dock64_2013 - Norsk Kulturarv
download 
Report Transcription
k64_2013 - Norsk Kulturarv
NORSK KULTURARV Kulturarven Magasinet med reportasjar og artiklar om vern gjennom bruk i vår tid Nr. 64 · juni 2013 KULTURARVEN 64 • 2013 TEMA: Barn og unge • Frå jord til bord på Tytingen • Guddalstunet side 10 side 26 Alta har en viktig kulturarv – fra Verdensarvsenteret for bergkunst til skifernæring og nordlysobservatoriet Haldde. Alta kommune samarbeider med Norsk Kulturarv for at vi i fellesskap skal klare å løfte frem denne viktige historiske k ulturarven. Sammen med Norsk Kulturarv vil synliggjøre budskapet «vern gjennom bruk». Laila Davidsen ordfører GJESTESKRIBENTEN: Kontakt oss på [email protected] www.kulturarv.no www.olavsrosa.no @norsksmaksskule Foto:Tor Valdvik Bli ein del av Norsk Kulturarvs nasjonale bedriftsnettverk! Foto: Anniken Zahl Furunes Else «Sprossa» Rønnevig Rygge prestegård side 8 Kongsvold side 29 Finvåg VERN GJENNOM BRUK side 58 Stiftelsen Norsk Kulturarv Vågåvegen 35 · 2680 Vågå Telefon 469 75 100 [email protected] www.kulturarv.no www.olavsrosa.no Grafisk produksjon: 07 Media – 07.no Innhald 64 · 2013 3�������������Vern og verdiskaping. Redaktør Mathias Øvsteng 4�������������Levande kulturarv i Lom. Spydeberg er med. Oslo-kontor Opplag dette nummer: 7000 eks. 5�������������TEMA Gjesteskribent Else «Sprossa» Rønnevig Redaktør Mathias Øvsteng [email protected] 6�������������Om høyt og lavt og rot på kjøkkenet. Tveita og OBOS-historien 8�������������En norsk prestegård i et dansk landskap 10�����������TEMA Frå jord til bord på Tytingen «…at det å lære mat frå botnen av, blir allmennkunnskap att» Administrasjonen 12�����������TEMA Da bestemor var maskinist Simen Bjørgen, direktør [email protected] 14�����������Du spør – Bygg og Bevar svarer Øyann B. Strand, organisasjonssekretær [email protected] Reidar Stangenes, adm.konsulent [email protected] Tor Valdvik, kommunikasjonssjef [email protected] Knut Nyhagen, annonsesalg [email protected] 18�����������Rydd eit kulturminne 2013-14 er i gang 20�����������Portrettet – Anne Guri Isum «Eg er oppvaksen i ein vevstol» 24�����������Norskekystens katedraler. Ryvarden fyr 26�����������Guddalstunet 29�����������Kongsvold Fjeldstue 33�����������Bøker 36�����������Hurtigrutetokt for Grunnloven 38�����������Madonna tilbake til Mære 39�����������TEMA Smidde roser til minne om 22. juli 40����������� JURIDISK Energikrav i historiske bygninger 42�����������TEMA Identitet. Novelle 46�����������Smaksrike turistvegar 24 1 Ø M E RK E T ILJ 7 Trykksak 3 9 M Trevirket som er brukt i produksjonen av KULTURARVEN, kommer fra bærekraftig skogbruk. Papirproduksjonen følger strenge miljøkrav når det gjelder forurensning, kjemikalier og øvrige miljøbelastninger. Trykkeriet bruker rensemidler, trykkfarger, lim og andre kjemikalier som ikke er miljø- eller helseskadelige. Det er krav til trykkeriets avfallsmengde og system for avfallsgjenvinning. Plasten som brukes ved utsending, er ikke klassifisert som helseskadelig etter norske eller EU-regler, og kan gjenvinnes for ombruk, deponeres eller brennes. Ved brenning avgis kun vann og karbondioksid (CO2). 48�����������Skarpare fokus på matkultur 49�����������Inspirert av Oppdalsmuseet 50�����������Mitt kulturminne. Sør-Aurdal og Etnedal 52�����������Kulturengasjement i Sørum kommune 54�����������Fiskeren med det faste blikket 58�����������Eventyret i havgapet Vern og verdiskaping V i treng ikkje bla kalenderen mange tiår attende før vi finn at kultur vart sett på som luksus – eit slags leikeparadis folk kunne omgi seg med på sida av alt næringsliv og dagleg strev. Den all menne oppfatninga var at kultur spegla eit overskotslandskap som baud på fritid og kos – og berre det. I lys av dette vart kulturvern gjerne synonymt med kringvern, der det galdt å skyte på alt som nærma seg. Bruksaspektet vart lett gløymt, vern vart eit mål i seg sjølv. Kulturvern vart musealt. Det vart meir eit spørsmål om å laga god hermetikk enn å få til kulturminne vern av allmenn interesse for nåtids menneske. I dag har alle for lengst forstått at dette var vern til forfall. Grunnmotivet for Norsk Kultur arv er det aktive kulturvernet – å kunne yte innsats på fleire felt for å utvikle engasjement for kulturarven gjennom kunnskap og næringsdrift – «vern gjennom bruk». I ein tradi sjon der vern og bruk mest vart sett på som motstridande krefter, var bruksvernet helst kontroversielt da Norsk Kulturarv vart stifta i 1993. Etter tjue år er dette omsnudd. Der det før ofte var prat om kultur eller næringsutvikling, er omkvedet i dag kultur og næringsutvikling. I politiske utgreiingar, både nasjonalt og lokalt, formeleg skin det mot oss av ord om næringsutvikling med kultur som basis. Kulturvern har vorte verdiskaping. Dette er ein gledeleg aksept for at ideen Norsk Kulturarv er tufta på, ikkje berre er godkjend, men også blir bore høgt på dei fleste politiske faner. I dag er såleis applausen stor og samstemt når det gjeld å heie fram alle honnørord som gjeld verdiskaping og nærings utvikling med basis i kultur. For midling av kulturopplevingar har vorte ei viktig næring – og med rette. Kulturarven har fått den statu sen han fortener, som ein ressurs for eit rikare liv for folk flest. I denne straumen av velvilje og politisk semje er det ekstra viktig å stanse eit bel og sjå seg rundt i kul turarvlandskapet. Det er viktig å ikkje misse av syne sjølve grunnfjellet i det praktiske kulturvernet: Summen av alle dei som faktisk tar ansvar og gjer ein praktisk innsats. Alle som forvaltar kulturminne med ansvar og kløkt, som med idealisme bruker tid og pengar for felles kulturvern: Pri vatpersonar og organiserte gruppe ringar som slår mange viktige slag for kulturarven som eit fellesgode. Det er mange som tar eit tak for å redde ulike bygningar, som ryddar eit kul turminne og gjer det tilgjengeleg for allmenta – eldsjeler som engasjerer seg for andre. Kva om dei ikkje fanst? Norsk Kulturarv har gjennom dei tjue åra vi har eksistert, i skrift og tale, forfekta interessene til eigarar og forvaltarar av kulturminneverdiar – så langt vi har makta innanfor knappe økonomiske rammer. Norsk Kulturarv har gjennom sine aksjonar kanalisert midlar til ein del av eldsje lene, til eigarar og forvaltarar av ulike kulturminne. Midlane har i stor grad vore eit spleiselag av offentleg og privat kapital. All erfaring tilseier at verdiskapinga som skjer ved slike tilskott, blir mangedobla. Det er knapt å ta for sterkt i å seia at multi plikatoreffekten er både seks og sju – i visse tilfelle enda høgare. Gjen nom eit godt tiår har Norsk Kultur arv snart kanalisert 20 mill. kroner til ulike praktiske kulturverntiltak for kulturminne, hus og landskap – i høg grad gjennomført av private eldsjeler. Med bakgrunn i vårt vesle rekne stykke kan vi nærmast slå fast at desse midlane har utløyst godt over 100 mill. kroner. For ikkje å nemne den verdiskapinga som vanskeleg lar seg stille opp i kroner og øre – det este tiske fellesgodet som ligg i all restau rering og det gode vedlikehaldet, det mentale fellesgodet som ligg i sjølve medvitet om ein levande kulturarv… Mathias Øvsteng redaktør [email protected] Kulturarven nr. 64 · juni 2013 · 3 KULTURNYTT KULTURNYTT n Levande kulturarv LOM: På Lom ungdomsskule tenkjer dei nytt. Dei har hyra inn tømrarutdanna Einar Ban ken til å arbeide med praktisk arbeid som bidreg til bevisstgje ring av lokale og nasjonale tra disjonar. Her legg dei rakfisk, lagar spekepølser og knivar. Val faget er for niande klasse, og er så populært at ikkje alle får plass kvart år. Ungdomsskulen har fått tilsegn om kr 3 000 til valfagsaktivitet gjennom Norsk Smaksskule og kr 3 000 til rydding av Bolvassvegen – ein gammal vassveg for vatnar vatn – som del av aksjonen «Rydd eit kulturminne». På denne måten vil Norsk Kulturarv vise at vi set pris på spennande pedagogiske opplegg for praktisk kulturminne vern blant ungdommane. Smilande gjeng frå markeringa ved Lom ungdomsskule.Tor Valdvik og Øyann Strand frå Norsk Kulturarv flankerer frå v. ordførar Bjarne Eiolf Holø, Kristoffer Teigen, Anna Hammerdalen, Livø Blakar, tømrar Einar Banken og rektor Tor Mundal. Plattingen bak har elevane sjølve sett opp. Foto: Hans Erik Kjosbakken, Fjuken - Innsatsen andre yrkesgrupper kan gjera i praktisk formidling av kunnskap er sterkt undervurdert i skulen, sa rektor Tore Mundal ved markeringa da Norsk Kulturarv var til stades og markerte pen geløyvinga. n Distrikts kontor i Oslo Norsk Kulturarv har opna avdelings kontor i Landbrukets hus i Oslo. Tor Valdvik vil bemanne kontoret. Organisa sjonen har også tidlegare hatt kontor i hovudstaden, og styret har opna for å etablere ein driftsorganisasjon med regio nale knutepunkt fleire stader i landet. Utgangspunktet er den store interessa frå kommunar, fylkeskommunar og regionråd for å samarbeide med Norsk Kulturarv. n Spydeberg kommune er med SPYDEBERG: Under signeringen av sam arbeidsavtalen med Norsk Kulturarv sa ordfører Knut Espeland at han var spesielt opptatt av at barn og unge skal få et engasjement for kulturar ven vår, og han trakk fram undervisningsopplegget «rydd et kulturminne» som et viktig tiltak for å få dette til. - Omdømmekonsulenter vil ikke alene kunne klare å gi en kommune et godt omdømme. Skap entusiasme om kulturarven, slik at innbyggerne føler stolthet og tilhørighet. Da blir de begeistrede ambassadører for sin kommune, og det er dette som skaper et godt omdømme. Dette sa direktør Simen Bjørgen da han og ordfører Knut Espeland signerte samarbeidsavtalen. 4 · Kulturarven nr. 64 · juni 2013 Ordfører Knut Espeland og direktør Simen Bjørgen markerer samarbeidsavtalen under påsyn av styremedlemmene Ellen Bojer Nordstoga, Per Kristian Skulberg, Ivar Odnes og Bjørn Ølander. Nest ytterst til h. ser vi Grete Skjelbred fra Spydeberg kommune. Hvem formidler til de unge – og hvordan? Av Else «Sprossa» Rønnevig Vedlikehold var tidligere en nedar vet tradisjon fra far til sønn, fra mor til datter. Ungdom av i dag har sjel dent lært dette av sine foreldre. Av den grunn har de altfor lite kjenn skap til noe så elementært som van lig vedlikehold. «Ja, men sånn har mi nå allti’ gjort det» er omkvedet i dag, og «alltid» er de siste 50 årene. År hvor hundrevis av nye produkter er kommet til og som svært sjeldent er gode for gamle hus. Det er heller ikke slik lenger at denne type arbeid bare gjøres av fagfolk. De aller fleste skal ha jobben gjort så raskt og rimelig som mulig. Hvem stiller krav til kvaliteten på arbeidet som utføres og malingen som påføres, og hvor lenge vil det vare før veggen eller vinduene må skiftes enda en gang og males på ny? Har du barn, eller jobber med barn/unge, så tenk over dette. Du har et stort ansvar for å formidle rett kunnskap videre til den yngre generasjonen. Ta jobben med maling av huset for eksempel: Hvem forteller dem historien om huset og gamle hus på stedet de bor? Hvem begeistrer dem og gjør dem stolte av huset og stedet de bor på? Hvem forteller dem at linoljemaling er det aller beste på høvlet panel? Hvem snakker om hva som «lønner seg» i det lange løp? Hvem lærer dem å stille spørsmål, være kritiske til moderne materia ler? Hva vet de om hvordan en vegg bør skrapes og vaskes før den males? Hva vet de om hvilken skrape de skal bruke for at jobben skal bli bra? Hva vet de om innholdet i malings pannet – er malingen god for huset? Hva vet de om de strenge miljøkra vene til malingen? Hva vet de om sikkerhet ved å arbeide i trafikkfarlig område? Hva vet de om å dekke til grunnen slik at de kan gå fra en jobb uten malingsøl over alt? Hva vet de om å behandle penselen slik at de ikke bare blir kjøp og kast? Hvem forteller dem at gamle hus bør vedlikeholdes med samme pro dukter/materialer som de i sin tid ble oppført med? Det er mitt inntrykk at bare fasa dene blir vasket, skrapt litt, gjerne der det er enklest å komme til, og blir blank så fort som mulig, så er jobben gjort. Jeg ønsker kurs for ungdommer fordi dette er kunnskap de vil ha glede av resten av livet, ikke bare når det gjelder sommer jobber.Vi må spre kunnskap, forstå else og respekt for kulturarven. Dette vil gjøre alle mer motivert og stolte. Kurset må ha opplæring med folk som er gode veiledere og for midlere. Hvordan skal vi lage slike kurs, hvem skal betale og hvor finnes de gode kursholderne som har lyst og tid, spør du kanskje. Be om hjelp fra Foto: Per Jæger [email protected] kulturetaten i fylket eller hos Riks antikvaren. Et valgfagstilbud på sko len eller kurs kan kanskje strekke seg over noen kvelder i februar og mars. Det kan ende opp med en «enkel eksamen» hvor det svares på spørsmål og gjøres enkle malerprø ver. Kanskje noen av dem blir så interessert at de velger malerfaget som sitt yrke når den tid kommer. Jeg ville selv satt veldig stor pris på, og følt meg trygg, om den som skulle male mitt hus, hadde et slikt «sertifikat» å vise frem for seg. Kunnskap om kulturarven øker gleden av å oppleve den, og dermed også verdien av den. Kulturarven nr. 64 · juni 2013 · 5 Om høyt og lavt og rot på kjøkkenet Anne-Kristine Kronborg Kunsthistoriker, opptatt av boligarkitekturens historiske, politiske og økonomiske kontekst, og har blant annet skrevet bok om OBOS-historien sammen med forfatteren Bjørn Bjørnsen. Nå arbeider hun med en bok der hun sammen med fotografen Ivan Broadey setter OBOS-arkitekturen inn i en større sammenheng. Anne Kristine Kronborgs tekster i Kulturarven er basert på en serie artikler som også har stått på trykk i OBOS-bladet. Foto: nyebilder.no Foto:Vera S. Graasten Holt. Drabantbyen Tveita i Oslo ble bygget på sekstitallet. De fleste forbinder området med de ruvende Tveita-blokkene, men også på Tveita finnes det også lave hus. [email protected] Høyblokkene på Tveita er tegnet av arkitekt Hans Backer Fürst, men bebyggelsesplanen ble laget av Frode Rinnan. Innfelt: Faksimile, forsiden av OBOS-bladet 1971:Tveita borettslag og det nyetablerte Tveita senter, 1971. OSLO: Tre blokker; 18 etasjer høye, 120 meter lange og med bare 15 meters mellomrom. I 1960 la arki tekt Frode Rinnan fram bebyggel sesplanen for den nye drabantbyen Tveita, og ertet dermed på seg både folk og folkevalgte. Høyblokkene ble raskt døpt den kinesiske mur, og mange lurte på om arkitekten var gått fra vettet. Bystyret satte foten ned, og blokkene ble lavere (13 etasjer) og fikk mer luft mellom seg (50 meter). Noen år senere mente for øvrig også Rinnan selv at den kinesiske mur var et brutalt prosjekt, «som jeg ikke ville ha 6 · Kulturarven nr. 64 · juni 2013 lansert i dag». Selv om de ikke ble riktig så høye som planlagt, ruver Tveita-blokkene godt i terrenget og fungerer som et landemerke for hele Groruddalen. Dermed er det lett å overse at det også finnes lave hus på Tveita. Men det gjør det; de smyger seg varsomt gjennom Foto: nyebilder.no Drabantbyen Tveita ble til etter en helhetlig bebyggelsesplan og bygget mellom 1963 og 1969. Utsikt mot Tveita-blokkene. Foto: OBOS Rekkehus på Tveita: Sørhellinga borettslag, tegnet av Alex Christiansen og Nils Rosland, fikk begeistret omtale i Bonytt. Foto: John Myhre/OBOS. Ustillingsmodell av Tveita-området fra 1960-tallet. Foto: OBOS terrenget og minner om at en god blanding av høyt og lavt var ett av hovedprinsippene i planen – i til legg til åpenhet, trafikksikkerhet og arkitektonisk helhet. Midt i drabantbyen ligger dessu ten ett av Oslos best bevarte gårds anlegg, Tveten gård med bygninger fra 1700-tallet og en frodig hage. Fra Tveita-platået er det panoramautsikt, og husene er plassert slik at flest mulig får mest mulig glede av den. Ulempen ved slike åpne platåer er at vinden gjerne tar godt. Her kommer høyblokkene til nytte som vinds kjerm for den lavere bebyggelsen. Med overvekt av små leiligheter i høyblokkene og større familieleilig heter i lavblokker og rekkehus mente man at Tveita ville få en god blanding av unge og eldre, barnefa det åpne kjøkkenet. Men Bonytt var storfornøyd. Ikke bare fordi planløs ningen ga mye lys og god romfø lelse, men også fordi den kunne ha en viss oppdragende effekt: «Mange husmødre vil gjerne kunne lukke døren til sitt kjøkken hvis det ser kaotisk ut, men kanskje et åpent kjøkken som dette inspirerer til større orden i matstellet.» milier og det som den gang het enslige. I 1967 var tidsskriftet Bonytt på besøk i Sørhellinga borettslag og skrev begeistret om rustikke mørk beisede rekkehus som føyde seg beskjedent inn i terrenget. Det er arkitektene Alex Christi ansen og Nils Rosland som står bak de 19 rekkehusene med 75 leilighe ter som sto ferdig i 1965. Som nav net tilsier, ligger husene i en skrå ning, og derfor fikk de en planløsning som den gang var uvant. Inngangen er i øverste etasje og fører inn til en løsning med kombi nert kjøkken og spisestue, som går gjennom hele leiligheten og får lys fra begge kanter. En åpen trapp fører ned til stua. Så mye åpenhet i plan løsningen var nytt, og det var nok mange som var skeptiske, særlig til Tveita er et område i bydel Alna i Oslo. Det ble bygget ut av OBOS mellom 1963 og 1969 og består av både boligblokker og rekkehus. Navnet kommer av norrønt þveitin, «mindre jordstykke». Kulturarven nr. 64 · juni 2013 · 7 En norsk prestegård i et dansk landskap I Rygge er høyeste fjelltopp lavere enn danskenes høyeste høyde. Smale veier snor seg i landskapet nesten uten bakker. Når vi besøker prestegården, får vi det samme vidsynet som kirkefolk har hatt siden middelalderen. Sigrunn Berdal Kulturhistoriker og skribent. Tilknyttet Opplysningsvesenets fond hvor hun arbeider med informasjon, arkiv og historiske kilder. [email protected] Å komme seg til Rygge i dag er gjort på en time i bil fra Oslo, men for biskop Jens Nilssøn, som besøkte Rygge i 1597, gikk det mange timer før klokketårn og kirke dukket opp i horisonten. Da hadde han både reist «lands og til vands» og besøkt flere prestegårder før han møtte ryggepresten i Moss. Med hans hester red de over Raet – på den vei vi er vant med å fare ad, forteller biskopens skriver. Rideveien er utvidet , men landskapet er som før, og med vind i lufta gir det danske assosiasjoner. Den gamle ryggepresten som fikk geistlig besøk, syntes det var plag somt å bo ved alfarvei. Preste 8 · Kulturarven nr. 64 · juni 2013 Presteboligen familien i 2013 har en annen opp fatning: - Skal vi lete etter noen ulemper med å