Last ned

Transcription

Last ned - Fidelity

Skandinavisk High-End magasin
Vår 2012
10. årgang
56
EKSTRA SIDER:
Vinyl ABC
90% LYD 50% PRIS:
Wilson Benech Full Circle
Marten Django • Audio Research VSi60
Parasound Halo • Stello • Marshall
SLANGEOLJE DUPPEDITTER:
Beste CD Tweak hittil?
8
OPPO High End multispiller
sider billedkavalkade:
Stocholm High End messe
Fideliy, litt dyrere men mye bedre, akkurat som det utstyret vi skriver om…
NOK 119 / DKK 98 / SEK 119
INTERPRESS NORGE
returuke: 20
Mu
sikk!
Glimmer & gråstein
Skeive Skiver + ORBO & The Longshots
Blanda akustiske drops • Blått & Rått
J
eg er akkurat hjemme fra 2 dager på
high-end hi-fi messe i Stockholm som
bekrefter mitt inntrykk også fra hovedoppslaget i dette bladet: Hi-fi bransjens
konstruktører og produsenter har fått et
skikkelig spark bak for å lage bedre ting
billigere! Og det har da også de fleste gjort.
Aldri før har vi hørt så mye bra lyd som i
Stockholm selv om det fantastiske MBL
anlegget til den norske messegeneralen
Robert Grubbestad kostet sine millioner.
Også den sensasjonelt gode forsterkeren
til den sparkede Krell sjefen d’Angostino,
var særdeles kostbar. Men nå under eget
og nytt merkenavn var dette uansett en
formidabel revansj for den gamle lydmaker
som igjen har utvidet grensene for det mulige.
Men her var også fremragende lyd fra både velkjente og nye små,
uavhengige entusiaster som forsøker nye veier til den ”perfekte” lyd.
Både lekker design, mindre størrelser og enklere betjening med færre
kabler, ser ut til å komme for fullt. De lekre høyttalerne til Petter
Bremen som skal plasseres på sidevegg, var elegante og vellydene,
med et fantastisk stort lydbilde ved bruk av gamle ideer som avdøde
Beveridge oppnådde på 80-tallet, men da til helt andre priser.
Selv har vi altså i dette bladet våget oss på å omtale en rekke
glimrende ”mid-fi” produkter, produkter som er tett på det beste,
men til dels mye rimeligere enn disse. ”90% av lyden til halve prisen”, er vårt budskap. Og med førsteoppslaget med verdens første
test av den helt nye Marten Django, kunne vi nesten ha dratt dette
ende lenger. Det er først og fremst dynamisk kontrast som skiller
to veldig gode høyttalerene fra hverandre. Og prisen på en bra bil,
selvfølgelig…
Likevel; dette lille ekstra kan bety veldig mye for de spesielt
interesserte som simpelthen har råd til det, mens de fleste av oss nok
mener at produkter i knekken på kvalitets/prisskalaen er det optimale
g-punkt for egen musikkglede. Men dette er en helt subjektiv greie
som vi skribenter ikke kan velge for dere. Det er ganske vanskelig å
finne noenlunde balanserte uttrykk for dette, da vi jo normalt bruker
mange fine ord på små forskjeller. Det som oppleves som kilometre i
våre vurderinger, kan derfor oppleves som millimetre på din skala.
Men om denne finanskrisen, fører til generelt bedre lyd for
mindre penger, så fører den også til en stagnasjon blant produsenter, forhandlere og importører med endel grisete taktiske oppkjøp,
konkurser og oppsigelser. De samme firmaer utgjør halvparten av
inntektsgrunnlaget for alle verdens fagblader, også Fidelity. Vi har
derfor forenklet noen rutiner for å spare penger, samtidig som vi har
justert prisene for første gang på nesten 10 år. Til gjengjeld lovet
vi å utvide sideantallet dersom annonseinntekten tillot dette. Vel,
annonsemengden er ikke tilfredsttillende i dette bladet, men vi har
likevel valgt å utvide bladet for å få plass til vår store innføringsartikkel om vinyl. Håper denne vil glede riktig mange, både gamle og
unge…
Ansvarlig redaktør
Knut Vadseth
[email protected]
Tlf: 22 55 25 75/ 90 18 80 24
Skribenter i dette nummer
Jan Myrvold
Vidar Mørch
Tore Dag Nilsen
Stein Arne Nistad
Håkon Rognlien
Anders Rosness
Trond Torgnesskar
Knut Vadseth
Foto
Knut Vadseth
Grafisk design
Idéverkstedet AS, tlf: 32 11 70 80
www.ideverkstedet.no
Trykk
Printall
Annonseavdeling
Tlf: 32 76 88 39 (22 44 38 12)
Annonsemateriell
[email protected]
Kontakt redaksjon
[email protected]
www.audiofidelity.no
Finanskrisens
velsignelser…
Diskusjonsforum
Abonnement service:
MediaConnect AS
Postboks 265 Økern, 0510 Oslo
Tlf: 23 36 19 38, faks: 23 36 19 01
[email protected]
Etterbestilling av artikler som PDF:
Pris: Kr. 50 pr side – sendt på e-post
Oppstart kr. 100 pr. blad.
[email protected]
Utgiver
Forlaget Fidelity AS
Halvdan Svartesgt. 8, 0268 Oslo
ISSN 1503 4291
Så håper vi at vårt gamle slagord med fornyet aktualitet treffer målet:
Fideliy, litt dyrere men mye bedre, akkurat som det utstyret vi
skriver om…
Mvh
Knut V
Det må ikke kopieres fra dette bladet uten tillatelse fra rettighetshaver. Denne bestemmelse gjelder også enhver form for
elektronisk, mekanisk eller annen type gjengivelse. Brudd på
bestemmelsene vil bli anmeldt og medfører erstatningskrav.
3
Innhold
56
nr 2/2012
20
90/50: Audio Research VSi60
integrert rørforsterker
6
Lydsnutter: Ny Dali Epicon 6
Slangeolje & snurrepiperier:
DEL ll
24
90/50: Prisgunstige
forforsterkere fra Parasound
12
90/50: Marten Django
4
44
Beste CD-tweak
48
90% av lyden til 50% av prisen
14
90/50: Wilson Benech Full Circle
42
Brev
10
36
Musikkomtaler:
Mest Godt norsk
32
90/50: Stello intergrert
+ CD-spiller
50
Musikkomtaler:
Skeive skiver
56
72
84
Artistomtale:
ORBO & The Longshots
Esoteric APL
Budgett: ADL GT 40
58
76
86
Musikkomtaler:
Blanda akustiske drops
Oppo 95 high-end
spesialversjon
Gjesteskribent: Powerpoint
60
78
90
Musikkomtaler:
Blått & Rått
Antelope Zodiac
+ Mastering DAC
Sutherland 20/20 Riaa
80
Budsjett:
Cambridge DAC Magic II
62
Stockholm HighEnd messe 2012
82
Budsjett: Firestone Audio Mass
pre og BigJoe 4 monoblokker
92
Vinyl ABC
5
Brev til
Atma-Sphere
Hei. Min mail var egentlig stilet til redaktøren all den tid han
er ansvarlig utgiver, men ingen stor sak. Men jeg synes vel at
du Knut kunnet ha kostet på deg et svar.
At min mail blir trykket i neste utgave er ok, men jeg
mener at artikkelen gir et galt og mangelfult bilde av AtmaSphere og otl teknologi generelt. Den fyrer oppunder gamle
og utdaterte myter om forsterkere som brenner, ustabilitet
og dårlig driftsikkerhet. Noe som med våre produkter er
meget langt fra sannheten. Nå får artikkelen stå i 3 måneder
før neste blad og ingen har sjansen til å kommentere før det.
Jeg ville aldri drømme om å legge meg opp i dine lydinntrykk og der står du selvsagt fritt til å mene hva du vil.
Det er selve artikkelen som bidrar til å skape urettmessig
tvil om moderne otl-forsterkeres driftsikkerhet etc. Det er
ikke heldig og her har du gjort en for lettvint jobb etter vår
oppfatning.
Du trenger ikke å svare på trykk i bladet, hvis du da ikke
mener at du bør ta en smule selvkritikk over din vinkling og
noe mangelfulle research under arbeidet med testen.
Jeg sover godt jeg Håkon, men artikkelen hjelper ikke noe
særlig i et tøft marked. Særlig når den kunne ha vært vinklet
langt mer positivt mht Atma-Sphere’ s rykte som produsent
av svært stabile, problemfrie og vellydende forsterkere.
Hei!
Håper alt står bra til. Jeg leste i dag med interesse testen av
Wilson Sophia 3. Jeg har for tiden Wilson Sophia 2 med
Burmester forsterkeri og cd spiller. Jobber med å få kjøpt en
habil grammofon, da jeg er så heldig å ha noen tusen vinyl
stående fra det glade 60,70 og 80 tall.
Jeg har dessverre ikke hatt mulighet for å høre Sophia 3,
og ser at dere poengterer at høyttalerne har en anelse fremtredene mellomtone og diskant. Tatt i betraktning at høyttalerne som dere testet kun hadde 30 timer på seg, endret
denne signaturen seg etter hvert som dere fikk spilt de mer
inn? Eller rakk dere ikke å høre på et ferdig innspilt sett før
dere måtte levere de tilbake? Akkurat nå henger testen litt
i løse luften på grunn av dette. Og der jo litt synd. Leserene
burde kanskje hatt en third opionon av denne grunn :)
Jeg er også blitt fascinert av Devialet D Premier, men er
litt redd for at kombinasjonen Sophia 3 og Devialet har en
for ”lys” klangstruktur. Eller er denne tendensen såpass
liten at dette kan ”justeres” til med kabler og signalkilde?
Jeg er også litt skeptisk til Devialet sin analoge inngang, da
AD konverteren ikke er så høyoppløslig som DAC delen.
Hvordan vil dere sammenlikne analogdelen i Devialet med
f.eks NLE-22?
Lykke til videre med et fantastisk magasin som trosser alle
konjunkturer. Og godt er det!
Mvh, Jan Petter
Med vennlig hilsen Toffen Gunnufsen, Lillesand
Hei.
Nå da Hjemmekino er overtatt av lyd og ?????l, så vil jeg
gjerne ha dere istedet for.
Håper dere i fremtiden også vil teste budsjett og ikke bare
dyre ting.
mvh, Frank Sellevoll
Takk som byr! Men vær klar over at Hjemmekino fortsetter
med annet navn! Og ja, vi skal bli bedre på rimeligere utstyr!
Knut
PS:sender din bestilling til abo-service.
DS
Verdens beste blad!
Jeg glemmer alderig mitt første møte med deg. Du og jeg
satt å prata om det nye bladet du skulle lage.så jeg fikk
aldrig lytta på de Usher AC20 jeg skulle hente. Jeg husker
jeg kjørte hjem fra Oslo med ett smil om munnen. Audio er
ikke dø for du har tatt over roret. Jeg må si att du har styrt
det til å bli værdens beste blad. For ikke å snakke om hvor
jordnære dere er. Jeg har møtt flere av dere på Hortenmessa.
Det bladet dere har fått til er helt utrolig bra. Det er bare
så dumt att vi som har noe posetivt å si ikke skriker så høyt
som de negative.
FOR DET SOM FAKTISKT ER GREIA HER ER AT DERE HAR
LAGD ETT MEGET BRA BLAD I MANGE ÅR JEG VIL AT DERE
SKAL GJØRE I MANGE ÅR TIL
hilsen Henning Martinsen
6
Hei Toffen!
Det at vi får levert uinnspilte høyttalere, er selvsagt et kjempeproblem som rammer produsent, importør, forhandler,
deg og meg. Men vi kan ikke gjøre særlig mye annet enn
å bruke alle triks vi kan for å myke opp oppheng og annen
mekanikk og så advare om at det kan være enda mer å
hente. Å få en second opinion med samme høyttaler et par
måneder senere er i praksis umulig både med hensyn til
plass, og til transport. Dette er tunge greier!
Jeg tror likevel at vi er innefor det svarte i blinken når vi
med litt hjelp av erfaring våger oss på en vurdering av høyttalere eller elektronikk.Og det hjelper ikke lite at vi VET at
her er et problem.Nå trodde jeg at vi poengterte at Sasha
var lite aggressiv i forhold til tidligere modeller. Og med den
fantastiske bassen tror jeg ikke at det blir noe problemer med
Devialet selv om denne må sies å være mer nøytral enn varm.
Jeg syntes de spilte glimrenede sammen med Jorma kabler.
mvh, Knut V
Hei igjen!
Jeg går og snuser på noen nye høyttalerkabler og skulle så
gjerne ha lest testene i nummer 49!
Men det nummeret blir jo ikke tilgjengelig som pdf på
nett riktig ennå... Er det mulig å kjøpe en pdf av dette bladet, evt kjøpe selve bladet og få det tilsendt?
Jeg har ellers abonnement på Fidelity, et glimrende blad med
stor kred.
mvh
Stig Mikalsen
Det var da voldsomt hyggelig.Som de fleste liker vi ros enda
litt bedre enn ris.Så vi retter ryggen og sier tusen takk!
Jeg vil tro at dette nummeret (49) er ”på lufta” innen noen
leser dette brevet. Vi ligger vanligvis maks 6 nummer etter.
Knut og gjenget i Fidelity
mvh
Knut V
Hei.
Jeg vil berømme Jan Myrvold for den observante holdningen han har til musikk og artister. Hos Myrvold er
hver enkelt sang, hver eneste tone, en fortelling.
Det er formodentlig denne egenskapen som setter
ham i stand til å til å finne og skrive om artister som
andre ikke en gang har hørt om. Jackie Leven er en slik
artist. Myrvold har fulgt Jackie sang på sang, plate på
plate, konsert på konsert, helt til det var slutt i november
2011. På en måte har han etter hvert klart å få oss til å
innse at vi kjenner denne musikalske kjempen. Tapet blir
desto større.
Vedlagt følger en poetisk tekst, forhåpentlig i Jackies
ånd. Den er ment å være et uttrykk for min dype respekt
for den musikeren og det mennesket Jackie var. Og
fortsetter å være, også etter sin død.
Regner ikke med at dere vil trykke den. Jeg sender
den likevel, som en påminnelse om at uten musikken,
poesien, sangen, er hi-fi ingenting.
3. generasjon referanse høyttalerkabler
fra inakustik med Rodium spader eller banan.
Single-Wire eller Single Bi-Wire
Lages på bestilling også i andre lengder.
LS-603 fra kr. 4.150 for 2 x 3 meter
Med vennlig hilsen, LT Pedersen, Stavanger
FOR JACKIE
My vision is distant
And foggy
My tears are not meant
For the lonely nights
Or the whirling madness
Of mist and snow
Or the black hammer
Of defeat
The pain of separation
The blood in the gutter
The impossible beauty
Of your words
And your tunes
The ones you left behind
And the ones you took with you
When you left
I think of these
And the sky darkens
For you
For us
Test fra AUDIOphile nr. 3 / 2011
En ærlig sjel
Prisen står ikke i stil til den superbe lydgjengivelsen og markedets
krav til dyre kabler (de er for rimelige).
Forbrukerne vil bli henrykt. Journalisten er overrasket.
AUDIOphile karakteristikk:
Ubesværet luftig og myk
Gripende følelsesmessig og dynamisk
Nøytral og autentisk
Umiddelbar høy oppløsning
Anbefales
Først blir man slått av de gode analytiske egenskapene - en egenskap som gjelder for alle kablene i serien.
Jo høyere opp i serien man går, jo mer kropp og tilstedeværelse vil
man få for pengene.
Eksemplarisk lydgjengivelse og svært rimelig pris i forhold til
kvaliteten.
dynaBel
engros
Tvetenveien 32, 0666 OSLO. Tlf. 22 65 80 70. www.dynabel.no
Analogt eller digitalt?
Horn, rør og vinylentusiast smaker på den nye vinen. Og liker den!
Vi var en liten gjeng fra Grenland Lydlaug som forleden fikk
en svært trivelig kveld hos Fidelity. Men som ihuga vinyl-,
rør- og hornfantast var jeg en smule skepisk til kveldens
heldigitale oppsett. Hovmod står alltid for fall!
Det vi fikk hører denne januarkvelden kan ikke klassifiseres
som digitalt eller analogt; uttrykk som ofte blir brukt med
minustegn i Hi-Fi klanenes leire, avhengig av hvor en hører
hjemme. Kveldens ”enkle” oppsett bestod av Soulution og
APL drivverk, Devialets ”altibox” D-Premier og siste utgave
av Respons ( Grand Beryllium).
Jeg var lite forberedt på illusjonen av tilstedeværelse: Mark
Knopfler stod med spotlighten rettet mot seg midt i stua til
redaktøren, som han gjorde en sen junikveld på Valle Hovin i
1992. Dynamikken i Knopflers gitarer var en herlig kontrast til
stemmen. Til og med atmosfæren på innspillingen ble sømløst
formidlet i Halvdans Svartes gate i Oslo. Anlegget viste oss
sjelen i alt fra Johan Halvorsens storslagene verk til Bodil Niskas sarte saksofon. Skifte av drivverk fra Soulution til APL gav
et betydlig løft. (Vi brukte kun den digitale coax-utgangen på
begge,red) Dette har jeg ingen forutsetting for å forklare, og
det skal heller ikke ha noe å si. Eller, har drivverket betydning?
Like stor betydning som pickupen i en vinylrigg?
Oppsiktsvekkende for en som sverger til musikk formidlet av
en nål med diamantspiss. Ydmykhet er en dyd.
Hei Knut!
I disse tider hvor mange av oss har fattet ny interesse for
vinyl platene igjen, dukker det opp flere spørsmål som jeg
gjerne skulle visst mere om. Det har også vært et tema om
hvorvidt gamle vinylplater låter bedre enn nye, eller motsatt. I kontakt med plateselskap i Norge har jeg fått opplyst
at all produksjon nå fåregår i 24 bit i studio. Men av vi kun
får en komprimert 16 bits verson ut på cd platene.
Hva skjer i produksjonskjeden med de nyproduserte vinylplatene? Brukes ”mastertapen” direkte til vinyl produksjonen, eller er det så ille at det er 16 bits versonen som ligger
til grunn for vinylplatene?
Hvor i verden skjer denne produksjonen nå? Er det i
Norge, er det flere forskjellige rutiner i forskjelllige selskaper?
Kunne vært fint med en reportasje i bladet deres med dine
gode fotografier og en klargjøring rundt dette temaet.
Takker for et flott blad.
Med hilsen Helmer Amdahl.
Vi skal ta opp hansken!
KV
Min personlige mening er at hifi ikke handler om digital
versus analog, rør versus transistor eller ice. Når jeg hører
musikk vil jeg bli lurt. Lurt til å tro at jeg sitter i et intimt studio, midt i en konsertsal eller i skipet til en katedral. Jeg vil
være tilstede og glemme alt annet. Så er det likegyldig om
materialet kommer fra en sølvskive, vinyl eller harddisk.
Etter lyden har forlatt det indre øret i Halvdans Svartes gate,
er det alt annet enn tekniske målinger som står i sentrum.
Hørselssentra i hjernen har forbindelser til våre følelser,
minner, sanser og sinnsstemning. Med andre ord alt som er
subjektivt. Vi hører med hjernen, og ørene er bare mikrofonene den er koblet til. Derfor kan vi aldri bli enige om hva
som er det beste. Opplevelsen er vår egen.
Håper vi kan enes om at gåsehuden, suget i magen,
smilerynkene og rockefoten er det vi er ute etter. Hvordan vi
kommer dit er opp til hver enkelt. Det er de store opplevelsene hobbyen vår gir som vi må formidle. Kanskje vi kan bli
flere?
Takk til redaktøren for servering av store musikkopplevelser,
kaffe og kaker.
Mvh
Håkon Tobro, Porsgrun
Fidelity
Kære Redaktør. I må ikke holde op!
Endelig har jeg fundet et magasin om min interesse, der er
velskrevet, informativt, pålideligt, og ikke mindst SMUKT. Jeg
nyder at få det, røre ved det, se på de fremragende illustrationer, og ikke mindst læse det.
Hold linien! For læsernes skyld.
Og til noget helt andet: Oplysninger og korrektioner:
Twiinsound forstærkeren fremstilles efter hjemmesidens
anmeldelseshenvisning i Kina, efter Twinsounds specifikation, ikke i Tyskland.Og jeg kunne ikke få oplyst om tyske
forhandlere. Og de er jo nærmere end Norge.
Kabler er et underligt område. Jeg købte 2 Monster Digital
Coaxial IDL 100 på udsalg hos Elgiganten, og prøvede
dem som analoge kabler. De var FREMRAGENDE og bruges nu mellem for- og effektforstærker.De er bedre end
Cardas,no.?, SUPRA EFF, og Kimber sølvhybrider.
Hvorfor? Gælder det også andre ”digitale” kabler, eller er
det et tilfælde. Jeg prøver mig videre frem, det skulle I også
gøre, for det er MEGET billigere end så meget andet.
Venlig hilsen
Ole Bjørn Skausig
8
Chord vinner stadig tester!
Vi valgte å importere Chord
etter 15 årvinner
med grundig testing.
Chord har alle
typer kabler.
Chord
stadig
tester!
Prislister finner du på vår nettside: www.norskhificenter.no XLR-kabler fra 1.090,- til 23.900,NYalle
toppmodell!
NYetter
utgave!!
Vi valgte å importere Chord
15 årvinner
med grundig testing.
Chord har
typer kabler.
Chord
stadig
tester!
Prislister finner du på vår nettside: www.norskhificenter.no XLR-kabler fra 1.090,- til 23.900,NY toppmodell!
NY utgave!!
Vi valgte å importere Chord etter 15 år med grundig testing. Chord har alle typer kabler.
Prislister finner du på vår nettside: www.norskhificenter.no XLR-kabler fra 1.090,- til 23.900,NY toppmodell!
NY utgave!!
CrimsonPlus
“Best interconnect 2011”
RCA kr 690,- XLR kr 1.090,-
SignaturePlus
Ny utgave av Signature, som slo ut
kabler til 3 ganger prisen i Hi-Fi News.
CrimsonPlus
RCA kr 690,- XLR kr 1.090,-
SignaturePlus
CrimsonPlus
RCA kr 690,- XLR kr 1.090,-
SignaturePlus
Carnival SilverScreen
“Best speaker cable 2011”
2x3,0 m terminert kr 1.490,-
Epic Twin
“BEST BUY” i HI-FI CHOICE
Også vår favoritt i prisklassen!
NY kombinert
DAC/Preamp m. rør!
Epic Twin
NY kombinert
DAC/Preamp m. rør!
Epic Twin
IndigoPlus
Beste test i WHAT HI-FI?
Fjern
laskene!
IndigoPlus
Beste
testJumpers!!
i WHAT HI-FI?
Sett
på
Fjern laskene!
IndigoPlus
Sett
på
Beste
testJumpers!!
i WHAT HI-FI?
Fjern laskene!
Sett på Jumpers!!
Sarum
Har mer varme og “musikalsk magi” enn
andre toppkabler. Lånes ut mot depositum
Sarum
Sarum
Signature Jumpers
Jumpers på høyttalerterminalene
gir bedre lyd. kr 990,- for 4 stk.
Signature
Sammenlignes m. kabler til
15 ganger prisen i Fidelity 49!
Signature Jumpers
Signature
Signature Jumpers
Signature
NY kombinert DAC/Preamp m. rør!
AMR DP-777, kr 34.900,DAC og Preamp m. rør. De fleste nye DACer har hard, klinisk
lyd, synes vi. DP-777 har mer varme, fylde og “musikalsk magi”.
AMR AM-777, kr 32.900,- Integrert hybridforsterker m. rør i
AMRvarme
DP-777,
kr 34.900,-magi” en på vanlige
forforsterkerdelen. Mer
og “musikalsk
DAC og Preamp
m. rør. De flesteLev.
nyeogså
DACer
har hard, klinisk
transistorforsterkere.
i SORT.
AMR AM-777, kr 32.900,- Integrert hybridforsterker m. rør i
forforsterkerdelen. Mer Spendor
varme og “musikalsk magi” en på vanlige
AMR DP-777,A5,
kr 34.900,transistorforsterkere.
Lev.
også i SORT.
19.900,DAC og Preamp m. rør.krDe
fleste nye DACer har hard, klinisk
Slo
ut
Dali,
Dynaudio,
og PMC
i storhybridforsterker m. rør i
AMR AM-777, kr Neat
32.900,Integrert
gruppetest!
forforsterkerdelen. Mer Spendor
varme
ogA5,
“musikalsk magi” en på vanlige
kr 19.900,Stort,
tilnærmet
transistorforsterkere.
Lev. også i SORT.
Slo
ut Dali, Dynaudio,
High-End,
lydbilde.
Neat og
PMC i stor
Lettere
å plassere
enn
gruppetest!
andre
høyttalere.
Spendor
A5,
Stort,
tilnærmet
kr 19.900,High-End,
lydbilde.
Slo ut Dali,
Dynaudio,
Lettere
å plassere
enn
Neat
oghøyttalere.
PMC i stor
andre
gruppetest!
Stort, tilnærmet
High-End, lydbilde.
Lettere å plassere enn
andre høyttalere.
t!
e
yh
N
!
t
he
Ny
t!
e
yh
Sugden Masterclass SPA-4, kr 49.900,2x75 w REN KLASSE A!!! Mer musikalsk!
Bedre bass! Perfekt sammen med AMR DP-777
el. Eklipse rør-forforsterker.
SPA-4,
kr2,49.900,Les Sugden
også om Masterclass
Sugden A21AL
Series
kr 21.900,2x75 w REN på
KLASSE
A!!! Mer musikalsk!
vår nettside!
Les også om Sugden A21AL Series 2, kr 21.900,Sugden Masterclass
SPA-4, kr 49.900,på vår nettside!
2x75 w REN KLASSE A!!! Mer musikalsk!
Les også om Sugden A21AL Series 2, kr 21.900,på vår nettside!
Audio Valve Eklipse, kr 37.000,Den eneste forforsterker med rør i
denne prisklassen, som passer perfekt
til transistorbaserte effektforsterkere.
Nytt i Norge!
Nytt i Norge!
Nytt i Norge!
N
Audio Valve Assistent 30, kr 37.000,Mye bedre lyd enn andre forsterkere i
samme prisklasse. Les på vår nettside!
Audio Valve
Assistent
30, tilbud
kr 37.000,-på
Forhandlere - se vår nettside!
Vi har
gode
Mye bedre lyd enn andre forsterkere i
Audio Valve RKV MkII, kr 16.000,High-End hodetelefonforsterker med mye bedre
Bassocontinuo
dynamikk og engasjerende gjengivelse. Fordi
Eksklusive, italienske
Audio Valve har utviklet en egen OTL-løsning med
High-End rack
Audio bl.a.
ValveavRKV
MkII,
kr 16.000,rør, Brukes
Håkon
Rognlien
i Fidelity.
High-End hodetelefonforsterker med mye bedre
Bassocontinuo
dynamikk
og engasjerende gjengivelse.
noen
av produktene
- og altFordi
sendesEksklusive,
FRAKTFRITT!
italienske
High-End rack
rør, Brukes bl.a. av Håkon Rognlien i Fidelity.
Audio Valve RKV MkII, kr 16.000,High-End hodetelefonforsterker med mye bedre
noen
av produktene
- og altFordi
sendes FRAKTFRITT!
Bassocontinuo
dynamikk
og engasjerende gjengivelse.
Eksklusive, italienske
High-End rack
rør, Brukes bl.a. av Håkon Rognlien i Fidelity.
samme prisklasse. Les på vår nettside!
Norsk importør:
Audio Art avd. Norsk Hi-Fi Center www.norskhificenter.no
Kontakt salgssjef
Hallvar
på30,
e-post:
[email protected] Tlf. 32 87 35 96 el. 92 89 57 73
Forhandlere
- se vår nettside!
Vi har
gode
tilbud
Audio Rostad
Valve
Assistent
kr 37.000,-på
Mye bedre lyd enn andre forsterkere i
Norsk importør:
Audio
Art
Norsk Hi-Fi Center www.norskhificenter.no 09.02.2012 22:50:59
samme
prisklasse.
Lesavd.
på vår nettside!
Kontakt salgssjef Hallvar Rostad på e-post: [email protected] Tlf. 32 87 35 96 el. 92 89 57 73
Forhandlere - se vår nettside! Vi har gode tilbud på noen av produktene - og alt sendes FRAKTFRITT!
ann_norskhifi_fid56_1side.indd 1
Norsk importør: Audio Art avd. Norsk Hi-Fi Center www.norskhificenter.no 09.02.2012 22:50:59
Kontakt salgssjef Hallvar Rostad på e-post: [email protected] Tlf. 32 87 35 96 el. 92 89 57 73
09.02.2012 22:50:59
333 Lydsnutter
333 Ny Dali Epicon 6:
Grensesprengende
Et helt nytt magnetisk materiale reduserer tradisjonell forvrengning i den nye referanseserien til danske Dali. Epicon 6 fikk verdenspremiere hos Hi-Klubben i Oslo.
Tekst og foto: Knut Vadseth
H
an var synlig stolt, den entusiatiske sjefen for danske
Dali, Lars Worre, da han sammen med de nye sjefene
for Hi-Klubben i Norge, regionsjef Ivar Brath Lien og
produktsjef Erik Wasa, for aller første gang viste frem den
flunk nye high.end høyttaleren Epicon 6. Denne serien blir
de nye toppmodeller for Dali som har utviklet seg fra å være
et husmerke for Klubben til en selvstendig storprodusent av
kvalitetshøyttalere.
Den nye høyttaleren, som blir den minste gulvmodellen
den nye serien, bygger på tidligere prestisjemodeller når det
gjelder kabinett og bestykning med ekte båndiskant i toppen
som i samarbeide med en vanlig dome. Sammen kan disse
spille faseriktig over et særlig stort område. Det er imidlertid
i magnetsystemet til de doble 6 1/2 tommerne, at Lars Worre
10
hevder at Dali, som verdens første, har tatt i bruk et nytt
patentsøkt magnetsystem som reduserer den sedvanlige 3dje
harmoniske forvrengning. Denne arter seg som en eller flere
lett hørbare ”kanter” i en ellers homogen frekvensgang.
Lars Worre prøvde ikke på noen måte å overdrive betydningen av dette fremskrittet, men fremhevet at for en gangs
skyld hang avanserte målinger og hørselsinntrykk helt
sammen. Om vi hørte entydige forbedringer?
Selvfølgelig ikke! I ukjente akustiske settinger med mer
eller mindre tilfeldig elektronikk, kabler og signalkilde er
de fleste høyttalerkonstruksjoner i denne relativt eleverte
prisklassen rundt et halvt hundre tusen kroner så bra at man
må jobbe grundg for å kunne skille ut de aller beste.
Og det regner jeg med at Fidelity får anledning til snarest mulig!
11
333 90% av lyden til 50% av prisen
De beste
kjøpene?
Går du opp i pris til et par hundre kroner for
en flaske rødvin, vil de fleste av oss oppleve
at sjansene for de store smaksopplevelsene
øker betydelig. Men er du vant med enda
dyrere vin, kan selv en to-tre hundre kroners
slottstappet være en liten nedtur…
12
50
50 års ganske intens hi-fi interesse, tyve av disse som
tester av noe av det beste utstyret som finnes på i
markedet, har lært meg at kvaliteten på hi-fi utstyr øker
med prisen også når denne blir stratosfærisk. Selv med
en stykkpris over hundre tusen kroner, vil jeg hevdenei påstå- at det er overveiende sannsynlig at du vil å
oppleve enda større gledesopplevelser. Akkurat som vi
er vant til med vin. Men om forbedringen er verd pengene, er en helt annen sak. For her er noen forbehold;
det er lov simpelthen å like en sukkersøt hvitvin som
Liebfraumilch bedre enn en tørrere og syrligere Chablis
til mer enn dobbelt pris. Og det er lov til å foretrekke
en billig Cerwin Wega i forhold til en 10 ganger så dyr
Wilson om du synes feit bass, vindusklirr og en skarp øvre
mellomtone låter minst like bra med dine discolåter.
Livsløgn!
Et annet forbehold er at det alltid finnes unntak i dette
pris hierarkiret selv om tendensen er krystallklar. Og
ikke minst dreier det seg i hvilken sammenheng vinen
og hi-fi komponenten skal benyttes. Men på samme
måte som jeg helst innbille meg at en par hundre kroners vin er ”high-end” simpelthen fordi jeg ikke ønsker
å spandere mer på dette, så opplever jeg nok at mange
setter et tak på hva de er villig å bruke til musikkanlegget for så å lure seg selv til å tro at høyere pris bare er
tull! Dessverre er dette en livsløgn!
Det som derimot ar absolutt sikkert, er at man får
stadig mindre igjen for pengene etter hvert som man
kommer opp i prisklassen og utstyret nærmest håndlages i få eksemplarer. For de av oss som ikke har
ubegrenset med likvider og dermed må prioritere vår
musikkinteresse i forhold til mye annet, er det desto
viktigere å finne hvor ens musikalske G-punkt egentlig
ligger. Hvor skal man legge seg kvalitetsmessig for på
kunne være noenlunde tilfreds?
Vi i Fidelity må vel innrømme at vi har prioritert
grensesprengende utstyr i en litt for stor grad. Dette
samtidig som vi opplevde et usedvanlig heftig engasjement med vårt siste ”high-end” nummer (vol.52). Jeg
hadde nok regnet med litt kjeft fordi det bladet hadde
en litt for mye fokus på det aller beste og dyreste, men
opplevde altså mest ros for et usedvanlig spennende
blad. Og for å være ærlig; jeg tror knapt noe annet
blad noensinne har hatt så mye snadderutstyr samlet
mellom to permer utenom ved kåringer av årsbeste; det
noen av våre lesere foraktelig omtaler som ”oppgulp”.
Årgangsvin?
Men mens dette aller beste utstyret kan sammenlignes med eksklusiv årgangsvin til tusenlappen eller
mer, er våre ”luksus” budsjettanlegg mer er typisk
hundrekroners’en og de beste pappviner. Men det er
nettopp den spennende prisklassen midt i mellom
vi ønsker å finne metaforiske ekvivalenter til i dette
bladet:
Vi prøver simpelthen å høre forskjeller på en del
velkjente, men glimrende produkter som for folk flest
er påkostet, og uansett er langt bedre enn de sedvanlige budsjettanleggene som tilsvarer bordvinen til en
hundrelapp eller noe slikt. For nå går vi et par klasser
opp til et nivå som er tett på det aller beste for å finne
ut hva ”nesten like god” egentlig betyr. Og sjekker ut
om prisforskjellen til det enda bedre rett og slett blir
for dumt for deg og din pengepung.
Vi simpelthen jakter på produkter som gir oss hele
90% av lydpotensialet til bare halve prisen!
13
333 90/50: Marten Django
14
Raffinert
high-ender
Svenske Marten leverer med denne flunk nye og absolutt rålekre ”budsjett” varianten
nærmere 90% av lyden fra sin berømte Coltrane 2 til nesten 10% av prisen!
Og den fullvoksne høyttaleren spiller strålende på rimelig utstyr samtidig som
den presist kan identifisere signalkilder i flere hundre tusen kroners klassen.
S
iden Fidelity er første blad i
verden som får teste den helt
nye Marten Django fra den
svenske produsenten bak en
av verdens absolutt beste,
men også dyreste hjemmehøyttalere:
Coltrane 2, hadde vi i begynnelsen null
peiling på pris. Og ingenting lå ute på
Nettet. Men konstruktøren og Marten
medeier Leif Olafsson hadde antydet at
dette skulle være en ”budsjett” versjon
av deres flaggskip med omtrent samme
frekvensgang over et særdeles bredt
område fra drøye 20 Hz og oppover;
langt forbi det hørebare området. Og
med omtrent samme effektivitet og
effekttålighet som den store Coltrane
2. Også den viktige mellomtonen var
med det samme kostbare keramiske
elementet men av en litt mindre type
(6 tommer) enn den som sitter på
Coltrane 2. Men isteden for 2 rådyre
11 tommers keramiske basselementer
fra Accutone i Tyskland, hadde Marten
sammen med norske Seas utviklet
et 8 tommers basselement som de til
gjengjeld bruker 3 stykker av i hvert kabinett. Et raskt blikk kunne omgående
fortelle at effektivt areal til å bevege
luft dermed var omtrent den samme
som på flaggskipet.
Også det kostbare karbonkabinettet
på Coltrane var erstattet med et noe
mer konvensjonelt trekabinett, men
rålekkert designet med en viss retro
Poirot-stil med avrundede hjørner og
en superblank svart lakk i mange lag;
en utvilsomt kostbar og solid sak som
blir produsert i Kina for å holde prisen
en smule i sjakk. Men alt annet gjøres
i Gøteborg; fra design til montering av
delefilter og de eksklusive keramiske
Accuton/Thiel-elmenter i mellomtone
og diskant, til sluttkontroll og pakking. Vi snakker fremdeles om en
håndlaget høyttaler som produseres i
små serier med et eksklusivt kabinett
og noen av verdens beste og dyreste
råelementer.
Designeren Leif Olufsson mener
at han aldri kunne ha laget denne
nedskalerte ”folke”versjonen uten
erfaringene fra de kostbare Coltrane,
igjen et eksempel på at vi high-end
gærninger om ikke annet er med på
å betale utviklingsomkostninger som
i neste omgang kommer langt flere
musikkelskere til gode. Men Marten
Django er såpass lekker og solid at jeg
antok at prisen i det minste ville være
omtrent halvparten av Coltrane 2, altså
ca kr.275.000, eller deromkring. Men
med litt større serier kanskje de kunne
få prisen under 200.000?, undret jeg.
Marten hadde tross alt etablert seg solid som en Ferrari eller Lambourgini i
markedet, så selv om det finnes mange
bra høyttalere med noenlunde samme
bestykning og kabinett rundt 150.000
kroner, så ville nok Marten finne en
grei markedsnisje med en smule høyere
pris enn dette.
Da Leif Olufsson røpet at utsalgsprisen i Norge var planlagt å bli på
kun kr.75.000,-, trodde jeg knapt det
jeg hørte. Riktig nok hadde en annen
svensk produsent maktet en enda
lavere pris på sine like blanke XTZ
Divine, også den med en miks av Seas
og Thiel-elementer, men denne var
helprodusert i Kina og med en noe mer
prosaisk stamtavle enn Marten Django.
Dessverre har den såkalte finanskrisen
tatt knekken på flere gode hi-fi merker
som vi absolutt vil savne, men de som
er tilbake synes i stor grad å utvikle
bedre produkter til lavere pris, som her.
Men låter så Marten like bra som vi
kan forvente ved vurderingen av kabinett, elementer og kjennskap til Leif
Olufssons tidligere konstruksjoner?
Lett match
Mens den mange ganger så dyre
storebror Coltrane var et blodtrimmet
rasedyr som også var særdeles kristisk
til både plassering, kabler og elektronikk, så spilte Django glimrende ved
aller første forsøk på plassering, og
med alt av forsterkere som vi hadde
til disposisjon da den ankom finstua.
Og siden dette bladet fokuserer på litt
rimeligere utstyr enn vanlig, hadde vi
også forsterkere tilgjengelig som vel
var en klasse under det vi normalt ville
velge til Django, men som likevel spilte
virkelig bra. Og mens Coltrane 2 slet
litt med å skape en tilstrekkelig fyldig
og storslagen lyd sammen med den
franske D-forsterkeren Devialet (med
den analoge darTZeel låt det derimot
fantastisk), så fungerte denne så bra
med Django, at vi beholdt den som
hovedforsterker under mesteparten av
testperioden.
Også prismessig fungerte denne 240
watts integrerte digitalsforsterkeren
med bl.a. innebygget RIAA så glimrende sammen med Django, at vi helhjertet
anbefaler denne kombinasjonen som
med også innebygget DAC av ypperste
kvalitet bare trenger en datakilde for
å avspille det meste i alle tilgjengelige
formater; rippet fra din CD-samling
eller tatt ned fra Internett. Og skal du
ha en like utrolig prisgunstig- og lekkervinyl platespiller til dette, så bla opp
noen få sidere lenger bak i samme blad;
det som du nå holder i hånden!
15
Lyden av Django
Og Django var altså ikke bare enkel i
bruk, paret gav oss også et grandiost
panorama av lyd som er blant noe av
det beste vi har hørt i stua, og med en
oppløsning og homogenitet som kunne
minne om store elektrostater, men med
mye dypere og mer dynamisk dypbass.
Også maks lydnivå var langt høyere
enn de fleste elektrostater kan makte
med mer ”normale” forsterkere. Og
klangbalansen var i testrommet nærmest perfekt med en antydning til en
meget behagelig ekstra varme nederst
når man setter den tre-trinns bassregulatoren ved de solide, men enkle høyttalerterminalene til maks. Hele bassområdet er forbløffende jevnt i hele området
fra under 30 Hz i min stue, og med
en stramhet og mikrodynamikk som
reflekterer uvanlig lite forvrengning
grunnnet hele 3 elementer som dermed
ikke behøver å stresse.
Og i hele mellomtonen blir det enda
mer presist og dynamisk kontant da
den berømte Thiel mellomtonen overtar fra aluminiumsbassene fra Moss
som var nesten uventet tett på, men
ikke helt så oppløste som de keramiske
bassene på Coltrane. Men i mellomtonen er vi igjen helt i superklassen
når det gjelder oppløsning og mikrodynamikk med 6 tommeren fra Thiel/
Accutron som deler med 12 db ved 300
og 3000 Hz.
vået litt forsiktig, slik at den keramiske
domen ikke trekker oppmerkssomhet
til seg selv i noen del av frekvensområdet som har sitt minus 3 db punkt
ved 30 kHz. Her mangler kanskje litt
luft i forhold til Coltrane, men uansett
er også dette den type topp som ikke
oppleves som ”diskant”, men som bare
gir detaljer og luftighet til den gode
mellomtonen.
Sluttresultatet er en høyttaler som
er en smule varmere i mellombassen
og litt mer tilbakelent i forhold til
Coltrane, noe som faktisk gjør den mye
enklere å få til optimalt, og med så små
kompromisser i oppløsning og makrodynamikk at at man ikke lenger er gretten for ikke å være multimillionær.
I toppen
Kompromiss?
I toppen finner vi den omvendte
domen fra Accutron isteden for den
ekstremt prisede diamantvarianten på
Coltrane som leveres fra samme firma.
Sistnevnte koster forøvrig det samme
som totalprisen for det komplette
Django systemet. Og forskjellen er slett
ikke dramatisk da Leif har trimmet ni-
Førsteinntrykket av Django var så overveldende at jeg begynte å lure på om vi
hadde vært for raske til å utnevne den
vesentlig dyrere landsmannen Respons
Grand som vår favoritt i prisklassen?
For lydbildet var ganske enkelt storslagent, minst like imponerende som
på Respons; bredt og høyt og med en
utmerket opplevelse av en musikalsk
scene som strakte seg som et buet lerret
solid bak høyttalerne og med god fokus
på artister og instrumenter. Den enkelte
utøver ble også portrettert i tilnærmet
naturlig størrelse. Man kan også spille
