docAgronomen Desember 2014 - Stend vidaregåande skule
download 
Report Transcription
Agronomen Desember 2014 - Stend vidaregåande skule
Agronomen Blad for tidligere og nåværende elever ved Stend Desember 2014 Foto: B-klassen på kvardagsliv KULTURLANDSKAPET OG UNGE BØNDER Ole Gjermund Digernes ble kåret som årets vinner av Kulturlandskapsprisen for sin ekstraordinære innsats for kulturlandskapet på kystgarden Digernes på Stord og på Otterøya i Bømlafjorden. Dette var 19 gangen at Kulturlandskapsprisen i Hordaland ble overrekt til en bonde som tar vare på og utvikler de kulturhistoriske og biologiske verdiene som en finner i jordbrukets kulturlandskap. Dette viser at pleie av kulturlandskapet langs kysten har stor betydning for samfunnet som helhet! Ole Gjermund konkurrerte i år mot 11 andre kandidater fra kystkommunene i Hordaland, og blir også Hordaland sin kandidat til den nasjonale Kulturlandskapsprisen i 2015. Hardangerkonferansen 2014 ble arrangert i november på Brakanes Hotell i Ulvik. Konferansen hadde fokus på næringsstrategier, regionsutvikling og samferdsel. En av postene på programmet fra næringslivet var blant annet hvordan fremtiden blir for landbruket i Hardanger. Hardanger er inne i ei optimistisk tid med bedre kommunikasjoner, ny industrisatsing og økning i folketallet, men også innenfor gårdsturisme og landbruket generelt råder optimismen. Unge bønder er et viktig satsingsområde for yrket vårt og bondelaget arrangerer derfor kurs for de hvert år. Det kan blant annet være kurs i eierskifte av både eiendom og bedrift, driftsutvikling og bedriftsrådgivning. Det er også viktig at de unge vert invitert inn i bøndenes fellesskap for å bli en viktig ressurs innenfor helt nødvendig landbruksinformasjon til landets befolkning og ikke minst organisasjonsarbeid. Ungdommen er yrkets fremtid! Styret har allerede begynt å tenke litt på neste års Agronomstevne ved å finne frem klasselister for å kunne begynne å lete etter jubilantenes bosteder. Vi i styret i Agronomlaget ønsker alle en god jul og ett godt nytt år! Jan-Ole Skage JAKTEN PÅ EN FRAMTID All statistikk viser med tydelighet en god sammenheng mellom resultatene på videregående skole, og hvordan det går med ungdommen seinere i livet. Dersom de dropper ut, ser vi at de kommer svært dårlig ut på mange statistikker. I den andre enden vet vi at gode resultater og mestring gir et vell av muligheter senere med tanke på studie – og yrkesvalg. I videregående skole er det derfor sterkt fokus på at elevene skal gjennomføre og bestå, fordi det er en god investering både for den enkelte og for samfunnet. Mange lærere og rådgivere jobber godt med dette, men litt for mange ganger opplever vi at til tross for god innsats, når vi ikke fram. Statistikken viser at over 40% av de som dropper ut, sliter med psykisk helse hos seg selv eller i nær familie. Derfor har Stend og mange andre videregående skoler fått tilgang til skolepsykolog. I disse dager får skolen besøk av mange elever fra ungdomsskoler som ønsker å vite mer om hva vi driver med på Stend, og vi treffer mange ungdommer på messer og skolebesøk. For mange av disse er dette et svært vanskelig valg. De vet at valget er viktig, men de vet ikke hva de skal velge, de vet ikke hva de «vil bli». Utfordringen vår er hvordan vi møter disse ungdommene i vår iver etter å få mange søkere til skolen. Verken idrettsfag eller naturbruk kan lokke med mange konkrete arbeidsplasser etter endt videregående. Det vi kan tilby er skoleår der elevene kan få være i aktivitet og jobbe med interessen sin, om det er hest, fotball eller lignende. Vi ser at dette er positivt for mange. Elevene trives, mange presterer godt faglig, og de utvikler ferdigheter og sosial kompetanse. Gjennom dette ser vi at elevene legger et godt grunnlag for en videre studie- og yrkeskarriere, og at de er konkurransedyktige i jakten på en god framtid og et godt liv. Jeg vil benytte anledningen til å ønske nåværende og tidligere elever en fredfull jul der en skal slippe «å jakte» på verken det ene eller det andre, men der en kan få være seg selv sammen med dem en er glad i. Rektor Magnus Vaktskjold Redaksjonen Stend vidaregåande skule, 5244 FANA Ansvarlig red: Magnus Vaktskjold Mobil: 482 21 570 / epost: [email protected] Design og utforming: Grieg Medialog AS, www.medialog.no 2 AGRONOMEN DESEMBER 2014 HESTESPALTEN I disse travle småkaketider passer det med litt om mye i stedet for mye om lite: •• AV: ANNE KRISTIN MILDE Foring: Betfiber og betfor som er biprodukter fra sukkerroeproduksjonen er kommet sterkt inn på hestens foringsmeny. Etter utvinning av sukker fra roene sitter man igjen med en rest som er nesten helt sukkerfri og av dette lages: BETFIBER som er fibermasse malt sammen med litt soyaolje og litt salt og deretter pelletert. Betfiber har en energimengde nesten tilsvarende kraftfor og en meget god vannbindingsevne (5-7 ganger egen vekt). Betfiber er velegnet til hester som er følsomme for stivelse og sukker, hester utsatte for forfangenhet, kolikk, magesår, stoffskiftesykdom som EMS og PPID og krysslammlese. BETFÔR produseres av samme grunnmasse som betfiber, men tilsettes 35% melasse og pelleteres ikke. Betfor er søtt og smakelig for hesten og egner seg som energidrikk og som «pick-me-up» etter en hard økt/konkurranse for å fylle i glykogenreservene Både BETFIBER og BETFÔR skal bløtes før bruk pga forstoppelsesfaren ved vannbinding. Unntak er hvis en vil nytte trekkpapireffekten i betfiber til en hest med sprutdiare. Bare høy? Ved Wången Travskola i Sverige i regi av SLU er det gjennom en periode brukt bare høy i foringen av unghest, i dette tilfellet varmblods traver. 16 hestene ble satt inn på Wången som 1,5 åringer og fulgt opp i 2,5 år. De ble hele tiden kontrollert mht helse, tilvekst, trening og prestasjon frem til 3 års alder. Hensikten var å undersøke om KUN grovfor i form av høy er tilstrekkelig til å gi en unghest fullverdig tilvekst og utvikling og å få den til start med tilfredsstillende resultat. Grovforet hadde hele tiden et høyt innhold av energi og protein, (10,5 MJ og minst 63% FRP pr kg TS). Resultatene: • Alle 16 hesten klarte et premieløp som 2-åringer og 15 klarte godkjent prøveløp • 8 av hestene fikk kortere distansetrening enn normalt, dvs 30% mindre tening. Dette resulterte i noe dårligere kondisjon, men hestene hadde færre treningsavbrudd grunnet skade • Bevegelsesavvik/halthet ble målt objektivt med Lameness Locator. Hestene fikk problemer når hurtigkjøring startet våren som 2-åringer, men de hentet seg inn i løpet av noen tid. Hvis det blir kaldt. Teppeproblematikken er i vinden igjen. Kan hesten selv fortelle om den vil ha teppe på og i tilfelle hvilket teppe? En gruppe norske forskere ledet av CM Mejdell lot 23 hester bruke symboler for å kunne si «teppe på» eller «teppe av» eller «ingen endring». I løpet av ca 11 dager, noen hester var tregere enn andre, hadde hestene ved hjelp av godbitbelønning lært hva symbolene betød. Det viste seg at kaldblod oftere valgte å være teppeløse enn varmblod og at dess våtere, kaldere og mer vind det var ute, dess oftere ville hestene ha teppe på. Nedskritting om vinteren. Alle hester må skrittes ned etter tre- AGRONOMEN DESEMBER 2014 ning for å unngå stivhet og muskelsmerte. Ulldekken i form av ryggteppe er en god hjelp for å hindre en for rask nedkjøling. Minst 10 min før treningsøkten starter og under nedskritting inntil pustefrekvensen er normal er teppet vesentlig. Det er også best å ha teppet på hesten, (skifte til et tørt når hesten kommer inn), inntil pelsen er tørr. Tette vinterdekken er ikke bra for en våt hest. Slike dekken slipper ikke fuktigheten godt nok ut og pelsen holder seg våt i lang tid, særlig hvis hesten ikke er klippet. Dette disponerer for forkjølelse og hudproblemer. Vinter og hestehelse. Når temperaturen synker er det noen tips å ta med for å holde hesten frisk: • Mer mat. Hesten trenger mer energi for å holde varmen, særlig hester som går lenge ute og hester med lite pels. Mengde grovfor bør økes, ikke kraftfor. Grovfor i magen er en liten «ovn» som hesten bærer med seg og som gir den nødvendige varme. • Vann. Hesten foretrekker lunket vann for å drikke nok. Iskaldt vann kan føre til for lite væskeopptak og forstoppelse. Det finnes «vinterbøtter» som holder vannet temperert og disse er svært nyttige. • Frisk luft. Hesten skal ut så sant det er praktisk mulig. Selv godt ventilerte staller blir full av diverse forurensinger som disponerer for luftveislidelser. • Hud og pels. Hvis hesten står med teppe hele tiden, må huden sjekkes minst en gang i uke for tegn på gnag, irritasjon eller reaksjoner i form av skorper , hevelser eller sårdannelser. Vasking av teppet er også vesentlig for å holde god hygiene • Klipping. Hvis man ønsker å ha teppe på hesten hele vinteren, bør hesten klippes. Teppet presser hårene sammen og reduserer derfor isolasjonsevnen i pelsen vesentlig. Dessuten er det større fare for svette og vedvarende fuktighet i en lang pels under et teppe enn om pelsen er kort Atferd. Hesten er et frykt-og-flykt-dyr og vil helst stikke av når den møter noe fremmed og skremmende. Skal man tvinge hesten forbi en «nifs» gjenstand,(1) skal man la hesten langsomt gjøre seg kjent med tingen på egenhånd(2) eller skal man snu og gå hjem(3)? En forskergruppe holder på med dette problemet i Danmark og de foreløpige resultater viser at alternativ 3 ikke er bra, men både 1 og 2 kan virke. Gruppe 1- hestene som ble tvunget inntil den fremmede gjenstanden fik høy puls og pustefrekvens som et resultat av høyt stressnivå, mens gruppe 2hestene holdt seg roligere. Imidlertid var gruppe 1 langt mer selvsikker på dag to i samme forsøk, mens gruppe 2 stadig var skeptisk. Med andre ord er det mye på dette området vi ennå ikke vet, men å være OBS på hestens fryktreaksjoner vil alltid lønne seg. 3 Foto: Arild Skogseth HESTELINJEN RINGER JULEN INN Litt utenfor Bergen, i retning sør, finner man Stend Vidaregående Skule. Nettopp denne skolen har 150 års jubileum i 2016. •• AV: ELISABETH STORETVEDT OG MALIN TØNDER Dette er en liten skole med kun 360 elever, men som har store læringsareal for elevene. Skolehverdagen her er mye annet enn normalen og det å kjøre traktor er