docLast ned - Fidelity
download 
Report Transcription
Last ned - Fidelity
Skandinavisk High-End magasin Høst 2013 11. årgang 62 Fly me to the Muon... Hva koster god lyd? stereoanlegg fra basis til millionen... Sensasjonell Dac/pre fra Parasound To superforsterkere: •D’Agostino NOK 119 / DKK 98 / SEK 119 NOK 245 000 •Clones Audio NOK 5 700 INTERPRESS NORGE Vinyl: Roxanne Xerxes returuke: 02 Mitsui eller Muon? Skribenter i dette nummer Jan Myrvold Stein Arne Nistad Håkon Rognlien Anders Rosness Trond Torgnesskar Knut Vadseth Foto Knut Vadseth Grafisk design Idéverkstedet AS, tlf: 32 11 70 80 www.ideverkstedet.no Trykk Printall Annonseavdeling Tlf: 32 76 88 39 Annonsemateriell [email protected] Kontakt redaksjon [email protected] www.audiofidelity.no Jeg våknet for en halvtime siden og skrudde på nyhetene. Og reagerte surt på den utrolige skarpe og metalliske lyden selv fra hallomannen, men husket at jeg hadde funnet en billig Mitsui klokkeradio i roteskuffen fordi jeg hadde glemt å koble laderen til min trofaste PAL. Og moret meg over at alt er relativt; i forhold blir Tivoli-radioen skikkelig high-end! Og nettopp i dette nummeret har jeg våget meg på en anbefaling av ulikt prisede anlegg samtidig som jeg sammen med resten av redaksjonen prøver å formidle hva man kan forvente av godlyd fra disse anleggene. Dette er selvsagt ingen fasit, og jeg innrømmer gjerne at vi kunne satt sammen mange andre anlegg som kunne fungere omtrent like godt til omtrent samme pris. Men dette er uansett forslag på dyre, men likevel prisgunstige anlegg som vi med vår samlede erfaring og prioritering ville anbefalt våre beste venner! At vi har omtalt mange av de anbefalte produktene fra før, sier seg selv, men jeg håper at matchingen og den smule fugleperspektiv vi i mellomtiden har fått på dette utstyret, likevel kan være interessant lesning. Og legg merke til hvor ofte våre antagelser er feil før vi prøver i praksis! Og jeg skjønner etter dette hvorfor så få hi-fi magasiner prøver seg på noe liknende. Selv tar jeg kritikk for at jeg kanskje ikke har maktet å spisse det hele så godt som tenkt. Så den virkelig dårlige nyheten; Dette ser ut til å bli det siste Fidelity slik som du holder det i hånden akkurat nå. Jeg har så langt ikke funnet noen som er interessert i å forsette i noenlunde samme spor etter at jeg selv runder de 70. Den litt bedre nyheten kan være at vi derfor lanserer en nettside basert på en sterkt utvidet audiofidelity.no. Det vil nok ta noen dager før vi får alt på plass, men alle tidligere utgivelser gjennom 11 år er allerede klare for gratis nedslasting, samtidig som vi publiserer en oppdatert Index for samtlige 62 utgaver. Og både musikkstoff og annet som vi ikke fikk plass til i dette bladet, legges umiddelbart ut på audiofidelity. no, også dette for gratis nedlasting. Planen er etter hvert å komme med nytt Fidelity stoff minst en gang uken. Mer om dette bakerst i bladet… Men tilbake til forholdet mellom pris og kvalitet: Det er ikke få containere med Matsui klokkeradioer som går med for å bytte med et komplett anlegg med Muon. Eller med vårt anbefalte referanseanlegg som du kan bla frem til allerede på side 8. Det er graden av musikkinteresse og totaliteten av din livssituasjon som kan indikere hvor på denne kvalitetsskalen fra Matsui klokkeradio til et komplett Muon anlegg du kan og bør peile deg inn på. Hittil har det vært betydelig skepsis i hi-fi miljøet hvorvidt fremtiden, les ungdommen, helt har falt av lasset og synes det er helt greit med Matsui, eller iPhone som det lydmessig marginalt bedre alt-i-ett produktet heter. Vi vet likevel at fremtiden ikke kan spåes ved å trekke en rett strek fra fortiden. I så fall hadde noen av oss planlagt vinterferien på månen! Jeg mener at musikk og fremføringen av denne, er noe av det mest fantastiske vi mennesker har fått til. Jeg nekter derfor å tro at vi noensinne vil snu ryggen til denne magien. Samtidig vet jeg at bare de beste anlegg makter å ta vare på alle de komplekse følelsesmessige og intellektuelle aspekter ved musikken. Ansvarlig redaktør Knut Vadseth [email protected] Tlf: 22 55 25 75/ 90 18 80 24 Diskusjonsforum www.audiofidelity.no Abonnement service: MediaConnect AS Postboks 265 Økern, 0510 Oslo Tlf: 23 36 19 38, faks: 23 36 19 01 [email protected] Etterbestilling av artikler som PDF: Pris: Kr. 50 pr side – sendt på e-post Oppstart kr. 100 pr. blad. [email protected] Utgiver Forlaget Fidelity AS Halvdan Svartesgt. 8, 0268 Oslo ISSN 1503 4291 Så derfor; LEV VEL! Og takk for meg… Knut V Det må ikke kopieres fra dette bladet uten tillatelse fra rettighetshaver. Denne bestemmelse gjelder også enhver form for elektronisk, mekanisk eller annen type gjengivelse. Brudd på bestemmelsene vil bli anmeldt og medfører erstatningskrav. 3 Innhold 62 nr 4/2013 6 16 30 Duell forsterkere: Adyton/D’Agostino Testpanelet: sec. op 22 32 Musikk: Godt norsk! RIAA-duell: transistor eller rør? Adyton Imagic 1,5 linjehøyttaler 8 26 36 Musikkens vinger D’Agostino Momentum stereo forsterker Muon i Maidstone 40 AMR 777 integrert forsterker 14 Referanseanlegget 42 High-End på budsjett 48 64 76 Forsterkerduell: Rør eller transistor? Budsjett: Clones Audio miniforsterker Roksan Xerxes platespiller 50 66 82 Budsjett: Marantz UD 7007 CD/SACD Budsjett: Usher Dancer Mini-X stativhøyttaler 52 86 Budsjett: Tannoy Precision 6.2 høyttalere 56 Cary Cinema 12 prosessor TUNG hi-fi: kr.100.000 70 92 Budsjett: Naim dac/forsterkerkombo V1/NHP 100 Luksus budsjettanlegg ca. kr. 35.000 Sec. op. 100.000 kroners anlegget 60 74 96 Budsjett: Parasound P5 dac/pre++ Budsjett: Duell Hegel/Exposure Lenge leve audiofidelity.no! 333 Musikkomtaler: Nesten bare Godt Norsk The last Waltz? Av [email protected] Spre ditt guld Mari Boine & Kringkastingsorkesteret Heimafrå Ingebjørg Bratland og Odd Nordstoga Nå når jeg på sett og vis er ved reisens ende og Fidelity 62 kanskje blir det siste, er det naturlig å begynne med noe viktig. Og trolig en av Norges mest anerkjente internasjonale musikere. Det er få artister jeg setter høyere enn Mari Boine. Fra første gang jeg hørte henne på konsert, gjennom to intervjuer og flere andre møter har jeg blitt kjent både med artisten, personen og den samiske kulturen hun bærer med seg. Boine har en musikalsk kraft og aura rundt seg som er uimotståelig hvis en våger å lytte og å bli med på hennes reiser. For meg har det ikke engang vært et valg. Hver gang hun kommer inn på scenen, er jeg i hennes grep. Nå er hun ute med en liveplate hvor”live” magien også er høyst tilstedeværende. Platen ble spilt inn ved en konsert i Kautokeino sammen med Kringkastingsorkesteret. Dette var i og for seg et dristig prosjekt: For hvordan ville Mari Boines musikk klare seg i møtet med mer klassiske uttrykksformer? Desto gledeligere er det at resultatet er svært overbevisende. Riktignok er det musikalske utrykket og arrangementene annerledes, men det hindrer ikke på noen måte at Boines musikalske intensjoner lider eller blir utydelige. Snarere tvert i mot. En mer mangfoldig instrumentering skaper en ny og spannede dynamikk. Boines vokal utfordres av en ny type musikalsk fundament, som både demonstrerer sangenes uomtvistelige kvaliteter og Boines evne som formidler. Slike hybridprosjekter kan ofte bli for sprikende, men her skjer det motsatte. Helheten og totaliteten gjør utgivelsen særpreget og sjeldent vakker. Noe av æren må Per Ekdahl, Frode Fjellheim, Øyvind Westby og Roger Ludvigsen få. De har skrevet svært gode orkesterarrangementer som yter Mari Boines sanger full rettferdighet og bringer dem videre og utvikler dem. “Spre ditt Guld” er definitivt et av de mest vellykkede album jeg kan huske å ha hørt innen denne vanskelig hybrid sjangeren. Jeg mangler ord. “Takk” er nok mest dekkende! Odd Nordstoga er også en av de norske musikerne jeg setter høyest. Han har en genuin musikalsk forståelse og en grunnleggende respekt for den musikalske tradisjonen han står i og forvalter. Han er en som reformulerer den norske tradisjonsmusikken, litt på samme måten som Dylan gjør det. “Heimafrå” kom i våres og er en maktdemonstrasjon både musikalsk og vokalt. På utgivelsen handler det ikke bare om Nordstoga, men også om fagre og unge Ingebjørg Bratland, som til tross for alderen besitter noe av den samme musikalske forståelsen. I tillegg har hun en oppsiktsvekkende vakker stemme, som rommer både blåtoner og utrykk som kompletterer og utfordrer Norstogas vokale uttrykk. Utgangspunktet for albumet er tradisjonelle sanger og tekster som konsekvent omtales som “Fritt etter …” på omslaget. Det er akkurat slik det skal være. Duoen Nordstoga/Bratland tilfører uttrykk og modernitet som gjør at sangene fremstår som både tidsaktuelle og tradisjonelle på samme tid. Kløktig og respektfullt gjort. Og det fungerer! Det samme må sies om produksjonen som Bjørn Nessjø har ansvaret for. Åpne og troverdige lydbilder hvor instrumentenes klang og detaljrikdom kommer til uttrykk. Arrangementene er enkle og utsøkt musikalske. Bratland bidrar med gitar mens Nordstoga trakterer gitar, munnspill, banjo og noen andre instrumenter mens Gjermund Silseth tilfører utsøkt musikalsk bass. Likevel er det vokalen som står fremst i lydbildet med et sjeldent nærvær og uttrykk. I mine ører er dette et av årets fineste utgivelser. Vakkert, respektfullt og hørverdig. Jeg gir en haug med stjernere og seksere. Et oppsiktsvekkende flott album! Ville Ord Frida Ånnevik For to år siden klarte Frida Ånnevik med debutalbumet “Synlige hjerteslag” å markere seg som en habil artist og tekstformidler. Debuten var langt mer lavmælt enn oppfølgeren, som på mange måter har fått et helt annet uttrykk. Her krydres de fleste låtene med til dels overveldende og smått utagerende synth-arrangementer. På litt mystisk vis viser det seg at dette fungerer godt sammen med Ånneviks særegne, uttrykksfulle og hese stemme. Her er det med andre ord snakk om en artist som utvikler og fornyer sitt eget musikalske uttrykk. Og hun lykkes, for de musikalske valgene støtter opp under hennes underfundige og velformulerte lyriske tekster. Selv om albumet ikke holder like høy kvalitet hele veien, bærer det. Det er befriende at Ånnevik er modig og utfordrende nok til å skape noe nytt og spennende og ikke å tråkke videre i trygge spor. Personlig liker jeg definitivt dette albumet bedre enn debuten. Ånnevik er i ferd med å etablere seg som en ny og viktig artist helt på sine egen premisser. Imponerende! 6 La Høsten komme som den er Anita Skorgan Anita Skorgans musikalske og vokale kvaliteter har det aldri vært noe tvil om. Det demonstrere hun på siste album, som er en høstlig men dog så velprodusert affære. Skorgan synger perfekt, arrangementene er fiffige og produksjonen strøken. Tekstene står Terje Nordby for og handler om livet i alt sitt mangfold – fra det åndelige til det dagligdagse – fra kjærlighet til oppbrudd. Noen vil nok anføre at dette kanskje ikke er så engasjerende og spennende som en kunne ønske. Jeg for min del synker med glede ned i stolen og lytter til Skorgans vakre og perfekte univers. Men så har jeg da også vært svak for dama helt fra da hun slo igjennom for en liten mannsalder siden. Likevel ser jeg frem til at hun tørr å utfordre sine musikalske og vokale grenser. Jeg håper hun en gang våger å gå enda nærmere inn i det livet er laget av. Og jeg vet hun kan. Hennes versjon av Ole Paus “Det begynner å ligne et liv” fra vårens utgave av “Hver gang vi møtes” var kraftfull, nær, sår og minneverdig. Våg deg dit igjen Anita! The Diving Board Elton John The Last Ship Sting Med noen hederlige unntak sluttet Elton John etter min mening å være særlig musikalsk nyskapende en gang på midten av syttitallet. Hans prosjekt med Leon Russel “The Union” var dog oppløftende. Nå er Elton John tilbake med et nytt soloprosjekt. At han forsøker å finne frem til fordums storhet er tydelig. Visstnok skal Dylans “Modern times” ha vært en viktig inspirasjon. Elton John skal ha uttalt noe i retning av at: “Hvis Dylan kan lage så bra musikk i moden alder, så bør jeg også kunne klare det”. Og “The Diving Board” er intet dårlig forsøk. Elton Johns piano står i sentrum. Dette er virkelig et “Piano man” album, dog ispedd ganske mørke undertoner både musikalsk og vokalt. Beste sang av i alt femten, er etter min mening “Home Again” som er en vakker og potent sang hvor Elton John virkelig er på høyden med seg selv. Sangen kunne passet inn på flere av Elton Johns tidlig syttitalls album og det sier ikke rent lite om kvaliteten. Sting har ikke vært spesielt produktiv de senere årene, og det er årevis siden han kom med nytt eget stoff. Nå er han ute med en tematisk plate som er skrevet for teater og det skal settes opp en forestilling i 2014 basert på “The last ship”. Temaet for utgivelsen er barndom og nedbyggingen av skipsindustrien i Newcastle. Utgivelsen er riktig så ambisiøs og Sting spenner buen høyt – og han innfrir bare delvis. Det føles av og til litt klamt og selvsentrert. På den annen side er produksjonen og arrangementene svært så sofistikerte. Utgivelsen har definitivt sine audiofile øyeblikk. Noen av sangene står også ut. Blant dem er “Practical Arrangements” som er en nydelig og stillferdig ballade, pakket inn i et riktig så sobert musikalske arrangement. I mine ører fungerer “The Last ship” bedre enn forventet siden jeg definitivt ikke er Sting fan i utgangspunktet. Jeg faller for den produksjonsmessige kvaliteten og Stings kvaliteter som musikalsk håndverker. Det er rett og slett godt å høre på godt produsert og arrangert musikk. Likevel matcher albumet som helhet ikke hans tidligere mesterverk. For min del holder det imidlertid i massevis. “The Diving Board” demonstrerer at Elton John fortsatt kan og vil. Han prøver å finne tilbake til sin egen storhet og lykkes langt på vei. Til slutt... Hvis nå denne omtalen skulle bli “The Last Waltz” fra min hånd, siden Fidelity nå glir over fra det fysiske til det digitale rom, så er det med verdighet. Denne musikkspalten rommer for meg grunnen til at jeg har holdt det gående i nesten tjue år med Audio og Fidelity. Kjærligheten til musikken og den kraften hos dem som skaper dem. Det er det det handler om og det denne reisen har handlet om. Og forhåpentlig vis er ikke dette bare “The last Waltz “ – men kanskje også begynnelsen på en ny dans, med et Fidelity i digital utgave. På gjensyn på audiofidelity.no, der jeg allerede har lagt ut omtale av “Another self Portrait” med min favoritt, Bob Dylan! 7 333 Hva bør stereoen koste?: Musikkens vinger! Lydkvalitet og musikkglede henger tett sammen, men selv den enkleste reiseradio kan berike tilværelsen med din favorittmusikk. Et påkostet musikkanlegg vil imidlertid gi deg langt mer av det komponist og utøver ønsker å formidle. Bedre lyd gir musikken din vinger! Tekst og foto: Knut Vadseth 8 E t av de store løgnene på folkemunne er påstanden om at et mer enn middels godt stereoanlegg er bortkastede penger da det bare er et mindretall ”gullører” som hører forskjell! Det blir ikke noe bedre av at sentrale aktører i det såkalte elektronikkmarkedet går ut både i radio, tv og aviser og forteller at det knapt er noe mer lydkvalitet å hente etter omtrent tredve tusen kroner. Det er omtrent som det billigste av fire anlegg i dette bladet. For noe sprøyt også dette; praktisk talt alle vil med de fleste musikkformer lett høre forskjell mellom en ghettoblaster og et hi-fi budsjettanlegg. Men også mellom et typisk tretti tusen kroners anlegg og et hundretusen kroners anlegg. Og de alle fleste vil også medgi at det skjer noe med musikkopplevelsen når man dobler eller flerdobler denne da allerede noe heftige prisen. Nesten alle musikkelskere vil oppleve større musikkglede med bedre lydanlegg selv om hifi folkloren skal ha det til at musikere selv gir blaffen i lyd. Å ja? Hørt om Stradivari, Gibson og Steinway? Dette minner om de mange som kritiserer Fidelity for stadig å snakke om tredimensjonalitet og holografi. Siden de selv ikke har opplevd 3D på sitt 40 år gamle Tandberg anlegg med lampettledninger må da dette bare være noe sprøyt? 9 333 Hva bør stereoen koste?: Men sant nok; prisen øker etter manges mening langt raskere her oppe i high-end land enn lydkvaliteten. Men vår erfaring med for eksempel Marten Coltrane 2 og Adyton Cordis 1.8, APL, og D’Agostino Master Series er entydige; det blir enda litt bedre med økt innlevelse, mer liv, sterkere klangfarger og bedre oversikt når man har råd til og er villig til å betale like mye pr. komponent som et komplett anlegg i toppklasse koster. Men om det er verd pengene fremfor å kjøpe en ny bil eller båt, er det bare du som kan avgjøre… Ditt personlige G-punkt Om man så hører forskjell og er enige om at forskjellen gir større musikkglede, så er det selvsagt høyst ulikt hvor vi finner den optimale balansen mellom økonomi og musikkinteressen. Og vi vil med det samme hevde at desto mindre penger du har til rådighet, desto flinkere må du være til å finne de kompromisser du lett kan leve med, og de som kan ødelegge mye av musikkgleden din. De fleste vil vel tro at klassisk musikk og opera er spesielt krevende, mens en akustisk gitarsolo eller et munnspill er lekende lett å gjengi. Og har selvsagt noe rett i det. Men en jazztrio i næropptak, kan være ekstremt dynamisk med krav til betydelig kraftreserver. Og det er en musikkform som pussig nok er særlig undervurdert, og det enda musikkformen er absolutt avhengig av sylskarpe transienter, stram og presis dypbass pluss betydelig dynamisk kontrast for å fungere godt. Alt dette krever mye av anlegget som derfor aldri kan bli helt billig. Gjett hva som er skikkelig krevende for et stereoanlegg? Rock! Og jo tyngre desto verre… Rock er derfor etter min mening noe av det aller vanskeligste å gjengi på hi-fi anlegget med et noenlunde tilfredsstillende resultat! Og jo mer overstyrt og forvrengt opptaket er – og jo mer komprimert miksen er – desto vanskeligere er det å gjengi noe annet enn et unyansert skyggebilde av konserten eller opptaket. For i rocken er dynamikken, trøkket og kjapphet helt vesentlige elementer om ikke det hele skal bli til en lunken graut uten rytmisk driv. Sløve transientskuldre, et resultatet av billige strømforsyning, gjør denne grauten ganske smakløs. Og selvsagt må man kunne spille ganske høyt, om man skal gjenskape noen av opplevelsen fra konsertsalen. Også det krever mye strøm! Og bassen skal ikke bare gå dypt, den må også være hardtslående med en dynamisk presisjon og hurtighet om man skal sikre den rytmiske fremdriften, noe man bare finner på topp utstyr. Også de andre kravene er typisk for hva bare det eller beste utstyret kan makte. Så stakkars de som går glipp av noen av de viktigste elementer i rocken ved på spille på en gammel reiseradio! Men selv det enkleste stereoanlegg vil fungere overraskende godt sammen med et stort bilde i forhold til den elendige innebygde lydkvaliteten de fleste flatskjermer og TV’er tilbyr til vanlig. Samtlige musikkanlegg som vi omtaler i denne artikkelen, er derfor også relevante sammen med et stort videobilde; en fabelaktig kombinasjon for de helt store totalopplevelser fra spillefilmer, orkesterkonserter, musicals og operaer. Og ikke å forglemme noen av de fantastiske rockekonsertene som finnes. Men selv om vi også trekker bildet inn i den gode musikkopplevelsen, så snakker vi stort sett om kun 2 lydkanaler også til film. Som mange har oppfattet mener vi at et godt stereoanlegg er et langt mindre kompromiss for filmopplevelsen enn det et tilsvarende priset surround anlegg er for musikken din. Vi har fått litt kjeft fordi vi i nr. 60 stilte oss skeptiske til billige surroundrecievere. Selvsagt var dette satt på spissen på samme måte som en vinylfrik ville omtale MP-3 datalyd. Men det synes faktisk som at mange som bytter fra stereo til surround i omtrent samme prisklasse, ganske raskt mister interessen for musikkbiten. Dette gjelder forøvrig også om du kvitter deg med en god plate- eller cd-spiller og satser på en enkel USB-dac sammen med PC’en. Svært ofte reduseres da musikken til å bli en slags lydtapet. Blir det da en tanke uten ettertanke? I dette siste Fidelity med undertegnede som redaktør, har vi gjort en kraftanstrengelse for å sette sammen de aller beste anlegg vi kan drømme om i ulike priskategorier. Og vi starter for sikkerhets skyld med et millionanlegg som likevel er ganske ujålete og lettplassert i de fleste møblerte hjem, men som lydmessig er det aller beste vi makter å sette sammen! Og selv til denne prisen er valgene nøkterne, uten å betale ekstra forglitter og stas. Uten at det forøvrig er noe galt i det. Men i vårt referanseanlegg er altså lyden det avgjørende. Undertegnede har jobbet med grovsorteringen til dette anlegget over lang tid, mens hele redaksjonen har vært med på å velge mellom ulike alternativer (les rammer om disse duellene) til vi med hånden på hjerte kan si at dette er det ypperste hva 5 hi-fi entuasiaster med mer enn 150 års erfaring kan få til! Dessverre og heldigvis blir det mange kjenninger for våre lesere; dette blir jo nærmest en kavalkade over det beste utstyret i ulike prisklassere, selv om det må presiseres at matcing av komponenter er minst like viktig som individuell kvalitet. Utover i bladet presenterer vi vårt beste forslag til et tredvetusen kroners luksus ”budsjett” anlegg via er stort kombi anlegg for grandiose opplevelser både med og uten bilde til mer enn det dobbelte av dette, før vi avslutter med vårt forslag til et meget anvendelig high-end anlegg med ytterst få kompromisser til rundt 250 tusen. Og vi gjør altså oppmerksom på at alle forslag er prøvd ut i praksis og over til dels lang tid. Det tok altså tredve års fartstid som hi-fi skribent før jeg skjønte hvorfor så få prøver seg på noe liknende! Puh… Vi håper uansett at du som leser får noen aha opplevelser som du kan utnytte praktisk samtidig som du ved lesingen kan være med på litt av våre gleder – og frustrasjoner – over denne umulige hobbyen som har det altoverskyggende mål å oppnå maksimal glede av musikken. Vi ønsker også med vårt siste blad å gi musikken et ekstra løft. Vi ønsker simpelthen å gi musikken vinger! 3 «Vi vil med det samme hevde at desto mindre penger du har til rådighet, desto flinkere må du være til å finne de kompromisser du lett kan leve med. ALL musikk er krevende Det er uansett musikksmak neppe mulig å definere hva som er det ”beste” kjøpet for deg og din musikk Men vi kan kanskje hjelpe til med en vurdering av hva man kan forvente av lydkvalitet i ulike prisklasser til ulike hjemmemiljøer. Og selv dette blir en helt subjektiv greie som vil bestrides av minst like mange som de som er enige. 10 » VIVID AUDIO - INNOVATIVE HIGH END HØYTTALERE Hifi-Choice - “K1 - undoubtedly one of the finest loudspeakers on the planet” Stereophile - “Is Vivid Audio’s GIYA G1 the best loudspeaker I’ve heard? yes!” DEVIALET - EN DAG VIL ALLE EIE EN DEVIALET Hifi News & Record - “The best just became more affordable” Distributør Skandinavia: Agent Norge: Audionord AB TEL 0046 836 22 40 www.audionord.se [email protected] Acoustic Tuning TEL 0047 980 87678 www.acoustictuning.com [email protected] 333 Hva bør stereoen koste? Fire fine Fidelity-anlegg: Luksus budsjett kr. 35 000: Dette regner vi som det rimeligste anlegget hvor man kan oppnå en viss holografisk tredimesjonalitet med en lyd som fyller et mindre eller mellomstort rom med en gjenskapelse av opptaket som virker troverdig for de fleste. Lyden synes ikke å komme fra høyttalerne, men strekker seg langt utover disse i bredden med solisten tydelig i midten og orkesteret som en halvsirkel bak høyttalerne. Vi kom litt skeivt ut på grunn av dårlig matcinng, ikke på grunn av dårlige produkter, men hanket oss inn igjen og fikk til et anlegg som vi mener kan konkurrere med langt dyrere greier. Side 54 Tung hi-fi kr. 100.000: Her var tanken å lage stor og fyldig lyd for større rom, og godt tilpasset både storskjerm og utbygging til multikanal, men innefor en streng prisramme. Utgangspunktet var den fremragende multispilleren Oppo BDP 105 som kan avspille det meste i både stereo og multikanal og med både digitale og analoge utganger, sistnevnte til og med med volumstyring. Vi håpet derfor å kunne spare penger på en dyr kontrollforsterker, men opplevde overraskende store forbedringer med en slik (men altfor dyr) sammen med Parasound Halo 250 watter og de store XTZ Divine 100 høyttalerne. Heldigvis hadde Parasound nyss kommet med en fremragende forforsterker med innebygget dac til mindre enn 10 høvdinger, og dermed funket det hele optimalt med stor lyd og relativt beskjedne kompromisser. Og mer enn halvparten av prisen på Parasound P-5, finansierer du ved å kunne kjøpe en rimeligere spiller, eller benytte den du har, da du nå kun trenger digitalutgangen på spilleren. Dette er virkelig tung hi-fi som kan spille både høyt og med fremragende dypbass i ganske store rom. Også oppløsningen er en anelse bedre enn på budsjettanlegget, men det er evnen til å spille høyt og gå dypt som er den store forskjellen. Og det er perfekt til de store musikkfilmene og konserten som venter på deg i Blu-ray! Side 84 High-End Light kr. 250.000 Her skapes et enormt stort lydbilde sammen med en betydelig høyere oppløsning og detaljrikdom som simpelthen gir mer mat til hjernen og som derfor setter enda mer pris på musikken, særlig av det mer komplekse slaget. Pussig nok er det i dette anlegget mindre fokus på ”diskant”, da klangbalansen er varmere og mykere enn på forrige anlegg. Men artistene er større, rommet er større og bedre belyst og opplevelsen av musikken gjør at munnviken trekker seg uvilkårlig tilbake til et smil. Det mest fabelaktige er det å oppleve den generelt varme klangbalansen samtidig som krispe og utklingende detaljer krydrer det hele. Anlegget er satt sammen av noen av våre mest kjente og kjære produkter i toppklassen, men her er likevel så absolutt sjelet til pris. En stor del av budsjettet er likevel gått til de fremragende svenske høyttalerne fra Respons som et enstemmig testpanel mener skiller seg positivt ut fra de mange andre gode storhøyttalere i prisklassen. Her er en fyldig bass og ekstremt lite resonnsstøy og annen forvengning som mange ellers tror er ”diskant”. Matchingen av Electrocompaniets topplader med Companiets velkjente 180-watts monoblokker er et glimrende eksempel på nesten perfekt symbiose, men toppladeren fungere glimrenede også med 12 den uhyre prisgunstige amerikanske rørforsterkere fra Rogue for de som måtte foretrekke det. Vår duell mellom rør og transistor ble vel uventet jevn? Side 46 Referanseanlegget rundt 1 mill! Hva er det som gjør musikk levende? Dynamikk, selvfølgelig. Og det er den fremragende detaljeringen sammen med en nesten utrolig dynamikk både i diskant og bass som gjør dette anlegget unikt. Hvor i himnmelens rike forsvant denne dynamikken på rimeligere anlegg? Studio og kompressorer får gjerne skylda, men dette anlegget viser at det er mye mer på platene enn du tror! Men med en pris på over millionen, er dette dessverre et anlegg som de fleste bare har en slags akademisk interesse for, samtidig som denne prisen er langt mindre enn hva mange av oss betaler for den båten som selv etter en fantastisk sommer bare ble brukt i noen få uker. Hvorfor har high-end lyd så lav status i forhold til bil, båt og for den slags skyld damevesker? Også i dette anlegget har vi brukt mye av budsjettet til kostbare høyttalere. Og dette selv om vi både sier og mener at høyttaleren får altfor stor oppmerksomhet som siste ledd i den komplekse lydveien fra opptaksstudio eller konsertsal. Den svenske Marten Coltrane 2 er den ”beste” høyttaleren vi noensinne har hørt blant annet fordi den også har både dynamikk og detaljeringsecvne nedover i bassområdet. Men på godt og vondt er den også ekstremt kritisk på hva du putter inn på de kostbare terminalene. Men ”hi-fi” låter det uansett ikke da høyttalerne fullstendig fosvinner i rommet og ettelater seg et enormt tredimensjonalt lydbilde med et fantastisk driv og attakk. Jeg kommer rett fra en opplevelse med filmmusikk spilt på APL-riggen, inkludert lydeffekter fra ”Tornado” og kan sverge at lydeffektene fylte hele rommet, også på sidene samt bak og over meg. Og det fra kun to kanaler. Sinnsykt realistisk! Likevel er det presisjonen av klangstrukturen i stemmer og de enkelte instrumenter som imponerer mest i tillegg til makro- og mikrodynamikken. Om vi har vært generøse med budsjett til høyttalerne, har vi til gjengjeld vært så nøkterne med forforsterker at vi simpelthen har droppet denne. Også dette mot normalt. Men den innebygde volumkontrollen på APL-riggen (det er faktisk en komplett analog forforsterker, ifølge konstruktøren) fungere så bra at vi føler at vi kan kutte ut den fantastiske forforsterkeren til D’Agostino som ellers virkelig lager vin av vann. Og som sammen med en enda bedre spiller enn vår gamle Krell nok kan konkurrere med APLriggen samtidig som fleksibiliteten er noe større. At norske Adyton klarer seg så bra mot det som er kåret som en av verdens beste forsterker, signaturversjonen til Dan D’Agostino, forbauser egentlig ikke så mye. Vi er rasende gode på effektfrsterkere i lille Norge. Men med 2 monoblokker fra samme produsent, hadde nok den lille smule tvil blitt feid til side. Men da hadde det også kostet ytterligere mer penger. Så selv et millionanlegg er altså et kompromiss! Side 8 Life`s simply Qute! Naim UnitiQute 2 Klassisk Naim superforsterker med DAC, 32/192 nettverksspiller, DAB+/FM og iRadio, iOS og minnepenn tilkobling, synkronisert multirom og suveren styring fra N-Stream app for iPad/iPhone. Veil. 12.000 kr 333 Refranseanlegget: High End Grenseløst? Dette anlegget har kun et viktig kriterium; det skal kunne passe inn i en ”vanlig” norsk stue. Men uansett pris skal det være en lett hørbar forbedring i lydkvalitet i forhold til rimeligere alternativer. Det er musikken som skal vinne, ikke prestisjen. Tekst og foto: Knut Vadseth For bare få år siden ville jeg antatt at et anlegg til mer enn om lag en halv million kroner skyldes større rom enn en vanlig norsk stue. Og som dermed krevde ekstra store høyttalere og ditto forsterkeri. Eller at det simpelthen var et spørsmål om prestisje og status og hadde mindre med musikkopplevelsen å gjøre. Jeg hadde simpelthen ikke fantasi til å forestille meg hvordan man kunne forbedre lyden fra for eksempel en B&W 800, et par Dynamic Precision A-5, en ARC Ref 3 pre og en CD-spiller fra Electrocompaniet. I hvert fall ikke i nevneverdig grad og i hvert fall ikke i en i en ganske vanlig norsk stue. Årsaken til denne fordommen, var selvsagt at jeg totalt aldri hadde hørt noe bedre lyd i en vanlig stue, i hvert fall ikke i egen. Dette tross mange forvarsler om at det var mer å hente utenfor kjente grenser. Allerede i stereoens barndom oppfattet jeg at selv datidens norske ”high-end”, Tandberg Huldra med rør, ikke nødvendigvis var ”verdens beste” etter at lydguruen Svein Erik Børja hadde satt inn en amerikanske Berning rørpre i anlegget. Alt låt plutselig bedre på samtlige kriterier, en helt uventet erfaring jeg aldri glemmer… Mannen Mark Levinson Senere har jeg også opplevd et par enorme Beveridge elektrostater med nærmest rundstrålende spredningsegenskaper som skapte en utrolig holografi, og det allerede på 70-80 tallet. Dette samtidig som Mark Levinson, mannen selv, demonstrerte sitt fantastiske høyttalersystem med 24” basshøyttalere sammen med doble Quad’er pluss bånddiskant på Arken i Gøteborg. Senere har også amerikanske 14 Infinity og de største Wilson Audio høyttalerne imponert bokstavelig talt stort. Men stuevennlig var disse høyttalerne ikke… Men så begynner jeg også å huske hakesleppet med den rådyre CD-riggen fra Krell som jeg også omtalte i siste Fidelity. Den var ikke den mest imponerende jeg hadde hørt, men spesielt stemmer fremkom så naturlig at jeg aldri før hadde opplevd noe liknende, heller ikke på vinyl. Og de store monoblokkene fra samme D’Agostino, de hadde da en usedvanlig potent dypbass sammen med uventet mye raffinement, helt annerledes enn hva de fleste trodde var den typisk amerikanske ”Krell”-lyden? Men det største forvarselet om at her virkelig var enda mer å hente, fikk vi i Fidelity-gjengen da vi fikk til test den store, 5 boks Esoteric/Teac riggen 0-1 med innebygd pre og ekstra klokke som i et moderat anlegg med Respons høyttalere, og DP A-1 forsterkeri gav hele redaksjonen et lydsjokk vi fremdeles snakker om. Så var da prisen på riggen langt høyere enn resten av utstyret til sammen. Men denne skeivdelingen funket der og da oppsiktsvekkende bra. Og dette bekrefter påstanden fra Linn og Tiefenbrun om at signalkilden er mer dominerende for sluttresultatet enn de fleste tror. Men nå lurer vi også på om det ikke like mye var den kritiske forforsterkerdelen som var minst like viktig for lydsjokket? Finnes ingen grenser? Det viktigste med alt dette er at vi fikk klare signaler fra markedet om at pris og kvalitet stort sett henger bra sammen, selv om det, som med andre ”high-end” produkter som biler og vin, for ikke å snakke om designer vesker, gir stadig mindre tilbake i forhold til den ofte heftig økende priskurven. Og vi i Fidelity, også jeg, måtte innrømme at lydkvaliteten ikke stopper der vårt puritanske sosialdemokrati mener at nok for være nok. Men et hi-fi anlegg kan da umulig koste mer enn for eksempel en ny Volvo med norske avgifter? Når jeg skriver dette her blir jeg beskyldt for svindel og bedrag på ”hi-fi sentralen” fordi jeg brukte noen ord på å fortelle hva som måtte til for å få Kef Blade til virkelig å synge i egen stue. Innsender hisser seg mer og mer opp, og til slutt kommer den verste ærsskjellingen han tydeligvis kan finne på; han snakker om utprøvingen av kostbart utstyr som ”lekegrinda” til Fidelityredaktøren. For et kompliment! For livsbejaeende entusiasme må da bare være et gode? (Se forøvrig Fidelity nr.60 hvor det sentrale var at vi skiftet ut en dyr spesialkabel med en eldre Valhalla, for øvrig til lavere pris.) Det er et trist faktum at norske elektronikkblader nødig skriver om kabler og underlag. Ikke fordi de ikke hører forskjellen, men simpelthen fordi det bare skaper rabalder og en masse negativ omtale fra ekstremt aggressive kabelhatere. Feigt, men forståelig om man tenker butikk. Det er altfor mange der ute som kan ”bevise” at jorden er flat. For de har da øyne i skolten og vettet i behold? Hadde jorden vært rund hadde jo halvparten av populasen ramlet av… Men det finnes, etter redaktør og hele redaksjonen i Fidelity sin mening, både hjelpemidler som påvirker lydkvaliteten og altså super high-end utstyr som riktignok bare få kan ta seg råd til, men som absolutt kan berike livet til disse heldige få. Er dette mer umoralsk enn 40 fots cabincruiser, hytte ved strandkanten i Blindleia eller import av den italienske Pagani sportsbilen som vi viste fra HIGH END 2013 messa i forrige blad? Vi vil som vanlig så godt vi kan formidle de lytteinntrykkene disse superkomponentene kan gi oss direkte sammenliknet med noe mer moderat priset utstyr som uansett oppleves ubegripelig dyrt for folk flest. Selvsagt blir det ingen ”løp og kjøp” anbefaling i denne prisklassen, men for de få kan det uansett være særdeles kjøpsverdige duppeditter også i denne ekstreme prisklassen. Og for mange andre håper jeg det uansett er interessant lesning… Grensetesting I mitt siste blad som redaktør, har jeg i samarbeid med testpanelet i Fidelity satt sammen et anlegg som faktisk er det langt beste jeg har hørt i en vanlig akustisk ubehandlet