omslag 02 2011:omslagsmal.qxd

Lizz Wright på Kongsberg Jazzfestival Foto: Ann Iren Ødeby
.............. innhold
12 LIZZ WRIGHT
18 KRISTOFFER KOMPEN
22 HILDE MARIE KJERSEM
24 MAGNUS ÖSTRÖM
28 ETHAN IVERSON OG DJANGO BATES
32 KORTSNAKK MED BJØRN PETERSEN
OG TONE FRANCK
FORSIDEBILDE: LIZZ WRIGHT
05
05
06
07
08
11
34
36
37
38
39
40
42
46
48
49
50
51
45
52
54
55
56
57
74
APRIL MAI 2011
leder
jazznytt for 10, 20, 30 og 40 år siden
notert - litt på siden
jazzfoto
festivalnytt
småstoff
øvingshotellet
jentejazz på 8. mars
oslo jazz circle
rapport fra new york
storband: TROMSØ STORBAND
fokus på festivalsikkerhet
blindebukk med LASSE THORESEN
jazz i norge for 50 år siden
debatt
farvel til
levende lyd: ALL EARS
levende lyd: DJANGOFESTIVALEN
levende lyd: TAMPERE JAZZ HAPPENING
levende lyd: POLARJAZZ
levende lyd: EUROPEAN JAZZ NIGHTS
levende lyd: FRODE BARTH NOR-POL
utenriks
anmeldelser
frispark
SIGNERTE ARTIKLER STÅR FOR BIDRAGSYTERS EGEN MENING, OG ER IKKE
NØDVENDIGVIS I SAMSVAR MED REDAKTØR OG/ELLER UTGIVERS MENING
jazznytt [03]
jazznytt
ISSN 0332-7248
stiftelsen
Utgiver:
Postboks 440, Sentrum, 0103 Oslo
Telefon: 22 00 56 60
E-post: [email protected]
Alle henvendelser til redaksjonen:
JAZZNYTT
Postboks 440, Sentrum, 0103 Oslo
Besøksadresse: Akersgata 16, Oslo
Telefon 22 00 56 66 - 22 00 56 60
E-post: [email protected]
Redaktør:
Jan Granlie
Redaksjon:
Jan Granlie, Johan Hauknes, Arild Rønsen,
Bjørn Stendahl, Ann Iren Ødeby
Bidragsytere i dette nummer:
Tekst: Brit Aksnes, Anna Bjørshol, Jan Evensmo, Frithjof Eide Fjeldstad,
Svein Magnus Furu, Jan Granlie, Tor Hammerø, Lasse Haugen, Johan
Hauknes, Trygve Hernæs, Lars Mossefinn, Ole Albrekt Nedrelid, Stuart
Nicholson, Dagfinn Nordbø, Staffan William-Olsson, Harald Opheim,
Petter Pettersson, Peter Quinn, Arild Rønsen, Bjørn Vidar Solli, Roy Ervin
Solstad, Bjørn Stendahl, Bjarne Søltoft, Astrid Vannebo
Mathias Eick:
Skala
Foto: Brit Aksnes,Anna Bjørshol, Jan Granlie, Christian Hyld, Per
Kristiansen/ACT, Laila Meyrick/Velour.no, Harald Opheim, Simen Diserud
Thornquist, Astrid Vannebo, Luva Vitali, Ann Iren Ødeby
Oversettelse: Jan Granlie, Petter Pettersson
Korrektur: Ingrid Goverud Ulstein
Design: Jan Granlie
Trykk: UNITES PRESS
Opplag: 4 000
05.03.11 - Nasjonal Jazzscene, Oslo
07.03.11 - Arendal Jazzklubb
11.03.11 - Hadeland Jazzforum
12.03.11 - Union scene
17.03.11 - Stavanger Jazzforum
18.03.11 - Sardinen, Bergen Jazzforum
19.03.11 - Dokkhuset, Trondheim
20.03.11 - Tromsø Jazzklubb
16.04.11 - Vossa jazz
18.06.11 - Midtsommer jazz , Ålesund
20.06.11 - Festspillene i Nord Norge
CD/LP
Priser:
Abonnement: kr. 350,– for seks utgaver
Konto: 7047.05.15854
Bestill på [email protected]
eller www.jazznytt.no
Abonnementsansvarlig:
Tonje Johansson, telefon 22 00 56 60
E-post: [email protected]
Bestill annonser på www.jazznytt.no
Annonseansvarlig:
Jan Granlie, tlf. 22 00 56 66
E-post: [email protected]
ANNONSEPRISER:
Bakside
1/1 side
1/2 side
1/4 side
ECM 2187
4 farger
kr 14000,–
kr 12000,–
kr 6000,–
kr 2000,–
sort +1
kr 8000,–
kr 4000,–
kr 1500,–
s/hv
kr 7000,–
kr 3500,–
kr 1200,–
Alle annonsepriser er ekskl. mva. og gjelder ferdig
levert annonsemateriell. Kostnader ved evt.
Utarbeidelse av annonsen kommer i tillegg.
Neste nummer kommer 10. juni 2011
Frister for annonsebestilling til JAZZNYTT 03:2011
Bestilling:
03.05
Frist for produksjon av annonse:
10.05
Frist for levering av ferdig annonse (i pdf):
15.05
for spørsmål - ta kontakt med Jan Granlie
på telefon 22 00 56 66 eller epost [email protected]
ECM markedsføres av Grappa Musikkforlag AS
www.grappa.no
[04] jazznytt
jazznytt er utgitt med støtte fra
JAZZNYTT FOR 40 ÅR SIDEN
Også de bevilgende myndigheter
har vist interesse i år. Kongsberg
kommune har bevilget 7 000 kroner, og Norsk Kulturråd 27 500
kroner til (George) Russells store
kirkekonsert.
Forhåndsomtale av Kongsberg
Jazzfestival i Jazznytt nr 01:1971
IDRETT OG JAZZ HØRER IKKE SAMMEN
Så er vi endelig ferdig med det for denne gang. I lang
tid har man blitt overmannet av oppfordringene om å
møte opp i Holmekollen eller ha seg inn i marka for å
følge verdensmesterskapet på ski – nordiske grener, som
det så fint heter. Norge, og Oslo, har slått på stortromma.
Vestkant-Oslo har iført seg sin «markadress», fått en god
anledning til å lufte fuglehunden, fått vist fram VIP-billettene sine, mens resten av landet har benket seg til i
lawoer, telt, i bar-hytter eller på en stubbe langt inni
skogen.xx
Nasjonalfølelsen har vært nesten kvalmende. Medaljene
har strømmet inn i til Nord-Østerdalen og Trøndelag. Tbanen har vært største utfordring, og flaggfabrikantene
har jublet.
Samtidig har man også villet presentere norsk kultur for
det internasjonale publikum. Selvsagt vil man benytte anledningen til å spre den norske kulturen, spesielt musikken ut i verden. Til de gjestende VIP-folka, til journalister
fra alle verdenshjørner, og til det norske folk (for igjen å
styrke nasjonalfølelsen).
Og hva er det så man tilbyr massene? Litt hardingfele,
gjerne fremført i en rocka setting med ellers strålende
dyktige Valkyrien All Stars, hip hop med internasjonalt
potensiale som for eksempel Madcon, noen «Moods of
Norway»-artister inkludert Arve Tellefsen, Ralph Myerz,
Mariann Thommassen, Magnet og et mannskor, noen
«X-factor»-deltagere osv.XXXXXXXX
Alt solid plantet midt på treet, og ikke veldig interessant, verken for Oslopublikummet eller for de gjestende
skientusiaster. Eller kanskje det er det? Metallbandet Satyricon var jo på lista over «Moods of Norway»-artister.
Kledelig! Og Mathias Eick...XXXXXXXXXXXXXXXX
Men hvor er alle de andre? Hvor er de som har satt
spor etter seg i utlandet og som har noe å melde? Hvor
var for eksempel Terje Isungsets is-prosjekt? Og Arve
Henriksen, Jan Garbarek, Karin Krog, Arild Andersen,
Nils Petter Molvær, Sidsel Endresen, Bugge Wesseltoft,
Zanussi 5 eller Atomic?
På Nasjonal jazzscene kunne man virkelig ha markedsført norsk jazz med en manifestering av det beste av det
beste denne perioden. Riktignok hadde man et godt program de dagene seansen foregikk - med Kornstad/Flaten,
Helge Lien Trio, Jon Balkes Pratagraf og Mathias Eick,
og ære være dem for det! Men var dette en helt vanlig
toukersperiode i jazzscenas liv, eller var musikken retta
mot det gjestende, internasjonale publikum?
Jeg tror ikke Nasjonal jazzscene hadde
tenkt veldig mye på dette. Jeg tror ikke vår
viktigste jazzklubb engang hadde tenkt tanken på at i
denne perioden kom Oslo til å være overbefolket av store,
dyre boblejakker og folk med stoppeklokke rundt halsen
jagende rundt i gatene på jakt etter det typisk norske.
Jeg mener Nasjonal jazzscene, Herr Nilsen, Kampenjazz, Mono, Cosmopolite, Stortorvets Gjæstgiveri, Blå,
Mir, Sound of Mu og alle de andre små og store spillestedene for rytmisk kvalitetsmusikk skulle gått sammen
om en heidundrende musikkfeiring i månedsskiftet
februar/mars. En solid markering utlendingene ikke
kunne unngå å legge merke til, og delta på, på samme
måte som By:larm var i stand til å «ta over byen» rett i
forkant av dette skirennet.
Men så lenge den norske skisporten fremdeles blir
styrt av mektige eldre herrer i «markadress» i godt samspill med fremadstrebende damer i «Marius»-genser og
ny-stylet topp og med adresse fra Slemdal til rett under
det nye hoppet i det norskeste av alt, Holmenkollbakken
(som for øvrig er tegnet av en danske), så kan man kanskje
ikke forvente noe annet.
Nå er det ikke sånn at undertegnede ikke liker bortoverski-aktiviteter eller hopp med ski fra store høyder. Jeg har,
som så mange andre, sittet klistret foran «kassa» til øyet
er blitt stort og vått og resten av husstanden mer eller
mindre har gått fra konseptene. Men jeg har ikke iført
meg «markadress». Jeg har ikke luftet den fuglehunden
jeg ikke har. Jeg har ikke spist varme pølser fra termos,
eller malt meg med norsk flagg i ansiktet. Og jeg har ikke
brukt tid på å fryse meg gjennom middels forestillinger
med talentløse «X-Faktor»- eller «Grand Prix»-artister.
Jeg har ikke deltatt med allsang på «We Will Rock You».
Jeg har unngått å bli sparket ned av Frikar, eller blitt sittende fast i trekkspillet til Polka Bjørn & Kleine Heine.
Jeg har heller ikke vært på Litteraturhuset for å høre diskusjon om Norge versus Sverige på idrettsbanen.
Men jeg har vært på Nasjonal jazzscene mellom slaga,
og bl.a. fått med meg den finske mesterspelemannen
Juhani Aaltonens gnistrende gode kvartett. Så jeg har relativt god samvittighet for min innsats for kulturen under
verdensmesterskapet på ski. Jeg har unngått neglesprett,
nedsunket termos, tennisalbue eller andre idrettsrelaterte
langtidsskader, selv om ryggen skranter litt etter mange
timer i godstolen.
Og jeg har unngått å høre Stabsmusikken (eller hvem
det nå var), stå oppstilt å mime (!) til den norske, østerriske, finske og tyske nasjonalsangen. Hvor idiotisk
er det ikke at man må ty til playback i en slik
setting? Det er det bare arrangører fra Oslo
Vest som klarer!
JAZZNYTT FOR 30 ÅR SIDEN
Ganske til slutt: på en framskutt
plass i lokalet henger nå et sprukket
basstrommeskinn med følgende
tusjpåskrift: «To the Showboat,
Europes Greatest Jazz Club. Yours
Sincerely, Art Blakey». Club7-folk
og andre vantro, kom over og se
sjølv!
Ottar Skagen i artikkel om det nye
helukentlige jazzstedet, Showboat i
Bergen, i Jazznytt nr 02:1981
JAZZNYTT FOR 20 ÅR SIDEN
Under konserten på Pentagon fredag kveld, merka Per Husby plutselig to lette slag på eine skuldra.
Midt inne i eit krevande parti som
han var, forsøkte han likevel å lata
som ingenting.
Men han hadde ikkje spela mange
akkordar til, før han merka to nye
slag på skuldra, - og denne gongen
med langt meir trøkk i slaga. Som
profesjonell musikar i snart ein
mannsalder, toler Husby ein del før
han let seg uroa, så igjen kasta han
seg over klaviaturet.
Då kom det to slag som av bjørnelabbar over den stakkars skuldra
hans, så Husby såg det tryggast å la
piano vera piano – og heller finna
ut kva det var.
Han snudde seg rundt, og kunne
straks observera ein kar som hadde
store problem med å få blikket i
fokus – men som på klingande vossamål kunngjorde sitt høgst uventa
ærend:
- Du har kje’ fyr, vel…?
Om Husby ikkje hadde fyr, så
hadde han i det minste humor. Han
er såleis den som ler aller best av
episoden no etterpå.
Faksimile frå Avisa Hordaland
i Jazznytt nr 02:1991
JAZZNYTT FOR 10 ÅR SIDEN
Norsk jazzforum
Spelemannsprisen
avholder sitt landsmøte i sjarmerende omgivelser i Arendal i dagene
6. til 8. mai. Her er medlemmene
invitert til å være med å påvirke de
neste årenes utvikling av den norske
jazzen.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx
Hvis du ennå ikke har meldt deg på,
og er musiker eller styrevalgt i en
medlemsklubb, bør du hive deg
rundt umiddelbart og sende en epost
til [email protected]
i klassen for jazz, gikk i år til voodootrioen Elephant9 for deres andre CDinnspilling «Walk The Nile» på Rune
Grammofon. Bandet består av
Ståle Storløkken (keys), Nikolai
Hængsle Eilertsen (b) og Torstein Lofthus (dr). Dette er trioens andre CD-innspilling.xI
«Åpen klasse» gikk Jaga Jazzist
av med seieren for plata «One
Armed Bandit».
Ståle Storløkken
Jeg liker best å spille sammen med
menn, det er mye enklere. Jenter
tenker, føler og mener så mye. Jeg
lærer mye av gutta, om ikke å engste meg. Jeg tror heller ikke det er
et poeng å skape et miljø hvor det
bare er jenter, fortsetter hun. Niska
er mer opptatt av kvaliteten på musikken og sier at det handler om det
som kommer innenfra, om det man
formidler.
Bodil Niska i artikkel om «Jazzens
heltinner» i Jazznytt nr 03:2001
jazznytt [05]
NOTERT - LITT PÅ SIDEN
“
Eg las ein av dagane at jazzklubben er i økonomiske vanskar, og søker formannskapet om pengestønad. Er det kome so langt ned no i denne pengeflaumtida, at ungdomen treng kommunale midler til
å more seg med? – Denne søknaden er vel det frekkaste som er sendt i denne bidragenes tidsalder i
dette land.
Anton Grebstad, Sunnmørsposten, 7.5.1962 (fra Bjørn Stendahls bok «Freebag...?»)
FRA HISTORIEBØKENE
har du hørt at ...
POLITISKE LISTER
I september 1968 skjedde det noe enestående i norsk jazzhistorie, nemlig valg av jazzklubbstyre etter politiske lister! Til generalforsamlingen
i «Jazzbua» i Ålesund 27.9. stilte Unge Venstre, AUF og SUF med
kandidater. Unge Venstre og AUF slo seg sammen i en fellesliste, mens
SUF ville møte «med ren folkefront». Det kom skeptiske avisinnlegg
og et rundebordsintervju under tittelen «Jazzklubben – politisk sandkasse eller slagkraftig ungdomsforum?».XXXXXXXXXXXXXXXXX
I siste liten ble det stilt en upolitisk liste med formålet jazz, pop, visesang, lyrikk, diskotek, country & western og politiske debatter – altså
det meste. Etter en meget livlig debatt, vant den upolitiske lista.
HIPSTERNE MED FOTTØY FRA AURLAND
Det begynner å bli noen år siden
norsk moteindustri og jazz var
hipt ute i den store verden. Men
det har skjedd. I boken «The
Cover Art Of Blue Note Records
– Volume 2», har man et kapittel
kalt «Cool Struttin’» hvor man
forteller om den hippe Aurlandskoen. «Bass Weejuns with their
clean, smooth lines, soon became
the unapproachably correct shoe
of New York’s hipster saints during those fabled pre-psychedelic
60s. They complimented perfectly the sleek, sharp and minimal look that the modernists had
nailed down so completely. If
Miles Davis had the green shirt
and Jimmy Smith the sweeters,
the rest of the congregation for
sure had the Weejuns.xxxxxxXXX
«The loafer was introduced to
Americans in 1936 by George
Bass, who at the time was taking
care of business at G.H.Bass &
Co. Legend has it that Mr B
adapted his new shoe from the
traditional Norwegian fisherman’s slipper, calling it Weejun in
acknowledgement of its Norse
origins. Ironically, the Norwegian
shoe itself was based on the
American Indian moccasin.»X
Men dette står det ingenting om i
den nye boka til Bjørn Stendahl…?
Hva er egentlig galt med godt,
gammeldags gråpapir?
COVER TO THE PEOPLE
JENS HAACKxxxXXXXXxXxxx
«Smokers Lounge»xxxxxxxx
STUNTCD 11012xxxxxxXXXXX
Siden herrene i Stunt-selskapet
ikke liker at vi henger ut selskapets coverkunst, ber de oss
egentlig om å fortsette. For det
er nok å ta av. Saksofonisten
Jens Haacks nye plate «Smokers Lounge» inneholder velkjente amerikanske standarder,
som blir sobert behandlet av
pianisten Ben Besiakov, gitaristen Mikkel Nordsø og det
danske kammerorkester. Sikkert en flott plate for rolige
kvelder foran peisen, men hva
gjør den lettkledde kvinnen på
coveret? Det blir rett og slett
litt «over the top» for vår pietistiske redaksjon!
OPPTRER UNDER FALSK FLAGG?
Årets Polarjazz på Svalbard hadde bl.a. hyret multi-instrumentalisten
Stian Carstensen til en av konsertene. I Svarbardposten kunne man i
ettertid lese at Carstensen sannsynligvis var i isødet under falsk navn.
Fra deres omtale av festivalen kunne man nemlig lese: «Lørdag kveld
ble rundet av med Carsten Stiansen på trekkspill og jazzbandet Hot
Club de Norvège». Got You, Stian!
[06] jazznytt
… åpningskonserten for vårsemesteret
på Nasjonal jazzscene måtte flyttes fra
Victoria til John Dee pga. flom. Den
offisielle grunnen var vannlekkasje, men
sannheten var at kloakken fløt i baren
og at det hadde satt seg en propp i rørsystemet. Nå kan noen kanskje hevde at
det ganske ofte sitter både en og to
«propper» å stenger tilgangen til bardisken på Victoria fra tid til annen, men
det er første gang det har vært så alvorlig at man har måttet stenge dørene.
... flere jazzmusikere og jazzarbeidere
satte liv og helse på spill under årets
Polarjazz på Svalbard. De fleste gjestende musikere, journalister og jazzarrangører skulle utfordre sjebnen (dog
ikke Jazznytt, Jazzwise og Vestnorsk
jazzsenters utsendte) ved å kjøre snøscooter ut i polarmørket. Dette førte til
en rekke velt og skumle situasjoner.
Både Fiona Talkington fra BBC, Solveig
Slettahjell, Sjur Miljeteig og Norsk jazzforums Camilla Slaatun Brauer måtte
bite i den kalde snøen under utflukten.
Det bør også bemerkes at det kongelige
norske utenriksdepartements utskremte,
Sverre Lunde, behersket snøscooterkjøringen med den største selvfølgelighet, tilbakelent og ytterst kontrollert som alltid.
... Jazznytts redaktør, Jan Granlie, på
samme festival utførte det kunststykket
å redde en noe ustø representant fra
lokalsamfunnet fra den sanne kuldedød.
I en sen nattetime klarte den unge representanten å gå skikkelig på snørra,
velte over et gjerde, havne på en veltet
sykkel (hva i svarte gjorde den egentlig
der?) brekke nesa, kutte seg kraftig opp
og ikle seg en ikke veldig kledelig hjernerystelse. Jazznytts utsendte var selvsagt sitt ansvar bevisst og fikk bragt
den unge representanten trygt hjem
med taxi, etter å ha fått tilslasket sine
kledebon med betydelige mengder av
fruens blod. Dette ble selvfølgelig påstått å være rødvinsflekker ved retur til
hotellet, og at redaktøren drev med utstrakt alkoholmisbruk. Søknad til Carnegies heltfond vil bli oversendt.
... og til slutt en historisk godbit fra tidligere tider (dvs. fra Bjørn Stendahls
bok: «Freebag...?»): Munch-museet var
Norsk Jazzforums viktigste konsertsted
fra 1965-68. En dag var Johs Bergh ute
og kjørte bil rundt i Oslo med Johnny
Griffin og Art Taylor. Det ble en del
snakk om konsertene i Munch-museet
og en del ellers om det fine muséet. Art
Taylor satt lenge taus i baksetet – før
han utbrøt: – Have you really got a
Monk museum in this town?
DANSK PLAYBOY-JAZZ?xxxxx
I februar/mars-utgaven av danske
JazzSpecial, bringer de en noe indignert sak om Jazznytt og at vi presenterte plateselskapet Stunts utgivelse
av Bobo Morenos «50 Ways To
Leave Your Lover» i serien «Cover
to the people» i vår desemberutgave.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx
Her skriver «de gamle menn» bl.a.:
«Opsatsen illustreres selvfølgelig af
coverets Playboy pinup-foto som
dokumentation. Det kan tilføjes for
egen JazzSpecial-regning, at Stunt
tidligere har udsendt album med
Malene Mortensen i pinup-positur,
så det er næsten en tradition.» Hvis
herrene i JazzSpecial, som også besitter tette bånd til Stunt-selskapet
hadde lest Jazznytt, så ville de funnet
ut at Malene Mortensen også tidligere har fått plass i «Cover to the
people»-avdelingen.xxxxxxxxxxxxxxx
Men i Mortensens tilfelle var artsten
selv avbildet. Det er mer enn vi kan
si om både Bobo Morenos plate - og
dette nummerets «Cover to the
people».xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx
Det hadde vært interessant å se om
disse platene selger ekstra eksemplarer pga. coveret, og hvem som
eventuelt kjøper dem...
FRA COLTRANE TIL BJÖRLING
I forrige utgave av
Jazznytt skrev vi
om saksofonisten
Håkon Kornstads
operatimer i New
York. Det vi
trodde var en
hobby fra den
dyktige jazzmusikeren viser seg imidlertid å være
blodig alvor. I følge ryktene har han
nå kommet inn på Operahøyskolen.
Hva som skjer med jazzmusiseringen kan bare tiden vise...
JODLER TIL GULL
I anledning VM på ski uttaler underholderne Polkabjørn og Kleine
Heine: - Jeg er egentlig jazzmusiker,
og studerer det ved Griegakademiet
i Bergen. Bjørn er veldig glad i
country.
JAZZFOTO
TOMASZ STANKOxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx
Den polske stjernetrompeteren har hatt en rekke interessante band
opp gjennom årene. Nå om dagen reiser han rundt med et relativt
ungt, dansk/finsk ensemble som passer som hånd i hanske til hans musikk. Her ser vi han i et tenkende øyeblikk under Umeå Jazz Festival
i oktober i fjor. Foto: Jan Granlie
jazznytt [07]
DAVE HOLLAND RESIDERENDE I MOLDE
eksistert blitt et av verdens mest anerkjente improvisasjonsensembler. Det er derfor ikke underlig at mulitiinstrumentalisten John Paul
Jones benyttet muligheten til å spille sammen
med dem, da han fikk sjansen under fjorårets
Punkt-festival. John Paul Jones har en lang og
begivenhetsrik musikerkarriere og havnet etter
hvert i Led Zeppelin. Selv i dag, nesten 50 år
etter at karrieren startet, gjør han stor suksess
bl.a. i super-rockebandet Them Crooked Vultures. Det spontane og 100% improviserte
samarbeidet med Supersilent ga mersmak for
begge parter, og nå møtes de igjen for ny dyst
på Kulturhuset i Molde.ccccxxxxxxxxxxxxxxxxxx
Stian Westerhus er en av våre mest spennende
intrumentalister. Hans uortodokse bruk av gitaren er spennende og effektiv og gjør at han kan
lyde som et helt band alene. Takket være Sparebank 1 SMN’s JazZtipendiat 2010 har han nå
fått mulighet til å sette sammen sin versjon av
Trondheim Jazzorkester med musikere som
Maja Ratkje, Mats Gustafsson, Kjetil Møster og
Ola Kvernberg.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx
Pianist og komponist Jon Balke har fått i oppdrag å skrive ny musikk til det improviserende
vokalensemblet Trondheim Voices og tar med
perkusjonskollektivet Batagraf.xxxxxxxxxxxxxxx
Moldejazz driver også å setter sammen programkabalen for sin festival nummer 51. De
første navna er allerede klare, men for den som
har planer om å sette nesa mot rosenes by, er
det nok best å holde seg jevnlig oppdatert på
www.moldejazz.no for mer informasjon.
Den engelske bassisten, komponisten og bandlederen Dave Holland er årets «Artist in Residence» på Moldejazz. Helt siden han ble
medlem av bandet til Miles Davis i 1968 har
han markert seg som en av de betydeligste bassistene i moderne jazz. Som bassist hos Miles
Davis var han med på milepæler i jazzhistorien
med platene «In a Silent Way» og «Bitches
Brew».xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx
Tre av våre dagers største sangere, Angelique
Kidjo, Dianne Reeves og Lizz Wright har
slått seg sammen i prosjektet «Sing the Truth!»
som er en hyllest til noen av de mest betydningsfulle svarte sangerne innen jazz, folk,
blues, r&b og gospel gjennom tidene, med utgangspunkt i Miriam Makeba, Abbey Lincoln
og Odetta, men også andre inspirasjonskilder,
fra Billie Holiday til Lauryn Hill. Det foregår i
Bjørnsonhuset
19.
juli.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx
Supersilent har gjennom de 14 årene de har
Dave Holland til Molde
For 30 år siden gjorde Magnolia Jazzband og
Lillian Boutte fra New Orleans konsert og
plateinnspilling i Molde Domkirke. Nå er de
tilbake med sin versjon av New Orleanes
Gospel.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx
I Alexandraparken blir det seks kvelder med
fullt trøkk og høy stemning når det nye stjerneskuddet Trombone Shorty, byens egne Red
Hot og New York-bandet Hazmat Modine
som blander blues, jazz, klezmer, calypso, funk
og hva det skal være til en kjempefest.
WOMEN’S WORLD TEMA PÅ FØRDEFESTIVALEN
Oumou Sangaré
Sterke kvinneprofilar står i fokus på Førdefestivalen, 7.-10. juli.xxxxxxxxXXxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx
Under temaet Women’s World presenterer festivalen kvinnelege artistar frå heile verda som i tillegg til internasjonale karrierar også er talerør for
særeigne kulturar og tradisjonar, eller som har engasjert seg i politikk eller sosialt og humanitært
arbeid.xXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXX
Den nye Mama Afrika Oumou Sangaré frå Mali
har erobra verda med ei fantastisk stemme, utstråling og kraft – og tradisjonsmusikk frå Wassoulou-regionen sør i Mali. Gjennom heile karrieren
har ho fronta kvinnene sine kår i heimlandet, og
særleg har motstand mot fleirkoneri vore gjennomgangstema i tekstane hennar. Sangaré skal stå
for den store utekonserten på Festplassen fredag
8. juli.xXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXX
Sigøynardronninga Esma Redzepova frå Mace-
donia sin internasjonale karriere strekker seg over
40 år! Ingen har gjort meir enn henne for å snakke
romfolket si sak, og ho har då også vore nominert
til Nobels Fredspris tre gonger. Frå Peru kjem
kulturforkjemparen Susana Baca; høgt respektert
som eksponent for den afro-peruvianske kulturen
både i heimlandet – og internasjonalt.XxXXXXXx
– I vår eigen folkemusikktradisjon vart kvinner og
feler sett på som ein dårleg kombinasjon, slik folkemusikaren Sigrid Moldestad har synleggjort i
si populære framsyning «Taus». Og Sigrid Moldestad var sjølvskriven når Førde-festivalen skal
fokusere på sterke kvinner; Festivalen har sikra seg
«Årets folkemusikar 2010» som konferansier på
opningskonserten «Women’s world» torsdag 7.
juli. Her vil vi også høyre ho i samspel med favoritt-musikaren sin, Liv Merete Kroken, i Spindel
duo.
KONGSBERG-PROGRAMMET TAR FORM
Årets Kongsberg Jazzfestival arrangeres i år fra
6. til 9. juli. Foreløpig er ikke hele programmet
lagt, men festivalledelsen har sluppet noen godbiter som er verdt å merke seg.xxxxxxxxxxxxxxxx
Først og fremst blir det flere muligheter til å
møte den fantastiske britiske bassisten Barry
Guy. Først med fruen, baritonfiolinisten Maya
Homburger i en intim og vakker duo torsdagen. Mellomspillet kan du høre på fredagen, da
Guy møter saksofonisten Evan Parker, pianisten Agusti Fernández og trommeslageren Paul
Lytton i en sprelsk frijazztime, før det hele når
sitt klimaks lørdag kl. 19.00 hvor vi møter Barry
Guy i selskap med sitt Barry Guy New Orchestra, et stjernelag innenfor den friimproviserte musikken.dxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx
Men det vil også bli mulighet for å høre flere
store band på Kongsberg. Bergen Big Band
kommer til byen sammen med Terje Rypdal &
Skyways for å gjøre suksessen «Crime Scene»
for Kongsberg-publikummet. De åpner festivalen på Tuballon onsdag 6. juli.xxxxxxxxxxxxxxxx
[08] jazznytt
Duoen Monolithic er akkurat så heftig som
navnet tilsier. Norges nye gitarhelt, Stian Westerhus møter trommeslageren Kenneth Kapstad i en heidundrende seanse i Energi-mølla
senere på onsdagskvelden.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx
Ellers byr festivalen på mesterduomøte mellom
saksofonisten Joshua Redman og pianisten
Brad Mehldau, veteransaksofonisten Charles
Lloyd, Maria Kannegaard gjør sin «takk for prisen»-konsert på torsdag sammen med sin trio
og vokalisten Siri Gjære og fiolinisten Ola
Kvernberg. Peter Brötzmann er selvsagt på
plass. Det samme er Motorpsycho, Marilyn
Mazur med sitt Celestian Quartet-prosjekt,
Arild Andersen Quintet, Håvard Stubø Quartet med Jonas Kullhammar, BMX med Per
Jørgensen. og den dansk/estiske Maria Faust.
Det blir New Orleans-lapskaus med Gumbo,
noice med Zu og Kongsberg-favoritten Mats
Gustafsson, superbandet Primus og masse
mer. Følg med på programmeringen påxxxxxxxx
www.kongsberg-jazzfestival.noxxxxxxxxxxxx
Barry Guy klar for Kongsberg
SCOFIELD, MENDOZA, HADEN, PEYROUX M.M. TIL MAIJAZZ
Årets MaiJazz finner sted 10.-15.
mai i Stavanger. Det er allerede
klart at den amerikanske stjernegitaristen John Scofield sammen
med Vince Mendoza og Stavanger Symfoniorkester åpner
årets festival. Nå byr festivalen på
flere grunner til å ta turen på årets
festival: Charlie Haden Quartet
West, Madeleine Peyroux, Afro
Celt Sound System, Ketil
Bjørnstad, Manu Katché og
Povl Dissing.xxxxxxxxxxxxxxxxxxx
Charlie Haden Quartet West
var på fjorårets Vossa Jazz, uten å
sette de helt store spor i vårsnøen,
men det kan godt være de henter
seg kraftig inn i olje-byen.xxxxxxxx
Madeleine Peyroux har en
stemme med en sterk og enkel utstråling, som mykt, nakent og nært
setter oss tilbake til en svunnen
tid, med fraseringer, en stemmeklang og en melankoli som får en til
å tenke på Billie Holiday - bittersøtt, hjerteskjærende, seigt.xxxxxxx
Danske Povl Dissing gjorde hyllesten «That Lucky Old Sun» på
Stunt i fjor, og er et vakkert og
nært prosjekt verdt å få med seg
Han kommer med Anders Christensen på bass, gitaristen Jacob
Bro og trommeslageren Jakob
Nytt fra MusikkLosen
Madeleine Peyroux
Høyer . Det er en kjensgjerning at
Dissing synger med troverdighet
og inderlighet og med et bevrende
hjerte helt oppe i halsen på dansk,
men at det kan overføres til engelsk er en åpenbaring. xxxxxxxxxxx
I tillegg kommer pianisten Ketil
Bjørnstad med sitt «Rememberance»-prosjekt med saksofonisten Tore Brunborg og trommeslageren Jon Christensen. Trommekollega Manu Katché kommer
med sitt faste band med bla. Tore
Brunborg og Afro Celt System
vil igjen være på plass i Folken. I
tillegg fylles det rikholdige programmet opp med en rekke andre
konserter etter som festivalen nærmer seg.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx
www.maijazz.no
HELGE LIEN TRIO
“Natsukashii”
MONTY ALEXANDER TRIO
“Uplift”
[OZELLA]
[JAZZ LEGACY]
TYTINGVÅG ENSEMBLE
“Let Go / Instrumentals”
MARILYN MAZUR GROUP
“Tangled Temptations
& The Magic Box”
[OZELLA]
[STUNT]
Joshua Redman
TOOTS THIELEMANS
EUROPEAN QUARTET
“Live”
[CHALLENGE]
MADS VINDING TRIO
“Open Minds”
[STORYVILLE]
GJØR KLAR FOR NATTJAZZ
I MAI - JUNI
Årets Nattjazz i Bergen begynner å få klart programmet. Og
som vanlig er det mye interessant jazz å bruke fritiden sin på
samtidig som besteborgerne
mesker seg med Festspillene.X
Festivalen starter sterkt den 25.
mai med saksofonisten og Norgesvennen Joshua Redman
New Quartet. Samme kveld
kan man også få med seg Kakkmaddafakka og Scorch Trio
med Mars Williams. xxxxxxxxxx
Deretter går det nærmest i ett på
USF, hver dag fram til avslutningen med afrikanske Salif
Keita den 4. juni.Xxxxxxxxxxxxx
Innimellom bør man også sette
av plass til noen av følgende
konserter: Den 26. mai: Tigran
Hamasyan solo og Sidsel Endresen / Stian Westerhus duo.
27. mai: Koenigsberg og Farmers Market. 28. mai: Den
franske trompeteren Mederic
Collignon Jus de Bocse, Arve
Henriksen trio (m/ Audun
Kleive og Helge Nordbakken),
tyske Die Enttäuschung og
Sasquatch. 29. mai: Bajazz;
Crab is Crap med Håkon
Kornstad. 1. juni: Steinar Raknes sitt prosjekt Tangoes, Ballades and More. 2. juni: Jaga
Jazzist, bassisten Kyle Eastwood (jo da, han er sønnen til
far sin), Brass Bros med Povl
Dissing og Bergen Ungdomsstorband med Jerry Bergonzi.
3. juni: Artrockerne Tortoise,
Digital Primitives, bassisten
Guro Skumsnes Moes MOE
og Jerry Bergonzi Norwegian
Quartet, før avslutningskvelden
toppes med Salif Keita.xxxxxxX
Følg med på www.nattjazz.no
for flere interessante navn
MOSTLY OTHER PEOPLE
DO THE KILLING
“The Coimbra Concert”
[CLEEN FEED]
ERNESTINE ANDERSON
“Nightlife”
[HIGH NOTE]
JARO]
Postboks 6314, Etterstad 0604 Oslo
tlf. 22 19 82 82 mobil 99 00 61 90
[email protected]/www.musikklosen.no
jazznytt [09]
NTNU – Det skapende universitet
Ved NTNU i Trondheim er den teknologiske kunnskapen i Norge samlet. I tillegg til
teknologi og naturvitenskap har vi et rikt fagtilbud i samfunnsvitenskap, humanistiske fag,
realfag, medisin, lærerutdanning, arkitektur og kunstfag. Samarbeid på tvers av
faggrensene gjør oss i stand til å tenke tanker ingen har tenkt før, og skape
løsninger som forandrer hverdagen.
Det humanistiske fakultet
Institutt for musikk
Professor/førsteamanuensis i jazzfag –
to 50 % stillinger
Nærmere opplysninger om stillingene fås ved henvendelse til
Institutt for musikk v/leder for Jazzlinja, Erling Aksdal, tlf. 73 59 73 30,
e-post: [email protected] eller instituttleder Trine Knutsen,
tlf. 73 59 73 24, e-post: [email protected]
seferan
om re .
s
.
.
.
t her iasts hylle
ar fåt
t vi h jazzentus
n
e
m
r
oku
hve
t tidsd
st i en
hvilke g og et mu 10.
,
r
e
p
en ty ka uslåeli ember 20
or no
ner, f reebag?-bo 2 - 3. des
o
j
s
a
P
u
sit
rF
NRK
noen
verk e
– For g oppslags
o
Se fullstendig utlysingstekst på www.jobbnorge.no eller på
NTNUs hjemmesider http://nettopp.ntnu.no
I salg fra bokhandlere og nettbokhandlere.
To nye fra Curling Legs:
Hans Mathisen TIMELESS TALES
Liveopptak med Marinemusikken, Sandfjord Kammerkor, Olga Konkova (p),
Per Mathisen (b), Andreas Bye (tr) og Svein Rustad (o)
Mestergitaristen i storform med egne komposisjoner og arr.
Torbjørn Sletta Jacobsen TIME LAYERS
Meget lovende debututgivelsen til saksofonist og komponist
Torbjørn Sletta Jacobsen
med: Gunnar Halle - (t), Espen Eriksen (p), Thommy Andersson (b) og
Knut Ålefjær (tr).
www.curlinglegs.no
[10] jazznytt
Jobbnorge.no
Søknaden merkes med jnr. HF 11-009 og sendes elektronisk via
www.jobbnorge.no. De kunstneriske/vitenskapelige arbeidene
sendes direkte til NTNU, Det humanistiske fakultet, 7491 Trondheim.
Søknadsfrist 30.04.11.
STEFAN PASBORG HUSMUSIKER PÅ COPENHAGEN JAZZHOUSE
Saksofonisten Jesper Zeithens
plate «Jesper Zeithen Trio» ble
kåret til årets danske jazzutgivelse for 2010. Vår danske medarbeider, Bjarne Søltoft støtter
kåringen 100%.
Foto: Stephen Freiheit
JESPER ZEUTHEN MED
ÅRETS PLATE I DANMARK
SMÅSTOFF
Etter en slags «Artist in Residence»-formel har Copehagen
Jazzhouse booket inn trommeslageren Stefan Pasborg som
klubbens første huskunstner. Han vil gjennom 2011 være
kurator for flere konserter, som skal sette fokus på musikeren
Pasborg og som skal utfordre de vante konsertrammer. For
eksempel vil man kunne oppleve Electric Odessa, duetter med
pianisten Carsten Dahl og flere sene arrangementer med
utadvent «Stax-tribute-hammond-soul», som binder konsertene
og nattklubben sammen.
Pasborg blir også å høre på forskjellige klubber i Norge
utover våren med sitt band Ibrahim Electric, pluss at
han spiller på Vossa Jazz med sitt Pasborg Odessa 5
X-tra Large.
Og vi som trodde Pasborg fremdeles var småbarnsfar,
med en kone som er mye på farten?
Jazz washes
f
away the dust o
every day life.
“
Art Blakey
ECM PÅ JAPANSK
Esperanza Spalding på Moldefjorden
JAZZEN INTAR EUS
INDRE GEMAKKER
Finlands sentralbanksjef, Erkki
Liikanen seiler, i følge Aftenposten opp til å bli en kompromisskanidat til å overta toppjobben
som sentralbanksjef for eurolandene.
Hjemme i Finland er Liikanen
kjent som en stor jazzentusiast.
Det skal fortsatt gå gjetord i
Brussel om hans jazzbrunsjer da
han var EU-kommisær i byen.
Han klarte til og med det kunststykke å lokke dagens sjef for den
europeiske sentralbanken, Trichet til å holde tale under den årlige jazzfestivalen i Pori i 2007.
GRAMMY TIL ESPERANZA SPALDING
Under årets store Grammy-utdeling i USA, ble bassisten Esperanza Spalding kåret til årets nye
artist. Esperanza ble for alvor kjent
her i landet gjennom sin deltagelse
under Nobel-konserten da Barak
Obama fikk Fredsprisen. Men hun
har gjestet Norge tidligere. Hun
gjestet bl.a. Moldejazz i 2007, så
noen ny stjerne er hun vel ikke akkurat for norske jazzentusiaster.
Men hjemme i USA er det vel vanskeligere å nå igjennom, kanskje?
Beste «Contemporary Jazz Album»
gikk til nok en bassist, nemlig Stanley Clarke for hans «The Stanley
Clarke Band». Beste jazz vokal-
album gikk til Dee Dee Bridgewater for platen « Eleanora Fagan
(1915-1959): From Billie With
Love From Dee Dee», mens Herbie Hancock stakk av med prisen
for beste improviserte solo på hans
«The Imagine Project»-plate.
Prisen for beste jazzinstrumentalalbum gikk til nylig avdøde James
Moody for hans «Moody 4B»,
mens Mingus Big Bands plate
«Live at Jazz Standard» fikk prisen
for beste storbandalbum, og beste
latinjazzplate gikk til Chucho Valdés And The Afro-Cuban Messengers sin plate «Chucho’s Steps»
At plateselskapet ECM har
hatt en rimelig sterk stilling på
det japanske markedet, er vel
hevet over enhver tvil. I forbindelse med selskapets 40årsjubileum er det kommet en
komplett katalog på ikke mindre enn 680 sider med alt
ECM og selskapet JAPO har
utgitt på plate.
Her forefinnes fargefotos av
alle coverne og med all den
informasjon man trenger for
hver eneste utgivelse. Låter, lineup, innspillingsopplysninger
osv.
Et imponerende verk som forteller det du trenger å vite om
det tyske selskapet og som bør
finnes i ethvert hjem med tilbøyeligheter for ECM-nerding. ISBN978-4-309-90784-0
NIELS LAN DOKY TRAKK SEG FRA JAZZHUS MONTMARTRE I KØBENHAVN
«Jeg har svært ved at fortsætte dette krævende
job på ulønnet basis. Jeg har forsøgt at udfylde
rollen ved siden af min musikerkarriere, men
det har trukket for store veksler og jeg vender
nu tilbage fuld tid til at turnere, indspille og
producere.» Dette sa pianisten Niels Lan
Doky da han ble spurt om hvorfor han trakk
seg som kunstnerisk sjef på Jazzhus Montmartre i København i februar. Dermed ble han
værende i stillingen i kun ni måneder. Det er
tydelig at han har gjort mer enn én manns
jobb for klubben, siden de nå har gitt hele
seks personer oppdrag om å overta den viktige
rollen i klubben. Nå er det Alex Riel, Mads
Vinding, Bo Stief, Benjamin Koppel, Gerard
Presencer og Christian Brorsen, som får i
oppgave å programmere klubben. «De er
meget forskellige, og rådet er sammensat
netop sådan så de kan inspirere og udfordre
hinanden», sier Montmartres administrerende
direktør Rune Bech, som sammen med fem
frivillige driver den legendariske jazzklubben.
Jazzhus Montmartre var i årtier en av verdens
absolut ledende jazzscener (først i Store Regnegade til 1976 og siden i Nørregade til
1995). I fjor gjenåpnet de klubben, noe man
kan lese om i Jazznytt #01:2011.
jazznytt [11]
TILBAKE TIL
LIZZWRIGHT har vendt tilbake til sine røtter i
gospelmusikken på sitt seneste album «Fellowship»,
med samme intensitet som vi etterhvert er blitt
vant til å høre fra sangerinnen.
