HORDALAND PÅ KARTET

SAMFERDSLE
KULTURHISTORISK VEGBOK. TEMA
CHRISTOPHER JOHN HARRIS
HORDALAND PÅ KARTET
I århundrer har folk flest klart seg uten kart på lange reiser, både på seilas og under vandringer
med hest eller til fots. Nordlendingene seilte til Bergen uten kart, vestlendingene dro østover,
over Fillefjell og langs slepene uten kart. I lokalsamfunnet dro folk til fjells med buskapen, uten kart.
En ting var felles på alle vandringer: kjentfolk eller veivisere; noen som hadde vært der før,
som kunne kjenne igjen landskapet i all slags vær og som kunne føre de reisende fram til målet.
Øyer og skjær, elver og stier, gårder og fjellformasjoner ble kjent igjen, tolket og brukt for å finne fram.
Kjentfolket hadde et slags kart i hodet. Informasjonen som vi idag finner på kart,
hadde de lagret i hjernen. Deres kart gikk i arv ved muntlige overføringer og ikke skriftlig
tradering, akkurat som vi finner veien til skolen eller butikken idag.
Vi har alle hodene fulle av kart, men den store forskjellen mellom oss og vanlige
mennesker før 1880 er at vi har lært både å tegne enkle kart og tolke
tegnene på kart som profesjonelle karttegnere har laget.
Kart over kysten fra Stavanger til Bergen fra 1588-utgaven av Wagenaers sjøatlas. Dette er typisk for de tidlig trykte sjøatlasene
som kombinerte dagens kunnskap om geografien langs navigasjonsrutene med en vakker kunstnerisk utforming. Vi kan lete forgjeves etter
bl.a. Hardangerfjorden, men flere kjente handelssteder langs leia er merket, bl.a. Bakholmen (Bag holm) og Bukken (Bock op Ra), (R230, R274).
Noen stedsnavn er feilplasserte, mens andre er vanskelig å identifisere idag. Tallene angir sjøens dybde i favner.
423
HORDALAND
PÅ KARTET
vanlig tale er ordet kart brukt til å dekke
mange typer grafiske avbildninger av
jordens overflate. I dagligtale skiller vi
ikke mellom skisser laget for å vise festdeltakere veien til huset og Statens Kartverks
detaljerte og nøyaktig produkter. Gamle
kart inkluderer også mange forskjellige
typer kart, laget for forskjellige formål og
utført i høyst forskjellige teknikker. Detaljkart over Hordaland er et forholdsvis nytt
fenomen; et produkt av den vitenskapshistoriske utvikling etter midten av 1700-tallet.
Det finnes noen få eldre kart, laget hovedsaklig av eller for utlendinger, men lokalkart
I
424
KULTURHISTORISK VEGBOK. TEMA
et sted nordenfor Kontinentet og østenfor
de britiske øyer. Bergen og de største byer
kan være plassert på denne landmassen, men
kartene forteller ikke mer enn at disse byer
eksisterer i nord. Egentlig må vi opp til
første halvdelen av 1500-tallet før det ble
laget mer detaljerte kart som viser både noe
av landskapet og topografien. Det meste
kjente kart er OLAUS MAGNUS' «CARTA
MARINA» som utkom først i 1539, men som
finnes i flere utgaver (R230). Det finnes også
flere kartbøker som utkom etter 1560, med
deler av norskekysten avbildet.
Den vitenskapelige kartframstilling tok et
og byer måtte inntegnes. Kunnskapen om
innlandsområdene var heller mangelfulle, og
feilene som finnes på ett kart, har en tendens
til å gå igjen i andre atlas.
Toneangivende for disse kystkartene som
utkom i Nederland og England, var atlasene
til LUCAS JANSZOON WAGENAER, som ble
trykt i flere utgaver etter 1584. I utgaven fra
1588 finner vi et kart over kysten fra
Stavanger til Bergen (ill. s. 423), og i tillegg
til kartet er det en beskrivelse over kysten
og Bergen.
