s13 s35 s24 - Norsk Skuespillerforbund

ST I K KO R D E T
NR. 1 - 2014
utgis av norsk skuespillerforbund
s24
s13
s35
STIKKORDET NR. 1 ­­—2014
Ansvarlig utgiver: Hauk Heyerdahl
Redaktør: Ida Willassen
Redaksjonsråd: Øystein Ulsberg Brager, Tove Kampestuen
Heyerdahl, IdaLou Larsen
Layout: Lid&Wiken
Trykk: Thure Trykk
s5
DELVIS FORLIKTE
Stikkordet kommer ut tre ganger i året.
Forsidefoto:
Fra filmen Now – in the wings of a world stage (se s.24)
fra showcase i Teaterkjelleren, foto: Kristin Opdan (s. 13)
forbundet i 1. mai-tog, foto: Ida W (s. 35)
NY DUBBINGAVTALE
s10
NSFs sekretariat:
Generalsekretær: Eirik Djønne
Konsulenter: Inger Karin Zettergren, Ida Willassen
Ekstrahjelp: Agathe Torgersen
Adresse: Welhavens gate 1, 0166 Oslo
Telefon: 21 02 71 90 Faks: 21 02 71 91
Resepsjonstid: ma.–fre. 09.00–15.00
E-post: [email protected]
www.skuespillerforbund.no
twitter.com/skuespillerforb
facebook.com/NorskSkuespillerforbund
NSFs styre:
Hauk Heyerdahl (styreleder)
Meltzersgt. 3, 0257 Oslo
Tlf: 95 96 60 02
[email protected]
Knut Alfsen (nestleder)
Eventyrveien 2, 0851 Oslo
Tlf: 98 47 85 94
[email protected]
Yngve Seterås
Parkveien 2B, 5002 Bergen
Tlf: 48 14 12 13
[email protected]
Hilde Olausson
Kruses gt. 13a, 0263 Oslo
Tlf: 99 42 14 00
[email protected]
2
Maria Bock
Silurveien 11, 0380
Tlf: 90 56 78 95
[email protected]
Glenn André Kaada
Hellelandsveien 1, 4015
Stavanger
Tlf: 92 66 31 62
[email protected]
Camilla Belsvik
Ringgata 1E, 0577 Oslo
Tlf: 90 65 96 95
[email protected]
NY SPILLESTIL?
s 21
innhold:
Forbundslederen3
Pensjonsbombe?4
Delvis forlik for innlesere 5
Ansatt, oppdragstaker eller næringsdrivende? 8
Kunstnerpakken - din økonomiguide
9
Dubbingavtale i boks!
10
Juridisk hjørne: NRKs arkiv ut på nett
11
Showcase i Teaterkjelleren
13
Utefor boksen: trippel-intervju
16
Innstikk: Norsk Skuespillersenters høstprogram
Er vi klare for en ny spillestil?
21
Øyeblikkets kunst
24
Stor oppslutning 1. mai
35
Teater på grensen
38
FORBUNDSLEDEREN
TEKST: HAUK HeyERDAHL
FOTO: Anders Grønneberg, DAGBLADET
Et liv er bare som å telle til én
...så planlegg din pensjon i tide! For de aller fleste er dette med
pensjon noe man utsetter i det uendelige. Pensjon er komplisert,
og det er kanskje noe vi ikke oppfatter at angår oss, før det er
for sent. Fordi få av de arbeidsgiverne skuespillerne har, utenom
institusjonsteatrene, har en pensjonsordning. De aller fleste skuespillere som ikke er tilknyttet et teater vil ende opp som minstepensjonister, med mindre de har en privat pensjonssparing. Men,
med lønnsnivået en gjennomsnittelig frilansskuespiller har, er det
lite igjen til å kjøpe dyre pensjonsforsikringer. Dette er en stor
utfordring for alle kunstnerorganisasjonene, men det gjøres et
godt og grundig arbeid for å få til ordninger som kunstnere kan
benytte seg av. Gjennom Kunstnernettverket får vi for alvor satt
fokus på kunstnernes sosiale rettigheter.
Den nye regjeringen har signalisert at de ønsker å satse på frilanseren, og i skrivende stund foregår det et utredningsarbeid som
skal kartlegge kunstnernes økonomi. Dette blir et viktig arbeid
for å avdekke hvor skoen trykker mest. En ny levekårsundersøkelse vil bli sendt ut til alle skuespillere før sommeren og jeg
oppfordrer alle til å sette av de minuttene det tar for å besvare
denne! Det er viktig at det er gode data som ligger til grunn når
vi skal argumentere for tiltak som bedrer skuespillernes levekår.
Teatrene har en forholdsvis god pensjonsordning, men den
er for tiden er under et voldsomt press: Grunnet endrede regnskapsregler, høyere levealder og lav rente, har institusjonenes
pensjonskostnader økt. Dagens ytelsesbaserte ordning garanterer 66 prosent av lønnsinntekten. Teatrene plikter å balanseføre
disse utgiftene, og pga nevnte faktorer er kostnadene blitt svært
høye. Derfor ønsker arbeidsgiversiden at alle ansatte går over
til en innskuddsbasert pensjonsordning som ikke kan garantere
for de 66 % vi har i dag. Med en slik ordning vil det i større
grad være et element av «gambling» med pensjonen. Altså at de
ansatte bærer en større risiko, fordi det da vil være konjunkturene i markedet som rår. Dette var det viktigste temaet i årets
hovedoppgjør med Norsk Teater- og Orkesterforening, som ble
avgjort like før midnatt 15. mai. Et partsammensatt utvalg skal
utrede dette viktige spørsmålet fram til årsskiftet, før det blir
gjenstand for nye forhandlinger i 2015.
Forhandlinger har det også vært på stemmeskuespillersiden
siste år: Etter at fellesforhandlingene om en dubbingavtale ble
brutt i desember, har vi nå kommet til et historisk gjennombrudd:
Forhandlingsutvalget ble enige med NorDubb om et forslag til
avtale, som ble sendt på uravstemning blant de av medlemmene
som har jobbet med dubbing. Avtalen ble vedtatt med 90 prosent
av stemmene, og de andre dubbingprodusentene vil nå bli tilbudt
å inngå avtaler på vilkår som er minst like gode for dubberne.
Det siste året har det foregått en interessant og viktig debattom hvem som bør sitte i styrene til institusjonene. I vedtektene
til Dramatikkens hus står det: «Styremedlemmene oppnevnes av
Norske Dramatikeres Forbund, Norsk Sceneinstruktørforening,
Norsk Skuespillerforbund, Norsk teater- og orkesterforening og
av de ansatte ved teatret - med én representant fra hver.»
For at et styre skal fungere som en god ledelse for bedriften, må
det bestå av folk med kunnskap om økonomi, strategisk planlegging, personalledelse, kommunikasjon – og med kontaktnett
til politiske og bevilgende myndigheter. Sist, men ikke minst, er
det viktig med styremedlemmer som kjenner fagfeltet bedriften
arbeider innenfor. Det er vanskelig å tenke seg én person som behersker alt dette til fulle, og i Norsk Skuespillerforbund forsøker
vi å ha helhetsbildet for øyet når vi utpeker styremedlem. Styret
mener å ha utpekt representanter som har sterke personlige og
formelle kvalifikasjoner for å fylle rollen. Men vi vil ta debattinnspillene med oss i fremtidige utvelgelser.
Da gjenstår det bare å ønske alle en riktig god sommer!
3
PENSJON
Hvorfor snakker alle
om pensjon?
Ansatte ved teatrene har fått høre at deres pensjonsordning er for dyr for arbeidsgiver og at det vil
gå utover kunstnerisk produksjon. Frilanserne spør om hva slags pensjonsordning de har og hva
de vil få å leve av når de en gang går av. Hvordan ser bildet ut?
AV eirik djønne
Under årets hovedoppgjør for teatersektoren gikk det meste av tiden med til å
hindre at dagens ytelsesbaserte pensjonsordning skulle bli avviklet og erstattet
med en innskuddsbasert som vi ennå ikke
helt har oversikt over. En protokoll om
utredningsprosess falt på plass rett før
midnatt siste dag, før det måtte tas stilling
til brudd eller ikke. Protokollen foregriper
ikke spørsmålet om hva slags ordning
skuespillerne skal ha i framtida (se egen
ramme). Det betyr at ingenting velges bort
eller velges før vi vet mer om alternativer
til dagens ordning. Andre løsninger skal
utredes fram til nye forhandlinger i 2015.
Kort om pensjon
Det er naturlig å se pensjon som forlenget
lønn. Selv om mange skuespillere fortsetter å ta jobber utover pensjonsalder på 67
år og aldersgrense på 70 år, må det foreligge en tilfredsstillende pensjonsordning.
Folketrygd
I bunn ligger folketrygden. Den kan alle ta
ut fra 62 år, selv om de jobber videre. Men
det er det mindre å hente årlig i forhold
Hvilke planer har du for din avgang? Kong Lear i Sverre Anker Ousdals skikkelse, flankert av Håkon
Ramstad og Erik Hivju i Nationaltheatrets oppsetning. Foto: Leif Gabrielsen
4
PENSJON
Et dårlig aksjemarked rett før
du går av kan være dårlig nytt.
til om startpunktet var 67 år. Når er det
kommet inn en levealdersjustering for å
kompensere at folk lever lengre enn før.
Det betyr at du må jobbe litt lenger enn til
67-årsdagen din for å få full pensjon.
avkastning av investeringen. Et dårlig
aksjemarked rett før du går av kan være
dårlig nytt. Risikoen kan reduseres ved
at investeringsprofilen endres til tryggere
investeringer den siste tiden før pensjon.
dette.
Alle har også mulighet til å tegne individuell pensjonssparing der inntil kr 15000
kan trekkes fra på selvangivelsen.
Avtalefestet pensjon
Selv om få skuespillere velger å benytte
seg av dette, er det tariffestet i avtaleverket
med NTO og Spekter at man kan gå av fra
fylte 62 år.
Arbeidsgivers innskudd kan variere fra
minstenivå på 2 % av brutto lønn og oppover. Det er nå forslag om at arbeidsgivers
andel kan økes for å minske gapet mellom
ytelsesbasert og innskuddsbasert pensjon.
fakta
Tjenestepensjon
Hybridmodell
På toppen av folketrygda kommer obligatorisk tjenestepensjon eller offentlig
tjenestepensjon. Før var statsansatte i
Statens Pensjonkasse og kommuneansatte
i egne pensjonskasser eller KLP. Privat
sektor lå dårligere an. Skuespillerne fikk
en ytelsesbasert pensjonsordning i KLP og
senere i andre selskap.
Det er lansert løsninger som er en blanding av ytelsesbasert og innskuddsbasert
pensjonsordning. Hybridmodellen åpner
for at arbeidsgiver kan sette av mer hvert
år til pensjon for de ansatte. Pensjonen
kan gå til de som er igjen i ordningen når
et medlem går bort. Administrasjonskostnadene kan også gå ned.
Ytelsesbasert pensjon
utredning fram mot 2015
Ved teatrene er skuespillerne sikret en
pensjon som svarer til 66 % av avgangslønnen, hvis medlemskap i ordningen og
antall år er på plass. Dette gjør at arbeidsgiverne bærer risikoen for avkastning av
investerte pensjonsmidler. Går rentene
nedover og lønningene oppover er det
dårlig nytt for arbeidsgiver. Det samme
gjelder økt levealder.
På teatersektoren settes det i gang et
partsammensatt utvalg som skal utrede
fremtidig pensjonsordning innen 31.12
2014 med sikte på å forhandle om dette i
neste oppgjør våren 2015.
Innskuddsbasert pensjon
Ved innskuddsbasert pensjon er det
arbeidstaker som bærer risikoen for
frilansere og
Individuell pensjonssparing
De som har eget foretak kan tegne foretakspensjon selv. Dette gjelder enten du
har enkeltmannsforetak, DA eller AS. Ta
kontakt med forsikringsselskap som tilbyr
foretakspensjon. Det er fradragsrett for
NTOs medlemsteatre har store
utfordringer i forhold til fremtidige pensjonsforpliktelser.
Dette var et sentralt punkt under
årets hovedoppgjør.
Fokus på pensjonsutfordringene
startet først hos Den Norske
Opera og Ballett, men også teatrene sliter med å få regnskapet
til å gå opp når arbeidsgiver må
kunne garantere for den fremtidige pensjonen til arbeidstakere.
Enten må ordningen endres,
eller så må det bevilges midler
til å dekke disse utfordringene. Flere har også påpekt
at det hadde vært en mulighet å se på regnskapsreglene.
Spørsmålet om alternativ pensjonsordning skal utredes frem
til nye forhandlinger i 2015.
5
forbundsnytt
Delvis forlik i NLB-saken
Kulturdepartementet har inngått forlik med sju av de tolv innleserne ved Norsk lyd- og
blindeskriftsbibliotek som har gått til sak mot Staten for å bli tilkjent arbeidstakerrettigheter.
Av Ida Willassen/EIRIK DJØNNE
– Med dette forliket føler vi at vi allerede
har vunnet en halv seier. Vi har holdt på
siden 2008 med å få til en løsning i denne
saken, så når Regjeringsadvokaten kom
med et tilbud til våre advokater sent
søndag 18. mai, visste vi ikke helt hvilket
ben vi skulle stå på, sier tillitsvalgt for
innleserne, Christin Borge.
Langvarig tvist
Den pågående saken er et resultat av
en langvarig tvist knyttet til innlesernes
tilknytningsstatus og avtaleforhold. I april
2013 kulminerte uenigheten i at innleserne
innledet boikott. Denne ble avsluttet i juni
2013 etter å ha gitt resultater på flere områder – blant annet ble det opprettet faste
stillinger i 4,8 årsverk, og Norsk Skuespillerforbund inngikk en avtale med NLB
gjeldende for resten av innleserne, som
fortsatt er oppdragstakere utenfor næring.
Men fremdeles var det uavklarte spørsmål:
12 innlesere følte seg til slutt tvunget til å gå
til søksmål mot sin arbeidsgiver, dvs. Staten
ved Kulturdepartementet, for å få avklart
ulike forhold rundt egen arbeidssituasjon.
Solidaritetssak
De 12 saksøkerne har hatt delvis ulike
krav: Noen fikk fast ansettelse i fjor, men
krever utvidet stillingsprosent. Andre regnes ikke som tilsatte av arbeidsgiver, men
vil få fastslått at de faktisk er det, noe som
har stor betydning både for deres sosiale
rettigheter og stillingsvern.
– Det er totalt 55 eller 56 innlesere
Noen av saksøkerne foran Oslo Tingrett. F.v. Hallvard Lydvo, Kjersti B. Maagerø, Geir Morstad, Kristine Rui Slettebakken,
Marit Christensen, Dag Ratama fra NTL, Liv Aakvik og Christin Borge. (Foto: Privat)
6
forbundsnytt
«Saken er prinsipielt viktig, fordi
det er domstolene som til syvende og sist avgjør hvilken
tilknytningsform som er lovlig.»
som jobber i varierende grad, noen i opp
til 60 prosent stilling. Selv om syv av oss
ble ansatt etter aksjonen i fjor, syns vi det
er viktig at alle får arbeidstakerettigheter
som stillingsvern, sykepenger, pensjonspoeng osv i det statlige forvaltningsorganet.
Så dette har vært en solidaritetssak, slår
Borge fast.
Saken har vært ført av LO og NTL som
generelt har forhandlingsrett med staten.
– Innleserne er en sammensatt gruppe
av skuespillere, lærere og andre. Vi har
støttet hverandre som gruppe. Vi hadde
aldri klart dette ellers. Innsatsen til min
kollega Marit Christensen, som tidligere
har vært tillitsvalgt i NRK og NTL, og
hjelpen fra fagforeningene, Skuespillerforbundet, NTL og LO og LO Oslo, har vært
uvurderlig, sier Borge.
– For ikke å glemme støtten fra alle de
som møtte opp på fanemarkeringen vår
foran Stortinget i mai 2013. Det varmer
langt inn i hjerterota.
saksøkerne som allerede var blitt tilsatt i
virksomheten. Gjennom forliket har de
blitt tilkjent at de burde blitt, og nå blir,
regnet som tilsatte så langt tilbake i tid
som 2004. En av innleserne fikk i tillegg
økt stillingsprosent.
– Det har vært en krevende prosess,
og det var lite hyggelig å måtte forklare
seg i retten. Men nå er det absolutt verdt
innsatsen. Jeg har jo plutselig fått 10 års
ansiennitet i staten, sier Borge om sin egen
opplevelse.