svært høyt uten stress og andre problemer i bass, mellomtone og diskant,
men minst like interessant er det at
det låter fint også på lavt volum med
bibehold av en fyldig klangbalanse og
krispe detaljer.
Det var først etter at jeg direkte
sammenliknet med Respons’ene at jeg
registrerer at holografien ikke var fullt
så tredimensjonal og at de store utslagene i kraftige dynamiske utladninger
ikke var fullt så voldsomme som på den
dyrere landsmannen. Også utklingingen- spesielt i diskanten- var en anelse
mer ”sivilisert” på Marten Django, men
igjen måtte det en direkte sammenlikning til for å registrere dette. Uansett
opplevde vi Respons’en som enda mer
nærværende og med en smule høyere
gøyfaktor uten at man var helt sikker
på hvilke tekniske parametre som var
skyld i det.
Men igjen: vi snakker om nyanser
som må vurderes i forhold til pris…
Forøvrig opplevde vi det paradoksale
at mens vi opplevde Django som jevnere og mer homogen nedover i bassområdet, savnet vi samtidig litt av den
deilige ”festkulen” som vi opplever med
Respons. Men vi vet at enkelte synes
det kan bli litt mye bass med sistnevnte
om ikke rommet matcher.
Musikk og elektronikk
Marten Django er av de større ”hjemmehøyttalere” på markedet, og i en mellomstor stue er den nærmest altetende
Brødrene Olufsson med sin siste kreasjon.
16
på musikk i alle sjangre. Her er nok
trøkk i bunn til disco, her er både nok
detaljer, nok rom og et tilstrekkelig
stort frekvensområde til opera og store
symfoniske opus, og her er nok finesse
og presisjon til å gjengi bare en stemme
og en gitar. Eller et piano. Eller et orgel.
Eller en munnharpe…
Høyttaleren oppleves homogen fra
bunn til topp samtidig som hurtighet
og en eksemplarisk mikrodynamikk gir
en utmerket krisphet til detaljer som
støtter seg på et fjell av solide grunntoner.
Piano låter fantastisk naturlig,
stemmer har både detaljer, luft og
brystklang og Marten Django vil også
være perfekt for et strålende bra kombianlegg med kinolyd i to glimrende
kanaler. Men på kinoloftet står det fra
før en tredje svenske; XTZ Divine som
til halve prisen av den allerede særdeles prisgunstige Django går enda litt
dypere og spiller enda litt høyere. Men
denne er nok ikke er like raffinert og
homogen, tross relativt sammenlignbar
bestykning. Jøss, så gode svenskene er
blitt til å produsere bestekjøp i ulike
prisklasser! (Og enda har vi ikke tatt
med Audio Pro med sine mange råbillige modeller i svart pianolakk)
stunder med favorittmusikken kunne
bli en anelse mer slitsom. Vi hadde fått
låne Stello av den norske Respons-importøren som mente at denne kombinasjonen var mer enn ”grei” selv med de
største høyttalerne fra Redar Persson.
Etter å ha hørt hva denne kan gjøre
med topp signalkilde og elektronikk, vil
vi heller anbefale Stello med den rimeligere Respons Artist; eller med nettopp
Martens Django for å oppnå en helt
glimrende pris/kvalitet kombinasjon
med klart hørbare, men likevel små og
absolutt fornuftige kompromisser.
Men samtidig som Martens Django
ikke er altfor kresen på det aller dyreste
av elektronikk, så er den likevel nøyaktig nok og oppløst nok til lett å skille
mellom to av verdens beste CD-spillere;
vår egen Audio Soulution og APL
rørversjonen av Esoteric UX-1. (Se test
annet sted i bladet)
Konklusjon
Som forventet fra en super high-end
spesialist som svenske Marten var både
design, byggkvalitet og lydkvalitetet
helt som antatt for en stor høyttaler
Rimeligere forsterkere
Så langt har vi stort sett lyttet på Django forspent med Devialet D-Premier
som vi mener er en glimrenede match
til en grei pris med tanke på at her også
er en forforsterker, RIAA og Dac med
på kjøpet. Nå er det også kommet en
løsning for strømming (tør jeg bruke
dette norske ordet?) som tilsammen
utgjør et komplett high-end anlegg til
rundt 200.000 kroner inkludert bra kabler. Ikke akkurat budsjett, men du får
uansett ikke rare båten til den prisen…
Men kompromisset med en forsiktig topp og en varm bass/mellombass
med ørlite utglatting av detaljer, gjør
det også lettere å benytte rimeligere
elektronikk uten at lyden blir steril og
umusikalsk. Litt lenger bak i bladet har
vi en vurdering av forholdet pris/kvalitet på en av de mest prisgunstige effektforsterkere i storvektsklassen vi vet
om, Parasound Halo A-21 +pre sammen
med en av våre favoritter blant de
integrerte til omtrent samme pris, den
taiwanske Stello fra April music.
Begge løsningene var overraskende
nok absolutt kompromissløse når det
gjaldt krefter og størrelse på lydbildet
i vårt rom selv med høye krav til ”realistisk” konsertnivå, men den ekstreme
glattheten og fullstendig mangel på
elektronisk støy sammen med total
oversikt og kontroll av selv kompleks
musikk på full guffe, ble noe skadelidende. Her var aldri snakk om lett hørbar ”forvregning” eller ”klipping”, men
likevel var noe av roen og oversikten
borte, og man kunne ane at timelange
17
som skulle være en nedskalert versjon av den kritikerroste storebroren
Coltrane 2 som koster nærmere seks
hundre tusen kroner. Det vi var totalt
uforberedt på, var at prisen ikke var
halvparten av dette, ikke engang fjerdeparten. Med en norsk utsalgspris på kr.
75.000 er dette helt utvilsomt et usedvanlig godkjøp med svært beskjedne
kompromisser i dynamisk utklinging
og oppløsning som med vår viten uansett bare er marginalt bedre på noen få
dyrere høyttalere, inkludert Coltrane.
selvfølgelig.
Men når det gjelder et storslagent og
homogent lydbilde med god dynamikk, solid dypbass og imponerenede
holografi; pluss et fullt frekvensområde
med en storhøyttalerens evne også til
å kunne spille på realistisk konsertnivå, er det lite å trekke for denne ekte
high-end konstruksjonen. Høyttaleren
er også egnet for alt vi nærmest kan
drømme om av musikk, samt nærmest
perfekt til en glimrende privatkino
med topp lyd uten kompromisser når
musikken også må klare seg alene.
Som en gedigen bonus er ikke Marten Django fullt så snobbete med hensyn til annen elektronikk og romplassering som mange dyrere- og forsåvidt
også små rimeligere høyttalere- selv
om det uansett er lett å høre når den
får det absolutt beste signalet inn på de
gode WBT-terminalene.
Django er et glimrende eksempel på
et særdeles fornuftig kompromiss etter
ønsket om 90% av lyden til halve prisen. Bortsett altså fra at prisen er enda
mye lavere...
Pris: NOK 75.000
Produsent:
Marten Design, Gøteborg
Importør Norge:
Audio Royal
Second opinion:
Sjokkerende!
Nå har jeg tilbrakt mange timer i redaktørens lyttesofa den siste tiden, og i dag
dreier det seg om Martens siste kreasjon med det megetsigende navnet Django.
Av Trond Torgnesskar
J
eg skal ikke kjede dere med for mange beskrivelser,
siden sjefen sjøl sikkert har tatt seg av den saken allerede, men nøye meg med å bemerke at dette ser både
veldig lekkert og veldig dyrt ut.
Koblet med Devialet/Soulution var lydbildet helt ekstremt bredt, og musikken pustet veldig lett og utvunget.
Musikken hadde et maktfullt bånndrag over seg, og dynamikken var upåklagelig. Faktisk er denne høyttaleren
noe av det raskeste og mest dynamiske jeg har hørt på
denne siden av en Marten Coltrane 2, og det sier ikke lite.
Transientene var eksplosive,og lydbildene hadde denne
frie, åpne og utvungne sammenhengen og kvaliteten vi
finner i virkelig dyre kreasjoner. Mellomtonen var helt
ekstremt nyanserik, og det samme kan sies om den overraskende vektløse diskanten, som hadde samme sjel som
sin storebror Coltrane, uten dennes nesten naturstridige
luftighet aller, aller øverst.
Den helt sømløse integrasjonen, luftigheten, dynamikken og den stramme, men maktfulle og virkelig dype,
nesten seismiske bassen skaper et hele som gjør at det
er fort gjort å gni seg i øynene når prislappen kommer
på bordet. Her snakker vi om en ekstremt vellykket og
påkostet høyttaler med vilje og evne til å gi seg helhjertet
i kast med hva det måtte være du kaster i retning av den,
og som leverer en tilstedeværelse og en nerve til musikken som er sjelden, nesten uansett. Den oppleves som
lineær og oppløst, og har klanglige kvaliteter som fort kan
18
gjøre den til en «contender» også i langt høyere prisklasser enn dens egen.
Dette er såpass spissede kvaliteter at det vanligvis
koster langt mer å løse en inngangsbillett i denne klassen.
Det ser ut som om både driftseffekt og impedanskurve
gjør den ideel også til en litt kraftig rørforsterker, og jeg
har lyst til å returnere til akkurat det ved anledning. I
forhold til den nesten dobbelt så dyre nye høyttaleren fra
Respons, er denne enda mer finkornet, enda rikere rent
klanglig, og besitter en større grad av ro og tredimensjonalitet. Django spenner opp et bredere panorama og er
litt mer «in your face» der Respons er dypere og belyser
lydbildet i større grad bakover. Den har mer omsluttende
kvaliteter, for å si det sånn. Det er ekstremt gode høyttalere begge to, den ene koster bare nesten dobbelt så mye
som den andre. Martens fryktløse dynamikk gjør den
kanskje til en litt mer åpenbar høyttaler, mens Responsens ro, detaljeringsgrad og ganske utrolige klangfarger
er noe som ville få enhver elsker av akustisk musikk til
å falle i staver av pur fryd. Uten at virkeligheten dermed
er så enkel. de spiser hva det skal være begge to. De bare
tygger litt forskjellig!
At de leder an i hver sin prisklasse, og at begge er
verdige kandidater i klassen «den siste høyttaleren
jeg kommer til å kjøpe» er det liten tvil om. Jeg er
veldig imponert!
**NEWSFLASH**
Oppgrader din
digitale musikk
HEGEL HD11 - 32 bit D/A-konverter
Hegel HD11 byr på en dramatisk oppgradering av alle dine digitale
lydkilder. Den nye 32 bits-teknikken sammen med Hegels egen
re-klokking gir en stor forbedring ved bruk av Spotify og all annen
avspilling av høyoppløst musikk. Med fjernkontrollen kan du enkelt
fjernstyre dine spillelister både på PC og Mac.
Nyhet!
5 995,Dyrk lydenskapen
NY AVDELING!
OSLO CENTRUM Hammersborggata 2 • OSLO MAJORSTUEN Kirkeveien 43 • OSLO FROGNER Niels Juels gate 40 • LILLESTRØM Storgata 1b
BERGEN Strandgaten 18 • BODØ Storgata 17 • DRAMMEN Rådhusgt. 35 • HAUGESUND Haraldsgaten 183 • KRISTIANSAND Henrik Wergelandsgate 5
PORSGRUNN Hammondgården Storgata 125 • SANDNES Storgaten 61 • FORUS Luramyrveien 1 • TROMSØ Storgata 41 • TRONDHEIM Fjordgata 34
TØNSBERG Øvre Langgate 63 • ÅLESUND Keiser Wilhelmsgt. 22
www.soundgarden.no
333 90/50: Audio Research VSi60 integrert rørforsterker
Aristokrat i 120!
Highend-aristokraten Audio Research suser videre med fornyet glød i rørene.
Veien til Rom går nå unna i 120 k/t. Eller KT120 som det også heter!
Av Jan Myrvold
A
udio Research har bestemt seg
for å bestykke alle sine rørbaserte effekttrinn med KT120
utgangsrør, produsert av den velrenommerte russiske fabrikant Tung-Sol Denne varianten er en nær slektning til både
KT88, KT90 og 6550C, men ikke direkte
ekvivalent. Det er derfor ingen god idé
for eiere av opprinnelig 6550C-drevne
ARC-modeller å dytte KT120 rett ned i
soklene uten å få et godkjent verksted til
å foreta visse modifiseringer først.
KT120 er i stand til å yte noe mer
effekt enn de andre nevnte. Et par av
20
«nykommerne» sies å kunne levere
over 150W i en push-pullkonfigurasjon
som dette. Samtidig hevdes de fra
ulike hold å være meget stabile, ha høy
driftssikkerhet, samt lengre levetid enn
de oven nevnte klanmedlemmer. De
fysiske mål er da også temmelig mye
større enn de 6550C ARC i en årrekke
har sverget til.
Nå anslår teknisk kontaktperson hos
ARC at en KT120-bestykket VSi60 har
en effektytelse rundt 60W per side. I
alle fall tror han det. Saken forholder
seg nemlig slik, at KT120 er fortsatt
såpass fersk i ARC-sammenheng, at de i
skrivende stund – ultimo januar – ennå
ikke har fått oppdatert hjemmesidene
sine, og all hittil publisert teknisk
info om VSi60 er basert på utgaven
med 6550C. Noe som også gjelder den
medfølgende brukermanualen(!) – hvor
effekt for øvrig er oppgitt til 50W.
Mer enn nok?
ARC bedyrer uansett at selv 50W skal
være mer enn nok til å drive det meste
av høyttalerlast. Jeg tror vel det forutsetter at også utgangstrafoene holder
høy kvalitetsklasse. Reidar Persson ser
som kjent mer enn gjerne sine ikke
akkurat høyeffektive konstruksjoner
forspent med rørsmykket godis fra
Minnesota, VSi60 inkludert. Ok, de omtalte svensker er strengt tatt ikke blant
de verste utfordringer blant høyttalerparkettens tallrike utvalg av dansepartnere heller, da de har en særdeles jevn
impedansprofil. Etter å ha etterprøvd
fenomenet i egen stue med smått om
senn husvarme Respons Grand Artist,
kan jeg bare herved verifisere de utgytte påstander.
Minstemann
VSi60 er minstemann og billigste
alternativ i ARC sitt omfattende produktportefølje på forsterkersiden, og
med en prislapp på under førti laken
samme firmas «inngangsbillett» til
definitiv high-end. Liten? Litt avhengig av hvordan man anskuer det hele.
Dersom Minnesota-gjengens Referenceserie er malen, så er den jo det, med
sine 36x20x41cm og 16kg. Dog ingen
direkte anonym og strømlinjet lifestyleinnretning der den med klassiske ARClinjer okkuperer bunnplaten i Finiteracket. Definitivt maskulin i hva estetikk og formspråk angår. Samtidig ganske så sober. Ikke noe overflødig fjas.
Som alltid vil et produkts formspråk
begeistre noen og frastøte andre. Etter
hva jeg forstår, kan den for mer sarte
sjeler leveres med sølvfarget front.
Integrerte forsterkere later til å
være mer populære enn noensinne.
Fullt forståelig, sett fra undertegnedes
synsvinkel. Kanskje har Hervé Deletraz
truffet ganske presist der han har gitt
den integrerte referansen darTZeel
modellbetegnelsen CTH8550? Altså
et akronym for «Close To Heaven», og
hvor «8550» antyder at man får 85 %
av ytelsen/kvaliteten til sin egne kompromissløs pre/power-kombo for 50 %
av prisen. Før jeg har hørt en eneste
tone fra VSi60 ser jeg ikke bort fra at
omtrent samme forhold råder mellom
en slik og ARC’s LS17/VS60-kombo.
Det som alltid vil være interessant å
finne ut av er: hvor meget av den helt
store lytteopplevelsen går man egentlig
glipp av, dersom man tenker økonomi
og/eller praktiske løsninger?
VSi60 er utstyrt med fem linjeinnganger, samtlige via RCA. Alle selvsagt
analoge. Ingen moderne digitalløsninger her overhode. Det mest vågale
aspektet med VSi60 blir dermed at den
har en dedikert mono utgang for aktiv
subwoofer.
Ingen vanlig linjeutgang eller tapeloops. Ingen muligheter for forbipassering av linjetrinn/volumkontroll. Vi
finner høyttalerutganger med alternativer for 4 eller 8 Ohm. Forsterkeren har
valgmulighet for ren mono-konfigurasjon.
På baksiden finner vi også tappepunktene for å måle bias-justeringen,
hvor man følgelig må benytte et
Voltmeter. Den mekaniske justeringen
foretas enkelt og greit med hjelp av
medfølgende verktøy via skruene plassert lett tilgjengelig, nedfelt rett foran
hvert enkelt rør. I følge manualen
– som altså er basert på 6550C-bestykning – er optimal bias 60mA.
Linjetrinnet i VSi60 er passivt, men
selve forsterkertrinnet har et JFETbasert inngangstrinn som sedvanlig i ARC-sammenheng forer et par
6H30-rør, ett per side. I prinsippet
ikke ulikt firmaets massive stereosluttrinn VS110, som til forskjell fra bitte
lillebror har balanserte kretser og
dobbelt så mange rør. Og tre ganger
så mye effekt. Og mer enn dobbel så
tung prislapp.
Tradisjonell
Like tradisjonelt som sitt utseende er
den halvminutt lange perioden VSi60
bruker etter at nettstrøm er tilkoblet før
den er klar til dyst. En dovengrønn LED
blinker jevnt, så er det bare å telle opp.
Vel – den setter seg automatisk i mutemodus hver gang den slås på. Den går
også automatisk til samme inngangsvalg som da den sist ble slått av.
Samme farge på inngangsvalg og
volumsetting. Ryddig og oversiktlig.
Ingen blingfaktor. Den har, som det
går frem av bildet, intet display, bare
diskrete indikatorer. Klassisk. Som de
mykt opererende kommandotastene.
Ikke noe slark. Alt virker forseggjort.
Rett og slett en solid og velfungerende
konstruksjon, hvor det ikke kan detekteres noen form for snerr, vibrasjoner
eller andre uhumskheter fra de massive
trafoene. Det medfølger selvsagt en
fjernkontroll som man kan utføre alle
ovennevnte kommandoalternativer.
Jeg finner det langt fra like behagelig at høyttalerutgangene ikke tar imot
banankontakter. Med mindre du har en
pasjon for Black & Decker og er stødig
på labben. Utgangsterminalene er nemlig helstøpte, forgylt kobber rund baut,
ikke hule, med fjernbare plastplugger
slik de fleste andre konstruktører gjør
det. ARC insisterer på å følge europeiske direktiver. Hurra for EU, liksom!
Som en konsekvens av dette endte
jeg opp med mine lett tilårskomne
– men fortsatt absolutt gode – T+A
Speaker 8 høyttalerkabler. På signalsiden fant jeg en habil match i Synergistic Research. Totalinntrykket sier meg
at sammen med de benyttede Respons
Grand Artist bør man unngå for varmeller mørkklingende kabler, samtidig
som jeg fant en signalkabel som Nordost Frey en anelse for lett i mellombassen. Dog kan Frey skilte med en noe
mer luftig totalsignatur, og vil kanskje
falle bedre i smak hos andre. Her blir
det mange forhold som spiller inn, ikke
minst det rent akustikkmessige i den
enkeltes lytterom.
Overbevisende
Jeg trenger ikke veldig mange takter
med seriøs lytting på en ferdig varmet
VSi60 for å skjønne meg på Reidar
Perssons preferanser. For VSi60 og
Grand Artist låter sjokkerende stort og
flott! Må nesten klype meg i armen – er
dette 50W? Eller 60 for den saks skyld?
Rør spiller ikke bass? For noe tull og
tøys! Tord Gustavsen Quartets ferske
«The Well» åpenbares med en hvilken
som helst seriøs brønns dybde og holografisk utforming, og det hele flyter
21
333 90/50: Audio Research VSi60 integrert rørforsterker
totalt uanstrengt, hvor spesielt Steinway-flygelet i Rainbow-studioet noen
steinkast unna sweetspot åpenbarer seg
med en nyanserikdom tatt rett fra en
million regnbuer. Samtidig briljeres det
med en imponerende ren definisjon i
alt av Jarle Vespestads aktiviteter med
pedal, stikker og visp. Skal jeg være
pirkete må det være at de tyngste og
dypeste basstransienter føles en nesten
umerkelig anelse rundere og uryddige enn levert gjennom den nevnte
darTZeel CTH 8550, men det skulle dog
mangle!
Teknisk
• Type: Stereo integrert forsterker (rør)
• Rørbestykning: 2 x 6H30(driver)/2 par
KT120(Utgang)
• Effekt(anslått): 2 x 60W
(20Hz-20kHz)
• Forvrenging: ca 0.5%/ 1.5% @ 1W/50W
• Frekvensrespons: (-3dB) 10Hz – 80kHz
• Innganger: 5 (alle SE RCA)
• Dimensjoner: 14’’x8’’x16’’
• Vekt: 16kg
Benyttet Utstyr
• Vinylrigg: VPI Scout/JWM 9/
DynaVector 17D3/Graham
Slee Elevator: EXP/Era Gold V
• Digitalkilder: EmmLabs CDSA
SE/Muse Erato II
• Forsterker: darTZeel CTH8550
• Høyttalere: Respons Grand
Artist
• Nettkabler: Jorma/Isotek/
Kimber/Quaide/Transparent
• Signalkabler: Synergistic
Research/Nordost
• Høyttalerkabler: T+A/Kimber/
Transparent/Synergistic
Research
• Strømrens: PS/Isotek
• Rack: Finite Elements
• Vibrasjonsdemping: Cera
Balls/Cera Pucks
22
VSi60 følger opp de positive taktene
gjennom Vidar Busk & His Bubble
of Trouble’s «Troublecaster». En helt
annen type innspilling, med mye fart
og spenning. Fortsatt lite å utsette
på transientvilligheten. At den er en
anelse tregere ut av startblokkene enn
CTH8550 er bare som forventet. Og
den overbeviser stort med en fortsatt
utpreget organisk mellomtonestruktur
som absolutt kler Busks noe tilbakelente og tidvis hese vokalpresentasjon.
Ingen tegn til hissige sibilanter, men
superb detaljering av strupelyder. Og
samme manns gitarsoli bretter seg ut
som en rose i front av lydbildet, malt
med grasiøs penselføring og nyansert
klangpalett.
I det store og hele både imponerer
og overrasker – altså i positiv retning
– denne forsterkeren med å holde et
ganske så stramt grep om Responshøyttalerne selv i relativt massive
produksjoner. Samtidig skal det ikke
underslås at jeg tross alt merker forskjeller fra den nevnte darTZeel når
det drar seg til med de mest komplekse
musikkverk som Tools «10 000 Days»
eller Dream Theaters «Black Clouds
& Silver Linings». Enda mer tydelig i
klassiske mesterverk som Mussorgskys
«Pictures at an Exhibition» på EMI
med Oslo Filharmoniske Orkester i
glansdagene med Mariss Janssons. En
innspilling som faktisk har fått plass i
oppslagsverket «1001 Classical Recordings You Must Hear Before You Die»
av Matthew Rye. Her må VSi60 slippe
litt av kontrollen på fløyene, spesielt
nederst. Det er rett og slett strammere,
mer kontant, hurtigere, kort oppsummert mer distinkt – også i toppen gjennom sveitseren. Samtidig som man
opplever større ro generelt og mørkere
bakgrunn.
Likevel absolutt ingen grunn til å
skamme seg for den i sammenligning
«grisebillige» amerikaneren, og en
overveiende majoritet av allmuen vil
med et skuldertrekk ignorere disse forskjellene. Som raust sett, når alt kommer til alt, er relativt subtile. Og man
må dra det hele temmelig høyt før det
blir noen direkte krise. Så høyt at man
uansett neppe trives særlig godt uten
assistanse fra den farmasøytiske industri. For KT120 later til å være en vellykket formel for å tette gapet ytterligere
mellom det man tidligere fort kunne
oppleve – spesielt på frekvensfløyene.
I mine ører er det tilført ytterligere et
hakk eleganse og raffinement, samtidig
som de har baller nok. Og jeg skulle
svært gjerne hørt hva denne versjon
av VSi60 kunne gjort sammen med for
eksempel et par Magnepan eller Quad!
i form av den gudommelig begavete
Veronique Gens’ smukke samling
av hovedsakelig fransk tidligmusikk
«Tragediennes», faller jeg umiddelbart
tilbake i lett hypnose. Organisk er ikke
lenger dekkende. Stemmene gjengis
totalt ufarget, med en imponerende
snert og substans. Det blir i tillegg
bortimot umulig å beskrive både transparens og organisk masse i hvert enkelt
strykerinnslag – spesielt kontrabass
og cello. Mellomtonespekteret gjengis
på makronivå, hvor avstanden mellom
strenger og resonanskasse er svært tydelig opptegnet for lytteren. Holografi i
referanseklasse!
De nøyaktig samme fenomen åpenbarer seg når jeg legger annen, lavmælt
akustisk basert musikk med vokale
innslag som Grayson Capps eller RB
Morris. Her er det nok å velge i, og nettene blir fort veldig lange når man først
har latt VSi60 lede seg inn på den stien.
Denne lille kraftpluggen gjør heller
ingen skam på gamle og klassiske
opptak som Miles Davis’ legendariske
«Kind of Blue» eller Louis Armstrongs
«Satchmo Plays King Olivier», begge
for øvrig på 180g vinyl. Sistnevntes
karakteristisk raspende stemme er bare
halve moroa. Den generelle makrodynamikk i disse innspillingene blir
ivaretatt på en måte som er med på å
gjøre hele seansen til en «nær livetopplevelse».
VSi60 er som nevnt med det meste
av akustisk musikk uansett rett og
slett på sin definitive hjemmebane, og
demonstrerer på en eklatant måte hvorfor noen nesten bokstavelig adopterer
gløden fra rørene til egne øyne når de
taler innlevende om det vanskelig akademisk definerbare uttrykket «rørmagi». Det er med andre ord fortsatt noe
med rør selv flesteparten av de mest
påkostede transistorbaserte forsterkere
sliter med å tangere. Jeg tenker spesielt
på mellomtonetransparens. Men nå er
jeg vel i full gang med å sammenligne
epler og pærer?
Glansnummer
Pris: NOK 39 000
For der jeg roer det hele ned et betydelig antall hakk og lar meg villig forføre
av sopransang fra aller øverste hylle
Imortør/forhandler:
Audionord/Acoustic Tuning
Oppsummering
Skal jeg kort oppsummere den utgangspunktlige problemstilling og avgrense
spørsmålet til hva man (eventuelt) går
glipp av ved å holde budsjettet i solid
mellomklasse kontra «pris-intet-tema»,
må svaret bli: ikke veldig mye. I ARC
VSi60’s tilfelle får man til og med litt
«mer» på noen enkelte parametere
enn hos mange langt dyrere løsninger.
Spesielt på det kanskje viktigste av alle,
nemlig evnen til å formidle musikkens
nerve. Skal vi si 120 % til selvkost?
333 90/50: Prisgunstige forforsterkere fra Parasound
God... bedre
24
best!
...
Parasound leverer en av de mest prisgunstige
250 watts effektforsterkere på markedet
med krefter og glimrende lydkvalitet i bøtter
og spann. Men den blir ikke bedre enn hva
forforsterkeren tillater…
P
arasound Halo A-21 er et av de beste kjøpene i
hi-fi bransjen med sine 250 rotekte watt og 10 års
norsk garanti. Riktignok er det ikke den beste
forsterkeren vi har hørt; men den er så tett på at
vi ved mange anledninger har lurt på vitsen med
å bruke enda mer penger på effekttrinnet. Her er krefter i
massevis, her er god oppløsning, utmerket holografi og en
førsteklasses byggkvalitet med flott design og en heftig vekt
på hele 36 kilo. Vurdert som et halvfullt glass vann, er det
svært lite å trekke. Vurdert som et halvtomt glass, mangler
det kanskje litt sødme hvor man kunne ønske seg enda litt
mer luftighet i toppen, og en smule strammere bass som vi
opplever kan bli en anelse småfeit.
Mange vil kalle denne lyden som fyldig og tilgivende,
ikke så helt ulik Electrocompaniets lydsignatur. Men
mer grundig sammenlikninger gir ikke helt denne ekstra
gåsehuddimensjonen som for eksempel den fremragende
AW 180 monoblokk fra EC kan oppvise med førsteklasses
signalkilde og høyttalere. Men forskjellen er såpass liten at
en medioker kabel eller en halvbra forforsterker lett kan
forrykke hele forspranget. Og så koster de norske monoblokkene dobbelt så mye.
Men vær ikke i tvil; dette er uansett glimrende forsterkere som begge må sies å være usedvanlig gode kjøp selv
om amerikanske Parasound for de fleste nok oppleves som
det aller beste. Og for mellomlegget har man penger til
enda bedre kabler (sorry, men det gjør en betydelig forskjell
enten man liker det eller ei) eller en bedre forforsterker. Jeg
har riktignok opplevd glimrende resultat med AW 180 styrt
av den passive kontrollenheten til Dynamic Precision, kjøpt
brukt for tre, fire tusen kroner, men generelt vil jeg påstå at
en god ”aktiv” forforsterker er en helt vesentlig faktor for
god lyd. Her ligger ikke bare detaljering og oppløsning, men
også klangbalanse, bass, luftighet og størrelsen på de opptredene samt størrelse og tredimensjonaliteten av opptaksrommet, skyldes i uventet grad forforsterkeren.
25
En blindtarm?
Jeg har knapt noen forklaring på hvorfor forforsterkeren har en så uventet
stor betydning for sluttresultatet; den
er jo egentlig bare en litt påkostet volumkontroll nå som den lettpåvirkelige
platespillerinngangen er utelatt i de
fleste forforsterkere. For nettopp denne
ekstra ømfindtlige for-forforsterkeren
(det er ikke skrivefeil!) dobler det svake
signalet fra en MC pickup hele 40
ganger og er dermed ekstremt sårbar
for brum og annen elektromagnetisk
påvirkning av trafoer og andre sterke
strømmer fra omgivelsene.
Men uten den såkalte RIAA-forsterkeren er forforsterkeren nærmest som en
blindtarm å regne. Teoretisk. Vi skjønner ikke helt hvorfor vi skal bruke en
masse penger på nesten ikke noe. Men i
praksis oppleves det helt annerledes. Et
godt eksempel er de mange CD-spillere
med volumregulert linjesignal ut som
teoretisk burde fungere etter KISS-prinsippet, jo enklere desto bedre. Men i de
aller fleste tilfeller låter dette en smule
skuffende med mindre størrelse av
lydbildet, mindre tredimensjonalitet og
en generelt noe slankere klangbalanse.
Rent og lekkert, men gjerne litt puslete i
forhold til hva en god forforsterker kan
gjøre med lydbildet.
Innebygget RIAA
De aller fleste av oss mer erfarne hi-fi
nerder bruker derfor nesten like mye
penger på en forforsterker som på effektforsterkeren. Og noen av oss vinyl-
fantaster bruker i tillegg en ikke ubetydelig sum på en egen RIAA-forsterker
i eget kabinett noe som også krever en
ekstra kabel av god kvalitet(=enda mer
penger) før det hele spiller.
Det er derfor med betydelig glede at
jeg konstaterer at samtlige 3 forforsterkere fra Parasound faktisk har en helt
utmerket RIAA-forsterker innebygget
til alle slags pickuper, både MM og MC.
Kvaliteten er knapt på høyde med
de beste 15-20 tusen kroners RIAA vi
vet om, men gjør en utmerket jobb
om du har vinyl som en sekundær
signalkilde for å kunne høre på den
gamle vinylsamlingen og de relativt
få nyere vinylutgivelser på markedet.
Jeg vil anslå at kvaliteten tilsvarer et
gjennomsnitt av løse RIAA’er i 4 tusen
kroners segmentet, uansett en formidabel bonus på de 2 forforsterkerne
til under henholdvis 10 og 20 tusen
kroner. Parasound har forøvrig kommet
med en relativt prisgunstig løs highend RIAA som blir vurdert som noe av
det beste på markedet skreddersydd til
deres egen prestisjepre JC 2. Vi er lovet
et eksemplar til test i nær fremtid.
Parasound Halo P3:
Dette er et formidabelt kupp av en forforsterker, fullbalansert som den er og
med rikelig med både inn og utganger
pluss altså RIAA med vippebryter for
MM eller MC pickup. Lydkvaliteten er
fyldig, langt fra den gjengse slanke og
dynamisk pressede varianten vi har
måtte ta til takke med under 10 tusen
kroner. Den eneste konkurrenten vi vet
om, er Parasounds egen ubalanserte
minivariant Z pre V2 som er i halv
rack størrelse og som er ”the missing
link” når det gjelder å utnytte de mange
fordeler med rimelige ”aktive” høyttalere med innebygget effektforsterkere.
Dette er en både praktisk og rimelig
løsning med betydelig lydpotensiale.
Parasound Halo P3 blir likevel i
forhold nærmest ”high-end” med sitt
elegante design og flotte lyd som ikke
minst sammen med Halo A 21 torpederte våre anbefalinger om at integrerte løsninger nå var blitt overlegne i
prisklassen rundt kr.30.000. Heldigvis
skrev vi ikke bare ned fordommene
våre, men sjekket de også ut i praksis.
Og kunne med egne ører konstatere at
siste versjon (Parasound oppgraderer
uten å lage noe fuss av det) Halo A-21
med den rimelige forforsterkeren Halo
P3 hang glimrende med i forhold til en
rekke av de beste integrerte i prisklassen var kombinasjonen minst like
oppløst, dynamisk og tredimensjonal.
Men her var - ikke helt uventet - også
hørbart mer krefter og kontroll, spesielt
i dypbassen. Ulempen var selvsagt den
betydelige plassen begge boksene tar
i finstua samt behovet for enda en dyr
og stygg kabel.
Men om produktene i samspill er
glitrende gode i forhold til forventninger og pris, hva mangler i forhold til
mye dyrere utstyr som opererer helt i
grenselandet for hva som er mulig med
dagens teknologi?
Parasound A-21
200 watter
26
Innspillinger og
avspillinger
På svært mange innspillinger og musikktyper er
begrensningene heldigvis
ganske så beskjedne. Man
kunne muligens ønske seg
ende litt dypere og fastere
bass, litt større åpenhet i
mellombassen som tenderer å skygge
en smule for den viktige mellomtonen.
Men for all del, det hele låter stort og
fyldig og med en meget imponerende tredimensjonaliet når innspillingen har det.
Som vanlig er det mer komplekse
og kraftig innspilte partier på klassisk
musikk- og faktisk storslagen rock
– som kommer litt til kort. Rocken
fordi transientene blir en anelse for
sløve i forhold til virkeligheten på høy
lydstyrke. Et helt annet problem er
komprimeringen av transientene ved
innspillingen som det ikke er noe å
gjøre med. Men klassisk musikk er det
vanligvis tuklet mindre med, og her får
vi virkelig glede av de mange kreftene i
Halo A-21 som ikke er der for st du skal
drive vanskelig høyttalere til vindusrutene klirrer, men for å gi deg glitrende
bra dynamikk. Og det får du veldig
langt på vei.
Men her begynner det nå å rote seg
til ved kraftige passasjer både på grunn
av manglende oppløsning, hurtighet og
dynamikk. Det legger seg også gjerne
en slags sandkorn på toppen av transientene omtrent som lyden av slitte
plater. Dette er samlet forvrengning
som stikker frem sitt hode når totaliteten kommer over høregrensen. Her
mangler også litt gjennomsiktighet og
”tørrhet” i et lydbilde som gjerne kunne
være enda luftigere og mer åpent uten
denne opplevelsen av en tynt teppe
som heldigvis også gjemmer bort litt
tekniske problemer oppover, men som
altså kamuflerer mikrodetaljer og den
absolutt frigjorte utklinging.
Men glem altså ikke at lyden uansett
er så bra at 4 særdeles bortskjemte hi-fi
nerder nærmest fikk bakoversveis da vi
fikk høre kombinasjonen for første gang.
Parasound Halo P-7
Dette er en analog multikanal surroundpre med opptil 7 kanaler pluss
sub. Av alle multikanl kontrollenheter
jeg har prøvd, har denne den mest logiske kontrollfunksjonen som derfor er
uhyre enkel å justere. Nå er det vel de
færreste av oss som er særlig interessert i multikanal musikkgjengivelse,
selv om SACD tilbyr 4 og 5 kanals
multikanal i de fleste av innspillingene
sine. Og både Mercury og RCA Living
Stereo har mange originale opptak fra
gullalderen i 50/60 åra i 3 kanaler om
man spiller av multikanal-miksen.
Likevel er det vel stort sett filmentusiastene som forlanger surround,
og her får de det med en lydkvalitet
som sammen med gode forsterkere
(som A-21) er laaaaangt bedre enn hva
de fleste integrerte receivere kan varte
opp med. Samtidig mener altså vi i
Fidelity at også filmlyden blir MINST
like god om du bruker de samme pengene på 2 gode kanaler fremfor 5 eller
flere tilsvarende dårligere. Så hvorfor i
himmelens navn skal vi omtale denne
surroundboksen til dobbelt pris av den
utseendemessig ganske like P-3?
Lett og luftig
Fordi den med sine 2 balanserte hovedkanaler spiller fletta av P3 med en
oppløsning, lettflytenhet og luftighet
som den litt ”feitere” P-3 ikke makter på
samme måte! Her ligger hørbart en helt
«P-7 er uansett
verd pengene
selv om multikanal
bare er en liten
nervøs rykning
oppe i høyre
hjernehalvdel
»
annen lydfilosofi bak, og ved nærmere
undersøkelser viser det seg at denne
multikanal forforsterker i motsetning
til de andre er konstruert i Finland! Og
selv om nok mange mener at man får
mer for pengene med P3, så mener jeg
at P-7 uansett er verd pengene selv om
multikanal bare er en liten nervøs rykning oppe i høyre hjernehalvdel.
Men har man et visst utvalg SACDplater og noen filmer som også skal
spilles gjennom anlegget, skal det svært
lite til før man kan utvide med for
eksempel 2 aktive høyttalere i bakkanalene og dermed få et kombinert
stereo musikkanlegg/multikanal
filmanlegg til lite ekstra penger.
Som antydet er klangbalansen noe
slankere enn på P3, men
samtidig går det svært
dypt noe som gir deg det
et musikalsk grunnfjell
som gjør tonene troverdig. Men mellombassen
er fastere og mer dynamisk uten å skygge for
mellomtonen som er
gullende ren og ekspansiv.
Diskanten går også mye lettere rett til
værs med en betydelig luftighet men
heldigvis uten problemer med sibilanter. Det simpelthen kommer mer lys
inn i lydbildet som trer tydeligere frem,
men absolutt uten å oppleves tynt og
pistrede som vi er vant til med halvbra
masseprodusert utstyr fra særlig Japan.
En forbløffende opplevelse med en
relativt nøytrale klangbalanse uten
imponatorbass, er den fenomenale
størrelsen på lydbildet, særlig i bredden. Men også dybden er betydelig og
det holografiske rommet er særdeles
presist gjengitt.
Mindre stress
Det viktigste er likevel at denne forforsterkeren, sammen med A-21, i mindre
grad lar seg stresse av oppkavede
musikalske partier. Selv om klangbalansen er en anelse lysere, opplever jeg
at typiske forvrengningsfenomener i
presensområdet (ca. 3kHz) likevel er
bedre undertrykket mens utklingingen
skaper mer liv og moro til musikken.
Og på alt annet enn håpløst komprimert pop, låter rocken akkurat så
tøfft og rått som man opplever den
i konsertsalen. Samspillet med den
veldig solide bassen i effektforsterkeren med den mer luftige klangen av
P-7, utgjør en utsøkt symbiose som er
meget imponerende uansett pris, og
det beste vi kan minnes å ha hørt på
den riktige siden av et halvt hundre
tusen. Dette inkludert en god balansert
kabel imellom.
Ved å kutte ut senterkanalen, men
henge på to aktive høyttaler på bakkanalen, oppnår du surroundlyd enkelt,
plasseringsvennlig og uten særlige
utlegg. Om du også velger multikanalmodusen på dine SACD - plater. får
bli din greie og er vel mye avhengi av
hvor mye innspillingsteknikeren har
puttet inn i bakkanalene. Er det bare
litt akustisk refleksjon, skal det ikke så
veldig mye til for at det også fungerer
med musikk. Men ønsker du å dra det
hele helt ut, så kommer Parasound med
A-31, en ekvivalent til A-21 men med
3 kanaler pr.boks. Firmaet leverer også
en 5 kanals modell A-51 som består
av 5 ganger samme forsterker som i
A-21, men med et lite kompromiss
med strømforsyning samtidig som det
blir en smule trangt til ulike kabler på
baksiden.
27
Selv om den 10 tusen kroner rimeligere
kombinasjonen med P-3 for mange nok
oppleves som et enda bedre kjøp, så er
den generell kvaliteten ytterligere hevet
ved bruk av P-7, et fremdeles prisgunstig alternativ selv om du bare har bruk
for 2 balanserte kanaler. Min favorittpre i prisklassen!.
Parasound JC 2
Denne high-end forforsterkeren er
konstruert av en av verdens mest
kjente- og respekterte forsterkerkonstruktører, John Curl. Med sitt arbeid
for Parasound forsøker han å skape