ikke uvanlig. Det er stor variasjon av elever på Stend da det er både idrettslinje og naturbrukslinjer. Det er full aktivitet ved ridehallen på Stend. Elevene er i gang med å klargjøre ridehallen for juleshow. Det er en koselig stemning som møter oss, og elevene sprer mye latter og glede. Hestejentene smiler fra øre til øre mens de nynner på julemusikken som går over høyttalerne. Det er elevene i Vg2 på hestelinjen som er i full gang med å dekorere ridehallen med julelys, granbar og andre kulisser til det årlige showet. Julestemningen sniker seg på selv om vi bare er i november. Når vi går innover i ridehallen, treffer vi Frida Reikvam som er i gang med å sette opp julelys. Hun forteller oss at • mesteparten av undervisningstiden nå før jul går til forberedelser av årets juleshow. «Juleshowet er en fin måte å lære på. Vi har et konkret mål å jobbe mot og alle er veldig gira på å få juleshowet best mulig. Det er mye jobbing, men vi har det veldig moro under forberedelsene» sier hun muntert. «Hvordan er skolehverdagen deres ellers da?» Spør vi. «Skoledagen vår er veldig variert. Noen dager har vi vanlig allmennfag, mens andre dager har vi mer praktisk undervisning som ridning og stell av hest. Vi kjører også traktor, snekrer og driver med vedlikehold av stallen.» Frida forteller oss også at de har fokus på forskjellige temaer innen hest og temaene blir jobbet med periodevis. I 2006 startet det hele. Det var hestelæreren Siri Brodal som kom på ideen om å ha et lite juleshow kun på gøy. Siri Brodal er utdannet som rideinstruktør på Starum Hestesenter og har tatt pedagogikk på Høyskolen i Bergen. «Det lå aldri i tankene at det skulle bli så stort som det blitt nå» sier Siri med et smil om munnen. Juleshowet begynte som en opptreden for foreldre og det var ingen sammenheng mellom innslagene. Nå derimot har juleshowet en tydelig rød tråd gjennom hele program- met og det har gått fra å være en opptreden til å bli en forestilling. Brodal startet som hestefaglærer på Stend Vidaregående Skule for 8 år siden. Mye har forandret seg siden den gang. «Alt var mye mindre! Nå har vi to staller, klasserom og salmakerbod ved stallområdet og jeg har fått flere kollegaer!» Siri forteller videre. «Når jeg startet som lærer var det kun jeg som underviste i hestefag. Arne Johannesen og Robert Dalland var mine eneste kollegaer, men de underviste i stalldrift og salmaking. Nå er vi seks lærere som underviser i hestefag.» Stend er en skole utenom det vanlige. Skolen kan tilby linjer som idrettsfag, friluftsliv, hestelinje, anleggsgartner, dyrefag og naturbruk. I 1866 var det første skoleåret og skolen kunne kun tilby agronomlinje. På den tid var flertallet gutter på Stend, men i dag er det flertall av jenter. Ridehallen er fylt opp med elever fra Vg2 hestelinjen. I klassen er det kun jenter og hallen fylles med latter og sang. Elevene vet også hvor mye hardt arbeid de har foran seg. Juleshowet er blitt en tradisjon og klassen vil gjøre best mulig for å fortsette å imponere publikum. En ting er sikkert, hestelinjen har noe å være stolt over! Stend har 150 års jubileum i 2016 • Første juleshowet på Stend var i 2006 • Første skoleår var i 1866, og Stends første rektor var Georg Aleksander Wilson. • Første lærer på hestelinjen var Rigmor Solheim 4 Foto: Tilia Langleite Foto: Arild Skogseth AGRONOMEN DESEMBER 2014 Fra blomster og trær TIL GRØNNSAKER OG BÆR •• AV: HANNE TRETTSVEEN OG MARITA NETELAND I det du svinger inn mot Stend, er du omringet av frodig landskap. Alt fra åker til plommetrær. Gårdsbutikken på Stend ligger til høyre for gårdsplassen, hvor elever oppholder seg under praktisk undervisning. I det du går inn i gårdsbutikken og gartneriet får du en smak av lokale norske råvarer med et rikelig utvalg selvdyrkede blomster. Mandag Tirsdag Onsdag Torsdag Fredag Lørdag 10:00-15:00 10:00-15:00 10:00-15:00 10:00-19:00 10:00-19:00 10:00-15:00 Telefon: 55 91 53 08 Adresse: Fanaveien 249, Bergen Hordaland Fra skole til gartnerarbeid For å jobbe på gårdsbutikken og gartneriet må man ha egenskaper og interesser innenfor området og gjerne gartnerutdanning, eller erfaring fra skolen på Stend. I det vi går inn i gårdsbutikken kjenner vi varmen fra drivhuset og den gode atmosfæren. Vi blir møtt av hyggelig ansatt, Olaf Heggdal, som villig forteller om bedriften. Heggdal er fulltidsansatt i gartneriet og butikken, han har jobbet her siden høsten 1994, altså hele 20 år, og trives med det. Det er flere ansatte, både fulltid og deltid som hjelper til i bedriften, forteller Olaf Heggdal. I gårdsbutikken/gartneriet finner man et variert utvalg av varer, blant annet grønnsaker, frukt, kjøtt, søtsaker, og blomster. Utvalget av varer kommer an på sesong og årstid. Heggdal forteller at i juletiden er julestjerner(blomsten) noe de produserer og selger mye av. Arbeidet de gjør i gartneriet er derfor også sesongbestemt, såing, gjøre klart for produksjon, utplanting, lage blomsterdekorasjoner, vanning er noen eksempler. Mens vi står der midt i butikken forteller Heggdal om produktene de selger. Han peker mot grønnsakene og forklarer at de får mange grønnsaker fra bønder på Voss, men at de selv også produserer poteter, ulike salater, kål og så videre som de har i butikken. Som vi ser, selger de også nedfryst kjøtt, men Heggdal sier at ved spesielle ønsker kan det bestilles kalkun eller lignede, så lenge de har tilgang på det ønskede produktet. Gartnerikonseptet: Både butikken og gartneriet blir driftet av ansatte, som ikke jobber som lærere ved Stend Videregående Skule. De har som sagt ansvaret for bedriften, men er underlagt skolen. Elever som går på Stend Naturbruk har undervisningsopplegg i gartneriet, som er en del av pensum. Med egen erfaring som tidligere naturbrukselev, får man opplæring og arbeidsoppgaver innenfor blomster, steinlegging, kranslaging av pil og beskjæring av busker med mer. Når vi går inn i gartneriet kjenner vi duften av blomster og varmen av lampene som skaper koselig og stemningsfull atmosfære; akkurat som vi kjente da vi gikk inn der for første gang som vg1 elever på Stend. Drivhuset var fullt av julestjerner, slik som nå, når det er juletider, og det er sesong for dette. Som en del av tunet gir Gartneriet og Gårdsbutikken en mulighet for flere til og se Stend og området rundt skolen. Det er hyggelig og kunne kjøpe gode råvarer i koselig butikk, litt utenom det vanlige. Den perfekte lørdagstur for en familie. Faste og kjære kunder Kundene som kommer til gårdsbutikken er forskjellige. Det kommer barnefamilier, eldre mennesker, foreldre til elever som både er faste kunder og «forbipasserende kunder». Heggdal forteller at de har noen ukentlige kunder, men også kunder som kommer igjen for faste høytider. Nye og forbipasserende kunder er hjertelig velkommen, legger Heggdal til og smiler. Stend ble i 1861 kjøpt av Hordaland fylke, med formål om å bruke eiendommen til jordbruksskole. De har i 2016 150års jubileum. Gården er en av de største jordbrukseiendommene i fylket. AGRONOMEN DESEMBER 2014 5 Vivian og Radoctro i aksjon! (arkivfoto) Snart klar for trening! det store spranget •• TEKST OG FOTO: THEA SØRENSEN BERNLØV OG SOPHIE EMILIE SUNDT ÂMotivasjon, dedikasjon og viljeÊ sier lærer og trener Morten Holm når han skal forklare hva som skal til for å klare seg i idretten sprangridning. En hestejentes drøm Vi spaserer inn på gårdsplassen midt mellom den røde stallen og det store ridehuset. Den intense lukten av hest treffer oss idet vi går inn i stallen for å møte Vivian Tveite som vi er så heldig å få lov til å intervjue. Hun er allerede i gang med å gjøre klar den flotte, store hesten hennes Radoctro til trening. Vi merker fort at stallen er et godt og trygt sted å være. Den gode og lune atmosfæren er ikke til å unngå å legge merke til. – Hva går toppidrett sprang ut på og hvorfor valgte du akkurat dette faget? – Toppidrett sprang er et valgfag med fem timer i uken. Vi har to treninger på hest og en basistrening med idrettsklassene hver uke. Treningene med hest foregår etter skoletid med vår trener Morten Holm. Vi reiser også mye på stevner og konkurranser, sier Vivian mens hun kjærlig koster over hesten en siste gang. Videre forteller hun at hun valgte faget fordi hun alltid hatt interesse for hest. Hun kjøpte seg en spranghest med potensiale og fikk behov for en trener med god oppfølging. 6 – Derfor var toppidrett et godt tilbud for meg! Sier hun smilende. Vivian forteller at man møter på utfordringer hver eneste dag når man driver på med hest. Man må lære seg nye teknikker, endre systemet sitt og finne ut hvordan man skal bli bedre til å ri. – Å ta vare på hestens helse er det viktigste for oss hestejenter, og dette kan raskt bli en utfordring når ikke alle fasiliteter er på topp, legger hun til. Radoctro skraper med hoven i gulvet og viser tegn til at hun er utålmodig. Vivian legger på salen og det er ikke lenge til de skal ut å trene nå. – Har toppidrett sprangridning hatt betydning for hva du kommer til å velge senere i livet? – Det vil tiden vise, jeg har i hvert fall utviklet meg mye som rytter og person takket være de gode trenerne våre og god oppfølging! Akkurat nå kjenner jeg at jeg ikke har lyst til å verken selge hesten eller slutte å ri, så ett år etter videregående har jeg veldig lyst til å lære mer, ri og konkurrere. Ekvipasjen er klar for trening så vi takker for intervjuet før vi beveger oss videre inn i ridehallen. En treners innblikk Innenfor de fire veggene i ridehuset står Morten Holm klar for å planlegge dagens økt. Mens han venter på at elevene skal varme opp, setter vi oss sammen med ham på tribunen. Ridehallen er allerede prydet med pynt til årets juleshow. Det er kaldt og det ryker fra både menneskers og hesters nesebor. Morten smiler og er klar for en spørrerunde. – Hvordan synes du det er å være trener og hvilken erfaring har du selv? – For meg er det en lidenskap å holde på med hest, men også mentalt krevende. Jeg synes det er kjekt å arbeide med unge som har god innstilling og ønsker å bli bedre. Som trener er det viktig å ha god utvikling og fremgang hos elevene. Det har absolutt ingenting med nivået å gjøre så lenge de er motivert for å lære! I tillegg synes jeg det er veldig kjekt, sier Morten