Last ned - Audio Fidelity

Dynamikk
flere av våre hittil 17 Fidelity utgivelser, har
vi prøvd å lage et temanummer. Dette fordi
bladet ikke bare skal handle om mer eller
mindre tilfeldige bokser, men at vi går litt
dypere ned i materien. I dette bladet hadde
jeg planlagt enten å ha "romklang" som
tema; da med nøktern analyse av musikalske
fordeler og ulemper mellom stereo og multikanal. Eller simpelthen lage et stort oppslag med
vår EyeFi serie med utsøkte lydprodukter som
også gjør godt for øyet. En vurdering av de
lydmessige forskjeller mellom B&W Diamond 803, 802 og 800 med fokus
på hva snegelhuset i mellomtonen betyr for lyden, var viktige deler av
denne fyldige artikkelen. Men motet sviktet! I begge tilfelle, faktisk...
Hi-Fi politiet fikk tydelig panikk over begrepet EyeFi. Og "hjemmekino"
er bannlyst av enkelte selv om det gjelder seriøs privatkino. Også SACD
multikanal i en kvalitetsklasse som de andre bladene knapt bryr seg med.
Og verdens største produsent av dedikerte hi-fi høyttalere får etter manges
mening nøye seg med å få testet to modeller (805 og 802) i den nye highend serien!
Jeg er likevel kommet til at miksen i hvert blad bør være bredest mulig
siden vi bare kommer annenhver måned. Derfor har jeg valgt ut bare halvparten av det planlagte multikanalstoffet og en eneste høyttaler i vår EyeFi
serie. Resten blir fordelt på neste og senere nummer av Fidelity.
Derimot er den ene høyttaleren jeg valgte ut i EyeFi-serien, et glimrende
eksempel på det som av rene tilfeldigheter(?) er blitt det gjennomgående
tema i dette Fidelity; Dynamikk!
For både når det gjelder høyttalere med Tannoy, multikanal med Theta og
Teac (er også de eksploderende t-ene tilfeldige(?) og vurderingen av rør,
transistorer og ICE-power, viser det seg at dynamisk kontrast igjen har inntatt forsete i vår kollektive bevissthet om viktige lydegenskaper. Tilfeldig?
Neppe!
Mens rimelige produkter oppleves ganske så "dynamiske" mye på grunn
av en litt pågående frekvensgang og mye klirr i øvre mellomtone, blir
dynamikken stadig viktigere og sterkere savnet ettersom forvrengningen
reduseres og frekvensgangen blir bredere og mer homogen. Det kan lett bli
en smule "pudding". At vi skulle oppleve at dynamisk kontrast også var i
underskudd på selv kostbare surrounddekodere som ellers endelig begynte
å låte high-end, burde derfor ikke sjokkere noen.
De testede surroundproduktene i dette bladet, er derfor rådyre men også
ekstremt dynamiske. For de aller fleste vil et rimeligere stereoanlegg være
en bedre løsning; også til filmlyd. Men for dere som har råd til det beste;
dette er kompromissløs high-end lyd BÅDE for stereo og multikanal. Vi vet
ikke om så mange andre tokanals produkter som er like kompromissløse
som disse. Og begge kan gi den heldige en helt utrolig musikalsk opplevelse når også multikanal opptaket er gjort like seriøst!
Er da ikke dette litt nyttig lesning, både for seriøse musikkelskere som vil
prøve ut grensen for den ultimate lydopplevelse i stua OG for dere som VET
at multikanal er noe skitt?
For dere som uansett sverger til 2-kanal-med eller uten bilde-viser jeg til
hovedoppslaget om to av de mest spennende integrerte forsterkere på markedet! Kostbare, javel, men likevel mye for pengene ifølge både Jan og
Håkon!
Ha en fin høst!
Med hilsen
Knut V
I
Sverige / Danmark:
For å forenkle innbetalinger til Forlaget Fidelity, oppretter vi
i disse dager Nordea-konto i Sverige og Danmark. Vi har
enda ikke fått kontonummer, men dette kan opplyses på
telefon eller mail.
www.audioforum.no
Ansvarlig redaktør
Knut Vadseth
[email protected]
Fax tlf. 22 44 38 12
Redaksjon
Anders Rosness
Håkon Rognlien
Jan Myrvold
Skribenter i dette nummer:
Gunnar Brekke
Petter Dale jr.
Tore Dag Nilsen
Jan Myrvold
Vidar Mørch
Håkon Rognlien
Anders Rosness
Roy Ervin Solstad
Knut Vadseth
Foto
Knut Vadseth
Grafisk design
Maria Andersen, AD
Markedsnett AS, avd. Design
tlf. 22 17 60 50, [email protected]
Trykk
PDC Tangen
Annonseavdeling
Tlf.: 32 76 88 39 (22 17 60 50)
Kontakt redaksjon
[email protected]
Abonnement service:
Milanex AS
PB 9200 Grønland, 0134 Oslo
tlf. 23 36 19 38
[email protected]
Etterbestilling av tidligere utgivelser:
www.audioforum.no, [email protected]
tlf. 22 17 60 50
Utgiver
Forlaget Fidelity AS
Halvdan Svartes gt. 8, 0268 Oslo
ISSN 1503 4291
Det må ikke kopieres fra dette bladet
uten tillatelse fra rettighetshaver. Denne
bestemmelse gjelder også enhver form
for elektronisk, mekanisk eller annen type
gjengivelse. Brudd på bestemmelsene vil
bli anmeldt og medfører erstatningskrav.
Innhold
17
32
nr. 6 / 2005
Brev til Fidelity . . . . . . . 6
10
GamuT DI 150
integrert forsterker
16
Copland CTA 405
integrert forsterker
Hi-Fi messe i Horten
30
Strøm til ICE- power,
transistor og vakuumrør
6/2005
Parasound 275
33
Embla Maenia
44
EyeFi? Del 2 Tannoy Dimension TD 12
34
Electrocompaniet AW 400
22
4
Rowland 501
42
50
Aslag Haugen
36
2 x McIntosh 275 brokoblet
40
Vienna Acoustics
Haydn Grand
56
Godt norsk
58
Hauk: Så høyttalerne
er viktigst, liksom?
Bodil Niska anbefaler, del1
74
Teac Esoteric UX-1
62
Blått & rått: Rolf Wikström!
80
Budsjettreferansen
64
Blanda akustiske drops
Gjesteskribenten:
Ragnar Aas
92
Perreaux SXV-1,
MM/MC RIAA
93
Graham Slee Era Gold V,
MM RIAA
94
88
Carlsson OA 58
Accustic Arts Amp1
og Preamp1
90
68
Theta Casablanca III
Graham Slee Gram Amp 2
Special Edisjon, MM RIAA
84
66
Multikanal/hjemmekino
92
RIAA på REA!
96
Neste nummer
6/2005
• abonnér på www.audioforum.no • abonnér på www.audioforum.no • abonnér på www.audioforum.no •
60
5
Brev til
Fidelity
Fra HiFisentralen.no:
Hei. Takk for at jeg fikk et par gamle Fidelity på messa i Horten, samlingen er nå komplett :)
Kjenner du til Engelske ATC og modellen SCM35 ifra Lyric ?
Synes disse låter meget bra,men syns også at Audiovector låter bra
på en Krell til 30.000,- Liker litt trøkk i bassen :)
Lyric spiller på Bryston på ATC men hvordan er klangen i disse mot
Krell? (Jeg vil tru at Bryston er litt mer anonym sammenlignet med
Krell?) Det som virkelig jeg lurer på er Krell på ATC, dette burde dere
teste ut.
Bryston - ATC
Bryston - Audiovector
Krell - ATC
Krell - Audiovector
Som (en sjelden) industriarbeider har jeg også sansen for Norske produkter. Electrocompaniet har ifølge tester en glimrende cd-spiller. Men
hva kan du anbefale av forsterkere fra dem ?
Mvh. Bent Bjerke
Vi får hanke inn Bryston og ATC fra TAA, så får vi se.
AW 180 er bankers.
KV
Vincent
Ser i deres magasin nr 4-2005 en liten test av Vincent SV-226
MK. Som dere ser av bildet har jeg en slik forsterker. Vil gjerne komme
med et lite tips siden dere skulle teste denne ut videre, prøv den sammen med Klipch!
Utrolig bra lyd, og den blir bare bedre etter en tids innspilling.
Mvh
Oddbjørn Schøttker
Men Dahlquist var ikke død...
Kjære Fidelity, er det noen i redaksjonen som vet om det finnes en
norsk importør/forhandler av disse høyttalerne?
vennligst se linken:
http://www.dahlquistcorporation.com/DQ_TEN_cover.htm
Modellen DQ-TEN ser unektelig spennende ut...
Duell i Horten
Mange av Sentralens lesere husker sikkert duellen som ble arrangert
av Audiofreaks i Horten i fjor.
Duellen ble slett ingen oppvisning av godlyd i HighEnd klassen som
både omtale og prislapper for det benyttede utstyr skulle tilsi.
Derimot var lyden så dårlig at standen til Audiofreaks raskt fikk
stempelet MESSAS DÅRLIGSTE LYD.
De eneste som syntes noenlunde fornøyd med det hele var
Audiofreaks selv....Særlig kanskje fordi den benyttede DP A1 raskt gikk
i sikringsmodus da den ble koblet opp mot de benyttede Avalon
Eidolon.
HVORFOR??
I de etterfølgende debatter her på HiFi sentralen feide Audiofreaks
& Co. alle forsøk på finne en forklaring på HVORFOR DP A1 nektet
spille sammen med de nevnte høyttalere til side.
- Peter Djordjevic’s kjappe forklaring var at DP A1 var feilkonstruert
og i motsetning til Conrad Johnson, ikke i stand til drive en rel. enkel
last som Avalon Eidolon.
Men spørsmålet, om enn ikke for Audiofreaks så for svært mange
andre HiFi interesserte og bransjefolk, forble ubesvart:
- Hvorfor var lyden generelt så dårlig?
- Hvorfor gikk DP A1 i Sikringsmodus?
HER ER SVARET:
http://www.oslo-audio-society.com/
For de som ikke gidder lese hele rapporten, er det bare kikke på den
benyttede høyttaleres frekvensgang, helt nederst. "Ikke helt optimalt
nei,......" (Ekstrem dip på 35 dB mellom 400-4000 Hz - red.)
Morty
Veldig opplysende, og samsvarer dessverre mye med den arrogansen jeg opplever fra mange hifi aktører.
Litt på siden men......
Fidelity DPA1s vs CJ350: Må nevne, at jeg har fått vite at den
DPA1s som ble testet av Fidelity, ikke var en ekte DPA1s, men en delvis oppgradert eldre DPA1.
Det kommer forøvrig nå en ny DPA1SE, som skal skille klart mellom
gammel og ny DPA1. Føler duellen mellom DP vs CJ ikke er lagt død
på lenge enda
Janhella
Rør han på seg?
KV
Forstår ikke helt spørsmålet
ditt. Har du klikket på linken?
Hadde trodd at jeg fikk et
mer seriøst svar fra en redaktør...
Til orientering:
Jeg har nå snakket med
Dahlquist Corporation i NordAmerika
og det finnes for tiden ingen
forhandler av disse høyttalere
i Europa.
Dahlquist høyttalere finnes
dermed kun i USA.
Vedlagte PDF viser den
modellen jeg var interessert i.
Mvh
Ulf Selmark
6
6/2005
Fidelity 15, TacT romkorreksjon
Hei! Viser til interessant omtale av TacT i Fidelity nr. 15.
Ble imidlertid ikke helt klok på hvilke signaler man kan fore 2.2'en
med. Jeg regner imidlertid med den aksepterer både 44 og 192 kHz
CD, men vet du om det finnes spillere med 192 kHz utgang på markedet, slik at man får maksimal utnyttelse og færrest mulig konverteringer?
Hva med DVD Audio/SACD dig. signaler, mulig å gjøre seg nytte av
disse formatene, eller aksepteres kun "standard" CD?
Takknemlig for svar, vurderer for tiden å investere digitalt. Har tidligere prøvd å få info via TacT hjemmeside, men tungt å få respons. Og
på Hifiklubben har man knapt hørt om produktene...
mvh
Håvard S.
Dette var en reportasje og omtale, ikke noen egentlig test.
Vi kommer derfor tilbake til saken.
KV
Ferie?
Hej Knut. Köpte några nummer av din eminenta tidskrift på HiFi mässan i Sollentuna. Har sett framemot att få denna tidning direkt hem till
mig, med mycket god läsning.
Bestämde mig sedan för att prenumerera, men det har inte varit
helt lätt att få det att fungera. Först fick jag inte nummer 14, jag
påpekade detta och nummer 14 kom på posten.
Ringe sedan igen och undrade var nummer 15 var, fick då besked
att jag inte betalt. Betalningen var gjord redan 2005.04.27. Har även
fått purring på avin.
Sedan fick jag besked att den skulle skickas nummer 15 alltså, det
var minst 14 dagar sedan, ringde igen i förra veckan. Får då besked
att den inte hade skickats ännu, på grunn av att den inte fanns några
tidningar.
Ringer då idag igen, då är alla på ferie!!!!!!!!!!!
Tycker att det är en dålig måte att sköta sina kunder på. Vad tycker
du? Hoppas att du förstår min lilla svorsk.
Tommy Nordin
Dette er jeg ikke særlig stolt av. Men i juli går Norge på halv
maskin- og snaut nok det.Vi har betalt underleverandører for å
ordne opp på den siden, men skjønner på deg at her er det ugler i
ansjosen. (Norsk for problemer!) Beklager det hele og håper vi
har fått det hele på plass.når dette står på trykk.Fidelity skal nå
være sendt med rådyr expressvporto som vi selvfølgelig spanderer.
hilsen.
Knut V
Fra HiFiForum.nu:
Duell High-Fidelity/Fidelity
Kabler 1
Innhållet i senaste High-Fidelity:
Test av 4 stk. HDTV, Octave v70, Aurum cantus Volla, Pass Lab,
Xono/X2,5/XA 100, Unidisc sc, Holografic Audio ear one. En artikkel
om høgtalartilverkning i Kina.
Pris kr.74,50 84 sidor. Varav 30 sidor annonser og 2 sidor innsendare.
Innhållet i Fidelity:
Jeff Rowland Digital ICE-power Model 501, Conrad Johnson Act 2,
Cabasse Artis-Baltic&Thor, JungSon moon harbour, Von Schweikert Vr-4
jr., ARS Basis Exclusive, Linn Lp-12, T+A Silver 1,0/Speaker 8, EC
AW400,Atoll IN100/Tannoy Fusion/Cambridge Azur 640C, Carlson OA
50,2 ombyggnadskit, JM Lab Alto Be (second opinion),Vincent SV-226
MK,LFD Mistral, Avance 630 och 680 XT, Duence Critura, Nordic Ding
Ma MC3R, Accustica Aplicata DaaD, Parasound multikanal, Embla
Jodis och Crystalio VPS 2300....
Artiklar, ett musikkportrett, lifestyleprylar, skivtips 6 sidor, DIY superdiskant.
Pris kr.89, Annonser 20 sider Insendare 3 sidor
Mitt val kommer att vara ankelt.
Figge
Ja håller på normannen!
Per100
Kabler 2
Hei Knut!
Har lest mange av dine tester og mener vi har noenlunde felles lydsmak. Hvilke XLR kabel tror du passer inn i mitt oppsett med bl.a.
Electrocompaniet EMC 1 up, Classe CP35 og CAM 200, AU 24 og Dali
Euphonia MS5.
Mvh Eirik-S
Kabler 3
Jag också
Dahlberg
Norge-Danmark/Sverige 3-0
Figge
Jeg har vært med på å teste noen kabler som et firma i Sverige skaffer,
Subas Audio. De er en viderutvikling av og store forbedring av noen
kabler som ble mytesomspunnet for 10 år siden, Cogan –Hall. Jeg eier
nå både høyttaler og signalkabler (de heter Intermezzo) og har testet
de mot Valhalla, dyre Synergic Research og Kimber Select med konsistent mer ekte og naturlig lyd med renere diskant og høyere oppløsning
enn noe annet. Er dette noe for Fidelity å teste ut?
Mvh "Viking"
Forslag til innhold i kommende Fidelity
Kabler 4
Hei ! Jeg savner stoff som omhandler bindeleddet mellom de menneskene som utøver musikken, og CD plata og boksene som formidler
denne musikken hjemme hos oss. Og bindeleddet er den profesjonelle
lydbransjen, de som driver med innspilling, mix og mastering.
Jeg var her tidligere i sommer i kontakt med Lindberg lyd,
www.lindberg.no angående den kommende SACD utgaven av Radka
Toneff's "fairytales". I den forbindelse sa vedkommende fra Lindberg
at alle fremtidige utgivelser fra dem ( 2L) ville komme som hybrid
CD/SACD, såfremt som mulig. Lindberg satser også, så fremt som
mulig å innspille i Digital eXtreme Definition (DXD), som betyr ekstremt høy lydoppløsning.
Siden dette er et selskap som satser på god norsk musikk, med høyest mulig lydkvalitet, hva er da mer naturlig enn å foreslå et besøk hos
dem? Dette er jo midt i målgruppa for Fidelitys lesere!! Dessuten så
får jo Lindberg Lyd oppmerksomhet rundt deres SACD satsning!
Ja, jeg vet at et relativt fåtall av Fidelitys lesere er like entusiastisk til
SACD som Espen R ,men den audiofile profilen til Lindberg bør vekke
interesse hos leserne.
Her er en link som bekrefter at alle kommende utgivelser fra 2L er
hybrid SACD. http://www.fono.no/musikken/planlagte_utgivelser.php
Vil ikke dere dra til Linberg Lyd, så får jeg dra til dem som en gjesteskribent. Jeg har mange gode spørsmål jeg ville stilt.
Hei! Kan noen av dere beskrive klangen i Harmonic pro 9 Bi-Wire
høyttalerkabel? Denne er annonsert til fordelaktig pris på nettet.
Skal brukes sammen med Naim cd5x/fc2-Ear 864-Doxa140Amphion Xenon. Har tidligere god erfaring med Kimber bifocal til
denne høyttaleren og mitt klangideal. (høy pris). Har nå god kropp og
fart i lydbildet.
Ønsker ingen slanking av lydbildet. Dagens 6mm2 kobbertråd fungerer fint, men er så stive og upraktiske.
Mvh Steinar
Mvh
Espen Rochmann
8
Ser at det var interessant å få tilbakmeldinger rundt testen av høyttalerkabler. Jeg har hatt gleden av å teste Audience AU 24 i noen dager.
Dette er en meget klar forbedring av tidligere billigere kabler (Blue
Heaven rev.2) som i forhold har en slag "signatur" i mellomtonen.
AU24 er fri fra dette og jeg opplever å sitte nærmere ekte musikere,
ikke et stereoanlegg. Bassen er bra, men her er muligvis litt å hente.
AU 24 virker ellers nøytral med flotte stemmer og naturlig og altså
riktigere instrumentklang. Audience gir simpelthen uforfalsket musikk
opplevd med mine ører. Rommet er også forbedret.
Ser at dere har testet mye kabler, ikke minst kostbare Transparent.
Jeg har også fått tilbud på et par WW Eclipse3+ til omtrent samme
pris som Audience. Etter hva jeg har erfart tidligere, er dette også
kabler som er rimelig nøytrale med mer fokus på musikken enn de
enkeltstående detaljer. Kan du gi meg noen videre tips?
Mvh Thomas Fichtner
6/2005
Vi skulle gjerne hatt enda mer tilbakespill når det gjelder våre
tester for å bekrefte/avkrefte om vi skulle være på ville veier. Jeg
tror likevel ikke at det er noen vei utenom en skikkelig rotbløyte
av en gruppetest om vi skal ha muligheter for å komme med fornuftige råd på brev som disse. Det finnes utrolig mye bra kabler
der ute, men det er dramatiske forskjeller i lydsignatur som kan
trekke ditt eksisterende oppsett i alle tonale himmelretninger. Og
vil du ha mest mulig detaljer som hos Nordost eller fortrekker du
litt mer avslappet lydbilde slik som Transparent er kjent for? Vi
skal komme sterkt tilbake og begynner i neste blad med høyttalerkabler til drøye kr. 5000 og signalkabler til omtrent halvparten
av dette. Er det et godt prismessig utgangspunkt? Men skriv
gjerne tips om din favorittkabel og send direkte til undertegnede,
så er det større sjanser for at vi blir oppmerksom på den og får
den med i denne slangejungelen. Og vi hører på alt vi måtte få
inn av kommersielt tilgjengelig kabler om produsent/importør
våger....
Mvh, Knut V,
[email protected]
C o p l a n d o g G a m u T:
Duell?
Integrerte forsterkere i den litt
høyere prisklassen er uten
RIAA-trinnet noe av det lureste
du kan kjøpe. Med innebygget
RIAA skulle det vise seg å være
et enda bedre kjøp!
ntegrerte forsterkere er nesten alltid satt sammen av betydelig dyrere forforsterkere og
effekttrinn med bare ørsmå kompromisser i
lydkvalitet og betjeningsfleksibilitet. At de
også er mye enklere å plassere, er neppe noen
ulempe. Dessuten sparer du både en ekstra signalkabel og en strømkabel som slett ikke er gratis om du vil gi lydanlegget best mulig arbeidsbetingelser. I denne prisklassen vil fornuftig signal
og strømkabler lett koste 5-15 tusen kroner!
I dette nummeret av Fidelity har vi valgt to av
de mest interessante high-end integrerte forsterkere på markedet, begge med Danmark som
utklekningsområde selv om den ene skrues sammen på denne siden av Storebæltbrua. Pussig
nok er det den rimeligste som har rør – og til og
med et særdeles påkostet RIAA rørtrinn – mens
den dobbelt så dyre transistorvarianten er en sjelden fugl da den rapper litt av enkelheten til rørkonstruksjonene og benytter kun 2 utgangstransistorer pr. balansert utgang. Altså en enkel transistor for pluss og minus- signalet.
Skribentene Jan Myrvold og Håkon Rognlien er
begge svært begeistret for rørlyd, men ingen er
fanatikere og har alternative transistorforsterkere
i eget eie. Begge var også særdeles fornøyd med
sine testobjekter. Men mens Håkon må velge
mellom et begrenset utvalg av høyttalere som
fungerer optimalt til den helt nye 50 watts rørforsterkeren til Copland, så driver den enda mer elegante GamuT omtrent hva det skal være.
Selv om det var Håkon som i første omgang
var mest ekstatisk for sitt testobjekt , han fikk
da også både rør, RIAA og en stilren forsterker til
halve prisen av transistorforsterkeren, så viste
GamuT en blanding av dynamisk kontrast, stramhet, glatthet og krystallklar gjennomsiktighet på
referanseanlegget som aldri noen integrert forsterker før har fått til her hos oss. Og så det utrolig lekre utseendet da.
Å kåre en "vinner" blir uansett meningsløst...
Men vi kan gjøre det nestbeste; la begge testere skrive en "second opinion" om den andre
forsterkeren uten å vite hva den opprinnelige testeren har skrevet. Dermed burde det være såpass
mye subjektiv informasjon fra ulike ståsteder til
at DU bør kunne velge din favoritt ...
KV
I
10
6/2005
6/2005
11
G a m u T D I 1 5 0 i n t e g r e r t f o r s t e r ke r :
Grand Danois!
Danske GamuT Elektronik er klar til kamp om et
kjøpesterkt publikum med ekte integrert integritet.
DI 150 er nemlig direkte nedavlet fra de høyt premierte
modellene D3 og D200. Best in Show?
vordan klarer de det egentlig, disse våre
gode naboer på andre siden Kattegat?
Altså å avle frem et beist med fødselsvekt på velvoksne 31 kilogram av en
180Watts integrert tokanals stereoforsterker og
likevel ikke komme opp med noe som lett kan
forveksles med et middels sveiseaggregat eller
andre plasskrevende artefakter med logoer fra
Atlas Copo eller Caterpillar?
GamuT leverer altså denne gang et produkt
fra den tyngre avdelingen for hifi som samtidig
burde ha gode muligheter for å få utstedt visum
av de selvutnevnte autoriteter i husstandens
inventardepartement. Uansett finner jeg bestrebelsene som er nedlagt i få dyttet såpass
mengder veldimensjonerte elektronikkomponenter på plass i et kabinett som til syvende og sist
ikke krever dramatisk mer stueplass enn foreksempel cd-spilleren fra Electrocompaniet, som
imponerende og vellykket. Så har da også danskene i uminnelige tider behersket diskresjonens
kunst hva interiørdesign angår. Men la oss nå
komme til saken.
H
Direkte avkom
Gamutsjefen Poul Rossing hentet for en tid tilbake Frederik Johansen – med fortid som produksjonssjef både hos Holfi og senere Thule
Audio – for å lede utvikling og produksjon av
firmaets produkter. En av de første store oppgavene ble da å konstruere en på alle områder
kompromissfattig integrert forsterker basert på
firmaets lydfilosofi og tradisjoner. Johansen gikk
løs på oppgaven etter prinsippet "man tager
hvad man haver". Ingen dum idé, all den tid
12
6/2005
GamuT har høstet knallgode kritikker verden
rundt både for forforsterkeren D3 og effekttrinnet D200. Utfordringen ble da følgelig å få bygget sammen inngangstrinnet fra D3 med
utgangstrinnet fra D200 i ett og samme kabinett uten å inngå større lydforringende kompromisser. Samtidig skulle apparatet rent eksteriørmessig kles i en stuevennlig og moderne, tidløs formdrakt med betydelig WAF.
Altså ingen liten utfordring GamuT stod
ovenfor, og det skulle da også ta Herr Johansen
og hans medsammensvorne kumpaner mer enn
et helt års iherdig felles innsats før de sa seg
fornøyd med hva de så på tegnebordet. Så har
de da også helt tydelig lykkes, ikke minst når
man har opphavets lett konservative og sidrumpete design friskt i minne.
Tidsriktig og klassisk
Direkte diskret vil når sant skal sies en forsterker
i denne størrelsesorden aldri kunne bli. Det kreves tross alt litt utromme for å få på plass alt
som kreves av komponenter for å kunne oppnå
de ytelser GamuT DI 150 kan skilte med. Vi
snakker jo her om en kraftkilde som konstruktøren oppgir til 2 ganger 180W ved en belastning
på 8 Ohm, og som dobles til 360W når motstanden viser 4 Ohm. Sannsynligvis forsiktig
anslått, og jeg vet at den norske importøren har
prøvemålt alle eksemplarene han hittil har
importert til bort i mot 220W per side ved 8
Ohms belastning. Like fullt fremstår den langt
fra skrikende eller dominerende der den har fått
plass på den solide basen av en bunnplate i
mitt Pagode-rack fra Finite. Men for all del –
Av Jan Myrvold
den synes, uten at det bør plage noen i nevneverdig grad. Jeg finner den absolutt fotogen, og
selv uten å tyvtitte på den vektige prislappen
mistenker man DI 150 for å være et rasedyr av
meget høy klasse.
Et stort volumratt sitter montert i sentrum
midt mellom to vertikale rader blå lysdioder som
markerer for inngangsvalg og apparatets
modus. De nevnte dioder er montert bak en
speilblank glassplate som igjen er innfelt bak
selve frontplaten. Jeg kan forøvrig berolige alle
som tar seg selv i å saumfare sin private Elvispose etter egnede anxiolytikum hver gang blålys
av ulike årsaker opptrer i nærmiljøet. Displayet
kan selvsagt dimmes via trykknapp på fronten
eller den medfølgende fjernkontrollen.
Inngangsvalg betjenes enten via nevnte tryllestav eller de lekkert innfelte og symmetrisk
arrangerte trykknappene på apparatets front.
Hele apparatet hviler trygt, mykt og stødig på
fire solide føtter utstyrt med små puter i vibrasjonsdempende materiale. La det også bare for
ordens skyld være nevnt at byggekvaliteten
akkurat som den designmessige finish later til å
være av formidabel kvalitet, innvendig så vel
som utvendig. Fronten, som apparatet forøvrig,
gir absolutt inntrykk av å bære klassiske high
endtradisjoner, hvor det ikke er funnet plass til
noen overflødigheter av nevneverdig grad. For
ordens skyld er nettbryteren plassert på apparatets chassis, nesten overdrevent diskret godt
skjult bak frontplaten, og det tok sin stund før
denne skribenten fant ut av det hele. La meg
her til mitt forsvar få nevne at forsterkeren ble
levert på sen kveldstid hjemme hos undertegnede, uten emballasje (mon tro hva mine mer nysgjerrige naboer tenker om denne og tallrike, lignende suspekte tildragelser), bruksanvisning
eller annen relevant info. Åkke som, stilrent,
ryddig, elegant og funksjonelt er det.
Med den medfølgende fjernkontrollen kan
man styre alle forsterkerens funksjoner, og tilsynelatende det som måtte finnes av firmaets produkter på digitalsiden. I klar kontrast til selve
forsterkeren er fjernkontrollen liten, lett og nett.
Den ligger godt i hånden, og kommandotastene
er arrangert etter ergonomisk fornuftige prinsipper. Fungerer veldig fint gjør den også - så nær
som på ett område. Volumjustering.
Testeksemplaret ville i alle fall aldri føre voluminnstillingen forbi posisjon kl 10! Der stoppet
den opp - hver gang. Gunstig for mine hardt
prøvede naboer selvsagt, men det kan da ikke
være tilsiktet? Hvis dette er den nye kontinenta-
le standard, stemmer jeg helt klart mot norsk
medlemskap ved neste EU-valg.
Plenty options
Om det er god plass på fronten, er naturlig nok
det stikk motsatte tilfelle på apparatets bakside.
Ikke til å unngå når konstruktøren ønsker å tilby
brukerne plenty av tilslutningsmuligheter.
Hvitfrakkene hos GamuT har fått plass til
respektable seks innganger. To av disse er sågar
fullbalanserte kretser med tilslutning via XLRkontakter. De øvrige fire er single ended via vanlig RCA. De sistnevnte er merket med cd, tuner,
tape, og HTH. En heller blond representant fra
min mer perifere omgangskrets ble en smule
forvirret da det gikk opp for henne at HTH-inngangen ikke hadde den fjerneste sammenheng
med en herværende kjøkkenleverandør, men
derimot er en allment kjent forkortelse for
"Home Theatre". Innehavere av multikanalsprossessorer kan dermed i et anfall av temporært klarsyn få mulighet til å høre favorittmusikken sin gjennom et godt gammeldags tokanals
stereooppsett. Men jeg tillater meg å tvile på at
det finnes særlig mange innretninger av det slaget som kan konkurrere med DI 150 rent lydmessig, i alle fall uten at de koster betydelig
mer enn denne frekke lekkerbiskenen.
Det er selvsagt også mulig å benytte DI 150
som ren forforsterker. Da kan man for eksempel
føre et fullbalansert signal ut via utgangen med
XLR-tilslutning videre til et ekstern effekttrinn.
Av utganger ellers finnes også en single ended variant, foruten en sedvanlig tapeutgang. På
høyttalerutgangene er det benyttet skruterminaler av meget god standard, nærmere bestemt av
den helisolerte typen fra WBT. Alt vel så langt?
Nesten, men det finnes et par små irritasjonsmomenter på grunn av oven nevnte forhold
som tilsynelatende kunne vært unngått med
heller ubetydelige kompromisser. Helt konkret
dreier det seg om høyttalerutgangenes terminaler. Kvaliteten på disse er det absolutt ingen verdens ting å utsette på, men på grunn av den
massive plastisolasjonen vil det kunne oppstå
ubekvemmeligheter ved bruk av stive høyttalerkabler terminert med vanlige spader. På GamuT
DI 150 betyr det at enden på høyre høyttalerkabel på krøkkete vis må bendes rundt nettkabelen og pre-out-terminalene, mens venstre
kabel vil i de fleste tilfeller sperre for den ene
balanserte inngangen. Med bruk av bananplugger elimineres dog hele problemet, så disse
milde mishagsytringene er vel nærmest for flisespikkeri å regne. Men det føles alltid så ubeskrivelig godt for en skribent å kunne syte å
syte over noe på produkter i denne prisklassen uansett hvor ubetydelig "problemet" måtte
være!
Oppsettet
Undertegnedes rektangulært utformede lytte-
rom måler ca fire meter i bredden og seks meter
i lengderetningen, relativt moderat møblert,
med tunge velurgardiner foran vindusflatene
som utgjør bakveggen, Rommet er ellers relativt
godt dempet med ulike tepper på gulv og vegger. Her ble GamuT DI 150 stilt opp hvilende på
den solide bunnplaten på mitt Finite Pagode
Signature rack, og ellers utstyrt med Cerapuck
dempeføtter. Som programkilde har jeg utelukkende benyttet Electrocompaniet EMC1 med
24/192 upsampler DAC, med dempeplattform
fra Base Technology som underlag. Høyttalerne
som har vært benyttet er Amphion Xenon.
Nettkabler som er benyttet er i hovedsak
Kimber PowerKord 10 Gold, og som høyttalerkabler T+A Speaker 8. På signalsiden har jeg
benyttet Wire World Equinox III+ og T+A Silver
F (single ended RCA). De balanserte utgavene
var Black Magic og Synergistic Research
Kaleidoscope Phase II Xseries med aktiv skjerming.
Jeg syns ut fra personlige preferanser at jeg
fikk det aller beste resultatet med sistnevnte
signalkabler, men forskjellen fra Black Magic og
T+A finner jeg på ingen måte voldsomt dramatisk. Særlig når vi har i mente at de to sistnevnte koster faktisk bare omtrent en fjerdedel av
hva Synergistic gjør. Alle gjorde en god jobb,
men jeg mener at Synergistic hadde noe mer
kontroll, og samtidig litt mer luft og oppløsning
oppover i lydbildet. Med Wire World får man litt
6/2005
13
Tekniske spesifikasjoner
Utgangseffekt: 180W 8 Ohm/360W 4 Ohm
Frekvensrespons: 20 - 20 000 Hz
THD: < 0.005% @ 1kHz/200W/8 Ohm
Inng.følsomhet: 1.55V
Noise: >100dB under 200W @ 8 Ohm
Inng. impedans: 40 kOhm balansert/ 20 kOhm ubalansert
Strømforbruk: 1000W (max) 100w (typisk)
Dimensjoner: 164x431x470mm (HxBxD)
Vekt: 31kg
mer varme, fylde og kropp i bytte mot ekstrem
oppløsning.
Under hele testperioden har GamuT DI 150
oppført seg helt eksemplarisk, og ikke skjemt
seg ut med problemer eller nevrosefremkallende
innfall av noe slag. I det hele tatt virker den på
alle måter svært pålitelig rent mekanisk og
byggteknisk.
Vellyd
Uansett terminering av høyttalerkabel - med alle
tilslutninger på plass og GamuT DI 150 i operativt modus, behørig innspilt og oppvarmet,
glemmer man fort eventuelle irritasjonsmomenter rundt den konstruksjonsmessige layout.
Dette er vellyd i ordets bokstavelige betydning!
Foran lytteren tegnes det opp et velvoksent
panorama i lytterrommets fulle bredde og
høyde - og ikke minst dybde! I alle fall undertegnede kan i sitt subjektive enevelde og kognitive armod overhode ikke erindre å tidligere ha
hørt en integrert forsterker av noe slag by på
lignende rom og holografi i musikken.
Forforsterkerdelen i GamuT DI 150 er konstruert
som en hybridvariant av FET og Opamp, og her
finner vi sannsynligvis forklaringen på den rent
ut himmelske oppløsningen og glassklare
gjennomsiktighet som preger lydbildet.
14
6/2005
Det hemmer sikkert heller ikke nevneverdig
de foran nevnte parametre at effektdelen er
bygget etter et vaskeekte dual/mono-prinsipp,
med separate trafoer for hver kanal, for lydmessig er dette kvalitativt helt klart i klasse med
hva jeg tidligere bare har erfart med monoblokker eller separate pre/powerløsninger fra de mer
adipide priskategorier.
Og det er mer enn lydbildets dimensjoner
som imponerer med GamuT DI 150. Musikken
presenteres med både rå makt og forfinet eleganse. Grunntonene slår deg rett i mellomgulvet
med full tyngde og en ren artikulasjon, men
man sitter likevel igjen med fornemmelsen av
noe mykt og kjærlig. En forsterker som Krell
400i sparker nok noe hardere og kan muligens
skilte med en følelse av ørlite grann høyere hastighet i grunntonetransientene, men mangler
definitivt til gjengjeld en del av raffinementet til
GamuT DI 150. (Håkon Rognlien har hatt mulighet til en direkte sammenligning side ved side,
så les også hans second opinion)
Jeg oppfatter GamuT som en forsterker som
opptrer med høyere grad av høvisk dannelse. Så
vidt jeg vet er jo alle effekttrinn fra GamuT i
prinsippet konstruert med blott én eneste, kjempediger MOSFET mellom strømforsyning og
høyttalerutgangen, så jeg vil tro noe av årsaken
til den silkemyke gjengivelsen ligger her. For
GamuT DI 150 oppleves uten skarpe kanter i
noen del av frekvensskalaen, og gjengir musikken smidig og naturlig med sømløse overganger
og samtidig med god kontroll hele veien. Alt
holdes innenfor rammene og ingenting får lov til
å stikke av her, og mellom transientene er det
ganske så stille.
Videre er oppløsning og luftighet i hele
mellomtoneområdet rett og slett fremragende
med denne forsterkeren. Rom og dybdeinformasjon er allerede påpekt, og musikken åpnes opp
forlytteren lag på lag. Ved lytting til det fantastisk gode og ferske albumet fra Jackie Leven "Elegy For Johnny Cash" - føles det flere ganger
som musikken totalt slipper taket i høyttalerne
og omfavner lytteren rund baut. Et album som
også avslører at GamuT DI 150 kan formidle
både voluminøs kasseresonans og imponerende smådetaljer som fjærlette berøringer ved
strengeanslag i næropptak av akustiske instrumenter. Opptaksrommet skisseres opp foran oss
og kan fornemmes med nærmest billedlig realisme.
I det hele tatt får alle utøvere på de ulike
fonogrammer rikelig med armslag, samtidig som
det hele plasseres med millimeterpresisjon på
sine respektive plasser. Vi snakker altså om
dette oppsettet koster rundt førti tusen blanke
norske kroner mer.
Da vil det kanskje virke mer relevant å
sammenligne med andre transistorbaserte konstruksjoner som Dynamic Precision C1b/A1b,
Musical Fidelity NU-Vista M3 eller kW 500,
Chord CPM 2600, bare for å nevne noen av de
som befinner seg i noenlunde samme prisleie.