Bedriften betaler kompensasjonen for
alle pensjonsutgifter i perioden fra 20042010, mens innleserne selv betaler egenandelen for de tre siste årene, slik reglene er.
– Det syns jeg er fair for å oppnå de godene vi nå får. Når man er ung og ikke har
noen forpliktelser, tenker man ikke så mye
på disse tingene, men når man blir eldre
eller får familie, innser man hvor viktig
det er, påpeker Borge
En lettelse
Prinsipielt viktig sak
Etter innlesernes forklaringer i retten, kom
regjeringsadvokaten med et tilbud til innlesernes advokater sent 18. mai. Dette ble
presentert for innleserne 19. mai. Forliket
ble inngått 20. mai og omfatter de syv av
Hvorvidt de øvrige fem innleserne som
har gått til søksmål er å regne som tilsatte
eller oppdragstakere, skal retten ta stilling
til.
– Vi håper selvfølgelig på et positivt
utfall også for dem når dommen blir klar.
I tillegg håper vi at vi sammen med NSF
kan begynne på arbeidet overfor Kulturdepartementet med en forskriftsendring,
som gjør at det kan åpnes for midlertidige
ansettelser i NLB, slik som ved institusjonsteatrene, sier Borge.
I følge Arbeidsmiljøloven har du krav på
fast ansettelse etter fire år i midlertidig stilling, men landsomfattende arbeidstakerorganisasjoner kan inngå tariffavtale med
arbeidsgiver som åpner for midlertidige
tilsettinger. Dette har NSF og NTO gjort
på teaterområdet, og skuespillerforbundet
har ved flere anledninger foreslått å inngå
lignende avtale med NLB. Forbundet er
ikke part i rettssaken, men følger den tett.
– Saken er prinsipielt viktig, fordi det er
domstolene som til syvende og sist avgjør
hvilken tilknytningsform som er lovlig.
Rettens avgjørelse i denne saken vil kunne
gi bidrag til videre arbeid med tariffavtaler og avtaler for midlertidig tilsatte, sier
skuespillerforbundets
generalsekretær
Eirik Djønne.
Dommen ventes å være klar i juni.
7
økonomi
Ansatt, oppdragstaker eller
næringsdrivende?
Viktig forskjell!
Oversikt over viktige bestemmelser
Den som jobber for andre vil som regel ha en av tre tilknytningsformer: Ansatt, oppdragstaker
utenfor næring (ikke tilsatt arbeidstaker) eller næringsdrivende. De ulike tilknytningsformene gir
ulike rettigheter, som du vil se av denne tabellen fra Skatteetaten.no:
Bestemmelser
Arbeidstakere, omfattar også
vikariater og engasjementer
Ikke ansatte arbeidstakere*
Selvstendig næringsdrivende
Sykepengeordningen i
folketrygden
100% dekning opptil 6 x
grunnbeløpet (arbeidsgiver
dekker de første 16 dagene)
Ingen dekning første 16 dager.
100 % dekning fra og med 17.
dag. Kan tegne tilleggstrygd.
Ingen dekning første 16 dager.
65% dekning fra og med 17.
dag. Kan tegne tilleggstrygd.
Arbeidsmiljøloven
Arbeidstvistloven
Ferieloven
Lønnsgarantiloven
Permitteringslønnsloven
Yrkesskadeforsikringsloven
Omfattes av lovene
Faller som hovedregel utenfor
lovene
Faller som hovedregel utenfor
lovene
Folketrygdlovens bestemmelser
om særfordeler ved yrkesskade
Omfattes av loven
Faller utenfor loven med mindre
det er tegnet frivillig yrkesskadetrygd
Faller utenfor loven med mindre
det er tegnet frivillig yrkesskadetrygd
Folketrygdlovens bestemmelser
om dagpenger ved arbeidsledighet
Omfattes av loven
Omfattes av loven
Faller som hovedregel utenfor
Trygdeavgift til folketrygden
Mellomsats (7,8%)
Mellomsats (7,8%)
Som hovedregel
høy sats (10,7%)
Arbeidsgiveravgift
til folketrygden
Beregnes og betales av
arbeidsgiver
Beregnes og betales av
arbeidsgiver
Godtgjørelsen er ikke
avgiftsbelagt
Skatt
Arbeidsgiver trekker og betaler
forskuddstrekk
Arbeidsgiver trekker og betaler
forskuddstrekk
Betaler
forskuddsskatt
Merverdiavgift
Faller utenfor loven
Faller utenfor loven
Registrerte næringsdrivende
beregner og betaler mva
I dette skjema er de yrkesaktive delt inn i tre hovedkategorier. Vi gjør oppmerksom på at det for enkelte typer yrkesgrupper er
egne lover og regler, slik at skjemaet ikke passer fullt ut.
* Et annet vanlig brukt begrep for ikke-ansatte arbeidstakere er selvstendig oppdragstaker.
8
Kunstnerpakken –
din guide til skatt og økonomi
Norsk Skuespillerforbund har inngått avtale med skatteskribent Otto Risanger.
Alle medlemmer får nå tilgang til Kunstnerpakken - seks e-bøker om skatt og økonomi.
K
unstnerpakken 2014, en informasjonspakke om skatt og økonomi,
foreligger nå med seks e-bøker
oppdatert til 2013-2014-regler, og med
full tilgang for skuespillerforbundets
medlemmer.
Titlene på e-bøkene er:
• Kunstnere og skatt
• Næringsoppgaven: Gjør det selv
• Sykepenger og trygd
• Moms, ikke moms?
• Beste selskapsform
• Lønn, frilans, næring: Hva er best?
LES HVOR DU VIL
INNLOGGINGSINFO
Alle e-bøkene kan leses både i pdf- og
epub-format, etterom hva den enkelte selv
foretrekker. En av fordelene med epubformatet er at innholdet kan leses på flere
plattformer: Mobil, brett, pc osv.
De fleste leser sine e-bøker (ePub-filer)
ved hjelp av programmet My Digital Editions. Det kan lastes ned gratis her: http://
www.adobe.com/products/digital-editions/
download.html
De som ønsker det, kan lese e-boka som
en vanlig PDF-fil.
E-bøkene lastes ned her gjennom denne
siden: http://www.risanger.no/kunstner2014/
nedlasting.php
Innloggingsinformasjons ble sendt alle
medlemmer via e-post i april . Har du ikke
passord, kontakt forbundssekretariatet
for å få opplysningene du trenger for å
logge deg inn og lese Kunstnerpakken!
DETTE SIER MEDIENE OM RISANGER:
– Otto Risanger kalles både skatteguru og folkets økonomiprofet. Fordelen med Risangers framstilling er at den er forståelig for ikke-økonomer, nyttig og troverdig. KK mener: Skaff deg denne boka og få bedre oversikt over økonomien din. Du
sparer fort inn igjen de hundrelappene den koster. Karakter: 5 poeng av 5 mulige. (Kvinner og Klær)
– Risanger lever i høyeste grad opp til det journalistiske slagord «på DIN side». (Dagbladet)
– Otto Risanger anses av mange som Norges beste skatteekspert for småbedriftsledere. (Etablerer-ABC’n)
– Ikke før har Finansdepartementet flyttet på et komma i en fradragsregel, så er Otto Risanger der med et nytt kapittel om
emnet. (Dagens Næringsliv)
– Norges fremste skatteekspert … Otto Risanger er en uovertruffen ener innenfor området økonomi. For over 25 år siden
skrev han boka «Pengeboka», som har vært som en bibel å regne i personlig økonomi-sammenheng. Han har gitt ut mer
enn 100 økonomibøker og har vært økonomispaltist både i Dagbladet og VG. Nå driver Risanger sitt eget Ebokforlag og er
informasjonsleverandør av nyhetsartikler og tips om blant annet skatt, økonomi, lønn, personal, familiejus og småbedrift/
eget firma. (Neste Klikk, ABC Startsidens nettmagasin)
9
forbundsnytt
Gjennombrudd for dubberne
Etter én boikott og ett år med forhandlingsaktivitet kunne Norsk Skuespillerforbund og
produsenten NorDubb Studios AS endelig signere en bransjeavtale for dubbingarbeid.
AV IDA WILLASSEN
–Vi er stolte av at vi nå har klart å komme
fram til en avtale som vi tror og håper er
bra for begge parter, sier daglig leder i
NorDubb, Robert Johnsen, og forbundsleder i NSF, Hauk Heyerdahl.
Forhandlingsresultatet er vedtatt av
dubberne i Norsk Skuespillerforbund med
90 prosent av stemmene.
Ett år med forhandlinger
Dubbingbransjen er uten noen felles tariffavtale, noe som har ført til et presset
marked for både dubbere og produsenter.
For skuespillernes del har lønnsnivået
stått mer eller mindre på stedet hvil siden
90-tallet. Da to betydelige studioer i mars
2013 varslet at de ville sette ned betalingen fra kr 750 til kr 650 per studiotime,
innledet Norsk Skuespillerforbund og
uorganiserte dubbere en boikott med
krav om å innlede forhandlinger og stanse
lønnsreduksjonen. Boikotten kunne avblåses etter bare fire dager, da fire av landets
største dubbingprodusenter, NorDubb;
SDI Media; Dubberman og KM Studios,
ble enige om å innlede forhandlinger med
skuespillerforbundet.
Fellesforhandlingene ble brutt i desember, men to av
produsentene har senere vært villige til å
forhandle enkeltvis.
Ny betalingsmodell
–Vi har hatt en felles forståelse av at det
bør være ryddige forhold i bransjen, for
å unngå at useriøse aktører undergraver
både skuespillerne og oss produsenter, sier
Johnsen.
Avtalen som nå er framforhandlet,
innebærer overgang til nytt system med
to ulike betalingsmodeller: Dubbing av
produksjoner som skal vises på kino betales med en ordinær timesats på kr 1050,
10
Fornøyde: Hauk Heyerdahl (forbundsleder), Morten Lange (NorDubb), Eirik Djønne (generalsekretær NSF) og Robert Johnsen (NorDubb) under signeringsmøte i mai.
som er en økning på kr 50 fra tidligere.
For andre dubbingoppdrag innføres en
replikkbetalingsmodell. Denne gir en fast
timebetaling i bunn, samt et påslag for antall innleste replikker i timen. En replikk
lønnes med kr 4.15, grunnbetaling per
time er 375.
Økt effektivitet økt lønn
– Vi er klar over at replikkbetalingsmodellen kan fremstå som komplisert sammenlignet med timebetaling, men denne
løsningen sikrer at økt effektivitet hos
skuespilleren også øker skuespillerens
lønn, ikke bare produsentens overskudd,
forklarer Heyerdahl.
En dubber som leser inn 95 replikker per
time vil samlet få utbetalt kr 769 per time.
Ved 80 replikker vil samlet betaling for en
times arbeid være kr 707, osv. Forbundet
har innhentet tall som viser gjennomsnittelig antall innleste replikker per time, og
mener erfarne dubbere vil ha mye å tjene
på den nye avtalen. Det er i tillegg lagt inn
minimumssatser for å sikre en gitt betaling
for uerfarne dubbere. For oppmøter med
varighet under en time betales minimum
kr 750.
Grunnlag for videre arbeid
Norsk Skuespillerforbund vil nå tilby
andre dubbingprodusenter å inngå avtale
på vilkår som er minst like gode for dubberne.
–Vi vil oppfordre våre medlemmer til
ikke å akseptere dårligere betalingsvilkår
andre steder. Med den formidable oppslutningen rundt boikotten i fjor, regner
jeg heller ikke med at dette vil skje, sier
forbundslederen.
Avtalen trer i kraft 1. september 2014.
Avtaledokumentet samt innkomne spørsmål og svar til den nye modellen ligger
tilgjengelig på forbundets hjemmesider:
www.skuespillerforbund.no
ARKIVAVTALE
AVTALEN OM NRKS
ARKIVMATERIALE
En ny avtale mellom NRK og rettighetshaverorganisasjonen Norwaco sikrer at publikum
kan få tilgang til alt NRK har produsert før
1997. Men hva betyr avtalen for skuespillere og
andre rettighetshavere?
Av Ingelin Skaret
juridisk seniorrådgiver i norwaco
Norwaco har inngått en avtale på vegne av rettighetshavere til
verk og prestasjoner som inngår i eldre kringkastingsproduksjoner fra NRK. Det innebærer at NRK har fått en slags «blankofullmakt» til å legge ut eldre egenproduksjoner på Internett uten
å måtte kontakte hver enkelt rettighetshaver i forkant, slik at det
rikholdige arkivet kan komme allmennheten til gode, samtidig
som rettighetshaverne får sin kompensasjon. Dersom du vet
allerede nå at du ønsker å reservere deg mot bruk av enkelte
verk og prestasjoner som utdrag, er det lurt å melde disse inn til
Norwaco snarest mulig.
Her forklarer vi nærmere hva avtalen mellom NRK og Norwaco går ut på. Avtalen omtales i det følgende som Arkivavtalen.
(Dere kan også lese om avtalen på Norwacos nettsider: http://
www.norwaco.no/NRK-Arkiv)
BAKGRUNN FOR AVTALEN
Materialet som finnes i NRKs arkiver utgjør en stor og viktig del
av nyere norsk kulturarv, og det har derfor vært et uttrykt ønske
fra kulturpolitisk hold at arkivmaterialet skal ut til publikum.
For å gjøre rettighetsklareringen til slike eldre produksjoner
realistisk gjennomførbar, ble det i 2005 innført en forenklet
klareringsmetode – avtalelisens – i åndsverklovens § 32.
Avtalelisens innebærer at det som forhandles frem mellom en
rettighetshaverorganisasjon og en rettighetsbruker også blir bindende for rettighetshavere av samme type som ikke er medlem av
organisasjonen. Medlemmer og ikke-medlemmer skal likestilles
når det fordeles vederlag som er innkrevd på bakgrunn av en
avtalelisensavtale. Du kan lese mer generelt om avtalelisens på
http://www.norwaco.no/For-rettighetshavere/Avtalelisens
KUN NRK-PRODUKSJONER KRINGKASTET FØR 1997
Norwaco ble i 2007 kontaktet av NRK med forespørsel om
Norwaco kunne representere rettighetshaverne samlet i forhand-
Parafins Bøljeband er blant dem publikum kan få et gjensyn med
som resultat av den nye avtalen mellom NRK og Norwaco.
linger om en slik arkivavtale, siden Norwaco representerer alle
rettighetshavergrupper som er involvert i en kringkastingsproduksjon. Norwacos styre besluttet at Norwaco skulle være en
slik samlet forhandlingspart. I 2013 ble Norwaco godkjent av
Kulturdepartementet som avtalelisesutløsende organisasjon på
området. Arkivavtalen ble signert i desember 2013 og gjelder i
seks år fra 1.1.2014.
Norwacos arkivavtale med NRK gjelder bare produksjoner
som er helt eller delvis finansiert av NRK. Videre gjelder den
bare produksjoner som er kringkastet før 1.1.1997.
Bakgrunnen for valg av dette skjæringstidspunktet var en forutsetning om at individuelle avtaler med NRK vedrørende nyere
produksjoner enn dette også inneholder bestemmelser om bruk
på Internett. Lovgiver antok derfor at det ikke var et behov for
avtalelisensklarering av nyere produksjoner.
BRUK SOM OMFATTES AV AVTALEN
Arkivavtalen gir NRK rett til å legge ut hele programmer på sine
egne nettsteder for strømming til sluttbruker. Programmene skal
ikke kunne lastes ned hos sluttbruker, og sluttbruker kan kun
benytte materialet innenfor det private området.
Videre omfatter arkivavtalen en rett for NRK til å bruke utdrag av arkivmateriale i nye produksjoner. En forutsetning er at
det i tillegg til arkivmaterialet blir brukt en vesentlig andel nytt
redaksjonelt materiale. Det kan således ikke lages rene «potpurriprogrammer» med sammenstilte utdrag. Nye produksjoner
som inneholder utdrag av arkivmateriale, kan kringkastes på
NRKs kanaler og legges ut på internett som på-forespørsel-
11
ARKIVAVTALE
VEDERLAG OG FORDELING
NRK betaler en årlig «lumpsum» for alle de rettighetene som
inngår i arkivavtalen. Med dette menes at vederlaget ikke er
basert på faktisk bruk, pris per minutt eller per program osv.
Vederlaget skal innbetales til Norwaco én gang per år, og Norwaco vil sørge for fordeling til rettighetshaverne. Medlemmer
og utenforstående rettighetshavere skal likestilles. Norwaco har
foreløpig ikke vedtatt øvrige prinsipper for vederlagsfordelingen.
