familiebedriften Veflen

Torgeir, Halvard og Hans Otto hjemme på gården der Halvard bor, 1983.
Case traktor med skurtresker.
Benyttet på 50-tallet.
Dreneringsplogen benyttet på 50-tallet.
1954 Bulldoseren
Tre generasjoner med familiebedriften Veflen
1954 Grøft & Nybrott
Dette var navnet på firmaet som Otto Veflen startet opp
i 1954. Det var fortsatt et stort behov for nydyrking og
oppbygging av landet etter krigen, og med sin bakgrunn
fra jord- og skogbruk så Otto en gylden mulighet til å
skape seg et godt levebrød.
Sammen med John Erichsen kjøpte han en bulldoser og
en spesialplog for drenering i landbruket. Grøfteplogen
kom fra Holland, og den gangen var det ikke lett å kjøpe
maskiner. I dag kan man reise hvor som helst og kjøpe
med seg hva som helst, men den gangen var det blant
annet valutarestriksjoner og krav om lisenser for å kjøpe
både biler og maskiner fra utlandet.
De to kalte altså firmaet for Grøft & Nybrott, og arbeidsoppgavene skulle i hovedsak bestå i drenering av
eksisterende dyrket mark og dyrking av nye jordbruksarealer. Det var et stort behov for grøfting og nydyrking.
De drev med dette noen år, fram til ca 1957. Kompanjongen solgte seg ut ganske fort, så Otto drev selskapet
videre alene.
1957 Telegrafverket
Dette året fikk Otto sin første jobb for Telegrafverket
(Telenor). Han skulle grave og legge telefonkabler på
Nes i Hedmark. Tidligere gikk det meste av telefon6
forbindelse i lufta, men stadig mer av telenettet ble lagt
i bakken. Otto hadde opprinnelig en idè om at plogen
han drenerte grøfter med kunne brukes til kabelgraving.
Det viste seg imidlertid at den ikke var spesielt egnet
for dette på grunn av mye stein. Han måtte derfor bruke
vanlige gravemaskiner.
Denne jobben ble dermed starten på det som karakteriserer Veflens drift slik den er i dag. Tidligere var Telegrafverket en statlig etat , og Veflen har hatt jobber for
«Telenorsystemet» i alle år etter dette.
1962 Den første store jobben
Etter mange år med jobb for Telegrafverket i Hamarområdet, kom den første virkelig store jobben de hadde.
100.000 meter med grøft ble gravd den sommeren i
Gjøvik og Totenområdet. Otto hadde ikke så mye utstyr
selv, så han var nødt til å leie inn mange traktorgravere.
Halvard var på dette tidspunktet 16 år og ikke med i
driften enda, men han jobbet i alle skoleferiene.
Jeg husker at de som jobbet for oss den gangen hadde 5
kroner i timen, og dette var ganske bra i forhold til den
lønna de hadde i landbruket den gangen. Anleggsfolk
den gangen var ofte tidligere gårdsarbeidere som hadde
jobbet i jord- og skogbruk.
Virksomheten ble gradvis dreid vekk fra grøft og nybrotts arbeide, mens anleggsarbeid som kabelgraving og
delvis noe skogsbilvegbygging tok mer over. Bulldozeren
og dreneringsplogen ble etter hvert solgt og traktorgravere tok over. Telegrafbestyrerne på Gjøvik og Hamar
var de største oppdragsgiverne i disse årene.
utstyrt med vedovn i midten, og her kunne det bo 4
mann. Her var det tørking av klær, matlaging, spising
og soving. Det ble også leid husrom som sto ledig på
gårder i nærheten av anleggene.
Utover på 60-tallet var det altså en epoke med mye
kabelgraving Stolpekursene ble ledige og skulle fjernes,
og da hadde selskapet mye jobb med å rive gamle linjer.
Fram til midten på 70-tallet pågikk det riving av linjer
fra Hamar til Elverum, fra Hamar til Lillehammer, og
delvis oppover Gudbrandsdalen helt til Hjerkinn. De rev
også linjer fra Hønefoss og hele veien oppover Hallingdalen til Haugastøl. Det var snakk om store strekninger!