Til slutt noen ord om diskantgjengivelsen.
Også med GamuT DI 150 blir vi eksponert for
en formidabel oppløsning med fremragende diksjon, og til alt overmål på en vanvittig glansfull
og kattemyk måte. Når Ed Thigpen benytter sine
tilsynelatende digitalstyrte kulelager av noen
håndledd til å vispe på skarptrommen eller
tappe dovent på cymbalene kiler det lekent og
pirrende i øregangene på en fullstendig fjetret
skribent. Messingen låter så nypolert, ringende
og klingende rent at jeg det nesten utløser et
utbrudd av nikkelallergi bare ved de uunngåelige assosiasjonsforstyrrelsene om Sølvpuss 830
som tvinger seg frem. Ørevennlig til tusen og til-
bake, men det lyder absolutt ikke dempet eller
typisk avrundet. Bare bløtt og behagelig, akkurat som resten av lydbildet.
Sluttord
GamuT DI 150 er et slikt produkt som med sitt
elegante design, kompromissløse byggekvalitet
og spesifikasjoner, og ikke minst sin nydelige,
harmoniske musikkgjengivelse og deilige klangmessige egenskaper kan fremkalle lettere deliriske tilstander hos ekte hifi- og musikkentusiaster. Helt klart en meget skarpskodd konkurrent
til alt som finnes på markedet av integrerte
transistorforsterkere i prisklassen femti til hundrede tusen kroner.
Eneste form for uro man risikerer å oppleve er
helst bare fra husets sparegris når den i febril,
akutt panikk forsøker å ringe det lokale krisesenter! Jo mer jeg hører på GamuT DI 150 får
jeg lyst til å eie en.
Pris: kr. 68.000,Importør: Audiotech
Gamut, en annen mening?
Tung og solid, elegant og velbygget, kan Gamut imponere
meg lydmessig også, mon tro?
Av Håkon Rognlien
eg går rett på sak: Ja, det kan den! Den
kan imponere meg til kanten av eufori, den
kan vise meg med al mulig tydelighet at
det stadig blir flere som fatter hva god hi-fi
dreier seg om. Gamut har med sin steindyre
integrerte forsterker faktisk satt et par saker
på kartet som svært få andre komponenter
kan vise maken til, og dette er første gang jeg
hører en integrert forsterker gjøre det denne
kan.
Jeg hører en silkeglatt forsterker med enorm
kraft nedover, og da spesielt i de dypeste oktaver der den rår over noe nær utømmelig og
brutalt, som gjør helhetsopplevelsen meget
besnærende. Jeg vil forsøke å beskrive det
med noen av mine faste musikkeksempler. På
live, Jazz fra Opus 3 (The talk of the town,
Erskine) får vi en meget åpen og luftig gjengivelse, en smule mye energi i toppen tilgis glatt
(bokstavelig talt!) fordi den er så silkemyk.
Nedover får vi et nær unikt innblikk i
mellomtonen, tendenser til et lite kjølig drag
kan detekteres, men dette er godt innefor normalen. Sax-klangen blir derved harmonisk og
meget detaljert, rom og tilstedeværelse i toppklasse uansett pris. Og så bassen.
Mellombassen er en liten tanke tilbaketrukket,
mens dypbassen er fullstendig i en klasse for
seg hva integrerte forsterkere angår. Det kommer ikke så tydelig fram på ovennevnte innspilling, men på "I play bass" får vi en helt ny
dimensjon når forsterkeren tar totalt kontroll
J
superb mikrodetaljering og en polert, friksjonsfattig overtonestruktur.
Også det kritiske presensområdet rundt 2kHz
oppleves uten aksentuering eller ubehagelig
hardhet. Den gode oppløsningen og luftigheten
kombinert med den lett varme klangbalansen
gjør GamuT DI 150 til en ypperlig formidler av
menneskestemmer. Fornemmelsen av knust
glass er aldri plagsomt påtrengende og den presenterer det meste av libretto med tydelig og
ren artikulasjon, selvsagt avhengig av innspillingens kvalitet. For den kan absolutt være
nådeløs og avslørende, og selv om den generelt
oppleves som utpreget myk, feier den ikke problemer under teppet. Er innspillingen av undermåls kvalitet sier den klart fra. Akkurat som vår
trikotkledde helt med adresse Hodeskallegrotten
- hard mot de harde!
Det er egentlig mye i mellomtoneformidlingen
her som kan minne om rørforsterkere av meget
god kvalitet, men må nok når sant skal sies
strekke våpen på enkelte parametre direkte
sammenlignet og under de rådende forhold
med mitt private oppsett bestående av forforsterkeren EAR/Yoshino 864 og effekttrinnet
Conrad Johnson Premier 140, som begge i
motsetning til DI 150 er rørkonstruksjoner.
GamuT DI 150 skal likevel ikke skamme seg, da
over lemenene og presser de presist og brutalt
ned i den dypeste undergrunn. Vanvittig!
Likeledes blir Rainbows "Insatiable" fullstendig reformert ved denne dypbassen; den oppleves på et vis så truende at det blir frydefullt
og skrekkblandet det hele, og jeg er helt bergtatt. Sånn skal rock være!
Så går vi løs på de vanskelige kvinnestemmene, og igjen briljerer Gamut med sin fabelaktige åpenhet og kontroll i mellomtonen. Jeg
skal medgi at den ikke har den intensitet og
"nerve" som de beste rørforsterkerne kan vise
til, men på den annen side har denne en slik
eleganse og åpenhet at den på et vis hever
seg over alle trivialiteter innen vår hobby.
Nevnte kontroll gjør seg absolutt best hva
angår store orkestre, en ting er jo at piano
klinger ut så du knapt tror dine egne ører, i
fortsettelsen av dette er jo den fullstendige
styring over plassering, dynamikk og klangfarger fra et komplett symfoniorkester.
Uovertruffent blant integrerte forsterkere.
Et annet viktig aspekt er at denne forsterkeren aldri blir hard eller anstrengende å lytte til.
Dette til tross for at den som nevnt har en
anelse mye energi oppover, og har (i motsetning til Krell KAV 400 xi) noe behersket
mellombass. Derved gjør den enkelte ting
bedre enn noen annen forsterker jeg har lyttet
til, faktisk. Jeg tror jeg, med et snev av tvil,
rett nok, utroper denne integrerte forsterkeren
til den beste rockeren i bransjen. Og ikke nok
med det; jeg tar samtidig så hardt i at jeg
glatt hevder at dette er den beste integrerte
forsterkeren jeg så langt har hørt. Om jeg skal
bytte ut Krell KAV 400 xi i framtiden, så tenker
jeg nok sparepengene ender i Danmark. Dette
er hi-fi av ypperste merke, verken mer eller
mindre!
6/2005
15
C o p l a n d C TA 4 0 5 :
Drømmeforsterkeren
Copland legger musikken i rør! Ikke at det er
en nyhet i seg selv, men CTA 405 er i hvert fall
ny, og har alt hjertet kan begjære. Bli med
Fidelity og lytt til en drømmeforsterker!
m du nå er redd dette blir en lang og
rimelig ukritisk hyllest….vel, så har du
nokså rett i grunn. Og det har faktisk
sine grunner. For jeg har vært noe i tvil
om Coplands fokus i det senere, med en klar
dreining mot mer trans’er r omkorreksjon, flerkanal og så bortetter. Ergo er det fantastisk med
denne renrasede, og "gammeldagse" rørkonstruksjonen, som til og med har innebygget rør
RIAA av ypperste merke!
O
Hva er under lokket?
Slik jeg tolker kretsen ellers, finner jeg ingen rør
til likeretting, men visse grenser får det da lov å
være til den relativt moderate prisen, også. Vi
finner en ECC 83, 2 12BH7, samt 4 KT 88 pluss
et par brukbart dimensjonerte utgangstrafoer, til
sammen ser vi om lag 50 Watt til hver høyttaler.
Visse ting tyder på at det aller meste leveres i
uforfalsket klasse A. I tillegg til det ovennevnte
finnes en strålende RIAA med 4 rør, vi har fjernstyring av alle funksjoner, tape loop (er det fortsatt nødvendig, altså?) og 4 linjeinnganger. På
baksiden finnes rimelig gode høyttalerkoblinger,
IEC-brønn, normale forgylte kontakter og en
hovedbryter. Dessuten er det faktisk en triggerinngang, som gjør at forsterkeren kan startes
automatisk ved signal fra CD-spiller. Tøvete, spør
du meg. Til tross for stand-by funksjon tar det
nå en gang litt tid å få liv i rørene når man slår
på. Totalvekten er gode 25 kilo. Jeg finner dette
bra i denne klassen, selv om jeg nok har sett
råere trafoer der ute. Og med det samme jeg
har nevnt trafoer; i strømforsyningen finner vi en
anslagsvis 300 VA ringkjerne, mens det er to
greit dimensjonerte E-kjerner (ser det ut til) på
utgangene.
Og ellers må jeg jo nevne at alle funksjoner
kan fjernstyres, vi skriver 2005 tross alt.
Litt praktiske innsigelser
En ting er altså ideen med nevnte triggerstart,
litt i samme leia finner vi at forsterkeren går
automatisk i stand-by når den ikke får signal på
en stund. Hva verre er, den går i stand-by også
selv om den får signal! Slik jeg har opplevd det,
dreier det seg da om ca 10 timer etter at den er
slått på, og om dette virkelig er tenkt slik, finner
jeg det i beste fall meningsløst. Den svært spartanske bruksanvisningen sier intet om noen av
disse funksjoner. Men den sier noe annet som
får meg til å fundere litt: På spesifikasjonene
nevnes at den er "phase non inverting", samtidig som det opplyses om at "signal phase are
inverted at the speaker terminals", og jeg blir
litt forvirret. Dette kan skyldes huller i min kunn16
6/2005
skapsbase, og at dette har noe med kretsens
arbeidsmetoden å gjøre, og i så fall er alt nesten
greit. Det som uansett gjenstår er poenget med
å snu fasen på utgangene, for deretter å be eieren om da å snu om tilkoblingene, slik at du
kobler – på + og omvendt. Jøss, det er mye rart
i verden. På den annen side er det sånn at dette
er noe enhver burde eksperimentere litt med
hjemme uansett. Det å snu rundt fasen vil ofte
endre lyden, og slett ikke alltid til det verre. Bare
påse at du har det likt på begge høyttalerne,
ellers blir det selvfølgelig bare surr.
Ellers er det å bemerke at Copland CTA 405
blir særdeles varm under drift, naturlig nok, og
jeg lurer nesten på om de burde vært noe mer
generøse med lufting enn de faktisk er.
(Kjøleeffekten er nå øket - red.)
av Håkon Rognlien
[email protected]
det sånn! Men som virkeligheten jo er for oss rør-tullinger, må vi huske rett
høyttalervalg. Det må
være lettstyrte saker.
Rett nok er CTA 405
noe mer stabil enn en
del andre rørgreier
jeg har hatt fingrene borti opp
gjennom årene,
men ikke innbill deg
KT 88
Har jo hørt en del KT 88-baserte forsterkere
etter hvert, da, og de fleste har klare fellestrekk.
Det som først og fremst er slående (bokstavelig
talt!) er kraften nedover, den noe oppblåste,
men brutale opplevelsen i bassområdet. Det
som får rockefoten til å gå ut av sin gode skinnsko, så å si uansett hva slags musikk du spiller.
Men for de som er interesserte går det meget
bra an å variere litt over temaet, og jeg må jo si
at på dette punktet har Copland begått noe i
nærheten av en genistrek. For rett nok er også
denne rimelig kraftfull nedover, men ikke som
KT 88 pleier, ikke så feit og brautende, for å
sette det litt på spissen. Derimot har Copland
med CTA 405 prestert å lage en klart mer innsmigrende mellomtone enn jeg har hørt fra
denne rørtypen noen gang før. Og denne kombinasjonen er svært nær å være den beste KT 88løsningen jeg til dags dato har hørt! 300B blir
jo ofte benyttet som en målestav hva angår
mellomtonemagi. Rett nok kommer ikke denne
opp mot gode 300B-varianter, men den går
utenpå mesteparten av de andre! Dette er nettopp egenskapen jeg i bunn og grunn har savnet når det angår denne rørtypen. Ergo er jeg
overstrømmende i min begeistring!
Hva skjer ’a?
Copland CTA 405 gjør også noe annet jeg i
grunn har til gode å høre fra nye rørforsterkere.
Den spiller bra så å si rett ut av dvaletilstand.
Fullstendig ny og jomfruelig låter den innsmigrende fra første strofe, bare du gir den 5
minutter til å trekke pusten. Men uansett har
jeg gitt den drøyt 100 timer før jeg gikk løs på
den med øksa, for å finne ut hva den tålte, og
hva den hadde å gi. Og det hadde den, for å si
at denne gjør
jobben for en Krell-stridsvogn!
Men la meg gyve rett på det mest morsomme
først: Nazareth, "Hair of the dog" på velbrukt
70-talls vinyl. Hah! Jeg oppdaget i siste øyeblikk
at jeg satt med åpen munn i ferd med å sikle
utover den slitte Nazareth T-skjorta, da CTA 405
gikk til verket med dødsforakt og kaskader av
spilleglede. Jeg blir så løssluppen av slikt, dere,
at jeg faller for fristelsen til å slynge ut noen
grove fornærmelser mot transistorfolket. For
dette kunststykket makter ingen transistorisert
misforståelse jeg noensinne har lyttet til i hvert
fall. Klar det er fett. Klart det er vilt. Men allikevel ikke unyansert. Som nevnt er mellomtonen
på denne forsterkeren helt utenom det normale
i klassen, og føyer derfor en åpenbar eleganse
inn i formidlingen. Meget flott gjort!
Ro i salen!
Selv om jeg er barnslig, lever i 70-tallets tidvis
patetiske musikalske bommerter fortsatt, og ikke kan
få nok av villskap, så har jeg voksne sider innimellom. Og jeg kan benytte disse noe tvilsomme øyeblikk til å høre jazz for eksempel. Jan
Erik Kongshaug har sluppet en boks konfekt ut
over en CD med navn "All these years", og
dette smaker fortreffelig når Copland koser med
tonene. Mellomtonen er silkeglatt og varm, høyere oppe glir dette over i en velkjent ro og luftighet, muligens litt tilbakelent, men uansett
nydelig. Til tross for dette oppfattes 405 meget
hurtig, noe av dette kan også komme av at den
har en noe strammere bass enn normalen er fra
KT 88. Og selvsagt det faktum at den jobber
utstrakt i klasse A. Klangstrukturen er selvsagt
over mot det varme, det innrømmer jeg at jeg
liker, men innser
samtidig at dette av de fleste vil oppfattes som et tonalt avvik. Glem allikevel ikke at
denne typen gjengivelse er mer tilgivende enn
mye annet, og at man nettopp derfor kan nyte
også relativt slitsomme innspillinger uten å
pådra seg øreverk.
Storhet
Og hva er vel mer naturlig enn å spille nettopp
Copland på Copland? Hans "Appalachian
Spring" med New York Philadelphia Orchestra
og Lenny Bernstein fremføres med brutal kraft
og stor eleganse, helt uforstyrret, med stort rom
og
stor dynamisk kontrast. Slik storhet gir meg alltid grøsninger av godartet type, med lettdrevne høyttalere blir det så enormt headroom at det er litt
skummelt til tider. Og sånt liker små gutter!
Men tro ikke at vi bare er ute etter kraft her. La
et par gitarister leke med en variant over et
Mozart-stykke, og man blir bergtatt av klanger
fra kasse, streng og rom, igjen gir denne varmen
i klangen en viss form av sukkerkulør, men det
blir også så intenst godt å lytte til!
6/2005
17
Det skal ikke stikkes under en stol at bassgjengivelsen er en smule kastrert i forhold til de
beste i klassen; det herlige effekttrinnet fra
McIntosh f. eks. kan særlig i brokobling vise til
mer brutalitet nedover. Men denne avstemningen er uansett med på å gjøre denne forsterkeren til nettopp det den er, så jeg tilgir denne lille
svakheten lett.
Kvinner
Vi kan ikke leve uten dem, verken undertegnede
eller Copland. Men Copland strir utvilsomt mindre med dem enn undertegnede! For selv om
(eller kanskje nettopp derfor?) det tillegges en
smule varme og mykhet rundt deres stemmer, så
er det så nydelig å høre på at det er en sann
svir. Maria Kristina Kiehr har i utgangspunktet
en glatt og varm stemme, og den kommer
vidunderlig og sterk ut av møtet med Copland
CTA 405. En noe skarpere stemme som den
spesielle Barb Jungr rår over, har også åpenbare
fordeler av denne type gjengivelse. Paret med et
enormt rom og en rask og eksplosiv dynamikk
som toppen av kransekaka, står dette til meget
høy karakter.
Knefall
Den vidunderlige stativhøyttaleren fra Respons
viser seg å bli en vel stor munnfull for Copland
CTA 405. Ikke at den kollapser, men her skjer
det som mange (feilaktig) hevder er et karaktertrekk ved rørforsterkere; bassen blir pløsete. Rett
nok blir den nesten akseptabel når vi benytter 4
Oms utgangene fra forsterkeren, men det gjenstår enda en del med hensyn til drivkraft og liv.
Nå er ikke bassen fra denne forsterkeren
superpresis i noe oppsett, der er for eksempel
Audio Note P4 klart sprekere. Men den lille oppmykning bassen har, ligger innefor det de fleste
vil akseptere, og mange rett og slett vil like.
Men på Respons Baby Grande blir det altså vel
soft og unyansert. Selv om toppen er vidunderlig på avslappet jazz og desslike, er dette ikke
en forsterkertype man skal parre med sultne
Copland CTA 405 integrert rørforsterker, 2x50W, kr. 28.000,Importør: Audiocompaniet
Benyttet utstyr:
CD: Modifisert Teac VRDS 10
DAC: Audio Note DAC 3.1x
Høyttalere: Klipsch RF5, Carlsson OA 50.3,
Respons Baby Grande
Kabler: DBL, Kimber, Synergistic
18
6/2005
høyttalere som denne. Tenk som du ellers bør
med rørforsterkere; se etter 1.ordens delefiltere,
og la gjerne høyttalerne være høyeffektive i tillegg. Hva med den nye B&W 805 S?
Livgiveren
Copland CTA 405 rangerer blant de mest vellykkede, integrerte forsterkere på planeten! Men
bemerk at dette gjelder bare for oss som mener
å oppleve det vi kaller "rørmagi". For den evner
å gi musikken kaskader av liv, fossefall av kraft,
fyrverkeri av lekenhet og topper det hele med
en sitrende og intens formidling av nerve.
Dette er en forsterker som gir enorm musikk
og eierglede, gitt at den pares med rett høyttaler. Og siden jeg har sagt alt for lite om RIAAtrinnet underveis, så vil jeg huske det her i
avslutningen; det er nesten for bra til å sitte i en
integrert forsterker i denne klassen. Men det tar
bare standard mm, da, bare for å nevne det.
Uansett: En forsterker jeg kunne levd lykkelig
med. Meget lykkelig!
Second opinion
av Jan Myrvold
et har i den senere tid vært veldig moro å lytte til integrerte forsterkere, nærmest i alle prisklasser. Ikke minst når Copland nå har
lansert sin rørbaserte CTA405 som vel hører hjemme i en prismessig solid mellomklasse, og sannsynligvis ervervbar for relativt mange av
de mer dedikerte lydfreaks. For ordens skyld nevner jeg at disse lytterinntrykkene er utelukkende basert på hva jeg rakk i løpet av en hektisk
helg.
Uansett, ut av den lett militant utseende og firskårne boksen strømmer det musikk på en særdeles overbevisende og delikat måte. I lett
abstinens etter noen euforiske uker med GamuT DI 150 i huset, er vel
CT405 det nærmeste jeg kommer av metadon! Også Copland tryller
frem et stort og åpent lydlandskap med mange flotte detaljer. Rom og
dybdefølelse på flere kubikkmeter har den også. Kanskje ikke like
glansfull og sofistikert absolutt hele veien som sin over dobbelt så dyre
landsmann, men like vel med en svært behagelig og raffinert lydsignatur. jeg tror jeg har mine ord i behold hvis jeg beskriver klangen fra
Copland som varm og sødmefylt med flott kropp gjennom hele frekvensområdet. I og for seg ikke direkte uvanlig med KT88 i utgangene.
Uvanlig er derfor heller ikke det
solide grunnkompet CTA405 forsørger oss med. All musikk skyves
taktfast og stødig fremover, og
dynamikk later overhodet ikke til å
være noen mangelvare. Kontrollen
over grunntonene er rett og slett
og imponerende. Mytene om slapp
og grøtet bassgjengivelsene med
rørforsterkere dreper Copland
CTA405 effektivt med et nakkeskudd. KT88 har store baller.
Selv om stadig flere av de transistorbaserte forsterkerne har tilegnet seg rørforsterkernes mellomtoneegenskaper, er rør fortsatt rør.
Copland minner oss definitivt på
at det fortsatt ikke alltid er så passende å lære sin egen far å nettopp kopulere, og særlig mer er
det ikke å si om den saken.
Diskantgjengivelsen oppfatter
jeg som lett, luftig og tørr med
tydelig og detaljrik diksjon. Som
antydet litt mindre glans og generell mykhet enn GamuT, men absolutt lekkert og ørevennlig. Skarp
sibilantlyd nærmest totalt fraværende.
Til slutt vil jeg rose de frakkledde hos Copland for at de viser
empati med vinyljunkiene og
utstyrt CTA405 med et RIAA-trinn
av meget god klasse. Dette er med
på å gjøre denne forsterkeren
nærmest komplett.
Det eneste jeg har å utsette på
denne forsterkeren rent lydmessig,
er vel egentlig bare at jeg ikke fikk
ha den særlig lenge på besøk.
D
NY
og
spennende
spesialb
4 demorom demonstrasjon
etter avtale
Audiopax • Audio Pro • Audiostone • Copland • Eben/Emilie • Ecosse • Elac • Emm.
utikk
for
high-end
.labs • GamuT • Klipch • Marantz • Martin Logan • McIntosh • Parasound • Rotel mm.
www.norsklydogbilde.no
Fredensborgveien 24
(inng. F, 1. etg.),
0177 Oslo
Tlf. 22 20 22 04
22 20 22 05
Mobil 47 60 92 36
[email protected]
man-lør
10.00-17.00
tors
10.00-19.00
Hi-Fi messe i Horten:
Stereofrikernes
paradis!
Dag Thomas Sørensen fjetres av de
lydskapende glødetrådene i forsterkeren
fra Ancient Audio og Audioaktøren.
Bladet DVD/Hjemmekino annonserte sin tilstedeværelse og
arrangørene poengterte at her også skulle bli både multikanal
og hjemmekino. Men vi så aldri noe til bladet, og to-kanal
dominerte fullstendig også på årets Hortenmesse.
ikevel var det kanskje de nye multikanal
produktene fra Electrocompaniet som var
blant de mest spennende nyheter i Horten.
For Mikal Dreggesvik kunne dra opp av hatten et kombinert stereo/multikanal anlegg som er
det smarteste vi har sett. Og en ny høyttaler som
er like spennende, oppriktig talt, selv om det er
konstruert av vår "egen" Gunnar Brekke.
At det norske hi-fi miljøets flaggskip
Electrocompaniet endelig igjen var på banen, var
opplagt den største – og beste – nyheten på Hi-Fi
messa i Horten. I motsetning til hva mange kunne
mene, er dette lokomotivet i norske hi-fi bransje
enormt viktig for å spre det glade budskap om
god lyd utover den aldrende etablerte menigheten som står i fare med å gå over til high-end
høreapparat. At de nye aktørene fra Tau ved
Stavanger nå har fått igang produksjonen av hele
den gamle serien, og samtidig begynner å utvikle
nye produkter, er altså gode nyheter både for konsumenter og konkurrenter. Det låt heldigvis helt
utmerket med solide Nemo’er og AW 400 sam-
L
22
6/2005
Marius Sundby og Jens Magnus Østmo
fra Stereofil er entusiastiske for den
nye minimonitoren fra Tannoy med
dualkonsentrisk horndiskant, retro look
og en prislapp på 15995.
Av Knut Vadseth
men med MC-spilleren og enorme elektrostathøyttalere med supersub’er.
Det var likevel den nye 3x120 watts effektforsterkeren og den nye analoge multikanal
forforsterkeren som med sine fleksible brokoblingsmuligheter bygger bro til multikanal. Og
jeg fikk hakeslepp av den nye d’Appolita byggeklosshøyttaleren som kan utbygges i 3 trinn
med integrert subwoofer. Noen mente at lyden
var elendig, men det lille jeg selv hørte var helt
greit med tanke på de vanskelige omgivelsene..
Verste lyd?
Det var gledelig at svært mange utstillere hadde
meget akseptabel lyd i sine rom, selvfølgelig
med tanke på de mange akustiske problemene
og den begrensede riggetiden. Fjorårets katastrofelyd hos Audiofreaks, var byttet ut med
meget tilfredstillende lyd på store stativhøyttalere fra danske Peaks med elektronikk fra Edge
og Conrad-Johnson.
Nei, denne gangen var det en av mine favoritthøyttalere, B&W 802 som i forhold til forventninger og potensiale låt katastrofalt dårlig i
et stort rom som tydeligvis fungerte som et
slags sort hull som slukte all tilløp til dynamikk
og musikalsk livsutfoldelse. Jeg begynner å bli
litt slukøret etter å ha gått så hardt ut med å
forkynne den nye Diamond-seriens fortreffeligheter, men må innrømme at jeg ALDRI har hørt
de spille bra på messer. Selv tror jeg at elektronikken fra Classé fungerer spesielt dårlig da
begge produktgrupper tenderer til å prioritere
det samme lydidealet med ekstrem oppløsning
og finesse framfor trøkk og moro. Hva så med
Classé til Klipsch og B&W mot Krell eller DP?
Sistnevnte norske forsterker er da også foretrukket av Abbey Roads studio som ellers benytter
B&W rund baut! (Til dere svensker og dansker:
rund baut=all over på nynorsk)
Beste lyd
Som vanlig hadde PM Audio flott lyd i sitt sed-
Mikal Dreggesvik lener seg tungt mot eldre konstruksjoner fra Electrocompaniet samtidig
som han går inn i nye markeder med multikanal og betjeningsvennelige produkter
for den alminnelige musikkelsker.
vanlige lokale som de også burde kjenne ganske godt. Den finske konstruktøren Jormi Salmi
var også til stede ved demostrasjon av de
berømte Gradient høyttalere med sub’er i åpen
baffel. Hyggelig at også Paul stolt hadde med
sin kone som er sjefen for produksjonen av de
nye "Black Magic" kablene. Vi trenger flere jenter i Hi-Fi miljøet!
Hr. Snickers, Rune Kviserud hadde jobbet iherdig med sitt mellomstore rom og presenterte
sine nye gulvstående high-end høyttalere med
meditativ sakral belysning- og rungende lyd. Det
låt både flott og imponerende, ikke minst med
tanke på at dette Ragnarock ble fremstilt av en
egenprodusert ICE-powerforsterker, Midgaard
selvfølgelig, til snaue 15 laken.
Forøvrig var det ofte de mindre og relativt
uprentesiøse anleggene, gjerne med mindre
høyttalere, som låt klart best- særlig i forhold til
pris. Og et av de helt rimelige anleggene fant vi
hos Lyric Hi-Fi som i sitt lille rom klokelig hadde
satt opp et anlegg med blant annet den samme
Creek-forsterker som vi jublet over i nr. 14, pluss
den minste stativhøyttaleren fra Epos; en billig
Danske Bertram
Audio stilte med
ekstremt god lyd
fra en uvanlig
tung ICE-power
forsterker.
Hi-Fi Guiden i
Hamar viser
fram toppmodellen
Droplet fra
Consonance.
Morten Caspersen
hos Akustikk er stolt
over EISA-prisen til
sin nyeste Kef Uni-Q.
6/2005
23
sak til et par rusen. Dette anlegget planlegger vi
å hanke inn til neste blad for en nærmere
sammenlikning med vår budsjettreferanse!
Geir Fredriksen har jobbet iherdig med sine dynamiske dipoler som i
form av MultiCell ble lansert av navnebror Geir Tømmervik i deres felles
hjemby Trondheim for 30 år siden. Siste versjon av dipolkonseptet låt
glimrende i Horten. Vi håper å teste dem i neste blad.
Konstruktører
Det var forbausende mange kjente konstruktører og andre hi-fi guruer på Horten-messa, og
fra USA kom konstruktøren av Montana-høyttalerne, Peter Noerback. Jeg hadde akkurat fått
veldig kjeft av en JMLab eier som mente at
hans høyttaleren slett ikke var lydmessig noe
barmfager, slik jeg hevdet i Fidelity-testen. Da
jeg også hadde kommet med en forsiktig antydning om at Montana låt litt "west-coast", passet det å ta en diskusjon om hva "nøytral" lyd
egentlig er. I motsetning til hva folk flest tror,
finnes det slett ingen vedtatt måleprosedyre for
hjemmehøyttalere. Dessuten vil alle høyttalere
låte helt ulikt i forhold til plassering og de ulike
rom. Selvfølgelig!
Selvfølgelig ville ikke konstruktøren vedgå at
hans høyttalere var mer pågående i øvre
mellomtone enn "nøytral", Men da jeg påpekte
at hans siste modeller låt betydelig mer tilbakelent i forhold til tidligere versjoner, kunne jo
umulig begge være like "nøytrale"? Vi ble derfor enige om å dele en øl! Det var jo bare å
bevege seg fra rom til rom for å konstatere at
hi-fi og hi-fi kan låte høyst ulikt. Men hva er
BEST?
Også den italienske konstruktøren av Xavianhøyttalerne var tilstede, forøvrig med noe av
messas bedre lydbilder. Og fra det nesten like
eksotiske Valdres var det hyggelig å kjenne igjen
Raymond Celius som mange mente hadde
usedvanlig god lyd med egne konstruksjoner og
ombygginger. At Norlandia Hotell begynner å bli
i minste laget for alle interesserte utstillere, gjorde at flere aktører benyttet lokaler i nærheten.
Dette gjaldt ikke minst Norsk Lyd&Bilde , men
også medarrangør Audioaktøren som nylig har
åpnet butikk i Horten.
Det var et fantastisk sensommervær under
messedagene, og besøkstallet var noe redusert
fra ifjor selv om lydopplevelsene var gjennomgående betydelig bedre. Med de mange rykter
som svirrer om dårlig utstilleroppslutning av den
store Plaza-messa i Oslo, er det fristende å
drømme om en stor årlig presentasjon med det
beste fra Horten-messa i større lokaler nærmere
Tigerstaden for å styrke rekrutteringen til vår
store glede og hobby. Men akkurat slik som det
var, er Hortenmessa så absolutt det perfekte
vannhull for oss lydfriker som her har et lite
paradis – nesten helt for oss selv!
Thomas Sætervadet hos Høium HiFI
med sin Hyperion "Wilsonkiller" som
skapte betydelig interesse fra
medlemmer av Oslo Audio Society.
24
6/2005
Det låt
gjennomgående
svært bra i de
små hotelrommene i Horten.
Men Leif Magne
Thomassen
brukte da også
alle triks for å
dempe lydrefleksjonene i sitt
lille PM-rom.
At vi hi-fi friker er en mystisk menighet og at hi-fi anlegget er vårt alter, ble tydelig
demonstrert av Midgaard Audio med verdenspremiere på nye høyttalere som ble drevet
av forbløffende rimelig ICE-power elektronikk.
DIY på Hortenmessa har her fått et ansikt utad med Bjørn Kolbrek foran
egne og venners hjemmelagde utstyr av høy klasse.
Atle Solberg skryter av de nyeste Usher høyttalerne i 100tusen kroners klassen fra daCapo.
Ebenhøyttalerne er store, større enn importør Per
Bendiksen hos Norsk Lyd&Bilde, men ikke like høye
som den danske medkonstruktør Lars Christensen.
Duet Audio med Erik Becklund og Runar Solberg er et nytt firma som har
spesielisert seg på Kineprodukter spesialbygd etter egne spesifikasjoner.
Paul Mortensen i PM Audio er stolt av kona (!) som han mener er landets
beste kabelmaker med sine "Black Magic" kabler.
6/2005
25
Hi-Fi messe i Horten:
Bedre og bedre
Årets Horten-messe ble en
opptur fra fjoråret. Gjennomgående var lyden på de mange
rommene bedre enn på fjorårets messe. Samtidig var der
flere høydepunkter å glede seg
over.
Av Roy Ervin Solstad
ntall rom med dårlig lyd var på et minimum. Mange utstillere så ut til å satse
på bånd på årets messe, om enn ikke i
like stort omfang som Martin Loganhøyttalerne, så var det mange bånddiskanter å
se.
For min egen del var rommet til Ancient
Audio fra Polen en av de store positive opplevelsene på Horten-messa i 2004. Polakkene
hadde skaffet seg tilgang til det samme rommet
i år også, og nok en gang leverte deres utstyr
varene.
Med Lector Grand cd-spilleren med innebygget forforsterker som sendte signalene videre til
et par 300B-rørbestykkede monoblokker, ble
A
Pål Aaraas hos
Stereolab viser frem
sine meget effektive
og originale Beauhorn.
26
6/2005
godlyden formidlet til publikum med de svært lekre
Holography-høyttalerne.
Prisen på 48.000 kroner kan
kanskje avskrekke, men lydmessig virket de små boksene med bånddiskantene
akkurat så gjennomsikte som
navnet skulle tilsi.
På andre siden av gata,
hadde Norsk Lyd og Bilde
mest kuriøse ombygging står Raymond Celius for.
(ikke bladet) tatt med seg de Utstillingen
Her en godt forkledd Pioneer multispiller.
danske høyttalerene Eben.
Oslo-firmaet disponerte to rom på messa, og
derimot mer enn OK, selv uten det ekstra fundamed elektronikk fra Audiopax og Emm
mentet i bånn. Et fundament som uansett
Laboratories var det mange som lot seg impohadde blitt for mye av det gode i et så lite rom.
nere av lyden. Søndag ble også Roar Moens
Lørdag ettermiddag koblet han sågar ut hele
største Symphonic-høyttalere montert opp, med settet, og koblet i stedet opp de minste gulvstågode resultater.
ende høyttalerne han produserer, Basic 310. Til
Høyttalermakeren på Sørlandet var for øvrig
prisen på 3800 kroner paret, tror jeg det skal
skuffet over rommet han hadde fått tildelt på
godt gjøres å få noe særlig bedre lyd.
årets messe. Særlig mer enn ti kvadratmeter var
Noen som var enda mer misfornøyd med
det ikke, og det ble litt i minste laget for hans
rommet sitt, var Norsk Hifi-Center i Mjøndalen.
nyeste kreasjoner i Symphonic-serien.
Rommet de egentlig hadde fått tildelt var en
Minstemann en 2,5-veis-konstruksjon, måtte
avart av speilsalen, så firmaet til Halvar Rostad
derfor loddes om, og på messa ble den spilt
fikk ordnet seg et lokalet litt lenger oppe i senuten det nederste bass-elementet. Lyden var
trum av Horten. Der var imidlertid både stør-
Det var få "mirakler" på
messa, og hvert fall ingen når
det gjalt hjemmekino. Men
denne ene høyttalere som
Nile Ole Nilsen fra Yamaha
demonstrerte, skapte uansett
et forbløffende stort lydbilde
i lissomsurround sammen med
en skjult sub.
Denne lille
rørforsterkeren
fra Jasmine kostet
lite penger, men
laget eksklusiv lyd
med riktige høyttalere.
relsen og lyden ypperlig, og søndag formiddag
var det i hvert fall godlyd å høre fra et par
meget lekre Triangle-høyttalere. Elektronikken
var italienske Lector CDP-7TL, en cd-spiller jeg
tidligere har hatt den store fornøyelse av å
prøve i eget oppsett. Til under 25.000 kroner
spiller den forrykende godt.
Den samme spilleren stod i oppsettet til
McIntosh Nordic. Selskapet med base i
Danmark er skandinavisk importør og distributør
for en rekke kjente og vellydende merker.
Lørdag ble det spilt på BAT for- og effektforsterker, den nevnte cd-spilleren fra Lector og høyttalere fra finske Amphion. Finnene kan finish, og
nær sauna-temperatur på grunn av stekende sol
utenfor vinduene, verken så eller hørtes ut til å
bry Xenon-høyttalerne nevneverdig. Lyden var
absolutt av de bedre på messa.
Hos PM Audio var det (som vanlig) også mye
godlyd å høre. Nytt i år var Metaxas-forsterkere
som var så blanke at de kunne tatt sommerjobb
som speil, dersom noen hadde hengt dem opp
på høykant på veggen. Litt slam i bånn manglet
nok i forhold til fjorårets lyd, men strengt tatt er
det bare pirk. For lyden var storslagen og ikke
minst musikalsk.
Høyt oppe på den lydmessige skalaen kom
det lille importfirmaet Audiofoni fra Karmøy. Ove
Sandhåland og kameratgjengen fra Rogaland
fikk nok en gang fram godlyd fra italiensk-konstruerte, men tsjekkisk-produserte Xavian XN360-høyttalere. Resten av lydkjeden bestod av
DK Design sin nye toppmodell på forsterkersiden, og en toppmatet cd-spiller fra Monrio.
Noe som definitivt spilte meget godt, var
Compass-høyttalerne fra Usher. De om lag 100
kilo tunge beistene til nesten 1000 kroner kiloen, er mine kandidater til "best-in-show".
Uansett musikk vi foret de med, så slukte de alt
sammen uten å mukke, med en diskant som
fikk meg til å glemme å savne Magnepan-høyttalerne mine, og en bass som fikk meg til alvorlig å lure på et aldri så lite høyttalerbytte.
Flere andre må også nevnes i positive vendinger, blant annet Raymond Celius sine dipole
høyttalere og cd-spiller med innebygget forforsterker. Tross et rom med en nesten ekstrem
etterklang, var det lett å høre at Celius har
minst et par ess oppe i ermet. Forhåpentligvis
klarer han å få satt utstyret i produksjon.
SteReoFil sine Tannoy-høyttalere spilte lekkert, men kanskje litt i snilleste laget for mine
ører. Lekre var uansett de bittesmå Autographhøyttalerne som ble vist fram i Norge for første
gang.