sine legendariske konstruksjoner, men
til moderate priser via serieproduksjon
i Kina. Hans effektforsterker JC 1 (gjett
hva JC står for) har fått kjempetester
over hele verden, men denne er vanskeligere å få til enn den langt rimeligere
Halo A-21 med en noe fyldigere bass og
mer tilgivende diskant.
Også JC 2 har fått strålende tester,
også i Fidelity, men jeg husker at jeg
den gang syntes at bassen var noe for
lett. Dette opplever jeg langt fra med
den versjonen jeg nå har fått i hus,
enten nå årsaken er modifikasjoner av
klangbalansen på nyere modeller, eller
at jeg har vært fullstendig på bærtur!
Jeg opplevde også den gangen å være
alene blant testerne om å savne noe i
bunn, men måtte selvfølgelig rapportere det jeg hørte. Forøvrig er denne relativt rimelige high-end forforsterkeren
et veldig viktig produkt på det norske
markedet da det finnes forbausende få
gode balanserte transistorforsterkere i
prisklassen.
Rørlyd?
Av ulike grunner opplever jeg JC mye
som en rørforsterker, både på grunn av
det relativt store kabinettet som minner om en Audio Research Ref 5, men
også på grunn av den varme klangen
med fyldig bass og en litt forsiktig
topp. Den dynamiske utklingingen er
vel ikke helt i samme klasse som Ref 5,
og jeg er også litt usikker på om lydbildet kan bli fullt så stort. Her mangler
«Denne high-end
forforsterkeren
er konstruert av
en av verdens
mest kjente
og respekterte
forsterkerkonstruktører
»
simpelthen litt kraft i forhold til den
tre ganger så dyre landsmannen. Men
her er forskjellene ganske så moderate,
og per krone er JC 2 et betydelig bedre
kjøp for de fleste. Dette er en forbasket god forforsterker som opplagt vil
kunne forbedre totallyden i uendelig
mange norske hi-fi anlegget simpelthen
fordi vi i dette landet har vært flinkere
til å lage glimrende effektforsterkere
fremfor like gode forforsterkere.
Jeg innrømmer likevel at jeg mistenker effektforsterkeren A-21 for å være
en begrensende faktor ved lyttingen
til JC2, tross antagelsen om at denne
kostbare forforsterkeren og rimelige
effektforsterkeren kunne være en himmelsk god kombinasjon.
Det hadde selvsagt vært gøy det å
fortelle leserne at det er smart å bruke
mer penger på forforsterkeren enn
effektforsterkeren. Men så viser det
seg selvfølgelig at gamle ”fordommer”
likevel kan ha noe for seg. Selv om
forforsterkeren er langt viktigere enn
mange synes å tro, koster det mer å
bygge en BÅDE kraftig og vellydende
effektforsterker enn en god forforsterker. Så langt…
Konklusjon
Da jeg begynte denne artikkelen, var
jeg mest spent på hvorvidt det var noe
særlig vits å bruke mer penger på en
effektforsterker enn hva man kunne få
både av krefter og finesser fra vår favoritt i prisklassen; Parasound Halo A-21.
Jeg trodde faktisk at denne forsterkeren
ville bli bedre og bedre desto mer du
spanderte på forforsterkeren. Dette
holdt suverent med de to rimeligste
forforsterkerne, men med JC 2 hørte vi
klart at en litt unyansert mellombass
og en litt stutt topp stod i veien for at
forforsterkeren kunne brette seg ut i
alle sin velde. Men fint låt kombinasjonen uansett!
Likevel er det vel ”hjemmekino” forforsterkeren P-7 som ga oss den største
overraskelsen med betydelig forbedring
fra den halvparten så dyre Halo P-3.
Og på overtid kommer Parasound også
med en liktlydende 3 kanals forsterker
som gir deg 5 glimrende kanaler til
et meget høyverdig surroundanlegg,
BÅDE for film og høykvalitets lyd fra
SACD og Blu-ray audio.
For øvrig er det bare å slå fast at kvalitetsforbedringen som forventet øker
moderat mens prisen øker dramatisk
i det omtalte prissegmentet. Og verre
blir det jo høyere i pris du er villig til
å gå. Men samtidig er det jo å få til
det lille ekstra som er så hårreisende
fantastisk!
Parasound Halo P-3: NOK 9 890
Parasound Halo P-7: NOK 19 990
Parasound JC2: NOK 39 990
Parasound Halo A-21: 24 790
Importør Norge:
NCMS
28
Second opinion
Tre blad Parasound
Oppgradringen er det som ofte får oss til å fortsette mot et mål der framme et sted;
lyden vi kan slå oss til ro med. Helt til det klør i igjen...
Trond Torgnesskar
P
arasounds dyreste modell
denne dagen spilte med stor
ro, luftighet med en varm
grunntone, veldig god intrumentlyd,
naturlig skalering og klang og imponerende sammenheng. Akkurat det med
homogenitet og sammenheng er et
undervurdert trekk ved et komponent,
og her er det ingenting som stakk seg
ut. Lydbildet var stort og dypt, plasseringen presis uten å være knivskarp, og
det spilles med en uanstrengt, lettpustet
og relativt dynamisk stil. Utklinging og
detaljeringsnivå ivaretas meget bra, og
måten denne forforsterkeren ivaretar og
«kombinerer» alle de forskjellige sidene
ved avspillingen på, er det som gjør den
til et imponerende komponent.
Her er det en sammenheng som gjør
det lett å konsentrere oppmerksomheten om musikken. Det låter veldig
riktig, og sammenhengen gjør at det
høye detaljeringsnivået presenteres i
som et hele. Det skjer mye i et opptak,
og her er det ikke vanskelig å sanse alt
sammen uten at det blir påtrengende.
Her er det ingen tendenser til fragmentering og fokusering på enkelte deler av
frekvensområdet, og oppløsningen og
innsynet må betegnes som meget bra
når en tar prisen med i betraktningen.
Parasounds dyreste er voldsomt
kompetent, men likefrem. Ingen fakter,
bare naturlighet, trøkk, varme, størrelse
og sammenheng. At den også kommer
med et kompetent riaatrinn og har en
kvalitetsfølelse og en finish som nok
går utenpå mye i prisklassen, gjør at det
ikke er vanskelig å forstå hvorfor denne
blir entusiastisk omtalt rundtomkring.
Imponerende, rett og slett.
Halo P3
Sånn sto det altså til øverst på familietreet. Hvordan ligger det an når
minstemann entrer referanseriggen, til
en fjerdedel av prisen?
Som regel er det ikke vanskelig å
høre hvorfor ting koster mer penger,
selv om det finnes mange produkter
som flytter grensene for hva man kan
forvente seg i en gitt prisklasse.
Parasounds minste låter sammenhengende og fint, og har mange av de
samme grunntrekkene som storebror
i den forstand at det er lett å høre
familielikheter, selv om det er mindre av
alt. Det er jo ikke annet å vente, heller.
Lydbildet er relativt bredt, men mangler
tredimensjonaliteten til storebror. Sam30
menhengen er her, ingenting stikker seg
ut, selv om den selvfølgelig er snauere
på klang, dynamikk og tilstedeværelse.
P3 låter ørlite mekanisk i forhold til
sin dyrere slektning, selv om dette er et
trekk som først blir tydelig når det sammenlignes direkte. Vurdert alene vil jeg
ikke tro at denne egenskapen vil være
generende, i og for seg. Mellomtonen er
ikke så glatt, men har mye informasjon
og åpenhet likevel, bassen er oppløst og
maktfull, og den har en liten aksentuering av mellombassen som vil kle et litt
slankt system godt. Grunnkarakteren er
litt varm, noe som er langt å foretrekke
«Ingen fakter,
bare naturlighet,
trøkk, varme,
størrelse og
sammenheng
»
om naturlighet er målet. Virkeligheten
er rett og slett varmere enn mange skal
ha det til, og da snakker jeg ikke om
den globale oppvarmingen!
Storebroren har også en evnt til å
skille mellom musikere og instrumenter,
omgi dem med luft, som lillebror mangler. Det er trangere på scenen, og det
som skjer langt bak i rommet har ikke
oppmerksomhet på samme måten. Her
er det tydelig å høre pris- og kvalitetsforskjellene, det er her dyrt utstyr har
sin force. Alt i en fremførelse blir lettere
å følge på den mer påkostede fordi det
er riktigere, mer detaljert og naturligere
avtegnet, og man kan flytte oppmerksomheten fra musiker til musiker uten å
miste helheten. Det betyr ikke at denne
rimelige forforsterkeren roter det til, den
har bare ikke like mye overblikk.
Parasounds lille har bare en egentlig «feil» slik jeg hører det, nemlig en
tendens til å miste litt overblikk og
høyne stressnivået når det skjer mye
på en gang. Da kan lyden få et svakt
anstrøk av klipping, men kun på veldig
energirik musikk.
Totalt sett er det mye å være fornøyd med her, den spiller stort og
lettflytende, har et varmt og naturlig
anstrøk, og mye av samme sjelen som
sin storebror, bare ikke i like stor grad.
Til prisen synes jeg den spiller meget
overbevisende, og uten noe betraktelig
dyrere å kjøre den mot, tror jeg ikke
det er så lett å oppleve at den har de
begrensningene den tross alt har. Mye
for pengene, og med en finish som gjør
at den ser betraktelig dyrere ut.
P7 Surround????
Så er det den mellomste av bukkene
bruse. Egentlig en hjemmekinopreamp
med tilsynelatende veldig gode tokanalsegenskaper, som dermed har litt ekstra
å tilby for den som også liker film og har
tatt høyde for det når riggen ble innkjøpt.
Denne har forøvrig også riaa, så her er
det ingenting å si på fleksibiliteten.
Treffende nok er lydbildet
uhyre bredt. Det er fristende å dra
«Widescreen»-kortet nå, så får dere
bare tilgi at jeg blir litt plump. Den nesten påfallende bredden matches av en
dybde som kommer veldig tett på den
dyreste av de tre, samtidig som luften
mellom musikerne er nesten like bra.
Det samme kan sies om klangstrukturer, dynamikk, ro, tilsedeværelse og
naturlighet. men bare nesten. Samtidig
har den kanskje ikke overraskende en
liten aksentuering av mellombassen,
og mangler litt av varmen, noe som gir
et subjektivt inntrykk av mer åpenhet,
selv om det er mer snakk om karakter.
Nyanseringsevnen særlig i mellomtone og bass, er ikke helt i samme klasse
som storebror, selv om det er farlig tett
på. Den har kanskje ørlite mer driv der
storebror skilter med nyanser og ro,
men alt i alt er de så tett på hverandre
at det ikke er særlig vanskelig å trekke
fram den midterste av søsknene Parasound som det kanskje beste kjøpet.
Den har fleksibilitet de to andre ikke
har, og låter rett og slett forrykende bra
til prisen. Den har sammme sjel som
storebror, og kommer uhyre tett på
lydmessig. De forskjellene som er der,
er små, men samtidig store nok til å
forsvare prispåslaget.
KONKLUSJON
Det er som med alt annet, går du en
klasse eller to opp, er det ikke så mye
som skiller, men det som gjør det, kan
være viktig nok. Likevel er skjæringspunktet mellom pris og kvalitet der de
virkelige skattene ofte finnes. Denne
gangen var det overraskende nok en
filmelskers preamp som var stjernen!
intrOduCing:
django
“In fact, the Djangos beg the
question: why spend more? Go
hear them for yourself, and
prepare to be amazed.”
Robert H. Levi
Positive Feedback
“superb low-frequency weight
and definition”
John Atkinson
Stereophile Blog
“How good is the Django? So
good that my first listening note
reads: “Nothing wrong with this
sound”. So good that importer
Dan Meinwald and I both got
goosebumps listening to
Jackson Browne’s bittersweet
“I’m Alive” from Love is Strange.
So good that right now your
faithful TAS correspondents are
in a pitched battle over who will
have the privilege of reviewing
them. Among the multitude of
introductions at this year’s CES,
in my category the Marten
Django was a standout”
Alan Taffel, The Absolute
Sound CES 2012 Report
the beSt Seat in the hOuSe
The Django is a sensational new three-way, full-range loudspeaker
from Marten. Made with supreme craftsmanship, it has been designed
with the same filter technology as the Coltrane 2 and Coltrane Momento.
So sit back in your favorite chair and relax in front of a pair of Django
loudspeakers. You will have the best seat in the house every night
of the week.
Uniquely combining this technology with a ceramic tweeter, ceramic
midrange, and three newly-developed bass drivers, the Django offers
a full- bodied sonic performance that perfectly embraces any type
of music. All the subtle nuance and powerful dynamics of a great
live concert are there.
Finishes: Piano Black, Piano Grey Silver.
marten
ChalmerSgatan 24
41135 gOthenburg, Sweden
t. +46 31 207200 (Cet)
www.marten.Se
Recommended retail price per pair: NOK 79000
made in Sweden
nOrway diStributOr:
audiOrOyal aS
StOkkanhaugen 118
7048 trOndheim
www.audiOrOyal.nO
31
333 90/50: Stello intergrert + CD-spiller
April i Mars?
April Music er selskapet bak en av våre definitive favorittprodukter, det lille
superkompaktanlegget Aura Note. Deres andre merke, Stello, imponerte med sin
drev/Dac-kombo for noen numre siden, så de har det med å levere til troende.
Av: Trond Torgnesskar
32
D
et er hyggelig å være hifientusiast om dagen. Det dukker nemlig opp mye utstyr
med ytelser langt utover det
prisen skulle tilsi, som i tilegg
har en sterk visuell identitet. Her dreier
det seg om en integrert forsterker og
CD-spiller i samme slanke, silkematte
og elegante design. Det oser gjennomført kvalitet i en så stor grad at det
kunne kostet nærmest hva som helst,
og dette gjør seg ikke bort hos selv den
mest formbevisste. Mykt avrundede
kurver, soliditet og beskjeden høyde
blir aldri feil når det er snakk om
kvalitetselektronikk. Bare å betjene
spillerens toppmatede skyveluke er en
fornøyelse, og denne avslører forøvrig
et bunnsolid og kostbart Philips Prodrivverk, noe som bare bekrefter at
Stello mener alvor.
I Grieghallen
Lyden av Andsnes´flygel var stor, mektig og klangfull, og de perspektiviske
forholdene i Grieghallen ble glimrende
ivaretatt. Å kalle rominformasjonen
generøs, er et understatement. Det låter
ganske så gigantisk, og orkesterets klanger har den riktige metningen. Dette
er langt fra antiseptisk, men varmt,
luksuriøst og rikt i uttrykket. Alle som
befolker scenen har rikelig med plass,
og det er ikke vanskelig å plukke ut et
instrument og følge det.
Prøv det neste gang du lytter, og du
blir fort klar over at dette ikke nødvendigvis ikke er noen selvfølge. Det er
faktisk en av disiplinene som skiller
skitt fra kanel i denne bransjen, og her
lukter det så definitivt kanel.
Tangentanslagene skaper det riktige
resonante og store trøkket, detaljeringsgraden er overraskende stor. En stor
grad av ro i fremførelsen tyder på at
forsterkeren har mer krefter enn man
skulle tro, og ikke minst vet å fordele
dem. Transientene er relativt raske
uten å ha noe helt eksplosivt over seg,
bassen er dyp, ganske stram og med
klar snert. Ingenting tyder på at denne
forsterkeren mister pusten i møte med
Martens glimrende Django, selv om
dynamikken er av det mer siviliserte
slaget. En pauke eller to flytter ikke
panneluggen din til nakken her, men
blåser den bare på plass med en myk
fønvind.
Fet lyd
Et symfoniorkester på full spiker er
ingen lett oppgave for noe anlegg, men
denne Stello-komboen har et solid grep
om det som foregår likevel. Mellomtonen er glatt, breddfull av stemning og
uttrykk, nyanseringsevne og innsyn,
men har denne lukuriøse varmen som
vektlegger klang og detaljer framfor
kirurgisk presisjon og rytmisk aksentuering. Her er det lett å fortape seg i
musikkens glød og skjønnhet uten å ha
følelsen av å ha musikerne på fanget.
Selv om jeg er klar over at det sitter
Fet-transistorer her, er det lett å tenke
i retning av den klassiske cj-rørlyden,
og det er et enormt kompliment til en
forsterker i denne prisklassen. Vokaljazz var en fryd, svett liveblues hadde
tilstedeværelse og groove, varmen
gjorde at det låt menneskelig og naturlig, aldri sterilt.
Stellosettet var formidabelt i møte
med Marten Django, som gav elektronikken mulighet til å spille ut alle farger, nyanser og alt av raffinement. En
nærmest opplagt partner om budsjettet
tillater det. Forøvrig sier det jo mye om
elektronikken at den ikke gjør seg bort,
men derimot blomstrer i møte med en
så god høyttaler.
Elegant
Lenger opp i frekvensene er det igjen
elegansen som trekker det beste kortet.
Toppen mangler den aller øverste gjennomskinligheten, men er forførerisk
tilstede med nyanser og utrykk likevel.
Ingenting blir summarisk, og særlig
strykere og akustiske instrumenter gis
rom til å vise seg. Det er noe generøst,
klanglig riktig og musikalsk fremelskende ved dette settet som fører tankene mot klassisk og kostbar vintage,
samtidig som oppløsningen er meget
bra uten å være i superklasse.
Dette anlegget er en formidabel eksekutør om det spilles jazz, pop, klassisk
og mye akustisk musikk, men det finnes mer hardtslående alternativer om
du trenger din daglige dose angstrock
for å komme gjennom uka uten men.
Stelloanleggets karakter gjør at det
trenger både kabling og høyttalere
som vektlegger åpenhet og rytme for å
oppnå en balanse som både underbygger kvalitetene og tilfører andre, men
når alt sitter her, låter det uhyre bra til
en veldig, veldig hyggelig pris. At det
ser ut som en veldig skikkelig industridesigner har fått viljen sin også, er en
diger bonus med et fra før av hyggelig
godt kjøp. Når slike kvaliteter kan fåes
for en slik pris, er det håp for enhver
musikkelsker.
33
333 90/50: Stello intergrert + CD-spiller
Second opinion
Magisk kombo
Stelloimportøren anbefaler dette ganske rimelige settet
til de dyreste Responshøyttalerne. Er han helt forrykt?
D
e relativt tungdrevne Respons høyttalerne er blant
våre absolutte favoritter i
prisklassen, og hele Fidelity
redaksjonen mener at den
største Grand Dimension er svært
tett på det aller beste, uansett pris.
Men å anbefale til denne elektronikk
inkludert en toppladet CD-spiller
med USB-inngang til tredjeparten av
prisen av de prisgunstige høyttalerne,
er vel særdeles optimistisk, for å si
det mildt. Eller skyldes det en smule
sjåvenisme fordi importøren forhandler begge produktene?
Bedre enn forventet
Fidelity har tidligere skrevet meget
positivt om både den integrerte
forsterkeren og den toppladede CDspilleren. Hver for seg er de blant de
aller beste. Sammen vet jeg ikke om
noen egentlige konkurrenter. Og dette
34
med en klangbalanse og andre viktige
parametre som er lite kontroversiell
uten på noen måte å være kjedelig.
Riktignok mangler det den overbevisende kraftreserven som Parasound komboen har, og bassen er
ikke fullt så solid som Dovre og Halo
A-21. Men forskjellen er ikke særlig vesentlig i vårt vanlig rom med
Respons Grand Dimension. Derimot
er det med Stello mer luftighet og en
noe mer frodig utklinging oppover,
helt uten hardhet som legges til
opptaksmaterialet. Rommet er også
stort og med betydelig musikalsk
takhøyde og med en viss luftig friskhet som er særdeles likandes. Men
om alt dette er over, under eller på
siden av gode integrerte forsterkere
fra for eksempel EC eller Bladelius,
tør jeg ikke ha noen bastant mening
om uten etter direkte sammenlikninger under like forhold.
Glimrende CD-spiller
Så langt gjelder beskrivelsen altså i
det vesentlige forsterkeriet. Men det
er i kombinasjon med CD-spilleren
at jeg hiver all forsiktighet over bord
og mer enn antyder at jeg knapt
har hørt det bedre i prisklassen.
Samtidig må jeg innrømme at det
selvsagt er en rekke andre CDspillere jeg knapt har lyttet til. Og
jeg venter med en viss forventning
på siste spiller fra Parasound. Når de
kommer med en CD-spiller etter at
mange mener at CD’en er er død og
snart skal begraves, så har jeg visse
forventninger om at de har funnet
på noe lurt lydmessig.
Uansett må jeg berømme Stello
for helt usedvanlig lekker lyd, mørk
i klangen, men oppløst og med
deilige overtoner og krispe detaljer.
Den minner meg faktisk ganske mye
om en annen av de virkelig ”store”
Cd-spillere, Ref.7 fra Audio Research. Litt lettere i klangen muligens,
og ikke så dyp i bassområdet, men
tett på. Og den litt avdempede
klangbalansen holder den markante
utklingingen på forsterkeren i sjakk,
slik at musikken både blir tilstrekkelig detaljert og dynamisk uten
på noen måte å bli slitsom. Særlig
bedre attest er det etter min mening
vanskelig å komme med på for et
elegant og matchende system til
denne prisen.
333 90/50: Wilson Benech Full Circle
En klassisk
sirkel
fra Sheffield
36
Her har vi en platespiller jeg personlig
betrakter som et analog-ikon, og som har
vært på markedet siden 1998. Den ble
behørig og ekstatisk omtalt i nå
forlengst hengangne Audio dengang,
men er forbedret siden da.
av trond Torgnesskar
37
S
torebroren ACT Turntable
var resultatet av årelange
studier rundt resonnanser
i platespiller-og armkonstruksjoner, og hadde både
et underchassis og armrør i karbon.
Denne er nå gått ut som følge av produksjonskostnadene, men mange av
ideene lever videre i Full Circle, som på
er den eneste vinylriggen de leverer. At
Wilson-Benesch mente alvor da de gikk
igang med platespillerproduksjon, er
det liten tvil om. De fikk til og med et
solid beløp av den britiske industribanken for å utvikle det nevnte subchassiet, og det lenge etter at den gemene
hop betraktet vinylen som død. Ken
Kesslers kommentar da han testet ACT
i 1994 sier vel sitt; «These guys need to
check their calendar»....
Han hadde vel ikke ytret det samme i
dag, går jeg ut ifra.
Design, nemlig!
Jeg nevnte det nærmest ikoniske industridesignet. Sett denne sammen med en
Devialet, og du har superytelse i en innpakning Le Corbusier ville applaudert.
Det er liksom ikke tvil om at det
er lagt ned arbeid og tankegods i alle
sider ved denne spilleren. Det sirkulære
(obviously!) kabinettet er bygget opp
lagvis, med motor og strømforsyning
nederst i en «kakeboks» av uhyre godt
dempet mdf, en midtseksjon med
utriggere i karbonfiber og vibrasjonsdempende «pontonger» i aluminium.,
motordrev og undertallerken også i
aluminium, og så en tallerken i akryl.
På nok en utrigger finner du armbasen og en av de mest slående sidene
ved dette kunstverket, ACT 0.5-armen
med karbonfiberarmrør og en finish i
superklassen.
...og armer!
Bare armen ser ut som om den koster
det samme som hele den komplette
spilleren, minst. Det oser kvalitet av
hele oppsettet, og ytterst på armen
sitter det en Wilson Benesch PLY, en
WB-modifisert versjon av Benz Glider,
som kan leveres enten i High eller Low
output-utgave. Det er high-utgaven som
er utgangspunktet for denne omtalen,
forresten.
Særlig armdesignet og løsningene
som er valgt er en sann fryd for enhver sjel med litt platespillerfartstid.
Motvektsloddet er montert ekstremt
lavt for optimal kontroll over armens
bevegelser, og er egentlig en nærmest
trekantet form montert på to rør.
Stifttrykk og azimuth justeres ved å la
loddet gli på de to rørene. Tilpasningen
er det Formel 1-kvalitet over. Her er det
ikke rom for en hundredels millimeters
slark engang. Armlageret, som W-B kal-
ler «Kinematic», er hverken et ordinært
ettpunkts-eller unipivotlager, snarere
en ganske genial hybrid. En kule i øvre
del av lageret ligger an mot tre i nedre,
noe som øker kontaktflaten og ikke
minst mulighetene for å drenere bort
vibrasjonsenergi. Selve armrøret smalner kraftig mot pickup-enden, dette for
å sørge for minimalt med armresonanser og maksimalt med stivhet. Å justere
en slik smalnende eller «tapered» som
britene sier, arm i forhold til tallerken
er ikke så lett, derfor finnes en hvit
siktlinje i hele armrørets lengde.
Den interne kablingen kommer forøvrig fra Cardas, den ytre fra Gotham.
Hele denne faderuttan vitner om en
nesten ekstremt detaljfokusert produsent og en minst like ekstrem løsning,
og det kommer så til de grader sluttbruker tilgode. I forhold til den nesten tre
ganger så dyre ACT 2 er det kun snakk
om et ørlite mindre torsjonsstivt og litt
tyngre armrør og rimeligere internkabling, ellers snakker vi om samme arm.
Om ikke det er et superkjøp, vet jeg
ikke hva det ordet betyr engang. Jeg har
nemlig førstehåndserfaring med storebror, og det er en av de beste armene
jeg har hatt i hus noen gang. Kanskje
den aller beste.
EN LEK
Monteringen er nærmest en lek, i alle
fall om man har satt opp en platespiller
før. Det eneste som kanskje kan kreve
en noe mer enn gjennomsnittlig stødig
hånd, er å montere den «nakne» W-B
PLY, som har eksponerte spoler og en
ganske lang og ubeskyttet nålefane.
Det er bare å holde seg unna espressomaskinen i timen før oppsett, så går det
nok bra, det også. Eventuelt kan man jo
søke hjelp hos forhandleren. Pickupelementet har en karbonfibersåle mellom
selve «kroppen» og arminnfestingen,
ellers ser den i alle fall ut som en standard Benz Glider.
The Full Circle ble plassert på
en vektoptimal Base-plattform, og
strømkabelen som ble koblet til var fra
Oblivion. Ellers prøvde jeg også koner
fra Black Diamond Racing med utrolig
godt resultat.
Og lyden, da?
Første skive ut var Karl Seglems eminente «Ossicles». En plate jeg kjenner
godt etterhvert, og som har enormt
med stoffelighet, puls, kirurgisk stødig
groove og seismisk bassinformasjon.
En innspilling som så til de grader
krever sin platespiller, for å si det sånn.
Derav sjeokket.
Lydbildet var utrolig bredt, og alle
musikere og instrumenter sto som
meislet fast i et dypt og atmosfærerikt
rom. Jeg liker komponenter som trekker lytteren inn i musikken, fokuserer
38
på klang, rytme, timing og tilstedeværelse, og som ikke låter klinisk og
mekanisk. Wilson Benesch Full Circle
gjorde en levende, pulserende, lettflytende, seismisk og dynamisk opplevelse av denne plata, og gjorde det
med en stramhet og oppløsning som
rett og slett er helt ekstrem i denne
prisklassen. Hvert instrument sto for
seg, skarpt avtegnet mot en kullsvart
bakrunn. Hurtigheten og åpenheten var
såpass påfallende at flere spillere jeg
vet om i langt dyrere prisklasser låter
seigt og innelukket i forhold. Innsynet
var intet mindre enn utrolig, og særlig
oppløsningen og detaljeringen nedover
avslørte rytmiske finurligheter og instrumentell egenart som veldig mange
andre spillere rett og slett maskerer.
Her fantes ikke et gram fett, ikke en liten partypukkel og ingen overdrivelser.
Circle er voldsomt homogen, og den
åpne, rytmiske spillestilen er sømløst
sammenføyd med en dynamisk, åpen
bass som er potent og dyp når den skal
være det, og hurtigere enn det meste
annet jeg vet om. Den går ikke like dypt
som storebror, men det er jaggu nær
nok. Vi snakker om det åone vinduet
inn til musikken.
SKRUESTIKKE
Samtidig låt det aldri blodfattig og
magert. Er det bass på opptaket, har
spilleren skrustikkekontroll. Er det
ikke, så låter det akkurat sånn. Det
fører til en rytmisk timing som svært få
spillere gjør den etter, en åpenhet og et
driv som drar lytteren rett inn i musikken. Oppløsningen er avsindig, og må
nesten høres for å tros.Joda, den er
ikke «cutting edge» i absolutt forstand,
men så definitivt i denne prisklassen
og etpar hakk over. Det låter uhyre
rent, uforvrengt og åpent på en veldig
musikalsk måte. Levende og dynamisk,
med et utrolig innsyn i det som foregår.
Energisk og levende, fargerikt og naturlig. Jeg tror ikke jeg har hørt denne
plata gjengitt bedre noen gang, rett og
slett. Den komplekse og basstunge miksen er plutselig tredimensjonal, tight,
luftig og åpen, med detaljer jeg ikke
engang er sikker på at platas opphavsmann er klar over at er der. Samtidig er
både varmen, stoffeligheten og strukturene der. En bemerkelsesverdig vellykket balansegang mellom musikalitet,
innsyn og gjennomskinnlighet som er
adelsmerket på en vellykket high-endkomponent, og som jeg ikke trodde var
tilgjengelig til denne prisen. Før nå.
Det er jammen ikke rart denne platespilleren har overlevd på markedet i
tretten år! Den har en tidløshet over seg
både visuelt og lydmessig som burde
sikre den et veldig langt liv. At det ikke
er ventelister så lange som doruller på
en Full Circle er rett og slett et mysterium. Mer enn jeg begriper, i alle fall.
Så er det klassisk jazz. Miles´modale
mesterverk «Kind of blue», selvfølgelig.
«Det låter uhyre
rent, uforvrengt
og åpent på en
veldig musikalsk
måte. Levende og
dynamisk, med
et utrolig innsyn i
det som foregår
»
Lydbildet som avtegnes har størrelse, detaljeringsgrad og ren og skjær
oversikt som til fulle viser at denne
spilleren konkurrerer langt utenfor sin
egen vektklasse. Den såre, dempede
trompeten, det vare, litt småskranglete
flygelet og den energiske saksofonen
har en så åpen naturlighet over seg,
og trommesettet flytter virkelig luft,
men med nyanser og oppløsning aller
nederst. Nydelig, naturlig og igjen ganske bemerkelsesverdig. Det sier noe om
hva som er mulig å få til når delene i et
vinyloppsett virkelig er laget for å spille
sammen.
Musikalsk kirurgi
Jeg har vært inne på noen opptak
i andre testsammenhenger som er
komplekse på grensen til det ugjennomtrengelige, og som kun henger helt
sammen og spiller helhetlig når ting
virkelig stemmer. Peter Gabriels «US»
er et av dem. Full Circle åpner virkelig
opp her, og gir et voldsomt innsyn i et
tett befolket, detaljert og pulserende
lydbilde. Tony Levins stick-bass låter
romlete og uforløst på veldig mange
platespillere, og detaljer i bassløp og
timing blir borte i enslags resonant og
innelukket grøt. På Sirkelen er det i
stedet detaljert og åpent, med snert og
hurtighet, fordi rytme, driv og oppløsning fungerer sammen og rett og slett
skjærer igjennom. Du som lytter sitter
igjen med innsynet, den påfallende
hurtigheten, detaljene, sammenhengen og den åpne, kommuniserende
helheten. Det låter som om mye grums
og tåke er ryddet unna, og du sitter der
og får med deg alt som skjer. Dette er
nok ikke platespilleren for deg om du
forventer deg ullen varme og et alfor
gyldent skjær over hele lydbildet, men
om blandingen i din bok bør bestå
av like deler musikalitet, presisjon og
oppløsning, dog uten et eneste gram
kulde, da gjør du lurt i å kikke i retning
av denne sirkelen fra Englands gamle
industrisentrum Sheffield.
Selvfølgelig er ikke en Full Circle
det siste ordet i noen av disiplinene
jeg ramser opp her. Langt dyrere spillere går enda dypere nedover, spiller
aningen større, har enda mer driv og
klangfarger, men de siste unsene av
vellyd koster også ubarmhjertig mye
penger, som oftest. Full Circle er så
uforskammet tett på, og så voldsomt
mye bedre enn det man har rett til å
forvente, at det er lett å spørre seg det
påtrengende, nesten litt ubehagelige
spørsmålet. «Trenger vi egentlig noe
mer enn dette»? Jeg er skremmende
nære å svare nei, faktisk. W-B Full Circle er så blendende god at den kanskje
er det mest spennende og musikalsk
39
mest tilfredsstillende komponentet jeg
har hatt i hus i hele min tid i Fidelity.
Og det sier ikke lite, for her har det
vært mange utrolig gode ting. Selvfølgelig tar jeg prisen med i betraktningen
når jeg resonnerer som jeg gjør. Det
skulle bare mangle.
Og akkurat det med prisen er nesten
litt tosidig når vi snakker om denne
spilleren, rett og slett fordi den antakeligvis vil bli brukt med utstyr som kanskje ikke helt yter den rettferdighet. Jeg
sier det sånn fordi denne kombinasjonen fortjener, og kan med letthet få det
beste ut av, en langt dyrere pickup, et
førsteklasses riaatrinn, skikkelig avkob-
ling og omkringstående komponenter i
en prisklasse langt over det Full Circle
koster. Jeg tror de færreste vil vokse fra
denne, rett og slett. I de siste dagene av
testperioden koblet jeg opp en Audion
Premier Riaa. Denne rørbestykkede
perlen viste seg å være en nærmest
magisk partner til Full Circle, og er et
åpenbart superkjøp med usannsynlig
god synergi om du vurderer en Circle
og en ny riaa.
rentene hvor skapet skal stå. Dette er
en fremtidig klassiker, kanskje vår
tids LP12.
Skal du ha deg platespiller, vet jeg
for øyeblikket ikke om et bedre kjøp
enn en Full Circle til denne prisen og et
godt stykke over. I alle fall ikke om du
vektlegger noe av det samme som jeg
har beskrevet overfor, og har et tilstrekkelig velbalansert anlegg til å utnytte
potensialet i sirkelen.. Anbefales på
det varmeste.
Konklusjon
Dette prissegmentet fikk akkurat en
ny mester i mine ører. En tretten år
gammel veteran som har vist konkur-
Pris: NOK 29 000
Importør: Pilar AS
Ytterligere oppgradering?
Med en så god platespiller som The Circle
i hus, er det fristende å prøve ut hva
man kan få til ved ytterligere å forbedre
betingelsene den spiller med. Den har som
nevnt en uhyre veloppløst og gjennomsiktig spillestil, og ytterligere tweaking er
veldig fristende. Hvor langt går det an å
dra lyden på denne klassikeren, uten at det
koster skjorta?
The Circle viste seg å være veldig følsom
for kvaliteten på nettkabelen. Jeg kan formelig se kabelskeptikerne vri seg akkurat
nå. Eksotisk strømkabel til platespilleren?
Joda. The Circle er et åpewnt vindu inn til
musikken, og du hører det meste. I mitt
oppsett spilte en relativt kostbar kabel fra
Transparent best, selv om både Oblivion,
LMC og Kimber fungerte bra. Det er rett og
slett bare å prøve seg fram, vel vitende om
at det er litt å gå på her. En annen ting er
underlag, som også har sitt å si. Karbonfiberspikes fra Black Diamond Racing var en
åpenbaring for lite penger. Renere nedover,
større lydbilde og enda friere oppover.En
gammel Base-plattform fungerte også meget bra, og har man midlene, lager Wilson
Benesch faktisk en egen gulvstående plattform. Så gjelder det å holde seg på matta...
eller hva det heter. Filtmatta er ingenting
å ha, i min bok. Filt er ok i tøfler, men har
ingenting på en platespiller å gjøre. Supermatta fra FoQ Components var overlegent
best, og understreket alle sirkelens gode
egenskaper. Roen og innsikten falt virkelig
på plass, definisjonen og transientvilligheten var klart bedre. Jeg regner nesten
denne matta som et must for alle eiere av
The Circle, rett og slett. Selvfølgelig er det
ikke enorme forskjeller vi snakker om, men
likevel er de vesentlige. Ikke minst er det
snakk om endringer som ytterligere kutter
ned på avstanden mellom The Circle og
endel mye dyrere konkurrenter. Enda mer
definisjon, innsikt og musikalitet er ikke
en liten ting, og det koster som regel en del
å oppjustere. Men slett ikke alltid! Å jobbe
litt med rammebetingelsene til vinylspilleren din kan virkelig betale seg.
40
333 Slangeolje & snurrepiperier: DEL ll
Sluttrapport
fra renseriet
Har du lest Fidelity en stund, har du nok også lest noen av mine gamle funderinger over tweaks og morro, i spalten «Rapport fra renseriet». Her er noen
funderinger og erfaringer, sett i bakspeilet.
AV: Vidar Mørch
42
J
eg åpner ballet med å erkjenne at jeg er en tweaker
og det er ikke primært for lydens skyld. Jo da, målet
er å få bedre lyd, eller til nød større brukervennlighet,
men i bunn og grunn tweaker jeg fordi det er gøy å
leke, utforske, lære og pusle.
Så er det sagt.
Om religion
V I KT I G S T
Når vi nå er litt i det eksistensielle hjørnet, la oss ta en kikk
på debatten om tweaks og det evige gnålet om hva som funker og hvem som har rett på den eneste ene sannhet.
Er det én ting jeg aldri slutter å forundres over, så er det
den sektriske holdningen en del presterer å fremføre i diskusjoner om lyd og tweaking av lyd.
Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har deltatt i- eller
observert diskusjoner med aktører i- eller utenfor bransjen,
om hva som er god lyd og hvordan man oppnår god lyd.
Selv de mest latterlige, små tweaks kan utløse hatefulle
utredninger og kategoriske menneskildringer. Jeg har sett
voksne menn formelig skumme rundt munnviken i debatten
om absobsjon eller diffusjon og om nettfaser og stikkontaktens orientering mot vest. Eller var det øst? Herlig, men av
og til en smule bekymringsverdig på vegne av det maskuline
kjønn.
Nå er dette ikke et unikt fenomen for hifi. Du finner de
samme tendensene i alle hobbykretser der menn dominerer.
Jeg tror ærlig talt ikke vi helt klarer å skille mellom konkurranse om kunder, markering av revir og ren entusiasme. På en
måte er det jo sånt som holder sirkuset i gang og emosjoner
nok i sving til å fortsette med en hobby. På den annen side, er
det ikke akkurat det mest forlokkende rekrutteringsbudskapet
for å tiltrekke nye entusiaster, at det første man møter er en
gjeng forumitter som verbalt fyker i tottene på hverandre over
diskusjonen om kabelens magiske flettemønster.
Tør jeg mane til en smule mer inkluderende og tolerant
forhold til vår felles glede over fantastisk musikkgjengivelse?
Kanskje man på den måten oppnår både større interresse og
dermed en bransje som overlever på annet enn bedritne lo-fi
produkter.
For å runde av avsnittet litt småfilosofisk: Er det nødvendig
å vite i denne sammenheng, eller holder det om hver og en av
oss bare tror?
Jeg forstår at konstruktører må skjønne forskjell på videnskap og voodoo, men at enkelte med samme hobby ikke kan
omgås på grunn av uenighet mellom prioritering av logikk og
teknikk kontra estetikk og funksjon, det fatter jeg bare ikke.
Sikkert fordi jeg ikke har filla peiling på det tekniske i forhold
til mange andre i denne bransjen.
Et eller annet sted på veien, har jeg fått en snikende følelse
av at de som egentlig har et slags hobbyingeniøraktig fokus
på hifi, er i flertall over de som er genuint interressert i musikk. Greit nok det - det er vel plass til begge.
Uansett teknisk eller musikalsk innsikt, er jeg ihvertfall sikker på én ting: De færreste av oss aner egentlig hva det er vi
har kjøpt og hvorfor det fungerer som det gjør. Det er derfor
vi fortsatt vil ha tusener av tweaks å teste ut og det er ganske
underholdende i seg selv.
•Kabler
•Nettfilter
•Akustikk i hverdagsrom
•Separat strømkurs
•Underlag
Slangeolje?