bo her, må det være at det kan bli en del bilkjøring med ungene til å fra aktiviteter, men nå er det jo bare de to yngste som bor hjemme og jeg som har avstand til jobben, forteller Ingvild Osberg – for tiden sogneprest i Våler og Svinndal. Sammen med ektefelle og sogneprest for selve Rygge, Tor B. Andresen Osberg, trives hun godt. Kvalitetene ved huset og stedet var viktig for oss, som teller seks. Med fire barn bodde vi trangt i en kom munal tjenestebolig i Elverum. Presteboligen fra 1880-årene hadde rom for hele familien. Når eldste mann Jens på 21 kommer hjem på besøk, synes han det er deilig med plassen. Tre stuer på rad ender i en liten havestue, som nå har fått ny verandatrapp. Her kan vi nyte mor genkvisten utendørs, og da er vi tett på historien, siden prestegården er Eiendomskartet over Rygge prestegård, slik det var i 1858, tilhører Ovfs arkiv. Oppmålt og tegnet av Fredrik Julin. nærmeste nabo til Rygge middelal derkirke. Den har stått på stedet siden 1170. Opplysningsvesenets fond har jevnlig oppgradert boligen. På begynnelsen av 70-tallet handlet det mye om å gjøre boligen varmere. Gammel linoleum ble kastet ut, og gamle, trekkfulle vinduer ble skiftet. På 80-tallet handlet det om ny ytterkledning, isolering og bedre planløsning. Jørgen på 14 år forteller En romslig entré med inngang til et flueblått kjøkken og trapp til andre etasje Ingvild og Tor Bjørn i den lille havestuen Kaja, Jørgen og Maja er tre av fire søsken. Jens (21) er jusstudent bor i Oslo Rygge • Kommune i Østfold fylke. Kommunevåpenet er en rytterspore i gull fra gården Rød under Værne kloster, ett av de flotteste funn fra vikingtiden • Høyeste punkt er Vardeåsen 90 moh • Raet er en betydelig morenerygg hvor ride-, post- og kongeveien gikk. Mange av gravhaugene i Rygge ligger ved bosettingen ved Raet • Prestegårdens navn var Ryggiof,som ga grunnlag for kommunenavnet • Rygge kirke fra 1170 var en kapitelkirke, som hadde inntekter fra – og betjente – flere sogn • På midten av 1500-tallet fikk ryggebøndene forbud mot å hogge eiketømmer, noe som ble forbeholdt kongen til bruk i skipsbygging • Poteten ble lansert i Smålenene (som fylket het) av sogneprest Morten Schøtt i 1763 • Før 1774 var det vanlig å holde militær eksersis på kirkebakken før søndagsgudstjenesten • I 1777 hadde prestegården et rødmalt lysthus med tre vinduer og dueslag. Prestegården hadde da en egen østfløy • I 1884 ble prestegården omtalt som artillerikvarter med tjenestehest for det militære. Under gården lå fem husmannsplasser • Både prest og forpakter hadde høner på 1950-tallet • Korn og poteter var inntektsgrunnlag for gården og en del av prestens inntekt frem til 1955. Den gamle Ulefoss-ovnen fra 1766 og noen av dørene skal stamme fra den gamle prestegården at huset har fem ovner og en peis, og at alt kan det fyres i. I andre eta sje med soverom er det god utsikt til kirken, kirkegård og jorder, mens selve gårdsbruket er utskilt. - Hvordan er det å bo så nær en gammel kirke? - Det er kanskje helst når venner kommer på besøk at vi tenker over det, sier jentene.Venner synes det er kult at kirkegården med graver lig ger så tett inntil huset. Kaja på 12 smiler og sier det er litt spesielt og ganske populært å komme til preste gården på halloween. Passende skummelt, kan vi godt tro, og kjen ner til at det fantes fire fornemme ryggefolk i massive eikekister under sakristiet frem til 1700-tallet, da ble kistene ødelagt i forbindelse med ombygging av kirkegulvet, men det skal være flere kister igjen.. Rygge kirke kan kanskje kalles en seremonikirke. Den er veldig populær for brylluper og konserter. Tor forteller at han har morgensang i kirken hver onsdag «for folk i farta», et påfyll før folk begynner på jobb. Alle barna har, etter som de ble store, vært kirketjenere, gitt salme bøker og vist plass i kirkebenkene, fortsetter han. Salmesang og messer gjennom 400 år – ikke rart at det ånder av autentisitet på kirkestedet. Trist at vi ikke kan ri videre som Jens Nilssøn, på Ra-veien, mot Råde prestegård og fortsette reisen i dette landskapet fylt av kultur, minner og historier. Kulturarven nr. 64 · juni 2013 · 9 TEMA: Barn og unge Frå jord til bord på Tytingen Ungane på Tytingen gards- og natur barnehage lærer mykje om tradisjonell norsk mat. Vi var med på separering av mjølk. Tekst og foto:Tor Valdvik [email protected] VÅGÅ: Tidlegare i år vart Tytingen gards- og naturbarnehage ein del av Norsk Kulturarvs nasjonale dug nadslag for kulturarven – og «tytin gane» er bevisste på å halde kultur arven i hevd. Uttrykket «tyting» er dialektord for tyttebær, og speglar den nære kontakta denne barneha gen har til primærnæring og natur. - Temaet «Frå jord til bord» er eitt av tre hovudsatsingsområde hjå oss.Vi tykkjer det er viktig at ungane veit kor maten vår kjem frå, korleis han blir foredla og ikkje minst korleis han vart foredla før i tida, seier ein engasjert dagleg leiar Evy Renate Kveen. Da vi var på besøk, var ungane på Tytingen tra velt opptekne med separering av mjølk. På førehand hadde dei vore med på mjølking av kyr – og dette vart fylgt opp med foredling av mjølka. Her lærte barna korleis dei skil mjølka og fløyten gjennom bruk av separator. Her gjeld fysiske lover vi ikkje skal vente at barnehage ungar tek på strak arm. Likevel fekk ivrige ungar sjå korleis folk før i tida 10 · Kulturarven nr. 64 · juni 2013 framstilte fløyte av mjølka. Separato ren dei nytta på Tytingen, var riktig nok av nyare dato, og hadde motori sert sveiv, men prinsippet er det same. Evy Renate Kveen fortel engasjert om korleis dei har arbeidd med å setja søkelyset på kor maten kjem frå, og at dei nytta lokale gard brukarar, matentusiastar og kunn skapsberarar for at elevane skal lære mest mogleg – og verta inspirerte. - Vi dyrkar grønsaker sjølve, vi set garn, fiskar, ja vi har til og med vore med på både elg- og harejakt, seier Kveen. Saman med venninna Ragnhild Runningen realiserte ho draumen om å starte ein gards- og naturbarnehage med fokus på mat, og kor maten kjem frå. - Eg er nok bonderomantisk og burde kanskje eigentleg ha vore fødd for hundre år sidan... Eg brenn verkeleg for god og sunn mat, og tykkjer det er viktig at barn i tidleg alder vert bevisste på den norske matkulturen. Kveen seier ho opplever at barna har mykje lettare for å prøve ut nye matrettar og nye smakar når dei har vore med på heile prosessen. - Vi merkar at når vi serverer fisk vi sjølve har fiska, grønsaker vi sjølve har dyrka, eller mjølkeprodukt vi sjølve har foredla, har elevane mykje lettare for å prøve det ut. Det einaste vi slit TEMA: Barn og unge Tytingen • Tytingen er ein privat barnehage som held til i den ombygde rektorbustaden på den tidlegare landbruks- og hus morskulen Klones i Ottadalen • Garden er no eigd av Arvid Mæland, og ungane tek del i stellet av dyra på garden • Tytingen har har tre hovudområde: Garden og dyra, naturen og friluftsliv og frå jord til bord. Elles legg dei stor vekt på tradisjonar, nærmiljø og kontakt på tvers av generasjonar • Tytingen har kaninar, marsvin, høner og tilgang på hund og hestar • Tytingen vart nyleg ein del av Norsk Kulturarvs nasjonale organisasjonsnettverk. Det trengst vaksne armar når mjølka skal hellast opp i kolla. Her er det Evy Renate Kveen (til v.) og Berit Runningen som passar på. Separering før i tida med å få elevane til å eta, er lever posteien vi lagar til jul, skrattar ho. - Kva for mat lagar de? - Alt mogleg.Vi bakar, lagar gamle middagsrettar og framstiller eige smør.Vi hentar inspirasjon frå kokebøker, brukar lokale kunn skapsberarar og har hyra inn Arne Brimi ved nokre høve, fortel Evy Renate Kveen. Gjennom sitt brennande engasje ment for mat og matkultur er Evy Kveen og dei andre på Tytingen gards- og naturbarnehage glade for Norsk Kulturarv si satsing på Norsk Smaksskule. Barnehagestyraren er særskilt glad for søkelyset på tradi sjonell mat i eit ernæringsperspektiv. - Det er svært viktig å vita kvar maten kjem frå, kvar mjølka på kar tongen kjem frå og at smøret ikkje nødvendigvis blir laga på fabrikk. Samstundes er det viktig for fram tida at ungane lærer kva for mat kroppen treng for å kunne fungere i dagleglivet – og at det å lære mat frå botnen av, blir allmennkunnskap att, seier Evy Renate Kveen. Mjølkeseparatoren er ei inn retning som er godt kjend frå landbruket der folk separerte fløyten frå mjølka. Innretninga var gjerne utførd i solid støypjern og skrudd fast i ein benk. Mjølka vart så slått i ein stor bolle (ei kolle) på toppen. Under denne var det eit hus med mange metall-lamellar forma som skåler i kvarandre. Med handsveiv vart desse lamellane – og mjølka imellom – roterte i stor fart. Dette er årsaka til den karakteristiske duren frå separatoren. Under denne rotasjonen vil den tyn gre mjølka trekkje utover medan den lettare fløyten bli att inn mot sentrum.Ved for siktig tapping og jamn sveiving fekk dei såleis skilt fløyten frå mjølka. Sveivefarten og tappe farten bestemde fløytekonsen trasjonen. Separatoren er i dag vanlegvis ikkje i bruk i tradi sjonell forstand, men den finst nok på enkelte setrer utan straum. Kulturarven nr. 64 · juni 2013 · 11 TEMA: Barn og unge Georg Mejlænder om sin barndom på 30-40-tallet: Sørlandsk «mangesysleri» for ikke så all verdens lenge siden Kraftstasjonen ved Sagefossen med bolighus, bu og brygge, ca. 1925–1930. Til h. det samme motivet i dag fra en litt annen vinkel, tegnet av Olav Torgersen. Vi skal starte i 1901. Da ble Flekkefjords første kraftstasjon, Sagefossen i Feda, innviet. Bestefar til Georg Mejlænder var maskinmester fra begynnelsen til han døde i 1919. Røyne Kyllingstad Siv.ark. NTH 1959. Regionplansjef Hamar og hedmarksbygdene 1966–79. Forsker ved NIBR. Amanuensis og professor AHO 1980–97. Har vært sjømann, byggeleder i Addis Abeba, arkeolog på Sicilia og bygde snekker på Ringerike. [email protected] Utlån av bilder: Georg Mejlænder Tegninger: Olav Torgersen 12 · Kulturarven nr. 64 · juni 2013 KVINESDAL: Bestemor var maski nist (!) fra 1919 til 1928. Sønnen Otto, altså Georgs far, ble tilsatt i 1921 og overtok sjefsjobben etter mor si da hun ga seg. Mitt ærend er ikke kvinnesak. Likevel synes jeg vi skal bemerke det faktum at beste mor var maskinist, dvs. teknisk sjef på kraftstasjonen i åra 1919 til 1928. Maskinistjobben alene ga ikke bruk bare leveforhold, selv på Sørlandet. Derfor drev familien «mangesysleri», som sørlendinger flest.Ved kraftsta sjonen hadde de ku og høns. Så spedde de på menyen med fisk og alkekjøtt, av og til også en hummer. Alt av egen fangst. Hummer var salgsvare, så der fortærte de kun en og annen med bare ei klo. Den var ikke salgbar. Attåt hadde familien også et små bruk. Med sine 25 teiger må det ha vært bra tungdrevet. - Høy herfra ble frakta ut til Sagefossen. Kyre møkk den andre veien, forteller Georg. Møkka ble først båret i kiper på ryggen ned til brygga, så fraktet med båt, losset på ei ny brygge og fraktet opp til bruket. På handkjerre denne gangen. - Å få kyra på den årlige turen til Sande om våren og heim igjen om høsten, var et virke lig sirkusnummer. Først skulle det store dyret ned 25–30 trappetrinn. Da var gode råd dyre. Du måtte binde tau rundt halen, bakbeina og i grimen. Fra Kyre-brygga og ned i båten måtte du skyve, trekke og nærmest løfte henne om bord. På Sande dyrka de foruten høy, også poteter, gulrøtter og kveite. Far TEMA: Barn og unge E-verksstyret på besøk. Bestemor, Ida Mejlænder, står helt til høgre. Georgs far, Otto, står helt til venstre. Stadsingeniøren i Flekkefjord står ved siden av bestemor. På denne tiden var både Ida og Otto maskinister. Bestemor i full jobb i kjøkkenhagen. De hadde ikke fritidsproblemer den gangen, selv om de manglet både tv og facebook og bodde langt ute på landet… til Georg drev med mangt annet òg. Han tok imot hummer fra lokale fiskere og frakta den videre til et eksportfirma på Hidra. Og han var livsforsikringsagent. I den jobben måtte han «besøke gardene på begge sider av fjorden for å kreve inn kon tanter. Hadde ikke folk penger, måtte han komme igjen seinere. Det var litt av et slit. Det ble mange båtturer, og mange bakker som måtte forseres. Ikke sjelden måtte han legge ut penger. Den brune konvolutten full av penger ble lukka med smelta lakk og sendt rekom mandert til Oslo.» Verkstedet på kraftstasjonen var en populær møteplass for bøndene rundt fjorden: «Hakker og spader skulle klinkes. Melkeholkene rusta, og da ble loddebolten flittig brukt. Ingen ønska ei stripe melk nedover ryggen.» Her tør jeg bemerke at Georg og jeg er jamgamle, så dette sammenfaller med min egen barn dom, lenger er det ikke siden! Verk stedet var spennende også på grunn av alle reparasjoner og utbedringsar beider for e-verket. Så Georg hadde et paradis på jorden her. Det han mintes best fra sin første skoledag, var derfor at han måtte «skofte arbeidet på verkstedet. Som regel skrudde han på noe og var skitten på fingrene. Men alle måtte på skole, og det gikk seg til...» Som oftest rodde han og søskena til skole, men var været eller isforholdene urime lige, var det å klatre opp og ned bratte stier i heia. Av og til måtte de overnatte i «skolebygda». Når isen var sikker, tok de skeisene fatt. Det er vel ikke å overdrive å påstå at skolevegen både ga allsidig trening og mye god kunnskap i naturfag. Livet var mangfoldig på andre vis også. I dag ville vi kanskje fokusere mest på slit og plikter, og på farer. Men det var samtidig et variert, spennende og lærerikt liv ungene førte der inne i fjorden. Og, ikke minst, de lærte seg tidlig å ta ansvar. Eksempelvis: «Allerede som 4–5åring måtte jeg ro til Haugelands strand og gå med melkespannet opp den bratte bakken til Andrea Hau geland for å hente melk når det var for lite heime.» Eller: «11 år gammel måtte jeg jobbe mesteparten av sommeren for Sine Haugeland, som var aleine og ikke helt ung. Hun hadde to kyr som holdt til i en flor med jordgolv. Kyrne var utmagra og stod med beina nedi et gjørmet golv. Jeg slo hele garden med lang orv og stuttorv.» Brygga ved Sagefossen kraftverk. Tegning: Olav Torgersen Men allerede året før dette var han blitt så voksen at han greide å starte motoren på fars båt aleine – det var sveiv den gangen... Dermed ble det en tur til Flekkefjord, ei hal vannen times reise. «Ved Toll bubrygga snudde jeg og tok turen innover igjen en gang til. Jeg måtte passere torvet og andre sentrale deler fire ganger, så alle kunne se hvem som førte båten heilt aleine.» Jo, tidene har forandret seg. Det er lenge siden nå, ikke i antall år, men i samfunnsendring, at en guttunge på 11 år kunne slå en heil gard aleine. Med ljå. Moderne unger trenger særomsorg for å få det vi eldre, og våre forfedre, fikk aldeles gratis. Anne Grutle sier det slik: «Ein forskar med namn Antonowsky har forska på kva som gjer folk friske, og funne ut at oversyn, påverknad og å sjå samanhengar er viktig. Dagens oppveksande slekt ligg i så måte dårleg an. Dei manglar oversyn, dei veit ikkje kva dei er ein del av... Her kan «Inn-på-tunet-garden» vera til hjelp.» Alle fakta og direkte sitater er etter Lars Emanuel Egeland: «Georg Mejlænder og Sagefossen», Kvinesdal Historielags årsskrift 2002. Kulturarven nr. 64 · juni 2013 · 13 Du spør – Bygg og Bevar svarer – glad i gamle hus! Kulturarven lanserte i forrige nummer i samarbeid med Bygg og Bevar en spørrespalte der leserne kan sende inn spørsmål om vedlikehold, vern og enøk i gamle hus. Send dine spørsmål til [email protected] og få svar i Kulturarven! Her kommer de første spørsmålene og de første svarene: Fra «furet værbitt» til «Norge i rødt, hvitt og blått»? takskjegget. Ser du rødmen fra yngre dager? Malingen heter komposis jonsmaling, den kalles også komp, låverødt, slammaling, komposittma ling og i Sverige heter den slamfärg. Der regnet ikke har vasket veggen fri for farge, ligger det nemlig rester etter komposisjonsmaling. For å forstå hvordan veggen ellers er så reinskurt må vi se på hva komposis jonsmaling egentlig er: Spørsmål 1 Mange oppskrifter Hei! Jeg leste en interessant artikkel om komposisjonsmaling i bladet Hus & Bolig og ble interessert. Jeg lurer på om det går an å male vårt nye hus med denne type maling når den nye bordkledningen er fabrikkgrunnet med akryl-/alkydoljegrunning (Kråkerøypanel fra Eidskog Stan gekovene)? Det finnes mange overleverte opp skrifter på komposisjonsmaling, men felles for dem alle er at de var laget på rugmelklister, jernvitrol og rød farge. Resultatet var en meget rime lig og god maling med lang holdbar het, som man kokte selv etter behov. Spørsmål 2 Vi har et uthus med grå, værbitt kledning, men oppe under taket kan man skimte litt rødfarge. Har uthuset egentlig vært malt? Og med hva? Det er ikke rester etter maling på resten av veggen. Svar Hva er komposisjonsmaling? Veldig mange av de løene og uthusene som i dag står umalte, har vært røde! Det er en påstand som kanskje ikke er lett å tro på, men den er likevel helt sann. Bare ta en titt opp under Alle foto: Christel Eline Wigen Grøndahl Vi får med jevne mellomrom henvendelser om tradisjonell maling og hvordan den har vært brukt. Det er lett å anta at gammeldagse produkter er skiftet ut med nye og bedre av en god grunn. Ikke i tilfellet låvemaling! Oppskrift fra Vingelen, Hedmark 1881: • 30-40 liter vann • 0,5 kg jernvitrol • 1 liter salt • 4 kg rugmel • 8,5 kg rødfarge «Bør helst paastryges varmt, og gaar da bedre ind. Denne Maling er meget god og varer lengre end en enkel Overstrykning med Oliemaling.» Kok opp 30-40 liter vann i en stor gryte, løs opp 0,5 kg jernvitrol og 1 liter koksalt i vannet. Tilsett mel, litt om litt under omrøring for å unngå (for mange) klumper. Kokes i ca 30 min og tilsettes 8,5 kg rødfarge, rør godt hele tiden. En liten skvett linolje kan være med å binde fargen litt (ca. 5 %). Literprisen på malingen kommer i dag på ca 8 kr. Man får også kjøpt ferdig komposisjonsmaling, både av god og mindre god kvalitet. Hvor holdbart resultatet blir, varierer med hvor utsatt veggen er – for denne malingen er et såkalt slitelag som vil brytes ned av regn, vind og vær. Produsentene av ferdiglaget Miljøverndepartementet og Byggenæringens Landsforening 14 · Kulturarven nr. 64 · juni 2013 k omposisjonsmaling sier at den hol der 10–15 år. Men det sitter farge igjen mye lenger enn det. Den flas ser ikke, og kan overmales uten at det blir