og ler. Morten forteller videre at å undervise i dag ikke er det samme som for 10-15 år siden. Før var det et yrke, men i dag må man være mer psykolog. Selv er han utAGRONOMEN DESEMBER 2014 dannet trener som er et 3 års fag før man må ta eksamen. Består man denne, kan man videreutdanne seg til berider, men det valgte han selv å ikke gjøre. – I klassen var det 2/30 som bestod og jeg var en av dem! – Hva ser du hos en god rytter? – Man må ønske å lære og ha en vilje til å stå på. Man må ha den riktige følelsen og god balanse for å kunne forstå seg på riding. Sprangridning er vanskelig fordi man må kunne tåle det psykiske. Man må ikke være redd og raske reaksjoner er viktig! Motivasjon, dedikasjon og vilje er det viktigste for å kunne bli en god rytter og det er også dette jeg stiller som krav hos mine elever. Har man dette er det et godt utgangspunkt for å ha potensiale innenfor sporten. – Har du sett utvikling i elevene du har på toppidrett? – Ja, i de fleste elevene! Sporten går likevel langsomt og man kan ikke garantere suksess hos noen. Flere av mine elever har vært uheldige med skadete hester der det har vært behov for hvile eller utskining av hest. Likevel synes jeg de fleste har blitt flinkere ridemessig siden de startet på toppidrett. Tilslutt legger Morten til at i hans yngre dager pleide han å ri mye og se mye på andre. Han satt selv fra morgen til kveld og så på at andre red på stevner eller i oppvarmingsbanen. Dette var noe han selv lærte mye av. Gjennom sprangmiljøet har han fått mye erfaring av å snakke med forskjellige mennesker. Han liker å være mye ute og ikke sitte innendørs. – Jeg kunne aldri tenkt meg å bytte ut dette yrket! Avslutter treneren før han går ned i ridebanen der Vivian og de andre jentene er klar for trening. Kulden biter i kroppen og vi kjenner at det er på tide å komme seg innendørs. Ikke bare riding… På klasserommet har vi avtale med Anniken Gjærum som er lærer for toppidrett hest. Hun er ansvarlig for basistreningen og teoridelen innenfor faget. Hun er imøtekommende når vi ankommer det lyse klasserommet. Vi setter oss ned i hver vår komfortable stol, hvor vi er klar for en fin samtale. – Er det en spesiell grunn for at du fikk ansvaret for toppidrett hest? – Jeg er den som har hatt ansvaret for hestejentene siden toppidrett hest startet opp. Selv har jeg hatt egen hest og tidligere ridd, noe som gjorde det naturlig å velge meg. I tillegg til dette har jeg god kompetanse innenfor trening og idrett. – Hva syns du om opplegget til toppidrett hest og hvilke utvikling har du sett på elevene? Anniken forteller det samme som Morten. Hun sier at det er en motivert gjeng, men AGRONOMEN DESEMBER 2014 Lærer Morten Holm Lærer Anniken Gjærum at enkelte er mer strukturerte enn andre. Tilbudet er godt tilrettelagt for dem som ønsker å bli god innenfor idretten sin. Hun har definitivt sett stor utvikling fra toppidrett 1 til de som går siste året der de har lært riktige teknikker og funksjoner innenfor trening. – Hva gjør de i basisen og er det gode treningsmuligheter på Stend? – I basisen utvikler vi fysikken hos elevene og jobber rettet mot idretten den enkelte holder på med. Innenfor riding jobber vi mye med mage, rygg, bein og skuldre for å bedre rytterens egenskaper. Her blir det lagt stor vekt på å styrke ferdighetsutviklingen og ha forståelse for treningsplanlegging og ikke minst å være selvstendig, sier Anniken alvorlig. Etter det Anniken forteller er det ingen tvil om at det er mange og varierte treningsforhold. Nært skolen finner vi Bjarghallen som brukes mye i forbindelse med basistrening og idrettsfaget. Hordnesskogen er også viktig da denne blir brukt mye til utholdenhet. Det siste året har skolen investert i Stend Fitness som er ett treningsrom som består av forskjellige apparater, manualer, møller, sykler, romaskiner og slynger. Her får elevene fri tilgang som kan benyttes også utenfor skoletid. All trening som blir lært på skolen er skadeforebyggende og prestasjonsutvikling er viktig. Vi sier takk for oss og Anniken som er kledd i treningstøy og en knæsj jakke forbereder seg på en treningsøkt på Stend Fitness. – Jeg kan ikke bare presse elever, ler Anniken fornøyd før hun går videre. I Bergen er Stend den eneste skolen som har toppidrett hest som tilbud og det er ingen tvil om at dette er en stor mulighet for elever som ønsker å satse på sprangridning eller eventuelt andre ridegrener. • Stend vidaregåande skule ble grunnlagt i 1866 • Skolen har 150 års jubileum i 2016 • Skolen har studieretninger som naturbruk, idrettsfag, påbygg og tilrettelagt opplæring. • Toppidrett hest ble introdusert som valgfag i 2011 • Stend Fitness ble åpnet i 2014 7 Blåøyde gutter, bokstavelig talt, er poppis hos spanske frøkner. Laboratorium på skolen i Granollers. Ivrige studenter! Sykkeltur i nydelig solskinn – stopp i Parc Ciutadella – ett av Gaudis mange verk. God mat og godt selskap – lunsj på Barceloneta. 8 AGRONOMEN DESEMBER 2014 Fra Park Guell. Spanskklassene i •• AV: ELIN, HELDIG SPANSKLÆRER I uke 42, 2014, ble studieturen til Spania og Barcelona, endelig en realitet. 45 glade VG2- elever og lærere fra idrettslinjen, dro mandag ettermiddag - fra blest og regn i Bergen, til milde, seinsommertemperaturer i Spanias nest største by og hovedstaden i den autonome provinsen, Catalunia; Barcelona. Vel fremme på hostellet – midt på en av byens paradegater: Passeo ( på catalansk, Passeig), de Gracia, ble det sein middag – på spansk vis, på en restaurant like ved. Allerede her viste elevene at de både behersket å bestille mat på spansk, betale og være høflige, men også at de var inkluderende og blide – og sånn fortsatte det hele uken! Vi hadde lagt opp til et tredelt program, fordelt på like mange dager og grupper. Alle gruppene var etter tur på løpetur og treningsøkt på stranden, museumsbesøk til Casa Battlo, der mye av Gaudi sin kunst er samlet, og på guidet sykkeltur rundt i Barcelona. Vi spiste lunsj i respektive grupper og middag alle felles, på kveldstid. Tirsdag ettermiddag dro vi i samlet flokk til det som Gaudi ville skjenke byen som et sted for rekreasjon og refleksjon: Parc Guell, nord i byen. Parken ligger på en høyde med nydelig utsikt over Barcelona og er et flott utgangspunkt for å orientere seg og å få et overblikk over Barcelona. Seinere den kvelden hadde vi felles middag og flere av elevene var riktig så alternative i menyvalg og spiste en spansk spesialitet: conejo con ajo – kanin med hvitløk. Det var seine kvelder og stort sett tidlig opp alle dager. Om alle sov de obligatoriske syv timer natt, vites ikke. Litt tassing og knis seine nattetimer og tidlige morgener, avkrefter vel dette. Likevel, god stemning og folk på plass til avtalte tider og steder! En av dagene var satt av til skolebesøk i Granollers, en by med seksti tusen innbyggere, en liten togtur fra Barcelona. Skolen tilsvarer noenlunde en videregående skole i vårt system, men med en noe annerledes alderssammensetning og fagstruktur. Her var elever i hovedsak i alderen 12–19. De fleste av disse innenfor et mer yrkesrelatert studieforløp med tilbud innen alt fra kjemi og helsefag til elektro og mekanikk. Elevene fikk være med i klassene og ble svært godt mottatt. De ble også vist rundt på skolen og fikk mulighet for å praktisere egne spanskkunnskaper samtidig som de fikk et lite innblikk i en spansk skolehverdag. I kantinen var det salg av diverse, AGRONOMEN DESEMBER 2014 bl. a. bocadillos – baguetter, pizza, drikke og mer. Rimelig og godt! Vi lærere ble tatt med på en grundig omvisning på skolen og fikk anledning til å prate og utveksle erfaringer og tanker med spanske kollegaer. Veldig inspirerende! Vi hadde med lokale spesialiteter fra gårdsbutikken på Stend; ramsløk, krydder og honning og gavene ble satt pris på! Turen til Barcelona ble avsluttet med soling og bading og lek og moro på Barceloneta – en av byens strender. Vi dro seint fredag kveld – hjem til høst og regn og hverdager i Bergen. Mange minner og erfaringer rikere. Vi husker mangelen på air condition på rommene, vi ler av de vittige kommentarene til Ole Martin og av Peter som «trynte ' an» på sykkelen. Vi husker jentene som shoppet til de svettet. Vi husker synet av mektige La Sagrada Familia, da vi løp tidlig, tidlig morgentur i demringen og smaken av nypresset juice og varme croissanter etter det. Vi sender snapper til jentene og guttene vi møtte på skolen og vi mimrer om varme dager, trange gater og mektige bygg. Vi glemmer aldri SF sin danseoppvisning på Flamencoshowet og vi kommer alltid til å huske denne turen og at vi var der sammen med hverandre og at vi hadde det kjekt! Vi lærere takker for en flott tur og håper og tror at spanskklassene fikk litt følelse med det genuint spanske; landet, folkene, maten, kulturen og stemningen, lukter Jenter som har og lyder! shoppet leeeeen ge 9 . GARNFISKE I FANAFJORDEN •• AV: SVEIN VIGGO JACOBSEN B-klassen på kvardagsliv fisker med garn i Fanafjorden. Der finner et stort og spennende artsmangfold. Det meste brukes i fiskesuppen de planlegger, men makrellen og silda, den skal røykes. Fanafjorden Fanafjorden ligger blikkstille i det vi går ned mot naustet. Vi har kommet til slutten av november og vinteren lar fortsatt vente på seg. I dag er det Caroline og Annas tur til å trekke garnene etter at de var med å sette dem ut dagen før. Caroline håper at vi skal få en brugde i garnet mens Anna er fornøyd med torsk. Ifølge wikipedia så var det i tidligere tider et rikt torskefiske om vinteren i Fanafjorden. En ting er i hvert fall sikkert; fjorden har et utrolig spennende artsmangfold. Artsmangfold Forrige uke var det guttene som hadde garnfiske på timeplanen, da dro de opp både lyr, sei, hestemakrell, krabbe, flyndre, berggylt, hummer (den fikk leve videre), havabbor og blåstål/ rødnebb. Sistnevnte var spesielt interessant ettersom den er en hermafroditt. Det betyr at den har evnen til å skifte kjønn. Hver blåstål har et harem av rødnebb, hvis den dør vil den primære hunnen forvandles til blåstål og overta haremet. Garnene trekkes I dag er det Caroline som fører båten utover mot Stendaholmen hvor garnene er satt. Første garn er festet i en furugrein som henger utover berget. Når tauet er løsnet så er det