Feministisk teori, kvinne- og kjønnsforskning i

Transcription

-
nr. 4
Feministisk teori,
kvinne- og kjønnsforskning
i Rogaland
LOTTE SELSING (red.)
Stavanger 2005
AmS-NETT 4
Arkeologisk museum i Stavanger
Museum of Archaeology, Stavanger
Redaksjon/Editorial office:
Museum of Archaeology, Stavanger
Redaktør av serien/Editor of the series: Lotte Selsing
Redaktør av dette volum/Editor of this volume: Lotte Selsing
Redaksjonssekretær/Editorial secretary: Tove Solheim Andersen
Formgiving/Layout: Tove Solheim Andersen
Redaksjonsutvalg/Editorial board:
Tove Solheim Andersen
Arne Johan Nærøy
Einar Solheim Pedersen
Lotte Selsing
Utgiver/Publisher:
PO Box 478
N-4002 STAVANGER
NORWAY
Tel.: (+47) 51846000
Fax: (+47) 51846199
E-mail: [email protected]
Stavanger
07.07.2005
ISSN 0809-618X
ISBN 82-7760-117-4
UDK 001.891-055.2(481.51)
URN:NBN:no-a1639
Forsideillustrasjon:
Skulpturen «helt i IV» av Marit Myckander. Foto: Knut Bry.
The front page illustration:
The sculpture «completely in IV» by Marit Lyckander. Photo: Knut Bry.
Abstract
Selsing, L. 2005 (red.): Feminist theory, women’s and gender research in Rogaland. AmS-NETT 4, 139
pp., Stavanger. ISSN 0809-618X, ISBN 82-7760-117-4, UDK 001.891-055.2(481.51), URN:NBN:no-a1639
This collection of papers is the result of regional co-operation in the Stavanger region, Southwest Norway,
which existed for three years. The goal of the conference and this collection of papers were to establish a
status for feminist theory, women’s and gender research, to consolidate the organisation and to present
research within the subject in the region. Thus it has been part of forming the new University of Stavanger
established January 1, 2005.
Lotte Selsing, Arkeologisk museum i Stavanger, PO Box 478, N-4002 STAVANGER, NORWAY. Telephone: (+47) 51846069. Telefax: (+47) 51846199. E-mail: [email protected]
Key words: Feminism, gender research, research status, co-operation in the Stavanger region, past,
present and future
Emneord: Feminisme, kjønnsforskning, forskningsstatus, samarbeid i Stavanger regionen, fortid, nåtid og
fremtid
Innhold
Forord/Preface ............................................................................................................... 5
Kjære alle sammen! ....................................................................................................... 7
TEMA: Fokus på feministisk forskning
THONETTE MYKING
Den skapende forskning – fra et feministisk ståsted .................................................. 9
TEMA: Dagens og fortidens arbeidsliv
HEIDI HOLT ZACHARIASSEN, HENRIETTE THUNE
& INGEBORG A.K. KVAMMEN
Feministisk kollektiv agering i en individualistisk tid?
Individualistgenerasjonens møte med arbeidslivet ................................................. 17
INGERID BØ
Arbeidsliv og familieliv – tvetydig tale på arbeidsplassen...................................... 25
ANNE KRISTINE SOLBERG
Det får da være grenser!?
Om det problematiske forholdet mellom offentlig og privat sfære ....................... 33
HILDEGUNN SAGVAAG
Women’s work-related use of alcohol. A qualitative study ..................................... 47
RAGNHILD SJURSEIKE
Hvem fanget hvalen? Med feministisk blikk på gjenstand,
arbeidsdeling og kjønn i eldre steinalder .................................................................. 51
SIV KRISTOFFERSEN
Husfruen: Formidling av fortidige roller .................................................................. 59
TEMA: Samfunn og seksualitet
HILDUR VEA
Kvinners mestring av virkninger etter seksuelle overgrep ..................................... 67
LISE RASMUSSEN & MARIT VASSHUS
Vold i familier – kjønn og tabuer.
Stakeholders - en modell for nettverksbygging ........................................................ 75
SANGEETA DHAWAN
«Rogalandsprosjektet» mot tvangsekteskap.............................................................. 79
TEMA: Musikk og litteratur
LISE KARIN ØZGEN
Kvinnelige komponister i skyggen av tradisjonell musikkhistorie ........................ 83
LARS RUNE WAAGE
«Skidt med Tarzan» – Gummi-Tarzan og maskuliniteten ....................................... 93
ANNA BEATE STORM-LARSEN
Når prinsessen ikke vil – forestillinger om kjønn
i Thorbjørn Egners lesebøker ................................................................................... 103
VIVI-ANNE LENNARTSSON
Kärlek och sexualitet i dagens franska litteratur – Funderingar utifrån
några självbiografiska romaner av franskspråkiga kvinnliga författare .............. 111
SIGRUN HODNE
Jeg er en annen ........................................................................................................... 121
HENRIETTE THUNE
Latterlig ufarlig? Kjønnsperspektiv på 1600-tallskomedier .................................. 127
TEMA: Veien fram
SIGRID BØ GRØNSTØL
Kvinnekampen – inn på universiteta og ut igjen? ................................................. 137
Forord
Denne artikkelsamling er et resultat av et regionalt samarbeid i Stavangerregionen organisert i «Sentrum for feministisk teori, kvinne- og kjønnsforskning». Forskning innen dette
felt er et ledd i arbeidet mot et universitet i Stavanger. Samarbeidet har pågått i tre år med
et foreløpig klimaks i konferansen «Feministisk teori, kvinne- og kjønnsforskning i Rogaland» som ble holdt på Arkeologisk museum i Stavanger 20.-21. mars 2003. Konferansen
samlet mer enn 80 deltakere, de fleste fra de samarbeidende institusjoner som på det
tidspunkt var Fylkesmannen i Rogaland, Helse Vest/HF, Høgskolen i Stavanger (avdelingene for helse- og sosialfag, for humanistiske fag og for økonomi-, kultur- og samfunnsfag),
Høgskolen Stord/ Haugesund, Kvinner Viser Vei-nettverket, Rogalandsforskning, Misjonshøgskolen/Senter for interkulturell kommunikasjon, Rogaland A-senter og Arkeologisk museum i Stavanger. Thonette Myking, Avdeling for helse- og sosialfag på Høgskolen
i Stavanger var i sin tid initiativtaker til organisasjonen og er den primære drivkraft. Nettadressen til organisasjonen er www1.his.no/prosjekt/femforsk.
Formålet med konferansen var å få en status for feministisk teori, kvinne- og kjønnsforskning i Rogaland, å konsolidere organisasjonen og å synliggjøre forskning innen emnet i regionen. Atten foredrag ble presentert på konferansen, hvorav seksten blir trykt i
denne artikkelsamling som blir avrundet av en oppsummering av Sigrid Bø Grønstøl.
Arrangementskomiteen besto av undertegnede med Thonette Myking og Ragnhild
Sjurseike som støttespillere. Bodil I. Svendsen hadde ansvaret for planlegging og gjennomføring av den praktiske del av konferansen sammen med Anne Mette Monclair og
Heidi Wevle i resepsjonen, og Sidsel Erland og Rita Schrøder som sørget for mat og
drikke. Sekretær for sentrum, Mandana Meshkat, hadde kontroll med registrering og
andre praktiske ting.
Jenny-Rita Næss var faglig konsulent på manuskriptene. De gode råd til Grete Lillehammer om organisering av artiklene i boken er blitt fulgt. Tove Solheim Andersen har
med sin store kunnskap og dyktighet tilrettelagt boken og laget side-layout på artiklene.
Hennes råd har bidratt til forbedring av kvaliteten på boken. Ingegerd Holand og John
Hood korrigerte det engelske språk.
Fig. 1. Arrangementskomite med støttespillere: fra venstre Lotte
Selsing, Thonette Myking
og Ragnhild Sjurseike.
Fotograf Ingrid Milde.
Fig. 1. The arrangement
committee with supporters:
from the left Lotte Selsing,
Thonette Myking and
Ragnhild Sjurseike. Photo
Ingrid Milde.
5
Det har vært spennende å være redaktør for artikkelsamlingen og en utfordring å ha
den nære kontakt med forfattere med meget forskjellig ekspertise. Jeg takker alle for godt
samarbeid og hjelp og mange varme tilbakemeldinger.
En spesiell takk til Nina Elisabeth Molven, direktør ved tidligere Avdeling for helse- og
sosialfag på Høgskolen i Stavanger. Hun leder styringsgruppen for «Sentrum for feministisk teori, kvinne- og kjønnsforskning» og har hele tiden gjort et utrettelig arbeid for utviklingen av sentrummet.
Preface
This collection of papers is the result of regional cooperation in the Stavanger region,
organised as the «Centre for feminist theory, women’s and gender research». Research
within this subject must be seen as a step towards a future university in Stavanger. The
Centre has existed for three years, with a temporary climax being the conference «Feminist
theory, women’s and gender research in Rogaland», which was held at the Archaeological
Museum in Stavanger on March 20th-21st 2003. The conference gathered more than 80
participants, most of them from the cooperating institutions, which at the time were Fylkesmannen i Rogaland, Helse Vest/HF, Høgskolen i Stavanger (Departments for Health and
Social Studies, for Humanist Studies, and for Economic, Culture and Social Studies), Høgskolen Stord/Haugesund, Kvinner Viser Vei-nettverket, Rogalandsforskning, Misjonshøgskolen/Senter for interkulturell kommunikasjon, Rogaland A-senter and Arkeologisk
museum i Stavanger. Thonette Myking, Department for Health and Social Studies at Stavanger College of Higher Education, was the initiator of the conference and is its primary
force. The web address of the organisation is http://www.his.no/prosjekt/femforsk.
The goal of the conference was to establish a status for feminist theory, women’s and
gender research in Rogaland, to consolidate the organisation and to present research within
the subject in the region. Eighteen papers were presented at the conference, sixteen of them
have been included in the present collection, which is summed up by Sigrid Bø Grønstøl.
The arrangement committee consisted of the present author, with Thonette Myking
and Ragnhild Sjurseike supporting. Bodil I. Svendsen was responsible for planning and
running the practical part of the conference, together with Anne Mette Monclair and
Heidi Wevle manning the reception, and Sidsel Erland and Rita Schrøder providing food
and drink. The Centre secretary, Mandana Meshkat, was responsible for registering and
other practical tasks.
Jenny-Rita Næss was the professional consultant for the manuscripts. Grete Lillehammer’s
good advice on how to organise the articles in the book has been followed. Tove Solheim
Andersen has, with great knowledge and proficiency, prepared the book and created the
page layout for the articles. Her advice has contributed to improving the quality of the
book. Ingegerd Holand and John Hood have revised the English language texts.
It has been a pleasure to edit this article collection and a challenge to be in close
contact with authors representing such varied expertise. I thank you all for your cooperation
and help as well as positive feedback.
Special thanks go to Nina Elisabeth Molven, Head of the former Department of Health
and Social Studies at Stavanger College of Higher Education. She chairs the executive
board for the «Centre for feminist theory, women’s and gender research» and has always
worked ceaselessly to develop the Centre.
Lotte Selsing
Arkeologisk museum i Stavanger/ Museum of archaeology, Stavanger
28. januar/January 2004
6
Kjære alle sammen!
Velkommen til Arkeologisk museum i Stavanger og til åpningen av konferansen Feministisk teori, kvinne- og kjønnsforskning i Rogaland.
Jeg hadde i denne hilsningen til dere tenkt å holde meg til de temaene som skal behandles på konferansen, men det er ikke like lett å samle tankene sine i dag – krigen mot
Irak har begynt for noen timer siden. En krig som mange mener kunne vært unngått. Jeg
kjenner – sikkert som mange av dere – sorg og uro både for krigens handlinger og konsekvenser. Tankene går til den irakiske sivilbefolkningen og særlig til kvinner og barn. Det
er en kjensgjerning at moderne krigsføring i enda større grad enn tidligere nettopp rammer disse gruppene og deres lidelser er store både under selve krigshandlingene og etterpå.
Som arkeolog kjenner jeg også en stor bekymring for at denne krigen finner sted i et
land som har mange og svært viktige kulturminner og museer. Viktige både for befolkningen i Irak, men også for verdenssamfunnet. Fra den forrige Gulfkrigen i 1991– men også
fra en lang rekke andre kriger i de senere årene – vet vi at kulturminner er særlig utsatte
for ødeleggelse og at museer raseres og plyndres. Vi kan bare håpe at de som nå angriper
vil gjøre bruk av informasjonen vi vet de har mottatt fra en lang rekke fagfolk og institusjoner, slik at ødeleggelsene blir så få og små som mulig.
Arkeologisk museum i Stavanger har som sin logo et over tusen år gammelt kjønnsmøte; guden Frøy møter den vakre jotunjenten Gerd. Kanskje symboliserer det lille
gullbildet det hellige bryllupet som skulle sikre god avling. I studiet av forhistorien blir
arkeologer ofte nødt til å gå inn i kjønnsforskningen for å forstå og tolke det samfunnet vi
ønsker å beskrive og gi innhold. Kjønn og kjønnsroller er et tema som har og har hatt stor
betydning i alle samfunn, men vi ser også stor variasjon i rollene over tid og i rom. Vi
møter bl.a. synliggjøring og usynliggjøring av kjønn og ser at det maskuline og feminine
vektlegges ulikt. Vi arkeologer spør oss selv hvorfor og hvordan ble det slik. Arkeologiens
største bidrag til moderne kjønnsforskning, slik jeg ser det, er at den gir mulighet til å
belyse og forstå disse endringer i et langtidsperspektiv som ingen andre humanistisk vitenskap kan.
Norsk forskningsråd har vektlagt at kjønnsforskning skal være et perspektiv i all forskning i tiden framover. Dette gjør det også nødvendig å ha og synliggjøre kjønnsforskning
i regionen, slik denne konferansen er et godt eksempel på.
Programmet for konferansen viser at kjønnsforskningen i Rogaland har stor bredde.
Fra musikk og litteratur til samfunnsforskning og det lange tidsperspektivet.
Arrangør for konferansen er Sentrum for feministisk teori, kvinne- og kjønnsforskning. Sentrum er underlagt Avdeling for helse og sosialfag ved Høgskolen i Stavanger.
Sentrum for feministisk teori, kvinne- og kjønnsforskning har et arbeidsutvalg og et
styre med et nettverk på omkring 250 personer. Målene som er definert for denne konferansen er å få en status for feministisk teori , kvinne og kjønnsforskning i Rogaland, samt
å konsolidere organisasjonen og synliggjøre kjønnsforskning i regionen.
Jeg gleder meg til å høre og lære av de ulike foredragene og ønsker dere til lykke med
konferansen!
Harald Jacobsen
Stavanger 20. mars 2003
7
8
Den skapende
forskning
- fra ett feministisk
ståsted
TEMA:
Fokus
på feministisk
forskning
Thonette Myking
Den skapende forskning
– fra et feministisk ståsted
THONETTE MYKING
Myking, T. 2004: Creative research – from a feminist point of view. AmS-Varia
41, 9-15, Stavanger. ISSN 0332-6306, ISBN 82-7760-106-9, UDK 001.5-055.2.
Current feminist research challenges several dimensions of research. The three dimensions that I am stressing here are meta-theoretical positions related to the concept of knowledge, gender theoretical positions and «the feminist project». In the
article, I have introduced known feminist theoreticians as well as some of the positions that they have introduced and problematised. Feminist and gender research in
Rogaland are distinguished by diversity, theoretical curiosity and go-ahead spirit. I
hope this article and the collection as a whole conveys this.
Thonette Myking, Institutt for sosialfag, Høgskolen i Stavanger, PO Box 8002, N-4068 STAVANGER,
NORWAY. Telephone: (+47) 51834223. Telefax: (+47) 51834150. E-mail: [email protected]
Kjønn og forskning i Rogaland
Artiklene som presenteres i denne samlingen speiler ulike kunnskapsteoretiske og kjønnsteoretiske strømninger som finnes innen feministisk teori, kvinne- og kjønnsforskning i
Rogaland. Artiklene speiler dessuten ulike faglige tradisjoner. Artikkelsamlingen uttrykker således både mangfold og faglig bredde innen kjønnsforskning. Dette har da også
vært en av motivasjonene for å få til konferansen som ble avholdt i 2003: Feministisk
teori, kvinne- og kjønnsforskning i Rogaland – og denne artikkelsamlingen.
Når jeg innleder denne artikkelen med en problematisering av kunnskapsbegrepet er
det flere grunner til det. For det første vil jeg belyse hvordan feministisk teori, kvinne- og
kjønnsforskning utfordrer metateoretiske posisjoner generelt. For det andre vil jeg vise at
de av oss som kaller seg feministiske forskere også utfordrer egne fagtradisjoner på flere
områder. Dessuten utfordrer vi oss sjøl når vi trekker inn kjønnsteoretiske posisjoner.
Min intensjon er derfor å gi et lite glimt av noe av det teoretiske mangfold som berører
kvinne- og kjønnsforskningen generelt. Ved å gi noen smakebiter på kjønnteoretisk mangfold er det mitt håp at vi blir inspirert til å glede oss over det mange av oss sliter med, ikke
forstår, eller er uenige i forhold til.
I denne artikkelen vil jeg presentere noen tanker om hvordan jeg tror at feministisk
teori og praksis kan bidra til å utfordre dagens forskning. Det er spesielt tre aspekter ved
feministisk teori og praksis jeg vil vektlegge:
·
·
·
Problematisering av kunnskapsbegrepet
Utfordringer forskningen står overfor når en trekker inn ulike kjønnsteoretiske
innfallsvinkler
Det feministiske prosjekt
9
Thonette Myking
Den skapende forskning - fra ett feministisk ståsted
Problematisering av kunnskapsbegrepet
Innenfor det vitenskapsteoretiske felt er spørsmål om hvilken kunnskap som produseres,
om hva og for hvem, i de senere år på nytt blitt problematisert. Forholdet mellom det
universelle og det situerte er en slik posisjon (Haraway 1991, Harding 1991). Forskerens
posisjonering og rolle i forhold til kunnskapsproduksjon er en annen slik posisjon (Haraway1991, Harding 1991).
Mens forskerens rolle tidligere var å avdekke virkeligheten, er en i dag i tråd med
nyere teorier mer opptatt av hvordan virkeligheten skapes og hvem som har makt til å
definere og konstituere den. Hvis sannhet ikke er noe som er, men noe som skapes, blir
spørsmålet om definerings- og konstitueringsmakt vesentlig. Forskning og forskerens rolle
får dermed nye dimensjoner.
En sentral feministisk teoretiker som over tid har belyst denne problematikken, er
Donna J. Haraway. Som biolog, vitenskapshistoriker og feminist har hun vært opptatt av
hvordan natur blir fremstilt innenfor vestlig vitenskap. I boka: Simians, cyborgs and women.
The reinvention of nature (1991) problematiserer Haraway hvordan vitenskap har vært og er
kilde til så vel naturalisering av sosiale fenomener som myteskaper om hva natur er. Som
resultat har vitenskap bidratt til utvikling av hegemonisk kunnskap. En kunnskap som i
motsetning til å kunne fungere frigjørende, har legitimert undertrykking og erobring.
Haraway (1991, 1997, 2000) har gjennom hele sitt forfatterskap vært opptatt av at vitenskap ikke først og fremst avdekker naturens hemmeligheter, men tvert imot griper inn,
forandrer og dermed skaper. Som forsker kan en ikke unndra seg etisk ansvar for verken
hvordan kunnskap produseres eller hvilken kunnskap som blir produsert. For Haraway
er det derfor umulig å skille kunnskapsdannelse fra spørsmål om politikk og etikk. Som
radikal vitenskapsaktivist har Haraway derfor vært opptatt av å utvikle vitenskap som
artikulerer fenomeners mangfoldighet og mangetydighet (Asdal et al. 1998).1
Haraway (1991, 1997, 2000) vektlegger samspillet mellom dyr, mennesker, teknologi,
våre fysiske og sosiale omgivelser. Intet av dette er gitt, men blir skapt og artikulert gjennom ulike prosesser. Det finnes ingen passive objekter som det kan forskes på. Hun er
derfor mer opptatt av artikulasjon enn representasjon. For Haraway er objektivitet et
spørsmål om å søke det overskridende, enten dette er i forhold til mikrober eller mennesker. For henne er visjon derfor sentralt. Hvilket hun også hun vektlegger i alle sine bøker.
Sentrale kjønnsteoretiske utfordringer i vår tid
Når Simone de Beauvoir i 1949 skrev Det annet kjønn (2000) begynner hun sin bok med
setningene: «Jeg har nølt lenge med å skrive en bok om kvinnen. Emnet er irriterende, særlig for
kvinnene, og det er ikke noe nytt» (Beauvoir 2000:5). Gjennom nesten 800 sider beskriver og
analyserer Beauvoir kvinners situasjon, først og fremst i Frankrike. Hun spør: «Hva er en
kvinne?»(Beauvoir 2000:7). Hennes svar: «Man fødes ikke som kvinne, man blir det»(Beauvoir
2000:279), var på denne tiden revolusjonerende. Hennes utsagn har skapt konflikter, debatter, og uenigheter både blant feminister og andre intellektuelle de seneste 50 år. Simone
de Beauvoir reiser i 1949 et helt grunnleggende spørsmål som det har vært og er nødvendig å gripe tak i og å problematisere som feministisk forsker: «Hva er en kvinne?»
I alle år har Simone de Beauvoirs innflytelse som forfatter, filosof og feminist- blitt
utfordret, forkastet og omdiskutert. Men fra 1970- tallet og fremover har mange feminister
1
Asdal, Kristin m.fl. 1998: Betatt av viten. Bruksanvisninger til Donna Haraway. En bok jeg har benyttet
mye for å forstå Donna Haraway.
10
Thonette Myking
tatt opp Simone de Beauvoir på nytt. En av dem som utvikler og utdyper en rekke av
Simone de Beauvoirs posisjoner er Toril Moi (1995, 1998, 2001).
I det innledende essay som Toril Moi har skrevet i den nye norske oversettelsen av Det
annet kjønn (Moi i Beauvoir 2000) fremhever hun to hovedtanker som er sentrale i Beauvoirs
verk:
1. Man fødes ikke som kvinne, man blir det.
2. Kvinners oppdragelse påtvinger dem «kvinnelighet», det vil si at den får dem til å oppfatte seg
selv som Den andre i forhold til menn (Beauvoir 2000:XV1).
De Beauvoir mener at en må undersøke kvinners situasjon ikke minst historisk og etnografisk, for å få tak i de prosesser som fører til hierarkisering av kvinner som kjønn (Beauvoir
2000:71). Videre problematiserer Beauvoir hvordan etniske og klassemessige forskjeller
kan legitimere og produsere marginalisering og ekskludering (Beauvoir 2000:6).
Simone de Beauvoir tilhører den generasjonen av kvinner som ofte blir referert til som
pionerene innen feministisk teori og praksis. Pionerene kalte seg sjelden feminister. De
kalte seg ofte kvinnesakskvinner eller ingenting spesielt. De kjempet for retten til å stemme
ved offentlige valg og til å gifte seg med den de ville. De kjempet også for retten til å ikke
å gifte seg. Pionerene var opptatt av at kvinner skulle ha muligheter til å ta utdannelse. De
var opptatte av at kvinner skulle ha de samme rettigheter og muligheter som menn
Simone de Beauvoir synes at «kvinnen» er et irriterende tema (Beauvoir 2000:5). Hvem
kan ikke være enig i det? Når vi i 2003 fremdeles utvikler teori og empiri i forhold til
kjønn er det også fordi mange av oss er irriterte. Hva er det som skaper oss kvinner som
den/de hierarkiske andre og hva kan vi gjøre for å få en slutt på dette?
I innledningen til Hva er en kvinne? Kjønn og kropp i feministisk teori (Moi 1998:9) begrunner Toril Moi hvorfor hun i sin tid skrev Sexual/textual politics (Moi 1985). Denne er en
kritisk drøfting av det feministiske teorifeltet, slik det fremstår på begynnelsen av 1980tallet. Moi uttrykker sitt budskap eksplisitt: «Tanken var at større teoretisk klarhet ville gi feministisk forskning større politisk slagkraft» (Moi 1998:9). Og det er av samme grunn noen av
oss fortsatt strever med feministisk teori; vi ønsker større klarhet
Da er det godt å vite at andre har gått foran oss. De fleste av dem har nok som oss
svettet over sine artikler og sine prosjekter. En av mange som har sett på feministisk teori
og praksis i en genealogisk sammenheng er Rosi Braidotti (1991). I en artikkel av Braidotti
(1991) Towards a philosophical reading of feminis ideas foretar hun en gjennomgang av sentrale strømninger i feministisk teori i dag. Hun er blant annet opptatt av å få frem hvordan
disse strømningene hele tiden er i bevegelse:
«My account is neither an attempt at systematization, nor a simple catalogue of theoretical
interventions on feminism. It is rather a cartography of feminist positions, drawing an unfinished and
unfixed map of an intellectual itinerary that is still, more than ever, in motion» (Braidotti 1991:151)
I sin artikkel konsentrerer Braidotti seg om det hun kaller den andre og den tredje
strømning2 i feministisk teoriutvikling.
Den andre strømning i feministisk teori
Mange har som Braidotti påpekt at perioden frem til 1960/1970-tallet var preget av en
nær sammenheng og tilknytning mellom den organiserte kvinnebevegelsen og kjønnsforskningen. Ønsket om rettferdighet er muligens det mest gjennomgripende tema i mange
av tekstene fra denne tiden: rettferdighet i forhold til menn.
2
Rosi Braidotti bruker begepet Waves, noe jeg har oversatt til strømning.
11
Thonette Myking
Det som imidlertid også går i igjen er et ønske om å fremheve de positive sidene ved
det å være kvinne. Et ønske om å få til kvinnelige felleskap og identitet. I denne perioden
var feministiske forskere opptatte av å belyse om det eksisterer en egen kvinnelig måte å
tenke på, en egen kvinnelig kultur og en egen kvinnelig rasjonalitet.
Mange var inspirert av Carol Gilligan (1993) sin bok In a different voice. Psychological
theory and women’s development. I denne boka prøver Gilligan å belyse hvordan kvinner har
egne stemmer som de blir oppdratt til å ikke ta på alvor. Videre belyser hun hvordan
menn er oppdratt til å tro at forstår de seg selv, forstår de kvinner. Mens kvinner er
oppdratt til å tro at forstår de andre så forstår de seg selv (Gilligan 1993).
Gjennom å synliggjøre kvinnelig identitet og fellesskap, var det et ønske fra forskerne
nettopp å få frem kvinners stemmer. Eller, for å uttrykke det med Braidotti:
«Many other passions and levels of intensity, however, flow through these texts: the desire to
discover, understand and share the experience of women, in a sense of commonness, that cuts across
all the established differences of class, race and lifestyles that separate women.»(Braidotti 1991:153).
Braidotti (1991) viser i artikkelen også hvordan kvinneforskere og feministiske forskere på
denne tid brøt med eksisterende kulturelle modeller for forskning i den enkelte forskningsinstitusjon. De gikk rett og slett sine egne veier.
Mange av de samme trekkene som en kan se i internasjonal feministisk forskning,
spesielt i Nord-Amerika og Vest-Europa, har også gjort seg gjeldende i Norge.
Turid Markussen og Ann Therese Lotherington (1999) påpeker i artikkelen Kritisk
kunnskapspraksis. En introduksjon noen av de samme trekkene i den norske kvinneforskningen
i denne perioden. Man var opptatt av å synliggjøre kvinner og deres situasjon. Denne
forskningen var ofte empirisk orientert.
Den tredje strømning
Den forholdsvis harmoniske atmosfæren mellom kvinner varte til 1970-1980-tallet. I fra
denne perioden ble kritikken fra lesbiske, svarte feminister og vesteuropeiske minoritetskvinner tydeligere. Dette ikke bare i forhold til vestlig etnosentrisme innen kjønnforskningen, men også i forhold til den heteronormatitivet som preget forskningen og
utviklingen av feministisk teori (Braidotti 1991, Lotherington & Markussen1999).
Det var på tide å se på forskjeller mellom kvinner. Spørsmål som etnisitet, klasse,
religion og seksuell preferanse kunne ikke lenger unngåes. Gjennom den tredje strømning kommer med andre ord spørsmålet om mangfold og kompleksitet på dagsorden.
Dette er tema som blir problematisert fra mange ulike ståsteder:
Svarte feminister syntes eksempelvis at den eksisterende feministiske teorien var etnosentrisk og eurosentrisk (Collins 1991, hooks 2000). «Black feminism» får en sterk posisjon
innenfor feministisk forskning og teoriutvikling.
Postkolonial teori får en sterk posisjon innen feministisk forskning og teoriutvikling.
Ikke minst fordi feminister som Gayatri Chakravorty Spivak (1993) reiser problemstillinger som vestlige feminister ikke kan unngå å forholde seg til.
I sin bok Gender trouble tar Judith Butler (1990) et oppgjør med hetero-normativitet og
identitetspolitikken innen feministisk forskning og teoriutvikling. «Queer theories» får en
sentral plass og betydning: Det skeive, det som utfordrer normalitet, synliggjør det transparante, det overskridende og det som dekonstruerer hetero-normativitet. Med det resultat at kjønn som identitet og kategori blir problematisert på nytt. Dermed utfordres mye
av den tradisjonelle kjønnsforskningen som har vært opptatt av kvinner, menn eller relasjonen mellom kvinner og menn.
12
Thonette Myking
Er mennesket et enhetlig rasjonelt subjekt, eller er enkeltindividet mangfoldig, spør
Butler (1990). Poststrukturalisme hadde allerede lenge hatt sterk innflytelse innen feministisk teoriutvikling, nå ble den stadig mer fremtredende. Begrep som nomadiske subjekter
blir i denne sammenhengen benyttet og problematisert ikke minst av Rosi Braidotti (1994).
Det finnes mange stemmer mellom kvinner og mellom menn. Det finnes mange stemmer
også inne i hver enkelt av oss. Med andre ord har vi alle mange potensielle identiteter.
Under den tredje bølgen spør man seg om det er mer som splitter enn det er som
forener kvinner som gruppe. Og på nytt kommer spørsmålet opp som Simone de Beauvoir
i sin tid reiste: «Hva er en kvinne? »
I dag i 2003 er man innen feministisk forskning opptatt av å vise mangfold, forskjeller
og likheter. Mange er med andre ord opptatt av å belyse kompleksitet. Dette viser ikke
minst et felt som i de siste 20 årene i stadig større grad er blitt satt på dagsorden, nemlig
maskulinitetsforskning. Et forskningsfelt som kvinner og menn bør ønske velkommen.
Maskulinitetsforskning er ikke bare opptatt av relasjonen mellom kjønnene, men fokuserer også på å synliggjøre mangfold av maskuliniteter (Connell 1999). Hvis det er slik
Simone de Beauvoir uttrykker at: «Man fødes ikke som kvinne, man blir det» (Beauvoir 2000:279),
er det vel slik at mannen ikke er, men blir mann?
Det feministiske prosjekt
Handler feministisk teori, kvinne- og kjønnsforskning bare om mangfold i forhold til kjønn
eller handler det også om makt?
Når forskere ønsker å støtte enkeltindivider og grupper for å gjøre det mulig for dem å
få innflytelse både samfunnsmessig og over eget liv, kan vi da la være å stille spørsmål
som feminister er blitt tvunget til å stille med og mot sin vilje? Problemstillinger som
Simone de Beauvoir (2000), Toril Moi (1998), bell hooks (2000), Gayatri Spivak(1993) og
Judith Butler (1990) har prøvd å utvikle og gi svar på: Hvordan og hvilke prosesser er det
som fører til at ulikheter blir hierarkisert og marginalisert? Hvordan kan vi få til endringer
i forhold til dette?
Det feministiske prosjekt handler derfor om noe mer enn bare forskning om kjønn.
Det handler om et prosjekt som ikke lenger vil akseptere at kvinner blir behandlet som
de/ eller den hierarkiske andre. Det feministiske prosjekt er et prosjekt hvor kvinner og
menn tar ansvar for å bekjempe enhver form for kvinneundertrykking uavhengig av hvordan denne kommer til uttrykk.
Men er dette nok? Er det spesielt kvinnefrigjørende når vi har fått en norsk forsvarsminister som heter Kristin Krohn Devold. Har vi endelig nådd målet når vi har fått en
amerikansk kvinnelig svart hauk som heter Condolezza Rice? Ville politikken til George
Bush og Saddam Hussein vært mer spiselig dersom hovedaktørene skiftet kjønn?
Oppsummering og konklusjon
Feministisk teori, kvinne– og kjønnsforskning blir i dag beskyldt for å være apolitisk og
akademisk stueren. Muligens er det apolitisk å ha en konferanse og å produsere artikler
om feministisk teori, kvinne- og kjønnsforskning her i Rogaland. Dette mens palestinere
blir slaktet ned. Dette mens nedlegging av industriarbeidsplasser i Rogaland, i Norge og i
Europa fører til at spesielt mannlige industriarbeidere blir rammet?
Som forskere og feminister står vi overfor utfordringer i forhold til vår rolle som
kunnskapsprodusenter. Det gjelder å finne løsninger på hvordan vi som forskere skal
utvikle kunnskap som ikke fungerer undertrykkende eller hegemoniserende, men deri-
13
Thonette Myking
mot skapende og frigjørende.
Vi lever i en tid hvor kvinner settes opp mot menn, fattige kvinner mot rike kvinner,
fattige menn mot rike menn, gamle mot unge. Hvor vi bomber hverandre for fredens
skyld og hvor håpløsheten kan ta fatt i oss. Derfor er det etter min oppfatning viktigere
enn noensinne å skape små bidrag som gir håp om muligheter for overskridelse og for
anerkjennelse av hverandre. En kunnskapsproduksjon hvor vi også utvikler det potensielle og det mulige nettopp i forhold til anerkjennelse av hverandre og «den andre».
Jeg tror at vi i dag står overfor en fjerde strømning innen feministisk teori, kvinne- og
kjønnsforskningen. Det er nå tid for å velge om kvinne- og kjønnsforskningen fortsatt skal
være en del av et solidaritetsprosjekt. Dette solidaritetsprosjektet handler til syvende og
sist om å kjempe mot enhver form for undertrykking, uavhengig av hvordan denne kommer til uttrykk og hvem den rammer. En anerkjennelse av mangfold handler om å se
«den andre», ikke som et speilbilde av seg sjøl, men en som kanskje faktisk er annerledes.
Eller som Gayatri Spivak sier i sin artikkel Echo (1993):
«Once there is an effort to engage in the politics of subalternity-on-the-move, who questions and
who answers, ”fly from me” is not at all clear. The only thing we know is that”be like me, be my
image”, can never be on the agenda, from either side.» (Spivak 1993:186).
Den skapende forskningen kan bare utvikles i et rom av frihet hvor en anerkjenner både
egen og andres frihet. For å realisere en slik forskning trenger vi visjoner. Det er ikke nok
å beskrive verden slik den er, vi trenger en forskning som sier noe om det som kunne ha
vært, det som kan bli.
Simone de Beauvoir og Donna J. Haraway er to feministiske teoretikere som har utfordret oss. Seg imellom ville de kanskje vært uenige om mangt og mye. Hver på sin måte
har de imidlertid utfordret kunnskapsteoriske posisjoner, kjønnsteoretiske posisjoner og
det feministiske prosjekt. Så spørs det om vi i egen forskning klarer å hente noe ut av disse
utfordringene.
Og selv om disse to feministene ville vært uenige i forhold til en rekke teoretiske
posisjoner, tror jeg likevel de også kan forenes i en formulering som Donna J. Haraway
benytter: «The point is to learn to remember that we could have been otherwise, and might yet be.»
(Haraway/Goodeve 2000:171).
Takk
En spesiell takk til Heidi Holt Zachariassen, Mai Camilla Munkejord, Aasny Omdal,
Ingerid Bø og Lotte Selsing som har lest og hvis kommentarer har forbedret artikkelen.
Referanser
Arsdal, K., Berg, A.J., Brenna, B., Moser, I. & Rustad, L.M. 1998: Betatt av viten - Bruksanvisninger til Donna
Haraway. Oslo, Spartacus forlag.
Beauvoir, S. de 2000: Det annet kjønn. Oslo, Pax forlag.
Braidotti, R. 1991: Towards a philosophical reading of feminist ideas. Patterns of dissonance. Cambridge, Polity
press and Blackwell publishers Ltd, 147-173.
Braidotti, R. 1994: Nomadic subjects: Embodiment and sexual difference in contemporary feminist theory. New
York, Colombia university press.
Butler, J. 1990: Gender trouble: Feminism and the subversion of identity. New York, Routledge.
Collins, P.H. 1991: Black feminist thought. Knowledge, consciousness, and the politics of empowerment. New York,
London, Routledge.
Connell, R.W. 1999: Maskuliniteter. Göteborg, Daidalos.
14
Thonette Myking
Gilligan, C. 1993: In a different voice. Psychological theory and women’s development. Harvard, Harvard university press.
Haraway, D.J. 1991: Simians, cyborgs, and women. London, Free association press.
Haraway, D.J. 1997: Modest witness@ second millennium. FemaleMan_meets_onco mouse™New York, Routledge.
Haraway, D.J. 2000: How like a leaf: An interview with Thyrz Nicols Goodeve/ Donna Haraway. New York,
Routledge.
Harding, S. 1991: Whose science? Whose knowledge? New York, Ithaca, Cornell university press.
Harding, S. 1998: Is science multicultural. Postcolonialisms, feminisms and epistemologies. Indiana, Bloomington
Indiana university press.
hooks, b. 2000: Feminism is for everybody. London, Passionate politics. Pluto.
Markussen, T. & Lotherington, A.T. 1999: En introduksjon. I Lotherington, A.T. & Markussen, T. (red.):
Kritisk kunnskapspraksis. Oslo, Spartacus forlag AS, 9-32.
Moi, T. 1985: Sexual/textual politics. London, Feminist literary theory, Methuen.
Moi, T. 1995: Simone de Beauvoir: En intellektuell kvinne blir til. Oslo, Gyldendal.
Moi, T. 1998: Hva er en kvinne? Kjønn og kropp i feministisk teori. Oslo, Gyldendal.
Moi, T. 2001: Jeg er en kvinne: Det personlige og det filosofiske. Oslo, Pax forlag.
Spivak, G.S. 1993: Echo. I Landry, D. & Maclean, G. 1996 (red.): The Spivak reader. New York, Routledge,
175-196.
15
Thonette Myking
16
Feministisk
i en individualistisk
tid?
TEMA: kollektiv
Dagensagering
og fortidens
arbeidsliv
Ingeborg A.K. Kvammen, Henriette Thune & Heidi Holt Zachariassen
Feministisk kollektiv agering
i en individualistisk tid?
Individualistgenerasjonens møte
med arbeidslivet
HEIDI HOLT ZACHARIASSEN,
HENRIETTE THUNE
& INGEBORG A.K. KVAMMEN
Zachariassen, H.H., Thune, H. & Kvammen, I.A.K. 2004: Feminine collective
action in an individualistic age? – The individualist generation’s entry into
the workforce. AmS-Varia 41, 17-24, Stavanger. ISSN 0332-6306, ISBN 82-7760106-9, UDK 331-055.2.
The individualist generation is described by the sociologist Karin Widerberg (2001)
as the generation, which was born in the 1970s and grew up with equality between
men and women at home and in school. This generation is said to take equality
between men and women more or less for granted. This article focuses on the transition between student life and working life for this generation of women and what
happens with these women’s individualistic identity when they enter the workforce. The main subject for
the article is to answer Widerberg’s question on what happens when this individualist generation meets
gendered structures in the workforce and whether the individualists will act individualistically or collectively as a group against these structures. Three professions were chosen for this study: women working as
doctors, civil engineers and priests. A majority of the women say that their identity has changed into a
more gender focused identity when they meet work structures which are more gendered than the structures they were surrounded by while studying. The study shows, however, that the reactions against
gendered structures vary considerably between the professions and that the priests are the only ones who
are willing to act collectively to make their working conditions less gendered.
Heidi Holt Zachariassen, Senter for Interkulturell Kommunikasjon, Misjonsveien 34, N-4024
STAVANGER, NORWAY. Telephone: (+47) 51516273. E-mail: [email protected]
Henriette Thune, Studieavdelingen, Høgskolen i Stavanger, PO Box 8002, N-4068 STAVANGER, NORWAY. Telephone: (+47) 51833088/91122112. E-mail: [email protected]
Ingeborg A.K. Kvammen, Misjonshøgskolen, Misjonsvn. 34, 4024 STAVANGER, NORWAY. Telephone:
(+47) 51516210. E-mail: [email protected]
Innledning
«Jeg har hele tiden syntes at likestilling bør være en selvfølge, men jeg opplever at jeg har negative
forventninger til [hvorvidt jeg kommer til] å bli behandlet som likestilt. Når det er sagt tenker jeg
på meg selv både som individ og kvinne. Jeg synes det er både viktig og riktig.» (Prest 1)
Den svenske sosiologiprofessoren Karin Widerberg spør hva som skjer når unge kvinner
født på 1970-tallet, individualistene som hun kaller dem, konfronteres med virkeligheten
i form av eldre generasjoner, mannlig organisering og dominans på arbeidsplassen. Hun
lurer på om de også da vil fortsette å reagere som individualister, eller om de tyr til
kollektiv aksjon når omgivelsene blir tydeligere preget av kjønnstermer. (Widerberg 2001:517). Vi vil i det følgende prøve å svare på Widerbergs spørsmål.
17
Den herværende artikkel bygger på en pilotstudie for å undersøke muligheten for et
større forskningsprosjekt om hvordan kvinner født på 1970-tallet opplever overgangen fra
studieliv til arbeidsliv. Pilotstudien er foretatt ved en kvalitativ undersøkelse hvor 16 kvinnelige informanter født mellom 1970 og 1977, fordelt på yrkene lege, prest og sivilingeniør, deltok (tabell 1). Vi søker ikke med denne artikkelen å belyse alle aspekter ved
overgangen fra studieliv til arbeidsliv som kom frem i pilotstudien, men vi vil ut i fra vår
kvalitative undersøkelse konsentrere oss om et aspekt ved overgangen, nemlig om individualistene i møte med arbeidslivet og dets organisering fortsetter å reagere som individualister, eller om de tyr til kollektiv handling.
Da artikkelen bygger på en pilotstudie, er det verdt å gjøre seg noen tanker angående
materialet vi legger til grunn for våre tolkninger. Den kvalitative undersøkelsen ble gjort
ved at informantene svarte skriftlig på et spørreskjema, og vi har i arbeidet med denne
artikkelen valgt å forholde oss til disse svarene uten å foreta dybdeintervjuer av den enkelte informant. Dette valget har vi tatt nettopp på grunn av at vi her snakker om en
pilotstudie. I et større forskningsprosjekt om temaet vil det være helt nødvendig å foreta
dybdeintervjuer, samt å utvide utvalget av informanter. Selv da vil våre konklusjoner
alltid måtte bygge på tolkninger av informantenes skriftlige og muntlige svar. Når vi nå
har forholdt oss bare til de skriftlige svarene, ønsker vi å presisere enda tydeligere at det vi
presenterer er våre tolkninger.
Våre informanter ble valgt ut i fra yrke og alder, ved snøballmetoden. Vi valgte
kvinner, født og oppvokst i Norge, med høyere akademisk utdannelse i tre yrker som
enten er, eller tradisjonelt har vært, mannsdominerte. Generelt kan man si om informantene at de alle i studietiden først og fremst opplevde seg som enkeltindivider som
ble vurdert ut fra andre kriterier enn kjønnskategorier. Det ser ut til at informantenes
kjønnsidentitet i noe ulik grad har blitt endret i overgangen mellom studieliv og arbeidsliv. Noen informanter er tydelige på at deres kjønnsidentitet har blitt endret i
overgangen, mens andre opplever at den ikke har blitt det. Ved å «lese mellom linjene» i en del av kvinnenes svar, ser man at de på mange måter bekrefter at hverdagen har blitt mer kjønnet etter inntreden i arbeidslivet enn det den var før. For å
Tabell 1. Hypoteser i tall.
Hovedhypotese: Kvinner i individualistgenerasjonen har en oppfatning av seg selv som endres i
overgangen fra studentliv til yrkesliv.
Underhypotese a): Kvinner forskjellbehandles positivt i studentlivet
Underhypotese b): Kvinner forskjellsbehandles negativt i arbeidslivet.
Table 1. Hypothesis in numbers.
Main hypothesis:
Women in the individualist generation have a perception of themselves that changes in the
transition from studentlife to workinglife.
Subhypothesis a):
Women are positively discriminated while being students.
Subhypothesis b):
Women are discriminated in worklife.
Bekrefter
hoved-hypotese
Confirm main
hypothesis
Avkrefter
hovedhypotese
Deny main
hypothesis
Avkrefter
underhypotese a)
Deny subhypothesis a)
Bekrefter
underhypotese a)
Confirm subhypothesis a)
Bekrefter underhypotese b)
Confirm subhypothesis b)
Avkrefter underhypotese b)
Deny subhypothesis b)
Totalt antall
informanter
Total number
of informants
Leger/ Doctors
2
3
0
5
2
3
5
Sivilingeniører/
Civil engineers
4
2
2
4
5
1
6
Prester/Priests
3
2
3
2
4
1
5
Totalt/Total
9
7
5
11
11
5
16
18
kunne besvare hvorvidt informantene agerer individualistisk eller kollektivt i møte
med kjønnete strukturer i arbeidslivet, har vi søkt å identifisere utsagn i datamaterialet
som bekrefter i) individualistisk bevissthet i forhold til ii) kollektiv bevissthet, og iii)
individualistisk agering i forhold til iv) kollektiv agering.
Vi vil i det følgende gjøre rede for artikkelens teoretiske bakgrunn, informantenes
individualist- eller kjønnsidentitet, samt deres agering i møte med kjønnete strukturer i
arbeidslivet.
Teoretisk bakgrunn
Bakgrunnen for vår studie er artikkelen «Kunnskapens kön – ett generationsperspektiv» skrevet
av sosiolog Karin Widerberg (2001). I artikkelen finner man en inngående beskrivelse av
den generasjonen kvinner som er født på 1970-tallet, individualistgenerasjonen. Widerbergs
artikkel har i første rekke fokus på skandinaviske kvinner innen akademia og er derfor
spesielt relevant for vår studie da vi har begrenset oss til kvinner med høyere akademisk
utdannelse.
I følge Widerberg (2001:1) må man anvende et generasjonsperspektiv for å forstå kampen om likestilling. Hun sier;
«Vid en viss given historisk tidpunkt [...] levs kön olikt i olika generationer i en struktur og i en
symbolsk kontext som vi delar men som vi läser/tolkar och hanterar generationsspecifikt. Vi lever
og förstår sålunda kön olikt som en följd av att vi tilhör olika generationer som vux upp och
formats i olika sociala kontexter.» (Widerberg 2001:5).
På denne bakgrunn drøfter Widerberg hva som kjennetegner de forskjellige generasjonene for å forstå hvordan kjønn gjøres og forstås. Widerberg (2001:7-12) skiller mellom
fire generasjonskategorier av kvinner i akademia; «de unike», «pionerene», «de nesten
likestilte» (nesten «jämnställda og jämlika») og «individualistene». Som et eksempel på de
«unike» nevner Widerberg (2001:9) Simone de Beauvoir. «Pionerene» var de som begynte å studere etter andre verdenskrig og blant annet fikk et innpass i akademia fordi de
var så få og ikke gjorde kjønn til et tema. «De nesten likestilte» er kvinner født på 1940tallet. Denne generasjonen ville «ha alt med en gang» og de har «gjort alt» og tilsynelatende trodd at det skulle være slik. (Widerberg 2001:7-8). I følge Widerberg har disse
kvinnene villet ha både utdanning, jobb og barn og de har ment at likestilling innebar å
gjøre alt selv. Dette har slitt ut mange kvinnekropper eller som Widerberg sier «Våra
kroppar – min generation kvinnors kroppar- fikk stryk» (Widerberg 2001:8). For de «nesten
likestilte» innebar det å klatre på stigen, fra kropp til intellekt, å separere og distansere seg
fra mødregenerasjonen. Man kunne føle solidaritet med mor, men man hadde også behov for å ta en viss avstand fordi mor representerte det ufrie (Widerberg 2001:8).
«Individualistene» ble født på 1970-tallet. Dette er den første generasjonen som har
vokst opp med likestillingsideologien både i hjemmet, på skolen og i det seksuelle liv.
Dette er også den første generasjonen med utearbeidende mødre, hvor mor for mange er
et forbilde. Widerberg sier at utviklingen har gått i samme retning som disse kvinnenes
interesser (Widerberg 2001:11-12). På skolen har de ofte oppnådd de beste karakterene og
de blir sett på som å ha riktigere kulturell kapital enn menn av samme generasjon. Disse
kvinnene fyller nå opp universiteter og høyskoler og går inn i yrker som tidligere var tungt
dominert av menn. I følge Widerberg ser mange av disse kvinnene først og fremst på seg
selv som individer og ikke som kjønn. (Widerberg 2001:11) For «individualistene» er
fremtiden åpen og det er bare å ta for seg. De har rett til alt og det er opp til dem hva de
vil gjøre med sine liv. I følge Widerberg forventer og krever disse kvinnene likestilling i
19
forhold til andre både på jobben og i hjemmet. Videre sier Widerberg at likestillingsideologien har utviklet seg parallelt med utviklingen av velferdsstaten, som har muliggjort
en nedtoning av kjønn og i stedet forsterket individualismen. Denne individualismen
både bygger på likestilling og tar den for gitt. (Widerberg 2001:12)
På bakgrunn av denne fremstillingen, stiller Widerberg altså spørsmålet som vi med
denne artikkelen vil forsøke å svare på:
«[...] hva händer när de unga kvinnliga individualisterna konfronteras med ”verkligheten”, i
form av andre generationer, arbetslivets mannliga organisering och mansdominans? Kommer de
även da att reagera individuelt eller kommer de att tolka dessa omständigheter i könstermer och
agera kollektivt?» (Widerberg 2001:12).
Med Widerberg som utgangspunkt antar vi altså at kvinner i individualistgenerasjonen
har en oppfatning av seg selv som ikke avhenger av kjønn – de oppfatter seg selv som
individer og på den måten kjønnsnøytrale. Hypotesen vi har jobbet utifra er som følger;
«Kvinner i individualistgenerasjonen har en oppfatning av egen identitet som endres i
overgangen fra studentliv til yrkesliv».1 Vi søker med andre ord for det første å undersøke
hvorvidt kvinnenes oppfatning av seg selv forandres i overgangen student-/arbeidsliv, og
for det andre, hvis så er tilfelle, om identiteten vil endre seg fra en individualistidentitet til
å bli en sterkere kjønnsidentitet. Til slutt ønsker vi å undersøke om dette gjør at disse
kvinnene agerer mer kollektivt som en følge av dette.
Individualistidentitet eller kjønnsidentitet
I undersøkelsen som ble gjort blant 16 leger, prester og sivilingeniører, viste det seg at hele
11 informanter bekrefter en betydelig kjønnsidentitet i arbeidslivet. Ni av disse 11 bekrefter at deres kjønnsidentitet har blitt styrket i overgangen fra student- til arbeidsliv, mens de
to andre sier at deres kjønnsidentitet allerede var sterk i studietiden. Bare fem av de 16
informantene fastholder at de i arbeidslivet har opprettholdt en allerede eksisterende
identitet som domineres av fokus på seg selv som nøytralt individ fremfor å tenke på seg
selv i kjønnstermer.
Ser vi nærmere på hver av yrkesgruppene, er det blant legene en tilnærmet jevn fordeling mellom hvor mange som føler og som ikke føler at deres identitet har endret seg i
overgangen fra studentliv til arbeidsliv. Av sivilingeniørene bekrefter flertallet at de har
fått en styrket kjønnsidentitet på tross av at de ikke uttalt sier det. Hos prestene blir en
sterk kjønnsidentitet entydig bekreftet. Drøyt halvparten sier at deres kjønnsidentitet har
blitt forsterket, mens de resterende har fått bekreftet en kjønnsidentitet som allerede var
sterk i studietiden.
Et flertall av informantene sier at de ikke følte seg forskjellsbehandlet i forhold til sine
mannlige medstudenter i studietiden. På den måten ble ikke kjønn et tema i denne perioden og individualistidentiteten kunne opprettholdes. Dette støtter Widerbergs påstand
om kvinnenes fokus på individualistidentiteten fremfor kjønnsidentiteten og at denne er
dominerende under studietiden.
1
Med identitet mener vi en opplevelse av seg selv som individ som utvikles og justeres når mennesker
samhandler. Dette skjer når mennesker møter forventninger til hvordan man skal handle og møter
reaksjoner på egen handling. Forventninger og reaksjoner på handling er ofte samfunnsbestemt og vil
variere ut fra hvilket samfunn man sosialiseres inn i, og hvilke mennesker man samhandler med. Vi
opererer med individualistidentitet for den identiteten Widerberg mener individualistgenerasjonen har og
kjønnsidentitet for den identiteten vi undersøker om utvikles i større eller mindre grad i overgangen fra
studie- til yrkesliv (Giddens & Turner 1987).
20
Det er i arbeidslivet at de fleste av informantene opplever at deres kjønn har betydning
for fordeling av for eksempel arbeidsoppgaver og lønn. En del av informantene gir også
eksempler på negativ oppmerksomhet på grunn av deres kjønn. På tross av forsøk på
bevisstgjøring rundt likestillingsproblematikken i Norge over mange år, bekrefter dette
det Widerberg kaller virkeligheten ( Widerberg 2001:12) i form av at arbeidslivet ennå ikke
tar høyde for endrede holdninger til kjønn og lar disse komme til sin rett i konkrete
arbeidsstrukturer. Vårt materiale bekrefter slik sett Widerbergs utsagn om at individualistgenerasjonen møter et kjønnsdelt arbeidsliv de ikke har forutsett når de skal forholde seg
til andre generasjoner, arbeidslivets mannlige organisering og dets mannsdominans (Widerberg
2001:12). Spørsmålet Widerberg (2001:12) stiller om hvorvidt individualistene i denne
situasjonen vil fortsette å reagere individuelt eller agere kollektivt for å endre kjønnsstrukturene, kan vi svare nærmere på ved å gå dypere og mer fortolkende inn i informantenes svar.
Bevissthet og agering
Som vi sa i artikkelens innledning, har vi for å kunne besvare hvorvidt individualistene
agerer individualistisk eller kollektivt når de møter kjønnete strukturer i arbeidslivet, søkt
å identifisere utsagn i datamaterialet som bekrefter i) individualistisk bevissthet i forhold
til ii) kollektiv bevissthet, og iii) individualistisk agering i forhold til iv) kollektiv agering.
Prestene synes å skille seg ut ved å være de mest kjønnsbevisste allerede fra studietiden, selv om de også bekrefter at kjønnsidentiteten har blitt styrket i overgangen til
arbeidslivet. Den samme informanten viser både en individualistisk og en kollektiv bevissthet:
«Jeg tar likestilling som en selvfølge, men registrerer at mange personer og strukturer ikke gjør det.
Derfor er jeg bevisst meg selv som kvinne, fordi systemene faktisk undertrykker oss uavhengig av
individuelle kvalifikasjoner.» (Prest 3).
Denne informantens identitet er klart knyttet til hennes individualitet, samtidig som hun
ser seg selv som en del av det kvinnelige kollektivet – hun bekrefter altså både individualistisk og kollektiv bevissthet. En annen av prestene sier som følger:
«Vi [kvinnene] settes altså fort i samme bås, og slik har jeg måttet oppleve å kjempe litt for å få
overbevist kollegaer om at jeg er et enkeltstående individ og ikke bare et kjønn. Disse kollegaene er
alle fra en eldre generasjon enn min egen.» (Prest 2).
Det ser altså ut til å være en uvilje knyttet til det å bli påtvunget en kjønnsidentitet som
overkjører individualistidentiteten. Allikevel ser vi klare eksempler på at prestene skiller
seg fra legene og sivilingeniørene ved at de i større grad kan handle kollektivt og samtidig
beholde sin individuelle bevissthet:
«Jeg tror vel jeg ville blitt mer påvirket av den noe ensidige mannskulturen dersom jeg ikke hadde
vært såpass bevisst/aktiv på å selv være med og trekke inn flere sider/måter å tenke på.» (Prest 2).
Det er påfallende hvordan flere av prestene bekrefter kollektiv agering i kjønnsspørsmål,
dette til tross for at flere av dem sannsynligvis har mindre mulighet til å agere kollektivt
enn sivilingeniørene og legene har, da de er eneste kvinnelige prest i sitt prosti eller prestegjeld.
Hos prestene har vi nå sett at samme informanter bekrefter både en individualistidentitet og en kollektiv kjønnsidentitet. Ser vi så på materialet vi har fra de av våre informanter som er leger, møter vi en sterk individualistidentitet. Legene ser ut til å være
21
overbevist om at de bedømmes ut fra sine individuelle ferdigheter av kollegene og at
arbeidsformen mellom individer av forskjellige kjønn er: «Helt avhengig av personligheter og
ikke av kjønn» (Lege 2). Bevisstheten om egen individualitet synes altså å være høy. Informanten følger imidlertid opp med en kollektiv bevissthet: «Føler selvfølgelig at jeg identifiserer meg mer med andre kvinner» (Lege 2). Bevisstheten rundt det kollektive ved kjønn er i
følge noen av legene knyttet til at de føler seg negativt behandlet fra noen kvinnelige
sykepleieres side:
«Ble tatt dårlig imot av en del, spesielt kvinnelige sykepleiere i akuttmottak. Var der sammen med
mannlig kollega, han fikk kaffe og jeg fikk kjeft for å stå i veien, selv om vi sto på akkurat samme
sted.» (Lege 3).
De kvinnelige legene viser kollektiv agering når det gjelder manglende uttelling for
svangerskapspermisjoner i ansiennitetsutregning:
«I den nye lønnsavtalen for assistentleger får kvinner ikke ansiennitet for fødselspermisjoner. Det er
