we have slender knowledge
about the creators of the prehistoric
rock paintings in southern Africa. The
pictures are often referred to as “Bushman Art”. Admittedly, it is generally
believed that most paintings were
made by the predecessors of the present San people, or Bushmen. However, no proof shows us that these paintings originate from only one ethnic
group. Notwithstanding, the paintings
were obviously executed by huntergatherers belonging to the so-called
Khoisan family. The surviving San
represent one member of this family.
The modern Central Kalahari San
peoplerepresent one of the few ethnic
niku temahefte 031
groups who have retained a traditional life as hunters and gatherers
almost into the present. During the
1950s and 1960s they were studied
extensively, and in fact we have a
broad knowledge of their social life
and religious belief. But since there
are no inselbergs in this region, the
Kalahari San have no traditional
knowledge of rock art.
Notwithstanding, the Kalahari studies have revealed a feature of great
importance to rock art interpretation.
The San of this remote region have retained a trance dance which has obviously
a long and widespread history. According to San experience, the collective
effort of clapping, singing, and dancing
activates a supernatural energy. This is
conveyed to selected dancers, enabling
them through hyper-ventilation to enter
a state of trance and a world of hallucinations. While in trance they might be
able to perform out-of-body travels and
to control the game and the rain-giving
animals. Besides the trance granted the
capacity to cure illness and solve social
conflicts. Thus the trance experience has
been a central force in San life. This is
frequently reflected in the rock art.
During the 1870’s interviews with
/Xam “Bushmen” from Cape resulted
in a most valuable written record
which includes chapters on spiritual
aspects. Both this record and the Kalahari studies show that the San people
experienced the natural and the
supernatural aspects of life as a coherent totality. This is relevant to the
understanding of their rock art.
THE PAINTINGS
The common motifs are life-like humans
and animals put together to create scenes
with a strong element of movement and
story-telling. The colours range from
white through yellow, red and brown to
black. With a few exceptions the individual figures are rather small, about 10 to
30 cm of length. In Namibia, and especially in Zimbabwe, the motifs tend to have
a rather broad scope, reflecting several
aspects of the society in which they were
created. In South Africa everyday scenes
appear to be few compared to motifs
which are directly connected to trance
and other-worldly experiences. We may
come upon renderings of clappers and
trance dancers, but more often the pain-
14
tings seem to depict metaphorical scenes
referring to the experience of trance, the
out-of-body travelling and the hallucinatory encounter with mythological beings
that convey their supernatural potency.
Numerous motifs are enigmatic,
and the fact that lots of shelters have
been repainted several times to form
superimpositions adds to the difficulty
of interpretation. During the last generation, however, extensive research
has given us a deeper understanding
of these motifs.
Thousands of the southern African
rock paintings display an amazing feeling for form and movement. In fact, it
has been suggested that the best Brandberg paintings were executed by special
“artists”. The motifs which reflect a
trance experience were probably painted
subsequent to the dance by the trancers
themselves. Most likely this was done in
connection with rituals to confirm the
presence of supernatural potency.
Fig. 3. A panel of “shaded bichromes” depicting standing and resting antelopes in a sandstone shelter between Fouriesburg and Ficksburg, Orange Free State. The colours are black
and white, subdued by a light grey silica crust
(photo Terje Norsted)
niku temahefte 031
The southern African rock paintings display numerous variations as
regards contents and pictorial mode of
expression. Consequently, it may be
precarious to use the terms “style” and
“development”, even within a certain
region. However, three pictorial modes
may be distinguished. These are 1)
monochrome, 2) bi- or polychrome, and
3) “shaded” (blended) bi- or poly-
chrome. The third mode is often found
in the paintings of the DrakensbergMaluti Mountains region. Here adjacent colours, usually red ochre and
white, or yellow ochre and white, are
sensitively blended to render the natural colouring of the animals. Furthermore, some of the animals are painted
foreshortened as seen from the front or
from the rear.
Fig. 4. An elegant woman taking part in the
“White Lady” scene of Maack’s Shelter, Brandberg, Namibia. Note the white body paint and
the exquisite adornments. The colours are
brownish red and white (photo Terje Norsted)
15
THE PAINTING MATERIALS
AND TECHNIQUES
Archaeological evidence from Late
Stone Age and Middle Stone Age deposits shows that the prehistoric Khoisan people used earth pigments, especially red iron oxides. In fact, red
pigment mining in southern Africa
dates back to about 200 000 BP, and
several pits have been exploited into
our century. The presence of pigments
lumps in painted shelters is abundant,
and several grinding stones with
colour stains have been found.
The written sources give us little of
reliable information on paints used by
the rock painters. However, some analytical work has been done during the
last decades. At least we have some
indications about the use of pigments.
In the famous Maack’s Shelter,
Brandberg, the main colours are white,
yellowish through light yellowishbrown to brownish-red, and black. The
white is a pure calcium sulphate, while
the black is charcoal. The other pigments are unburned or burnt natural
ochres which at times have a strong
silica content in the form of quartz.
In the paintings of the Ndedema
Gorge in Natal Drakensberg the whites
are calcium sulphate (sometimes mixed
with powdered quartz) or kaolin. The
yellow and brownish-yellow is natural
unburned ochre sometimes mixed with
substantial quantities of quartz, while
the pink is burnt ochre mixed with
quartz. Brown and reddish-brown is
burnt ochre with admixtures of clay or
quartz. The black is charcoal.
In addition to the pigments mentioned warm red to dark maroon iron
oxides are most common in the rock
paintings. Manganese black has been
used, too.
Apparently these pigment compositions are rather typical for a very large
area, although some local variations
should be expected due to varying
access of raw materials. For instance,
the typical brownish ochre of the Cave
Sandstone region may be pure limonite, which is often found in pebblelike nodules that stick out from the
wall of the shelters.
All students of southern African
rock paintings have observed the variations of durability from one colour to
another. Usually the paint containing
yellow and red earth pigments are
niku temahefte 031
relatively permanent. The blacks seem
to be less durable, but in some parts
they turn out to be well preserved. The
whites are the most difficult to classify. In central parts of South Africa
observations have shown that there
are three different kinds of whites.
When wet, some whites retain their
colour while others turn black, and a
third kind temporarily disappears altogether but reappears upon drying.
Furthermore, in this region most whites appear to be rather short-lived. It
is very common that an antelope
figure appears as an oval red or yellow
colour field because the whites of the
head, neck, underbelly, and legs are
gone. In the Namibian and Zimbabwean paintings, however, the whites
are often excellently preserved.
Of course these dissimilarities are
attributable to the various chemical
properties of the pigments. Variations
may also be due to the fineness of the
pigment particles and the bonding
between these particles and the rock
minerals. The viscosity and the appliance of the paint may play a role, too.
In addition, the nature of the paint
medium is considered to be very
important.
In fact, we know very little about
this medium. Or perhaps we should say
media, because there might have existed regional variations. Furthermore,
we should not exclude the possibility
that painters sometimes used different
vehicles for each kind of pigment.
Most of the early writers mention
fatty substances as media for rock
paint. Admittedly, various peoples of
southern Africa have used animal fats
as media for body paint and for colour
applied to different objects. A low viscosity fatty vehicle fit for use in rock
paint would have required some heating. If the pigments were stirred into
the fat while it was still warm, water
might have been added to form a dispersion. This could give the possibility
to adjust the viscosity of the paint by
means of new water additions during
the process of painting.
Since albumins have been detected
in South African and Namibian rock
paintings, it has been claimed that
blood was widely used in rock paintings. Admittedly, blood is especially
suitable for reddish paint. The problem
of clotting might have been reduced by
whisking to remove the coagulationforming proteins. Subsequent additions of water is needed to make blood a
ready vehicle for rock paint. Since the
dark colour of dry blood fades, the pigment hue is clearly perceived in time.
However, a fresh colourless medium
which fits all pigments could have been
obtained by the use of serum, which is
formed after storing.
Some writers have suggested plant
sap as a vehicle in rock paintings, and
there are records from Drakensberg
about the use of Asclepia gibba latex
mixed with a powdered clay, probably
kaolin. The juice of the genus Euphorbia is claimed to be quite useful, too. To
act as paint media, these saps have to
be diluted with water. They become
colourless upon drying, but their milky
appearance in a liquid state might have
restricted their use to white pigments.
We should not exclude the use of
egg. Another possibility is no binder at
all. A finely ground pigment which is
stirred solely in water would adhere to
porous rock surfaces.
It is very difficult to obtain any clear
opinion about the paint media by
means of observation. Various factors
have influenced the present appearance, including the weathering and
the porosity of the rock. A lean and opaque distemper-like paint is often seen
on sandstone, which must have absorbed much of the medium. On the other
hand, a large part of the paint on granite tends to appear more like a staining of the rock surface. However, the
fine lines found in numerous paintings
show that the paint must have been a
free-flowing fluid which was easy to
handle. The delicate details show that
the painters had very good tools, too.
Some early writers mention the
use of brushes made by attaching
hairs from the mane or tail of the wildebeest to a thin reed, and occasionally brush marks are clearly seen in
thickly applied paint. Brushes made
from animal hair were probably the
main tool of the rock painters for a
very long time. The perfectly controlled, uninterrupted lines with their
subtle modulations of thickness show
that some of the brushes were soft and
finely pointed. They could hold a substantial quantity of paint and gave the
painters an astonishing control and
flexibility.
16
The confidence with which most
paintings are executed is very striking. The painters appear to have worked spontaneously, and mistakes and
unfinished paintings are rarely seen.
THE NATURAL CAUSES OF DETERIORATION
The survival of the rock paintings of
southern Africa is due to their sheltered location. Notwithstanding, the fast
disintegration of numerous paintings
on sandstone, and especially those
found in shallow shelters, shows that
they have a limited protection against
the natural weathering forces.
Water may reach the paintings in
several ways. Rain may be driven onto
the painted surface when it is located
in a shallow shelter. Such shelters also
host vegetation that retains moisture.
Furthermore, water that drops from
the lower edge of the overhang may
splash on to the paint. When the overhang has no distinct lower lip, water
may also trickle along the underside of
the shelter roof and over the paintings.
Surface water may break up the
adhesion and cohesion of the paint and
cause a rapid disintegration. Furthermore, a painted surface which remains
wet for long periods may be damaged
due to the vegetal growth.
In most cases the deterioration of
the paintings is caused by the influence of seeping water. When this moisture evaporates due to the contact
with hot air, the soluble salts content
may create a deposit of crystals on the
paintings, causing the colours to be
less visible. However, the crystallisation may also take place in the pores of
the rock close to the surface. The
strong crystalline expanding forces are
able to cause severe disruption of the
surface layer, including the paintings.
Numerous painted shelters are
facing the north so that the sun is shining directly on them. This day-time
heating causes a particularly strong
moisture diffusion to the rock surface.
MAN-MADE DESTRUCTION
The numerous re-paintings on top of
older motifs may appear disturbing to
us. However, this did not imply a repudiation of earlier figures. On the contrary, the primeval painting was probably looked upon as imbued with a
niku temahefte 031
special potency. Apparently, the succeeding painters did their best to confirm this potent quality.
The Black People thought highly of
the San’s supernatural experience and
healing capacity. In addition, the
Black People held the potency of the
rock paintings in high esteem and believed that the painting materials conveyed a healing power. In fact, many
paintings are marred by chip marks
that result from attempts to obtain
these materials for use in traditional
medicine. Furthermore, the Black People themselves now and then contributed by adding new figures.
The chip marks and the later additions should be looked upon as documents of cultural importance rather
than vandalism.
In many South African painted
shelters there are low stone walls built
by Black herder boys. Furthermore,
they have left soot deposits from their
Fig. 5. Superimposed antelopes in a sandstone
shelter north of Fouriesburg, Orange Free State.
Note the man-made destruction which consists
of scratching, pecking, and crude black outlining. The colours are yellow ochre, light orange
brown, and maroon (photo Terje Norsted)
fires, scratched the paintings, and
even used the figures as targets.
Unfortunately, they also used the shelters as stables. Often the cattle have
licked the salty surface and rubbed
against the wall, causing disaster to
the paintings.
Since this rock art is extremely sensitive to touch and moisture, it is easily
damaged by acts of thoughtlessness
and vandalism. This vandalism is not
only attributable to local kids. It may
be caused by other visitors, as well.
Souvenir hunters have chipped off pieces from the paintings, while others
have left their own inscriptions on the
painted surface. Other visitors, including those who claim that they have
scholarly motives, may for instance
spray the paintings with water so that
the colours show up better in photographs. In general, tourism without
control contributes to the accelerated
destruction of the paintings.
MEASURES OF PRESERVATION
In South Africa, The National Monuments Council policy in the past has
been to keep the location of the rock
17
art sites secret in order to protect them
from vandalism. This has led to a
public ignorance, so today the trend is
moving towards a conscious promotion. Selected sites are published, and
a serious collaboration with tourism is
being established.
In their preservation work The
National Monuments Council co-operates with regional councils and the
rock art department of the regional
museums. Usually the museums survey the sites and prepare a report on
the state of preservation. They also
inspect the sites regularly. The regional councils instruct the owners of
farms where the rock art is situated to
keep their eyes open and control the
visitors. The National Monuments
Council evaluates the importance of
the various sites, declares chosen ones
as National Monuments, and prescribes general measures of physical protection. In addition, all rock art is protected by law under the National
Monuments Act. There is similar legislation in the other southern African
countries. Time has shown, however,
that legislation is of little value unless
it is followed up by practical efforts.
niku temahefte 031
tallisation. Considering the present
risks and possibilities, it is better to
direct the main efforts towards preventive measures.
If a valuable painting is in a direct
danger of destruction the solution
might be to remove the entire block
and store it safely in a museum. In fact
this has been done in South Africa.
SOME REMARKS ON DOCUMENTATION
Fig. 6. A redrawn tracing of the sentral part of
the “White Lady” scene of Maack’s shelter,
Brandberg, made by Harald Pager. Note the
system of different shading which represents
the various local colours. Ca 1/8 of actual size
(after Kuper, 1996)
A new organisation called Rocustus is forming an important part of the
practical preservation work in South
Africa. Assisted by the regional
museums, this organisation strives to
increase the knowledge of rock art
among the farmers who own property
where rock art is found. Besides the
aim of Rocustus is to spread knowledge of rock art among the public in
general.
As a rule, visitors coming to look at
rock paintings have to obtain permission from the farmer. Preferably the
visitors should be accompanied by a
farm worker acting as a guard. In
order to establish additional security
some National Monument Sites have
been surrounded by a lockable metal
cage.
The Maack’s Shelter in Brandberg
is protected by a very solid metal lattice which has been put up at the distance of about 3 meters from the paintings. Admittedly this is a rather
unpleasant arrangement, but it is considered necessary because of the large
number of unpredictable visitors.
There is also an artificial drainage system on top of this shelter to prevent
the rain water from reaching the paintings.
Water drainage systems have also
been tried in South Africa. Sponsored
by the National Monuments Council,
this work has been going on as a large
scale experiment since 1973. The practical work is carried out by the National Building Research Institute.
There are many obstacles in this
endeavour. Numerous South African
shelters are very large and situated
far off the beaten track. Since the conditions tend to change from site to site,
there is no easy and general solution.
However, the installation of a drip
ridge to prevent the rain water from
flowing along the underside of the roof
and over the paintings is considered
essential. The prototype of such a drip
ridge is a continuous stainless steel
strip fastened in a groove which is
made along the lower edge of the overhang. This remedy, which is supposed
to have a long-term effect, has been
followed up by regular inspections.
The sandstone pores are likely to
contain considerable amounts of seeping water that diffuses through the
rock surface. Consequently, any direct
conservation of the paintings implies
unpredictable elements unless the
consolidation medium permits a total
moisture diffusion. Until now, direct
conservation of paintings on sandstone
has given no satisfactory results. In
fact, such consolidation has even contributed to the formation of new crusts
which are prone to subsequent flaking
due to vapour pressure and salt crys-
18
Old photographs reveal that the deterioration of the paintings on sandstone
happens depressingly fast. The combination of many thoughtless visitors
and extensive water seepage might
cause notable losses after a few years.
On account of this a thorough documentation is considered essential.
Descriptions of available information, survey drawings, photographs and
tracings of the paintings represent the
primary material of documentation.
To be precise, photographs represent the documentation of the appearance, while tracings are considered
important with respect to interpretation and comparative studies. The
orthodox tracing method consists of
attaching a transparent graphic film
to the rock face and tracing the outlines of the painting. The tracings are
usually redrawn on paper later on.
Using this method, the different
motifs of a complex superimposition
might be separated and clearly
demonstrated. By means of a standardised code system the colour distribution might be shown, too.
The tracing method could be harmful to the most friable painted surfaces. Furthermore, the end result is
quite alien to the actual appearance of
the painting. It is analytic, but never
quite objective, since it is based on
interpretation from the very beginning. It is difficult to follow faint outlines, and errors might be increased
during the redrawing. Nevertheless,
tracings have been a most useful tool
in the study of southern African rock
paintings for several decades. Tracings are very informative, too.
Public information represents an
important end result of this documentation. By helping the Southern African
to understand their unique cultural
heritage, this information is perhaps
niku temahefte 031
more effective in preserving the rock
art than any restrictive measures.
ACKNOWLEDGEMENTS
Anita Arnott and Neil Lee, Johannesburg, and Pat and Robert Camby,
Windhoek, were my African guides
and shared their great enthusiasm
and knowledge. Without them this
paper had never been written.
REFERENCES
Avery, Graham. 1975. The Preservation of Rock Art with Special Reference to South African Problems
and Conditions. - In: South African Archaeological Bulletin, Vol.
30, p.139-142
Avery, Graham. 1978. Rock Art Conservation in Southern Africa. - In:
C. Pearson (ed.) Conservation of
Rock Art. Proceedings of the International Workshop on the Conservation of Rock Art, Perth, September 1977, ICCM Sydney 1978,
p.66-68
Deacon, Janette. 1995. Promotion of a
neglected heritage at Stone Age
sites in the Western Cape, South
Africa. - In: Conservation and
Management of Archaeological
Sites, Vol. 1, p.75-86
Garlake, Peter. 1995. The Hunter’s
Vision. The Prehistoric Art of Zimbabwe. - London: British Museum
Press
Haughton, S.H. 1969. Geological History of Southern Africa. - Cape
Town: The Geological Society of
South Africa
Katz, Richard. 1982. Boiling Energy.
Community Healing among the
Kalahari Kung. - Cambridge,
Mass.: Harvard University Press
Kuper, Rudolph (Ed.). 1996. Weisse
Dame - roter Riese. Felsbilder aus
Namibia. - (Koln: Heinrich-BarthInstitut
Lee, D. N. and H. C. Woodhouse.
1970. Art on the Rocks of Southern
Africa. - New York: Charles Scribner’s Sons
Lewis-Williams, J. David. 1983. The
Rock Art of Southern Africa. Cambridge: Cambridge University
Press
Lewis-Williams, J. David and Thomas Dawson. 1989. Images of
Power. Understanding Bushman
Rock Art. - Cape Town: Southern
Book Publishers
Loubser, J. H. N. 1993. A Guide to
the Rock Paintings of Tandjesberg. - In: Navorsinge van die
Nasionale Museum Bloemfontein,
Vol. 9, Part 11, p. 345-384
Loubser, P. J. And J. H. P. Van
Aardt. 1979. Preservation of Rock
Art: Installation of a Drip System
at the Beersheba Shelter, Griqualand East District. - In: South
African Archaeological Bulletin,
Vol. 34, p. 54-56
Pager, Harald. 1971. Ndedema. A
Documentation of the Rock Paintings of the Ndedema Gorge. Graz: Akademische Druck u. Verlagsanstalt
Pager, Harald. 1989. The Rock Paintings of the Upper Brandberg, Part
I - Amis Gorge. - Koln: HeinrichBarth-Institut
Pager, Harald. 1993. The Rock Paintings of the Upper Brandberg, Part
II - Hungorob Gorge. - Koln: Heinrich-Barth-Institut
Pager, Harald. 1995. The Rock Paintings of the Upper Brandberg, Part
III - Southern Gorges. - Kõln:
Heinrich-Barth-Institut
Rudner, Ione. 1982. Khoisan Pigments and Paints and Their Relationship to Rock Paintings. - In:
Annals of The South African
Museum, Vol. 87. Cape Town: The
South African Museum, p. 1-281
Rudner, Ione. 1989. The Conservation
of Rock Art in South Africa. - Cape
Town: National Monuments Council
Rudner, Jalmar and Ione. 1970. The
Hunter and His Art. A Survey of
Rock Art in Southern Africa. Cape Town: C. Struik
Smits, L. G. A. 1975. Preservation
and Protection of Rock Art in
Lesotho. - In: Conservation in
Archaeology and the Applied Arts.
Preprints of the Contributions to
the Stockholm Congress 2-6 June
1975. - London: IIC, p. 75-77
Smits, L. G. A. 1992. Recording and
Deciphering Rock Art. - In: Arkeologiske skrifter, Historisk Museum,
Bergen, No. 6. - Bergen: Universitetet i Bergen, p. 53-60
Vinnicombe, Patricia. 1976. People of
the Eland. Rock Paintings of the
19
Drakensberg Bushmen as a reflection of their life and thought. - Pietermaritzburg: University of Natal
Press
Watchan, Alan. 1991. Age and composition of oxalate-rich crusts in the
Northern Territory, Australia. In: Studies in Conservation, Vol.
36. - London: IIC, p. 24-32
Webb, T. L. 1980. Building Research
Assists in the Preservation of
Rock Art. - In: South African
Archaeological Bulletin, Vol. 35, p.
58-59
Willcox, A. R. 1956. Rock Paintings of
the Drakensberg Natal and Griqualand East. - London: Max Parrish
Willcox, A. R. 1984. The Rock Art of
Africa. - London & Canberra:
Croom Helm
Woodhouse, H. C. 1979. The Bushman Art of Southern Africa. Cape Town: Purnell & Sons
SUMMARY
Southern Africa is an impressive treasury of rock art. The main part consists of paintings, which are found in
natural granite and sandstone shelters. The painters were San people
(“Bushmen”) or their predecessors. As
a rule, the quality of the paintings is
truly astonishing. The pigments comprise yellow, red, and brown iron oxides, calcium sulphate, kaolin, and
charcoal black. The media appear to be
various albumin substances, and the
main tool animal hair brushes. The
granite rock paintings of Zimbabwe
and Namibia may be several thousand
years old, while the paintings on South
African sandstone are much younger.
This is due to the friability of the
porous sandstone, which causes the
South African paintings to disappear
very fast indeed. In addition to manmade destruction, the effects of water
and salt crystallisation are the main
agents of this deterioration. Generally,
preventive measures are considered
more effective than direct conservation. In this urgent situation a satisfactory documentation is essential.
niku temahefte 031
OLE GRØN, INGER MARIE HOLM-OLSEN, HANS TØMMERVIK AND OLEG KUZNETSOV
Reindeer Hunters and Herders:
Settlement and Environmental Impact
This article is the result of recent research and is published for the first
time here.
To understand the connection between
cultural phenomena and the landscapes
that form their setting is a central
theme in recent research. The expectations that have already been expressed
for this branch of archaeological and
anthropological research may seem scaringly high to many researchers, and
one has to ask oneself if it will ever be
possible to meet such demands. Nevertheless, we remain convinced that there
is a sound basis for optimism, especially
with regard to the implementation of an
integrated scientific and humanistic
approach to the matter.
Of course, some precautions must be
taken. Up until a few years ago, a fundamentalistic ecodeterminism stating
that a given ecological setting will
result in similar patterns of settlement
and of resource utilisation was used by
some researchers to interpret and analyse the material remains of lower hunter-gatherer societies, considered in the
field of social anthropology to be the initial type of human culture. Today it is
obvious that even lower hunter-gatherers are not that simplistic. Their behaviour may be controlled by factors like
easy access to drinking water, firewood,
food and other resources, but they operate with a buffer that allows survival
in critical resource situations (Lee:
1968). Thus most of these communities
will have the capacity to engage in activities – such as production of ornaments
and art, rituals, play, myth telling, etc.
– that are not directly connected with
basic survival behaviour.
From an archaeological point of
view the idea that landscapes influence the human cultures that live in
them and, vice versa, that human cultures influence the landscapes they
occupy, seems to be in good agreement
with our observations. Hunter-gatherers utilise the available resources in
accordance with a strategy that aims
to avoid over-exploitation. This has
two main elements: population density
must be kept low; and the population
must be mobile so that its distribution
can match seasonal variations in
resource distribution. This allows the
resources in the environment to regenerate from year to year, and as a
result the strategy is more properly
one of resource control. But since control over the non-material aspects of
landscapes is also important to human
cultures, landscapes can no longer be
seen merely as “wilderness” but must
be viewed as cultural landscapes with
material and non-material features
and organisation. To the hunter-gatherer the visible and the invisible
represent different but equivalent
aspects of the cognitive landscape.
This paper will deal with two cases.
The first is a case-study concerning
the Evenki reindeer hunters of Northern Transbaikal in Eastern Siberia,
showing the impact of settlement on
vegetation. The latter section of this
paper is based on a case-study of Sámi
settlements in Northern Norway, and
in connection with this we will discuss
the possibilities provided by the interpretation of satellite images for distinguishing indirect traces left by settlement. Since both the Sámi reindeer
herders – who until quite recently also
relied heavily on hunting, gathering
and fishing (Vorren & Manker:1976) –
and the Evenki reindeer hunters traditionally use small herds of domesticated reindeer for transportation,
there seem to be a lot of common traits
in the behaviour as well as in the settlement situations created by the two
cultures. Because the Evenki are more
conservative in their lifestyle, observations of their culture may be used to
elucidate and explain observations
from the Sámi area.
Where archaeology earlier focussed
to a great extent on the question of
settlement location, it has lately
20
become obvious that it is important to
understand the relationship between
culture and landscape in its totality.
Of course, it is impossible to reconstruct such an ephemeral thing in
detail. A central point is, however,
that landscape is not a wild, unorganised tract surrounding settlement sites.
It is organised into hunting territories,
transportation corridors, settlement
zones, burial zones, sacred zones, etc.
In virtually every human culture these
landscape zones and elements have
been incorporated into a cosmology
and given a meaning within its frames
of reference. Together they constitute
the individual culture’s cognitive
landscape.
We must conclude that there exists
a complex feed-back process between
physical landscape and culture. Both
influence, and are influenced by, the
other. Since the relationship between
landscape and culture encompasses
ecological systems as well as cognitive
systems, it can only be understood within the framework of an integrated
scientific and humanistic approach.
The objective of this paper is not to
solve or even to describe the problem
in its totality. We shall restrict ourselves to a presentation of two cases that
focus on the relationship between the
various settlements and their surroundings, in order to demonstrate
that it is not fruitful to regard these as
separated zones.
AN EVENKI SETTLEMENT AND ITS
SURROUNDINGS – AN ETHNOARCHAEOLOGICAL EXAMPLE
The Northern Transbaikal is located
some hundred kilometres to the northeast of the northern point of Lake Baikal, and approximately 1000 km north
of Mongolia. The region’s aboriginal
Evenki population are hunter-gatherers living in a mountainous taiga
environment, with open pine and larch
forests giving way to grassy steppes in
niku temahefte 031
the lowlands. They subsist mainly on
reindeer, reddeer elk. Traditionally a
few domesticated reindeer are used for
transportation, either to pull sledges
in winter or as riding animals (Anderson:1991).
Whereas most of the ethnographical examples used for interpreting the
archaeological remains of hunter-gatherer cultures are drawn from desert
or arctic areas, the Evenki of Northern
Transbaikal are interesting because
they represent a forest-hunting tradition that may well have existed in the
same area for the last 18,000 years
(Kuznetsov et al., in print). Since the
cultural traditions in most other comparable areas have been interrupted
by migration or cultural changes related to clear-cut changes in the basic
economies (e.g., Ives: 1990), this seems
to promise an exceptional opportunity
for conducting studies of long-term
adaptation to a relatively unchanged
biotope.
Whereas the general picture is that
hunter-gatherers tend not to reuse
their settlement sites from one year to
the next, we observed that the Evenki
use some of their dwellings for considerable periods of time. One of the
bark tents in a summer settlement we
excavated in 1998 seems to have been
used and repaired during a period of
nearly 40 years, from around 1930 to
just short of 1970. We think easy
access to firewood or other types of fuel
(e.g., blubber) is a decisive factor as to
whether or not sites are reused for
settlement year after year. If firewood
sources are limited, one will soon be
forced to walk long distances to collect
the necessary amount of fuel (Rogers
1967:9). With regard to communities
in desert and arctic environments, it
seems obvious that the reuse of settlement locations will create fuel problems. For hunters living in forests the
situation is different.
To understand the problem better,
we carried out a survey of the arboreal
vegetation around the Evenki site called ‘Chynaskaya Naled’, which contains a large number of old tent rings
and is still in use. The site lies in the
mountains at 1500 metres above sea
level. In July, 1997, this site was occupied by an Evenki couple, Jura and
Luda Taskerov, along with their 17
domesticated reindeer. Returning in
August, 1998, we observed that another group – which had taken over the
place in the meantime – had made a
new stake frame and a rectangular
‘stone ring’ for a canvas tent, and had
put up a new storage platform to the
west of the present settlement area.
The Evenki use copious amounts of
firewood. Apart from fuel for the outside hearth that serves as the kitchen
area in summer, they keep a number
of ‘smoke fires’ burning constantly to
create a smoky zone where their reindeer can find protection from the mosquitoes. The reindeer appreciate this
and prefer to stay between the smoke
fires when they are in camp. Jura and
Luda had seven smoke fires that formed an oval 10 by 11 metres. The
21
Fig. 1. The smoke fires in Jura and Luda’s camp
at Chynaskaya Naled, July, 1997. The Evenki
regard it as important to preserve the old trees,
which provide their reindeer with shade from
the strong sun. Photo: Ole Grøn
Fig. 2. Looking south, Jura and Luda’s camp
seen from the ice of the Chyna River, July,
1997. Around the tent can be seen a zone containing older larch trees – the habitation zone.
Beyond this is a zone with low arboreal vegetation – the chopping zone. In the background
can be seen the large trees of the forest.
Photo: Ole Grøn
niku temahefte 031
Table 1. Measurements showing the growth of larch trees at the Chynaskaya Naled site
Specimen no.
Height in m.
Diameter in cm.
Age in years
1
0.33
1.0
13
2
0.66
2.0
19
3
1.00
2.5
30
upwind fires were fed, while the downwind fires were allowed to die out. In
this way the area between them
remain filled with smoke all day long.
It was Jura’s task to collect the firewood. He went into the dense forest of
relatively small larch trees around the
site and chopped some down; these
were then pulled back to the site. The
twigs were removed with an axe and
piled in heaps on the outside of the
smoke fires. With one tree to each fire,
this means that it took seven young
trees to keep the smoke fires going,
and the process had to be repeated
several times a day – more frequently
when the wind was strong, and less
frequently when it was calm. Luda fed
the fresh twigs into the smoke fires.
When Jura went out hunting he would
make bigger heaps of twigs before his
departure. If the fires burned low
during his absence, Luda would carry
out the whole process herself.
For tasks where it was necessary to
stay in one place for any length of
time, zinc buckets with lots of big holes
made by an axe were used as transportable smoke pots. The buckets were
filled with a mixture of fresh moss and
twigs, and placed on the windward
side of the person to be protected from
the mosquitoes. He would carefully
move the bucket around so that he got
a maximum of smoke even when the
wind changed direction or he changed
position. The kitchen hearth was kept
burning throughout most of the day.
For this fire drier wood was used when
available, along with large amounts of
fresh wood from the trunks of the
small larch trees that had been chopped down.
Clearly, the Evenki use up large
amounts of firewood in the course of a
single month’s stay at this site. In light
of this it was of interest to determine
the growth rate of the trees. Twelve
trees of different sizes were cut down
and their tree rings counted. Height
and diameter of the trunk just above
the root were recorded for each speci-
4
0.66
1.5
33
5
1.00
2.5
37
6
2.00
4.0
39
7
2.00
2.5
50
8
3.00
4.0
55
men. The root diameter of the stump
of a larger tree that had been cut down
previously was also recorded. The
trees were from 13 to 73 years old,
were from 0.33 to 5.33 metres in
height, and had diameters ranging
between 1 and 11 cm. Within the age
interval of 60 years, the measurements indicate a growth rate increasing to nearly 7 cm in height per year
and about 1.3 mm in diameter per
year. Obviously, the rate of production
of timber in this area is low. (See Table
1, measurements showing the growth
of larch trees at the Chynaskaya
Naled site.)
Our observations of the arboreal
vegetation revealed that it had a characteristic structure in and around the
latterly settled area. The settlement
was located on a river terrace, with the
dwellings located 8-30 metres from the
edge of the old river-bank. In the central area older larch trees of considerable size were preserved within an
oblong zone measuring 65 by 45
metres along the old bank. These were
trees up to 10 metres high or even
more – trees that according to our
observations in other locations should
be more than 200 years old. According
to the Evenki these trees were preserved to protect the tents from the sun
and wind, and to provide shade for the
reindeer.
Below and around the zone of old
trees is found grass vegetation with no
young trees – apart from a small cluster preserved to protect the tent site
used by the 1998 inhabitants. This
grass zone measures 75 by 50 metres
and can be regarded as more or less
coinciding with the zone containing
the old trees – the habitation zone.
Around the central settlement
zone, with its remains of recent tents
and smoke fires, could be observed a
clear-cut and dense zone of young
larch trees with no large trees at all.
Only a very few were higher than 5
metres, and the maximum diameter
was around 10 cm. This zone measu-
22
9
2.33
4.0
58
10
3.66
5.5
62
11
5.33
7.5
63
12
3.00
6.5
68
13
11.0
73
red 160 by 90 metres along the edge of
the river terrace, covering an area of
approximately 8,250 m_. It is clearly
distinguishable from the central zone,
and from the surrounding forest too,
where large older trees stand evenly
distributed with 5-10-metre intervals
between the trunks.
In this zone there are many small
stumps of trees that have been felled
in the typical Evenki way: cut through
by a single blow at a sharp angle to the
grain. For chopping down trees, the
Evenki traditionally used a short, onesided spear called a ‘palma’. Some palmas are still in use, but the same technique can now be seen employed using
axes. This is the ‘chopping zone’ where
we saw Jura collect his firewood.
To the east of the site the old forest
is open with an undergrowth of grass
and low shrubs. To the west of the site
is an area where we find younger larch
trees among old ones, but many of the
younger ones are considerably higher
and thus older than those in the chopping zone. They are also less evenly
distributed and form a more open
cover, even where the density is highest.
From these observations it is obvious that settlement has had a strong
impact on the local vegetation. Settlement activities have resulted in the
creation an open central habitation
zone where some large trees have been
preserved, whereas the systematic felling of small larch trees has produced
a stable and dense chopping zone of
young trees. Outside these zones lies
forest that is much less affected by
human exploitation.
Besides the systematic felling of
trees, settlement affects the surrounding landscape in many ways. The
Evenki use the part of the chopping
zone that lies behind the habitation
zone as a latrine, and reindeer faeces
are found in large concentrations within the habitation zone. This means
that concentrations of phosphates and
other chemicals will occur in the soil
niku temahefte 031
have lasted for a surprisingly long
time (Daugstad et al. 1999:361-395;
Rottländer & Schlichterle:1979).
SETTLEMENT-INDUCED VEGETATION
IN THE SAMI CULTURAL LANDSCAPE
Fig. 3. The Evenki settlement at Chynaskaya
Naled, as surveyed in 1998. None of the dwelling locations were in use at the time. The new
group had used the southernmost one, probably a month before we visited the camp, and
they had built the new storage platform to the
west. Jura and Luda occupied the north-western dwelling location when we visited them in
1997. The north-eastern dwelling location has
not been used since 1996.
here in time. Apart from fragments of
reindeer skulls and foot bones, the
settlement surfaces are surprisingly
free of bones. In accordance with ritualised rules for proper conduct, the
ground within the settlement is carefully cleaned of other types of bone
before departure, and the waste is
deposited on special platforms at some
distance from the settlement. Apart
from in the individual hearth and
smoke-fire areas, the amount of charcoal in the habitation zone is surprisingly small.
The traffic of people and reindeer
has a strong impact on the vegetation,
and compresses the ground within the
habitation zone. Places where tents
have stood are often discernible many
years later by the relative absence of
vegetation. This may be due to both
the extreme compression and the
deposition of different kinds of waste
here: fragments of twigs from the flooring; hairs from the reindeer skins
used for the beds; and other organic
matter, including fat from roasted
meat, will be concentrated here (Rottländer & Schlichterle:1979).
Outside and at some distance from
the settlements, structures such as
waste platforms will produce massive
concentrations of phosphates as they
decay. Pine and larch bark are used
for a lot of purposes. The bark is removed from trees with a diameter of 20
cm. or more growing outside the habitation zone. Stripped of their bark,
these trees would dry out, and were
then cut down for firewood. The
stumps of such trees are easily recognisable, and they are often found in
groups, indicating that the Evenki
tried to keep this work within confined
areas.
At greater distances from the settlements we find marks cut into trees
as messages. Consisting of cuts or
faceted surfaces often several centimetres deep, these marks may still be
visible hundreds of years after their
making. Other types of structures
found outside settlement areas include
dugout coffins placed in trees (the traditional manner of burial), ritual platforms with bear skulls, storage platforms erected at kill sites, etc. Ritual
sites may be linked to characteristic
landscape features of high visibility.
When one has learned what to look for,
the wilderness reveals itself to be the
scene of well-organised activity.
It is obvious that human activities
produce traces in the landscape that
are not restricted to the narrow habitation zones we archaeologists have
traditionally focussed on. And it seems
most likely that some of these traces
23
In Sámi culture the landscape is made
up of many different aspects. The
Sámi see landscape as a space that is
inhabited by their ancestors, whose
traces on the ground can be followed a
long way back in time. These cultural
traces are still partly perceptible, and
manifest themselves in the terrain.
Landscapes like those in the Lapponian Area are also deeply rooted in
people’s memories and imaginations,
with place-names, myths and folklore
serving as connections.
Some of the characteristic cultural
remains in the Sámi landscape are
various types of settlement from different periods, including traces of dwelling sites, hearths and cooking pits,
places of sacrifice, trapping pits and
other hunting arrangements, and graves. In connection with reindeer herding, we may find barrier fences, milking sites/meadows, herding fences
and a number of other features. The
Sámi’s time-honoured cultural sites
also include places like bogs/mires
that were used for gathering ‘shoe hay’
(dried grass, Carex vesicaria, used in
shoes as a substitute for socks) and
other plants for culinary and medicinal use (Mulk:1998).
For some time now, researchers at
NIKU have been considering the use
of satellite imagery to distinguish and
monitor cultural features in the landscape. Were it possible to distinguish
between different types of vegetation
(Tømmervik et al.:1998), then it
should also be possible to distinguish –
indirectly – the cultural features that
help cause variations in the vegetation. Participation in an impact
assessment of the military training
area “Mauken-Blåtind” in Northern
Norway offered NIKU – in collaboration with NINA – an excellent opportunity to conduct a case-study using
satellite-based vegetation maps and
enhanced satellite images (HolmOlsen et al.:1999).
The cultural remains in MaukenBlåtind derive from Sámi reindeer
herders and probably date from the
niku temahefte 031
period 1700–1900. The majority of
settlements appear as hearths that
may be surrounded by tent rings of
stones, but there are also traces of milking meadows (reindeer milking), herding fences and other features.
The objective of the study was to
develop a method for systematic mapping of Sámi cultural landscapes,
using a vegetation map based on satellite data and enhanced satellite images (Landsat 5/TM data recorded in
July, 1990). One method that has
recently been used with success to
locate Sámi remains in the landscape
is to map the impact of Sámi land-use
practices on vegetation (Holm-Olsen et
al.:1999). Reindeer are naturally one
of the most important agencies affecting vegetation, especially around
those camp-sites where milking and
“earmarking” take place. Here, the
constant trampling and the accumulation of manure combine to cause the
development of grass and herb meadows dominated by Deschampsia ceaspitosa, D. Flexuosa, Poa alpigena,
Rumex acetosa, Ranunculus acris,
Epilobium angustifolium, Anthiscus
sylvestris, etc. (Aronsson:1991). Such
areas appear as green meadows/grasslands surrounded by an often “poor”
vegetation dominated by lichens and
dwarf shrubs (oligotrophic vegetation).
This project focussed on the assessment of the vegetation-cover types at
and in the vicinity of the Sámi campsites, which are often located on
moraines or other well-drained geo-
Fig. 4. Vegetation cover map of Nergårdskardet in the Mauken-Blåtind area of Troms County, Northern Norway. Meadow vegetation and
settlement-induced vegetation are shown in
yellow and green. Dwarf scrub-dominated
vegetation (well-drained soils) is coloured dark
brown to light red-brown.
Fig. 5. Vegetation cover types found at the milking meadows and herding fences, mapped in
concentric zones (0-10 and 10-100 metres).
50
45
40
35
30
Lakes/ponds
Meadow vegetation
%
Antropogenic vegetation
25
Dwarf shrub vegetation
Mires/Bogs
20
15
10
5
0
10 meters
24
100 meters
niku temahefte 031
DISCUSSION AND CONCLUSION
45
40
35
30
25
Lakes/ponds
Barrens
20
Meadow vegetation
Antropogenic vegetation
Dwarf shrub vegetation
Mires/Bogs
%
15
10
5
0
10 meters
100 meters
Fig. 6. Vegetation cover types at Sámi campsites, mapped in concentric zones (0-10, 10100 and 100-500 metres from the centre of
each site).
morphological features where dwarf
shrubs, willows, mosses and lichens
dominate (Holm-Olsen et al.:1999).
Figure 4 is a map of the vegetation
cover categories found at Nergårdskardet in the Mauken-Blåtind area of
Troms County, Northern Norway. The
heterogeneity of the vegetation is clear
to see.
Figures 5 and 6 show the percentage of polygons of the different vegetation cover types recorded on and
around the Sámi sites. Figure 5 focusses on the milking meadows and the
herding fences, where the vegetation
types in the surrounding areas were
mapped in two concentric zones (0-10
and 10-100 metres from the centre of
each site). It is obvious that settlement-induced vegetation cover types
and meadow vegetation dominate.
Figure 6 focusses on the Sámi
camp-sites, where the vegetation types
in the surrounding areas were mapped
in three concentric zones (0-10, 10-100,
and 100-500 metres from the centre of
each site). These sites reveal a more
heterogeneous composition in the two
outer zones, with a preponderance of
dwarf shrub vegetation, in addition to
meadow/grassland vegetation. As well
as the latter, the presence of mires,
fens, lakes, ponds, snow beds/patches
and barrens make the camp-site loca-
500 meters
lities attractive to reindeer. Moreover,
the herb-dominated meadow/grassland vegetation supplies the Sámi
with different plants for culinary and
medicinal use, and various grasses for
“shoe hay” production (Carex aquatilis, C. vesicaria, etc.) can be gathered
along the fringes of lakes, lakelets,
ponds and grassy fens found in the
area. But the innermost zone at each
camp-site was dominated by settlement-induced grassland (meadow)
and herb-dominated vegetation.
This study demonstrated that there
was a significant correlation between
old Sámi camp-sites and the distribution of meadow and settlement-induced
vegetation cover types (Holm-Olsen et
al.:1999). Enhanced satellite images
were also used to detect green patches
in other areas likely to have been old
milking meadows or herding fences,
but this part of the investigation is not
yet finished. In a study of the Børgefjell
mountain plateau, such milking meadows were detected by satellite remote
sensing (Dunfjeld & Tømmervik:1992).
Based on the vegetation cover map and
their own field investigations, Dunfjeld
and Tømmervik were able to show that
an unsupervised classification technique had succeeded in picking out five
types of grass-dominated meadow/
grassland in the mountain areas, and
they concluded that there was a high
probability of these meadow/grassland
types being associated with Sámi
camp-sites.
25
From the investigations presented
above, we can observe that activities
at these Evenki and Sámi settlements
produce widespread traces in the
landscape, traces that are not restricted to the narrow habitation zone
archaeologists have traditionally focus
on. With regard to the Sámi especially,
milking, earmarking and other reindeer-related activities have caused a
change from a poorer to a richer and
grass/herb-dominated
vegetation.
With the Evenki the most visible
changes in the landscape outside the
habitation zones are caused by their
cutting of firewood. The settlementinduced vegetational changes observed in the case-studies have lasted for
many hundreds of years and consequently affected large parts of the
landscape. It seems very likely that
some traces of human activity may be
capable of surviving for a surprisingly
long time (Daugstad et al. 1999: 361395; Holm-Olsen et al.:1999).
Vegetational features like those
presented in this paper will not be
restricted to landscapes peopled by
hunter-gatherers and herders. One
can reasonably expect that sedentary
farmers in forest environments will
produce similar zones around their
settlements, though on a more extensive scale.
Thus it seems that there is a sound
basis for the application of theoretical
ideas concerning relationships between cultural phenomena and landscapes. Furthermore, our experience
strongly suggests that both the scientific community and cultural heritage
administration authorities will profit
from progress in the use of remote-sensing data. One therefore hopes that it
will be possible to carry through the
necessary development in the coming
years. Apart from work directly related to the interpretation of satellite
data, it will be vital to achieve a better
understanding of the chemical and
physical impacts that settlement activities have on the soil and vegetational
composition. Another important
aspect is to find out how long traces of
settlement activities may be observable under different conditions.
However, despite the optimism
expressed above, it is important to
keep in mind that remote-sensing data
niku temahefte 031
– even high-resolution satellite data –
will never attain such quality as to
replace field surveys. At least, as of
right now it appears most unlikely
that we will ever be able to identify
cultural features from space with a
confidence level of 100%.
REFERENCES
Anderson, D.G. 1991: Turning Hunters into Herders: A Critical Examination of Soviet Development
Policy among the Evenki of Southeastern Siberia. In – Arctic, Vol.
44, No. 1: 12-22.
Aronsson, K.Å. 1991: Forest Reindeer Herding A.D. 1-1800. An
archaeological and palaeoecological study in northern Sweden. Archaeology and Environment
10. University of Umeå, Department of Archaeology, Umeå.
125p.
Daugestad, K., Binns, K.S., Grytli,
E.R., Liavik, K., Prøsch-Danielsen, L. & Vistad, O.I. 1999:
Bergverksbyens omland. Om ressursbruk, vern, kultur og natur i
Rørosområdet. - NIKU Temahefte
29. Oslo.
Dunfjeld, S. & Tømmervik, H.A.
1991: Mapping of Sámi Land Use
and Old Camp-sites by Use of
Landsat-5/TM Data. In – Proceedings. Second Circumpolar Symposium on Remote Sensing of
Arctic Environment. - Tromsø 4.6. mai, 1992. 2p.
Fremstad, E: Vegetasjonstyper i
Norge. - NINA Temahefte 12: 1279. Trondheim.
Holm-Olsen, I.M., Grydeland, S.E. &
Tømmervik, H. 1999: Samiske
kulturminner og kulturlandskap
i Mauken-Blåtind øvings- og skytefelt. - NIKU-Report. Oslo.
Ives, J.W. 1990: A Theory of Northern Athapaskan Prehistory. Calgary.
Kuznetsov, O.V., Konstantinov, M.V.
& Grøn, O. – in print: Huntergatherer adaptions to a very stabile environment in the past and
in modern times. The basis for an
ethnoarchaeological project in the
West Transbaikal Region, Siberia. - To appear in the proceedings from the conference ‘From
Jomon to Star Carr’ (eds. RowleyConvy, Kaner & Janik). Cambridge and Durham.
26
Lee, R.B. 1968: What Hunters do for
a living, or, How to Make Out on
Scarce Resources. In – Man the
hunter. (eds. Lee & DeVore). Chicago.
Mulk, I.-M. 1998: The Sámi Cultural
Landscape. - Taiga-News no 25
special: culture and forests
(August 1998).
Rogers, E.S. 1967: The Material Culture of the Mistassini. - Ottawa
1967.
Rottländer, R.C.A. & Schlichterle, H.
1979: Food identification of samples from archaeological sites. In –
Proceedings of the 18th International Symposium on Archaeometry
and Archaeological Prospection,
Bonn 14-17 March 1978: 258-267.
- Rudolf Habelt Verlag. Köln.
Tømmervik, H., Johansen, M.E., Pedersen, J.P. & Guneriussen, T. 1998.
Integration of remote sensed and
in-situ data in an analysis of the air
pollution effects on terrestrial ecosystems in border areas between
Norway and Russia (Russia). In –
Environmental Monitoring and
Assessment, Vol. 49: 51-85.
Vorren, Ø. & Manker, E. 1976: Samekulturen. - Tromsø.
niku temahefte 031
WENCHE HELLIKSEN
Farms in Transition
A STUDY OF SETTLEMENT PATTERNS IN EASTERN NORWAY, 300 BC - AD1200
Lecture given at the seminar From
Huts to Houses: Transformation of
Ancient Societies. Arranged by The
Norwegian Institute and The Swedish
Institute, Rome in September 1997.
During the years 1993-96, the
Museum of National Antiquities (University of Oslo) conducted archaeological investigations in connection with
Norway’s new international airport at
Gardermoen in Romerike, some 50 km
north of Oslo. The Gardermoen investigations are the first major archaeological investigation in eastern Norway to use large-scale mechanical
surface excavation to uncover traces of
farms and farm activity from Prehistoric to Medieval times. The investigations have brought to light a large and,
for eastern Norway, virtually unknown body of material. Archaeological
investigation of houses was relatively
rare in the central agricultural areas
of eastern Norway before the end of
the 1980s. Previously, some houses
had been unearthed in connection
with rescue investigations of grave
fields.
Starting from the results of the
Gardermoen investigations, I shall
give an account of the development of
house types in the central agricultural
areas of eastern Norway between 300
BC and 1200 AD. Emphasis will be
placed on the presentation of material
dating from the Roman and Migration
Periods as most of the farms date from
those periods.
In Norway, most of the detailed
knowledge concerning farm structure,
especially of farms dating from the
Migration Period, comes from the
south-west of the country. We still lack
general information on farm settlements in the rest of Norway. Findings
obtained from the investigation of
houses in the south-west, especially
from Forsand in Rogaland, will be
brought into the discussion on farm
development in eastern Norway.
TYPES OF HOUSES
The Early Iron Age
Throughout the Early Iron Age the
houses in eastern Norway are of the
three-aisled long house type. The characteristic feature of this type of house
is that the roof is supported by the
walls and by two rows of posts inside
the house. The posts are usually standing in pairs so it is likely that the
houses were post-and-frame houses
with beams across each pair of posts
(Myhre 1982, 110; Näsman 1983,
191f.).
The length of the Early Iron Age
houses varied somewhat. Those investigated at Gardermoen were between
8 and 27.5 m long. The houses at
Ullern farm in Romerike, which were
17 m long, are probably typical of the
standard Early Iron Age farm. Most of
the houses investigated in eastern
Norway seem to have been between 10
and 20 m long. In two places, however,
houses have been found which are conspicuous by their size. In Valum,
Hamar municipality, Hedmark, a long
house of 52 m has been uncovered
which dates from the Migration Period
(Pilø 1993). In Veien, Ringerike municipality, Buskerud, a house of similar
size has been found which dates from
the Roman Period (information supplied by Lil Gustafson). Though house
length varies considerably, it seems
that houses from the later part of the
Early Iron Age were, on average,
somewhat longer than those from the
earlier part. House length in the
Roman and Migration Periods varies
so much that the differences can not be
explained by the date of construction
alone but are also connected to the
function of the individual house. In
general terms, farms are small. Large
farms stand out from the rest. The
cause of differences in house size can
lie in the increasing social differentiation in society.
27
The house type changes during the
Roman and Migration Periods. Sturdy
curved walls replace the previously
straight ones. The inner roof-supporting posts also adopt a curved form.
This must mean that the beams supported by the posts traverse the house.
Such a house was found at Hol østre in
Romerike. The house, 27.5 m long and
up to seven m wide with an area of
some 190 square metres, dates from
the Migration Period. Houses with
sturdy curved main walls existed at
the beginning of our era and a series of
them is to be found dating up to the
sixth century AD in Forsand in Rogaland (Løken 1991a, 70). This style of
building first became common in Denmark around 700 AD (Hedeager 1990,
170). In the whole Germanic area
where long houses are the most com-
Fig. 1. Sites mentioned in the text.
1.Garder, 2. Ullern, 3. Hol østre, 4. Valum,
5. Åker, 6. Hovland, 7. Veien, 8. Opstad,
9. Forsand, 10. Ullandhaug
niku temahefte 031
Fig. 2. House Types in Romerike. 1:400.
1. House 2 at Ullern, Early Iron Age.
2. House 1 at Ullern, Roman Period.
3. House IV at Hol østre, Early Iron Age.
4. House I at Hol østre, Early Iron Age.
5. House III at Hol østre, Migration Period..
6. House 3 at Garder, Late Iron Age.
7. House 1 at Garder, Late Viking Period /
Middle Ages.
mon house type, sturdy curved walls
were a dominant feature in the building traditions of the Late Iron Age
(Løken 1991a, 70). In this type of
house, there is a distinct division into
two parts marked by the distance between pairs of posts, the posts being
closer together in one part of the
house. The construction implies that
the houses have combined at least two
functions under the same roof such as
living quarters and a stable and/or storeroom. Other houses have a more
complicated placing of the posts which,
together with the finds distribution
etc., indicates a division into several
rooms, for example house I and house
II in Gene, Angermanland in Sweden
(Ramqvist 1983, 153-161).
Wall construction varies from area
to area, in all probability determined
by the available material. The walls
may consist of wattle and daub or be
constructed exclusively of wood. On
the basis of available information, it
seems that wattle and daub was used
throughout the Iron Age in eastern
Norway, for example in Opstad, Tune
municipality, Østfold, in houses from
the Bronze Age, in Valum, Hamar, in
long houses from the Migration Period
and in Åker, Hamar municipality,
Hedmark, in long houses from the
Late Iron Age (Pilø 1993, Løken, Pilø,
Hemdorff 1996). In Romerike, a district rich in timber, foundation trenches without earth-driven posts were
found in several Roman and Migration
Period houses (Skre 1996, 225; Helliksen 1997). The function of these trenches in buildings is uncertain, but they
most likely contained buried sillbeams. There are therefore many indications that sillbeams were already in
use in the Early Iron Age in eastern
Norway. Foundation trenches have
also been found in houses in southwestern Norway and may indicate the
use of either buried notched wall
28
niku temahefte 031
beams or sillbeams from the same
period (Myhre 1980, 141-166; Løken
1983, 85f.).
In general, the long houses contained both living quarters and a stable
or other functional part. Only some of
the houses found in eastern Norway
had traces of hearths which establish
fairly convincingly the location of the
living quarters within the house. The
division of functions within the remaining houses is estimated by looking at
the distance between the pairs of
posts, which is usually smaller in the
stable part than in the living quarters
(Myhre 1980; Zimmermann 1992, 46),
for example in house III in Hol østre
where the stable/functional part lay to
the north and the living quarters to
the south. The house layout in eastern
Norway indicates that it was mostly
the living quarters which lay to the
south, which was the common practice
in south-western Norway.
During the Roman and Migration
Periods, small houses with four posts
were built. The possibility that such
houses existed previously can not be
excluded as houses with four posts
dating from the Late Bronze Age have
been found in southern Sweden (Larsson 1995, 60) and others dating from
the middle of the Bronze Age have
been found at Forsand in Rogaland
(Løken 1984). These probably functioned as store houses and perhaps were
simple buildings with or without
walls.
Investigations in south-western
Norway shows that “farms” in the
Roman and Migration Periods normally consisted of one larger and one
smaller house parallel to each other
(Løken, Pilø, Hemdorff 1996). A similar settlement pattern is to be found in
Romerike.
Late Iron Age / Middle Ages
While the three-aisled long houses
with roof-supporting internal posts are
well-known in the Bronze and Early
Iron Ages (Løken 1991a, 63f.), the
building traditions of the Late Iron
Age are less familiar due to the small
number of discoveries. Rows of internal posts have been found in some
houses from the Late Iron Age or in
houses which can not be dated more
accurately than between the Late Iron
Age and the Middle Ages (Myhre 1982,
114). In eastern Norway, a house with
internal rows of roof-supporting posts
was found at Hovland, Saksundal,
Fåberg municipality, Oppland (Komber 1989, 149-154). Objects found on
the site date the house from the Viking
Period (Grieg 1938). A three-aisled
long house was also found, dating from
the Late Iron Age, at Åker, Hamar
municipality, Hedmark (Løken, Pilø,
Hemdorff 1996, 89). During the Gardermoen investigations, a three-aisled
long house from the Late Iron Age was
found at Garder in Romerike.
With a few exceptions from the
Viking Period, it seems as if the threeaisled long house disappeared during
the early part of the Late Iron Age
(Merovingian Period) both in Mälardalen and in Øland and Gotland in Sweden (Göthberg 1995, 103). The singleaisled long house made its appearance
in the middle of the Viking Period. A
single-aisled long house is a construction where the posts are to be found in
the walls themselves, the walls alone
thus supporting the roof. In Denmark,
the three-aisled long house was common until the end of the Viking Period
(Hansen, Mikkelsen, Hvass 1991,
19f.). So far, three three-aisled long
houses dating from the Late Iron Age
have been found in eastern Norway.
Written sources do not indicate that
the long house was used in eastern
Norway after the 11th century (Skre
1996a, 66). The discovery of single-aisled long houses from the Late Viking
Period and the Middle Ages at Romerike shows that the tradition of building houses with earth-driven posts
existed in eastern Norway in the
Viking Period and the Early Middle
Ages, although the notched timber log
(“log cabin”) technique was probably
the most common in the Middle Ages
(Berg 1989). Notched-timber buildings
may thus have existed contemporaneously with houses with internal earthdriven posts. Traces of notched-timber
buildings, however, do not survive in
cultivated land. Several excavations
are needed before we know which was
the normal building tradition in the
Late Iron Age and the Middle Ages in
eastern Norway.
29
FARMS
The relationship between permanent
settlements/farms and farming techniques is currently being examined.
There is much evidence that there
may be regional differences concerning
the establishment of permanent fields
in eastern Norway.
Results from several investigations
indicate that the relocation of habitation sites / farm buildings and fields
may have continued through to the
Late Iron Age (Pedersen 1990; Gustafson 1995; Holm 1995; Jerpåsen 1996).
Others claim that the greater number
and spread of finds dating from the
later part of the Late Stone Age and
the Early Bronze Age which are linked
to the development of agriculture, that
is technical innovation such as the
hoe, the ard and the sickle, may be a
sign of a more stable agricultural settlement existing in that period (Østmo
1988; Mikkelsen 1989). The transition
from extensive grain production to a
more intensive method of cultivation
with permanent fields may have happened as early as the Late Stone Age
in areas with good agricultural land
and the greater number of finds from
that period may reflect the establishment of permanent farms (Hagen
1987).
Results from the Gardermoen investigations indicate that settlement
patterns in Romerike underwent
changes during the Early Iron Age.
Traces of agrarian settlement dating
back to the Pre-Roman Iron Age
(around 300 BC) have been located
along the edge of a flat sandy plateau,
not far from present day farm buildings. The Bronze Age settlement,
however, lies on the more inner regions of the sand plateau and at a greater distance from present day farms. It
also seems as if it was first in the
Early Iron Age that farms were located within well-defined territories.
It is possible to determine much of
the farm structure in south-western
Norway in the Migration Period partly
because the outer walls of the houses
and the enclosures were made of stone
(see, for example, Hagen 1953; Myhre
1972). Stone walls enclosed the infield
with a passage from the stable part of
the house which led the animals to the
outfield. Clearance cairns are found
both inside and outside the stone
niku temahefte 031
walls. According to Bjørn Myhre
(1973), the clearance cairns outside
the stone walls represent an earlier
phase of farming where stone walls
were not built. Many of the farms
established during the Early Iron Age
were abandoned around 600 AD. In
Forsand in Rogaland, there are farm
sites dating from the middle of the
Bronze Age to around 600 AD. Starting in the Early Christian Period,
houses increased dramatically in size.
In the main area, the three farms are
grouped in a village and the houses
were built in the same location in four
phases (“farm continuity”) until the
settlement ceased to exist around 600
AD (Løken, Pilø, Hemdorff 1996, 72).
Building traditions became heavily
standardised in the Late Roman and
Migration Periods and are of the
Ullandhaug farm type except that
they lack the stone walls (Løken 1992).
Similar houses from the Migration
Period were found in the Gardermoen
investigations at Hol østre and at
Valum in Hamar municipality, Hedmark (Pilø 1993; Løken, Pilø and Hemdorff 1996). These show that the main
features of the building traditions
were similar over large geographical
areas.
In Romerike, the land is almost
stone-free and stone clearance does
not occur. The absence of clearance
cairns and stone walls makes it difficult to examine farm structure. Any
enclosures must have been made of
wood and are thus difficult to trace.
However, in certain cases, the houses
and other structures such as cooking
pits, together with the topographical
situation, may indicate the size of the
farm. Starting from the Gardermoen
investigations, we can say that the
likely farmyard area was between
2,000 and 2,500 square metres during
the Roman and Migration Periods. In
comparison, the area of the farms (the
farmyard) at Nørre Snede and Vorbasse in Denmark between the fourth
and fifth centuries was commonly 50 x
50 square metres or 2,500 square
metres (Hansen, Mikkelsen, Hvass
1991, 24). The farmyards of the ten
largest farms from the Migration
Period in Forsand in Rogaland each
cover an area of between 2,000 and
2,300 square metres, an average of
2,100 square metres. Five farms are
somewhat smaller, 1,350 to 1,800
square metres with an average of
1,600 square metres (Løken 1991b,
30).
The results of the Gardermoen
investigations indicate that there was
“farm continuity”, with up to four settlement phases on several of the farms
between 0 and 600 AD, with some
dating back to the Pre-Roman Iron
Age, around 300 BC. At the start of the
Late Iron Age, around 600 AD, the
settlements were abandoned and, in
several places, the farms were presumably relocated to their present day
positions. There seems to be a break in
continuity between Early and Late
Iron Age settlements in several locations in Scandinavia, including Forsand
in Rogaland (Løken 1988) and Hedmark (Pilø 1993). In Gotland, Öland
and Mälardalen, the majority of Early
Iron Age settlements ceased to exist
during the Migration Period or the
Early Merovingian Period but there is
a small group of settlements with continuity between the Early and Late
Iron Ages (Göthberg 1995, 103f.).
There are probably several causes for
this break in continuity between the
Early and Late Iron Ages. One may be
the restructuring of settlements and
the modification of agricultural practices.
REFERENCES
Berg, A. 1989, Norske tømmerhus frå
mellomalderen. Vol I, Oslo.
Grieg, S. 1938, “Vikingetidshus i
Gudbrandsdalen. Fra de senere
års utgravninger”, Årbok for Dølaringen 1938, 116-125.
Gustafson, L. 1995, “Forhistorisk
jordbruk på sandmoene på Romerike. Undersøkelser på Rud øde,
Nannestad, Akershus”, Universitetets Oldsaksamling Årbok
1993/1994, 151-163.
Göthberg, H. 1995, “Huskronologi i
Mälarområdet, på Gotland og
Öland under sten-, bronse- och
järnålder”, In H. Göthberg (ed.),
Hus och gård, Riksantikvarieämbetet Arkeologiska undersökningar Skrifter nr. 14, 65-109.
Hagen, A. 1953, Studier i jernalderens gårdssamfunn, (Universitetets Oldsaksamlings Skrifter, bind
IV), Oslo.
30
Hagen, A. 1987, “Behov og vekst.
Ekspansjon og arelbruk i ØstNorge i neolittisk tid og bronsealder”, Viking L - 1987, 37-64.
Hansen, T.E., Mikkelsen, D.K.,
Hvass, S. 1991, “Landbebyggelserne i 7. århundrede”, In P. Mortensen, B.M. Rasmussen (eds.),
Fra stamme til Stat i Danmark 2. Høvdingesamfund og Kongemagt, Jysk Arkæologisk Selskabs
Skrifter XXII:2, 17-26.
Hedeager, L. 1990, Danmarks jernalder. Mellom stamme og stat,
Århus Universitetsforlag.
Helliksen, W. 1997, Gård og utmark
på Romerike, 1100 BC - 1400 AD
(Universitetets Oldsaksamling
Varia nr. 45), Oslo.
Holm, I. 1995, Trekk fra Vardals
agrare historie (Universitetets
Oldsaksamling Varia nr. 31), Oslo.
Jerpåsen, G. 1996, Gunnerød - en
arkeologisk landskapsanalyse
(Universitetets Oldsaksamling
Varia nr. 35), Oslo.
Larsson, M. 1995, “Förhistoriska och
tidigmedeltida hus i söndra Sverige”, In H. Göthberg (ed.), Hus
och Gård, Riksantikvarieämbetet
Arkeologiska undersökningar
Skrifter nr. 14, 23-63.
Komber, J. 1989, Jernalderens gårdshus. En bygningsteknisk analyse
(Arkeologisk museum i Stavanger Varia nr. 18), Stavanger.
Løken, T. 1983, “En ny type gårdsanlegg fra Forsand i Rogaland”, In
G. Olafsson (ed.), Hus, gård och
bebyggelse. Föredrag från det XVI
nordiska arkeologmøtet, Island
1982. Reykjavik, 81-92.
Løken 1988, Bygg fra fortiden. Forsand i Rogaland - bebyggelses-sentrum gjennom 2000 år (Arkeologisk museum i Stavanger Småtrykk nr. 21), Stavanger.
Løken, T. 1991a, “Utviklingen av det
grindbygde hus i vestnorsk forhistorie”, I S. Rauset (ed.), Bygningshistorie og bygningsvern. FOKrapport fra seminar 14.-16. mars
1990, 63-76.
Løken, T. 1991b, “Sommerens utgravninger på Forsandmoen: Folkevandringstidslandsbyen igjen i
sentrum for oppmerksomheten i
den tiende og siste sesongen”,
Arkeologisk museum i Stavanger Småtrykk nr. 23, 22-31.
niku temahefte 031
Løken 1992, “Ullandhaug sett i lys av
resultatene fra Forsandmoen”, In
A.K. Skår (ed.), Gammel gård
gjenoppstår. Arkeologisk museum
i Stavanger - Småtrykk nr. 26, 3145.
Løken, T., Pilø, L., Hemdorff, O. 1996,
Maskinell flateavdekking og
utgravning av forhistoriske jordbruksboplasser. En metodisk innføring (Arkeologisk museum i Stavanger - Varia nr. 26), Stavanger.
Mikkelsen, E. 1989, Fra jeger til
bonde. Utviklingen av jordbrukssamfunnet i Telemark i steinalder
og bronsealder (Universitetets
Oldsaksamlings Skrifter, Ny
rekke Nr. 11), Oslo.
Myhre, B. 1973, “The Iron Age Farms
in Soutwest Norway - The Development of the Agrarian Landscape on Jæren, Norwegian Archaeological Review Vol. 6, No. 1,
14-29.
Myhre, B. 1980, Gårdsanlegget på
Ullandhaug I. Gårdshus i jernalder og tidlig middelalder i SørvestNorge (Arkeologisk museum i Stavanger - Skrifter nr. 4), Stavanger.
Myhre, B. 1982, Synspunkter på huskonstruksjoner i sørvestnorske
gårdshus fra jernalder og middelalder. I B. Myhre, B. Stoklund, P.
Gjærder (eds.), Vestnorsk byggeskikk gjennom to tusen år. Arkeologisk museum i Stavanger - Skrifter nr. 7, 98-118.
Näsman, U. 1983, “Mellan skål och
vägg.” Om järnåldershusets
rekonstruksjon”, In G. Olafsson
(ed.), Hus, gård och bebyggelse.
Föredrag från den XVI nordiska
arkeologmötet, Island 1982. Reykjavik, 191-220.
Pedersen, E.A. 1990, “Rydningsrøysfelt og gravminner - spor av eldre
bosetningsstruktur på Østlandet”,
Viking Bind LIII - 1990, 56-66.
Pilø, L. 1993, “Jernalderens bosetningshistorie på Hedemarken - Noen
hypoteser i forbindelse med Åkerprosjektets forskningsresultater”,
Viking Bind LVI - 1993, 65-79.
Ramqvist, P. 1983, Gene. On the origin, function and development of
sedentary Iron Age settlement in
Northern Sweden (Archaeology
and Environment 1), Umeå.
31
Skre, D. 1996a, “Rural settlement in
Medieval Norway, AD 400-1400”,
Ruralia I, 53-71.
Skre, D. 1996b, Herredømmet. Bosetning og besittelse på Romerike
200-1350 e.Kr, Dr. thesis, University of Oslo.
Zimmermann, Haio 1992, Die Siedlungen des 1. bis 6. Jahrhunderts
nach Christus von Flögeln-Eekhöltjen, Niedersachsen: Die Bauformen und ihre Funktionen, (Probleme der Küstenforschung im
südlichen Nordseegebiet, bd. 19),
Hildesheim.
Østmo, E. 1988, Etableringen av jordbrukskulturen i Østfold i steinalderen, (Universitetets Oldsaksamlings Skrifter, Ny rekke Nr. 10),
Oslo.
niku temahefte 031
ELI ULRIKSEN
Båtgrav som kilde
- KONSTRUKSJON OG REKONSTRUKSJON AV BÅT FRA VIKINGTID
“Människor och båtar i Norden”. Rapport från seminarium vid Sjöhistoriska Museet, Stockholm, 29-31 mai
1998. (Ulrika Djerw och Sibylla Haasum red.). - Sjöhistoriska museet i
samarbete med Bottnisk kontakt IX
och Nordiska Maritimhistoriska forskargruppen. Stockholm: 52-56
Innlegget omhandler rekonstruksjon
av en båt funnet ved arkeologiske
undersøkelser i Tønsberg i 1988.
Rekonstruksjonsarbeidet er basert på
primærdokumentasjon fra undersøkelsene, og med sammenlignende studier av annet relevant båtmateriale.