Samtidig dukker det opp uventede vendinger og
utspill som beviser at hun er et stort talent.
TEKST: PETER QUINN OVERSATT AV JAN GRANLIE
[12] jazznytt
jazznytt [13]
Foto: Ann Iren Ødeby
h
vis Lizz Wrights debutplate «Salt»
fra 2003, ga de første indikasjoner
på en utrolig vakker og enormt sterk
stemme, så tar hennes nyeste album
«Fellowship» lytteren med inn i nye og fascinerende landskaper. Hennes fjerde utgivelse tar deg
med tilbakr til hennes gospelrøtter, hennes personlige historie, og langt inn i hennes musikalske
sjel.
For tiden bor hun et godt stykke inn i fjellene i
Nord-Carolina («det er kaldt, men det er vakkert
og klart, og jeg kan se langt inn i de dype skogene», forteller hun på telefonen), men hvis du ser
på platecoveret på «Fellowship» ser du at hun
fremdeles har sitt hjerte i fødebyen i Georgia.
Hjemtraktene er synlige overalt. Hennes samarbeidspartnere inkluderer Dr Bearnice Johnson
Reagon, fra Georgia og en av hjernene bak a
capella ensemblet Sweet Honey On The Rock.
Hans datter, Toshi, har jobbet tett med Wright i
lang tid, og hun er med som co-produsent på
«Fellowship». Med øyne og ører for både det
verdslige og det sjelfulle i musikken. Hun har
vært med på utvalget av materialet til plata, bl.a.
en episk gospel-medley som får en skikkelig
«kick off» med «I’ve Got A Feeling», en klassisk
African-American bedehussang som Lizz vokste
opp med. «Amazing Grace» er også med, som
hun sang som 19-åring på en klubb på Peachtree
street i Atlanta, som markerte starten på hennes
musikalske reise. Wright inkluderer også «Imagination», gjort kjent av det Atlanta-baserte
familiebandet Gladys Knight & the Pips (nok en
lenke til Georgia), som fremføres med brennende engasjement.
Hvis alle låtene på albumet – med Meshell
Ndegeocello’s tittelspor, kult-indie rockeren Joan
As Police Woman’s «Feed The Light» og to låter
av Angelique Kidjo, er låter som Wright fortaper
seg i, så gjelder det spesielt i Bernice Reagons «I
Remember, I Believe». Den forteller at hun ikke
bare covrer låta, men at det høres ut som hun har
selveste den hellige ånd med seg. Denne musikken kan til tider virke som uendelig dyrebar for
Wright, og hennes intensitet og iver for prosjektet tyder på at dette er veldig viktig for henne å
fremføre.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx
- Da jeg satte sammen låtlisten for plata og jeg
kom på Dr Reagons sang «I Remember, I Believe» føltes det så stort inni meg at jeg sa at dette
skulle være selv hjertet på plata som alt det andre
skulle bygges rundt. Den låta var et sterkt referansepunkt for meg. Jeg velger alltid låter hvor
jeg kan si noe jeg virkelig trenger å si.
[14] jazznytt
For en som har hatt gleden av å høre Sweet
Honey On The Rock gjøre «I Remember, I Believe» på konsert på Barbican i London i 1995, på
den tiden de gjorde plata «Sacred Ground», kan
underskrive på den forløsende kraften denne låta
besitter. Med kun fire stemmer, alle i utrolig
vakre harmonier, en klassisk «call and response»låt – var en fantasktisk opplevelse. Som i første
vers: «I don’t know how my mother walked her trouble down. I don’t know how my father stood his
ground. I don’t know how my people survive slavery.
I do remember, that’s why I believe». Hvert påfølgende vers slutter med ordene «I Believe».x
Den sterke kraften i disse rituelle repetisjonene,
i klassisk sammenheng kalt epiphora, (brukt på
samme måte som den amerikanske presidenten
når han til stadighet sier (ehhh, sa) «Yes, We
can!»), forklarer på mange måter sangens sterke
seremonielle styrke. Lett å forstå og huske, akkurat som hele «Fellowship».
Sangerens gospelbakgrunn er vel dokumentert. Pressen har i omtale av den nye plata, flittig
snakket om hennes bruk av røttene og at hun har
funnet veien hjem. Men hennes tilknytning til
gospel er så sterk og så rotfestet og sitter godt
plantet i sangerinnens DNA, så man kan lure på
om hun noen gang egentlig har forlatt denne
musikken, eller om den alltid har vært en slags
basis?xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx
– Ja, gospelen har alltid vært viktig sier hun. –
Og jeg setter virkelig pris på at jeg har hatt det i
bunn for musikkutøvelsen min. Jeg har brukt
mye tid og energi på å få denne musikken ut og
fram i lyset. Men dette arbeidet er helt ok, og jeg
bryr meg ikke så mye om at det har krevd mye,
for under det hele ligger et ønske om å «styre»
folk mot en slags helbredelse. Og jeg er svært
glad for at noen har tatt det til seg og at mange
har vært med på dette.
Den gospel-influerte låtlista lokker fram hennes mest brennende og åpne sang. Bruken av
mat-relaterte metaforer – sangeren gikk på kokkeskole i 2009 – er som om hun viser oss ingre-
diensene som skapte hennes unike og ekspressive
stemme, som i den nedstrippede «Amazing
Grace». Det må ha vært en emosjonell opplevelse å endelig spille inn dette stoffet?xxxxxxxxxxx
– Ja, det var det, og det har vært som å holde på
ditt beste kort en stund før du spiller det ut. Og
jeg tenkte en periode, hvorfor holder jeg på de
gode kortene? Jeg føler at slektskapet med denne
sangen er veldig sterk, og min historie sammen
med den er også veldig sterk. Så jeg tenkte –
hvorfor kan jeg ikke bare gjøre det, så blir det
plass til at nye ting kan komme til meg etterpå.
Jeg har mange fans som hadde sterke oppfatninger om hvorvidt jeg skulle spille inn «Amazing Grace» og spre den ut over verden, eller om
det var ei låt jeg bare skulle gjøre på konserter.
Så jeg bestemte meg for å ikke være «gnien» og
holde på den som noe eksklusivt, men heller gi
min versjon av den til verden.
- Har tolkningen av denne låta endret seg over tid?
- Tolkningen forandrer seg etter hvem jeg spiller
med, svarer Wright. – I Atlanta spiller jeg ofte
med min bror, Kenny Banks. Kenny har studert
med Ray Charles og når vi spilte den så gjorde vi
den i en «upright, strided 12/8 shuffle» noe som
ble en morsom versjon. For første gang i mitt liv
så brølte jeg! Og så har jeg gjort den med gitaristen Marvin Sewell, som låter veldig country. Det
er noe med hans villskap og «little bit-of-themap» måte å spille på, slide og veldig amerikansk. Det minnet meg om landskapet vi passerte
på vei til kirken i barndommen. Vi pleide å kjøre
til kirken, ca 45 minutter, hver søndag. Den
måten Marvin spiller på og den stemmen jeg
finner i musikken, gjør at det blir en helt egen
versjon vi gjør på scenen. Jeg merket at denne
versjonen visualiserte «hjem» for meg, og at det
var denne versjonen jeg gjerne ville dokumentere
på platen.
Sammenlignet med hennes tidligere album, ble
«Fellowship» laget på svært kort tid. De brukte
ikke mer enn ca en måned i studio. Grunnen til
det kan være at hun har brukt flere år på å teste
ut og finslipe materialet, å få fram det personlige,
det familiære og røttene. Det må vel ha vært et
godt sikkerhetsnett å ha da hun skulle gå i studio?xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx
- Ja, selvsagt. Spesielt når du er under et visst
press, så kan man velge enten gå utenom og velge
det sikre eller å gå rett på og utfordre. Jeg er ikke
så god på å ha dårlig tid. Jeg trenger å være på
steder hvor jeg ikke har dårlig tid og blir stresset,
hvor stoffet får den tiden det trenger for å
komme riktig ut. Det er noe med å komme fra
jazznytt [15]
JEG FØLER AT, PGA MIN EGEN OG MITT FOLKS HISTORIE, AT JEG I FØRSTE REKKE ER EN
AMERIKANSK SANGER. JEG HAR BARE VÆRT HELDIG Å VÆRE TILSTEDE I EN REKKE FINE
KRYSNINGSPUNKTER - DEN AMERIKANSKE HISTORIEN OG DE AMERIKANSKE EVENTYRENE.
OG DET ER IKKE BARE HISTORIENE OM MITT FOLK OGGOSPELMUSIKKEN, MEN OGSÅ FOLKESANGER OG COUNTRY, SOM JEG HØRTE MYE PÅ I UNGDOMMEN
Georgia og folket der, og til og med de jeg har
lært meg å kjenne innenfor plateindustrien, de
klarer å holde meg avslappet, og det er mye lærdom å hente der. Jeg lærte en masse av Craig
Street (produsenten på «Dreaming Wide
Awake» og «The Orchard»), bl.a. at det beste
innspillingsresultatet kommer når du involverer
medspillerne så mye som mulig i historiene og
prosessene. Du gir dem rammeverket og skissene
og en retning på hvor du vil med musikken og
historien. Og med en gang du har klart å engasjere dem så forstår de hvor du vil med arrangementene. Du inviterer dem med på en reise som
ikke bare blir din, men en felles reise for alle involverte.
Den avgjørende historiefortellingen, som ofte
skiller en god jazzsanger fra en dårlig, er en lærdom Lizz Wright har fått fra kolleger som Abbey
Lincoln og Billie Holiday. De var svært opptatt
av å strippe sangen ned til kun følelser. (Publikum ble først oppmerksom på Lizz Wright i
2002 da hun gjorde en serie hyllestkonserter for
Billie Holiday.) Og av nålevende sangerinner er
det i alle fall en som Lizz mener har samme tilnærmingsform.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx
- Av de som fremdeles er med oss, er Dianne
Reeves blitt en av mine favoritter. Det har egentlig ingenting med Grammyer eller noe av det å
gjøre. Jeg har kjent henne i flere år, og jeg har
hatt gleden av å jobbe tett med henne det siste
året, og jeg elsker hennes musikalske og personlige integritet. «She’s an unannounced kind of
minister». Hver gang hun åpner munnen så føler
jeg det nesten som om jeg blir healet på en måte.
Hun trekker fram noen ting fra sitt indre som
virker legende eller helbredende om du vil. Fra
tid til annen blir det nesten litt overveldende.
Hennes stemme og sjel er bare så stor, og jeg
føler på en måte at jeg kommer på innsiden av
den. Du står bare der og føler at du nesten blir
sprengt av hennes kjærlighet og styrke.
Til tross for hennes egne tilnærming til musikken, som kreativt ligger nær både Billie Holiday
og Abbey Lincoln, så er det nærliggende å trekke
fram debatten om hun på sitt seneste album er
en jazzsanger eller ikke. Men det ser ikke ut til at
[16] jazznytt
pris på hvor jeg befinner meg, jeg klager ikke, jeg
har det bra, og alt jeg trenger er her.
En del av å lære verden å kjenne har vært å bo
en periode i New York, hvor hun oppholdt seg
en periode fram til 2009, et opphold hun likte,
men som også var preget av en viss realisme.xxxxx
- Jeg bodde i New York en periode fordi folk sa
at jeg måtte det hvis jeg ville komme noen vei i
musikkbransjen - «pay your dues». Jeg er glad
for den perioden, fordi det var det rette tidspunkt
for meg å dra dit. Jeg var ung, og full av energi,
og jeg elsket alt rundt meg og jeg var i ferd med
å oppdage verden. Men jeg ble så overstimulert
at jeg ikke klarte å roe meg ned etter at jeg hadde
vært på turné. Så det var nok fornuftig av meg å
vende tilbake til den måten å leve på som jeg var
vokst opp med, med begge beina godt plantet på
bakken. Når jeg nå er på turné så gleder jeg meg
hemningsløst til å komme hjem.
hun bryr seg noe særlig om det.xxxxxxxxxxxxxxxx
- Nei, jeg bryr meg ikke så mye om det. På grunn
av min egen og mitt folks historie, føler jeg at jeg
i første rekke er en amerikansk sanger. Jeg har
bare vært heldig å være tilstede i en rekke fine
krysningspunkter - den amerikanske historien
og de amerikanske eventyrene. Og det er ikke
bare historiene om mitt folk og gospelmusikken,
men også folkesanger og country, som jeg hørte
mye på i ungdommen. Jeg hørte mye på country-gospel, noe jeg aldri har snakket noe særlig
om, men jeg hørte virkelig mye på den type musikk. Og det er en veldig enkel musikk å like. Der
hvor jeg bor akkurat nå, så hører jeg mye på strålende bluegrass. Jeg tror vel kanskje ikke jeg noen
gang vil begynne å spille bluegrass, men jeg får
inspirasjon fra den musikken og vil prøve å gi noe
tilbake, uten at jeg setter min egen signatur på
den. Jeg er bare 30 år og er mer interessert i å bli
kjent med verden og vise min respekt for den, for
dens store historie. Jeg vet definitivt hvor jeg
kommer fra, det er jeg veldig klar på. Jeg setter
Behovet for hele tiden å skulle gjøre musikk,
samtidig som du skal ha begge beina på bakken
og være ærlig musikalsk, er blitt en sentral del av
sangerinnens personlige visjon.xxxxxxxxxxxxxxxxx
- Jeg tror jeg vil være mer effektiv hvis jeg ikke
bruker så mye tid på å snakke om det. Men når
jeg setter meg ned og tenker på det, så føler jeg
at jeg gjør de rette tingene. Det som er viktig for
meg er å gjøre en skikkelig jobb. Jeg syntes det
er godt å jobbe med stemmen og den måten jeg
lever på, og jeg prøver å ta vare på de tingene
som jeg blir opptatt av. Jeg trenger å bygge opp
disse periodene når jeg skal grave meg ned i nytt
stoff og lære nye ting, perioder da jeg bruker mye
tid med min bestemor. I slike perioder trenger
jeg å få ny input, noe jeg også får gjennom den
måten jeg lever på, fordi jeg vil vokse som musiker og som menneske.
Intervjuet er tidligere publisert i det britiske
magasinet Jazzwise (februar 2011) og gjengis med
godkjennelse fra våre britiske kolleger
Lizz Wright slår seg i sommer sammen med Angelique
Kidjo og Dianne Reeves for å gjøre prosjektet «Sing
the Truth!» De blir å høre under årets Moldejazz i
Bjørnsonhuset 19. juli.
jazznytt [17]
OM Å SE SEG BÅDE
FRAM OG
TILBAKE
Under foriige Oslo jazzfestival ble Statskrafts «Young star»-stipend gitt til KRISTOFFER KOMPEN. En ung herre med nysgjerrig
holdning og mildt blikk – han spiller gammaljazz med Jazzin’ Babies den ene kvelden og frijazz med unge musikkstudenter den
andre. TEKST: BJØRN STENDAHL FOTO: ANN IREN ØDEBY
Det første vi er enige om, er at det ikke er noe
rart. Altså det å spille gammaljazz en kveld og frijazz den andre. Eller å lytte til gammaljazz det ene
minuttet og frijazz det neste. Men jazzhistorien
kan dessverre berette om leirer, uforsonlige preferanser og en smule intoleranse. I intervjuerens
barndom var tradjazz gjerne en inngang til jazzverdenen – og deretter hoppa mange rett inn i det
som var moderne, og gjorde «dixieland» til et
skjellsord. Men mange ble tro mot sin ungdoms
tradjazz og syntes Mingus, Ornette og Coltrane
var skremmende. Mange av dem er i dag 60+, og
det skal ikke underslås at disse utgjør stampublikummet på Stortorvets Gjæstgiveri, New Orleans
Workshop og Moldes Perspiration Hall.
De mest kjente tradjazzbanda er i samme gruppa,
60+. Derfor vakte det litt oppsikt da det på slutten
av 1990-tallet dukket opp tradjazzband med
meget unge folk. Ved Glommas utløp oppstod
noe som het «Gla’jazzkameratene», etter hvert
skiftet de navn til Borg Hot Jazz, med blant andre
trompeteren Erik Eilertsen (fra Gressvik) og pianisten Torgeir Koppang (fra Sarpsborg). To brødre Kristiansen fra Sarpsborg, gitaristen Torbjørn
og bassisten Jermund, deltok samtidig i såkalte
Ungdom & jazz-prosjekter under Oslo Jazzfestival. Disse var ledet av veteranen Tore Jensen og
hadde som mål å pleie unge musikeres interesse
for tradjazz. Bandprosjektene gikk under navn
som Tore Jensen Nye/Gamle (1996-97) og Tore
Jensen Shangri-La (fra 1998).
Jazzin’ Babies
Rundt dette miljøet oppstod i 1999 et «Resolute
Jazzband», med blant andre saksofonisten Lars
Frank, trombonisten Kristoffer Kompen og
trommeslageren Kjetil Lønberg Jensen (sønn av
Tore Jensen). I 2003 samlet så et utvalg fra disse
gruppene seg, det var Eilertsen og Koppang, brødrene Kristiansen, Frank, Kompen og Jensen, i
bandet «Jazzin’ Babies», et navn de hadde lånt fra
[18] jazznytt
Tore Jensens eget ungdomsband fra årene 195456. Vårt århundres Jazzin’ Babies er etter hvert
vel etablert og har gitt ut tre CDer, «Up and go»
2004, «Rag’n’roll» 2006 og «Live in Holland»
2008 (den siste med Per Frydenlund på trommer).
Utdannete!
Men ikke nok med at disse bandmedlemmene er
unge. De er også utdannete! De har gått på musikkhøyskoler! Det var ganske uvanlig for de
gamle tradjazzbanda, som mest var tufta på talent,
lytting, vilje og selvlæring. Men manglende musikkutdannelse forhindret ikke sterke musikalske
navn som for eksempel nevnte Tore Jensen, Bjørn
Stokstad, Eivind Solberg, Anders Bjørnstad, og så
videre, og så videre – den gode navnelista er
egentlig ganske lang. Så kom skolerte folk som
Morten Gunnar Larsen og Georg Reiss (høyskoleutdannet i 1978 og 82) – men tradjazzmiljøet er
ellers i høy grad preget av glade, dog dyktige,
amatører.
De fleste i Jazzin’ Babies har gått på musikkhøyskolen i Oslo. Da trombonist Kompen var 20 år,
begynte han først på musikkonservatoriet i Kristiansand (2004-05), deretter gikk ferden til Norges Musikkhøgskole, i 2007-08 hadde han et
gjesteår i Stockholm, før han vendte tilbake og
tok pedagogisk eksamen i Oslo i 2010. Det blir
hele seks år med fortløpende musikkutdannelse.xx
Allsidig musikerxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx
Det er ikke rart at Kristoffer Kompen er blitt en
allsidig musiker. Dette intervjuet ble til midt
under en skolekonsertturné sammen med pianisten André Bongard og perkusjonisten Celio de
Carvalho. Han har mange jobber med Jazzin’ Babies, er medlem av band med mystiske navn som
«Norsk Kurveunion» og «Hoo Ray», de svensknorske Union Rhythm Kings, har egne kvartetter
og kvintetter, og er medlem av Staffan WilliamOlssons sekstett og den sprelske gruppa T8 ( – ...
ungdommelig oktett med tøylesløs kreativitet,
jazznytt [19]
skrev undertegnede i Jazznytt da jeg plukket ut
T8s konsert som ett av høydepunktene under
fjorårets Oslo Jazzfestival). På Kristoffers merittliste står ellers CDer som «Matsukaze» med
Håkon Storms Livin’ Jazz Orchestra (2006),
«The Lesson» med Norsk Kurveunion (2007),
«Forever candid» med Marthe Valle (2008),
«When the Stevedore stomps» med Stockholm
Stompers (2008), «Den blåaste natt» med Jo
Skaansars (2009) og «Big Shit» med T8 (2010).
Akkurat nå er han meget forventningsfull omkring sin nye plate i eget navn; den er sluppet når
dette leses (utgivelse 18. mars).
Ungdom & jazz
Hvis det er noe som heter farsmelk, inneholdt
den atskillig tradjazz. Faren, Reidar Kompen,
spilte trombone i Guldfiskens Hornorkester (på
jazzstedet Guldfisken på 80-tallet) og tuba i Bogalousa Jazzband (fra slutten av 80-tallet). Kompen kunne være et besnærende navn på en
kompmusiker (som tubaister er i tradjazz), men
navnet stammer fra en gård i Etnedal. Pappa
Reidar var venn av Pål Frank, faren til Lars, og
det ble knyttet kontakter. Reidar forærte Morten
Gunnar Larsens plate «Fingerbreaker» (fra
1999) til sin sønn, og denne ble ett av unge Kristoffers første store kick og gav ham lyst til å finne
ut litt mer om denne medrivende musikken.
– Jeg ble med i Ungdom & jazz-prosjektet 19992001. Jeg var egentlig ikke heidundrandes interessert. Men Tore Jensen var en stor inspirator,
gav oss kassetter vi burde høre på, og gav oss
mange gode råd. Gjennom ham hørte jeg på Luis
Russells orkester og ble betatt av J.C. Higginbotham – mitt første tromboneideal. Gjennom
pappa kjente jeg til Kid Ory – det ble etter hvert
litt gammeldags – men han introduserte meg
også for Jack Teagarden – den tradjazztrombonisten jeg hører mest på nå. Tore Jensen snakket
også pent om trombonister som J.J. Johnson,
Carl Fontana og Frank Rosolino. Så jeg har gått
skolen. Men det finnes ikke noen plan om hva
man faller for. Min første virkelig store konsertopplevelse var i Molde i 1999. Jeg hadde jobb
med Resolute Jazzband, bare et halvt år etter at
jeg hadde begynt å improvisere. Jeg var altså helt
fersk og fikk høre Trygve Seim Ensemble i Idrettens hus. Med Arve Henriksen. Det står fremdeles som mitt største konsertkick.
– Jeg fortsatte å øve med tradjazz- og swingband, men lytta samtidig til mer moderne greier.
Men jeg manglet nok et nettverk for moderne
jazz. Jeg var flasket opp på Billie Holiday – og
har stor sans for henne – men var relativt alene
om å fordype meg i Sidsel Endresens «Exile»
(1993). Jeg kan alle tekstene på den skiva utenat.
Å sjekke ut ting
– Jeg tror det er en fordel å spre seg, å høre på
mye forskjellig, å sjekke ut ting. Jeg lyttet til de
20-tallsmusikere som Tore Jensen ba meg lytte
til, samtidig som jeg sjekket ut bebop. Jeg synes
det er viktig å kjenne alle jazzens stilarter – og
kunne holde dem fra hverandre. Det er viktig å
kunne tilpasse seg forskjellige måter å spille på.
Samtidig er det viktig å lete etter sin egen
stemme. Hører du for mye tradjazz, kan du begynne å låte for mye som Teagarden – han er jo
den beste.
– Men jeg har tenkt mye på om man blir en
bedre tradjazzmusiker ved å perfeksjonere seg
enn ved å trekke inn bredere impulser. Blir man
bedre av å gjøre én ting? Jeg vet ikke. Jeg mener
[20] jazznytt
JEG TROR DET ER EN FORDEL Å SPRE SEG, Å HØRE
PÅ MYE FORSKJELLIG, Å SJEKKE UT TING. JEG
LYTTET TIL DE 20-TALLSMUSIKERE SOM TORE
JENSEN BA MEG Å LYTTE TIL, SAMTIDIG SOM JEG
SJEKKET UT BEBOP. JEG SYNES DET ER VIKTIG
Å KJENNE ALLE JAZZENS STILARTER – OG KUNNE
HOLDE DEM FRA HVERANDRE.
uansett at det er viktig med utfordringer. Å
kunne beherske brasiliansk musikk kan gjøre deg
til en bedre tradjazzmusiker.
– Og så synes jeg at forestillingene vi har bygd
opp om de forskjellige musikkformene må brytes
ned. Mange forbinder gammaljazz med hjertelighet og imøtekommenhet, mens moderne jazz
ikke er tilgjengelig, og kanskje fisefint, og publikum sitter og er «redd» for oss. Mange forbinder
moderne jazz med unge musikere og gammel
jazz med gamle folk. Sånn sett er Jazzin’ Babies
Norges særeste band. 20-åringer som spiller
tradjazz er kjempesært. Vi blir litt splitta. Vi har
fordeler ved å spille en musikk som er «innmari
gøy». Ulempene er at musikken har veldig satte
– kanskje museale – forbilder. Det er liksom ikke
ordentlig skapende musikk. Og vi har fått mye
undring og mange kommentarer fra kolleger.
Særlig fra dem som er så veldig sikre på seg selv
– de som går «i samme genser»...
Plate for prispengene
Pengene fra «Young star»-stipendet 2010 er
brukt til å lage en CD i eget navn. Kristoffer
Kompen Quintet: Short stories of happiness. De
fire utvalgte medspillerne er saksofonisten Eirik
Hegdal (den sentrale kraften i Trondheim Jazzorkester), pianisten Eyolf Dale (halve «Albatrosh»), bassisten Jo Skaansar (mannen fra
«Legopulver») og trommeslageren Andreas Bye
(høyst ettertraktet hos «alle»). Andreas og Eirik
er kvintettens «veteraner», omtrent ti år eldre
enn de andre.
– Hvorfor heter plata «Short stories of happiness»?
– Det er ingen dypere mening enn at ett av sporene heter «Short story waltz», et annet «Ballad
of happiness»...
– Eirik Hegdal spiller stort sett barytonsax i dette
prosjektet. Er det mye Brookmeyer/Mulligan-feeling,
er det mye «røtter» eller er det mest frijazz? Eller er
det alt?
– Dette er nok relativt nytt og moderne i forhold
til hva de fleste forbinder meg med. Alt er mine
komposisjoner. Når jeg bruker det fine ordet
«komposisjoner», er det fordi det stort sett ikke
dreier seg om «låter» i vanlig forstand. Det er
ikke korte tema i kjente kordeskjemaer, som det
blir improvisert over på vanlig måte. Hvert nummer er mer arrangert, noen ganger er hele komposisjonen «arra ut». Arrangert fra start til slutt.
Men med rom for improvisasjon og at ting kan
dras i uventede retninger. Det kan være et sirkelkomp som bare går og går. Eller det kan være et
AABA-skjema, der B-delen er variert eller helt
fristilt. Og jeg har tenkt mye på hvordan den enkelte solist vil gjøre ting, lagt opp strukturer jeg
mener passer til den enkeltes spillestil eller holdning. Noen ganger har jeg kunnet legge fram en
originalskisse for Eirik. Og da kan han endre ting
til noe helt annerledes enn hva jeg hadde trodd
han ville gjøre. Sånn har vi testet hverandre ut.
– Jeg er egentlig glad i harmonier. Jeg liker
akkordbasert musikk, men jeg har nok en kjærlighet til trad- og swingjazzens ukompliserte harmonier – den enkle tonika-dominant-verden.
Som i barokken. Det er derfor det swinger så
enormt av barokk – og av trad og swing. Jeg er
også betatt av samspillet mellom spenning og avspenning. Derfor kan jeg la en låt sauses inn av
mange akkorder til å begynne med, og så forenkle og åpne opp etter hvert. En endring fra et
fast akkordskjema til en situasjon der det som
skjer, det skjer. Håpe på at alle har en felles oppfatning og at alle vil omtrent det samme.
– Og du har funnet folk som vil det samme? Har du
hatt et fritt valg?
– Jeg begynte å skrive skisser før jeg plukka ut
musikerne. Under skrivingen begynner man å
ane hvem som kunne passe.
Å være nysgjerrig bakover
– Valg av saksofonist er vesentlig – saxer skiller
seg alltid ut. Til noen jobber passer den, til andre
passer den. Eirik spiller et mørkt instrument.
Han får med seg en sårbar grunn. Folk som spiller dype instrumenter, er snille folk, sier du? Ja,
det er mulig, det... Jeg må da få lov til å si at jeg
også trives i det mørke registeret. Men trombonister, de kan liksom låte som «alle andre». De
kan brukes til alt. De ser verden fra mellomregisteret. De må være veldig bevisste på hvor de
plasserer seg i forhold til de andre. Det er kanskje
derfor så mange trombonister er arrangører.
– Du nevnte Brookmeyer og Mulligan. Kompens kvintett blir ganske annerledes. De hadde
et helt annet tonespråk, de var i en annen tid,
med andre idealer. De hadde femti års jazztradisjon å bygge på. Vi har femti år til! Vi kan sitere
fra dem på vår måte. I kvintetten bruker vi for
eksempel arrangerte sitater fra Warne Marsh. Vi
kan sitere fra hele jazzhistorien. Men da må du
også kjenne den. Der har jeg med min bakgrunn
en fordel. På musikkhøyskolen er det nemlig lite
fokus på historien. Der tror jeg de er flinkere på
jazzlinja i Trondheim. I Oslo er historien nesten
fraværende. Jeg har tatt timer hos den klassiske
trombonisten Aline Nistad, og i den tradisjonen
er det er selvfølge å kjenne historien til den klassiske musikken og alle epokene som har vært.
Mens når man tar jazztimer, skal det liksom ikke
være noen selvfølge å kjenne jazzhistorien...
– Jeg synes det er viktig å være nysgjerrig bakover
– og så spille musikk som peker framover. Jon
Christensen er en sånn type som alltid har ligget
i avantgarden – men som har skjønt at vi også må
høre på Baby Dodds...
jazznytt [21]
POPARTIST
– SA JEG VIRKELIG
DET?
[22] jazznytt
JA, DU GJORDE
VIRKELIG DET?
– Hva jazzpublikumet vil tenke? Jeg veit egentlig ikke helt …
oppi mitt hode spiller jeg jo akkurat det samme! TEKST: ARILD
RØNSEN
Hun kan være i ferd med å ta fatt på en helt
annen karriere. Hun er i hvert fall inne på et
helt nytt spor. Om det vil vise seg å være et
midlertidig sidesprang eller noe mer varig,
kan bare tida vise. Og som vanlig når slike ting
er på tale; artisten sjøl er egentlig ikke så veldig interessert i problemstillinga.xxxxxxxxxxxx
– Men jeg skjønner jo såpass som at dette ikke
er jazz, det er ikke det. Men om jeg skal være
ærlig, så bare skjedde det, uten at det lå noen
bestemt mening bak. Det var ikke sånn at jeg
sa til meg sjøl at «nå, Hilde Marie, nå må du
jammen skrive noen fine poplåter!».xxxxxxxxx
Okkesom – det er det hun har gjort. Skrevet
og sunget inn ei kjempefin pop-plate! Før albumet er ute i butikkene er førstesingelen –
«Let’s Let Go» – spillelista i NRK, for sikkerhets skyld både på P1 og P3.xxxxxxxxxxxxxxxxx
– I perioden før jeg skrev musikken til min
forrige plate («A Killer for that Ache»), stilte
jeg meg spørsmålet: «Hvem er det jeg skriver
for?» Lærerne mine? Medmusikerne? Skriver
jeg for å gjøre andre til lags …? Jeg elsket jo å
synge sangene til Jon (Eberson), spille med
TUB Quartet. Molekyler og atomer. Det er
kanskje hva det handler om.
– Jeg hadde det kjempegøy under innspillinga,
selv om jeg jo ikke helt kunne dette med å arrangere pop!xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx
– Sa du fra til musikerne på forhånd?xxxxxxxxxx
– Nei.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx
– Og hvordan var deres reaksjon?xxxxxxxxxxxxx
– De likte det kjempegodt!xxxxxxxxxxxxxxxxxx
«De» inkluderer blant andre Peder Kjellsby
(produsent), Jørgen Munkeby, og Sjur Miljeteig, og hovedpersonen sjøl kan ikke få fullrost
hva hun karakteriserer som et «sjangeroverskridende miljø - særlig i Oslo».xxxxxxxxxxxxx
– Tror du bandet ditt oppfatta seg som popmusikere underveis?xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx
– Jeg tror egentlig ikke det … uten at jeg skal
bli «rasistisk»! Det kryr selvfølgelig av kjempeflinke popmusikere. Men jeg håper musikken ligger godt innafor mine musikeres
uttrykk, om du forstår. De er bare så flinke!
Det var viktig for meg å kjenne musikerne
godt.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx
Hun er ikke den bandlederen som framhever
den ene framfor den andre, men lar det skinne
gjennom at det musikalske kompaniskapet
med gitaristen Hedvig Mollestad Thomassen
kjennes spesielt betydningsfullt.
Sell Out?xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx
Jon Eberson, altså. Lærer og medmusikant.
For sju år siden ga de ut «Twelve O’Clock
Tales» som et duosamarbeid. Og det var i
hvert fall jazz, til og med standard jazz.xHun
grubler litt.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx
– Man vil jo gjerne finne «sin stemme». Er
man ung og litt usikker, dilter man gjerne
etter de større bukkene i bruse-familien. Det
er vanskelig, fullt og helt å stole på sin egen
stemme. Men altså – jeg er svært lite sjangeropphengt.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx
xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx
– Er du redd for å bli møtt med «sell–out»?xxxxxx
– Nei … Vel, i hvert fall føler jeg det ikke
sånn.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx
Vi begynner å snakke om Bob Dylan, uten
sammenlikning for øvrig. Blodfans av Hilde
Marie Kjersem, som har trykt henne til sitt
bryst som jazzvokalist, kan tenkes å reagere på
samme vis som publikum gjorde den gangen
Bob Dylan plugga inn på Newport Folk Festival. Deler av publikum skjønte ikke mye da
Dylan kom på scenen med en elektrisk gitar
over skuldrene. Mer enn det; puristene forsøkte rett og slett å blåse Dylan og hans backingband – de eventyrlig flinke gutta i Paul
Butterfield Blues Band – ned av scenen!xxxxxx
Vi føler oss nok ikke bombesikre, men intervjuer og intervjuobjekt enes i det minste i et
ønske om at folk ikke lenger er så til de grader
enspora.
Om å ta ut altxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx
Låtene ble skrevet i en periode da privatlivet
hennes var hva hun kaller «på bar bakke». Det
har følt til ettertenksomme og følsomme tekster, men ikke utprega «nede». Og musikken
er veldig «opp»!xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx
– Jeg skjønte ikke helt hvor det bar hen mens
jeg skrev sangene. På et tidspunkt ble jeg likevel klar over at jeg ikke kunne kaste dette
materialet over bord, selv om jeg innrømmer
å ha tenkt tanken: «Er dette et barn bare en
mor kan elske?»xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx
– Og i avslutningskuttet tar dere den helt ut. Phil
Spector?xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx
x– Og ja – jeg er fan!xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx
Vi bestemmer oss for å droppe privatlivet
hans, som viste seg ikke å være fullt så stilig.
Men som han kunne skru lyd! «Wall of
Sound»! Musikken på 60-tallet hadde faktisk
vært noe helt annet uten Phil Spector. Han
peisa på, som om han skulle produsert et symfoniorkester – blåsere og strykere og kirkeklokker! Og delay!xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx
Det kommer mer:xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx
– Jeg syns Billy Idol hadde et morsomt sound.
Men tilbake til Phil Spector: Det skal være
nøye gjort, men det skal også være overøst.
Sånn … nå skal vi ta ut alt!
Voksenpopxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx
For at ingen skal misforstå totalt, føles det på
sin plass å understreke at Kjersem i poputgave
er noe helt annet enn tyggegummipop. Noe
kan muligens være like kommersielt klingende
som D’Sound, men milevis unna Alexander
Rybak. Tenk heller Joni Mitchell i sitt litt
mindre kompliserte hjørne.xxxxxxxxxxxxxxxxx
Spotify? LP?xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx
Det er nesten umulig å snakke med artister
som gir ut plate i vår tid, uten nettopp å
snakke om det å gi ut plater. Som vel snart er
en kommersiell umulighet? Hilde Marie Kjersem må ikke bes to ganger i sakens anledning.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx
– Ingen tenker på annet, men jeg syns det er
kjempespennende å være med – nå som bransjen er i den utviklinga! Herlighet – det kjennes nesten freaky!xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx
– Hvor fører denne utviklinga oss hen?xxxxx
– Jeg har tro på løsninger som Spotify. Det er
jo et fantastisk musikalsk univers som åpner
seg for publikum. Utfordringa ligger i å få folk
til å betale, og til å betale nok. Samtidig er det
inspirerende å konstatere at folk har begynt å
kjøpe LPer igjen! Vinyl er i ferd med å bli
kult; jeg tror det har sammenheng med at
flere og flere søker kvalitet – og så er det noe
helt eget da, med dette å snu plata midtveis,
sette stiften nedpå …xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx
Lanseringa av «Let’s Let Go» fant sted i platebutikken Big Dipper i Oslo, et utsalg som
har spesialisert seg på «sære» format. Artig,
og et snev av kultur – men om det kan vise seg
kommersielt drivverdig? Neppe. Den artisten
som skal leve av å selge sin musikk, må i framtida nå gjennom med fornuftige betalingstjenester på nettet. Akkurat i dette spørsmålet
føler Jazznytts utsendte seg faktisk på temmelig trygg grunn, samtidig som jeg godt skjønner denne vidunderlige lukta av vinyl:xxxxxxxx
– Jeg gleder meg sjukt til å få plata mi som LP!
360?xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx
Har du hørt uttrykket treseksti? Som i 360
grader? Det er uttrykket bransjen nå benytter,
for å betegne strategien som går ut på at plateselskapet skal styre sine artisters karriere,
from A to Z. Innspilling, produksjon, distribusjon, booking – alt.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx
Hilde Marie Kjersem er usikker, og har foreløpig valgt å beholde mye av styringa sjøl.
Hun gir ut på eget selskap, Brødr. Recordings,
men er glad for å ha fått distribusjon via Warner Music.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx
Hun skal på promo-turné, deretter på en
«vanlig» turné, inkludert festivaljobber. Popog rockefestivaler, pluss Vossa Jazz. Det er nå
hun sier det:xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx
– Ja, jeg skal jo opptre som det nå – som popartist. Hun ler litt, og tenker seg om:xxxxxxxx
– Popartist – sa jeg virkelig det?xxxxxxxxxxxxxx
– Ja, du gjorde virkelig det, Hilde Marie.xxxxxxx
Så får vi se hvordan dette går. I den grad Jazznytt kan sies å ha autoritet i sakens anledning,
legger vi inn en langoddskupong på at dette
ordner seg. Hun har nemlig forhåpentligvis
rett i at flere og flere gir blankt blaffen i
sjanger og musikalske båser.xxxxxxxxxxxxxxxxx
Er’e bra, så er’e bra. Og «Let’s Let Go» er et
oppsiktsvekkende flott album.xxxxxxxxxxxxxxx
x x x x x x x x x x x
(Hilde Marie Kjersems plate «Let’s Let Go» er
anmeldt på side 61 i denne utgaven av Jazznytt).
jazznytt [23]
DET VAR EN PERIODE HAN
NESTEN HADDE BESTEMT SEG
FOR Å SLUTTE SOM MUSIKER.
MEN NÅ ER TROMMESLAGEREN
MAGNUS ÖSTRÖM TILBAKE –
ETTER TO ÅRS TAUSHET. HAN
ER PÅ PLASS MED ET NYTT
BAND OG NYTT ALBUM,
«THREAD OF LIFE». HAN ER
TILBAKE PROPPFULL AV
ENERGI SOM KOMPONIST,
ARRANGØR, PRODUSENT
OG BANDLEDER
TEKST: STUART NICHOLSON
OVERSATT AV JAN GRANLIE
FOTO: PER KRISTIANSEN / ACT
[24] jazznytt
jazznytt [25]
tter to års stillhet er Magnus
Öström tilbake på musikk-scenen. Nå for første gang som
kapellmester og med en nyslepen diamant av en plate, «Thread
of life» som beviser det som mange
sa mens han spilte i e.s.t. (Esbjörn
Svensson Trio) – at hvert medlem i
trioen hadde hørt på mye forskjellig
musikk og at alle var i stand til, på et
subtilt vis, å inkorporere denne erfaringen
inn
i
sin
musikk.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx
På «Thread of life» merker man
Öströms omfattende inspirasjonskilder fra jazz til jazzrock, fra elektronica til kunstrock og fra
drum’n’bass til moderne klassisk
stil, alt formidlet gjennom hans
trommesound som en website nylig
skrev: «det mest spennende trommespillet siden Tony Williams».
xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx
– Jeg er virkelig fornøyd med denne
plata, sier han, sittende på en café i
Stockholm. – Jeg er virkelig det. Og
nå ser jeg bare fram mot det som
skal skje framover.
E
Og det som hender er at han skal ut
på turné med bandet, med Gustaf
Larlöf på keyboard og trompet, Andreas Hourdakis på gitar og Thobias Gabrielsson på bass.xxxxxxxxxx
– Jeg liker disse gutta godt, jeg elsker å spille med dem og jeg ser et
enormt potensiale i bandet, spesielt
når vi omsider kommer i gang med
turneen. For jeg vet at når vi jammer er de svært åpne og mottakelige for ideer. Jeg valgte nettopp
disse musikerne fordi jeg ville spille
med musik-ere som var like åpne
som meg selv, som kunne gå hvilken
som helst vei. Så det handler lite om
sjangre, og mest om musikk.
Plata er et landemerke i Öströms
liv, som ble snudd på hodet etter
Esbjörn Svenssons død, den 14. juni
2008, rett etter at e.s.t. var ferdig
med planleggingen av en turné i
USA og Canada.xxxxxxxxxxxxxxxxxx
– Man kan si at livet stanset opp for
meg på mange nivåer i lang, lang
tid. Jobben min som musiker stoppet helt opp, og det ble en veldig
vanskelig tid.
På mange måter handler «Threads
of life» om å komme seg gjennom
mørket som fulgte etter Esbjörns
død og om å forsone seg med et liv
etter e.s.t.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx
– Selv om vi kom veldig langt med
trioen kjente vi at vi hadde så mye
mer å gi, mye musikk som skulle ut,
og vi levde på mange måter ut barndomsdrømmene. Da vi var små
drømte vi om å turnere jorden
rundt – og så gjorde vi det! Så i en
periode trodde jeg at jeg aldri mer
skulle spille. Men i ettertid har jeg
innsett at jeg ikke er ferdig med
[26] jazznytt
SELV OM VI KOM VELDIG LANGT MED TRIOEN, KJENTE VI AT VI
HADDE SÅ MYE MER Å GI, MYE MUSIKK SOM SKULLE UT, OG VI
LEVDE PÅ MANGE MÅTER UT BARNDOMSDRØMMENE. DA VI VAR
SMÅ DRØMTE VI OM Å TURNERE JORDEN RUNDT – OG SÅ GJORDE
VI DET! SÅ I EN PERIODE TRODDE JEG AT JEG ALDRI MER SKULLE
SPILLE. MEN I ETTERTID HAR JEG INNSETT AT JEG IKKE ER FERDIG
MED MUSIKKEN, DET FINNES FREMDELES EN VEI VIDERE.
musikken, det finnes fremdeles en
vei videre.
Den veien åpnet seg gjennom en
telefonsamtale i 2009. Helt uventet,
fra bassisten Lars Danielsson.xxxxxx
– Den samtalen ble et slags vendepunkt for meg, minnes Magnus.
– Jeg satt i bilen da telefonen ringte.
Jeg svarte og han stilte et spørsmål.
Jeg begynte å skjelve og måtte be
han ringe tilbake senere. Da var alt
opp ned for meg, Men jeg tenkte at
dette var øyeblikket da jeg skulle si
«ja». Han ringte meg på akkurat
rett tidspunkt, det sa liksom bare
«klikk» og det ble vendepunktet.
Magnus ringte tilbake, og Lars Danielsson tilbød han flere spillejobber med Tarantella, et band som ble
oppkalt etter en CD som Danielsson gjorde på ACT i 2008.xxxxxxxxx
– Lars spurte om jeg ville være med
i Tarantella Project på noen spillejobber i Polen med pianisten Leszek Mozdzer, og til slutt svarte jeg
«ja». Jeg er så takknemlig for at
Lars ringte, fordi den telefonsamtalen fikk meg tilbake på scenen igjen.