En liten flaske med en helt spesiell form
for olje, var sjefsguru Geir Tømmerviks
bidrag til en tanken og ettertankens
kveld i Halvdan Svartes gate.
Den hevdes å være laget av en visstnok veldig sjelden
olje fra en dypvannsplante ved kysten av Japan, men
for alt vi vet er det noe så enkelt som en slangeolje
fra en hittil uoppdaget slangefamile i Amazonas!
Den var uansett utviklet av eller for en kjent hi-fi
ekspert fra Sveits som dessverre har gått konkurs, og
Geir som var agent for denne mannen og hans produkter, har nå bare 2 1/2 flaske igjen. Så er det slutt!
Og dette stresser Hr. butikksjefen såpass mye at jeg
bare fikk låne en åpnet flaske til fotografering mot
å love IKKE å rense mer enn et par CD plater for å
dobbeltsjekke virkningen og å ta et bilde eller to. Og
jeg hadde ikke lånt den mer enn fra den ene kvelden
til neste formiddag, før han ringte og insisterte på at
jeg skulle dra ens ærend til butikken da han trengte
den desperat til en viktig demonstrasjon av dyrt
utstyr. Uten denne oljen ville det låte mye dårligere,
ifølge Geir. Ærlig talt?
Hele ideen med denne spesielle oljen er at den har
en brytningsindeks som gjør at laserlyset treffer de
inngraverte prikker og streker mer presist uten å forstyrres av støv, fingeravtrykk og riper som igangsetter feilkorreksjoner som igjen fører til dårligere lyd.
Ja ikke bare dårligere lyd, fingermerker fører ofte til
så store feil at platen blir uspillelig og det hele låser
seg, ofte med det resultat at displayet flasher “No
disc”.
Undertegnede er dessverre en slurv som så absolutt trenger vask av CD-plater i ny og ne, og jeg kan
garantere at en dråpe av denne oljen både gjør uspillelige plater brukbare igjen, men enda viktigere fjernes mye av den sedvanlige “fnidderet” i øvre mellomtone som jo faktisk høres akkurat ut som det er støv
i platerillene.Men dette er de helt grove forbedringer
som skyldes uvøren platebruk; her skjer også mer
subtile forbedringer som bedre fokus og generelt mer
ro og orden i lydbildet. Virkningen er ganske betydelig og gir en forbedring som lett kan sammenliknes
med en dobbelt så dyr CD-spiller. Ærlig talt!
Dette er ikke tull, selvfølgelig, og vi fotografer har
vel benyttet oss av et liknende triks i årevis når vi
hadde små striper på negativet. Men vi benyttet ikke
slangeolje for å fylle stripene med en substans med
korrekt brytningsindeks for å kamuflere problemet.
Vi brukte og bruker det nærmeste vi hadde tilgjengelig i mørkerommet; nesefett fra eget grev!
Det hele bokstavelig talt koker altså ned til at
en kjemiker gidder å finne ut hvilken olje som har
den riktige brytningsindeksen slik at laserlyset
“ser” koden på plata klarere og uten forsyrrelser av
uhumskheter som striper og fingermerker. Og det er
et marked der ute; jeg vil absolutt ha kjøpt dette om
det var mulig.
Om denne oljen så kommer fra planter, fra jorden
eller fra sjeldne slanger, er neppe særlig viktig om vi
bare finner frem til korrekt brytningsindeks. På den
annen side elsker vi jo gode historier…
43
333 Slangeolje & snurrepiperier DEL ll: Audio Desk Systeme, CD Sound Improver
Beste CD-tweak
noensinne!
Vi har sjelden vært så skeptiske til et tweak, og aldri før vært så overbevist om den betydelige positive effekten. En nyanseringsrikdom
større en Oljefondet, mener testpanelet!
44
D
en eneste grunnen til at vi
gikk med på å ”teste” denne
underlige, og slett ikke billige
CD-skjæreren, var at firmaets
tilsvarende vinylvasker med ultralyd
for snaue året siden fikk kjempeomtale
av Trond Torgsskar i Fidelity nr.51.
De antas derfor å vite hva de driver
på med. Jeg er forøvrig selv på vippen
til bokstavelig talt å tørke støv av min
vinylsamling, men nekter å gå tilbake
til vinyl uten denne utrolig effektive
platerenseren fra tyske Audio Desk
Systeme!
Skeptisk
Men skepsisen er likevel stor til denne
stygge, dyre boksen som skal skjære
bort ”kast” i den masseproduserte CDplata slik at den får en jevnere gange.
Og da med mindre behov for elektroniske feilkorrigereing når laseren har
problemer med å følge ”rillene”.
Men to ganger i året opplever jeg jo
omtrent samme prosedyre med hjulene
på bilen hver gang jeg bytter dekk. Og
selvfølgelig skjønner jeg at det ubalanserte hjul skaper kast og vibrasjoner
som gjør at bilen får dårligere kjøreegenskaper. Men at en bortfresing av
litt plastikk som jevner ut og sentrerer
tyngdepunktet for CD-plata skulle bety
noe særlig for lydkvaliteten, det hadde
jeg litt problemer med å ta innover meg.
Kanskje ville dette fungere med noen
billige CD-spillere med dårlig feilkorrigereinger, men da ville til gjengjeld
prisen være så høy at det var bedre å
bruke penegene på en litt dyrere spiller? Dette er forøvrig problemet med
en rekke utmerkede tweaks; de funker
greit nok, men koster såpass mye at de
samme pengene brukt til bedre basisutstyr vil gi deg større musikalsk utbytte.
Eller….
Endelig utprøving
Som den skarpe Fidelity-leser utvilsomt
har observert, har bildet av denne CDskjæreren prydet opptil flere ”Neste
nummer” sider selv om jeg raskt konstaterte at den teknisk fungerte etter
intensjonene. Jeg fikk i hvertfall snarlig
tatt vedstående bilde som viser prinsippet. At bruksanvisningen syntes å være
oversatt av et dataprogram, og at halve
startsiden var borte, gjorde det ikke noe
enklere. Men på siste redaksjonsmøte
med fullt testpanel (vanligvis minst 3
erfarne lyttere) skulle vi bare høre på
en Iso-trafo og et par strømkabler som
alle virket veldig lovende, men som
var problematiske å gi en skikkelig
vurdering av da effekten var forskjellig
ettersom strømkvaliteten varierte gjennom døgnet.
Men først skulle vi låne øret til en
rask lytting på CD-skjæreren så ikke
vår manglende handlingskraft skulle
oppleves helt patetisk.
Vi kom aldri så langt at vi fikk
sjekket ut strømrenseriet…
Testprosedyre
Selv om jeg regnet med å høre en viss
forskjell etter behandlingen med denne
CD-”forbedreren”, som produsenten
velger å kalle sitt produkt, så regnet jeg
med at denne kunne være såpass liten
at vi ville ha behov for å gå frem og tilbake mellom innspillinger med og uten
behandling av plata. Jeg lette derfor
etter noen plater jeg kunne ha to like
av, og fant en promoskive fra Kirkelig
Kultur Verksted og en demoskive fra
Usher høyttalerfabrikk. Før testpanbelet innfant seg, hadde jeg derfor parvis
behandlet den ene, mens den andre
forble i original versjon.
Under denne prosessen, som er gjort
på mindre enn et minutt pr. plate,
reagerte jeg på hvor kraftig ubalanse
og tydelige ”kast” det faktisk var før behandlingen. Her var det på begge plater
faktisk skremmende dårlig symmetri
og mekanisk stabilitet. Jeg var likevel
temmelig trygg på at korreksjonssystemet i en av verdens aller beste –og
dyreste- CD-spillere, Audio Soulution
SACD 745, skulle takle dette greit. Men
vi måtte kanskje bruke en rimeligere
DVD-spiller eller noe slikt om den mekaniske forbedringen skulle gjøre noe
særlig utslag i lyden? Resten av utstyret
var forøvrig Respons Grande Beryllium,
Devialet D-Premier med Jorma kabler.
Bortsett fra en ny digitalkabel fra Synergistisc Research som var en kraftig
forbedring fra tidligere løsninger. (Så
du trodde digitalkabler ikke betød noe
særlig for lyden? Vent til full test i
neste blad…)
Applaus!
Først spor på KKV-plata var en drivende rytmisk sak med hi-fi dronningen Kari Bremnes. Det låt veldig bra,
og testpanelet uttrykte begeistring over
lydgjengivelsen som de mente knapt
hadde vært bedre i dette rommet. Er
det mulig å få enda mer ut av 16 bits
enn dette?
Så var det den andre platen med helt
identisk cover, og selvfølgelig med Kari
Bremnes igjen i et tilsvarende oppdrevet tempo. Men nå begynte plata med
applaus; det låt også som mer ”live” enn
den andre. Jøss, så stor forskjell kan
det da ikke være mellom to utgaver av
samme innspilling?
Det tok faktisk litt tid før vi skjønte
at det var var en helt annen låt selv om
både cover og etikett indikerte at det
skulle være samme plate…
Så var det på’n igjen nå med Usher
og en storslagen kor/orkestersak av
Carl Orff. Som vanlig låt det kolossalt
stort og fint, men som vi er vant med
på ulikt utstyr, så er felerekke på denne
innspilingen en smule pågående med
litt mye glitter i øvre mellomtone. Så
inn med den slipte plata som denne
gangen heldigvis var helt den samme
innspilling, men nå helt uomtvistelig
både bredere, dypere og med mer presist omriss av opptaksrommet. Samtidig var det litt kunstige glitteret på
felerekke helt borte. Opptaket var langt
behageligere å lytte på uten at noe av
dramaet var redusert, og det var nå
også ryddigere og mer detaljert, samtidig altså som den tidligere antydningen
av glanset papir i øvre mellomtone var
forsvunnet.
Praktisk talt ALLE viktige tekniske
parametre var forbedret, og forskjellen
ble opplevd av samtlige som større enn
når vi går fra 16 bits til SACD! Og det
bare ved å slipe kanten av plata?
Mer musikk
Som nevnt regnet jeg med at det ville
være nødvendig å kunne gå frem og
tilbake mellom den slipte og uslipte
plata for å være sikker på forskjellen.
Men vi visste momentant at forskjellen
var langt større enn antatt. Og vi fant
frem til en av våre favoritter; Andsnes i
Grieghallen med A-moll konserten. Slik
som referanseanlegget nå låt, var det
ingen av oss som engeng hadde fantasi
til å tenke seg hva eventuelle forbedringer skulle bestå i; dette låt simpelthen
fenomenalt slik som det var.
Så et minutt under kniven, og plutselig var den samme innspillingen enda
mer dynamisk, detaljert og rytmisk
medrivende med fjerning av denne
anelse plastikkhinne på felerekka i
bytte med enda mer detaljer samt en
naturlig opplevelse av treverk, grisetarmer og stålstrenger.
Det er ofte enkelt å høre små forskjeller i lydkvalitet. Det er ikke alltid så enkelt å avgjøre hva som er bedre og hva
som bare er forskjellig. Men i begge
disse eksemplene opplevde vi å bli
trukket nærmere til noe som opplagt
var mer virkelighetsnært. I betydelig
grad!
Her var ingen tvil, og forskjellen var
minst den samme som man kunne
forvente ved å bytte ut en bra 25 tusen
kroners CD-spiller med noen av de aller
beste til rundt 100.000. I vårt tilfelle
opplevde vi en forbedring av en av de
to beste CD-spillere vi noensinne har
hørt. Selv Audio Soulution ble enda litt
bedre, utrolig nok.
CD’en død? Ikke om kvalitet har
noen betydning, etter min mening.
Ingen av oss i testpanelet har hørt den
kraft, den rytmiske fremdriften og
den dynamikken på noe datasystem/
USB-dac så langt! Er 16 bits og 44 kHz
faktisk tilstrekkelig om alt er gjort
riktig? Og er mange innspillinger langt
45
333 Slangeolje & snurrepiperier DEL ll: Audio Desk Systeme, CD Sound Improver
bedre enn sitt rykte, også med hensyn til
dynamikk?
Som sagt så fikk vi ikke gjort noe
særlig med diverse andre remedier til
forbedring av lydkvaliteten den kvelden.
Vi ble sittende å spille plata etter plate
som alle fikk seg en omgang med skalpellen før vi med fornyet ineresse lyttet
til kjente å kjære CD’er som ble gjengitt
med kirurgisk presisjon…
Pris: NOK 25 195
Importør: High End Sound, DK
Forhandler Norge: Audioaktøren,
Horten
Testpanelet
Jan Myrvold:
Vi blir bare sittende å glane dumt på
hverandre med kjeven i usedvanlig
dropp-positur: Er det denne gangen
virkelig snakk om samme innspilling? For nå er nok en ”usynlig”
filmglasur fjernet samtidig som rommet er enda mye større enn før og
med krispere fokus. Og hvor ble alle
støyen oppå musikken av; og hvor er
hårlakken i øvre mellomtone?
Både ro og orden er økt betydelig
sammen med enda bedre dynamiske
kontrast. Alle lyder er tydeligere
uten artifakter; artikulasjonen er
også bedre og detaljering og oppløsning er større enn forskjellen når vi
skifter fra 16 bits til SACD-laget på
de aller beste innspillingene. Dette er
antagelig det mest effektive tweak’et
jeg noensinne har hørt! Og den nye
nyanserikdommen er større enn
Oljefondet!
Anders Rosness:
Vi snakker om kjøtt og blod, om
en virkelig virkelighet som er mer
overbevisende enn vi noensinne før
har hørt det. Dette selvfølgelig takket
være fenomenalt bra komponenter,
hi-fi har aldri vært så bra som nå
uansett prisklasse. Og vårt referanseutstyr er tett på det beste som noensinne er lavet. Men en ytterligere
økt antusiasme skyldes et ganske så
rimelig tweak som rett og slett forbedrer vanlige CD-plater (vi har ikke
hørt tweaket sammen med SACD,
DVD Audio eller Blu-ray,red.) slik at
de etter en kort behandling låter en
hel klasse bedre enn tidligere.
For en kveld, og for en sjokkerende
demo! Etter dette er jeg overbevist
om at CD-plata er den beste kombinasjon av brukervennlighet og lydkvalitet vi kan forvente å få tak i til det
46
aller meste av favorittmusikken pr.
2012! Og dette tweaket med fysisk
forbedring av den mekanisk ustabile
plastplata til 50 øre eller deromkring,
er den beste oppgraderingen du kan
drømme om. I hvert fall om du har
et brukbart anlegg i bunn og ønsker
maksimal lyd for minimalt med utlegg. Dette må være et av de heteste
tips Fidelity noensinne har kommet
med og et fantastisk bidrag til å gi
CD-mediet enda bedre ro og oversikt
med en særdeles organisk klang og
naturlig gjengivelse uten den vante
hi-fi glasuren i toppen.
Det er ikke vanskelig å skjønne at
en plate som går jevnere sporer bedre
og gir mindre å gjøre for gjettverket
til feilkorrigeringsdataene. Men at
det skal påvikre så mange særdeles
viktige parametre samtidig, var jeg
helt uforberedt på.
Noen særlig fornuftig forklaring på
den betydelige forbedringen, har jeg
likevel ikke. Men jeg er ikke det minste i tvil om at det jeg hørte i denne
testsituasjonen med mer eller mindre
tilfeldige CD-plater, mange velkjente,
gir det ofte utskjelte CD-mediet et
betydelig løft. CD er med dette helt i
toppskiktet når det gjelder lydkvalitet
og er så desidert verneverdig både på
grunn av lyden og utvalget!
Trond Torgnesskar:
Når det gjelder tweaks, har CD-platen
alltid vært et yndet objekt, og de
fleste som har vært med en stund
husker vel vektringer, grønn tusj,
antistatiske matter og allverdens
greier som skulle gjøre lyden bedre.
(Noe av det som faktisk fungerte var
bruken av en magnet for å få orden
på de ustyrlige molekylene. Sprøtt,
men det virket. red) Et av de mest
gjennomtenkte er Audio Desk Syste-
mes CD-skjærer, som sørger for både
sentrering og vinkling av platas kant,
slik at lyset ikke reflekteres.
Disse gutta lager også den veldig
gjennomførte og minst like gode
platevaskeren jeg omtalte for noen
utgaver siden, og det sier litt om at
de går seriøst tilverks. Jeg husker at
jeg leste en ekstatisk omtale av denne
CD-høvleren i hengangne High
Fidelity for årevis siden, så denne har
vært på markedet en stund. Det er i
seg selv et betydelig kvalitetsbevis...
Ved å sammenligne identiske
plater som var henholdsvis ubehandlet og ferdig kuttet, var det ikke
vanskelig å sammenfatte de ganske
overraskende resultatene. Og jeg sier
«overraskende» fordi de var såpass
store som de var.
Lyden var renere og hadde en større
ro over seg. Det var mer fritt oppover,
og utklingningen opplevdes riktigere.
Mellomtonen hadde mer klang og
uttrykk, bassen var mer potent og
definert, særlig i mellombassen.
Dette var tydelig uansett musikkgenre, og forskjellen var påfallende. På Andsnes´versjon av Griegs
A-moll-konsert for eksempel, var
den behandlede platen preget av et
helt annet innsyn i musikken. Den
ubehandlede fokuserte på tangentanslaget, mens den høvlede gav et
mer transientrikt, renere anslag, mer
kropp i det store instrumentet og
langt mer sober og riktig utklingning. Det var rett og slett som å høre
på en enda bedre CD-spiller. Plata
er helt sentrert, kanten er slipt, og
Soulutionspilleren kan rett og slett
avlese med langt større nøyaktighet.
Da er det åpenbart store forbedringer
å hente.
Har du en stor CD-samling, er Audio Desk Systemes CD-kutter kanskje
det beste tweaket du kan gjøre.
333 Musikkomtaler: Mest Godt norsk
Glimmer & Gråstein
Av [email protected]
Ingen tid å miste
Henning Kvitnes
Henning Kvitnes er en
av mine favoritter og de
siste tre platene fra hans
hånd har vært perler på
en snor. Kvitnes har alltid
vært en melankoliker,
men her tar han det virkelig et steg lenger. På “Kom
igjen” sier han: “Jeg skal
ingen steder lenger, jeg
bare drar, for å komme
hjem igjen..”.
Tematisk beveger han seg rundt de nære ting, om kjærlighet, liv og at alt har en ende. Litt vel passivt spør du meg,
mannen er jo tross alt ikke mer enn 54 … Nå skal det sies at
Kvitnes har en lang karriere bak seg. Det er imponerende
førti år siden den første plata og tretti siden den første soloplata. I dette perspektivet er det oppsiktsvekkende at Kvitnes i moden alder virkelig har fått sitt store gjennombrudd.
Han har blitt en slags norsk utgave av Bruce Springsteen og
Ulf Lundell.
“Ingen tid å miste” er langt fra så umiddelbart tilgjengelig som hans foregående plater. Det finnes heller ikke en
åpenbar superhit som “Opp å vekke sola”. Likevel fremstår
utgivelsen mer helhetlig og kanskje nærmere Kvitens egentlige og opprinnelige uttrykk. Det er godt å fastslå at Kvitnes
opptur fortsetter og at han nok engang leverer en flott plate
som står seg godt både musikalsk og tekstmessig. Han er en
folkelig og tilgjengelig artist som skriver tekster som berører
uten at de blir klamme eller banale. Teksten i tittelsporet:
“Jeg har ingen tid å miste, ingen flere dager å rote bort” er vel
noe hver og en kan legge seg på hjertet.
Kisses On The Bottom
Paul McCartney
Rod Stewart, Robbie Williams eller Bob Dylan har alle gjort
det før. Det handler altså å ta tak i den amerikanske sangskatten fra 20, 30, 40 og 50 årene. McCartney byr på seksten
lavmælte sofistikerte “ball room” klassikere som “My Valentine”, “Always”, “Bye Bye Blackbird” m.fl. Mannen begynner
å trekke på årene, og stemmene er langt mer rusten enn før.
Den har fått en patina som en ville tro skulle kle denne utgivelsen. Dessuten har han med seg et kremlag av musikere,
og både Clapton, Diana Krall og Stevie Wonder figurerer i
mer eller mindre fremtredende roller. Produksjonen er råbra,
og musikalsk og lydmessig synes jeg det funker. Dessverre
opplever jeg at problemet er McCartney selv. For som alltid
synger han pent og prydelig – men det stopper egentlig der.
Det hjelper lite at musikerne og akkompagnementene er
lekre og lekne når vokalen blir flat og overraskende forutsigbar. Sammenlignet med for eksempel Rod Stewart som på
sine to “The Great American Song Book” album, lar
sin meget rusten stemme
komme uttrykket til gode
– ved at vokalen skaper
en dynamikk og kontrast
mot alt det sofistikert
vakre og glatte. Dylan
tok det lenger på Love &
Teft hvor han knabbet en
haug klassikere, skrev ny
tekst og gjorde sangene
48
til sine egne (derav tittelen). Hovedkritikken mot albumet er
at McCartney våger for lite både musikalsk og vokalt. Hva
om han hadde tatt en haug Beatles-klassikere og flyttet til
dettet musikalske universet. Det kunne vært noe. Nå er det
også noe. God lyd, flotte sanger, dyktige musikere og en litt
ordinær vokalist. Likevel en lytt verdig, for her er det vellyd
i massevis.
Old Ideas
The Complete Studio Albums Collection
Leonard Cohen
Enda en av de gamle store er ute med et nytt album, som
lett kan vise seg å være hans siste. Cohen er Norgesvenn og
har solgt haugevis av plater med “I`m your man” og “Various
Positions” som hans største kommersielle suksesser. På “Old
Ideas” fortsetter Cohen der han slapp på forrige utgivelser “Ten New Songs” fra 2001 og “Dear Heather” fra 2004.
Cohen har fortsatt denne dype magiske røsten i behold som
trekker deg inn i sangene og skaper en helt egen stemning.
At han er en aldrende mann som innser at tiden har en ende
preger albumet - og det er en smule dystert men ikke selvmedlidende. Musikalsk er Cohen fullt på høyden og selv om enkelte av melodiene er formfullendt enkle, skjer det massevis
i form av sofistikerte arrangementer og detaljer som hever album til nye høyder for hver gjennomhøring. Alt i alt er “Old
Ideas” et fantastisk flott album som føyer seg inn i rekken av
de elleve foregående studioalbumene og til sammen fyller
Cohen dusinet. De elleve første er tilgjengelig i en gavepakke
av en CD-boks. Sony Music har remasteret hele katalogen og
utgitt en relativt lite påkostet boks. CD-ene er med et unntak
kun pakket i enkle pappomslag. Hele boksen selges på
Platekompaniet for 299,- som gir en stykkpris på godt under
30 kr pr. album. Denne forretningsmodellen har jeg virkelig
sansen for, fordi det da går an å få tak i hele backkatalogen
til artister til en akseptabel pris, før CD-mediet forsvinner
for godt. Det er langt mellom nedlasting- eller streamingtjenester med HD lyd. Derfor er fortsatt ripping fra CD et godt
alternativ. Dessuten er Cohen en av de virkelig store, som
forener poesi og musikk på en særegen måte. Både boksen
og “Old Ideas” er verdt å eie. Et must!
Chimes of Freedom, Honoring 50 years of Amnesty Int.
Div. artister, 4CD, 75 sanger. The Songs of Bob Dylan
Denne CD-en redder liv sier Amnesty. Det er en av mange grunner
til å kjøpe denne svært omfattende CD-en med aldri tidligere utgitte
versjoner av 75 av Dylans sanger. Det hele startet som et lite prosjekt.
Da ryktene spredte seg ville alle være med. Her stiller Patty Smith,
Rise Against, Pete Townshend, Diana Krall, My Morning Jacket, Sting,
Lenny Kravitz, Jackson Browne, Ziggy Marley, Maroon S, Jeff Beck,
Sugarland, Joan Baez, Flogging Molly, Joe Perry, Bad Religion og
en ekstremt lang liste av andre artister, med Pete Seeger på 92 som
eldstemann. Han synger “Forever Young” før sjefen sjøl Bob Dylan
avslutter med “Chimes of Freedom”.
At Amnesty velger Bob Dylans sanger som utgangspunkt for sin
jubileums CD er logisk nok. Fra begynnelsen av sekstitallet har noen
av hans sanger har blitt selve symbolet på frihetskamper verden
rundt. Dylan var selve symbolet på protest og opprør med sanger
som “Masters of War”, “With God on Your Side”, “The Times They Are
A-Changin`”, “Blowing in the Wind”, “John Brown” - og ikke minst
“Chimes of Freedom” som Amnesty har adopter som sin – og gjort til
en slags nasjonalsang for bevegelsen.
Nå skal det sies at Dylans protestperiode var relativt kort og hektisk. Etter 1965 har han strengt tatt ikke utgitt veldig mange sanger
med politisk opprørende og utfordrende innhold. Derfor inneholder
denne gigantiske samlingen, sanger ikke er direkte relatert til opprør
og frihetskamp.
Utgivelsen manifesterer Dylans ubestridt posisjon som poet og
låtskriver – og også hans posisjon som musikalsk bestefar og ikon
for det som kan krype og gå av artister rundt om i verden. Det virker
som de fleste har åpenbart fått han inn med morsmelka. En av dem
sier: “Dylan definerer standarden”.
Når det er sagt, finnes det flere åpenbare innvendinger mot denne
typen utgivelser. Siden omfanget er så stort sier det seg selv at
variasjonen er stor både når det gjelder både musikalsk uttrykk og
kvalitet. Det er ikke alt som fungerer like bra. Problemet er at det skal
litt til å matche sjefens egen versjon av sangene. Likevel fungerer
det gjennomgående godt. Aller best synes jeg det går når artisten
utfordrer Bobs eget uttrykk og flytte låtene til helt egen landskap. Det
nytter rett og slett ikke å legge f.eks. “Like a Rolling Stone” tett opp til
slik Bob selv spiller den.
Jeg ser for øvrig at det for noen er enklere å nærme seg Bob Dylans via en utgivelse som denne. Variasjonen i låter og musikalske
løsninger skaper en egen dynamikk, og det finnes jo også folk som
av fullstendig uforklarlige grunner misliker Bob Dylans stemme. For
dem er denne samlingen et funn.
Uansett skal du kjøpe denne CD-en til full pris og ikke å konsumere den via Wimp eller Spotify. Chimes of Freedom er en flott samling
sanger og en gave fra Bob og innpå hunder artister som gjennom
sine bidrag vil bidra til å redde liv. Det er det dette handler om og
Amnesty fortjener all den moralske og økonomiske støtte de kan få.
Du har ikke noe valg – kjøp - og betal full pris!
Fire kjappe:
Siri Nilsen
Alle Snakker Sant
Siri Nilsens andre utgivelse er virkelig på høyden.
Tittelsporet er en radio
hit. Nilsens underfundige
tekster sammen med hennes særpregede musikalske
uttrykk fungerer fint. Hun
byr på sofistikerte arrangementer, flott sang, en fin
produksjon krydret med
musikalske detaljer.
The Well
Tord Gustavsen Quartet
Meditativ pianobasert jazz.
Velprodusert poetisk og uttrykksfull med inspirasjon
fra norsk tradisjonsmusikk
- og fra andre himmelretninger. Her er det litt Garbarek,
Jan Johansson og Keith Jarrett. Uansett er det vakkert
og hørverdig. Rett og slett
vanskelig å komme utenom.
Scent of Soil
Tore Brunborg,
Kirsti Huke mfl.
Bestillingsverk til Vossajazz
hvor Brunborg og Huke
sammen har komponert
mens Huke har skrevet
tekstene. Resultatet er
hørbart og dynamisk jazz
som grenser mot sofistikert
rock her og der. I det hele
tatt er dette blitt en særdeles
spennende utgivelse med et
dynamisk og tøft lydbilde.
Musikken løftes fram av
Hukes stemme og Brunborgs
saksofon og et knippe musikere som sammen hever
denne utgivelsen til de store
høyder. Og lydbildet. Kult og
audiofilt.
Sidewalk Silhouettes
Vidar Vang
Et prosjekt basert på skisser
og ideer helt tilbake fra 2002.
Disse ble bragt til studio.
Der trykket de på “record”
knappen og lot det stå til.
Vi snakker impulsiv bruk
av antikvariske synther og
div annet utstyr. En slags
uforutsigbar og upolert happening som endte opp som
et særdeles spennende og
hørbart musikalsk prosjekt.
Vang byr på oppsiktsvekkende musikalsk kvalitet som
oppleves som frigjørende og
nyskapende.
49
333 Musikkomtaler: Skeive skiver
AV Jan Myrvold
Chuck Prophet
Temple Beautiful (CD-YEP-2255)
First Aid Kit
The Lions Roar
Historien om den fortsatt unge søsterduoen First Aid Kit
– Klara og Johanna Søderberg fra Enskede sør for Stockholm – startet for alvor i 2008 med en demotape som gav
gjenklang langt inn i de etablerte såkalt «alt-country»
kretser på begge sider av Atlanterhavet. En solskinnshistorie som tok jentene verden rundt allerede før de rakk å
albumdebutere i 2010 med «The Big Black & Blue».
Som et av mange videre resultater av denne oppmerksomheten er samarbeidet med Mike Mogis (strengefantom
fra Bright Eyes/Lightspeed Champion/Monster of Folk),
som nå har produsert oppfølgeren «The Lions Roar». Og
undertegnede kan vanskelig forestille seg noe annet enn
at dette albumet vil plassere jentene på det musikalske
verdenskart en gang for alle.
For albumet «The Lions Roar» er intet mindre enn et ti
spor langt sammenhengende episk-hypnotisk semi-akustisk visekunstverk av folk- og countryinspirerte toner. Alle
egenkomponerte, hvor de kun har fått litt hjelp av Conor
Oberst på ett av dem.
Befriende klisjefattige tekster, hvor de med stø penneføring endatil bruker legendariske kjærlighetspar fra countryrocken som Harris/Parsons og Carter/Cash som referanser viser vel bare at de kan sin kulturhistorie. Til overmål
fremført med den i særklasse mest lytefrie engelskuttale
jeg har hørt fra noe helskandinavisk band noensinne. Og
de synger med uforfalsket innlevelse, treffsikker timing
og hele veien gjennom gullende rent, fylt til bristepunktet
av tilstedeværelse og nerve. Jeg vet faktisk ikke om noen
i Nashville (eller andre steder) som akkurat nå gjør dette
bedre. Altså levert av to svenske naturbarn på henholdsvis
18 og 22!
Albumet er en relativt dempet affære, men med lett tilgjengelige og fengslende, bittersøte melodier. De nøkterne
arrangementene og det lett monumentale i selve produksjonen står godt avstemt til søstrene Søderbergs rensende
vokal, som maler et bilde av det ofte harde og møysommelige livet i den amerikanske midt-vest. Man nærmest
hører vinden suse gjennom avlingen på en uendelig åker i
Kansas eller Iowa. Helt uten at det er hva tekstene handler
om. Det er bare noe med stemningen.
Det eneste jeg frykter for dette forfriskende nordiske
pust av amerikansk folklore er at jentene ikke får være
i fred og stelle med sitt særlig lenge. Noen «big time
operators» med
teft for butikk vil
garantert vifte
med sjekkheftet
ganske snart. For
dersom mot formodning «The
Lions Roar» ikke
medfører et solid
internasjonalt
gjennombrudd
og tilsvarende
høye salgstall for
Søderbergs, er
det bare ytterligere en bekreftelse på at verden
ikke er rettferdig.
50
Jeg vet ikke filla om hvor Jan Eggums helter har blitt
av, men en av mine – Chuck Prophet – befinner seg
i perioden fra ultimo februar til primo mars et eller
annet sted i Skandinavia. Faktisk som «oppvarmer»
for Jayhawks. Jayhawks tar litt av en sjanse her, for
det kan fort bli Prophet alle snakker om etterpå!
Men fortsatt oppholder Prophet seg mesteparten av tiden i byen han elsker over alle andre, San
Fransisco. Den tidligere (og foglarna vet - fortsatt
temporært) ene halvdel av Green On Red er altså
svært så aktiv på egenhånd. Nå aktuell med sitt 13.
soloalbum, «Temple Beautiful». Plateselskapnomadens tredje for Yep Rock.
Og forstår jeg ham rett, er tittelen (og albumet i
helhet) en hyllest til nettopp den gamle hippiehovedstad, som her beskrives som en by full av både
tyver, hjemløse, kriminelle, bohemer – kort sagt alle
som prøver å finne en mening eller retning i livet.
Albumtittelen er også synonym med navnet til
byens legendariske rock-klubb, hvor en ung Prophet
og musiker in spe opplevde mange av sine viktigste
inspirasjonskilder. Selv antyder han at «Temple
Beautiful» er hans ekvivalent til Lou Reeds «New
York», men presiserer at han på ingen måte anser
seg i samme liga som den levende legenden østpå.
Det har han heller ingen grunn til, for Prophet har
vel de siste tyve år i mine ører befunnet seg på et
langt høyere kreativt nivå enn Reed.
Alt i alt et dusin sanger, tidvis optimistiske på
grensen til det naive, med klare pop-referanser, og
færre veksler trukket på country enn forrige gang
ut. Nå får vi tilløp til ren power pop, hvor briljantekvilibristisk elektrisk gitarspill er det mest fremtredende og bærende element. Her finnes selvsagt
lett identifiserbare elementer av tidløs americana,
så vel som klassisk vestkyst og seksti/syttitallspop
generelt. Ånden fra Tidlig E-Street, Eagles/Beach
Boys fornemmes flere steder, men albumet er
samtidig stenket med mer britisk sound – kanskje
spesielt tittellåten, som kunne vært Ian Hunter/Mott
i glansdagene. Og hvor ofte kan man egentlig høre
en ektefødt californier nevne den nord- britiske
ballforening Manchester United!?
Man trenger dog ikke ha tilbøyeligheter i retning av
fysiske utskeielser for å føle seg i form med «Temple
Beautiful» snurrende rundt i et eller annet format.
AV Jan Myrvold
Field Music
Plumb (MI0208CD)
Mot egne forventninger og antydninger holder altså Field
Music fra Sunderland fortsatt sammen, og nå klare med sitt
fjerde ordinære studioalbum, «Plumb». Da regner jeg ikke
med album utgitt under navn som «School Of Language» eller
«The Week That Was».
Og det er et hyggelig gjenhør, som følger relativt opptråkkede stier. Altså ganske så storslagne, kontant rytmiske, men
samtidig lett drømmeaktige lydlandskap, hvor når alt kommer
til alt det melodiøse står i sentrum.
Er man britisk og i popbransjen, blir man nesten alltid målt
opp mot The Beatles. Fortjent eller ufortjent, men de fantastiske fire er nå en gang selve malen.
Field Music ligner dog i mine ører mer på senere referanser som 10CC og XTC, men også innimellom på kanadiske
Sparks. Det er noe med de melodiske strukturer, hvor tempovariasjoner og brytninger avløser hverandre ganske så hyppig,
og dermed utfordrer lytteren på flere plan. Dette er på ingen
måte musikk som tross sin tilgjengelighet, bare forsvinner ut
det andre øret. Her er masser å dvele ved.
Et gjennomgående særtrekk er en særdeles stilsikker vokalføring, hvor spesielt harmoniseringen sitter som ei kule. Her
høres både soul-referanser og små drypp fra Beach Boys. Det
skal dog nevnes at dette er en reinspikka «indie-produksjon»,
og på ingen måte er en direkte audiofil opplevelse. Mest av
alt høres vel anmeldereksemplaret ut som en masseopptrykt
mp3-fil. Det er rett og slett til tider ganske så slurvete, med
litt irriterende støy rundt presensområdets transienter.
Basslinjene kunne med fordel også vært holdt strammere i
tøylene og bedre utstrakt.
Synd – for jeg hører tidvis konturene av noe som kunne
vært en fremtidig troverdig videreføring av arven etter
stilskapere som Steely Dan og Todd Rundgren. Potensialet
er definitivt til stede, skal jeg dømme etter generell standard
hva låtskriving angår. Og det musikalske håndverk er ypperlig utført. Det skulle vært svært interessant å vite hvordan
det hele låter på vinyl. Men det blir vel først og fremst opp
til meg selv og kontobalansenerven.
Mark Lanegan Band
Blues Funeral (CAD 3202CD)
Noen albumtitler kan ved første anledning virke mer misvisende enn andre. Mark Lanegan Bands rykende ferske
«Blues Funeral» er etter de første gjennomspillinger et slikt.
Jeg vil heller si denne etterlengtede utgivelse heller bidrar til
å revitalisere populærmusikkens mest slitesterke uttrykkssjanger enn å grave den ned. Selv om man kanskje kan tolke
«Bleeding Muddy Water» og «St Louis Elegy» som en form
for rekviem. Ikke dermed på noen måte sagt at Lanegan og
kumpaner her har kommet opp med et album som vil appellere til de mest innbarkede purister.
Det finnes vel forsåvidt en nerve av blått i det meste Lanegan har gjort i alle sine ulike prosjekter gjennom sin omfattende karriere. Kanskje har det aldri vært tydeligere enn på
«Blues Funeral». Men det er selvsagt holdt i de aller dypeste
og mørkeste sjatteringer.
Også denne gang viser Lanegan seg som en annerledes
artist. Oppskriften er ikke ulik den som gjorde «Bubblegum»
til en personlig favoritt, med basis i trommer, bass og gitar,
supplert med et bakomliggende mørkt og gotiskinspirert
teppe av synth som limer det hele sammen. Lanegans gravrøst flyr lavt over kompet, men hele veien tydelig artikulert
i et imponerende holografisk lydbilde. På tradisjonell maner
holder Lanegan tekstene korthugne, hvor det sies mye med
få ord. Lyrikk som er minst like dunkle som tonespråket.
Men det brytes noe opp innimellom, som i den lett ironiske «Ode To Sad Disco». Men ingen enkeltlåter stikker seg
altfor langt ut fra fellesskapet. «Blues Funeral» er når alt skal
oppsummeres et homogent og sammenhengende opus uten
svake punkter. På toppen av det hele særdeles velprodusert, i
all sin sobre nøkternhet.
En av Lanegans mange styrker er nettopp at han aldri
overdriver. Heller motsatt. Hele albumet har en stemning
av understatement, og man sanser hele veien uansett hans
52
naturlige autoritet.
Han strekker seg noen
ganger til å legge stemmen en halv oktav opp
i refrengene, og det
er det.
Nesten åtte år har
altså passert siden
«Bubblegum», den
forrige utgivelsen
som kom under navnet Mark Lanegan
Band. I mellomtiden har som kjent Lanegan gitt ut en lang rekke album i forskjellige
konstellasjoner, kanskje mest omtalt og synlig sammen med
Isobel Campbell. Andre igjen er kanskje like begeistret for
hans bidrag i konstellasjoner som The Soulsavers, Twilight
Singers og The Gutter Twins. De to sistnevnte som kjent
sammen med Greg Dulli (The Afghan Wigs/Backbeat Band).
Siden sist har noen kommet, og noen gått. Denne gang består grunnstammen i Mark Lanegan Band (foruten Lanegan)
av Alain Johannes (gitar, bass, tangenter, vokal, perkusjon)
og Jack Irons (trommer). Folk som var sentrale på Bubblegum» - som Joshua Homme, Aldo Struyf og David Catching
– har også bidratt her, men bare på ett eller to kutt hver.
Som nevnte Dulli. Noen av er formodentlig med når Mark
Lanegan legger ut på europaturne, som likegodt (takket være
Egon Holstad) startet i Tromsø. Da solen og dagslys atter så
smått truer på den arktiske horisont, kommer Lanegan
med venner og draperer byen i sitt bekmørke univers. Neida,
han regnes ikke som rockens definitive mørkemann for
ingenting.
AV Jan Myrvold
Bushman’s revenge
A Little Bit Of Big Bonanza (RCD2123)
Tord Gustavsen Quartet
The Well (ECMCD 6025 2785896)
Strømmen av talent som tyter ut fra den ofte omtalte jazzlinja i
Trondheim later til å renne striere enn noensinne. To av medlemmene her er klekket ut nettopp der. Rune Grammofon har tydeligvis
løst fiskekort, og nå sikret seg denne unge og vitale trioen som teller
Even Helte Hermansen (gitar), Rune Nergaard (bass) og Gard Nilssen
(trommer, vibrafon).
Har du stilt inn ørene på myke, liflige jazzakkorder, går du raskt i
sjokkartet koma etter å ha trykket «play». Rett i fleisen får du nemlig
ekspansive, Hendrix-influerte gitarriff over et blytungt komp. I all
sin instrumentale lineup og ekspresjonisme kanskje litt i samme
gate som labelkollega Hedvig Mollestad Trio, bare gjennomgående
mørkere og tyngre i uttrykket med klare referanser til seriøs metall.
Men så har jo også «frontmann» Hermansen en fortid med de banebrytende «svartjazzere» Shining.
Nå er det ikke like dystert hele veien, og gutta byr også på ganske