flekkete vegg. Fargen vil smitte, så der hvor man vil ha bedre slitestyrke, overstrykes fargen med kokt linolje. rester av rødt, så kan du trygt male bua, noe som kanskje ser litt uvant ut først – men som er med på å beskytte treverket og dermed også levetiden på bygningen. Og det var slik den en gang sto der – lysende, gild og rød og stolt! Slik maler du med komposisjonsmaling Kan man male på tidligere malt kledning? Komposisjonsmaling egner seg på uhøvlet, ubehandlet tre, eller tre som tidligere har vært malt med kompo sisjonsmaling. Den anbefales ikke å male på flater som tidligere er malt med olje- eller akrylmaling, for den krever et absorberende underlag. Malingen ble i Norge brukt på låver, uthus, stabbur og løer. Det er det samme pigmentet som brukes i alle fargevariantene; fra oker til rødt, lilla og sort. Det er brenningen av jernoksiden som avgjør. Hvor far geråstoffene er hentet, avspeiles i fargenavnet: Rørosrødt fra gruvene på Røros, Falu rödfärg er hentet i Falun. I Sverige maler de fortsatt torpene i falu-rød slamfärg, som den heter der. Hvordan vet jeg om det er malt med komp tidligere? Er det rester av farge på beskyttede steder? Smitter det når du tar på det? Da har bua vært rød. Ikke så lett å se hvis det har vært brukt svart kompo sisjonsmaling, kanskje. Men har du Malingen må oppbevares frostfritt hvis den kjøpes – for den er vannba sert. Eller du kan koke den på plas sen.Veggen bør være børstet ren og gjerne spylt. Ikke bruk trykkspyler med høyt trykk, det ødelegger veg gen! Man kan male med hjemme kokt maling på våt vegg, det er fak tisk en fordel å vannbeise før malingen påføres (det trenger du ikke hvis du nettopp har spylt!), da går det mye lettere å stryke på. Og malingen bør være varm. Maler du med en kjøpt maling, så følg informasjonen på emballasjen. Enkelte merker anbefaler ikke deres produkt på våt vegg. Både ferdig maling og pigment kan bestilles i fargehandelen eller på nettet. Om du stryker ett eller to strøk, synes ikke på fargemetningen eller glansen på veggen. Alkydharpiksmalingene som vi kjen ner som «oljemaling» tok over for linoljemalinga fra 1950-årene. Den utkonkurrerte også hjemmekokt komposisjonsmaling. Folk kjøpte heller låvemaling med flotte navn som «Odel» og sparte seg litt bry. Komposisjonsmalingen var for billig til å være lønnsom å produsere industrielt. Og holdbarheten i bøtta er som ferskvare å regne, så den kan ikke lagerføres i store kvanta. I krigs årene hadde mange blandet tran eller spillolje i de hjemmelagete malings blandingene. Dette ga ofte uheldige resultater som igjen ga tradisjonsma lingene et dårlig rykte. Et svært ufortjent dårlig rykte. Og løene og buene, de som i dag står furet og værbitt? Det var vel ingen som gadd å male dem, etter hvert som de gikk ut av bruk. Så fikk de stå til nedfalls. Heldigvis ikke over alt! Hvorfor forsvant den? Utover 1900-tallet begynte indus trien å levere ferdige malingsproduk ter, og malermesteren måtte ikke lenger blande farger og linolje selv. Miljøverndepartementet og Byggenæringens Landsforening Kulturarven nr. 64 · juni 2013 · 15 Landssamanslutninga av nynorskkommunar (LNK) har 123 medlemer, dei aller fleste kommunar og fylkeskommunar. LNK samarbeider nært med Norsk Kulturarv. NYTT TIDA Nytt og nyttig: framtida.no Nytt utgangspunkt: startsida.no Nytt for skulen: magasinett.no Nytt for barnehagen: pirion.no Nytt om oss: LNK.no Kontakt: [email protected] OBOSer medlemm r r me oppleve re! for mind Fordeler hele livet – Som OBOS-medlem stiller du foran i køen den dagen du skal kjøpe egen bolig. Du får også en rekke fordeler alle de årene du ikke benytter deg av forkjøpsretten: • • • Inntil 50 % rabatt på bolig- og kulturtilbud. Svært gode betingelser på lån, sparing og forsikring. Forkjøpsrett til ca. 80 000 nye og brukte OBOS-boliger. BLI MEDLEM: www.obos.no eller send sms: OBOS til 2030. TEMA: Barn og unge Rydd eit kulturminne 2013–14 er i gang! Elev på tredjetrinnet frå Kvenvær held eit kort foredrag om bronsealderen. Vi får i desse dagar inn mange søknader frå heile landet om deltaking i aksjonen «Rydd eit kulturminne». Aksjonen rettar seg mot barn og ungdom under 18 år og kombinerer praktisk arbeid med kunnskap om kulturarven i nærmiljøet. For sin innsats får kvar deltakargruppe eit stipend på kr 3 000. Stort engasjement blant barn og ungdom for bevaring av kulturminne Dette er vår sjuande «Rydd eit kultur minne», og aksjonane har blitt svært populære, spesielt blant skolar. Aksjo nane skaper stort engasjement blant barn og ungdom over heile landet.Til saman har over 20 000 barn og unge lagt ned over 150 000 arbeidstimar i tidlegare aksjonar, og innsatsen til delta karane gir ein merkbar effekt i det lokale kulturlandskapet. Stipend og ekstrapremiering Kvar deltakargruppe søkjer om eit stipend på kr 3 000. I tillegg vel vi 18 · Kulturarven nr. 64 · juni 2013 ut 10 av prosjekta som utmerkar seg med ekstra godt gjennomført arbeid og god rapportering. Desse vil få ein ekstrapremie på kr 10 000 og eit diplom for innsatsen. Søknad og rapportering skjer via nettsidene til Nettverk for miljølære www.miljolare. no/aktiviteter/kulturminner/rydding/. Vi krev tre foto som viser tilstanden før og tre bilde som viser tilstanden etter at prosjektet er gjennomført. Bilda som blir innsende ved søknad og innrapportering, skal tydeleg vise situasjonen før og resultatet av pro sjektet. Søknadsfristen er i juni i år og deltakarane skal gjennomføre pro sjektet sitt i løpet av neste skoleår. TEMA: Barn og unge Bronsealdergrav og kystfort To av gruppene som har fått søknadene godkjende denne gongen, er Kvenvær oppvekstsenter og Røsvik skole. Kvenvær oppvekstsenter Her skal 1.–4. klasse saman med ei gruppe frå barneha gen rydde skog rundt ein gravplass frå bronsealderen, som ligg på eit høgdedrag med utsikt over Heløysun det. Dei skal også skilte og setje opp informasjonstavle om bronsealderen, og få på plass ei besøksbok i ei kasse. Røsvik skole Røsvik skole skal rydde Røsvik kystfort, som var eit tysk fort under 2. verdskrig. Heile skolen er med på prosjektet. Dei ryddar vekk skog og vegetasjon rundt kystfortet og lagar ein «krigssti» med skilt. Dei inter vjuar fleire personar som kan vitne om krigstida, lagar eiga heimeside, har filmgruppe og fotogruppe og ei modellgruppe som skal lage ein modell av kystfortet. Elevar frå Røsvik i aksjon. Kven deltar? Skoleklasser, barnehagar og ulike lag og foreiningar deltar i «Rydd eit kulturminne». Føresetnaden er at det er barn og ungdom under 18 år som gjennomfører arbeidet – gjerne i fellesskap med vaksne. Skolar kan gjerne samarbeide med historielag, grendelag eller andre organisasjonar om gjennomføringa. Kva blir gjort? Deltakarane ryddar, gjer tilgjengeleg, skiltar eller på annan måte held ved like ulike kulturminne eller kultur miljø i sitt nærområde. Slike prosjekt kan for eksempel omfatte rydding av gamle vegfar, minnesmerke, ein gravhaug, attgrodd innmark eller beite, gamle hustufter, tekniske anlegg eller forfalne bygningar. Eit prosjekt kan gjerne knytast opp Solerød skole deltok i førre aksjonen tverrfagleg og gi elevane ein unik sjanse til å bli betre kjende med lokalhistoria si. Deltakarane forplik tar seg til å innhente løyve frå grunneigar og eventuelt den ansvar lege offentlege styresmakta der dette er nødvendig. «Spør Riksantikvaren» Vi har ei eiga ordning som vi kal lar «Spør Riksantikvaren», der delta karane kan få svar frå ulike fagperso nar hos Riksantikvaren på spørsmål om gjennomføring av arbeidet med prosjektet. Kulturarven nr. 64 · juni 2013 · 19 portrettet Anne Guri Isum 20 · Kulturarven nr. 64 · juni 2013 Oppvaksen i ein vevstol - For meg er det viktigare å gjera noko for ungar enn for 75-åringar! Tekst og foto: Mathias Øvsteng [email protected] LILLEHAMMER: Anne Guri Isum (61) i Nybuvegen på Lillehammer er utdanna førskulelærar og audiopeda gog, og har heile sitt yrkesaktive liv arbeidd i Lillehammer kommune – i barnehage, pedagogisk-psykologisk teneste og dei siste 12 åra på Kringsjå skole. Så har ho naturlegvis husflids skulen i Nybu bak seg. Det hadde da også vore rart om ikkje den var med på utdanningskartet for ei som har levd i og med husflid heile livet, og som nokre tiår har vore ein krum tapp i å engasjere barn og unge i husflidsaktivitetar. Akkurat nå er ho også leiar i Lillehammer husflidslag, og må konsentrere seg mest om det administrative ein periode. - Du underviser barn på skulen, du underviser barn på kveldstid. Blir du aldri lei ungar? - Nei, det er litt vondt når eg ikkje kan vera med. Eg skal fortast mogleg over i kursverksemd saman med ungane att. Barn blir eg aldri lei! Anne Guri Isum har heile livet vore det vi kan kalle ein ivrig hus flidsaktivist. Under oppveksten på gard i Sør-Fron vart interessa for handgjerning og husflid vekt – ikkje minst av bestemora, som budde på garden og var ivrig med veven. - Bestemor vov filleryer, og var av det gamle slaget som var litt gjer rig på dei friskaste fargane. Ho vov av gamle, utslitne klesplagg, veit du, og det var rett og slett svært få far gerike klede på den tida. Når bestemor hadde kvilepause, tok Anne Guri jentunge plass i vev stolen – og ho hadde hug til raus bruk av dei sterkaste fargane. Det vart gjerne til det at dei kunne lesa av bestemorpausene etter frekvensen i fargebruken på filleryene… Det var også sjølvsagt at Anne Guri del tok på aktvitetsstugu for ungar, som var eit tiltak til beste for husflid og handgjerningsfag ein kveld i veka for fjerdeklassingar i bygda. Jenta frå Isum krangla seg til å få med seg to år, naturlegvis! - Kva husflid er? Eit vidt omgrep – for meg handlar det om å skapa, vera kreativ med hendene. For det meste går det i ulike tekstilteknikkar, men eg fuskar også litt med slikt som sveiping, tågbinding, pilfletting og neverfletting. Eg er ikkje ekspert på noko – men kan vel litt om ”alt”. Det mest radikale vi har funne på i husflidslaget nå, er det vi kallar«re design» av sjokoladepapir, på engelsk «candy wrapping» – som kort og godt går ut på å flette vesker av sjo koladepapir. Eit nytt uttrykk, får vi vel lov å seia.Vi får også sjå eksem pel på at Lillehammer husflidslag akkurat nå held på med eit særskilt spenstig prosjekt: Å flette ei veske av kvitt og kongeblått og resirkulert sjokoladepapir som fødselsdagsgåve til ei dame i kongehuset som fyller 40 år i år… - Det er ikkje til å stikke under ein stol at kjennskapen til husflid ikkje akkurat seglar på medgangs bølgjer i vår tid. Korleis kan du orke å halde på med dette – i konkur ranse med billig massefabrikasjon og tusen tilbod som invaderer tilværet til barn og unge? - Å skapa noko med hender er godt for sjela. Barn blir glade av å lære skikkelege handverksteknikkar, og formidling av handboren kunn skap i handverk som etter kvart står på raudlista, er motiv godt nok for meg. Svært mange ungar i dag veks opp utan rollemodellar i praktisk handgjerning – anten det gjeld hammar og sag eller strikkepinnar og vevstolar. Ungar er ikkje med i slike handlingar i det daglege lenger. Kursverksemd i husflidslag er eitt av tiltaka som kan vera med på å bremse denne framandgjeringa. Ungar treng å bruke kroppen, øve opp samspel mellom musklar og nerveimpulsar. På fint heiter det koordinasjon – og det er eigenska Kulturarven nr. 64 · juni 2013 · 21 portrettet Å meistre med hender skaper glede og sjølvtillit par alle har bruk for i livet, uansett yrke eller aktivitet. Anne Guri viser også til forsking som tyder på at kreativ aktivitet for ungar, i tillegg til eigenverdien, har overføringsverdi i teoretiske fag. Forståinga av kor lang ein centime ter er, eller kvadratinnhaldet på eit tøystykke, eller talet på masker og renningar er enkle eksempel på dette – der vi knapt treng forsking for å konkludere. 22 · Kulturarven nr. 64 · juni 2013 - Å meistre med hender skaper glede og sjølvtillit. Dette er verdiar å ta med seg, seier eldsjela i Nybuve gen. Det er liten grunn til å tvile på at ho veit kva ho talar om. Ho ser raude lamper blinke i for eksempel lærarutdanninga: - Kreative fag er ikkje lenger obligatoriske i utdanninga for alle lærarar i grunnskulen. Det er natur legvis heile tida kamp om ressursar og prioriteringar. Skikkeleg, grunn leggjande kunnskap er og blir det beste fundamentet for kreativitet, også når det gjeld handverk! Dei fleste likar å produsere noko som synest – eit skikkeleg produkt dei kan bruke og ha glede og nytte av. Norges Husflidslag arrangerer ulike konkurransar for å stimulere kreativ aktivitet blant barn og unge. Gjengen til Anne Guri Isum på Lillehammer har markert seg sterkt ved fleire høve. For ei tid sia deltok Candy wrapping dei med å dekorere kvart sitt hand lenett med sine eigne stjerneteikn. Teikne, male og brodere pynt var sentrale oppgåver. Dei strauk av garde med brorparten av premi ane… Nå har gruppa fullført ein ny konkurranse, og denne gongen var det puter i ulike variantar som stod på programmet. - Jammen vann ungane våre fire premiar her også! Sjølv om husflid kan seiast å vera truga av utrydding, trur ikkje Anne Guri Isum at handverket vil døy ut. All historie viser at gode og grunn leggjande verdiar kjem att – dei går i bølgjer. Ho vedgår likevel at dei som kan teknikkane, dei som kan for midle faget på handbore vis, nok etter kvart blir sjeldnare og sjeldnare. - Det er nok enkelte av oss som blir verdifulle med tida, ler ho. Kost nadsspørsmålet er sentralt i dette bildet: Kven vil strikke for Husfliden om nokre år, med den prisoppfat ninga, det kostnadsnivået og den materielle velstanden vi har i landet vårt? At det likevel er eit segment som ennå veit å setja pris på ekte Frå sjokoladepapir til (kanskje) rojal veske… … handverket gjer godt for sjela handverksvare, gir grunn til opti misme. Om Anne Guri Isum er fylt av grunnleggjande optimisme, gir ho likevel rom for alvorstankar rundt framtida: - Snittalderen i husflidslaget er skremmande høg. Eg synest eg har vore av dei yngst lenge… Men vi har da fått nokre yngre, og ønskjer oss fleire! Likevel må vi nok medgje at det heller ikkje i husflidslaget er lett å rekruttere folk til frivillig inn sats.Vi har vorte gjerrige på å ha fritida vår for oss sjølve.Vi vil helst unngå å binde oss opp. - Dei du hadde på husflidskurs for tjue år sia – ser du dei att som vaksne? - Ikkje i stor grad ennå, men det kan sjølvsagt ha fleire årsaker. Somme har flytta, andre er i ein livsfase da andre ting krev tida. Men det skjer kanksje at dei kjem attende til husflidskveldane med eigne barn? Anne Guri Isum legg vekt på at husflidsaktivitetane for barn er trygge og fredelege aktivitetar – med jamt over rolege og konsentrerte deltakarar. Så er dei da også påpasselege med å ha god dekning av vaksne under alle desse kursa. I fjor hadde husflidslaget suksess med eit nytt tiltak: Ei aktivitetsveke for ungar i sommarferien, som føregår på den gamle sundstaden Sundgården – akkurat før Gudbrandsdalslågen går over i Mjøsa. Dette er ein plass som Smestad ungdomsskole leiger for ei krone året, og som dei forvaltar på ein framifrå måte, seier Isum. - For oss er dette ein ideell loka litet, og eg ser fram til denne veka også i sommar – med god deltaking og fleire gode medhjelparar. Anne Guri Isum hevdar at barn blir glade av husflid, og at handver ket gjer godt for sjela.Vi anar at husflid også gjer godt for eldsjela i Nybuvegen. Kulturarven nr. 64 · juni 2013 · 23 N O R S K E K YST E N S K AT E D R A L E R Ryvarden fyr Helt sør i Hordaland kneiser det tradisjonsrike Ryvarden fyr ved siden av ett av Norges eldste sjømerker, og har fått ny status som kulturfyr. SVEIO: Sletta heter det værharde stykke av kysten som ligger ytterst i Bømlafjorden, et stykke nord for Hau gesund. Her ligger blant annet Store Bloksen, skjæret som så tragisk kom i fokus da hurtigbåten Sleipner kjørte på det i mørket 26. november 1999, og 16 mennesker omkom. Den gang kunne Per Roger Lauritzen Bosatt i Asker, redaktør av NAFs Veibok, og forfatter av over 50 bøker om norsk natur, historie og turmulig heter. Flere av bøkene handler om norske kysten. [email protected] 24 · Kulturarven nr. 64 · juni 2013 ikke Ryvarden fyr, som ligger et par kilometer unna, forhindre ulykken, men siden fyret ble tent i 1849, har det betydd tryggere seilas for tusenvis av fartøyer på vei langs kysten. Ryvarden ligger ytterst på en halvøy, helt vest på Haugalandet, men i Sveio kommune, og hører dermed til Hordaland. Ryvarden var en kjent plass på kysten allerede i sagatiden. I den islandske Landnàmabòk fra tidlig 1200-tall fortelles det at Floke Vil gjerdson, eller Ramnafloke som han også ble kalt, bygde en varde på Ryvarden – eller som det står «þar er mætist Hordaland ok Rogaland», og varden vart kalla FIokavarði. før han dro over havet til Island i år 868. Visstnok gjorde han det for å ha en veiviser når han kom tilbake, selv om den historien høres litt tynn ut. Hvis han først veien fant frem og tilbake til Island, fant han vel veien videre hjem langs norskekysten også? Det fortelles også at da han hadde bygd varden, ofret han til Odin og trollet kraft i tre ravner han hadde med. De skulle vise veien over havet! På Island slo han seg ned som en av de første nordmennene. Snorre forteller for øvrig at det var Kong Magnus Eriks son som satte opp varden på Ryvar den. Det må i så fall ha vært en gang på 1300-tallet. Begge historiene kan jo være riktig. Dette som muligens var Norges eldste sjømerke, ble altså stående alene helt til 1849 da det fikk sel skap av Ryvarden fyr. Det var først et såkalt fiskefyr og besto av en liten, enkel vaktstue med en oljelampe på veggen, som bare skulle være tent under vårsildfisket. Andre sjøfarende protesterte imidlertid mot at fyret ikke var tent i resten av den mør keste årstiden, så ganske snart ble sesongen utvidet. Dermed måtte også fyrbygnin gene tilpasses utvidet bruk, og i 1861 var en ny og større bygning med en skikkelig fyrlykt på plass. Under arbeidet med dette rev byg ningsfolkene temmelig respektløst ned den gamle og mosegrodde var den for å bruke steinene i grunn muren. Det fortelles at daværende fyrdirektør, Diriks, ble temmelig indignert da han oppdaget dette, men skaden var skjedd. Først i 1994 ble det bygd opp en kopi av varden på det stedet den sannsynligvis stod. Historien om Floke Vilgjerdson og varden hans er fortalt i et lite museum på Ryvarden. Kunstfyr