Maris artikkel om symbiosetraumer
Transcription
Maris artikkel om symbiosetraumer
Mammeg – På tide å sette et skille! Å møte mamma er som å møte seg selv. Slik var det da vi var baby. For noen er det slik enda. derfor barnet alt, også familiens traumer. Bærer for mor Av Mari Rosman, sertifiser konstellatør. Når et barn blir født søker det umiddelbart etter mor. De første månedene kan barnet kun fokusere så langt som til hennes øyne. Babyen oppfatter og tolker de speilbilder hun viser. Dette danner grunnlaget for den voksende personens selvtillit og egenverd. Nyere forskning har vist at mors speiling inneholder mer enn lek og mimikk. I dypet av hennes sjel kjenner barnet alt hun har opplevd. Speiling gjennom øynene er en intens oppfattelse og lagring av en annen persons bevegelser, sensasjoner og følelser. Den tyske konstellatøren Dr. Franz Ruppert er professor ved den katolske høgskolen i München. Han sier at morens øyne er vinduene til sjelen. Når barnet kikker inn i dem kan det kjenne og fornemme de store hendelsene i slekten. I tilknytningen til mor overtar Bert Hellinger har utviklet metoden familiekonstellasjoner. Med konstellasjoner finnes for første gang et redskap til å jobbe terapeutisk også med følelser og fornemmelser det ikke finnes forklaringer på gjennom psykoanalyse. Hellinger så at barn tar på seg foreldre og besteforeldres smerte i ren lojalitet og kjærlighet. ”Jeg kan bære det for deg, mamma, så slipper du”. Dette er barnets magiske tenkning. Ruppert beskriver kjærligheten fra barnet til mamma som endeløs. De to går inn i en symbiotisk tilværelse hvor barnet får dekket alle sine behov. For moren gir babyen henne mulighet til å oppfylle morsrollen med uttrykk av dens spesielle feminine kvaliteter. Mange kvinner beskriver fødselen av sitt barn som det lykkeligste øyeblikket i sitt liv. Et symbiotisk behov er å tilhøre en annen person eksklusivt. Ruppert beskriver det symbiotiske forholdet til mor som den mest kraftfulle følelsesmessige opplevelsen noe menneske kan oppleve. Ut fra dette møtet danner barnet sitt konsept av kjærlighet, noe som vil følge oss resten av livet dersom det forblir i vårt underbevisste. Ikke alle mødre elsker Konsekvensene kan følge slekten gjennom generasjoner. Når et morbarn-møte blir fylt med vanskelig håndterbare følelser, eller når en av partene må lukke seg på grunn av overveldende minner, da oppstår et symbiosetraume. Barnets behov for foreldrenes kjærlighet blir traumatisert. Grunnen til at foreldre ikke klarer å dekke sine barns symbiotiske behov fullt ut, er deres egne traumeopplevelser. Når de selv er traumatisert så klarer de ikke å gi barna den nødvendige emosjonelle styrken til å utvikle selvstendighet. Traumatiserte foreldre legger ikke merke til at de overfører sine egne ubearbeidede traumer, og vil ikke kunne gjenkjenne et lignende traume hos sitt barn. I boken Symbiose og Autonomi skriver Ruppert om morskjærlighet som en myte det er på tide å avlive. Han viser til at mødres syn på barna har vært i dramatisk utvikling fra antikken og til i dag. Psykolog Lloyd deMause har samlet data om at barnedrap og seksuelt misbruk på et tidspunkt har vært vanlig. Frem til begynnelsen av 1900-tallet ga aristokratene barna til såkalte ammer. Det er først etter krigen at foreldre har forsøkt å støtte barna i deres naturlige utvikling snarere enn å utøve disiplin. Vi må se virkeligheten slik som den er og ikke idealisere mødrene, mener Ruppert. For traumatiserte mødre kan myten om morskjærlighet være et slags ideologisk gjemmested. Selv om en mor ønsker å elske sitt barn, så er det ikke sikkert at hun kan det. Å kjenne og å gi kjærlighet er utenfor vår kontroll, det styres ikke av viljen, men av vår psyke. Barnet, på sin side, elsker ubegrenset. Hvis en mor er traumatisert vil hun ikke være i stand til å møte barnet med full åpenhet. Hennes kontakt med barnet kan da bli mer funksjonell enn emosjonell. Suges inn i traumet Barnet blir frustrert når det ikke oppnår den kjærligheten og følelsesmessige kontakten med mor som det har behov for. Ruppert beskriver hvordan barnet løser problemet ved å åpne sine sensoriske kanaler for å kunne oppleve mer av morens følelser. Barnet tror at det er veldig nær henne når det kan kjenne hva hun føler. Denne prosessen øker faren for