Arbeidet har foregått som samarbeidsprosjekt mellom båtbygger Olav Tømmerstigen og undertegnede, som i
1988 var ansatt som arkeolog ved
Riksantikvarens distriktskontor i
Tønsberg som utførte undersøkelsene.
Ved siden av den rent konkrete
målsetting om å rekonstruere båten,
ønsket vi med vår ulike fagbakgrunn å
komme på sporet av båtbyggeren og
ikke minst hans idèmessige/metodiske
utgangspunkt. Vår primære problemstilling var å se om båtbyggere allerede
under vikingtid kunne sies å bygge
båter etter prinsipper.
med ham. Over graven har det vært
reist en form for haug. Ved utgravningene fant vi pløyespor i kulturlagene over graven, som tilsa at området
etterhvert har blitt dyrket opp, og
dette har blant annet bidratt til at
eventuelle bevarte deler av stevnene
ble ødelagt.
Av båten var det i hovedsak bare
båtnaglene, sømmen, som var bevart.
Det meste av treverket var med andre
ord borte, og kun rester etter spantene
var synlige som mørkere striper i sanden. Og som sagt var også stevnene
var borte, ikke minst på grunn av jordbruksaktivitetene.
Tilsynelatende lå det meste av
sømmen in situ, og ikke minst lå visnaglene på plass i skarring mellom
kjøl og stevn. Dette var så utgangspunkt for at jeg i samarbeid med båtbygger Olav Tømmerstigen fikk ideen
om å forsøke å rekonstruere båten.
Dokumentasjonen av båten var
god: Eksempelvis er sømmen innteg-
GRAVFUNNET
Ved arkeologiske utgravninger i Tønsberg i 1988 ble det funnet et gravfelt
fra vikingtid. To av gravene var
såkalte båtgraver, hvorav den ene graven var brent. Den ubrente båtgraven
inneholdt rester av båt med antatt
lengde ca 7,70 m. I båten ble funnet
skjelett av en mann, hans hund og
mange gjenstander; bl.a. en kiste med
smedverktøy (se figur 2). Graven er
datert til ca 900 e.Kr.
Graven har fått sin form ved at
båten ble satt ned i en fordypning i
bakken og store steiner plassert ved
stevnene for å holde den på plass. Den
døde ble plassert sittende i båten, med
hunden og resten av utstyret i båten
32
Figur 1. Den utgravde båten.
(Foto: Riksantikvaren, Tønsberg)
Figur 2. Skisse over båtgrav med innhold
(Nordman 1989)
niku temahefte 031
Figur 3. Plantegning av båtgrav: søm (Tømmerstigen/Ulriksen 1990)
net enkeltvis med riktig hellingsvinkel
og med to nivellementer. Med hensyn
til nøyaktighet, vil jeg også nevne at
all kopiering i forbindelse med vårt
rekonstruksjonsarbeid er foretatt med
profesjonell hjelp og utstyr for å minimalisere avvik.
MÅLESTOKK1
Grovt sett er det tre tilnærmingsmåter
for å rekonstruere utgravde båtfunn:
A: Man kan bruke funnet i seg selv
som utgangspunkt, det vil si
rekonstruere båten
utfra de enkelte deler.
B: Rekonstruere båten på grunnlag
av funksjon
C: Ta utgangspunkt i eventuelle
“byggeregler” og ved hjelp av disse
forsøke å definere manglende
/ukjente deler.
Tradisjonelt benyttes tilnærmingsmåte A. I Tønsberg hadde vi i utgangspunktet et problem fordi stevnene
manglet, og det betydde at vi ikke
kunne rekonstruere båten utfra de
enkelte deler. Vi hadde med andre ord
en båt bestående av søm og lite bevart
treverk. Vi valgte derfor å forsøke tilnærmingsmåte C, basert på tanken
om grunnleggende prinsipper for
utmåling av båter, og at slike prinsipper kanskje fantes allerede i vikingtid.
Her fikk vi for øvrig god inspirasjon av
Jon Godal og hans arbeid innen dette
området2.
Det har vært tradisjon langs norskekysten - ikke minst på 1800-tallet å bygge båter utfra måleregler. Med
dette mener jeg ikke kompliserte
matematiske formula, men enkle,
logiske måleprinsipper til hjelp for
båtbyggeren. Klinkbygde båter fra den
norske vestkysten og båter fra vikingtid har mange fellestrekk, hvilket
ledet oss til spørsmålet om tradisjonen
med å bygge båter på grunnlag av
måleregler kan ha røtter tilbake til
vikingtid.
Første ledd i arbeidet var å fastsette
hvilken måle-enhet som hadde vært
brukt ved bygging av Tønsbergbåten.
Vanligste lengdemål i Norge under
vikingtid og middelalder er kalt en alen,
og refererer seg til gjennomsnittlig
underarmslengde på en voksen mann.
Imidlertid har lengden på en alen variert noe, og det kjennes fire ulike alenmål. Jeg skal ikke her gå nærmere inn
på de ulike alen, men vår kildegjennomgang resulterte i at den mest sannsynlige alen i dette tilfelle var den
såkalte nevalen (også i moderne tid kalt
båtalen) på 55 cm, og som enkelte steder har vært i bruk frem til vår tid.
Utgangspunktet er såkalt to-spann
alen, der ett spann tilsvarer avstanden
av spennet mellom tommel og langfinger. To spann utgjør 16 tommer, og
legger man på et nevetak (som er 4 tommer) er summen 20 tommer - og tilsvarende 55 cm. En tomme er da 2,75 cm.
Nevalen, som så ble inndelt i 20 enheter, var den vanligste alen under
middelalderen. En 20-inndeling av en
alen er enkel å dele videre i halv, kvart
osv, og bruk av brøker har da også vært
vanlig for båtbyggere.
Båtbyggerne hadde som redskap
en målestav, der det ble skåret inn
hakk for viktige måleenheter - som
nettopp halve og kvarte alen.
Viktig kildegrunnlag for oss var de
to mindre Gokstadbåtene utstilt i
Oslo, i det følgende kalt Gokstad 1 og
2. Ved måling av disse, fant vi at
begge hadde kjøllengder som kunne
33
passe med en alen på 55 cm, nemlig
henholdsvis 13 for Gokstad 1 og 8 alen
for Gokstad 2. Fordi vi som sagt på
Tønsbergbåten hadde funnet de lange
naglene i skarring mellom kjøl og
stevn, kunne vi måle den eksakte
lengden på kjølen. Den viste seg å
være 5,5 meter, hvilket da tilsa 10
alen. Jeg skal her kun kort nevne
andre målinger som kan tilsi at en
alen på 55 cm kunne ha vært brukt i
Gokstadbåtene, nemlig at Gokstad 1
hadde høyde midtskips på nøyaktig 1
alen, mens Gokstad 2, var 3/4 alen
høy. Videre var høyder ved skarring
kjøl/stevn forut henholdsvis 1 alen for
den større og 3/4 alen for den mindre,
med tilsvarende høyder akter henholdsvis 1 alen og 3/5 alen. Det kan tilføyes at det under utgravningen ble
målt høyde på Tønsbergbåten midtskips (med andre ord, målinger foretatt helt uavhengig av vårt arbeid), og
denne var også på 55 cm, dvs 1 alen.
Med forbehold om evt. sammenpressing av båten, er dette interessant.
Om den benyttede alen har vært
inndelt i 20 tommer (som i senere tid)
kan ikke bevises, men de enkle brøker
som her er nevnt, kan i hvert fall ikke
sies å motsi dette.
KJØLLENGDE SOM MÅLE-ENHET
At tre båter viste seg å ha nøyaktig
utmålt kjøl er viktig. Kjøllengden er
referanse for videre utforming av bunnen. Hvis det fravikes fra disse mål,
vil det med andre ord få konsekvenser
videre oppover i båten. Ved andre
målepunkter som ikke skal benyttes
videre som referanse, spiller det derimot mindre rolle om man fraviker
måleprinsipper.
Det kunne konstateres at Gokstadbåtene hadde stevner basert på sir-
niku temahefte 031
kelslag tilsvarende 1/4 av kjøllengden.
Dette ledet til spørsmålet om brøker
av kjølen også kan ha vært viktig i
andre sammenhenger. Vi fant at Gokstad 1 hadde en innvendig bredde på
1/4 av kjøllengden ved punktet for 1/5
av kjølen, mens dette ikke var tilfelle
for den andre: Bredden på 1/4 var skjøvet noe i forhold til 1/5. Begge båtene
har imidlertid en totalhøyde på stevnene over kjølen lik 1/5 av kjøllengden.
Dette kunne tolkes som at både fjerdedelen og femtedelen av kjølen er viktige som strategiske mål.
Utfra tegninger av de danske Skulderlevbåtene (med forbehold om de
unøyaktigheter som ligger implisitt i
bruk av tegninger), viste det seg at
høyden ved stevnetoppen
for de
såkalte Skuldelev 1 og Skuldelev 3
ikke stemte med femtedelen, derimot
begynte øvre bordgang på begge
båtene ved en høyde tilsvarende 1/5.
Igjen kan dette tyde på kjøllengden
danner basis for bestemmelse av
båtens proporsjoner.
fremover, kan avsettes et kvadrat som
avgrenser hele stevnen. Med andre
ord er hele stevnen definert innenfor
et kvadrat med sider 1/5 av kjølen, orientert parallelt med kjøl.
For Gokstad 2 falt også stevnen
innenfor et kvadrat orientert parallelt
med kjølen og med sider tilsvarende 1/5
av kjøllengden, men skjæringspunkt er
flyttet noe fremover fra skarring
kjøl/stevn. Hvis man tar stevntoppen
som utgangspunkt, og går 1/5 bakover
og så ned, treffes også sirkelslaget for
stevnen, men da som sagt noe forut for
skarring. Kvadratet kan med andre ord
ha kunne fungert som en referanseramme for konstruksjon, men med ulik
tilpassing av skjæringspunkt.
Et viktig spørsmål er da: Brukte
båtbyggeren et kvadrat med sider 1/5
av kjøllengden som referanse?
KONSTRUKSJON AV STEVN
Neste skritt på veien var så å forsøke å
rekonstruere stevnene. For å oppsummere så langt: Vi antok nå at den
anvendte måleenhet var alen, med
lengde 55 cm, Kjøllengden danner
basis for båtens utforming.
Som nevnt tidligere, fant vi at begge
Gokstadbåtene har stevner basert på
sirkelslag på 1/4 kjøllengde. Den mindre båten, Gokstad 2, har for øvrig en
såkalt vingestevn, som vil si at stevn og
begynnelsen på bordgangene er hugget
ut i samme emne på en slik måte at
båtens linjer blir markert. Stevnen blir
også trappet for hver bordgang. De
egentlige bordganger blir deretter festet til disse trinnene ved vanlig bordskjøting. Det sier seg da at båtbyggeren
må ha visst noe om hvordan båten
skulle se ut før han skulle lage stevnen,
og det er da nærliggende å tro at man
har en form for “system” for konstruksjon av disse stevnene.
Med utgangspunkt i båttegninger
var avgrensing av emner til stevnene
tilsynelatende enkelt og logisk. Som
nevnt var høyden på stevnene over
kjølen på begge Gokstadbåtene tilsvarende 1/5 av kjøllengden. For å ta Gokstad 1 først: Ved å avsette 1/5 kjøllengde opp og tilsvarende lengde
34
Figur 4. Konstruksjon av stevn til Gokstad 1.
Figur 5. Konstruksjon av stevn til Gokstad 2.
R1: 1/4 kjøllengde, R2: 1/2 kjøllengde, L1: 1/5
kjøllengde/side i kvadratet, L2: stevnlengde,
dvs L1 + forlengelse til skjøt, L3: kjøltykkelse,
L4: bredde første bordgang/nederste trinn
av trappestevn, L5: en bordbredde
niku temahefte 031
Figur 6. Konstruksjon av de to nederste
bordganger, Gokstad 2 . R3 og R4:
1/4 kjøllengde, L4: bredde 1. bordgang,
L6: bredde 2. Bordgang,
L7: tilsvarende bredden på stevntopp
Figur 7. Ripebordets avslutning på
stevnen: R5: 1/8 av kjølen, her 1 alen,
L8 og L9: Bredde stevntopp,
her ca 1 1/2”.
UTPRØVING
Konstruksjon av stevn ble utprøvet i
full skala for begge stevntyper. Med
hjelp av målestav (alenpinne), diverse
andre pinner med lengde på minst 1/5
av kjøllengden, snor og risseredskap
foruten da selvfølgelig emner til stevnene, tok det ikke mange minutter å
konstruere begge stevntyper med
utgangspunkt i kvadratet. At dette
kan gjøres hvor som helst, er et poeng:
Emner til stevn er som regel tunge. At
så mye som mulig kunne fjernes fra
emnet allerede ute i skogen, må sies å
være fordelaktig.
I det følgende presenteres noen
hovedtrekk: Gokstad 1 hadde som
nevnt en kjøllengde på 13 alen. Den
indre stevnen (R2 på figuren) var en
nøyaktig sirkelbue med radius lik ytre
stevn (dvs 1/4 av kjøllengde) minus
høyden på kjølen. Det ble da gjort forsøk på å opprette kvadratet med sider
tilsvarende 1/5 av kjølens lengde,
35
parallelt med kjølen. Det viste seg at
stevntoppen falt litt innenfor kvadratet, men den indre buen havnet like
langt innenfor hjørnet både oppe og
nede. En konklusjon er da at båtbyggeren her kan ha konstruert det ytre
sirkelslaget som en referanselinje og
det indre som en eksakt linje og hugget framkanten av stevnen etterpå.
Avgrensing av emne for Gokstad 2
var også logisk: Stevnen til Gokstad 2 er
som tidligere beskrevet en såkalt vingestevn. Avgrensing av emnet innledes ved
at man først slår sirkelslaget på 1/4 kjøllengde (R1) på en slik måte at emnet blir
utnyttet på best mulige måte. Pinner
med 1/5 kjøllengde avmerket legges som
et kvadrat over emnet, slik at to hjørner
treffer sirkelbuen dannet av R1. Nedre
del av emnet må ha bredde tilsvarende
kjøltykkelse og nederste trinn av trappestevnen som tilsvarer bredde på første
bodrgang (henholdsvis L3 og L4). For å
finne indre avgrensing av emnet avsettes således L3 + L4 oppover langs kvadratets side. Bredde øvre del av emnet er
logisk usikker. Bredde, uansett hvordan
denne bestemmes/velges, avsettes imidlertid langs kvadratets øvre side (L5).
Avgrensingen skjer så ved et sirkelslag
lik 1/2 kjøllengde (R2) som treffer kvadratet i de to nevnte punkter. Som nevnt
faller nedre skjøtepunkt for denne stevn
noe utenfor kvadratet på en slik måte at
lengden på kvadratets side (L1) + forlengelse tilsvarer tilnærmet 1/4 av kjøllengde (L2), og forklaringen til dette kan
kanskje rett og slett tilskrives båtbyggerens egen vurdering utfra båtens funksjon, for eksempel.
For trappestevnen ser det ut til at
bordgangene munner ut i sirkelslag
mot stevnen. Her skal vises hvordan
de to nederste bordganger kan ha
fremkommet: Sirkelslagene for disse
bordganger treffer kvadratet i en
avstand fra stevntoppen lik stevnens
bredde. For å slå sirkelslagene avsettes bredde på 1. og 2. bordgang (L4 og
L6) over kjølen oppover langs kvadratets side. Ved å så bruke 1/4 av kjøllengde som sirkelslag, kan det med
utganspunkt i disse punkter slås sirkelslagene som 1. og 2. bordgang
avsluttes i (R3 og R4, begge tilsvarende 1/4 kjøllengde).
Avslutning av ripebord ser ut til å
være fremkommet av et sirkelslag lik
1/8 av kjøllengde (som er 1 alen) og som
treffer kvadratet i en avstand fra hjør-
niku temahefte 031
net lik bredden på stevntoppen. Bredde
på stevntoppen og åttendelen av kjølen
er derfor de to mål man må vite.
MODELL3
Rekonstruksjonsarbeidet har ikke kun
dreiet seg om konstruksjon av stevnen, det er også funnet tegn på at
båtene på strategiske punkter langs
kjølen har hatt tverrsnitt som også
kan defineres som brøker av kjøllengden, slik at faktisk hele båten, direkte
eller indirekte, er gitt i form av brøker
av kjøl.
Det er bygget en 1:10 modell av
Tønsbergbåten, men med trappestevn
for å prøve ut systemet. Det ser nemlig
ikke ut til at originalen har hatt dette.
Lengden på Tønsbergbåten var som
nevnt innledningsvis målt til å vært
7,70 m. Med en kjøllengde på 10 alen,
eller 5,50 m, ville da hver av stevnene
utgjøre 1,10 m, eller tilsvarende 1/5 av
kjøllengden. Prinsippet om at stevnene falt innenfor et kvadrat med
sider 1/5 av kjøllengde er i overensstemmelse med Gokstadbåtene og ble
fulgt ved bygging av modellen.
Figur 8. Modell av Tønsbergbåten (1:10) bygget av Olav Tømmerstigen.
KONKLUSJON
Kjølen er helt sentral som et grunnmål
- man har her faktisk opprettet en ny
måleenhet. Brøker av kjøllengden gir
grunnlag for båtens form. Med enkle
redskaper som alenmål, noen pinner,
snor og en form for risseredskap og ved
å huske enkle mål: fire brøker av kjøllengde og tre tallmål (høyde på kjøl,
bredde på bordganger mot stevnene og
tykkelse på stevntoppen) kan stevnene
konstrueres. Det er viktig å poengtere
at selv om båten kan beskrives som et
geometrisk system, så ble ikke dette
system slavisk benyttet hele tiden. Det
er først og fremst de strategiske mål
som skulle benyttes som referanse for
videre utforming av båten som måtte
være eksakte, de senere tilpasninger
var mindre viktig i så måte. Båtbyggeren har arbeidet utfra enkle arbeidsregler, med enkelt redskap. Alenpinnen
med sine avmerkede hakk for viktige
mål (som eksempelvis brøker av kjøllengde) er her sentral.
Vår metode er utradisjonell og kontroversiell, men forsøkene over viser
hvordan båtbyggere KAN ha konstruert en stevn. I arbeidet med Tønsbergbåten var det nødvendig for oss å
rekonstruere stevnene på annet
grunnlag enn selve båten, da såpass
lite var bevart av den. Trolig har båten
ikke hatt vingestevn, men vårt arbeide
med også denne stevntypen bekreftet
oppfatningen av kjølens betydning
som grunnleggende måleenhet og at
kvadratet på 1/5 av kjøllengden kan
ha vært et viktig hjelpemiddel.
Vi konkluderer således med at
vikingtidens båtbyggere trolig har
arbeidet utfra prinsipper for utmåling
av båter i tråd med senere tradisjoner.
LITTERATUR:
Brøgger, A.W. og Steinnes, Asgaut
1982: Gammel mål og vekt i
Norge, (Opptrykk utgitt av Kildeforlaget, Oslo 1982.)
Eldjarn, Gunnar og Godal, Jon 1988:
“Nordlandsbåten og Åfjordsbåten”
bind 1, Rissa
Godal, Jon 1986: Dei gamle norske
alenmåla. Heimen 4 - 1986.
Godal, Jon 1990: Measurements,
Figures and Formulas for the
Interpretation of Western Norwegian Boats and Viking Ships. Acta
Borelia 2 - 1990
36
Göransson, Sölve 1988: Om alnen i
Norden. Ett bidrag til den historiska metrologin. “Saga och Sed.”
Kungl. Gustav Adolfs Akademins
Årsbok 1986. Uppsala.
Johannessen, Fr. 1940: Båtene fra
Gokstadskipet. Viking Bind IV,
Oslo.
McKee, Eric 1974: The building and
Trials of the Replica of an Ancient
Boat; The Gokstad faering. Part
II. The sea trials. Maritime monographs and reports No. 11 - 1974.
National Maritime Museum, London.
Molander, Mait 1996: Redskap för
handel. Uppgrävt förflutet för
PKbanken i Lund (red: Mårtensson, Anders W.). Archaeologica
Lundensia VII, Kulturhistoriska
Museet i Lund.
Nordman, Ann-Marie 1989: De arkeologiske undersøkelsene i Storgaten 18 og Conradis gate 5/7, Tønsberg 1987 og 1988. Arkeologiske
rapporter fra Tønsberg nr.1, Riksantikvaren, Utgravningskontoret
for Tønsberg.
Tømmerstigen, Olav og Ulriksen, Eli
1990: “Bygget vikingene båter
etter faste prinsipper?” KYSTEN,
nr. 4 1990
NOTER
1 Den metodiske gjennomgang av
rekonstruksjonen - ref. Tømmerstigen/Ulriksen 1990
2 Eksempelvis Godal 1990, ellers også
muntlig informasjon.
3 Foreløpig har det blitt med denne
modellen, men det kan nevnes at
Tømmerstigen i ettertid har bygget
kopier av begge Gokstadbåtene, og
de beskrevne prinsipper er fulgt,
samtidig som båtene er i samsvar
med båttegningene.
niku temahefte 031
PETTER B. MOLAUG
Oslo i middelalderen
RESULTATER AV ARKEOLOGISKE UTGRAVNINGER
Foredrag holdt i Det Norske Videnskaps-Akademi 10/9-98, trykket i årsberetning for 1998. Mindre endringer
er foretatt.
Kildene til kunnskap om Oslo i middelalderen er både skriftlige og ikke skriftlige. Mange fag er opptatt av middelalderen. Arkeologi og historie står
sentralt fordi disse fagene i utgangspunktet har som formål å forske i alle
sider ved det fortidige samfunnet og
dets kultur. Andre fag tar for seg deler,
som språk og språkytringer, kunst og
arkitektur. For arkeologi gjelder at
faget frembringer sitt eget kildemateriale. Arkeologiske utgravninger har
foregått i middelalder-Oslo siden 1860årene. Siden 1970 har arkeologer ved
Riksantikvarens utgravningskontor for
Oslo, fra 1994 NIKUs distriktskontor
vært ansvarlige for utgravninger i
middelalderbyen.
Det som kan formidles av resultater
av alle disse utgravningene kan passende
grupperes i følgende fire kategorier:
1. Middelalderbyens
topografi
med gamle strandlinjer, bakkeoverflate og kommunikasjonsårer
kan formidles ved kart og rekonstruksjoner, men det er også mulig
å oppleve dem på stedet i Gamlebyen, selv om en del store moderne
inngrep virker forstyrrende.
2. Ruiner av middelalderbyens fremste bygninger kan sees på stedet,
hele syv av monumentalbyggene
bygget i stein.
3. Konstruksjoner og gjenstander
er funnet i et antall av rundt
100.000 katalognumre. De er nå i
Oldsaksamlingen, hovedsakelig i
magasinene og vanskelige å
komme til så lenge et middelaldermuseum ikke er realisert.
4. Kunnskaper om middelalderbyen finnes som nevnt i mange
fagmiljøer, og de er publisert i artikler, monografier og i populærvitenskapelige blader og bøker.
I denne artikkelen vil spesielt tre
temaer bli behandlet hvor det er fremkommet ny kunnskap om middelalderbyen:
- Oslos oppkomst og bakgrunnen for
1000-årsjubileet i år 2000.
- Byens økonomiske rolle og forholdet
til omlandet og utlandet.
- Det å bo i en by, slik som vi kan
tolke det ut fra de arkeologiske
funnene.
Figur 1. Clemenskirken. Steinruinen fra
ca.1100 med inntegnede kors som markerer
begravelser som tilhører den eldste kirkegården. Ruinen tegnet av Gerhard Fischer. Etter
Ole Egil Eide 1974.
37
OSLOS OPPKOMST
Mesteparten av Clemenskirkens ruiner
kan sees i dag, etter at Loenga bro ble
revet i 1996. Under denne ruinen er det
funnet deler av en kirkegård hvor de
eldste begravelsene går tilbake til rundt
år 1000. Dateringene baserer seg på
C14-analyser - analyser av radioaktivt
kullstoff - fra skjeletter og trekister, på
sammenligning med kisteformer og
utstyr fra tidlige gravplasser i Danmark
og på det faktum at det er hele syv
begravelser på det mest som har etterfulgt hverandre på samme sted, og hvor
den yngre hver gang har ødelagt den
niku temahefte 031
Figur 2. Kart over bebyggelsen i Oslo på ca. år
1000. I nord den antatte gården (Oslo ?) og
åker funnet ved utgravninger. Clemenskirken
markert med antatt beliggenhet. Påviste tomtegrenser fra før 1050 nord for Clemenskirken.
Antatte forløp av gater og veier markert med
strek. Antatt bebyggelse markert med raster.
Etter Erik Schia 1991.
eldre på en slik måte at knoklene er blitt
skilt fra hverandre. Det må derfor ha
gått en viss tid mellom hver begravelse.
Ole Egil Eide som foretok utgravningene i 1970-71, fikk antydet ca. 20 år i
Gamlebyjordsmonn fra graveren på
Gamlebyen kirkegård (Eide 1974:227230). Steinkirken kan dateres til rundt
1100. Begravelsene tilhører to eldre kirker som har fulgt etter hverandre i tid
og har stått omtrent på samme sted. Det
er rimelig at disse kirkene også var viet
til st.Clemens. Vi vet at det ble bygget
en Clemenskirke i Trondheim tidlig på
1000-tallet i tilknytning til kongsgården, og vi vet også at den danske kongen
hadde fått en eller flere Clemensrelikvier av den tyske keiser på denne
tiden. Det er meget som tyder på at danskekongen var den tyske keiserens
vasall. Funnene under Clemenskirken
griper direkte inn i spørsmålet om kristningen av Norge og også om dansk over-
herredømme (sml. Schia 1991:116-120).
I tillegg er de med på å flytte Oslos
oppkomst 50 år tilbake i tiden, i forhold til det som står i Snorres kongesagaer. På Harald Hardrådes tid
hadde Oslo lenge vært en by, selv om
den var liten. Bebyggelsen må ha hatt
samme orientering som den eldste kirken, som har hatt samme orientering
som de eldste begravelsene. Orienteringen er den samme som for bygningene fra 1020-30 som er funnet ved
arkeologiske utgravninger noe lengre
nord (Schia 1987a:171-173, 1991:120121), og den er skjev i forhold til den
geografiske øst-vest-aksen som kirke
nr.2 må ha vært orientert etter og slik
som den senere steinkirken ligger.
Den eldste bybebyggelsen lå på det
lave neset mellom Bjørvika og Alnaelva. Den naturlige havnen var på
nordbredden av Alnaelvas utløp. Selve
neset ble i middelalderen kalt Øra, og
38
det at det var sand her, passet godt for
opptrekk av båter, kanskje alt for en
forhistorisk gård. Ved utgravninger i
Oslogate 6, like nord for dagens Bispegård, ble det i 1988 funnet et 1000 m2
stort område med ardspor, datert til
900-tallet. Det er klare indikasjoner
på at åkerområdet har vært en god del
større. Det ble også funnet stolpehull
fra bebyggelse her (Molaug 1991). Det
er ikke usannsynlig at det her lå en
gård med navnet Oslo - betydningen
av navnet Oslo er fortsatt ikke avklart
endelig av filologene - og at gården gav
navnet til byen.
Snorre nevner flere grunner til at
Harald Hardråde “sette kaupstad
austr i Oslo”. Disse var spesielt militære, og kamp mot danskekongen stod
sentralt (Heimskringla bd.3:153). Et
halv hundreår tidligere har sikkert
også militære beveggrunner vært viktige, men da kan det like gjerne har
vært et ønske fra danskekongen om å
skaffe seg et brohode på det stedet der
en med båt kommer lengst inn i Østlandsområdet. Men det blir ikke noen
by bare av et administrativt og militært knutepunkt. Handel og vareutveksling er også en forutsetning. Ut
fra sin geografiske posisjon er det klart
at Oslo ikke kunne ha noen omfattende sjøverts handel uten at en militær og politisk makt hadde kontrollen
over hele ytre og indre Oslofjord. Dette
var kanskje ikke tilfelle før i siste del
av vikingtiden. Den viktigste gården i
Oslodalen var etter alt å dømme Aker,
ved Nedre Foss i Akerselva, så langt
opp som den var farbar med båt. En
kan tenke seg som en hypotese at havnemulighetene ble for dårlige, både for
varetransport og militært, og at Alnaelva og neset ved Oslo pekte seg ut
som et meget godt alternativ i en tid
hvor byer ble mer og mer vanlige i
Skandinavia. Alt tyder på at bygrunnen i Oslo var kongelig eiendom. Kongens representant la ut parseller i et
mer eller mindre regelmessig system.
De eldste tomtene som er fremgravd
niku temahefte 031
Figur 3. Rekonstruksjon av bebyggelsen på
bygårder nord for Clemenskirken. Under
bebyggelse ca.1025-1050. Over bebyggelse
ca.1250. Tegning Marianne Brochmann.
arkeologisk, nord for Clemenskirken,
var ca.11-15m brede, i snitt 13m og
trolig ca.60m lange, fra Vestre Strete
til Østre Strete (Schia 1987a:207, 217).
La oss se litt nærmere på topografien og de viktigste veiene i Oslo på
midten av 1000-tallet. Østre Strete ble
gjerne kalt Eyrastrete - av Eyra (Øren)
ved Alnas munning - der hvor stretet
endte. Her nede ble den eldste Mariakirken i tre bygget, trolig rundt midten av 1000-tallet. Ved Håkon Christies utgravninger i 1960-årene ble det
også funnet eldre bebyggelsesrester
under kirken, kanskje samtidig med
den eldste Clemenskirken (Christie
1966, Schia 1991:121). Kongsgården
ved siden av kan være fra Harald
Hardrådes tid - en myntskatt med
yngste mynt preget i 1060 kan tyde på
det (Skaare 1966) - eller den kan være
eldre. Parallelt med Østre strete gikk
Vestre strete, og både Mariakirken,
Kongsgården og Clemenskirken lå
mellom disse to stretene. Inntil, på
nordøstsiden av Clemenskirken lå Clemensallmenningen, på tvers av de to
stretene. Den førte ned til Bjørvika i
vest. Disse gateløpene var ikke bare
interne gater i byen, men førte også ut
av byen, eller inn til byen fra Oslos
omegn.
BYENS ØKONOMISKE ROLLE OG FORHOLDET TIL OMLANDET OG UTLANDET
Clemensallmenningen gikk fra Bjørvika til Alnaelva. Her gikk Geitabru
over, og veien fra Oslo mot syd, mot
Oppegård, Ski og Follobygdene gikk
over Ekeberg (Eikaberg). Eyrastrete
fortsatte i Gatene, over Galgeberg
(middelalderens Martestokker) og
videre langs dagens Strømsvei og til
Romeriksbygdene og Øyern, samt over
Nittedal til Hadeland. Vestre strete
kan vi forfølge i Nordre strete, over
Åkeberg og Enerhaugen (middelalderens Valkaberg) til Aker gård og videre
gjennom Oslodalen til Bærum (Bergheim), Asker (Skogheim) og over Krokskogen til Ringerike. For Oslo har det
viktigste opplandet, utenom selve
Oslodalen, vært Romerike (Molaug
1998). Her får vi tro at mange av de
første gårdeierne i Oslo kom fra, og her
fikk etterhvert kirkelige institusjoner
og byborgere i Oslo sitt største jordegods.
Mens gatene inne i byen alt på
1100-tallet ble solid trebrolagt, vare
det utenfor byen få steder der det var
farbart med vogn eller kjerre over
lengre strekninger. Den enkleste
transporten over land var med slede
om vinteren. Det er ikke uten grunn at
det senere Kristiania marked og før
det Oslo marked var om vinteren, i
februar. Men Oslo er en havneby, og
skipsfarten hadde akkurat om vinteren størst vanskeligheter, pga. isen. I
Oslo var det derfor bruk for å lagre
varer over lengere tid, varer som kom
fra innlandet og skulle videre med båt
og omvendt varer som kom med båt og
skulle fraktes over land. Slike varer
dannet også grunnlag for lokalt håndverk, samt at de var en del av de forsyningene som byen levde av. Grovt sett
var det slik at matvarene og nødvendighetsartiklene kom fra opplandet,
mens overflødighetsprodukter kom fra
utlandet.
Det har gjennom lang tid vært
drøftet hvor stor del av varene som
39
kom til Oslo fra opplandet var resultat
av handel og hvor stor del som var
oppebørsel, det vil si kom inn som jordleie, skatter og avgifter. De fleste vil
nok hevde at oppebørselsinntektene
var de største (Bull 1921:219ff., Nedkvitne og Norseng 1991:174-179). Hvis
vi ser på byen på 1100-tallet, vil vi se
en stor ekspansjon siden 1000-tallet.
Befolkningen har øket, byens areal
har øket og bebyggelsen er blitt tettere, slik at det er blitt flere bygninger
på hver tomt. Og kirkene er nå bygget
i stein, kongens Mariakirke, Clemenskirken og Hallvardskatedralen. Den
sistnevnte er et fysisk uttrykk for kirkens økede rikdom og makt. Mens biskopen på 1000-tallet var i kongens
følge og i Oslo vel brukte Mariakirken
på Øra, kunne han fra begynnelsen av
1100-tallet bruke sin egen kirke. Den
lå ikke nær Kongsgården, men lengre
nord i byen, i det som etterhvert er
blitt kalt byens geistlige sentrum.
Denne store kirken kunne bare bygges
fordi kirkens og spesielt biskopens
inntektsgrunnlag var blitt meget
større enn det var på 1000-tallet. Tienden ble innført, og foruten gods fra
kongen, kom det også en økende
mengde gods fra privatpersoner. Det
niku temahefte 031
Figur 4. Oslo, rekonstruksjon av byen ca. 1300
sett fra syd. Tegning Marianne Brochmann.
var ofte gårder og gårdparter, gjerne
gitt som testamentariske gaver - for
sjelens frelse. Jordleien ble helst levert
i korn, men også i smør og i huder
(Nedkvitne og Norseng 1991:178).
Byen levde av landet.
Lite av disse varene kan etterspores i det arkeologiske materialet fra
Oslo, og det som er funnet er det vanskelig å proveniensbestemme. Kanskje lettest vil det med fremtidig forskning være å herkomstbestemme
huder. Slike er funnet i store mengder
i form av avskjær fra tilskjæring av
sko. Skomakerne var av de viktigste
håndverkerne i middelalderbyen. Fra
slutten av 1100-tallet holdt de til i
“Sutarbudir”. Disse er trolig påvist
ved arkeologiske utgravninger på
St.Hallvards plass og videre mot nord,
på feltet Oslogate 6 (Schia 1977,
Molaug 1991). Her er det funnet store
mengder med læravfall og utbrukte
sko eller skodeler, særlig fra 1200- og
begynnelsen av 1300-tallet. Skomakeri har også vært drevet tidlig på
1100-tallet og før, men vi finner avfallet fra denne typen produksjon i mindre mengder på de fleste tomter, noe
som viser at håndverket ikke var regulert, men ble drevet spredt i byen,
enten av deltids profesjonelle eller av
omvandrende skomakere. Produksjonen økte som følge av at det bodde
flere folk i byene og kanskje også den
økonomiske evnen til å kjøpe sko ble
større, både for denne befolkningen og
befolkningen på landsbygda, og skomakerne ble fastboende og trolig fulltids håndverkere.
Den samme tendensen er funnet
med kammakerne, som brukte reinsdyrgevir som råmateriale, og med
smedene, men her vet vi ikke hvor produksjonen fant sted i høymiddelalderen. For smedvirksomheten har
brannfaren vært avgjørende, og
utkanten av byen var trolig det tryggeste. Fra slutten av 1200-tallet og
utover på 1300-tallet ble de forskjellige håndverkene gjenstand for omfattende reguleringer, ikke bare for hvor
produksjonen skulle finne sted, men
også med priser og andre forskrifter.
Hvis vi ser på middelalderbyen på
Håkon V’s tid, ser vi en by på toppen
av sin ekspansjon, med rundt 3000
innbyggere, med kanskje 500 bygårder
og med enda flere monumentalbygg
enn de som var der 150 år tidligere.
Kongsgården og bispegården var blitt
bygget i stein. Mariakirken og Hallvardskatedralen var blitt utvidet, og
byen hadde fått sin andre sognekirke,
Korskirken. Clemenskirken var sognekirke for de sydlige delene av byen.
Det var blitt bygget to nye klostre,
Dominikanerklosteret ved Hallvardskirken og Fransiskanerklosteret øst
for Geitabru og Alnaelva. I tillegg var
det alt på 1100-tallet kommet et cis-
40
tercienserkloster på Hovedøya og et
nonnekloster, kalt Nonneseter nord
for Hovinbekken. Byen hadde fått et
Laurentiushospital med kirke ved
Gatene lengst i nordøst og en Nicolaikirke nær ved Clemenskirken. Kirkene og borgene vitner om behovet for
andre
håndverk,
steinhuggere,
murere og fra slutten av 1200-tallet
teglmakere.
Bakgrunnen for denne ekspansjonen var nok øket evne for byen til å
hente inn varer fra landsbygda. Det
var tre viktige grupper av aktører i
byøkonomien. Viktigst var kirken, som
egentlig bestod av mange forskjellige
kirkelige institusjoner med bispestolen og kannikene i bispekonventet i
første rekke. Dernest kom kongen,
som riktignok ikke hadde så store
jordleieinntekter, men til gjengjeld
store inntekter i form av skatter og
avgifter. Den siste aktøren var bymennene, byborgerne, det som Edvard
Bull kalte byfyllerne (Bull 1921:28).
Kjøpmennene skapte også verdier,
men de var nok i stor grad avhengige
av kirke og konge. Kongen hadde
f.eks. forkjøpsrett i tre dager for
importvarer (NGL III nr.89, Nedkvitne og Norseng 1991:377). Etterhvert, fra begynnelsen av 1300-tallet
overtok hanseatiske kjøpmenn, spesielt fra Rostock, en stor del av handelen. I senmiddelalderen fikk byborgerne en egen politisk plattform med
niku temahefte 031
byråd og borgermester. Håndverkerne
organiserte seg i laug.
Hvis vi skal se på arkeologisk
materiale som kan belyse dette, kan vi
først ta et blikk på bryggene og havnen. Ved utgravninger i 1990-årene
for ny E18 på Sørenga er det funnet et
større bryggekompleks utenfor Kongsgården og Mariakirken, og et lignende
utenfor Bispeallmenningen, den som
gikk fra Bispeborgen ned til sjøen. Det
siste var biskopens brygger. Her
kunne bispestolen laste og losse egne
båter, men også andre oppsøkte bryggene her. Kongsbrygga er nevnt i
skriftlige kilder (H.H.kap.50-51) og
den store laftekonstruksjonen som ble
funnet i 1992, minst 30 m lang parallelt med land og ca.11 m bred, bygget
rundt år 1300 er sannsynligvis en del
av denne (Molaug 1993:116-120,
1998a). Muligens fungerte bryggen
som en stor fortøyningskiste, en kunstig øy, der store skip kunne laste og
losse, og der varene ble fraktet videre
med småbåter. Strandsonen mot Bjørvika var så leirete og grunn at det må
ha vært store problemer for båtene å
komme for nær. Løsningen ble å bygge
utover i sjøen, enten utstikkerbrygger
eller, som her kunstige øyer. Sjødybden var for den store laftekassen hele
3m i forkant. Her var det god plass for
selv de største koggene. Men pga.
landhevningen og også stadig tilslamming fra Alnaelva og Akerselva
(middelalderens Frysja) minsket dybden etterhvert. Utfor Clemensallmenningen har det muligens vært en
utstikkerbrygge (Fischer 1950:142144), og fra middelalderdiplomer kjenner vi en rekke sjøboder som lå i nærheten av bryggen som ble eid av
kongen (Nedkvitne og Norseng
1991:265).
Ved utgravningene av “Kongsbryggen” ble det funnet hele fire handelsfartøyer (Christensen 1973, Molaug
1993:120-124). Disse har kunnet dendrokronologisk dateres til 1300-tallet,
men har først sunket her rundt 1400
eller noe senere. Da må bryggen ha
være gått ut av ordinær bruk, kanskje
som følge av flyttingen av kongens
administrasjon til Akershusborgen og
også pga. det faktum at kongen ikke
lenger var så ofte i Oslo. Båtene har
vært mellom 13 og 15 m lange og har
hatt en mast med råseil. Roret var i
akterstevnen. Alle var klinkbygde og
helt eller for det meste av eik (Paasche
& al. 1995). Båtene hadde ikke last, og
de har kanskje sunket mens de lå ved
bryggen som reparasjonsobjekter.
1400-tallet var dårlige økonomiske
tider. Ut fra størrelsen på båtene kan
vi anta at de mest var beregnet på
frakt i Oslofjordsområdet, Kattegatt og
ned til Skånemarkedet og til Lübeck
eller Rostock, kanskje også inn i Østersjøen. Varer som var spesielt aktuelle å
importere var korn, særlig hvete, øl,
salt og forskjellige typer kramvarer.
Fra Skånemarkedet og også fra ytre
Oslofjord kom sild. Større båter seilte
på Brügge i Flandern, det viktigste
transittstedet for vin og utskipningssted for tøyer. Fra skriftlige kilder
kjenner vi godt til handel på England,
41
Figur 5. Kart over Oslo i høymiddelalderen.
Etter Schia 1991.
der London, King’s Lynn og Hull, Boston, Scarborough og andre havner
langs østkysten ble besøkt (Nedkvitne
og Norseng 1991:190-91). Herfra kom
korn, ulltøyer og kramvarer.
De arkeologiske utgravningene
kan ikke gi belegg for alle importvarene som er nevnt i tollister og andre
regnskaper, og selvfølgelig ikke for
eksportvarene, selv om de samme
varene også ble handlet med innenfor
Norge, slik som skrei, jern, bryner,
kleberkar, kvernsteiner og baksteheller. Av importvarer forekommer det en
rekke forskjellige sporadisk, som vintønner, eksotiske frukter, spesielle
niku temahefte 031
Figur 6. Stuebygning fra 1200-tallet fremgravd
på utgravningsfeltet Oslogate 6. Inngangsrommet nederst. Til høyre for bygningen underliggere for trebrolegning på gårdsplass.
Foto P.B. Molaug.
metallgjenstander og fine tøyer. Men
det er særlig keramikken som opptrer
hyppig i kulturlagene. Dette kommer
av at keramikkarene gikk lett i stykker, ikke kunne repareres eller hadde
noen etterbruk og at skårene holder
seg meget godt i jorda. Derfor kan
keramikk fra de fleste viktige land
som Oslo handlet med finnes, og
endringer i handelssamkvemmet spores
også
arkeologisk
(Molaug
1987:314-316).
BO I BY
Hvordan var det så å bo i en by som
Oslo i middelalderen? Monumentalbygningene i stein dominerte byen,
men de vanlige byborgerne bodde i laftete tømmerbygninger. Disse var organisert i bygårder, som jeg har nevnt
tidligere. De eldste bygårdene hadde
få bygninger og bebyggelsen var åpen.
Den lignet svært på gårdsbebyggelsen
på landsbygda. Grensene mot nabobygårdene og mot stretene var markert
med skigarder. Bolighusene har også
vært slik som på landsbygda, oftest
med ildsted i midten. Men alt blant de
eldste bolighusene var også slike med
hjørneildsted. På 1100-tallet ble den
klassisk stuebygningen svært vanlig.
Den bestod av et smalt inngangsrom
og et større oppholdsrom med hjørneildsted og sittebenker langs veggene. Ildstedet tjente både til varme,
lys og matlaging. Røykovnen ble etterhvert det vanlige ildstedet (Berg
1992). Både stuebygningen og røykovnen kjenner vi fra landsbygda i Norge,
fra arkeologiske utgravninger og ikke
minst fra stående laftebygninger.
Byen overtok byggeskikk og bygningstyper fra landsbygda, men fikk også
impulser fra byer i andre land og
påvirket i sin tur byggeskikken på
landsbygda.
En typisk bygård i Oslo på slutten
av 1200-tallet bestod av to rekker bygninger på hver sin side av en trebrolagt gårdsplass (Schia 1987b). Bygningene stod så tett at gjerde mot
nabogården var unødvendig. Ut mot
stretet stod en eller to bygninger med
langsiden mot denne. De kunne ha to
etasjer og en overbygget kjøreport. Her
var handelsbodene med salg og også
produksjon av håndverksprodukter i
første etasje. Annen etasje kunne ha
bolig- eller lagerfunksjoner. Lengre
inne i gården var det boliger, lagerbygninger og fjøs og stall. Mellom 60
og 70% av arealet var dekket av boliger. Mesteparten av det øvrige arealet
var trebrolagte gårdsplasser. Bare 5%
eller enda mindre var helt åpent, slik
42
som dråpefallene mellom nabobygninger og områder for søppelhauger. I
byen bodde man tett. Dette har selvsagt satt sitt preg på boformene, og
etterhvert prioriterte man ikke et privatliv tilbaketrukket i en stuebygning
ved gårdsplassen, men installerte seg
med boliger ut mot gaten. Impulsene
til denne utviklingen, som for alvor tok
fart i nyere tid, kom selvsagt fra utenlandske byer. Derfra kom også sosiale
institusjoner som taverner og offentlige badstuer.
Også bord- og drikkeskikker var i
krysningspunktet mellom landsens
tradisjon og impulser fra byer i England og på kontinentet. Sammen med
vinimporten kom spesielle drikke- og
skjenkestell av keramikk og sikkert
også av tinn og edle metaller. Den
store mengden keramikk på slutten av
1200-tallet var først og fremst skjenkekanner og var en mote som ser ut til
å ha slått igjennom i byer som Oslo. På
landsbygda var ikke keramikk vanlig,
skjenkekannene var her av tre. Trekanner i byene er sjeldnere enn keramikk. Tre er godt brenne, og hvis det
er kastet kan det lett råtne bort. Men
disse kannene ser ikke særlig forskjellige ut enn slike som var i bruk på
landsbygda, å dømme ut fra fragmentene som er funnet. Det som er spesielt
spennende er at en rekke tregjenstander som tradisjonelt frem til det store
hamskiftet på 1800-tallet bare var i
bruk på landsbygda og der kanskje
innenfor begrensete områder, er blant
det vanlige gjenstandsmaterialet i
middelalderens Oslo. Her er det tradisjoner som vel har vært felles i store
deler av Norge, inkludert byene og
som etterhvert er blitt borte de fleste
steder (Weber 1990:14-15).
Byen var et populært sted å bo og
virket som en magnet. Men det var
ikke noe sunt sted, søppel og møkk var
det meget av, og sykdommer florerte.
Det var imidlertid alltid nye folk som
kunne fylle hullene. For byene var
små. Under 5% av befolkningen i
Norge bodde i by. Men ut over i
middelalderen ble byene ble mer og
niku temahefte 031
mer viktige for politisk, militær og kirkelig administrasjon, for økonomi og
for spredning av impulser og moter.
AVSLUTNING
Etter at byen ble flyttet i 1624 og
omdøpt til Kristiania, ble det gamle
Oslo liggende i en slags Tornerosesøvn
inntil bydelen ble innhentet av den
ekspanderende Kristiania i 1880årene og gjennomskåret av jernbanebyggingen fra 1850-årene og fremover.
Bjørvika ble fylt igjen og kaifronten
presset lengre utover. Biltrafikken
kom til, og store deler av Gamlebyen
ble lagt under asfalt og betong fra
1960-årene. Denne Tornerosesøvnen
var det den svenske riksantikvaren
Curman tenkte på da han brukte
uttrykket Nordens Pompeii etter et
besøk i Oslo i 1930-årene. Graver man
en meter ned i jorden, der hvor det
ikke er sjaktet bort i tidligere tider,
kommer man ned til middelalderlevningene, og to meter lengre ned til
Oslo på 1000-tallet. Mulighetene for at
middelalderbyen igjen skal prege
Gamlebyen - også på overflaten - er nå
i høyeste grad til stede. Det er laget
større utredninger om Middelaldermuseum, middelalderpark og en Oslo
Middelalderby (NOU 1991, MGO
1996, MGO 1998), og større arbeider
satt i gang i middelalderparken. Her
vil byens sentrum være i på st. Halvards dag i byens jubileumsår. Etableringen av en Oslo Middelalderby er i
høyeste grad basert levningene som er
gravd frem ved arkeologiske utgravninger og ikke minst på kunnskapen
om middelalderbyen basert på
utforskningen av disse levningene.
LITTERATUR, KILDER
Berg, A. 1992. Sannsynleg røykomnstove i Gamlebyen, Oslo - I
Augustsson, Jan Erik (red.).
Medeltida husbyggande. Symposium i Lund november 1989:17-27.
Lunds Universitet. Almqvist &
Wiksell, Stockholm.
Bull, E. 1921. Oslos historie - Kristianias historie bind 1. Kristiania.
Christie, H. 1966. Haralds Oslo - St.
Hallvard Hefte 3-4 1966:191-211.
Christensen, A.-E. 1973. Skipsfunn
på Sørenga i Oslo - Naturen 1973
Hefte 3:99-105.
Eide, O. E. 1974. De toskipede kirker i
Oslo. Stensilert magistergradsavhandling. Universitetet i Bergen.
Fischer, G. 1950. Oslo under Eikaberg. Oslo.
H.H. Hàkonar saga Hàkonarsonar
utg. for Kjeldeskriftfondet ved
Marina Mundt. Oslo 1977.
Heimskringla utg. Finnur Jònsson
København 1893-1901.
Keller, K.-F. og E. Schia 1994.
Middelalderbyen i Oslo. En rekonstruksjon. Oslo.
MGO 1996. Miljøbyen Gamle Oslo.
Oslo middelalderpark og Museum.
Senter for opplevelse, aktivitet og
kunnskap. Oslo.
MGO 1998. Oslo Middelalderby. Innstilling med handlingsplan fra
interimsstyret for Oslo Middelaldermuseum. MGO. 15.mai 1998.
Oslo.
Molaug, P. B. 1987. Leirkarmaterialet - I Schia 1987a.
Molaug, P. B. 1991. Oslogate 6.
Utkast til rapport om utgravningene 1987-89. Riksantikvarens
arkiv, Oslo.
Molaug, P. B. 1993. Oslo sett fra sjøen.
– I Viking LVI 1993:113-128.
43
Molaug, P. B. 1998a. King’s quay and
Bishop’s quay. - I J. Bill (red.). Maritime Topography and the Medieval
Town. 5th International Conference
on Waterfront Archaeology.
Roskilde. Under trykkforberedelser.
Molaug, P. B. 1998b. Romerike og
Oslo i middelalderen. Romerike
historielag. Årbok 1998: 89-107.
Nedkvitne, A. og P. Norseng 1991.
Byen under Eikaberg. - Oslo bys
historie bind 1. Oslo.
NGL - Norges Gamle Love, Christiania./Oslo 1846-1981.
NOU 1991. Oslo Middelaldermuseum.
Senter for opplevelse, aktivitet og
kunnskap. Norges offentlige utredninger 1991 nr. 31. Oslo 1991.
Paasche, K. og Rytter, J. 1995. Innberetning arkeologiske utgravninger
på Sørenga, Oslo. Del 1. NIKU,
Utgravningskontoret for Oslo. Oslo.
Schia, E. 1977. Sko som arkeologisk kildemateriale. - I Hikuin 3. Højbjerg.
Schia, E. 1987a. De arkeologiske
utgravninger i Gamlebyen, Oslo.
Bind 3. “Søndre felt” Stratigrafi,
bebyggelsesrester og daterende
funngrupper. Øvre Ervik
Schia, E. 1987b. Reconstructing townyards on the Periphery of the
European Urban culture. – I
Nordic Archaeological Review
Vol.20:81-96.
Schia, E. 1991. Oslo innerst i Viken.
Liv og virke i middelalderbyen.
Aschehoug. Oslo.
Skaare, K. 1966. Myntklumpen fra
kongsgården i Gamlebyen. – I
St.Hallvard Hefte 3-4 1966:212-215.
Weber, B. 1990. Tregjenstander. – I
De arkeologiske utgravninger i
Gamlebyen, Oslo. Bind 7. Dagliglivets gjenstander - del I, s.11-180.
Øvre Ervik
niku temahefte 031
SÆBJØRG WALAKER NORDEIDE
Urbaniseringsprosessen - på kvinners vilkår?
Foredrag ved ”Kvinnor Som Kulturella
Bärare Och/Eller Förmedlare”, Nordisk middelalder- og kvinnesymposium, Borgarnes, Island 1998.
Byene har vært sentrale i studiene av
middelaldersamfunnet, og diskusjonene omkring byenes fremvekst har
derfor lange tradisjoner. “By” er et
begrep som kan diskuteres, men dette
skal jeg ikke gå inn på her. Jeg vil kun
referere og reflektere over hevdvunne
teorier om årsaken til fremveksten av
kjente bysentra fra de vokste fram i
Norge fra slutten av 900-tallet.
Overskriften er forsiktig optimistisk på kvinnenes vegne. Men har
kvinner hatt noen innflytelse på urbaniseringen? Vi skal først se noe på
noen korte trekk fra forskningshistorien, dernest på noe faktisk materiale
slik det fortoner seg i Trondheim, for
til slutt å kunne nærme oss overskriftens tema.
URBANISERINGSPROSESSEN
- EN KORT FORSKNINGSHISTORIE
En av de tidligste historikere som markerte seg i debatten om de tidligste
byene, var Peter Andreas Munch. Ved
midten av 1800-tallet lanserte han den
såkalte “strandstedsteorien”, som hevdet at byene var mer eller mindre selvgrodde handels- og markedsplasser
(1849, 1852-9), som senere ble fulgt
opp av kongemakten. Kongen var altså
ikke egentlig grunnlegger. Teoriene
baserte Munch på at disse eldste byene
lå sentralt mht kommunikasjon, med
naturgitte havner og gode omlastningsmuligheter. Dessuten hadde de
godt jordbruksland rundt seg. Handelen var viktigste motiveringsfaktor,
understreket også i arkeologisk materiale og stedsnavn.
Går vi et halvt århundrede opp i
tid, lanserte Gustav Storm (1899) en
teori som gikk mot Munchs “strandstedsteori”. Hans teori blir gjerne kalt
“kongesagatradisjonen”, som hevdet at
kongemakten grunnla byene. De eldste byene (Nidaros, Oslo og Bergen),
var knyttet til det som opprinnelig var
kongsgårder. Storms teori ble lite
underbygd, men er senere blitt støttet
og supplert av senere forskere (se
under).
Edvard Bull bragte kirken inn som
den fremste forutsetningen for bydannelse (Bull 1918). Først ved etableringen av kirkelige sentralinstitusjoner ble det skapt en aktivitet som gav
grunnlag for en by.
I 1956 hevdet Grethe Authén Blom
for Trondheims vedkommende at
Trøndelag var et så stort og fast organisert rike i vikingtid, at det trengte
sentrale samlingssteder. Med basis i
sosial organisasjon og naturtopografi,
fant hun stedegne forutsetninger for et
administrativt sentrum, og dette
trakk med seg handelen (Blom
1956:22-28). Når handelen ikke spilte
større rolle i vikingtid, var det fordi
økonomien ikke var utviklet ut over
selvbergings-stadiet, og derfor ikke
gav vekstvilkår for annet enn periodisk handel (ibid.:35). Ved etablering
av Nidarneset som kongsgård og militært støttepunkt for kongen rundt år
1000, ble kaupangen noe mer enn en
vanlig markedsplass. Blom hevdet
imidlertid at i år 1000 bodde de fleste
ikke fast på stedet (ibid:50-59).
Mot denne teorien om Trondheims
oppkomst, hevdet Jørn Sandnes i 1967
at byen vokste fram på basis av ytre
krefter, som skapte Eyrating, rikskongedømme og kaupangen i motsetning til den eldre “hjemmesnekrede”
Frostatingsloven i et jordbruksdistrikt
(Sandnes 1967:3-4). Dette er et syn
som Blom senere har sluttet seg til
(Blom 1997:19f).
Fra 1955 startet de store utgravningene på Bryggen i Bergen, og fra
ca. 1970 startet en rekke andre store
bygravninger som skapte et bedre kildegrunnlag for diskusjonen, og nye
teorier så dagen lys. Asbjørn Herteig
44
la fram teorier om Bergen i 1969, der
han støttet Storms teori vedrørende
Bergen: den var grunnlagt av kongemakten (Herteig 1969:210). Narve
Bjørgo (1970:119) støttet imidlertid
Munch’ teori om at Bergen var et
strandsted som vokste fram av seg
selv. Både Herteigs og Bjørgos teorier
var fremsatt på arkeologisk grunnlag.
I 1977 så Arnvid Nedkvitne og
Knut Helle byfremveksten på basis av
økt folketall og produksjon. Likevel så
de etableringen av kongedømmet og
kirken som viktigste byfremmende
faktorer. Dessuten skapte dette ringvirkninger for handels- og håndverksvirksomheten (Helle og Nedkvitne
1977: 72-73).
Samme år la Øivind Lunde fram
sine teorier om Trondheims oppkomst.
Lunde, liksom Blom og Sandnes, trakk
fram naturtopografien som vesentlig
grunnlag, både for jordbruk og kommunikasjon, og han sluttet seg til
Sandness’ teorier om at det kongelige
anlegg på Nidarneset var noe nytt som
brøt med gamle forhold. Det trolig
militært betingede anlegget, fikk
etterhvert tilknyttet en markedsplass
(Lunde 1977:224-225).
Så langt har forklaringene, kanskje med unntak av Bloms teori om
Trondheim, beveget seg på et høyst
“utvendig” plan, fra rent strukturalistisk til strukturfunkjsonalistisk, på
grensen til naturdeterministisk. Et
“utvendig” perspektiv som ikke riktig
går inn i den aktuelle virkelighet og
fanger dynamikken. Det er i hovedsak
faktorene konge, kirke, handel og
natur som blir vurdert og stokket om i
betydningsrekkefølge. Blom er den
som klarest går inn i samfunnet, og
ser bl.a. på aspekter ved bosetningen
og premisser for denne.
Med det sosiale engasjement etter
1968, og med fremveksten av en kvinnebevegelse på 70-tallet, hadde en
kanskje ventet en mer nyansert forskning også innen dette forskningstema.Men kvinnene er lite synlige i
niku temahefte 031
debatten på alle måter. I 1980 fremsatte likevel Axel Christophersen premisser for Trondheims oppkomst som
lovet noe mer: “Vi blir derfor nødt til å
betrakte byene som et funksjonelt element i et avansert jordbrukssamfunn.
Byens fremvekst og følgelig hvorfor de
vokste fram på et gitt tidspunkt - må
derfor forklares ut fra den eller de
funksjoner man mener de kan ha
utfylt innenfor rammene av en jordbruksbasert samfunnsformasjon slik
denne var konkret organisert sosialt
og økonomisk på 900-tallet og i 1000tallets første halvdel.” (Christophersen
1980). Christophersen innfridde imidlertid ikke løftene sine: Han hevdet til
slutt at byens funksjon må forstås
innenfor rammen av et “proto-feudalt
kongedømme, som et av sentralmakten kontrollert regionalt maktsentrum, manifestert gjennom eksistensen av kongsgårder, og dessuten som
administrative sentra, igjen for sentralmaktens kontroll av økonomiske
interesser” (ibid.). De “funksjonelle
elementene i jordbrukssamfunnet”,
eller “jordbrukssamfunnet” ble ikke
videre berørt.
I 1991 la Erik Schia fram teorier
om Oslos oppkomst, men diskusjonselementene er de samme som før, om
enn på et bedre grunnlag. Han hevdet
at Oslo er et sentrum skapt utfra
naturgitte forutsetninger og ytre faktorer, ved kongelig initiativ fra Danmark; som militært støttepunkt,
administrativt senter og kontroll av
handelen som oppebørselssentrum
(Schia 1991:122-131).
I den siste Norgeshistorien fra
1995 referte Claus Krag stort sett
allerede publiserte teorier som går i de
samme spor. Krag fremholdt likevel
forskjellen mellom de mange, gamle,
små og periodiske “strandstedene”, og
de nyerer byene, særlig fra 11- og
1200-tallet. De senere synes å være
betinget av kongens og kirkens innflytelse, der handelen ble en avhengig
variabel; karakterisert som “et administrativt sentrum” som “fikk ringvirkninger” (ibid.:212). Drivkreftene
bak utviklingen av byene skyldtes
først og fremst sentralisering av kongemakt og kirkemyndighet; altså politikk og administrasjon. Økonomiske
beveggrunner ser ikke ut til å ha spilt
noen særlig rolle, hevdet Krag
(ibid.:213).
HVOR ER KVINNENE?
Etter denne oversikten kan en saktens
spørre seg om foredragets tittel har
noen relevans? Er virkelig kvinnenes
rolle i dette forskningstema like ubetydelig og uinteressant som den er
usynlig i forskningen?
Jeg vil påstå at det er et høyst betimelig spørsmål, og vil heller spørre:
Har vi virkelig ikke kommet lenger?
Dette er ikke en påstand om at tidligere teorier har vært feil, men jeg vil
påstå at vi har et altfor snevert vurderingsgrunnlag for å kunne feste lit til
dem. Både problemstillinger og analyser har vært preget av etnosentrisme
og tradisjonell tenking, uten sidesyn
verken til allmenn samfunnsteori eller
helhetstenking. En har ikke studert så
detaljert på hva som egentlig foregikk
i byene, og som kunne ha kastet lys
over debatten. En har heller ikke gått
nevneverdig inn på det samfunn som
skapte de eldste byene.
Vi trenger bl.a. å føre inn i debatten en karakteristikk av dette samfunnet i vikingtidens Norge, som jeg
ikke kan gå i dybden på her. Men en
skisse kan fungere som et utgangspunkt for å antyde hvilke faktorer vi
mangler i eldre analyser:
De eldste byene vokste fram i slutten av vikingtid og tidlig middelalder.
I Trøndelag, som ellers i Norge, kan
samfunnet karateriseres som et selvbergingssamfunn og et “dag-til-dagsamfunn”, der enkeltmennesket spilte
en stor rolle. De fleste mennesker som
betydde noe for hverdagen, var personer de møtte daglig. Det var allikevel
en relativt avansert samfunnorganisasjon i Trøndelag, med en geometrisk
inndeling i ting-områder som sendte
hver sine representanter til tinget.
Disse funksjonene var gjerne ivaretatt
av menn.
Arkeologiske funn viser likevel at
kvinnen har hatt en uhyre sterk posisjon i samfunnet: Studier av gravmaterialet i Midt-Norge viser at vikingkvinnen, liksom mannen, får omtrent
like ofte en båt med i graven, som hun
ikke gjør det. Av 17 kvinnegraver har
syv fått med nøkler og tre fått gjenstander av edelmetall. Av 25 mannsgraver har ingen fått nøkler eller gjenstander av edelmetall. Kvinnegravene
har gjennomgående også flere artefakttyper enn mennenes graver (Nilsen
1997: 62-70). Kvinnen har altså hatt
45
råderett over nøklene til gården, og en
kvinne på en selveiende gård har nok
styrt et stort hushold. Hun har også
hatt arverett og juridisk beskyttelse.
Tilsvarende selvstendig og høy status er påvist blant skandinaviske
kvinner i Russland. Her er det også
påvist at kvinnene trolig har drevet
aktivt med handel (Stalsberg 1991).
Dette bildet viser hvor farlig det er å
trekke likhetstegn mellom rolle og formell status. Fordi kvinnerollen har
vært knyttet til hjemmet, en rolle som
har hatt liten makt og innflytelse på
Munch’ tid og senere, har en vurdert
det som at kvinnen har hatt tilsvarende liten makt og innflytelse på
900-tallet, fordi en har antatt at rollen
var noenlunde den samme. Dette har
forskerne kanskje funnet bekreftet i
de skriftlige kildene. De eldste bevarte
skriftlige beskrivelsene av byene er
imidlertid yngre enn dannelsen av de
eldste byene, og kan vise en situasjon
der nettopp kvinnenes rolle og status
er endret som følge av urbaniseringen.
TRONDHEIM
Det forventede aktvitetsmønsteret slik
det er fremstilt av de fleste forskere, er
i første rekke knyttet til kongens administrasjon, kristendommens første forsøk på å etablere seg, samt håndverk
og utveksling. Dette er aktiviteter som
må ha rettet seg i hovedsak mot den
mannlige del av befolkningen (Nordeide 1991, 1997). Det var menn som
stilte på tinget og deltok i de rettslige
avgjørelsene. Det var menn som stilte
mannskap til leidangen (forsvaret), og
det var gjerne menn som drev med en
type spesialisert håndverk rettet mot
utveksling - produksjon utover eget
konsum - slik at de måtte ambulere
med sin virksomhet.
Etter å ha undersøkt en sentral
tomt i Trondheim, Folkebibliotekstomten, kan vi følge utviklingen i byen fra
dens tidligste tid - både med hensyn til
bebyggelse og aktivitet. Vi ser at det i
den tidligste tiden er utparsellert ganske små, rektangulære eiendommer,
med plass til ett til tre små hus, med en
boligflate under 50 m2 (Christophersen
og Nordeide 1994). Aktiviteten ser ut til
å ha vært svært begrenset i den første
tiden (Nordeide 1989, 1990). Det er også
lite sannsynlig at det virket attraktivt
på kvinnene å flytte til en eiendom med
niku temahefte 031
frimerkestørrelse i byen, for derved å få
redusert sitt virkeområde til kun å
legge forholdene praktisk til rette for
kjernefamilien.
En analyse av funnmaterialet fra
Folkebibliotekstomten viser også at
kvinner og barn trolig ikke var til stede
i den eldste fasen av bosetning (Nordeide 1989, 1990). Analysen er basert på
en gitt premiss: Hvis en forventer relativt fast bosetning med kvinner og
barn, forventer en også rester etter
veving, spinning, differensierte husholdsaktiviteter og leketøy. Tekstil i
latrinene har også vært et kriterium for
å belegge kvinnenes tilstedeværelse;
tolket som sanitetsbind, men den eldste
fasen er ikke testet for dette, ettersom
det ikke finnes latriner fra den eldste
tiden. Leketøy dukker ikke opp før i
siste halvdel av 1000-tallet. Det ble
kun funnet i alt tre sikre vevlodd før ca.
1050. Sporene viser altså ikke rester
etter tradisjonell aktivitet for kvinner
og barn, og kun basisaktiviteter i husholdet, såsom klebersteinskar.
Hvorvidt det er holdbart metodisk å
belegge kvinner og barns tilstedeværelse
med slike kriterier, har vi fått en god test
på ved tilsvarende store utgravninger i
Erkebispegården i Trondheim. Utgravningsarealet er gjennomgående langt
større enn tilsvarende på Folkebibliotekstomten. Selv om samfunnet innenfor
murene i Erkebispegården er overraskende dårlig kjent gjennom skriftlige kilder og andre kilder vi kan bruke, antok
vi at det var en overveiende maskulin
befolkning som jobbet eller bodde her.
Funnene viser følgende mønster :
Mens det på Folkebibliotekstomten
fra tiden 1000 -1500-tallet ble funnet
463 spinnehjul og 656 vevlodd (inklusive usikre), ble det i Erkebispegården
fra samme tid kun funnet 11 sikre spinnehjul og kun syv sikre vevlodd (Pers.
meddelelse, C. McLees). Noen få
leketøy ble også funnet i Erkebispegården, og disse ble funnet i samme miljø
som vevloddene. De fleste vevloddene
er funnet i konstekster fra medium
1200-tallet til medium 1400-tallet, hvor
det også er funnet baksteheller m.m.,
og hvor aktiviteten kan være mer preget av bolig heller enn av økonomisk
aktivitet. Fra denne perioden er det
svært få funn. Hovedtyngden av funn
fra Erkebispegården er fra perioden
1500-1532, da aktiviteten var dominert
av ulike verksteder. I dette materialet
finnes det altså nesten ikke spor etter
kvinner og barn.
I tillegg til eksemplet fra Erkebispegården, viser studier av gravmaterialet fra yngre jernalder i Midt-Norge
(regionen rundt Trondheim) at kvinnene fikk veve- og spinneutstyr med i
gravene, men ikke mennene (Nilsen
1997: 62-68).
Dette mønsteret synes derfor å
støtte en teori om at spinning, veving
og barnepass er tradisjonelle kvinneaktiviteter, og at hvor det finnes det
spor etter dette, har det også vært
kvinner og barn til stede. Disse aktivitetene har funnet sted der det har
vært en tilnærmet “normal” bosetningsaktivitet, og ikke der det har
vært en ren økonomisk og administrativ aktivitet. Den siste typen bosetning med en ensidig maskulin befolkning dominerte bosetningen på
Folkebibliotekstomten fram til midten
av 1000-tallet og Erkebispegårdens
øst- og vestfløy på 1500-tallet. En mer
“normal” bosetning bodde på Folkebibliotekstomten etter midten av 1000tallet.
At urbaniseringen i første rekke er
egnet for menn, er også kjent fra nyere
tid. Ved industrialiseringen av Colombia henvendte kapitalistene seg bevisst
til mennene og tilbød dem arbeid i
byene. Kvinnene ble igjen på gårdene
og drev jorden og passet ungene. På
den måten kunne mennenes lønninger
holdes på et minimum. Etterhvert ble
familiene avhengige av mannens lønn
ved at økonomien ble dreiet mot kontantøkonomi, jordbruket fikk mindre
ressurser, og familiene ble på denne
måten tvunget til å selge jorden og
flytte til byene (Rubbo 1975). Mennene
var lettere å flytte på enn kvinnene i
jordbrukssamfunnet i Colombia, og det
samme var trolig situasjonen i jordbrukssamfunnet i Norge rundt år 1000.