en stor svakhet som liketstillingsombudet nå ser på.» (Lege 2).
Det interessante med denne informasjonen som viser kollektiv agering for å endre på
kjønnsdiskriminerende regler, er at på tross av at flere av legene viser til dette, setter de
det ikke i sammenheng med at dette kan forstås som kjønnete strukturer som kan virke
diskriminerende.
Vi har nå sett at legene blant våre informanter ser ut til å ha en noe tydeligere
individualistidentitet enn prestene hadde, og de har klare forventninger til å bli bedømt ut
i fra sine individuelle ferdigheter uavhengig av kjønn. Går vi videre til de av våre informanter som er sivilingeniører, utmerker de seg ved deres klare meldinger om at de ikke
blir utsatt for overtramp grunnet sitt kjønn. Det kan likevel synes som om dette motsies
gjennom bisetninger og tilleggsopplysninger de gir i sine svar.
Individualistbevisstheten er tilstede når Sivilingeniør 1 forteller at «[…] menn er vel ofte
flinkere til å vise seg fram og få mer ansvar og mer lønn, men da må bare vi jentene gjøre det samme.»
Det kan se ut til at denne informanten mener at hun bør bli som gutta for å gjøre karriere.
Samtidig tilkjennegir hun en kollektiv bevissthet idet hun definerer kvinnene som en
gruppe som er mindre flinke til å vise seg frem. Muligens stigmatiserer hun også med
dette kvinnene som gruppe, som mindre flinke til å vise seg fram og ta vare på seg selv i
arbeidslivet.
Den eneste gangen disse informantene nevner kollektiv agering er fra sivilingeniørstudiet ved Norges teknisk naturvitenskapelige universitet (NTNU). Da de av våre informanter som studerte der ble tatt opp på studiet, fikk de ekstrapoeng ved opptaket fordi de
var kvinner. Det ble foretatt en spørreundersøkelse initiert av kvinnelige studenter, blant
de kvinnelige studentene, for å finne ut om de virkelig hadde hatt behov for disse ekstrapoengene for å komme inn på studiet. Resultatet av undersøkelsen var at alle jentene som
var tatt opp det året, ville ha kommet inn uavhengig av ekstrapoengene. Dette kan ses på
som et eksempel på at de kvinnelige sivilingeniørene er ute etter å vise at de er like gode
som mennene og at tiltak som settes i verk for å få flere kvinnelige sivilingeniører blir
betraktet som negativt da kvinnene opplever at de kommer seg frem på feil premisser. De
kvinnelige sivilingeniørenes kollektive agering som det her ble gitt et eksempel på, ble satt
i verk mot et tiltak som hadde som intensjon å jevne ut den ulike kjønnsfordelingen i
sivilingeniøryrket.
Når sivilingeniørene blant våre informanter får kjønnsrelaterte kommentarer har de
lært seg hvordan de skal ta i mot dem og ikke forbinde dem med overtramp: «Man får jo
en del smigrende kommentarer, men tar man dette med et smil, og ikke forbinder det med trakassering
22
så bidrar det bare positivt.» (Sivilingeniør 1). De velger altså å tolke disse kjønnete utsagnene
som noe rettet til dem spesielt som individer, og ikke noe som er avhengig av at de er
kvinner på en mannsdominert arbeidsplass.
På tross av utsagn om sterk overrepresentasjon av menn i jobbrelaterte samlinger (Sivilingeniør 2), og at man i visse sammenhenger blir oppfattet som sekretær fordi man er
kvinne (Sivilingeniør 1), framholder sivilingeniørene blant våre informanter at de er en av
gutta (Sivilingeniør 2). Dette kan være et eksempel på et fenomen som Bjørn Sirnes og
Lilliann Andersen omtaler som kjønnsnøytral strategi i sin prosjektoppgave i Knowledge
management:
«Kjønnsnøytral strategi er den mest utbredte blant kvinner som arbeider i mannsdominerte miljøer.
I slike miljøer er kvinner i lederposisjoner nesten alltid en minoritet og de blir lett synlige i organisasjonen som et avvik fra den mannlige normen. Den kjønnsnøytrale strategien innebærer at kvinnen fornekter at kjønn har betydning i organisasjonen og framholder seg selv som kjønnsnøytralt
individ. Slik fornekter hun også kjønnsordningens eksistens.» (Sirnes & Andersen 2001:8-9).
I tråd med dette ga en og samme informant motstridende opplysninger ved å si:
«Føler ikke at jeg får noe særbehandling – i så fall bare positivt.» (Sivilingeniør 2) like før hun
følger opp: «Føler at jeg som kvinne må prestere mer/bevise mer enn mine jevnaldrende menn for
å ha samme karrieremuligheter og vilkår for lønnsvekst.» (Sivilingeniør 2).
Oppsummerende kan vi si at kollektiv agering blant de intervjuede sivilingeniørene ser ut
til å være så godt som fraværende. Individuell agering synes derimot å være påkrevd,
mens kollektiv kjønnsbevissthet tilsynelatende eksisterer uten at alle sivilingeniørene er
seg bevisst dette og ønsker å handle ut fra det.
Avsluttende bemerkninger
Når vi forsøker å svare på Karin Widerbergs spørsmål om hvordan individualistgenerasjonen vil reagere når de kommer ut i arbeidslivet, ser vi at kvinnene i de
forskjellige yrkesgruppene reagerer ulikt når de møter kjønnete arbeidsstrukturer.
Hos prestene er det en høyere kollektiv kjønnsbevissthet enn hos sivilingeniørene og
legene. Samtidig bekrefter også prestene en individualistidentitet i møte med kjønnete arbeidsstrukturer. Mens prestene likevel i større grad ser behovet for å agere kollektivt, og har sett dette behovet allerede under studietiden, stadfester sivilingeniørene
og legene henholdsvis at de er en svakere gruppe som må bli flinkere til å hevde seg
(sivilingeniørene) og at de bare behandles negativt pga. sitt kjønn av kvinnelige sykepleiere (legene). Den individualistiske bevisstheten er sterk hos alle gruppene, men
det er kun prestene som ikke har noen problemer med å kombinere individualistbevissthet med kollektiv kjønnsbevissthet og agere kollektivt i situasjoner hvor de
føler seg diskriminert på grunn av sitt kjønn.
Svaret på om individualistgenerasjonen vil reagere individuelt eller kollektivt når
de møter kjønnete strukturer i arbeidslivet, varierer ut fra det datamaterialet som her
foreligger, avhengig av yrkesgruppe. På tross av at flertallet i datamaterialet har opplevd å få en endret kjønnsidentitet i overgangen fra studieliv til yrkesliv og på tross av
at flertallet av kvinnene i datamaterialet har opplevd å bli negativt behandlet på grunn
av sitt kjønn i arbeidslivet, er det kun prestene som reagerer kollektivt mot kjønnsdiskriminering på arbeidsplassen. For ingeniørene og legene kan det se ut som at det
å agere kollektivt nærmest er mer å forakte enn de kjønnete reaksjonene de møter av
kollegaer på arbeidsplassen. Hvorfor prestenes, legenes og sivilingeniørenes indivi23
duelle/kollektive agering varierer, er et meget interessant spørsmål. Ut fra det herværende pilotprosjektet kan vi ikke svare på dette spørsmålet, men det vil være et
sentralt emne i vår videre studie.
Referanser
Giddens, A. & Turner, J. 1987: Social theory today. Stanford, Stanford university press.
Sirnes, B. & Andersen, L. 2001: Management program i emnet «Knowledge management. Upublisert prosjektoppgave, Handelshøyskolen BI.
Widerberg, K. 2001: Kunskapens kön - ett generationsperspektiv. Kvinnovetenskaplig tidskrift 1, 5-17.
24
Arbeidsliv
og familieliv
tale på arbeidsplassen
TEMA:
Dagens– tvetydig
og fortidens
arbeidsliv
Ingerid Bø
Arbeidsliv og familieliv
– tvetydig tale på arbeidsplassen
INGERID BØ
Bø, I. 2004: Working life and family life – ambiguous speech at work. AmSVaria 41, 25-32, Stavanger. ISSN 0332-6306, ISBN 82-7760-106-9, UDK 331.1.
The relationship between work and family is changing. A question is raised about
whether practice measures up to changed thinking concerning the interface between
working life and family life. A study of «Daily transitions between home, child day-care
center and workplace» throws light on the Norwegian situation and particularly on
differences in conditions for women and men – mothers and fathers. This project
takes as its point of departure what happens at the start and at the end of a working
day. The situation is seen from the perspectives of parents with children attending
day-care, staff in day-care centers used by these families, and managers of companies which are workplaces
for some of the parents – i.e. for one in each family. It is suggested that the workplaces send ambiguous
messages about their conception of the relationship between working life and family life. What do these
messages mean – for family-members and for the workplaces? The presentation discusses strains on
behaviour, identity construction and feelings. Some possibilities for improvement of the situation in the
world of work are suggested.
Ingerid Bø, Institutt for førskolelærerutdanning, Høgskolen i Stavanger, PO Box 8002, N-4068
STAVANGER, NORWAY. Telephone: (+47) 51833400/71. Telefax: (+47) 51833550. E-mail:
[email protected]
Utgangspunkt
Hvordan arbeidslivet oppfatter og håndterer grenseflatene mellom arbeidsliv og familieliv, har betydning for familier, arbeidsplasser, barnehager, skoler og andre institusjoner.
Hva tenker ledere i arbeidsorganisasjoner om forholdet mellom familieliv og arbeidsliv,
og hva gjør de med dette?
Rosalind Barnett i USA (1999) peker på et avvik mellom retorikk og praksis i spørsmål
som gjelder forholdet mellom arbeidsliv og familieliv. Idealer og innsikter endrer seg –
praksis henger etter. Tenkningen i dag sier at arbeidsplasser har ansvar for tilpasningen
mellom arbeid og familie, ikke bare individene eller familiene og den sier at både menn
og kvinner har ansvar, ikke bare kvinner. Idealene sier også at vi trenger å være opptatt av
å utvikle arbeidsmåter og organisasjonskultur snarere enn spesielle velferdstiltak for
småbarnsfamilier når det er god gjensidig tilpasning vi ønsker. En god politikk for forholdet mellom familie og arbeid er dessuten noe arbeidsplassene trenger – ikke bare familiene. Barnett (1999) hevder at arbeidsplasser i USA generelt har gjort lite for å endre sine
organisasjoner i praksis i henhold til endret tenkning (teori).
De nordiske land har flere kollektive rettigheter som hjelper ansatte til å håndtere
balansen mellom arbeid og familie, for eksempel rettigheter til å være hjemme med lønn
gjennom barnets første leveår og når de er syke. Offisiell politikk i disse landene er i tråd
med Barnett og legger dessuten til statens ansvar. Hvordan forstår norske arbeidsplasser
situasjonen og hva praktiseres?
En studie kalt «Daglige overganger mellom hjem, barnehage og arbeidsplass» kan belyse disse
spørsmålene. Studien tar utgangspunkt i det som hender ved starten og slutten av en vanlig
25
Ingerid Bø
Arbeidsliv og familieliv – tvetydig tale på arbeidsplassen
arbeidsdag sett fra tre ulike gruppers perspektiv: Foreldre til barnehagebarn, ansatte i barnehager som disse familiene benytter, og ledere i bedrifter som er arbeidsplass for en av
foreldrene i hver familie. Representanter for alle tre gruppene er blitt intervjuet – dels om
de daglige overgangene til og fra arbeid og dels om den gjensidige påvirkningen mellom
familie og arbeid i videre forstand. Det er satt søkelys på hva kjønn betyr på alle arenaer.
Jeg har intervjuet 14 mødre, 11 fedre (14 familier), 19 barnehageansatte (1 mann og 18
kvinner i 9 barnehager) og 6 ledere på arbeidsplasser (1 kvinne og 5 menn i 3 bedrifter).
Intervjuene tyder på at det er meningsfylt å snakke om en avstand mellom retorikk og
praksis også i vårt land (jf. Barnett 1999, se forrige side). Presentasjonen som følger, viser
eksempler på hvordan dette kommer til uttrykk, og diskuterer hvordan det kan forstås.
Avstanden mellom retorikk og praksis kan ses på som tvetydig tale. Vi taler gjennom
hva vi gjør likså vel som gjennom hva vi sier. I introduksjonen til en bok om organisasjonsmessig endring og likestilling mellom kjønnene peker Linda Haas et al. (2000) på et avvik
som ofte finnes mellom formell og uformell kultur. Den uformelle kulturen kan fortsette å
forsterke det tradisjonelle også etter at organisasjonen formelt har bestemt å gjøre et brudd
med fortiden. Denne typen avstand mellom retorikk og praksis kan ses som et eksempel
på det jeg har kalt tvetydig tale i organisasjonen. Hvis vi antar at avstanden mellom retorikk og praksis ikke oppfattes klart av alle involverte parter, må vi dessuten regne med en
del uklar tale. Motstridende budskap – tvetydig tale i bokstavelig forstand – vil bidra til
uklarhetene. Tvetydighet i livsfeltet kan by på positive utfordringer. I det følgende vil jeg
argumentere for at tvetydigheten byr på problemer.
Videre vil jeg argumentere for at situasjonen er særlig uheldig for kvinner. Retorikken
sier at mødre og fedre som deler på arbeidet med å skaffe inntekt, også bør dele husarbeid. Tyngden av forskning viser at det fremdeles er mor som har hovedansvar for barn
og daglig hushold (Kitterød & Lømo 1996, Näsman 1997, Kugelberg 1999, Roman 1999,
Bjørnberg 2000, Coltrane 2000, Bungum et al. 2001, Bekkengen 2002, Bø 2002) og at
arbeidslivet fremdeles venter at det er mor som skal bære mest familieansvar (Kugelberg
1999, Bailyn et al. 2000, Bekkengen 2002, Haas et al. 2000). Ordninger som er utformet
kjønnsnøytralt blir uformelt antatt å være av interesse for kvinner fremfor menn. Dessuten kan ansatte som bruker ordningene, risikere å bli vurdert som mindre lojale overfor
bedriften (Haas et al. 2000). Situasjonens tvetydighet vil treffe mor hardere og koste henne
mer enn den koster far.
I det følgende vil jeg gi et resymé av funn som viser tvetydighet i situasjonen på arbeidsplassene slik dette fremstår i mine intervjuer. Nærmere beskrivelse av hvordan jeg
gikk fram, fins i foreløpig to publikasjoner (Bø 2001, 2002). Eksempler på tvetydighet blir
i det følgende presentert under tre hovedtema: 1) synet på de ansatte, 2) synet på familien
og 3) synet på likestilling. Jeg vil deretter reflektere over omkostninger som kan følge av
tvetydigheten. Hva gjør den med folk? Funn og analyser blir presentert mer utførlig i
artikler som er under arbeid (Bø, under arbeid).
Eksempler på tvetydighet
De ansatte
Flere ledere snakket om bedriftens støtte til ’24-timersmennesket’ – dvs det hele mennesket som deltar på to arenaer: arbeidslivet og privatlivet (Skjortnes 1997a:6), men nevnte
knapt de 16 timene utenom arbeidstiden. Interessen for familiesiden av saken handlet
gjerne om sosiale tiltak som en fest, en tur og annet som familien var invitert med på. Det
kom ikke fram tanker om hva som er kritiske spørsmål i samspillet mellom arbeid og
familie i mer grunnleggende forstand. Det å være positiv til å løse de ansattes familie26
Ingerid Bø
behov, ble forstått som å være velvillig når noen presenterte et problem, og ikke som en
aktiv interesse for å tenke forebyggende og lage gode kollektive løsninger. Da får vi et
tvetydig budskap: både, «Ja, vi er familievennlige» (retorikk) og «Nei, vi er ikke noe særlig
involvert i dette» (praksis).
Hva er henholdsvis menn og kvinner gode til? Svarene la vekt på at menn er orientert
mot å få resultater mens kvinner er opptatt av relasjoner, kommunikasjon og prosesser
underveis. Relasjonelle ferdigheter sies å være bra, men når kommunikasjon og prosesser
ikke ses på som viktig for resultater, blir disse kvinnelige egenskapene i praksis vurdert
lavere enn de som ble nevnt som typiske for menn. Kvinners kommunikative evner ble
nevnt av flere ledere i min studie som en fordel for arbeidsmiljøet. Men kvinners gode
egenskaper var glemt når problemer ble nevnt. Problemer som involverte kvinner, ble
vurdert derhen at kvinner var problemet. Ledere i en mannsdominert bedrift med ulike
typer tradisjonelle fagarbeidere konkluderte med at «kvinner kan ikke klare en slik arbeidsplass». Organiseringen av denne arbeidsplassen – et system skapt i en verden der
arbeidere var menn med koner som tok seg av hjemmet – ble sett på som umulig å
forandre. Deltid ble sett på som umulig. Fravær på grunn av graviditet, fødsel og foreldrepermisjon var like umulig. Kvinnene løste problemet ved å gi opp jobben.
Familien
På spørsmål om familien representerte noe positivt, negativt eller nøytralt i forhold til
arbeidet, sa lederne raskt at familien absolutt ikke var noe negativt. Tvert om er det der de
ansatte «henter seg inn igjen». Dette er en norm for hvordan det bør være. Men er det slik
det fungerer i praksis? Arlie Hochschild har i boka «The time bind. When work becomes home
and home becomes work »(1997) vist hvordan familien ofte oppleves som et sted som presenterer nye påkjenninger og krav, og at noen ansatte heller blir lenge på jobb enn å gå hjem
til arbeidet der.
På samme tid som familien ble sagt å være et pluss, kom det fram i mine samtaler med
lederne at bedriftene også så på familien som et minus: når ansatte må ta barn til doktor
eller tannlege eller være hjemme med syke barn, er det en påkjenning for bedriften. Samtidig som det ble snakket om de ansatte som ressurs, ble det snakket om småbarnsforeldre
som ’dyre ansatte’. En avdelingsleder sa at familien var irrelevant. Senere i intervjuet sa
han at det som hender i familien, har viktige konsekvenser for bedriften. Oppfatninger
som sier at familien ikke skal bety noe for arbeidet, fins med andre ord fremdeles –
parallelt med nyere forståelse som sier at familien betyr mye. Budskapene er tvetydige.
Tar bedriften hensyn til familiens behov? To personalledere sa at møtetider ble bestemt
ut fra hensyn til familiebehov. To avdelingsledere i de samme bedriftene svarte nei. Når
ulike ledere i samme bedrift ikke er i bedre samsvar, synes det rimelig å regne med at
bedriften ikke har noen klart uttalt strategi som sier at slike behov skal tas hensyn til. Kan
du forlate et møte for å hente barn i barnehagen? To personalsjefer sa ja, det ville bli
akseptert. To avdelingsledere svarte: «Ja, men…». At det å forlate møtet er akseptabelt, er i
disse tilfellene ikke klart uttalt fra bedriftens lederskap og er ikke noen tydelig verdi i bedriftens kultur. Mangelen på klarhet gjør det vanskelig å forlate møtet. Samtidig er det vanskelig å være for sen i barnehagen, både av hensyn til barnet og av hensyn til de ansatte.
Ledere sa på den ene siden at redusert tid og fleksibilitet er bra – for familier trenger
det. På den andre siden sa de at de gjerne ville at redusert tid skulle forsvinne. «Det passer
ikke i vår bedrift». Deltidsansatte i disse bedriftene kan lett føle seg som annenrangs ansatte – også fordi de ser – og ledere bekrefter – at det er de fulltidsansatte som får mest
støtte, for eksempel i form av opplæring og forfremmelse.
Bedriftene i denne studien prøvde å være fleksible og hjelpsomme overfor individu27
Ingerid Bø
elle ansatte som kom med en forespørsel. Samtidig er bedrifter i dag på grunnleggende vis
ofte krevende og grådige (Kvande 2002). Den grådige dynamikken setter i praksis fleksitid
ut av funksjon når prosjekter og frister stiller krav til de ansatte. Hvis du formelt har full
fleksibilitet – jobben kan gjøres når og hvor du ønsker, men arbeidsbyrden er så stor at du
ikke kan få gjort jobben innen en rimelig arbeidstid – kan merkelappen ’full fleksibilitet’
oppleves som en ekstra byrde (Elvin-Nowak 1999). Vi kan snakke om ’dilemmaet i fleksibiliteten’ (Skjortnes 1997a og b, Gjerstad & Kvande 1998).
Også spørsmålet om overtid byr på tvetydighet. I følge norsk lov kan du som ansatt
nekte overtid av sosiale grunner, for eksempel fordi familien trenger deg. Men ansatte
forsto, og ledere var enige i, at det ofte er omtrent umulig å nekte overtid. Du vet at hvis du
gjør det, kan bedriften få vansker med å rekke en frist, kollegaene dine får mer arbeid og
du får et dårlig omdømme. Få ansatte makter å flagge sine rettigheter i en slik situasjon.
Med andre ord: Overtid sies å være frivillig, men er i realiteten tvunget. Når ledere svarte
at ansattes rettigheter i Norge er OK for selskapet, men senere sa at rettigheter i norsk
arbeidsliv var umulige for bedriften – for eksempel når det gjelder overtid – er dette et
annet eksempel på motstridende budskap.
Hvor synlig er familien på arbeidsplassen? Blant andre Skjortnes i Norge (1997b) og
Näsman i Sverige (1997) fant at bedriftskulturer varierer med hensyn til om de gir rom for
å vise fram familien på jobben, for eksempel gjennom fotografier og barnetegninger. Jeg
registrerte andre sider av familiens synlighet. Familiebehov var på noen måter nære og
synlige i bedriftenes daglige liv, for eksempel når ansatte måtte være hjemme med syke
barn. Samtidig var familiebehov nesten usynlige fordi de ble lite diskutert. Ingen av de tre
bedriftene hadde en uttalt strategi for hvordan en kunne møte familiebehov generelt eller
behov i familier med små barn spesielt. Intervjuene viste også at den gjensidige påvirkningen mellom familie og arbeid ikke var et emne for opplæring i bedriften.
Likestilling mellom kvinner og menn
Den eneste mulige offisielle norm for en bedrift i dag er å være enig i et mål om like
muligheter for kvinner og menn. Loven krever det og den offentlige diskusjon krever det.
Samtidig er det slik at arbeidslivet i praksis favoriserer menn (se f.eks. Holgersson & Höök
1997, Ellingsæter & Solheim 2002, Skjeie & Teigen 2003).
I de tre bedriftene jeg hadde kontakt med, ble det tatt som en selvfølge at mødre har
størstedelen av ansvaret for omsorgsarbeid, også når det gjelder fravær fra arbeidet for å
ta seg av syke barn. Bedriftenes lederskap visste også – og forventet – at deltid er noe
kvinner ber om langt mer enn menn. På samme tid var det slik at bedriftene satset på
(ansatte, lærte opp og forfremmet) fulltidsansatte. Lederne sa på den ene side at de forsto
og var enige i at fedre i dag må ta sin del av ansvaret (retorikk). Men på den annen side
hadde ledelsen ikke sagt fra til de ansatte at de ville støtte far i å ta sin del av tidsreduksjoner
eller permisjoner (praksis).
At kvinnene gjør mest omsorgsarbeid oppfattes som så selvfølgelig at den mangel på
likestilling som ligger her, ikke ble sett av bedriftens ledere. Det ble ikke diskutert at å ikke
aktivt støtte menns større deltakelse hjemme, i praksis er å støtte fortsettelsen av ulike
muligheter for far og mor på jobb. Det som ikke uttrykkes, bidrar til situasjonens tvetydighet. Intervjuene viste også at dette at kvinnene tok mest, hadde negative virkninger på
deres jobbsituasjon.
Mannsdominert lederskap er et annet felt der det ble snakket med to tunger i bedriftene i mitt prosjekt. Det ble sagt at en har et sterkt ønske om å få fram flere kvinner mens
praksis tydet på at dette i liten grad ble fulgt opp. På spørsmål om hvorfor kvinnene ikke
var bedre representert i ledelsen, ble det svart at det sto på kompetanse. Andre mulige
28
Ingerid Bø
grunner ble ikke nevnt, for eksempel slike som kan ligge i bedriftens vurderingskriterier,
arbeidsmåter o.a. (jf. f. eks. Holgersson & Höök 1997).
Hva gjør situasjonen med folk?
Noen virkninger av den beskrevne situasjonen kan observeres i mitt materiale. Andre kan
fremheves ut fra psykologisk kunnskap. Poenget med diskusjonen som følger, er å peke
på noen mulige eller sannsynlige konsekvenser av et tvetydig forhold mellom familie og
arbeid.
Forming av atferd
Det er vanskelig å forme sin atferd når livsfeltet er tvetydig. Hva kan jeg be om? Og hva
hender hvis jeg ber? Vil jeg bli straffet hvis jeg nekter overtid, for eksempel med å bli tatt
av listen over dem som kan håpe på forfremmelse? Blir innholdet i jobben min redusert
hvis jeg ber om redusert arbeidstid? Jeg har allerede fått x, vil de mene at jeg er kravstor
hvis jeg også ber om y? Alle disse tankene dukket opp i mine samtaler med mødrene.
Usikkerhet om hva bedriften mener og tenker, gjør det vanskelig å opprettholde en
opplevelse av kontroll i arbeidet, og opplevelse av å ha kontroll har vist seg å være viktig
for trivsel på arbeidsplassen (Piotrkowski 1979, Galinsky et al. 1996). Når tvetydig tale
reduserer ansattes opplevelse av kontroll og innflytelse, reduserer det deres handlingsevne. Flere ansatte i min studie sa at når de hadde presentert presserende behov som
foreldre, hadde ledelsen ’vært grei’. Men når en samtidig opplevde å komme i takknemlighetsgjeld til ledelsen, ble det vanskelig å spørre om noe annet eller ta nye initiativer for å
forbedre situasjonen. Suzan Lewis påpeker at foreldre ofte har «a low sense of entitlement to
support» – lite følelse av at de har rett til støtte fra arbeidslivet (Lewis 2000:185). En tvetydig
situasjon vil holde opplevelsen av rett til støtte nede og dermed skade handlingsevnen.
Også bedrifter kan lide ved å være del av et tvetydig livsfelt. Uten spesialisert kunnskap om familie og arbeid vil selskapet mest sannsynlig mangle en gjennomtenkt strategi
for hvordan familiebehov skal håndteres. Sjansene er store for at det i en slik situasjon
ikke blir gjort mye for å få til en fundamental bedring av forholdet mellom familie og
arbeid. Et annet perspektiv er at en organisasjon med lite spesialisert kunnskap på feltet
mest sannsynlig vil være lite mottakelig for kvinnemerket tenkning fra de ansatte – et
forhold som igjen gjør det vanskeligere for kvinner å argumentere for sine synspunkter.
Og det vil være vanskelig for ansatte å formulere forslag og begrunnelser hvis ledelsen
ikke erkjenner avstanden som fins mellom teori og praksis.
Identitetskonstruksjon
Når en mor med redusert arbeidstid og mye fravær på grunn av syke barn føler at hun blir
sett på som en annenrangs ansatt, kan dette etter hvert få henne til å tvile på sin egen
vurdering av seg selv som en god ansatt. Når du får arbeidstiden din redusert, men ikke
arbeidet som skal gjøres, kan dette oppleves som et budskap om at redusert arbeidstid
ikke er helt bra. I intervjuene med lederne hørte jeg mye om problemer med kvinner –
særlig i den mannsdominerte bedriften. Når hva du er og gjør, ikke blir vel ansett, ligger
det nær å tvile på seg selv.
Materialet i min studie inneholdt flere tegn på at mødre strevde med sin selvvurdering.
De gangene mor beklaget seg over noe, fortsatte hun gjerne med å mildne sin ansats til
protest og kritikk. Hun skyndte seg videre til noe positivt hun kunne si for på en måte å ta
brodden av kritikken hun nettopp hadde kommet med. Hun nedvurderte seg selv og var
kritisk til sin egen måte å være eller handle på. Hun var snar til å ta skyld på seg selv.
29
Ingerid Bø
Ulla Johansson (1997:300) har pekt på vanskeligheten med å finne mottakelighet for
kvinnemerkte tenkemåte i maskuline kulturer. Arbeidslivet er fremdeles i stor grad maskulint preget, og kan være det selv der du finner et flertall av kvinner. I maskulint pregede
institusjoner kan det skje at «Information that is consistent with hegemonic story-lines is privileged,
and alternative information is ignored, suppressed, unseen and unheard.» (Fox & Murry 2000:1169).
Å møte liten mottakelighet for egne tanker, kan skape tvil om egen vurderingsevne og
mulighet for å bli forstått – og tvil om egen verdi.
Et bilde av mødre som et produktivitetsproblem var en del av kulturen i bedriftene
Clarissa Kugelberg (2000) undersøkte. Der hvor det er tilfelle, har mødre åpenbart en
ulempe. En konsekvens er at «Women must be twice as competent as men working at the same
level». I Kugelbergs studie gjaldt dette særlig for kvinner på mellomnivå og på høyt nivå.
Noen tok en pragmatisk strategi og senket sine forventninger for seg selv eller tilpasset seg
på andre måter til «the view of women as subordinate to men in the labormarket and to the view of
women as principally responsible for children»(Kugelberg 2000:238). Andre klarte seg ved å
bruke «the strategy of constantly balancing opposing claims» som er å ligne med å balansere på
en knivsegg (Kugelberg 2000:238). Begge strategier har sine omkostninger i relasjon til å
forme atferd, konstruere og opprettholde identitet og håndtere følelser.
Følelser
Å balansere på knivseggen betyr å stadig leve i frykt for ikke å mestre jobben godt nok
eller ikke gi barna det de trenger. Denne frykten så vel som tendensen til å påta seg skyld
og nedvurdere seg selv kom fram i mine intervjuer. Mors tendens til skyldfølelse ble også
kommentert av noen fedre og av flere barnehageansatte. En overvekt av slike følelser for
mødre sammenliknet med fedre er vel dokumentert (Elvin-Nowak 1999). Når slike følelser tar tak, ligger tristhet, resignasjon og endog depresjon nær. Usikkerhet, tvil og angst
representerer en annen streng av følelser som får næring av tvetydighet. Hvis der er
grunn til å bekymre seg om hvordan en bør handle, om hva som vil hende da, og om
hvordan en blir vurdert, da er tvil og usikkerhet noen ganger ikke til å unngå.
I en artikkel om disrespektens sosiale dynamikk har Axel Honneth (1994) hevdet at
skam, sinne eller indignasjon er følelser som følger med opplevelsen av mangel på respekt. Kanskje nettopp disrespekt er hva noen kvinner opplever når deres synspunkter
ikke tas alvorlig og når avstanden som de selv ser mellom retorikk og praksis, mellom
idealer og realiteter, ikke blir sett eller respektert av andre? Også kvinner som ikke selv
har en klar bevissthet om avstanden mellom retorikk og praksis, kan lide emosjonelt av
situasjoner med tvetydig tale – gjennom en uklar følelse av at noe er galt, og en opplevelse
av ikke å bli respektert.
Diskusjon og konklusjon
Vi har sett at vi også i Norge finner en avstand mellom retorikk og praksis. For å gå tilbake
til Barnett (1999): Anerkjennelsen av sammenhengene mellom familie og arbeid er fremdeles ikke eksplisitt og klar i arbeidslivet. Der er stadig ikke nok vilje til å se på arbeidsorganisasjoners ansvar eller til å se forholdet mellom arbeid og familie som en sak også for
menn. Der er heller ikke nok søkelys på å endre arbeidsorganisasjoner og arbeidskultur
eller nok vilje til å se på politikk og praksis innen feltet arbeid-familie som noe arbeidsorganisasjonene selv trenger og kan profittere på. Dette gir en tvetydig situasjon.
Når det kommer til spørsmål om muligheter for endring, kan ett redskap være større
vekt på kunnskapsbasert og klar tale i arbeids-, familie- og likestillingssaker i arbeidslivet.
Da kvinner ansatt i en av denne studiens barnehager refererte til en henstilling fra sin
30
Ingerid Bø
arbeidsgiver om at mennene deres måtte bidra mer til omsorg for syke barn, tok flere
fedre sin tur. Også Suzan Lewis (2000) rapporterer at det å være tydelig om behovet for at
fedrene må ta sin del av omsorgen, kan bidra til å løse problemet med mye fravær på
grunn av syke barn i en kvinnedominert bedrift. Linda Haas & Philip Hwang (1995) fant
i en undersøkelse av 200 større bedrifter i Sverige at når bedriften var ’farsvennlig’, dvs.
tydelig positiv til at fedre tok sin del av familiearbeidet, tok fedrene mer av omsorgen og
søkte mer om permisjoner.
Flere tema som gjelder samspillet mellom arbeid og familie, må opp på bordet i strategidiskusjoner der folk fra alle nivå i arbeidsorganisasjonen deltar. Fokusgrupper som konsentrerer seg om slike spørsmål, kan prøves. Å inkludere ansattes partnere i diskusjonene
er en måte å vise bedriftens oppriktige engasjement og vil kunne få fram viktige poeng.
Åpenbart må også spørsmålet om kostnader for bedriften bli diskutert – kostnaden ved å
endre og kostnadene ved ikke å endre.
For å kunne diskutere slike spørsmål på en fruktbar måte, trengs kunnskap (Wahl
1999). En utbredt forestilling er at når fedre i Norge sjelden ber om permisjoner ut over
måneden som er reservert for dem, er forklaringen at inntekten deres er høyere enn mors
(Brandth & Kvande 2003). Det ville være nyttig om arbeidslivet visste at familiers økonomi ikke er hele forklaringen. Bedriftenes strategi og praksis spiller en rolle (se over).
Statens politikk er en annen betingelse. Når staten tar vekk fars byrde med å overtale
arbeidsgiver ved å beslutte at en måned er reservert for far, tar far i stor utstrekning denne
permisjonen (Brandth & Kvande 2003. Mors og fars forhandlinger om permisjonene
påvirker situasjonen (Bekkengen 2002). Forskningsbasert kunnskap om disse forholdene
kan bidra til å redusere tvetydigheten for alle parter.
Avstanden mellom retorikk og praksis som jeg her har fremhevet, kommer fram også
i Lisbeth Bekkengens studie av foreldreskap og foreldrepermisjon i arbeidsliv og familieliv (2002). Forfatteren fant at menn ofte ikke følger opp i praksis og møter få krav til at de
skal følge opp det de sier de står for, nemlig mer tid sammen med barna sine. Det er verd
å legge merke til at hun antar at synliggjøring av avstanden mellom diskurs og praksis kan
være et potensiale for endring. Dette er i tråd med min konklusjon om større vekt på kunnskap og klar tale i arbeidslivet om familie- og likestillingsspørsmål.
Vi har et godt stykke vei igjen før praksis er der som vår retorikk om tilpasningen
mellom arbeid og familie – og om likestilling mellom kjønnene – sier vi bør være. I denne
situasjonen har arbeidslivet en viktig oppgave å gjøre både når det gjelder å skaffe seg
innsikt i eget bidrag til tvetydigheten og dens ringvirkninger spesielt, og når det gjelder å
skaffe seg solid forskningsbasert kunnskap om den gjensidige påvirkning mellom arbeidsliv og familieliv generelt. Slik innsikt og slik kunnskap er nødvendig som basis for handling i arbeidslivet.
Takk
Min arbeidsplass, Høgskolen i Stavanger, takkes for økonomisk støtte til arbeidet med
prosjektet «Daglige overganger mellom hjem, barnehage og arbeidsplass». Ovenstående artikkel
presenterer noen foreløpige resultater fra en del av prosjektet.
Referanser
Bailyn, L., Rapoport, R. & Fletcher, J.K. 2000: Moving corporations in the United States toward gender
equity. A cautionary tale. I Haas, L.L., Hwang, P. & Russell, G. (red.): Organizational change and gender
equity. International perspectives on fathers and mothers at the workplace. London, Sage publications, 167-179.
Barnett, R.C. 1999: A new work-life model for the twenty-first century. The annals of the American academy
of political and social sciences 562, 143-158.
31
Ingerid Bø
Bekkengen, L. 2002: Man får välja - om föräldraskap och föräldraledighet i arbetsliv och familjeliv. Malmø,
Liber.
Björnberg, U. 2000: Equality and backlash. Family, gender and social policy in Sweden. I Haas, L.L.,
Hwang, P. & Russell, G. (red.): Organizational change and gender equity. International perspectives on fathers
and mothers at the workplace. London, Sage publications, 57-75.
Brandth, B. & Kvande, E. 2003: Fleksible fedre. Oslo, Universitetsforlaget.
Bungum, B., Brandth, B. & Kvande, E. 2001: Ulik praksis – ulike konsekvenser. En evaluring av konstantstøttens
konsekvenser for likestilling i arbeidsliv og familieliv. SINTEF Teknologiledelse, Institutt for industriell miljøforskning, Trondheim.
Bø, I. 2001: Hjem, barnehage, arbeidsplass: Daglige overganger og gjensidige tilpasninger. En arbeidsrapport. Tidvise skrifter/Samfunn og helse 39, Høgskolen i Stavanger, Stavanger, 1-40.
Bø, I. 2002: Mors og fars foreldreskap når barnehagen er med i bildet. Nordisk pedagogik 21,1-12.
Bø, I. (under arbeid): Working life and family life. Ambiguous speech at work.
Coltrane, S. 2000: Research on household labor: Modeling and measuring the social embeddedness of
routine family work. Journal of marriage and the family 62, 1208-1233.
Ellingsæter, A.L. & Solheim, J. (red.): Den usynlige hånd? Kjønnsmakt og moderne arbeidsliv. Oslo, Gyldendal
akademisk.
Elvin-Nowak, Y. 1999: Accompanied by guilt. Modern motherhood the Swedish way. Doktorgradsavhandling,
Stockholm universitet, Sverige.
Fox, G.L. & Murry, V.M. 2000: Gender and families. Feminist perspectives and family research. Journal of
marriage and the family 62, 1160-1172.
Galinsky, E., Bond, J.T. & Friedman, D.E. 1996: The role of employers in addressing the needs of employed parents. Journal of social issues 52, 3, 111-136.
Gjerstad, B. & Kvande, E. 1998: Dilemmaet i fleksibiliteten. Tidskonto i bedrifter. Allforsk, Trondheim.
Hochschild, A.R. 1997: The time bind. When work becomes home and home becomes work. New York, Metropolitan books.
Holgersson, C. & Höök, P. 1997: Chefsrekrytering och ledarutveckling som arenor för konstruktion av
ledarskap och kön. I Nyberg, A. & Sundin, E. (red.): Ledare, makt och kön. Utredningen om fördelningen av
ekonomisk makt och ekonomiska resurser mellan kvinnor och män. Stockholm, Fritzes, 17-45.
Honneth, A. 1994: The social dynamics of disrespect: On the location of critical theory today. Constellations 1, 2, 255-269.
Haas, L. & Hwang, P. 1995: Company culture and men’s usage of family leave benefits in Sweden. Family
relations 44, 28-36.
Haas, L., Hwang, P. & Russell, G. 2000: Introduction. I Haas, L., Hwang, P. & Russell, G. (red.): Organizational change and gender equity. International perspectives on fathers and mothers at the workplace. London,
Sage publications, 1-13.
Johansson, U. 1997: Den offentliga sektorns paradoxala maskuliniseringstendenser. I Sundin, E. (red.):
Om makt och kön i spåren av offentliga organisationers omvandling. SOU 83, Arbetsmarknadsdepartementet,
Stockholm, 273-305.
Kitterød, R.H. & Lømo, A. 1996: Småbarnsforeldres tidsbruk 1970-90. I Brandth, B. & Moxnes, K. (red.):
Familie for tiden. Oslo, Tano Aschehoug, 60-81.
Kugelberg, C. 1999: Perceiving motherhood and fatherhood. Swedish working parents with young children. Doktorgradsavhandling, Uppsala universitet, Sverige.
Kugelberg, C. 2000: Swedish parents at a multinational conglomerate. I Haas, L., Hwang, P. & Russell, G.
(red.): Organizational change and gender equity. International perspectives on fathers and mothers at the workplace. London, Sage publications, 223-241.
Kvande, E. 2002: Doing masculinities in organizational restructuring. Nora 10, 1, 16-25.
Lewis, S. 2000: Organisational change and gender equity. Case studies from the United Kingdom. I Haas,
L., Hwang, P. & Russell, G. (red.): Organizational change and gender equity. International perspectives on
fathers and mothers at the workplace. London, Sage publications, 181-195.
Näsman, E. 1997: Foräldraskapets synlighet i arbetsplatskulturer. I Bonke, J. (red.): Dilemmaet arbejdslivfamilieliv i Norden. Socialforskningsinstituttet 97:5, København, 55-107.
Piotrkowski, C.S. 1979: Work and the family system. A naturalistic study of working-class and lower-middle-class
families. New York, The free press.
Roman, C. 1999: Inte av kärlek allena. Makt i hemarbetets fördelning. Sociologisk forskning 36, 1, 33-51.
Skjeie, H. & Teigen, M. 2003: Menn imellom. Oslo, Gyldendal Akademisk.
Skjortnes, M. 1997a: 24-timers mennesket – et utfordring til arbeidslivet? Rapport RF-97/5, Rogalandsforskning, Stavanger.
Skjortnes, M. 1997b: Fra kollektive strategier til individuelle løsninger. Om hvordan kvinner og menn
kobler arbeidsliv og familieliv. I Bonke, J. (red.): Dilemmaet arbejdsliv - familieliv i Norden. Socialforskningsinstituttet 97:5, København, 215-249 .
Wahl, A. 1999: The cloud - lecturing on feminist research. Nora 7, 2-3, 97-108.
32
Det får da være
grenser!?
TEMA: Dagens og fortidens
arbeidsliv
Anne Kristine Solberg
Om det problematiske forholdet
mellom offentlig og privat sfære1
ANNE KRISTINE SOLBERG
Solberg, A.K. 2004: There must be some limits!? The problematic relationship
between public and private life. AmS-Varia 41, 33-45, Stavanger. ISSN 03326306, ISBN 82-7760-106-9, UDK 331.4.
In many ways the boundaries between public and private life have become blurred
in today’s society. Such a development may be welcome, and in accordance with
the way many people, especially women, think about their own lives. However,
someone has to be the losing part if there is a shortage of time and demands from all
quarters. Today’s work organisations often demand almost total commitment from
their members. This development may be harmful for families and private life. On
the other hand, people may also find great pleasure in their work, but the pressure they feel, due to the
different responsibilities, may become too great. Mingling private and work relations is quite common in
different work organisations. Although friendship may contribute to a good working climate, mingling
private and work relations could also have some negative consequences, especially if there are various
groups and friendship constellations with differing kinds of relationship to the manager. The demands
made upon workers in today’s society call for a renewed public/private debate, with the distinction
between the spheres as one of the central issues. However, the need to revitalise this debate is due to
changes in both spheres. What is public and what is private is subject to discussion and negotiation. It is
important that women play active roles in such discussions.
Anne Kristine Solberg, Institutt for sosialfag, Høgskolen i Stavanger, PO Box 8002, N-4068 STAVANGER,
NORWAY. Telephone: (+47) 51834264/51834100. Telefax: (+47) 51834150. E-mail: [email protected]
Innledning
Forholdet mellom offentlig og privat sfære har vært gjenstand for mye diskusjon opp
gjennom tidene, ikke bare i faglitteraturen. Innvendingene mot denne oppdelingen av liv
og virksomhet har vært mange, selv om det også kan være stor enighet om behovet for
slike analytiske begreper og kategorier som kan fange opp ulike sider av virkeligheten (jf.
Baker 1999).
I denne framstillingen vil jeg særlig framheve nødvendigheten av å skille mellom sfærene. Likevel er mitt utgangspunkt at i virkelighetens verden og i den enkeltes liv er dette
en umulighet som på mange måter heller ikke er ønskelig. Men når arbeidslivets krav blir
for påtrengende, slik at det blir vanskelig å ivareta nødvendige oppgaver i privatsfæren, er
det aktuelt å etterlyse grenser. I dag er det betimelig å spørre om vi på noen områder
trenger mer markerte rammer for å skjerme oss mot uheldig eller uønsket påvirkning.
Endringer i samfunns- og arbeidsliv har bidradd til å utydeliggjøre grensene mellom
offentlig og privat sfære, både på godt og vondt. Det er positivt at begge kjønn i mye større
grad enn tidligere er deltakere på ulike samfunnsområder. Men vi ser klare tendenser til at
arbeidslivet invaderer privatlivet. Dessuten tyder mye på at privatlivet trenger seg inn i
det offentlige rom på måter som kan være både ubehagelig og støtende. Dette er forhold
1
Artikkelen bygger på «paper» presentert på det fjerde nordiske symposium i sosialt arbeid, Oslo
22.-24. november 2001 (Solberg 2002).
33
som aktualiserer behovet for å opprettholde noen skiller mellom sfærene. Slike grenselinjer kan imidlertid ikke være faste og statiske, men gjenstand for endring i takt med
skiftende samfunnsforhold og forandringer i den enkeltes liv.
I det følgende vil jeg se nærmere på noen utviklingstrekk i samfunns- og arbeidsliv
som viser at grensene mellom de to sfærene synes å ha blitt utydelige og flytende. Bildet
er imidlertid motsetningsfylt, for utviklingen går også i retning av skarpere skiller mellom
offentlig og privat i et arbeidsliv hvor markedstenkningen vinner stadig større terreng (jf.
Sørensen 1999).2 Dette blir et skille på arbeidslivets eller markedets premisser.
Men før jeg går nærmere inn på utviklingstrekk og følger av endringene, vil jeg presentere noe av den kritikken som er reist mot denne todelingen av liv og virksomhet i en
offentlig og en privat sfære.
Nærmere om inndelingen offentlig/privat
Forestillingen om to atskilte sfærer, en offentlig og en privat, er en del av et felles tankegods som har satt sitt preg på virkelighetsforståelse og vitenskap i vår del av verden. En
slik inndeling har røtter langt tilbake i historien (jf. Lloyd 1995, Nicholson 1999, Prokovnik
1999) og bygger på forståelse og tankemodeller som har utgangspunkt i dualistisk tenkning og/eller inndeling i dikotomier. Skillet mellom offentlig og privat er knyttet til andre
dikotomier som fornuft og følelser, mann og kvinne, mannlig og kvinnelig. Det offentlige
eller politiske koples til rasjonalitet og mannlig kjønn, mens følelser assosieres med kvinnekjønn og privatsfæren. Denne båstenkningen har fremdeles innflytelse på forståelse og
handlemåter.
I vår tid er tenkning basert på dualismer og dikotomier særlig utsatt for kritikk fra
postmodernistisk hold og en del feministisk kritikk har også et slikt utgangspunkt.3 Feminister har lenge rettet kritisk søkelys mot skillet mellom offentlig og privat og slagordet
«det private er politisk» har vært gjentatt i mange og ulike sammenhenger, ikke minst i
kvinnekampen på 1970-tallet. Forholdet mellom offentlig og privat sfære har hatt en sentral plass på agendaen både i feministisk litteratur og i praktisk arbeid for å bedre kvinners
stilling. Når alt kommer til alt, er det dette den feministiske bevegelsen handler om, hevder Pateman (1987). Flere forskere er opptatt av at skillet er sosialt og politisk konstruert
og at det har en ideologisk funksjon som har bidradd til å holde kvinner i en underordnet
posisjon (jf. for eksempel Baker 1999, Fraser 1999). Plasseringen av grenselinjene varierer
imidlertid i ulike historiske og kulturelle kontekster. Konstruksjon av grensene oppfattes
som en politisk handling (Landes 1998, ref. etter Baker 1999) og innebærer utøvelse av
politisk makt.
Selv om distinksjonen mellom offentlig og privat sfære har vært gjenstand for mye
kritikk fra feministisk hold, er det likevel ikke snakk om noe unisont ønske om å oppløse
kategoriene helt. Baker (1999) framholder at det er viktig å holde på et skille, men kvinner
må delta aktivt i konstruksjonen eller utformingen av dette. Hvor grensen skal trekkes
mellom sfærene, må komme som et resultat av en prosess hvor den sosiale dialog står
sentralt. Hun understreker at denne dialogen må bidra til sosiale endringsprosesser som
gjør at en kan heve seg over tradisjonelle og kulturelt bestemte kjønnsgrenser.
2
En del av det som skjer i arbeidslivet kan tolkes som uttrykk for tydeligere skiller, som for eksempel når
økt effektivisering og jakt på profitt fører til et hardere samfunn og utstøting fra arbeidslivet eller nedlegging av arbeidsplasser. Det blir et regnskap uten særlig tanke for andre konsekvenser enn de rent bedriftsøkonomiske.
3
Selv om det er nyanseforskjeller mellom begrepene dualisme og dikotomi, brukes de ofte om hverandre
i den aktuelle litteraturen. Se nærmere om begrepene i Prokhovnik (1999:172).
34
I den senere tid har det ikke vært uvanlig med kritikk mot det som kalles feminiseringen
av samfunnet. Denne type kritikk er først og fremst framført av menn som uttrykker frykt
for følgene av at såkalte feminine verdier skal få altfor stor innflytelse i arbeid og annet
samfunnsliv. En aviskronikk, skrevet av en mannlig journalist (Harald Maaland 2001),
illustrerer dette. Med utgangspunkt i det norske kronprinsparets bryllup og deres personlige forhold og kjærlighet som ble tydelig uttrykt i all offentlighet på bryllupsdagen, rettes
søkelyset mot det journalisten opplever som problemer knyttet til at den offentlige og
private sfære glir over i hverandre. Ifølge journalisten skjer det i den grad at det snart er
umulig å skille mellom sak og person, mellom politikk og private følelser, mellom samfunnsroller og
personlig livsførsel (sitat uthevet). Han er skeptisk til at det private og feminine skal bli for
dominerende og etterlyser et klarere skille mellom sfærene.
Med tydelig referanse til dette og liknende oppslag fikk han senere svar på tiltale av en
kvinnelig journalistkollega i samme avis som blant annet uttaler følgende: «Under de tilsynelatende saklige, maskuline analysene av samfunnsutviklingen siden kvinnene begynte å delta i det
offentlige rom, ligger en dirrende understreng med negativ ladning om at feminisering ikke er helt bra»
(Randi Vingerhagen 2001). Hun hevder at enkelte har brukt feminisering nærmest synonymt med usaklighet, og usakligheten er angivelig representert ved å uttrykke følelser
offentlig. Ifølge den kvinnelige journalisten er motpolen til feminisering å videreutvikle et
maskulint dominert samfunn bygget på maktprinsipper som i sin ytterste konsekvens kan
gi slike grufulle resultater som det verden var vitne til i USA 11. september 2001.
Kvinner kan risikere å bli angrepet for å være usaklige og useriøse når de viser følelsesmessig engasjement og trekker personlige erfaringer inn i politikk og debatt i det offentlige
rom. Et aktuelt eksempel fra dagens virkelighet er SV-politikeren Inga Marte Thorkildsen
som angripes for å være en såkalt «intimitetstyrann» (Nore 2003). Thorkildsen er en politiker som viser sammenhengen mellom det private og det politiske på en slik måte at noen
finner det anstøtelig fordi de mener at følelsene og personlige erfaringer hører hjemme i
privatsfæren, mens det politiske feltet kjennetegnes av saklighet og prinsipielle diskusjoner.
Men som journalist Randi Vingerhagen (2003) påpeker, er følelser en vital del av alle
sakskompleks. Menn kan imidlertid definere følelser som kvinnelig usaklig og dermed
mindreverdig. Det vitner om en manglende forståelse av at en prinsipiell framstilling og
påstått saklighet også rommer følelser, om enn i en mer skjult eller akseptert form.
Når skillelinjene oppfattes som sosialt og politisk konstruerte, gjenstand for stadige
forhandlinger, blir det et viktig spørsmål hvem som er premissleverandører og toneangivende aktører i denne diskusjonen hvor grupper med ulik maktbase vil være representert.
Det er ikke lenger slik at politisk engasjement og deltakelse er forbeholdt menn eller noen
få utvalgte blant dem. Forhåpentligvis vil kvinner som Inga Marte Thorkildsen og andre
sette sitt preg på den politiske dagsordenen og bidra til å endre etablerte maktforhold og
forståelsen av hva som er offentlig og hva som er privat.
Men fortsatt eksisterer ulikheter mellom kjønnene når det gjelder representasjon og
deltakelse i det offentlige rom. Mye kan tyde på at følgende uttalelse av Pateman (1987:121)
fremdeles er aktuell: «(…) what is perhaps the most clear conclusion of feminist critiques; that if
women are to participate fully, as equals, in social life, men have to share equally in childrearing and
other domestic tasks. While women are identified with this ’private’ work, their public status is
always undermined.»
Utviklingstrekk og endringer i arbeidslivets organisasjoner
I dette avsnittet vil jeg gå nærmere inn på noen utviklingstrekk og endringer som har
bidradd til å gjøre skillet mellom offentlig og privat sfære mindre tydelig og mer flytende
35
enn før. Men som nevnt innledningsvis, er ikke dette hele bildet, for mye tyder på at det
samtidig skjer en utvikling i retning av skarpere skiller (jf. Sørensen 1999).
Kvinner inn i arbeidslivet
Mens kvinners liv og virke tidligere først og fremst var knyttet til privatsfæren, er det nå
en selvfølge at kvinner deltar i begge sfærer (jf. for eksempel Ellingsæter 1995, Hochschild
1997).4 Både kvinners og menns roller har endret seg/er i endring. Først og fremst er det
kvinners liv og virkelighet som er blitt annerledes når kvinnene er deltakere i yrkeslivet
og på den politiske arenaen. Forventninger om yrkesarbeid gjelder i dag begge kjønn
og kvinner har nesten like høy yrkesaktivitet som menn; det gjelder også småbarnsmødre. Men mange kvinner er deltidsarbeidende (Statistisk sentralbyrå 2000). Menn
deltar i stigende grad på hjemmebane, selv om det fremdeles er slik at kvinnene bidrar
med en større andel av ulønnet arbeid i privatsfæren (jf. Ellingsæter 1995). Kvinner gjør
imidlertid mindre husarbeid enn før. Tidsbruksundersøkelser har så langt ikke vist at
den mannlige part øker sin andel tilsvarende og kompenserer for dette tapet. Menns
innsats består først og fremst i at de tar større del i omsorgen for barna (Statistisk sentralbyrå 2000).
Kvinners inntreden på den offentlige arena og endringer i de to kjønns roller har
bidradd til en utydeliggjøring eller utvisking av skiller mellom offentlig og privat sfære;
grensene er blitt endret eller mer flytende. Omsorgsoppgaver som tidligere helt eller
delvis ble utført av kvinner i privatsfæren, er i økende grad blitt et offentlig ansvar. Kvinners deltakelse i yrkeslivet må ses i sammenheng med utviklingen av en moderne velferdsstat, og på mange måter står kvinnene og staten i et gjensidig avhengighetsforhold til
hverandre. Kvinnene er ofte å finne i velferdsstatens yrker, særlig innen omsorgssektoren.
Det er mange likhetstrekk mellom arbeid og oppgaver i de to sfærene. Når verdigrunnlag
og erfaringer fra arbeid i privatliv og yrkesliv har mye til felles, blir kanskje skillet mellom
sfærene utydelig.
På den annen side vil verdier og normer fra arbeidslivet trenge inn i privatsfæren;
flytende grenser mellom de to sfærene skyldes derfor ikke minst utviklingen i produksjonsog arbeidslivet.
Ny teknologi, kunnskapsproduksjon og servicearbeid
I mange av dagens organisasjoner har kunnskapsproduksjon en sentral plass. I vårt land
utfører ca 70 % av de yrkesaktive såkalt kunnskapsbasert arbeid og/eller servicearbeid
(Sørensen 1999). Det betyr at de har et arbeid hvor de anvender kunnskap i relasjoner til
klienter, brukere eller kunder og at ytelser og tjenester i stor grad vil være tilpasset behov
hos mottakerne. Emosjonelt arbeid (manifestasjon eller undertrykking av følelsesmessige
uttrykk eller opplevelser) inngår ofte i denne type virksomhet, og forskning viser at emosjonelt arbeid er et økende krav i det moderne arbeidslivet (Sørensen 1999).
Verdiproduksjonen i disse organisasjonene er i stor grad avhengig av den enkeltes
kompetanse og videreutvikling av kunnskap innenfor området, og kravene som stilles til
4
Det er imidlertid en sannhet med modifikasjoner at kvinners virke tidligere utelukkende var knyttet til
privatsfæren. Husholdet i det tradisjonelle jordbruks- og fiskersamfunnet utgjorde ofte produksjonsenheter
hvor begge ektefeller var nødvendige deltakere. I det industrialiserte samfunnet har kvinner fra arbeiderklassen pendlet ut og inn av sfærene på grunn av økonomisk nødvendighet (jf. for eksempel Fraser 1999,
Thorsen 1999). Davidoff og Hall (1987, ref. etter Fraser 1999) har vist at skillet mellom de to sfærene
heller ikke var så tydelig i den engelske middelklassen i det 19. århundre. Men kvinner fra over- og
middelklassen kunne nok ofte ha andre motiver enn arbeiderklassens kvinner når de overskred tradisjonelle forventninger og deltok i den offentlige sfære (jf. Thorsen 1999).
36
medarbeiderne er ofte omfattende. Som ansatt i en slik organisasjon, kan det være vanskelig å avgrense arbeid og innsats.5
Tilgjengelig teknologi og fleksible arbeidsordninger gjør at arbeidsinnsatsen ikke alltid
trenger å utøves innenfor en nærmere avgrenset fysisk virkelighet. For noen betyr det at
arbeidslivets krav blir for påtrengende i perioder når de egentlig skulle ha fri. Det blir for
liten tid til utkopling og ivaretakelse av andre typer oppgaver og relasjoner når skillet
mellom jobb og fritid utviskes på denne måten. Nye krav i arbeidslivet kan bli tilslørt
gjennom bruk av begreper som tilgjengelighet og fleksibilitet. Dette er først og fremst
uttrykk for at arbeidslivets krav trenger seg inn i privatsfæren (jf. Lilleaas & Widerberg
2001).
Grensene mellom offentlig og privat sfære kan derfor bli flytende i kunnskaps- og
tjenesteytende organisasjoner. Som nevnt i forrige avsnitt, gjelder det kanskje særlig når
yrkesarbeidet har mange likhetstrekk med oppgaver og arbeid som utøves i privatsfæren,
slik som i helse- og sosialsektoren. Sammen med den store kvinneandelen i disse yrkene,
gjør det trolig sitt til å utydeliggjøre skillet (jf. Solberg 1995, Alvesson & Billing 1997).
Ansvar og oppgaver i hjemmesfæren kan være nærværende, selv om den fysiske tilstedeværelse er på arbeidsplassen. Og omvendt kan det være vanskelig å bli mentalt frikoplet
