Maris artikkel om symbiosetraumer

Mammeg
– På tide å sette et skille!
Å møte mamma er som å
møte seg selv. Slik var det
da vi var baby. For noen er
det slik enda.
derfor barnet alt, også
familiens traumer.
Bærer for mor
Av Mari Rosman,
sertifiser konstellatør.
Når et barn blir født søker
det umiddelbart etter mor.
De første månedene kan
barnet kun fokusere så langt
som til hennes øyne. Babyen
oppfatter og tolker de
speilbilder hun viser. Dette
danner grunnlaget for den
voksende personens selvtillit
og egenverd.
Nyere forskning har vist at
mors speiling inneholder
mer enn lek og mimikk. I
dypet av hennes sjel kjenner
barnet alt hun har opplevd.
Speiling gjennom øynene er
en intens oppfattelse og
lagring av en annen persons
bevegelser, sensasjoner og
følelser. Den tyske
konstellatøren Dr. Franz
Ruppert er professor ved
den katolske høgskolen i
München. Han sier at
morens øyne er vinduene til
sjelen. Når barnet kikker inn
i dem kan det kjenne og
fornemme de store
hendelsene i slekten. I
tilknytningen til mor overtar
Bert Hellinger har utviklet
metoden
familiekonstellasjoner. Med
konstellasjoner finnes for
første gang et redskap til å
jobbe terapeutisk også med
følelser og fornemmelser det
ikke finnes forklaringer på
gjennom psykoanalyse.
Hellinger så at barn tar på
seg foreldre og
besteforeldres smerte i ren
lojalitet og kjærlighet. ”Jeg
kan bære det for deg,
mamma, så slipper du”.
Dette er barnets magiske
tenkning.
Ruppert beskriver
kjærligheten fra barnet til
mamma som endeløs. De to
går inn i en symbiotisk
tilværelse hvor barnet får
dekket alle sine behov. For
moren gir babyen henne
mulighet til å oppfylle
morsrollen med uttrykk av
dens spesielle feminine
kvaliteter. Mange kvinner
beskriver fødselen av sitt
barn som det lykkeligste
øyeblikket i sitt liv.
Et symbiotisk behov er å
tilhøre en annen person
eksklusivt. Ruppert
beskriver det symbiotiske
forholdet til mor som den
mest kraftfulle
følelsesmessige opplevelsen
noe menneske kan oppleve.
Ut fra dette møtet danner
barnet sitt konsept av
kjærlighet, noe som vil følge
oss resten av livet dersom
det forblir i vårt
underbevisste.
Ikke alle mødre elsker
Konsekvensene kan følge
slekten gjennom
generasjoner. Når et morbarn-møte blir fylt med
vanskelig håndterbare
følelser, eller når en av
partene må lukke seg på
grunn av overveldende
minner, da oppstår et
symbiosetraume. Barnets
behov for foreldrenes
kjærlighet blir traumatisert.
Grunnen til at foreldre ikke
klarer å dekke sine barns
symbiotiske behov fullt ut,
er deres egne
traumeopplevelser. Når de
selv er traumatisert så klarer
de ikke å gi barna den
nødvendige emosjonelle
styrken til å utvikle
selvstendighet.
Traumatiserte foreldre
legger ikke merke til at de
overfører sine egne
ubearbeidede traumer, og vil
ikke kunne gjenkjenne et
lignende traume hos sitt
barn.
I boken Symbiose og
Autonomi skriver Ruppert
om morskjærlighet som en
myte det er på tide å avlive.
Han viser til at mødres syn
på barna har vært i
dramatisk utvikling fra
antikken og til i dag.
Psykolog Lloyd deMause
har samlet data om at
barnedrap og seksuelt
misbruk på et tidspunkt har
vært vanlig. Frem til
begynnelsen av 1900-tallet
ga aristokratene barna til
såkalte ammer. Det er først
etter krigen at foreldre har
forsøkt å støtte barna i deres
naturlige utvikling snarere
enn å utøve disiplin.
Vi må se virkeligheten slik
som den er og ikke
idealisere mødrene, mener
Ruppert. For traumatiserte
mødre kan myten om
morskjærlighet være et slags
ideologisk gjemmested. Selv
om en mor ønsker å elske
sitt barn, så er det ikke
sikkert at hun kan det. Å
kjenne og å gi kjærlighet er
utenfor vår kontroll, det
styres ikke av viljen, men av
vår psyke. Barnet, på sin
side, elsker ubegrenset. Hvis
en mor er traumatisert vil
hun ikke være i stand til å
møte barnet med full
åpenhet. Hennes kontakt
med barnet kan da bli mer
funksjonell enn emosjonell.