stue. Og stua til komponist Johan Halvorsen, opprinnelig med Griegs eget konsertflygel i hjørnet, er den samme som klassiske storheter som Nielsen, Sibelius og Rachmaninoff har besøkt flere ganger. Dette gir en ekstra dimensjon til opplevelsen av å høre nettopp deres orkestermusikk gjengitt så realistisk som vi noensinne før har hørt det via elektronikk og høyttalere. Men siden dynamikk er et av våre viktigste kriterier i jakten på det ultimate stueanlegget, kan jeg forsikre at rockefoten også får sitt. Også jazzen blir behandlet med ærbødig respekt, ikke minst fra de svenske Marten høyttalerne som bærer æresnavnet Coltrane og har i seg mer oppløsning og dynamikk– også nedover i frekvensgangen– enn noen annen dynamisk høyttalerkonstruksjon vi har hørt… 3 har Det beste vi n Coltrane II. hørt: Marte 15 333 Referanseanlegget: High End 1+1=3: Det beste av det beste! Fidelity finner noe av det aller beste utstyret penger kan kjøpe, men passer på at enhetene også kler hverandre slik at én pluss én blir mer enn to… Marten Coltrane 2 O ppløsningen og de dynamiske egenskaper er særdeles viktige egenskaper som også skaper stor og presis holografi med storslagen tredimensjonalitet. Og med en nesten utrolig evne til å spille høyt med en bred og homogen frekvensgang, har Fidelity funnet den ”beste” høyttaler vi vet om for vanlig stuebruk. Og så ser den faktisk også ganske kul ut! Den nye og litt større Coltrane 2 er vår faste referanse, og ble enstemmig valgt av testpanelet til å representere det aller ypperste av det vi med noe rett kan kalle en ”stuehøyttaler”. Kombinasjonen av kullfiberkabinett med de meget kostbare og eksotiske elementene til Accutron (tidligere kalt tyske Thiel) gir en oppløsning og mangel på farging som på en elektrostat, men med langt mer trøkk. Problemet er prisen; et glitrende eksempel på at det lille ekstra er forbeholdt de aller rikeste eller de aller mest kritiske. Da Fidelity fikk den første Coltrane til test, visste vi ikke prisen. Da jeg fikk høre at den kostet tre ganger så mye som tilsvarende glimrende lydgivere fra bl.a. B&W, Kef, Wilson og Respons, fikk jeg 16 kvaler. Tre ganger bedre enn andre highendere kunne den da umulig være? Og selvfølgelig var og er den ikke det! Men først og fremst er den dynamiske kontrasten og oppløsning i nedre halvdel av frekvensgangen noe nytt og enestående fra en dynamisk konstruksjon, og hele redaksjonen var samstemte i at dette var en perfekt testhøyttaler som ville skille klint og hvete av alt annet high-end utstyr. Noe senere fikk vi også byttet den mot siste modell som med litt større kabinett og større basselementer (2x11 tommere istedenfor 9) og med en anelse mer betoning av nedre istedenfor øvre mellomtone. Og dessverre enda høyere pris. Men selv om vi vet om og har testet mange high-end høyttalere – som nesten alle er rimeligere og som har en eller flere egenskaper som tangerer eller passerer de svenske håndbygde Marten Coltrane 2 – så har vi enda ikke hørt en ”bedre” allrounder som er like strålende på samtlige parametre. At Coltrane 2 også kan plasseres i en stue uten å gi inntrykk av gutterommet til en forvokst teknofreak, er et viktig kriterium. Og selv om prisen synes noe drøy, så er vi altså nå helt i grenselandet for hva som lydmessig er mulig … Duell? Med flere andre produkter som vi prøver å sette sammen til et komplett anlegg, har vi alternativer som redaktør og testpanelet i praksis prøver ut før de bestemmer seg. Når det gjelder store høyttalere, er dette særdeles krevende, også fordi man knapt kan bytte mellom to ulike modeller uten samtidig å prøve ut flere ulike plasseringer, men selvfølgelig også fordi disse beistene krever både lagringsplass, flyttemannskap og en logistikk som gjør det vanskelig nok å teste en av gangen under noenlunde betryggende forhold. Bare det å ha 4-5 store høyttalere i ulike prisklasser samtidig til denne utgaven, er nærmest skilsmissegrunn. Vi kan derfor ikke hevde med 100% rett at ikke totallyden kunne bli enda bedre med en tilsvarende priset høyttaler fra for eksempel Magico Q-5. Vi vet riktignok at bassen da kunne være enda mer ”imponerende”, kraftige og med mer pondus der nederst, men vi er sikre på at oppløsningen i hele mellomtonen er enda bedre på Coltrane. Det samme er lyden fra diamant domen på Coltrane, selv om denne gjør lite av seg. Coltrane har også en litt forsiktig øvre mellomtone hvor Magico er litt mer stå på, uten at jeg våger å antyde hva som er best i vår stue. Wilson Sasha har også ”flottere” bass enn Coltrane med sin engasjerende festkul der nede, men er ellers ikke like oppløst og mikrodynamisk i hele mellomtonen. Respons kommer vi tilbake til, men heller ikke denne er så oppløst nedover, selv om den har enda litt mer bass og fyldigere stemmekvalitet (mer brøst) sammen med sin deilige A-lyd. Og Berylliumdiskanten har lite å skjemmes over, selv i forhold til de rådyre diamantvariantene på Coltrane. Kef Blade fra forrige blad, var en tøff utfordrer, også denne til langt lavere pris. Men selv om fokus og presis holografi var i overkant, var mellombassen antydningsvis litt ujevn og litt farget av kantresonanser. Selv elektrostater og magnestater i dipolkonfigurasjon har neppe noe særlig mer mikrodetaljer enn Coltrane, mens sistnevnte uansett er overlegen på cresendoer og større transient eksplosjoner. (OK, de største Magnepan og de største linjekildehøyttalere fra OHC hadde det vært moro å sjekke ut). Uansett; redaksjonen er samstemte i at Coltrane 2 er et selvfølgelig sted å begynne for å teste grensene for lydreproduksjon i 2013. Så får man godta at resten av utstyret ikke bare skal være noe av det beste på planeten, men at det også bør styrke høyttalerens gode egenskaper og minimisere de ikke fullt så sterke sider… Adyton Cordis 1.8 / D’Agostino Momentum Så lenge jeg kan huske, har mine favorittforsterkere kommet fra USA, særlig Krell og ARC. Eller fra lille Norge! Norske forsterkere har alltid vært fremragende kjøp her hjemme, og når de nesten konsekvent også får topptester i utlandet, er det vel en indikasjon på at norske hi-fi journalister– undertegnede inkludert, ikke nødvendigvis er sjåvinister når vi applauderer lyden fra Electrocomapniet, Doxa, Hegel og ikke minst Dynamic Precision. Sistnevnte har jeg hatt som referanse i minst 10 år. Og jeg fikk virkelig mange kvaler da jeg valgte å selge min DP A-5 fordi jeg innså at den aldri ville komme i vanlig produksjon og derfor knapt var noen aktuell ”referanse”. Den eneste norske forsterkeren jeg ikke hadde noe forhold til var Adyton som ble markedsført av Oslo Hi-Fi Center, faktisk en av verdens største spesialistforretninger for seriøs hi-fi. Men sjefen Geir Tømmervik, hadde millioner av unnskyldninger for ikke å sende oss en modell til test, så jeg visste simpelthen ikke sikkert hvordan den låt. Jeg begynte å lure på om det hele var en overpriset bløff? Men da vi endelig fikk den minste Adyton Cordis 1.7 av en helt nye serie, fikk jeg og testpanelet bakoversveis. Dette var da lydmessig som noe av det beste fra DP med en utrolig soliditet, renhet, kjapphet og gedigen tredimensjonalitet, men med enda litt luftigere topp enn hva DP hadde? Og den større Cordis 1,8 hadde enda mer krefter og enda mer stålkontroll nedover samtidig som hele lydbildet ble roet enda litt mer ned med bedre totaloversikt av musikken. Den var etter samtliges mening et selvsagt valg som vår nye referanse. Men billig? Og igjen dukker en amerikaner opp med en ny forsterker med toppvurderinger fra folk jeg har respekt for. Den gamle Krell-sjefen, Dan D’Agostino, lanserte for et par år siden rådyre monoforsterkere som låt fantastisk da jeg fikk høre dem i messesammenheng i Sverige. Jeg ventet på å få disse til test da jeg isteden ble tilbudt en helt ny stereoversjon som med små kompromisser kostet halvparten. Testen står lenger bak i dette bladet. Dere vil finne at spillestilen er litt annerledes enn på Adyton. Sistnevnte har litt mer kontroll og krefter, men er knapt like deilig, romantisk og med like lettflytende musikalitet som D’Agostino Momentum. Men denne er også klangmessig noe varmere og fyldigere enn Adyton, og med en anelse fremheving av øvre mellomtone. På den ”beste” CD-riggen vi så langt har hørt, ALP/Esoteric, vil da Momentum teoretisk være en enda bedre match? Og det var den i praksis. Inntil APL-riggen ble oppgradert… 17 333 Referanseanlegget: High End ALP/Esoteric Fidelity var tidlig ute med å teste ut de nyeste strømmetjenestene med tilhørende usbdac’er som kunne opereres direkte fra harddisc eller PC. Og vi mente å høre ”forbedringer” i forhold til liktprisede CD/SACD spillere på grunn av eliminering av drivverket med tilhørende feilkorreksjonskretser og jitter. Men etter hvert opplevde vi at her manglet noe; ikke bare utvilsomt hørbar forvregning, men også trøkket! Vi opplevde også i praksis at de tilsynelatende store fordelene med platesamlingen på harddisc slett ikke førte til større musikkinteresse. Tvert imot! Både vi og mange lesere fortalte at musikken ble forvandlet til en slags musikktapet som holdt interessen bare kort tid av gangen. En rekke testede vinylrigger låt besnærende bra, og den tungvinte betjeningen hadde også mye positivt i seg. Men det må innrømmes at de virkelig gode spillerne da også kostet penger, mye penger. Og selv om de beste vinylplatene låt fantastisk, var det lenger mellom drammene enn vi håpet. Og en platesamling med noen av de beste Living Stereo utgivelsene fra 60-tallet, ville koste en formue, mens hele samlingen utgitt på 60 CD’er med innholdet av 2 LP’er på hver, kostet 5 – fem – kroner pr. opprinnelig LP-plate! Det er ikke tilfeldig at vi i Fidelity betrakter CD-mediet som absolutt verneverdig! Og så skjedde akkurat det samme med CD-mediet som med vinylen for 30 år siden; kvaliteten økte med tigersprang akkurat da de fleste trodde at CD’ene var ute av historien. Selv de håpløse platene fra 80-tallet begynner å låte brukbart med de beste cd-spillerne som etter hvert dukket opp, og Fidelity tok på alvor det å finne frem til de aller beste. Koste hva det koste vil! Og etter å ha vært med på å lansere oppdatert versjon av Krell KPS pluss ulike varianter fra Linn, Forsell, EMMLabs, Audio Research, Sound Design og Esoteric’s referansekombo, har vi til slutt funnet frem til APL rør DAC med ombygd Esoteric CD/SACD-spiller! Vi var det første bladet som fikk prøve ut denne APL-komboen som var utrolig dynamisk, men låt en anelse lyst, uten at vi kunne påstå at dette var ”feil”. Men samtidig fikk vi reparert og oppgradert vår Krell KPS 25sc rigg, som ble sjokkerende bra, men med en helt ulik tilnærming til ”den perfekte lyd”. Den låt også flott via innebygget forforsterker, men ble helt magisk sammen med D’Agostino pre. Yes! Selv med nesten gratis CD-rigg (denne var bokstavelig talt helt avskrevet og med mindre enn 20k for service og frakt), ble dette uansett en veldig kostbar løsning, og jeg savnet en anelse luft i toppen; spilleren var tross alt 13 år gammel selv om forforsterkeren var det langt beste jeg har hørt av arten! Men så fikk vi tilbud om en enkel og rimelig ”oppgradering” basert på «Siste APL er det det lange løp blir like spennende som rødgrøt med skumma melk! Er det derfor rebellen blant oss sverger til vinyl, tross elendige tekniske data! Men nettopp dynamikken er blitt stadig bedre på de senere CD referansespillerne vi har opplevd, og med EMMLabs syntes vi at disse to mediene var sånn noenlunde likeverdige, i hvert fall i toppklassen. Men også vinylspillerne ble stadig bedre– og dyrere – men det gjorde såvisst også CD-riggene. Siste APL er det langt beste vi har hørt, og mye av dette har med dynamikk å gjøre. Hvor i hule har denne dynamikken gjemt seg tidligere? Men en bi-effekt av mindre jitter og større dynamisk kontrast, er også at lydbildet virker noe lysere. Med ALP er her mindre fedme i nedre mellomtone og tydelig mer utklinging med krispere transienter også oppover. Dette krever en viss tilvenning, men fungerer utmerket for mavefølelsen med levende musikk som referanse mens et ”fett” stereoanlegg kan føre deg på ville veier. Men igjen; det er hva som gir deg mest glede av musikken som er målsettingen. For lyd er noe skumle greier; det er ofte først når du hører noe som er bedre at du oppfatter ”feilene” i ditt eksisterende... langt beste vi har hørt, og mye av dette har med dynamikk å gjøre. Hvor i hule har denne dynamikken gjemt seg tidligere? 18 » endelig produksjonsmodellen av ALP Dac’en. Og hele riggen ble entydig bedre med litt mer fokus på nedre mellomtone (eller er det bare en forsiktig nedtoning av øvre mellomtone?). Dette er uten særlig tvil den beste signalkilden vi har hørt i stua, inkludert vinylrigger til minst samme eskalerte pris. Men APL Dac’en har også en så bra forforsterker innebygget, at du kan spare minst hundre tusen kroner på en tilsvarende god pre. Faktisk syntes vi lyden ble mer annerledes enn bedre selv ved å gå via den fenomenale D’Agostino Momentum forforsterker, som jo koster langt mer enn den komplette APLriggen. Så klarer du deg med to, tre digitalinnganger og en analog (som blir digitalisert med ekstrem oppløsning), fungerer uventet fint også med vinyl. Så du burde sette denne riggen på ønskelista… Dynamikk Det som skiller et brukbart stereoanlegg fra et nær livet opplevelse, er etter min mening dynamikken! Og mens vinylforvrengning gjerne fører til en opplevelse av økt dynamikk, men gjerne da også til betydelig lyttetretthet, så går typisk digital jitterforvrengning den motsatte veien og legger gjerne et mykt teppe på transientene, ikke minst i nedre mellomtone som får flott pondus, men med mer fett enn akkurat muskler. Den deilige, småfeite, varme og absolutt behagelige CD-lyden skyldes altså forvrengning som riktignok oppleves svært så sivilisert, men som i Kabler Tross påstander om det motsatte, mener jeg at vi i Fidelity har et ganske avslappet forhold til kabler og andre remedier som påvirker lyden. Det viktigste budskapet er likevel nettopp dette; at alt dette påvirker lyden! Ofte i betydelig grad, andre ganger i bare mindre grad. Uansett er det en helt umulig oppgave å teste alt det som finnes på markedet, også fordi det hele dreier seg om matching. Kabler og underlag utgjør den siste fintrimming av en allerede velvalgt sammensetning. Likevel er det langt mer enn tonalbalansen som påvirkes; minst like viktig er nettopp dynamiske egenskaper og tredimensjonaliteten i lydbildet. Vi i Fidelity er absolutt enig om at enkelte kabler kan være overpriset. Like sikre er vi på at prisen likevel følger kvaliteten i betydelig grad. Vi har så langt aldri kommet over en billig kabel som ikke overgås av en dyrere! Men selvsagt er det grenser for hvor mye man betaler før spørsmålet melder seg om man ikke kan komme lenger med dyrere komponenter og billigere kabler? Her finnes slett ingen fasitsvar, så stol på ørene! Esoteric + APL Dac-M er den bestlydende spiller/pre vi har hørt. 19 333 Referanseanlegget: High End I ”gamle” dager hadde vi to favorittkabler, begge dessverre rådyre, men også begge så gode at vi nærmest kunne ”nulle ut” kablene i testoppsettet. For ofte låt det flott med Transparent Audio Reference som skapte en varm, mørk klang; men med spretne detaljer og bisvermende overtonestruktur. Fungerte dette mindre bra, så var det å koble opp Nordost Valhalla som låt lysere, men også hurtigere og med mer detaljer hele veien. Denne høyttalerkabelens akilleshæl var en litt for slank øvre bass, noe som forøvrig ikke gjelder signal og strømkablene fra Vahalla. Men skulle vi ha tak i en ”billig” kabel som garantert gjorde lite galt, så kjøpte vi noen meter med flettekabel fra Kimber. At vi i det siste har gått tilbake til komplett Valhalla-pakke på referanseutstyret, skyldes antagelig at vi har fått bort mye forvrengning som vi tidligere ønsket å gjemme bort. Og at anlegget er såpass potent nedover at en forsiktig dip ved 100 Hz kan være en like stor velsignelse som problem. Og det er derfor Valhalla etter nitid utprøving sitter i vårt super HighEnd anlegg. Konefaktor Vi er også veldig fornøyd også med Nordost BD koner (OHC) som gir et løft med større luftighet og dynamisk kontrast under elektronikk og CD spiller, mens tilsvarende isolasjonsføtter fra TAOC (Tite -3569 fra Planet Snapa) også gir mer dynamikk, men sammen med mer ro og tyngde i lydbildet. Vi benytter konsekvent bra strømkabler (og dessverre dyre) og hører også forbedringer med diverse skilletrafoer og strømrensere. Men dette er individuelt i forhold til strømnettet, samtidig som vi mener at testproduktene ikke skal skjemmes bort, men evalueres uten alt dette, og med plusspoeng om de låter greit uten alt for mye remedier. Fidelity high-end forslag: • Høyttaler: Marten Coltrane 2, ca. kr. 600 000 • Forsterker: Adyton Cordis 1.8, kr. 195 000 eller • D’Agostino Momentum stereo, kr. 245 000 • Signalkilde/pre: APL M-dac/ brukt Esoteric, ca. kr. 260 000 • Forforsterker: D’Agostino Momentum referansepre, kr. 315 000 • Vinyl: Magne Bergman eller • Wilson Benesch Circle, se neste side 20 «Selvsagt er det grenser for hvor mye man betaler før spørsmålet melder seg om man ikke kan komme lenger med dyrere komponenter og billigere kabler? » I referanseanlegget kjører vi nå hele veien Valhalla kabler fra Nordost Annonse bruktutstyr Fidelity referanseutstyr I arbeid med dette bladet og et planlagt bokprosjekt, har Forlaget Fidelity AS kjøpt inn referanseutstyr for å teste grenser. Når vi nå går på nett, roer vi litt ned og selger videre noe av det absolutt beste hi-fi utstyret i verden, lett demobrukt og til nærmere halv pris inkl. mva. Heldiggris! INTEGRERT: darTZeel 8550 integrert med MC Riaa Nypris: kr.170.000 Selges: kr. 85.000 HØYTTALERE: Marten Coltrane 2, 2 år gammel. Nypris: ca. kr. 600.000 Selges: kr. 285.000 SIGNALKILDE/FORFORSTERKER: D’Agostino Momentum referansepre. Nypris: kr. 315.000 Selges: kr. 175.000 eller APL M-Dac m/modifisert Esoteric CD/SACD Nypris: ca. kr. 300.00 Selges: kr. 165.000 EFFEKTFORSTERKER: Adyton Cordis 1.8 Nypris: kr.195.000 Selges: kr.105.000 eller D’Agostino Momentum stereo Nypris: kr. 245.000 Selges: kr.145.000 Kun seriøse henvendelser: Knut Vadseth, tlf. 901 88 024 eller [email protected] 333 Referanseanlegget: High End Våre to favorittspillere låter ganske likt klangmessig og begge er utstyrt med Dynavector xx-2. Men hvilke RIAA – rør eller transistor? Wilson Benesch The Circle er vår favoritt i prisklassen – god nok til alle anlegg, og kanskje rimelig nok i mindre systemer. RIAA duellen Fidelitys redaksjon møtes sjelden for å høre på god gammel vinyl, men til en forandring hadde vi et realt plateselskap, der Wilson Benesch The Circle underholdt, en glitrende god spiller til en veldig anstendig pris, må jeg si. Av Håkon Rognlien Pickup’en er Dynavector xx-2, er en av de aller beste og livligste med praktfull sporingsevne – og en glimrende match til karbon armen. I ringen denne aftenen møttes også to svært så oppegående RIAA-trinn, Rogue Ares (rørbestykket), og Parasound JC 3. Som det seg hør og bør var JC 3 stille som graven, mens Rogue hadde litt lyd å by på også når den ikke hadde noe å si. Akkurat nå, som jeg hadde rukket overbevise meg selv om at digital låter like naturlig og avslappet som vinyl, måtte jeg altså oppleve dette på redaktørens ultra-high-end-anlegg. Atter satt jeg der som et oppgitt spørsmålstegn, for vinylen har fortsatt 22 en hel masse å melde! Klangpaletten, som etterhvert har blitt svært så fargerik også fra digitale medier, viser fra vinyl atter en gang dypere, varmere, og tydeligere klangfarger, kontante og helt absurde dynamiske utsving, og en tilstedeværelse av nær skremmende dimensjoner. Men rett skal være rett; det er noe med presisjonen fra digitale medier som er vanskelig å gjengi fra vinyl. En av måtene dette viser seg på er spesielt i selve miksen, i dette konkrete tilfellet ved at med Rogue RIAA var stemmen noe gjemt bak en del av instrumentene, mens den på Parasound sto tindrende klart frem som solisten i orkesteret. Forvirrende, men også fascinerende. Fra de digitale medier har jeg aldri opplevd slike store endringer i selve grunnoppsettet av musikken, selv om også de beste digitale enheter er bedre enn de mindre gode, er forskjellene klart mer subtile enn ved avspilling av vinyl. Rogue Ares leverer musikk med en skamløs forførerisk mine, det swinger og lever, syder og bobler av musikalsk glede. Stemmen befinner seg som nevnt noe i bakgrunnen, og hele gjengivelsen har en viss romantisk egenfarging. Den kraftige, malmfulle dynamikken bygger en solid grunnmur, det hele fremstår solid og svært tiltalende. Parasound JC 3 på sin side har total kontroll på stemme og samtlige detaljer, på den annen side oppleves ikke her like mye av et levet liv som det Rogue Ares er mester for. Åpenheten i mellomtonen i JC 3 er nesten vanskelig å tro på, så glassklart er det. Enkelthetene i musikken slynges med sjokkartet hastighet på lytteren, dette er overraskelsens mester! Hvem som er best av dem? Umulig spørsmål. De er begge vidunderlige, følelser fra den ene kanten, kontroll fra den andre. Kanskje er JC 3 den objektivt beste, mens Ares er den som besørger at du glemmer å legge deg om kvelden. Jeg elsker begge to. Sec. op: Hva skjer’a? Ja – hva har egentlig skjedd med selveste redaktøren? Har han gått i barndommen? Eller er han bare lett angrepet av tidsriktig, retrokorrekt nostalgi? Magne Bergmann er platespilleren vi ønsker oss i high-end anlegget om viny er primærkilden. Av: Jan Myrvold Uansett diagnose – det står i aften en vinylsnurrer parkert på toppen av racket i det Halvorsianske hus. Har øvrige redaksjonsmedlemmer muligens uttrykt seg litt for unisont og panegyrisk om utviklingen på den digitale programkildefronten? Dermed kanskje på tide med en liten realitetskonfrontasjon! Vel, nå er det strengt tatt ikke mange måneder siden Magne Bergmann var på besøk i samme stue. Et besøk som vel avfødte destruktive tankerekker som i praktisk gjennomføring ville medført alvorlige – for ikke å si direkte livstruende – anslag mot sparegrisens legemlige helbred. Kveldens gjest Wilson Benesch Circle – som vel egentlig har hatt permanent opphold en stund – for anledningen nystriglet av vår egen vinylnestor Torgnesskar – kommer faktisk hele veien fra England. Likevel en langt mer beskjeden en, både i pris og plasskreving. Sånt kan vi like! Fra USA kommer begge «assistentene», altså de respektive RIAA-trinn. Først ut er den rørbaserte versjonen fra Rogue. En relativt massiv innretning og designmessig krysning mellom art deco og gotikk. Som vi fra sofaen kan høre generere spede tendenser til brum. Det skal i rettferdighetens navn sies at det ikke har vært mye tid til å optimalisere plassering eller prøve ut forskjellige lastalternativer, jordkabling etc., etc. dessuten – vi er ikke mest kjent for å spille med pinglevolum når et produkt skal til pers, og i kveld råder mantraet «plug and Play». Uansett en liten påminnelse om at det ofte medfører litt mer detaljkjæling (og bekymringer) med rørbaserte løsninger. Men så kan jo ofte belønningen også bli desto høyere. Storslagen Rogue Potent Parasound Lytterpanelet får eksponert et definitivt fullsize panorama, hvor det orkestrale bakteppet spennes opp så det dekker hele veggen. Utmerket dybdeinformasjon følger med på kjøpet, slik at hele rommet frem til lytterposisjon blir fysisk okkupert av informasjonen som ligger i fonogrammets riller. Vi snakker videre om bortimot uangripelig orden i lydbildet, hvor alle utøvere er tydelig definert på sine respektive plasser. Vi må helt definitivt opp i de direkte ublu prissfærer for å kunne oppleve samme skala og drama gjennom en digital frontende. Klangen må i klisjeinfisert språkbruk bare omtales som utpreget organisk. Spesielt kvinnestemmer blir gjengitt med et hav av nyanser, og tenderer aldri til å bli harde eller tilsmusset av skarpe sibilanter. Likevel ikke antydning til avrundingstendenser i toppfrekvensene. Ikke like fast i kantene helt nederst kanskje, men på ingen måte puddingtendenser. Grunnvollen er der, makro- og mikrodynamikken likeså, men det hele blir kanskje en liten anelse «snilt» innimellom? Mangler det kanskje bare ørlite litt skyv i mellombassen her for at det skal føles komplett? Sannsynligvis lar jeg meg bare narres til å tro det, da det hele lydbildet oppleves som uhyre transparent og «rent». Eller kanskje har man bare blitt så forbannet blasert og snobbete etter utallige opplevelser fra den samme sofa de siste åra. Og kanskje trenger disse rørene å bli enda litt varmere og få noen flere timer på baken før de yter sitt fulle potensiale. Hvem vet? Når den transistorbaserte mastodonten fra Parasound kobles opp, så er det dørgende stille før musikken slippes løs. Absolutt tyst, ingen unoter. Like imponerende som beroligende. Og når den så skrider til praktisk arbeid opplever jeg helt umiddelbart den lille oppstrammingen i mellombassen som jeg altså hadde som eneste lille spørsmåltegn med Rogue. I det store og hele nesten umerkelig strammere regi, med noe klarere definerte kanter. Samtidig oppleves solistene – spesielt vokalistene – noen få centimeter lenger bak på scenen. Med Parasound er dynamikken – ikke minst kontrastene – som forventet intet mindre enn gnistrende. Uhyre potent, med lynraske transienter. Også denne forbløffende organisk i klangen, og også her er det totale lydbildet i fullskala, et ytterst homogent sådan. Forskjeller? Forskjellene er der, men de oppleves ikke som voldsomme. Begge disse linjetrinn begrenses kun av øvrige forhold. Her formidles alt det øvrige komponenter og omgivelser tillater. Selvsagt usaklig kategorisk å påstå at det ene av disse produkt er bedre enn det andre, rent lydmessig. Det har heller ikke vært problemstillingen her. Det hele dreier seg egentlig bare om at det stadig finnes mange veier til Rom. Samtidig en kraftig påminnelse om at vinylformatet fortsatt er en av dem. Definitivt ikke den raskeste veien, men helt klart en med atskillig mer drama og større skala per krone enn de heldigitale! Parasound eller Rogue? Begge er i toppsjiktet, men låter ulikt. 23 333 Referanseanlegget: High End Fidelity referanseanlegg Hva er det som gjør at oppsettet til Fidelity, som vi har brukt så mye tid på å bygge opp, lytte til, vurdere og omtale i alle trinnene frem til det endelige resultatet, fortjener referansestatus? Og hva er det som skiller et anlegg i denne klassen fra alt det andre? Av: Trond Torgnesskar Det er de som argumenterer med at forskjellene er små. At de siste forbedringene ikke betyr så mye. Men summen av alle forbedringene utgjør likevel en betydelig lydmessig forskjell. Hvorfor skal musikk og Hi-fi være billig, når prisen på bil, båt og hytte synes å kunne væreubegrenset. 24 Anlegget slik det fremstår nå låter mye større enn noe annet vi har lyttet til. Det skalerer overlegent, og det betyr at det som er stort virkelig er enormt, har tyngde, proposjomer og en maktfull tilstedeværelse og nesten fryktinngydende dynamikk. Et fullt symfoniorkester på nærmest full spiker er både vanedannende og ekstremt å høre på. Det er ikke noe man glemmer med det første. Samtidig er de mindre detaljene der i en så enorm grad, nennsomt utpenslet, tredimensjonalt og vakkert, vektløst og elegant. Lyden aksellererer med en hurtighet som er befriende naturlig, og det dynamiske spennet er nesten skremmende fordi det aldri virker som om lyden bremses fordi forsterkeriet slipper opp for kraft. Tredimensjonaliteten er nesten ikke til å tro. Å lytte innover i komplese opptak er en betimelig leksjon i hvilke myriader av detaljer, informasjon, stoffelighet og klang som ligger i rillene eller andre steder. Det er så uendelig lett å høre hvordan en tone bygger seg opp, hvordan timing og intonasjon påvirker, hvor ekstremt mye som bygger opp lyden av hvert instrument vi lytter til.Klangene har farger og strukturer som en rett og slett ikke forventer å høre fra et anlegg. Det låter nærere, mer nakent og mer intenst. det er åpenhet og luftighet her som gir et ekstemt innsyn. Samtidig er kroppsligheten avsindig når det kreves. Det skaper rikere lytteopplevelser og kobler sanseapparatet til musikken på en annen og sterkere måte enn det meste andre jeg har lyttet til. Det låter ekte, virkelig og plutselig. Musikken er ikke hermetisk, men oppstår der og da. Vel, det virker i alle fall sånn. Dette anlegget levendegjør musikk som få andre jeg har hørt. Om noen.Det er en mye mer sanselig opplevelse å lytte til musikk via et anlegg i denne kategorien, det involverer rett og slett mer av en som lytter. Du er uendelig mye mer «påkoblet», eller mer tilstede i opplevelsen. Om du evner en slik sanselig tilstedeværelse. Å bli utsatt for en slik opplevelse av innspilt musikk ville gjort musikkelskere av de fleste. Kanskje med unntak av Drillo. Men bare kanskje. Det er mer involverende, mer fysisk og mer ekte. Men også mer krevende, fordi det ikke lar seg gjøre å stille seg likegyldig til musikken, nesten uansett hva som spilles. Ingen stiller spørsmål ved viktigheten av kvaliteten på Arve Tellefsens fiolin eller flygelet til Andsnes. Det ligger i kortene at kvalitetern må være strålende for ikke å stå i veien for uttrykket og musikken. På en måte er det på det nivået vi er. Elsker man musikk, er det vanskelig å komme nærmere. Her står ingen ting i veien. De fleste skalaer stoppert på ti. Denne går til tolv. Definitivt. Gjesteskribenten: Expansiv dynamik Vår danske leser, Bent Johannesen har spilt i band og hatt hi-fi som hobby siden ungdommen med danske High-fidelity og norske Audio som favorittlektyre, senere også Fidelity. Her er hans rapport: En ting er det man selv kan høre hos hinanden, i butikker og på messer. Men tanken om at høre lige præcis det der bliver skrevet om, det har altid rumsteret i mit indre. Og hvor ofte har vellyden fra Knut Vadseths stue ikke været nævnt? Knut spillede et nummer med Joni Mitchell. Jeg kendte ikke nummeret og synes egentlig det er for jazzed efter min smag, men viskerne! Det var muligt at høre præcis hvor på hihat og lilletromme viskerne befandt sig. Meget overbevisende. Anlægget vi lyttede til bestod af: • Esoteric drev og dac m. volume. • D`Agostino effekttrin. • Marten Coltrane speakere. Herefter spillede Knut et stykke af Rachmaninov. Det var utrolig pompøst. Ligeledes var der en utrolig expansiv dynamik. Næste musikeksempel var noget koropførelse. Her var en utrolig 3-d effekt. Flere gange tog jeg mig selv i at se mig omkring, da der foregik en masse i de dybeste oktaver, der gav oplevelser af personer i rummet, døre der åbnedes m.m. Flot. Så forberedte Knut mig på noget heftigt. Det var vel i virkeligheden mere en advarsel. DYNAMIKKEN var enorm. Ikke noget for sarte sjæle, da blæserensamblet brød stilheden. Mindedes et kort øjeblik mine gamle Cabassehøjtalere. De havde også en heftig dynamig, men manglede til gengæld finesse. Sådan var det ikke her. Nu blev det min tur til at spille medbragt musik: Anna-Lotta Larsson: The end. Fantastisk stemme. Kun akkompagneret af flygel og orgel. Teksten handler om den nat da Marilyn Monroe døde. Det giver altid en efterfølgende stilhed– også her hos Knut. Næste: GRP. Diana Schuur i særdeleshed. Reverend Lee hedder sangen. Har du ikke hørt den, så hør den og prøv at synge med eller i det mindste bare at hænge på… Den kvinde har så meget luft at det er helt surrealistisk og akkompagnementet er så knivskarpt, at man sandsynligvis kan kalibrere et metronom efter det! Da nummeret er til ende, foreslår Knut at vi skifter effekttrinnet ud til en Adyton, da den sandsynligvis vil være endnu mere viril! Lilletrommen står nu endnu mere viril. Det er som om bundskindet er strammet yderligere. Mere organisk? Der er ingen tvivl om at dette set-up, ville være perfekt til at demonstrere forskelle på trommeskind, såvel materiale som fabrikat! Efter at have hørt noget mere via Adytontrinnet, kan Knut ikke dy sig længere og spørger ”hvad er bedst”? Joh… det kommer an på... Personligt ville jeg foretrække at gå i kompagniskab med D`Agostino forstærkeren, da den er lidt mere rund og tilgivende. Det er også som om den helhedsorintere mere, fx høres et blæseinstument hele vejen fra mundstykke til tragt, hvor Adyton har mere focus på det der kommer ud af instrumentets munding. To forskellige måder at reproducere på, men jeg tror nu nok jeg for år tilbage havde valgt den mere virile Adytonlyd. Den synergiramte dansker. 