fra yrkesarbeidet når en er kroppslig til stede i privatsfæren og gjør andre ting. Arbeidets
art og kvinners engasjement i det yrkesfaglige arbeidet gjør det heller ikke lettere å avgrense seg eller kutte ut tankene på det som skjer i jobben, særlig dersom forholdene
oppleves som problematiske.
Nærmere om noen konsekvenser av det nye arbeidslivet
Effektivisering og markedsorientering
Sørensen (1999) påpeker at en kvinnevennlig retorikk har vunnet terreng i arbeidslivet i
de senere år, men det betyr ikke at kvinnebevegelsens krav har hatt gjennomslag; mekanismer og dynamikk i arbeidslivsutviklingen peker snarere i en annen retning, selv om
dagens motebegreper, som for eksempel fleksibilitet, kompetanse og mangfold, kan gi
assosiasjoner knyttet til viktige kampsaker for kvinner. Når markeds- og kostnadstenkningen
blir dominerende, endres arbeidets innhold og det stilles andre krav til arbeidstakerne.
Ifølge Sørensen står vi overfor en utvikling der all virksomhet transformeres inn i en
forståelsesform hvor det som er av verdi, er det som kan omsettes på et marked. Det betyr
at kriterier for vellykket drift settes ut fra kostnadsterminologien.
Når velferdssektoren ofte framstilles som et stort kostnadssluk og økonomiske verdier
og vurderinger i stor grad blir førende for prioriteringer og utvikling av sektoren, er faren
overhengende for at det særegne ved arbeidet i omsorgsyrker blir borte i effektiviseringsjag og kostnadskutt. Det får følger for utøvende arbeid i forhold til brukerne. Dette dreier
seg i stor grad om relasjonsarbeid som ikke er så forutsigbart og lett å «time» som mye
annet innenfor områder hvor kostnadsterminologien har sin opprinnelse. Økt tempo og
arbeidspress vil gå ut over muligheten til å inngå i viktige samarbeidsrelasjoner, samtidig
som det blir vanskeligere å opprettholde gode relasjoner i en mer stresset arbeidssituasjon. Dette er en utvikling hvor risikoen for slitasje og belastninger er så stor at sykemeldinger og flukt fra omsorgsyrkene kan bli uunngåelige resultater.
Det som også kan skje, er at ansvaret for å utøve faglig forsvarlig arbeid blir individualisert. I praksis betyr det at mange arbeidstakere vil strekke seg svært langt og lengre enn
5
En undersøkelse gjennomført ved Sintef viste at bare ¼ av ansatte i kunnskapsyrker arbeidet vanlig
arbeidsuke. De øvrige jobbet gjennomgående 5 ½ timer overtid. En stor del av overtiden var ubetalt. Det
anslås at 30 % av merarbeidet i kunnskapsbedriftene er ubetalt (Stavanger Aftenblad 14.3.2003).
37
de egentlig burde, for å imøtekomme brukeres behov. På denne måten søker de å kompensere for manglende ressurstilgang.
Kvinner utgjør hovedtyngden av arbeidskraften i velferdsstatens institusjoner (mer
enn 80 % ifølge Sørensen 1999), men er sjelden ledere av disse institusjonene. I kommunesektoren er 80 % av de ansatte kvinner, mens 80 % av lederne er menn.6 Sørensen (1999)
er opptatt av hva denne horisontale segregeringen av kvinner betyr for deres kollektive
oppfatning av muligheten til å være aktører. Dersom en opplever at en har liten mulighet
til å påvirke rammer og innhold i virksomheten, kan det gå ut over motivasjonen for å
delta, særlig om en blir anklaget for ikke å være effektiv nok, eller for ikke å ta tilstrekkelig
hensyn til kostnadsutvikling og en vanskelig økonomisituasjon. I slike tilfeller kan sprik
mellom ansvar og myndighet føre til maktesløshet og oppgitthet. Dermed kan resignasjon
og apati få fotfeste og sette sitt preg på arbeidsmiljøet.
Kjönnet omstilling i offentlig sektor?
Teamorganisering og nedbygging av hierarkiske strukturer ble vektlagt i ledelseskonsepter
på 1990-tallet. Endringer i denne retning er i overensstemmelse med måten jenter/kvinner ofte organiserer seg på. Flere undersøkelser har vist at kvinner foretrakk en flat organisasjonsstruktur, hvor lederen hadde en koordinatorfunksjon, framfor en hierarkisk
oppbygget organisasjon hvor lederrollen innebar å være sjef i en mer gammeldags betydning av begrepet (jf. Ressner 1985, Kvande & Rasmussen 1986, 1990, Solberg 1995).
Desentralisering av tjenester for lettere å tilpasse seg brukernes behov, er et annet
trekk i utviklingen og omstillingen av offentlig tjenesteyting (jf. Kvande & Rasmussen
1997). Tanken er at desentralisering av ansvar og nedbygging av hierarki skal gi større
fleksibilitet og endringsdyktighet. Forskning tyder imidlertid på at omorganiseringsprosessene i det offentlige er motsetningsfylte. På den ene siden er det ønskelig å utvikle
tjenesten til å bli mer publikumsvennlig og brukerrettet. Det betyr at ansatte i førstelinjetjenesten får større muligheter til å bruke sine kunnskaper, ta beslutninger og utøve skjønn
(Diamond & Speeden 1993, Keen 1995, ref. etter Kvande & Rasmussen 1997). På den
andre siden skjer det samtidig en utvikling mot større vekt på sentralisering av strategisk
ledelse og økonomisk styring, i tillegg til sterkere budsjettkontroll (Cousins 1987, ref. etter
Kvande & Rasmussen 1997). Dette innebærer en polarisering av ledelsesfunksjoner, hvor
det både er en spredning og en sentralisering av ledelsesansvaret (Halford & Savage 1995,
Maile 1995, ref. etter Kvande & Rasmussen 1997).
Når hierarkiet bygges ned, betyr det ofte at mellomlederstillinger blir fjernet eller omgjort
til arbeidslederstillinger med ansvar for utførende oppgaver. I en studie fra Storbritannia
omtales denne utviklingen av degraderte arbeidslederstillinger under sterkere sentral styring som en feminisering av mellomlederstillinger (Maile 1995, ref. etter Kvande & Rasmussen 1997). Å gå inn i slike posisjoner innebærer større arbeidsbelastninger og fullt
lederansvar uten den status og betaling som tilhørte de tidligere lederstillingene. Lederne
blir pålagt ansvar for å holde budsjettet, men har ingen myndighet til øke ressursene etter
behov.
I en studie av omorganisering av pleie- og omsorgstjenesten i en større norsk kommune fant Kvande & Rasmussen (1997) at kvinners tradisjonelle lederrolle i denne tjenesten, avdelingssykepleieren med faglig og økonomisk ansvar og myndighet, forsvant i desentraliseringen. Hun ble erstattet med koordinatoren som fungerte både som utøvende
sykepleier og som daglig og faglig leder. Ifølge forskerne innebar det at koordinatoren
likevel satt med alt ansvar, men var i virkeligheten uten makt og ressurser fordi budsjett6
Kilde: Stavanger Aftenblad 29.3.01.
38
og personalansvar ble sentralisert. Denne myndigheten ble lagt til nivået over
hjemmesykepleiesone og institusjon for å samordne institusjons- og hjemmebasert pleie
og omsorg. Dermed ble denne delen av ledelsen fjernet fra det utførende pleie- og omsorgsarbeidet og slapp også den daglige konfrontasjonen med brukerbehovene. Ledelsen
på dette nivået ble profesjonalisert og en heltidsbeskjeftigelse med vekt på effektiv ressursallokering, økonomisk styring og budsjettkontroll. Kvande og Rasmussen påpeker at gjennom dette bruddet mellom myndighet over ressursene og det faglige ansvaret for å dekke
brukerbehovene, er forholdene lagt godt til rette for en intensivering av arbeidet både for
de nye arbeidslederne og andre ansatte i hjemmesykepleie og institusjon. Slik blir desentralisering av ansvar og frikopling mellom faglig ansvar og makt over ressursene en viktig
forutsetning for effektivisering og intensivering av arbeidet.
Selv om slike degraderte eller «feminiserte» arbeidslederjobber som Kvande & Rasmussen (1997) fant i den desentraliserte organisasjonen kan føre til flere muligheter for
kvinner til ledende stillinger, fører de neppe til større innflytelse og makt for kvinner.
Dersom de går inn i lederposisjoner på høyere nivå, får de en annen myndighet og kontroll over ressursene. Spørsmålet er imidlertid om disse profesjonaliserte lederstillingene
først og fremst tildeles menn. Kvande & Rasmussen fant i sin undersøkelse at menn ofte
gikk inn på overordnet nivå i de nyopprettede stillingene som enhetsledere og distriktsledere, mens kvinnene utgjorde et stort flertall i stillingene som mellomledere i den gamle
organisasjonen.
Emosjonelt arbeid
Som allerede nevnt, stiller mange av yrkene i det moderne arbeidslivet krav til utøverne
om ytelser eller tjenester som innebærer involvering av følelser og arbeid på det emosjonelle plan (Sørensen 1999). Krav om denne type arbeid er økende og aktuelt innenfor
ulike yrkesområder, ikke bare knyttet til tradisjonelle kvinneyrker innen service- og omsorgssektoren. Men kvinner er oftere enn menn i stillinger hvor de møter brukere, klienter eller
kunder. De utgjør ofte frontpersonale som har kundebehandling eller omsorgsarbeid som
primæroppgave. De som er i slike posisjoner, må vise imøtekommenhet og forståelse for
andres behov. Samtidig må de også ha en viss kontroll med egne følelsesmessige reaksjoner, slik at de ikke gir uttrykk for følelser som er upassende i den gitte situasjonen.
Deres ansvar overfor kunden eller klienten tilsier at de vil være innstilte på å tilfredsstille
behov og ønsker som vedkommende måtte ha i den grad det er mulig, noe som kan bety
underordning eller undertrykking av egne følelser og behov.
Interesse og engasjement er et viktig utgangspunkt for mange som har sitt virke innen
omsorgs- og servicesektoren. De får brukt ulike sider av seg selv i et arbeid som innebærer
store utfordringer og krav, ikke minst på det emosjonelle og relasjonelle plan. Dette kan
oppleves som svært tilfredsstillende, selv om det også kan være slitsomt, psykisk og fysisk.
Risikoen for emosjonell og fysisk utarming er stor, noe flere forskere har pekt på (jf. for
eksempel Lipsky 1980, Hochschild 1983, Grimsmo et al. 1992, Forseth 1995).
Frontlinjearbeid oppleves ofte som givende, men kjennetegnes også av ambivalens
(Forseth 1995). «Frydefull utmattelse» er en karakteristikk gitt av en av informantene i
Forseths undersøkelse som omfattet skrankepersonale (transportvirksomhet), ansatte i
kundeservice (kommunikasjonsvirksomhet), butikkselgere og omsorgsarbeidere (de med
minst utdanning som hjelpepleiere, hjemmehjelpere og assistenter). De som er i slike
stillinger, kan ofte oppleve at de er i en bufferposisjon, «mellom barken og veden» (jf.
Lipsky 1980). Og mange kan føle sterk slitasje, eller at de «bruker opp seg selv» (Forseth
1995). Men kanskje noe av det alvorligste som kan skje, er avstumping og forflatning av
følelseslivet (jf. Hochschild 1983, Grimsmo et al. 1992).
39
Dersom følelser blir en salgsvare og det som selges, ikke er ekte vare, men en illusjon,
er faren for fremmedgjøring og utbrenthet snublende nær. Det er all grunn til å frykte at
dette blir resultatet dersom håndtering av krevende mellommenneskelige relasjoner utsettes for stadig mer rutinisering, ikke minst som følge av økte krav til produktivitet og
effektivitet.
Flere empiriske undersøkelser fra servicearbeid tyder på at det emosjonelle arbeidet
som kreves i denne type jobber, kan føre til økt opplevelse av inautentisitet. Når dette er
en opplevelse eller situasjon som vedvarer, antas det at den får negative følger for individuelt velbefinnende, ikke bare knyttet til arbeidssituasjonen (Sørensen 1999). Det er ikke
lett å avgrense slike følelser, og problemer som oppstår i forbindelse med yrkesarbeid kan
virke inn på forhold til familie og privatliv. Følelsen av inautentisitet kan spre seg til andre
forhold og kontekster og gjøre det vanskeligere å vise ekte følelser i situasjoner hvor det er
forventet eller påkrevd. Og kanskje blir det å kjenne hva som er ekte/uekte, også problematisk. Når følelseslivet på sett og vis korrumperes i den ene sfæren, er det all grunn til å
være bekymret for hvilken betydning det har for hele mennesket.
Sørensen (1999) påpeker at det som synes å ha negativ innvirkning på liv og helse, er
emosjonell dissonans. Mulighet til å ha samspill med klienter eller kunder over tid, samtidig som den ansatte kan uttrykke ekte følelser, gir økt jobbtilfredshet og rolleinternalisering. Vilkårene innenfor kvinnelige arbeidsområder, som i helse- og sosialtjenesten, er ofte
annerledes.
Men jobbrelaterte problemer som får konsekvenser for privatlivet, trenger ikke ha sitt
utspring i manglende autentisitet. Emosjonelt arbeid er krevende, psykisk og fysisk, uansett, og mange blir slitne av alt synlig og usynlig arbeid. Mangel på tid og overskudd blir
et kjennetegn både i arbeidsliv og privatliv, og i de alvorligste tilfeller kan resultatet bli
utbrenthet og langvarig sykemelding. Når mange kvinner som har sitt virke innen omsorg
og service arbeider deltid, gjør de det kanskje først og fremst ut fra familiehensyn. Men på
denne måten tilsløres det forhold at kravene som stilles i denne type arbeid kan innebære
så store belastninger, ikke minst på det emosjonelle plan, at det blir for vanskelig å kombinere en fulltidsstilling med livet ellers.
Dersom mange av yrkesutøverne arbeider deltid og kanskje også på kontraktbasis, vil
det ha konsekvenser for arbeidsmiljøet. Det kan bli en utvikling i retning av svakere og
mer fragmenterte arbeidsfellesskap hvor det blir vanskeligere å ta opp jobbrelaterte problemer og å gjøre noe med dem. På denne måten blir det lettere å skjule problemer.
Kanskje gjelder dette i særlig grad innenfor kvinnelige arbeidsområder, i frontlinjetjeneste
hvor emosjonelt og relasjonelt arbeid utgjør hovedbestanddelen av virksomheten. Samtidig som yrkesutøverne skal holde en viss standard og nivå på kvaliteten og helst øke
denne, stilles stadig større krav til effektivitet. Utviklingen i arbeidslivet kan tyde på at det
først og fremst er slike områder og stillinger som lett overlates til eller overtas av kvinner,
og spørsmålet er om dette er/blir en del av den nye genus- eller kjønnsordningen (Sørensen 1999).
Nærmere om betydningen av det personlige i yrkesarbeidet
Den personlige utformingen av arbeidet er blitt viktigere i det nye arbeidslivet og overgang til kunnskapsproduksjon innebærer at arbeidstakerne i større grad blir identiske
med det arbeidet de utfører (Sørensen 1999). Gjennom arbeidet kan de få tilfredsstilt
mange og ulike behov. Sørensen peker på at i prinsippet innbyr en rekke av denne type
yrker til at så å si all livsutfoldelse kan skje gjennom arbeidet (jf. Hochschild 1997). Arbeidet innebærer mange muligheter til utvikling og utfoldelse, personlig og faglig. Det gir
40
bekreftelse på egen skaperkraft, noe som kan oppleves både som en nødvendighet og en
belønning. Sørensen advarer imidlertid mot å bli fanget i oppgaven som i en «honningfelle».7 Det kan være mye energi å hente i de gode opplevelsene som arbeidet gir, men
dersom en ikke vet å passe måten, kan følgene bli fatale. Grenseoppgangen til fenomenet
arbeidsnarkomani kan være hårfin, og hvis all oppmerksomhet konsentreres om egne
prestasjoner, kan den kritiske sansen hos kunnskapsarbeideren bli svekket. Faren for
utbrenthet ligger også på lur.
Dersom yrkesarbeid ikke er avgrenset i tid og rom, men så å si kan utøves når som
helst og hvor som helst, også innenfor hjemmets fire vegger, blir det vanskelig å betrakte
denne arbeidsinnsatsen som en avgrenset rolle. Sørhaug (1996) oppfatter rollebegrepet
som en abstrakt fiksjon som har større gyldighet når det gjelder mer klassiske, byråkratiske og industrielle organisasjonsformer. Som framstillingen ovenfor viser, kan kunnskapsarbeid innebære en innsats og et engasjement som er langt mer omfattende og gjennomgripende enn rollebegrepet i en slik snever betydning skulle tilsi. Det vil ofte være snakk
om et tilnærmet totalt engasjement som til forveksling likner det som vanligvis bare kan
kreves av familien i vårt samfunn.
Når de ansatte gir så mye av seg selv, forventer de også belønning for innsatsen og
strevet. Det kan for eksempel resultere i materielle krav i form av lønn, men andre typer
behov vil være framtredende og viktige å tilfredsstille. Sørhaug (1996) hevder at ledere i
slike organisasjoner stilles overfor umettelige forventninger om anerkjennelse og bekreftelse. Gjennom sitt blotte nærvær kan lederen vekke begjær og behov som kan være
nokså udifferensierte og grenseløse. Denne aktiviseringen representerer vesentlige maktkilder for lederen, enten de blir brukt bevisst eller ikke. Det kan være fantastiske forventninger og kapasiteter som blir projisert på lederen, og ifølge Sørhaug kan valget for en
leder bestå i enten å bruke disse aktivt selv eller å utsette seg for andres bruk av disse
projiseringene.
Trolig vil både virksomhetsområdet og kjønnssammensetningen i arbeidsmiljøet ha
betydning for hvilke forventninger og behov som kommer til uttrykk. I et kvinnelig arbeidsmiljø hvor det legges vekt på omsorgsverdier, er det ikke usannsynlig at verdier og
holdninger knyttet til kjønnstilhørighet og virksomhetsområde setter sitt preg på hva som
forventes både av lederen og andre medarbeidere (jf. Solberg 1995).
Rolle og identitet i omsorgsyrker
Engasjement og innlevelse er viktig i omsorgens yrker. Det skilles mellom den profesjonelle og den private involvering, noe som kan være nødvendig og viktig, men ikke like
lett å gjennomføre i praksis. En annen sak er at det kan være ulike oppfatninger om hva et
profesjonelt engasjement skal innebære av involvering og følelser (jf. Israel 1992). Et tema
i denne diskusjonen har vært betydningen av det personlige i fag- og rolleutøvelse.
I boka Person og profesjon beskriver Lenderts (1995) hvordan personlige kvaliteter hos
hjelperen ble skjøvet ut i faglig periferi gjennom profesjonaliseringen av omsorgsyrkene.
Personlig egenart og livserfaring kunne komme i miskreditt i forhold til yrkesidentitet og
yrkesrolle på veien mot en vitenskapsbasert omsorg. Det er ikke vanskelig å se at denne
utviklingen også handler om kjønn og hva som ble akseptert som faglig og vitenskapelig,
selv om betydningen av kjønn snarere synes å være fraværende som diskusjonstema i
kampen for faglig anerkjennelse og aksept. Profesjonaliseringsstrategier for tradisjonelle
7
Sørensen (1999) bruker begrepet ”honningfelle» som et bilde på hvordan en kan bli fanget gjennom
tiltrekning til noe som oppleves som søtt og fristende, men som også innebærer en fare for å bli ”hektet»
eller fanget ved overdrivelse.
41
omsorgsyrker som sykepleiere og sosionomer har i stor grad dreid seg om tilpasning til et
etablert kunnskaps- og vitenskapssyn som tilsynelatende er kjønnsnøytralt, men i realiteten basert på en mannlig erfaringsverden (jf. Erichsen 1996).
Mens utviklingen gikk fra en personbestemt til en saksorientert fagautoritet, synes en
tilnærming mellom de to fagtradisjonene å ha blitt mer framtredende i den senere tid.
Lenderts (1995) framhever at begrepet fagpersonlig rommer en verdibevisst fagautoritet
hvor profesjonalitet ikke står i motsetning til å være personlig, men heller sier noe om
måten egenarten skal uttrykkes på. Skau (1998), som også er opptatt av hvordan det
personlige kan og bør inngå som del av det profesjonelle arbeidet, understreker imidlertid at en ikke må overse skillet mellom offentlig og privat, men være bevisst på når eller i
hvilken sammenheng det personlige kommer til uttrykk. Hun sier det slik (s. 143): «Det må
gå et skille et sted mellom vårt private ”jeg” og vårt mer offentlige liv, og et slikt skille bør aksepteres,
(…). På den andre siden: Når det personlige er del av vår samlede kompetanse, slik tilfellet er i alt
relasjonsarbeid, og når den vi er som person dessuten er en udelelig helhet, kan det være vanskelig å se
nøyaktig hvor et slikt skille bør gå.»
Sitatet ovenfor viser at det kan være vanskelig å se yrkesarbeidet som en avgrenset
rolle.8 Som påpekt tidligere, blir det kanskje ekstra vanskelig å skille når yrkesfunksjonen
og yrkesrollen har så mange likhetstrekk med arbeid og oppgaver i privatsfæren (Solberg
1995).
Yrkesarbeid i omsorgssektoren er ofte knyttet til etiske og verdimessige spørsmål. Det
er derfor viktig både med personlig og faglig utvikling innenfor dette fagfeltet. Teoretisk
kunnskap, yrkesspesifikke ferdigheter og personlig kompetanse inngår i den samlede profesjonelle kompetanse (jf. Skau 1996). Det faglige skjønnet, som har en sentral plass i
denne type arbeid, hviler på en slik helhetlig kompetanse.
Skau (1996) påpeker at en anerkjennelse av personlig kompetanse som en sentral og
integrert del av den samlede profesjonalitet, nødvendigvis må få betydelige konsekvenser
for profesjonsutdanningene. Det betyr blant annet en prioritering av å utvikle denne type
kompetanse på linje med øvrig kompetanseutvikling, både i grunnutdanningene og i alt
videre- og etterutdanningsarbeid. I dagens situasjon gjøres det antakelig for lite på dette
området.
Spørsmål om betydningen av kjønn bør inngå i et slikt arbeid. Men som denne presentasjonen viser, er dette spørsmålet aktuelt innenfor en langt videre kontekst og ofte innvevd i andre temaer som diskuteres. Å oppøve evne til refleksjon og bevissthet rundt slike
spørsmål kan bidra til innsikt i kjønnete strukturer og prosesser som går langt utover egen
rolleutøvelse.
Roller og relasjoner i kvinnemiljøer
I et kvinnelig arbeidsmiljø vil det ofte være vennskapsrelasjoner mellom medarbeidere.
Slike forhold kan ha eksistert før kvinnene ble kolleger, men vennskap oppstår gjerne
gjennom kontakt på arbeidsplassen. Yrkesutdanningen og erfaringer fra omsorgsarbeid,
både privat og i yrkessammenheng, bidrar til å skape en referanseramme som kan danne
grobunn for utvikling av fellesskap og vennskap. Kollega- og vennskapsrelasjoner kan
derfor eksistere side om side i denne type miljøer. Eller kanskje det er riktigere å si at slike
relasjoner blandes sammen eller går over i hverandre. Statuser og roller kan skifte i løpet
8
Skaus utsagn om at ”(…) den vi er som person dessuten er en udelelig helhet, (…)», tolkes som et uttrykk for en
forståelse av person og identitet som mer helhetlige størrelser. Betydningen av mangfold og ulike identiteter, mer i tråd med postmoderne tenkning og forståelse, er ikke tatt opp her. Slik tenkning kan imidlertid
bidra til utvidet forståelse av hvordan det er mulig å leve og arbeide innenfor stadig skiftende rammer og
kontekster, uten å ”ta skade på sin sjel» eller miste grepet på tilværelsen.
42
av en samhandlingssituasjon, uten at verken de impliserte eller utenforstående alltid klarer å fange opp alle slike endringer. I praksis er det heller ikke lett å skille mellom profesjonelle og private vennskapsrelasjoner, selv om det er mulig i teorien (jf. Tracy 1991). Med
ulike statuser eller roller følger ulike rettigheter og plikter, noe som får konsekvenser for
atferd og samhandling med andre. Det innebærer at relasjoner endres når samhandlingspartnere foretar status- eller rolleskifte. Dette kan bli særlig komplisert dersom leder har
vennskapsforhold til underordnede.
Når kvinner er på samme nivå i organisasjonen, oppleves det kanskje sjelden som
problematisk at kvinner har flersidige relasjoner til hverandre. Kjennskap til ulike sider av
hverandres liv kan gi en bedre forståelse av kolleger i samarbeids- og samhandlingssituasjoner, noe som kan representere en styrke i arbeidsmiljøet. Men private relasjoner
eller vennskap og arbeidsrelasjoner kan blandes sammen på en måte som gjør at arbeidsmiljøet blir skadelidende. Det kan for eksempel skje om private relasjoner eller vennskapsforhold blir altfor dominerende. Eller om det oppstår motsetninger mellom ulike grupperinger og allianser som er knyttet til, eller har utgangspunkt i, ulike vennskapsgrupperinger.
Miljøer hvor arbeids- og vennskapsrelasjoner glir over i hverandre, gir ofte gode muligheter for samarbeid og utvikling, både faglig og personlig. Samtidig kan slike arbeidsplasser være ekstra utsatt for konflikter på det mellommenneskelige plan, noe som kanskje
ikke er så rart, tatt i betraktning de mangesidige relasjonene som samhandlingspartnerne
kan inngå i. I disse miljøene legges det vekt på det relasjonelle, både fordi det inngår som
en vesentlig del av det profesjonelle arbeidet, og fordi forhold til andre er viktig for kvinner (jf. Skevington 1989). Men det er også grunn til å tro at en del konflikter og uenighet
kan bli skjult i denne type miljøer fordi en gjerne vil beholde de gode relasjonene, eller
fordi en søker å ta vare på andre som kan være i en vanskelig situasjon. Dersom dette
foregår over lengre tid og blir et vesentlig kjennetegn ved miljøet, kan det virke hemmende
og lammende på faglig utvikling og kreativitet. Kunnskap om hva kjønn kan bety i ulike
sammenhenger og kontekster er derfor viktig både når en søker en dypere forståelse av et
problemkompleks og i endringsarbeid.
Avslutning
Dersom en vil leve et helt liv og ivareta forpliktelser på ulike arenaer, blir arbeidstakere
nødt til å avgrense seg i møtet med arbeidslivets nærmest totale krav om engasjement og
ytelse. Forventninger i omgivelsene og kvinners egne forventninger til seg selv, tilsier at
dette kan være mer problematisk for kvinner enn for menn. Selv om forestillinger og
bilder av kjønn er i endring, stilles fremdeles sterkere forventninger til kvinner når det
gjelder omsorgsoppgaver og relasjonelt arbeid, og det vil i mindre grad bli akseptert at
kvinner stiller seg avvisende til å være tilgjengelige og disponible når andre trenger dem.
Det gjelder både privat og i jobbsammenheng. På den annen side kan kvinners ansvar på
andre arenaer gjøre at de blir nødt til å gjøre visse avgrensninger i forhold til yrkeslivets
krav, mens menn lettere kan hengi seg til dette arbeidet. Men ofte er det slik at kvinner
strekker seg i alle retninger for å tilfredsstille behov på ulike arenaer. Dette er selvsagt ikke
bare uttrykk for omgivelsenes krav, for forventningene kan være internaliserte og nært
knyttet til egen identitet og oppfatninger av seg selv. Derfor er utilstrekkelighetsfølelse og
dårlig samvittighet ikke ukjent for kvinner i dagens samfunn når tidsklemma tar tak i dem.
Men uansett kjønn, er kravene til ansatte i dagens organisasjoner ofte så omfattende at
det ikke bare kan være opp til den enkelte å gjøre nødvendige avgrensninger for ikke å bli
utslitt eller utbrent. Dette er en problematikk som også de ansattes organisasjoner og
arbeidsgivere må ta på alvor og gå nærmere inn i.
43
Endringer både i arbeidsliv og familieliv tilsier at grensene mellom offentlig og privat
bør bli et sentralt tema i en fornyet debatt om forholdet mellom de to sfærene. Diskusjonen vil vise om det er behov for utvikling av nye analytiske begreper. Oppmerksomheten
bør rettes mot ulike typer fellesskap, ikke minst fordi roller og relasjoner ikke alltid er
entydige eller forståelige ut fra en dikotomisk eller dualistisk oppfatning av virkeligheten.
Et viktig spørsmål er om det finnes et nivå mellom det offentlige og det private, et tredje
nivå (jf. Weintraub & Kumar 1997, Kielland 2001). Kanskje kan forhold og fellesskap
mellom arbeidskolleger i en del sammenhenger representere en slik virkelighet.
Referanser
Alvesson, M. & Billing, Y.D. 1997: Understanding gender and organizations. London, Sage.
Baker, S. 1999: Risking difference: reconceptualizing the boundaries between the public and private
spheres. I Baker, S. & Doorne-Huiskes, A. van (red.): Women and public policy. The shifting boundaries
between the public and private spheres. Aldershot, Ashgate.
Cousins, C. 1987: Controlling social welfare: a sociology of state welfare work and organization. Brighton, Wheatsheaf.
Davidoff, I. & Hall, C. 1987: Family fortunes. London, Hutchinson.
Diamond, J. & Speeden, S. 1993: Look who’s wearing the emperor’s new clothes. Paper presented at the 9th
urban change and conflict conference, Sheffield, September.
Ellingsæter, A.L. 1995: Gender, work and social change. Beyond dualistic thinking. Report 95:14, Institutt for
samfunnsforskning, Oslo.
Erichsen, V. 1996: Profesjonenes forhold til hverandre. I Erichsen, V. (red.): Profesjonsmakt. På sporet av en
norsk helsepolitisk tradisjon. Oslo, Tano Aschehoug, 39-60.
Forseth, U. 1995: Hva koster smilene? Kvinneforskning 4/95, 72-81 .
Fraser, K.M. 1999: Same or different: gender politics in the workplace. Aldershot, Ashgate.
Grimsmo, A., Sørensen, B.Aa. & Løkke, O. 1992: Det moderne tjenerskap: varm på beina, kald i hjertet? Noen
sider ved arbeidsmiljøet i tjenesteyting. Rapport 12/92, Arbeidsforskningsinstituttet, Oslo.
Halford, S. & Savage, M. 1995: Restructuring organizations, changing people: gender and restructuring
in banking and local government. Work, Employment and Society 9, 1, 97-122.
Hochschild, A. 1983: The managed heart. Commercialization of human feeling. Berkeley, Los Angeles, University of California press.
Hochschild, A. 1997: The time bind. When work becomes home and home becomes work. New York, Metropolitan books.
Israel, J. 1992: Medmänsklighet i socialt arbete. Sosialhøgskolens skrifter 31, Stavanger.
Keen, L. 1995: Organisational decentralisation and budgetary devolution in local government: a case of
middle management autonomy? Human resources management journal 5, 2, 79-98.
Kielland, E. 2001: En drøfting av begrepene privat, offentlig og privatisering. I Makt og kjønn i offentlig
omsorgsarbeid – rapport fra workshop. Makt- og demokratiutredningen 1998-2003. Rapport 34, Oslo,
Unipub forlag.
Kvande, E. & Rasmussen, B. 1986: Hvorfor gir den offentlige sektor kvinner dårlige karrieremuligheter?
Nytt om kvinneforskning 5/86, 14-20.
Kvande, E. & Rasmussen, B. 1990: Nye kvinneliv. Kvinner i menns organisasjoner. Oslo, Ad Notam.
Kvande, E. & Rasmussen, B. 1997: Omorganisering av helse- og omsorgsarbeid: nye muligheter for
kvinnelig ledelse? I Byrkjeflot, H. (red.): Fra styring til ledelse. Bergen, Fagbokforlaget, 374-389.
Landes, J.B. 1998: Introduction. I Landes, J.B. (red.): Feminism, the public and the private. Oxford, Oxford
university press, 1-17.
Lenderts, T.Aa. 1995: Person og profesjon. Om menneskesyn og livsverdier i offentlig omsorg. Oslo, Universitetsforlaget.
Lilleaas, U.-B. & Widerberg, K. 2001: Trøtthetens tid. Oslo, Pax forlag.
Lipsky, M. 1980: Street-level bureaucracy. Dilemmaes of the individual in public services. New York, Russel sage
fundation.
Lloyd, G. 1995: Mannlig og kvinnelig i vestens filosofi. Oslo, Cappelen akademisk forlag.
Maile, S. 1995: The gendered nature of managerial discourse: the case of a local authority. Gender, work
and organization 2, 2, 76-87.
Maaland, H. 2001: Det feminine privatsamfunn. Kronikk i Stavanger Aftenblad 31. august 2001.
Nicholson, L. 1999: The play of reason. From the modern to the postmodern. Buckingham, Open university
press.
Nore, A. 2003: Inga Marte Thorkildsen: en ekte intimitetstyrann. Samtiden 1, 6-15.
Pateman, C. 1987: Feminist critiques of the public/private dichotomy. I Phillips, A. (red.): Feminism and
equality. Oxford, Basil Blackwell, 103-126.
44
Prokhovnik, R. 1999: Rational woman. A feminist critique of dichotomy. London, Routledge.
Ressner, U. 1985: Den dolda hierarkin. Om demokrati och jämställdhet. Stockholm, Raben och Sjögren.
Skau, G.M. 1998: Gode fagfolk vokser… Personlig kompetanse som utfordring. Oslo, Cappelen akademisk
forlag.
Skevington, S. 1989: A place for emotion in social identity theory. I Skevington, S. & Baker, D. (red.): The
social identity of women. London, Sage, 40-58.
Solberg, A.K. 1995: Ledelse - på kvinners vis? Kvinnelig lederskap i omsorgssektoren. Oslo, Kommuneforlaget.
Solberg, A.K. 2002: Det «nye» arbeidslivet og forholdet mellom offentlig og privat sfære – noen utviklingstrekk med relevans for yrkesfaglig arbeid i helse- og sosialsektoren. Arbeidspapirer fra Høgskolen i
Stavanger 111/2002.
Statistisk sentralbyrå 2000: Sosialt Utsyn 2000.
Sørensen, B.Aa. 1999: Arbeidslivsforskningens utfordringer til kvinneforskningen: … retorikk og lokale
virkeligheter i det «nye» arbeidslivet. Kvinneforskning 3/99, 50-69.
Sørhaug, T. 1996: Om ledelse. Makt og tillit i moderne organisering. Oslo, Universitetsforlaget.
Thorsen, K. 1999: Historier om kjønn, livsløp og alderdom. Kvinneforskning 4/99, 59-78.
Tracy, L. 1991: The secret between us. Competition among women. Boston, Little, Brown and Company.
Vingerhagen, R. 2001: Før, etter og videre. Stavanger Aftenblad 15. september 2001.
Vingerhagen, R. 2003: Sleivsparket mot Thorkildsen. Stavanger Aftenblad 1. mars 2003.
Weintraub, J. & Kumar, K. 1997 (red.): Public and private in thought and practice. Perspectives on a grand
dichotomy. Chicago, London, University of Chicago press.
45
46
Women’s
work-related
use og
of alcohol.
A qualitative
study
TEMA:
Dagens
fortidens
arbeidsliv
Hildegunn Sagvaag
Women’s work-related use of alcohol.
A qualitative study
HILDEGUNN SAGVAAG
Sagvaag, H. 2004: Women’s work related use of alcohol. A qualitative study.
AmS-Varia 41, 47-49, Stavanger. ISSN 0332-6306, ISBN 82-7760-106-9, UDK 3055.2:613.81.
The purpose of the study is to examine the role of gender in work-related alcohol
consumption. We found that gender was relevant for the informants’ understanding
of themselves and that this was linked to their care-giving tasks at home. Being
relieved of this care burden was an absolute condition for their understanding of
themselves as workers independent of gender.
Hildegunn Sagvaag, Institutt for sosialfag, PO Box 2557 Ullandhaug, N-4091 STAVANGER, NORWAY.
Telephone: (+47) 51875103. Telefax: (+47) 51875199. E-mail: [email protected]
The purpose of the study is to examine the role of gender in work-related alcohol
consumption. It is an exploring study where the main target is to generate new theoretical
concepts concerning women’s use of alcohol (Sagvaag in preparation). We want to focus
on «the other gender» (Simone de Beauvoir 1949) - the female role - to see if the female
and feministic perspective can enlighten some of the processes involved in work related
alcohol consumption:
How should women perceive themselves when their alcohol consumption becomes
an issue at work? Is women’s self-understanding influenced by their alcohol consumption?
Drinking norms differ for men and women, and women have a more prejudiced view
of drinking and they are not as enthusiastic as men about the benefits of alcohol (Gilbert
& Collins 1997). It is therefore interesting to see if their drinking influences their selfunderstanding from a feminist perspective:
Is gender relevant in the women’s understanding of themselves and in their relation to
work or are other aspects more important?
By introducing this question we expand the study to incorporate a feministic perspective
in order to examine how important gender is for the self-understanding and to see whether
this brings in other aspects.
Method
The data is based on qualitative in depth interviews with eight women from various
occupations and levels of responsibility. The interviews lasted from 2 ½ to 3 hours. The
questions were open, and followed several themes. The informants were recruited from
an outpatient clinic and through the company medical service. The interviews were video
taped or audio taped and all the interviews were transcribed. All the informants had
experienced alcohol or substance abuse that had become an issue at work.
The analyses were phenomenological-hermeneutical, based on the narratives told by
the informants and the narratives were understood and reflected from a feminist perspective
47
Hildegunn Sagvaag
Women’s work-related use of alcohol. A qualitative study
through our understanding of the personal as political and by considering unpaid work as
work (Tronto 1993). The data were handled using NVivo 2.0 software for the analysis.
Results
Care was a common experience for all the informants since they were in a treatment
situation or receiving care. Many of them had other relations to care for and they told
about heavy care burdens, either professional, private, or both. Some of them had mentally
retarded children or children with other special needs, old parents, husbands that needed
some kind of care, and some of them were professional carers (e.g. trained nurses, enrolled
nurses, nursing staff). Nearly all of them had or had had some kind of caring tasks. The
first understanding conveyed the impression that care was linked to the women’s life
situation in a way that made it impossible to leave out when we wanted to focus on how
women understood themselves.
Three characteristics of care were linked to the women’s understanding of themselves.
These were: «A woman’s life» with heavy care taking burdens; boundlessness; and feeling
of humiliation, degradation and defeat.
All the women were in a care-receiving relationship during their treatment. None of
them went into treatment because of a free choice made from their own appreciation and
even though the care receiving process could turn into a good experience, it started with
feelings of humiliation, degradation and defeat. They were in no position to decide for
themselves; if they didn’t go into treatment, they risked losing their jobs. All of them
expressed that this was of vital significance for their decision to enter into treatment.
When their drinking became an issue at work, it was combined with threat and they felt
miserable and shameful. This was an understanding of self most of them had in relation to
the treatment program, and all of them had in relation to work. This is in line with Tronto’s
opinion of the contents of care; a disdain for care-receivers (Tronto 1993). She claimed
that when somebody has a need, this is a threat to their autonomy and it influences other
people’s social construction of them as pitiful, a construction that creates a «distance between
the needs of a «truly needy» and regular people who presume that they have no needs.» (Tronto
1993:120). Alasuutari claims almost the same about drinking and says that abnormal
drinking is seen, not as an extreme case of normal drinking, but as something altogether
different, as a form of sickness (Alasuutari 1992). This means that it is not the activity that
is characterised but the person. This is also a way of creating a distance between the
person with problematic drinking and people with unproblematic drinking. The women
are different because of their needs and because of their drinking. They become different
from their colleagues because they risk losing their jobs. The women’s feelings of shame
are then linked to the feeling of being different from the others.
It was obvious that gender was relevant for the informants’ understanding of themselves
in their relation to work when they had care-giving tasks at home. When they were relieved
of the care burden, all this changed and it was quite possible for them to understand
themselves as workers independent of gender. They still had the «rationality of caring»
(Wærness 1987), understood as a part of the caring; «caring about» and «taking care of».
An absolute condition for this change, however, was that others took over the «care giving» task.
Acknowledgements
This study will be presented in my coming thesis: «Work related problem drinking – from an
individual to a public health perspective» at Nordic School of Public Health in Gothenburg,
48
Hildegunn Sagvaag
Sweden. The study is gratefully financed by the University Foundation, Stavanger University College. I also want to thank the story tellers for their participation, and professor
Anneli Sarvimäki and researcher Jorunn Skaftun for their worthy advises. I want to thank
Rogalandsforskning (The Rogaland Research Centre) for providing me with a work place
during my doctoral study.
Referanser
Alasuutari, P. 1992: Researching culture. Qualitative method and cultural studies. London, SAGE publications.
Beauvoir, S. de 2000: Det annet kjønn. Oversatt av Bente Christensen. Oslo, Pax. Originalutgave 1949 Le
deuxième sexe. Paris, Gallimard (Coll. Folio).
Sagvaag, H. in preparation: Work related problem drinking – from an individual to a public health perspective.
Doctoral thesis, Nordic School of Public Health in Gothenburg, Sweden.
Tronto, J.C. 1993: Moral boundaries. A political argument for an ethic of care. New York, London, Routledge.
Wærness, K. 1987: The rationality of caring. I Søder, M. (red.): Women and the state. London Hutchinson.
49
Hildegunn Sagvaag
50
Hvem fanget
hvalen?
TEMA: Dagens og fortidens
arbeidsliv
Ragnhild Sjurseike
Hvem fanget hvalen?
Med feministisk blikk
på gjenstand, arbeidsdeling og kjønn
i eldre steinalder
RAGNHILD SJURSEIKE
Sjurseike, R. 2004: Who caught the whale? A feminist view on artefacts, labour division and gender in the Early Stone Age. AmS-Varia 41, 51-58, Stavanger.
ISSN 0332-6306, ISBN 82-7760-106-9, UDK 902-055.2.
The author questions the stereotypes given for artefacts and labour divisions in archaeological explanations. To show how these stereotypes can be challenged, examples from tool use and a whale hunting ritual are presented, showing how rituals
may be gendered while artefacts and tasks are not. The author claims that when
considering Stone Age artefact assemblages and living areas, it is not relevant to
speak of gendered artefacts in labour division, but rather to emphasise the ambiguity of the artefact assemblages. This ambiguity opens up for several interpretations on gender and labour
division and how the artefacts’ roles may differ both in rituals and in daily life.
Key words: Feminism, gender, Mesolithic, labour division, artefacts.
Ragnhild Sjurseike, Institutt for medie-, kultur- og samfunnsfag, Høgskolen i Stavanger, PO Box 8002, N4068 STAVANGER, NORWAY. Telephone: (+47) 51831680. Telefax: (+47) 51831050. E-mail:
[email protected]
Hvem er jeg? Hva er en kvinne? Hva er kjønn? Dette er grunnleggende spørsmål som
stilles innen for feministisk litteratur som på ulike måter drøfter kjønn og kjønnsroller,
biologisk og sosialt kjønn og konstruksjon av kjønn og kjønnsidentitet. Spørsmål som det
blir skrevet side opp og side ned om, spesielt av kvinnelige forfattere som har skrevet
selverkjennende bøker om temaet med relevans både for dem selv og for andre (for
eksempel de Beauvoir 2000, Moi 2001, Lennartsson 2004).
Identitet på museum?
Selv om mange vil mene at det store identitetsprosjektet er tilbakelagt innenfor feministisk
forskning strever også dagens mennesker, om enn ikke alltid uttrykt i filosofiske termer,
med å finne svar på de samme spørsmål. Thomas Hylland Eriksen (2001:36) definerer
identitet ganske enkelt som «det vi ser når vi ser oss i speilet». Samtidig har en person mange
identiteter gjennom livet, deriblant kjønnsidentitet. Konstruksjon og forståelse av egne
identiteter er en pågående prosess og endres gjennom økt selvforståelse i sosiale kontekster. Noen identiteter er mindre konfliktfylte enn andre. Kjønnsidentitet er en av de identiteter som etableres i barneårene og som forhandles og reforhandles gjennom store deler
av livet. De siste 100 årene og spesielt de siste 20-30 årene har vist hvordan dette utfordrer
blant annet kjønnsrolle og arbeidsdeling.
Som fortidsforsker deltar arkeologer i konstruksjon av fortidige identiteter og som
museumsarbeidere har vi institusjonell autoritet når vi formidler våre fremstillinger. Men
51
Ragnhild Sjurseike
Hvem fanget hvalen?
hvilken betydning har det for nåtidens mennesker hvordan kjønnsrollene var i steinalderen? Er dette relevant for andre enn spesielt interesserte?
Det kommer mange forskjellige mennesker til museene for å «lære om fortiden». En
stor gruppe er skolebarn som er i en fase i livet hvor de er åpne og nysgjerrige overfor den
prosessen det er å skape sin identitet som menneske og som kjønn, observere omverdenen og sette det inn i sin egen kontekst ( Johansen et al. 2002). Det de møter er museumsutstillinger med tradisjonelle fremstillinger av kjønn og kjønnsroller med etterkrigstidens
heteroseksuelle familiestruktur som modell. Mangfoldet i kjønnsidentiteter, eller debatter
om kjønn og kjønnsroller finner sjelden veien til de kulturhistoriske museenes utstillinger
(Lundström & Adolfsson 1995). Lov om kulturminner og politiske dokumenter hevder at
kulturminnene nettopp skal bidra til økt selvforståelse for dagens mennesker. Dette innebærer at museene er pålagt et tungt ansvar i måten fortiden fremstilles, et ansvar som de
ikke følger opp, hverken i forskning eller formidling.
Selve ideen i den moderne historiefremstillingen har vært å vise en utvikling vi selv er
resultatet av. Gjennom formidling av vitenskapelig forskning og de historier som der skapes har museene ambisjoner om å gi publikum kunnskap og forståelse av fortidens mennesker og samfunn. Så mye ved fortiden er forskjellig fra vår egen tid. Det materielle har
ofte andre uttrykk, selv om noe kan virke gjenkjennelig. Ofte inneholder museenes utstillinger menneskefigurer for å gi et mer levende og overbevisende bilde av fortidens samfunn. Mange av museenes gjenstander gir assosiasjoner til kjente kontekster og egne erfaringer, for eksempel fiskekroken og øksen, spydet og leirkrukkene. Det som virker fremmed prøver vi å gjøre gjenkjennelig. Selv om de materielle uttrykk før og nå er forskjellige, setter vi dem bevisst og ubevisst sammen i kjente kontekster, på bakgrunn av minner
og assosiasjoner. Gjenstanden har ingen betydning, men fortolkes i møte med fagfolks og
besøkendes kunnskaper og erfaringer ( Johansen et al. 2002). De museale erfaringer kan
leve videre i vår erfaringsverden og være med og danne nye referanserammer omkring
det vi senere ser eller opplever.
Vår oppfatning av verden er sterkt knyttet til vårt forhold til tid. I vår kultur hvor tiden
oppfattes som en lineær størrelse, vil alder i seg selv ha en sterk utsagnskraft i en del
sammenhenger (Bordieu 2000). Fenomener som har eksistert lenge oppfattes som mer
naturlige og opprinnelige. Dermed har de et fortrinn fremfor nye ting som blir tegn på
endring – kanskje fremmedgjøring, unaturlig for menneskene og samfunnet. Vi lager
myter om fortida: Ved å forme fortida i nåtidens ideologiske bilde bidrar man til å få de
eksisterende verdier og sosiale relasjoner til å se mer naturlige ut. Pierre Bordieu (2000)
peker på samfunnsinstitusjoner som Familien, Kirken, Skolen og Staten som viktige aktører både i det (re)konstruerende og reproduserende arbeidet, også når det gjelder forholdet mellom kjønnene og det han kaller «den maskuline dominans». Museene og forskerne
som konstruerer myter om fortiden er også en slik institusjon og blant annet når det
gjelder oppfatninger om kjønn og kjønnsroller og deres naturlighet. Vi presser vår forståelse av nåtiden over på fortidige samfunn og foretar slik en naturliggjøring av vår samtidsforståelse. Vi blir en del av det Bordieu (2000:91) kaller et «historisk forevigelsesarbeid».
Disse faktorene – fremstillinger av fortiden som bidrag til folks selvforståelse, legitimering og naturalisering av det bestående gjennom referanser til alder og historie, og samfunnsinstitusjonenes (re)konstruerende og reproduserende rolle bekrefter hvor viktig det er at
vi som produserer historier om fortiden må problematisere våre fremstillinger. Dette kan
gjøres ved å presentere konkurrerende tolkninger – også av en periode som er så fjern og
annerledes som eldre steinalder, et jakt- og fangstsamfunn. For eksempel kan man i stedet
for å lage enda en utstilling om livet i steinalderen, lage utstillinger om hvordan museene
og forskningen har fremstilt livet i steinalderen og hvordan disse fremstillingene har vært
52
Ragnhild Sjurseike
Hvem fanget hvalen?
del i reproduksjon av flere samtiders oppfatninger om kjønn og kjønnsroller. Slike utstillinger ville kunne synliggjøre arkeologisk materiale, ulike tolkninger av dette og samtidig
inngå i en samfunnsaktuell debatt både om kjønn og museenes rolle i dagens og fremtidens samfunn.
Ved å oppnå en dypere erkjennelse av hvordan vi tolker og konstruerer historiene om
steinalderen og hvordan vi konstruerer stereotyper, kan vi både dekonstruere dagens
kunnskap og konstruere ny kunnskap om fortiden og diskutere dens betydning for oss
mennesker i dag. For å oppnå denne erkjennelsen om hvordan vi bidrar til å produsere og
reprodusere for eksempel oppfatninger omkring maskuliniteter og femininiteter må vi gå
dit man finner kunnskap om hva kunnskap er for å sette kritisk lys på vår egen
kunnskapsproduksjon. For å se nye muligheter for tolkning av kildematerialet trenger vi å
fornye vår kunnskap om kulturell variasjon, samfunn og mellommenneskelige relasjoner.
Fag som kommer inn under den første kategorien er for eksempel filosofi og vitenskapsteori, men kunnskap om variasjon i samfunn og mellommenneskelige relasjoner finnes
blant annet i sosiologi, etnografi og sosialantropologi. I arkeologien og spesielt i forskningen på eldre steinalder har etnografien og sosialantropologien vært en viktig kildeleverandører fordi den beskriver samfunn som i sin økonomi, ressursbruk og ofte også
sine materielle uttrykk tilsynelatende likner de forhistoriske samfunn vi studerer. Noen av
de kildekritiske bemerkninger som kan knyttes til hvordan vi har brukt dette materialet,
er at dette er en ahistorisk måte å betrakte disse samfunn på ved å kalle dem primitive og
statiske. I tillegg er det en naturdeterministisk betraktningsmåte hvor man ser kultur som
direkte avhengig av økonomiske strategier (Sjurseike 1994). Det har imidlertid skjedd en
endring i arkeologenes bruk av etnografiske analogier. Tidligere ble de brukt som entydige modeller for forhistoriske samfunn, mens de i dag brukes som kilder til kunnskap om
mangfoldet i kulturelle uttrykk, spesielt i ikke-moderne samfunn.
Forståelse av kunnskapsproduksjon og kulturelt mangfold er også vesentlig innen feministisk teori og kjønnsforskning som problematiserer både konstruksjon av kjønn, roller, menneskers samhandling og produksjon av kunnskap i vårt samfunn og i andre kulturer.
Å produsere kunnskap fordrer altså at vi er vel så fokusert på selve produksjonsprosessen som på det vi produserer kunnskap om. Å ta dette på alvor innebærer at vi stadig
setter fokus på, stiller spørsmål ved og dekonstruerer den etablerte kunnskap. Ved å stadig
stille spørsmål ved våre egne fremstillinger, tolkninger og erkjennelsesteoretiske ståsted,
blir vi bevisst på hvordan kunnskap skapes, og hvordan den konstrueres i et sosialt og
kulturelt system.
Kjønn og arkeologisk kildemateriale
Innenfor arkeologien har kvinnen hatt sin plass i gjenstandsmaterialet. Vi finner henne i
bearbeiding av skinn og tekstiler, bak vevstolen, ved ildstedet, i barnepass, matlaging,
rengjøring, alle gjøremål som passer inn i 1950-tallets kvinnerolle. Men det har ikke vært
denne rollen arkeologisk forskning først og fremst har utforsket (Sjurseike 1994). Vi kjønner
gjenstandene gjennom deres funnkontekster og den gjenkjennelsesprosessen de gjennomgår
på bakgrunn av våre erfaringer og forestillinger. For den eldste steinalderen, der vi hverken
finner keramikk eller vevstol og bare sjelden ildsteder for den saks skyld, har vi en utfordring. Vi har et gjenstandsmateriale som i utgangspunktet har blitt oppfattet som mannlig,
knyttet til jakt og fangststrategier. I studier av jeger- og sankersamfunn har jakt blitt vektlagt både når vi fremstiller hverdagslivet, hva man spiste og hva som konstituerte deres
sosiale liv og forestillingsverden. Hvilke gjenstander tror vi har blitt laget, brukt og eid av
53
Ragnhild Sjurseike
Hvem fanget hvalen?
kvinner? Spørsmålet er en utfordring innenfor steinalderforskningens diskurs der hovedrollen allerede er tildelt mannen og det mannlige. Kvinnen og det kvinnelige må derfor
gjenfinnes i «det andre», i restene og i «smulene fra jegerens bord».
Dette å knytte gjenstand til kjønn utfra antatt rollefordeling er problematisk. Man kan
også spørre om det er det mest interessante? Eller er det viktigere å prøve å forstå hvordan
hverdag og ritualer kan ha fortonet seg i et slikt samfunn, befolket av flere kjønn og flere
roller? Utfra teoretisk kunnskap om kjønn, identitet og roller kan vi skape et mer nyansert
bilde av sosiale relasjoner og praktiske gjøremål med det tvetydige i gjenstandsmaterialet
som utgangspunkt. Hva med de flintgjenstandene vi finner og som ofte tolkes som jaktredskaper og tilskrives mannens rolle i familie og samfunn? Kan de ha vært brukt i en
rekke andre kontekster som gir andre utgangspunkt for å tenke kjønn, roller og arbeidsdeling?
Gjenstandene i det arkeologiske kildematerialet har som regel gjennomgått et langt liv
før de blir deponert der arkeologen finner dem. Dette livet kan kalles en handlingskjede
– en «chaine operatoire» på fransk (Pelegrin 1990, Sjurseike 1994). Råstoffet til redskapene blir valgt, redskapet formes, gjenstanden brukes, blir omformet eller reparert, brukt
igjen og til slutt deponert (for eksempel kastet eller lagt til side for senere bruk). Gjenstandens organiske og mentale kontekster blir borte i løpet av noen tusen år og den kommer
som regel til overflaten ved en tilfeldighet eller ved en arkeologisk registrering eller undersøkelse og settes inn i nye kontekster.
Å skrive og formidle steinalderhistorier er derfor i stor grad å skrive om det vi ikke
finner. Vi finner mengder av materiale som ikke er forgjengelig, altså steinredskaper,
noen ganger husrester og teltringer. Gjenstander av organisk materiale som nedbrytes
raskt og den kontekst de fungerte i, er derimot tapt for alltid. Gjennom en hermeneutisk
prosess tolker vi disse gjenstandene ved å sette dem inn i det vi antar å være relevante
fortidige kontekster og tilskriver dem en mening i vår tid og for oss. Det vi sjelden prøver
er å sette gjenstandene i andre og nye kontekster. Ved å utfordre våre egne tolkninger
kunne vi bryte opp gamle tankemønstre som vi har vært med å skape og reprodusere – og
på den måten bli aktiv deltaker i forhandlinger og reforhandlinger om hva kjønn skal
være.
Et eksempel er hvordan de såkalte mikrolittene tolkes. Mikrolitter er avlange små
stykker av flint eller annen bergart som er laget gjennom planlagte produksjonsstrategier
basert på kunnskap og tradisjon (Sjurseike 1994). De har ulike geometriske former, fungerer som innsatser i redskaper av tre, bein eller gevir og danner spisser og egger. De er som
oftest tolket som deler av jaktvåpen basert på arkeologiske funn og etnografiske eksempler (fig. 1) Ved å referere til andre etnografiske eksempler og arkeologiske funn kan man
imidlertid sette de samme gjenstandene inn i nye kontekster og få fram helt andre gjenstandskategorier som assosieres med sanking og bearbeiding av planter og vegetabilsk føde (fig.
2). Rollen som sanker er som oftest tillagt kvinnerollen i jeger- og sankersamfunn og
gjenstandene får derved en helt ny betydning hvis man åpner for arkeologen David L.
Clarke’s tolkning i figur 2 (Clarke 1979:216-217). Dersom disse redskapene er tidlige
«jordbruksredskaper» vil også kvinner tillegges en annen rolle, i forhold til teknologisk
endring og samfunnsendring i forhistoriske kulturer, en helt annen enn kvinner tradisjonelt har fått. I stedet for den passive, ikke-innovative og reproduserende rollen vil
sankerrollen kunne tillegges stor betydning i steinaldersamfunnets kunnskap om plantenes ernæringsmessige og medisinske betydning og utviklingen av teknologien og kunnskapen til ideen om kultivering og etter hvert jordbruk. Det viser seg at mikrolitter funnet
i Norge har slitespor som tyder på at de nettopp er brukt som skjæreredskaper og ikke
som spisser og egger til jakt (Jaksland 2001) som man forventer. Samtidig gir den nye
54
Ragnhild Sjurseike
Hvem fanget hvalen?
Fig. 1. Mikrolitter som
redskaper for fiske,
fangst og jakt. Etter
Clarke (1979:216).
A & C = lyster