i variert natur Historien om Ryvarden fyr forteller om flere ombygninger og tilpasning til ny teknikk og nye driftsformer. I 1876 fikk fyret kraftigere lys, og betje ningen fikk endelig etterlengtet naust og brygge. På grunn av de værharde forholdene ble det anlagt i i Mølstre våg, halvannen kilometer unna. I 1890 kom det ny fyrbygning. Den var i bruk frem til 1935 da dagens ble byg get. Da ble det også tatt i bruk et kraf Nordsjøløypa tig tåkesignal. Endelig, i 1958, fikk Ryvarden fyr innlagt elektrisitet. I dag er fyret, i likhet med alle andre fyr langs norskekysten, for lengst automatisert og uten fast betjening. Det skjedde i 1984. Heldigvis er ikke de gamle fyrbyg ningene blitt stående tomme, men fått nytt liv som kultursenteret Galleri Ryvarden, eller som det også blir kalt – Ryvarden kulturfyr. I 1992 slo fyr betjentboligen opp dørene igjen med de nyoppussede veggene fulle av kunst. I galleriet er det skiftende utstil linger og muligheter for å kjøpe med seg forskjellige verk. I tillegg er det innredet en liten kafé og møtelokaler for dem som vil samles på et spesielt sted. Senere har fyrmesterboligen blitt satt i stand som utleieleiligheter for folk som vil bo noen dager på et fyr. Det er også åpnet for at kunstnere kan bo og arbeide på fyret i perioder. At stedet holder god kvalitet, bør statusen Olavsrosa borge for. De ytre omgivelsene bør også være egnet til å inspirere både kunstnere og turister. Sveio er en del av kongeriket som byr på store innslag av lyngheier og stedvis et rikt planteliv. Kommu nen har også mye kulturlandskap og rikelig med gamle steinmurer som forteller at her er fremdeles jordbruket viktig. En vandring gjennom kultur landskap og karrig kystnatur er både en flott og avvekslende opplevelse. Et besøk på Ryvarden fyr kan gjerne kombineres med en vandring langs Nordsjøløypa (se ramme) Turen starter nettopp fra den nevnte Mølstrevågen, som allerede på slutten av 1600-tallet var et travelt handelssted med gjestgiveri. Dette var også en viktig plass både for skipsfart og fiske. I dag er det lite igjen av virksomhetene, men noe av den gamle atmosfæren er i behold på denne idylliske plassen. I Mølstrevåg Sleipnermonumentet kan du sette fra deg bilen før du begynner å vandre langs den smale og idylliske grusveien ut til fyret. Veien er stengt for vanlig bilkjøring, og det er bare en drøy halvtimes spasertur til Ryvarden fyr. Når du nærmer deg spissen av den halvøya som fyret troner ytterst på, er det lett å bli fascinert av de mektige omgi velsene og nærheten til det endeløse havet. Det karakteristiske Sleipner monumentet like ved fyret hjelper oss å minnes den tragiske hendelsen i 1999 og hvilke krefter havet har. Mange impulser får man også på innsiden av kunstfyret med interes sante samlinger og utstillinger. Både kafeen og galleriet på Ryvarden er dessuten en trivelig plass. Det er derfor lett å bli værende en stund og spise nystekte vafler eller ta en por sjon eller flere av den rykende varme, hjemmelagede fiskesuppen. Skal du videre langs kysten og Nordsjøløypa samme dag, kan du imidlertid ikke bli sittende for lenge. Det er en fem–seks timers vandring fra Mølstervåg via Ryvarden til fer geleiet i Buavåg. Turen går delvis på sti og delvis langs veien. Lange strekninger går den helt ute langs den ville og forrevne kysten, mens den andre plasser svinger inn i lan det. Underveis opplever du både variert natur og svinger innom flere interessante steder. Nordsjøløypa, eller North Sea Trail, er fellesbetegnelsen på et nettverk av vandreruter i 26 norske, svenske, danske, tyske, nederlandske, engelske og skot ske regioner. Hensikten er å holde i hevd gamle ferdselsårer langs kysten rundt hele Nord sjøbassenget. Tilsammen er det opparbeidet mer enn 5 000 km vandringsvei. I Norge er det seks fylker som står sammen for å fremme kystvandring på denne måten. I Hordaland har de satset friskt på å lage en sammenhengende turrute langs hele kysten. Nordsjøløypa i dette fylket går over øyene fra Sveio i sør til Fedje i nord. Nordsjøløypa svinger særlig innom overnattingssteder og plasser av historisk interesse. Løypa er merket slik at det ikke skal være for vanskelig å gå på egenhånd. De viktigste opplys ningene er det satt opp infor masjonstavler om. Hvor løypa går i de ni kommunene som Nordsjøløypa går gjennom i Hordaland, kan du se på www.nordsjoloypa.ivest.no. Ryvarden fyrstasjon Beliggenhet: Nordsiden av Mølstrevåg Kommune: Sveio Opprettet: 1849 Automatisert og avbemannet: 1984 Tårnets høyde: 10,5 m Lysets høyde over høyvann: 22,3 m Lysvidde: 13,4 n mil Eier: Staten Fredet: Nei Kilder og info: se www.ryvarden.no, www.fyr.no, www.snl.no Norges fyr. Bjørkhaug og Poulsson. Grøndahl & søn forlag as. 1986 Neste gang: Færder fyr i Tjøme kommune. Kulturarven nr. 64 · juni 2013 · 25 Med Olavsrosa gjennom halvanna tiår Guddalstunet Vangshuset, Jensastadlen, låven og skytja. Foto: Elisa Helland-Hansen Å vera fødd inn mot hus, tun og landskap som har historisk verneverdi kan sjå ut som ein trygg og sikker veg for livet ditt. Men det kan også setja ei grense. Av Johannes Guddal [email protected] 26 · Kulturarven nr. 64 · juni 2013 KVINNHERAD: I min oppvekst og ungdom vart vi alltid fortalde at forfedrane hadde gjort slik og slik, og at tradisjon var ei berande kraft. Så ein dag er det din tur – du må finna din veg. Eg fann Kirsten.Vi gifte oss i 1960, og «så tok livet til». Guddalstunet med sine mange hus og kuperte landskap var ikkje nokor solid inntektskjelde. Det vart mykje filosofi, og mykje vart prøvd.Vi såg og vi las om dei som hadde fått til både det og det, men hadde Guddalstunet nokon av desse verdiane i seg? Garden har ei spanande historie og er første gong nemnd i Snorre på 1100-talet. Det var eiga kyrkje på garden, og vi kan framleis sjå restar av kyrkjegards muren – og ei vikinggrav. Fram til år 1900 var garden Guddal samla i eit klyngjetun der tunet i dag ligg. Ni bruk og 54 hus. Dette var ein vanleg måte å organisera gardane på i mellomalderen, og i nærområdet her var det fire slike klyngjetun. I år 1900 blei det gamle klyngjetunet oppløyst, og dei andre bruka på garden flytta nedover i dalen, medan vårt bruk blei verande. Det som står igjen av det gamle tunet i dag, er stabburet frå kring 1850, eldhuset som truleg er frå 1700talet, Jensastadlen frå kring 1870 og bygningane i Kålhagetunet. Historia er godt dokumentert og er noko vi ber med oss som ein naturleg del av for midlinga i tunet. I stabburet finn vi eit lite «gardsmuseum» med mykje gamalt husgeråd for matlaging og anna. Det vart eit tidsskilje i 1983. Då fekk vi kjøpa Kålhagen, eit småbruk frå 1818 som ligg heilt inn til tunet. Her var det svært små kår. Med hus i forfall – men med historia sitt klare språk som berande kraft.Vi gjorde små endringar og litt investeringar i dette tunet, og i 1985 tok vi imot dei første tyske gjestene. Det vart starten på ei ombygging og utbyg ging som har vart til no og som sikkert kjem til å fortsetja. Slike prosessar er veldig avhen gige av gode medspelarar og råd gjevarar. Her i Kvinnherad hadde vi eit sterkt reiselivslag og vår legenda riske ordførar Aksel Kloster. I Hor daland fylke Kulturlandsskapssente ret v. Nils Georg Brekke som saman med Landbruksselskapet var solide støttespelarar. Og ikkje minst arki tekt Helge Hjertholm, som har følgt oss tett på heile tida. Men så skjer det noko i Gud brandsdalen. Christian Sulheim sitt namn kom i media, og omgrepet «vern gjennom bruk» gjorde sterkt inntrykk, hugsar eg – og enda ster kare i dag. Eg vil seia at stiftinga av Norsk Kulturarv i 1993 har hatt så mykje å seia for oss «ute i landska pet» at det er eit «før» og «etter». Her trefte vi den faglege eliten og eigaren som kollega. Det var ikkje berre det museale som var leiande – eigaren var den sentrale. Guddalstunet var ein av dei første eigedomane som vart tildelt Olavsrosa. Det var noko nytt, men som på kort tid vart eit symbol på at her var noko Kirsten og Johannes Guddal ved Stovehuset. Foto: Kåre Eik Kålhagen med storstova og stabburet, som i dag er gjestehus. Foto: Elisa Helland-Hansen ekstra, noko som eg vil sjå og oppleva. Kirsten og eg snakkar ofte om korleis Olavsrosa har gjeve oss inspirasjon og sjølvtillit i arbeidet vårt med «tunet». Mange gjester frå inn- og utland fortel at dei har funne vegen til Guddalstu net gjennom Olavsrosa sine spor. Vi ser det slik at Norsk Kulturarv er ein av dei viktigaste organisasjonane i Norge for at vi kan makta å forvalta hus, tun og landskap i framtida. I dag er det 10 bygningar i tunet, i tillegg til naust ved sjøen og med eige i hytte i fjellet (Hildalen). «Hus Kulturarven nr. 64 · juni 2013 · 27 Storstova i stovehuset har plass til mange rundt bordet. Foto: Elisa Helland-Hansen Kålhagen og det som i dag er stovehuset, slik det var i 1983 da Kirsten og Johannes Guddal fekk kjøpt småbruket. Bildet er frå slutten av 1950-talet, og viser dei to brørne Nils (til v.) og Knut Guddal. Dei var ugifte og barnlause, og låg i same seng frå fødsel til død. Johanne Guddal karakteriserer dei som store personlegdomar i små kår. Foto: Oskar Guddal treng folk» heiter det i ei songstrofe. Vedlikehald går hand i hand med nye planar og ny bruk, og er den beste og sikraste måten å ta vare på kulturarven på. Tunet har i dag tre utleigeeinin gar. I tillegg til Kålhagen, som det heile starta med, bygde vi i 1989 ei vertikaldelt hytte med to bueinin gar. I 2001 flytta vi «Vangshuset» frå Rosendal sentrum og laga til to 28 · Kulturarven nr. 64 · juni 2013 utleigerom etter prinsippet «rom og frukost». Til saman har vi plass til om lag 25 overnattingsgjester. Stor stova har plass til 22 middagsgjester. Vangshuset er siste nye huset i tunet. Det stod på verftsområdet i Rosen dal, bygd som gardshus i 1871 – og har sin sterke historie med mellom anna fiskebutikk i kjellaretasjen.Vi flytta det til Guddal i år 2000 og har budd der sidan – eit fantastisk hus! Vi har som kårfolk no planar om å flytta opp i gamlatunet (Kålha gen).Vangshuset med si grunnflate på 130 kvadratmeter vil med sine fine kvalitetar dermed gje nye mog legheiter for Guddalstunet. Kirsten og eg snakkar ofte om kva dette valet vi tok på slutten av åttitalet har gjeve oss som menneske.Vi har restaurert og bygd nytt nesten heile tida. Hardt arbeid har det vore, men kva er det som gjev krefter til slikt? Alltid kjem vi tilbake til den same konklusjonen. Det er gjester frå inn- og utland som har tilført oss ny inspirasjon og nye krefter.Tun og landskap løyser opp og opnar grenser. Sjølv språkgren ser får hjelp av solveggen og god, tørr ved på peisen. Respekten for historia sitt klare språk er internasjonal. Status for Guddalstunet no er at eldste dotter vår, Gøril, har overteke. Ho driv Galleri G Guddal i Rosen dal, og har stor entusiasme og planar for tunet.Vegen vidare er no hennar. Kirsten og eg er overtydde om at Guddalstunet har utviklingspotensial i seg, og vi er overtydde om at Gøril vil finna «sin veg». Garden Guddal er nemnd på 1100-talet i Snorre. Husa i dag er restar av eit gammalt klyngjetun, som omfatta ni bruk og 54 hus fram til vel hundre år sidan. Guddal stunet har plass til 25 over nattingsgjester Kontaktadresser: 5470 Rosendal www.guddalstunet.no [email protected] tlf. +47 53 48 11 27. Med Olavsrosa gjennom halvanna tiår Kongsvold Fjeldstue – fra sælehus til moderne reiselivsbedrift med røtter i kulturarven Kongsvold Fjeldstue ligger mellom majestetiske fjell i Drivdalen. Foto: Knut J. Nyhus I randsonen ved Dovrefjell nasjonalpark 900 moh, midtveis mellom Trondheim og Lillehammer, finner du Kongsvold, med egen jernbanestasjon! Ellen og Knut J. Nyhus [email protected] Foto: Anniken Zahl Furunes «Mens du Sigurd drap blåmenn i Serkland, bygde jeg sælehus over Dovrefjell». Kong Eystein er sitert slik i en muntlig mannjevning med broren Sigurd Jordsalfar på 1100-tal let. Dette var starten på fjellstuene over Dovrefjell – enkle sjølbergings plasser for ferdafolk, enten de var handelsmenn, skatteoppkrevere eller pilegrimer på vei til Hellig Olavs grav i Nidaros. En strøm av mennes ker i ulikt ærend – og kong Eystein sikret ferdselen. Gjennom årene gikk ferden på hesterygg i kjerre og vogn, og fjellstuemannen og hans familie sørget for overnatting, for pleining og viste vei videre over Dovrefjell. Kongsvold Fjeldstue fikk Olavs rosa i 1999. Det var en omstendelig prosess. Kvaliteten på stedet, opple velsen og formidlerne av kulturar ven, driverne, ble saumfart. Ordfører, kulturkonsulent, skattefut og fylkes konservator måtte uttale seg – og Kongsvold ble veid og funnet tung nok til å få kvalitetsmerket Olavs rosa.Vi fikk diplom, brev og Olavs Kulturarven nr. 64 · juni 2013 · 29 Vertskapet Ellen og Knut J. Nyhus rosa i emalje. Merket kom på veg gen, og diplomet fikk ramme – og vi feiret med et glass champagne. Tildelingen fikk den gang ingen pressedekning, men vi var stolte innehavere som følte en tydelig forpliktelse ved merket. De første årene opplevde vi at gjester reiste rundt med reisehånd boka oppslått. Etter hvert synes vi at det har blitt flere og flere Olavsrose innehavere og næringsmedlemmer. Vel og bra, men det er grunn til å understreke at det er viktig både for Norsk Kulturarv og den enkelte aktør at eksklusiviteten blir bibe holdt i dette bildet – mengden må aldri gå foran kvaliteten. Det skal forplikte å være næringsmedlem i en organisasjon som har aktivt kul 30 · Kulturarven nr. 64 · juni 2013 turminnevern høyt på dagsordenen – og i særlig grad må dette gjelde innehavere av Olavsrosa. Kongsvold Fjeldstue har alltid hatt Olavsrosa og den forpliktelse den medfører i bakhodet.Vi har forsøkt å integrere kulturarven i den daglige driften av fjellstua, bl.a. ved å holde foredrag og informere gjes tene våre om den fantastiske his torien til stedet. Starten var på 1100-tallet. Den store nordiske krig gjorde at fjellstu ene ble brent og nybyggingen kom i 1720 – heldigvis har vi bygningene intakte siden den tid – og flere er kommet til. Med Dovrefjell Nasjo nalpark på alle kanter, med moskus, reinsdyr og fjellrev – og planteriket i Knutshøene som nærmeste naboer, er det mange som søker til Kongs vold for å nyte naturen. Fjellhagen blir godt ivaretatt at NTNU og er på sitt beste fra midten av juni til slutten av august. I Knutshøene er det over 420 blomstrende arter, og botanikere har valfartet hit fra Oeders tid (Georg Christian Oeder, 1728–1791, tysk botaniker og opp lysningsmann).fra 1700-tallet til i dag, da man også driver klimafors kning på høyt nivå. Kongsvold ligger som et knutepunkt med pile grimsleden gjennom tunet og van dreruter vest mot Snøhetta, øst mot Folldal og Rondane og videre nord over. Kammermusikk er et nytt inn slag på Kongsvold. Musikk-kultur av høyeste kvalitet finner sted i stuer og rom der ferdafolk har blitt servert i snart 300 år. Spisesalen er fra 1720, og det har vært servert mat der hvert år siden! Kammermusikkfesti valen i Trondheim har trofast brukt Kongsvold som ramme rundt sin kammermusikkweekend som avslut ning og oppsummering av festivalen i Trondheim. Dette er Kongsvolds høydepunkt – en flott finale på et travelt år med verdensstjerner, kam mermusikk og spennende mat. Matkulturen i Trøndelag er sen tral for Kongsvolds utvikling av kjøkken og matkonsept. Kulinariske opplevelser i et unikt bygningshisto risk miljø basert på lokale råvarer har gitt resultater som både gjester og andre verdsetter. Kongsvold har vunnet Ganefartprisen for Trøndelag og Møre & Romsdal, er en del av Matveien og Norwegian Foodprints, er bredt presentert i boken «50 beste serverings- og overnattingssteder i Skandinavia», og pryder forsiden i «En smak av Norge». Kongsvold ble også valgt til beste lærlingbedrift for kokker i Norge i 2012. Kongsvold utgjør en flott ramme rundt avslutningen av kammermusikkfestivalen. Foto: Morgan Frelsøy Ikke alle forunt å bli servert i en spisesal fra 1720… Som vertskap har er vi også til delt æren av å bli utnevnt til oppdal sambassadører for vårt arbeid med å utvikle Kongsvold som reiselivsbe drift, og at vi gjennom dette arbei det har satt Oppdal og Kongsvold på kartet både nasjonalt og internasjo nalt. Kongsvold har i flere år sett på mulige utvidelser for å finne plass til de stadig økende antall av pilegri mer på vandring mot Olavskilden i Trondheim. Jordbruket på Kongs vold tok slutt på 1970-tallet, og låven, med en grunnflate på 300 kvadratmeter, har et stort potensiale og innbyr til utvikling for et slikt formål. Kongsvold har 32 rom, møtesal, salonger, spisesal fra 1720. Kro i sommersesongen, et lite museum, Nasjonalparkutstilling, og et tun som the Rough Guide beskriver som: «One of the most charming places to stay in the whole of Norway». Kongsvold Fjeldstue er åpen fra mars til desember, Kongsvold Kro medio juni til medio august Kontaktadresser: Dovrefjell, 7340 Oppdal, ww.kongsvold.no [email protected] tlf. +47 72 40 43 40 Kulturarven nr. 64 · juni 2013 · 31 FOTO: KETILJACOBSEN KULTURARVEN VIEWPOINT SNØHETTA ” Natur og kulturarven er ein grunnleggjande føresetnad for utviklinga i i regionen vår. Norsk Kulturarv er ein viktig nasjonal samfunnsaktør, som i samarbeider med! NORSK KULTUARARV HANSMORTENBALLO2012 Regionrådet Nord-Gudbrandsdal Ole Aasaaren regionsjef SKJÅK LOM VÅGÅ SEL DOVRE LESJA nasjpark_rod.indd 1 03.01.2007, 19:39 Regionkontoret Nord-Gudbrandsdal Skansen 7, 2670 Otta Tlf. 61 21 54 80 [email protected] www.nord-gudbransdal.no Hjelp knyttet til fredet eiendom, verneverdige hus eller andre kulturminner? Advokatfirmaet Wedø driver alminnelig praksis og har erfaring innen de fleste saksområder siden etableringen i 2005. Firmaet er spesialisert i forvaltningsrett, privatrett, familie- og arverett, erstatningsrett, fast eiendom, entrepriserett, boligrett, herunder borettslag- og sameierett. Kjøpmannsgata 52 PB. 2022 7410 Trondheim tlf. 73 50 19 80 www.advokat-wedo.no [email protected] Din lokalbank i Gudbrandsdalen SpareBank 1 Gudbrandsdal er en lokal bank med lange gode tradisjoner. Vi legger vekt på nærhet til våre kunder og tilyr gode produkter til gode vilkår både når det gjelder finansiering, forsikring og sparing for personkunder og bedriftskunder. Stikk innom et av våre kontor på Otta, Vinstra, Sør-Fron, Ringebu eller Lillehammer og snakk med en av våre rådgivere. Kontakt oss også på tlf.612 18000 og se våre nettsider www.s1g.no Vi