3 25 333 D’Agostino Momentum stereo effektforsterker, Master Series: 26 Ypperste klasse! Dette låter ikke bare som en typisk klasse Aforsterker med mye av det positive vi kjenner fra rør, inkludert mye A-lyd med en fyldig nedre mellomtone. Men her er også en holografisk presisjon og oppløsning av beste klasse, og så deilig klang at man får bare lyst til å skru opp volumet enda litt til... Tekst og foto: Knut Vadseth 27 333 D’Agostino Momentum stereo effektforsterker, Master Series: Momentum stereo forsterker leveres også i sort. D en kanskje beste forsterker jeg har hatt i hus, var de store D’Agostino konstruerte Krell monoblokkene fra årtusenskiftet med oppgitte 350 watt i 8 ohm og med en betydelig del av løpende kraftbehov i ren klasse A. Som mange vet, ble disse monoblokkene solgt for å betale den aller første trykkeregningen til Fidelity nr.1 for snart 11 år siden! Og selv om vi ikke finner noe skriftelig om klasse A-drift på den nesten like tunge, men fysisk langt mindre stereoversjonen av guruens siste kreasjon, er det den typiske klasse A-lyden som er førsteinntrykket når man famler seg frem til på-knappen, snedig gjemt på undersiden av det doble wattmeteret; dette designuttrykket a la kaptein Nemo som er sentralt plassert på fronten og lyser opp i irrgrønt. Ingen “boks”. Også den betydelige varmeutviklingen på det ekstremt solide og velbygde kabinettet– langt fra noen “boks”– indikerer betydelig klasse A-drift selv om de største musikalske eksplosjoner muigens trekker på det mer effektive A-B prinsippet. Forøvrig er vi litt i stuss over at konstruktøren legger såpass mye vekt på at han i disse miljøbevisste tider har lagt stor vekt på å redusere tomgangsstrømmen til et minimum, mindre enn 1 watt etter spesifikasjonene. Vel, men man kan likevel nesten bruke Momentum til å steke speilegg på... Det vi likevel er helt enig med 28 D’Agostino om, er at dette er det teknisk mest fantastiske byggverk våre vassblå har beskuet på årtier; så kompakt og så gedigent som det vel er mulig å få det. Å prøve å løfte dette vidunderet er som å løfte på en kompakt stålblokk i samme størrelse, ansiktet forvandles fra smil til grin når tyngdeloven nekter å slippe taket. Selv synes jeg designet er velkomment orginalt og morsomt, men registrerer at noen synes det blir litt mye glitter og stas, noe jeg hadde vært enig i om ikke kvaliteten på alt det mekaniske, inkludert samspillet mellom gedigen kopper og aluminium, er av ypperste klasse. Designet uttrykker derfor noe langt mer enn de vanlig svarte boksene som står i de fleste rack, etter min mening. For meg betyr dette økt eiereglede! Men titt på bildene, og ha meg unnskyldt for at jeg ikke viser innmaten. Her var det ikke bare å få ut et dusin umbraco skruer på topplokket... du får lyst til å skru opp enda litt til. Selv opplevde jeg likevel ikke dette som et “problem” selv om vi rett som det er spilte så høyt at det hørbart klippet. Men samtidig var likevel ønsket om enda litt mer kraft og kontroll tilbakevendene fra testpanelet i sammenlikningen med vår egne, glimrende Adyton Cordis 1,8 som hadde enda litt mer å gå på når det gjelder dette. Det er like mye et kompliment som en innvending at vi så absolutt kunne tenke oss de akkurat dobbelt så dyre monoblokken med akkurat dobbelt så mye krefter på grunn den ekstremt ustressede lyden som får oss til å skru lyden uvanlig høyt. Heldigvis har D’Agostino et konsept som gjør det enkelt å bygge om din stereoversjon til mono om du på et senere tidspunkt bestiller en monoblokk til. Men da begynner det uansett å koste litt... Nok krefter? Da jeg begynte evalueringen av denne USA produserte forsterkeren, var jeg veldig forberedt på at denne konstruksjonen– tross alt– knapt var like eksepsjonell som D’Agostino forforsterkeren fra forrige blad. Dette ikke minst sammenliknet med den glimrende lyden vi til daglig oppnår med vår Adyton Cordis 1,8, en formidabel konkurrent som målemessig, men også i praksis, kunne stille med enda mer krefter og basskontroll enn D’Agostino. Etter hvert som tiden gikk, ble jeg likevel stadig mer forført av den særdeles musikalske lyden med massevis av assosiasjoner til noen av de beste Jeg har allerede røpet litt om lyden fra denne stereovarianten av de tidligere lanserte monoblokkene i samme serie. Og jeg vil før vi kommer skikkelig igang med spilling røpe litt til da hele ekistensgrunnlaget for denne 200-watteren ligger i tilgjengelig effekt. Normalt vil jeg hevde at 200 solide watt i 8 ohm er mer enn nok for de fleste av oss med noenlunde normale rom og normale høyttalere i noenlunde samme prisklasse som forsterkeren. Samtidig er her så lite “sint” forvrengning og såpass “musikalsk” og deilig lyd med høy oppløsning– helt uten harde kanter– at Forførende rørforsterkere jeg har hørt, bare mye mer oppløst og med langt større båndbredde og mindre forvrengning. Om D’Agostino er “bedre” eller “dårligere” enn vår referanse, blir en uhyre vanskelig avveing. Som arbeidsredskap er Adyton fremragende. Men skulle jeg ha en forsterker bare til personlig musikalsk glede, ville jeg med min prefranse for klassisk musikk sannsynligvis valgt D’Agostino. (Om jeg da ikke hadde benyttet D’Agostino forforsterker sammen med Adyton for å oppnå det kanskje “perfekte” komromiss?). Utseendemessig ville jeg syntes det var mer gøy å ha amerikaneren i stua, det er noe her med store gutters leketøy... Også lydmessig er dette er deilig fargerik sak, om ikke akkurat 100% nøytral, også uten nødvendigvis å matche med forforsterkeren. Snarere tvert imot; de tar begge og hver for seg bort antydning til kjølighet og elektronisk klang i lydbildet, og tilfører begge en absolutt naturlig organisk varme uten fedme. Men for de fleste av oss er det vel vanskelig nok til å skrape sammen nok kronasjer til et av produktene? Importøren mente riktignok at kombinasjonen D’Agostino pre – og effekt var eksepsjonell – som hånd i hanske – men dette var bare delvis riktig da begge produktene i den lange testperioden viser seg like strålende med noe mer tilfeldige samarbeidspartnere. Også alene sammen med APLriggen, den beste CD-riggen vi vet om og med innebygget volumkontroll, låt det fantastisk bra med effekttrinnet med akkurat den dæsj med deilig romantikk som i det minste kler stemmer og klassisk musikk veldig bra. da en sonoritet og organisk stemmegjengivelse som jeg aldri har hørt mer besnærende, selv om man sikkert kan diskutere om Aditon er minst like “korrekt” i forhold til opptaket. Også rommet er som på de bedre rørforsterkere, gedigent og med et storslagent lydbilde, men med et ikke fullt så presist avgrenset rom som hos Adyton. Sistnevnte presenterer rommet gjerne noe mindre, men med større forskjeller fra ulike innspillinger. Begge kan fremkalle et gisp når vi setter på Ravel... Lydbildet er generelt kanskje litt mer parfymert hos D’Agostino, men som på en vakker kvinne lett å like, og klangfargene er enda sterkere og mer sensuelle enn på Adyton. Jeg tror at akkurat dette viktige punktet, det som på engelsk kalles “timbre”, er helt «Selv om D’Agostino var en deilig varme i grunntonen og så raffinerte detaljer i overtonestruktuen at jeg begynte å undres om den alternative løsningen ble litt for “flink”, selv om klangbalansen etter siste modifikasjon på ALP Dac’en etter alles mening var helt nøytral, også da med en anelse slanktlydende Valhalla kabler. Jeg har tidligere prøvet Krell-riggen med innebygget forforsterker på Adyton Cordis som da “avslørte” denne forforsterkeren som en smule tynn, trang og litt puslete i lydbildet.Vel og merke i forhold til APL-riggen og Krell’en via D’Agostino Momentum forforsterker. Men sammen med den tydeligvis mer tilgivende D’Agostino effektforsterker, ble forskjellen såpass mye mindre at jeg begynte å fable om denne kombinasjonen som min egen private rigg når jeg ikke lenger er ansvarlig for Fidelity? For fint låt det, virkelig! Men så satt jeg inn Momentum pre igjen, og lydbildet doblet seg i størrelse samtidig som frekvensfløyene ble langt bedre belyst og integrert i totalopplevelsen. Uansett; om Momentum ikke nødvendigvis er noe “bedre” enn Adyton Cordis 1,8 klangmessig og holografisk, så er den med sin noe mørkere klang, men med sin nydelig integrerte overtonestruktur, tilsynelatende enklere å få til. I hvert fall til klassisk orkestermusikk og kor. er en smule “feitere”, men med himmelsk finkornet topp, er her også glimrende kontroll. Og en dynamikk som er nesten like bra som på Adyton. A-lyden Og dermed har jeg mer enn indikerte at klangbalansen er varmere og spillestilen noe mykere og deiligere enn den mer nøkterne, men også strammere og noe mer dyptpløyende Cordis 1.8. Mange vil nok mene at den klart varmere D’Agostino har mer bass enn Adyton, men det er en feiltolkning da Adyton går dypere, men uten den smule festpukkel en oktav høyere som gir D’Agostino et glimrende fundament for særlig den klassiske musikken. For selv om D’Agostino er en smule “feitere”, men med himmelsk finkornet topp, er her også glimrende kontroll. Og en dynamikk som er nesten like bra som på Adyton. Og på stemmer og kor er amerikaneren helt fantastisk, det beste jeg kan huske å ha hørt selv i forhold til de beste rørforsterkere, og det uten å sminke for mye. Men her er » usedvanlig bra på denne transistorforsterkeren, igjen langt inne på rørforsterkerens frodigste territorium. Og diskanten er, i forhold til den tilnærmede rørlyden, overraskende sprek og dynamisk med betydelig båndbredde. Og det helt uten hardhet eller annen hørbar forvrengning ved overgangen fra øvre mellomtone i presensområdet. Delikat som bare det! Matchmaker Jeg har tidligere nevnt at D’Agostino pre– og effekt ikke nødvendigvis må matches for å oppnå fantastisk lyd. På slutten av jobben med å finne det aller beste super high-end anlegget til en “fornuftig” pris, kom disse D’Agostino konstruksjonene sammen igjen med Krell KPS 25sc som signalkilde. Og uansett lydsmak; man må gi seg over hvordan den gamle hi-fu guru har maktet å skape en fantastisk magi når alle disse produktene spiller sammen, selv med en såpass lite romantisk kabel som Valhalla. Mest på grunn av den gamle CD-spilleren, manglet det en anelse dynamikk og luftighet i toppen i forhold til ALP direkte ut til Adyton, men her Samlet konklusjon: Det både undertegede og testpanelet er absolutt enige om, er at dette er en deilig, romantisk, varm og røraktig forsterker med mye typisk klasse A-lyd, storslagent og holografisk lydbilde og suveren på stemmekvaliteter både fra solister og kor. Testpanelet ønsker seg enda litt mer krefter og kontroll, mens undertegnede registrerer dette bare som et mindre handicap i forhold til vår litt mer nøkterne kontrollfrik fra Adyton. Testpanelet fleiper også litt med det spesielle “Kaptein Nemo” utseende, mens undertegnede opplever designet utelukkende positivt i forhold til mer kjedelige bokser. Ikke fullt så stram og dynamisk som Adyton Cordis 1.8 og kanskje ikke like velegnet som testredskap, konkluderer vi; men med en nærmest uforklarlig lettflytende musikalitet og frodig klang som med min favorittmusikk og lydsmak gjør D’Agostino Momentum effektforsterker til en personlig favoritt! “Momento er en fantastisk musikalsk gjengiver med masser av sjelfullhet og mengder av både hjerte og smerte!”, applauderer testpanelet. Pris: NOK 245 000 Importør: Audionord, Sverige 29 333 D’Agostino Momentum stereo effektforsterker, Master Series: Testpanelet: Klasse A fra D´Agostino! Kjempehøy blingfakto, tung som bly og med en stamtavle det står respekt av, hvordan låter denne kraftpluggen fra den gamle Krellsjefens hånd? Norsk agent: Acoustic Tuning Av: Trond Torgnesskar Det er liten tvil om at synergieffekten med forforsterkeren er relativt voldsom. Det låter i korte trekk uhyre avslappet, men samtidig kraftfult. Lydbildet er nærmest vanvittig bredt, og med opprinnelseslandet i tankene er det fristende å dra «Widescreen»-kortet. Jeg tror aldri jeg har hørt et lydbilde folde seg så til de grader ut i Knuts lytterom. Det er som om man blir sugd inn i opptaksrommet. Plasseringen er generøs, instrumentene har enorme mengder plass å boltre seg på, og de avtegnes med betydelig varme og befriende mye klangfarger. Det låter veldig innsmigrende, svært naturlig, og ikke minst med en slags myk autoritet som er så langt fra mekanisk som det er mulig å komme på denne siden av en transistor. Lydbildet innehar den klassiske «klasse A med krefter»-naturligheten som oser klasse, sannferdighet, uanstrengt musikalitet og en avslappet og nærmest grenseløs innsikt i det som skjer; sånne opplevelser som man faktisk bare finner når musikken presenteres gjennom vellykede og som oftest ubehagelig dyre statementprodukter. 30 Ingenting nytt under sola der, altså. Fidelitys Adyton Cordis referanse tegner ikke like bredt, men den har likevel en dypere og kanskje enda tydeligere presentasjon av akustikken. Den sier mer om rommets oppbygning og beskaffenhet. Den er ikke like generøs mht kroppslighet og klang, og gjengir for eksempel Andsnes´flygel med mindre kasse, men mer tangentlyd. Det låter mer som et perkusjonsinstrument. Som hammer på filt. Og det er jo det det er. To tolkninger, altså. Adyton er skremmende god på klang, den. Dan’s nye kunststykke er likevel et hårstrå bedre. Den norske kjempen er også avslappet, men den lar i større grad lytteren ane kraftressursene. Den blir litt mer insisterende og plutselig i spillestilen. Dessuten har den ganske betydelig mye mer kontroll nedover, og er mer nøktern i mellombassen, der Krell flørter litt med kamelkameratene. De som liker en liten pukkel, altså. Knuts Coltrane 2 høyttalere er ingen enkel last, og her viser vel egentlig amerikaneren at det kan trenges enda litt mer krefter å øse av. Adyton holder de avgrunnsdype basspulsene i en så avsindig skruestikke at det rister i jekslene, mens den amerikanske konkurrenten må nøye seg med å antyde de seismiske utslagene aller nederst i avgrunnen. Det er nesten arrogant å si det, men om D´Agostinos smykkeskrin ble konfigurert som monoblokk, altså fikk selskap av en til, tror jeg utfallet hadde blitt et annet. Kanskje. Men gudene skal vite at det hadde kostet! Hjerte og smerte! Av: Anders Rossnes Dette er en følelsesmessig formidler av høy klasse, faktisk typisk klasse A-lyd for å spesifisere det nærmere. Her er strammere pauker, og renere anslag med formidabel oppløsning og klarhet. Her oppleves likevel mindre dramadynamisk kontrast med voldsomme utblåsinger – enn med vår referanse. Til gjengjeld oppleves enda litt mer hjerte og smerte og ikke minst en fabelaktig gjengivelse av stemmer; ikke minst mange stemmer, nemlig kor. Selv i store kor oppleves hver enkelt stemme klart og tydelig og med naturlig organisk klang. Fantastisk bra! Her er litt mer snert i bassen enn på Adyton, men det er ikke like mye stålkontroll helt der nede selv om det musi- kalske fundamentet er solid og langt mer enn godkjent. Men også antydning til klipping på særlig sterke partier antyder at det sammen med Coltrane 2 godt kunne være enda mer krefter til disposisjon, slik som de dobbelt så kraftige – og dobbelt så dyre monoblokkene tilbyr. Men her er nydelig musikalsk flyt og absolutt overbevisende naturtrohet, men litt mer tilbakelent enn på Adyton som oppleves strammere og altså med mer krefter. D’Agostino Momentum er ikke noen typisk rock’n roll forsterker, men en glimrende formidler av det meste annet med deilig A-lyd og betydelig fargerikdom i klangstrukturene. Dette gir tilsammen en fantastisk musikalsk gjengiver med masser av sjelfullhet og mengder av både hjerte og smerte! Romantikeren D’Agostino Av: Jan Myrvold Forforsterkeren til D’Agostino som vi testet i forrige blad, er etter min mening et av de råeste produktene innen high-end, og etter det vi erfarer med forbløffende stor avstand til noen av de mest kjente konkurrentene. Også effektforsterkeren oser av kvalitet, men her er ikke avstanden like stor til vår referanseforsterker fra Adyton som har betydelig mer krefter, men også en noe strammere spillestill og enda bedre kontroll nedover. Likevel må det sies at også stereoversjonen på 2x200 watt er et formidabelt musikalsk redskap som vil gi mange akkurat den fyldige klangen og den innsmigrende lyden som typisk klasse A-forsterkere er så gode på. D’Agostino Momentum har en noe varmere klangprofil og en noe mer tilbakelent spillestil enn den strammere og noe lysere og luftigere Adyton Cordis. Særlig fløyene er litt “snillere” på amerikaneren, men til gjengjeld gjengis musikken så homogent og lettflytene – sammen med en ekstremt frodig klang fra instrumentene – som virkelig imponerer. Og skulle man tro noe annet, så presiserer jeg at transientresponsen faktisk er glimrende. Dette er ingen sløving selv om gjengivelsen er entydig noe mer romantisk enn på vår referanse. Særlig mellomtonen er altså frodigere enn på Adyton, og korverk låter mest overbevisende naturlig på Momentum. Lyden fra Adyton oppleves likevel mer som “hugget i granitt”. Det er altså mer snakk om spillestil enn hvilken som er “best” etter min mening, men jeg favoriserer likevel Adyton knepent på grunn av de ekstra kreftene. Men hva med 2x monoblokker? 3 å n r e r e t e t n n e ø l C i e F b ! i s k i r H e t p o l o e s s I d O v ra f a r e e n l e d t n k u a h d r fo pro lyd d o G med d i t l l ra starte strøm! ren 2007 Hi-F i Choice Category Winner IsoTek S igmas 2007 S ound & Vis ion Category Winner Hungary IsoTek GII Mini S ub 2007 Hi-F i Choice Category Winner IsoTek S igmas IsoTek S irius 2008 Hi-F i Choice S ilver Category Award IsoTek S irius 2010 Hi-F i World IsoTek Aquarius 2007 Hi-F i Choice Category Winner IsoTek S igmas 2005 What Hi-F i? IsoTek Gemini-6-Way 2006 What Hi-F i? IsoTek Full S ystem Enhancer CD 2006 T.A.S . Editors Choice 2006 Hi-F i News Category Winner 2006 Hi-F i News Product of the Year 2007 S ound & Vis ion Category Winner Hungary 2008 Hi-F i Choice Best Buy 2008 Hi-F i Choice S ilver Category Award 2005 Hi-F i Choice Editors Choice 2005 What Hi-F i? 2006 T.A.S . Editors Choice 2006 Hi-F i News Category Winner Nordost T hor by IsoTek IsoTek GII Mini S ub Nordost T hor by IsoTek Nordost T hor by IsoTek 2003 Hi-F i News Category Winner 2004 What Hi-F i? 2005 What Hi-F i? 2005 Hi-F i Choice Editors Choice IsoTek Mini S ub [Mk1] IsoTek Gemini-6-Way IsoTek GII Vision Nordost T hor by IsoTek 2008 Hi-F i Choice Best Buy IsoTek S irius IsoTek S igmas IsoTek S irius IsoTek T itan IsoTek S igmas IsoTek S igmas IsoTek S irius 2006 Hi-F i Choice Category Winner IsoTek Aquarius 2005 Hi-F i News Category Winner 2005 What Hi-F i? Product of the Year Hong Kong 2006 Hi-F i News Product of the Year 2006 Hi-F i Choice Category Winner IsoTek T itan IsoTek S igmas 2006 Hi-F i Choice Category Winner 2007 S ound & Vis ion Category Winner Hungary 2008 Hi-F i Choice Best Buy 2008 Hi-F i Choice S ilver Category Award 2010 Hi-F i World 2005 Hi-F i Choice Editors Choice 2005 What Hi-F i? IsoTek T itan 2005 Hi-F i News Category Winner IsoTek T itan 2005 What Hi-F i? Product of the Year Hong Kong 2006 T.A.S . Editors Choice 2006 Hi-F i News Category Winner 2006 Hi-F i News Product of the Year 2006 Hi-F i Choice Category Winner 2003 Hi-F i News Category Winner 2004 What Hi-F i? 2004 Hi-F i Choice Category Winner 2004 What Hi-F i? Category Winner 2004 Hi-F i Plus Category Winner 2005 What Hi-F i? 2005 Hi-F i Choice Editors Choice 2005 What Hi-F i? IsoTek T itan 2005 Hi-F i News Category Winner IsoTek T itan 2005 What Hi-F i? Product of the Year Hong Kong 2003 What Hi-F i? 2003 Hi-F i Choice Editors Choice 2003 What Hi-F i? Category Winner 2003 Hi-F i Choice Category Winner 2004 What Hi-F i? 2004 Hi-F i Choice Category Winner 2004 What Hi-F i? Category Winner 2004 Hi-F i Plus Category Winner 2005 What Hi-F i? IsoTek Gemini-6-Way 2006 What Hi-F i? IsoTek Full S ystem Enhancer CD IsoTek Mini S ub [Mk1] IsoTek S igmas IsoTek Gemini-6-Way 2004 What Hi-F i? Category Winner 2004 Hi-F i Plus Category Winner 2005 What Hi-F i? 2005 Hi-F i News Category Winner 2005 What Hi-F i? Product of the Year Hong Kong 2003 Hi-F i News Category Winner IsoTek T itan IsoTek T itan Nordost T hor by IsoTek IsoTek GII Mini S ub Nordost T hor by IsoTek Nordost T hor by IsoTek IsoTek GII Vision IsoTek S igmas IsoTek S irius IsoTek S igmas IsoTek GII Mini S ub IsoTek S igmas IsoTek S irius IsoTek S igmas IsoTek GII Vision IsoTek S igmas IsoTek Aquarius IsoTek T itan IsoTek S igmas Nordost T hor by IsoTek IsoTek T itan 2004 Hi-F i Choice Category Winner IsoTek GII Vision IsoTek Aquarius 2006 Hi-F i News Product of the Year 2002 Hi-F i News Category Winner IsoTek GII Mini S ub 2010 Hi-F i World IsoTek S irius 2006 Hi-F i News Category Winner IsoTek Full S ystem Enhancer CD IsoTek S igmas 2010 Hi-F i World 2008 Hi-F i Choice S ilver Category Award 2006 T.A.S . Editors Choice 2006 What Hi-F i? IsoTek S igmas IsoTek Full S ystem Enhancer CD IsoTek GII Mini S ub “IsoTek is the leader in mains conditioning products” Hi-Fi News 2008 Hi-F i Choice Best Buy 2007 Hi-F i Choice Category Winner 2006 What Hi-F i? 2007 S ound & Vis ion Category Winner Hungary Nordost T hor by IsoTek IsoTek T itan IsoTek S ubS tation IsoTek Mini S ub [Mk1] Nordost T hor by IsoTek IsoTek Mini S ub [Mk1] IsoTek GII Vision IsoTek Mini S ub [Mk1] IsoTek GII Mini S ub IsoTek Mini S ub [Mk1] IsoTek GII Vision IsoTek T itan IsoTek Mini S ub [Mk1] Nordost T hor by IsoTek 333 Adyton Imagic 1,5 fullfrekvens linjehøyttaler Grandiosa Denne linjehøyttaleren med 10 x 7,5 cm elementer, dekker sammen med 2x 8 tommers basshøyttalere og en superdiskant, hele frekvensområdet fra under 30Hz til 100 kHz. Og den holografiske og detaljrike lyden gjenspeiler presist karakteristikken fra signalkilde og forsterkeri, på godt og vondt… Tekst og foto: Knut Vadseth D et tok bare minutter å bekrefte en forventning og å knuse en fordom. Jo. linjekilde høyttalere har noen ekstraordinære egenskaper som er særdeles og entydig positive. Og nei, mange tretommers elementer låter sammenlagt helt annerledes enn det man gjerne forventer og frykter av en 3-tommer, nemlig tynt og skrikete. Og med drahjelp av sidemonterte 8 tommere fra Seas i en uhyre fiks felles transmisjonslinje konfigurasjon, var det en helt uventet solid og dyptgående bassgjengivelse i disse halvannen meter supertynne høyttalere med usedvanlig slank frontplate. De spilte i testrommet flott og forvrengningsfritt til under 30Hz og med uventet lite problem i overgangen til de 8x ”mellomtone” elementene som i praksis nærmest er fullrange. luftig topp til 100.000 Hz. Her er altså ingen naturlige grunner til å la det bli en kontrollert dip i den typiske overgangen ved rundt 3 kHz, da det ikke finnes noen deling her. Mellomtonen ruller av mekanisk mens bånddiskanten setter inn for fullt først ved 10 kHz. Dette gir en særdeles ”ærlig” høyttaler, men helt uten søtningsstoffer! Og før vi forlater det tekniske må det nevnes at driftseffekt eller følsomhet er oppgitt til 88db/2,83V hvilket jo er sånn midt på treet, men antagelig vil virke enda bedre på grunn av at lydtrykket mellom høyttaler og sitteposisjon synker med kvadratet på en linjekilde, men langt raskere med kubikken på en punktformet høyttaler. Impedansen oppgis for øvrig til 5 ohm og maks trykk til 300 Watt. Rockehøyttaler? Lite å gjemme seg bak Det var heller ikke større avvik i frekvensgangen oppover slik at klangbalansen så absolutt må betegnes som ganske så nøytral og klangmessig temmelig tett på andre storhøyttalere vi har hatt i stua. Likevel var det noen ekstra utfordringer med hensyn til optimal plassering. Men dette var bare gøy da høyttalerne på sine solide og stødige aluminiums ben, er lette å flytte. Og fokus er så presis når alt er noenlunde på plass, at det blir som å fokusere med en god speilrefleks; man er ikke i tvil når det ”sitter”. Problemet, om det kan sies å være noe problem, er også at detaljeringsevne og dynamiske kontraster er skyhøy, men det betyr også at her ikke er noe å gjemme seg bak, slik at tilkoblet utstyr blir avkledd alle mulige skavanker. Også kasseresonans var minimalisert i det solide kabinettet noe som medfører ytterligere klarhet i lydbildet. Selv om bassgangen er stram og ganske så nøytral, må man være forsiktig med avstanden til side/bakvegg for ikke å få noen ”pukkel” ved øvre bass/nedre mellomtone, samtidig som her ikke høres noen mer vanlig festpukkel rundt 60-70 Hz som gjerne kamuflerer mindre feil andre steder i frekvensgangen. Heller ikke ”trikset” med en typisk ”dip” i overgangen mellom en typisk mellomtone og domediskanten, oppleves på denne Geir Fredriksen-konstruksjonen. Dette simpelthen fordi elementene nærmest er fullrange fra omtrent 100 Hz, og så vidt jeg kan tyde dataene, bare får en smule drahjelp av en båndiskant med et ekstremt lett membran som gir en 32 Ikke helt tilfeldig var ”problemene” små og imponatoreffektene store på det meste av såkalt populærmusikk som uten nærmere fintuning låt grandiost, tredimensjonalt og med superb attakk av sylskarpe transienter. Og dette på en grunnmur av storslagen, men rimelig presis bassgjengivelse. Det som ble utfordringen, var å få like god gjengivelse av stor klassisk musikk med krav om kritiske gjengivelse av feleskogen som avslørte tendenser til mindre ujevnheter i frekvensgangen som neppe skyldes høyttalerne alene, men heller et interaksjonsproblem med rommet som forandret seg hørbart med bare små justeringer av plasseringen. Mens det meste av pop låt glimrende fra nøyaktig den plasseringen i stua hvor vi gjerne først prøver testhøyttalerne, og hvor 90% låter ganske optimalt, måtte vi sette høyttalerne en meter lenger bak for klassisk musikk. Dette for å dempe tendensen til en litt aggressiv frekvensgang i øvre mellomtone. Eller om man heller vil; på mye klassisk orkestermusikk kan her oppleves en litt for lett bass/nedre mellomtone i forhold til øverste halvdel av frekvensgangen. En bassforsterkende bakvegg kan nok gjøre underverker med dette, selv om det hele altså fungerte mer enn greit på både pop og klassisk med den nye plasseringen i vår stue. Fokus var omtrent som før med denne plasseringen, men det ble litt mindre av den tredimensjonale holografiske opplevelsen som en ekte linjekilde tilbyr. Så har vi også et relativt stort rom med takhøyde 3-4 ganger så høyt som ”linjen” på disse minste Adyton Imagic kan oppvise, og som derfor vil ha større effekt i et litt mindre rom med mindre takhøyde. 33 333 Adyton Imagic 1,5 fullfrekvens linjehøyttaler Linjekilde Ideen med linjekilde er særdeles besnærende og prinsippet har noen betydelige akustiske fordeler ved at lyden taper seg betydelig mindre med avstand enn den mer typiske punktkilde. Mange sammenlikner effekten som med et langt neonlys i motsetning til en skarp lyspære. Neonlyset er mye bløtere og jevnere i forhold til det grellere lyset lyset fra en naken pære. Noe av det flotteste jeg har hørt her hjemme, er Megaline fra Dali, som nærmest svøpet deg inn i gloriøs lyd med fremragende holografi. En smule kabinettresonanser trakk likevel litt ned, og hele sulamitten tok veldig mye mer plass enn Geir Fredriksens elegante løsning med flere, men mindre ”fullrange” mellomtoner. Og Megaline måtte ha egen forsterker til sub’en, noe som gjorde oppsettet langt mer komplisert enn på Imagic 1.5. Fokus er som nevnt et av de store fordelene med linjekilde, ikke minst fordi den såkalte ”hot spot” er betydelig mindre kritisk. Med Imagic opplevde jeg glimrende stereoperspektiv selv når jeg satt helt ut på den ene siden. Og istedenfor å oppleve lydbildet som fra en ganske tynn linje mellom høyttalerne, oppleves nå tydelig et lydlerret som går helt jevnt mellom høyttalerne og betydelig utenfor i et bånd bredt som høyden på kabinettene – og uten som vanlig å tynnes på midten. Både på grunn av det mindre lydtapet frem til sitteposisjon, samt det faktum at det går mindre reflektert lyd via vegger og ikke minst tak, skal lyden bli noe mindre farget av romakustikken, ifølge teorien. I vårt rom var altså ikke effekten av dette utvetydig da linjekilden var såpass beskjeden i forhold til takhøyden. tok bort teipen. I mitt rom kunne jeg faktisk ønsket å skru opp en db eller noe sånn, da dette ikke skaper hardhet eller ”diskant”, men gjerne gir en dæsj romantisk finesse og mykhet til lydbildet ; helt motsatt av hva de fleste forventer. Dette er igjen rom avhengig, og skyldes nok at taket i testrommet er spesielt høyt med lite reflekterende lyd som resultat. Likevel kunne jeg bli fjetret og få gåsehud av triangler som eksploderer i lykkerus og stiger opp mot bølgelengder som nærmer seg lys; så dynamisk, så rent og så deilig… Glitrende diskant Kamelon De benyttede danske råelementene er av såkalt ”militær” type som tåler ekstra mye juling, hvilket gjør at man ikke har noe problem med å spille svært høyt. Også bassen følger forbløffende langt med når man skrur opp, og uten å ”bunne”. Det var relativt liten lydforskjell når man teipet over bånddiskanten og dermed nullet ut denne. Hadde denne vært defekt, ville nok få klaget. Men man hørte likevel tydelig den økte definisjonen og luftigheten når man Det er både særdeles positivt, men også litt urovekkende, at testobjektet så til de grader tar farve av lydveiene fra opptak via signalkilde og forsterkeri til de single terminalene. Vi gjorde ikke større anstrengelser for å sjekke ulike forsterkere da vår referanse Adyton fra samme produsent og leverandør er den vanligste kombinasjonen fra leverandøren. Vi prøvde også en Burmester CD-spiller med USB inngang og volumkontroll som med Nordost Valhalla til sammen er en ”typisk” high-end pakke fra Oslo Hi-Fi Center. Spesielt på disco og pop låt dette fremragende med tette og krispe transienter med imponerende kontroll tross uventet store dynamiske kontraster både på mikro og makro nivå. På klassisk orkester musikk, opplevde jeg at vår egen Krell KPS 25sc roet det hele litt ned, slik at man fikk bort en antydning til en noe aggressiv øvre mellomtone. APL-riggen sammen med de høyoppløste, men litt slanke Valhalla kabler ble derimot en anelse for ”stå på” på klassisk med mine ører, selv om den enestående dynamikken ble glimrende videreformidlet av Imagic 1.5. Høyttaleren forlanger altså ikke bare topp kvalitet, men også en god match blant annet for å få god ”kropp” på stemmer om man ikke har en bakvegg til å heve bassen en smule. Men igjen var det først og fremst med klassisk orkestermusikk vi måtte jobbe litt; høyttaleren var betydelig mindre kilen på rytmisk musikk som med en stram og ganske nøytral bass med god dynamikk nesten alltid fikk en særdeles overbevisende rytmisk fremdrift med skikkelig snap i trommer, cymbaler og visper. På næropptak av stemmer låt også denne helt flott, selv om jeg undret meg noe på at solisten ofte forsvant litt i miksen i forhold til det tilvente. Vi prøvde også ulike strømrensere, kabler etc., og fikk resultater helt etter forventningene fra tidligere forsøk med andre høyttalere og komponenter. Intet nytt her. Derimot må vi igjen berømme de såkalte ”konene” fra Nordost som gjorde en god jobb med å rydde opp Nærmest konserthuset? Da vi erkjente at testrommet var i største laget for å oppleve noen av fordelene med linjekilde, tok vi imot en invitasjon på også å høre høyttaleren i et mindre rom og med noe rimeligere elektronikk og signalkilde fra tyske T+A enn vårt referanseioppsett. Dette fordi at all verdens erfaring og ekstrapolering av virkeligheten, knapt kan gjenskape den begeistring som oppstår når alt funker optimalt. Med en lytteposisjon hos OHC rundt 2 meter fra høyttalerene i det ca. 20 kvadratmeter studioet, ble nesten all egenlyd fra rommet nullet ut, og man satt igjen med et helt fabelaktig holografisk lydbilde som om lyden kom fra et par store hodetelefoner, men uten at lyden oppsto midt mellom ørene. Også det fantastiske trøkket i bunn som treffer kroppen med stor virkning, er noe man aldri kan oppleve med hodetelefoner. Lydbildet er ekstremt solid og fast med nærmest enn opplevelse av en ekstra senterhøyttaler som selvsagt ikke er der. Men spillelisten var litt spesiell, med manipulert fasetriks og mangedoblede stemmer som et øyeblikk fikk meg til å tro at her var noe alvorlig feil med høyttalerne. Men så kom gode akustiske opptak som ryddet all tvil av veien; kreasjonene til Geir Fredriksen ga tilbake temmelig presist det som kom inn på terminalene. Og altså med en kraft, soliditet og fundament som på de aller største og flotteste anlegg jeg har hørt. Spesielt bassen var faktisk eventyrlig bra, samtidig som tredimensjonaliteten og fokuset var enestående. Men fremdeles opplevde jeg en anelse hardhet i presensområdet, enten nå dette skyldtes at her var litt mye nivå fra de delefilterløse mellomtonene, eller at de fleste mer vanlige konstruksjoner jeg sammenlikner med feiger ut en anelse i overgangen mellomtone/diskant ved ca. 3 kHz. På disco og pop låt det imidlertid nesten litt tøfft med en noe aggressiv øvre mellomtone på Adyton. Men hvordan gikk det da med typisk klassisk orkestermusikk som jeg var litt usikker på hjemme i egen stue? Nå var jeg tross alt nærmeste nabo til Konserthuset... Dessverre fikk jeg ikke høre noe orkester i fri utfoldelse på anlegget, men det ble hevdet at de skulle ha noen klassiske innspillinger liggende et eller annet sted. 34 lyden fra de ulike Cd-spillere. Disse var også hele tiden under Adyton Cordis 1.8 da de også leveres med forsterkeren fra OHC. Konklusjon Jeg forventet at denne testen av Adyton Imacic 1.5 skulle bli krevende da jeg gjennom mange år har hørt ulike versjoner av denne Geir Fredriksen konstruksjonen både hos OHC og i ulike messesammenheng. Jeg må innrømme at jeg tross de iørefallende holografiske fordelene med linjekilde ofte har opplevd lyden litt tynn og aggressiv, gjerne kompensert med en imponerende dypbass fra rådyre sub’er som likevel ikke alltid henger helt med i et homogent hele. Dette er knapt sjokkerende, en integrasjon mellom sub og hovedhøyttaler er særdeles krevende selv for viderekommende. Men når man endelig får det til… Denne modellen med innebygget bass er verken særlig tynn eller særlig aggressiv på brorparten av musikken, og sparer deg for mange problemer og atskillige kroner! Og bassen er faktisk det mest overraskende; den er forbausende godt integrert, går dypt og er rimelig stram, dynamisk og lineær. Dette selv om sideplasseringen av de 2 8-tommere gjør avstanden til side/ bakvegg viktig, men knapt mer dramatisk enn på mange andre systemer. Problemet er at den beste plasseringen for bassgjengivelse ikke nødvendigvis er den optimale for resten av systemet. Også dette er velkjent fra andre høyttalere, men spesielt viktig på Imagic 1.5. Dette skyldes likevel ikke bare konstruksjonsprinsippene, men også at 1.5 er usedvanlig detaljert og avslørende generelt, og formidler nyanser i miksen man knapt har opplevd før. Og i motsetning til enkelte kommentarer på Nettet, må jeg påpeke at det er de beste og mest detaljerte høyttalere og andre hi-fi komponenter som gjerne krever mest tilpasning. Dette er knapt noen tegn på feilkonstruksjon. Tvert imot! Og fremdeles er jeg overbevist, ved litt mental interpolering mellom de to plasseringene jeg prøvde ut, at man med litt ”filing” kan oppnå en plassering som er optimal BÅDE for klassisk og populærrytmisk musikk. Dette selv om vi ikke kom 100% i mål på den tiden vi hadde til disposisjon. Men for dere som sjelden eller aldri spiller stor orkestermusikk, er de fleste av mine smule motforestillinger totalt irrelevant. For dette er en av de ”ærligste” høyttalere på markedet med et enormt potensiale, fantastisk dynamikk og holografi, og med mer trøkk og fart enn bare koselig pusing med musikken. Uansett krever Adyton Imagic 1.5 mye hi-fi hår på brøstet, eventuelt konsulentbistand (gratis?) fra leverandøren. Men prøv dem først; høyttalerne er lette å frakte og lette å få til å yte 90% av potentialet. Men det er kunsten å få ut også de siste 10% som gjør Imagic 1.5 særlig spennende… 3 Pris: NOK 179 000 Forhandler: Oslo Hi-Fi Center 35 333 Kef Muon prosjekt i Maidstone: Fly me to the Muon! Muon er en av verdens mest ekslusive høyttalekonstruksjoner med sin fantastiske skulpturelle design som grunnet lange ventelister har bruktpriser som langt overstiger den saftige nyprisen. Nå er det bare 2 par igjen og det ene går til Norge! Vi fløy til engelske Kef for å høre dem. Tekst og foto: Knut Vadseth D en vesle støperibedriften Kent Egineering and Foundry ble kjøpt opp av høyttalerkonstruktøren Raymond Cooke samtidig som Kennedy lovet en snarlig månelanding på begynnelsen av 60 tallet. Dette nøyaktig hundre etter at verdens første elektriuske høyttaler ble laget. Den nå mer enn et halvt hundre år gamle bedriften Kef utviklet seg raskt til å bli en av verdens ledende høyttalerprodusenter med tette bånd til BBC og med klassikere som LS3 5/A, og Kef 104 på den imponerende merittlisten. Senere kom en rekke nyvinninger med coax konstruksjoner og nå sist Blade og Muon som begge er designikoner absolutt på linje med sneglehuset til B&W. I de økonomisk turbulente 90 årene ble den engelske fabrikken – dessverre 36 – kjøpt opp av kinesere som bygget en hypermoderne fabrikk for større serieproduksjoner sør i Kina. Men konstruksjonsavdelingen og spesialproduksjonen for high-end forble – heldigvis – i industriområdet Maidstone like utenfor London. Besøk på Kef Og det er her en liten gruppe fra Norge blir mottatt for en eksklusiv tur i det private museet, og for å overvåke sluttproduksjonen av det nest siste av i alt 100 par Muon som er planlagt solgt siden introduksjonen i 2007. Og fra første øyeblikk var 100 par det antallet man skulle produsere. Selv med en pris på NOK 1,6 mill for paret, er samtidig produksjonsprisen blitt så høy på grunn av den eksklusive aluminiumsteknologien at videre produksjon uansett ikke er lønnsom. Men PR-effekten er betydelig. Vi finner et par på nesten alle internasjonale hi-fi utstillinger over en viss størrelse. Og på bruktmarkedene i Hong-Kong, Singapore, Moskva og Los Angeles er det stadig tegn på at mange er villig til å betale langt mer enn utsalgsprisen for en slik fantastisk lydskulptur tegnet av Ross Lovegrove. Muon er simpelthen blitt et designikon med betydelig samlerverdig, ikke minst i Holywood hvor 3 kjente filmstjerner og naboer høylytt skryter av sitt høyttalertrofee. Men Muon er noe langt mer enn bare et flott utseende. Innmaten i det store og blanke aluminiumskabinettet er konstruert av Andrew Watson som vi idag kjenner fra TAD, og med hele 8 avanserte coax- og basselementer som får optimale arbeidsbetingelser ved bruk av såkalt ”frigjort” carbon inn- De siste Muon er klar til sluttmontering og blankpussing. ”High-end” fra tidlig Kef-historie med den berømte basselementet B-139 som i en mannsalder satt i en rekke toppsystemer også fra andre produsenter. Og legg merke til det uendelig lange bakkammeret til domediskanten som en annen produsent senere gjorde mye ut av med egne produkter. vendig. Hm, så dette var de mystiske pølsene vi så ble stappet inn i kabinettet og som det ble hevdet senket nedre grensefrekvens og samtidig reduserte resonanser i betydelig grad… MusÉet Det lille muséet i forbindelse med salgsavdelingen og demorommene, ble scenen for en nostalgisk vandring gjennom egen mangeårig hi-fi interesse som er mye sammenfallende med Raymond Cooke og historien om Kef. Og også om Wharfedale og den legendariske Mr. Btiggs hvor Raymond fikk sin videreutdannelse etter flere år hos BBC. Jeg husker enda hvordan jeg slet med å bygge kjempekabinetter etter tegning av Brigg til min første ”high-end” Tannoy concentriske 15 tommer med sandfylt dobbeltkabinett og slisser istedenfor bassreflekshull… Det første par Muon som skipes til Norge er også det nest siste paret som produseres av i alt 100 som alle nå også har betydelig verdi hos kunstsamlere, designikoner som de er. 37 333 Kef Muon prosjekt i Maidstone: En gjennomskåret Kef Reference 207/2 er et imponerende skue i resepsjonen i Maidenstone. Ikke minst kjenner vi på vår vandring igjen den flate og ovale Kef-bassen sammen med de uavhengige kabinetter fra 104 og 105 for respektivt bass, mellomtone og diskant som vitner om en påvirkning av moderne hi-fi som bare det like engelske B&W er i nærheten av. Og Kef var visstnok enda tidligere ute med å utnytte datateknologi i sitt forsknings- og utviklingsarbeid. Come fly with me? Raymond Cook skapte et veiskille for utviklingen av hi-fi da Kef 104 ble introdusert i 1973 basert på store monitorhøyttalerne fra BBC. Salgssjef Maichael Johnson viser oss rundt. Kef-sjefen Raymond Cooke jobbet i mange år i utvikingsavdelingen i ærverdige BBC, og bygget raskt ut en forsknings- og utviklingsvadeling med markedets mest avanserte utstyr, inklusive ekkofritt rom og datateknologi. 