NYE FORKLARINGSMODELLER
Hvis en skal diskutere hvilke vilkår
byene vokste fram under, er det derfor
nødvendig å nyansere modellene,
revurdere vår oppfatning av enkeltmennskets rolle og status, og trekke
inn flere interesser enn kirken, kongen
og handelen hvis vi skal kunne fange
dynamikken. En må også stille spørsmål om hvorfor f.eks. kvinnene tilsynelatende ikke har vært til stede? Jeg tror
46
at hver aktør har vurdert fordeler og
ulemper ved en ny situasjon, og at flere
aktører enn kongen, prestene og handelsmennene har hatt muligheter til å
velge i forhold til en slik vurdering på
denne tid. Trolig var verken kongemakt, kirke eller handel særlig velutviklet rundt år 1000 i Norge, så enkeltmennesket har hatt desto større
innflytelse. Vi har dårlig grunnlag for å
kunne vurdere hvor den reelle makten
lå i dette samfunnet. Trolig har enhver
som har kunnet velge hatt innflytelse
på urbaniseringsprosessen.
Michel Foucault hadde en hypotese
om at makten ble konstruert og
fungerte med basis i “mikromaktforholdene” - utfra en komplisert mangfoldighet av maktteknikker og maktvirkninger (Aasen 1984:96). Hans kritikk
av marxistisk teori kan jeg bare delvis
støtte. At makten må oppfattes mer
individualistisk enn den hittil har vært
fremstilt i diskusjonene om urbanisering er helt klart. Vi må legge anlysen
lavere ned på et aktørplan, og flere
aktører har hatt muligheter til å velge.
Men ikke alle har hatt den samme
muligheten til å velge. Jordeiere og frie
mennesker har hatt større makt enn
dem som ikke hadde noen juridiske rettigheter; som var ufrie. Vi må altså
holde fast på et perspektiv som fanger
både struktur og subjekt. Stein Rokkans modeller for å fortså samfunn og
statsdannelse er derfor mer fruktbare
for oss enn Foucaults. Rokkan har hevdet at makrohistorien må gi konstant
oppmerksomhet mot den komplekse
vekselvirkningen mellom aktørenes
autonomi og strukturenens påvirkning
for å kunne videreutvikles (Kommisrud
1983:47). En bør altså stille spørsmål
ved hvor makten i virkeligheten lå i
datidens Norge, og hvilke drivkrefter
som drev fram utviklingen av byer.
Hvilken interesse hadde den jevne
bonde eller husfrue i nyskapningen
“by”?
Hittil har vi også hørt nokså ensidig om motiver for urbanisering. Utfra
argumentene foran bør en imidlertid
også ta i betraktning hva som kunne
telle mot en bosetting i kaupangen for
et relevant utvalg av aktører, selv om
initiativet kom fra kongen. Faktorer
som kan ha vært vurdert for ulike roller kan f.eks. ha vært:
niku temahefte 031
For kongen:
Fordeler
Samlet administrasjon
Samlet handel/utveksling gir økt kontroll
Prestisje gjennom bygrunnleggelse,
bygging av monumenter og ettermæle
(skriftlig og muntlig)
Øket autoritet
Nedbryting av gamle strukturer
Allianser
Bedre forsvarsanlegg
For “bonden” (mannen):
Fordeler
Økt innflytelse på konge / administrasjon
Bedret forsvar
Allianse, mindre fare for angrep
Ulemper
Ressurskrevende
Fast base kan øke sårbarheten
Ulemper
Krever en del ressurser til å
bebygge tomten i byen
Økt administrasjon med oppfølging av folk i byen
Økt krav til forsvarsevne for
andre enn seg selv, og på kort
varsel?
Økte avsetningsmulighter for ressurser
og produkter fra ufrie håndverkere og
fra “attached specialists”
At det er regnet så få ulemper for “bonden” (mannen), forutsetter at kvinnene
og ungene ble hjemme og styrte arbeidsflokken med dyrehold, jordbruk og vedlikehold.
For husfruen:
Fordeler
Større innflytelse over egen hverdag i
mannens fravær
Mindre fare for ufred
Økt innflytelse på konge/administrasjon
Ulemper
Mer arbeidskrevende ved at hun må
overta en del arbeid for mannen i
hans fraværsperioder
Økt arbeid ved å forberede byekspedisjoner
Økt arbeid ved evt. representasjon
for alliansepartnere på egen gård,
såsom losji og mat.
Bedret forsvar
For håndverkeren:
Fordeler
Økt etterspørsel
Mer stabile forhold
Mindre avhengig av jordeierne
Ulemper
Økt kontroll av produksjon og
omsetning? (flere kontrollinstanser,
der kongens kontrollbehov kanskje
var større enn bondens?)
Mindre kunstnerisk frihet?
Mer ressurskrevende - måtte sørge
mer for eget hushold?
47
“Håndverkeren” regnes her for det
som Brumfiel og Earle (1987) kaller
“attached specialist” som “produce
goods or provide services to a patron,
typically either a social elite or a
governing intitution. Attached specialists are contractually bound to the
patrons for whom they work, and freqently , the patrons insure that all the
specialist’ basic needs are met.” Disse
håndverkerne tenkes altså å ha fungert i et føydalt forhold til jordeierne, til
fordel for begge parter, men størst for
jordeieren. At det har fantes en totalt
fri, ambulerende håndverksstand eller
handelsmenn som kun har livnært seg
på håndverk eller handel, må regnes
som lite sannsynlig.
AVSLUTNING
“Pro et contra”-momentene over er litt
tilfeldig utplukket, og jeg mener ikke å
ha gitt noen full oversikt over mulige
valg. Dette er kun ment som en
demonstrasjon for å vise hvor kort vi
egentlig har kommet i å forklare urbaniseringsprosessen. Vi har en svært
mangelfull viten om grunnlaget for
byene, fordi en i hovedsak har tatt
utgangspunkt i naturen og de institusjoner som fikk en effektiv utvikling
først på 11- 1200-tallet, etter at byene
var etablert.
Årsaken til at vi har kommet så
kort i Norge kan skyldes at basis for
diskusjonen ble lagt med utgangspunkt i skriftlig materiale, som gjerne
beskriver juridiske og økonomiske forhold i den “offentlige sfære”, innen en
begynte å få et arkeologisk materiale
som kunne nyansere bildet. Det skyldes nok også en tradisjon for å vektlegge administrative og økonomiske
strukturer i et langtidsperspektiv i
historisk forskning, og en har ikke innarbeidet tradisjoner for å hente komparativt materiale fra f.eks. etnografi,
eller teorier fra andre fag enn historie.
Karakteriseringer som f.eks. at
smeden har vært “spesialist”, mens en
veverske kun drev med “hjemmesyssel” uten særlig betydning for “det
offentlige liv”, har også fått innvirkning på teoriene om urbaniseringen:
Håndverket og utveksling (handel)
har blitt vektlagt som urbaniseringsfaktorer, men hvis veving ikke regnes
som et håndverk, blir store deler av
kvinnenes håndverk regnet som uten
niku temahefte 031
betydning i denne prosessen. Kvinnenes virksomhet har på denne måten
konsekvent blitt definert ut av debatten som betydningsløs. Vår oppfatning
av økoniske modeller og sortering i
“privat” og “offentlig” sfære har derfor
også relevans for forståelsen av urbaniseringen.
KONKLUSJON
Den litt nedslående konklusjonen må
bli at overskriftens spørsmål ennå
ikke kan besvares. Forskerene har litt
ukritisk tatt utgangspunkt i en maktstruktur som ikke er godt nok underbygget før senere i middelalderen. De
har ikke stilt spørsmål vedrørende
kvinnene deltagelse og innflytelse på
urbaniseringsprosessen, og deres rolle
er derfor uklar. Men utfra det foreliggende forskningsmateriale om kvinnens status i vikingtiden i Trøndelag,
er det vanskelig å tro at ikke “konemakten” også har vært viktige
bidragsytere i den beslutningsprosess
som skapte byene i Norge.
LITTERATUR
Bjørgo, N. 1970: Det eldste Bergen.
Sjørfartshistorisk årbok 1970, 53127.
Blom, G.A. 1956: St.Olavs by. Schreiner,J. (red.): Trondheim bys historie bd.1, Trondheim.
Blom, G.A. 1997: Hellig Olavs by.
Middelalder til 1537. Sandnes, J.
(red.): Trondheims historie 997 1997, bind 1,Trondheim.
Brumfiel, E.M. and Earle, T.K.1987:
Specialization, exchange, and
complex societies: an introduction.
i Brumfiel and Earle (eds.): Specialization, exchange, and complex
societies. New Directions in
Archaeology, Cambridge, 1-9.
Bull, E. 1918: Om oprindelsen til Oslo
og de andre gamle norske byene,
St.Hallvard 1918/4, 49-66.
Christophsen, A. 1980: Eldste by på
Nidarneset. Kronikk i Adresseavisen 10/12-1980.
Christophersen, A. og Nordeide, S.W.
1994: Kaupangen ved Nidelva.
Riksantikvarens Skrifter nr.7,
Trondheim, 213-260.
Helle, K. og Nedkvitne, A. 1977: Sentrumsdannelser og byutvikling i
norsk middelalder. i Blom, G.A.
(red.): Urbaniseringsprosessen i
Norden. Nr.1: Middelaldersteder. (
Her er det brukt utgave i opptrykk fra 1982).
Herteig, A. 1969: Kongers havn og
handels sete, Oslo.
Kommisrud, A. 1983: Ordager till
variation i europeisk utveckling.
Stein Rokkans makrohistoriska
modell. Häften för kritiska studier
1983/3, Stockholm.
Krag,C. 1995: Vikingtid og Rikssamling 800 - 1130. Helle, K. (red.):
Norges historie, bind 2, Oslo.
Lunde, Øivind 1977: Trondheims fortid i bygrunnen. Riksantikvarens
skrifter nr.2, Trondheim.
Munch, P.A. 1849: Historisk-geographisk Beskrivelse over Kongeriget
Norge i Middelalderen, Moss,
Christiania, København.
Munch, P.A. 1852-59: Det norske
Folks Historie I-IV 2, Christiania.
Nilsen, R.H.L. 1997: Båtgravskikk?
Om berettigelsen av å opprettholde begrepet “båtgravskikk”
som analystisk kildekategori i
arkeologien. Upubl. hovedfagsoppgave i arkeologi, Norges teknisknaturvitenskapelige universitet,
Trondheim, høsten 1997.
Nordeide, S.W. 1989: “…de beste bønder i kiøbstæden….” En funksjonsog aktivitetsanalyse basert på
48
gjenstandsmaterialet. Fortiden i
Trondheim bygrunn: Folkebibliotekstomten. Meddelelser nr. 20,
Trondheim.
Nordeide,S.W. 1990: Activity in an
Urban Community. Acta Archaeologica Vol.60, 1989, 130-150.
Nordeide, S.W. 1991: Gjenstandsmaterialet fra bygravninger: fokus på
mangfold og kompleksitet. N.U.B.
nr.1, 117-127, Bergen.
Nordeide, S.W. 1997: Mennesket og
maktene på Nidarneset. Onsdagskvelder i Bryggens Museum 1997 ,
52-68, Bergen.
Rubbo, A. 1975: The spread of Capitalism in Rural Colombia: Effects on
Poor Women. i Reiter,R.R. (red.):
Toward an anthropology of
women, New York.
Sandnes, J. 1967: Trøndelags eldste
politiske historie. H.T. bd.46, 1-20,
Oslo.
Schia, E. 1991: Oslo innerst i Viken,
Oslo.
Skaare, K:1989: Mynt. Fortiden i
Trondheim bygrunn: Folkebibliotekstomten. Meddelelser nr. 22,
Trondheim.
Skaare, K: 1995: Norges mynthistorie, Otta.
Stalsberg,A. 1991: Women as actors
in North European Viking Age
Trade. Samson,R. (ed.): Social
approches to Viking studies, Glasgow, 75-83.
Storm, G. 1899: De kongelige Byanlæg i Norge i Middelalderen, NHT
3R 5Bd, 433-436, Kristiania.
Aasen, P. 1984: Disiplinens historie.
En presentasjon av Michel Foucaults sosialiseringsteori. Pedagogisk instiututt, Universitetet i
Trondheim, Trondheim 1984.
niku temahefte 031
HANS-EMIL LIDÉN
De tidlige kirkene
HVEM BYGGET DEM, HVEM BRUKTE DEM OG HVORDAN
Møtet mellom hedendom og kristendom i Norge. (Hans-Emil Lidén, red.).
Universitetsforlaget, Oslo 1995:129141.
l løpet av perioden 1955-1985 er det
ved arkeologiske utgravninger blitt
sporet en rekke tidlige kirkebygninger
i Norge. Regner vi bare med kirker
hvor så mye var bevart at både formen
og størrelsen på bygningen kan angis,
dreier det seg om ti kirker. Felles for
dem alle er at de ble funnet under
eksisterende middelalderkirker. Det
gir oss en pekepinn om at de eksisterende middelalderkirkene, enten de
nå er av tre eller stein, må representere annen generasjon kirker her i landet. Forut for dem har det eksistert en
generasjon kirker som bare arkeologenes gravskjeer kan gi oss kunnskap
om.
Foreløpig er det lite vi vet. De ti
kirkene som er sporet, representerer
bare en liten prosentdel av kirkene
som må ha eksistert før byggingen av
annengenerasjonskirker satte inn for
alvor i annen halvdel av 1100-tallet.
Det slår oss likevel at de eldste kirkene var forbausende små sammenliknet med de senere kirkene. (Tabell 1.)
Bare skipets størrelse er tatt med i
tabellen, dels fordi størrelsen på flere
av korene i de utgravde kirkene er
ukjent, og dels fordi det er skipets størrelse som er mest relevant i vår
sammenheng.
Vi ser (Tabell 2.) altså at Kinsarvik
kirke ble bygget over fire ganger så stor
som sin forgjenger. Hurum, Ringebu og
Mære kirker, samt Mariakirken, ble
bygget ca. tre ganger så store, kirkene i
Lom og Kaupanger omtrent dobbelt så
store, mens de nye kirkene i Bø og på
Urnes ble bare litt over en og en halv
gang så store som sine forgjengere.
Særlig på bakgrunn av at det i tidlig
tid må ha vært færre kirker enn senere,
virker dette underlig. En nærliggende
slutning ville være at jo færre kirker
som fantes, jo større måtte de være for å
romme alle de menneskene de skulle
betjene. Dette under forutsetning av at
kirkene var ment å skulle være tilgjengelige for alle. Men var det slik? Hvem
bygget kirker i tidlig tid, og for hvem ble
de bygget? Hvordan fungerte de?
Forklaringen på størrelsesforskjellen mellom de tidlige og de senere kirkene må, såvidt jeg kan forstå, søkes
innen to områder. Enten kan forskjellen skyldes forandringer i folketall og
samfunnsstruktur, eller så må det
være slik at det skjedde forandringer i
selve gudstjenesteformen som gjorde at
1000-tallskirkene fungerte annerledes
enn kirkene på 1100 og 1200-tallet.
Historisk forskning har klargjort
at det i løpet av vikingtiden og middelalderen fant sted en bosetningsutvikling i landet. Denne artet seg dels som
nyrydding av marginale jordbruksområder uten tidligere fast bosetning
(særlig på Østlandet), dels som en sta-
Tabell 1. Ordner vi de fremgravde tidlige kirkene etter størrelsen, får vi følgende tabell:
1. Mariakirken, Oslo
2. Mære kirke
3. Bø kirke, Telemark
4. Lom kirke
6. Kaupanger ll
7. Ringebu kirke
8. Urnes kirke
9. Kaupanger l
10. Hurum kirke
75
68,2
51,8
49,4
43,2
40
32,5
23
13
m2
m2
m2
m2
m2
m2
m2
m2
m2
Senere kirke
Senere kirke
Senere kirke
Senere kirke
Senere kirke
Senere kirke
Senere kirke
Senere kirke
Senere kirke
215
193
90,7
92
98
120
53
43,2
43,2
49
m2
m2
m2
m2
m2
m2
m2
m2
m2
dig oppdeling av eldre gårder i flere
bruk med teigdeling og intensivering
av jordbruket som følge. Dette var
særlig tilfellet på Vestlandet, hvor tilgangen på nye, udyrkede jordbruksarealer var begrenset.
Av Gulatingslovens bestemmelser
om bl.a. sårbøter fremgår det at det
vestnorske samfunnet ved inngangen
til kristen middelalder hadde en klar
sosial lagdeling med et aristokratisk
toppsjikt bestående av konge, jarler,
lendmenn og stallarer, en øvre mellomklasse bestående av odelsbønder
(haulder) og en nedre mellomklasse
bestående av bønder uten odelsrett
(leilendinger eller kauplendinger)
samt en underklasse bestående av
treller og løysinger (Gulatingslovens
mannhelgebolk, kap. 36). En får inntrykk av at den viktigste samfunnsgruppen var odelsbønder. Dette var
tydeligvis de normalpersonene som
lovenes bestemmelser rettet seg mot.
Dette samfunnet endret seg etter
hvert. Den primære årsak til samfunnsendringen var antakelig at folketallet
øket, med den følge at bosetningsmønsteret endret seg. Trelleholdet forsvant
gradvis. Trellene og deres etterkommere ble en ny gruppe som enten ryddet
jord eller kjøpte seg muligheten til å
Tabell 2. Størrelsesforholdet mellom
1000-tallskirkene og de senere kirkene:
Kinsarvik
Hurum
Ringebu
Mariakirken, Oslo
Mære
Lom
Kaupanger
Bø
Urnes
1 : 4,3
1 : 3,3
1:3
1 : 2,9
1 : 2,8
1 : 1,9
1 : 2,3 (etter at
den nåværende
kirken ble utvidet
sent i middelalderen)
1 : 1,75
1 : 1,6
niku temahefte 031
drive jordbruk. En økende gruppe var
etterkommerne av de gamle selveiende
odelsbønder som pga. gårdoppdelingen
sank ned i leilendingskår. Vi får altså
en tendens til et skarpere skille mellom
et relativt fåtallig aristokrati som ble
økonomisk og sosialt sterkere, og en stadig økende gruppe leilendinger med tilsig både ovenfra og nedenfra. Haulden,
den gamle selveiende odelsbonden, tar i
mange tilfeller enten steget opp i aristokratiet eller steget ned i leilendingsklassen.
Landskapslovenes bestemmelser
tyder på at de første kirkene skulle bygges av bøndene i samarbeid med kongen. Forholdene i Trøndelag gir de klareste eksemplene på hvordan dette
samarbeidet artet seg. Et gjennomgående trekk ved de trønderske fylkeskirkene er at de ligger på gårder som var
krongods i middelalderen (Sandnes
1969). Det må bety at kongen ga grunn
til kirkene, og i visse tilfeller gjorde
gårdene til prestegårder, mens bøndene i fellesskap sørget for bygging og
vedlikehold av kirken. For vestlandsfylkenes vedkommende er situasjonen
mere uklar. Detaljundersøkelser mht.
hvem som opprinnelig eide grunnen
som kirkene ble bygget på, er i liten
grad foretatt. En undersøkelse av forholdene i Sunnhordland viser at kirkestedene var knyttet til gårder; enten
Over: Kinsarvik kirke, Hordaland
Under: Grunnplan, Kinsarvik kirke med spor av
den eldste kirkens jordgravde stolper i skipet.
Etter H. Christie 1961.
store enkeltgårder eller gårdskomplekser som ble eid av sentralkirkelige
instanser (for en stor del av Halsnøy
kloster), men som opprinnelig kan ha
vært (konfiskert) krongods. Mye tyder
på at kongemakten kan ha gitt grunn
til kirke og prestegård av konfiskert
stormannsgods når det gjelder kirkestedene på Bømlo (Gåsland, Moster og
Bømlo), Halsnøy (Eid) og Etne (Gjerde,
Grindheim og senere Stødle). Distriktets fjordungskirke, Kvinnherad, og
kirken på Fitjar er etter alt å dømme
anlagt på gamle kongsgårder. Kirkene
i Sveio, i Åkra, i Skånevik og på Stord
og de tre kirkene på Tysnes ser derimot
ut til å ha vært anlagt på stormannsgårder uten kongelig medvirkning.
Det er mulig på denne bakgrunn å
tegne et bilde av den tidlige kirkebyggingen som et relativt eksklusivt fenomen, en virksomhet som i alt vesentlig
bare angikk et øvre, men relativt egalitært samfunnssjikt, bestående av sosialt
likestilte odelsbønder. Det spørsmål som
da kan stilles er om kristningen i første
omgang egentlig bare angikk dette skiktet; om den nye religionen hadde et visst
aristokratisk anstrøk. En slik tanke
stemmer egentlig godt overens med det
faktum at kristningen skjedde på kongebud, altså som en prosess som ble
tvunget inn på samfunnet ovenfra. Religionshistorikerne regner visstnok med
at åsatroen i sen vikingtid langt på vei
var et overklassefenomen, mens folk
flest var mer opptatt av vetter og troll,
av haugbønder og dyrking av forfedre.
Blotgildene til Odins, Tors og Frøys ære
har neppe vært for hvem som helst. Det
var antakelig bare bygdas beste menn
som samlet seg i hovene. En slik forholdsvis eksklusiv gudsdyrkelsestradisjon kan også ha vært overført til tidlig
kristen tid; kristentroen kan ha vært et
anliggende for et mindretall, mens folk
flest fortsatt knyttet sitt trosliv til de
gamle naturmaktene. Først langt inn i
middelalderen kan man kanskje tale om
et gjennomkristnet folk i Norge.
Men, kan man innvende, selv om
kristningen i Norge i tidlig tid i praksis kanskje bare angikk et utvalg av
befolkningen, må man tro at målet, på
lengre sikt, var å kristne hele folket,
og at byggingen av kirker måtte ta det
som utgangspunkt.
Historikere har beregnet folketallet
i Norge ved slutten av 1000-tallet til
mellom 250 000 og 300 000 mennesker.
50
Forutsetter vi at middelalderens sognekirkenett på ca. 1000 kirker allerede på
dette tidspunkt var fullt utbygget, ville
hver sognekirke ha skullet betjene
mellom 250 og 300 mennesker. Sannsynligheten taler for at nettet ikke var
fullt utbygget, slik at hver enkelt eksisterende sognekirke måtte ha hatt plass
til enda flere mennesker dersom målet
med kirkebyggingen var å betjene hele
befolkningen.
Det sier seg nesten selv at de små
trekirkene som ble reist på 1000-tallet,
ikke kan ha vært bygget for å kunne
romme så mange mennesker. Hvis
målet var å betjene hele befolkningen,
må de ha fungert på en annen måte
enn man i alminnelighet forestiller
seg. Menigheten kan neppe ha samlet
seg i kirkerommet på søn- og helligdager for å “høre Guds ord”, slik vi
uvilkårlig tenker oss det.
Den danske middelalderhistorikeren Axel Bolvig har gitt sitt svar på
spørsmålet om hvordan de tidlige danske middelalderkirkene fungerte. De
var, mener han, bygget for en fåtallig
menighet av stormenn som tilhørte et
lite, aristokratisk utsnitt av befolkningen. De var ikke dåpskirker, fordi
dåpssakramentet på 1000-tallet ble
forvaltet av biskopene. Først utpå
1100-tallet ble utdelingen av dåpssakramentet delegert til prestene, og
som en følge av dette fikk døpefonten
en fremskutt plass i de nye steinkirkene som nå reiste seg. Selv disse kirRekonstruksjon av det opprinnelige interiøret i
Blistrup kirke, Holbo herred, Frederiksbergs
amt, Danmark. Skipet sett mot vest, med veggbenker og podium for døpefont midt på gulvet.
Etter Olaf Olsen/Morten Aarmann Sørensen
1967.
niku temahefte 031
kene var imidlertid bygget for en relativt fåtallig menighet.
Men om ikke de tidlige trekirkene
var dåpskirker, var de desto tettere
knyttet til det som Bolvig kaller en
kristen gravkult. Ikke minst utgravningene i Jellinge og Hørning kirker
har vist hvilken rolle graven og kristningen av den må ha spilt for kirkebyggerne. “Lokale stormænd har ladet
opføre kirker i tidens traditionelle
materiale, træ, for at sikre sig selv og
slægten - såvel forgængere som efterkommere - begravelse på kristen vis og
i indviet jord,” skriver Bolvig (1992:76).
Men hva så med resten av befolkningen? Hvordan fikk den sine eventuelle kirkelige behov dekket? Dette
spørsmålet har ikke Bolvig noe fullgodt
svar på. Vi vet ikke stort om i hvilken
utstrekning og på hvilken måte de ble
betjent som ikke eide jord, og som derfor ikke hadde samme status som “fuldborgerne”. “Det er nærliggende at forestille sig,” skriver han, “at de kirkelige
handlinger over for masserne i den
udstrækning de fandt sted i middelalderens første århundreder, foregik på
kirkegårdene, der i hvert fald i en
senere tid blev brugt til snart sagt alt
muligt” (Bolvig 1992:86).
To spørsmål reiser seg her. For det
første om Bolvig har rett i sin analyse
av forholdene i Danmark, og for det
andre om forholdene i Norge tilsvarte
de danske forholdene. Det første spørsmålet er det for så vidt ikke mulig og
nødvendig å ta standpunkt til i vår
sammenheng. Det som først og fremst
må interessere oss, er om noe i det norske materialet kan peke i retning av at
våre eldste kirker kan ha fungert på
samme måte som Bolvig mener de
danske kirkene fungerte.
Hvorvidt de eldste norske kirkene
var dåpskirker, er uklart. Riktignok
kalles hovedkirkene for dåps- og gravkirker - ja, det virker som om nettopp
dåps- og gravretten var selve grunnlaget for å kalle en kirke en hovedkirke.
Gulatingsloven fastslår at prestene
skal foreta dåpen, men spørsmålet er
om denne bestemmelsen speiler situasjonen på 1100-tallet eller på 1000-tallet. Kan det ha vært slik i tidlig tid at
dåpshandlingen var knyttet til biskopenes visitaser i hovedkirkene?
At gravleggingen på kirkegården
har vært viktig fra første stund, fremgår av Gulatingslovens kategoriske
påbud om at “kvart menneske som døyr
skal me føra til kyrkja og grava i heilag
jord so nær som udådsmenn, drottenssvikarar og mordvargar, trygdbrytarar
og tjuver og dei som sjølve tek livet sitt”
(Gulatinglovens kristenbolk kap. 23).
Også det arkeologiske materialet fra de
tidlige kirkene viser at gravleggingen
var viktig. Det omfatter en rekke graver som var jevngamle med kirkebyggene. Ofte ligger gravene tettest like
utenfor kirkeveggene, i dråpefallet fra
kirketaket. Dette området ble regnet
for det gjeveste, og trengselen antyder
kanskje at de gravlagte hørte til bygdas
overklasse. Derimot har vi ennå ikke
støtt på spor etter noen klar sammenheng mellom selve kirkerommet og
stormannsgraver, slik man kan se det i
Jellinge og Hørning. Inntrykket vi får
både av lovenes bestemmelser og av de
tidlige kirkegårdene, er at kretsen som
soknet til de norske kirkene, var større
og utgjorde et mere demokratisk
utsnitt av befolkningen enn tilfellet
ifølge Bolvig var i Danmark.
Likevel må det være slik at også de
norske kirkene i tidlig tid ble bygget
av og i en viss forstand for et relativt
fåtallig sjikt av befolkningen. Det faktum at biskopenes og prestenes tjenester ikke før ut på 1100-tallet ikke ble
Over: Værnes kirke, Trøndelag, er et karakteristisk eksempel på den store, trønderske kirketypen fra 1100-årene
Under: Stødle kirke, Etne i Sunnhordaland.
Liten 1100-talls steinkirke som antakelig ble
bygget som gårdskirke for Erling Skakke. Kirken
ble senere sognekirke og utvidet med et tilbygg
av tre på 1800-tallet.
51
niku temahefte 031
betalt ved en generell skattlegging,
men per utført tjeneste, peker mot at
kirkens tjenester i tidlig tid var
selektive, siktet inn mot dem som
kunne betale for dem. I den grad kirkene fungerte som kirker for hele
befolkningen, må de ha vært betraktet
som “Guds hus”, et helligsted som folk
flest ikke hadde adgang til, subsidiært
som prestens hus. Hele kirken kan
m.a.o. ha hatt noenlunde samme funksjon som bare kirkens kor fikk senere.
Selve forkynnelsen, i betydningen opplæring i den kristne tro, kan ha foregått, som Bolvig antyder, ute på kirkegården, som også kan ha vært åstedet
for prosesjonsgudstjenester. Messetjenesten inne i kirkerommet må likevel
ha vært forbeholdt noen få mennesker.
Utviklingen i Norge på 1100-tallet
kan ha skilt seg fra utviklingen i Danmark, slik Bolvig skisserer den, på visse
punkter, mens den i andre henseender
kan ha felles trekk med den danske
utviklingen. Bolvig fremhever som
nevnt innføringen av dåpen og døpefonten i sognekirkene som et helt nytt
trekk som kirkerommene kom til å ta
preg av. Noe tilsvarende har hittil ikke
vært sporet i Norge. Han fastholder
også kirkerommets eksklusive karakter. Det var fortsatt forbeholdt et
begrenset antall mennesker å komme
inn der. Bolvig gjør likevel oppmerksom
på at det er forskjeller i størrelsen mellom de små sjællandske kirkene, som
han oppfatter som utpreget aristokratiske, og de større jyske kirkene, som
han mener kan være bygget i fellesskap
av grupper av frie bønder. Romanske
kirkerom av den type man finner i de
sjællandske kirker, er heller ikke blitt
sporet i Jylland til nå. Det er m.a.o. en
mulighet for at det typiske romanske
kirkerom, slik Bolvig oppfatter det, er et
spesielt sjællandsk fenomen. Bolvig forklarer størrelsesforskjellen mellom de
sjællandske og de jyske kirkene ved følgende formel: Størrelsen på kirkerommet er omvendt proporsjonal med størrelsen på byggherrens jordeiendom. De
store jyske kirkene skulle m.a.o. være
bygget av en gruppe byggherrer som
hver for seg eide mindre jord enn de
aristokratiske sjællandske byggherrer.
Like fullt var de bare beregnet på et
mindretall av befolkningen.
Ser vi på situasjonen i Norge, danner
forholdet mellom det trønderske og det
vestnorske steinkirkebyggeriet på
1100-tallet en interessant parallell til
det forholdet mellom de jyske og de sjællandske kirkene som Bolvig påviser. I
Trøndelagsfylkene og i Namdalen ble
det i alt bygget 18 store steinkirker i
perioden 1150-1250. Utbyggingen synes
å skje etter en fastlagt plan med to kirker i hvert fylke, hvorav den ene kirken
er den gamle fylkeskirken, den andre en
“halvfylkeskirke”. Kirkene er av de største og finest utstyrte steinkirker vi har i
Norge, og må åpenbart være resultatet
av et kollektivt, vel organisert byggeri.
På Vestlandet, derimot, reises det i
samme periode en rekke steinkirker
som gjennomgående er ganske små, og
som åpenbart er knyttet til kongsgårder
og stormannsgårder. Noen kan ha vært
rent private gårdskirker, mens andre
kan ha hatt en dobbeltfunksjon som
kombinert gårdskirke og sognekirke.
Kirkene på Giske på Sunnmøre, i
Naustdal i Sunnfjord, i Hove i Vik i
Sogn, på Årstad ved Bergen, i Fitjar på
Stord, i Onarheim på Tysnes, i Stødle
i Etne, på Gard ved Haugesund og i
Hundvåg, på Sola, i Sørbø, i Talgje og i
Utstein i Rogaland tilhører alle denne
kategorien. Tre av dem (Årstad, Fitjar
og Utstein) var sikre kongsgårdskirker,
og kirkene på Gard, i Hundvåg og i
Sørbø hadde også tilknytning til kongemakten. Av de tidlige vestlandske steinkirkene er det i grunnen bare Kinsarvik
kirke som kan sies å tilhøre den trønderske “fylkeskirketypen”. Med sitt skip
på 192,5 m2 er den like stor som de trønderske fylkeskirkene. Steinkirken på
Moster ble visstnok reist som en regulær sognekirke omkring 1150. At den ble
bygget av stein, kan skyldes den spesielle status kirkestedet hadde i tidlig tid.
Bakgrunnen for reisningen av Kinn
kirke i Sunnfjord er også gåtefull. Den
gikk visstnok ikke inn i den vestnorske
fylkeskirkeordning.
Det inntrykk man får av utviklingen på Vestlandet på 1100-tallet, er
at i tråd med en samfunnsutvikling
som differensierte samfunnet i et stadig mer fåtallig aristokrati og en voksende leilendingsklasse, ble det bygget
et antall private gårdskirker av stein
(og unntaksvis av tre) rundt om på
storgårdene, samtidig som det ble reist
et stadig tettere nett av sognekirker av
tre rundt om i bygdene; kirker som var
relativt store sammenliknet med de
eldste kirkene. Først mot slutten av
1200-tallet ble det bygget en rekke vir-
52
kelig store steinkirker på Vestlandet,
kirker som åpenbart ble reist som kirker for hele bygdesamfunnet, og som
muligens også avspeiler en annen
gudstjenesteform enn den de tidligste
kirkene var bygget for. Flere av disse
store steinkirkene, f.eks. kirkene på
Voss, i Kvinnherad og på Vereide i
Gloppen, kan representere tredje generasjon av fylkenes gamle hovedkirker.
Så markant som her antydet, har
likevel ikke skillet mellom private
gårdskirker og vanlige sognekirker
vært. Det kan se ut til at flere kirker
(ikke bare steinkirker) har vært bygget av stormenn og vanlige bygdefolk i
fellesskap, slik at kirken har ligget på
storgårdens grunn, men likevel har
tjent som vanlig sognekirke. Et sent,
men karakteristisk eksempel er Eidfjord kirke fra omkring 1300 - en
gotisk langkirke av stein. I kirken finnes en gravstein med innskriften “Her
hviler Ragna Åsulfsdatter som lot
gjøre denne kirke”. Virkelig eksklusive
gårdskirker har vi få eksempler på.
Muligens speiler dette forholdet at
avstanden mellom aristokratiet og
“vanlige” mennesker tross alt ikke ble
så overveldende stor på Vestlandet
som andre steder i Europa.
Emnet som er tatt opp i denne
artikkelen, er sentralt for forståelsen
av kristningsprosessen i Norge. Det er
i høy grad tverrvitenskapelig, fordi det
impliserer spørsmål av både kirkearkeologisk, kildekritisk, liturgihistorisk
og jeg kan vel føye til mentalitetshistorisk art. Utgangspunktet for artikkelen har vært kirkearkeologien, men
det er et sterkt behov for å få vite mer
om hvordan de eldste kirkene kan ha
fungert rent liturgisk, og om de skriftlige kildene kan si oss noe mer enn det
som her er antydet om forholdet
mellom kristendommens spredning i
det norske samfunnet og endringer i
selve samfunnsstrukturen.
LITTERATUR
Bolvig, Axel 1992, Kirkekunstens
storhedstid, København.
Gulatingslovi, umsett av Knut Robberstad, i serien Norrøne bokverk,
Oslo 1981.
Sandnes, Jørn 1969, “Fylkeskirkene i
Trøndelag i middelalderen”, i
Årbok for Trøndelag, s. 116-137.
niku temahefte 031
A. JAN BRENDALSMO
The Landscape of the Dead
WAS BURIAL IN THE PARISH CHURCHYARD OBLIGATORY IN THE MIDDLE AGES?
This article was originally presented
as a paper at a conference on churchyard archaeology held in Ribe, Denmark, in June, 1999. The Norwegian
version will be published in HIKUIN
in 2000 as part of the conference proceedings. I wish to thank Jørgen H. Jensenius, Jørn Sandnes and Jes Wienberg for their comments, and Rory
Dunlop for his translation of the original manuscript.
In historical research, the term
“parish churchyard” has rarely if ever
been treated in relation to the question
of where people were buried in the
Middle Ages. It has been taken for
granted that the skeletons we find in a
churchyard are those of people who
had been living in that parish, thus
providing researchers with an excellent basis for demographic studies of
individual parishes. But how credible
is this picture of a static medieval society? Are we to let so sweeping an
assumption go unchallenged? The purpose of this article is to evaluate the
extent to which the skeletal material
found in medieval churchyards is
representative of the local population,
to determine whether or not this material represents the physical remains of
a geographically circumscribed community. This will hopefully provide us
with a more detailed picture of “the
landscape of the dead”. Even though
the study is restricted to one particular part of Norway, its conclusions
should by and large apply to other
areas and other countries as well.
THE PRINCIPLE THEOLOGICAL
RULE GOVERNING BURIAL
The chosen study area comprises the
area under the jurisdiction of the Frostathing in the central part of Norway.
In the Middle Ages, its extent more or
less corresponded with that of the see
of Nidaros, Norway’s northernmost
see in medieval times (fig. 1). The primary source is the law code for this
region, Frostatingslova (F), in particular the two sections of laws dealing
with Christian practices (kristenretten). The oldest surviving edition of
Frostatingslova is from ca. 1260, but
some of the laws go all the way back to
the end of the 11th century, and kristenretten was in use throughout the
entire Middle Ages.1
Each Christian man shall receive burial
at the church, and the body of the deceased is to be brought to the church within
the space of five nights unless there is
some lawful impediment, or unless he
has taken his own life, or unless he dies
excommunicate. […] If a woman bearing
child dies, she is to be buried in the
churchyard like any other person, and
the child shall not be cut or otherwise
removed from the mother’s body.
(F II:15)
Fig. 1. Boundaries of the sees in Norway ca.
1100-1300. Drawn by: Elin Jensen, 1998.
53
With regard to burial practice within the Frostathing’s area in the
Middle Ages, the main rule was that it
was the right of every eligible Christian member of society – including
women who died in childbirth, and
their unborn, unbaptised children as
well – to receive burial in a churchyard. This was in accordance with the
position taken by the Church in the
Middle Ages, from the time of St.
Augustine and upheld by later prelates
such as Pope Gregory I and Norway’s
archbishop Øystein, Archbishop of
Nidaros in the second half of the 12th
century.2 Ensuring proper burial in a
churchyard was also an obligation, as
is shown by passages in Gulatingslova
(G), the law code of the Gulathing’s
area of jurisdiction, with the oldest
surviving edition dating from the
second half of the 12th century. It states that anybody caught “burying a
body in a mound or a cairn” was to pay
a fine to the bishop, and the body was
to be taken to the churchyard for proper burial.3 Nevertheless, we shall see
that Frostatingslova contains several
exceptions to the main rule governing
burial. These exceptions are particularly noteworthy because they can
make it difficult for medieval archaeologists and physical anthropologists to
establish and defend such a concept as
the “parish churchyard”, in the sense
of a churchyard where the dead reflect
a direct demographic image of the
population that at any given time inhabited a geographically delimited area
called a parish.
EXCEPTIONS TO THE MAIN RULE
Fundamental to Frostatingslova is the
premise that every man, woman and
child within the area of jurisdiction
was Christian, and that all these persons would obey the laws agreed upon
by the king and the Church authorities, and validated by the ting assembly.4 Those who fulfilled these conditi-
niku temahefte 031
ons automatically gained the right and
obligation of churchyard burial. However, in any society there will be those
who commit offences. The lawgivers
recognised this, and the laws therefore
contain detailed descriptions of the
commonest types of offence, along with
the penalty or penalties for each.
Two important exceptions to the
main rule governing burial are to be
found in the excerpt quoted earlier in
this article. These concern suicides and
excommunicates. Though the taking of
another’s life was unlawful, mitigating
circumstances could sometimes be
found – but there were none for the
taking of one’s own life. Regarding
excommunication, this could be incurred in two ways: by committing an
offence that the offender knew to be
punishable by excommunication; or by
an episcopal pronouncement of excommunication. In order to protect both the
individual and society as a whole, the
Church was certain of its right and
obligation to combat all forms of behaviour that deviated from the orthodox
norms, and it could draw on a large
arsenal of measures to achieve this
aim. Excommunication was an extreme
measure, intended to coerce the offender into realising the error of his or her
ways, and ultimately to effect the offender’s reconciliation with the Church.5
Suicides and excommunicates are
not the only exceptions. Written in ca.
1260, King Håkon Håkonsson’s introductory additions to Frostatingslova
contains, among other things, the statement that
men of no morals (who) run off with the
wives of other men [...] become ubotemenn in the eyes of king and common
man alike, and may be killed and slain
wherever they may be found, and shall
not have the right to Christian burial.6
Ubotemenn was the name for men
who had committed crimes for which
no atonement was possible, and who as
a result were punished with outlawing,
confiscation of all possessions, and
banishment. Gulatingslova specifies
the kinds of offenders to be regarded as
ubotemenn: those who betrayed the
king, outlawed murderers, unrepentant excommunicates and, in certain
cases, oathbreakers (trygdbrytere).7
In the sections of Frostatingslova
dealing with kristenretten, special men-
tion is made of a related type of offence.
This was the offence of breaking grid.
Grid was an unlimited judicial guarantee of personal safe-conduct that
became effective within the area of
jurisdiction in certain places and/or at
certain times. There was a general grid
that applied to all men no matter
where they might be within the area;
there was a grid that came into force
each year in the town of Nidaros during
the religious festival from July 29th to
August 10th; and there was a grid that
applied to Christchurch and St. Mary’s
church in Nidaros, and to the “fylkeschurches” (county churches) and
“høgendes-churches” (private churches)
within the area of jurisdiction, along
with their churchyards.8 In practice,
this meant all the churches in the rural
districts, and two of the more than 15
churches in Nidaros. Men who killed
another man under grid, and were
themselves killed in the fighting, lost
the right to Christian burial, their
offences having made them ubotemenn.
A fourth and final exception to the
rule that all Christians were to be
interred in a churchyard is to be found
in a passage in Frostatingslova. This
concerns yet another special category
of persons:
In the case of a “funne” (found) body, or
the body of a vagabond, the corpse shall
be taken to the closest church that has a
graveyard. But should the priest or the
sexton of that church refuse burial space,
he who has brought the body shall appeal
the matter in court with the testimony of
two witnesses, thereby transferring
responsibility to he who refused burial
space, and if the witnesses are reliable
then he no longer has any case to answer
for. But if they still will not accept the
body at the church, he who refused shall
move the body to the principle church of
the county; if not, he bears the same
responsibility as the man who first
brought the body. (F II:16)
A “funne” body must mean the body
of an unidentified person. Vagabonds
were by definition persons of no fixed
abode, and the identity of a vagabond
would usually be unknown to the inhabitants of the place where he died. Thus
one reason to refuse to accept a body for
burial would be that if no one knew who
the deceased was, then he might or
might not be Christian, and might or
54
might not be a suicide or ubotemann. As
a result, it was uncertain whether the
deceased was entitled to Christian
burial or not, and it was therefore left
up to those who were responsible for the
churchyard to which the body was first
brought to make their decision as they
saw fit. There is a second possible explanation for refusal, but we will come
back to this later. As to where people
who did not have the right to Christian
burial were actually buried, we have
very little information. According to one
source, they were to be buried at the
high-water mark on the shore – “where
sea meets land”.9 Shore and churchyard
were thus the two authorised or prescribed places for Christian burial in
the Middle Ages. There were, however,
people who were buried or otherwise
disposed of in neither of these two kinds
of burial place – those who were killed
in secret, and whose bodies were buried
or disposed of clandestinely in order to
conceal the deed.10 It is not known for
certain whether the mass graves that
were dug after battles were consecrated
or not; if they were, we could regard
them as a special type of burial place,
like plague cemeteries.
Frostatingslova’s paragraph II:16,
quoted above, contains two additional
pieces of interesting information.
Firstly, the phrase “closest church that
has a graveyard” must mean that
there was a category of medieval churches without graveyards. And
secondly, if a body was refused burial
in the closest churchyard, it was to be
taken to the fylkes-church and buried
in the graveyard there. These two
points necessitate taking a closer look
at the types of churches and graveyards to be found in the see of Nidaros
in the Middle Ages.
TYPES OF CHURCH IN THE SEE OF NIDAROS
According to Church law, there are in
principle two main kinds of building
for religious functions: church and
chapel. A church is a building consecrated by the bishop; in it is an altar
with reliquaries and with vessels for
celebration of the sacraments, and all
the faithful have complete right of
access. A chapel is a building, or an
addition to a larger building, where
prayers are said for the person or persons who built it. Unlike churches,
niku temahefte 031
chapels are not consecrated but rather
blessed by a priest, and they have no
graveyard attached to them –except, of
course, for those chapels built to commemorate a particular dead person,
and in such cases it is natural that the
chapel be sited as close as possible to
the grave. If a chapel were to be used
for religious ceremonies, the bishop’s
permission had to be obtained in each
and every case.11 Tithe rights were
given to buildings with a resident priest serving a sizeable community.12
This community is what we today
would perceive as the inhabitants of a
particular geographical area of fixed
extent – a parish. A chapel might also
have its own priest, but the duties of
such priests were not of the kind that
entitled them to tithes.
There are two main sources regarding medieval church types in the
Trøndelag region: Frostatingslova, and
archbishop Aslak Bolt’s land and property register of 1432-36 (Aslak Bolts
Jordebok). This contains, among other
things, stipulations concerning the
annual impost known as katedratikum.13 The archbishop re-established
this impost after finding these stipulations “in an old book”, and it is reasonable to believe that they go all the way
back to the period coinciding with the
earliest reference to the katedratikum
in Norway – the early 14th century.
Firstly, each fylkes-church that receives
tithes in the county shall give 2 measures yearly in payment of katedratikum,
and all other churches shall give 1 measure each. All chapels without the right
to tithes shall give 1/2 measure (each).
This passage makes it clear that
there were two types of church that
received tithes – fylkes-churches and
“other churches” – while chapels on
the whole did not. Frostatingslova also
refers to two types of church – fylkeschurches and høgendes-churches –
and contains the following passage
describing the building and maintenance of fylkes-churches.14
The farmers shall have all the men in the
county help build the fylkes-church and
get it done within the space of twelve
months... [...] But all the men in the
county shall contribute to the upkeep of
the churchyard wall...[...] And every third
winter afterwards shall the farmers put a
new coat of tar on their church.
The fines for not contributing to the
building and maintenance of the fylkeschurches were stiff – and the work
would have to be carried out eventually
all the same. There is no corresponding
description of the building of høgendeschurches, but if the owner of such a
church allowed it to become derelict
and would not rebuild it, he had to pay
a considerably smaller fine, and his
only other obligation was to put up a
fence around the site.15
Frostatingslova also contains a
number of expressions in which
appear words such as “kyrkjesokn”,
“kyrkjesokna”, “kyrkjesoknet” and
“sokna”.16 Sokn would ordinarily
translate as “parish”, but here does not
denote a geographical area with fixed
boundaries. The terms “fylkesprest”
(fylkes-priest) and “høgendesprest”
(høgendes-priest) appear several times
in Frostatingslova, but terms that
would denote a parish priest or a
parish church are absent. The Diplomatarium Norvegicum and the land
and property registers of the Church
include the word “kirkesogn” on a few
occasions from 1350 and onwards, but
terms for parish church or parish priest are virtually never used until well
after the start of the 16th century.
The Trøndelag region’s system of
fylkes-churches and høgendes-churches probably reflects the situation in
Western Europe prior to the Gregorian
Reform of the 1140s. Up till then the
great majority of churches and monasteries were owned by private individuals, and it was the church-owners who
appointed priests and collected the
income. Only in the few episcopal
churches did the Church wield absolute authority.17 The Gregorian
Reform was implemented in Norway
by archbishop Øystein (1161-88), but
the struggle for authority over the
churches continued throughout the
rest of the Middle Ages. We may therefore be justified in concluding that,
from the second half of the 12th century, the fylkes-church of the Trøndelag region came increasingly to resemble the baptismal church or minster of
North-Western Europe,18 in that its
purpose was to provide all the faithful
in that particular area with access to
the necessary religious functions, and
that the Archbishop of Nidaros was
the prime mover in this process.19
55
Had the tenets of canon law been
followed to the letter, we could probably
have regarded the Trøndelag region’s
fylkes-churches and høgendes-churches
as churches and chapels respectively,
the former with churchyards, the latter
without. As such it would have been
the fylke (county) that constituted the
parish, and indeed this probably was
the case for by far the greater part of
the population during Norway’s early
Christian era, not least in view of the
fact that, unless excluded for some or
other reason, all the inhabitants of a
fylke had the right to burial at the fylkes-church.20 However, archbishop
Aslak Bolt’s stipulations and the
excerpt from Frostatingslova quoted
above show that the situation was not
quite so simple – which, it must be said,
is not that much of a surprise when one
considers that the real world is usually
ordered in pragmatic ways rather than
strictly according to the book. Frostatingslova makes it clear that there
were churches with and churches without churchyards, as we have already
seen, and furthermore that there were
churches with and churches without
priests.21 The fylkes-churches – and in
some periods probably most if not all of
the høgendes-churches – had resident
priests. It is possible that churches
with priests may also have been churches with churchyards, but we cannot
be certain of this connection. A number
of the høgendes-churches were probably later converted to parish churches
(sognekirker) as the Church’s domination of religious life increased during
the Middle Ages. With regard to the
chapels, the written sources say nothing about whether or not these had
graveyards or resident priests. However, it is an established fact that Christian cemeteries have been found in
Trøndelag in places known to have
been the sites of chapels in the early
16th century.22
We can conclude that to all intents
and purposes there were two types of
religious buildings in the see of Nidaros in the Middle Ages, with fylkeschurches and høgendes-churches comprising one type and chapels the other
(figs. 2-4). All the fylkes-churches and
probably most of the høgendes-churches – since at least some of the latter
received tithes – had churchyards,
whereas the majority of chapels proba-
niku temahefte 031
bly did not. Furthermore, those høgendes-churches that became parish churches (sognekirker) found themselves
with a larger, if not different, population base for their churchyards. What
we need to do now is take a closer look
at the concept “parish”.
DIFFERENT KINDS OF PARISH
The Norwegian word for parish is sogn,
which comes from the Old Norse sôkn,
meaning “community that attends a
particular church”. Sôkn derives in turn
from the Germanic *sôkni, which means
“to seek”.23 This has given rise to the
idea of the “social parish”, which views
the individual’s choice of church as primarily determined by his or her social
relationship to the owner of the church
rather than by geographical proximity
to the church building itself. This manner of organising access to religious
functions was to be found in most of Northern Europe at one time, and on Iceland there was never any geographical
delimitation of the parish in the Middle
Ages.24 Naturally, the same factor
would have determined to a great extent
the individual’s place of burial. This may
therefore provide us with an alternative
explanation of the previously quoted
passage in F II:16, where it says that the
corpse of a vagabond or other unknown
person is to be taken to the fylkeschurch’s churchyard if the body was
refused burial at the church with
churchyard that lay closest to where the
Fig. 2. Sakshaug church in the county of North
Trøndelag is believed to have been a fylkeschurch in the Middle Ages. Built in the first half
of the 12th century, the church originally had a
tower at its western end, but this was torn
down at some later date. A sacristy was built on
to the southern side of the choir around 1450.
Fig. 3. In the years 1691-92, Gløshaugen
church at Grong in the county of North Trøndelag was erected in the space of only nine weeks
on the site of a stave church that had been torn
down just shortly before. According to tradition,
this was where the Lapps had conducted their
religious services “since time immemorial”.
Fig. 4. Kvenvær church served the seasonal fishing communities on islands off the coast of
the county of South Trøndelag. In the Middle
Ages, a chapel stood on the green tongue of
land in the middle of the photograph, and masses were conducted here for the fishermen
during the fishing season. Closed in 1909, the
church had no churchyard until as late as 1732.
56
niku temahefte 031
Fig. 5. Distribution map of the Tønsberg churches’ estates in the Middle Ages. After Wienberg 1991. Drawn by: Elin Jensen, 1998.
body had been found. Which is to say
that there may have been social reasons
behind a decision to refuse burial. There
were no such obstacles to burial at the
fylkes-churches, but the owners of the
høgendes-churches were at liberty to
decide these matters as they saw fit.
As a complement to the social parish,
it is reasonable to use the term “religious parish”, in the sense that people
would attend a particular church on special occasions, or would form a close
attachment to a particular church, the
choice of church being determined by
the individual’s preference for the saint
to which the church was dedicated, or
for the church’s reliquaries. A study of
the town of Tønsberg’s churches in the
Late Middle Ages has shown that these
churches owned properties all over Southern Norway (fig. 5).25 Some of these
properties were endowments made by a
king, a bishop or a great nobleman, but
the majority were given by deans, parish
priests, royal treasurers, magistrates,
mayors, councilmen, the lesser nobility,
townspeople and wealthy farmers, and
by both men and women, in return for
the singing of masses for their souls. We
can therefore consider the map in fig. 5
to represent the spatial manifestation of
the Tønsberg churches’ religious and –
to a certain extent – social parishes,
though it does not necessarily follow
that all the benefactors were laid to rest
at the church they had endowed.
Like the Tønsberg churches, several
of the medieval churches in Trøndelag
owned properties spread over wide
areas. There is, however, one major difference. In the case of the Tønsberg
churches, the tendency was that the size
and spread of the estates was in more or
less direct proportion to the size of the
building – in other words, the bigger
buildings tended to have larger and
more widely distributed estates. In
Trøndelag, on the other hand, it was the
late medieval hoved-churches (churches
where there was a resident priest) and
those churches believed originally to
have been fylkes-churches that had the
greatest estates spread over the widest
areas.26 It is difficult to determine
whether it was religious or social factors
that resulted in these patterns of property distribution. Nevertheless, it
seems reasonable to believe that the
graves of most members of the social
elite are probably to be found at the
most endowed churches rather than at
the local churches in the areas where
these people actually lived.
The geographically delimited parish
is a younger phenomenon. It probably
had more to do with the collection of tithes than with the question of burial
rights, and as such might be considered
to constitute the “economic parish”.
Based on his study of parish formation in
the Nordic countries, Stefan Brink has
concluded that the process was essentially completed during the period 11001300, but that there were considerable
regional differences as well.27 In Denmark, parish formation took place in the
course of the 13th century.28 As for
Trøndelag, we have seen that the word
sokn appears in the 13th-century Frostatingslova, but it is by no means certain
that this refers to “parishes” in the sense
of geographical areas with fixed boundaries. Sogn appears a few times in 14th
and 15th century documents, and even
then only as a means of specifying the
57
location of certain farms,29 and it seems
that the “parish” as an areal unit first
became firmly established in Trøndelag
during the 16th century – though it was
equally common to use the word prestegjeld as it was to use the word sogn when
referring to a parish.30
Using the concepts of the social, religious and geographically delimited
parish enhances our understanding of
the terms “parish church” and “parish
churchyard”. Beyond this, we should be
aware of the fact that other factors operating in medieval society also played a
part in determining where people were
buried. Throughout the Middle Ages,
kings and other members of the social
elite were laid to rest in the cathedral in
Nidaros (Trondheim) (fig. 6). The cathedral became a parish church in 1559,31
and as time went by, the area in front of
the cathedral’s western end was used as
a burial-ground for Trondheim’s poor
and for soldiers garrisoned in the town
(fig. 7). In the churchyards of most
monasteries, both those in the towns
and those in the rural districts, we can
find the graves not only of members of
the monastic community itself, but also
of townspeople and rural folk, the poor
niku temahefte 031
Fig. 6. Remains of the ledger marking the grave of duke Skule Bårdsson (1189-1240). The
ducal seat was at the farm of Rein at the
mouth of Trondheim Fjord. A stave church was
built close to the farmstead at Rein in the first
half of the 12th century, and towards the end
of the century a cruciform stone church was
built on the ridge behind the farmstead. However, the duke chose to be buried in the cathedral in Nidaros. The model of a church in his
right hand is probably that of the stone church,
whose construction was completed in the
duke’s lifetime. Photo: K.P. Hauglid, Nidaros
Domkirkes Restaureringsarbeider
as well as the wealthy. People who were
reduced to begging for their livelihood
would naturally have been drawn to
centres of population, and therefore
might receive burial at churches far
from where they had once lived. Churchyards lying on routes of pilgrimage
will also contain the graves of people
from other areas or even other lands,
since there were inevitably some who
failed to complete their journey.
CONCLUSION
The term “parish churchyard” is often
used today when referring to medieval
churchyards, urban as well as rural.
This arises from the idea that after
Norway’s Christianisation and the subsequent division of the country into
parishes, all the inhabitants of a parish
would have received burial at their
parish church. I hope I have succeeded
in demonstrating that this idea is not
completely valid, at least not in the see
of Nidaros in the Middle Ages, and probably not in other parts of the Nordic
countries as well. This conclusion has
been reached on the basis of a number
of arguments, and these arguments
have a more or less general validity.
Firstly, two quite different types of
burial-place are prescribed by Frostatingslova, in accordance with Church
principles: one place for those who had
been cast out of society, another for
those who had abided by the law. The
bodies of a third category of persons –
those who were killed clandestinely –
would of course find unmarked graves.
Secondly, we have seen that the individual’s selection of a particular churchyard to be buried in might be based on
social or religious reasons; this applied
especially to members of medieval society’s upper echelons, who were able to
secure the chosen place of burial by
means of endowments to the church in
question. As for kings, we know that
their places of burial were often chosen
for their symbolic effect, and would therefore be places of some special significance to the affairs of the kingdom.32 At
the other end of the social scale were
those who roamed around begging, or looking for work. According to Frostatingslova, where these people were buried was
in practice largely determined by social
considerations, but they were at least
ensured a place in a consecrated churchyard. Those pilgrims who died en route
to or from their destination might come
from all walks of life, and in such cases it
is likely that the final resting-place would
depend to some extent on the deceased’s
social status, if known.
Thirdly, the geographically delimited parish represents a relatively young
development in the Nordic countries.
This means that any number of churchyards may have been in use long
before they became parish churchyards.
Prior to the establishment of a network
of parish churches, in the modern meaning of the word “parish”, parish church
functions must have been served by
the fylkes-churches. If administrative
changes – such as the closing of a
church, or the establishment of a new
parish within the area of an older parish
– resulted in a sudden reduction or
increase in the number of inhabitants in
a parish, it would be virtually impossible
to detect this by analysis of the skeletal
58
material alone. Furthermore, as a result
of people moving around, as we know
they did, the size and composition of the
population of a parish might change without any changes being made to the
parish boundaries.
The main conclusion is that there
is nothing in the law texts or other
documents to say that people in the
Middle Ages had to be buried in their
local churchyard. Provided they were
law-abiding, they were both entitled
and obliged to be buried in consecrated
ground, though in which graveyard –
and in which part of the graveyard –
would be determined largely by the
individual’s rank and wealth.
The implication of this is that it is
impossible for archaeologists, physical
anthropologists or historians to form
definite a priori ideas concerning the
people lying in a particular churchyard.
Where people came to be buried could
vary from one region to another, and
from one period to another, depending on
differences in a number of factors: social,
religious, economic or juridical. The idea
that the skeletal material found in medieval parish churchyards is statistically
representative of the population that
inhabited a particular area at any given
time cannot be regarded as valid any
longer. This in turn means that we will
not be able to use the results of numerous archaeological investigations of
churchyards as a basis for drawing
detailed demographic conclusions concerning the population as a whole. If the
“landscape of the dead” is to be regarded
as representing anything at all, it is primarily as a reflection of the complexity of
the world of the living. It is, after all, the
living who bury their dead.
NOTES
1 Hagland & Sandnes 1994:IX-XLV
2 Gunnes 1996:162. Nilsson (1987) pro-
3
4
5
6
7
8
vides a good survey of medieval
burial practices in the Nordic
countries.
G I:23. The Gulathing’s area comprised the districts along Norway’s
western coast to the south of the
Frostathing’s area.
F Introduction:1-24
Brundage 1995:70f, 152f
F Introduction:10
G I:23, with notes p. 333
F II:10
niku temahefte 031
Fig. 7. The area in front of the western end of
the cathedral in Nidaros was used as a graveyard from the end of the 16th century. As time
went by, the area was used exclusively for the
burial of soldiers of the garrison and for the
parish poor, and a number of those buried here
came from outside the parish. Photo: Bruce
Sampson, NIKU, 1995.
9 G I:23
10 Carelli 1995
11 Sheeny et al. 1996:683-698, Catholic
Encyclopedia: Church, Chapel,
Bishop, Priest
12 ibid.: Tithes
13 Aslak Bolts Jordebok 1432-36, p.
188A-B
14 F II:7
15 F II:13
16 F II:22, II:17, II:27, XIV:3
17 Lynch 1992:38f, 127f
18 Cf. Lynch 1992:127, Morris
1989:128ff
19 That the king may also have had a
hand in F II:7 is indicated by the fact
that those churches in Trøndelag believed to have been fylkes-churches
(Sandnes 1969) were all built on estates belonging to the Crown. The sections in Frostatingslova dealing with
kristenretten were very probably originally written down by archbishop
Øystein in a manuscript called Gullfjør in the second half of the 12th century, and were first incorporated in
Frostatingslova – though in somewhat altered form – in the version authorised by King Håkon Håkonsson in
ca. 1260 (Hagland & Sandnes
1994:XXXI, Gunnes 1996:130ff).
20 There were fylkes-churches in the
Bohuslän region (now in Sweden but
once part of Norway) and the area
around Oslo Fjord in the 11th century, and it would appear that the
fylkes-church system had become
established in the rest of the kingdom by around 1100. The type was
often known by different names in
different parts of the country, but
these names all referred to an extensive geographical area (Sveaas
Andersen 1977:319ff).
21 F II:16, F II:4 (…A heathen man can
be given shelter for the night if he thereafter takes himself to a church
where there is a priest.)
22 Loes Capell on the farm of Lo in Meldal, Skerdingstadz Capel on the
23
24
25
26
farm of Skerdingstad in Melhus
(Olav Engelbrektssøns Jordebog, p.
26, 31). Both chapels were probably
no longer in use by 1589.
Falk & Torp 1903-06:791, Aakjær
1927
Cf. Andrén 1985:40, 1987
Wienberg 1991
Wienberg 1991:19, Dybdahl
1989:170f, Brendalsmo in prep. In the
case of Trøndelag, this is based on
information concerning only the churches’ fabrica in late medieval and
early post-medieval times, though
59
probably providing a reasonably good
indication of the size of the churches’
mensa too. One major problem is that,
due to the fact that the earliest sources of information about mensa (1558)
concern only resident priests, i.e. the
priests at the hoved-churches, we lack
information about the property
income – if any – of priests serving
the individual rural churches, and are
therefore unable to assess the size of
the properties belonging to these
churches (Dybdahl 1989:237f).
27 Brink 1990:120f
niku temahefte 031
28 Wienberg 1993:20
29 The majority of references to sogn
during the period 1326-1430 are in
connection with churches believed to
have been fylkes-churches; the rest
are in connection with churches later
known as hoved-churches in the
ecclesiastical areas called prestegjeld
(Brendalsmo, in prep.).
30 Nevertheless, we find in sources
such as archbishop Aslak Bolt’s land
and property register of 1432-36 that
the locations of properties are given
in relation to geographical areas called fylke and skipreide, not sogn
(Aslak Bolts Jordebok). Archbishop
Olav Engelbrektssøn’s land and property register of 1533 makes use of
terms like prestegjeld and sogn, and
probably bygdelag as well in several
cases (Olav Engelbrektssøns Jordebog).
31 Lysaker 1973:54
32 Nicolaysen 1871, Müller-Wille 1983
SOURCES AND REFERENCES
Aakjær, Svend: Om det olddanske
herred og sogn. Festskrift til Kristian Erslev. Poul Nørlund (ed.).
København 1927, p. 1-30.
Andrén, Anders: Den urbana scenen.
Städer och samhälle i det medeltida Danmark. Malmö 1985.
Andrén, Anders: Avgränsning eller
tillhörighet? – olika principer för
social organisation. Rapport fra
den første nordiske TAG-konference i Helsingör, 15-17 november
1985. Kristian Kristiansen (ed.).
København 1987, p. 23-32.
Aslak Bolts Jordebok. Published by
Jon Gunnar Jørgensen. Oslo 1997.
Brendalsmo, A. Jan (in prep.): Trøndelags middelalderske kirkesteder.
Ph.D. thesis, University of Oslo.
Brink, Stefan: Sockenbildning och
sockennamn. Studier i äldre territoriell indelning i Norden. Acta
Academiae Regiae Gustavi Adolphi LVII, 14. Uppsala 1990.
Brundage, James A.: Medieval Canon
Law. London and New York 1995.
Carelli, Peter: We are not equal in the
face of death. Profane graves in
medieval Lund. Meddelanden från
Lunds Universitets Historiska
Museum 1993-94, vol. 10. 1995.
Catholic Encyclopedia. 1913.
Dybdahl, Audun: Jordeiendomsforhold og godseiere i Trøndelag. Fra
Aslak Bolt til Landkommisjonen.
Steinkjer 1989.
Falk, Hjalmar & Alf Torp: Etymologisk Ordbog over det Norske og det
Danske Sprog. 3. impression, facsimile. Oslo/Gjøvik 1994 (190306).
Frostatingslova. Translated by Jan
Ragnar Hagland and Jørn Sandnes. Gjøvik 1994.
Gulatingslova. Translated by Knut
Robberstad. Oslo 1981.
Gunnes, Erik: Erkebiskop Øystein.
Statsmann og kirkebygger. Oslo
1996.
Lynch, Joseph H.: The Medieval
Church. A brief history. London
and New York 1992.
Lysaker, Trygve: Domkirken i Trondheim. Bind III. Fra Katedral til
sognekirke, 1537-1869. Oslo 1973.
Morris, Richard: Churches in the
landscape. London 1989.
Müller-Wille, Michael: Königsgrab
und Königsgrabkirche. Funde und
Befunde im frühgeschichtlichen
und mittelalterlichen Nordeuropa.
Bericht der Römisch-Germanischen
Kommission, vol. 63. 1982. Frankfurt am Main 1983, p. 349-412.
Nicolaysen, Nicolay: Om de kongelige
begravelser i Norge efter hedendommen. (Norsk) Historisk Tidsskrift 1871, vol. 1, p. 1-22.
Nilsson, Bertil: Död och begravning.
Begravningsskicket i Norden. Studier till Det medeltida Sverige 3.
Olle Ferm and Göran Tegnér
(eds.). Stockholm 1987, p. 133-150.
Olav Engelbrektssøns Jordebog.
Published by Chr. Brinkmann and
Johan Agerholt. Oslo 1926.
Sandnes, Jørn: Fylkeskirkene i Trøndelag i middelalderen. Endel notater og detaljmateriale. Årbok for
Trøndelag. No. 3, 1969, p. 116136.
Sheeny, Gerard, Ralph Brown, Donal
Kelly & Aidam McGrath (eds.):
The Canon Law. Letter and Spirit.
London 1995.
Sveaas Andersen, Per: Samlingen av
Norge og kristningen av landet
60
800-1130. 2. edition. Oslo 1995
(1977).
Wienberg, Jes: Middelalderens Tønsberg, kirken og omlandet. Vestfoldminne 1991, p. 12-23.
Wienberg, Jes: Den gotiske labyrint.
Middelalderen og kirkene i Danmark. Lund 1993.
SUMMARY
Too often one finds that scientists doing
research on the skeletal material found
in parish churchyards draw firm conclusions about the people who once
inhabited those areas. This probably
arises from the assumption that it was
obligatory in the Middle Ages, after the
establishment of geographically delimited parishes, for people to receive
burial at the local parish church. However, analysis of contemporary written
sources concerning the see of Nidaros
in Northern Norway shows that this
cannot have been the case. The only
thing that can be stated with certainty
is that all law-abiding Christian members of society were to receive burial at
a church, while those who had committed certain severe crimes were to be
buried “where sea meets land”. Furthermore, it seems that both common
and more or less private cemeteries coexisted in the area throughout the
Middle Ages, and that the location of a
particular individual’s grave depended
to a large extent on the deceased’s
social and economic standing, rather
than on his or her place of domicile. As
a result, the author argues that – in
addition to the familiar (and later) geographical parish – there were two other
kinds of parish in the Middle Ages: the
“social parish” and the “religious
parish”. The main conclusion is thus
that the “landscape of the dead” reflects
the complexity of the world of the
living, and that it is not possible, a priori, to regard the physical remains
found in a local churchyard as directly
representative of the area’s contemporary population.
niku temahefte 031
BERIT J. SELLEVOLD
Rik mann, fattig mann, tigger, tyv - - Fra hedendom til kristendom. Perspektiver på religionsskiftet i Norge (Magnus Rindal red.). Ad Notam Gyldendal
AS 1996:63-77.
Den vakre øya Selja i Nordfjord, like
under Stad-landet, var et viktig religiøst senter i middelalderen (Fig 1). Her
var helleren der den hellige Sunniva
ifølge legenden omkom i et ras. På rasmassene utenfor helleren var det
anlagt en terrasse, og på denne terrassen var det oppført en liten kirke. Levningene av Sankta Sunniva ble oppbevart i et skrin på alteret i denne lille
kirken, og pilegrimer valfartet dit.
På sletten nedenfor Sunniva-kirken lå et benediktinerkloster. Ruinen
av dette klosteret er en av de best
bevarte vi har. Her ble det foretatt
arkeologiske og bygningshistoriske
undersøkelser i perioden 1990 til 1993.
I ruinen av Albanuskirken i klosteranleggets nordre fløy ble det avdekket rester av flere graver. Gravene
inneholdt skjeletter både av voksne og
av barn i alle aldre, helt ned til
nyfødte. Midt i kirkeskipet var en voksen person gravlagt (Fig 2).
Figur 1. Øya Selja sett fra Mannseidet (foto: B.
J. Sellevold 1992).
Den døde lå utstrakt på ryggen
med hodet i vestenden av graven og
føttene i østenden, slik sedvane var i
middelalderen. Graven var stor og
rommelig, og den døde, som var en
mann, hadde fått god plass og lå med
albuene godt ut til sidene. Det spesielle ved graven var dens plassering og
det faktum at mannen lå med kryssede ben. Dette var høyst uvanlig. Det
var tydelig at det var en helt spesiell
person som var gravlagt på dette stedet og på denne måten.