rolige og dempede stunder som «John Lennon Was The Greatest
Man Who Ever Lived». For øvrig en låttittel som blander seg elegant
og naturlig inn blant andre humørpregede titler som «No More Dead
Bodies For Daddy Tonight», «Jeg Baker Kokosboller» og «Hent Tollekniven Ivar, Det Har Stranda En Hval». Et homogent – men aldri
monotont – album hvor det er like vrient å finne desiderte favorittkutt som dødpunkter.
Det finnes vel heller ikke noe punkt på dette albumet som bør
etterlate lytteren i tvil om dette er habile musikere. Dette er lekent
og stramt side om side, hvor musikerne komplementerer hverandre
med stor presisjon, samtidig som det er en avslappet atmosfære. Her
er tydelig at ingen er større stjerne enn noen av de andre. Et godt
gammeldags musikalsk kollektiv.
Albumet inneholder i god jazz- og progtradisjon på mange overraskende vendinger og løp. Tilsynelatende har de unge herrer god
retningssans, og man føler seg aldri ledet ut i noen blindgate.
Produksjonen er hele veien kledelig dunkel, med ganske så stort
og holografisk lydtablå. Akkurat slik vi er vant med fra smått legendariske Athletic Sound i Halden. Samtidig nok et kvalitetsprodukt
som bekrefter at Rune Grammofon aldri gir ut likegyldig eller uinspirert stykke arbeid. Om ikke alt er jazz, er kanskje jazz alt?
54
Tord Gustavsen er tilbake, nå altså i kvartettformat, etter tre album i trioformat. Nok en gang på
ECM, og da er det vel helt unødvendig å fortelle
den gjennomsnittlige Fidelity-leser at vi har å
gjøre med en innspilling fra audiofiliens elitedivisjon. Samme divisjonsnivå alle de medvirkende på
«The Well» befinner seg i. Som utover Gustavsen
selv teller Jarle Vespestad (tr), Mats Eilertsen (db)
og Tore Brunborg (ts). Dersom dette albumet mot
formodning ikke skulle låte forbilledlig ut av høyttalerne hjemme, har jeg bare en anmodning: skyt
ikke på pianisten! Feilen ligger i så fall definitivt
annet sted.
Det er vel heller ikke nødvendig å fortelle leseren at det her er lite å finne for den som primært
søker fart og spenning. Her snakker vi fortsatt
tvert imot om avspenning. For et album med
Gustavsen og hans menn er nærmere en reise inn
det avstressende meditative, et utfall av non-verbal
hypnoseteknikk, hvor det er umulig å komme
utenom begreper som vekker assosiasjoner til noe
«arktisk», med nok av tid til utpust mellom hvert
anslag.
Som alltid med Gustavsen blir lytteren dratt inn
i et tilsynelatende uendelig klangunivers, som kan
virke både enkelt og komplekst på samme tid. Akkurat som tonespråket på vekselvis kan oppleves
både inviterende varmt og forlokkende kjølig.
Det er mye lyrikk i Gustavsens tangentanslag,
en finstemt balanse mellom det typisk rytmiske og
melodiøse. Ved et par anledninger bortimot åndelig eller sakralt. Så er da også to av låtene – innledende «Prelude» og «Communion» - komponert
nettopp for fjorårets internasjonale kirkemusikkfestival i Oslo.
Den «store» forskjellen fra trioformatet utgjøres her av den hederskronede saksofonist Tore
Brunborg, kjent fra utallige konstellasjoner. Han
er høflig nok til ikke å ta all oppmerksomheten fra
hovedperson og kapellmester Gustavsen, men er
likevel merkbart til stede. Om enn tidvis aldri så
vart. Samtidig er det liten tvil om at hans bidrag
er med på å ekspandere lydbildet. Vi snakker
om tilføring av luft, både i overført og bokstavelig betydning. Og renere luft finnes vel knapt å
oppdrive. Her er bare å la seg stresse ned og nyte i
fulle drag.
Tindersticks
The Something Rain (Lucky Dog 10/Slang5001S)
De tidligere neo-miserables Tindersticks har nok en gang lagt
ned stridsøksen og ryddet interne uenigheter til side, og er
nå nitten år etter debuten på beddingen med sitt niende ordinære album «The Something Rain». Et hvert nytt album fra
denne gjengen er en begivenhet i seg selv, for undertegnede
alltid imøtesett med høye forventninger. Sett i lys av denne
gjengens noe turbulente historie, kan man strengt tatt ikke
forvente at det i det hele tatt kommer noen album!
Mange har forøkt å beskrive hva slags musikk Tindersticks
egentlig spiller, uten at noen vel har lykkes å finne en dekkende merkelapp. Tindersticks spiller kort og godt «Tinderstickmusikk», noe de fortsetter med på «The Something Rain».
Man er dog aldri i tvil om hvem man hører, selv om det
tydeligvis ikke er Stuart Staples som snakker seg gjennom
åpningskuttet «Chocolate» i en jevntflytende «spoken-word»øvelse over et mykt og behagelig arrangement. For øvrig en
meget velformulert og innholdsrik en. Stor fortellerkunst.
Staples trer selvsagt frem til mikrofonstativet allerede i
neste låt, og slipper til andre bare unntaksvis før det hele ebber ut etter ni låter med «Goodbye Joe». Og aldri et Tindersticks-album uten feminin ynde i form av vokal backup. Som
alltid smakfullt utført. Det estetiske – ikke bare visuelt - vil
alltid være et betydelig element i Tindersticks’ musikk.
Bandet fortsetter litt i samme sporet som den forrige «Falling Down A Mountain», som på sin side representerte en aldri
så liten retningsendring uttrykksmessig. Altså hører vi nå et
tilsynelatende mer optimistisk og lysere Tindersticks. De dominerende gitarer og overdådige strykerarrangementene vi hørte
på de fire – fem første album er så godt som forsvunnet. Nå
hører vi flere innslag av tangenter og blåsere, spesielt saksofon,
dog aldri på en måte som dominerer resten av lydbildet.
Townshend Audio
Rock 7
Renaissance Audio
www.renaissanceaudio.no
[email protected]
Tindersticks er
fortsatt litt «nedpå»,
innimellom saktmodige, men definitivt
med friskere innslag
av funky soul-elementer. Det som er
mest likt tidligere
tider, er måten
de bygger opp
sangene på. Det
starter ofte stille,
med en jevn progresjon i tempo
og styrke, til
det innimellom
kulminerer i et
slags kakofonisk crescendo,
før det hele roer seg ned og går tilbake til start.
Med andre ord musikk med både drama og nerve. Heller ikke
på «The Something Rain» nærmer Tindersticks seg kreativ
stupor.
Produksjonsmessig later også Staples og gjengen til å ha
tatt visse grep. Fortsatt låter det «analogt», men samtidig mer
distinkt i klangspråket. Mindre grums og mer glans. Men at
de tidvis fortsatt ikke klarer å unngå litt mye støy og fnitter
rundt Staples vokal, både forundrer og irriterer en smule.
Like forbannet er Tindersticks fullt i stand til å forføre med
sine forlokkende stemninger. En kald vinterkveld med en god
Cognac i glasset og «The Something Rain» ut av høyttalerne
er en dobbelkombinasjon med hyggelig utbetaling.
Kondo
by Audio Note Japan
Overture
Audio Norge
www.audionorge.no
[email protected]
EAR/Yoshino
V12
Audio Aktøren
www.audioakt.no
[email protected]
333 Artistomtale: ORBO & The Longshots
Solens Barn
ORBO & The Longshots trives under præriens stekende sol,
nå aktuelle med nytt album og USA-lansering.
Av jan myrvold
O
RBO & The Longshots, kvintetten fra vestlandet
som hanket inn sin første Spellemannspris med sitt
fjerde og Seattle-innspilte album «High Roller» på
Blue Mood (BMCD6510) i 2008. Til manges overraskelse, ikke minst fordi det konkurrerte i blues-klassen. La
gå at det finnes enkelte blåbaserte toner i gjengens musikk,
men det i kunstneriske uttrykket i skandinaviske ører
lå – og ligger fortsatt - nærmere klassisk søttitallsinspirert
rock’n’roll/americana, hvor veldig mange forståelig nok har
påpekt visse paralleller til spesielt tidlig Tom Petty & The
Heartbreakers, i perioden til og med «Long After Dark».
Interessant, særlig fordi ORBO selv forteller at de alltid
får høre av de amerikanske studioteknikere og musikere de
jobber med over der mener bandet høres typisk europeisk ut,
med klare linjer tilbake til The Beatles!
Nå har jo Petty i ettertid jobbet ganske tett med enkelte
briter som Jeff Lynne og den gamle Beatle George Harrison,
så det kan jo kanskje være en slags omvendt logikk i det.
Men i utgangspunktet trodde jeg Europa – i alle fall Norge var utenfor radaren til den gjengse amerikaner?
-«Vel, i utgangspunktet vet vel de færreste av dem hvor
Norge ligger, men de har hørt om Skandinavia, og ser vel
56
Norge, Sverige og Danmark som ett og samme sted, kanskje
uten at de helt vet nøyaktig hvor det ligger på kartet, i alle
fall de av dem som ikke har vært over her selv», er ORBOs
egen vurdering.
- «Amerikansk publikum har en litt annen måte å nærme
seg musikken på, og de er helt klart veldig åpne også for
utenlandske artister. De konsentrerer seg om hva som foregår på scenen mens bandet spiller, og går i baren etterpå,
egentlig stikk motsatt av det vi oftest opplever her hjemme.
Men begge metoder fungerer helt greit for oss», supplerer
han, som i følge dåpsattesten bærer navnet Ole Reinert BergOlsen.
Delbert McClinton
En amerikaner som beviselig har vært over her flere ganger,
er Delbert McClinton, et av de desidert største navn innen
stilarten ORBO & The Longshots representerer. De spilte på
samme scene som den levende legenden under en festival i
Bergen forrige sommer. McClinton må ha likt hva han hørte
av de langt yngre vestlendingene, og stilte velvillig opp for
en durabelig jamsession. Noe som tydeligvis ga mersmak for
alle involverte, for samme Delbert frigjorde like selvfølgelig
tid da nordmennene atter satte seil over Atlanteren for å ta
fatt på innspillingene som nå foreligger i form av «Praire
Sun». Sammen har de begått kanskje det aller mest forrykende stykke rock’n’roll undertegnede noensinne har hørt av
et norsk band i form av låten «Little Queen» - som dessverre
bare er tilgjengelig via iTunes og følgelig ikke med på den fysiske utgaven av albumet. For øvrig også det friskeste samme
skribent har hørt av McClinton de siste femogtyve år! La oss
bare håpe den blir sluppet på EP eller single etter hvert, men
det er kanskje noen juridiske barrierer inne i bildet?
-«Den ble innspilt et helt annet sted og under andre
omstendigheter enn låtene som er med på albumet. Vi er
selvsagt veldig fornøyd med resultatet, og ikke så rent lite
stolte over å få spille inn en låt med Clinton, men vi føler at
den ikke passer helt inn på albumet. Den ville på en måte ha
brukket opp helheten vi mener å ha fått til på «Prairie Sun»,
forklarer ORBO der jeg treffer han i gjennomsvett utgave
en lørdag ettermiddag backstage etter nok en opptreden for
en fullsatt bluesklubb i hovedstaden. Faktisk har de kjørt
bil strake veien fra Sogndal etter en spillejobb sent kvelden
før. Norgesatlas er følgelig et hett julegavetips til bandets
bookingagent.
Etter et lite fruktbart intermesso på Sony/BMG her hjemme i etterkant av den nevnte «High Roller», er ORBO tilbake
på Eric Mallings Grappa-distribuerte Blue Mood, etter eget
ønske å ha terminert samarbeidet med den multinasjonale
giganten. Ironisk nok er det et underselskap av nettopp Sony
– Hat – som skal distribuere det nye albumet i USA. Utgivelsen er satt til 31. januar 2012. The Longshots har derfor
mesteparten av oktober byttet vestlandsregn med amerikansk midtvestsol, og blant annet vist seg frem på den meget
prestisjetunge AMA (Americana Music Association)-festivalen i Nashville, Tennessee, hvor de fleste av bransjens BTO’s
(journ.anm; BTO = Big Time Operator) er tilstede. Og enkelte
av undertegnedes gamle sofaøgler som Grayson Capps!
Gjengen spilte til sammen seks opptredener i tre forskjellige stater, deriblant oppvarmingsoppdrag for Lynyrd
Skynyrd, Delbert McClinton, Little Feat, og The Fabulous
Thunderbirds. Med dette kan den fortsatt unge gjengen
loggføre over 1000 spillejobber totalt, og det arbeides nå i kulissene for å få dem inn på programmet for neste års «South
By South West».
Innimellom alt arbeid med eget band har Berg-Olsen rukket å produsere andre artister. Både det nye og kritikerroste
albumet til den nå Bergenbaserte norskamerikaneren Robert
Smith-Hald samt De Musikalske Dvergenes ferske opus
bærer ORBOs signatur.
Praire Sun
Tidlig i februar setter gjengen seg nok en gang på flyet over
hvor det da blir massiv turnering rundt om nesten hele
midtvesten og tilstøtende områder. Utgangspunktet blir nok
en gang Nashville.
Albumet er som flere av bandets tidligere utgivelser
hovedsakelig innspilt i USA, og de har likegodt oppkalt det
etter studioet der mesteparten av arbeidet er lagt ned. Som
vi da forstår Prairie Sun Studios i Cotati, California. Ellers er
mesteparten gjort i Nashville, samt litt i Oslo, begge steder
med deres gamle samarbeidspartner Erick Jaskowiak som
teknisk ansvarlig og co-produsent med bandet selv. Av gjestemusikere finner vi størrelser som Fats Kaplin (fele), John
Jorgenson (klarinett) og Mike Henderson (munnspill). Ingen
hvem som helst disse heller, som til vanlig lønnes av folk
som Garth Brooks, Elton John, Bonnie Raitt og Earl Scruggs.
Vi skal heller ikke glemme bandets mer eller mindre fast
assosierte blåserrekke The Longhorns, som består av Bendik
Brænne, Eivind Solheim og Hans Friis. En ung og særdeles
vital konstellasjon, som på scenen spesielt tilfører ORBO &
The Longshots betydelige mengder trykk og sjel.
Albumet består av tretten låter, alle egenskrevne av enten
ORBO alene eller med hjelp fra de øvrige bandkumpaner. Fortsatt snakker vi om klassisk, melodiøs gitarbasert
rock’n’roll med røtter i søttitallet, ispedd oppfriskende innslag av det meste fra swingjazzelementer til sugende sørstats
gospel- blues, sistnevnte i form av en gåsehudproduserende
«God Help Me(If i Can’t Love Again)». Hvor ofte hører vi
egentlig trestemt vokal nu til dags?
Det er i det hele veldig betryggende å høre ORBO & The
Longshots tilbake på sporet de opprinnelig var penset inn
på, og «Praire Sun» føles som en langt mer logisk oppfølger
til «High Roller» enn den litt for polerte «Masquerade».
Produksjonen er ryddig og distinkt hele veien, med særdeles
myndig og kontrollert grunntone, hvor Paul Vikingstads
bassgitar og Stian Tumyrs kontante og stødige trommespill
danner en solid rytmisk plattform, hvor begge er meget tydelig definert og rent artikulert, uten at de på noe tidspunkt dominerer lydbildet. Det gjør ingen av de andre medvirkende
heller. Her hører vi – for å bruke en klisjé - utøverne lag på
lag, hvor lydbildet føles perfekt balansert hele veien. Reidar
Opdal er ustanselig til stede, med varierende styrke, avhengig av hvorvidt han trakterer piano, B3, Fender Rhodes,
akustisk gitar eller harmonivokal. ORBO’s gitarspill har alltid
vært et av de bærende element, også her er den lett gjenkjennelig, med sin renskårne tone og solide bitt.
En entydig positiv utvikling fra de forrige utgivelser er at
Ine Tumyr har fått mye mer ansvar og en mer fremskreden
plass med sine vokalbidrag. Hun synger gullende rent, og
har som frontmann ORBO meget tydelig diksjon og særdeles
habil engelskuttale, kjemisk fri for skandinavisk betoning.
Det er definitivt ikke det vokale det står på.
ORBO & The Longshots virker selv relativt avslappet
i forhold til eventuelle resultater av sitt første seriøse
USA-fremstøt. De vet alle at mange faktorer må klaffe, og at
det kreves mer enn «bare» å treffe de rette folkene de rette
stedene på det rette tidspunkt. Og en hel del hardt arbeid.
Og akkurat på det siste punktet vet undertegnede at denne
gjengen aldri svikter. Slik det sømmer seg for en ekte praire
sun of a gun.
57
333 Musikkomtaler: Blanda akustiske drops
Månedens tilbud
Den gode situasjonen på CD-markedet fortsetter. Prisene er lave, kvaliteten er
varierende, men ofte høy og tilbudet fremdeles enormt. Musikkfaghandel har
riktignok blitt et fremmedord, men på nettet er mulighetene uendelige.
Av Tore Dag Nilsen
E
t meget aktuelt eksempel er
Henry Purcells The Complete
Ayres for the Theatre, fremført
av The Parley of Instruments
med Roy Goodman som leder fra fiolinistens plass. Det er et trippelalbum fra
Hyperion (CDS44381/3) som koster om
lag 250 kroner fra Mudi eller Platekompaniet.
Her får man tre og en halv time med
flott instrumentalmusikk fra 1600-tallets England. Strykerne dominerer,
ispedd noen blåsere her og der. Skalaen
er for det meste liten og intim, men
Purcell komponerte også verker for
større besetninger, og da særlig opera.
Teater- eller scenemusikk ble samlet og
utgitt etter hans død i 1695. Således får
man her musikk fra for eksempel The
Fairy Queen, Indian Queen, King Arthur og The Prophetes, for å nevne noe.
Hele veien er dette melodiøse og velspilte saker som er verdt å lytte på. Du
har neppe lyst å høre alle skivene etter
hverandre, men dette er skiver som blir
liggende høyt opp i CD-haugen i lange
perioder.
En sterkt medvirkende faktor til
attraktiviteten til denne CD-boksen er
den gode lydproduksjonen. Opptaket er
foretatt i 1994 med Tony Faulkner bak
spakene. Tony er en av den klassiske
musikkbransjens beste lydmenn. Han
er tidligere behørig omtalt hos oss og i
andre hi-fi magasiner. Tonys lydsignatur er store og levende lydbilder med
flott balanse. Instrumentene får realistisk størrelse og masse klang, men de er
58
ikke overtydelig plassert, akkurat som
i virkeligheten. Romklangen er også tydelig merkbar, men ikke dominerende
eller overskyggende på opptakene hans.
Musikk av denne typen, med slike
opptak, vil neppe noen gang bli ”demoskiver” du hører over alt, men de har nå
i alle fall den gode egenskapen at dess
luftigere og mer oppløst anlegget blir,
dess mer rik blir lyden.
Årets jazztilbud
Jazz 2, The Perfect Jazz Collection 25
Original Albums må være årets jazztilbud, akkurat som “Jazz 1” var fjorårets.
Eller var det året før det igjen? Nåvel,
det hagler inn tilbudsbokser med jazz
og annen musikk, men jeg tror ikke
noen klarer å overgå denne. I hvert fall
ikke når det dreier seg om 25 originale
utgivelser, rett fra rettighetshaver. Altså
plateselskapene. Og det til skarve 349
kroner på Platekompaniet.
Plateselskapene det dreier seg om er
RCA og CBS, to av gigantene som nå
tilhører Sony. Det innebærer at man
ikke får utgivelser fra Prestige, Blue
Note, Verve eller Impulse!, for å nevne
noen essensielle jazzselskaper, men det
er mer enn nok å ta av likevel.
De som knapt har noen jazzskiver fra
før, bør få med seg den første boksen i
serien. Der får man essensielle utgivelser som Time Out med Dave Brubeck
og Kind of Blue med Miles Davis. Dette
er ting man må ha, men kanskje disse
hjørnesteinene bør kjøpes i løs vekt for
å få siste generasjons originalutgivelser
med topp restaurering og cover art.
Skivene her kommer i enkle pappesker
som rett og slett er krympede utgaver
av de originale LP-coverne. Med lupe
kan du kanskje lese hva som stod på
baksiden, men ut over det får du ingen
tekster. Et medfølgende ark inneholder
de mest viktige opplysningene om melodier, medvirkende musikere, innspillingssted og tidspunkt.
Jeg vil også presisere at langt fra alle
innspillingene leveres med de nyeste
og beste remasterne i disse boksene.
Lyden er uansett langt fra dårlig, bort
sett fra de av innspillingene som alltid
har vært dårlige. Komprimert 70-talls
lyd eller liveinnspillinger fra 50-tallet
verdsetter vi ikke på grunn av den
fine lyden...
70-tallet
70-tallet ja, det får man en solid dose
av denne gangen. Det var ingen gulltid
for akustiske drops. Jazzen ble påvirket
av rocken, og for undertegnede er det
hovedsakelig interessant å dykke ned i
materien på nytt igjen. Flere av de fem
skivene som inneholder jazzrock har
jeg ikke hørt siden den gangen, og den
som best har klart å motstå tidens tann
er Weather Reports livealbum ”8:30”.
Musikken deres fremstår som egenartet og tidløs, men lydkvaliteten er ikke
mye å hisse seg opp for i dette tilfellet.
Andre mer akustiske 70-talls innspillinger har sine sære sider de også.
Gitaristen George Bensons ”Beyond
the Blue Horizon” har sine sterke sider,
men virker kommersialisert.
Det samme er Chet Bakers ”She was
to good to me”, men er kanskje bedre
totalt sett. Carnegie Hall-konserten fra
1974 med Baker og Gerry Mulligan er i
hvert fall ikke dårlig kommersialisme.
Baker deltar også på utgivelsen med
musikken fra filmen ”Round Midnight”.
Fint konsept som det går an å lytte på,
men det gnistrer vel kanskje ikke. Baker deltar også på Jim Halls ”Concierto”,
og nå kan vi endelig feile all tvil til side.
Det er en nydelig innspilling.
Mer kommersialisme med Areta
Franklins ”The electrifying”, men også
den er solid og fengende musikk.
Ikke så med Nina Simone, en annen
syngedame. Tungt og kjedelig. Trøsten
får være at man ikke betaler mer enn
14 kroner for den.
Ting blir generelt bedre dess eldre
innspillingene er her. Paul Desmond, han
med den nydelige altsaksofonen på Brubecks ”TimeOut”, er med på overnevnte
”Concierto”. Vi får ham også i 1962-tapning med strykerorkester. Er det noen
jazzmusikere som kan få noe ut av en
slik håpløs kombinasjon, så er det ham.
Overraskende nok en fin plate, altså.
Jeg nevnte ”TimeOut”, Brubeck-platen hvor Desmond faktisk står for mer
enn mannen hvis navn står på plateomslaget. Den er som allerede nevnt
ikke med her, men vi får ”Jazz goes to
college” med Brubecks kvartett. Den ble
spilt inn i 1954, fem år før ”TimeOut”,
og vi hører lett at suksessen ikke oppstod over natten. Dette leder rett mot
”TimeOut”, men lyden er råtten.
Vi får Thelonious Monks ”Underground”, hans siste studioalbum med
CBS. Ingen stor Monk-plate, men går
absolutt an å lytte på. Og så har den et
ubetalelig artig coverbilde. Det er synd
at CD-formatet blir for lite til å yte det
rettferdighet.
GOD JAZZ
Sony Rollins ”The Brigde” fra 1962 er
udiskutabelt god jazz. Enda bedre er
Miles Davis ”Round about midnight”
fra 1955. Faktisk helt uunnværlig. Og
bassisten og komponisten Charles
Mingus´ ”Mingus ah um” fra 1959. En
nyskapende, støyende og monumental
innspilling. Nå snakker vi jazzhistorie.
Louis Armstrongs ”Satch plays Fats
(Waller)” er selvfølgelig også jazzhistorie. Opptakene her stammer hovedsakelig fra 1955, men noe strekker seg så
langt tilbake som 1928.
Duke Ellingtons ”Ellington uptown”
er uovertruffent god storbandmusikk,
tatt opp i 1947 og 1952. Lyden er faktisk akseptabel.
Har ikke Jazz 2-boksen noen nyere
innspillinger? Tja, to stykker. Wynton
Marsalis´ ”Standard time vol.3: The resolution of romance”. Den er velfrisert
og velspilt med moderne produksjon.
Kanskje litt prektig og tannløs?
Bedre da med Carmen McRae som
kaster seg ut i det og synger Monk.
Tilsynelatende dødfødt prosjekt når
man tenker på at Monks musikk var
instrumental, men Carmen leverer så
det holder. Flott også at saksofonisten er Charles Rouse, Monks trofaste
følgevenn, og at pianisten ikke prøver
å spille som Monk. Melodiene er så
sterke og karakteristiske at Monkfølelsen innfinner seg likevel.
kombinerer et moderne klanguttrykk
og opptaksteknikk samtidig som båndene til fortiden er sterke. Se bare på
besetningen. Bortsett fra elfenbenplukker (pianist) Mehldau er samtlige
herdede veteraner med erfaring tilbake
til begynnelsen av sekstitallet eller der
omkring.
Med begge benene solid plantet i
jazzhistorien har de naturligvis ikke
glemt hva de gjorde i sine yngre dager.
Enda bedre er det at de ikke maser. De
har ikke noe behov for å fremstå som
superflinke eller barrikadestormende.
De spiller standardmelodier med stor
varhet og delikatesse. Melodien er i
fokus. Det er fantastisk fint å kunne
slippe heseblesende spill og overprodusert musikk.
Konitz trakterer saksofonen så man
nesten blir våt i øyekroken. Vart, sårt,
melodisk og fantastisk ren og lys klang.
Artig er det også å høre hvordan Paul
Motian ikke nøyer seg med å kompe.
Han spiller med de andre under solo-
ene. Annerledes, men stort sett vellykket. Og så må vi ikke glemme hvor
solid og melodiøs ”ungsauen” Mehldau
er heller.
Effektiv bruk av klang og stillhet
forteller oss med største tydelighet at
dette er en innspilling av vår tid. Lydproduksjonen har denne deilige sorte
bakgrunnen som forsterker klangene
og stemningene. Lyden er ren og balansert. Alle kommer passe godt frem,
og avstanden mellom lytter og musiker er optimale. Det samme kan sies
om forholdet mellom klang og direkte
instrumentlyd. Gjør seg godt på alle
typer anlegg, vil jeg tro. Dynamikkomfanget er ikke veldig stort, men mye
større enn på pop- og rockinnspillinger. Dessuten får det drahjelp av det
lave støygulvet.
Unn deg denne innspillingen. Den
trenger noen gjennomhøringer for å
komme innunder huden, men til gjengjeld så blir den værende der.
ECM 2162. 3
Klang og ro
Nye jazzutgivelser vies ikke noen stor
plass i mine spalter. ”Live at Birdland”
med Lee Konitz, Brad Mehldau, Charlie
Haden og Paul Motian er likevel et
album som fortjener omtale fordi det
59
333 Musikkomtaler: Blått & Rått
Blått
& Rått
Av Håkon Rognlien
Joe Louis Walker: Hellfire
Alligator
Joe Louis Walker har byttet til Allogator records, og har vel
på mange måter kommet hjem. Ikke aner jeg om det har
noen direkte påvirkning på hans musikk, men det kan virkelig høres sånn ut, for her skjer det ting, ja! Walker har tidligere beveget seg i elegante, småblå og småfunky landskap,
men nå tar han skrittet fullt ut. Tittelen spå skiva indikerer
vel mer enn tydelig at det er litt helvete i sjela og ild i fingrene, og det høres. La meg også nevne at han spiller munnspill
på denne skiva, også på dette instrumentet har han sin helt
særegne og intense stil. Fra første låt er det et trøkk han ikke
har vært i nærheten av tidligere. Han både synger og spiller
som gjelder det livet, og det er jo bare drittøft!
Med seg på skiva har han Tom Hambridge, trommisen
som bokstavelig talt satte fyr på Buddy Guy på hans forrige skive, og det kan vel virke som han gjør det samme
med Walker. Den lett korpulente Alligator-sounden passer
dessuten Walker som hånd i hanske, og jeg påstår uten
omsvøp at ”Hellfire” er Walkers beste med relativt god
margin. Tittelsporet / åpningssporet setter standarden for
skiva, og fremføres det rett og slett ”Hellfire” i hver note.
Men han kan også være nær, på den lett suggererende låta
”What it’s worth” trekker han med lytteren inn i en intens
og spennende musikalsk verden. Nesten litt Hendrix her og
der, dynamikken er nydelig, vokaljobben hinsides bra. Jeg lar
meg dog ikke rive med av den reale tryningsen på ”Solider
for Jesus”, religiøs tungetale i bluesform er patetisk, punktum. Men bortsett fra akkurat den låta er det bare å handle
folkens, dette er en brutal og deilig skive, om lag så bra som
de kommer i 2012.
Big James and Chicago
playboys:
Big playback - live
Blind Pig
Snublet over denne ved en
tilfeldighet, og her er det
et funky liv som får selv
funkhatere til å glise over
hele trynet! Vi hører en skive som
er nydelig fra første tone, et tett, swingende band med
få grenser, i levende live på den legendariske jazzklubben
Lionel Hampton i Paris i 2009, og dermed har vi en vinner.
Legg til at også Blind Pig har fulgt etter Alligator med å gjøre
lyden noe feitere, og alle hjerter gleder seg.
Tre av låtene er originale, ellers har vi bidrag fra folk som
Geroge Clinton, og selvsagt James Brown. Mer underlig er
det dog at de avslutter showet med en drivende instrumentalversjon av ”Smoke on the water”! Lite klinelåter her, det er
stort trøkk hele veien, i all hovedsak. ”Low down dirty blues”
kan vel dog anses som blåtonenes alibi, intens og saftig som
den er, men selvsagt med smekk og driv fra blåserrekka.
Selv om jeg stort sett kan styre min begeistring for rent
funkstoff, må jeg revurdere litt etter å ha lyttet til dette her.
Sånt kan jeg like. Dynamisk, lekent, ærlig, og ikke minst et
håndverk av anseelige dimensjoner. Anbefales!
Vidar Busk and his bubble of trouble:
Troublecaster, Blue Mood
En slags comebackskive fra Vidar Busk, dette her. Og hvilket
comeback! Starten er intet mindre enn dramatisk, her flommer han over av toner som delvis er rappa og delvis nyskapt,
vi hører Duke Ellingtons ”Caravan” Will Rays ”Constantinople”, alt utspedd med arabiske harmonier og klassisk musikk,
bygget på en grunnmur av rå, tung swamp- rockabilly. Dette
er som Vidar Busk goes Lee Rocker goes Ritchie Blackmore
goes punk eller noe sånt. Eller som Busk selv båser det:
Psurfadelic!
Han spiller pinadø enda råere enn noen gang, det er en
drepende god gitarist vi har med å gjøre her, stemmen
hans syder av levet liv, og du må helt til ZZ-Top i sine mest
inspirert øyeblikk for å finne en trio som kan kopiere energinivået disse tre kan komme opp med. Jeg nevnte triokonseptet; Vidar Busk har med seg den energiske bassisten Ole
Evensen, og den unge, men bunnsolide trommisen Alexander Pettersen, og sammen er de dynamitt!
Dette er en av de beste norske skiver med røtter i blues
og nærliggende stilarter, faktisk, og atter stor takk til Blue
Mood for å bringe fram disse tidvis aparte musikkskattene.
Fantastisk, Vidar Busk!
60
333 Stockholm HighEnd messe 2012
Rådhuset i Stockholm i morgendisen sett fra
demorommet til PL Audio som viser frem franske
Focal-høyttalerere sammen med elektronikk fra
tyske ASR og signalkilde fra engelske dCS.
Bedre lyd billigere?
Det var både flere folk og bedre lyd billigere på denne viktige messen som likevel
vil huskes for multimillion surroundsystemet til messearrangøren Hi-Fi Concept og de
rundstrålende superhøyttalere til tyske MBL.
D
en kanskje største overraskelsen på messen var likevel det
sedvanlige lydshowet til Andrew Jones og TAD med sine
fremragende, men store og
tilsvarende kostbare høyttalere med coaxelementer i toppen. Disse høyttalerne
koster minst en godt utstyrt Volvo V-70
med norske avgifter, men er etter de
flestes mening verd pengene. Men den
nye modellen til nærmere halve prisen
og med et mye slankere utseende, spilte
minst like bra i det store lokalet! Også
det meste av elektronikken var denne
gang egenprodusert.
Skandinaviske Audionord hadde bedre
lyd enn noensinne med de ”små”
Magico Q3, men også disse maktet å
fylle et det vanlige hjørnerommet med
praktfull lyd, uventet nok med plenty
62
bass, drevet av de nye Audio Research
monoblokker med en ny type rør som
beholdt det berømte trøkket og kroppligheten, men som hadde enda bedre
oppløsning og mikrodetaljering enn de
forrige.
Slår tilbake!
Men ved å skifte til Dan d’Angostinos
siste kreasjon, gikk vi ytterligere en
klasse opp med fenomenal oppløsning.
Disse transistor monoblokkene så små
og uskyldige ut, men var nesten ufattelig tunge- og like ufattelig dyre. Uansett
var det et formidabelt come-back fra
en av de store i hi-fi folkloren, og litt av
en nesestyver til de som intrigerte han
ut av den merkevaren han hadde skapt
grunnet skyhøy kvalitet.
Selv om det var USB-dac’er av god
kvalitet i alle prisklasser , opplevde jeg
stadig flere som klager over manglende
spillelyst etter at denne lettvinte signalkilden har kommet i hus. Blir vi så
blasert med tusenvis av musikkstykker
som kan fremkalles med et tastetrykk
at vi ikke gidder å høre mer enn et
minutt av hver, før vi fyker videre for å
få med oss så mye som mulig?
Dette behovet for fordypning blir i hvert
fall ivaretatt av vinylplata med sine
antikvariske teknologi som likevel spiller musikk sedvanlig engasjerende, langt
utover hva målinger tilsier, og som også
i Stockholm ble brukt av et betydelig
antall utstillere som signalkilde.
Det nye var likevel at en av verdens
mest respekterte audiofile platemerker,
svenske Opus 3, nå er kommet med 2
spors mastertape på 12 tommers tape-
Det var stor pågang av besøkene, nærmere to tusen hver dag, på sentrale Sheraton hotell
og hi-fi messen denne weekenden i midten av februar.
ruller. For en lyd, og for en dynamikk! Sjefsguru
og lydmester Peerson forteller at det er så mye
informasjon langt under støynivået på disse opptakene slik at dynamikken i praksis blir langt bedre
enn måleresultatet tilsier. Så nå er det bare for oss
nordmenn å få tak i de siste Tandberg spolebåndspillere for ombygning til 2 spors og med riktig
avspillingskorreksjon, begge deler enkle modifiseringer på en avspiller som tar 12 tommers tape.
Utenfor allfarvei
Et par nykommere tiltrakk vår oppmerksomhet;
først den høye Dali Megaline- liknende høyttaleren til en ung entusiast som til en meget grei pris
skapte et stort lydbilde, som forventet av denne
type linjekilder, og med en stor type Heil-diskant
som punktkilde i midten.
En annen uventet attraksjon var rommet til Voxativ som både stilte ut en imponerende rørforsterker med en type rør vi knapt har sett tidligere,
pluss en hornhøyttaler med utelukkende en
dobbeltmembran 8 tommer (ca.) som vi har sett tilsynelatende maken til for et par hundre kroner på
70-tallet hos Audioscan. Men denne var håndlaget,
og det amerikanske bladet Stereophile kåret denne
superenkle konstruksjonen som ”Årets produkt”
for 2011. Er det mulig? Denne rariteten må vi så
absolutt prøve!
Vi skulle gjerne fortsatt, men Fidelity går i trykken bare et par dager etter messen slik at vi knapt
rekker mer i første omgang. Men alle var enige
om at det var en vellykket og uvanlig godt besøkt
hi-fi messe midt i smørøyet av Stockholm og på et
hotell med klasse. Spørs om ikke det er noen av
årsaken til suksessen…
Nostalgi eller grensesprengende lyd? Peerson og Opus 3 lanserte på HighEnd messen 12 tommers
masterbånd. Noe for nordmenn med lett tilgang til brukte Tandberg spolebåndopptagere?
Men billig blir det ikke…
Tyske T+A viste muskler både med rørforsterkeri og store høyttalere.
63
lusekofte & retro
Gløden fra store rør lyste opp
mange rom i Stockholm.
Hi-Fi Klubben og Erik Søderman viste frem
digital NAD og B&W i liten innpakning.
Anders Ertzeid fra Hegel har kuttet ut
nisselua, men lusekofta er med.
Med masterbånd fra bl.a. Opus 3 er den
analoge spolebåndopptageren tilbake!
Holographic og Lars Karlsson er en liten produsent
av rimelig og spennende elektronikk.
64
Platespilleren var i flittig bruk.
Danske ZenSati og High End Sound delte rom.
Mark Johansen med ny ZenSati kabel.
Ny modeller fra Magnepan er et av de beste high-end kjøpene, om du har plass.
Veteran hi-fi er mest for vinyl, bla. basert
på Bo Hanson konstruksjoner.
65
grandiost!
Mikael Reichel med egenkonstruert høyttaler med horn og lett dobbeltmembran.
Trådløs hodetelefon fra Senneheiser og
Per Johansson låt uventet stort og fyldig .
Lars Dåverstrand fra AVT med minihøyttaler
Høyttaler med linjekilde fra Anders Wale og Wavelit.
Voodoo? Michael von Scherin fra PMR med Alon-høyttaler
og en mystisk, men fungerende multiresonator.
66
Horn fra DIS og Georgios Fergidis
T+A med sitt nye flaggskip med
tilnærmet linjekildeprisipp.
En tydelig stolt Ines Adler fra Voxativ
med sensasjonell omtale i Stereophile.
Rålekker, spennende og nyskapende rørforsterker fra Voxativ, jfr. Stereophile.
67
horn, rør & linjekilde
Europapremiere på ny og ioppsiktsvekkende god forsterker fra den gamle
Krell-konstruktøren d’Angostino med egen label. Importør: Audionord
Med et komplett surroundsystem fra tyske MBL er ikke prisen sammelignbar
med en god bil, men med en stor villa. Men flott låt det.
68
Flott lyd hos Martens med de nye rimelige Django.
Beste lyd? Konsert med Snna-Lotta Larsson .
Ludwig og resten av teamet fra Stylus med
Wilson høyttalere og VTL forsterkeri.
Andrew Jones med nye TAD høyttalere, minst like
gode og rimeligere enn de større i dette rommet.
69
blanda drops
Mye software også for
CD og vinylfolket.
Beste lyd noensinne hos
Hæggmark og Audionord.
Det utvikles stadig nye og bedre rør.
Dobbelt norsk: Geir og Robert
fra OHC og AudioConsept.
Finske Genelec med ekte
”monitorer” for oss alle.
70
Gratis kaker ved
messens slutt.
Bild&Ljud er blitt Ljud&Bild,
eller omvendt?
Skryt av Devialet.
Gøran Chatall med sedvanlig
morsom utstilling for HRT.
Teamet fra Audionord.
B&O viste seg også frem med lekker design og utmerket lyd.
71
333 Esoteric APL
Mesterlig?
Nå har jeg hatt en converter fra APL HiFi i systemet en god stund, og
plutselig en lørdag var storebror på døra... Klart jeg slapp ham inn!
AV Trond Torgnesskar
D
et dreier seg om APL EWO
Master, den siste versjonen
av spilleren som var på besøk
i redaktørens lytterom for
etpar år siden.Den ser altså helt lik ut,
men innmaten er betydelig oppgradert.
Dette er APLs referanseprodukt, og her
er alt tynt til det maksimale. En spiller
som begynte sitt liv som en ekstremt
kompetent Esoteric-modell, men som
blir totalt skrudd fra hverandre i
hendene på Alex Peychev,til bare selve
drivmekanismen gjenstår.
Etter å ha skrelt En Esoteric UX-1
72
ned til bart metall, blir spilleren bygget
helt opp igjen med Peychevs løsninger,
noe som innebærer en tilnærming
til problemene som er totalt kompromissløs og bærer veldig preg av hans
bakgrunn fra Sonys proffdivisjon. Her
er ekstremløsninger på alt, trafoer og
rør på utgangene, galvanisk skille mellom hver seksjon, nærmest voldsomme
løsninger på jitter- og latencyproblematikk, variabel filtrering, innebygget
forforsterker i referanseklassen og ikke
minst en bygge- og komponentkvalitet som ville fått det til å gå rundt for
enhver lydinteressert sjel.
I disse dager, nå som CD-produksjonen synger på det aller siste verset,
kan det virke som ren og uforfalsket
galskap å investere i en maskin som