38 Fidelity ble med til England først og fremst for å lytte på disse fantastiske lydskulpturene med så mye high-end høyttalerteknologi bakt inn av en mann som er blant de aller beste. Forventningene var simpelthen skyhøye, ikke minst etter å ha testet de mindre Blade i nr. 60. Kunne vi oppleve mye av denne kvaliteten med enda dypere bass og generelt enda større lyd? Men som jeg har beklaget meg over tidligere; slike fabrikkdemonstrasjoner er som oftest skuffende. Det synes som om salgsvdelingen urovekkende mange steder utelukkende stoler på utseende og tekniske data. Hva med lyden? Få gjør noen særlig for å få eget produkt til å låte makismalt. Og de fleste høyttalerfabrikanter nekter plent å bruke særlig mye penger på forsterkeri for å optimalisere sine egne lydkreasjoner. Helt dust! Og ganske riktig: Først fikk vi høre Blade med en lyd så kjedelig at man kunne sovne. Men da vi forventet at man endelig skulle trille inn et par Muon, fikk vi bare beskjed om at de ikke hadde noen demomodell utenom de som i øyeblikket ble pakket ned i monteringshallen… Så etter alt dette styret får vi da kanskje endelig høre Muon på utlån til Oslo Hi-Fi senter en kortere periode i høst. Lytteinntrykkene derfra kommer først på nettet: audiofidelity.no 3 39 333 AMR 777 2x60 watt integrertt: Trippel syv Abbingdon? Det høres vel mest ut som navnet på en god, erkebritisk ale, manuelt pumpet på en pub på den engelske landsbygda? Men føy til “Music Research”, glem puben, og nyt lyden, AMR har besøkt Fidelity! Av Håkon Rognlien Vi ser 14 kilo integrert forsterker, rundt 2 x 60 Watt, det er så man kunne forledes til å tro at det kun er enda et typisk masseprodukt fra en eller annen tilfeldig valgt fabrikk, men det ville være om lag så feil som det går an. Dette er nemlig alt annet enn kun enda en sak som til forveksling er lik alt annet. Rett nok er den fjernstyrt, har noen normale single ended innganger og en XLR, muligheter for theatre trhoughput, og dessuten pre out og main in, så den kan benyttes til det meste. Dessuten har den en finfin USBinngang for PC’n din, fordømt praktisk til Spotify, bare for å nevne det. Og så begynner selve moroa. Den har en fornuftig 380 VA strømforsyning, som først av alt mater et renraset rør forforsterkertrinn, dette benytter stereorøret ECC88 eller ekvivalenter (leveres med EV 6H1N) med stort hell. Effektdelen leverer som nevnt ikke mer enn 60 Watt / kanal i stereo, den kan med bryter kobles om til å bli monoblokk, og da stiger effekten til formidable 70 Watt. Ingen brokopling her, nei! Allerede her peker det mot at et eller annet er helt annerledes fundert denne gangen. Sjekk dempefaktoren her: 11. Elleve?! Altså ingen negativ feedback. Ingen brutal kar, dette, det har vært andre drivere for denne konstruktøren, tydeligvis. Dermed ligner den på mange måter litt på rørforsterkere i måten å oppføre seg på, og visst finnes en bryter for valg mellom 4 og 8 Ohm høyttalerimpedans på baksiden. Hint: Bruk lettstyrte høyttalere med jevn, høy impedanskurve for fullt utbytte. Det bør nevnes at dette er et moderne apparat, mange settinger for bl.a. throughput, navngiving av innganger, impedansvalg, operasjonsmodus og mere til, så selv om visse sider kan virke noe anakronistiske som ide, foreslår jeg en ganske enkel resept: bruk øra! Musikkens mysterier På mange måter minner opplevelsen med AMR 777 om mitt førsteinntrykk med Kudos høyttalere, man blir uvegerlig sittende og fundere over hvordan selgeren skal bære seg ad for å selge inn dette produktet til prisforlangende. Men så skjer det mystiske at etter tre timer sitter man der fortsatt og lytter til musikken sin, mens et stadig breiere glis overtar trynet fullstendig. Hvorfor? Spør man seg selv om og om igjen. Hva er det denne boksen makter, som så få andre får til, uansett hvor forbannet mye de koster, og hvor impo-jævelignerende de låter fra første anslag? Det tok i sannhet sin tid før jeg fattet det, og jeg måtte innom en klassisk skive før polletten ramlet ned. Det AMR 777 leverer er nemlig ren kjærlighet til musikkens jævla sjel!! Det er en så elegant balanse mellom klang og “musikalitet” her at musikken blir hel, holistisk, levende, magisk. Legg til at det den er suveren klanglig sett, og kanskje forstår du at AMR er inne på noe med sin rett så annerledes konstruksjonsfilosofi. I praksis, da? Innledningsvis undret jeg meg, som sagt. Ved avspilling av “NJ Turnpike” med Candy Dulfer, oppfattet jeg kun at det var litt frempå øverst, dog ikke pågående, det var veldig åpent og avslappet, supplert med god klangstruktur. Videre var den litt bakpå nedover, lite eller ingen imponatorfakter kunne detekteres. Jo, den går forsåvidt helt ned, og med veldig fin orden, men samtidig veldig behersket. Behersket, merk deg ordet. Neppe det vi heavyelskere søker 40 etter som første og største egenskap. Men hør på innspillinger fra Stockfisch, og tankene begynner å kommet. Her finnes nemlig en fantastisk begivenhetsstyring og “selvbeherskelse”, en slags magisk tilbakeholden og elegant fremførelse som er fullstendig forførende. Forsiktigheten oppleves ikke problematisk på noen måte, bare spennende, og intens, man vil bare ha mer og mer! Så, endelig setter jeg på klassisk musikk, og det er fullbragt.: Ah, dette er forsterkeren for klassiske verker, selvfølgelig! Her er den leken og suveren, klangmessig direkte vakker, og den fyller på med elegant kontroll på begivenhetene i orkesteret. Den spiller florlett, sprettent, luftig, silkeglatt. Og den er snill å lytte til. Vidunderlig snill. Vanedannende vakker. Og når jeg setter på Maria Kristina Kiehr smelter jeg fullstendig, for dette er totalt bergtagende nydelig. Strykerne flyter elegant avsted, stemmen svever, og jeg svever med den. Musikk blir ikke bedre enn dette, vet dere. Livskvalitet er ordet, det er ikke så mye mer å si. Med store høyttalere (men fortsatt lett last, altså) holder AMR 777 på sin fantastiske klang, likeledes sin beherskelse. Det blir mer fylde og balanse i lydbildet, med en viss økning av vekten i nedre mellombass. Klanglig utbytte er faktisk unikt for transistorforsterkere, og selv om brutalitet er mangelvare, er dette på mange måter en unikt innjustert forsterker for den voksne lytter. En hver musikkelsker skylder seg selv en lytt, vet dere. Pre Forforsterkerdelen setter standarden, uten denne klanglige og innsiktsfulle starten, ville vi ikke hatt noe å skrive hjem om. I prisklassen er ikke slike kvaliteter selvsagte, må bare ha det poengtert. Jeg finner det muligens enda et hakk mer fascinerende at effekttrinnet makter det kunststykket det er å ta kvalitetene med seg igjennom, og få de såvidt uskadd frem til høyttalerne. Testing med litt forskjellige effektforsterkere satte med all mulig tydelighet fokus på forskjellene i tankegang mellom Abbington og verden ellers. Joda, de andre trøkte tel, og hadde baller og myndighet, men de lukket samtidig døra inn til magien. Helt til vi satte Doxa 74 inn bak denne dugelige forforsterkerdelen, det er noen som har tenkt litt i de samme baner her! For øvrig synes jeg å gjenkjenne noen av egenskapene også fra de dyrere Naimsettene i klang, ro og orden, og akkurat det er ikke noe lite kompliment, akkurat. Et aspekt som åpenbart starter i forforsterkerdelen er den nevnte mangel på eksplosivitet og brutalitet; det kan synes som om AMR bevisst har valgt denne beherskelsen som en del av klangfilosofien. For eiere av stativhøyttalere og fokus på klang og musikalsk nerve, har dette liten eller ingen betydning, dere får det dere ber om i bøtter og spann. For barnslige sjeler med smell og jordskjelv på menyen, finnes andre valg og dessuten større effekter å velge i. Finale AM 777 presenterer musikken “en bloc” på magisk vis. Gode, single ended (rør)forsterkere arbeider musikalsk sett mye på samme måte, men jeg skal innrømme at jeg allikevel falt tungt nesegrus for den rent unike musikkfremstillingen AMR er mester for. Det er som om den har et ekstra “musikalsk gir” når nerve og sjel skal fram! Musikken oppleves på mange måter mer som en logisk helhet, enn man tidligere har oppfattet, og sånt er svært fascinerende. Det kan for enkelte musikkelskere være den åpenbare snarveien til high-end, for, selv om denne forsterkeren ikke kan alt, er det den kan så til de grader innsmigrende, at det er vanskelig å se for seg at man kan finne veien så nær til Nirvana, uten å bla opp betydelig større summer. For de som liksom ikke helt finner veien fram, er AM 777 en rent ut sagt magisk boks. Jeg er dypt imponert! Pris: Abbington Music Research AM 777, integrert (pre/power) forsterker, NOK 32 900 Importør: Audioaktøren/ Norsk Hi-Fi Center 41 333 High-end på budsjett: ca.kr. 250 000 Selv om ”high-end” i seg selv skal uttrykke det aller beste, så er det fremdeles små kompromisser i dette anlegget. Men musikalsk er det en livsbejaende opplevelse… Tekst og foto: Knut Vadseth Livet er herlig! I denne noe eksalterte prisklassen befinner vi oss på et nivå de færreste av oss kan drømme om å oppnå før vi er blitt så gamle at vi ikke lenger hører den fabelaktige overtonestrukturen fra de mer raffinerte diskantelementene! På samme måte som vi ikke hverken har tid eller råd til de lange, eksotiske reisene før vi er blitt såpass giktbrudne og avhengige av hjertemedisiner at vi burde holde 42 oss hjemme ved peisen med nødnummeret for hånden. Men nå er vi uansett i det helt magiske toneland, det forgjettede musikalske rike som bare noen få promiller av landets befolkning har fått anledning til å høre, på samme måte som de færreste vet hvordan den ”perfekte” årgangsvin smaker. (Vi snakket jo allerede om promiller…) At så få noensinne har fått oppleve et ekte high- end anlegg på sitt beste skyldes at det ligger den norske folkesjelene nærmere å investere sparepengene i hytte og båt fremfor et godt musikkanlegg. Det er derfor altfor få av oss ”gærninger” som uansett bare bruker brøkdelen av det typiske båtbudsjettet og har utmerket hi-fi vær 365 dager i året! Men vi er kanskje heller ikke flinke nok til å vise hva vi har fått til av godlyd for venner og familie? Og sjansene Den langlevde EC MC-1UP er knapt verdens beste cdspiller, men en av de totalt mest dynamiske og et drømmekjøp i prisklassen. å gjengi holografi like presist som et glitrende godt stereoanlegg! Mange er også forbløffet over den uventede kombinasjonen av ganske mørk og varm klang fra opptaksrommet sammen med den uhyre krispe og detaljerte overtonestrukturen som pirrer øregangene. Likevel, det er den dynamiske kontrasten som uventet gir deg det store kicket. Og det svarteste svarte i stillheten og det eksplosive hvite i de gnistrende transientene. Lite klirr til å oppleve virkelig magisk lyd på en messe hvor utstilleren har hatt noen timer på seg for å trimme anlegget, er knapt nok tilstede. Derfor; de færreste har noen anelse om hva et godt highend anlegg virkelig kan tilby av store musikkopplevelser i egen stue. Lyden av high-end Det som overrasker de fleste ved et godt high-end anlegg, er storheten av lydbildet som oppstår som en boble langt utenfor, over og bak høyttalerne. Istedenfor å oppleve at musikken blir stadig kraftigere når man skrur opp, opplever de fleste til sin store overraskelse at instrumenter og artister isteden vokser i størrelse og nærmest uavhengig av høyttalerplasseringen tar hele rommet i besittelse. Og vi snakker om 2 kanals stereo. Jeg har enda ikke hørt et multikanal anlegg som makter Det store sjokket er likevel at stemmer låter så utrolig mye mer nærværende. Rart at denne biten skal være så vanskelig å få til, men slik er det. Vi er alle autoriteter på stemmegjenkjennelse da dette er den viktigste lyden i vårt liv. Og ikke bare kan man nå oppleve en stemmegjengivelse med naturlig brystkasseresonans, man kan også oppnå et sylskarp fokus som når man vrir avstandsknappen på fotoapparatet til bildet blir skarpt og tydelig. Nå er tiden kommet for å bevege deg inn i det tredimensjonale lydbildet som gir en holografisk opplevelse som gjør at du lettere ”ser” hele rommet med artister og det hele med ørene. Noen synes nok først at det mangler litt ”diskant” i et godt high-end anlegg, men opplever samtdig at her er en luftighet og detaljering som i betydelig grad reduserer opplevelsen av hermetisk musikk ved å gi hjernen et vell av nye musikalske farvenyanser (timbre) å dvele ved. Og langsomt går det opp for mange at denne mangel på ”diskant” simpelthen er mangel på utallige forvrengningsfenomener som er så alminnelige ved reprodusert musikk at man har oppfattet det som en del av musikken. Det er simpelthen fraværet eller i det minste reduksjonen av mekaniske resonanser, støy og elektronisk forvrengning som gjør at man plutselig opplever at skuldrene senkes samtidig som man forførerisk blir sugd inn i den holografiske magien som omfavner deg. Ahh, livet er herlig, dere! 43 333 High-end på budsjett: ca.kr. 250 000 Redaktørens High-End forslag I denne prisklassen er det heldigvis mye å velge imellom, og det meste er virkelig bra! Men selv om vi er oppe i det alle vel er enige om er ”ekte” high-end – det aller beste – prøver vi å velge det rimeligste når avstanden til alternativene er veldig liten i kvalitet og veldig stor i pris. Respons Grand Dimension B Høyttaleren blir uansett vår gamle favoritt som har fulgt redaktøren i flere utgaver gjennom 40 år, og som i Artistversjon også eies av 2 andre medlemmer av redaksjonen. Og det skyldes slett ikke favorable rabatter, for å si det sånn. Men den svenske konstruktøren Reidar Persson var av de første som på bekostning av oppgitt følsomhet valgte en fyldig grunntone i sine konstruksjoner, samtidig som han reduserte kasseresonanser og tidligrefleksjoner ved sitt doble pyramideformede kabinett med akustisk dempning imellom. Pyramideformen gjør også at mellomtone og domediskant får minimalt med tidligrefleksjon, samtidig som Persson benytter filt for å fjerne ytterligere ”fnidder” i toppen. Resultatet er en høyttaler som låter til dels betydelig mørkere enn de fleste, men vi elskere av klassisk orkestermusikk gjenkjenner tydelig lyden fra konsertsalen. Det synes uansett for meg noe underlig at enkelte mener at Respons ikke fungerer mer enn greit også på all annen musikk da frekvenskurven er blant de retteste og mest nøytrale på markedet, men altså uten en dæsj ukontrollert tidligrefleksjon i toppen. Men det må innrømmes at bassen kan bli et problem om rommet forsterker 50-80 Hz området i betydelig grad. Da kan en sokk i bassreflekshullet være et gode. Uansett er siste modeller uten den vanlige diskantpiggen, og for Grand’s vedkommende med dome i Beryllium, betydelig kjappere og mer utagerende i presensområdet enn tidligere. Respons har derfor mer ”sprut” enn for eksempel XTZ Divine 100. Og diskanten er bedre integrert med mellomtonen. Det er på markedet mange knallgode høyttalere i prisklassen rundt 130.000 kroner fra Kef, B&W, Dynaudio, Wilson, Revel, Marten og mange andre, men Respons ble enstemmig innstilt av både redaktør og testpanel som anker i vårt dedikerte high-end anlegg. En pussighet er det at det er at vi har valgt svenske høyttalere i tre av fire forslag til komplette anlegg… AW 180? Mitt valg av transistor effektforsterker vil muligens forbause enkelte; Electrocompaniets AW 180 monoblokker, denne norske tyve år gamle konstruksjonen, er riktignok populær fremdeles både i Norge og i utlandet (hvor den også er til dels mye dyrere). Men ekte high-end i konkurranse med verdens aller beste til dobbelt eller tredobbelt pris? Vel, det er den kanskje ikke, og storebror NEMO, en brokoblet versjon aa AW 180 med 4-5 ganger så mye målte krefter, er enda strammere i mellombassen og med (så vidt) hørbart enda mindre forvrengning i diskantområdet. Men AW 180 er etter min mening så tett på det aller beste– og en så fenomenal match til den digitale toppladeren fra samme firma– at jeg gladelig legger hodet på blokka ved å nominere denne forsterkeren til vårt anbefalte high-end anlegg. Dette selv om integrerte løsninger fra danske Gryphon (Diablo) og sveitsiske darTZeel (8550) er ypperlige alternativer med særdeles beskjedne kompromisser. Man må velge en virkelig god pre for at AW 180 skal fungere noe særlig bedre enn disse. Om man orker den smule mer vedlikehold som rør gir, og også er villig til å betale en smule ekstra, kan vi heller ikke underslå det kanskje beste rørkjøpet vi vet om; amerikanske Rogue med sine tilsvarende 180 watts monoblokker. Her er det noe mer utklinging = fest og moro i øvre mellomtone uten at klangbalansen generelt er særlig annerledes. Selv om matchen med vår favoritt CD-spiller (og CD-mediet er også med denne fremdeles vårt foretrukne kompromiss om man må velge programkilde) ikke er den samme hånd-i-hanske-opplevelsen. Men dette blir altså de utvalgte effektforsterkere som testpanelet skal vurdere for å bygge et komplett anlegg… Respons Grand Dimension B Det er så man i et kort øyeblikk ønsker redaktøren dit en viss belgfrukt gror. Hvorfor må han hele tiden minne oss på at det stadig finnes et noenlunde stabilt forhold mellom pris og kvalitet? Nå hadde jo allerede Respons GD fra tidligere etablert seg som undertegnedes kanskje største sikleobjekt. Fordi jeg ikke kan skjønne annet enn at det er et av highend-verdens aller mest fornuftige kjøp. Jeg har vel dessuten neppe hørt en mer homogen og harmonisk høyttaler, uansett prisklasse. Her og nå kommer jeg ikke på noen høyttaler i hele verden som kan få frem det organiske i et stort symfoniorkester på en mer delikat og forlokkende måte. Beryllium er etter mitt syn uovertruffen som høyfrekvensformidler. En ren forfører, totalt strippet for heftig sminke, botox eller silikon. Et blunk fra disse, og jeg smelter. Jan Myrvold 44 Parasound JC3 (John Curl) er et “best buy” innen high-end elektronikk. 45 333 High-end på budsjett: ca.kr. 250 000 Electrocompaniet MC1 Up CD-spiller Electrocompaniets mer enn 15 år gamle konstruksjon av en gedigen CD-spiller, er knapt den beste på markedet; bl.a. EMMLabs, Wadia, Burmester, Audio Research og APL/Esoteric er ende hakket ”bedre”– og mye dyrere. Men her i Norge, i det minste, er MC-Up etter vår mening et bestekjøp med meget gunstig pris i forhold til den gedigne konstruksjonen med glitrende dynamikk. Den eneste virkelig alvorlige konkurrenten vi kan finne, er SA11 S3 fra Marantz som har en noe fyldigere klang, men lydmessig ikke fullt så kontrastrik, spesielt i bassområdet. Men sistnevnte avspiller også SACD i to kanaler samt har usb inngang for datalyd og strømningstjenester. Med MC Up må du i tilfelle rippe CD’er på egen datamaskin. Vi har her i Fidelity jublet over den glitrende gode lydkvaliteten fra de siste Oppo multispillere som sammen med et utrolig bra blu-ray (og dvd)bilde avspiller alt som finnes på 7 toms sølvplater i både stereo og multikanal. At en slik til lands, til vanns – og i luften amfibium også spiller 16 bits CD med like god kvalitet som tilsvarende CDspillere i samme prisklasse, er nesten for godt til å være sant. Men for en gangs skyld er det sant! MEN, dette betyr ikke at det ikke finnes bedre cd-avspillere der ute. Selv en gammel og sliten EC MC 1 uten oppgradering (Up) på bruktmarkedet spiller ringer rundt alle Oppo-variantene, også den oppgraderte varianten til nærmere 30 k som vi omtalte i forrige blad. Men så er altså denne supertunge og solide toppladeren fra EC fra cd’ens barndom det beste vi har hørt på denne siden av 100 tusen lapper. Det er knapt tilfeldig at norske Electrocompaniet i utlandet er vel så kjent for denne eksepsjonelle CD-spilleren som for sine klassiske forsterkere. Den norske nyprisen er rundt det halve av hva tilsvarende high-end markedsledere forlanger for varene. Og selv om her ikke er muligheter for highrez som SACD, avspilles 16 bits laget på hybridskivene så godt at savnet er ubetydelig. Selv om transientene nok er litt røffere og tøffere enn på de beste SACD-platene, så er til gjengjeld dynamikken overlegen de fleste uansett pris og oppløsning, ikke minst nedover mot den kjellerdype bassen. Gjengivelsen er dog ikke fullt så organisk og naturlig som på min egen Krell KPS 25 i oppgardert versjon og for eksempel Audio Research. EC har mer muskler en fett, noe som skaper en litt slankere, men også et noe fastere lydbilde enn hva disse formidler. MC-1 er enda litt mer rocka og dynamisk og er en perfekt match til de like klassiske AW 180 med sin småfeite bass og litt tilbakelente mellomtone og topp. Selv 46 om MC-1 kun selges i ”Up” versjon med litt større oppløsning og enda bedre utklinging oppover, er likevel standardversjonen bare en anelse mer sedat, men også noe varmere og mer organisk; faktisk litt nærmere Krell og ARC klangmessig. Men begge gir deg et fabelaktig stort og presist rom! Så løp og kjøp på bruktbørsen! Eller få enda mer pønsj og livslang glede av en ny MC-1 Up! «De fleste Cd-spillere med volumkontroll låter som regel en klasse bedre med fyldigere klang, større rom og flere detaljer via en god pre. » John Curl forforsterker Selv om vi enkelte ganger så inderlig gjerne vil tro at vi kan klare oss uten den ”blindtarmen” som en god– og dyr – forforsterker er, så får vi gjerne en klask på lanken av et bortskjemt testpanel når vi prøver en snarvei (se testpanelet bakerst i bladet). De fleste Cd-spillere med volumkontroll låter som regel en klasse bedre med fyldigere klang, større rom og flere detaljer via en god pre. Dessverre vet vi om meget få virkelig topp forforsterkere noe særlig under 100k, bortsett da fra Parasound JC 2 konstruert av legendariske John Curl. Og til langt under halve prisen av de virkelig gode fra Mark Levinson og Audio Research, mener jeg JC-2 er helt på høyden, selv om jeg i sin tid kritiserte den for en litt for slank bass, noe som knapt stemmer med nyss utlånte modell. Enten har jeg gjort en tabbe, eller så har Parasound gjort visse oppgraderinger uten noe fuss. Nå opplever jeg utlånsmodellen av JC 2 som heller fyldig og storslagen, men med en anelse fedme der my dyrere varianter fra ML, ARC og D’Agostino har litt mer muskler. Men om Parasound JC i det hele tatt kan oppfattes som ”dårligere” enn de mer enn dobbelt så dyre på noen punkter, så er det i tilfelle med særdeles beskjedne marginer på alle parameter. For både oppløsning, klangfarger, impulsvillighet og holografi er så tett på de aller beste at forskjellen like gjerne kunne skyldes ulike kabler i toppklassen. Både vekt, størrelse og terminaler viser for øvrig at både Parasound og Curl mener alvor. Og sammen med CD toppladeren fra Electrocompaniet spiller kombinasjonen forrykende med denne ”magien” som gjør at man oppfatter at her skjer noe helt ekstraordinært med lyden; det låter friskt og levende samtidig som her ikke finnes snev av metallisk fnidder, bare den deiligste stemmekvalitet som tenkes kan. Og lydbildet er enormt med denne enestående kombinasjon av ro og varme sammen med krispe detaljer i samme nå. Ja, livet er herlig… Parasound P5 Men idet vi går i trykken dukker det opp et produkt som setter oss alle i stuss og truer med å forrykke hele prishierarkiet i hi-fi bransjen; billigversjonen av JC 2, denne til og med inkludert en råbra dac. Totalt koster dette bare fjerdeparten av den allerede prisgunstige storebroren. Vi snakker selvsagt om den sensasjonelle Parasound Halo P-5 som får tilbørlig oppmerksomhet andre steder i bladet. Vel; denne er kanskje ikke helt der oppe med JC2, og den innebygde dac’en er knapt bedre enn verken den gamle eller nye (Up) versjonen på MC-1, så den biten trenger du ikke om du kjøper EC MC-1 Up. (Men T-5 kan få langt mer musikk ut av din DVD eller Blu-ray spiller) Men via den balanserte analoginngangen er det faktisk enda litt mer sting og fokus på den litt slankere Parasound Halo P-5. Helt likt låter de altså ikke, men det er i begynnelsen ikke lett å avgjøre om det er JC 2 som er en anelse for tilbakelent og salrygget, eller P-5 som mangler en anelse pondus. Om jeg var i tvil om kvalitetsforskjellen gjennom 100-tusen kroners anlegget på loftet, så var det enkelt å høre at det var langt mer ro og oversikt på JC-2 i referanseanlegget, og at den litt mer aggressive øvre mellomtone på P-5 ble her slitsom med bedre høyttalere. Prisforskjellen er uansett helt skrullete, og da holder vi fremdeles fast på at JC-2 fremdeles er særdeles prisgunstig i forhold til de aller fleste konkurrentene… Redaktørens High-End forslag: • Respons Grand Dimension (Beryllium): NOK 130 000 • Rogue M-180 NOK 54 900 eller • EC AW 180 M NOK 57 000 • Parasound Halo JC-3 pre: NOK 40 000 • EC MC-1 UP: NOK 44 000 MOET AUDIO www.moetaudio.com [email protected] Less is more... Hi-Fi simplicity Vi spiller på dette til Hi Fi Messen Horten 2013 [email protected] Exotic Audio http://www.exoticaudio.dk 333 High-end på budsjett: ca.kr. 250 000 48 Rør mot transistor: EC AW180 mot Rogue M180 De gamle, men stadig gode AW180, løfter det hele enda noen hakk i forhold til Parasound A21. Av jan myrvold Rommet ekspanderer påtagelig i alle retninger, og det virker faktisk som det er enda mer krefter på lager. Selv om tekniske data konkluderer ganske så motsatt på papiret! Komboen AW180/Respons GD bør oppleves av alle som mener gammel EC-elektronikk låter pudding. Men for ordens skyld – sørg for å ha en like god preamp og programkilde som Krell KPS 25. For trolig ligger nok mye av hemmeligheten der, slik vi nettopp opplevde det med Oppo. Kanskje ikke spesielt overraskende at de rørbaserte monoblokkene med nesten samme modellbetegnelse – altså 180 – fra Rogue også overbeviser. Umiddelbart og «rett ut av esken» som forventet en anelse rundere helt nederst. Men server meg ingen gammel overtro om at rørforsterkere ikke kan formidle bass. Rogue 180 stortrives med disse ikke altfor lettdrevne svenskene, så man skulle tro de hadde gått på danseskolen sammen. Det aller mest innsmigrende er dog den overjordisk vakre gjengivelsen av det tidligere nevnte Mitchell-stykket. Nå forstår jeg endelig hvorfor det er en tidløs klassiker. Electrocompaniet eller Rogue? Med Respons på plass låt det veldig mye mer naturlig, rolig og detaljert. Så kommer vår gamle favoritt Electrocompaniet AW180 inn på effektsiden istedenfor Parasound Halo. Klangfarger, mellomtoneartikulasjon og driv ble klart bedre. Nå låter dette oppsettet virkelig skremmende bra, men prisen er også noe helt annet enn utgangspunktet. 180 spiller fritt, den har både varme og gjennomsiktighet, en svært kommuniserende spillestil, glimrende mellomtone, rom og tredimensjonalitet og kontroll i massevis. Det er tydelig at det den trenger for å virkelig skinne, er en preamp i høyere klasse enn ECs egne, som den altfor ofte vurderes sammen med. Jeg tror ikke det har gjort den noen tjenester i årenes løp. Desverre. I siste runde kom Rogues monoblokker inn, og de akustiske forholdene på opptakene fikk klart mer fokus. Musikere og instrumenter var i enda større grad «i rommet», det låt mer avslappet, men også med mer kontroll. Mellomtonen brillierte med mer informasjon, klart flere farger og en større evne til å la oss lytte innover i opptaket. Litt mer varme, men også mer artikulasjon. EC var veldig bra her, Rogue fantastisk. Overraskelsen var at det var en større grad av oppløsning og definisjon nedover. Ikke så svulstig og maktfullt som EC, men dypere, med mer detaljer, pitch og kontroll. Dette er en rørforsterker med både eleganse og baller. Trond Torgnesskar 49 333 Budsjettreferansen: Marantz UD 7007 SACD/Blu-ray Disc Marantz UD 7007 er et råskinn på Blu-ray. Her er den en generasjon foran Oppo, som heller ikke er noen sinke. 50 Musikalsk multispinner Oppo har besteget tronen, og sittet på den temmelig lenge nå. Ja, vi snakker om budsjettreferansen BDP-95EU og senere modeller som spiller alt, også CD – på et musikalsk, høyt nivå. Hvem andre enn Marantz, med sin nye UD 7007, burde kunne vippe Oppo ned av tronen? Av Anders Rosness M arantz har alltid hatt et godt tak på budsjettmarkedet helt fra CD-spillernes barndom på 80-tallet. Med sin europeiske tilnærming, og med bidrag fra den trofaste audiofile Ken Ishiwata, har de alltid levert ørevennlige og musikalske CD-spinnere med god utrustning. Marantz DU 7007 kan det meste, og minst like mye som min (gamle) Oppo BDP-95EU. Ja, den kan til og med avspille Blu-ray i 3D, noe jeg plutselig oppdaget at Oppos budsjettreferanse ikke kan. (De nye BDP 103/105 kan derimot avspille 3D). For meg er det til å leve med – først og fremst er det CD-avspilling som er Fidelitys og mitt første kriterie. Og her får du både SACD og DVD Audio avspilling samt balansert to-kanal ut. 2 HDMI kontakter merket AV Pure direct (hhv Video og Audio), digital ut (kun koaxialt) samt nettverktilkopling og flere fjernstyringsopsjoner samt RS232 og standard nettkopling. Alt du trenger (unntatt optisk kabel), men ikke mer – eh – jo da, den har også USB tilkopling på fronten – praktisk og nyttig. Med Netflix logo er brukeren gjort oppmerksom på at film via nettverk også er mulig med denne DU 7007. Marantz har utrustet den som en nettverkspiller, og den tar alle lydformater jeg bruker, som AAC, FLAC og WAV. Byggekvaliteten på UD7007 er førsteklasses, og vekten går opp i nesten 7 kg. Den utstråler generelt en høy grad av pålitelighet, og er lett forståelig og intuitiv i bruk. Kanskje litt treg, men det er en sykdom få spillere i dag ikke lider av. Tålmodighet er en dyd, og her er ikke Oppo det grann bedre. Fjernkontrollen er selvforklarende og godt merket – du vil ikke få problemer med betjeningen her. Pure Direct (via fjernkontrollen) er en feature den deler med Oppo, og jeg mener å oppfatte en liten lydforbedring med denne funksjonen på begge disse spillerene. det bra, men med Marantz får du enda mer klarhet og dybdeskarphet rent visuelt sett. Også vanlig DVD er av høy klasse, så rent bildemessig er dette den beste budsjettspilleren vi har sett film på så langt. Lyden er også meget bra. Det er faktisk til å gråte av at SACD aldri tok av. Prøv bare denne spilleren, så skjønner du hva vi mener. Miles Davis ”Kind of Blue” på SACD har en intimitet og utstråler en spilleglede som man trenger en særdeles kompetent platespiller rigg (og et strøkent eksemplar av vinylutgaven) for bare å komme i nærheten av. Oppo topper heller ikke lyden på denne innspillingen – selv om marginene er små. Derimot blir det litt skuffende når den første CD-plata skal smelle i vei. Det er noe sedat og nesten kjedelig over gjengivelsen, et lite slør som man er vant med fra rimeligere spillere enn dette. Også i forhold til Oppo mister den noen viktige gram liv og røre. Dermed griper ikke musikken helt som den skal. Chopin lyder svært pent og pyntelig, men orkesteret mangler livet som Oppo viser at de vitterlig har. Nå skal det tillegges at Parasound Zdac har gitt oss noen aha opplevelser på dette området i det siste, så lista er lagt flere høyder opp. Så, med digitalt koax ut, via Zdac, er lyden på UD7007 til de grader på plass med vanlig CD! Jeff Beck svinger så stua nesten ramler ned, og gamle gode Kari Bremnes trer frem som den diva hun er. «Det er faktisk til å gråte av at SACD aldri tok av. Prøv bare denne spilleren, så skjønner du hva vi mener. Lyden Marantz UD 7007 er et råskinn på Blu-ray. Her er den en generasjon foran Oppo, som heller ikke er noen sinke. Etter at jeg fikk meg Samsung 8000 Serie TV har bildet fått en ny dimensjon i heimen. Kombinert med Oppo var » Konklusjon Det er jo litt rart at det faktisk er normal CD avspilling som skuffer mest med Marantz UD7007. For alle som har lagt dette bak seg, og som bruker DVD/Blu-ray primært, er dette den beste spilleren vi har testet i budsjettklassen så langt. Men, har du en stor CD-samling du fremdeles vil lytte til, eller streamer musikk, vil vi på det sterkeste anbefale en utvendig Dac. Og er du som oss – musikkelsker primært – vil en Parasound Zdac gi deg det beste du kan håpe på til prisen – fabelaktig SACD via balansert ut, og vanlig CD-avspilling via digitalt ut samt bilder i toppklasse uansett format. Denne spilleren vil nok bli den siste du kjøper i så tilfelle! 