Det var skikkelig morsomt å spille
med gitaristen John Parricelli (bosatt i London). Mathias Eick var
også med i dette prosjektet. Det
hele førte til at jeg fikk enormt med
positiv energi. Jeg tror den første
konserten var 1. mars 2009 og senere har vi gjort fem–seks konserter
sammen. Mer har det ikke blitt. Vi
spilte noen jobber i Polen og også i
Ungarn et par ganger.
Det som skulle bli Öströms neste
steg tilbake til musikken kom også
fra uventet hold, nemlig fra vokalisten Jeanette Lindström. Hun holdt
på med å sette sammen et nytt band
for å gjøre en CD med sitt eget materiale. Hun ringte Öström.xxxxxxx
– Jeanette ville høre hva jeg syntes
om noen låter hun hadde planer om
å spille inn, minnes han. – Ettersom
hun også var produsent så sa jeg
mest på fleip, at hvorfor spurte hun
ikke meg om jeg ville produsere
plata. Jeg vet ikke helt hvorfor jeg
sa det, men det glapp bare ut av
meg. Vi lo litt av det, men etter en
stund ringte hun og spurte om jeg
kunne tenke meg å være medprodusent sammen med henne. Så jeg slo
til, og synes selv at det ble ei veldig
ok plate. Med dette materialet dro
vi til England for å bo et par uker
hjemme hos Robert Wyatt, så han
har også kommet med på plata. Vi
var der i mai i fjor for å spille den
inn hjemme hos han. Han er med
og synger på plata i tillegg til at han
spiller litt trompet. Men han synger
mest. En heftig fyr!
CDen «Attitude and Orbit control»
ble sluppet høsten 2009.xxxxxxxxxxx
– Magnus var svært besluttsom,
han har tilført veldig mye, sa Jeanette Lindström da den kom ut. –Vi
jobbet hardt og intensivt og uten
Magnus hadde ikke CDen blitt som
den ble.
CDen fikk en svensk Grammis i
januar 2010.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx
– Det var virkelig noe vi kunne
glede oss over, sier Magnus. – Platen fikk fantastiske anmeldelser, så
for meg var det et godt tegn på at
jeg steg for steg kunne stå på egne
bein igjen, kan man si. Jeg fikk
energi av det og tenkte at jeg kanskje ikke var ferdig med musikken
enda. Men det var disse to hendelsene – å få spille med Lars Danielsson og å være medprodusent på
Jeanettes CD som førte meg tilbake
til scenen og tilbake i studio.
Selv om Öström så smått begynte å
sette seg ved pianoet rundt jul 2008,
et halvår etter Esbjörns død, for å
finne ideer til komposisjoner, så var
det langt fra hver dag dette skjedde.
Men etter disse første stegene tilbake til musikken på alvor, bestemte
han seg altså for å fortsette med
musikk.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx
– I lang tid holdt jeg det for meg
selv at jeg hadde begynt å sysle med
musikk igjen, sier han – Senere fortalte jeg det til min manager Burkhard Hopper, at jeg ville tilbake. Jeg
presenterte noen demo-opptak for
ACT, og de ble veldig entusiastiske.
Det meste av materialet på «Thread
of life» kom til i løpet av vinteren
og våren 2010.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxx
– Låtene kom først, mer enn hvem
som skulle spille, ettersom jeg komponerte alt på pianoet hjemme. Jeg
begynte å spille inn med synth og
trommer, så soundet i bandet var
der allerede fra starten av. Inne i
hodet hadde jeg et større sound,
selv om man ikke akkurat kan påstå
at musikken var orkestrert. Først
ville jeg ha med keyboards, bass og
trommer. Men jeg hadde jo jobbet
med Andreas Hourdakis og Thobias Gabrielsson året før, på Jeanettes plate, og jeg likte måten de
tilnærmet seg musikken på. Så tok
jeg kontakt med dem. De bidrar
med sine egne personlige stemmer.
Naturligvis brukte vi mye av sommeren på jamming, for å få satt et
felles musikalsk språk. Det var jo
første gang at jeg hadde jobbet såpass lenge med noen etter e.s.t. at vi
slapp å diskutere noe, men bare
kunne spille i vei. Det tar tid å finne
hverandre i nye konstellasjoner,
men vi fant hverandre veldig raskt,
må jeg si.
Bandet begynte å øve i Öströms
studio sommeren 2010 og de spilte
inn plata mellom 4. og 7. oktober i
Atlantis studioer i Stockholm, i
samme studio som mange av e.s.t.s
plater og mange av Abbas hitlåter.xx
67$9$1*(50$,
– Låten «Piano Break Song» hadde
jeg skissene til i hodet når jeg satt
ved pianoet. For meg var det interessant fordi man får en følelse av en
veldig streit låt, men hvis man graver litt dypere i den, så framstår den
veldig rytmisk intrikat. Når jeg
hører på den så hører jeg mye av
mine musikalske røtter. Da jeg var
12–13 år gammel så var det jazzrock
som var tingen, Billy Cobham. Jeg
gikk virkelig dypt inn i den materien et par år, og det kan jeg høre i
den låten. Med gitartemaet i bakgrunnen og Steve Reich øverst.
Man kan også gå lenger og høre på
grooven – det finnes mange greier
der!
Helt annerledes er Öströms låt
«Longing», med subtile antydninger til ambient/elektronica.
– Jeg liker godt den dobbeltheten i
musikken, det er en låt som på sett
og vis minner om e.s.t. Både pianoet og trommespillet er ganske
sterkt. Om man kan si det på den
måten, så er groovet en slags signatur for min måte å lage musikk på,
slik som jeg bruker den på «Seven
days of falling» eller på «Serenade
for the renegade». «Longing» er en
låt som vi godt kunne ha spilt med
e.s.t.
CDens midtdel er «Ballad for E»,
dedikert til Esbjörn Svensson og ble
spilt inn med Magnus’ venn og tidligere medmusikant i e.s.t., bassisten Dan Berglund, og med Pat
Metheny som gjestegitarist.xxxxxxx
– Jeg tror det var i 2003 at vi spilte
på Jazz Baltica i Nord-Tyskland.
Der var Pat Metheny «Artist in Residence» og Esbjörn skrev strykerarrangementer på noen låter for
han. Da snakket vi om at vi burde
gjøre noe sammen i fremtiden, men
det ble aldri noe av. Denne låten
skrev jeg faktisk da Esbjörn nettopp
var død, og jeg følte umiddelbart at
dette skulle være min ballade til Esbjörn. Jeg elsker gitarer, så jeg
tenkte på Pat Metheny veldig tidlig.
Men det tok lang tid før jeg turde
spørre han. I august i fjor tok jeg
mot til meg og fikk et fantastisk
vennlig svar på min epost. Han
svarte «ja» og skrev at han kjente
seg smigret og at han virkelig ville
være med på dette. Så vi traff hverandre i New York for å spille den
inn på The Old Power Station, som
nå heter Avatar Studio, i begynnelsen av desember.
Med lanseringen av «Thread of
life» venter fremtiden og en ny karriere for Magnus Öström. Nå om
dagen ramler spillejobbene inn for
hans nye band, fra hele Europa, og
Öström sier at han lengter etter å
komme seg ut på veien igjen. Han
kan nesten ikke vente. Turneer har
jo vært en stor del av hans musikalske liv. Ingen europeiske band turnerte like mye som e.s.t. – ofte et
par måneder i slengen. Nå åpner
det seg et nytt kapittel for Magnus
og hans nye band.xxxxxxxxxxxxxxxxx
– Jeg håper vi kommer til å holde
sammen som band i lang tid, for jeg
liker virkelig disse gutta og å spille
med dem. Jeg er så glad for å være
en del av et band igjen, og for meg
innebærer det en ny reise som jeg
ikke vet hvor ender.
MEN DET VAR Å FÅ
SPILLE MED LARS
DANIELSSON OG Å
VÆRE MEDPRODUSENT PÅ JEANETTES
CD SOM FØRTE MEG
TILBAKE TIL SCENEN
OG TILBAKE I STUDIO
mai=jazz
i stavanger
10. MAI: -RKQ6FRÏHOGPHG9LQFH
0HQGR]DRJ6WDYDQJHU6\PIRQLRUNHVWHU
´$PLJR7RPIHDW(YD%MHUJD+DXJHQ
RJ7RU<WWUHGDO!!!11. MAI: 0DGHOHLQH
3H\URX[´'LVVLQJVLQJV$UPVWURQJ´
&DQGL6WDWRQ´0RWLI!!!12. MAI: +DUROG
/¨SH]1XVVDWULRIHDW'DYLG6DQFKH]´
6LOMH1HUJDDUGWULR´3RZHOO9HVSHVWDG
<RXQJ´.LWFKHQ2UFKHVWUDPHG1DJDWR
RJ6X]XNL´-RVHSKÈ=LJDERRÈ0RGHOLVWH
PHGYHQQHU!!!13. MAI: 0DQX.DWFKŸ
4XDUWHW´.HWLO%M­UQVWDG5HPHPEUDQFH
´:DWFKD.ODQ´6\OYLH&RXUYRLVLHU
0DUN)HOGPDQGXR´6WLDQ&DUVWHQVHQ
VROR´+LOGH0DULH.MHUVHP !!! 14. MAI:
&KDUOLH+DGHQ4XDUWHW:HVW´$IUR&HOW
6RXQG6\VWHP´=X´7HDP+HJGDO´
%O›7U›!!!15. MAI: 5ROI/LVOHYDQGRJ
%MHUJVWHGMD]]HQVHPEOH
Følg med på ZZZPDLMD]]
noIRUÐHUHDUWLVWVOLSS
%LOOHWWHULVDOJQ›
www.billettservice.no
eller tlf 51 53 70
jazznytt [27]
DJANGO BATES, britisk pianist, hornist, komponist, arrangør, bandleder – gjennom tretti år et
kreativt enfant terrible – nyskapende orkesterprosjekt, særpregete komposisjoner, samarbeid med
alt fra Joanna MacGregor til Sidsel Endresen – nå ved konservatoriet i København – fortsatt stadig
søkende i musikkens snekkerbod. OVERSATT OG REDIGERT AV PETTER PETTERSSON
BATES
IVERSON
ETHAN
SAMTALER MED
DJANGO
Django forteller at han vokste opp i Beckenham
syd i London, i et hvitt og ganske kjedelig forstadsmiljø. Men familien vår var av en annen
verden, der dreide alt seg om litt sære ting. Fars
platesamling inneholdt mest spesiell musikk
innen ulike sjangere. Foreldrene mine var definitivt ganske eksentriske, men på en naturlig
måte, ikke noe tilgjort. De var en slags hippies
før hippies ble oppfunnet, som dyrket grønnsaker på den lille hageflekken foran huset. Slikt
gjorde man jo ikke i det strøket – jeg mener – du
kunne ikke en gang henge bleievasken til snortørking utafor huset.
- Husker du noen av de spesielle platene?xxxxxxxxxx
- La meg tenke litt – jo, Elmo Hope Quintet –
husker ikke tittelen, men den hadde en trompeter som het Freeman Lee, som jeg tror var et
pseudonym for Lee Morgan. Den er et godt eksempel på hva jeg mener - det er ei skive med sofistikerte og detaljerte komposisjoner, i bebop,
hardbopstil eller hva du vil kalle det, i motsetning
til safere musikk som ville være enklere å få tak i
for folk i lille Beckenham. «Mingus Ah Um» er
en annen jeg husker – og alle Charlie Parker-skivene – den som ble spilt mest var «Bird is Free»
– fra livekonsert i Rockland Palace. Den er så
forskjellig fra studioinnspillengene, som på en
måte er strukturert med sololengde og øvrig
opplegg. Også måten bandet spiller på, jeg
mener, det grenser nesten mot frijazz innimellom. Men det er det jo ikke, det hele henger
sammen på en annen måte, i et musikalsk fellesskap – men når det gjelder timen, så flyter det
inn og ut på en utrolig flott og sikker måte. Jeg
husker også at radioen noen ganger sto på Radio
3, og det var et sjokk for meg – jeg kunne ikke
identifisere instrumentene jeg hørte – lyden av
symfoniorkester som spilte sammen, og husker
jeg spurte. «Hvilket instrument er det?»
– Jeg skjønte ikke at det var 50 instrumenter sammen – så den musikken var ingen del av oppveksten. Senere begynte far å interessere seg for
Schnittke og sånt, men da jeg vokste opp var det
bare jazz og litt folk, Dylan, sigøynermusikk og
[28] jazznytt
masse afrikansk musikk, jeg husker et Zulu-kor
på en nydelig gammel Decca-skive som virkelig
gjorde inntrykk på meg. Deretter kom Dudu
Pukwana, Louis Moholo og de folka der, den
typen musikk.
- Var piano ditt første instrument?xxxxxxxxxxxxxxx
- Ja, det var alltid et piano der, og jeg så det som
et leketøy, som andre leker, som en tråsykkel,
som alt annet jeg ville forsøke meg på. Jeg forsøkte å etterape det jeg hørte. Etter hvert kom
det flere instrument i huset, gitarer og også en
trompet. Jeg tok en munnfull strøsukker og
blåste inn i trompeten for å sjekke hva som
skjedde. Det medførte at jeg fikk forbud mot
instrumentet i ett år. Vi hadde også en fiolin.
Mor var en seriøs person – hvis du ønsker å
gjøre noe og utrette noe må du ta det alvorlig,
øve, ha en lærer, ta eksamener. Det var en pest
og en plage at hun var slik, men det ga god disiplin. Så jeg tok pianotimer en periode – litt
sånn av og på, men et par av lærerne var virkelig
bra.
- Når kom de første spillejobbene?xxxxxxxxxxxxxxxx
- En av folka fra Profumo-skandalen, Johnny Edgecomb, dukket plutselig opp og sa han
hadde en klubb i et nedlagt
verft ved Themsen, og lurte
på om jeg kunne spille support til hovedbandet hver
fredag. Plutselig hadde jeg
en scene og et publikum,
så jeg samlet jevnaldrende
venner som også hadde
utviklet interesse for
denne merkelige musikkformen, og vi spilte
en times økt før hovedband som Stan Tracy,
John Stevens, John Taylor, Dudu Pukwana,
Harry Beckett. Vi spilte
noen Elmo Hope-låter,
litt av ditt og litt av datt, «Dolphin Dance», alt
jeg snubla over. Men jeg hørte jo hovedbanda,
som alle hadde sitt eget uttrykk, og skjønte fort at
også jeg måtte gjøre noe eget, så jeg begynte å
skrive – de første stykkene var egentlig bare etyder, øvelser for å utvikle oss i ukurante tonearter
og skakke taktarter vi ikke var vant til. Neste stadium i læreprosessen var å sammenligne vår effekt på publikum med den for eksempel Dudu
Pukwana oppnådde, da alle danset og smilte
ETHAN IVERSON OG DO THE MATH
Ethan Iverson, pianist i trioen The Bad Plus, står
bak en skikkelig nerdete blogg, der han pøser ut
kommentarer, artikler, refleksjoner og intervjuer.
Han dekker hele jazzhistorien samt samtidsmusikk
i ulike sjangere, og ikke minst – han presenterer
noen laaaaange dybdeintervjuer – eller vi kan kanskje heller kanskje kalle det musikantsamtaler –
med folk som Ornette Coleman, Keith Jarrett og
andre. Stor takk til Iverson for at han ga meg anledning til å oversette og redigere hans møte med
Django Bates. Redigering var nødvendig bare fordi
det ellers ville fylle brorparten av denne utgaven
av Jazznytt.
Folk som har tid til og interesse for å gå mer i dybden, anbefaler jeg sterkt å gå inn på
dothemath.typepad.com
mens de hele tiden hadde oppmerksomheten
vendt mot scena, mens vi langt fra gjorde samme
inntrykk. Det var en lærepenge – å innse at det er
viktig å skape engasjement mellom musikere og
publikum.xxxxxxxxxxxxxxxx
- Dette var vel i 1979, og plutselig syntes det ikke
lenger som noen god idé å studere ved Royal
College, jeg tenkte «det er dette jeg egentlig vil»,
og finansierte denne romantiske tilværelsen
gjennom oppvaskjobb på en restaurant i Beckenham. Jeg syntes jeg hadde alt jeg kunne ønske
meg av livet.
- Tanken på at du spilte «Dolphin Dance» gjør meg
varm om hjertet – jeg spilte også den tidlig – men
hvordan lærte du den – hadde dere «Real Book» på
den tiden?xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx
- «Dolphin Dance» er en nydelig melodi med
flotte akkorder. Jeg synes å huske at noen hadde
en «Real Book», og det ble kopiert fra den og
sirkulert. Alle band jeg var med i jobba seriøst og
øvde mye. Vi kom sammen og prøvde å spille det
vi ikke kunne spille og ikke kunne forstå, vi
prøvde å finne ut av ting. Et eksempel: Trommeslageren kom på øving med Bill Evans og Jack
de Johnettes «Live in Montreux»
hvor de spiller «Someday my prince
will come», og sa: «Jeg har hørt på
dette hele uka og prøvd å telle meg
gjennom det, men jeg skjønner ikke
hva det er de driver med», og så satt
vi der og sa 1,2,3,1,2,3,1,2,3 og det gikk greit det
første koret, og deretter 1,2,3.1,2,3,1 – hrr – hva
skjedde med ener’n? Og det tok ei uke før vi oppdaget at de ganske enkelt gikk over i 4. Slik var
det på øvelsene – men vi inviterte også mer etablerte musikere til å spille med oss. Vi ga dem arrangementene våre og de sa «Hø, hva er dette...
hva forsøker dere på – hvorfor er musikken så
merkelig?» Men det var nok fordi vi prøvde å
finne vår egen stemme.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx
- La oss snakke om musikere som har betydd mye
for deg. Keith Jarrett?xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx
- En periode følte jeg at han satt på skuljazznytt [29]
drene mine og fulgte med på hva jeg spilte, og
jeg spurte meg selv om jeg gjorde det så bra som
han ville gjort det – og svaret var alltid nei! Og
det var nok noe av grunnen til at en annen del av
meg ble dradd mot å supplere med keyboards,
som en måte å komme bort fra å ha Keith på
skuldrene.
- Det kan jeg skjønne – Keith er veldig klar på sin
negative innstilling til keyboards. Men hva slags
Keith liker du best?xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx
- Jeg elsker «Shades», «Survivors’ Suite» – med
(Dewey) Redman, (Charlie) Haden og (Paul)
Motian. Men det første jeg hørte var «My
Song». Å høre det for første gang, uten å ha hørt
noe ECM før, var nesten religiøst, en spennende
opplevelse. Det låt som det kom fra en annen
planet, både måten det var innspilt på, og alt
annet. Og første gang du hører Garbarek, og første gang du hører tonene han velger – og det ikke
minner deg om noe du har hørt før – det var en
opplevelse. Etterpå hørte jeg tidligere stoff, med
Dewey Redman, og likte råheten og den naturlige pianoklangen, friheten, de frodige improvisasjonene – og materialet, flotte låter. Keith er
en så følsom akkompagnatør; i dag savner jeg å
høre ham i situasjoner hvor han reagerer mot en
solist som Dewey.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx
- Hva med soloalbumet «Facing you»?xxxxxxxxxxx
- Det hørte jeg veldig mye på. Det er en nydelig
plate.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx
- Ja, han spiller så polystilistisk; han tenker stride,
boogie woogie, framtidsmusikk, gospel, og alt framstår
like naturlig for ham som det å puste. Det er nesten
skummelt. Men la oss gå videre – Monk?xxxxxxxxxx
– Ja – hmpf, jeg fiksa ikke Thelonious Monk
gjennom en lang periode. Jeg setter mer pris på
det i dag. Jeg tror det gikk på at han spilte låta, og
det var strålende, og så gikk det inn i en ørkenvandring med folk som prøvde å improvisere
over de vanvittige akkordene hans, mens trommene bare gikk ting-ting-titing og bassen plukka
i vei. Den biten funka ikke for meg, Men melodiene og Monks eget spill funker.
- Vi er nok uenige når det gjelder Monks band, men
jeg hadde en agenda med å bringe inn ham; når folk
noen ganger sier om The Bad Plus at det er for mye
ironi og humor der, svarer jeg at vi er i en mer surrealistisk jazztradisjon, som Thelonious Monk. Jeg
har også sans for hvordan han endrer alt mulig til
sitt helt private språk, og når han spiller standardlåter gjøres det ofte med ironi. Men over til noe helt
annet – hvordan kom du med i Bill Brufords Earthworks?xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx
- Iain Ballamy bodde i nærheten av ham, og de
støtte på hverandre. Bruford ringte Iain og sa:
«Hørte deg på radio i går, det låt bra, skal vi
komme sammen og spille litt – jeg vet ikke om du
kjenner meg, men jeg spiller trommer – har du
hørt om King Crimson?» Og Iain svarte «Nei».
«Har du hørt om Yes?» «Nei, egentlig ikke».
Men Bill syntes det var helt greit, han var på en
måte litt lettet, og de kom sammen for å spille.
Da fikk Bill telefon fra en promotor i Tokyo, som
tilbød ham tre jobber i Japan, og samtidig spurte
hva slags band han hadde for tiden. «Ja, det er jo
Iain Ballamy på saxer, og – vent et øyeblikk», han
la hånda over røret og hvisket: «Iain,
hvem foreslår du?» Før jeg visse
ordet av det satt Bill hjemme
hos meg med alle trommene
sine og lagde rare lyder på et
Simmons sett, mens han sa:
[30] jazznytt
«Dette er det jeg gjør, hva kan dere tilføye?» Så
bygde vi bare musikken opp veldig raskt, og dro
til Japan. Slik startet altså det bandet. Men Iain
og jeg var hele tiden klare på hva vi kunne akseptere musikalsk og ikke. Bill kalte oss harmonifascister fordi vi endra akkordprogresjonene han
hadde skrevet hvis de ikke stemte overens med
våre idealer.
- Jeg traff Mick (Hutton, bassist i Earthworks) på
Ronnie Scott, og vi jammet sammen etter en Bad
Plus-konsert.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx
- Så fint. En av de første jobbene mine var på en
vinbar i Beckenham – det var før jeg hadde bil, så
jeg fraktet keyboardet mitt dit i en trillebår. En
kveld var Mick hyra som vikar – jeg hadde aldri
hørt om ham, men da vi begynte å spille måtte
jeg bare le høyt av fryd – jeg hadde aldri spilt
med en skikkelig bassist før og plutselig føltes det
som jeg svevde. Bandlederen hadde bare plukket
ham fra en rubrikkannonse i et musikkmagasin;
Mick livnærte seg som vognfører på undergrunnen, jeg tror han studerte Paul Chambers-linjer
mens han kjørte. Men Earthworks gikk parallelt
med Loose Tubes, og det ble et problem. Det
klasjet ofte, og jeg hadde trøbbel med å bestemme meg for om jeg skulle dra til Amerika
med Bill i to uker, eller spille en viktig jobb i Bristol med Loose Tubes, bandet jeg virkelig elsket.
Det var tøft. Earthworks lærte meg massevis om
å reise på turné og å spille på store scener. Bill
minnet oss stadig på at det var formålsløst å spille
massevis av raske løp i en sal som hadde fem sekunders delay, men vi ignorerte rådet. I dag inn-
ser jeg at han hadde et poeng. Etter at bandet ble
oppløst, skrev jeg til Bill at det var utrolig at han
ville ta tre ukjente, kvisete guttunger til Japan og
Amerika. Men Loose Tubes var likevel der jeg
fikk mest erfaring med å fremtre og eksperimentere foran et publikum, og samtidig greie å holde
oppmerksomheten deres.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx
- Loose Tubes ble egentlig startet med at jeg ble
bedt om å komme til en storbandøving. Jeg var
ikke interessert i storband, og nølte, men fyren
som ringte var pågående. Han sa at dette ikke var
noe vanlig storband, og at jeg burde gi det en
sjanse, så jeg stilte opp. Graham Collier var ansvarlig, og musikken var veldig forskjellig fra alt
jeg hørte på og var interessert i. Den virket ganske intellektuell, i alle fall sammenlignet med hva
jeg gjorde sammen med bl.a. Dudu Pukwana på
den tiden. Men det jeg umiddelbart innså, var
mulighetene som lå i å skrive for så mange instrumenter – 21 musikere med tuba, basstrombone, klarinetter, fløyter - alt mulig – så da han
spurte om jeg kom tilbake uka etter, svarte jeg ja,
og kom tilbake med komposisjonen «Eden Express» skrevet for bandet, som fra da tok en helt
annen retning og ble en workshop for de unge
folka som satt i det.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx
- Vi fikk jobb på klubber og puber. Hver gang vi
spilte gjorde vi et voldsomt inntrykk på publikum, noe jeg tror har å gjøre med trøkket av å se
så mange unge folk kontinuerlig utvikle og oppdage nye ting i løpet av forestillingen. Stilmessig
var vi åpne for alt, bortsett fra den intellektuelle
greia som hadde vært Colliers opprinnelige hensikt. Vi fikk jobb på Ronnie Scott’s, der det kom
presse og så tok det hele av. Uka på Ronnie’s var
virkelig muligheten for å bli lagt merke til. Og
hvis du ikke blir lagt merke til, er det vanskelig å
utrette noe. Joda, du kan greie det likevel, men
ingen får vite det.
- Jeg kjente litt til Loose Tubes – og enda mer til
Earthworks – men Dave King (trommis i Bad Plus)
sa til meg: «Du må sjekke ut Django Bates’ skiver på
JMT». Jeg kjøpte alle, og det var helt utrolig – bemerkelsesverdig musikk, også fordi kjernekvartetten
Human Chain hadde slike ekstraordinære kvaliteter,
du, Iain Ballamy, Martin France på trommer og
Mike Mondesir på bass.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx
- Det var en flott tid med en styrtsjø av toner og
rytmer. Det var Tim Berne som presenterte meg
for Stefan Winter i JMT. Jeg hadde to band gående på den tiden, det andre var Delightful Precipice, en slags variant av Loose Tubes, med
mange av dem jeg anså som de sterkeste i det
bandet, og fortsatt med Human Chain som
kjerne. Jeg skrev for begge band, og Stefan lot
meg tømme alt ut på det første albumet – med
to forskjellige band – noe som gjør skiva vanskelig å analysere og gå i detaljer på – jeg synes kanskje Human Chain-elementet ble litt lidende i
akkurat den sammenhengen. Så gjorde jeg et
soloalbum, og det tredje albumet var enda en lavine av musikk fra det store bandet og Human
Chain.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx
- Det albumet heter «Winter Truce (And Home
Blaze »)og er etter min mening en av tiårets store utgivelser.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx
- Det er jeg glad for å høre. Det var fantastisk å
bli bedt om å spille inn all denne musikken, tre
album i løpet av omtrent to år, og jeg synes
fortsatt det er stas når jeg hører på dem.
Det er mye surrealisme der, både i
musikken, i albumcoverne, i titlene
– vi tok det ganske mye ut. 19
mann store Delightful Precipice
hadde også jobber live og var ganske kompromissløse. Vi kunne gjøre de mest kompliserte og
sprø ting på for eksempel en festivalåpning og få
det til å funke overfor publikum, fordi – tror jeg
– vi kunne musikken bak fram, var i stand til å
formidle den, og i tillegg var det umulig å ikke
bli påvirket av gleden og entusiasmen i bandet.
- Det er ofte en spesiell humor i musikken din. Si noe
om humor i musikk.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx
- Jeg hadde en drøm – jeg tror det var før jeg
hadde hatt noen spillejobb – jeg drømte jeg spilte
for et publikum, og de gråt, og jeg husker jeg
våknet opp og tenkte: Wow, jeg skulle ønske
dette var virkelighet. Det betyr selvsagt ikke at
jeg vil få folk til å gråte, men at sterk respons er
noe å strekke seg etter. Jeg er kresen på alle områder, men ekstra kresen på humor. Dårlig «morsom» musikk er forferdelig. Men jeg vokste altså
opp med gammel jazzmusikk – som Jelly Roll
Morton, forbløffende sofistikert og strålende
spilt. Det er morsom musikk for meg. Ikke fordi
han prøver å være morsom; men jeg tror det er
fordi han er så ekstrem, og det ekstreme krever
respons. Ikke alt som får folk til å le er nødvendigvis morsomt i seg selv, det har mer å gjøre
med at folk bare må reagere, le, komme med utbrudd, trampe med føttene – ett eller annet. Jeg
hørte Miles og Coltrane i Paris, og på et punkt i
«All of you», hvor de går inn i en overgang,
finner Coltrane en to-toners multifonisk figur på
saxen, som funker de to første taktene, og så
finner han en annen som funker de neste to. Så
tenker han: Ah, dette liker jeg, dette må jeg utforske videre, og så gjør han det enda en gang,
med en liten rytmisk vri, men det er fortsatt det
samme intervallet, og så er det som om han blir
fullstendig opphengt i dette, og jeg ønsket det
ville vare evig, fordi det var så crazy. Men så begynner publikum å pipe – fransk publikum har
ofte to fullstendig atskilte leirer – noen syntes det
var fantastisk mens andre syntes det var noe møl.
Og først etter at han registrerer publikumsreaksjonen er han i stand til å utvikle soloen videre.
Jeg hørte det igjen på toget tilbake, og måtte
skoggerle. Ikke fordi det var en spøk, men fordi
det var en slik fantastisk hyllest til musikalsk liv
og hva som kan gjøres på saksofon.
- Jeg mener også det er viktig – ikke med humor i
tradisjonell forstand – men å underholde, gjøre en
forestilling. Musikerne du snakker om, Jelly Roll,
Monk, ja til og med Coltrane, hadde et bevisst og inkluderende forhold til publikum. Det virker som også
du er ute etter å tenne en ild som får folk til å reagere
med «Ja visst, dette er spennende», eller oppsiktsvekkende eller hva det måtte være. Etter min mening
framstår for mye av dagens jazz som en undervisningstime.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx
- Javisst, en konsert bør være en slags event; folk
har forlatt sofakroken og gått ut for å oppleve
noe. Det ville være merkelig å gå ut og bevisst
oppsøke en forestilling der du ikke opplever noe.
Så jeg skjønner hva du mener. En del konserter
oppleves som fjerne. Det virker som mange synes
det er farlig å bli ansett underholdende. Jeg tenker ofte på det når jeg skriver også, og når jeg
underviser i komposisjon. Tanken på at alt du
skriver har en virkning på lytterne kan virke forbløffende, men det er jo slik det er. Og det er vel
derfor vi gjør det, du ville ikke sette noter på papiret hvis det ikke var for å påvirke.
- Nå underviser du i København.xxxxxxxxxxxxxxxx
- Jeg begynte ved konservatoriet i 2005. Før
hadde jeg undervist litt hist og pist, noe som var
spilte rundt og rundt den, endra
lista, fortsatte å spille, tett innpå hverandre, ingen headphones, bare helt naturlig – og endte opp med 800 minutter
musikk! Jeg begynte å lytte til det hele,
og innså at dette likevel burde være en Parker-skive, jeg ville ikke ha med mine egne
stykker – på denne plata ville jeg ha sterkere programfokus enn på noe annet jeg har gjort. For
eksempel selve pianospillet, jeg ville bare benytte
tangentene, ikke spille inne og plukke strenger,
ikke noe plystring, ikke noe sang. Og det samme
med de andre instrumentene; alt skulle være rent
– noe som også er grunnen til at coveret er svart
og hvitt, det reflekterer både tangenter og renhet. Jeg gjorde et utvalg av Parker-låtene, og satt
igjen med 32 minutter musikk – så jeg la inn
«Moose the Mooche» som ekstraspor og den
lange versjonen av «Ah-Leu-Cha» som bonusspor, fordi den går inn i en helt annen og mer
fredfylt verden.
lite tilfredsstillende. Så kom dette tilbudet om et
fast opplegg, som gjør det hele mer fokusert, og
som har medført unike muligheter. Å ha 19 musikere inne til øving hver fredag er noe jeg ikke
har hatt anledning til siden Loose Tubes. Det
åpner muligheter for alle slags eksperimenter.
Etter at jeg hadde vært der i omtrent to år kom
det første platefestete resultatet med «Spring Is
Here (Shall We Dance?)»
- Tatt i betraktning at dette framføres av et studentband er dette en vanvittig plate. De forskjellige taktartene gjør at det er uhyre komplisert musikk rent
teknisk, men også innholdsmessig er det både dypt og
sammensatt. Skal det være noen vits i å bry seg om å
ha jazz i akademia, bør det gjøres som i ditt tilfelle,
hvor man får inn en person med klare og dristige visjoner, som er i stand til å lære elevene denne kompliserte musikkformen. Mange av dem vil sikkert ikke
lage musikk som låter i nærheten av det du har lært
dem, men de har i alle fall opplevd din «Spring is
here» og vært med i prosessen på en strukturert måte,
noe som også er en del av utdannelsen – å erfare hvor
seriøs prosessen med å skape musikk virkelig er. Men
du er også ute med pianotrioplate?xxxxxxxxxxxxxxx
- Da jeg begynte i København kunne jeg ikke
drasse keyboards rundt på alle rom, så jeg satt
meg ved pianoet for å illustrere forskjellige ting,
og ble umiddelbart påminnet om hva slags fantastisk instrument det er – ikke det at jeg noen
gang hadde glemt det – men det brakte meg likevel tilbake til instrumentet på et vis. Så fant jeg
Petter Eldh på bass og Peter Bruun på trommer,
flotte musikere jeg mente kunne bidra til å skape
en egen sound. Petter er en svært perkussiv bassist og driver mye med polyrytmikk – og du vet
jo hvordan noen trommeslagere fyller opp alle
frekvenser så det er umulig å høre pianoet. Peter
Bruun er det motsatte, til og med på sitt mest intense. I begynnelsen hyra vi bare et lokale og
spilte – uten noe snakk om materiale eller hva og
hvorfor. Da jeg ble spurt om å være med på en
feiring av Charlie Parker med en jobb på Copenhagen Jazz House syntes jeg det hørtes interessant ut. Jeg gjorde det med pianotrioen som
redskap, og unngikk bevisst å sette en stakkars
saksofonist i en rolle der han enten måtte prøve
å låte som Parker eller ikke låte som ham – begge
deler ville være like vanskelig. xxxxxxxxxxxxxxxxxx
- Vi øvde masse, og en stund etter jobben gikk vi
i studio i tre dager. Jeg skrev noe originalmusikk
uten Parker-link, vi gjorde en settliste, og bare
- Vi som er glad i jazz kjenner jo disse melodiene, men
du har arrangert dem så vi opplever dem på en ny
måte.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx
- Det var en interessant prosess. Et par ganger
prøvde vi å spille låtene uten å lage arr på dem –
og det var det vanskeligste av alt. Vi prøvde å
spille «Confirmation» rett på. Det var umulig,
den er så sterk at vi øyeblikkelig spilte som alle
andre – ikke som den ble gjort i sin samtid, men
som en slags meningsløs midtperiodejazz, da alle
behersket bebop men ikke visste hva de skulle
bruke det til. Jeg synes mange plater havner i den
kategorien. Det er altså grunnen til at vi arrangerte så mye. Jeg var veldig opptatt av hvordan
bass og trommer skulle framstå, og gikk i dybden
på hver komposisjon og lot alle elementer
gjennomgå en form for prosess.
- Det er noe straight swing på plata, men bortsett fra
«Now’s the time», er swingende ride cymbal og walking bass elementer som bare periodevis orienterer
musikken mot utgangspunktet. Alt annet framstår
som avansert komposisjon/arrangement eller fritt.
- Det er nok riktig. Vi spilte de forskjellige stykkene på ulike måter i løpet av disse tre dagene, og
det å sette seg til for å lytte og plukke ut det vi
likte best var en interessant prosess. Det var noen
vidunderlige «takes» som jeg syntes ble for mye
jazzjazz – de føltes ikke som et tilstrekkelig personlig statement. De ble litt sånn «Hei, hør her,
allesammen – hør hva jeg fixer! Det visste du
ikke!» Men det føles godt å ha gjort et album
som – for mitt vedkommende kanskje for første
gang – trygt kan defineres som jazz. Jeg elsker jo
jazz, men det har kanskje ikke alltid vært så synlig. Jeg husker fra Loose Tubes-tida og framover
– det hendte ett eller annet med ordet jazz som
medførte at vi skydde det som pesten. Det sendte
gale signaler. Jazz ble brukt som navn på parfyme, biler og den slags – så vi bare fjerna det fra
vokabularet vårt. Men nå, med «Beloved Bird»,
var det en nytelse bare å kunne hylle de grunnleggende elementene i jazz igjen – som når stikker treffer cymbal og slike ting.xxxxxxxxxxxxxxxxx
- Så nå har jeg gjort dette. Det var hardt arbeid,
og jeg tror ikke jeg vil gjøre noe lignende en
gang til. Nå dreier det seg om å skrive originalmusikk for trioen, og det blir interessant, en ny
fase – for det må jeg jo si gjelder alle som driver
pianiotrioer – man må tenke over at det finnes
Bad Plus, e.s.t., Brad Mehldau og andre - og hva
skal du gjøre med det? Det er noe du må forholde deg til, og prøve å finne din egen vei.
jazznytt [31]
KORTSNAKK
GEMINI ER BORTE
BJØRN PETERSEN startet Gemini
Records i 1984 primært for å gi ut en
plate med saksofonisten Bjarne
Nerem. Gemini utviklet seg etter
hvert til å gi ut mye mer enn Nereminnspillinger, og Petersen startet også
etiketten Taurus som en alternativ
kanal. 117 album (enkelt- CDer og
dobbeltalbum) ble laget før produksjonen tok slutt i 2006.
- Ingenting selger seg selv, spesielt ikke jazz.
Solid markedsføring må til, og siden markedet
for jazz er lite, sier det seg selv at det ikke er
mulig å markedsføre jazzartister på samme nivå
som populærartister. Omsetningen er helt avhengig av anmeldelser og omtale i media. Og
hvor skrives det om jazz nå?
- Jeg kjenner ikke til at noen er interessert i å
kjøpe Gemini-katalogen for å sikre fortsatt tilgang på CDene. Salgssteder for jazz er dessuten blitt færre de siste årene, og hvor skal folk
få tak i dette om noen år?
TEKST OG FOTO: HARALD OPHEIM
- Hva med Gemini på Spotify?
- Joda, alle Gemini-innspillingene er nå på
Spotify. Men hva som vil være rådende teknologi om 5 år, 10 år, 50 år, kan ingen vite nå. Gemini-innspillingene finnes for øvrig på
offentlige bibliotek på grunn av innkjøpsordningen. Kanskje vil de fortsatt være der, i en
eller annen spillbar form? Hvem vet.
- Bjørn Petersen, hva skjer med katalogene til Gemini og Taurus?
- Det er et godt spørsmål. La meg komme til
svaret via en omvei. Om femti år vil det antakelig være liten interesse for jazz i den formen vi
kjenner den i dag. Jazzen vil nok fortsette, men
det vil ikke bli Duke Ellington en gang til. Musikken som er dokumentert på Gemini, er akustisk mainstream-jazz. Vi må innse at det stort
sett er eldre folk som er opptatt av dette, og når
de er borte, vil også interessen være borte.
- Noe helt annet, hvorfor valgte du navnene Gemini og Taurus?
- Dette er de engelske navnene på stjernebildene Tvillingene og Tyren, men det ligger
ingen astrologisk tanke bak valget. Den gangen
Gemini ble startet, drev jeg firmaet Gurholt AS
som omsatte verneutstyr. Av praktiske og økonomiske grunner var Gemini i begynnelsen en
avdeling i Gurholt. Jeg tenkte at det var greit
om navnet kunne begynne på G for så kunne
jeg bruke samme navnetrekk og G som i Gurholt. Jeg ville også at navnet skulle kunne uttales på engelsk. Jeg tok deretter fram ei ordliste
og leste meg nedover i spalten for G til jeg kom
til Gemini. Og det var det. Taurus ble opprettet
for ikke å vanne ut Geminis profil som sted for
akustisk mainstream, og navnet ble valgt fordi
det er lett å uttale både på norsk og engelsk.
- Du har gjort det aller meste selv, inkludert produksjon, design, markedsføring og distribusjon. På
coveret dukker etter hvert navnene Thomas Røed og
Art Silver opp, ansvarlige for henholdsvis foto og
design. Hvem er disse personene?
- For å si det som det er, så er dette også meg.
Jeg ble så lei av å se navnet mitt over alt på coveret, at jeg fant på disse aliasene for å gjøre det
hele litt mer variert. Thomas Florell som
gjorde lydrensk på de to siste Nerem-skivene,
er også et slikt navn. Det var forresten en litt
ENKEL JAZZ MED MASSE ATTÅT
Med 10 enkle, likeframme jazzballader platedebuterer TONE FRANCK med en hyllest
til Blossom Dearie. Nylig mottok Trondheimsjenta en kunstnerutmerkelse fra den
norske ambassaden i København, og i sommer skal hun turnere Skandinavia rundt –
med baby på slep.
TEKST OG FOTO: ANNA BJØRSHOL
Tone Francks debutplate «The Good Life – Celebrating
Blossom Dearie» er en ren hyllest til den den nylig avdøde amerikanske jazzsangerinnen, pianisten og komponisten.
– Blossom Dearie har vært en stor inspirasjonskilde for
meg i mange år. Hun var en amerikansk jazzsangerinne
med et veldig enkelt, rent, nærmest skandinavisk uttrykk. Faktisk hadde hun også en norsk mor, så hun har
kanskje hentet litt inspirasjon derfra. Jeg har latt meg
inspirere av hennes enkle, fine melodier uten så mye
staffasje og divaaktig dramatikk. I Blossom Dearie har
jeg funnet min amerikanske sjelefrende. Melodiene fortolker jeg imidlertid på min helt egen måte, forteller
Tone Franck.
Tone Francks debutplate «The Good Life – Celebrating Blossom Dearie», i samarbeid med Nikolaj Bentzons
trio, er utgitt på plateselskapet Do It Again Records. Se også www.tonefranck.com
[32] jazznytt
Hun tar imot oss med blossomsk enkelhet og et fullkomment fravær av divanykker i en gammel mursteinsvilla i København. Med struttende mage, et varmt smil
og en sinnsro som er de færreste forunt forteller hun om
debutplata, som inneholder både kjente jazzlåter og små,
skjulte skatter fra den amerikanske sangerinnen.
– Blossom Dearie har mange fine melodier som har vært
lite brukt Dette er ikke et representativt utvalg av hennes låter, men et personlig valgt knippe av sanger som
ligger mitt hjerte nær. For eksempel har vi valgt å se helt
bort fra hennes mer kabaretaktige side, forteller Tone.
KORTSNAKK
morsom tilbakemelding fra en anmelder
etter at Art Silver var introdusert. Endelig
hadde Bjørn Petersen skjønt at han måtte
få profesjonell hjelp til den grafiske utformingen, for dette var mye bedre!
- Hva var det som gjorde at du holdt ut så
lenge?
- Jeg tenkte som så, at når barnebarna spør
om hva har du har gjort i livet da, bestefar,
synes jeg ikke at det var noe godt svar å si
at jeg solgte 700 gassmasker til Sivilforsvaret i 1970. Jeg ønsket noe mer, og da Gemini etter hvert kom godt i gang, forsto
jeg hva svaret skulle være. Jeg skjelte aldri
til salgstall når jeg valgte artister jeg ville
spille inn, men jeg ønsket selvfølgelig å
selge flest mulig skiver når produksjonen
en gang var ferdig. Det har vært ganske
mye jobb, og jeg har brukt mye tid og
penger. Men det var det verdt! Og jeg har
fått bekreftelser på at dette har hatt verdi
også for andre. Priser og kongens medalje
er konkrete bevis. Sånt varmer! Det har
vært et privilegium å få være med på å dokumentere en epoke i norsk jazzhistorie.