bare å overlate trekkingen til Anna. Vi imponeres over teknikken hennes, det ser ut som hun ikke har gjort annet. På en-to-tre er garnet i båten, men uten Caroline fører båten. de store overraskelsene. Da er garn nummer to desto mer innbringende, her får vi både sild, sei, makrell og lyr. Dette er godt nytt ettersom vi har invitert andre etasje i den nye kvardagslivs bygningen på asiatisk fiskesuppe. Når vi utfyller hverandre Mens Anna er godt til både å trekke og greie garn så besitter Caroline en imponerende kunnskap om de ulike fiskeslag. Med et raskt blikk gjenkjenner hun både blåstål og hvitting (fiskeslag undertegnende aldri har sett før). Dette er viktig kunnskap å besitte når vi i neste steg skal gå i gang med å lage mat av fangsten. Heldigvis kan vi spise det meste av fisken vi tar opp av sjøen, og det som ikke egner seg som matfisk lager vi kraft av. Vi har derfor et lite lager av fiskekraft i frysen fra forrige ukes fangst. Videreforedling Det er viktig å utnytte alt det vi tar opp fra havet. Derfor har Evy og Michael tatt på seg oppdraget med å flekke og salte silden og makrellen. Evy er en ressurs når det kommer til tradisjonelle foredlings og preparerings metoder, og hun deler gjerne sin kunnskap med oss andre. Planen er å røyke fisken, slik lærer vi om hvordan man konserverte maten før fryserens tid. Men først er det fiskesuppe og månedsavslutning. Når fiskekraften og filetene er laget til på forhånd går det raskt å lage suppe til femten stykker. På en time har vi tryllet fram en velsmakende suppe som faller i smak i de fleste ganer. Anna trekker garnet Asiatisk Fiskesuppe Ingredienser 1 kg. Hvit fisk 2 bokser kokosmelk 1, 5 l. fiskekraft 3 gulrøtter i staver 1 Squash i terninger x1 ss gurkemeie 2 ss rød currpasta 2 sitron 1 grønn chili 3 fedd hvitløk 2 cm ingefær Frisk korriander Salt/pepper Evt. Maisenna til gjevning Framgangsmåte Stek alle grønnsakene lett i olje. Rør inn currypasta. Tilsett kokosmelk, fiskekraft, fiskesaus, sitron og gurkemeie. La koke noen minutter. Du kan eventuelt ta i litt maisenna hvis du vil ha en tykkere konsistens. Ta i fisken til slutt og la den trekke i 3–5 minutter. Server med friskhakket koriander. Michael haler ombord en blåstål Røkt pinnebrød Vi på Kvardagsliv elsker å komme oss ut Vi vil tenne bål og grille pinnebrød! Det er fredag, vi går til skolens gapahuk Øyne svir i røyk fra bålets glød Noen fryser og vil inn Noen spiser brødet til en annen Du kan gjerne få min pinn Au, jeg brant meg oppi ganen! Marius sin rullestol står fast i grusen Hvor er hjelpekorpsets innsatsleder? Der kom Alfonso. Det gjorde susen Natur og friluft; selve livets gleder! Det er et styr, men vi elsker utflukt Vi vandrer med freidig mot Hår og klær, det stinker bållukt Vårt sinn er lett, om slapp vår fot. @rild AGRONOMEN DESEMBER 2014 11 KATEDRALEN •• SKREVET AV: HEINE BRINGE Fra tidlig i middelalderen står katedralarkitekturen som eksempel på fremragende byggekunst. Navnet kommer av at det ved et bispesetes hovedkirke skulle finnes en bestemt stol (lat. cathedra) for biskopen; en kirke med en slik stol ble kalt ecclesia cathedralis. På Stend finnes verken biskop eller en bestemt stol, men bygget som nå er reist på tomten mellom smådyravdeling og fjøs har likevel fått tilnavnet «Katedralen». Om det er fremragende byggekunst skal være usagt da lite er i vater og ikke en planke er lik, som de involverte elever og lærere. Prosjektet ble påbegynt for to år siden, det var i utgangspunktet behov for et bygg som kunne huse besøkende barnehager og klasser, der de kunne sitte under tak og spise sin matpakke. Vi så og for oss et bygg for alle skolens elever, med fint uteområde, benker, og lett tilgang for Kvardagslivs rullestoler. Da gruppen Sosial Grunnkompetanse ble startet for ca. to år siden, trengte vi et prosjekt som gikk over tid, som gav utfordringer, med en praktisk tilnærming til fag. Katedralen ble vår….. katedral. Arbeidet har vært interessant, reisverket ble bygget på treverkstedet høsten og vinteren 2012/13. På avstand kan det se ut som et tradisjonelt grindverksbygg, men er, med godvilje, en svært perifer fetter. Felles er at tilpasninger og rammen er satt sammen innomhus, for så bli merket, tatt fra hverandre og satt opp på tomten. Dette har gjort at vi på sure høstdager og i bitende kulde har kunnet stå inne og arbeidet likevel har gått fremover. Behandling av trevirket, i første rekke taket, blir i gammel trebåttradisjon, med en blanding av linolje, tjære og terpentin. Veggene beiset gardsrød, som bygningene rundt. Materialer er tatt ut fra egen skog og tilpasset på sagbruket, under kyndig veiledning av Stig Rismo. Det finnes så mye godt og variert trevirke på Stend, her ligger det mange muligheter til produksjon av materialer i alle tresorter. Til grindverksbygg, båtbygging og utemøbler i dimensjoner en ønsker. En plan for området ble tegnet sammen med Sveinung Berland, lærer for anleggsgartnerne, noe som også var grunntanken, et samarbeidsprosjekt der flere avdelinger ble trukket inn. Viktig å bruke den gode og brede kompetansen som finnes på bruket, flere lærere og elever har på denne måten fått et eieforhold til huset. Gulv og uteom- Fra venstre: Sondre Nygaard, Mathias Sæle, Kaw Kaw Nyunt, Sandor Guttormsen. råde blir i disse dager steinsatt med brostein og skifer. En grue til bålbrenning blir murt opp på utsiden, samt det blir laget benker og bord av ymse slag. Gartneri & Håndverk skal bidra med planter og blomster. AGRONOMEN BEHELD NAMNET SITT Styret i agronomlaget har lufta tanken om korvidt bladet Agronomen burde skifta namn no når bladet òg skal fungera for dei som er elevar på skulen i dag, og skulen no er ein vidaregåande skule med fokus på mykje anna i tillegg til naturbruk. Verken laget sine medlemmer, skulen, eller årsmøtet i agronomlaget har flagga synspunkt på dette, så difor vil vårt vetle blad framleis bli heitande Agronomen. Marit Sæbø. 12 AGRONOMEN DESEMBER 2014 SKULEBYGNINGAR OPPVARMA MED SKOGSFLIS •• AV: ERLING KJOSÅS I ÂJordblandekjellarenÊ i gartneriet er det satt inn ny fyrkjel – biokjel basert på skogsflis – til erstatning for dei gamle oljebaserte fyrkjelane oppe i skulebygningen og nede i gartneriet. Den nye biokjelen vart satt i drift 26. november og etter eit par dager med innkjøring er den frå 1. desember i stabil drift. Sidan tidleg vår har skuletunet vore prega av grøftegraving på kryss og tvers. Varmerøyr har blitt sveisa saman og lagt nedi grøftane og etterkvart har grøftene blitt lukka att utover hausten. Med utgangspunkt i «Jordblandekjellaren», har det blitt lagt ned ei grein med varmerøyr opp til jenteinternatet og ei grein med røyr over fjøsplassen og opp til gutteinternatet og nedatt til verkstaden (primærsløyfa) . Inne i desse bygningane er dei nye varmerøyra integrert med eksisterande opplegg (sekundær-sløyfer) for vassbåren varmetransport og varmt forbruksvatn. Varmvatnet går såleis i separate sløyfer med varmeoverføring mellom sløyfene via varmevekslarar. Primærsløyfa går såleis frå biokjelen og innom varmevakslarar i gartneriet, jenteinternatet, skulebygningen og verkstaden. Biokjelen er finsk – Säätøtuli – med effekt på 500 kW. Ovnen er den minste i serien av store ovnar frå denne fabrikken. Forbrenningstemperaturen i ovnen er på om lag 650 grader. Det er forbrenning av tregass (mykje CH4 metan) som gir denne høge temperaturen, og som henter ut og brenn så stor del av karbonet i flisa. Prinsippet er mykje det samme som i vedgeneratorar som vart nytta på bilar i 1940-50 åra. Desse gjekk og på tregass, og begrepet «å gje gass» i samband med bilkjøring, kjem frå denne teknologien og har ingenting med dagens køyretøy å gjere (burde sagt «gje diesel» eller «gje bensin»). Biokjelen vår krev tørr skogsflis, dvs flis med opptil 30 % vatn, men er garantert for flis med opptil 45 % vatn. Andre biokjelar er bygd for rå flis, dvs flis med over 50 % vatn. Flisa vert levert av entrepenør frå Nordhordland. Flisa vert produsert av sliptømmer – bruk av skurtømmer er ikkje tillatt. Greiner og anna avfall vert førebels ikkje nytta i Norge , men i Sverige vert slikt virke komprimert i baller og flisa opp. Alle treslag både lauv og bartre kan nyttast til flis, og det er i praksis liten forskjell på brennverdi. Mest nytta er gran. Tømmeret er tørrast om vinteren, så ved felling om vinteren, god austavind og lagring i tømmerlunner, har tømmeret nådd 70% tørrstoff i løpet av 2-3 månader og er klar for oppflising ved hjelp av flishogger. Elles reknar ein ei tørketid på kring 4 månader. Poenget er altså at trevirket må tørkast ned til 30 % vatn som tømmer og deretter flisast opp. Flisa kan deretter lagrast ute under åpen himmel utan at den vert våt att (berre dei ytterste om lag 5 cm i flisdungen tek opp fuktigheit). Andre biokjelar går på trepellets eller trebriketter, altså på virke som er foredla med betydleg innsats av energi både i foredlingsprosessen og i transporten frå skogen og inn til fabrikken og utatt til kunden. Dette er klart fordyrande tiltak og medfører mindre nettoenergi att til oppvarming i siste ledd. Som utgangspunkt for energiverdiar før flisa går inn i ovnen, kan vi nytte føljande: 1 kg tørr ved har eit energi-innhald på 4,4 kW 1 m3 tømmer veg pålag 500 kg og inneheld såleis pålag 2200 kW 1 m3 flis inneheld pålag 750 kW (1 m3 tømmer utgjer 2,7 m3 flis, verknadsgraden er satt til vel 90%) Vår ovn har 90-95 % verknadsgrad som ny. Når ovnen går for fullt og yt 500 kW, vil det derfor gå med 0,66 m3 flis i timen (15 m3 i døgnet) Flis-siloen vår tek 100 m3 og er berekna etterfylling ei gong i veka ved full fyring, og elles 2-3 gonger i månaden. Uttak av forbruksvatn er ein betydleg del i rekneskapen, og dette skjer berre på dagtid. Derfor ikkje full fyring gjennom heile døgnet. Årforbruket av tømmer er berekna til 800-1000 m3 som gir opptil 2,2 mill kWh eller 2,2 GWh. 1000 m3 flis etterlet seg kun 1,5 m3 oske. Det meste på nærvarmeanlegget er automatisert. Biokjelen vert styrt av temperaturdifferansen (delta T) mellom innkomande vatn og krav til utgåande vatn (80 grader). Er differansen liten gir ovnen «lite gass», og «meir gass» når forbruket ute og dermed temperaturfallet er større. Kameraer i flissiloen fortel leverandøren