1968 Seismisk øre
Folk var veldig sterke før i tida. Folk på 70 år sto og
håndgravde. De hadde nok problemer med rygg og gikt
etter hvert, men det får man da i dag også. De bar sekker på 100 kg opp bratte trapper, opp til øverste etasje i
stabburet. Samme med kunstgjødselsekker, før var de på
50 kilo – og nå er de porsjonert i 25 kilo. Før kom treningen naturlig, men nå får vi så mye fint verktøy, blant
annet gravemaskiner med rototilter og div utstyr, så det
manuelle arbeidet blir mindre og mindre. Minigravere
brukes i dag der det før var spade og hakke. Er jo ikke
snakk om å håndgrave 3 mil lenger, sånn som vi gjorde
da.
Arbeiderne overnattet på anlegget, selv om det ikke var
så langt unna hjemmefra. Det kunne være enkle brakker, såkalte Moelven brakker på 2,5 X 7 meter. De var
Dette var en stor jobb som Otto hadde i 1968 og 1969.
Selskapet var underentreprenør for et firma som heter
Hagen og Godager på Stange og som hadde en stor
kontrakt med Forsvaret. Det ble bygd en rekke såkalte
jordskjelvstasjoner over hele Østlandet. Det var lyttestasjoner for eventuelle jordskjelv - ble det sagt - men
i realiteten var det lyttestasjoner for atomprøvesprengninger. Dette var på den tiden det var litt kjølige forhold
mellom øst og vest.
Nato sto bak dette, og vår
jobb besto i graving og spreng
ing av kabelgrøfter fra en be
tongbunker som ble sprengt ut
i fjellet og støpt. Grøftene ble
gravd ut i stråleform fra dette
senteret. Dette var gjerne i skog
og uveisomt terreng. Jeg husker
ikke nå hvor mange av de 22
stasjonene vi hadde, men dette
var et stort og viktig oppdrag
den gangen. Nå er alt sammen
nedlagt og ute av bruk.
7
1969 Otto Veflen Maskinentreprenør AS
Grøft & Nybrott- navnet ble benyttet i noen år, men litt
ut på 60-tallet ble det tatt vekk og firmaet var et personlig firma med kun Otto Veflen som firmanavn fram til
1969.
15 år etter oppstarten ble vi omdannet til aksjeselskap og
byttet navn til Otto Veflen Maskinentreprenør AS.
Jeg hadde da vært med et par års tid for fullt, mens jeg
tidligere hadde hjulpet til i all fritid på skolen. Jeg
hadde nok tenkt på om jeg skulle gjøre andre ting, men
da faren min fikk hjerteinfarkt i 1972 trengte han mer
hjelp og jeg måtte ta over den daglige ledelsen.
70-tallet = større jobber
På begynnelsen av 1970- tallet hadde vi en god del jobber for Teledirektoratet som hadde ansvaret for såkalte
fjernkabelanlegg rundt om i landet. I 1972 hadde vi
oppdrag mellom Stryn og Nordfjordeid, Bjerkvik og
Gratangen, Bjerkvik og Narvik, en mindre jobb i Skien
og et anlegg på Skjervøy i Troms. I 1973 hadde vi en
jobb mellom Ålen og Rugldalen ved Røros. I tillegg
fikk vi en større jobb for Norges Statsbaner med graving
av kabelgrøft mellom Roa og Hønefoss. Grøfta gikk
langs jernbanen og det var kun snakk om håndgraving –
3 mil på 1meters dybde! Det krevde mye folk.
Året etter fikk vi 4000 meter med kabelgrøft på fjellet ved Folgefonna. Det var mye fjellsprenging og kun
håndarbeid. Oppdragsgiver var Norges vassdrags- og
elektrisitetsvesen (NVE) som det het den gangen.
Vi kunne ikke komme oss dit med maskiner, så derfor
måtte vi borre for hånd og sprenge fjell. Det var jo litt
komplisert å få inn utstyret, og vi hadde to alternativer:
bensindrevet boremaskin, eller lufthammer. Vi fant ut at
vi skulle prøve med luft. Vi kjøpte derfor en stor kompressor på ca 1800 kg som måtte flys inn med helikopter. Så kjøpte vi aluminiumsrør som vi la ut over fjellet
for å få lufta fram til borhammerene. Dette var mye mer
effektivt enn bensindrevet bormaskin.