Audio Solution hadde et rimelig bra rom, og
med Wavac-forsterkere, Moon cd-spiller og
Sonus Faber Guarneri høyttalere kunne man
ikke feile. Resultatet var også en av messa sine
aller beste rom, lyd- og utseendemessig.
Ingenting var galt hos Høium og Hifi-guiden
heller. Førstnevnte med den integrerte cd-spilleren/forforsterkeren fra dCS, mens sistnevnte spilte på relativt rimelig elektronikk fra Eastern
Electronics. Begge med lyd å sikle etter.
Spennende var det også å se Midgard Audio
sine blodferske høyttalere. Med delepriser på ca.
40.000 burde det spille bra, og det gjorde det
også, på tross av at de på langt nær var ferdig
innspilt. Jørn Rune Kviserud kan tydeligvis langt
mer enn å lage ICE-forsterkere.
Men den største blomsterbuketten skal uten
tvil arrangørene ha, som har skapt Norges desidert beste messe for to-kanals musikkgjengivelse. Så til Terje Nilsen i Audio Aktøren, Jørgen
Gustavsen i Dacapo Hifi og medhjelperne deres:
Fyll noe godt i glasset, sett på noe god musikk i
anlegget, og ta dere noen dager fri. Det har
dere jaggu fortjent.
S t r ø m t i l I C E - p o w e r, t r a n s i s t o r o g v a k u u m r ø r :
Fossekraft
Tilstrekkelig fossekraft til å styre tungdrevne høyttalere til realistiske
lydnivåer er et viktig parameter for den optimale forsterker.
Men gir oppgitt effekt et fornuftig lydbilde av virkeligheten?
Eller er vekt og/eller pris fremdeles mer viktige kriterier?
Monoblokker på pinebenken:
Embla Maenia
pris kr. 20.000,Rowland 501
pris kr 75.000,Electrocompaniet AW 400,
pris kr. 55.000,McIntosh 275 (2 stk)
pris kr. 59.900,-
Tekst og foto: Knut Vadseth
Testpanel: Jan Myrvold,
Håkon Rognlien, Petter Dale
og Anders Rosness
transistorforsterkerens barndom, kunne velstriglede bruktbilselgere med et lynkurs i hifi, "bevise" ved hjelp av tekniske målinger at
transistorforsterkeren var rørforsterkerene
totalt overlegen på absolutt alle områder. Den
var billigere, enklere å leve med, var gjennomgående kraftigere ifølge spesifikasjoner og
hadde målbar forvregning som var brøkdelen av
I
30
6/2005
hva selv de beste rørforsterkere kunne oppvise.
De låt da også gjennomgående "klarere og mer
detaljert", og den litt kalde og analytiske klangen ble berømmet av de fleste-ikke minst av hi-fi
bladene-som "ærligere", selv om mange måtte
innrømme at de syntes det kunne låte ubehagelig hardt og grelt.
Idag er vi heldigvis blitt noe mer skeptiske til
målinger og vet så mye at vi vet at vi vet veldig
lite om lyd og psykoakustikk. De fleste av oss
har lært å stole på ørene-og kanskje ikke så helt
lite på magefølelsen også. Vi vet også at forvrengning kommer i to ulike former-akkurat som
det farlige kolestrolet-og at den "snille" annen-
harmoniske fra typiske rørforsterkere og klasse A
transistorforsterkere er mer "musikalske" og
betydelig mindre generende for lytteopplevelsen
enn den illsinte tredjeharmoniske. Og vi har med
lang erfaring opplevd at "rørwatt" er langt kraftigere enn "transistorwatt", uansett hva såkalte
objektive målinger prøve å innbille ørene våre.
På et ganske tidlige tidspunkt opplevde mange
av oss at et viktig kriterium for "tung" hi-fi var
nettopp det; vekten. Den fysiske vekten fortalte
oss mer om hva vi kunne forvente av musikalsk
tyngde og solide fraspark fra en forsterker, enn
samtlige medfølgende tekniske data. Bare prislappen kunne (dessverre) gi en lik god indika-
sjon på høy lydkvalitet.
Nye switchmode strømforsyninger, hvor man
nærmest tar strømmen rett fra fossen uten å gå
veien om store trafoer og kondiser, har gjort
denne gamle tommelfingerregelen ganske tvilsom- eller? Også nye "digital" forsterkere med
eller uten switchpower mode har skapt en ny
type forsterkere som gjennomgående er langt
kraftigere enn vekten- og prisen- skulle tilsi.
Ifølge databladene omgjøres en betydelig større
del av fossekraften-gjerne 4-5 ganger så myetil musikalsk strøm til høyttalerne istedenfor å
avgi spillvarme til rommet. At disse nye "digital"
forsterkerne, inkludert det semidigitale "ICE-
power" modulet fra danske B&0 allerede fungerer utmerket også i hi-fi sammenheng, har vi
mange eksempler på. At disse tekniske løsninger fremdeles er befengt med mindre feil og problemer som det erfaringesmessig vil ta enda litt
tid å rydde opp i, betyr ikke at de ikke allerede
er gode kjøp for mange. Det er likevel viktig å
identifisere særegenhetene i lydkvalitet i forhold
til det opplagt positive ved at kabinettene kan
gjøres mindre, at strømforbruket reduseres drastisk, at spillvarme reduseres tilsvarende og at
forsterkeriet enkelt kan gjemmes bort. Og så
selvfølgelig det at oppgitt wattstyrke leveres
rimeligere enn noengang!
Men hvordan henger oppgitt effekt sammen
med den kontroll vi får over høyttalerene og den
størrelsen vi oppnår i lydbildet? Fra vakuumrør?
Fra bipolare transistorer? Og fra ICE-power
modul både i ekslusiv innpakning og i gråpapir!
Velkommen til vår første forsterker gruppetest
hvor vi setter opplagte rivaler opp mot hverandre for å utnytte testpanelets samlede hørekapasitet og unike erfaring til å skjelne mellom
detaljer og lydegenskaper som knapt nok lar
seg avsløre uten ved direkte sammenlikning
med førsteklasses referanseutstyr...
6/2005
31
Rowland 501:
4 ganger så bra?
Denne meget elegante
amerikanske effektforsterkeren
koster 4 ganger så mye som en
norske ICE-power forsterker med
noenlunde samme effekt. Selvsagt
er statusen også betydelig høyere,
men hva med lyden?
eg vil tro at leserene fikk seg en god glis i
forrige blad over Håkon og redaktøren som
overgikk hverandre i superlativer i den opprinnelig testen av 501, men samtidig ga
tydelig uttrykk for en antagelse av å bli holdt litt
for narr. Begge opplevde
en generelt glimrende
forsterker med flott kontroll og et lydbilde som
aldri stakk av med ubehagelig hardhet eller
andre utvekster i et
ellers meget homogent
lydbilde. Samtidig undret
de på om det hele
kunne bli litt prektig,
trass bra kropp og en
evne til å spille både
høyt og rent.
Knut fokuserte på en
smule mangel på
utklinging i øvre
mellomtone, mens
Håkon var mer opptatt
av en noe slapp bass, et
område Knut opplevde
som et meget solid fundament til det storslagne lydbildet. Begge syntes at lyden generelt var
bedre enn hva vi kunne
huske den fra rimeligere
ICE-power forsterkere,
men ingen våget å
garantere at forskjellen
var dramatisk- og slett ikke 4 ganger så bra som
disse. Det ville i tilfelle vært en sensasjon. Alle
vet vi at prisen stiger raskere enn lydkvaliteten
og alle skjønner også at det helt usedvanlig elegante kabinettet har sin pris uavhengig av innmaten og lydkvaliteten.
J
ICE er ICE er ICE?
Men nå hadde vi en gylden sjanse til å finne ut
hvor god den er i forhold til både rør, transistor
og en mye simplere implementering av mer eller
mindre det samme ICE-power modulet fra B&O.
Vi vet forøvrig ikke sikkert om det leveres ulike
typer ICE, bare at det finnes mange ulike måter
å skaffe nok strøm i tillegg til andre lydtriks som
for eksempel en form for trafo på utgangen, slik
som en dansk produsent benytter. Også det
32
6/2005
rålekre og særdeles massive aluminiumskabinettet vil utvilsomt påvirke lyden overveiende positivt; både i forhold til mikrofoni og når det gjelder skjerming mot radiostøy.
I løpet av få minutter med intens lytting i plenum, utkrystalliserte det seg likevel en langt mer
konkret minusvarient som alle potensielle kjøpere må holde opp mot alle de andre meget
positive egenskapene. Samt fordelene med liten
størrelse og tilnærmet null varmeutvikling: Her
manglet litt kontrast i store deler av frekvensområdet. Både Håkon og Knut hadde registrert
det, men ikke pinpointet det såpass nøyaktig
som nå. Dette kan tolkes som om disse erfarne
antyder at her mangler den siste rest av dynamisk kontrast som kunne gjort dette til en av
verdens beste- og mest praktiske forsterkere.
Det hele minner litt om DLP-projektorer og
enda mer LCD-varientene i forhold til en ekte 3rørs projektor. Også her mangler en smule kontrast, noe som slett ikke avsløres på alle typer
bilder, men som gjør at noen av oss gærninger
gidder det ekstra bryet med mer "gammeldagse" greier. Forøvrig foretrekker jeg maten stekt
på grillkull, på gass, på strøm og i mikrobølgeovn i denne sterkt fallende prioritering. Det er
langtfra noe nytt at kvalitet og hensiktsmessighet ikke faller hverandre om halsen...
Lyttepanelet
hi-fi gutta begynner å bli LITT for erfarne og har
brukt LITT for mye tid foran stereoen på full
guffe. Eller at dynamikkproblemet er detekterbart på Rowland 501, men ikke særlig dramatisk.
Masse krefter
Men nettopp fordi Rowland 501 ellers hadde
meget god kontroll, hadde betydelig med krefter
og generelt hadde svært lite forvregning, var det
fristende å skru opp ganske mye. Og desto mer
frustrende å oppleve at cresendo buttet i en
eller annen form for støtdempere som tok litt av
glansen ut av triangelet og cymbalene, og fikk
den berømte stortromma til plateselskapet
Telarc til å låte som man smeller igjen døra på
Opelen. OK, det siste er noe overdrevet, men
Jan Myrvold:
Fremragende rom- og
dybdeinformasjon og
eksemplarisk detaljrikdom. Men anslagene er en smule
tamme og det hele
blir kanskje en smule
pent og pyntelig,
men kontrollert, elegant og med fin ro
mellom transientene.
Luksus lyd fra en luksus forsterker til luksus pris.
Håkon Rognlien:
Fenomenalt fint og
stort rom med usedvanlig glatt og pyntelig lydbilde uten kviser. Men attakk og
sprut er ikke fullt så
imponerende og jeg
savner i dette oppsettet både brutalitet
nedover og litt mer
moro oppover.
Nydelig på strykere,
men mangler sting i messingen.
Petter Dale: Veldig oppløst og kontrollert
med bra trøkk i dypbassen. Rowland blir aldri
hard og aggressiv, men kan derimot bli en
smule for snill i mikrodynamikken. Dette er en
gentlemans hi-fi i toppklassen. Men litt for mye
tøfler og slåbrok etter min smak.
Anders Rosness: Her er stålkontroll med de
tungdrevne Responsene, og med nydelige
detaljer og masser av luft og rom. Men her
mangler litt trøkk i transientene selv om lyden
er "berre lækker". Særlig rocka er lydbildet altså
ikke; til det blir det hele litt for tamt og finslig.
Importør/forhandler: TAA/Lyric Hi-Fi
Embla Maenia:
Kraftkar i Olabukse
Mens Rowland 501 var som en engelsk lord i slåbrok og tøfler,
er denne fattige norske fetteren, med ustrøket skjorte og dongeri,
en grepa arbeidskar.
idelity har tidligere evaluert flere generasjoner Embla ICE-power forsterkere, og vi
opplever at dette er interessante produkter
som alle er verd pengene - og vel så det.
Men med unntak fra den prisgunstige aktive
forforsterkeren til snaue 2 tusen kroner inkludert
fjernkontroll (forside av nr.3), har vi knapt nok
opplevd effektforsterkerne som grensesprengende når det gjelder pris/lydkvalitet. Den
beskjedne størrelsen, det minimalistiske designet, levering som monoblokker som kan utvides
i et odde antall for senterkanal etc, gjør at dette
uansett kan være en svært interessant forsterker
for mange.
Det vi likevel vil advare mot, er det litt hysteriske fokuset på massevis av ICE krefter, som
neppe materialiserer seg helt i forhold til andre
superforsterkere. For det første må man halvere
de oppgitte watt i 4 ohm om man rent teknisk
skal kunne sammenlikne med de fleste konkurrentene. Vår erfaring er at disse litt lydslanke
forsterkerene i praksis må halveres enda an
gang i praktisk uteffekt for å oppleves likeverdige med gode transistorforsterkere til å kontrollere høyttalerne og skape et like stort lydbilde
som de beste av disse. Dette er dog vår subjektive oppfatning som ikke kan "bevises", noe
heller ikke forholdet rør/transistor kan det når
det gjelder akkurat det samme fenomenet. Skal
vi krangle om disse tingene, så vær klar over at
det hele blir en diskusjon om et par dB!
F
Maenia
For å yppe oss mot Rowland og hans oppgitte
400 watt, valgte vi den største Maenia fra
Embla som er oppgitt til 600 watt i 8 ohm. At
denne skulle være "kraftigere" og ha mer kontroll enn Rowland (til 4 ganger prisen) var uansett ikke klart for testpanelet. Vi opplevde tvert
imot Rowland 501 som marginalt større og
kraftigere også lydmessig. Rowland var også på
en rekke andre områder mer homogen, varm og
kontrollert enn den norske fetteren.
Til gjengjeld vil nok mange oppleve at Embla
har litt freskere transientkarakteristikk, men
dette sammen med litt mer ustrøkne skrukker i
lydbildet og en smule rot og kaos når det går
litt varmt for seg. Bortsett fra at forsterkeren
aldri blir særlig varm! Til gjengjeld vil vi i Fidelity
gjerne anbefale den varmt, men bare om du har
et realistisk forhold til hva Embla Mania kan
gjøre i forhold til pris og lydkvalitet og altså
oppgitt effekt. Vi legger også til at forhandleren
Eltek mener at modellen hakket ned i effekt og
pris har et marginalt renere lydbilde.
Men la oss nå se hva testpanelet sier om den
største Embla etter først å ha blitt forført av en
fire ganger så dyr lydmaskin...
Testpanelet
Petter Dale: Klare likhetspunkter med
Rowland, men ikke samme stålkontroll i bassen.
Heller ikke like bra homogenitet og oppløsning
oppover. Grei nok forsterker med mye krefter,
men ingenting å hisse seg opp for-hverken på
den ene aller andre måten.
Håkon
Rognlien: Mer
ullen i bassen enn
Rowland, men forøvrig en kjapp forsterker som låter
rimelig greit. Heller
ikke denne har noe
særlig punch i
anslagene, og det
blir samtidig nokså
grelt og rotete når
rockgitaristene lar
det stå til. Klart
mindre kontroll enn
Rowland hele
veien!
Jan Myrvold:
Ikke samme tyngden nedover som
på Rowland og
totalt sett noe tammere i hele lydbildet. Også her opplever vi et flott og
stort rom, men roen
i mellomtone og
diskant er ikke like
imponerende.
Kjappe nok transienter, men uten det
helt store frasparket. Klassisk akustisk musikk synes
jeg låter litt tynt.
Kompleks musikksærlig rock- blir ikke
helt løst opp i sine
enkelte instrumenter, men forblir en
litt kaotisk lydgraut.
Anders
Rosness: Litt mer
lys og luft på grunn
av en slankere bass,
men også litt mindre rom og detaljer
enn på Rowland.
Også mindre kontroll generelt, men særlig i bassen. Mindre striglet og vannkjemmet enn den
amerikanske gentleman, noe som i forhold kan
gi et litt uflidd inntrykk lydmessig. Likevel imponerende til prisen, størrelsen og vekten. I hvert
fall ved et kort møte som dette!
Forhandler: Eltek
6/2005
33
Electrocompaniet AW 400:
Kjempestor!
Disse monoblokkene fra nye
Electrocompaniet er blant de
største og tyngste. Også lyden
er kjempesvær...
i fikk et gjenhør med nye Electrocompaniet i
forrige blad med AW 400. Denne har vi nå tatt
med i denne gruppetesten. Det var i testen helt
klart at disse store og tunge monoblokkene
hadde fremragende musikalsk tyngde og kontroll
nedover, samtidig som de var langt mer spretne og
lekende enn det vi hittil har forventet som typisk EClyd. Redaktørens forsiktige spørsmål var faktisk om
toppen kunne være en smule aggressiv, spesielt
sammenliknet med vår referanse DP A-1s som har en
særlig "snill" og kontrollert topp.
Det var nærmest med litt vantro at testpanalet ved
direkte sammenlikning kunne konstatere at dynamisk
kontrast og utklinging uomtvistelig var bedre på både
referansen DP A-1 og AW 400 enn på begge ICEpower forsterkerene. Det var selvsagt ikke snakk om
natt og dag, men lett hørbare forskjeller nå som vi
først var blitt oppmerksom på fenomenet. Hadde det
bare ikke vært for den betydelige størrelsen, varmeutvikling, strømforbruk og den mye høyere prisen i forhold til Embla...
V
For mye Møllers tran?
Om ICE-power foresterkerene kunne bli litt for "kontrollert" i øvre mellomtone/diskant, så hadde AW 400
en litt ukontrollert fres i det samme område som
kunne låte fint med mange opptak som fikk en frodig
overtonekarakteristikk. Men vi var også alle enige om
at det også kunne bli en smule "rått" og ganske utypisk for EC-lyden, også etter de siste oppgraderinger.
En telefon til Electrocompaniet avslørte at forsterkerene kom uåpnet rett fra fabrikken og aldri før hadde
opplevd norsk fossekraft. Selv om de hadde stått på i
mange timer før testen, så var det langt igjen før de
var innspilt i de optimale 200 timer som enkelte
mener er nødvendig. Og som et norsk hi-fi blad knapt
nok har noen realistiske muligheter til å oppfylle. Selv
om diskanten ikke var noe stort problem, så er dette
det eneste som hindrer oss å utrope AW 400 som et
high-end kjempekjøp. Vi vil derfor beholde settet
lenge nok til å dobbeltsjekke dette forholdet som vi
kommer tilbake til.
Testpanelet:
Anders Rosness: Kjempesvært! Mye mer klang,
flottere og tøffere bass, mer kropp. Ja, her er mer av
ALT! Her sprudler og spretter det. Nydelig feleklang
samt røff og tøff messing, men en smule spiss og
hard i toppen med noe redusert oppløsning.
Jan Myrvold: Kropp og muskler i massevis med
imponerende kontroll i bunnoktaven som i det minste
minner om dyre Krell’er. Leken og med mye fint krydder og glans i toppen og med flott utklinging. Banker
Embla og er også etter min smak generelt bedre enn
Rowland.
Petter Dale: Entydig mer dynamikk og musikalsk
"puls" enn ICE-forsterkerene, men ikke like glatt som
disse i diskanten.
Håkon Rognlien: Flott attakk og imponerende
bunndrag, men dette er likevel ikke helt på A-1 nivå.
Låter kult og lekent med fine klanger og et stort og
deilig rom. Ikke helt den fenomenale oppløsningen vi
hadde på Rowland, men med klart bedre dynamikk.
Et småelegant lydbilde, men en smule fres mot toppen som kan bli litt slitsom i lengden?
Produsent: Electrocompaniet
34
6/2005
2 x M c I n t o s h 2 7 5 b r o ko b l e t :
Dobbelt så bra?
Vi har tidligere hevdet at rørforsterkeren
McIntosh 275 er et fremragende kjøp med sine
2x75 watt og sitt flotte retroutseende til under
30K. Men det er som monoblokker i brokobling
med mer enn dobbelt så mye guffe, at dette blir
en liten sensasjon!
36
6/2005
Fidelity nr. 9 skrev Håkon Rognlien en strålende test av den legendariske McIntosh 275
rørforsterker med KT88 rør og oppgitte 2x75
watt i 8 ohm. Dette er solide rørwatt og kan
ikke sammenliknes med en transistorforsterker
som for eksempel Parasound med samme
modellbetegnelse og oppgitt effekt i dette bladet. McIntosh 275 ser også ut som om den
skulle være konstruert i 60-åra, hvilket den i
prinsippet er, og de store trafoene får vekten til
å dirre på 30 tallet. Vi snakker kilogram og tung
hi-fi!
Forsterkeren er ikke bare tung , den er på
grunn av ekstrem ubalanse grunnet trafoene
nesten umulig å bære. Her er både RCA koax
og balanserte XLR koblinger, en forsiktig modernisering av en gammel konstruksjon. De elendige skruene på verdens billigste høyttalerterminaler, er likevel dummere enn noengang på
grunn av nesten obligatoriske spader eller
bananplugger på moderne høyttalerkabler av
noenlunde kvalitet.
I
Snill virkelighet
Bortsett fra disse opplagte svakhetene, er
BigMc’en et formidabelt stykke tung amerikansk
hi-fi, og den oppgitte prisen på snaue kr. 40 K,
virket meget fornuftig. "McIntosh 275 er et av
de mer spennende rørbaserte effekttrinn i
dagens marked, og prisen innfrir forventningene
med god margin", mente Håkon i Fidelity nr. 9.
Om vi hadde gjort noen feil, ellere om prisen
simpelthen var nedsatt i mellomtiden, er uklart,
men i nr.10 måtte bladet meddele at den oppgitte prisen var ukorrekt.
"Virkeligheten er enda snillere!" skrev
Håkon i sin "second opinion", samtidig som
alle superlativer fra tidligere vurdering ble ytterligere oppgradert på grunn av den nye, lavere
prisen på kr. 29.990. Denne prisen gjelder også
idag. Det er da også solgt rundt 50 slike forsterkere i Norge siden testen, et usedvanlig
høyt antall i et knøttlite marked for high-end
produkter.
Balansert brokoblet
Importør: Neby Hi-Fi Concept
Vi har ikke funnet entydige data for virkelig
effekt i balansert brokobling, men regner med
at utgangstrafoene kan begrense effekten i forhold til den teoretiske muligheten av 4 ganger
utgangseffekt. Det blir uansett mer enn nok for
de fleste på det meste!
Det er forbausende enkelt å brokoble stereoforsterkeren McIntosh 275 til monotrinn med
mellom dobbelt så mye og fire ganger så mye
effekt. I praksis kobler man sammen stereoutgangenes minus mot minus og pluss mot pluss,
men gjerne med høyere impedanse enn tidligere, for eksempel 16 ohm utgang istedenfor 8
ohm. I tillegg må man koble om et par brytere
på instrumentpanelet. Litt træl blir det selvsagt
med de tåpelige terminalene som kun fungerer
optimalt med tynne, avisolerte kabler. Vi lover
at det er bryet verd å finne en god løsning på
dette problemet! Selv benyttet vi en overgang
med ca. 5 cm delvis avisolert kabel loddet til en
hun bananplugg. Det var en betydelig praktisk
6/2005
37
fordel av den benyttede Valhalla kabel er av de
letteste på markedet.
Balansert rørlyd
Det er ingen selvfølge at såkalt brokoblede løsninger skal låte entydig "bedre" enn den opprinnelige konstruksjonen slik den var ment å
være. Mange "brokoblinger" jfr. multikanalsforsterkere etc, låter da også betydelig hardere og
mindre musikalsk tross betydelig teoretiske fordeler ved denne koblingen. Men teori og praksis
er veldig forskjellig, og overbelastning av enkelte komponenter, mangel
på symmetri, problemer
med den halverte impedansen og mange andre
ting kan redusere de teoretiske fordeler med hele 4
ganger effekt og halvering
av støy og forvregning.
Når ting synes for godt til
å være sant, er det som
regel bare delvis sant. I
beste fall!
I tilfellet McIntosh var
brokoblingen en gedigen
suksess. Her ble det betydelig mer krefter og kontroll over
Responshøyttalerne, særlig
nedover ,men også i diskant og mellomtone. Hele
lydbildet ble samtidig
strammere og fastere, og
med hørbart mindre "flising" på grunn av støy,
små forvregningsfenomener eller marginale avvik
av en lineær frekvensgang
som vi ikke hadde registrert tidligere, men som vi
nå tydelig kunne høre som en klar forbedring av
en allerede glimrende forsterker.
Rørrøverkjøp?
Redaktøren mente at dette var den overlegent
"beste" rørforsterkeren han hadde hørt på sine
relativt tungdrevne referansehøyttalere (det utelukker 16 watts triodeforsterkere etc,) med en
mulig unntagelse av den kolossale Rogue Zevs
forsterkeren fra Fidelity nr.12. Og dette til en
samlet pris på under kr. 60.000, samt muligheten for å anskaffe dette i to omganger. Man kan
til og med kutte ut forforsterker i første omgang
da her finnes innebygd volumkontroll i ubalansert stereoinngang.
Det må uansett ikke underslåes at denne
eldre rørkonstruksjoner også hadde et par typiske svakheter som man enten tolererer – eller
absolutt ikke. Dette selv om stemmer og den
brede, stramme og fyldige mellomtonen er uten
konkurranse, etter vår samlede oppfatning.
Men luftigheten i toppen er ikke helt i superklasse, og bassen er fremdeles en smule pløsete,
men med bra dynamisk kontrast, i forhold til
både ICE-power og AW 400.
38
6/2005
Testpanelet
Petter Dale: Også i vanlig stereoversjon låt
MCIntosh 275 frydefullt livaktig med best
mellomtone av dem alle. I monokonfigurasjon
ble bassen betydelig strammet opp og mellomtonen ble enda mer naturlig og oppløst. Her er
fint lite å trekke...
Håkon Rognlien: For en kropp, for et liv og
for et festfyrverkeri! Dette er helt sjef med
vidunderlig nerve og fenomenal dynamikk. Helt
konge! Felene låter rått bra med utrolig overtonestruktur til tross for en litt tilbaketrukket topp
med bare passelig oppløsning. Stereoversjonen
låter i forhold hardere og har hørbart mindre
kontroll og mindre "kropp".
Jan Myrvold: Fyldig og likevel detaljrik
klangbalanse med fenomenalt trøkk nedover.
Her er også en utklinging som får det meste i Dklassen til å låte blodfattig. Gjegivelse av stemmer er helt magisk; overlegent best av alle. Stort
rom og naturlig holografi sammen med den
særdeles sjelfulle mellomtonen, kompenserer til
fulle relative bagateller som en litt for tam topp.
Også stereoversjonen er imponerende, men litt
slankere og tammere nedover.
Anders Rosness: Dette er det beste av alle
verdener! Ren musikk i mine ører med kropp,
luft, deilig naturlige stemmer, stor oppløsning,
bredde, dybde og høyde og lyden totalt løsrevet
fra høyttalerne. Stereovarianten med bare en
forsterker er fremdeles råbra, men mister litt
kontroll og trøkk på de tungdrevene
Responsene.
Samlet konklusjon
Vi har tidligere berømmet ICE-power forsterkere
for deres betydelige "klarhet" som i direkte
sammenlikning fikk oss til å synes tradisjonelle
konstruksjoner låt litt grumsete, for å uttrykke
det litt populært. At vi i Fidelity denne gangen
oppleves mer kritiske til "det nye", og faktisk
jubler mest over en 50 år gammel rørkonstruksjon, betyr ikke at vi er blitt helt retro i øregangene, håper vi.
Vi innser at lyd er svært vanskelig og svært
personlig og bunner ut i en viten om at ingen er
perfekt. Det gjelder uansett å plukke ut de praktiske og hørlige parametre som er viktige for
akkurat deg.
Det samlede testpanel mente at vår DP A-1s
referanse fremdeles var den
mest "perfekte" etter denne
gruppetesten. Her var det
totalt lite å trekke, selv om
enkelte parametre på de
andre forsterkerene kunne
overgå den på viktige punkter. Begeistringen blant oss i i
panelet var likevel nærmest
entydig på parti med de brokoblede McIntosh, tross større opplagte "feil".
Med unntagelse fra en litt
hissig topp som er veldig utypisk for Electrocompaniet –
og som vi skal sjekke opp
grundigere med laaaang innspillingstid – var AW 400 en
hyggelig påminnelse om at
Norge nærmest er en stormakt når det gjelder gode
forsterkere. Her var et skikkelig bunndrag og masser av
krutt som delvis ble savnet
ved ICE-power forsterkerne.
Men den betydelige størrelsen, vekten og spillvarmen
gjør AW 400 vanskeligere å
leve med enn disse. Hvis det
ikke nettopp er størrelsen og det flotte utseendet som gir litt status i gata?
Selvfølgelig var ikke Rowland 4 ganger så
god som vår hjemlige Embla til fjerdeparten av
prisen. Men den låt absolutt forskjellig, og temmelig entydig mye mer oppløst, raffinert og med
imponerende krefter og et rålekkert utseende.
Dette er et smykke, og den lave driftstemperaturen vil vi tro sikrer svært lang tid med uproblematisk drift.
Testens rimeligste forsterker hadde mye krefter for pengene, men denne gangen opplevde vi
et mangel på raffinement og musikalitet som
gjør at prisen blir en meget brukbar indikasjon
på lydkvaliteten. Heldigvis låter den betydelig
større og kraftigere enn vekten skulle tilsi!
Tung hi-fi er altså ikke lenger hva det var. Ikke
helt!
Benyttet utstyr:
Valhalla kabler, komplett
Respons Grande, Dali Euphonia MS5
Krell KPS 25 sc, Sony ES 777, EC MC1-up
DP A1.
Vienna Acoustics Haydn Grand:
Viennas svennestykke
Vienna Acoustics er
virkelig på hugget.
Med Haydn Grand har
de klart å høyne sine
allerede flotte standarder for byggekvalitet og lydgjengivelse
– uten at prisen har
fulgt etter.
av Tore Dag Nilsen
Importør: Interconnect
Pris: kr. 9995,-
40
6/2005
øyttalerne til Vienna har alltid hatt en
formgiving og byggekvalitet som tilfredsstiller interiørarkitekten og pirrer
lydentusiasten. Vi har riktignok ikke lagt
øre til alle modellene, men sitter nå likevel igjen
med et inntrykk at lydavstemmingen ofte har
manglet den siste lille prikken over i´en. Det er
flott spillende høyttalere, bevares, men med slike
kabinetter og elementer har vi vel skrudd forventningene en tanke for høyt opp.
H
Lille, store Haydn
Med disse småtassene av noen stativhøyttalere
slår Venna tilbake. Her har standard for finish,
byggekvalitet og diskret, harmonisk og hensiktsmessig design nådd slike høyder at Haydn
Grands skulpturelle verdi alene nesten er nok til
å forsvare de ti tusen kronene man må ut med
for et par.
I utgangspunktet ligner Haydn Grand mye på
haugevis av andre høyttalere vi tidligere har sett
og hørt. De er så kompakte det er mulig å få en
velfungerende konstruksjon basert på et 6-tommers bass- og mellomtonelement og en diskantdome. Det vil si ytre mål på 36x17,4x26,5 cm,
og her skal man huske på at det i kvalitetskonstruksjoner som denne forsvinner mye volum i
tykke MDF-kabinettplater og indre avstivinger.
Haydns hovedmotor er en variant av Seas´
ekstremt forseggjorte 17-centimeters elementer,
bestykket med gjennomsiktig X3P-membran.
Dette membranmateriale er litt stivere enn vanlige plastmembraner, og kombinerer en noe større presisjon i gjengivelsen med mesteparten av
plastmembranenes gode dempning og pene
oppbrytning.
Diskantelementet er en stor silkedome med
dempemateriale påført for hånd. Jeg er ikke tilstrekkelig inne i dette her lenger til å identifisere
underleverandøren på strak hånd, men det fiffigste er chassiset. Diskantelementet er montert på
en vertikal metallsøyle, montert midt i bassrefleksportens munning. Smart, utrolig elegant og tillitsvekkende solid utført i urokkelige materialer.
Høyttalernes bakside er forsynt med en monteringsplate påmontert ett sett terminaler av
meget fin kvalitet. På innsiden av denne er delefilteret montert. Det er oppgitt å være av typen
6 og 12 dB Bessel. Jeg vil tippe det gir en
akseptabelt bratt akustisk avrulling, mer enn 18
desibel per oktav (tredje ordens). Brattere avrullinger beskytter diskantelementet godt, gir mindre forvrengning og mindre lydmessig interferens mellom elementene. Komponentkvaliteten
er langt unna det beste som finnes, men mer
enn akseptabel for prisklassen, med lavinduksjons metalloksidmotstander (de blå), MKP-kondensatorer, utelukkende luftspoler og veldimensjonerte internkabler.
Kabinettet er som antydet tungt, svært stivt
og velbygd, og det er finert i mørkbeiset kirsebærtre. Importøren, Interconnect, kan sikkert
levere alternativer som sort pianolakk eller lys
lønnfiner. Finishen er som allerede nevnt uovertruffen.
Velavstemt og sivilisert lyd
Noe annet kan man ikke forvente av en høyttaler som har lånt navnet til papa Haydn. Rett ut
fra emballasjen var disse høyttalerne prisverdig
glatte i mellomtoneområdet, men akk så daue. I
bruksanvisningen blir det opplyst om at de forandrer seg svært tydelig de første 30 brukstimene, og i noen grad de 70 neste. Det stemmer
nok. Først løsner diskanten, bassens utstrekning
er på plass etter om lag 30 timer og til slutt
kommer dynamikk og liv øverst i mellomtoneområdet.
Jeg har lyttet skikkelig til hundrevis av høyttalere gjennom årene, men blir likevel imponert
over den homogene klangen og fine måten
Haydn takler et lite og vanskelig lytterom på.
Det anvendte rommet er kvadratisk, og har
tykke mursteinsvegger og betong i tak og gulv.
Det forsterker mellombassen og øvre bass noe
forferdelig. Haydn Grand leverer her en brukbart
utstrakt gjengivelse, spesielt med tanke på hvor
små de er. 50 Hz går helt greit, og det er en delvis nyttig respons under det også (brattere fallende her).
Bassgjengivelsen virker både rik, fast og
detaljert, og det er mye viktigere enn absolutt
utstrekning. Den gradvis fallende responsen
burde være ideell for anvendelse sammen med
subwoofer, men i så fall skal det være en (eller
helst flere) av god kvalitet, som er nøye plassert
og justert. Hvis ikke går mange av disse høyttalernes beste egenskaper fløyten.
Overgangen til mellomtoneområdet er glatt
og umerkelig, og med det har vi gått over til
Haydns aller beste felt. Stemmer og mellomtonedominerte instrumenter gjengis svært glatt,
fyldig og fritt for alle irritasjonsmomenter. Haydn
Grand er ikke markedets mest gjennomsiktige
og analytiske. De legger kanskje på litt egenlyd
også, men de er så varme, velavstemte og glatte
at man mer enn gjerne tar en helaftens opera
med dem.
Ikke flaks
Her er det kort og godt så mange velavveide
lydegenskaper at man forstår det ikke skyldes
flaks. Denne konstruksjonen har Vienna virkelig
jobbet med. Overgangen til diskantelementet er
nemlig like diskret som den til bassen. En deling
skal ikke bare være nivå- og spredningsmessig
avstemt, man skal ideelt sett finne igjen samme
klangkarakter i det andre elementet også.
Vienna har lykkes på det området.
Klangkarakteren til diskanten ligner på mellomtonen. Den er stort sett like fyldig og ustresset
også. De har til og med klart å gi høyttalerne et
litt raust nivå i nedre diskant uten at de føles
diskantdominerte eller tynne.
Åpenheten i diskanten er god, men i likhet
med de fleste andre softdomer er de ikke fri for
en liten tendens til "boble over av spilleglede".
Diskanten er både myk og dynamisk, men ikke
fri for en svak tendens til en slags godartet fresing. Før noen sier huff her må jeg understreke
at dette ikke skal avskrekke noen, og at disse
høyttalerne generelt holder et så høyt kvalitetsnivå at jeg må skru "testmikroskopet" opp på
stor forstørring for å se (høre) noen uregelmessigheter. Målt mot andre høyttalere i prisklassen
klarer Haydn Grand seg svært godt. De er
"varme og gode" og mer sammenhengende,
harmoniske, helhetlige og fri for betoninger i
grunntoneområdet enn praktisk talt alt annet
under ti tusen kroner. Alt annet som jeg har lagt
ørene til i alle fall.
Selv i denne prisklassen finnes det mer
"utadvendte" høyttalere som spiller mye høyere
og kanskje mer åpent og dynamisk enn Haydn
Grand. Jeg skriver kanskje fordi disse mer utagerende kandidatenes inntrykk av kraftfullhet
nesten bestandig må betales med slitsomme
betoninger og tap av homogenitet. Jeg har lyttet til mang en lettdreven høyttaler opp
gjennom årene, noen av dem til dels ekstremt
kostbare, men jeg har aldri vært borte i noen
jeg kunne tenke meg å leve med i lengre tid.
Haydn Grand, derimot, hadde jeg ikke hatt noe
i mot å leve med. De fremstår som sivilisasjonens
redning i verden av barbarer. Dette går selvsagt
på personlige prioriteringer, men likevel, da!
Konklusjon
Alle som verdsetter små høyttalere anbefales å
sjekke ut Haydn Grand. Velavstemt og irritasjonsfri lyd sammen med utrolig smekre, harmoniske og pent utførte kabinetter gjør dem til et
svært godt kjøp.
Pa r a s o u n d 2 7 5 :
Ultra billig?
Av og til blir man revet med av rent estetiske årsaker. Og et
effekttrinn i ultraslim design med mange fiffige detaljer bare
ropte om å få bli med hjem. Fidelity lar seg ikke be to ganger,
og Parasound 275 har vært på slaktebenken!
Av Håkon Rognlien
[email protected]
arasound 275 er myntet på hjemmekinomarkedet, såpass er sikkert. Her ligger
inne alle mulige proteksjonskretser og
klargjøring for drift av høyttalere på rekke
og rad, bryter for 2 Ohms impedans, lavpassfilter ( valgfritt 20 eller 40 Hz), bryter for brokobling, groundlift, triggerinngang, ja i det hele
tatt… Vi ser altså et svært moderne produkt,
beregnet på lavtemperert, effektiv drift (dog
uten klasse D-kretser!), klar for stabling, eller
montering i rack(!)(ekstrautstyr) og som er
meget plasseringsvennlig. På fronten velger du
høyttalersett A og/eller B, samt ser status på
begge kanaler. At kalenderen viser 2005 burde
ingen tvile på!