spiller av CD-plater til en såpass høy
pris, men de fleste av oss har jo store
samlinger likevel, og denne boksen kan
da også bestilles med asynkron USB,
eventuelt kan konverter- og preampdelen kjøpes separat, om man ikke har behov for drevet. Desuten er dette også en
griselækker og skremmende god DVDmaskin, om enn ikke Blu-Ray. Dermed
Masteren ble satt rett på benken ved
siden av mine monoblokker, og koblet
opp med kabling fra Oblivion. I denne
første delen av lytteseansene brukte
jeg min egen Hovland HP 100, slik
at overganngen fra min vanlige APL/
TentLabs-rigg ikke skulle inneholde for
mange variabler.
Being there!
kjøper en heldig spekulant mer enn
en boks her, men det skal vi komme
tilbake til senere. Det er også verdt å
huske på den framtidssikringen som
ligger i det å ha en kilde en produsent
som APL betyr at maskinen vil kunne
oppgraderes i flere trinn etterhvert som
utviklingen gir rom for det.
Ettersom firmaets innstegsprodukt
til vanlig spiller hos meg, fikk jeg æren
av å leke med APL Master i noen uker
rundt juletider. Julen kom rett og slett
litt tidligere enn antatt til min kant av
verden, i alle fall til mitt lytterom.
Esotericspilleren har en voldsomt solid utstråling, og selv en novise forstår
at dette er ytterst seriøse saker. Betjeningskomforten er nærmest maksimal,
og jeg tror ikke jeg noen gang har sett
et komponent som gir et så gjennomført solid no nonsense-inntrykk.
Det eneste som sladrer om at dette
ikke er hyllevare, er den lille, diskrete
APL-logoen i front, samt de ikke akkurat like diskrete Phillips ECC 82
NOS-rørene som stikker ut på baksiden,
forsynt med rørdempere fra Herbie´s
Audio Lab.
Etter kun kort tids oppvarming fylte
Kenny Barron lyttestua med standardlåter fra den glimrende «Live at
Bradley´s», og dette liveopptaket som
jeg kjenner så godt, og som jeg har spilt
på alt jeg har hatt innom, dratt med til
Knuts lytteseanser og ellers har et nært
forhold til, låt veldig mye mer enn jeg
hadde forberedt meg på. Romfølelsen
og akustikken var rett og slett enorm.
Fra før det første anslaget hadde jeg
følelsen av at jeg satt i det samme rommet som musikere og publikum, fordi
APL Master trakk ut så mye rominformasjon at stua mi plutselig ble en
jazzklubb for en stakket stund. Tangentanslagene hadde en nesten ekstrem
autoritet, og klangen i flygelet var så
fargerik og full av fasetter at jeg med
hånden på hjertet kan si at jeg aldri har
hørt maken, vel å merke fra en innspilling. Så kom bassen og trommene inn,
og igjen var autoriteten, trøkket og
klangen overveldende. Følelsen av virkelige instrumenter, anslag, toner, luft
som flyttes, energien som legges i en
fremførelse. Sånn er det når et komponent ikke bare avspiller musikken, men
rett og slett gjenskaper opptaksøyeblikket. Tredimensjonaliteten var nesten
ikke til å tro, klangen og stoffeligheten
i instrumentene rett og slett avsindig.
Både trommer, bass og flygel framsto
med en nesten skremmende tilstedeværelse og størrelse. Snakk om å bli dratt
inn i en fremførelse! Dessuten hadde
alt som foregikk en annen størrelse.
Musikere og instrumenter fylte rommet
på en annen måte, det låt klart større,
mer riktig og levende enn før. Med
denne spilleren i anlegget kommer musikerne til å ta over stua di, så forvent
ikke en forsiktig og sky gjengivelse, her
får du alt med en fysisk skala som kan
skremme tinnitus på hvem det skal
være. APL Master har overhode ingen
innstillinger merket «Bakgrunnsmusikk». Her tar lyden plass og legemliggjør alt som skjer.
Så var det Manu Katches tur, og igjen
var instrumentene så ekstremt rike
på farger og informasjon, så utrolig
tilstede i lydbildet. Plutselig ble det
mulig å høre hvor på skinnet Katche
traff, oppleve Tore Brunborgs fraseringer og Pino Palladinos groove så
mye tydeligere enn før. APL Master
trekker en uendelighet av informasjon
ut av platene, og brått hører du ting
som foregår langt bak i opptaksrommet med sen samme tydeligheten som
solistens timing og spill. Musikerne har
ingen steder å gjemme seg, og jeg tviler
på at så mange studioteknikere egentlig
vet hva det er mulig å få med seg av
håndtverket deres.
KLANG
Jeg grep meg selv i å tenke at det kan
umulig være så mange der ute som
virkelig vet hvor mye informasjon som
faktisk ligger på en CD, for igjen var
det en autoritet og en klangrikhet over
musikken som jeg ikke har hørt maken
til i mitt lytterom. Ikke i noen andres
heller, når jeg tenker meg om. Her er
det rett og slett uendelig mye mer av
alt. Valører og klangfarger, nyansering,
anslag, utklingning og dynamikk. Alt
presentert med en lineæritet som ikke
er til å tro, og med en totalt umekanisk
mykhet som likevel kan være brutalt
tilstede når musikken krever det. Det
låter rett og slett helt ekstremt naturlig,
og så uendelig langt fra det de fleste
forbinder med CD som det vel er mulig
å komme.
Ingen lytteseanse anses som gjennomført her i huset uten litt tidligmusikk, og Jordi Savalls kameratgjeng «Les
Concert des Nations» er innom en tur
med musikk av solkongens hoffkomponist Marais. APL Master gir en innsikt
i denne musikken som ingen annen
kilde jeg har hørt er i nærheten av, rett
og slett. Nok engang er det følelsen av
tilstedeværelse, utrolig klangrikdom,
enorm skala og lettflytende naturlighet
som setter denne boksen i en klasse for
seg. Den tegner et såpass mye rikere og
levende bilde av det som foregår mellom og rundt høyttalerne at det eneste
som slår meg som en passende frase er
nettopp å gjenskape opptaksøyeblikket.
GRIEG
Leif Ove Andsnes har gjort en strålende
tolkning av Griegs berømte A-mollkosert, og i dette opptaket fra Grieghallen er det ikke en tone, ikke et anslag
og ikke en side ved akustikken og det
enorme flygelet du som lytter ikke får
med deg. Jeg har rett og slett aldri hørt
et klaver gjengis med en så fargerik og
maktfull selvfølgelighet som her. APL
Master har noe iboende arrogant ved
seg, siden den åpenbart takler ethvert
instrument og enhver fremføring med
den samme ubestridte musikaliteten.
De fleste mennesker opplever det å
gå på konsert som en mer intens og
berikende følelse enn å lytte til den
samme musikken hjemme, og mye av
det ligger i nærhet til musikkens vesen
og intensitet som man må til konsertsalen for å finne. APL Master bringer
mer av denne berikende nærheten inn
i mitt lytterom enn jeg har opplevd
før, og gjør det med en kontroll og et
musikalsk overblikk som er til å miste
pusten av. Den gjenskaper magiske øyeblikk av musisering, og gjør det med
73
333 Esoteric APL
en naturtrohet som ligger utenfor det
vi vanligvis forbinder med hifiapparatur. Dermed blir den fort farlig vanedannende, kanskje på samme måten
som en fiolinist opplever etter å ha spilt
på en Guarneri-fiolin en stund. Det blir
vanskelig å gå tilbake. Og tilbake må
man jo, med mindre man er usedvanlig
bemidlet. Kvalitet i denne klassen er
aldri rimelig.
Samtidig inneholder denne APLkreasjonen også en forforsterker som
etter sigende skal inneha kvaliteter som
har gitt definitive superhighend-komponenter reisepass i andre lytterom
enn mitt. Dermed ble Hovlanden gitt
fri noen dager, og APL Master kjørt rett
i monoblokkene. Satt opp på denne
måten kontrolleres preampfunksjonene
med en medfølgende standardfjernkontroll fra Sony, en løsning som fungerer
godt, for all del, men som ikke kan sies
å inneha den samme maskuline elegansen som spilleren og dens orginalkontroll. Men man kan jo ikke få alt heller.
Det betyr jo også at man må forholde
seg til to fjernkontroller, men man
sparer en boks i oppsettet.
En boks til?
Det ble fort klart at den innebygde
preampen ikke sto tilbake for Hovland
HP 100, selv om den portretterte musikken litt anderledes. Åpenheten økte,
og den fra før av ekstreme graden av
akustikk- og romgjengivelse ble enda
etpar hakk bedre. Lydbildet virket enda
mer omsluttende, som om musikerne
som befolket scenen fikk mer plass
å bevege seg på, samtidig som at jeg
74
som lytter faktisk rykket litt nærmere
scenen. Det ble mer intimt, enda mer
direkte og kneppet mer intenst. Diskanten låt enda luftigere og økte i intensitet selv om den ikke på noen måte ble
mer pågående. Jeg håper dette gir deg
som leser mening, selv om dere ideelt
sett burde opplevd det alle sammen!
Hva er det som gjør at noen prioriterer å innhandle et komponent i
denne klassen framfor ny bil eller nytt
kjøkken? Vel, jeg kan jo ikke snakke for
andre enn meg selv, og gudene skal vite
at jeg ikke har råd til en, men jeg si at
jeg forstår spekulantene godt. Er man
tilstrekkelig glad i, for ikke å si avhengig av musikk til å vurdere en spiller av
dette kaliberet vil man nok også kunne
verdsette alt det den gjør og måten den
gjør det på. Jeg må faktisk innrømme
at det er svært få, om i det hele tatt
noen, opplevelser fra sweetspot som
kan måle seg med de jeg har blitt til
del de siste ukene med APL Master i
huset. Å beskrive hva den gjør med et
minimum av ord er både vanskelig og
innlysende. Den låter ekstremt naturlig
og sannferdig, og gir et så overveldende
innblikk i alt som skjer i øyeblikket, og
dermed alle sider ved en framførelse
at du faktisk må til en konsertsituasjon
for å oppleve det sterkere.. Det er det
aller største kompliment jeg tror det er
mulig å gi et hifikomponent, og denne
spillerens ekstreme naturtrohet og
musikalitet sier veldig mye om hvilken
erfaring opphavsmannen besitter som
lytter og musikkelsker.
Siden jeg nå engang benytter meg
av samme firmas innstegsprodukt,
er det også ganske tydelig at de to
boksene kommer fra samme hånd og
springer ut fra de samme referansene.
Grunntrekkene er like, tilnærmingen til
musikken likeså, men APL Master gir
naturlig nok veldig mye mer av alt. Om
det er nok til å forsvare prisforskjellen,
får bli opp til hver enkelt. Som den står
hos meg pr. Desember 2011 er APL
Master den aller beste kilden jeg har
hørt. Intet mindre.
KONKLUSJON
Er du langt mer enn gjennomsnittlig opptatt av musikk og følelsen av å
være der det faktisk spilles, er det ikke
vanskelig å anbefale å ta APL Master
i nærmere øyesyn. Det kan gjøres på
firmaets nettside aplhifi.com, hvor man
også finner et nettforum for APL-brukere- og interessenter. Maskinene kjøpes
direkte fra produsenten, og innebærer
også at man som kjøper må disponere
en donormaskin i form av en Esoteric
UX-1. Dette fordi det er det mest overlegne drivverk Peychev kjenner til, og
ikke leveres til tredjepart fra Esoteric.
I skrivende stund har APL Master
forlatt lytterommet, og selv om min
egen dac er helt usedvanlig god og har
mye av den samme sjelen, er savnet
stort. Gudene skal vite at jeg skulle
ønske jeg var såpass bemidlet at jeg
kunne kjøpt en.....
Pris: USD 35 000
+ Esoteric UX-1 (brukt)
Importør/forhandler:
APLHiFi.com
333 Oppo 95 high-end spesialversjon
Enda bedre!
Den vanlige Oppo 95 er et av de beste kjøpene
av avspillere for alt på sølvplater. Både bilde og
lyd er ytterligere forbedret på denne betydelig
modifiserte spesialversjonen. Men er den verd
tredobbelt pris?
H
vis du synes du har sett
dette bildet av Oppo
95 tidligere, så har du
helt rett! Det var nemlig ingen grunn til å ta
nytt bilde av den tre ganger så dyre
high-end spesialversjonen da det ikke
var så mye som et klistremerke utenpå
som var forskjellig fra originalen. Men
både bilde og lyd er betydelig forbedret, nesten utrolig nok da originalen
allerede var sjokkbra på begge områder
med ibruktagning av det aller mest avanserte innen ”linjedobbling” og andre
ekstrapoleringer av både bilde- og lydformatets opprinnelig begrensninger.
Selv i vanlig 16 bits Cd-avspilling
mener vår budsjettredaktør at standard
Oppo 95 modellen knapt har noen
76
konkurrenter i prisklassen. Og så spiller den i tillegg også SACD. Blu-Ray og
DVD Audio på lydsiden samt både DVD
og Blu-Ray på billedsiden. Og det med
en kvalitet som knapt blir overgått av
selv langt mer påkostede Blu-Ray spillere fra de store aktørene. Og så leveres
den til og med med sonefri DVD pluss
potensiale for sonefri Blu-Ray mot noen
hundrelapper ekstra. Et columbi egg!
Oppo, Cambridge, Pioneer,
Esoteric…
Er det noen mindre spesialistfirmaer
som endelig stiller med en usedvanlig
god avspiller som også kan ta Blu-ray,
men til langt høyere pris, så kan du nesten være sikker på at det også her sitter
et Oppo drivverk inni! Nå er dette langt
fra noe svindel selv om påslaget for
en litt flottere boks ofte er formidabel,
men samtidig gjøres det gjerne større
eller mindre forandringer i strømforsyning og analogutgangen som kan gi
en viss kvalitetsheving både på lydog billedsiden. Cambridge er et godt
eksempel på en spiller som faktisk låter
bedre enn den originale Oppo-spilleren,
sistnevnte riktignok med en rimeligere
versjon enn toppmodellen.
Tidligere har vi opplevd Pioneerspillere som ombygget av Halverson og
Muse låter langt bedre enn originalen,
og i dette bladet tester vi også en rådyr
ombygning av Esoteric UX-1 som i
standardversjon er noe av det beste på
markedet. Bygget om med med klokke,
dac og balanserte analogutganger med
i produktspekteret som lages i stadig
mindre serier, og med stadig mer
manuell arbeidsinnsats både i produksjon og utvikling. Dette gjelder de fleste
kommersielle produkter fra vin, til bil,
til reiser og selvfølgelig til lydprodukter. Likevel er denne tilsynelatende
nærmest indentiske Oppo high-end
varianten et glimrende eksempel på
hvor vanskelig det er å gi råd om ”beste
kjøp”. Og det selv om vi knapt vet om
noen andre avspillere i 30-tusen kroners klassen som gjør så mye og så bra.
Det er bare det at selv veldig lydkritiske
entusiater vil oppleve standardmodellen som ”nesten” like god.
La oss derfor sjekke ut hva ”nesten”
innebærer i dette tilfelle. For mens
den oprrinnnelige Oppo 95 hadde en
veldig nøktern diskant, noe jeg uansett
foretrekker fremfor den flisingen man
altfor ofte opplever med selv ganske kostbare DVD/Blu-ray spillere fra
Østen, så gav bl.a. utskifting til dyrere
komponenter et markant løft i toppfrekvensen på luksusvarianten. Og
dette absolutt uten
fnidder, knust glass
eller andre vanlige
problemer når man
prøver å få til mer
luft i luka. Også oppløsning og detaljering
er merkbart bedre.
Jeg vil også forsverge
at bassen går ikke så
lite dypere, selv om
dette knapt var noe
problem med den
opprinnelige versjonen. Ikke uventet
fører alt dette til et
enda mer presist
holografisk lydbilde;
ikke nødvendigvis noe særlig større,
men litt mer opplyst slik at man kan
”se” avslutningen av rommet bedre.
fleste mer påkostede Blu-ray spillere fra
andre leverandører) så eventyrlig flotte
med glitrende farger, total mangel på
piksler og en oppløsning så detaljert at
selv vårt drøye tre meters brede bilde,
sett på en avstand av 2 meter, oppleves
som om det var et hull i veggen!
Men igjen, uten å helt å oppfatte
hvike tekniske faktorer som påvirket
dette, så var de samme filmene med
luksusutgaven en anelse krispere med
mer glitter i høylyset. Her var enda
sorterer sort samtidig som skyggepartiene var lettere å se, men først og
fremst oppleves ytterligere en dybde i
filmbildet som er langt bedre enn det
jeg noenisnne har opplevd på kino.
Selvfølgelig snakker vi da om vanlige
filmer, ikke 3-D versjoner med tilsvarende teknisk utstyr.
Konklusjon
Paradoksalt nok er den største konkurrenten til denne high-end luksusversjonen av Oppo 95 den ordinære
versjonen av denne til tredjeparten av
prisen. På den
andre siden er
jeg høyst usikker
på om noen av
de dyrere- men
større og flotteremultispillere
fra Marantz og
Denon egentlig
er noe bedre enn
testobjektet. Og
disse spillerene
har såvidt jeg
vet heller ingen
mulighet til
å avspille for
eksempel amerikanske DVD’er
og SACD-filmer i sone 1.
Ved direkte sammenlikning vil det
ikke være tvil om at lusksusmodellen
er luftigere og mer oppløst, muligens
også med enn noe mer definert og
dypere bass. Men forskjellene er ikke
dramatiske, og selv standardmodellen
av Oppo 95 er en forbasket god multimaskin som fortjener å brukes selv i et
high-end anlegg i bare 2 kanaler, gjerne
sammen med en vinylrigg til mange
ganger prisen.
På den andre siden er mellomlegget toss alt ikke særlig mye mer enn
hva mange av oss betaler for en god
strømkabel eller to. Det er således ikke
prisen i og for seg som er problemet,
men at denne er tredoblet i forhold til
et allerede strålende bra produkt.
Det blir altså som å velge en ekstra
god hundrekroners mens det er en
Ripasso du egentlig drømmer om…
«Vi vet knapt vet
om noen andre
avspillere i 30-tusen
kroners klassen
som gjør så mye
og så bra
Bilder i relieff
rør linjetrinn, er lyden dratt ytterligere
flere hakk opp, og oppleves nå som
kanskje det beste vi noensinne har
hørt i finstua. Dette selv om den litt
slankere Audio Soulution i referanseanlegget muligens er enda mer finkornet
og presis, men ikke fullt så hjertelig
tilstede sammen med alle artistene fra
platesamlingen.
Nei, sølvplatenes død er nok forkynt
i tidligste laget, vi har nylig hørt både
vinyl og 16 bits CD-lyd som i opplevd
dynamisk kontrast og ren livsutfoldelse
ikke har vært hørt på noe strømningssystemer. Vi har såvisst prøvd!
Oppo 95 de luxe
Prisen øker mer enn kvaliteten etterhvert som man beveger seg oppover
Stemmer, som allerede var glimrende
på stanardmodellen, får enda litt mer
naturlig klang, litt mindre ”pudret” enn
den utmerkede stemmekvaliteteten på
den gamle. Og i begge tilfelle er det en
naturlig brystklang som gjør at man
opplever en virkelighetsnær tilstedeværelse. Filmbildet var også ”tydeligere”
med en nærmest etset kvalitet som
nesten kan sammeligbes med relieffer; ikke absolutt tredimesjonalt, men
absolutt ikke flatt.
På grunn av fenomenal oppløsning
var det særdeles enkelt å finne feil
på gamle og dårlige filmopptak, men
interessant nok var ikke dette forstyrrende da hjernen tydeligvis godtok
dette som artifakter og silte det ut fra
de gode filmopplevelsen med maksimal gjengivelse av det foreliggenede
materiale. På det beste av Blu-ray filmer
var også den gamle maskinen (og de
»
Pris: NOK 29 990
Importør:
Nobel Management AS
77
333 Antelope Zodiac + Mastering DAC med Voltikus strømforskyning
Proff DAC
Zodiac+ er nok et eksempel på en god DAC fra en produsent for de profesjonelle
som passer godt inn i et 2-kanals system på hjemmemarkedet
AV Arne Christian Damhaug ([email protected])
H
vilken musikk jeg hører på
går i perioder. Den jevne
tidevannsbølgen er diverse
klassisk musikk, med vekt
på større orkesterverk –
mens brytningene blir rock og pop, og
noe jazz. Mahler troner ganske så alene
på toppen om det er min favorittorkestrator det er snakk om.
Men over til dagens tema som er
Antelope Zodiac+ Mastering DAC med
Voltikus strømforskyning som viste seg
å være en god musikkformidler. Det
var med andre ord interessant å prøve
den nest dyreste – for ikke å si den nest
billigste DAC fra Antelope. Antelope er
basert i Bulgaria med Igor Levin som
sjefsdesigner. Firmaet henvender seg
først og fremst til proffmarkedet, men
Zodiac, Zodiac+ og Gold begynner også
å få fotfeste innen forbrukerelektronikk.
Design og utførelse er generelt god, men
arven fra proffsiden er tydelig med en
rekke tilkoblinger og innstillingsmuligheter som gir selv den mest interesserte
mer enn nok å henge fingrene i.
Litt teknikk
Eksterne klokker og klokke-teknologi er
en spesialitet fra Antelope og Zodiac+
er godt utstyrt – så godt utstyrt at dens
78
ytelse sannsynligvis ikke forbedres
selv med meget god ekstern klokke.
Jeg kjørte derfor uten bruk av ekstern
klokke i mesteparten av evalueringsperioden.
Zodiac+ er en 24bit/192kS/s DA
konverterer hvor selve konverteringen
gjøres av en Burr Brown 1792A. I dag
er USB tilkobling til Mac/PC nødvendig
for å selge DACer av denne typen og
helst skal den være asynkron. Antelope
bruker derimot en egenuviklet adaptiv
teknologi og jeg skal la Igor Levin med
egne ord forklare årsaken til det (i min
oversettelse): «Vi bruker ikke en asynkron model fordi våre DACer ikke behøver et tidsriktig signal inn. Vi bruker
USB-driverne på en unik måte basert
på Antelopes klokketeknologi. Videre
så garanterer Antelopes «Jitter Management Module» tidsfeil i pikosekundområdet med signaler inn over USB. Dette
oppnår vi uten å kreve spesiallagde
drivere og Zodiac+ er kompatibel med
standard OS.»
Teknologien i mottager og reklokking
kalles «Acoustically Focused Clocking»
og sammen med den ovenfor nevnte
«Jitter Management Module» oppnås
det i henhold til Antelope meget god
undertrykking av tidsfeil. De digitale
inngangen til Zodiac+ er derfor robuste
og takler standard kilder uten å hikke.
En kan kjøre det digitale signalet som
Zodiac+ har «renset» ut via de digitale
utgangene slik at Zodiac+ kan brukes
som en «hub» mellom datamaskin og
DAC uten USB-inngang.
Zodiac+ leveres med en enkel strømforskyning siden Voltikus er ekstrautstyr. Denne er god nok i de fleste tilfeller, men skal en trekke Zodiac+’ ytelse
oppover er Voltikus å foretrekke. Jeg
forsøkte den enkle strømforskyningen
ved et par anledninger, men foretrakk
Voltikus.
Fronten domineres av en volumkontroll plassert i senter. Displayet over
volumkontrollen viser inngangsdatarate, volumnivå, inngangsdatatype (dvs
protokollen) og USB-modus. Til venstre
er det tre LED som fra venstre viser
om Zodiac+ låser til kilde. Denne LED
blinker så hvis Zodiac+ ikke klarer å
låse til kilden. Dernest følger en LED
som slås på når Zodiac+ er koblet til
ekstern klokke. Så en LED som lyser
når mono er valgt. Nederst til venstre
er det henholdsvis på/av, kildevalg og
mono knapper. Under volumkontrollen
«mute»-knapp og til høyre hodetelefoninnganger og tilhørende volumkontroll.
På baksiden finner vi de digitale innganger (inklusive USB) og utganger,
analog balansert og ubalansert inn- og
utganger og klokkeinngang, samt
strømkontakten. Med andre ord en
meget godt utstyrt enhet. Voltikus er
naturlig nok enklere med en «på» LED i
fronten. Utgang til Zodiac+, nettinntak
og en på-knapp er plassert på baksiden.
Alt i alt en hendig enhet.
Fra begynnelsen av evalueringsperioden koblet jeg Zodiac+ til en av de koaksiale S/PDIF-utgangene til min «upsampler» og brukte den slik store deler
av perioden. Analogutgangene koblet
jeg til en ML326s og ved et tilfelle til
en ML380s. Antelope anbefaler kobling
av Zodiac+ direkte til effektforsterker.
Jeg forsøkte det en stund, men generelt
likte jeg den best med forforsterker.
Lytteinntrykk
Jeg startet med Joshua Lowe and the
Junctos (Blue coast sampler 24/96). Det
er sjelden jeg har hørt disse to kuttene
så godt gjengitt. For å bruke en floskel
– det var nesten som om bandet sto
mellom høyttalerene mine. Bassen var
kontant og fin med nærmest perfekt attakk, violinen akkurat passe myk, mens
stemmen til Joshua Lowe skar gjennom
og ga meg amerikansk blue grass på
sitt beste. Det er varierende musikk på
denne «sampler» fra klassisk fiolin til
amerikansk fløtepop, men det meste
lød godt via Zodiac+.
Det var morsomt å spille rock og
pop med Zodiac+, spesielt Jethro Tull
og først ut «20 Years of Jethro Tull»
(Chrysalis CDP 32 1655 2) og du verden
som det svingte.
Dire Straits er også en gammel
kjenning. «Brothers in arms» fra 1985
(Vertigo 824 499-2) er et velspilt og
teknisk godt album. Jeg syntes karakteren i musikken beholdes av Zodiac+ og
albumet ble – som det skal være – en
opplevelse. Det eneste jeg muligens
kunne sette fingeren på var litt for lys
gjengivelse i noen partier sammenlignet med min preferanse. Samlet sett
syntes jeg bassen var kontant og fin,
mellomtonen tilstede uten å stikke seg
frem (som noen benevner dynamisk
og organisk mellomtone) med toppen
passe luftig og detaljert.
Hvordan gikk det så i klassisk
musikk? Ikke overraskende startet jeg
med Rautavaaras fiolinkonsert (BISCD-1315). Det ble en fin oppstart –
kanskje er fiolinen litt mindre finkornet
enn jeg er vant til, men uansett er det
marginalt så klangen er godkjent. Det
er først i crescendoet etter introduksjonen jeg hører at Zodiac+ ikke henger
helt med. Noen detaljer i romklangen
var ikke så tydelige som jeg er vant til
og selve perspektivet litt diffust – som
om det smalnet litt, samt at klangen
hardnet litt til.
Elgars «Sea Pictures» er nydelig musikk, med Janet Baker som solist blir
det nesten magisk (EMI Classics 7243
5 66286 2). Dette er et gammelt opptak
som er kommet i flere versjoner gjennom årene. En topp digitalkilde får nok
mer ut av dette enn Zodiac+. F eks ble
båndsus mer fokusert enn godt er og
stemmen til Janet Baker – som er viden
kjent for sin glød – oppfattet jeg som
litt for «tørr» (i mangel av et bedre uttrykk). Orkesterklangen var akseptabel
bortsett fra kontrabassene som ble for
tunge og kanskje litt upresise.
Inntrykk av USB fra W7 64bit / USB
Mac 32bit / USB Vista 32bit
Jethro Tulls «Minstrel in the Gallery» (Chrysalis 7243 5 41572 2 6) ble
godt gjengitt. Det er tydelig at denne
konstruksjonen gjør det den skal gjøre.
Lyden er tett og kontant, basslinjene
er enkle å følge og jeg tror jeg får lagt
ut foran meg det perspektivet produsenten har tenkt seg. Jeg gjorde også
en direkte sammenligning med S/PDIF
inngangen. For meg var det ikke mulig
å høre forskjell – så jeg tror Antelope
har lykkes med å bygge en enhet med
kvalitet i alle ledd.
Mahlers 5. symfoni dirigert av James
Levine og utgitt på RCA er blitt en
av mine absolutte favoritter (Sony
Classical 88697686092). Jeg har hatt
visse innsigelser til Zodiac+ og klassisk musikk, men denne gangen gikk
det bra – musikken gir meg det kikket
den skal gi og jeg koser meg gjennom
hele symfonien. Klangfarger, dynamisk
respons og perspektiv er etter boka og
det er i det hele tatt lite å sette fingeren
på. Bra var det.
Jeg brukte ofte hodetelefonutgangene
da jeg lyttet til musikk over USB og
syntes de fungerte bra. En sammenligning med Burson HA-150 viste at de er
gode, men at litt mangler mot det beste.
Hodetelefoner var Beyerdynamic T1 og
AKG K701.
Oppsummering
Zodiac+ er en god DAC som jeg satte
stor pris på i evalueringsperioden. Den
er ikke feilfri, men lever opp til et godt
renomme. Det meste av musikken jeg
spilte ble gjengitt svært så godt, spesielt
likte jeg den da jeg spilte rock og pop.
Den gikk seg ikke bort – så langt i
fra – når menyen var større klassiske
verk som Mahler, men da var det noen
ganger mulig å høre at den ikke alltid
spilte på sin egen hjemmebane.
Utstyr
• Digitale kilder: Fujitsu Siemens
Amilo Desktop Si 3535-001/Vista
Home Premium SP 2/Foobar2000
v1.1.10 og ASIO4ALL 2.10 v2, dCS Verdi drivverk & Delius DAC.
dCS Scarlatti Upsampler, DAC &
klokke.
• Forsterkere: NHT PVC Pro. Mark
Levinson 326s/380s. Burmester
036. XTZ Subamp 1.
• Høyttalere: Adyton Imagic 1.6.
Gradient Revolution 05.
• Kabler: van den Hul, Blue Jeans
Cable, Stereovox, T+A.
• Ekstra: Calyx DAC 24/192 & KingRex PSU mk2, Grace Design
m903, Beyerdynamic T 1, AKG
K701, Burson HA-160, Samsung
700Z3A-S03, Windows 7 Home
Premium 64 bit SP 1/Foobar2000
v1.1.10 og ASIO4ALL 2.10 v2.,
MacBook Pro/OSX 10.6.8/iTunes
10.4.1.
Tekniske data
• Dynamisk område: 129dB
• THD + N: 0,0004%
• Klokkesystem: 4. generasjon temperaturkompensert krystal
oscillator
• Inngangsdatarater:
(alle digitale inn/utganger)
32, 44,1, 48, 88,2, 96, 176,4 192kHz
• Dimensjoner: Bredde 165 mm,
dybde 190 mm, høyde 112 mm
• Vekt: 2 kg
Pris:
NOK 23 560 (samlet)
NOK 18 360 (Zodiac+)
NOK 7 160 (Voltikus)
Importør: X3MHC
(www.x3mhc.no)
79
333 Budsjett: Cambridge DAC Magic II
Suveren boks
Med den pågående digitaliseringen av musikken og musikkanlegget er DA konverteren i
ferd med å bli anleggets hjerte. Den definerer grensen for den gode lyden – spørsmålet
er bare- som alltid - hvor billig det kan gjøres. Cambridge Audio, med sin DAC Magic Plus,
har en interessant deltaker i denne konkurransen.
AV Anders Rosness
80
Dac Magic Plus har en super rask DA
som oppsamler alle digitale signaler til
24 Bit/384kHz. Dette bidrar til redusert
jitter. Via sin USB kopling kan den
dessuten ta i mot høyoppløste signaler
direkte - altså 24bit/192 kHz signaler.
USB inngangen kan dessuten avspille
trådløst via Bluetooth (med dongle som
kan kjøpes som ekstrautstyr).
DA konverteren er dessuten utstyrt
med valgfritt filter med tre avskjæringer: Linear Phase, Minimum Phase og
Steep Filter. Til mitt anlegg foretrakk
jeg den mest dynamiske – som jeg fant
ut var midtstillingen Minimum phase.
I denne testen brukte jeg signaler fra
Oppo BDP 95 drivverk samt Apple TV
One streaming og harddisk (optisk
digitalutgang). Budsjettanlegget for
øvrig består av forsterkeren Twinsound
CST-80mk II rørforsterker og Snell J
mk III/Patos B410 høyttalere. Hegel
H70 integrert forsterker med innebygget DA ble også brukt i testen.
Lyden
F
or et par år siden testet Fidelity
DacMagic fra Cambridge med
godt resultat. Nå har en ny og
utvidet versjon nådd markedet. Prisen
er noe høyere, men her snakker vi
tross alt om en komplett digital pre
amp. Den har nemlig fått volumknapp
i tillegg til inngangsvelger. DA konverteren kommer dessuten med valgbar
filtrering, den har en suveren hodetelefonforsterker, to digital inn (optisk og
koaksialt), USB og nettverksinngang og
en digital ut samt en balansert og en
single ended analogutgang. Dette gjør
den meget fleksibel, og den kan derfor
fungere utmerket som sentral i et lite
digitalt kvalitetsanlegg. Riktig nok har
den ikke fjernkontroll; det er vanskelig
å forlange mer til prisen.
Jeg startet ut med Oppo som drivverk
og koaksial ut. Her er det enkelt å gjøre
AB test – bare å switche innganger
siden DacMagic har volumregulering.
Siden Oppo er vår CD referanse i
klassen ti tusen kroner er det en tøff
utfordring for en DAC til en tredjedel
av prisen. Men altså: klart og tydelig
står musikkens begivenheter fram
med DAC Magic Plus. Her er det masse
detaljer og god oversikt. Vi startet ut
med kammerkoret NOVA – en fin
innspilling på LAWO Classics fra 2008.
Stemmene står nydelig fram, her kan
du plukke en og en og plassere perfekt
i rommet. Imponerende! Klangen er
fin, men i direkte sammenligning med
Oppos egen DAC kan man savne litt
trøkk nedover og varme oppover. Herrestemmene har litt mer brystkasse
på Oppo direkte, mens kvinnestemmene i tutti-partiene har antydning
til forgrovning. Perspektivet er godt
på begge, med tydelig definert rom og
senterperspektiv med begge DACene.
Bra! Men altså dynamikken. Mathias
Eick – The Door – er utmerket til dette
formål – her er trompeten til Eick og
Audun Kleives perkusjoner en skikkelig acid test. Spor nummer 2: - som
jeg mistenkte har Oppo litt mer trøkk
i anslagene – villskapen kommer enda
bedre til sin rett. Cambridge låter også
flott, men det blir litt småpent – ikke
like spennende. Riktignok står trompeten uhyre veldefinert og oppløst midt
i lydbildet, men i anslagene på piano
og perkusjon mangler det lille snerten
som Oppo tilfører. På James Taylors
October Road presenterer DacMagic en
fin bass og et bredt og oppløst lydbilde.
Flott stemme og nydelige koringer
kommer til sin rett, mens Oppo oppleves en anelse mykere og mer organisk.
Nok av det. Mange vil nok i større grad
anvende nettet og Mac/PC som programkilde. Og her fungerer Dac Magic
Plus utmerket. Med Apple TV One blir
Apple Lossless og andre formater konvertert på strak arm med meget godt
resultat. På Thomas Dybdahl presenteres en kjellerdyp bass, samt et enormt
lydbilde. Klarhet er nøkkelordet, men
igjen setter jeg et spørsmålstegn ved
dynamikken og råskapen. Det blir en
anelse tammere enn forventet. Derimot
er brukervennlighet og fleksibilitet i
toppklasse – kvelden går fort når du
har 6000 sanger og bortimot 20 døgn
med musikk å velge fra. Enda mer
moro fins på YouTube – og for å være
ærlig – lydkvaliteten her overrasker
stadig positivt med denne DACen på
anlegget. Det er blanda drops – men
sjelden totalt uakseptabelt. Gjenhør
med obskure artister og historiske
opptak gir et kick selv om lydkvaliteten
er begrenset. En av grunnene er nok at
det tonale er godt på plass for DacMagic Plus – og understreker poenget
om hvor langt budsjettprodukter har
utviklet seg de senere år.
Konklusjon
Cambridge DacMagic Plus er en vellydende og velutstyrt Dac som gir deg
masse for pengene. Som oppgradering
fra et konvensjonelt budsjettanlegg til
2011 nivå kan du ikke gå feil. Kople til
nettverket og/eller CD-spilleren og spill
i vei – du kan til og med skippe preampen så lenge det er digitalsignaler du
forer den med. Lyden overgår de fleste
budsjettprodukter på markedet og alt
med noen år på baken. At den er marginalt mindre dynamisk enn vår Oppo
betyr bare at den ligger i toppklassen
for digitallyd i budsjettklassen!
Pris: kr 3 298
Distribusjon: Hi-Fi Klubben
81
333 Budsjett: Firestone Audio Mass pre og BigJoe 4 monoblokker
82
Ildsteinene!
Firestone Audio. Merk deg navnet først som sist.
Verdens minste hifi låter større enn det ser ut til. Mye større.
Av Håkon Rognlien
P
lassert i sitt dedikerte rack er vel kombinasjonen av
Firestone Audio Mass pre og monoblokkene Big Joe
IV noe av det søteste som finnes i vår bransje. Men
denne søtheten er i utgangspunktet kun på utsiden. De kan
bli sinna, i hvert fall delvis. Men det er visserlig også utfordringer, følg med, vi tar det fra start.
Mass
Forforsterkeren koster sølle 1650,- oljekroner. Det er absurd
billig. Vi snakker om en forforsterker med full fjernstyring
og to innganger og separat strømforsyning. Strømforsyningen er dog kun en liten veggvorte, hvilket selvsagt er i orden
i denne størrelsesklassen. Og prisklassen, om jeg kan benytte
et slikt begrep; med få unntak (som Argon) har jeg ikke sett
separate forforsterkere under 2000 på nesten 20 år, men korriger meg gjerne om jeg tar feil.
Dette er ikke high end audio, det får være grenser. Men
Firestone Mass er faktisk en rimelig gjennomsiktig og kommunikativ musikkgjengiver uten store feil, og bare det er så
fabelaktig at det er verdt prisen alene. Dog betyr ikke dette
at den ikke mangler noe, for det gjør den. Kraft. Liv. Driv.
Det er begrensningene i denne lille, søte forforsterkeren.
Men alvorlig talt, den vil uansett være kapabel til å fremføre
musikk på en måte dagens ungdom aldri har hørt på sine
undermotoriserte bærbare tøyseanlegg, så hva er det egentlig
å beklage? Vel, det finnes en ting, men den skal jeg ta opp i
neste avsnitt.
Big Joe
Litt av et navn på noe så lite, høres vel mest ut som navnet
på en pornostjerne fra 70-tallet. For det er virkelig ikke mye
stort over Big Joe når du ser på den, akkurat. Strømforsyningene til monoblokkene er av PC-type, og selv om de ser
små ut i racket, så må du finne litt plass til disse to boksene
på hemmelig sted ute av syne. Ikke at disse heller er digre,
akkurat, men prosentvis er de tross alt voldsomme sett i
forhold til totalvekten her.
Isolert sett er det hevet over tvil at Big Joe er stjernene i
oppsettet. Men jeg nevnte i avsnittet over at det er en enkelt
ting å beklage, og det er faktisk at Big Joe fortjener noe enda
tøffere enn Mass for å våkne. Innledningsvis ble jeg lettere
oppgitt over påstanden om 100 Watt og alt det der, for det
hørtes mer ut som cirka 12. Men det var før jeg koblet opp
alternative forforsterkere. Ikke at Big Joe nå heller rister
kåken, jeg tillater meg fortsatt et lett overbærende flir over
de påståtte effekter. Allikevel; uavhengig av undertegnedes
arroganse, skal det innrømmes at disse småtassene er i stand
til rimelige mengder drama på filmlyd når høyttalerne er
lette nok på tråden. Rett nok har de ikke mer muskler å
prale med enn de må for gode 3300,- pr sett, men dog. For
det er en hake ved 100-Watts-påstanden,nemlig. Det er den
at det er ved 10% forvrengning, selv ikke rørgutta opererer
med slike verdier. Reell effekt ligger rundt 40 Watt pr kanal,
og da vil jeg påpeke at strømforsyningene fortsatt er lovlig
beskjedne. Rett nok må man ta med i beregningen at det er
såkalt klasse D, og at slike effektive systemer ikke behøver
så mye vekt som tradisjonelle strømforsyninger. Men det er
lov å tenke over det; for de ca 5000,- dette oppsettet koster,
kan du kjøpe deg for eksempelen NAD C356BEE, som leverer
80 ærlige watt pr kanal, og peaker nesten 300 Watt i 2 Ohm
uten nevneverdige pustevansker. Du betaler altså en pris for
å gjøre hifi’n usynlig. Bare spør Bose hva det koster!
Small music?
Gi Big Joe lettdrevne høyttalere! Makt er og blir mangelvare.
Litt horn og sånt gjør vei i vellinga. Og så var det forforsterkeren, da. Det ble gampetreff med et annet testprodukt
denne gangen, og heldigvis var den også av moderat størrelse. Si hei til ADL GT40. Her, til ca 3 ganger prisen av Mass,
får Big Joe fôret som behøves, og responsen er sanselig.
Fyldig og kraftfullt oppleves det, men altså ikke mektig eller
brutalt. Altså høres det både tungt og solid ut, men det føles
ikke fysisk. Ekstra hørbart blir det på stativhøyttalere, disse
behøver tross alt rå makt for å oppleves som større enn de er.
Dette får vi ikke fra little Big Joe.
Men i mindre rom med enkle, gulvstående høyttalere er
det absolutt en mer enn levelig helhet. Faktum er tross alt