av flis når det må etterfyllast, Kameraer retta mot skorsteinen fortel service- leverandøren om evt feil i forbrenninga i ovnen (farge på røyken som elles berre skal vere vassdamp). Ryfylke Bioenergi AS eig og drifter biokjelen, Hordaland fylkeskommune kjøper ferdig kWh. Prisen pr kWh er bygd opp av ein årleg fast pris uansett forbruk, og ein forbrukspris . Flisa vert levert av skogsentrepenør Olav Kolås på Radøy. Som back-up er det satt inn ein gass-kjel med gasstanker nedgravd nedanfor gartneriet. IDRETTSFAG PÅ TRENINGSLEIR Idrettslinjen var på den årlige treningsleiren for vg1 og vg2 i Strandebarm 8. oktober Det var 110 elever og 7 lærere tilstede alle 3 dagene og gjennomførte 3-4 økter hver dag med svømming, fotball, basistrening, utholdenhet og diverse restitusjonsøkter. God stemning og flotte forhold for trening. Rune Lindgren KAMPEN OM NILEN •• AV: HALDOR EIDSNES Alle politikarar synest å like å fortelja bøndene korleis dei skal bli meir ÂrobusteÊ. Me kjøpte difor 3 kyr hjå ein nabo, desse var trivelege, men leit ikkje på at dei fekk nok drikke. Straks dei hadde ete silo eller gras, sprang dei bort til drikkekaret på 70 liter og tømde det, godt hjelpt av eit par andre. Det gjekk timen før alle som no stilte seg i kø fekk nok. Det var berre éin ting å gjera, hiva vasslangen opp i karet i 7–8 minutter. Totalt drakk dei no 250 liter, kanskje 300 liter. Dette 3 gonger dagleg, altså eit avheft på 25 minutter. Så tenkte me å montere eitt kar til. Det viste seg då at kyrne no drakk 100 liter meir. altså 2–3 minutter meir dagleg avheft. Dette til opplysning for den nye landbruksministeren. Problemet kunne sjølvsagt løysast ved å stå opp halv 5 istaden for 6, og fore før mjølking. Sameeins om kvelden. Kutte ut Dagsnytt atten og fore istaden. Det blir diverre ikkje gjort, kjære fru Listhaug. Dette minner om eit større fjøs i 1970-åra. Ein skulle no nyta all framgangen med insemineringa, men kyrene berre drakk og drakk heile dagen. Mjølka ikkje meir enn før, bortsett frå ei som sto i lågaste enden. Ho auka med 2000 liter. Til slutt kom røyrleggjaren til gards. Han slo fast at 1/2" røra var mest attrusta. Etter å ha bytt ut røra, drakk kyrene sjeldnare, men kanskje meir likevel, for mjølka auka radikalt. «Kor mykje?» spurde me kontrollassistenten. «Har ikkje lov å fortelje slikt», var svaret, men han la til med eit flir at auken i mjelkemengda på garden var like stor aleine som om ein tok 200 liter frå kvar einaste kyr i bygda.. Vatnet er viktig, og det går mykje av det. LANGVARIG VIND FRA ØST HAR FØRT TIL MYE BRUNSVIDD BARSKOG PÅ VESTLANDET •• AV: MERETE LARSMON, FYLKESMANNEN I SOGN OG FJORDANE & JAN-OLE SKAGE, SKOG OG LANDSKAP Langvarig vind fra øst, kombinert med mye nedbør, en mildværsperiode midt i vinterkvilen og lav luftfuktighet, har ÂstressetÊ barskogen sist vinter (2013/2014) og baret er blitt kraftig brunsvidd. Årets vinter var ekstremt hard med barskogen, både store tre som små! Hvem husker ikke de dramatiske TV-bildene fra brannen i Lærdal og skog- og lyngbrannene, blant annet fra Flatanger i vinter? Sterk vind, ingen nedbør og snøbart er absolutt ingen god kombinasjon for bartrær! Kraftig brunsvidd granskog på Nærheim i Suldal. Fotograf: Jan-Ole Skage, Skog og landskap. Brun granskog på Bontveit i Bergen. Fotograf: Jan-Ole Skage, Skog og landskap. 16 Fra påsketider strømmet meldingene inn fra bekymrete skogeiere og fra friluftsfolk om at skogen var brunsvidd i baret og at småplantene hadde tørket helt ut. Verst rammet var områder som hadde stått eksponert mot nord og spesielt ille for dem som vendte mot øst. Mest overrasket er vi over at furua også var skadd, men også lyng og einer er kraftig brunsvidd i underskogen. Vind er ikke noe nytt, så hvorfor skade akkurat i år? Landbruksavdelinga hos Fylkesmannen i Sogn og Fjordane har i lag med seniorforsker Halvor Solheim fra Norsk institutt for skog og landskap studert skader og data fra Meteorologisk institutt (eklima), og vi mener det er ei lang rekke av værfenomen som til sammen har stresset trærne. Først hadde vi to unormalt kalde vintrer med solid tele i etterkant av orkanen Dagmar. I tillegg var innvintringen høsten 2013 langt fra ideell for flerårige tre som trenger klare dager og kalde netter omkring månedsskiftet august/september for å «trigge» herdingen mot vinteren. Disse var fraværende, og det regnet de to neste månedene. Desember startet med kulde og snø for så å bli unormalt mild med 8–10 grader om dagen. Dette kan være nok til å vekke litt liv i nåler og skudd da det varte omtrent en måned. Det var heller ikke tele i jorda i lavlandet. I midten av januar slo været om igjen. En nærmest kontinuerlig og sterk vind fra øst, nord-øst og sør-øst kombinert med frosttemperatur, lav luftfuktighet og ingen nedbør, tørket effektivt ut barmassen på nåletrærne. Uten påfyll AGRONOMEN DESEMBER 2014 Brun granskog med grønn sitkagran bakenfor i Bjørndalen utenfor Bergen. Fotograf: Jan-Ole Skage, Skog og landskap av vann gjennom rotsystemet, ble resultatet en alvorlig tørkestress. Vi husker vel alle skog- og lyngbrannene i januar og også det fine «påskeværet» lenge før påsken kom. Så kom solen sterkere og sterkere mot påsken og svir de vassløse nålene. Den viktigste faktoren har trolig vært den konstant uttørkende vinden fra øst. Hvor vinden hovedsakelig har kommet fra har nok kanskje variert litt, men sterkest har skaden vært mot hovedvindretningen. Furua har også skader, men i betydelig mindre omfang enn grana. Ikke overraskende står sitkagrana grønn og frodig de fleste steder, da den har en fantastisk vitalitet og overlevelsesevne her på kysten hos oss! Befaringer og meldinger tyder på at det er lisidene i Sogn, Sunnfjord og i Hardanger som er hardest skadet i våre to fylker. De aller verste skadene registrerte vi i Ortnevik på Høyangers sørside, ved Bulken på Voss og i Bjørndalen i Bergen. Skade på småplanter er mer spredd over begge fylkene. I nyplantingene, da særlig høstplantingen 2013, har vi registrert opptil 100% tørkeskade. En gang på åttitallet så vi noe liknende, men da i mye mindre omfang. Derfor blir behovet for gjenplanting og suppleringsplanting stort. Trær som er sterkt svekket kan bli angrepet av barkbiller eller honningsopp. I områder hvor stor gran- AGRONOMEN DESEMBER 2014 barkbille fins må en vurdere tiltak straks. Man bør helst ikke bare vente og se hva som skjer i løpet av sommeren og høsten. Hverken naturskadeerstatning eller vanlig skogskadeforsikring dekker dette fenomenet. Tidligere Statens landbruksforvaltning, nåværende Landbruksdirektoratet, har bedt om mest mulig eksakte tall på skadene fra forvaltingen. Kommunene ble også blitt bedt om å registrere etter beste evne. Skogeiere har imidlertid også vært flinke til å melde ifra om skade. Så gjenstår det å håpe at Landbruksdirektoratet finner å kunne gi noe økonomisk kompensasjon for kortsiktige og uventede vinterskader også i skogen. I hvilken grad trærne har klart å restituere seg, er vanskelig å si på sikt. Overraskende nok står trær som så helt brune ut i vår, med et grønt skjær av nye nåler nå i sommer. Det vil uansett bli et betydelig tilveksttap da det vil ta lang tid å gjenopprette en rimelig stor nok barmasse. Disse trærne har sannsynligvis nok med å overleve om de får står i fred for nye «stressfenomen» noen år fremover! Svært mye brunsvidde einer i Bjørndalen i Bergen. Fotograf: Jan-Ole Skage, Skog og landskap. 17 Arne set nye antikviteter på plass i fjøsen. Sissel viser dei keramiske fòrbryene. Sissel i bringebærfeltet. I tunet. Låve og fjøs samanbygd med våningshuset. Arne fjerner gamle greiner i bringebæra. Mjelkerommet har fått nytt innhald. Båsane står som dei alltid har gjort Lemtrappo i våningshuset. Høgt elska og ivaretatt. Møterom på løelemmen. GARDSBESØK PÅ OTTOGÅRDEN, UNNELAND I ARNA HJÅ ARNE UNNELAND OG SISSEL RASDAL •• AV: MARIT SÆBØ Arne og Sissel framstår som typiske representanter for den generasjonen som vaks opp i Bergen, med slekt Âpå landetÊ. Begge med bergensdialekt og eit langt yrkesliv som spesiallærarar. No er dei begge pensjonistar, men om dei nokon gang får tid til å sitja i godstolen er eg meir i tvil om. Det var onkelen til Arne som hadde slektsgarden på Unneland. Då onkelen døydde, bestemte Arne og Sissel seg for å ta over garden. Betre eigarar kunne ikkje garden fått. Det var uendeleg mykje å ta tak i, og dei brukte åtte år på å få husa på stell, men så er det blitt både ein pryd og ein fryd for langt fleire enn familien sjølv. Han Otto, som garden har namnet etter, er ikkje ein forfader av Arne, men har namnet etter Otto Ocken som eigde unnelandsgardane på 1700 - talet. Men nok om det. Eg vil heller konsentrera meg om garden slik han framstår i dag. Husa på garden er samanbygde. Våningshus, låve og fjøs heng saman i eit kring 45 meter langt bygg. Slike er det ikkje mange att av i våre dagar, men enkelte stadar var det ikkje så uvanleg før i tida. Arne og Sissel overtok i 2002, og det er vel knapt mogeleg å sjå for seg alt arbeidet dei i åra etter har lagt ned for å få anlegget i ei slik stand det framstår i dag. Dei har tatt vare på alt det gamle som var råd å ta vare på, både av bygningar og inventar, og tilbakeført til original stand der det var mogeleg. Men dette vil eg koma tilbake til litt seinare. Først vil eg skriva bittelitt om sjølve gardsdrifta. Noko stordrift er det ikkje. Av husdyr har dei 8 vinterfora sauer av rasen farga spælsau. Disse har dei i «samdrift» med ein nabo som òg slår bøen. Eg kan ikkje skriva bakkane, for innmarka bortom tunet er så panneflat som det er mogeleg å tenka seg. Garden er på rundt 300 mål. Rundt 40 mål innmark og resten skog og utmark. Skogen og utmarka i rimeleg bratt terreng. Sauene har dei sjølvsagt Ottogården. for å halda beita i hevd. Men utover dette så har Arne og Sissel satsa på bringebærdyrking, og har foreløbig eit halvt mål bringebær av sorten Glen Ample. Eg kan ikkje akkurat kallast fruktdyrkar, sjølv om me faktisk har eit par bringebærbuskar heime i hagen, og eg har alltid tenkt at bringebær er bringebær, uansett kva namn dei elles måtte ha. Men så feil kan ein altså ta. Glen Ample likna ikkje på noko slag bringebær eg har sett før i alle fall. Den dagen eg var på vitjing, midt