støtter Norsk Kulturarv i deres arbeide! Bank.Forsikring.Og deg. Bokomtale Det var en gang en hallingstue… Fra folkestue til antikvitet Bokomtale: Per Hvamstad Etnologen Kirsti Brekke har skrevet bok om hallingstua, som tidligere var den dominerende i Hallingdal, men som nå har blitt en antikvitet. Brekke presiserer at hallingstua er to ting: Et hus, og også et rom, et stu erom, som forfatteren kaller allrom met. Utvendig er hallingstua ei beskjeden en-etasjes tømmerstue med torvtak, men med tre mulige grunnplan. De eldste har ofte treroms grunnplan, med inngang i en forgang. Seinere ble det bygd hus med direkte inngang i hovedrom met, den akershusiske stuetypen. Hallingstuer finns også som midt kammersstuer med inngang midt på huset. Om husets ytre kan være beskje dent, er den innvendige rikdom desto større – åpen under røstet, med synlig mønsås og takåser, langs gående slinder og en bjelke – ei krone – på tvers mellom langveg gene. På slindene er en hems. Mange hallingstuer er gjennomde korert med roser og andre motiver, årstall, initialer og inskripsjoner. Brekke lykkes i å vise fram og presentere lokal byggeskikk, som etter hennes mening ikke har fått sin rettmessige plass i litteraturen.Vår første husforsker, Eilert Sundt, var ikke så opptatt av Hallingdal som andre bygder, men presenterte grun dig de ulike hustypene som også danner grunnlaget for hallingstua. Hallingstua har alltid hatt en sterk posisjon, ikke minst blant bøn dene i Hallingdal, men også utover dalen. Det begynte tidlig med at mange av våre fremste landskapsma lere, som Adolph Tidemand, Ger hard Munthe og Johan Eckersberg, oppdaget Hallingdal og ikke minst hallingstua. Da museer ble etablert rundt 1900, var det sjølsagt at hal lingstua kom i fokus. Mange av de fineste stuene ble reddet og kom på museum. Mange ble også kjøpt opp av private og satt opp rundt Oslo, ofte påbygd, eller som hytte i Hal lingdal. Konsul Thomas Heftye sik ret seg allerede i 1884 ei hallingstue, som i dag står ved Frognersetra. Hallingdal, kanskje mer enn mange andre, gjennomgikk fra slut ten av 1800-tallet store forandringer, ikke minst i jordbruket. Ny øko nomi og nye driftsformer kom til uttrykk i bo- og byggeskikk. Hal lingstua måtte vike plass og kunne dessuten gi sårt tiltrengte kroner. Det betyr ikke at alle hallingstuer har endt som antikviteter. Mange steder utgjør likevel den gamle hallingstua en viktig del av et større påbygd hus. Hallingstua lever videre også i moderne hus og hytte bygging. Brekke beskriver både hal lingstuas ytre og indre, og viser sam menhengen mellom bo- og bygge skikk. Om Hallingsdalens rosemalere er det skrevet mye før, men mindre om husets ytre og det som påvirket valg av hustype og utforming. Hal lingen var tradisjonsbevisst, og inter essant er det derfor å få presentert navngitte handverkere som dristet seg til å bryte med den lokale tradi sjon og dermed var med på å skape en spennende variasjon. Boka er gjennomillustrert av gamle og nye bilder. De gamle bilda viser hallingstuas plass og posisjon i de gamle gardstuna, mens de mange nye bilda viser interiøret med sin rike møblering og dekorasjon, i en enorm fargerikdom og variasjon. Det var en gang en hallingstue… Fra folkestue til antikvitet Av Kirsti Brekke Bastion forlag 2012 ISBN 978-82-90583-26-7 Kulturarven nr. 64 · juni 2013 · 33 Bokomtale Håkon den gode Mellom to kulturer i vikingtida Bokomtale: Mathias Øvsteng [email protected] «En dramatisk fødsel – sånn cirka 918». Alt i overskrifta slår forfat taren an tonen i boka: Ei lett, munnleg og personleg form, som likevel omfattar mange termar og «vanskelege» uttrykk, godt og peda gogisk forklara blant anna i ei eiga liste bak i boka. Boka er tydeleg lagd til rett for barn, men eg vil tru også vaksne vil kjenne det interes sant å lesa ho. Håkon den gode, eller Håkon Adalsteinsfostre – var kongs sonen som voks opp hos kong Adal stein i England – og som vart norsk konge 15 år gammal, i brytingstida mellom norrøn kultur og kristen dom. Framfor alt er denne boka ein framifrå innfallsvinkel for å vekkje interessa for historie blant yngre generasjonar. Font og format er tydeleg og oversiktleg for dei som sjølve vil lesa, og eg vil tru boka også kan høve for høgtlesing og samtale for dei som ennå ikkje les sjølve. Forfattaren inviterer lesaren – eller den det blir lese for – til å krype bak orda og finne årsaker og følgjer i historiske prosessar. Boka har ei form som gjer at vi nærmast kjenner pusten både frå Håkon og samtida hans. I boka finst mange gode fotografi, som på sin måte er med på å forsterke det solide inn trykket. Dette gjeld også teikningar, pratebobler og rammetekster, som saman med delikat og stilig form gjeving verkeleg er med på å komplettere ei lita perle av ei bok. Synnøve Veinan Hellerud har eit sikkert grep både om historie, for midling og praktisk pedagogikk. Dette er bra! Håkon Den Gode Mellom to kulturer i vikingtida Av Synnøve Veinan Hellerud Sats, layout og grafisk formgjeving: Bjørk Bjarkadóttir Orkana forlag 2013 ISBN 978-82-8104-206-3 Finn spor fra fortida Bokomtale: Mathias Øvsteng [email protected] Kor og korleis kan du finne spor frå fortida, og kva kan desse spora fortelja? Ein ting som har gått i arv, eit gammalt hus, eit stad namn, ein gammal veg – alt har ei histo rie å fortelja for den som sansar. Det er nettopp denne forma for skattejakt forfattar John Roald Pettersen ber oss med på, med 34 · Kulturarven nr. 64 · juni 2013 utgangspunkt i ein garnstein etter bestefaren, som han fann i det som har vore eit naust ved Nappstraumen i Lofoten. I beste pedagogiske vis dreg han oss med på jakt etter ulike spor frå fortida, og inviterer oss til å laga vår eiga tidsline. Slik blir historia interessant og fyldig for kvar enkelt. Pettersen spør: «Når var gamle dager?» – sjølve fundamentet for i det heile å leite etter spor frå fortida. Han seier også litt om historiske kjelder – både munnlege og skrift lege. Så kjem relevante emne på rekke og rad – alt lagt til rette for at også dei yngste skal kunne fatte og forstå. Museumsting, leiketøy, gamle hus, seterbruk og landskapsspor, arkeologi, krigsminne og slekts gransking er eksempel. Boka har også ei liste med ordforklaringar i tillegg til ei mengde med gode bilde og andre illustrasjonar. Forfattaren lykkast godt med sitt formål: Bli med og finn fortida! Finn spor fra fortida Av John Roald Pettersen Sats, layout og grafisk formgjeving: Bjørk Bjarkadóttir Orkana forlag 2013 ISBN 978-82-8104-217-9 Bokomtale Gamle hus Inspirasjon og mange gode råd Bokomtale: Grete Horntvedt [email protected] Ildsjelen Else Rønnevig er kjent for mange som «Sprossa» fordi hun kri tiserte den lite gjennomtenkte vin dusutskiftingen på fødestedet Brek kestø og i Lillesand. På slutten av syttitallet sprakk det for Elsa da det såkalte fremskrittet førte til at folk satte falske sprosser på vinduene. Som hun selv sier i boken Gamle Hus: «Falske sprosser på vinduene i Brekkestø? Nå fikk det være nok, her gikk grensen for meg!» Den gangen var hun medlem av Lillesand bygningsråd og fant raskt ut at det ikke var noen lovhjemmel som kunne stanse den uvettige og kunnskapsløse utskiftingen av vin duer, som ble mer og mer vanlig i hele Norge. Hun har følt seg både som David mot Goliat og Kjerringa mot strømmen, men David vant som kjent over Goliat, og strømmen har snudd. Nå strømmer folk til henne for å få råd rundt restaurering av gamle hus. Else Rønnevig hadde som liten drømt om å bli arkitekt. I stedet ble hennes livsoppgave å synliggjøre og verne om andres byggverk. Boken Gamle Hus er en gedigen inspira sjon med mange gode råd til alle som vil ta vare på en verneverdig bygning, og som ønsker å gjøre det riktig. Denne boken gir vett og forstand. Elsa har skrevet teksten og tatt de fleste bildene selv, og hun har utgitt boken på eget forlag slik at den skulle bli akkurat slik hun ønsket. Her er det snakk om en perfeksjonist som har skaffet seg en solid realkompetanse, og som vet hva hun skriver om. Else har blikk for detaljer og ser håp der andre bare ser falleferdige og nedrivingsklare hus.Vi kan alle trenge å se at det er mulig selv for en uformuende dame et stykke opp i årene. Hun øser av sine omfattende erfaringer fra egne restaureringspro sjekt slik som Bjørkheimstølen i Vestre Slidre, egne hus i Lillesand og ikke minst Villa Snøringsmoen ved Moland kirke. Dette praktbygget i sveitserhusstil brant ikke lenge etter at restaureringen var fullført. Det ble erklært for totalskadet, men Elsa ga ikke opp.Villa Snøringsmoen ble gjenoppbygget, og vi kan også lære mye om brannforsikring gjennom hennes erfaringer. Restaurering av bryggerhuset vekket Elsas interesse for bakerovnen, og førte til at hun skrev boken Bakerovnen som fikk Sørlandets litteraturpris i 2011. Else Rønnevig har sjenerøst hjulpet mange eiere av verneverdige men falleferdige hus med råd og dåd. Hun har et hjerte for alle slags hus. Ikke noe er for lite og smått – eller stort og storslått. Det har mange nytt godt av, og boken byr på besøk og omtale fra en lang rekke steder i by og bygd, ved fjord og i fjellbygder – som er vernet gjennom klokskap og bærekraftig bruk. Det er mange som har nytt godt av Else Rønnevigs solide kunn skaper, erfaringer og entusiasme. Hennes bok Gamle Hus inneholder også råd og tips fra en rekke fagfolk. Dersom du har eller skal i gang med et restaureringsprosjekt, er det bare en ting å si: Løp og kjøp! Gamle Hus vil være en uvurderlig hjelp og kilde til inspirasjon. Gamle hus Inspirasjon og mange gode råd Av Else Rønnevig – «Sprossa» Sprossa 2012 ISBN 978-82-90912-04-3 Kulturarven nr. 64 · juni 2013 · 35 Gigantisk hurtigrutetokt for Grunnloven I juli neste sommer blir det folkefest langs hele kysten når tidenes konvoi skal følge Hurtigrutens seilingsrute fra Kirkenes i nord til Bergen i sør, og videre til hovedstaden. Liv-Karin Edvardsen Cand.mag. frilansjournalist, vernepleier. Har drevet språkopplæring for barn med språkvansker. Ellers bred yrkeserfaring. [email protected] 36 · Kulturarven nr. 64 · juni 2013 Til neste år er det 200 år siden Norge fikk sin egen grunnlov. Det skal feires langs hele vår langstrakte kyst, og planene er godt forankret like inn i Stortinget. Konvoien skal ledes an av det trauste, tidligere hur tigruteskipet Ragnvald Jarl, som skal seile så å si i sitt eget kjølvann fra sin fortid opp og ned langs leia. Det ærverdige fartøyet, som gikk i hur tigrutetrafikk fra 1956 til 1995, er nå blitt skoleskip på Sørlandet under navnet MS Sjøkurs. Skipet vil være lastet med to tusen års sagnomsust båthistorie. Kystlag og museer langs leia deltar med utstillinger og for midlingsprosjekter. Til slutt skal den kulturhistoriske last losses på Forbun det KYSTENs landsstevne i Oslo. 112 veteranbåter Det hele startet i Brest i Frankrike. Ideen ble til under den maritime Sjøen skal igjen fosse rundt baugen på det gamle hurtigruteskipet Ragnvald Jarl, som denne gangen blir jubileumstoktfører langs sin kjente seilingsrute gjennom 39 år. Foto: Hurtigruten. (Gammelt foto: Ragnvald Jarl utenfor Bodø) festivalen i Brest i fjor sommer, sier Tore Friis-Olsen. Han jobber i For bundet KYSTEN, og er prosjektan svarlig for det store jubileumstoktet. - Vi fant ut at denne ideen måtte settes ut i livet, og da vi la den fram, fikk vi mange med oss. Svært mange. Stortingspresidenten åpnet dørene for oss på fire dagers varsel, og Stortingets hovedkomité for 1814-jubileet syntes dette virket Tore Friis-Olsen er prosjektleder for det digre toktet som Forbundet KYSTEN igangsetter. Foto: privat veldig spennende. Så nå er toktet blitt del av det offisielle programmet for feiringen. Norsk Forening for Fartøy vern skal delta med 112 historiske fartøy som skal slutte seg til konvoien, og representere vårt første storting, der det satt 112 menn. Som eskorte hele veien skal vi ha den indre kystvakta og et redningsfartøy, forteller Friis-Olsen, som har god grunn til å tro at kon voien vil «legge på seg» sørover kysten de 17 dagene dette skal foregå. En av idemakerne bak 1814-toktet er Arthur Johansen fra Lofoten. Han er treskjærer og ivrer for å ta vare på kysthistorien vår. Foto: Liv-Karin Edvardsen den største mønstringen av histo riske skip og båter noensinne i Norge. Med det ønsker vi å synlig gjøre sjøveiens og kystens betydning for kommunikasjon og samfunnsut vikling i et historisk perspektiv med vekt på det moderne Norge fra 1814 og fremover.» Og her må jo Hurtigruten sies å ha spilt en stor rolle som livsnerven langs kysten. 25 anløp Uten sidestykke Han innrømmer at prosjektet spiller litt på den store suksessen til «Hur tigruten – minutt for minutt». NRK har en deltaker med i pro sjektgruppen. Ellers er mange krefter involvert. Riksantikvaren, Kystverket, Redningsselskapet, Sjø forsvaret, Kongelig Norske Marines Musikkorps – for å nevne noen. Kystlagene skal spille en stor rolle, for dette skal være lokalt forankret. Det er Forbundet KYSTEN som leder prosjektet, ja – som eier det, og som har fått i land avtalen med Stortinget, sier prosjektlederen. På nettstedet deres står det blant annet å lese: «Dette blir uten sidestykke I følge Friis-Olsen er seilingsruta vedtatt, så da kan alle havnene begynne å forberede sitt bidrag til jubileumsfesten. - Vi må jo rette for melle henvendelser til alle anløps kommuner og havnevesen, men jeg regner med at vi blir tatt vel imot. Jeg ser for meg anløp på fra tre-fire timer til en halv dag på hvert sted. Om bord vil vi ha en mobil scenemodul, men lokalt arrangerte underhold ningsopplegg vil også kunne være aktuelle for oss å være med på. Toktet blir en blanding av folkeopplysning og underholdning. Et bredt spekter av musikere, kjente artister og utstil lere skal delta. 17. mai ble det ende lige programmet kunngjort, og riis-Olsen har bare tida og veien for F å få sydd sammen den store feiringa. Eidsvollmennene I 1814 var sjøen ferdselåren som bandt kystlandet Norge sammen, og eidsvollsmennene brukte båt der det var mulig. Jubileumskonvoien skal anløpe flere steder som var hjemme havn for flere av de som dro til Eidsvoll i 1814. Lokalmiljøene i disse havnene skal engasjeres aktivt i for midlingen om sine eidsvollsmenn. En av idemakerne bak toktet, treskjærer Arthur Johansen fra Lofoten, skal ha en håndverksutstil ling om bord i MS Sjøkurs. - Det blir mye krydder omkring denne turen, som jo er et gigantisk prosjekt. Jeg skal ha utstilling om «fiskarbonden langs kysten», hvor også sjøsamene skal presenteres. Og jeg skal fyre med torv, lover Johansen, som har lang erfaring med slike historiske formidlings prosjekt til sjøs. Toktet starter 1. juli i Kirkenes, og ender opp 17. juli på Forbundet Kystens landsstevne i Oslo. Kulturarven nr. 64 · juni 2013 · 37 Madonna tilbake til Mære Maria-skulpturen skal innvies i Mære kirke på Marias fødselsdag 8. september, forteller treskjærer Boni Wiik på Dovre. STEINKJER: Jomfru Maria og Jesusbarnet kommer altså tilbake til Mære kirke 135 år etter at klenodiet ble tatt ned fra en nisje ved korbuen og gitt til Vitenskapsmuseets samlin ger i Trondheim i 1878. Riktignok er det en kopi, eller en dobbeltgjen ger – som noen kaller den. For selv om alderen på Mære-versjonen av Maria og barnet er usikker, stod den trolig ferdig tidlig på 1200-tallet. - Dette er et sjeldent og ikke minst positivt prosjekt, som menig heten fortjener mye ros for. Her til lands er det laget bare en slik kopi tidligere, nemlig av Hedalen kirkes berømte madonna. Jeg og mange andre gleder oss derfor til avdukin gen 8. september, og et stort hull blir dermed fylt. For det er viktig at vi ikke glemmer den katolske tiden som er en viktig del av vår historie, sier prosjektansvarlig Bodil Østerås, arkeolog og fungerende bestyrer ved Egge Museum. Hun forteller at mange har vært involvert i prosjek tet.Vitenskapsmuseet, riksantikvar, Ove Kirkestuen Lærer ved Nord- Gudbrandsdal vgs. avd. Hjerleid, frilansjournalist. [email protected] 38 · Kulturarven nr. 64 · juni 2013 Boni Wiik i arbeid med Mære-madonnaen biskop, prost, menighet og ikke minst treskjærer Boni Wiik har hatt et interessant samarbeid. Derfor er det ekstra artig fint vi lykkes, sier Østerås, som legger til at hun kjente til treskjærer Boni Wiik fra tidligere arbeid for Stiklestad Nasjonale Kul tursenter AS. Katolsk renessanse - Etter flere spennende oppdrag rundt om i landet har vi skaffet oss bra kompetanse på middelalder kunst. Selv om mye av den katolske kirkekunsten ble stuet vekk eller ødelagt i forbindelse med reforma sjonen, fikk Guds mor ofte stå urørt. Derfor finnes det fortsatt mange madonnaer, og de senere år har flere av dem blitt mer synlige, også i den protestantiske kirken. Prosjektet på Mære er et godt eksempel på nett opp det.Vi kan derfor trygt hevde at deler av den katolske tradisjonen har fått en renessanse i et miljø hvor den tidligere var uønsket, sier Wiik, som syns at Mære-madonnaen har vært et svært spennende prosjekt. - Totalt har jeg brukt 300–400 timer på selve skjæringa, forteller Wiik, mens han gjør damen klar for en fargerik bekledning. Og på sel veste bursdagen 8. september skal altså det store skje. Da er det klart for avduking. Maria har kommet hjem til Mære kirke! TEMA: Barn og unge Smidde roser til minne om 22. juli Elevene ved Norges eneste smedskole på Dovre har smidd roser til monumentet til minne om de unge ofrene etter 22. juli 2011. Roser ble etter terroren symbolet på trøst, håp og solidaritet, som skal vise veien videre for menneskeheten etter tragedien. Kunstsmedene Tobbe Malm og Tone Karlsrud, med verksted på Bærums verk, gjorde sin tolkning ved å smi vakre jernroser. - Etter hvert fikk vi ideen om å lage et minnesmerke.Vi sendte ut invitasjoner til smeder rundt om i verden med spørsmål om de ville bidra. Tanken er at monumentet skal stå ferdig innen treårsdagen for tra gedien, forteller Tobbe Malm, som sammen med Tone Karlsrud kom til skolen på Dovre for å lære bort kunsten å smi nettopp roser. Kunstsmeder og lærere Tone Karlsrud, Benjamin Kjellmann-Chapin og Tobbe Malm med smedelever og ferdige roser Siden prosjektet ble satt i gang vel en uke etter tragedien for to år siden, har nesten 800 smeder fra 24 land laget hver sin rose, som altså skal bli en del av monumentet. Totalt nærmer de seg nå 1000 roser. Dette blir et monument fra folket til folket – i tillegg til det nasjonale