(dessverre) at folk flest ikke har hørt hvor bra et rimelig godt
sammensatt anlegg faktisk låter. Og det samme gjelder selvsagt dette oppsettet, enten du nå benytter medfølgende pre
eller en mer påkostet løsning.
Stor eller liten
Firestone Mass og Big Joe representerer tross alt en kostnad på vel 5000,-, og mannen i gata synes dette er mer enn
nok, når han vet at det finnes komplette surroundpakker
på Elkjøp for 1990,- Det låter rimelig greit som ca 5000,-, i
mellomtone og diskant, og kombinasjonen av mikrostørrelse
og makrolyd er verdt mye alene. Full fjernstyring hjelper
også, mens få innganger trekker litt ned.
Effektforsterkerne har klart større kapasitet enn forforsterkeren kan få fram, på den annen side er forforsterkeren så
prisgunstig at den har livets soleklare rett helt uavhengig av
sammenheng. Så er plassen liten og lysten stor, representerer
Firestone-settet rene drømmepakka.
Pris: ca NOK 5 000 (komplett)
Importør: Hifibutikken.no
83
333 Budgett: ADL GT 40
Låter som ei kule!
Verden vil ha småting! Dessverre er disse småtingene ofte forbundet med litenhet også
kvalitativt i vår bransje, men ikke alltid, heldigvis. Tidvis sitter det som ei kule, og Fidelity
nyter ADL GT 40 med stor innlevelse.
Av Håkon Rognlien
A
DL GT 40 er en 750 grams boks av moderat størrelse,
den har to innganger og en utgang, men det er bare
begynnelsen. Denne boksen er litt av hvert, tilpasningsdyktig som få, og låter som ei kule. Mer er det liten vits
i å forlange for rundt 5000,- i dagens samfunn!
Hva er ADL?
ADLer til en ren ren spin-off fra Furutech, her i landet best
kjent for høykvalitets kontakter, kabler og tilhørende herligheter. Men disse driftige japanere ville mer, og har satt i gang
sin egen kvalitetsbevisste og minst like prisbevisste produksjon av elektronikk. I produktporteføljen finner du stort sett
en eller annen variant over pre-amp med innebygget DAC,
men de tituleres uansett enten som hodetelefonforsterker
eller USB-DAC. Det finnes derfor to elegante hodetelefonforsterkere og to USB-DAC’er; der begge disse er bygget over
samme lest. Den testede, GT40 har også hodetelefonutgang,
84
og volumstyring av utgangen, så det kan bli en anelse forvirrende, dette her. Men ikke mer enn at det kjapt er glemt når
musikken strømmer ut i rommet!
Hva er ADL GT40?
ADL GT 40 sies altså å være en USB DAC. Og den oversetter da også signaler fra kilder som PC, Mac og beslektede
enheter, og den gjør dette med bravur. Trykknappen på
fronten styrer om du får høre USB-inngangen eller normal
analog inngang. DAC’en oversetter opp til 24/96-signaler, så
kapasiteten er det intet i veien med.
ADL GT40 er også et RIAA-trinn, noe som faktisk er mer
uvanlig i 2012 enn enn å ha USB inn. RIAA’n er både mm
og mc, dessuten toppes kransekaka med at den ikke bare er
en DAC, men også en ADC, ergo kan du med denne enheten digitalisere LP-samlingen, om du skulle ha slike bisarre
tilbøyeligheter.
ADL GT40 er hodetelefonforsterker også. 6 mm inngang
og solid analog volumkontroll
sikrer kvaliteten. Nå er den
ikke en kjempe med sine max
80 mW ved 32 Ohm ut, men
har plenty å drive de fleste
normaltelefonene med, i hvert
fall. Høyimpedante er vel ikke livretten, men det kryr tross
alt av gode, lavimpedante hodetelefoner i alle prisklasser, så
det finnes en for de fleste.
ADL GT 40 er dessuten en pre-amp. En digital og en analog
inngang er vel ikke all verden, men for de som bare behøver
et par gode innganger og volumkontroll, så er dette plenty.
Det skal sies at ADL opplyser at den er tenkt benyttet i lag
med pre, men dette er ikke en nødvendighet, gitt at du tilpasser deg impedansvinduet med samarbeidende utstyr.
Bare for å ha det nevnt, så finnes det også en luksusutgave
av denne, der finner du flere innganger og mer påkostede
komponenter.
Og bare til informasjon; strømforsyningen er separat og
moderat, en liten veggvorte med ringeklokkeledning ser
nokså puslete ut. Men det bare virker sånn!
Hodetelefonforsterkeren
Denne er vel mer grei enn genial, for å si det rett ut. Når det
er sagt, er det vel rimelig å bemerke at betegnelsen ”grei”
innebærer at den da sammenlignes med dedikerte hodetelefonforsterkere, for sammenligner jeg den med normalen
fra en integrert forsterker, er den rasende god. Kvaliteten er
nemlig i rimelig nærhet av Rega EAR, en dedikert hodetelefonforsterker til rundt 2000,-, og mer kan man virkelig ikke
vente seg fra et slikt produkt. Anse det som en reell bonus,
for det er ikke stort du har betalt for denne funksjonen, kan
det se ut til.
Klangmessig er den relativt nøytral med en rundt 80 Ohm
hodetelefon innplugget. Litt matt dynamisk og utklingningsmessig, men absolutt frisk nok til å virke levende. Beresford
TC7510 som er et lignende produkt, er i hvert fall ikke i
denne divisjonen. Som nevnt har Rega EAR noe mer av
alt, spesielt på klanglig naturlighet, men pokker heller, det
skulle egentlig bare mangle. ADL GT40 virker noe trang med
hensyn til akseptabel impedans, jeg liker ikke helt at den
glipper taket i bunnoktavene med lavimpedante klokker som
Klipsch og Marshall. På høyimpedante (noen hundre Ohm)
har den litt lite å slå til med når det gjelder., dermed står vi
tilbake med klokker mellom 50 og 250 Ohm, men da sitter
det som nevnt helt flott. Så om du planlegger å handle dedikert hodetelefonforsterker i 1000 - 3000-kroners klassen, er
det muligens like lurt å handle ADL GT40, og få et Kinderegg
av anseelige dimensjoner i stedet.
RIAA-trinnet
Jøsses, dette var saker! Igjen er impedansspørsmålet på tapetet, men skal du ha mm er det problemfritt. Har du derimot
mc, er jeg kritisk til valget av inngangsimpedans på 47k.
Erfaringsmessig er det alt for få mc-pickup’er som får dynamikk og driv ut av såpass høye impedanser. Jeg skulle vel
ønsket meg mer i området 250 Ohm, men dette er detaljer.
Har du først dratt i gang ballet med en tilpasset pickup er
det faktisk svimlende bra. En av ADL40’s klareste egenskaper
kommer nemlig her fram. Det er hurtighet. Det er kontant,
det er sprettent, og når vi i tillegg får et innsyn som dette, er
det bare å applaudere. Denne boksen er en klar konkurrent til
Pro-Ject Tube Box SE, hvilket ikke er et helt lite kompliment.
Der Pro-Ject er mer varme og klangfarger, er GT40 smekk og
driv, så den er et helt klart alternativ for de som er litt lekne.
Gene Krupa’s Jazz No 18 på Verve, er jo innertier med denne
RIAA’n. Her går det unna! Herlig smekk i skarptromma,
detaljer i cymbalene, dynamikk i blåserne. Mens det svakeste
punktet er mellomtoneklang;
det blir ofte litt vel pågående
på en del innspillinger. Dette
er dog ikke mer enn at det kan
balanseres med en myk og
tilgivende pick-up, bare for å ha
det nevnt.
USB-DAC
Antakelig slet testeksemplaret litt med en periodisk feil,
så PC’n hadde ofte trøbbel med å finne den. Men når den
virket, var det ikke med måte heller. Her kommer nemlig
den andre tydelige egenskapen klart fram; slagkraft. DAC’en
har en relativt feit, men allikevel bestemt væremåte, og gir
med denne lette fargingen musikken ekstra driv og tyngde.
Et klart publikumsfrieri, men er det så galt, da? Selv gjengivelsen fra Spotify Premium med high bitrate enabled, hadde
jo et skyv av en annen verden, og jeg innrømmer gladelig at
dette passet meg perfekt. Sammenlignet med Pro-Ject USB
Box turbomater jo GT40 musikken så du virkelig ikke glemmer at GT dreier seg om fart og kraft. I tillegg er åpenheten
regelrett glitrende for en komponent i denne prisklassen, og
mer ber jeg ikke om. WAW og Flac-filer ivaretas også på samme bastante måte, det er ingen feighet å spore, selv om du
setter den inn foran relativt elevert utstyr. Rett skal være rett,
jeg foretrekker kanskje en anelse mer ærlighet før jeg kaller
det high-end, men for de fleste praktiske formål, fungerer
denne DAC’en så bra at den utfordrer selv anerkjente CDspillere i klassen opp til 10 - 15000,-, når matchingen er rett.
Forforsterkeren
Jeg skrev i forrige avsnitt at DAC’en er nokså feit og slagkraftig, men skal poengtere at dette selvsagt gjelder når
GT40 også virker som forforsterker. Ergo kan jeg ikke påstå
hardnakket at dette er et rent DAC-fenomen. På den annen
side vil du ikke finne ut hva som skaper egenskapene, du vil
uansett aldri benytte DAC’en uavhengig av resten av boksen.
Mater vi Rega Apollo 35th anniversary analogt inn, får vi
nemlig samme type klanglige resultat. Hva jeg foretrekker?
Rega, men med knapp margin. Det er noe med livligheten
fra den spilleren, som jeg ikke helt finner igjen i USB-inngangen. Det som dog forvirrer meg en anelse er at RIAA’n gir et
noe annet totalbilde, der mellombassen er mer tilbaketrukket
enn fra de to andre mulighetene. På den annen side krever
det mye mer enn ett enkelt platespilleroppsett for å underbygge disse funn, så jeg velger å legge dette på den totale
matchen inntil videre.
Den tyngde og bestemthet som følger med innkoblingen
av ADL GT40 er faktisk sjelden i denne prisklassen, for selv
om dette som nevnt er en anelse farget, har ADL lyktes med
å skape en imponerende kraftfull pre, og akkurat det er
veldig inspirerende. Vanligvis er det store summer involvert
før du får denne følelsen av kraft med på kjøpet ved skifte av
pre. Som nevnt er dette ikke helt ærlig, men kompromissene
er intelligent laget og elegant utført, sett i relasjon til pris er
det da hakket før genialt, spør du meg!
Konklusjonen
Om du greier deg med kun en analog og en digital USB inn,
er dette et av årets beste hifi-kjøp, såpass er sikkert. Selv
om den kalles en USB-DAC, har den da så mye mer å by på,
hvorav forforsterkermulighetene er min favoritt her. Pluss
på at den har et heidundrende RIAA-trinn i prisklassen, og
standard er satt for hva små bokser kan få til i 2012. ADL
GT40 glir inn i som et selvsagt sentrum i svært vellydene
kombinasjoner, og med litt fokus på riktig matching, blir den
meg lengre enn du kan forestille deg. Bra jobba, ADL!
ADL GT40 Forforsterker/USB-DAC/RIAA/
Hodetelefonforsterker(!): ca kr 5 000
Importør: PM Audio
85
333 Gjesteskribent: Powerpoint
HiFi klekkeriet
på Odden
Mange, lange, lengselsfulle hifi samtaler i lune settinger slo til slutt ut i et akutt behov for
nye dubbeditter. ”Audio nevrosa” slo ut i siste stadium ”hifi dilerium”. Hvor starter man
da etter å ha overgitt seg til det feberhete viruset? Jo, med en pilgrimsferd til Horten!
Av TOM TELLEFSEN
P
å HiFi messen her falt ordføreren pladask for EmmLabs CDSA. Det var kjærleik
ved første lytt via halvstore
Montana høyttalere og ditto
elektronikk. Den gunstige messeprisen avstedkom griller i hode hos en
lengtende audiofil som nå skummet i
munnvikene av ”audio nevrosa rabies
digitalis”. En snau måned senere sto
CDSA-spilleren fra messa i stua.
Nå begynte gode råd å bli dyre. Hva
gjør man da? Jo da drar man til den
største europeiske messen slik at ikke
en gang akutt kjemisk lobotomi vil
hjelpe på abstinensene ”audio nevrosa”.
86
HIGH-END!
Våren 2009 dro OAS atter på pilgrimsreise til Munchen. Ordføreren var ”høy”
i ukevis etter messa sammen med flere
andre medlemmer av Oslo Audio Society, inkludert undertegnede.
Han fikk blod på tann, og man kunne
bokstavelig talt se at det tikket fælt bak
gluggene ”Audio nevrosa fata mekanika analogus” på høylys dag er en lei
tilstand om man ikke er sammen med
artsfrender med tilsvarende diagnose
når sykdommen slår ut i full bit lengde.
Så begynte ting å skje i en rasende fart.
Ut forsvant den integrerte T+A, og
inn kom en 50 kilos mastodont ev en
Gutta på tur i München.
effektforsterker fra McIntosh MC 402.
Hvordan få båret inn klossen? Jo, da
ringer vi Powerpoint! Han har som
kjent svart belte i forsterkerbæring, og
liker å sole seg i sin egen forfengelighet som gammal ”bodyinnbilder”. I
tillegg er Power`n et matvrak, og kan
lett lokkes med en middag med asiatisk
tilsnitt. MC`en måtte jo ha en makker,
og inn kom DP C1b pre kun kort tid etter at undertegnede hadde handlet sitt
eksemplar. Jeg og kjeften min …
Så forsvant EC 250R, Sony CDPXA777ES, Wadia 830 og T+A integrert
på hue og ræva ut døra. Alt ”rælet” ble i
følge eier vekslet inn i Celius Oblivion
XLR signalkabler hos alltid blide og
hyggelige Arild Berget tog HiFiguiden
på Hamar. Hva nu? Jo, da kjøper vi 40m
LMC FAT, og legger inn egen dedikert
16A kurs til anlegget i stua. For det har
Powerpoint sagt er lurt om man kan ta
seg råd. Vel, da tar man seg råd da, og
dytter på litt Furutech støpsler i den
ene enden så man har et sted å koble til
strømkablene med håndplukkede Furutech Rhodium kontakter av kategorien
hannplugg fra pusher`n på Sørlandet
(PM Audio).
Så fikk omsider AP Virgo III marsjordre, og inn kom Gallo Reference
3.1 fra Trondheimstraktene etter et
lengre opphold i en garasje langt fra
odden. Da ble det for lite bass, og 2
aktive Gallo subber ble kjøpt inn. Men
subbene skulle jo ha strøm de også?
Hmmmm…hva har jeg gjort nå da,
tenkte ordføreren?
Jeg ringer Powerpoint som lenge har
pratet varmt om selvgjorte strømkabler med Furutech plugger, og sier at”
ordføreren” har behov for 2 sett 2x3m
strømkabler. Inn med strømkabler i
subbene, på med 4x3m høyttalerkabler
av forskjellig valør (dæven for et plunder) i MC 402. Gi gass!!!
Hodet over vannet?
Tja, dette ble jo rumlete, og høyt, men
ikke akkurat presist.
Hva gjør vi nå? Jo vi fikler og justerer
som best vi kan, og så jekker vi noen
flasker rødvin og sier det er greit inntil
videre. Skål….
Næhhhh…har du sett, der sto det jaggu et sett EC Nemo til salgs i Ålesund.
Det er jo kun en kort tur på landeveien
fra Oslo området til Dombås. Kan
hentes etter jobb de vet du. ”De e ittno
problem sjøhhhh…” sa værten. Nei, da
er det vel ikke det da.
F…, ennå mer bæring i sikte tenkte
Powerpoint i sitt stille sin.
Som tenkt så gjort. Her skyldes leser å
gjøres oppmerksom på at ordføreren hadde disse digre klenodiene av noen monoblokker i sitt eie allerede i andre halvdel
av 90-tallet. Han har jo i årtevis ”grått” seg
stille i søvn over tap og savn. Så NÅ kom
det rett og slett ikke på tale og bremse en
tøddel. En gammel våt drøm skulle bare
atter i hus – PUNKTUM.
Hjem kom en smaløyet kar fra Dombås med behov for bærehjelp atter en
gang. MC`en skulle pakkes ned og EC
Nemo monoblokker pakkes ut, stilles
opp og kobles til.
Power`n grynter og håndterer 134 kg
med forsterkeri fordelt på 3 enheter. Så
er det klart for tilkobling til nettet, og
verten ber Powerpoint om å skru opp
for ren norsk vannkraft. POFF, knitre,
sprak…#¤”=(&%¤.. Men i svarte h….der
fyrte f… meg høyre monoblokk opp
med en intens grønnblå flamme. Den
stønnet, og sendte opp et røyksignal, og
ble prompte slått av. Der hang geipen
Godlyd på messa.
på tredje knapphølet hos 4 godt voksne
gutter som ville leke. Er det rart vi måtte ”tweake” litt med hver vår flaske lett
fransk bordvin fra Cognac distriktet?
Som Ludvig i Flåklypa sa: ”AU, det va
vondt det!” – dagen etter.
Det viste seg at verten hadde all mulig grunn til å henge med geipen. Abrahamsen gutta på Skårer brukte over 2
mnd på å fikse monoblokka, og hadde
dusinet fullt med unnskyldninger.
Så kom atter en stor dag. EC NEMO
monoblokkene var koblet opp, og klar
til å fyres opp, forhåpentligvis ikke
bokstavelig denne gangen.
Power`n trakk seg behørig unna, og
ba verten trykke inn de nødvendige
knapper. Det klikket i relèer, og 30
lange sekunder gikk.
Puuuhhhh….det gikk bra!
Nå var det betydelig mindre sirup
enn med MC 402 når vi tok av med EC
NEMO. Stemmer låt ikke lenger som
om de ble gjengitt via en våt ullsokk.
Masse messer
Noen uker senere kom Gallo subbene
opp, og stua så ut som et ormebol av
slanger på kryss og tvers. Vi manglet
bare Indiana Jones og en slangetemmer.
Joda, vist ble det mer bass, men
dæven så kilent med plassering og
volum. Vi skrudde og knotet (flyttet
og vinklet subbene) oss gjennom CD
på CD som med all mulig tydelighet
tilkjennegav helt forskjellig behov for
tilførsler av ”low frequencie noise”.
Men låt det egentlig bra oppover?
Hmmm..nei, det syntes IKKE vertinnen
som nå begynte å bli alvorlig bekymret
for at stua skulle ta form som permanent bruktbutikk. Det låt litt slaft, og
spissst i diskanten.
Kanskje en annen forforsterker undret ordføreren?
Men først var det høymesse i Munchen 2010, og der var det jo mye fælt!?
Ordføreren ble meget urolig av Wilson
Audio Sasha som gjengav musikk via
bulgarske Thrax 300B rørforsterkere.
Det viste seg at dette møtet avstedkom
”søvnløse netter og en ny runde med
”hifi delerium fata mekanika analogus”,
dypere og mer langvarig en antatt
denne gang.
Vi gutta trengte et hvileskjær og litt
moro. JackX fyrte opp “beamer`n” sin,
og formelig spolte ned til Gøteborg en
solrik høstdag i september 2010. Hva
f… var gjemt under panseret på den
anonyme kjerra? JackX bare gliste. Det
er leketøyet til far det fikk vi vite.
Etter god mat, en flaske rødvin og
5 minutter på øyet svimet vi rundt på
messe i Gøteborg.
Heldige som vi var overnattet vi midt
i godsakene.
Wilson Audio Sophia forspent Audio
Research D200++ elektronikk låt uforskammet bra tross bruk av bendelormer fra Nordost, og Quantum Purifiers
både her og der.
Mange års glødende HiFi interesse
har resultert i at flere forsterkersett
fra Electrocompaniet (EC120 DMB,
EC 250 R og 2 sett EC NEMO) har fart
gjennom stue, lytterom og eiers hode
billedlig talt. Det samme kan sies om
høyttalerparken. I det undertegnede
entret ordførerens liv våren 2005 sto
følgende dubbeditter i stua:
• Technics vinylspiller
• EC Riaa
• Wadia 830 CD-spiller
• T+A integrert forsterker
• Nordost Blue Heaven signalkabler
• T+A 8 høyttalerkabler
• Audio Physics Virgo III Dette anlegget var fast inventar de
neste 3 årene, mens ”audio nevrosa”
viruset grep om seg i et stadig større
omfang for til slutt å overta vertens
fornuftsdel av hjernen totalt.
87
333 Gjesteskribent: Powerpoint
I etasjen over oss lekte Audionord med
Magico Q5 og DartZeel monoblokker
til sølle 3 millioner. Det låt himmelsk
(søndagen), men prisen er noe elevert.
Ute på Arken låt Krell og Wilson
MAXX3 rotete, og flinkis HiFi.
Hvordan låt nå ARC og Sophia igjen?
2 uker etter messa i Gøteborg hadde
JMK latt all fornuft fare, og bestilt sin
våte drøm fra Junaiten. Ett sett Wilson
Audio Sasha var satt i produksjon med
destinasjon Norge.
”Ja, jo nå kommer de. Nei de står der
og der, men Schenker kjører de fra der
til der, og kommer kanskje da og da.”
kunne selger opplyse. Fyttirakker`n for
noe surr.
Men der sto altså Sasha frøknene
omsider i stua tilkoblet hver sin NEMO
monoblokk. Jeg rakk aldri innom før
verten atter en gang fikk et tilbud han
ikke kunne si nei til.
God Jul!
Julen kom, og i romjulen fikk jeg en
frossen bedende stemme på telefonen:”
Har du tid til hjelpe meg med å få inn
en liten forsterker på rundt 80 kilo?”
O`shit her var en potensiell ryggknuser og brokk kandidat plutselig kommet inn under radarhøyden min ute på
odden. Min HiFi gale venn hadde slått
til på et tilbud fra Odder hos Audio
Royal. Joda, ganske riktig på baksiden
av huset i snøfonna sto det en voksen
eske fra Krell og lyste sammen med en
litt mindre. Også den fra Krell.
Plutselig var vi i sving med å koble
opp Krell EVO 222 og 402 med
gromme strømkabler og CAST mellom
pre og power. Men hallo, hva er det
man skuer for slags IEC nettbrønn på
Krell blokka. Liggende pinn kontakter
på blokka, og stående på pre? Er det
noen som har drekki hos Krell den
88
dagen dette settet ble skrudd sammen
eller? Da må vi jo bruke den medfølgende strømkabelen, men den burde jo
duge i denne prisklassen!? Hmmmm…
la meg se tenkte Power`n, har ikke jeg
en slik Furutech hunn IEC nettkontakt
hjemme fra et tidligere?
Helgen etter ble en LMC FAT kabel
terminert om, og koblet på EVO 402
stereo blokka. Det er bare forbløffende
hva gode kontakter, god skjerming og
tjukt kvadrat gjør med apparatenes
måte og gjengi musikken på.
Plutselig slappet liksom forsterkeren
av, og tilkjennegav mer lettflytenhet,
det ble luftigere og ennå mer attackvillig med plenty av ”output” nede i
kjelleren. Nyansene er ikke øresønderrivende, men fullt hørbart med subtile
nyanser for et trenet øre.
Voodoo?
Verten og Power`n er allerede tungt på
kabelkjøret og annen strøm voodoo, og
bare tittet lurt på hverandre mens våre
to imbesile ufaglærte venner mente det
ikke var noen forskjell. Sææææææærlig ikke liksom. ”Me lika å legge en
kabel! Noen ganger har me strøm på
au!” sa HiFi gutane.
Nå begynte ting å bli mer levelig i
forhold til anleggets skyhøye potensiale.
Plutselig fikk vi en oppkalling fra
PM Audio på det mørke Sørland om at
de i ly av vintermørket og depresjoner
hadde mekket sammen en fet ny slange
i sitt sortiment.
Om vi ville leke litt med den, og si
hva vi mente?
Næhei så, det vil ikke! Kan du sende
den i morgen Paul?
Ett sett 2x3 meter Black Magic Emotion (BME) er nær sagt som vanlig et
nydelig utført stykke arbeid fra Marion
Mortensens hånd. Dønn proft, og pakket inn i relativt lav mengde karbonfibre i motsetning til mindre karbon
nøytrale firmaer.
Kabelens tverrsnitt er 2x16mm2,
altså 8 mm2 til pluss, og 8 mm2 til
minus. PM Audio opplyser om svært
lav kapacitans, med hyggelig resistans
og induktans. Kablene utgjør således en
meget behagelig last for bl.a elektrostater.
Ivrige som guttunger i godteributikken slo vi av anlegget og koblet inn 3m
BME høyttalerkabel pr side. Kablene er
ikke stivere enn at man får koblet dem
til når man tar tiden til hjelp. Med BME
tilkoblet og Roger med Vannet i den
digitale ølbrikke avtasteren falt dybden
i lydbildet på plass. Det ble mer luft og
avstand mellom utøvere og individuelle
instrumenter/stemme(r), samt at tonal
korrekthet dvs. anslag, størrelse (kropp)
og utklingning på en streng, tromme
eller piano låt mer distinkt, organisk og
riktig. Informasjonsmengden mhp mikrodetaljer økte kraftig, og gav hørbart
mer liv til instrumenter og utøvere.
Effekten med Q-sound på RWATD var
påtagelig. Aldri har jeg hørt hunden
bjeffe mer troverdig på spor 12 (5`10``
inne i låten, og langt i det fjerne i starten av spor 10). Hestespannet på spor 8
ble nesten formidlet fysisk der det kom
inn fra høyre, trasket gjennom rommet
i iskald knirkende snø, hvorpå lytterne
ble omgitt av et hav med naturtro
bjeller en staket stund før ekvipasjen
forsvant ut til venstre med god tid på
spor 8. Snakk om Bjelleklang.
Vi satte bare stille og tittet på hverandre med store øyne, forskrekket over
nesten å ha blitt trampet ned av store
Whiltshire bryggeri gamper. Plutselig
spolte en Ferrari med høyt turtall forbi
oss i motsatt retning av gampene, og
Ordførerens anlegg med Emmlabd CDSA, DP C1b, EC NEMO og Gallo Ref 3.1 mars 2010.
vi skvatt over i fosterstilling. ”Hvilken
bredde og dybde på lydbildet!”. ”Å du
og du”, tenkte Powerpoint. Så var det
bassen da. Jo takk, kølkjeller`n neste,
men med stram regi og klart gjenkjennbare lavfrekvente instrumenter.
Når man er i besittelse av et kraftverk som Krell EVO 402 så mister man
ikke kontrollen, og den gir seg ikke på
tørre møkka. ”Skal vi se, hvilke andre
forsterker produsenter har dette kvalitetsstempelet?”
Nok en fysisk opplevelse oppstår i
det vi utsetter oss for fullt pådrag med
invertert bass i kilowatt klassen på spor
12 på RWATD skiva. EmmLabs, Krell
og Sasha leverte varen uten knussel
med stålkontroll via BME. Imponerende, moro og forferdelig vanedannende.
En ting skal man merke seg når man
er på dette nivået. BME er mindre tilgivende mhp sibilanter, men det er fordi
at de faktisk foreligger på det avspilte
materialet.
Dynamikken for ikke å si synergien
mellom BME og anlegget er eksplosiv,
dog henger tonene naturlig i rommet
uten avkortning, sløring eller forflatning. Pådraget var lynhurtig med full
utsvingning uten sladd når RW og Lila
Downs dro til.
Veien videre
Ny innkalling til lyttepanel avstedkom
fra verten, og siste lørdagen i august
var det duket for “shootout” mellom
Synergistic Research Tesla LE Apex
(SRTLEA)med tilhørende ”Enigma bullets” og Black Magic Emotion BME.
SRTLEA ht.k har aktiv skjerm som
visst nok gir null kapsitans, og disse
”enigma bullets” gjør at man kan tweake lyden via den aktive skjermen??...
Sølvpatronen skal gi et mer åpent og
luftig lydbilde, svart patron skal gi
mer varme og fylde og grå patron gir
en mellomting mellom sølv og svart.
Forrvirret? Følg med…..
Først ut var SRTLEA med sølv patronene koblet inn. Her låt det musiklaske
budskapet klemt, mørkt og litt 2D
aktig. Fosse mente at musikken ikke
slapp fri fra høyttalerne – ” å akkurat
det liår me ikkje” Wilthshire bryggerigampene våres ble litt fjerne og tunge
i steget, holografi og panorering var
tydelig snurpet sammen. Bikkja satt
langt ut i gårdsrommet og var hes og
grov i målet. De fine detaljene og strukturen var kraftig barbert. Bjørk ble hes,
tilknappet og noe blyg liksom. Fra topp
til bunn var lydgjengivelsen litt disig
(lett tåkete) uten saften og kraften vi
vet ligger i musikkmaterialet. Eksempelvis ble ikke bass gjengitt så stringent
og kontant som vi er vant til. Så satt
verten inn de grå patronene - olala der
åpnet hele perleporten seg. Lydgjengivelsen ble plutselig super bred, høy
og dyp (holografi) og gav til kjenne en
voldsom panorering og dybde. Bryg-
gerigampene har aldri hatt så stort
spillerom, og brukte lang tid på å gå
ut til venstre og inn på kjøkkenet etter
litt havre og øl. Opptaket med Bjørk i
kirken i Reykjavik tilkjennegav en pen
størrelse på kirkerommets akustikk og
volum. Det låt som sagt åpent og veldig
luftig, men det gikk overraskende nok
ikke så dypt ned som via BME, og heller ikke så detaljert som BME gjengir
bassinstrumenter. Inn med de sorte
patronene, og joda her ble opptaksrommet smalere, og musikken ble ikke
gjengitt så luftig og åpnet som med de
grå patronene inne, men mer varmt og
koselig på en måte. Heldigvis låt det
ikke så ullent som via sølv patronene.
Alle tilhørerne foretrakk den grå patron
konfigurasjonen.
Vi begynte å bli litt svimle av rødbrus og alt ølet gampene serverte. Det
var på tide å sluse musikken ut via
BME. Ahhhh...det var det jeg savnet.
Med et ble musikken for meg gjengitt
mer organisk med riktigere kropp og
størrelse. Morty og Snipa likte også
tydelig å få på plass BME. Holografien
via BME er ikke på høyde med SRTLEA
konfigurert med sølv patroner, men
fullt levelig. Men på et punkt stakk
BME av med lauvbærene, og det var i
de lave frekvensene hvor bassen gjengis dypere og tydelig mer oppløst og
differensiert mhp hvilket instrument
som benyttes.
Så da lot vi BME stå inne, og inntok
bordets gleder med lekre retter på menyen. Man har det fælt i provinsen. Alt i
alt var vel de fleste enig om at man med
BME får en meget god ht.k for summen
som forlanges. JMK har nå planer om å
gå for full CAST linje rund baut.
HiFi enka til Orføreren
Wilson Sasha uten deksel.
Forventningene omkring Krells CAST
er til å ta og føle på.
Vi kan ikke gi oss nå!
Wilson Sasha, og
ordførerens private
heisekran.
Entre Krell EVO 222 og 402 i romjula 2010
89
333 Sutherland 20/20 Riaa
20/20
Perfekt syn?
Sutherland 20-20 gir oss en ekte amerikansk tilnærming til dette
med platespillerforsterkerkning. For tjue tusen kroner får vi et produkt
som faktisk er Made in the USA, og som spiller deretter.
Av Gunnar Brekke
R
on Sutherland og hans firma
Sutherland Engineering er
kjent for sine platespillerforsterkere. Jeg har fulgt firmaet
siden det ble grunnlagt på
90-tallet og lest en haug hallelujatester
i både Stereophile og TAS. Men dette
er første gang jeg faktisk første gang
jeg har fått anledning til å høre en av
Sutherlands RIAAer med egne ører.
Legg merke til mellomnavnet til Ron
Logan Sutherland og gjett hvilken
produsent av elektrostathøyttalere han
var med på å starte sammen med Gayle
Martin Sanders.I testperioden hadde
jeg gleden av å lytte til ”Sutherland-produkter” i begge ender av signalkjeden.
20/20 visjon?
Et av varemerkene til SutherlandRIAAer har vært bruk av batterier i
strømforsyningen. Ikke store 12 Volts
batterier, men opp til 16 stk. D-size 1,5
Volts batterier (sånne du finner i MagLite stavlykter). RIAAene har ikke hatt
90
noen form for ladning av disse så her
snakker vi om bruk og kast av masser
av batterier. Nå er ikke dette fullt så ille
som det høres ut. Batteriene holder i
1.200 timer noe som tilsvarer nærmere
4 timer (oppvarming og) lytting daglig
- i et helt år!
Testobjektet; Sutherland 20/20 er det
eneste produktet i sortimentet som har
en konvensjonell strømforsyning. Men
som man kan forvente fra en produsent som vanligvis lager batteridrevne
RIAAer har man etter beste evne etterstrebet en fullstendig ”avkobling” fra
strømnettet. RIAAen er fullstendig dual
mono oppbygget. Følger vi strømmen
fra støpselet i veggen finner vi først to
konvensjonelle jordete nettledninger.
Deretter er trafo og likeretting plassert i
hver sin solid dimensjonerte ”vorte”.
Så går den likerettede strømmen gjennom hver sin strømforsyningsledning
inn på hvert sitt print i selve RIAAforsterkeren. Her glattes strømmen
i hele 10 (!) passive RC-filter før
spenningen reguleres (!!!).
Selve forsterkerkretsløpet er basert
på to Burr Brown operasjonsforsterkere
pr. kanal - supplert av Dale og Vichay
metallfilmmotstander og Vima polypropylenkondensatorer.
Forsterkningsgrad og belastningsmotstander bestemmes av to jumpere
på hvert sitt print. Forsterkning kan
velges til; 40, 46, 52, 58 og 64 dB mens
inngangsmotstanden kan velges til;
100, 200, 475, 1.000 og 47.500 Ohm.
Det er ikke lagt inn noen parallellkondensatorer (pF) på inngangen. RIAAen
kan benyttes sammen med det aller
meste av MM- og MC-pickuper på
markedet.
Kabinettet eller rettere sagt kabinettene inneholder hvert sin mono
platespillerforsterkerkabinett – forbundet med felles front- og bak- plate.
Bakplaten er utstyrt med gedigne
phono (RCA) kontakter inn og ut og en
felles jordskrue. Ingen mulighet her for
XLR ut.
Den massive aluminium frontplaten er utstyrt med noe så
sjeldent som gule lysdioder for å markere at RIAAen er slått
på. Det finnes ikke noen av/på bryter da det er meningen at
forsterkeren skal stå påslått kontinuerlig. Ønsker man å slå
av kretsløpet trekker man bare ut strømforsyningsledningene fra hver av sine dedikerte kontakter montert på printet –
eller rett og slett trekke ut de to nettledningene fra støpselet.
De to parallelle kabinettene dekkes av et felles lokk i stål.
Dette festes og løsnes enkelt med fire serraterte skruer som
skrues inn/ut ved hjelp av håndkraft alene - for enkel tilgang
til justering av gain og inngangsmotstand og av/på- slåing
ved hjelp av ledning.
Som tilfører litt chili til salsaen.
Men pass deg så det ikke blir for mye av det gode. Med
den overivrige Denon DL-103, montert i en SME 3009 S2 for
høy armresonansfrekvens, påmontert en Thorens TD-125
ble det kanskje litt for mye av det gode. Drittøft på gitarrock, men kanskje litt for tøft på belcanto opera. Litt for mye
cayennepepper til klassisk musikk.
Med tanke på den påkostede strømforsyningen er Sutherland 20-20 akkurat så støysvak som man kan forvente.
Musikerne tegnes opp mot en beksvart bakgrunn. Selv med
maksimalt gain vil støy aldri være noe problem for denne
RIAAen. På grunn av det svarte bakteppet er Sutherland
også meget dyktig til å tegne store lydbilder med masser av
Smaken av 20-20.
luft mellom utøverne. Ikke fullt så dyktig som værstingmoSutherland 20/20 er oppbygget på samme måte som en
dellene fra ASR og NLE, men nærme nok.
mengde andre platespillerforsterkere av i dag. Et enkelt
Ellers er det verdt å merke seg at Sutherland 20-20 er hygforsterker/equaliserings- kretsløp - forsynt med strøm fra
gelig tilgivende ovenfor dårlige innspillinger og pressinger.
en meget påkostet og komplekst oppbygd strømforsyning.
Dette kan være nok et kraftig argument for handel om du sitKretsmessige likheten med RIAAer som ASR Basis Exclusive ter med masser av 70-talls rockelefser du ønsker å spille av.
og NLE-22 er ganske store. Men selv om mange av ingrediKonklusjon.
ensene er de samme kan man lage vidt forskjellige retter
Sutherland 20-20 er annerledes og det er en god ting! Det
av samme grunningredienser. Ser man RIAAene som en
pastarett som inneholder pasta, tomater, løk og kjøtt kan så- virker som Ron Sutherland har etterstrebet musikalitet og
pass forskjellige kokker som Friedrich Schaefer, Niels Larsen moro snarere enn pinlig nøyaktig og hifiriktig gjengivelse
fra denne RIAAen. Noe av det samme som Revel etterstreber
og Ron Sutherland ved å tilsette sitt eget utvalg av krydder
med høyttalere. Det har han fått til. Et slikt valg kan nok få
lage vidt forskjellige retter med fullstendig forskjellig smak
noen purister til å rynke på nesen, men jeg liker godt det jeg
Dette er den kryddringen av elektronikken i hifiutstyr som
målemafiaen ikke helt har fått med seg. Disse klangmessige hører. Meget godt. RIAAen bør passe for alle dem som ønforskjellene kan nemlig tydelig høres, men knapt nok måles. sker litt mer moro når de spiller plater. 20-20 passer nok best
til elektrisk forsterket musikk men dette betyr ikke at den er
en sinke på akustisk musikk. Såpass mye avviker den ikke
fra normen. Derfor anbefaler jeg herved Sutherland 20-20 på
det aller varmeste.
Takk for oppmerksomheten.
Lyden av 20-20.
Jeg er overbevist om at Sutherland 20-20 målte frekvensgang
er bortimot linjalrett, så her er det ikke snakk om noen tonale avvik. Ingen tendenser til verken mørk eller lys lyd tonalt.
Klangmessig er det derimot forskjell på denne RIAAen og
mange av de andre RIAAene jeg har hørt. Sutherlanden har
en klang som legger seg midt mellom de gamle begrepene
East Coast- og West Coast-Sound. Dette stemmer jo godt for
et firma plassert i midtvesten. Fra østkysten (og engelsk hifi)
henter den det lille ekstra fokuset på presensområdet i øvre
mellomtone, mens den fra vestkysten henter det lille ekstra
slammet i bassen. Sutherland 20-20 framstår derfor som mer
enn normalt dynamisk. Igjen må jeg minne om at dette er
klangmessige avvik og ikke skyldes avvik i frekvensgangen.
Dette er RIAAens karakter. Denne karakteren gjør at 20-20en
- i hvert fall i mine ører – trives bedre med rock and roll enn
den trives med klassisk. Litt mer ZZ Top enn MoZZart. Siden
dette skyldes klang og ikke tone må det allikevel understrekes at denne RIAAen meget vel kan settes til å tolke Tryllefløyten uten at det gjør vondt noe sted. Men ennå mer moro
blir det med Cheap Sunglasses på platetallerkenen.
Her kommer vi også inn på matching. På grunn av RIAAens livlige karakter er den som skapt for å blåse liv i litt
sedate platespillerkombinasjoner. Sitter man med en eldre
Oracle eller Gyrodeck, påmontert en SME 309 eller V-arm
og en nøktern pickup kan Sutherland 20-20 meget vel være
komponenten som bringer musikken tilbake i anlegget.
Sutherland 20/20 platespillerforsterker
• Vekt: 5,5 kg
• Dimensjoner: 430 x 57 x 305 med mer
• Importør: BeBop Hi Fi
• Pris: Kr. 20.000,Benyttet utstyr
• Pickuper: Lyra Helikon, Ortofon Cadenza Black, Denon DL-103
• Tonearmer: JWM-10,5, Syrinx PU-3, SME 3009 S2
• Platespiller: VPI Classic, Thorens TD-125 Mk. II
• RIAA: NLE-17
• Linjetrinn: Fidelity K.I.S.S.
• Effektforsterker: Dynamic Presicion DP A-1b
• Høyttalere: Martin Logan CLS, Tannoy, SVS PC-13 Ultra
91
333 Vinyl ABC
92
Vinyl
ABC
Dette med platespiller kan virke fryktelig komplisert for nybegynneren.
Ja, det er komplisert sammenlignet med en CD-spiller som en bare plugger
i veggen og forsterkeren for deretter å spille musikk.
Men det er ikke så komplisert som du kanskje tror.
Dette er en innføring i hvordan platespilleren settes opp,
hvordan ting virker og en forklaring på noen av de vanskelige ordene.
Jeg håper dette kan være til nytte.
Av GUNNAR BREKKE
D
enne artikkelen er ment som en kort innføring
i alle de begrepene som har med platespillere
å gjøre. Her er det selvfølgelig ikke plass til å
omtale alt som har med platespillere å gjøre – det får
vente til platespillerboka mi kommer – men forhåpentligvis vet du litt mer om platespillerens komponenter når du har lest ferdig artikkelen.
For de av dere som har vært med helt siden Fidelity
1 vil dere se at en del av innholdet er hentet fra Vinyl
ABC artikkelen der, men noe nytt har også kommet
med. Jeg håper dere tåler repriseelementene.
Ellers vil jeg oppfordre alle til å benytte seg av all den
vinylrelaterte informasjonen som er tilgjengelig på
nett. Her er det masser å lære.
Ytterligere informasjon ligger kanskje ennå nærmere. Det er mye å lære fra å lese bruksanvisningene
på dine pickuper, tonearmer, platespillere, stepuper
og RIAAer.
Velkommen til vinylens vidunderlige verden.
93
333 Vinyl ABC
SOFTWARE
Uten mat og drikke, duger helten ikke - og uten plater har alt
snakk om platespillere liten hensikt. Heldigvis produseres
det masser av ny vinyl. Så å si alle nye titler mastres og
trykkes på vinyl. Den antikke LP-platen lever, mens CDplaten er i ferd med å dø. Hvem hadde trodd det for bare
noen år siden?
Dessverre finnes det kun et par spesialforetninger her til
lands som fører et anstendig utvalg av ny vinyl. Bruk dem