BJØRN PETERSEN OG GEMINI Gjennom de 22 årene Gemini eksisterte, fikk Bjørn Petersen i stand en
lang rekke musikalske møter mellom norske toppmusikere og internasjonalt kjente jazzlegender. Dette hadde
ikke vært mulig uten Petersens lidenskapelige interesse for jazz og vilje til å satse sin personlige økonomi. Flere av
disse innspillingene går inn i norsk jazzhistorie.
Bjørn Petersen mottok i 2007 Ellaprisen fra Oslo Jazzfestival og samme år Asker Jazzklubbs hederspris. I 2009 fikk
han H.M. Kongens fortjenstmedalje i gull for sin betydelige kulturelle innsats.
– Jeg liker god musikk, enten det er Coltrane og
Miles eller mer eksperimenterende. Jeg er allsidig. Vi har lagt vekt på det melodiske og prøvd å
rense bort alt overflødig. Målet er å lage ei plate
man blir glad i og som holder i mange år. Man
skal ikke undervurdere en vakker melodi, fortsetter hun.
Lovende anmeldelser
«The Good Life» er kulminasjonen på et plateprosjekt som har vært lenge underveis.
– Jeg har gjort mye forskjellig innimellom for så
å vende tilbake til plata. I høst falt alle brikkene
endelig på plass, jeg fikk med meg noen fantastiske musikere, og jeg er veldig fornøyd og stolt
av resultatet. Og så er det moro når andre også
liker det jeg gjør, sier Tone Franck.
Plata har blitt godt mottatt av både svenske og
danske anmeldere. Jazznytts danske pendant
Jazznyt skriver at «Tone Franck synger med
sødme og eleganse» og at «intimitet og nærvær
preger balladene, som fint kan illudere soundtrack til nattens siste sigarett».
Svenske Digjazz kaller Tone Franck et «reelt
framtidsløfte» og skriver i sin anmeldelse at
«Tone yter Blossom Dearie i den grad rettferdighet» og hun «synger bra, har en befriende
naturlighet og intonerer uklanderlig».
Har alltid vært toneglad
Tone Franck kommer fra en arbeiderfamilie
hvor musikken aldri stod i sentrum. Likevel har
hun alltid elsket å synge, og interessen for sang
og for jazz ble for alvor vakt da hun gikk på
videregående og kom inn på Musikkskolens talentprogram «Lørdagsskolen». Miljøet rundt
jazzlinja på Musikkonservatoriet, jazzklubben og
«Lørdagsskolen» ble arnestedet for den 36-årige
musikeren med fødenavnet Tone Hansen.
Etter å ha tatt hovedfag i musikk ved NTNU
flyttet hun til København. hvor hun har bodd de
siste 12 årene. Her har hun også videreutdannet
seg i tre år hos den internasjonalt anerkjente
stemmeforskeren Cathrine Sadolin. I dag er
Tone både utøvende sanger og underviser i komplett sangteknikk. Med plateutgivelsen har hun
etablert seg som en av de unge lovende vokalistene innenfor den moderne jazzen, og føler at
hun har startet på en ny epoke i sangkarrieren.
Utmerkelse fra ambassaden
I januar ble Tone Franck utnevnt til «Månedens
kunstner» ved den norske ambassaden i København. Dette er et prosjekt ambassaden har sjøsatt
for å rette fokus mot norske kunstnere bosatt i
Danmark og presentere dem og deres kunstverker for et bredt publikum. Det er første gang en
musiker oppnår denne utmerkelsen. I tillegg til
en presentasjon på ambassadens hjemmeside og
i deres nyhetsbrev, har alle som har vært innom
selve ambassadebygningen kunnet se og høre
plata til trønderen.
– Det er et velkomment skulderklapp å få ambassadens «blåstempel». Det er alltid fint å få
anerkjennelse, og især når det kommer fra en litt
annerledes kant, sier Tone.
Driftig dame
At Tone Franck er en travel kvinne, hersker det
ingen tvil om. Da hun forlot Norge til fordel for
København, forlot hun også en lovende politisk
karriere, men har fortsatt nær kontakt med flere
av de gamle AUF-vennene sine som i dag har
inntatt regjeringskontorene. Musikertilværelsen
har ennå ikke gitt henne en inntekt hun kan leve
av, så hun sper på ved å jobbe som oversetter og
tekstforfatter. Dessuten er hun godt på vei til å
starte opp sin egen forretning med hjemmestrikkede barneklær. Ja, og så er hun mor til to – snart
tre – for i april venter hun sitt tredje barn sammen med den svenske jazzbassisten Daniel
Franck.
Baby er dobbelt lykke
I løpet av sommeren vil Tone Franck turnere
Skandinavia rundt. Hun regner ikke med at den
forestående fødselen vil bremse aktivitetene i
mer enn et par måneder.
– Jeg har faktisk aldri holdt desidert mammapermisjon, jeg har bare skrudd ned arbeidstempoet
litt. Så det å jobbe med en baby i armene er
egentlig ikke noe nytt for meg. Men vi går nok
en temmelig travel tid i møte. Vi får ta tingene
som de kommer. Jeg vil ikke kalle det dårlig timing, jeg vil heller si at vi er så heldige at mange
gode ting skjer på en gang, sier Tone, og legger
til:
– Jeg brenner så mye for dette plateprosjektet,
jeg har ventet så lenge på å få gjennomført det,
og endelig har det lykkes. Så nå får det bære eller
briste. Så får heller huset flyte og alle de sure
pliktene vente, så lenge vi alle morer oss og har
det bra.
jazznytt [33]
TORBJØRN SLETTA JACOBSEN:
SJEKKER INN PÅ
ØVINGSHOTELLET
– Ikke minst funker øvingshotellet veldig bra som prosjektøvingssted, sier Torbjørn Sletta Jacobsen, og
synes åpenbart ikke at det er feigt å øve. Sammen
med sin nye kvintett har han vært en flittig bruker.
Her har de finpusset spor på CDen «Time Layers»,
som slippes nå i mars.
TEKST OG FOTO: ASTRI VANNEBO OG BJØRN STENDAHL
– Hvordan er veggene her, da? Arkitekt Stendahl
banker og sjekker, samtidig som han konstaterer
at store glassruter i taket gir en fin og lys atmosfære og at høyden også gir mye, og bidrar til
gode akustiske forhold.
– Jazzmusikere foretrekker gjerne dette rommet,
forteller Øvingshotellets Henning Mongstad,
markedsansvarlig for etablissementet siden i fjor
høst. Han peker mot Gretsch-trommesettet som
en vesentlig del av forklaringen. Stordmannen er
selv musiker, i likhet med resten av staben, noe
som gir en smidig kommunikasjon med stedets
brukere.
Vi er inne i et av ensemblerommene på Øvingshotellet i Oslo, sentralt plassert i Schous kulturbryggeri nederst på Grünerløkka, hvor hele det
gamle bryggeriområdet – og senere BI-bruket –
i løpet av få år har gjenoppstått som et musikkens
Mekka. Området bærer ennå preg av å være en
byggeplass, og det er ikke uten videre gitt å finne
hotellet ved første forsøk. Men nå skal full skilting opp og vise vei til både Øvingshotellet og til
nære og kjære naboer som Riksscenen – Scene
for nasjonal og internasjonal folkemusikk, joik
og, Popsenteret, kulturskolen, og bygget som
huser nærmere ti ulike musikkorganisasjoner.
– Et stort pluss er at her er alt i orden når vi kommer, sier Torbjørn Sletta Jacobsen, og har til
gode å oppleve problemer av noe slag. Øvingshotellet har rombetjenter som både rydder, vasker
og nullstiller alt teknisk utstyr. Torbjørn har
lenge vært godt vant med øvingsfasiliteter etter
sine år i København, med musikkstudier ved Rytmisk Musikkonservatorium der, og vet følgelig å
sette pris på bekvemme øvingsmuligheter også
her.
Møbleringen i øvingsrommet vi besøker, er sparsom. Foruten varierende instrumenter, forsterkere og annet teknisk utstyr, henger et par
klappstoler på en krok på veggen. Og i taket en
knapt synlig mic til arbeidsopptak av øvelsene –
for dem som måtte ønske det. Ideelt om man eksempelvis er i en kreativ utprøvingsfase. Men
rommene utstyres etter ønske.
– Nå i mars legger vi også om bookingsystemet
på nett, slik at brukerne på forhånd kan bestille
[34] jazznytt
alt fra ørepropper og ekstra gitarforsterker til x
antall stoler, sier markedsansvarlig Henning
Mongstad, og lover også ansiktsløfting av lobbyen i første etasje.
Å få folket innafor
Øvingshotellet åpnet i september 2009. Status
ved årsskiftet var at hotellet siden oppstarten har
hatt rundt 36 000 besøk, fordelt på over 6 000
enkeltbrukere. Det er hotellbetjeningen godt
fornøyd med, selv om de har plass til mange
flere. Hotellet består tross alt av hele 49 rom av
ulik størrelse, alle fullt utstyrte og isolerte, fra solistrom, bandrom og ensemblerom til det store
preproduksjonslokalet på hele 82 kvadratmeter –
beregnet for litt større produksjoner.
– Den største utfordringen er å få folk inn her, så
de selv får erfare nytteverdien, framhever Henning Mongstad. Og musiker Torbjørn nikker: –
Folk er nok ikke trent opp til å tenke på at det
finnes sånne muligheter. Det er mange som ikke
en gang vet at det finnes. Vi musikere er mest
vant til å presse oss inn der hvor vi ser en mulighet.
Prisene varierer med størrelsen. Ensemblerommet der vi treffer Torbjørn Sletta Jacobsen koster
120 kroner timen på dagtid. Rommet inneholder
akustisk- og elektrisk piano, gitar- og bassforsterkere, samt komplett trommesett. Med en hel
kvintett til å spleise på regninga burde det være
overkommelig. Eller som Torbjørn sier: – Jobber
en på prosjekt, har en jo et budsjett, og å avsette
noen av midlene til gode øvingsforhold føles som
en god investering.
Likevel; det skrives om lavt belegg. Hva sier
Mongstad til det?
ØVINGSHOTELLET
Øvingshotellet er en del av Schous kulturbryggeri – et prosjekt i regi av Kulturetaten, Oslo kommune. Her tilbys
profesjonelle øvingsrom, med instrumenter og utstyr, utleid på timebasis.
Les mer: www.ovingshotellet.no
– Jeg vil si vi har hatt en god høst, faktisk veldig,
veldig bra!
Nå er det ikke bare enkeltmusikere og grupper
som søker seg hit. Også med skoler, fritidsklubber og eventbyrå føres en tett dialog og et nært
samarbeid. I høst har dessuten flere musikkskoler
søkt seg hit, og øvingshotellet samarbeider
gjerne også med andre aktører i musikklivet.
Under prøvedriften har de hatt et rabattsamarbeid med både MFO – Musikernes fellesorganisasjon – og med GramArt. Legges medlemskortet på bordet, går prisen ned. Forsøksavtalene
følger forsøksdriften fram til sommeren, og så får
en se hva som skjer videre med den biten. Til nå
foreligger det ikke noen tilsvarende avtale med
Norsk Jazzforum.
– Men vi kan heller ikke åpne for all verdens rabatter, siden prisene allerede er såpass lave som
de er, mener Henning, og røper sin markedsstrategi: Å teste ut ulike former for samarbeidsprosjekter og etterprøve hvor effektive de er i
forhold til optimal utnyttelse.
Komplett pakke
En guided tour hører med. Øverommene ligger
tett i tett over hele fire etasjer. Henning må like
fullt legge øret tett inntil døra for å forsikre seg
om at vi ikke forstyrrer musikere i arbeid før han
taster koden og kan invitere oss inn til en titt.
Med vage minner om kakafonien fra øvingsrommene på Chateau Neuf på tidlige syttitall, er det
forbløffende tyst i gangene. Så er da også lyddempingen mellom rommene målt til mellom 72
og 89 dB.
Henning Mongstad sier hotellet legger vekt på
kvalitet i alle ledd, og er opptatt av at brukerne
ikke bare skal tilbys lydisolerte rom og god luftkvalitet, men en komplett pakke som gir musikere gode arbeidsforhold.
– Man booker seg inn på timen. Alt det andre tar
vi oss av. Alle rom skal ved hver booking være
rene og ryddige, og hotellet er til enhver tid bemannet med både resepsjonist og teknisk rombetjent, som rydder rom etter endt øvelse og som
hjelper til dersom det skulle dukke opp tekniske
spørsmål. Vi får svært mange tilbakemeldinger
Her er Øvingshotellet i Oslo. Med 49
rom av ulike størrelser: solistrom,
bandrom, ensemblerom og et digert
preproduksjonslokale på 82 m2.
fra våre brukere, som fullroser konseptet.
– Og jazzmusikerne, kjenner de sin besøkelsestid?
– Øvingshotellet registrerer ikke hvilken stilart
hver enkelt musiker eller band tilhører når man
booker et rom. Til det er markedet for sammensatt. Mange musikere har ingen sjangerspesifikk
tilhørighet og opptrer i ulike konstellasjoner,
forklarer Henning, men har like fullt et inntrykk
av at jazzmusikere utgjør en stor del av brukermassen.
– Spesielt våre ensemblerom, som utstyrsmessig
er spesialtilpasset jazzmusikere, merker vi stor
etterspørsel etter, og vi har også storband med
faste øvingstider. Vi tilbyr videre egne solistrom
for jazztrommiser og merker stor aktivitet også
av blåsere på våre solistrom. I likhet med våre
bandrom er disse ensemblerommene ofte fullbooket på kveldstid på ukedagene. Solistrommene er svært populære på dagtid.
Nostalgi & Toftes Gate
På ensemblerommet i toppetasjen har Torbjørn
Sletta Jacobsen pakket ned saksofonen, og tar
seg tid til litt mimring tilbake til tida da han og
resten av gjengen fra Manglerud og Foss fikk
slippe til på torsdagsjazzen i gamle Oslo Jazzhus
i Toftes gate, et par steinkast unna øvingshotellet. Trygve Seim var ungdommenes representant
i styret for jazzhuset, og holdt grepet om torsdagsjazzen for de uetablerte.
– Det ga oss musikerspirene en pangstart og helt
uvurderlig erfaring, sier Torbjørn, og husker
også flyttingen over til Sjokoladefabrikken, i
1992. Der spilte han endog på åpningen.
Siden har den gamle Manglerud-eleven, eller
«wanna-be-Foss-eleven» som Sletta Jacobsen
(37) flirende omtaler seg som, vært ute – og
kommet hjem. Nå gleder han seg til det forestående platesleppet, hans første utgivelse i eget
navn, og en derpå følgende «mikro» releaseturné i mai, sammen med resten av Torbjørn
Sletta Jacobsen kvintett: Gunnar Halle (tp),
Espen Eriksen (p), Knut Aalefjær (dr), samt den
svenske bassisten Thommy Andersson.
I trommerommet kan en bråke så mye en
vil, uten å påkalle seg naboers vrede.
TORBJØRN SLETTA JACOBSEN
Saksofonist, komponist og pedagog. Jobbet som musiker siden tidlig på 90-tallet.
Studier ved Rytmisk Musikkonservatorium
i København fra 1995-1999. Diplom
samme sted i 2001. Som pedagog har han
vært tilknyttet Oslo musikk- og kulturskole i en årrekke. Siden våren 2010 er han
dessuten leder for Lørdagsskolen samme
sted. Han har medvirket på en rekke CDinnspillinger, men kommer først nå med
sin første CD-utgivelse i eget navn: Time
Layers med Torbjørn Sletta Jacobsen kvintett. For smakebiter: http://blogg.prositweb.no/2010/tsjak/
jazznytt [35]
NOMINERTE TIL NORDISK RÅDS MUSIKKPRIS
Sangerinnen Sidsel Endresen og
saksofonisten Rolf-Erik Nystrøm er
nominert til Nordisk Råds Musikkpris for 2011.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx
I fjor gikk prisen til samtidskomponisten Lasse Thoresen (se «Blindebukk» på side 42).xxxxxxxxxxxxxxxxx
I år har man bestemt at prisen skal
gå til en improviserende utøver, og
avgjørelsen om hvem prisen går til
bli offentliggjort 1. juni.xxxxxxxxxxx
De andre nominerte er: Lotte Anker
og Bolette Roed fra Danmark, Juhani Aaltonen og Mikko Innanen fra
Finland, Kristian Blak fra Færøyene,
Nive Nielsen fra Grønland, Skúli
Sverisson og Jóel Pálsson fra Island
og Mats Gustafsson og Susanna
Lindeborg fra Sverige. Stort sett
musikere med en fot i jazzen, der
altså!
KVINNEDAGEN PÅ KVINNERS VIS
Det einaste mannlege innslaget
på Voss Jazzskule si markering 8.
mars var konferansier og jazzskulebassist Arne Fjose Sandberg.
Elles inntok damene og jentene
scena som om dei aldri hadde
gjort noko anna.xxxxxxxxxxxxxxxx
At det må ein kvinnedag til for å få
desse særdeles kapable musikarane
opp og fram, skuldast som vanleg
eigenskapen som framleis hindrar likestilling i jazzen og musikken forøvrig: den hersens beskjedenheita til
veloppdragne piker. For her stod ein
ikkje tilbake for nokon av det motsette kjønn, det vera seg slagverk,
bass, piano eller blåsarar. I forkant
hadde jazzskulen hatt motivasjonskurs med gjestesolist og saksofonist
Tineke Postma. Då ho i si tid gjekk
ut frå musikkkonservatoriet i Amsterdam var ho ein av dei ytst få
kvinner der.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx
På Voss presterer ein å få servert
kontrabass-solo av niåringar. Lovande? I aller høgste grad. Ein nesten fullsatt storsal i det nye
kulturhuset visste å setja pris på serveringa. Lyden var grei om enn ikkje
perfekt, det tok uansett ikkje fokuset
vekk frå kveldens stjerner. Nivået vil
nødvendigvis vera vekslande når alderen spenner seg frå ein-sifra og
[36] jazznytt
oppover. Og sjarmetappen desse
aller yngste framviste vil vel blant
mange òg vera blant høgdepunkta.
Det var som Egalias døtre hadde
innteke scena i beste «Bugsy Malone»-stil – full line-up og ein saftig
saksofonsolo frå 9-årige Solveig
Brunvoll. Rett og slett rørande. Av
den «eldre» garde så ligg nivået såpass høgt at ein ikkje bør venta til
neste 8. mars før dei viser seg fram
igjen.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx
Trommis Siv Øyunn Kjenstad kjem
me garantert til å sjå meir til framover, og pianist Marte Eberson er
allereie godt synleg. Det er forresten
ikkje råd å trekkja fram mange nok
her, og det seier eg ikkje fordi eg må.
Lista over musikarar som spela dei
godt og vel 90 minuttane er lang.
Ein må kunna tillata seg å sei at dei
kollektivt gav eit solid inntrykk og
lysegrøne håp for norsk jazz si framtid.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx
Og det er ikkje til å stikka under ein
stol at det er noko tilfredstillande
med fråveret av gutar i denne noko
mannsdominerte bransjen. Lat oss
håpa komande ektemenn har vit til å
ta ut pappa-permen når den tid kjem
– desse kvinnene har betre ting å ta
seg til enn bleieskift!xxxxxxxxxxxxxxx
Tekst og foto: Brit Aksnes
SMÅSTOFF
OSLO JAZZ CIRCLE - JAZZOASE FOR VOKSNE INSIDERE
Hvis du har tenkt deg en
god kopp kaffe eller et
glass øl i andre etasje på
jazzplatebutikken «Bare
Jazz» i Grensen i Oslo en
tirsdagskveld, kan det
hende du vil få med deg
et jazzkåseri eller en
innføring i Lester Youngs
soloer på kjøpet. TEKST
OG FOTO: JAN GRANLIE
For på kvelden, første tirsdag i måneden er det Oslo Jazz Cirkle (eller
«Sørkern» som den heter blant de
innvidde) som regjerer i kafeen på
«Bare Jazz». Her samles det mest
innbitte og «nerdete» jazzfolket i
hovedstaden for å høre historie,
anekdoter, løgn og sannheter fra
jazzens verden. Ikke den nyere
delen av jazzhistorien, må vite. Nei,
her er omtrent alt som er kommet
etter 1960 ukjent stoff. De innvidde
er i hovedsak menn, som har passert, eller er i ferd med å passere
pensjonsalderen, og med god tid til
å dypdykke i sine jazzfavoritter.xxxx
Ryktene vil ha det til at man i tidligere tider forbød kvinner å delta på
disse kveldene, og at man i ren ærbødighet over saksofonisten Chu
Berry alltid startet møtene klokkon
Chu over Chu. I tillegg forteller
ryktene at alle reiste seg når det ble
avspilt en solo fremført av saksofonisten Lester Young.x
Vi innkalte klubbens formann,
Sverre Lunde til en kort prat om
«Sørkern». Og først ville vi vite historien om klubben i korte trekk.
- Oslo Jazz Circle er jo en forening
med stamina, forteller Lunde. –
Den ble startet allerede i 1948. Nå
er ikke jeg så tett på historien som
for eksempel Jan Evensmo og en
del andre, men nøkkelnavnene de
første årene var Omar Heide Midtsether og Totto Johannesen som var
ledere i klubben de første årene. Og
de fleste av Oslos jazzprofiler har
vært innom styre og stell i klubben
opp gjennom årene. Tor Haug var
med. John Bergh selvfølgelig, Stein
Kagge, Jan Evensmo og Gunnar
Feudt og en masse andre som har
bidratt til klubben opp gjennom
årene.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx
- De første årene arrangerte de også
konserter, og klubben var tungt
inne i å arrangere «Gjett på jazz»konkurransen. Og det er mitt inntrykk at i de første årene var dette
en eksklusiv forening med jazzeksperter og veldig dedikerte folk som
hadde sine møter – først privat og
så rundt omkring på forskjellige restauranter. Restaurant Pilen, skriver
Bjørn Stendahl foredrar om sin nye bok for et lydhørt, men
ikke akkurat ungdommelig publikum på «Bare Jazz»
Olav Angell, som også var tungt
inne en periode, et kapittel om i
boka «Oslo i demring». Og de store
heltene var jo de store gutta, fra
Chu Berry, via Coleman Hawkins
til Lester Young.xxxxxxxxxxxxxxxxxx
Plateutgivelserxxxxxxxxxxxxxxxxx
En ting som er litt spesielt med
Oslo Jazz Circle er de plateutgivelsene man har gjort de senere
årene med norsk jazzhistorie.
x x x x x x x x x x x x x x x x x x
- Nå er vi oppe i 15 enkeltplater
fordelt på 12 utgivelser, inneholdende mye historisk og viktig materiale. Der har særlig Gunnar Feudt
og Jan Evensmo vært inne med ekspertisen sin ved å grave fram opptak.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx
- Er dette samlinger av gjenutgivelser,
eller er det nytt og unikt materiale?xxx
- Det er litt forskjellig. Det kan
være litt privatopptak, noe fra radio
og noe er fra tidligere plater. Men
jeg kan jo nevne den siste utgivelsen, som man jobbet med i nesten to år. Det var de to dobbeltCDene med Bjarne Nerem hvor alt
var uutgitt materiale fra den tiden
han bodde i Sverige, som endte opp
med to CDer med storband og to
med mindre besetninger. Det fikk
man tilgang til via kontakter som
Lars Westin i Sverige. Det er stoff
Styret i Oslo Jazz Circle ute i det fri.
Fra venstre: Sverre Lunde, formann,
Jan Evensmo, Harald Opheim, Håvard
Hegna, kasserer og Per Lund.
hovedsakelig fra Sveriges Radio fra
slutten av 40-tallet og oppover. Bare
utplukkingen av hva som skulle
være med på disse platene var en
formidabel jobb. Problemet med
slike prosesser ligger ofte på rettighetene, og det er litt morsomt at en
av de som umiddelbart sa ja – Go
Ahead! var pianisten Bengt Hallberg. Men hele tiden har vi samarbeidet godt med Norsk Jazzarkiv,
bl.a. på en av CDene vi lagde med
sangeren Cecil Aagaard, som var et
asetat fra Johs Berghs samlinger,
som vel er det eneste som er utgitt
med han og innspilt i 1939.xxxxxxxx
- Mens vi snakker om plater, så kan
jeg nevne at «sirkelen» hadde en
større feiring i forbindelse med at
Pastor’n (Einar Iversen) og Totti
Bergh fylte henholdsvis 80 og 75 år
i november i fjor, og at vi hyret inn
lydfolk og fikk tapet hele jam sessionen som ble satt i gang. Intensjonen med dette opptaket er å få gitt
det ut en gang i fremtiden.xxxxxxxxx
Jazzklubb uten konserterxxxxxxx
- Men dere kaller dere en jazzklubb,
selv om dere ikke arrangerer så mange
konserter?xxxxxxxxxxxxxxxxx
- Det er vel mer en samling herrer
med relativt høy gjennomsnittsalder, som fremdeles er entusiaster
som møtes første tirsdag i måneden
nede hos Bodil Niska på «Bare
Jazz», hvor ulike temaer er oppe. Vi
har hatt en rekke interessante foredrag og kåserier opp gjennom
årene. Vi har hatt Egil Kapstad,
Nora Brockstedt og Karin Krog,
Jan Evensmo har vært en viktig
foredragsholder, Johan Hauknes
hadde nylig et praktfullt foredrag
om Miles Davis’ uutgitte musikk,
Jan Erik Vold har vært der et par
ganger. Bjørn Stendahl har bl.a. fortalt om den nye boka si og Petter
Pettersson har vært der for å fortelle
om den tidlige Moldejazz-historien.
La meg også ta med Kjell Gunnar
Hoff, som var en av stifterne av
Kongsberg-festivalen, som har kåsert om de tidligere årene av festivalen. Og alt ispedd musikkeksempler – spesielt spesielle privatopptak og ukjente ting.xxxxxxxxxxxx
- Men vi har også hatt konserter,
særlig ved sesongavslutningene.
Små intimkonserter på «Bare
Jazz».xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx
x x x x x x x x x x x x
Damer?xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx
- Men hvor riktig er ryktene om at
damer ikke var velkomne i de første
årene?xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx
- Jeg vet ikke om det medfører riktighet, om det var lovlig eller ikke,
men du har nok rett i at det ikke er
særlig med spor etter kvinner i foreningens arkiver. Men nå er det
selvfølgelig åpent for alle, og vi
synes selvsagt det er hyggelig hvis
det dukker opp et og annet hunkjønn der også.xxxxxxxxxxxxxxxxxxx
- Men det skjer ikke så veldig ofte at
jeg er i en eller annen forsamling hvor
jeg faktisk er den yngste?xxxxxxxxxxx
- Det samme har jeg følt også, og
jeg er eldre enn deg!xxxxxxxxxxxxxx
- Men hva kan dere gjøre for at dette
ikke skal bli en utdøende klubb?xxxxx
- Det er et veldig godt spørsmål. I
det siste har det jo kommet noen
nye, om ikke unge, så i alle fall litt
yngre medlemmer. Men rekruteringen er ikke akkurat stor, og vi har
ikke vært flinke nok til å få med nye
og yngre folk. Men jeg vil gjerne
understreke at tirsdagsmøtene er
åpne for alle, så det er bare å møte
opp.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx
For mer info, sjekk www.ojc.no
jazznytt [37]
RAPPORT FRA NEW YORK
KLUBBER Å SJEKKE UT
Village Vanguard
I over 75 år har Village Vanguard vært et
mekka for jazzfans fra hele verden. Siden Max
Gordon startet klubben i 1935 har de aller
fleste av jazzens legender spilt i dette lille kjellerlokalet med den legendariske akustikken.
Vanguard er fremdeles en av de beste klubbene i byen med konserter hver dag og det er
veldig sjeldent det ikke står noe spennende på
plakaten. Det er alltid ukelange engasjement
med hver artist som spiller der og hver mandag siden sekstitallet har the Vanguard Jazz
Orchestra, som startet som The
Thad Jones / Mel Lewis Orchestra, hatt sin
ukentlige gig.
De fleste jazzelskere eier minst én plate som
heter «Live at the Village Vanguard». En rask
titt i CD-samlingen min viser hele 21 plater
med den tittelen. Lyden av tallerkner og bestikk, som man hører så godt på Bill Evans’
«Sunday at the Village Vanguard», er en saga
blott da kjøkkenet nå er gjort om til musikernes backstage. Noen av varemerkene, foruten
det klassiske inngangspartiet, er at scenen er
kledd i herlig rød fløyel og at lyden er like god
stort sett hvor enn du sitter i det triangulære
lokalet.
Veldig få nordmenn har spilt på klubben, men
til gjengjeld er en av de mer kjente «Live at
Village Vanguard»-platene Keith Jarretts
«Nude Ants», med Jon Christensen, Jan Garbarek og Palle Danielson. Nylig spilte David
Sanchez på klubben med kvartetten sin, hvor
den norske gitaristen Lage Lund er fast medlem. Foran et lite, men svært så entusiastisk
publikum leverte bandet, med Matt Brewer på
bass og E.J. Strickland, et fantastisk sett som
var ganske løst men utrolig svingende. Herlig
samspill og spennede søkende soli.
Etter konserten står jeg og snakker med Lund
og Brewer da plutselig «Charlie Parker» kommer bort og takker så mye for en flott konsert.
Skuespilleren Forest Whitaker, som spilte tit-
telrollen i filmen «Bird» (1988), hadde overvært siste sett og var åpenbart veldig fornøyd.
www.villagevanguard.com
Smalls
Den ellevte februar spilte jeg igjen på en av
mine favorittklubber, Smalls, som ligger på
West 10th street i Greenwich Village. Jeg
hadde med meg et band bestående av saksofonist Seamus Blake, pianist Kevin Hays, bassist
Matt Brewer og trommeslager Clarence Penn,
som alle er strålende musikere verdt å sjekke
ut. Klubben ble startet i 1993 og var en slags
musikalsk lekegrind for en hel generasjon
unge jazzmusikere som Brad Mehldau, Kurt
Rosenwinkel, Josh Redman, Roy Hargrove,
Mark Turner, Larry Goldings og Norah Jones
for å nevne noen. Det var også et sted hvor
den eldre garde spilte. Folk som Jimmy Cobb,
Tommy Turrentine, Jimmy Lovelace ogTootie
Heath spilte der ofte og det var hele tiden musikalske sammensetninger på tvers av generasjonene.
Da jeg var der for første gang i 1998 var det
slik at man ringte inn og fikk høre en lang
telefonsvarerbeskjed som listet opp ukens konserter. Mitt første møte med New York var å
ankomme bussterminalen for så å sette seg i en
taxi og kjøre rett til Smalls. Der spilte Sam
Yahel, Peter Bernstein og Brian Blade sin
ukentlige konsert og vi var meget lykksalige
publikummere med medbrakt øl i den ene
hånden og minidiscopptaker i den andre.
Siden den gang har klubben vært lagt ned én
gang, fått installert både bar og ordentlig toalett, men det store bildet av Louis Armstrong
henger fremdeles på veggen og de har fortsatt
tre konserter daglig med nyskapende jazzmusikk som også har en fot godt plantet i tradisjonen.
På hjemmesiden www.smallsjazzclub.com kan
man hver kveld se live videooverføring fra
konsertene og i arkivet finnes hundrevis av
konsertopptak som alle har fri tilgang til.
Tekst: Bjørn Vidar Solli
Gitaristen Bjørn Vidar Solli har gjort New Yorker av seg, og leverer rapport til Jazznytt om hva som skjer i byen på jazzfronten til hvert nummer
Frank Brodahl og Sandvika Storband i sving på
«Latin Big Band Sunday».
SANDVIKA STORBAND
PÅ HERR NILSEN
Sandvika Storband fyller 40 år og markerer dette
med en serie konserter på Herr Nilsen i Oslo.
Det hele startet søndag 5. desember 2010 med
en hyllest til Buddy Rich hvor Erik Smith var
med som trommeslager og konferansier. Deretter fulgte «Latin Big Band Sunday» 23. januar
hvor Sergio Gonzales og Sverre Indris Joner var
gjester på henholdsvis vokal og piano i tillegg til
bandets leder Frank Brodahl på trompet. Søndag
13. mars var det Rob McConnell og Peter Herbolzheimers tur til å bli hyllet i anledning av at
begge dessverre gikk bort i 2010. Disse to er
kjent for sine komposisjoner og arrangementer
for storband, og begge har gjestet bandet flere
ganger og lagt igjen en mengde notemateriale.
Sandvika storbands tidligere mangeårige leder
Birger Carlsen og Eckard Baur deltok som solister på henholdsvis trombone og trompet.
Det er planlagt ytterligere to konserter før sommeren: Søndagene 8. mai og 19. juni. Programmet er foreløpig ikke på plass, men en av
kveldene vil antakelig bli med en spennende vokalist som har gjestet bandet ved flere anledninger.XXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXX
Mange har stilt seg skeptisk til at et forholdsvis
lite lokale som Herr Nilsen tåler et helt storband,
men det gjør det! Det meldes om fullt hus og
topp stemning på konsertene så langt i rekken.
- Det er på mange måter en kraftanstrengelse å
måtte levere så mange varierte konserter på forholdsvis kort tid i tillegg til andre oppdrag, sier
Audun Øksendal i Sandvika storband, men om
konseptet «Sunday Night Big Band» videreutvikles med den samme suksess som hittil og vi blir
enige med Herr Nilsen om å kunne fortsette
også til høsten, så gjør vi gjerne det, vi har mer
enn nok av gode «musikk-pakker» å hente fra.
Dette har vært utrolig gøy og lærerikt for oss alle.
Tekst og foto: Harald Opheim
få jazznytt rett hjem i
postkassa seks ganger i året.
abonnér på www.jazznytt.no
[38] jazznytt
STORBAND
Tromsø storband under innspillingen av sin nye CD.
TROMSØ STORBAND MED EGEN IDENTITET
Tromsø storband, som ble startet i
2004, slapp i februar en ny CD med musikk som demonstrer bandets musikalske identitet og egenart. Storbandet er
et rendyrket prosjektband der musikerne samles fire ganger i året for å
forberede konserter med spesialskrevet stoff, særlig av komponister med
regional nordnorsk tilknytning.XXXXXXX
Og hva mer? Jazznytt har snakket med Øyvind
Moe, administrativ leder. Her er resultatet av
samtalen.
- Hva er bandets musikalske ambisjoner?
- Tromsø storband tar sikte på å være et moderne, rytmisk samtidsensemble med et eget musikalsk uttrykk. For å få til dette, samarbeider vi
med internasjonale og nasjonale musikere og
komponister som kan gi oss spennende impulser
på veien mot et eget sound.
- Hvilke stilarter er typiske for bandet?
- Tromsø Storband i nåværende form ble startet
i 2004, og vi har vært innom de fleste stilarter
som et ledd i vår egen musikalske utvikling. Helt
fra starten har målsettingen imidlertid vært å
finne vår egenart. Vi søker nå å utvikle oss
innenfor en moderne sound, med funk og rock,
men også samtidselementer som for eksempel
elektronika som sentrale uttrykk.
- Hvordan vil du karakterisere musikerne i bandet?
- En blanding av profesjonelle, semiprofesjonelle
og svært dyktige amatørmusikere.
- Hva med rekrutteringen?
- Rekruttering har ikke vært et problem så langt.
Musikerne får ingen betaling, ikke engang profesjonelle som jobber frilans. Byen har dessuten et
musikkonservatorium med jazzlinje, og dette er
en god base.
- Hvordan drives bandet?
- Vi er et prosjektband som gjør fire konserter i
året. Da har vi normalt en intens uke med fire
øvinger i forkant av hver konsert. Vi forventer at
musikerne stiller forberedt til første felles øving.
På repertoar som er ekstra krevende, gjennomfører instrumentgruppene gruppeprøver i forkant.
- Bandet ledes av to personer; musikalsk leder
Fred Glesnes og meg selv som administrativ
leder.
- Hva med økonomien?
- Driften dekkes av midler fra private og offentlige instanser. Vanlige spillejobber som for eksempel dansejobber, tar vi bare mot god betaling!
Det finnes ellers seks - sju utmerkete storband i
drift i Tromsø som tar seg av dette.
- Hvilke konserter regner du som bandets beste?
- Vårt største høydepunkt var nok Barentsjazz i
Tromsø i 2009 da vi presenterte et eget repertoar
for et fullsatt hus. Samarbeidet med NordNorsk Symfoniorkester på Nordlysfestivalen i
2009 resulterte i en fantastisk gallakonsert for en
fullsatt sal i Tromsø Kulturhus. Konserten med
Geir Lysne i 2010 var også et høydepunkt og i
tillegg svært utviklende for bandet. To av våre
konserter er nesten i sin helhet presentert på
NRK Radio. Ellers må jeg trekke fram samarbeidene med Bob Mintzer, Randy Brecker og Nils
Landgren.
- Hvor får dere tak i musikken som bandet framfører?
- Vi har fått skrevet musikk for bandet av komponister med regional nordnorsk tilknytning,
blant andre vår musikalske leder Fred Glesnes.
Dette stoffet er presentert live for publikum på
Barentsjazz og på Nordlysfestivalen.
- Hva er bandets planer framover?
- Vi slapp en CD med vår musikk 24. februar, og
har som siktemål å treffe både et nasjonalt og et
internasjonalt publikum. Vi arbeider for å få anledning til å framføre dette på festivaler utenfor
landsdelen og gjerne utenfor Norge.
- Hva er dine fem favorittinnspillinger med storband?
- Først må jeg trekke frem den for meg største
klassikeren, «The Atomic Basie» (1957). Den
var viktig for en 12 år gammel gutt, og var fast
innslag hver kveld hele ungdomsskolen. Som
ungdom var «GRP all star Big Band»(1992) og
Jaco Pastorius «Invitation» (1983) veldig innflytelsesrike. Av nyere ting vil jeg trekke fram
Helge Sunde Ensemble Denada «Finding
Nymo» (2009) og Geir Lysne Listening Ensemble «The North Star» (2006). Det som skjer i
norsk storbandsammenheng er for tiden noe av
det mest progressive og spennende innenfor
sjangeren, og Tromsø storband ønsker å være en
del av denne utviklingen.XXXXXXXXXXXXX
Tekst: Harald Opheim
Foto: Christian Hyld
TROMSØ STORBAND PÅ PLATE
24.februar holdt Tromsø Storband sin lanseringskonsert med deres debutskive «In
Traffic».xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx
Endelig. Siden «nyetableringen» av Tromsø
Storband (TSB) i 2004 har plateslipp stått på ensemblets plakat. Nå ligger omsider fem spor
klare i landets platesjapper. På lanseringskonserten, som fant sted på Verkstedet i Tromsø Kulturhus, fremførte TSB hele plata live for
kveldens snaut to hundre oppmøtte. Til tross for
en del trøbbel med lyddesignet viste orkesteret
at utgivelsen var på høy tid.XXXXXXXXXXXX
Her oser det av spilleerfaring og sjangerforståelse. Musikken, som er skrevet spesielt for denne
skiva, er storbandmusikk av høy kvalitet, og TSB
gjør ikke skam på verkene, spesielt ikke på de
mer funky, snappy partiene. Blant komponistene
finner vi, foruten ensemblets egen musikalske
leder Fred Glesnes, Asbjørn Ruud (det samiske
alibi) og Anders Eriksson (det svenske alibi). Ut
fra lanseringskonserten å dømme ligger TSBs
definitive styrke i deres mange glitrende solister.
Jeg nevner i fleng Kjetil Andreassens gitarmagi,
Ole Morten Lekangs trommebriljans og ikke
minst Marius Haltlis trompetiske erupsjoner.
Men hva med samspillet som helhet? Jo da, det
meste funket konserten igjennom, men lite ekstraordinært var å anspore, sett bort fra selve det
kompositoriske. Av erfaring vet jeg at dette
bandet har mer å by på, noe som kommer til
syne på innspillingen. Blåserekkene gjorde jobben sin ok, men kompet var kveldens stjerner.
Dette skal likevel sies: Underveis i konsertens
fjerde og nest siste låt, «Bolero at Bleiks Island»,
jobbet Tromsø Storband tidvis som en vakker,
vakker organisme.
Frithjof Eide Fjeldstad
jazznytt [39]
SMÅSTOFF
MED FOKUS PÅ FESTIVALSIKKERHET
Når det drar seg mot nok
en festivalsesong, har vi
valgt å se litt på sikkerheten ved de større festivalene rundt om. Og den
beste å snakke om dette
temaet med, er mangeårige festivalbesøkende,
spesialsykepleieren og
idealist-en Bjørn Stendebakken.
TEKST OG FOTO: JAN GRANLIE
Han var med som sanitetsarbeider
under OL på Lillehammer. Han var
tilstede ved Åsta-ulykken og han var
en av de første på plass under det
velkjente bussdrapet i Valdres for
noen år siden. Samtidig er han en
musikkens mann. Han har vært lydmann for kjente norske 70-tallsband. Han er å se på de fleste jazzfestivalene, han var på siste Woodstock, og mange kjenner igjen «Valdres siste hippie» for hans store
kinn- skjegg og frodige hårmanke.
- Hva mener du om den regelen som er
i ferd med å komme, hvor man både på
festivaler og klubber må leie inn et profesjonelt sikkerhetsselskap for å ta hånd
om sikkerheten, og som muligens vil
knuse deler av jazzklubblivet i Norge?
- Hvis du har for eksempel Alexis i
Molde eller Smeltehytta på Kongsberg, så må det vel være nok å ha
profesjonelle frivillige. Men jeg
synes nok at de frivillige som går
med festival-t-skjorte som viser at
personen er på vakt, bør vite hva de
skal gjøre hvis noen ramler over
ende. Hvordan man skal få frie luftveier. Hvordan man skal legge folk
i sideleie, og hva man skal gjøre ved
hjertestans. Det er basisen. Og det
kan du lære de frivillige gjenn- om
en times kurs i forkant. Det er starten på en totalsikkerhetspakke for
en festival. Men det er klart at hvis
det er en konsert med for eksempel
400 publikummere, så er det toskete om man skal være nødt til å leie
inn profesjonelle sikkerhetsfolk til
flere tusen kroner.xxxxxxxxxxxxxx
- Hva er det viktigste festivalene bør
tenke på når det gjelder sikkerhet?xx
- Det viktigste er at du må ha et
planverk. Og dette går tilbake til tusenårsskiftet, hvor Direktoratet for
samfunnssikkerhet gikk ut med forordninger til kommunene om at
man skulle ha en plan for sikkerhet[40] jazznytt
Bjørn Stendebakken har i mange år
vært opptatt av sikkerheten på
større kulturarrangementer
en i kommunen hvis det oppsto
ulykker av større format. Det kan jo
plutselig skje noe. Og da er det viktig å ha et system sånn at du kan
redde liv hvis du får en hjertestans
eller noe annet.xxxxxxxxxxxxxxxxxxx
- Når jeg reiser rundt og forteller
om dette, så blir det litt vanskelig
hvis de du skal snakke til ikke har
førstehjelpskunnskap i bånn. For
hvis du som frivillig, går rundt på
festivalområdet og ser en som blir
dårlig, så er det du som må sette i
gang hjelp for å redde han. Du kan
ikke vente på at andre skal komme
til. For da kan løpet være kjørt.xxxxx
- Jeg har jo jobbet mye med Vinjerock, her oppe i fjellheimen. Og her
har vi en regel som sier at hvis det
skulle skje noe uforutsett, så skal vi
være i stand til å sette i verk en stab
i løpet av ti minutter. Da snakker vi
om politiets representant, festivalledelsen, sikkhetsansvarlig og den
sanitets-ansvarlige. Og da bør man
ha gjennomgått en del slike scenarier på forhånd, slik at man vet hva
man skal gjøre og hvordan staben
skal jobbe. Det kan være å vite hvor
folk skal evakueres, hva og hvordan
informerer du publikum, for det
dummeste du gjør er å gå opp på
scena og fortelle publikum at nå har
vi hatt en uforutsett hendelse, noe
som bare skaper usikkerhet og kaos,
og folk får en dårlig opplevelse. Så
vi må bli enige om hva vi skal si,
kanskje etter at bandet er ferdige
med settet. Det å få planer på plass
krever at hver festivalarrangør sjøl
utarbeider dette. Når det skjer store
hendelser må det profesjonelle inn.