NRK skal foreta etterskuddsvis rapportering av hvilke produksjoner som er brukt i henhold til arkivavtalen, og vi forventer at
dette vil gi nyttig informasjon for fordelingsformål.
EKSISTERENDE AVTALER MED NRK GÅR FORAN
Arkivavtalen berører ikke eksisterende avtaler mellom rettighetshaver og NRK. Dersom du har medvirket i en NRK-produksjon
som er kringkastet av NRK før 1.1.1997 og du har en avtale med
NRK som dekker gjenbruk av denne produksjonen, vil denne avtalen gå foran. Arkivavtalen gjelder ikke reprisevisning! Det samme
gjelder dersom det finnes andre avtaler som dekker den aktuelle
bruken. Eksempel på dette kan være dersom du er medlem av en
organisasjon og denne organisasjonen har inngått rammeavtale
med NRK som dekker samme bruk som arkivavtalen.
Arkivavtalen vil med andre ord ikke tilsidesette avtaler som allerede er inngått.
INDIVIDUELL FORBUDSADGANG
Den enkelte rettighetshaver har mulighet til å nedlegge forbud
mot bruk av konkret angitte verk, fremføringer eller produksjoner som er omfattet av arkivavtalen. Forbud meldes skriftlig til
Norwaco, som videreformidler til NRK med påbud om at NRK
stanser bruken.
12
Forbudsadgangen gjelder kun i det omfang rettighetene strekker seg. Dersom du har fremført en sang i et underholdningsprogram, kan du således kun nedlegge forbud mot bruk av denne
sangen, ikke resten av programmet.
Dersom utdrag av arkivmateriale allerede er brukt i en ny
programproduksjon, kan det ikke nedlegges forbud mot dette.
Forbud kan imidlertid nedlegges for eventuell bruk i ytterligere
programproduksjoner. Dersom du vet allerede nå at du ønsker
å reservere deg mot bruk av enkelte verk og prestasjoner som
utdrag, er det lurt å melde disse inn til Norwaco snarest mulig.
Forbud skal meldes skriftlig til Norwaco og det skal opplyses
hvilke produksjoner som omfattes av forbudet, hvilke rettigheter
du har i produksjonen og hva forbudet gjelder.
Norwaco håper at færrest mulig rettighetshavere vil nedlegge
forbud mot bruk i henhold til avtalen. For det første satser vi
på at rettighetshaverne også ser gleden av at disse eldre produksjonene blir gjort allment tilgjengelig på nytt. Et forbud fra én
rettighetshaver vil dessuten få konsekvenser for de øvrige rettighetshaverne i produksjonen som ønsker at programmene skal
kunne brukes på denne måten.
ARBEIDS- OG EVALUERINGSGRUPPER
Dette er en viktig avtale for både NRK og Norwaco, og prosessen
med å komme frem til en avtale har vært nybrottsarbeid for begge
parter. Det er opprettet en egen arbeidsgruppe bestående av medlemmer fra både NRK og Norwaco som skal møtes minst to ganger
i året og følge utviklingen på avtalens område. I tillegg er det etablert
et forum hvor både NRK og Norwaco kan ta opp konkrete saker
knyttet til NRKs bruk av utdrag i medhold av avtalen.
Har du spørsmål knyttet til arkivavtalen, ta kontakt med Norwacos juridiske seniorrådgiver, Ingelin Skaret på tlf: 23 31 68 06
eller e-post: [email protected].
fakta
tjeneste (on-demand).
Arkivavtalen gjelder ikke ordinære reprisesendinger av eldre
produksjoner. Slike reprisesendinger er regulert av individuelle
kontrakter og/eller kollektive avtaler mellom NRK og forbundene. Reprisehonorar er dermed også avtalt direkte og vedrører
ikke arkivavtalen med Norwaco.
Arkivavtalen gjelder dessuten bare NRKs egen bruk av sitt
arkivmateriale, ikke tredjeparts bruk. Slik tredjepartsbruk må
klareres særskilt med både NRK og de øvrige rettighetshavere
(f. eks gjennom Norwaco).
Om Norwaco:
• Opphavsrettsorganisasjonen Norwaco har i 30 år jobbet
for å sikre at 50 000 norske kunstnere, fotografer, produsenter og andre rettighetshavere får rettmessig betalt
for bruk av deres åndsverk.
• Norwaco inngår avtaler om sekundær utnyttelse av
lyd og levende bilder, krever inn vederlag for bruken, og
fordeler dette videre til rettighetshavere.
• Norwaco fordeler også statlig kompensasjon for lovlig,
privat kopiering.
arrangement
Showcase i Teaterkjelleren
Noen inntrykk fra Teaterkjelleren, Oslo Nye Teater, mandag 7. april:
Foto: Kristin Opdan
I april arrangerte Norsk Skuespillersenter,
Norsk Skuespillerforbund og Teaterlederforum for første gang en Showcase for
etablerte skuespillere. Her fikk erfarne
utøvere mulighet til å presentere seg for
et profesjonelt publikum bestående av
teatersjefer, castere, regissører og andre.
Ideen kom fra krets Oslo.
Av nærmere 50 søkere ble 20 utøvere
plukket ut. Deres bidrag ble satt sammen
av Øystein Brager, instruktør og kunstnerisk konsulent ved Norsk Skuespillersenter. De nærmere 60 publikumerne fikk en
underholdende kveld - og en katalog med
de medvirkendes cv og portrett. Vi har
mottatt mange positive tilbakemeldinger
fra deltakere i salen og på scenen, og vi tar
sikte på å gjenta arrangementet neste år!
Her er fotograf og skuespiller Kristin
Opdans inntrykk fra generalprøven.
Håkon Moe på vei mot en høy tone.
Ingvild Marie Lien viste komisk talent med sin frustrerte monolog.
Martin Lotherington i dyprosa skjær.
13
14
Åsmund-Brede Eiker
En å stole på...
Kjersti Posti Høgli
Musikalsk innslag
Kveldens konferansier
Kirsti Torhaug
Instruktør og kunstnerisk konsulent ved Norsk Skuespillersenter, Øystein Ulsberg Brager, hadde satt sammen de ulike innslagene.
Yngve Berven framførte Monolog om ensomhet under arrangementet som kan bli en årlig begivenhet.
15
INTERVJU
UTENFOR
BOKSEN
Av Mariken Lauvstad
Vi liker ikke å si det høyt, men det er beintøft å være skuespiller
i 2014. Så hva gjør man? Hvordan posisjonerer man seg i et
overfylt arbeidsmarked?
Det finnes utallige tilnærminger til det å
være scenekunstner. Mariken Lauvstad
har møtt tre helt forskjellige skuespillere
som hver på sin måte har posisjonert seg i
bransjen med svært ulike signaturer, både
i og utenfor institusjonsteateret. De er på
ulike steder i sitt yrkesliv, men felles har
de at de kompromissløst forfølger sine
drømmer og drives av en stor kjærlighet
til faget sitt.
– Jeg er opptatt av å omfavne og understreke begrensningene i soloformen, sier Rasmus
Jørgensen. Foto: Reid Per Fiskerstrand.
16
– Jobber mest
alene
RASMUS JØRGENSEN
PERFORMANCESKUESPILLER
Født: 1976
Utdannelse: MA in Composition, Mills
College, Oakland, USA (Komposisjon &
performancekunst/sang/dans),
Griegakademiet, UiB (Kammermusikk I/ sang
bi-instrument I / komposisjon).
Produksjoner: 7 soloproduksjoner siden
2007 ved bl.a. Black Box Teater.
–Hva er det med performanceteater som
tiltrekker deg?
– Det begynte med at jeg spilte i band
og etter hvert begynte å studere musikk og
komposisjon, men jeg kunne ikke tenke
meg å jobbe med å kun skrive partiturmusikk, fordi jeg også var interessert i det
performative aspektet. Jeg hadde vel et
ønske om å eie produktet på flere måter,
og søkte den totale friheten som skapende.
Allerede da jeg var nitten-tjue år begynte
jeg å utforske det performative potensialet
i bandopptredenene mine. Jeg forstod
etter hvert at jeg kanskje hadde like mye
å utrette som fysisk skuespiller som jeg
INTERVJU
«Faktisk er det alene jeg føler
meg mest kunstnerisk trygg, for
meg er det mindre komplisert.»
hadde som komponist. Og da landet jeg
på en måte i et uttrykk som ligger tett opp
mot performance.
– Hvordan var det å finne sin plass i
Norge etter å ha studert i utlandet?
– Jeg har vært både sta og heldig, og jeg
har klart å posisjonere meg, selv om jeg
aldri har hatt det helt store gjennombruddet. Det kan godt hende at miljøet i Norge
er litt låst og klikkete, men samtidig kom
jeg tilbake fra USA, fra en skole som
nesten ingen i Norge hadde hørt om, og
ble tatt på alvor fra første stund. Det tok
ganske lang tid før jeg begynte å få støtte
til prosjektene mine, men det handler jo
også om å få tid til å posisjonere seg. I de
tilfeller jeg gjør mer sære ting opplever jeg
også at folk ønsker det velkommen.
bedre driv alene
–Tenker du at performanceuttrykket krever noe annet fra publikum enn en vanlig
forestilling?
– Det kan det nok gjøre, men de fleste
av performancene mine oppløser for eksempel ikke skillet mellom scene og sal. De
innebærer sjeldent direkte interaksjon med
publikum. På mange måter har jeg nok beveget meg fra det ganske smale til det mer
ortodokse siden jeg begynte, og det henger
sammen med et ønske om å nå ut til flere.
Historiene i forestillingene mine har hele
tiden hatt en ganske klassisk dramaturgi,
selv om fortellerformen skiller seg ut. Uttrykket mitt er veldig nakent, forestillingen
bæres av musikken og det fysisk-ekspressive. Kanskje bare meg og en stol, eller en
gitar. Jeg tror nettopp dét er styrken til en
soloopptreden, at den er avskrellet. Teater
med komplisert og dominerende scenografi
gir meg sjeldent noe, det treffer meg rett og
slett ikke, kanskje fordi det virker for innpakket, nesten utilsiktet skjult. Jeg er i alle
fall opptatt av å omfavne og understreke
begrensningene i soloformen med en strippet, selvhumoristisk og sårbar tone.
–Hvorfor har du valgt å jobbe mye solo?
– Mye av grunnen er at jeg ikke ønsker
å være avhengig av andre for å få ting til å
skje, og fordi jeg ofte finner en bedre driv
når jeg arbeider alene. Faktisk er det alene
jeg føler meg mest kunstnerisk trygg, for
meg er det mindre komplisert.
privilegium
– Paradoksalt nok handler alle soloforestillingene mine på en eller annen måte
om individets forsøk på å finne en plass i
kollektivet. Jeg har behov for å jobbe tettere med andre også; nå har jeg jobbet en
del med soloforestillinger, og kan derfor
igjen tenke meg å inngå flere samarbeid.
–Hva tenker du om forholdet mellom
hvor mye tid du investerer i arbeidet og
hva du tjener?
–Den tidlige utviklingsfasen av prosjektene mine, inkludert søknadsskrivingen, er
i praksis ulønnet. Iblant tar prosjekter mer
tid enn forventet, noe som betyr at jeg jobber en god del gratis, selv om prosjektet
teknisk sett er fullfinansiert, for å kunne
levere et produkt jeg står inne for.
Det er klart at sammenliknet med de
fleste andre yrkesgrupper i Norge tjener
jeg som kunstner for dårlig i forhold til
utdanning, erfaring og arbeidsinnsats,
men samtidig opplever jeg det som et
privilegium å motta såpass mye statlig
økonomisk støtte som jeg rent faktisk gjør
til å drive med scenekunsten min.
– Ingen
marionette
CHRISTEL MARIE BLUNCK
MUSIKALSKUESPILLER
Født: 1983
Utdannelse: Bårdar Akademiet og Ballettakademien i Göteborg
Egne uavhengige produksjoner: Torill &
Linda (2011), Et bransjetreff (2014), Dei
Fantasilauste (2014)
17
INTERVJU
– Hvorfor valgte du musikal?
– For å være helt ærlig, var det et resultat av mange tilfeldigheter framfor et
gjennomtenkt valg. Samtidig sprang det
også ut av en barndomsdrøm. Det å se
pappa (Øivind Blunck, red. anm.) i teateret, var en stor del av barndommen. Det
var musikaler og revyer som var teater for
meg. Men jeg var på vei til å velge mer tradisjonelt og skulle begynne på Blindern,
da mamma stakk til meg en reklameavis
for Romerike folkehøyskole. Så ble det dit
jeg dro. Derfra ble Bårdar et naturlig skritt
videre, hvor jeg gikk to år og fordypet
meg i dans et tredje. Deretter flyttet jeg til
Gøteborg og begynte på musikallinja på
Ballettakademiet, hvor jeg fullførte den
treårige utdannelsen. Og så kom jeg ut i
andre enden som musikalskuespiller.
veldig stolt av. Det er ikke alle som tenker
slik innenfor musikalbransjen, men den
friheten har man jo.
– Noen vil hevde at musikalartister er
mindre kunstnerisk selvstendige enn
andre skuespillere. Hva synes du om det?
–Det synes jeg er en grov forenkling.
Man er jo kreativ likevel, man bruker alltid seg selv og sin egen tolkning uavhengig
av hvilken stil og sjanger forestillingen
har. Det er feil at jeg som skuespiller i
musikalbransjen ikke kan være kreativ
og skapende, det handler om å finne egne
tolkninger innenfor rammene som er satt.
beintøff bransje
– Var det noe som overrasket deg da du
kom ut i det profesjonelle livet?
– På skolen sa de alltid: «Når dere kommer ut, så…»
Så, hva da? Det jeg
hadde «signet opp for», var å få jobb fra
den dagen jeg gikk ut. Kanskje var jeg
mer naiv enn mange andre, men samtidig
hadde jeg jo sett faren min jobbe hele sitt
liv, han startet rett på Det Norske Teatret.
Men bransjen er helt annerledes i dag, det
er veldig mange flere om beinet.
Så da jeg kom ut, forstod jeg kjapt at jeg
fortsatt bare var på vei, og at prosessen
ikke var ferdig. Jeg legger fortsatt sten for
sten, man må jobbe for få jobb hele tida.
Det nytter ikke å unnskylde seg, tre høflig
til side å la andre komme først. Man må
kreve sin plass og selv være trygg på at
man kan få det til, ellers kommer man
aldri noen vei. Men det har tatt flere år å
lære. Musikalbransjen er beintøff, og min
strategi har blitt å prøve å fornekte hvor
tøft det faktisk er, og bare fortsette.
–Er det mye ubetalt arbeidstid?
stolt av egne prosjekter
– Hvordan var den første perioden etter
studiene?
– Jeg hadde fordelen at jeg kjente mange
i miljøet ettersom jeg gikk Bårdar først,
og fikk jobb i en julerevy i Strömstad like
etter studiene. Budsjettet var stort, og det
var en veldig fin første jobb. Deretter gikk
jeg rett inn i I blanke messingen som en
del av ensemblet, men så ble det ganske
stille en stund, i nesten halvannet år. Da
jobbet jeg i baren på Operaen, hvor jeg
trivdes veldig godt, men det er klart at
man etter utdanning tar en slik jobb med
litt blandede følelser. Man lurer jo alltid
på når og om det neste skuespillerengasjementet kommer. Men jeg har aldri vurdert
å gi opp, ikke etter syv år med utdanning
og studielån. Det blir for dumt!
Selv om jeg i perioder har slått hodet i
veggen og kjent på at jeg ikke kommer
noen vei, så får jeg alltid en jobb til slutt.
Eller så lager jeg et prosjekt. Det beste er
kanskje følelsen av å ha klart å få egne
prosjekter på beina, det er jeg noe jeg er
18
Christel i parodiforestillingen «Dei Fantasilause», av og med Mellom Produksjoner
på Musikkteateret april 2014. Foto: Håkon Krogenæs.
–Det varierer ekstremt. Akkurat nå jobber jeg med et prosjekt på Musikkteateret
som det ikke er noe særlig penger i, men
jeg ser på det som et investeringsprosjekt,
både for Musikkteateret og min egen
karriere. Men vanligvis når jeg jobber på
kontrakt, for eksempel nå sist Jeppe på
Bjerget, får jeg betalt i henhold til tariff.
Ellers tar sang og dansetrening mye tid,
det må man vedlikeholde hele tiden for å
være konkurransedyktig. Så sånn sett er
det en livsstil. På en måte synes jeg ikke jeg
har noen grunn til å klage. Å lære hvordan
bransjen er, er en realitetsorienteringsprosess, og det går mye bedre nå enn tidligere.