monumentet staten skal reise. Ove Kirkestuen Lærer ved Nord- Gudbrandsdal vgs. avd. Hjerleid, frilansjournalist. [email protected] Kulturarven nr. 64 · juni 2013 · 39 TEMA IMMATErIEll kulTurArv Energikrav i historiske bygninger Bygningssektoren står for 40 % av Europas energibruk. Energien går i all hovedsak til oppvarming av byg ninger, og man antar at disse står for 36 % av Europas utslipp av CO2. For å kunne nå målene i Kyoto-av talene, måtte noe gjøres med forbru ket i Europa, og det kunne bare gjøres gjennom energi effektivise ring av bygningsmassen. Det ble satt et mål om 20 % reduksjon av ener gibruken i bygninger. Dette målet skal nås innen 2020, den såkalte 20-20-20 planen. Mye av bygnings massen i Europa er gammel. For å nå målene innen 2020 måtte også kravene gjelde for eksisterende bygg, ikke bare for nybygg. Man måtte dessuten ha få unntak. EUs første direktiv kom 2002 (Directive 2002/91/EC), og senere ble dette fulgt opp med et direktiv i 2010 (Directive2010/31/EC), som nå er den styrende standard for energief fektivisering av eksisterende byg ningsmasse. Norge var (som alltid) ett av de landene som var tidlig ute med å sette energikrav til bygninger. De det gjelder tiltak som må kategorise energibesparende kravene ble ved res som store bygningsendringer, vil tatt i forbindelse med utarbeidelsen energikravene gjelde for hele byg av den nye plan- og bygningsloven, i get. For mindre endringer gjelder 2009. Norge har imidlertid aldri kravene kun for de delene som blir formelt inkorpert direktivenes endret. F. eks. ved bytte av vinduer bestemmelser. Det vil si at det ikke er det kun vinduet i seg selv som er helt samsvar mellom direktivene må oppfylle energikravene. og norsk lov. Innledningsvis nevnte jeg at To eksempler på kulturminner i naturen. Til v. Helleristning ved Møllerstufossen i Nordre Land, til h. gammel fangstgrav Energibesparende krav gjelder unntakene i direktivene var få. Unn i reinheimen nasjonalpark. Foto: Mathias Øvsteng for alle nye bygg. For eksisterende takene fra energikravene i direkti bygg inntrer kravene når bygget skal vene gjelder kun for ”officially pro fentlige organer om milj gjennomgå endringer som faller tected buildings”, altså bygninger det gis svar så raskt som innunder plan- og bygningslovens som har fått et vern av et offentlig innen 15 dager. Hvis det Retten til innsyn i miljøspørsmål ble styrket i uforholdsmessig byrdefu begrep «tiltak». Tiltak er definert i organ. Dette innebærer at alle andreten forlenges til to måne da miljøinformasjonsloven blehistoriske, innført.fortsatt er må da begrunne hvorfor plan- og2003 bygningslovens § 1–6 og er bygg, også lengre tid. Tilsvarende g oppføring, riving, endring, herunder omfattet av energikravene. virksomheter. Miljøinfor fasadeendringer, endret bruk og Norge har sitt motsvar i Tekniskinnehar regler om klageo detknyttet seg. Selvtil ombygninger, det ikke ble et gammel utgjorde andreløste tiltak forskriftskog § 14–1 nr.miljøinforma4. Her fremgår man ikke er fornøyd me tema i denne saken, synes det etter mottar. sjon om virksomheten og at dette ikke konstruksjoner og anlegg detforretningshemmeligheter at kravene ikke skal gjelde mitt skjønn klart at kravetutover om å befare var som for antikvariske arbeidet, kunne falle kunne av konkurransemessige vanligdetvedlikehold. Dette innebærer tiltak unntas der oppfyllelse «ikke er forenMiljøinformasjonsloven innunder miljøinformasjonsloven. styrke for kulturminneen I kulturminnesammenheng at energikravet trer i kraft straks man hensyn. lig med bevaring av kulturminner den påfølgende samfunn kunne en tenke seg tilsvarende sak planlegger endringer påbleetdetbygg, og og antikvariske I disse til bedre informasjon om de I en høyesterettssak diskutert knyttet til gammeltverdier». kulturlandskap. miljøinformasjonsloven i forhold til en er rent rettsteknisk satt i sammen feller skal kravene kun gjelde så vil debattantene større g privat skog. Saken gjaldt krav om utleInformasjonsretten kan videre komme tere realitetene. heng vering med byggesøknad. Detmiljøinforbetyr langt de passer. Hvaforsom liggereni av informasjon etter til anvendelse dersom eksempel masjonsloven 16. bygget Miljøinformasjonsborger om å få utlevert informasjon at dersom tiltaket§ på ikke dette, ber er diskutabelt. Forskriften loven påla et selskap å ha kunnskap fra en kommune om verneverdigheten medfører at energikravene blir opp synes å peke på energikrav som 1. lov av 9. mai 2003 nr om bestandene av gammel skog på til en bygning, herunder om den vil fylt, vil tiltaket ikke Når kunne kommer i konflikt med alle bygnin 2. lov 19. mai 2006 nr. 1 egen eiendom, og godkjennes. at Naturvernforbunbli regulert til vern etter plan- ” det i Oslo og Akershus kunne kreve detaljkart over bestandene. Høyesterett kom til at opplysninger om bestand av Still spørsmål juridisk 3. lov 9. juni 1978 nr. 50 Hvis man retter en forespørsel til of- Advokat Michael Kahn om jus og kulturminner til Norsk Kulturarv. Gjennom samarbeidet med Advokatfirmaet Wedø kan Stiftelsen Norsk Kulturarv formidle aktuelle problemstillinger for omtale i Kulturarven. AdvokatFirmaet – Wedø – Kjøpmannsgata 52 PB. 2022 og bygningsloven. 7410 Trondheim K-Arven 61A .indd 41 tlf. 73 50 19 80 advOkaT MiCHael kaHn Spesialisert på planog bygningsrett og kultur Spesialisert på plan- og bygningsrett og kulturminnerett. minnerett. Han har lang erfaring knyttet til Han har lang erfaring knyttet til juridiske utfordringer i kulturminnevernet og juridiske utfordringer i kulturminnevernet og kahn er for tiden tilknyttet et phdhar utgitt flere bøker og artikler om emnet. har utgitt flere bøker ogom artikler om emnet. program hos nTnu kulturminners rettsstilling i norge. Kahn er for tiden tilknyttet et PhD-program hos NTNUwww.advokat-wedo.no om kulturminners rettsstilling i Norge. post@advokat-w www.advokat-wedo.no [email protected] kulTurArvEN 61 sEpT Illustrasjonsfoto: Kai Valbjør ger eller bygningselementer av anti kvarisk verdi, må vike. Dette skulle tyde på at unntaket fra energikra vene er relativt vide, og i hvert fall noe mer omfattende enn direkti vene. Det finnes en nærmere tolk ning av bestemmelsen i HO-2/201, veiledning om tekniske krav til byggverk. Her fremgår det at unntaket kun gjelder bygninger som er • fredet etter kulturminneloven • regulert til bevaring eller annen form for vern • fyller kulturminnefaglige kriterier for regulering til beva ring eller oppføring på kommu nal verneplan Det er således ikke fritt opp til kommunen å unnta historiske byg ninger fra kravene, men de kan for holde seg til følgende guide fra vei lederen: «Oppfyllelse av energikravene skal skje i så stor utstrekning som mulig innenfor hva som er tilrådelig ut fra hensynet til og ønske om å beholde historiske og estetiske kvali teter. Tiltak i bygningens veggfasader (konstruksjon, kledning, vinduer og dører) er klart mest kritisk for beva ring av verneverdige elementer. Riktige energitiltak krever en indi viduell vurdering av bygningens aldersverdi, byggeteknikk og kon struksjonsmåte. Det er særlig viktig å ta hensyn til fare for fukt- og frost skader i eldre fasader ved for god innvendig isolering. Bruk av vannbåren varme i gulv kan gi uøn skede inngrep i interiørene. Luft-til-luft-varmepumper kan også være ødeleggende, særlig for eksteri øret.»1 Veiledningen peker på at de energisparende tiltakene må vurde res individuelt og antyder at «retro fitting» eller istandsetting av byg ningsdeler vil være å foretrekke fremfor bruk av nye bygningsele menter. Dette gjelder særlig energi tiltak ved vinduer og tak, hvor istandsetting kan gi like god og Henvendelser eller spørsmål rundt denne problematikk kan sendes direkte til [email protected]. 1 HO-2/2011.Veiledning om tekniske krav til byggverk. Kulturarven nr. 64 · juni 2013 · 41 juridisk effektiv isolering som nye produkter. Isolering i vegg og tak er derimot mer problematisk siden dette er plasskrevende, noe som ikke alltid finnes på eldre bygg. Skal det isole res, må det fores ut. Dette kan ofte bli skjemmende på bygningselemen ter med historiske eller arkitekto niske verdier. En annen utfordring er at energisparende tiltak på «anti kvarisk måte» er dyrt i forhold til tilsvarende tiltak på moderne måter. Dette kan lede til at eier velger å ikke ta kostnaden. Hensynet til kli mautfordringer på den ene side og hensynet til kulturarv på den annen, er på mange måter en kamp mellom to gode og viktige interesser. Målet må være å kunne oppnå begge, men når dette ikke lar seg gjøre må det tas et valg. Mange europeiske land synes å ha tatt et valg. Så lenge byg ning ikke har et offisielt vern, vil den være underlagt energikravene. Undertegnede deltar for tiden i et europeisk forskningsprosjekt (EFFESUS) som skal se nærmere på hvilke muligheter som finnes innen for rammen av bestemmelser gitt på internasjonalt, europeisk og nasjo nalt nivå. Hovedfokuset er hvordan reglene bør brukes på historiske bygninger og bygningsmiljøer som ikke har et formelt vern. I prosjektet ser en på hvordan de forskjellige europeiske land har løst denne pro blematikken, og hvilke erfaringer man har fått. Kanskje kan vi lære av hver andre? TEMA: Barn og unge «Kulturen i dag er kulturarven i morgon». Dette kan stå som overskrift for spesialtemaet BARN OG UNGE i denne utgåva av Kulturarven. Som eit heilt nytt innslag i magasinet har vi invitert ein ungdom til å levere ei personleg tekst – om sin situasjon i dag. Gjennom Pegasus- prosjektet, som er Norsk Litteraturfestivals tilbod til barn og unge, kom vi i kontakt med Marianne Hetland. Ho var med i Ungdommens kulturmønstring for Hedmark i fjor, og vi syntest novella hennar passar godt inn i temaet vårt denne gongen. Marianne Hetland er 18 år og kjem frå Grue. Ho har mor frå Noreg og far frå Tanzania.Teksta er prega av eigne erfaringar og det Marianne sjølv kallar sin «svarte» humor. Ho seier til oss at ho aldri har lidd under mobbing, men taklar motgang med smil og latter. Dette har nok redda henne mange gonger, slik ho sjølv uttrykkjer det. Ho går siste året på musikklina på Skarnes videre gående skole, og bur nå på hybel på Kongsvinger. Marianne har kome inn på teaterlina ved Romerike folkehøgskole. Ho arbeider som regiassistent i Spydeberg, og elles syng ho. Ho brenn for teater, og det å kunne arbeide kreativt med andre menneske. Innanfor teater får ho fletta inn alle sine interesser – som song, dans og skriving. Teksta «Identitet» er første utkastet til det hun ønskjer å gjera til ein monolog for scenen. Den unge forfattaren seier at teksta viser ei side av henne som dei fleste kjenningar veit om, og som ho håpar kan gi andre ei oppleving. Identitet Av Marianne Hetland [email protected] 42 · Kulturarven nr. 64 · juni 2013 Jeg får en merkelig følelse når jeg hører et spesielt ord. Det er ikke langt og ikke for kort, men det er et ord. Et ord som beskriver ganske mye i noen få stavelser. Mørket, fargen og den dystre stemmningen av dårlig innstilling. Ordet får meg til å le, smile og undre. Det får meg til å tenke på en mørk stein blant hundre hvite steiner på en strand. Ordet er så enkelt som neger. Neger er ordet som får tanker og bilder til å poppe opp i hodet mitt. Det hand ler om hvem som sier det, hvordan det sies og hva som menes med det. Men, hvordan kan et ord bety så mye? Jeg går nedover en gang, en hvit gang. Jeg føler meg som en kontrast i verden. En kontrast mot det hvite, uskyldige. En gutt griper tak i armen min, jeg kjenner ham godt. Ordet neger kommer ut av munnen hans, som om det var det første han tenkte på da han så meg. Det ville komme et ord, et ord han ville si høyt der han gikk med mange andre gutter, som jeg ikke ante hvem var. Ordet neger smalt i alle sine ører. Svart på hvitt. Alle lo, ingen jeg kjente, og ordet neger falt plutselig sammen som et korthus. Det var fint, jeg har bygget det opp selv. Tullet med ordet, brukt det for å gi TEMA: Barn og unge Foto: Privat (bakgrunnsbilder: Mathias Øvsteng meg selv en identitet, hatt et tema å snakke med folk om. Jeg hadde et stort og fint korthus, med minst to kortstokker. Jeg elsket det huset, det var noe jeg som person hadde bygget, og alle mine venner var i det. De visste at det var jeg som hadde bygget det, og at jeg synes det var helt greit å ha et så stort korthus. Men, med en gang det kommer en latterlig vind som suser igjennom kortene, vaier hele huset, og man føler at noen av veggene føler for å falle fra deg og forlate deg et sekund. Et sekund så de kan le av deg og ikke med deg. Det høres kanskje ikke så alvorlig ut, altså, denne følelsen som jeg prø ver å beskrive med så enkle ord som mulig. Neger. Men jo mer jeg sier dette ordet, jo mer begynner jeg å lure på hva som egentlig ligger bak det. Hva er det som gir denne skremmende dunking mot hvite vegger, ordet som smeller med for ferdelse inn i alles ører. Hva er det som gjør dette ordet så ille? Neger betyr svart. Noe jeg aldri har skjønt meg på, er hvorfor man skal ha et ord som betyr det samme som et ord en allerede har. Hva er vitsen med det når man allerede har et nokså greit ord – svart. Er du svart, så er du svart. Hvorfor komme med neger? Jeg skjønner jo at negro på spansk er svart, men igjen: Hvor for må vi absolutt starte med neger og nigger? Faglig sett er dette en måte å utvikle språket på. I praksis ser jeg absolutt ingen grunn til noe sånt. Det jeg ville likt å få, var et ord for blandinger. De som verken er svarte eller negre eller niggere eller hvite. Hvilke ord har de? Jo, de har kun fått en betegnelse, ikke nok med at de bare har fått et ord å betegne seg som, men det høres ut som om de er en del av muldyr Kulturarven nr. 64 · juni 2013 · 43 TEMA: Barn og unge familien. Ordet mulatt. Dette ordet er så forferdelig at det har påvirket mitt syn på det å kalle meg selv neger. Dette ordet trøster meg når noen skriker neger til meg i full styrke, når snøen daler utenfor vin duet mitt og jeg vet at gjemsel kom mer til å bli umulig. Dette ordet gjør alle andre stygge ord en smule penere, og dette ordet er grunnen til at jeg heller vil være neger enn muldyr. Det å føle at man mister identi teten sin, er noe av det verste som kan skje en person. Det at noen tar fra deg noe som kun du har, noe folk kjenner deg for. Ditt kjenne merke – på alle mulige måter. Jeg hadde en episode for noen år siden, hvor jeg satt med noen venner og tullet.Vi snakket og fleipet om min hudfarge, og at jeg selv var ironisk med meg selv. Det skal òg sies at grunnen til at jeg er det, er at jeg er så sikker på min identitet. Jeg er sikker på at jeg er svart, jeg er sikker på at det er slik folk kjenner meg. Helt til denne dagen, da tvilen kom over meg, om min identitet virkelig var min identitet likevel. Det var 44 · Kulturarven nr. 64 · juni 2013 nemlig en venn av min venn som slo igjennom når vi tullet med far gen på huden min. Det var ikke en lang setning, men akkurat passe lang til å vippe meg av tronen, nok til å få en stor ubalanse i korthuset mitt. Ikke på samme måte som den episo den i starten av teksten, men nå tok denne setningen bort alt som holdt korthuset sammen. Det var ingen ting som holdt det oppe lenger, grunnmuren var borte. Setningen ga en flau stillhet, som enda ligger og klemmer i magen min. «Du er jo ikke ordentlig svart, du er mulatt». Ikke var det nok at denne set ningen tok bort min identitet som svart, men muldyr-navnet dukket også opp som en fin avslutning på et nådeløst angrep. Der satt jeg igjen, ikke med en verdig identitet som svart, ikke som hvit, men som mulatt. Godt blandet. Denne episoden fikk meg til å se på meg selv: HHHva er jeg egent lig? Det er alltid godt å være noe fullt ut, å være noe halvt, gjør ting mye mer usikre. Et tips når man har levd på noe i mange år, men som plutselig ikke funker lenger. Som i mitt tilfelle. Etter denne åpenbarin gen kunne jeg ikke lenger fleipe med vennene mine om at jeg var svart, det passet seg ikke lenger. Siden denne «avsløringen» hadde tatt plass og ødelagt for flere gode lattere og en positiv og ironisk opp merksomhet på meg. Det viste seg at med tiden og dess eldre jeg og mine venner ble, flyttet også interessen seg for de fleste av oss. Det har seg ikke sånn at jeg er «svart» med blondt hår, ikke at det ikke er en god identitet. Men jeg har mørke brunt, godt krøllete hår. Noe som kan defineres som afro, stålull, dobør ste, q-tips – you name it! Etter hvert skjønte jeg at med utallige antiper manenter drev jeg faktisk og skjulte en oppmerksomhetssyk skatt. Mine krøller ga meg nemlig min identitet tilbake. De ble som et kjennemerke for meg og alle i min omgangskrets. Istedet for å ta meg i hånden når de møtte meg, var det heller å klappe på håret mitt og gi en vennlig kommen tar om hvordan det så ut i dag. Det føles litt som om å ha en hund eller et lite barn. Det at ikke du får opp merksomhet, men det du har med deg. Det har nemlig blitt sånn at folk kommenterer: TEMA: Barn og unge «Åh, så fin den var i dag!» «Du er så heldig som har en sånn, du!» «Kan jeg klappe den?» Jeg fant fort ut at dette ble min identitet. Ordet svart og neger duk ket sjeldnere opp, og håret mitt ble mer i fokus. Jeg har funnet ut at når man er litt spesiell, så er man som regel ikke bare litt. Det er alltid noe mer ved deg som folk anser som meget fascinerende. Og da er det opp til hver enkelt hvor mye de vil dele sine spesielle egenskaper og særtrekk med andre. jeg for min del har funnet ut at ikke noe er bedre enn å være spesiell. Folk husker deg, eller håret ditt… Jeg vil avslutte med en episode først i teksten. Nemlig der ordet neger kom opp foran mange perso ner og latteren som spredde seg fort. Jeg vil fortelle dere hvordan man takler sånne situasjoner hvor man faktisk blir lei seg, og det å forsvare seg ikke er like enkelt. En ting dere aldri må glemme, er at selv om for svar er den mest vanlige reaksjonen, er det en ting til som ofte forvirrer og setter motparten din kraftig ut, og svaret får dere her: Jeg går nedover en gang, en hvit gang. Man føler seg som en kontrast i verden. En kontrast mot det hvite, uskyldige. En gutt griper tak i armen min, jeg kjenner ham godt, og ordet neger kommer ut av mun nen hans, som om det var det første han tenkte på da han så meg. Det ville falle ned et ord, et ord som han ville si høyt der han gikk med mange andre gutter, som jeg ikke ante hvem var, ordet neger smalt i alle sine ører. Svart på hvitt. Alle lo, ingen jeg kjente, og ordet neger falt plutselig sammen som et korthus. Det var fint, jeg har bygget det opp selv. Tullet med ordet, brukt det for å gi meg selv en identitet, hatt et tema å snakke med folk om. Jeg hadde et stort og fint korthus, med minst to kortstokker. Reaksjonen min ble til slutt å ikke la huset som jeg bygget opp, falle. Ikke la disse veggene vaie i vinden av latter. Jeg fant fram en ironisk og selvinnsikts full kommentar som satte alle sammen på plass, de ante ikke hvor dan jeg ville ta det, men de var sik ker på at forsvar ville bli mitt forsvar. Reaksjonen som førte alle deres tanker om meg, et visst sted kom som det første snøfnugget en novemberdag, overraskende og uro vekkende. Vet du hva? Du kan dra til hel vete – jeg har vært der, og de søker noen som deg. For alle dere som ler og ikke aner hva dere har kommet opp i. Jeg har en familie på 200 i nærmeste slekt. 