B, D, F & G = piler/
pilespisser
E = fiskekroker
H = harpun
I = spyd
Fig. 1. Microliths as tools
for fishing, fowling and
hunting. After Clarke
(1979:216).
A & C = leister
B, D, F & G = arrows/
arrowheads
E = fishhooks
H = projectile point
I = thrusting spear
Fig. 2. Mikrolitter som
redskaper til sanking og
bearbeiding av planter.
Etter Clarke (1979:217).
J & R = rasper
K, L, N, O & V = kniver
for kutting
M & S = tannete kniver
P & W = kniv for sanking
Q & X = sigder
T & U = redskaper med
tannet egg
Fig. 2. Microliths as tools
used for gathering and plant
harvesting/processing.
After Clarke (1979:217).
J & R = grater
K, L, N, O & V = slicer
knives
M & S = saw knives
P & W = harvesting knives
Q & X = harvesting sickles
T & U = saw-edged tools
55
Ragnhild Sjurseike
Hvem fanget hvalen?
konteksten gjenstandene en mangetydig funksjon, og kunnskapen om produksjon og bruk
av steinredskaper blir endret.
Forholdet mellom det hverdagslige og det rituelle
Ved å sette gjenstander i nye kontekster kan forståelse for arbeidsdeling og kjønnsroller
endres (jfr fig. 1 og 2). En avdekking av kvinneroller innen den økonomiske sfære i ulike
samfunn bidrar til å se slike nye kontekster og muligheter. Eller vi kan sette kjente handlinger inn i nye kontekster som både endrer roller og deltakelse og forståelse av kjønn.
Gjenstanden har sin opprinnelige funksjon, men handlingens kontekst kan endres, som
for eksempel når den handling som ses som rent funksjonell blir satt inn i en rituell kontekst. Kjente og konkrete handlingsmønstre får nytt meningsinnhold (Sjurseike 1994).
Kjønn konstrueres og reforhandles gjennom ritualene. Ritualene både bekrefter det bestående og kan brukes til reforhandling, ved for eksempel å flytte hverdagslige handlinger
inn i rituelle kontekster. Jakten har vært et slikt rituale og tolkes å være sterkt knyttet til
mannsrollen. Men hva om kvinnenes kunnskap er nødvendig for at jakten kan finne sted?
Når det gjelder den eldre steinalderen er det ikke enkelt gjennom arkeologiske funn å
definere ritualer og rituelle steder, men det vi vet er at i såkalte ikke-moderne samfunn og
i jaktsamfunn har man ikke alltid et klart skille mellom det rituelle og det hverdagslige –
eller det vil si - de samme gjenstander, hendelser og steder kan betraktes som hverdagslige eller rituelle alt etter kontekst (Eliade 1993, Sjurseike 1994). Noen former for jakt og
fangst er arenaer som både er hverdagslige i den forstand at den skaffer mat og kan være
rituell når den er av betydning for opprettholdelse av den sosiale og kosmologiske orden.
Et slikt rituale vil kunne si noe om rollefordeling, gjenstander og kjønn.
Et eksempel som kan gi ny innsikt i og forståelse av hvordan ritualene er kjønnet og
således hvordan jakt kan være kjønnet er en studie presentert av Bodenhorn (1993). Det
er en studie av det offentlige og private rom i et kjønnsperspektiv hos Inupiateskimoer på
nordkysten av Alaska. Beskrivelsene skriver seg delvis fra tidligere kilder (1800- og 1900tallet) og fra Bodenhorns eget arbeid på 1970- og 80-tallet.
I dette samfunnet representerer hvalen hele fellesskapets sosiale og mytiske relasjoner.
Historien beskriver hvordan hvaljakten er ritualisert og at det kun er i den at arbeid deles
etter kjønn. Selv om det eksisterer en rollefordeling og noen gjøremål og kunnskapssfærer
er dominert av ulike kjønn, utføres oppgavene i dette samfunnet til daglig relativt uavhengig av kjønn. Heller ikke det fysiske rommet har til daglig en rigid kjønnsbasert inndeling.
Det er ikke alle kvinner og menn som deltar i hvaljakten. Kapteinen og hans kone, eller
«kapteinsparet» som Bodenhorn kaller dem, er sentrale i hvaljakten og ritualene rundt
den og utgjør et «whaling couple». Kvinnens rolle i paret er å ha kontakt med hvalens sjel –
hun er den som står i kontakt med dyret. Hun påkaller hvalen slik at den kommer for å
overgi seg til henne og til det fellesskapet hun og mannen er del av. Menn og gjerne også
kvinner drar ut i båter for å bringe hvalen inn, men det er kapteinens kone som betegnes
som den egentlige jegeren. For at jakten skal lykkes må de beste eksperter i landsbyen,
som er kvinner, sy skinnet til båten. Kapteinens kone må sy mannens skjorte og jakke.
Kapteinen og hans kone utgjør altså «the whaling couple» og hele deres ekteskapsrelasjon er
knyttet til deres rolle i hvalfangsten.
Når hvalen kommer til land stiller alle opp og er med i slakting og partering etter et
rituale som ledes av kvinnen i kapteinsparet. Hun fordeler kjøttet mellom dem som har
deltatt og tar hånd om den delen av kjøttet som skal inngå i et resiprositetsrituale i landsbyen. Hun forestår også de festene som jakten følges opp med. Hvalfangsten er et felleskapsforetak i motsetning til annen jakt som er mer individuelt basert. Gjennom den ar56
Ragnhild Sjurseike
Hvem fanget hvalen?
beidsdeling som beskrives hevder Bodenhorn (1993) at det er ritualet og ikke kunnskapen
og arbeidet som er kjønnet.
Det Bodenhorn (1993) blant annet vektlegger er at det er kunnskapen som er viktig.
Kunnskapen i dette samfunnet er felles og er altså ikke kjønnet. Man har forpliktelse til å
dele kunnskapen med andre. Når kunnskapen er felles, så eksisterer også en likestilling
mellom kjønnene. Ulike roller gir ulike kunnskaper som gjennom ritualet blir felles. Kunnskapen kvinnene har er også helt nødvendig for at jakten kan finne sted. Gjennom slike
historier får vi ikke først og fremst kjennskap til arbeidsdeling, men mer innsikt i de komplekse idesystemer som kjønn inngår i blant annet i slike jaktritualer.
Ser vi på det arkeologiske materialet som en slik hvaljakt ville etterlate seg, er det
kanskje en harpun, kniver til slakting og synålen som ble brukt til å sy båter og klær som
vitner om de fleste viktige gjøremålene. Harpuner av bein vil bevares dersom
bevaringsforholdene er gode. Det samme med synålen. Egger av knivene ville under
noen omstendigheter være de eneste bevarte redskapene og kunne gitt oss en ide om
slaktescener. Selv om kvinnen ledet denne delen av ritualet, ville knivene måtte tilskrives
både mennenes og kvinnenes deltakelse i arbeidet. Ritualet er kjønnet, men ikke arbeidet. I tillegg kan kniven ha funksjon i en rekke andre gjøremål som inngår både i hverdagslige og rituelle sammenhenger.
Men hvem fanget nå egentlig hvalen?
Hvaljegeren vil si: «I’m not the great hunter, my wife is» (Bodenhorn 1993). Mitt poeng er at
det var begge – fellesskapet – som fanget hvalen.
Arkeologen Ingrid Fuglestvedt (2001) og flere med henne har påpekt er det er mange
eksempler i etnografisk litteratur på at kvinner har en aktiv rolle i storviltjakt og det er
vanligvis kvinnen som har den rituelle kontakten med dyret i nordlige strøk. De fleste
konkluderer med at selv om kvinnedeltakelse i jakt kan dokumenteres i mange samfunn,
så er det allikevel mannen som har dominansen i jaktritualet (Fuglestvedt 2001:259-260).
Ved siden av å vise hvilken tvetydighet som ville ligge i det arkeologiske materialet etter et
slikt rituale, er mitt poeng med jakthistorien at det var fellesskapet i utfyllende roller som
fanget hvalen.
Avslutning
Slike eksempler som dette er ment å starte nye erkjennelsesprosesser – se etter nye ting og
prøve ut nye kontekster. Som en konsekvens av å erkjenne at vi uansett konstruerer fortidens historier oppstår også friheten til å fortelle ulike historier og tillegge gjenstandene
nye meningsinnhold. Tvetydigheten må tydeliggjøres og konkurrerende fremstillinger
presenteres.
Den lokale kontekst må alltid danne rammen om fortolkningen av materialet, men
tvetydigheten i materialet må erkjennes og utfordre vår skriving og formidling. En viktig
diskusjon i forbindelse med deltakelse i jaktritualer ville med bakgrunn i eksempelet fra
Alaska bidra til en videre diskusjon for eksempel om hva vi mener med dominans og
prestisje. Hvordan fungerer både maskuline og feminine roller og samspillet mellom dem?
Hvilken betydning har kunnskap og besittelse av ulik kunnskap? I hvaljaktens rituale ble
kjønn viktig i byggingen av et kunnskapsfellesskap, men kjønn karakteriserte ikke hva
menn og kvinner rent faktisk gjorde.
Det likestillingsparadigmet som har rådet grunnen innenfor feministisk teori, kjønnsforskning og kvinneperspektivet i arkeologisk forskning har hatt som et viktig mål å syn57
Ragnhild Sjurseike
Hvem fanget hvalen?
liggjøre kvinnene og ha likestilling som politisk konsekvens (samme rettigheter for kvinner og menn). Dette har også vært en viktig målsetting for kvinneperspektivet innenfor en
mannsdominert steinalderforskning. Forskningen har hatt sitt utgangspunkt i de samme
rigide forestillinger om kjønn som den mannsdominerte forskningen har vært beskyldt
for. Stereotyper av fortidige kjønnsroller har fått bestå under beskyttelsen av en likestillingsteori som har fremhevet det universelt kvinnelige og universelt mannlige som fundamentalt forskjellig og som konkurrerende kategorier. Hvilke utfordringer vil det gi å gå ut fra
det universelt menneskelige?
Kjønn som kategori er noe universelt. Det finnes i alle samfunn. Men kategoriens
innhold er historisk og kulturelt konstruert. Kan ny feministisk teori og kjønnsforskning
som åpner for mangfoldet i kjønn og kjønnsroller gi nye utfordringer i arkeologisk forskning generelt og forskning på eldre steinalder spesielt? Ved å tenke friere både om det
feminine og det maskuline i fortiden kan forhåpentligvis arkeologien bidra til å se tvetydigheten og mangfoldet i kjønn og kjønnsroller i nåtiden. Gjennom å delta i samfunnsaktuelle
diskusjoner og forskning om kjønn og kjønnsroller kan museumsinstitusjoner også bidra
til endringer i en kjønnet fremtid.
Referanser
Bodenhorn, B.1993: Gendered spaces, public places: public and private revisited on the north slope of
Alaska. I Bender, B. (red.): Landscape: politics and perspectives. Explorations in anthropology. New York,
Oxford, Berg, 169-203.
Beauvoir, S. de 2000: Det annet kjønn. Oslo, Pax forlag A/S.
Bourdieu, P. 2000: Den maskuline dominans. Oslo, Pax forlag A/S.
Clarke, D.L. 1979: Analytical archaeologist: collected papers of David L. Clarke edited by his colleagues.
Studies in archaeology.
Eliade, M. 1993: Helligt og profant. Frederiksberg, Det lille forlag.
Eriksen, T.H. 2001: Identitet. I Eriksen, T.H. (red.): Flerkulturell forståelse. Oslo, Universitetsforlaget, 3656.
Fuglestvedt, I. 2001: Pionerbosetningens fenomenologi. Sørvest-Norge og Nord-Europa 10 200/10 000-9 500
BP. Upublisert doktorgradsavhandling, Universitetet i Bergen.
Jaksland, L. 2001: Vinterbrolokalitetene – en kronologisk sekvens fra mellom- og senmesolitikum i Ås,
Akershus. Varia 52.
Johansen, A., Losnedahl, K.G. & Ågotnes, H.-J. 2002 (red.): Et lite påaktet felt. I Johansen, A., Losnedahl,
K.G. & Ågotnes, H.-J. (red.): Tingenes tale. Innspill til museologi. Bergen museums skrifter 12, 8-26.
Lennartsson, V.-A. 2004: Kärlek och sexualitet i dagens franska litteratur – Funderingar utifrån några
självbiografiska romaner av franskspråkiga kvinnliga författare. I Selsing, L. (red.): Feministisk teori,
kvinne- og kjønnsforskning i Rogaland. AmS-Varia 41, 111-120.
Lundström, I. & Adolfsson, G. 1995: Den sterke kvinnen. Fra volve til heks. AmS-Småtrykk 27.
Moi, T. 2001: Jeg er en kvinne : det personlige og det filosofiske. Pax forlag, Oslo
Pelegrin, I. 1990: Prehistoric lithic technology: some aspects of research. technology in the humanities.
Archaeological review from Cambridge 9, 1, 116-126
Sjurseike, R. 1994 Jaspisbruddet i Flendalen. En kilde til forståelse av sosiale relasjoner i eldre steinalder. Upublisert magistergradsavhandling, Universitetet i Oslo.
58
Husfruen:og
Formidling
av fortidige
roller
TEMA: Dagens
fortidens
arbeidsliv
Siv Kristoffersen
Husfruen:
Formidling av fortidige roller
SIV KRISTOFFERSEN
Kristoffersen, S. 2004: The lady of the house. Popular presentations of prehistoric gender roles. AmS-Varia 41, 59-66, Stavanger. ISSN 0332-6306, ISBN 827760-106-9, UDK 902-055.2.
The following text presents and discusses a popular presentation of a prehistoric
female gender role. The presentation is based on a doctoral theses in which archaeological material from graves is related to the image of the Lady of the house. The
text highlights upon questions concerning construction of social identity in the past
and present. Central is the notion that things are not always what they seem to be.
That concerns traditional female gender roles as it does textile equipment such as
the weaving sword.
Siv Kristoffersen, Arkeologisk museum i Stavanger, PO Box 478, N-4002 STAVANGER, NORWAY.
Jeg skal fremføre og diskutere et formidlingsprosjekt; en levendegjøring av husfruerollen
i jernalderen. Det vil bli diskutert i forhold til konstruksjon av sosial identitet i fortid og
nåtid. Det tar utgangspunkt i doktoravhandlingen min Sverd og spenne (Kristoffersen 2000).
Materialgrunnlaget i denne er gjenstander med dyreornamentikk fra folkevandringstiden
(400- og 500-tallet). Spørsmålene om sosial kontekst ble tatt opp sekundært. Gjennom
systematiseringen av det arkeologiske materialet dukket en gruppe forhistoriske kvinner
opp. Plutselig var de der, og jeg måtte forholde meg til dem. Og jeg visste at jeg trådte på
farlig og uoversiktlig grunn, men føler likevel at jeg kan stå inne for behandlingen av
kvinnene i avhandlingen, så vel faglig som politisk. Men jeg er litt mer usikker når det
gjelder formidlingen: For hvordan kan fortidige rollefigurer fremstilles? Får jeg frem
kompleksiteten og nyansene? Eller fremstår de som stereotyper som bygger opp under
dagens kjønnsforskjeller? Og som sågar fungerer som et alibi for tradisjonelle kvinneroller?
Avslutningsvis vil jeg med utgangspunkt i et av rollesymbolene vise hvordan tilsynelatende enkelt kjønnsrelaterte gjenstander kan romme ganske så komplekse budskap, dersom vi ser nøye etter.
I formidlingsopplegget kler jeg meg ut som og prøver å fremstille husfruerollen (fig. 1).
Husfruen har dukket opp i mange ulike sammenhenger og kan være et medium for ulike
tekster. Og folk lytter når hun taler.
Min intensjon er at jeg ikke fremstiller et levd liv. Det er heller en myte eller et ideal.
Det er den tids oppfatninger av en kvinnerolle. Og det er nettopp fordi de arkeologiske
gjenstandene som jeg bygger på, er funnet i graver – de gir et bilde av personen slik hun
blir fremstilt av de gjenlevende – for døden og for livet etter døden – men også for samfunnet som skulle leve videre. Fremstillingen kunne virke bevarende på samfunnets normer og på den sosiale orden, enten det var en bevisst strategi eller det lå i tradisjonen. En
begravelse er en følelsesladet situasjon hvor de som er tilstede er sårbare og åpne for
59
Siv Kristoffersen
Husfruen: Formidling av fortidige roller
inntrykk. Det bildet som blir gitt av kvinnen i graven vil lett gli
ubemerket inn, og det vil feste seg i folks bevissthet (Kristoffersen 2004, i trykken).
Og det er et kvinnebilde jeg har skapt, riktignok i dialog
med materialet, også skriftlige kilder, og den teori og de metoder jeg har forholdt meg til. Men det er jeg som stiller spørsmålene, det er jeg som prioriterer og foretar valgene. Og jeg liker
dette kvinnebildet – i hvert fall i forhold til bildets samtid, slik
den blir oppfattet. Det ligger et stort potensiale i rollen innenfor
det samfunn som ser ut til å ha eksistert i jernalderen. I
fasinasjonen for bildet ligger også faren for identifikasjon og
overføring av nåtidige kjønnsrollemønstre. Tvilen har begynt å
snike seg inn – særlig når jeg ser hvordan hun vinner frem.
Hvordan klarer jeg å formidle inneholdet i bildet og mekanismene som ligger bak? Og hvordan fungerer bildet i forhold til
nåtiden og dagens samfunn? I jernalderen var ikke tekstilhåndverk noe man syslet med hjemme i sofaen etter arbeidstid,
og storgården, som var husfruens sfære var i høyeste grad offentlig. Men er det dette som sitter igjen i folks bevissthet?
Husfrueteksten
Her overtar husfruen, riktignok med en del kommentarer underveis (innskuddene som
ikke er kursivert). Generelle referanser til Husfrueteksten er KLNM, Holm-Olsen (1985),
Enright (1988), Steinsland (1991, 1992), Kristoffersen (2000). Se diskusjoner og videre
referanser i Kristoffersen (1999, 2000, 2004, i trykken).
Dersom dere kom til en storgård i folkevandringstiden, ville dere kunne møte en kvinne som bar en
stor, forgylt spenne og hadde nøkler i beltet. Og hvis dere møtte henne, ville dere visst hvem hun var.
Eller dere ville visst hvilken rolle hun var tiltenkt i samfunnet. Dere ville visst at hun var husfrue
på en storgård. Kanskje ville dere ha hørt henne, hørt den lyden som ble assosiert med henne –
nøklene som klinger i beltet.
Fig. 1 (a og b).
Husfruen fremstilt av
forfatteren.
Fotograf Åge Pedersen.
Fig. 1 (a and b).
The lady of the house
portrayed by the author.
Photo Åge Pedersen.
60
Siv Kristoffersen
Storgården var selve kjernen i samfunnet. Her satt de fremtredende slektene, og gårdens gildehall var tidens kulturelle og sosiale hovedarena. Husfruen styrte sin del av det store husholdet på
gården. Vesentlig var tekstilproduksjonen og alle leddene i den. Tekstilhåndverket var høyt utviklet i folkevandringstiden, og det ble produsert tekstiler som knapt kan ettergjøres i dag. Opplæringen i denne lange og kompliserte prosessen må ha begynt tidlig. Kanskje var det dette mer enn
noe annet som sosialiserte unge kvinner inn i rollen som husfrue. Og kanskje var det slik kunnskap som ga henne sikkerhet i den rollen hun skulle fylle.
Tekstilhåndverket kan settes inn i økonomiske, sosiale og politiske sammenhenger, og det
kan knyttes til profetier – det å se inn i fremtiden – gjennom metaforbruk som for eksempel «livets tråd» og «skjebnevev».
Husfruen organiserte de store måltidene i gildehallen. Her måtte alt være riktig – og det gjaldt
æren – hennes og slektens. Måltidene ved de religiøse festene måtte gjennomføres slik at gudene ble
tilfredse – gudene som styrte over jordens fruktbarhet og slektens skjebne. Og innenfor rammen av
måltidet ble samfunnets sosiale normer spilt ut og understreket. Slik som husfruens ombæring av
drikkebegeret til de sentrale personene som var tilstede i hallen. Den med høyest rang, fikk begeret
først – en sosial handling og et rituale hvor rangordningen ble etablert og understreket igjen og
igjen. Eller den kunne bli utfordret, mer eller mindre åpenlyst – en «feil» kunne få store konsekvenser.
Som husfrue er det da i min makt å etablere sosiale relasjoner – rangere og fremheve
enkelte personer. Så hvis jeg tar begeret og gir ordstyreren som drikker, så er hennes
posisjon som ordstyrer klargjort og understreket. Dere er tilstede og samtykker til rangeringen.
Her vever hun også relasjoner – mellom hærfører (som er hennes mann) og følge –
helt vesentlige relasjoner i dette samfunnet. Og hun vever andre relasjoner, i ulike sammenhenger og på ulike nivåer. Det har ofte med fordeling av mat å gjøre, men også
gjennom ekteskapsallianser. Vi nevnte hennes mann, hærføreren. Hvis folkevandringstidssamfunnet var noe i nærheten av det vi tror, så var han stort sett ute og sloss, og det var
også hans brødre, svigerbrødre og nærmeste menn – så hun styrte sannsynligvis langt
mer på gården enn det som lå til hennes rolle slik den ble spilt ut i rituelle sammenhenger
– som begravelsen.
Det er relieffspennene og nøklene (fig. 2) som her vil være innfallsvinkel til dette kvinnebildet. De
viser oss noe av innholdet i kvinnebildet, og de har vært rolledefinerende i sin samtid.
Relieffspenner er praktfulle smykker i gullforgylt sølv eller bronse. Når dere ser spennen, ser dere et
stort, gullskimrende smykke. Det gjør inntrykk på dere i dag – et inntrykk som vil ha vært enda
sterkere i spennens samtid. Dersom dere kom helt nær spennen, ville dere se at det vrimler av dyr
på spennens overflate. Flaten er dekket av stiliserte dyrefigurer; den er dekorert med dyreornamentikk. Det er en skandinavisk uttrykksform som begynner her, i disse spennene på 400-tallet og har
sin siste utløper i stavkirkeportalene 800 år senere. Den tidlige dyreornamentikken får sitt mest
elegante uttrykk kanskje nettopp i Sørvest- og Vestnorge. Relieffspennene har høy kvalitet – som
håndverk og kunst.
Nøklene av bronse har flere trekk som viser at det ikke er det praktiske som har vært av størst
betydning når de ble fremstilt og siden båret. De er vakkert utformet, og de ble båret i knipper. De
ble laget som sett, og de ble trolig gitt kvinnen som et knippe. Det er rimelig at det skjedde ved en
spesiell anledning. Eddadiktene forteller oss noe om dette: I Trymskvadet har jotnen Trym stjålet
Tor sin hammer. Han gir den ikke fra seg med mindre han får Frøya til brud. Det vil hun ikke, og
Heimdal foreslår at de skal kle Tor ut som brud. Heimdal sier:
61
Siv Kristoffersen
Vi binder på Tor
Brudelinet
Gir ham det breie Brisingasmykket
Lar nøkle-knippet
Klinge fra beltet
Og kvinneklær
Om kne falle
Og i et annet kvad, Rigstula, heter det:
Heim kjørtes nå
Med nøkler i beltet
Karls gifte
I geitskinnskjole
Snor het hun
Satt under brudelin
Gift ble de,
Byttet ringer
Redde senger
Og satte bo
I begge disse diktene er nøklene nevnt som en del av brudeutstyret. Og det er tale om knipper – de
klinger i beltet. I svenske kilder er det bevart et bryllupsformular fra tidlig middelalder. Her heter
det – at bruden gis mannen: «til heder og til hustru og til å dele hans seng, til lås og til nøkler.»
I bryllupet går kvinnen inn i rollen som husfrue. I et slikt ritual vil det være vesentlig å forme og
uttrykke den nye statusen – og overrekkelse av nøklene kan ha vært en del av dette. Kildene forteller
at råderetten over nøklene var et kriterium for rettsgyldig ekteskap – og mannen ble bøtelagt
dersom han forgrep seg på hustruens nøkler. Nøklene symboliserte og ga husfruen ansvar – for alt
som kunne låses i kister og skrin (som var anseelige rikdommer den gang). Og de har også vært et
symbol på og gitt rollen reell makt.
Det bildet jeg har gitt av jernalderens husfrue, kan sees som oppfatninger av en kvinnerolle som
eksisterte i datidens samfunn. Det er et bilde bygget på gjenstander funnet i graver. Det er et bilde
av personen slik hun ble fremstilt av de gjenlevende – for døden og livet etter døden. Det er også et
bilde for samfunnet som skulle leve videre: Slik var hun og slik bør man være!
Og i dette bildet fra graven er det også religiøs mening – tett sammenvevet med den sosiale. I norrøn
hedensk religion var ikke døden noen slutt, men en overgang til en ny eksistens med nye muligheter.
Bryllup og død er to sentrale motiver, og de kan smelte sammen – til dødsbryllupet – et møte i
døden med erotiske overtoner. Slik bar husfruen sine nøkler i et nytt og endelig bryllup i døden.
Gjennom dette endelige bryllupet ble husfruen integrert i de dødes samfunn, og nøklene får en
mening også i forhold til dette. Nøklene symboliserer husfrue, bryllup, ansvar, makt, død, inngang
og utgang. Her har de vært vår inngang til et kvinnebilde og til fortiden
Stereotyp?
Dette formidlingsprosjektet kan kategoriseres under «levendegjørende arkeologisk rekonstruksjon». I en artikkel diskuterer Bodil Petersson slik levendegjøring (Petersson 1997:9-10).
Hun påpeker at det ofte gis et stereotypt bilde av såvel mannlige som kvinnelige fortidige
roller. Fremstillingene er ofte enkeltsporede og unyanserte. Mannlige og kvinnelige gjøremål er alltid skilt. Ofte er det en idyll fra det gamle bondesamfunnet som er projisert på
62
Siv Kristoffersen
Fig. 2. Relieffspenne (1), nøkler av bronse (4, 5, 6), nøkkelringer (2, 3), vevsverd av jern (8) og et håndtak av tre til vevsverd (7).
Tegninger av Ellinor Hoff, Bergen museum (2, 3, 5, 6, 7), og forfatteren (1, 8). 4 er fra Shetelig 1912:fig. 357. Størrelse: 2/3 (1-6), 1/2 (7)
og 1/4 (8).
Fig. 2. Relief brooch (1), bronse keys (4, 5, 6), keyrings (2, 3), iron weaving sword (8) and a wooden weaving sword handle (7). Drawings by
Ellinor Hoff, Bergen museum (2, 3, 5, 6, 7), and the author (1, 8). 4 is from Shetelig 1912:fig. 357. Size: 2/3 (1-6), 1/2 (7) and 1/4 (8).
63
Siv Kristoffersen
fortiden, og rollene presenteres som kjønnsmessige arketyper (Petersson 1997:12). Hun
relaterer dette til et enkelt og ukomplisert rammeverk som bygger på en umiddelbar
identifikasjon med fortiden. Dersom vi i stedet behandler fortiden som den fremmede
kultur den er, har vi et potensiale til å overraske og bruke originale løsninger som legger
mer vekt på dynamikk og grenseoverskridelser. Hun foreslår at man frigjør seg fra stereotypene og former en egen tradisjon som bygger på en innsikt om at «människor då som nu var
just människor, inte man eller kvinna som stereotyper» (Petersson 1997:12).
Husfruen kan sees som en slik arketype som vi kjenner fra det gamle bondesamfunnet,
og elementer av dette er i formidlingsprosjektet projisert til jernalderen. Og det kan, som
vi så over, ha uheldige konsekvenser. På den annen side handler det kanskje om lange
linjer som det er vanskelig å se bort fra. Jeg har også forsøkt å få frem det som er annerledes i det fortidige samfunnet og vise hvordan dette samfunnet ga andre muligheter til
rollen. Det som mange i dag ser som en tradisjonell, lite utfordrende rolle, var kanskje
ikke det. Det har vært en mål å nyansere rollen, få frem kompleksiteten og slik motvirke
det stereotype bildet. Og fremfor alt jeg har forsøkt å vise at det dreier seg om et kvinnebilde og et ideal – slik noen mente man burde være og ikke slik man var. Derved blir det
like sentralt i formidlingsprosjektet at konstruksjon av roller og sosial identitet foregikk
dengang som nå. Det blir viktig å vise hvordan man blir sosialisert inn i roller, og det blir
viktig å vise at, da som nå, var det mulig å overskride roller, og det var mulig å bidra til
rolledefinisjon.
Dette handler kanskje om at ting ikke alltid er hva de synes å være. Det skal jeg fokusere på i det følgende gjennom et av husfruerollens materielle symboler – vevsverdet. Jeg
skal rokke ved oppfatningen om et tradisjonelt tekstilredskap, og jeg skal vise at et vevsverd ikke nødvendigvis er et vevsverd – eller kanskje er det nettopp det?
Vevsverd og rolleoverskridelse
Ting er ikke alltid hva de synes å være! Relasjonen mellom gjenstand og kjønn kan være
ganske kompleks – om vi ser nøye etter.
Forsøkene på å bryte med de binære opposisjonene har vært et vesentlig aspekt i
kjønnsforskningen (se eksempelvis oversikt over diskusjonen hos Moore 1994:8-27). Jeg
vil her ta utgangspunkt i en artikkel av Lena Norrman om utradisjonelle kvinneroller i de
norrøne tekstene – kvinner fremstilt som krigere (Norrman 2000). Hun bruker begrepet
«transgender»til å beskrive rolleoverskridelsen (Norrman 2000:376, med referanser til
Feinberg, L.1996: Transgender warriors: making history from Joan of Arc to RuPaul. Boston,
Beacon Press). I begrepet ligger det et uttrykk for å krysse genderets grenser, men ikke
kjønnets. Transgender plasserer mennesket eller den sosiale atferden et sted mellom motpolene (Norrman 2000:376). Hervör i sagaen om Kong Heidrek den vise lever i rommet mellom
poleneShe was strong as a man; and as soon as she could do anything for herself she trained herself
more with a bow and shield and sword than with needlework and embroidery» (referert hos Norrman
2000:375). Hervör opptrer som en mann, og når hun blir lei av å være på tokt, vender hun
hjem til håndarbeidet (Norrman 2000:379).
Vevsverd av jern er et tekstilredskap som ofte blir funnet i graver med store, flotte
relieffspenner og nøkler (fig. 1). Vevsverdet ble brukt til å slå opp renningen på en oppstadvev (for eksempel Hoffmann 1974). De var oftest i tre eller bein, men i disse praktgravene som regel i jern. Selv om man kan tillegge tekstilhåndverket i folkevandringstiden stor betydning (Kristoffersen, 2000:133-139), representerer vevsverdene likevel en
tradisjonell kvinnerolle. Eller er det bare tilsynelatende? Flere vevsverd har nemlig en
tilblivelseshistorie som gjør dem langt mer komplekse. Et av vevsverdene i mitt
64
Siv Kristoffersen
undersøkelsesmateriale viste seg ved røntgenfotografering å være mønstersmidd (B9889,
Nornes, Sogn og Fjordane) (B = Museumsnummer for Bergen museum) (Kristoffersen
2000:358-359). Mønsteret så dessuten ut til å være deformert. Mønstersmidde vevsverd
kjennes også fra Kontinentet og angelsaksisk England (for eksempel Chadwick 1959:30ff,
Kock 1977:93f, Evison 1987:11 og Knaut 1993:104).
En forklaring, og vel den mest sannsynlige, til den deformerte mønstersmiingen er at
vevsverdet er et omsmidd sverd. Det er også andre forhold som viser sammenhengen
med sverd. Vevsverdet fra Holum, Sogn og Fjordane (B8045), er spesielt kraftig og bredt.
Det er også lenger enn vanlig og har en 1 cm bred fure løpende langs midten. Det har
sannsynligvis opprinnelig vært et sverd. Slike omsmidde sverd kjennes også fra andre
steder i Norge (eks. Ekroll 1997:29). Dersom vevsverdene kan være omsmidde sverd, får
tekstilredskapet en helt ny dimensjon. Det blir grenseoverskridende på samme måte som
de kvinnelige krigerne. Grensenoverskridelsen er uttrykt eller foregår i sverdene. Krigersymbolet fremfor noe i folkevandringstiden, det mannlige maktsymbolet per se, er blitt
omdannet til et tekstilredskap. Det som så ut som et «rent» kjønnssymbol, er ikke det
lenger.
Hvem er det så som står for denne omdannelsen? Det er smeden. Det er smeden som
innehar kunnskap om ild, metaller og transformasjon (Haaland et al. 2002:52-53). Smeden har transformert sverdet til et vevsverd.
Hva kan det ligge av betydning i denne transformasjonen? Kanskje var det kun et
praktisk forhold – et utbrukt sverd kunne tjene som tekstilredskap. Det er imidlertid lite
rimelig dersom sverdet var tillagt den symbolverdi vi mener at det hadde. Dersom det
ligger mening i transformasjonen, er det et sentralt spørsmål med hensyn til kjønnssymbolikken om hele sverdets innhold transformeres og redskapet får en helt ny betydning. Eller er det slik at deler av sverdets betydning følger med inn i tekstilredskapet og
gjenstanden fremstår som noe nytt – verken sverd eller tekstilredskap? Kanskje den mest
fruktbare måten å se dette på, er at flere assosiasjoner kan ligge som et potensiale, som
latente betydninger, i redskapet, og at de kan hentes ut i ulike situasjoner.
Det vesentlige er kanskje nettopp dette; kompleksiteten og den tvetydighet som ligger
latent i et redskap som ved første øyekast kategoriseres gjennom et enkelt symbolinnhold.
Om de ble benyttet eller ikke, foreligger et potensielt kompleks av betydninger. Disse
ligger mellom det som lett oppfattes som motpoler, og de åpner for oppfatningen om
overskridelse av roller og – transgender.
Takk
Takk til Grete Lillehammer og Ragnhild Sjurseike for fruktbare diskusjoner. Husfrueteksten
inngår i et formidlingsprosjekt som er utviklet på grunnlag av undertegnedes doktorgradsprosjekt som ble finansiert av Norges forskningsråd. På Arkeologisk museum i Stavanger
har jeg blitt gitt muligheten til å fremføre og utvikle dette.
Referanser
Chadwick, E.S. 1959: The Anglo-Saxon cemetery at Fingelsham, Kent: a reconsideration. Medieval archaeology 2, 1958, 1-71.
Ekroll, Ø. 1997: Vikinggrav under Nidarosdomen? Spor – fortidsnytt fra midt-norge 1/1997, 27-29.
Enright, M.1988: Lady with a Meadcup. Ritual, group cohesion and hierarchy in the Germanic warband.
Frühmittelalterliche Studien 22, 170-203.
Evison, V.I. 1987: Dover: the Buckland Anglo-Saxon cemetery. Historic buildings and monuments commission for England archaeological report 3, London, 1-412.
65
Siv Kristoffersen
Hoffmann, M. 1974: The warp-weighted loom. Studies in the history and technology of an ancient implement.
Oslo, Universitetsforlaget.
Holm-Olsen, L. 1985: Eddadikt. Oslo, J.W.Cappelens forlag.
Haaland G., Haaland, R. & Rijal, S. 2002: The social life of Iron. A cross-cultural study of technological,
symbolic and social aspects of iron making. Anthropos 97, 35-54.
KLNM = Kulturhistorisk leksikon for nordisk middelalder fra vikingetid til reformasjonstid, I-XXII. G. Rona
(fellesred.). København 1956-1978.
Knaut, M. 1993: Die alamannischen Gräberfelder von Neresheim und Kösingen, Ostalbkreis. Forschungen und
Berichte zur Vor- und Frühgeschichte in Baden-Württemberg 48 Stuttgart, Kommissionsverlag Theiss,
1-431.
Koch, U. 1977: Das Reihengräberfeld bei Schretzheim. Germanische Denkmäler der Völkervanderungszeit
Serie A, 13, 1-2. Berlin, Mann.
Kristoffersen, S. 1999: Swords and brooches. Constructing social identity. I Rundkvist, M. (red.): Grave
matters. Eight studies of first millennium AD burials in Crimea, England and southern Scandinavia.
BAR international series 781, 94-114.
Kristoffersen, S. 2000: Sverd og spenne. Dyreornamentikk og sosial kontekst. Studia Humanitatis Bergensia 13.
Kristiansand, Høyskoleforlaget, 1-387.
Kristoffersen, S. 2004: Bridal jewels – in life and death. I Anfinset, N., Sætersdal, T. & Østigård, T. (red.):
Prehistory in a global perspective. BAR international series.
Kristoffersen, S. i trykken: Symbolism in rites of transition in Iron Age Norway. I Bovrie, S. de & Wedde,
M. (red.): Celebrations, sanctuaries and the vestiges of cult practice. Papers from the Norwegian institute at
Athens 6. Jonshered, Paul Åkerstrøms förlag.
Moore, H. 1994: A Passion for difference. Essays in anthropology and gender. Cambridge, Polity press.
Norrman, L. 2000. Woman or warrior? The construction of gender in old Norse myth. I Barnes, G. &
Clunies Ross, M. (red.): Old Norse myths, literature and society. Proceedings of the 11th international Saga
conference, 2-7 July 2000, University of Sidney, 375-385.
Petersson, B. 1997: Barna Hedenhös besøker vikingabyn. Om könsroller och arkeologisk rekonstruktion.
I Johnsen, B. & Welinder, S. (red.): Gender och arkeologi. Östersund, Midthögskolan, 7-13.
Shetelig, H. 1912: Vestlandske graver fra jernalderen. Bergens museums skrifter, ny rekke II, 1. 1-242.
Steinsland, G. 1991. Dødsbryllupet. I Alhaug, G., Kruken, K. & Salvesen, H. (red.): Heidersskrift til Nils
Halland på 65-årsdagen 13. desember 1991. Oslo, Novus, 421-435.
Steinsland, G. 1992: Døden som erotisk lystreise. I Hødnebø, F. (red.): Eyvindarbók, festskrift til Eyvind
Fjeld Halvorsen. Institutt for nordisk og litteraturvitenskap, Universitetet i Oslo, 319-331.
66
Kvinners mestring
av virkninger
etterog
seksuelle
overgrep
TEMA:
Samfunn
seksualitet
Hildur Vea
Kvinners mestring av virkninger
etter seksuelle overgrep
HILDUR VEA
Vea, H. 2004: Child sexual abuse: how women cope with the aftermath. AmSVaria 41, 67-74, Stavanger. ISSN 0332-6306, ISBN 82-7760-106-9, UDK 362.742.
Women who have made use of dissociation as a coping strategy during sexual abuse
often have trouble remembering occurrences completely. Memories from earlier
occurrences can appear in a distinct way, sometimes even in the shape of a somatic
disease. A reconstruction of the abuse in therapy can play a part in making the
memories appear in a way that is more understandable. One condition for reconstructions being able to help the survivor is that the survivor keeps control of the
process. The concept resilience is applied to persons who experience traumas and
still keep their health. The coping strategies that the resilient survivors used was trusting their own capabilities and being skilful in one particular area. They held the perpetrator responsible and in that way,
blamed themselves less. Problem-focused coping strategies maintain the best health in the long run.
There is a positive influence on health connected to disclosing and discussing the abuse with others, as
long as the ones who are trusted with painful experiences believe in what the survivor tells them.
Hildur Vea, Høgskolen Stord/Haugesund, Bjørnsonsgt 45, N-5528 HAUGESUND, NORWAY. Telephone: (+47) 52702722. Telefax: (+47) 52702600. E-mail: [email protected]
Mange som utsettes for seksuelle overgrep som barn opplever skadelige virkninger som
voksne (Finkelhor & Browne 1985, Kirkengen 1997). Et aktuelt spørsmål er hva som kan
hjelpe seksuelt misbrukte kvinner (heretter kalt utsatte) til å mestre denne situasjonen.
Denne artikkelen søker å besvare dette spørsmålet. De temaene som tas opp er: Mestring
ved gjenerindring av seksuelle overgrep, resilience (motstandsdyktige) utsatte og mestringsstrategier som gir helse. Mange utsatte mestrer overgrepene ved å bearbeide disse alene
(Ullman 1996b, Perrot et al. 1998, Draucker 1999). Men ikke all mestring alene gir helse.
En strategi som er uheldig er grubling, da denne øker både stressnivå og ubehaget (Leitenberg et al. 1992, Holman & Silver 1996).
Gjenerindringer av seksuelle overgrep
Kvinner som har opplevd seksuelle overgrep, husker i ulik grad de overgrep de har vært
utsatt for. Noen husker alt detaljert, andre husker kun deler av hendelsen. Noe av dette
kan forklares med bruk av dissosiasjon som mestringsstrategi under overgrepene.
Dissosiasjon vil si at personer utvikler en splittelse mellom hendelsen og seg selv som en
opplevende person. Dette gjør at hendelsen verken blir husket eller kan gjenfortelles som
en hel hendelse (Benum & Boe 1997). Utsatte som har brukt dissosiasjon som mestringsstrategi under overgrepene, kan derfor ha vansker med å huske de overgrep de har opplevd. Men hendelsen har satt spor i kroppen, selv om den ikke huskes. Anne Luise
Kirkengen (2000) kaller slike spor for sanselige innprentinger. Når en kvinne gjenerindrer
seksuelle overgrep kan minnene i slike tilfeller framstå som fragmenterte, usammenhengende og uforståelige. En kan for eksempel gjenerindre bestemte lukter eller bestemte
følelser, uten noen minnebilder som kan gi forklaringer. De delene som gjenerindres kan
67
Hildur Vea
Kvinners mestring av virkninger etter seksuelle overgrep
være uforståelige i forhold til den kontekst kvinnen nå befinner seg i. Men dersom en
setter de minner som gjenerindres inn i den kontekst minnene oppstod i, vil de være
forståelige. Et eksempel på en slik oppdelt gjenerindring kan være en utsatt kvinne som
opplever angst og kvalme når hun kommer i mørke trange rom. Angsten og kvalmen kan
utløses fordi noe i den nåværende situasjonen minner om overgrepssituasjonen. Det som
minner om overgrepssituasjonen kan være samme type rom, samme farger i rom, samme
lysforhold og samme type hus som overgrepet skjedde i. Den utsatte kan i slike situasjoner
(nåtid) gjenoppleve angsten og kvalmen slik hun opplevde det under overgrepene (fortid). På denne måten er kvinnen både i fortid og i nåtid samtidig. Personen kan i slike
situasjoner gjenoppleve ubehaget fra fortiden fremfor den ufarlige nåtiden, uten å være
klar over hvor ubehaget kommer fra.
Dissosiasjon er en vanlig mestringsstrategi ved seksuelle traumer (Anderson et al. 1993,
Sacco & Farber 1999). Undersøkelser viser at dissosiasjon benyttes i økende grad i de
tilfeller der kvinnen var svært ung da overgrepene skjedde, når overgriper var voldelig,
når overgriper var en «nær» person og når overgrepene skjedde over lang tid (Dorado
1999, Sheiman 1999). Dette vil si at det oftere forekommer hukommelsessvikt hos de
personer som har opplevd de alvorligste overgrepene, og hvor overgriper har vært far,
stefar eller fosterfar.
Bruk av dissosiasjon som mestringsstrategi har sine kostnader
Dissosiasjon som mestringsstrategi i overgrepsituasjoner kan være hensiktsmessig. Den
utsatte kan mestre de sterke ubehagelige følelser som overgrep ofte fører med seg.
«Dissosiasjon skjermer den utsatte mot å ta inn over seg overgrepshendelsene. Personen klarer tilsynelatende å gå videre i livet som om ingenting har skjedd» (Benum & Boe 1997:87). Dette gjør at
den utsatte kan forholde seg til overgriperen i det daglige, noe som er helt nødvendig
dersom overgriperen bor i samme hus som den utsatte. Den uønskede virkningen ved å
glemme overgrepet, er at en også glemmer mye annet (Sacco & Farber 1999), og mange
utsatte sliter derfor med konsentrasjonsvansker og lærevansker, noe som igjen kan gi
nedsatt selvtillit. En annen pris som utsatte som dissosierer kanskje må betale, er i form av
somatisk sykdom (Kirkengen 1997). Studier viser at utsatte som ikke husker de overgrep
de har vært utsatt for, opplevde psykologisk stress som fysiske symptomer, og at de kunne
bli deprimerte før minnene om overgrep dukket opp (Sheiman 1999).
Gir rekonstruksjon av traumet den beste mestring?
Noen studier viser at rekonstruksjoner og empatisk støtte er to forhold som forsterker
hverandre og øker utsattes mestring (Harvey et al. 1991, Roth & Newman 1993, Orbuch
et al. 1994). Men i fagmiljøer diskuteres det hvorvidt bearbeiding av seksuelle traumer må
innebære en gjenopplevelse av overgrepene. Noen forfattere mener gjenopplevelser er
nødvendig fordi de muliggjør rekonstruksjoner av den overgrepshistorien som den utsatte bærer på. «Det er gjennom en rekonstruksjon at hendelsen også kan sees i et nytt lys eller forstås
på en ny måte. Rekonstruksjon er viktig fordi den putter bitene sammen. Hendelsen blir et minne hvor
atferd, tanker og følelser henger sammen, et minne som har en begynnelse og fremfor alt en slutt»
(Dahl 1996:156).
Gjennom gjenopplevelser og rekonstruksjoner tar en dissosiasjonsproblematikken på
alvor. Dersom den utsatte har minner som virker uforståelige, kan disse minnene bli
forståelige når de settes inn i den sammenhengen som minnene oppstod i. I en studie ble
109 utsatte spurt: «Hvilket råd vil du gi til andre som skal starte bearbeiding av seksuelle overgrep
68
Hildur Vea
når det gjelder å hente fram detaljer og
følelser fra selve overgrepene?» 90% av
disse kvinnene svarte at dette var noe
de ville anbefale andre å gjøre (Førsvoll 1999).
Andre forfattere stiller seg kritiske
til at gjenopplevelser og rekonstruksjoner er nødvendig for å bearbeide seksuelle overgrep. Spørsmålene som reises er rettet mot den belastning som utsatte som rekonstruerer opplever. Hvorfor skal den utsatte i terapi møte nettopp det de hele
livet har forsøkt å unngå? (Miltenburg
& Singer 1997). Spørsmålet om hvorvidt en gjenopplevelse gir den beste
mestring har ingen fasitsvar. For alle
er enige om at det å gå gjennom en
rekonstruksjon er en sterk psykisk påkjenning. Og nettopp derfor bør den
utsatte få være med å ta denne avgjørelsen. Flere kilder viser at avgjørende
for hvorvidt en terapi er vellykket eller ikke, er at den utsatte bevarer kontroll over terapien (Roth & Newman
1993, Axelsen 1996, Feinauer & Stuart 1996). Judith Herman forklarer hvorfor: Den utsatte «skal selv skabe og suverænt bestemme over sin egen helingsproces. … Mange gode og velmenende
forsøg på at hjælpe den traumatiserede strander fordi det fundamentale prinsip om at myndiggjøre
hende ikke bliver respekteret. Ingen indgripen der tager makten fra den traumatiserede har nogen
chance for at forbedre hendes helbredelse, uanset hvor meget det ser ut til at være det beste for hende i
øyeblikket.» (Herman 1995:165).
Mestring hos resilience utsatte
Begrepet resilience brukes om personer som opplever traumer, og som mestrer traumet
på en måte som gjør at de opprettholder både helse og livskvalitet (Kaplan 1999). Jeg vil
presentere noen av de egenskaper som ble fremhevet som viktige for mestring av seksuelle overgrep i de studier som hadde definert sin populasjon som velfungerende. En av
egenskapene var en indre styrke og tro på at de kunne gjøre noe med sin egen situasjon
(DiPalma 1994, Himelein & McElrath 1996). De utsatte kvinnene stolte på egne krefter,
og denne egenskapen hjalp dem til å ta viktige beslutninger i livet som for eksempel å
flytte hjemmefra, begynne på skole, og søke kontakt med nye venner (Valentine & Feinauer 1993). Andre egenskaper som kjennetegnet de velfungerende utsatte var en optimisme for fremtiden og et sterkt ønske om å lykkes. Å ha et område hvor en var flink ble
fremhevet av flere som viktig, eksempelvis skoleflink, flink til sport, flink til husarbeid,
flink til å passe søsken. Å være flink til noe gav økt selvfølelse og økt mestringsforventning
(DiPalma 1994, Himelein & McElrath 1996, James et al. 1997). Når en er flink til noe,
ligger her implisitt at en sammenligner seg med andre. Ved å tenke på denne måten kan
en finne frem til livsskjebner som har det verre enn seg selv, noe som kan gjøre livet
69
Fig. 1. Sorg.
Rekonstruksjoner kan
være en smertefull
prosess. Tegning Therese
Westrheim.
Fig. 1. Grief.
Reconstructions can be
painful. Drawing: Therese
Westrheim.
Hildur Vea
lettere å leve. At det å sammenligne seg med de som har det verre øker helsen, er også
bekreftet i undersøkelser med pasienter som har hjerteproblemer, kreft og opplevd voldtekt (Taylor 1983). Et annet viktig karaktertrekk hos resilience utsatte var at de i mindre
grad klandret seg selv for at overgrepene skjedde (Valentine & Feinauer 1993, DiPalma
1994, Liem et al. 1997, Ullman 1997). De som ansvarligjorde overgriper for overgrepet
hadde best helse. Betydningen av å plassere ansvar for overgrepet på overgriperen er
viktig for mestring, fordi de som mener de selv har skyld i overgrepene, også opplever
sterk skyldfølelse, noe som hindrer bearbeidingsprosessen (Feinanuer & Stuart 1996).
Videre vil utsatte som opplever skyldfølelse i mindre grad søke etter en mening med det
som skjedde, fordi de allerede har en forståelse hvor de selv har skyld (Ullman 1997). Det
å søke mening er viktig for å mestre traumer på en god måte (Taylor 1983, Antonovsky
2000).
Ulike former for mestringsstrategier
Mestringsstrategier kan inndeles i to former: problemorienterte og emosjonelltorienterte
mestringsstrategier (Lazarus & Folkman 1984). Ved de problemorienterte mestringsstrategiene vil den utsatte nærme seg traumet, mens ved emosjonelle strategier unngår en
traumet. Når en mestrer ved å nærme seg traumet vil evnen til å oppfatte signaler fra
omgivelsene og seg selv øke, slik at en lettere kan hente inn den informasjon som en
trenger for å mestre situasjonen. Men problemorienterte mestringsstrategier ved seksuelle overgrep må brukes varsomt i terapisammenheng,
da de kan være direkte skadelige dersom utsatte ikke har kontroll med prosessen (Roth &
Newman 1993), som for eksempel dersom familiemedlemmer velger å konfrontere overgriperen mot den utsattes vilje.
De emosjonelle strategiene virker motsatt,
da disse har til hensikt å flytte oppmerksomheten vekk fra traumet. De reduserer evnen til å
oppfatte signaler fra seg selv og omgivelsene,
og derved mister en informasjon som muligens
kunne ført til en mer positiv mestring. Studier
av utsattes mestringsstrategier viser at utsatte
benytter både problemorienterte og emosjonelle
strategier. I en studie fant en sammenheng mellom alder og problemorienterte strategier, slik
at jo høyere alder, jo mer bruk av problemorienterte løsninger (Ullman 1996b). I andre
studier finner en sammenheng mellom liten
mulighet for hjelp og bruk av emosjonelle strategier (Morrow & Smith 1995). I det lange løp
er det de problemorienterte strategiene som gir
best mestring, men i enkelte situasjoner kan de
emosjonelle strategiene være nyttige. Som tidligere nevnt kan dissosiasjon som en mestringsstrategi være nyttig i overgrepsituasjoner, men
denne strategien er lite nyttig i andre situasjo70
Fig. 2. Håp. Tegning
Therese Westrheim.
Fig. 2. Hope. Drawing:
Therese Westrheim.
Hildur Vea
ner. En emosjonell strategi som var nyttig var
å søke tilhørighet i grupper. Utsatte fortalte
at de ble medlemmer av en gruppe, for eksempel en menighet eller sportsgruppe, fordi
de der fikk bekreftelse på at de var verdifulle
personer. Det å flytte fokus vekk fra det smertefulle var viktig. Strategier som ble benyttet
kunne være å lese, høre musikk, male, og å
dagdrømme. Det var viktig å skape seg trygge
steder og pause fra det vanskelige (Long &
Jackson 1993, DiPalma 1994, James et al. 1997
Draucker 1999). Ved bevisst å flytte fokus fra
en vanskelig hverdag til noe kontrollerbart
og behagelig, klarte de utsatte å mestre overgrepet på en positiv måte. Utsatte selv kan
mene at emosjonelle strategier var viktige for
deres mestring, selv om forskning kan gi eksempler på det motsatte (Leitenberg et al.
1992). De som benyttet emosjonelle strategier var de som strevde mest i hverdagen med
skadelige virkninger etter overgrepene
(Coffey et al. 1996). Dette forklares på to
måter. Den ene forklaringen er at de emosjonelle strategiene gir dårligst mestring og helse,
den andre forklaringen er at de utsatte som
opplever størst skadelige virkninger, også
benytter emosjonelle strategier.
Mestringsstrategier som gir helse
Denne siste forklaringen samsvarer med funn
fra min studie. Resultatene ble delt i to grupper, en gruppe der utvalget bestod av utsatte som var i en terapirelasjon (klinisk utvalg:
fem studier med til sammen 261 utsatte), og en gruppe hvor de utsatte ikke var i en
terapirelasjon (ikke-klinisk utvalg: åtte studier med til sammen 321 utsatte). Analysen viste
at disse to gruppene beskrev det som skulle mestres på ulik måte. Utsatte i det kliniske
utvalget (gruppen) definerte sine problemer som uutholdelige følelser, maktesløshet, hjelpeløshet og manglende kontroll, skyldfølelse og selvskading (Vea 2001). Mens utsatte i
ikke-klinisk utvalg i mindre grad vektla mestring av vanskelige følelser. De beskrev mer
konkrete handlinger og samspill som hadde hjulpet dem til å mestre. Dette funnet kan
også forklares med at de utsatte i en terapirelasjon var midt i en bearbeidingsprosess,
mens den andre gruppen utsatte kanskje hadde bearbeidet overgrepene tidligere. Andre
forklaringer kan være at de utsatte i klinisk utvalg hadde opplevd alvorligere overgrep og/
eller fikk mindre støtte hjemmefra. Som en støtte til denne siste forklaringen fant jeg i min
studie at det til dels ble benyttet ulike mestringsstrategier hos klinisk utvalg versus ikkeklinisk utvalg.
En viktig forskjell mellom utsatte i kliniske versus ikke kliniske utvalg var bruk av
nettverket i sin mestring. Utsatte i ikke klinisk utvalg både avslørte og diskuterte overgrepet med flere personer (Himelein & McElrath 1996, Perrot et al. 1998). De som tidlig, det
71
Fig. 3. Dans med livets
gleder. Tegning Therese
Westrheim.
Fig. 3. Dance with the joys
of life. Drawing: Therese
Westrheim.
Hildur Vea
vil si innen et år, fortalte om overgrepet, klandret seg selv i mindre grad, og opplevde
mindre helsemessige ubehageligheter (Ullman 1996a). Dette kan forklares med at denne
handlingen også er startskuddet på bearbeidingsprosessen (Harvey et al. 1991). Å dele
sine overgrepserfaringer med andre er en problemorientert strategi fordi den hjelper den
utsatte til å finne mening og forståelse for det som skjedde. Og de som søker en mening
med overgrepene fikk bedre helse (Draucker 1995). Den gruppen som i liten grad søkte
en mening, var den gruppen som hadde størst skyldfølelse og som mestret situasjonen
dårligst. En annen viktig følge av å diskutere overgrepet med andre var at de utsatte da
fikk hjelp til å plassere ansvaret for overgrepene på overgriperen, og derved lette skyldfølelsen. Men det er ikke alltid at det å fortelle hjemme om overgrep er en støtte for den
utsatte (Sjølie 2001). Å bli trodd er viktig for den utsattes mestring. Studier viser at de som
ble trodd og fikk hjelp til å redusere skyldfølelsen, hadde mindre helseproblemer enn de
som fikk negativ eller manglende respons når de fortalte om overgrep hjemme (Testa et
al. 1992, Ullman 1996a, 1996b, 1997). Å bli trodd var også viktig fordi dette hjalp den
utsatte til å tro på seg selv (Valentine & Feinauer 1993). Dersom de som mottar avsløringer
om seksuelle overgrep, ikke tror det den utsatte forteller, eller ignorerer eller reagerer
negativt på dette, vil det noen ganger være bedre at en ikke fortalte. Dilemmaet her er at
dette vet ikke den utsatte før hun har fortalt familien eller andre om overgrepene. Det er
viktig å tro når noen forteller om seksuelle overgrep, men studier viser at dette ikke er den
vanligste reaksjonen (Armsworth & Strock 1999, Sjølie 2001).
Konklusjon
- Kvinner som har benyttet dissosiasjon som mestringsstrategi ved seksuelle overgrep,
har ofte vansker med å huske hendelser helhetlig. Derfor kan minner fra tidligere
hendelser fremstå på en uklar måte. En rekonstruksjon av traume i terapi, kan medvirke til at minner fremstår mer forståelig. Men det er viktig at den utsatte selv ønsker
rekonstruksjon, og at denne foregår på en slik måte at den utsatte bevarer kontrollen.
- Begrepet resilience brukes om personer som på tross av traumer bevarer helsen. De
mestringsstrategiene som resilient utsatte benyttet var å stole på egne krefter og å være
dyktig på et område. De ansvarliggjorde overgriperen for overgrepet, og derved klandret de seg selv i mindre grad.
- Det er de problemorienterte mestringsstrategiene som gir best helse på sikt. Det virker
positivt på helsen å avsløre og diskutere overgrepshendelsen med andre dersom de
som blir betrodd denne vonde erfaringen tror på det den utsatte forteller. Dersom den
som blir betrodd avsløringer om seksuelle overgrep og etter dette ikke tror på den
utsatte, vil det noen ganger være bedre for den utsattes helse at hun ikke fortalte om
overgrepene. Dilemmaet her er at den utsatte ikke vet hvordan lytteren vil reagere før
hemmeligheten er fortalt.
Takk
Jeg vil takke Therese Westrheim for at hun tok utfordringen med å lage illustrasjoner til
teksten.
Referanser
Anderson, G., Yasenik, L. & Ross, C. 1993: Dissosiative experiences and disorders among women who
identify themselves as sexual abuse survivors. Child abuse & neglect 17, 677–686.
Antonovsky, A. 2000: Helbredets mysterium. København, Hans Reizels forlag.
72
Hildur Vea
Armswoth, M.W. & Stronck, K. 1999: Intergenerational effect on incest on parenting: skills abilities and
attitudes. Journal of counseling and development 77, 303-314.
Axelsen, E.D. 1996: Når mestringsreaksjoner blir problemer. I Reichelt, S. & Haavind, H. (red.): Aktiv
psykoterapi – perspektiver på psykologisk forståelse og behandling. Oslo, Ad Notam Gyldendal forlag, 47–69.
Benum, K. & Boe, T.U. 1997: Dissosiasjon som beskyttelse mot overgrep. Tidsskrift for norsk psykologforening 34, 81–91.
Coffey, P., Leitenberg, H., Henning, K. & Turner, T. 1996: The relation between methods of coping
during adulthood with a history of childhood sexual abuse and current psychological adjustment. Journal of consulting and clinical psychology 64, 1090–1093.
Dahl, S.1996: Terapi med voldtektsutsatte. I Reichelt, S. & Haavind, H. (red.): Aktiv psykoterapi. Oslo, Ad
Notam Gyldendal forlag, 150–168.
DiPalma, L.M. 1994: Patterns of coping and characteristics of high-functioning incest survivors. Archives of
psychiatric nursing 8, 82–92.
Dorado, J.S. 1999: Remembering incest. I Williams, L.M. & Banyard, V.L. (red.): Trauma & memory.
California, Sage publications, 93–111.
Draucker, C.B. 1995: A coping model for adult survivors of childhood sexual abuse. Journal of interpersonal violence 10, 159-175.
Draucker, C.B. 1999: Knowing what to do: coping with sexual violence by male intimates. Qualitative
health research 9, 588–601.
Feinauer, L.L. & Stuart, D.A. 1996: Blame and resilience in women sexually abused as children. American
journal of family therapy 25, 31–30.
Finkelhor, D. & Browne, A. 1985: The traumatic impact of child sexual abuse: a conceptualization. American journal of orthopsychiatry 55, 530–541.
Førsvoll, R. 1999: Seksuelle overgrep og kvinners helse: senvirkninger og rehabiliteringsmuligheter vurdert ut fra
spørreundersøkelse i desember 1996. http://home.online.no/~rforsvol/artikler/nou_sporr/Nou.kom.pdf