i august, var sesongen nettopp avslutta. Sissel og Arne arbeidde i bringbærfeltet med fjerning av dei gamle buskene som hadde bore frukt i år. Endåtil EG hugsar frå timane i hagebruk at bringebæra er toårige, og at ein fjerner dei greinene som har bore frukt, og såleis rydder betre plass for dei som skal bera frukt neste år. Greinene som vart fjerna denne dagen, hadde framleis eit og anna bær som underteikna nytta høvet til å smaka på. Dette medførte at eg sjølvsagt måtte ha nokre korger med meg heim òg. Det fine med Glen Ample, i tillegg til at det er STORE bær, er at dei saftar seg ikkje om ein frys dei og så tar dei oppatt med tanke på dessert seinare. Dei held på formen og safta som om dei skulle vera ferske. Det er ein stor fordel, i det minste om ein velgjer å servera dei som dessert. Samanraste bær som flyt i saft minner ikkje så mykje om slik ein helst hadde sett det for seg. Eg lærte mykje om bringebærdyrking der ute i bærhagen denne dagen. Sissel og Arne hadde fått og fekk mykje hjelp og kunnskap frå fagetatane innafor fruktdyrking, og lærte òg mykje ved å reisa rundt til andre dyrkarar. Dei trivdes med bringebæra sine, og hadde i år fått rundt 2000 Båsskiljene er dei originale. Vakrare vert det ikkje. korger med bær. Eine barnebarnet hadde i denne samanhengen gjort ein strålande innsats gjennom sesongen, og sto aleine for omtrent ein tredel av antal plukka korger. Tilbake til bygningene. Våningshuset er vakkert. Gamle veggar, dører, og ikkje minst den gamle lemtrappo var teke vare på og skapte eit triveleg inntrykk. Lemtrappo ville sikkert av mange blitt sett på som noko gammalt rukkel ein berre måtte få vekk, men han framsto som eit smykke der han svinga seg frå kjøkenet og opp på lemmen. Ein får ikkje slikt for pengar. Men det som underteikna er aller mest begeistra for, er fjøsen og løo. Ikkje minst den gamle fjøsen. Den var frykteleg moderne dengang han var innreia tidleg på 1900 talet. Midtstilt fôrgang med dør direkte inn frå løo, keramiske bryer nedstøpt i golvet, støpt golv med gjødselrenner, fronten i båsane i treverk med brett ein kunne skyva for opningen når det ikkje var fôring på gang. Og båsskiljer i heile skiferplater slik det var mange plassar den gangen. Skiferplatene sto ikkje på sin plass då Arne og Sissel tok over, men dei hadde funne dei alle på forskjellige plassar rundt på garden, og montert dei tilbake på plass. Og her, i den gamle fjøsen, autentisk slik han var då han var ny, her har Arne og Sissel brukt- og antikvitetsbu- tikk! Det er ein heilt fantastisk plass! Alle båsane fyllt med antikvitetar og bestemor sine skattar. Likeeins langs veggane og i det vetle mjølkerommet. Eg har nesten ikkje ord for kva for eit fantastisk triveleg miljø dei har fått ut av det, og kva for ein fantastisk gjenbruk det er av ein gamal flor. Butikken har ikkje faste opningstider. Ein må faktisk følgja med på Facebooksio til Ottogarden om ein vil koma og handla. Og det er det tydelegvis mange som gjer. Det har vore fullt hus begge dei gangane eg har vore der i opningstida. Eine sonen er då med og har hovedansvaret for å pakka inn og ta imot betaling, og det er både travelt og hyggjeleg der borte i fjøskroken medan folk står langs båsrekkja og venter med «skattane» dei har sikra seg. Men det stoppar ikkje der! Løo er gjort om til feststover, med møbler delvis av arvegods frå deira eigne familier, og delvis frå slikt som er innkjøpt gjennom åra. Eit nytt møterom, men også dette med gamle møbler, er kome opp på lemmen over fjøsen. Alt dette til privat bruk og større familiesamkomer, men òg til utleige til ulike lag. Eg vart dessutan imponert over låvebrua som på vanleg vis gjekk tvers gjennom løo inne. Denne var no bygd om og hengsla, slik at han kunne liggja flatt som før, men om ein ville bruka begge romma på kvar side, så kunne låvebrua/golvet rett og slett brettast opp, slik at ein fritt kunne gå frå eine delen av låven til den andre, om der no eksempelvis var så stort arrangement at begge delane var i bruk. Før eg visste kva for ein stad dette var, har eg fleire ganger stått borti vegen og beundra dette vakre gamle gårdsanlegget. No har eg fått høve til å koma inn, og eg er meir forelska enn nokon gang. Anbefales! Tusen takk Arne og Sissel for at me alle kan koma i tunet på opningsdagane og få oppleva denne fantastiske plassen! Eg kjem sjølvsagt att! Frå løo. Legg merke til køyrebrua som kan brettast opp. 20 AGRONOMEN DESEMBER 2014 Arne Peder Østgård til minne Tidligare rektor ved Stend jordbruksskule, Arne Peder Østgård gjekk bort 6. november 2014. Arne Østgård er fødd 29. april 1935 i Sørreisa kommune. Gift med Ingeborg Meling. Arne Østgård blei tilsett som rektor ved Stend jordbruksskule frå 1. januar 1977, då rektor Martin Skadsheim slutta ved Stend for å ta over som rektor ved Øksnevad jordbruksskule i Rogaland. Arne Østgård gikk Troms landbruksskole 1953/54 og forkurs ved Steinkjer off. landsgymnas i 1959. Han har høgare allsidig landbruksutdanning med pedagogisk tilleggsutdanning. Av militær utdanning, har Arne Østgård Befalskolen for infanteriet m.m. Han var vernepliktig major. Østgård har vore heradsagronom i Øvre og Ytre Rendal i Hedmark fylke, og heradsagronom i Balsfjord kommune i Troms fylke. Han var overlærar/lektor i husdyrbruk, rekneskap og økonomi ved Troms landbruksskole, Gibostad frå 1966–1974. Arne Østgård var rektor ved Maskinførerskolen for landbruk, Vikeid, Sortland frå 1974–1976, ei stilling som var kombinert med stillinga som avdelingsleiar for Landbruksteknisk Institutt sin avdeling for Nord-Norge. Rektor Østgård har vore politisk engasjert, mellom anna som rep. for Senterpartiet i Bergen bystyre og Hordaland fylkestingmedlem. Arne Østgård slutta som rektor ved Stend jordbruksskule etter oppnått aldersgrense våren2000, etter 23 ½ år som rektor ved skulen. Berre Nils Ritland har lengre tenestetid som styrar/rektor ved Stend jordbruksskule. På Stend var Arne Østgård rektor i ei brytnings- og fornyingstid for skulen. Den tradisjonelle jordbruks- Verandaen er utvidet siden sist, men det er ikke dermed sagt at vidsynet er blitt noe bedre. Fordelen er bare den at utsikten nå kan nytes tørrskodd og varm også nordover. Og det er godt. For sørover er det ingen endring. •• AV: A K MILDE Portforbudet opprettholdes og lyskrysset lar vente på seg ennå i flere måneder iflg den lokale blekken. Ergrelsen stiger nesten like fort som AGRONOMEN DESEMBER 2014 skulen skulle omdannast til ein moderne naturbruksskule, nye læreplanar og utdanningsreformer skulle setjast ut i livet og driftsapparatet på skulen skulle fornyast. Dette var krevjande oppgåver som Arne brukte mykje av si tid på, og han møtte motstand for mange av sine tankar både internt på skulen og i fylkeskommunen. I hans tid vart det bygd både ny driftsbygning og verkstadlokale. Skulen starta og i Østgård si tid med undervisning innan hestehald og smådyr. Noko som skulle peika framover mot den skulen som Stend er i dag. Arne Østgård arbeidde iherdig for å få lagt utdanning innan idrettsfag til skulen, og han hadde et sterkt ønske om å få bygge symjehall for å nytta energien frå bossfyllinga til å varme opp et symjebasseng som han meinte det var trong for i nærområdet. Ingen av desse sakene vart realisert i hans tid som rektor, men idrettsfag vart seinare lagt til skulen, og har vorte til stor gagn for skulen og ungdommen i Fana. Arne Østgård vart av kollegane på Stend opplevd som ein som ville folk vel. Han var nøye på at ting gjekk rett føre seg, at økonomien var under kontroll, og at elevane skulle få den opplæringa dei hadde krav på. Han viste oss som var hans medarbeidarane stor tillit og fridom i arbeidet vårt. Etter at han vart pensjonist fylgde han interessert med i korleis skulen utvikla seg vidare. Han la i desse åra ned eit stort arbeid med å samle og skrive Stend si historie fram til år 2000. Dette arbeidet vil vi ha stor nytte av når Stend om 2 år skal feire 150-års jubileum. Vi lyser fred over Arne Østgård sitt minne. Magnus Vaktskjold FRA VERANDAEN prisen. Men tilbake til verandaen: Utvidelsen er på hele 7 kv meter og den som tror at det er noen lett affære, må bare tro om igjen. Arkitekt til å integrere nybygget i det gamle, nabovarsel i øst og vest, byggesøknad til kommunen, – alle sammen utmattende aktiviteter lenge før byggingen er i gang. Hvis det skal bli så innfløkt med 7 kvm , så må man be om å bli spart for å skulle planlegge 70 enn si 700 av det slaget. Og så håndverkere! Nok sagt, men utsagnet «inget er så skjönt som väntans tider» er en bløff. Vi har laget oss et nasjonalt system for rettferdighet, innsyn og godkjenning som er egnet til å gi enhver byggherre hamsterhjulfølelsen. Men pr dags dato er verandaen med godstolen klar for bivåning av naturens skiftende herligheter og medborgernes ymse aktiviteter til bens og til bils i førjulstravelheten. Hadde det bare ikke blitt så sent lyst og så tidlig mørkt! God førjulsstid fra godstolen. 