3 51 333 Budsjett: Tannoy Precision 6.2 52 Tøff presisjon I en verden fylt med helt standardiserte høyttalerløsninger, er Tannoy et friskt pust. Trofast holder de på sitt, og med gode grunner kan det se ut til. Tannoy Precision 6.2 tas i mot i stua med glede! Av Håkon Rognlien I innledningen sikter jeg til det faktum at dagens høyttalere stort sett består av diskantdome, 2 eller 3 bass/mellomtoneenheter, firkantet kasse med 90 cm høyde, gjerne i pianolakk. Og de er gjerne laget i Kina av et utvalg standardelementer. Tannoy har også et par slike i de billigste seriene, og de er helt i tetsjiktet blant de rimeligste stativhøyttalerne. Oppover i klassene slår de også bra fra seg, dagens spenningsmoment er hvorvidt de har noe å melde i prisklassen rundt 20 tusenlapper. Her møter de fryktelig konkurranse! Tannoy’s signatur DC-elementene (Dual Concentric) er i denne klassen det naturlige tyngdepunktet i konstruksjonen, så også på Precision 6.2. Teknikk Selv om Tannoy selv kaller det «waveguide», er det min oppfatning at Tannoy hornlader store deler av sitt frekvensområde ved hjelp av det nevnte DC-elementet. Ettersom diskanten er montert i senter av mellomtonen, benyttes altså selve mellomtoneelementet som en ren hornløsning. Driveren er en såkalt kompresjonsdriver som fyrer inn i en fast, liten hornformet «trut», som svinger over mot den nokså dype trakten som utgjør mellomtoneelementet. På denne måten skaffer de seg en oppførsel som ligner rimelig mye på fulltoneelementer, men de bytter ut noen av utfordringene fra fulltonene med noen andre utfordringer. Nå, som de har benyttet en mannsalder på å løse disse utfordringene, har de da også kommet svært langt med denne løsningen. Diskantdriveren jobber etter sigende helt opp til 35 kHz, for oss over 50 spiller de siste 20 kHz liten rolle er jeg redd, men uavhengig av dette, er en av utfordringene hørbar allerede her. Rett nok skal jeg ile til å innrømme at jeg er i tvil hvorvidt dette er en utfordring eller rett og slett slik at Tannoy har funnet selveste sannheten ved hjelp av denne løsningen, mer om dette underveis. I første omgang er opplevelsen at diskantelementet ruller av unormalt mye, slik at gjengivelsen mangler noe piff oppover i frekvensområdet. Men ved nøyere ettertanke kan det faktisk være at dette er en ren effekt av manglende forvrengingsfenomener vi har tilvent oss fra diskantelementene de siste 50 år. Hvordan jeg kan komme på noe så absurd? Hør hvordan klassisk musikk låter i virkeligheten, så skal du se du kommer på sporet av noe viktig! Bassen, hornet og alt det andre Helt nederst jobber et 150 mm rent basselement, akkurat som på storebror DC 10t, som undertegnede nå benytter med stor innlevelse i hovedanlegget. Ved oppgitte -6dB leverer dette elementet ned til 34 Hz, dette oppleves som vanlig er fra Tannoy, som nokså konservativt oppgitt, Precision 6.2 kan virkelig slå fra seg når det gjelder. Allerede ved 170 Hz overtar mellomtoneelementet (også dette 150 mm behandlet papp), her er det et poeng at det ikke kan være for dypt i frekvens heller, for vi ønsker oss tross alt ikke et horn som står og skjelver for mye, med de effekter det kan få når pinglefrekvensene over 15 kHz passerer over det. Mellomtoneelementet legger av allerede ved 1,6 kHz, og overlater hele moroa til et 1-toms element som sitter montert i midten, altså. Det hele foregår fantastisk sømløst, dette til tross for at Tannoy til undertegnedes store glede benytter seg av et slakt 1.-ordens filter mot toppen. Hvorfor jeg gleder meg over dette, vil en hver høre om de lar bikkja til Waters bjeffe litt, for den er nemlig så skarpt plassert og så langt utenfor vett og forstand, at det er bare til å le seg i hjel av. Ja, ja, så vil sikkert mange debattere dette med 1.-ordens filtre, da, la meg bare si at så å si uten unntak lager de større og mer presise lydbilder enn 2. og 3.-ordens, dersom de er riktig gjort. Og dette er noe Tannoy vet litt om, ferdig pratet. I lag produserer elementene 89 dB ut for 1 Watt inn, mens de i henhold til Tannoy’s anbefalinger behøver over 20 Watts forsterker før de trives sånn passe. Nå prøvde jeg med 15 kramgoda Watt fra Audio Note, og tro meg når jeg sier at trivselsfaktoren var skyhøy. Ellers takler de peaker på opp til 350 Watt, tror sånne eksesser blir mer enn høyt nok for de fleste norske menn, men spiller du kontinuerlig med 80 Watt, ligger du omtrent på det nivået høyttalerne makter over lengre tid. Kabinettet er flott laget, kurvet og elegant, med flott finish. Det er meteren høyt, og selv om frontplata er nokså smal er målene i bredden noe over 30 cm, mens dybden er noe under. Hele sulamitten veier inn med drøye 18 kilo, i fotenden kan du sette på de medfølgende spikes om du føler for det, ellers står de også fint på plattføttene slik de er. Skal vi danse? Allerede i det vi setter i gang N. J. Turnpike med Candy Dulfer, blir vi noe undrende vitne til de tidligere nevnte bassfrekvenser. Selv om det rulles pent av, går de grusomt mye dypere enn utseendet på høyttalerne skulle tilsi, i hvert fall. Dette er tøft! Og ellers er det utrolig harmonisk og elegant, rettlinjet så det holder, jeg er faktisk nokså imponert, når sannheten skal fram. Da tester vi hvordan de takler elendige innspillinger (og slike finnes det utrolig mange av!), ved å sette i gang «Shake my tree» med Coverdale / Page. Dette er slett ikke verst! Klanglig elegante gitarstrenger, teksten er unormalt lett å få med seg, sånt får absolutt tankene over på fulltoneelementer. Rett nok oppleves helheten noe lukket totalt sett, men absolutt ikke skarp og ubehagelig, slik denne innspillingen 53 333 Budsjett: Tannoy Precision 6.2 fort blir. Noe i slankeste laget er den vel, men klar og kontant. La oss ta den andre enden av skalaen med det samme; «No sanctuary here» Chris Jones, denne innspillingen fra tyske Stockfisch er varm, dyp og kraftfull. Her kvitter 6.2 med kraft og eleganse, de går fryktløst dypt og bestemt til ver- ket. På den annen side er utklingningen ikke det beste jeg har hørt, samtidig som jeg blir en anelse overrasket over at de oppleves å være noe vel mye “på” i gitar og mellomtone generelt. Ettersom de taklet Coverdale/Page så vidt greit, var ikke dette akkurat det jeg forventet meg. Selv om de er noe lukket nedover, gir de uansett et fantastisk innsyn i innspillingens sjel, og noe mer forventer jeg ikke, faktisk. Og bare for å ha det klinkende klart: Sett på en god heavy-innspilling (Dream Theater), og du skal i sannhet få din lønn i helvete, for med rett forsterkerkraft spiller dette så overbevisende rasende brutalt, at du skal lete både høyt og lavt i prisklassen for å finne noen høyttalere som slår knock-out på dette her. Skal vi klinge? Som oftest gir gjengivelse av klassiske verker andre utfordringer, så vi setter i gang Dvorak’s «Pesante», der vi får en oversiktlig gjengivelse, men med visse mangler på skyv og størrelse for å få dette verket til å “fly”. Det blir liksom litt halvhjertet, og det er ikke helt på merket klanglig sett i de kraftigste partiene. På den positive siden bemerkes kontroll over alle begivenhetene, så det blir brukbart engasjerende, selv om det altså må nevnes at helheten fremstilles nokså anemisk og litt pistrete når orkesteret tar av. Klangene fungerer dog helt strålende når musikken roer seg ned. Noe enklere er ofte vokalmusikk, men også dette kan være utfordrende nok. «Finale» med Maria Kristina Kiehr på en innspilling fra Harmonia Mundi har vist seg å være en nøtt, og ganske riktig: Her får fiolinene den “kanten” jeg er vant til, mens stemmen også kan oppleves litt pistrete. Det sagt, så er det langt fra helt galt, har da hørt det mye verre enn dette! Er kilde og forsterker det rette valget, har høyttaleren absolutt evner til å gjøre det hele innsmigrende og fint, ved at de trekker med seg bra med klanger og struktur fram til lytteren. Skal vi konkludere? Dette er høyttalere som er forbannet gode på helhet og musikalsk sammenheng. De er videre veldig gode på lydbilder og presisjon, mens de kanskje er svakere på oppløsning oppover. Jeg sier kanskje, fordi jeg som nevnt faktisk er usikker på om jeg lar meg lure av den noe tilbakelente og tross alt naturlige klangbalansen. Alt i alt er Tannoy Precision 6.2 fabelaktige allroundere, mens rå heavy muligens er favoritten blant mange stilarter de er fordømt gode på. Dette er høyttalere som alltid har brukbar kontroll på begivenhetene, og dermed kan jeg trygt hevde at de er beinharde utfordrere til høyttalere som PSB og Paradigm i klassen rundt 20 tusenlapper. Dette er prisklassen allmuen burde høre, for dette er nemlig irriterende bra! 3 Pris NOK 18 995 (satin walnut) + 2 000 for high gloss Importør: Stereofil 54 NEBY HI-FI CONCEP T AS w w w.NEBY HIFI.NO 333 Naim DAC V1 Mini mesterverk! Ny vei inn i Naims univers! Halv størrelse, hel lyd, mengder av muligheter, kort sagt innstegsmodeller par exellence! Og, best av alt, dette har du råd til! Av Håkon Rognlien J eg tror ikke det finnes en mer kreativ og aktiv produsent på verdenskartet i disse dager enn nettopp Naim. Og nå, med disse halvstørrelsesboksene, nye modeller i den såkalte Classic-serien, ser de både frem og tilbake på samme tid, for det er liten tvil om at de bringer minner fra en svunnen tid, samtidig som de er absolutt klare for fremtiden. Minnene går tilbake til enkelte av modellene i den sagnomsuste Oliveserien, det er både diskresjon og klasse over dette, fornuft og eleganse i samme boks. Spørsmålet som naturlig reiser seg i kretser som våre, er jo hvorvidt dette spiller like bra som det ser ut, eller om det er livsstil og lite annet? V1 Akkurat navnet på dette produktet kunne komme til å vekke svært ugreie minner i produsentens hjemtrakter; 56 den opprinnelige V1, forgjengeren for dagens cruise-missiler, lagde unektelig helvete i UK for snart 70 år siden. Vel, på tide å glemme akkurat det, lyden som var så skremmende fra den originale V1, er nå noe helt, helt annet. Naim DAC V1 har 6 digitale innganger på baksiden, 2 coax, 2 optiske, 1 BNC bajonettkobling, og en asynkron USB. I tillegg finner vi en IEC strømkontakt, bryter for ground lift (fjerner mulig brum i lag med PC), samt to analoge utganger. De analoge utgangene består av en “normal” variant for phonokabler, og en Naim-DIN plugg. På fremsiden finnes også en 6 mm hodetelefonutgang, denne muter pre out om man plugger inn en hodetelefon. Boksen er i god, solid Naim-kvalitet, og veier inn med drøyt 4 kilo. Selvsagt har den full fjernstyring, denne kontroller for øvrig også PC’n din om du kobler den til via USB og spiller fra Spotify. NAP 100 Dette diskrete effekttrinnet er et typisk no-nonsens-produkt, 2 x 50 Watt i 8 Ohm, 2 x 75 i 4 Ohm, inngang for Naim-DIN og RCA phono-plugger. Naim har jevnt og trutt tilpasset seg det faktum at enkelte velger mix’n’match, og det er faktisk ingen dum ide og benytte Naim også i lag med andre merker. Visse begrensninger er det nok i strømforsyningen på NAP 100, selv kjøkkenvekta makter de drøyt 5 kilo denne boksen har å slå i bordet med. Nå har det aldri skremt meg at mange britiske produsenter begrenser seg på rå makt, lyden taler uansett for seg, selv om den som oftest er blottet for imponatorfaktorer, og dermed behøver litt tid for å vise hva forsterkeren holder på med. Naim tviholder ellers på en idiotisk liten sak på baksiden av sine apparater, høyre høyttalerutgang går til venstre høyttaler, og vice versa. Sludder fra ende til annen å måtte krysse høyttalerkablene, men sånn vil de ha det, de forbannede venstrekjørerne! For å understreke poenget om blanding av merker, har jeg benyttet flere forforsterkere på NAP 100, og det har det kommet mye godt ut av. Allikevel er det verdt å merke seg at V1 / NAP 100-kombinasjonen virkelig er en perfekt match. En liten positiv sak er det at NAP 100 er den første Naim-boks jeg har hatt i hus som spiller nydelig selv om den ikke har stått påslått i omtrent en uke, NAP 100 er oppe og går direkte fra start. Et lite hjertesukk... ...fra en middelaldrende mann: Digitale enheter ser liksom ikke ut til å forenkle seg! Hvor lenge har vi holdt på med disse greiene nå, tro? 30 år? Allikevel ser det ut til å være totalt umulig å lage et ekte “plug&play”-produkt, altså. Naim DAC V1 er nær, det skal med glede formidles, men også her må det til nedlasting og installering av programvare for å kunne benytte alle mulighetene. Jeg kan tilføye at det er vel verdt jobben, men det irriterer meg uansett at ikke PC’n og V1 har full kontroll på hverandre fra start. Når vi vel er oppe og går, har DAC V1 oppført seg mer lytefritt enn noe annet digitalt fiksfakseri jeg har hatt i hus, så det taler i det minste til fordel for Naim. Jeg kunne videre tenke meg i hvert fall en analog inngang også, glem ikke at DAC V1 ikke bare bedriver digitalt arbeide, den inneholder også en fullblods klasse A forforsterker, og den driver hodetelefoner, så hvorfor kan jeg ikke plugge inn signalet fra RIAA’n min? Og med det samme jeg er i gang, det hadde jo vært ekstra deilig med en docking for i-pod’en, da! Musikken fra V1 Vi har kjørt signaler fra TV, CD og PC, sistnevnte både med hi-rez og Spotifykvalitet. Marantz SA11S3 har vært driv- verk for CD, for dere som mener noe om drivverkets kvaliteter, er det altså å si at dette er ivaretatt. Forforsterkerutgangene har matet NAP 100 selvsagt, men også Audio Note P2 SE Signature (rørforsterker), samt Doxa 74. Resultatene er herlig konsistente denne gangen, heldigvis. Dette er Naimlyd! Leken, livlig, homogen, kontant. Den er stemt en anelse mørkt, bra med vekt i mellombassen, og når denne mellombassen også er hurtig og bestemt, får vi Naim’s velkjente “PRAT” (pace, rythm and timing)-faktor, som gir oss lyst til å trampe takten ustanselig. For undertegnede gir faktisk lyden fra V1 klare assosiasjoner til gode, gamle Olive-serien, bare at vi nå slipper alle de kompliserende faktorer fra den gang da. Nå spiller det nydelig med det meste, selv om jeg vil si at effekttrinnet fra Audio Note ikke var spesielt glad i V1. Noen skal da alltid være så sære på det! Selvsagt kan man høre at det finnes mer detaljer og luft å få fatt i, det er da også helt i sin orden, dette fleksible vidunder koster da ikke mer enn 13 000, – vi kan ikke få alt i denne prisklassen. Men musikkens viktigste aspekter, dynamikk, klang og “nerve” finner vi, det er og blir deilig å la musikken skylle over seg når Naim DAC V1 står først i kjeden. Om jeg noensinne trer ut av denne hobbyen, da blir det en V1 som overtar ballet der rør og megaforsterkere råder grunnen i dag, så forbannet lytefri og vellydende er den! Gjennomsiktigheten er som nevnt ikke den endelige, men når jeg har sagt det, er det samtidig viktig å bemerke at den så absolutt konkurrerer med rene forforsterkere i prisklassen, hvilket i seg selv er rent ut sagt fantastisk. Her får man altså en herlig vellydende DAC med volumkontroll, men vi slipper unna disse digitale “mikke-musløsningene” som låter mer og mindre brukbart. DAC V1 er nemlig også en 100% ekte forforsterker. Hodetelefon Som om det ikke er nok at V1 er en sterk konkurrent til alle DAC’er opp til godt og vel 10 000, alle forforsterkere opp til om lag samme sum, ja så står den seg også i konkurranse med hodetelefonforsterkerne i samme prisklasse! Om ikke dette er det ultimate hi-fiKinderegg, så vet ikke jeg. Naim påstår i sin lektyre at hodetelefonutgangen driver alle impedanser, tillat meg å tvile litt på det. Jeg er langt fra fornøyd med måten den ter seg på når jeg bruker mine Beyerdynamic T1 (800 Ohm), nemlig, det som kommer ut er middels bra, nokså dødt og tilbakelent. Men på lavimpedante! Jeg er nesten sjokkskadet over kvaliteten som åpenbarte seg fra mine Klipsch M40, at de faktisk var så gode har jeg ikke oppdaget tidligere. Med PSB M4U2 har jeg samme opplevelse, de strammes opp og får en naturlig, lettflytende mellomtone som toppes av en luftighet av utrolige dimensjoner. Den trekker også med seg de smått utrolige v-Jays til nye høyder, disse knapt 400-kroners plastbøylene feier brettet rent for konkurrenter, og tar nå også steget inn i hjemmets lune rede, dette er ufattelig bra! Jeg tenker det er bare å ta med seg et par Sennheiser Momentum ved neste korsvei, skal nok litt til å knocke en slik kombinasjon uten å gjøre seg til fant. Musikken fra NAP 100 Effekttrinnet er løselig basert på Superunity-topologi, bygget som dual mono, men som nenvt med liten strømforsyning. Naim gjør derfor klokt i å sette grenser for brutaliteten helt nederst, den ruller pent av nedover,og spiller du den på fulltonehøyttalere, er det åpenbart at den ikke rister blokka. Det gjør ikke noe, bare for å ha det klart, for den spiller musikk som det høver seg en engelsk gentleman. Dette tross alt rimelige effekttrinet minner meg egentlig ikke så rent lite om lyden fra Exposure, vi finner liten eller ingen 57 333 Naim DAC V1 evne til sjokkleveranser, derimot en stedig overbevisning overfor lytteren om at musikk er laget for å lyttes til. Dette er enda et sånt “hvorfor-betalemer?-produkt”, et som gjør musikklyttingen frustrasjonsfri, og det er faktisk ikke så vanlig som det burde i vår bransje. Personlig foretrekker jeg stativhøyttalere med dette effekttrinnet, da klangbalansen har det med å gjøre småtasser levende og særdeles behagelige å lytte til. At den lille, enkle konstruksjonen Audio Note AX1 har slike kvaliteter på lur er knapt til å tro! Atter en gang synger min favorittkombinasjon Naim/Audio Note med en stemme så sonor og elegant at det er den rene livseliksir. Også dette trinnet innehar kvaliteter man ikke uten videre tiltenker forsterkere i prisklassen, mens kompromissene er fornuftige og lite plagsomme. Klang og innsyn er i toppklasse i prissegmentet, og gitt at man benytter V1 som pre, er overgangen til Doxa 74 faktisk ikke sjokkerende. I sannhetens navn er Doxa’s strømforsyning, og dermed kontroll, i en annen liga, men resten? Jo, det er igjen mulig å finne mer innsyn, mer detaljer, og mer kraft, som nevnt, men med et par gode stativhøyttalere er det nesten så man ikke bryr seg. Man blir så opptatt av å nyte! Igjen er den stemt en liten anelse mot det mørke, men så rent og pent at intet savnes oppover i hvert fall. NAP 100 gir musikken vinger, Naim har fått det til. Igjen. 58 Sammen for evig Kombinasjonen av Naim V1 DAC og NAP 100 er en så åpenbar no-brainer, at det er liten vits i å lete andre steder. I lag spiller de musikk med svært god klangstruktur, mykt og intenst behagelig. Til tross for denne svake tendensen til mykhet, er det en herlig livlighet til stede også, alt i alt meget medrivende på alle musikkstilarter. Eller..., jeg begynner ikke med headbanging rett nok, men alt annet er jo helt vidunderlig. Høyoppløste filer fra Linn og Naim Records er soleklare innertiere, vil du ha med absolutt alt denne kombinasjonen kan levere, sett gjerne inn et par høyttalere fra Kudos, nå snakker vi lyd av høy klasse her! Claire Martin’s “The meaning of the blues” får virkelig mening, en anelse fortykket mellomtone, varme kvinnestemmer er vanskelige, men dette er pirk, altså. Innsynet er formidabelt, prisklassen tatt i betraktning, det er bare å la seg flyte med. Apropos flyte, Dvorak’s “Czech suite” spilt av Scottish chamber orchestra, viser igjen hvilke kvaliteter disse komponentene er i besittelse av. Her, hvor det er litt av hvert å holde styr på, aner vi en viss tendens til tåkelegging, men klanglig sett er det helt sanseløst bra. Det flyter så utrolig fritt, det puster og lever, som havets bølger slår det mot lytteren, utrolig behagelig og vakkert, er det. Opera, da i form av Händels arie “Orrida a gl’occhi miei” sunget av Emma Bell, viser at det (heldigvis) går an å få enda mer klangkorrekt og luftig gjengivelse om du legger større summer i potten. Til tross for lekenhet og mye luft også i denne gjengivelsen, mangler siste klangstruktur og stofflighet for å føle at du er der. Alt i alt Dette settet er et fordømt mesterverk! Naim ser seg tilbake og fosser fram, lydmessig er kombinasjonen av V1 og NAP 100 noe av det mest vellykkede jeg har hørt av innstegsmodeller noensinne. Om jeg har vært over meg av begeistring underveis, er det vel på tide å presisere at til tross for de fantastiske kvaliteter som her finnes, så er det selvsagt ikke som å høre Fidelitys referanseanlegg. På den annen side er det et anlegg som oser av kvalitet og formidler musikalsk innlevelse for en sum mange har råd til. Legg til et par gode stativhøyttalere med rettlinjet, høy impedanskurve, og det er i grunn ikke mye mer å lete etter. Det vil si, dersom du ikke behøver en masse dunder og brak for pengene, da. Det er ikke braking dette anlegget bedriver. Det leverer derimot livskvalitet, og det får jeg faktisk aldri nok av. Strålende Naim! Naim DAC V1, DA-omvandler, forforsterker og hodetelefonforsterker, NOK 13 000 Naim NAP 100, 2 x 50 W effektforsterker, NOK 7000 Importør: Ljudtema Verdenspremiere USHER X HIGH-End System, Hi-Fi Messen Horten! USHER etablert 1972, Taiwan. Mr. Lien-Shui Tsai mener at kompromissløse hifi komponenter kan og bør prises slik alle musikk elskere og audiofile får del i denne luxsus. Til en pris de kan betale! Forskning, utvikling og produksjon i store antall, i lavkostland, har gjort dette mulig! Du kan nå kjøpe de utmerkede DANCER MINI X. Skulle senere behov og ønske om å oppgradere til ett fulltone high end system komme, kan du supplere med MINI X SUB System. OBS; For de aller fleste vil USHER MINI X, som spiller rent ned til 41hz, lyde serdeles tilfredstillende, selv i mellomstore og større rom! Skandinavisk importør av USHER høyttalere Etablert 1989 www.dacapohifi.no Spec MINI X combine with MINI X SUB; 3 way 3 drivers - Diamond DMD dome tweeter 1.25", Mid-low woofer 7" (8948A) Low-bass woofer 11" (ETON 11-584) Frequency response (-3 dB): 24hz ~40kHz Sensitivity: 87db Nominal impedance: 8 ohms - Power handling: 180w Weight: 83.5kg - Size: (w x d x h): 37 cm x 62 cm x 113 cm 333 Parasound Halo P-5 stereo dac/pre: Champagne til bruspris? Dette er gavepakken til frustrerte eiere av mellomdyre og kostbare hi-fi anlegg – og også rådyre kinoanlegg – som ikke lenger gleder seg like mye som før til å sette seg foran høyttalerne og fryde seg over favorittmusikken… Tekst og foto: Knut Vadseth Mens særlig høyttaleren, men også effektforsterkeren, får det meste av oppmerksomheten i et stereoanlegg, er min erfaring en helt annen; det er signalkilde og forforsterker som påvirker lyden mest. Og på grunn av manglende forståelse for dette, er det også her det svikter mest i de fleste anlegg. Og resultatet er ikke bare tynnere og mer ”metallisk” lyd, men også at størrelsen på lydbildet og artisten samt dypbassen, tredimensjonalitet og alt det andre som man gjerne tiltroes høyttalerne, blir langt dårligere enn potensialet. Og selv når det låter greit med brukbar fokus, klangbalanse og dynamikk, så mangler gjerne mye av livet. Det er som du nyter favorittdrinken din; øl, cola eller champagne etter at all kullsyren har forsvunnet. For musikken betyr det 60 at det gjerne låter sterilt og ganske fargeløst og uten de mange detaljer som krydrer den musikalske opplevelsen. Med en god og relativt prisgunstig kombinasjon av dac og balansert pre med kinoinngang og presis kontroll av eventuell sub, ville en rekke utmerkede stereo og kinoanlegg kunne oppgraderes betydelig med denne ene boksen fra Parasound som både sparker liv i din gamle Cd- og multispiller, og som gir ikke minst de mange gode norske effektforsterkere som sitter i de tusen hjem et langt bedre liv. De får endelig vist hva de egentlig er gode for. For ikke å snakke om de mange Parasound forsterkere som nok er kapable til enda bedre lyd enn hva de fleste hittil har hørt. Men da må det altså være kanel på inngangene, ikke skitt… Fantastisk dac Da vi hørte rykter om denne nye superboksen med både dac, balansert pre, inngang for kinolyd, balansert basskontroll (2.1) med kontroll både av hovedhøyttalere og sub pluss MC Riaa med overbevisende tekniske data, hadde vi allerede hørt Parasounds dedikerte high-end CD-spiller til en pris av nærmere 50 høvdinger spille som en drøm. Den var lydmessig verd hver eneste krone. Men med sin CD-sprekk foran og lette konstruksjon med typisk Halo-design, lekker nok men knapt high-end, ville den neppe rokke noe særlig ved markedssegmentet for CD spillere i toppklassen. Men den veldig gode dac’en i denne spilleren, fikk en strålende sekundærbruk med den råbillige Parasound Z-dac (5 k) som vi lot oss begeistre førsteinntrykket av den analoge forforsterkerdelen med Electrocompaniet MC-1 cd-spiller nesten sjokkartet på et hundretusen kroners anlegg! Her var det et tydelig slektskap også lydmessig med den mye dyrere JC 2. Det var likevel først da vi fikk høre den endelig prisen med fulle garantier gjennom faghandelen, inkludert en fjerdepart av denne summen direkte til staten, at vi fikk hakeslepp! Under 10.000 kroner for alt dette, hvordan er det mulig? Ferten av high-end «Parasound P-5 dac/2.1pre/Riaa minner oss veldig om de relative kvaliteter og betydningen av NAD 3020 da denne forsterkeren ble lansert for en generasjon siden. » over i forrige blad. Og så var det selvfølgelig også usb inngang for strømninger og liknende programtilbud. Det eneste vi kunne være litt skuffet over, var at her ikke var noen volumkontroll. Det var da den norske importøren røpet at denne dac’en i en marginalt forenklet variant skulle finnes i den nye forforsterkeren som skulle etterfølge det vi mener har vært det beste prekjøpet vi vet om; den balanserte Halo P-3 til rundt 10 tusen kroner. Men prisen for all denne nye herligheten med så mange ekstra fiduser, faktisk også bass og diskant(!), var hittil ukjent selv om målsettingen fra starten av var at den skulle koste mindre enn tyve lapper. Første produksjonsmodell Da vi fikk den aller første produksjonsmodellen til vurdering, visste vi fremdeles ikke noe om prisen. Men en rask vurdering av alle funksjoner tydelig markert både på front- og bakside indikerte en kompleksitet som gjorde den beskjedne vekten (6,3 kg) noe tvilsom, som for øvrig også innmaten gjorde det. Her er innvendig forbløffende god plass, noe som selvfølgelig gir designeren muligheter til på separere elektroniske komponenter som kan påvirke hverandre, men samtidig virker begge deler mindre overbevisende sett fra et high-end ståsted. Firmaets signatur pre, JC2 veier mer enn det dobbelte, har det dobbelte innvendige volum og er i forhold stappende full av elektronikk selv om her verken er RIAA, subkontroll eller dac. Og hjemmekino inngangen koster alene fem tusen kroner ekstra mens den er standard på P-5. Men hva skjer da med lyden? Om P-5 ser klart billigere ut enn storebroren, så var likevel Nevnte jeg at den kritiske volumkontrollen på P-5 er en ekte ALPS konstruksjon med fjernkontroll? Dette lukter faktisk high-end! Og det låter også high-end utrolig langt på vei. Det er først ved direkte sammenlikning med våre referanse APL M-Dac til mer en tidobbel pris, at vi hører begrensninger i fylde og klangstruktur, og at den distinkte øvre mellomtonen som oppleves som krisphet på rimelig utstyr, gir en litt slitsom hardhet til feleklangen på referanseutstyret. Men her er et stort tredimensjonalt rom på gode opptak, glimrende fokus og en ærlig, naturlig lydsignatur uten parfyme. Likevel er lydbildet storslagent, lite øretrettende og generelt veldig tiltrekkende på all musikk. Men i et mangehundrekroners anlegg er her altså – tross fremdeles imponerende lyd– visse begrensninger i forhold til det aller beste. Det skulle bare mangle. Men i vårt 100 tusen kroners storanlegg bakerst i bladet, finner vi Parasound Halo P-5 som en nærmest perfekt følgesvenn som muliggjør en besparelse på mer enn halve prisen av P-5 ved å kunne kjøpe den rimelige multispiller Oppo 103 istedenfor den dyrere 105 som har bedre analogutganger, noe du ikke lenger trenger. Og selv i vårt ”high-end budsjett” anlegg (totalpris drøye kr. 200.000) som vi beskriver noen sider lenger bak i bladet, er vi åpne for at P-5 kan være en ganske optimal komponent om det betyr at du kan frigjøre noen kroner til bedre Cd-spiller som EC MC-1 Up, Marantz SA11S3 eller Parasounds nye CD. Alle disse koster rundt 40 k, men hvor spesielt den eldre konstruksjonen MC-1 også finnes på bruktmarkedet. Alle disse utnyttes sannsynligvis best via den balanserte analoginngangen på P-5 da den innebygde konverteren på disse er minst på høyde med P-5 sin, mens rimeligere CD-spillere og alle DVD/Blu-ray spillere utvilsomt vil låte bedre med den gode digitalkonverteren i P-5 via en god coax digitalkabel. Også de fleste eldre CD-spillere, selv i høyere prisklasse, vil kunne få nytt liv med P-5, selv om 61 333 Parasound Halo P-5 stereo dac/pre: Superb basskontroll. USB og coax digitalinngang. MC og MM riaa. man her må prøve seg frem om det blir best lyd med digital eller balansert analoginngang. Mer om lyden Å beskrive lyden fra denne prisgunstige pre/dac kombinasjonen er like vanskelig som å beskrive et glass som er 50% fylt med vann. Er glasset halvfullt eller halvtomt? Også ordet ”nesten” får ny betydning da ”nesten” her i flere sammenhenger kan oversettes med ”praktisk talt likt”. Som Trond Torgnesskar uttrykte det da vi koblet en gammel MC-1 (nylig kjøpt for kr. 9 000!) på analoginngangen, koblet til et par nøkterne Parasound Halo A-21 og via Chord høyttalerkabler ut til de store, men forbausende rimelige XTZ 62 Divine 100 høyttaler: ” Jeg har knapt hørt bedre lyd til denne prisen, og med en tyngde og dypbass som de fleste tilsvarende anlegg ikke er i nærheten av.” Halvfullt– og vel så det. Og selv i referanseanlegget med det beste lydutstyret vi har maktet å samle, låt det så bra med P-5 ved denne norske ”verdenspremieren” hos Fidelity at jeg simpelthen ikke våget å teste forskjellen til den tyve ganger så kostbare APL M-Dac. Jeg var alvorlig redd for at besøkende journalister og Parasound importøren i forhold ville latterliggjøre den kostbare high-end dac’en. Men da jeg i freden og roen etterpå faktisk prøvde, oppdaget jeg at her med APL nå var en helt ny verden av klangfarger, varmere og krispere transienter, større dynamikk og enda dypere og fyldigere bass enn hva vi hørte med P-5. Og som sagt; den ”krispheten” som jeg i presensområdet opplevde nærmest positivt på rimeligere utstyr, opplevde jeg nå ved direkte sammenlikning enten som en anelse topp i frekvensgangen, eller en dæsj forvrengning. Frekvensgangen på APL’en var nemlig betydelig mer homogen samtidig som den var en anelse varmere og med enda bedre oppløsning og dynamisk kontrast. Men dette betyr slett ikke at P-5 med sine kvaliteter og gunstige pris bare er halvtom? problemer da denne knapt er tilstrekkelig god til vinylentusiater med rigg langt over hva denne boksen koster, men som jeg antar er minst på høyde med de to/tre tusen kroners Riaaboksene som er optimal til en rimelig Rega eller Project for å få liv i den nedstøvete vinylsamlingen. Basskontrollen til en eventuell subwoofer (eller 2) er spesielt fiks, ikke bare for kinoentusiaster, men også for lydentusiaster som vil ha små høyttalere med bortgjemt sub, men som i praksis sliter med å få dette til. På P-5 er det valgfrie grensefrekvenser både for satellitt og sub, slik at man også kan få bort et frekvensavvik i bassen ved å justere slik at det blir en passende hull eller overlapp for å redusere problemet. For kinoentusiasten som har sluttet å spille musikk er også denne boksen snarveien til fornyet musikkinteresse både fordi den sparker liv i eldre CDspillere med digitalutgang og noenlunde fornuftige drivverk, og også fordi den lager et langt større og fyldigere lydbilde (i stereo) fra de fleste dvd/ multispillere. Man skal også svært høyt opp i pris for at en multikanal receiver er i nærheten av kvaliteten på P-5. Og via kinoinngangen på P-5, er det lett å fortsatt bruke receiveren uten stadige omkoblinger. Dilemma Richard Schram og Parasound har selvfølgelig ikke laget vin av vann med dette elegante, praktiske og rimelige nøkkelproduktet som likevel kan – og bør – kunne oppgradere tusenvis av eksisterende hi-fi anlegg og gi eierne betydelig større musikkglede. Men Parasound P-5 dac/2.1pre/Riaa minner oss veldig mye om de relative kvaliteter og betydningen av NAD 3020 da denne berømte integrerte forsterkeren ble lansert for en generasjon siden. ”Champagne til ølpris”, mente importøren den gangen. Vel, her får du etter min mening en grei musserende nærmest til bruspris… 3 Poenget er at det er et dilemma å fortelle hvor fantastisk bra denne boksen er i selv ganske dyre anlegg, men også at her selvfølgelig er begrensninger. Verken dac eller forforsterkerdel er noe sensasjon i seg selv. Men de er begge oppsiktvekkende gode og fungerer glimrende sammen, slik at P-5 langt har det beste pris/kvalitet forholdet vi har hørt til den meget moderate prisen! Dessuten er denne prisen såpass lav at Parasound P-5 er innen rekkevidde for veldig mange musikkelskere, samtidig som den faktisk er så god at den vil forbedre – og dermed gi større opplevelser av favorittmusikken – i selv allerede veldig gode anlegg At man i tillegg har fått en meget brukbar MC-Riaa på kjøpet, skaper litt Konklusjon Pris: NOK 9 990 Importør: NCMS Edited by Foxit PDF Editor Copyright (c) by Foxit Software Com For Evaluation Only. dynaBel engros Tvetenveien 32, 0666 OSLO. Tlf. 22 65 80 70. www.dynabel.no 333 Clones Audio 25i integrert forsterker: Den musikalske lunchboksen Chip? Er det hifi,da? Og vi får frysninger når noen snakker om kloning. Men vi som elsker musikk og hifi kan juble! Av: Trond Torgnesskar F or en god del år siden kom hyperminimalistiske, japanske 47labs på markedet med sin etterhvert berømte Gaincard, en liten forsterker basert på en chip fra National Semiconductor, en solid ringkjernetrafo, noen svært få, men kresent utvalgte komponenter og et lite aluminiumskabinett. Den ble raskt hyllet for sin åpne og svært musikalske måte å spille på. Men den fikk kritikk for prisen, som på det tidspunktet lå på tre tusen dollar. Det er mye penger for en så himmelropende enkel konstruksjon. Uansett satte den 47labs og Kimurasan på kartet. Vel, ikke bare det. Den snudde opp-ned på de flestes forestillinger om hva en virkelig musikalsk forsterker skulle inneholde. En chip som hjerte i forsterkerkonstruksjonen? De fleste trodde ikke sine egne ører. Men det skulle vise seg at det kan bo magi i en chip når den brukes riktig. Den ble kanskje det mest mytiske japanske hifiproduktet siden Ongaku-forsterkeren og den første Koetsu. Det sier ikke lite. Klone Mannen bak selskapet med det sjokkerende selvforklarende navnet Clones Audio (Snakk om å spille med åpne kort!) eide i sin tid en 47labs Shigasaki (det opprinnelige navnet på den første versjonen som skiller seg litt fra den som finnes i dag), og var svært imponert. Da hans far også ønsket seg en, og den var blitt både dyrere og vanskeligere å få tak i, bygget den foretaksomme grafiske designeren like godt sin egen kopi, tro mot orginalen både med hensyn til komponentkvalitet, innvendig kabling og selvfølgelig konstruksjon. Og sånn ble dagens testobjekt, den lille integrerte Clones Audio 25i, født. En boks uten bokslyd! Den ankom huset mitt via vårt ikke alltid like eminente postvesen, og var både godt pakket og imponerende bygget. Utseendet går vel kanskje ikke hjem over alt med sin litt dystre svarte fremtoning med grønn lysdiode, volumpot og inngangsvelger, men den har en industriell eleganse over seg som burde appellere til alle som misliker audiofil bling. 