Hvem var denne mannen? Hvor
kom han fra? Hvorfor var han gravlagt
midt i skipet i Albanuskirken i benediktinerklosteret på Selja? Hvorfor var
han gravlagt med kryssede ben?
De fleste skjeletter som blir funnet
ved arkeologiske utgravninger stammer fra anonyme mennesker. Det er
uhyre sjelden at vi finner gravstener
med navn på, eller gjenstander som
kan fortelle oss hvem den døde var.
Men selv uten identifikasjonsmerker
kan vi få vite ganske meget om den
enkelte døde ved å analysere funnet
med utgangspunkt i flere forskjellige
fagområder: Vi foretar arkeologiske
undersøkelser av graven og funnstedet, og antropologiske undersøkelser
av skjelettet. Vi søker i skriftlige og
61
kunsthistoriske kilder etter opplysninger. Det er nesten som å legge et
puslespill hvor ikke alle brikkene ligger i esken: vi må lete etter brikker på
mange steder. Til sist vil puslespillet
gi oss et bilde selv om kanskje ikke alle
brikkene ble funnet.
MIDDELALDERENS SKJELETTFUNN
Det finnes skjelettrester av mellom
5.000 og 6.000 individer fra middelalderen i Norge, det vil si fra den 500-år
lange perioden mellom ca. år 1000 og
ca. år 1550. De fleste av disse skjelettfunnene stammer fra 150 års arkeologiske undersøkelser og utgravninger
av middelalderens kirker, klostre og
kirkegårder i Oslo, Trondheim, Bergen, Tønsberg og Hamar. Til sammenligning kan nevnes at fra hele den
lange forhistoriske periode, fra ca. år
6.600 før Kristus til ca. år 1.000 etter
Kristus, altså 7 1/2 tusen år, har vi
ubrente skjelettrester av bare rundt
300 individer.
Figur 2. Grav 1, midt i skipet i kirkeruinen på
Selja (foto: B. J. Sellevold 1991).
niku temahefte 031
Skjelettfunnene fra middelalderen
er en unik og potensielt rik kilde til
kunnskap både om enkeltindivider og
om samfunnet. Med innføringen av
kristendommen i landet ble det påbudt
å gravlegge de døde i innviet jord, med
andre ord; alle skulle begraves på
kirkegårder. I skjelettmaterialer fra
middelalderkirkegårdene er derfor hele
samfunnet representert: De rike og de
fattige, baronene og trellene.
ANTROPOLOGI
Hvem var mannen i klosterkirken på
Selja? Skjelettet var meget velbevart.
Bare den høyre kneskålen og enkelte
av de minste tå- og fingerknoklene
manglet. Skallen var relativt velbevart. Derfor kunne vi gjøre grundige
og omfattende antropologiske undersøkelser. Slike undersøkelser gir oss
opplysninger om individets kjønn,
alder og utseende, om sykdommer,
skader og arvelige forhold.
Kjønnet blir bestemt ved å vurdere
forskjellige trekk på skjelettet. At skjelettet på Selja stammet fra en mann
kunne ses på benstørrelsen, på bekkenformen og på trekk ved kraniet.
Mannen døde i en alder av 30-35
år. Dette ble bestemt på grunnlag av
blant annet tannslitasjen og lukningsgraden på kraniesømmene. Andre
aldersbetingete forhold på skjelettet
som også bidro til aldersbestemmelsen
var utseendet på skambensfugen og
på leddflatenes kanter.
Det bevarte benmaterialet forteller
at mannen var ca. 175 cm høy.
Kroppshøyden ble beregnet på grunnlag av lårbenslengden. Han var ikke
spesielt kraftig bygget. Hodet var
middels langt og smalt, og nesen var
meget smal. Øyenåpningene var rektangulære. Han hadde pene, hvite,
regelmessige tenner.
Hodeformen var ganske vanlig for
middelalderens mennesker i Norge.
De fleste hadde middels lange og
smale skaller. Mannens kroppshøyde
var nesten nøyaktig den samme som
gjennomsnittshøyden for menn som
var gravlagt ved middelalderens domkirke på Hamar, og som var 175.6 cm.
Hvis vi sammenligner med nåtidens
menn, viser det seg at mannen var like
høy som gjennomsnittet av norske
menn på 1950-tallet.
I store trekk har ikke mannen skilt
seg ut fra middelalderbefolkningen i
Norge. Men en nærmere gransking av
knoklene viser at mannen hadde noen
ganske spesielle kjennetegn. På skjelettet finnes det mange spor etter skader og vold, og etter muskelbruk og
fysisk aktivitet. Knoklene bærer preg
av at mannen hadde levd et ganske
aktivt og voldelig liv.
På Fig. 3 er det avmerket hvor på
skjelettet de mest markerte sporene
ble funnet, nemlig i skallen, venstre
albue, venstre hånd, bekkenet, venstre
lårben og, ikke minst, høyre skinneben
og leggben.
Lenge før mannen døde hadde han
brukket høyre skinneben og leggben.
Bruddene var ikke vokst pent sammen, og hadde ført til at høyre ben var
blitt et par centimeter kortere enn
venstre (se Fig. 4).
Fig. 5 viser spor etter skader på
mannens venstre hånd. Som tilfellet
var med bruddskadene i høyre legg var
opphelingen av skaden på venstre
hånd heller ikke god; mellomhåndsbenet og første ledd på lillefingeren var
vokst sammen i en 90-graders vinkel
slik at fingeren ikke kunne rettes ut.
De to ytterste leddene på ringfingeren
var også vokst sammen, men her slik at
han ikke kunne bøye denne fingeren.
På kraniet er det spor etter opphelte skader på pannebenet og på
issen (se Fig. 6). Skaden på issen kan
være forårsaket av et øksehugg eller et
sverdhugg. Det er mer uklart hvordan
skaden i pannen er påført, men også
den kan ha vært forårsaket av et
skarpt våpen.
Alle skadene er helet, og ingen av
skadene var dødelige. De ble påført
lenge før mannen døde.
62
Figur 3. Spor etter skader på skjelettet i Grav 1
på Selja, markert på en skjematisk skjelett-tegning (B. J. Sellevold del. 1995).
Figur 4. Høyre skinneben og høyre leggben fra
skjelettet i Grav 1 på Selja, med spor etter opphelede bruddskader (foto: B. J. Sellevold 1994).
niku temahefte 031
Figur 7. Hodeskalle fra kirkegården rundt
middelalderens domkirke på Hamar, med dødelig huggskade (foto: B. J. Sellevold 1993).
Figur 5. Venstre hånds knokler fra skjelettet i
Grav 1 på Selja (foto: B. J. Sellevold 1994).
Andre spor i skjelettet forteller om
stor fysisk aktivitet. Foran på bekkenet er det kraftige spor etter muskelog senebruk der muskler som går
mellom forsiden av bekkenet og baksiden av lårbenshalsene var festet. På
høyre hofteben er det et ekstra kraftig
spor etter muskelbelastning på oversiden av lårbensfestet. Kanskje kan
disse sporene skyldes ridning.
Mannen hadde regelmessige og
pene tenner. Men også i tannsettet er
det spor etter bruk og etter skader, spesielt i jekslene. En tann var knekket
mens mannen levde, og tre jeksler var
råtnet bort, kanskje som følge av caries.
Figur 6. Hodeskallen fra Grav 1 på Selja med
spor etter skader (foto: B. J. Sellevold 1994).
Bare røttene sitter igjen i kjeven. Dette
må ha vært veldig smertefullt.
Med bakgrunn i de antropologiske
undersøkelsene vet vi altså allerede
mye om mannen: Han var i begynnelsen av 30-årene, ca. 1 m og 75 cm
høy, med regelmessige trekk og pene
tenner. I pannen og på issen var det
arr etter noen gamle, opphelte skader.
Han må ha haltet fordi høyre ben var
kortere enn venstre på grunn av et
gammelt benbrudd i høyre legg. Dessuten hadde han vanskeligheter med å
bruke venstre hånd på grunn av skader i fingrene. Han var kanskje også
noe stiv i venstre albue.
De antropologiske undersøkelsene
forteller oss ikke hva mannen døde av.
Det er svært sjelden vi kan avlese
dødsårsaken på skjelettene vi finner.
Det er bare noen få sykdommer som
setter spor på knoklene. På dette skjelettet var det ingen spor etter sykdommer som kan ha ført til døden. Sykdommer som i våre dager fører til
tidlig død, f.eks. hjerte- og karsykdommer, eller mange kreftformer, setter
nesten aldri spor i skjelettet. Infeksjonssykdommer som var dødelige før i
tiden, før vi fikk antibiotika, finner vi
heller ikke spor etter. Middelalderens
mange pestsykdommer satte for
eksempel ikke spor i skjelettene.
Men noen ganger er det ikke tvil
om dødsårsaken. Fig. 7 viser en skalle
som nesten var blitt kløyvd av et øksehugg. Skallen tilhørte en mann som
var gravlagt ved middelalderdomkirken på Hamar. Graven lå på en meget
63
prestisjefylt plass på kirkegården.
Mannen var antagelig en av biskopens
hærmenn. Biskopen hadde en stående
hær, og flere av dem som ble gravlagt
på domkirkegården var drept av
skarpe våpen eller armbrøstpiler. De
var kanskje falt i kamp.
Fig. 8 viser også en mann som var
blitt drept av et skarpt våpen, men
sannsynligvis ikke i kamp. Han ble
nemlig halshugget. Han var gravlagt
på en lite verdig måte: det avhugde
hode var plassert mellom lårene. Dette
var en svært skammelig måte å bli
gravlagt på. Han ble heller ikke gravlagt på noen kirkegård, men under en
stor sten i skillet mellom tre sogn. I de
eldste kristenrettene gis det regler for
hvem som skal gravlegges utenfor kirkegården, nemlig de udøpte, forbrytere og de såkalte ubotamenn. Denne
mannen møtte sin død ved halshugning. Det ligger nær å tro at halshugningen var straff for en forbrytelse.
Mannen på Selja var ingen forbryter. I motsetning til den halshuggede
som var gravlagt på en så lite ærefull
måte hadde Selja-mannen fått en
meget fin gravplass, i en stor og rommelig grav foran alteret i midtgangen
i kirken i benediktinerklosteret.
ARKEOLOGI
Plasseringen av graven slik vi fant den
i kirkeruinen antydet at den stammet
fra middelalderen. Men kirker ble ofte
anlagt på hedenske kult- og gravplasser, så helt sikker på dateringen ble vi
først da vi fant en mynt i gravfyllen, en
Eirik Magnusson-penning, som ble
preget mellom 1280 og 1285. Graven
niku temahefte 031
utforming og eventuelle gjenstander
som måtte finnes på eller ved den døde
har sammenheng med individets sosiale stilling.
SKRIFTLIGE KILDER
Figur 8. Skjelettet av en halshugget mann, fra
Kalmergården, Holbæk amt, Danmark
(foto: P. Poulsen, Nationalmuseet, København)
Figur 9. Kryssede leggben på skjelettet i Grav 1
på Selja, med irrgrønne klumper av smeltet
klokkemetall på ankelbenet
(foto: B. J. Sellevold 1991).
må derfor være yngre enn år 1280. I
gravfyllen ble det også funnet klumper
av smeltet bronse, slik vi ser på ankelbenet på bildet, Fig. 9. Utgraveren,
arkeologen Alf Tore Hommedal, tolker
dette som smeltet klokkebronse, og
kan derved si at graven sannsynligvis
også er yngre enn fra år 1305, for da
brant klosteret, og kirkeklokken smeltet. Graven er dessuten gravd ned
gjennom brannlaget etter denne brannen. Mannen døde sannsynligvis i første halvdel av 1300-tallet. Vi vet at
han var kristen, fordi han må ha vært
døpt for å bli begravet i viet jord.
Den arkeologiske dokumentasjonen og beskrivelsen av funnkonteksten for skjelettet og graven er av største betydning for tolkningen av
skjelettfunnet. Behandlingen av det
døde mennesket reflekterer individets
status i livet. Gravens plassering,
I forskjellige skriftlige kilder finner vi
opplysninger om samfunnsorganisasjonen i middelalderen. Samfunnet
var lagdelt, og det var store sosiale forskjeller mellom de øverste samfunnslagene og de laveste.
Det var svært ulike levekår i de forskjellige sosiale lagene. Levekårene
har en markert innflytelse både på
individets utseendet, og på skjelettets
“utseende”. I samfunnets øverste lag
fikk individene bedre ernæring og oppvekstvilkår enn i de lavere lagene.
Dette avspeiler seg blant annet i
kroppshøyden. Folk fra de øvre samfunnslagene var fysisk høyere og
hadde bedre helse enn de som var
lavest på den sosiale rangsstigen.
Sosial status preger derfor grupper av
befolkningen på forskjellige måter.
Mannen på Selja var velvoksen, selv
om han ikke var blant de høyeste.
Knoklene var velutviklete, men bar
ikke preg av hardt fysisk arbeid. Det
var ingen spor i skjelettet etter underernæring eller feilernæring.
I de tidligste kristenrettene står
det spesifisert at lendmenn skal gravlegges nærmest kirken, og likeledes
lendmanns barn, og lendmanns kone.
Dernest skulle hauldmenn og deres
koner og barn gravlegges. Så kom frie
bønder og frigitte treller. Ytterst ved
kirkegårdsgjerdet skulle trellene og
trellkvinnene begraves. De mest
attraktive gravplassene var de som lå
så nær kirkebygget som mulig, helst i
takdryppet, og helst nær koret. Noen
graver ble formelig presset inn mot
kirkens grunnmur. Men det fineste av
alt var å bli gravlagt inne i kirken. Det
var ikke hvem som helst som fikk en
så prominent gravplass. Mannen i
klosterkirken på Selja må ha hatt en
meget høy sosial status, både ut fra en
vurdering av skjelettet, og ut fra gravens plassering.
KUNSTHISTORIE
Mannen lå i graven med høyre legg i
kors over venstre. Det var ingen fysisk
grunn til å gravlegge ham i en slik stil-
64
niku temahefte 031
ling. Det er nærliggende å tenke at
stillingen må ha en symbolsk betydning.
Det var ganske usedvanlig å bli
gravlagt med kryssede ben i middelalderen. Det finnes ingen referanser til
en slik stilling i den arkeologiske eller
antropologiske litteraturen. Men i det
kunsthistoriske materialet finnes flere
eksempler på fremstillinger av døde
menn som ligger med kryssede ben,
blant annet finnes det gotiske sarkofager fra 1300-tallet i England med
skulpturer av riddere som ligger med
høyre ben over venstre.
Fig. 10 viser en slik sarkofag.
Skulpturen oppå sarkofagen er datert
til ca. 1250 og fremstiller Robert Curthose, hertug av Normandie. Han ble
gravlagt i et benediktinerkloster i
grevskapet Worcester, etter å ha sittet
28 år i fengsel i Cardiff slott. Han er
avbildet liggende med høyre legg i
kryss over venstre.
Det finnes flere teorier omkring
tolkningen av slike korslagte ben. Én
teori går ut på at benstillingen skal
være en hyllest til korstogsdeltakere
som falt i kampen for Det Hellige
Land. En annen teori går ut på at benstillingen skulle vise at den døde var
en Kristi kriger, rede til å springe opp
fra graven på dommens dag. Denne
siste teorien baserer seg på at minst
én av dem som var avbildet med kryssede ben IKKE var korsfarer. Kunsthistorikeren H. W. Janson mener at
den dramatiske posituren er et religiøst symbol som både er et minne om
korsfarerne som døde i kamp for Det
Hellige Land, og et symbol for Kristi
krigere generelt.
Hva betyr dette for vår tolkning av
mannen i graven på Selja? I denne
sammenhengen var det interessant å
finne ut at den siste norske korstogsferd til Jerusalem utgikk nettopp fra
Selja. Det var i året 1271. Men mannen i graven har neppe vært med på
denne ferden. Han kan tidligst være
født på de tider Jerusalemfarerne forlot Selja. Mannen døde i 30-årsalderen, og blant annet viser Eirik Magnusson-penningen og det smeltete
klokkemetallet i gravfyllen at graven
sannsynligvis ble anlagt tidlig på
1300-tallet. Han var ingen korsfarer.
Enda en mulig tolkning er at de
kryssede ben kan være en såkalt “imitatio Christi”, altså at det er en etter-
ligning av Kristus slik han blir fremstilt på en del krusifikser, som for
eksempel krusifikset i Ringebu stavkirke (se Fig. 11). Mannen i graven
har benene krysset på samme måte
som Kristus på Ringebu-krusifikset;
høyre ben over venstre.
Kanskje det å gravlegge en avdød
med kryssede ben i en etterligning av
Kristus på korset var et uttrykk for
fromhet. Var mannen muligens abbed,
eller prest? I så fall må han ha vært en
meget spesiell kirkens mann som
bærer spor etter så mye vold og skader.
Det er vel nok mest sannsynlig at
han var legmann. Kanskje var han en
pilgrim som døde på pilgrimsferd,
enten på vei til Sankta Sunnivas helligdom på Selja, eller på vei til HelligOlavs grav i Nidaros. Pilgrimsferder
ble ofte utført som botshandlinger.
Kanskje en etterligning av Kristi stilling på korset skulle ses som en symbolsk bot for et mindre fromt liv?
Vi har antatt at mannen må ha
kommet fra de øverste sosiale samfunnslagene. Han må ha hatt en spesiell tilknytning til Selja-klosteret
siden han ble gravlagt midt i klosterkirken. Det var ikke uvanlig at storfolk
sørget for å få fine gravplasser
gjennom donasjoner og gaver til kirker
og klostre. Selja klosters jordegods var
på et tidspunkt ganske betydelig. Midt
på 1500-tallet bestod det av 120 gårder
og 55 gårdparter, og det meste av dette
godset lå i Nordfjord. Mannen kan ha
tilhørt en av storættene i Nordfjorddistriktet. Det er ikke usannsynlig at
medlemmer av disse slektene ble gravlagt ved Selja kloster. Historikeren
Kåre Lunden har foreslått at den gravlagte kan ha vært av en stor og mektig
Nordfjordslekt som for eksempel Stårheimsætten eller Naustdalsætten.
65
Figur 10 (over). Sarkofag fra midten av 1200tallet: Robert Curthose, hertug av Normandie.
(Fra katalogen til utstillingen ”The Art of
Chivalry”).
En mulig kandidat fra Stårheimsætten er ridderen Andres Andresson,
fra Eid i Nordfjord. Han døde rundt
1300, “truleg i sine beste år”, som det
står i bygdeboken. Dødstidspunktet
kunne passe, og dødsalderen også.
Men opplysninger om hans enkes disposisjoner synes å tale mot at det er
Andres som er gravlagt ved Selja kloster. Enken, som het Torbjørg, ga nemlig Stårheim til barfotbrødrene i Bjørgvin. Det ville være merkelig om hun
skulle testamentere eiendommen etter
Andres til franciskanerne i Bergen
mens Andres selv var gravlagt hos
benediktinerne på Selja.
Fra Naustdalsætten er det også en
mulig kandidat, nemlig Eiliv. Han var
lendmann under Håkon Håkonsson,
og var med kongen på hærferd til
Skottland i 1263. Mannen i graven på
Selja kunne passe til å være Eiliv med
hensyn til skader og spor etter vold på
kroppen. Men Eiliv døde før begravelsen av mannen på Selja fant sted,
for Eiliv ble drept i 1277, og graven på
Selja kan aller tidligst være anlagt i
1280-årene ut fra myntdateringen.
En tredje kandidat kan være Eilivs
sønn, som var ridder og en tiltrodd
mann hos Håkon VI. Men ifølge kildene døde Eiliv Eilivsson som en tilårskommen mann i 1319 da han deltok på riksmøtet i Oslo. Det er jo
selvfølgelig et spørsmål om hva kildene mener med uttrykket “tilårskommen”. Men jeg ville tro at en mann på
30-35 år ikke ble ansett som “tilårskommen”, selv ikke på den tiden da
folk ikke levde så lenge som idag.
niku temahefte 031
OPPSUMMERING
Puslespillbitene vi har samlet fra
mange forskjellige fagområder har
altså kunnet fortelle oss en god del om
skjelettfunnet fra klosterruinen.
Skjelettet stammer fra en kraftig,
velbygget og velvoksen mann i 30-årsalderen. Han hadde regelmessige
trekk og sterke, hvite tenner, og hadde
arr i pannen og på issen. Han kan ha
vært prest eller abbed, eller kanskje
en pilegrim til Sunniva-skrinet eller
på vei til Hellig-Olavs skrin. Han
hadde vært litt av en slåsskjempe, haltet litt, og kunne ikke bruke venstrehånden. Han kom fra de øverste samfunnslagene
og
var
hverken
fattigmann, tigger, tyv eller forbryter,
men en høyættet mann fra en mektig
slekt, kanskje fra Stårheim eller
Naustdal, to av de mektige Nordfjordslektene som hadde spesielle relasjoner til Selja kloster. Mannens NAVN
har vi allikevel ikke klart å bestemme
gjennom våre tverrfaglige undersøkelser. Han tok hemmeligheten om
sin identitet med seg i graven.
Figur 11. Krusifiks over korbuen i Ringebu stavkirke (foto: Tone Marie Olstad, NIKU).
66
niku temahefte 031
JØRGEN H. JENSENIUS
Røldal - stavkirke eller ... ?
Viking. - Norsk Arkeologisk Selskap
1998:131-145
Med kristningen av Norge på
900-1000 tallet kom behovet for egne
bygninger å feire messen i. Kirkene
var tradisjonelt orienterte bygninger
i to avdelinger, en kordel med plass
til alter og et større skip med plass
til de troende og eventuelt døpefont.
Dette kan leses ut av innvielsesritualene. Byggeskikken i Norge var i
tre, kirkene som ble reist var derfor
preget av den lokale tradisjon, i tillegg til å være inspirert av internasjonale forbilder. Vår kunnskap
om de tidligste kirkene er liten, de
arkeologiske spor vi har avdekket
synes å være av kirker eller kapeller
fra etter midten av 1000-tallet. Sporene viser gulv og veggflukter av
mindre trebygninger, med veggstavene gravet ned i bakken, slik de
også var bygget i resten av
Nord-Europa. Av de stående stavkirkene ser vi at man etter omkring
1100 begynte å sette stavene på
fundamentstener over bakken. De
fleste av de bevarte kirkene har fellestrekk vi gjenkjenner som stavkirke, men én skiller seg ut: kirken i
Røldal. Bygningen har form og detaljer man i litteraturen ikke har klart
å plassere i forhold til de andre kjente kirkene. Kirken i Røldal er egenartet ved at den opprinnelig ikke har
hatt tilbygg for kor, og at det heller
ikke er spor etter korskille i skipets
østre del. I denne artikkelen blir de
viktigste omtaler av kirkens konstruksjon og type samlet.
UNDERSØKELSER AV
OG OPPFATNINGER OM BYGNINGEN
Dietrichson skrev om kirken: “Kirken er uden al arkitektonisk merkelighed, enskibet og derhos sterkt
modernisert” (Dietrichson 1892:445).
En annen omtale er nesten like
knapp:
“Kirken, hvis tømmer skal være taget
fra trær omkring tomten, var fra først
af en liden enskibet stavkirke; men den
er nu saa sterkt forandret, at dens
oprindelige karakter er vanskelig at
gjenkjende, idet den er bordklædt baade udvendig og indvendig” (Bendixen
1892:31).
Sommeren 1899 ble den ytre
kledningen fjernet fra kirken og
arkitektene Johan Meyer og Fredrik
Pettersen kom til Røldal og målte
den opp. Tilgjengeligheten og de nye
tegningene gjorde at man kunne få
en oversikt over bygningen (fig. 1).
Man kunne begynne å drøfte dens
spesielle form og utseende:
“Det synes altsaa, som om den oprindelige kirke kun har været et firkantet
7,5 x 6,5 meter stort rum uden kor,
belagt med stenheller på gulvet og bygget paa en fra den almindelige stavkonstruktion forskjellig maade, idet der
mellem de 4 runde hjørnestave har
staaet et system af thilestave og over
rummet ligget 6 bjælker muligens
ogsaa en himling. Det vil vel vanskelig
ved dette eksempel alene kunde afgjøres, hvorvidt man her staar overfor en
naiv og misforstaaet stavekonstruktion
eller muligens overfor resterne af den
tidligste bygningsskik ... ” (Kielland
1902:191).
“Om vi her staar ligeoverfor en usædvanlig naiv og klodset bygning, hvori
der har været arvet konstructive motiver fra vor profane bygning, eller om vi
staar ligeoverfor reminiscenser fra den
aller oprindeligste stavebygning, er mig
idag noget uklart, jeg er tilbøielig til at
tro begge dele” (Kielland til Schirmer
20.09.1902).
Diskusjonen om kirkens særpreg
og historie har fortsatt til vår tid:
“... stort sett er det tydelig at typen med
mellomstolper i veggene er av yngre
dato, kanskje fra slutten av 1200-tallet,
67
eller første del av 1300-årene. I grunnen er dette merkelig. De første jordgravne stolpekirkene hadde jo slike
mellomstolper, og man skulle trodd at
det var denne typen som hadde fortsatt
også etter at svillene ble innført” (Hauglid 1976:363).
“Mens hjørnestavene har sirkulære
tverrsnitt og sylindriske baser, er
mellomstavene flatteljet innvendig og
buet utvendig, og mangler dessuten
baser. Det er altså lagt vekt på å skille
mellomstavene ut fra hjørnestavene og
gi dem en spesiell form. I så henseende
er det likhet mellom Røldalkirken og
Finnesloftet på Voss” (Christie
1981:143).
“Den er en enskipet langkirke med rektangulær plan fra begynnelsen av,
antagelig bygget som en hallkirke uten
kor ... Konstruksjonen er spesiell ved at
stavene står rett på grunnmuren, mens
veggsvillene er tappet inn i stavene.
Dette er en mer primitiv konstruksjonsmåte ... ” (Anker 1997:169-71).
FINNESLOFTET OG RØLDAL STAVKIRKE
Flere forfattere merket seg tidlig likhetstrekk mellom Finnesloftet og
Røldal stavkirke:
“ ... Finneloftet trænger en grundig
konstruktiv undersøgelse, det fremviser
jo akkurat de samme typiske mærkværdigheter som Røldal kirken. Det er
samme sort hugning paa understokker,
firkantede thilestaver og tværbjælker
over salen ... ” (Kielland til Schirmer
1903).
“I forrige aarsb, s. 187-95, meddeltes i
en undersøgelse af Røldals kirke en del
kontruktioner, der afviger fra de i stavkirkerne sædvanlige, saaledes fandtes i
væggene tykke thilestaver, hvori
understokkene var tappede ind og i
lægjeren flere hoveder af bjælker, der
syntes at have gaaet tvers over skibet.
niku temahefte 031
Lignende konstruktive eiendommeligheder fremviser ogsaa Finneloftet
paa Voss ... Understokkene i denne
(overbygning) har den samme karakteristiske tætte øksehugning som understokkene i Røldal, medens alle øvrige
materialer i anden etage er
høvlede.Tvers over anden etages rum
ligger loftsbjælker med hoveder, der
gaar gjennom lægjerne og er afrundede
paa den ydre side. Lægjerne er paa
hjørnerne, hvor de gaar gjennem staverne, laftede, ikke sammenskaarne til
halv ved, hvorved de ikke ligger lige
høit i begge vægflader ... Disse iagttagelser viser altsaa, at eiendommelighederne i Røldal kirke ikke er uden sidestykke, men har været anvendt paa en
profan bygning i en anden bygd” (Kielland 1903:252-3).
“Takkonstruksjonen (på Finnesloftet)
skil seg og heilt ut frå dei meir kompliserte kyrkjetaka, med di loftet har ein
slakare takvinkel og eit einfeld sperretak der sidetrykket på veggene vert
teki opp av ein tverrvegg med fem
bitar. Midtstavane er ikkje runde, som
vanleg, men har rektangulært tverrsnitt og har stryk som tilene ... Såleis
har det vorti eit hus der ein på ein og
same tid ser påverknad frå profan tømmerbygging, frå stavkyrkjene og frå
normannisk steinarkitektur” (Berg
1949:15, 30).
“Oppå bjelkelaget over buene er det
ikkje meir tømring i huset. Vidare er
det stavbygging, same teknikken som
stavkyrkjene er bygde etter. Det er to
rom og to svalgangar i andre høgda òg
... Ei segn hevda at loftet var bygt til
kyrkjeleg bruk ... Det er uråd å sjå at
huset skulle vera sett opp til kyrkje.
Orienteringa nord-sør høver ikkje. Dei
to hovudromma i loftet kan ikkje ha
tent som skip og kor. Det har aldri vore
opning i veggen mellom dei” (Berg
1995:234, 240).
Forfatterne har merket seg likhetstrekk ved Finnesloftet og Røldal
stavkirke, i planform, materialbruk
og tillaging. De bemerker også likhetstrekk mellom profan tømmerbygging, stavkirkene og normannisk stenarkitektur. Det som er ulikt
er sammenføyninger som for eksempel hjørnestavene. På Finnesloftet er
basene trædd ned over de laftede
svillene, i Røldal møtes svillene
skråskåret i basene.
BESKRIVELSE AV RØLDAL KIRKE
“Da baade understok, lægjer og gjenstaaende thiler i denne (øst-)væg er
tjærebredde paa østre side, turde det
være givet, at kirken ikke har havt kor
i sin tidligste skikkelse, og at de 8 thiler turde være afsagede og anvendt
paany i det tilbyggede kor” (Kielland
1902:191).
“Gavlvæggen mellem skib og kor staar
urørt, tjærebred og veirbidt paa ydre
side. Korets tag støter stumt til væggen
uden nogen forbindelse, begge deler
peger paa, at koret er senere tilkommet
... ” (Kielland 1902:192).
Kirken har rektangulært formede
skip og kor. Hjørnestavene har tilnærmet samme form, med klokkeformerte baser og en vulst. Det er
minst fire ulike profiler trukket på
planker og sviller, og de er ulike i
skip og kor. I skipet er det hovedsakelig karnissprofiler, i koret hulkilprofiler. Dette kan tyde på ombyttede og gjenbrukte materialer. Yttersiden av skipets østvegg er værslitt,
med tjærespor, den har åpenbart
stått ubeskyttet en tid. Korets møneås er bare ført inntil veggen og ikke
gjennom, slik det er vanlig i andre
kirker. Sviller og stavlægjer i koret
er ført gjennom mellomstolpene i
skipets østvegg og forankret med
tverrnagler. Det er spor i skipets
svill som antyder at mellomstolpene
er flyttet for å kunne ta imot korets
sviller og stavlægjer (fig. 1). Sporene
viser til sammen at skipet har vært
første byggetrinn. Koret er tilføyet
senere, og blir derfor ikke omtalt
nærmere her.
68
Figur 1. Røldal kirke, nordveggen sett fra nord.
Tegnet av Fredrik Pettersen 1899,
Riksantikvarens arkiv.
Svillene i skipet er tappet inn i
hjørnestavene. I tre av veggene er
det bevart mellomstaver. De er flatskårne inn mot kirkerommet og med
avrundete flater ut mot svalgangen.
Veggtilene står i not i svillenes overkant og er tappet opp i not i stavlegjens underligger. Sperretaket er
middelaldersk, men antagelig ikke
opprinnelig, vinkelen på taket er ca.
58 grader.
GRUNNEN UNDER KIRKEN
“Grunden under skibet var yderst
mærkværdig: der var saaledes pakket
sammen en mængde stene, tildels
meget store, der delvis var lagt i lerjord. Rundt omkring fandtes en paafaldende mængde flade stene og heller;
disse og lerjorden maatte efter kyndige
mænds mening være hentet dertil langveis fra. I ethvert fald maa stensætningen være gjort med hensigt, og de
flade heller har muligens dannet det
første gulvlag ... ” (Kielland 1902:189).
En visuell undersøkelse av grunnen under kirken høsten 1997 viste
at det er påført et ca 50 cm tykt leirlag iblandet sten på den gamle
naturbakken, noe som skulle tilsi
omtrent 30 m3 tilført masse. Avrettingslaget har vært avgrenset mot
svillenes innersider og har vært
belagt med flate heller, det opprinnelige gulvet i kirken.
SVILLEFUNDAMENTET
1 1844 ble galleriet flyttet vestover
ved en utvidelse av kirkerommet på
8 alen. Gulvet ble samtidig tatt opp
og det kan være da man fjernet det
niku temahefte 031
gamle gulvet og auksjonerte bort de
fleste stenhellene. 1 1887 sies i visitasmeldingen: “Hele grundmuren
under kirkebygningen er flere steder
meget brøstfældig og bør fuldstændig istandsættes og tætgjøres”. Dette
ble gjentatt i visitasmeldingen i
1871: “... Der bør gjøres noget med
grunden, saa at det kan blive tættere under kirkegulvet. Jord bør
paafyldes under dette og muren
repareres og kalkes udvendig”.
“Endelig bør kirken skrues op, da den nu
ligger helt nede på jorden uden
fundamenter” (Kielland til Schirmer
29.02.1903).
“Grundmur findes omtrent ikke under
kirken, der er kun et lavt hælletrin
foran de to indgangsdøre, og bjælkerne
ligger direkte over jorden” (Kielland til
Schirmer 07.03.1903).
Svillene i stavkirkene er vanligvis lagt på flate heller eller en lav
tørrmur, murene virker både som en
fuktsperre og en understøttelse av
svillen. Ved reparasjonen i 1913 ble
kirken hevet betraktelig, nye dragere og bjelkelag ble lagt inn. I loddlinjen for svillene ligger flere steder
en rekke flate heller under byggflisen fra 1913, deres oversider synes å
ligge i omtrent samme høyde (fig. 2).
Hellene kan være de opprinnelige
fundamenstenene for skipets sviller,
som Kielland omtaler. Opprinnelig
har de ligget i overkant torv, men
ettersom kirkegården er hevet har
jord og gress kommet til å skjule
dem. Mot hjørnene i skipet synes
disse fundamentstenene å avsluttes
mot loddlinjen for hjørnestavene. I
alle hjørner er det uregelmessig lagte stener, jorden mellom dem er
omrotet, så den mørke jorden er
blandet med leire fra gulvet. En
nærmere tolkning av dette må utstå
til en eventuell arkeologisk undersøkelse er foretatt.
høye. Den østre svillen er best bevart
og i full høyde. Her ser man at den
har vært tappet inn i en utsparing i
den nordøstre hjørnestaven. Den
nordre svillen har vært råteskadet
og er derfor avskantet i nedre del og
en ny del er lasket på. Nåværende
høyde i vest er 23 cm, i østre del 42
cm. Den vestre svillen er fornyet.
Søndre svill er også opprinnelig og
må være rettet opp etter siging mot
øst.
Svillene har ligget på et fundament av flate heller direkte på den
tidligere naturbakken i leirlagets
ytterkant. Etterhvert som terrenget
på kirkegården ble hevet la råtnende
gress og fuktig jord seg oppover
langs svillenes yttersider. Ved det
har svillenes ytterside og underside
blitt nedfuktet og råteangrepet og
har gradvis mistet sin bæreevne. Av
regnskapene går det frem at man i
1663 og 1672 skiftet ut sviller (Kirkestolebok). I 1818 måtte man rette
opp bygningen og avstive med kryssbånd i veggene. Av dette ser man at
skipets sviller og hjørnestaver i
nordvest og sørøst antagelig før 1818
har vært så svekket at hele bygningen har begynt å rotere medsols. Man
har hevet punktene som var begynt
å sige og har satt inn nytt tømmer.
På grunn av siging mot vest har
nordveggen en nivåforskjell fra øst
til vest på 18 cm. Dette betyr at det
nordvestre hjørnet må ha seget
SVILLER
“ ... understokken i væggen mellom skib
og kor var tjærebred paa østre side og
afhugget i overkant med spor efter en
thilenut ... ” (Kielland 1902:190).
Svillene er svakt trapesformet i
tverrsnittet og har vært ca. 40-42 cm
69
minst så mye før hjørnestaven ble
kappet og en fundamentsten lagt
under den på bakkenivå.
HJØRNESTAVER
“Medens hjørnestavene ved andre stavekirker rider over understokkenes kryds,
var her det motsatte tilfældet, idet stavene stod direkte paa fundamenterne, og
understokkene var tappet ind i dem”
(Kielland 1902:189).
Tegningene fra 1899 viser dessuten at de nedre ender av nordvestre
og sørøstre hjørnestaver på det tidspunktet var kappet og satt på fundamentstener (fig. 2). Det sies i regnskapene ikke noe om reparasjon av
hjørnestavene. Grunnen til dette
kan være at man enten bare lot dem
henge på svillene, eller kappet dem
og la sten under. Hjørnestavene i
nordøst og sørvest er imidlertid tegnet med gress rundt, oppmåleren
har ikke markert deres avslutning
mot fundamentsten, selv om Kielland sier at:
“Stavene stod direkte på fundamentene
og understokkene var tappet inn i dem”
(Kielland 1902:190).
Figur 2. Røldal kirke. Snitt gjennom skipet mot
øst. Mulig fundament og hellegulv på leire.
Tegnet av Jørgen H. Jensenius
niku temahefte 031
Figur 3. Røldal kirke, sørveggen sett fra sør.
Tegnet av Fredrik Pettersen 1899,
Riksantikvarens arkiv
På bakgrunn av det vi nå vet, er
dette så upresist beskrevet at vi vanskelig kan være sikre på at to av stavene virkelig har hatt fundamentstener. Uansett må det være mer av de
nordøstre og sørvestre stavenes
nedre ender som er skjult enn tegningen viser, og spørsmålet er da
hvor mye som har vært skjult (ill. 1
og 3). Ingen bevarte notater fra denne tiden sier mer om dette, ingen av
tegningene viser hva som kan ha
vært.
Det er heller ikke fotografier eller
tegninger fra reparasjonen i 1913
som kan gi svar. En kilde som muligens er samtidig, finnes i Røldal
Bygdebok, hvor forfatteren gjengir
opplysninger gitt av Domenico Erdmanns assistent ved restaureringen
av kirken:
“Kielland nemner at hovudstavane i
langveggene stod direkte på grunnen.
Om dette har kunstmålar Alfred Hagn,
som hadde høve til å studera dette då
kyrkjerestaureringa tok til i 1913, fortalt at stavane stod i eit lag leire. Stavane bar og merke på at dei hadde vore
brende i endane ... Trekolrester kan
skriva seg frå at stavane har vorte preparerte for å motstå rotning” (Dalen
1960:72).
fall to er kappet og satt på fundamentstener, må han ha ment de
andre to.
REPARASJONER AV KIRKEN
Kirken ble satt i stand blant annet i
1635(?), 1818, 1844, 1872 og 1913.
Skifting av sviller, oppretting og
kryssavstivning må ha blitt foretatt
når de bærende elementene mistet
styrke og begynte å sige. Tidligere
opprettinger besto i at man hevet
nordvestre hjørnestav og den nordre
svillen for å motvirke videre siging
mot vest av nordre del av skipet. På
samme måte har man ønsket å stoppe sørveggens videre siging mot øst
ved å heve sørøstre hjørnestav og
svill. Kryssavstivningene i skipets
vegger ble satt inn for å stoppe ytterligere bevegelser.
Imidlertid fortsatte de to andre
hjørnene å sige slik at nye skjevheter oppsto i bygningen. Reparasjonen
i 1913 skulle motvirke dette ved at
man la om hele den nedre konstruksjonen. Antagelig kappet man nordøstre og sørvestre hjørnestaver et
stykke opp på svillene. Kirken ble i
tillegg hevet og nye dragere og pålaskede deler av sviller ble lagt på større fundamenter.
DRØFTING AV STOLPE-/
STAVKONSTRUKSJON
Dalen sier ikke når opplysningene er gitt, men Alfred Hagn døde i
1958. Dalen var lærer i Røldal og
kan ha fått opplysningene når som
helst under innsamlingsarbeidet til
bygdeboken. Om vi kan ha tiltro til
at observasjonene ble gjort i 1913,
sier Hagn at hjørnestavene sto nede
i leirlaget da reparasjonen begynte,
og at de var forkullet i endene. Siden
det går frem av tegningene at i hvert
Terminologisk er betegnelsene på de
ulike typer trekirker noe uklar. Det
finnes spor etter ulike typer trekirker over hele Nord-Europa, hvor
både veggplanker og takbærende
stolper har vært gravet ned i jorden.
I Norge har vi hittil bare funnet spor
etter trekirker der hjørnestolpene
har vært gravet ned og hvor det er
rimelig å tenke seg at veggplankene
har blitt båret av en oppdelt eller
70
Figur 4. Tre hjørneløsninger.
Tegnet av Jørgen H. Jensenius
sammenhengende svill som har ligget over bakken. Vi har kalt denne
typen bygninger for stolpekirke selv
om de kan ha vært bygget i stavteknikk. Betegnelsen stavkirker har
vært reservert for bygninger der
hjørnestavene hviler på fundamentstener over bakken. Følgene av denne
ordbruken vil være at når man kapper en jordgraven stolpe og setter
den på en fundamentsten over bakken, skifter den navn til stav. I denne artikkelen vil den vanlige terminologien fortsatt bli brukt.
I litteraturen om de eldre trekirkene er det ofte en oppfatning av at
niku temahefte 031
stolpekirker ble utviklet til stavkirker ved at stavene ble satt på et fundament over bakkenivå. Denne bygningsmessige forandringen hindret
at stavene råtnet og at kirken falt
ned, slik man har antatt at stolpekirkene gjorde. De fleste som har
skrevet om dette, er enige om at en
kirke med jordgravede stolper har
hatt en brukstid på 50-100 år. Stolpekirkene har på grunn av denne
løsningen av hjørnestavene blitt
betraktet som midlertidige, mens de
senere stavkirker har vært ansett
som permanente bygninger. I det følgende vil det bli stilt spørsmålstegn
ved disse oppfatningene.
SVILLER
I de kjente stavkirkene i Norge har
sviller vært spent mellom hjørnestavene. Veggtilene, svill, stavlegje og
hjørnestaver danner i teorien en stiv
plate som fordeler takvekten og vekten av seg selv, over hele veggens
Iengde. I Kirkestoleboken for Røldal
står det at man i 1670-71 reparerte
svillen under søndre sval. I 1672
reparerte man svillen på 4 favner
under nordre sval, og i 1689-91 skiftet man ut 12 alen av svillen under
østre sval. Dette gjelder svillene
under svalgangene, de som var
direkte utsatt for været og fukt fra
bakken.
HJØRNESTAVER
Hjørnestavenes forbindelse med svillene er løst på en av to måter i de
stående stavkirkene. Enten er svillene laftet i hjørnene og hjørnestaven er splittet i enden og trædd nedover de kryssende svillene (ill. 4a).
Alternativt er det spart ut til svillene i hjørnestavens base i to retninger og svillenes avhuggede endeflater møtes skråskåret inne i basen,
der de er festet med gjennomgående
trenagler (ill. 4b). I de stående stavkirkene der svillene møtes i en
utsparing i stavene, varierer avstanden fra underkant svill til underkant
base. Høyden varierer både mellom
kirkene, og i de enkelte kirkene
utfra høydeforskjell i tuften på stedet. Den kan ha vært ca. 20 cm i
Nore, Uvdal, Reinli og Borgund, ca.
25 cm i Høre og Torpo og ca. 30 cm i
Lomen og Ringebu. For at hjørnestaven skal stå over bakken på en fundamentsten må altså muren under
svillen være minst like høy som
basens høyde under svillen, i tillegg
kommer hellen hjørnestaven står på.
Det synes aldri å ha vært noe
høyere fundament under svillene i
Røldal enn det som kan sees under
kirken i dag. I 1903 sies det uttrykkelig at svillene i Røldal kirke ligger
rett på bakken. Når vi vet at svillene
har gått inn i hjørnestavenes baser
og erfaringen fra andre kirker viser
at hjømestolpene har vært forlenget
under svillen, må basene her ha gått
ned i bakken. Med mindre det har
vært en tredje og for oss ukjent løsning på møtet mellom sviller og
base, må vi derfor kunne slutte at
hjørnestolpene i Røldal har vært
jordgravede (fig. 4c).
STABILISERING
I litteraturen om stolpe- og stavkirkene har det blitt påpekt at den jordgravede stolpen var en god løsning
fordi den virket til å stabilisere bygningen. At innspenningen i bakken
har betydd noe særlig for byggets
stabilitet er tvilsomt. Et bøyningsmoment kan bare i liten grad overføres her, det viktigste man oppnår er
å overføre vertikalkreftene og å holde svillene sammen i hjørnene. Et
praktisk forsøk i Fyrkat viste at selv
en nedgravning på 1 m ikke var nok
til å avstive stolpenes øvre ender
(Schmidt 1977:134, n.28). Bunnstenen i stolpehullet har også den funksjon at den fordeler trykket fra vegger og tak og hindrer siging som
kanskje raskere enn råte ville kunne
ødelegge byggets stabilitet.At man
ved byggingen av stavkirkene kompletterte med skråbånd, kan ha med
den økte vegghøyden å gjøre, og ikke
bare at man gikk vekk fra den jordgravede stolpen.
RÅTE OG BÆREEVNE
Det er fremholdt at å grave stolpen i
bakken var en dårlig løsning, fordi
den utsatte bygningens nedre konstruksjon for råte og “raskt” førte til
at kirken falt ned. Det er videre
fremholdt at da man satte hjørnestavene på en fundamentsten over bak-
71
ken løste man byggets vedlikeholdsproblemer. Dette skal også ha gjort
det mulig å utvikle bygningstypen
videre til den basilikale stavkirken
med hevet midtrom vi kjenner.
I hovedsak vil treverk i bakkenivå være utsatt, dersom overflaten er
ubeskyttet og det stadig utsettes for
fukt. For å motvirke problemet med
fukt under bakkenivå, har man sett
at byggerne la sand og en flat helle i
bunnen av stolpehullene og svidde
av stolpens nedre ende for å lukke
cellene. De fylte også stolpegropen
med stener inntil treverket. For å
føre vann vekk fra konstruksjonen
og minske fukten i jordskillet, har
man kunnet forlenge takutspringet
eller montere en svalgang på bygningene. Ved det hindret man også
nedløpsvann i å trenge ned i stolpegropene. Alt dette ville utsette fuktangrep på stolpene og forlenge
deres levetid. Når man i arkeologiske undersøkelser finner råtne rester
av stolper i stolpehull, kan det være
stolper som er hugget av i bakkenivå
ved nedrivning av kirkene. Slike
stolperester kan ha vært friske ved
avhuggingen, men kan ha råtnet
over tid.
Når det blir en svekkelse av treverket ved råte, vil treverket komprimeres og gi etter. Da overføres de
vertikale kreftene som skulle tas opp
i hjørnestavene, til andre deler av
konstruksjonen. Vi tenker oss vanligvis at det er hjørnestavene som
bærer det meste av takets vekt i en
stavkonstruksjon, at hele bygningen
derfor er avhengig av at disse står og
er intakte. I de fleste stavkirkene ser
vi at taket hviler på stavlegjene som
igjen er felt ned i stavenes øvre del.
Men bæringen av stavlegjene er fordelt både på staver og tilevegg og
overføres videre til svillen. Fordi
svillene er tappet inn i hjørnestavene, vil det derfor i hovedsak være
svillene som belastes med vekten av
hjørnestavene om de mister sin
nedre bæreevne.
SIGING
En slik overføring av krefter var
tydelig før reparasjonen av skipets
nordvegg i Ringebu stavkirke i 1980.
Der viste det seg at den nordøstre
hjørnestaven ikke lenger hadde
niku temahefte 031
bæreevne i nedre del, på grunn av at
fukt utenfra gjennom lang tid hadde
trukket opp i stavens bunnflate og
råte gradvis hadde ødelagt treets
bæreevne. Mye av vekten av stav,
tilevegg og stavlegje ble dermed
overført til svillens østre del. Så
lenge svillen hadde full bæreevne,
ville man ikke få noen siging i konstruksjonen. Da svillen begynte å gi
seg, måtte resten av konstruksjonen
følge
etter.
Sammenføyningene
mellom tak og vegg er i stavkirkene
en leddet konstruksjon som i mindre
grad kan ta strekk, og det kunne
derfor oppstå brekkskader oppover i
bygningen. Selv om hjørnestavene
gradvis mister sin bæreevne, vil ikke
bygningen dramatisk og plutselig
falle. Det er en stor treghet i tak og
vegger, og hjørnestolpene vil henge
på svillene inntil de også blir svekket av råte. For å hindre siging og
skader av svillene må de repareres
ved pålasking eller skiftes. For stavenes vedkommende er det nok å
kappe dem der treet fremdeles er
sunt og avlaste med en sten som fundament. Ved en slik oppretting og
stabilisering vil bygningen fortsatt
kunne stå i lang tid.
DE ELDRE TREKIRKENE I NORGE
Vi vet ikke hvilke forventninger
byggherre og bygger har hatt til kirkenes varighet, soliditet eller vedlikehold. Kirker bygget i misjonstiden
ble innviet som alle senere kirker,
etter et dedikasjonsrituale som forutsatte kirkene innviet for evig tid.
En biskoppelig innviet kirke kan
derfor i utgangspunktet ikke vært
sett på som midlertidig. Vi kan heller ikke forklare hvorfor stolpekirkene synes å ha blitt erstattet av de
“forbedrede”
stavkirkene
på
1100-tallet bare ved å henvise til
fuktproblemer i de jordgravede stolpene, det å vektlegge akkurat én forandring som sentral, er å forenkle
problemene. Spørsmålet om hvorfor
man etterhvert valgte å sette stavene over bakken uten denne innspenningen, kan ikke bare forklares
som en funksjonelt betinget løsning,
men må ses som en del av en større
nytenkning
omkring
kirkearkitekturen i denne perioden.
“... at forsøge videre med undersøgelse af
de ældste gamle kirker, forat vi muligens kan faa nærmere klarhed over den
første stavekirketypen, den som er laant
i sine grundprinciper fra angelsakserne.
Muligens findes endnu rester nok til at
få klarhed over stavekonstructionens
første spirer og senere udviklingsgang.
Jeg synes de to undersøgelser paa Urnes
og i Røldal har sat mig med en gang op, i
den ældste type vi har ... ” (Kielland til
Schirmer 23.09.1902).
Det vil alltid være en forandring
fra en bygning til den neste, nye
ønsker og behov fører til alternative
løsninger. Man hadde i norsk
middelalder ulike bygningsmåter i
sten og tre og i kombinasjoner av
disse materialene. Selv om det ble
utviklet nye bygningstyper, har de
gamle nødvendigvis ikke gått ut av
bruk, men forblitt en del av et bygningsmessig repertoar, som enkelte
steder fortsatt kan ha blitt reist. Det
72
Figur 5. Røldal kirke, mulig rekonstruksjon.
Tegnet av Jørgen H. Jensenius,
Riksantikvarens arkiv
er kanskje en slik overlevert bygningstype vi står overfor i Røldal
(fig. 5).
KONKLUSJON
Det har vært sagt om Røldal kirke at
den er noe annerledes enn det vi
vanligvis kaller stavkirke, og at noe
ved den minner om Finnesloftet på
Voss. Det er i denne artikkelen fremlagt ulike argumenter for at Røldal
kirke kan ha hatt jordgravede
hjørnestolper. Viktige argumenter er
Kiellands undersøkelse i 1902 og
utsagnet fra Hagn om at stolpene
ved reparasjonen i 1913 sto nede i
leirlaget og var svidd i endene. Kanskje har to av stolpene/stavene hatt
sine opprinnelige lengder inntil de
niku temahefte 031
ble kappet i 1913. I så fall har de
vært del av den bærende konstruksjonen i kanskje 6-700 år. Dette motsier den aksepterte oppfatning av at
det var den raske svekkelsen av
bæreevnen i de jordgravede stolpene,
som gjorde at man rundt 1100 gikk
over til hjørnestaver på stenfundament over bakken.
Forklaringen på forandring av
byggemåte og utviklingen fra stolpekirkene til stavkirkene med hevet
midtrom må derfor være mer kompleks enn hittil antatt, det kan ha å
gjøre med årsaker som ennå ikke er
formulert. Siden Røldal kirke opprinnelig ikke har hatt kor og ingen
dekor, er det derfor mulig vi står
overfor et eksempel på en bygningstype som er eldre enn stavkirkene,
men som ikke nødvendigvis er en
relikt fra stolpekirkene. Det kan ha
vært en bygningstype som var i bruk
parallelt med trekirkene, men reservert for andre formål. Det vi ikke vet
er hvorfor denne bygningen er tillempet og anvendt som kirke i Røldal.
Denne artikkelen har samlet
indisier. For entydig å kunne fastslå
Røldal kirkes opprinnelige form og
konstruksjon, må det foretas ytterligere arkeologiske og bygningsanalytiske undersøkelser.
Takk til Håkon Christie og Erla
B. Hohler for kommentarer til artikkelen.
SUMMARY
In this article the stave church of
Røldal is discussed. In form and construction the church resembles other
stave churches in Norway, but its
details and overall construction has
made it difficult to place typologically. It resembles the Finneloft building at Voss. The church is usually
dated to the 14th century. The construction of the lower part of the
church is discussed, and the author
puts forward the hypothesis that the
church originally had corner posts
dug into the ground. lf so, at least
two of these wooden posts survived
in their originally state until 1913.
This would contradict the assumption that wooden posts set in the
ground lose their capacity to bear
the superstructure after a short peri-
od of time due to rot. The idea is put
forward that the building represents
a profane type of construction that
was in use before, during and after
the time of the other stave churches.
BIBLIOGRAFI
Upubliserte arbeider
Bull, Henrik.: Innberetning om oppmåling i Røldal kirke, Oslo
12.05.1943. I Riksantikvarens Arkiv.
Erdmann, D.: Brev av 24. sept. 1917
til Fortidsminneforeningen.
Riksarkivet.
Kielland, J.Z.M.: Brev til H.M.Schirmer 1902 og 1903.
I Riksantikvarens Arkiv
Kirkestolebok: Tidsrommet
1663-1722, Statsarkivet i Bergen,
Riksantikvarens Arkiv
Visitasmelding: Bjørgvin biskop,
visitasmeldinger 1866-1877,
Riksantikvarens Arkiv
Publiserte arbeider - Forkortelser
Fortidsf. Årbok: Foreningen til Norske
Fortidsmindesmerkers Bevaring,
Aarsberetning Kristiania/Oslo 1845-
LITTERATUR
Anker, Peter 1997: Stavkirkene deres
egenart og historie. Oslo 1997
Bendixen, B.E. 1892: Udgravninger
og undersøgelser i Røldal, Fortidsf. Årb. 1892, s. 15-61.
Berg, Arne 1949: Finnesloftet på
Voss. Fortidsf Årb. 1949:3-35
Berg, Arne 1989: Norske tømmerhus
frå mellomalderen, v.I, Oslo 1989
Berg, Arne 1995: Norske tømmerhus
frå mellomalderen, v.V, Oslo 1995
Christie, Håkon 1981:Stavkirkene Arkitektur. Norges kunsthistorie,
v.7, 0slo 1981:253-355
Dalen, Knut & Alma 1960: Røldal
bygdebok, Bergen 1960
Dietrichson, L. 1892: De norske stavkirker. Kristiania 1892
Hauglid, Roar 1976: Norske stavkirker. Bygningshistorisk bakgrunn
og utvikling. Oslo 1976
Kielland, Jens Z.M. 1902: Undersøgelser ved Urnæs, Undredal,
Gaupne og Røldal kirker, samt
iagttagelser paa en reise gjennem
Valdres. Fortidsf. Årb. 1902, s.
158-201.
73
Kielland, Jens Z.M.1903: Mindre
stykker. Finneloftet paa Voss.
Fortidsf.Årb. 1903, s.252-3.
Schmidt, H. og O. Olsen 1977: Fyrkat I - en jysk vikingeborg, Nordiske Fortidminder. Serie B.,v.3,
København 1977
niku temahefte 031
INGER MARIE EGENBERG
Kiln-Produced Tar
Proceedings of the First International
Symposium on Wood Tar and Pitch
(Wojciech Brzezinski and Wojciech
Piotrowski, eds.). State Archaeological Museum, Warsaw 1997: 141-148.
Tar distilled from pine wood serves
as an exterior coating material for
Norwegian medieval stave churches.
Pine (Pinus silvestris) and spruce
(Picea abies), are the most common
building materials in Norway. There
are 28 stave churches left, and they
are all mainly made of pine wood. We
think that tar coating practice is as
old as the churches themselves. The
oldest, Urnes stave church, dates
from AD 1150, and we have also
archaeological evidence for tar-production from the 12th century.
Medieval buildings from before
the Reformation in 1537, are automatically protected by law. The
Directorate for Cultural Heritage
(Norw. Riksantikvaren - hereafter
referred to as RA), is responsible for
Fig. 1. Ringebu stave church
(phot. I.M. Egenberg)
the maintenance of these buildings,
or more specifically, for deciding how
they shall be maintained. A law concerning the cultural heritage regulates this. Due to the RA’s application
of the law, listed buildings shall be
treated in a way that causes as little
change as possible in shape, colour,
materials and so on.
RA further emphasises this
standpoint by generally prescribing
the originally and traditionally used
materials used also in today’s maintenance and preservation work on
historic buildings. The maintenance
of the churches was also regulated
by law in the Middle Ages. We know
one law from the 13th century that
says that the churches should be treated with tar (or tarred) every third
winter (Lagabøter, Magnus 1274).
On the churches’ walls exposed to
sunlight, south and west walls, the
tar deteriorates and disappears after
2-3 years and leaves the wood with a
light, golden colour (Fig. 1). But on
the shadowy side, thick layers of tar
build up and give a brownish-black
surface. Modern treatment with a
stain or a synthetic paint, does not
74
have the same deterioration pattern,
and would therefore through time
give a different expression to the
building.
In the Norwegian tradition
wood-tar used this way was always
made from pinewood, from old stumps
and roots. RA does not only prescribe
tar made from this kind of wood, it
should also be produced in the traditional manner, which is in a kiln. After
the Second World-War in Norway, the
traditional method of producing tar
went out of use, and it was a dying
tradition 3-4 decades ago.
But partly because the Riksantikvaren proclaimed a need for traditionally produced tar, this development seems to have changed
direction. During the last 10 years or
so it looks as though the tradition is
getting stronger.
TARBURNING IN A KILN
The most common method for producing tar in Norway, and also in Sweden and Finland, is tarburning in a
kiln. There are some variations
which will not be described here.
The process of splitting, dividing
and cleaning the wood is very
time-consuming and traditionally
done by axe. The tree-stumps should
be at least 10-12 years old. That
means it should be at least 10-12
years since the tree was cut. Then
the sapwood has rotted away and
the stump is easier to handle, that is
to loosen from the ground. The
heart-wood is very rich in resin,
which is probably the reason why it
does not rot or decay.
The wood, cut into pieces approximately 30- 40 cms long and 4-5 cms
thick, is stacked hemispherically on
a circular platform. The platform is
not flat but slopes towards the centre. In the middle at the bottom is a
hole for the tar to flow through. The
niku temahefte 031
the process, by interviewing the carriers of tradition, as we call them,
and by taking photographs.
THE PRODUCTS:
1. A water-fraction
In the bottom of the tarbarrels, an
aqueous-phase, with specific weight
from ca 1.060 g/ml to ca 1.180 g/ml
separates from the tar, during storage. This phase is acidic, with acetic
acid, phenols, methanol, acetone and
so on. The water-fraction has also
been used for wood impregnation,
and parts of it seem to have fungicide effect, but only very little research has been done so far.
Fig. 2. Cross-section of a tar-kiln on a hill-side,
built partly on a timber placed endwise, and
with a wooden drain underneath
hole leads to a wooden drain made
from a hollowed timber log. The
stack is covered with a “carpet” of
turf, a kind of turf from the forest
which has the suitable porosity
(Fig 2.).
During ignition there are some
openings left in the turf covering
which are closed when the fire gets
stronger. The pile is now able to
burn or smoulder from the outer
part and inwards. If the heat is too
strong, one puts on more turf. lf it is
too weak, one takes some turf away
(Fig 3.).
It is important to avoid draught
through the bottom or from the
drain opening. That is why the hollow timber log is shut except when
draining. A draught will make the
temperature rise in the whole stack
of wood, and the tar volatiles will not
be able to condense on the colder
parts in the bottom of the stack. The
steam pressure will be too strong,
with increased risk of explosions or
gas leakage, which decreases the
yield. The tar runs slowly at the
beginning of the process, more quickly in the middle, and again more
slowly in the end. It is also more viscous at the start and end than in the
middle, and it gets gradually darker
throughout the process.
An experienced tarburner is able
to let the kiln burn in a stable manner, at the optimal temperature, at
an even level around the pile. The
weather should not be too windy and
not too rainy, to keep it steady. To
give an idea of size, progress and
yield, one of the kilns (in Skjåk, June
1991) consisted of 32m3 of pine
wood, it burned for 40 hours and
gave 1200 litres of tar.
In connection with a small-scale
research project from 1991-1993 I
participated in three such productions. Temperatures within the kilns
where measured at eight points and
tar-samples were collected throughout the burning process. The third
task was general documentation of
75
2. The tar
Because very little research has been
done on kiln-burned tar either, one
had to start very much from scratch.
One found that it was necessary to
use simple measuring-methods to
characterise the tar, since it appeared to vary considerably even during
one production. 10-15 tar-samples
were collected from each of the three
kiln-burning processes, located in
both southern and northern parts of
Norway. For five samples from each
production, the specific weight, viscosity, percentage of volatile contents, percentage of water-soluble
contents and pH in the water-solution were measured.
Fig. 3. Beginning of the experiment of distilling
tar in a big kiln in Skjåk, Gudbrandsdalen
(phot. I.M. Egenberg)
niku temahefte 031
Some values for kiln-produced tar:
Specific weight:
1.03-1.07 g/ml
Percentage of
volatile contents
(measured by a method
particularly adjusted
to this project, but not
described here):
8,0-17,6%
Percentage of
water-soluble contents:
2-6%
pH in the water-solution:
3-4
Viscosity:
980-9160 mm2/s.
These results serve as a norm in
the judgement of, and comparison to
industrially produced tars in a
retort, and to other commercial tar
products. These simple measuring
methods are able to detect admixtures and other irregularities in tar
samples. For use on stave churches,
only pure tar is allowed.
Further on, the tar-samples were
analysed by gas-chromatography and
mass-spectrometry (GCMS) at the
National Museum laboratory in
Copenhagen, by the chemist Jens
Glastrup. The preparatory procedure
implies hydrolization in alkaline solution, acidification, extraction in diethylether and methylation, with diazomethan. This way of preparing the
samples is “beneficial” for resin-acids
and fatty-acids, while other parts of
the tar remain in the water-fraction
or remain undissolved.
By choosing the 16 largest components, on the average, in the five
samples from each production, and
calculating their relative occurrence
throughout the production, a pattern
was found. The same calculation was
at first done for a larger number of
components (42, referred to as
“42-table”) in five samples from the
same production, to find out which of
a handy number (16) of components
was the largest (in one or more of
the five samples) when taken the
whole production into consideration.
These 16 components were found to
occur within the retention-time
interval 1400 to 2000 seconds (Fig. 4
and 5.).
Methyl abietat (retention time
1907), which is the main component
in pine resin (unmethylated, abietic
acid), was also very large in the earliest tar-sample from each burning,
together with methyl dehydro-abietate (unmethylated, dehydroabietic
acid) as the other main component.
But methyl dehydroabietate increased during the process, while abietic
acid steadily decreased. In general,
the results showed dehydrogenation
and decarboxylation-processes towards higher aromatized components during the process, but components as aromatized as retene (Mills,
J.S. and White, R. 1987; Reunanen,
M., Ekman, R. and Heinonen, M.
1989) were not found. Whether the
lack of these products is caused by
the chosen analysing procedure, or
because they are not developed in
the tar due to low production temperatures, results show very convincingly that the components’ relative
occurrence can tell from which part
of a tar-production a tar sample is
collected. And since temperature
76
Fig. 4 (Upper). Chromatogram for the first tar,
Skjåk A, tar-kiln in Gudbrandsdalen
Fig. 5 (Lower). Chromatogram for the first tar,
Skjåk 11, tar-kiln in Gudbrandsdalen
print-outs were taken, a relation between production temperature and
GC-result is documented.
The temperatures steadily increasing during the process. In the
Skjåk-kiln (June 1991), the thermoelement nearest the turf-layer registered occasionally as much as I00°C
but then the element is out in the
embers layer. The tar started to flow
five hours after ignition, and the element in the bottom near the drain
opening still shows 15.2°C at that
moment. (It was a cold summer day
outside, with 5°C in the morning.)
niku temahefte 031
re t .t .
bes t .
dis c .nr
1424
%
1469
%
1528
%
1535
%
1562
%
1684
%
1706
%
1734
%
1754
%
1803
%
1810
%
1827
%
1840
%
1850
%
1907
%
1976
%
S kjåk A
a:
b:
S kjåk 4
a:
S kjåk 7
b:
a:
S kjåk 9
b:
a:
S kjåk 1 1
b:
a:
b:
18013_1
18013_2
18013_3
18013_4
18013_5
18013_6
18013_7
18013_8
18013_9
18013_10
160.793
83.281
82.645
145.341
462.323
691.144
478.224
339.444
640.257
3.069.172
0 .5 2
284.432
0 .9 2
831.796
2 .6 9
910.669
2 .9 4
265.428
0 .8 6
426.083
1 .3 8
504.864
0 .4 6
151.661
0 .8 3
455.701
2 .5 1
485.723
2 .6 8
143.188
0 .7 9
254.070
1 .4 0
296.744
1 .6 3
1 .6 3
2.542.370
1.428.836
8 .2 2
666.246
2 .1 5
1.293.796
7 .8 8
395.827
2 .1 8
772.485
4 .1 8
4 .2 6
1.730.300
1.107.846
5 .6 0
70.983
0 .2 3
484.643
6 .1 1
33.802
0 .1 8
334.878
0 .8 3
143.913
1 .4 5
238.477
2 .4 2
307.705
3 .1 2
124.925
1 .2 6
201.692
2 .0 4
243.653
2 .4 7
701.115
7 .1 2
184.810
1 .8 7
344.455
3 .4 8
440.829
4 .4 7
47.444
0 .4 8
220.433
0 .8 4
252.449
1 .4 6
416.743
2 .4 0
558.283
3 .2 2
221.096
1 .2 8
379.339
2 .1 9
430.996
1 .2 6
744.836
1 .2 8
1.132.046
2 .0 4
803.577
2 .1 0
1.238.736
2 .2 0
2 .2 9
1.178.675
1.794.132
3 .2 2
632.414
3 .3 2
876.260
1 .7 3
1 .6 2
1.017.533
1.491.152
2 .1 7
828.231
3 .7 6
338.390
1 .5 4
678.793
3 .0 8
587.891
2 .6 6
804.045
3 .4 8
4 .0 6
4 .1 8
2.440.579
10.353.447
6 .2 7
4 .3 3
0 .4 7
371.380
3 .5 8
3.675.076
1.011.240
1.020.070
82.634
3 .3 5
809.380
2 .2 7
3.147.072
3 .6 5
3 .3 6
3 .5 3
2 .5 5
571.099
1 .9 7
668.370
1 .1 6
1.994.745
1.380.911
3.391.316
749.189
2 .5 8
419.007
0 .9 7
393.557
5 .8 8
1.023.326
2 .7 6
3 .4 1
1 .9 2
1 .4 6
424.606
5 .4 2
194.411
3 .4 9
5.173.527
1.815.203
2.289.940
612.191
3 .3 7
239.970
1.081.241
2 .7 8
2 .4 8
7 .0 2
554.942
3 .2 1
1.247.851
1.215.788
332.307
2 .0 6
6 .2 6
640.351
6 .2 8
960.828
1 .7 5
1 .7 8
1.171.334
1.708.428
3 .2 0
3 .1 6
1.296.733
2.004.364
3 .5 5
271.142
3 .7 1
400.397
0 .7 4
832.324
0 .7 4
1.165.376
4 .6 3
307.058
1 .3 9
496.217
2 .2 5
290.083
1 .3 2
309.707
1 .4 0
595.855
6 .1 6
730.627
4 .4 5
226.751
1 .3 8
350.064
2 .1 3
206.900
1 .2 5
230.975
1 .4 0
469.803
1 2 .2 4 1 1 . 7 7
495.084
2 .4 8
238.822
1 .1 9
252.226
1 .2 6
55.664
0 .2 8
490.597
2 .4 6
653.548
2.360.111
2 .6 8
1.053.271
1 .2 0
1.087.400
1 .2 4
230.657
0 .2 6
2.201.849
2 .5 0
2.018.488
1 .5 7
1 .8 5
2 .2 4
2 .1 4
2 .2 8
2 .1 6
2 .7 0
2 .8 6
3 .2 8
2 .2 9
9.622.314
5.736.912
3.792.925
6.725.101
15.751.712
23.259.003
11.176.237
8.612.749
10.547.185
46.428.002
3 1 .1 2
9.460.356
3 0 .6 0
3 1 .6 5
5.403.592
2 9 .8 2
3 8 .5 4
2.357.975
2 3 .9 6
1.662.994
1.036.500
5 .3 8
5 .7 2
4 .1 3
18.121.046
9.839.515
S U M 30.918.067
1 0 0 % 9 9 .9 9
9 9 .9 4
406.519
3 8 .8 4
4.116.980
2 4 .0 6
705.761
4 3 .1 0
7.006.314
1 9 .1 7
4 3 .0 7
10.300.840
1 9 .0 8
5 0 .7 7
2.408.416
1 0 .9 4
1 1 .0 6
4 .3 4
4 .2 2
4 .0 7
3 .2 8
3 .2 7
1 .4 1
1 .3 0
0 .5 1
0 .5 2
17.315.578
36.547.815
53.997.399
22.011.728
16.417.975
19.927.774
87.983.621
Table 1. Percentages for 16 components represented by retention time, in 5 doubly analysed
samples from one production in Skjåk. A is the
first sample, 11 the last
The temperature on the thermoelement in the bottom increases very
slowly, and never passed 100°C. The
average temperature in the kiln was
ca 90°C when the tar started to flow,
and increased until ca 390°C in the
end.