21 UT PÅ TUR TIL BRUNBORG I TEIGDALEN •• AV: MARIT SÆBØ Der er eindel veglause fjellgardar i Teigdalen som går opp frå Evanger. Ein av disse gardane er Brunborg. Kva namnet kjem av veit eg ikkje, men når ein køyrer, eller går sjølvsagt, opp gjennom Teigdalen, så ligg Brunborg heilt som ei borg oppe i fjellsio. Det går ikkje veg til Brunborg, og stien opp frå dalen er smal og svingete. Spesielt langt er det ikkje opp dit, men er ein i dårleg form så er ein i dårleg form..... Eg har kjempa meg opp dit fleire ganger, og det er ei oppleving å koma opp i tunet. Om det i utgangspunktet er eitt eller to bruk på Brunborg er eg neigu ikkje sikker på, men der er i alle fall hus til fleire husstander. I same slekta er det no i alle fall. I dag er det Anders og Anders som eig kvar sine hus på Brunborg. Dei er begge oppkalte etter same bestefaren. Han var Anders Saue sin morfar, og Anders Brunborg sin farfar. Det som er litt spesielt, er at det står mykje tomme hus oppetter Teigdalen, men veglaust høgt oppe i fjellsio, der er Anders Brunborg fastbuande. Ikkje er han nokon sær einebuar heller. Anders Brunborg (heretter berre nemnt Anders) arva sin del av bruket etter bestefaren då han berre var ein unge. Foreldra dreiv bruket nokre år, men då far til Anders omkom i ei ulukke, tok mora ungane med seg og flytta til meir sivilisert strøk. Det vart for tungvint der oppe på garden. Seinare i livet endte Anders opp i Halden, av alle ting, der han har hatt sitt arbeid gjennom eit langt yrkesliv. Det er så gale at han i dag snakkar austlandsk... Men då han vart pensjonist flytta Anders heimatt til garden sin på Brunborg. Der har han budd no i eindel år. Trivst gjer han, og ikkje har dei lange vintrane skremt han vekk heller. Ein vinter gjekk han opp frå bygda siste gangen i november, og kom ikkje nedatt før i mai eller deromkring. Det kan vera mykje snø i Teigdalen.... Det som imidlertid gjer at han Anders kan bu slik, er at han har løypestreng frå vegen og opp til garden. Han får hjelp av folk i bygda til å handla for seg når han ikkje kjem seg ned i bygda sjølv. Varene legg dei på løypestrengen, der postkassen òg heng, og slik får han opp det han treng gjennom vinteren. Om sumaren ordner han sjølvsagt slikt sjølv. Det er framleis enkle kår slik det oftast er på disse fjellgardane. Utedo og utedusj. Anders fortalte meg ein gang at når det var mykje snø om vinteren, så var det fleire meter høge brøytekantar frå huset og fram til utedoen. Oppi bratthenget der kjem ein seg ikkje så langt sjølv med ski vintersdagen, men den gamle postvegen går forbi retning vestover, og akkurat der er det rimeleg flatt, i alle fall det fyrste stykket. Frå Brunborg kan ein gå vidare oppover og bortover og koma til ein annan høgdegard som heiter Flansås. Så langt har eg ikkje kome meg endå, men det står på planen.... PÅ liv OG dØd I vår kjærlighet til naturen må vi også forholde oss til dyr. Husdyr, ville dyr og kjæledyr. Og vi må forholde oss til det levende i havet og fuglene rundt oss. •• AV: ANNE SØFTELAND For noen tiår tilbake bodde 50 % av Norges befolkning på landet, mens 8 av 10 nordmenn i dag bor i byene. Det sies at nordmenn er naturens barn og vi bruker den vakre naturen for alt den er verdt. Verdier fastsettes så forskjellig. Det har blitt noen samtaler med mennesker opp igjennom årene relatert til dette temaet, fordi verdier har endret seg i vårt samfunn. Disse verdiendringene har skapt dypere og mer kompliserte konflikter. Jeg tok meg derfor noen dager med lesing i regnværet for om mulig finne noe logikk i disse konfliktene og kanskje noen svar. Det som forbauser meg er at det finnes utallige artikler som omhandler hva folk mener og hvorfor folk mener det de gjør, men lite om hvordan man skal komme frem til løsninger. Jeg ser en økende aggressivitet i media, som avler enda mer aggressivitet. Kan dette være en årsak til at man stagnerer for gode dialoger som kan være løsningsorienterte? Kanskje vi alle kan være enig i en ting: Det som er rettferdig er at alt som blir til liv, også skal dø (dyr, fugl og fisk). Det er det som er mellom liv og død som er interessant. Vi forvalter våre dyr via eierskap privat eller offentlig. Det er i dag både klare og uklare retningslinjer innen de ulike forvaltningslovene. Dette gjelder hold av husdyr, hold av kjæledyr, viltforvaltning og marine. Når jeg nevner uklare retningslinjer, innbefatter dette bl.a. ulike måter å tolke regelverket på og regler som vurderes etter ulike verdier. For noen tiår tilbake erindrer jeg en høyere toleransegrense som skapte mer harmoni mellom oss mennesker og dyra her i vårt lille land. La meg nevne noen av disse endringene. Det var færre kjæledyr i privat eie, og hundeeiere var vant til å ta hensyn. Men det gjorde også andre. Vi tok alle mer hensyn. Jeg husker at når jeg gikk i skogen med hunden, ringte syklister med bjella for å varsle sin ankomst og vi gikk til sides for å slippe syklisten frem. Kom det en skiløper ropte de «Unna vei» og vi fikk tid til å komme oss vekk fra løypa. Vi tok hensyn når vi skulle dele fiskeplasser. Var noen på en plass før meg, flyttet jeg meg så langt vekk at vi ikke var til sjenanse for hverandre. Vi spurte bonden pent om vi kunne gå over marka hans… og selvsagt med hunden i bånd hvis det var beitedyr der. Vi møtte på jegere og spurte hvor laget var for ikke å gå i veien. Jo, det var større takhøyde, selv om det til alle tider har oppstått konflikter. Det var flere bønder og flere beitende dyr i hele landet vårt, og vi var nødt til å ta hensyn til hverandre. Men dette var bare et lite tilbakeblikk. Så kom endringer. Store endringer… Bøndene la ned driften. De som fortsatte, investerte store summer for å tilfredsstille nye regelverk, nå var 24 gårdsdrift et tema om økonomi. Etterspørselen etter kjøtt og melkeprodukter har eksplodert. Ikke nødvendigvis fordi vi trenger så mye mer. Tusenvis av bruk er lagt ned og kulturlandskapet er grodd igjen. Det er de «store» som står igjen… og de snakker oftere og oftere om produktivitet og tall. Har fokuset på å være løsningsorientert blitt erstattet av å være resultatorientert? Langs kysten poppet det opp oppdrettsanlegg, og tema igjen var økonomi. I tillegg ble det innført fiskekort og fisketrygdavgift i stor skala over hele det norske land, og fiske ble i enda større grad styrt av penger. Zoobutikker poppet opp over hele landet, og kjæledyr ble omsatt til tusener av hjem uten noen form for regulering. Så skjedde også en endring i hold av katter og hunder… det ble et allemannseie. Alle skulle ha ditt eller datt og oppdrettere skodde seg på etterspørsel etter «trendy» dyr. Nå var det mye penger å hente i omsetning av kjæledyr. Jaktinteressen eksploderte og endret seg også. Om det var i relasjon til programmet «Gutta på tur» eller ei, «alle» skulle til fjells og skogs og ta den feiteste rypa eller den største bukken… og igjen ble det økonomi i dette. Har aggressiviteten rundt alt av naturens verdiressurser med økonomi å gjøre? Det andre jeg har lest en del om er konflikter relatert til dyrevelferd. Da stortingsmelding nr. 12 kom, leste jeg nesten 300 sider av denne. Det var mange konkrete tiltak som skulle settes i verk. Husker jeg ikke feil, var det den gang snakk om at dette skulle tre i kraft innen 2007. Siden den gang har en liten prosent av nevnte tiltak blitt igangsatt, men de fleste punktene har stadig blitt utsatt. Uansett, det som er interessant er at konflikter mellom de ulike forvaltningene har økt. Spørsmålet er hvordan man kan møtes i en felles forståelse og respekt for hva som skal være Norges retningslinjer for dyrevelferd. Det er her det store temaet liv og død og det imellom bør være i fokus. Når vi vet at utgangen av et liv er død, så kan neppe konflikten ligge der. Konfliktene ligger i egenverdi på dyrene som av noen måles ulikt mellom penger og livskvalitet. Skal vi tilrettelegge for en god dyrevelferd, er det et lovverk vi må følge. Er ikke det tydelig og klart nok og ikke minst samkjørt mellom de ulike interesser og nasjoner, vil det aldri bli gode løsninger. For meg er livskvalitet for dyr altomfattende innen dyrevelferd. Hva er så livskvalitet? Livskvalitet er å møte dyrenes behov på dyrenes premisser. Er det en menneskerett å eie et dyr, så må det også være en rett for at dyrene har så optimale forhold som mulig. I utgangspunktet burde det være frihet, men hverken mennesker eller dyr har en slik frihet som mange dyrevernere eller menneske- AGRONOMEN DESEMBER 2014 Hvert år dør ca. 1 million sjøfugl bare i norsk farvann grunnet forsøpling Bare innefor elgjakt er det registrert ca. 4.000 skadeskutte elg årlig. rettsaktivister ønsker å fremme. Dyr og mennesker er avhengig av hverandre. Vi er knyttet sammen i kultur, landbruk, jakt, fiske, og hold av kjæledyr. Likevel, likevel er det vel først og fremst holdningen til dyrevelferd som må endres. Når vi nå vet at alt er i en rasende utvikling, så undrer jeg meg over hvorfor akkurat denne delen stagnerer. Det store spørsmålet her er hvilken grep vi vil ta for i felleskap å endre denne utviklingen. Hvordan skal vi løse dette? Det er mange oppslag i media som tar for seg konflikter mellom de ulike grupper. Men, når alt kommer til alt, så er det mennesket som står for den største trusselen mot dyrene. Nå snakker jeg ikke bare om antall dyr som årlig blir drept og avlivet av oss mennesker, men også hvilke unødvendige lidelser svært mange dyr gjennomgår, grunnet vår uansvarlighet eller holdninger. Når vi sier vi er glad i dyrene våre, og glad i naturen, er dette en «kjærlighet» med mange betingelser. La meg vise til noen eksempler vi bør tenke over. Hvert år dør ca. 1 million sjøfugl bare i norsk farvann grunnet forsøpling av ca. 3600 tonn årlig. Denne søpla kommer fra mennesker. Legg til ca. 100.000 dyr som sel, hval og andre som havner i liner og garn eller kasserte tau. Så kan vi legge til et stort ukjent antall andre dyr som dør av overnevnte men som ikke blir rapportert inn. Vi kan også legge inn et stort antall dyr som dør som følge av miljøforgiftning. Disse går altså en pinefull død i møte med forsøpling og forgiftninger forårsaket av mennesker. Hvert eneste år innrapporteres det over 5000 elg, hjort og rådyr som blir drept i trafikken. Hvorvidt tallene også innbefatter tog som dreper, vites ikke. Herunder må nevnes tusenvis av mindre dyr som blir drept og ikke innrapporteres. Alle disse dyrene dør som følge av mennesker. Hvert år blir flere hundre tusen dyr drept av mennesker i jakt. Statistikk for siste jaktresultater forteller at vi drepte: 99.850 liryper, 51.700 fjellryper, 7.400 storfugl, 14.620 orrfugl, 43.690 ringduer, 13.600 stokkender, 15.490 harer, 21.450 rødrev, 25.710 rådyr, 36.141 hjort, 13 bjørn, 8 ulv, 157 jerv, 92 gauper, 36 havørner, 16 hønsehauker og 12 kongeørner. Hva gjelder jakt så er det oppsiktsvekkende endringer i antall skadeskutte dyr. Bare innefor elgjakt er det registrert ca. 4.000 skadeskutte elg årlig. Hvert år blir mange av disse dyrene jaget og stresset av mennesker og hunder før de dør. Det er en realitet. Vi kan nok også legge til mørketall på dyr som under jakttiden kan stresse seg opp og komme i skade, uten at dette nødvendigvis blir fanget opp av statistikker. Bare for å nevne det, jakt må til for å regulere bestandene, så jeg er ingen motstander av jakt. Men, jaktmetodene har endret seg og skadeskutte dyr er for mange. De som driver næring med dyr må også sende dyr til slakt hvert år. Herav kan nevnes ca. 1.4 millioner kalkuner, 