for all del, det er din handel som holder liv i dem. Det nytter
ikke å klage når de først er borte.
De fleste av oss som ikke bor i nærheten av disse foretningene må allikevel ty til internett for å handle de store svarte
skivene. Både i Norge og det store utland finnes det flere aktører som sender platene hjem til deg. Igjen vil jeg anbefale å
være nasjonalistisk og handle fra norske handlere for å holde
liv i dem.
I tilegg til ny vinyl er det selvfølgelig bruktmarkedet. Det
finnes enorme mengder billig og god brukt vinyl å få tak i.
Finnes det noe mere spennende enn å bla seg gjennom
bunker med LPer på jakt etter de skattene vi mangler i
samlingen? Det lukter ikke sånn av CD-er.
Vinyl: Kunstmaterialet benyttet til produksjon av ’’mikrorille-plater, dvs. alle RIAA-ekvaliserte plater (LP, single, EP
og maxisingel), Vinylen har langt mindre overflatestøy enn
materialet benyttet i de tidligere ”steinkakene”. Vinyl er i tillegg billigere og enklere å forme.
Det er stor variasjon i kvaliteten på vinyl. Dessverre er ikke
alle nye pressinger av samme kvalitet som den vi opplevde
i vinylens gullalder. Kvaliteten på vinylen er nok medvirkende årsak til at en del nye plater har mer overflatestøy enn
nødvendig.
I tillegg til kvalitet snakker man også om kvantitet når det
gjelder vinyl. I dag er det ikke uvanlig med 180 grams plater
for å gjøre plata stivere. Det er derfor merkelig at man finner
90 grams lefser fra oljekrisens 70-tall som spiller bedre enn de
nye kakene. Snakker vi om tapt ekspertise i produksjonen?
Produksjon: Etter at studioet har gjort sitt skal vinylplatene produseres.
Fra den analoge eller digitale mastertapen skjæres rillen i
en matrise (for hver plateside) i kopper eller kunststoff som
så forsølves. Prosessen her er i praksis den motsatte som ved
avspilling, men med vesentlig større krefter involvert.
Fra matrisen støpes flere negative plateformer - ”Father’s”,
som igjen brukes til å støpe enda flere positive former –
”Mother’s”. Disse brukes igjen for å støpe ytterlige negative
plateformer, og det er disse som brukes til å støpe det endelige produktet. Alle prosessene innebærer støping i kunststoff med påfølgende forsølving.
I en presse med støpeformens B-side under og støpeformens A-side over, legges de to etikettene med en ferdigveid
klump med vinyl imellom. Vinylklumpen er forvarmet og
seig. Også støpeformene er oppvarmet, så når de to plateformene presses sammen, ”tyter” vinylen ut så den dekker hele
platesiden. For at vinylen skal slippe formen, er disse på forhånd innsatt med et oljebasert slippmiddel. Overflødig vinyl
skjæres bort. Prosessen minner svært mye om å lage vafler.
LP: Long Playing eller ”langspillplaten” er en 12 (10)
tommers vinylplate som avspilles ved 33 1/3 omdreining
pr. minutt. Equalisering etter RIAA-normen. Spilletid: 1 eller
2 x 30 (20) minutter. Mono eller Stereo.
Single/Ep: 7 tommers vinylplate som avspilles ved 45
omdreininger pr. minutt. Equalizeringen etter RIAA-normen.
Spilletid: 1 eller 2 x 7 (14) minutter. 1 (2) Spor pr. side. Mono
eller stereo.
94
Maxisingel: 12 tommers vinylplate som avspilles ved 45
omdreininger pr. minutt, equalisering etter RIAA-normen.
Spilletid: 1 eller 2 x 20 minutter.Mono eller Stereo. Dette er
platene som har potensiale for best lyd.
Steinkaker: Fellesbetegnelse for flate plater fra før
RIAA-normen ble innført. Disse platene er med andre ord
ikke equalisert. Vanligste avspillingshastighet var 78 omdreininger pr. minutt. Mono.
PICKUP
Pickupen har som oppgave å overføre den mekaniske bevegelsene som oppstår ved stiftens gange i platerillene, til et
elektrisk signal. Foruten MM- og MC- prinsippet, kan denne
overføringen også skje i krystallpickuper, elektrostatiske
pickuper eller ved avlesning av rillene med laserlys. Pickupen er den enkeltkomponenten i platespillerkjeden som har
mest innflytelse på lyden. Liksom høyttalere er pickupen den
eneste komponenten i et stereoanlegg som håndterer den
vanskelige transformasjon mellom mekanisk og elektrisk
signal. Heldigvis plages pickuper av langt mindre problemer
og forvrengning enn høyttalere, men allikevel er det større
lydmessige forskjeller på pickuper enn på rent elektroniske
komponenter i anlegget.
Stift: Alle moderne pickuper er utstyrt med en stift i
diamant. Dette materialet er valgt da det er det hardeste
materiale vi kjenner til. Dette gir lengst holdbarhet på
stiften. Vi hifientusiaster bytter pickup/stift alt for ofte.
En pickupprodusent jeg pratet med mente at hans pickuper
burde holde bortimot 10.000 timer! En moderne pickup bør
i hvert fall holde 2-3.000 timer.
Formen på stiften er avgjørende for lydkvaliteten. Koniske
stifter gir stor kontaktflate til rilleveggen, mens de mer
moderne elliptiske stiftene gir mindre kontaktflate og derfor
(kanskje) bedre lyd. De skarpeste nåleslipingene som van
den Hul, Garrott, Shiabata osv. ligner på graveringsnålen
(som blir brukt ved skjæring av platen) og gir meget liten
kontaktflate. Disse slipingene gir meget god oppløsning,
men er avhengig av en pinlig nøyaktig justering for å yte
optimalt. Betegnelsen stift brukes også på den utskiftbare
enheten på MM-pickuper som i praksis består av stift,
cantilever, magnet, nåleoppheng og et chassis som holder det
hele sammen. På en del pickuper som for eksempel Ortofons
OM- og 2M- serie er det mulig å velge mellom en hel serie
forskjellige stifter som passer til et basis pickuphus. Jo bedre
stift man velger, jo bedre lyd får man.
spenningsnivået på MM pickupene. Det høye utgangsnivået
oppnås ved større og tyngre spoler, noe som gjør at lyden
minner kanskje mer om MM enn low output MC.
På MC-pickuper kan en (som regel) ikke bytte stift, men
ofte finnes det en inbytteordning for å gjøre fornyelsen/oppgraderingen billigere.
MM: Moving Magnet (bevegelig magnet) er betegnelsen på
pickuper der en permamagnet er montert i enden av cantileveret. Rilleutslagene på platen beveger stiften, cantileveret
og magneten. Strøm induseres da bevegelene flytter et magnetfelt i forhold til de faste spolene montert i pickuphuset.
MM pickuper gir et høyt utgangssignal (1,0-5,0 mV) og kan
kobles direkte til RIAA-forsterkeren. Som en kuriositet kan
det nevnes at Grado produserer noen av sine dyreste MMpickuper med knøttsmå magneter for å få like liten bevegelig
masse (og utgangsignal) som MC-pickupene. Utgangsimpedansen er dog typisk for en MM-pickup.
På MM-pickuper kan en (som regel) bytte stift.
Nåleoppheng: Den bevegelige delen av pickupen (stilt,
cantilever, generatordel) er løselig festet til pickuphuset. Denne koblingen gjøres med en fjær (som regel en pianotråd)
tredd gjennom en gummiforing. Fjæren og gummiforingens
hardhet bestemmer pickupens compliance – dens ettergivenhet eller stivhet. SME definerer pickuper med compliance
under 15µ som stive, 15-25µ som medium og over 25µ som
Cantilever: (nålefane, nålearmrør): overfører bevegelsene
fra stiften til den bevegelige delen av pickupens generator
(spole eller magnet). Cantileveret bør være stivest mulig for
å overføre mest mulig av stiftens bevegelse. Dessuten bør
den være lett. Samtidig bør cantileveret vare mest mulig
resonansdødt for å unngå ringing. Det vanligste materialet i
cantilevere er aluminium, men mer eksotiske materialer som
boron, karbonfiber, safir, rubin og diamant benyttes også.
Cantileveret kan være et hult rør eller massivt. Rørcantilevere kan være fylt med dempemateriale.
MC: Moving Coil eller bevegelig spole er betegnelsen på
pickuper der en spole er montert i enden av cantileveret. Rilleutslagene på platen beveger stiften, cantileveret og spolen.
Strøm induseres da bevegelsene skjer i et magnetfelt produsert av parmamagneter i pickuphuset. MC pickuper gir i de
fleste tilfeller et lavt utgangsignal (low output = 0,1 - 0,5 mV)
og må kobles via en MC-forsterker før RIAA-forsterkeren.
De små bevegelige spolene har meget liten masse, noe som
gir bedre oppløsning og dermed bedre lyd. Det finnes også
såkalte ”high output” MC pickuper som nærmest tangerer
95
333 Vinyl ABC
myke. Stive pickuper passer best i tunge armer, mens bløte
pickuper passer best i lette armer. MC-pickuper er som regel
stivere enn MM- pickuper.
Nåletrykk: Om pickupen er stiv eller myk avgjør hvor
høyt stifttrykk som skal brukes. Stive pickuper opererer med
høyere stifttrykk enn myke pickuper.
Typisk ligger anbefalt stifttrykk et sted mellom 1,0 og
2,5 gram. Fabrikantene anbefaler et spesifikt nåletrykk til
sine modeller. Anbefales f. ex. 1,5-1,8 gram vil som regel
pickupen spore (og spille) best opp mot det høyeste angitte
nåletrykket. Det er en myte at lavere nåletrykk gir mindre
slitasje av plate og pickup. I praksis vil pickupen og platen
slites mere om ikke fabrikantens anbefalinger følges.
Monteringsskruer: For at pickuper skal kunne brukes
om hverandre på forskjellige spillere, har man i sin (RIAAs)
visdom standardisert hullavstand og størrelsen på monteringskruene. De to monteringshullene er plassert en halv
tomme (12,7 mm) fra hverandre og selve monteringsskruene
har en ytterdiameter på en tiendels tomme (2,54 mm). Noen
fabrikanter har et tredje monteringshull (Rega og Linn) for
montering av sine egne pickuper i sine egne armer. På noen
pickuper har man gjennomgående huller, så muttere må
festes på skruene på nedsides av monteringsplaten. Nyere
pickuper har ofte ferdig gjengede hull, noe som forenkler
monteringen betraktelig. Man bør benytte skruer av umagnetiske materialer som kobber, bronse-, plast, aluminium
eller syrefast stål for beste lydmessige resultat.
Fargekoding: En annen (RIAA) standard som ofte følges
er fargekoding av pickupens terminaler. Rød terminal angir
høyre kanals pluss (R+), mens grønn terminal angir høyre
kanals minus (R-). Hvit angir venstre kanals pluss (L+) mens
blå angir venstre kanals minus (L-). Om terminalene ikke er
fargekodet, vil de som regel være tekstet (R+ R- L+ og L-).
Stripping: Enkelte pickuper kan strippes, dvs. at deler av
selve pickuphuset kan fjernes. Dette fører til mindre resonanser med bedre lyd som resultat. Ulempen med å strippe
en pickup er at innmaten i pickupen eksponeres med økt
sjanse for skader. OBS. Sjekk med importøren om din pickup
kan strippes før du setter i gang.
Les mer om pickupen og dens kobling til tonearmen - i
Fidelity 44, og til stepup, trafo eller RIAA - i Fidelity 42.
Disse kan nedlastes fra www.audiofidelity.no
TONEARM
Tonearmen har som oppgave å føre pickupen gjennom
platens riller med minst mulig vinkelfeil. Dette skal skje med
minst mulig friksjon, uten at noen vibrasjoner tilføres pickupen. Vi har to hovedtyper armer; tangensialarmer som leser
platen i en rett linje og radialarmer som leser platen i en bue.
Radialarmer er billigst, enklest og klart mest utbredt, men
har den iboende feil at pickupens cantilever kun vil være
parallell med platerilla ved to punkter i løpet av avspillingen
av en plateside.
Også motoriserte tangensialarmer vil ha vinkelfeil, så de
eneste armtypene som helt unngår vinkelfeil er friksjonsfrie
(luft) tangensialarmer.
Skjell: Selv om de aller fleste armer i dag har en fast
monteringsplate (for pickup) montert direkte på armrøret,
finnes det også armer utstyrt med løst skjell (headshell).
Dette forenkler monteringen og bytte av pickup betraktelig.
Pickupen monteres til skjellet med de tidligere omtalte monteringskruene, hvoretter skjellet monteres enkelt til armrøret
med en bajonettfatning. SME-fatning og T4F-fatning er de to
96
vanligste typene, men det finnes mange flere typer fatninger.
På noen armer (SME 300S Series III, Mørch og VPI) kan hele
armrøret tas av for lettere montering av pickup.
Armrør: Armrøret er selve forbindelsen mellom pickupen
(via skjellet/ monteringsplaten) - og lageret. Det er derfor
viktig at armrøret er så stivt som mulig.
Man har flere forskjellige tilnærminger for å oppnå dette.
Snittprofilen på armrøret er som navnet tilsier som regel
rund, men det kan også ha andre profiler. Armrøret kan være
jevnt tykt, gradvis tykkere fra skjell til base (konisk) eller
graduert tykkere fra skjell til base (tapered). Veggtykkelsen
i armrøret kan være jevn eller varierende. Sett ovenfra kan
armrøret være rett, J- eller S-formet. Materialet i armrøret
kan også variere mye. Det kan lages i treverk, aluminium,
magnesium, stål, karbonfiber, glassfiber og andre kunststoff.
Innvendig kan armrøret være fylt med et resonansdempende
materiale. I tillegg kan røret få utfresinger (hull eller spalter)
for ytterligere egendemping av resonanser.
Lagre: For at armen skal kunne bevege seg enklest mulig
i horisontal- og vertikal- planet bør lagret ha så lav friksjon
som mulig. Det finnes flere tilnærminger for å oppnå dette.
Det finnes armer med; friksjonslagre, kulelagre, rullelagre,
nålelagre, knivlagre, linelagre og luftlagre. De stive lagrene
bør være av så god kvalitet som mulig (stramme) for å kunne
overføre vibrasjoner fra pickupen, via skjellet, via armrøret,
via lageret til armbasen og ned i platespillerens chassis).
De myke lagrene (line og luft) gir ingen slik kobling til platespilleren og må dempe resonansene internt i den bevegelige
massen (og arm).
Motvektslodd: For å utbalansere vekten av pickup og
armrør må armen ha et motvektslodd. På grunn av fysikkens
lover må loddet som påvirker en kort arm, være vesentlig
tyngre enn pickupen som påvirker en lang arm. Av praktiske
grunner bruker en derfor så tunge materialer som mulig i
motvektsloddet. Bly, zink og wolfram er bare noen av de materialene som benyttes. Motvektsloddet kan forskyves (som
regel skrues) langs armens lengdeakse for å utbalansere og gi
rette stifttrykket til pickupen.
GRØNT: Signal fra pickupen (innspillingen)
Armbase: Armbasen utgjør armers kontakt med drivverket.
Vanligvis monteres armer ved at armbasen består av en
gjenget bolt som tres gjennom godset i drivverket, og strammes med en mutter på undersiden. Det finnes også armer
som bare skrus fast på toppen av drivverkets armbord. SME
benytter denne metoden, så hele armen kan skyves fram og
tilbake for å justere overhang. Smart.
Antiskating: For å motvirke sentripetalkraften som
trekker pickupen inn mot platens senter, er de fleste armer
utstyrt med antiskating. Mekanismen, som regel basert på et
magnet, lodd- eller fjær- system, vil trekke armen i motsatt
retning for på denne måten å motvirke sentripetalkraften.
Er antiskatingmekanismen skalert skal denne settes til
samme tall som stifttrykket er satt til av gram.
Armkabler: Den interne kablingen i skjellet, i armrøret
og fra armbasen til forsterkeren er i samme grad som andre
kabler medvirkende til å påvirke lyden.
Armkabler er av spesielt stor betydning, da disse leder
svært små signaler. Liksom i kabelverden ellers er kobber
og sølv de vanligste ledermaterialene. Å benytte en skjermet
kabel på de ”utvendige’’ tonearmskablene er meget viktig for
å beskytte de små signalene mot innstrålt støy.
RØDT: Korreksjon i RIAA-forsterkeren
BLÅTT: Signal ut fra RIAA-forsterkeren.
97
333 Vinyl ABC
Jording: Siden tonearmen og drivverket består av metalldeler, er det ofte nødvendig å jorde disse i stepup/trafo/
RIAAen for å unngå støy og brum. De fleste armer er utstyrt
med en separat jordledning som følger signalkablene. Denne
kan kobles sammen med platespillerens jordledning til
stepup/trafo/RIAAens jordskrue. Armkabelens jordledning
virker ofte også som jording for pickuphuset. Det er ikke alltid det lønner seg å jorde alle komponentene. Det kan være
nødvendig å prøve seg fram med forskjellige kombinasjoner
av jording for best (mest støyfrie) resultat.
Montering av arm: Ofte handler man drivverk og
tonearm hver for seg, eller ettermonterer en bedre arm på en
eksisterende platespiller. Med løse tonearmer følger det med
en mal som viser hvor monteringshull for armbasen skal
plasseres i forhold til platespillerens spindel. Det er svært
viktig å følge denne malens anvisning, hvis ikke blir det
umulig å få riktig overheng ved justering av pickupen. Les
bruksanvisningen!
Armlengde (L): Tonearmens lengde (L) måles fra lagringspunkt til nålespiss. De vanligste armlengdene ligger
rundt ni, ti eller tolv tommer. Vinkelfeilen reduseres med økt
armlengde, så en tolvtommers arm er vesentlig bedre enn en
nitommers arm i dette henseende. Ulempen med en lenger
arm er selvfølgelig økt masse.
For justering av pickup, måles armlengden i millimeter.
Se Justering av pickup.
Overheng (d): Dette er avstanden fra stiftspissen til senter
av spindelen på platetallerkenen - i retning av armbasen. Verdien måles i millimeter, og benyttes til Justering av pickup.
Les mer om tonearmen og dens kobling til pickupen - i
Fidelity 44.
DRIVVERK (GRAMMOFON).
Selve platerspillerdriverket har som oppgave å snurre platen
ved den korrekte hastigheten uten at vibrasjoner fra motoren
eller omgivelsene forplanter seg til plate, arm eller pickup.
Dette kan kanskje virke som en enkel oppgave, men variasjonen i kvalitet er stor. Dette gjenspeiler seg også i prisen,
da platespillere kan kjøpes fra en tusenlapp til godt over
millionen.
Motor: Til platespillere brukes vekselstrøm- (AC) eller
likestrøm- (DC) motorer. Noen spillere benytter seg av flere
(2-3) motorer (Voyd).
AC-motorer er enklest, billigst og vanligst å bruke, da disse
får konstant hastighet takket være strømnettets jevne frekvens på 50 Hz. Derfor trenger AC-motoren i utgangspunktet
ingen form for regulering eller strømforsyning. Noen spillere
har til tross for dette en ekstern strømforsyning som leverer
ren sinusformet AC. Dette er særlig praktisk på reimdrevne
platespillere med en pulleydiameter som Linn LP-12, da
dette er eneste måten å oppnå 45 RPM - ved å øke frekvensen på vekselstrømmen.
DC-motorer må ha likeretting og regulering for å fungere i en
platespiller. Tallerkenhastigheten må overvåkes for ikke å spinne
ut av kontroll. Dette gjør spilleren langt mer elektronisk kompleks, men kan gi jevnere gange. Ved bruk av DC-motorer er det
dessuten mye enklere å justere hastigheten på tallerkenen.
Motordrift: Å overføre drivkraften fra motoren til platetallerkenen kan gjøres på tre forskjellige måter:
Det enkleste, og vanligste måten på moderne kvalitetsspillere er å overføre kraften via en gummistrikk (reim) ved
såkalt reimdrift. Fleksibiliteten i reimen hindrer effektivt
at vibrasjonene fra motoren overføres til platetallerkenen.
98
Linn, Rega, Thorens, Micro Seiki VPI og mange andre bruker
denne teknikken.
Den andre måten å overføre motorkraften på, er å plassere
tallerkenen direkte på motoren, så den bevegelige delen i
motoren og platetallerkenen utgjør en roterende del. Dette
kalles naturlig nok direktedrift. Direktedrift er vanlig på
de mer påkostede japanske spillerne, men benyttes også av
europeiske highendprodusent Goldmund.
Den tredje måten å overføre kraften på er via et gummiert mellomhjul. Gerrard, Mørch, VPI og Thorens (TD-124) er
representanter for denne skolen.
Wow og Flutter: Disse utmerkede onomatopoetikonene
betegner avvik i hastigheten på platetallerkenen. Wow er
sakte (lavfrekvente) avvik i hastigheten, mens flutter betegner
raske (høyfrekvente) avvik i ganghastigheten. Wow og Flutter
var ’’big deal” den gang mesteparten av spillerne på markedet
var direktedrevne, men i dag snakker man nesten ikke om
dette. Dagers platespillere har ’’jevn nok’’ ganghastighet.
Pitch: Hastighetsjustering eller pitch er ikke så vanlig på
moderne platespillere. Unntaket er profesjonelle spillers som
Technics 1210 (og utallige kopier av denne), der diskjockeyen
bruker funksjon for å kunne synkronisere hastighet/takt mellom to sanger på hver sin spiller ved ”crossfading”.
Stroboskop: For å kunne bekrefte riktig hastighet på
platetallerkenen er noen spillers utstyrt med et til fire strekmønster på tallerkenens ytterkant (eller underside – sett via
speil). Når dette mønsteret belyses fra en riktig plassert 50
Hz glødelampe vil ”flikkingen” i lyspæra ”fryse” strekene
under gange. Ved riktig hastighet (331/3, 45 eller 78 rpm)
vil strekene ”stå stille”. Om strekene ikke står stille kan man
finjustere hastigheten med pitch.
Det er også mulig å kjøpe løse platematter med stroboskopmønster for bruk sammen platespillere som mangler stroboskop. Disse ”fryses” av rommets vanlige belysning. OBS.
Stroboskopmatter vil ikke fungere sammen med lysstoffrør
eller moderne sparepærer.
Oppheng: Platespillere kan her deles inn i to kategorier:
Spillere med flytende oppheng lar platetallerken og armbord
henge i – eller balansere på - elastikk (blad-, spiral- fjær eller
strikk) fra den faste delen av spilleren. Dette hindrer motorvibrasjoner og eksterne vibrasjoner i å påvirke tallerken, arm
og pickup. Spillers fra Linn, Thorens, Sota osv. benytter seg
av flytende oppheng.
Spillere med fast oppheng benytter seg ikke av noen form
for elastikk for å hindre vibrasjonene i sin vei. Ofte brukes
allikevel sorbotan- eller gummi- puter for å hindre overføring
av vibrasjoner. Hovedmåten å temme vibrasjonsproblematikken i en spiller med fast oppheng ligger i å øke massen og/
eller ved å bruke mekanisk ”jording” så vibrasjoner føres
bort fra kritiske deler. Spillere fra Rega, VPI, Micro Seiki osv.
er eksempler på fast opphengte spillere.
Platetallerken: Den roterende delen av platespilleren
virker som underlag for platematte og plate. Platetallerkenen
bør være så tung som mulig - for å sikre jevn gange, og så
vibrasjonsdød som mulig - for å forhindre uønskede vibrasjoner i å nå plate og pickup. Platetallerkenen kan lages i
så forskjellige materialer som aluminium, syrefast stål, bly,
zink, kobber, bronse, gunmetal, plast, glass og treverk. Magnetiske materialer som inneholder mye jern egner seg dårlig
i platetallerkener.
Platematte: Som underlag for platen, bør platematten,
foruten å stoppe vibrasjoner, være mest mulig skånsom mot
platen. Vi finner platematter i såpass forskjellige materialer
som glass, akryl, kork/papir, gummi og filt. Noen platespillere – særlig spillere med akryltallerken - er beregnet på å
bruke uten en egen platematte.
Platestrammer: For å koble platen best mulig sammen
med platetallerken/platematte finnes det forskjellige former
av platestrammere. Disse kan være i form av et tungt lodd
(puck) som plasseres over spindelen, eller lettere versjoner
som skrues fast på spindelen. Det finnes også ringklamper
som presser ytterkant av plata ned mot underlaget. De mest
avanserte platestrammerne bruker en (elektrisk eller manuell) vakumpumpe som suger platen fast mot platematten.
PLASSERING OG JUSTERING.
For at du skal ha fullt utbytte av analogriggen din er det vesentlig at du gir den optimale arbeidsvilkår. Dette innebærer
å plassere den på det rette underlaget, og justere alle parametere optimalt. Dette er svært viktig. En dyr spiller som er
dårlig justert spiller dårligere enn en billig spiller som riktig
justert. Det er din innsats som bestemmer hvor godt sluttresultatet blir. Brett opp ermene og sett i gang.
Plassering av platespiller: For at platespilleren skal
yte sitt optimale er det viktig at den plasseres på et egnet
underlag. Underlaget skal hindre vibrasjoner fra gulv, vegger
eller luften i å nå platespilleren og på denne måten påvirke
avspillingskvaliteten. Det er to skoler på hvordan dette best
gjøres.
Den ene skolen forefekter et tungt stativ/bord, helst med
spikes. Denne løsningen fungerer utmerket på murgulv eller
på murvegg, men er ikke særlig brukbar på svaiende tregulv
eller vegger.
Den andre stolen anbefaler lette rammekonstruksjoner,
gjerne i treverk som balsa. Et billig men fullgodt alternativ
her er IKEAs LACK bord som kanskje er det aller beste kjøpet innen hifi; kun Kr. 39,- i enkelte finisher.
Valg av geometri: Stevens, Bauer, Baerwald or Løfgren.
Thats the question!
Når platen skjæres i studio skjer dette med en tangrensialarm (se avsnittet om produksjon) som skjærer rillen i en rett
linje vinkelrett langs platens radius. Ved avspilling med en
tilsvarende tangrensialarm spilles signalet av på samme måte,
så dette innebærer ingen problemer i forhold til sporingsvinkelen. Men tangensial-armer er sjeldne, kostbare og kan ha
en del andre problemer med avspillingen. Derfor er markedet
fullstendig dominert av platespillere med radialarmer.
99
333 Vinyl ABC
Her oppstår det problemer i forhold til sporingsvinkelen.
Med en radialarm beveger pickupen seg nemlig over
platesiden i en halvsirkel i stedet for en rett linje. Derfor
vil stift og nålefane kun være vinkelrett på radiusen
av plata ved to nullpunkter (HTA). Dette har ført til at
flere matematikere har konstruert geometriske modeller
som gir minst mulig (eller gunstigst mulig) vinkelfeil
ved avspilling. Stevens, Bauer, Baerwald og Løfgren er
de mest kjente geometriske modellene for dette, men
det finnes langt flere. Felles for dem alle er at de velger
nullpunkter som man mener er mest mulig gunstig
for avspillingen. Jeg bruker selv en geometri som ble
presentert første gang av det danske bladet High Fidelity
på 80-tallet (muligens 90-tallet) og denne geometrien
legger grunnlag for malen som følger med her. Det High
Fidelity gjorde var å måle bredden av musikkdelen på
5000 platesider for å finne et gjennomsnitt typisk for vår
tid å plassere nullpunktene deretter. I motsetning til alle
de tidligere nevnte geometriene, som ble utarbeidet på
40-, 50- og 60-tallet med typisk musikk for den tiden (les
klassisk), er High Fidelity-malen beregnet ut fra et mer
moderne ståsted med all slags musikk. Geometrien på
High Fidelity-malen avviker dog ikke veldig mye fra de
”gamle” geometriene så det skulle ikke oppstå praktiske
problemer som at riktig overheng plasserer pickupen
utenfor monteringssporenes lengde. Denne geometrien
fungerer i hver fall utmerket for meg.
Til slutt vil jeg anbefale deg at dersom du flytter en
pickup fra en arm til en annen, bør du holde deg til
den originale geometrien, det være seg Stevens, Bauer,
Baerwald, Løfgren eller (High) Fidelity, som pickupen
ble justert med i utgangspunktet. Det virker som nålen
pusses (slites) ut av form så den deretter fungerer best i
den geometrien den originalt ble satt opp med.
Justering: Dette er ment som en rask oppramsing av
justeringene som må gjøres i forbindelse med montering
av ny pickup på eksisterende platespiller/arm. Jo mere
flid man gjør seg i forbindelse med justeringen, jo bedre
resultat får man fra platespilleren. Framgangsmåten er
identisk - uavhengig av valgt geometri.
1. Legg en 12 tommers plate med monteringsmal på
platetallerkenen. Lim gjerne malen fast til en plate du
ikke bruker.
2. Monter de tynne armkablene til pickupen og skru fast
pickupen løselig med skruehodene midt i de avlange
skruesporene på skjellet/monteringsplaten.
3. Mål armlengden L i mm fra et punks vertikalt over
stiften til et punks vertikalt over armers (horisontale)
lagringspunkt.
4. Regn ut hvilket overheng armen skal ha ut fra
følgende formel: Eller bruk tabellen på
Fidelitymalen. L er armlengden i millimeter, mens d
er overhenget i millimeter.
5. Juster overhang ved hjelp av malen. Pilspissen på ma-
len må peke rett mot armers lagringspunkt når man gjør
dette. Løsn skruene og skyv pickupen fram eller tilbake
til du får riktig overheng, for så å skru pickupen løselig fast med en av skruene. Det vil i noen tilfeller vare
nødvendig å utføre punkt 3 og 4 igjen hvis armlengden
endrer seg mye.
6. Sett antiskating til null.
7. Juster stifttrykket til pickupprodusentens anbefaling.
100
Audio Concept?
333 Vinyl ABC
8. Senk pickupen ned på malens ytterste justeringspunkt
(HTA-1) for å justere horisontal sporingsvinkel (Horizontal
Tracking Angle). Sjekk om cantileveret er parallell med
streken. Om ikke - hev armen, vri pickupen og prøv igjen.
Fortsett til cantileveret er parallell med streken, og skru fast
begge skruene.
9. Dobbeltsjekk den horisontale sporingsvinkelen ved at
cantilever er parallell med streken også ved det innerste
justeringspunktet (HTA2). Stemmer ikke HTA i begge
punktene er overhenget feil - gå tilbake til punkt 3.
10. Juster azimut – stiftens vinkel sett rett forfra. Diaman-
ten bør treffe plateoverflaten i nøyaktig 90 grader (vinkelrett). Dersom så ikke er tilfelle kan man på noen armer vri
skjellet/monteringsplaten for å oppnå dette. Dersom armen
ikke har denne muligheten kan man benytte seg av noen
små papirbiter mellom skjell og pickup – plassert ved den
ene eller andre skruen. Ortofons nyere pickuper har en liten
”kam” plassert mellom skruehullene så man kan justere
azimut på denne måten.
Tips: Ofte kan det lønne seg å erstatte plate og mal med et
lite tynt (like tykt som LPen) speil for enklere å se at man
har riktig azimut.
11. Juster den vertikale sporingsvinkelen VTA (Vertical
Tracking Angle) ved å justere armbasen opp eller ned - til
armrøret er parallelt med overflaten av plata. På armer
som ikke har denne justeringsmuligheten må en benytte
mellomlegg mellom pickup og arm (dersom pickupen er for
lav) eller mellom armbase og armbord (dersom pickupen er
for høy).
12. Juster Stiftrykket på nytt og bruk gjerne en løs nålevekt
for å få nøyaktig stifttrykk.
13. Juster antiskating. Dette kan gjøres ved å bruke antiska-
tingjustering på armen eller ved å prøve seg fram. Dette kan
lett oppnås ved avspilling av en monoplate. Juster antiskating opp og ned til signalet ligger midt mellom høyttalerne.
14. Spill plater. Fjorten er mitt lykketall!
OBS: Justering av overheng, HTA og Azimut (punkt 3-10)
MÅ gjøres etter boka! Når dette er gjort skal disse innstillingen IKKE endres!
Justeringen av VTA (punkt 11), stifttrykk (punkt 12) og
antiskating (punkt 13) kan man leke seg med og finne de
innstillingene som gir deg det subjektivt beste resultatet men geometrien skal man ikke kødde med!
FORSTERKERI.
Siden pickupen leverer beskjedne 0,1-5,0 mV må masse
ytterligere forsterkning til for å matche de andre signalkildene som CD, DAC og tuner. Disse lydkildene gir såkalt
linjenivå (2,0 V) på utgangene, så pickupens signal må
forsterkes opp betraktelig for å tangere en CD-spiller. At
platen er equalisert i utgangspunktet gjør forsterkningen av
signalet fra pickupen ennå mer komplekst.
MC-forsterkere: Med et typisk utgangsnivå på bare
rundt en tiendedel av en MM-pickup, må signalet fra
en MC-pickup forsterkes rundt 10 ganger for å matche
utgangssignalet på en MM pickup. Dette gjøres i en MCforsterker. Ved hjelp av en MC-trafo eller aktiv MC-forsterker (StepUp) blir signalet fra MC-pickupen forsterket til å
matche MM-pickupens typiske 5,0 mV. I tillegg gir MC-forsterkeren en fornuftig impedanselast for MC-pickupen.
102
RIAA:
1. Recording Industry Association på America satte
på 50-tallet standarden for alle de moderne ”microrilleplatene” vi bruker i dag; Materialet skulle være
kunststoff (vinyl), og platene skulle equaliseres etter
RIAA-normen. Dette innebærer at bassen ble senket
med 20 dB - for å hindre at store utsving skulle ta for
mye plass på plata. Videre ble diskanten hevet med
20 dB - for å forhindre at denne druknet i overflatestøy. Takket være RIAA-normen fikk vi plater med
lang spilletid og lite overflatestøy.
2. Platespillerforsterker som re-equaliserer signalet på platen ved å heve bassen 20 dB og dempe
diskanten med 20 dB for å gi flat frekvensrespons.
I tilegg forsterker RIAAen platespillersignalet opp
til linjenivå ved 50-70 dB forsterkning (300-3.000
ganger!). RIAA-forsterkere finnes som Phonoinnganger i for- og integrerte- forsterkere, eller som separate
enheter. RIAAer er ofte utstyrt med innebygd MCforsterkning.
Les mer om koblingen mellom pickupen og
forsterkere i Fidelity 42.
VEDLIKEHOLD OG RENHOLD.
En platespiller/arm/pickup-kombinasjon som står
ferdig oppmontert, trenger lite vedlikehold. Vanlig
støvtørking kan greit utføres med en microfiberklut,
men vær oppmerksom på at en slik klut kan lade
spilleren (særlig støvlokket) med statisk elektrisitet.
En vanlig bomullsklut kan også benyttes.
OBS. Vær for all del forsiktig i nærheten av stiften det er ikke få små diamanter som sitter igjen i kluter
i de tusen hjem.
Ellers er det viktig å sjekke oljen en gang i mellom.
Bruksanvisningen på arm og platespiller bør gi mere
informasjon om dette.
Renhold av plater: For at stiften skal få med seg
alle de minste ujevnhetene i platerilla er det viktig at
plata er ren. Ligger det støv eller andre former for smuss
i rilla klarer ikke stiften å lese de fineste detaljene. For å
rengjøre platene finnes det flere fremgangsmåter.
For å ta bort løst støv er en karbonfiberbørste det eneste
saliggjørende. Med sine myriader av tynne karbonfiber
som utgjør ”busten” på børsten fjerner disse støv helt ned
i bunnen av rillene. Det finnes også korthårete børster
med en overflate som minner om fløyel, men denne types
fraråder jeg da større trykk trenges for å rengjøre platene.
For a fjerne andre typer smuss enn flyvestøv, trenges
rensing med en aller annen type kjemikalie som har
evnen til å løse opp forurensingen. Slik forurensing kan
være olje fra platens støping (derfor bør også nye plater
renses), løst vinylstøv fra slitasje, fingerfett, øl, jordbærsyltetøy osv. Det er de som anbefaler Zalo i lunkent vann på
klut eller børste, men en slik fremgangsmåte fraråder jeg.
Både sjansen for at etiketten skal løsne eller løse seg opp
og at rillene ikke renses i sin lengderetning er for stor.
For virkelig å rense platene er det bare en dedikert
platevaskemaskin som nytter.
Der påføres kjemikaliene kun på rilleområdet av plate,
og fjernes dem så med vakuum eller børsting.
Det finnes også ultralyd platevaskere som renser platene med vann (eventuelt tilsatt kjemikalier) som overfører
høyfrekvente vibrasjoner fra en giver og fjerner smuss på
denne måten.
En platevaskemaskin innebærer selvfølgelig en viss
investering, men kan handles overrasende billig i dag.
Prisen kan lett forsvares om man trenger å vedlikeholde
en platesamling av en viss størrelse. Rene plater spiller
best og slites minst.
Renhold av stiFt: Med tanke på at platerilla på
(begge sider av) en LP er over en kilometer lang skjønner
vi fort hvorfor man har valgt et såpass hardt og slitesterkt
materiale som diamant til stiften. Kontakten mellom den
harde diamanten og den myke vinylen, gjør at litt vinyl
slites av ved hver avspilling og fester seg på stiften. Vi får
avleiringer av vinyl og eventuell annen forurensing som
endrer stiftens profil. Dette må fjernes for at pickupen
skal yte sitt beste.
Det enkleste er å bruke en liten stivhåret børste for å
fjerne smusset.
Børstebevegelsen må foregå i platens bevegelsesretning
- bakfra og forover på stiften. Det finnes også motoriserte
vibrerende børster som plasseres på platetallerkenen,
hvoretter stiften senkes ned kun med sitt eget stifttrykk.
Både manuelle og motoriserte børster bør benyttes
sammen med en rensevæske som løser opp smusset for å
rense bedre.
OBS. Pass på bare bruke anbefalte rensevæsker til
denne jobben. Bruker man for sterk lut, risikerer man at
limet som fester stiften til cantileveret løser seg opp så
diamanten faller av. Det kan bli en dyr affære.
Statisk elektrisitet: I et tørt innemiljø får vi fort
opplading av statisk elektrisitet, særlig i ting som er i
bevegelse. Dette kan være problematisk, da platas rotasjon
fører til oppbygging av spenninger på flere tusen volt.
Dette fører igjen til to problemer; plata tiltrekker seg mer
flygestøv og vi risikerer støyende utladninger - knepp gjennom anlegget. Slike utladninger kan ta knekken på
både forsterkere og høyttalere.
Unngå såkalte antistatpistoler og antistatmatter som ser
fine ut på papiret, men i praksis er omtrent like effektivt
som nesehornpilver for potensen.
Da er det både billigere, enklere og mer effektivt å få
opp luftfuktigheten i lytterommet. Ved- eller olje-fyring er
å foretrekke framfor elektrisk fyring. For ytterligere øking
av luftfuktigheten kan man bruke en luftfukter, eller
aller best - masser av grønne potteplanter i lytterommet.
Da slår vi opptil flere fluer i en smell. Lytterommet blir penere, planter virker som lydabsorbenter og vi kvitter oss
med den statiske elektrisiteten.
Takk for oppmerksomheten.
Abonnér på Fidelity:
Kun NOK 390 for 1 år = 4 utgaver
Portotilleg til utlandet: NOK 50.
Kundeservice: [email protected]
Media Connect AS, PB 256 Økern, 0510 Oslo • tlf 23 36 19 38 • faks 23 36 19 01
GRATIS NEDLASTING AV TIDLIGERE UTGIVELSER
Tidligere utgaver av Fidelity legges ut på våre nettsider!
Bladene ligger som gratis nedlastbare PDF-filer.
Det er foreløpig 12 måneders ”karantenetid”.
106
107

Last ned - Fidelity

Transcription

Similar documents

Exposure 3010S2 slo ut de mest kjente merkene - Norsk Hi

Lydutstyr for utleie Høyttalere passive

Ordreskjema - Hantek Audio AS

Øvrige ørepropper

Du MÅ lytte selv! - Norsk Hi

Bruksanvisning - Vestfold Audio

Last ned - Fidelity

Last ned - Fidelity

TO ER NESTEN ALLTID BEDRE ENN EN

FYS1210V15_Lab_Teori..

Last ned - Fidelity

Manual Freetalk Flex