In a traditionally accomplished
tar-production the tar is always fractionated, because it is filled directly
into wooden barrels while running.
That is also why it is interesting to
analyse the tar in its different phases of the production. Almost every
component of the 16 chosen had an
increasing or decreasing development during the tar production pro-
9 9 .9 4
9 9 .9 5
101.243
3.712.363
1.768.174
9 9 .9 8
213.109
5 2 .9 3 5 2 . 7 7
865.610
1.200.756
9 9 .8 8 1 0 0 .2 5 9 9 .9 7
311.600
5 2 .4 6
1.816.689
455.115
9 9 . 9 5 1 0 0 . 01
cesses. And the pattern was repeated from one production to the other.
In the table of percentages (Tab.
1.) the areas under each of the 16
peaks are recorded, summarised,
and set to 100%, from which sum the
percentage for each peak-area is calculated.
The 16 components were identified by the chemist J. Glastrup as the
following: Methylated components
are marked with (m). J.G.s comment
“probably original” means that the
component probably is present in
pine-resin in the same form, and
that it is not a product of high
temperatures. However, not all the
components presumably present in
resin are given this comment;
77
1424: 1-phenanthrenecarboxaldehyd,
1, 2, 3, 4, 4a, 9, 10, 10a-octahydro-1, 4a-dimethyl
1469: The same as 1424, probably an
isomer
1528: (9,12 linoleic acid (Z,Z)-methyl
ester) linoleic acid (m)
1535: Linolic acid (m)
1562: (Phenanthrene-derivative?)
C161684: Abietic acid derivative, probably original (m)
1706: Condensed abietic acid derivative (m)
1734: Pimaric acid (m)
1754: Pimaric acid isomer, probably
original (m)
1803: Probably Sandaracopimaric
acid or isomer / Abietic acid
derivative, probably original
(as 1684) (m)
1810: Palustric acid (m)
1827: Condensationproduct (ditherpen)
1840: Condensationproduct from abietic acid (m)
1850: Dehydroabietic acid (m) (molw.
314)
1907: Abietic acid (m) (molw. 316)
1976: Neo-abietic acid
RESIN-SAMPLES,
AND TAR-SAMPLES FROM WALLS
In addition to liquid tar samples,
some solid samples, both resin and
tar, were analysed.
Two resin samples: 1) Extract
from the raw material, the heartwood from pine, ultrasonically extracted in diethyl-ether/methanol
(9:1 v/v). 2) Commercial pine resin.
In the resin-GCs, which were very
much in agreement, one relatively
large component in addition to the
16 already mentioned occur at retention time 1789, and is suggested to
be a benzoic acid derivative (phenylmethyl benzoic acid). Two other components, at retention time 1424 and
1827 in the tars, were not at all present in the resins.
In three earlier (250-350 years
old) tar samples from walls, two
other components were found to be
considerably larger, 2042 and 2127,
both of which according to the
“42-table” are either below or at ca
1% in the Skjåk tar;
niku temahefte 031
2042: Unidentified, two components
in one peak
2127: 7-oxo-dehydroabietic acid.
DISCUSSION
As a conservator and not a chemist,
it is difficult to be really critical
towards this analysing method.
The solvent used does not dissolve all parts of the tar, and that was
also possible to observe during preparation of the samples. A lot of
other limitations like limitations in
the data-programme used, the way
of measuring the components and so
on, are also obvious. However the
results were very clear and very convincing especially why the pattern
was repeated from one tar production to the other.
I have not yet tried to tie these
findings for the liquid tar samples to
wood-conservation properties, which
of course is the most important
point. Even though the Riksantikvaren considers pine-wood tar to be the
authentic coating material for the
stave churches, we need to know the
product better than we do. If the production-temperature affects the physical properties of the products, the
tar from the start of the burning process might also have different
wood-conservation properties than
the tar from the end of the process.
Beside the general documentary
value of knowing the kiln produced
tar, we want to be able to judge between a good quality tar and a poorer
quality tar, and to know what kind
of qualifications are better in one tar
than in another. We also need to
know more about the traditional
application technique, and whether
they practised pigmentation, for
instance by putting charcoal powder
into the tar.
Although we have a living tradition in Norway for kiln tar production,
we have not yet found carriers of tradition who are able to tell us what
tar is preferable and what is not,
and why this is so.
We do not assert that kilnburned
tar is the best coating material for
preserving wooden buildings in
general. As demonstrated here, we
78
do not know very much about its
specific preservation and conservation properties. On the other hand,
there exists no controversy about its
use in the application of the cultural
heritage law, while 800 years of good
experience also have to be taken into
consideration.
REFERENCES
EGENBERG, I.M. 1993 Milebrent
tjære. Exam-paper for Conservator degree. June. 130 p. Unpublished. School of Conservation,
Copenhagen.
LAGABØTER, MAGNUS 1274 Samling av norske love, 1. part. Kong
Magni Lagabøters Guletingslov.
212-215.
MILLS, J.S., WHITE, R. 1987 Tars
and pitches. In: The organic chemistry of Museum Objects. Butterworth & Co Ltd. London.
REUNANEN, M., EKMAN, R., HEINONEN, M. 1989 Analysis of finnish pine tar and tar from the
wreck of frigate St. Nikolai. In:
Holzforschung 43 (1), 33-39.
niku temahefte 031
TINE FRØYSAKER
Otterøykrusifikset Kilde til middelalderhistorie1
Middelalderforskningens mangfold.
Seminarer ved Senter for middelalderstudier (Audun Dybdahl red.).
Skrifter nr. 6 1997: 59-87.
Internasjonal forskning i kunstkonservering fordeler seg i dag på to
hovedområder: kunstteknologi og
behandlingsmetoder. Innenfor kunstteknologi legges det mest vekt på
undersøkelser av historiske maleteknikker og på metodeutvikling av maletekniske undersøkelser. Innenfor
behandlingsmetoder fokuseres det
derimot på gamle og nye behandlingsmaterialer og -teknikker samt på preventiv (“non-interventive”) konservering.2
Malerikonservatorene har tradisjonelt deltatt på det kunstteknologiske området, all den tid de fleste har
humanistisk utdannelse. Forskning
på behandlingsmetoder krever gjerne
mer naturvitenskapelig kompetanse.
Derfor er dette området i større grad
dominert av naturvitere. Skillet
mellom de to områdene er imidlertid
ikke skarpt. Det er for eksempel nødvendig å utrede malerienes originale
materialer for å finne frem til passende konserveringsmidler.
Utgangspunktet for denne artikkelen er mitt arbeid med å undersøke og konservere krusifikset fra
Otterøy kirke i Nord-Trøndelag.
Utover å forklare deler av denne
konserveringen har jeg derfor valgt å
diskutere spørsmål om proveniens og
datering, beskrive en del av metodene som står til rådighet og drøfte
hvilke problemer man vil støte på
om slike spørsmål skal kunne besvares med noen grad av sikkerhet.
Når det gjelder utsmykking med
polykrom skulptur og panelmaleri i
kirkene rundt 1100-1300, vet vi at
de stilistiske former og fargebruk ble
endret i løpet av denne perioden. De
Figur 1. Norgeskart med krusifikser i bemalt tre før
ca 1300: Rødenes. “Idd I”. “Idd II”. Ullerøy. “Rygge
I”. “Rygge II”. Våler. Spydberg. Tomter. Enebakk.
Feiring. Asker. Tanum (Vestfold). Haug (Buskerud).
Lunder (Buskerud). Norderhov. Hovland (Buskerud). Vike. Nore. Skoger. Hof. Vassås. Hillestad.
Borre. Kjose (Vestfold). Brøttum. Løten. Romedal
(Hedmark). Eidskog. Elverum. Åmot (Hedmark).
Kvikne (Hedmark). Vågå. Tretten. Olstad. Svatsum.
Fåberg. Øren. Balke. Fjell (Oppland). Grindaker.
Tingelstad. Østsinni. Hedal. Øye. “Siljan I”. “Siljan
II”. Solum. Helgen. Bø. Dal. Flatdal. Åmotsdal.
Brunkeberg. Kviteseid. Veum. Skafså. Eidsborg.
Rauland. Gjøvland. Sandeid. Stjernarøy. Årdal.
Hamre. Jondal. Røldal. Dale. Fet. Urnes. Hauge.
Kaupanger. Fresvik. Leikanger. Kyrkjebø. Stordal.
Giske. Grytten. Rødven. Vinje. Austråt (tapt). Rennebu. “Horg I”. “Horg II”. Singsås. Værnes. Leksvik.
Mosviken. Mære. Beitstad. Kvam. Gløshaugen.
“Grong I”. “Grong II”. Ranem. Otterøy.
79
bevarte gjenstandene viser store
variasjoner i både form og farge.
Men det er stort sett de samme typer
objekter som er igjen, nemlig alterfrontaler, krusifikser, madonnaer og
andre helgener. I det følgende skal
det stort sett handle om krusifikser
og Kristusfigurer, skåret i tre og
malt med flere farger, derfor navnet
polykrom skulptur.
HVA ER BEVART AV KRUSIFIKSER FRA
HØYMIDDELALDEREN
Fra tidsrommet 1100-1300 finnes
det i dag nesten 100 krusifikser i
norske kirker og museer (fig. 1).
niku temahefte 031
I og med at dateringene av krusifiksene er usikre, så er det ingen
kunsthistorikere som opererer med
presise tall på krusifikser fra denne
perioden. Blindheim har diskutert og
navngitt 19 triumfkrusifiks i Bjørgvin bispedømme.3 Videre hevder han
at vi har 41 romanske fra rundt
1150-1250.4 Han nevner imidlertid
ikke disse krusifiksenes, eller rettere
sagt kirkenes navn. I Hovda Johannesens oversikt over bevarte norske
middelalderkrusifikser i tre, navngis
ca 90 fra perioden 1100-1300.5 I tillegg inneholder Den ikonografiske
registrant for Norge opplysninger
om ytterligere 6 romanske og unggotiske krusifikser, hvorav 2 er fra
ukjente kirker.6
Det er selvfølgelig ikke mulig å
utelukke at noen av krusifiksene fra
Hovda Johannesens liste har vært
laget inn på 1300-tallet. Men, uansett eventuelle overslag, så har det
sannsynligvis vært flere krusifikser i
Norge i denne perioden, enn hva som
er igjen i dag. Det optimale tall kan
kanskje ha vært ett (eller to) i hver
enkelt kirke. Totalt regner forskerne
med at det fantes ca 1250 kirkesogn
i Norge i høymiddelalderen, med
minst én kirke i hvert sogn.7
KUNNE DEN ENKELTE KIRKE HA FLERE
ENN ETT KRUSIFIKS
Var krusifiksene i så tilfelle svært
forskjellige, som for eksempel korbue- og triumfkrusifiks eller prosesjonskrusifiks? Det finnes eksempler på at én kirke kan ha hatt mer
enn ett krusifiks. I Trøndelag er det
flere kirker som har bevart to krusifikser hver. Både fra kirkene på
Austråt og i Leksvik kjenner vi til et
lite, romansk prosesjonskrusifiks i
metall og et større, ungotisk triumfkrusifiks i bemalt tre. Det store trekrusifikset fra Austråt gikk imidlertid tapt i brannen i 1916. Fra Grong
kirke er det bevart to polykrome
krusifikser i forskjellige størrelser.
Det lille som har en Kristusfigur
med kjortel er romansk, og det store
som har en figur med tornekrone er
gotisk.
I tillegg er det to romanske triumfkrusifikser i bemalt tre som i litteraturen kalles “Horg I” og “Horg
II”.8 Kunsthistorikerne daterer beg-
ge disse til siste halvdel av 1100-tallet. De mener at krusifiksene er
omtrent samtidige, kanskje bare
skilt av en generasjon. I form og stil
er disse Kristusfigurene forskjellige.
Det første er barhodet og henger
med bøyd hode. Det andre har kongekrone og nesten oppreist positur.
At to krusifikser med så forskjellig
utseende har blitt laget på omtrent
samme tidspunkt er uproblematisk.
I den romanske perioden eksisterte
det flere forskjellige stilvarianter og
Kristus-typer parallelt.9 Men vi kan
ikke bruke disse som kalles “Horgkrusifiksene” som eksempel på at
det var flere krusifikser i én og samme kirke samtidig. Horg kirke er
ikke en middelalderkirke, ei heller
står den på et middelalderkirkested.
Den ble bygget i 1670, etter at de
nærliggende middelalderkirkene på
Grinni og Foss var blitt nedlagt. Det
er derfor rimelig å anta at “Horgkrusifiksene” egentlig har tilhørt to
andre og forskjellige kirker. Sannsynligvis stammer disse krusifiksene
fra de nevnte kirkene på Grinni og
Foss.10
Dagens kirker på Austråt, Grong
og Leksvik er enten fra middelalderen (Austråt) eller står på middelalderske kirkesteder (Grong, Leksvik).
Derfor kan vi nok regne med at disse
kirkene har hatt sine nevnte middelalderkrusifikser. Imidlertid er det
likevel mulig at ett av Leksvik-krusifiksene kan ha kommet fra den
nærliggende middelalderkirken på
gården Grandan i samme bygd, som
ble nedlagt ca 1668. Også rundt Austråt, ute på Ørlandet, har det vært
kirker som ble nedlagt rundt reformasjonen (Vik og Uthaug).11
Både eksemplene med Horg,
Leksvik og Austråt viser at det ikke
er enkelt, hverken å fastslå hvilken
kirke et middelalderkrusifiks egentlig stammer fra, eller hvorvidt kirken
hadde ett eller to krusifikser.12 Likevel bør vi som hovedregel kunne gå
ut i fra at det var minst ett krusifiks
i hver middelalderkirke. I de fleste
kirkene var det antagelig et prosesjonskrusifiks. Sannsynligvis var det
i tillegg ikke uvanlig å ha et triumfkrusifiks over korbuen i skipet.
80
HVOR MANGE MIDDELALDERSKE KRUSIFIKSER VAR DET I TRØNDELAG
En pågående registrering av middelalderkirker i Trøndelag viser at det
var ca 190 kirker i de to fylkene.13
Om hver kirke hadde hvert sitt krusifiks, så er det rimelig å regne med
at det kan ha vært omtrent like
mange krusifikser i dette området.
De aller fleste av disse er tapt. Når
vi i dag kjenner til 22 krusifikser
(inkludert det tapte fra Austråt) i
bemalt tre fra trøndelagskirkene
(fig. 2), så er differansen stor.
En del av årsaken til denne kraftige desimeringen finner vi i ras,
flom og kirkebranner (fig. 3). Før
reformasjonen brant klosterkirkene
på Rein og Tautra, og kirken på
Haug ble ødelagt ved elvebrudd på
1300-tallet. Etter 1536 har det vært
24 kjente kirkebranner i Trøndelag, i
tillegg til den siste - Innset kirke fra
1642 som brant i 1996. Samt nok et
rastilfelle: Den tredje kirken på Tiller kirkested gikk i leirras i 1816.
Ved noen av disse brannene ble
deler av inventaret berget, som ved
den omtalte Austråtbrannen der
1200-talls krusifikset riktignok ikke
ble reddet: Eller alt inventaret gikk
opp i røyk, som ved brannen i Hemne kirke i 1815. Med så mange kirkebranner er det med andre ord
sannsynlig at mange krusifikser kan
ha gått tapt på denne måten, i tillegg til de vi vet om. Det finnes også
andre forsvinningsmåter som for
eksempel salg. Et tilfelle er fra Danmark. I 1806 holdt Roskilde domkirke auksjon over gammelt kirkeutstyr. En stor middelaldersk Kalvariegruppe ble solgt til en kobbersmed
som brensel. Men da smeden skulle
sage av Kristus’ hode, falt det ut en
liten silkepakke. I den lå et gullrelikviekors med edelstener og perler,
som igjen inneholdt en bit av Kristus’ kors.14 Andre former for spesiell
gjenbruk finner vi i skjebnen til det
eldste krusifikset i Rygge kirke i
Østfold.15 Det ble sekundært brukt
som kjelke, men ble heldigvis reddet
og befinner seg i dag igjen i kirken.16 Det andre og noe yngre krusifikset i den samme kirken, har også
vært forsvunnet. I 1980 ble det gjenfunnet inne i en gjenmurt spiraltrapp i kirkeveggen mellom kor og
skip.17 Noen tap er med andre ord
niku temahefte 031
Figur 2. Kart over Trøndelag med fordeling av
middelalderkrusifikser: 1-Vinje. 2-Mære. 3Grong (liten). 4-”Horg I”. 5-”Horg II”. 6-Rennebu. 7-Ranem. 8-Værnes. 9-Kvam. 10-Otterøy.
11-Austråt(tapt). 12-Mosvik. 13-Grong (stor).
14-Gartland. 15-Leksvik. 16-Beitstad. 17-Singsås. 18-Ekne. 19-Namdalseid. 20-Hov. 21Frøya. 22-Austråt (liten).
reversible, og selv en sterkt skadet
polykrom skulptur kan være kilde til
utvidet kunnskap.
OTTERØYKRUSIFIKSET
- eller riktigere kalt Kristusfiguren
fra krusifikset i Vik kirke, er et
eksempel på at dårlig bevaringstilstand og stort konserveringsbehov
ikke er ensbetydende med fullstendig
forringelse av gjenstandens kildeverdi. Krusifiksets middelalderkors er
tapt, og det gamle navnet for Otterøy
kirkested er Vik. Men for enkelhets
skyld benyttes Otterøynavnet i det
følgende, fordi det er dette navnet
som brukes på kirken i dag.
Både i 1985 og i 1992 ble krusifikset nødkonservert på grunn av løs
maling (fig. 4). Den siste gangen fordi krusifikset i tillegg skulle transporteres til Riksantikvarens atelier i
Oslo (nå NIKU) for undersøkelser,
konservering og restaurering.18
Figur 3. Kirker helt eller delvis ødelagt av kjente tilfeller av ras, flom eller brann i Trøndelag
siden 1300-tallet.)
Årsaken til at skulpturen måtte
utsettes for påkjenningene med
demontering, pakking, transport og
ikke minst, behandling, er elektrisk
fyring i kirken. Våre dagers behov
for komfort, særlig i vinterhalvåret,
gjør at det kreves høye romtemperaturer. Menigheten vil gjerne ta av
yttertøyet, organisten må øve. Det er
ikke sjelden over 20 grader i kirkene: Godt og varmt, men forferdelig
tørt for alt materiale som påvirkes
av luftens relative fuktighet. Og det
gjør treskulpturer, i langt større
grad enn den mindre elastiske
malingen. Variasjoner i temperatur
fører til variasjoner i relativ luftfuktighet, som igjen resulterer i stadige
bevegelser i treverket. Malingen
sprekker opp, løsner og faller av.
Endres ikke klimaforholdene, blir
det nødvendig med gjentatte konserveringer. Konservering er tidkrevende, kostnadskrevende og belastende for gjenstanden og bør derfor
ikke foretas for hyppig. De undersøkelser som utføres i forbindelse med
en slik behandling er imidlertid
skånsomme.
81
ARKIVUNDERSØKELSER
Før behandling, dvs. festing av løs
maling og videre konservering, er
det vanlig å undersøke skulpturen
og foreta arkiv- og litteraturgjennomgang. Dette er nødvendig for å
kunne utrede gjenstandens originale
materialer og eventuelt tidligere
behandlinger, dvs. objektets restaureringshistorie. I tillegg er det mulig
å finne ut om gjenstanden har vært
plassert på flere steder i kirken. Forskjellige oppbevaringssteder og måter kan ofte relateres til forskjellige skader og spor på objektet. For
Otterøykrusifiksets vedkommende,
så kunne ikke figuren undersøkes
før behandling. Både fordi den var
fullstendig dekket av forsidebeskyttelse fra tidligere og fordi den sprø,
oppsprukkede malingen ikke tålte
berøring.
Arkivundersøkelsene viste at kirkens interiør ble pusset opp i 1890årene, og at krusifikset sist ble restaurert i Oslo i 1930, til den nette
sum av ett par hundre kroner.19 Det
er altså over 60 år siden forrige
niku temahefte 031
Figur 4. Otterøykrusifikset med forsidebeskyttelse av japanpapir og organisk lim. Kristusfigurens mål er 83x75x17cm.
Fotograf: Birger R. Lindstad
Figur 5. Kristusfiguren etter konservering og
fjerning av forsidebeskyttelse.
Fotograf: Birger R. Lindstad.
behandling. Det foreligger ikke restaureringsrapport fra behandlingen i
1930. Men hovedtrekkene i behandlingen fremgår av tre fotografier tatt
før, under og etter restaureringen.
Det er tydelig at skulpturen både ble
avdekket og retusjert, dvs. at den
har vært overmalt.
Krusifikset har også blitt oppbevart og plassert på flere steder i kirken. I årene før 1927, hang det på
våpenhusloftet.20 Samme år oppgir
Brodahl at krusifikset befinner seg i
sakristiet.21 Etter restaureringen i
1930 får krusifikset ny plassering på
toppen av den nye altertavlen. Slik
var det montert frem til demonteringen i 1992. Og dit skal det tilbakeføres.
I løpet av de siste 70 år så har
altså krusifikset vært oppbevart i tre
forskjellige lokalklima, når vi ser
bort fra atelieroppholdene. På
våpenhusloftet har det hatt uteklima. I sakristiet var det kanskje ikke
like store døgn- og sesongvise variasjoner. På toppen av altertavlen,
etter at kirken fikk elektrisk fyring i
50-årene, har det sannsynligvis ofte
vært høy temperatur og meget tørt.
Dette forklarer hvorfor omtrent 90%
av polykromien var løsnet fra treverket, og hvorfor nødkonservering var
nødvendig i 1985, før krusifikset
endelig ble tatt inn til full konservering i 1992.
KONSERVERING
For å feste den løse malingen må de
små papirlappene (forsidebeskyttelsen) fjernes én av gangen. Deretter blir oppskallinger i fargelagene i
det frilagte området festet før neste
papirlapp kan tas av. Verktøyet, som
består av tynne mårhårspensler,
pinsett, kanyle, skalpell og varmenål, er tilpasset de små løse malingbitene. Et dagsverk, i en slik
sammenheng, resulterer i at rundt
4-5 cm2 maling blir lagt på plass.
Det er viktig å feste malingen
med minimal bruk av lim, trykk og
varme, fordi inngrepene helst ikke
skal endre overflatens utseende med
hensyn til farge, glans og tekstur.
Det er heller ikke ønskelig med store
82
forandringer i malingstrukturens
kjemi. Da kan nemlig eventuelle prøveuttak og analyser bli vanskelige å
tolke. Ved slikt manuelt arbeid er
det nødvendig å bruke mikroskop.
Hvilket også betyr at det tar mange
uker før samtlige oppskallinger er
behandlet (fig. 5).
UNDERSØKELSER AV POLYKROMI
Da forsidebeskyttelsen var fjernet og
malinglagene festet, kunne fargene
undersøkes nærmere under mikroskop. Observasjonene ble så sammenholdt med mikroskopiske (og
stratigrafiske) snitt av de enkelte
fargeområdene. Det viste seg at polykromien består av i alt syv forskjellige behandlinger: Limdrenking, krittlimgrundering, originale farger, første og andre overmaling samt tredje
overmaling i tillegg til retusjer. De
tre første behandlingene er originale.
niku temahefte 031
Figur 6. Otterøykrusifikset etter restaurering.
Fotograf: Birger R. Lindstad.
Kristusfiguren har opprinnelige
hatt følgende farger: forgylt krone og
lendeklede, kjølig lys rød karnasjon
(hud), brunt hår og skjegg. Sannsynligvis har det ikke vært malt lansesår
eller andre blodspor på den første karnasjonen. Fordi første fargelag mangler på begge øynene, er deres utseende
ukjent. Hvorvidt øynene har vært
malt, som om de var helt eller delvis
lukket, er det med andre ord ikke
mulig å avgjøre. Det er også umulig å
angi tykkelsen på de opprinnelige
øyenbrynene. Kristusfiguren har altså
mistet mye av sitt karakteristiske og
tidstypiske utseende.
Skulpturen ble i tillegg malt om
igjen i tre omganger. Den første
overmalingen bestod av ny forgylling
på krone (fremdeles kongekrone) og
på lendeklede. Karnasjonen fikk
også en ny, lys rød farge, nå med
røde blodspor nedenfor de fire naglehullene. Den neste overmalingen
resulterte i en radikal endring fra
polykrom til monokrom skulptur,
idet hele Kristusfiguren ble hvitmalt. Tredje og siste overmaling
bestod av grønn lasur på krone (tornekronefarge) og på lendeklede. Nok
en rødere karnasjon ble tilført med
nye blodspor en rekke steder. Hår og
skjegg fikk i samme omgang ny brun
farge.
Når skulpturen blir avdekket i
1930 skjer det igjen noe radikalt. De
to øverste overmalingene blir fjernet
med kniv. Denne operasjonen er ikke
skånsom. Resultatet blir en overflatetekstur av mange små områder i
mange forskjellig nivåer. Helt fra
partier med nakent treverk til strukturer med samtlige syv lag (limdrenking, grundering, originalfargen, tre
overmalinger samt retusjer fra
1930). Sammenlignet med godt
bevarte middelalderoverflater, så er
Otterøyfiguren svært avvikende på
grunn av denne ujevne overflateteksturen.
RESTAURERING
Siden det bare er små rester igjen av
den originale polykromien, så er det
fåfengt å foreta en ny avdekking av
83
Kristusfiguren. Bare rensing av støv
og skitt samt stedvise fjerninger av
gamle retusjer blir utført. Kun de
mest påfallende overmalingsrester
blir fjernet. Målet med restaureringen er å samle den ujevne overflaten
slik at skulpturens form skal bli mer
fremtredende. Dette medfører at de
nye retusjene blir lagt på de mest
sjenerende eldre retusjer og overmalinger. Eksponerte grunderingsflater
og bart treverk blir også i stor grad
retusjert. Rester av sekundære blodspor blir i tillegg dempet med retusjer. Til slutt blir hele forsiden fernissert. Bare lendekledet blir gitt silkeglans, resten av overflaten blir
uten glans, nesten matt. Når teksturen er så ujevn, blir dette noe dempet når overflaten ikke får så høy
glans. (fig. 6).
Etter denne behandlingen er
Kristusfigurens utseende blitt ganske lik sin egen fase 2, dvs. fargeholdningen etter den første overmalingen. Bortsett fra at kronen da var
forgylt. I dag er den grønn, fordi
overmalingene på kronen ikke blir
avdekket. Når krusifikset monteres
tilbake over altertavlen i Otterøy
kirke, vil ingen kunne betrakte det
på nært hold. Dermed vil den ujevne
overflaten knapt være synlig. For
dagens prest og menighet, som har
betraktet en “bandasjert” skulptur i
flere år, vil kirkens eldste inventarstykke igjen minne om kirkestedets
lange historie. Kristusfigurens form
forteller om middelalder, fargene om
senere forandringer.
KIRKENE PÅ OTTERØY
Otterøy kirke ligger på gården Vik,
på Otterøy i Namsfjorden (fig. 7). I
den eldste skriftlige omtale av kirken, i 1589, kalles den da også “Wijg
kircke”.22 Få år senere, i den såkalte Namdalens Beskrivelse av 1597,
sies følgende: “Den tredie [Kirke i
Fosnæs Gjeld] kaldes Otterø eller
Vigs Kirke...... af en Bondegaard,
som Kirken staaer paa, og kaldes
Vig. Otterø ligger ogsaa paa en
omflydt Øe, og er der paa samme Øe
9 Bondegaarde”.23
niku temahefte 031
ende fra 1600-tallet som nå nesten
er gjenskapt.
OTTERØYKRUSIFIKSETS DATERING OG
PROVENIENS
Figur 7. Kartutsnitt som viser middelalderkirker
i Namdalens ytre og midtre deler: 1-Fosnes
(Jøa). 2-Otterøy (Vik). 3-Halmøy. 4-Klinga. 5Skage. 6-Ranem (Overhalla). 7-Høilandet (Romstad). 8-Grong.
Dagens kirke på Vik er en åttekantet tømmerkirke. Denne er tegnet av Grosch og sto ferdig i 1858.
Den forrige skal ha vært en langkirke av tømmer “medtaget af ælde” da
den ble revet.24 Sannsynligvis har
dette vært en 1600-talls kirke, da
“langkirke” er en heller vanlig betegnelse i Trøndelag for denne periodens kirkebygg. Som nevnt, vet vi
fra skriftlige kilder at det sto en kirke på Vik allerede 1589, men hvordan denne var bygd har vi ingen
opplysninger om. Sannsynligvis har
det vært en stavkirke.
Da nykirken ble reist i 1858 ble
kirkestedet flyttet noen hundre
meter mot nordøst. De tidligere kirkene på stedet kan etter tradisjonen,
og utfra funn av skjeletter og kister
under graving av grøfter, lokaliseres
til et jorde rett ned og vest for prestegårdshusene.
Historikeren Jørn Sandnes har
tidligere villet datere den eldste kirken på Otterøy til før ca. 1350.25 Vik
sogn er omtalt i skriftlige kilder i
1520 og 1530-årene. Men Sandnes
mener kirken må være eldre enn
dette. For det ble med all rimelig
sannsynlighet ikke bygd nye kirker
hverken i indre eller ytre Namdalen
i nedgangsperioden som varte i
rundt 200 år etter Svartedauden.
Nyere kirkeforskning i Trøndelag
vil kanskje trekke dateringen enda
lenger ned i tid, i hvert fall til
engang på 1200-tallet.26 Argumentet for dette er særlig den sentrale
beliggenheten for gården Vik i forhold til sjøveis kommunikasjon, med
knutepunktbeliggenhet i forhold til
de viktigste transportveier til sjøs.
Vik gård på 1500-tallet hadde den
beste og største åkerjorden av samtlige gårder i hele Namdalen. Tvers
over Folda lå den tidlig romanske
steinkirken på Nærøy, og med den
nesten samtidige kirken på Ranem
kort vei opp i Namdalen - så skulle
det undres om ikke det ble bygd kirke på Vik før på 1300-tallet.
Fra kirken på Otterøy er det
dessuten bevart et alterskap med
fløydører, sannsynligvis et Lübeckerarbeid. Dette skapet er av Engelstad
datert til tidlig 1500-tallet.27 Den
middelalderske Kristusfiguren fra
dagens kirke på Otterøy tilhører
sannsynligvis både den første kirken
som ble reist på stedet og de påfølgende kirkene. Det finnes ikke andre
1100-talls kirker i nærheten som har
blitt nedlagt i senmiddelalderen og
som dermed kunne ha avgitt sitt
krusifiks til kirken på Vik, jamfør
eksemplet med krusifiksene fra
Horg.
Kristusfigurens
overmalinger
kan ha sammenheng med de nye kirkene. Det er mulig at den første
overmalingen tilhører 1600-talls kirken, og at den var ment som en oppfrisking av de dengang rundt 400 år
gamle fargene. Den andre overmalingen ble kanskje utført da Grosch’
kirke ble innviet på 1800-tallet.
Kristusfiguren ble malt hvit, antagelig for å se ut som en “nyklassisistisk” gips- eller marmorskulptur.
Den tredje overmalingen kan ha blitt
påført mellom 1858 og 1930 (forrige
restaurering). Sannsynligvis i forbindelse med oppussingen av Groschs’
kirke i 1890-årene. Det er således
mulig at det er Kristusfigurens utse-
84
Hvordan kan vi si noe om hvor gammelt dette krusifikset er og hvor det
kan ha blitt laget? Stilistisk regnes
det av Blindheim som senromansk og
han daterer det til siste halvpart av
1200-tallet. Videre foreslår han Nidaros, eller kanskje Steinkjerkaupangen som produksjonssted.28 Anker
antar at mye av den gotiske kirkekunsten er skåret og malt ved bispesetene her i landet.29 Det romanske
materialet av polykrom treskulptur
derimot, er ikke tilstrekkelig undersøkt til at det foreligger velbegrunnete teorier om proveniens.
Et annet problem med å plassere
et romansk krusifiks i tid og rom er
at vi mangler skriftlige samtidskilder. Først i Magnus Lagabøters
bylov fra 1276 er malere omtalt med
hensyn til hvor i Bergen by de tillates å utøve sitt arbeid.30 Arkeologene har heller ikke gravd ut rester
av verksteder for produksjon av denne typen kirkekunst. Fordi vi vet så
lite er altså spørsmål om datering og
proveniens så sammenhengende at
de er vanskelige å behandle separat.
Det vi kan finne ut om datering, vil
også gi pekepinn om produksjonssted.
Blindheims argument for dateringen av Otterøykrusifikset til etter
1250, er at han syns figuren ikke er
av særlig god kvalitet og at den derfor må være retardert.31 Hovda
Johannesen derimot, har datert krusifikset til 1210-20 i sin oversikt.32
Hun argumenterer imidlertid ikke
for denne dateringen. Mine undersøkelser viser at skulpturens polykromi er så vesentlig endret at det er
vanskelig å si noe negativt om dens
kvalitet. I tillegg spørs det om kvalitetskriterier kan brukes til å tid- og
stedfeste romansk skulptur.
Otterøyskulpturen har mange
alderdommelige trekk som peker
bakover mot 1100-tallet: For eksempel kombinasjonen av kongekrone,
fire naglefester til korset sannsynligvis uten blodspor, manglende skåret
eller malt lansestikk, asymmetriske
armer, belte på lendekledet, sidestil-
niku temahefte 031
te føtter og brunt hår og skjegg.
Siden det ikke er utarbeidet kronologisk-typologiske rekker av de kongekronte Kristusfigurene på grunnlag
av systematiske undersøkelser, så
blir dermed slike dateringer usikre
og må anses som forslag. Med dette
forbehold, vil jeg utfra de nevnte
momenter anslå Otterøyfiguren til å
være fra de første tiår av 1200-tallet.
Når det gjelder produksjonssted,
og i og med vår kunnskap om disse
også er svært begrenset, er nok
Nidaros kanskje mer sannsynlig enn
Steinkjer. Sistnevnte var neppe
annet enn et årvisst kjøpested til visse tider av året. I Erkebispegården
eller i bygghytten ved Domkirken
derimot vet vi at de fleste av datidens håndverk ble utført. Om Otterøykrusifikset likevel skulle være et
“importarbeid”, så er da også Nidaros den mest sannsynlige “importhavn”.
HVORDAN KOMME VIDERE: UNDERSØKELSER AV TREVERK...
For å komme videre med spørsmål
om datering og proveniens kan skulpturens treverk undersøkes. Kjente
dateringsmetoder som radiologiske
(C-14) analyser eller dendrokronologi
brukes imidlertid sjelden i forbindelse med middelalderkrusifikser. De
er uegnet av følgende grunner:
Radiologiske dateringer, med et
slingringsmonn gjerne på +/-100 år i
hver retning, er for stort. Datering
på grunnlag av dendrokronologi har
i noen få tilfeller vært mulig å
gjennomføre: Krusifikset fra Rørby
kirke i Danmark er for eksempel
datert til 1210-25 ved hjelp av denne
metoden.33 Men for majoriteten av
romanske krusifikser, så er ikke
ytterveden tilgjengelig fra trestokken figuren er skåret av. I tillegg
krever denne dateringsmetoden for
store og for mange prøveuttak. Og til
sist: Krusifiksene i denne gruppen er
oftest laget av andre tresorter enn
eik og furu. Dendrokronologi i Norge
er stort sett bare utarbeidet for nettopp eik og furu.
Tilsvarende eksakte metoder finnes ennå ikke. Men mye kan gjøres,
som enten vil støtte eller svekke stilistiske analyser. Disse undersøkelsene vil dertil ikke være aktuelle
å benytte alene. Det ideelle er å
kombinere flere. Utgangspunktet må
være de stilistiske formtrekk. Om
det ble laget søkbare registre over de
enkelte formelementene som krusifikser består av, så vil det kunne
utarbeides en kronologisk-typologisk
rekke. Gruppering kan f.eks. gjøres
på grunnlag av størrelse, proporsjoner, kroppsholdning, hodebekledning, armfeste, antall nagler, lendeklede, lansesår, korstyper osv.
Blindheim har etterlyst fremtidige undersøkelser der noen er basert
på naturvitenskapelige metoder.34
Han har da også selv begynt. Fra 33
krusifikser fra hele landet, som han
har datert stilistisk fra første halvdel av 1100-tallet til første halvdel
av 1200-tallet, har han tatt ut prøver
som er analysert vedanatomisk.35
Dette gjøres som regel ved å analysere
preparerte,
mikroskopiske
tverr-, tangensial- og radialsnitt av
treverket.36
Analysene viser at i alt ni tresorter har blitt benyttet i de 33 krusifiksene; or, bjørk, ask, furu, rogn,
osp, eik, selje og lind. Alle vokser og
vokste her i landet i middelalderen.
Bare _ av disse krusifiksene hører
hjemme i det Blindheim kaller det
Nordenfjeldske området. Han navngir imidlertid ikke de undersøkte
krusifiksene. Videre spesifiserer han
ikke område for prøveuttak nærmere
enn: “..i de oppflisede uthulninger i
skulpturenes bakside..”.37
En
Kristusfigur
er
gjerne
sammensatt av to eller tre deler:
Torso og sammenhengende armer i
ett stykke, eller torso og to separate
armer. For flere av de som har mistet mye polykromi, kan vi se at torso
og armer består av like tresorter.
Men vi vet ikke om dette er
gjennomgående for hele figurgruppen. Kristusfiguren fra Årdal kirke i
Rogaland har for eksempel detaljer
som krontakker og treplugger av
andre tresorter enn figuren.38 Likevel, uansett slike innvendinger,
undersøkelsen viser et fordelingsmønster: 6 av krusifiksene, som
antagelig kan dateres til første halvdel av 1100-tallet, er fordelt likt
mellom bjerk, lind og or. De 13, som
er datert til siste halvdel av 1100tallet er laget av bjerk, lind, selje og
osp. Dette tilsvarer fordelingen for
85
første halvdel av 1200-tallet, bare at
eik etterhvert blir mer vanlig.
Det er mulig at Kristusfiguren
fra Otterøy ikke faller inn i dette
mønsteret. Makroskopiske undersøkelser på baksiden av høyre arm ved
armfestet, tyder på at den kanskje
kan være av lønn (Acer sp.). Dette
fordi lønnindikasjoner som margstrålelignende striper så vidt kan
sees i tilgjengelige tverrsnitt, i tillegg til spredte porer i tilgjengelige
tangensialsnitt samt speil i tilgjengelige radialsnitt.39 Imidlertid kan
kun mikroskopiske analyser bekrefte
eller avkrefte dette. Lønn er ikke
påtruffet tidligere i det norske krusifiksmaterialet.
AV SPOR I TREVERK...
Utover å bestemme tresort er det
også andre ting som er interessante
å undersøke: Konstruksjon, bearbeidelsesfeste, korsfeste og verktøyspor.
I reglene for Pariserlauget for
treskjærere og malere skjer det en
endring på 1200-tallet i oppskriften
for armfeste på Kristusfigurene. I
England var det vanlig at armene
var laget som ett stykke. I Frankrike
skulle de bestå av to stykker.40 I
Norge forekommer begge typer (fig.
8. og 9.). Kristusfiguren fra Grong
har for eksempel armer i ett stykke.
Kristusfiguren fra Otterøy har to
separate armer. Vi har eksempler på
parallelt påsatte armer og asymmetriske. De kan være festet bakfra,
forfra og inn i sidene. Slike ting er
ikke undersøkt for en større gruppe
av de romanske og tidlig gotiske krusifiksene, ei heller feste mellom
skulptur og kors: Hvor mange naglehull og hva slags hull.
Andre hull er også av interesse:
Hull etter bearbeiding av trestokken. Det er rimelig å anta at treskjærer og eventuelt maler måtte ha
en festeanordning mens figuren ble
skåret og malt. Fra andre skulpturer
er det beskrevet forskjellige festetyper, for eksempel hull til tretapper i
hodet.41
Kristusfiguren fra Otterøy mangler hull i hodet, men den har to identiske runde hull i ryggen (fig. 10.).
Avstanden mellom dem er ca 22 cm.
De må være originale da det ligger
grunderingsrester i dem. Disse kan
niku temahefte 031
Figur 8. Baksiden av Kristusfiguren fra Otterøy.
Fotograf: Birger R. Lindstad.
kanskje ha hatt en funksjon under
tilvirkningen av treverket. Sannsynligvis har treskjæreren måttet ha en
festeanordning. Hullene har neppe
vært korsfeste, de fire naglehullene
til tretapper er tilstrekkelig til det.
Samtidig er det for stor avstand til
korset på grunn av kroppsbuen. I litteraturen er det ikke beskrevet figurer med tilsvarende hull i ryggen.
Treskjærere etterlater seg også
andre spor: Verktøyspor etter skjæring og glatting. Slike finnes oftest
tilgjengelig på baksiden av skulpturene. I større avskallinger på forsiden
kan de også betraktes. Fotograferes
slike spor i sidelys, med målestokk,
får man sammenligningsmuligheter.
Fotograferes de i mikroskop, kan det
dessuten bli mulig å finne merker
etter ikke-intenderte spor i verktøyet.
Nå vet vi jo at verktøytypene i
middelalderen var omtrent de samme
som i dag. Slik at i og for seg er det
ikke så spennende å få det bekreftet
også på treskulpturene. De ikkeintenderte sporene derimot, kan være
interessante. Dette er mikroskopiske
spor som skyldes individuelle trekk
ved det enkelte eggredskap. Disse
skapes når verktøyet settes opp. Hvis
vi kan tenke oss at en gruppe krusi-
fikser er blitt skåret av samme person, så burde vi i teorien kunne finne
dette “individuelle fingeravtrykk” på
disse figurene. Hvordan verktøyene
har vært i bruk og i hvilke kombinasjoner, vil kanskje i tillegg kunne bekrefte ytterligere likhet mellom for
eksempel Kristusfigurene fra kirkene
Otterøy, Værnes og Tännäs, den siste
i Härjedalen. Blindheim har påpekt
stilistiske likheter mellom disse.42
AV GRUNDERING...
Når treskjæreren var ferdig overtok
maleren. Grundering, som består av
en blanding av kritt og organisk lim,
ble gjerne påført i flere omganger.
Dens funksjon var todelt: Den skulle
være underlag for maling og metallfolier. I tillegg skulle grunderingen
skjule treverket. Ytterligere justeringer av mindre formdetaljer kunne
gjøres i denne grunderingen. Den ble
påført i flere tynne lag til ønsket tykkelse. På baksiden av Kristusfiguren
fra Grong kirke er det runde penselavtrykk etter grunderingen (fig. 9).
Kanskje for å følge med i hvor
mange lag som ble strøket på.
Krittet som ble brukt til grundering forekommer ikke naturlig i Norge. Det består av finkornete sedimenter, der mesteparten er mikroskopiske kokkolitter eller ryggskjold
86
Figur 9. Baksiden av Kristusfiguren fra Grong.
Fotograf: Kristin Solberg.
Figur 10. Otterøkrusifikset sett fra siden med
avmerking av de to identiske hullene i ryggen.
Fotograf: Birger R. Lindstad.
niku temahefte 031
Figur 11. Kokkolittsoner og handelsruter i
Europa fra 1200-1300. Kartet er fra PerchNielsen & Plahter. 1995.
av marine alger.43 Gjennom millioner av år sank algene til bunnen av
kritthavet. Flere geologiske perioders kritt med forskjellige kombinasjoner av individer ble avsatt oppå
hverandre. Senere landhevinger
gjorde at avsettingen stoppet i disse
områdene, mens den fortsatte i det
begrensede kritthavet (fig. 11).
Siden 1970-årene har Perch-Nilsen og Plahter analysert kokkolitter
fra grunderinger i den norske bestanden av middelaldersk maleri og polykrom skulptur.44 Bestemmelser av
typer og kombinasjoner forteller ikke
bare hvor kokkolittene, og dermed
krittet, kommer fra. Men det åpner
også muligheter for datering, fordi
alle krittforekomstene ikke ble
anvendt samtidig. Det ser ut til at
kritt fra forekomster på nordkontinentet er blitt brukt til grundering i
Øst-Norge og Trøndelag fra 1100-tallet til første halvdel av 1200-tallet. I
samme periode ble det på Vestlandet
benyttet kritt fra områdene ved den
engelske kanal. I tidsrommet 12501350 ble det antagelig i hele Norge
importert kritt fra England. Etter
1350 ser det ut til å svinge for hele
landet tilbake til kontinentalt kritt.45
I denne siste perioden er det
påvist en storstilt import av ferdigprodusert kirkekunst fra de nordtyske og flamske distrikter. Hvilket nok
kan forklare denne endring i proveniens for krittet etter 1350. Alterskapene fra Leka, Gløshaugen og
Otterøy, er gode nordtrønderske
eksempler på slik import.
Fra Trøndelag er det analysert
kokkolitter fra 10 skulpturer. Seks
av disse, hvorav tre er krusifikser
har “kontinental-kritt”, og disse er
datert til 1100-1250. De øvrige fem
der to er krusifikser, har “kanalkritt” og er datert til 1250-1400. Fra
Mosvik-madonnaen er det funnet
kokkoliter fra begge kritttypene.46
Kokkolittanalyser fra lendekledet
på Kristusfiguren fra Otterøy viser
at grunderingen består av “kanalkritt”. Dette kan bety at Kristusfiguren er fra siste halvdel av 1200-tallet, slik som Blindheim har foreslått.
Imidlertid er det analyserte materiale lite i forhold til regionens totale
forekomst av polykrom skulptur.
Flere analyser kan endre den foreløbige tendensen. Derfor vil jeg vente
med å eventuelt forandre mitt dateringsforslag.
AV PIGMENTER OG FARGEBRUK...
Av de bevarte norske krusifiksene
fra 1200-1400 er maksimalt 1/4 av
disse undersøkt med hensyn til farger og pigmenter. Få av disse analysene er publisert, men de øvrige
undersøkelsene foreligger i rapportform ved de forskjellige atelierene.
Ingen har sammenholdt dette materialet ennå. Slik at det vi vet om fargebruk i norsk middelalder, stammer for det meste fra Plahters
undersøkelser av alle alterfrontalene. Disse pigmentanalysene skiller
seg ikke fra lignende undersøkelser
gjort ellers i Europa. Sannsynligvis
vil tilsvarende undersøkelser av krusifiksene gi de samme resultater.
Begge deler er maleri på tre.
Plahter har utredet hvilke pigmenter og fargestoffer som var i
bruk fra 1250-1350. Hun har identifisert 18 pigmenter, fyllstoffer, organiske fargestoffer og metallfolier.47
Videre har hun forklart hvordan dis-
87
se materialene ble brukt samt
beskrevet kontinuitet og endring i
maleteknikk for denne perioden.48
Maleteknikken fra perioden før
1250 er derimot ikke analysert i
samme omfang. Kun noen av de
rundt 40 krusifiksene fra 1100-tallet
og fra første halvdel av 1200-tallet er
fargeundersøkt: Blindheim & Plahter publiserte i begynnelsen av 1960årene sine undersøkelser av det
romanske krusifikset fra Hovland
stavkirke i Buskerud.49 Det foreligger også rapport fra 1989 fra Ytterdals undersøkelser av krusifikset fra
Årdal stavkirke i Rogaland.50 I tillegg publiserte Kollandsrud undersøkelsen av krusifikset fra Haug kirke
i Buskerud i 1994.51
På disse krusifiksene er det i alt
funnet 14 pigmenter, fargestoffer og
metallfolier. Tidsrammen for konserveringen av Otterøykrusifikset ga
ikke anledning til pigmentanalyser.
Derfor er det bare mulig å sammenligne deler av fargebruken på disse
fire krusifiksene (tab.1). Hovedfargene på Kristusfigurene fra Haug og
Årdal er svært like, mens Kristusfigurene fra Hovland og Otterøy skiller
seg ut med brunt hår og skjegg. På
figurene fra Hovland, Haug og Årdal
er det funnet både imitasjonsforgylling og gullforgylling, mens Otterøy
niku temahefte 031
Tabell 1. Forenklet fargeskjema for Kristusfigurene fra Hovland, Haug, Årdal og Otterøy
Krusifiks Datering Karnasjon Hår
Skjegg
Krone
Lendeklede Øyne
Hovland
Brunt
Byttet til
tornekrone
Sølvfolie
med gul
lasur
Sølvfolie
med gul
lasur
Gullfolie
Sølvfolie
med gul
lasur
Sølvfolie
med gul
lasur
Sølvfolie
med gul
lasur
Gullfolie
1220-50
Lys rød
Brunt
Haug
1225-50
Lys rød
Gullfolie Gullfolie
Årdal
1230-50
Lys rød
Gullfolie Gullfolie
Otterøy
1210-20
Lys rød
Brunt
kun har ekte gullfolie. I og med at
kongekronen mangler på Hovlandfiguren, så kan vi ikke utelukke at
denne kan ha hatt gullforgylt krone.
Utvidete fargeundersøkelser av flere
av krusifiksene fra før 1250 vil kanskje resultere i tydligere grupperinger. Dette kan igjen gi mulighet til å
utrede endringer i maleteknikken.
Dermed kan også grunnlaget for
datering og proveniens utvides.
AV BINDEMIDLER...
Når det gjelder bindemidler brukt til
farger, metallfolier og fernisser så er
disse på samme måte som for fargene i hovedsak kjent fra alterfrontalene. Analysene herfra viser at
bruken av bindemidlene var meget
nyansert. Materialkunnskapen var
sofistikert: Bindemidlene var både
tilpasset det enkelte pigment eller
fargestoff, og avhengig av om fargen
skulle være dekkende eller laserende. Det er dokumentert at malerne brukte flere bindemidler: Organisk lim, egg, harpiks, linolje og valnøttolje. Disse bindemidlene er også
påtruffet i blandinger som linolje
med noe harpiks og egg eller linolje
blandet med valnøttolje.
Foreløpig er det bare publisert
bindemiddelanalyser av to Kristusfigurer i den eldste krusifiksgruppen
(før 1250). Fra noen få prøver fra
Hovlandfiguren antydes det at bindemidlet er et organisk lim.52 Kristusfiguren fra Haug har derimot
både tørkende olje og tempera som
bindemidler.53
Bindemidlene
i
Otterøyfigurens farger er ikke analy-
Brunt
Sort
øyeeple
Blå iris
Blå iris
Tapt
sert ennå. Men fordi det allerede er
tatt ut prøver av alle fargeområdene,
vil prøvematerialet være tilgjengelig
for slike tester senere.
AVSLUTNING
Undersøkelsene av Otterøykrusifikset så langt, tyder blant annet på at
Kristusfiguren sannsynligvis har tilhørt kirkestedet siden middelalderen. Figurens overmalinger kan ha
sammenheng med de stadig nye kirkebygg som ble reist på samme sted.
Figurens treverk, som sannsynligvis
er lønn, er muligens indikasjon både
på høy alder og på lokalt produksjonssted, som for eksempel Nidaros.
“Kanal-kritt” i grunderingen kan
bety at Kristusfiguren likevel skal
dateres noe senere enn 1210-20.
Imidlertid må det analyseres et større materiale fra Trøndelag før krittyper kan benyttes som sikre holdepunkter for datering, for Kristusfiguren har mange alderdommelige
trekk med hensyn til form og konstruksjon. I tillegg ser det ut til at
figurens originale farger også peker
bakover i tid.
Denne gjennomgangen av en del
spørsmål, metoder og mulige svar,
som kan knyttes til krusifikser fra
høymiddelalderen, viser at systematiske undersøkelser av flere av krusifiksene kan gi oss utvidet forståelse av både variasjon og endring i
materialtilgang og -bruk. Før vi kan
si noe mer om hvordan og med hva
de romanske og tidlig gotiske krusifikser ble laget, vil hypoteser om når
og hvor være relativt svakt underbygget. Både grunnforskning og
88
tverrfaglig, samt kulturhistorisk
bredt forankret forskning på disse
krusifiksene må til - dersom vi vil
aktivere deres kildepotensiale i større grad enn hva tilfelle er i dag.
LITTERATUR OG KILDER
Adrian, H. & Grinder Hansen, P.
1995. Den romanske kirke - billede
og betydning. Nationalmuseet.
København 1995.
Anker, P. 1981. “Høymiddelalderens
skulptur i stein og tre”. Norges
kunsthistorie. B. 2, s. 126-252.
Oslo 1981.
Blindheim, M. & Plahter, L.E. 1963.
“The crucifix from Hovland Stave
Church in Eggedal - a work of
Rhenish origin?” Universitetets
Oldsaksamling. Årbok 1960-1961,
s. 63-108. Oslo 1963.
Blindheim, M. 1980. “En gruppe tidlige, romanske krusifikser i Skandinavia og deres genesis”. Kristusfremstillinger. Foredrag holdt ved
det 5. nordiske symposium for
ikonografiske studier på Fuglsang
29 aug.-3 sept. 1976, s. 43-64.
København 1980.
Blindheim, M. 1986. “Triumfkrusifiks
fra middelalderen i Bjørgvin
bispedømme.” Universitetets Oldsaksamlings Skrifter. Ny rekke.
Nr. 7, s. 131-153. Oslo 1986.
Blindheim, M. 1993. “Naturvitenskapelig assistanse ved utforsking av
bemalt romansk skulptur i norske
kirker”. Kirkearkeologi og kirkekunst. Studier tilegnet Sigrid og
Håkon Christie, s. 159-169. Øvre
Ervik 1993.
Brendalsmo, J. & Frøysaker, T. 1997
“Krusifiksene fra Horg. Eller historien om to nedlagte kirker”.
Middelalderforskningens mangfold. Senter for middelalderstudier
Skrifter Nr. 6, s. 37-59. Trondheim
1997.
Christie, H. 1981. “Stavkirkene arkitektur”. Norges kunsthistorie.
B. 1, s. 139-251. Oslo 1981.
Engelstad, E. S. 1936. Senmiddelalderens kunst i Norge. ca 14001535. Oslo 1936.
Ekker, J. 1953. Kjerkestellet i Otterøy.
Nokre lokalhistoriske oppteikningar. 1953. (Mangfoldiggjort)
Frøysaker, T. 1996. Den middelalderske Kristusfiguren fra Otterøy kir-
niku temahefte 031
ke, Namsos kommune i NordTrøndelag. (NIKU oppdragsmelding).
Ganske Nummedals Lehns Beskrivelse Aar 1597: Kongelige norske
Videnskapsselskabs Skrifter i det
19nde Aarhundrede. Første B.
København 1817.
Helland, A. 1909. Norges Land og
Folk B. XVII. Nordre Tronhjems
Amt. Kristiania 1909.
Horn Fuglesang, S. 1996. “Korsfestelsesikonografi”. Studier i kilder til
vikingtid og nordisk middelalder,
s. 7-69. Oslo 1996. (KULTs skriftserie nr. 46)
Hovda Johannesen, N.1988. Norske
krusifikser i tre fra 1300 årene.
Oslo 1988. (Magistergradsavhandling i kunsthistorie). (Mangfoldiggjort).
Jørgensen, G. 1989. Træ. Struktur,
nedbrytning og identifikation.
København 1989.
Kollandsrud, K. 1994. Krusifiks fra
Haug kirke. Undersøkelser og
behandling. Universitetet i Oslo.
Oslo 1994. (VARIA 27)
Lunden, K. 1976. “Norge under Sverreætten. 1177-1319”. Norges Historie. B. 3. Oslo 1976.
Magnus Lagabøters bylov. Oversatt
av Knut Robberstad. Kristiania
1923.
Mork, E. 1966. Vedanatomi. Oslo
1966.
Perch-Nielsen, K. von Salis 1973.
“Fossil coccoliths of Late Cretaceous chalk used in medieval art”.
Universitetets Oldsaksamling.
Årbok, s. 161-169. Oslo 1973.
Perch-Nielsen, K. von Salis & Plahter, U. 1995. “Analyses of fossil
coccoliths in chalk grounds of
medieval art in Norway”. Norwegian medieval altar frontals, s.
145-157. Det norske institutt i
Roma. Roma 1995. (Acta ad
Archaelogiam et Artivm Historiam Pertinentia. Vol. XI.)
Plahter, U. 1995. “Colours and pigments used in Norwegian altar
frontals”. Norwegian medieval
altar frontals, s. 11-127. Det norske institutt i Roma. Roma 1995.
(Acta ad Archaelogiam et Artivm
Historiam Pertinentia. Vol. XI.)
Sandnes, J. 1965. Namdalens historie
til år 1600. Namsos 1965.
Schiessl, U. 1994. “The development
of the profession and its ethical
rules”. The restoration of works of
art. Legal and ethical Aspect, s.
203-230. Zürich 1994.
Steinum, A. 1990. Rygge Kirke. Jubileumsbok 1990. Rygge 1990.
Trondhjems Reformats 1589. Ved
Anne-Marit Hamre. Oslo 1983.
(Norske kyrkjelege jordebøker
etter reformasjonen, B.2)
Tångeberg, P. 1986. Mittelalterliche
Holzskulpturen und Altarschreine
in Schweden. Stockholm 1986.
White, R. 1995. “Analyses of Norwegian medieval paint media. A preliminary report”. Norwegian medieval altar frontals, s. 127-137. Det
norske institutt i Roma. Roma
1995. (Acta ad Archaeologiam et
Artivm Historiam Pertinentia.
Vol. XI.)
Ytterdal, A. 1989. Årdalskrusifikset.
Restaureringsrapport. Arkeologisk
Museum i Stavanger. Stavanger
1989. (Mangfoldiggjort/ny utgave
skal trykkes).
Brodahlarkivet hos Riksantikvaren.
Håndskrevet arkiv etter lektor
Johannes Ernst Brodahl.
Den ikonografiske registrant for Norge. Kortarkiv hos Riksantikvaren.
Riksantikvarens topografiske saksarkiv.
NOTER
1 Denne artikkelen er en lettere
bearbeidet versjon av foredraget
som ble holdt på Senter for middelalderstudier 29. november 1995.
Takk til Martin Blindheim for
kommentarer til Otterøykrusifikset, til Jan Brendalsmo for hjelp
med kirkesteder, kirkebranner og
kommentarer generelt, til Unn
Plahter for formidling av kokkolittprøver og til Katharina von Salis
for kokkolittanalyser
2 Schiessl 1994:209f
3 Blindheim 1986:137
4 Blindheim 1993:161
5 Hovda Johannesen 1988:187ff
6 Kortarkiv hos Riksantikvaren
7 Christie 1981:185
8 Anker 1981:190f
9 Horn Fuglesang 1996:21
10 Brendalsmo & Frøysaker 1997:3759.
11 pers.komm. J. Brendalsmo
89
12 Jeg har ikke undersøkt hvorfor det
finnes bevart to polykrome krusifikser fra kirkene: Idd, Rygge og
Sijan
13 pers.komm. J. Brendalsmo
14 Adrian & Grinder-Hansen 1995:32
15 I dag har Rygge kirke to middelalderkrusifikser. Kanskje er dette
også et eksempel på at det har
vært en nedlagt kirke i nærheten
som har avgitt sitt krusifiks til
Rygge kirke
16 pers.komm. E. Bratlie
17 Steinum 1990:36f
18 Frøysaker 1996
19 Riksantikvarens topografiske saksarkiv
20 Ekker 1953:81
21 Brodahlarkivet hos Riksantikvaren
22 Trondhjems Reformats 1589. s. 76
23 Ganske Nummedals Lehns Beskrivelse Aar 1597. s. 438
24 Helland 1909:839
25 Sandnes 1965:290
26 pers.komm. Brendalsmo/Ekroll
27 Engelstad 1936:268f
28 pers.komm. M. Blindheim
29 1981:217
30 Magnus Lagabøters bylov VI, kap.
8.
31 pers.komm. M. Blindheim
32 1988:191
33 Adrian & Grinder-Hansen 1995:32
34 1980:61
35 1993:161ff
36 Mork 1966:57
37 1993:160
38 Ytterdal 1989:17
39 jmfr. Jørgensen 1989:33ff
40 Anker 1981:221f
41 Tångeberg 1986:16, Kollandsrud
1994:34
42 pers.komm. M. Blindheim
43 Perch-Nielsen & Plahter 1995:145
44 Perch-Nielsen 1973:161
45 Perch-Nielsen & Plahter
1995:148ff
46 Perch-Nielsen & Plahter 1995:152f
47 Blant annet ved hjelp av røntgenopptak og elektronmikroskop
48 Plahter 1995:111ff
49 Blindheim & Plahter 1963
50 Ytterdal 1989
51 Kollandsrud 1994
52 White 1995:127ff
53 Kollandsrud 1994:40
niku temahefte 031
TOM SAUNDERS
Power Relations and Social Space
A STUDY OF THE LATE MEDIEVAL ARCHBISHOP’S PALACE IN TRONDHEIM
Paper presented at the Fourth Annual
Meeting of the European Association of
Archaeologists in Gothenburg, Sweden,
on 25 September 1998 in the session
‘The Archaeology of Wealth, Prestige
and Value: Processes and Dynamics’.
I would like to talk about the archaeology of place and discuss the relationship between power relations
and social space in the production of
wealth, prestige and value in the
medieval period. My aim is to explore the ways in which medieval
monumental architecture became
the focus for overlapping networks of
power, and how place and space
were implicated in the processes and
dynamics of history.
The place I wish to talk about is
the Archbishop’s Palace in Trondheim, Norway. Recent excavations
within the walled precinct of the
palace mean that this site can serve
as a useful archaeological case study
(Nordeide forthcoming). I will ende-
avour to show how the structure and
organisation of occupation in the late
medieval period formed a medium
through which the archbishop’s
powers were exercised. In particular,
I hope to illustrate the ways in
which the late medieval palace was
not simply an embodiment of wealth
and prestige, but also a centre for
the production of value.
MEDIEVAL POWER RELATIONS
AND SOCIAL SPACE
In an attempt to capture the general
character of medieval power relations and establish a conceptual framework for the study of social space,
my theoretical starting point is a
reworking from within a Marxist
perspective of ideas advanced by two
historical sociologists: Michael Mann
and Anthony Giddens.
In volume one of Michael Mann’s
Sources of Social Power he provocatively surveys the history of power
with the assertion that: ‘Societies
are constituted of multiple overlapping and intersecting sociospatial
networks of power’ (Mann 1986:1).
He identifies four key sources of social power: economic, ideological, political and military, which are portrayed as constantly shifting and
interacting with each other, transforming both the fabric and direction
of societies across time and space.
Consequently, Mann characterises
medieval Europe as a ‘multiple acephalous federation’ in which there
was no single power agency. As a
result medieval social relationships
were: ‘extremely localized, intensely
focused on one or more of a number
of cell-like communities - the monastery, the village, the castle, the
town, the guild, the brotherhood and
so forth’ (Mann 1986:377). This notion of ‘multiple’ and ‘overlapping’ networks of power being focused upon
and exercised through a patchwork
of centres is a useful one for examining how wealth, prestige and value
were invested in medieval monumental architecture, such as an
archbishop’s palace.
This theory of social power can be
supplemented by Anthony Giddens’s
concept of ‘locale’. To grasp the ways
in which space is entangled in the
relationship between human action
and social structure Giddens advances the concept of locale. A locale is
defined as: ‘A physical region involved as part of the setting of interaction, having definite boundaries
which help to concentrate interaction in one way or another’ (Giddens
1984:375). Locales are therefore
involved in the ‘fixing’ of social relations through the ‘regionalizing’ of
space, and are drawn upon by social
actors during the production, negoti-
Fig. 1. Map of the Nidaros archbishopric.
90
niku temahefte 031
ation and transformation of power
relationships. This concept has obvious implications for the study of place and space in the medieval period
and for the internal structuring of
power centres such as walled palaces
and precincts.
However, although there is much
to be gained from the work of Mann
and Giddens, there are limits to
their historical sociology (Callinicos
1995:95-140). From a Marxist perspective, the underlying pluralism
and idealism of historical sociology
leads to weaknesses in locating the
dynamics of social change. I will not
dwell upon this critique apart from
suggesting that Marxism, with its
emphasis on the internal contradictions and conflicts of social production,
provides a sounder basis for understanding the processes and dynamics
of history (Callinicos 1989). In particular, the Marxist concept of feudalism allows us to focus upon the specific historical relationships between
the overlapping networks of medieval power and the making of a medieval locale. I will subsequently
attempt to integrate the insights of
Mann and Giddens on power and
space into a Marxist study of the
Archbishop’s Palace in Trondheim2.
THE ARCHBISHOP’S PALACE:
A LOCALE FOR OVERLAPPING
NETWORKS OF POWER
the town had been founded (Fig. 2).
From this topographic position the
palace and cathedral visually dominated Trondheim and played a fundamental role in the structuring of
urban space.
Both the cathedral and palace
were bounded with precinct walls
(Fig. 3). These walls created zoned
spaces through which movement and
access was regulated and controlled.
For example, people entering the
Archbishop’s Palace passed the west
front of the cathedral and through
an enclosed guarded passage flanked
by the main building of the precinct
which housed the archbishop’s main
hall and domestic quarters. This
spatial arrangement helped maintain and legitimise the palace as the
archbishop’s private property.
The Archbishop’s Palace, however, was not just a monument symbolising wealth and prestige; it also
defined a distinct feudal locale, in
the sense that the internal organisation of the precinct formed a controlled setting for the structuring of the
networks of power which became
centred upon the palace during the
medieval period. As a locale, the precinct was involved in the ‘fixing’ of
social relations and was also drawn
upon during the transformation of
social practices. Consequently, historical developments in the archbis-
Trondheim became the centre of an
archbishopric in 1152. It formed the
heart of an ecclesiastical province
which stretched throughout the newly emerging kingdom of Norway, and
included sees in Iceland, Greenland,
Scotland, the Faeroes and the Isle of
Man (Fig. 1). The Archbishop’s Palace in Trondheim consequently lay at
the apex of a hierarchy of centres. It
defined one of the cells through
which the networks of ecclesiastical
power were constituted in Norway,
being the focus for a diverse collection of ideological, economic, and political social relations.
The palace was meaningfully constituted within the urban landscape
of Trondheim (Larsson & Saunders
1997). It was situated adjacent to
the cathedral on the highest point of
the Nidarnes peninsula upon which
91
hop’s powers were intimately associated with alterations to the plan and
character of the precinct. The late
medieval period was a particularly
important period of social change
which directly affected the archbishops of Trondheim, the consequences
of which I will now discuss.
The historical context for these
changes was the crisis of Scandinavian feudalism. The weakened position of the feudal ruling class led to
the renegotiation of governmental
power by the integration of part of
the aristocracy into the structure of
the domain state (Helle 1995:104119). In particular, the Church,
through the holding of royal offices,
managed to increase its spheres of
influence over secular society. For
instance, in 1475 the archbishop of
Trondheim was appointed as the
lensherre of Trøndelag, the district
governor of one of the four main royal domains of Norway, with responsibilities for tax collection and the
military organisation of the Trøndelag len. It was also during this period that the archbishop acted as
chairman for the Council of the
Fig. 2. Plan of Trondheim showing the location
of the Archbishop’s Palace (Erkebispegården)
within the modern town (after Larsson & Saunders 1997:86).
niku temahefte 031
Fig. 3. Plan showing the possible alignments of
the high medieval walled precincts around the
cathedral and palace
(after Larsson & Saunders 1997:87).
Fig. 4 (Right). Schematic diagram illustrating
the main late medieval changes to the palace’s
precinct walls
(after Larsson & Saunders 1997:90).
Realm, riksrådet, to add to his existing position as head of the Norwegian Church.
These patterns of social development can be traced in the reorganisation of the architectural space of the
Archbishop’s Palace. At the end of the
15th century there were a series of
changes which resulted in the rearrangement of walls of the palace
which were realigned and rebuilt to
form a more compact sub-rectangular
precinct (Fig. 4). Significantly, the
construction of this new precinct coincided with a dramatic shift in the
nature of occupation - from essentially domestic to industrial activity3.
The walls enclosed a series of workshop complexes laid out in ranges
along the eastern and southern sides
of the palace (Fig. 5). For example,
there were: a shoemaker’s or cobbler’s
workshop; an armoury specialising in
the production of antler crossbow pie-
ces; a mint workshop complex; and
evidence for other forms of leather,
metal and glass working.
Such industrial activity related to
the multiple, overlapping networks of
power which became focused upon the
palace. Cobbling - the collection and
repairing of old shoes - for instance,
may have been associated with Christian charity and the giving of alms to
the poor, reflecting the ideological
duties of the archbishop as head of the
Norwegian Church. Crossbow production expressed the archbishop’s military privileges as lensherre of Trøndelag,
with weapons underpinning and
enforcing relations of taxation. Finally, coins were integral to the economics of taxation, facilitating payments
between Church and state, as well as
symbolising the archbishop’s political
authority in society.
The precinct was not simply a
container for these new social practi-
92
ces taking place within the palace,
but actively embodied them. The
centralisation of ideological, military, economic and political power within the precinct was purposefully
articulated by the patterns of social
space. For example, the tight regulation and control of production is
implied by the deliberate planning of
the workshop complexes in respect
to the precinct walls. Internal space
was arranged so that social activity
could be ordered and contained, with
movements and encounters structured by the organisation of space.
Consequently the craftsmen working
within the palace remained a dependent social group, physically bounded by the walls of the precinct and
constantly overseen by the imposing
stone buildings in the northern
range of the palace - the archbishop’s
residence.
niku temahefte 031
Fig. 5. Schematic diagram showing the four
phases of late medieval occupation c. 15001532:
M = mint workshop;
WW = weapons workshop/armoury;
C = currier’s workshop;
SM = shoemaker’s/cobbler’s workshop;
L = latrine;
0 = ovens;
W = wall walk
(after Larsson & Saunders 1997:92).