50 av disse jobber i nærheten av skolen, det tar meg to sekunder å få halvparten av dem hit for å banke skitten ut av dere. Okei? Det som er morsomt når man tar folk på senga, folk som ikke kjenner deg og ikke aner at du så vidt har 15 mennesker i familien din, at du slett ikke har en utenlandsk aksent og at du aldri i livet ville ha banket dem. Det som er morsomt, er å se ansiktet på alle som for et sekund siden slo deg ned med et ord, og som fikk en flodbølge av en setning tilbake som gjorde dem til offer i stedet. Det handler om å ta folk akkurat der de er, og aldri la seg selv bli undertrykket eller fratatt sin identi tet. Jeg er svart, jeg er blanding, jeg er mulatt, jeg har krøller, dette er meg. Kulturarven nr. 64 · juni 2013 · 45 Smaksrike turistvegar i Mathallen Helga Pedersen gjer hyggeleg ostehandel med Hans W. Brimi frå Brimi Sæter Eit fireårig prosjekt finansiert av Landbruks- og matdepartementet har stimulert til auka interesse for maten langs utvalde turistvegstrekningar. Gamle Strynefjellsvegen, Geiranger–Trollstigen, Rondane, Sognefjellet og Valdresflye er med i satsinga. 46 · Kulturarven nr. 64 · juni 2013 Tekst og foto: Simen Bjørgen [email protected] OSLO: Oppdraget byrjar eigentleg med eit spørsmål: Kan norsk mat kultur måle seg med dei vakraste utsiktene i landet? Matopplevingar vert jamt over viktigare og viktigare produkt for reiselivsnæringa. Maten er ein måte å profilere seg på for dei ulike aktørane. Åtti mataktørar samarbeider no om å marknadsføre seg med mat langs fem turistvegstrekningar. Her deltek gardbrukarar, mathandverka rar, hotell og serveringsstader – som er stolte nyskaparar og foredlarar av den norske matkulturen. Mange av desse deltek også i Norsk Kulturarvs nasjonale næringsnettverk. I samband med det store arran gementet i Mathallen i Oslo i april, vart det halde eit seminar om mat satsinga. Seminaret var i røynda ei stormønstring av smakar frå alle dei aktuelle turistvegstrekningane. Poli tisk rådgjevar Sigrid Brattabø Han degard (Sp) frå Samferdselsdeparte mentet opna seminaret med å slå fast at dette arbeidet har vore vel lukka. - Eg vonar fleire legg ut på ei smaksrik reise langs dei 18 unike turistvegstrekningane, oppmoda Brattabø Handegard. Også Høgres landbrukspolitiske talsperson Svein Flåtten hadde teke turen til Mathallen i lag med Erling Lae, som er leiar i rådet i Norsk Kulturarv. Flåtten var glad for signala frå Norsk Kulturarv om eit skarpare fokus på matkultur framover. Nest leiar i Arbeiderpartiet Helga Peder sen, som deltok under opninga av matseminaret, tok også rundturen blant alle aktørane som var til stades i Mathallen. Live Hosar og Kai Valbjør serverer smaksprøver til Helga Pedersen Norsk Kulturarvs magasin Kulturarven kom nyleg med nytt design, og vart også presentert i Mathallen. Magasinet fall tydelegvis i god smak hjå både Sigrid Brattabø Handegard (til v.) og Svein Flåtten og Erling Lae (til h.) - Sjølv om det alt i dag skjer mykje positivt på lokalmatområdet, har vi framleis mykje å hente innan for dette feltet i Noreg, påpeikte Pedersen. Helga Pedersen deltek også på utdelinga av kvalitetsmerket Olavs rosa til Kongsfjord Landhandel & Cafe i Kongsfjord i Berlevåg i juli i år. Ho er stolt over å kunne delta på den fyrste tildelinga i Finnmark fylke. Omsetninga av «kjebab» frå olavsrosestaden Valbjør tok heilt av i Mathallen. Kjøkkensjef Tor-Ivar Furuset frå Lemonsjø fjellstue tok seg av dette, og her er turen komen til Helga Pedersen Kulturarven nr. 64 · juni 2013 · 47 Skarpare fokus på matkultur Norsk Kulturarvs utval for matkultur samla til møte på Eidsverket. Frå v. Kristi Indreeide (Fylkesmannen i Møre og Romsdal), Egil Ørjan Thorsen (Mat langs nasjonale turistvegar), Kari Marte Sjøvik (Norges Bondelag) og Richard Andvord (Olavsroseinnehavar, Andvord Gard, Lom). Jarle Sanden (Romsdalsmuseet) var ikkje til stades på møtet. Styret i Norsk Kulturarv har signalisert at matkultur skal vere eit satsingsområde framover. Det er nå etablert eit eige fagutval for mat kultur, som mellom anna skal vurdere om Olavsrosa også kan bli eit sterkare kvalitetsmerke for aktørar som tilbyr og formidlar norsk matkultur. 48 · Kulturarven nr. 64 · juni 2013 Etableringa av Norsk Smaksskule, eit prosjekt i regi av Norsk Kultur arv, er eit døme på ei forsterka interesse for matkulturen. Mange av dagens næringsmedlemmar og inne havarar av Olavsrosa har alt svært høg kvalitet på mattilbodet overfor publikum. Spørsmålet er no om også matkultur kan koma sterkare inn i bedømminga av nye Olavsro sesøknader. Utvalet, som hadde fyrste møtet i april, har ennå ikkje konkludert når det gjeld spørsmåla dei har fått frå styret. Men gruppa er alt no samde med styret om at matkulturen bør koma sterkare inn i Norsk Kultur arvs arbeid. Fagutvalet peikar også på at fordelen med Norsk Kulturarv er at dette er ei stifting med nasjo nalt fokus og verdibasert innhald og arbeidsfelt, som raskt vil oppnå høgt truverde også innan matområdet. Det vert i desse dagar gjennom ført ei spørjeundersøking, der vi søkjer å avdekke korleis ei vidareut vikling av dagens kvalitetsmerke vil bli oppfatta i marknaden. Inspirert av Oppdalsmuseet Norsk Kulturarv har vitja samarbeids bedrifta Oppdalsmuseet. Museet er ein av attraksjonane som vert synleggjort på olavsrosa.no og i den kulturhistoriske reisehandboka «Veiviseren». Tekst og foto: Simen Bjørgen [email protected] OPPDAL: Aktiviteten som vert skapt av alle eldsjelene er impone rande. Målet er at dette skal vere eit levande museum, fylt med folk og innhald. Dei over 30 bygningane skal ikkje berre skal stå stengt, men fyllast med aktivitetar. - Vi har ein dugnadsgjeng på over 20 personar, fortel Aase Midt skog ved museet, og det kjem stadig nye til. Dugnadsfolket legg ned ein formidabel innsats i friviljug arbeid ved anlegget. Dei er ofte pensjo nistar som har ulike røynsler frå arbeidslivet, både ute- og innearbeid. I fjor nedla denne dugnadsgjengen over 1500 frivillige timar i arbeidet for Oppdalsmuseet. Nå er arbeidet med å gjenreise ei gammal seterstue i full gang. - Vi har gjort alt arbeidet sjølve, utanom muring av peiskåpa – som vi måtte overlate til fagkyndige av omsyn til brennvernforskriftene, seier tidlegare gardbrukar Jo L. Skorem. Verdiane dette representerer både for museet og i eit meir utvida sam Aase Midtskog, Jo L. Skorem og Simen Bjørgen funnsøkonomisk perspektiv er store. Norsk Kulturarv ynskjer å bidra til at røynslene frå Oppdalsmuseet vert synleggjort også for andre tilsva rande museum i Norsk Kulturarvs nettverk av attraksjonar. Oppdal smuseet er bygd på ideologien «vern gjennom bruk» og kan inspirere andre museum over heile landet. Kulturarven nr. 64 · juni 2013 · 49 Mitt kulturminne Hedalen stavkirke – 850 år i 2013 SØR-AURDAL: Kommunen har en rik kulturarv med sine to stavkir ker, i Reinli og Hedalen. Reinli stavkirke er bygd omkring 1250– 1300, og Hedalen stavkirke fra ca 1163 er trolig den eldste stavkirken i Valdres. De to stavkirkene er bakgrunn for kommunens våpenskjold. Kom munevåpenet viser en stilisert gjen givelse av relikvieskrinet som står i Hedalen stavkirke. De to drakeho dene på kommunevåpenet symboli serer de to stavkirkene, og husfor men kan tolkes som et kirkebygg. Begge stavkirkene er fremdeles i bruk. Hedalen stavkirke er i dag både menighetskirke og kultur minne. 850-årsjubileet til Hedalen stav kirke feires i 2013 på grunnlag av analyseresultater fra de antatt opp rinnelige deler av stavkirkeskipets grunnstokker, utført av NIKU (Norsk institutt for kulturminne forskning) i 1997. Undersøkelsene viser at tømmeret ble felt vintrene 1161–62 og 1162–63. Jubileet blir markert med en serie arrangementer gjennom hele jubileumsåret. Kåre Helland ordførar [email protected] Foto relikvieskrin og madonna: Gunvor Elene Thorsrud 50 · Kulturarven nr. 64 · juni 2013 Mye av det gamle katolske inte riøret er bevart i Hedalen stavkirke. Relikvieskrinet fra 1250, som står i koret i kirken, er laget av tre og forgylt kobber med bibelske moti ver. Hedalsmadonnaen fra midten av 1200-tallet kom i 2005 tilbake til Hedalen stavkirke etter å ha blitt restaurert ved Kulturhistorisk museum. Museet har en kopi av Madonnaen utstilt. Det knytter seg et sagn til bjør neskinnet som henger i kirken. Sag net forteller om en jeger som kom til en forlatt dal etter svartedauden på 1300-tallet. Jegeren skjøt en pil etter en fugl, men i stedet råkte pila kirkeklokka. Jegeren gikk inn i kirka og fant en bjørn som hadde laget seg hi ved alteret. Han skjøt bjørnen, og restene av bjørneskinnet henger i dag i en glassmonter i sakristiet i Hedalen stavkirke. 850-årsjubilanten Hedalen stav kirke har mange kulturhistoriske skatter å vise frem. Mitt kulturminne Etnesenndammen ETNEDAL: Grunn til at eg har dette som kanskje det kulturminnet eg fyrst tenker på, er at eg hugsar det var i aktiv drift. Tømmerfløyting i Etna, hovudvassdraget i Etnedal kommune, skjedde for siste gong våren 1968.Vi var mange samla på ei bru litt nede i vassdraget for å sjå elva vekse og frode, og dei kvitgule tømmerstok kane flyte forbi i stor fart, då damvat net kom. At naturkreftene vart utnytta slik, er respektfullt å tenkje over, særleg når ein set seg inn i kor mykje handarbeid som ligg bak. Etnesenndammen ligg nokre hundre meter sør for kommune grensa mot Nord-Aurdal. Den vart starta bygd opp fyrste gong kring 1855. Då var det tømmerstokkar som utgjorde bygningsmaterialet. Dei store naturkreftene førte til mykje vedlikehald kvart år. I 1882 vart det sett i gang arbeid med «ny Dam af Sten», som historia for tel. Murar Peder Pederson Mørke utførte arbeidet. Det er slikt type arbeid som imponerer oss som lever i andre tider. Murane er fleire meter breie og lengda fleire titals meter. Det er i alt 16 luker for utslepp av vatn. All steinen måtte sikkert hentast i stadig større avstan dar etter kvart. Så skulle steinen på Jan Arild Berg ordførar [email protected] plass slik at den vart stødig og halde til formålet. Steinmurarar som «les steinen», kvar den passar, har impo nert meg ved mange byggverk. To mann hadde ansvaret for drifta. Dei skulle «seta dammen», stenge lukene om våren, og følgje med på når det var nok vatn til å sleppe fyrste dammen. Sjølve slep pearbeidet måtte gje litt adrenalin kick. Lukene måtte brytast, dragast opp med ei kraftig våg. Her merka dei naturkreftene! Når passe mykje hadde runne ut, måtte lukene sten gast, også det med handmakt.Vakta rane hadde ei lita hytte ved dam men, der dei overnatta. Sjølv om det var slik at dammen skulle sleppast til faste tidspunkt på morgonen, kunne det hende at meldingar måtte fram – med sendebod, for da fanst ingen mobiltelefon… Våren 1968 var det altså slutt med fløyting i Etna. Etnesenndammen stod til nedfalls i mange år. Etna Fel lesfløytingsforening, ei foreining som framleis er i liv, tok saman med Etne dal kommune tak i eit større restau reringsarbeid. Murane er reparerte, hytta er renovert og fire luker er på plass. Eit stort dugnadsarbeid vart gjennomført, noko eg rosar ofte. Når eg skal vise fram eller for telje om kommunen min, er Etne senndammen oftast med. Dette er eit flott kulturminne som syner ein innsats og ei historie som er viktig å formidle for framtida. Ta dykk gjerne ein tur, eg skal stolt vise rundt… Kulturarven nr. 64 · juni 2013 · 51 Kulturengasjement i Sørum Sørum kommune vil gjennom eit treårig prosjekt setja kultur, reiseliv og kulturbasert næringsutvikling høgt på dagsordenen. SØRUM: I samband med at kom munen i vår teikna samarbeidsavtale med Norsk Kulturarv, avvikla dei ein brei kulturkonferanse med seksti deltakarar. Leiar i prosjektgruppa, Marianne Grimstad Hansen, stod i spissen for kulturkonferansen. Ho seier at dei ønskjer å samarbeide med kommune, fylkeskommune og kulturliv for å finansiere ei treårig prosjektleiarstilling. Primæroppgåva blir å synleggjera og aktivisere kultur og reiseliv i Sørum. Direktør Roger Erlandsen frå Akershusmuseet forsikra om at dei vil delta aktivt i kultursatsinga. Den kjende historiske jernbanen Tertit ten på Sørumsand er ein del av museet – og ein sentral del av histo ria i Sørum. Ikkje minst er det skogsdrift og tømmerfløyting som er med og dannar eit sentralt bakteppe i den lokale historia, og Bingen Lenser står som eit tydeleg vitnemål om denne lange tradisjonen. Det er svært prisverdig at Sørum prioriterer kultursatsinga. Kommu nen har kultur å verne – og kultur å bruke. Bruksvernet inneber også kjelde til verdiskaping og næring. 52 · Kulturarven nr. 64 · juni 2013 Direktør Simen Bjørgen overleverer samarbeidsskiltet til varaordførar Ivar Egeberg Aage Kleven deltok i historisk militærmundur i framstillinga av historia langs Glomma Frå v. Aage Kleven, Ivar Egeberg, Marianne Grimstad Hansen og Simen Bjørgen i munter passiar Ikkje minst har kommunen folk som engasjerer seg – både som pri vate eldsjeler og kommunalt tilsette. Dette vart illustrert på framifrå vis under kulturkonferansen, der leiar Berit Leikhammer i Bingen Lense minneforening framstilte historia langs Glomma gjennom samtale med tømmerfløytarar frå den gong… Elles deltok blant andre Rita Heigre med song, og Eline Mangen og Signe Hausken stod for det ungdommelege innslaget med «Tabu», ei framsyning basert på stemmer og teikn i stummande mørke. PENSJON MANGE MERKER IKKE ALDEREN - FØR DE SJEKKER SALDOEN. SPØR OSS OM PENSJONSPARING! Kontakt oss på telefon 61 21 90 00 eller [email protected] Bank. Forsikring. Og deg. Fiskeren med Du har nok sett han, fiskeren med det faste blikket. Bildet av den værbitte, piperøykende gubben. Sydvestkledd, skulende utover havet etter skip, vær eller horisont. Johannes Folgerø i islender og sydvest, med pipe og snadde. Bildet er tatt i 1904 av fotograf Louise Engen i forbindelse med fiskeriutstillinga i Bodø. Bildet er utlånt fra Helgeland Museum, Lillegaardsamlinga. 54 · Kulturarven nr. 64 · juni 2013 det faste blikket Ann Kristin Klausen Lektor i historie, ansatt ved Helgeland Museum avd. Nesna. Frilanser med vekt på kultur- og lokalhistorie. [email protected] Et lett gjenkjennelig bilde som vek ker hukommelsen og rekonstruerer en stemning av noe forgangent. En gang vanlig i de tusen hjem, før populariteten til den staute karen snudde. Fortsatt hender det at han dukker opp på veggen på hytta eller utedoen, bortstuet på et loft, inne stengt i en bod og blant varene i bruktbutikken. Kanskje også på en og annen stuevegg. Jeg har sjøl en slik fisker. Han henger i kjellerstua sammen med bildet av «fiskerens barn», tre vakre, mørkhårete små med konkylier i hendene. Lett gjenkjennelig Han er uten tvil en fisker. Sydvesten på hodet og pipa i munnen gjør sitt til å definere yrket. For nettopp slik så tidens fiskere ut, i hvert fall på illustrasjoner. Piperøykeren på rekla meplakatene til Tiedemanns Tobak er i samme selskap. Også han en tydelig fisker, med pipe og sydvest. Et gam melt postkort viser en annen fisker, denne gang i sort-hvitt. Forbausende likt, en kar med pipe, ikledd islender. Typisk fisker med andre ord. Hvem har kopiert hvem, og hvorfor ble fiskeren skapt i nettopp dette bildet? Til fiskeriutstilling Favorittfigur Bildet på postkortet ble produsert til fiskeriutstillinga i Bodø i 1904. Arran gørene ønsket et fotografi av en typisk nordnorsk fisker, for bruk i markeds føringa. Fotograf Louise Engen fra Bodø tok bildene med Johannes Fol gerø fra Sandnessjøen som modell. Han var fisker og notbas, opprinnelig fra Finnås i Hordaland, født i 1852. Sannsynligvis kom han til Helgeland i 1870, et år med rikt feitsildfiske. Mye folk fra Vestlandet reiste nordover for å delta, både i dette og i storsildfisket som pågikk disse årene. Etter en peri ode på Dønna, hvor han også giftet seg, bosatte familien seg på Sandnes i Sandnessjøen. Johannes Folgerø ble en velkjent notbas. Notbasen var den som fant silda.Til det krevdes kunnskap, teft og forståelse av ulike tegn på havet. Stil lingen ga anerkjennelse og prestisje. En dyktig notbas var grunnleggende for notlaget. Rundt 1893 kjøpte Johannes Folgerø eget notbruk sammen med kjøpmann Otto Koch i Bodø. Folgerø bestyrte dette bruket, «Silden», fram til han døde i 1905. Han var altså velkjent innen fis kerinæringa, og ble bedt om å stille opp som modell til fiskeriutstillinga. Portrettene ble brukt i aviser og ukeblad og i andre reklamesammen henger. Fjeset til Folgerø skulle bli velkjent som en karakteristisk norsk fisker. Han var ikledd sydvest, sjø votter og islender, med pipa i mun nen slik man regnet med at den typiske fisker så ut. Hva som inspirerte Louise Engen når det gjaldt Folgerøs påkledning og positur er ukjent, men ideen kan ha kommet av «Tiedemannsfiske ren». Tobakksfabrikkens reklamepla kat var lagd før Engen knipset bil dene av Folgerø. På 1890-tallet hadde maler Otto Valstad lagd illustrasjonen «Fiskeren» for Tiede manns Tobaksfabrik. Trondheimsfis keren Hans Peter Wiggen var modell for ansiktet, mens posituren sannsynligvis var malt etter et foto grafi av snekkeren Andreas Thorsen. Wiggen var en velkjent figur i Trondheimsgatene fram til han døde i 1896. Betalinga for modelljobben skal ha vært to kroner og ei flaske sprit. Det skjeggete fjeset hans ble trykt på skilt, tobakksesker m.m. Illustrasjonen ble berømt, og er det nok fortsatt. Engens portretter av Folgerø inneholdt også snadda, skjegget og det værbitte ansiktet. Men