Man må bare bite seg fast!
fortellingens
kraft
SVEIN TINDBERG
SKUESPILLER OG FORTELLER
Født: 1953
Utdannelse: startet som elev ved Det
Norske Teatret i 1972–74, Statens Teaterhøgskole 1973–76. Har spesielt markert
seg med de egeninitierte, fortellerbaserte
forestillingene Markusevangeliet, Apostlenes Gjerninger og Abrahams Barn. Han
sitter i inspirasjonskomiten for Fortellerfestivalen.
– Hva et det med fortellerteateret som
fascinerer deg?
–Vi lever i en tid som er veldig kjapp,
veldig effektiv og veldig støyende. I en
verden hvor alt skal gå fort, er det stort
behov for lange tanker og ro, et behov
blant annet fortellerteateret kan imøtekomme. Folk trenger rom for å få fullført
tankerekkene sine. For å bruke et bilde:
Fortellingen er ikke motorbåt, men seilbåt,
vind og sommerfugler. Fortellerkunsten
som form er på mange måter tidløs, og
relasjonen til publikum helt annerledes.
Jeg må gi nok ro til at hver i publikum blir
aktivt medskapende. Min oppfatning er at
mennesker har en iboende lengsel etter å
høre store fortellinger.
– Det begynte med forestillingen Markusevangeliet allerede i 1995. Hvordan
gikk det til?
– Jeg hadde hatt gleden av å jobbe med
regissør Kjetil Bang-Hansen på Det Norske i en rekke produksjoner over flere år.
Teatersynet mitt er veldig preget av Kjetil,
først som autoritet, og senere som venn. Vi
inspirerer hverandre og er et godt kunstnerisk team. Etter hvert opplevde vi at vi
hadde fått lekt med mange av teaterets
muligheter, med røyk og damp og diverse
effekter, men vi hadde aldri gått i motsatt
retning; mot det helt nakne teateret. Torde
vi det? Vi begynte å spørre oss :Tør vi
stole på en skuespiller og en tekst, og ikke
noe annet? Hvor enkelt klarer vi å gjøre en
forestilling? Dette var altså ikke initiert av
teateret, bare av to venner og kolleger som
holdt på å forske i faget sitt på egen hånd.
Valget av tekst falt på Markusevangeliet,
fordi det er det opprinnelige, korteste og
først nedskrevne evangeliet.
overrasket av besøkstallet
– Forestillingen ble en formidabel suksess,
hadde dere forutsett noe slikt?
–Etter å ha brukt all vår fritid i ett og
et halvt år på dette prosjektet, det å leke
med enkelhet, begynte vi å forstå at vi stod
med en slags forestilling, som riktignok
var veldig rar. Det å få spille den foran
publikum noen få ganger, kunne bli et fint
punktum for prosessen, tenkte vi. Dermed
henvendte jeg meg til daværende teatersjef
ved Det Norske, Otto Homlung, som
foreslo nitten forestillinger på scene to.
Jeg tenkte at han måtte være gal, og hadde
ingen tro på at så mange folk ville gidde å
komme for å se en mann i en svart genser
fortelle en historie alle kunne fra før. Men
så smalt det. Det ble 220 forestillinger på
Det Norske Teatret, og etterhvert 76.000
i besøkstall.
–Hva gjorde denne opplevelsen med deg
som skuespiller?
–Det ble et vendepunkt for meg. Ikke på
den måten at jeg siden kun har ønsket å
drive med fortellerteater, jeg liker mangfoldigheten i teateret, men i arbeidet med
Markusevangeliet hadde jeg muligheten
til å forme mitt eget prosjekt. Stort sett
er det jo slik på institusjonsteatrene at før
hver ny produksjon finner man navnet sitt
et sted på rollelista og så er dét utgangspunktet.
opptatt av religion
–Har skuespillere på institusjonsteateret
større frihet til å påvirke og komme med
forslag og kunstnerisk initiativ, enn de
benytter seg av?
–Både og. Skuespilleren har i utgangspunktet ingen makt på institusjonsteateret, slik at det avhenger helt av lederen
ved institusjonen. Den tradisjonelle
maktstrukturen på teatrene, legger i utgangspunktet ikke opp til slike initiativ.
Men et institusjonsteaters lederskap, med
teatersjef og dramaturgiat, leter alltid etter
spennende prosjekter, etter friske tanker.
Går man som skuespiller rundt med en
virkelig god idé, så er det jo et potensiale
for at det neste store like gjerne kan være
den idéen som noe annet.
–Etter Markusevangeliet har du både
jobbet videre som skuespiller ved Det
Norske Teatret, men også initiert to forestillinger til i samarbeid med Kjetil Bang
Hansen, nemlig Apostlenes Gjerninger
(2000 og Abrahams Barn (2011). Begge
19
INTERVJU
Klokka ni om morgenen hadde jeg fått en
svarmail med et ja. Det opplevde jeg som
utrolig stort og raust av et teater.
– Det var satt opp ti forestillinger
med et mål på 1000 tilskuere. I dag har
jeg spilt Abrahams barn 242 ganger og
passert 86.000 publikummere. Noe av
forklaringen har nok å gjøre med 22. juli.
Etter bomba i regjeringskvartalet, ble planen om å sette opp Shockheaded Peter på
hovedscenen skrinlagt, og de kjørte meg
og Abrahams Barn opp på hovedscenen i
stedet. Det tok fullstendig av. Folk hadde
nok et utrolig stort behov for å prøve å
forstå det uforståelige i etterkant av den
tragiske hendelsen.
Forfulgte en drøm
Svein Tindberg både skrev og spilte enmannsforestillingen «Abrahams barn», som ble en
enorm kassasuksess – til forfatterens store overraskelse. Foto: Dag Jenssen/Det Norske Teatret
disse ble også store publikumssuksesser.
Fortell litt om dem.
– Jeg er som menneske veldig opptatt
av religion og begrepet tro, det er ikke noe
man trenger å være religiøs for å ha interesse for. Ved årtusenskiftet syntes jeg at
det var på viktig med et tilbakeblikk til år
null og Jesu fødsel. Jeg snakket med Kjetil
igjen, og vi begynte å kikke på Apostlenes
Gjerninger. Denne gangen gikk vi teatralt
sett et skritt lenger. Vi forkortet mye,
strøk og redigerte om og la inn «timeouts", små humoristiske betraktninger til
originaltekstene. Dermed beveget vi oss et
lite skritt fra ren fortelling og mot teater.
Igjen tenkte vi at forestillingen hadde blitt
for sær og smal, men vi endte opp med
75.000 publikummere, noe vi fortsatt
synes er helt fascinerende.
Inspirert av Jerusalem
– Så var det på tide for meg å forsøke
å skrive teksten til en forestilling selv. I
Abrahams barn tok jeg utgangspunkt i
relasjonen mellom religionene jødedom,
islam og kristendom. Idéen sprang ut av
20
et utenlandsopphold jeg hadde i Jerusalem allerede da jeg drev research til Markusevangeliet. Jeg opplevde at to guider,
en muslimsk og en kristen, ga meg to helt
ulike skildringer av samme historiske
hendelse, speilet av hver sin religion. Og
det slo meg: Er det så enkelt? Er det slik
at vi mennesker, hvis vi opplever samme
skjellsettende opplevelse, likevel kan gå
hjem og fortelle helt ulike varianter av
hva som fant sted? Er det slik de ulike
religionene har sitt utspring?
Raskt svar
– Jeg samlet stoff i mange år, men innså at
jeg ikke klarte å fullføre prosjektet uten
regihjelp og uten å få en permisjon fra
teateret. Da hadde jeg søkt kulturdepartement, kirker og alt som var om økonomisk støtte, uten å få respons en gang.
Så jeg sendte teaterledelsen en mail midt
på natta, skisserte opp idéen min og skrev
at jeg drømte om å gjøre dette prosjektet.
«Gi meg ett års fri med lønn, og håp at jeg
kommer tilbake med et manus,» skrev jeg
og trykket på «send» med hjertet i halsen.
–Når du har jobbet med egne prosjekter,
kan du måle timene du har investert i
kroner og øre?
– På en måte er det en absurd tanke,
for jeg har brukt år av mitt liv på å
realisere disse forestillingene, og det
har vært et enormt arbeid. Men det har
også vært fantastisk morsomt. Nettopp
derfor kan jeg ikke måle det i timer og
kroner. Når det gjelder Abrahams Barn,
er jeg også tekstforfatter, og har kommet
veldig greit utav det økonomisk. Men jeg
tror aldri jeg hadde lykkes hvis fokus fra
første dag hadde vært at jeg skulle legge
opp til en suksessforestilling basert på et
av Bibelens evangelier. Dette har lykkes
fordi vi i utgangspunktet startet med en
kunstnerisk forskning og i årevis forfulgte
en drøm og en smal idé, uten at suksess
var noen tanke. Setter man seg ned og
prøver å skrive den perfekte poplåta, så
blir jo aldri den låta populær. Det handler
om å forfølge drømmer, og å forfølge dem
veldig langt.
ER VI KLARE
FOR EN NY
SPILLESTIL?
av line verndal
eg har vært på kurs med David Penn
på Norsk Skuespillersenter.
I grunnen er det ikke helt klart for
meg hvorfor jeg meldte meg på. Jeg tror det
var et ønske om å fylle en ellers tung januarhverdag med en slags mening. Jeg trengte
noe nytt, litt inspirasjon eller… bekreftelse
muligens. Jeg hadde ingen store forhåpninger om å lære noe jeg
ikke alt kunne. Etter flere lang-serier og filmer og til og med en
Amanda på hylla, tenkte jeg nok at jeg kan dette. Jeg vet hva det
å filmes innebærer. Dessverre får jeg ikke alltid til det jeg ønsker,
men jeg vet hva som kreves. Hva kunne vel denne David Penn
komme med av nye tanker?
J
La meg begynne med å forklare hvor jeg var da jeg gikk inn de
dørene på senteret.
Jeg må vel sies å være en «småspilt» skuespiller. Eller snarere det har blitt min vei, mye fordi det er i tv og film jeg primært har
fått jobb de siste ti årene. Erfaringen har omsider fått meg til å
slutte å være flink pike. Jeg prøver ikke lenger å gi regissører det
jeg tror de vil ha. Min er faring er at de ikke egentlig vet hva de
vil ha før de ser det. Det er min jobb å gi dem det som kjennes
riktig i scenen og helst noe nytt i hver tagning. Som regel vil de
i grunnen bare ha sannhet. Og på audition handler det ganske
enkelt bare om de vil ha meg eller en annen. Jeg kan ikke prøve
å være en jeg tror de vil ha. Var dette forvirrende. Sikkert. Det
synes tidvis jeg også.
Ok, tilbake til inngangspartiet i skuespillersenteret. Vi var en
gjeng på åtte skuespillere. Alle med rimelig mye erfaring både fra
film og teater. Flest jenter naturligvis, men sånn er det vel dessverre alltid? (Hva er det med det? Er vi mer åpen for forandring?
Noe nytt? At noen kommer her og kommer her og skal lære oss
noe? I så fall bør gutta skjerpe seg.) David Penn var en mild
engelskmann med brune øyne og grått hår. Han hadde rigget til
et kamera og storskjerm og begynte med å, liksom tilfeldig, rette
det mot oss en etter en mens han snakket om løst og fast. Han
snakket om at vi skulle se på kamera som en venn. At vi var 18
personer i rommet og ikke ni. At vi var vårt fysiske selv og den
som ble reflektert i kamera. At de var to forskjellige. Jeg satt der å
prøvde å være så naturlig jeg klarte med ansiktet mitt på kortveggen i ukledelig 2x3 format. Jeg tenker sjelden på kamera som en
venn. Det er snarere den kjipe fyren som sitter og stirrer på deg
for å forsøke å ta deg i løgn. Eller i beste fall er det en usynlig
tredjepart jeg velger å ikke forholde meg til. Jeg er en av dem som
ikke liker å se meg selv. Det gjør meg selvopptatt og selvbevisst.
Men sånn er vel de fleste av oss, skulle jeg tro?
Vi hadde forberedt hver vår scene på maksimum et A4-ark.
21
leserinnlegg
Kevin Spacey og Robin Wright som hhv. Francis og Claire Underwood i Netflix-suksessen House of Cards evner å overraske blaserte seere.
Kanskje fordi de ikke forholder seg til noen bakfabel og stoler på manusforfatteren, påpeker Line Verndal.
Jeg hadde valgt en scene fra en canadisk film jeg gjorde for et
par år siden. Det skulle vise seg å være litt bom. Jeg hang fast
i et gammelt mønster og klarte ikke frigjøre meg så raskt som
jeg synes de andre klarte. Det var mye nydelig skuespillerarbeid
som foregikk på senteret de tre dagene kan jeg forsikre.
Greit. Til poenget, slik jeg oppfattet det: David ville frigjøre oss.
Han er selv regissør med drøssevis av erfaring fra engelske tv serier. Hans lære går ut på at vi som skuespillere ikke har ansvaret
for helheten i en film. Manus følger historien, regissøren følger
kronologien og klipperen gjør resten. Vi skal enkelt og greit ikke
ta jobben vår så «alvorlig», som han sa.
–Det viktige for en skuespiller er å være tilstede hos en motspiller og å ha en inngang til scenen. Hva vi tenker er opp til oss.
Kamera ser ikke hva vi tenker. Det ser AT vi tenker. Glem hvor
du kommer fra, og hvor du skal. Glem hvor du er i historien.
Glem bakfabel og glem «karakter». Penn mener tanken på å
være en karakter er helt bortkastet foran kamera. Et kamera ser
ikke den karakteren du oppi hodet ditt har bestemt deg for å
være. Kamera ser DEG.
–Ikke legg deg på teksten. Ikke spill det som er opplagt i
situasjonen. Du er fri til å tenke og gjøre hva du vil. Du eier
bildet. Og for guds skyld IKKE planlegg. La ting oppstå der og
da gjennom impulsene som kommer fra motspiller eller oppstår
hos deg selv. Og selvfølgelig: «DON´T ACT»!
22
Etter mitt første forsøk foran kamera fikk jeg tilbakemeldingen:
«That was very well acted». Noe som selvfølgelig betydde at det
var crap. Jeg kjente det selv. Jeg hadde kjent på selvbevisstheten
og kalkuleringen underveis. Det han ba om var vanskelig og på
samme måte uendelig enkelt når man får det til. Når man klarer
være fri og fullstendig tilstede. Da føles det nærmest som en lek.
Men jeg klarte ikke la være å stusse over en ting… Kan jeg…
Nei, jeg kan jo ikke tenke på hva jeg vil?! Protesterte jeg. Når
karakteren (eller… jeg) har opplevd opprivende ting tidligere i
manus, så må jeg vel ta med meg det i scenen?
Nei, mente David. Strukturen og teksten i scenen forteller nok.
Og da jeg så kollegene mine levere replikker som «jeg orker ikke
mer» (etter regi fra David om noe helt annet enn at hun ikke
orket mer) og spille voldtektsofferet som ikke klarte la være å
le (hun hadde tenkt på at han hadde hatt så liten tiss) da hun
ble konfrontert med sin voldtektsmann, forsto jeg at tragedien
allerede lå i situasjonen, historien og replikkene. Vi trengte ikke
å vise den. Dermed ble scenene tilført noe uforutsigbart, de ble
aldri kjedelige og jeg ville bare se mer og vite mer om karakterene
nettopp fordi jeg ikke helt forsto hva som foregikk oppi hodet
deres!
Jeg vet ikke hvordan det er med dere, men jeg har ihverfall en
tendens til å ta jobben min altfor alvorlig. Jeg tar karakteren
alvorlig, historien alvorlig og er veldig opptatt av kontinuitet.
leserinnlegg
-på teaterskolen ble
vi fortalt at vi skulle
«gjøre det usynlige
synlig». dette stemmer
overhodet ikke lenger.
Og jeg blir for tung og slutter å oppføre meg slik et menneske
i virkeligheten er. Det er nok ikke løgn det jeg gjør. Det er bare
FOR sant. Jeg viser det jeg bør skjule. For hvordan er det egentlig
å være menneske? Kan du se på de du møter på bussen hvordan
de egentlig har det? Viser de bakfabel og kontinuitet? Eller er de
seg bevisst at de er på bussen og har en formening om hvordan
de vil at de andre på bussen skal oppfatte dem? Hva ville en
skuespiller gjort? Kanskje stirret ut av vinduet med en tåre i
øyenkroken? Hvor ofte har du sett ekte mennesker gråte på en
buss? Vi skuespillere lar ofte karakterene våre tillate seg de
underligste ting i det offentlige rom. For vi er i grunnen veldig
flinke skuespillere- i virkeligheten. Så ekte må vi skuespillere
være –i det fiktive.