Suges inn i traumet
Barnet blir frustrert når det
ikke oppnår den
kjærligheten og
følelsesmessige kontakten
med mor som det har behov
for. Ruppert beskriver
hvordan barnet løser
problemet ved å åpne sine
sensoriske kanaler for å
kunne oppleve mer av
morens følelser. Barnet tror
at det er veldig nær henne
når det kan kjenne hva hun
føler. Denne prosessen øker
faren for at barnet tar over
mer av de traumatiserte
energiene fra mor. Dette er
følelsene som i første
omgang hindret moren fra å
være tilstede med barnet fra
sitt hjerte. Barnet opplever
seg nærmest oversvømt av
disse vanskelige og
traumatiserte energiene, og
blir derfor nødt til å trekke
seg unna. Barnet må trekke
seg bort for å beskytte seg
selv mot å bli sugd inn i det
traumatiserte energifeltet
rundt moren.
Barnet opplever nå to
motstridende behov, hvor
den symbiotiske
tilhørigheten krever å
komme tettere på mor og
dele hennes lidelser (barnet
elsker mor og vil gjøre alt
for henne), eller å trekke seg
tilbake i beskyttelse mot å
bli overbelastet.
I en søskenflokk kan man se
disse to mekanikkene
operere side ved side. Den
ene har forblitt nært knyttet
til sin mor, i et vedvarende
symbiotisk forhold. For
barnet har prisen vært
psykoser og psykiske
lidelser. ”Tilstanden psykose
viser hvor umulig
tilværelsen blir for dem som
ikke er i stand til å skille
mellom seg selv og andre.”
(Ruppert 2012, s. 28). Den
andre har trukket seg bort
fra sin mor og opplever det
som vanskelig med fysisk
kontakt og å vise henne
følelser.
Søker falsk uavhengighet
Tilbaketrekkingen fra
barnets side kan minne om
det Mary Ainsworth (1973)
kaller for et usikkert og
unnvikende
tilknytningsmønster.
Personen klarer ikke å finne
følelsesmessig grunnlag til å
stole på sine foreldre, noe
som gjør det svært stresset i
sitt indre. Barnet søker
derfor å holde avstand.
Ruppert kaller dette for
pseudo-autonomi.
Slike barn lærer raskere enn
andre å etablere seg som
uavhengige voksne. De gir
avkall på støtte, begrenser
sine behov, og kan knapt ta
imot hjelp fordi de er redde
for å bli okkupert av giveren
og måtte ta over byrden av
hjelperens følelser.
Barnet ønsker nærhet med
foreldrene, men merker
samtidig at foreldrene har
indre behov som verken
barnet eller foreldrene kan
takle. De symbiotiske
behovene blir dermed
uoppfylt og må
undertrykkes. Ruppert viser
til at disse barna gjerne
kompenserer med å yte mye
intellektuelt for i det minste
å kunne oppnå foreldrenes
anerkjennelse.
alder. Ved hjelp av evnen til
adsplittelse har psyken
samtidig frigjort en del med
kapasitet til å tilpasse seg
virkeligheten. Begge disse
delene finnes nærværende i
traumatiserte mennesker,
selv om de ikke er dem
bevisste.
på hvilke dynamikker som
opererer i klientens indre. Et
mål med terapien er å se at
klient og mor ikke lenger er
den samme. Nå er vi voksne
mennesker.
Mari Rosman
[email protected]
Så oppstår en indre splitt
Vi vikler oss ut igjen
På samme tid som at to ulike
adferdsmønstre kan opptre i
en søskenflokk, kan
dynamikken forekomme i
den samme personen. Når
dette skjer vil de to
motstridende behovene for
symbiose og beskyttelse
fører til en splittelse i
personens psyke. En del tar
opp i seg mors traumeenergi, og en annen del
flykter fra sin mor og søker
tilflukt i stiv isolasjon. Den
delen som tar opp mors
traumer blander disse
følelsene med en del av sin
egen psyke. På denne måten
opplever barnet en viss
kontakt med sin emosjonelt
fraværende mor.
Et traume betyr at vi mister
kontakten med oss selv.
Traumeterapi er å gjenoppta
kontakten med oss selv,
også de delene vi har
avstengt. I terapi søker vi å
avslutte oppgaven for den
stressede delen som leter
etter en løsning på traumet.
De mest traumatiserte
menneskene oppsøker aldri
psykoterapeutisk hjelp. De
opplever det som livsfarlig.
Med god grunn. Når vi
jobber med traumer så er det
viktig å huske på at de
følelsene som kunne drepe
oss som barn ikke kan det nå
som vi er voksne.
Traumeterapi innebærer at
vi forstår hva som har
skjedd, husker det, og
kjenner på følelsene. Men
situasjonen er ikke den
samme. Vi befinner oss ikke
lenger i den traumatiske
hendelsen og kan således
overleve det som måtte
komme.
Når vi deler opp psyken i
det Ruppert kaller for en
splittelse i sjelen, så er dette
en overlevelsesmekanisme.
De intense følelsene var så
overveldende at det kunne
ha tatt livet av barnet hvis
det skulle føle dem fullt ut.
Den traumatiserte delen av
psyken lagrer dette stresset.
Denne delen fortsetter å
surre og gå, i håp om å finne
en løsning, også i voksen
I min praksis ser jeg klienter
som ønsker å leve autentiske
liv, fri fra symbiotisk
tilknytning. Gjennom
konstellasjoner kan vi få øye
www.konstellasjon.com