Disse årene hadde vi opp til 70 mann i arbeid og det var
mye på den tida. På de store anleggene som for NSB og
NVE hadde vi en formann på hvert sted, men utover det
så var jeg stort sett alene om å administrere det hele. Jeg
husker at jeg etter dette sa at så mye folk skulle vi aldri
ha inne mer! Det syns jeg var alt for mye. I tillegg viste
det seg at begge de to formennene kunne være ganske
tørste til tider. Det var litt slitsomt om jeg skal være helt
ærlig.
Dette var noe av det som utgjør en av de største forskjellene på den gangen kontra nå – alkohol var nok mer
utbredt i anleggsbransjen. Folk lå mye borte på anlegg,
8
det ble et rallarliv med tidvis mye drikke. Særlig mye ble
det jo i helgene når de hadde fri.
Jeg husker vi hadde en kar som jobbet litt en sesong hos
oss. Han var en eldre kar som var kjent for å være hard
på flaska, og han klarte å sovne mens han sto og bora
fjell. Han var ikke alene om å være hard på flaska, men
denne er jo litt spesiell.
1965 - 1975 Mye riving av gamle telefonlinjer
Midt på 1960-tallet dreiv vi på i Nord-Østerdalen og
satte opp nye stolper. Det var snakk om mange tusen
stolper, noe som ble utført kun med spader og håndkraft.
De brukte ikke maskiner i det hele tatt.
Dette var gamle telefonlinjer som var erstattet med jordkabel, men etter hvert ble trådlinjene også erstattet med
luftkabel i plast. Kablene ble hengt opp først og etter
omkobling ble trådlinjene og jerna frigjort.
Vi begynte med det og det ble mange mil med den
type kabel. Dette har han Nordleif vært med på. Erling,
Bengt og John også. Da reiste vi rundt store deler av
landet. Vi var i Lyngen i Troms, på Hareid på Nordvestlandet, store deler av Østlandet og faktisk drev vi
også på nede på Sørlandet i mange år i området rundt
Arendal og Kristiansand. På disse stedene var det ikke så
mange som drev med dette, så vi fikk en relativt bra pris.
Vi kostet på flyreise hver 14.dag på de som jobbet der,
noe som ikke var billig på den tida.
Veflen drev ganske mye med dette i en god del år, og var
fint arbeid også på vinterstid. Vi hadde mange som var
flinke på akkurat denne typen jobb. Men så ble behovet
mindre, og mye av denne kompetansen har nå blitt litt
borte. I de senere årene har det vært en del opphenging av fiberkabel i lufta, så noen har vi fortsatt som kan
jobben.
Dette var før vi begynte med graving i Oslo – eller jobbing i Oslo i det hele tatt. Det var ingen som ville jobbe
i Oslo den gangen.
Tømret hytter av gamle telefonstolper
Det eneste unntaket var en traktor for utkjøring av
stolper, ellers var det bare håndjobbing. Det er utrolig
hva de produserte den gangen, det var ikke dårlig i
forhold til det vi gjør i dag. Den store fordelen med å
gjøre det for hånd er at det blir et mye mindre hull slik
at man kan sette fast stolpen på en ordentlig måte. Ved
bruk av gravemaskiner blir hullene større, så jeg tror nok
stolpene på den tida satt bedre enn det de gjør i dag.
Det var på denne tida vi fikk mye riving av gamle
telefonlinjer for Telegrafverket. Telefontrådene besto av
enten jern eller kobber.
Det var mye penger i kobber. På denne tiden fikk Telegrafverket 10 kr per kilo for kobberet. En mann hadde
ikke 10 kr i timen i lønn en gang på den tiden. Det var
store verdier som vi hadde ansvaret for.
Det ble revet ned 100.000 kg med kobbertråd oppover
Gudbrandsdalen, som vi var ansvarlig for til skraphandleren kom og hentet det. Kobberet ble låst inn i gamle
låver og lignende med en enkel hengelås. Det hadde
nok ikke gått i dag med alle kobbertyveriene vi opplever
nå.