Sjøveien har alltid vært et viktig element
på kart over Vestlandet, og i århundrene etter
Et udatert kart, men sannsynligvis fra andre
halvdelen av 1700-tallet, viser veien fra
KYRKJEBYRKJELAND ved Nesttun til Os.
De fleste av veiene på dette kart er fremdeles
i bruk som hovedveier. Kartet er i målestokk
1:60 000.
Et håndtegnet og udatert kart over Hardanger Prostie i samlingene til Statens Kartverk.
Kartet må være fra 1820-årene, da Hardanger og Voss ble samlet til et prosti i 1819.
Det framgår av nøkkelen til kartet at tegneren har vært mer opptatt av eiendommer og administrasjonsgrenser enn av å vise veiene eller landskapet. Kartet var sannsynligvis et bestillingsverk for
å vise utstrekningen av prostiet. Målestokk ca. 1:400 000.
oppstod først og fremst fordi det var behov
for et slikt hjelpemiddel i rettsaker om eiendommer eller til bruk for sentraladministrasjonen.
Det er ikke alltid Norge er inntegnet på
de eldste europeiske kart, og kunnskapen
om hvordan landet så ut, har ikke vært stor.
Enkelte middelalderkart, tegnet enten til
navigasjon eller for å vise omfanget av verden for kirkelige ledere, inkluderer Norden
stort skritt framover med GERHARD
MERCATORS arbeid i 1590-årene, men
allerede fra 1580-årene ble det utgitt en ny
serie atlas med egne kartblad over de skandinaviske land. Slike atlas ble laget både for det
voksende marked av maritime handelsreisende, og for militærmaktene i land som
England og Nederland. Den norske kysten
med sine mange holmer og skjær, skulle
kartlegges og de viktigste havner, sjømerker
1580 finner vi en mengde kart av varierende nøyaktighet. Men det skulle gå nesten
to hundre år før de første landeveiskart ble
tegnet. De eldste av disse kartene ble håndtegnet og brukt av lokal- eller sentraladministrasjonen. Rundt om i de forskjellige
skandinaviske arkiv og biblioteker kan vi
finne håndtegnete kart over veiene i Hordaland, spesielt fra 1700-tallet og opp til ca.
1850. Flere av disse viser veier og stier som
KULTURHISTORISK VEGBOK. TEMA
nå er gått ut av daglig bruk og eksisterer som
kulturminner i landskapet.
Selv om vi konsentrerer oss om veikart,
bør det sies at det finnes mange kart fra
Hordaland som ble laget både på offentlige
og private oppdrag til ulike formål: rettsaker
om eiendom, utskiftninger, militærkart,
havnekart og kart laget for å vise grenser for
administrasjonsdistrikter. Kartene er ikke
bare kulturminner i seg selv, men de kan
også inneholde opplysninger av stor lokalhistorisk interesse. De eldste hordalandskartene er mest tallrike for området i og
rundt Bergen, men det finnes gamle kart fra
nesten alle strøk i fylket.
Hvis vi ser bort fra CHRISTIAN J. PONTOPPIDANS kopperstikk-kart over det sydlige
Norge fra 1785, hvor enkelte av veiene er
inntegnet, må vi helt opp til 1820-årene før
vi finner det første trykte kart over veiene på
Vestlandet. I 1820-årene trykte H.T.
WINTHERS forlag to utgaver av et noe spesielt kart som viste de viktigste veier i
Norge, både landeveiene og sjøveiene.
Kartet viste veiene, ladestedene, skysstedene,
ferjestedene, herbergene m.m., men det
spesielle med kartet er at landmassene ikke
er inntegnet. Man kan si at Norge mangler
på kartet, men likevel viser kartet de viktigste
veiforbindelser (T106). Alle kart viser kun et
utvalg av opplysninger som man kunne se
eller måle på bakken, alt etter formålet kartet
skulle tjene.