Om det er et dødsfall på en festival
så er det å ringe 113 (AMK - nødnummer for helse) nødvendig å
huske.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx
- Når jeg reiser rundt hos arrangører og snakker om dette, så ser jeg at
dette ikke er godt nok ivaretatt. Jeg
var borti en hendelse for ikke så
lenge siden som skjedde i et telt.
Der var det en som fikk hjertestans.
Da vi kom på plass, så vi at det ikke
var noe mottak utenfor teltet. Det
var heller ingen som hadde forklart
ambulansepersonellet hvor man
skulle kjøre for å komme raskest på
plass. Vi fikk reddet denne personen. Vi lå på alle fire og gjorde det
vi skulle. Men det ble en del diskusjon i ettertid, fordi vi ikke stoppet
arrangementet. Men hadde vi gjort
det, så hadde vi som skulle jobbe
med denne personen vært så mye i
manesjen at vi kunne fått problemer
med å komme ut igjen. Alle hadde
stimlet sammen rundt oss, noe som
ville skapt kaos. Dette er ting man
skal tenke litt på i planleggingen av
et arrangement av en viss størrelse.x
- Det er også viktig å ha et apparat
som både kan ta seg av de frivillige
etter at de har opplevd en masse
stress ved slike hendelser, pluss at vi
må ha et apparat som kan ta seg av
de pårørende. De frivillige skal ikke
bare få mat og en t-skjorte, men de
skal føle seg vel og ikke reise fra
festivalen med følelsen av at de ikke
har gjort en god nok jobb.xxxxxxxxx
- Var det først etter katastrofen på
TIPS TIL BEDRE FESTIVALSIKKERHET
Frivillig festivalmedarbeider:
Sørg for å være forsikret
Du skal vite hva du skal gjøre ved alvorlige
hendelser, og vite din plass i systemet
Ha med deg rikelig med hygieneduk (til bruk
for lungeredning) og hansker. Evt. En rumpetaske
med førstehjelpsutstyr
Du må kunne nå festivalledelse og sanitet med
sambandsutstyr
Få i deg nok mat, drikke og få nok hvile
Kjenn din begrensning i forhold til alvorlige ulykker
Vær med på samling med gruppeleder før
arrangementstart
Beredskapsansvar:
Festivalledels i samråd med politi
Samarbed med tlf 110 (brann), 112 (politi), 113 (helse)
Ved hendelser:
Unngå hysteri
Ikke stopp konserten plutselig. Informasjon til
publikum må være tydelig og sannferdig
Utarbeid evakueringsplaner som fungerer i praksis
(ikke et skrevet papir tatt fra andre arrangører)
Ha en pressestrategi
Ha et opplegg for «den gode samtalen» etter en
alvorlig ulykke
Roskilde for noen år siden, at man begynte å sette fokus på sikkerheten ved
større festivaler?xxxxxxxxxxxxxxxxxx
- Det var jo det. I hvert fall ved bruken av disse «bølgebryterne» blant
publikum, og hvordan de var satt
opp. Men det er klart at er man på
en festival med masse folk som har
tylla i seg forskjellige typer av rusmidler, så er det veldig lett for at noe
skal skje. Hvis man blir trengt inn i
en folkemengde og faller, så er det
kav umulig å få deg opp igjen.
- Det er også viktig å se på hvordan
foreldre ter seg når de har med barn
på konsert. Fulle foreldre som
trenger seg foran scena sammen
med barn som er så små at de ikke
når over sperrene slik at de blir
klemt mot stengene, er livsfarlig. Av
og til er det nesten en sak for barnevernet.
xxxxxxxxxxxxxxxxxx
- En annen viktig ting er at scenevaktene skal se på publikum og ikke
på artisten. Man skal hele tiden følge
nøye med for å se om noen blir
trengt opp mot gjerdene, eller om
noe skjer – uansett hvem som spiller.
Og de må vite hva de skal se etter og
hele tiden være observante.xxxxxxxxx
- Føler du at det er mye uansvarlighet
ute og går når foreldre har med seg små
barn på konsert?xxxxxxxxxxxxxxxxxx
- Det er viktig å vite at hørselen hos
barn er mye mer sårbar enn hos foreldre. På flere festivaler er man
flinke til å tenke på dette, men jeg er
ikke sikker på om det er riktig å dra
med seg unger på alle de konsertene
man selv gjerne vil høre. Og i hvert
fall ikke bikkjer. Jeg har jo sett bikkjer som har blitt ganske gale på
konsert, pga den høye lyden. Så det
er viktig å ha med seg hodet når man
skal på konsert og tenke fornuftig.
Er du konsert-/festivalarrangør og
vil vite mer om hva Bjørn Stendebakken tenker om disse problemstillingene, så er det bare å ta
kontakt med han på
telefon 61 34 59 20 eller 91 12 32 26
jazznytt [41]
BLINDEBUKK
Jazznytter et tidsskrift som anskuer jazz bredt og ut til beslektede genre. For eksempel har Tom
Waits og Robert Wyatt vært presentert med artikkel og portrett på forsiden.
Når nå vår egen samtidskomponist Lasse Thoresen, som i høst mottok Nordisk Råds Musikkpris anno
2010 for sitt verk «Opus 42», gis plass i spaltene, hjelper det godt at nettopp hans «vinner-verk»
viser slektskap til jazzen - eller i alle fall burde kunne interessere den nyere jazzens publikum. Min
hardt prøvede redaktør Granlie viste da heller ikke den minste nervøse trekning over mitt forslag
om å gjøre en presentasjon. TEKST: BJARNE SØLTOFT FOTO: LAILA MEYRICK/VELOUR.NO
NORDISK RÅDS MUSIKKPRISVINNER ANNO 2010: LASSE THORESEN
EN SAMTIDSKOMPONIST PÅ «BLINDLYTTING»
«Opus 42» er skrevet for og utviklet sammen
med den unike, norske, verdensbereiste, à capella sekstett Nordic Voices. Og når prisjuryen
erklærte det «banebrytende» at Thoresen her
«har funnet måter å integrere (folkemusikkens)
finstilte mikrotonalitet, overtonespekter, harmonikk
og puls med vår egen tids modernistiske prosjekt»,
rammet den egenskaper som alle kjennes i
blues og jazz.
Med bruk av egenutviklet notasjonssystem har
det lykkes Thoresen å skape en musikk, som
virker sterkt organisk og umiddelbar. Hans
«variant» av samtidsmusikk er verken elitær
eller eksklusiv, men tvert imot åpen og inkluderende, og intenderer å gi uttrykk for mennesket
og dets samhørighet i samfunnet.
Hans kontakt med «selve» jazzen omfatter
visse ungdomsaktiviteter i tillegg til en jazzplatesamling, som slutter noenlunde med LPepoken. Med varmt hjerte fremviser han spesielt en
LP fra 1969 med George Russells samarbeid
med bl.a. norske musikere, «Electronic Sonata
For Souls Loved By Nature», og han har lyttet
til nyere norsk jazz med eksempelvis Nils-Petter Molvær og Albatrosh.
Thoresen fikk ikke forhåndsopplysninger om
musikken han lyttet til.
også bruker. F.eks. hørte jeg noen soloer av Anthony Braxton som var helt usannsynlig flotte,
og mange sånne ting krøp inn i min saksofonkvartett. Det er et ganske vilt stykke, som varer
i nesten 35 minutter. Den norske kvartetten Saxofon Concentus brukte ett år på å øve den inn,
og den ble plateinnspilt (Simax, 2000).
- Altså med klassiske instrumentalister?
- Ja, og det er jo ganske stor forskjell på måten
å spille saksofon. Når man lærer å spille klassisk
sax, ligger man på maksimalt høy intonasjon noe som jeg må ta hensyn til når jeg skriver
musikken. Men i jazzen har man ytet et veldig
bidrag, der man klemmer all verdens muligheter ut av et instrument. I den smokingkledde
saksofontradisjonen går det bare på én tonekvalitet, som er helt standardisert.
- Dette her var helt solo. Meget «afro», men Ziegele er israeler, bosatt i Sveits.
- Du kan høre at han ikke var afrikaner, for han
sang såpass dårlig engelsk at han kunne vært
norsk! (Latter.)
OMRI ZIEGELE WHERE’S AFRICA TRIO
«Summertime»
fra: «Can Walk On Sand» (INTAKT, 2009).
– Dette er kanskje ikke noe jeg er så imponert
av som komposisjon. Det er klart at her er det
en utforskning av noen lydtyper, som jeg også
har interessert meg for, som går ut på å «massere» lydene spektralt. Egentlig tenkte jeg at
her utforskes samme verden som en didgeridoo
gjør, antagelig er det en tuba, og det er jo en
oppdagelse at det finnes musikk inni musikkens
lyder, og det er vel verdt å utforske.
– Vårt århundres store erkjennelse når det gjelder forhold til lyd, sprang jo delvis ut av utforskningen av lyd i elektronisk studio og
fortsatte gjennom oppdagelsen av at det finnes
kulturer som dyrker spektrale fenomener som
f.eks. overtonesang og spilleteknikker som å
synge i instrumentet, evt. med growl og howl.
– Her har man således satt en eksperimental
verden mot en etnisk sangstil, og jeg spør meg
selv: Hvorfor er de i kommunikasjon, liksom?
Hvorfor står sangeren der og synger det samme
Omri Ziegele (as, v)
- Det synes jeg var et spennende stykke. Instrumentbehandlingen var kjempeflott, og det
interesserer meg også som komponist, fordi jeg
føler meg litt beslektet i det å ta en gjenkjennelig tonal frase og deformere den, og oppløse
den i lyd; for det som skjer her er at noe, som
har en form blir visket ut og smurt ut til smuler. Men den som fremfører dette er jo en mye
bedre saksofonist enn sanger. Likevel er det et
veldig interessant perspektiv med denne sungne
gesten, så vedkommende må bare fortsette å
synge. Helheten blir spennende - god nok til å
bære over med sangen.
Jeg har skrevet en saksofonkvartett, som heter
«Roman for saksofonkvartett» (1988). Der
brukte jeg mange teknikker som jazzmusikere
[42] jazznytt
AKKU
«Hjondo»
fra «Akku» (NORCD, 2001)
Ruth Wilhelmine Meyer (voc), Elfi Sverdrup
(voc), Lars Andreas Haug (tuba, voc)
om igjen og om igjen med åpenbart stor pasjon,
mens bassbevegelsene er eksperimentale og på
en måte fremmed, som kanskje nok gir en type
differensialmening? Men de står bare der og
holder på sitt, så de to verdener ikke møtes helt
- den ene litt pasjonerte og den andre litt mere
utforskende. Men samtidig er dette veldig originalt, det er ikke noe fikling her med lettvint
publikumsappell, og det liker jeg.
– Hører du noe forløp? Der kjører denne «hjondo»,
og så kommer der en stemme med noen strupegreier
og så denne tuba, som blåser litt didgeridoo-aktig i
blant, som du sier. Jeg hører ikke at de står med
hvert sitt, som ikke har med hverandre å gjøre. Den
første stemmen fører en melodisk linje som de andre
så legger seg opp til, eksperimentelt. Og knyttes i en
god porsjon harmonikk…!
– Hva mener du med harmonikk, da?
– De er i en skala.
– Ja, de er ikke helt fra hverandre. Tubaen og
overtonesangen er absolutt i harmoni. Det er et
eksperiment, som adopterer noen etniske elementer.
– Ja, det er deres prosjekt!
– Det er en retning jeg absolutt sympatiserer
med. Og det er kanskje bedre det som skjedde i
bakgrunnen enn selve forgrunnssangen; den er
investert emosjonelt – jeg savner dette spillet på
spektrum av overtoner, som er i de andre instrumentene.
– Jeg tenker de har en avtale om å fordele rollene
slik på dette stykket.
– Ja, det er sant, det.
– Det er norsk.
– Er det Akku?
– Ja, og den er noen år gammel nå. Den gang forsket de på noen helt basale ting, noen ur- elementer,
noe grønlandsk og noe fra Bali, bl.a.….
– Jeg synes det er veldig spennende, så jeg gir
det klart over middels karakter!
TOSHIKO AKIYOSHI BIG BAND
«Kogun»
Fra «Kogun» (RCA, 1974)
T.A. (comp, p), Hiromitsu Nishikawa (tsusumidr, voc), Masakazu Yoshisawa (shakuhachi-fl),
Lew Tabackin (fl)
– Jeg har et forslag til tittel: «Pakketur til gagaku-land». (Latter.) Det er jo den japanske
BLINDEBUKK
til å se hva som kan gjøres for å integrere elementene…!
– Nei, og det krever en del ettertanke og refleksjon og eksperimentering, som det sikkert
ikke var mye rom for på 70-tallet.
– Den gang var jeg fascinert av at de prøvde å gjøre
noe. Den første del med orkestret har dog noen toneglidninger i arrangementet, som viser til Østen.
– Ja, sånn som reiki-fløytene gjør i gagaku-orkesteret, men det holder ikke!
– Nei, ikke sett i denne sammenheng! Det var sikkert noen som ble lettet over at detendelig ble litt
jazz! ( Latter.)
– Ja, er ikke det pakkereisens vesen! Det er best
med det man har «der hjemme» - med bare en
liten grad av eksotisme rundt det!
PHANTOM ORCHARD
«Omni»
fra «Orra» (TZADIK, 2007)
Zeena Parker (harps, omnichord), Ikue Mori
(electronics), Maja Ratkje (voc, real time processing), Makigami Koichi (voc, jewsharp), Cyro
Baptista (perc), Josh Quillin (steel dr)
– Spennende atmosfære, egentlig. Ikke verst
laget! Den legger seg på midtveien mellom to
musikalske verdener: den lydbaserte musikken,
som oppsto med elektroakustikken, og den tonale intervallbaserte musikken. Og hvis man
skal være «ren», så bruker man ikke intervallbasert musikk, når man setter en lydbasert musikk som basis. Og bruker man intervallbasert
musikk, så er det på grunn av et sitat, der man
henter inn noe som er fremmed. Men så tenkte
jeg: Dette er jazz. Det er sikkert litt lyd først,
og så kommer tonehøydene og akkordgangene
inn, og så tar de over – og så var dette bare en
liten intro. Men nei, det som her skjer på intervallmusikksiden er klangmessig så farget av den
første omgivelsen at det blir en syntese ut av
det. Det blir meningsfylt.
– Det blir liksom satt i syrebad eller forsøker liksom
å oppløse…
– Ja! Man hører at både sangen og instrumentalklangen er liksom satt i syrebad eller…
– … den lille popmelodi som kjører der på et keyboard …
– Du tenker da at dette er like mye en slags scenografi som ligger i den klangen, ikke bare et
instrument, men det er et imitert lekeinstrument på en måte, så det oppstår en ganske psykedelisk atmosfære på det (Latter.) Men rent
kompositorisk og tematisk mener jeg faktisk at
dette holder. Og det spennende er da at
musikkformen, der de bruker litt sånn slagverk i
begynnelsen og vokalt: ooooooååtjo, som
klinger innen vi kommer til neste tone. Jeg sier
pakketur fordi det er et storband som spiller litt
sånn som «der vi hører hjemme», men bare har
satt på seg litt sånne små turisthatter og så spiller litt sånn som fløytene i gagaku-orkestre, som
glir litt forskjellige veier for å komme til neste
tone. Det synes jeg er tåpelig bruk av etniske
elementer, altså. Vi kan tåle et og et halvt minutt, liksom, av det fremmede før vi gjør noe
som vi er vant til. Og hva er logikken i slagverkerne som gjør disse ropene før de slår på instrumentene sine? Det irriterer meg at de
bruker sånne overfladiske midler, litt crazy og
corny – for å gi en etnisk flavour. Det jeg synes
de skulle, er å dra frem det som har mening i
sånne ting – og ikke bare bruke det som en rekvisitt eller effekt. Da er det mer spennende å
gjøre det som Akku gjorde, da.
– Det er selvfølgelig å ta i betraktning at dette er
fra 70-tallet, og at det faktisk er en japaner som
har skrevet det - hun mener det alvorlig. (Latter.)
Hun spilte opprinnelig bebop-klaver, men fikk i
USA mulighet for å arbeide med et større orkester,
og forsøkte da å trekke østlige stemninger inn. Men
de turde ikke eller hadde vel ikke den gang fantasi
jazznytt [43]
den lydbaserte verden som introduseres først,
ikke forkastes, men derimot felles ned i det som
er den intervallbaserte delen av musikken.
– Sammenholdt med ditt verk, «Opus 42», kan
man da si at «popmelodien» kan jevnføres med folketonaliteten?
– Ja!
– Men du får det smeltet sammen i et helhetlig lydbilde. Mens her blir det ikke helt sugd opp på den
måten, men står kanskje mer som en slags referanseramme.
– Det gjør det, men dette er noe av det bedre
jeg har hørt. Det funker. Det er nemlig ikke
spesielt lett å integrere disse to verdener.
– Maja Ratkje medvirker med sin elektronikk og
sang, og hun er jo sterkt eksperimenterende. Men
det er primært japaneren Iku Mori og amerikaneren Zeena Parker, som er de musikalsk «ansvarlige» og krediterte komponister.
– Dette var artig å høre. Maja har jo vært min
student, og her hører man at hun har utviklet
meget av det jeg tenkte, ganske langt videre!
MICHEL GODARD
«Magnificat»
Fra «Castel del Monte» (ENJA, 1998)
M.G. (arr, serpent, tuba), Linda Bsiri (voc), Gianluigi Trovesi (bcl), Renaud Garcia-Fons (b),
Pierre Favre (perc)
– «Maria lovsang», synes jeg at jeg gjenkjenner?
– Ja, det er en folketonal magnificat, som de har
tatt opp og gjort en masse ved.
– Det er musikk som ikke gjør meg direkte
henrykt, må jeg si.
– Aha?!
– Men okey, du kan si at det er en måte å bruke
de lydbaserte tingene på som er mer emosjonelt
baserte enn egentlig lydlig basert, og man sklir
ut og inn av et tradisjonelt idiom. Jeg synes ikke
det var noen spesielt smart relasjon mellom
disse to tingene. Jeg kjeder meg litt av denne
musikken, det må jeg innrømme.
– Kan du si litt mer om det?
– Den engasjerte meg ikke noe særlig. Den er
litt for mye én «tralt». De kjører rundt med
den samme riffen hele tiden, i den samme takten, og med de samme vanlige rollefordelingene, og så er det noen mere «freaka» utbrudd,
men jeg synes ikke de utbruddene alltid er så
motiverte, eller at de perspektiverer det tradisjonelle. På en måte forblir det en type tonika,
som er litt forutsigbar, så her mangler jeg noe
mer dyptgripende… eller et bedre grep, altså.
– Det er i mange henseender sådan en måte å lage
jazz på. Men som altså her blir anvendt på noe folketonalt. Og det er jo et område som jazzen har tatt
seg inn på, som jeg synes er interessant. Norske
jazzmusikeres folketonemusikk er noe jeg ofte har
talt varmt om. F.eks. Arild Andersen har gjort noe
der.
– Ja, med Kirsten Bråten Berg. For ikke å
snakke om «Eventyr» av Jan Garbarek (1980).
Tonalt sett var det veldig spennende, den måten
han strakk den forutsigbare tonaliteten med
tanke på temperert tonebruk; det er sånt som
var skjellsettende for meg. Og det springer sånn
sett ut fra folkemusikkens vanlige farging av en
tone, som du forventer skal inntreffe akkurat
der, og så er den litt høy eller ørlite for lav. Og
det hører du også her, særlig i åpningen, at
sangeren har grep på den form for tonal farging, og det er fint.
– Det er italienere og franskmenn, som arbeider
[44] jazznytt
med røttene i en italiensk folketones middelhavsmelodikk …! Men du synes det var meget emosjonelt!?
– Ja, altså det som skjer av lydmessige avvik fra
et tradisjonelt jazzidiom virker mer emosjonelt
enn klanglig motivert. Det må være begge deler
for å være godt. Jeg synes ikke det er godt samarbeidet. Jeg synes ikke de første skrikene fra
sangeren egentlig var motivert ut fra situasjonen som det springer ut fra. Og jeg tror ikke
heller det er dypt nedfelt i det som skjer senere.
– Når du legger rom for improvisasjon inn i et verk
som «Opus 42», hvilke former for grep tar du da?
– Det er ikke mange slike elementer i «Opus
42», men det er et par tilfeller hvor jeg rett og
slett lager en musikalsk vending som musikeren/sangeren kan gjenta med en individuell timing uten koordinering med de andre, og
noterer en overordnet varighet, sånn omtrentlig hvor lenge det skal foregå. Og i et par tilfeller har jeg også satt et mønster og sluppet dem
helt løs til å gjøre noe over og med det mønsteret, og i den spesielle atmosfæren, som stykket
har lagt opp til. Men jeg kan ikke si at det improvisatoriske har noen veldig stor plass i de
verkene jeg skriver, for utøveren. Det som er en
av samtidsmusikkens erobringer er notasjonsteknikker, som har gitt mulighet til å skrive ting
som er løsere koordinert enn hva det er med et
metrisk dirigert tempo.
LEMUR
«Saragasso»
Fra «Aigéan» (+3DB, 2010)
Bjørnar Habbestad (fls), Hild Sofie Tafjord
(frh), Lene Grenager (cel), Michael Duch (b)
– Dette er stykke rent lydbasert musikk, uten
intervaller osv. En musikkform som ofte går
galt, altså. Men dette er et utsøkt eksempel,
som virkelig fungerer. For å prøve å si det kort
og populært har det noe å gjøre med de klangene, som de forskjellige medvirkende i ensemblet velger. De har en fellesnevner, og det er en
raskt itererende eller vibrerende kvalitet. Noen
ganger fremkalt av at lyden er veldig grovkor-
net, noen ganger i form av raske mini-bevegelser eller tremoloer, for den saks skyld. Og
det at den samme kvaliteten gjenspeiles i mange
ulike realiseringer gjør at hele lydverdenen de
opererer i, blir integrert. Det blir på en måte
som at de holder seg i en toneart, hvis man skal
oversette det til tonalt musikkspråk.
– Hva som kan integrere lyd, som bare er lyd,
er et ganske åpent spørsmål ennå; men én måte
er at man velger lydkarakterer, som man så spiller med. Det interessante er at det som spilles
med de ulike lydkarakterene – bevegelsen av
opp og ned, osv. – ikke er det som integrerer
musikken her, men derimot selve de lydlige fellestrekk mellom karakterene. Det er liksom en
«snuing» på hele problematikken i tradisjonell,
intervallbasert musikk, der man tar klangen
som gitt, og så spiller man noe karakteristisk
med den klangen.
– Noe av denne formen for integrasjon finner
man også f.eks. i musikken til Helmut Lachenmann, men det er veldig lite kartlagt, musikkteorisk. Og jeg vil si at ensemblet her klarer å
holde seg på matta, at de unngår å gå ut i en
eller annen krampemessig improvisatorisk ekstase over å ha funnet en lyd som de så kjører
helt ut. Noen ganger skjer det i sånne improvisasjoner at noen går amok i sitt hjørne. Men
her holder de hele tiden en kontakt med hverandre, gjennom øret, og forsvinner ikke inn i
sin egen lydorgasme.
– De er kollektive, og formentlig er det en helt åpen
improvisasjon, evt. bare med noen enkle ord om retningen det skal ta. Man lytter mens man spiller.
Og så lenge man fortsetter med å lytte, går man jo
ikke amok i de der solo-fres. En skribent fremhevet
begrepet ’instant composing’ som en mer edel form
for improvisasjon enn den man kanskje oftest assosierer med spontanitet. Har du støtt på det?
– Ja, jeg har tenkt en del over det, selvsagt. Improvisasjon er jo en del av komponering, kan
man si, så det er ikke noe som er fremmed for
en noterende musiker som meg. Jeg spilte for
øvrig også i en spontan musikkgruppe som het
Symfrones på 70-tallet sammen med Olav
Anton Thommessen. Der hadde vi en tendens
til å gå sånn mer emosjonelt amok på hvert vårt
hold.
– Jeg har hatt en veldig interessant dialog med
en student, i forbindelse med masterarbeidet
hans, Jan Smørdal, som også er mest ute i jazzfeltet. Vi kom frem til en paradoksal kombinasjon av to faktorer, som vi fant viktige for at
musikken skulle være god. Den ene er at den
trenger en type gestaltkvalitet, som gir den en
avgrensning og en karakter og en struktur. Den
helt motsatte kvaliteten er hendelseskvaliteten:
det som man føler utspiller seg der og da og i
øyeblikket. Så kan man si at den klassiske, noterte musikken har en overvekt av gestalt og
struktur, så mye noen ganger at den «dreper»
hendelseskvaliteten. Det blir liksom en mekanisk reproduksjon, og musikken dør ofte. Og
på den ekstremt motsatte siden finner du da
den helt uplanlagte improvisasjonen, som i utgangspunktet bare er hendelse, men hvor altså
gestalt også noen ganger oppstår som hendelse,
men dessverre ikke alltid. Oppstår det gestalt,
så er det nesten en mystisk, autentisk kvalitet –
gjennom at det er noe som skjer, og ikke noe
som bare er planlagt og pålagt lyden. Og det
gir en annen meningsvalør. Men jeg tror likevel
på at en god improvisasjon ikke er bare er en
øyeblikksoppfinnelse. Som Churchill sa en
gang: «Ikke noe er så godt forberedt som en
improvisasjon». Jeg tror også at jeg – når jeg
komponerer – improviserer på en måte, får en
idé… helt mentalt uten at jeg er i nærheten av
et instrument i det hele tatt, og så forsøker jeg
da å fange den musikken i et nett av muligheter,
som er kanskje mer teknisk fundert, mer økonomiserende med virkemidler. Jeg engasjerer
meg da i en type krystallisering av den improviserte hendelsen, og tilfører det altså en mengde
av gestaltkvaliteter. Det kan være en plagsom
prosess, og jeg skriver ting om igjen, kanskje 68 ganger, før jeg synes, det virkelig sitter. Ikke
fordi jeg forkaster den første improvisatoriske
ideen, men jeg søker mot en form for foredling
av det jeg startet med. Og den foredlingsprosessen mener jeg er en kvalitet som den improviserte musikken ofte mangler.
– Kan da ’instant composing’ betraktes som noe intuitivt som fødes i det interaktive? At man hele
tiden er i lytteposisjon til hverandre, som vi begge
synes det var her?
– Ja – her lykkes det virkelig bra!
– De har satt seg fore å være likestilte. Ingen fører
an med sine egne historier – slik som det ellers kjennes i den klassiske form for jazzimprovisasjon, og
som jeg ofte synes det kommer mye fint ut av, og
som kan ha karakter av en ny komposisjon, en ny
historie, en event…
– Ja, jazzen har jo noen sånne talende kvaliteter.
– Her i dette kollektivet var Lene Grenager med
sin cello og sitt bestandige nærvær vel et slags mentalt anker.
– Ja, jeg var imponert over den celloinnsatsen,
for den viste at hun hadde skjønt innsiden av de
lydene som gikk forut for den innsatsen der.
Det var artig å høre - og hun er jo også en av
våre forhenværende studenter. Og Hild Sofie
kjenner jeg også.
– Du har underveis vist til noen jazzidiomer. Men
noe av det vi har hørt, kan jeg forestille meg musikerne ikke selv vil kalle «jazz». Men vi opererer jo
litt med et utvidet jazzbegrep, og hvis noen skal bli
oppmerksom på denne musikken, tror jeg de finnes i
jazzens verden – og i samtidsmusikken, selvfølgelig.
Grenager er jo desidert samtidsmusiker. Og det
gjelder likeledes det som Maja Ratkje var med i. Og
AKKU har jo også en annen orientering enn spesifikk jazz.
– Absolutt, ja. Det virker som om det er en bevegelse nå, i veldig mye av jazzmiljøet, hvor det
er mindre av den tradisjonelle combo-spillingen, og jeg synes mye av det er spennende.
Og i forhold til samtidskomponister har jazzmusikere ofte et bedre øre, det må vi bare si.
De lytter bedre og er selvsagt også mye mer integrerte i sitt instrument… når de frembringer
ulike lyder… enn hva en (klassisk) musiker er,
når han får beskjed om hva han skal gjøre på
sitt instrument.
– Utfordringen i mye av den improviserte musikken mener jeg er formen. Formen som gestalt. Jeg har hørt mye jazzmusikk, hvor også det
er veldig godt mestret. Jeg synes det skjer veldig, veldig mye mer spennende der, på lissom
ytterste front mot fremtiden, mer enn i mye av
det jeg hører av notert samtidsmusikk. Jeg liker
også ved jazzen at den lar seg påvirke av annen
musikk enn bare den rene «stammemusikken».
– En veldig aktuell problemstilling er da den
vanskelige «meglingen» mellom intervallbasert
og lydbasert musikk. Det så å si megles, forhandles, prøves mot hverandre, og det synes jeg
er spennende, for, som komponist, har jeg bestemt meg for ikke å oppgi intervallet, men heller ikke kaste på båten det som er gjort av
erfaringer med lydeksperimenter i de siste 5060 årene.
Agder Folkehøgskole, Søgne
31 Juli - 7 August, 2011
Lærere:
Torun Eriksen - vokal
Fredrik Ljungkvist - sax
Eckhardt Baur- trompet
Susan Weinert - gitar
Jørn Øien - piano
Ole Morten Vågan - bass
Roger Johansen - trommer
Knut Værnes - gitar/adm
Torgrim Sollid - tromet/div/adm
Rolig, vi hjelper deg
Det er de praktiske hindringene som er verst om du skulle være
så uheldig å få skadet ditt instrument to dager før den store
konserten. Derfor hjelper vi deg ikke bare med det økonomiske
etter en skade. Vi gjør også vårt beste for å hjelpe deg med
andre problemer som dukker opp i forbindelse med skaden.
Det tradisjonsrike sommmerkurset arrangeres i år
for 23 gang.
Her treffes profesjonelle musikere, studenter og spilleglade
amatører for en ukes sammenhengende jazzhappening!
Norsk Jazzforum har inngått en samarbeidsavtale med If.
Ønsker du mer informasjon om vårt forsikringstilbud
besøker du www.jazzforum.no eller ring 22 00 56 60.
For mer info og påmelding: www.sommerkursene.no
[email protected]
Påmeldingsfrist 20 mai.
8080_0 Inhouse N
NYTT AV ÅRET: gjennom utvidet samarbeid med Norges
Musikkhøgskole gir sommerkurset studiepoeng hvis
du har studiekompetanse!
jazznytt [45]
JAZZ I NORGE FOR 50 ÅR SIDEN
JAZZ & LYRIKK – PØLSER & PENGEGALOPP
For femti år siden ble de første planer lagt for
jazz & lyrikk-forestillinger i Norge. Fra lyrikksiden møtte Paal Brekke, Harald Sverdrup og
Gunnar Bull Gundersen, fra jazzsiden Mikkel
Flagstad og Bjørn Stendahl. Men Dagbladet
fikk nyss om saken før noe var bestemt, og
smurte den ut i en trespalter under overskriften
«Unge lyrikere og jazzmusikere finner hverandre» (9.3.1961). Noen ble sure, mange jazzpuritanere mente at sjangerne fikk stå på egne
ben, hver for seg, og planene kokte fort bort.
Det var visst for tidlig...
Jan Erik Vold hadde allerede gjennom flere artikler forsøkt å vekke interessen for denne syntesen. Dertil var han til vanlig den flittigste
jazzskribenten i Dagbladet. Samme dag som lyrikkoppslaget var på, hadde han en stor artikkel
om de gjeldende jazzretninger i USA akkurat
nå; det var «soul», «down home», «funk» og
«spirit feel». Den trespaltete overskriften lød:
«Nå skal alt være sjelfullt!»
Landet rundt var det store og små tilstelninger
i et meget vitalt jazzliv. Torsdag 9.3.1961 var ni
grupper på plass i Drammens Teater, bl.a. Jazz
Forums storband, ledet av Svein Alfredsen, The
New Royal Garden Jazzband, The Jazz Forum
Traditional All Stars, Vidar Holms kvartett,
Harald Tangens trio, Arild Bomans trio og forskjellige kombinasjoner ledet av Harald Gundhus, Petter Falch og Øivind Kleverud. En jury
fra Oslo Jazz Circle var tilkalt for å gi en solistpris, som gikk til tenorsaksofonisten Vidar
Holm. Musikkritikeren Hans Henrik Rowe i
Drammens Tidende og Buskeruds Blad gav ros
til det meste, blant annet: – Av oppløftende ting
må vi nevne Arild Bomans svært modernistiske,
kjølige, men allikevel klanglig utmerkete pianospill.
Ni dager senere, lørdag 18. mars, var mange
av de samme musikerne med på jazznattiné i
Hønefoss kino, over 30 musikere som delte seg
i et stort antall grupper, deriblant tre tradjazzband fra Drammen og det 17 mann store «Jazz
Forums og Chicklands storband». Jazz Forum
og Chickland var jazzklubbene i henholdsvis
Drammen og Hønefoss.
I mellomtida (onsdag 15. mars) hadde seks Ellington-musikere (Ray Nance, Lawrence
Brown, Johnny Hodges, Harry Carney, Aaron
Bell og Sam Woodyard) gitt konsert i Njårdhallen i Oslo under navnet «Duke Ellington
Giants». Til å fylle Ellingtons plass på flygelkrakken hadde de hyret Al Williams, med vidtspennende bakgrunn fra dixieland til
rock’n’roll. Noen dager senere kunne vi lese i
Romsdals Budstikke at en ikke navngitt jazzpersonlighet i Oslo hadde avfeid konserten med at
«things ain’t what they used to be»: – Dette
synes til å være «Oslo-gjengen»s store argument når de setter seg ned for å lytte på gjestende musikere som har hatt sin glansperiode,
så også jazzskribentene der. De ser ut til å fordype seg i svundne års prestasjoner, og på toppen skriver de at den og den musiker «ikke
[46] jazznytt
Alf Erling Kjellman i Jazznytt for femti år siden: – Norske jazzmusikere bør gå hjem å øve...
Foto fra Norsk Jazzarkiv
hadde noe nytt å fortelle», sånt er etter min
mening selvmotsigelser! (Magne Trønningsdal,
25.3.1961.)
Søndag 19. mars var det «kjempekonsert» i
Folkets Hus i Narvik, et samarbeidsprosjekt
mellom jazzklubbene i Narvik og Tromsø
under Vinterfestuka. Fra hjembyen stilte Einar
Haaviks trio, Reidar Knudsen og Viggo Hansen, fra Tromsø hele fem band, Jazzklubbens
storband, Vannebos Dixieland Band, Bror
Dahls kvartett, Sverre Lunds kvartett og Olaf
Marienborgs trio, fra Kiruna Putte Westlund
og fra Oslo Åse Wentzel. Storbandet fra
Tromsø bød på to originalkomposisjoner av
bysbarnet Alf Erling Kjellman, melodiene
«Blues» og «Dandy».
Den samme Kjellman var presentert i
mars/april-nummeret av Jazznytt – i den andre
blindfoldtesten i bladets historie. Han hadde
relativt sterke meldinger; han mente at «norske
jazzmusikere har rullet seg selv inn i en sky av
selvtilfredshet – de burde heller gå hjem å øve»,
«alle amerikanske dixielandtrombonister spiller
så mye mer moderne enn de corny europeiske», «klarinett er ett av de verste instrumentene jeg hører i jazzsammenheng», «æsj,
sånn skal ikke baryton spilles» (om Gerry Mulligan) og «dette med storband er forresten noe
tull» (om Miles Davis/Gil Evans). Men da
Sonny Rollins spilte «Airegin», ble han glad:
«... noe av det beste siden Parker ... Hør hvordan det swinger. Og hør hvordan kompet er
med. Dette er jazz. Nydelig...»
Onsdag 12. april var det nytt USA-besøk,
denne gang i Edderkoppen teater med Cannonball Adderley Quintet (Nat Adderley, Cannonball Adderley, Vic Feldman, Sam Jones og
Louis Hayes). I en sekstettavdeling var bandet
utvidet med bassisten Ron Carter – og Sam
Jones spilte cello.
NOTISER
Like før hadde Rolv Wesenlund kastet en
brannfakkel mot pengeglade konsertarrangører:
«Jazzens gullgravere driver rovdrift på konsertturnéer». – På jazzkonserter i Oslo går nesten
alt an. Ingen vil åpent innrømme at dagens jazzkonserter går glipp av publikum fordi konsertene minner mer om forestillinger og
landskamp-show enn det voksne mennesker
forbinder med konsert. Det skal være en smule
stil over konserter – det skal ikke være pølsesalg, dusinvis av underårige «vakter» med armbind og irriterende småstøy fra alle kanter av
salen. ... Selve rammen om konsertene er i ferd
med å gå i oppløsning, og til dette kommer at
det musikalske utbytte svært ofte er magert. Det
skyldes på reisetrette musikere, forsinkelser og
flysvikt, mens hovedsvikten nesten alltid er musikernes sprengte konsertlister: to og tre konserter pr. kveld og stadig videre uten
hvilepauser. Med andre ord: flest mulig kroner
(les: dollar) på færrest mulig dager. Pengegaloppen! (Dagbladet 6.4.1961.) Men det var altså
skrevet før Adderley-konserten i et presentabelt
lokale.
Siste stemningsrapport kommer fra jazzklubben Fishland i Horten: – Play with soul – er nu
blitt motto blant den yngre jazzgarde. – Hva
dette forhenværende lagerloftet ikke har av luksus, god akustikk og restaurantpreg, tar det rikelig igjen med sitt originale preg og gode
jazzatmosfære. Her kan man slappe av, dette er
et lokale man kan leve i. Veggene flettet, hamp,
garn og ruser dekorativt rundt i rummet, en vag
duft av gammel fisk og sjø, Fishlands nærmeste
nabo, jazz i mørke, men likevel lyst nok. En kar
klaget over lyset, han fikk ikke lest avisen sin
her, sa han. Aviser kan leses hjemme, her skal
man kose seg. – Så setter Mikkel Flagstad hornet til munnen, tramper fire slag med foten, og
kvartetten spiller Thelonious’ Dilemma. Beatnik-spiren ved baren setter fra seg den tomme
Solo-flasken, tenner en røyk, inhalerer og blåser røyken drømmende ut i det røykmettede lokalet, derpå nærmer han seg nynnende
kvartetten, alt mens spotlightene gir ham nye
ansiktsfarver. Han trives. Utenfor Fishland står
tåken tett, våt og ukoselig. (Signaturen Klam,
Gjengangeren, 17.4.1961.)
Tekst: Bjørn Stendahl
Kilder: Freebag? Jazz i Norge 1960-1970
(Norsk Jazzarkiv 2010), Dagbladet o.a.
DOWN BEAT KR 10.- Alle hyller
er fulle, og et par hundre Down Beat
fra midt på syttitallet til midt på åttitallet selges for 10 kroner stk pluss
porto. Mailer oppstilling tilgjengelige
nummer med listing av artikkel-hovedoppslag.
Rabatt hvis noen tar alle.
Send txtmelding til 92241794 eller
mail [email protected]
PENGER TIL INTERNASJONALE SAMARBEIDPROSJEKTER I MOLDE OG BERGEN
Jazzfestivalen 12 Points, som arrangeres
annethvert år i Dublin og en annen europeisk
verstby (2011: Dublin, 2012: Porto), kunne
nylig innkassere en støtte fra EU på hele
160 000 Euro (ca 1,3 mill. kr). Festivalen er en
showcase hvor man hvert år samler 12 europeiske jazzensembler, fra 12 forskjellige land,
med medlemmer fra midten av 20-årene til tidlig 30-årene. Bak festivalen står organisasjonen
Improvised Music Company i samarbeid med
bl.a. Vestnorsk jazzsenter i Bergen. Årets festival går av stabelen i Dublin i dagene 4. til 7.
mai, og norske deltagere er trioen PELbO (Ine
Hoem – vokal, Kristoffer Loe – tuba og Trond
Bersu – trommer).xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx
Moldejazz lan glede seg over å kunne ta del i 1,6
millioner kroner i støtte til prosjektet «Take
Five Europe», som er initiert av Moldejazz,
To sentrale skikkelser i 12 Points-systemet,
Gerry Goodley og Bo Grønningsæter
sammen med bl.a. Serious i London og den
franske festivalen Banlieues Bleues i en av forstedene til Paris.
ARENDAL JAZZKLUBB KÅRET TIL
ÅRETS KLUBB AV NORSK JAZZFORUM
Arendal Jazzklubb er tildelt prisen Årets Jazzklubb 2011, og prisen overrekkes i forkant av
Vinterjazzkonserten med Scheen Jazzorkester
torsdag 3. februar. I begrunnelsen for tildelingen heter det blant annet at Arendal Jazzklubb er en profesjonell og veldrevet klubb med
god og spennende programlegging.xxXXx
Prisen Årets jazzklubb tildeles hvert år én av
Norsk jazzforums medlemsklubber. I vurderingen legges det blant annet vekt på en bevisst
og målrettet programpolitikk, god gjennomføring av arrangementene, god organisering og
orden på økonomien. Prisen er på 25 000 kroner og ble overrekt under Vinterjazz.xxx
Styret i Norsk jazzforum sier bl.a. følgende om
Årets jazzklubb 2011: XXXXXXXXXXXXXX
«Til tross for at Arendal Jazzklubb er drevet på
frivillig basis, er det en profesjonell og veldrevet
klubb. Kvaliteten på konsertene er høy og jazz-
klubben har utmerket seg gjennom god og
spennende programlegging som framstår både
romslig og dristig. Ikke minst kan programmet
for den kommende våren bekrefte dette med en
hovedvekt på etablerte norske jazznavn, men
også internasjonale størrelser. Arendal Jazzklubb har opp i gjennom årene arrangert sine
konserter på flere ulike steder, men har nå funnet sin selvfølgelige plass i nye Arendal kulturhus. Jazzklubben er en viktig faktor for
programprofilen til kulturhuset».
Jazzfoto
workshop
17-20 juli i Molde
Under ledelse av fotograf
Arve Kjersem m.fl. får du
sjansen til å prøve deg som
fotograf under årets Moldejazz.
Kontakt
Arve Kjersem
[email protected]
eller tlf. 91 66 12 01
jazznytt [47]
DEBATT
RØNSEN-DEBATTEN
xxxxx
(JA, JEG VET AT DET ER SATT SLUTTSTREK)
Arild Rønsen hevder at anmeldelser ikke kan
være upåvirket av anmelderens sinnstemning.
Vel, er man proff så kan man. En proff hotellresepsjonist kan ha en dundrende hodepine og
derfor smile enda bredere, en proff hjernekirurg
kan ha slått opp med kjæresten dagen før uten å
henfalle til «brain salad surgery», og en bussjåfør
kan være en mann i dårlig humør uten å sette
passasjerenes liv i fare. De fleste musikere har en
eller flere ganger spilt konserter med høy feber
eller oppkastbøtte bak scenen.xxxxxxxxxxxxxxxxxx
Vi forlanger av de fleste yrkesgrupper at de skal
levere det vi betaler for uansett dagsform. Det er
dette som er forskjellen mellom proffer og amatører. Proffe anmeldere har selvinnsikt nok til å
kompensere for den egne sinnstemningen, på
samme måte som hotellresepsjonisten med hodepine. Arild Rønsen slåss for retten til å være
amatør. Søknad innvilget.
Med vennlig hilsen
Staffan William-Olsson
DU KAN LA VÆRE, RØNSEN...