64 Strømbryteren finnes på baksiden, sammen med tre innganger og to høyttalerutganger med terminaler som likner mistenkelig på WBT. For meg er det et sterkt signal om å la boksen stå på nærmest konstant, og etter fire dager på strøm tok lyttingen til. Tre innganger holder til de fleste, og et passivt alps volumpot er en god og gjennosiktig vei å gå. For de som ikke orker å reise seg, kan 25i leveres med fjernkontroll etterhvert. En solid liten sak i aluminium. Da koster herligheten ca. to tusen til. Denne lille sorte ble forøvrig koblet til mine Impulse H2 hornhøyttalere og min TentLabs/APL CD-rigg.All kabling var fra Oblivion, så også nettfiltreringen. Kostbare greier, men Clones viste seg å kunne takle dyre medspillere. Sjokkerende åpen Det er ikke ofte jeg har såkalte budsjettprodukter innom, men jeg har da hørt noen likevel. Også i eget anlegg. Prisen på Clones 25i forteller meg at dette er et sånt produkt. Men det er jaggu det eneste også. Når konstruksjonen er så enkel, blir det kritisk hvilke deler man bruker, og her er det gjennomført etter boka. Med Joni Mitchells nesten litt monumentale tilbakeblikk «Both sides now»tonende ut i lytterommet var det helt klart at vi har med et ganske spesielt produkt å gjøre. Lyden har en ganske sjokkerende åpenhet,samtidig som instrumentene har både kropp og stoffelighet som ikke på noen måte hører hjemme i denne prisklassen. Som om ikke det var nok, er størrelsen på lydbildet imponerende, og evnen til å gjengi akustikk og rom ville vært imponerende fra en forsterker til fire ganger prisen. Makan! Musikken har en sammenheng og en organisk måte å flyte på som gjør det veldig lett å lytte innover og følge instrumenter og forløp,og dette innsynet fører tankene mot vellykkede rørkonstruksjoner, kanskje særlig av SET-typen. Å si det om en transistorforsterker til i overkant av fem tusen er oppsiktsvekkende nok, men sånn er det. Tjuefem watt rekker langt når det gjøres som her. Mellomtonen var virkelig finkornet og ekspressiv, kanskje litt fokusert på. Denne lille boksen har et rytmisk driv og en imponerende hastighet, noe som fører til at det blir virkelig morro å spille plater. Oppløsningen er igjen imponerende, og av en så åpenbar kvalitet at det nok setter høyere krav til komponentene Clones 25i brukes med. I alle fall om målet er å få ut mest mulig kvalitetslyd, og det er det jo som regel. Mantraet her må være å ikke la seg lure av prisen. Sånn er det ofte med virkelig gode ting. De tåler å matches ambisiøst, men det er ikke nødvendig. De er vanskelige å vokse ifra. Leker med de store Måten denne forsterkeren lekte med større orkesterverk klangstrukturer og rent drama var en fryd å høre på, og denne boksen er virkelig i stand til å gi en sjokkerende god innføring i begrepet «betalbar high end» Andsnes´piano på hans ufattelig fine Haydn-skive er mer pågående og lysere i uttrykket enn det jeg bruker til vanlig, men det skulle bare mangle. Sett opp Clones med en klanglig kompetent kilde, som for eksempel Halides nydelige HD-dac, finn et par musikalsk troverdige og ikke altfor tungdrevne høyttaler, for eksempel klassiske små Tannoy, og du kan være en lykkelig musikkelsker i årevis. Nøkternt vurdert har nok mellombassen også fått litt fokus, og dette gir selvfølgelig inntrykk av at kreftene har et stødigere grep om musikken enn tilfelle er. Det gir snert og timing, og sånt får foten til å gå. Clones 25i er såpass rytmisk våken at den glatt går Naim i næringa, for å si det sånn. Lenger ned i den soniske avgrunnen er det forsåvidt brukbart med kontroll og oppløsning, men det blir samtidig tydelig at et sted stopper det opp. Det gode er at bassen er uttrykksfull og pulserende så lenge kreftene rekker til, den blir aldri overdempet og buldrete. Grensesprengende Så er da en Clones 25 alt man trenger? Det kommer jo an på hvor man er i loop´en, på et vis. Den spiller rett og slett forførende bra, og helt grensesprengende straks prisen kommer inn i regnestykket. Det er sånne produkter som dette bransjen trenger for å få en uoppmerksom musikkelsker til å Pris: kr. 5 700 importør: Hagto Audio begripe poenget med hifi, adiofili og trangen til å få musikken til å låte så overbevisende som mulig. En springskalle til alle som priser hifi med gaffel. Jeg tar av meg hatten. Det er håp for oss og subkulturen vår. Når audiofilien har tatt nakkegrep og du føler du bare må ha noe større og med rør eller noe, kan lunchboksen fra Hong Kong bli den åpenbare backup-forsterkeren. Jeg har nevnt at den har kvaliteter man vanligvis må til en single ended rørforsterker for å finne, og det står jeg ved. Det skorter riktignok litt på klangfarger, oppløsning og tonal innsikt sammenlignet med virkelig dyrt utstyr, og min private forsterker er ganske overlegen når det gjelder å flytte musikken ut av høyttalerne og inn i rommet. Der sliter Clones litt, men det den gjør, gjør den likevel helt strålende. Den kommuniserer musikkens sjel som om den kostet flerfoldige ganger mer. Den gjør det den kan så nydelig og overbevisende at det er lett å ikke henge seg opp i det den ikke er dimensjonert for. En dverg både størrelses- og prismessig, men en musikalsk gigant. Inntil noen kommer trekkende med noe bedre, og det tror jeg kan ta lang tid, er Clones Audio 25i min personlige referanse i prisklassen. 3 65 333 Budsjett: Usher Dancer Mini-X Dansende diamanter 66 Usher går fortsatt for diamant. Fryd for ørene? Av Jan Myrvold D et finnes flere typer høyttalerprodusenter. De mest kompromissløse som med «cutting edgeteknologi» i alle ledd sikter seg inn på highend-segmentet, som legger ned store ressurser i forskning og utvikling, og gjerne produserer alt av enkeltkomponenter selv. I andre enden har vi dem som baserer driften på å sette sammen noe med standard OEM-komponenter som utgangspunkt. Andre igjen – den største gruppen – har en mellomløsning, hvor de gjerne benytter anerkjente OEM-komponenter som de får modifisert etter helt spesifikke krav. Også har man Usher. Da taiwanske Usher feiet inn på den vestlige hifi-scenen ble de først møtt med en solid dose skepsis. Nok et «kinaprodukt» som med «billige» kopielementer og lavtlønnet arbeidskraft bomber markedet med prisgunstige etterligninger av de europeiske og amerikanske originaler, liksom? Så er det vel kanskje også slik at Usher benytter samme underleverandører som produsentene de «kopierer». Som i det 7’’ bass/mellomtoneelementet som sitter i det her omtalte produkt, som ligner mistenkelig mye på en modell vi kjenner fra en herværende skandinavisk storprodusent. Om min hukommelse ikke faller meg i ryggen, har redaksjonen i Fidelity ved en anledning mottatt telefonhenvendelse fra de gamle travere ScanSpeak i sakens anledning. Slik jeg tolker det mener de utflaggede danskene seg kopiert av Usher, og på den bakgrunn bør ikke sistnevnte få slippe til med omtale av sine produkter i den frie uavhengige presse! Usher hadde uansett et ess gjemt i ermet i form av den amerikanske bransjenestor Dr. Joseph D’Appolito, en mann med den aller tyngste faglige pondus på området. De fleste kjenner vel konfigurasjonsprinsippet som fortsatt bærer hans navn, første gang beskrevet i avhandlingen «A Geometric Approach to Eliminating Lobing Error in Multiway Loudspeakers», offentligjort under AES 74. kongress, 1983. Han fungerer visstnok som Ushers tekniske konsulent og veileder på delefilterdesign. Han har også i de senere år vært knyttet til Snell. Og hvem vet, kanskje blir han en dag hifi-bransjens første «John Fogerty», altså saksøkt for å kopiere seg selv! Publikums skepsis forsvant uansett relativt raskt da de velbygde og finish- messig lytefrie konstruksjonene fra Taiwan først fikk vist seg frem. Et utall «best-buy» nominasjoner fulgte, ikke bare fordi de var priset flere vektklasser under de fleste av produktene de hadde ambisjoner om å konkurrere mot. De låt faktisk også bra! Nå er de igjen på banen med en helt ny modell, denne gang altså en stativvariant, hvor selve møbelaspektet er dratt enda et hakk nærmere den endelige perfeksjon. Mini Dancer Mini-x Diamond er som vi skjønner firmaets siste nyvinning av stativhøyttalermodeller, helt presist en to-veis bassreflekskonstruksjon. Selvsagt er den bestykket med Ushers allerede omtalte egenproduserte elementer. Som antydet et papirbasert 7’’ bass/mellomtone, og firmaets 28mm DMD-diskant. En konstruksjon som Usher med atskillig bedre samvittighet kan kalle sin egen. Ikke at de på noen som helst måte er først eller alene om å benytte det nye motematerialet «diamant». Som i denne sammenhengen selvsagt er en syntetisk variant, men fortsatt med de egenskaper som i utgangspunktet er gunstig for et element som skal bevege seg med flere titalls tusen svingninger i sekundet. Vi snakker da først og fremst om å tåle den enorme varmeutviklingen som er en naturlig følge av dette. Mer tveegget er rigiditeten dette materialet har. Noen konstruktører har vel da også erfart at det kan bli for stivt, og da låter det slettes ikke bra når det begynner å «brekke» opp. Usher mener å ha funnet en løsning på dette problemet. Rett og slett ved å dele opp massen. Selve membranen er derfor sammensatt etter et «sandwichprinsipp», med to separate ytre lag av det syntetiske diamantmaterialet, og et mellomliggende membran av metall i mellom. Et par av diskantelementene som her er benyttet koster i løsvekt alene omtrent nøyaktig halvparten av veiledende utropspris for et par komplette Dancer Mini-X! Som en liten digresjon tillater jeg meg selv å stille et lite spørsmål om hvorvidt disse «diamantene» egentlig er bryet (og pengene) verd for de som vurderer en «oppgradering» fra Beryllium, slik Usher-importøren tilbyr eiere av andre og eldre Usher-modeller? Beryllium høres da vitterlig ut til å fungere svært bra i de fleste konstruksjoner, og har i undertegnedes ører en noe varmere, mykere mer organisk signatur. Men smaken er som kjent forskjellig fra lytter til lytter. Det er uansett grunn til å tro ingeniørene – og muligens økonomene og markedssjefen også – hos Usher selv har finregnet på dette. Men det er mer enn bare diskantelementene som virker påkostet på denne høyttaleren. Som terminalene. Ligner veldig mye på WBT. Men er muligens egenproduserte de også? Og det er fortsatt selve kabinettene som imponerer aller mest. Usher har jo en viss tradisjon å følge her, men det er uansett ikke helt dagligdags å oppleve denne kvaliteten i denne prisklassen. Ekte treverk, et limtreprinsipp av hele 25mm tykkelse, i den velkjente buede form. Omtrent like stive som hovmesteren i en engelsk herreklubb. Frontbaffelen med de gjenkjennelige «stealthlinjene» álá Avalon, drapert i blank, svart pianolakk, er faktisk dobbelt så tykk! Ikke å undres over at disse kompakte boksene veier over 15kg pr stk. Delefrekvensen er satt til 2300Hz, altså litt over der våre ører er aller mest følsomme. Effektivitet oppgis til 87db for første Watt inn, og nominell impedans ligger på 8 Ohm. Altså ganske konvensjonelt, og Dancer Mini-X bør utfra disse verdiene anslås å være en relativt overkommelig last for de aller fleste forsterkere av en viss kvalitetsklasse. Selv har jeg stor tro på at en forsterker med høy klasse A-drift kan være en interessant partner. Eller hvorfor ikke en litt kraftig rørforsterket, bestykket med KT88, KT90, KT120, 6550C eller EL34? Selv om de aller fleste trekk både hva formspråk og tekniske aspekter angår aldri så mye er «lånt» eller «imitert» fra vesten, er den utførte håndverksmessige finish gjennomgående på aller høyeste nivå. Absolutt lytefri. Velg mellom lys bjørk eller mørk valnøtt. Oppsett Disse høyttalerne viser seg gjennom testen å virke fornuftig dimensjonert for et lytterom av den størrelsen undertegnede disponerer. Altså ca. 20kvm (4x5) gulvflate og takhøyde temmelig nøyaktig 3m. Høyttalerne fungerte veldig bra med omtrent 2.5 m mellomrom og frontene ca. 80cm ut foran vegg. I dette tilfelle spillende på tvers av rommets lengderetning. Dancer Mini-x tåler godt å stilles tett mot bakveggen, da bassen ventileres ut via fronten. All elektronikk er oppstilt langs den ene kortveggen. Slikt krever lengre høyttalerkabler, men jeg opplever alltid 67 333 Budsjett: Usher Dancer Mini-X en gevinst ved ikke å plassere elektronikken stående mellom høyttalerne. Her spiller kanskje også psykoakustikken en viss rolle, men man reduserer garantert også mekaniske tilbakekoblinger, spesielt i form av vibrasjoner fra stående bølger. Videre er det ofte en stor fordel med god avstand til sidevegger. Denne omtalen er hovedsakelig basert på et oppsett hvor programkilde har vært en klassisk EMC1 16/44.1, og forsterkerelektronikk den integrerte dynamikkbomben DarTZeel CTH8550. Altså to spillekåte villbasser, hvor kanskje førstnevnte kanskje mangler en smule «raffinement», men samtidig har en varme i mellomtonen som matcher godt med disse høyttalerne. Dessverre er min referansespiller fra EmmLabs på vei til Canada for en liten makeover. Musikk Den franske stjernesopran Veronique Gens kan vel på mer enn én måte matche Ushers iboende eleganse. Uansett blir en gjennomspilling av hennes «Les Héroïnes Romantiques -Tragédiennes 3» en absolutt estetisk opplevelse. Hennes distinkte stemme skinner med polert glans, uten tendenser i retning av mot flising eller hissige sibilantlyder, samtidig som Mini Dancer-X overstrør lytteren med en superdefinert detaljrikdom over hele frekvensspennet hele veien opp fra bunn til en frigjørende utstrakt og luftig topp, alt gjennomført i en ytterst homogen vending. Opptaksrommets dimensjoner blir trukket opp for lytterens indre øye, og det er intet mindre enn forbløffende måten man kan følge det svake, hviskende ekkoet av luft i bevegelse som ligger som en skygge bak selve strupelyden flytte seg i én og sammenhengende bevegelse fra den venstre høyttaleren på skrått innover og deretter dø ut et sted bak den høyre. Transparens og dybdeinformasjon som absolutt aspirerer til highend-nivå. Er dette kanskje en trend i tiden? Altså eksepsjonell transparens og holografi fra en konvensjonell, dynamisk høyttaler? Jeg mener å kjenne igjen noe av det samme som jeg i den senere tid også har hørt fra Marten Coltrane, Dali Epicon og KEF Blade. For ikke å glemme Avalon Idea. I «gamledager» var det vel nesten bare elektrostater og andre panelvarianter som kunne vise til maken? Men med Usher og de ovennevnte trenger man ikke sitte i den definitive sweetspot for å oppleve magien! Fullt så velsmurt er det dessverre ikke når man legger Beethovens «Missa Solemis» i regi av Otto Klemperer for EMI, en bejublet innspilling fra 1966, innlemmet i selskapets serie av «Great Recordings of the Century». Usherne 68 sliter her litt med å separere stemmene i koret og holde den totale orden i presensområdet når det skjer mye på en gang. Samtidig klart mer antydning til «glare», spesielt rundt mannsstemmene i det samme koret. Overgangen mellom presens- og diskantområdet får totalt sett litt mer «kant». Men jeg skynder meg å legge til at akkurat det samme fenomen vil nok også mange andre høyttalere i noenlunde samme prisklasse også slite med, fordi dette er egentlig den definitive syretesten, som bare relativt få og til dels langt dyrere konstruksjoner har passert. Her er det sikkert mange faktorer som spiller inn. Ikke minst matching. Uansett – akkurat med dette fonogrammet løser både mine Respons Grand Artist mkll og de femten år gamle Revel Ultima Gem oppgaven på en mer overbevisende måte. Glattere struktur og mer luft både i og rundt utøverne kan stå som stikkord. For så vidt urimelig å forvente noe annet, spesielt tatt prisforskjellen med i betraktning. Jeg vet dette kan virke som en usaklig sammenligning, men bare bruker dette som koordinater for å plassere Mini Dancer-X sånn noenlunde i terrenget. På grunnlag av gjennomspilling av en lang rekke album med vid sjangervariasjon finner jeg uansett at Usher Dancer Mini-X beveger seg i et landskap veldig tett på enkeltutøverne, uten noe støydempende filter imellom. Muligens nettopp derfor balanserer de av og til helt på grensen til det vel intense når det er harde stålstrenger og annet metall som skal gjengis. Igjen er vi inne på systemmatching. Kanskje snakker vi også litt om delefrekvens. Kanskje til og med innbrenning av høyttalerne. Jeg vet lite om hvor mye spilletid testeksemplarene hadde på forhånd, men produsenten sier de skal være fullt innkjørt etter ca. 160 timer. De fikk uansett mer enn det i undertegnedes varetekt. Men fortsatt skulle jeg så gjerne hørt hvordan resultatet hadde blitt med Beryllium i toppen. Driv Det meste av dette er glemt etter relativt få takter av Carlos Santanas «Shaman». Dancer Mini spenner opp et stort lerret med en behagelig substans og markant, organisk stofflighet i klangfargene. Behagelig mykt gjennom mellomtoneleddet, som sammen med de knivskarpe soli fra hovedmannen surfer på overflaten av et solid fundament, med skikkelig snert og rytmisk driv og treffsikker timing. Mye av det samme – dog i langt sløyere og variert tempo – oppleves gjennom (foreløpig) siste remastering av Pink Floyds «Animals», hvor det spesielt legges merke til en fast og kjøttfull kropp i Gilmours gitar. Disse Usherne virker rett og slett veldig komfortable med oppgaven. La gå – de med litt større stuer og som ønsker en mer overveldende makrodynamikk, bør kanskje kikke i en litt annen retning. Dog kanskje ikke lenger enn en modellstørrelse opp – den gulvstående Dancer Mini-One, som hverken vil opptå mer gulvplass eller loppe kjøpere for avsindig mange flere kroner. For selv om det via Mini-X både gjaller godt i basuner og skraller i paukene under nok en EMI-innspilling – Holsts «The Planets». Her er både drama og nerve hele veien mot det endelige crescendo. Saftig nok, uten at man direkte skremmes ut av godstolen. Dancer Mini-X er og blir en stativhøyttaler, med de fordeler og utfordringer som følger. Som nevnt – for et rom på ca. 20 kvm savner jeg ytterst sjelden noe særlig dypbass. Disse høyttalerne er oppgitt å ha sitt -3Db-punkt såpass langt nede som 41Hz. Det som foregår lengre ned enn dette, er som regel kun av akademisk interesse. Det er mulig man ikke føler Bachs D-mollfuger presse like tungt i mellomgølvet hele veien, men det meste man eventuelt går glipp av, er i mange tilfeller mest for dårlig artikulert rumling å regne. Mini-X spiller i det store og hele med god orden og kontroll også i denne enden av frekvensskalen. Fast og fin hele så langt det rekker nedover. Uansett nok til at jeg får lyst til å høre mer gitarbasert rock. Deer Tick med «Born on a Flag Day» og The Black Keys’ «The Big Come Up» er begge særdeles røffe LoFi-produksjoner som byr på ekstravagante doser den slags. Nok en gang tar disse monitorene oss helt inn i de små rommene mellom hver enkelt av stålstrengene, og gir oss et tydelig avtrykk av plektrene der de treffer og sklir av. Imponerende klarhet hele veien, hvor man absolutt får den autentiske følelsen av garasjerock i ordets direkte betydning. Oppsummert Usher Dancer Mini-X må først og fremst sies å være en veldig god «allrounder», som i kraft av sin åpne og ærlige, ufargede spillestil evner å gjengi alle typer musikk på en utpreget livsbejaende og engasjerende måte. Dette selv om den som ekte kvalitetsprodukter skal, nådeløst vil avsløre alle lurvete innspillinger. Videre er den et produkt som kombinerer avansert, fremtidsrettet komponentteknologi og klassisk møbelkunst på høyt nivå. Derfor bør den ha de fleste forutsetninger for å lykkes på et knalltøft skandinavisk marked. Diamanter er jo den mest eksklusive fryd for ørene? 3 Pris: NOK 21 995 Importør: DaCapo 69 333 Luksus budsjett kr. 30.000-40.000: Litt dyrere – mye bedre Dette prisgunstige og tilsynelatende enkle anlegget med sin sofistikerte lyd er bestekjøpet for svært mange av våre typiske lesere. Og det er låter så fint i et middels stort rom at mange vil betvile at reprodusert lyd kan bli særlig mye bedre… Tekst og foto: Knut Vadseth Et leserbrev i Fidelity beskriver et bruktkjøpt basisanlegg som har kostet leseren bare noen få hundre kroner, men som låter helt utmerket. Selv sitter vi på hytta 1000 meter over havet og undres på om det er rikelig med rødvin eller tynn luft og okygenmangel som gjør at hytteanlegget med eldgamle NAD L-40 og de billigste JPW høyttalerene låter så uventet bra, spesielt på FM fra P-2, tross litt sus. Selvfølgelig har dette ”lykketreffet” med forventninger å gjøre, (eller mangel på forventninger), men også ved at det bare moderat store hytterommet gir glimrende lydbetingelser med god dempning og lite flutterekko på grunn av få parallelle flater. Men i vårt etter hvert ganske lange liv, har vi dessverre erfart at det er en betydelig sammenheng mellom pris og kvalitet! Grei stereo Og når det gjelder et mer ”vanlig” stereoanlegg til et moderat stort rom, er det vanskelig å oppnå musikalsk ”magi” på denne siden av drøye tyve tusen kroner. Dette selv om vi så gjerne vil tro på det motsatte. Selv om NAD 3020 jo er et hi-fi eventyr som vi mer enn gjerne håper kan gjenta seg (Og gjør det nesten med firmaets nyeste digitale forsterker!), så har vi knapt hørt forsterkere, CD-spillere eller høyttalere i 3-5 tusen kroners klassen som ikke forbedres betydelig med bare litt mer penger. Husk likevel på at disse betrakningene er fra et tilnærmet high-end ståsted. I forhold til en billig klokkeradio vil selv et ”best buy” basisanlegg låte fantastisk. Det avgjørende problemet med et 70 typisk basisanlegg, er at det ikke kan fylle større rom og uansett ikke spiller særlig høyt og samtidig rent. Spesielt gjelder dette i bassområdet, særlig for høyttalere, selvfølgelig, men også når det gjelder elektronikk. Den tradisjonelle tynne ”japanske” klangbalansen uten skikkelig fundament nedover er heldigvis etterhvert overtatt av en mørkere klangbalanse (etter NADsuksessen) som til gjengjeld ofte er litt”pudding” uten stramhet, trøkk og detaljer. Til gjengjeld gjerne med en eller flere ”kanter” i øvre mellomtone som kan minne om et TV-bilde med antenneproblemer, eller i beste fall som om man har skrudd opp med altfor mye ”sharpness”. Støy og forvrengning Et billig anlegg tenderer til å fremheve elektronisk støy og forvrengning (”knust glass”), og klarer ikke å gjengi litt mer kompleks musikkinstrumenter uten en elektronisk ”snerr” over det hele. Fioliner i et orkster er spesielt avlørende da typisk forvrenging i dette for øret særdeles følsomme området blir mye skarpere og mer metallisk enn i virkeligheten. Det er knapt mulig å lukke øynene og ”tro” på det man hører. Ikke minst gjelder dette stemmekvaliteter som vi alle er veldig kritiske på. Stemmer skal da låte organisk, ikke metallisk? Det kan likevel finnes enkelte komponenenter i prisklassen som kan låte overraskende bra. Men når all forvrengning og feil adderes, har vi problemer med å skape et virkelig bra hele. Og noe særlig tredimensjonalitet og rytmisk fremdrift på grunn av grei dynamikk, kan man stort sett glemme… Likevel er det verd å nevne noen av de beste produktene vi har kommet over i denne prisklassen. Selv om de rimeligste NAD-produktene ikke lenger er noe selvsagt valg i de rimeligste prisklasser, importerer Hi-Fi Klubben også elektronikk fra engelske Cambridge som tross en anelse ”råhet” tar igjen med solid lyd med flott dynamisk kontrast både fra forsterkere og CDspillere. Klangmessig opplever jeg at her finnes tre-fire ulike kategorier. Først den litt røffe og tøffe Cambridge-lyden med tilsynelatende bra dynamisk Dette spontane bildet fra Stockholmsmessen sier mer enn ord om musikkens gleder. kontrast, ofte også med et imponerende solid bassfundament, men med litt piggtråd i presensområdet og gjerne litt skarpe kanter. Generelt imponerende bra til mye pop – og rock (tross min beskrivelse tidligere), men kan bli litt skarp og unyansert i overtonestrukturen på klassisk. Da er ”NAD” lyden bedre for orkesterklang, og det var vel dette som gjorde at nordmannen Bjørn Erik Edvardsen ble så helt sanseløst populær med sin 3020 forsterker som hadde en fyldig klang som gjemte bort forvrengning oppover, og som forvrengte på en ”musikalsk” måte uten å irritere øregangene for mye. Litt tilbakelent og snilt låt det, og bassen var en smule ”pudding”. Overtonestrukturen er også noe innelukket uten særlig med ”luft”. Likevel opplever mange dette som margarinversjonen av et langt større og dyrere forsterkeranlegg. Og mange er det som har prøvd, noen har også lykkes, med å kopiere denne oppskriften. Den tredje generelle type lyd, er den tilsynelatende superoppløste lyden som tross all sin super finkornethet synes å mangle noe av det viktigste; dynamikk. Transientene kan høres ut som de hopper uten sats fra en trampoline. Eller det blir som å kaste langt med en neve potetmel. Og den deilige diskanttoppen smaker vel mer melis enn ekte marsi- pan? Selvsagt overdriver jeg, men dette er altså den noe negative tendensen på en lydfilosofi som uansett blir foretrukket av mange, og som knapt er verken verre eller bedre enn andre rimelige løsninger som må kompromisse med en eller flere parametre. Men dette er resultatet ved å prøve å lage vin av vann, eller om du vil; å utvinne gull av bly. Den ”verste” lyden er likevel etter min mening den tynne, prektige, kjedelige og absolutt blodfattige billigforsterkeren som burde ha som eneste misjon å være ”stepstone” for noe som er bedre – og dessverre også dyrere… 71 333 Luksus budsjett kr. 30.000-40.000: Tredimensjonal lyd I denne prisklassen over typisk budsjett vokser artistene i størrelse, og man forflyttes magisk til selve opptaksrommet med betydelig opplevelse av 3D. Dynamikken er fremdeles litt sløv, men bare ved sammenligning med mange ganger så dyre anlegg. Tekst og foto: Knut Vadseth Siden våre lesere består av mer enn vanlig interesserte musikkelskere, er det først i gruppen over 30.000 kroner, at vi begynner å oppleve en nærmest magisk tilstedeværelse, og en opplevelse av tredimensjonalitet i ikke altfor store rom. Vi snakker ikke om det magiske lydrommet man kan gå inn i med ørene som øyne, men uansett at det noe større lydbilde også oppleves å gi en opplevelse av opptaksrommet tydelig plassert i en halvsirkel bak høyttalerne. Et godt tegn på vellykket sammensetning og høyttalerplassering er at lyden IKKE synes å komme fra høyttalerne, men langt utenfor på begge sider og også noe bak disse. For å få til dette dybdeperspektivet er det er viktig at høyttalerne er symmetrisk plassert i forhold til rommet slik at klangkarakteristikken blir lik for begge. Også naturlig fokus på blant annet solisten midt mellom høyttalerne, er avhengig av dette. Kompromisser Også i denne prisklassen er det klare kompromisser i forhold til maks lydstyrke og evne til å fylle et større lokale. Og den virkelig dypbassen er ikkeeksisterende uansett om man velger en stativhøyttaler eller en stativhøyttaler. Mye bass behøver forøvrig ikke å bety så veldig dyp bass, bare man opplever en god balanse mellom mørkt og lyst! I denne prisklassen mener Fidelity at stativhøyttaleren er et fornuftig kompromiss da de samme pengene normalt gir en langt mer avansert lydgjengiver som faktisk skaper et større rom og tilsvarende større lydbilde, tross en smule slankere bass. Det siste er forøvrig en påstand med modifikasjoner da mange konstruktører kompenserer mangel på dypbass i stativhøyttaleren med en noe korpulent mellombass som gir en ”varm” klangbalanse, men gjerne med litt mangel på dynamisk kontrast. En multispiller fra Oppo (105 eller 103) er en meget anvendelig signalkilde også i det påkostede budsjettanlegget. 72 Men en type 2 ½ veis høyttaler med gulvstående kabinett og doble basser, hvorav den nederste ruller av ganske raskt oppover, kan gi større virkningsgrad, dypere bass og større ro på bekostning av en – i det minste teoretisk– dårligere holografi og mer kasselyd. Merprisen kan være beskjeden, spesielt om du også sparer utgifter til solide stativer, som for øvrig tar nesten like mye plass som tilsvarende større gulvkabinett. Selv om frekvensgangen ikke er så veldig forskjellig fra basisanlegget med et forsiktig frekvensfall både i topp og bunn, kan man nå med litt dyrere produkter kunne forvente et bedre definert grunntoneområde rundt 200-500 Hz og en generelt noe strammere lydgjengivelse med tydeligere attakk av bedre definerte transienter. Og opplevelsen av ”knust glass” i øvre mellomtone– en typisk forvrengningsform – er betydelig redusert. Og den økte utklingingen og luftighet gir mer rytmisk fremdrift og så absolutt en høyere gøyfaktor. Denne priskategorien er ganske spennende da man med mer eller mindre vellykket matching i et størrelsesmessig moderat stort rom kan gi uventet flott lyd i en ganske overbevisende tredimensjonal akustisk ramme. Et glimrende eksempel på et slikt ”luksus” budsjettanelegg er for eksempel den elegante alt-i-ett boksen fra April Aura Note som sammen med PSB Imagine B for kort tid siden var vår referanse i prisklassen. Og med denne som målestokk, har vi sjekket markedet for å se om det er mulig å sette sammen et enda bedre anlegg fra rundt 20-30 tusen kroner. Og det er det, inkludert mer effekt, men da blir det også et større og noe mer dominerende anlegg basert på vanlige prinsipper om signalkilde, integrert forsterker og 2 høyttalere, gjerne med litt ekstra bass. Og desto kraftigere forsterker, desto større lydbilde og dypbass -uansett høyttalertype! Men en liten, nesten ukjent forsterker fra England, er vår favoritt i den litt mer påkostede budsjettkategorien. Og ikke bare vår; det amerikanske bladet Stereophile har ”Exposure” på listen over verdens ”beste” forsterkere tross at den koster brøkdelen av de fleste andre på den lista. Men den får etter vår mening skikkelig konkurranse fra den norske Hegel som riktignok produserer i lavkostlandet Kina, men altså er utviklet og markedsført i store deler av verden fra Norge! Den minste integrerte fra Hegel har også innebygget usb dac som kan blåse nytt liv i din litt eldre CD-spiller samtidig som den konverterer digitalsignalet fra Internett og PC. Hvilke som er best? Begge de valgte forsterkere er glimrende; men vår egen referanse, den minste fra H-70 fra Hegel som med sine oppgitte 70 Watt skal være nøyaktig like kraftig– eller om du vil; like lite kraftig som den engelske. Men H-70 er nesten dobbelt så tung, en gammel tommelfingerregel som gjerne gir bedre indikasjoner på strømstyrke enn databladet. Hegel har også en meget god innebygget usbdac, noe som altså gir nytt liv i eldre CD-spillere samt utnytter strømmelyd med optimalt resultat. I vårt tilfelle kan denne spare deg for flere tusen kroner ved at du kjøper den billigste Oppo multispiller og utnytter digitalutgangen. Men er den norskkonstruerte, men kinaproduserte Hegel H-70 lydmessig på høyde med den genierklærte engelskmannen? Med den rimeligste multimaskinen fra Oppo (og med fabelaktig bilde) eller Exposure med vår absolutte favoritt USB-dac i prisklassen, Z-dac fra Parasound, trenger vi bare et par gode høyt73 333 Luksus budsjett kr. 30.000-40.000: Innmaten av Hegel H-70 viser hvorfor det her er mye krefter. 74 talere for å få det til å spille. Vi velger som vårt beste håp jubileumsmodellen LS50 fra Kef som vi vet låter himmelsk fint med store og gode forsterkere, men sikrer oss med vår budsjettfavoritt Paul Barton, PSB Imagine, som etter vår erfaring spiller fint med det meste. Men hva så med en liten gulvstående for å se om vi kan få litt dypere bass og større lydstyrke – uten alvorlige konsekvenser med hensyn til holografien, stativhøyttalerens sterke side? En ny CD-spiller er altså ikke helt nødvendig i dette anlegget, og din gamle vil med ny dac antagelig låter mye bedre enn du forventer. Når vi velger den rimeligste (103) fra Oppo, hvor vi grunnet digitalbehandlingen unngår kompromisset med dårligere analogutganger, så gir vi deg også en betydelig bonus med full kinomulighet i gloriøs Blu-ray! En billig flatskjerm og du har en langt bedre ”hjemmekino” enn de aller fleste. For dette kan bli en helt fabelaktig fin underholdningspakke, etter vår mening! Lytting Det begynte med en nesten uforklarlig nedtur; kombinasjonen av Exposure og vår favoritt fra Kef låt så utrolig ufokusert og dafft at vi begynte å lure på hva vi hadde begitt oss ut på. Men igjen; lyd er komplekse greier og må prøves i praksis! For dette kan vi da simpelthen ikke anbefale våre verste fiender! Særlig vår konsertinnspilling av Rachmanioff låt skrekkelig, mens Frankie boy låt passabelt. Skifte til vår trofaste og særdeles rimelige PSB hjalp betydelig med bedre mellomtone og fokus og helt greit frekvensområde. Men det var først da vi prøvde den rimelige 2 ½-veis’eren, at vi syntes det låt mer enn greit. MEN, så skiftet vi forsterker til Hegel og opplevde et massivt løfte av lydkvaliteten fra Kef LS 50. Et viktig poeng er at bassen gikk dypt og lydbildet var langt større enn hva de fleste tror kan komme fra en beskjeden stativhøyttaler. Likevel var det klart at denne kresne kvalitetshøyttaleren kunne trenge enda litt mer krefter. Holografien var for øvrig helt som forventet; veldig bra. Også den rimeligere PSB Imagine B stativhøyttaler klarte seg imidlertid bra sammen med Hegel og med volumknappen betydelig under tolvtallet for tilsvarende noenlunde optimale lydnivå. Her var nå plutselig krefter i overflod! Og igjen viste Paul Barton at han er en mester i å lage rimelige høyttalere med tilnærmet high-end lyd. Den større, men fremdeles rimelige Imagine T sammen med Hegel H-70 fikk oss til å måpe; hvilke enorm Engelske Exposure låter deilig “engelsk”, men mangler baller. forskjell fra utgangspunktet med Kef/ Exposure. Det låt stort, oppløst, rent og med et veldig bredt frekvensområde med forbløffende god bass og flott overtonestruktur. Selv dynamikken var tilsynelatende ok så lenge man ikke sammenliknet med referanseanlegget – eller virkeligheten! Men selv vår klassiske torturinnspilling låt nå imponerende stort og flott, absolutt i slekt med det vi vanligvis hører på referanseanlegget. Og det meste av jazz og pop var bokstavelig talt en sang og en dans… Dette var et altfor godt eksempel på at det ikke bare er å hanke inn ulike produkter med topptester for så å få det beste resultatet; alt må prøves sammen! Og det stoppet ikke der. For selv om vår Oppo har langt bedre analogutganger enn på lillebroren 103, var det nå på tide å sjekke digitalutgangen med den innebygde gratisdac’en på Hegel H-70. Og med vår Kimber Illuminati digi- talkabel ble ytterkantene av frekvensområdet betydelig utvidet samtidig som det ble tydeligere skille mellom direktlyd og romklang fra opptaket. Det hele låt enda en klasse bedre og gir Hegel ytterligere et forsprang på mange konkurrenter i en forbløffende rimelige prisklasse. At vi til slutt fikk enda bedre lyd med Z-Dac’en fra Parasound, er vel en kuriositet for mange, men selv ville vi gladelig betalte snaue fem tusen kroner for å få med siste trevl av potensiale i et anlegg som allerede overstiger alle våre forventninger! Hadde ekspertene fra Elektronikkforbundet hørt dette her i vår stue, så kan vi bedre skjønne at de ville ha vanskeligheter med å fatte at man får enda bedre lyd og musikkopplevelser med enda mer penger. Mer godlyd pr. krone er det uansett knapt mulig å få. Og enda større musikkopplevelser i egen stue koster veldig mye mer… Second opinion: Exposure sammen med Kef LS50 var uventet dårlig. Lyden kom rett og slett ikke ut av de lekre boksene. Med den lille PSB på stativ gikk det klart bedre, men det var først med den større gulvstående at det låt mer enn greit. Men alt gikk mye bedre med 70 watteren til Hegel som bokstavelig talt hadde langt mer tyngde bak sine wattanslag. Særlig Kef’ene fikk vist seg fra en langt bedre side, men også PSB Imagine Bookshelf blomstret opp i både størrelse på lyden, dypere bass og mer lettflytende lyd med krispere transienter. Men det var den fremdeles rimelige 2 ½ veis’eren som ble partyløve, og som også imponerte med klassisk lydgjengivelse som så absolutt var til å kjenne igjen fra vårt high-end referanseanlegg. Særlig ved å benytte digitalutgangen på Oppo’en, låt dette utrolig fint og med ytterligere viktige forbedringer med Parasound Z-Dac. Anders Rossnes 75 333 Luksus budsjett kr. 30.000-40.000: Sec.op.: Budsjettkonferanse På toppen troner altså Oppo 105, noe den skal gjøre gjennom hele seansen. Helt udiskutabelt et produkt av meget høy klasse. Og for all del – ikke bare sett i forhold til prisen. Av: Jan Myrvold V i har alle erfart at denne særdeles velutstyrte multiformatspilleren kan spise de berømte kirsebær i meget celebert selskap. Noe av det viktigste vi skal sjekke ut, er hvorvidt ekstern dac kan dra lyden enda lenger samtidig som man kan spare tilsvarende sum på lillebror Oppo 103. I denne kveldens åpningsnummer skal den spille med absolutt overkommelig prisede makkere fra Exposure og Kef. Og jeg får helt umiddelbart følelsen av at noe helt vesentlig mangler, spesielt i de krevende Rachmaninov-verkene. Vi