Utviklingen av kommunikasjonsnettet,
spesielt som følge av veiloven i 1824, skapte
behov for nye trykte kart, men kartproduksjon er både en dyr og omstendelig prossess.
NORGES GEOGRAFISKE OPPMÅLING hadde
vært i fullt aktivitet siden 1773, men deres
første trykte kart fra Vestlandet kom ikke før
i 1860-årene. I 1840 var det fremdeles
Christian Pontoppidans kart over det sydlige Norge fra 1785 som var det mest aktede
og tilgjengelige, men dette var etterhvert
svært gammelt og foreldet. I løpet av få år
ble det laget tre nye kartverk som skulle
erstatte Pontoppidans kart. Disse nye kart
var delvis basert på opplysninger samlet inn
av NGO ( idag STATENS KARTVERK) og delvis samlet inn direkte fra embetsmenn rundt
i distriktene. Historikeren og vitenskapsmann PETER ANDREAS MUNCHS kart fra
1845 er kanskje det mest kjente, men i
Bergen hadde Kaptein GEORG PRAHL satt
seg som mål å utgi et nytt generalkart over
Norge, trykt i hans kjente litografiske
anstalt. I 1841 sendte Prahl et brev til alle de
Et utsnitt av Wergeland og Waligorskis veikart
over Norge fra 1847. De viktigste veier på sjø
og land er markert, mens bare de høyeste fjell
er inntegnet. Kartet fikk stor utbredelse og
utkom i 8 utgaver.
HORDALAND
PÅ KARTETSAMFERDSLE
Håndtegnet kart over Nordhordlands prosti på slutten av 1700-tallet. Målestokk ca. 1:300 000.
425
HORDALAND
426
PÅ KARTET
Munch's kart er
det ikke overlesset
med informasjon
om veier, bygninger og landskapsformasjoner. De
senere utgaver viser
det økende antall
ruter langs fjordene og kysten.
Den som utgir
et kart, legger ofte
hodet på blokken.
Slik var det på
1800-tallet og slik
er det idag. Kartene var ofte foreldet lenge før de
kom i handelen,
og nyere kart prøver å vise prosjekterte veier, broer
osv. Et annet omstridt emne er
stavemåten
på
stedsnavn, og navnene på fjellene
og andre landskapsformer. Hordalendinger har
vært spesielt våkne
når det gjelder forseelser på dette
området. Dette
opplevde kaptein
EMANUEL LUND
da han utga et kart
over Søndre BerKaptein Emanuel Lund utga et veikart over Søndre Bergenhus Amt i 1868, genhus Amt i
litografert og trykt i Buchers litografianstalt i Bergen. Dette var et av de mest 1868. Kartet ble
utbredte veikart over Hordaland i det forrige århundre, tiltross for den utskjelte gjengitt i måleog inkonsekvente stavemåten av stedsnavn.
stokk 1:400000 og
Utsnitt av kart i Universitetsbiblioteket i Bergen.
utgitt av Lund og
Buchers forlag.
viktigste embetsmennene i Norge, sammen I en tid med økende turisme på Vestlandet
med to trykte «skjelettkart» – basert på ble kartet til Lund meget populært. Det
Pontoppidan – der han bad om korrigering utkom i en ny utgave i 1883, vakkert litoog nye opplysninger til hans kart. Det var et grafert av Bucher. En samtidig avisomtale
svært arbeid, som ikke er blitt verdsatt ennå. berømmer kartets nøyaktighet og detaljPrahl trykte flere kart i løpet av 1840-årene, rikdom uten å være overlesset:
og disse er viktige bidrag til Norges kart«...Vi tvivle ikke paa at enhver nogenlunde
historie fra Hordaland.