Harvey, J.H., Orbuch, T.L., Chwalisz, K.D. & Garwood, G. 1991: Coping with sexual assault: the role of
accountmaking and confiding. Journal of traumatic stress 4, 515–531.
Herman, J.L. 1995: I voldens kølvand – om psykiske traumer og deres tilheling. København, Hans Reitzels
forlag.
Himelein, M.J. & McElrath, J.A.V. 1996: Resilient child sexual abuse survivors: cognitive coping and
illusion. Child abuse & neglect 20, 747–758.
Holman, E.A. & Silver, R.C 1996: Is it the abuse or the aftermath?: A stress and coping approach to
understanding responses to incest. Journal of social and clinical psychology 15, 318-339.
James, J.B., Liem, J.H. & O’Toole, J.G. 1997: In search of resilience in adult survivors of childhood sexual
abuse – linking outlets for power motivation to psychological health. I Lieblich, A. & Josselson, R.
(red.): The narrative study of lives. USA: Sage publications, 207–233.
Kaplan, H.B. 1999: Toward and understanding of resilience. I Glantz, M.D. & Johnson, J.L. (red.): Resilience and development. New York, Kluwer academic/Plenum publishers, 17–83.
Kirkengen, A.L. 1997: Embodiment of sexual boundary violations in childhood. Upublisert doktorgradsavhandling, Universitetet i Oslo.
Kirkengen, A.L. 2000: Innskrevet i kroppen. Tidsskrift for den norske legeforening 120, 1518–1522.
Lazarus, R. & Folkman, S. 1984: Stress, appraisal and coping. New York, Springer publishing company.
Leitenberg, H., Greenwald, E. & Cado, S. 1992: A retrospective study of long-term methods of coping
with having been sexually abused during childhood. Child abuse & neglect 16, 399–407.
Liem, J.H., James, J.B., O’Toole, J.G. & Boudewyn, A.C. 1997: Assessing resilience in adult with histories
of childhood sexual abuse. American journal of orthopsychiatry 67, 594–606.
Long, P. & Jackson, J.L. 1993: Childhood coping strategies and adult adjustment of female sexual abuse
victims. Journal of sexual abuse 2, 23-39.
Miltenburg, R. & Singer, E. 1997: The (ab)use of reliving childhood traumata. Theory and psychology 7, 605628.
Morrow, S.L. & Smith, M.L. 1995: Constructions of survival and coping by women who have survived
childhood sexual abuse. Journal of conseling psychology 42, 24-33.
Orbuch, T.L., Harvey, J.H. & Davis, S.H. 1994: Account-making and confiding as acts of meaning in
response to sexual assault. Journal of family violence 9, 249–264.
Perrot, K., Morris, E., Martin, J. & Romans, S. 1998: Cognitive coping styles of women sexually abused in
childhood: a qualitative study. Child abuse & neglect 22, 1135–1149.
Roth, S. & Newman, E. 1993: The process of coping with incest for adult survivors. Measurement and
implications for treatment and research. Journal of interpersonal violence 8, 363-377.
Sacco, M.L. & Farber, B.A. 1999: Reality testing in adult women who report childhood sexual and physical abuse. Child abuse & neglect 23, 1193–1203.
Sheiman, J.A. 1999: Sexual abuse history with and without self-report and memory loss. I Williams, L.M.
& Banyard, V.L. (red.): Trauma & memory. California, Sage publications, 139–148.
Sjølie, H. 2001: Å leve sammen i fred og løgnaktighet – en kvalitativ studie av kvinners opplevelse av å konfrontere
familien med seksuelle overgrep. Upublisert hovedfagsoppgave, Universitetet i Oslo.
73
Hildur Vea
Taylor, S.E. 1983: Adjustment to threatening events – a theory of cognitive adaptation. American psychologist 38, 1161–1173.
Testa, M., Miller, B.A., Downs, W.R. & Panek, D. 1992: The moderating impact of social support following childhood sexual abuse. Violence and victims 7, 173–186.
Ullman, S.E. 1996a: Correlates and consequences of adult sexual assault disclosure. Journal of interpersonal
violence 11, 554-571.
Ullman, S.E. 1996b: Social reactions, coping strategies, and self-blame attributions in adjustment to sexual assault. Psychology of women quarterly 20, 505–526.
Ullman, S.E. 1997: Attributions, world assumptions, and recovery from sexual assault. Journal of child
sexual abuse 6, 1-19.
Valentine, L.N. & Feinauer, L.L. 1993: Resilience factors associated with female survivors of childhood
sexual abuse. American journal of family therapy 21, 216–224.
Vea, H. 2001: Mestring av virkninger etter seksuelle overgrep. Upublisert hovedfagsoppgave, Universitetet i
Bergen.
74
i familier og
– kjønn
og tabuer
TEMA: Vold
Samfunn
seksualitet
Lise Rasmussen & Marit Vasshus
Vold i familier – kjønn og tabuer
Stakeholders
– en modell for nettverksbygging
LISE RASMUSSEN & MARIT VASSHUS
Rasmussen, L. & Vasshus, M. 2004: Domestic violence – Gender and taboos.
Stakeholders – a model for developing networks. AmS-Varia 41, 75-78. Stavanger.
ISSN 0332-6306, ISBN 82-7760-106-9, UDK 362.17.
Rogaland A-senter, the Competence Centre for alcohol and drug related problems,
initiated in june 2002 a network among different regional agencies that come into
contact with domestic violence in various ways. Through a short presentation the
background for and goal of the initiative is being described, as well as the model
used and the process so far. The different dilemmas and needs of the participating
agencies are brought forth, and it is stated that we expect the network to serve as a
dynamic meeting place for professionals who wish to improve their competence and efficiency.
Lise Rasmussen & Marit Vasshus, Rogaland A-senter, Dusevikveien 216, N-4028 STAVANGER, NORWAY. Telephone: (+47) 51729000. Telefax: (+47) 51729060. E.mails: [email protected] and
[email protected]
Familieteamet på Rogaland A-senter har gjennom arbeid med familier med rus- og voldsproblemer erfart at volden er språkløs på særlig to måter: I hjemmet er den uuttalt ved at
både voldsutøver og voldsutsatte kvinner og barn er tause vitner etter voldsepisoder. Knuste
følelser, skyld og skam bidrar til at foreldre tier om den dype følelsesmessige smerten.
Tausheten vitner om at både menn og kvinner bebreider seg selv etter voldelige møter
( Jenkins 1990). Volden er også språkløs når voldsutsatte kvinner søker hjelp, ved at hjelpere vegrer seg mot å spørre ut om voldstraumer hos barna og kvinnene, fordi de opplever at de mangler kompetanse. Erfaring tilsier dessuten at hjelpere ofte ikke vet nok om
hvem de kan samspille med (Bentovim 1992).
Økt sikkerhet for familier hvor det brukes vold, er et viktig mål for nettverket. For å
kunne gi et bedre samlet tilbud til voldsutsatte familier er det sentralt at hjelpere kjenner
hverandres tilbud. En trenger også å kartlegge om eksisterende tilbud må videreutvikles
eller om nye tilbud må etableres. En trenger å øke kompetansen hos hjelperne, og derved
gi trygghet til å etterspørre voldsepisoder der barn og foreldre er involvert, intervenere og
vite at man kan spille på andre fagpersoner eksternt.
Modell
Stakeholders-modellen bygger på generelle foretningsideer, og består av fire aktører; eiere, ansatte, leverandører og kunder (Guba & Lincoln 1989) (fig. 1). Disse gruppene har
interesser i foretaket. Modellen er videreutviklet av psykologsspesialist David Campbell
(2000), London, for å tilpasses nettverksintervensjon i forhold til organisasjoner. Modellen er ytterligere utviklet og tilpasset vårt nettverk lokalt under veiledning av David
Campbell. I vårt Nettverk mot vold i familier forholder vi oss til mange ulike interessenter, som har et anliggende i forhold til familievold; både brukere som selv er voldsutsatte
75
eller overgripere, samt ulike hjelpere fra privat
og offentlig sektor, politikere og frivillige organisasjoner. Kommunikasjonsformen i Nettverket
er en styrt dialog basert på familieterapeutiske
prinsipper med sirkulær utspørring, refleksive
spørsmål, lingvagram, et tankekart som strukturerer folks assosiasjoner til et bestemt tema, og
refleksjon som metode for å oppsummere og avslutte møtet. Ordstyrer knytter sammen tema
som blir berørt av ulike deltakere og navngir
dem, for å synliggjøre hver enkelt.
Interessenter er foruten Rogaland A-senter;
advokater, Livskrisehjelpen, politiet, barnevernsvakten, barnevernet, Krisesenteret, Akuttmottaket på sykehuset, brukere av hjelpetjenester, Familievernkontoret, Familieinstituttet,
Psykiatrisk ungdomsteam Stavanger, Barnepsykiatrisk avdeling, Avdeling for rusrelatert
psykiatri (ARP), Basissenteret, Åna kretsfengsel
og politikere, til sammen 19 ulike andelshavere
(fig. 2).
Prosess
Et viktig mål med nettverket er at alle skal ha
aksjer eller andeler i det, ved å oppleve seg sett
og hørt i forhold til sitt anliggende når det gjelder familievold. Alle deltakernes refleksjoner er
betydningsfulle. Nye deltakere gis tid til å presentere seg, og blir inkludert. Deltakerne i nettverket bestemmer innholdet i møtene fra gang
til gang, og i hvordan man skal nærme seg problematikken. Nettverket hadde sitt første møte
juni 2002, og har siden hatt seks møter, det siste
i desember 2003. Første møte hadde som mål å
belyse og bli kjent med de ulike deltakernes anliggender. Andre møte, hvor fire jurister hadde
innlegg, belyste lovverket, særlig lov om barn og foreldre og lov om barnevern, og identifiserte huller i lovverket i forhold til å beskytte barn under samværsordninger med voldelige fedre, hvor fire jurister hadde innlegg. Tredje møte hadde som mål å bidra til at
deltakerne ble bedre kjent med hverandres tilbud ved at alle presenterte sine tilbud, målgrupper, henvisning, kostnadog hvilke målgrupper en har mest erfaring med. Fjerde møte
inviterte til dialog med lokale politikere, for at de skal involvere seg i problematikken.
Dilemma og anliggende
Advokatene møter voldsutsatte kvinner med utenlandsk opprinnelse, som taper nettverket ved separasjon, og hvor advokaten sitter med omsorgs- og venneroller og trenger
lagspillere. Politiet ønsker å senke treskelen for å ta kontakt, ved at samtaler med volds-
76
Fig. 1. Stakeholdermodellen med ulike
aktører. Figuren er
nedtegnet av Tore Øien.
Fig. 1. The Stakeholder
model with different
participators. The figure is
made by Tore Øien.
utsatte kvinner kan hindre nye voldsepisoder fra
truende menn. Barnevernsvakten opplever at
foreldre bagatelliserer traumatiserte barn. De vil
fremstå som problemfrie og kontakter ikke fagfolk. Bergensprosjekt viser at foreldresamtaler,
samtaler mellom foreldre og hjelpere, hindrer
repetisjon av vold. Politikere har ansvar for at
hjelpeapparatet fungerer godt gjennom samarbeid, at det fins en meny av tilbud, der alle grupper får det de trenger. Avdeling for rusrelatert
psykiatri, ARP, etterspør hvem som skal være
spesialister på voldsproblematikk, og barns sikkerhet er sentralt. Stavanger familieinstitutt, som
jobber særlig med familier med brutte eller kompliserte relasjoner, fremhever at når fagfolk har
kompetanse, etterspørres den. En faglig oppgradering vil bidra til at vi faktisk forholder oss til
vold. Barnepsykiatrisk avdeling påpeker at seksuelle overgrep ofte er den volden de møter. Det
mangler en plan og en tiltakskjede for disse
barna. Det mangler også kompetanse og kapasitet. Barnevernet har fokus på barnets beste.
Samtaler umiddelbart etter en voldsepisode, det
vil si samme dag eller kveld, er viktig. Dersom
man tilbyr samtaler med familien dagen etter
voldsepisoden, lukker familien igjen for hva som
har skjedd, på grunn av skam og skyldfølelse.
Barnevernet kan ikke pålegges tilsyn av retten,
mangler kapasitet og opplever seg avmektige.
Akuttmottaket etterlyser et enkelt system for
hvordan håndtere voldsproblem.
En viktig effekt ved Nettverket vil være å få
til ulike former for knoppskyting, der mindre
grupper av Nettverket fordyper seg i tema som
ikke angår de øvrige deltakerne. Nettverket vil
selv hele tiden styre hva som skal være i fokus
til ulike tidspunkt. Dette kan være helt forskjellige tema eller problemstillinger enn den opprinnelige.
Rogaland A-senter vil foreta evaluering av måloppnåelse for nettverkets virksomhet i
løpet av våren 2004.
Planer og tiltak
Nettverket samarbeider med to representanter fra Stavanger bystyre ( Rasmussen & Vasshus 2003) og administrasjonen i Stavanger kommune, for å evaluere tiltak man har og
kartlegge hva som trengs samt foreslå tilbud som vil hjelpe voldsutsatte familier. Fredag 7.
november 2003 er representanter fra Nettverket invitert av Stavanger kommunes administrasjon sammen med aktuelle aktører for å utvikle ideer til nødvendige tiltak for familier som erfarer voldsepisoder.
77
Fig. 2. Identifiserte
interessenter som er
involvert i en
hermeneutisk dialog,
og som fokuserer på
ulike problemstillinger
og behov. Figuren er
nedtegnet av Tore Øien.
Fig. 2. Identified
Stakeholders involved in an
hermeneutic dialog, focusing
issues and needs. The figure
is made by Tore Øien.
Nettverket vil i sine fremtidige møter jobbe med problemstillinger som de enkelte
behandlerne møter, for å dele erfaringer, ideer og metoder til å gjøre en bedre jobb for de
familier som søker hjelp.
Nettverket skal utgi en informasjonsfolder om hvilke hjelpeinstanser som tilbyr hvilken hjelp til voldsutsatte familier. Folderen vil bli utgitt innen februar 2004, og spres på
legekontor og andre steder i helse- og sosialtjenestene der en kan møte mennesker med
særlige hjelpebehov i forhold til tema vold.
Referanser
Bentovim, A. 1992: Trauma organized systems, physical and sexual abuses in families. London, New York,
Karnac books.
Campbell, D. 2000: The socially constructed organization. London, New York, Karnac books.
Guba, E.G. & Lincoln, Y.S. 1989: Forth generation evaluation. Newsbury Park, London, New Dehli, Sage
publications.
Jenkins, A. 1990: Invitations to resposibility. The therapeutic engagement of men who are violent and abusive.
Adelaide, South Australia, Dulwich centre publication.
Rasmussen, L. & Vasshus, M. 2003: Stakeholders – en modell for nettverksbygging. Apropos rus 2/2003,
15.
78
“Rogalandsprosjektet”
TEMA:
Samfunnmot
og tvangsekteskap
seksualitet
Sangeeta Dhawan
«Rogalandsprosjektet»
mot tvangsekteskap
SANGEETA DHAWAN
Dhawan, S. 2004: «The Rogaland Project»- a local action plan against forced
marriages. AmS-Varia 41, 79-82, Stavanger. ISSN 0332-6306, ISBN 82-7760-106-9,
UDK 317.4.
The Rogaland Project is financed by the Ministry of Children and Family Affairs
and the Red Cross. The aim of the project is to create awareness in society that
forced marriage is an illegal practice, and that those who engage in it can be punished. In addition to providing information in schools, colleges, adult education
centres, and other institutions, we give advice to the victims and work to create a
change in attitude amongst parents. The Rogaland Project was established in September 2002 on the initiative of the International House Foundation and the Crisis Centre in Stavanger.
We are directly linked to the main nationwide Red Cross telephone service against forced marriages,
situated in Oslo. Cases concerning Rogaland are then transferred to the local project leader, who makes
contact with the relevant party. The project has a management committee, consisting of a group of professionals representing different institutions, as well as a network of volunteers from different cultures.
Sangeeta Dhawan, Stiftelsen Internasjonalt Hus, Sandvikveien 13, N-4016 STAVANGER, NORWAY.
Etablering av «Rogalandsprosjektet»
I april 2002 hadde Stiftelsen internasjonalt hus besøk av justisminister Odd Einar Dørum
der problematikken rundt tvangsekteskap stod i fokus. Dette førte til at vi fikk flere henvendelser fra ungdommer som var i en vanskelig situasjon. Stiftelsen internasjonalt hus
tok initiativet til å etablere «Rogalandsprosjektet» mot tvangsekteskap. Ved Rogaland fylkeskommunes likestillingskonferanse 15. oktober 2002, der det blant annet ble fokusert på
temaet tvangsekteskap, ble prosjektet for første gang presentert offentlig.
Sammen med Stiftelsen krisesenteret i Stavanger søkte vi Barne- og familie departementet om økonomiske støtte. Like etter, utfordret vi Norges Røde Kors til å være viktige
medspillere, og var heldige da også den organisasjon ville være med og gav oss økonomiske midler. Jeg ble ansatt i 50 % stilling som prosjektleder i september 2002 og «Rogalandsprosjektets» offisielle åpning ble markert ved Internasjonalt hus i oktober samme år.
Prosjektets organisering
«Rogalandsprosjektet» har et styre med overordnet ansvar for opprettelse og nedleggelse
av prosjekter. Prosjektleder koordinerer og er pådriveren i arbeidet.
Styringsgruppen består av representanter for Stiftelsen Internasjonalt Hus og Stiftelsen
Krisesenteret i Stavanger. Vi har arbeidet for å ansvarliggjøre Stavanger kommune, og
den 16. januar 2003 tiltrådte Stavanger kommune formelt prosjektets styringsgruppe.
Referansegruppen består av offentlige etater og frivillige organisasjoner i vår region.
Samarbeidspartnerne har bred faglig bakgrunn og skal arbeide for å få oversikt over
«hvem som kan gjøre hva» innenfor offentlige etater og i frivillige organisasjoner.
79
Sangeeta Dhawan
“Rogalandsprosjektet” mot tvangsekteskap
Følgende etater og organisasjoner er involverte i «Rogalandsprosjektet»:
Kommunale etater:
- Helsestasjon for ungdom i videregående skole (Stavanger)
- Barnevernsvakten (Stavanger)
- Flyktningseksjonen (Stavanger og Sola)
- Johannes voksenopplæringssenter (Stavanger)
Fylkeskommunal etat:
- PP-tjenesten for videregående opplæring i Rogaland
Statlige etater:
- Rogaland politidistrikt
- Høgskolen i Stavanger
- Rogaland psykiatriske sykehus
Frivillige organisasjoner:
- Rogaland innvandrerråd
- Kvinnelige juristers forening
- LO’s kvinnenettverk
- Amnesty International
- Det muslimske fellesråd
- Stiftelsen Internasjonalt Hus
- Internasjonalt kvinneforum
- Stiftelsen krisesenteret i Stavanger
Beredskapsgruppen er todelt og består av følgende faggrupper: Barnevernsvakten i Stavanger kommune, Rogaland politidistrikt og Kvinnelige juristers forening. Den andre delen
består av kulturveiledere og «naturlige hjelpere» med livserfaring.
«Rogalandsprosjektet» er knyttet til Norges røde kors sitt kontaktnummer om tvangsekteskap. Alle henvendelser om tvangsekteskap fra Rogaland, blir henvist til «Rogalandsprosjektet». Denne telefonen er bemannet på dagtid mandag til fredag mellom kl. 09.00
og kl. 15.00. Etter dette tidspunktet, og i helgene, er telefonen viderekoblet til Stiftelsen
krisesenteret i Stavanger. Prosjektleder får ukentlige rapporter om alle henvendelser som
har med tvangsekteskap å gjøre.
Prosjektets formål
Formålet med «Rogalandsprosjektet» er å øke kunnskap og kompetanse om tvangsekteskap I hjelpeapparatet. I tillegg vil vi drive et forebyggende arbeid i forhold til jenter og
gutter som trenger opplysing og støtte (Bastøe 2001). Det viktigste er imidlertid at ungdommer som kommer i en presset situasjon vet hvor og hvordan de kan få hjelp. Målgruppen for vårt arbeid er ungdom og deres foreldre (Handlingsplan mot tvangsekteskap
1998, Lover og konvensjoner relatert til tvangsekteskap 2001).
Det at Stavanger kommune gikk inn i styringsgruppen for prosjektet gjør at vi lettere
kan få tydeligere ansvarsplassering, og at «Rogalandsprosjektet» lettere kan spille på det
offentlige hjelpeapparatet. Ansvar for utvikling av beredskapsgruppen vil nå bli delt, slik
at Stavanger kommune følger opp det offentlige hjelpeapparatet. «Rogalandsprosjektet»
vil bistå den enkelte ungdom som søker hjelp med veiledning og oppfølging utover hva
det offentlige kan bistå med.
80
Sangeeta Dhawan
«Roglandsprosjektet» så langt
Vårt første arbeid har vært å etablere et nettverk for å innarbeide nødvendige rutiner i
arbeidet mot tvangsekteskap som en del av vår målsetting om å øke kunnskap og kompetanse om tvangsekteskap i hjelpeapparatet.
Vi har samlet inn et skriftlig materiale om offentlige etater og frivillige organisasjoners
kompetanse om tvangsekteskap i vår region ved et nettverkseminar høsten 2002. Dette
materiale skal bli en del av «Rogalandsprosjektets håndbok». Håndboken er under arbeid
og skal først og fremst være et verktøy til bruk lokalt i hjelpeapparatet.
I forbindelse med kompetanseheving har vi avholdt en konferanse om tvangsekteskap
på Internasjonalt hus 17. mars 2003. Det var mange flere deltakere enn vi hadde håpet på,
så det viser at det er et behov for kunnskap om problematikken.
Som en del av det forebyggende arbeid mot tvangsekteskap har vi startet et informasjonsarbeid på ungdomsskoler og videregående skoler i regionen.
«Rogalandsprosjektet» har fått flere konkrete henvendelser om tvangsekteskap. Disse
sakene har blitt henvist til, og oppfølges av, det offentlige hjelpeapparatet.
Visjoner og veien videre
Etter vår erfaring er det ikke bare behov for konkret arbeid mot tvangsekteskap, men også
annet opplysningsarbeid. Det er behov for kunnskap om lover og kjennskap til tilgjengelige hjelpe- og beskyttelsestiltak. Vi ønsker samarbeid med skolene om å spre informasjon. Denne informasjonen kan også spres ved å arrangere lokale seminarer. Vi vil videreføre
informasjonsarbeidet for elever ved ungdomsskoler og videregående skoler i vår region.
Som en del av forebyggingsarbeidet er det viktig å komme i dialog med foreldrene. Vi
har dialog med Rogaland innvandrerråd angående et samarbeid for å skape kontakt og
holdningsendring hos foreldre i innvandrermiljøene. Vi skal avholde et seminar der
innvandrerfamilier kan samles til et felles diskusjonsforum med mål å forebygge tvangsekteskap.
Vi skal etablere en organisert nettverksgruppe for gutter og jenter. På denne måten kan
vi skape en arena for samtaler og diskusjoner omkring temaer som opptar ungdom generelt, og spørsmål knyttet til tvang og press ved ekteskap generelt. Vi vil samarbeide med
kommunale etater, Høgskolen i Stavanger og frivillige organisasjoner for å utvikle dette
tiltaket.
Generelt har vi erfart at det er lite struktur i arbeidet mot tvangsekteskap i hjelpeapparatet. Vi vil derfor legge fokus på å videreutvikle det allerede etablerte nettverk. Vi ser at
det er et behov for å følge opp og utvide dette nettverket, for å sikre videre kunnskap og
kompetanseheving.
Kartlegging av problemets omfang er en stor utfordring, og dette er et arbeid vi vil
bidra til i tiden fremover. Vi har dialog med Høgskolen i Stavanger angående et samarbeid.
Oppsummering
Prøveprosjektet avsluttes i september 2003. Det er ønskelig at prosjektet fortsetter utover
prøveprosjektet. Det høstes erfaringer og de involverte lærer mye gjennom såkalt problembasert læring. Det er en erfaring at veien blir til mens vi går. Om prosjektet skal bli noe
mer enn bare et ettårig prøveprosjekt, avhenger i stor grad av tilskudd av nye midler.
Videreføring er avhengig av bevilgninger fra Barne- og familiedepartementet. Det som alt
er gjort, vil stort sett være spilt dersom prosjektet ikke videreføres etter september 2003.
81
Sangeeta Dhawan
Referanser
Bastøe, P.Ø. 2001: Tiltak mot tvangsekteskap - veileder for offentlige ansatte i møte med ungdom som trues med eller
utsettes for tvangsekteskap. Oslo, Barne- og familiedepartementet, Q-1025B.
Handlingsplan mot tvangsekteskap, 1998. Oslo, Barne- og familiedepartementet, Q-0980/2.
Lover og konvensjoner relatert til tvangsekteskap, 2001. Oslo, Barne- og familiedepartementet, Q-1027B.
82
Kvinnelige komponisterTEMA:
i skyggen avMusikk
tradisjonellogmusikkhistorie
litteratur
Lise Karin Øzgen
Kvinnelige komponister
i skyggen av tradisjonell
musikkhistorie
LISE KARIN ØZGEN
Øzgen, L.K. 2004: Female composers in the shade of traditional music history. AmS-Varia 41, 83-92, Stavanger. ISSN 0332-6306, ISBN 82-7760-106-9, UDK
78.071.1-055.2.
This article focuses on why women composers have been forgotten and neglected
in the standard history of Western music, and attempts to reconstruct the social
context within which female composers found themselves at the end of the 18th
century. The problem is exemplified by the English composer Maria Hester Park
(1760-1813), whose works have been almost entirely neglected up to now. Park composed in the musical language of the early classicism and all her works show that she
was an accomplished composer. So why has she been completely ignored? There are several reasons why
women composers are forgotten today. They were facing many obstacles in their effort to be taken seriously as composers and music historians up till now have apparently ignored them. In order to include
women it is therefore necessary, as a music researcher, to include other factors, when writing a history of
music. Many researchers in this field are now starting to have reservations about forcing women’s lives
and experiences into male categories, and the use of traditional music historical periods often results in
the disappearance of women from historical accounts. Instead of focusing on masterpieces, as representative works for a whole period, we must instead include the whole music history – the whole musical
practice, and study the place of women composers within this context.
Lise Karin Øzgen, Institutt for førskolelærerutdanning, Høgskolen i Stavanger, PO Box 8002 Ullandhaug,
N-4068 STAVANGER, NORWAY. Telephone: (+47) 51831000. Telefax: (+47) 51831050. E-mail:
[email protected] (private e-mail: [email protected])
Kvinnelige komponister i skyggen av tradisjonell musikkhistorie
Jeg har nettopp gjennomgått et doktorgradsprogram ved Indiana university i USA i «Early
music» – et program om tidlig musikks oppføring-og oppføringspraksis. Min avhandling
hadde som tittel: «Maria Hester Park (1760-1813): the life and works of an unknown female
composer, with an analysis of selected keyboard sonatas». Denne artikkelen bygger på den forskning jeg har gjennomført; jeg ønsker å fokusere på hvorfor kvinnelige komponister er
blitt glemt og oversett i den tradisjonelle musikkhistorien, og eksemplifisere dette med å
se på den engelske komponisten Maria Hester Park.
Maria Hester Park
Maria Hester Park ble født i England i 1760 og døde i 1813. Hun var gift med gravøren og
poeten Thomas Park, som skrev mange rørende dikt til henne. De hadde fem barn og
familien bodde på forskjellige steder rundt og i London. I tillegg til å være komponist, var
hun også lærer for mange av tidens sosietetsdamer og deres døtre, og hun var utøver på
cembalo og klaver på offentlige konserter i London. Park hadde omgang med tidens mest
kjente kunstnere, bl.a. forfatteren Anna Seward, historikeren Charles Burney og kompo83
Lise Karin Øzgen
nisten Joseph Haydn; sistnevnte dediserte en klaversonate til henne.1 Av hennes komposisjoner kan nevnes flere sonater for cembalo/klaver, sonater for cembalo/klaver med
fiolinakkompagnement, en klaverkonsert og flere sanger. Flere andre verk ble også annonsert av datidens forleggere, men disse er foreløpig ikke funnet.2
Alle verkene jeg analyserte viser at Maria Hester Park var en dyktig komponist. Hennes harmoniske språk demonstrerer stor musikkteoretisk kunnskap i den tidlige
klassisismens tonespråk, og hun viser at hun behersker datidens komposisjonsmåter og
former. Det som kanskje er mest spesielt med hennes musikk er hennes evne til å inkorporere både dramatiske episoder og vakre, lyriske sangbare temaer.
Så man kan jo spørre seg om hvorfor en dyktig komponist som Park er fullstendig
ukjent? I mitt arbeid fant jeg flere grunner til at hun og andre kvinnelige komponister ikke
har kommet frem i lyset, både på grunn av store vanskeligheter de hadde på sin egen tid
med å bli tatt seriøst som komponist, og at musikkhistorikere fram til våre dager tilsynelatende har ignorert dem.
Kvinnens plass i samfunnet på 1700-tallet.
For å finne årsaker til hvorfor kvinnelige komponister er blitt glemt og oversett i den
tradisjonelle musikkhistorien, påtvinger et slikt prosjekt seg en rekonstruksjon av de sosiale betingelsene en kvinnelig komponist på slutten av 1700-tallets England levde under.
Jeg så i mitt arbeid (Özgen 2002) at kvinner på denne tiden generelt sett levde sine liv i
den private sfæren, i hjemmet: det å være kone og mor var deres livsoppgave. I hjemmet
lærte de unge kvinnene i visse sosiale lag de såkalte «fruentimmernettheter», som bestod
av påkledning, høflighet, tegning, broderi og musikk. Det ser ut til at ferdigheter i musikk
var et av de talentene en mann ønsket av sin tilkommende, så lenge dette foregikk innenfor husets fire vegger. Jenter ble oppfordret til å lære og utøve musikk, men bare frem til
de giftet seg. Foreldre brukte ofte musikk til å aktivisere døtrene sine, slik at de unge
kvinnene alltid skulle være beskjeftiget med noe og dermed ikke hadde tid eller tanker for
noe usømmelig. De fleste kvinner gav så opp musikken når de giftet seg. Dette er beskrevet for eksempel i Jane Austens roman Sense and sensibility, i scenen hvor den unge jenten
Marianne spiller på et piano, som hadde stått låst helt siden bryllupsdagen til fruen i
huset.3
Selv om kvinner ble oppfordret til å ta musikktimer, garanterte samfunnets konvensjoner og strenge rammer at kvinnenes bedrifter ikke fikk noen innflytelse utenfor hjemmet.
Menn, derimot, hadde full frihet til å spille offentlig, være seg om de hadde talent eller
ikke. Det var mange som kritiserte mangelen på musikkunnskaper hos menn fra den øvre
klasse og hvordan dette resulterte i middelmådighet i engelske orkestre på 1700-tallet.4
Idealkvinnen på slutten av 1700-tallet var ikke en kreativ eller sterk kvinne; i stedet
1
Dette er etter all sannsynlighet sonate i D-dur (H.XVI:51). Se diskusjon bl.a. i Bartha (1965:302), Somfai
(1995:179) og Tolley (2001).
2
Dette gjelder verk som er annonsert på tittelsiden i op. 13 (Two sonatas for the piano-forte, with an
accompaniment for a violin … Op. 13 [Score] s. 15. R’ Birchall: London, [WM1801.] fol.) og omfatter
følgende verk: 6 Divertimentos for harpe og pianoforte, Op. 8, 6 Duetter for harpe og pianoforte, Op. 9,
Sonata with the Berlin favorite, Sonata with prince Adolphus Fancy (Saur 1981).
3
«In the evening, as Marianne was discovered to be musical, she was invited to play. The instrument was unlocked,
every body prepared to be charmed, and Marianne, who sang very well, at their request went through the chief of the
songs which Lady Middleton had brought into the family on her marriage, and which perhaps had lain ever since in the
same position on the pianoforté, for her ladyship had celebrated that event by giving up music, although by her mother’s
account she had played extremely well, and by her own was very fond of it.»
Jane Austen, Sense and Sensibility, sitert i Leppert (1985:97).
4
Leppert (1985:86).
84
Lise Karin Øzgen
skulle hun være hjelpeløs og avhengig av andre, og hennes liv var fylt av selvoppofrelse.
Hun skulle aldri være misfornøyd med forholdene i livet sitt, aldri søke uavhengighet og
skulle alltid være avhengig av mannen. Lord Lyttelton (1709-1773) advarer mot at kvinner
skulle sette seg for høye mål i sin bok Advice to a lady (Lyttelton 1733), hvor han sier at
kvinner skal søke etter godhet, men ikke storhet!
«Seek to be good, but aim not to be great,
A woman’s noblest station is retreat,
Her fairest virtues fly from public sight,
Domestic worth, that shuns too strong a light.» (Paston 1902:79).
Kvinner var utestengt fra alle økonomiske muligheter, og generelt sett fra initiativ og
kompromissløs selvsøking. Kvinners ønsker ble sett på som uviktige og
det var derfor også uviktig å lytte til dem.
Samfunnets normer og konvensjoner hadde en enorm makt, da en
kvinnes utsikter til ekteskap, arbeid eller sosial aksept var helt avhengig
av hennes rykte. Beskjedenhet og ærbarhet skulle hindre kvinner i å se
etter noen form for anseelse, med det resultat at dersom en kvinne på
en eller annen måte stakk seg fram, måtte hun tåle harde uttalelser fra
resten av samfunnet, som til syvende og sist satte en stopper for hennes
ønske om anseelse. Hvis en komposisjon ble publisert under en kvinnes navn, ble den som oftest heftig kritisert. Så sent som 23. februar
1898 (s. 29-30) i tidsskriftet Musical courier ble en komposisjon av den
amerikanske komponisten Amy Beach (1867-1944) kritisert for å være
monoton, den manglet logikk, var dårlig musikkteoretisk sett, men det
var spor etter delikathet og sjarm på slutten av stykket, hvor hun var på
sitt beste, men dog en kvinne.
Kvinner var derfor redd for offentlig ydmykelse, og nølte av den
grunn med å publisere sine verk. Samfunnet mente fremdeles på denne
tiden at det var upassende og udannet for en kvinne å publisere sine
egne komposisjoner. Noen kvinnelige komponister løste dette problemet ved å publisere under et mannsnavn; for eksempel publiserte Fanny Mendelssohn
Hensel (1805-47, se fig. 1) sangene sine under den berømte broren Felix sitt navn.
Fanny ble møtt med mange fordommer på grunn av sitt ønske å komponere, både fra
faren og også kanskje mer overraskende, fra broren Felix. En karriere innen musikk var
nøye planlagt for hennes bror av foreldrene, mens målet for hennes liv skulle være det å
bli kone og mor. Faren skrev i et brev til henne i 1820 at «musikk vil kanskje bli hans [Felix]
yrke, men for deg er det og må aldri bli noe mer enn et ornament, aldri grunnlaget for din eksistens.» 5
(Leppert 1985:146). Senere i 1828 på Fanny sin 23-årsdag, skriver faren at han er stolt
over hennes «fruentimmernettheter», men han advarer henne: «men du må fremdeles forbedre deg! Du må bli mer rolig og fattet, og forberede deg mer seriøst for ditt egentlige kall, det eneste
kallet for en ung kvinne – jeg mener det å bli husmor.» 6 (Leppert 1985:146).
Gjennom hele århundret finner vi tankene om at kvinner ikke hadde de intellektuelle
ferdighetene til å lære, og ikke minst at det ikke var nødvendig, og kunne til og med være
litt betenkelig for en kvinne å bli utdannet, siden det kunne undergrave kvinnens eneste
5
Dette og de påfølgende sitater er oversatt av undertegnede.
«music will perhaps become his [Felix’s] profession, whilst for you it can and must only be an ornament, never the root
of your being and doing.»
6
«however, you must still improve! You must become more steady and collected, and prepare more earnestly and eagerly
for your real calling, the only calling of a young woman – I mean the state of a housewife.»
85
Fig. 1.
Fanny Mendelssohn
Hensel (Neuls-Bates
1996:145).
Fig. 1. Fanny Mendelssohn
Hensel (Neuls-Bates
1996:145).
Lise Karin Øzgen
sanne kall: å være kone og mor. Johann Campe skrev om kvinnelige komponister i boken
Väterlicher Rath für meine Tochter fra 1789: «Blant hundre flinke kvinnelige komponister kan en
neppe finne én som samtidig kan oppfylle alle kravene til det å være en god kone, en oppmerksom og
flittig husmor og en mor som tar seg godt av barna sine.»7 (Campe 1789:39, sitert i Bowers & Tick
1986:226). En samtidig forfatter, Johann B. Basedow, er enig og skriver i 1777: «…den mest
talentfulle kvinnelige danser, den beste kvinnelige sangeren og den mest beleste og suksessrike kvinnelige kunstneren utgjør en dårlig kone, en dårlig husmor og en dårlig mor.»8 (Bowers & Tick 1986:226).
Til og med Moses Mendelssohn, en av de mest opplyste mennene på denne tiden skrev i
et brev til sin forlovede rett før de giftet seg i 1762, at «…moderat læring sømmer seg for en
“lady”, men ikke lærdom. En jente som har lest til øynene ble røde fortjener å bli ledd av.»9 (Kupferberg
1972:51).
Kvinner hadde svært få muligheter dersom de ville studere komposisjon. Hvis man
ikke var født inn i en musikerfamilie, hadde man få muligheter til musikkutdannelse, da
musikkutdanningsinstitusjonene lenge var forbeholdt menn. Kvinner var også nektet adgang til den mer uformelle utdanningen som fant sted i orkestrene. Fra 1823 av, da Royal
academy of music åpnet i London, gav det timer i komposisjon til både kvinner og menn.
Men kvinnenes pensum var ikke så grundig som mennenes. Ifølge William Thomas Parke’s
Musical memoirs var målet at mennene skulle bli kvalifisert til å bli komponister eller utøvere på forskjellige instrumenter, mens kvinnenes undervisning i første rekke skulle kvalifisere dem til å bli sangere, harpister og pianister. (Parke 1970) England var tidlig ute med
å åpne komposisjonsstudier for kvinner, selv om de ikke var like bra som for menn. I
andre land, for eksempel i Frankrike, ved det kjente Pariskonservatoriet, hadde ikke kvinner adgang til komposisjonsstudier før i 1870, nesten 50 år senere enn England. I England
brummet komponisten Stanford i sine memoarer, etter å ha akseptert komponisten Rebecca
Clarke som sin første kvinnelige student i 1907, at nå var britiske institusjoner blitt overkjørt av kvinner. (Tick & Koskoff 2001).
I de fleste tilfeller ble kvinner kun oppfordret til å utøve musikk, ikke komponere. Det
var en utbredt holdning – tanker fra Rousseau midt på 1700-tallet – at kvinner mangler fra
naturens side evne til kreativitet og dermed evne til å komponere musikk.10 Datidens
tenkere mente at kvinner ble dominert av følelsene sine og kunne derfor bare absorbere
og tolke musikk, mens menn med deres enorme kapasitet til å kontrollere følelsene sine
og deres logiske og analytiske evner, var i stand til å komponere musikk.11 Så kvinner som
komponerte eller gjorde andre kreative oppgaver gikk da imot samfunnets konvensjoner
(for eksempel Schumann 1972). Dette er viktig å forstå, og kan i mange tilfeller forklare
7
«… among a hundred praiseworthy female composers hardly one can be found who fulfills simultaneously all the
duties of a reasonable and good wife, an attentive and efficient housekeeper, and a concerned mother.»
8
«… the most talented female dancer, the leading female singer, and the most well read, most accomplished female
artist makes a poor wife, a poor housewife, and a poor mother.»
9
«… moderate learning becomes a lady, but not scholarship. A girl who has read her eyes red deserves to be laughed
at.»
10
Rousseau sa følgende i 1758: «Women, in general, possess no artistic sensibility ... nor genius. They can acquire a
knowledge ... of anything through hard work. But the celestial fire that emblazens and ignites the soul, the inspiration
that consumes and devours ... , these sublime ecstasies that reside in the depths of the heart are always lacking in
women’s writings. These creations are as cold and pretty as women; they have an abundance of spirit but lack soul; they
are a hundred times more reasoned than impassioned.» Jean-Jacques Rousseau 1758: Lettre à M. d’Alembert sur les
spectacles. Amsterdam, Marc Michel Rey, 193n., oversatt og sitert i Bowers & Tick (1986:225).
11
George Upton fastslo i sin innflytelsesrike bok Woman in music (1880), «since women were dominated by their
emotions, they could only absorb and interpret music, while men with their excellent capacities to control their emotions
and be able to think mathematically and logically, were able to create music: man controls his emotions, and can give
an outward expression of them. In woman they are the dominating element, and so long as they are dominant she
absorbs music.» George Upton (1880): Woman in music. Boston, J.R. Osgood sitert i Neuls-Bates (1996):
Women in music, 207.
86
Lise Karin Øzgen
hvorfor også talentfulle kvinner selv følte ambivalens til sin egen verdi
som komponist, og verdien av sin egen kreative skaperkraft. Clara
Schumann (1819-1896, se fig. 2) skrev for eksempel i dagboken sin: «før
trodde jeg at jeg hadde kreative evner, men jeg har gitt opp denne ideen; en kvinne
må ikke ha lyst til å komponere, ingen før meg har greid det, så hvorfor skulle jeg tro
at jeg kunne klare det? Det ville være arroganse.» (Abelson 2001:22).
At kvinnen skulle være passiv og underdanig var et syn som hadde
etablert seg fast og det førte til at kvinner var ukomfortable i rollen som
komponist. Mange talentfulle kvinnelige komponister så selv ned på sine
egne komposisjoner, og trengte derfor svært mye positiv tilbakemelding.
De hadde ofte problemer med å balansere alle de konfliktfylte ansvarsområdene i livet: den kreative siden versus forpliktelsene av det å være hustru.
Når kritikere evaluerte en komposisjon av en kvinne, brukte de ofte
begrepene feminint og maskulint i evalueringsterminologien. Hvis et verk
av en kvinnelig komponist var teknisk eller musikalsk sett dårlig ble den
beskrevet som feminin eller med det mer nedsettende begrepet «kvinneaktig». Clara Schumann beskrev sine egne komposisjoner på denne måten: «Det er ingen større glede enn å komponere noe selv og så lytte til det. Det er noen vakre passasjer
i Trioen og jeg tror den også formmessig er ganske bra. Selvfølgelig er det jo bare en kvinnes arbeid, som
alltid mangler styrke og noen ganger oppfinnsomhet.» (Green 1997:99). Og et år senere skrev
hun: «Jeg fikk de trykte kopiene av min Trio i dag, men etter Roberts d-moll [Trio] likte jeg den ikke.
Den hørtes kvinneaktig og sentimental ut.» (Green 1997:99).
I tilfeller hvor en kvinnelig komponists verk ble sett på som suksessfull, ble det forstått
som usedvanlig. Slike verk ble rost mest for deres fantastiske maskulinitet, som for eksempel den tyske komponisten Loiuse Adolpha Le Beaus (1850-1927) pianovariasjoner opus 3, som ble beskrevet som maskuline. Kritikeren August
Bungert skrev at den siste variasjonen var så lidenskapelig at man hadde
glemt på slutten at dette var en komposisjon skrevet av en kvinne.12 (Green
1997:100).
Fig. 2. Clara Schumann
( Jezic 1988:111).
Fig. 2. Clara Schumann
(Jezic 1988:111).
Hindringer på veien til suksess
I tillegg til å møte samfunnets trange konvensjoner, møtte også kvinnelige komponister mange praktiske hindringer på veien til suksess. Verkene
deres var stort sett upublisert og var derfor ukjent for det store publikum.
Kvinnelige komponister reiste også svært lite, så de hadde få muligheter til
å spille verkene sine for et større offentlig publikum og møte dem som
kunne ha fremmet deres karriere.
Valg av genre og instrument kan også være en grunn til hvorfor kvinnelige komponister ikke har kommet frem i lyset. Kvinneinstrumentet var
cembalo eller piano, gitar eller lutt, og harpe (fig. 3).13
12
[Den siste pianovarisjonen] «… subsequently plunges passionately and boldly on and becomes so violent, that one
has quite forgotten by the end that the composer is a woman; indeed, one could think that one were dealing with a
capable man, who can truly strike earnestly and hard as here.»
13
John Essex laget i 1722 en liste over hvilke instrumenter som var passende for kvinner og hvilke som
ikke var det: «The harpsichord, spinet, lute and base violin, are Instruments most agreeable to the ladies: There are
some others that really are unbecoming the fair sex; as the flute, violin and hautboy; the last of which is too manlike,
and would look indecent in a woman’s mouth; and the flute is very improper, as taking away too much of the juices,
which are otherwise more necessarily employ’d, to promote the appetite, and assist digestion.» (Essex 1722:84-85).
87
Fig. 3. «Elizabeth
Ridgely med harpe» malt
av Thomas Sully 1818
(Neuls-Bates 1996:76).
Fig. 3. “Lady with a Harp:
Elizabeth Ridgely» painted
by Thomas Sully 1818.
Lise Karin Øzgen
Disse instrumentene hadde et dempet volum, og når kvinnen spilte på
disse satt hun yndig og fint og trengte ikke å vri seg eller sitte i en upassende eller ufeminin stilling. På disse instrumentene kunne man spille både
melodi og akkompagnement (fig. 4) slik at kvinnen kunne synge og spille
alene hjemme uten akkompagnatør (fig. 5).
Spesielt populært var pianoet som begynte å gjøre seg gjeldende på
slutten av 1700-tallet. Dette instrumentet ble tett knyttet opp til kvinner
siden det kunne bli brukt i hjemmet, som var kvinnens sfære. Pianoet var
det siste i en lang rekke tasteinstrumenter, som i første rekke hadde vært
knyttet til kvinner. Noen av de tidligere tasteinstrumentene viser med navnene sine en gjennomgående stereotypering av instrumentet, med det engelske navnet «virginal» eller det tyske «Jungfernklavier», som begge referer
til jomfruer (fig. 6).
Så sent som i 1853 var det fremdeles et diskusjonstema hvilke instrumenter som passet best for kvinner. I en kritikk av en konsert på Madison
female college i USA i 1853, skrev musikkritikeren John Dwight at han
likte svært godt de unge kvinnene som spilte piano, gitar og harpe, men at
han var sjokkert over tretten unge kvinnelige fiolinister (!), en ung kvinnelig bratsjist (!!), fire cellister (!!!) og en kvinnelig kontrabassist (!!!!) (Dwight 1853:142). Her
ser man på måten Dwight brukte utropstegn at denne mannens toleranse var omvendt
proporsjonalt med det aktuelle instrumentet og dets størrelse.
Kvinner skrev mest for de instrumenter som i samtiden ble betraktet som feminine
instrumenter og i de mindre genrene: sonater for solo cembalo/klaver, sanger eller verk
for mindre ensembler, ikke i de større mer anerkjente «maskuline» formene som symfoni
eller opera. Valg av genre kan ha mye å gjøre med det faktum at kvinner ikke hadde
adgang til orkestre og dermed ikke kunne lære på nært hold å skrive for det mediet.
Kvinner ble først inkludert som medlemmer i de mannlige orkestrene fra helt på slutten
av 1800-tallet, og kun dersom de spilte harpe. Det er også verd å merke seg at så sent som
1940 hadde fremdeles ikke kvinner adgang til de fleste symfoniorkestrene – New York
philharmonic orchestra tok inn den første kvinnen i 1966. I de tyskspråklige landene i
Europa var man enda senere: Berlin filharmoniske orkester tok inn den første kvinnen i
1982 og ikke minst må man nevne at Wien filharmoniske orkester ikke tok
inn kvinner før på slutten av 1990-tallet! (Spitzer & Zaslaw 2003). Fremdeles er det svært få kvinner å se i disse orkestrene, spesielt merkbart er dette
i Wien filharmoniske orkester.
Orkestermusikk gav også kvinnene et annet problem. Symfonier og
andre større verk var regnet som maskuline former, som skulle fremføres
i den maskuline sfære – konsertsalen. Kvinner ville også ha hatt problemer med å få adgang til grupper som kunne øve inn og fremføre verkene,
da dette var menns domene. Kvinner hadde ikke de samme forbindelsene
som menn, og i deres streben etter å få disse, ville de ha trådd utover deres
tradisjonelle rollemønstre.
Fig. 5. «Madame Favart» malt av François Hubert
Drouais 1757 (Neuls-Bates 1996:82). Portrett av den
berømte franske sanger og skuespiller Marie Justine
Benoit Favart (1727-1772).
Fig. 5. «Madame Favart» painted by François Hubert Drouais
1757 (Neuls-Bates 1996:82). Portrait of the famous French
singer and actress Marie Justine Benoit Favart (1727-1772).
88
Fig. 4. «Kvinne ved
klaveret» malt av Charles
Knight (Downs 1992:39).
Fig. 4. «The lady by the
piano» painted by Charles
Knight (Downs 1992:39).
Lise Karin Øzgen
Konklusjoner
Fraværet av kvinnelige komponister i den tradisjonelle musikkhistorien er ikke en konsekvens av deres fravær i selve musikken.
Sent på 1700-tallet og tidlig 1800-tall så man en markant økning i
komposisjoner skrevet av kvinner. Dette hadde mye å gjøre med
den brede distribusjonen av pianoet og den innvirkning instrumentet fikk på solo-og kammermusikkrepertoaret, samt også tidens politiske og kulturelle strømninger: den franske revolusjon
og begynnende kvinnefrigjøring. Grunnlaget for den moderne
feminismen kan plasseres på slutten av 1700-tallet. Forfatteren Mary
Wollenstonecrafts berømte verk A vindication of the rights of woman
(1792) ble sett på som svært revolusjonerende, med dets ideer om
at kvinner burde være såpass utdannet slik at de ville bli venner
og likeverdige med menn.
Over hele Europa var det svært mange kompetente kvinnelige
komponister på slutten av 1700-tallet, komponister som var kjent
på sin egen tid og skrev en rekke verk som utviste høy kvalitet i
henhold til klassisismens tonespråk. Spesielt komponistene Marianne Martinez (1744-1812) og Maria Theresia von Paradis (1759-1824) skal fremheves.
Paradis var en av de få kvinnelige komponistene som skrev for orkester. Mozart dediserte
en av klaverkonsertene sine til henne (K 456 i B-dur). Martinez var også en av de få
kvinnelige komponistene som også skrev for orkester. I tillegg til å være sanger komponerte hun 31 pianosonater og 12 pianokonserter, messer, oratorier, kantater og også en
symfoni, – ja faktisk komponerte hun i hver eneste mulige genre unntatt opera. Martinez
studerte med Haydn og spilte også 4-hendig med Mozart. I England i tillegg til Park fantes
det på slutten av 1700-tallet mer en 60 aktive kvinnelige komponister.
Men musikkhistorikere, som også i største rekke har vært mannlige, har frem til våre
dager ignorert kvinnelige komponister eller rett og slett ekskludert dem. Mange forskere
har lagt vekt på utviklingen av en musikkstil og tatt utgangspunkt i og forsket på de mest
progressive komposisjonene og genrene i en viss periode. De fleste kvinnelige komponistene var imidlertid ikke ledende i forbindelse med stilforandring. Dette var delvis på
grunn av at de var ekskludert fra de stillingene og posisjonene som kunne gjøre det mulig
for dem å ta del i en ny utvikling og nye retninger. I stedet inkluderte de nye former og
genrer noe senere i verkene sine. Musikkvitenskapelig forskning har også lagt vekt på og
forsket på genrer som få kvinnelige komponister skrev i, eller på stilelementer som ikke
var tilstede i musikken deres. Disse aspektene er tydelig fremtredende i for eksempel alle
musikkhistoriske oversikter (se for eksempel Grout & Paliscas 2000).
Gjennom historien har få kvinnelige komponister kommet med i noe tradisjonelt
musikkleksikon eller noen biografi. På 1700-tallet kom kun enkelte kvinnelige utøvere
med, i første rekke sangere. Svært få kvinnelige komponister kom med, hvis de i det hele
tatt ble nevnt. Kun én artikkel var med i Titon du Tillets Le parnasse François (1732): dette
var den kjente komponisten Elisabeth Jacquet de la Guerre. Fem andre kvinner kom med
i Walthers Musicalisches Lexicon (1732). Charles Burney (1789) ramser opp mange sangere
men kun to komponister: Francesca Caccini og Barbara Strozzi. Han kaller for øvrig de la
Guerre «en kvinnelig musiker». På slutten av århundret kommer ca. et dusin komponister
med i Gerbers Historisch-biographisches Lexikon der Tonkünstler (1790–92) (Tick & Koskoff
2001, se også Brown 1886, Doane 1794, Highfill et al.1973 og Koch 1802).
Mary Hays (1760-1843) var en viktig person i feministbevegelsen, og hennes seksbinds
89
Fig. 6. «Lady playing the
virginals» malt av
Wenceslaus Holler 1635.
Fig. 6. «Lady playing the
virginals» painted by
Wenceslaus Holler 1635.
Lise Karin Øzgen
Female biography (1803) var et svært viktig dokument på den tiden. Det inneholdt biografisk materiale om nærmere tre hundre prominente kvinner. Men dette var unntaket. I
Tyskland finner man begrepet «Damenmusik» så tidlig som i 1811 i musikktidsskrift, men
dette begrepet ble brukt nedsettende for å beskrive en dilettant. (Tick & Koskoff 2001). På
slutten av 1800-tallet i den første utgaven av Grove dictionary of music and musicians, kom
kun 29 kvinnelige komponister med. Emil Naumann formulerte i den svært kjente musikkhistorien Illustrierte Musikgeschichte fra 1880-1885 at alt kreativt arbeid i musikk er kjent for
å være eksklusivt for menn. Dette er en holdning som har vært tilstede gjennom hele
historien, og man kan konkludere med at den vestlige klassiske musikken som kunstform
har utviklet seg innen de kjønnshierarkier som preger vår sivilisasjon som helhet.
I våre dager, spesielt etter 1970, har man sett en markant økning i kvinnestudier og
økende interesse for kvinnelige komponister og andre kunstnere som for eksempel
Wickström (2002) med kvinnelige malere. I 1970-årene begynte flere plateselskap å spesialisere seg på verk av kvinnelige komponister. Furore Verlag, grunnlagt i Tyskland i
1986, var det første forlaget som hadde som sin hovedbeskjeftigelse å trykke komposisjoner av og bøker om kvinnelige komponister (Tick & Koskoff 2001).
En naturlig følge av disse undersøkelser er at det å forske på en komponist som Maria
Hester Park (Özgen 2002) og det samfunnet hun levde i, har vært å avdekke en rekke
viktige verk som til nå har vært fullstendig ignorert (Park, se referanser). Verkene har ikke
vært fremført og notere har ikke vært trykket, av grunner som har lite med musikalsk
kvalitet å gjøre. Dette tvinger en til å se på musikkhistorien med nye øyne: ikke bare se på
mesterverkene, men på hele musikktradisjonen. For å trekke kvinner inn må man derfor
som musikkforsker inkludere andre faktorer for å skrive musikkhistorien på en annen og
mer fullstendig måte. Det musikksosiologiske perspektivet må generelt sett trekkes sterkere frem, og spesielt tema som musikk i hjemmet, sonaten som kvinnenes genre, pianoets
historie, kulturhistorie og mottakelseshistorie bør få sin plass i en musikkhistorie. Mange
forskere har nå også begynt å få reservasjoner mot å se på kvinners liv og virke på menns
premisser, samt bruken av tradisjonelle musikkhistoriske epoker, som ofte har resultert i
at kvinner faller utenom (Citron 1993). Metoden å inndele musikkhistorien i epoker og
evaluere et musikkverk som et punkt i den historiske utviklingen, blir nå betraktet som
problematisk i musikkvitenskapelig forskning (Duckles et al. 2003). I stedet for å legge
vekt på enkeltverk som en representant for et stort tidsrom, må man inkludere hele musikktradisjonen – hele den musikalske praksis.
Forskning innen temaet kvinner og musikk vil møte mange utfordringer fremover. En
sammenfatning over forskningen som allerede er gjort, og som eksploderte etter 1970, er
fremdeles uskrevet. Å integrere dette materialet i den vanlige historieoversikten er et
arbeid som gjenstår og som kommer til å møte mange hindringer. Den tyske feministen
Louise Otto-Peters mente midt på 1800-tallet at historien gjennom alle tider, og spesielt i
dag, lærer oss at kvinner blir glemt hvis de glemmer å tenke på seg selv (Peters 1866). Å
skrive en slik historie for kvinner i musikken er i gang og vil gjøre fremskritt.
Takk
Jeg vil rette en stor takk til mine veiledere ved doktorgradsprogrammet ved Indiana university: Dr. A. Peter Brown, Dr. David Lasocki og Elisabeth Wright. I tillegg takk til kolleger ved Høgskolen i Stavanger, for all hjelp og støtte under arbeidet med denne artikkelen.
90
Lise Karin Øzgen
Referanser
Abelson, B.M. 2001: Women performing music: the emergence of American women as classical instrumentalists and
conductors. Jefferson, North Carolina, London, McFarland & Company, Inc., 205 s.
Baillie, L. & Balchin, R. 1981: The catalogue of printed music in the British Library to 1980. London; New
York, K.G. Saur.
Bartha, D. 1965 (red.): Joseph Haydn. Gesammelte Briefe und Aufzeichnungen. Unter Benutzung der Quellensammlung von H.C. Robbins Landon. Kassel, New York, Bärenreiter, 599 s.
Basedow, J.B. 1777: Pädagogische Unterhandlungen. Dessau, Erziehungs-Institut, microform. Serial publication. Periodical: every 3 months. Microform 5 v., 17 cm.
Beau, L.A. le 2001: Sämtliche Werke für Klavier. Mainz, New York, Schott.
Bowers, J. & Tick, J. 1986: Women making music. Urbana and Chicago, University of Illinois press, 409 s.
Brown, J.D. 1970: Biographical dictionary of musicians: with a bibliography of English writings on music. Hildesheim, New York, Georg Olms, 637 s. (Først publisert 1886 av A. Gardner, Paisley and London).
Burney, C. 1789: A general history of music, from the earliest ages to the present period. New York, Dover
Publications, 1957, 2 bind.
Campe, J.H. 1796, 1988: Väterlicher Rath für meine Tochter. Paderborn, Hüttemann, 528 p.
The catalogue of printed music in the British Library to 1980. London; New York, K.G. Saur, 1981.
Citron, M.J. 1993: Gender and the musical canon. New York, Cambridge university press, 307 s.