bytter ut Kef med kanadiske PSB, stativvariant. Disse små moroklumpene har jo imponert oss kraftig ved flere tidligere anledninger, så forventningene er ganske høye. Jeg opplever også umiddelbart en noe bedre match klangmessig, der kanadierne definitivt får frem mer kropp og annen organisk materie fra de rikt orkestrerte Rachmaninov-symfoniene, men noe av dette går helt klart på bekostning av mikrodetaljering. Størrelse teller Da er det på tide å skalere opp et hakk på høytalersiden. Inn i manesjen kommer gulvstående storebrødre fra samme produsent. Og nå skjer det plutselig saker og ting! Som ved et trylleslag virker lydpanoramaet mer enn dobbelt så stort. Vel, man har jo plutselig fått dobbelt så mye masse til å skyve luftpartikler med, så det er nok også forklaringen. Atskillig høyere virkningsgrad er jo den naturlige konsekvens av dette, og det merkes til fulle. Nå åpner musikken seg på en helt annen måte, og man får en helt annen sikt innover i orkesteret, hvor det nå plutselig er et tydeligere og mer detaljert dybdeperspektiv foran lytteren. Filosofien På tide å dra litt filosofi inn i eksperimentet. Helt bestemt i form av den gamle traveren Hegel H70, hvor den innebygde DAC hele veien forbedrer enn utmerket gjenngivelse via analogutgangene på Oppo når vi skifter til 76 den digitale motorvei. Det er da klart for kveldens hittil tydeligste «oppgradering» av totalopplevelsen med gulvstående PSB. Her er tydelig en forsterker som kan legge mer kraft og tyngde bak kravene, selv om den på papiret måler temmelig likt Exposure hva effektytelse angår. Men forskjellene er uansett svært så tydelige. Vi opplever også nå en mellomtone med mer kropp, samtidig en anelse mindre rom og luft oppover, spesielt rundt croonerens vokal. Men totalt sett er det ingen tvil om at Hegel behersker utfordringene i makrodynamikken spesielt, noe som også gjør seg utslag i generelt mer ro og homogenitet over hele frekvensskalaen. Med mørkere bakgrunn og mer kontant avlevering av transienter får undertegnede nå definitivt en mer «musikalsk» opplevelse. Totalt sett kan man nå tillate seg å konsentrere seg mer om nettopp musikken, og mindre på hifi. Joda, dette begynner så absolutt å smake av fugl. Dette er isolert sett veldig lite som «mangler» nå for at det hele faller helt på plass. Hegel H70 må være en av den nyere hjemmeelektronikkindustriens aller mest fornuftige kjøp, i hvert fall her til lands? Et helt utmerket «hjerte» i et oppsett som helst ikke skal belaste kjøperens konto mer enn en gjennomsnitts månedslønn. Med sin innebygde DAC vil jo definitivt denne være en solid lydmessig oppgradering for alle med litt tilårskomne CD- eller DVD-spillere, og i tillegg et supert alternativ for alle som helst benytter strømmetjenester eller har musikksamlingen lagret på harddisk. Sjokket Hva om vi så tenker en ekstern DAC som budsjettredaktøren skamroste i forrige blad.? Som tenkt, så gjort. Parasounds lille kompakte Z-modell blir koblet opp. Og det er klart for et aldri så ørlite sjokk! Hva skjedde, egentlig? Som ved et intergalaktisk supernova er nå alt dratt lysår i retning av vaskeekte highend! Rommet er plutselig nå bortimot dobbelt så stort. Roen – og stillheten – mellom og rundt transientene er nå total, og musikken får virkelig puste, totalt løsrevet fra høyttalerne. Jeg lukker øynene, og de forsvinner totalt ut av bevisstheten. Vi snakker om ren, skjær nytelse. Nå er egentlig alt på plass – jeg siterer Lillebjørn (altså trubaduren, ikke stjernebildet); «– kan man ønske mere?». Alt kan selvsagt bli bedre. Likevel føler jeg nå at dette er et oppsett som bør kunne tilfredsstille mang en blasert musikknyter. Her er for første gang i kveld fullverdig drama, rytmisk attakk, og ikke minst et perspektiv og panorama som nesten fyller absolutt hele det Halvorsianske univers, altså redaktørens stue… Det hele henger vidunderlig glatt og homogent sammen, og akkurat nå føles det totalt meningsløst å svi av en årslønn eller to for å få de få prosentene dette kan bli bedre. Konfrontasjonen Vel. Innerst inne «vet» man selvsagt at det er et solid stykke igjen til referanseoppsettet, som denne kvelden består av nylig oppgradert APL-rigg fra Peychev direkte inn i D’Agostinos massive sluttrinn, som igjen forer Marten Coltrane II. Vi trenger vel egentlig ikke engang høre på det. Vi gjør det like vel. Og det oppleves som den innlednings nevnte realitetssjekken. Det er rett og slett et helt annet nivå. Som på sin side like selvsagt heller aldri vil kunne gjengi den ene og rene sannhet, som altså er musikken slik den er født i levende live. Men du verden så tett på man faktisk kan komme. Og har vi i Fidelity noen sinne følt oss nærmere? Neppe. Dette forholdet forstyrrer uansett ikke den sinnsro og pur begeistring undertegnede fylles med av at man kan få så meget for såpass «lite» som kombinasjonen av Oppo 103/Parasound Z-DAC, Hegel H70/ PSB Imagine T kan gjøre. Og det skyldes definitivt ikke vitaminmangel! Men da min D-vitaminkilde var gått under horisonten, sikret jeg meg på Herrgårdskroen noen ekstra B-vitaminer på hjemveien… 3 Xeo er trådløs, revolusjonerende og gir deg friheten du alltid har ventet på NYHET! Dynaudio Xeo-serien Den nye og banebrytende Xeo-serien fra Dynaudio finnes som stativ- og gulvstående høyttalermodell. Du kobler enkelt og greit dine lydkilder, enten analogt eller digitalt, til Xeo-senderen. Lyden overføres trådløst og tapsfritt til de aktive høyttalerne og styres via fjernkontrollen. Dynaudio Xeo kan bygges ut med trådløs lyd i flere rom. Genialt enkelt og med en lydkvalitet du ikke skulle tro var mulig. Fås i hvit eller sort høyglansutførelse. Velkommen til en av våre butikker for demonstrasjon! Spesielt anbefalt Nr. 05/12 HHHHHH Dynaudio Xeo 3 Stativhøyttaler Dynaudio Xeo 3 med sender Gulvstående høyttaler Dynaudio Xeo 5 med sender 12 595,- 23 995,- Dyrk lydenskapen BERGEN Strandgaten 18 • BODØ Storgata 17 • DRAMMEN Rådhusgt. 35 • HAUGESUND Haraldsgaten 183 • KRISTIANSAND Henrik Wergelandsgate 5 LILLESTRØM Storgata 1b • OSLO CENTRUM Hammersborggata 2 • OSLO MAJORSTUEN Kirkeveien 43 • OSLO FROGNER Niels Juels gate 40 PORSGRUNN Hammondgården Storgata 125 • SANDNES Storgaten 61 • FORUS Luramyrveien 1 • TROMSØ Storgata 41 • TRONDHEIM Fjordgata 34 TØNSBERG Nedre Langgate 20 • ÅLESUND Keiser Wilhelmsgt. 22 www.soundgarden.no 333 Roxan Xerxes Tidløs referanse Jeg opplevde Roxan Xerxes første gang i London i 1987, og ble så imponert at jeg satte meg på en pub i South Kensington for å regne ut om jeg hadde råd til en. Det hadde jeg ikke... Trond Torgnesskar N å, ganske nøyaktig tjueseks år senere, står 2013-utgaven og spiller i anlegget. Riktignok bare på besøk, men likevel. Roksan Xerxes ble lansert allerede i 1985 av den nyutdannede ingeniøren Toraj Moghaddam og kameraten Tufan Hashemi. Ideen bak spilleren var å isolere selve vinylplaten fra alt som kunne tenkes å influere på lyden. Vibrasjoner, motor-og lagerstøy og det konstruktøren kalte «groove drag»., støy overført fra motoren via remmen, særlig ved avspilling av kraftig modulerte partier. Selve platen skulle holdes så stabil som overhode mulig for å få ut maksimalt med informas- 78 jon. Det innebar et avkoblingssystem svært forskjellig fra det som var vanlig, nemlig det flytende, basert på fjærer. I Xerxes brukes det kraftige gummiforinger og et tredelt plint, blant annet. Motoren er avkoblet via et fjærsystem og gis begrenset mulighet til å rotere runt sin egen akse for å motvirke overføring av vibrasjoner. Av samme grunn er spindelen avtagbar, slik at lagerstøy ikke skal nå platen, og den todelte tallerkenen har mest vekt i ytterkant for å øke inerti og stabilitet uten å belaste lageret nødvendig. Roksanfolket har også alltid hevdet at hastighetsstabilitet er ekstremt viktig for en spilllers evne til å gjengi virkeligheten overbevisende. Det høres sikkert logisk ut, men det er ikke alle som bruker nok kalorier her. Roksan har heldigvis ikke kuttet noen hjørner i så måte. Netopp fordi det er brukt så mye tid, tanker og energi på vibrasjons-og støyproblematikken,og ikke minst oppnådd så forbilledlige resultater når det gjelder å bli kvitt disse ulumskhetene som står i veien for musikkopplevelsen, anbefaler ikke Roksan at man bruker platestrammer/vekt. Det vil bare føre til at støyen får hjelp til å nå vinylen, og sånt driver vi vel ikke med? Vekk med platestrammeren, altså. Vekk med hele spindelen, faktisk! Roksan Xerxes 20plus er såvisst ingen dusinspiller. Fint navn, langt liv Spilleren har forøvrig fått nevnet sitt etter en persisk prins. Fint skal det som kjent være. Det er befriende med utstyr som har en så imponerende livssyklus. Paralellen til Linns nesten enda mer ikoniske LP12 er åpenbar. Roksans Xerxes ble av mange vurdert som den kanskje største utfordreren til Linns nærmest totale hegemoni i klassen for britiske referanseplatespillere. Den var klassisk å se på, men basert på nytenkning. Min gamle krimhelt, den musikkelskende inspektør Morse, brukte en Roxan Xerxes. Den aller første episoden i serien, «The dead of Jericho», hentet forøvrig handlingen fra en platespillerfabrikant, den fiktive «Roberts Audio Research». Man kunne endog høre Morse uttale seg om viktigheten av en virkelig god platespiller. Men så var også skuespilleren John Thaw litt av en audiofil. Det var tider! Det sier vel også sitt om at musikk og kultur er mer integrert i den britiske folkesjela enn i den norske. Vi er som kjent en skinasjon. 2013-versjonen av Xerxes heter «20plus», og er vel et elegant ordspill på vårt eget århundre og den presumptivt ubegrensede levetiden til spilleren. «Min» (I wish!) spiller var i pianolakkfinish, og ble levert med Roksans referansearm Tabriz og ypperste MCpickup Shiraz, samt motorstyring og riaa i samme referanseklasse. Videre var den satt opp med referanseplint, noe som betød en ekstra «dempeplattform» under det vanlige plintet. Jeg har derfor, på grunn av både tids- og plassbegrensninger, valgt å vurdere platespillere før man gir seg i kast med alt sammen. Plintdelenes innbyrdes forhold til hverandre skal justeres, og armen har noen egne løsninger både med hensyn til kontravekt og antiskating som kanskje ikke er helt åpenbare for en vinylnovise. Alt forklares greit i den medfølgende litteraturen, men likevel, noen runder på vinylkarusellen er nok å foretrekke. Men så er vel ikke en Xerxes noen innstegsmodell heller, akkurat. Roksan leverte et dedikert platespillerbord en gang i tiden, men det er gått ut. Nå har jo jeg et det står «Wilson Benesch» på, så det fikk duge. Utstyret ellers i testperioden var mitt sedvanlige referanseoppsett med Hovland preamp, Triodemonoblokker som best kan beskrives som et hyperpimpa DIY-prosjekt med Western Electric 300B-rør, Impulse H2 hornhøyttalere og kabling og nettfiltrering fra Oblivion/Celius. Min vanlige WB ACT Turntable med Koetsu Urushi måtte vike for den nyankomne riggen fra nordvestre London. Lyden, mekanikken og og musikken Hele faderuttan fikk noen dager med strøm på før jeg i det hele tatt begynte å vurdere lyden, men da jeg først satte meg ned, var Karl Seglems «Ossicles» først ut. Et intenst og komplekst brygg av klanger og rytmer som krever sitt å få grep på. Xerxes 20 tok bokstavelig talt kommandoen fra første taktanslag. Den spente opp et voldsomt stort og uhyre dypt lydbilde hvor hvert enkelt instrument fikk langt mer luft rundt seg enn jeg er vant til fra min egen spiller. Åpenheten og oppløsningen var ganske For ikke å snakke om bassen. Seglems plater mastres av Audun Strype hos Strype Audio, og er ikke akkurat kjent for å være magre i bånn, for å si det sånn. Xerxses tok så til de grader kontroll nedover, og avdekket detaljer også i suboktavene med en kirurgisk presisjon.Det er mer lengst nede i bassen på mange plater enn de fleste er klar over. Det er bare synd det koster litt med slik seismisk presisjon. Roksan Xerxes lodder virkelig helt ned, og gjengir det den finner med oppløsning og sanseløs punch. Dette hører også til blant min egen spillers sterkere sider, men Xerxes var et hestehode foran. For ikke å si «lavere nede». Bassen er autoritær og potent uten å inneha det minste av valpefett. Noe mer kontant enn det Roksankomboen varter opp med, kan jeg ikke si å ha opplevd fra en platespiller, rett og slett. Den gir utslag på Richtrs skala, og innsyn som en nyutdannet kirurg. Det er nok dem som ønsker seg mer udefinert buldring, men de er rett og slett ikke modne for dette nivået enda. Xerxes hører også med i den definitive toppdivisjonen når det gjelder å flytte musikken ut i rommet og presentere lytteren for ekstremt overbevisende tredimensjonalitet. Musikere og instrumenter ER bare der. Levende og kroppslig avtegnet, med et befriende driv og en både rytmisk og dynamisk autoritet som gjør at musikken blir fysisk. Sånt får man fot av, rett og slett. Det er ikke så ofte jeg velger å bruke akkurat det uttrykket når jeg beskriver en opplevelse, og det sier nok litt om at det virkelig får fokus her. Jeg har etterhvert tre utgaver av «Xerxes 20 tok bokstavelig talt kommandoen fra første taktanslag. Den spente opp et voldsomt stort og uhyre dypt lydbilde hvor hvert enkelt instrument fikk langt mer luft rundt seg enn jeg er vant til fra min egen spiller. » hele oppsettet som en pakke, referanseversjonen av Roksan Xerxes 20plus. Moghaddam har forlatt Roksan for en tid siden, og vier nå talentene sine til kabelproduksjon. Dermed var det kanskje ikke så lurt å ha en toppmodell i programmet som bærer den tidligere sjefens navn. Så nå er mange av de beste trekkene ved den grisedyre referansemodellen TMS Signature inkorporert i Xerxses i stedet. Det gjelder blant annet avkobling, lager og motor med oppheng. Oppsett Å sette opp selve spilleren viste seg å være relativt greitt, selv om det er en klar fordel å ha litt erfaring med ekstrem, og detaljeringsnivået kanskje det mest overbevisende jeg har hørt fra vinylmediet i min stue. Her er det en oversikt og et innsyn jeg rett og slett ble tatt på senga av, Det virker umiddelbart som om Xerxes har en nesten ubegripelig evne til å hente ut detaljer, samtidig som det ikke fragmenterer helheten. Seglems sax låt skremmende nært og tilstede, mens timing, rytme og samspillselementene ved opplevelsen hadde et sterkere fokus enn jeg vanligvis opplever hjemme. Jeg er ganske bortskjemt der, men dette var hakket bedre, må jeg si. Musikken fikk mer spennvidde, dynamikken var nesten overveldende. Hurtighet, detaljer og rytme er åpenbart Xerxses´sterke sider. Beatles´»Abby Road», en fransk fra ´78, en engelsk fra utgivelsesåret og den sist ankomne fra den digitaliserte Beatlesboksen. Xerxes overlegent gode evne til innsyn og oppløsning avslørte at orginalutgaven var klart mer naturlig i sin omgang med instrumenter og klang, samt at den låt som om alle spilte i samme rom. det var klart fokus på samspill og bidrag til helheten. En annen gammel klassiker, Elton Johns «Captain Fantastic....», ble gjengitt med så mye innsyn at det gav en følelse av å være der det ble spilt som jeg ikke kan si å ha opplevd før. Nigel Olssons trommesett var større, mer fysisk og gjorde et mer bastant inntrykk enn noengang før. 79 333 Roxan Xerxes Samtidigvar detaljeringsnivået så frapperende høyt at det ikke var særlig tvil om at han nok er en av de mest undervurderte batteristene i engelsk rock. Så var det gamle Alfred Brendel. Slett ingen undervurdert musiker, og en mester ved flygelet. En times gjennomspilling av Mozarts forskjellige pianokonserter gav et fastmeislet inntykk av en spiller som har et så ufravikelig grep om lyden, om klangene, timingen, plasseringen, luftigheten og dynamikken at alt du spiller får enslags fremdrift, et insisterende driv, en evne til å aksellerere ut av høyttalerne og inn i rommet ditt som gjør at det blir veldig vanskelig å slutte å spille plater for å konsentrere seg om andre ting. Dette er en platespiller som kan få en lettere overarbeidet sjel til å ljuge på seg en prolaps for å få en uke å bare spille musikk på. Forresten vil det nok glede de fleste Roksanspekulanter, enten de har prolaps eller ikke, at ingenting av denne presisjonen og overblikket betyr at den låter sterilt og kjølig. Tvert imot. Det er varme og strukturer, klanger og utklingning, rom og akustikkinformasjon her som plasserer den blant de mest innsiktsfulle av kilder, og det låter varmt, men åpent, klanglig mettet, men lynraskt. Det er ingen lett balansegang å få til, men resultatet blir desto mer musikalsk når det sitter. Som her. Og for de som får meslinger og blomkålører av ordbruken, jeg bruker altså uttrykket «musikalsk» om komponenter som evner å komme nærmere uttrykket og fremførelsen enn andre. Jeg tror alså ikke at spilleren har gehør, bare så det er sagt. 80 Eliteserien «On a personal note» som det heter i Roksans hjemby; Xerxes ser ut som en platespiller. En klassisk en. Ikke et forkrommet boretårn.Selv om den er eksepsjonelt gjennomtenkt og godt bygget, med tankegods og løsninger som ikke gjør den til noe hverdagsprodukt. I min bok er det et ikke ubetydelig pluss. Hele denne imponerende Roksankombinasjonen virker ufattelig sammenhengende og homogen. Den bringer lytteren så langt inn i og så nære musikken at den hører med i min personlege toppdivisjon. Rimelig er den slett ikke, men perfeksjon har aldri vært forbundet med små utlegg, uansett hva det er snakk om. En annen ting er selvfølgelig at den slett ikke er dyr. Den er kostbar, javisst. Men den leverer varene så til de grader at det er et musikalsk presisjonsinstrumet for avspilling av vinylplater. Samtidig som det er en tidsmaskin. Du kan oppholde deg i samme rom som Hendrix, DuPre eller JJ Cale, og det må vel kunne sies å være en ganske ubetalelig opplevelse. Om man har nok av midler til å betale for den, selvfølgelig. Roksan Xerxes er en av de aller beste platespillerkombinasjonene jeg har lyttet til noen gang. Den understreker at vinylmediet har kommet et stykke de siste årene, det også. Den er ekstremt imponerende lydmessig, og en platespiller jeg ikke har det minste problem med å anbefale helhjertet. Jeg har hatt noen av mine beste opplevelser med musikk og lyd i selskap med Roksan Xerxes. Men sånn helt på slutten skal det jo pirkes. Personlig har jeg litt trøbbel med en armkonstruksjon som helt mangler fingerlift. Hva er problemet med å integrere det? Med en pickup til nærmere 30.000 påmontert, vil en jo begrense mulighetene for knekt nålefane. Da trengs, «in my humble opinion», en fingerlift. Spiller og medhørende elektronikk har en svært høy finish og byggkvalitet. Med unntak av siste del av referanseplintet, den nederste og integrerte dempeplattformen. Den kan ikke sies å se ut som om den hører sammen med resten av spilleren, med sitt tilløp til britisk garasjefinish. Her er det definitivt rom for forbedring. Hva skjedde egentlig? Gikk de tomme for pianolakk sånn helt plutselig? Det er sikkert ingen stor sak, men med en slik «attention to detail» og finish forøvrig, virker det lite gjennomtenkt. På tross av den pussige mangelen på lakk, Roksan Xerxes hører fra nå av med på min liste over virkelig strålende komponenter til avspilling av plater. Den lista er kortere enn du tror, faktisk. Elstremt godt gjort, Roksan. Men kjøp for all del mere lakk neste gang. Bergmann eller Roksan? Jeg har vært utsatt for endel virkelig gode platespillere i det siste, kanskje først og fremst Bergmanns eminente Magne, omtalt i forrige nummer. Noen spør seg muligens hvordan jeg kan være så entusiastisk overfor begge to, så jeg skal prøve å diversifisere litt. Her er det viktig å huske på at begge er lyttet på i hvert sitt oppsett, og med forskjellig «infrastruktur».Dermed begrenser dette seg til å være tanker om inntrykk. Ingenting annet. Begge spillerne er ekstremt gode på oppløsning, naturlighet, nærvær og musikalitet. Bergmann er formmessig overlegen, tross alt. Den har en renhet og en ro som Roksan ikke helt matcher, mens Xerxes subjektivt spiller med enda litt mer baller og dynamikk. Den er litt mer insisterende. Hva jeg ville valgt, sier du? Begge to, selvfølgelig. Vi snakker tross alt om stereo, gjør vi ikke?? 3 Pris på komplett Roksan Xerxes: Roksan Xerxes 20plus platespillerverk: NOK 28 887 • Speed Control strømforsyning: NOK 14 433 • Shiraz MC pickup: NOK 28 887 • Artemiz tonearm: NOK 22 211 • Caspian Reference Riaa: NOK 16 944 • TMS Xerxes upgrade plinth: NOK 4 166 • Importør: Moet Audio KEF ”The Blade” 333 Cary Cinema 12 Kinomaskinen D et sier seg selv at en såpass påkostet kinomaskin som Cary Cinema 12 har et vell av inn- og utganger. Jeg skal ikke ramse opp alle her, ei heller skal jeg gå gjennom alle mulighetene og de teknologiske triks denne boksen kan utføre, men vil sviepe innom de viktigste underveis. Som at den har 4 HDMI-innganger og 1 ut, 7 digitale innganger i tillegg, en rekke analoge stereoinnganger, hvorav en balansert XLR, samt en komplett analog 7.1-inngang, denne er dog kun single ended. På utgangssiden skiltes det også med komplett 7.1 ut i både balansert og SE. Det er lovlig tett møblert på baksiden av dette multiapparatet, kan jeg love, men allikevel oversiktlig og greit. Forsiden har en 6 mm hodetelefonutgang, i all hovedsak kan daglig drift skjøttes både fra fronten og den avanserte fjernkontrollen. Sistnevnte kan for øvrig programmeres til å lære seg også andre apprater enn Cinema 12. Alltid kjekt å kunne styre alle apparatene fra samme sted. Boksen veier inn med nær 13 kilo, 82 dette tyder på en fornuftig strømforsyning, det er tross alt kun forforsterker vi snakker om her. (For mer utførlig informasjon se www.caryaudio.com) Oppsettet Mulighetene dette apparatet har er som nevnt nesten ubegrensede. De fleste oppsett gjøres greit fra fjernkontrollen, enten du nå velger å gå manuelt eller full auto. (Rett nok er det mulig også å gå inn i menyene fra frontpanelet, men dette har jeg ikke forsøkt). Det kan uansett være smart å gå gjennom for å se hva maskinen selv har valgt, dersom du kjører et fullt automatisert oppsett med medfølgende mikrofon. Det er fort gjort å gå av seg skoene, spesielt vil valgene av høyttalerinnstillinger kunne være en seriøs show-stopper. Dersom du velger posisjon “Full” på frontene, vil altså hele frekvensområdet rutes til frontene. Det er dog litt diskutablet om det er smart at de samtidig stenger signalutgangen for subwooferen, sånt kan fort sette grå hår i huet på folk. Samtidig er det slik at om du setter inn delefrekvens på f.eks. 60 Hz, vil ikke frontene få noe signal under denne frekvensen. Glemmer du da sub, blir det pistrete nedover, så det er viktig å ha tunga rett i munnen ved oppsett her. Selve oppsettet med målemikrofonen var såre enkelt, og ga svært fornuftige resultater, jeg kommer tilbake til dette underlyttetestene. Cary Cinema 12 har vært satt opp i 2 forskjellige lytterom og i to svært forskjellige anlegg, og har vært benyttet både til film og musikk. Videre har vi testet med både analoge og forskjellige digitale innganger, med forståelige resultater i samtlige forsøk, heldigvis. Innledningsvis Som jeg dessverre har fått erfare med de fleste komplekse digitalenheter, er det ikke plug & play som gjelder. Det er som oftest noe som ikke funker 100 %, så også i dette tilfellet. Men i all hovedsak har Cary Cinema 12 vært svært grei å jobbe med, og det lille irritasjonsmomentet lar seg omgå i praktisk bruk. Spiller man rene musikkskiver fra CD / SACD via HDMI muter ofte spilleren mellom låtene, og dette takler ikke Cinema 12 særlig bra. Da oppfatter den at signalet forsvinner, dermed Cary Cinema 12 gaper høyt. Enormt høyt. Spørsmålet en må stille seg når man ser alle mulighetene denne kinomaskinen har, er: Gaper Cary for høyt med Cinema 12? Av Håkon Rognlien mikken er stor, mens eksplosiviteten er middels. Det er en viss fokus i nedre mellomtone, denne fargingen er også nokså påståelig, slik at det gir en viss fokus på spesielle enkeltdeler i musikken. Dette er ikke problematisk, snarere er det med på å gi en nesten unormal taletydelighet, igjen ingen dum ide, med tanke på hvor hovedbudskapet i filmlyd oftest er å finne, nemlig dialogen. I det hele tatt er mellomtonen fra testobjektet utrolig innsmigrende, her er lyttetretthet kun et fjernt minne! Klassisk musikk låter smørglatt og inntagende, mørke kvelder forsvinner i Mozarts vakre konsterter, stort deiligere blir det ikke. Det lille unntaket går den selv i mute, og gir ingen lyd før du har byttet kilde. Men bytter man tilbake til HDMI, spiller den igjen. Håpløst. Dette skjer dog ikke på film, så anbefalingen er å benytte en annen inngang enn HDMI ved musikkavspilling. Nå er ikke det nødvendigvis ikke bare greit, heller, all den tid spillerne der ute ikke leverer hi-rez filer fra de andre digitale utgangene. Ergo blire det spillerens analoge utganger som gjelder. Har du en rimelig blu-rayspiller er dette litt dumt, for kvalitativt spiller Cinema 12 forbannet bra med eksempelvis SACD via HDMI; helt på høyde med gode 10 000-kroners spillere. Dessuten har ikke rimelige SACD-spillere spesielt gode analogutganger, heller, så her er man litt låst. Det skal tas høyde for at dette problemet kun gjelder testeksemplaret, men om musikk via HDMI er aktuelt for deg, bør dette sjekkes ut. Analogt (musikk) Beskrivelsene i dette avsnittet relaterer seg til nøytralt innstilt oppsett, uten romkorreksjon. Det er liten tvil om at Cary Cinema 12 er et svært gjennomtenkt produkt såvel teknisk som lydmessig. Dog er det et spørsmål om det er mulig å tune avspillingsutstyret perfekt for både filmlyd og musikk. Grunnen til denne tvil fra undertegnede, er å finne i en viss forskjell i fokus fra disse to leverandører av lyd. Filmlyden briljerer med en litt myk gjengivelse uten skarpe kanter, samt voldsom dynamikk, mens musikk ofte er innspilt detaljfokusert og tidvis nokså “på” i enkelte frekvensområder. Opplevelsen med Cinema 12 er, noe overraskende for undertegnede, at den er tunet i retning filmlyd i seg selv også. Med dette mener jeg at den låter mykt, behagelig og elegant, samtidig som den svinger seg med et voldsomt dynamisk uttrykk. Det finnes rett nok et lite unntak fra dette hovedinntrykket, kommer tilbake til dette senere. Med SE-inngangen, det være seg fra Marantz UD 7005 eller den fabelaktige SA11S3, gir Cinema 12 et svært tiltalende og homogent lydbilde. Det heller mot det myke, nokså mørkt stemt, men noter at dette også er knyttet til lav forvregning oppover i frekvens. Dyna- Jeg ble positivt forbauset ved innkobling av den analoge XLR-inngangen, ettersom denne faktisk er stemt lysere enn SE inngangen! Her finner vi en tuning med et tydelig steg mot hi-fi, på denne måten opplever jeg at fleksibiliteten i et allerede utrolig anvendelig produkt øket enda et par snepp. Vi opplever også nå at musikken flott endrer karakter etter inspillingens natur. Det blir særdeles tydelig, faktisk i så stor grad at det blir klart sagt i fra om noe ikke er helt på merket. Rommet blir enormt, det er enda åpnere og mer elegant, men samtidig noe kjøligere, faktum er vel at jeg følte enkelte innspillinger litt i overkant i den retningen, overraskende nok. Av og til opplevde jeg derfor å fortrekke den klangige stofflighet fra SE-inngangen, selv om denne også maskerer noe mer. Til tross for så vel egen skepsis som vitenskapens avvisning av kablenes påvirkning, opplevde jeg forskjeller ved bytte av signalkabler, fant et rimelig par fra proffmarkedet som passet som hånd i hanske, og fikk frekvensområdet til å balansere perfekt. Sølv er som kjent nederlag! Klangen i presensområdet, der de organiske klanger råder, er bare helt strålende! Strykere, pianoer, stemmer.... Som nevnt er mellomtonen så bra at den er rent ut sagt magisk, med en slags evig ro, her finner vi følelsen av high end, av å virkelig være der. Dermed flyter andre sats fra Beethovens pianokonsert nr. 4 i G, “Adante con moto”, innspilt på Wembley 1974, med BBC Sympony orchestra, utrolig autentisk fra høyttalerne. I skuffen på SA 11S3 ligger en SACD, kjørt analogt ut, da denne spilleren ikke overraskende har enda bedre DAC og analogutgang enn kinomaskinen. På den annen side bremser det litt på utklingningen, denne er vel kun middels bra, jeg finner det litt underlig, ettersom det meste andre peker i mot så vel åpenhet og detaljering som burde slippe det meste igjennom. Grunnet det totale klangbildet fra 83 333 Cary Cinema 12 Romkorreksjon med medfølgende mikrofon fungerer fint, men spiser dynamikk! Cinema 12 opplevde jeg for øvrig at jeg absolutt koste meg mest med klassisk musikk i testperioden. Digitalt Jeg nevnte HDMI inngangen, grunnet litt trøbbel med denne ved avspilling av musikk, kan det derfor bli nødvendig å kjøre med optisk eller S/PDIF inn, dette ekskluderer som kjent SACD, for de som måtte bry seg om sånne særheter. DAC’en i Cary Cinema 12 er en Burr Brown 32/196, altså klar for det meste. Igjen oppleves den å konkurrere med universalspillere i 10 000-kroners klassen, jeg synes dette er absolutt brukbart, for, som jeg har gjentatt til det kjedsommelige, forskjellene på digitalavspillerne er en god del mindre enn prisgaloppen kan tyde på. Grunntrekkene er som før, varm, elegant, noe fokus nedover i mellomtone og øvre bass, en viss mangel på presisjon i bassområdet. Særdeles lyttevennlig lyd, voldsom kraft, men litt mangel på transienthastighet. Eiere av fullblods hornhøyttalere vil merke dette tydeligst. Jeg kan nevne et svakt punkt, det har forsåvidt vært litt omtalt underveis, men bare for å ha det klart, mellombassen tiltrekker seg oppmerksomheten, og er relativt monoton klanglig sett; dette peker mot heving av et relativt spesifikt frekvensområde. Ikke nødvendigvis feil når man spiller film, skal det vise seg... Film Jeg har vel vært innom det allerede, Cary Cinema 12 er tunet for film, og det høres! Enten vi kjører James Bond, Woody Allen eller Joe Bonamassa, er dette dundrende hjemmebane for dette multiapparatet. For det første tilføres en aldeles grusomt brutal kraft nedover ved behov, jeg har da knapt hørt makan. Selv om vi nok har å gjøre med litt deilig 84 film-overdriv, er det så elegant gjort at det bare er å nyte hvert sekund. James Bond får fantastisk slagkraft i actionscenene, “Quantum of solace” har aldri vært mørkere, kraftigere og voldsommere. Gjett om jeg liker det! Om vi ønsker en rolig kveld foran lerretet kan Woody Allen gjøre jobben, stemmenes sonore klang og den ubeskrivelige taletydeligheten gjør sånne funderende filmer store tjenester. De underbygges med klar diksjon og vakre lydkulisser, jeg synes det alene er verdt investeringen i en slik maskin. På den andre enden av skalaen dundrer konsertopptakene avsted med godstogenes ustoppelighet, igjen er mellomtonen fantastisk, og gjør opplevelsen enda mer grandios. Samtidig underbygges dette av en noe overdrevet voldsomhet i bunn, hvliket bare gjør opplevelsen større enn virkeligheten, og Joe Bonamassa fyller Royal Albert Hall med en lyd så diger at jeg banner på at han hadde blitt imponert selv, om han visste om det! Korrigere rommet? Det er som nevnt svært enkelt å kjøre en automatisk romkorreksjon, og virkningen er formidabel. På godt og vondt, må jeg få tilføye. For utvilsomt ryddes det opp i alle områder, det blir klart mer lytefritt, alt har en fabelaktig kontroll og ufeilbarlighet som er... drit kjedelig. Jo visst blir det tydeligere og renere, det er lite uønsket klang fra harde flater og ymse møblement, men hvor pokker ble livet av? Nå bremses alt ned, akkurat det er krise, da hurtighet ikke er denne preceiverens sterkeste området fra start, heller. Videre forsvinner for en stor del skyvet og brutaliteten, til fordel for en høflighet av episke dimensjoner. Sånn kan vi ikke ha det, vi med horn! Og egentlig kan ikke Cary Cinema 12 ha det sånn heller. Når jeg har vært så tydelig på dette, er det dog viktig å forklare det følgende: Cary Cinema 12 har en av de mest avanserte og vellykkede romkorreksjonssystemene jeg har hatt den tvilsomme glede å lytte til. For selv om denne også tar vekk en masse liv, er så å si alle andre enda verre. Cary beholder i det minste sin egen særdeles gode klangbalanse og taletydelighet, samt store mengder eleganse og oppløsning. Så om du absolutt føler for å drepe dynamikken din, er kanskje Cary Cinema 12 den beste enheten du kan bruke til å gjøre det! Totalt Cary Cinema 12 er en absolutt medrivende og forførende forforsterker / AV-prosessor. Skal du kjøre ren stereo, finnes nok tung konkurranse der ute, men tenker du kombinasjon av kino og stereo, er dette virkelig et utrolig spennende produkt. Voldsomhet og eleganse er paret på intelligent vis til en svært behagelig lytteopplevelse, jeg har hatt stor glede av så vel musikk i stua som film i hjemmekinoen i de ukene jeg har hatt gleden av å ha Cary på besøk. Har du ønsker i alle mulige retninger, er dette definitivt en alt-i-ett kinomaskin du bør sjekke ut. Stygt kommer den i hvert fall ikke til å spille! 3 Cary Cinema 12 7.1 preciever / AV-prosessor Pris: NOK 34 990 Import: Lsound Møt oss på HI-FI MESSEN i Horten! Den 26. og 27 oktober Vi er spesialister på platespillere, rørforsterkere, kl. A forsterkere og kabler. Les mer på våre to nettsider: www.norskhificenter.no og www.audioakt.no Tilbud på Chord og Organic Audio kabler også hos våre forhandlere! Vi selger 3.000 vinylplater fra butikken vår i Storgt. 