P
Ultra sprek
For om lag 5000,- oljekroner blir du eier av en 2
x 75 Watts forsterker målt i 8 Ohm, og den nekter seg ikke stort; den kan levere 125 W i 4 og
2 Ohm, og trykker du inn brokoblingsknappen
har du en 200 W monoblokk. Du kan hente ut
30 Ampere i hver kanal om du skulle ha slike
behov, en godt dimensjonert, flat ringkjernetrafo
tar ansvar for å fylle etter når det behøves. Og
jeg har ingen grunn til å betvile disse 75
Wattenes arbeidsvilje; rett nok kommer de ikke
opp mot en liten bjørn jeg hadde i hus for noen
år siden, den lille Malmin-konstruksjonen Mi2,
eller hva det var, som hadde et arsenal av kraft
42
6/2005
med tilsvarende spec, men her er åpenbar stabilitet, selv tunge høyttalere lar seg styre med
rimelig kontroll.
Ultra konkurransedyktig
Denne går rett i strupen på Nad, eller kineserne,
for den del. Den er da også satt sammen av
underbetalte, overarbeidede folk i Taiwan, slik
trenden er i dag. Nad og kineserne har da virkelig noe å se opp for her, også! For Parasound
275 leker ikke butikk, den leverer så det holder.
Men la meg først ta litt generelle råd og vink.
Parasound 275 er ikke 100 % stille, verken
mekanisk eller elektrisk. Ergo er ikke ekstremt
lettdrevne høyttalere å anbefale, for da hører du
en litt hissig 50 Hz-støy, og selv om den ikke er
høy, kan den være til sjenanse i enkelttilfeller. På
normale høyttalere er det et ikke-problem.
Kreftene denne forsterkeren rår over er solide,
men langt fra utømmelige. Ikke lat som om det
står Krell på fronten, da må du opp i fysisk større saker, og om du er merkeavhengig, har
Parasound noe for deg også. Eller du kjøper to
og kjører dem som monoblokker, selvsagt. Den
har en klang som medfører et visst fokus et
stykke oppe i mellomtonen, i sin tur gjør det at
du bør lete etter myke og litt mørke samarbeidspartnere. Rimelige gulvstående høyttalere som
Patos, JPW, Tannoy og Wharfedale, for å nevne
noen, burde være midt i blinken for denne
arbeidshesten. Gjerne dvd-spiller fra Sony og
Yamaha, og som pre kan du bruke EC 4,5,
Musical Innovation Mi 1 eller 6, alternativt en
QED passiv pre, og pakka er klar!
Ultra omgjengelig
Jo, dette spiller! Rett nok ikke med Klipsch og
desslike, da blir det et samarbeid som ikke gir
god klang og livlighet, slik at man bør styre
unna typisk pågående høyttalere, som nevnt.
Men setter du den til å styre med f. eks.
Carlsson OA 50.3 (se Fidelity nr 16), har du en
meget kapabel kombinasjon, og Carlsson reagerer med herlig driv og attakk, og nærmest blomstrer i lag med denne forsterkeren. Benyttes den
i lag med QED linjetrinn (la meg skyte inn at
denne kombinasjonen er litt for god til å være
sann; denne "pre-ampen" koster bare alt for
lite!), kan sure, gamle gubber gjerne få beklage
seg over litt manglende kropp og varme, men
hva har vi betalt her, da? Gjennomsiktigheten er
til å ta og føle på, det er harmoni og eleganse
over hele fjøla, så slutt og klag! Om du på død
og liv må ha litt rundere klang og noe større
anslagskraft, å er en Mi 6 fra Malmin, eller en
EC 4.5 et gedigent valg; til ca 6 ganger så mye
penger, vel å merke. Med de nevnte fortforsterkere (og da må jeg jo innrømme at jeg ikke har
testet EC 4.5 i lag med denne 275’n, men baserer det på utallige opplevelser med denne
Parasound 275, 2 x 75 W effekttrinn
med mange muligheter. Pris ca 5590,Import: NCMS
gjennom mange år), får du da en tiltrengt fylde
og kroppslighet i øvre mellomtone, som gjør
hele klangbildet mer behagelig og levende.
Ultra tøff
Jeg gir jernet og lar Parasound 275 slite med de
særs sultne Respons Baby Grande. Ingen tvil om
at det koster, selv en potent Krell KAV 400Xi
sier fra om det. Allikevel oppleves ingen kollaps,
men mer en viss komprimering, det blir mindre
headroom og lekenhet å spore, men harmoni og
frekvenskurve fortsetter å være innefor absolutt
akseptable rammer. Stemmeklangen fra Patricia
Kaas kan fortsatt nytes, selv om den åpenbart
ble noe nasal ved benyttelse av tidligere nevnte
QED som pre amp. Ved overgang til Mi6 ble det
hele rett og slett trivelig, om enn noe tilbakelent. Klinker jeg til med Ayreon, føler jeg vel ikke
helt at det slår i brøstkassa, men det er uansett
høreverdig, og levende nok til at lytteren kan
være med på festen. Men selvsagt er det ikke
slike høyttalere denne relativt moderate boksen
skal ut og slåss med. Setter jeg en noe sånt som
en Carlsson OA 50.3 i enden av kablene i stedet, viser systemet med altså all mulig tydelighet at nå trives alle bedre, og er bedre venner
innbyrdes. Derved kan jeg avlede at enkle, gulvstående høyttalere er denne forsterkerens favorittkompiser. For det hadde i sannhetens navn
kommet godt med om det fantes en viss grad
av ukontrollert fedme i de nederste oktaver, ja.
Ultra klassisk
Dette med klangen av akustiske instrumenter er
og blir viktig. Det skal rett nok innrømmes at
den "klassiske musikken" som utgjør lydsporene på avslutninger og avskjedsscener i romantiske Hollywood-filmer ikke nødvendigvis tilhører
de mest klangkorrekte, men dog. Jeg har latt
Parasound 275 formidle Elgar, Tchaikovskij,
Mozart og Bach i gode tapninger, matet inn av
ingen ringere enn Audio Note DAC 3.1x (herregud for en DAC, forresten!!), og den klarer seg
sånn nogenlunne. Her er det dog klart at en viss
mange på kroppslighet og organisk klang blir
merkbar, men ser vi på prisen tilgir jeg avviket
uten bemerkninger. I det hele tatt er jeg bare
glad for alt denne forsterkeren rent faktisk er i
stand til!
Ultra bra kjøp!
Jo, for uansett hvordan du nå ser det, så er
Parasound 275 (og her benytter jeg sjansen til å
si at betegnelsen 275 har den nok felles med
McIntosh, men det er også alt!) et drivende
godt utgangspunkt for både god stereo og brutal hjemmekino. Med enkel høyttalerlast har den
dynamikken i de nedre oktaver som jeg foreløpig hardnakket hevder ICE-blokkene mangler,
sammen med en meget balansert frekvenskurve,
som til sammen kan gi god lyd både fra film og
fint innspilt musikk. Sett så mange du gidder
oppå hverandre, bruk dem brokoblet om du vil,
og du rår over et system som er enkelt, stilrent,
kraftig og elegant i sin spillestil. I øyeblikket vil
jeg påstå at Parasound 275 er akkurat det ICE
burde ha vært, og om ikke det er en varm anbefaling, så vet ikke jeg!
Parasound med en rimelig
passiv volumkontroll kan gi
drømmelyd med lite penger.
6/2005
43
EyeFi?
Ø y e f o r g o d l y d d e l 2 - Ta n n o y D i m e n s i o n T D 1 2 :
Musikalsk krutt!
Bassen er mindre pompøs enn størrelsen,
og mellomtonen mer presis enn hva
de fysiske lover skulle tilsi. Men det
viktigste er den glitrende dynamiske
kontrasten fra en av verdens vakreste
høyttalere. Dette gir en ny dimensjon
til nesten alle typer musikk!
Tekst og foto: Knut Vadseth
44
6/2005
jakten på god design i gode lydprodukter, blir
England et viktig produksjonsland med
mange usedvanlig lekre kreasjoner. Og noe
av det lekreste – og også noe av det styggeste – kommer fra en av verdens eldste høyttalerfabrikker Tannoy. Firmanavnet betyr faktisk
“høyttaler”, men av den typen som knuser
stemmer på jernbanestajoner over hele verden.
Nå er vel Tannoy etterhvert blitt mest kjent
for gode studiominitorer som blåser ørevoksen
ut av verdens mest kjente lydteknikere, og som
har en litt annen musikalsk prioritering enn den
andre engelske høyttalergiganten B&W.
ikke antydning til "kant" noen sted på grunn
av ujevn spredningskarakteristikk. Litt mer distinkt enn på for eksempel B&W 802 er det
muligvis rundt presensområdet, men jeg kaller
det altså heller litt friskt enn akkurat hardt. Selv
om all tillært fysikk skulle tilsi at den store 12
tommers pappmembranen både skulle bli for
treigt og samtidig flekse, med betydelig forvregning som resultat, var det slett ikke lett å høre
antydninger til noen av disse problemene.
Og diskanten er som jeg også har opplevd
tidligere på mange Tannoy høyttalere av den
"ekte" dualconsentrisk typene, usedvanlig
kjapp og dynamisk. En smule avslepen- det jeg
kaller nøktern topp, er nå sterkt forbedret ved
at Tannoy har montert enn superdiskant for å gi
på akkurat denne opplevelsen av distinkt krydder og luft i nærheten av høregrensen.
I
Dynamikk
Tannoy er likevel mest kjent for sine langt mer
lettdrevne høyttalere med med store hornkonstruksjoner som den dag idag selges nærmest
som relikvier til Japan, gjerne drevet av triodeforsterkere på noen få watt. Tannoy Westminster
Royal er en slik hornhøyttaler fra topp til tå som
selges for skyhøye priser til både private og lydstudioer – for dynamikken skyld! Det hevdes at
det finnes et par av disse rådyre monstrene i
Norge. Vi er lovet å få de til test, men jeg har
enda ikke våget å spørre kona om lov...
Heldigvis lager Tannoy også litt mer stuevennlige versjoner av sine store hornmodeller,
som den berømte Dimension serien som er
blant verdens vakreste høyttalerkonstruksjoner .
Disse er forsiktig retro til Hercules Poirots engelske storhetstid. Men her er selve basselementet
i tradisjonell bassreflekskabinett, ikke horn.
Dette betyr visse kompromisser med effektiviteten, men fremdeles er det snakk om hornkonstruksjon i både mellomtone og diskantområdet. Og enda bedre; dette hornsystemet er
såkalt konsentrisk montert ved at diskanten er
montert midt i basselementet slik at det blir en
teoretisk perfekt utstråling. Dette fungerer også
praktisk fenomenalt bra, og det skulle vise seg
at den kritiske mellomtonen som deles mellom
det (altfor)store basselementet og horndiskanten, langt på vei opphever de fysiske lover.
Audio nr. 57
Jeg har tidligere testet Dimension 10 i Audio,
men fikk nå en fullvoksen 12 tommers versjon i
finstua. Bildene viser dog den litt mer praktisk
flyttbare TD 10. Høyttaleren finnes også i 8 tom-
Konklusjon
mers versjon.
Jeg var nok i Audioperioden mer opptatt av
imponatorbass enn nå. Jeg husker derfor en viss
lunkenhet til TD 10 da jeg med skyhøye forventninger syntes det ble litt for lite slam og trøkk
der nede i forhold til pris og størrelse. Men heller ikke 12 tommeren har noen imponatorbass
eller "festkul" med feit gampelyd. Mange 8
tommere og dobble 6.5 tommers høyttalere har
like mye nivå der nede ved moderat stuevolum.
Men denne gang var jeg minst like opptatt av
basstransienter og dynamisk kontrast, og jeg
fikk nå en helt annet respekt for KVALITETEN av
dypbassen, Det hele var tørt og fint, og det var
lett å følge bassfenderen og kontrabassen som
holdt et glimrende rytmisk driv over nesten alle
musikalske uttrykk.
Selv om her ikke er noen egen mellomtone,
og jeg derfor var ekstra kritisk til det viktige frekvensområdet fra 500-5000Hz, er det fint lite å
trekke også her. Som resten av frekvensgangen
er lydbildet både jevnt og homogent, og det er
Denne Tannoy høyttaleren i Dimension serien
fikk EISA-prisen og masse oppmerksomhet for 3
år siden. Det er flott å ha en serie om design
(tross nervøse sammenbrudd hos sarte sjeler
på grunn av betegnelsen EyeFi) som gir ny
fokus på “gårsdagens” produkter.
Dette er da også en høyttaler som opplagt
fortjener vedvarende oppmerskomhet. For dette
er et glimrende high-end produkt som har litt
ulike sterke og svake sider i forhold til mange av
sine konkurrenter: Den koster akkurat det
samme som en B&W 802, er neppe like bra på
homogenitet og oppløsning helt i toppen. TD 12
har heller ikke helt det samme romperspektivet
som denne. Men ikke overdriv avstanden på
disse kriterier.
FOR, med Tannoy Dimension 12 er her er på
den andre siden mer gøy og en høyere dansefaktor. Og det elegante retrodesignet er ekstremt flott laget, og utrolig flott å hvile øynene
på når musikken får rockefoten til å trampe takten eller øregangene til å sende sensuelle stimuli til hjernen. Og så får du mye mer rock og
Wagner ut av den samme, gamle forsterkeren
da....
Pris: kr. 99.980,Importør: NTD
A N N O N S E
f r a
O s l o
H i - F i
C e n t e r :
A N N O N S E
f r a
O s l o
H i - F i
C e n t e r :
A N N O N S E
f r a
O s l o
H i - F i
C e n t e r :
A N N O N S E
f r a
O s l o
H i - F i
C e n t e r :
Aslag Haugen:
Helt
Ål
right!
Aslag Haugen, frontmann i
både Hellbillies og
Respatexans har solgt en halv
million plater på et drøyt tiår.
Han har mottatt flere av de
mest høythengende musikk og
kulturpriser her til lands. Men
Ålingen har fortsatt sine sylvspente boots godt plantet på
asfalten.
Av Jan Myrvold
irsdagshimmelen over hovedstaden på selveste hundreårsdagen for den mye omtalte
unionoppløsningen får ikke helt bestemt
seg om den skal være blå eller grå. For sikkerhets skyld har vårt intervjuobjekt tatt på seg
mørke briller der han slapper av med en ferdigrullet sigarett etter en lett lunch i den koselige
bakgården på ærverdige Stortorvets Gjestgiveri.
Solbriller som supplement til i rockekretser det
eneste korrekte aftensantrekk, nemlig skinnjakke og jeans. Fotografens beskjedne ønske om å
få ta et bilde av en Haugen uten solbriller blir
etterkommet etter en viss nøling, Aslag Haugen
ymter, smårusten i målet, noe om at det kanskje
ikke er den aller beste dagen for ham å bli foreviget uten standard ansiktspryd for rockere...
T
Ålingen
Aslag Haugen ble født i Ål i Hallingdal senhøstes nitten seksti som tredjemann etter to eldre
brødre. Søskenflokken Haugen teller med andre
ord fire stykker, og alle er gutter, svært musikalske alle sammen sådan. Yngstemann Lars
Håvard er fast sidemann for Aslag både i
Hellbillies og Respatexans i tillegg til enkelte
andre sideprosjekter disse guttene måtte ha
gående. Ellers er en av de eldre brødrene en av
kongerikets mest kjente trekkspilltraktører, og
har jevnlig representert Mor Norge ved ulike
konkurranser og festivaler internasjonalt.
Når Aslag Haugen prater så gjør han det på
en avslappet uformell, litt tilbakelent måte,
akkurat som han sitter. Men absolutt tilstedevæ50
6/2005
rende. Ingen store gestikulerende fakter for å
understreke poengene sine heller. Det oser en
laidback aura lang vei av denne karen. Det er
liksom like mye harmoni rundt selve personen
som i musikken han komponerer. Gliset er heller
aldri langt unna. Joda, det er nok mye som
stemmer for herr Haugen for tiden.
- Interessen for musikk ble vel vekket første
gang den gangen eldste broren min kom hjem
til Ål etter et lengre opphold i USA hvor han
gikk på college. Med seg hadde han mye ukjent
og spennende musikk man ikke kunne høre så
ofte på norsk radio den gangen. Jeg husker Bob
Dylan, Zappa, Dead og ikke minst Allman
Brothers!
Haugen får nesten et nostalgisk uttrykk i
ansiktet der han mimrer om svunne tider for
voldsomme inntrykk og nyvunnet kunnskap om
det musikalske verdensatlas. Begeistringen for
Allman Brothers vedvarer fortsatt, faktisk i den
grad at han og lillebror for noen år siden dannet
et band de kalte for Whipping Post. De med platesamlingen sånn noen lunde i orden vet med
en gang at Whipping Post er tittelen på det
monumentale avslutningssporet på Allman
Brothers fantastiske debutalbum med den originale tittelen The Allman Brothers Band fra 1969.
Skulle vel bare mangle at et musikkverk som
dette ikke gjorde inntrykk på en niåring!
Hellbillies
Men det er først og fremst Hellbillies som er
Aslags hovedsatsing., slik det har vært i en årrekke. Det hele begynte i lokalmiljøet hjemme i Ål.
- Det var i det hele tatt et rikt musikkmiljø i
Ål allerede den gangen, nesten alle kameratene
mine og en stor del ellers av bekjente spilte et
eller annet instrument, og mange av dem i
band. Sjøl spilte jeg i et band vi kalte SHAG, før
jeg ble med i Kåd´nbandet hvor også
Hellbillieskollegaene Arne Henry Sandum og
Bjørn Gunnar Sando var medlemmer. Etter hvert
ble også lillebror Lars Håvard og Arne Moslåtten
med, og dermed var vel Hellbillies i gang.
Aslag kan fortelle at opprinnelig var det første albumet egentlig bare tenkt utgitt i
sammenheng med et radioprogram for NRK
Buskerud og en lokal kultursatsing hjemme i Ål.
At det skulle gå ganske så annerledes var det
vel ikke mange som hadde drømt om. Uansett,
debutalbumet "Sylvspente Boots" ble spilt inn i
NRK Buskeruds den gang nye studio i
Solbergelva med støtte fra flere av kommunene
i Hallingdal. Innspillingens lydtekniker Tor
Magne Hallibakken turnerte samtidig med
Gitarkameratene, og i turnebussen til Sunde og
kompani ble råmiksen til albumet spilt over stereoen. Øystein Sunde må ha likt hva han hørte,
og kjøpte like godt den ferdige mastertapen og
gav ut "Sylvspente Boots" på sitt eget selskap
Spinner. Resten er historie.
Amerikansk halling
Som de aller fleste kjenner til så er altså
Hellbillies et band som spiller typisk countrypreget rock ala folk som Dwigth Yoakam, Vince Gill
og lignende artister. Alle låtene på debuten er
forøvrig coverversjoner av kjente og litt mindre
kjente amerikanske countryrock låter, bare med
den særegenheten at alle tekstene er på ufortynnet Ål-dialekt! Det er bandets trekkspiller,
fløytist og medgitarist Arne Moslåtten som har
signert de norske tekstene. Så har da også den
mannen solid utdannelse innenfor både musikk
og psykologi.
Mottagelsen av "Sylvspente Boots" var mildt
sagt overveldende både hos kritikere og publikum. Hvem hadde spådd at fem godt voksne
herrer fra en bygd med drøyt fire tusen innbyggere skulle selge over femtifem tusen album?
Og det er bare begynnelsen på eventyret om
Hellbillies, som et dusin år senere kan bokføre
over 465 000 tusen solgte album fordelt på i alt
9 utgivelser. Absolutt alle utgivelsene har solgt
til gull, og flere av dem også til platina. Bandets
6/2005
51
til å leke primadonna for
det om vi har solgt noen
skiver. Det har nok også
vært av en viss betydning at vi var godt voksne da det kommersielle
gjennombruddet kom.
Tross alt ligger det ganske mye hardt arbeid i
bånn her som har gjort
oss alle ydmyke i forhold
til det vi nå opplever.
Selv om suksessen var
uventet så kom den ikke
over natten. Vi hadde
spilt sammen lenge og
blitt herdet på den
tredje utgivelse "Lakafant" er det albumet som
til nå har solgt mest, og har per dags dato passert et salg på 78 000 eksemplarer. Hvis vi medregner salget fra Respatexans to utgivelser kan
vi fastslå at Haugen har solgt over en halv million plater totalt. Det er i sannhet ikke mange
norske artister som kan vise til lignende salgstall.
Eksklusiv gruppe
- Ikke for å skryte, men jeg har etter hvert forstått at vi tilhører en heller eksklusiv gruppe på
dette området, er Haugens egen, litt tørre kommentar. - Det later til at flere enn Hallingdølene
har dekodet signalene våre.
Nei da, det er ingen som mistenker Haugen
for å ville skryte. Han virker helt enkelt ikke som
typen som skryter av egne bedrifter.
Aslag og Hellbillies kan heller ikke mistenkes
for å være særlig gjerrige på å dele sine åndsverk med andre. På hjemmesiden www.hellbillies.com kan man for eksempel helt vederlagsfritt
laste ned samtlige av bandets tekster.
- Nettet er for mange et utmerket sted å markedsføre seg, i tillegg gjør det mulig å holde
god kontakt med sitt publikum, mener Aslag.
Man kan fortsatt tydelig høre Aslag Haugens
opprinnelige geografiske tilhørighet når han
snakker, men i samtale med redaktøren og
undertegnede moderes nok hans lokale språklige kulør noe slik at to stakkars opprinnelig
Bærumsgutter henger med. Aslag har snart tyve
års botid i Oslo.
- Jeg flyttet til Oslo i åttiseks. På grunn av
jobb, min daværende kjæreste var akkurat ferdig med sykepleierskolen, og sjøl begynte jeg å
jobbe hos Imerslund i Storgata, og jeg jobbet
for Imerslund musikkforretning i Oslo frem til
nittitre.
- Etter at det begynte å ta av for alvor med
Hellbillies utover i nittitre har jeg jobbet fulltid
som musiker, det blir i grunnen ikke noe tid til
overs til andre engasjement. Over en periode
mot slutten av forrige århundre spilte vi cirka
120 konserter i året bare med Hellbillies. I dag
ligger vi på fra 70 til 80 vil jeg tro.
Ingen primadonna
- Dere ser ut til å ha bevart bakkekontanten til
tross for suksessen?
- Ja, vi har vel det, jeg føler ikke noen grunn
52
6/2005
måten.
Ydmyke eller ikke, suksessen med førstealbumet gav tydelig bandet selvtillit nok til å tenke
litt utover hjembygda før de gikk i studio for å
lage oppfølgeren "Pela Stein" allerede året
etter. Dette var omtrent samtidig som Grath
Brooks toppet verdens hitlister med sin melodiske countrypop. På "Pela Stein" medvirker ingen
ringere enn Brooks` faste felegnisser Rob
Hajacos.
- Jeg likte veldig godt det Hajacos hadde
gjort på platene til Brooks, og sendte like godt
over noen taper. Hajacos hadde både tid, lyst og
anledning, så det endte med at han la på fele
på noen av kuttene i Crazy Mama Studio i
Nashville. Det funket faktisk jævlig bra. Låta
"Håvard Drøymer", som er et av kuttene han
bidrar på, er forøvrig vår versjon av "Against
the grain", førstesporet på Brooks storselger
"Ropin´the Wind".
- Overrasket over hvor greit det gikk å etablere kontakt med en såpass ettertraktet og
respektert musiker, og var det ingen ovenifra og
ned holdninger å spore?
- Gledelig overrasket, ja. Men Hajacos hadde
absolutt ingen nykker i forhold til at vi er noen
ukjente karer fra et lite sted og at han har spilt
med noen av verdens mestselgende artister.
Kjemien har vært god hele veien. Slik var det
med Stephen Bruton som produserte "Urban
Twang" også.
Spellemannsprisen
For albumet "Pela Stein" mottok forøvrig
Hellbillies en fortjent Spelemannspris, nær
65.000 eksemplarer er solgt over disk rundt om
i landets musikkforretninger. I tillegg kåret
Dagbladets lesere Hellbillies til "Årets Artist".
Kapittelet om Rob Hajacos stopper imidlertid
ikke her.
- Rob Hajacos kom forøvrig over til Norge
våren etter og gjorde en del livespillinger med
oss, hvorav konserten på Folkemusikkdagane i
Ål blei tatt opp og sendt på radio av NRK
Buskerud, memorerer Aslag.
- Han kom tilbake i nittifem også og bidro
med felearbeid på vårt neste album "Lakafant",
supplerer Haugen. Albumet ble innspilt i Major
Studio, også dette ble nominert til
Spelemannspris og Dagbladets lesere fulgte opp
fjoråret med nok en gang å stemme frem
Hellbillies til "Årets Artist".
Prisdrysset til tross, Haugen virker relativt
uberørt av all hederen. Hellbillies har også mottatt diverse andre kulturpriser, med selveste
Prøysenprisen i 2003 som kanskje den gjeveste.
- Det er jo selvsagt hyggelig å bli satt pris på,
for å si det sånn. Det er en slags anerkjennelse
for arbeidet man utfører. Det er på en måte et
signal om at det du har gjort har gjort inntrykk
og betydd noe for andre, er Haugens nøkterne
oppsummering av den biten.
Egentlig et solid stykke understatement etter
undertegnedes oppfatning. For eksempel er vel
en Spelemannspris et solid vitnesbyrd om bred
appell, samtidig som kvaliteten er ivaretatt. Selv
vurderer Haugen Prøysenprisen som den høyeste, mens han forteller at Spelemannsprisen kanskje var den mest uventede.
Et av kjennetegnene til Moslåttens tekster er
skarpe iakttakelser av personer, menneskelige
relasjoner og samfunnsmessige forhold. Ikke fritt
for at undertegnede lurer på om de omsungne
karakterene i Hellbillies´ tekster har opphav i
reelle personer.
- Både ja og nei, men egentlig ingen helt
konkrete sådan. Etter å ha reist mye rundt i landet og bodd på flere adresser opp gjennom åra,
har jeg vel fått inntrykk av at et hvert borettslag
har sin "Gamle Bry´n"! Det virker som persong-
alleriet til Moslåtten forefinnes på de fleste plasser i Norge, he, he. Det virker i alle fall som om
folk flest drar kjensel på personene som blir
beskrevet.
Nashville
Etter suksessen med "Lakafant" dro brødrene
Haugen over til alle countrymusikeres Mekka,
nemlig Nashville med noen opptak i kofferten.
Dette var nødvendig for at Rob Hajacos skulle
få bidratt med sine talenter nok en gang.
Arbeidet ble utført i Sound Emporium Recording
Studios, og også denne gangen slo det gnister
av fela til Hajacos. Som helhet hadde nå
Hellbillies lagt seg på en litt tyngre og rockete
kurs enn de foregående utgivelsene. Nå begynte
sågar musikkforretningene å plassere Hellbillies
i hylla for rock også. Albumet bærer tittelen
Drag. Men tro for all del ikke at Great Garlic
Girls har vært inspirasjonen.
Haugens og kompani dro over Atlanteren nok
en gang i 1997, denne gangen for å spille inn
sitt syvende album "Urban Twang". Ved miksebordet i Hit Shack Studio, Austin, Texas, satt tekniker Chet Himes. Produsenten var ingen ringere
enn Stephen Bruton, som guttene kjente fra før
etter å ha delt scene med han på en festivaljobb
i Seljord tidligere. Bruton har ellers jobbet som
produsent eller musiker for størrelser som Bob
Dylan, Bonnie Raitt, Hal Ketchum, Willie Nelson,
Cristine McVie og en lang rekke andre fra den
amerikanske elitedivisjonen, og mange av disse
har også spilt inn låter han har skrevet.
For å spille inn Hellbillies foreløpig siste verk
gikk turen til Tjekkia. Det var vel ikke bare
Urquell til seks kroner halvliteren som lokket?
- Hå, hå, hå, hoster Aslag før han fortsetter:
- Vi ble tipset om et studio like utenfor Praha
som skulle være bra. Studioet heter Sono
Records Studios, og det viste seg å kanskje
være det aller beste studioet vi har opplevd, i
alle fall rent akustikkmessig. Virkelig gjennomført. Vi har overhodet ikke brukt noen form for
digital eller annen teknisk manipulering av opptakene så ingen klanger er lagt på i etterkant.
Studioet brukes visstnok flittig til opptak av
klassisk musikk, og vi leide også inn noen tsjekkiske musikere som la på alt av strykere. En
annen positiv side ved å reise langt vekk er at
man lettere blir tvunget til å holde fokus på
arbeidet når man ikke har så mange vante og
kanskje forstyrrende faktorer rundt seg hele
tiden.
- Men hva med det tekniske utstyret i det
som få år siden var et lukket kommunistregime?
- Vi hadde litt startproblemer med en mikser,
men det kom en fyr med sprayboks og ordnet
dette problemet ganske raskt! Det kunne virke
som om noe av det tekniske utstyret bar litt
preg av et litt honka østeuropeisk stil hva vedlikehold angår! Ellers er det å tilføye at de hadde
et usedvanlig godt utvalg av eldre rørmikrofoner
fra kommunisttida, mange av merket Neumann.
Flotte greier med nydelig, varm klang.
- Selve lydproduksjonen på alle utgivelsene
deres virker svært godt gjennomført, er dette en
omstendelig prosess som dere legger ned mye
arbeid i.
- Ja, for så vidt, men i dag kan man i prinsippet gjøre innspillinger i sin egen stue med det
som forefinnes av avansert opptaksutstyr. Men
det er klart at faktorer som riktig oppmikking er
svært viktig for å få et lydmessig resultat vi kan
stå inne for. Vi er slett ikke likegyldige til hvem vi
velger til å jobbe med det rent opptaks- og produksjonsmessige, og når det gjelder den siste
plata vår med tittel "Niende", er vi veldig godt
fornøyd med den miksejobben som Dagge
Lundquist har gjort for oss. Riktig miksing er
alfa og omega.
Plate hvert år
Tretten albumutgivelser på tolv år tilsier intet
slaraffenliv som en eller annen diva, spesielt
etter at Aslag Haugen nå skriver nesten all
musikken selv. Tekstene er det som kjent herr
Moslåtten som tar seg av for Hellbillies del. Med
6/2005
53
Respatexans har Haugens og co dratt med seg
Jeffrey Wassermann for å få orden på lyrikken.
Wassermann kjenner de fleste fra sitt suksessfulle samarbeid med Dance With A Stranger.
Men hvordan foregår den kreative prosessen?
- Jeg går som regel rundt et halvt års tid og
ruger på ideer som har utviklet seg over tid og
prøver så å raffinere disse videre mot et sluttprodukt. Jeg tar meg av melodikomposisjon og
besifring før Lars Håvard arrangerer
det hele for Hellbillies før Moslåtten
kommer opp med en tekst.
Komponeringen foregår alltid i perioder vi ikke er opptatt med turnering eller studiojobbing, jeg må
kunne konsentrere meg fullt og helt
om en ting av gangen så det ikke
kommer i veien for hverandre.
I den grad Aslag har noe tid til
overs hører han gjerne på andres
musikk.
- Men det går litt i perioder, og
dagsformen er ofte av betydning for
hva jeg hører på. Jeg er fortsatt glad
i den amerikanske musikkarven, og
lytter en del til musikk fra
singer/songwriter tradisjonen. Jeg er
også veldig glad i musikk som blander stilarter, så jeg har også hørt en
del på britisk folkrock ala Fairport
Convention og lignende, men det
ser ut til å være liten interesse for
denne stilarten nå for tiden, konkluderer Aslag.
- Når du vil at damene skal forlate nachspielet da, er det Zappa som
gjelder hjemme hos deg også?
- Hæ, hæ, hæ, noe i den dur ja!
Det pleier å gjøre susen det. Eller
kanskje noe gammel Greatful Dead!
Beefheart? Ja, sikkert! He, he, he!
Ingen Hi-Fi frik
På hjemmebane er det for tiden so som so som Moslåtten ville sagt det - med hifiutstyr.
Aslag nevner at han vurderer å gå til anskaffelse av en ny forsterker med det første, og
avslører da visse forventninger til at undertegnede kan gi han noen tips om apparater i relativt overkommelige prisklasser. Da passer det
godt at en stolt redaktør kan klaske Fidelity nr.
15 i bordplaten foran ham.. Haugen blar seg
fort frem til gruppetesten av et rikt utvalg forsterkere i gjeldende prisleie, nå selvsagt med
solbrillene av. Ingen tegn til snobberi å spore på
dette feltet heller hos herr Haugen altså.
- Jeg vet om en del folk som er ganske opptatt av dette med hifi, og det må de jo for all
del få lov til å være. Men noen ganger virker det
som at utstyret blir viktigere enn selve musikken, og det blir litt feil for meg. Det viktigste for
meg er å høre på selve låta, ikke bare lyden!
- Så en dårlig låt er uinteressant uansett hvor
bra og dyrt utstyret er og en god låt godt å høre
på uansett hvor billig utstyret er?
- Ja, i grunnen vil jeg si det.
Noen som kjenner seg igjen her?
Når det kommer til utstyr og instrumenter til
54
6/2005
profesjonelt bruk er nok Haugen en smule mer
selektiv. Og da er det naturlig for en hifiskribent
å spørre om han foretrekker rør eller transistor
gitarforsterkere.
Rør er best
- Jeg sverger helt klart til rør! Også når det gjelder mikrofoner liker jeg rør. Av rørbaserte gitarforsterkere har jeg blant annet en Fender og en
ha, ha, ha!
- Du og broren din bor jo i Oslo, og de øvrige
billiene i Hallingdal, hvordan løser dere dette
med øving og lignende?
- Brutter og jeg reiser til Ål hvor vi treffer de
andre. Men nå spiller vi så mye sammen på
konserter, at behovet for den slags sammenhenger er ikke alltid like stort. Det er gjerne i
forkant av turneer hvor nytt låtmateriale skal
presenteres for publikum vi øver særlig
intensivt sammen. Så det er i grunnen
ikke noe større problem.
Aslag Haugen er ikke den personen
som figurerer altfor ofte i den kulørte
delen av pressen. Det er ikke noen
skandaleombrust person vi her har
med å gjøre. Aslag har heller ikke noe
trykkende behov for å stikke seg frem i
sammenhenger som ikke har med
musikken hans å gjøre.
Jævlig tabloid
Matchless Bad Cat som jeg er veldig glad i. Av
gitarer bruker jeg gjerne Fender, har en Strato- og
en Telecaster som jeg bruker mye, i tillegg til en
Jerry Jones tolvstrenger, en Martin og en Larriveé,
akustiske. Favorittmikken er en Shure 58!
- Hva med spillesteder da?
- I grunnen mange steder jeg liker å spille,
men jeg syns at Rockefeller er en veldig bra
scene å spille på. Alltid god stemning der også.
- Det er i grunnen alltid ett eller annet i forhold til musikk som kverner rundt i huet, ikke
minst låtideer. I den grad jeg har noen andre
pasjoner så må det være at jeg liker godt å reise
til fremmede steder.
- Er det vanskelig å holde kontakt med venner og familie når man turnerer såpass mye som
deg og sikkert har en døgnrytme litt utenfor det
gjengse?
- Ja, det er ikke altid like lett det der. Det blir
jo gjerne til at en henger sammen med andre
folk fra bransjen som har det på samme måte.
- Har du noensinne vurdert et annet yrke, en
annen livsstil?
- I utgangspunktet skulle jeg jo bli snekker,
men dette er en særs dårlig kombinasjon med å
spille gitar. Dumt å mangle halvparten av fingrene på venstrehånda når du stiller på øving,
- Blir du behandlet fair av pressen?
- Jeg syns i grunnen det. Hva musikk
angår, så må jo uansett den enkelte
skribent få mene akkurat hva han vil
om all slags musikk, men jeg er ikke
veldig begeistret for dette med terningkast. Det blir for overfladisk og
lettvint. Gi et terningkast, og du trenger liksom ikke å si noe mer. Jævlig
tabloid! Derfor savner jeg rene
musikkaviser som Beat og Puls som
kunne tillate seg å skrive lengre artikler og anmeldelser uten å summere
opp med et terningkast.
- Hvis du skal bedømme dine egne
kollegaer på den norske musikkscenen,
er det noen du mener ikke har fått den
oppmerksomhet eller suksess de fortjener?
- Det er mange svært, svært gode musikere i
Norge som ellers i verden. Av yngre norske band
så har jeg veldig sans for et band som Big Bang
med Øystein Greni i spissen. Ellers finner jeg det
ganske underlig at ikke flere har fått ørene opp
for Rita Eriksens enorme kvaliteter. En fantastisk
god sangerinne med en nydelig stemme!
Hellbillies er ikke akkurat noen utpregede
ungsauer lenger. Eldstemann er født så langt tilbake som 1947. Hvordan ser så fremtiden ut for
dette bandet?
- Vi har vel en kontrakt med Warner som binder oss til dem for to album til. Akkurat nå jobber vi frem mot en DVD-utgivelse som etter planen skal påbegynnes denne høsten. Det blir
både en slags dokumentar med en del arkivopptak fra hele karrieren og et rent konsertopptak som skal gjøres på Rockefeller i løpet av
høsten. Så går det vel slag i slag med utespilling
for å promotere verket, i tillegg til spilling med
Respatexans.
- Så du har ingen planer om førtidspensjonering?
- Så langt i fra! - kan Aslag Haugen berolige.
Og det er vel alt vi trenger å vite.
M u s i k ko m t a l e r :
Glimmer og gråstein
– nesten bare godt norsk
"Over en by"
Kari Bremnes (Kirkelig Kulturverksted)
Kari Bremnes er ute med sin niende utgivelse som
skiller seg ganske mye fra hennes senere plater.
Etter min mening har de i økende grad beveget
seg bort fra visepregede melodier som særpreget
"Spor" og "Gåte ved Gåte". I stedet har de vært
preget av musikalske løsninger og arrangementer,
som mer har hatt karakter av musikalske illustrasjoner til Bremnes poesi, enn melodier som står
støtt på egne ben. Heldigvis representerer "Over
en by" en bevegelse tilbake mot utgangspunktet.
Melodiene er gjennomgående svært gode, og
arrangementene er både sofistikerte og spennende
å lytte til. Selv om musikerne hver for seg har relativt lang fartstid med Bremnes, opptrer de her i
helt nye konstellasjoner. Det tilfører platen musikalsk energi, nye løsninger og dimensjoner.