Doane, J. 1794 (red.): A musical directory for the year 1794. London, R.H. Westley. Gjenopptrykkt 1993,
London, Royal college of music, 87 s.
Downs, P.G. 1992: Classical music. New York, London, W.W. Norton, 697 s.
Duckles, V., Pasler, J., Stanley, G., Christensen, T., Balchin, R., Seebass, T., Bujic, B., Clarke, E., Mcclary,
S., Haggh, B., Libin, L., Page, J., Goehr, L., Gribenski, J., Gianturco, C., Potter, P., Velimirovi, M.,
Tomlinson, G., Béhague, G., Kanazawa, M., Platt, P. & Fallows, D. 2003: Musicology. I Macy, L. (red.):
The new grove dictionary of music online. http://www.grovemusic.com
Dwight, J. 1853: A monster concert by young ladies. Dwight’s journal of music 3, 142. Boston, E.L. Balch,
1852-1881.
Essex, J. 1975: The young ladies conduct: or, rules for education under several heads; with instruction upon dress,
both before and after marriage. And advice to young wives. Microfilm, New Haven, Connecticut, Research
publications, 1975. (Først publisert 1722 av John Brotherton, London, 134 s.)
Gerber, E.L. 1966-1969: Historisch-biographisches Lexikon der Tonkünstler 1790-1792 und Neues historisch-biographisches Lexikon der Tonkünstler 1812-1814. Mit den in den Jahren 1792-1834 veröffentlichten Ergänzungen
sowie der Erstveröffentlichung handschriftlicher Berichtigungen und Nachträge. Graz, Akademische Druck-u.
Verlagsanstalt.
Green, L. 1997: Music, gender, education. Cambridge, Cambridge university press, 282 s.
Grout, D.J. & Palisca, C. 2000: A history of western music. New York, London, W.W. Norton & Company,
843 s.
Highfill, P.H., Kalman, A.B. & Edward, A.L. 1973: A biographical dictionary of actors, actresses, musicians,
dancers, managers and other stage personnel in London 1660-1800. Carbondale, Southern Illinois university
press. 16 bind.
Humphries, C. & Smith, W.C. 1970: Music publishing in the British Isles from the beginning until the middle of
the nineteenth century. Oxford, Basil Blackwell Ltd, 354 s.
Jezic, D.P. 1988: Women composers. The lost tradition found. New York, The feminist press, 250 s.
Koch, H. 2001, 1802: Musikalisches Lexikon. Kassel, Bärenreiter.
Kupferberg, H. 1972: The Mendelssohns: three generations of genius. New York, Charles Scribner’s sons, 272 s.
Leppert, R. 1985: Men, women and music at home: the influence of cultural values on musical life in 18th
century England. Imago musicae 2, 73-118.
Lyttelton, G. 1733: Advice to a lady. London, [Edinburgh]. Trykket for Lawton Gilliver, 8 s.
Naumann, E. 1880-1885: Illustrierte Musikgeschichte. Stuttgart, Union Deutsche Velagsgesellschaft, 1928, 9.
opplag, 791 s.
Neuls-Bates, C. 1996: Women in music. An anthology of source readings from the Middle Ages to the present.
Boston, Northeastern University Press, 351 s.
Park, M.H.: A concerto for the piano-forte or harpsichord, Op.vi. 1795, A divertimento for the piano forte, 1811, A
set of glees ... with the dirge in cymbeline, Op. 3, 1790, Sonatas, Op. 1, 1785, Three sonatas for the harpsichord or
piano forte, Opera 2, Two sonatas for the piano forte or harpsichord, Op.iv, 1790, A sonata for the piano forte,
Op.vii, 1796, Two sonatas for the piano-forte, with an accompaniment for a violin, Op. 13, 1801, A waltz, 1800.
British library, facsimile, microfilm.
Parke, W.T. 1970: Musical memoirs; an account of the general state of music in England from the first commemoration of Handel, in 1784, to the Year 1830. London, H. Colburn and R. Bentley, 1830. Gjenopptrykk New
York, Da Capo Press, 1970.
Paston, G. 1902: Side-lights on the Georgian period. London, Methuen & Co, 304 s.
Peters, L.O.1866: Das Recht der Frauen auf Erwerb. Blicke auf das Frauenleben der Gegenwart. Hamburg,
Hoffmann und Campe, 105 s.
Schumann, C. 1972: Trio für Violine, Violoncello und Klavier. Opus 17. München-Gräfelfing, W. Wollenweber.
91
Lise Karin Øzgen
Somfai, L. 1995: The keyboard sonatas of Joseph Haydn: instruments and performance practice, genres and style.
Chicago, University of Chicago press, 384 s.
Spitzer, J. & Zaslaw, N. 2003: Orchestra I Macy, L. (red.): The new grove dictionary of music online. http://
www.grovemusic.com
Tick, J. & Koskoff, E. 2001 (5. october): Women in music.I Macy, L. (red.): The new grove dictionary of music
online. <http://www.grovemusic.com>
Tillet, T. du 1732: Le Parnasse françois, suivi des Remarques sur la poësie et la musique et sur l’excellence de ces deux
beaux-arts avec des observations particulières sur la poësie et la musique françoise et sur nos spectacles, Genève,
Slatkine Reprints, 1971.
Tolley, T. 2001: Haydn, the engraver Thomas Park, and Maria Hester Park’s ‘Little sonat.’ Music and letters
82, 3, 421-431.
Walther, J.G. 1732: Musicalisches Lexicon. Leipzig, W. Deer, 659 s.
Wickstrøm, A. 2002: Kvinnelige malere i Norge før 1900. Gyldendal, Oslo, 247 s (1. utgave 1997).
Wollenstonecraft, M. 1792: A vindication of the rights of woman. Gjenopptrykket New York, Norton, 1975,
240 s.
Özgen, L.K. 2002: Maria Hester Park (1760-1813): the life and works of an unknown female composer, with an
analysis of selected keyboard sonatas. Upublisert doktorgradsavhandling, Indiana University, USA.
92
«Skidt med Tarzan»
– Gummi-Tarzan
TEMA:
Musikk ogogmaskuliniteten
litteratur
Lars Rune Waage
«Skidt med Tarzan»
– Gummi-Tarzan og maskuliniteten
LARS RUNE WAAGE
Waage, L.R. 2004: «Never mind Tarzan» – Gummi-Tarzan and masculinity ,
AmS-Varia 41, 93-102, Stavanger. ISSN 0332-6306, ISBN 82-7760-106-9, UDK
314.346.22.
This article is a reading of Ole Lund Kirkegaard’s children’s book Gummi-Tarzan
(1975) [trans. «Rubber-Tarzan»]. Its primary focus is on the deconstruction of the
Tarzan figure. The protagonist, Ivan Olsen, is questioning masculinity itself when
approaching the Tarzan figure. Thus, the text Gummi-Tarzan can be read as a rebellion against the masculine stereotype. Questioning authorities on a daily basis (his
father, his PE teacher), Ivan challenges the very idea of masculinity and its supporters. The article then goes on to inquire how the text Gummi-Tarzan relates to the mythical Tarzan figure of
E.R. Burroughs and whether the main character, verbally or through action, is capable of transcending
the masculine stereotype displayed by other men.
Lars Rune Waage, Faculty of arts, Agder University College, PO Box 422, N-4604 KRISTIANSAND,
NORWAY. Telephone: (+47)38141359. E-mail: [email protected]
Gummi-Tarzan – et portrett av en ung mann
Barneboka Gummi-Tarzan av forfatteren Ole Lund Kirkegaard har flere ganger blitt behørig fortolket og gjerne ut fra hovedpersonen Ivan Olsens gleder og sorger, sistnevnte
absolutt i flertall. For Ivan Olsen – i et anfall av raseri døpt Gummi-Tarzan av sin far – har
det ikke særlig godt. På skolen mobbes han av de store guttene og får stadig buksevann.
Hjemme vanker det stadig skjenn nettopp fordi han ikke er i stand til å slå seg fram her i
verden – som de store guttene.
Men bokas tittel påpeker også en intertekstuell referanse som lett kan bli oversett. Jeg
skal i denne artikkelen vise hvordan teksten forholder seg til begrepet maskulinitet gjennom Tarzan-figuren og hvordan barnet Ivan kommer i konflikt med de kravene mannssamfunnet stiller.
Konfliktene
Det viser det seg raskt at hovedpersonens konflikter med faren og de store guttene skyldes
at Ivan Olsen stiller seg indifferent til mannlighetskodene. Far vil at han skal klatre i trær.
De store guttene respekterer kun den som er like sterk – eller helst – sterkere enn dem
selv. Én ting er at gutten er fysisk svakere enn de andre, men dette blir også oppfattet som
provoserende av omgivelsene. I utgangspunktet ser han ikke sin manglende fysiske styrke
som et problem, men akkurat dét blir det fort en endring på.
Konfliktene fokuseres når Ivan ikke bryr seg om de krav som stilles til ham i egenskap
av hans kjønn. Kravene blir presentert av de mennene som danner autoritetene: læreren,
faren og de store guttene. Faren sier han må være et mannfolk og gymlæreren sier han må
være en stor gutt. Slik skal det nemlig være, store gutter gråter ikke, og de stiller i hvert fall
ikke spørsmål ved de enda større guttenes autoritet. I det hele tatt kan vi si at den unge
Ivan her har få signifikante andre som gir ham et positivt selvbilde, i beste fall forholder de
93
Lars Rune Waage
«Skidt med Tarzan» – Gummi-Tarzan og maskuliniteten
seg likegyldige til ham slik som mora. Men om vi vil lese boka på barnets premisser, bør
vi gå nærmere inn på hva som ligger i den maskuliniteten som presenteres for den unge
Ivan. Skal en forstå presentasjonen av maskuliniteten i Gummi-Tarzan, krever det en undersøkelse av hvordan teksten relaterer seg til det litterære forelegget: Tarzan-mytologien.
Jeg kommer derfor i det følgende til å undersøke hvordan Gummi-Tarzan relaterer seg til
den mer velkjente Tarzan-figuren. For de som ønsker en historikk omkring de første Tarzan-tekstene anbefales Romøren (2003).
Tarzan-myten som intertekst
Den bulgarsk-franske littereturteoretikeren Julia Kristeva var den første til å ta i bruk
begrepet intertekst som et uttrykk for at tekster ikke oppstår i et tomrom, men i et tekstrom:
«Enhver tekst konstituerer sig som en mosaik af sitater, enhver tekst er absorbering og transformering af en anden tekst. I stedet for begrebet intersubjektivitet fremtræder begrebet intertekstualitet,
og det poetiske sprog lader sig læse som – i det minste – dobbelt» (Kristeva 1972:43).
Tittelen – Gummi-Tarzan – viser fram denne dobbeltheten der teksten forholder seg til den
gamle myten om Tarzan som apenes konge og jungelens hersker. Samtidig lages en ny
historie oppå den gamle. Viktig å merke seg når det gjelder intertekstbegrepet er ikke det
banale faktum at en tekst trekker veksler på en annen, men at den nyere teksten gjennom
sin inkorporering av en eldre faktisk trer fram som en fortolkning av den. Tarzan-teksten
blir liggende som en subtektst i forhold til Ole Lund Kirkegaards tekst. Gummi-Tarzan er
på mange måter et svar på hvordan Kirkegaard leser den originale myten – slik vi så
Burroughs skape den.
Bo Green Jensen sier om selve Tarzan-ideologien:
«Der var fra begyndelsen tale om et stykke selv- og målbevidst eskapisme, som uden nogen skam i
livet skrev sig op mod den begyndende civilitiasjonslede, der greb om sig allerede i begyndelsen av
århundredet» ( Jensen 1999:249).
Det første Ivan Olsens far – herr Olsen – gjør når han har vært på biblioteket for å låne
Tarzan i urskogen, er å bruke denne som en eksemplarisk tekst om hvordan menn skal
være: «’Her’, sagde han til Ivan og pegede på et billede i bogen. ’Her skal du bare se et mand-folk’»
(Kirkegaard 1999:32). Den stålharde, opprinnelige Tarzan og Ivans gummivariant trer
fram som protagonisten og antagonisten, der den opprinnelige Tarzan-myten danner utgangspunkt for teksten. Ivan og Tarzan kan dermed grupperes som to motpoler innenfor
en stereotyp maskulinitet der Ivan blir alt det Tarzan ikke er, og omvendt. Disse kan vi
sette inn i et strukturalistisk dikotomiskjema:
Ivan Olsen
svak
kjedelig
pysete
en gutt
barn
triviell
avhengig
sosial i byen
en taper
kultur (sivilisasjon)
vs.
Tarzan
sterk
spennende
modig
et mannfolk
voksen
spesiell
selvstendig
ensom i jungelen
en vinner
natur (urskogen)
94
Lars Rune Waage
Innenfor denne binarismen ser vi at Ivan framstår som svak, han klarer ikke å leve opp til
de kravene mannssamfunnet setter til ham. Vi ser også at de som er så uheldige å havne
på venstre side i dikotomiskjemaet dehumaniseres og femininiseres. Slik framstår de som
nesten like gode mennesker som den store Mannen, men må altså nøye seg med å være
’den andre’. Maskuliniteten har skapt motbilder for å kunne hevde seg selv. Kvinner og
barn er innenfor dette skjemaet svakere, følelsesmennesker og ikke helt i nærheten av
idealet om den sterke, selvstendige mann som klarer det meste. Vestlig kultur har hatt – og
har – en tradisjon for at ’de andre’ (kvinner og barn) må være annerledes for at maskuliniteten skal få lov til å være sterk og uovervinnelig.
Den fysisk underlegne Ivans strategi blir å benytte seg av fantasien. Gjennom den
klarer han å kompensere for de tapene han daglig må leve med. Vår tynne og litt utøyelige
Gummi-Tarzan kommer til kort overfor den makt menn har over slike som ham selv. Om
han hevder sin rett, kan alltids de store guttene sette rå makt bak sine krav slik at han –
som den fysisk underlegne – forblir en taper. «Så derfor fik Ivan Olsen selv en masse tæsk hver
dag» (Kirkegaard 1999:8). Ivan er ingen Tarzan.
Kultur og natur – eller Tarzan som bonde i byen
Vi skal ikke glemme at Tarzan i dypeste forstand er en krass kritikk av den moderne,
vestlige sivilisasjonen. Levereglene hans er en blanding av rasisme (den hvite manns
overlegenhet i forhold til innfødte), sosialdarwinisme (den sterkestes «naturlige» trang til å
herske over andre) og nyliberalisme (individet har selv fullstendig ansvar for sin egen
situasjon og er seg selv nærmest). I Tarzans jungel har det skjedd en banalisering av problemene. Jungelen er naturen, og den sterke mann er løsningen på problemene som
måtte oppstå der. Idehistorikeren Ronny Ambjörnsson skriver: «Den traditionella mannen
är mycket ande, Tarzan mycket kropp» (Ambjørnsson 1999:37). Tarzan er altså en naturens og
handlingens mann som er i stand til å gjøre noe der andre måtte forfalle til grublerier.
I denne tankemessige bevegelse «tilbake til naturen» – altså jungelen – ligger det en tro
på at det moderne, kompliserte og urbane livet kan forstås gjennom forenkling: Utfordringer kan løses av den sterke mann. Slik gis den stereotype maskuliniteten en forankring
både i historien og til naturen. Mannligheten framstår som en myte. Roland Barthes sier
om myten at den ikke benekter ting «[…]dens funksjon er tvert imot å tale om dem; den renser
dem bare, gjør dem uskyldige, forankrer dem i natur og evighet, gir dem en klarhet som ikke er
fortolkende, men konstaterende […]» (1975:198). Eller som Borberg sier det:
«Det er myten om, at tilværelsen egentlig er problemløs, dvs. problemer er der, men de kan løses, og
det er enkelt at se, hvornår løsningen er fundet, fordi tilværelsen er sat i system: der er noget, der er
godt, og noget, der er ondt, noget, der er normalt, og noget, der er afvigende. Det er myten om, at
den sociale placering ikke er bestemmende for ens udfoldelsesmuligheder, disse er alene bestemt af
ens karakter, ens personligehed.» (Borberg 1980:37).
Tarzan-figuren representerer derfor et reaksjonært opprør mot moderniteten. Det naturromantiske verdensbildet er en projisering av det et borgerskap ser som kjerneverdier:
arbeids- og kjønnsroller, orden, stabilitet. Den første Tarzan-boka kom i 1914 og serien
som fulgte skulle fortsette i mange år videre. Disse årene skulle vise seg å være usikre for
mange av vestens innbyggere med verdensomspennende kriger, økonomisk stagnasjon,
arbeidsledighet og gryende kommunisme. I en slik krisetid kan ønsket om å finne tilbake
til såkalt opprinnelige og trygge verdier vinne gehør. I forhold til en krigssituasjon vil
myndigheter gjerne vise fram den krigerske, sterke og utholdende mannen som et ideal.
Kan en i tillegg vise at dette idealet finnes i den uberørte naturen, sikres det stor gjennom95
Lars Rune Waage
slagskraft. Tarzan-figuren blir en manifestering av ideen om mannen som kan herske over
barn, kvinner, innfødte og dyr – altså naturen – gjennom sin overlegenhet og maskulinitet. Naturen brukes i et forsøk på å forenkle og legitimere en helt bestemt ideologi om hva
maskuliniteten utgjør. Gjennom denne forenklingen kan tilværelsen forstås som todelt:
Mann/kvinne, me Tarzan/you Jane. Ambjörnsson påviser også ambivalensen i naturideologien: Det å komme i kontakt med urmannen i seg selv ble også av vitenskapsfolk
betraktet som en løsning på den moderne hverdagens utfordringer og problemer for den
moderne mannen:
«Den civiliserade gömde, tänkte sig tidens biologer, i sitt inre en primitiv varelse och minnen från
släktets barndom trängde då och då upp til ytan, skrämmande och på samma gång lockande som
skrin från vildmarken, påminnelser om att vi inte endast består av själ utan också av kropp,
muskler, instinkter och drifter.» (Ambjörnsson 1999:37).
Tarzan vinner fordi han er sterkest og fordi samfunnet identifiserer seg gjennom en fyr
som ham. Det danner seg en kultus omkring hva vi kan kalle mannlige stereotypier.
Innholdet i disse skifter selvsagt litt over tid, men består av aksiomer som vi med historikeren George L. Mosse (1996:5-16) kan oppsummere som det å være:
1.
2.
3.
4.
5.
besluttsom og utholdende
ufølsom for smerte
bærer av et ønske om alltid bli best
fysisk overlegen andre
i stand til å kunne tøyle sine følelser
Samfunnet bærer selv denne kultusen om det mannlige oppe. Mannligheten kan ikke
bekrefte seg selv uten motbilder som faller utenfor maskuliniteten gjennom manglende
fysisk styrke eller makt. Når et mannsbilde gjør krav på logikken, levner det ikke mye
plass til annerledesheten, ja det betinger faktisk at denne bekjempes med mannlighetens
egne våpen. Grunnene til dette er flere. Motbildene oppfattes gjerne som trusselbilder.
Det som ikke kan underlegge seg den mannlige rasjonalitet blir betraktet som farlig for
samfunnet som nettopp oppfatter seg selv som et progressivt mannlig legeme: «Masculinity
was the rock upon which bourgeois society built much of its own self-image […]» (Mosse 1996:102).
Den mannlige rasjonalitetens kjerneverdier får også i Gummi-Tarzan et ankerfeste. Maskuliniteten befester sin egen makt og posisjon gjennom loven som i denne teksten sørger for
å distribuere makten menn i mellom.
Loven
Både læreren og faren har et forhold til loven. Læreren henviser til den når Ivan spør
hvorfor han må lære seg bokstavene: «[L]oven skal man jo følge» (Kirkegaard 1999:20).
Læreren gjemmer seg bak loven og tyr dermed til formalismen når han skal forklare Ivan
hvorfor han må lære seg å lese, at lesning kan ha sin egenverdi, slår ham ikke som en god
forklaring. Det blir som det barnslige svaret «for det» på spørsmålet «hvorfor». Lærerens
uttalelse viser til fulle hvordan Ivans samfunn er styrt av loven, som i dette tilfellet viser
seg å være en rasjonalitet for rasjonalitetens egen del. Faren sier klart fra om hva voksne
og barn har lov til og ikke har lov til å gjøre:
«For du er min dreng, og drenge skal gøre, som deres far siger.»
«Hvorfor det?» spurgte Ivan.
«Jahh, øhh…» sagde hr Olsen. «Sådan er det bare. Det står vist-nok i loven. Drenge skal gøre, som
deres far siger, står der.» (Kirkegaard 1999:7).
96
Lars Rune Waage
Filosofen Ross Poole (1990:54) sier om loven og rasjonaliteten at:
“An individual is rational in this sense when he conceives of his behaviour as subjected to universal
principles binding upon himself and all others like him. It is a requirement of a certain kind of
equal treatment and impartiality. It is, in other words, a principle of formal justice.»
Loven blir viktigere enn sitt innhold, loven selv blir en type mannlig essens: disiplin og
lydighet. Loven eksisterer ikke for å sikre felles rettigheter, men snarere som et middel til
bruk for undertrykkere.
Teksten om Ivan stiller spørsmål ved de verdiene andre menn forsøker å holde oppe.
Tarzan blir for Ivan en bonde i byen, han har ingenting der å gjøre. Mannen fra skogen
har ingenting å si til en ung mann i byen (fig. 1). Vi ser dermed at Gummi-Tarzan kommer
til å arte seg som en negasjon av Tarzan-prosjektet:
«Hvorfor sidder han oppe i et træ?» spurgte Ivan, der aldrig havde set en voksen mand klatre i træer.
«Fordi han er abernes konge», sagde hr Olsen og slog sig på brystet, så han kom til at hoste.
«Jamen», sagde Ivan. «Han har jo ingen-ting på. Ikke andet end under-bukser. Rigtige konger har
tøy på.»
«Bahh,» sagde hans far. «Rigtige konger er nogen vat-nisser.» (Kirkegaard 1999:33).
En konge uten klær på lyder kjent, og barnets avkledning av autoriteten som ubrukelig og
meningsløs, viser at Ivan gjennomskuer det mannsbildet faren demonstrerer. Mens faren,
som selv svermer for Tarzan, ber sin avgud fra jungelen om unnskyldning etter å ha
klasket neven i boka: «[…] som du ser, så traff han Tarzan rett i hodet. ’Du godeste’, mumlede
Ivan Olsens far forskrækket og rejste sig op. ’Undskyld, hr Tarzan’.» (Kirkegaard 1999:34). Den
servile far viser med sin nesegruse beundring at han underlegger seg maskuliniteten og
loven. Når faren så sterkt forsøker å tradere disse verdiene videre, viser bare dette at han
ser det som sin viktigste oppgave å få sønnen til å gjøre det samme.
Ironi som rammer far og Tarzan
Vi begynner alle å le i vårt møte med denne
unge Ivan, men boka er – tematisk sett – en
eneste lang tristesse. Boka klarer likevel gjennom humor å oppnå en kunstnerisk forløsning. Uten viddet hadde teksten ikke vært
til å holde ut. Den tegneserielignende slapstick-humoren virker forsonende. De vonde
konfliktene blir satt helt på spissen gjennom
hyperbolen og karikaturen. Samtidig kommer forfatterkommentarene inn som
fremmedgjørende fiksjonsbrudd, de skaper
distanse til det som er vanskelig: følelser av
ensomhet, utilstrekkelighet og mobbing.
Teksten Gummi-Tarzan har en realisme
som til tider kan virke knallhard, men humoren er på mange måter demokratisk og
satirisk, den rammer alle, men verst går det
ut over maktpersonene, de som burde visst
bedre enn å sette loven og formalitetene
foran medmenneskelighet.
97
Fig. 1. Er Tarzan apenes
konge eller bare en feit
mann i et tre? Tegning
Ole Lund Kirkegaard.
Trykt med tillatelse fra
forlaget.
Fig. 1. Is Tarzan king of the
apes or just a fat man in a
tree? Drawing by Ole Lund
Kirkegaard. Reprinted by
kind permission of the
publicist.
Lars Rune Waage
Om Ivan Olsen ikke klarer å leve opp til maskulinitetens krav, så ligger noe av forsoningen i at han med en god dose humor kan sette den på prøve – noe illustrasjonene også
viser til fulle. For mennene er ikke skildret uten en viss form for ironisk dobbeltkoding.
Både fulle folk og barn vet å fortelle sannheten, men det er uten tvil barnet som er den
skarpeste observatøren:
«Det er for galt,» råbte hans far. «Det er en skandale. Her går jeg og betaler skat i dyre domme,
bare for at min søn kan gå i skole og lære noget og blive lige så klog og dyktig som sin far. Og hvad
får jeg så for de mange penge?»
«Det ved jeg ikke,» sagde Ivan.
«Nej, men det ved jeg,» skreg hans far. «Jeg får en dum og u-duelig søn.»
Han bankede sit hoved ned i bordet – sådan […]
«Hvad har jeg arme mand dog gjort?» råbte han.
«Du har nok slået hovedet,» sagde Ivan og gik sin vej. (Kirkegaard 1999:23-24).
Han har slått hodet. Med andre ord kan vi si at han har sluttet å tenke. Blind lydighet og
rasjonalitet forutsetter en form for tankeløshet som herr Olsen synes å ha rikelig av. Det
gjør ikke noe om slike folk slår seg i hodet. Men hodet må her også forstås som et mer
konkret uttrykk for familieoverhodet og rasjonaliteten. Når hodet er i ustand, er også
maskuliniteten tom og tankeløs.
Ironien rammer den voksne fordi det er det underlegne barnet som kan fortelle sannheten. Også i forholdet til helten Tarzan ser vi det samme. Det er Ivan som er den dyktigste betrakteren av de to, han ser at Tarzan er en heller feit type:
«Hmm, nå …» sagde hr Olsen og lukkede forsigtigt sin Tarzan-bog. «Det var så Tarzan, abernes
konge.»
«Og fed,» sagde Ivan. (Kirkegaard 1999:35).
Ivan bruker også fantasien til bokstavelig talt å knuse Tarzan-bildet, og slik kommenterer
tekstens Ivan hvordan opprør faktisk er mulig gitt hans underlegne utgangspunkt:
«Han slog så hårdt – gjorde Ivan Olsen – at Tarzan faldt ned fra et træ og blev ædt af en krokodille. I bogen altså.» (Kirkegaard 1999:94).
Outsiderens strategi: språklig undergraving av loven
På flere måter kan vi si at Gummi-Tarzan framviser Ivans subversive prosjekt. Han undergraver systemet på en subtil måte. Han stiller spørsmål ved maskuliniteten. Dette er karakteristisk for queer-theory som er en retning kjent fra amerikansk litteraturforskning.
Queer-teoriens viktigste arbeidsmåte er å undersøke relasjonene mellom individet og de
kreftene som er med på å bestemme grensene for individforståelsen. Det blir gjerne gjort
med utgangspunkt i den maktanalysen den franske filosofen Michel Foucault (1995:103)
har skissert i sin bok Seksualitetens historie:
«Med makt tror jeg først og fremst man må forstå mangfoldet av de styrkeforholdene som er immanente
i det feltet hvor de utøves og som er konstitutive for deres organisering. Den er det spillet av uopphørlige kamper og sammenstøt som transformerer, bestyrker eller omvelter styrkeforholdene.»
Med bakgrunn i Foucaults tekster har queer-teorien analysert og undersøkt begreper som
for eksempel «heteroseksualitet» og «mannlighet». Analysene har vært myntet på å beskrive de maktrelasjonene som har definisjonsmakt: makt til å bestemme hva begrepene
skal bety og inneholde. Foucaults filosofi har derfor blitt mye brukt av grupper som på en
98
Lars Rune Waage
eller annen måte befinner seg på siden av den herskende
mannlige og vestlig-orienterte diskursen (homofile, lesbiske).
Queer-teorien stiller spørsmålstegn ved begreper mange tar
for gitt. At for eksempel mange menn aldri finner grunn til –
og langt mindre behov for – å forklare hva som ligger i begrepet maskulinitet, blir derfor en utfordring. Pål Bjørby
(2001:330) sier om queer-teorien at den:
[…] blir konsekvensen av påstanden om subjektets sosiale, kulturelle og diskursive betingelse at intet er naturlig ved identitet,
kjønn eller seksualitet. Disse tre begrepene er helt sentrale for hvordan vi forstår oss selv som individer. Intet er universelt og gitt i de
filosofiske begrepene og de estetiske konvensjonene bygget på kjønnsog seksualitetskategoriene, som dominerer alle sentrale diskurser
og forståelses- og uttrykksformer i vår vestlige verden. Ingenting
har forblitt uberørt av konstellasjonene mann/kvinne, maskulin/
feminin, heteroseksuell/homoseksuell, natur/kultur, materie/form.
Alt er kulturelt formidlet, alt er kjønnet og kjønnet heteroseksuelt.
Og den dominerende termen er ideen/idealet om det maskuline.
Slik at når Ivan Olsen stiller spørsmålstegn ved maskuliniteten, viser dette i første omgang
til det enkle faktum at verden ser annerledes ut fra hans perspektiv enn det nødvendigvis
gjør fra det stedet der den hvite, voksne mannen befinner seg, og for det andre viser det at
en underlegen posisjon er et godt utgangspunkt for å stille spørsmål:
«Hva’ er et mand-folk for ét?» spurgte Ivan.
«Ja, et mand-folk,» råbte hans far. «Et mand-folk er én, der kan tæve de andre.»
«Det kan jeg ikke,» sagde Ivan. «Jeg kan overhovedet ikke tæve nogen.»
«Nej,» råbte hans far. «Du kan slet ingen-ting, knægt. Du er en slem vat-nisse.»
«Jahh…» sagde Ivan Olsen. «Det er jeg vel.» (Kirkegaard 1999:16).
I Ivan viser det seg å være en liten språkfilosof, han undrer seg over hva som skal være
innholdet i uttrykket «mannfolk» (fig. 2). Faren ser dette som opposisjon og kjetteri, sønnen har for ham stilt spørsmål ved det selvsagte. For hos ham finnes det en analogi han
gjerne vil demonstrere for Ivan:
Ivan Olsens far syntes, at Tarzan i urskoven var en vidunderlig bog, og han syntes, at Tarzan var
en vidunderlig mand.
Så da han havde læst bogen færdig, kaldte han på sin søn, Ivan Olsen.
«Her,» sagde han til Ivan og pegede i bogen. «Her skal du bare se et mand-folk.» (Kirkegaard
1999:32).
Herr Olsens analogi skal være lett å forstå: Tarzan = mannfolk = Ivan. For far er dette
innlysende. Men Ivans subversive strategi består ikke utelukkende i å stille spørsmål. Vel
så viktig er det at han åpenbart signaliserer tilsynelatende underdanighet. Replikken hans:
’«Det er jeg vel’» (Kirkegaard 1999:16) viser at han holder sin egen mening for seg selv og
dermed gir skinn av at motparten har vunnet diskusjonen. Den som tier samtykker, men
for Ivans del er det blitt en strategi å la motstanderne få inntrykk av de har sagt siste ord.
Mange av konfliktene i boka ender med Ivans angivelige tilbaketrekking (Kirkegaard
1999:57, 58 og 123) som alle er varianter av «det er jeg vel». Han lar sine motstandere få det
siste ordet, Ivan foretrekker tausheten fordi han ikke er en person som har ordet i sin
makt. For i tillegg til å stille spørsmål ved tegnenes innhold har han også problemer med
99
Fig. 2. Ivan Olsens far,
herr Olsen, utøver en
maskulin handling:
Han banker i bordet.
Tegning Ole Lund
Kirkegaard. Trykt med
tillatelse fra forlaget.
Fig. 2. Ivan Olsen’s father,
Mr Olsen, acting out
masculinity: Knocking on
wood. Drawing by Ole Lund
Kirkegaard. Reprinted by
kind permission of the
publicist.
Lars Rune Waage
deres uttrykksside: «Jeg synes, der er ganske forfærdelig mange,» sagde Ivan og kikkede på bogstaverne, der myldrede rundt på papiret som myrerne i en myre-tue. «Alt, alt for mange, synes jeg.»
(Kirkegaard 1999:21). Kort sagt kan vi si at Ivans problemer med språkets innhold også
kommer til syne i vansker med å forstå dets uttrykk. Hva dette kan skyldes av forskjellige
lære- og lesevansker er i en slik sammenheng mindre interessant. For det er alltid de andre
som eier tegnene og språket. Dette ser vi også på fotballbanen:
«Kan du takle?» spurgte en høj, tynd dræng.
«Æhh, hva?» sagde Ivan – for han anede ikke, hvad takle var for noget.
«Kan du skore?», spurgte en anden dræng.
«Æhh,» sagde Ivan Olsen. «Skore…» (Kirkegaard 1999:44).
Også i andre møter kommer han til kort på grunn av språket:
«Hør,» sagde lyst-fiskeren og holdt Ivan hen foran et skilt, der var sat op ved badebroen. ’Kan du
ikke lese, knægt?»
«Næh,» sagde Ivan. […] «Nå,» sagde lyst-fiskeren. «Men så skal jeg læse det for dig. Det står
cykler på broen forbudt.» (Kirkegaard 1999:55-57).
Teksten tematiserer dermed det å ha sitt eget språk, det å ha makt gjennom språket sitt.
Den som kan bruke språket, får makt gjennom det. Tekstens menn kan bruke det til å
bestemme over Ivan gjennom å beherske lesekunsten eller vise til loven. Ivan faller selv
her på utsiden fordi han ikke behersker det skriftlige språket eller maskulinitetens koder.
Men så en dag får han hjelp fra fantasien. Håndsrekningen kommer fra heksa. Bare den
som tror at hekser finnes, kan noen sinne få hjelp fra dem. Det er selvsagt for Ivan, men
ikke for oss andre:
«Min far siger ellers, at der slet ikke findes rigtige hekse.»
«Nå,» sagde den gamle kone og klemte det ene øje i. «Nå, siger din far virkelig sådan?»
«Ja,» sagde Ivan. «Han siger, at alt det der med hekse og den slags er det rene sludder.»
Den gamle kone lo, så Ivan kunde se hendes tand.
«Din far er vist en verre gammel vat-nisse,» sagde hun. «Men han skal nok få noget andet at se.»
(Kirkegaard 1999:64).
Utfordringen til patriarkatet kommer fra fantasien og en kvinne. Dette fordi de står utenfor den loven og rasjonaliteten som Ivans far og hans trosfeller bekjenner seg til. Om Ivan
ikke har hatt ordet i sin makt før, så får han det nå. Der hvor ordet og loven før var ett i
farens verden, går Ivan og heksa enda et skritt videre fordi ordene nå skal bli virkelighet.
Ivans ord er nå hans egne og de skal bli til konkret virkelighet. Klart det må til en heks –
en ikke helt anerkjent kvinnerolle – for å oppfylle et slikt ønske.
Ivans innerste ønske: å bli som de store guttene
Men Gummi-Tarzan kan også vise seg som en problematisk tekst hva barneperspektivet
angår. Det er ikke noe problem at Ivan plutselig har blitt en trollmann med ord. Adskillig
verre er det at han i sin nye posisjon blir akkurat som sine overgripere.
Et kjent motiv innenfor barnelitteraturen er rolleinvertering: barnet kommer av ulike
årsaker inn i en voksenrolle. Det kan være Pippi som er uten både mamma og pappa og
som selv må administrere sitt liv og sin husholdning, eller Mummitrollet som i Trollvinter
(1957) må våke over sin sovende familie en hel vinter. Når Ivan har blitt gitt kjempekrefter
av heksa, kommer også han inn i en slik rolle: han har blitt gitt den fysiske styrken til en
voksen person og kommer inn i en voksen rolle. Men her reproduserer han den under100
Lars Rune Waage
trykkelsen han selv har blitt utsatt for. Gummi-Ivan er – akkurat som de store guttene –
ikke i stand til å sette seg i en annens sted. Heksa har satt ham i stand til få alle de innerste
ønskene oppfylt for en dag, og Ivan gjør akkurat som han har lært av de store guttene. For
når han selv er overmektig spiller Ivan scenene om igjen, replikkene er de samme, men
rollefordelingen er snudd, han kaster gymlæreren inn på do:
«Jeg vil ikke,» råbte gymnastik-læreren. «Jeg tør ikke…»
«Arhh,» sagde Ivan Olsen. «Sådan en stor dræng som dig er da ikke bange for noget, hva?»
(Kirkegaard 1999:90).
Hevnmotivet svekkes kanskje om en leser møtet med heksa og det etterfølgende som
kompensatorisk i den forstand at det hele dreier seg om en dagdrøm. Drømmer er – hos
voksne som hos barn – en arena utenfor det øvrige samfunnets sensur og kontroll. De blir
farlige og ufarlige på samme tid, farlige fordi de innebærer et ønske om realisering (å
banke opp de store) og ufarlige fordi drømmen i seg selv jo ikke skal realiseres.
Viktigere er det at fantasien ved siden av å være en kilde til drøm også er en måte å
holde seg oppe på. Fantasien og språket er Ivans våpen mot overmakten. Det er kanskje
ikke så mye sammenlignet med store muskler, men gjennom å stille spørsmål ved tingenes orden kan han lage en ny. Friheten ligger i at ordet ’mannfolk’ kan bety mange ting, at
det ligger mye opp til hver enkelt å bestemme seg for hva som skal ligge i det. Det blir opp
til gutten å fylle ’mannfolket’ med den meningen han synes kan passe. Når en gutt som
Ivan opplever autoritære overgrep med henvisning til det å være et mannfolk, kan det
være en lettelse å vite og forstå at ordet ’mannfolk’ kan ha mange ulike betydninger.
Til slutt – Tarzan vender tilbage
Ivans løsning og forsvar er først og fremst fantasien, han klarer gjennom den å mediere og
reformulere de krav som ligger formulert i den maskuliniteten andre gutter og menn
representerer. Men teksten har en dyster avslutning, og det er de store guttene som vinner
til slutt. Som ofte ellers. For herr Olsen «har købt sig en ny Tarzan-bog. Tarzan vender tilbage,
hed den» (Kirkegaard 1999:123), og den skal Ivan nå lese.
Det er verd å merke seg at da boka ble filmatisert, ble også maskulinitetsframstillingen
omarbeidet. Bokas to menn, læreren og faren, tones noe ned og kontrasteres i forhold til
den nye karakteren, kranfører Ole, som bringes inn i filmens tekst. Det er neppe tilfeldig
at Ole er mann, og karakteren hans kan betraktes som svaret på mange av de problemene
farens Tarzan-maskulinitet skaper. For der far er tyrannisk og sint, er Ole mild, snill og
opptatt av hvordan Ivan føler seg og ser gutten der far ser en «vat-nisse». Disse to maskulinitetene kontrasteres, men åpner også samtidig opp for nyanser i forhold til det å innta en
mannlig rolle. En trenger ikke bli en tyrann for å få den andres respekt. Slik ser vi at filmen
for om muligens å dempe bokas tragiske innhold innfører kranføreren Ole og går rett til
kjernen av Ivans (og farens?) problemer: « Hva’ er et mand-folk for ét?» (Kirkegaard 1999:16).
I filmens noe sukkersøte slutt svekkes også Tarzan-figuren når herr Olsen også kan tillate
seg å le av ham sammen med resten av familien. Slik kan vi si med Alfarnes om Søren
Kragh Jacobsens film (1981) at den framstiller Ivans tilværelse «som verre og bedre enn den er
i boka» (Alfarnes 1998:28). Verre fordi den i større grad åpner opp for den tragiske dimensjonen i Ivan-skikkelsen, men også bedre fordi vi i regien legger merke til ønsket om en
lykkeligere slutt som åpner opp for en større nyansering omkring maskuliniteten.
Denne artikkelen har hatt som mål å påpeke noen av de problemstillingene som sorterer under kjønnforskning på barnelitteratur. Når det gjelder kjønnsperspektivet i litteratur
generelt, har vi etter hvert opparbeidet god kunnskap angående kjønnsroller og identitet
101
Lars Rune Waage
både i nåtiden og historisk sett. Når det gjelder barnelitteraturen er forskningsfeltet omkring kjønn forholdsvis lite utarbeidet, men noen arbeider finnes, og Storm-Larsen
(2004:103-110) Når prinsessen ikke vil – forestillinger om kjønn i Thorbjørn Egners lesebøker i
denne artikkelsamlingen er et godt eksempel på dette. At det til nå er gjort relativt få
studier på kjønnsperspektivet i barnelitteraturen er noe merkverdig tatt i betraktning av at
barnelitteraturen ofte tillegges en didaktisk funksjon og at kjønnsroller er tillærte roller.
Gjennom litteraturen kommer barn og unge i kontakt med spørsmål som har med kjønnsroller og identitet å gjøre. Vi skal også huske på at flere av de problemene barn og unge er
omgitt av i dag, kan relateres til kjønnsproblematikk. Det burde derfor være nødvendig
med en sterkere forskningsinnsats på dette feltet.
Referanser
Alfarnes, O. 1998: Når vi ler av Gummi-Tarzan. Norsklæreren 1, 24-31.
Ambjörnsson, R. 1999. Mansmyter. James Bond, Don Juan, Tarzan och andra grabbar. Stockholm, Ordfront
förlag, 125 s.
Barthes, R .1975: Mytologier. Oslo, Gyldendal norsk forlag, 211 s.
Bjørby, P. 2001: Queer-teori: Asymmetriske identiteter. I Brantsæter, M.C., Eikvam, T., Kjær, R. & Åmås,
K.O. (red.): Norsk homoforskning. Oslo, Universitetsforlaget, 29 s.
Borberg, C. 1980: «Romanernes Tarzan». I Weireich, T., Borgerg, C. & Breuning, U. (red.): Tarzan-myten.
København, Borgen, 36 s.
Foucault, M. 1995: Seksualitetens historie I. Viljen til viten. Halden, Exil, 198 s.
Jacobsen, S.K. 1981: Gummi-Tarzan. [film] Manus: S. Kragh Jacobsen og H. Hansen, regi: S. Kragh Jacobsen. Metronome productions, København, 89 min.
Jensen, B.G. 1999: Det første landskab. Myte, helte og kunsteventyr. København, Rosiante forlag A/S, 564 s.
Kirkegaard, O.L. 1999 [første utgave på dansk 1975]: Gummi-Tarzan. København, Gyldendal, 121 s.
Kristeva. J. 1972. Tekster og kommentarer. Stensilserie/Universitetet i Bergen. Filosofisk institutt 16, 121 s.
[oversettelse fra tidsskriftet Semiotiké, 1969].
Mosse, G.L. 1996: The image of man. New York, Oxford university press, 229 s.
Poole, R. 1990: Modernity, rationality and ‘the masculine’. I Threadgold, T. & Cranny-Francis, A. (red.):
Feminine/masculine and representation. Sydney, Allen & Unwin, 306 s.
Romøren, R. 2003: Tarzan – bokstavenes herre. I Kaldestad, P.O. & Vold, K.B. (red.): Årboka. Litteratur for
barn og unge. Oslo, Det norske samlaget, 9-23.
Storm-Larsen, A.B. 2004: Når prinsessen ikke vil – forestillinger om kjønn i Torbjørn Egners lesebøker. I
Selsing, L. (red.): Feministisk teori, kvinne- og kjønnsforskning i Rogaland. AmS-Varia 41, 103-110.
102
Når prinsessen ikke vil – forestillinger
om kjønn iMusikk
Thorbjørn og
Egners
lesebøker
TEMA:
litteratur
Anna Beate Storm-Larsen
Når prinsessen ikke vil
– forestillinger om kjønn
i Thorbjørn Egners lesebøker
ANNA BEATE STORM-LARSEN
Storm-Larsen, A.B. 2004: What if the princess wants to decide? – Ideas about
gender in Thorbjørn Egner’s readers. AmS-Varia 41, 103-110, Stavanger. ISSN
0332-6306, ISBN 82-7760-106-9, UDK 82.0-055.1/2.
The article is a study of how ideas about gender identity and gender roles are expressed in Thorbjørn Egner’s readers (1950-51). Close reading of selected texts from
these books shows how certain personal qualities are presented as typical of being
male or female. The study also reflects how the nuclear family, with the housewife
mother and the working father, is idealized, and how boys and girls are then presented with certain qualities in order to match such gender roles. Even nature, when
presented in the readers, is manipulated to correspond to the family and gender values which seem to be
fundamental to these readers.
Anna Beate Storm-Larsen, Institutt for kultur og språkvitenskap, Høgskolen i Stavanger, PO Box 8002,
N-4068 STAVANGER, NORWAY. Telephone: (+47) 51831667. Telefax: (+47) 51831350. E-mail:
[email protected]
Innledning
Innenfor humanistisk kjønnsforskning har det de siste årene vært vanlig å operere med en
konstruktivistisk forståelse av kjønn. Det innebærer en forestilling om at selv om et menneske har et biologisk kjønn (engelsk: sex), har det også en kjønnsidentitet (engelsk: gender) som helt eller delvis er kulturelt konstruert (se for eksempel Iversen 2002:29-30). En
persons opplevelse av å være kvinne eller mann, personens kjønnsrelaterte interesser og
tankemønstre vil altså henge sammen med føringer i det kulturelle rommet personen er
omgitt av. I et slikt perspektiv blir det interessant å studere framstilling av kjønn i kulturelle uttrykk, og i tråd med en slik tankegang, vil denne artikkelen se nærmere på noen av
den norske skolens tekster, nemlig Thorbjørn Egners lesebøker (1961a-b, 1962a-b og 1981ab, [først utgitt 1950-72]).
Lesebøkene har vært sentrale og folkekjære tekster i norsk kulturhistorie. Helt siden
leseboka ble obligatorisk i skolen på 1860-tallet, har tendensen vært at enkeltverk har
dominert i skolen i lengre perioder selv om flere verk har vært i bruk. Slik var P. A.
Jensens lesebok mye brukt fra den kom ut i 1863 og fram til 1890-tallet, da Nordahl
Rolfsens lesebøker kom (1892-95). Rolfsens lesebøker ble raskt folkeeie og rådde grunnen
i skoleverket fram til utpå 1950-tallet da de ble avløst av Thorbjørn Egners lesebøker.
Egners lesebøker ble umiddelbart populære (Leirpoll 1981:51) og var svært mye brukt
utover 50-, 60- og 70-tallet.
Lesebøkene er interessante fra flere perspektiv. På den ene siden kan de sees som
(mental)historiske vitnesbyrd. De speiler rådende samfunnsideologier i egen samtid. På
den andre siden er lesebøkenes tekster også didaktiske tekster som har vært formidlet
gjennom skolen, og som har vært lest i stor utstrekning. Slik har de hatt en viktig påvirknings103
Når prinsessen ikke vil – forestillinger om kjønn i Thorbjørn Egners lesebøker
funksjon i samfunnet. Som eksempel på dette påpeker Bjørn Kvalsvik Nicolaysen hvordan Nordahl Rolfsens lesebøker har hatt «umåteleg mykje å seie for utforminga av grunnmotiva
i det biletet av Noreg som skulen har produsert og reprodusert» (Nicolaysen 1997:230).
Det er selvsagt ikke bare et bilde av Norge lesebøkene har bidratt til å forme. Bøkene
formidler også forestillinger om kjønn, kjønnsidentitet og kjønnsroller. Målet med denne
artikkelen er å undersøke hva slags forestillinger om kjønn som finnes i Thorbjørn Egners
lesebøker for småskolen, og på hvilke måter slike forestillinger etableres i tekstene.
Egners lesebøker for småskolen består av fire bøker, to for 2. og to for 3. klassetrinn.
De kom første gang ut i 1950-51 under tittelen Småskolens lesebøker. Seinere ble verket
utvidet til 16 bind slik at det dekket hele grunnskolen til og med ungdomsskolen. Siste
bind kom først i 1972, paradoksalt nok omtrent samtidig med at man delvis gikk vekk fra
å bruke lesebøker i de øverste klassene. Til Egners frustrasjon ble derfor aldri bøkene for
ungdomsskolen den samme suksessen som bøkene for barnetrinnet (se Gylseth 2000:163).
I bøkene for småskolen skrev Egner brorparten av tekstene selv, og samtlige teksteksempel
i denne artikkelen er fra Egners egne tekster. Tekstene er sitert fra 1961-62-utgaven, som
er språklig modernisert, men ellers lite endret i forhold til den første utgaven.
«Prinsesse Vilikke» – en tekst om kvinnelig ubesluttsomhet
Egners lesebøker inneholder flere skuespill som elevene er ment å skulle framføre. Elevene skal leve seg inn i og ’være’ figurene i stykket. Det gjør det særlig interessant å studere
disse stykkene fra et kjønnsperspektiv.
Et eksempel på et slikt stykke er skuespillet «Prinsesse Vilikke» fra bind 2 for andre
klasse (Egner 1962a:65ff). Stykket handler om Prinsesse Blåklokke, som er kommet i
såkalt gifteferdig alder. Hennes far, Kongen, har derfor funnet en passende mann til henne,
nemlig Prins Løvehjerte som skal komme til slottet for å fri. Handlingen settes i gang ved
at en forteller kommer inn på scenen og innleder med følgende replikk:
«Stykket vårt handler om en prinsesse. Prinsesse Blåklokke heter hun. Hun er både vakker og snill,
men hun har en uvane: Alltid når noen ber henne om noe, svarer hun: ’Vil ikke’. Ja, om kongen
selv ber henne, svarer hun likevel ’vil ikke’. ’Vil ikke, vil ikke, vil ikke’ svarer hun, enda hun ikke
mener det. Det er bare tungen hennes som løper løpsk.» (Egner 1962a:65).
Handlingen i stykket går videre ut på at prinsen kommer og frir, hvorpå Blåklokke svarer
nettopp «vil ikke». Dermed er det full krise og sorg på slottet. «Men Blåklokke, hvordan
kunne du…», «Du som lovte å være snill», sier kongen. Blåklokke blir forvirret og gråter: «Jeg
mente det ikke, jeg mente det ikke. Det var bare munnen min som sa det av seg selv» (Egner 1962a:70),
svarer hun. Ifølge fortellingens tre vise menn, er problemet at prinsessen er bortskjemt.
Hun er vant til å få viljen sin, og derfor har hun fått denne uvanen med å si nei. I løpet av
stykket innser prinsessen imidlertid sin dårlige egenskap. Hun blir mer ydmyk og villig,
og det hele får en lykkelig slutt idet prinsessen finner at hun ikke «vil ha viljen sin».
Dermed sier hun ja til prinsen, og alle roper hurra. I avslutningsreplikken sier kongen:
«Jeg er sikker på at du får en snill kone, Løvehjerte. Og (…) at du er en klok mann»(Egner 1962a:77,
mine understrekninger).
Stykket er utformet som en dannelsesfortelling. Den kvinnelige hovedpersonen, Blåklokke, går fra å være egenrådig til å bli ydmyk, og fra å avvise fars valg av ektemann til å
akseptere denne ektemannen. Moralen i stykket er tydelig: En ung kvinne har ikke godt
av å få viljen sin for ofte. Da blir hun vanskelig og egenrådig. En ung kvinne vet ikke hva
hun selv vil. Hun kan ikke stole på sin egen dømmekraft, og bør derfor følge fars vilje i
tråd med en patriarkalsk tankegang.
104
Det kvinnelige idealet som formidles i teksten knyttes til ydmykhet og snillhet. Som
kongens sluttreplikk viser, skal Blåklokke bli en snill kone. Vilje og klokskap er derimot
attributter knyttet til de mannlige rollene. Prins Løvehjerte omtales som en klok mann, og
det må tre vise menn til for å analysere Blåklokkes problem. Vilje og evnen til å sette sin
vilje igjennom har tradisjonelt vært assosiert med maskulinitet. Her kobles også motsatsen, usikkerhet og ubesluttsomhet, til den unge kvinnen – til femininitet. Det ligger en
forestilling i denne teksten om at en ung kvinnes nei, ikke skal tas på alvor. Økenavnet
«Vilikke» innebærer en latterliggjøring av den unge kvinnen som tror hun selv vet hva
hun vil og ikke vil.
Egner har lagt seg nær opp til eventyrtradisjonen i denne teksten. Valget av figurer
som prinser og prinsesser hører eventyret til. Det gjør også navn som Blåklokke og Løvehjerte. Navnene understreker eventyrets tradisjonelle kjønnsidealer: Blåklokke konnoterer
skjønnhet, mens Løvehjerte konnoterer styrke og mot. I eventyret er det likevel ikke alltid
nok at prinsessen er vakker. Ofte framstilles eventyrheltinnene som ydmyke, uegennyttige og arbeidsomme, slik Askepott og Snehvit er gode eksempler på. I sin Snehvit-analyse fra 1979 skriver Sandra M. Gilbert og Susan Gubar at kvinner i eventyrlitteratur
gjerne framstilles idealisert som ’en engel i huset’ (Snehvit), eller demonisert som heks
(stemoren) (Gilbert & Gubar 2000 [1979]:36-44).
I tråd med dette hevder eventyrforskeren Maria Tatar at egenskaper som stolthet og
selvhevdelse er blant de verste egenskapene eventyrets kvinner kan ha. Ofte går selve
eventyrplottet ut på å knekke den kvinnelige stoltheten (Tatar 1992:103). Blant norske
folkeeventyr trekker Lars Rune Waage fram «Prinsessen som ingen kunne målbinde»
som eksempel på et slikt eventyr. Eventyret framviser en sterk og rappmunnet kvinne,
men hele poenget i fortellingen er at denne kvinnen ikke kan giftes med mindre man
finner hennes overmann. En mann må kunne stoppe kjeften på sin kone. Askeladden
vinner derimot lykken ved nettopp å være selvhevdende, oppfinnsom og viljesterk (Waage
2002:149-150).
Eventyrmaterialet er rikt og mangfoldig, og det finnes også eventyr som bryter med
slike mønstre. Når det gjelder eventyr som har vært brukt i leseboklitteraturen, kom tekster med klare kjønnsideal tidlig med i utvalget. Da P.A. Jensen for første gang innlemmet
folkeeventyr som lesebokstoff i sin Læsebog for Folkeskolen og Folkehjemmet på 1860-tallet
( Jensen 1863) var «Prinsessen som ingen kunne målbinde» , eller «Spurningen» som eventyret også kalles, et av de to folkeeventyrene han valgte å ta med (Leirpoll 1981:21). Egner
har også dette eventyret med i bind 6 av leseverket.
Eventyrtrekkene skiller «Prinsesse Vilikke» fra brorparten av de tekstene Egner skrev
for lesebøkene. Stort sett var Egner opptatt av at leseboktekstene skulle være realistisk
orientert og ikke ha karakter av eventyr eller fantastikk (Egner 2001:91). Spørsmålet videre blir da om de realistisk orienterte tekstene tilbyr samme kjønnsidealer for elevene
som «Prinsesse Vilikke» gjør.
Gjennomgangsfigurer som identifikasjonsmodeller
Tradisjonelt har lesebøker vært bygget opp som antologiske tekstsamlinger med bidrag av
mange ulike forfattere. Egner bruker også dette prinsippet i sine lesebøker, men i de to
første bindene for småskoletrinnet, har han skrevet brorparten av tekstene selv. Disse to
bindene er utformet nærmest som episodiske barnebøker der leseren følger noen få
gjennomgangsfigurer fra fortelling til fortelling. En slik fortellemessig sammenheng har
åpenbart hatt visse lesepedagogiske fordeler, og det har også gitt elevene mulighet til å
etablere et nært forhold til gjennomgangsfigurene.
105
Fortellingene er realistisk orientert og bygget opp omkring to familier. I byen møter
leseren familien Grønn med barna Petter og Kari, og på landet møter hun barna Ola-Ola
og Marit med familie på gården Heia. Disse fire barna fungerer som identifikasjonsfigurer
for elevene. Slik mulighet for identifikasjon står sentralt i barnelitteraturteorien, og enkelte forskere setter identifikasjonsmulighet som et nødvendig kriterium for at en tekst
skal fungere for barn (Dahrendorf 1967:391). Trolig har identifikasjonsmulighetene med
Petter, Kari og de andre figurene i Egners tekster bidratt til lesebøkenes popularitet. Når
Egner har valgt én gutt og én jente både på landet og i byen, vitner det også om en
forestilling om at barn identifiserer seg med figurer av eget kjønn. Identifikasjonsfigurene
er gitt interesser og personlighet som kan relateres til tradisjonelle forestillinger om kjønn
og kjønnsroller. Det kommer fram allerede i introduksjonen av figurene i åpningen av
leseverket.
I starten av bind 1 (Egner 1961a:11ff) presenteres familien Grønn og barna Petter og
Kari. Petter skildres som en aktiv og selvstendig gutt med mange interesser. Før han går på
skolen, mater han musene sine på loftet, vanner blomsterhagen sin og teller spikrene han
har i en kasse. Det siste mor gjør før Petter går, er å formane ham om å gå direkte til skolen
slik at han kommer tidsnok. Men Petter har mange prosjekter på veien til skolen også.
Han skal blant annet mate bakerens hest og hunden Labben med nistepakken sin, og på
veien blir han fascinert av en gravemaskin og stopper opp for å snakke med gravemaskinføreren. Slik får Petter vite en hel del om gravemaskiner, men han ender med å komme
for seint på skolen. Dermed har Petter forsømt sin plikt, som er å komme tidsnok til
skolen. På skolen blir han imidlertid belønnet for sin utforskningstrang. Frøken lar ham
fortelle de andre om gravemaskinen, og hun roser Petter for hans kunnskaper. Idealet for
en ung gutt ser slik ut til å være kunnskap, utforskning og selvstendige prosjekter framfor
streng pliktfølelse eller punktlighet.
I leseboka etterfølges introduksjonsteksten om Petter av en spørretime, dvs fem spørsmål til leseren. Spørsmålene er hentet fra det kunnskapsfeltet som Petter nettopp har vist
interesse for og handler om gravemaskinmotorer og andre motorer:
SPØRRETIME
1. Hva gjør en grave-maskin?
2. Vet du om ting som går med bensin-motor?
3. Vet du noe som går med damp?
4. Kjenner du mange bil-merker?
5. Fortell litt om bildet side 8. (Bildet viser byen med biler, trikker og mye annet (min
kommentar). (Egner 1961a:18).
Utover i leseboka finner vi mange slike spørretimer. Med enkelte unntak er det en klar
tendens til at disse kunnskapsspørsmålene følger etter tekster som handler om de mannlige identifikasjonsfigurene, Petter og Ola-Ola, og det som presenteres som deres interesser. Slik kobles kunnskap til de mannlige identifikasjonsmodellene i boka.
Etter introduksjonen av Petter følger introduksjonen av Kari og hennes interesser og
gjøremål. Kari skal på skolen først kl. 12, så om formiddagene hjelper hun mor med
huslige sysler, samt passer lillebror. Mens Petter ble presentert med selvstendige interesser og prosjekter utenfor hjemmet, kobles Karis interesser til hjem og familie. Kari synes
det er morsomt å passe lillebror, Brumle, og alle de andre jentene synes også at hun er
heldig og vil gjerne passe lillebroren hennes. Overfor lillebror inntar Kari en typisk
oppdragerrolle. Hun formaner ham om å passe seg for bilene, og forklarer at han ikke må
stjele epler.
Mens Petter fikk skryt for vitebegjær og kunnskap, får Kari skryt for å være flink og
106
pliktoppfyllende: «’Nå, Kari, er du flink i dag også’, sier fru Monsen i melkebutikken» (Egner
1961a:19f) når Kari kommer for å hente melk. «’Du er til god hjelp for meg’, sier mor» (Egner
1961a:23). Fordi Kari er så flink, skal mor sy en ny kjole til Kari, lyseblå med hvitveis på.
«’Å, jeg gleder meg’, sier Kari» (Egner 1961a:24). Mens Petters belønning er anerkjennelse for
kunnskapen han har ervervet seg, belønnes Kari med ting hun kan pynte seg med.
Der teksten om Petter etterfølges av kunnskapsspørsmål knyttet til hans interesser,
etterfølges introduksjonen Kari av en bønn av Bjørnstjerne Bjørnson:
OM KVELDEN
Jeg er ennå bare liten
Men jeg vokser nok med tiden
og blir både dyktig og stor
og til glede for både far og mor
når bare du kjære, kjære Gud
hjelper meg å holde dine bud
Og nå skal vi alle
huske Herren å love,
og så skal vi se til å sove.
(Egner 1961a:24).
Diktet eller bønnen fokuserer på det å være til glede for sine foreldre, og det å overholde
regler og bud. Selv om jeget i Bjørnsons dikt ikke har noe kjønn, kobles diktet til Kari
gjennom redigeringen av tekstene ettersom diktet følger rett etter presentasjonen av henne.
Konkluderende kan man hevde at den mannlige identifikasjonsfiguren, Petter, knyttes
til kunnskap og vitebegjær. Hans interessefelt framstår som viktig og interessant gjennom
spørretimen. Den kvinnelige identifikasjonsfiguren, Kari, kobles til flinkhet og lydighet, til
det å følge regler og til det å være til glede for far og mor. Både Petter og Kari framstilles
som omsorgsfulle, men mens Petters omsorg knyttes til dyr han på eget initiativ tar seg av
utenfor hjemmet, kobles Karis omsorg hovedsakelig mot familie og barnepass knyttet til
hjemmet. Slik etablerer leseboka forestillinger om kjønnsidentitet allerede gjennom introduksjonen av identifikasjonsfigurene.
Disse forestillingene følges opp utover i teksten. Kari er alltid litt mer pliktoppfyllende
og skikkelig enn Petter. Og typisk er det at når ungene i gata stifter egen klubb, er det en
gutt som blir formann, en gutt som blir sekretær, mens «Kari blir kasserer, det er fint å ha jente
til det» (Egner 1962b:149). Hvorfor det er fint med en jente som kasserer – men ikke for
eksempel som formann – kommenterer ikke Egner. En nærliggende tanke er at mens et