Vi har forlatt Rønsen & Rollins og beveget oss
over til Rønsen & kritikk. I Jazznytt 1/2011 hevder Arild Rønsen at «noe sånt som objektiv musikkritikk dessverre bare er en ønskedrøm» og at
«man aldri kommer unna det helt sentrale subjektive element». Han mener at en som digga
Miles Davis før «rockefoten» og en som digga
ham etter, ville ha helt forskjellige oppfatninger
av hans konsert i Château Neuf i 1971. Mitt svar
er NEI – hvis du er saklig og objektiv. Men nå
mener Rønsen at «objektiv musikkritikk dessverre bare er en ønskedrøm», mens jeg kan ramse
opp en rekke objektive kriterier for kritikk – og
krever faktisk at en musikkanmelder har slike.
Synsere har vi nok av. Arild spør: – Hvis kjæresten slo opp i går kveld; vil man da være upåvirka
i sitt anmelderi? Mitt svar er: – Hvis det påvirker
ditt anmelderi, kan du ganske enkelt la være å anmelde!
Bjørn Stendahlxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx
ÆREDE REDAKTØR!
Jeg viser til Deres leder i nr. 1/2011 av hærværende publikasjon. La meg i all beskjedenhet
stille spørsmål ved redaktørens allmenne dannelse, med henvisning til følgende feilaktige fakta
(faktum i entall!) i artikkelen.
«… Dusseldorf låt som ruhr-jazz …»
Düsseldorf er ikke i Ruhrgebiet, Ruhr-området
strekker seg nordover fra omtrent midtveis
mellom de gamle kull- og stålbyene Bochum og
Essen og Düsseldorf. Düsseldorf ligger altså sør
for Ruhrgebiet. Rhein-jazz hadde vært akseptabelt, ettersom Düsseldorf ligger i Rheinland.
«… Eller et dansk band som bayer-jazz …»
Jeg gjør oppmerksom på at betegnelsen Bayerøl, eller på dansk en bayer, henspiller på bayersk
øl, eller øl fra Bayern, altså det undergjærede og
lagringsdyktige ølet som ble oppfunnet i Bayern
rundt 1800, og som åpnet for en betydelig norsk
øl-eksport fra ca. 1870. Kjente typer undergjæret
øl er pilsnerøl fra tsjekkiske Plzen og det tyske
Altbier. Øltyper som eksportøl og lager er navn
som har sin opprinnelse i ølets lagringsdyktighet,
[48] jazznytt
i motsetning til overgjæret øl.
Kanskje bør dansk jazz heller omtales som pølsejazz?
«Zur Eigenart und Plege …»
Som kjent heter det Pflege på tysk.xxxxxxxxxxxxx
Ærbødig hilsen
Johan Hauknes
CD-INNPAKKINGxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx
Kan en representant for ECM/Grappa forklare
hvorfor de gir ut plater der de ikke bare bruker
olje for å lage plastikk-cover - men der de i tillegg
legger kartong utapå det «egentlige» coveret, der
det står nøyaktig det samme som på det «egentlige» coveret? Dette må da være toppen av bortkasta, miljøødeleggende skogsdrift?
Arild Rønsenxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx
KORRIGERING FOR BMX «BERGEN OPEN»
I forlengelse av min anmeldelse av doppeltCDen BMX «Bergen Open» i forrige nummer
av Jazznytt har jeg mottatt flg. Korrigering fra
medvirkende musiker Thomas T. Dahl:
«Vil bare gjøre oppmerksom på at «Bergen
Open» (CD1) er lydsjekken i studio. Uklippet fra
start til slutt. Da vi hadde spilt det inn tenkte vi
at vi kanskje kunne klippe ut biter av det og kalle
det sanger. Men etter hvert som vi hørte mer
gjennom det følte vi at dette, i sin helhet, var et
sterkt dokument på musisering som kan oppstå
mellom musikere når man tar bort regien. Steinskog ble bedt om å skrive noen ord om plata
lenge etterpå.XXxxxxxxxXxxxxxxxxxXXXXXxXX
Så fundamentet for din tolkning av dokumentet
er ikke riktig. Lite å gjøre med det nå riktignok.
Tenkte bare det kunne være greit å vite».XXXX
mvh. Thomas T. Dahl
Jeg takker Thomas Dahl for korrektivene. Jeg kan
være forledet av Steinskogs noter, hvor det står: «The
tape was 70 minutes, and is shortened, thus demonstrating that creating in the studio hightens the awareness ...». - Jeg finner dog ikke at mine betraktninger funderer i særlig grad på feiltakelsen om
sammenklippet spor. - Men det er fint å få formidlet
de rette fakta.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx
Mvh. Bjarne Søltoft
Dahl skal få det siste ordet:
«Skjønner misforståelsen. Lydsjekken var i to
biter. Den første er den som er til slutt på CD2
«Bergen Open and Shut». Etter å ha spilt inn
den gjorde vi noen små endringer i forhold til
lytting osv. Så sa jeg «ok, da tar vi en kort en til
før vi begynner å spille inn på ordentlig» ...tre
kvarter senere våknet vi opp med masse fin ny
musikk :)
Bjarne Søltoftxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx
TYRKLEIF-DJEVELEN RAMMET JAZZNYTT
I forrige utgave presterte vi å avslutte debatten
omkring Sonny Rollins-konserten i Molde med
å skrive at «vi nå anså debatten rundt Miles
Davis-konserten for avsluttet... » I aviskretser
kaller man dette en inkurie, men ikke hos oss.
Det var helt og holdent redaktørens sløvsinn
som slo til i feil øyeblikk!
Men nå er det slutt, både på debatt om
Sonny Rollins-konserten og Miles Davis.
JENS WINTHER
[29.10.1960-24.02.2011]
Jens Winther var dansk jazztrompetist, komponist, arrangør og bandleder. Han komponerte for, og spilte med en rekke europeiske
storband og andre orkestre. Hans har skrevet
for symfoniorkestre, kammerensembler og
kor, og som bandleder bemerket han seg på
den internasjonale jazzscenen med sin Jens
Winther European Quartet, spesielt siden
2007. I 2008 startet han fusjonbandet Jens
Winther Electrazz. Fra 2009 hadde han sin
base i Berlin.
Jens Winther ble født i Næstved, Danmark.
Som tiåring begynte han å spille trompet, og
da han var 18 flyttet han til København for å
bli profesjonell frilansmusiker. Han spilte
med Pierre Dørges New Jungle Orchestra,
Erling Kroner Tentet, Candentia Nova Danica og Ernie Wilkins’ Almost Big Band. I
1982 ble han solotrompeter i DR Big Band,
og fra 1985 begynte han også å komponere
for storbandet.
I 1989 forlot han DR Big Band, og flyttet til
New York, etter å ha mottatt en invitasjon til
å delta på en to-års Jazz Composers Workshop i regi av trombonisten Bob Brookmeyer.
Samtidig jobbet han som frilanstrompetist, og
spilte med band som Toshiko Akiyoshi Band,
Eddie Palmieri, Kenny Barron, Max Roach,
Tito Puente, Marie Bauza Orchestra, George
Mraz og Xavier Cugat Orchestra.
I 1991, da workshopen var avsluttet, returnerte han til Danmark. Senere har han komponert for mange europeiske storband,
hovedsakelig i Norden og Tyskland, og var
trompeter i en rekke forskjellige konstellasjoner, bl.a. sitt eget band, Jens Winther Group.
Den 5. mai 1994, ble hans første trompetkonsert for symfoniorkester framført. «Konsert
for trompet og orkester». I 1998 turnerte han
med George Gruntz Concert Band, og den
29. april 1999, framførte han sin andre trompetkonsert, «The Eagle» med Århus Symfoniorkester i Århus Musikhus. Han har også
samarbeidet med Metropole Orchestra i
Nederland ved en rekke anledninger.
I 2007 fikk han et internasjonalt gjennombrudd med sin Jens Winther Quintet, og var
på en omfattende verdensturné som inkluderte USA, Canada, Australia og Kina. I 2008
dannet han fusjonbandet Jens Winther Electrazz, som debuterte i København den 22.
mars i Copenhagen Jazz House. I 2009 flyttet
han til Berlin, og dannet Jens Winther Berlin
Quintet.
Jens Winther spilte ofte i Norge, bl.a. på
Cosmopolite i Oslo.
Dødsårsaken var angivelig hjerneblødning.
(JG)
FARVEL TIL...
MARION BROWN
[08.09.1931 – 18.10.2010]
Avantgardesaksofonisten Marion Brown er nok
mest kjent for sin medvirkning på John Coltranes
innspilling «Ascension» fra 1965. Men allerede
på det tidspunkt hadde han i lang tid markert seg
som en av de mest aktive avantgardistene i New
York. Ved siden av Coltrane spilte han, på den
tiden, også ofte med Archie Shepp og John
Tchicai.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx
Han ble født i Atalanta, Georgia, og begynte å
studere musikk på Clark College i 1956. I 1962
flyttet han til New York, hvor han ble kompis
med poeten Amiri Baraka og musikere som Ornette Coleman, Archie Shepp, Sun Ra, Pharoah
Sanders, Paul Bley og Rashied Ali. I denne perioden dukket han opp på en rekke plateinnspillinger, bl.a. på Shepps «Attica Blues» og «Fire
Music».xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx
I 1967 dro han til Paris, hvor han fikk stor sans
for fransk arkitektur, impresjonistisk kunst, afrikansk musikk og musikken til Eric Satie.
I 1970 returnerte han til USA og New Haven.
Her gjorde han teatermusikk, samtidig som han
var assisterende professor i musikk ved Bowdoin
College i Brunswick i Maine. I tillegg hadde han
diverse jobber ved flere skoler og universiteter
rundt om.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx
Men all denne «streitjobbingen» gjorde at
Brown fikk mindre tid til å være utøvende musi-
GEORGE SHEARING
[13.08.1919-14.02.2011]
ker. Likevel dukker han opp på Harold Budds
innspilling «The Pavillion of Dreams» i 1976, og
hans egne plateproduksjon rommer 20 innspillinger.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx
Men han komponerte fortsatt. Han har gjort
komposisjoner for solo piano. Samt at han har
transkribert både piano- og orgelmusikk av Eric
Satie, bl.a. for to gitarer og fiolin.xxxxxxxxxxxxxxx
I 1981 fikk han opp øynene for tegning og maling. Hans portrett, gjort med trekull, av bluesgitaristen Blind Lemon Jefferson ble vist fram på
Kenkeleba-galleriet i New York under utstillingen «Jus’Jass».xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx
På begynnelsen av 2000-tallet ble Brown syk.
Han hadde gjennomgått en rekke forskjellige
operasjoner, samt delvis amputert et bein. (JG)
TORE NILSEN
[30.8.1941 - 9.1.2011]
Kjent ensembletrombonist, først medlem av
Tore Sandnæs’ storband 1958-59, derpå av Kjell
Karlsens legendariske orkester 1959-64, der han
spilte en solistrolle til filmen «Ungdom og jazz»
(1961). Fra storbandet utgikk en oktett i Tore
Nilsens og Erik Andresens navn, den framførte
Dave Pell-arrangementer og annen vestkystpreget jazz i NRK 1964-65, fulgt av egen septett
med fire tromboner og komp for radiosendinger
1966-67. Han var fast medlem av Thorleif Østerengs storband i NRK fra 1964, Helge Hurums storband 1965-66 og deretter ansatt i
Kringkastingsorkestret i over 37 år (1966-2003).
Som medlem av Østerengs storband, senere kalt
Østereng/Hurums storband og Radiostorbandet,
i 26 år (til det ble nedlagt i 1990) var han med på
utallige radiokonserter, flere festivaler (Kongsberg 1971, 72, 73, 77 og 83, Molde 1972) og plateinnspillinger (1986 og 1987). Han var dertil
med i Per Nyhaugs Studioband fra 1972, dokumentert på to plater med NRK-opptak 1979-89.
Også utenfor NRK var han en anvendt seksjonsmusiker, bl.a. på plater med Terje Rypdal (1968),
Laila Dalseth (1978), Pål Thowsen (1979), Arvid
Martinsen (1981) og Jens Wendelboe (1983).
Etter at han gikk av i Kringkastingsorkestret, har
hans liv dessverre vært hemmet av kreftsykdom.
(BS)
CAPTAIN BEEFHEART
[15.01-1941 – 17.12.2010]
Don Van Vliet var amerikansk musiker og
kunstmaler bedre kjent under pseudonymet
Captain Beefheart. I 1964 dannet han «The
Magic Band», og ga ut sin første LP i 1967,
«Safe as Milk». I 1969 gjorde han den eksperimentelle dobbel-LPen «Trout Mask Replica»
som av mange blir betraktet som en av (pop)musikkens høydepunkter i det 20. århundre. Beefhearts musikk krever mye av tilhøreren,
musikken kan klinge kaotisk, men alt er komponert og fastlagt til den minste detalj. Til musikken hører tekster skrevet i en spesiell, absurd stil.
Don Van Vliet arbeidet periodevis med Frank
Zappa som han kjente fra skoletiden. De hadde
tidlig planer om å lage en film sammen kalt
«Captain Beefheart Meets the Grunt People».xx
Kapteinen og hans Magic Band spilte i Oslo på
Sir George Shearing , var amerikansk jazzpianist og komponist. Gjennom sin karriere
gjorde han mer enn 300 komposisjoner og hadde
en rekke plater på Billboardlistene Han ble kjent
for sin helt egne pianoteknikk, hvor han ofte benyttet seg av blokkakkorder. Han ble født blind
i London av relativt fattige foreldre, hvor faren
leverte kull og moren vasket tog. Allerede som
treåring begynte han å klimpre på pianoet, og
han begynte tidlig å ta timer på Linden Lodge
School for the Blind.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx
Her så man raskt hans store talent, og opp
gjennom oppveksten mottok han en rekke stipender. Selv valgte han å jobbe som barpianist
på en lokal pub, hvor han ved siden av piano,
også spilte trekkspill. Sin første opptreden i BBC
gjorde han på den tiden, og i 1937 gikk han i studio med Leonard Feather.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx
I 1947, emigrerte han til USA, hvor hans spesielle stil blandet seg med swing, bop og moderne
klassiske påvirkninger. En av hans første konserter i USA var på Hickory House. Her spilte han
med Oscar Pettiford Trio og ledet en kvartett
med bl.a. Buddy DeFranco, noe som førte til
kontraktsmessige forviklinger siden han selv var
tilknyttet MGM og DeFranco med Capitol Records. I 1949 dannet han den første George Shearing Quintet, og spilte inn plater for Discovery,
Savoy og MGM, inkludert den populære singelen «September In the Rain», som solgte over
900 000 eksemplarer. Deretter fulgte bl.a. «Lullaby Of Birdland», kanskje Shearings mest spilte
låt i ettertid.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx
I 1970 begynte han å fase ut det han selv syntes
ble en «forutbestemt kvintett» og oppløste
gruppa i 1978. En av hans mest kjente album i
denne perioden var «The Reunion» (Verve,
1976), hvor også fiolinisten Stéphane Grappelli
var med. Senere spilte han med trio, som solopianist og i økende grad i duo. Blant hans samarbeidpartnere kan vi nevne Marian McPartland,
Jim Hall, Hank Jones og Kenny Davern. I 1979,
signerte Shearing med Concord Records, og
jobbet en periode tett med sangeren Mel
Thorme. Dette samarbeidet ga han og Torme to
Grammy-priser. (JG)
ANDRE SOM VIL BLI HUSKET
ERLING KRONER
Club 7 den 10. april 1972 og i Chateu Neuf den
30. oktober 1975.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx
I 1985 trakk han seg tilbake fra musikken og flyttet med sin kone til Mojaveørkenen for å konsentrere seg om kunstmaling. (JG)
[16.04.1943-02.03.2011
- dansk trombonist og orkesterleder
JOE MORELLO
[17.07.1928-12.02.2011] - amerikansk trommeslager, bl.a. med Dave Brubeck
jazznytt [49]
LEVENDE LYD
Masahiko Satoh og Peter Brøtzmann
ALL EARS, OSLO
[13.-16.01]
All Ears er Norges eneste festival
med fokus utelukkende på den
rene improviserte musikken, med
andre ord midt i blinken for ivrige
lesere av Jazznytt! Festivalen ble i
år, for femte gang, avholdt på Fabrikken i Oslo. Og for andre gang
hadde Fabrikken flyttet fra der det
lå sist. Nå ligger lokalet forhåpentligvis fast i et flunkende nytt bygg
på den gamle Vulkantomta langs
Akerselva.
Fasilitetene er med andre ord et
stort byks opp fra tidligere festivaler, selv om ølen fortsatt er dyr og
på boks. Men egentlig startet den
tiende All Ears uken før, med programslippkonsert på MIR, et par
steinkast lenger øst.
Til å slippe programmet hadde
festivalen invitert sine egne frivillige til å bidra musikalsk. Vi ble
servert fingernem impro fra bassist
Adrian Myhr og gitarist Jørn
Erik Ahlsen, fuzzapokalypsenoisemetalgitar fra Håvard Skaset og
virtuos buebruk i den bunntunge
kontrabassduoen Inga Aas og Jon
Rune Strøm. Dette ble kun en
liten forsmak på hva vi hadde i
vente, som skulle romme et enda
større spekter av improvisoriske
subsjangere.
13. januar sto Fabrikken klar til å
ta i mot publikumsmassene, og
duoen Isglem (Terje Isungset og
Karl Seglem) fikk æren av å åpne
ballet. En massiv basstromme var
det soniske «centerpiece» i duoen
som med sin overtoneimpro på
trommesett, treverk, rislerangler,
bukkehorn og saksofon utgjorde
en overraskende høyfjellstonende
og sakral start på festivalen.
Som alltid satser All Ears i 2011
tungt på «ad hoc» konstellasjoner,
musikalske møter mellom folk som
tidligere ikke har spilt sammen.
Den første sammensetningen
besto av vokalisten Hanna Gjermundrød, den tyske komponisten
Andrea Neumann, som spiller på
en egenprodusert preparert pianoramme som hun frakter med seg
over hele verden, samt New
Yorkbaserte Mat Maneri på bratsj.
En famlende start, hvor særlig Maneri havnet i skyggen av sine to
motspillere, utviklet seg til en
bølge av fremadrettet energi, vokale loops og generatorstøy. De
siste 10 minuttene, og særlig det
aller siste, ble et fantastisk eksempel på hvor interessante slike «tilfeldige» møter kan være. De lette
lenge, men fant hverandre til slutt.
Maja Ratkje og
Zeena Parkins
[50] jazznytt
Fred Londberg-Holm er en Chicago-basert cellist, kjent fra Vandermark 5 og Brøtzmanns
«Chicago Tentet». Solosettet han
presenterte var en litt ustrukturert
og springende affære, kreert etter
innfallsmetoden, men med noen
absolutt fascinerende partier.
Dessverre for helheten var disse i
mindretall, men også han sluttet
med bravur i en Hendrix-inspirert
finale med tung effektpedalbruk.
Etter en langdryg omrigg var det
klart for kveldens siste avdeling,
som også ble kveldens høydepunkt. Maja Ratkje og Zeena
Parkins stilte med kilometervis
med kabler og kilovis med pedaler.
I et sett som vekslet mellom det
drømmende mystiske og ren støy
fikk vi høre Parkins’ elharpe med
effekter i tett og intrikat samspill
med Ratkjes elektroniske stemmemanipulasjoner. Hennes samplede
lavfrekvente stemmedrønn over
det enorme lydanlegget gir bakoversveis, men er balsam for sjelen
for drevne noisenerder. Et skremmende, gripende og voluminøst
sett som var et av festivalens store
numre.
Dag 2 opprant med to gamle svirebrødre. Mat Maneri og Randy
Peterson (trommer) har spilt sammen siden 1993, da i stor grad
sammen med bror Joe Maneri.
Som duo er de tidligere ikke dokumentert på plate, men de kunne
fremvise et nært samspill, tuftet på
mange års erfaring. Bratsjen kom i
dette formatet mer til sin rett, Maneris overlagte nøling og mikrotonale spill er en effektfull kontrast
til Petersons kontante frijazztrommer.
The Ames Room er en interkon-
Antoine Boyer
tinental trio med røtter i Australia
og Frankrike. Jean-Luc Guionnet (saksofon), Clayton Thomas,
(bass) og Will Guthrie (trommer)
spilte med sterk nerve, lydhørt og
samstemt. Å klare og kjøre på i 45
minutter med samme intensitet og
innenfor det samme idématerialet
bygd opp av individuelle groovemønstre med umetrisk repetivitet
er imponerende. Trioen skapte et
pustende støyende dampmaskineri
av frijazz.
De driver og improviserer en hel
del i Sveits for tiden. Fra det helvetiske høyland ankom fredag
kveld Joke Lanz med sine platespillere sammen med bassisten
Christian Weber. Kombinasjonen av Webers enestående basspill
og de kuriøse innfallene og utbasuneringene fra Lanzs turntables
fikk publikum til å trekke på smilebåndet mer enn en gang, men alt i
alt ble kombinasjonen litt kunstig i
mine ører. Komboen er nok mer
interessant på papiret enn i praksis.
I det støymusikeren Kevin
Drumm startet sitt sett sto jeg
utenfor Fabrikken. Og som en helt
flunkende ny scene ble jeg overrasket da jeg merket at noen prøvde å
rive hele dritten etter kun to kvelders bruk. Men så var det bare
Drumm som fyrte opp sin infrasoniske noise innenfor. Vegger, vinduer og folk ristet og det var etter
hvert umulig å vite om den intense
ringingen kom fra høyttalerne
eller inne i ens eget hode. Settet
ble en svært fysisk opplevelse som
satt sine spor i et par allerede
hardt prøvede trommehinner.
Lørdag fikk publikum oppleve minimalistisk støy og stemmeimpro
med Harald Fetveit og Agnes
Hvizdalek, et godt gammeldags
frijazzsett med Nils Arne Drønen, Kjetil Møster, Fred Londberg-Hom og Joke Lanz. Tre
Sør-Koreanske knitreimprovisatører på platespillere, mikserstøy og
en skrivemaskin sto for et uvanlig
innslag som løftet flere øyebryn,
Lionel Machetti og Jerome Noetinger var i følge mine kilder
kveldens store høydepunkt, mens
trioen Joe MacPhee, Øyvind
Storesund og Rany Peterson avsluttet kvelden som da var blitt til
natt.
Festivalens siste dag tok i bruk
Henie-Onstad Kunstsenter på
Høvikodden i Bærum, som i løpet
av de siste årene, og ved hjelp av
Lars Mørk Finborud og Lasse
Marhaug har gjenoppstått som et
musikalsk kraftsenter med grensesprengende konserter og performancer. All Ears passer inn i
denne sammenhengen som hånd i
hanske, og kunstsenterets store
hvite konsertsal dannet denne søndagen et passende nøytralt bakteppe for de to konsertene.
Joe McPhee åpnet sitt sett på sin
pocket trompet, med en improvisasjon dedikert til sin far. McPhees
utholdte trompettoner fylte det
minimalistiske rommet til randen i
en langsom og abstrakt serenade.
På sopransaksofonen flytter fingrene seg fortere, men linjene forblir langtrukne. Jazzballasten hans
transcenderer fra ryggraden og ut i
hornet. Denne mannen puster luft
inn, og musikk ut! Bevissthetsstrømmen blir så sterk at all mobiliserbar kraft applikeres, mens
hans siste to stykker, hentet fra
Monks utømmelige sangbok, utgjorde festivalens mest lyriske bidrag.
Brutal kraft ble naturlig nok
gjennomgangstonen i Masahiko
Satoh og Peter Brøtzmanns duo.
Satohs raffinerte pianospill med
nikk til så vel Stockhausen som
Messiaen møtte en vegg av lyd fra
Brøtzmanns klarinetter og tenor-
saksofon. Ved første lytt en ganske
umake konstellasjon, men om stil
og innfallsvinkel skiller lag møtes
de allikevel som likemenn i intensitet. Det kan dog innvendes at Satohs utsøkte detaljspill druknet i
kuleregnet fra den tyske mitraljøsen. Langt bakom ligger et forlengst tilbakelagt landskap av
tonalitet som avslutningsvis kom
til overflaten, i en hymneaktig improvisasjon som satt et verdig
punktum for fire dager i improvisasjonens tegn.
All Ears sterkeste sider kommer til
syne når musikerne tvinges ut av
sine komfortsoner og virkelig må
lete dypt inne i seg selv etter det
strået, den lille impulsen som kan
sende det uforutsigbare samspillet
videre til et nytt nivå. Når det
skjer er det en fascinerende reise å
bli tatt med på. I sitt tiende år når
festivalen stadig flere og er et sikkert kort for den som ønsker å utvide sin horisont med noen nye og
til tider jordrystende opplevelser.
Tekst: Svein Magnus Furu
Foto: Simen D.Thornquist
DJANGOFESTIVALEN 2011
[21.-22.01]
Hvert år siden 1980 har sigøynergitaristen Django Reinhardt blitt
feiret med en egen festival i Oslo.
Festivalen presenterer et bredt utvalg norske og utenlandske utøvere av sigøynerjazz i løpet av to,
for det dedikerte publikummet,
etterlengtede kvelder i januar. I utgangspunktet skulle man kunne
anta at etter ni konserter på rad
med musikk som kommer så åpenlyst fra én spesifikk inspirasjonskilde, støter man på en viss grad av
gjentagelse og likhet i uttrykk. Og
det var i en viss grad tilfelle, ikke
minst siden det ikke var en eneste
ikke-strengeinstrumentutøver på
scenen (med unntak av munnspillet til Finn Hauge fra Hot Club de
Norvége). Et enormt oppbud av
gitarister, bassister og fioliner med
andre ord. Men innenfor sin
sjanger swingte gruppene på hver
sin måte.
Plateaktuelle Jazzbanditt åpnet
ballet på Cosmopolite med et
knippe egne og lånte komposisjoner i Djangos ånd. Deres fengende
og sangbare melodier møtte høylytt bifall fra et entusiastisk og
mannssterk hjemmepublikum,
som fylte salen godt utover de tildelte sitteplassene.
Siden var det klart for en av de
store snakkisene innen stringswingmiljøet, nemlig Sèbastien
og Antoine Boyer, som er far og
sønn. Yngstemann har akkurat
passert 13, og er allerede navngjeten for sitt eminente og virtuose
gitarspill. Far er elev av Djangos
gamle kompgitarister, men må nok
finne seg i at det er minsten som
stjeler de største heiaropene.
Deres sett bygget på en rekke av
sigøynerlitteraturens store numre,
og var et strålende eksempel på
neddempet virtuositet og lyrisk
nerve som er langt fra typisk for
sjangeren. Velfjortjente ovasjoner
fulgte.
Trioen Touché består av de tre
unge herrene Tobias Bergstrøm
(gitar), Gildas Le Pape (gitar)
som kuriøst nok til vanlig er gitarist i black metalbandet Satyricon,
og Fredrik Solberg (kontrabass).
Med et repertoar bestående av
gamle Djangohits, og et tidvis
jazznytt [51]
LEVENDE LYD
ganske spisst og sødmeløst attakk
blir de mest som en venterett før
kveldens hovedattraksjon, som
undertegnede har sett frem til med
stor forventning: Gitarduoen Sylvain Luc og Bireli Lagrène.
Men når de åpner med en funky
versjon av Boney M.’s «Sunny»
melder skepsisen seg fort. Heldigvis skrus funken ned og trumfes
av Lagrènes sedvanlige lekenhet
og eventyrlyst, noe som kan forvandle selv den traurigste komposisjon til et fyrverkeri av
spilleglede og teknisk raffinement.
Et stjernelag i storform med andre
ord, som tar et så tradisjonstungt
arrangement et lite skritt videre,
kanskje med et litt stort innslag av
sirkuselementer. Jeg skulle gjerne
hørt mer til arven etter mester
Reinhardt som jeg vet at de begge
mestrer til fingerspissene, men
«what the hell», det er jo festival!
Litt jubalong må man tillate seg.
Mer neddempet jubalong ble vi til
del på lørdag, da Hot Club de
Norvége entret podiet, forsterket
med fiolinist Gaute Skrove som
Gildas Le Pape - fra
Satyricon til Django
også figurerte som en av gårsdagens jazzbanditter. Hot Club er en
selvskreven gjest på en festival som
denne, og deres autentiske tolkninger ble velsmakende krydret
med fingernemme soli fra nestor
Jon Larsen og nevnte Skrove. Et
mer enn fullsatt Cosmopolite ga
sitt høylydte bifall da kvintetten
klemte til med sitt seiersnummer
«Tanta til Beate», og da Larsen ble
takket av etter 32 år som festivalsjef, ville applausen nærmest ingen
ende ta.
Andre band ut, Gwen Cahue &
Ben Holder Quartet fra Frankrike, Israel og Storbritannia ble
ledet an av fiolinist Holder, som
med et enormt meddelelsesbehov
lekende lett lot fingrene danse
over gripebrettet (så vel som føt-
tene over gulvet). Britene er velkjente for sin folkemusikk, og Holders linjespill og uttrykksfullhet
mer enn antyder en bakgrunn herfra. De fire unge herrene hadde
fullstendig grep om så vel tradisjonen som publikum, og ble nærmest avkrevd ekstranummer
allerede lenge før siste låt.
Fiona Monbet og Frangy Delporte utgjorde nok et fransk innslag på kveldens fyldige program.
Den eneste kvinnen på scenen
under årets festival slo an en melankolsk klagesang for å åpne ballet, men ble raskt dratt over i en
lang rad Reinhardt-komposisjoner,
utsøkt utført og med et autentisk
og bunnsolid sound, tett samspilt
og med et absolutt sjarmerende
scenenærvær.
Rocky Gresset og Sebastien
Giniaux er nok et par franskmenn
med fartstid i Djangos ånd og levnet. Gresset gjorde en god, om
enn ikke komplett overbevisende,
figur på sitt solodebutalbum i fjor,
og opptredenen som avslutningsnummer på Djangofestivalen 2011
var en teknisk utsøkt men litt mer
avmålt opplevelse enn mange av de
andre forrykende numrene. Kanskje man rett og slett skulle snudd
startrekkefølgen på hodet? Gressets sødmefylte sound er uansett
en lise å lytte til, og selv en frijazzelsker som meg har ikke hjerte til
å takke nei til slike melankolske og
mørkeblå toner der jeg vandrer
hjem i Oslonatten.
Med ny ledelse på plass til festivalen i 2012 bør man absolutt å vurdere bruke muligheten til å
profesjonalisere festivalen ytterligere, og kanskje vurdere et enda
større lokale for å mette en
stringswinghunger som tydeligvis
ligger latent i store deler av Oslobefolkningen resten av året.
Om det funker med så mye musikk
fra en spesifikk tradisjon i løpet av
to lange kvelder? Det får publikums endeløse ovasjoner stå som
det beste svaret på.
Tekst: Svein Magnus Furu
Foto: Simen D. Thornquist
POLARJAZZ, SVALBARD
[03.-05.02]
Biréli Lagréne og
Sylvain Luc
[52] jazznytt
Å reise til Polarjazz på Svalbard fra
Oslo er en reise som krever sin
mann (og kvinne). Fra en mild vinterfølelse på vei til flytoget en tidlig morgen, til å stige av «kråka» i
Longyearbyen med bortimot 30
minusgrader og kald, fuktig vind
fra alle kanter, får man i beste fall
til å våkne, eller som en musiker sa
Sterk «Artic Mood» på
Polarjazz Foto: Luca Vitali
litt senere i uka: Vi slipper i alle
fall all myggen!
Polarjazz er en festival som ikke
først og fremt satser på den intelektuelle, kreative jazzen. Her er
det viktigste å få lokalbefolkningen
på beina, og ut på festival for å
feste og samtidig høre god musikk.
Noe av det fikk de på Polarjazz,
andre ting var vel (i alle fall) ikke
helt i denne skribentens ånd.
Og det er vel heller ikke for musikken i første rekke at man reiser
fra fastlandet til Polarjazz. Det er
mye heller den fantastiske naturen,
det blå lyset, historien og det originale, som gjør en tur til «isødet»
til en av de tingene du bør gjøre
før du dør.
Musikalsk var det bestillingsverket
«Artic Mood» som var det klare
høydepunktet. Prosjektet er et
samarbeid mellom festivalen og
Nordnorsk jazzsenter, og hadde
sin urframførelse i det nye kulturhuset. Musikken er laget av klarinettisten Brynjar Rasmussen som
sammen med fotografen Werner
Anderson hadde laget et mektig
verk inneholdende origianalmusikk, resitasjon av Bjørn Sundquist og bilder, både historiske og
nåtidige, av Anderson.
Et stort anlagt ensemble med
Bjørn Charles Dreyer (gitar),
Ragnhild Furubotten (feler),
Jørn Øien (piano), Herman Rudberg (trekkspill, perkusjon), Gun-
nar Augland (trommer), Svein
Schultz (bass) og Ole Jørn Myklebust (trompet) og komponisten
selv på diverse klarinetter, la musikken i en kjølig og geografisk
perfekt stemning som passet perfekt til de flotte bildene på storskjerm. Musikken hadde et nydelig
folkemusikkaktig tema som hele
verket bygde rundt, med variasjon
og tidvis nydelige solistbidrag.
Spesielt var Jørn Øiens enkle, men
ytterst effektive pianobakgrunn til
Sundquists resitasjoner nydelige.
Tekstene var hentet fra historiske
dagbøker, og for et publikum som
i hovedsak hadde gruvekulturen
tett innpå seg, var dette sterkt.
Auglands trommespill var drivkraften og sammen med bassisten
Svein Schultz fungerer de nesten
på samme måte som Robbie Sheakespeare og Sly Dunbar for Bob
Marley. Tett som siamesiske tvillinger og med full «connection».
Ellers merket vi oss Furubottens
flotte felespill, Dreyers effektive
bruk av elektronikk og selvsagt
komponist Rasmussens fine klarinettspill. Personlig vil jeg si at verket var et av de mest komplette jeg
Soul med Beady Belle
som varmet i polarnatta
har hørt gjennom en rekke år med
diverse bestillingsverk inne på
«harddisken». Alt hang veldig
godt sammen, med et viktig tema
som rettesnor, og med musikere
som alle var på samme «hylle».
Strålende!
Men tilbake til start. Først ut var
Solveig Slettahjell som nok en
gang imponerte med sitt saktegående ensemble. For oss som har
hørt denne konstellasjonen en
rekke ganger, er det først og
fremst hyggelig å høre alle de gode
versjonene Solveig gjør, særlig når
hun trekker fram Tom Waits.
Samtidig er det godt å høre musikernes utvikling, som Even Hermansens sobre gitarspill, Morten
Qvenilds kreative behandling av
diverse keyboards og Sjur Miljeteigs «røddige» trompetspill.
Konstellasjonen Cowabunga var
et nytt møte for undertegnede,
selv om flere av musikerne er velkjente. Pianisten Anders Hunstad
og tubaisten Lars Andreas Haug
er grunnstammen som i år hadde
med trompeteren Gunnar Halle
og trommeslageren Knut Aalefjær pluss den lokale sangerinnen
Susanne Hansen i andre sett. De
fire herrenes avdeling ble klart det
mest interessante denne gang.
Fine komposisjoner i en ofte heftig
moderne form som svingte upåklagelig. Lekent og fint. Den lokale
sangerinnen Susanne Hansen ble
dessverre litt for tradisjonell i
denne sammenhengen til at vi lot
oss rive altfor mye med.
Festivalen hadde også invitert bandet Beady Belle til «isødet». Ikke
så veldig mye jazz igjen i det de
gjør, men smakfull og til tider heftig og morsom rytmisk soulpop
som gikk hjem både hos det internasjonale publikummet og hos lokalbefolkningen.
Vokalsekstetten Pust (Anne Hilde
Grøv (sopran); Jorunn Lovise
Husan (sopran); Elisabeth Anvik
(alt); Jostein Hasselgård (tenor);
Håvard Gravdal (baryton) og
Mads Iversen (bass), falt litt
mellom to stoler denne gang. Publikum var kanskje litt for mye
«fredag kveld på byen» til at den
vakre acapella-sangen ble verdsatt
blant massene – dessverre.
Danske Klezmofobia spilte, som
navnet tilsier, klezmer med stor intensitet, kostymer, bassbalalaika,
dans og haraball, som etter en tid
ble mer en sirkusforestilling enn
en konsert. Men de skal ha for
innsatsviljen.
Så fikk vi «Kjærlighetsvisa» og alle
de andre hitlåtene pluss mye snakk
fra Halvdan Sivertsen, enda mer
snakk og ADHD-trekkspill-banjoseanse fra Stian Carstensen før
Hot Club de Norvege gjorde en
iherdig innsats for å få nærkontakt
med et stort publikum i «sent-påkvelden»-modus med sin fine
string-swing musikk, før det hel
ble avsluttet med en heidundrande
jam med kletzmer, balkanboogie,
string-swing og kubanske rytmer i
en verdensomspennende lapskaus
som varte ut i de små timer.
Men det var «Artic Mood» som
tok den øverste plassen på pallen
denne gangen. Dette er et prosjekt
som de kulturelle myndigheter bør
merke seg, og sette høyt på prioriteringslisten.
Så får det bare være at Jazznytts
utsendte ikke bega seg ut på snøscooter-tur i villmarken og at det
som alltid ved slike festivaler ble
altfor lite søvn, men det er ikke
festivalen skyld. Her er det bare å
skylde på dårlige venner og altfor
hyggelig stemning.
Tekst og foto: Jan Granlie
jazznytt [53]
Yuko Oshima i
Donkey Monkey
LEVENDE LYD
EUROPEAN JAZZ NIGHTS,
NASJONAL JAZZSCENE, OSLO
[10.-13.02]
Åtte band på tre kvelder gir vel
ikke noe helhetlig bilde av ståa i
europeisk jazz, men et fint innblikk fikk vi. Og skal vi dømme
etter hva som skjedde på Nasjonal
jazzscene på Victora, står det musikalsk sett faktisk ganske bra til i
EU.
Det åpna med en halvt italiensk,
halvt japansk duo. Takumi Fukushima trakterer fiolin på særdeles kraftfullt vis, mens Paolo
Angeli spiller på et sjøllaga instrument som best kan karakteriseres
som en blanding av barytongitar
og ståbass. På oversida av de seks
vanlige strengene, fins tre «luftstrenger», pluss en hel haug elektro-duppeditter, som utøveren
hovedsakelig trakterer med bare
føtter. Uten at det på noen måter
låter techno, får han innimellom instrumentet til for eksempel til å
låte som et trekkspill. Både Fukushima og Angeli bruker sine instrument i perkussive roller, hvilket jeg
satte pris på – for innimellom
kunne dette i mine ører bli vel
mye «felegnikking». Akkurat det
inntrykket ble forsterka av at Fukushimas talent som vokalist sender tankene til en Yoko Ono på sitt
mest utagerende, og diktopplesing
på japansk, riktignok til instru-
Nils Wogram
Nostalgia Trio
[54] jazznytt
mentalt akkompagnement, ble aldeles i overkant. Da var det langt
enklere å forholde seg til en plystrende Angeli.
Det ble i det hele tatt adskillig mer
lett tilgjengelig, da Jeroen van
Vljet Trio entra scenen. Nederlenderne er flinke, moderne, og
tradisjonelle. Utprega melodisk;
det er aldri vanskelig å vite hva
som er grunntonen i deres låter.
Bandlederen, pianisten van Vljet,
er åpenbart klassisk utdanna, og
spiller som … Ketil Bjørnstad,
kanskje – og hans kompanjonger
har helt sikkert lånt øre til Arild
Andersen og Jon Christensen. De
spiller utelukkende egenkomponert materiale, men spesielt avslutninga låt nøyaktig som
«Belonging»-kvartetten, uten saksofon. Et svært trivelig bekjentskap.
Likevel ingenting – ingenting! –
målt mot møtet med Donkey
Monkey! Makan til damer! De
framfører Carla Bleys «Can’t Get
My Motor to Start», sannsynligvis
uten at rettighetshaveren ville
kjent igjen sitt originale verk. Den
franske pianisten Eve Risser og
den japanske trommeslageren
Yuko Oshima er ute av stand til å
gjøre en «coverversjon». I Donkey
Monkey er alt hundre prosent originalt. Dette er så bra! Så organisk! Så distinkt! Så sammensveisa!
Risser befinner seg like mye inni
flygelet som på utsida – ofte med
venstrehånda på tangentene, og
høyrehånda «inni strengene», med
klubbe. Det låter fantastisk! Måten
de veksler blikk på …! Jeg tar meg
i å ha bevega meg så godt som opp
på scenen. For en kommunikasjon! Denne komposisjonen heter
«Fleur», sier Risser. – Eller, altså –
«Flower». Eller, altså – «Hanah»
(?), på japansk! Mens den neste
låta heter «Blues Nippon», som
altså – ifølge Risser, er det samme
som «Nippon Blues». Som om vi
ikke for lengst hadde forstått det?
Det pianistiske er voldsomt – i alle
betydninger av ordet. Risser er
voldsomt flink, og hun angriper
tidvis sitt instrument som om hun
var i ferd med å utøve voldtekt.
Flygelet nede på Nasjonal jazzscene må uten tvil stemmes før
neste forestilling. Og kollega Oshima? Hun kunne når som helst
danka ut Matt Cameron på audition om jobben som trommeslager
i Pearl Jam!
Noen ganger ser man lyset. Dette
er det fineste jeg kan huske å ha
hørt siden jeg var privilegert nok
til å bli tildelt en tidlig utgave av
«Khmer».
Det er ytterst vanskelig å hoppe
etter Donkey Monkey. Spesielt når
man spiller trombone – og jeg
medgir mine fordommer. Trombone må være det mest kjønnsløse
instrumentet som er oppfunnet.
Uansett hvor fint utøveren spiller,
så låter det bare «u-coolt». Trombonen hører hjemme i større en-
sembler, som i et storband, for å
lage den lyden som er midt i
mellom. Eventuelt i en utvida blåserseksjon i et jazzrockband a la
Chicago – men også der; for å
gjøre lydbildet komplett. Ikke som
soloinstrument!
Altså har trombonisten Nils Wogram et problem – i flere par ører
enn mine, vil jeg anta. Han er dyktig, for all del – men det tar aldri
av. Det kan faktisk aldri ta av, så
lenge hovedinstrumentet er trombone. Dermed kommer det muligens ikke som noen overraskelse at
de fineste øyeblikkene i denne
konserten inntreffer når organisten Florian Ross og trommeslageren Dejan Terzic tar makta. Jeg
veit ikke helt hvorfor jeg får så
dilla på trommiser disse kveldene,
men det er helt sant: Dejan Terzic
kommer ufortjent i skyggen av
Wogram i denne settinga; det er jo
Terzic som utvilsomt er den musikalske sjefen!
Fredag kveld kom til sin avslutning
med irske Cormac Kenevey Quartet, leda av crooner-vokalisten
bandet er oppkalt etter. Helt grei
opptreden, men la det for en gangs
skyld være lov å anmelde det
utenom-musikalske. Man skal være
stilig i denne sjangeren; man kunne
liksom aldri ta The Rat Pack på
kostymet. Dette har denne kvartetten muligens forstått, i og med
at de kommer på scenen i like
dresser. Men da kan ikke trommeslageren plutselig sitte i oppbretta skjermeermer, og fottøyet
kan så absolutt ikke være alt fra
brune og slitte boots til dårlige
joggesko! «Skal det være, så skal
det være», er det noe som heter.
Rolling Stones er nok tilsynelatende casual kledd – men kom ikke
her og fortell meg at det er tilfeldig hvilken t-skjorte, bukse og
Frode Barths Nor-Pol
jakke Keith Richards og Mick Jagger bærer på scenen!
Musikalsk var Kenevey-kvartetten
en helt grei opplevelse. Hyggelig
taffelmusikk.
Lørdag ble vokalistenes aften.
Først ei jente som hadde valgt å
kle seg i en potetsekk, men med
ungpikesjarm i bøtter og spann.
Angela Tröndle og hennes fire
medmusikanter holder en mellow
tone, og låter akkurat så mellomeuropeisk som man kan forestille
seg, når det geografiske utspringet
er Salzburg. Der vandrer man
langs elvebredden, og blir innimellom så inspirert at man skriver
en sang som «Influence» – nærmest programmusikk; velkomponert, velarrangert, veldig lett å
like.