Folgerø var ikledd islender, der Tiedemannsfiskeren hadde blåtrøye og jakke. Otto Valstad var ikke den første som malte et slikt motiv. På en teg ning av fiskere på fisketorget i Ber gen fra cirka 1840 har fiskerne syd vest på. Omtrent 20 år seinere malte Adolph Tidemand akvareller av fiskere i Nevlunghavn i Vestfold, også disse ikledd sydvest. På andre halvdel av 1800-tallet hadde flere av skagenmalerne malt fiskere med sydvest. Michael Ancher fra Dan mark var velkjent for sine fisker Kulturarven nr. 64 · juni 2013 · 55 motiver, og en inspirasjon for kunst nere i flere land. Allerede i 1849 malte han «Fisker med sydvest», og i 1864 «Skagenfisker sittende i jolle», begge rett nok uten pipe. I maleriet «Vil han klare pynten» fra 1880 skuer flere fiskere utover havet. Bekledningen er oljehyre og sydvest. Når Christian Krogh malte norske sjøfolk, var de gjerne iført okergul sydvest og regnklær. For Krogh var sydvesten nærmest en typemarkør, ikke bare på fiskere, men på sjøfolk generelt. Over femten av hans male rier inneholder menn med sydvester og oljehyrer. Maleriene spenner over en trettiårsperiode fra «Babord litt» 1879 til «Mann over bord» fra 1907. En rekke andre fiskerbilder er basert på forgjengere fra Skagen. Rundt 1900 ser slike motiver ut til å ha vært svært populære, ikke bare i Norge. I 1905 registrerte Chr. Bjel land & Co varemerket «Mannen med fisken». Etiketten på fiskehermetik ken var lagd av Theodor Kittelsen. Den fyldige fiskeren som løfter kjempefisken, hadde selvsagt sydvest på hodet. Flere etiketter på forskjellig fiskemat fikk tilsvarende illustrasjoner. Theodor Kittelsens tegninger fra Lofoten, utgitt i 1890, viser forøvrig flere fiskere med sydvest. I 1906 tok den engelske fotogra fen Angus Watson et bilde av den pensjonerte britiske sjømannen Wil liam Duncan Anderson. Sistnevnte hadde på sine eldre dager gjort karri ere som modell i en tid hvor værbitte fiskerfjes var populære motiv. Sydves ten og pipa var med på fotografiet. Bildet ble brukt som motiv på etiket ter, postkort og annet, og er forøvrig påfallende likt det av Folgerø. Da Johannes Folgerø og Hans Peter Wiggen stilte opp som model ler i reklameøyemed var de i godt selskap. Slik sett var illustrasjonene, 56 · Kulturarven nr. 64 · juni 2013 En annen variant av samme motiv. Johannes Folgerø med sjøvotter. som nå oppfattes som gamle og nos talgiske, trendy og moderne i tida rundt 1900. Det er fristende å tro at også fiskeren på mitt maleri er fra den tida, men han er noen år yngre. Kitsch Innen trivialkunsten, serieproduserte etterlikninger av originalkunst, ble den staute fisker et yndet motiv, særlig fra 1960-tallet. På lik linje med sigøynerpiker, fiskerens barn og gråtende barn. Originalen ble trolig lagd på 1920-tallet av maleren Harry Haerendel (1896–1991). Han var en kjent maritim maler og lagde en rekke bilder av båter, fiskere som arbeidet på stranda, sjøfolk m.m. Bildet som skulle bli så umåtelig populært, var malt etter et fotografi av en hollandsk redningsmann Dorus Rijkers fra slutten av 1800-tallet. Haerendels maleri har blitt kopiert i en rekke land. Fiskeren med det faste blikket, som i Holland kalles «Alte Seebär», er med andre ord opprinnelig ned erlandsk. Han er heller ikke en fis ker, men hadde hodeplagget til felles med fiskere og andre sjøfolk. Sydvest Sydvesten fikk sitt gjennombrudd blant havets menn i løpet av andre halvdel av 1800-tallet. Rundt 1900 hadde dette hodeplagget blitt moderne og vanlig. Den hadde avløst skinnhatten, «sjyhætta», og rødlua – som tidligere hadde vært fiskernes standard hodeplagg. Oljeklær generelt ble populære i Norge fra 1860-årene. På fabrikkene ble sydvestene lagd av kraftig bomullslerret og impregnert med varmpresset linolje med litt voks i. Disse sydvestene var i utgangspunk tet gyllenbrune. Eventuelt kunne de tilsettes stoffer som gjorde dem svarte eller gule. Linoljen gjorde i alle fall at fargen mørknet etter hvert som plagget ble eldre. Fra 1870 årene ble det grunnlagt flere norske fabrikker for oljeklær. De solgte sine produkter til yrkesfis kere og andre som trengte sterke, vannfaste klær til beskyttelse mot vind og vær. Sydvesten var en viktig del av oljehyret, og ble i hovedsak produsert i oljet lerret helt fram til etterkrigstida. At den ble en markør for yrkesgruppen fiskere kan skyldes flere forhold. Det kan ha vært fordi dette var hodeplagget til fiskerne da utviklingen av reklame og bildefrem stillinger ble mer utbredt. Samtidig ble yrkeskategorien fisker tydeligere i ei tid da flere menn i større grad gikk over til å bli yrkesfiskere på heltid. Uansett forbindes fortsatt de sydvest kledde gubbene med fiskere, selv om dagens fiskere neppe bruker sydvest. Pipa er nok også borte. Fiskeren på bildet har kjennetegn som gjør at vi forstår hans yrkesidentitet. I tillegg har han røtter og forbindelser ut til den store verden, en ekte kystens mann med andre ord. Og sammen med han skuer vi tilbake i tida, som et slags nostalgisk sukk. Litteratur –Adressa.no. Gammelt nytt om Tiedemann-fisker, 21. februar 2007. –Aftenposten.no. Fant Tiedemanns fisker, 20. februar 2007. –Gunvor Ingstad Trætteberg. Skinnhyre og sjøklær, fiskerbon dens utrustning på 1700- og 1800-tallet. Landbruksforlaget, 1999. –John G. Johnsen. Iddisar. Samlaget, 1988. –Oscar Thue. Christian Krohg. Aschehoug, 1997. –Wikipedia –www.fyens.dk/article/1395642 Kulturarven nr. 64 · juni 2013 · 57 Eventyret i havgapet Ytterst i vakre Vesterålen ligger Finvåg. Et historisk sted. Tekst og foto: Simen Bjørgen [email protected] ØKSNES: Historien om skolestedet starter med unggutten Gunder Gun dersen fra Lesja i Gudbrandsdalen. Han kom i 1860-årene til stedet og kom raskt på talefot med presten, som viste stor interesse for guttens evner. Skolestellet i Vestbygda hadde gjennom flere år vært tilfeldig og dårlig. Presten sendte lesjingen til Tromsø og to års lærerutdannelse, mot lovnaden om at han skulle virke i Finvåg. Gutten holdt sitt ord. Da han to år senere returnerte, startet en 50 års lærergjerning på skolen. «Finvåg er ikke et hus, men et slott». Slik omtalte bygdefolket den nye skolen som ble bygget. I over hundre år var skolen et levende knutepunkt for læring og kulturak tivitet. Fra begynnelsen av var det også full gårdsdrift ved skolen, som en del av lærerens inntekt. Hit ble barna skysset med båter fra øyværene omkring, og de bodde på internatskolen fra søndag kveld til lørdag formiddag. Det fortelles at Gundersen var en svært streng lærer. Han fikk orden på skoleverket og var en dyktig organisator. Han sto til tjeneste for de familier som mistet sine nærmeste på havet, og åpnet sitt hjem for det vi i dag ville kalle «krisepsykiatri». Det har vært felt mange tårer i skolestua på Finvåg. 58 · Kulturarven nr. 64 · juni 2013 Det gamle skolehuset i ny bruk Samtidig med at Gunder Gun dersen kom tilbake til Finvåg fra utdanning i Tromsø, ble pikebarnet Anna Katarina født i samme område. Etter hvert gikk også hun i skole hos Gundersen i Finvåg, og skjebnen ville det slik at de giftet seg i 1889. Aldersforskjellen på 25 år var ingen hindring for kjærligheten. De fikk ni barn, og Gunder Gun dersen ble siste gang far i en alder av 73 år. To fosterunger kom også til storfamilien. 25 år etter at Gunder Gundersen startet sin lærergjerning, bestemte han seg for å besøke kongen i Djur gården. Etter langvarige diskusjoner med det kongelige hoff, fikk endelig Gundersen, som var en svært talefør person, møte kongen. Etter dette møtet fortelles at skolelæreren fra Finnvågen bestemt hevdet at kon gen hadde større utbytte av møtet enn han selv. Da ekteparet Unni og Asle Sør dahl kjøpte stedet i i 1988, sto lite igjen av det slott som bygdefolket omtalte i 1868. Men etter fem års restaurering og viderutvikling ble stedet på nytt åpnet, denne gang som kurs- og konferansesenter. Hovedbygningen var i svært dårlig forfatning da restaureringsarbeidene startet i 1989. Sørøstveggen på hovedhuset måtte skiftes ut. Alle eksteriørdetaljer ble beholdt. På den gamle nausttomta ble det satt opp kai og sjøhus. Kaia var ferdig i 1993 og senere utvidet. Asle Sørdahl er en dyktig hånd verker, som behersker de fleste fag. Sammen med kona har han tatt hovedansvaret for det omfattende arbeidet, i en perioden hvor de også har hatt ansvar for sine fire døtre. Den yngste ble født omtrent samti dig med at arbeidene startet for fullt. Det var til tider en utfordrende logistikk som måtte løses med bar nevogn i seilbåten, hvor familien bodde under renoveringen. Av de mer omfattende oppgavene var arbeidet med alle vinduene. Samt lige vinduer i hovedhuset ble anti kvarisk rehabilitert. Huset stod der med uten vinduer i nesten tre år. - Da vinduene kom på plass, var det som om selve bygningen begynte å smile, forteller Unni Sørdahl. Storstua er hjertet i Finvåg. Her starter dagen, og her ender den. Her nytes den gode maten, den gode vinen – og her skapes de gode rela sjonene.Vertskapet har lagt stor vekt på å bevare bygningene så autentiske som mulig. - Det er det gode samarbeidet og følelsen av å lykkes i bevaringsarbei det som gir oss motivasjon til stadig å ta fatt på nye prosjekter, samstem mer det engasjerte ekteparet. I dag tilbys overnatting, arktisk mat, aktiviteter, utleie av sjøhus og et spennende tematisk galleri. Hval kjøtt, torsk, blåkveite, laks og røye i ulike varianter er bare noen eksem pler på de gastronomiske høyde punktene, som måtidene ved Finvåg kan by på. Kombinert med formid lingen av stedets historie og god kunnskap om drikke til maten, byr vertskapet på mange høydepunkter. Den gamle låven er ombygd til konferanselokaler, som skaper trive lig atmosfære og unik utsikt.Vester ålen er stedet der storhavet møter høyfjellet. De mange vandrefjellene rundt Nærøya innbyr til spektaku lære opplevelser. I samarbeid med kunstneren Jarle Rosseland etablerte vertskapet Galleri Arktiske Årstider i 2010. Galleriet har tre tematiske grafiske suiter som er med på å underbygge stedets historiske identi tet: Arktiske Årstider i 18 bilder, Vinlands-suiten i 24 bilder og Snor re-suiten i 20 bilder. Øksnes Vestbygd har hatt en vik tig betydning i kystfiskerienes histo rie. Med sine mange rorvær er dette et område hvor det har vært drevet fiske, fisketilvirking og eksport i hundrevis av år. De mange bostedene ligger på omflødde øyer og i beskyt Storstua er hjertet i Finvåg tede farvann. Her finnes en rekke kulturminner, både de som står opp reiste i form av bygninger og dem du finner i landskapet – kulturminner som dokumenterer historien. - Vi håper derfor at kystkulturen kan komme sterkere inn i Norsk Kulturarvs arbeid, sier Asle Sørdahl, som i fjor sørget for at Finvåg ble næringsmedlem i organisasjonen. Det er i dag en voksende interesse for kulturhistorie som grunnlag for bærekraftig reiselivsutvikling. Kultur arvturismen er i vekst. Dette er en av mange grunner som gir Unni og Asle Sørdahl optimisme i arbeidet. Vertskapet Unni og Asle Sørdahl Snorre Sturlason-seminar Litteratur, historie og kunst på Finvåg 28.–30.juni 2013. I Galleri Arktiske årstider på Finvåg er det en unik illustrasjon av Snorre Sturlassons liv i 18 bilder laget av kunstneren Jarle Rosseland. Snorreseminaret tar oss tilbake i tid til Snorres liv, hans bedrifter og forbindelser. I tilegg vil det foredras om hvem det egentlig var som utvandret til Island i vikingtida, hvorfor det skjedde og hvilken betydning det har hatt for samfunns utviklinga både på Island og i Norge. Som foredragsholdere møter du Geir Waage, som har vært prest på Reykholt på Island siden 1978, historiker og forfatter Alf Ragnar Nielssen og kunstneren Jarle Rosseland. Kulturarven nr. 64 · juni 2013 · 59 Originale Olavsrose-skilt Vi kan nå tilby skilt i sandblåst trerelieff til alle innehavere av kvalitetsmerket Olavsrosa. Skiltet kan henges på vegg, monteres frittstående og kan også leveres med relieff på begge sider. Stort skilt som på bilde: Bredde 110 cm, høyde 130 cm kr 6 900,- + mva. og frakt Stolper og oppheng på forespørsel fra kr 1 500,- + mva. og frakt Produsent: Andre størrelser leveres på forespørsel Valgfri farge og skrift Skigard og treskilt AS, Tessand Bestilling: [email protected] eller tlf. 469 75 100 Danske Bank og Tine er stolte bidragsytere til Norsk Kulturarv Siden starten i 1993 har Norsk Kulturarv vært en viktig aktør i det norske kulturarvlandskapet. Aksjonen «Ta et tak» 3 000 bygninger er reddet Aksjonen «Rydd et kulturminne» 23 000 skoleelever har vært engasjerte Åheim skule (til v.) og Ormåsen barneskole er to skoler som har ryddet kulturminner Nummer 5/sommer 2013/Pris kr 129,- det nordiske MatMagasinet 1 år/5 utg. 399,sms «abomn1» til 2131 nytt nuMMer i salg n å! Besøk oss på www.faceBook.coM/nordMat og www.nordMat.no RIKSANTIKVARENS KULTURMINNEPRIS Prisen deles ut til personer, organisasjoner eller miljøer som har gjort en særlig innsats for: Bevaring og/eller restaurering av kulturminner Formidling om kulturminner, nasjonalt eller regionalt Å ivareta kulturminner gjennom vedlikehold og bruk/gjenbruk Prisen består av et kunstverk og diplom. I tillegg mottar vinneren kr. 25.000. Dersom vinneren er en offentlig institusjon, vil pengepremien bli gitt til en frivillig organisasjon eller eier valgt av vinneren. Forslagsretten er åpen for alle. Nominasjonsskjema finnes på www.ra.no/kulturminnepris. Alle forslag må være sendt innen 30. juni 2013. Spørsmål ang. Riksantikvarens kulturminnepris kan sendes til juryens sekretær, Anne Marie Smith, e-post: [email protected] eller Riksantikvaren, Pb. 8196 Dep, 0034 Oslo Kulturminne_Kysten.indd 1 5/6/2013 2:17:36 PM Vis at du samarbeider med Norsk Kulturarv! Metallskilt til utebruk, 29 x 15 cm, for næringsmedlemmer, samarbeidskommunar og andre samarbeidspartar. Kr 1 000,- + mva. og frakt Oppgi målform nynorsk eller bokmål ved bestilling til [email protected] eller tlf. 469 75 100 På oppdrag frå Norsk Kulturarv har treskjeraren Arve Mosand laga ein smykkeserie i sølv med Olavsrosa som motiv. Desse smykka får du kjøpt berre gjennom Norsk Kulturarv. Bestilling: [email protected] eller tlf. 469 75 100. Oppgi om du er medlem. Tlf. 905 96 405 www.tsh-interior.no • [email protected] Vinn matoppleving med Arne Brimi! Norsk Kulturarvs store vervekampanje held fram ut året! Hovudpremien for den som vervar flest nye medlemmer i Norsk Kulturarv i løpet av kampanjen, er ein heilaftan for to hos Arne Brimi på Vianvang i Brimiland.Vi kan lova at dette blir ei oppleving utanom det vanlege – ved foten av Jotunheimen. Du må verve minst fem medlemmer for å bli med i konkurransen om hovudpremien. Vervepremiar elles: • Ein ny medlem: Norsk Kulturarvs krus • To til fire medlemmer: Norsk Kulturarvs T-skjorte (oppgi storleik) Medlemskontingent: kr 400 pr. år, som bl.a. inkluderer reisehandboka Veiviseren og fire nummer av magasinet Kulturarven. Ingen grunn til å vente! Verv nye medlemmer og send namn og adresse på dei du vervar og fakturaadresse, til: [email protected] Norsk Kulturarv,Vågåvegen 35, 2680 Vågå Tel. 469 75 100 Stiftelsen Norsk Kulturarv Vågåvegen 35 · 2680 Vågå Telefon 469 75 100 [email protected] www.kulturarv.no www.olavsrosa.no Grafisk produksjon: 07 Media – 07.no Innhald 64 · 2013 3�������������Vern og verdiskaping. Redaktør Mathias Øvsteng 4�������������Levande kulturarv i Lom. Spydeberg er med. Oslo-kontor Opplag dette nummer: 7000 eks. 5�������������TEMA Gjesteskribent Else «Sprossa» Rønnevig Redaktør Mathias Øvsteng [email protected] 6�������������Om høyt og lavt og rot på kjøkkenet. Tveita og OBOS-historien 8�������������En norsk prestegård i et dansk landskap 10�����������TEMA Frå jord til bord på Tytingen «…at det å lære mat frå botnen av, blir allmennkunnskap att» Administrasjonen 12�����������TEMA Da bestemor var maskinist Simen Bjørgen, direktør [email protected] 14�����������Du spør – Bygg og Bevar svarer Øyann B. Strand, organisasjonssekretær [email protected] Reidar Stangenes, adm.konsulent [email protected] Tor Valdvik, kommunikasjonssjef [email protected] Knut Nyhagen, annonsesalg [email protected] 18�����������Rydd eit kulturminne 2013-14 er i gang 20�����������Portrettet – Anne Guri Isum «Eg er oppvaksen i ein vevstol» 24�����������Norskekystens katedraler. Ryvarden fyr 26�����������Guddalstunet 29�����������Kongsvold Fjeldstue 33�����������Bøker 36�����������Hurtigrutetokt for Grunnloven 38�����������Madonna tilbake til Mære 39�����������TEMA Smidde roser til minne om 22. juli 40����������� JURIDISK Energikrav i historiske bygninger 42�����������TEMA Identitet. Novelle 46�����������Smaksrike turistvegar 24 1 Ø M E RK E T ILJ 7 Trykksak 3 9 M Trevirket som er brukt i produksjonen av KULTURARVEN, kommer fra bærekraftig skogbruk. Papirproduksjonen følger strenge miljøkrav når det gjelder forurensning, kjemikalier og øvrige miljøbelastninger. Trykkeriet bruker rensemidler, trykkfarger, lim og andre kjemikalier som ikke er miljø- eller helseskadelige. Det er krav til trykkeriets avfallsmengde og system for avfallsgjenvinning. Plasten som brukes ved utsending, er ikke klassifisert som helseskadelig etter norske eller EU-regler, og kan gjenvinnes for ombruk, deponeres eller brennes. Ved brenning avgis kun vann og karbondioksid (CO2). 48�����������Skarpare fokus på matkultur 49�����������Inspirert av Oppdalsmuseet 50�����������Mitt kulturminne. Sør-Aurdal og Etnedal 52�����������Kulturengasjement i Sørum kommune 54�����������Fiskeren med det faste blikket 58�����������Eventyret i havgapet NORSK KULTURARV Kulturarven Magasinet med reportasjar og artiklar om vern gjennom bruk i vår tid Nr. 64 · juni 2013 KULTURARVEN 64 • 2013 TEMA: Barn og unge • Frå jord til bord på Tytingen • Guddalstunet side 10 side 26 Alta har en viktig kulturarv – fra Verdensarvsenteret for bergkunst til skifernæring og nordlysobservatoriet Haldde. Alta kommune samarbeider med Norsk Kulturarv for at vi i fellesskap skal klare å løfte frem denne viktige historiske k ulturarven. Sammen med Norsk Kulturarv vil synliggjøre budskapet «vern gjennom bruk». Laila Davidsen ordfører GJESTESKRIBENTEN: Kontakt oss på [email protected] www.kulturarv.no www.olavsrosa.no @norsksmaksskule Foto:Tor Valdvik Bli ein del av Norsk Kulturarvs nasjonale bedriftsnettverk! Foto: Anniken Zahl Furunes Else «Sprossa» Rønnevig Rygge prestegård side 8 Kongsvold side 29 Finvåg VERN GJENNOM BRUK side 58