lederverv krever en sterk og kreativ person, krever kassererjobben primært en som er
nøye og pliktoppfyllende. Og slik er jentene i Egners tekster.
Lise Sjåk Bræk skrev i en kronikk fra 1975 at jentene i Egners lesebøker framstilles som
snille og fornuftige, mens guttene typisk er viltre og modige (Bræk:1975). Figurenes kjønnsrelaterte personlighet gjelder altså ikke bare identifikasjonsfigurene, men også brorparten
av de andre figurene i verket.
Egners modus i lesebøkene er realismen, og Petter og Kari gir kanskje et realistisk
bilde av en typisk gutt og en typisk jente anno 1950. Samtidig er tekstene om Petter og
Kari didaktiske tekster, og figurene framstår som rollemodeller for de unge leserne. Det
gir tekstene en idealistisk og normativ karakter. Et slektskap med eventyrets figurer kan
også sees i Petter og Kari. Petter har trekk av den oppfinnsomme Askeladden, mens Kari
framstår som eventyrets ’engel i huset’, om enn i en modifisert form.
107
Familieidealet
Kjernefamilien er en viktig instans i leseboktekstene. Både i fortellingene fra landet og fra
byen, danner kjernefamilien og aktivitetene der den trygge rammen omkring hovedpersonene. Typisk er Petter og Karis familie, familien Grønn. Her er far den forsørgende og
utearbeidende, mens mor er hjemmeværende. Siden fortellingene tar utgangspunkt i hjemmet med mor og barn, er farsinstansen lite dramatisert i tekstene. I den grad Herr Grønn
er omtalt i de innledende tekstene, er han enten på sitt arbeide som maler, eller så sover
han middag og må ikke forstyrres. På samme måte som Petters interesser var orientert
utad, er fars sfære utenfor hjemmet, mens mors sfære er i hjemmet, som også Karis er det.
Mor har den omsorgsgivende og oppdragende rolle. Slik etableres ett mannlig og ett
kvinnelig rom: ute og hjemme.
Familien Grønn framstår som en idealfamilie. Men i tekstene har idealet også et moteksempel i en annen familie, nemlig familien til Vesle Marit og hennes alenemor. Dem
blir leseren introdusert for på følgende måte:
«Vesle Marit som du nå skal høre om, bor i Humle-gata 1. Der har de kjøkken og stue og har det
pent og hyggelig. Men hver dag må mor gå fra den vesle jenta fordi hun må passe arbeidet sitt. Da
må Marit være hjemme alene, og det er nokså trist. Men det er ikke noe å gjøre ved det. Mor må jo
tjene penger, så de får til hus og mat og klær. Når kirke-klokka slår seks om morgenen, står mor og
Marit opp. Mor må av sted straks de har spist. Hun blir borte hele dagen, og kommer ikke hjem før
klokka fem.» (Egner 1961a:67).
Teksten fokuserer på hvor trist det er at mor arbeider. Innenfor rammen av lesebokens
idealiserte verden er denne situasjonen uholdbar, men Egner har funnet en løsning på
alenemorproblemet. Marits alenemor dør nemlig, og dermed kan Marit flyttes til familien
Heia på landet der hun får både mor, far og bror og kan leve lykkelig videre.
Teksten inntar ingen fordømmende holdning overfor Marits mor, og leseren får heller
ikke vite hvorfor hun er alene. Moren er ikke dramatisert i teksten. Det er vanskelig å se at
denne fortellingen har noen særlig annen funksjon enn å understreke hvor viktig kvinnens eller mors funksjon i hjemmet er. Det er åpenbart synd på barn som har utearbeidende mødre.
Det er interessant at Egner bruker et alenemormotiv i en lesebok på begynnelsen av
1950-tallet. På denne tiden sto mange barn med tysk far og norsk ’alenemor’ foran sin
første skolestart. Kanskje kan man lese ut et ønske om å si noe positivt om barn av alenemødre og en vilje til å inkludere dem i fellesskapet, samtidig som idealet om den gode
kjernefamilien blir stående uimotsagt? Hvor viktig kjernefamilieidealet er i Egners lesebøker, bekreftes når Egner presenterer kunnskapsstoff om naturen.
Naturkunnskap eller kjønnsosialisering?
Naturkunnskap har tradisjonelt vært en sentral del av kunnskapsstoffet i lesebøkene. Slik er det også hos Egner. En rekke små tekster presenterer elevene for ulike
dyr og fugler. Egner forteller hva dyrene spiser, hvordan de lever og lignende. Tekstene kjennetegnes av Egners karakteristiske fortellerstemme, de er barnevennlige i
formen, og flere av tekstene har også fått et narrativt forløp. En del av dyrene er
antropomorfisert, og tekstene tenderer slik mot å gli over i dyrefabelen. Et avsnitt
handler eksempelvis om ugla som jakter på mus i nattemørket. Når avsnittet avsluttes med at «noen små dumme mus, som vil være oppe heile natta, de ender i magen på ugla»
(Egner 1961a:104), framstår teksten ikke lenger som saksorientert naturkunnskap,
men som en allegori med moral myntet på den unge leseren. Naturstoffet skal altså
108
ikke bare gi elevene kunnskap om naturen. Det skal også ha en oppdragende eller
sosialiserende funksjon.
Virkelig interessant blir det først når disse to funksjonene – naturkunnskapen og sosialiseringen – kommer i konflikt, slik de gjør i presentasjonen av hakkespetten eller ’snekker
Hakkespett’ som Egner kaller den. Om hakkespetten heter det: «Med nebbet sitt har han
hogd ut den fine leiligheten i det høge furutreet. Og leiligheten har to rom. I det ene rommet bur kona
og ungene. I det andre bur han sjøl» (Egner 1961a:96). Videre får vi høre hvordan han (hakkespetten) fanger maur og mauregg som han mater kona og ungene med. Som naturkunnskap
er informasjonen i denne teksten misvisende. Det er ikke tilfelle at hakkespetten lager to
rom i boet sitt, og derfor heller ikke at et rom er for kone og barn og et annet for det
faderlige subjekt. Snarere enn å gi korrekt kunnskap om naturen, fungerer denne teksten
som en naturalisering av et familieideal og en kjønnsrollefordeling. Egners familieideal
projiseres over på hakkespetten: Farsfiguren skilles fysisk ut fra familien i et eget rom.
Hans oppgave er å bygge og å skaffe mat til kone og barn. Naturen må her innordne seg
kulturen.
En liknende projisering finner vi i presentasjonen av reven. Revefamilien framstilles
som en kjernefamilie:
«Før reve-mor får unger om våren, fôrer hun hiet med mjuke hår. Hvor hun får dem fra? Hun
napper dem ut av pelsen sin. Når ungene kommer, kan de ligge godt og varmt i hiet. Både revemor og reve-far er veldig snille mot ungene sine. Reve-mor slikker dem og vasker dem og steller med
dem heile dagen, mens reve-far dovner seg. Men om natta må han ut og skaffe mat. Det skal mye
til for å mette seks eller sju skriker-unger. Og Mikkel gir seg ikke før alle er mette.» (Egner
1961a:103).
I naturen er revefars oppgave avsluttet etter parringen, og revemor lever som ’alenemor’.
Hannreven kan faktisk utgjøre en trussel mot små reveunger. Her er det nok snarere
familien Grønn man aner som idealmønster i bakgrunnen. Revefar som dovner seg om
dagen og fanger mat om natten, blir en parallell til herr Grønn som sover middag og som
brødfør familien. Slik omskapes det tradisjonelle naturkunnskapsstoffet til å bli et kjønnssosialiserende stoff. Kjønnsrollene som er presentert gjennom familien Grønn gis her
legitimitet fra naturen – til tross for at naturen ikke ser slik ut i virkeligheten.
Kjønnsroller – et bærende ideologisk element
Teksteksemplene som er trukket fram i denne artikkelen viser at Egners lesebøker for
småskolen framstiller kjønn i tråd med en tradisjonell rollefordeling. Kvinnelige og mannlige
identifikasjonsfigurer gis både oppgaver og egenskaper som tradisjonelt har vært assosiert
med henholdsvis femininitet og maskulinitet. Kjernefamilien framstår som et ideal, og
med den kobles kvinnen til hjem og barneomsorg, mens mannen får en utearbeidende og
forsørgende rolle. Det finnes enkelte utearbeidende kvinner i lesebøkene, som Fru Monsen i melkebutikken og Marits mor, men disse har som oftest marginale roller i fortellingene eller også knyttes arbeidet deres til gårdsdrift.
Egners lesebøker for småskolen er skrevet i 1950. I 1950 var andelen yrkesaktive kvinner i Norge 26%, mens bare 5% av gifte kvinner var i lønnet arbeid (Grønlie 1991:303)
Hustru- og morsrollen lot seg med andre ord ikke lett kombinere med lønnet arbeid, og
slik sett gir bøkene et realistisk bilde av sin tid. Samtidig indikerer lesingen som er gjort i
denne artikkelen at det har vært viktig for Egner å fastholde og å idealisere en slik
kjønnsmessig rollefordeling. Særlig tyder hans framstilling av naturen på dette.
Knut Johansen la i 1983 fram fem teser om ideologi i Egners forfatterskap. Johansen
109
hevdet blant annet at Egner rendyrket den sosialdemokratiske ideologien som en utopi i
sine tekster ( Johansen 1983:4). I tråd med Johansens tenkning, kan Humlegata og Heia
gjerne leses som idealistiske framstillinger av sosialdemokratiske modellsamfunn. Her går
«by og land hand i hand» og samhandler på beste måte. Den sosiale strukturen er flat, og
leseren møter få akademikere og embetsmenn i tekstene. I byen dreier handlingen seg
gjerne om håndverkere, trikkeførere og bakere, mens man på landet møter bønder og
fiskere. Det interessante fra et kjønnsperspektiv er å se hvor viktig kjønn og kjønnsroller
har vært i Egners sosialdemokratiske utopi. Kjernefamilien er et bærende element i det
samfunnet han beskriver, og med den gis kjønnene fast definerte roller, som igjen blir
bestemmende for kjønnsidentitet. Slik framstår de tradisjonelle kjønnsrollene som grunnleggende verdier i bøkene.
Utover 60- og 70-tallet ble mange av skolens lærebøker, deriblant Egners lesebøker,
møtt med kritikk på bakgrunn av at de presenterte få kvinner og tok lite hensyn til likestilling. Kritikken førte etter hvert til at departementet i 1974 sendte ut et rundskriv om
kjønnsroller til lærebokforlagene (Brock-Utne & Haukaa 1980:42). Med dette som bakgrunn kom det på begynnelsen av 80-tallet en revidert utgave av Egners leseverk (Egner
1981a-b) der blant annet flere av tekstene om Petter og Kari er skrevet om (jfr. Thorsen
1984). Men da var tiden uansett begynt å løpe fra Egners lesebøker, og det reviderte
verket fikk aldri samme posisjon. Det er Egners opprinnelige utgave fra 1950 og den
språklig korrigerte utgaven fra av 1961-62 som har hatt størst utbredelse i skolen. Det var
disse bøkene som bidro til å forme det kulturelle rommet norske elever vokste opp i på
50-, 60- og 70-tallet.
Referanser
Brock-Utne, B. & Haukaa, R. 1980: Kunnskap uten makt – kvinner som lærere og elever. Oslo, Universitetsforlaget.
Bræk, L. S. 1975: Guttene er modige – pikene er snille. Kronikk i Dagbladet 17. september 1975.
Dahrendorf, M. von. 1967: Dichtung und Jungendliteratur. Didaktischer Versuch einer Wesensbestimmung. Zeitschrift für Jugendliteratur 1, 385-400.
Egner, T. 1961a [1950]: Thorbjørn Egners lesebøker for småskolen. Bind 1: I byen og på landet. Oslo, Cappelen.
Egner, T. 1961b [1951]: Thorbjørn Egners lesebøker for småskolen. Bind 4: Verden er stor. Oslo, Cappelen.
Egner, T. 1962a [1950]: Thorbjørn Egners lesebøker for småskolen. Bind 2: Gode venner. Oslo, Cappelen.
Egner, T. 1962b [1951]: Thorbjørn Egners lesebøker for småskolen. Bind 3: Sør og nord i landet. Oslo, Cappelen.
Egner, T. 1981a: Thorbjørn Egners lesebøker. Fornyet utgave, bind 1: I byen og på landet. Oslo, Cappelen.
Egner, T. 1981b: Thorbjørn Egners lesebøker. Fornyet utgave, bind 2: Gode venner. Oslo, Cappelen.
Egner, T. 2001: Thorbjørn Egner – et selvportrett. Oslo, Cappelen.
Gilbert, S.M. & Gubar, S. 2000 [1979]: The madwoman in the attic. New Haven og London, Yale university
press.
Grønlie, T. 1991: Tiden etter 1945. I Danielsen, R., Dyrvik, S. Grønlie, T., Helle, K. & Hovland, E. (red.):
Grunntrekk i norsk historie – fra vikingtid til våre dager. Oslo, Universitetsforlaget, 295-379.
Gylseth, C.H. 2002: Thorbjørn Egner – Tigergutt kan alt! Oslo, Schibsted forlag.
Iversen, I. 2002: Innledning. I Iveresen, I. (red.): Feministisk litteraturteori. Oslo, Pax forlag, 9-63.
Jensen, P.A. 1863: Læsebog for folkeskolen og folkehjemmet. Kristiania, Udgiven efter offentlig Foranstaltning.
Johansen, K. 1983: Fem teser om Thorbjørn Egner. Kronikk i Dagbladet 12. juli 1983, 4.
Leirpoll, H.1981: Lesebøkene i norsk grunnskole. I T. Ørjasæter, H., Leirpoll, J. Lie, Risa, G. & Økland,
E. (red.): Den norske barnelitteraturen gjennom 200 år. Oslo, Cappelen, 11-85.
Nicolaysen, B.K. 1997: Narrativ og sosial identitet. Nordahl Rolfsen som sosialdemokratisk ideolog. I
Nicolaysen, B.K.: Omvegar fører lengst. Oslo, Samlaget, 225-245.
Rolfsen, N. 1892-95: Læsebog for folkeskolen. Oslo, Johan Dybwads forlag.
Tatar, M. 1992: Off with their heads! Fairytales and the culture of childhood. New Jersey, Princeton university
press.
Thorsen, A. 1984: Thorbjørn Egners lesebøker for småskulen, ei samlikning mellom den gamle og den
reviderte utgåva. I Thorsen, A. (red.): Norsk årbok for barne- og ungdomslitteratur. Oslo, Lunde forlag, 4768.
Waage, L.R. 2002: Blant harde menn og myke kvinner – om gutter, jenter og helter i småbarnslitteraturen. I Mjør, I. (red.): Kulturbarnehagen. Oslo, Samlaget, 133-145.
110
Kärlek TEMA:
och sexualitetMusikk
i dagens franska
litteratur
og litteratur
Vivi-Anne Lennartsson
Kärlek och sexualitet
i dagens franska litteratur
– Funderingar utifrån några självbiografiska romaner
av franskspråkiga kvinnliga författare
VIVI-ANNE LENNARTSSON
Lennartsson, V.-A. 2004: Love and sexuality in contemporary French literature – Preliminary thoughts on some recent autobiographical novels written
by women. AmS-Varia 41, 111-120, Stavanger. ISSN 0332-6306, ISBN 82-7760106-9, UDK 840.
During the last few years, several female French-speaking authors have written about
their private love and sexual life in great detail. These books have been widely
discussed in the media and they have reached a large audience. In 2002, a course
was given at Stavanger University College on five of these authors: Christine Angot,
Nelly Arcan, Annie Ernaux, Camille Laurens and Catherine Millet. This paper deals
mainly with two of them, Ernaux and Arcan. Ernaux describes a passionate love affair with a younger
man and Arcan recounts her life as a call girl. L’Ecriture-femme by Béatrice Didier (1981) and The second sex
by Simone de Beauvoir (1949) have been used for comparison. Didier puts forward the transgressive
power of female writing, and Beauvoir underlines, among other things, the complexity of female sexual
desire. This complexity can clearly be seen in these recent novels where female sexual desire is considered very important. It is noticeable that the autobiographical protagonists, in spite of a certain freedom,
are guided by an impenetrable ancient power often directing the whole chain of events, a natural force
resisting all moral values. Traditional female roles emerge but questions are raised as to whether this
should be so. Arcan stresses the oppression of women through the ages, the master-slave situation, which
may influence the decision to become a prostitute. The themes of love and sexuality advanced in this
paper will be developed further in a research project entitled The aesthetics of eroticism in contemporary
French novels, which will include novels by female as well as male authors.
Vivi-Anne Lennartsson, Porsgatan 14, SE-716 31 FJUGESTA, SWEDEN. Telephone and telefax: (+46)
58531313. E-mail: [email protected]
Introduktion
«Biologin räcker inte för att ge oss svar på den fråga som sysselsätter oss: varför är kvinnan den
Andre? Det gäller att ta reda på hur naturen genom historien har återskapats hos henne; det
gäller att ta reda på vad mänskligheten har gjort med människohonan.» (Beauvoir 2002:71).
Under senare tid har alltfler kvinnor i den franskspråkiga världen gett ut romaner och
självbiografiska berättelser där de skriver mycket öppet och med detaljerade skildringar
om kärlek och sexualitet, på ett sätt som tidigare inte utan vidare tolererades av samhället.
Nu ges de ut utan problem och läses av stora skaror, både av den intellektuella eliten och
av den vanlige läsaren.
På en kurs på Högskolan i Stavanger hösten 2002 lästes fem av de i dag mest aktuella
kvinnliga franskspråkiga författarna: Catherine Millet (La vie sexuelle de Catherine M, 2001),
Annie Ernaux (Passion simple, 1991; Se perdre, 2001), Christine Angot (L’Inceste, 1999), Nelly
Arcan (Putain, 2001) och Camille Laurens (Dans ces bras-là, 2000). Catherine Millet berättar
i detalj om sitt fria kärleksliv i Paris i kölvattnet av 1968 års studentuppror. Annie Ernaux
skildrar i sin självbiografiska roman Passion simple (Enkel passion) en djup kärlekspassion
111
Kärlek och sexualitet i dagens franska litteratur
för en ung rysk obildad och tölpaktig diplomat med vacker kropp, på uppdrag i Paris. Se
perdre (Att förlora sig) är den dagbok hon skrev när händelsen pågick. L’Inceste (Incest) av
Christine Angot handlar inte bara om incest utan om gränsdragningar mellan olika typer
av sexualitet och kärlek. Hon är en ensamstående frånskild mamma som söker sig fram i
sitt sexualliv. Författardebutanten Nelly Arcan skriver om det radikala steget att bli
lyxprostituerad i Putain (Hora), en provocerande titel som ger helt andra asscociationer
än till lyx. I Camille Laurens’ prisbelönta bok Dans ces bras-là (I deras armar, 2001, I slik en
favn, 2002) utforskas mannens olika sidor och roller. Alla författarna skriver mer eller
mindre självbiografiskt och under eget namn. Bara Camille Laurens har ordet roman på
första sidan, men hon har uttalat i en intervju att 80% är självbiografiskt (Jensen 2002).
Hennes berättarteknik är mer invecklad än de andras. Hon använder sig av en jagberättare
som skriver en roman vars huvudperson heter Camille som hon själv, och berättelsen
växlar mellan första och tredje person.
Kan man då se vilka könsroller som framträder ur skildringarna av de olika
kärlekshistorierna? Kan de ses som ett samtida avtryck? Jämfört med den situation som
beskrivs i Det andra könet av Beauvoir, har dagens situation – då kvinnan oftast är ekonomiskt
oberoende och dessutom har tillgång till preventivmedel och abort – medfört väsentliga
förändringar i maktbalansen mellan könen? Det är några av de frågor jag ställer mig vid
läsningen av böckerna.
Som jämförelsematerial har jag utgått från Béatrice Didiers studie av olika kvinnliga
författarskap genom historien som gavs ut 1981: L’Ecriture-femme (Kvinnoskrift) och Det
andra könet av Simone de Beauvoir från 1949.
Béatrice Didier tar upp att det framför allt är på en punkt, kanske den enda, som det
kvinnligt specifika skrivandet på ett ofrånkomligt sätt ger sig till känna, nämligen då kvinnans
skrivande är ett uttryck för den kvinnliga kroppen, och detta genom kvinnan själv, genom
hennes egen beskrivning. Didier nämner Colette, den franska författarinnan som levde
under första hälften av 1900-talet, och tar upp att hon skapade en kvinnlig stil genom att
börja skriva det hon själv kände, till skillnad från många andra som hade tagit för vana att
skriva det mannen trodde att hon kände, dvs. en anpassning till det manliga tänkandet
(Didier 1981:35).
Didier understryker att med Colette börjar kvinnan uttrycka sin egen upplevda kropp
inifrån och konstaterar att på detta sätt, när kroppen upplevs inifrån av kvinnan själv,
framträder den som en helhet. I den tidigare litteraturen behandlas i regel kvinnokroppen
som ett sönderdelat objekt, skriver hon. Romanklichéerna begränsade kvinnokroppen till
«ögon, hår, panna, arm, vrist etc.» (Didier 1981:36). Det nya sättet att skriva vänder upp och
ner på etablerade värderingar och väcker ofta skandal. Många förfasar sig över den frisläppta
moralen, både på Colettes tid i början av förra seklet, på Simone de Beauvoirs tid i mitten
på 1900-talet när hon gav ut Det andra könet, och också i dag, men i dag förs inte böckerna
upp på påvens förbjudna lista vilket skedde tidigare ända till en bit in på 50-talet, som Det
andra könet t.ex. Det bildas för det mesta två läger bland läsarna, men båda lägren tycks
läsa böckerna om det så än är med fasa, och de skapar debatt.
Didier framhäver att det i det kvinnliga skrivandet handlar om att ta ordet, att göra sin
stämma hörd. Hon är dock angelägen att påpeka att hon inte är för ett typiskt kvinnligt sätt
att skriva. Det skulle skapa nya klichéer, anser hon. Däremot tror hon att kvinnorna kan
bidra till att förnya det samtida skrivandet i allmänhet. De kvinnliga författarna kommer
med största sannolikhet att påverka också de manliga författarna, påpekar hon (Didier
1981:39).
Didier skrev sin bok för mer än tjugo år sedan. Den utges i nya upplagor och är
fortfarande aktuell. Hon avslutar den med att skriva att kanske kan det kvinnliga skrivan112
det släppa loss ett specifikt och märkligt våldsamt begär som innebär ett överskridande av
gränser, och då det kvinnliga begäret sedan länge är mer hämmat, mer tillbakapressat av
samhället, avtäcker detta skrivande ett nytt fält, ett fält som är särskilt omstörtande.
Jag vill nu bidra med ett fortsatt tänkande utifrån framför allt två av de författare jag
nämnt och som skrivit böcker där kroppen verkligen är i centrum, nämligen Annie Ernaux
och Nelly Arcan.
Annie Ernaux
Annie Ernaux är den mest kända av de författare som tas upp här. Hon är född 1940 och
alltså drygt 60 år i dag. Hon har skrivit många böcker där hon skildrar sin uppväxt under
enkla förhållanden i Normandie, sina föräldrar, sitt äktenskap, sina utbildningsår, dvs.
hela sin utveckling till självständig kvinna. I denna utveckling ingår också att hon skilt sig
och etablerat sig som yrkeskvinna (lärare i litteratur med prestigefylld examen, agrégée
de littérature) och berömd författare. På senare tid har hon upptäckts av allt fler forskare
och universitetsstudier om hennes verk har getts ut. Hon skriver hela tiden självbiografiskt.
Liksom Beauvoir vänder sig Annie Ernaux skarpt mot den konservativa borgerligheten
som hon ser som ett hinder för kvinnans frigörelse. Hon hade själv en mor som var
mycket självständig i sitt äktenskap och sitt jobb. Hon drev tillsammans med sin man ett
litet café och speceributik i Normandie. Men Annie Ernaux gifte sig in i borgerligheten.
Hon trivdes inte där och skilde sig efter 18 års äktenskap. Hon har skrivit en klargörande
bok om sin uppväxt, sina studier och den första tiden i sitt äktenskap under titeln La femme
gelée, 1981 (A frozen woman, 1996).
I den självbiografiska romanen Passion simple får läsaren ta del av en helt uppslukande
passion som Ernaux upplever med en flera år yngre sovjetisk diplomat på uppdrag i Paris.
Han är gift med en kvinna som Ernaux beskriver som en klumpig bondflicka utan grace,
men som mannen tycks älska. Hon är hans givna hustru. Det är aldrig tal om att han ska
överge sin fru. Ernaux vill inte heller detta, men hon vill behålla sin älskare. Hon blir helt
beroende av hans besök som hon inte alls har kontroll över. Det är han som ringer när
han vill komma och hon väntar troget vid telefonen. Hon lever endast för detta. Allt annat
blir oväsentligt, också hennes två vuxna söner som snarast är i vägen. Här chockar Ernaux
konventionen som säger att barnen måste komma först, och också genom att som
medelålders kvinna ha en mycket yngre älskare. Hennes bok har två huvudteman: passionen och skrivandet. I alla Ernauxs böcker kommenterar hon skrivandet. Det är bara där
sanningen kan sökas, anser hon, inte i det verkliga livet.
Genom skrivandet utforskar hon passionen som hon nu efteråt då hon skriver boken
kan betrakta med distans och kommer till den slutsatsen att det, trots djupa lidanden och
svårutståelig väntan, var värt det. Det är lika mycket värt att få uppleva en sådan passion
som att uppnå ett självständigt intellektuellt liv, anser hon. Det är då läsaren får något att
reflektera över. Den passion hon beskriver är nästan enbart sexuell. Ingen intellektuell
gemenskap finns mellan de båda. Mannen har en vacker och sensuell kropp. Det är allt.
Har då mannen förvandlats till ett sexuellt objekt? Och hur ska vi i så fall tolka det? Är det
helt enkelt ett bejakande av det rent sexuella förhållandet där endast kropparnas reaktioner
räknas? Ernaux skriver att hon visste att det var för att han var en främling som hon
attraherades av honom. Behövs ett visst mysterium för att passionen ska blomma ut?
Älskaren blir symbolen för det exotiska.
Hon blir till sist övergiven; mannen återvänder till Ryssland med sin fru. Ett flera
månader långt sorgearbete tar vid. Älskade jag honom så mycket? frågar hon sig. Under
berättelsens gång blir det klart att det inte bara är den sexuella föreningen som räknas.
113
Hon gör sig vacker för honom. Hon vill behaga, bekräftas i sin kvinnlighet. Hon ger
honom gåvor. Hon vill lära honom olika sexuella tekniker för hans skull. Hon vill att han
ska ha det bra. Hon känner ömhet för honom. Hon vill inte bara utnyttja honom sexuellt.
Men är detta också ett tecken på att hon själv vill känna sig betydelsefull? Att hon kan
skänka njutning, dvs. ett egoistiskt beteende? Hon jämför sig ibland med en prostituerad,
kanske för att beteckna hur lågt hon har sjunkit i denna relation där hon helt är underkastad
mannen. Hon ställer onekligen villkorslöst upp på älskarens behov, men det rör sig här
om en sexualdriftsmässig och känslomässig relation, inte ekonomisk. Under själva
kärleksakten är det däremot ofta hon själv som tar initiativet.
Vi får aldrig veta vad han känner. Han ger inga gåvor. Han bara accepterar. Det är
ingen ömsesidig relation. Han ringer bara för att ha sex, skriver hon ironiskt. Annie Ernaux
har kallat sin bok Passion simple, en mångtydig titel som kan ge associationer till det
grammatiska tempuset passé simple som i franskan används för att återge en enstaka
händelse i förfluten tid, eller en enkelriktad passion utan ömsesidighet, eller bara något
enkelt och banalt, vilket det givetvis inte alls är. Det som hon uttrycker tydligt är att hon
upplever allt detta som en oförglömlig händelse som är värd allt. Men hon är självironisk
och klarseende och ger ibland uttyck för en viss bitterhet. I dagboken finner vi följande
anteckning: «Jag vill träffa honom igen, och ändå innebär detta endast: han har sex, han dricker
vodka, han talar om Stalin» (Ernaux 2001:42).
Romanen kom ut 1991 och dagboken tio år senare, men hon skrev dagboken då
händelserna ägde rum i slutet på 80-talet, alltså före romanen. I dagboken får vi veta
betydligt mer än i romanen, t.ex. mer detaljerade sexscener men också hennes reflexioner
över allt detta. Bland annat framträder de traditionellt kvinnliga reaktionerna. När hon
vet att hon ska bli presenterad för diplomatens hustru till exempel, skriver hon: «Presentation, skämmande att förutse, av hans hustru. Jag själv måste vara den vackraste, den mest strålande,
intill förtvivlan» (Ernaux 2001:39). Här associerar man lätt till Snövit och den elaka
drottningen som också ville vara vackrast. Sagans könsrollsstereotyper går igen även i
denna frigjorda kvinnas berättelse.
Vid läsandet av romanen och dagboken om denna passion kan framför allt konstateras att Ernaux absolut inte kommer undan de traditionella könsrollerna där mannen har
kontrollen över förbindelsen, där kvinnan gör sig vacker för mannen, där hon helt går
upp i sin passion och där hennes yrkesroll plötsligt förlorar sin betydelse, och detta trots
att Ernaux är en emanciperad kvinna, oerhört självständig, intellektuell. Det hjälper inte
att vara ekonomiskt oberoende, inte heller att ha tillgång till preventivmedel. Hon glömmer
även sin modersroll. Det är bara kärleken till mannen och hennes eget sexuella begär som
räknas. För Ernaux tycks det viktigaste till slut vara skrivandet: «Jag skriver i stället för
kärlek», hävdar hon i dagboken (Ernaux 2001:32). Hon vill emellertid att skrivandet ska
leda till något, en ny kunskap för henne själv och läsaren.
I Det andra könet skriver Beauvoir att könsdriften «[…] inte låter sig integreras i det sociala
livet eftersom det i erotiken finns en ögonblickets revolt mot tiden och en individens revolt mot det
universella» (Beauvoir 2002:91). Hos Ernaux återkommer ständigt att den passion hon
upplever är utanför tiden och skild från omvärlden. Beauvoir fortsätter: «Om man vill
kanalisera och exploatera sexualiteten riskerar man att döda den eftersom man inte kan behandla den
levande spontaniteten som livlös materia, och man kan inte heller utöva tvång mot den, som man
utövar tvång mot en frihet» (Beauvoir 2002:91).
Ernauxs studie av passionens förlopp är en studie av frihet och beroende där vi får
följa kvinnans inre upplevelse under och efter förhållandet. Hon lever som under en
förtrollning, som om hon druckit en trolldryck, men när förtrollningen bryts känner hon
sig fullkomligt fri igen och öppen för nya intryck. I romanen beskrivs historien med distans
114
och eftertanke och i dagboken får vi dag-för-dag-upplevelsen under pågående förtrollning.
Det krävs mod att publicera så intima skrifter, speciellt dagboken som är mycket detaljerad.
Nelly Arcan
En modig kvinna är också Nelly Arcan som öppet skildrar sin erfarenhet som
lyxprostituerad. På fransk TV visades nyligen ett program om den växande
lyxprostitutionen med många intervjuer. Det tycks som om flera unga kvinnor i dag faller
för frestelsen att tjäna stora pengar den vägen, t.ex. för att betala sina studier. De jämförde
med de låga löner de annars skulle tjäna. I Det andra könet föreslår Beauvoir att man istället
för att fråga sig varför kvinnor prostituerar sig borde fråga varför inte? Det är ju en mycket
provokativ fråga att fundera över. Beauvoir framhåller att «[…] ett liv är en relation till
världen; individen definierar sig själv genom att välja sig via sin värld. Det är till världen vi måste
vända oss för att få svar på de frågor som sysselsätter oss» (Beauvoir 2002:82). Vad lever vi då i
för samhälle i dag där lyxprostitution kan vara attraktivt för såväl prostituerad som kund
och där s.k. «trafficking», kvinnlig könshandel, framför allt från öst till väst, har blivit ett
samhällsproblem som dagens politiker försöker ta itu med?
I boken Putain ger den unga kanadensiskan Nelly Arcan en beskrivning av sin egen
erfarenhet av lyxprostitution; «escort girl» kallas hon med ett förskönande uttryck. Det är
hennes första bok. Hon är i 25-årsåldern när boken ges ut 2001. Enligt baksidestexten är
hon litteraturstuderande i Montreal. Hennes berättelse är en självbiografisk roman med
många svårtolkade passager särskilt de som berör hennes barndom och hennes föräldrar.
Hon söker sig fram genom skrivandet som Annie Ernaux men har en helt annan stil.
Ernaux har en sparsmakad, koncis men ändå uttrycksfull stil i romanen Passion simple.
Med några få enkla ord uttrycker hon komplexa skeenden. I början av boken skriver hon
t.ex.: «Från och med september månad förra året har jag inte gjort något annat än att vänta på en
man: att han skulle ringa och att han skulle komma till mig.» I den meningen lyckas hon ge en
resumé av hela boken som sedan utvecklas i det som följer.
Nelly Arcan däremot skriver i mycket långa böljande rytmiska fraser som kan ge
associationer till den ursprungliga mänskliga tillblivelsens hav. En enda mening kan sträcka
sig över mer än en sida:
«Det var lätt att prostituera sig eftersom jag alltid har vetat att jag hörde till andra, till en
gemenskap som åtog sig att finna mig ett namn, att ordna hur jag fick gå ut och komma hem, att
ge mig en herre som skulle säga mig vad jag måste göra och hur, vad jag skulle säga och förtiga, jag
har alltid förstått att vara den minsta, den piggaste, och just då arbetade jag redan i en bar som
servitris, där fanns redan de prostituerade på ena sidan och kunderna på den andra, kunder som
gav mig lite mer dricks än nödvändigt och som ålade mig att ge dem lite mer uppmärksamhet än
nödvändigt, en tvetydighet uppstod försiktigt, naturligt, de retades med mig och jag med dem flera
månader innan jag beslöt mig att ta steget mot det som jag kände en så stark dragning till,
och när jag tänker på det i dag, förefaller det mig som om jag inte hade något val, att man redan
hade gjort mig till hora, att jag redan var hora innan jag var det, det räckte att jag bläddrade
i den engelskspråkiga tidningen La Gazette för att finna sidan med eskortbyråerna, det räckte att
ta telefonen och slå ett nummer, numret till den största byrån i Montreal, och som enligt annonsen
bara anställde de bästa eskorterna och bara tog emot den finaste kundkretsen, dvs. där fanns de
yngsta kvinnorna och de rikaste männen, mäns rikedom har alltid gått hand i hand med kvinnors
ungdom, det är välkänt, och eftersom jag var mycket ung blev jag antagen med stor iver, man kom
och plockade mig hemma hos mig för att genast placera mig i ett rum där jag tog emot fem eller sex
kunder efter varandra, nybörjare är alltid väldigt populära förklarade man, de behöver inte ens
115
vara vackra, det räckte med en enda dag i detta rum för att få ett intryck av att ha gjort detta i hela
mitt liv.» (Arcan 2001:15-16; mina markeringar).
Hela hennes situation uttrycks i en enda lång mening och den är oerhört rik på innehåll.
Den beskriver både hennes bakgrundssituation med någon som alltid bestämde över vad
hon skulle göra, en auktoritet bakom allt, och betydelsen av yrket som servitris, en
tjänsteflicka, för att hon själv skulle hamna bland de prostituerade som fanns där i miljön
tillsammans med kunderna. Hon fick alltså inblick i ett yrke där man tjänade stora pengar
jämfört med hennes egen blygsamma lön. Och när hon anmälde sig till eskortbyrån fick
hon känna sig eftertraktad.
Det intressantaste är kanske ändå det sätt hon tar upp det universella på, som om det
fanns något inneboende i det kvinnliga ödet som var inskrivet i något som övergick henne
själv, hon hade inget val, hela hennes uppfostran gick ut på underkastelse, en sorts evig
underkastelse som kvinnan är utsatt för, en ödesbestämd märkning som hora, dvs. som
någon som gör sig åtråvärd för mannens njutning mot betalning, motsatsen till en fri
tillvaro men som paradoxalt nog ger en frihet, en ekonomisk sådan. Beauvoir tar upp att
de prostituerade ofta utgörs av just tjänsteflickor, som redan lever i ett slags herre-slavförhållande men med usla villkor. «[D]et räckte att ta telefonen och slå ett nummer», skriver
Arcan, dvs. mönstret – formen för prostitutionen – fanns redan. Det var bara att infoga sig
i det. Frågan är då om det går att bryta detta urgamla mönster?
Det första mötet med yrket blir en chock för bokens hjältinna och hon fortsätter:
«Jag åldrades med en gång men jag tjänade också stora pengar, jag fick väninnor som det var
möjligt att känna samhörighet med, en samhörighet som skrämde på samma gång ty den hade sin
upprinnelse i ett gemensamt hat, hatet mot kunderna, men så snart vi klev ut ur prostitutionsmiljön,
blev vi normala kvinnor igen, sociala, fiender.» (Arcan 2001:16).
Hon tar här upp hur det gemensamma hatet förenar och att det normala mellan kvinnor
är att vara fiender. Det kan man ju fundera över. Är det situationen som rival om männen
hon tänker på, i det normala livet? Tävlingen kvinnor emellan att behaga mest, att vara
vackrast, som i sagan om Snövit? Lite längre fram berättar hon att hon börjar besöka en
psykoanalytiker. Hon har svårt att tala inför honom, skriver hon; hon vill uttrycka sig
skriftligt i stället: «[…] skriva det som jag hade förtigit så starkt, säga till slut vad som dolde sig
bakom kravet att förföra som inte ville släppa mig och som kastade mig ut i prostitutionens överdrifter,
kravet att vara det som den andre förväntar sig» (Arcan 2001:16-17).
«Att vara det som den andre förväntar sig» är den levnadsregel som hon växt upp med, i
hemmet, i den katolska klosterskolan. Prostitutionen kan då ses som en förlängning av
detta sätt att leva, där uppfostran och skola lär ut just det som detta yrke kräver, nämligen
en fullständig underkastelse. Dessutom ger det henne möjlighet att göra uppror mot denna
typ av uppfostran i och med att köttets lustar där ses som den absoluta synden, i alla fall
utanför äktenskapet. Det framgår indirekt av många uttalanden där hon redogör för faderns
religiösa inställning till livet som är präglad av synd och skam. I hans fall blir hon också
medveten om att han går till prostituerade själv, tvärtemot vad han predikar. Hennes
tankar upptas mycket av det faktum att fadern är horkund. Hon är rädd att finna honom
bakom dörren till arbetslägenheten.
Arcan understryker att det finns något universellt, något urgammalt som tränger sig
på, inte bara ett personligt öde (Arcan 2001:17). Hon återkommer gång på gång till sagan,
myterna, symbolerna för det kvinnliga, ofta med djup ironi. Upprepade gånger förlöjligar
hon de kvinnliga figurerna i de tecknade bilderböckerna om ”smurf”-folket där de unga
kvinnorna är feminiserade våp, dvs. dumhuvuden som bara tänker på att behaga. Samtidigt
116
är hon själv i en liknande situation. Hon lyfter på så sätt fram tvetydigheten i kvinnligheten.
Det är i alla fall helt klart att hon själv inte drömmer om en sagans prins som ska komma
och rädda henne. När en vacker ung man med stor vitalitet i älskandet vill frälsa henne
från prostitutionen och ta henne till sig, vägrar hon.
Det finns hos henne hela tiden en protest mot de familjefäder som tar vägen till de
prostituerade. Hon går till och med så långt att hon sammanfattar mänskligheten till två
kategorier, fäder och döttrar som här förvandlas till horkunder och horor. Fäderna blir då
Herren och döttrarna Slaven. Slaven har visserligen en viss makt över herren men är trots
allt alltid den underkastade. Herre- och slavdialektiken återfinns också i Det andra könet
där Beauvoir framhåller att detta sätt att se kan tillämpas på förhållandet mellan man och
kvinna. Men Beauvoir påpekar att det här skiljer sig från ett förhållande av förtryck, «[…]
eftersom kvinnan också eftersträvar och erkänner de värden som konkret uppnås av mannen; han
öppnar den framtid som även hon transcenderar mot: i själva verket har kvinnorna aldrig ställt
kvinnliga värden mot manliga» (Beauvoir 2002:101).
Hon hävdar att det är männen som har velat skapa ett kvinnligt område – «livets och
immanensens rike – endast för att kunna stänga in kvinnan där» (Beauvoir 2002:101). Beauvoir
anser att nyckeln till hela gåtan om männens upphöjda status står att finna i det faktum att
mannens aktivitet har en annan dimension än kvinnans: «den är ofta farlig» (Beauvoir
2002:100). Och hon säger t.o.m.: «Den värsta förbannelse som vilar över kvinnan är att hon är
utesluten från [mannens] krigiska expeditioner; det är inte genom att ge liv utan genom att riskera
sitt liv som människan höjer sig över djuren och det är därför mänskligheten inte ger företrädesrätt till
det kön som föder utan till det kön som dödar» (Beauvoir 2002:100).
Bör kvinnan allt mer ta sig in på det farligas område, som t.ex. krig,
i lika hög grad som mannen?
Den kvinnliga psykoanalytikern Sabina Spielrein som var samtida med Jung och Freud är
för närvarande aktuell inom teater och film (teaterpjäs efter Karsten Alnæs’ roman Sabina,
1997). Hon är framför allt känd som en fotnot i Freuds berömda text Bortom lustprincipen
från 1920. I själva verket lär hon starkt ha påverkat Freuds teori om Eros och Thanatos,
kärlek och död. Hon skrev 1912 en vetenskaplig artikel, Destruktionen som tillblivelsens grund,
där hon framhåller människans destruktionsdrift: för att något nytt ska kunna skapas måste
det som funnits tidigare förstöras, anser hon (Mesterton 2002). Om detta är sant, är
destruktionsdriften ett typiskt manligt fenomen?
Beauvoir understryker att kvinnorna vill «[…] bli erkända som existerande på samma
sätt som männen, de vill inte att existensen ska vara underordnad livet eller att människan ska
vara underordnad sin animalitet» (Beauvoir 2002:101). Om detta stämmer, 1949 som i
dag, innebär det då att en del unga flickor frestas att söka sig till lyxprostitutionen för
att uppnå samma förmåner som fler män än kvinnor har, dvs. en bättre ekonomisk
situation. Det är ju i så fall en paradox att behöva göra detta genom att utnyttja
människans animalitet. I de intervjuer med unga lyxprostituerade som nämndes tidigare, framhöll de allra flesta att de tänkte göra detta en kort tid för att uppnå ett speciellt
mål, t.ex. att köpa sig en fin lägenhet eller bil, tillgångar som ger status i samhället.
Arcans hjältinna använder sina pengar till sin egen skönhet, som plastikoperationer,
smink och vackra kläder, dvs. för att kunna fortsätta att förföra. Varför detta starka
behov att förföra? undrar hon i boken.
Beauvoir understryker att det man bör sträva efter är att uppnå en «existentiell infrastruktur» (Beauvoir 2002:92) som innebär att man måste ta hänsyn till helheten i en
människas situation i världen, som inte enbart beror på ekonomin, animaliteten eller de
117
materiella möjligheter som tekniken erbjuder. Det är hela situationen som måste analyseras för att kunna förstå och förändra.
Nelly Arcans självbiografiska hjältinna reflekterar över sin tillvaro och konstaterar bittert det tomrum som det som saknas utgör, liksom den kompromiss detta leder till. I sin
undran över varför hon blivit prostituerad skriver hon bl.a.:
«[…] det är först pengarna till att underhålla min ungdom, och sedan fascinationen för det som
upprepas här, med kund efter kund, detta som jag inte medger och som jag är med om varje dag,
dessa män som inte är där de borde vara och som går dit de inte har rätt att gå, ni bör veta att det
inte är med den första kunden som jag blev hora, nej, jag var det redan innan, i min barndom då
jag åkte konstskridskor och dansade steppdans, jag var det i sagorna där man måste vara den
vackraste och lidelsefullt sova.» (Arcan 2001:51-52).
Bilden av den sovande kvinnan från sagan om Törnrosa kommer igen i Arcans framställning
av modern som ständigt liggande till sängs. Denna bild blir en symbol på kvinnans
frustration, på hennes immanens, som den framställs i Det andra könet, dvs. det tillstånd då
kvinnan utestängs från en utveckling i världen.
En återkommande scen från Arcans barndom är när hon gråter ensam i sängen och
hennes föräldrar är instängda i badrummet. Det blir en bild av hennes egen frustration
som hon inte kan acceptera. Livet måste bestå av något annat än en protest mot sådant
som inte blivit gjort, skriver hon (Arcan 2001:185).
Och mannen då, horkunden i Arcans bok? Går det att få någon insikt i varför vissa
män går till prostituerade? Det man kan observera i Arcans beskrivning är att männen
lägger stor vikt vid att de vill kunna ge kvinnan njutning. Det blir alltså ett måste för den
prostituerade att låtsas. Detta manliga behov kan förvåna i en så konstlad situation. Arcan
skriver att i början av dagen kan hon själv känna en viss erotisk njutning i sexualakterna
men efter en tre-fyra kunder blir det bara ett slavgöra.
Det positiva hos henne är det uttryck för revolt som anas här och där, t.ex. när den unge
mannen erbjuder sin hjälp och hon uttryckligen tackar nej och därmed visar en viljestyrka
som inger hopp. Ironiskt och kritiskt konstaterar hon gång på gång den «souplesse» kvinnan
har, dvs. en foglighet, en anpassningsförmåga. Denna foglighet återkommer också i flera
av de andra böckerna. Catherine Millet (2001) t.ex. framhåller sin «disponibilitet».
Camille Laurens
Till sist kan nämnas Camille Laurens’ delvis självbiografiska roman, Dans ces bras-là, 2000
(I deras armar, 2001), som är full av feministisk ironi. Hon skildrar här mannens olika roller
och beteenden med satirisk skärpa och humor. Boken har en tragisk underton i det att
hon betonar den absoluta olikheten mellan man och kvinna. Mannen är som «den främmande
stranden» (Laurens 2000:92). I en TV-intervju med Bernard Pivot säger Laurens att hon
alltid känner sig alienerad, främmandegjord. Det är det språk Beauvoir använder i Det
andra könet om det tillstånd som är vanligt hos kvinnan, nämligen att hon inte får möjlighet
att vara sig själv, att hon alltid måste t.ex. klä upp sig, vara på ett speciellt sätt för att
behaga, intaga vissa roller som strider mot vad hon egentligen vill göra och vara. Camille
Laurens anser sig vara fast i detta i spel mellan könen. «Alltid», understryker hon i intervjun.
Hon fick Prix Fémina för sin bok år 2000.
Slutord
Kan man dra någon slutsats efter läsningen av dessa böcker? Är kvinnorna friare i sina
118
roller i dag än då Simone de Beauvoir skrev Det andra könet? Framför allt, hur är det med
den kvinnliga sexualiteten ? Och spelet mellan könen?
Beauvoir utvecklar utförligt i Det andra könet komplexiteten i den kvinnliga sexualiteten som hon anser vara betydligt mer komplex än den manliga, både genom de könsroller
som pojkar och flickor socialiseras in i och genom den biologiska olikheten som ligger
bakom den sexuella njutningen. Denna komplexitet bekräftas i de här böckerna. Skillnaden
jämfört med i dag är att nu kan även de kvinnliga författarna skriva öppet om sin sexualitet i alla dess detaljer. Catherine Millet kan t.ex. mycket ingående beskriva sina fysiska
reaktioner under kärleksaktiviteter av skilda slag, såsom hon upplever dem inifrån sin
kropp. Många vågar ta ordet och skriva om det som tidigare var tabu. I alla böckerna som
tas upp här finns ett tydligt bejakande av det kvinnliga sexuella begäret. Camille Laurens
jag-berättare nämner en gång att det som upprör henne mest är när en man ser ner på och
förlöjligar hennes begär (Laurens 2000:249). De gamla könsrollerna lever till stor del
kvar, men spänningarna i spelet mellan könen i relation till omvärlden är tydliga och
öppna till diskussion.
Nelly Arcan är studerande med tillfälligt jobb som servitris, men de fyra andra är
etablerade yrkeskvinnor och självförsörjande. Annie Ernaux, Catherine Millet och Christine Angot visar alla upp ett mer eller mindre beroende av män i många av de situationer
som beskrivs. Den mest frigjorda kvinnan när det gäller att ta egna initiativ för att ändra
sin situation är Camille Laurens’ dubbelhjältinna (både berättarjaget och dess
romanhuvudperson). Men det är just Camille Laurens som visar sig mest besviken på
könsrollssituationen, både i boken och i intervjuer. Hon förefaller inte lycklig när hon
konstaterar sin känslomässiga bundenhet till mannen samtidigt som hon ser på honom
som sin motsats.
Annie Ernaux är helt underkastad älskaren när det gäller att få träffa honom, men
förklarar i efterhand all väntan och allt lidande vara mödan värt. Catherine Millet kan
förefalla vara underkastad sin sexualdrift men hon säger sig vara nöjd med att få leva ut
sina fantasier. Men det bör understrykas att hon alltid har en man som guide och beskyddare
under sina kärlekseskapader. Hon är alltså inte helt självständig. Christine Angot går igenom
flera kriser i sitt sexualliv, men hon har en fast punkt i sin kärlek till dottern. Nelly Arcan
prostituerar sig inte enbart för pengarna, även om det var så det började, enligt en TVintervju. Av boken framgår att det också finns något i själva situationen som fascinerar
henne. Just motsägelserna som vi finner i de här självbiografiska berättelserna visar det
levande mänskliga i de levnadsöden vi får ta del av.
Alla dessa kvinnor har en viss frihet att välja utifrån sina situationer, men i vad mån är
den ändå styrd? Av vad? Nelly Arcan framhåller att något hon inte alls har kontroll över
styr henne. Annie Ernaux skildrar passionens oåterkalleliga dragningskraft, utanför tid
och rum. Camille Laurens tar upp den fundamentala olikheten mellan könen, vilket
försvårar samvaron och begränsar friheten, men som inte hindrar henne att dras till mannen. Det är livsviktigt, som luften hon andas, säger hon i en intervju. Catherine Millet dras
obevekligt mot nya sexuella aktiviteter. Christine Angot fascineras av de sexuella
gränsöverskridandena. Den osynliga kraft som anas här tycks vara intimt förknippad med
själva livsinstinkten, en naturkraft som ställs mot samhällets moralvärderingar. Många
känsliga ämnen tas upp inklusive de mest förbjudna: prostitution och incest. Gång på
gång framträder behovet att förföra och jakten på självbekräftelse.
Det skönlitteraturen kan bidra med är att ge sina läsare vidgade insikter utifrån enskilda
personers livserfarenheter och sätt att uppleva sig själva och andra. Den ger därigenom
möjligheter till fördjupad förståelse också av personer som läsaren absolut inte skulle vilja
vara eller aldrig skulle kunna bli, men som just därför ger en alldeles speciell kunskap och
119
insyn. Även om vi i de här diskuterade böckerna framför allt ser de traditionellt kvinnliga
egenskaperna i relief – att förföra, att vara disponibel – så anas också en revoltlusta här
och var, vilken bland annat gestaltas genom ett ironiskt-satiriskt framställningssätt som
ger en viss distans och uppmanar till reflexion.
Information
Alla översättningar från franskan i denna artikel är mina egna, utom citaten från Det andra
könet som är från den svenska nyöversättningen (2002). De teman som utvecklas här
kommer att fördjupas i ett forskningsprojekt med arbetstiteln «Erotikens estetik i samtida
franska romaner», ett projekt som kommer att omfatta romaner skrivna av såväl kvinnor
som män.
Referenser
Alnæs, K. 1997: Sabina. Oslo, Aschehoug.
Angot, C. 1999: L’Inceste. Paris, Stock.
Arcan, N. 2001: Putain. Paris, Seuil.
Beauvoir, S. de: 2002/1949: Det andra könet. Översatt från franskan av Adam Inczédy Gombos och Åsa
Moberg i samarbete med Eva Gothlin. Stockholm, Norstedts.
Didier, B. 1981: L’Ecriture-femme. Paris, Presses universitaires de France.
Ernaux, A. 1981: La femme gelée. Paris, Folio Gallimard. (A frozen woman. New York, Seven stories press,
1996.)
Ernaux, A. 1991: Passion simple. Paris, Folio Gallimard. (Simple passion. New York, Seven stories press,
1993 och Passion perfect. London, Quartet books, 1993.)
Ernaux, A. 2001: Se perdre. Paris, Gallimard.
Freud, S. 2003/1920: Bortom lustprincipen. I Metapsykologi. Samlade skrifter av Sigmund Freud. Band IX.
Stockholm, Natur och Kultur.
Jensen, C.W. 2002: Jeg er ikke lykkelig, men jeg lever. Tidningen BT, Danmark, 22 augusti 2002.
Laurens, C. 2000: Dans ces bras-là. Paris, Editions P.O.L. (I deras armar. Stockholm, Norstedts, 2001, I slik
en favn. Oslo, Tiden, 2002.)
Mesterton, A. 2002: Sabina Spielrein – psykoanalytisk pionjär. Divan 1-2, 41-48 (www.divan.nu). Se också
www.riksteatern.se/sabina (klicka på ”Artikel”).
Millet, C. 2001: La vie sexuelle de Catherine M. Paris, Seuil. (Catherine M:s sexuella liv. Stockholm, Norstedts, 2002, Catherine Ms seksuelle liv. Oslo, Kagge pocket, 2003.)
Spielrein, S. 1994/1912: Destruction as the cause of coming into being. Journal of analytical psychology 39,
155-186.
120
er en annen
TEMA: Musikk ogJeglitteratur
Sigrun Hodne
Jeg er en annen
SIGRUN HODNE
Hodne, S. 2004: I is an other. AmS-Varia 41, 121-125, Stavanger. ISSN 0332-6306,
ISBN 82-7760-106-9, UDK 820.
Feminist theory deals with the difference between men and women, but this difference cannot be discussed without having some ideas about how to understand the
nature of human subjectivity. This paper explores aspects of the relationship between language and subjectivity in Virginia Woolf’s novel The Waves. The novel
shows that human subjectivity is not to be understood as a stable, fixed point, of
identity, human subjectivity can, in the language of Virginia Woolf, be thought of as
a wave – as organic and dynamic. Woolf proposes an alternative view on subjectivity, in opposition to dominant thoughts within feminist theory and politics today.
Sigrun Hodne, Senter for leseforsking, Høgskolen i Stavanger, PO Box 8002, N-4068 STAVANGER,
NORWAY. Telephone: (+47) 51833139. Telefax: (+47) 51831050. E-mail: [email protected]
Innledning
Hva handler feminisme om? Hvem er det feminismen uttrykker seg på vegne av? Toril
Moi har stilt spørsmålet: Hva er en kvinne? (Moi 2001). Jeg vil gå et skritt lengre, og spør
derfor: Hva er et subjekt?
Feministisk teori ser ofte på forskjellen mellom kvinner og menn, og diskusjonen dreier
seg gjerne om forholdet mellom biologi og psykologi, sjeldnere om hva subjektet i seg
selv er. Dette er et forhold som i stor grad tas for gitt, men har mennesket et stabilt subjekt?
Jeg vil i denne teksten først se på feminismens subjektbegrep i et historisk lys, for deretter
å problematisere ideen om subjektet som en fast indre kjerne i mennesket gjennom en
lesning av Virginia Woolfs roman Bølgene.
Feminismens historiske subjektbegrep
For å kunne snakke om feminisme er vi nødt til å ha noen ideer om hva et subjekt er, disse
ideene vil nettopp være grunnlaget for å kunne skille mellom menn og kvinner. Feminisme betinger en ide om et skille mellom det mannlige og det kvinnelige subjektet.
Kvinnefrigjøringen har så å si alltid, det vil si fra 1850 og den første bølge av feminisme,
handlet om at kvinner skal likestilles med menn, noe som er basert på ideen om et likestilt
samfunn der kvinner og menn skal kunne inneha de samme sivile rettigheter. Det
epistemologiske fundamentet for denne borgerrettslige politiske bevegelsen har tradisjonelt vært individet eller det juridiske subjektet. I utgangspunktet er dette individet tenkt
som et kjønnsnøytralt, universelt subjekt, et subjekt med egen vilje og bevissthet. Imidlertid er det universelle subjektet, som bl.a. Moi har vist (Moi 2002), konstruert med det
maskuline subjektet som mal. Likestilling for kvinner er derfor historisk sett basert på at
kvinner blir som menn. Det vil si at kvinner søker sin frigjøring i en maskulin subjektposisjon.
121
Sigrun Hodne
Jeg er en annen
En av de største fordelene med feminismens subjektbegrep har vært at
politiske krav lar seg formulere i et språk som samsvarer med gruppens,
altså kvinners, politiske mål: Kvinner er som menn og skal derfor ha de
samme rettigheter som menn. Hovedproblemet er at dette subjektbegrepet
blir for lite komplekst og at det derfor blir lite treffende for det det er tenkt å
betegne. Feminismens subjektbegrep har vært basert på identitet og har dermed ikke i tilstrekkelig grad tatt høyde for kjønnsforskjeller og forskjeller
innenfor kjønn som gruppe.
Den historiske feminismen er bygget opp om en dikotom kjønnsforestilling,
der det kvinnelige og det mannlige er to motpoler, og hvor den mannlige
polen absolutt er et sted å foretrekke framfor den kvinnelige. Denne skjematiske forestillingen om subjektet ønsker jeg å utfordre. Ved hjelp av forfatteren Virginia Woolf vil jeg se på alternative måter å forstå subjektet på.
Virginia Woolf
Virginia Woolf (1882-1941:fig. 1) er i dag anerkjent som en av de fremste
modernistiske forfatterne i det 20. århundre. Hennes forfatterskap beveget seg innenfor
en rekke sjangere, og hun produserte også sjangerutprøvende verk. Mest kjent er hun for
romanene Mrs. Dalloway (1925), To the Lighthouse (1927) og Orlando (1928), og for essayet A
Room of One’s Own (1929) som er blitt en klassisk tekst innenfor feministisk litteraturteori.
Med sine nyskapende modernistiske tekster var Virginia Woolf en genial fornyer av romankunsten.
Bølgene
I Virginia Woolfs roman Bølgene (1931) følger vi seks personer gjennom et deres livsløp. Vi
møter dem først som små barn, og blir med dem gjennom ungdom, voksenliv og alderdom, helt til døden legger sitt mørke over karakterene og over fortellingen.
Romanen er delt inn i ni bolker, som hver tar for seg en bestemt periode i menneskets
liv; barndom, ungdom, osv. Hver av de ni bolkene innledes av et naturlyrisk mellomspill
som beskriver solens gang fra morgen til kveld. Kronologien understrekes ved at hvert av
de naturlyriske mellomspillene åpner med en presis angivelse av solens posisjon på himmelen. Boken åpner med disse linjene: «Solen var ennå ikke stått opp. Havet var ikke til å