THE MINT WORKSHOPS:
PROCESSES AND DYNAMICS
However, the expansion of the
powers of the Church led to the
growth of tensions between the archbishop and the king. There was an
internal contradiction built into the
restructuring of state power in the
late medieval period. The delegation
of royal authority to the secular and
ecclesiastical aristocracy may have
overcome some of the problems created by the crisis of feudalism, but
only at the expense of laying the
foundations for the decentralisation
of state power (Poulsen 1995). The
concentration of power within the
palace, therefore, eventually brought
the archbishop into conflict with the
centralising forces within the
Danish-Norwegian state, with the
resulting struggle ending with the
imposition of the Reformation in
Norway in 1537.
This contradictory pattern of
development can be traced in the
sequence of occupation. One of the
most striking features of the late
medieval palace was the way in
which the workshop complexes were
constantly altered and modified. Between c.1500 and 1532 there were
four major phases of occupation (see
Fig. 5). These patterns of change
both express and embody some of the
processes and dynamics of power
and the emerging social conflict between Church and state. This argument can be illustrated in more
detail by examining the mint workshops.
93
The siting of a mint within the walled precinct of the Archbishop’s Palace is probably one of the most explicit expressions of how this ‘place’
became a centre for the production of
value. Coins, being an embodiment
of wealth, a medium of exchange and
a form of social power (Harvey 1996:
234-238), performed a multidimensional role for the archbishop and
were implicated in a web of different
social relationships Three successive
mint workshops were uncovered by
the recent excavations in the palace
(McLees 1994). By comparing and
contrasting the plans of these mints,
important changes can be detected
in the organisation of production
which relate to the renegotiation of
power relationships between Church
and state in the turbulent period prior to the Reformation.
The first mint formed part of a
complex of three buildings laid out in
a row along the eastern precinct
wall. This complex structured the
social division of labour between the
various technical processes of coin
manufacture. The mint itself was a
two-roomed building with an entrance area (Fig 6). The organisation of
space can be represented with the
use of an access diagram (Fig. 7).
The tiled central room was where
the coin blanks were hammered flat,
punched out and struck into coins,
this activity taking place on the
three workbenches. Crucially, this
first mint dates to the time of Gaute
Ivarsson, the first archbishop to
exercise the royal minting privileges
granted by King Hans in 1483. Furthermore, numismatic studies of
coins struck by Archbishop Gaute
and King Hans indicate there was
close collaboration between the royal
niku temahefte 031
Fig. 7. Access diagrams of the three mint
workshops in the Archbishop’s Palace.
Fig. 6. Plan of the first mint workshop
(Richard Cuttler/NIKU).
Fig. 8. Plan of the second mint workshop
(Richard Cuttler/NIKU).
and ecclesiastical coinage, which
may have been issued from the same
mint - namely this mint workshop
(Skaare 1995:93-94).
The second mint, however, represents a marked change in both the
organisation and character of production. The complex was realigned
around a courtyard to the north and
the mint workshop itself was substantially altered (Fig. 8). This
change in the use of space is displayed in the access diagram of the building (Fig. 7). The second mint formed a three roomed structure with
linking corridor. It appears that this
workshop became a more elaborate
and functionally integrated building
in which the processes of alloying
and assaying the silver bullion took
place under the same roof as the
annealing, cutting and striking of
the blanks. This shift in the patterns
of production can be linked to the
archbishops Erik Valkendorf and
Olav Engelbrektsson and an important change in the style of coins
which gave expression to the growing animosity between Church and
state in the early 1500s. The two last
94
niku temahefte 031
Fig. 9. Examples of the coins issued by the
three last archbishops of Trondheim:
a) Gaute Ivarsson
b) Erik Valkendorf;
c) Olav Engelbrektsson
archbishops issued more personalised coinage inscribed with their
names and coats-of-arms (Fig. 9).
This projection of more individualised images of power asserted the
archbishop’s authority independently of the king. Significantly, it was
this second mint which was burnt
down, together with the rest of the
precinct, when the palace was attacked by state forces hostile to the
archbishop in 1532.
The third mint workshop was the
only building to be constructed after
the attack on the palace in 1532. It
formed an isolated, single-celled
building,
representing
another
change in the organisation of minting. There was no spatial division of
labour, all the processes of production apparently being concentrated
within the building’s single room
(Fig. 10). The lack of internal struc-
turing of space is shown in the
access diagram of the building (Fig.
7). However, there may have been an
increase in the level of production as
indicated by the presence of four rather than the customary three workbenches. The simultaneous simplification and expansion of minting
relates to the greatly weakened position the archbishop prior to the
Reformation of 1537 and the enforced payment of a 15000 mark fine
imposed by the state for the archbishop’s open revolt against the king
during this period.
CONCLUSION
Although I fear that I have covered
too much but said too little, I have
hopefully, by discussing the late
medieval Archbishop’s Palace in
Trondheim and examining, in particular, the changing organisation
of mint production, illustrated
aspects of the archaeology of ‘place’
as well as shown how the relationship between power relations and
social space is essential for understanding the processes and dynamics of history.
Fig. 10. Plan of the third mint workshop
(Richard Cuttler/NIKU).
95
niku temahefte 031
NOTES
1. This paper was presented at the
Fourth Annual Meeting of the European Association of Archaeologists
in Gothenburg, Sweden, on 25 September 1998 in the session ‘The
Archaeology of Wealth, Prestige and
Value: Processes and Dynamics’.
2. The central arguments of this paper
are based upon the ideas explored
in a recently completed research
report (Saunders forthcoming).
3. The empirical data cited in this
paper is derived from the postexcavation analysis carried out by
Chris McLees, Anders Olsson,
Anna Petersén and Tom Saunders
(Nordeide forthcoming).
REFERENCES
CALLINICOS, ALEX, 1989. Making
History: Agency, Structure and
Change in Social Theory. Cambridge: Polity Press.
CALLINICOS, ALEX, 1995. Theories
and Narratives. Reflections on the
Philosophy of History. Cambridge:
Polity Press.
GIDDENS, ANTHONY, 1984. The
Constitution of Society: Outline of
the Theory of Structuration. Cambridge: Polity Press.
HARVEY, DAVID, 1996. Justice,
Nature and the Geography of Difference. Oxford: Blackwell.
HELLE, KNUT, 1995. Down to 1536. In
Norway: A History from the Vikings
to Our Own Times, 3-119. Oslo:
Scandinavian University Press.
LARSSON, STEFAN, & SAUNDERS,
TOM, 1997. Order and Architecture in the Age of Transition: A Social Analysis of the Archbishop’s
Palace in Trondheim, Norway.
Norwegian Archaeological Review
30:79-102.
MANN, MICHAEL, 1986. The Sources
of Social Power. Volume I: A History of Power from the Beginning to
A.D. 1760. Cambridge: Cambridge
University Press.
McLEES, CHRISTOPHER, 1994. The
late medieval mint workshops at
the Archbishop’s Palace, Trondheim. Antiquity 68: 264-274.
NORDEIDE, SÆBJØRG (ed.), forthcoming. Excavations in the Archbishop’s Palace, Trondheim: Methods,
Chronology and Site Development.
Trondheim: NIKU (Temahefte 12).
POULSEN, BJØRN, 1995. Kingdoms
on the Periphery of Europe: The
Case of Medieval and Early
Modern Scandinavia. In Richard
Bonney (ed.), Economic Systems
and State Finance, 101-122.
Oxford: Oxford University Press.
SAUNDERS, TOM, forthcoming. The
Archbishop’s Palace in Trondheim:
A Social Analysis of a Late Medieval Power Centre - Money, Warfare
and Charity.
SKAARE, KOLBJØRN. 1995. Norges
Mynthistorie: Bind I: Mynter og
utmyntning i 1000 år. Pengersedløer i 300 år. Numismatikk i Norge.
Oslo: Universititetsforlaget.
96
ABSTRACT
This paper concerns the study of
power and space within the Archbishop’s Palace in Trondheim, in particular, how the structure and organisation of the precinct in the late
medieval period formed a medium
through which the archbishop’s
powers were exercised. Its aim is to
explore the ways in which the spatial patterning of occupation, as revealed by the recent excavations in the
palace, can cast light on the articulation of the archbishop’s wealth, status and authority during the turbulent period immediately prior to the
Reformation.
The theoretical starting point is a
reformulation of Michael Mann’s
theory of social power and Anthony
Giddens’s concept of locale within a
Marxist framework. It is suggested
that in the historical context of the
crisis of Scandinavian feudalism the
palace at Trondheim became the
focus for overlapping networks of
ideological, economic, military and
political power. These developments
were expressed through the reorganisation of the architectural space
and the construction of a series of
workshop complexes within the walled precinct between c.1500-1537AD.
By analysing the archaeological evidence for coin production, weapon
manufacture and leatherworking,
this paper considers how the palace
formed a locale for the interaction of
a specific set of social relations. It
consequently examines some of the
processes underpinning the expansion of the archbishop’s power during
the late medieval period, and discusses the social dynamics behind the
conflict between the Church and the
centralising, Protestant-leaning forces of the Danish-Norwegian state.
niku temahefte 031
TONE MARIE OLSTAD AND KRISTIN SOLBERG
Eight seventeenth century decorative paintings
- one painter?
Painting Techniques – History, Materials and Studio Practice (Ashok Roy
and Perry Smith, editors). - Contributions to the Dublin Congress 7-11
September 1998. – The International
Institute for Conservation of Historic
and Artistic Works. London: 175-179.
Most of the distemper paintings still
existing in Norwegian churches date
from the 17th and 18th centuries and
are in general vivid, rich in colour
and spread over all the surfaces within the churches. This type of decoration is closely connected to Norwegian folk art as a source of inspiration and patterns for the so-called “rose
painting”. Distemper is defined as a
water-soluble paint with a matt and
dry appearance, made from a gluebased binder and pigments.
Apart from the art historians
doing research for “Norges Kirker”, a
publication, which gives a systematically and comprehensive description
of the Norwegian churches, few have
worked on this type of decoration in
Norway. Virtually no research has
been carried out on Norwegian distemper decorative paintings from this
period which tells us anything about
the painting technique.
This article presents the project
“17th century distemper decorative
paintings in Numedal and Hallingdal”
which forms part of NIKUs project on
distemper decorative wall paintings in
Norwegian wooden churches.
The aim of NIKUs Distemper
Project is to obtain an up-dated overview of the preserved decorative
paintings in Norway and greater
knowledge with regard to conservation
methods for distemper.
EIGHT 17th CENTURY DECORATIVE
WALL PAINTINGS
The article deals with decorative wall
paintings in six churches in the two
neighbouring valleys of Numedal and
Hallingdal in Norway (Fig. 1). Paintings in two secular buildings in the
same area are included in the project.
All the paintings are very similar and
will in this text be referred to as the
“Numedal Paintings”.
Eight paintings. One painter?
The art historian S. Christie has
attributed the decorative paintings
in Gol, Rollag, Nore and Flesberg
churches, as well as in the secular
buildings, - Selvika and Tollbodgaten -, to the anonymous Numedal
painter [1,vol.3,p.232]. The decorative painting in Selvik is fragmentary
and not considered in our work
Our work is based on the possiblity of expanding Christie’s list to
include the paintings in the churches
in Uvdal and Vatnås, and perhaps
also the paintings in the secular
building, Vikersund.
The objectives are to:
- obtain knowledge of the painting
technique of the “Numedal Paintings” and to develop and examine
evidence as to whether the paintings
can be attributed to the same artist.
- to see whether information about
status and working conditions of a
Fig. 1. Map showing the distribution of the
decorated interiors.
Table 1. List of paintings
Churches:
Location
Type of decoration
Date of decoration
Gol
Rollag
Hallingdal
Numedal
1652
1653
Nore
Uvdal
Flesberg
Vatnås
Numedal
Numedal
Numedal
Sigdal / Numedal
Wall decoration
Memorial plaque
Wall decoration
Wall decoration
Wall decoration
Wall decoration
Wall decoration
Drammen Museum
Drammen Museum
Wall decoration
Wall decoration
?
1665 -1700
1655
1656
1650s
Post 1660 ?
Secular Buildings:
Tollbodgaten (14)
Vikersund
Gol og Nore is dated on the decoration. Rollag, Uvdal, Flesberg is dated by the art historian
S. Christie [1,vol.3,p.232-234], Vikersund by the art historian E. Sørensen [2].
97
niku temahefte 031
planks from Rollag church, in Gol
and in Tollbodgaten. The majority of
the decorative paintings are conserved and partially restored [3,4].
EXAMINATION OF THE PAINTINGS
The conservators assessment and
information on a work of art based
on examination of painting technique are often an important part of
the basis from which attributions of
works of art are done.
To contribute to the knowledge of
the “Numedal Paintings”, we have
assessed these by: Comparing the
decorative elements used in the different paintings, - which is essentially a task for the art historian. But
this should also be done by the conservator, since professionals of different backgrounds draw different
information from the same work of
art. Examining the painting technique, - which ideally should be done
as a co-operation between the conservator and the chemist.
Comparing the decorative elements
used in the paintings
Fig. 2. Uvdal stave church. Decorated walls in
the north east part of the aisle.
“church painter” in 17th century
Norwegian society, can contribute
factors in relation to attributing the
“Numedal Paintings”.
Description of the decorative paintings
The “Numedal Paintings” are characterised by the artistic style of both the
Renaissance and the Baroque period
and are a combination of trompe l’oeil
panels with archways in the lower half
and plant motifs on the upper part of
the wall. The plant motif is used either as design fitted into a painted
framework on the wall (Gol, Rollag,
Nore, Uvdal, probably Flesberg) (Fig.
2, 3, 4, 6), or as continuous tendrils
(Vatnås) (Fig. 5). The combination of
free-form plant motifs and panel
motifs was used in Danish manor houses and town houses during the 1500s.
(Norway was subordinate to Denmark
right up until 1814). Later in the
1600s, painted drapery often replaced
the panel motif and the plant ornamentation became less restricted [1,
vol.3,s.283].The decorative paintings
in Vatnås and Vikersund have drapery instead of painted arcade panels on
the lower part of the wall. Tollbodgaten has flowering tendrils across the
whole surface of the wall (Fig 7).
Representations of Biblical motifs are
found in all the church paintings, with
the exception of Vatnås. The paintings
are painted on a white ground with
varieties of yellow, brown, red, blue
and green colours, as well as black
and white.
State of preservation of the paintings
The state of preservation varies. The
paintings are partly discoloured due
to dirt, humidity stains, water damage and the degradation or fading of
some of the colours. At some of the
sites the paintings have been more or
less painted over. In earlier structural alterations to the churches, decorated planks were often removed and
put into storage or used elsewhere,
and thus were not subject to fading
and over-painting. The best preserved colours are to be found on stored
98
Decorative painting is here defined
as a juxtaposition of ornaments.
Ornaments are defined as a combination of decorative elements. Individual elements can, however, form
part of the decoration without being
grouped together to make bigger
ornaments.
A systematic comparison of the
use of elements in these paintings
was regarded as being a useful method looking for a common artistic
hand. We selected typical elements
to see if these could be found in the
various paintings. A similar painting
technique, but not the use of the
same colours, is a condition for similarity. (Fig 4, 5, 6, 7)
The comparison showed: The
artist had a number of small decorative elements at his disposal. These
elements are put together to form
ornaments which are combined and
dispersed on the surface in relation
to the size and shape of the painted
area, - and probably, according to
the prevailing style, the wishes of
the client and the painter’s own preferences. All the elements are found
in at least two or more of the pain-
niku temahefte 031
Fig. 4. Uvdal stave church. Detail of the decoration showing various decorative elements.
(See Table 2): No. 2, the little fruit A; no. 4,
the small red berries (not finished); no. 7, the
“apple”; no. 8, the carnation B; no. 9, the pear;
no. 15, the grapes; no.17, the acanthus A
enclosing a bigger sample of element no. 2.
Fig. 5. Vatnås church. Detail showing the plant
motif used as continuous tendrils. Element no.
4 is seen, as in figs 4, 6 and 7. Compare the red
curled-up leaf to the right with the
green leaves in fig. 7.
Fig. 3. Nore stave church. The north wall in the choir.
Table 2. Use of decorative elements in the paintings
Element
1 Leaf
2 Fruit A
3 Carnation A
4 Berry
5 Flower A,
with 5 petals
6 Flower B,
with 4 petals
7 “Apple”
8 Carnation B
9 Pear
10 Fruit B
11 Hip
12 “Fruit” C
13 “Fruit” D
14 Pattern A
15 Grapes
16 Pattern B
17 Acanthus A
18 Acanthus B
Gol
Rollag
Nore
Uvdal
x
x
x
x
x
x
x
x
x
x
x
x
x
x
x
Vatnås Tollbodgaten
x
x?
x
x
x
x
x
x
x
x
x
x
x
x
x
x
x?
x
x
x
x
x
x
x
x
x
x
x
x
x
x
x
x
x
x
x
x
x
x
x
x
x
x
?
x
x
x
x
x
x
x
x
x
x
x
Flesberg is not included in the table.
99
Fig. 6. Rollag stave church. Detail showing: Element no. 1, the feathered leaves (compare it
with the supposed unfinished ones in Uvdal,
fig. 4); no. 3, the carnation A. And as in fig. 4,
Uvdal, no. 4 and no. 7. Compare the lower half
of the detail with fig. 2 and 3.
niku temahefte 031
PAINTING TECHNIQUE
Fig. 7. Tollbodgaten. Detail. The plant motif is
flowering all over the wall. Note the following
elements: No. 1, as in fig. 6; no. 2 and no. 4, as
in fig. 4, 5 and 6. No. 9, as in fig. 4. No. 10, as
in fig.5; no. 15, as in fig. 4 and a variant of no.
17.
tings. The ornaments are very similar but seldom identical in the different paintings. New and mutually
similar elements are introduced in
Vatnås and Tollbodgaten.
Examination of the painting technique
Surface examinations are carried out
to acquire information about
• the painter’s tools
and how he used them,
• brush strokes,
• use of colour
• the relationship
between pigment and binder,
• intentional use of opaque
and more transparent layers,
• sheen and granularity,
• the build-up
of the decorative paint layer,
incisions and underdrawings.
The examination has mostly been
done in connection with conservation
of the paintings.
Analyses
Samples have been taken from the
paintings with the aim of supplementing the knowledge of the layer
structure of the painting, the media
and pigments used.
Five paint samples from Uvdal,
Nore, Rollag og Vatnås are analysed
by Mikroanalytisches Labor Naturwissenschaftliche Beratung Kunst
und Kulturgut, Bornheim, Germany
(Prof. Dr. Elisabeth Jâgers). Microscopic and microchemical examinations, IR spectroscopy and scanning
electron microscopy is used for the
pigments. Binding media is analysed
by wetchemical methods and chromatography (TCL/HPLC) [5].
Pigments in four samples from
Vikersund are analysed by conservator T. Aslaksby, The Munch
Museum, Oslo, and Dr. Unn Plahter,
University of Oslo, Norway using
microscopic examinations [6].
Two paint samples from Uvdal
and Nore are analysed by KDC Konservierung und Denkmalpflege Consulting, Olching, Germany (Dipl.
Chem. Christoph Herm, Dipl. Chem.
Stefan Simon) using microscopic
examination for pigments and X-ray
diffraction and Ion Exchange Chromatography for protein analysis [7].
Binding media in four samples
from Uvdal og Nore is analysed by
chemist A. Jensen, University of
Copenhagen, using HPLC. His
results were discussed and evaluated by conservator R. Larsen, Director of The School of Conservation,
Copenhagen, Denmark [8].
The found pigments and binding
media are listed in table 3.
100
White underpaint which seems to
have calcium carbonate and casein
tempera as the main ingredients, is
applied on the wooden support.
Jägers found a layer of casein tempera between the wood and the underpaint in one of the paint samples
from Nore. Herm and Simon assumes
that the wooden support was insulated by glue. A layer of glue on the
surface prior to the white underpaint
is recommended in the Danish manual from 1794, “Nye og Fuldstændige
Maler- og Forgylder-Bog” [9].
Compasses, mentioned in the
same manual, is used, and incisions
are found in the architectural lower
part of the paintings. The underdrawing on the upper part is sketched
onto the underpaint, either with a
drawing implement similar to graphite or with a reddish-coloured
chalk. There is some deviation between the sketches and the painting
The painter had two rational principles for applying the decorative
paint layer: 1. Local colour before
shape-defining and contour colours, 2. Everything within one area which
was to be the same colour were painted at the same time. The artist was
experienced, and seems to have used
the paint he had on his brush where
that colour was required within a
particular area. So, if he loaded his
brush with a red local colour for a flower placed next to a bunch of grapes
which were to be contoured with the
same red colour, he painted the red
contour before applying the local
colour. The painting was finished
with the black contouring. The main
compound of the binding media of the
decorative paint layer seems to be a
collagen based glue. (See Table 3 ).
This way of applying the paint
indicates that the artist was familiar
with the motif and the individual
elements, that he worked quickly
and effectively and that he knew
how to put on colours and contours
to achieve the desired effect. The
paint has been applied solely with
brushes. Straight lines in the panel
imitation and the field delineation
seem to have been drawn with the
help of rulers, and arcs are drawn
using a brush attached to a piece of
string. The colours are applied even-
niku temahefte 031
ly, but visible brush strokes can
sometimes be seen in certain colours.
The colours are applied with notably
few drips or paint runs and the surface is evenly matt, in spite of the
fact that there seems to have been a
deliberate alternation between nearly transparent paints rich in binding
medium and more opaque paints.
The artist probably had a good
knowledge of the materials, as well
as good painting tools.
Colours and pigments
Varieties of yellow, brown, red, blue
and green colours are used in all the
paintings, as well as black and white. There are variations in the use of
colours from painting to painting,
but the comparable colour areas are
generally of the same quality and
similar appearance. This gives the
paintings an equal expression even if
some paintings are more damaged
than others. An exception is the
painting in Vatnås, which appears
more subdued. Addition of lead white to the coloured pigments, which
has been found in one of the samples
from Vatnås, could be a reason.
Further investigations will confirm or invalidate our assumption
that a large number of colour variants repeated from painting to painting, were based on a limited number of pigments available.
The use of pigments may give
information on the economic framework for the decorative paintings
and may be significant for purposes
of comparison. Prices from an auction in Oslo in 1694 give us an idea of
the price differences for the various
pigments. Compared to red lead,
yellow ochre cost about the same,
cinnabar about fourteen times, indigo about eleven times and orpiment
about twice as much [9].
The accounts from King Christian IV’s Colour Chamber for the
period 1610-11 and 1613-25, are a
useful source of knowledge about the
use of materials within the painter’s
trade in Denmark and Norway in
the 1600s [10]. The Colour Chamber
was a store from where among other
pigments were dispensed for use in
the royal buildings, the fleet and for
any other royal purposes. Lead white
was the most important white pig-
ment, but chalk was also dispensed.
Umber was the brown and yellow
ochre the yellow most used, but orpiment and lead yellow were also supplied. Lampblack was the most
important form of black. Red cinnabar, probably produced synthetically,
and red iron oxide, English red, were
supplied in large quantities. Red
lead is described and red lake, of
which the majority was made from
Brazil wood, had great application.
“Bjerggrønt”, in this connection
interpreted as green earth, was the
most used green, but malachite and
other greens are mentioned. Indigo
was the most common blue.
The pigments from the Colour
Chamber are found in Valentinum
Bolten aff Rusachs’ collection of formulae and guidelines from 1684
[9].The probably generally known
yellow ochre, iron oxide and green
earth did not require any introduction, and are not mentioned.
In our opinion, the choice of
colours and how they are applied,
usually characterize an artist more
than pigments he has used. Nonetheless, one of the aims of the project
is to record all the pigments used in
this group of paintings. This is
necessary both to increase our knowledge of distemper paintings in general and of the “Numedal Paintings”.
Table 3 shows that the pigments
found in the paintings so far, were
commonly used at the time.
Binding media
The “Numedal Paintings” were painted using a binder which was assumed to be based on animal glue and
which gives a matt surface and
which makes the paintings watersoluble.
Table 3. Colours, pigments and binding media
NOTE: The table has been corrected. Not all corrections are marked
Colour
as seen in the
decoration
Site
Pigment
Binding media
Blue
Uvdal*
indigo + calcium carbonate
+ charcoal black
smalt + calcium carbonate
collagen based glue
+ addition of drying oil
collagen based glue
+ egg
collagen based glue +
addition of drying oil
collagen based glue
+ addition of drying oil
collagen based glue
+ egg
collagen based glue
+ addition of drying oil
Uvdal***
Rollag*
Blue/
Green ?
Rollag*
Nore***
Green
Vatnås*
Vikersund**
Gol****
Red
Yellow
Black
White
(underpaint)
Vikersund**
Nore**
Vikersund**
Vikersund**
Nore*
Uvdal*, Vatnås*
indigo + calcium carbonate
+ charcoal black
indigo + calcium carbonate
+ charcoal black
indigo + calcium carbonate
+ orpiment
indigo + yellow ocher +
calcium carbonate
+ lead white
orpiment + unidentified
black or blue
orpiment + unidentified
black or blue ?
iron oxide
red lead
ochre
magnetite + carbon black
charcoal black
calcium carbonate
Nore*,Rollag**, *, calcium carbonate
collagen based glue
casein tempera
* = analysed by Jägers, ** = analysed by Aslaksby/Plahter, *** = analysed by Herm/Simon,
**** = not analysed. Each colour in the table represents several hues.
101
niku temahefte 031
The different institutions have
done analyses on samples from the
same paintings, but not neccessarily
from the same area in the church or
on samples from same element.
Jägers
concludes
that
the
medium of the underpaint is casein
tempera and the medium of the
decorative layer is collagen with an
addition of drying oil. Larsen and
Jensen find collagen to be the dominating compound in all the samples,
but leave it open whether a mixed
glue was used. Herm finds the samples to contain collagen and egg.
Analysis of the media has confirmed that identifying protein-containing binders is problematic, especially when the painting, the conservator and the chemist are far away
from each other. Further work on
the binding media must evidently be
done.
It makes sense that a compound
like casein or egg is added to the
underpaint, since it would make the
underpaint less water-soluble and by
that make it easier to paint the decorative layer on top of it. It is possible
that a mixed glue was used. In the
Danish - Norwegian painting manuals from the 17th and 18th centuries
we find recipes with sugar and egg
added to the glue. The use of casein
as a painting media has a long tradition [11], but is not documented in
Norway prior to circa 1750 [12]. In
the 18th century and later it may
have been quite usual [9,13, p.188]
(See the table on next page.)
“CHURCH PAINTERS” IN THE 1600S
We know little about the “Church
painters” in the 1600s. Painters in
Norway in the 17th century had no
guild. Thus we have no guild ordinances as a reliable source of knowledge of how the painters’ trade was
regulated.
We also know little about how
commissions and limitations on their
work went with the different titles in
use (Norwegian: “Maler, skildrer,
stafferer, contrafeyer”). Specialisation does not seem to have been general. Accounts have been found which
show that even well-known painters
were paid for paint work of all categories [14, p.18-23].
The majority of the painters were
probably situated in the towns. Painters are registered among others in
Oslo, Stavanger, Bergen and Trondheim, many of them with foreign
names. During the 1600s Norway
had many immigrant craftsmen.
Most of them came from Denmark,
but also from Germany, The Netherlands, England and Scotland. A
number of them settled in Norway
for good. Taxation lists from Oslo in
the 1600s indicate that most of the
painters lived in the less exclusive
areas of the city. We can only guess
at the number of painters living in
each town, since the list of inhabitants is inconclusive regarding the
use of titles [15]. Attempts were probably made to limit the number of
painters living in the towns, as was
tried in other crafts.
The painters worked on commission and the church was an important commissioner of art. The new
Lutheran teaching led to changes
within the church buildings and a
desire for decoration in accordance
with the new liturgy. A period of economic growth in Norway during the
1600s led to the creation of a well-off
bourgeoisie which was interested in
art, both in the home and in church
[16, p.121- 122].
Church accounts from the seventeenth and eighteenth century, show
that the same painter worked in
churches located far apart. They also
show a great variation in payments
for seemingly identical work. This
could be due to variations in the
materials used, and thus differences
in the cost. (The painter usually
brought the materials with him and
the cost was included in the payment.) It may also be due to a highly
variable currency fluctuation. It is
therefore difficult to say from the
church accounts, how painter’s work
was assessed financially.
Uvdal, during the period 1651 1682. An inscription is preserved in
Nore church which names the donors
and the amount they gave and states
that the decorative work was carried
out with “Winther’s encouragement
and expense”. In Gol church there is
an inscription naming the donors, of
whom two where government officials in the district. The official class
moved in their own social circles and
we know that they travelled long distances to meet. It is therefore not
impossible that the two officials at
Gol may have recommended the
painter to Winther.
The name “Iffuer Kineberig” is
inscribed across the background of a
representation of Johannes in Gol
church. This is not thought to be a
signature, but the name of an important donor. Iffuer Kineberig was a
farmer at Gol [17].
In Nore church, a painted black
sign, 2.5 cm high, was discovered in
the painting during conservation
work. The sign resembled a letter,
and we hoped that this was some
kind of signature connected to the
painter. However, both the art historian S. Christie and the graphologist
[18] sceptical to this, stating it was
no regular letter, scarcely a mark
used as a signature by an illiterate
person.
The “Numedal Paintings” are
regarded as an image of the now largely lost decorated interiors of the
homes of the bourgeoisie in the
towns [14, p.194]. The quality of the
craftsmanship indicates well-educated and experienced craftsman. The
1600s accounts for the actual churches are largely lost and no sources
are found which reveals the artists
identity. A former attribution to the
painter Esaias Rappost [14], has not
been accepted by Norwegian art historians.
CONCLUSION
COMMISSIONER AND PAINTER
The majority of 1600s painters are
anonymous, as indeed was the
Numedal painter, by S. Christie also
referred to as Winthers painter
[1,vol.3,p.232]. Knud Jørgensen Winther was the parish priest in Rollag
parish, which also included Nore and
102
The art historian S. Christie has
attributed the decorative paintings
in Gol, Rollag, Nore and Flesberg
churches, as well as the secular buildings Selvik and Tollbodgaten, to
the anonymous Numedal painter.
We claim to have found the
“Numedal painter”s “signature” in
niku temahefte 031
the examined paintings and consequently both confirmed S. Christies
list of attributions and enlarged it. A
painter’s “signature” can be found in
the way he applies his chosen materials and colours, and how different
decorative elements are used in the
paintings. The painting technique of
the “Numedal paintings” is very
similar and several of the decorative
elements are found both in the earlier and the later paintings. Knowledge about status and working conditions of a “church painter” in the 17th
century Norwegian society, contributes arguments, but is not crucial for
the attribution to a common painter.
The paintings in Gol, Rollag,
Nore and Uvdal churches and, deduced from what is left, also Flesberg
church, seem to have one common
painter. The paintings in Vatnås
church and Tollbodgaten are with
less certainty attributed to the same
artist. For Vikersund no attribution
has been done so far.
ACKNOWLEGDEMENTS
The Distemper Project requires cooperation within different fields and
has bought in services or has informal co-operation with the persons
listed below:
The authors are grateful to René
Larsen, Rector at School of Conservation, Copenhagen, for his work
with the binding media analysis and
to Jon Brænne, researcher, painting
conservator, NIKU, for supplying us
with literature.
We thank the following for their
contribution to our work:
Margareta Ekroth Edebo, senior lecturer, Institute of Conservation,
University of Gothenburg, Sweden
Sigrid Christie, Dr. Phil. art historian, NIKU, Oslo, Norway
Inger Hansen, art historian, University of Oslo, Norway
Lars Roede, head curator, Norsk Folkemuseum (Norwegian Museum
of Cultural History), Oslo, Norway
Arne Jensen, chemist, Department
of Protein Chemistry, University
of Copenhagen, Denmark
Elisabeth Jägers, Prof. Dr., Bornheim, Germany
Stefan Simon, Dipl. Chem. Olching,
Germany
Christoph Herm, Dipl. Chem.
Olching, Germany
Ester Olstad, archive registrar, National Archive, Hamar, Norway
Translation: Ingrid Greenhow, Moorside, Stewarts Drive, Farnham
Common, Bucks SL2 3 LB, England
14 Grevenor, H., Norsk Malerkunst
under Renessanse og Barokk,
Oslo (1927)
15 Information from L. Roede ,
Norsk Folkemuseum, Oslo
16 Christie, S., Maleri og skulptur
1536-1814, in Norges kunsthistorie Bind 3, Oslo (1982)
17 Svello, H., Boka om Gol I. Oslo
1961. 116 -121
18 Information from A.M. Ranum
Aas, Riksarkivet, Oslo, Norway
REFERENCES
ABSTRACT
1 Christie, S., Christie, H., Norges
Kirker - Buskerud, Vol.1-3, Oslo
(1986 - 93)
2 Sørensen,E., “Belangende dend
Waaning i Wigersund”, in Fortidsminneforeningens årbok
(1995) 17-46
3 Solberg, K., Konservering av limfargedekor i Nore stavkirke, Oppdragsmelding NIKU,no 40 Oslo
(1997)
4 Olstad, T.M., Uvdal stavkirke.
Konservering av limfargedekor.
Unpublished report. (1995)
5 Jägers, E., “Analysis of Distemper paint”. Naturwissenschaftlichen Untersuchung zur Bestimmung von Pigmenten und Bindemitteln. Unpublished note. 1997
6 Aslaksby, T., Østre Vikersund.
Undersøkelser av dekor og fargelag, in Fortidsminneforeningens
årbok (1995) 47-54
7 Herm, C. Distemper analysis of 2
samples of Nore and Uvdal
church. Unpublished note. 1998.
8 Larsen,R, Jensen,A. Amino acid
analysis of samples from Nore,
Uvdal and Lyngdal churches.
Report. Unpublished note. (1997)
9 Brænne, J., Den dekorative
malerkunsten i Norge, (To be
published february 1998)
10 Weber- Andersen, K., Christian
den Fjerdes farvekammer.1610 11 og 1613 - 25, Kulturminder.
Ny række, Bind 1, København,
(1955) 19 -41
11 Gettens , R.J. & Stout G.L., Painting materials. New York (1966)
12 Kildal,K., Folkekunstens dekorative malinger, Oslo 1961
13 Vesaas, Ø., Rosemaaling i Telemark. Vol.3. Oslo (1957)
A group of 1600th century distemper
wall paintings, mainly in churches,
has earlier been partly attributed to
the same artist. The project described is primarily aiming at a more
profound understanding of these
paintings for improved conservation
treatment, and secondarily to use
the acquired knowledge as a basis
for tentative attributions to the common artist. The knowledge of these
paintings is augmented by visually
comparing the decorative elements
in the paintings as well as by technical analysis of pigments and media.
Information on the painter’s materials and more importantly, how he
applied them, is also acquired by
surface observations. Reference to
contemporary literature on technique and relevant archive records is
also made. The conditions of the
1600th century “church painter “ is
discussed in short. The article concludes with two additional attributions to the common artist, - one of
them with some uncertainty
103
niku temahefte 031
JON BRÆNNE
Frihåndsdekor
Brænne, J. 1998. Dekorasjonsmaling. Marmorering - Ådring - Sjablon- og strekdekor - Lasering - Patinering. - N.W. Damm & Sønn A/S,
Oslo: 69-83
Frihåndsdekor er malt dekor som er
malt “på fri hånd”, dvs. dekor som
ikke er malt ved hjelp av andre hjelpemidler som sjablon eller linjal
eller som illusjon av stein eller tresorter. Begrepet frihåndsdekor har
imidlertid blitt brukt i mye videre
forstand, og er derfor vanskelig å
definere.
Det var tidligere vanlig å kategorisere dekorasjonsmaleriet etter
hvilken type motiv det gjenga. Det
kan derfor være enklere å se på hvilke kategorier dekorativ maling som
vanligvis blir betegnet som frihåndsdekor. I det veggfaste, dekorative
maleriet blir bl.a: Figurmaleri, ornamentmaleri, rankedekor, blomstermaleri, rosemaling, stillebenmaleri,
landskapsmaleri samt stukk, gips og
skulpturimitasjonsmaleri betegnet
som frihåndsdekor. Frihåndsdekor
er som begrepet sier; de typene malt
dekor som er malt uten andre malerverktøy enn pensler.
Malt dekor som marmorering,
ådring, lasering, patinering, sjablon
og strekdekor samt alle typer strukturmaling blir derfor vanligvis ikke
betegnet som frihåndsdekor.
Frihåndsdekoren i Norge er et
meget stort og omfattende tema og en
utdypende presentasjon ville kreve en
egen bok. Dette kapittelet gir en
meget grov gjennomgang av utviklingen av frihåndsdekoren i Norge.
Frihåndsdekor inngikk ofte som en
del av den totale komposisjonen i
romdekoren. De dekortypene som
presenteres i denne boka ble ofte
supplert og kombinert med frihåndsdekor. Enkelte perioder og varianter
av frihåndsdekoren blir presentert
for å se denne formen for malt dekor
i sammenheng med den øvrige dekorative malingen.
Den eldste veggfaste dekorative
malingen som er bevart i Norge er
fra middelalderen. Dette er limfargedekor fra perioden 1250-13001 som
er bevart i flere kirker. Det er også
bevart rester av dekor utvendig på
noen profanhus fra middelalderen.2
Denne dekoren er ikke nærmere
datert, og det er usikkert hvordan
den var utført. Det er ikke registrert
annen dekor i middelalder profanhus i Norge som kan fortelle om det
har vært vanlig å dekorere husene
innvendig.
I profanhusene er kroting eller
kråt den eldste malte dekorformen
som er bevart. Figur 1. Dekorformen har trolig tradisjoner tilbake til
middelalderen. Dekoren ble malt i
røykstuene På et av de øverste stok-
Figur 1. Årestue fra Nes i Varaldsøy, Sunnhordaland, nå på Norsk Folkemuseum. Årestua er
trolig fra 1600-tallet. Krotingen er nyere, trolig
frisket opp etter flyttingen til museet. Det geometriske mønsteret kjennes igjen både fra tekstiler og treskjæring. Foto Jon Brænne.
104
niku temahefte 031
keomfarene ble det malt geometriske
mønstre. Dekoren ble utført i limfarge, vanligvis med kritt som pigment.
Noen ganger ble det også brukt røde
jordpigmenter. Dekoren markerte
overgangen mellom den delen av
stua som ble rengjort med jevne
mellomrom, og den øvre delen som
ikke ble rengjort. Den øvre delen ble
gradvis helt sort av røyk og sot. Hver
gang veggene ble rengjort ble dekoren vasket bort, og malt opp på nytt.
Det kan se ut til at utformingen av
de geometriske mønstrene fulgte
familietradisjoner. Det ser også ut til
at det var kvinnenes arbeide å dekorere med kroting. Dekorformen var
vanligst på Sør-Vestlandet og Vestlandet, men er også registrert andre
steder i landet. Skikken med kroting
opphørte da røykstuene gikk ut av
bruk i slutten av forrige århundre.
I sjette linje av en gammel julevise sier den “stakkars mannen” at
etter at alt er vasket skal veggene
krotes, Vægjene faa Kraat, og at det
er mor som utfører dekoren.
Figur 2. Det ser ut til at krotingen
for det meste ble utført sammen
med hovedrengjøringene i forbindelse med høytidene. Dette kan tyde
på at det var kvinners arbeide å
male opp igjen krotingen. Hvis dette
var tilfelle, er dette det eneste delen
av norsk dekorasjonsmalerkunst
hvor kvinner kan ha vært tradisjonsbærene. Bruk av “Bonader” i Sverige
kan være en fortsettelse og utvidelse
Figur 2. Første vers av en julevise som stod i
Stavanger Adresseavis,
26. desember 1834.
Mel.: Stusle Søndags Kvælen etc.
Sei mæg Granne,
koleds gaaer dæ hos Dæg te
Nogle Daer før Julaa Kjeme?
Isjaa mæg der snues paa Alting
op aa ne,
Æg kan lite vara heme:
Wægjer, Bænkjer, Gaalver,
Kjørler, stort og smaat
Alt ska vaskas, skuras,
Vægjene faa Kraat;
Som en dængde hun
ryme æg paa Stun,
Aa laer Moer faa raa for Staavaa.
av denne tradisjonen. Bonader er
lange, smale, malte dekorasjoner
med figur, tekst og rankemaleri
utført på lerret eller papir som ble
hengt opp i stuerommene ved fest og
høytider og tatt ned, rullet sammen
og lagret etter av høytiden var over.
Fra 1500-tallet kjenner vi ikke til
bevart malt dekor i profanhus.
Forandringen i byggeskikken som
kom utover på 1600-tallet gjorde at
det ble mulig å innrede og dekorere
interiørene på en helt annen måte
enn før. Husene var ikke lenger åpne
helt opp til mønet, men med himling
over bjelkelaget mot loftet. Takflatene mellom bjelkene var velegnet til
malt dekor. Faste ildsteder og pipeløp kom i bruk og at husene ble
“glasstover”, dvs. at de fikk vinduer.
Det medførte at rommene ikke lenger ble nedsotet. Takflaten var fremdeles utsatt for soting fra peis og
ovn, men bare i svært liten grad i
forhold til tidligere. Ved å dekorere i
takene var ikke dekoren så utsatt for
slitasje og vask, og kunne bevares
mye lenger enn før.
Utover på 1600-tallet ble det vanligere for velstående å dekorere stasrommene i huset. Dekoren ble som
oftest utført i limfarge eller i mager
oljebasert maling. De vanligste forbildene til dekoren var sydeuropeiske tekstiler og middelalderens veggdraperier. Takene ble oftest dekorert
som polykrom stukk eller som imitasjoner av kassettak. Tyske tak og
tysk, malt dekor var forbildene. Det
ble også utført dekor som hadde store blomsterranker som mønster.
Igjen var det forbilder fra kontinentet, men denne dekortypen var vanlig i Nord-Tyskland. Disse formene
for dekor var i bruk hele 1600-tallet.
På begynnelsen av 1700-tallet ble
det mer alminnelig å trekke veggene
med lerret eller panele med stående
veksel- eller glattpanel. Enkelte
meget fine hus fikk fyllingspaneler
fra gulv til tak. En del finere hus
hadde panel på undersiden av takbjelkene slik at taket ble en stor
glatt flate. Både vegger og tak ble på
den måten godt egnet til malt dekor.
Stilarter og malt dekor som var
mote i Europa ble etterhvert brukt i
stadig større omfang. De norske
utgavene av den kontinentale dekoren fikk ofte preg av at kunstneren
105
ikke hadde sett forbildene, - eller
gode kopier av de opprinnelige forbildene selv. Tolkningene ble særpregete og personlige. De stilimpulsene
som kom, ble etterhvert om - og innarbeidet til å bli norsk dekor. Fra ca.
1740 utviklet det seg tre retninger
med malt dekor i Norge. I dette
avsnittet presenteres eksempler på
den internasjonale dekormalekunsten og på den illusjonsmalte frihåndsdekoren.
Rosemaling
En utrolig rik dekorativ malerkunst hvor den personlige tolkningen og sammensmeltningen
av mange stilretninger dannet en
“syntese” av alle stilartene maleren kjente og ville bruke. Denne
dekoren har i ettertid fått navnet
“rosemaling”, et begrep som nå er
fullstendig innarbeidet i det norske språket. Dekorformen utviklet og spredte seg til store deler
av landet. Som veggfast dekor
var rosemalingen i vanlig bruk
fram til ca. 1860, men på løse
gjenstander har dekorformen
vært i bruk og utvikling frem til i
dag.
Den internasjonale dekormalekunsten
Parallelt med rosemalingen var
en frihåndsdekor i bruk som til
enhver tid var sterkt påvirket av
den rådende moten og stilbegrepene i den internasjonale dekormalerkunsten. Denne dekorformen var rådende hos de velstående.
Illusjonsdekoren
Den tredje varianten var på samme måte som rosemalingen en
personlig utviklet “fortolkningsdekor”. Dekorasjonsmalerne tok
utgangspunkt i de europeiske
interiørenes utforming, materialbruk og dekor. Med dette som
utgangspunkt søkte de å dekorere
tradisjonelle norske interiører på
samme måte. På kontinentet og i
Storbritannia hadde interiørene
innredningsdetaljer i ekte intarsia, marmor og edeltre. Som veggtrekk ble det brukt håndmalte og
trykte tapet samt vevde, trykte og
broderte
tekstiler.
Dekorasjonsmalerne her hjemme brukte
niku temahefte 031
de samme dekorative elementene i
interiørdekoren, men forskjellen
var at her hjemme ble interiørene
utformet kun ved bruk av tradisjonelt snekkerarbeid og med malt
dekor.
Illusjonsmalt
og/eller
naturalistisk frihåndsdekor var
sammen
med
marmorering,
ådring, sjablon - og strekdekor
hovedingrediensene i dekoren.
Frihåndsdekoren ble både brukt
alene og sammen med de øvrige
dekorformene.
Illusjonsmalt og /eller naturalistisk frihåndsdekor var i spredt bruk
fra midten av 1600-årene, men var
først vanlig i velstående miljøer fra
siste del av 1700-årene. Dekortypen
var i bruk helt fram til ca. 1900.
Fram til ca. 1850 hadde dekoren ofte
et svært personlig preg, men etterhvert som det kom flere dekorasjonsmaler som hadde solid utdannelse
fra vandringer i utlandet ble dekoren mer “profesjonell” og upersonlig,
og utformet slik det var vanlig i
resten av Europa.
Fra 1760-årene hadde moten med
å male dekorative “bilder”, over
dørene, supraporter3 nådd Norge.
Bildene ble som regel malt som frihåndsdekor, og skilte seg vanligvis
fra den øvrige malte dekoren i rommet. Det hendte at supraportene ble
malt et annet sted, og av en annen
maler enn den som malte i rommet
forøvrig. Enkelte supraporter kan
også være importert. Disse “fremme-
de” arbeidene skilte seg derfor markert ut fra den øvrige dekoren i rommet. Samtidig ble mange supraporter også malt som en integrert del av
den øvrige dekoren i rommet. Moten
med supraporter holdt seg helt fram
til 1920-årene, men var mest brukt i
perioden fra. ca. 1780 til ca. 1865.
Utover på 1800-tallet ble det stadig vanligere å kombinere alle tenkelige former for frihåndsdekor med
en eller flere av de øvrige dekorformene. Ofte ble frihåndsdekoren
utført som illusjonsmaleri av ulike
typer. Dekoren ble malt på veggene
over brystningen og dominerte av
den grunn i rommet. Frihåndsdekoren fikk som regel regionale særtrekk og ble brukt innenfor et større
eller mer begrenset geografisk område. I Trøndelagsfylkene og deler av
Nordland var det f.eks. i perioden fra
ca. 1840 til ca. 1910 vanlig å male
illusjoner av arkitekturdetaljer som.
f. eks pilastre over brystningene.
Allerede fra de første frihåndsarbeidene brukte dekorasjonsmalerne
bilder med “opplysende og oppdragende” figurmotiver i dekoren. Motivene var ofte av religiøs karakter og
hentet både fra det gamle og det nye
testamentet. Det ble også malt dekor
med historiske hendelser og personer. Figur 3 og 4. Figurative fremstillinger av kjente og ukjente dyr
var også meget populært. I Telemark
eller Hallingdal kan det virke som
det var viktig for oppdragsgiver og
maler å vise at man visste hvordan
elefanter, dromedarer, enhjørninger,
drager og basilisker så ut, i tilfelle
man skulle møte en på sin vei.
Det kan se ut til at populariteten
til den figurative dekorformen dabbet
noe av i første del av 1800-årene. Fra
1830-årene ble de religiøse motivene
igjen verdsatt. Deler av dekoren ble
utformet som tidligere, med figurative motiver integrert i en større
dekor bestående av mange dekorformer. Andre dekorative arbeider var
helt og holdent viet religiøse motiver.
Enkelte malere tok opp igjen 1700tallets bruk av billedbibler - og rebusskrifter som forbilder, og brukte disse
til oppbyggelig dekor i vanlige hus.
De som hadde god råd og som var
godt orientert om hva som var samtidens mote ute i Europa, valgte
naturligvis de beste dekorasjonsmalerne til å utføre de beste dekorative
illusjonene i sine hjem. Dekoren var
som regel utført som en kombinasjon
av den internasjonale dekormalerkunsten og illusjonsmaleriet.
I hoteller, forsamlingshus, forretninger, banker, restauranter, kafeer
og andre offentlige lokaler ble det fra
slutten av 1850-årene gradvis vanligere å utføre store panoramabilder
på vegger og scenetepper. Skildringer av naturen, gjerne i nærmiljøet,
var populært, dessuten historiske
tablåer, historiske eller lokale prospekter og figurfremstillinger. Dekoren ble ofte kombinert med ådring og
sjablondekor. Både anerkjente billedkunstnere, utdannede dekorasjonsmalere og lokale amatører prøvde seg på denne dekorformen.4
Dekorformen hadde sin største
utbredelse i perioden fra ca. 1870 til
ca. 1925. Allerede i 1760-årene ble
det malt “fantasipanoramaer” med
Figur 3. Supraport, Sinclair-rommet, Tofte, på
Dovre. Den siste av tre supraporter i rommet
som viser skottetoget. Denne viser slaget på
Kringen i 1612, mellom skottehæren anført av
oberstløytnant Ramsey og Capt. Sinclair og den
norske bondehæren med “bønder fra Vaage,
Lesje og Lom”. De norske bøndene er lett kjennelige med sine røde nisseluer. Den norske
lederen holder standarten til bøndene fra Ringebu. Dekoren er omrammet av strekdekor med
lys- og skyggeeffekt. Veggene har tapetsjabloner, og langs taklisten er det malt en sjablonbord. Dekoren er trolig utført i årene 18601865, og det kan være Ole Johnsøn Langdalen
som har malt dekoren. Foto Jon Brænne.
106
niku temahefte 031
byer og ruiner på dør- og brystningsfyllingene. Utover på 1800-tallet
endret dekoren karakter, og det vanlige var å male “trær i landskap” på
dørfyllingene. Parallelt med den
største utbredelsen av de store panoramabildene på veggene ble det malt
“minipanoramaer” på dørfyllingene.
Mange slike minipanoramaer er
fremdeles bevart rundt i landet.5
En ny form for veggfast frihåndsdekor fikk en oppblomstring i årene
etter den første verdenskrig. Både
privathus, forretninger og offentlige
lokaler ble dekorert av lokale og
omreisende malere. Denne dekoren
kunne ofte være meget frodig og personlig utformet og skilte seg fra tidligere dekor ved uvante valg og
sammensetninger av motiv, i valg av
pigmenter og den tekniske utførelsen. Formen var en fortsettelse av
tradisjonen med “panoramabildene”
selv om panoramaer sjelden ble
malt. Det vanlige var figurfremstillinger og fri dekor i tidens smak.
Dekortypen var i bruk helt frem til
slutten av 1950-årene.
På slutten av 1800-årene kom illusjonsmaleriet med det “åpne taket”
tilbake for fullt. “Det åpne taket” var
en dekorform som var i bruk helt fra
tidlig på 1600-tallet. Da illuderte
taket en stjernehimmel. På 1700-tallet var illusjonen som regel en skyhimmel med morgenrøden i skyene,
enkelte ganger med engler og putti
fritt svevende blant skyene. Disse
dekorformene var vanligst i kirkene,
men også vanlige hus ble dekorert på
denne måten.6 Dekorformen gikk
gradvis ut av bruk på begynnelsen av
1800-tallet. Med oppblomstringen av
nyrokokkoen og nybarokken kom
107
Figur 4. Gården Hoff i Reinli, Valdres hadde i
ca. 1845-50 besøk av dekorasjonsmaleren Erik
E. Hagene fra bygda. Han må ha blitt i huset
over lengre tid og dekorert stuesalen i 2. etg.
med oljebasert maling. Hele interiøret er dekorert. Taket med skymaling og fugler, kantet
med strek og sjablondekor. Veggene med arkitekturbasert inndeling i buefelter, hvor hvert
buefelt er dekorert med oppbyggelige bibelske
sitater hentet fra et rebusskrift.1 Deler av veggene er også dekorert med sjablon- og strekdekor. Brystningene er ådret i mahogniimitasjon.
Foto Birger R. Lindstad.
denne dekoren i bruk igjen fra 1860årene, men da i en ny og naturalistisk form. Forbildene til den nye
varianten av dekorformen hadde de
vandrende dekorasjonsmalerne sett i
kirkene og slottene i Sentraleuropa.
De fleste av disse forbildene var malt
lenge før de ble populære her hjemme, de fleste av dem i siste del av
1600-årene og i løpet av 1700-årene.
niku temahefte 031
Denne dekorformen var selvskreven i
teatersalongene i siste del av 1800tallet. I Drammen Teater fra 1864,
som ble ødelagt ved en brann i 1990årene, er denne typen dekor rekonstruert. Flotte eksempler kan sees i
foajeene og hovedsalen i Nasjonaltheatret, Oslo, malt i 1899.
En annen dekorativ variant som
ble mye brukt var illusjoner av ulike
former for “solseil” i midtpunktet i
taket. Dekorformen kom i bruk i siste del av 1700-årene.7 Disse dekorative elementene kunne f.eks være
undersiden av parasoller uten håndtak eller mønstret stoff i forskjellige
former.
Det er naturlig å tenke seg at
figurativt veggfast dekorasjonsmaleri
ikke ble brukt under funksjonalismen. Men malt dekor ble likevel
brukt i mange sammenhenger. Trolig
har tradisjonene vært vanskelige å
bryte. Det ble utført både frihåndsdekor og andre malte dekorformer i en
rekke offentlige og private hus under
funksjonalismen. En av funksjonalismens mest kjente arkitekter, Arne
Korsmo, utførte selv veggfast dekor i
minst en av villaene han tegnet8.
Under siste verdenskrig ble
mange kjellere brukt til tilfluktsrom.
For å gjøre det uhyggelige oppholdet
i kjelleren under flyalarm og bombing mindre skremmende, var det
mange som dekorerte kjellerrommene med frihåndsdekor. Dekoren
ble utført i alle tenkelige former, og
fantasien hadde få begrensninger.
På grunn av materialknapphet, ble
det ofte benyttet uortodokse materialer og metoder til denne dekoren.
Dette, sammen med at fuktige murvegger ikke er det best egnete underlaget for malt dekor, har bidratt til
at svært mye av denne typen frihåndsdekor er blitt ødelagt eller har
blitt overmalt.9
I 1950-årene var det igjen populært å male “panoramaer” på veggene i offentlige lokaler. Det kan se
ut til at kafeer, konditorier, og banker var de lokalene hvor dekoren ble
mest brukt. I 1980- og 1990-årene
har igjen “panoramadekoren” fått en
oppblomstring som veggdekor, ikke
minst på de mange italienske og
greske restaurantene som har kommet i Norge. I samme periode nådde
også graffitien Norge. Pensler har
blitt erstattet av spraybokser med
billakk. Det meste av graffitien blir
malt utendørs på offentlig eiendom.
Kvaliteten på arbeidene varierer
strekt. Noen få av de beste arbeidene
har klare kunstneriske og dekorative
kvaliteter, mens de aller fleste vanligvis blir karakterisert som hærverk.
ROSEMALING
Figur 5. Rosemaling i Norge er en
variant av frihåndsdekoren. Dekortypen er tidligere meget fyldig presentert av andre forfattere og derfor
ikke tema i denne boka.
Dekorativ maling blir i dag gjerne oppfattet synonymt med rosemaling. Grunnen til dette er den store
oppmerksomheten som rosemalingen
har fått gjennom en årrekke. Som
malt dekor på enkeltgjenstander har
rosemalingen overlevd som den
eneste dekorative formen som er
brukt uten avbrudd fra den dukket
opp i 1740-årene og fram til i dag.
Som veggfast dekor gikk rosemalingen gradvis ut av bruk fra 1860årene. Med de nye sterke nasjonale
strømningene omkring århundreskiftet dukket rosemalingen opp
igjen, og på nytt ble en rekke interiører dekorert i ny-rosemaling i årene
mellom 1900 og 1925.
Rosemalingen hadde sitt utspring
i den malte dekoren som var i bruk i
1600-årene. Da akantusdekoren10
kom til Norge som forbilde for treskjærere og malere i 1600-årene, var
dette i tillegg med på å inspirere de
første bygdemalerne. De første veggfaste, malte dekorarbeidene i profanhusene på bygdene som var påvirket
av akantusen, dukket opp parallelt
tre steder i landet i midten av 1740årene. I Hallingdal med Truge Gunhildgard (Ca. 1690 – ca.1770),11 i
Telemark med Talleiv Halvorson
Maalar (1708? – 1770?) og i NordØsterdal med svensken Erik Wallin.(aktiv 1744)12
Det finnes mange eksempler på
at “bymalingene” dvs. den dekoren
som var inspirert av og forsøkte å
etterligne stil og mote i utlandet, var
med på å prege de første generasjonene med rosemalere
I de siste årene har kunsthistorikerne blitt mer oppmerksomme på
108
at det er en rekke figurative kvaliteter i dekoren som fortjener oppmerksomhet på lik linje med blomstermotivene. Interessen er nå større for
rosemalingens billedspråk. Dette går
i noen grad på bekostning av vurderingene det maletekniske og av
utformingen av “rosene”, som fram
til nå har blitt sett på som de viktigste elementene i denne dekoren.
Vurderinger og analyser av rosemalernes arbeider må utvides til å
inkludere langt flere aspekter enn
det har vært vanlig.
De fleste av de dekorasjonsmalerne som utførte disse arbeidene hadde mye større kunnskaper om malt
dekor enn bare å forme fullendte
“roser” i sin særegne stil. Som regel
består dekoren av mange elementer
og farger, satt sammen i enkle eller
kompliserte helhetlige komposisjoner. Når dekorative malerarbeider
av denne typen skal analyseres, må
derfor alle elementer i komposisjonen komme med i vurderingen. Det
er også helt vesentlig at svært
mange av de rosemalte interiørene
først ble ferdig malt og dekorert som
et “byinteriør”, med sterke innslag
av ådring, marmorering og sjablondekor, før rosedekoren supplerer helheten i dekoren.
For å utvide kunnskapene om
rosemaling og annen malt dekor kreves det større forståelse for, og kunnskaper om dekoren som et totalt
konsept. Ved å vurdere den malertekniske utførelsen, bindemiddel,
metaller og pigmentbruk samt
blomstermotiv,
figurkomposisjoner,
lasering,
marmorering,
ådring,
svamping, sjablondekor, strekdekor,
flatemaling og de umalte flatene i
arbeidene, og i tillegg få større kunnskaper om malerens og oppdragsgiverens økonomiske status, er det
mulig å få et enda mer spennende og
nyansert bilde av både rosemalingen
og den øvrige dekorative malingen i
Norge.
NOTER
1 Eks. som kan sees. Baldakin,
Torpo Stavkirke, Hallingdal.
Kortaket, Slidredomen, Veste Slidre. Kortaket, Ål Kirke, Hallingdal, Nå i Univ. Oldsaksamling,
niku temahefte 031
2
3
4
5
6
7
8
9
10
11
12
Oslo. Deler av veggdekor i skipet,
Heddal Stavkirke, Notodden.
Eks. Dekor rundt døra, “Lydvaloftet”, Voss.
“Supraporter”, Italiensk; sopra =
over, porte = dør.
Eks. Nils Nilsen Bergslien, 1853 1928. Malte figurative veggdekorasjoner flere steder på Vestlandet rundt århundreskiftet. Bevarte arbeider i Hotell Vøringsfoss,
Eidfjord og i Voss Ungdomshall.
Eks. Dører, 2.etg. Eidsfoss Verk,
Vestfold. ca. 1890.
Eks. Stjernehimmel, “Bolstadbygningen”, Hedmarksmuseet, 1670
- 80. Skymaling, “Damsgård”,
Laksevåg, Blåsalen ca. 1770.
Spisesalen, Stiftsgården i Trondheim. ant. 1778 - 80. Nå rekonstruert. “Gulsalen”, Damsgård,
Laksevåg. ca. 1797.
“Villa Dammann”, Havna Allé 15,
Oslo, hadde figurativ dekor på
veggene i inngangspartiet/trappehallen. Dekoren er dessverre i de
senere år blitt overmalt.
Se. Jon Brænne, “Da kjellerveggene ble kunstverk” i medlemsblad for Vinderen Historielag
Nr.3/1995. Oslo.
Fliket bladplante, vanlig i
middelhavsområdet. Se Roar
Hauglid, “Akantus” I - III, Oslo,
1950.
Eks. “Nyhusstova”, Torpo. Nå i
Heftyesamlingen, Frognerseteren, Oslo.
Eks. Dekoren er av Ingeborg Reitan attribuert til Erik Wallin.
“Synvisstua”, Narjordet, Os.
1744. Nå på Glomdalsmuseet,
Elverum.Delvis overmalt flere
ganger, siste gang trolig i 1807 og
enkelte deler av dekoren trolig
partielt “frisket opp” minst en
gang senere. Undersøkelser med
IR, UV og røntgenfotografi utført
av forfatteren i juni 1997 har
stadfestet at dette trolig er landets eldste daterte profane bygdemaling, malt i 1744. Undersøkelsene viste også at originaldekoren var vesentlig rikere og mer
særpreget enn det man tidligere
har antatt.
Figur 5. Detalj av rosemaling, figurativ maling
og mahognilasering på Krunesenga i Yvistoga
på Kostveit i Rauland. Dekoren er malt i mager
oljebasert maling av Bjørn Bjaalid i 1828. Dekoren i rommet inneholder i tillegg marmorering,
ådring og tekstilimitasjon og er helhetlig og
vakkert komponert. Foto Jon Brænne.
1 “CCLII Udvalde og med 800 Billeder udlagte
Bibliske Hovedsprog...” Københvn, 1710.
109
niku temahefte 031
OLA STORSLETTEN
Kirken ved Christiania torv
ET ENESTÅENDE BYGGVERK SOM ER GLEMT BÅDE AV NORSK OG DANSK ARKITEKTURHISTORIE
Fortidsvern nr. 2 1998: 21-23.
I en artikkelserie i Fortidsvern om
norske gater, plasser og torg kan det
være grunn til å stanse et øyeblikk
ved det relativt nylig ombygde torget i
Oslo-kvadraturen, ved krysset mellom
Rådhusgata og Øvre Slottsgate. I dag
er det bare trikkeholdeplassen like
ved som har navnet Christiania torv,
men med litt fantasi er det fullt mulig
å forstå at dette var det opprinnelige
sentrum i byen som ble gjenreist i ly
av på Akershus i 1624, da det gamle
Oslo hadde blitt rasert av brann. Midt
på plassen er det dessuten plassert en
fontene der Christian 4s hanske i
kjempeformat fungerer som illustrasjon på tradisjonen om den kongelige
beslutning om at det var her den nye
byen skulle ligge.
Christianias første torg beholdt
imidlertid ikke sin opprinnelige funksjon særlig lenge. I 1686 ble den nye
byen rammet av brann. I forbindelse
med gjenoppbyggingen ble vollene
rundt byen ble sløyfet, og et nytt torg
ble anlagt på det nåværende Stortorvet. Det var også på Stortorvet at statuen av Christian 4 ble reist i forbindelse med 250-års jubileet i 1874. Den
gangen var Stortorvet et av byens sentrale steder, i dag er det nærliggende å
mene at det var på byens første torg at
statuen burde ha stått - uten at man
dermed feller noen knusende dom over
fontenen med hansken. Tanken er heller ikke ny. Alt i 1935 skal det ha
framkommet et alvorlig ment forslag
om å flytte statuen dit.
Oslomarked, med røtter tilbake til
middelalderen. Dessuten var torget
ramme for byens sentrale bygninger.
Blant de viktigste var rådhuset, som er
bygningen fra 1641 ved det sør-østre
hjørnet. Det var rådhuset som ga navnet til Rådhusgata, som nå krysser torget i øst-vest retning. Opprinnelig het
denne Raadhusstrædet, mens Øvre
Slottsgate - som krysser torget i nordsør retning - het Raadhusgade. På den
andre siden av Rådhusgata lå huset til
rådmann Lauritz Hanssøn fra 1626,
som er det eldste av de bevarte bygningene fra det gamle Christiania. Ved
torgets nord-vestre hjørne lå dessuten
byens første kirke som er det egentlige
tema for denne artikkelen. I dag er dette et nybygg med restauranter og kontorer, og som man også kan mene mye
om. Jeg vil likevel tro at de fleste ser
nybygget som en gledelig framgang i
forhold til den bensinstasjonen som i
lang tid la beslag på det som en gang
var en av byens aller fremste tomter.
KIRKEN VED TORGET
Alt da det nye Christiania ble anlagt i
1624, synes det på vanlig måte å ha
MARKEDSPLASS
Christiania torv hadde flere oppgaver i
den gamle bystrukturen. I tillegg til å
være byens sosiale senter var det på
torget at bøndene fra området rundt
byen solgte sine varer på bestemte
dager. Det var også der at det årlige
vintermarkedet ble avholdt. Markedet
var en direkte forlengelse av det gamle
110
blitt reservert plass for en kirke ved
byens torg. Det skulle imidlertid ta
atskillige år før den endelig var på
plass. I de to første årene måtte innbyggerne i byen søke til Gamlebyen for
kirkegang. Noe lettere ble det i 1626 da
den nye kirken på Hammersborg, nord
for byen, sto ferdig. En virkelig løsning
på kirkeproblemet ante man likevel
først i 1632 da det ble det sendt en
anmodning til statholderen om å få reise en kirke ved torget etter den “Model
og Scabelun av Træe” som var utarbeidet, og som gjorde det mulig “att ehrfare och Sehe, baade Lengden, Breden,
Høyden och kirkens ganske Cirkumference efter pladzens Storlighed”.
Å bruke modell for å vise et planlagt nybygg var vanlig. I dette tilfellet
var det imidlertid særlig viktig ettersom nok ingen i komitéen som skulle
ta stilling til forslaget hadde sett en
tilsvarende kirke tidligere. Det er
usikkert hvem arkitekten var, men
man har gjettet på hollenderen Hans
von Steenwinkel d.y. som også skal ha
stått for utformingen av Trefoldighetskirken i Kristianstad i Skåne som sto
Kart over Christiania fra 1648 av Isaak van
Geelkerck
niku temahefte 031
ferdig i 1628. Tyve tusen riksdaler var
kostnadsoverslaget for en planlagte
kirkebygget, og det var en anseelig
sum i en tid da en vanlig bygård ble
taksert til noen få hundre riksdaler.
Det endelige klarsignal til bygging
av den nye kirken ble gitt 9. januar
1633. Etter at grunnmuren var ferdig,
nedla man grunnsteinen for kirkebygget 22. mai 1634. Samme år var Gissbert van Suitten fra Delft og flere andre
hollandske murmestre igang med byggingen av kirkens murer og de indre
“fire Piller”, som er av stor betydning
for kirkebyggets arkitekturhistoriske
plassering. Materialene som ble brukt
synes i hovedsak å ha vært hollandsk
teglsten, og man vekslet mellom “Dobbilt Muppers”, “Klinkerts” og “Røde
Leidsche Mursteen”. De hollandske
murerne forlot byggeplassen i 1637. I
mellomtida hadde Christian 4 selv
besøkt kirken i 1635 og gitt ordre om å
erstatte de planlagte trehvelvene med
murte hvelv. I 1638 ble en norsk murer
engasjert for å avslutte arbeidene.
HELLIG TREFOLDIGHETS KIRKE
Den 10. mars 1639 ble kirken innviet
av biskop Ludvig Munthe og fikk navnet Hellig Trefoldighets kirke. Ennå
var det likevel atskillige arbeider som
gjensto, og først i april 1642 kunne
man erklære kirken for “fuldferdiget
Och Dett Wdi Høylofflig Ihukommelse
Koning Christian den fierde, Danemarkes, Norges Wndes och Gottes
Koning etc. Hans Maiets: Regierings
Tiide”. Den kongelige hyllesten var
vanlig, og var trolig ikke mindre viktig
i denne sammenheng, på bakgrunn av
den endelige regningen for nybygget,
39.335 rdl. og 3 ort, altså ganske nøyaktig 100% mer enn det opprinnelige
kostnadsoverslaget. Solide overskridelser ved offentlige bygeoppgaver er
på ingen måte noe nytt for vår tid.
Men så var det også blitt et imponerende kirkebygg og med en høyst
usedvanlig planløsning. På kartet over
Christiania som den hollandske festningsingeniøren Isaak van Geelkerck
tegnet opp i 1648, er Hellig Trefoldighets kirke vist som et gresk kors med
et kvadrat som er plassert midt over
korset. Samme form er kirken gitt på
et kart som viser Christiania i 1685, i
verket om reisen som Christian 5 gjorde til Norge. På kartene er kirken ori-
entert på samme måte som gatenettet,
med korsarmene i øst-vest og nord-sør
retning. På vanlig måte var koret i
den østlige delen av kirken. Hovedinngangen var mot den nåværende Akersgata, gjennom underbygget i kirketårnet som utgjorde korsarmen mot vest,
slik det framgår av Geelkercks fugleperspektiv av byen. Dessuten var det
innganger i korsarmen mot nord og i
den mot sør som vendte ut mot torget.
MURTE KRYSSHVELV
Både tårnets underbygg og de øvrige
utstikkende korsarmene var overdekket av murte krysshvelv. I en beskrivelse av kirkens interiør omtales “det
Store Gulff fra Choret til Huelffingen
wnder Tarnet”. I en annen sammenheng omtales sitteplasser “Wnder den
111
Tegning av Christiania fra 1648 av Isaak van
Geelkerck
Søndre och Nordre Hueluing”. Dessuten må det ha vært et krysshvelv
mellom de fire indre pilarer som markerte midten i kirkerommet og over de
mindre rom som oppsto på grunn av
kombinasjonen av det greske korset og
kvadratet, slik det er vist på Arno
Bergs rekonstruksjon av kirkens plan.
Dermed blir det også mening i beskrivelsen av sitteplassene “Paa det Store
Gulff Vdi Sønder och Nord, wnder de 3
Middelste Huelffuinger” og av de i
“Winckellen Ved Choret paa Nordre
side”. Sittplassene i de faste benkene
ble solgt, alt i forhold til deres plassering. For de beste plassene ble det
betalt 5 rdl., for de dårligste bare 2 rdl.