Jeg leste et intervju med fantastiske Robin Wright fra House of
Cards her forleden. Hun snakket om at hun ikke har forholdt seg
til noen bakfabel. Hun visste ingenting om rollen da de startet.
Hennes fokus var rollens fremtoning rent fysisk og så stolte
hun på at manusforfatteren ville la den krakelere etter hvert
som historien utspille seg. Ting ville komme til overflaten. Hva
det innebar, visste hun ikke. På denne måten har hun laget en
karakter som vi ikke kan lese. En karakter som interesserer oss
nettopp fordi vi ikke vet hvem hun er. Hvor mye mer interessant
blir man ikke da?
Også kom den da. Filminnspillingen. To uker senere befant jeg
meg igjen på et sett. Jeg ble hentet, kostymert og sminket. Scenen
vi skulle gjøre hadde vi ikke fått øvet på, men det er jo vanlig. Det
var mye rekvisitter og trafikk å forholde seg til. Vi var fire skuespillere i aksjon. Kamera og lys hadde brukt en times tid på å
rigge seg til. Vi fikk et par gjennomganger med crewet tilstede før
første innstilling skulle skytes. Jeg prøvde febrilsk å huske hvilke
rekvisitt jeg plukket opp når og med hvilken hånd. Energien min
gikk mest på å få til alt dette på en tilnærmet naturlig måte. Og
hva spill angår: gikk jeg rett inn i fellen å spille klisjeen av hvilken
funksjon jeg trodde scenen hadde i manus? Selvfølgelig. Klarte
jeg å la ting oppstå? Klarte jeg å ikke «spille»? Nei. Jeg klarte
derimot å få scenen gjort. På en forutsigbar, halvveis naturlig
måte. Milevis fra genial.
Jeg vet ikke helt hva som skal til for at jeg klarer å løsrive meg.
På teaterhøgskolen ble vi fortalt at vi skulle «gjøre det usynlige
synlig». Dette stemmer overhodet ikke lenger. Jeg tror fortsatt
ikke jeg makter å gå hjernetom inn i en opptaksituasjon. Hvilket
ben skal jeg da stå på? Mye også fordi jeg har vansker med å
stole på at en regissør har full kontroll. Jeg har så ofte fått bevis
på det motsatte, dessverre. Jeg tenker faktisk på dette kurset, og
hva David prøvde å lære meg, hver dag. Leter etter måter å jobbe
videre med det på, ønsker å møte regissører som også jobber på
denne måten.
Jeg tror moderne mennesker har blitt så drevne på historiefortelling, vi kan dramaturgi og forstår hvem som er skurken eller
hvordan det kommer til å ende så alt for tidlig i en historie, at
vi trenger noe nytt. Vi ser det i tv serier, hvordan de bevisst går
etter å overraske oss. De ønsker å vise at «her kan alt skje», og i
det universet finnes det også en ny spillestil for oss skuespillere.
David Penn kommer visstnok tilbake til Skuespillersenteret. (Se
også siden hans www.thecloseup.eu). Det er bare å melde seg på.
Anbefales, som dere sikkert har forstått, varmt!
23
UTEN FILTER
NÅ –
øyeblikkets kunst
Sven Henriksen er skuespiller, sanger og dramatiker.
Han forfatter bloggen svenhenriksen.wordpress.com og er spaltist
i Stikkordet i 2014.
AV SVEN HENRIKSEN
For ikke så lenge siden hadde jeg gleden
av å overvære New York-premiere på dokumentarfilmen «Now». Den handler om
«the making of» Richard III i et samarbeid
mellom BAM (US) og Old Vic Theatre
Company (UK), i regi av Sam Mendes og
med Kevin Spacey i hovedrollen. House
of Cards-stjernen var selv til stede på IFC
Center, der han kom med noen interessante betraktninger om film versus teater.
–Foran et filmkamera trenger du ikke
være mye av en skuespiller for at det kan
fungere [jubel og latter i salen] – Det er
på teaterscenen du får vist hva du er god
for. Der får du kjørt deg gjennom lange
løp. Du får bryne deg på gode motspillere,
du lærer deg å fange opp stemningen i
salen og på scenen, som er ulik fra kveld
til kveld. I en film blir en skuespiller al-
24
dri bedre fordi øyeblikket er frosset for
evigheten, men på teateret kan du alltid
bli bedre i morgen, neste uke eller neste
måned. Du spiller deg varm sammen med
mennesker som blir som en familie.
– På et filmsett handler det ofte om
masse fjas og jåleri. Jeg har fått det man
kaller stjernestatus, og da blir du behandlet som en adelig, men det resulterer at du
sitter der ensom i en stjernegarderobe og
lengter etter nærhet med kolleger, samt at
det ofte går litt for fort i svingene: «Hei,
jeg skal spille din kone, vi har store problemer...» og fem minutter etterpå roper
noen: «Kamera går. Action!» Det er nok
én av grunnene til at det lages så mye dårlig film og tv-drama.
– Jeg elsker teateret, som er – og alltid
har vært – skuespillerkunstens mor. Jeg
må stadig vende tilbake dit for å finne
tilbake til grunnen til at jeg holder på
med det jeg gjør, samt for å memorere
barnelærdommen som består av å lytte
til motspilleren og respondere på det du
får. På en teaterscene må du være en god
håndverker, foran et filmkamera er det
mye enklere fordi det leser dine minste
og innerste tanker. Og i spilleperioden av
Richard III som varte i to år, fikk jeg kjørt
meg skikkelig. Å filme House of Cards er
bare en sommerjobb i forhold. Der er det
bare å stå der du skal stå, si replikkene
dine, og takk for i dag. [Latter og applaus
i salen nok en gang.]
Helt til slutt fikk salen stille spørsmål.
Jeg satt stille som en mus med Little Steven
på den ene siden av meg og Tom Hanks
rett bak, men det var mange som ville vite
mye, særlig om Francis Underwood.
Film om teater: Now – in the wings of a world stage er en dokumentar regissert av Jeremy Whelehan, om The Bridge Project Companys
oppsetning av Richard III med Kevin Spacey i hovedrollen. (Bilde fra filmen.)
– Synes du det er kult å spille Underwood? spurte en ung mann.
– Nei, ikke i det hele tatt, svarte Spacey;
– Og nå er vi faktisk her i kveld for å
snakke om Shakespeare! Neste?
– Hva skal jeg gjøre for å få flere skuespillerjobber? spurte en ung dame.
– Har du jobbet mye i det siste? sa
Spacey
– Jeg har vært på to auditioner.
– Ok, fikk du jobben?
– Nei.
– Hvorfor ikke det?
– Jeg vet ikke.
– Hvorfor vet du ikke det, og hadde du
jobbet hardt og forberedt deg?
– Ja, jeg jobbet i en hel dag før prøvefilmingen.
– Å, kom igjen, lo Spacey og flerret et
av sine mest uhyggelige Underwood-smil:
– Du kan da ikke stille på en audition og
være så dårlig forberedt! Ta deg sammen,
og bruk pengene dine på å kjøpe teaterstykker, les dem, jobb med teksten, øv, øv,
øv, så skal du se at det ordner seg. Men om
du bare sitter hjemme i sofaen og venter
på at telefonen skal ringe kan jeg fortelle
deg en ting: Det kommer den aldri til å
gjøre! Ble du litt klokere?
– Nei, sa damen litt snurt.
– Synd for deg, kom det fra scenen.
kroppen-opplevelse å sitte to meter fra Kevin Spacey i en liten kino i New York City.
Måtte faktisk gråte en liten skvett på en
parkbenk etter at seansen var ferdig. Og
uten sammenligning for øvrig, til høsten
skal jeg spille Shakespeare selv. Så denne
mesterklassen var mat for sjelen.
(Now – in the wings of a world stage kan
streames på www.kevinspacey.com, red.
anm.)
Jeg anbefaler alle å se Now som er en
god dokumentar om en god oppsetning,
spilt av strålende skuespillere fra mange
land. Og det er über-spennende å se Spacey
forvandle seg fra en solbrun filmstjerne til
en pukkelrygget krøpling som faller for
maktens feller.
For meg var det i tillegg nesten en ut-av-
25
REISEBREV
Anna Karenina på
«norsk» i Russland
D
Usikkerhet, forsvar, selvopptatthet, sårbarhet o.s.v. Men det var
ikke vanskelig å velge. Jeg la fram rollelisten for teatersjefen, og
så hans undring. Fordi jeg ikke hadde valgt de opplagte. Men
han likte det.
I slutten av september 2013 fløy jeg over til Vladivostok,
som ligger på den andre siden av jordkloden, nærmere bestemt
ved Japanhavet, ikke langt fra grensen til Nord Korea og Kina.
Teatret har nettopp feiret sitt 80års-jubileum og er det største
teatret i Øst–Russland med et ensemble på 40 skuespillere, ca.
100 øvrige ansatte og to scener. Teatret drives med støtte fra
staten, regionen og sponsorer i tillegg til billettinntektene. Repertoaret er stort, fra 15-20 produksjoner. De spilles i perioder på
tre og fem år. Hver forestilling kun en til to ganger i måneden.
De spiller seks kvelder og prøver seks formiddager i uka, kvelder
også om de ikke spiller. Lønningene ligger langt under våre, men
de skuespillerne som er med i mange oppsetninger får riktignok
en bonus. De fleste av skuespillerne ved teatret er utdannet ved
det statlige teaterakademiet i Vladivostok.
Denne dramatiseringen er gjort av den tyske regissøren og
dramatikeren Armin Petras. Den er moderne og ekspressiv, språket og setningene er nesten skrevet på en Jon Fosse’sk måte. Mye
av Tolstojs ytre verden er skrellet vekk. Her er bare syv personers
kjærlighetshistorier og drømmer vevd inn i hverandres liv. Jeg
merket at skuespillerne lurte på mye. De hadde allerede hatt teksten en stund. Replikk for replikk nummerert, norsk på den ene
siden og russisk på den andre i manus. Tolken, som hadde jobbet
for teatret ved lignende utenlandske prosjekter, fikk mye å gjøre.
For meg gjaldt det å ha tanken klar og tungen rett i munnen ved
å instruere på engelsk. Det er en ny utfordring. Engelskkunnskapene er minimale her borte.
Det blir tydelig at de er vant til å bli fortalt hva de skal gjøre
(og tenke). Men de er åpne og «sultne». Vi undersøker scenene på
ulike måter, for ikke å kopiere den norske forestillingen. Bortsett
fra det visuelle. Når jeg ikke legger faste arrangementer stusser
de, men jeg ser at de liker muligheten til at de får prøve ut ting
selv. De er forberedt. De kan teksten veldig raskt. De kommer
aldri for sent og ber aldri om fri. Når jeg spør: «Dere som jobber
så mye, dere må da bli slitne og gå lei av og til?», så de undrende
på meg: «Det er jo dette vi vil. Det er dette vi lever for, som betyr
alt.»
Repertoarvalget skiller seg fra vårt. Det spilles mye eldre, publikumsvennlige komedier. Lite moderne dramatikk, få russiske
klassikere, men stykker av mer ukjent opprinnelse. Oppsetningene er preget av maksimalisme med så mye scenografi og kostymer
som mulig. Så mange medvirkende som mulig. Kjønnsrollene i
stykkene er stereotype og spillestilen stor. Men det er åpenbart
at den samme teorien ligger i bunnen som den Kunsthøgskolen i
Oslos skuespillerutdannelse bygger på.
Til rollene plukket jeg ut 18 skuespillere, via dvd og bilder,
som jeg gjerne ville treffe. Jeg holdt ikke audition, men ville ha
et personlig møte og en samtale, for å få et inntrykk av hvem de
var. Det gikk ikke lang tid før vi var inne i samtaler om skuespillerarbeid og teater, og om dem selv, på samme måte som på alle
andre teatre. Skuespillere er en stor familie! Jeg kjente igjen mye.
Vi snakker en god del om karakterene og deres motiver. Petras,
dramatikeren, har ikke skapt noen glansbilder. Karakterene har
blitt moderne mennesker av i dag. Her kommer til syne en tydelig
forskjell på et norsk/ europeisk samfunn og det russiske når det
gjelder verdier og holdninger til familie og ekteskap, kjønnsroller
og seksualitet. Mine referanser er utfordrende for dem. Russland
er et patriarkalsk samfunn og det er mye man ikke snakker om
og ikke viser.
Produksjonsforholdene på teatret er annerledes enn våre og
ganske gammeldagse – preget av lite kommunikasjon. Det du har
blitt lovet av utstyr, dukker ikke opp. Ingen vet riktig hvorfor.
På toppen sitter teatersjefen og trekker i alle tråder, og ingen tør
gjøre noe teknisk eller økonomisk uten å ha spurt ham. Etter
hvert som arbeidet med scenografi, lyd og lys begynner (sceno-
et er ikke ofte norske scenekunstnere inviteres til Russland for å sette opp en forestilling. Så kom dette i gang
på en spesiell måte. I 2012 iscenesatte jeg en versjon av
Anna Karenina med Gørild Mauseth i tittelrollen for Riksteatret.
Det ble en stor suksess landet rundt. Samme høst besøkte Gørild
og hennes mann, som er dokumentarfilmregissør, den årlige filmfestivalen i Vladivostok. Der treffer de teatersjefen ved Maxim
Gorkij-teatret, og Gørild forteller om sin opplevelse som Anna
Karenina i Norge, og legger igjen materiell fra forestillingen. Ikke
mange dagene etter tar teatersjefen kontakt. Han vil ha denne
oppsettingen på sitt teater med samme team og med Gørild som
Anna, sammen med sine russiske skuespillere.
26
Av Morten Borgersen, INSTRUKTØR
Anna Karenina i norsk-russisk versjon: F.v. Kristina Babchenko, Gørild Mauseth, Valentin Zaporohetz, Vladislav Yaskin. Foto: Gorky Theatre
graf Milja Salovaara, koreograf Ingun Bjørnsgård, lyddesign av
Lars Årdal og lysdesign av Morten Reinan), kommer problemene
for dagen. De har en helt annen fremdriftsmåte her på teatret,
og et annet utstyr. Det er vanskelig å få gjort det vi skal og vite
om vi rekker det i tide. Da hvisker skuespillerne til meg: «Du må
skrike og smelle med dørene. Det er det eneste de skjønner.» Så
når jeg så en dag gjør det, (det var ganske deilig!) kommer det
i løpet av kort tid både mikrofoner og sidekastere på plass. Og
ingen ble sure!
Vi hadde pressekonferanse med stort oppbud og mange spørsmål: Om ikke dette var veldig moderne, og skal man klusse med
klassikerne? Jeg kan merke at teatersjefen er en smule redd for
publikums reaksjoner.
I prologen, hvor karakterene presenterer seg, har vi latt Anna/
Gørild ha noen russiske replikker som en gest. Det samme gjør
hun i sluttscenen før hun kaster seg foran toget. Ellers spiller hun
på norsk, med teksting på hvert proscenium. Jeg skal medgi at
jeg var litt usikker på hvordan det ville fungere. Men det gjorde
det! Langt bedre enn jeg trodde. Det skapte en konsentrasjon. Et
lyttende samspill mellom scene og sal, som var både eksotisk og
unikt. Forestillingen ble plutselig veldig global. Jeg tenker at dette
bør man gjøre mer av.
På Maxim Gorkij-teatret har de tre premierer. Fordi alle vil
gå på premiere. Alt var utsolgt uker i forveien. Forventningene
store. Jeg sitter i salen og teppet går opp. På den enorme scenen,
i en større scenografi, er bildene enda mer slående og vakre enn
sist. Allerede etter første scene kommer applausen. Den fortsetter
igjennom hele forestillingen, etter hver scene. Helt fram til en
stående applaus. For teatret og publikum er dette en annerledes
forestilling i sitt uttrykk og form. «Ensemblet har aldri vært så
gode», hvisker folk. «Jeg har fått «nye» skuespillere», sier teatersjefen.
Vi feirer suksessen i den nyrestaurerte, vakre restauranten på
jernbanestasjonen i Vladivostok. Endestasjonen på den transsibirske jernbanen. Kanskje tar jeg toget neste gang. I 2015 blir
det Shakespeare.
Forestillingen står på repertoaret, nå med Marina Volkova fra
ensemblet i rollen som Anna, om du er i nærheten.
27
TEATeRETS HUKOMMELSE
Arne-Carsten Carlsen (1922 – 2012) forteller om:
Radiobarnetimenes
barndom
Av Anne Helgesen
Arne-Carsten Carlsen var journalist, men dessuten sønn av
to legender innen norsk revyliv, nemlig Lalla og Carsten Carlsen.