Der Sting kan betegnes som popmusikkens jazzmusiker, er Tröndle
jazzens popvokalist. Hun tok farvel med sitt norske publikum med
«Eleven Electric Elephants» –
praktfullt framført som scatting,
med tonefølge av bassklarinett.
Og bassklarinett skulle det blir
mer av! Den svensk/finske trioen
Elifantree spiller hva jeg velger å
kalle abrupt jazz. Pauli Lyytinen
trakterer en rekke instrumenter,
men holder seg mest til bassklarinetten. Det gjør han på glimrende
vis, der han kommuniserer like
glimrende med sitt vokale stjerneskudd, svenskfødte Anni Elif Egecioglu. Bak sitter Tatu Rönkkö
og styrer med tidvis løs, tidvis fast
hånd – og hvor effektivt er det
ikke å gjøre noe så enkelt som å
klappe på 2, 3, og 4 i annenhver
takt i streit fire fjerdedel?
Det heter visstnok glockenspiel på
fagspråket; for meg ser det ut som
en mini-xylofon. Det vesentlige er
at den funker – og det gjør den,
både i Egecioglus og Lyytinens
hender. Lyytinen overtar de små
klubbene idet hans vokalist konsentrerer seg om en mystisk fiolinvariant.
Det skjer kort og godt mye spennende i band som velger å uttrykke seg akkordløst. Og hvor
mye spennende kan man ikke
vente seg av polsk jazz? Er det ikke
der alt kan skje? Nettopp, og
Grzegorz Karnas er et lysende
eksempel. Piano, cello, ståbass,
trommer og vokal. Han tok stemninga på kornet, bandlederen, da
han oppsummerte slik: - It’s been
great to really feel that you like
what we do!
Da hadde han vært innom en
lengre historie i forkant av en låt
som handla om en slange med
bein å gå på, hvorpå «kompet»
fikk bevist at de kunne ha fungert
perfekt som en rein pianotrio.
Høydepunktet? «Roxanne». Hun
som sto ved siden av meg var faktisk ikke lite imponert over at jeg
gjenkjente den etter to takter, og
jeg innrømmer at det er fordi jeg
kan teksten utenat. Utover det, var
det umulig å skjønne at dette var
en sang som i original form ble
framført av rockebandet Police.
Dette var sjette utgave av European Jazz Nights på Nasjonal Jazzscene, og den sjuende er
forhåpentligvis bare noen måneder
unna.
Tekst: Arild Rønsen
Foto: Ann Iren Ødeby
Jon Christensen
FRODE BARTH: NOR-POL
Frode Barth (g), Arild Andersen
(b), Grzech Piotrowski (s), Marcin Warilewski (p), Jon Christensen (dr)
NASJONAL JAZZSCENE
02.02.2011
Utgangspunktet – Grieg møter
Chopin = norske jazzmusikere
møter polske jazzmusikere. En
smått søkt setting? Mulig det.
Men EU bevilga penger. Og det
skal EU ha kreditt for!
Initiativtakere er den norske gitaristen Frode Barth og den polske
saksofonisten Grzech Piotrowski.
Fem mann på scenen - to polakker, tre nordmenn. Den polske pianisten Marcin Wasilewski er
veldig god, spesielt i langsomme
partier - og aller helst der han bevisst «henger etter». Men det er
liten grunn til å skjule hvem som
stjeler showet. Ringrevene. Jon
Christensen og Arild Andersen. I
særdeleshet Jon Christensen.
I enkelte sammenhenger er det
blitt litt av et munnhell; at det er
like viktig å holde kjeft, som å
prate. «Less is more,» som amerikanerne sier. Men om noen kan
kreve opphavsrett til denne innstillinga, så må det være Jon Christensen. Ikke bare sitter han i ro
når dét synes mest passende; idet
han beveger seg, gjør han også det
på listig vis. Han kan smyge seg
inn, med cymbalet – og bare det! på 1’ern. Eventuelt på 1’ern, 2’ern,
3’ern og 4’ern. Poenget er at han
får disse enkle grepene til å funke,
nettopp fordi han veit når han skal
forholde seg helt i ro.
Strikte komposisjoner ligger til
grunn - enten det handler om
Grieg og Chopin, eller om det serveres originalskrevet materiale.
Eller polsk folkemusikk. Personlig
faller jeg vel aller dypest for Arild
Andersens sanger. Han er så melodisk, Andersen! Til Moldefestivalens avis Fire Flate, sa Nils Petter
Molvær i fjor sommer at Arild A.
kalte det livets melodi – den kommer når han lar basslinja gli nedover skalaen. Fra C, og nedover –
H (evt. Bb), A, G, … gjerne enda
lenger; til F, E (evt. Eb), D - og så
helt ned, eventuelt opp, til C igjen.
Slik får han jazz til å låte like iørefallende som Dire Straits og Sting.
Var de innom partier som kunne
tilhørt Pink Floyds «Shine On You
Crazy Diamond»? Og kanskje
«Money»? Antageligvis – men
hvem var det som lærte Jon Christensen å spille reinspikka rock?
Kanskje var det Arild Andersen og
Jon Christensen som burde vært
hyra inn til den studiosession som
dessverre aldri kom til å finne sted
– da Jimi Hendrix og Miles Davis
skulle bryna seg på hverandre?
Så hvor forsvant Grieg og Chopin? Inte i dimman – men kanskje
fikk vi en slags forfriskende «Opus
1423», signert begge disse romantiske mesterne? Og når Arild Andersen og Frode Barth spiller oppå
en sequencer? Da låter det pop.
Men er det jazz? Selvfølgelig er
det jazz.
Tekst: Arild Rønsen
Foto: Ann Iren Ødeby
jazznytt [55]
UTENRIKS
«Brunborg values space, clarity, intencity and meaning while Taylor has a technique
that is so wedded to taste that everything he plays is worthy of repeated listening.»
Stuart Nicholson i Jazzwise om Tore Brunborgs
innsats på den nye plata til Meadow
I Down Beats marsutgave har man
anmeldt Trondheim Jazzorkesters plate «Triads And
More» med Eirik Hegdal og
Joshua Redman (MNJ), og her
skriver Yoshi Kato følgende: «This recordings and
at his gigs, saxophonist Joshua Redman has built
up reputation for emerging himself in diverse settings. Performing unaccompanied? Check. Leading a quintet with two double bassists and two
drummers? Affirmative. Being a co founding member of the all-star SFJAZZ Collective? Sure. Still,
few would have anticipated this recording with
Norway’s Trondheim Jazz Orchestra (TJO). Redman was the artist-in-residence at the 2006 Molde
International Jazz Festival, where he played with
the 12-piece TJO. The parties reunited two years
later for more concerts in Scandinavia as well as a
recording of the works, which were composed by
fellow saxophonist and co-leader Eirik Hegdal.
The orchestra consists of jazz and classical alumni
of the University of Trondheim and currently
fields a guitar-double bass-drums rhythm section
as well as woodwinds, brass and strings.
The centerpiece of «Triads And More» is a fourmovement, 20-plus minute «Blind Marching
Band» suite that kicks off the album and, curiously,
is concluded on the second-to-last track.
«The Opening» commences with Redman’s tenor
assuredly floating over a semi-cacophonous bed of
horns, strings and drums. «Flow Away» mixes a
hearty sax trio passage with Redman and Hegdal
battling it out on tenor and baritone saxophone,
respectively, and superb comping from the rest of
the orchestra. The stunning «Eroiki» features
some of Redman’s most beautiful tenor playing to
date, while on the title track Redman demonstrates
how effortlessly he can stretch - and play – out».
AllAboutJazz sin medarbeider, Jay
Collins, har hørt på Jørn Øiens
plate «Digging In The Dark»
(BOLAGE) og her skriver han:
«Ah, the tried and true piano trio
format. So many, many entrants, so few exceptional releases. From Norway’s distinctive Bolage
label, this ten song outing brings forth a consistently engaging and invigorating trio comprised of
Øien in the company of bassist Per Zanussi and
drummer Torstein Lofthus. A trio capable of
marching on full steam or looking inwards with
melodic beauty, this enticing affair easily keeps
ones interest, and then some.
From the outset, Lofthus proves to be a riveting
barnstormer who is often the centerpiece, demonstrating his «all that and the kitchen sink» methodology on the probing opening, «It Shall Be
Obvious,» as well as framing the textural group
rumblings on «The Moment of Truth» or oblique
kitwork on «Nothing To Lose.»
Rest assured that despite the fact that Øien is
greatly indebted to the contributions of his equal
and sensitive partners, Zanussi and Lofthus, Øien
is the prominent draw. With the gift of being able
to engage a listener by gracefully pulling away layers of each melodic core, Øien’s playing is beautifully compelling throughout. Distinct examples
include the rich, picturesque hues of «Send In The
Clown,» while Øien also calls forth Jarrett-like
skills on the elegant «Digging In The Dark.»
Speaking of dexterity, «Paradise Blind» is Exhibit
A of his skill set, with an accomplished athleticism
that demonstrates his vibrant technique, though
Øien is equally at home in sparse environs like
«The Tea Is On Me.» With a finale dedicated to
the ECMish beauty of the pastoral «Hymn,» Øien
and his cohorts, certainly not known quantities appearing on international marquees, offer a constantly brilliant record. One of the year’s best that
firmly calls into question what one might consider
a «typical» Jazz piano trio outing».
Jazzwise’s Stuart Nicholson har i
bladets februarutgave bl.a. anmeldt trioen Meadows (Tore
Brunborg, Thomas Strønen og
John Taylor) plate «Blissful Ignorance» (EDITION), og gitt
dem fire av fem stjerner. Han skriver bl.a.: «Neither saxophonist or pianist are celebrated in their
respective homelands in a way that reflects their
enormous artistry, yet in combining their resources
they have created a classic where both musicians
produce some of their finest work on record. Brunborg values space, clarity, intencity and meaning
while Taylor has a technique that is so wedded to
taste that everything he plays is worthy of repeated
listening. From Brunborg’s opening «Badger»
through to Taylor’s «Ritual», this is ab album of
sublime creativity that will stand the test of time».
En like stor tilhenger av norsk
jazz som Nicholson, er kanadiske
John Kelman, som er en flittig
markedsfører av norsk jazz på
hjemmesiden til AllAboutJazz.
Han har skrevet anmeldelse av
BMX (Njål Ølnes, Per Jørgensen, Thomas T.
Dahl og Øyvind Skarbø) sin plate «Bergen Open»
(NORCD), og her skriver han bl.a. følgende: «The
two-disc «Bergen Open» is predominantly about
collective improvisations - the 47-minute title
track occupies the entire first disc, while the 19minute «Bergen Open & Closed» finishes off the
second disc. Four shorter pieces by Ølnes range
from the quirky, pulse-driven «Snoopy» to the
more ethereal, «Follow,» a largely subdued tone
poem that’s closer in complexion to Motian’s trio especially with Skarbø’s more textural playing and
a temporal flexibility definitive of so many Norwegian drummers - that captures a sense of Norwegian folklorism with Dahl’s gentle finger-picking,
that contrasts with Frisell’s atmospheric «Americana». Dahl is a largely more direct and less effects-driven player than Frisell which, combined
with Skarbø’s penchant for explicit rhythm, gives
tracks like «Giraffe» real forward motion, though
the guitarist does broaden his soundscape with a
pitch shifter, lending BMX some lower register
oomph.
Ølnes move from gentle lyricism on «The Beauty
of Bath» to greater extremes on «Bergen Open,»
which, like «Bergen Open & Close,» is culled
from studio sound checks remarkable, then, in
their feeling of structure and intent. Jørgensen’s
unfettered but measured abandon throughout the
set is one more reason why this Norwegian icon
deserves greater international acclaim, occasionally
putting his horn down for a darbuka (goblet drum),
or for the same plaintive singing that made his performance at Tampere Jazz Happening 2010 such a
highlight.
Paul Motian ‘s trio may be at the root of BMX, but
its greater energy, more defined rhythms - groove,
at times, even - and largely less ethereal nature
make «Bergen Open» another late 2010 release
that deserves not be overlooked.»
AllAboutJazz har også tatt
for seg Petter Wettre og
Audun Kleives «The Only
Way To Travel 2»
(HOUSEHOLD
RECORDS), som bare er ute på nettet og på en
original minnepinne. Om dette verket skriver
Mark Corroto følgende: «Saxophonist Petter Wettre cannot help but draw many references to the
great Sonny Rollins. It’s his sound - a big, warm
voice with muscular articulation. On the download-only «The Only Way To Travel 2», he teams
up with drummer Audun Kleive, to reprise «Volume One» (2000), made ten years ago.
With «Medley,» it’s only Wettre’s horn that’s
heard; a transport back to 1959 and the sounds of
someone practicing on New York City’s Williamsburg bridge. If there were such a thing as a digital
recorder back then, it might just have sounded like
Wettre’s «Medley.» The unhurried saxophonist
travels through a measured journey of «Mob Job»
and «The Blessing,» by Ornette Coleman; «Trinkle Tinkle» and «Pannonica,» by Thelonious
Monk; «Naima,» by John Coltrane; and Sammy
Fain and Bob Hilliard’s «Alice In Wonderland.»
Wettre’s keypads can be heard engaging, as well as
his breaths, as he seamlessly stitches together the
now-familiar melodies into a thoughtful rumination on the music of a half a century ago. Gone are
the controversies of the New Thing, and the eccentric Monk. It may have taken decades, but the
music is now comfort food to those who have survived the jazz revolution. In the hands of Wettre,
the notes of these songs act as a nourishing repast
of sound.»
Professor Stuart Nicholson har
også vært igjennom Trygve Seim
og Andreas Utnems «Purcor:
Songs for Saxophone and
Piano» (ECM). I Jazzwise skriver
han bl.a. «... and this collection of folk songs, theatre music, originals and spontaneous improvisations emerges from what Utnem calls «improvised
church music,» that dates back to the duo’s original
assosiation playing music for church services. Although Utnem does not have a jazz background,
being a church musician and composer of music
for theatre and TV, his sure sence of melodicism,
phrasing and touch see him ay one with Seim’s
breathy yet warm tone and beautifully sculpted
phrasing. This is music that flies beyond convenient pigeon-holes, yet its strong improvisational element and the sensuous way in which melodies are
shaped and re-shaped make this perhaps Seim’s
finest work for the ECM label».
ANMELDELSER
ERNESTINE ANDERSON
«Nightlife»
HIGHNOTE RECORDS HCD 7213
Tradisjoner er diskutable. Enten skal
de bli tatt vare på eller så skal de
brytes og uansett vil alltid noen være
uenige. Selv må jeg stå inne for et
uhellig forhold til tradisjonene, særlig innenfor musikk og især innenfor
jazz. Tradisjon er motpolen til innovasjon og i noen tilfeller det samme
som stagnasjon, skal vi sette det på
spissen.
For Ernestine Anderson handler det
ikke om innovasjon, og kanskje er
det ikke riktig å snakke om tradisjon
heller. Men hun bærer på en historisk ballast som går tilbake til, ja,
andre verdenskrig, og har altså nå
kommet med nok en utgivelse bestående av tre liveopptak, det siste lydfestet i en alder av 82 år. Fordi
amerikansk mainstreamjazz har fått
et illeluktende stempel her til lands,
hvor vi etter sigende utøver jazzen så
impresjonistisk at hissige meninger
om det motsatte forfattes på lederplass, var jeg programforpliktet til å
virke skeptisk til det glorete coveret
som viste en aldrende syngedame på
platen med undertittelen «Live at
Dizzy’s Club Coca-Cola». Tatt opp på
selveste Jazz at Lincoln Center – kan
det bli mer amerikansk? Tenke seg
til. Men hva skjer når det kritiske
blikket må se seg tilslørt av en sublimt overbevisende stemme?
Alt det jeg lekser opp her, er og blir
bare ord. Det Ernestine driver med
er kjerne. Hun ønsker verken å bevare eller å fornye, hun utøver kun
det hun kan best. Og det med en
kvintett som utgjør et saftig komp,
som pøser på med det de kan best,
nemlig å spille den jazzen mange av
oss europeere avskriver. Et nøkternt
grunnkomp med en klinisk stramhet
og tenorist Houston Persons altfor
hyppige standardlåtsitat i hvert
abonner på jazznytt
www.jazznytt.no
eneste kor – det er virkelig parodiske
tilstander å ta del i her. Men så
swinger det altså aldeles heftig.
Jeg erkjenner at den stumme skeptisismen har snudd til å bli en anerkjennende anmeldelse, i det minste i
denne omgang. For nei, dette ble
overhodet ikke for ille.
Ole Albrekt Nedrelid
Gard Nilssen i Cortex
i draget
AUDUN AUTOMAT
«Inside the Beehive»
Audun Ellingsen (b), Jørgen Mathiesen
(ts, ss), Erlend Slettevoll (rhodes),
Ole-Thomas Kolberg (dr)
PLING006
Hva kan man forvente å finne inne i
en bikube? Et svevende surr av individuelle stemmer eller kollektivt arbeid mot et felles mål? Skal man se
på Audun Ellingsen som den late
dronninga som blir oppvartet av sine
små droner som jobber for harde
livet? Assosiasjonene er mange og
stemmer i forbausende liten grad
med virkeligheten, men hvis man
hører på musikken til kvartetten
Audun Automat er det sterkt samarbeid med innslag av store individuelle friheter som kjennetegner det
lille kollektivet.
Bier har uansett en lei tendens til å
stikke, mens de fire bare stikker av
gårde, og det i et forrykende tempo.
Tenormann Jørgen Mathiesen kjenner vi fra Zanussi 5 og The Core, og
hans karakteriske Coltrane-wailing i
samspill med Erlend Slettevolls rytmisk intrikate og hardtsparkende
keyboardtraktering løfter plata adskillige hakk. Enkelte anmeldere
ville sikkert trukket trådene bakover
i historien til Miles Davis som gikk
elektrisk på 70-tallet med McLaughlin, Corea og Liebman. Jeg syns de
nyere «Elephant 9» eller «Møster»
ligger vel så mye oppe i dagen. Fellesnevnere: rocketrommer, fuzzrhodes, et sabla driv og masse trøkk.
Uansett, det er godt å høre på folk
som virkelig vet hva de driver med!
Svein Magnus Furu
CORTEX
«Resection»
Thomas Johansson (tp), Kristoffer Berre Alberts (s), Ola Høyer (b),
Gard Nilssen (dr)
BOLAGE BLGCD014
Av og til, rett nok
ikke så veldig ofte,
men av og til så ramler det inn CDer
man ikke har det
fnugg av peiling på før man setter
den i omdreining i spilleren. Enten
forblir plata nærmest ukjent. Man
spiller den, og så havner den i den
store bunken – eller man blir sittende med ørene på stilk og utbryter
ord og uttrykk som ikke passer seg
på trykk i et dannet tidsskrift.
Cortex’ debutplate er uten tvil en av
de sjeldne som havner blant de siste!
For dette er råtøft! Her raser man
av gårde i et landskap i skjæringspunktet mellom Atomic og The
Core pluss noen doser gammel Ornette Coleman. Unge musikere uten
vett på å «roe reka». Energi som
overgår en middels kraftstasjon, og
et spill som fascinerer noe voldsomt.
Alle komposisjonene er gjort av
trompeteren Thomas Johansson,
men det kan høres ut som om alle
fire har hatt mer enn en finger med
i utformingen.
HVEM ANMELDER PLATER I JAZZNYTT?
Flere av våre lesere har etterlyst en kort presentasjon av
hvem som skriver anmeldelser i Jazznytt. Dette ønsket
etterkommer vi selvsagt, og har til nå presentert Petter
Pettersson, Johan Hauknes og Svein Magnus Furu. I
dette nummeret er turen kommet tilxxxxxxxxxxxxxxxxxxx
x x x x x x x x x x x x x x x x x x x x x x x x
ARILD RØNSENxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx
Arild Rønsen har vært innenfor musikkjournalistikken i
mange år. Alltid med en sylskarp penn, selv om mange
mener at han ikke alltid treffer målet (eller skiva). Han er
født i 1955, og har drevet musikkavisen Puls nesten fra da
av. Av og til påberoper han seg å være musiker også (i alle
fall i følge Wikipedia), hvor han omtales som pianist (!).
I den senere tiden har han satt i gang en temmelig heftig
diskusjon om anmelderi i Jazznytt, etter sin «slakt» av
Sonny Rollins-konserten i Molde i fjor sommer.xxxxxxxx
Musikalsk må han regnes som en rocker, og når han an-
melder jazz sammenligner han det meste med The Beatles. Pink Flyd eller Rolling Stones. Ved siden av å skrive
for Jazznytt, skriver han også jevnlig i Klassekampen, på
www.puls.no og på sin egen hjemmeside, Han er også
tett inne i «baktroppene» i Vålerenga, hvor han bl.a. redigerer klubbens hjemmesider, og figurerer som ballhentertrener (!).xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx
Han var redaktør i rockemagasinet Puls i flere år, og er
nok muligens noe miljøskadet etter det. I tillegg er han
en flittig samfunnsdebatant, og hver gang NRK trenger
en til å live opp debattene med saftige innspill, ringer de
Rønsen, og han kan diskutere alt fra Petter Nordtug til
distriktspolitikk med Per Olav Lundteigen (!)xxxxxxxxxxx
I 1983 var han med på plateutgivelsen «Midt i byen»
(Kolibri), samt «The Rønsen Tapes» noen år etterpå.
Han står også ansvarlig for bøkene «Enga innside»
(2004) og «Gullenga innside» (2006).
Trompeteren Thomas Johansson
spiller i en slags «sprukken» stil,
ikke langt unna Magnus Broo og
Don Cherry. Kristoffer Berre Alberts har hele skalaen til Kjetil Møster inne i sitt illsinte horn. Ola
Høyer gjør så godt han kan med å
følge med i svingene og Gard Nilssen er lokfører med solid enevelde
bak trommene. Bare tidvis viser de
en viss «folkeskikk» og roer ned en
smule, men det varer aldri lenge.
Snart er de på ADHD-giret igjen.
Men også når de går stille i dørene
er det energisk og flott. Sjeldent
flott!
«Resection» er rett og slett en av de
største musikalske overraskelsene
jeg har fått servert siden førsteutgivelsen til Atomic. Alt er gnistrende
spilt og enormt bra! Cortex har med
sitt debutalbum for alvor etablert
seg i toppen av den norske og internasjonale jazzen!
Klubber og festivaler: Sett de unge
herrer i arbeid! Det er en ordre!
Jan Granlie
ANMELDELSER
MATHIAS EICK
«Skala»
Mathias Eick (tp, vib, g, b), Andreas Ulvo (p), Audun Erlien (b), Torstein Lofthus (dr), Gard Nilssen (dr),
Morten Qvenild (keys), Tore Brunborg (ts), Sidsel Walstad (harpe)
ECM 2187
Er det mulig å reise saklige innsånn sett nok et bevis på at modernitet ikke har
vendinger mot den stjerna som
noen verdens ting med nymotens lyd-duppeditter
for tida skinner aller heftigst på
å gjøre. (De fins her, men i svært beskjedent omden norske jazzhimmelen? Det
fang.)
måtte i så fall være dette: På
Det melodiske? Vakkert, vakkert. Tittelkuttet har
«Skala» skjer intet uventa. Men hva gjør vel det,
faktisk hit-potensiale på linje med Jan Garbareks
så lenge alt låter fenomenalt fint?
«Molde Canticle» og noen av Nils Petter MolMathias Eick og hans band spiller jazz sånn som
værs mest folkekjære komposisjoner.
Pink Floyd spiller pop/rock. Låtene er som regel
Som trompeter framstår Mathias Eick som det
bygd over relativt enkle akkordrekker, et strikt
klassiske trompetspillets mann i jazzen. Han ville
oppbygd harmonisk mønster solisten så får leke
nok ikke spilt Haydns trompetkonsert med
seg temmelig fritt oppå – nøyaktig som David
samme teknikk, men han spiller like klart og reint
Gilmour gjør i Pink Floyd. Lange linjer. Og –
og åpent som Tine Thing Helseth. Tore BrunNB! – her er ikke mye kvarttone-tematikk! Her
borgs solistvirksomhet er tidvis atskillig mer utaspilles knapt én tone som ikke naturlig «hører
gerende.
hjemme» i det harmoniske grunnlaget. Den
I løpet av ei knapp uke har jeg rukket å høre
åpenbart Esbjörn Svensson-inspirerte pianisten
«Skala» minst 20 ganger. Og så mye kan jeg si:
Andreas Ulvo forsterker dette inntrykket.
Jeg kommer aldri til å bli lei dette albumet.
Likevel låter det dødsens moderne! «Skala» er
Arild Rønsen
ACKER BILK AND HIS
PARAMOUNT JAZZ BAND
GJENUT«Vintage Acker Bilk,
GIVELSER
1958-1959»
LAKE LACD 281(2 CD)
Under min pubertet var Radio Luxembourg, «The Station Of The
Stars», uten sammenligning den
mest populære musikkradioen i Europa. Den kunne vi få inn på langbølgen (208m) eller mellombølgen.
Stasjonen sendte populærmusikk
døgnet rundt. Der kunne man lytte
til alle de artistene man ikke hadde
råd til å kjøpe plater av. I løpet av
1958 begynte den tradisjonelle jazzen for alvor å slå gjennom som alternativ til rock & roll og annen
popmusikk. Dette ble spesielt et fenomen i UK. Musikkstilen ble forkortet til trad., et begrep som etter
hvert ble et skjellsord blant de som
sverget til mer moderne jazzstilarter.
Jeg hadde lenge før de sene femtiårene blitt bitt av jazzbasillen, først
og fremst av jazzen fra New Orleans, Chicago og New York i perioden 1923 til utbruddet av bopen på
midten av førtitallet, og tilhørte da
en gruppe som likte den etter hvert
utskjelte trad’en best.
I 1959 dukket Mr. Acker Bilk’s Paramount Jazz Band plutselig opp på
Radio Lux. De sendte en halv time
med bandet hver tirsdag klokken
21:30. Jeg lyttet på den tiden kun på
BBC, for de sendte flere jazzprogrammer i løpet av uken, og fra
USA via Munchen kunne vi få inn
amerikansk jazz hver dag.
Det var en skolekamerat som hadde
en Huldra 4 (en meget avansert
radio) og han hadde oppfattet at jazz
ble sendt fra Lux. Jeg tente på alle
pluggene, og vi rigget oss til med en
Tandberg båndopptaker (som også
var i huset til min gode venn), og
[58] jazznytt
tok opp hvert eneste program med
Bilk. Disse opptakene, med støy og
fading inn og ut har jeg digitalisert,
og jazzfolk med litt hår som har hørt
dem har fått bakover sveis.
Jeg var strålende fornøyd da jeg fikk
i oppdrag av redaktøren å skrive
noen ord om dette albumet. Han
kunne absolutt ikke truffet bedre!
Acker Bilk er, uansett beskyldninger
om kommersialisering av seg selv og
sin musikk, et av de største klarinettalentene verden har hørt, og det var
de første årene som profesjonell orkesterleder som var hans desidert
beste i jazzsammenheng. Han hadde
på den tiden en usedvanlig potent
stil og samtidig vakker tone, først på
femtitallet sikkert mest inspirert av
George Lewis, men senere kan man
høre inspirasjonen fra Edmond
Hall. Skal jeg velge ut et par spor
som illustrerer hans eminente spill
på en god måte, må det bli de to
siste på CD 2. «Sweet and Hot» er
absolutt en betegnelse på Ackers
meget personlige stil. Senere, ut
mot syttitallet forandret han stilen,
ble mer teknisk og mistet litt av
«potensen», kanskje mye grunnet
sin popularitet som «sweet-klarinettist», og omlegging til en mainstream preget jazzmusikk.
Resten av orkesteret var på slutten
av femtitallet og i begynnelsen av
sekstiårene blant de aller beste
innenfor revivaljazzen. Hvert orkestermedlem kunne sine horn, ja. Her
er det ikke noe amatørtrad.
CD 1 består av opptak på et lite platemerke som ble kalt 77, kort og
greit, oppkalt etter 77 Charing
Cross Road i London City. Der lå
plate- og boksjappa til Doug. Dobell. Den var på slutten av 60 tallet,
da jeg først fikk reist til England, en
åpenbaring for min jazzinfiserte sjel.
Musikken på CD 1 er preget av inspirasjonen fra New Orleans, og vi
kan tydelig høre at Acker er på vei
til noe stort.
På CD 2 springer både han og orkesteret ut i full blomst. Foruten å
være en fantastisk klarinettist var
han også en god vokalist, kanskje litt
inspirert av Jack Teagarden. Legenden Denis Preston produserte Ackers Band både for Pye og senere
EMI, og heldig vis ble han de første
årene produsert som jazzmusiker.
Jeg kunne skrevet mangt og meget
om fenomenet Acker Bilk og «The
Trad Boom» i Storbritannia, men da
må jeg nok ha langt mer spalteplass.
Det er vel unødvendig å poengtere
at jeg vil anbefale dette albumet. Til
dere som liker profesjonell og topp
tradisjonell jazz og ikke har hørt Ackers band fra denne perioden, styrt
ned til en jazzbutikk i Grensen, Oslo
og kjøp. Til de som har samlet på de
gamle vinylutgavene, er det bare å si
at det er mye her dere ikke har hørt,
som er vel verdt å spandere et par
hundrelapper på.
Trygve Hernæs
JERRY BERGONZI
«Convergence»
SAVANT SCD 2110
Tidlig på 1970-tallet fikk den
lovende, unge amerikanske jazzsaksofonisten Jerry Bergonzi plass i
rekkene til de store jazzorkestrene.
Dave Brubeck Qvartet var først ute
og inviterte den unge og lovende
saksofonisten inn i varmen. Han ble
i denne tiden mye brukt som
kvartettens gjesteartist. Det endte
med en permanent plass i orkesteret
og et samarbeid som gav ungdommen muligheter for å få en fremtidig
plass på jazzhimmelen. Michael
Brecker ble en gang spurt om han
øvde daglig. «Så lenge Jerry
Bergonzi er aktiv musiker, kan ingen
tenorsaksofonist hvile på sine laurbær», hadde Brecker svart tørt. Jerrry Bergonzi er muligens også den
jazzmusikeren som har satt flest spor
etter seg. Følgende plateselskap har
hatt Jerry Bergonzi i sine rekker:
Blue Note, Concord, Atlantic, Label
Bleu, Columbia, Musidisc, Ram og
Freelance recording for å nevne
noen. Jerry Begonzis samarbeid med
Dave Brubeck tok slutt i 1981. Det
ble til sammen 9 album med denne
kvartetten. «Convergence» består
av ni komposisjoner signert av ham
selv. Den første opp tempo låten
har en god start som gir lytteren
sterke assosiasjoner til tidligere store
amerikanske saksofonister. «Lend
Me a Dream» har et ok driv. «I´ve
got a Crush On You» som er en
gammel Gershwin-sviske, blir litt
tam og monoton i selskap med det
resterende egenproduserte materiale
som har gode solopartier. Kvartetten på dette albumet kan til tider
virke litt uinspirert, men heldigvis er
det partier med nytelse og boblende
individuelle solopartier.
Lasse Haugen
DAVID BINNEY
«Graylen Epicenter»
MYTHOLOGY MR0008
Alt- og sopransaksofonisten David
Binney har vi hørt i en rekke forskjellige sammenhenger de senere
årene. Han må regnes som en av de
mest kreative og interessante musikerne på New York-scenen per i
dag, noe den nye innspillingen
«Graylen Epicenter» beviser.
Med seg i studio har han fått et
stjernelag av relativt unge musikere
innenfor den delen av New Yorkscenen som det er noen vits i å høre
ANMELDELSER
EPLE TRIO
«In The Clearing. In The Cavern»
Andreas Ulvo (keys), Sigurd Hole (b), Jonas Howden Sjøvaag (dr, elec)
NORCD1099
Eple trio har vore på vitjing ei
vekes tid hjå Sjur Miljateig og
Peder Kjellsby djupt inne i dei
svenske skogane. Dette har det
blitt dobbel-CD av. At det er blitt
dobbel-CD kan ein undrast over, for den samla
speletida er ikkje meir enn 65 min. No er dette
underordna berre dei kom ut av skogen med bra
musikk, og det har dei, karane i Eple trio.
Mytane om norsk og nordisk musikk er skapt for
fleire tiår sidan og lever i beste velgåande, om enn
ikkje så uimotsagt som før. Metaforar henta frå
naturen er det som oftast blir brukt når norsk jazz
skal omtalast i plate- og konsertmeldingar.
Med «In The Clearing. In The Cavern» har ein
å gjera med ein trio som vedkjenner seg mytane
og metaforikken. «Influenced more than ever by
Scandinavia - our nature, our cold, our summers
and our wildlife - this is in many ways programme music and a tonal description of part of
the northern hemisphere». Trommeslagar Jonas
Howden Sjøvaag er klar i sin tale på omslaget.
Trioen skal ha honnør både for klare mål og
openheit rundt det.
Dei to CDane inneheld tilsaman ni komposisjonar. fire er signert Ulvo, tre har Howden Sjøvaag på samvitet, og to er kreditert kollektivet.
Etter det eg har fått opplyst er musikken fordelt
på to CDar for å samla ‘dei tonale landskapsmaleria’ på ein CD og dei meir straighte låtane på den
andre. Ein sympatisk tanke, og det fungerer etter
intensjonen.
Musikalsk hentar Epletrio like gjerne inspirasjon
frå den klassiske banehalvdelen som frå jazzen.
på, med vokalisten Gretchen Parlato, trompetisten Ambrose Akinmusire, tenorsaksofonisten Chris
Potter, gitaristen Wayne Krantz, pianisten Craig Taborn, bassisten Eivind Opsvik og trommeslagerne og
perkusjonistene Brian Blade, Dan
Weiss, Kenny Wollesen og Rogerio
Boccato. All musikken er gjort av
Binney, og beviser at dette er en
herre med oversikt og gode ideer.
Musikken er enkel å fatte, samtidig
som den er kompleks. Det skjer mye
i hver låt, og det virker som om Binney har hatt veldig mye han ville ha
formidlet på denne plata.
Det kunne raskt blitt kaotisk og kjedelig, men jeg synes han varierer
mye fra parti til parti, slik at det hele
blir en fryd for øret. Binney er selv
den mest benyttede solisten. Med en
tone som ikke ligger så veldig langt
unna Phil Woods i hans glansdager,
racer han av gårde med utsøkte kor,
og sammen med pianisten Taborn
blir dette innimellom en svært heftig
og svingende affære.
Dette er jazz for en litt større besetning slik jazz for en litt større besetning skal spilles. Det er fine
arrangementer, strålende enkeltprestasjoner og godt lagspill. Innimellom litt 70-tall i stemningen, og ikke
Lydbiletet til Epletrio er i hovudsak akustisk, og i
den grad dei nyttar elektronikk så er det gjort diskret for å tilføra klangfargar. Stort sett går det
føre seg i sakte tempo, men ved nokre høve byggjer dei opp komposisjonane på godt, minimalistisk vis mot eit kontrollert klimaks. Dei tek seg
tid i oppbygginga. Det ligg som ein føresetnad i
den estetiske logikken, men i den elles så vakre
«The Greatest Joy on Earth» synest eg det går
litt på tomgang. Ein sit att med ei kjensla av at
det ikkje er noko som står på spel.
Likevel tykkjer eg Epletrio er på sitt beste i dei
så veldig langt unna det Robert
Wyatt, Soft Machine og en del
andre frilynte engelskmenn holdt på
med en periode. Men det er adskillig
mer jazz/jazz, det er oppdatert, både
lydmessig, og ikke minst teknisk og
det svinger som ei kule, noe det norske bidraget, Eivind Opsvik absolutt
er delaktig i.
Ei flott plate, som vil bli en god følgesvenn de neste månedene og
årene. Kanskje snakker vi til og med
om en liten klassiker.
Jan Granlie
KETIL BJØRNSTAD/
SVANTE HENRYSON
«Night Song»
Ketil Bjørnstad (p), Svante Henryson (c)
ECM 2108
Her fins åpenbart elementer av improvisasjon. Men dette er veldig
skreven musikk. For å si det litt tabloid: Samtidsmusikk, med populært
potensial.
Den fantastisk flinke, ekvilibristiske
pianisten Ketil Bjørnstad, avstår
denne gang fra å vise hvor flink han
er. Det han foretar seg ved flygelet i
denne sammenheng, ville mange
elever ved Barrat Due ha kunnet utføre etter et par døgns intens øving.
sakte ballade-prega låtane når Ulvos delikate akkordrekkjer får luft og rom, og Howden Sjøvaag
fargelegg fint med perkusjon og Hole nyttar bass
og boge på like utsøkt vis. Faktisk er det som tiltalar meg mest CDen med programmusikk «In
The Cavern». Den er ei Zareptas krukke av stemningar. Ulvos «Kölviken» er eit godt døme på ein
hypnotisk musikalsk invitasjon, men eigentleg er
denne CDen noko ein bør lytta på frå første til
siste tone. Vonar det ikkje blir lenge til Epletrio
pakkar ryggsekken og dreg til skogs.
Lars Mossefinn
Hensikten er altså en helt annen.
I par med cellisten Svante Henryson, er det de vâre stemninger som
står i fokus.
Svante Henryson? Han har bakgrunn fra opptredener med pop- og
heavy metalmusikere som Elvis Costello og Yngwie Malmsteen! En
mangslungen karriere, som også
omfatter samarbeid med Jon Balke,
Oslo Filharmoniske Orkester og
Anne Sofie von Otter.
Men i «Night Song», der musikerne
deler på komponistoppgaven, ligger
alt helt nede. Stille flyter Don.
Alt er nydelig utført. Som å våkne
opp til at kjæresten stryker deg over
brystet, med et varmt smil om munnen. Har du kjent den følelsen?
Arild Rønsen
VAL BONETTI
«Wait»
BARABAN RECORDS
Val Bonetti begynte å spille klassisk
gitar som 11-åring, og etter runder
med folk, blues og funk endte han
opp med jazz. Den italienske gitarmester Franco Cerri var hans lærer
under jazzutdanningen i Milano. I
2008 vant han flere konkurranser,
blant annet for beste arrangement på
en gitarfestival. «Wait» er hans
debut på plate, og arrangementsvinnerlåta, Jaco Pastorius’ «Three
Views of a Secret» er med. Resten er
hans egne komposisjoner. Bonetti
skrider ikke forsiktig til verket som
platedebutant. Ikke et eneste instrument kan han gjemme gitarspillet
sitt bak. Her er nemlig kun Val Bonetti og en akustisk gitar. De åtte låtene viser spennet i Bonettis
musikalitet, og han trekker utvilsomt
veksler på sin bakgrunn både fra
klassisk, funk og blues. Heldigvis
blir ikke plata noen show-off av hans
åpenbare tekniske kvaliteter. Bonettis fokus virker å være på det rent
musikalske, der han til tider viser at
stillheten mellom tonene er vel så
viktig som gitartonene selv. På
andre låter kan det derimot ta helt
av med funky rytmikk og heftig spill
med både høyre- og venstrehånd på
gitaren. «Wait» blir nemlig aldri
ensformig og kjedelig. Til det er
både låtvalg og ikke minst Bonettis
traktering av gitaren for variert. Er
du glad i Antiono Forcione, vil du
like Val Bonetti også.
Roy Ervin Solstad
abonnér på
www.jazznytt.no
jazznytt [59]
ANMELDELSER
FLATEN / KORNSTAD / CHRISTENSEN
«Mitt hjerte alltid vanker»
Håkon Kornstad (s, flutonette), Ingebrigt Håker Flaten
(b), Jon Christensen (dr)
COMPUNCTIO COMPCD005
For et par, tre år siden kom duoen
Kornstad/Flaten med sin litt hemmelige innspilling «Til Elise», en
samling låter Ingebrigt hadde
plukket opp fra sin bestemor på
Oppdal.
Nå er de endelig tilbake, denne gangen utvidet til
trio med mester«klasker» Jon Christensen som
tredjemann. Og hvilken plate det er blitt!
For den som var tilstede under opptaket, i Kulturkirken Jacob under Oslo Jazzfestival den 13.
august 2009, vil nok dette være ei plate man må
ha som et minne for livet. For oss andre er det
bare å sette seg rolig tilbake å nyte en himmelsk
musikalsk opplevelse.
Det hele starter med Christensens utrolige trommeintro før de to «ungsauene» kommer inn og vi
får servert Keith Jarretts vakre «Death and the
flower» på sølvfat. Derfra og ut er platen satt
sammen av religiøse folketoner som fremføres
maiestetisk, sårt og usigelig vakkert.
Når det hele rundes av med tittellåta, er vi totalt
satt ut av den storslåtte musikken.
I 2003 kom den finske saksofonisten Juhani AalBRUFORD LEVIN
UPPER EXTREMITIES
«B.L.U.E. Nights»
GONZO MEDIA GROUP HST021CD
«Bill Bruford & Tony Levin with
David Torn & Chris Botti»
GONZO MEDIA GROUP HST022CD
Den engelske trommeslageren Bill
Bruford er en veteran på 61 år som
har gjort det meste – i alle fall er det
grunn til å tro at han mener det sjøl.
Den 1. januar 2009 gjorde han nemlig som en del fotballspillere gjør
(noen faktisk for seint) – han la opp;
han slutta enkelt og greit å spille
trommer og musikk offentlig!
Bruford begynte allerede på slutten
av 60-tallet å spille profesjonelt og
han var en svært viktig del av den
engelske art rock-bevegelsen og
spilte ei sentral rolle i banebrytende
band som King Crimson, Yes og
Genesis. Etter hvert etablerte han
egne band som Bruford og Earthworks og King Crimson hadde også
ei gjenforening på begynnelsen av
80-tallet.
På 90-tallet satte Bruford sammen
et stjernelag sammen med bassisten
Tony Levin der trompeteren Chris
Botti og gitaristen David Torn utgjorde resten av den kreative kvartetten. Her får vi høre bandet i to
forskjellige utgaver – både i studio
og live – med stor sett det samme
materialet.
Vi har med fire meget langt framskredne musikanter å gjøre som alle
befinner seg i grenselandet mellom
et avansert rockeuttrykk og moderne improvisert musikk. Studioinnspillinga befinner seg på en
[60] jazznytt
Foto: Per Ljungkvist
tonen ut med sitt album «Mother Tongue»
(TUM Records). Her gjør han bl.a. den gamle
släger «Nature Boy» i verdens vakreste og såreste
versjon. På «Mitt hjerte alltid vanker» er alle låtene slik. Kornstads saksofon ligger i samme såre
leie som Aaltonens, men kompet er helt annerledes. Håker Flaten har ører så store som en middels boligblokk og Christensen … Han er bare en
himmelsk trommeslager. En musiker man aldri
vet hvor beveger seg. Fra pludring med stikkene i
enkelt-CD, mens livealbumet strekker seg over en dobbelt-CD. Musikken låter, som alltid med slike
hender, hjerter og hjerner involvert,
ganske så annerledes ut i liveformatet – låtene blir ofte kun brukt som
utskytingsramper for videre utforskning.
Har jeg skjønt det rett – dette er
nemlig ikke så lett å finne ut av – så
er musikken unnfanga mot slutten
av 90-tallet og har muligens vært utgitt tidligere. Det har uansett gått
meg, og sikkert mange med meg,
hus forbi og det som er hyggelig å
melde er at musikken er tidløs og så
avgjort holder mål også i 2011.
Tor Hammerø
CRUMP / LEHMAN
«Kaleidoscope & Collage»
INTAKT CD 184
De to New Yorkbaserte musikerne
Stephan Crump og Steve Lehman
nøyer seg ikke med å ta den enkle
løsningen som ligger oppe i dagen:
improvisere litt fritt sammen, og så
gi det rett ut på plate. På «Kaleidoscope & Collage» er improvisasjonene tatt opp, organisert, tatt opp på
nytt, klippet fra hverandre og mikset
i en nøye uttenkt rekkefølge. De to
gir med andre ord den evinnelige
mølla improvisasjon / komposisjon
en helt ny omdreining med sin lille
plate. For de enkelte bestanddelene
her er fritt improvisert frem, men
altså satt inn i nye sammenhenger i
ettertid.