300.000 kuer, ungdyr og kalver, ca. 1 million sau og geiter. I tillegg avlives/slaktes svin, struts, kanin og tusenvis av høns/kyllinger, rev og mink. Hvordan disse dyrene har det mellom liv og død er omdiskutert også relatert til driftskrav. Men, det er mennesker som avslutter disse livene. Dyr i næring som ikke blir drept/slaktet/avlivet av mennesker men er i menneskers eie forgår også årlig av drap fra andre dyr. Det har ikke vært enkelt å finne pålitelige tall men det antydes at rovdyr tar 30.000 sau årlig her i landet. I tillegg blir ca. 11.000 rein drept av rovdyr, mellom 1982 og 1985 ble det registrert 365 skader/drap av hund på sau. I tillegg omkommer hundrevis av dyr årlig innen næringsvirksomhet som følge av vanskjøtsel, unødvendige sykdommer og branner. Igjen må jeg nevne at mens jeg skriver dette, koser jeg meg med en skive med leverpostei, så jeg er ingen veganer. Jeg er likevel opptatt av overforbruket av kjøtt og dyras velferd før de ender i slakt. Jeg finner ingen statistikk over antall avlivinger av eierløse dyr/kjæledyr. Mattilsynet viser til at ca. 2.5 millioner kroner brukes årlig til dekning av avliving. Jeg finner heller ingen statistikk over antall avlivinger av kjæledyr som gjennomføres av veterinærer. Det er flere år siden siste «telling» eller antatt antall kjæledyr er ført på statistikken. Eneste statistikk jeg fant (fra noen år tilbake) var at vi hadde i eie ca. 750.000 akvariefisk, 155.000 stuefugler, 1.100 krypdyr, 4.500 smågnagere, 220.000 kaniner, 600.000 katter, 500.000 hunder, 42.000 hester, 2.300 gjess, 2.000 struts, 74.000 mink/ilder, 77.000 rev, 44.000 kalkuner. Jeg er ingen motstander av kjæledyr, men jeg er i mot burdyr som ikke får nok bevegelsesfrihet og riktig biotopiske forhold. Det er ikke dyra som velger oss, det er vi som velger dyra. Jeg mener det er alt for mange kjæledyr på markedet. Hvor mange dyr i privat eie som årlig dør pga. vanskjøtsel, unødvendige sykdommer, misshandling eller feil stell som pleie og ernæring finnes ingen oversikt over. Det er AGRONOMEN DESEMBER 2014 25 også et stort ukjent antall dyr som omsettes på det private marked som viser at vi rett og slett ikke har oversikt over antall kjæledyr. Alle disse dyrene har vi mennesker ansvar for. Fra liv til død. Et tema som har økt konfliktnivået er hunder. Det jeg fant av hunder som skader husdyr er nevnt over, med ca. 365 skader årlig på sau. I tillegg skader og dreper hunder også vilt. Hvor store tall det her er snakk om, vites ikke. Det snakkes lite om et annet kjæledyr vi har i eie, katten. Kattene som i dag utgjør over 600.000 individer her i Norge tar ca. 3.5 millioner fugler hvert år. 93 % av kattene vi har, ferdes i naturen sier Morten Ree i Norsk ornitologisk forening, og forteller at også ekorn, flaggermus og andre gnagere faller i klørne på kattepusene våre. Produksjonsdyr er i vårt eie, og de skal alle en eller annen gang dø. Det jeg fant av statistikk forteller at vi pr. januar 2014 har 20.487 melkekyr, 68.638 ammekyr, 1.031.890 vinterfôra sau, 302.011 melkegeiter, 96.818 svin, 4.265.466 verpehøns og 70.586.521 slaktekyllinger. Fordi storproduksjon har vist seg mer «lønnsomt» er «friheten» til mange av disse dyra redusert. Alle disse dyrene i og rundt våre hjem utgjør et mangeldobbelt tall av Norges befolkning. Vi spiser dem, vi koser med dem, vi velger dem inn i våre liv eller ut av våre liv. Vi har ulike kulturelle forhold til dyrene i de ulike nasjoner. Det jobbes med bedre dyrevelferd i flere nasjoner. Noen land ligger langt foran Norge, andre ligger langt bak. Kulturelle forskjeller skaper også internasjonale konflikter. I tillegg vil mennesker bruke dyrene for alt de er verdt i sin kamp for egen føde. Dyr er blitt «Big business». Herunder kan nevnes smugling av truede eller populære dyrearter, bruk av dyr i underholdning, bruk av dyr i forskning, bruk av dyr til forlystelser for mennesker til ulike formål. Genmanipulering og medisinering av produksjonsdyr/fisk diskuteres også høyt. I tillegg skaper forskjellene konflikter, relatert til de ulike arters verdi. Herunder kan nevnes fangst av sjøpattedyr, «hellige» kuer, aper, kjæledyr som mat, pelsdyrnæring, svin osv. «Alle» mener at deres verdisyn på dyrene er «riktige». Gjennom alle artikler jeg nå har lest, mens jeg også har skrevet dette, ser jeg at det nesten er uoverkommelig å finne gode løsninger før hver part av de ulike interessene rydder opp i egne rekker. I tillegg kan nasjonale retningslinjer reguleres og i mye, mye større grad jobbes med tverrfaglig. Når «alle» kritiserer hverandre og rettferdiggjør kritikkrelaterte temaer, så stagnerer vi. Noen søvnløse netter gjennom årene har jeg fått med tankespinn rundt løsninger. Dette fordi jeg har deltatt på jakt, fordi jeg har hatt gård med sauer og kaniner som slaktedyr, fordi jeg har spist kjøtt så lenge jeg har levd. Fordi jeg har reddet tusenvis av kjæledyr til en ny sjanse gjennom Omplassering Vest. Fordi jeg har vært i konflikt med meg selv relatert til om omplassering bare er en videreformidling til nye år i fangeskap eller en ny sjanse for dyra fremfor å gå i søpla. Kjæledyr i Norge spises ikke. Men vi spiser Fagros, Dagros, Dokka og Litago. Vi spiser lille lammet og vi spiser søte kalven, vi spiser Tuppen og Lillemor, vi spiser Kalle Kanin, og Bambi. Vi holder tusenvis av dyr i bur/ fangenskap, om de spises eller koses med, eller rett og slett bare skal fryde våre øyne. 26 Det jeg fant av statistikk forteller at vi pr. januar 2014 har 20.487 melkekyr, 68.638 ammekyr, 1.031.890 vinterfôra sau, 302.011 melkegeiter, 96.818 svin, 4.265.466 verpehøns og 70.586.521 slaktekyllinger. Hvordan kan vi sørge for at færre dyr blir drept i trafikken? Kan det reduseres med flere over og underganger der ulykkestallene er høye? Flere gjerder? Hvordan kan vi sørge for at færre husdyr blir tatt av rovdyr? Kan det reduseres med mer organisert gjetertjenester? Kan teknologi med bedre overvåkning/varslig av rovdyr være en løsning? Hvordan kan vi redusere kjøttproduksjonen og gi fugl og dyr mer bevegelsesfrihet? Kan økte priser på kjøtt og reduserte priser på grønt være en løsning? Kan reguleringer i form av mer utetid for fugl og dyr styrke velferden for dyrene, og vil kostnader for uteareal /fribeite være overkommelig økonomisk? Hvordan kan vi redusere antall skadeskutte dyr på jakt? Kan lengre opplæringstid for nye jegere ha noe virkning? Kan endringer av jaktkostnader gi mindre press og mer skjerpet jakt? Hvordan kan vi regulere markedet for omsetning av kjæledyr? Kan det settes grenser for antall «kull» man kan sette på kjæledyr, og i større grad innføre krav om kastrasjon/sterilisering av dyr? Kan man flytte omsetning av dyr vekk fra butikker for å unngå spontankjøp? Hvordan kan vi forurense mindre rundt oppdrettsanlegg og i havet vårt? Kan det ilegges avgifter til opprensing av avfall fra de som forårsaker dette? Jeg har ikke nok kompetanse til å komme med noen gode svar på disse tingene. Men, jeg tenker veldig mye på dette, fordi jeg ser at det blir noen rare motsetninger som inneholder en del dobbeltmoral mellom de ulike «gruppene». Et lite eksempel er at de færreste spør seg hvor stor mengde kjøtt som må produseres for at hunder/katter skal få dekket sitt matbehov. Hvor mye korn som går til kjøttproduksjon? Hvor mye forurenser avføring fra kjøttetende dyr? Jeg håper at gode dialoger tverrfaglig vil minske avstander mellom de ulike interesser, og at nasjonale retningslinjer i noe mindre grad styres av økonomi og i større grad av bedre dyrevelferd. De burde i det minste stå likt. AGRONOMEN DESEMBER 2014 STEND AGRONOMLAG REFERAT FRÅ STYREMØTE I STEND AGRONOMLAG, 20. NOVEMBER 2014. Dei som møtte: Jan-Ole Skage, Erling Nesse, Siren Tømmerbakke og Marit Sæbø. Det var ikkje alle som hadde høve til å møte denne dagen, men møtet blei gjennomført og styret fekk konstituert seg. Det nye styret er slik: Jan-Ole Skage vart vald som leiar av laget på årsmøtet. Erling Nesse held fram som nestleiar. Nils Neteland held fram som kasserar og Siren Tømmerbakke som skrivar. Bernt Johan Husebø er styremedlem og Turid Bjørndal 1.ste vara. Ny i styret er 2.dre vara Anders Borgen Brekke. Marit Sæbø møter på styremøta som ansvarleg for bladet Agronomen. Vi hadde ei oppsummering og evaluering av årets stemne. Alt i alt synes vi det blei eit godt agronomstemne også i år. Styret ser likevel at vi kanskje kan gjere nokre endringar i program og gjennomføring. Nytt i år var at vi fekk maten frå catering. Dette vil sikkert bli vidareført til neste år. Det har vore tradisjon for at dei ulike kulla får høve til å møte sine etter kveldsmaten. Dette vil vi flytte fram til etter visninga på skulegarden. Då kan alle kan vere samla utover kvelden. Styret vil komme tidleg i gang med førebuingane til neste stemne. Leiar vil ta kontakt med skulen slik at vi får lister over neste års jubilantar. Vi har også fleire vi kan spørje om å ta det ærefulle oppdraget som festtalar. Til juleagronomen er det rikeleg med stoff. Det har vore trong for ei oppdatering av medlemslistene, då det no er eit krav frå posten om adresser med gatenamn og nummer. Marit har tatt ansvar for dette. Vi håper at det no vil komme færre blad i retur. Neste styremøte vil bli i slutten av februar. Siren Tømmerbakke, skrivar God jul og Godt Nyttår AGRONOMEN DESEMBER 2014 27 Kontaktinfo til Agronomlaget Laget har adresse: Stend Agronomlag, Stend vidaregåande skule, 5244 FANA. Du kan nå laget via e-post til formann Jan-Ole Skage: [email protected] eller skrivar Siren Tømmerbakke: [email protected] Gjeld det Agronomen kan du kontakta Marit Sæbø: [email protected] Vil du snakka med nokon på telefon så er du velkomen til å ringa Marit Sæbø på telefon 48 03 94 54. Kjekkast om du ringer på kveldstid når Marit kanskje har funne stillinga i godstolen. Laget har kontonummer 0533 01 84622. Kan du tenkjast å vera ein av dei som ikkje har betalt medlemskontingenten for i år? Gode medlemmer! Tid for innbetaling av medlemspengar att. Det er medlemspengane som gjer det mogleg for laget å arrangera Agonomstemne kvart år, og senda ut lagsbladet Agronomen. VIKTIG: Hugs at namnet og adressa til MEDLEMMET må følgja innbetalinga, - uansett kven som står for betalinga!