Han levde med et vell av minner både om sine foreldre og om
kunstnerne som omga dem. Hans fortellertalent rev tilhørerne
med når han videreformidlet sine kunnskaper om norsk teater- og revyhistorie. Carlsen var medrivende også da teamet fra
Teatrets Hukommelse intervjuet ham 16. mars 2011. Opptaket
strakk seg over mer enn fire timer. Det sier seg selv at dette ikke
kan rommes i en liten artikkel. I stedet konsentrerer vi oss om en
overraskende historisk opplysning og fortellingen om hvordan
5-6 åringen Arne-Carsten deltok i Norges første radiobarnetimer.
Barnetimetanten som Arne-Carsten fortalte om, het Bokken
Lasson. Hun hadde vært sjef for hans foreldre i mange år og
var en gang den ubestridte bestyrerinnen av kunstnerkabareten
Chat Noir i Kristiania. Men i 1918 ble hun presset ut av dette
teatret som hun selv hadde grunnlagt. Derfor måtte hun finne
annet arbeid. Lasson ble turnerende romansesangerinne, lærer i
musikk og fransk på Steinerskolen og radioartist. I egenskap av
sistnevnte trakk hun veksler på sine nære venners barn. ArneCarsten og hans storesøster Vessa ble ansett nesten som egne
barnebarn av den barnløse Bokken Lasson.
Carlsen satt i sitt barndomshjem, villa «Gro-Gro» i Lallakroken 6 på Briskeby da han fortalte om barnetimeopplevelsene
i 1928. Villaen eies nå av hans niese Vibeke Sæther og hennes
mann Gunnar. På filmopptaket skimtes stuens glødende røde vegger og mengder av kunstnerportretter. Den sjarmerende villaen er
både museum og bolig, innredet omtrent som det må ha vært den
gangen Arne-Carsten,Vessa og bestevenninnen Agne trakk på seg
vintertøy for å dra på barnetimeøvelser. Carlsen forteller så en
nesten må se de tre glade ungene for seg:
28
− Jeg husker godt hvordan det var å springe skrått gjennom
den snøkledte Slottsparken. Vi var på vei til det store huset i Wergelandsveien 5. Der bodde Bokken Lassen. Jeg husker hvordan
hun tok smilende i mot oss, og hvordan vi øvet og gikk gjennom
hele barnetimen flere ganger. Det var en slags teaterøvelse.
Bokken Lassons erfaring med scenisk tilstedeværelse og improvisasjon gjorde henne godt skikket til å delta i programmer
der alt gikk direkte ut på lufta og ingen ting ble tatt opp. Dette
kom de tre deltagende barna til gode. De fikk viktige oppgaver,
blant annet skulle de synge både to- og trestemt. Storesøster Vessa
fikk dessuten lov til å komponere små visemelodier til tekster
som Bokken Lasson hadde valgt ut. Det ble mange
sanger i løpet av årene de deltok. Carlsen hus-
FAKTA
Anne Helgesen (1955 -) har doktorgrad i teatervitenskap. Sammen med
Wenche Medbøe (prosjektleder) har hun
intervjuet 53 norske teaterarbeidere i prosjektet Teatrets hukommelse. Helgesen arbeider som forsker,
forfatter og figurteaterkunstner. Hun utga biografien
Bokken Lasson. Neste dag stod hun like fornøiet i 2012.
Nå forsker hun på norsk barnedramatikks historie. Hun
er dessuten leder for Kattas Figurteater Ensemble.
Helgesen skriver i år en fast spalte med materiale fra
Teatrets hukommelse i Stikkordet.
Anne Helgesen og Wenche Medbøe med Arne Carsten Carlsen under innsamlingen av kildemateriale i prosjektet Teaterets hukommelse.
ket ikke lenger så mange av dem, bare Mozarts lille alfabetvise,
den sang han like godt fra A til Å. Men én ting var han sikker på:
de tre barna følte seg riktig trygge på sine arbeidsoppgave når de
et par dager senere skulle i studio:
− Studio lå like overfor Saga kino i et hus som nå er revet. Vi
måtte gå inn i en trang gang og opp en smal trapp. Studio var
knøtt lite. Vi ble plassert i en halvsirkel. Så var det å gjenta det vi
hadde øvet på. Det gikk rett ut på lufta, mintes Carlsen.
Rundt 400 000 norske husstander hadde skaffet seg radio på
tiden rundt barnetimes barndom. Sangerinnen og de tre barna
nådde revolusjonerende mange med sine viser og eventyr, men
det finnes ingen opptak som kan gjengi det som skjedde.
Men i tillegg til intervjuet med Arne-Carsten Carlsen, finnes det
ennå en kilde til Norgeshistoriens første radiobarnetimer. Det er
Bokken Lassons manuskripter til programmene. De finnes i Nasjonalbibliotekets håndskriftssamling. Der kan man lese seg til
at hun fortalte sine unge lyttere om det meste: barndomsminner
fra Grønnegate 19 i Kristiania, møter med natur og mennesker i
Skagen, et eventyr om lille prins Olav som kom til Norge i 1905
og egne opplevelser en julekveld på et barnehjem i India. Alt dette
og mere til, var det altså Arne-Carsten Carlsen kunne huske som
Bokken Lassons eventyr en ettermiddag i mars 2011.
teaterets hukommelse
Teaterets hukommelse er et prosjekt med innsamling av
levende kildemateriale fra teaterhistorien, gjennomført av
prosjektleder Wenche Medbøe og dr.art. Anne Helgesen
fra våren 2007 til høsten 2012.
53 intervjuobjekter fra ulike yrkesgrupper innen norsk
teater er intervjuet. Hvert originalintervju er fra 1 til 4 timer, og totalt 120 timers materiale er samlet for forskning
og formidling. Et redigert utvalg presenteres i filmen
«Teaterets hukommelse.»
Produksjonsteam: Filmregissør Mariken Halle, designer
Jenny Kyvik Hutchens, fotografer Petter Jacobsen, Ingvil
Hellesmyr, Karen Torstensen og Liv Mari Mortensen.
Prosjektet er støttet av Norsk Kulturråd, Norsk
Skuespillerforbund og Norsk Sceneinstruktørforening.
Helgesen vil i denne spalten presentere noe av materialet
fra Teaterets hukommelse for Stikkordets lesere.
29
HISTORISK HJØRNE
BobinettE
– ikke så lett
Top Girls fikk en liten nedtur på generalprøven i 1985.
Av eli anne linnestad
ette var på Centralteatret i 1985,
nærmere bestemt 24. april. Vi
skulle ha generalprøve på stykket
Top Girls av Caryl Churchill. Anne Karen
Hytten satte opp, og nydelig å jobbe med
som vanlig.
Stykket handler om de store valgene i
kvinners liv; barn eller karriere, eller helst
begge deler, et skikkelig «kvinnestykke»
(når blir det «in» igjen tro?). Vi var en fin
gjeng: Bentine Holm, Ingrid Vollan, KariAnn Grønsund, Mette Arnstad, Sissel Sellæg (in memoriam), Unni Evjen, Annika
With og undertegnede.
D
Prøvene gikk sin gang, og endelig var
det generalprøve – med kritikerne tilstede
i salen, slik det var vanlig den gangen.
Premierenervene var også til stede, som
vanlig.
I åpningen av stykket skulle alle stå helt
stille, som malerier i hver sin nisje, i ca 15
minutter, mens publikum kom inn. Så gikk
salslyset ut, og alt var svart. Jeg skulle gå
inn i mørket og sette meg i en diger «sjefsstol» som stod midt på scenen. Jeg gikk
inn i mørket akkurat der jeg pleide å gå.
Det jeg ikke visste, var at det var kommet
opp en bobinette foran «min» åpning.
Resultatet var et kjempebrak.
Folk hylte. Jeg stod helt stille. Scene- og
salslys kom på, til et sørgelig syn: Der lå
halve dekken med vegger, nisjer og bobi-
30
En blid Eli Anne Linnestad i Top Girls. Foto: Oslo Nye Teater, 1985
netter strødd rundt meg og «sjefsstolen»
min. Og publikum lo så taket nesten
revnet, og ga en kjempeapplaus! Jeg tror
nok den var for den liggende dekken og
ikke for meg. Selv om kostymet var pent.
Lettere forvirret tuslet jeg ut i Skue-
spillerfoajéen og tok den røyken jeg ikke
rakk å ta før vi begynte. 25 minutter
senere hadde scenegutta stablet dekkene
på beina igjen og vi kunne starte generalprøven igjen.
Denne gangen fant jeg inngangen i mørket, og jeg var totalt uten premierenerver!
BOKOMTALEr
Jan Olav Gatland:
Olav Dalgard.
Ein biografi
Det Norske Samlaget
2013
Olav Dalgards mange hatter
Når det gjelder fremveksten av nynorsk
dramatikk, har neppe mange hatt så
mange sentralt posisjoner som Olav
Dalgard. Som en sterk drivkraft og god
hjelper innen en nynorsk skriftkultur som
var presset fra mange kanter, har han hatt
mange hatter på.
I femti år hadde en han halv stilling
som dramaturg på Det Norske Teatret,
han fungerte som forlagskonsulent, sto i
nærkontakt med nynorsk forlagsvirksomhet, var anmelder i flere aviser og dessuten
nær personlig venn av sentrale nynorskforfattere. Dalgards evne til omsorg og
hjelpsomhet og status som kulturkjendis,
gjorde ham utvilsomt til en svært god og
nyttig «bakmann».
Dette er sentrale og viktige aspekter i
Gatlands utmerkede biografi om den svært
så allsidig orienterte kulturarbeideren
Dalgard. Det presenteres et bredt bilde av
Dalgard som pioner innen film, aktiv i sosialistiske tramgjenger i mellomkrigstiden,
forfatter og pådriver både i etableringen
av teatervitenskap som universitetsfag og
av en offentlig teaterskole.
Gatland har disponert et rikt kildemateriale. De mange og velvalgte utdragene
fra brev til og fra Dalgard levendegjør
den biograferte, og gir fremstillingen et
spennende dialogisk tilsnitt. Som leser får
man en følelse av å se over skuldrene til
både Dalgard og den han korresponderer
med. Gatland gjennomfører dette på en så
utmerket måte at det ikke etterlater spor
av kikkerfølelse.
At Gatland har spesiell innsikt i faghistorien til teatervitenskap, fremgår av
omtalene av Dalgards teaterhistorier og
fagetableringen på 1950-tallet.
Alle arbeidstimer Dalgard nedla innen
kulturlivet, ga dårlig økonomisk utbytte.
Men som Dalgard skrev: «No ja. Eg lever
no korsom er, så lenge eg har kjeringa og
helsa». I Gatlands bok aner vi at Dalgards
kone, Anna Marie, må ha vært en svært
god støtte.
Ved Hjerkin fjellstove står en solid
bauta over Dalgard. Nå har han fått sin
andre bauta i form av Jan Olav Gatlands
bok Olav Dalgard. Ein biografi. Dalgard
har utvilsomt gjort seg fortjent til begge
bautaene.
Thoralf Berg
Dag Solhjell og
Hans Fredrik Dahl:
Men viktigst er
æren. Oppgjøret blant
kunstnerne etter 1945.
Pax Forlag A/S, 2013
Ærerik krigshistorie
Det er ikke mange yrkesgrupper som kan
vise til en så stolt krigshistorie som norske
skuespillere. Til tross for det – ennå foreligger ingen samlet fremstilling av den. Flere
andre yrkesgrupper har derimot fått sin
krigshistorie fremstilt i form av monografier: forfattere, lærere, prester, idrettsfolk
osv. Skuespillernes krigshistorie finnes kun
som bruddstykker i jubileumsbøker, erindringsbøker, noen biografier, men fortsatt
med mange ikke utforskede områder.
Med utgivelsen Men viktigst er æren.
Oppgjøret blant kunstnerne etter 1945
har Dag Solhjell og Hans Fredrik Dahl på
en utmerket måte dekket et av hullene i
skuespillernes krigshistorie, nemlig det
organisasjonsinterne æresoppgjøret som
foregikk etter 1945. I Solhjells og Dahls
bok er det meste av plassen viet musikere,
billedkunstnere og forfattere. Her er fokuset på forfatternes omtale av skuespillernes æresoppgjør.
Selvsagt aksepterte og utnyttet noen
nazifiseringen av teatrene til egen fordel,
og like selvsagt inntok noen en unasjonal
og stripet holdning. Enkelte gjorde seg til
og med skyldig i forbrytelser av en grovere
art. De ble dømt av det offentlige rettsapparatet og fikk sine landsvikdommer. De
som gjorde seg skyldige i mindre grov
virksomhet, ble dømt av æresretten, som
var en intern domsinstans organisert og
ledet av den enkelte kunstnerorganisasjonen.
Solhjell og Dahl gir først en meget
grundig innføring i bakgrunnen for og organiseringen av æresrettsoppgjøret. På en
meget ryddig måte gir de også en oversikt
over nyorganiseringen av kulturlivet under krigen, med kulturråd og kulturting.
Deretter tar de for seg de enkelte kunstneryrkesgruppene.
At forfatterne behandler skuespillerne over kun 20 sider, og at halvparten
av sidetallet anvendes til en meget god
oversikt over yrkesgruppens viktige kollektive motstand mot makthaverne, viser
til fulle yrkesgruppens stolte krigshistorie.
Bare 17 av 198 medlemmer i Norsk skuespillerforbund ble dømt i æresretten til
ekskludering og varierende karantenetid. I
Unge Skuespilleres Forening ble ingen ekskludert, og bare noen få fikk karantene av
ulik varighet. Dette er lite sammenlignet
med forholdene i andre kunstnerorganisasjoner. Bare tre prosent av medlemmene i
skuespillerorganisasjonene var medlem i
NS – et meget lavt antall. Som Solhjell og
Dahl konkluderer: «Av de større kunstnergruppene var det ingen som hadde
så få landssvikere som skuespillerne, og
ingen hvis landssvik hadde så begrenset
omfang».
Skuespillerne kan altså være stolte av
yrkesgruppens ærerike krigshistorie. Men
det er ikke fullt så ærerikt at den ennå
ikke er synliggjort gjennom en helhetlig
fremstilling.
Det er beklagelig at det er kluss i bokens
noteapparat mot slutten av boken, og
selvsagt savnes et navneregister.
Thoralf Berg
31
vi minnes
Liv Dommersnes
28.09.1922 - 06.04.14
Liv Dommersnes, den gang Liv Strømsted, var bare 19 år gammel da hun i
1941 debuterte på Nationaltheatret som
en «varm og naturlig» Helga i Bjørnsons
Geografi og kjærlighet.
Hun blir fra 1945 til 1949 med i Studioteatret, den unge, nye generasjon av
skuespillere som var et friskt pust i vår
hjemlige teaterverden. Her viser hun, som
Emily i Byen vår og Polly i Tolvskillingsoperaen, raskt spennet i sitt talent.
Når hun så kommer tilbake til Nationaltheatret og er der i 13 år, står rollene
formelig i kø i det klassiske og i det moderne repertoar: den grønnkledde i Peer
Gynt, Nora i Et dukkehjem, flere Ibsenkvinner, Bjørnsons kvinner, Shakespeares
Julie, Shaws Cleopatra, Anouilhs Jeanne
d’Arc, Jessica i Skitne hender, Maggie i
Katt på hett blikktak og Eva i Eva og Johannes av Rolf Stenersen, samt en mengde
andre roller. Felles for dem alle var at de
ble utført med dyp innsikt i menneskesinnets irrganger og fasetterte flater - også
de glitrende. Etter å ha spilt revy på Edderkoppen, Claudel på Oslo Nye Teater
og Tsjekhov i Fjernsynsteatret, tok hun en
teaterpause, lykkeligvis ingen opplesningsog poesipause. Heldige var alle dikterne
fra Wergeland til Rolf Jacobsen, fra Edith
Södergran til Poul la Cour, som fikk sine
dikt levendegjort av henne. På 80-tallet
vendte hun tilbake til Nationaltheatret
som blant annet Madame Hortense i
Dameorkesteret, Miss Framer i Lettice
og Lotte og i nye roller i gamle stykker,
Mor Aase i Peer Gynt, Storemamma i Katt
32
på hett blikktak - og med uforglemmelige
opplesningsaftener.
Som utøver behersket hun sitt instrument til fulle. Etter en grundig analyse
og intellektuell forståelse av rollen eller
diktet, viste hun oss stemmeregistrets alle
avskygninger og temperament for så - i
rytmen og spennet mellom pauser, ord og
tanke - å åpne opp for opplevelsen.