22 i Horten Pickuper: Vi forhandler bl.a. Ortofon, Koetsu og Soundsmith. Be oss om råd! Rørforsterkere: Vi er nå godkjent som eneimportør for PrimaLuna i Norge. Ingen rørforsterkere i denne prisklassen har fått flere utmerkelser for lyd og kvalitet enn PrimaLuna. Vi forhandler også AMR, Air Tight, Ancient Audio, Audio Valve, EAR, JAS Audio, Unison Research og Viva Audio. Klasse A forsterkere: Vi låner ut Sugden klasse A forsterkere, slik at flere skal oppdage hvor mye bedre lyd en klasse A forsterker har. Kabler: Vi hjelper deg å velge RIKTIGE kabler. AUDIO AKTØREN og Norsk Hi-Fi Center har slått seg sammen Tlf 33 07 44 11 el. 92 89 57 73 E-post: [email protected] 333 Tung hi-fi: ca. kr. 100.000 Fysikk på roteloftet D ette anlegget er vi ganske stolte av da det i utgangspunktet spiller bra med akseptable kompromisser, har klart definert forbedringspotensiale samtidig som det er glimrende til hjemmekino i 2 kanaler – og med enkel utbygging til multikanal. Men multispilleren Oppo med innebygd volumkontroll ble tross alt et lite problem... Et godt hi-fi anlegg til rundt 100.000 kroner er vel selve drømmen for de aller fleste av oss. Med 3 noenlunde liktprisede hovedkomponenter til kr. 30.000 pr stykk, er vi i grenselandet mot ekte high-end, et begrep som skal uttrykke en forestilling om det aller beste praktisk talt uten kompromisser, hverken teknisk eller økonomisk. Men selv et 100 tusen kroners anlegg har altså mindre kompromisser som man forsøker å kamuflere så raffinert som mulig med optimal matching. Men en god match vil uansett mest bli teori da de færreste av oss, inkludert fagbladene, knapt har tilstrekkelig oversikt og kunnskap til å kunne sette sammen et anlegg som garantert gir en totallyd som er bedre enn hva summen av de enkelte komponenter kunne indikere. Men det er likevel drømmen om denne magiske kombinasjonen som gjør vår hobby så utrolig morsom og spennende. Og det som gjør at en fornuftig omtale av et produkt ikke er ”Seriøs” hi-fi i stereo med muligheter for multikanal: ca. kr. 100 000: Dypbass, stort lydbilde og betydelig detaljerikdom. Tekst og foto: Knut Vadseth 86 noen facit, men likevel bør gi grunnlag for en grovsortering av aktuelle ”må høre” komponenter. Det beste anlegget er derfor knapt noen tilfeldig sammensetning av terningkast seks-komponenter, for de som tror på en slik tabloid tilnærming til den største musikalsk opplevelse. Det er heller en prosess med å finne ut hvordan eventuelle sterke og svake sider ved det testede produktet forsterker eller i beste fall minimiserer hverandres svakere sider. Men først og fremst er det å finne ut om lydkvaliteten stemmer overens med dine musikalske preferanser og lydsmak. Og en – eller helst flere hi-fi publikasjoner – kan altså være en god hjelp til grovsorteringen. Men husk at alle bladene har sine helt subjektive vurderinger, og ingenting er mer subejektivt enn tekniske målinger som sjelden gir noe klart bilde av den total lydkvaliteten! Det er virkelig gøyalt å sammenlikne de såkalte subjektive vurderingen av lyden i f.eks. Sterophile med de tekniske målinger som står under eller ved siden av med liten skrift… Man skal heller ikke ukritisk godta testerens subjektive vurdering og mer eller mindre ærlige begeistring over det testede produktet, men heller finne ut om hvorfor testeren er begeistret. Eller ikke! Virker argumentasjon for eller imot fonuftig i forhold til dine erfaringer? Og hvordan låter så det typiske 100 tusen kroners anlegget? Større og mer detaljert Den viktigste forskjellen fremfor et mindre og rimeligere anlegg er selvsagt at man kan spille høyere og med dypere og bedre definert bass. Her er også utvilsomt mye bedre dynamisk kontrast og mindre forvrengning, men fordelene med dette kan lett overhøres Uten pre: fordi man også gjerne spiller høyere. Kattene er ikke lenger grå, men begynner både å få mer presis form og farge. Og størrelsen på lydbildet har vokst dramatisk! Dette selv om det holografiske ikke nødvendigvis er særlig mye bedre, men fordi man ofte spiller noe høyere og opplever et mer solid grunnfjell av bass. Med høyere lyd, hører man selvsagt også flere detaljer selv om oppløsningen ikke nødvendigvis er særlig mye bedre, selv om også denne biten er mer på plass. Og ved å spille høyere får man automatisk bedre gjengivelse av bass og diskant fordi hjernen din ikke lenger favoriserer mellomtonene, noe den automtisk gjør ved lavere nivåer. (Fletcher Munson hørekurve) Større lydbilde, større feil Et større problem er at høyere lyd og et større lydbilde også forstørrer FEIL Oppo/Parasound/XTZ Greit nok, men heller ikke mer. Relativt stort lydbilde, men for flatt. Lyden mangler ekspansjonsvilje, og høyttalerne har en resonant karakter i mellomtonen. Det virker som om lyden mangler homogenitet. Slett ikke min kopp med te, dette her. Med «Gamle Krell» som kilde og preamp kom klangfargene, ekspansjonsviljen og spillegleden. At kilden og forforsterkeren har mye å si, er det ikke tvil om. Digitale volumkontroller på Opponivå blir aldri annet enn en nødløsning i forhold.Men uansett forbedringer, noen komponenter kommer til kort.Den litt hule mellomtoneklangen i XTZ ble ikke så aksentuert, men den er der. Som alltid er det ingen trær som vokser inn i himmelen. Anders Rossnes 87 333 Tung hi-fi: ca. kr. 100.000 88 XTZ divine 100 er et av de beste høyttalerkjøpene om du forlanger virkelig “tung” hi-fi. Oppo 105 (og 103) er et fantastisk kjøp med muligheter for det meste med 7 toms sølvplater både til lyd og bilde. Men den innebygde volumkontrollen er et tveegget sverd. i lyden, ikke minst i det sensitive området rundt øvre mellomtone. Og det er nettopp her mange sliter med denne ”knust glass” lyden som kan skyldes en problematisk overgang mellom bass/ mellomtone og den typiske dome eller en litt for billig diskanthøyttaler som ”brekker opp” eller overstyrer ved de laveste frekvenser (ca.2,5 kHz). Pluss jitter fra CD-spilleren som skyldes unøyaktigheter med den interne klokken, generell støy fra strømnettet samt påvirkning av radiobølger. Og masser av andre ting… Alle disse ”problemene” er mindre enn på rimeligere utstyr, selvfølgelig, men siden lydbildet er større vil det likevel kunne forstyrre like mye eller mer for musikkopplevelsen. Men glem altså ikke at her også er betydelig større innlevelse og begeistring som motvekt mot en smule frustrasjon for de umusikaliteter som også dukker opp. Og det hele er som så mye annet i det levende livet av holdningsmessig art; man kan velge om man skal glede seg over den glimrende lydkvaliteten som de færreste i kongeriket har hørt maken til utenom konsertsalen og de beste kinoene, eller man irriterer seg over de mindre artifakter som ødelegger for den ”perfekte” lyd. Det er likevel liten tvil om at vi nettopp i denne gruppen opplever størst forskjeller mellom grei lyd som man like gjerne kan oppnå med et godt sammensatt budsjettanlegg, og strålende bra nær livet musikkoplevelser som virkelig beriker din sjel om det meste stemmer. Så hvordan sette sammen et seriøst hi-fi anlegg som skal kunne klare seg greit mot et flere ganger så kostbart high-end anlegg? Integrert eller delt forsterker Mens budsjettanlegget med ytterst få unntak baseres på en integrert forsterker i ti-tusen kroners klassen, finnes det både fra Parasound og andre delte løsninger som kommer innenfor prisrammen i den dyre ende av totalt 100 tusen kroner. Med en moderat skeivfordeling har også hjemlige storheter som Hegel og Electrocomapniet glimrende tilbud til rundt femti tusen. Likevel vil de fleste godta en forsiktig reduksjon i effekt og den kritiske strømforsyningen ved å prioritere en integrert forsterker hvor forforsterkerdelen er montert i samme kabinett som effektdelen. Mange produsenter leverer tilsynelatende en integrert forsterker til prisen av effektforsterkeren alene, men disse gratis lunsjene eksisterer som kjent ikke, og både effektforsterker og forforsterker er en smule nedsdkalerte versjoner av den dyrere løsningen med effekt– og pre i 2 bokser. Ofte er likevel den integrerte løsningen likevel et bedre kjøp pr. krone samtidig som den tar mindre plass og med mindre kabelsøl. Også sistnevnte en fordyrende detalj. I de fleste tilfeller vil vi anbefale en god integrert forsterker i dette drømmeanlegget til rundt 100-tusen kroner, men som du vil finne ut, hører vi ikke engang på oss selv … Stativ eller gulvstående Mens de fleste av oss i Fidelity generelt foretrekker en god stativhøyttaler fremfor en noe dårligere gulvstående med en smule mer bass i de lavere prisklasser, vil et budsjett på 20-30 tusen kroner OGSÅ gi deg en meget akseptabel lydgjengivelse i for eksempel en typisk 2 1/2 veiser, en kosteffektiv løsning i et typisk bassreflekskabinett. Dette er en gulvstående toveishøyttaler med doble basser hvorav den nederste bare hjelper til i dypbassen, mens den øverste også deler til den sedvanlige domen. Men også en større stativhøyttaler i denne prisklassen har atskillig bedre og dypere bass enn sine rimeligere brødre, og er samtidig både mer lineær og oppløst med et generelt ”glattere” og mer finkornet lydbilde enn disse. Vi får gjerne også mindre ”kasselyd”, noe som blant annet skaper bedre dynamikk og mindre grums i lydbildet. Og igjen må det presiseres at ”stor” lyd bare i mindre grad skyldes dyp bass, men heller god dynamikk i et gjerne mindre, men solid kabinett. Vi vil derfor være veldig forsiktig med å anbefale en billig ”rocka” storhøyttaler som spiller høyt, men med mye rummel, kasseresonans og annet grums. Noen har spesialisert seg i nettopp slike upresise bokser med mange og store elementer, men la deg ikke lure. At vi likevel ender opp med en virkelig stor høyttaler, skyldes at det også her finnes unntak. Og XTZ har vunnet våre hjerter i en glimrende balanse mellom stor lyd og rimelig presis lyd, selv om den da rasper med seg en uforholdsmessig stor del av budsjettet. Imponerende er den uansett til prisen– også utseendemessig… Signalkilde Signalkilden er selvsagt avgjørende viktig for den lydkvaliteten– og ikke minst størrelsen av dette lydbildet– som til slutt høyttaleren får mesteparten av skylda/rosen for. Det lar seg knapt gjør å reparere lyd som i utgangspunktet er ødelagt. Vinyl er et interessant alter89 333 Tung hi-fi: ca. kr. 100.000 nativ til den tradisjonelle CD-spilleren som nå er like mye for nedadgående som vinyl var det for 30 år siden. Eller en mer fremtidsrettet digitalkonverter som kan utnytte Nettlyd og CDplater lastet ned på harddiscen… Men fremdeles er vel en god CDspiller en anvendelig og og praktisk signalkilde, tross alt pepperet. Og en av de aller beste er norsk! Så scoopet gjør du om du får tak i en Electrocompaniet MC-1 (up) på bruktmarkedet; en perfekt match til både forsterkere og høyttalere. Dette ikke minst for sistnevnte som trenger litt mer dynamisk kontrast i bass og mellomtone for å låte akkurat så bra som de ser ut! Men selv til dagens nypris (kr. 38.990)anbefales denne spilleren da den sparker nytt liv i alle CD-platene dine! Og kombinasjonen med resten av dette anlegget er altså bare fantastisk! multikanalutgave mot et pristillegg på kun kr. 5000 pr ekstra likeverdige kanal i samme kabinett! (3 kanal og 5 kanal) For en liten merutgift kan man altså gjøre seg klar til en utvidelse til senterkanal og senter pluss bakkanaler. Vi valgte det første og benyttet et aktivt høyttalersystem til bakkanalene. Selv med bare 2 kanaler har vi knapt med budsjett til stereo forforsterkere, for ikke å snakke om en dyr multikanaldekoder. Heldigvis er analogutgangene på Oppo 105 uventet gode i samtlige kanaler, men særlig via balanserte utganger i stereokanalene. Også den innebygde volumkontrollen fungerer uventet bra. Men da den er digital ”stjeler” den oppløsning om du må dempe mye. Men her har vi altså tradisjonell plassering – mer etter boka – om man etterhvert mener at denne plasseringen ble mer en forandring enn en forbedring… Skal du også ta hensyn til videobildet, er det mindre spillerom for plasseringen, og dermed viktigere med reguleringsmulighetene på XTZ Divine. Lyden av multianlegget Med Oppo 105 som signalkilde direkte inn på Parasound’s prisgunstige 250 watter i Halo-serien, opplevde vi umiddelbart en veldig godt ”hjemmekinoanlegg” med fantastisk dypbass og massevis av krefter, men med en smule mangel på klangfarger og homogenitet i forhold til et typisk high-end anlegg. ”Jævla bra kinolyd”, som flere i testpanelet uttrykte det. Og det lå vel litt kritikk her? Flere mente at XTZ-høyttalerne hadde mye av Oppo BDP 103 multispiller: skylda for en smule NOK 5 900 (+ NOK 1 000 for sonefri Blu-ray) Multispiller med pre! mangel på homogHeldigvis finnes det en enitet (høyttaleren (Alt: Electrocompaniet MC 1 UP: NOK 38 990 langt billigere løsning for alltid skylda), (brukt ca. NOK 8-15 k.) som er NESTEN like bra, men et raskt skifte men som også gjør så mye av signalkilde til vår mer. Og som uansett kan gamle, trofaste Krell Parasound Halo A21 2x250 w: være et første trinn mot et KPS 25 med inneNOK 24 990 (for snaue NOK 5 000 ekstra strålende bra multianlegg. bygget pre, viste at pr. kanal kan du få en 3- eller 5 kanal versjon) Igjen er EC på banen dette var feil. med sin nyeste multiKompromisset lå, spiller basert på et Oppo som forventet, helt XTZ Divine 100: NOK 47 990 drivverk, men med klart i Oppo’en som (leveres også med mindre, men matchende EC-elektronikk på den jo også i forhold til balanserte stereoutganden vanlige ”tomhøyttalere for senter og surround) gen. Men dermed dobles melfingerregel” er prisen i forhold til Oppo’s råbra til prisen, men Parasound Halo P5 stereo dac/pre: NOK 9 990 egen luksusversjon som som uansett kan i tillegg til å ha meget låte enda bedre via (se artikkel foran i bladet) gode analogutganger på en dedikert forforsamtlige kanaler, også sterker. Personlig har usb-inngang, ørten kjører jeg dette internettadresser for film, anlegget i både 2 og musikk og nyheter pluss 5 kanaler via den råflaks da Halo-forsterkerne har noen avspilling av det meste som er lagret meget gode Krell multikanaldekoder pinglete potmetre på inngangen som på sølvplater, selvfølgelig også SACD omtalt med en ”sec. op.” lagt ut på våre faktisk virker glimrende, og som gjør at nettsider. Da låter hele anlegget en hel og Blu-ray. Pluss volumkontroll av du kan balansere lydvolumet slik at du samtlige analogutganger!!!!!!! klasse bedre da både dac og analogdeikke behøver å dempe så mye digitalt Jeg vet simpelthen ikke om Oppo len er langt bedre enn hva man kunne for ”normalt” stuenivå. At også høyter like god på de balanserte stereoutforvente til prisen av Oppo’en. Imidlertalerne kan finjusteres på klangbalanse, tid koster denne dekoderen like mye gangene som EC, jeg har aldri hørt de kan være et pluss selv om jeg konsamtidig, men forskjellen er uansett som resten av dette anlegget, men viser sekvent opplevde ”flat” frekvens som ikke dramatisk. uansett hvilket potensiale som ligger den mest vellydene i dette oppsettet. Men Oppo er faktisk strået hvassere i valgte drivverk, effektforsterker og Jeg vil heller bruke mer tid på ulike på multikanal, og har altså en innebygd høyttalere. plasseringer av høyttalerne. Og jo drisvolumkontroll som er langt bedre enn Like før vi går i trykken, fikk vi imitigere desto bedre! Selv har jeg fått atbare en nødløsning om du i første dlertid – som første blad i verden – tak skillig pepper for min plassering 1/3 fra i den nye forforsterkeren til Parasound omgang ikke har råd til en god forforlengderetning og vinklet innover med sterker. Og dermed er du også langt som sammen med Oppo, makter mye en plassering ganske nær sidevegg. Alt på vei mot et multikanalanlegg uten av det samme som Krellen i to kanaler, er ”egentlig” feil, men det vet antagelig særlige kompromisser … men som koster tiendeparten! Og den ikke høyttalerne som i 90% av tilfellet historien er så god at den er skrevet Vinn, vinn! låter det jeg vil påstå er ”best” akkurat som en egen sak foran i bladet! Hvis Vi valgte tidlig i prosessen Parasound der du sikkert har sett det på ulike du i tillegg får tak i en brukt Electroforsterkeren A-21 som til mindre enn bilder hos Fidelity. companiet topplader, har du ytterligere kr. 25.000 leverer solide 250 watt pr. Det koster uansett ingenting å prøve, hevet den totale lydkvaliteten mot ekte kanal i 8 ohm, og som også leveres i og man kan alltids gå tilbake til en mer high-end! 90 91 333 Tung hi-fi: ca. kr. 100.000 Innmaten på Parasound Halo A31, 3-kanalversjonen av den mer kjente A21. Sec.op: Hundre høvdinger Etter å ha hørt på toppen av lykke for ublu summer i form av Fidelitys referanseanegg, tar vi turen inn de nesten normale, og sjekker ut hvor langt vi kan komme med hundre høvdinger til virkelig tung hi-fi. Det kan vel ikke annet enn å gå galt? Av Håkon Rognlien I deen er altså å la en Oppo universalspiller levere det hele, volumkontrollen inkludert. Naturlig nok, og heldigvis, vil jeg nesten si, er nedturen fra referanseanlegget til et godt 100 000-anlegg formidabel. Og etter å ha fordøyet det hele en stund kjenner jeg fortsatt en klar skepsis overfor den digitale volumkontrollen. Dette til tross for at fiffig innstilling av inngangsfølsomheten på effekttrinnet muliggjør kreativ bruk av kun det øverste spekter i det digitale domenet. På denne måten minimerer vi tapet, men låter det bra? Jeg får ikke fot for dette, det blir for kunstig og summarisk, klangfargene blir for få og enkle til at dette tar helt av. Jeg har faktisk hørt enklere anlegg låte mer virkelighetsnært. Nedover låter det digert og kraftfullt, det skal sies, og dermed fungerer det supert til film, som oftest er jo også kuløren på filmlyd noe mer pastell, og dermed lettere å få til. Litt parlamentering, og redaktøren setter inn en veldig god pre. Dermed er ballet i gang. Klangfargene finner frem, høyttalerne viser hva de er laget av. Og mastodontene fra XTZ er da også noe av det heftigste man kan kjøpe til et allroundan- 92 legg med film som en av aktivitetene! Med en bedre DAC enn den som er innebygget i Oppo’en blir de hele enda mer homogent og klangrikt, og vi er da også på vei oppover i pris med skremmende hastighet. Dog er sannheten at verden etterhvert bugner av strålende DAC / pre-kombinasjoner, og vi aner store muligheter. Setter vi inn flere kombinasjoner fra mer og mindre avdankede referanseprodukter livnar det i lundar så det holder på redaktørens kinoloft, Electrocompaniets tilårskomne AW 180 får igjen lov å drive de beste Responshøyttalerne så vi måper, og vi må bare innse at noen ganger er de gamle bare eldst. Men dette tilhører avdelingen for high-end! Men et totalt allroundanlegg for film og lyd i hundretusenkronersklassen med fantastiske resultater er absolutt mulig, men løsningen med digital volumkontroll finner jeg ikke optimal, må jeg innrømme. Det finnes i sannhetens navn enda bedre veier helt fram, selv om de relativt sett kostbare XTZ som fronthøyttalere, sammen med 250 watteren til Parasound, får lov til å sjokkere deg totalt! Skitt inn er skitt ut! Av Jan Myrvold Når redaktøren kaller troppene til kinoloftet, inneholder det gjerne økt risiko for tunge løft i ulendt terreng. Har ikke tall på hvor mange høyttalere av middels amerikansk kjøleskapsstørrelse en har ekspedert opp eller ned de stupbratte trappene. Men stolene på loftet er gode. Og redaktøren har på forhånd fått alt av nødvendig infrastruktur på plass. Vi er altså på kinoloftet, men skal danne levende bilder utelukkende i vår egne mørklagte hoder. Musikken skal få utfolde seg uten forstyrrende flimringer over sølvduken. Settingen kan ikke bli stort bedre. Oppo 105/Parasound A21/XTZ Divine Uff. Rett fra den magiske stunden med vinyl to etasjer lavere, føles den mentale nedturen like bratt som den oven nevnte trapp. Det låter rett og slett lite homogent, hvor det spesielt rotes til i øvre mellomtone. Joni Mitchell med fullt symfoniorkester gjør så godt hun kan, men budskapet «Both Sides Now» blir direkte ullent, både i direkte og overført betydning. Opplever mye støy, eller «fnitter» rundt stemmen hennes, samtidig som jeg savner både fokus, drama og dimensjonering. I rettferdighetens navn skal det nevnes at det går noe mer kontant til verks i Griegs A-moll med Andsnes. Men det males med vel brede og tykke strøk, og mikrodetaljering fra strykerne uteblir i stor grad. Alt i alt brukbart til litt mørkere klanger, men totalt sett en smule uinspirerende. Undertegnede kaster alle beskyldninger i retning av de svenske sarkofagene av noen høyttalere. Altså XTZ. Ha, visste det nok! Kinagreier. Vet jo tross alt fra kort tid tilbake hva Oppo og A21 er i stand til på sine respektive områder. Krell/Parasound A21/XTZ Eeeeeh – hva skjedde? Det meste er plutselig på plass! Og høyttalerne er fortsatt de samme! Hmm. Jeg begynner å se meg om i rommet. Hvor har redaktøren gjemt Magica fra Tryll? For på magisk vis presenteres musikken langt glattere og friere, med større skala og en helt annen homogenitet. Glemte jeg dynamikken? Mikrodetaljeringen er også betydelig bedret, helt uten at de kommer i fokus. Bare elegant krydder, som også betyr mer luft og bedre sikt innover i lydbildet. Mer fokus nå, og gode gamle Mitchell låter som seg selv igjen. Altså guddommelig. Altså – vi kan forkaste alle anklagene mot XTZ, saken avsluttet. Men der ser man altså nok en gang hvordan liten tue kan velte stort lass. Bare så synd at «lasset» nå plutselig har fått triplet prisen…. For ordens skyld prøver vi å kjøre Oppo-signalet ikke bare utenom volumkontroller men også utenom dac, og heller rute den gjennom Krell. Vi snakker fortsatt om divisjonsforskjeller fra Oppos analogutganger. Totalt sett med litt mindre rom og luft enn å kjøre «ren» Krell. Ellers meget organisk i klangen, med fyldig struktur, som spesielt gjør seg godt på de massive strykepartiene i Grieg-klassikeren. Faktisk litt mer avslappet også. Påstand Ok, så har vi i dunkle omgivelser fått skjermet oss nok noen timer fra sommerens skumle strålinger, og dermed fått manifestert både gamle og nye påstander. Vi forventer likevel ingen Nobel-pris i fysikk. Vi er da beskjedne. De gamle påstandene dreier seg om vinylens fortreffelighet og at kvalitet ofte står i et slags stabilt forhold til pris. Heldigvis med enkelte unntak, som jo bekrefter regelen. Den ferske påstand er at programkilde og forforsterkere er av enda større betydning enn hva vi har likt å innrømme. Shit in = shit out, var det visst noen som sa… 93 333 Tung hi-fi: ca. kr. 100.000 Dovent øl? Hva skjer med rimelige digitalpotmetre på CD-utgangen? Ingenting, bortsett fra at musikken blir like oppkvikkende og friskt som et glass nytappet pils etter noen timer i sola… Av: Knut Vadseth Den glupe ideen med dette storslagne stereoanlegget med rimelige potensiale for utbygging til multikanal, er oppdagelsen av at den glimrende multispiller Oppo 105 faktisk har volumkontroll på samtlige utganger, en heller underkommunisert kjempefordel. Nå er riktignok ulempen med de aller fleste digitalpotmetre at de stjeler oppløsning jo mer de aktiveres, men når jeg oppdager at den tiltenke effektforsterker fra Parasound har muligheter for en analog volumkontroll av inngangene, så er det jo mulig å justere kombinasjonen slik at man på ”normalt” høyt lydnivå demper Oppo’en lite eller ingenting. Hah! Tynn lyd Selvsagt har jeg i erindring de mange dårlige opplevelser med den tynne, triste og todimensjonale lyden som ofte blir resultatet uten en god forforsterker. Men som et første skritt på veien til et tilnærmet high-end anlegg med STOR lyd, syntes jeg det hele fungerte ganske greit. Så gjør som jeg sier, ikke nødvendigvis som jeg gjør. For selv spilte jeg det samme anlegget sammen med en Krell multikanal dekoder med både bedre dac’er og en glimrende forforsterkerdel. Og det må innrømmes at det totale lydnivået da vokste fra grei hi-fi til tilnærmet high-end. Men så koster denne Krellboksen (les sec. op. andre steder i bladet) mer enn resten av dette anlegget til sammen! 94 Mobbing Første test Jeg syntes uansett at mitt forslag til 100-tusen kroners anlegget låt mer enn greit selv uten pre, og inviterte redaksjonen i Fidelity for å få applaus for mine gode analytiske vurderinger og kritiske ører! Igjen; Hah! For makan til urettferdig mobbing fra en gjeng bortskjemte high-endere. Les selv! Men det satte i gang en prosess hvor vi oppgraderte de enkelte komponenter for å sjekke hvor de største problemene lå. Alle ga i begynnelsen de råbillige XYZ høyttalerne skylda for alt som var galt, men da vi satte inn en langt bedre signalkilde med dedikert forforsterker (Krell KPS 25sc), skjønte alle – til og med redaktøren – hvor skoen trykket! Heldigvis hadde vi tidligere testet en forbusende rimelig pre, også denne fra Parasound, som kostet under 10 tusen i balansert utgave, og som opplagt ville kunne bli et naturlig forbedringspotensiale i 100-tusen kroners anlegget, eventuelt for senere innkjøp. Men da vi bestilte denne for fornyet evaluering, fikk vi beskjed om at de akkurat hadde fått et tidlig produksjonseksemplar av etterfølgeren i hus. Ville vi som første blad i verden låne den nye Parasound Halo P5 noen dager? Ikke bare skulle dette være en langt bedre pre enn den gamle P-3; den hadde også innebygget omtrent den samme dac’en som fikk Anders Rossnes til å gå bananas i forrige Fidelity. Og da denne dac’en utvilsomt er enda bedre enn de som sitter i Oppo 105, kan man derfor spare 5-6 tusen kroner ved å velge den rimeligere Oppo 103 med samme drivverk. Men da med mindre kostbare dac’er og analogutganger, men som du nå altså ikke lenger trenger. Hva skulle så hele herligheten, inkludert også en mer enn brukbar Riaa, så koste? Den nærmest sensasjonelt gunstige prisen er altså en helt egen historie som du kan lese foran i bladet… Forforsterker Og selv om Krell også som drivverk låt betydelig bedre enn digitalutgangen fra Oppo (det er nonsens at det ikke er forskjell på drivverk), så var det først og fremst forforsterkerdelen på Krell’en som dro opp lydkvaliteten ganske så dramatisk. Enda en gang viser det seg at forforsterkeren er veldig kritisk for sluttresultatet i de fleste anlegg. Forforsterkeren JC-2 fra Parasound var hanket inn som aktuell for vårt forslag til high-end anlegg, og ga tett på samme gode resultater som vår egen Krell. Men prisen på nærmere et halvt hundre tusen kroner stemte dårlig med budsjettprofilen i dette ellers nøkterne storanlegget. Virkningen på 100 tusen kroners anlegget kan du lese om på den neste siden. 100 tusen kroners anlegget med Parasound P5 PRE: Nyanser og naturtrohet Testpaanelet hoiet av begeistring da vi fikk satt inn Parasound P-5 mellom Oppo-spilleren og forsterker. Lydkvaliteten ble dramatisk bedre og musikkoplevelsene veldig mye større: ”Årets definitive budsjettpreamp!”, mener de ... Genistrek! Så hva skjer når vi setter inn Parasounds hysterisk ferske (Fidelity er første publikasjon i verden som får låne den..) budsjettpreamp i oppsettet? Den har dac, riaa, subwooferkontroll og USB inn, og er et utrolig fleksibelt produkt, men akkurat nå er det preampfunksjonen som gjelder. Det er et hav av forskjell kontra digital volumkontrtoll, i alle fall. Det låter mye mer fritt, oppløst og naturlig. Det er langt mer avslappet, større og mye mer armslag rundt alle musikere og instrumenter.Det er en homogenitet her som er ganske bemerkelsesverdig til denne prisen. Og nå uttaler jeg meg forsiktig! Lyden blir påfallende mer ekspansiv og i rommet, mens den med digitalt volum virket mer tilbakeholden og nølende. Digitalt volum er som dovent lettøl der Parasounds lille smykke spiller som årgangschampagne. Når en så stor forbedring kan oppnås for «små» 10.000. er et en solid audiofil lårhøne til alle som påstår at en preamp er unødvendig, og at man kommer i mål med en rimelig volumkontrollløsning. I min bok er kanskje ikke forforsterkeren selve hjertet i anlegget, men om ikke annet er et et høyst nødvendig hjertekammer. Man kommer ikke utenom, og det beviser Parasounds nye baby med bravur her. Årets definitive budsjettpreamp! (Og det sier jeg før jeg har testet ut alle mulighetene den har.) Trond Torgnesskar Sensasjonelt bra! Jeg kalte Parasound ZDac for sensasjonelt bra i forrige Fidelity – løp og kjøp! Men i denne nye preampen fra samme leverandør får du enda mer for pengene. Etter å ha klatret alle trappene til redaktørens loft/hjemmekino/high end rom var det bare å spisse ørene – er dette lyden av budsjett high end for folket? Er dette lyden av de beste analogkildene fra en digital avspiller/hard disc? Svaret er, etter min mening, ja. Digitallyd med alt liv og all spilleglede inntakt: dette er lydgjengivelse som får deg til å reflektere over musikernes og solistenes innsats – over komponistens intensjoner eller verkenes og musikkens oppbygging. Produsentens små justeringer og bruk av klang blir åpenbar, og parametre som rom og perspektiv kan defineres uten fnugg av tvil. Og, dårlige musikkproduksjoner avsløres nådeløst – men blir akseptable så lenge innholdet er bra nok. Svinger gjør det også – som bare pokker! Altså – ekte high end lyd. Selv vektløshet som jeg etterlyste i Zdac testen – her er den i fulle monn. Både høyttalerne og forsterkeren skal nok ha sin del av æren for det – i forhold til mitt budsjettalternativ til ca kr. 40 000. Men lyden er i samme familie – men her altså minst et hakk mer troverdig og svært nær det beste jeg/vi har hørt. Et high end anlegg skal gi full skala, naturtro dimensjoner. Og her skiller man klinten fra hveten – det finns ingen budsjettanlegg som gir deg hele symfoniorkesteret – hele kirkeorgelet eller den fulle og hele live-feelingen uten unoter og i all sin velde og prakt. Men dette er nettopp hva kombinasjonen Parasound/XTZ gjør der oppe på loftet til redaktøren. Samtidig får det fram nyansene og detaljene som hever lytteopplevelsen til full naturtrohet. Selv en Frank Sinatra i 50talls monoutgave er utstyrt med den smektende røsten som er så lett gjenkjennelig, og som man kan nyte i all sin prakt til tross for primitivt opptaksutstyr. Faktum er at det nettopp på denne innspillingen ble klart for oss i testpanelet at dette anlegget er noe helt uten om det vanlige i prisklassen! Og for mange av dere der ute: fullt oppnåelig selv med digitale kilder. Anders Rosness 95 Neste nummer kommer fortløpende som Full test av den nye hybridforsterkeren fra APL kommer snart på audiofidelity.no Lenge leve audiofidelity.no Dette Fidelity nr. 62 er det fjerde og siste bladet for i år. Dessverre er det sannsynligvis også det siste totalt da vi ikke har funnet noen ny redaktør/utgiver som er villig til å fortsette i noenlunde samme spor. V i har ikke villet selge Fidelity til andre magasiner, da vi var usikre på den videre skjebne i et stadig mer krevende marked. Vi kunne tjene en håndfull penger på dette, men det ville stå i veien for vår plan B som er nettdrift. Og som fra å være en kriseløsning nå synes like spennende som da vi startet opp Fidelity med to tomme hender og salg av et par forsterkere for 11 år siden. Og det gikk jo over all forventning. Nå selger vi deler av referanseanlegget for å komme på nett! Vi vil prøve en fremtid som en blogg/ nettavis på vårt allerede kjente adresse 96 audiofidelity.no. Det er ikke tilfeldig at navnet er satt sammen av to av de mest respekterte og seriøse hi-fi bladene her i nord. For at den snart 70 år gamle redaktøren, altså jeg, skal få litt mer fritid, vil dette bli et teamarbeid med gamle – og forhåpentligvis nye medarbeidere med større individelt ansvar og litt løsere snipp. Redaktøreansvaret vil gå på omgang, mens utgiveransvaret fortsatt blir hos Forlaget Fidelity AS. Har vi altså tenkt så langt… Gratis nedlasting! Nettstedet audiofidelity.no skal altså bli et Fidelity som på nett vil prøve å ivareta de idealer og de ideer som Fidelity (og Audio) bygget på, hvorav uavhengighet fra sterke pressgrupper fra både lesere og annonsører er krevende og samtidig helt vesentlig. Klarer vi å lage en spennende og troverdig nettside, håper jeg å ha et betydelig antall lesere som igjen vil gjøre det formålstjenelig å annonsere hos oss. Slik kan vi betale for nettleie og teknisk drift. Men vi har en enda viktigere ressurs bak oss; en nesten ubegrenset entusiasme! Og vi planlegger at all nedlasting skal være enklest mulig. Og derfor absolutt gratis! nettavis/blogg på audiofidelity.no Vi har derfor ikke, i hvert fall ikke starten, økonomi til særlig avansert layout og store bilder slik som vi til nå har vært kjent for. Men vi skal gjøre så godt vi kan å presentere stoffet på en delikat måte og med den vanlige miksen av musikkstoff og utstyrstester, spesielt i den tyngre kategorien. Som du kanskje har registrert, har vi allerede valgt å la det meste av musikkstoffet beregnet til dette nummeret gå rett på nett. Dette som en forløper til et forhåpentliugvis aktivt high-end forum med ukentlig fornyelse. Men Stein Arne Nistad med sin ”Godt Norsk” ville vi ikke unnvære i vårt siste glansede magasin! Han åpner hele blekka med sin siste vals! Men omtale av siste plata til Bod Dylan, finner du allerede på www.audiofidelity.no. Ja, vi har da lange tradisjoner å ta vare på. Og de fleste av disse tar vi selvfølgelig med oss til den elektroniske kommunikasjonshimmelen. i mellom, men må da ta til takke med A-magasinet? Kunne vi dra audiofidelity litt mot bare fidelity-troskap – også på andre områder som foto, film, reiser og morsomme high-end dupeditter som gjør livet så mye gladere? Flere i redaksjonen har betydelig kunnskaper om ting utenom hi-fi’en, og vil utvilsomt være villig til å dele denne med oss andre. Og dette gjelder sikkert også mange av dere? Den økte muligheten for to-veis kommunikasjon blir uansett en spennenede og nyttig greie. Og i motsetning i bladet hvor vi hadde et begrenset antall sider til disposisjon, er det knapt noen faktske grenser på nettet. Og null problem for leseren til å kutte om de synes pølsa blir for lang. Vi tenker også at vi i den gamle Fidelity redaksjon– pluss mange nye med stor erfaring – skal ha faste tider på nettstedet vårt slik at man kan utveksle erfaringer i nåtid. Bilde? Flere high-end tester Som enkelte vet, er jeg i utgangspunktet fotograf og filmprodusent, men måtte etterhvert legge dette bak meg da jeg ikke maktet flere hatter etter oppstarten av Fidelity. Jeg håper å få lov og anledning til å skrive litt om bilder og reiser og slikt på det nye forumet? Min urealiserte drøm har vært å lage et ”ekte” mannfolkblad i motsetning til de nesten komiske karikaturen av mannen vi finner i enten de tøffe machobladene med pupper og jakt, eller den motsatte ytterlighet med mannemanikyr og moter. De jeg kjenner er vel mest midt Og så minner vi om at vi allerede har mer enn et tiårs hi-fi historie liggende tilgjengelig på aufiofil.no, tilsammen mer enn 6000 sider frem til forrige nummer 61. Og nå også med oppdatert Index. Men først og fremst vil vi fortsette å teste de beste high-end produktene på markedet og har allerede en uhyre spennede hybrid rør/transistorforsteker i kikkerten. Denne er laget av Alex Peychev, mannen bak vår absolutte favoritt CD-rigg. Han vil forøvrig også være tilstede med komplett anlegg på årets high-end messe i Horten. Vi kjenner så absolutt igjen lydfilsofien fra CD-riggen med ekstrem oppløsning og både stor og uhyre presis holografi og romopplevelse. Og den tredelte effektforsterkeren med innebygget pre-spiller både stort og med skikkelige baller via Coltrane-høyttalerne i finstua. Jeg har da også akkurat hørt den råeste holografiske opplevelse i hele mitt liv fra to kanaler med opptak fra filmen ”Twister” med lydeffekter i tillegg til musikken som varierer med sølvklangen fra vindklokker mot et angripene uvær som tygger og spytter ut gamle herskapshus som knekkebrød. Det er full gåsehud når tordenen ruller rundt deg på alle sider, også bak, selv om høyttalerne vitterlig står 3 meter foran. Men det er faktisk klassisk orkestermusikk, og ikke minst den vanskelig balansegangen med kammemusikk som verken må bli for tynn eller feit for å fungere overbevisende, som er indrefileten. Og APL 3-boks forsterkeren er klangmessig ganske nøytral, men med en anelse fokus på frekvensfløyene. Men med så lite forvrengning i det vanskelige presensområdet, at de tandre overtonene for en gansg skyld kommer helskinnet gjennom elektronhelvete. For en full test må du altså titte innom audiofidelity.no litt nærmere jul. Hvor du da også vil finne andre tester og musikkstoff. Ha en fin høst! Knut V. avtroppende redaktør i Fidelity Abonnement Ved eventuelt å legge ned ved årsskiftet, samtidig som vi tydelig flagget usikkerhet om videre drift i forrige blad, vil Forlaget Fidelity AS ha oppfylt sine forpliktelser ovenfor langt de fleste abonnentene. Noen få vil ha et blad til gode, mens abonnenter vi skylder mer enn to utgaver er svært få. abonnenter som IKKE ha betalt portotillegg (kr. 50) eller har latt banken kreve oss for utgifter ved overførselen, må regne med å bli trukket for dette. Vårt største problem med å rydde opp i dette, er forøvrig at porto og ekspedisjonsutgiftene blir like store eller større enn gjelden. Vi kunne ha solgt denne abbonnementsgjelden til andre magasiner med forjeneste, men tror de fleste opplever det bedre at vi prøver å komme på nett, selv om dette også kommer andre like mye til gode. Men vi vil uansett gjøre vårt beste for alle som vil ha penger tilbake dersom ingen overtar driften av Fidelity innen årsskiftet. Dersom du vil forfølge krav på ikke leverte blad, er vi selvsagt klare til å imøtekomme dette, men håper du da sender oss et brev eller en mail. Utenlandske Mvh Knut Vadseth, Forlaget Fidelity AS 97 Gratis nedlasting av ALLE tidligere utgivelser! Bladene ligger som gratis nedlastbare PDF-filer. www.audiofidelity.no 99