Hellig Trefoldighets kirke. Rekonstruert plan av
Arno Berg i St. Hallvard 1952.
niku temahefte 031
Kirkens eksteriør er det vanskeligere å danne seg et rimelig sikkert bilde av. På perspektivtegningen til
Geelkerk er kirken tilsynelatende vist
som en vanlig korskirke med et tårn
over den vestre korsarmen. En slik
form passer imidlertid dårlig med den
plan som er vist på kartene og er dessuten vanskelig å forene med opplysningene om kirkens konstruksjon og
interiør. Tilsynelatende skyldes misforståelsen på Geelkercks tegning at
det bare var det greske korset som
gikk opp i full høyde, mens de utstikkende hjørnene på det innskrevete
kvadratet var relativt lave og derfor
ble utelatt på tegningen.
Takene over korsarmene mot nord,
øst og sør var saltak. Takene ble tekket med takstein som man lot “skelne”, tilsynelatende betyr dette at steinene bare har ligget på lekter og at
skjøtene mellom dem ble pusset fra
undersiden. Teknikken kan virke noe
fremmed i det trerike Norge, men det
gir et tak som er lett å vedlikeholde og
som dessuten - i det minste i teorien er mer brannsikkert enn et vanlig
bordtak. Saltakene hadde gavler mot
nord, øst og sør. Murmesteren som ble
engasjert for å arbeide på kirken i
1638, begynte med “Huelffingerne och
de Trende Gaffler”. I tråd med det som
kjennes fra annen nordisk renessansearkitektur var gavlene og andre deler
av bygningen trolig dekorert med
detaljer i hoggen stein. I beskrivelsene
av arbeidene inngår både “Knapper”
og “Skartusser”.
TÅRNET SOM ALDRI BLE BYGD
På Geelkerks tegning er vesttårnet vist
med en enkel og litt slak tårnhette. I
følge opplysninger fra 1630 ble vesttårnet murt “Sex Alne Høigre end Sperrewerket paa Kirken”. Dette tilsvarer
snaut fire meter, som passer bra i forhold til tegningen. I 1649 tok biskop
Stockfleth initiativ til å få avsluttet
arbeidet med en passende tårnhette
“etter kgl. Maj. befaling og affridtz”.
Det ble også skrevet kontrakt med en
tårnbygger om saken, men materialene
ble av uviss årsak dekket til, og tårnbyggeren reiste videre til andre oppdrag. Arbeidet på tårnet ble heller ikke
tatt opp igjen i den relativt korte tid
som kirken skulle bli stående.
I forbindelse med innvielsen av kirken i 1639 formante biskopen menigheten om å rette “Aluorlige Bøner” til
Vårherre om at kirken måtte bli forskånet for “Storm, Wueder, Ildswade, och
Ald anden Wlyckelige tilfald”. Det var
likevel nettopp “Ildswåde” som skulle
bli kirkens skjebne. Bybrannen 21.
april 1686 rammet også Hellig Trefoldighets kirke. Riktignok var ikke skadene på selve kirken større enn at man
en stund vurderte å sette den i stand
igjen, men etter påtrykk fra de militære ble restene revet og kirken flyttet til
Stortorvet, som den gangen lå ved
utkanten av byen. Den nåværende
domkirken ble innviet i 1697.
Vår Frelsers kirke er et utmerket
kirkebygg som med rette inntar en
sentral plass i vår arkitekturhistorie,
men sammenlignet med Hellig Trefoldighets kirke framstår den likevel som
en nokså ordinær korskirke. Med sin
kombinasjon av et gresk kors og et
kvadrat var Hellig Trefoldighets kirke
en virkelig sentralkirke, ikke ulik Bramantes første prosjekt for Peterskirken i Roma fra 1506. Også i det reformerte Holland ble det bedrevet mye
eksperimentering med kirkeplaner på
1600-tallet. Et eksempel er Westerkerk i Amsterdam fra 1620 av arkitekten Hendrik de Keyser, som er bygget opp som to greske kors med lavere
utbygg mellom korsarmene, altså ikke
ulikt den tilsynelatende vekslingen
mellom de høye og de lave partier i
Hellig Trefoldighets kirke. De Keysers
arbeider ble publisert i Architectura
Moderne i 1631, nettopp da den nye
kirken ble planlagt i Christiania.
VIKTIG EKSEMPEL
Uansett hva som har vært det direkte
forbildet, representerte kirken i Christiania noe fullstendig nytt i vår del av
Europa. Her skulle det vare til 1680åra - altså over 40 år etter innvielsen
av Hellig Trefoldighets kirke - før det
igjen ble bygget en ny kirke med tilsvarende grunnplan. I 1681 sto Admiralitetskirken i Karlskrona ferdig, og i
1682 ble planene for Vår Frelsers kirke i København approbert. Arkitekt
for nybygget der var den norskfødte
arkitekten Lambert van Haven. Riktignok kom van Haven opprinnelig fra
Bergen, men det er fristende å tenke
seg at kirken i Christiania har vært av
112
betydning for utformingen av kirken i
København.
I det bind av den siste danske arkitekturhistorie som tar for seg “kirkens
huse”, blir Vår Frelsers kirke i København regnet som “hovedværket i vor
tidlige enevældes bygningskunst”.
Også Trefoldighetskirken i Kristianstad blir viet stor oppmerksomhet,
ettersom Skåne var en viktig del av
det danske området da kirken ble bygget. Det samme gjelder imidlertid for
Norge, og dermed er vi framme ved
overskriftens beklagende del. Hellig
Trefoldighets kirke i Christiania er
ikke nevnt med et ord i den danske
arkitekturhistorien. I siste utgave av
Norsk kunsthistorie er kirken riktignok med, men da er den nokså knapt og altså en smule misvisende - beskrevet som “den første korsformete murkirke som ble oppført fra grunnen av”.
Også på modellen i Oslo Bymuseum
som viser Christiania på 1600-tallet er
Hellig Trefoldighets kirke framstilt
som en ren korskirke, men den synes
altså å ha vært noe mye mer enn det.
Den første som forsto Hellig Trefoldighet kirkes arkitekturhistoriske
betydningen var den utrettelige Arno
Berg. Han presenterte materialet i en
artikkel i St. Halvard i 1952. En
beskrivelse av kirken ble dessuten gitt
i boka om Vår Frelsers kirke i Oslo,
som Berg utga sammen med Bernard
Hagtvedt i forbindelse med by-jubiléet
to år tidligere - uten at nyheten av den
grunn fant vegen til faglitteraturen.
Problemet er at både norske og danske arkitekturhistorier lider av den
høyst forståelige svakhet at det ikke er
rom for særlig mye ny forskning. Forfatterne må basere seg på materiale
som alt eksisterer, enten fysisk eller i
form av relativt lett tilgjengelige publikasjoner. Gulnende årganger av St.
Hallvard er ikke blant disse. Det samme gjelder for jubileumsboka for Vår
Frelsers kirke fra 1950. Men man kan
ikke gi opp av den grunn. Hellig Trefoldighets kirke ble på nytt presentert i
jubileumsskriftet for Christian 4 som
Selskabet for Oslo Byes Vel utga i
1988, og nå er det Fortidsvern sin tur
til å bringe budskapet til Arno Berg
videre. Før eller senere vil omverdenen
få øynene opp for at det var ved Christiania torv at Nordens første sentralkirke etter reformasjonen ble bygget!
niku temahefte 031
MILLE STEIN
“Gud til Ære og kirken til Pryd”
Kronikk i avisen Vårt Land, 6.april
1999
Det nye året startet med en debatt
om hvordan bevaring av kunsten i
kirkene skal finansieres. Inntil kulturminnevernet ble omorganisert i
1994, finansierte Riksantikvaren
hovedtyngden av denne bevaringen,
og hadde et eget konserveringsatelier. Tilsynelatende var da bevaringen
gratis – kostnadene lå skjult i bevilgninger over statsbudsjettet. Etter at
Stortinget vedtok å skille ut bl.a.
konserveringsvirksomheten fra Riksantikvaren og legge den til Norsk
institutt for kulturminneforskning,
må Riksantikvaren betale for dette
bevaringsarbeidet, eller overlate
finansieringen
til
kommunale
instanser. Dermed blir kostnadene
synlige. Denne kronikken belyser
nærmere hva bevaring av kirkekunst består i, og hvorfor den kan
synes så kostbar.
“Dend Aller høieste Gud til Ære
oc denne Dom-Kiercke til Beprydelse, haffuer Den Høyachtbare
Mand Sr Zacharias Andersen, …med
hands Salige Hustru, …ladet denne
Prædicke-stoel med Guld og Farver
staffere…Anno 1699”. Teksten står
over døren til prekestolen i Oslo
Domkirke. Lignende påtegnelser finnes på mange inventarstykker i
mange kirker her i landet. De forteller at kirkeinventaret har en dobbelt
funksjon, en himmelsk og en jordisk.
Og de forteller om giverens stolthet
og glede over å få være med på å ære
Gud og pryde kirkerommet – som i
dette tilfellet - med gull og farger.
Men er alle disse inventarstykkene
fremdeles ”Gud til Ære og Kirken til
113
Pryd”? Eller er det slik at ettertiden
har forsømt å ta vare på slike gaver,
og alle de andre gamle gjenstandene
som har inngått og ofte fremdeles
inngår i liturgi og kirkeliv? Hvis så
er tilfellet, hva forteller det om vår
tids syn på hvordan Gud skal æres
og kirken skal prydes? Kirken må
Middelalderkrusifiks fra Dale kirke i Luster.
Tegninger som viser hvilke farger krusifikset
har hatt fra 1200-tallet og til i dag. Til venstre
ses en rekonstruksjon av figurens opprinnelige
farger: Kristus ble fremstilt guddommelig med
gullbelagt hår og skjegg samt gyllent lendeklede. I midten ses resultatet av at figuren ble
overmalt på 1600-tallet. Overmalingen ble
utført av en dyktig maler som ”moderniserte”
og menneskeliggjorde Kristusfiguren: Hår og
skjegg ble malt i brunt og drakten i fiolett og
blått. Til høyre ses resultatet av enda en senere
og grovere overmaling, som i hovedsak beholdt
fargene fra 1600-tallet.
Tegning: E. Bratlie, Riksantikvaren.
niku temahefte 031
selv vurdere den religiøse siden av
dette; hvorvidt et skittent, avskallet
og nedbrutt krusifiks er til Guds ære
og kirkens pryd. Men spørsmålet må
også besvares ut i fra en kunst- og
kulturhistorisk vurdering. Fra et
slikt ståsted er det opplagt at dette
er et forsømt materiale, som av den
grunn slett ikke alltid pryder kirken.
Ofte er skadene så store at det skal
et trenet øye til for å se hvilke skatter som egentlig finnes. Hva er det
da som gjør alle disse krusifikser,
altertavler, døpefonter, prekestoler,
alterkalker osv så viktige at bevaringen av dem bør interessere oss
alle, enten vi er kirkegjengere eller
ikke?
Kirken som institusjon er landets
største eier av kulturminner og forvalter en enorm og verdifull kulturskatt av nasjonal verdi. Men en kontinuerlig 1000-årig historie har kirkerommet vært åstedet for en rekke
av samfunnets viktigste begivenheter. Således blir kirken både et
Gudshus og et ”kulturminnehus”.
Bygningen og inventar vitner om
endringer i tro, illustrerer lokalhistorie og rikshistorie, og speiler
kunsthistorie, musikkhistorie og ulike håndverkstradisjoner. I svært
mange tilfeller får disse gjenstandene en spesiell tilleggsverdi fordi de
er bevart i en lokal kontekst og
bidrar til økt identitetsforståelse i
lokalsamfunnet. Kirkens kulturminner er bærere av både materielle
og immaterielle verdier. Det er derfor viktig at de bevares på en måte
som gjør at både vi og våre etterkommere kan ha glede av dem og forstå
dem. Dette har vist seg å være
meget vanskelig fordi det er uklart
hvem som har det økonomiske
ansvaret for denne kulturminnearven. Er det eieren som institusjon på
departementsnivå (KUF), eller er
det kommunen som har vedlikeholdsansvaret for kirkene. Og hvilket
ansvar har Riksantikvaren som
direktorat for kulturminneforvaltningen? I tillegg er det stor uvitenhet – noen ganger også reell uenig-
114
Utsnitt av middelalderkrusifikset fra Dale kirke i
Luster. Utsnitt som viser figuren i ulike stadier
av konservering og restaurering.
Over til venstre: Før behandling.
Over til høyre: Etter konservering og rensing.
Under: Prøve på restaurering der skader i
malingen er kittet og retusjert. Da krusifikset
ble konservert og restaurert i 1980-årene, valgte man å restaurere 1600-tallets menneskelige
Kristus med brunt hår og skjegg. Middelalderens farger befinner seg under de synlige
malinglag. Foto: A. Kjersheim
niku temahefte 031
het - om hva som menes med bevaring av kirkekunsten. Hva skal
bevares, og hvordan?
Hva gjør den enkelte gjenstand
bevaringsverdig i tillegg til dens kirkehistoriske verdi og dens aldersverdi? Hvilken religiøs verdi er den
bærer av? Hvilken kildeverdi har
den? Har den en spesiell kunsthistorisk verdi, forteller den noe særskilt
om de lokale forhold da den ble
laget, eller har den kanskje en nasjonal verdi? Hvor vesentlig er den
estetiske verdi? Hva er originalt og
hva er sekundært? Hvordan har den
opprinnelig sett ut? Svarene må
søkes bl.a. gjennom dialog med eier,
i samarbeide med andre fagfolk, i
arkivalia og litteraturen, og i selve
gjenstanden. Materialer og teknikker i originale og sekundære strukturer må forstås og dokumenteres.
Slik settes disse kulturminnene inn i
en større sammenheng. Man kan
kanskje si at mens en historiker bruker de skriftlige kilder som sin primærkilde, er gjenstanden konservatorens primærkilde. Ut av denne kilden hentes kunnskap om tidligere
tiders arbeidsteknikker og materialbruk og om hvordan skiftende tider
gjenspeiler seg i overmalinger og
ombygginger. Når denne type informasjon kobles med de skriftlige kilder, tilføres vi enda mer kunnskap
om fortiden. Konserveringen får
således en dobbel funksjon; den er
kunnskapsbyggende, og den sikrer
våre kulturminner for ettertiden.
Å konservere betyr å bevare. Vi
skiller preventiv og utøvende konservering. Med preventiv konservering
forsøker man å tilrettelegge miljøet i
kirken, slik at lys og luft ikke øker
nedbrytningen. Det kan synes bortkastet å bruke store ressurser på å
konservere og restaurere en gjenstand, for deretter å tilbakeføre den
til et miljø som straks ødelegger den
igjen. Derfor har Riksantikvaren i
samarbeide med blant andre NIKU
arbeidet for å utvikle nye fyringssystemer og bedre oppvarmingsrutiner
i kirkene. Deler av dette er kostnadskrevende samtidig som besparelsene på fyringsutgiftene er betydelige. Beregninger viser at innsparingene per år med et egnet oppvarmingssystem vil tilsvare det årlig
energiforbruk i nærmere 3500 eneboliger. Reduserte klimabelastninger
fører til redusert behov for gjentatt
konservering. Gevinst: Man reduserer energiutgiftene, belastningen på
miljøet, konserveringsutgiftene, og
man bevarer kulturminnene bedre.
Utøvende
konservering
betyr
fysiske og kjemiske inngrep i selve
gjenstanden. Forut for enhver
behandling må dens historie og teknikk kartlegges, slik at behandlingen ikke ødelegger gjenstanden som
kulturminne og primærkilde. Konservering kan ofte være et omfattende og kostbart arbeide uten store
synlige resultater. En malt gjenstand kan fremdeles være dekket av
gulnet ferniss, med stygge sår i
malingen, med mørknende retusjer
og med klossete utførte overmalinger. Det kan synes ubegripelig at denne gjenstanden er noe å ta vare på,
og at det konserveringsarbeidet som
er gjort er så dyrt. Det kan derfor
være både påkrevd og hensiktsmessig å restaurere gjenstanden.
Begrepet restaurering anvendes i
dag så lite presist at det nesten er
ubrukelig. For mange er ordet synonymt med reparasjon, istandsetting,
ja endog fornying og oppussing.
Svært ofte møter vi forestillinger om
et resultat som ikke har forankring i
gjenstanden selv. Antikvarer bruker
gjerne restaureringsbegrepet i forbindelse tiltak for å bringe kulturminnet mest mulig tilbake til en tidligere tilstand. Poenget er likevel
ikke å få gjenstanden til å se ny ut.
Hvis hensikten er å få gjenstanden
115
til å fremstå som da den var ny, ville
det være bedre å lage en kopi og sette originalen på museum. De materialer som gjenstanden er laget av
nedbrytes og eldes. Disse spor er viktige å bevare fordi de forteller om et
historisk forløp. I forbindelse med
konservering brukes restaureringsbegrepet gjerne om hva som skal til
for å skape helhet ut av et visuelt
kaos. I praksis kan det bety rensing
og retusjering. Det finnes naturligvis
finnes ingen standardløsning eller
fasit på hvordan dette skal gjøres. Jo
mer omfattende skadene er, jo flere
behandlinger gjenstanden har vært
utsatt for tidligere, jo vanskeligere
er det å treffe gode valg. Senere tilføyelser fjernes ikke uten at gjenstanden er analysert og alle endringer begrunnet. Det er gjenstanden og
dens tilstand som er premissleverandør for resultatet. Derfor må en restaurering basere seg på kunnskap og
forståelse, ikke på følelser og ønsker.
Konservering og restaurering
skiller seg vesentlig fra en oppussing. En oppussing i tradisjonell forstand kan bestå i tiltak som ny forgylling og overmaling for å få et
“pent resultat”. En oppussing er å
“tingliggjøre” kulturminnet, frarøve
det kildeverdi, aldersverdi og autentisitet. Vi har utallige eksempler på
ødeleggelser etter en slik behandling. Dette må vi ta lærdom av. Konservering søker å begrense de ulike
inngrep mest mulig, og restaurering
tar hensyn til gjenstanden slik den
faktisk er.
Bevaring av kirkekunsten stiller
store krav til eier, forvalter og konservator. For å lykkes med bevaringen må det gjøres en betydelig innsats. Uten penger kommer vi ikke
langt. Men heller ikke uten kjærlighet til kulturminnene. Først når det
gamle holdes i hevd og ikke vanskjøttes, kan man si at det er “ Gud
til Ære og Kirken til Pryd”.
niku temahefte 031
WENCHE HELLIKSEN, BIRGITTE SKAR AND MAY LISS BØE SOLLUND
If you can measure a Fly, why not a Cultural Monument?
- MONITORING CULTURAL MONUMENTS AND SITES, A PRELIMINARY APPROACH
This article is the result of recent
research and is published for the first
time here.
Last year the Ministry of Agriculture
and the Ministry of Environment
have initiated national monitoring of
various dimensions to the cultivated
cultural landscape. The project,
“System for tilstandsovervåking og
resultatkontroll av jordbrukets kulturlandskap “- 3Q (The national
monitoring programme for cultural
landscape), is meant to control the
effects of the current agricultural
policy as well as giving input to the
shaping of new environmental policy
within the agricultural area. Connected to the main monitoring project NIKU, NINA, NIJOS and NLH
undertake a research project, “Landskapsstrukturens betydning for biologisk mangfold, kulturminner og
landskapsopplevelser” (The significance of landscape structure for biodiversity, cultural heritage and
landscape experience), financed by
“Norges Forskningsråd” (The Norwegian Research Council).
THE CHANGING AGRICULTURAL
LANDSCAPE IN NEED FOR MONITORING
AND INDICATORS
Agricultural policies and modernisation of agriculture have brought
about large changes in European
agricultural landscapes over the last
50 years. Major forces driving landscape changes are agricultural intensification, agricultural abandonment, urban expansion, and infrastructure development.1
Norway’s agricultural development has been further affected by
regionalisation policies which favour
specialisation in cereal production on
the better agricultural areas in the
south-east, and dairy production in
the west and north. Although average farm size in Norway remains
small by international standards,
field size has increased, with consequent loss of the green structure of
small biotopes and cultural monuments.
Although these trends are forecast to reverse in the longer term,
the dynamics of future change will
depend very much on both national
and international agricultural policies. The effect of the increasingly
important environmental grants and
payments will also be central to this
development. The effects of landscape change on different landscape
values remain controversial. Changes in agricultural practices are implicated in the decline of several species including bumblebees, butterflies,
dragonflies, amphibians and birds.
Land use change has also simplified
the landscape picture and caused the
loss of important cultural heritage
elements. Nevertheless, our knowledge of the consequences of landscape change on different landscape
values is restricted to small case study areas2. The first need, therefore,
is a systematic quantification of
landscape change - this will be provided by the 3Q monitoring programme. The threats to landscape values
posed by changes in agriculture may
be exaggerated or at least much
more subtle than publicly claimed.
To audit these effects and report on
the state of the environment, there
is an urgent need for robust indicators of landscape quality. Landscape
structure, and particularly landscape diversity, has often been forwarded as a basis for the development of
indices of environmental quality3.
However, research has yet to establish clear links between various
landscape indices based on landscape structure, and biodiversity, cultural heritage, sustainability, amenity
or aesthetic landscape qualities.
116
Change in agricultural policy to meet the
challenges
During the 1990-ies agricultural policy has changed considerably in Norway to meet the challenge of the
markets in Europe and the rest of
the World. Subsidies have been altered from support of food production to
support of environmental production.
Some 25000 farms have gone out of
production, and marginal farms now
“produce” cultural landscape as a
supplement to meat and milk production. In order to obtain the “area and
cultural landscape subsidies” (that
constitute a very large amount of the
subsidies to agriculture)4, you can
for example no longer drain the soil,
put smaller watercourses into pipes,
remove fences and hedges, remove
cultural monuments or spray vegetation along the edges of roads and
fields. In addition the farmers can
apply for special cultural landscape
means meant for particular restoration projects. Although the new policy
is establishing a situation where one
takes the consequence of agriculture
as an important maintainer of biological variety, cultural monuments as
well as areas for recreation, agriculture is, however, still responsible for
yet other types of physical encroachment on nature, and pollution, particularly connected to the watercourses. In relation to these major changes and the new policy it is highly
relevant to monitor the effects on the
landscape and the environment.
“THE NATIONAL MONITORING PROGRAMME FOR CULTURAL LANDSCAPE”
During the last 80-100 years many
thousands of cultural monuments
have been removed illegally from the
agricultural landscape - in areas
with high density of monuments, as
many as 80% of the known and
visible monuments have been removed.5 The protected sites that cannot
niku temahefte 031
be seen by the naked eye, like settlement sites from the stone age and up
to medieval times that are to a large
degree located on infields, have most
likely been removed to an even larger degree. Without having a quantified measure Cultural Heritage Authorities have strong suspicions that
a number of site types are being systematically although unintentionally
removed from the most intensively
cultivated landscape types. Measuring the effects of change and attitude within agricultural policy on preservation of cultural monuments and
sites will therefore indeed be interesting in a sustainability perspective.
The project sets out to be able to
calculate statistically the status on
environmental sustainability in the
agricultural production for the whole
country per every five years. Technically and methodologically the first
five year round of monitoring will
also involve a development of technical methods.
The basis for the monitoring project is aerial photography at a scale
of 1:17000.The photos that are taken
over 270 random samples of the cultivated areas each cover an area of 1
km2. On the basis of the photos and
the contents of various databases
and landscape records, maps are
constructed. The photos are interpreted according to a number of selected
criteria and indicators. This interpretation is then complemented by
10% fieldwork, as a number of relevant features cannot be seen directly
on the photos.
During the project the information
on cultural heritage will be taken
from existing archives and mainly
from the Fornminneregister (the Prehistoric Sites and Monuments
Record) and the SEFRAK-register.
The Fornminneregister consists primarily on data on automatically protected cultural monuments. These
are the physical remains from the
time up to the Reformation, 1537.
The cultural monuments and sites in
the Fornminneregister are basically
visible structures like burial cairns
and burial mounds, and they are estimated to represent about 20% of the
total number of remains from prehistoric time. The SEFRAK-register contains basically data on buildings up
to 1900. Only in exceptional cases
other cultural monuments than houses dated between 1537 and today,
are registered. From the time after
the Reformation there are several
significant cultural monuments like
stone fences, clearance cairns, roads
etc. They represent some of the most
important remains of agricultural
activity from the time before the
motorization of farming took place.
The indicators chosen in the 3Q
programme were selected because of
their potential visibility on aerial
photos and their representativity in
the Fornminneregister (The Prehistoric Sites and Monuments Record)
and SEFRAK-register. The chosen
indices (houses, house-sites, roads,
fences, clearance cairns, burial
cairns, burial mounds) are in general
important indicator for the cultural
heritage theme as indices of the relevant historical dimension in the
landscape. For the older cultural
sites the indicators are potentially
representative for the iron age segment of prehistory, whereas sites
from other periods are more likely to
be in other areas. An important part
of the 3Q-project is analysis of the
significance of the chosen indicators
in relation to the 3Q programme.
Preliminary results
During 1998/99 NIKU has executed
analysis of 135 aerial photos from
Akershus, Østfold and Vestfold,
South-eastern Norway, 26 out of 29
field areas are registered6. During
the field control a large number of
117
cultural
monuments/sites
were
registered, - sites which are available in the existing registers or captured by the aerial photos.
In the cereal cultivating rural
districts of Østfold, Vestfold and
Akershus most of the cultural monuments found in cultivated land are
removed. With the exception of houses, the clearance cairns, stone fences and burial cairns etc. were usually found in wooded areas. These sites
are not visible on aerial photo, this
represents a problem, but it is mainly considered to be relevant in
South-eastern and restricted parts of
middle Norway, as this is related to
cereal production. In other parts of
the country, with different traditions
of cultivating, it is assumed that a
larger percentage of cultural monuments will be preserved on cultivated land. These sites may be more
visible on aerial photos due to a larger percentage of pasture and fewer
trees.
With the exception of outbuildings, dwelling houses and lofts, it
has been difficult to decide the functions of other buildings on the basis
of aerial photos. Furthermore it is
difficult on the basis of the photos to
decide whether a building is in a state of disrepair or has been vacated.
It has proved decisive to do field control after analysing the aerial photos. However, the photos-analysis
Fig. 1. Burial mounds immediately adjacent to
fields, but in a wooded area. Photo E. Skjelsvik.
niku temahefte 031
has proved very useful in order to
register how many of the SEFRAKregistered buildings that have been
removed during the last years. For
example 404 SEFRAK-registered
buildings were registered on 69
fields. From the aerial photos it
could be established that there were
51 fewer buildings left in 1998. This
represents a loss of 13% during the
last 10 to 15 years. If these figures
are representative for the country as
such approximately 1% of the buildings are demolished every year.
Within 14 areas 60 cultural
monuments are registered, buildings
excepted. Of these, 22 (37%), were
based on field observations. The
majority consisted of stone fences,
but also clearance cairns, burial
cairns, ruins and roads of different
kinds, the majority of the findings
dates from after the Reformation. In
addition, four roads from cultural
historic time were pointed out by the
owner of the land or other informant. 25 of the objects date from
prehistoric time. Only nine objects
(15%) were located by aerial photos.
The analysis proved that 13 cultural
monuments were visible on the photo, these constitute only about 22%
of the cultural monuments that are
already known.
As can be seen from the figures
above analysis based on aerial photography alone has proved to be very
difficult as a monitoring method.
Aerial photo analysis used together
with other sources such as the
Fornminneregister, SEFRAK-register
and old maps are likely to give better
view of the situation in today’s cultural landscapes.
RESEARCH PROJECT:
“THE SIGNIFICANCE OF LANDSCAPE
STRUCTURE FOR BIODIVERSITY,
CULTURAL HERITAGE AND
LANDSCAPE EXPERIENCE”
Connected to the project is as mentioned a three year interdisciplinary
research-project financed by the Norwegian Research Council. This project
is meant to check the value of the method used in the main project, explore
the quality of the data-set in order to
develop more complex models for
landscape indexes between
• the nature resources,
• cultural heritage sites and
• quality of landscape experience.
The research project is also meant to
give input to “The national monitoring programme for cultural landscape” on developing new and more
representative indicators.
The main hypothesis
The main goal and hypothesis is that
it will be possible to integrate biodiversity, cultural heritage and
human experience aspects of the cultural landscape in landscape spatial
structure as a model.
The spatial structure of landscapes may be an important indicator for
many landscape values. If so, it will
be an important tool in environmental
monitoring and in understanding the
ecology of landscapes. Several international initiatives use landscape
indices in environmental and sustainability monitoring7. However, the
scientific basis for interpreting this
type of information is lacking. “The
national monitoring programme for
cultural landscapes”8, financed by the
Ministeries of Agriculture and Environment, and for which NIJOS is
responsible, will provide a unique
database for landscape research. The
cultural heritage theme will for the
first time be an integrated part of
such a study in Norway. Therefore,
the project will provide a development
of methods and tests of the chosen
indicators of cultural heritage interests as well as provide links with
other landscape values. The research
project focuses on the problem of
quantifying landscape structure; its
historic context and origins; impact on
bio-diversity; and on human preferences and use of landscape. The project
will use the opportunities provided by
“The national monitoring programme
for cultural landscapes” for empirical
and modelling research studies with
the specific aim of developing new and
integrating landscape theory.
The aims of this study are:
1 To develop landscape analysis
techniques based on landscape
spatial structure and to test these
in relation to
2 the distribution and abundance of
selected plant and animal groups
as biodiversity indicators,
118
3 the development of significant
indicators for cultural heritage,
and methods for analysing cultural indicators in relation to landscape structure,
4 human experience of landscapes
as reflected in visual preferences
to landscape photographs and
interviews related to landscape
experience, and
5 to identify the relationship between biodiversity, cultural heritage and landscape values.
This will be achieved by combining data from “The national monitoring programme for cultural landscapes” with empirical and modelling
data.
The Cultural Heritage Dimension
The main hypothesis is that there is
a systematic connection between
where some of the cultural heritage
sites are located and where there is
interesting biological diversity. This
is again connected to soil consistency,
agricultural practice a.s.o. The questions are then - what are these systematic connections, and what quality
do these same areas represent to people that use the landscape.
One of the challenges presented
by the project “The national monitoring programme for cultural landscapes” is as mentioned earlier that the
background analysis for finding the
indexes has not yet been done, we
know for example very little about
systematic connections between biological diversity and cultural monuments and sites. Another challenge
is represented by the lack of experience and technology development for
such studies.
In order to check out the value of
the chosen indicators it is essential
to the cultural heritage side to the
project to do predictive modelling.
Numerous landscape surveys within
archaeology have shown that the
national database on the known prehistoric monuments most likely
represent about 10-20 % of the actual amount of monuments and sites
that are protected by the Cultural
Heritage Law. In order to develop a
sustainable agriculture that takes
into account preservation of cultural
heritage sites, we therefore need to
niku temahefte 031
know more about where these sites
are to be found. We have to be convinced that the indices chosen for
the monitoring project represent the
totality of cultural heritage sites in a
systematic way, i. e. if we for example choose a visible indicator like
“gravemound”, the indicator must
represent itself plus give an indication of the status of other types of
related sites - like for example settlement sites in that same area.
The research project offers the
possibility to gain more empirical
information in certain selected landscape types that are also among the
“random sampled” square kilometres. These areas are more thoroughly investigated, both according to
background sources as well as new
empirical data gained through supplementary aerial photography, historical landscape analysis based on
old maps and more thorough surveys.
Methods and expected results
For the cultural heritage theme, the
indicators chosen in the 3Q programme were selected because of their
potential visibility on aerial photos
and their representativity in the
Fornminneregister. The significance
of these types of sites as representatives for the totality of cultural
monuments, however, need quality
control and further research and
development. Experience of the use
of aerial photography as a tool for
systematic survey in cultural historical studies is very limited. We suggest a four step research strategy in
this research project:
1 Quality control of aerial photography as a method for monitoring the cultural heritage theme.
2 Investigate the significance of the
chosen indicators for the cultural
heritage theme as indices of the
relevant historical dimension in
the landscape.
3 Modelling and developing complimentary indicators in order to
give input to the 3Q programme.
4 Develop a methodology for quantifying the cultural historical
dimension in the landscape structure in collaboration with the
other project themes.
Quality control of aerial photography
as a method for monitoring the cultural heritage theme
Important parameters influencing
the quality of the results are:
• substrate
• time of year in relation to
vegetation
• location in relation to vegetation
• topographical positioning of the
locality in relation to light conditions
• flight height
The background knowledge is
limited to a more precise location of
already known cultural sites from
photos taken at 1:15000 or in order to
locate cropmarks (cultural monuments covered by ploughed soil create
differences in vegetation because of
nutrition and moisture conditions
created by the culture layers). Cropmarks can be seen on photos taken
from very low height and under very
specific vegetation and light conditions. In other words no systematic
survey has been done by the use of
aerial photos so far. The aerial photos
in the 3Q programme are taken at
1:17.000, a burial mound of 6-8
meters in diameter has a size of
0.5mm on the photo. The potential for
estimating the conditions of such features in this scale is very limited. The
use of relatively coarse grained film
creates further problems. The photos
are taken within one restricted period
of the year, which creates a potential
problem as the monitoring of vegetation and the biological dimensions
necessitates summer photos, while
the cultural heritage theme needs
photos taken with as little vegetation
as possible. As indicated in the above
the methodology used in the 3Q programme most likely needs adjustment to systematically cover the cultural heritage theme.
Investigate the significance of the
chosen indicators for the cultural
heritage theme as indices of the relevant historical dimension in the
landscape
The chosen indices for historical
times (houses, roads, hedges and
fences, water courses) are in general
visible on the photos and important
indicator for the status of this
119
dimension of the landscape. For the
older cultural sites the indicator
burial mound has been chosen
because of its presence in all geographical regions and its potential
visibility. This indicator is potentially representative for the iron age
segment of prehistory, whereas sites
from other periods, that are also protected by law, are more likely to be
in other areas. These types of sites
create a potential conflict in relation
to agricultural activity and they are
prone to damage. There is a need for
an analysis of the significance of the
chosen indicator in relation to the
3Q programme.
Modelling and developing of complementary indicators in order to give
input to the 3Q programme
Norway is a country with varied climatic and topographical conditions,
the chosen indicators may not be
representative in all geographical
regions. It is suggested that a limited number of squares that represent the variation of landscape types
are chosen from the monitoring programme. These squares are then
analysed as photos, in relation to the
indicators, including vegetation analysis (fertility) provided by the
Fig. 2. Example of an ancient road along the
edge of the wood. Photo L. Gustafson
niku temahefte 031
NIJOS programme, topography, geological analysis, and relation to
freshwater. Supplementary fieldwork is done in order to find the settlement sites and other less visible
locality types to establish the potential co-variation between the parameters and the sites.
The model is then tested in the
field and revised. From the fieldwork
a set of revised parameters/ indices
relating to the presence of sites and
their condition are suggested for the
3Q programme. In order to test the
general significance of the revised
model, a chosen selection of squares
belonging to the following season’s
3Q squares are selected for fieldwork.
After two seasons of fieldwork and
modelling it will be possible to revise
the indices in the 3Q programme.
Develop a methodology for quantifying the cultural historical dimension
in the landscape structure in collaboration with the other sub-projects
After the first testing and revision of
indices a preliminary model for quantification of the cultural heritage content of the squares is established. A
preliminary model for classification
(and valuation) of landscape types in
relation to cultural and biological
indices is established. These models
need to be tested in varying geographical regions following the succession
of the 3Q programme in order to be
able to recommend courses of action
in relation to monitoring the various
categories of landscape.
Preliminary efforts
During the field season 1999 six
square kilometre areas are picked in
collaboration with the other disciplines in the project. They are chosen
with a variety in relation to quality
of the remaining resources. These
squares will then be thoroughly analysed using supplementary aerial
photo, additional written sources,
historical landscape analysis, terrain
models showing 10 cm height intervals, the squares are also thoroughly
surveyed in the field. We are hoping
by this effort to achieve an idea of
what are the common factors of
importance between the disciplines,
and a baseline knowledge of the
various environmental resources of
these particular landscapes. During
the autumn the information will be
analysed and incorporated in predictive modelling, that again will be
tested in new areas next year.
NOTES AND REFERENCES
1 Stanners,D. & Bourdeau,P ( eds)
1995 Europes environment The
Dobris Assessment. European
Environmental Agency, Copenhagen.
2 Agger, P. and Brandt, J. 1988. Dynamics of small biotopes in Danish
agricultural landscapes. Landscape
Ecology, 1: 227-240.
Indrelid, S. 1990: Frigivning av fornminner. Fritt frem - eller klar politikk? Referat. Konferanse om kulturminnevernet 28.-30.11.1989.
Riksantikvaren.
Larsen, J. H. 1990: Om desimeringen
av våre fornminner. Universitetets
Oldsaksamling Årbok 1989/1990.
Oslo.
Robertson, G.M., Eknert, B. and Ihse,
M. 1990. Habitat analysis from
infra-red aerial photographs and
the conservation of birds in Swedish agricultural landscapes.
Ambio, 19: 195-203.
Norderhaug, A. 1996. Hay meadows:
biodiversity and conservation.
Ph.D.- thesis. Botaniska Institutionen. University of Gothenberg,
Gothenberg.
Skanes, H. 1996. Landscape changes
and environmental dynamics. Doctoral Dissertation. Department of
Physical Geography, Stockholm
University.
120
Fjellstad, W. & Dramstad, W. (in
press) Patterns of change in two
contrasting Norwegian agricultural landscapes. Landscape &
Urban Planning (submitted)
Sollund, M.-L., B., 1997 Fortidens
minner i dagens landskap. Status
for automatisk fredete kulturminer
i Skien kommune, Telemark 1997.
NIKU Oppdragsmelding 042.
Binns, K.S., 1998. Fortidens minner i
dagens landskap. Status for automatisk fredete kulturminner i
trondheim kommune Sør-Trøndelag 1997. NIKU opodragsmelding
064.
Holm-Olsen, I.M., 1998 Fortidens
minner i dagens landskap. Status
for automatisk fredete kulturminner i Troms¯ kommune, Troms
1997. NIKU oppdragsmelding 068.
3 Cale, P. G. and R. J. Hobbs. (1994).
Landscape heterogeneity indices:
problems of scale and applicability,
with particular reference to animal
habitat description. Pacific Conservation Biology. 1: 183-193.
4 Grønn Bok, miljøtiltak i statsbudsjettet, miljøverndepartementet
1997.
5 Landbruk og Miljø. Direktoratet for
Naturforvaltning, Riksantikvaren
og Statens forurensningstilsyn,
mars 1996.
3 (OECD 1995, Parrish 1997).
6 Grøn, O., .Helliksen, W., Sollund, M.
L. B., Stornes, J. M. 1999: Årsrapport 1998 - Kulturminner. Registrering og kontroll innenfor et system for tiltaksovervåking og resultatkontroll i jordbrukets kultrulandskap ved hjelp av utvlagskartlegging. NINA-NIKU. NIKU Norsk
institutt for kulturminneforskning.
7 (OECD 1995, Parrish 1997).
8 Tilstandsovervåking og resultatkontroll i jordbrukets kulturlandskap 3Q
niku temahefte 031
ELISABETH SEIP OG OLA STORSLETTEN
Røtter og skudd
EN SAMTALE MED ARNE BERG OG HÅKON CHRISTIE OM NORSK BYGNINGSFORSKNINGS HISTORIE
Norsk Arkitekturmuseum Årbok 1988:
114-123
Det er lørdag formiddag. Arne Berg,
Håkon Christie, Ola Storsletten og
Elisabeth Seip har møttes på Elisabeths kjøkken for å snakke om de to
nestorenes plass i norsk arkitekturforskning - eller hva er den beste
betegnelsen? Skulle vi heller benyttet
bygningshistorisk forskning, eller
bygningsarkeologi – som angir at man
er i direkte berøring med objektene?
Spørsmålet henger over tekoppene
mens samtalen raskt skyter fart.
TRADISJONEN ETTER GERHARD FISCHER
“...Den vi snakket om var Gerhard
Fischer .” 1 HC: “Ja, fordi jeg kom til
å bli hans assistent da jeg gikk på
Høyskolen i 1945. Jeg traff ham i
Trondheim, og han sa: Du må jo
komme og hjelpe oss! Høyskolen er
vel og bra, men det er her det foregår, i Domkirken. Og så var jeg med
dem i Domkirken. Det var vinteren 45 og jeg ble med på utgravninger i
Håkonshallen. Hele Bergenhus var
jo ødelagt av bombingen under krigen. Gerhard ble satt i gang med å
rydde opp og se hva man kunne
finne ut. Hele Bergenhus med
Håkonshallen og Rosenkrantz-tårnet
ble undersøkt i 40-årene. Det var jo
et arbeid som var veldig engasjerende og hvor jeg så at bygningene
fortsatte under bakken. Du kom ned
på eldre bygninger, og dermed hadde
du en firedimensjonal opplevelse av
bygningene. Det var den som ble
igangsettende for mitt vedkommende.”
ES: “Var det ditt bidrag å føre inn
tidsdimensjonen, i og for seg ikke
Fischers?” HC: “Jo, han tenkte også
sånn, men konsentrerte seg om stenhusene. Gerhard og Anders Bugge2
hadde delt landet mellom seg. Bugge
tok trehusene og Gerhard stenhusene. Gerhard var ikke interessert
om det kom spor etter trehus! Han
sa det jo for å spøke, men han levde
etter det. Gerhard var oppdradd med
stenarkitektur. Han levde og arbeidet med stenarkitekturen i Norge.”
OS: “Hvordan kommer Fischer
inn i forskningshistorien? Man opplever Fischer som en self-made man.
HC: “Det er riktig det, han hadde
ikke noen direkte forut for seg. Peter
Blix3 døde før Gerhard
hadde
startet opp, og da Chr. Christie4
døde var Gerhard bare 16 år. Han
beklaget at han var såpass sen i forhold til disse. F.eks. hadde han ikke
lært noen metode. Han var imidlertid meget systematisk, og selv synes
jeg den metoden han brukte var god
nok.”
OS: “Når du snakker om metode,
er det oppmålingen ved hjelp av et
aksesystem du mener?” HC: “Det er
en del av det, men han la også mye
vekt på andre sider ved dokumentasjonen. Han fotograferte mye, og han
laget meget omhyggelige beskrivelser og arbeidet med dagbokføring.
Etter hans syn var ikke tingen
erkjent før den var beskrevet, målt
opp og fotografert. Da kan kunnska-
pen om den overleveres.” AB: “Han
var jo knytta til Universitetets Oldsaksamling, og der var det miljø for
metode.” HC: “Det var det. Han
begynte med metodisk dokumentasjon under utgravningene i Gamlebyen i 1917. Da hadde han europeisArne Berg, f. 1917, sivilarkitekt med eksamen fra NTH 1941. Arkitektpraksis blant
annet hos Arneberg og Poulsson. Leder for
bygningsavdelingen ved Norsk Folkemuseum fra 1949 til 1984. Ansatt hos Riksantikvaren fra 1984, fra 1994 forsker ved
Norsk institutt for kulturminneforskning,
NIKU.
Håkon Christie, f. 1922, sivilarkitekt MNAL
med eksamen fra NTH 1949. NAVF-stipendiat, var deretter ansatt hos Riksantikvaren
til 1994. Fra 1994 forsker ved Norsk institutt for kulturminneforskning, NIKU.
Arne Berg, viktige bokutgivelser:
Tingbøkene og byggeskikken i Glåmdalen,
skrifter frå Glåmdalsmuseet, nr 5,
Elverum 1967.
Norske gardstun, Oslo 1968.
Voss kyrkje. Vangskyrkjo på Voss, Voss
1977.
Norske tømmerhus frå mellomalderen.
Band 1, Allment oversyn; band 2, Hus
for hus i Buskerud, Vestfold og Oppland; band 3, Hus for hus i Telemark
Austre delen; band 4 Hus for hus i
Telemark Vestre delen; band 5 Hus for
hus i Aust-Agder, Vest-Agder, Rogaland, Hordaland, Færøyane, Sogn og
Fjordane, Møre og Romsdal, Sør-Trøndelag. Utgjeve i serien Norske Minnesmerker, Oslo 1989—1995. Band 6,
siste bandet, Hus for hus. Tillegg og
tidfesting, er under utgjeving, Oslo
1998.
Håkon Christie, viktige bokutgivelser:
Middelalderen bygger i tre, Oslo 1974.
Nes stavkirke, Riksantikvarens skrifter, nr
3, Oslo 1979.
Sammen med Sigrid Christie:
Norges Kirker, Østfold, bind I—II, Oslo
1959; Norges Kirker, Akershus, bind
I—II, Oslo 1969; Norges Kirker, Buskerud, bind I—III, Oslo 1981-1990.
Utgitt i serien Norske Minnesmerker.
Foto: A. Carlsen, Norsk Arkitekturmuseum
121
niku temahefte 031
Nes kirke, snitt gjennom skipet. Rekonstruksjon
av Nes kirke, karakteristisk for Håkon Christies
arbeider, der hvert bygningsledd kan avleses
klart. Originalen utlånt fra Antikvarisk Arkiv,
Riksantikvaren.
ke kontakter. Det var mye kontakt
til Sverige og Sigurd Curman5 som
jo var en igangsetter. Gerhard var
med på utgravninger i klosterruiner
i Sverige og lærte mye av det. Dessuten hadde han en far som var arkitekt og som han elsket høyt. Faren
var med i Tilsynskomiteen for Domkirken i Trondheim og hadde med
Bergenhus å gjøre. Gerhard ble ganske tidlig trukket inn i dette. Han
var tydeligvis bråmoden og veldig
reseptiv og fikk veldig mye ut av
samværet med faren, men for øvrig
var han uten forbindelser med andre
arkitekter eller bygningshistorikere.” ES: “Så Fischer representerer
et spor for seg?” HC: “Han gjør det.
Gerhard kom imidlertid til å beundre Blix da han begynte sitt arbeid
med Bergenhus. Han fulgte Blix’
dagbøker hvor han møtte en systematikk som han kjente godt fra sitt
eget. Blix’ motivasjon var så åpenbar. Han tok på seg store oppgaver,
kunne ikke la det være. Han kjøpte
kirker og var ustoppelig. De var
beslektet, det var helt tydelig.”
122
AB: “Du var vel den einaste eleven Gerhard Fischer hadde?” HC:
“Ja, Bernt Lange6 og jeg begynte
som studenter på Bergenhus, men
Bernt var mer opptatt av gjenstander. Martin Blindheim var også
trukket inn i det gjennom sitt arbeid
ved Oldsaksamlingen. Han hørte
med til Gerhard og Tullas7 ‘åndelige
barn’. Nei, Gerhard hadde ikke
mange elever. Han var jo en kontroversiell person. Hans arkeologi ble
heller ikke høyt vurdert av Oldsaksamlingen som så med stor skepsis
på det vi kalte middelalderarkeologi.
Det var A.W. Brøgger8 som i sitt
storsinn sa: ‘Du hører jo hjemme her,
så kom til oss og bli hos oss.’ Det var
i alle fall Gerhards måte å referere
det på. Brøgger syntes det var riktig
at man arbeidet med middelaldermonumentene på Gerhards måte, men
jeg tror ikke det var full oppslutning
om dette syn hos Oldsaksamlingen.”
OS: “Hva fulgte etter hans arbeid
for NSB i Gamlebyen?” HC: “Da det
hele var ferdig i 1932 sa de at det
var stopp. ‘Nå må jo det hele bearbeides,’ sa Gerhard, men det var det
ikke anledning til. Deretter gikk han
arbeidsledig i tre–fire år. Tulla
arbeidet på Kunstindustrimuseet, og
Gerhard satt og leste og leste og
skrev og så ble det en bok som het
Norske Kongeborger, bind 1. Men
han hadde det kummerlig, han følte
seg også som en på-siden-person, og
at det ikke var noen som hadde bruk
for ham. Men så, i 1936-37, begynte
det å løsne. Da jeg kom med i 1945,
var det til de grader løsnet, med det
ene oppdraget etter det andre. Han
kunne ikke si fra seg oppdrag og tok
alt for mye på seg. Han ble jaget av
sine oppdrag rundt omkring og skulle holde det gående med Utstein
kloster, med domkirken i Trondheim, med domkirken i Stavanger og
på Bergenhus og med ruinen etter
bispegården på Hamar.” AB: “Og
med bygdekyrkjer, som Voss og
Ullensvang.” HC: “Ja, og etter hvert
fikk han også kontakt med Riksantikvaren, særlig etter krigen da Arne
Nygård-Nilssen9 ble riksantikvar.
Harry Fett10 hadde ikke sans for
Gerhard. Fett syntes at han var for
vidløftig, at han hadde for mange
særinteresser og var alt for nøyaktig,
og det var umulig for ham å få ting
niku temahefte 031
fort gjort. Fett så ikke på ham som
en brukbar medarbeider for Riksantikvaren.” AB: “Men han hadde sytt
for at han kunne halda det gåande
då han var i knipe?” HC: “Ja, han
hadde sørget for det med jernbanen.
Nygård-Nilssen hadde derimot veldig sans for Gerhard. De var bergensere begge og hadde en fellesnevner
der, selv om de var veldig forskjellige
av natur. Nygård-Nilssen hadde
sans for Gerhards metodiskhet, og
skjønte at man måtte gi ham tid. Jeg
tror man kan si at det var Gerhards
lykkeligste tid. Selv sa han også at
hans faglige liv begynte da NygårdNilssen ble riksantikvar.” AB: “Det
var gått opp for folk at her var det
eit viktig emne som ikkje kunne gjerast på annen måte enn med Gerhard Fischers metode. Noka alternativ løysing var ikkje å stille opp.”
ES henvendt til Håkon: “Og så
kom du med fra 1945?” HC: “Ja, som
student. Jeg skulle jo følge med på
Høyskolen og gjorde det. Men jeg
begynte på Høyskolen under den forutsetning at jeg ville arbeide med
gamle hus. Jeg var ikke kommet der
for å lære om moderne arkitektur.
Ja, jeg måtte jo ta med det som var,
men jeg må si jeg tok veldig lett på
de andre tingene, og leste nokså mye
kunsthistorie og arkitekturhistorie
og var med på utgravninger og arbeidet med Gerhard og Tulla nesten
hele døgnet, hele året. Det er vel
mange av oss som har interesser i
unge år, men mer klare planer om
hvordan dette kunne kombineres
med arbeide og yrke - det hadde ikke
jeg. Der tror jeg Arne var mer klar i
sin bevissthet.”
ERLING GJONE OG STUDENTENE
AB: “Det tviler eg på! Eg var heilt
åpen for alt. Etter studiet hadde eg
praksis på arkitektkontor, blant
anna hos Arnstein Arneberg.” ES:
“Når kom så din Gjone-tilknytning?”
AB: “Den kom i siste halvdel av studiet. Han var assistent til Moe i Byggekunst II, men vi hadde ikkje så
mykje med han å gjere til vi kom i 3.
året og Erling Gjone11 foreleste i
123
Røros, i Arne Bergs karakteristiske strek og i
henhold til hans metode, et fugleperspektiv
med bygningene rekonstruert og plassert etter
de beskrivelser eldre folk og andre kilder kan gi
ham. Originalen utlånt fra Antikvarisk Arkiv,
Riksantikvaren
eldre norsk byggekunst og like eins
om det europeiske materialet. Utviklinga av heile det gotiske systemet i
Rhin-dalen til eksempel, det var veldig interessant. Vi blei opptekne av
Gjone heile klassen. Men ein grunn
til at eg kanskje kom litt nærare i
tilknytning til ham enn dei andre,
var at eg hadde eit samarbeid med
ein lektor på gymnaset som hette
Nils Grønlien. Vi var oppvaksne på
same garden på Voss, han eit par
mannsaldrar før meg. Så vart han
sjuk. Eg var heime på ferie frå
Trondheim og var borte og helste på
han der han låg til sengs. Han hadde
teikna opp Haugagarden slik som
han hugste han da han var liten, og
her kjende eg meg att. Men han var
ikkje noko så særleg til å teikna, eg
var kanskje litt betre, så eg teikna
denne garden slik som han da fortal-
niku temahefte 031
de meg han var. Det blei eit fugleperspektiv. Han var veldig begeistra
og låg med dette papiret framfor seg
då han døydde. Det siste han såg,
var mi teikning. Eg tok teikninga
med meg til Trondheim, for vi skulle
levere noko som hadde med norsk
bygningshistorie å gjera. Denne fekk
Gjone sjå og blei veldig ivrig. Det her
var noko som det måtte gjerast litt
meir utav. Det var jo fleire gardar
med jordskifte som hadde forsvunne,
og det var moro å feste ein tradisjon
på papiret medens det enno var tid.
Slik starta Norske gardstun. Instituttet for samanliknande kulturforsking fatta interesse for tanken, og
det vart ei eksempelsamling som
kunne gjevest ut.”
OS: “Det å intervjue mennesker,
og så på den bakgrunn tegne opp det
de forteller er jo nokså enestående
som metode.” AB: “Vel, arkitekter lid
jo alle av den talefeil at det er vanskeleg å snakka utan å teikna!
Arbeidet med Norske gardstun stoppa etter kvart av seg sjølv. Informantane måtte ha opplevd garden
før jordskiftet, og til sist fanst dei
ikkje lenger. Eg nådde dei siste. Så
for så vidt var det heldig at eg vart
fødd såpass tidleg. Andreas Holmsens12 spørjeliste gav ei god rettleiing når det gjaldt tilhøve i gamle
gardstun. I analysen av einskildbygningar fekk eg gode impulsar i samveret med Hjalmar Stigum.13”
AB: “Ein annan som puffa veldig
på, var Harry Fett og også Halvor
Vreim.14 Kontakten kom ved ei oppgåve på Røros. Det var eit samarbeid
mellom det som seinere vart Institutt for arkitekturhistorie ved NTH
og Riksantikvaren - altså mellom
Gjone og Vreim - om at heile klassen
skulle ha ei veke eller så på Røros
for å måle opp kvart sitt hus. Og der
var det at eg fekk kontakt med det
antikvariske arbeidet. Og når det
under krigen var mindre å gjera med
vanleg arkitektarbeid, så samla eg
meg om dette med tradisjon. Så fekk
Harry Fett sjå nokre teikningar :
“Min kompliment, min kompliment!”, sa han. Han kokte heilt over!
‘De skal tegne hele Røros, ja, De skal
tegne hele Norge! Ja, jeg mener
det!’”
ES: “Johan Meyer15, han foreleste i arkitekturhistorie ved NTH før
Gjone, går det en tråd fra Meyer til
Gjone?” AB: “Ja, det gjer det. Gjone
har så vidt snakka om den forbindelsen. Gjone var elev av Meyer på
Høgskolen, og etter at Gjone var ferdig utdanna, kom han til Bergen
som assistent hos Landmark. Så var
han i Bergen nokre vintrar. Så skulle Meyer få ein assistent, og dermed
var det gjort. I dag ville vi sagt at
Meyer “head-hunta” Gjone til seg frå
Bergen. Gjone var ikkje sikker på
om dette kom til å vare nokke særleg, men det gjorde det da.”
AB: “Eg synest der er stor forskjell på måten Meyer og Gjone
arbeidde. Begge målte opp hus, men
når Meyer måler opp hus, har han
idear om korleis dette huset har sett
ut i ein tidlegare tilstand og så tar
han dette inn i teikninga. Når du les
Meyers teikningar, er du difor ikkje
alltid sikker på om dette er noko han
har registrert eller om det er noko
han har tenkt seg. Gjone er heilt
annleis, og eg har prøvt å følgja han.
Eg ville heller laga to eller tre versjonar av same teikning. Den eine er
dokumentasjon, slik vi ser huset i
dag utan tillegg eller frådrag, og så
kjem refleksjonane i ein av teikningane, eventuelt fleire attåt.” ES: “Så
den Meyer vi ser i Fortidskunst i
Norges Bygder for eksempel, det er
et slags idealisert bilde?” AB: “Ofte
det, men han skriv jo på kanten og
prikkar inn og sånn, men ein blir av
og til usikker på kva det er han har
sett.”
ES: “Jeg forfulgte temaet Meyer
litt, for i Byggekunst hadde den unge
Gudolf Blakstad et ganske friskt
utspill mot Meyer. Det Meyer drev
med var helt bakstreversk og hadde
ingen interesse i tidens arkitekturbilde. Han arbeidet i et miljø som
satt liten pris på ham?” HC: “Det har
vel du opplevet Arne, at Meyer ble
parodiert? De nyutdannete og vellykkete funksjonalister hadde jo ikke
stort annet enn hån til overs for
Meyer og hans undervisning, hadde
jeg inntrykk av.” AB: “Det var nok
sånn. Men heile den striden var over
da vi begynte på Høgskolen.” HC:
“Jo, men det var blitt dommen over
Meyer, at han hørte en fjern fortid
til. Han var en guddommelig tegner.
Han kunne stå og tegne opp en front
på tavlen, en klassisk tempelfront,
124
med nydelige proporsjoner. Undervisningen besto i at de skulle kopiere
det der. Det hadde ikke så mye
appell for en funksjonalist som skulle redde verden.” AB: “Odd Brochmann var jo elev av Meyer. Eg forsto
på han at han var litt betenkt over
undervisninga i somme retningar.
For der Gjone til eksempel prøver å
seie kva verdi dette har og kva måte
- der seier bare Meyer: ‘Åh, de gamle, de kunne det!’ - Dette var Odd
Brochmanns karakteristikk, men det
må være noko i det. Men her er òg
mange døme på at Meyer kunne
begeistre.”
ES: “Møttes Gjone og Fischer i
Trondheim?” AB: “Jo, det gjorde dei.
Gjone kom med i Tilsynskomiteen
for Domkirken, og Fischer var konsulent for same komiteen, så dei var
jo rett som det var i lag. Fischer var
veldig interessert i jamføring med
det Gjone hadde gjort i Tingvoll kyrkje, der det er gangar i murverket
som i Nidarosdomen. Eg var vitne til
at dei krysseksaminerte Gjone. Det
var Tulla som sa: ‘Han vet godt hva
han er verdt!’ Gjone var ein beskjeden mann, men - han visste godt kva
han var verdt!” HC: “Fischer og han
var jo så forskjellige. Gjone var en
meget konsis trønder som ikke sa for
mye.” AB: “Rett nok. Det var eit jubileum der det kom tyske og andre
utanlandske gjester som skulle møte
Tilsynskomiteen. Gjone var ikkje
komen til møtet presis, det var noko
han måtte gjera først. Han, tyskaren, var jo interessert i denne Gjone
som skulle koma. “Spricht er
Deutsch?” spurte han. ‘Er spricht
nicht!’ sa Konow Lund. Det var jo
galt, men det er mykje rett i det likevel.” HC: “I hvert fall sammenlignet
med Gerhard. Han tidde ikke i
utrengsmål!”
EN FORSKNINGSTRADISJON
De muntre innslagene kommer lett
frem i samtalen, men ES prøver å
bringe de fire rundt bordet tilbake
på den smale sti: “Det vi begynte
med var hvordan dere arbeider med
husene. Dere tar dem fra hverandre
og ser på dem og setter dem sammen
igjen. Det er ikke en metode hvor
man gjør det enkelt for seg, og dette
har dere forfulgt på hver deres
niku temahefte 031
måte.” AB: “Ja, eg hugser ein gong
eg sa at den tryggaste måten å kjenne eit hus på, det er å rive det ned nei, ta det ned. Det syntest Gjone
var brutalt.” ES, henvendt til
Håkon: “Plukker du bygningene like
mye fra hverandre som Arne?” HC:
“Nei, det skjer ikke så meget med
stavkirker. Men det er egentlig det
samme, det å forstå sammenføyninger. Jeg vil si det dreier seg om å forstå hvordan håndverkeren har gått
frem. Å forstå byggeprosessen er en
viktig del av utforskningen.”
OS: “Den forskningstradisjon som
dere representerer er veldig personavhengig. Er det noen som ville ha
arbeidet med tømmerhusene på samme måten dersom du ikke hadde tatt
opp dette temaet, Arne?” AB: “Det er
ikkje godt å seia. Ein måtte i så fall
prøva å finna ut kven som skulle
gjort det - og kva arbeidsmåte vedkommande ville hatt.” OS: “I stavkirkeforskningen er det jo litt det
samme. Dersom ikke Håkon hadde
tatt fatt, er jeg ikke sikker på om
noen ville gjort dette.” ES: “Her kommer jo problemet med rekrutteringen til den bygningshistoriske forskningen.” HC: “Ja, det er et litt sårt
punkt.” AB: “Både òg for min del.
Både Stephan Tschudi-Madsen og
dei seinare riksantikvarar har vore
veldig ivrige for at eg skulle få unge
folk med meg på turar, og det har eg
hatt mykje glede av. Eg har merka
mykje interesse og ekte kunnskap
hos folk som er 50-60 år yngre enn
meg. Eg vonar berre desse unge skal
få vilkår til å gjera tilsvarande.” ES:
“Også på stavkirkesiden er det er
nok av dem som er interessert. Men
hvordan ser dere på arkitektskolene
når det gjelder denne delen av
faget?” AB: “I lange tider har dei
ikkje målt opp hus - med grunngjeving at studentane ville ikkje.” OS:
“Det eneste stedet hvor oppmåling er
et fast innslag i undervisningen i
dag er vel Bergen Arkitekt Skole.”
AB: “Vi hadde som obligatorisk oppgåve at vi skulle måla opp og dokumentere eit hus.” OS: “Dette resulterte jo i en fabelaktig mengde oppmålingstegninger.” AB: “Av forskjellig kvalitet! Men noko godt kom det
ut av det.”
ES: “Jeg bladde frem oppmålinger av G.A. Bull,16 og når du ser hvor
mange han har gjort på noen få
dager, så blir man jo skeptisk.” AB:
“Eg har knepe han i å reinteikna
etter at han kom heim. Men han har
også gjort gode ting.” OS: “Håkon
gikk Bulls oppmålinger av Nes stavkirke etter i sømmene.” HC: “Ja, og
den holdt. Jeg har ikke truffet
mange graverende bommerter, men i
Ål kirke, der har han bommet. Den
ble alt for høy. Jeg tror han har hatt
en hjelpegutt som han har sendt opp
med målebåndet, og så har han sagt:
Nå skal du måle opp til hanebjelken
og så til mønsåsen. Så har gutten
klatret der oppe. Bull har stått nede
og holdt i målebåndet og gutten har
hatt enden der oppe, og har ropt ned:
Her er det så og så mange fot og
tommer - og da har Bull regnet at
det var mønet, men det var hanebjelken. Det gjør at den blir helt urimelig høy. Det går bra opp til stavleiet,
men så blir taket så spisst. Anders
Bugge, som brukte Bulls oppmåling,
sa at her har vi jo den høye, gotiske
reisning. Men jeg tror det er så vidt
banalt at kanskje denne gutten i fra
Ål ikke hadde en god artikulering.”
CHRISTIE, BULL OG BLIX
ES henvendt til Håkon: “For litt
siden snakket vi om Chr. Christie.
Det er også en stor skikkelse i det
veldige arbeidet med Nidarosdomen.” HC: “Ja, det var jo Nidarosdomen som ble det store, og det var
veldig krevende. Der kan man vel si
at han brukte den arkeologiske
metode, hans måte - å plukke sammen sten og å rekonstruere på
grunnlag av det. Det er et imponerende arbeid. Man har etterpå kritisert: En ting er å finne det ut - en
helt annen sak er å ville sette det
opp i full størrelse. Det ble for alvor
problematisk da arbeidene foresto.
Nicolaysen17 var meget skeptisk til
at man skulle gå videre og gjenreise
skipet. Han var med i et utvalg og
dissenterte og trakk seg deretter ut.
Det tror jeg nok er opphavet til at
Riksantikvaren ikke fikk med Domkirken å gjøre. Domkirken fikk sin
egen Tilsynskomité fordi de antikvariske myndigheter hadde stilt seg
skeptiske til arbeidet.”
OS: “Også Chr. Christie og G.A.
Bull arbeidet på sett og vis bygnings-
125
arkeologisk. De gikk inn i konstruksjonen og så hvordan ting henger
sammen.” HC: “Ja, i høyeste grad.
Dessuten må de ha vært en slags
polyhistorer i arkitektur. De har
visst om alt, og de har hatt en
arbeidsevne og en tegneferdighet
uten like. Når en ser hva de kunne
prestere i løpet av noen timer!” AB:
“Ja, dei var jo nøydd til å teikna
mykje meir enn vi, av di dei hadde
ikkje foto.”
ES: “Samtidig var jo miljøene
ganske små, det har vært noen ganske få mennesker som har holdt tett
kontakt omkring de antikvariske
spørsmålene.” HC: “Ja, i forrige
århundre var det absolutt det, ja, i
begynnelsen av dette århundre var
det også slik. Man kan si at det var
visse miljøer hvor det må ha vært så
vidt mye snakket om slike temaer i
tiden at man ble innlevet i antikvariske spørsmålstillinger fra barndommen av, har fått det som en selvfølgelig del av sin oppdragelse. Du
som bodde på Finne, Arne, må jo
også ha fått det inn med morsmjølka?” AB: “Ja-ja, det har eg nok. Det
var det at dette loftet, det sto jo der,
som eit slags mysterium. Det var så
ulikt alt anna. No hadde jo Meyer
gjort det ennå meir ulikt. Ja, det
hadde han! Det var ei av dei fyrste
oppgåvene eg fekk, etter eg var ferdig med studiet og etter at krigen
var over. Då var det at Bergens
Arkitektforening ba meg å måle opp
dette loftet. Initiativet kom derifrå.”
ES: “I en pakke med tegninger etter
Herman Major Schirmer,18 som
havnet i Arkitekturmuseet, lå det
også en oppmåling av Finnesloftet.”
AB: “Ja, det er fleire som har vore
der. Det Blix har gjort der, det er
skjema og detaljar - og det er heilt
pålitande. Men ei samla oppmåling,
det sakna dei, sidan dei ba meg å
gjera det.”
NYE SKUDD
ES henvendt til Håkon: “Du har
forelest mye?” HC: “Nei, ikke mye.
Arne har forelest jevnt, på Høyskolen i Trondheim, om tømmerhus.”
AB: “Eg har hatt ei serie på ein 1214-16 timar, alt etter som, kvart år
etter at Gjone gjekk av. Eg brukar å
gje ordet fritt til studentane. Dei må
niku temahefte 031
berre bryta meg av. Alt blir korte
skjematiske framstellingar, så dei
kan kome med spørsmål korleis dei
vil. Og det nytter dei seg av. Det var
ikkje i vår tid at vi kunne gjera slikt.
Vi var tydeligvis meir beskjedne,
men det er ingen som har misbrukt
den måten. Det har alltid vore korte,
greie, vettuge spørsmål. Eg synest
det har vore gledeleg å ha den kontakten.” OS: “Og dette er folk som du
møter igjen senere, i det antikvariske arbeidet, slik at dette er en måte
å rekruttere folk på?” AB: “Ja, det er
det, ja.”
OS: “Det store verket Norges Kirker er også en slags rekrutteringsentral til det bygningshistoriske arbeidet ved at man kobler til seg arkitekter som gjør oppmålinger og bygningsundersøkelser?” HC: “Ja, som
oppmålere har det vært mange medarbeidere. Noe av kjernen i arbeidet
med Norges Kirker er oppmåling,
fordi da blir du tvunget inn i bygget,
til å redegjøre. 1:50 oppmåling er
ikke så veldig mye, men du presses
likevel inn i bygningen. En oppmåling er egentlig en nedfelling av
erkjennelser etter hvert som du
trenger inn i konstruksjonen og
detaljene. For meg er dette en helt
uunnværlig del av arbeidet.”
ES: “Da er vi tilbake igjen ved
utgangspunktet, om de ulike betegnelser på den forskningstradisjon
som dere tilhører, der det er en helt
vesentlig forskjell mellom kunsthistorikerens og arkitektens arbeidsmåte.”
HC: “Det er det, og jeg tror vi må prøve å forene dem, for det er ikke noen
motsetning. Det å drive den slags
bygningsundersøkelser som vi gjør,
kombinert med kunnskap om stilhistorie, den stilkritiske metode som det
kalles, det lar seg jo forene - og etter
fattig evne prøver vi jo å gjøre det i
Norges Kirker.” OS: “Det samme gjelder jo bruk av skriftlige kilder, som vi
også har til felles med kunsthistorikerne.” HC: “Ja, så vi skal ikke stresse den forskjellen, men jeg vil si at
det har hjulpet meg til å skjønne
hvorfor kunsthistorikerne har lagt
opp arbeidet annerledes enn arkitektene, både her i landet og i andre
land. Det er fordi de har hatt en
annen metode å analysere etter, og
det er den stilkritiske, som de var
veldig stolte av da de fikk den frem i
slutten av forrige århundre.”
AB: “Skal vi bruka stilhistorisk
metode, blir vi ofte hjelpelause, for
det at det huset vi skal analysere
har ingen kriterium å by på, ingen
profil. Det kan vera ei novform, dei
kan vera omhogde. I sånne tilfelle er
det dendrokronologien er komen til
hjelp i dei siste åra. Utan den så ville vi ha vore absolutt hjelpelause. No
kan ikkje dendrokronologi heller
hjelpa oss utan at vi har presist sikra at vi har den ytre årringen intakt,
og at det treet som har denne årringen intakt, høyrer til den opphavlege
delen av byggverket.” OS: “Dendrokronologien har jo i mange tilfeller
bekreftet det man mente tidligere.