Tekstene holder velkjent kvalitet – hvor både sorgen, gleden, kjærligheten og melankolien er til
stede. Lyden er klokkeklar og produksjonen er,
etter min mening, noe av det bedre Kirkelig
Kulturverksted har prestert på lenge. Noen spor
har en sanslighet heftet ved seg som ikke er hverdagskost. Hør for eksempel på Bengt Hansens
vidunderlige piano på "Sommerkjoledyr". Det gjør
i alle fall noe med meg.
På mange måter har Kari Bremnes endt i et lite
vakuum. Hun har levert lydmessige blinkskudd som
har gjort henne til Norges ukronede HiFi dronning.
Derfor er hennes musikk dissekert og spilt sønder
og sammen gjennom et utall demoer i butikker og
HighEnd hjem. Gi imidlertid denne platen den oppmerksomheten den fortjener og nyt musikken og
tekstene, ikke lyden og produksjonsmessige detaljer. Kari Bremnes har nemlig gitt oss en av sine
aller beste plater.
"Sanger fra et hvitmalt
gjerde i sjelen"
Ole Paus (Kirkelig Kulturverksted)
Ole Paus siste plate er en nokså sammensatt affære. Både musikalsk og tekstmessig spriker den i
mange retninger, og jeg har problemer med å oppfatte ideen og grunntanken. Ole Paus er riktignok
en poet og tekstforfatter som aldri vil levere direkte dårlige tekster. På denne platen opplever jeg
imidlertid at Paus går en smule på tomgang og jeg
finner ingen virkelig høydepunkter, – med unntak
av "Det eneste mennesket på jorden" og Paus
oversettelse og coverversjon av Cohens
"Halleluja". Den sitter som et skudd! Ellers observerer jeg at Ole Paus sparker på satirisk vis i
mange retninger og at han forsøker å skape
brodd. Musikalsk har han denne gangen fått med
seg roots bandet "Real ones" fra Bergen. De tilfører åpenbart musikalske impulser, men jeg oppfat-
56
6/2005
av Stein Arne Nistad
ter at uttrykket blir forvirrende mangfoldig. Alt i
alt betyr dette at "Sanger fra et hvitmalt gjerde
i sjelen" slett ikke er en dårlig plate, men at
den både musikalsk og tekstmessig spriker
mer enn det er vanlig for Ole Paus.
"Itaka"
Bendik Hofseth (Grappa)
Met utgangspunkt i Odysseen og egne
opplevelser av hvordan det var å komme
tilbake fra USA til Norge etter lang tids
fravær, har Bendik Hofseth laget en musikalsk reise som teller i alt elleve etapper.
Til tross for en glitrende produksjon, og
til tider flott musikk, fortoner denne reisen seg
nokså underlig. På mystisk vis kombineres det
naive og det svulstige til en slags overfladiskhet som ender i kjedsomhet og frustrasjon.
Hovedproblemet er, etter min mening, tekstene hvor nødrim følger nødrim på en måte
som gjør at det må være en planlagt
uttrykksform som dessverre provoserer
meg. Strofer som "vi reiser av sted, jeg
håper du blir med" om igjen og om igjen
blir bare ekkelt enkelt. Det hjelper riktignok at både lyden, arrangementene og
ikke minst Hofseths glitrende saksofon
gir noe å låne øret til. Musikken holder
gjennomgående svært høy kvalitet og Hofseths
stemmeprakt er det også lite å utsette på.
Derfor skulle jeg ønske at Hofseth neste gang
enten allierer seg med en god tekstforfatter,
eller at han utgir en ren musikalsk plate. Det
er det han virkelig kan!
"Store sanger om havet"
Julius Winger (Rapid Productions)
"Store sanger om havet" er akkurat det. Ti
sanger om havet og sjø fremført på fortreffelig måte av Julius Winger, som ut fra
bildet på coveret må jobbe litt med sjøhulk faktoren sin. Uten sammenligning
for øvrig, ledes tankene til Erik Bye og hans
sjømannssanger. Winger følger åpenbart i hans
fotspor, og kommer rimelig bra fra det. Han
synger bra, tekstene holder godt mål og den
musikalske innpakningen er godt i varetatt av
musikere som oser av spilleglede. I bandet
finner vi overraskende nok Trygve Seim på
saksofon og superprodusenten Jan Erik
Kongshaug på gitar. I det hele tatt er
"Store sanger om havet" blitt en veldig
flott utgivelse med reaktivt god lyd og høy
"feel-good" faktor. Derfor har platen funnet veien inn i cd spilleren både titt og
ofte.
[email protected]
"O, Jesus du som fyller alt i alle"
Elias Akselsen (Via Music)
Elias Akselsen har gitt taterne et ansikt. Hans plater
har høstet ovasjoner fra et samlet kritikerkorps. På
Akselsens siste plate er det ikke taternes og sigøynernes sangtradisjon som er utgangspunktet, men
bokstavelig talt salige Aage Samuelsens mangslungne musikalske og religiøse arv. Aage Samuelsen var
en fargeklatt av de sjeldne og aldri verken før eller
senere har vel Herrens hurragutt vært mer betegnende. Musikalsk var Aage Samuelsen folkeligheten
sjøl. På mange måter var han en slags religiøs norsk
utgave av køntri og roots sangerne. Derfor lånte
Samuelsen toner fra blant annet Hank Williams og
tradisjonelle religiøse og folkelige sanger. På sitt
beste var han genial. Hans "O, Jesus du som fyller
alt i alle" er regnet som en av Norges vakreste salmer. Den har gitt tittel til Akselsens plate, og sangen
er både en tekstmessig og musikalsk perle av de
sjeldne. Blant annet Trond Kverno har laget et flott
arrangement for kor, som yter sangen musikalsk rettferdighet. Samuelsens egen versjon var selvsagt
både mer folkelig og rufsete i kanten. I det hele tatt,
Aage Samuelsen var en personlighet som det var
umulig å ikke bli berørt av på en aller annen måte.
Når Elias Akselsen tar tak i Samuelsens sanger, så
velger han mye av det samme utgangspunktet som
Samulelsen selv hadde. Det handler om folkelige
fremførelser som legges ganske tett opp til originalen. Selvsagt er denne produksjonen både mer
påkostet og langt mer velprodusert enn Samuelsens
eget materiale. Elias Akselsen er nok hakket hvassere
som sanger enn Aage Samuelsen. Det musikalske
heves ytterligere av at Paal Flaata og Stian
Carstensen deltar. De tilfører hver på sin måte utgivelsen musikalske impulser. I mine ører er hovedproblemet med utgivelsen at den ikke representerer spesielt mye nyskapning i forhold til utgangspunktet, og
at den derfor blir en slags manifestasjon av at Aage
Samuelsen var en betydelig tekstforfatter og låtskriver. Personlig skulle jeg ønske at utgivelsen hadde
beveget seg lenger fra utgangspunktet, men da
måtte nok en annen artist enn Elias Akselsen fylt
solistrollen. På den annen side, så har Elias Akselsen
særpreg. For de som liker hans uttrykksform holder
dette i massevis. Som en oppsummering slår jeg fast
at Elias Akselsen mer kopierer enn tolker Aage
Samuelsen. Til tross for det er dette en plate som
både yter Aage Samuelsen og Elias Akselsen selv full
rettferdighet.
"Birdie Blues"
Hilde Louise Asbjørnsen (Upnorth discs)
Hilde Louise Asbjørnsen er for mange kjent som
brorparten av humorduoen Asbjørnsen&Jo. Hun teller
fortsatt sine år på tjuetallet og kan knappest sies å
være tørr bak ørene som jazz sangerinne. Like fullt
leverer hun en glitrende oppfølger til sitt debutalbum. Asbjørnsen synger flott, og det er ikke mindre
enn imponerende at hun leverer tolv originale låter
hvor hun står for både musikk og tekst. Musikken
hennes leder tankene til New Orleans og i og for seg
også til en ung utgave av Karin Krogh. På "Birdie
Blues" eksponerer Asbjørnsen et ubestridt musikalsk
talent, og hun tar plass i kurven av unge kvinnelige
jazztalenter som ikke bare en lovende, men som
budbærer og spås en stor framtid i det
norske jazz miljøet. "Birdie Blues" oser
av musikalsk kvalitet og spilleglede og er
virkelig en plate det er verd å låne øret
til, – også for de som ikke umiddelbart
omfavner jazz sjangeren!
"White lies"
Haddy n`jie (Via Music)
Haddy n`jie debuterer på Via Music,
som har en forunderlig evne til å
fange opp nye talenter og gi dem en
god start. Riktignok er Haddy n`jie kjent fra
før som programleder på nittitallet i NRKs
"Smørøye"-studio. Nå er hun 26 år og
hun fremstår som en særdeles spennende
artist. Hun har norsk mor og far fra
Gambia og er utstyrt med en stemmeprakt av de sjeldne. Hun har en slags
røff og mørk klang som leder tankene
mot Janis Joplin. Haddy n`jie synger
praktfullt og har et modent uttrykk og
en innlevelse som berører.
Produksjonen er som vanlig fra Via
Music av svært høy kvalitet.
Musikken kan best karakteriseres som en
slags bluesorientert visepop, uten at det
yter full rettferdighet. Jeg har egentlig få
innvendinger mot dette prosjektet, bortsett fra at låt-materialet oppleves litt
ujevnt. Det kan faktisk også ha med at
platen vokser frem over tid. Med andre
ord; dette er en debutantplate som virkelig fortjener å lyttes til, og som også
har audiofile kvaliteter.
To raske:
"Songs from a blue
country"
Jan Vardøen (Grappa)
Vardøens tredje plate (de to forrige var
under pseudonymet Ian Senor) er med et
unntak en samling coverlåter som åpenbart er plukket fra Vardøens favoritartister. Sanger av The Boss, Cohen osv.
fremføres i croonerstil og har en høy
countryfaktor. Hver for seg er ikke
låtene bedre enn originalen, men som
helhet fremstår platen som nokså helhetlig – uten å nå de helt store høyder.
"Northbound"
Iro Haarla m.fl (ECM)
Iro Haarla er finsk harpespiller og pianist
som har deltatt på en mengde jazzprosjekter. Dette er debuten som leder for
en gruppe, hvor blant annet saksofonisten Trygve Seim og John Christensen
medvirker. Resultatet er en vakker
plate med nokså lavmælt vakker jazz,
med piano og harpe som viktige
ingredienser. Ikke minst harpen setter sin egen agenda og gjør dette til et
litt annerledes jazz prosjekt. Anbefales!
6/2005
57
Så høyttalerne er
viktigst, liksom?
Jeg har til stadighet sett folk som hardnakket
hevder at høyttaleren er det viktigste for
lydgjengivelsen i et godt stereoanlegg.
Makan til sludder!
or å imøtegå de påstandene vil jeg begynne med å snakke litt om de verdslige, de
som ikke er medlem av noen av våre mer
eller mindre bisarre menigheter. Det er de
folka som snakker om hi-fi som om det er noe
håndgripelig og forståelig, noe man benytter til
å høre på musikk med, ferdig med det. For noen
av dem tror nemlig også at disse høyttalerne er
så forbasket viktige. Mange av dem lever fortsatt med skygger fra 70-tallet hengende over
hodene, og angir høyttalerkvaliteten i liter.
Veldig bra mål. 50-liters høyttalere er ganske
bra visstnok. Noen har tatt et langt steg mot vår
tid, og har skjønt at liter er avlegs; det er Watt
som betyr noe. Og 200-Watts høyttalere er veldig bra, visstnok. I hvert fall litt bedre enn 50
liter. Nå vel, dem om det.
Men det som skjer, vet dere, (gjør deg klar
redaktør, denne setningen blir lang!), er at når
han som ønsker seg en 50-liters høyttaler for å
imponere kone, unger og kompiser på
Titanofestivalen, pluss noen svensker han har
nettopp har truffet på campingplassen der han
bor halve året, treffer en fyr på en brun pub,
som klarer å overbevise ham om at 200 Watt er
bedre enn 50 liter, er at han blir med denne
kloke fyren (han er ingeniør!) hjem for å høre
på disse fantastiske 200-watterne, samt drikke
litt hjemmebrent med whiskylikør oppi, og det
blir ganske spennende...
For da finner ingeniøren fram sine 200 Watts
høyttalere fra kjellerboden, der de har stått fordi
han fant noen fantastiske 300-wattere hos
Elkjøp i fjor. Han overbeviser 50-liters mannen
om fortreffeligheten av disse høyttalerne, til
tross for at de er alt for små. Han gidder ikke
koble dem opp, for det er så mye styr og krype
bak den brune bokseksjonen i alt det støvet for
å finne ringeklokkeledningen, og koble dem
rekti’! Sånn har det seg at vår mann kommer
hjem med et par utrolige høyttalere i form av
Epos ES 14 i ganske fin finer. 50-liters mannen
har også en del Watt. Han fant nemlig et jævla
bra Fisher rack på 80-tallet med dobbel kassettspiller og ekko-laiser, eller hva det het, og det
står det faktisk 200 + 200 Watt på med fete
typer. Ergo er dette perfekt tilpasset de nye
høyttalerne! Dessuten har han senere supplert
F
58
6/2005
denne herligheten med en Haitai CD-spiller til
790,- fra en basar ved Svinesund. Et kjempekjøp, ble han fortalt, innmaten var visst den
samme som i den beste Alpine-spilleren , og at
50-liters høyttalere er
ganske bra visstnok. Noen
har tatt et langt steg mot
vår tid, og har skjønt at
liter er avlegs; det er Watt
som betyr noe. Og 200Watts høyttalere er veldig
bra, visstnok. I hvert fall
litt bedre enn 50 liter.
dom kunne sina grejer, måste ju alla vite! Sa
svensken.
Eposene blir hektet opp i gedigen 0,75 kvadrats ringeklokkeledning, og dessuten har han
flaks og kobler + og – likt på begge sider. En
høyttaler havner på toppen av bokseksjonen,
den må ligge selvsagt, for ellers blir den så
prangende, den andre inni hjørnet bak potteplanta mellom sofaen og veggen. Og Fishern
spiller opp med sine 200 + 200 Watt, som sikkert er laget av bomull, for forsterkeren veier
altså ca 3 kilo, for dem som orker å løfte den.
Og vår mann blir rimelig lang i trynet. Han har
blitt lurt. 200 Watt er mye dårligere enn 50 liter,
såpass er sikkert. Dette låter skarpt, tynt og fryktelig trøtt. Men hvor faen var’e han innsjeniørn
bodde, nå 'gjen?
Vi forlater 50-liters mannen med ro i sjela, for
han har en svoger som redder ham ut av uføret
ved å kjøpe Epos’ene for samme pris mannen
ga for dem; 2000,- blanke kroner. Svogeren vet
hva han gjør, han setter dem på 50 cm solide
stativer, kobler dem opp mot en liten Naim, og
gliser hele natta i lag med 50-liter mannens
søster, som elsker musikk. Det går i jazz i natt.
Så høyttaleren var viktigst, liksom?
Nei, for sånn er det alltid; høyttalerne blir
bedre og bedre, dess bedre forsterker de får
jobbe i lag med. Og da mener jeg ikke nødvendigvis mest mulig effekt. Det jeg mener er at du
skal lete etter utstyr som matcher den høyttaleren du liker! Sett at du liker Respons, slik
Fidelitys redaktør gjør. Da er du veldig dum om
du tror at en deilig 8 watts 300-B forsterker fra
England er en god partner. Men gi dem store,
sterke kontrollfriker med superoppløst topp, og
du vil elske hvert sekund. Men ikke innbill deg
at den nokså råbarkede effekten fra de største
Nad-forsterkerne hjelper deg særlig langt.
Eller se på sånne gorillaer som han derre
Rognlien og den evinnelige dynamikk-skrikinga
hans. Han har funnet ut, faktisk, at et par høyttalere til under 20 lapper, kan bli med på leken
med både det ene og det andre, fordi han er så
fokusert på denne ene tingen hele tiden. Han
påstår at andre ikke opplever er hvor dynamiske
plater de har, fordi de har satset på helt andre
høyttalere i megabuck-klassen. Men kobler du
opp pistrete og analytiske forsterkere til en sånn
høyttalersom han har går det ikke veldig bra.
Og se på hva Fidelitygjengen nå driver med;
de tester ut et par 2000-kroners høyttalere med
dyre og gode forsterkere, og hva skjer, tror du?
Nesten ingen som hører anlegget klarer å tro
hvor bra et par bittesmå Tannoyer er, til tross for
at de hører det helt selv! 50 liter? Neigu! Det er
12!
Så spar oss mine herrer. Kjøp gode signalkilder først. Gå aldri på kant med deg selv hva
angår pre-amp. Og la ingen lure deg til å tro at
forsterkeren kan være hva som helst. Samme
hvor store bokstaver man benytter for å skrive
WATT, så er det lyden og intet annet som teller.
Finn et par solide og anerkjente kabler, og når
alt dette er i boks, da kan du tenke på hvor mye
penger som blir igjen til høyttalerne. For matcher du de riktig er det ufattelig hvor bra de
spiller. I hvert fall så lenge du ikke bruker litermålet for å bestemme kvaliteten!
-Hauk
M u s i k ko m t a l e :
Kuriøst og
nostalgisk
av Tore Dag Nilsen
ot slutten av syttitallet var konseptalbumet War of the
Worlds en skikkelig landeplager. Man hørte det overalt
den gangen, og trengte derfor ikke å kjøpe det. Å kjøpe
noe slikt i dag, 25 år senere, ville normalt være fullstendig utenkelig, men så dukker den svært påkostede, remastrerte, remiksede
utgivelsen opp på Platekompaniet. For en svært beskjeden sum får
man altså en hybrid dobbelskive, med 45-siders teksthefte, stereo
CD, stereo SACD og multikanals SACD.
Nå som før byr War of the Worlds på fengende, nesten suggestive melodier. Det er en fin blanding av radioteater (med en melankolsk Ricard Burton som forteller) voksenpop, symfonisk rock og
morsomme og litt naive lydeffekter fra synthesizer. Melodiene og
temaene er såpass fengende at en, irriterende nok, ofte griper seg
i å nynne dem.
War of the Worlds var med andre ord et skikkelig syttitalls "flinkisalbum" og, ikke minst, et banebrytende arbeid med multitracking. Til tross for det er nesten all musikken spilt inn av et samlet
band. Det opplyser opphavsmannen Jeff Wayne i et intervju i oktoberutgaven av Hi-Fi News. Spalteplassen her tillater meg ikke å gå
i detalj. For de interesserte kan det opplyses at Sony har laget en
egen nettside: www.thewaroftheworlds.com.
Produksjonen på dette albumet er imponerende selv i dag. Man
forstår umiddelbart at det ligger enorm innsats fra dyktige hender
og kresne ører bak arrangementene. Lyden på CD-versjonen er
langt bedre enn man kunne frykte fra en såpass gammel, omstendelig og innviklet innspilling. Faktisk fullt på høyde med hva man
kunne forvente av noe tilsvarende i dag, men man må bli litt skuffet hvis man forventer lydkvalitet som står i forhold til det forseggjorte albumets coverart, omfang etc. Jeg vil anta at lyden på
multikanal SACD er enda mer åpen og imponerende.
M
Sony-BMG DPCD960005000
Bodil Niska anbefaler: del1
Moderne jazz
- for deg som tror du bare liker pop
I forrige Fidelity publiserte vi et intervju med butikkeier, kafévert
og utøvende jazzmusiker Bodil Niska. Intervjuet endte med at
Niska skulle plukke ut tolv skiver for omtale i neste nummer.
av Tore Dag Nilsen
el, det er det magasinet du nå holder i
dine hender. Undertegnede, som tror han
bare liker jazz, har fått i oppdrag å omtale seks av Niskas tolv foreslåtte kandidater. Heldigvis fikk jeg tilsendt ni skiver, slik at jeg
hadde noen å sile vekk. Uheldigvis, kanskje, sitter vi da igjen med skiver som skiller seg lite
eller ingenting fra mange av de jeg omtaler i
min egen faste spalte.
trang til selvhevdelse. Det meste går i tilbakelent
tempo, men trioen viser ved flere anledninger at
de virkelig kan trå til.
Dette er en deilig skive. Lyden er klar og
behagelig også. Jeg kan ikke se, eller rettere
sagt høre, noen popforbindelser, men tonespråket burde være lett å forholde seg til selv for
ører som kun er vant til popmusikk.
Milestone MCD-9269
Nummer én,
og denne bør du absolutt ha
Når tre stadig er nok
V
skive å forholde seg til for popører, tror jeg ikke
det er.
Gemini/Taurus TRCD 845
Eksotisk innslag
Friends Forever er signert den på alle måter
store danske bassisten Nils Henning Ørsted
Dag Arnesen er en god elfenbensplukker. På
denne innspillingen fra 2004, som jeg gav en
svært positiv omtale i Fidelity 15, har han med
Lágrimas Negras med Bebo & Cigala faller
nok lettere i ørene på de fleste. Det er en ganske popaktig jazzinnspilling med flamencovokalisten Diego El Cigala og den cubanske pianisten og arrangøren Bebo Valdés.
Både Cuba og flamenco er i skuddet for
tiden, og kombinasjonen er overraskende vellykket. Det er jo tross alt litt avstand mellom sjangerne og artistene her. Den eldre cubanske pia-
Pedersen, for lettvinthetens skyld kalt NHØP.
Det blir en tributt, dessverre, for den allestedsnærværende NHØP gikk uventet bort tidligere i
år, kun femtiåtte år gammel. På denne innspillingen fra 1995 leverer han ekstraordinært følelsesmettet og samkjørt spill sammen med pianisten Renee Rosnes og trommeslageren Jonas
Johansen.
Stilen er tradisjonell og mainstreamaktig. Ikke
noe barrikadestorming eller sær frijazz her i gården, bare tidløs, stemningsfull, melodiøs og
varm musikk levert av dyktige musikere med lav
seg to utmerkede norske jazzmusikere, Terje
Gewelt på bass og Pål Thowsen på trommer.
Stilen er litt mer moderne enn NHØPs utspill,
med avansert bruk av instrumentenes klangmuligheter. Det til tross for at disse gutta ikke forlater melodiene eller stresser opp tempoet unødvendig. Man kan tydelig fornemme elementer
av "nordic sound", altså den utstrakte bruken
av klang som Garbarek & co har blitt verdensberømte for. Dette er svært engasjerende
musikk spilt av gutter med både ferdigheter og
forståelse. Lyden er fin også, men noen lett
nisten har en musikalsk integritet og en personlig stil mange yngre musikere må misunne ham.
Han er det musikalske limet som holder denne
innspillingen sammen, og er et godt fundament
for vokalisten. Faktisk spiller han så mye og
godt at man ikke legger videre merke til de
andre musikerne.
Cigala har nok ikke noen stor stemme. Den
virker forvrengt og dekker ikke noe stort frekvensområde, for å bruke hi-fi språket. Derfor
må han kompensere med å legge sjelen inn i
det han synger, og da blir resultatet både godt
60
6/2005
og originalt.
Sa vi anbefalt? Skulle ikke være nødvendig,
men her har man virkelig en gylden sjanse til å
få nye musikalske impulser. Latinjazzikalske og
flamencoaktige sådan.
Calle 54 Records (BMG Spain) 82876559102
Syttitallets tøffeste gutter
Her er en deilig skive hvor kun to musikere medvirker, på hver sin gitar. Sylvain Luc og Biréli
Lagréne heter herrene som med så få hjelpemidler evner å holde meg riktig fornøyd i nesten
en hel time. De er riktig så flinke, og tyr til både
Nei, det var nok ikke Deep Purple eller Bob
Dylan, slik enkelte av kollegene mine hevder. Tar
man vekk alt det som egentlig ikke er musikk fra
rockemusikken, er det ikke veldig mye igjen. Den
progressive delen av jazzfolket har alltid vært
tidligere ute, enda mer kraftfulle, kulere og uendelig mye dyktigere musikere enn den lett patetiske hopen som kaller seg rockere.
Tviler du på hva jeg sier, skal du høre på Billy
Cobhams Spectrum. Denne innspillingen fra
1973 er vanvittig. En stor besetning jazzrockere
gir jernet, og tar nesten pusten fra lytteren.
Dette er skikkelig anmassende rock, med røtter i jazzen (eller var det omvendt?), og et tøft,
ultrakompetent musikalsk driv rockemusikerne
bare kunne drømme om å prestere. Faktisk var
det slik musikk mang en rocker ville ha spilt,
hvis de hadde vært litt dyktigere. Få har villet
innrømme det direkte, men i intervjuer kommer
det gjerne bruddstykker av innrømmelser frem.
Musikken på Spectrum er ikke fri for litt kitch
og morsomme 70-talls klisjeer, men det er ikke
nødvendigvis noe minus. Gjenhøret med noen
av mine store helter i postpuberteten har vært
usedvanlig flott. Det er pussig at jazzrocken er
så lite påaktet i dag. Kanskje den snart får sin
renessanse.
Lydkvaliteten på denne skiven er et skikkelig
strenger og gitarkasse i sin musikalske formidling. Showet åpner med en nydelig versjon av
Time after time. Her er det melodier av både
Lennon/McCartney og Stevie Wonder. Og hør
bare hvordan fingrene deres løper over strengene i "Made in France". Spektakulært. Lyden er
flott også, med stor delikatesse og renhet.
Det er mye mentalhygiene i god gitarmusikk,
og her kan det da umulig være noen som ikke
henger med?
Dreyfus FDM 36604
minus. Lyden er til tider svært puslete, forvrengt
og komprimert. Av og til høres det ut som
Cobham slår på melkekartonger.
Jeg fikk et skikkelig dårlig førsteinntrykk av
Spectrum, men det var fordi jeg ikke spilte høyt
nok. Ved å jekke opp lyden 10-15 dB begynner
det å ta av. Uansett er det på tide med en ny
utgivelse med remiks og remastrering. En tidlig
CD-utgave med kun et brettet ark som coverhefte holder ikke mål i dag.
Atlantic 7268
Gitar-Ulf
Det må være noe med svenske Ulf Wakenius
siden selveste Oscar Peterson anvender ham.
Skal man dømme etter å ha hørt Forever you,
så må det være at han spiller sobert.
Sammen med et skandinavisk topplag bestående av Carsten Dahl på piano, Lars Danielsson
på bass, cello og piano og Morten Lund. Den
gjengen leverer en time tidløs, snill gitarbasert
jazz uten store fakter eller krumspring. Dette er
svært avdempet og stemningsfull musikk, vel
egnet for refleksjon og ettertanke. Denne skiven
kan ingen ha noen problemer å forholde seg til.
Dessuten er lyden ren, ryddig og fyldig.
Stunt Records 03192
Mer gitar, kun gitar
P l a t e a n m e l d e l s e r : Blått & rått
Rolf Wikström!
Siden Geir Hovig i et heldig
øyeblikk i "Hovigs Hangar" tipset undertegnede om den
unike, svenske bluesmusikeren
Rolf Wikström tilbake på 80tallet, har han vært en av mine
desiderte favoritter. Hans særegne spillestil, dynamisk og
bredspektret, er en utfordring
for sjel og hjerte. Følg med
Fidelity en tur i Wikströms utgivelser!
Av Håkon Rognlien
[email protected]
ortsatt, godt over 20 utgivelser inn i Rolf
Wikströms artistkarriere hører vi en musiker med intens stil, så vel vokalt som
instrumentelt, også i måten han skriver
låter og tekster på. Dette er svenskenes svar på
Ole Paus og Nick Cave om dere vil. I tillegg
koker alt han gjør av blå stemninger.
I 1975 kom hans debut, "Sjung svenska
folk", der han nok forsøkte å kopiere sine helter
i større grad enn på de senere skiver der han
hadde utviklet sin eminente stil. Men vi hopper
over de inneledende runder og går rett på toppunktet av alle utgivelser fra Wikströms hånd. I
1988 med utgivelsen "Det här är mitt liv"
viste han virkelig sin storhet fullt ut. Denne skiva
står fortsatt som en av de desidert største utgivelser i min bluessamling, et live opptak i studio, utført med en nerve og en intensitet som er
helt unik uansett genre og tidsepoke. Wikström
har her en brutal spille og sangstil, han har et
voldsomt anslag i så vel stemme som gitar, og
hans tekster er også tidvis nesten ubehagelige i
sin sosialrealistiske tilnærming. Selv om de brått
svinger fra en mann i sin ytterste nød til komplett fandenivoldske utleveringer. Dynamikk, vet
dere! Vinylutgaven har kun ett spor som kan
tendere mot det svakere, resten er en eksplosjon
av følelser og musikalsk genialitet, fremført uten
sikkerhetsnett. På CD’n har de (dessverre?) lagt
F
62
6/2005
til noen spor som gjør totalen noe mer ujevn,
men ærlig talt; For mye av noe som bare er
godt kan neppe bli for mye, vel? Inkludert på
denne skiva (både vinyl og cd) ligger den enorme og episke "Som vattnet flyter i floden", et
sterkt dokument fra det svenske folkhemmet,
om hvordan livet arter seg når en far har gått
bort... Jeg har tidligere nevnt denne skiva i
Fidelitys spalter, men enkelte ting kan ikke sies
for ofte. Kjøp den!
Etter denne vidunderlige skiva, tok Wikström
fatt i den lett absurde og galgenhumoristiske
poeten Nils Ferlins herlig tekster, og lagde en
stålende plate i 1989 med tittelen "Mitt hjärta är ditt". Så vel lydmessig som musikalsk er
dette på sett og vis et logisk skritt videre på
Wikströms musikalske løpebane, den ekstreme
bluesskiva var laget, nå måtte man dypere inn i
historien, så å si. Denne skiva er ikke en ren bluesplate, men den er så blå at den uten videre
kan passere bluespolitiets finmaskede nett, uansett. Wikström toner noe ned, han spiller mykere
og varmere, synger med stor kjærlighet til stoffet, og evner å sette Ferlin på kartet på en helt
ny og spennende måte. Dette her kunne for
eksempel Norsk Utflukt ha noe å lære av!
Rett nok er ikke denne blant de sterkeste skivene Wikström har gitt ut, men det er enkeltlåter innimellom som er helt vidunderlige, sterke
og intense. Lyd, klang og musikk går godt hånd
i hånd, og skaper en innspiling som er vel verdt
pengene.
Men året etter møter vi en artist uten mer å
gi. Skilsmisse og harde tider gir ikke det man
kunne forvente av en bluesartist. Derimot gir
plata "Som et fladdrande ljus" et spennende innblikk i musikerens sjel, med sin oppgitte, slitne og udynamiske stil. Dette er heller
ikke blues, snarere en slags blå pop uten kanter
og dynamiske innfall. Jeg synes ikke denne skiva
er stedet å begynne for potensielle Wikström-
fans, selv om også denne skiva har sine øyeblikk.
Men i 1992 er Roffe tilbake med begge beina
plantet i bluesen. Skiva ble typisk nok titulert
"Blues är allt jag har", og denne står solid
og godt plantet i samlinga. Her har vi en tidvis
noe mer akustisk utgivelse, og vi er tilbake i
Wikströms kjente univers, der det igjen går i viltre sprell og kåte kast fra fortvilelse til galskap i
løpet av sekunder. Han drar i gang med den
stemningsfulle "Gamle Lightnin’", før han kaster seg ut i "Reser rundt" om det å være på
veien og på party året rundt. Så blir vi med
direkte inn i hans mørkeste kamre med den dystre "Jag tror jag kommer bli galen", og slik går
det slag i slag til vi mot enden innser at
Wikström igjen har levert varene slik vi vil ha
dem. Tøft, sterkt og dynamisk. Men dette er heller ikke et totalt strålende album slik nevnte
"det här ä..." var det, men uansett et sterkt
album jeg trygt kan anbefale blueselskerne der
ute.
Og om Wikström var på hugget i 92, går han
på som en rambukk i 94-utgivelsen
"Mississippi" og hamrer løs på lytteren fra
første strofe i låta "Allt är gjort av plåt". En
tung og steintøff Wikström leverer så det holder
for alle som har ventet på at hans beherskede
periode skulle være forbi. Dette er nok hans
mest heavy utgivelse for å si det sånn, men den
når uansett ikke opp til den utrolige tilstedeværelsen han hadde i 88. Det er ikke lett å sette
fingeren på hvorfor ikke, i grunn, men det er
kanskje et noe mer stereotypt låtutvalg her, med
harde riff og mye ståpå mesteparten av tiden.
Det mangler rett og slett litt av de selvutleverende og intense langsomme blueslåtene, selv
om "Slutstation" har noe av denne magien i
seg.
Så i 1998 vender han tilbake til lyrikken fra
tidligere nevnte Nils Ferlin. Åpningssporet "Över
tusen hav" på skiva "…din längtans blå
anemone…" viser en Wikström så intens og
inderlig i sin fremføring at det sender gysninger
i hele kroppen. Dette er blues inn til beinet selv
om det ikke følger bluesens skjema. Ikke alle
låtene står til seks på terningen her heller, men
uansett er denne skiva sterk på sine egne premisser. Her er rå blues, lett pop og svenske folkeviser i skjønn forening, og alt sammen med
Wikströms sterke vokal og gitar som grunnmur
for det hele. På "B-rr (en inneboande)" hører vi
den rå upolerte Wikström som skjelvende kaster
sitt raseri på verden, mens han i den neste låta
"Olust", er trubadur, tilbakelent, akustisk og
avslappet. Og deretter svever vi av sted i en
spennende mix av pop, blues og viser, som kvalitativt holder mål, men ikke er der oppe med de
sterkeste utgivelsene, totalt sett.
Det er derimot "Allting forändras" fra
1998. Denne er klart mer akustisk enn noen
annen skive fra Wikström, den står kanskje ikke
like trygt og godt plantet i bluestradisjonen som
noen av de andre skivene hans, dette har kan-
skje mer opphav i svensk visetradisjon, dog med
par interessante avstikkere. Wikström er laidback og hes i røsten, og synger nå med større
ro og mindre galskap enn han hadde i de tidligere år. Men det er nært og vart fremført på alle
låtene. Den gamle og velkjente "Haderian hadera" gis en herlig Wikströmsk behandling, og står
plutselig der som en stomp-blues med herlig
driv. Mens "Vad fel det blev" er noe av det
mest inderlige og personlige jeg har hørt på
plate, sånt gjør bare en sann kunstner! Han gjør
også en ufattelig nydelig versjon av Dan
Anderssons "Till min syster", og han er heller
ikke feigere enn at han gjør Taubes "Min älskling du är som en ros" til sin egen på glitrende
vis. Så til tross for at jeg kunne drømme om den
mer fandenivoldske bluesmannen her og der, er
denne skiva bare nydelig.
Wikströms hittil siste skive, kort og greit tiltulert "Blues" ble utgitt i 2004, og her er han
igjen den velkjente, heftige og råbarkede bluesartisten. Men voksen har han blitt, og det er
ingen tvil om at dette kommer fram i gjennom
så vel tekst som fremførsel. Åpningssporet "Har
kommit för långt" er nært og vart, her ser
Wikström sitt liv i perspektiv og gjør sine tanker
om det hele på sin særegne måte. Meget bra.
Og flere låter har denne noe tunge stemningen i
seg. "Kallnat kaffe" er en sånn. Stemninger så
såre og triste at selve livet kommer ut til lytteren
gjennom dem.
M u s i k ko m t a l e r :
Blanda akustiske drops
av Tore Dag Nilsen
såpass beskjedent fysisk format trenger en ditto
stemme. På den annen side må man anta at det
også den gangen fantes enkelte eksepsjonelle
sangere.
Kanskje det er opptaksteknikken som spiller
meg et puss her. I platebransjen har det dessverre alltid vært etablert praksis å løfte solistene
frem og opp i lydbildet, noe man heller ikke
denne gangen skånes for.
Etter hvert som vi går tilbake i tid blir det
gradvis mindre sikker dokumentasjon på fremførelsespraksis. Med denne nesten fire hundre år
gamle musikken blir det i stor grad kvalifisert
gjetning fra utøvernes side. Lytteren kan med
andre ord i enda større grad enn ellers fritt uttale seg om innspillingenes dugelighet.
Archiv Produktion (Universal) 00289
4775114.
Mesterlig fra Kiehr og kompani
Utrolig sopran
Dropsene er neppe så godt blandet som undertegnede innbiller seg, for vi starter som alt for
vanlig med barokkmusikk. Denne gangen dreier
det seg om den fabelaktige svenske sangerinnen Anne Sofie von Otter. Nakkehårene
reiser seg når man hører hva hun presterer på
"Music for a while". Det er noe så tilsynelatende enkelt og liketil som en samling barokkmelodier med Otter akkompagnert av tre musikere, på teorbe, lutt, barokkgitar, cembalo og
kammerorgel.
Melodiene er hentet fra mange av de helt
store komponistene i den tidlige delen av barok-
64
6/2005
ken, som for eksempel Monteverdi, Purcell og
Dowland. Settingen er liten og intim, og lyden
er fyldig, oppløst, delikat og krystallklar. Otter
synger ekstremt godt. Stemmen hennes har
svært flott klang og utrolig spennvidde og dynamiske evner. De øvrige musikerne bidrar med
godt teknisk og følelsesladet spill, så her har vi
en plate man kan bli glad i.
Det eneste ankepunktet fra min side er at jeg
til tider sitter igjen med en illusjon om at Otters
formidable instrument mer naturlig hører hjemme i større sammenhenger. Altså foran et større
orkester som spiller noe tyngre og yngre klassisk
musikk. Jeg har det for meg at tidligmusikk av
Fransk Harmonia Mundi er et annet selskap jeg
hele tiden vender tilbake til i omtalene. Og det
med god grunn, får jeg tillegge. For maken til
denne ustoppelige strømmen av gode innspillinger med tidligmusikk tror jeg man må lete
forgjeves etter andre steder. Det mangler ikke
konkurranse heller. Jeg tror det er trygt å hevde
av vi nå befinner oss i tidligmusikkens gullalder.
Den vil nok ikke vare. Dårlig salg og manglende
interesse fra forbrukerne vil til slutt føre til nivåfall og innspillingstørke.
Denne gangen har jeg latt meg forføre av
sopranen Maria Kiehr, barytonen Stephan
MacLeod og ensemblet Concerto Soave.
Komponisten er Claudio Monteverdi. De fleste innspillingene av musikken hans er stort
anlagte, sakrale greier. Det vanker også innspil-
linger av de supre operaene, men i dette tilfellet er det virkelig herlig å høre toppklasses
utøvere i en mindre setting. Med Scherzi
Musicali er vokal og instrumental staffasje
redusert tilstrekkelig til at komponistens melodiske begavelse og utøvernes evner står tydelig frem.