Hun var Ridder av St. Olavs Orden,
æresmedlem av Norsk Skuespillerforbund,
ble statsstipendiat i 1984, mottok Aase
Byes pris, Premio Eleonora Duse, Oslo bys
kunstnerpris, Anders Jahres kulturpris og
en rekke andre priser.
Liv Dommersnes gjorde dikterne til en
del av seg selv. Hun var dikternes skuespillerinne. Diktets dronning.
kehjem (1992). I 1998 høstet han gode
kritikker i blant annet Klassekampen for
sin rolle i teaterstykket Toba Tek Singh
som ble vist på Black Box Teater. I årene
2001 og 2003 spilte han politiinspektør i
TV2s populære actionserie Fox Grønland.
I 2005 spilte han hovedskurk i spillefilmen
Izzat og i 2007 medvirket han i NRKs
serie Kodenavn Hunter.
Jeg er så heldig at jeg har hatt mulighet
til å jobbe sammen med Daud flere ganger
og vi har sammen utviklet flere teaterprosjekter. Vi jobbet med å utvikle et satirisk
TV-program, men vi ble dessverre aldri
ferdig før han brått gikk bort.
Daud vil alltid bli husket som et godt
menneske og en begavet kunstner med
stor integritet.
Hanne Tømta, teatersjef,
Nationaltheatret
Toni Usman
Daud Mirza
16.11.1969 – 12.05.2014
Sissel Sellæg
10.02.1928- 05.01.14
Skuespiller og humanist Daud Mirza døde
12. mai. Norge har mistet en flott skuespiller.
Daud ble født 1969 i Pakistan og kom
til Norge som toåring. Han debuterte
som profesjonell skuespiller i 1991 med
en bærende rolle i spillefilmen Byttinger.
Samme år kom NRK Dramas berømte
tv-serie Fedrelandet, der han hadde en
sentral rolle. Han var en initiativtakerne
til teatergruppen Azad Teater som produserte forestillingene Patakha (1991) og en
norskpakistansk oppsetning av Et duk-
Sissel Sellæg sovnet stille inn 5. januar,
85 år gammel.
Egentlig begynte hun som kostymetegner, på Studioteatret. Skuespillerkarrièren
startet på Folketeatret, der hun var med
fra starten i 1952.
I den første sesongen spilte hun i Et forargelsens hus mot Per Theodor Haugen,
som ble hennes ektemann for hele det
virkelige livet. De var begge ved Den Nationale Scene i Bergen noen år, før de kom
til Oslo Nye Teater. Det ble Sissel Sellægs
arbeidsplass for resten av yrkeslivet.
vi minnes
Virksomheten var stor, og rollene ble
mange. Hun hadde en innebygget humor,
og en spilleglede, som kom henne og teatret til gode i komediefaget. Som barn i en
rørende klovnefamilie med Ruth Tellefsen
og Per Theodor som foreldre i August,
August.
Hun var med og bære frem en rekke
nyskrevne norske stykker til suksess.
Hun var en formidabel Flyvende fru
Rosenkrantz i Arild Nyquists stykke. En
underfundig danselærerinne i Min vår i
høst av Odd Selmer, iscenesatt av ektemann Per Theodor. Hun var mann på bar
i Mannfolk av Arild Feldborg. Hun var
også i Over til rødt av Vivi Schøyen og
Vinterhagen av Bjørg Vik.
Hun gikk til sine komedieroller med
alvor og arbeidsglede. Det fikk hun bruk
for i seriøse roller også. Hun gjorde en
nydelig innsats som Amanda Wingfield i
Glassmenasjeriet, og Aline Solness hos
Ibsen.
Oslo Nye Teater er Sissel Sellæg stor
takk skyldig for en rik og allsidig innsats i
teatrets tjeneste.
På vegne av venner og kolleger ved Oslo
Nye Teater,
Barthold Halle
Sverre Solberg
29.01.1960 - 09.02.2014
Når ein skodespelar døyr midt i si skaparkraft, etter fire års kamp mot sjukdom,
berre 54 år, er det ein tragedie. Det Norske Teatret har lenge måtta venje seg til
tanken på å gå vidare utan Sverre og vere
budd på det verste. No har det hendt, og
uroa er gått over til sorg.
Etter år på Rogaland Teater der han mellom anna var Romeo og spelte hovudrolle
i fribrytingsdramaet Trafford Tranzi, kom
han til Oslo Nye Teater. Der var han i to
år, før han kom til oss ved Det Norske.
Og her blei han verande, med unntak
for tv-seriar, der han mellom anna var den
karismatiske Alexander i Hotell Cæsar.
Ved si nytolking av Ibsen-tradisjonen som
Keisar Julian i Keiser og Galilæer fekk
han den høgthengande Blå Fugl-prisen av
Radioteatret i 2004.
Sverre hadde utsjånaden med seg, ei
maskulin kraft og ei framifrå songrøyst;
dermed blei det store musikalroller, ikkje
minst med sneipen i munnvika som Julius
i Ungen. Meir komplekse psykologiske
roller var Hallstein i Vårnatt av Tarjei
Vesaas, Troilus i Troilus og Cressida av
Shakespeare og Frank i Molly Sweeney av
Brian Friel. At han var ein allsidig ensembleskodespelar, viste han også gjennom
absurd fantasirikdom som handverkar i
Silviu Purcaretes legendariske Ein midtsommarnattsdraum.
Men i tillegg til krafta, sjarmen og songrøysta, viste han nye sider frå eit kompleksfylt sinn gjennom Vesaas og ikkje minst to
oppsetjingar frå Olav Duuns verd: Sigyn
frå Nøkksjølia på Nord-Trøndelag Teater,
og Håkon i heile trilogien av Medmenneske på Riksteatret gav Sverre høve til å
forske i mørke krefter, dypter og strenger
i seg. Det skulle vi gjerne fått høve til å sjå
meir av. Det fekk vi ikkje, og kan derfor
ikkje anna enn å tenkje på dei etterlatne,
og lyse fred over minnet hans.
Alle kollegaene på Det Norske Teatret
vil minnast han lenge.
På vegner av Det Norske Teatret,
Otto Homlung
Pål Skjønberg
20.10.1919 - 03.02.14
Ein godviljens kunstnar er han blitt
kalla, Pål Skjønberg, som gjekk bort 3.
februar, 94 år gamal. Pål Skjønberg var
ei sentral kraft i ensemblet på Det Norske
Teatret i over 40 år, og det finst mange
gode minnespor etter han.
Han meistra både det tragiske, komiske
og absurde rollefaget. Han var òg ein
betydeleg instruktør.
I 1943 vart han med i Bærum Studiescene, ei idealistisk gruppe ungdomar som
framførte klassisk dramatikk med Bjørn
Endreson som instruktør. Den første oppgåva var Doktor Rank i Et dukkehjem
med mora som instruktør.
Skjønberg vart tilsett på Det Norske
Teatret hausten 1945, og sto sentralt i
ensemblet til han gjekk av med pensjon
i 1989. Jula 1945 debuterte han i barnekomedien Prinsesse Tone. Han gjorde seg
gjeldande i så ulike roller som Harald i
Den store barnedåpen, Huckleberry Finn
i Tom Sawyer og Peter i Kongsemnene. Eit
verkeleg gjennombrot hadde Skjønberg
som Daniel i Han som fekk leva livet om
att av Pär Lagerkvist, der han med nyansert innleving makta å kombinere både det
ekspresjonistiske og realistiske uttrykket.
33
vi minnes
Skjønberg markerte seg som ein inspirerande og følsam sceneinstruktør. Blant
hans mest vellukka oppsetjingar kan
nemnast Ein seljars død, Bleikeplassen og
Postmannen frå Arles.
Pål Skjønberg var òg aktiv i faglege
spørsmål, tillitsvald på Det Norske Teatret,
styremedlem i Norsk Skuespillerforbund
og Statens representant i styret for Riksteatret. Han er blitt heidra med Statens
kunstnarstipend for skodespelarar, Oslo
Bys kunstnarstipend for instruktørar, Vennelaget på Det Norske Teatrets stipend,
Hulda Garborgs stipend og Kongens
fortenstmedalje i gull.
I åra på Det Norske Teatret tolka Skjønberg mange store og viktige roller, og han
hadde alltid overraskingar å by på som
kunstnar.
til de første suksessene til sønnen Lars og
deLillos som «S’il vous plait», «Gamle
minner» og «Rendezvous». Og i 1981
laget han en fin dramatisering av Snehvit
og de syv dvergene: Klokt nok ville han
bruke musikken fra filmen i forestillingen.
Da vi ba om rettighetene, ville forlaget
selge oss et stykke. «Men vi har et stykke,
av Per Lillo-Stenberg». «Men vi har rettighetene», «Ikke til brødrene Grimm, vel?»
Det ble i allfall en stor suksess, både for
Per og teatret.
En side ved ham var at han tok arbeidet
i barneforestillinger for fullt alvor. Jeg kan
fremdeles se Skalleper i Ronja Røverdatter for mitt indre blikk.
Per Lillo-Stenberg trakk seg fra teaterarbeidet i1995. Vi som hadde med ham å
gjøre, savner ham - og husker ham med
respekt og glede.
Erik Ulfsby, teatersjef
Barthold Halle
Per Lillo-Stenberg
21.06.1928 - 27.03.2014
Skuespilleren og forfatteren Per LilloStenberg gikk bort 27. mars, 85 år gammel.
Han debuterte på Den Nationale Scene i
1950. Han var siden også ansatt ved Centralteatret, Folketeatret, Oslo Nye Teater,
Fjernsynsteatret og Riksteatret.
Lillo-Stenberg kom til Oslo Nye Teater
i 1975 fra en lang rekke roller på Folketeatret. Han brakte med seg en stil og en
kultur som ensemblet trengte, og det førte
til at han ble mye brukt. Arbeidsbyrden
ble stor. Men det klaget han aldri over. I
arbeid og omgang hadde han en rolig tone,
en viss tilbakeholdenhet. Men holdninger
og meninger om alt som angikk arbeidet,
var klare nok.
Han kunne skrive. Han laget tekster
34
Kaare Kroppan
25.04.1933 - 11.05.2014
Skuespilleren Kaare Kroppan har gått
ut av tiden. Navnet bærer i seg en lang
etterklang. Han virket i, og preget norsk
teater, film, fjernsyn og radio over to generasjoner.
Han debuterte ved Trøndelag Teater
på midten av femtitallet. Her hadde han
også sin elevtid. Siden arbeidet han ved de
fleste teatre i Norge. Som en eksotisk og
litt ustyrlig type, ga han farge til utallige
oppsetninger. Et skarpt blikk, bustete øyenbryn og en vilter hårmanke signaliserte
uforutsigbarhet, noe som også speilet seg
i spillestilen hans. Uforutsigbarhet er en
verdifull egenskap hos en skuespiller, og
vanskelig å øve opp.
Hvis vi skulle telle tilskuere som Kaare
nådde gjennom sitt virke på ulike scener,
og på andre arenaer, ville vi snart komme
opp i millioner. Kaare var en omflakkende
skuespiller, og han spilte i og kjente hver
avkrok i Norge. De scenene han spilte på,
var ikke alltid prydet med fløyel og plysj.
Selv la han heller ikke vekt på ytre staffasje. Han var ytterst folkelig, lenge før
det ble politisk korrekt blant skuespillere
å være det.
Jeg fikk arbeide med Kaare både i Stavanger og Trondheim. Vi spilte også film
sammen. Under sommerlige nattopptak
på en øy i indre Ryfylke, hvor Tarjei
Vesaas Kimen ble filmatisert, trivdes han
godt. I skuespillerarbeidet var han raus
med faglige råd. Av rollefigurer i teatret
husker jeg særlig godt den ulykkelige
Happy, i samspill med Ginnar Simenstads
Willy Loman, i En handelsreisendes død.
Selv var han spesielt stolt over en stor
rolle i den amerikanske filmen Ransom fra
1975, hvor han spilte mot Sean Connery,
selveste James Bond.
Kaare ville være fri mann, og selv legge
premissene for livet. Være fri som skuespiller, som sauebonde, i campingbilen
eller på sjøen med hurtigruta, eller i egen
båt. Bildet av den bustete, frie mannen,
sitter igjen på netthinnen, selv om han nå
har han gått ut av tiden. For i minnet til
de nærmeste, til publikum og til vår lille
norske teaterfamilie, har han fremdeles
en plass. I rolleskikkelsene, i turnébussen,
ved kafébordet, i styrhuset, og i alle teatre
og i samfunnshus han har spilt.
Vi lyser fred over hans minne.
Hallbjørn Rønning
1. mai
Styremedlem og kretsleder Camilla Belsvik og Dag Håvard Engebråten ledet an for krets Oslo og omegn i toget. Foto: Ida W
STOR OPPSLUTNING 1. MAI
Over 100 skuespillere deltok da skuespillerforbundet stilte i 1. mai-toget i Oslo i år. Totalt var
toget var det nest største i nyere tid, meldte dagspressen.
Skuespillerforbundet har ikke hatt tradisjon for å stille i toget. NSF opplever
imidlertid at skuespilleres rettigheter nå
er under stort press fra ulike hold, og forbundsledelsen besluttet derfor å stille med
nylaget, egen fane i årets 1.mai-markering.
audiovisuelle området opplever vi dessverre stadig at produsenter gir villedende
informasjon om lovgivning og avtaleverk,
og at mange skuespillere bes om å fakturere framfor å motta lønn, noe som gir
dårligere rettigheter.
DERFOR MARSJERer vi
REKORDSTOR OPPSLUTNING
Det handler om opphavsrett og inntekter
fra videresending, men også om ansettelsesvilkår, pensjon og andre sosiale
rettigheter. Det siste gjelder ikke minst
frilansere, som det blir stadig flere av.
Presset på tariffavtalene øker: I teatrene
fremmes planer om endrede pensjonsordninger, arbeidstider og -oppgaver. På det
Selv med kort varsel, var det en imponerende oppslutning fra forbundets
medlemmer. Over 100 personer stilte seg
bak parolene «Å være kunstner er også et
yrke», «Styrk frilanseres rettigheter» og
«Ja til en offensiv kulturpolitikk».
Samlet var toget av de største i nyere tid
med 8900 deltakere, skrev avisen Klas-
sekampen dagen etter. Årets overordnede
slagord for Arbeidernes dag nasjonalt var
«Frihet i fellesskap».
STORT ENGASJEMENT
- Vi tror at det i tiden framover er viktigere
enn noensinne at skuespillerne er bevisste
på egne rettigheter, og at vi står sammen i
felles krav. Mobiliseringen i dag viser hvor
stort engasjementet blant medlemmene er,
sa forbundsleder Hauk Heyerdahl etter
arrangementet.
Kjenner du til at NSF tidligere har deltatt
i 1. mai-tog? Henvend deg gjerne til sekretariatet!
35
klipperommet
Generalforsamling 2014
Generalforsamling i Norsk Skuespillerforbund 2014 ble avviklet 25.mai.
Pensjonsrådgiver Steinar Fuglevaag fra
Fagforbundet innledet møtet med tydelige forklaringer av hva leveladresjustert
pensjon egentlig innebærer.
– Det ironiske er at det er eldre, som
er mest opptatt av dette spørsmålet,
som er best sikret, mens de unge, som
ikke er interessert, er de som virkelig
burde være det, sa han.
Styrets årsberetning, regnskap og
budsjett ble godkjent. Forbundsleder
Hauk Heyerdahl ble gjenvalgt for ett år,
mens tre styremedlemmer ble gjenvalgt
for to år.
Hovedoppgjør
teatersektoren
Forhandlinger med Norsk Teater- og Orkesterlederforening ble avsluttet rett før
midnatt 15.mai. Forhandlingsresultatet i
hovedtrekk:
Fremtidig pensjonsordning var et sentralt forhandlingspunkt. I dag har man
en ordning med ytelsesbasert pensjon der
arbeidstaker er garantert en pensjon på
66 prosent av avgangslønn, eventuelt noe
avkortet pga. levealdersjustering. Denne
ordningen er krevende for arbeidsgiver,
som ønsker en innskuddspensjonsordning der arbeidstaker bærer risikoen for
avkastningen. Etter at arbeidstakersiden
avviste forslag om ny pensjonsordning
i år, ble det framforhandlet en protokoll
som sier at utredning av framtidig pensjonsordning skal skje med sikte på nye
forhandlinger allerede i 2015. Protokollen
innebærer ikke at det er gitt klare føringer
for hva slags ordning som skal utredes og
det er heller ikke inntatt noen forutsetning
om at dagens ordning skal falle bort.