Vurderingene er derfor ikke annerledes i dag enn tidligere, men vi er
kanskje litt sikrere.” AB: “Men så er
det somme gonger vi har tatt - eg
har tatt - grundig feil. Dendrokronologien viser at enkelte kriterium vi
har hatt, er mistolka. Men når vi har
lært det, så rettar vi opp mykje. Dendrokronologien skulle ha kome inn ti
år før, for så ville serien Norske tømmerhus frå mellomalderen ha hatt
eit litt anna innhald.” OS: “Det er så,
men på den annen side er jeg glad at
dendrokronologien ikke kom tidligere, for så har man vært tvunget til
å utvikle dateringskriterier man
kanskje ikke ville fått om man hadde
hatt denne teknikken tidligere.
Poenget nå må jo være at man utvikler dendrokronologien, men samtidig
opprettholder kunnskapen om de
andre dateringskriteriene, at det
ikke blir død kunnskap.”
ES: “Hvordan slår dette ut i
arbeidet med stavkirkene?” HC: “Jeg
kan ikke si vi har fått noen serier av
stavkirkedateringer ennå, og det er
jeg jo meget spent på om vi kan. I og
for seg synes jeg ikke det jeg har
beskjeftiget meg med i stavkirkene
har vært avhengig av dateringer.
Det ville være fint å kunne si at den
er fra da og den er fra da, men det
går jo egentlig ut på å modellere
frem det individet av en stavkirke
som man står overfor med de trekk
det har. Jeg har ikke søkt oppgaven
videre enn at monumentet får lov å
fortelle så mye som mulig om seg
selv. Vi har grupper av stavkirker nå
også, vi kan basere det på grunn-
126
planformer. Når man har fått
gjennomgått alle stavkirkene, vil de
kanskje kunne ordnes inn i rekker,
og da kan man kanskje komme frem
til en gruppering omkring byggetradisjon. Om man også kan modellere
frem et byggelags egenart, det vet
jeg ikke om vi får til. I alle fall, i den
fasen vi nå er, så er det egentlig mer
om å gjøre å la de enkelte bygg få lov
å fortelle mer om seg selv, sin historie og egenart. Sånn oppfatter jeg
det i dag. Jeg har ikke det gross av
bygninger som Arne har.”
ES: “Når det gjelder kirkeforskningen, så vet vi jo at det er arbeid i
uoverskuelig fremtid. Når det gjelder de profane tømmerhusene, så vet
vi at vi snart kjenner dem fra
middelalderen, og så har vi snakket
om at nå er det 1500-tallet som står
for tur.” AB: “Ja, det er vel fram til
1650, så langt eg tenkte. Da er du jo
sikker på at du har fått med alt som
er mellomalder.”
HC: “Men vi kan vel si at når det
skjer noe med et hus - når det foretas store reparasjoner, når panelet
må skiftes, eller når hus rives - så
skal det være et brannkorps som
rykker ut. Korpset må kjenne de forskjellige typer bygninger og vite
hvorledes en undersøkelse og dokumentasjon skal legges opp. For kirkenes vedkommende har vi faktisk
prøvd å følge med. Svært mye av det
jeg har drevet med har jo ikke vært i
direkte forbindelse med Norges Kirker. Problemet er at hvis vi får alle
varsellamper til å lyse, som skal lyse
når det er noe på ferde, så vil dette
være et arbeid som er mye større
enn at de som er i virksomhet med
Norges Kirker kan drive det med
venstre hånd.” AB: “Varsellampene
må også gjelda profanbygg.” HC: “Ja,
vi må ha dette gående for å holde
tritt med og følge opp de ting som vi
nå har lært om hus. Gjennom de
arbeidene som er gjort, har vi i hvert
fall erkjent at dette må vi, for å få
med oss stoff.”
Solen har passert kjøkkenvinduet. Den lille gruppen har gjort et
sveip gjennom Norges bygningshistoriske forskning. HC beretter i
ettertanke: “Jeg traff en gammel
mann som holdt foredrag et sted, en
glimrende vitenskapsmann - nå er
han død, men han var da et stykke
niku temahefte 031
over 80. Fint at du gjør dette, sa jeg ,
- og lar oss få et perspektiv. - Ja, du
vet, det er hyggelig for meg å bli tatt
ut av møllposen av og til, sa han.”
Vi som har gleden av å arbeide med
Arne og Håkon til daglig vil legge til
at de så langt aldri har vært i noen
møllpose og at det ikke er noe som
tyder på at de kommer dit heller.
NOTER
1 Gerhard Fischer (1890-1977), arkitekt og middelalderarkeolog, sto
for omfattende undersøkelser av
flere sentrale norske middelaldermonumenter.
2 Anders Bugge (1889-1955), professor i kunsthistorie ved Universitetet i Oslo fra 1936.
3 Peter Andreas Blix (1831-1901),
arkitekt og ingeniør. Blix gjorde en
uvurderlig innsats for fortidsminnevernet, blant annet gjennom å
kjøpe opp og restaurere Hopperstad stavkirke som sto til nedfalls.
4 Christian Christie (1832-1906),
arkitekt. Leder for gjenreisningsarbeidet ved Trondhjems Domkirke
fra 1872 til sin død.
5 Sigurd Curmann (1879-1966), arkitekt og kunsthistoriker, svensk
riksantikvar 1923-1946.
6 Bernt C. Lange (1922-1992), kunsthistoriker, arbeidet i mange år hos
Riksantikvaren.
7 Dorothea “Tulla” Fischer (19031991), kunsthistoriker, gift med
Gerhard Fischer som hun arbeidet
tett sammen med.
8 A.W. Brøgger (1884-1951), professor og bestyrer ved Oldsaksamlingen, Universitetet i Oslo 1915-1949.
9 Arne Nygård-Nilssen (1899-1958),
kunsthistoriker,
riksantikvar
1946-1958.
10 Harry Fett (1875-1962), kunsthistoriker, som riksantikvar 19131946 formet han institusjonen og
bygget den ut til å omfatte både
kultuminneforvaltning og -forskning.
11 Erling Gjone (1898-1990), arkitekt.
Professor ved NTH der han underviste i bygningshistorie. Restaurerte flere sentrale norske middelaldermonumenter.
12 Andreas Holmsen (1906-1989), historiker. Professor ved Universitetet
i Oslo 1955-1975.
13 Hjalmar Stigum (1897-1976), folkelivsgransker og museumsmann.
Professor ved Universitetet i Oslo
fra 1960.
14 Halvor Vreim (1894-1966), tømmermann og arkitekt. Sentral som
antikvar
hos
Riksantikvaren
gjennom 30 år. Interesserte seg for
den alminnelige bygningskulturen
og bevaring av samlete bygningsmiljøer.
15 Johan Meyer (1860-1940), arkitekt.
Professor ved NTH. Startet i 1880årene innsamling av et betydelig
oppmålingsmateriale som ble kjent
gjennom publikasjonene Fortidskunst i Norges Bygder.
16 Georg Andreas Bull (1829-1917),
arkitekt. Startet de bygningsarkeologiske undersøkelser i Håkonshallen i Bergen. Foretok frem til 1855
en serie oppmålingsreiser for Fortidsminneforeningen.
17 Nicolay Nicolaysen (1817-1911).
Fortidsminneforeningens
første
ansatte og dominerende lederskikkelse gjennom nær 50 år. Fra 1860
også statens “antikvar” med
ansvar for de arkeologiske undersøkelser i landet.
18 Herman Major Schirmer (18451913), arkitekt som gjorde seg særlig bemerket ved sitt antikvariske
arbeid og som lærer ved Den kgl.
Tegneskole der han bl.a. arrangerte oppmålinger av tradisjonell
norsk bebyggelse. Han var også
vår første riksantikvar.
19 Gerhard Fischer (1890-1977), arkitekt og middelalderarkeolog, sto
for omfattende undersøkelser av
flere sentrale norske middelaldermonumenter.
20 Anders Bugge (1889-1955), professor i kunsthistorie ved Universitetet i Oslo fra 1936.
21 Peter Andreas Blix (1831-1901),
arkitekt og ingeniør. Blix gjorde en
uvurderlig innsats for fortidsminnevernet, blant annet gjennom å
kjøpe opp og restaurere Hopperstad stavkirke som sto til nedfalls.
22 Christian Christie (1832-1906),
arkitekt. Leder for gjenreisningsarbeidet ved Trondhjems Domkirke
fra 1872 til sin død.
23 Sigurd Curmann (1879-1966), arkitekt og kunsthistoriker, svensk
riksantikvar 1923-1946.
127
24 Bernt C. Lange (1922-1992), kunsthistoriker, arbeidet i mange år hos
Riksantikvaren.
25 Dorothea “Tulla” Fischer (19031991), kunsthistoriker, gift med
Gerhard Fischer som hun arbeidet
tett sammen med.
26 A.W. Brøgger (1884-1951), professor og bestyrer ved Oldsaksamlingen, Universitetet i Oslo 1915-1949.
27 Arne Nygård-Nilssen (1899-1958),
kunsthistoriker,
riksantikvar
1946-1958.
28 Harry Fett (1875-1962), kunsthistoriker, som riksantikvar 19131946 formet han institusjonen og
bygget den ut til å omfatte både
kultuminneforvaltning og -forskning.
29 Erling Gjone (1898-1990), arkitekt.
Professor ved NTH der han underviste i bygningshistorie. Restaurerte flere sentrale norske middelaldermonumenter.
30 Andreas Holmsen (1906-1989), historiker. Professor ved Universitetet
i Oslo 1955-1975.
31 Hjalmar Stigum (1897-1976), folkelivsgransker og museumsmann.
Professor ved Universitetet i Oslo
fra 1960.
32 Halvor Vreim (1894-1966), tømmermann og arkitekt. Sentral som
antikvar
hos
Riksantikvaren
gjennom 30 år. Interesserte seg for
den alminnelige bygningskulturen
og bevaring av samlete bygningsmiljøer.
33 Johan Meyer (1860-1940), arkitekt.
Professor ved NTH. Startet i 1880årene innsamling av et betydelig
oppmålingsmateriale som ble kjent
gjennom publikasjonene Fortidskunst i Norges Bygder.
34 Georg Andreas Bull (1829-1917),
arkitekt. Startet de bygningsarkeologiske undersøkelser i Håkonshallen i Bergen. Foretok frem til 1855
en serie oppmålingsreiser for Fortidsminneforeningen.
35 Nicolay Nicolaysen (1817-1911).
Fortidsminneforeningens
første
ansatte og dominerende lederskikkelse gjennom nær 50 år. Fra 1860
også statens “antikvar” med
ansvar for de arkeologiske undersøkelser i landet.
36 Herman Major Schirmer (18451913), arkitekt som gjorde seg særlig bemerket ved sitt antikvariske
niku temahefte 031
arbeid og som lærer ved Den kgl.
Tegneskole der han bl.a. arrangerte oppmålinger av tradisjonell
norsk bebyggelse. Han var også
vår første riksantikvar.
SUMMARY
Arne Berg and Håkon Christie are
the two most important scholars and
specialists in Norwegian medieval
timber constructions. Today they
work as senior research scientists at
the Norwegian Institute for Cultural
Heritage Research, NIKU. Berg and
Christie are both part of a long tradition of work with historic building
constructions. For NIKU it is an
important task to transfer their methods and knowledge to younger
generations of researchers.
Arne Berg (b. 1917) is an architect. He worked in close contact with
Erling Gjone (1898-1990), who was
also his professor at the University
of Trondheim. In his own professional career, Berg has carried on the
tradition from Gjone, with detailed
examination of building constructions and their documentation in written descriptions and scale drawings.
For many years Berg worked at the
Norwegian Folk Museum where he
was in charge of the open-air department. He has published a number of
books, among them Norske gårdstun, a collection of reconstructions
of Norwegian farm buildings from
about 1900, based on interviews
with older people and their recollections of the original farms. In recent
years Berg has published a series of
books about Norwegian log-built
houses from the Middle Ages, Norske tømmerhus frå mellomalderen.
Håkon Christie (b. 1922) also received his architectural education at the
University of Trondheim. At an early
128
stage he came into contact with the
archeologist Gerhard Fischer (18901977) whose particular interest and
work was with Norwegian medieval
stone monuments. Christie has followed the tradition from Fischer with
close examination and documentation
of historic building constructions, with
special interest in the connection between the archeological material and
the standing building. For many years
Christie has worked at the Norwegian
Directorate for Cultural Heritage
where he has published Norges Kirker, a series of books about Norwegian
churches. He has also led a number of
research projects on Norwegian stave
churches. One of his publications on
this subject is The Stave Church at
Nes. At present he is working on a
book about the stave church of Urnes.
niku temahefte 031
ANNE FIKKAN
Den tredje dimensjon
Foreningen til Norske Fortidsminnesmerkers Bevaring Årbok 1996: 9-16.
“Miljø”, “miljøvern” og “bærekraftig
utvikling” er blitt begreper som tas i
bruk i stadig større deler av samfunnslivet. Hvor mye som er realitet og hva
som er mote, kan være vanskelig å si.
Denne artikkelen vil ikke gå inn i den
diskusjonen, men se nærmere på kulturminnevernets plass i miljøvernet og
hva som må til for at vi skal få
gjennomslag for den historiske dimensjonen i norsk miljøvernpolitikk.
I “miljø” legger de fleste en oppfatning av “omgivelser”; både fysiske
og sosiale. Vi snakker om godt miljø
og mener både innretninger og trivsel; på arbeidsplassen, i boligen og i
naturen. Kulturminner har en udiskutabel plass her. Vi kan vanskelig
tenke oss omgivelsene uten en historisk dimensjon. “Miljøvern” i norsk
dagligtale er en innsnevring og målretting i forhold til det brede miljøbegrepet: Det er tale om det fysiske
utemiljøet og aktiv handling for å ta
vare på det. Den historiske dimensjonen er med i folks oppfatning,
men kanskje ikke alltid like bevisst.
Politisk og organisatorisk er miljøvern et overbygg som favner en rekke
ansvarsfelt. I Norge har vi i dag naturvern, friluftsliv, forurensningsbekjempelse, avfallshåndtering, naturressursforvaltning, by- og regionplanlegging i tillegg til kulturminnevernet
i miljøvernfamilien. Hvert av disse
delområdene har tradisjoner som selvstendige forvaltnings- og forskningsområder. Enten vi liker det eller ei, er
altså kulturminnevernet en del av
norsk miljøvern.
Den første fasen i det moderne
miljøvernet ble kjennetegnet av
bergingsoperasjoner og opprydding;
vi fikk fredning av arter og områder,
rensing av Mjøsa, kalking av sure
fiskevann, vrakpant på bil og Samlet
plan for vern av vassdrag. Deretter
fulgte det fremtidsrettede arbeidet;
Verdenskommisjonen for miljø og
utvikling, globale klimaendringer og
krav om at alle samfunnssektorer
skal ta sin del av ansvaret for miljøvernet. Dette kan vi se som miljøvernets andre dimensjon; fremtidsorientering og samfunnsbevissthet. Den
tredje dimensjonen; den historiske;
bevisstheten om at tidligere tiders
mennesker og virksomhet er en
grunnleggende del av miljøforståelsen og en likeverdig del av miljøpolitikken kom samtidig, men har ikke
fått den samme blest eller status.
Det finnes neppe noen enkel eller
entydig forklaring på dette. Jeg vil
forsøke å belyse noen elementer som
kan ha medvirket til tingenes tilstand og antyde én vei videre.
KULTURMINNEVERNET SOM MODELL
I deler av norsk kulturminnevern særlig innen det klassiske bygningsvernet - kan vi merke en motvilje
mot å bli betraktet som en del av
miljøvernet. Det kan synes litt ironisk når vi ser på utviklingen av det
moderne miljøvernet i Norge.
Det første organiserte vernearbeidet i Norge var knyttet til kulturarven. I den nasjonalromantiske perioden etter 1814 var det en økende
oppmerksomhet om det norske; vakker, uberørt natur og tidligere tiders
storhet. Det var en bevisst politikk i
oppbyggingen av nasjonalstaten å
trekke trådene tilbake til vikingtid
og middelalder. Etableringen av
museer og innsamling av fornminner
var en viktig del av dette.
En av våre fremste nasjonalromantiske landskapsmalere, J.C.
Dahl, engasjerte seg i å ta vare på de
mange middelalderske byggverk.
Dette var en langt mer krevende
oppgave enn å samle objekter i
museer, slik vi hadde tradisjon for
siden opprettelsen av de vitenskapelige museene. Han så behovet for et
organisert arbeid for å sikre de vik-
129
tigste historiske bygningene, og sto
sentralt i opprettelsen av Foreningen til Norske Fortidsminnesmerkers
Bevaring i 18441.
Naturvernet var ikke så langt
fremme. Først i 1899 kom den første
fredningen på prinsipielt naturverngrunnlag (bever), mens den første
områdefredningen (bøkeskogen ved
Larvik) kom i 1884. Man manglet en
samlet organisasjon og gjennomslag
for vernesakene. Fortidsminneforeningen og bygningsvernarbeidet ble en
modell for naturvernforkjemperne2.
Sosiologen Frode Gundersen3 har
pekt på at det gjerne var forskere
med bakgrunn i de klassiske naturhistoriske disiplinene botanikk, geologi og zoologi som preget arbeidet
for naturvern i pionerperioden. De
var knyttet til Universitetet i Christiania og til de kombinerte naturhistoriske og kulturhistoriske museene
i Bergen, Stavanger, Tromsø og
Trondheim. Tilnærmingen var preget av et kulturelt begrunnet naturvern. Dette kommer også til uttrykk
i Lov om Naturfredning av 25. juli
1910 - som altså kom 5 år etter Lov
om fredning og bevaring av fortidslevninger - der det heter at “Kongen
kan bestemme, at visse naturforekomster eller steder skal være fredet, naar det ansees nødvendig for å
beskytte vilde planter og dyr, geologiske og mineralogiske dannelser
eller lignende, hvis bevarelse vil
være av videnskabelig eller historisk
betydning.”
Også organisatorisk ble kulturminnevernet
bestemmende
for
naturvernet:
Forvaltningen
av
naturvernloven ble lagt til det samme forvaltningsorganet som kulturminneloven: Første skolekontor i
Kirke- og undervisningsdepartementets undervisningsavdeling. Selv om
man hadde fått en interesseorganisasjon på linje med Fortidsminneforeningen (Landsforeningen for naturfredning i 1914), lyktes man ikke i å
niku temahefte 031
få en stilling tilsvarende Riksantikvarstillingen (fra 1912) før i 1960.
Miljøverndepartementet ble opprettet 8. mai 1972 med basis i oppgaver under Kommunal- og arbeidsdepartementet, dit naturvernforvaltningen var overført fra Kirke- og
utdanningsdepartementet i 1965.
Daværende kommunal- og arbeidsminister Olav Gjærevoll var drivkraften bak opprettelsen. Han ble
også den første miljøvernminister.
Hovedsakene i det nye departementet var naturvern, regional planlegging, forurensningningsbekjempelse
og naturressursforvaltning.
Gjærevoll var professor i botanikk
ved Vitenskapsmuseet i Trondheim.
Han kom altså fra et miljø tilsvarende det som var drivkreftene i det
tidlige naturvernet, og som hadde
natur og kultur i én institusjon.
Ønsket om å legge forvaltningen av
fornminner til sitt nye departement,
kan kanskje ses på bakgrunn av hans
faglige forankring. Dette kan imidlertid ikke ha vært en stor sak for ham:
Selv om Kirke- og utdanningsdepartementet ikke hadde noe å innvende
til en overføring ved opprettelsen i
mai 19724, skjedde det ikke før fra 1.
januar 19735 ved at ansvaret for forvaltningen av Lov om fornminner av
29. juni 1951 og Lov om bygningsfredning av 3. desember 1920 samt
Riksantikvariatet ble lagt til Miljøverndepartementets planavdeling. Da
hadde Senterpartiets Trygve Haugland overtatt ministerkontoret6.
Den faglige utviklingen fortsatte å
være parallell. Det klassiske naturvernet i Norge hadde vært konsentrert
om arts- og områdevern. Det kom til et
veiskille i 1980. Da ble hovedinnretningen å integrere naturvernhensyn i
andre myndigheters ansvarsområde
og en omlegging bort fra vern av
enkeltarter over mot forvaltning av
forekomster og områder som ikke var
eller ville bli vernet gjennom egne vedtak7. En tilsvarende omlegging kom i
kulturminnevernet i 19888; enkeltobjekter ses i sammenheng med sitt sosiale og fysiske landskap.
Organisatorisk har vi også en
parallell utvikling: Direktoratet for vilt
og ferskvannsfisk ble utvidet til Direktoratet for naturforvaltning i 1985,
mens Riksantikvaren ble direktorat i
1988; naturforskningen ble skilt ut fra
direktoratet i 19889, mens kulturminneforskningen ble skilt ut i 199410. På
ett sentralt felt har man imidlertid
skilt lag; kulturminnevernet forble og
konsoliderte sin stilling i fylkeskommunen, mens miljøvernet for øvrig ble
overført til en egen avdeling under fylkesmannsembetet i 1982.
KULTURMINNEVERNET SOM STEBARN
Det kan kanskje virke noe halvhjertet
og tilfeldig at kulturminnevernet havnet i Miljøverndepartementet, men det
kan også ses som en bevisst handling
for igjen å samle naturvern og kulturminnevern i samme organisasjon.
Mange synes at kulturminnevernet har kommet i skyggen av de
mange andre store oppgavene innen
miljøvernet, og at det har tapt terreng. Den budsjettmessige utviklingen kan være en indikasjon på om kulturminnevernet har vært et stebarn i
dette departementet, eller om man
har hatt den samme budsjettmessige
vekst som de øvrige fagfeltene:
Kulturminnevernet har opprettholdt en noenlunde jevn andel av Miljøverndepartementets budsjett. Det
vil si at det har tatt del i den sterke
budsjettveksten til dette departementet, fra kr. 142.053 i 1974 til kr.
2.565.690 i 1996. Selv om kulturminnevernet altså ikke kan sies å ha
vært hjertebarnet i miljøvernet i økonomisk forstand, kan vi heller ikke
påstå at det har vært stebarnet.
Med den omlegging av og nye giv
i kulturminnepolitikken som ble
introdusert med Handlingsplanen
fra 199211, finner vi et kulturminnevern som har som mål å tilpasse seg
det moderne miljøvernet. Det er
imidlertid ikke like lett å finne igjen
den tredje dimensjonen i samfunnsdebatt og praktisk miljøarbeid. Et
eksempel på dette er at da Norges
forskningsråd holdt sin store konferanse om det begrepsmessige innholdet i “bærekraftig utvikling” i
desember 1995, var det innlegg fra 8
ulike forskningsdisipliner og 6
departementer. Ikke engang Miljøverndepartementets
representanter12 husket den historiske dimensjonen eller fant den viktig nok til å
nevne.
På departementsplan og på rikspolitisk nivå finner vi kulturminnevernet som en synlig del av miljøvernet; vi har ikke lengre politiske redegjørelser eller budsjettdokumenter
uten en bred omtale av kulturarven.
Antall saksbehandlere er imidlertid lavt i departementet i forhold til
andre saksfelt. Det kan spekuleres i
om en større bemanning ville gitt et
bedre gjennomslag i det daglige
departementsarbeidet; høringsuttalelser, informasjonsarbeid, oppnevninger i råd og utvalg ol.
Forskning er viktig for utvikling
av kulturminnevernet - nå som for
150 år siden. Norges forskningsråd
forvalter i 1996 nærmere 70 mill.
kroner fra Miljøverndepartementet
til forskningsprogrammer. Av disse
er ett rettet mot kulturminnevernet13. Ett annet har en kulturminnekomponent14, mens de øvrige 18
programmer ikke har det. Sentrale,
Figur 1: Kulturminnevernets prosentvise andel
av Miljøverndepartementets totalbudsjett i perioden 1974-1996:
130
1996
1995
1994
1993
1992
1991
1990
1989
1988
1987
1986
1985
1984
1983
1982
1981
1980
1979
1978
1977
1976
1975
1974
8.0
6.0
4.0
2.0
0.0
niku temahefte 031
forvaltningsrettede programmer som
Miljø, makt og styring og Miljøbetinget livskvalitet ville ha vært viktige for å utvikle integrerte redskaper
og forståelse for et samlet miljøvern.
Én årsak til den manglende tilstedeværelse av og vilje til å inkludere
den tredje dimensjon, er at den ikke
er representert i de besluttende og
pengefordelende organer.
Miljøbevegelsen har mange og
sterke frivillige organisasjoner. Bellona, Greenpeace og Natur og ungdom
holder en høy mediaprofil, mens Verdens villmarksfond, Norges naturvernforbund, Den norske turistforening og Norges jeger- og fiskerforbund ligner på Fortidsminneforeningens mer stillferdige fremferd og systematiske ivaretakelse av faglige interesser. Organisasjonene har vært og er
fortsatt viktige pådrivere innen miljøvernet og et korrektiv til forvaltningen. I oppfølgingen av Verdenskommisjonen for utvikling og miljø samarbeidet de frivillige organisasjonene
med Miljøverndepartementet i Felleskampanjen for Jordas miljø (- nå
omdøpt til Forum for Jordas miljø).
På det meste var mer enn 100 organisasjoner med i Felleskampanjen. Fortidsminneforeningen og den tredje
dimensjon var fraværende.
Det utøvende miljøvernet skjer
lokalt og regionalt. På fylkesnivå har
kulturminnevernet og sentrale deler
av det øvrige miljøvernet skilt lag.
Valget av fylkesmannen som forankring for naturvern, friluftsliv og forurensingsbekjempelse i 1982 var
ikke enkelt og de politiske tautrekkinger og krumspring mange. Miljøverndepartementet hadde imidlertid
valgt å holde kulturminnevernet
utenfor i diskusjonen. Begrunnelsen15 var at man hadde satt i
gang et eget utredningsarbeid som
ikke var ferdig. Stortinget ønsket en
rolle for fylkesmannen 16, men ville
avvente utredningen. Da saken kom
til endelig behandling, ble løsningen
som kjent at man satset på Landsdelsmuseene og fylkeskommunen17.
Den anledning som hadde vært til en
samlet løsning på fylkesnivå, ble altså ikke benyttet. Som en følge av
det, har man heller ikke i dag noe
samlet virkemiddel på fylkesnivået
for faglig integrasjon.
Denne gjennomgangen av miljøvernet kan kanskje antyde at kulturminnevernet nok må ha vært et faglig, lettere vanskjøttet stebarn frem
til man begynte å sette Handlingsplanutvalgets anbefalinger ut i livet
i 1993. I etterpåklokskapens klare
lys, er det ikke vanskelig å se at
departementet lot anledninger til
integrasjon gå fra seg. Dette får konsekvenser også for dagens arbeid.
Med unntak av deler av departementet selv, kan det se ut som om vi fortsatt har et fravær av integrasjon.
Tilsvarende kan det virke som om
det ikke er sterke krefter utenom
den samme delen av departementet og det underlagte direktorat - for en
integrasjon: Man synes å være
bekvemme med ikke å være noen
bevisst del av miljøvernet.
FELLES FREMTIDIG VERNEGRUNNLAG?
Det kan synes nærliggende å la
saken ligge og konkludere med at
det ikke er vilje eller evne verken i
kulturminnevernet eller miljøvernet
til å fungere som en enhet. Vi kan si
at historie er historie, og at kulturminnevernet klarer seg bra på egne
ben - på samme måte som miljøvernet for øvrig ikke ser ut til å savne
sin tredje dimensjon.
Handlingsplanutvalget var nok
forut for sin tid. Endring tar lengre
tid enn utålmodige forskere og byråkrater ønsker og tror. Først når både
kulturminnevernet og de ulike øvrige delene av miljøvernet opplever at
de har noe å vinne på et fellesskap,
kan vi komme til å se at det potensialet som ligger i dette fellesskapet
vil kunne hentes ut. Et felles, større
apparat vil opplagt kunne gi større
gjennomslag enn separate handlinger. Hvis alle deler av det føler en økt
nytte og vil dra i samme retning,
kan vi ha en reell mulighet til å
overvinne de kulturelle og organisatoriske barrierer som er vokst frem
etter Miljøverndepartementets opprettelse.
Vi må selvsagt verken underslå
eller undervurdere betydningen av
de ulikheten som finnes innen de ulike delen av miljøvernet med hensyn
til oppgavenes art, tilgjengelige virkemidler og tradisjoner. Mange vil
misunne Kulturminnevernet vår
131
sterke lovgivning, mens vi bare kan
beundre forurensingsmyndighetens
avgiftsoppfinnsomhet.
Faglig sett har utviklingen som
nevnt vært parallell: Både naturvernet og kulturminnevernet har beveget seg bort fra å se enkeltobjekter
isolert, og gått inn for mer en mer
helhetlig tankegang i vernearbeidet.
Plan- og bygningsloven fremstår som
et felles redskap for å få til et hensiktsmessig områdevern. Skjøtsel og
bruk av verneområdene er kommet
på dagsordenen; opplevelsesverdiene
like så. Vi ser også at forurensingsmyndighetenes flytting av fokus fra
reparative tiltak til forbygging kommer inn i vårt arbeid også. Det ytre
trusselbildet er felles for hele miljøvernet; sur nedbør, klimaendringer,
veibygging og folks forbruksmønster.
Det er altså berøringspunkter og
fellestrekk. Disse vil kunne stimuleres ytterligere til gavn for alle deler
av miljøvernet. Én mulig vei å gå - i
tillegg til politisk pådrivervirksomhet og systematisk påvirkning og
opplysning fra direktorat og departement - er å forsøke å utvikle et felles
teoretisk vernegrunnlag, det vil si å
finne noen felles plattformer å arbeide ut fra. Mye av tankegodset for slike plattformer finnes allerede, men
mangler samlende begreper og forståelse.
Ideologisk sett har vi et felles fundament formulert av professor i biologi ved Universitetet i Oslo, Nils
Christian Stenseth: “Derfor er vern
av naturressurser i ytterste konsekvens også vern av menneskeverdig
liv. Vern av natur og kultur må i virkeligheten alltid gå hånd i hånd. Dette ikke minst fordi mange kulturformer har sin basis i naturforholdene
og de måter naturen utnyttes på.”18
Flere sentrale begreper i det øvrige miljøvernarbeidet lar seg overføre
til kulturminnevernet:
Det som kan synes å ha blitt et
moteord, “bærekraftig utvikling”, er
et gammelt prinsipp som har preget
norsk samfunnsutvikling fra den første bosetting: Du må ikke høste mer
av en naturressurs enn tilveksten.
Med Verdenskommisjonen for miljø
og utvikling er dette prinsippet gitt
en bredere sosial og politisk betydning: Du skal overlate verden til
dine barn i den samme eller bedre
niku temahefte 031
forfatning som da du overtok den.
Siden rapporten ble lagt frem i
198719, har vi opplevd at stadig flere
områder innen forskning og samfunnsliv finner mening i bærekraftsbegrepet for sin virksomhet. Også for
kulturminnevernet uttrykker det et
grunnleggende syn: Vi har et ansvar
for å bringe kunnskaper om livet i og
gjenstander fra fortiden videre til
kommende generasjoner i minst like
god forfatning og omfang som da vi
mottok det fra våre forgjengere.
At kulturminner er en “ikke-fornybar ressurs” og derfor har krav på forvaltning og vern på linje med naturforekomster i samme kategori, ble
introdusert i forbindelse med vassdragsutbyggingene 198320. Denne
tenkemåten er nært knyttet til bærekraftstanken: Vi må ikke forbruke
fellesarven.
Fra naturvernet kan vi også lære
noe om “biologisk mangfold”: Vi har
et ansvar for å sikre bredden og variasjonen av kulturminner. Det innebærer at vi må gjøre utvalg i vernearbeidet; sikre totalforekomsten av
noen sjeldne og utryddingstruede
typer kulturminner, og bevare representative utvalg av andre.
“Naturens tålegrenser” kan gis en
parallell i “kulturminnenes tålegrenser”: Det er ulike belastning på forskjellige objekter fra klimaets,
turistnæringens og eiernes side,
samtidig som tilstanden kan være
varierende i robusthet. Vernestrategien må derfor være tilpasset det
enkelte objekts egenart.
“Føre var-prinsippet” sier at tvilen skal komme kulturminnet til
gode, og at andre samfunnshensyn
må vike inntil tvilen eventuelt er
ryddet av veien.
Utviking av en felles vernefilosofi
i miljøvernet vil først og fremst favne
de to verne-delene av miljøfamilien;
naturvernet og kulturminnevernet.
Sentrale tanker og begreper fra forurensningsbekjempelsen, regionalplanleggingen og det internasjonale
arbeidet vil imidlertid være en
naturlig del av arbeidet. Hvis vi kan
makte å skape et slikt felles, teoretisk fundament, vil vi trolig kunne
ha et bedre utgangspunkt for å kunne få til en tredimensjonal forståelse
av vårt miljø og vern av det i samfunnet.
NOTER
1 Forstidsminneforeningens årbok
for 1993 gir en bred historisk
beskrivelse av dette.
2 Bredo Berntsen: “Grønne linjer.
Natur- og miljøvernets historie i
Norge”, Grøndahl Dreyer, Oslo,
1994
3 Gundersen F. (1988) “Vitenskap,
naturforvaltning og politikk. En
studie av relasjonene mellom
naturvitenskapelige forskningsmiljøer, offentlig naturforvaltning
og frivillige naturvernorganisasjoner i Norge fram til 1965”.
Magisteroppgave i sosiologi. Universitetet i Oslo
4 St.prp. nr. 85 for 1971-72 Om
endring i bevilgningene på statsbudsjettet for terminen 1972
under kap. 22, Regjeringskontorene, og under kap. 23 Kgl. og
parlamentariske
kommisjoner
m.m., og om bevilgning under
nytt kap. 1509, Statens rasjonaliseringsdirektorat, i forbindelse
med en omlegging av departementsorganiseringen.
5 St.prp. nr. 1 for 1973-74, Miljøverndepartementets budsjett.
6 Fra 18.10.1972.
7 St.meld. nr. 68 for 1980-81 Om
vern av norsk natur
8 St.meld. nr. 39 for 1986-87 Om
bygnings- og fornminnevernet
9 St.meld. nr. 40 for 1986-87 Om
miljøvernforskning
10 St.prp. nr. 1 for 1993-94, Miljøverndepartementets budsjett
11 Kfr. Rapport nr. T-891 fra Miljøverndepartementet “Handlingsplan for kulturminnevernet”, Oslo
1992
12 Miljøvernminister
Thorbjørn
Berntsen, departementsråd Oddmund Graham og spesialrådgiver
Paul Hofseth
13 Forskningsprogram om kulturminner og miljø
14 Forskningsprogram om bruk og
forvaltning av utmarksressurser
15 Kfr. st.meld. nr. 23 for 1979-80
Funksjonsfordeling og administrasjonsordninger innen Miljøverndepartementets myndighetsområde.
16 Inst. S. Nr. 184 (1980-81) fra
kommunal- og miljøvernkomiteen
om funksjonsfordeling og administrasjonsordninger innen Miljø-
132
17
18
19
20
verndepartementets myndighetsområde.
Kfr. St.meld. nr. 39 for 1986-87
Om
bygningsog
fornminnevernet.
I artikkelen “Naturens tålegrenser” i Bærekraftig utvikling. Ad
notam Gyldendal, Oslo 1995.
“Vår felles framtid. Verdenskommisjonen for miljø og utvikling”.
Tiden norsk forlag, Oslo 1987.
NOU 1983:43 “Kulturminner og
vassdragsvern”
SUMMARY
The management of the environment
involves several areas of responsibility, politically and administratively.
The administration of environmental
management in Norway today
embraces the natural environment,
recreational activities, contamination issues, waste disposal, natural resources, and urban and regional
planning, in addition to the preservation of the cultural heritage.
The first phase of environmental
management in modern times was
characterised by rescue work and
cleaning up operations. This was
followed by a period in which attention has been directed to the future:
the World Commission on the Environment and Development, global
climatic change, and the demands
for all sectors of society to assume
their share in the responsibility for
the environment. This can be described as the second dimension in the
management of the environment:
social
awareness
and
looking
towards the future. The third dimension, which must be described as the
historical dimension - the awareness
that past generations and earlier
activity form an essential part of the
understanding of the environment
and an equal part of environmental
policy - came at the same time, but
has not received the same attention
or status.
The work of the Society for the
Protection of Norwegian Historical
Monuments and work on protecting
the built environment became a model for nature conservationists. The
administration of the cultural heritage has also played a decisive role
in the administration of nature con-
niku temahefte 031
servation, both before and after 1972
when the Ministry of the Environment was set up. The two have continued to develop along parallel lines.
On the whole the cultural heritage
has managed to retain an even share
of the annual budget of the Ministry
of the Environment and has received
a fair proportion of the growing funds
available to the Ministry. Even
though cultural heritage is not exactly the favourite member of the family
from a financial point of view, it cannot really be described as a poor
step-child. From a professional point
of view, however, when all things are
considered, the management of the
cultural heritage up to 1993 was
more like a neglected step-child. With
the exception of certain sections within the Ministry, cultural heritage
still seems to lack integration in environmental administration and there
do not appear to be any strong forces
urging integration, apart from the
Ministry itself and the Directorate for
the Cultural Heritage.
Yet there are points of contact and
features in common. These should be
stimulated further for the benefit of
all aspects of the management of the
environment. A possible route is to
attempt to develop a common theoretical basis for protection, in other
words common platforms for our
work. Much of the thinking concerning the establishment of such platforms has already been done, but we
lack common terms and a general
understanding. Ideologically we have
a common basis, as expressed by Nils
Christian Stenseth, professor of biology at the University of Oslo: “Therefore the protection of natural resources in the utmost consequence is
also the protection of life worthy of
mankind. Protection of nature and
culture must in reality always go
hand in hand, not least because many
kinds of culture have their foundation in natural conditions and the way
nature is exploited.” Many central
concepts in other aspects of environmental management can be applied
133
to the cultural heritage, such as “sustainable development”, “non-renewable resources”, “biological diversity”, “critical load” and “the precautionary principle”.
The development of a common
preservation philosophy in environmental management would first and
foremost embrace the two preservation authorities involved in the
natural heritage and the cultural
heritage. Central ideas and concepts
from the authority responsible for
contamination issues, from urban
and regional planning authorities,
and from similar international work,
would all form a natural part of the
work. If we can manage to establish
a common theoretical foundation, we
should be able to create a better
starting point for building a three-dimensional understanding of our
environment and its protection in
society.
niku temahefte 031
NIKU publikasjonsliste / Publications
pr. 23.04.02
1.
2.
3.
4.
5.
Faktaark er gratis. Øvrige publikasjoner
koster fra kr. 100,- avhengig av størrelse.
Det tas forbehold om at enkelte publikasjoner kan være utsolgt.
Fagrapporter / Scientific reports
Temahefter / NIKU Topics
Oppdragsmeldinger / Assignment reports
NIKU publikasjoner / NIKU publications
Faktaark / Fact Sheet
Fra 2001 går NIKU bort fra de tidligere seriene, Fagrapport, Oppdragsmelding og
Temahefte, og utgir én serie, NIKU publikasjoner. Serien nummereres i fortsettelse
av Oppdragsmeldingene, men vil innholdsmessig omfatte det vide spekter av kulturminnefaglige tema og rapporter som tidligere fordelte seg på tre serier.
Kontaktadresse /
Publications can be bought from:
NINA•NIKU, Dronningensgt. 13,
Postboks 736 Sentrum, N-0105 Oslo
Tlf./Tel.: (+47) 23 35 50 00
Faks/Fax: (+47) 23 35 50 01
1. NIKU Fagrapporter
001 Malte 1500-talls bonader i Rygnestadloftet,
Valle i Setesdal. Presentasjon av et konserveringsprosjekt. Gundhus, G., Gjertsen, R. &
Andersson, G. 1995. 59 s.
003 «Utkantens håndverkere og arbeidere». En
aktivitetsanalyse av «Nordre bydel» i middelalderens Tønsberg. Avhandling til magistergrad i
nordisk arkeologi ved Universitetet i Oslo, høsten
1995. Ulriksen, E. 1996. 147 s.
017 Utgravningene i Erkebispegården i Trondheim. Kosthold og erverv i Erkebispegården. En
osteologisk analyse. Hufthammer, A.K.
1999. 47 s.
018 – 022 In prep.
002 Haug på Hadseløya: en gravplass fra kristningstiden. Antropologiske undersøkelser av
skjelettmaterialet. Sellevold, B.J. 1996. 50 s.
004 Landskapet som historie. Brendalsmo, J.,
Jones, J., Olwig, K. & Widgren, M. 1997. 44 s.
003 Historiske kart og kulturminnevern. En
metode for landskapsanalyse. Jerpåsen, G., Sollund, M.-L.B. & Widgren, M. 1997. 45 s.
005 Utgravningene i Erkebispegården i Trondheim. Stratigraphic Analysis; Area C. Revised
stratigraphic Analysis: Areas A, B and K.
McLees, C. 1998. 196 s.
004 Klima i stavkirker: Lokal klimatisering av menigheten i Kaupanger stavkirke, Sogndal kommune.
Olstad, T.M. & Haugen, A. 1997. 47 s.
006 Utgravningene i Erkebispegården i Trondheim. Stratigrafisk analyse: Delfelt D.
Petersén, A. 1997. 104 s.
005 Begrensing av skader på kulturlag i middelalderbyene. Reed, I.W. 1997.
007 Utgravningene i Erkebispegården i Trondheim. Stratigrafisk analyse: Delfelt E.
Saunders, T. 1997. 132.
006 Skjelettfunnene fra Ytre Elgsnes. Antropologiske undersøkelser. Sellevold, B.J. 1998. 27 s.
007 Konserveringsarbeider i Olavsklosteret i Oslo
1989-1997. En kilde til økt kunnskap om klosterets
bygningshistorie. Hauglid, L. 1998. 39 s.
008 Trondenes kirkes tidligste bygningshistorie.
Storsletten, O. 1998. 17 s.
009 Storøya - Hamarbiskopens ladegård i
middelalderen? Seminarrapport
Brendalsmo, A.J. (Red.) 1998. 49 s.
010 Picts and Vikings at Westness. Anthropological investigations of the skeletal material from
the cemetery at Westness, Rousay, Orkney
Islands. Sellevold, B.J. 1999. 62 s.
011 Twelve whalers from Svalbard. Skeletal
remains from Liknesset on the Vasa peninsula.
Sellevold, B.J. 2000. 42 s.
012 Tjærebreing av stavkirker fra middelalderen.
Egenberg, I.M. 2000. 125 s.
2. NIKU Temahefter
001 Fornminnevern og forvaltning. En teoretisk
og metodisk tilnærming til planlegging og praksis i fornminnevernet. Hygen, A.-S.
1996. 348 s.
002 Saving art by saving energy. Olstad, T.M. &
Stein, M. 1996. Utgått
008 Utgravningene i Erkebispegården i Trondheim. Stratigraphic analysis: Area F.
Saunders, T. 1997. 182 s.
009 Utgravningene i Erkebispegården i Trondheim. Stratigrafisk analys: Delfält G.
Olsson, A. & Pettersén, A. 1997. 254 s.
010 Utgravningene i Erkebispegården i Trondheim. Stratigraphic Analysis: Area H.
McLees, C. 1998. 191 s.
011 Utgravningene i Erkebispegården i Trondheim. Stratigrafisk analyse: Delfelt M og I. Tegltypologi Larsson, S., Hommedal, A.T., & Nordeide, S.W. 1999. 113 s.
012 Excavations in the Archbishop’s Palace:
Methods, Chronology and Site Development.
Nordeide, S.W. (ed) 2000. 222 s.
013 Utgravningene i Erkebispegården i Trondheim. Aktivitet og plantebruk belyst ved botaniske analysar. Sandvik, P.U. 2000. 110 s.
014 Utgravningene i Erkebispegården i Trondheim. Arbeidsstyrke og lønnsforhold ved erkebispesetet i 1530-årene. Nissen, H.A. 1998. 34 s.
023 Steinvikholm slott - på overgangen fra middelalder til nyere tid. Nordeide, S.W. 2000. 81 s.
024 Røde låver – alt under ett tak. NIKU-seminar om enhetslåven, Norges landbrukshøgskole
og Norsk Landbruksmuseum, 5. – 6. juni 2000.
Risåsen, G.T. (red.) 2000. 102 s.
025 Registrering av fornminner for Det økonomiske kartverket 1963-1994. Skjelsvik, E.
1998. Utgått.
026 Dendrokronologi og bygningsforskning.
Christie, H., Stornes J.M. & Storsletten, O.
1998. 17 s.
027 NIKU strategisk instituttprogram Norske
Middelalderbyer Forskning om norske middelalderbyer. Seminar april 1998. Molaug, P.B. (red.)
1998. 73 s.
028 NIKU strategisk instituttprogram Norske
Middelalderbyer 1996-2000. Registre ved bygravninger. Red. Molaug, P.B. og Nordeide,
S.W. 1999. 38 s.
029 Bergverksbyens omland. Om ressursbruk,
kultur og natur i Rørosområdet.
Daugstad, K. (red.) 1999. 511 s.
030 Grindbygde hus i Vest-Norge. NIKU-seminar
om grindbygde hus, Bryggens Museum 2325.03.98. Schjelderup, H. og Storsletten, O.
(red.) 1999. 128 s.
031 NIKU 1994 - 1999. Kulturminneforskningens mangfold. Gundhus, G., Seip, E. og Ulriksen, E. (red.) 1999. 136 s.
032 NIKU strategisk instituttprogram 1996-2000
Hus i Norge. Kilder om hus. Skriftlige kilder, bilder,
muntlige kilder. Horgen, J.E. 2000. 32 s.
015 Utgravningene i Erkebispegården i Trondheim. Parasittologisk undersøkelse av latriner.
Hartvigsen, R. 1997. 21 s.
033 Hertug Skule til evig minne. Rekonstruksjon
og fargesetting av en middelaldersk gravplate.
Brendalsmo, A.J., Plahter, U. & Selsjord, M. 2000.
37 s.
016 Utgravningene i Erkebispegården i Trondheim. Erkebiskopens armbrøstproduksjon.
Booth, A. H. 1998. Utgått
034 Grindbygde hus i Vest-Norge. Eksempelsamling. Schjelderup, H. og Storsletten, O. (red.)
2000. 127 s.
134
niku temahefte 031
3. NIKU Oppdragsmeldinger
001 Utstein kloster - planlagte vedlikeholdstiltak: utredning av konsekvensene for kulturminnet. Dunlop, A.R. 1995. 11 s.
002 Utstein kloster: resultatene fra de arkeologiske forundersøkelsene mars 1995 og innstillinger til det videre arbeidet i 1995.
Dunlop, A.R. 1995. 11 s.
003 Ommundgård gnr 134 bnr 1 Viggja, Skaun
k, Sør-Trøndelag: Antropologisk undersøkelse av
skjelettmateriale.
Sellevold. B.J. 1995. 21 s.
004 Innberetningen om arkeologiske forundersøkelser i Skagen 18, Stavanger.
Dunlop, A.R. 1995. 10 s.
005 Clemenskirkeruinen 1994. Saxegaardsgate
11, Gamlebyen, Oslo:Antropologisk undersøkelse
av skjelettmateriale. Sellevold. B.J. 1995. 21 s.
006 Konserveringsarbeid i Lyngdal kirke,
Numedal. Olstad, T.M. 1995. 17 s.
007 Registrering av nasjonale kulturminner. Delprosjekt: Forslag til oppbygging av en database til
registrering av bevaringstilstanden for kirkekunst
og veggfast dekor i kirker og fredede bygninger.
Sommer-Larsen, A. 1995. 21 s.
008 NSB. Nytt dobbeltspor fra Skøyen - Asker.
Kulturminner og kulturmiljø, KU-fase 2. Skar, B.,
Hov, K. & Tønnesen, T. L. 1995. 32 s.
009 Ny E18 Melleby - Askim, Østfold fylke.
Fagrapport Kulturminner og kulturmiljø.
Skar, B., Sollund, M.-L. B. ,Tønnesen, T. L.
& Bergstøl, J. 1995. 56 s.
019 Arkeologiske forundersøkelser i BRM 487
Nonneseterkvartalet, 1996. Dunlop, A.R. 1997.
30 s.
020 Krusifiks fra Vågå kirke, Vågå kommune i
Oppland. Konservering. Hauglid, L.K. 1996. 12 s.
021 E18 mellom Ekebergtunnelen og Oslotunnelen. Utredning av kulturminner og kulturmiljø.
Konsekvensutredning. Skar, B., Molaug, P.B. &
Tønnesen, T. L. 1996. 37 s.
022 A 335 Grip Stavkirke, Grip, Kristiansund kommune. Tilstandsbeskrivelse og forslag til konserveringstiltak 1993. Olstad, T.M. 1996. 26 s.
023 Den middelalderske Kristusfiguren fra
Otterøy kirke, Namsos kommune i Nord-Trøndelag. Et konserveringsprosjekt. Frøysaker, T.
1996. 23 s.
024 Trykte 1500-talls tekstiler i Rygnestadloftet.
Undersøkelser, konservering og restaurering.
Gundhus, G. 1996. 17 s.
025 Orgelprospektet i Oslo Domkirke - Undersøkelser. Norsted, T. 1996. 12 s.
026 Kaupanger stavkirke / De Heibergske Samlinger: Kristi Oppstandelse malt av A. Askevold
1865. Konservering og restaurering.
Andresen, J. & Gundhus, G. 1996. 16 s.
027 Madonna med barnet. Konservering og restaurering av en polykrom treskulptur fra 1200
tallet i Vallset kirke, Stange i Hedmark.
Olstad, T.M. 1996. 34 s.
028 Rapport fra seminar om Norges kirker
21.november 1996. Fikkan, A. 1996. 31 s.
010 Vegetasjonshistorisk undersøkelse av felt
med rydningsrøyser på Forsand gnr. 41 bnr. 6,
Forsand i Rogaland.
Prøsch-Danielsen, L. 1996. 31 s.
029 Videreføring av konserveringsarbeidene i Lyngdal kirke, Numedal. Konservering av limfargedekor i
kor og skip. Olstad, T.M. 1996. Utgått.
011 Befaring og rådgiving for kulturetaten i Hedmark Fylkeskommune etter flommen i Østerdalen,
juni 1995. Brænne, J. 1995. 105 s.
030 Damsgård. Fargeundersøkelser 1985-19881993. Systematisering og tolking av funn samt
restaureringsforslag. Frøysaker, T. &
Solberg, K. 1996. 109 s.
012 Lydvaloftet, Voss kommune i Hordaland.
Undersøkelser og konservering av malt dekor fra
middelalderen. Gundhus, G. 1996. 22 s.
031 Arkeologisk sjaktovervåking og undersøkelser i Nedre Langgate, Tjømegaten og Pelagoskvartalet, Tønsberg. Gansum, T 1997. 37 s.
013 Domkirkegården i Trondheim. En evaluering av arkeologiske interesser i området. Reed,
I.W. 1995. 13 s.
032 Arkeologiske undersøkelser og overvåking i
Nedre Langgate 30E, Tønsberg. Problematikk
omkring typer og bruk av kvistnagler.
Gansum, T. 1997. 54 s.
014 Archaeological excavation at 3-5 Bersvendveita, Trondheim, 1995-1996. Towle, B., Booth,
A.H. & Sandvik, P.U. 1996. Utgått
015 Arkeologiske forundersøkelser i BRM 480
Nonneseterkvartalet 1995 & 1996.
Dunlop, A.R. 1996. 18 s.
016 Bf 85 Agerup Gård, Nøtterøy kommune i
Vestfold. Befaring og fargeundersøkelser 1995-96.
Konservering av et 1700 talls papirtapet 1997.
Brænne, J. & Heggenhougen, B. 1998. 34 s.
017 Jernbanetunnel under Gamlebyen, Oslo.
Konsekvensutredning. Kvalitetssikring tema Kulturmiljø. Skar, B., Molaug, P.B. & Tønnesen, T.
L. 1995. 12 s.
018 E6 Tysfjord, Nordland fylke. Fagrapport Kulturminner og kulturmiljø. Skar, B., Hauglid, M.
& Steinlien, O. 1996. 31 s.
033 Mindre arkeologiske undersøkelser i Vestfold 1996. Edvardsen, G., Gansum, T.,
Sønsterud, K.E. & Ulriksen, E. 1997. 30 s.
034 Mindre arkeologiske undersøkelser i Telemark
1996. Gansum, T. & Sønsterud, K.E. 1997. 31 s.
035 Sørkorridoren E6 og E18. Kulturminner og
kulturmiljøer. Skar, B., Grimsrud, O., Hov, K. &
Tønnesen, T.L. 1997. 28 s.
039 Konsekvensutredning for ny Rv-2, KløftaKongsvinger. Kulturminner og kulturmiljø. Skar,
B., Sollund, M.-L.B., Tønnessen, T.L. & Rui, L.M.
1997. 46 s.
040 Konservering av limfargedekor i Nore stavkirke. Solberg, K. 1997.
041 Decorations and wall-paintings in vernacular buildings, burial sites, monasteries and temples. Mission for NORAD and the Norwegian
Directorate for Cultural Heritage to The Peoples
Republic of China and Tibet Autonomous
Region. Brænne, J. 1997. 25 s.
042 Fortidens minner i dagens landskap. Status
for automatisk fredete kulturminner i Skien kommune, Telemark 1997. Sollund, M.-L.B. 1997.
30 s.
043 Utstein Kloster: resultatene fra de arkeologiske forundersøkelsene 26-30.05.97.
Dunlop, A.R. 1997. 17 s.
044 Arkeologiske forundersøkelser ved BRM
528 Nonneseter/ Bystasjonen, 1997.
Dunlop, A.R. 1997. 24 s.
045 Bygninger - Samlerapport 1994-1996.
Gundhus, G.(red.) 1997. 43 s.
046 Arkeologiske undersøkelser langs Strandpromenaden, Hamar, 1996. Nondal, N.T., RollLund, E., Sæther, T. & Wiberg, T. 1997. 27 s.
047 Gården Berg Vestre i Furnes, Ringsaker
kommune. Behandling av to dekorerte rom.
Olstad, T.M. 1997. 15 s.
048 Objekter - samlerapport 1994-1996.
Gundhus, G.(red.) 1997. 33 s.
049 Vevelstad kirke, Vevelstad kommune. Et
1700-talls monumentalt oljemaleri på papir.
Konservering og restaurering.
Norsted, T. 1997. 21 s.
050 Tydal kirke, Tydal kommune. Undersøkelser,
konservering og restaurering av dekorert kortak fra
ca 1700. Bratlie, E., Kusch, H. J., Sommer-Larsen,
A. & Gundhus, G.(red.) 1997. 17 s.
051 Konservering av den middelalderske Kristusfigur fra Leksvik kirke, Leksvik kommune i
Nord-Trøndelag. Frøysaker, T. 1997. 26 s.
052 Museumsbygninger i Hedmark fylke.
Undersøkelser og evalueringer.
Brænne, J. 1997. 237 s.
053 300 kV-I Øyberget-Vågåmo Konsekvensutredning for kulturminner og kulturmiljø. Justerte
alternativer. Helliksen, W. 1997. Utgått
054 Mindre arkeologiske overvåkinger og undersøkelser i middelalderbyene Tønsberg og Skien
1997. Edvardsen, G. & Sønsterud, K.E. 1997. 46
s.
036 Diverse arkeologiske oppdrag i og omkring
Bergen 1995-96. Dunlop, A.R. 1997. 65 s.
055 Utgravningene ved vestfronten av Nidaros
domkirke. Del I og II. Reed, I., Kockum, J., Hughes, K. & Sandvik, P.U. 1997. Utgått
037 Krusifiks fra ca 1500 i Granvin kirke, Hordaland. Undersøkelser, konservering og restaurering. Bratlie, E. 1997. 22 s.
056 Diverse arkeologiske oppdrag i Bergen og
på Vestlandet 1996-97. Dunlop, A.R., Gellein,
K. & Hommedal, A.T. 1997. 84 s.
038 Innberetningen om de arkeologiske undersøkelsene ved Utstein Kloster 1995.
Dunlop, A.R. 1997. 42 s.
057 Arkeologiske undersøkelser ved Vincens
Lunges gate 19/21, Nonneseterkvartalet i Bergen, 1997. Dunlop, A.R. 1998. 23 s.
135
niku temahefte 031
Forts. NIKU Oppdragsmeldinger
058 Bredsgården, Bryggen i Bergen. Konservering av 1700-talls limfargedekor.
Olstad, T.M. 1997. 26 s.
059 Arkeologisk undersøking på Klosteret, Bergen 1997-98. Vevatne, K. 1998. Utgått
077 Avslutning av konserveringsarbeidene i Lyngdal kirke, Numedal. Olstad, T.M. 1999. 36 s.
078 Fortidsminne i dagens landskap. Status for
automatisk freda kulturminne i Voss kommune,
Hordaland i 1998. Fasteland, A. 1999. 23 s.
060 Tradisjonell fargebruk på bygårder, Grünerløkka i Oslo. Hvinden-Haug, L,J., Torp, I. &
Olstad, T.M. 1998. 55 s.
079 Baroniet Rosendal i Kvinnherad kommune,
Hordaland. Delprosjekt 1: Undersøkelser og forslag til tiltak i 24 utvalgte rom i slottet. Brænne,
J. 1999. 76 s.
061 Arkeologiske undersøkelser i og omkring
Kjøttbasaren, Vetrlidsalmenning 2, Bergen 199697. Dunlop, A.R. 1999. Utgått
080 Stiftsgården i Trondheim. Fargeundersøkelser og konserveringsarbeider 1996-1998. Solberg, K. 1999. 46 s.
062 Bf 93 Yttersø gård, Larvik kommune i Vestfold. Innvendig fargeundersøkelse. Heggenhougen, B. 1998. 20 s.
081 Diverse arkeologiske oppdrag i Bergen og på
Vestlandet 1997-98. Dunlop, A. R., Gellein, K.,
Hommedal, A. T. & Birkenes L. Ø. 1999. 59 s.
063 Konservering av predellan til altartavlan i
Rödenes kyrka, Marker kommune i Østfold.
Gjertsen, R. 1997. 11 s.
082 Samiske kulturminner og kulturlandskap i
Mauken-Blåtind øvings- og skytefelt. Utvikling av
en GIS- og fjernmålingsbasert metode.
Holm-Olsen, I. M., Grydeland, S. E. & Tømmervik, H. 1999. 39 s.
064 Fortidens minner i dagens landskap.
Status for automatisk fredete kulturminner i
Trondheim kommune, Sør-Trøndelag, 1997.
Binns, K.S. 1998. 25 s.
065 Rock Art Safeguarding in Zimbabwe.
Norsted, T. 1998. Utgått.
066 Miljøopparbeiding av Nedre Langgate, riksveg 308, Tønsberg kommune.
Edvardsen, G. 1998. 51 s.
067 Altertavlen i Førde kirke, Sogn og Fjordane.
Konservering og restaurering 1996-1998.
Gundhus, G. 1998. 38 s.
068 Fortidens minner i dagens landskap. Status
for automatisk fredete kulturminner i Tromsø
kommune, Troms, 1997. Holm-Olsen, I.M.
1998. 19 s.
069 Mindre arkeologiske overvåkninger og
undersøkelser i tilknytning til middelalderkirker
og -kirkegårder i Agder, Telemark og Vestfold,
1997 Edvardsen, G., Helliksen, W. & Sønsterud,
K. 1998. 15 s.
070 Rehabilitering av Tønsberg torv. Arkeologisk overvåking og undersøkelser 1996-1997.
Edvardsen, G., Gansum, T. 1998. 31 s.
071 To båtvrak fra 1600-tallet. Arkeologiske
utgravinger på Sørenga i Oslo. Molaug, P.B.
1998. Utgått
072 Oppussing og vedlikehold av eldre murfasader 1997. Samlerapport. Hauglid, L., & Gundhus, G. (red.). 1998. 32 s.
073 Bygningshistoriske undersøkelser. Samlerapport 1997. Christie, H., Hauglid, L., Norsted,
T. & Storsletten, O. (Gundhus, G. red.) 1998. 34
s.
074 Snøhvitutbyggingen. LNG-anlegg på Melkøya, Hammerfest kommune. Konsekvenser for
samiske kulturminner. Johnskareng, A. & HolmOlsen, I.M. 1998. 17 s.
075 Fargeundersøkelser i Kiøsterudgården,
Åsgårdstrand, 1998. Olstad, T.M. 1999. 37 s.
076 Konservering av bemalte veggplanker fra Ål
stavkirke, Buskerud. Olstad, T.M. 1999. 41 s.
083 Flahammar gård, Luster kommune i Sogn og
Fjordane. Konservering av panelen till två 1700tals dekorationsmålade rum. Gjertsen, R. 1999.
30 s.
084 Arkeologiske undersøkelser ved Vincent
Lunges gate 19/21, Nonneseterkvartalet i Bergen, 1998. Dunlop, R.A. 1999. 33 s.
085 Bamble kirke, Telemark. Fargeundersøkelse
av interiøret, 1998. Solberg, K. 1999. 38 s.
086 Planlagt golfbane på Breivikeidet, Tromsø
kommune, Troms. Konsekvenser for samiske kulturminner og kulturmiljø. Buljo, T.-H. & HolmOlsen, I. M. 1999. 16 s.
087 Fornyelse av reguleringskonsesjon for Mjøsvatn, Vinje og Tinn kommuner i Telemark. Konsekvenser for automatisk fredete kulturminner. Risbøl, O. 1999. 53 s.
088 Bygninger: Undersøkelser - Tilstand - Tiltak.
Samlerapport 1998. Gundhus, G. (red.) 1999.
38 s.
089 Interiør og gjenstander: Undersøkelser – Tilstand – Tiltak. Samlerapport 1998. Gundhus, G.
(red.) 1999. 66 s.
090 Metall med verneverdi. Handsaming, lagring og vedlikehald av innandørs metallgjenstandar. Bjørke, A. 1999. 22 s.
091 På sporet av en mangfoldig historie. Kalvariegruppen i Romfo kirke, Sunndal kommune i Møre
og Romsdal. Gundhus, G. & Winnes, M. 2000.
43 s.
092 Kongsberg kirkes glasslysekroner. Konservering, sikring og dokumentasjon.
Sommer-Larsen, A. 2000. 38 s.
093 Kulturminner og kulturmiljø i Gråfjell, Regionfelt Østlandet, Åmot kommune i Hedmark.
Arkeologiske registreringer 1999, fase 1. Risbøl,
O., Vaage, J., Ramstad, M., Narmo, L.E., Høgseth,
H.B., & Bjune, A. 2000. 153 s.
094 Bevaring av gamle arkiv med kart og tegninger. Ingeniørbrigadens arkiv hos Riksantikvaren. Korff, K. 2000. 27 s.
136
095 Alterskapet i Hamre kirke, Osterøy kommune, Hordaland. Konservering 1999/2000.
Frøysaker, T. 2000. 26 s.
096 Fortidens minner i dagens landskap. Status
for automatisk fredete kulturminner i Grong
kommune, Nord-Trøndelag. Binns, K.S. 2000.
31 s.
097 Fortidens minner i dagens landskap. Status
for automatisk fredete kulturminner i Gjesdal
kommune, Rogaland 1999. Haavaldsen, P.
2000. 23 s.
098 Diverse arkeologisko oppdrag i Bergen, 199899. Dunlop, A.R., Hommedal, A.T:, Moldung, H.R.,
Nøttveit, O., Trædal, V. & Åstveit, J. 2000. 58 s.
099 Bygninger, interiører og gjenstander: Samlerapport 1999. Gundhus, G. (red.) 2000. 88 s.
100 Asker kirke, Asker kommune i Akershus.
Bevaring av kirkens barokke inventar.
Stein, M. 2000. 16 s.
4. NIKU publikasjoner
101 Brekke Søndre, Skien i Telemark. Farge- og
bygningshistoriske undersøkelser i hovedbygningen 1999. Brænne, J. & Winness, M. 2001.
Utgått
102 Kulturminner og kulturmiljø i Gråfjell, Regionfelt Østlandet, Åmot kommune i Hedmark.
Arkeologiske registreringer 2000, fase 2. Risbøl,
O., Vaage, J., Fretheim, S., Narmo, L.E., Rønne,
O., Myrvoll, E., & Nesholen, B. 2001. 244 s.
103 Eidsvoll 2014 – et visjonsprogram.
Risåsen, G.Th. 2001. 26 s.
104 Strategisk instituttprogram 1996-2001.
Konservering: strategi og metodeutvikling.
Swensen, G. (red.). 2001. 104 s.
105 Kors og krusifiks. Tre utsnitt av deres
historie. Brendalsmo, A.J., Frøysaker, T.,
Jensenius, J.H. 2001. 46 s.
106 Fortidens minner i dagens landskap.
Status for automatisk fredete kulturminner i
Fræna kommune, Møre og Romsdal 2000.
Binns, K. S. 2001. 26 s.
107 Fortidens minner i dagens landskap.
Status for automatisk fredete kulturminner i
Nord-Aurdal kommune, Oppland 2000.
Sollund, M.-L. Bøe. 2001. 19 s.
108 Fortidens minner i dagens landskap.
Status for automatisk fredete kulturminner i
Guovdageainnu suohkan / Kautokeino kommune, Finnmark, 2000. Myrvoll, E. R.
2001. 19 s.
109 Strategisk instituttprogram 1996-2001. Hus
i Norge. Storsletten, O. 2001. 30 s.
110 Polychrome wooden ecclesiasticalart Climate and dimensional changes. Olstad, T.M.,
Haugen, A. & Nilsen T.-N. 2001. 24 s
111 Kirkested i 1000 år. Grend, gård og grav i
Liknes, Kvinesdal kommune i Aust Agder. Brendalsmo, A. J. & Stylegar, F.-A. 2001. 52 s.
Denne publikasjonen kan bestilles hos:
Kvinesdal kommune, administrasjonsetaten
Tlf.: 38 35 77 00 Faks: 38 35 77 01
niku temahefte 031
Forts. NIKU publikasjoner
112 Evaluering av arkeologiske utgravninger i
norske middelalderbyer 1970-1999. Molaug, P.
B. 2001. 81 s.
113 The Norwegian Rock Art Project - Documentation Standard. Bergkunstprosjektet Dokumentasjonsstandard. Helliksen, W. & I. M.
Holm-Olsen. 2001. 60 s.
114 «..med Guld, Sølf oc Farvue..» - Den
barokke altertavlen i Oslo domkirke som kulturhistorisk kilde. Stein, M. 2001 110 s.
115 Krigsskolen, Tollbugata 10 i Oslo. Rehabilitering 1999-2000 Heggenhougen, B. 2002 92s.
116 Kulturminner og kulturmiljø i Gråfjell, Regionfelt Østlandet, Åmot kommune i Hedmark.
Arkeologiske registreringer 2001, fase 3. Risbøl,
O., Risan, T., Bugge Kræmer, M., Paulsen, I.,
Sønsterud, K.E., Swensen, G. & T. Solem. 2002.
307 s.
117 Strategisk instituttprogram 1996-2001.
Norske middelalderbyer. Molaug, P. B. (red.)
2002. 91 s.
1998-24 Om armbrøstproduksjon i
Trondheim.
1999-2
Om utgravninger på Tønsberg torv.
1999-6
Om konserveringen av 19 bemalte
veggplanker i Ål stavkirke.
1999-8
Om kosthold og erverv i Erkebispegården i Trondheim.
1999-9
Om fargene i Kiøsterudgården i
Åsgårdstrand.
1999-14 Om fargeundersøkelser og konserveringsarbeider ved Stiftsgården i
Trondheim.
1999-16 Om jubileumstemaheftet «NIKU
1994-1999 – Kulturminneforskningens mangfold».
1999-18 Om GIS og samiske kulturminner i
Mauken-Blåtind øvings- og skytefelt
i Troms.
1999-19 Om fargeundersøkelser i Bamble kirke i Telemark.
5. NIKU Faktaark
1999-20 Om grindbygde hus i Vest-Norge.
1995-25 Om 1500-talls bonader i Setesdal.
2000-4
Om handsaming av metallgjenstandar med verneverdi.
2000-5
Om kalvariegruppen i Romfo kirke.
2000-8
Om bygningshistoriske kilder.
1996-6
1996-8
Om utgravinger i Domkirkegården i
Trondheim.
Om gravfunn på Hadseløya i
Vesterålen.
1996-13 Om Lydvaloftet på Voss.
2000-10 Om Kongsberg kirkes glasslysekroner fra omkring 1760.
1996-20 Om kulturminner og E18
gjennom Oslo.
2000-11 Om Steinvikholm slott i Trondheimsfjorden.
1997-6
Om kvistnagler fra Tønsberg.
2001-3
Om den røde hverdagshelten
1997-7
Om kristusfigur fra Otterøy kirke.
2001-5
Om Eidsvoll-anlegget kan gjenskapes
slik det var i 1814.
2001-7
Om krusifikser gjennom 850 år.
2001-8
Om kultirminner og -miljø i Gråfjell
1997-13 Om konservering i Nore stavkirke.
1997-19 Om ødeleggelse av kulturminner i
Skien kommune.
1997-22 Om historiske vandringer i
Trondheim.
2001-11 Om Hertug Skules gravplate
rekonstruert på dataskjermen
1998-2
Om konservering og restaurering av
1700-talls maleri i Vevelstad kirke.
2001-12 Om konservering - strategi og metodeutvikling
1998-4
Om skader på kulturlag i middelalderbyer.
2001-14 Om tjærebreing av stavkirker fra
middelalderen
1998-12 Om utgravingene i Erkebispegården.
1998-15 Om ødeleggelse av kulturminner i
Trondheim.
2001-16 Om status for automatisk fredete
kulturminner i Fræna, Nord-Aurdal
og Guovdageainny/Kautokeino kommuner
1998-16 Om Fuglefrisen i Olavsklosteret i
Oslo.
1998-17 Om konservering og restaurering av
altertavlen i Førde kirke.
1998-20 Om to båtvrak fra 1600-tallet funnet
på Sørenga i Oslo.
1998-22 Om arkeologiske utgravinger av
Vestfrontplassen i Trondheim.
137