For å korte av en lengre utredning er det
bare lutter glede her. Kiehr synger vidunderlig.
MacLeod er flott han også, og musikerne støtter dem diskret og kompetent.
Arrangementene fremstår som troverdige,
balanserte og smakefulle. Musikken er prisverdig variert. Produksjon og lyd holder mål selv
om vi her tydelig merker at et større orkester
og større og mer levende og vanskelig rom
stikker visse kjepper i hjulene for teknikeren.
Man har ingen problemer med å forstå at
plateguru Kjell Hillveg valgte denne skiven,
HMC 901855, til sine ukentlige omtaler i
Aftenposten.
Ingen jazzsamling uten
Monica Zetterlunds og Bill Evans Waltz
for Debby. Vi har omtalt denne skiven ved
ymse anledninger opp gjennom årene, og
grunnet Zetterlunds tragiske bortgang tidligere
i år er det på sin plass med en purring. For de
som ikke kjenner til denne utgivelsen, kan det
sies at den er en av sekstitallets musikalske
høydepunkter. Denne vare og stemningsladede
kvartettinnspillingen er et mesterverk i understatement og lyrisk spill og sang.
Pianisten Bill Evans var allerede på dette
tidspunktet, i 1964, et verdensnavn.
Spillestilen hans var som nevnt lyrisk, og han
befinner seg i mine ører nærmere den klassiske vestlige musikkens verden enn hans fargede jazzkollegers mer rytmisk betonte stil.
Monica Zetterlunds vokal går i samme gate.
Mye av denne innspillingens magi ligger i
samspillet mellom de to. Evans er helt uten
sidestykke når han akkompagnerer Zetterlund.
Lydkvaliteten på Waltz for Debby er respektabel, ikke minst med tanke på opptakets
alder. Jeg har så langt levd lykkelig med Rune
Persson Recordings digitaloverføring fra 1992.
I dette skriveriets anledning har jeg gått til
anskaffelse av en ny utgivelse fra
2001, med 24 bit digital omforming
av analogbåndet. Denne versjonen
har komplett teksthefte, og skiller
seg fra forgående versjon ved vertikal titteltekst og brun fargetone på
coverbildet.
Ved første "ørekast" virker den
gamle versjonen å være mer fast,
ryddig og åpen, men det viser seg
fort at den rett og slett har langt
mindre informasjon.
Den nye mastreringen har nok
noe mer lydnivå, men er uansett mer
dynamisk og fyldig i klangen, på
bekostning av en øvre diskant som
synes å være enda litt mer avrullet
enn før. Det siste skyldes kanskje
tidens tann.
Det er muligens så mange variabler ute og
går at slike sammenlikninger faller på sin urimelighet, men lyttingen avdekker noen andre
interessante ting også. Den ene er at en gammel innspilling som Waltz for Debby ikke tåler
slik finlytting. Den skal kjøpes for musikkens
skyld. Det andre forholdet er at den hørbare
forskjellen mellom de to utgavene er like stor
enten man sammenlikner på et rendyrket hi-fi
anlegg til 60-80 tusinger eller på et større
oppsett til 3-4 fire ganger så høy pris. Det sistnevnte henter selvsagt inn en del mer informasjon, men slike gamle innspillinger er såpass
mangelfulle at merverdien av svært kostbart
avspillingsutstyr naturlig nok blir liten.
Universal/Philips 510 268
Fint konseptalbum
Den allsidige gitaristen og altmuligmannen Ry
Cooder er ute og rir igjen. Denne gangen har
han vært i det nostalgiske hjørnet og laget et
konseptalbum om en bydel, Chávez Ravine,
som ble fullstendig sanert i hans barndoms
Los Angeles. Cooder har snekret sammen et
album med (nesten) autentiske musikalske
bidrag fra forskjellige innbyggere og tidsepoker i denne bydelen.
Cooders minst sterke side eksponeres når
han prøver å rocke, og spesielt når han i slike
sammenhenger viser sine vokale ferdigheter,
eller mangel på sådanne. Kuttene hvor han
senker de vokale ambisjonene og konsentrerer
seg om strengeinstrumenter, går mye bedre.
Albumets beste kutt er etter min oppfatning
de med eldre og mer dansbar folkemusikk
sunget av mexicanske vokalister.
Det anvendes nesten utelukkende akustiske
instrumenter, og albumet burde således appellere til de mer voksne av leserne. Ekstra
bonuspoeng gis for forseggjort og omfattende
coverhefte. Lyden er som med omtrent all
annen pop- og rockmusikk, et godt stykke
unna toppklasse.
Nonesuch/Perro Verde 7559-79877
Musikkanlegg/hjemmekino:
Stereo eller multikanal?
M
ultikanal blir enten for dyrt eller for
dårlig for de fleste av Fidelity sine
lesere. Likevel vil et lavbudsjett surroundanlegg kunne tilby deg veldig
mye moro for pengene, spesielt sammen med et
stort bilde til film og konsertvideoer. Og de særlig velbeslåtte kan få noen himmelstormende
musikalske opplevelser med high-end multikanal. Om du bare har nok penger til alle kana-
lene. De fleste av våre lesere vil innenfor et mer
begerenset budsjett uansett få suverent best
lyd- også filmlyd- for pengene i bare 2 kanaler...
Surround og multikanal lyd har aldri slått an
blant musikkelskere, og selv den forbedrede
kvaliteten og mulighetene for multikanal på
SACD og DVD Audio, er blitt mottatt med et
gjesp fra de samme lydfrikere som egentlig
burde være en takknemlig pioneergruppe for
Multikanal blir som regel enten for dyrt eller for dårlig, mener
Fidelity. De fleste av våre lesere vil få suverent best lyd- også
filmlyd- for sparepengene i bare 2 kanaler. Men...
66
6/2005
økt lydkvalitet. I virkelighetens verden er vel
allerede DVD Audio en konstatert fiasko, mens
SACD overlever fordi Sony/Philips nå presser
optimal 16 bits CD kvalitet pluss SACD (med
eller uten multikanal) på samme plate. Folk
flest kjøper altså SACD uten engang å vite om
det, slik som man forøvrig også gjorde det for
knapt 50 år siden da stereo ble lansert. Og
"quadrofoni" da firekanals surround helt mis-
Tekst og foto: Knut Vadseth
lykket ble lansert av platebransjen i 80-åra.
DVD og multikanal
Derimot øker stadig salget av konsertvideoer
og andre forbausende rimelige DVD plater med
masser av musikk i ørten kanaler via Dolby
Digital og DTS. Og selv om både DD og DTS er
lydmessig kompromisser, har DVD-mediet et
innebygget supertweak som ikke finner sin
make utenom minimum to glass rødvin. Men
verdens nest beste lydforbedrer er utvilsomt et
ledsagende filmbilde av brukbar kvalitet! Dette
er faktisk bevist i seriøse forsøk...
Prøv selv; selv på et billig multikanalanlegg
låter musikken og lydeffektene imponerende bra
så lenge du også ser de ledsagende bildene.
Skru av TV’en eller projektoren og hjernen blir
øyeblikkelig betydelig mer kritisk. Slå så av bakkanalene, og det opprinnelig så storslagne lydbildet kollapser fullstendig. Omvendt er det
også klare indikasjoner på at nesten alle som
bytter ut et brukbart stereoanlegg med et relativt rimelige surroundoppsett, raskt oppdager at
den gamle platesamlingen samler støv. Musikk
oppleves ikke lenger som gøy. Men det er altså
ikke musikken det er noe galt med...
Bilde til stereoen
Eksemplet med at et dårlig surroundanlegg blir
enda dårligere i to- kanal, kan også forlede
noen til å overvurdere betydningen av de ekstra
kanalene. Eller å undervurdere magien i et godt
stereoanlegg. Men tross en betydelig begeistring for potensialet i multikanal- både med og
uten bilde- så har bransjen gjort så mange tåpeligheter at det allerede komplekse utstyrskravet
til multikanal er ytterligere forvansket. Dette
fordi produsentene har valgt å tilby dobbelt opp
med dårlige konvertere fremfor ett sett som da
kunne være dobbelt så bra til samme pris.
(Omtrent de samme d/a greiene sitter både i
spillere og konvertere.) Og ikke minst fordi
Dolby Digital og DTS må bearbeides i det digitale domene, mens grådige rettighetshavere har
fremtvunget en ulogisk og betydelig forringende
analog bearbeiding av det digitale DSD /SACD
multikanalsignalet fra spilleren.
Flere nye digital-linker er riktignok på trap-
Et bilde av baksiden på en avansert surround dekoder,
forteller mer enn med tusen ord hvorfor multikanal
enten blir veldig dårlig – eller vedlig kostbart.
6/2005
67
Th e t a C a s a b l a n c a I I I :
pene, men igjen er det de masseproduserte billiggreiene ELLER de aller dyreste high-end utstyret
som først kan ha "gleden" av dette. Og igjen kan
du med et godt stereoanlegg puste lettet ut;
Gudskjelov at du ikke rota deg borti surround og
hjemmekino! Men bi litt, som de sier i eventyret;
du med et bra stereoanlegg er bare en high-end
strømkabel unna en fenomenal hjemmekino.
For drøye 10 tusen (mange strømkabler koster
langt mer enn det) kan du få et 2-3 meter stort
bilde fra en meget brukbar projektor inklusive lerret og en grei DVD/multispiller. For mange kan
dette simpelthen bety et enda bedre liv både for
deg og eventuell familie. Glem dårlig multikanal
og få forbløffende tredimensjonal lyd ut via dine
gode analogforsterker og den analoge stereoutgangen som finnes på alle DVD spillere. At et stort
bilde fortjener stor lyd, er vi enige. At stor lyd nødvendigvis kommer fra flest mulig kanaler, er bare
tull! Og husk at alt låter enda bedre med et stort
bilde til. Kors på halsen!
Til min store glede har konstruktørene av påfølgende testobjekt også kommet til samme konklusjon som Fidelity på et sentralt punkt; senterkanal i
hjemmekino er noe skumle greier. Ikke minst fordi
de fleste senterhøyttalere er betydelig dårligere
enn hovedhøyttalerne i front. Selvsagt kan du stille
inn Casablanca helt uten senterkanal, men her finnes en unik mulighet til å hjelpe senterkanalen ved
et kompromiss som snedig fordeler senterlyden
mellom senterkanal og hovedkanaler.
High-end lydkrav
I tillegg til alle problemene med multikanal avspillerutstyr, er det etter vår mening neimen ikke så
altfor mange multikanal popinnspillinger som får
noe særlig opptur med ekstra bakkanaler. Hvorfor
gidder vi i det hele tatt å spandere blekk og papir
på multikanal og surround når det er så problematisk?
Svaret er selvsagt at multikanal kan være så
fenomenalt bra på visse typer innspillinger og
musikk når alt klaffer! Hvem teller vel de tapte
slag i seierens time. Er det ikke disse fantastiske
øyeblikkene vi strever mot? Og eventyret om dette
begynner i spaltene til høyre!
Her evaluerer vi to multikanal produkter som er
fremragende – også med strenge tokanal kriterier
til grunn. Dessverre er de også rådyre, akkurat som
forventet.
Det mest interessante er likevel hvordan disse
ekte high-end produktene så grundig avslører
betydelige kompromisser i selv ganske kostbare
multikanal anlegg hvor den samme pengesummen
kunne skaffe deg et fremragende stereo anlegg. Et
stereoanlegg hvor også den holografiske romopplevelsen er betydelig bedre enn hva mange tror er
mulig.
Med Theta og Teac får du uansett det beste av
alt!
Parasound Halo C-2,
dyr og generelt bra, men
slett ikke kompromissløs.
68
6/2005
Spill den, Sam!
Denne musikalske surround dekoderen er like imponerende
bra med 16 bits CD-plater som med multikanal kinolyd fra
DVD-spilleren. Den er utrolig kostbar, men tilbyr deg med
sine ekstremt gode digitalkretser viriliteten og magien fra
MC-pickupen i både stereo og surround. Og selvfølgelig også
den komplekse lyden fra et ustemt piano. Ikke sant, Sam?
Tekst og foto: Knut Vadseth
ette er den største, tyngste (25 kg),
mest fleksible og absolutt dyreste
surround dekoder jeg vet om. Den er
med betydelige marginer også det
"beste" jeg har hørt i denne kategorien
digitale multikanal produkter. Og til min
overraskelse med viktige parametre langt
over "referanse" surroundprodukter i 100tusen kroners klassen.
Riktignok koster en tilsvarende topp
utstyrt Casablanca nesten det dobbelte av
dette, men med en ekstrem fleksibel arkitektur med utskiftbare kort, er det mulig å få
ned prisen til omtrent det samme som konkurrentene. Hvor mye av "magien" som
reduseres med de enkleste kretsløsningene,
vet jeg simpelthen ikke, men oppgradering
vil eventuelt kunne rette opp alvorlige kompromisser på neste fredagslønning?
Men kjøper man først en Casablanca III,
så velger vel de fleste de aller beste Dac’ene
til frontkanalene. Og det var nettopp
4xExtreme Dac’en som satt i vår lånemaskin, mens den litt rimeligere Superior
Dac’en (også denne balansert) betjente 3
litt mindre kritiske surroundkanaler.
Med alskens stæsj, inkludert Dolby Digital
og DTS inklusive de nye ekstrakanalene,
pluss matrixsystemer som Dolby Prologic IIx
og min personlige favoritt Circle Surround,
D
kostet denne maskinen kr.138.400 uten kortet for SACD inngang. Og uten det sofistikerte videokortet som sikrer "broadcast"
kvalitet via denne kontrolleren. Men det
beste videosignalet kjører du vel direkte fra
spilleren?
Kort og godt!
Kortet for en 6 kanals analoginngang for
SACD koster rundt tjue tusen kroner, men
Theta holder på med en avansert digitalkopling for dette formatet som foreløpig ikke er
godkjent av Sony og som også betinger en
spiller med samme system.
Selvfølgelig burde vi sjekket analogkretsene på 5,1 inngangen, men disse fulgte
ikke med i utlånsmaskinen. Men for å være
helt ærlig; den lyden vi hørte via den analoge volumkontrollen og de balanserte analogutgangene, var så overbevisende at vi
ikke er det minste bekymret for denne biten.
Theta har vist seg å være dyre, men uhyre
proffe. Også stereo analoginngangen er
trygt innenfor det vi kaller high-end, selv om
vi opplevde enda bedre resultater via digitalinngangen, også fra meget kostbare CDspillere! Det er sjelden kost at de innebygde
DAC’ene i en dekoder er bedre enn de på
en god CD-spiller.
High-end multikanal
Utgangspunktet for denne testen var behovet
for en grundig evaluering av forholdet mellom
stereo og multikanal med hensyn til pris, og
ulike lydemessige kvalitetsparametre for forskjellige typer musikk. Selv med lang fartstid fra
"quad"perioden i 80-åra og med naturlig romopplevelse som et personlig viktig lydkriterium,
hadde jeg store problemer med å oppnå vedvarende brukbar surroundlyd på kinoloftet. Dette
skyldtes selvfølgelig den naive oppfatningen at
jeg kunne utnytte brukt utstyr fra eldre stereo
referanseanlegg med en viss suksess, og at jeg
sikkert kunne "beat the system" ved å finne
smarte løsninger fremfor å bruke altfor mye
penger. Dette fungerte bare delvis. Jeg lurte
bare meg selv- ikke mine ører.
Men etter å ha bruktkjøpt 5 EC AW 180
monoblokker med siste oppgradering og nykjøpt
den utsøkte Linn Unidisc 1,1 multispiller, fikk jeg
til slutt meget bra lyd. Dette hvert fall i 2 kanaler hver gang jeg fikk hjelp til å slepe mine
Respons Grande fra finstua opp 2 bratte trapper.
Responsene låt vidunderlig i det vanskelige rommet med skråtak, og en noe pompøs mellombass forsvant her oppe. Men 5 stykker av disse
hadde jeg uansett ikke råd til. Og heller ingen
særlig lyst til å bære alle eventuelt både opp
og ned!
Takk, Petter!
Det var først da Petter Lyngdorf demonstrerte
Tact-systemet (Se Fidelity nr.13), at jeg konkluderte med at 5 Baby Grande pluss en Eltek sub
kunne gjøre en meget tilfredstillende jobb i 5
like kanaler, akkurat slik SACD-systemet foreskriver det. Så vellykket ble dette, at jeg i dette
rommet knapt nok hører forskjell mellom stativ
med sub og store gulvstående i bare 2 kanaler.
Prisforskjellen er likevel betydelig i stereo og formidabel i full surround!
Begrensingen med stativhøyttalerne er ikke
som forventet dårligere oppløsning eller dynamikk i øvre bassområde/nedre mellomtone eller
generelt bassnivå nedover, men heller maks
lydnivå på filmverstingene. Trist nok har halvdøve filmfolk klart å innføre ekstremt høy lydstyrke
som et vesentlig kriterium for "ekte" kinolyd,
akkurat som bilstereofolket lot det være et
vesentlig poeng å blåse ut vinduene i cabriole’en. Men det er vel akkurat som med popmusikere; har du ikke noe særlig på hjertet, må du i
allefall skrike det ut veldig høyt! Uansett er god
lyd også viktigere på film en ekstrem høy lydstyrke.
I det moderat store loftsrommet, er kompromisset etter min mening uansett veldig beskjedent og kan eventuelt løses med elektronisk
deling. Nå arbeider baby’ene uten noen
begrensninger, og med subbassen (4 stk aktive
10-tommere) av praktiske grunner montert symmetrisk midt mellom bakhøyttalerne. Delingen
er på det aller laveste, ca. 40 Hz. Med 5 stykker
6,5 tommer fra ScanSpeak, er det forbløffende
mye trøkk nedover på Baby’ene, selv uten drahjelp av sub’en.
Dyr, dyrere og Casablanca
Endelig hadde jeg et referanse multikanal
SACD-anlegg med meget små og meget kjente
kompromisser. Avstanden til samtlige høyttalere
var identisk fra optimal sitteposisjon slik at jeg
ikke behøvde å benytte "krykkelønsinger" ved
elektronisk kompensasjon for ulik avstand. Min
generelle erfaring er å unngå inngrep i signalveien – selv i det digitale domene.
Som forforsterker benyttet jeg først DP 7 og
deretter den nye aktive versjonen fra Dynamic
Precision. Den passive DP 7 låter en smule slankere enn den aktive, men lydforskjellene er ikke
dramatiske og slett ikke entydige. Den passive
har enda litt bedre definisjon oppover, mens den
nye aktive generelt har litt mer trøkk nedover.
Jeg prøvde også Klimaks pre fra Linn som låt
enda litt lettere og luftigere i presensområdet,
uten antydning til hardhet. Men samtidig hadde
denne et litt romantisk annenharmonisk slør
som varierte litt med skifte av ulike strømkabler!
Uansett låt dette så bra – både med og uten
sub – at jeg nå trygt kunne starte jobben med
å finne fram til "The missing link"– en førsteklasses surrounddekoder som gjør det hele. Som
tidligere meddelt har ikke Unidisc 1,1 multikanal analogutgang på DD og DTS. Jeg gledet
meg nå vilt til å oppleve den samme gode highend lyden i multikanal i samtlige formater! Jeg
la liste høyt og økte etterhvert:
6/2005
69
Parasound Halo C-2
Parasound er flinke til å lage hi-fi produkter
som absolutt nærmer seg high-end, men som
koster noe mindre enn statusproduktene.
Dekoderen Halo C-2 er lydmessig tilnærmet lik
flaggskipet C-1 som også har innebygget TVmonitor. Her er alt man trenger- pluss litt tilinkludert balansert stereo inn og balansert 9
kanaler ut! Den analoge SACD/DVD Audio
inngangen er likevel bare med RCA ubalansert. Dette er en ypperlig sak for luksus hjemmekino, men er ikke helt i mål sammenliknet
med for eksempel DP aktive forforsterker til
halve prisen. Dette er logisk nok da Parasound
skal gjøre så uhyggelig mye mer i et uttal av
kanaler og dekodingssystemer. Den har også
et automatisk kalibreringssystem for alle kanalene, både med hensyn til nivå og eventuell
forsinkelse på grunn av ulik avstand fra lytteposisjon.
Selv om her er en smule "glasur" ( som om
lydbildet var trykket på høyglanset papir) i øvre
mellomtone ved digitalkonvertering, så har jeg
70
6/2005
hittil ment at Dolby Digital og DTS får meget
god behandling. 5.1/7.1 inngangen kan gå
direkte med minimal påvirkning av komplekse
kretser. Også CD-låter helt greit på den direkte
balanserte analoginngangen, men er litt mer
imponatorlyd med mer svulmenede bass og
mer hi-fi lyd i toppen enn den noe mer nøkterne 2 kanals analoge forforsterkeren fra samme
firma. Denne koster likevel bare femteparten
av Halo C-2 som nærmer seg femti laken.
Selv om jeg opplever C-2 så bra- og så fleksibel- at jeg kjøpte den til eget bruk, er den
altså ikke helt i mål for de mest kritiske av oss
på CD og multikanal SACD. Samtidig er den
sannsynligvis noe dyr for dem som idag har 2
kanals utstyr i samme kvalitetsklasse. Catch
22? Selv har jeg hittil løst problemet ved å
benytte en brukt DP passiv pre for kritisk lytting i stereo og som hovedkanaler i SACD.
Linn Kino dekoder
Denne dobbelt så kostbare helbalanserte
dekoderen til skotske Linn, er betydelig mer
oppløst og raffinert enn Parasound. Det skulle
bare mangle til prisen. Utstyrsmessig er den
ganske lik, men den har ikke autokalibrering.
Den største forskjellen i lydkvaliteten er likevel
med analoginngangene som er godt innenfor
high-end land både i stereo og multikanal. Jeg
regnet med at dac’ene var av omtrent samme
kvalitet om ikke indentiske med de som var i
analogutgangen på multispilleren Unidisc 1,1.
Men opplevde gjennomgående betydelig
bedre lyd både fra film (i stereo) og fra CD når
jeg benyttet analog-inngangen på dekoderen.
Som analog forforsterker er Linn Kino fremragende og ganske tett på den elegante
Klimax-versjonen. Det mangler dog litt drama
med litt slappere dynamisk kontrast i forhold
til den kostbare tokanaleren. Som kinodekoder
er Kino bedre enn Parasound, men ikke så
dramatisk mye som prisen tilsier. Jeg har i bladet EyeFi tidligere testet den enda noe dyrere
Lexicon 12 , men er ikke istand til å si mer om
likhet og forskjeller enn at erindringen tyder
på omtrent dødt løp, men med muligvis litt
mer trøkk og tæl på Lexicon. Alle er de blant
de aller beste på markedet i prisklassen, og vil
utvilsomt imponere de aller fleste med sin
svært gode lyd. Men ingen har den samme
musikalske begeistringen som Theta kan tilby
deg!
Dynamikk!
For med Theta Casablanca III skjedde det noe
med lyden som var totalt uventet, selv om det
ikke burde være det; den fikk tilbake grunnlaget for en helt sentral del av den musikalske
opplevelsen- dynamisk kontrast! Og her har
dyr hi-fi et paradoks å slite med. Oppløsning
og kontrast henger tilsynelatende tett sammen,
selv om de tekniske parametrene er helt forskjellig. Men et rått lydbilde fra et billig anlegg,
oppleves ofte som brukbart dynamisk selv om
kontrasten egentlig er flat som en pannekake.
Desto mindre forvregning, desto bedre
"kropp" og dypbass, desto mindre "klirr" i
øvre mellomtone og mindre "skrik" helt der
øverst; desto større krav vil du stille til "ekte"
dynamikk for å beholde boogiefaktoren i
mellombassen og utklingingen i øvre mellomtone; det som skaper liv til musikkhermetikken.
Dersom musikken din alltid låter snilt og pent;
uansett om du foretrekker kammermusikk, jazz
eller pop-rock, så mangler du noe vesentlig i
anlegget. For enkelte ganger skal det så absolutt måtte låte både hardt og godvondt av
musikken- akkurat som det gjør i virkeligheten.
Det er neppe tilfeldig at mange hi-fi konstruktører benytter visse frekvensmessige triks
for å gjenskape illusjonen av den livsbejaende
dynamikken i musikken simpelthen ved å gi på
litt ekstra piff i mellomtonen og/eller å ha en
litt slank bass med en festkul i 70-100 Hz
området. De kjære Klipch’ene til Håkon
Rognlien er opplagt dynamiske, men får også
noe drahjelp av frekvensgangen for å skape
sitt festfyrverkeri av levd musikk.
Livsgnist?
Mine 5 Baby Respons på kinoloftet er med
sine fremragende elementer og kostbare dele-
filtre -samt ekstremt solide kabinetter- minst
like dynamiske. Jeg får av respekt for Håkon
legge til: etter min mening! Men med sin usedvanlige lineære frekvensgang får de ingen drahjelp – og avslører nådeløst mindre dynamiske
defekter i elektronikk, signalkilde-og selvfølgelig også komprimering ved opptak. Multikanal
fra SACD hjelper ikke på situasjonen; SACD
låter enda mer "pudding" enn vanlig CD om
elektronikken ikke er den aller beste. Dette
sannsynligvis fordi her er enda bedre oppløsning med mindre forvregning i den kritiske
mellomtonen. Som nevnt er det et velkjent
psykoakustisk fenomen at forvregning kan gi
en illusjon av dynamikk. Med SACD blir det
hele lett altfor snilt. Fordi det er mindre grums i
lydbildet!
Pussig nok var all tendens til "pudding"
enda mer hørbart – eller skal vi si opplevd – i
multikanal, spesielt i øvre del av bassområdet.
En forsiktig bassheving som kan fungere flott
på 2-kanal, kan drepe dynamikk i multikanal.
Kombinasjonen av Respons, Electrocompaniet
6/2005
71
AW 180 (med siste oppgradering), Transparent
kabler og Dynamic Precision aktiv (og passiv)
pre med en Eltek sub helt nederst låt fenomenalt bra i stereo, men mistet litt attakk med
Parasound og Linn i multikanal. Og med en
generelt varm, homogen og fyldig lyd var ikke
psykoakustikken på dynamikkens side tross en
utmerket oppløsning.
DD frikjent?
Det var imidlertid konsertlyden fra mine mange
DVD innspillinger i Dolby Digital og DTS som ble
forbløffende mye "pudding"; en litt grumset og
udistinkt lyd med dårlig utklinging, redusert rytmisk fremdrift og en stor, men litt svett og sløret
romopplevelse- tross de mange kanaler. Dette
var altså før jeg koblet opp Theta Casablanca!
Med de andre dekoderne ble lyden mye bedre
ved omkobling til PCM og 2 kanal analogutgang på den gode Unidisc’en. Jeg trodde jeg
hadde avslørt at Dolby Digital og DTS ikke holdt
mål. Men dette er i tilfelle bare litt av sannheten. For med gode nok DAC’er og førsteklasses
anloge kretsløsninger, ble det hele DRAMATISK
forbedret med Casablanca- bokstavelig talt!
Julenisser og gratis lunsj finnes knapt; dette vet
de fleste av oss som har lang fartstid med tokanal. Hvorfor trodde vi det skulle det være annerledes i multikanal?
Med Casablanca kom livsgnisten tilbake i de
imponerende, men altså litt slappe, tilgivende
og disige lydbildene fra DVD-innspillinger,
både når det gjelder musikk og filmlyd.
Rommet ble betydelig større og veldig mye
mer nøyaktig beskrevet lydmessig.
Klangkvalitet og dynamikk hoppet elegant
over 20 år med digtallyd for å minne om min
fenomenale EMT pickup med Garrot modifiaksjon og stift. Dolby Digital hadde slått ut
håret! Og om jeg verbalt overdriver forandringen ganske betydelig, så overdriver jeg
ikke den langt større innlevelse og engasjement som resultatet av denne forandringen....
Play it, Sam
Selv om hundrevis av råbillige musikkvideoer
med flott bilde og med all type musikk i stereo og multikanal nå viser seg å være med
enda bedre lydkvalitet enn forventet, er syretesten for de fleste av oss hvordan det spiller i
god, gammeldags, magisk stereo. Casablanca
ble tidligere faktisk levert også i stereoversjon
til en ganske hyggelig pris, men 3 doble
72
6/2005
DAC’er er nå minimum til
en pris av snaue 100 tusen.
Og altså med muligheter for
å gå videre med både multikanal og video.
I forhold til andre highend forforsterkere som Linn
Klimax og Conrad-Johnsen
Act 2, er inngangsbiletten
for Casablanca, tross en
langt mer omfattende elektronikk, slett ikke så aldeles
håpløst i forhold til lydkvaliteten. Spesielt om man sikrer seg optimal lyd ved å legge på 10-20 tusen
for å få de utsøkte Extreme-DAC’ene som fulgte
med vår lånemaskin. For her er et ekstremt stort
lydbilde med glimrende bass som er både stram
og dynamisk og altså flott holografi med betydelig dybde og bredde. Og med utvetydige
anvisninger om størrelse og plassering av artister til din underbevissthet.
Den rytmiske drivet er i beste amerikanske
high-end tradisjoner, og den oppløste mellomtonen er akkurat så deilig og akkurat så rampete
som musikken vi elsker. Og her glitrer det i øvre
mellomtone og topp uten å låte verken hardt
eller for snilt, men med glitrende bra utklinging
og en opplevelse av at solen skinner fra en skyfri himmel! Her er det himmelhøyt , friskt og luftig og masser av moro. Og her er akkurat sånn
passe tøffhet i messing og pauker parret med
forsiktig sordin i strengeleken. Og dette er i 2
kanal...
Konklusjon
Multikanal kan være en skuffelse både i SACD
og på DVD. Det hjelper ikke med mange kanaler
om ikke lyden også ellers er minst på høyde
med det vi er vant til fra stereo. Særlig gjelder
dette musikk, selvfølgelig, men også opplevelsen av film blir betydelig mer engasjerende
når lydffektene blir mer realistisk- fra det mykeste vindpust i sivet til oppskytingen av Apollo 15slik som vi oppnår med testobjektet Theta
Casablanca. Jeg tror vår egen Håkon Rognlien
nikker fornøyd når han leser at også redaktøren
har fått blåst ut nok ørevoks i til å begripe at
musikkoplevelse er dynamikk, dynamikk og
dynamikk! Og så litt presis klang, da!
Theta Casablanca har mer dynamitt, kuler og
krutt i seg enn noen av de andre surroundbokser vi har hørt. Og siden klangbalansen også er
i orden , kler dette Mozart like godt som Pink
Floyd, Ole Paus og Metallica. Selv om det altså
koster minst en neve dollar mer! At dette skulle
bli rådyrt, burde vi ha skjønt for lenge siden. I
snart 3 år har Fidelity hevdet at multikanal
enten blir for dårlig eller for dyrt. De fleste vil
mene at Casablanca er en temmelig stiv pris for
muligheter for multikanal. Jeg innrømmer da
også at mange popinnspillinger i surround er
en dårlig vits. Men "live" konsertopptak kan
være utrolig medrivende. Og klassisk musikk
tatt opp i store lokaler kan gi deg gåsehud –og
en flik av meningen med både livet og musikken?
Det var en DTS-innspilling med Mahlers grandiose, men langt fra pompøse andre symfoni
med kor og orkester, som gjorde at jeg vurderte
min egen Theta Casablanca – både til film,
multikanal og ikke minst stereo! Snørr og tårer
rant, og min lille familie – som forøvrig var sikre
på at de mislikte Mahler – ble sittende fjetret i
denne sakrale lydopplevelsen innspilt i en fransk
katedral som ved et mirakel var transportert til
et loft i Halvdan Svartesgate. Dette var en så
storslagen opplevelse at alle tidligere anstrengelser og skuffelser på kinoloftet blir ubetydelige.
Og hva skal jeg så med for eksempel en større cabin-cruiser? Med to måneders kald sommer
og 10 måneder med peis, rødvin og innevær!
"Play it again, Sam. Play As Times Goes
Bye!"
Theta Casablanca:
Pris: fra kr. 95.000 til190.000,(ca. kr140.000,- som testet).
Importør: TAA/Lyric Hi-Fi
Te a c E s o t e r i c U X - 1 :
Grensesprengende
Denne kostbare multikanals multispilleren er også
fremragende til din store samling av standard CD-plater.
Endelig kan disse gjengis med det bassfundamentet og
det trøkket som vi mener å huske fra de aller beste
vinylriggene. Og disse var med søkke og snøre enda dyrere!
Tekst og foto: Knut Vadseth
74
6/2005
i kan gjerne sammenlikne denne tunge multispilleren fra Teac til prisen av en nybil med de lettvektere
vi får på ICA og Rimi for 498 kroner. Vi kan så bli
enige om at dette er galskap. Men selv om både
lydkvalitet og forventet levetid neppe er like dramatisk
som den 300 ganger så høye prislappen, så må da den
30-40 ganger så høye vekten på denne gedigne konstruksjonen gi seriøse vinylentusiaster en sjelsettende aha-opplevelse. For også vi erfarte at den avgjørende viktige
dynamiske kontrasten – særlig i bassen – hadde klar
sammenheng med vekten av platespilleren. Et mulig unntak var den glimrende Linn Sondek LP 12, på samme måte
som Linn sin relativt lette og spinkle Unidisc multispiller er
det på digitalfronten. Men hovedregelen er altså at økt
tyngde gir økt dynamisk kontrast.
Og ganske riktig; Esoteric UX-1 er helt i toppen når det
gjelder både vekt og dynamikk, også sammeliknet med
rene CD-spillere. Vi har faktisk aldri hørt det bedre, og vi
har heller ikke tidligere i samme grad forstått hvor viktig
det er å ha et bassfundament som er solid som Dovre og
samtidig med en unik stramhet og dynamisk kontrast.
Fabelaktig!
V
VRDS
Allerede i 1987 kom Teac med sine berømte VRDS-drivverk som både i egne konstruksjoner og i mange kostbare
modeller fra andre high-end produsenter, var kjent for sin
betydelige dynamiske kontrast. VRDS står da også for
Vibration-free Rigid Disc-clamping System. Disse drivverkene var da også langt mer solid bygget og betydelig
tyngre enn praktisk talt alle andre drivverk på markedet.
Det er neppe helt tilfeldig at vår egen dynamikk-freak,
Håkon Rognlien, endelig har slått seg til ro(?) med et
tungt drivverk fra Teac.
Selv har vi opplevd mange tidligere Teac-modeller som
en smule for røffe og tøffe. Uten å gå på akkord med
både tøffhet og betydelige dynamisk fraspark, så har den
nye Esoteric UX-1 så absolutt OGSÅ den finesse, finkornethet og oppløsning som vi forventer av en av markedets
dyreste CD-spillere, selv fra det relativt primitive 16 bits
CD-mediet. Og selv vår referanse Linn Unidisc 1.1, må
finne seg i å bli overkjørt på en rekke viktige punkter. I
særdeleshet i dypbassen selvfølgelig. men også ellers leverer Teac varene med atskillig mer dynamikk og fandenivoldsk morofaktor som i forhold gjør vår egen kjære Linn
litt fargeløs. Men denne har også en litt mer utstrakt
mellomtone med litt mer fylde i grunntoneområdet.
Det særdeles positive med den freskere Teac’en, er at
den omtalte gøyfaktoren også bryter igjennom på mellomdyre surrounddekodere som vi tidligere har kritisert som
litt "pudding", blant annet Parasound C-2. Med Esoteric
UX-1 låter det forbausende kontant og dynamisk både via
analog- og digitalinngangene.
Litt teknikk
Lasersystemet på selv den billigste CD og DVD-spiller er et
mirakel av moderne teknologi. Og i tillegg til et utrolig
raskt servosystem som plasserer seg korrekt i forhold til de
mikroskopiske prikker og streker på sølvplata, finnes her
også et datasystem som retter opp mindre feil ved å interpolere manglende informasjon. Det har selvfølgelig vist
seg at mekanisk dårligere lasersystemer som trenger mer
hjelp av datasystemet, konsekvent låter betydelig dårligere. Det er bedre å vite enn å tro!
Den mekaniske konstruksjonen på VDRS systemet er
bygget så solid at minutiøse mekaniske fleksinger unngåes. På det nyeste systemet har man også konstruert et
sinnrikt og unikt system som sikrer at laseren leser den
6/2005
75
inngraverte koden i korrekt vinkel, ikke mer eller
mindre skjevt hvilket utvilsomt gjør det vanskeligere å skjelne mellom prikk og strek.
Tolerant
Vi vil uansett forsverge at UX-1 godtar langt
mer støv og fettmerker på mine mishandlede
CD-plater enn noen annen spiller. Jeg registerer
også at mekanismen er uhyre rask og presis ved
skifte av spor. Derimot tar det fremdeles lengere
tid enn med rene CD-spillere å sette igang en
plate.
De doble Burr-Brown 24 bit D/A konvertere i
hovedutgangene er konfigurert slik at de glatter
ut de noe røffe trappetrinnene i 16 bits plater.
Mer uvanlig, finnes her også en
egen klokkeinngang for en eksternklokke for enda mer presis
avspilling. Med denne fidusen
kan man også senke hastigheten på de fleste filmer opptatt i
24 bilder pr. sekund men gjengitt i 25 bilders PAL standard.
Du med absolutt gehør har selvfølgelig hørt at nesten ALLE filmer avspilles med feil tonehøyd?
Og at selv Sean Connery kan bli
litt for lys i målet?
Forøvrig er det en typisk opplevelse av lyden fra UX-1 at den
virker mer detaljert, mer fokusert, mer transient, og generelt
med mindre avstand mellom
høyttalerne dine og studiomikrofonene. Dette uten at lydbildet
er lyst eller på noen måte
skarpt, noe som vanligvis gir en falsk illusjon av
bedre oppløsning og dynamikk.
For dyr?
Men Teac har i motsetning til Linn også vært
lure nok til å ha førsteklasses dekodere og 6
analoge utganger innebygd både for SACD og
DVD multikanal på sin marginalt dyrere spiller.
Uten særlige kompromisser- ikke engang når
det gjelder dynamikk- kan man altså spare en
kostbar dekoder og heller kjøpe en 6 kanals
analogpre, for eksempel den rimelige Embla
Jodis som vi omtalte i forrige Fidelity.