skjelne fra himmelen, bortsett fra at havet var litt skrukkete, som et rynkete stykke tøy. Gradvis, etter
som himmelen lysnet, la det seg en mørk strek langs horisonten som skilte hav og himmel, og det grå
tøyet ble mønstret av brede striper som kom rullende under overflaten, en etter en, fulgte på hverandre,
forfulgte hverandre, uopphørlig.» (Woolf 2000b:5).
Døgnets timer avmerker livets år, bokens siste avsnitt, livets siste fase, innledes på
følgende måte: «Nå var solen gått ned. Himmel og hav var ikke lenger til å skjelne fra hverandre.
[...] Som om det var bølger av mørke i luften, rullet mørket videre og dekket hus, åser, trær, slik bølger
av vann skyller langs sidene på et sunket skip. Mørket skylte gjennom gatene, virvlet rundt enslige
skikkelser og slukte dem; ...» (Woolf 2000b:147). Gjennom de naturlyriske mellomspillene
glir mennesker og natur over og inn i hverandre i Woolfs roman, mennesket blir natur og
naturen menneskeliggjøres. Grensene mellom mennesket som subjekt, som et avgrenset
jeg, og naturen som det utenfor meg, det andre, viskes ut.
Romanens karakterer, tre kvinner og tre menn, forteller sine liv gjennom noe Woolf
selv har kalt dramatiske monologer. Som på en scene framfører de sine taler uten verken
å henvende seg direkte til hverandre eller til oss som lesere. Den tradisjonelle romanens
122
Fig. 1. Virginia Woolf
(1882-1941). Foto/photo
G.C. Beresford 1903.
Sigrun Hodne
Jeg er en annen
handling er i Bølgene byttet ut med en serie enetaler. De seks fortellerne bytter på å tale.
Bølgene er ingen erindringsroman hvor noen sitter og minnes sitt liv, fortellingene befinner
seg hele tiden på et nåtidsplan, helt fram til den aller siste fortellingen som bryter med de
andre historiene, og på et vis summerer det hele opp. Det finnes ingen autoritativ fortellerstemme i romanen som kan gi leseren den sanne historien om disse menneskenes liv; det
finnes ingen stemme som kan hjelpe leseren til å sortere fortellingene.
Romanen Bølgene kan leses som en metafor for hvordan Woolf forstår subjektet, hvor
bølgene blir et bilde på bevisstheten: Bølgene skylles inn mot land, flytende men samtidig
sykliske og repeterende, igjen og igjen dannes bølgene på ny - som variasjoner over seg
selv, aldri helt de samme, aldri helt forskjellige. I Bølgene, og i Woolfs univers generelt sett,
kan man si at selvforståelsen kontinuerlig testes og prøves ut mot den uendelige strømmen av tid som mennesket alltid befinner seg i.
Romanen Bølgene er fortellingen om seks forskjellige personers liv, men språket de
taler er felles, og den enes fortelling kan aldri helt skilles fra den andres, de har alle spor av
hverandres fortellinger i sin egen. Romanen viser hvordan de ulike identitetene ikke kan
forstås som atskilte og tydelig avgrensede enheter; subjektene er åpne og berører hverandre, identitetene flyter sammen som bølger - og endres i strømmen av tid. De ulike fortellingene i Bølgene glir umerkelig over i hverandre, som lesere vet vi ikke alltid hvem det er
som sanser og hvem det er som forteller. En sanseopplevelse, en farge, en fornemmelse
oppfattet av en karakter - springer videre over i den nestes fortelling. Opplevelsene er
aldri avgrenset til et subjekt, men flyr på kryss og tvers i romanuniverset. Den ene setningen følger den andre, og sammen bygger de opp et bilde som ikke tilhører noen av
karakterene – og samtidig er laget av dem alle. Det finnes ikke noe lukket og målrettet
subjekt i Bølgene, subjektet i Woolfs roman utfører en annen bevegelse, en organisk utvikling i relasjon til det andre og til seg selv som en annen.
Bokens innledende linjer: «Solen var ennå ikke stått opp. Havet var ikke til å skjelne fra
himmelen ... » gir oss assosiasjoner til bibelens skapelsesberetning, hvor jorden ligger øde
og tom før Gud skaper lyset. Denne parallellen setter romankarakterenes liv inn i en
større sammenheng. Det er ikke bare disse seks det handler om, men mennesket som
sådan, menneskets væren i verden. Konnotasjonene til skapelsesmyten gjør karakterene
til en del av det universelle, de blir representanter for det menneskelige, det allmenngyldige.
Karakterene i romanen tilbringer de første årene på samme kostskole. De er ikke i
slekt med hverandre, det er situasjonen som bringer og binder dem sammen. På samme
måten som skapelsesmyten er med på å gjøre dem til universelle mennesker, er også det
at de er løsrevet fra sin slekts historie med på å gjøre dem allmenne, de har bare fornavn,
de kan være hvem som helst. Samtidig er de som enkeltindivider svært forskjellige. De er
utadvendte, innadvendte, konkrete og svermeriske, ensomme og sosiale, heterofile og
homofile, barn, mødre, fedre og enslige. De er skapt så forskjellige som mulig nettopp for
å kunne representere det allmenne, eller det universelle, om man vil. Virginia Woolf
arbeidet i denne romanen med det menneskelige i ubestemt form.
Etter de første årene på kostskole skilles romanpersonene og møtes kun igjen noen få
ganger i løpet av livet. Likevel er deres identiteter og selvforståelse hele tiden knyttet
sammen. Som en av karakterene sier: «Vi bruker våre venner til å måle vårt eget format».
(Woolf 2000b:55). Woolf viser gjennom Bølgene at vi trenger andre mennesker både for å
konstruere og for å vedlikeholde vår egen identitet; vi eksisterer ikke som lukkede subjekter.
123
Sigrun Hodne
Jeg er en annen
Forestillinger om subjektet
Innen moderne filosofi har det vært vanlig å forstå subjektet som et samlet og
målrettet individ. Dette er en forståelse som bygger på René Descartes (15961650:fig. 2) formulering: «cogito ergo sum» (Colebrook 2000:72) – «jeg tenker, altså
er jeg». Mennesket kan tvile på alt unntagen på nettopp det at det tviler, og derav
følger at kjernen i - og utgangspunktet for - all tenkning, er det tvilende jeget. Et
tvilende jeg samlet som et sentralt punkt i verden. Den kartesianske måten å
forstå subjektet på har vært dominerende innenfor vestlig filosofi fra renessansen
fram til det 20. århundre. Også feminismen har hatt dette subjektbegrepet som
sitt utgangspunkt.
I løpet av 1900-tallet ble den kartesianske subjektforståelsen utfordret fra en
rekke hold; fra Nietzsche og Freud, og ikke minst fra det som gjerne kalles
poststrukturalistisk filosofi. Nye tanker om et heterogent, åpent og foranderlig
subjekt dukket opp, et subjekt som ikke lenger var herre i eget hus, et subjekt uten et
selvbevisst jeg i sentrum. Den filosofiske kritikken av subjektet hadde klare paralleller
innenfor kunst og litteratur, hvor mennesket gjennom ulike teknikker som for eksempel
kubisme og «stream-of-consciousnes1» mistet sin sentrale og allvitende plass i det kunstneriske verket. Subjektets identitet og tekstens referensialitet problematiseres.
Virginia Woolf startet allerede på 1920-tallet sin egen private eksperimentering og
undersøkelse av subjektet. Det subjektet hun skrev fram i sine tekster avvek sterkt fra
samtidens norm, og tilhører derfor også modernismens omveltning av litteraturen. Det
subjektet Woolf skapte i sine tekster var et åpent og foranderlig subjekt, et subjekt som
ikke samlet seg i en lukket enhet, men som oppsto i koblingen til det sosiale, i relasjonene
til verden og til andre subjekter. Eller som en av karakterene i Bølgene sier: «Jeg er ikke ett
menneske; jeg er mange mennesker; jeg vet ikke helt hvem jeg er – Jinny, Susan, Neville, Rhoda eller
Louis; eller hvordan jeg skal skjelne mitt liv fra deres.» (Woolf 2000b:172) og litt lenger ut i
teksten står det: «For dette er ikke ett liv; og jeg vet ikke alltid om jeg er mann eller kvinne, Bernard
eller Neville, Louise, Susan, Jinny eller Rhoda – så underlig er den enes berøring med den
andre.» (Woolf 2000b:175).
En av de sterkeste filosofiske utfordringene til Descartes kom fra den franske
filosofen Gilles Deleuze (1925-95:fig. 3), som hevdet at det menneskelige subjektet ikke kunne forstås som et punkt, men måtte ses som et plan: «I am trying to
explain that things, people, are made up of very varied lines, and that they do not necessarily
know which line they are on or where they should make the line they are tracing pass; in
short, there is a whole geography in people, with rigid lines, supple lines, lines of flight etc.
[…] We are deserts, but populated by tribes, flora and fauna. We pass out time in ordering
these tribes, arranging them in other ways, getting rid of some and encouraging others to
prosper. And all these clans, all these crowds, do not undermine the desert, on the contrary
they inhabit it, they pass through it, over it. […] The desert is our only identity, our single
chance for all the combinations which inhabit us.» (Deleuze & Parnet 1987:10-11).
Som vi ser befinner både Woolf og Deleuze seg nokså langt borte fra Descartes
ideer om subjektet.
Fig. 2. René Descartes
(1596-1650)
http://plato.stanford.edu/
entries/descartes-works/
Fig. 3. Gilles Deleuze
(1925-1995). Foto/photo
Hélène Bamberger 1990.
1
En fri direkte diskurs med delvis eller helt oppløst ortografi og syntaks. Hensikten er å gjengi den
menneskelige bevisstheten på en mest mulig autentisk måte, man kan si at stream-of-consciousness er et
forsøk på sitere bevisstheten. Betegnelsen ble skapt av den amerikanske psykologen William James, og
knyttes ofte til den modernistiske romanen
124
Sigrun Hodne
Jeg er en annen
Konklusjon
Innenfor feministisk teori har en problematisering av subjektbegrepet ofte kommet på
kant med den politiske feminismen, som har hatt behov for et avgrenset og definert subjekt som grunnlag for sin likestillingskamp (Mortensen 1999:169). Vi må likevel spørre oss
selv om den kartesianske definisjonen av subjektet er dekkende for hvordan vi opplever
det å være kvinner og menn, det å være menneske som subjekt, i vår tid. Feministisk teori
og feministisk politikk er ikke nødvendigvis sammenfallende størrelser. Mens den politiske feminismen er pragmatisk - handlingsrettet, må den feministiske teorien som filosofi
stille seg kritisk til konvensjonelle oppfatninger av subjekt, kjønn og identitet. Feministisk
teori trenger en forskning som stiller seg åpen ovenfor sitt objekt – i dette tilfellet subjektet
– og forskere som ikke på forhånd har bestemt seg for hvilke konklusjoner de vil komme
fram til.
I en undersøkelse av subjektet er det ikke bare vår forståelse av det feminine, men i like
stor grad det maskuline, som settes på prøve. Også vår forståelse av det maskuline er
bundet til tradisjonelle konvensjoner. Som forfatter var Virginia Woolf opptatt av det
androgyne, av å utfordre skillet mellom det maskuline og det feminine. I essayet A Room
of One’s Own sier hun: «it is fatal for anyone who writes to think of their sex. It is fatal to be a man
or a woman pure and simple; one must be woman-manly or man-womanly [...] The whole of the
mind must lie wide open if we are to get the sense that the writer is communicating his experience with
perfect fullness.» (Woolf 1992:136).
Hva er et menneske som subjekt? Vi er ikke bare kvinner eller bare menn, hevdet
Woolf. Kanskje må vi, som Deleuze sier i det tidligere nevnte sitat, se oss selv som store
landskaper, som geografi, befolket av fremmede stammer, flora og fauna, bærere av vår
egen motsetning. Kanskje er det også mulig å si som den franske dikteren Arthur Rimbaud: «Je est un autre - Jeg er en annen.» (Rimbaud 1966:304).
Referanser
Colebrook, C. 2000: Gilles Deleuze. London, Routledge.
Deleuze, G. & Parnet, C. 1987: Dialogues. New York, Columbia university press.
Moi, T. 2001: Jeg er en kvinne. Det personlige og det filosofiske. Oslo, Pax.
Moi, T. 2002: Corinne – kvinnenes grunnleggende morsmyte. Samtiden 2, 72-83.
Mortensen, E. 1999: Fra kjønnsidentitet til nomadisk subjekt. I Meyer, S. & Sirnes, T. (red.): Normalitet og
identitet i Norge. Oslo, Gyldendal, 169-186.
Rimbaud, A.1966: Complete Works, Selected Letters. Oversatt av Wallace Fowlie. Chicago, University of
Chicago.
Woolf, V. 1992 [1929]: A Room of One’s Own, Three Guineas. Oxford, Oxford university press.
Woolf, V. 1996a [1925]: Mrs Dalloway. London, Penguin books.
Woolf, V. 1996b [1927]: To the Lighthouse. London, Penguin books.
Woolf, V. 2000a [1931]: The Waves. London, Penguin books.
Woolf, V. 2000b [1931] Bølgene. Oversatt av Merete Alfsen. Oslo, Pax.
Woolf, V. 2000c [1928]: Orlando. London, Penguin books.
Woolf, V. 2002: Indiskresjoner og andre essay. Utvalg og innledning ved Anka Ryall, oversatt av Merete
Alfsen. Oslo, Pax.
125
Sigrun Hodne
Jeg er en annen
126
Latterlig ufarlig? TEMA:
Kjønnsperspektiv
på 1600-tallskomedier
Musikk
og litteratur
Henriette Thune
Latterlig ufarlig?
Kjønnsperspektiv på
1600-tallskomedier
HENRIETTE THUNE
Thune, H. 2004: Ridiculously harmless? Gender perspective on 17th century
comedies. AmS-Varia 41, 122-135, Stavanger. ISSN 0332-6306, ISBN 82-7760-106-9,
UDK 82.0-055.2.
This article focuses on gender in 17th century comedy in France and England. It
challenges the opinion that women, through literature in general and comedy in
particular, are victimized as targets of men’s humour. Having identified what triggers the audience’s laughter in four comedies by Molière, John Dryden and Aphra
Behn, these findings are discussed in a gender perspective. What makes us laugh are
the roles that a person takes, rather than the gender of the person in question. The
form of comedy is feministic, offering an arena where the inferior may challenge the superior. The stigmatizing fact that comedy has been understood as an inferior genre of drama, and therefore not been
taken seriously, is ironically enough the very reason why it was permitted to question the superior without
being a threat to the established order. This feministic quality applies to comedies written by men as well
as by women.
Henriette Thune, Utdanningsavdelingen, Høgskolen i Stavanger, PO Box 8002, N-4068 STAVANGER,
NORWAY. Telephone: (+47) 51833088/91122112. E-mail: [email protected]
Innledning
Gail Finney (1994) og Shannon Hengen (1998) føyer seg inn i rekken av kvinnelige feminister som har kommet med nyttige bidrag til omskrivingen av den vestlige kulturhistorien,
og med den litteratur- og komediehistorien. De støtter seg begge til
«[…] facts which have only recently been systematically acknowledged and documented: that not
only men but also women can laugh; that what’s more, not only men but also women can make
others laugh; and that the gender of the creator of comedy can make a difference in the kind of
comedy produced.» (Finney 1994:1).
Anerkjennelsen av disse fakta er resultat av flere tiårs nitid kvinneforskning. Finney redigerte i 1994 artikkelsamlingen Look who’s laughing – gender and comedy som bringer fokus for
feministisk komedieforskning et langt steg videre. Mens man tidligere primært konsentrerte seg om kvinner og komedie dreier det seg nå om komedie og kjønn. Mens den
feministiske komedieteorien tidligere gjenspeilte en feminisme som fokuserte på forskjellene mellom kvinner og menn, velger Look who’s laughing en annen variant;
«Through viewing comedy by women and men in juxtaposition rather than in isolation, Look
who’s laughing seeks to establish a dialogic context which will illuminate both and bring into
sharper relief the similarities as well as the differences between them.» (Finney 1994:5).
Feministisk forskning har lenge fokusert på kvinnens offerrolle. En generell oppfatning
har vært at jo lengre tilbake vi går i historien, jo mer undertrykte har kvinner vært. I den
127
Henriette Thune
Latterlig ufarlig? Kjønnsperspektiv på 1600-tallskomedier
sammenheng har det blant annet blitt lagt vekt på at brorparten av den humor som har
kommet offentligheten til kjenne er menns humor. Gail Finney sier:
«The statement by critic Reginald Blyth that women are ”the unlaughing at which men laugh” (s.
15) intimates a major reason for women’s putative humorlessness: precisely they have been the
objects of a good deal of male humor, and most people are disinclined to laugh at jokes of which
they are the butt. The perjorative character of many of the female stereotypes in humorous works by
men – the nag, the gossip, the randy widow, the henpecking housewife, the shrew, etc. – doubtless
contributed to the dissociation of women with humor.» (Finney 1994:2).
En velkjent måte å undertrykke på er å latterliggjøre (Ås 1981). Skal vi da tro at det
primært blir ledd på bekostning av kvinner?
Etter å ha studert europeiske 1600-tallskomedier har jeg erfart at dette ikke er en riktig
påstand. Synet på kvinnen som mindre undertrykt og usynlig enn vi ofte tror støttes også
av Siv Kristoffersen i hennes artikkel om Husfruen, hvor hun viser Husfruens viktige rolle
i noe vi ofte oppfatter som en kvinneundertrykkende samtid (Kristoffersen 2004). Gjennom tekstanalyse bidrar denne artikkelen til et mer nyansert bilde av det latterlige, det
lattervekkende og det latterliggjørende og gjennom dette sier den noe om kjønn, komedier og feminisme.
Feminisme, latter og likeverd
Mitt feminismebegrep dreier seg ikke utelukkende om kvinnekamp, slik Ellen Mortensen
beskriver at den første og andre bølgen av feminisme gjorde det: »[…] en politisk bevegelse
hvis uttalte mål har vært å oppnå frigjøring for kvinner innenfor rammen av sivile borgerrettigheter.
Nesten uten unntak har denne frigjøringen artet seg som en kamp for likestilling mellom kvinner og
menn. […]» (Mortensen 1999:170). Feminisme handler for meg, og oppfattes av stadig flere,
som en bredere kamp for likeverd i etablerte hierarkiske strukturer. Disse strukturene tas
av mange for gitt, og de opprettholdes bevisst eller ubevisst. Strukturene springer ut av
holdningshierarkier. Vi har meninger om for eksempel hvilke etnisiteter som er mer verd
enn andre, vi har lettere for å akseptere enkelte seksuelle legninger framfor andre og mange
lever i en oppfatning av at mor er bedre enn far til å gi omsorg og å styre hjemme. Når
Mortensen sier: «[…] feminismen tar sitt utgangspunkt i en forutsetning om at det bak det universelle subjekt skjuler seg en kjønnet enhet – det maskuline subjektet.» (Mortensen 1999:177-178), kan
man være fristet til å fylle inn; «[…] det maskuline, heteroseksuelle, hvite, subjektet.», i alle fall
hva gjelder den første bølgen av feminismen; bevegelsen på midten av 1800-tallet, og også
langt på vei den andre fra 1968 og framover. Mortensen viser som en parallell selv til at
«[…] den kvinnekategorien som den feministiske kampen har lagt til grunn […] i de fleste tilfeller har
vist seg å referere til en vestlig, hvit heteroseksuell kvinne.» (Mortensen 1999:179). Samtidig handler mange fortsatt ut fra en holdning som tilsier at menn på grunn av sitt kjønn er bedre
ledere enn kvinner. Alle disse hierarkiene må utfordres om vi ønsker å la likeverd og
respekt bli normer, og dette er kjernen i det feministiske prosjekt. Det er med dette utgangspunktet interessant å se på hva som kjennetegner komedien i forhold til tragedien.
Komedien har vært mindre anerkjent enn tragedien siden antikkens Hellas. I barokkklassisismens Frankrike ble dette en norm gjennom Nicolas Boileaus (1997) Diktningens
kunst hvor han redegjorde nettopp for tragediens særstilling i forhold til andre litterære
genrer. Med feministiske briller blir det imidlertid lett å se hvordan komedien speiler
samfunnets hierarkier og hvordan det stilles spørsmål ved dem. Den som kanskje mer
enn noen annen har skrevet om hierarkisering fra et feministisk ståsted er Simone de
Beauvoir (Beauvoir 1992 [1949]). I et verdiperspektiv ser vi at elementer vi tradisjonelt
128
Henriette Thune
har sett på som mindreverdige trer fram i komedien. Narren har lenge før 1600-tallet
kunnet snakke fritt, uten at hans utsagn har blitt tatt alvorlig nok til virkelig å kunne
fornærme noen. For etablerte størrelser (for eksempel Mannen, Tragedien, Adelen) som
er anerkjent som likeverdige eller merverdige i forhold til andre, vil ikke det mindreverdige (f. eks. Kvinnen, Komedien, Lavere stand) oppfattes som noen reell trussel. Det
mindreverdige kan lett framstilles som latterlig, og det latterlige er da også mindreverdig.
I denne forbindelse er det lett å tenke på Mikhail Bakhtins serio-komiske – karnevalesken
og de menippeiske satirer, men dette er et spor som ville åpnet så mange nye diskusjoner
at jeg har måttet velge å ikke forfølge det i denne artikkelen (Bakhtin 1970). Det er gjennom komediens mindreverdighet at den har vært sett på som «latterlig ufarlig», og det er
ironisk nok nettopp gjennom på denne måten å være stigmatisert at den etter min mening
har kunnet bli en arena for likeverdskamp. Min påstand er at komedien også på 1600tallet, framfor å være en form som bidro til latterliggjøring av bla. kvinner, etablerte et
fristed hvor man kunne hevde og argumentere for det mindreverdiges likeverd, og at
dette ble gjort av så vel mannlige som kvinnelige komedieforfattere.
Av latterteorier er det vanskelig å komme utenom Henri Bergsons Latteren. Et essay om
komikkens vesen (1993) fra 1900, som hevder at latteren oftest er ufølsom og har en korrigerende rolle i samfunnet. De aller fleste latter- og komedieteoretikere forholder seg på et
eller annet vis til Bergson, ved å bygge på hans teorier eller ved å ta avstand fra dem. Han
har ofte blitt kritisert av feminister, her representert ved Shannon Hengen:
«Arguing that laughter always humiliates its target […], Bergson anticipates Freud by describing
”the absence of feeling which usually accompanies laughter”: ”Indifference is its natural environment, for laughter has no greater foe than emotion” […] Both theorists base their conclusions, as
did Mikhail Bakhtin, on male writers in official genres of the European milieu.» (Hengen
1998:xvii).
Dette behovet for å ta avstand fra så vel Bergson som Freud og Bakhtin er ikke Hengen
alene om innen feministkretser: «In relatively modern times, thinkers as earnest as Schopenhauer,
Bergson and Freud have disqualified women from the comic arena; when they and other men have
written about humor, laughter, and jokes, they have meant male humor, laughter and jokes.» (Finney
1994:1). Aksepterer man dette utsagnet, som forholder seg til alle mannlige tenkere som
en homogen gruppe, er det forståelig at man ønsker å søke annensteds etter nye impulser.
En til tider unyansert avskrivning av alt menn har bidratt med blir imidlertid svært bastant. Med fokus på likeverd er det selvsagt nyttigå bruke deler av mannlig tankegods i
feminismens tjeneste, og da ikke bare som motpol for ens argumentasjon.
Kay Youngs artikkel The male-female comedy team (1998) er isolert utvilsomt mer aktuell
som feministisk komedieteori enn Bergson. Mens Bergson forholder seg til negativ latterliggjøring dreier Youngs artikkel om det positivt ladede lattervekkende. Hun skriver om
«lystfølelsen i en gjensidig konstruert komedie» og et «latterklima» som krever likeverdige parter.
Young er lettere å akseptere enn Bergson innenfor en sfære spunnet rundt likeverdstanken.
Hun sier:
«Comedy both is and is more than the ridiculing of a silent, excluded object, or the release of
repressed desires and thoughts, or the act of hurting. Henri Bergson says what is comic is what is
human […]. While being human is about wielding power, it is also about having the capacity to
discover paradox, or experience a shift in vision – two essential components of comic narratives. It
can also be about the enjoyment two people share in building a joke together, in swapping wisecracks,
in playing together through creating a climate of laughter, the process of their exchange being
noteworthy.» (Young 1998:4).
129
Henriette Thune
Jeg er enig med Young i hennes observasjoner, men dette fratar ikke Bergsons begreper
nytte i en analyse av størrelser som allerede forholder seg til et verdihierarki. Jeg vil vise
hvordan latteren kan fungere som korrektiv til samfunnet gjennom komedien, ved å latterliggjøre de som urettmessig oppfatter seg selv som overlegne. I dette øyemed er det
derfor mer aktuelt å benytte Bergson enn Young til å vise hvorfor komedien kan sies å
være nettopp feministisk.
Hierarkisk sjåvinisme
Denne studien tar for seg fire 1600-tallskomedier: Molières: The bourgeois gentleman (1670),
John Drydens: Marriage a-la-mode (1671), Molières: Lærde damer (1673) og Aphra Behns:
The lucky chance (1686). Molière og Dryden var anerkjente hoff-forfattere og Behn skrev,
på tross av at hun var kvinne, for det samme samfunnslag. Dette ser vi eksempel på
gjennom tilegnelsen som kommer før selve skuespillet The lucky chance tar til: «To the right
honourable Laurence, lord Hyde, earl of Rochester, one of his majesty’s most honourable privy council,
lord high treasurer of England, and knight of the noble order of the garter.» (Behn 1994:3). De
utvalgte komediene er alle ment å underholde de like- og merverdige, og hver enkelt
komedie er i så måte særlig spennende å studere med det mindreverdiges framtreden for
øyet. I denne korte artikkelen går jeg inn på noen hovedtrekk som er beskrivende for det
som påkaller latteren i hver og et av stykkene.
Metodisk nærleses komediene på jakt etter hvem og hva vi som tilskuere ler av, hvorfor det les av dette og deretter å tolke dette i forhold til kjønn og mindre-/like-/merverd.
Man kan med rette innvende at publikum i dag kanskje ler av andre ting enn publikum på
1600-tallet gjorde, i sær med tanke på vitser og referanser vi har liten mulighet til å kjenne
til. Argumentene i denne artikkelen knytter seg imidlertid til de komiske hovedpersonene
og store hovedmotiver som settes lagelig til for hogg, og disse har ikke endret seg over tid.
Lesningen er i utgangspunktet en tekst-immanent tilnærming tolket fra et feministisk
ståsted. Dette betyr at teksten slik den framstår i dag er det eneste materialet som analyseres. Samtidshistorie og biografier blir ikke systematisk tillagt noen vekt. Dette er et bevisst
valg som tar høyde for at teksten fullendes først i møtet mellom tekst og leser, i ytterste
konsekvens uavhengig av tid, sted og forfatterens intensjoner.
I Molières The bourgeois gentleman (2000) ler vi av Monsieur Jourdain – stykkets svært
forfengelige hovedperson. Han bruker dagene (og pengene) sine til å tekkes adelen. Alle
rundt ham innser hans mistrøstige misforståtthet. Mens hans kone Madame Jourdain og
tjenestepiken Nicole gjør hva de kan for å få ham til å innse sin galskap ler vi av adel og
overklasse som ønsker å være bedre enn de er. Vi ler av Monsieur Jourdains lærere –
kunnskapens representanter - som bruker tiden på å krangle seg imellom om hvem som
representerer den mest høyverdige «kunsten», og vi ler av de rike som betaler seg fram i
verden. Vi ler av dumme, innbilske middelaldrende menn – representert ved Monsieur
Jourdain og hans snylter av en «venn», Grev Dorante, hvis opptreden styres av økonomiske, utnyttende hensikter og sist, men ikke minst, ler vi av det lattervekkende i at den
som synes å ha størst innsikt og er mest oppriktig i stykket er den nederste på rangstigen;
tjenestepiken Nicole. I akt 3, scene 2 (Molière 2000:35-37) er Nicole ute av stand til å
fortrenge sin latter mens Monsieur Jourdain forsøker å formidle henne en beskjed:
«J: Listen carefully
N: (laughing) Hee, hee, hee, hee, hee
J: What’s so funny?
N: Hee, hee, hee, hee, hee
J: What does this braying mean?
130
Henriette Thune
N: Ho, ho, ho. How funny you look. Hee, hee, hee
J: What do you mean?
N: Oh, God. Ha, ha, ha, ha, ha
J: Hussy. Are you making fun of me?
N: Oh no sir. I’d never do that. Hee, hee, hee, hee
J: I’ll spank you if you don’t stop laughing.
N: Sir, I can’t help it. Hee, hee, hee, hee, hee. You look ridiculous.»
Scenen fortsetter lenge etter dette og ender ikke før Monsieur Jourdain gjør det klart at
hans selskap er ventet når som helst: «N: Oh goodness. That ends my laughing. Your company
always makes such a mess around here, it’s enough to kill my sense of humor.» (Molière 2000:37). I
det komiske rom kan man la tjeneren som vet bedre enn sin herre tre fram uten at det
støter noen. Monsieur Jourdains feiloppfattelse av verden korrigeres i løpet av stykket.
John Drydens stykke Marriage a-la-mode (1991) er ikke bare en komedie, men et teaterstykke med to parallelle handlingsløp – ett tragisk og ett komisk – presentert henholdsvis
på vers og i prosa. Jeg har valgt å kalle de to handlingsløpene «Ekteskap = kjærlighet?» og
«Den forsvunne kongesønn». Jeg kommer ikke til å redegjøre for hvorfor det ene handlingsløpet er tragisk og det andre komisk.
I den komiske delen av stykker ler vi fortrinnsvis av forviklinger som oppstår i to unge
parforhold når en eller flere av de involverte forelsker seg på tvers av parene. I den grad
vi kan snakke om en komisk karakter som vi ler spesielt av, dreier det seg her om en
kvinne – Melantha – som er «one of those that run mad in new French words.» (Dryden 1991:30).
Melantha er på mange måter Drydens svar på Molières Monsieur Jourdain – forfengelig,
grensesprengende opptatt av den høyere stand og ute av stand til å se sin egen galskap.
Også Melanthas galskap tøyles gjennom stykket. I tillegg til denne unge damen ler vi
definitivt av de unge mennene, her representert ved Rhodophil, som formidler et forkvaklet syn på kvinner, kjærlighet og betydningen av «de andres» oppfatning av dem. Her
snakker han om sin kone, og hvordan han fortviler over at deres forhold ikke lenger har
samme glød: «R: Yet I loved her a whole half year, double the natural term of any mistress, and
think in my conscience I could have held out another quarter; but then the world began to laugh at me,
and a certain shame of being out of fashion seized me.» (Dryden 1991:16). Hans venn Palamede
gir klart uttrykk for en løsning: «You must get a mistress» (Dryden 1991:17), noe Rhodophil
kan bekrefte at han allerede har. Det lattervekkende i Marriage a-la-mode er knyttet til en
forstokket fascinasjon overfor den høyere stand og menn som handlingslammet hopper
fra kvinne til kvinne i stedet for å løse problemene i eget ekteskap.
I Molières Lærde damer (1984) følger vi Henriettes kamp for å få lov til å gifte seg med
Clitandre. Det legges hindringer i veien blant annet av søsteren Armande, som sjalu hevder at hun ikke skjønner at noen vil gifte seg overhodet. Armandes forbilde er deres mor
og hennes filosoferende venninner styrt av sitt forbilde, den ubeskrivelig dårlige dikteren
Herr Trissotin, som igjen styres av lite penger og dårlig moral. Philaminte, Henriettes
mor, ønsker å gifte bort datteren til noksagten Trissotin. Vi ler av en misforstått, innbilsk
åndselite som tror de kan styre alt og den middelaldrende Herr Trissotin som i likhet med
Monsieur Jourdain lever i sin egen verden som bare er logisk for ham selv.
Henriettes far, Chrysale, er lattervekkende når han herses med av sin kone og ikke får
ta noen avgjørelser selv. I den grad noen får sympati i dette stykket er det primært Clitandre
og Henriette som forsøkes hengt ut av storesøster Armande fordi hun ikke velger samme
livsvei som henne. Henriette mener i motsetning til de aller fleste kvinnene hun er omgitt
av at ikke alle skal måtte lage det til sitt livsprosjekt å leve ugift og filosofere: «Eg ønskjer deg
alt hell med åndsprodukt du lagar, men meir konkret frukt skal gro i mine hagar.» (Molière 1984:12).
131
Henriette Thune
Molière setter her selvfølgelig situasjonen på spissen. De aller færreste kvinner i samtiden
var i en situasjon hvor det var i orden å avskrive ekteskap og barn til fordel for akademisk
karriere, og det kan derfor oppfattes ironisk at sympatien skal havne hos Henriette, eller
muligens helt som forventet at kvinnene som vil opp og fram sitter med svarteper til slutt.
Faktum er uansett at det er de forstilte kvinnene som ser seg selv som bedre enn andre
som blir framstilt som klovner.
For vår samtids publikum er problemstillingen høyst reell. Man tvinges i perioder av
livet til å foreta en prioritering, og velger man i disse situasjonene som kvinne å la familie
og barn gå foran karriere, angripes man lett for å dolke likestillingskampen i ryggen.
Resultatet er at de fleste vel vitende om at karrieretoget kan være gått når en fyller 30,
heltemodig forsøker å yte 100 % i så vel karriere som familieliv og sliter seg ut på dette.
(Lilleaas et al. 2001). At dette overhodet er en problemstilling skyldes selvsagt at strukturene i arbeidslivet fortsatt ikke tar høyde for at karriere skal kombineres med familieliv.
Det likestilte arbeidsliv, innen akademia som i næringsliv, er den dag i dag primært organisert i forhold til en fiktiv arbeidstaker som i den grad han/hun har en familie, også
ønsker å leve sitt liv som om hun/han har en hjemmearbeidende partner som tilrettelegger familielivet rundt den utearbeidendes karriere. Færre og færre har en slik hjemmesituasjon over tid, og min oppfatning er at Karin Widerbergs individualistgenerasjon
(Widerberg 2001), vi som er født i 1970-tallets Skandinavia (Kvammen et al. 2004), forventer både å kunne gjøre karriere og å kunne pleie et liv utenom jobben.
Publikum føler dessuten også i Lærde Damer, i likhet med Chrysale, med tjenestepiken,
Martine, som får gjennomgå og blir sagt opp fordi hun ikke snakker som Philaminte
ønsker:
«Philaminte: Ho let meg høyre, no nyss, ein språkfeil som har såra mitt øyre. Eg trudde da at litt
må ho til sist ha lært. Men nei, ho syndar grovt, ho talar så vulgært!
Chrysale: Korleis?
P: Trass alt eg har inn i henne prenta om riktig språkbruk, har på nytt den skarve jenta krenkt
lovene som sjølve ein konge lyde må: å kunne grammatikk og tale comme il faut.
C: Ein språkfeil, seier du? Og det er heile brotet?
P: Er ikkje det ei synd forutan mål og måte?
C: Nå, nå –
P: Kva, er det råd at du orsakar slikt?
C: Eg passar meg for det.
P: Eg såg det som ei plikt å lære henne om korleis ein strukturerer ei setning der kvart ord på rett
plass funksjonerer […]» (Molière 1984:36-37).
Chrysale er som vi ser svært forsiktig med å motsi sin kone, selv om han er uenig med
henne.
Aphra Behns The lucky chance (1994) skiller seg fra de mannlige forfatternes stykker ved
å gå lenger: Hun går lenger i å framstille gamle menn, Sir Feeble Fainwoud og Sir Cautious
Fulbank, som griser og hanreier. Hun går lenger i å vise kvinners sex, representert ved
Julia, som en vare menn handler med, noe Behn klart fordømmer. Hun strekker seg langt
i å la kvinner uttrykke sin forakt for den dårlige behandlingen; de får på ingen måte bare
et passivt publikums sympati. Behns Gayman spiller om en natt med sin utkårede Julia
med hennes eldgamle forlovede Sir Cautious Fulbank, og deretter sniker han seg inn i
hennes seng for å ta ut sin «premie» mot hennes viten. Hun blir rasende når hun skjønner
hva som har foregått (Behn:91-92).
Gjennom en forrykende komedie spekket med detaljer og et bredt persongalleri med
intrikate forbindelser sørger Behn for at mannfolkene til slutt må innse at de har opptrådt
132
Henriette Thune
klanderverdig ved å utvise respektløshet ovenfor de unge kvinnene. Kvinnene går seirende ut av stykke, med etableringen av likeverd med – eller til og med merverd i forhold
til – mennene som har behandlet dem dårlig.
Kjønn, roller og det latterlig ufarlige
Utifra materialet er det klart at det slett ikke først og fremst er kvinner som blir latterliggjort i 1600-tallskomedien. Teller vi opp er det i langt større grad både eldre og yngre
menn som henges ut. Vi møter Behns gamle hanreier Sir Cautious Fulbank og Sir Feeble
Fainwoud, Molières Monsieur Jourdain og hans Herr Trissotin. Den yngre garde representeres ved for eksempel Behns Gayman.
Vi ler først og fremst av rollene disse mennene har. Noen av dem befinner seg i situasjoner hvor de tar avgjørelser og utfører handlinger som går utover andre enn dem selv,
både rent fysisk og som overtramp i forhold til andres integritet. Andre lever i sin egen
forvirrede sfære hvor de mangler perspektiv. Dette ser vi tydelig også når det gjelder
kvinnene vi ler av. Molières forleste, såkalt lærde damer, som ser på det som en forbrytelse at tjenestepiken Martine taler det de mener er vulgært, har åpenbart lite kontakt med
den virkelige verden og dens problemer, og det er primært dette som er lattervekkende,
ikke at de er kvinner.
Man kan innvende at det kan ha vært enda morsommere å se kvinner dumme seg ut
enn menn, men dette blir en noe søkt tolkning ettersom for eksempel Young (1998:7-8)
argumenterer for sitt «male-female comedy team» ved å henvise til Gerald Masts opplisting av åtte mulige komiske plot, hvorav bare ett overhodet åpner for en implisert
kvinne (Mast 1979). Denne stigmatiseringen av kvinnen som ikke-komisk figur må ryddes
av banen for at Youngs team comedy i det hele tatt skal kunne eksistere (og det gjør den
jo). Enda sterkere stigmatisering står Northrop Frye (1957) i følge Young for, når han
framholder at parene er betydelig mindre interessante enn forviklerne – igjen underforstått mennene - i komediene (Young 1998:8).
På den annen side er Masts komiske helter og forviklere i følge Young alltid menn,
men det er vanskelig å forstå hvorfor ikke for eksempel reductio ad absurdum-plot’et,
hvor en svakhet forstørres til en absurditet, kan beskrive både Monsieur Jourdain i The
bourgeois gentleman og Philaminte i Lærde damer. Eller hva med oppdagelsesplot’et, hvor
den komiske figuren oppdager en feil han – eller i følge denne artikkelens argumentasjon
hun - har gjort hele sitt liv. Kan ikke det være like aktuelt for en kvinnelig heltinne som en
mannlig helt? Dette styrker argumentasjonen for at det er rollen som er komisk og ikke
kjønnet. Drydens frankofile, Melantha, som er fullstendig fiksert på hoffet, blir dermed et
konkret motstykke til forfengelige Monsieur Jourdain.
Vi ler altså primært av hierarkiske mer- og likeverdige størrelser – eller de som oppfatter seg som dette, i det disse framstår som undertrykkende og sjåvinistiske. Som publikum
føler vi med de mindreverdige som i mange tilfeller besitter innsikt i hvordan verden bør
organiseres, men som allikevel undertrykkes. Selverklærte elitister, virkelighetsforvirrede
grupper og individer utsettes i tråd med Bergsons (1993) påstander for samfunnets korrigerende latter, og de må som en følge av dette tøyle seg. En interessant videreføring av
dette vil kunne være å gå inn på det karakterkomiske versus det intrigekomiske, og deretter å se dette i forhold til begrepene latterliggjøring og lattervekkelse. Jeg har måttet velge
å ikke vektlegge dette i denne omgang.
Komedien som form tilbød for drøyt 350 år siden et rom for hevding av det mindreverdige
representert ved for eksempel kvinner og deres roller i samfunnet, samt de av lavere
stand. På den måten er komedien som form feministisk. Komediene skrevet av Molière
133
Henriette Thune
og Dryden skiller seg altså ikke nevneverdig fra Behns på dette punktet. På grunnlag av
studiet av disse fire komediene ser vi at oppfatningen av at det primært er kvinnen som
kjønn som latterliggjøres i 1600-tallskomedien er feil. Store deler av det latterframkallende påberoper vår latter gjennom å være positivt lattervekkende framfor uthengende og
latterliggjørende, og vi ser dermed at Bergsons (1993) påstand om at latteren utelukkende
er straffende er for ensidig (Young 1998). De eksempler av latterliggjøring som finnes
maskeres ofte som lattervekkelse, ved at de latterliggjorte i de fleste tilfellene oppnår ny
innsikt, og humrende over fordums forvirring kan gå med hodet hevet ut av komedien.
Det vi imidlertid kan slå fast er at de aspekter ved komedien som sterkest bidrar til å
hevde de mindreverdiges likeverd langt på vei er nettopp latterliggjørende. I lys av at
komediene primært ble sett av folk av høyere sosial rang er det altså langt fra sannheten å
kalle dem latterlig ufarlige.
Konklusjoner
Artikkelen viser
a) at menn latterligjøres i minst like stor grad som kvinner
b) at det er rollene og ikke kjønn vil ler av
c) at 1600-tallskomedien ved nevnte eksempler kan sies å være feministisk som form
fordi den åpner for hevding av det erklært mindreverdige
d) at komedien på denne måten er langt fra latterlig ufarlig.
Takk
Jeg vil rette en stor takk til entusiastiske studenter og medforeleser Lisbeth Nordøy på
mellom- og hovedfagskurset «Komedie i klassisisme og opplysningstid» som hun og jeg
hadde ansvaret for våren 2001 ved Institutt for Allmenn Litteraturvitenskap, Universitetet
i Tromsø. Denne artikkelen ville ikke blitt til uten forelesningsrekken jeg der gav. Vi jobbet i den sammenheng med Dryden og Behns tekster på originalspråket engelsk, mens
Molière sto fram i henholdsvis Berhard Sahlins’ engelske (The bourgeois gentleman) og Halldis Moren Vesaas’ nynorske (Lærde damer) oversettelser. Tekstutgavene det refereres til i
denne artikkelen er de samme som dem vi brukte på dette kurset.
Jeg vil videre spesielt takke følgende litteraturvitere som har gitt motiverende kommentarer til artikkelen på et tidlig tidspunkt; Sigrun Hodne, Anne Mangen og nok en
gang komediekyndige Lisbeth Nordøy. Deres råd og vink har vært til stor nytte og inspirasjon. Takk også til Christine Holmsen som vanen tro har vært en viktig støttespiller og
samtalepartner. Varme tanker går til AmS-Varias redaktør Lotte Selsing som utrettelig har
kommet med konstruktive tilbakemeldinger på veien mot ferdigstillelse av artikkelen.
Tusen takk!
Sist, og aller mest, takk til Sébastian (6), Maren (3) og Jonatan (1) som inspirerer mamma
til å bruke kvelder, netter og tidlige morgentimer på vitenskapelig arbeid. – og til Arild
som skjønner at jeg for tiden må ha rom for å være trippelarbeidende for å kunne skrive
ved siden av alt annet.
Referanser
Bakhtin, M. 1970: La poétique de Dostoïevski. Paris, Seuil.
Beauvoir, S. de 1992 [1949]: Det annet kjønn. Oslo, Pax forlag. Oversatt av Rønnaug Eliassen fra Le deuxième sexe. Les Éditions Gallimard.
Behn, A. 1994 [1686]: The lucky chance fra Five plays. London, Methuen, 100 s.
134
Henriette Thune
Bergson, H. 1993 [1900]: Latteren. Et essay om komikkens vesen. København, Politisk revy. Oversatt av Else
Henneberg Pedersen fra Le rire.
Boileau, N. 1997 [1674]: Diktningens kunst i klassisisme. Oslo, Aschehoug, 1-43. Oversatt av Inge Lucie
Baardsgaard fra L’Art poétique.
Dryden, J. 1991 [1671]: Marriage a-la-mode. London, A. & C. Black.
Finney, G. 1994: Unity in difference? An introduction. I Finney, G. (red.): Look who’s laughing – gender and
comedy. USA, Gordon and Breach, 1-13.
Frye, N. 1957: Anatomy of criticism. Princeton, Princeton university press.
Hengen, S. 1998: Preface. Gender and comedy as acts. I Hengen, S. (red.): Performing gender and comedy.
Theories, texts and contexts. Amsterdam, Gordon and Breach, xiv-xvi.
Kristoffersen S. 2004: Husfruen: Formidling av fortidige roller. I Selsing, L. (red.): Feministisk teori, kvinne- og kjönnsforskning i Rogaland. AmS-Varia 41, 59-66.
Kvammen, I.A.K, Thune, H. & Zachariassen, H.H. 2004: Feministisk kollektiv agering i en individualistisk tid? Individualistgenerasjonens møte med arbeidslivet. I Selsing, L. (red.): Feministisk teori, kvinne- og kjönnsforskning i Rogaland. AmS-Varia 41, 17-24.
Lilleaas, U.-B. & Widerberg, K. 2001: Trøtthetens tid. Kronikk i Aktuelt 10, 40-41.
Mast, G. 1979: The comic mind: comedy and the movies. Chicago, University of Chicago press.
Molière, 1984 [1673]: Lærde damer. Oslo, Det norske samlaget. Oversatt av Halldis Moren Vesaas fra Les
femmes savantes.
Molière, 2000 [1670]: The bourgeois gentleman. Chicago, Ivan R. Dee. Oversatt av Bernard Sahlins fra Le
gentilhomme bourgeois.
Mortensen, E. 1999: Fra kjønnsidentitet til nomadisk subjekt. I Meyer, S. & Sirnes, T. (red.): Normalitet og
identitetsmakt i Norge. Oslo, Ad notam Gyldendal, 169-187.
Widerberg, K. 2001: Kunskapens kön - ett generationsperspektiv. Kvinnovetenskaplig tidskrift 1, 5-17.
Young, K. 1998: The male-female comedy team. I Hengen, S. (red.): Performing gender and comedy. Theories,
texts and contexts. Amsterdam, Gordon and Breach, 3-19.
Ås, B. 1981: Kvinner i alle land…Håndbok i frigjøring. Oslo, Aschehoug forlag.
135
Henriette Thune
136
Kvinnekampen – inn på
universiteta
og ut fram
igjen?
TEMA:
Veien
Sigrid Bø Grønstøl
Kvinnekampen
– inn på universiteta og ut igjen?
SIGRID BØ GRØNSTØL
Grönstöl, S.B. 2004: Political feminism – from the streets to the universities –
and back again? AmS-Varia 41, 132-139, Stavanger. ISSN 0332-6306, ISBN 827760-106-9, UDK 001.891-055.2.
Has the vast amount of academic feminist research during the last three decades
lead to a weakening of political feminism? What can be done to close the gap between theoretical feminism and practical political work? This article argues that the
academisation of gender issues was a necessary and accurate historical answer to
the needs of feminism at this stage, providing us with new and refined tools for
analysis and a better theoretical basis for political action in the future.
Sigrid Bø Grønstøl, Sørbø, N-4150 RENNESØY, NORWAY. Telephone: (+47) 51723725. E-mail:
[email protected]
Nittensyttiåras kvinneorganisering var protesttoga, basisgruppene og feministleiren på Femø.
I dag samlar vi oss i akademiske nettverk og på kvinne- og kjønnsforskingskonferansar.
Også kjønnsforskinga i den tidlege nyfeministiske fasen var politisk motivert med nær
kontakt mellom politisk engasjement, offentleg samtale og akademisk aktivitet. Sidan har
avstanden mellom samfunnet og universitetet auka. Har kvinnekampen mist kontakt med
den politiske kvardagen, finst han no mest i Akademia, og skal vi beklaga dette?
Dei feministiske grunnspørsmåla er gamle. Mange av dei kjønnspolitiske problema
som dukka opp i basisgrupper og debatter i kvinnekampen i nittensyttiåra var ulöyste
gjengangarar frå kvinnesakshistoria: Skal kvinner og menn ha like rettar og plikter fordi
dei er like (likskapsfeminisme), eller skal vi ha kvinnefrigjering «på eigne premissar»
(forskjellsfeminisme)? Variantar av slike spørsmål har bølga fram og tilbake i kjønnsdebatten
frå den første organiseringa av norske kvinnesakskvinner i den siste halvparten av attenhundretalet og fram til i dag. Andre debattema i den nye feminismen var meir tidstypiske
og farga av det radikaliserte politiske klimaet på syttitalet: Kan det tenkjast ei kvinnefrigjering
utan sosialisme, kan høgrekvinner vera nyfeministar, er lesbisk kamp det same som kvinnekamp, skal kvinnesolidariteten omfatta alle kvinner, er svarte kvinners kamp den same
som vår?
I botnen av begge typer debattar – gamle og nye – ligg uavklarte spørsmål om kjønn
og makt. Kva er kjønn, og kva kan det vera? Korleis blir kjønn og kjønnsskilnader til?
Finst det ein essens i kvinne- og mannskjønnet gyldig til alle tider, er kvinner og menn
vesensulike, og vil dei alltid vera det? Korleis utøver patriarkatet kjønnsmakt? Kor er den
makta situert som diskriminerer kvinner, kven sit på henne og korleis ter ho seg i kulturen
og i samfunnet?
På åttital og nittital tok universitetsutdanna kvinner desse spørsmåla med seg inn i
forskinga og den akademiske refleksjonen. At kjønnspørsmåla blei akademisk institusjonaliserte, førte ikkje bare til nye vriar på kunnskapsproduksjon og kunnskapsformidling,
men også til inngåande refleksjon over vitale spørsmål i all kvinnekamp og kjønnsdebatt
– spørsmål som er viktige for strategisk tenking og politisk handling. Det kan kanskje
137
Kvinnekampen – inn på universiteta og ut igjen?
tolkast som ei avpolitisering av kvinnekampen at færre i ein periode har gått i protestog,
og at færre har vore aktive i kvinnepolitiske organisasjonar. Men vi kan også sjå akademiseringa som ein ny og nødvendig fase i den historiske feminismen.
Politisering av det private, sa vi på grasrota på syttitalet, og definerte kampsakene ut frå
vår eigen kvardag. At vi på desse tretti åra har gått frå grasrotfeminisme til statsfeminisme,
betyr ikkje at dei samfunnspolitiske sakene er løyste. Arbeidet for likestillingssamfunnet –
likeløn, barnehagar, delt omsorgsarbeid i heimen, lik politisk representasjon og maktfordeling i utdanning og næringsliv – er ikkje over. Men det kan henda at det no skortar meir
på politisk vilje og praktisk handling enn på ideologisk analyse. Og at vi i større grad enn
i den politiske førstefasen kan arbeida med sakene i dei vanlege demokratiske kanalane.
Kjønnet i Akademia
Det har vore – og er – ei tanke- og tidkrevande intellektuelt arbeid å teoretisera kjønnet.
Om vi skal oppsummera den enorme forskinga om kjønn i kulturfaga dei siste tiåra, kan
vi iallfall peika på to-tre viktige teoretiske avklaringar: Trua på den kvinnelege essens er avskaffa, og vi har lært å forstå kjønn og kjønnsrelasjonar som kulturelle konstruksjonar. Analysar
av kjønn i historie og samtid har fortalt oss at kjønnet er skiftande, flytande og mangfoldig,
at ulike historiske periodar har konstruert og definert kjønn forskjellig, og at det oppstår i
stadig nye variantar.
Teoretiseringa har dessutan gitt oss reiskapar til å forstå kjønn som eit felles felt der dei
to kjønna blir kulturelt konstruerte, ikkje som polaritetar eller motstykke, men som eit mangfald av mogelege posisjonar. Den nye manns- og maskulinitetsforskinga – at menn har
begynt å interessera seg for korleis maskulinitet og stereotypiar om det mannlege blir
konstruert og vidareført – er ein positiv og oppløftande konsekvens av feminismen. Når
kjønna – både kvinnekjønnet og mannekjønnet – er «avessensialiserte» og «avpolariserte»,
er det ikkje så lett å tenkja i bastante og undertrykkande to-kjønnsmodellar. Eller å sjå
mannen som kulturens sentrum og norm for Mennesket og kvinna som avviket, Den
andre. Sjølv om det framleis er aktuelt å arbeida med kvinneforsking og mannsforsking
for seg, kan vi frå dette teoretiske utgangspunktet tenkja oss nye og interessante studier av
relasjonar mellom kjønna.
Poststrukturalistisk og dekonstruksjonistisk tenking er teoretisk krevande, og
kompleksiteten i kjønnsspørsmålet kan ha gjort kjønnsforskinga elitistisk og intern. Som
akademisk felt har kjønnsforskinga den same utfordringa som annan forskingsaktivitet:
Refleksjonen og kunnskapen skal også vera til nytte for samfunnet utanfor universitetet.
Kanskje kjennest spørsmålet om samfunnsrelevans særleg sterkt for feministar og kjønnsforskarar, fordi kjønn og kjønnsforståelse betyr så mykje for livet og kvardagen til folk
flest, og fordi forskinga frå først av hadde eit så klårt politisk utgangspunkt.
Å tenkja samfunnsrelevans treng sjølvsagt ikkje bety å oppgi akademisk orientering til
fordel for meir «praktisk» forsking. Grunnforsking og teoretisk refleksjon er, og skal vera,
den nødvendige essensen i det kunnskapsproduserande arbeidet på universitetet. Men
det er ei utfordring å finna ut korleis akademiske perspektiv og tankemodellar kan omsettast
til samfunnet elles, og korleis vår kunnskap om kjønn kan nå ut og visa att i offentlege
samtale og folk sin kvardag.
Ut i samfunnet - men korleis?
Hausten 2002 sette Norges forskningsråd av 55 millionar kroner til eit nytt program i
kulturforsking. I programplanen for «Kulturforsking 2003 – 2007» skisserer forskings-
138
rådet kva som bør vera aktuell kulturforsking i åra framover, og viser nettopp til behovet
for å tenkja samfunnsrelevans og aktualitet:
En aktuell og relevant kulturforsking bør forholde seg til dagens samfunn. […]
Humaniora og samfunnsvitenskapene bør i denne sammenheng bidra både som begreps- og analyseleverandør og med kritisk refleksjon over den samfunnsmessige preging og bruk av denne kunnskapen. En undersøkelse av samspillet mellom samfunn
og vitenskap åpner for viktige spørsmål om forskning som kulturproduksjon. Hvilke
verdier og interesser er det forskningen fremmer? Hvordan blir resultatene tatt opp og
brukt i offentlig meningsutveksling? Konstruktivistiske perspektiver har for eksempel vært
sentrale innenfor kjønnsforskningen, men er relativt fraværende i hverdagslivet og den offentlige
samtalen. Tilsvarende er det essensialistiske kulturbegrepet sterkt svekket i vitenskapelige sammenhenger, men utbredt utanfor akademia. Hvordan virker bruken av begreper og modeller inn på de
sosiale og kulturelle forhold de i utgangspunktet er utviklet for å belyse? (s. 3, mi kursivering).
Nøkkelbegrepa i formuleringa er konstruktivistiske perspektiv i Akademia og essensialistisk
kulturforståelse i Samfunnet. Og, seier programplanen, vi skal bidra både med å dela kunnskap og å reflektera kritisk over det som skjer i samfunnet. Om vi anvender dette på
kjønnsforskinga, kan spørsmålet stillast slik: Korleis kan våre akademiske modellar og
analysar av kjønnet som konstruert anvendast til å utforska, forstå og utfordra den tenkinga
om kjønn som essens elles i samfunnet?
Ved Avdeling for humanistiske fag ved Høgskolen i Stavanger laga vi hausten 2002 eit
fellesprosjekt i humanistisk kjønnsforsking som skulle vera eit svar på utfordringa frå Norges forskningsråd. Vi kalla prosjektet Kjønn igjen. Representasjonar - konstruksjonar - relasjonar, nettopp for å markera at utgangspunktet er dei nye perspektiva på kjønn som akademiseringa har gitt oss. Av dei seks prosjekta i programmet kan Anne Kalvig sitt skisserte
doktorgradsprosjekt i religionsvitskap, Åndeleg helse - ein studie i religiøsitet og kjønn i alternativ terapi, stå som døme på samfunnsrelatert og aktuell humanistisk kjønnsforsking. Alternative terapiar (t.d. healing, rebirthing, reiki, sjamanisme osb.) er ein veksande trend i det
moderne samfunnet, kvar tredje nordmann nyttar alternativ terapi i ei eller anna form, og
det er no fleire alternative terapeutar enn privatpraktiserande skolemedisinarar i landet.
Kjønnet er ein sentral kategori i alternativ terapi, men korleis tenkjer terapeutar og klientar
om kjønn? Er det kanskje eit sprik mellom radikaliteten i kulturkritikken som desse gruppene vedkjenner seg og ein mogeleg konservatisme i kjønnssynet?
Den massive kvinneforskinga har gitt oss eit lager av ny kunnskap. Vår tenking om
kjønn er blitt nyansert og sofistikert, begrepa presisert begrep og utvikla nye metodar for
analyse. Anne Kalvig sin studie er berre eitt døme korleis vi kan snu teoretiske perspektiv
mot aktuelle trendar i samfunnet. Med dette kan vi synleggera skjult og innforstått kjønnstenking i samfunnet, utfordra tradisjonell kjønsforståing og skapa nytenking og debatt.
Kjønnskampen har hatt ulike fasar i moderne historie, med ulik vektlegging av sider
ved arbeidet. Det er ei vinning for feminismen at Akademia har innhenta og utvikla
objektiv kunnskap om kjønn og kjønnsspørsmål uavhengig av politisk aktivisme. Men
teoretisering treng ikkje bety avpolitisering. Når feminismens historie skal skrivast i framtida vil truleg dei tre siste tiåra av nittenhundretalet bli ståande som ein svært viktig fase.
Referanser
Kalvig, A. 2002: Åndeleg helse - ein studie av religiøsitet og kjønn i alternativ terapi Prosjektskisse til søknad til
Norges forskningsråd 15.11.02.
Kulturforskning 2003–2007: Programplan frå Norges forskningsråd.
139
140

Feministisk teori, kvinne- og kjønnsforskning i

Transcription

Similar documents

fadderbrev.

Mary Kay Norseng, Dagny Juel. Kvinnen og myten

ALLMENN LITTERATUR, ALLV302 – litteraturfaglig

UTGITT AV SENTER FOR TVERRFAGLIG KJØNNSFORSKNING

SNFK Arvidsjaur 16 aug 2013 Domare: Andreas Björn Klass: UKL

Referat NC 2 Etne - Bergen Karate Klubb

Refleksjonsnotat for mai 2015.docx

SER VI IKKE KVINNENE FOR BARE TRæR?

FOKUS rapport fra CSW 2014 (pdf)

europrevent - Legeforeningen

Eksamen

norsk og svensk fagmilitær anvendelse av fns sikkerhetsråds

antifeminisme er…

NFOG 2008 - Congress Reykjavík