Fremforhandlet lønnsøkning fra 1.4
2014 er 3,3 prosent på alle trinn. Videre
økes kostpenger til kr 130 (fra tidligere
kr 80). Skuespillerforbundet gjorde en
protokolltilførsel der det ble påpekt at
36
lønnsnivå og øvrige økonomiske vilkår
for skuespilleren må forbedres vesentlig i
kommende lønnsoppgjør.
Det er avtalt å drøfte søndagsarbeid
med frist til 1. oktober 2014. Teatrene har
ulik praksis mht. dagsgasje, og det vil bli
arbeidet med å finne en felles utregning
her. Pågående arbeid med gjennomgang av
tekstlige og innholdsmessige forbedringer
og forenklinger i avtaleverket vil bli videreført. Forhandlingsresultatet sendes til
godkjenning hos forbundets medlemmer.
Hedda 2014
Heddaprisen for fremragende prestasjoner
i norsk scenekunst deles ut for 17. gang i
år. Nationaltheatret er vertskap for årets
arrangement og inviterer til en festforestilling ledet av Else Kåss Furuseth.
Juryen har i teatersesongen 2013-2014
sett og vurdert mer enn 150 forestillinger
over hele landet. Av disse har 21 forestillinger av 15 teatre/kompanier fått plass
på nominasjonslisten, som teller i alt 34
nominerte i 10 kategorier.
- Verdt å merke seg er at tre regidebuter
av etablerte skuespillere er med på årets
liste: Både Bjørn Sundquist sin versjon av
«Mens vi venter på Godot» og Trine Wiggens «Det merkelege som hende med hunden den natta» har fått nominasjoner for
skuespillerprestasjoner, mens Glenn André
Kaadas debut «Perpleks» er nominert for
beste regi, skriver NTO i en pressemelding.
Prisene deles ut søndag 15. juni
– nominerte og vinnere kan sees på
skuespillerforbundets hjemmesider og på
www.heddapris.no
klipperommet
Tildelinger fra NSFs fond for frilansere
SøkerGruppeProduksjonTilsagn
Julie Solberg
A kiss me production
His own room
6000
6000
Simone ThiisTeater NovaAlene Sammen Vigdis, Vera og en til...
6000
Kristin Aafløy Opdan
Opdan Produksjoner
6000
Helena KlarénTeater Leven DAYtringsfrihet - en opp- og nedtur
6000
Mads Henning JørgensenMoveArtAbel, stå opp
6000
Rune TemteTemte ProductionsNorwegian-Polish Life Shots
Biophilia 6000
Kjersti Aas Stenby
Dan Safer and the Epic Failures
Magne Skjæveslandwww.vinjeproduksjoner.noFerda-Vinje
6000
Thea Borring LandeJorba 6000
Line Heie Hallem
Line Heie Hallem og Espen Løvås
Oda fra Havet 6000
Dilettantens forferdelige flid
6000
Pernille Dahl Johnsen
Johnsen & Johnsen produksjoner SA
SÅ RART
7000
Thea Elisabeth Skallevold
Temte Productions
10000
Karin StautlandKaja productionsEnkefruen fru Grieg…
Det som er rett 10000
Tobias avlund Heiberg
Johanna & Tobias
10000
Andreas HumlekjærMadam PysjI en badstue lytter man
10000
Ingvild lienMementoGlassklokken Jorunn LullauKorte StegPotetens Parademarsj 13000
Siri Schnell Juvik§113§113 13000
Jonas KippersundTurnékompanietTvillingene13000
Helga HagaFramdriftSommer i Tyrol13000
Det kom mange hit i båt
16000
Huy Le Vo og Rebekka Nystabakk REBEKKA/HUY
Kim Atle HansenP2PBrorskapet16000
Etternavn
Fornavn
Vedtak
1
Bjørklund
Torstein
4 000
2
BorgliPia15 000
3
Christiansen
Anders Baasmo 20 000
4
Eidsvold
Gard B
20 000
5
Ellefsen
Per Christian
20 000
6
Hagen
Pål Sverre
40 000
7
HellumKyrre30 000
8
LarsenBirgitte40 000
9
OftebroJakob25 000
10
Raustøl
Ingeborg S
6 000
11
Scharffenberg
Svein
25 000
12
Stautland
Karin
20 000
13
Williamson
Odd-Magnus
15 000
14
ØbyKalle20 000
197 000
Vi gratulerer!
Tildelinger Vederlagsfondets
reise- og studiestipend:
Samlet tilsagn
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
•
Espen Skjønberg som fylte 90 år 7. april
Torbjørn Halvorsen som fylte 80 år 24. april
Monna Tandberg som fyller 75 år 2. juli
Anne-May Nilsen som fyller 75 år 4. juli
Lise Fjeldstad som fyller 75 år 17. juni
Bente Børsum som fyller 80 år 21. juni
Thea Stabell som fyller 75 år 4. juli
Rannov Nilsen som fyller 75 år 6. juli
Ineke Brinkman som fyller 80 år 29. juli
Gerdi Scjelderup som fyller 80 år 10. august
Inger Lise Westby som fyller 75 år 17. august
Arne Knutsen som fylte 70 år 30. april
Ragnhild Nygaard som fyller 70 år 24. juli
300 000
37
Der som ingen skulle tru…
Nærmere 80 prosent av norske skuespillere er bosatt i det sentrale Østlandsområdet.
Men det finnes også mange scenekunstnere som i høyeste grad er aktive andre – og
kanskje uventede steder. På denne siden presenterer vi noen av dem.
Holder koken i Barentsområdet
Bente Andersen brukte farsarven på å lage Samovarteatret, et profesjonelt friteater i Kirkenes med
seks fast ansatte og mellom 20 og 50 prosjektengasjerte årlig. Hun har ikke angret – selv ikke da
teatret brant ned i 2005.
S
Av IDA WILLASSEN
amovarteatret har holdt på siden
1990 og har med to unntak satt
opp nyskrevet dramatikk. Vi ønsker å sette fokus på nasjonale og
internasjonal samfunnsspørsmål, og hvordan de berører enkeltmennesket, forklarer
skuespiller og teatersjef Bente Andersen.
borgerkrigen, skjønte de tematiken veldig
godt.
Malmklang brant ned
Internasjonalt område
Samovarteatret holder til i Kultursalen i
Kirkenes i Sør-Varanger kommune. Navnet henspiller på den russiske tekjelen som
alltid er varm.
– Det er to kilometer til Russland og fire
mil til Finland. Vi opplever at vi oppholder
oss i et internasjonalt område. Over 90
prosent av naturressursene ligger i Nordområdene, noe som har konsekvenser for
den internasjonale interessen for regionen.
– Vil du si at den geografiske plasseringen har hatt påvirkning på teaterets
repertoar?
– Helt klart. Disse grensene er litt annerledes en Svinesund. Den nåværende
russiske grensa ble trukket i 1806, og
var lenge helt åpen. Men etter at grensen
ble stengt etter andre verdenskrig, fikk
beboerne i området en helt annen bevegelsesradius Dette har vi tematisert i vår siste
forestilling Vodka, vann og glasnost som
er basert på intervjuer med russiske og
norske pensjonister og deres opplevelser
av naboforholdet.
Flerspråklig publikum
Fra 2012 er grensa åpen igjen, for alle
fastboende i Sør-Varanger og den russiske
nabokommunen Pechenga som har et såkalt grenseboerbevis. Det gir rett til å reise
noen mil inn i nabolandet uten visum.
38
Bente Andersen er teatersjef ved
Samovarteatret. Foto: Lene Stavnå
– Etter at vi fikk grenseboerbeviset, har
vi begynt å rekruttere russisk publikum. Så
allerede når vi begynner å jobbe med å utvikle en forestilling, har vi dette i tankene.
Vi bruker et formspråk der både tekst og
bevegelse betyr mye, og vi involverer alltid
både dramatikere og komponister tidlig
inn i prosessen. Vi turnerer Finnmark og
Russland, og har også vært i Kaukasusområdet, Georgia og Tyrkia. Vi ser at våre
forestillinger har relevans for andre steder
med noe av de samme erfaringene som
vårt område har.
– Hvilke erfaringer er det?
– Erfaringer knyttet til det å bo i et
område der det plutselig trekkes opp
en grense – litt som det som skjer på
Krimhalvøya nå. Arctic Voices handler
om dette. I Georgia, der spillelokalet
fremdeles hadde kulehull i veggene etter
– Det er ikke slik at jeg tror det skal bli
fred i verden med en forestilling fra Kirkenes, men vi kan vise at vi bryr oss, at
vi forstår hverandre. Det er utrolig viktig
at forestillingene har et budskap. Det har
vært drivkraften vår i snart 25 år.
– Dere har faktisk jubileum i 2015?
– Ja. Jeg vet ikke om vi skal markere det,
de fem årene siden 20års-jubileet har gått
så fort. I 15 år var vi lokalisert i huset som
het Malmklang: En vakker og stor bygning med 12 meter takhøyde og snorloft.
Men den brant i 2005. Når du har sloss
med marginale midler og noe sånt skjer,
må man stoppe opp og tenke alvorlig over
hva man vil gå videre med.
Men, Samovarteatret hadde forsikringene i orden.
– Vi gjorde en grundig gjennomgang,
leide til og med inn en bedriftsrådgiver for
å finne ut av hva vi tjente på og ikke. Med
informasjonen vi fikk ut av prosessen,
bygget vi oss opp igjen. Forsikringsselskapet fortalte meg etterpå at det bare er om
lag 50 prosent av bedriftene som opplever
en brann som klarer å komme tilbake.
Fikk hus av kommunen
I syv år etter brannen holdt samovarene til
i Scene 2, en gammel svømmehall og «et
smykke av et rom» i følge Andersen. Da
det skulle bygges ny skole, måtte teatret
flytte igjen. Men denne gangen fikk de
drahjelp:
– Lokalpolitikerne i Sør-Varanger definerte teatret som så viktig for lokalmiljøet
Der som ingen skulle tru…
at de vedtok å lage et nytt teaterbygg. Vi
gikk inn i prosessen med å prosjektere
det, noe jeg tror var viktig for å sikre de
fasilitetene som trengs, men som ikke
er innlysende for noen som ikke driver
med dette til daglig. Nå har vi vanvittig
fine lokaler der vi både kan produsere og
spille. Vi tar også i mot gjestespill – vi er
veldig begeistret for alle som vil komme.
Det går to direktefly fra Oslo til Kirkenes
hver dag, og det er ikke lengre sørfra og
nordover enn det er nordfra og sørover,
bare så det er sagt.
Sligg ble startskuddet
Den unge Bente Andersen vokste opp i
Kirkenes, men flyttet da hun 16 – uten
planer om å returnere.
– Jeg var ute i mange år, gikk på teaterskolen i København. En dag jeg stod blant
alle de verdensvante Københavnerne slo
det meg: «De har aldri måkka sligg».
– Sligg?
– Sligg er det som ligger på transportbåndene som kommer ut fra gruvene. Det
var en vanlig sommerjobb for ungdom da
jeg var ung. Man skjønner ikke industri
i en by, slo det meg i København. Man
skjønner ikke hvordan samfunnet henger
sammen.
Der og da bestemte hun seg:
– Jeg skal flytte til Kirkenes, og jeg skal
lage teater basert på historier ingen har
fortalt før.
administrativ kompetanse
Planen var å bli i minimum to år, maksi-
mum fem.
– Men så fløy de 15 første årene. Det
var så mye å ta tak i, så mye dramatikk
og så mange historier. Så skal det jo sies
at i løpet av disse årene har jeg tatt både
ledelsesutdanning, økonomistyring og alt
det andre man trenger for å kunne drive et
teater. Jeg ble mor for første gang i 1994,
og da oppdaget jeg at jeg ikke hadde noen
som helst slags rettigheter. Jeg måtte ta
med barnet på turné og belage meg på far,
som tok ut fødselspermisjon. Da bestemte
jeg meg for at sånn skal det ikke være. Så
da gjorde jeg teatret om til et aksjeselskap.
Rett og slett fordi organisasjonsformen er
så tydelig. Det er ikke det administrative
som ligger mitt hjerte nærmest, men det
må til, for eksempel etter en brann.
Må tallfeste kulturens verdi
– Jeg er klassisk utdannet, og i begynnelsen tenkte jeg mye på hvor nært jeg var
«Mekka» og Stanislavskis Russland. Nå
er jeg mer opptatt av hvor godt det er å få
den roen rundt produksjonsprosessen som
dette stedet gir. Jeg er veldig villig til å bo
«der som ingen skulle tru at nokon kunne
bu» for å få nettopp det.
– Hvilke politiske grep tenker du kunne
lettet arbeidsforholdene for scenekunstnere som ønsker å jobbe utenfor de
største byene?
– Man planlegger og tenker stort sett
ut fra sentrale strøk. Jeg skulle ønske at
vi hadde flere kanaler for å synliggjøre
alt det som foregår av kunstnerisk arbeid
utenfor de største byene, og hvor viktig
det er for lokalsamfunnene. Det finnes
forskning som viser at det å investere i
kulturarbeidsplasser lønner seg. Jeg skulle
ønske at man klarte å tallfeste verdien,
slik at det ikke bare var masse snakk om
kultur og næring, men at man faktisk
satte av investeringsmidler til dette. Det
er ikke snakk om subsidier til distriktene
– mange flere enn de fastboende vil nyte
godt av slike investeringer.
Kvalitet krever rammer
– Det står for eksempel ganske skralt til
med visningssteder, og det er trist. Det er
allerede lagt føringer fra nasjonalt politisk
hold på at man skal ha DKS, etc. Det man
faktisk må ha i tillegg, er visningsrom.
Samovarteatret er ganske strenge på krav
til spillesteder, både av sikkerhetsmessige
og kvalitetsmessige hensyn. Det er umulig
å levere samme kvalitet i et rom som ikke
er tilrettlagt for visning av scenekunst.
Generelt må vi ha en mulighet til å utfordre publikum og vi må tørre det – ikke
bare tenke salgsmulighet, kjapp opp og
nedrigg. Jeg tror vi mister noen gode forestillingsideer fordi vi er avhengige av disse
kravene, som ikke har noen ting med det
kunstneriske å gjøre.
– Hva driver du med akkurat nå, og hva
er planene framover?
– Jeg var så heldig at jeg fikk arbeidsstipend i år, så jeg skal nå jobbe 50 prosent
med kunstnerisk utviklingsarbeid i to år.
Jeg rågleder meg!
FAKTA
• Samovarteateret er et profesjonelt teater opprettet av Bente S. Andersen i 1990.
• Teateret har seks fast ansatte og holder til i Kirkenes.
• Teatret er samlokalisert med Kirkenes skole og kulturskolen, som kjøper undervisningstjenester av Samovarteateret som står for planlegging og gjennomføring av
undervisning og forestillinger. Teatret har også en egen aspirantordning.
• Kirkenes ligger på 70 breddegrader nord og 30 lengdegrader øst, og er kommunesentrum i Sør-Varanger i Finnmark. Kommunen deler grense med Russland i øst og
Finland i vest.
• Samovarteateret jobber for å lage samtidsaktuelle forestillinger og ny dramatikk
inspirert av «internasjonal politikk, samfunnet rundt oss og mennesker vi møter».
39
B
­- blad
Returadresse:
Norsk Skuespillerforbund
Welhavens gate 1
0166 Oslo
Replikken
«Hvis vi ikke får på plass en bærekraftig
løsning vil det gå utover bemanningen og
produksjonen.»
Morten Gjelten, direktør i Norsk Teater- og
orkesterforening, om avviket mellom oppsparte pensjonsmidler og fremtidige forpliktelser.
Klassekampen 21. mai.
«Regnskapsreglene oppleves som fullstendig
uhensiktsmessige for kulturinstitusjoner som
i hovedsak er finansiert av det offentlige. For
et børsnotert selskap kan det være viktig at
man får fram de underliggende verdiene av
pensjonsforpliktelser, men for kulturinstitusjoner er det helt meningsløst. Derfor
må fagbevegelsen nå gå sammen for å tydeliggjøre at ansvaret for en løsning er hos de
politiske myndigheter.»
«Selvsagt vil jeg bli satt opp, men det er et
slit og styr, særlig urpremierer. Å gi ut bok
går veldig fredelig for seg i forhold. […] Nå
vil jeg gjøre det jeg selv har lyst til, og jeg har
ikke lenger lyst å skrive drama. Holder helsen skal jeg skrive dikt og langsom prosa.»
Jon Fosse (gjengitt på bokmål) i Aftenposten
21. januar.
Tore Walmsnæss i Musikernes fellesorganisa-sjon til Klassekampen 19. mai
Sagt siden sist
40
skuespillerforbund.no