at barnet tar over mer av de traumatiserte energiene fra mor. Dette er følelsene som i første omgang hindret moren fra å være tilstede med barnet fra sitt hjerte. Barnet opplever seg nærmest oversvømt av disse vanskelige og traumatiserte energiene, og blir derfor nødt til å trekke seg unna. Barnet må trekke seg bort for å beskytte seg selv mot å bli sugd inn i det traumatiserte energifeltet rundt moren. Barnet opplever nå to motstridende behov, hvor den symbiotiske tilhørigheten krever å komme tettere på mor og dele hennes lidelser (barnet elsker mor og vil gjøre alt for henne), eller å trekke seg tilbake i beskyttelse mot å bli overbelastet. I en søskenflokk kan man se disse to mekanikkene operere side ved side. Den ene har forblitt nært knyttet til sin mor, i et vedvarende symbiotisk forhold. For barnet har prisen vært psykoser og psykiske lidelser. ”Tilstanden psykose viser hvor umulig tilværelsen blir for dem som ikke er i stand til å skille mellom seg selv og andre.” (Ruppert 2012, s. 28). Den andre har trukket seg bort fra sin mor og opplever det som vanskelig med fysisk kontakt og å vise henne følelser. Søker falsk uavhengighet Tilbaketrekkingen fra barnets side kan minne om det Mary Ainsworth (1973) kaller for et usikkert og unnvikende tilknytningsmønster. Personen klarer ikke å finne følelsesmessig grunnlag til å stole på sine foreldre, noe som gjør det svært stresset i sitt indre. Barnet søker derfor å holde avstand. Ruppert kaller dette for pseudo-autonomi. Slike barn lærer raskere enn andre å etablere seg som uavhengige voksne. De gir avkall på støtte, begrenser sine behov, og kan knapt ta imot hjelp fordi de er redde for å bli okkupert av giveren og måtte ta over byrden av hjelperens følelser. Barnet ønsker nærhet med foreldrene, men merker samtidig at foreldrene har indre behov som verken barnet eller foreldrene kan takle. De symbiotiske behovene blir dermed uoppfylt og må undertrykkes. Ruppert viser til at disse barna gjerne kompenserer med å yte mye intellektuelt for i det minste å kunne oppnå foreldrenes anerkjennelse. alder. Ved hjelp av evnen til adsplittelse har psyken samtidig frigjort en del med kapasitet til å tilpasse seg virkeligheten. Begge disse delene finnes nærværende i traumatiserte mennesker, selv om de ikke er dem bevisste. på hvilke dynamikker som opererer i klientens indre. Et mål med terapien er å se at klient og mor ikke lenger er den samme. Nå er vi voksne mennesker. Mari Rosman [email protected] Så oppstår en indre splitt Vi vikler oss ut igjen På samme tid som at to ulike adferdsmønstre kan opptre i en søskenflokk, kan dynamikken forekomme i den samme personen. Når dette skjer vil de to motstridende behovene for symbiose og beskyttelse fører til en splittelse i personens psyke. En del tar opp i seg mors traumeenergi, og en annen del flykter fra sin mor og søker tilflukt i stiv isolasjon. Den delen som tar opp mors traumer blander disse følelsene med en del av sin egen psyke. På denne måten opplever barnet en viss kontakt med sin emosjonelt fraværende mor. Et traume betyr at vi mister kontakten med oss selv. Traumeterapi er å gjenoppta kontakten med oss selv, også de delene vi har avstengt. I terapi søker vi å avslutte oppgaven for den stressede delen som leter etter en løsning på traumet. De mest traumatiserte menneskene oppsøker aldri psykoterapeutisk hjelp. De opplever det som livsfarlig. Med god grunn. Når vi jobber med traumer så er det viktig å huske på at de følelsene som kunne drepe oss som barn ikke kan det nå som vi er voksne. Traumeterapi innebærer at vi forstår hva som har skjedd, husker det, og kjenner på følelsene. Men situasjonen er ikke den samme. Vi befinner oss ikke lenger i den traumatiske hendelsen og kan således overleve det som måtte komme. Når vi deler opp psyken i det Ruppert kaller for en splittelse i sjelen, så er dette en overlevelsesmekanisme. De intense følelsene var så overveldende at det kunne ha tatt livet av barnet hvis det skulle føle dem fullt ut. Den traumatiserte delen av psyken lagrer dette stresset. Denne delen fortsetter å surre og gå, i håp om å finne en løsning, også i voksen I min praksis ser jeg klienter som ønsker å leve autentiske liv, fri fra symbiotisk tilknytning. Gjennom konstellasjoner kan vi få øye www.konstellasjon.com