De fleste vil likevel gi blaffen og benytte sin
kostbare stereopre. Stereo fungerer som sagt
fenomenalt flott på musikk, og også på DVD-filmer. Og de som vil ha begge deler, takk, vil
kunne koble om Teac’en til 4 kanal, benytte en
integrert forsterker med egen volumknapp til
bakkanalene – og uten særlige ekstra utgifter
glede seg over surround på film og klassisk
musikk hvor romopplevelsen faktisk kan gi deg
noe ekstra. Men så var det denne prisen som
var på nivå med en nybil, da...
Tilbudspris
I brosjyren til Hi-Fi Center kjeden står denne
spilleren annonsert til kr.140.000. På den andre
siden kan du også få kjøpt storebroren P-01
med 2 mono D/A konvertere til kr. 400.000!
Hvis alt er relativt, jfr. Einstein,virker da plutselig prisen på denne 25 kilos sluggeren (som
76
6/2005
også gir deg et fremragende bilde), ganske
moderat. For så å gi ICA og Rimi litt konkurranse, (forsøk på å være morsom, savner smileys)
har så kjeden satt ned prisen med omlag 30%
til "tilbudspris" på kr.99.995, visstnok den rimeligste utsalgsprisen utenom Japan om man også
inkluderer 25% moms.
Fremdeles ikke noe "løp og kjøp" pris, kansje, men heller ikke så ille sett fra vinylfantastenes side. For det er da slett ikke uvanlig at en
"tung" vinylrigg koster langt mer enn dette? Og
er du så fremdeles så sikker på vinylens fortreffelighet at du tør å sammenligne for eksempel
den berømte "Harry Belafonte i Carniege Hall"
avspilt på en 100tusen kroners vinylrigg (husk å
lere teppe for å kamuflere hørbare digitalfeil.
Klangbalansen kan altså minne mye om vår
dynamiske "budsjettfavoritt" Cambridge Azur til
et par tusen kroner.
Likt og ulikt
Dette høres muligens ikke ut som noe betydelig
komplement, men på samtlige andre parametre
er Teac selvfølgelig klasser bedre, inkludert en
dynamisk kontrast hele veien pluss en bass
som på samme utstyr gir deg gratis (hm...)
supersub’er og en generell detaljering som
avslører Cambridge som en vellykket avart av
reiseradioen. Man kan gapskratte ved tanken
på de mange tullete "eksperter" som i sin tid
spådde – og hadde såkalte vitenskapelige beviser for- at alle CD-spillere
ville låte helt likt! (Disse "ekspertene"
burde bli tvunget til å lytte på både
Rimispillere og UX-1 flere timer hver
dag!) Cambridge er Rolls Royce i forhold til de greiene som selges på Rimi
og Rema! Lar VI oss lure like lett av
ting vi har mindre greie på?
CD/DVD
inkludere både pickup, arm og RIAA-trinn) med
både 16 bits versjonen og den nye SACD versjonen avspilt på Esoteric UX-1? Det er neimen
ikke jeg! Uansett blir ikke resultatet noe entydig
for eller mot digital/vinyl, men heller et oppgjør
mellom mer eller mindre vellykkede produkter i
ulike prisklasser!
Dynamisk dypbass
Det er ikke tilfeldig at jeg sammenligner denne
spilleren med en tilsvarende kostbar vinylrigg.
Lyden er på mange måter ganske lik slik som
jeg erindrer analoglyden generelt, bortsett fra i
dypbassen som er kolossalt mye bedre og hvor
grunnstøyen er dramatisk mye lavere! Ja, dette
selv i forhold til Forsell-riggen din, Gunnar!
Dypbassen på UX-1 er simpelthen betydelig
mer dynamisk enn man tidligere har hørt den,
nesten uansett pris og medie! Sjokket er likevel
hvor tydelig man kan høre at her er et hav av
avstand til grunnstøyen og hvordan dette skaper nytt liv i hermetikken. Samtidig er også
resten av frekvensområdet uvant stramt, men
uten å miste dynamikk eller nivå. Denne spilleren gir seg ikke på blanke messingen, som forøvrig låter glitrende livsbejaeende og dynamisk.
Heller ikke diskanten er beskjeden, men kanskje
ikke fullt så kontrollert som på Linn Unidisc.
Men heller morsom enn litt feig?
For også øvre mellomtone har beholdt denne
litt friske og dynamiske ståpå lyden som de fleste CD-produsenter har gjemt under et litt snil-
Det er liten tvil om at det er lettere å
konstruere en optimal CD-spiller enn
en DVD spiller som også skal avspille
CD med "nesten" like bra lydkvalitet.
Her skal man ha en motor som skal
klare 4-5 ganger så stor hastighet, 4
ekstra DAC’er, og et avansert billedkrets med eller uten linjedobbler samt
komplekse programmer som rydder
opp i bildet. Og nå snakker jeg om et
gedigent bilde på flere meters stort lerret med
en kvalitet som konkurrerer med de store kinoene men oppleves ved siden av barskapet i din
favoritt lenestol. Når man så også skal avspille
DVD Audio med 6 analoge utganger pluss DSD
(SACD) som krever et helt eget dekodingsystem,
er det ikke merkelig om den generelle prisen
fyker i været uten at CD-avspillingen nødvendigvis blir særlig bra.
Det forbausende er at disse ekstremt komplekse multispillerene fungerer såpass bra på CD
som de faktisk gjør. Hemmeligheten er selvsagt
er at prisene holdes nede på grunn av beinhard
konkurranse og det betydelige antallet DVD
spillere som etterhvert produseres i forhold til
rene CD-spillere. Men selvsagt er det grenser for
hvor langt dette kan tøyes. Og desto dyrere spillere, desto mindre fordeler av masseproduksjon.
DVD eller SACD?
Estoric UX-1 leveres da også en tvillingspiller
uten bildedel og DVD-avspilling. Denne har da
ytterligere forbedrede DAC’er og andre mer eller
mindre hørbare lydforbedringer. Denne har vi
aldri hørt, men lydkvaliteten på DVD-versjonen
er uansett så imponerende bra at vi ingenting
savner. Og gleden av glimrende lyd med tilstrekkelig dynamikk(!) – også på konsertvideoer og
andre filmer – er et uventet pluss! Også for de
fleste stereofriker som er villig til å svelge en
kamel eller to, vil jeg tro...
Selv om denne maskinen gjerne anbefales
også til 2 kanals anlegg med et storslagent rom som vil lure mange til å
tro at du spiller multikanal, så er det i ekte surround med minst 4 kanaler at du opplever den presise lokalisering, dimensjonering og andre viktige informasjoner om opptakslokalet som jeg hittil har savnet i multikanal. Sanheten er at god stereo hittil har gitt meg betydelig bedre fokus
og informasjon om konsertsalen enn alle multikanalsopptak, selv om
disse har hatt andre imponatorfaktorer. Men om rommet i ekte surround
ofte har vært imponerende stort, så har det sjelden eller aldri vært helt
presist fokusert, selv i besteplassen med lik avstand til alle høyttalere
som alle helst bør være identiske jfr. SACD.
www.norskhificenter.no
Ring tlf. 32 87 35 96 / 92 89 57 73, kl. 12.00-17.00
Vi er spesialister på matching, som er det viktigste for
å få god lyd.Vi tilbyr deg superkombinasjoner
du neppe har hørt maken til.
Gigantisk lydbilde
Med Teac Esoteric UX-1 (Og med kombinasjonen Theta og Linn, faktisk!) er multikanalbiten endelig på plass i super high-end klassen.
Surround er simpelthen fenomenalt flott på sitt beste. Men altså svært
kostbart! Hvem andre enn undertegnede trodde at high-end "hjemmekino" kunne settes sammen av avdanka hi-fi greier og fremdeles ha tilnærmet optimal kvalitet i alle parametre? Problemene forstørres selvsagt med stadig større lydbilder. Og i ekte surround kan lydbildet bli
gigantisk! Det er bare det at vi hi-fi entuasiaster har lært noen triks eller
tre som gjør at våre kompromisser – også i stereo – kan skape et hjemmekinoanlegg som spiller fletta av pinglegreiene til kinofolket!
Produkter som Theta Casablanca og Teac Esoteric UX-1 viser uansett
at det fremdeles er et betydelig stykke vei til toppen av kransekaka.
Selvsagt er det galskap å betale like mye for denne tungvekteren som
innkjøpssjefen på Rimi betaler for en hel container med billige DVD-spillere. Dette selv til den nye, lavere utsalgsprisen gjennom Hi-Fi Center
kjeden.
Konklusjon
Det finnes helt sikkert CD-spillere fra kjente high-endere som Burmester,
Krell, McIntosh, Wadia og andre som i det minst er i nærheten av lydkvaliteten til Teac UX-1 -og det til nesten halve prisen. Selv "vår egen"
MC-1 fra Electrocompaniet er i omtrent samme kvalitetsklasse som
Teac, men med litt ulike parametre. Men INGEN av disse har helt den
samme hardtslående og livsbejaende dynamikken og den helt unike
dypbassen. Og ingen kan også spille DVD-plater i multikanal med det
flotteste bildet – uten hjelp av ekstra linjedobbler – som jeg har sett på
min Sony G-70 8 tommer 3-rørs. Etter å ha funnet den "perfekte" surrounddekoder, finner vi altså i samme blad at vi kanskje kan klare oss
uten, men da med denne multispilleren?
For i tillegg til å spille CD-plater med både bravur og finesse, så fikser
UX-1 både DSD (SACD) og alls slags DVD formater minst like godt til 6
analoge utganger. Dette gir deg en betydelig frihet til å utvide til full
surround i takt med inntektene og i takt med at relativt rimelige analoge 6 kanals forsterkere endelig er på vei også her hjemme. Men dropper
du senterkanalen – hvilket lett justeres i menyen til UX-1-kan du ta
utgansgpunkt i din eksisterende high-end pre for så å benytte en integrert forsterker til bakkanalene. Nå du dropper den kritiske senterkanalen, kan du balansere surroundlyden manuelt på 5 sekunder!
På denne bakgrunnen er UX-1 rett og slett BÅDE en fantastisk CDspiller OG en snarvei til super high-end hjemmekino og surround med
livsbejaende dynamikk, et fenomenalt rom og det beste bildet jeg har
sett uten ekstra hjelpemidler!
Pris kr. 99.990,- (kampanjepris)
Forhandler: Hi-Fi Center Kjeden
Pathos Inpol 2 2x50w ren klasse A!
AVI 2x175w
Triangle
CELIUS Es
Vi selger:
Antique Sound Lab, Audio Valve, BAT, Consonance,
Dynaudio, Eastern Electric, Lector, Musical Fidelity,
Pathos, Patos, Quadraspire, Royd, Synergistic Research,
Triangle + mye mere.
S e c o n d o p i n i o n , Te a c E s o t e r i c U X - 1 :
Trøkk og troverdighet
Herlig, herlig – men farlig farlig. Det er vel omtrent sånn
man kan betegne det å skrive en second opinion basert på
et relativt kort bekjentskap.
eg må også si at det er befriende herlig ikke
å skulle beskrive Esoterics multispiller rent
teknisk! Stort mer omfattende og komplekst
enn UX-1 multispiller er det vanskelig å få
det. Jeg har derfor nøyd meg med å ta en vurdering av spilleren som ren tokanals musikkformidler:
J
Ballespark med silkepote
Esoteric er jo high-end divisjonen av mer etablerte TEAC. Dermed ingen overraskelse at de
leverer en helt vanvittig kompakt og solid kasse
med vekt et sted i 25 kilos klassen. Jeg har sjelden sett noe så dønn solid og samtidig smakfullt designet. Det er nesten som om hele boksen skulle være dreid ut av en eneste solid aluminiumsblokk!
Legg til at den er meget funksjonelt bestykket
og fjernkontrollen fungerer ditto. Det er nesten
flott at skuffen tar litt tid å åpne og lukke, for
det er en ren nytelse å se og høre den presisjonen i arbeid. Til og med de integrerte tre føttene
er av en meget høy klasse. Så vidt jeg kan forstå, dreier det seg om en lukket spike løsning á
la Soundcares,
Lydmessig har TEAC aldri vært redde for å
legge litt trøkk og pondus i sakene, men samtidig har det ofte manglet litt finesse og glatthet.
78
6/2005
Merkelig nok, har mye av samme signatur også
gjort seg gjeldende for blant annet Wadia, som
har brukt TEACs mest avanserte VRDS drivverk i
sine dyreste spillere. Dog med unntak av at de
dyreste Wadiaene vel neppe har manglet oppløsning heller.
Umiddelbart var det da også lett å gjenkjenne
trøkket fra UX-1. Den oser testosteron lang vei,
men har samtidig den etterlengtede finessen
som gjør den til en spiller helt i verdensklasse.
Ved ettertanke kan jeg faktisk ikke si jeg har
hørt det bedre i mitt hjemlige oppsett.
Nå er jeg jo så heldig å besitte en spiller som
på alle måter må kunne sies å befinne seg i
samme klasse, nemlig Bladelius Gondul 3. Både
pris, formathåndtering og generell kvalitet ligger
i samme leie. Til og med Burr and Brown 1704
dac’ene har de felles. Det er likvel et par ting
som skiller: Byggekvaliteten på Gondul er meget
god, men likevel i en helt annen og mindre
imponerende divisjon. Videre har Gondul en
kanon forforsterker innebygget, noe Esotericen
ikke har.
Altså: Det var duket for en liten duell i casa
de Mørch.
Duellen
Testen ble gjennomført delvis med en innlånt
av Vidar Mørch
passiv DP, og delvis ved å koble rett i EAR 509
monoblokkene, da disse har innebygget potmeter på utgangene.
Det ble en delvis frustrerende duell, for min
del. Trøkket i Esoteric UX-1 er simpelthen så
enormt livsbejaende, at jeg ble litt satt ut. Det er
en del mer pondus og dynamikk i bassen på
denne, enn det som kommer ut av Gondulen.
Den samme ekstra fylden kan spores et stykke
oppover i mellomtonen, selv om forskjellene
mellom de to spillerne flates ut videre oppover.
Som skrevet, kan jeg aldri huske å ha hørt et
TEAC produkt med den flotte oppløsningen og
balansen mellom åpenhet og varme, som med
UX-1. Likevel kommer den nok her til kort mot
Bladelius Gondul. Med andre ord, kan dette slaget fort handle om en prioritering mellom eleganse eller tøffhet. Tenker man livelyd og forsterket lyd (som motsetning til akustisk), må vel
Esoteric sies å ligge et lite hakk nærmere det
realistiske. I tillegg, er det jo et spørsmål om
man ønsker en spiller med innebygget forforsterker. Uten den, er jeg redd jeg selv ville gått
for trøkk & troverdighet fra Esoteric.
Uansett snakker vi om enorme musikkformidlere, og det er bare å gratulere TEAC med det
som må være deres beste produkt på mange,
mange år!
Budsjettreferansen:
Det svakeste ledd
Forsterker eller høyttalere? Hva skal du
prioritere? Fidelity er på evig jakt etter
svarene på de viktige spørsmålene!
Av Anders Rosness
forrige nummer brukte vi halvparten av budsjettet på en stor forsterker kombinert med et par billige høyttalere til sensasjonelle 2000 kr
per par (ikke kr 3390 som det feilaktig ble oppgitt i testen) – Atoll
IN100 og Tannoy Fusion 1 – med overbevisende bra resultat. Vi fikk
et anlegg med høy WAF-faktor, stort lydbilde og imponatoregenskaper.
Denne gangen går vi motsatt vei – en relativt billig forsterker kombinert med kvalitetshøyttalere til mer enn halve totalbudsjettet.
Min interesse for hi-fi tok først skikkelig av da jeg begynte å bygge
høyttalere tilbake på 70-tallet. Det var i den forbindelse jeg fikk min første leksjon i forsterkerens betydning for lyden.
Jeg hadde strevd i ukevis med sponplater, sag og drill før jeg endelig
kunne kople opp mine IMF Studio transmission line høyttalere bygget
etter originale tegninger hentet fra fabrikken i England. Denne høyttaleren var 3 veis, basert på KEF B200/B110/T27, og var relativt tungdreven. Skuffelsen var formidabel da lyden endelig ramlet ut av høyttaleren.
Konklusjonen ble at vi måtte ha gjort noen feil med byggingen – det
kom jo nesten ikke et pip ut av den digre kassa! Forslag om å destruere
dem ble nær tatt til følge, men heldigvis besinnet jeg meg og tok dem
med hjem for tweaks og utbedring. Problemet lå selvfølgelig på forsterkersiden.
Den lille Philips forsterkeren vi brukte første gang leverte anslagsvis
rundt 7-8 W FTC i 8 ohm – (30W - DIN45500). Det var nemlig på den
tiden transistorwatt var dyre, og lå langt utenfor budsjettet til en 15
åring med ekstrajobb på den lokale kolonialen. Forespørsler hos forhandlere førte til råd om å kjøpe HK Citation eller Crown forsterker for å
dra høyttalerne med – det kunne jeg bare drømme om. Jeg prøvde
Tandberg TR-1000 receiver (50W DIN) som jeg kjøpte på bruktsiden i
Aftenposten, og det gikk sånn nogenlunde bra. Men, for å gjøre en lang
historie kort – det var først da jeg koplet på The 2 Channel Amplifier fra
Electrocompaniet at jeg oppdaget hvor bra de faktisk kunne spille! Og,
jeg lærte mye om samspillet mellom forsterker og høyttalere underveis.
Pengene jeg hadde "spart" på å bygge høyttalere selv, måtte jeg investere flere ganger på elektronikk, men den utilsiktede bieffekten var et
solid angrep av hi-fi basillen.
I
NAD 352 integrert forsterker
En av mine første erfaringer var nettopp at forsterkeren er helt avgjørende, uansett om høyttalerne er aldri så bra. Mange ganger har jeg fått
bekreftet dette, ikke minst i testen i forrige nummer – hvor en liten billig
Tannoy kombinert med en klasseforsterker (Atoll) spilte sjokkerende bra.
Hi-Fi Klubben opplyser at NAD 352 er en svært kraftig forsterker, og at
den "i praksis" yter langt mer enn de 80 statiske watt den er oppgitt til.
Til oppgaven i denne testen, som innebærer å dra en relativt tungdreven
og kresen høyttaler, kunne den kanskje være et røverkjøp?
Rent utstyrsmessig leverer NAD 352 varene – dette er en rett fram
integrert forsterker med fjernkontroll – riktig bra med inn og utganger
inkludert pre out/main in, greie høyttalerterminaler og kjent design.
Fargen og finishen kjenner man umiddelbart igjen. Her er det altså 80
6/2005
Testanlegget
CambridgeAudio Azur 640C
CD-spiller – kr. 2998.NAD 532 integrert forsterker
– kr. 3998,DynaBel Exact høyttalere
– kr. 10.000,- (byggesett)
Target TT24 sokler
– kr. 1000,Kimber høyttalerkabler/Monster
Interlink – kr. 3000,-
6/2005
81
som vanlig for NAD - no nonsense tvers
gjennom, selv om plast ser ut til stadig å vinne
nye seire på bekostning av metall hos denne
produsenten. Det bør dog ikke være noe problem for de lydmessige prestasjoner – kanskje
tvert i mot?
Prisen på fire laken for 352 innebærer at
NAD nå ikke lenger kan sies å være utpreget
billig i forhold til konkurrentene. Det fins plenty
forsterkere fra fjerne Østen, og fra produsenter
litt nærmere vår kulturkrets er en rekke konkurrenter. Ikke minst er Thule IA60 – vår referanse relativt nær med sin pris på 4998.-, også
Marantz og Atoll (se forrige nummer) har alternativer hvis man legger på litt mer. Men det skal
vi komme tilbake til.
relativt høye forventninger da jeg koplet den til
DynaBel Exact.
La oss si det med det samme: Dette anlegget
lyder greit. Det er pent, godt oppløst og rimelig
detaljert, med en relativt bred frekvensgang. Her
er nok noe bedre nyansering i topp og bunn
enn en del konkurrenter til prisen, men dynamisk har det et stykke å gå. Umiddelbart virket
lyden OK, men den viste seg å være langt fra
opphissende. For å være på den sikre siden lot
jeg anlegget stå å gå et par døgn før jeg igjen
satte meg ned for å lytte. Det ga nok en liten
forbedring, alt kommer greit igjennom, men
musikken mangler overskudd og vitalitet. Det
ligger liksom en grå hinne over hele lydbildet –
det er noe som ikke riktig slipper løs. I gang
DynaBel Exact
DynaBel Exact er en høyttaler med ekte high end
ambisjoner. Her er det
meste gjort maksimalt til
prisen: usedvanlig påkostet innmat, solide kabinetter, asymmetriske avrundede fronter og toppkvalitet
tvers gjennom - fra terminaler og innvendig kabling
til et delefilter med komponenter for hver eneste
krone. Kabinettet framstår
som bunnsolid –
bass/mellomtoneelementet
er for eksempel. skrudd
fast med hele 8 skruer. Og
denne høyttaleren er solid.
Frontbaffelen har en tykkelse på hele 30 mm,
mens resten av kabinettet
er 22 mm – alt i MDF.
Eltek, som står bak
produktet, har gjennom
flere tiår vært ledende på
byggesetthøyttalere og komponenter til slike.
Ikke så rent få, inkludert meg selv, har gjennom
årene gjort tweaks og oppgraderinger ved hjelp
av komponenter fra deres rikholdige utvalg – og
på basis av spisskompetanse som denne virksomheten besitter. La meg si det slik: det preger
også denne høyttaleren, ikke minst med dens
gode bestykning til prisen. Her får man virkelig
innmat for kronene – bare sjekk ut biwiringsterminalene – de kan man godt anvende på høyttalere til den mangedoble pris!
Elementene kommer fra Scan Speak, og er av
førsteklasses kvalitet til prisen. Diskantdomen er
håndcoated, og har det samme bakkammeret
som den mer berømte Revelator. Alt i alt en passelig eksotisk og spennende utfordrer til PSB og
Tannoy – og en god del dyrere enn det vi hittil
har hatt med som høyttalere.
Lyden av "greit nok"
Vitalitet pleier jo å være blant NAD forsterkernes bedre sider, og i og med at Exact ikke akkurat er den mest følsomme partneren regnet jeg
med at det ville komme godt med. Jeg hadde
82
6/2005
med tweaking, men heller ikke kabelbytte
kunne endre noe særlig i positiv retning. Jeg
prøvde å skru opp litt for å få foten til å gå,
men måtte bare innse at anlegget stanget i
taket ved kraftig nivå. Alt i alt litt skuffende –
NAD er jo kjent for å levere vitalitet i lassevis!
Rett og slett litt kjedelig – en sjekk mot kombinasjonen Atoll/Tannoy (se forrige Fidelity), var
heller ikke oppmuntrende. Riktignok er bassgjengivelsen bedre og dypere, men selv mine
barn foretrakk kombinasjonen med de små billige høyttalerne og den (kjerne) fysiske franske
Atoll forsterkeren. Dette på grunn av ren spilleglede og overskudd i gjengivelsen. Her var de
dynamiske bremsene vekk, og morofaktorene
vendte tilbake.
Neste sjekk ble kombinasjonen Atoll/Exact.
Det ble rått parti, og det tok lang tid før jeg
igjen koplet dette ned. Her var det liv, her var
det vitalitet og spilleglede. Og – med
Electrocompaniet ECI-4 – musikkgjengivelse på
et nivå som får CD-stablene ved anlegget vokse
til uante høyder hver eneste kveld. Spillegleden
er tilbake i huset!
Konklusjon
En liten survey blant skribentene i Fidelity i forkant av denne testen bekreftet mine anelser om
utfallet. Mange har nok erfart at forsterkeren er
anleggets svakeste ledd. Kombinasjonen
Exact/NAD 352 gir en lyd som kan kalles typisk.
Kontrollen over høyttaleren svikter, og dermed
blir lyden uengasjerende og mindre naturtro enn
ønskelig. Dynamikk er og blir helt vesentlig for
høy naturtrohet, og ettersom kvaliteten på det
rimelige utstyret blir bedre, vil kravene til det
beste utstyret på dette området bare øke.
Det er ingen tvil om at DynaBel fortjener en
bedre forsterker. Dessverre er det nemlig først
med Electrocompaniet ECI4/5 disse høyttalerne
virkelig lever opp til sitt potensiale. EC/Dynabel
er en kombinasjon
med hauger av dynamikk, nøytralitet,
detaljer og oppløsning. Den spiller
(dessverre) buksene
av alle budsjett
anlegg kandidater så
langt, her er en
naturtrohet og troverdighet som vekker
tilhørernes interesse
umiddelbart. Men det skal den jo også
når man tar prisen
med i betraktning –
ca. 36.000 kr – det
sprenger jo dessverre
referanseanleggets,
og mange dødeliges
budsjett.
Vi i Fidelity har
ofte opplevd at gode
høyttalere ikke får ut
sitt potensiale pga
feil forsterkervalg.
Hvis du kjenner igjen
beskrivelsen av lyden over, og har hatt mistanker i en slik retning, kan det være på tide å
teste noe nytt i heimen. Man kan fint leve med
en dårlig forsterker i en periode, men en oppgradering vil tvinge seg frem såfremt man ikke
slutter helt å lytte til musikk. Uansett får man jo
dårlig valuta for investerte kroner.
Dette i motsetning til konklusjonen i forrige
nummer – Atoll/Tannoy var til å leve med som
det var – og virker dessuten som en fabelaktig
naboimponator. Vi er etter dette fristet til å si at
man vanskelig kan få for stor forsterker, uansett
høyttaler. Selv om det er de mer iøyenfallende
høyttalerne som vies størst oppmerksomhet.
I neste nummer vil vi sammenligne de
to “skeive” anleggene med referanse
anlegget.
G Gjesteskribenten: Ragnar Aas
S
g l o b e t r o t t e r, m u s i k ke l s ke r o g s t j e r n e k i k ke r
Veien er målet
Jeg hørte på radioen en som mente at de som sa de likte all
slags musikk ikke lyttet på den. Sukk! Livsløgner, livsløgner. Jeg
har alltid likt all slags musikk. Og dette er noe jeg har prøvd å få
anlegget mitt til å formidle.
eg trenger noe som kan spille Knut Buen i
ene øyeblikket, for så å rocke med P.O.D. i
det neste. Stille kosing i sofakroken med
Norah Jones, eller et herlig luftgitar-riff med
Jimi Hendrix. Boccherini eller Nick Cave. For så å
avslutte i lett ettertenksomhet med Leonard
Cohen eller Odd Børretsen.
J
Fishy Fisher
Etter konfirmasjonen kjøpte jeg min første plate.
"ELO 2" av ELO. En kjempespennende plate
som ble spilt daglig på så høyt volum som jeg
turte i fare for at opphavet skulle erklære hjemmets Hitachi som off limit for meg.
Slik levde jeg lykkelig frem til jeg ble student.
Jeg fikk med Hitachi’en som student-gave da
jeg flyttet. Det var ingen hjemme som hadde
bruk for den.
Som student leste jeg ofte i blader om de
fantastiske komponentene som ville bringe
audio nirvana til "en stue nær deg" om du bare
hadde grunker nok.
Men siden jeg også hadde andre hobbyer
som tok sin del av den slunkne student-kassen
min, så ble det ikke så mye hifi de første årene.
Den eneste investeringen min disse årene, var
en Fisher CD-spiller fra Elkjøp. Den kosten meg
under 1000 kroner og varte akkurat lenge nok
til at garantien gikk ut. Tror det var måneden
etter. Da sviktet den totalt. Skuffet og desillusjonert satt jeg der med en liten samling cd’er og
ingen spiller.
Hi-Fi Klubben
Som fattig student med lån som kom til å forfølge meg til jeg fant de første grå hår i det som
var igjen etter tidlig hårtap, var det ikke så mye
mer jeg kunne gjøre enn å ta til takke med budsjettkomponenter fra Hifi-klubben. Disse var
imidlertid av langt høyere kvalitet enn Elkjøpkomponenter. Hvert semester, rik på nyhentet
studielån, kjøpte jeg en ny komponent, og levde
på nudler og hjemmebakt kneipp resten av
semesteret. De siste ukene i hvert semester ble
det mye spaghetti og ketchup. Og hjemreisen til
ferien måtte sponses av opphavet.
Etter hvert satt jeg der med et nesten komplett anlegg. En Denon receiver, ditto cd-spiller
og kassettspiller. Høyttalerne var fremdeles de
gamle fra Hitachi’en. De som hadde vært brukt
siden jeg brukte bleier. Så noe manglet. Men
studiene, og dermed statens "støtte" fra
Lånekassen, opphørte før jeg fikk kjøpt høyttalere...
Romfart og B&W
Så, en vakker vinterdag, etter å ha tatt en tre
måneders loffetur i Sør-Amerika, levert hovedoppgave i romfysikk og svettet foran sensor på
muntlig, fikk jeg jobb i Oslo. Og dermed hadde
jeg økonomi i overflod. I hvert fall føltes det slik.
Et par B&W høyttalere ble innhøstet fra den
lokale pusheren sammen med bedre kabler til
hele anlegget.
Men som alle audiofile vet, så vil en etter
hvert sitte der som en sjalu kvinne og være
overbevist om at noe er galt. Så jeg skjønte
etter hvert at skilsmisse fra det gamle var eneste
alternativ. Etter en tur på de lokale hifi-asylene i
tigerstaden, fant jeg ut at rør var det som rørte
84
6/2005
mest- i sjelen. Men
slike forsterkere var
dyre. Svært dyre.
Med mindre en
hadde satt sin fot i
en loddebolt før. Da
kunne en få dem
ganske rimelig. Etter
mye søking på nettet, lesing av anmeldelser, og skryt fra
leverandører, ble
byggesett fra Audio
Note til slutt tingen.
Bygg selv
Forforsterkeren ble
bygget først. Jeg satt
en hel helg og loddet. Fulgte nøye
anvisningene.
Sjekket, dobbeltsjekket, og trippelsjekket
alt. Klokken 3 natt til
mandag, med svak
tendens til dobbeltsyn og røde øyne, var jeg klar for å sette på strøm og skru den på. Det
var en lett nervøs stemning da jeg vippet bryteren. Det sa ikke pang.
Men det sa "zzzzzzz", og røyk kom fra likeretteren. Jeg fikk skrudd av
fortere enn svint. Noe var galt. Men jeg fant ikke ut hva. Jeg fikk kjøpt
en ny likeretter fra Elfa. Loddet den inn. Sjekket på nytt. Ny test. Denne
gangen skjedde intet. Jeg satte i rørene, og skrudde den på. Kun to av
rørene glødet. Jeg ble kjempeskuffet. Hadde brukt mye tid på å skru
sammen alt, og det at jeg nå måtte ta ut alt fra forsterkeren og sjekke
loddinger for andre gang var ikke noe jeg hadde spesielt lyst til.
Men en rask telefon til Audio Note i England løste saken. Det var en
sannsynligvis en feil-lodding, fastslo de. Og de fortalte meg hvor jeg
skulle se. Jeg fant raskt feilen. Jeg hadde loddet glødestrømmen på feil
pinne. Slik går det når en sitter til langt på natt, og prøver å studere
tegninger bak-frem. Nytt forsøk. Det sa ikke "zzzzapp!" Det glødet i
rørene. Det hylte ikke i høyttalerne av feilkoblet elektronikk. Men jeg
fikk nesten hjerteinfarkt da rørene begynte å kneppe og klinge. Det var
glasset som ble varmet opp. Etter at jeg hadde konstatert dette og fått
ned igjen pulsen, koblet jeg den til Denon’en. Den funket. Den funket
bra. Den låt bra. Den var fantastisk i forhold til det jeg hadde fra før.
Selv om jeg kjørte den via den gamle Denon’en, låt den bra.
Effektforsterkeren stod så for tur. Den ble loddet sammen på en ny
helg.
I motsetning til forforsterkeren, fungerte denne på første forsøk. Jeg
koblet dem sammen, og sammen skapte de englesang. De 10 wattene
den leverte holdt i massevis for meg. Jeg har aldri hatt behov for å riste
murpussen av veggene.
Vekkelse
Det året ble enda bedre enn det forrige. Jeg inviterte venner og bekjente
til vekkelsesmøter i stua. Skeptikere som mente at audiofile var enten
gale, idioter, døve eller helst en kombinasjon, ble sittende med gapende
munner og knuste livsløgner...
Så var det resten av kjeden. Nye kabler ble innkjøpt. Noe lagde jeg
selv. En av disse var en flettet høyttalerkabel laget av 54 individuelle
ledere. Jeg brukte en hel helg på å flette dem. Jeg tror ikke en gang rastafarier har så mye fletter som det er i denne kabelen. Kabelen var snill.
Rullet pent av på toppen. Den var bedre enn de jeg hadde kjøpt.
Etter en brann i sentrum, var en del utstyr ute for "brannskadesalg",
selv om det strengt tatt ikke hadde vært i den forretningen brannen
hadde vært. Jeg var på plass raskere enn en laoter kan si "Sabaidee
falang!". Ny cd-spiller kom i hus. En Pioneer PDS-06. Enda et løft opp i
er i gang. Pulsen øker. Tennene løper i vann.
Riaa-trinnet er blitt noget skjevt i lydbildet.
Dårlig lodding, sannsynligvis. Jeg har ikke lyst å
begynne å lodde om igjen alt. Så jeg har tatt
avgjørelsen om å begynne på nytt. Fra grunnen
av. Helt ny forforsterker. Med riaa selvsagt. Men
denne gangen egen konstruksjon.
Veien er målet
den n-te himmel i forhold til den gamle, slitne
Denon’en. Spilleren ble etter en stund utstyrt
med ny dansk presisjonsklokke. Den gav ikke så
mye forbedring som jeg hadde håpet, men noe
var det.
Loppemarked
I de neste årene ble det en del turer på loppemarked for å se om jeg kunne finne meg en
platespiller. Jeg fant en del, og de fleste ble
solgt for under 100-lappen. Ingen vil ha dem
lenger. Og foreldre og skolebarn på slike marked
har ikke peiling på hva slikt er verdt.
Det beste kjøpet var en Sanyo-spiller. Tung
som rakker’n, og stabil. Jeg fikk den for 50 kroner siden phono-pluggene var fjernet. Jeg kjøpte
nye, i tillegg til en ny pickup. Dette var noen
annet! Detaljene fra rillene fosset ut. Den var
nesten 3D. Jeg elsket vinyl!
Så, en vakker vårdag, kom en Linn Sondek
LP-12 på plass på toppen av racket. Den var
innkjøpt brukt av en fyr med for liten platesamling og for mye familie. Denne inspirerte meg til
å begynne seriøs innhøsting av vinyl fra pusherne i byen, og på nett-auksjoner. Det var overraskende mange som skulle selge store samlinger
for en slikk og ingenting. Jeg høstet inn masse
klenodier og førsteutgivelser fra både Fleetwood
Mac, Eagles og mye annen, ukjent og spennende musikk i alle sjangere.
Samlinga passerte 1000 før en dame kom inn
og rynket på nesen. Et gulv fullt av lp’er var ikke
det hun så som en god investering for fremtiden.
Tung hi-fi
Det hele hadde til nå stått på en kul plattform
fra HifiKlubben. Denne var ikke helt etter min
smak lenger, og jeg bestemte meg for å bygge
en etter eget hode. Jeg fant noen kraftige
gjenga stenger med tilhørende muttere og skiver hos Biltema. Disse skulle fungere som bein.
Så fikk jeg skåret MDF-plater til hyller hos en
lokal trelast-handel. Jeg boret hull til å tre
stengene igjennom, og monterte det hele sammen. Jeg begynte monteringen inne på hobbyrommet. Etterpå skulle jeg løfte den til en litt
bedre plass. Jeg klarte knapt å løfte den! Lyden
86
6/2005
fikk heldigvis et lite løft også. Hvor mye er jo alltid usikkert. Ting en gjør selv, har en tendens til
å være fantastisk. Med et par strøk lakk, så de
pene ut også. I tillegg tok jeg en ide fra noen på
nettet : Ta noen "slow’e" squash-baller. Del
dem i to, og bruk dem som dempeføtter under
elektronikken.
Så ble det huskjøp, bilkjøp og slikt. Og lommeboka ble like slunken og dvask som en farsekebab fra matvogn etter en kveld på byen. Og
platesamlinga og anlegget stod på stedet hvil i
et par år før jeg tok til vettet.
Den enes død...
Den siste investeringen
kom i fjor sommer. Da
gikk en lokal forhandler
konk, og som en gribb
over et råtnende lik,
svermet jeg rundt det
som ble solgt. Jeg fikk
god bruk for erfaringen
jeg har med å prute i
Utlandet. Jeg nektet å gi
meg før jeg fikk det jeg
ville til en pris jeg var
fornøyd med. Klagde på
alt mulig for å få presset
ned prisen ("Det er støv
på den! Folk har trykket
feite fingre på den!").
Så nå står en Vincent
cd-spiller og gløder i
mørket sammen med et
par Audio Pro høyttalere. Det er en fryd å
sette på en cd eller lp.
Men fremdeles hyler
lyd-ulvene i gatene. De
er ute etter nytt bytte.
De værer ferskt blod.
Forsterkerne mine er
gamle. De ser det. Selv
med nye rør er de slitne.
De lukter det. Venter på
det riktige tidspunktet til
å slå til.
Jakten på nytt utstyr
Loddebolten min er varmet opp. Delene er kjøpt
inn. Snart er jeg i gang. Audio Note’ene er klar
for et nytt hjem når jeg har fått sniffet loddetinn
lenge nok. Hvis jeg ikke får solgt dem, så havner
de vel i ett eller annet godt hjem i kretsen rundt
meg. Effekten skal byttes ut med en delvis selvkonstruert hybrid. Denne skal yte en del mer
enn Audio Note’n, men det jeg er mest ute
etter, er en ny lydopplevelse. Rør i inngangen og
audio-MOSFET på utgangen. Med overdimensjonert strømforsyning og enkelt design som ligner mer på en triodeforsterker enn en transistorforsterker. Jeg gleder meg.
Så skal jeg ende det hele med en ny, selvbygget d/a-konverter. Med rør, selvsagt. Jeg kjøpte
inn alle delene for mange år siden, men kom
aldri til å begynne på den. Dertter skal jeg
bygge meg en platespiller. Og kanskje cd-spiller.
"Så når er du fornøyd?" hører jeg den vise
spørre.
"Aldri!" er svaret mitt.
Veien er målet. Og den er herlig å vandre
på...
Carlsson OA 58:
Larsens Carlsson
Carlssons "allemannseie", den legendariske, lille OA
50 finnes ikke mer. Men fortvil ikke kjære leser (og lytter!), for OA 58 er redningen. Og alt er bedre enn på
forgjengeren, sier produsenten. Har vi hørt den før?