Reisevant, som har Orienteringsevne og er
Et annet veikart som fikk stor utbredelse fortrolig med Brugen af Kart, ved Hjælp af det
etter at det ble trykt for første gang i 1847, foreliggende vil kunne hjælpe sig frem endog uden
var kartet til HARALD NICOLAI STORM Veiviser paa alle de mange angivne Fjeld- og
WERGELAND og JOSEF ALEXANDER Stølsveie. Ja man vil formentlig efter Kartet endog
WALIGORSKI. Begge var militæroffiserer, i selv kunne finde ud hvor der er fremkommeligt
likhet med mange andre karttegnere gjen- eller ikke....»
nom århundrene. Wergeland var født i
Men da stopper lovprisningen. Språket på
Bergen mens Waligorski var født i Krakow, kartet var svært unøyaktig og bestod av «...
Polen. Begge var ansatt i offentlige stillinger, det inkonsekventeste Samensurium idet Oldnorsk,
Wergeland i NGO. Deres veikart utkom i 8 Danske, ortosonisk Landsmaal og Knudsensmaal
utgaver fram til 1893, og i motsetning til ligger kastet om hinanden i den bedrøveligste og
KULTURHISTORISK VEGBOK. TEMA
latterligste Uorden...». Stakkars Lund hadde
blant annet prøvd å fornorske danske stedsnavn uten å ta hensyn til navnets betydning,
og avisanmelderen påpekte flere sørgelige
eksempler. Kritikken som ble reist, er bare
et eksempel på de økende krav til nøyaktighet som nå ble stilt. Kartene i andre halvdelen av 1800-tallet er ikke bare utrykk for
en vitenskapelig utvikling på den tekniske
front, men de er også i høyeste grad et ledd
i den nasjonale gjenreisningsprosessen.
Mens de eldste kart over Hordaland var
tegnet av utlendinger og ofte hadde stedsnavn stavet på nederlandsk eller tysk, var det
krav etter 1860 at kartene skulle ha stedsnavn som tok utgangspunkt i den lokale
talemåten. Noen utgivelser tok hensyn til
dette, mens andre fortsatte å bruke de gamle
danske administrasjonsformene.
Utvalget av informasjon på kartene endret
seg også i andre halvdelen av 1800-tallet.
Som vi har sett, ble bl.a. stølsveier inntegnet,
og høydekurver viste nøyaktig hvor høyt
man var til enhver tid. Turisme og gryende
friluftsliv krevde helt andre detaljer enn det
som hadde vært ansett som nødvendig tidligere. Hordaland bestod på slutten av 1800tallet ikke bare av kyst med øyer og
handelssteder, det hadde òg innland som ble
oppmålt og gjengitt i detaljer.
Trykte kart ble også allemannseie, og
Norges Geografiske Oppmåling utga forskjellig kartserier som fant veien til mange
hjem etter århundreskiftet. Kartutviklingen
fram til idag har vært preget av større spesialisering og forbedring av teknikker, såvel for
oppmålingen og lagring av data som for
selve den grafiske framstillingen. For Hordaland finnes det ikke bare geologiske og
økonomiske kart, men kart over en rekke
tema, fra klima til kulturminner. Elektroniske databaser fulle av informasjon fra forskjellige registre gjør det nå mulig å sette
sammen kart etter behov (R166). Men selv
om teknikken og mengden av opplysninger
er vesensforskjellig fra de første kart vi har
omtalt, forblir kartene fremdeles et subjektivt utvalg av informasjon. Kartets målestokk og størrelse hindrer at mange opplysninger kan taes med. Kartene i veibøker
er hovedsaklig hjelpemidler på vår reise langs
veiene og er mindre brukbare hvis vi skal gå
fra hytte til hytte på Hardangervidda.
Kanskje kan vi se for oss en framtid der vi
bærer våre Hordalandskart rundt på små
bærbare PC'er i fjellene, slik sjøkapteinene
hadde med på sine reiser de tykke innbundete sjøatlasene til Wagenaer og hans etterfølgere.
❑