Det var slik at etter rivingen av telefonstolper, så ble det masse stolper til overs. Da tok vi de beste stolpene og bygde hytter av dem. Vi leide inn folk
som drev med tømring, og solgte hyttene som råbygg. 5 av dem ble solgt helt ferdig innredet. Dette var en fin liten bigeskjeft. Det er Torgeir som står
i døråpningen på bildet til venstre.
Man skal tidlig krøkes
- Jeg husker veldig godt at jeg var mye med pappa på jobb da jeg var liten., forteller Hans
Otto. Det ble mange timer på Slobrua og enda flere timer i bil for å kjøre rundt å se på jobber.
Husker jeg syntes at dette var veldig spennende og jeg fikk fort interessen for bransjen.
Det var jo strengt tatt den enkleste sak i verden og
komme der og ta med seg så mye som helst, men det
gikk faktisk bra. Vi hadde et system der vi buntet opp
kobberet i bunter på omtrent 50 kilo. Vi veide dem og
nummererte dem, og hadde på den måten kontroll på
hver eneste bunt.
Telegrafverket kunne også beregne hvor mye kobber
det var i linjene og sammenligne det med det som ble
levert, og med for store avvik ville de ha reagert. En bunt
forsvant nok her og der, en gang kom det en bil som
heiv en kobberbunt på lasteplanet sitt og stakk av mens
vår mann sto og arbeidet oppe i stolpen, men dette var
overhodet ikke noe stort problem.
9
1982 Oslo
Vi hadde mye arbeide med støpte kabelkanaler for
Telenor-systemet fra midten av 70-tallet. Dette var enkeltstående jobber som vi konkurrerte om underveis. Vi
spesialiserte oss på denne typen jobber, med legging av
rør og forskaling og støpning. Første jobben av dette slaget var på Lillestrøm, og etter hvert på Hamar, Elverum,
Gjøvik – og i Oslo. Den siste store jobben vi hadde av
denne typen var på Gardermoen i forbindelse med den
nye hovedflyplassen, som underentreprise for et annet
firma. Vi la mange mil med sånne rør.
Etter hvert fikk vi leie en tomt nede ved Galgeberg, ved
Kampen. Området besto bare av noen gamle skur og brakker, og var litt av et rottereir. Det var nokså skumle
greier. Og der hadde vi altså kontoret vårt i tillegg til
sove- og oppholdsbrakker.
Her på Galgeberg holdt vi til i ca 10 år.
Det var Torgeir som var leder for alt der inne, og han
hadde alt alene. Det er ingen tvil om at det var mye jobb.
Når det gjelder administrasjon, så var det generelt færre
krav før. Så akkurat den biten var mye enklere før. I dag
er det så mange formelle regler og mye større krav til
administrasjon enn tidligere.
Etterhvert ble det gamle området revet fordi det skulle
lages park der. Da flyttet vi opp til Alnabru i Verkseier Furulundsvei og leide senere i tillegg ei tomt på
Haraldrud som vi brukte til lager. Vi leide begge disse
stedene mens vi jobbet for Tele 1 sammen med PEAB
rundt år 2000.
Hektiske arbeidsdager for Torgeir
1980 Slobrua
Vi hadde noen år der vi hadde vokst en del, og før det
hadde vi bare kontor hjemme på gården der jeg bor. Først
i et lite rom i huset. Det ble etterhvert litt trangt, så da
flyttet jeg ut i en brakke ute på tunet. Dette ble kontoret
til meg og han som førte regnskap og gjorde alt annet av
kontorarbeid. Det var administrasjonen den gangen.
Så ble det fart på Slobrua. Tomta som før hadde bestått
av bare skog ble regulert til industriformål. Industrifeltet
her var helt nytt, og Veflen var de første som bygde her –
med unntak av veikroa som ble bygd på 70-tallet. Veflen
begynte å bygge i 1979, og bygget sto ferdig året etter.
Bygget var stort, den gang som nå. Den gang var de
10
heller ikke så mange der, så de leide bort kontorplass.
De startet også et eget verksted, noe de ikke hadde hatt
før. Maskinservice AS ble startet som et eget selskap, av
Veflen og to til, blant annet faren til Werner og Trond
Jarle Stenhaugen som jobbet i 10 år ved dette verkstedet.
De reparerte både for Veflen og andre.