88
6/2005
Av Håkon Rognlien
[email protected]
n av mine innvendinger mot OA 50-konseptet er åpenbart ivaretatt med OA 58,
ettersom denne er en god del høyere enn
sin forgjenger. Ergo slipper vi dette "skjeve" pianoet når vi sitter i vår normale lytteposisjon. I kortform, kan vi si at denne høyttaleren i
det minste tar et lite skritt i en mer konvensjonell retning. (For historikken, se artikkel om
modifikasjon av OA 50.) Men tro uansett ikke at
ordet "konvensjonell" dekker denne høyttalerens egenskaper videre godt! For som tilfellet
E
var med OA 50, stiller også denne en del vedtatte hifi-sannheter et stykke ut på sidelinja.
Bygd for de nordiske hjem
Ettersom plasseringen skal være nær veggen,
og kassa er smal og slank, er nok dette en klar
favoritt på hjemmebane, ute av både syne og
sinn, forhåpentligvis. Finishen er grei nok, tilgjengelig i cherry og svart. Kassa tar selvsagt
opp noe større rom en de innvendige 22 liter,
husk at her sitter elementene på toppen, slik at
de utvendige mål blir substansielt større enn det
indre volum skulle tilsi. Som OA 50 er også
denne refleksladet, men ulikt "normale" høyttalere kommer her bassporten opp på baksiden av
elementene. Det jeg ikke er videre imponert
over rent byggeteknisk, er jo det at høyttalertilkoblingene henger sånn litt tilfeldig på baksiden, og ser rimelig amatørmessige ut. La oss
håpe dette ivaretas utover i produksjonen.
Bestykningen er ellers identisk med OA 50.3 og
består da altså av et 165 mm pappelement i
bunn og en konvensjonell tekstildome på toppen. Delefilteret er enkelt (det også identisk
med OA 50.3), 2 spoler og et par kondiser er
det hele. Det er montert åpent på baksiden av
der elementene sitter.
Plassering
Som forgjengeren skal disse plasseres nær vegg,
men ikke i hjørnet. Tja… Ikke ha dem for langt
unna hjørnet, er undertegnedes oppfatning her,
selv om disse muligens er noe friere enn OA 50
på dette punkt. De virker til å la seg påvirke litt
mindre av sine omgivelser enn jeg opplevde
med mine 50.3. Her også anbefales dempeføtter under hjørnene, og det fungerer i grunn
nokså greit, selv om jeg føler vi kan finne noe
mer bånntrøkk med hardere løsninger. Men
husk at disse er ikke klargjort for montering av
spikes; det må man i så fall ordne selv.
Lyd for hver og en?
Til tross for at produsenten oppgir at disse spiller med mer bass enn OA 50.3, oppleves de
faktisk motsatt. Dette har muligens med kassa å
gjøre; presisjonen nedover er nok bedre på
58’n. Dette medfører at den (subjektivt) er noe
kjøligere stemt enn sin forgjenger (i modifisert
versjon, må jeg tilføye), og jeg er faktisk av den
oppfatning at dette ikke uten videre kan vedtas
som en "bedre" løsning. Disse tar et lite skritt i
retning av mer teknikk enn musikk. På den
annen side, er disse minst like lette å kontrollere
som de tidligere varianter over temaet, så du
kan med stor suksess benytte små, varmtklingende forsterkere, og få et briljant resultat. Men
jeg må tilstå at jeg ved gjentatte anledninger
lurte veldig på hvorfor OA 50 ble byttet med
58, i min verden låter faktisk 50.3 mer levende
og behagelig enn sin nye bror, selv om sistnevnte kanskje har enda et hakk rettere frekvensgang. Ja kanskje nettopp derfor, faktisk, for det
blir en liten mangel i behageligheten, som jeg
savner. Men mange vil nok ønske denne presisjonen i stedet, så jeg skal ikke kjøre dette
temaet lengre enn det fortjener.
Musikken
Selv om disse høyttalerne oppleves litt "skjelvende i buksene" i form av en viss mangel på
ro og eleganse når det stormer fra større klassiske verker, for eksempel, finner jeg dem relativt
lette å ha med å gjøre. Husk bare på at du ikke
overbelaster dem; de er ikke beregnet for mer
enn 100W kontinuerlig effekt. Totalen er at jeg
finner deres høflige oppførsel best egnet til de
mer beherskede musikkstilarter enn rabiat rock,
for eksempel.
De setter opp et noe høyere og mer presist
lydbilde enn forgjengeren, spesielt i normal lytteposisjon, men dette er også merkbart i alle
rommets alternative sitteplasser. I sweetspot
(toppunktet i en likebeint, evt. likesidet trekant
mellom høyttalere og lytteposisjon) blir lydbildet
flatt, spesielt om du har dem nær bakvegg, så
jeg anbefaler å sitte lengre unna enn normalt,
og gjerne noe utenom senter, faktisk. Da blir
dette temmelig flotte saker. De leverer en solid
dose lavfrekvens når det kreves, men rister ikke
rommet. På dette punktet opplever jeg OA 50.3
bedre, faktisk. Det kan være så enkelt at disse
har bassporten nærmere gulvet, og dermed får
noe gratis.
Generelt produserer de en alltid høflig lyd
med spesielt god mellomtone, slik at stemmer
fra folk som Barb Jungr og Andreas Scholl kommer gjennom med overbevisende klangstruktur.
Mens Nazareth’s "Razamanaz" blir alt for snill.
(Ja, jeg vet det er en barnslig og politisk ukorrekt låt å benytte i våre kretser, men jeg er uhelbredelig; jeg elsker de barnslige greiene!) Men
snill eller ikke, den kommer i det minste
gjennom nåløyet uten at det direkte rakner noe
sted. Og det er faktisk ingen selvfølge, selv på
dyre høyttalere.
For hva og hvem?
Carlsson OA 58 er, som sine forfedre, noe helt
annet enn det vi normalt sett befatter oss med
hva høyttalere angår. Dette er en slik sak du
enten vil ha et likegyldig forhold til, eller melde
deg inn i menigheten og bli misjonær på fulltid,
nærmest. Det jeg liker aller best med Carlsson
høyttalere, er det at du kan få en så formidabel
mengde musikkglede med relativt små forsterkere og små økonomiske midler. Jeg kan se dem
for meg med integrerte Naim, gamle Tandberg,
eller gjerne med sofistikerte 300B rørforsterkere
for den del, om du skulle ønske det optimale. I
det hele tatt er Carlsson OA 58 en høyttalertype
så vel du som familien vil kunne finne stor glede
over i mange år. Selv om ungdomsfestene kanskje ikke det stedet de bør introduseres først…?
Carlsson OA 50 ortoakustiske høyttalere,
kr 7000,- pr par
Leverandør Norge: Hifi Guiden
Leverandør Sverige: Larsen Hifi
6/2005
89
Vinylavdelingen:
RIAA på REA!
Av Gunnar Brekke.
I dag leveres det store flertallet av
forforsterkere som rene linjetrinn.
Her finner man kun innganger
for CD-spillere, tunere og
andre moderne komponenter med et lineært
2 Volts utgangssignal. Skal man lytte
på platespiller er
man avhengig av en
separat platespillerforsterker. Disse kan man
finne til priser fra 200
til 200.000 kroner. Det
sier seg selv at platespillerforsterkere må
variere like mye i
kvalitet som andre stereokomponenter. I
forrige blad testet vi
den kostbare ASR
Exclusive, her kommer
3 rimelige RIAA’er.
RIAA – sin tids MP-3.
Et historisk tilbakeblikk
De fleste som leser Fidelity fast har vel fått med
seg at en RIAA er en forsterker bygget spesielt
for å forsterke det knøttlille signalet fra platespillerens pickup opp til samme nivå som andre
linjekilder ala CD-spillere, DVD-spillere og
tunere. Men det er mer til historien enn som så.
I tillegg til å forsterke signalet, inneholder
RIAAforsterkerne et filter for å equalisere signalet fra pickupen. Hvorfor dette må gjøres, bør vi
først se litt på historien bak platespillere og
hvordan den har blitt slik vi kjenner den i dag.
Går vi helt tilbake til begynnelsen da Thomas
Edison på slutten av 1800-tallet spilte inn
"Mary had a little lamb…" skjedde dette
mekanisk ved at lydbølgene fra stemmen hans
beveget en liten membran - som beveget en rissenål – som skar "rillen" i voksrullen.
Avspillingen skjedde på samme måte men i
motsatt rekkefølge. Edisons "Fonograf" var med
andre ord både en innspillings- og avspillingsapparat.
Går vi fram til de første årene av 1900-tallet
og neste generasjon avspiller; Berliners
"Grammofon" skjedde avspillingen også her
mekanisk ved at modulasjonen i rillene beveget
nålen – som igjen beveget et membran – som
ga oss lyd ut i rommet. Grammofonen var et
rent avspillingsapparat men hadde en klar fordel framfor Fonografen ved at den spilte av flate
plater som var langt enklere å oppbevare og
lagre. Og det lot seg enkelt gjøre å serieprodusere (trykke) plater.
De rent mekaniske avspillerne benyttet seg av
hornlading for å kunne spille høyt nok for allment bruk.
Ved innspilling (Grønn kurve) senker man
bassen med 20 dB og hever diskanten med
20 dB.
Ved avspilling (Rød kurve) hever man bassen
med 20 dB og senker diskanten med 20 dB. I
tillegg har man som regel et subsonisk filter
(som krummer kurven ned under 20 Hz) for å
forhindre "rumble" (lavfrekvent støy) i å bli
forsterket. Ut fra platespillerforsterkeren (Blå
kurve) får man et lineært signal da de to
equaliseringene nuller hverandre ut.
90
6/2005
Da man på sent 1920 / tidlig 1930 tall begynte å montere elektriske
(moving magnet-, piezoelektriske- og elektrostatiske) pickuper på platespillerne fortsatt man å bruke de samme gamle platene (78 RPM –
"steinkaker"), uforandret siden Berliner oppfant grammofonen. Men
med elektrisk pickup, fulgt av forsterkning og "moderne" elektriske
høyttalere ble det fort åpenbart at de gamle platene var for dårlige.
Diskanten druknet i overflatestøyen på platene, mens fullmodulert bass
ikke fikk plass nok på platesidene. Noe måtte gjøres med mykvaren for
at platespillerne skulle komme opp på samme kvalitetsnivå som resten
av avspillingskjeden.
Dette skjedde ikke før begynnelsen av 50-tallet. Først da hadde man
gjort unna 2. verdenskrig og kommet i en situasjon at man kunne bruke
resurser på så trivielle ting som hifi. Men nå skjedde det plutselig
mange ting på en gang:
På grunn av utviklingen av mindre stifter i edelsten (hovedsakelig
diamant, safir og rubin – i motsetning til tidligere stål og kaktus) kunne
man legge rillene nærmere hverandre på plateoverflaten.
Takket være nyvinninger i den kjemiske industrien, kan mikrorilleplaten bli introdusert, laget av det nye kunststoffet vinyl. Dette førte til
langt mindre overflatestøy på platene.
Rotasjonshastigheten på platene ble redusert fra 78 RPM, noe som
innebar lengre avspillingstid.
Signalet som spilles inn på platen blir equalisert, for bedre diskantgjengivelse og bedre plassutnyttelse.
Alt dette var vel og bra, men dessverre førte dette til at de forskjellige
plateselskapene kom med egne standarder når det gjaldt platediameter,
rotasjonshastighet og equalisering. Man måtte ha forskjellige platespillere og platespillerforsterkere avhengig av hvilket plateselskap som
hadde utgitt platen. Kan dere finne en moderne parallell med dette tro?
Her kommer Recording Industry Association of America på banen.
Standardiseringsorganisasjonen for den amerikanske plateindustrien
(RIAA) kuttet igjennom alt tullballet og satte standarden for alt avspillingsutstyr for grammofonplater. Her ble det satt standard for en rekke
forskjellige parametere som for eksempel hullavstand mellom skruer i
pickuper, diameter på skruehull osv. Men standardene gjaldt først og
fremst innspillingen av plater. Her er noen av kravene:
Platene skulle være produsert i vinyl og være utstyrt med mikroriller.
Diameteren skulle ikke overstige 12" og platene skulle avspilles med
16 (for lydbøker), 33 1/3 eller 45 RPM foruten den gamle standarden
78 RPM.
Platene skulle spilles inn etter en fast equaliseringskurve der bassen
(ved 20 Hz) dempes 20 dB og diskanten (ved 20 kHz) forsterkes med
20 dB. Dette innebar att bassen ikke tok alt for stor plass på platen,
noe som igjen innebar muligheter til å spille inn mer musikk på platen.
På denne måten ligner RIAAequaliseringen av bassen en del om våre
tiders digitale kompresjonsmetoder á la MP-3, men innebærer i motsetning til disse ingen som helst lydforringelse. Hevingen av nivå i diskanten innebar at de høyere frekvensene ikke druknet i overflatestøy og
støv.
For sluttbrukeren innebar innføringen av RIAAstandarden at man kun
måtte forholde seg til en type plater som fort ble verdensstandarden.
Og som fortsatt er standarden i dag. Man trengte en platespiller og en
platespillerforsterker for alle platene.
I platespillerforsterkeren forsterket man ganske enkelt opp signalet
(en masse) for så å dempe mellomtonen (ved 1 kHz) med 20 dB og
bassen (ved 20 Hz) med 40 dB. I den andre enden får man ut et lineært
signal som tilsvarer det som lå på mastertapen. Da har man en
RIAAforsterker.
Etter en kort titt på historien kan man jo ønske at dagens standardiseringsorganisasjoner (for eksempel ISO) hadde hatt makt nok til å
skjære igjennom og sagt at den nye standarden for høyoppløst digital
lyd er (for eksemplets skyld); SACD, standarden for høyoppløst avspilling
av bilde er BlueRay og standarden for HDTV er N x N piksler. Dermed
basta.
Tenk så mye enklere det hadde vært for oss alle da. Men hadde det
vært like morsomt?
Graham Slee Gram Amp 2 Special Edisjon, MM RIAA:
Pingle med punch!
ngelske Graham Slee er et nytt bekjentskap
for oss i Norge. Det relativt nyetablerte firmaet har spesialisert seg på nettopp
RIAAforsterkere. Modellene som testes her er
bare to av i hvert fall fem forskjellige RIAAer i
sortimentet (+ platespillerforsterkere som tar
noen av de ukurante standardene fra tidlig 50tall). Firmaet leverer også en aktiv MC-forsterker
som kan benyttes sammen med RIAAene.
Graham Slee importeres til Norge av Stereolab.
E
Pytteliten!
Gram Amp 2 er ikke store saken. Selve forsterkeren er ikke større enn to 20-pakker sigaretter
stablet oppå hverandre. Strømforsyningen er
ekstern av typen batterieliminator som stikkes
rett i kontakten (veggvorte).
Men selv om forsterkeren er både liten og billig, gir den et solid inntrykk. Hele chassiset er
laget i aluminium med flate plater i front og
bak, mens sider og topp er laget av faste profiler. Frontplaten er utstyrt med tekst og en lysdiode (som den eneste av RIAAene i denne testen), mens bakplaten er utstyrt med phono inn,
phono ut, jordskrue og plugghull for den løse
strømforsyningen. Lavspentledningen er festet
rett til strømforsyningen men kobles altså til forsterkeren via en avtakbar plugg.
Hele forsterkeren hviler mot underlaget på 4
små gummiknotter.
Gram Amp 2 SE er kun beregnet brukt sammen med pickuper med høyt utgangsignal (MM
eller MC high output) og har derfor fast inngangsimpedans på 47 kOhm. Skal forsterkeren
benyttes sammen med MC low output pickuper
må man koble signalet på primærsiden gjennom
en MC forsterker eller trafo. Jeg benyttet trafoer
fra Verion (Cotter) og Lundahl i testperioden.
Størrelsen
bedrar.
Gram Amp 2 SE er
ved siden av
ASRen den tonalt
mest nøytrale av
RIAAene i denne
testen. Storebror
Graham Slee Era
Gold V klinger
lysere, mens
Perreaux SVX-1 klinger mørkere enn denne billigste av testobjektene.
Det er videre klart at her lytter vi på en RIAA
som er klart bedre enn de enkleste "add-on"
platespillerforsterkerne fra NAD, Projekt osv.
Dette er som det skal være med tanke på at vi
her snakker 2700 kroner mot nevnte alternativers pris mellom 500 og 1000 kroner.
Den store forbedringen i forhold til de aller
billigste alternativene er en økt åpenhet og klarhet. Alt ved gjengivelsen er hevet en klasse eller
to.
Bassen er overraskende stram med greit nivå
hele veien ned. De mangler litt tyngde men
dette kan fort kompenseres med riktig valg av
pickup. MM-pickup virker som et fornuftig valg i
forhold til bassgjengivelsen her.
Mellomtonen er åpen og velartikulert og
stemmer høres ut som de kommer fra virkelige
mennesker. Vi får ikke den samme klarheten
som i storebror Era Gold V men det er vel som
forventet med tanke på pris.
Diskanten er relativt åpen men virker litt matt
og avrundet mot de aller øverste frekvensene.
Tendensen til matthet preger også lydbilde
RIAAen tegner så det oppleves som trangere og
mer diffust en det man finner i de dyrere testob-
jektene. Det mangler litt luft mellom utøverne.
Alt i alt framstår Gram Amp 2 SE som et
meget fornuftig valg til prisen. Her er vi på et
kvalitetsnivå som gjør RIAAen interessant for
dem som er mer enn litt interessert i gjengivelse
fra platespiller. Sammen med en grei platespiller,
arm og en god MM- eller MC (High Output)-pickup i prisklassen fra to til fire tusen kroner kan
Gram Amp 2 SE gi deg en lydkvalitet som absolutt er et alternativ til riktig dyre CD-spillere.
RIAAen er også god nok til at man kan vurdere
å investere i et sett Lundahltrafoer og benytte
den sammen med Low Output MC-pickuper.
Noen fornuftige pickuper å matche denne
RIAAen med kan være; Goldring 1021 (MM),
Goldring 1041 (MM), Cleareaudio Virutuoso
Wood (MM), Benz ACE (MC-HO), Dynavector
10X5 (MC-HO) eller Ortofon MC-15 Super II +
Lundahl (MC-LO + trafo).
Graham Slee Gram Amp 2 SE
RIAAforsterker for MM-pickuper.
Gain:
42 dB
Dimensjoner: Ikke oppgitt.
Vekt:
Ikke oppgitt.
Pris:
Kr. 2.700,Importør:
Stereolab.
Pe r r e a u x S X V- 1 , M M / M C R I A A :
StelthRIAA
erreaux er på ingen måte nybegynnere i
bransjen, selv om det nettopp har dukket
opp på det norske markedet. Perreaux
importeres av Infinite Resolution. Det New
Zealanske firmaer lever et omfattende utvalg av
forsterkere og signalkilder i tre forskjellige prisleier. Noen av disse er langt mer spektrale å se
på enn testobjektet denne gangen. Her bør det
være mange andre interessante testobjekter
som Fidelity bør se nærmere på.
P
Usynlig New Zealender
Perreaux SXV-1 er ikke den RIAAen som gjør
mest ut av seg utseendemessig. Alle flater på
boksen er dekket med gråsvart strukturmaling.
92
6/2005
At denne
malingen er
radarabsorberende tviler jeg vel egentlig litt på, men synsinntrykket er noe av det samme man får når man
ser de amerikanske F-117 Stelthjagerne. Stygg
ja, men også litt tøff og uten tvil farlig. Og lett å
gjemme bort. Ikke nødvendigvis en negativ
egenskap hos en RIAA.
Kabinettet er i sin helhet laget i metall og gir
et solid inntrykk. Fronten er buet i vertikalplanet
(for å spre radarsignaler?) og bærer kun den
diskrete PERREAUX-logoen.
Bakplaten er utstyrt med brønn for løs jordet
nettledning. SXV-1 er med andre ord den eneste
RIAAen i testen her som har innebygget strømforsyning. Ellers er bakplaten utstyrt med et sett
innganger (RCA), et sett utganger (RCA) og
jordskrue. Dessuten har bakplaten to 12-delte
DIP-swicher for justering av inngangsimpedanse, inngangskapasistans og gain. Det er utrolig
behaglig å ha disse justeringene plassert slik at
man ikke behøver å åpne boksen for å foreta
endringer. En litt snodig løsning er valget av
motstandsverdier i impedanstilpasningskretsløpet. I stedet for å ha en jevn fordeling av mulige
impedanser, kan man her kun velge en 16 verdi-
er mellom 9 og 10 Ohm, nye 8 verdier mellom
90 og 100 Ohm, 4 verdier mellom 900 og 1000
Ohm, 7 kOhm, 8 kOhm, 23 kOhm foruten de
selvfølgelige 47 kOhm.
Usynlig på radar?
Perreaux SXV-1 låter stort sett som den ser ut.
Den gjør ikke mye av seg i signalkjeden og
lyden er like diskret som utseende. Dette er ikke
på noe måte negativt ment, for en hver hifikomponents oppgave er jo i utgangspunktet å gjøre
jobben sin uten å tilføre noe særlig av egenlyd. I
så måte lykkes SVX-1 godt. Men litt egenlyd tilfører den selvfølgelig.
Dette er den mørkest klingende av RIAAene i
testen. Den har en lyd som fokuserer mer på
bass og nedre mellomtone enn på øvre mellomtone og diskant. Særlig diskanten virker noe
tilbaketrukket. Dette preger lydbilde RIAAen
tegner, så det oppleves som mindre oppløst i
sammenligning med det en finner i de dyrere
testobjektene. Det mangler også her litt luft
mellom utøverne. Det er også klart at SVX-1
ikke har samme åpenhet i mellomtonen som
den dyrere (langt dyrere om man tar med prisen
av en MC-forsterker) Graham Slee Era Gold V.
Dette er vel sånn det bør være når man tar prisforskjellen i betraktning. Bassen er heller ikke
like klart definert som på en del av de andre
RIAAene i testen.
Nå ble det mye negativt i denne oppramsingen,
men ingen av disse problemene er uoverkommelig med matching til den rette pickupen. Selv
om den er den mørkeste av disse 4 RIAAene,
skulle klangkarakteren likevel ikke by på noen
problemer som ikke lett kan kompenseres på
denne måten.
Jeg foretrakk den lysere klingende kombinasjonen Lyra Helikon / Forsell framfor den mørkere
klingende kombinasjonen Tchurugi / Syrinx /
Thorens sammen med Perreauxen. Det er også
verdt å merke seg at eksemplet som brukes for
innstillingen av inngangsverdier i bruksanvisningen er Ortofons eminente Kontrapunkt A
(som sannsynligvis er en av Perreauxs referanser). Dette er en pickup som heller litt mot det
lyse og bør matche RIAAen bortimot perfekt.
Rega platespillere burde også være et fornuftig
valg til denne RIAAen.
Andre pickuper som bør fungere godt sammen
med Perreaux SVX-1 kan være: Garrott P-77
(MM), Dynavector 10X5(MC-HO), Dynavector
17D II (MC-LO), pickuper fra Ortofon Jubeleeserien (MC-LO) og pickuper fra Ortofon 1000serien (MC-LO).
Perreaux SXV-1
RIAAforsterker for MM- og MC-pickuper.
Gain:
40 - 73 dB
Dimensjoner:
215 x 57 x 168 mm (B x
H x D)
Vekt:
2,00 kg
Pris:
Kr. 4.999,Importør:
Infinite
Resolution.
G r a h a m S l e e E r a G o l d V, M M R I A A :
Gjennomsiktig brite
m lillebror Gram Amp 2 SE er på størrelse
med 2 pakker røyk, er Era Gold V litt større. Her snakker vi dobbelt så stor boks
eller 4 stk. 20-pakninger med røyk. Også her
finner vi en ekstern strømforsyning.
O
Litt større
Igjen er hele chassiset flott utført i aluminium
med flate plater i front og bak og profiler til
sider, topp og bunn. Frontplaten er utstyrt med
tekst, mens bakplaten er utstyrt med phono inn,
phono ut, jordskrue og plugghull for den løse
strømforsyningen. Denne er større enn den vi
finner på Gram Amp 2 og i stedet for veggvortetypen, er PSUen her en plastboks plassert på
selve ledningen.
Også Era Gold V er kun beregnet brukt sammen med pickuper med høyt utgangsignal (MM
eller MC high output). Den har derfor fast inngangsimpedans på 47 kOhm. Skal forsterkeren
benyttes sammen med MC low output pickuper
må man koble signalet gjennom en MC forsterker eller trafo. Jeg benyttet trafoer fra Verion
(Cotter) og Lundahl i testperioden.
Så klart
Dette er en skikkelig godbit.
Era Gold V er så åpen, klar og gjennomsiktig i
mellomtonen at det er en fryd. Her fokuseres
det riktignok noe mer på den øvre delen av
mellomtonen enn på nedre, men dette oppleves
aldri som et problem. Kvinnestemmer er bortimot perfekt gjengitt mens noen mannstemmer
(baryton og basser) kan virke litt tynne i forhold
til referansen.
Diskanten fortsetter som en naturlig fortsettelse av mellomtonen med et vell av detaljer.
Gjengivelsen av rommet og luften i rommet er
bortimot perfekt så lydbildet som tegnes framstår som helt naturlig. Det er i denne forbindelse verdt å merke seg at Era Gold V vil med
stor tydelighet avsløre feil i toppen så pass på
justeringen av PU og velg gjerne en PU med
skarp nåleslipning.
Bassen er superstram og velartikulert men
kan virke litt slank.
Den totale klangkarakteren på denne RIAAen
blir, som de fleste allerede har forstått, hellende
litt mot det lyse. Her er det viktig med korrekt
matching.
I forhold til konkurrentene fremstår denne
RIAAen som et svært fornuftig kjøp, særlig om
du vurderer den brukt sammen med en MM
eller MC High Output pickup. Som en forsterker
for pickuper med høyt utgangsignal kommer Era
Gold V svært nær min gamle referanse NLE-17 i
absolutt kvalitet, til tross for at disse RIAAene er
forskjellige i klang. RIAAen har også kvaliteter
som gjør at man bør vurdere å bruke den sammen med MC Low Output og en god step-up.
Totalt sett har Era Gold V en lys og frisk klan-
karakter som bør matche de beste MM-pickupene perfekt. Men også gode MC-pickuper
(High Output eller Low Output + step-up) bør
kunne fungere godt sammen med denne
RIAAen. Unngå pickuper med for lys klangkarakter. Fornuftige pickuper sammen med Era
Gold V kan være; de beste Gradoene (MM),
Shure V15 (MM), Dynavector 20X H (MC-HO),
Benz 2.0H (MC-HO) eller om man benytter seg
av en god stepup (for eksempel Lundahl eller
GS egen): Denon 103D (MC-LO), Goldring Elite
eller Exel (MC-LO), Benz 0.4L (MC-LO) eller
Ortofon Rohmann (MC-LO).
Graham Slee Era Gold V
RIAAforsterker for MM-pickuper.
Gain:
42 dB
Dimensjoner:
170x117x50 mm
(BxHxD)
Vekt:
Ikke oppgitt.
Pris:
Kr. 6.150,Importør:
Stereolab.
6/2005
93
Accustic Arts Amp1 og Preamp1:
En jodlende tysker
Tyskere har jo ikke akkurat ord
på seg som livsbejaende,
frodige og fargerike. Derfor
dobbelt gledelig, når denne
kombinasjonen viste seg å være
særdeles trivelig å ha i hus.
ørst og fremst må jeg starte med å prise
meg lykkelig for at jeg ikke tilhører den
voksende skaren av dyktige produsenter,
som står klar med en forsterker som skal
frelse verden.
For ikke så mange år siden, hadde vi full kontroll på tilbudet i markedet, og det var ikke så
alt for mange ukjente merker som kunne skilte
med konkurransedyktige egenskaper, helt i eliteklassen. I dag er situasjonen i ferd med å fremstå som det totale kaos av merker og opprinnelser. Egentlig bra for forbrukerne, men jaggu
meg også en prøvelse for de av oss som liker å
ha en viss oversikt over hi-fi markedet. Kinesiske
produkter kommer stadig nærmere pallplassering for lyd og design, gamle storheter blomstrer
fortsatt og stadig dukker det også opp vestlig
produserte merker som kan fremvise både lyd,
design og priser som frister. Hvor skal det ende?
F
Bygg og bruk
Jeg er temmelig sikker på at de fleste tyskere er
sånn cirka drittlei alle paralleller som trekkes
mellom stormaktens nåtidige prestasjoner, og
landets krigshistorie. Jeg kan likevel ikke helt
unngå å trekke inn terminologien "bygget som
en tanks" her. Vel og bra at kinesiske produkter
tidvis imponerer med flotte kabinetter til lav
pris, men dette her er nå en gang tysk presisjon
i en ganske annen klasse. Materiale og passform er helt i toppklasse, og det hele kjennes
også meget solid ved praktisk bruk. Potmeteret
på forforsterkeren for eksempel, gir et solid lite
klunk ved valg av inngang, og volumknotten
kjennes tung, solid men likevel smidig og superpresis. Minner om Densen sine faktisk, både i
bruk og litt også av utseende (om enn ikke fullt
så utstikkende).
Feelingen er ved første berøring high-end av
ypperste klasse. Ikke så viktig for musikken kanskje, men likevel ikke helt uten betydning for
eiergleden.
Forforsterkeren Preamp 1 er en fullbalansert
sak i børstet aluminiumsfinish. Ikke overraskende at det er en balansert konstruksjon kanskje, all en tid produsenten gjør et nummer ut
av lang erfaring med profesjonelt lydutstyr, i
lang tid før oppstart av hi-fi produksjonen i
1996. Så langt jeg kan se, er det benyttet komponenter av meget høy kvalitet, og produsenten
skryter mer enn gjerne av at dette er "handmade i Germany". Preamp1 jobber i klasse A og,
igjen i følge produsenten, med svært lav forvrengning. Det tekniske som oppgis på produsentens nettsider, får jeg ellers ta for god fisk.
Så også påstanden om at fjernkontrollen i solid
aluminium skal være både god og veldesignet.
Den glemte nemlig importøren å gi meg.
Baksiden huser den vanlige nettbrønnen,
samt 3 XLR og 2 RCA innganger. Videre er det 2
XLR og 1 RCA utganger. Matchvekta ligger på
greie 10 kilo.
Effekttrinnet med det like logiske navnet
Amp1 er også en fullbalansert konstruksjon
med samme, høye komponentstandard som forforsterkeren. Den baserer seg på 8 MOS-FET
transistorer og kan skilte med en effekt på
2x130 watt ved 8 Ohm belastning.
Strømbanken er på solide 80 000µF. Baksiden
skjuler nettbrønn og ditto bryter, samt RCA og
XLR innganger. Høyttalerterminalene fra WBT er
like solide som de er kronglete plassert. Det er
sånn sett eneste brukermessige ankepunkt ved
disse produktene. For brukere som ofte skal
bytte kabling, er det litt i trangeste laget bak
der. Nå er vel ikke det normalt for folk flest, å
drive med kabelbytter flere ganger per lytteseanse. Vekta på 20 kilo tilsier at at dette ikke er
et produkt du setter på tynne IKEA hyller.
Alt i alt sitter jeg med et meget solid inntrykk
av disse komponentene, og forventningene ved
første gangs oppkobling ble jo dermed deretter.
Pomp & prakt
Vel og bra at produktene rent fysisk lever opp til
forventningene til tysk håndtverk, men der stopper også analogien til mine litt stereotype bilder
av Vidar Mørch
Pris: 32 000,- pr. komponent
Importør: Base-Technology
94
6/2005
av tysk hi-fi. Dette er nemlig ikke mer "ordenung must sein" enn høyst
nødvendig. Det er akkurat så stramt og presist som det bør være, men
her har man heller valgt litt frodig og sjelfull gjengivelse, fremfor militærkorps presisjon.
Nedenstående signatur fant jeg for øvrig å gjelde både preampen og
effekttrinnet. Det er helt tydelig en signatur som er bevisst fremmet og
ikke et tilfeldig resultat av komponenter i vilkårlig sammensetning. Om
noen trodde at en tysk produsent ville finne på å la tilfeldighetene råde.
Det er dessverre ikke så alt for ofte man treffer på transistorutstyr til
fornuftig pris (for det er dette virkelig), som klarer balansen mellom kontroll og kraft og nettopp sjelfull gjengivelse. Enten ender det ofte litt sterilt og skoleflinkt, eller så har man lagt på et litt varmt slør som dessverre også stjeler både dynamikk og kontrast generelt. Accustic Arts er
langt på vei et svar på Ole Brums krav om begge deler. Bassen er frodig
og klangfull, og har for eksempel mer tyngde og pondus enn mine EAR
509 monoblokker. Likevel er det god kontroll og relativt tight. Det gir en
realistisk gjengivelse av bassen, der det både er mulig å følge bassgangene og samtidig fornemme noe av nerven i selve instrumentet. Det vil
aldri være tvil om det er Arild Andersen eller Marcus Miller som spiller,
for å si det sånn. Jeg brukte blant annet en kveld med forskjellig materiale av- og med avdøde Niels Henning Ørsted Pedersen, og kunne kose
meg med å følge hans sterkt særpregede basspill og fantastiske harmonier.
Mellomtonen, er ikke ofte noe å ligge søvnløs og glede seg til, når
det skal testes transistorkomponenter til rundt tretti tusen. I beste fall,
pleier det å være helt OK, og dett var dett. Både Preamp1 og Amp1 tilbyr en mellomtonegjengivelse som absolutt er tilfredsstillende. Ikke helt
i rørmagiens tegn riktig nok, men likevel. Det er både renhet og overtonestrukturer nok, til å gjengi stemmer realistisk. Igjen er det en liten
smule varme å spore, men ikke på en måte som tilslører bildet. Tvert i
mot, er det rent som en fjellbekk. Sangfugler fremstår som sangfugler
skal, og Tom Waits høres fortsatt både for- og bakfull ut – som han jo
skal.
Diskantgjengivelsen har jeg heller ikke noe kritisk å innvende mot,
selv om den nok på en eller annen måte er medskyldig til et lydbilde
som ikke helt klarer å gjenskape det kjempestore perspektivet som mitt
referanseanlegg byr frem. Nå er jeg ikke helt rettferdig, all den tid EAR
monoblokkene koster mer enn dobbelt så mye, og har en av sine desiderte styrker nettopp her.
Når det gjelder Accustic Arts forhold til omverden, må det sies å være
særdeles ukomplisert. Ikke er de spesielt følsomme for underlaget –
synd for importøren og plattformprodusenten Base- Technology kanskje
– og ikke er de særlig kilne på kabler. Misforstå meg rett, alle komponenter vil nyte godt av et godt underlag – bare i litt forskjellig grad.
Likevel var det meget god synergi med sølv (signal-) kablene til BaseTechnology, som var lagt med testobjektet. Kablene er en smule slanke i
bassen og ellers i stand til å slippe frem alle de gode egenskapene til
forsterkersettet. Her skulle det være god nok grunn til å vurdere å handle alt på et sted, for den som søker et komplett oppsett. Med kablene
fra Jormadesign, ble det litt mindre frempå og en smule fyldigere i bassen.
Siste verset
Siste verset er helt sikkert ikke sunget for denne tyske produsenten. Til
en relativt snill pris, får du her et forsterkersett som de aller fleste av oss
kunne leve lykkelig med. Personlig, ville jeg ikke sett meg så alt for ofte
tilbake, om økonomien tvang meg til å redusere verdien på anlegget en
smule. Jeg kan ikke komme på annet enn manglende statusfaktor (det
svinger jo litt mer av å pryde hyllene med kjente, amerikanske storheter)
og kanskje en ørliten mangel på det helt grandiose lydbildet, på minussiden.
Høyst anbefalt å kikke på denne komboen med andre ord!
Neste nummer!
Nesten bare
kommer i slutten av desember
Godt norsk!
"Julenummeret" blir en eventyrlig godtepose med både Per Abrahamsen og "nye"
Electrocompaniet på banen med nye, spennende forsterkere. Hegel og Patos har helt nye
modeller og Geir Fredriksen står bak dynamiske dipolhøyttalere i verdensklasse. Dessuten
tester vi en norsk og meget avansert high-end høyttaler med Seas magnesium elementer og
aluminiumskabinett.
Vi håper også å få med oss den nye "norske" multispilleren til Parasound, men vår julegave til leserne tror vi blir
vårt referanse budsjettanlegg hvor Thule forsterker og
Cambridge CD-spiller ser ut til å være selvskrevne, men
hvor hele lyttepanelet vil jobbe med å finne den "perfekte" høyttaler og kabler i prisklassen.
Roy Ervin Solstad har
tatt opp hansken om
"hjemme hos" reportasjer, og har med
penn og kamera
besøkt supertweakeren Olof Lilja som til
og med har oppgradert sin kjære Pye til å
elske god lyd!
Jan Myrvold har hatt en eksklusiv helaften på byen med
den skotske artisten Jackie Leven (Doll By Doll etc.) som
han forøvrig også anmeldte i nr.16. Det som ikke er strøket av sensuren angående diverse felles barbesøk i Oslo,
kan du
lese om i
Fidelity!
Vidar Mørch tester ut den
høyt oppskrytte amerikanske forsterkeren Edge G-8,
mens redaktøren beskriver
en høyttaler fra danske
Peak som er irriterende
kostbar – og irriterende
bra! Her er en nesten
tradisjonell løsning med
en svært solid minimonitor
som kan spille alene, eller
kobles til skreddersydde
subsystemer som da også
fungerer som solide stativer. Det hele tradisjonelt gjort med anerkjente råelementer av toppklasse. Men hvilken fantastisk homogen og
oppløst lyd og klangbalanse!
Petter Dale lovet for et par år
siden en "sensasjonell" artikkel
om fordelene med aktiv deling
av høyttalere generelt, og hans
egne Magnepan’er spesielt. Han
startet med meget vellykkede
delefiltre fra norske Embla, men
har nå endt opp med konstruksjoner fra Leif Ernstsen hos DP.
Nå er artikkelen endelig ferdig
og levert!
Forøvrig tester vi også et komplett budsjettanlegg fra
svenske AudioPro hvor bassen fra de knøtte høyttalerne
får deg til å lete etter sub’en, forøvrig den produktgruppe
som AudioPro ble kjent for i 70 åra.
96
6/2005