Maskinservice ble solgt og de flyttet etter hvert inn til
Oslo, og da overtok Veflen verkstedet selv. Deler av verkstedet og et par kontorer ble da leid ut til Bjørns Transport AS som hadde det i noen år, før de ble disponert
kun av Veflen selv.
Fra arbeidet med kanalbygging på Gardermoen..
Glåmdalen, lørdag 12.april 1980
Nordleif, Sten og Vidar Ununb var noen av de fra Veflen som jobbet mest på dette prosjektet.
11
2002 Grorud
Varmekabler i fotballbaner
Vi flyttet altså inn i Brubakkveien på Grorud i 2002.
På slutten av 70-tallet konstruerte vi en kabelplog med formål å pløye ned varmekabler i fotballbaner. Dette fikk vi produsert på
en liten fabrikk på Kongsvinger. Med denne
innovative saken reiste vi rundt til fotballbaner i bl a Tromsø, Hammerfest, Porsgrunn
og Narvik. Standard Telefon og Kabelfabrikk
(Nexans) var vår oppdragsgiver.
Bare to år tidligere fikk Veflen en svær jobb for Tele1
med kabelkanaler i Oslo. Dette var en veldig stor jobb til
rundt 20 millioner, noe som vi syns var veldig mye den
gangen. Etter hvert ballet det på seg, og avtalen ble verdt
mer og mer. Da besluttet vi å gå inn i et arbeidsfellesskap
med PEAB, og dannet et eget selskap for akkurat denne
jobben; AF PEAB VEFLEN. Det viste seg at den jobben ble på over 100 millioner før vi ble ferdige. Denne
jobben gikk over et par år og PEAB kom inn med mye
folk.
Etter hvert har vi også kommet mer inn på strømrelatert
arbeid. Blant annet for Hafslund som vi har hatt store
jobber for i den senere tid, i tillegg til Eidsiva.
Det som også har kommet inn de senere årene er fjernvarme. Dette startet vel i Oslo på 90-tallet.
Isgraving
Dette er i grove trekk historien fra 1954 og fram til
i dag. Det er nok mye som er utelatt eller glemt som
feks at vi i flere år hadde mye kabelgraving i Østfold
og Vestfold, i byene Fredrikstad, Sarpsborg, Tønsberg,
Horten, Holmestrand og Sandefjord. At vi opprettet
eget driftsselskap, Veflen Entreprenør AS, sammen
med Jotunheimekspressen i 2005 må også tas med.
2009 Tredje generasjon Veflen overtar driften
- Etter å ha arbeidet sammenhengende i mer enn 10 år
i firmaet gikk jeg i 2009 fra å være avdelingsleder i Oslo
til å være daglig leder, forteller Hans Otto. Overgangen
ble egentlig ikke så stor ettersom jeg allerede hadde vært
aktivt med i den daglige driften i flere år. Det at Halvard
også fortsatte aktivt i driften gjorde vel også sitt til at
overgangen ble veldig myk.
- Som tidligere nevnt var jeg med pappa på jobb fra
jeg var bitteliten. Fra omtrent 12-års alderen hadde jeg
fast sommerjobb hvert år og etter at jeg fylte 19 år og
avsluttet videregående har jeg arbeidet mer eller mindre
fast i firmaet kun avbrutt av noen studier i Trondheim
og deltidsstudier i Oslo. Jeg har fått vært med på det
meste - kabeltrekking, kanalbygging på Gardermoen,
hjelpemann i grøfter, anleggsleder og til slutt daglig
leder. Uansett arbeidsoppgaver har jeg alltid stortrivdes
med jobben.
Det ble frest et spor med kjedegraver i isen
langs hele Øyeren. Kabeltrommelen ble
heist oppå ei spesialbygd ramme på meier
med mobilkran.
Fjernvarme i urbane strøk
Kryssing av Akerselva ved
Nyland/Grønland for fjernvarmerør.
Hans Otto og Halvard holder stand på Slobrua. Foto: Jens Bjørgum
Dette er en kopi av brev fra M. Dobloug i 1957, som viser den første jobben vi
fikk for Telegrafverket (Hamar og Hedmark Telefonanlegg). Vårt anbud står
som nr 2 på lista.
Av: Halvard Veflen og Stine Blichfeldt
Alle foto: Arkivbilder
12
13