Dette fører til et ganske springende
uttrykk, som det ene øyeblikket er
neddempet og kjølig avventende, for
ene øyeblikket til dundrende angrep i neste, og
som hele veien passer perfekt som kommentator
og bidragsyter til hva de andre to holder på med.
Dette er ikke noe annet enn et komplett, maiestetisk, vakkert og utrolig sårt album fra tre av
våre absolutte topper innenfor den rytmiske musikken. Man kan rett og slett risikere å bli religiøs
av mindre. Strålende!
Jan Granlie
i neste øyeblikk å eksplodere i et fargerikt groove eller ekspresjonistisk
altissimohyling. Denne formen for
kompo/impro faller nok en del improvisasjonspurister tungt for brystet, men de enkelte elementene er
her så smakfullt utført og intelligent
satt sammen at jeg bare må ta av
meg hatten. Alle med hjerte for frijazz og impro: sjekk ut denne!
Svein Magnus Furu
DELLBECK
«Sparring»
GATEWAY PELLECD002
«Dellbeck» er tydeligvis de «bedre
halvdeler» av etternavnene til de to
tenorister Pelle Fridell og Jan Harbeck. Det hadde dog passet bedre
om de brukte de første halvdelene,
og i omvendt rekkefølge: «Harfri»,
for her spiller det som om de har fri
- dvs. ganske upretensiøst, hjemme i
«Pelles Room», i skikkelig cooljazztradisjon. Ikke mindre enn 72 minutters musikk, når man nå «likevel
er i gang», liksom. Den svenskfødte
veteran, Fridell, med lang karriere i
Danmark, har med seg tre jyder av
beste ætt: den oppstigende, mainstream-suksess Jan Harbeck, den
fryktløse free-jazzer Adam Pultz
Melbye, hvis energiske, stødige basspill var med til å spille Jesper Zeuthens trioplate frem til kåringen som
siste års beste danske jazzplate i Jazz
Special; og endelig den purunge
Thomas Fryland-lillebror, Andreas,
som med finpusset teknikk og høy
lyttekapasitet spiller knitrende og
stimulerende trommer.
Tolv stykker bakt fra egne ovner,
mer eller mindre etter Tristano-Konitz-Marsh oppskriftene, er det blitt
til. Faktisk generelt best i nettopp
disse standard-harmonibaserte stykkene, der de tette harmoniskift utfordrer til skarp oppmerksomhet i
spillet. De fleste temaer spilles unisont, hvilket kan bli litt ensformig,
men ellers improviseres det raskt i
vei med hovedvekt på tenorspillet.
Fridell spiller med kraftfylt tone og
helning mot bopfrasering, med
trekk fra så forskjellige navn som Al
Cohn og Sonny Stitt. Harbeck spiller en lysere, soft tone à la Stan
Getz, men fraserer løsere, pludrende som en Paul Gonsalves.
Dessverre synes det tidvis som om
Fridell taper konsentrasjonen
og/eller skifter posisjoner i sine egne
føringer, så opplevelsen blir manglende sammenheng. Harbeck er
uforutsigbar på en mer fruktbar
måte. Han vrir sine toner i et vev
over et større spenn av instrumentregistret og utforsker (for det
meste) mulighetene i musikkens
grunnlag, med en sunn tillit til sin
intuisjon. Ynglingene Fryland og
Melbye er uunnværlige og fullt pålitelige bærebjelker for rytme og harmonier, og de spiller overalt med
avpasset energi og åpenhet.
Ujevnheten i konsentrasjon og inspirasjon kan utelukkende lastes tenoristene. Slappest blir det i to
modale stykker, «Foregn» og
«Cykel» av Fridell, som også er den
som er mest diffus, når skalaspillet
skal utfolde seg. I cool-bop-idiomet
trives de bedre, og Harbechs komponerte melodilinjer rommer ofte
ANMELDELSER
HILDE MARIE KJERSEM
«Let’s Let Go»
Hilde Marie Kjersem (v,harp, p, arr), Peder Kjellsby (synth, g, p, el.dr), Jørgen Munkeby (synths, bkl, ts, fl), Magne Vestrum (b), Jarle Bernhoft (elb, g, mand), Hedvig
Mollestad Thomassen (g), Even Hermansen (g), Sjur Miljeteig (tp), Erland Dalen (dr, perk), Christer Knutsen (p)
BRØDR. RECORDINGS
Sunnmøringen Hilde Marie
Kjersem har de senere årene markert seg som en av våre mest populære sangere – selv om hun
ikke har toppet salgslistene hverken innenfor jazz, pop, rock eller andre sjangere.
Hun gjorde seg først bemerket med sin Tub Quartet på begynnelsen av 2000-tallet, før hun
gjorde sin solodebut med «A Killer For That
Arche» (Rune Grammofon, 2008). I tillegg
gjorde hun duoplata «Twelve O’Clock Tales»
(Curling legs) med Jon Eberson i 2005, og hun
medvirker på Ebersons «Comfort Cell» (Shipwreckord), i 2010.
På sin andre soloplate fjerner hun seg et godt
stykke fra det man kan kalle «røddig jazz». Fra
første tone er det sangeren Nathalie Merchant
som rinner meg først i hu som et slags sammenligningsgrunnlag og da særlig hennes plate «Ophelia» fra 1998. Derfor er det litt overraskende å
ikke finne Merchant på Kjersems ipod-liste som
medfølger platas presseskriv.
Med seg på «Let’s Let Go» har hun et knippe av
våre beste musikere som til daglig oppholder seg
litt på utsiden av jazzen. Her er de mer med på å
spennende intervallspring. Begge er
på sitt beste i eksempelvis Harbechs
hurtige «Chair and Key», og hans
«messenger-march»-aktige «Zimmer-Rooms» åpner for solide groovy soli fra alle fire.
Tross et middels helhetsinntrykk er
det altså tidvis gode punches å motta
i sparrings-leken mellom harfridellbeck’erne.
Bjarne Søltoft
DONKEY MONKEY
«Hanakana»
UMLAUT RECORDS umfrcd01
Fransk-japanske Donkey Monkey,
bestående av Eve Risser på piano og
Yuko Oshima på slagverk, spilte sist
februar bl.a. under European Jazz
Nights på Nasjonal jazzscene i Oslo
( i tillegg til Bergen og Voss). Ikke
mange hadde møtt opp, dessverre
inkludert undertegnede, og etter
platen «Hanakana» å dømme, var
det absolutt flere som burde tatt
turen ut i kulda for å oppleve denne
energiske duoen utfolde seg i improvisatoriske ordelag.
Etter første runde i spilleren noterte
jeg meg følgende stikkord for platen: livlig, ærlig, transparent, sjarmerende. Livlig fordi de tripper på
stolen og ikke får lekt nok med hver
eneste tone og rytme, og påtvinger
flere smil hos lytteren. Carla
Bley/Nick Masons «Can’t get my
motor to start» og Oshimas humpende «Wonky monkey boogie»
viser begge hvilken voldsom intensitet som nærer musikken. Ærligheten er der fordi det sitter to
musikere her og ikke bruker mer
forsterke Kjersems uttrykk, enn å bringe til torgs
egne, sterke musikalske uttrykk.
Kjersem synger med en nydelig stemme. Rund og
fin i kantene og ofte litt drømmende i uttrykket.
Tekstene hennes er nære og personlige, og hele
innpakningen er delikat og «moderne», noe produsenten Peder Kjellsby skal ha mye av æren for.
Kommersielt bør denne plata selge i bøtter og
spann. Den er akkurat så tidsriktig som det platekjøpende publikum er ute etter. Ikke noe for fjortisene som laster ned musikken gratis fra nettet
eller fra Spotify, men det publikummet som liker
å ha coveret i hendene og putte på CDen når de
skal kose seg med et godt glass rødt på fredagskveldene. I skrivende stund vet jeg ikke om hun
får drahjelp fra «Skavlan» i prime time, men om
hun gjør det, så garanterer jeg at dette vil selge
bra.
Og det er vel fortjent. Plata er vakker, neddempet, og temmelig annerledes enn mye av det som
spys ut på platemarkedet i dag. Det låter amerikansk, men heldigvis den delen av den amerikanske musikken vi kan høre og høre på uten å gå lei.
En strålende andrerunde!
Jan Granlie
enn noen få sekunder på å overbevise meg om at akkurat dette er nøyaktig hva de vil. Det høres på
attacket i tonen, det leses mellom
linjene i den uttalte musikken. At de
teller kun et piano og et trommesett
får meg til å kalle det hele transparent, også på tross av innslag av
vokal og elektronikk. Risser likestiller alle tangenter hun har innenfor
en favns rekkevidde og er et lite orkester i seg selv, mens Oshimas
trommer driver fremover, rocker og
romsterer like mye om hverandre.
De tuller veldig mye på en ganske
seriøs måte, derfor sjarmerer de
også denne anmelderen. Og selv om
det fort kan bli for mye av de gode
av slikt, holder Donkey Monkey
kvaliteten oppe når de bak den tullete masken viser et imponerende
improvisasjonshåndverk. Et godt
preparert piano, en god og rett koselig hyllest til Ligeti, og ikke minst
en god idé til vokal/sampler-bruk i
tittelsporet, er bare noe av det som
gjør dette til en rik lytterunde.
Ole Albrekt Nedrelid
KEVIN EUBANKS
«Zen Food»
MACK AVENUE 1054
Kevin Eubanks (f 1957), gitarist og
komponist, var leder for husbandet
til Jay Leno i dennes TV-show i
nesten 18 år fram til 2010 og sånn
sett kanskje kjent for noen av Jazznytts lesere. Han har et fast band
bestående av krem-musikere fra Los
Angeles, og er nå ute med en CD
med velpolert musikk. Alt materialet
er komponert av Eubanks.
Det meste er gitarbasert, og kunne
fort blitt lydmessig ensformig hadde
det ikke vært for at Bill Pierce bidrar
med saftig tenorspill på noen av låtene. «Adoration» er en stillferdig
duett mellom Eubanks på akustisk
gitar og Gary Elkins, tangenter, og
kanskje det stykke som lettest fester
seg i lytterens hode. Andre som deltar er Rene Camacho (b) og Marvin
Smith (dr). Dyktige musikere som
framfører musikk som er fin å høre
på, men som fort kan oppleves som
litt glatt ved aktiv lytting.
Harald Opheim
EXESS LUGGAGE
«Hand Luggage Only»
Vigleik Storaas (p), Steinar Nickelsen
(org), Håkon Mjåset Johansen (dr)
PARALLELL PA010-2
Det som vel går for orgeltrio nå til
dags er vel orgel, gitar og trommer,
hvor organisten står for bassinga ved
hjelp av apostlenes hester. Bytt ut
gitaren med piano, og du får enda
noen logistiske utfordringer når du
skal på turné.
Trioen Storaas/Nickelsen/Johansen
ga for et par år siden ut plata «Excess Luggage» til strålende respons.
Nå er de tilbake med et nytt knippe
groovende låter, de fleste komponert av organisten. De trenger tydeligvis å spille seg fri fra frustrasjonen
over sine uhåndterlige instrumenter,
for det er en enorm innsats som legges for dagen fra første sekund. Jeg
føler formelig svetten spruter ut
gjennom høyttalerne.
Hvordan låter så denne litt utradisjonelle besetningen? Faktisk ikke så
massivt som man skulle tro. De grepene de har måttet gjøre for at ikke
pianoet og orgelet skal gå helt oppi
synet på hverandre, fungerer svært
bra. Minimalistisk akkompagnering
og stor dynamisk variasjon er stikkord. De to er så lydhøre både som
solister og akkompagnatører at de
løser det på en framifrå måte.
Vigleik Storaas har lenge vært en
høyt skattet komponist og arrangør i
jazzriket Norge, og hans to komposisjoner på «Hand Luggage Only»
er på sedvanlig vis ganske tradisjonelle, men med noen usedvanlige og
finurlige vrier, et kjent Storaas’sk
trademark. Nickelsens låter passer
trioen som hånd i hanske, og er
både vakre, krokete og drivende. Ettersom flyseskapenes overvektpolicy
blir strengere og strengere, tør jeg
foreslå leiebil? Jeg tror nemlig ikke
trioen etter dette kan basere seg på
et synkende antall spillejobber!
Svein Magnus Furu
PIERRE FAVRE ENSEMBLE
«Le Voyage»
INTAKT 186
Den ikke lenger så unge, sveitsiske
perkusjonist Pierre Favre har i sin
lange, omskiftelige karriere vært og
er en betydelig kraft på den sentraleuropeiske jazzfront. Diverse duoprosjekter og egne mindre
ensembler tegner en beskjeden innspilningsrekke, men dertil kan dog
føyes hans medvirkning i utallige
innspilninger med andre som f.eks.
Paul Motian, Evan Parker, Dino Saluzzi, John Surman, Michel Portal
og Michel Godard.
jazznytt [61]
ANMELDELSER
I takt med sitt tiltagende kompositoriske virke har Favre de senere år
fått anledning til å arbeide med
mellomstore ensembler, slik som på
denne CD.
En saksofonkvartett, Arte Quartet,
utgjør et slags kor i ensemblet, med
differensierte stemmer og tidvis delt
opp i kontrapunktiske seksjoner.
Favre komponerer med avsett fra
spontane hendelser i musikkutøvelsen og former derfra nye gestalter, som munner ut i nyanserte,
fargerike arrangementer. Tre instrumentelle solister beveger seg ut og
inn av ensemblet med melodiføringer og relativt få soloinnslag, som
imidlertid alle er velplasserte og velformede. Mest fremme er gitaristen
Philipp Schaufelberger med sitt
gnistrende, klangbeherskede spill.
Men også Samuel Blasers karakterfulle basunspill stikker dypt, både
tonalt og mentalt. Dessverre blir
klarinettisten Claudio Puntin sluppet løs kun en enkelt gang, hvilken
til gjengjeld blir en forrykende vilter
tour de force i bassklarinettens øverste register. Også Favre selv plasserer seg ut og inn av ensemblet i et
spill, som forekommer mer avslappet, avklaret og åpent enn noensinne: luftig, distinkt og sterkt
fortellende.
Dette i samklang med numrenes stimulerende variabilitet gjør CDen til
en av Favres beste. Like fra første
spors tette saksofonarrangement bak
gitar-featuren og videre til den
sveitsiske traditional, «Vreneli ab
em Guggisberg», som med avsett i
growls, overtoner og dissonanser
gradvis krystalliserer seg som en
smukk, melankolsk kjærlighetssang,
og til den afro-karavaniske
«Akimbo» med sugende bass-ostinato, og til … nei, det går jo ikke an
å nevne det hele …
For «Le Voyage» er i det hele tatt
en reise i sjenerøsitet med et mangfold av stemninger og klangrikdom med et reisehold av en ypperlig teknisk saksofongruppe, et livfullt pulserende rytmisk kontingent samt tre
instrumentale jokere, som til rette
tid og sted bringer de siste brikker
på plass. – Og reisebilletten er billigere og langt bedre enn hva NSB
kan tilby.
Bjarne Søltoft
FEAR OF FACES
«The Mismeasure of Man»
Daniel Rorke (s, electronics), Rune
Nergaard (b), Tomas Järmyr (dr)
SATU MUSIKK SATU-0901
Dette må være et av de mest «hemmelige» banda jeg har vært borti på
en stund. Men her er noen fakta:
Daniel Rorke har gått på jazzlinja i
Trondheim, men ble født i Australia.
Rune Nergaard liker seg ofte best i
[62] jazznytt
et musikalsk landskap midt mellom
rock, jazz og heavy metal. Mye av
det samme kan sies om Tomas Järmyr (black metal), selv om han også
finner utfordringer i noe så stille og
fredelig som piano/trommer-samarbeid.
Fellesnevner: Eksperimentell musikk.
I Fear of Faces befinner de seg i frijazzens sfære. Med på lasset har de
alle de begrensningene dette uttrykket gir – på plate, hjemme i stua.
Det samme gjelder for øvrig for den
tunge metallen Järmyr tidvis steller
med. Jeg understreker at dette selvfølgelig er betraktninger som summer oppe i mitt hode og i mine ører.
Men det må da være flere som har
det sånn? At musikk fri for enhver
melodisk åre, der den frie improvisasjonen hersker fra start til mål – at
denne typen musikk er å foretrekke i
konsertform?
I løpet av disse 11 låtene innrømmer
jeg å få fot bare en gang, av alle steder i en komposisjon kalt «Bakfylleangst». Ellers – når Järmyr
eksempelvis leker med bjeller, til akkompagnement av Rorke som skrur
på «electronics»?
Tre begava musikere, som sikkert
føler topp kommunikasjon seg imellom. For den jevne lytter, som meg,
blir det dessverre aldri annet enn
lyden av tre ego-trip’ere.
Arild Rønsen
LARS FIIL QUARTET
«Reconsideration»
FIIL FREE lfk14012011
Jeg var så heldig å oppleve de fire
unge danskene i Lars Fiil Quartet da
vi møttes til dyst i fjorårets «Young
Nordic Jazz Comets» i Helsinki.
Bassist Jens Mikkel Madsen stakk
sågar av med prisen som beste solist,
og jeg bet meg merke i hele bandets
helstøpte fremtoning og sikre
sound.
Nå er de ute med sin debutplate, et
album spekket med gode komposisjoner i Fiils penn og smakfulle soli.
Kategorien «danske kvinnelige saksofonister» har fått et nytt skudd på
stammen i Lis Kruse, som med sin
kjølige tone viser seg som en altsaksofonens Stan Getz i sine balladetolkninger. Sjefen sjøl sitter bak
pianokrakken og presenterer sine
mange gode ideer på løpende bånd.
Kompet med Madsen og trommeslager Andreas Skamby svinger stødig og samspilt av gårde og skaper et
solid fundament for solistene å
bygge videre på.
Platen begynner i det meditative
hjørnet, tittelsporet er en åpen og
melodiøs liten sak som kunne vært
skreve til Paul Motian Trio. «The
Opener» setter tempoet en del hakk
opp, og likeledes intensiteten. Men
nok? Jeg føler meg ikke helt trygg
på at det teknisk utfordrende blir utført med det overskudd og gnistregn
som man kan ønske seg. Det samme
gjør seg gjeldende i heltonekomposisjonen som følger. Det er når de
tar den helt ned at det virkelig glitrer, som i nydelige «Let Go».
En lovende debut, men ikke uten
forbedringspotensiale.
Svein Magnus Furu
GABRIEL FLIFLET
«Åresong»
Gabriel Fliflet (acc, p, v), Per Jørgensen (tp, v), Stein Urheim (g, v), Kristoffer Chelsom Vogt (b), Benedicte
Maurseth (vio,v)
NORDCD 1102
Gabriel Fliflet er en entusiast med
masse energiforsyning helt i egen
klasse. En frodigere kunstner finnes
ikke her på berget, en slags vestlandets Tom Waits. Kunstneren Fliflet
eksperimenter mer enn de fleste og
bruker det meste han finner i sin
nærhet. Hans styrke er det kreative i
øyeblikket, når han får boltre seg i
fri dressur uten for mye instruksjon.
Da bobler det nesten over for den
fargerike kunstneren. Albumet
«Åresong» slår ut i alle retninger.
Sangtekstene er skrevet av vår tids
største poet Jon Fosse. Tekstene er
limet i Fliflet-prosjektet. Albumets
åpningssang «Vindsong» er en hyllest til vinden og det frodige vestlandet. Den som kommer inn fra havet
med ømme stryk på kinn. Vinden
som kjefter, bråker og ler. De visepregede tekstene blir ømt ivaretatt
ikke minst av den snart 60 år gamle
Per Jørgensen. Hans særpregede
trompet og svært personlige vokale
uttrykk, er albumets jazz alibi. «Vil
Bort Song» og «Lyssong» er så
sterke vokale bidrag av Per Jørgensen at voksne mannfolk kan begynne
å grine. Stein Urheims gilmourskegitarklang på «I meg-song» er akkurat passelig for den vokale Gabriel
Fliflet. Det skal ikke glemmes at Benedicte Maurseth fra Hardanger følger opp med vakkert tonefølge på
fela si. Tekstene på «Åresong» skrev
Jon Fosse til Festspillene i Bergen
våren 2010 og Gabriel Fliflet fikk i
oppdrag å tonesette. Urpremieren
av bestillingsverket ble også en spesiell og uforglemmelig opplevelse.
Den fantasifulle Gabriel Fliflet
hadde bl.a. plassert 1200 spilledåser
i Grieghallen, en under hvert sete.
Dette kan også nytes på avslutningsnummeret. Det er skrevet mye om
Gabriel Fliflet og hans kollega, perkusjonisten Ole Hamre. Og jeg savner den energiske Ole på dette
albumet. Uansett «Åresong» er seriøs energiforsyning av ypperste
klasse.
Lasse Haugen
PAOLO FRESU / A FILETTA
CORSICAN VOICES / DANIELE DI
BONAVENTURA
«Mistico Mediterraneo»
ECM 2203
Trompeteren Paolo Fresu er straks
klar for jobber i Norge med JohnPål Inderberg, Svein Folkvord og
Stein Inge Brækhus i Subtrio. Jeg
forventer at det de fire fremfører på
bl.a. Vossa Jazz er litt annerledes
enn det vi får servert fra den glade
sardiner og hans gode venner på
«Mistico Mediterraneo».
Paolo Fresu er en allsidig herremann. At han i ene øyeblikket er i
studio med et sardinsk mannskor og
en bandoneon-spiller, og i neste øyeblikk boltrer seg med Subtrio, sier
litt om hans mangslungenhet.
På «Mistico Mediterraneo» møter
vi trompeteren sammen med sju
fantastiske sangere i «koret» A filetta Corsican Voices, pluss den sardinske bandeonisten Daniele di
Bonaventura i et knippe middelalderske ballader med all den patos
slike sanger skal ha.
I slike samarbeider har det lett for å
bli en trompeter med komp, og da
kan man bruke både kor og trekkspell for å gjøre det hele litt eksotisk. Men så er ikke tilfelle her. Her
møter vi de ni aktørene helt på
samme nivå. Vi møter noen fantastiske sangere, en utrolig dyktig bandeonist og en trompeter som ikke
sløser med tonene, men ligger der
han skal hele veien. Det er et godt
stykke fra det vi kan kalle jazz, men
det spiller ingen rolle.
Dette er rett og slett en samling
utrolig vakker musikk, fremført av et
knippe ytterst seriøse og dyktige utøvere. Nydelig!
Jan Granlie
PER FRYDENLUND MED FRENDER
«Tristeza og Happy Hour»
Per J. Frydenlund (vo, g, ss), Carsten
Boe (g), Axel Viale (g), Audun Ellingsen
(b), Ola Kvernberg (vio)
HOT CLUB RECORDS HCRCD 218
Per Frydenlund tør være viden kjent
som sentralt medlem av ustoppelige
Hot Club de Norvège gjennom
godt og vel 30 år. Ved siden av det
meget suksessrike stringswingbandet
har Frydenlund hatt en rekke andre
jern i ilden, også og med «Tristeza
og Happy Hour» gir han oss sin tredje solo-utgivelse.
De som har hatt gleden av å møte
Frydenlund vet at det bor en melankolsk humorist i han – samtalen har
ikke vart lenge før det avsløres. Selveste Øystein Sunde øyna det for
noen år siden og det var også han
som ga ut Frydenlunds første soloskive – «Ut av skapet». I 1998 fulgte
«Alene dans» – med tekster og musikk av Frydenlund – og nå 13 år
seinere kommer altså visittkort
ANMELDELSER
OLGA KONKOVA
«My Voice»
Olga Konkova (p, lydeffektar (6)), Wenche Losnegård (v), Per Hillestad (perk, dr (1, 2, 4, 5,6)), Paolo Vinaccia (perk (9)), Knut Hem (lydeffektar (2))
LOSEN RECORDS, LOS 102-2
Ein av dei CDane som har snurra
hyppigast på spelaren i det siste
er Olga Konkovas «My Voice».
Olga Konkova har skrive sju av
dei ni låtane på plata, og fått hjelp
av Wenche Losnegård og Hans Mathiesen som
har levert eit bidrag kvar. Tekstane er skrivne av
den ukrainsk-russiske forfattaren Anna Akhmatova (1889 - 1966). Fire av hennar tekstar er
nytta. Konkova bidreg med tre. Elles er Emily
Dickinson og Karin Bang Brynildsen representerte med kvar sin tekst.
Eg er sikkert ikkje aleine om å ha eit bilete av
Konkova som ein virtuos, hardtsvingande jazzpianist, og det høyrer definitivt med, men med «My
Voice» gjev ho oss ei ny side. Inspirert av vokal og
piano-komposisjonane til Schubert og Mahler,
seier ho i omslagsteksten, men dei musikalske impulsane kjem frå eit vidare nedslagsfelt - jazz,
blues og country.
Instrumenteringa er sparsam. Det er den store
roen, dei sakte tempi og dei frekvente pausane i
musikken som pregar plata utan at intenisteten
blir fråverande. Det er ei gjennomgåande nerve i
Konkovas pianospel som er utgjevingas store velsigning. Konkova legg akkordane med sikker
formsans og lar dei stå fram vel vitande om at
dette er det einaste rette. Sjølv om grunnstemninga på plata er der heile vegen, er det eit langt
sprang mellom det svingande blues-koret ho vartar opp med på «I’ll Be Leaving» og det klassisk,
romantiske pianokompet på «Snowflakes». Førstnemnde må elles stå som eit lysande døme på
kunsten å ymta.
Wenche Losnegård er «My Voice» i denne
nummer tre.
Musikalsk hører Frydenlund fortsatt
hjemme i strøkene rundt Hot Club
med stringswing, swing og mainstream som fundament. Tekstene
hans er både underfundige og tildels
morsomme, men noe forteller meg
likevel at Per Frydenlund neppe
kommer til å bli tildelt Nobelprisen
i litteratur…
Noen stor sanger er heller ikke Per
Frydenlund, men han er i besittelse
av en stor porsjon melankolsk sjarm.
Gitaristene Carsten Boe og Axel
Viale, som har vært Frydenlund- og
Hot Club-tilhengere i årevis, og
bassist Audun Ellingsen, som treffes
i mye mer moderne toneganger med
sitt eget band Auduns Automat om
dagen, passer Frydenlund, som også
spiller sopransaksofon i tillegg til å
spille gitar og synge, utmerket. Mesterfiolinist Ola Kvernberg gjester
også med pondus på ei låt.
Tor Hammerø
CHRISTIAN HOWES
M/ ROBBEN FORD
«Out of the Blue»
RESONANCE RCD-1016
Med Robben Ford i bildet, vil nok
de fleste tenke i retning Yellowjackets eller Miles Davis. Det blir helt
samanhengen, og valet av stemme er lukkeleg.
Stemma til Losnegård er prega av ein nøktern
melankoli. Det estetiske idealet som ligg til grunn
for Losnegårds vokaluttrykk er for såvidt godt representert i norsk jazz og populærmusikk. Slik
sett serverer ikkje Losnegård noko oppsiktsvekkjande originalt, men det er noko trygt og avklara
i den vevre stemma.
Ein kunne ynskja fleire nyansar i fraseringa i til
dømes «As Before» for å matcha pianospelet til
Konkova. Perfekt fungerer Losnegård i «I’ll Be
Leaving». Konkova har her også skrive teksten.
«I’ll be leaving this town/ today/ I’ll be leaving
this town/ I’ll never come back/ I’ll be leaving
this town/ for good/ i’ll drive to the ocean/ I love
feil. Soundmessig er dette faktisk
mye mindre moderne. De viktigste
kompinstrumentene her er hammondorgel og piano – og da snakker
vi jo om tidløse instrumenter. Legg
til at Robben Ford spiller tilbakelent
og «stille» – ikke mye fuzz-pedaler å
snakke om – ja, så blir resultatet et
album som heller mer til det akustiske enn det elektriske lydbildet.
Den felespillende bandlederen veit
jeg ikke mye om, men det går klart
fram av musikken at han har røtter
både i klassisk musikk, jazz og blues
– med hovedvekt på jazzen. Derfor
bærer komponistene navn som
Chick Corea, Horace Silver, Carla
Bley, og Ornette Coleman, men
også Fats Domino, ved siden av at
Howes har skrevet et par låter sjøl.
Gjennomgående er dette et hardtswingende boporkester. De er kjempeflinke, og skeier aldri ut i noen
som helst ekstremvariant, reint
bortsett fra at de altså er – nettopp,
kjempeflinke. De kunne når som
helst begeistra et fullsatt konserthus
i Oslo, eller en voksen forsamling i
Bjørnsonhuset. Men de hadde ikke
passa så godt inn på Blå.
Og bandlederens spillestil? Nærmere Stéphane Grappelli enn Michael Urbaniak og Jerry Goodman.
water and wind». Konkova ser ikkje på seg sjølv
som poet. Tekstane skal skal berre nøra opp om
steminga i komposisjonen. Med denne teksten og
komposisjonen har Konkova laga noko som må
vera den perfekte signaturmelodien til ein amerikansk roadmovie.
Høgdepunkta er mange. Det er kjappare å nemna
dei som ikkje er det. «This record is my first attempt to write music for voice and piano»,
innleier Konkova omslagsteksten med. Med «As
Before» leverer Konkova det perfekte. Spenninga
og tvetydigheita i Akhmatovas tekst blir suverent
teken vare på. «My Voice» fortener mange,
dedikerte lyttarar.
Lars Mossefinn
Men ikke misforstå; dette låter på
ingen måte «gammeldags». Dette til
tross for at deler av repertoaret blir
vel pent og pyntelig i mine ører.
Arild Rønsen
JENNY HVAL
«viscera»
Jenny Hval (v, g, org, zither), Håvard Volden (g, barg, psaltery),
Kyrre Laastad (dr, synth, drmaskhine, org)
RUNE GRAMMOFON RCD2108
Jenny Hval, eller Rockettothesky
som hun tidligere har kalt seg, er et
godt bevis på at skillet mellom nyere
jazz fremført av stort sett unge, tenkende damer, og «knirkepop» ikke
er stor. Dette er musikk som mange
kaller anorektisk og «pinglete», men
uansett hva man kaller det, er det et
faktum at denne typen musikk er
med på å trekke en rekke unge mennesker inn i den merkelige, spennende og kreative jazzen – uten at
de selv (i mange tilfeller) er klar
over det.
Og slik har vel jazz alltid vært. En
type musikk som stjeler og låner fra
andre musikksjangere uten skrupler,
og hvor man kommer opp med noe
nytt og spennende etter at musikken
har vært gjennom «jazzkverna». Så
hvorfor ikke gjøre det andre veien
også? At andre musikksjangere låner
elementer fra jazzen?
Jenny Hval er ei sangerinne som
med «viscera» beveger seg inn i det
område som enhver jazzklubb bør
kunne putte inn i programmet uten
å skjemmes. Det er gjennomgående
vakkert. Hennes stemme kan i
mange tilfeller mistenkes å ha fått et
dryss av irsk folkemusikk over seg,
men dette endrer seg ettersom
Hvals stemme beveger seg som en
slange gjennom det sparsomt arrangerte musikklandskapet.
Hun skriver flotte låter, arrangementene er åpne og storslåtte på
samme måte som Helge Steens nydelige produksjon.
Hval har historier å fortelle på «viscera» (som betyr noe sånt som indre
organer), en tittel som passer perfekt på denne musikken – og ikke
minst tekstene. Sjelden har man vel
fått servert mer ærlige og kroppslige
tekster innenfor den jazzrelaterte
musikken. Ikke sånn å forstå at Hval
gransker nyrer og galleblære osv. på
plata og at plata kan brukes i utdannelsen av helsepersonell, men jeg
føler det fungerer mer som at dette
er musikk som kroppen reagerer på,
på en svært positiv måte.
jazznytt [63]
ANMELDELSER
Plata er sparsomt orkestrert, kun
ved hjelp av Volden og Laastads
enkle, men effektive bidrag, sammen
med Hvals zitter, gitar og stemme.
Jenny Hval ønskes med dette hjertelig velkommen inn i «det gode selskap» i samme avdeling som
Susanna Wallumrød og hennes like.
Vi trenger døråpnere som henne i
vår nærhet.
Jan Granlie
IRO HAARLA QUINTET
«Vespers»
Iro Haarla (p, harp), Mathias Eick (tp),
Trygve Seim (ts, ss), Ulf Krokfors (b),
Jon Christensen (dr)
ECM 2172
Mange spør seg om «the nordic
sound» virkelig eksisterer? Eller om
det kanskje bare er noe Manfred Eicher har funnet på i markedsføringsøyemed? Lån et halvt øre til Iro
Haarla Quintet, og svaret gir seg
sjøl: Yes, indeed! It exists!
Iro Haarla skriver all musikken,
hvilket i seg sjøl sier sitt om ei dame
som ikke går av veien for å gi seg i
kast med utfordringer andre ville
gitt det meste for å slippe. Jeg
mener; mangeårig samarbeidspartner (m/Edvard Vesala) Uffe Krokfors, samt oppleste og vedtatte
mestere som Mathias Eick, Trygve
Seim og Jon Christensen – vel, du
bør helst ikke være nervevrak idet
du presenterer nye låter for denne
gjengen.
Bandet hennes griper da også Haarlas materiale begjærlig, med begge
hender. Det innebærer ikke at de
lager «mye» lyd. Det er mye viktigere at de lager helt riktig lyd! Helt
og holdent akustisk, som Jon Christensens trommesett. (Jeg trur det
går en måned eller to før vi får se
ham på scenen med pedaler, strømførende kabler og «electronics» i
venstrehånda!)
Haarla skriver nydelige melodilinjer
for Seim og Eick, og det er egentlig
bare å lene seg godt tilbake – og
nyte. Dette er bare så velorganisert.
Så lekkert tilberedt. Så til fingerspissene moderne jazz.
Og nordisk? Det er faktisk en liten
krise at de ikke fikk lov til å åpne
ski-VM – med Ero Mäntyranta, Harald Grønningen, Juha Mieto og
Oddvar Brå i lange klyv i bakgrunnen.
Fantastisk!
Arild Rønsen
IN TRANSIT
«Shifting Moods»
KONNEX KCD5260
Den sveitsisk/amerikanske kvartetten «In Transit» er ute med sitt
andre album. De fire godt voksne
improvisatørene har på «Shifting
Moods» lydfestet syv spontane komposisjoner live fra en jazzkjeller i
Zürich. Deres frilynte komprovisasjoner avslører en dyp rotfesting i
jazzens tonespråk, men også slektskap til brødrene Donald og Albert
Ayler og Cecil Taylor. Særlig Taylors store band med Jimmy Lyons på
altsaksofon stikker seg frem som en
inspirator.
Flere av improvisasjonene er som
tidligere antydet til forveksling like
rene komposisjoner, all den tid en
klar felles retning og utvikling er så
sterkt til stede hos kvartetten. Særlig
første nummer utmerker seg med en
klar kompositorisk idé som sprer seg
mellom musikerne som ild i tørt
gress. De fire gnikker, stryker, klunker, skviker og hamrer seg gjennom
en snau time med kantete, rufsete,
men tidvis også harmonisk fundert
samspill, med mange strålende øyeblikk og få dødpunkter.
Sveits strikes again. Sentraleuropeisk fjelljazz er ikke som annen
fjelljazz!
Svein Magnus Furu
JAZZBANDITT
«Jazzbanditt»
Stian Vågen Nilsen (g), Knut Bendik
Manger Breistein (g), Egil Stemkens
(b), Gaute Skrove (v)
HOT CLUB HCRCD2036
På årets Djangofestival stiftet jeg for
første gang kjennskap til disse bandittene, som ble møtt med kraftfulle
ovasjoner på Soria Moria. Når jeg
nå sitter her med deres debutplate i
hendene er det en overraskende variert sak, til stringswing å være.
Denne sjangeren er jo kjent for å
være rimelig konservativ, for å si det
mildt, all den tid uttrykket ikke har
endret seg nevneverdig på 50 år. Da
er det forfriskende med et band som
tør å utfordre på det harmoniske og
instrumenteringsmessige planet.
Platen åpner med fire rimelig tradisjonelle komposisjoner, med «Mord
i Smuget» som et tidlig høydepunkt.
Melodien setter seg øyeblikkelig på
hjernen, og blir der lenge. Vi tilgir
stavefeilen i Coltranes «Giant
Steps» som har blitt til «Gigant
Steps», og jeg er også tilbøyelig til å
glemme utførelsen, for i det vi er
kommet til spor åtte møtes vi av et
markert stilskifte. Lars Franks saksofon og Even Skatruds trombone
sammen med Cecilia Wilders bratsj,
instrumentert i tette intervaller,
komponert i 15/16 takt. Tøft!
Videre titter Lester Young frem i
Lars Franks skikkelse, i Monks «In
walked Bud», Skatrud får kjørt høyrearmen i en eksplosiv «Cherokee»,
mens vi ønskes mykt god natt i avsluttende «Ssshhh».
De fire unge bandittene med sine
gjester utfordrer på en forbilledlig
måte den tradisjonelle sigøynerjazzen, all den tid de viser at de mestrer
tradisjonen og ikke bare hakker uvitende løs på den. De utmerkede soliene, særlig fra fiolinist Skrove,
underbygger Jazzbandittene som en
solid tilvekst til Norges allerede
gode stringswingfauna.
Svein Magnus Furu
GORAN KAJFES
«X/Y»
HEAD 013
Den svenske trompeteren Goran
Kajfes har omtrent samme stilling i
den svenske jazzen som Jan Garba-
JAZZBØKER
ERIK MOSEHOLM
«Da Den Moderne Dansemusikk Kom Til Danmark»
ERIK MOSEHOLM FORLAG
ISBN 978-87-993793-0-9 (Danmark 2010)
Forfatteren (og bassisten)
sier at dette ikke er en bok
om jazz, men om «moderne
dansemusiks kulturhistorie». Dette er et interessant
tema i seg selv, men det er
naturligvis klare forbindelser til jazzen, og kjenner
man til dansk årgangsjazz,
vil man finne masse relevant
stoff her med referanser til
størrelser som Erik Tuxen,
Leo Mathisen, Valdemar Eiberg, Svend Asmussen og mange andre. Og for dem som interesserer
seg for dans og jazzens forhold til denne, er
boken et absolutt «must».
Det er gjort et solid forskningsarbeid, som dessuten er meget lesverdig med mange anekdoter,
plakater og fotografier fra førkrigstiden. Det er
ikke til å unngå å bemerke at danskene var like rasistiske som nordmenn når det gjaldt møte med
den afro-amerikanske kultur. Groteske uttalelser
var helt normalt, selv når det gjaldt et besøk av
det fine jazzorkestret «Sam Wooding’s Chocolate
Kiddies» i 1925, lederen ble karakterisert som
[64] jazznytt
«orangutang». Og jeg kan ikke dy meg for å sitere «Kvindeklub»: «Unge piger, der ofrer deres
nerver og skønhed på jazz-foxtrot, vil ældes tidlig
og give djævelen mulighed for at leve på stor
fod».
Det burde være mange målgrupper til denne
spennende boken som er skrevet på et godt og
lettlest dansk. Dessuten følger det med to CDer
med musikkeksempler!
Jan Evensmo
LEIF BO PETERSEN & THEO REHAK
«The Music And Life Of Theodore «Fats»
Navarro»
THE SCARECROW PRESS, INC.
ISBN 978-0-8108-6721-5 (paper) 978-0-81086722-2 (ebook) (USA 2009)
Fats Navarro var, sammen
med Dizzy Gillespie, grunnleggeren av moderne trompetjazz. Han var ikke fylt 27
år da han døde i 1950, brutt
ned av sykdom og rusmisbruk. Likevel hadde han en
meget betydelig innflytelse,
først på sin samtid, og senere på størrelser som Clifford Brown, Lee Morgan og
mange andre. Hans historie er interessant, spennende og tragisk i seg selv, og også som et eksem-
pel på jazzens utvikling fra swing til bebop på førtitallet.
Det er derfor gledelig at dette er blitt en fantastisk jazzbok, en av de aller beste jeg noen gang
har lest! Det er gjort et utrolig grundig forskningsarbeid rundt Navarros liv og karriere; vi følger ham nærmest fra dag til dag, fra han ble født i
Key West, Florida, gjennom oppvekst, «grunnskolen» i storband som Andy Kirk og Billy Eckstine, til han slår ut i full blomst ca. 1946, og
deretter de vanskelige tider som leder til en altfor
tidlig død.
Men dette biografiske aspektet er ikke alt! Boken
har nemlig integrert en musikalsk del og analyse i
selve teksten. Ikke bare går forfatterne gjennom
hver enkelt plateinnspilling Navarro deltok i,
med kyndige kommentarer, men de presenterer
også et utall av illustrerende noteeksempler. De
av oss som er godt kjent med hans musikk fra tidligere, kan ha stor glede og nytte av å sette på
hans plater, lese forfatternes analyser og følge
med på notene etter fattig evne. Og yngre trumpetstudenter kan jo forsøke å spille etter disse notene …
Oslo Jazz Circle inviterte på grunnlag av boken
Leif Bo Petersen, tidligere skolelærer og selv
trompeter, til å holde et foredrag om Fats Navarro, en inspirerende kveld i fjor høst. La deg
selv inspirere til å kjøpe denne vidunderlige
boken! Jan Evensmo
ANMELDELSER
rek, Arild Andersen og Jon Christensen har her hjemme. Han kommer opprinnelig fra Tyresö, og er
barn av kroatiske foreldre. Hans far,
Davor Kajfes var pianist, og var stadig på turné i Europa.
Goran Kajfes har jobbet med en
rekke svenske musikere opp
gjennom årene. Han har beriket
både konserter og plater med bl.a.
Stina Nordenstam, Fläskkvartetten,
Nenah Cherry, Håkan Hellström,
Janet Jackson (!), Freddie Wadling,
Monica Zetterlund, Eldkvarn,
Eagle-Eye Cherry og Bo Kaspers
Orkester. Hans solodebut kom med
platen «Home» i 2001, og oppfølgeren «Headspin» vant svensk Grammis i 2005. Tid daglig spiller han
med gruppen Oddjob, Nacka
Forum og skabandet Jobalites.
På «X/Y» ville han lage en plate som
ikke bare var bra musikalsk, han savnet de gode, gamle platecoverne, og
ville lage en kunstbok ut av utgivelsen. To plater med et knippe
kunstverk i mellom.
På «X» samarbeider han med et
knippe av de ledende improvisatørene i den svenske jazzen. I The
Subtropic Orchestra møter vi bl.a.
Jonas Kullhammar (s), Per «Ruskträsk» Johansson (s), Johan Berthling (b), Johan Holmegard (dr) og
en rekke andre i tillegg til han selv
på trompet, synthbass og perkusjon.
Umiddelbart forbinder jeg denne
musikken med en litt light-versjon
av Miles Davis sine første elektriske
band, samtiidig som ånden av Don
Cherry svever over det hele (andresporet er også komponert av Cherry).
Musikerne gjør en utmerket jobb.
Det låter litt «gammeldags», men
det er en varme og glød i musikken
som merkes godt.
«Y» er et stykke mer svevende musikk gjort av Kajfes i samarbeid med
komponisten David Österberg, hvor
en rekke keyboardsvarianter pluss
piano, trompet, skarptromme og
cymbal tas i bruk. En meditativ og
vakker innspilling som svever av
gårde uten å bli noe i nærheten av
«new age» eller andre musikalske
uvesener.
I mellom disse platene finner vi et
knippe kunstverk av svenske kunstnere, som gir musikken enda mer
mening.
«X»platen er nok den mest interessante, vurdert gjennom mine ører,
og burde kunne fremføres i levende
live en gang. «Y» er mer meditativ
og neddempet, og kunne passet i en
eller annen kirke på en eller annen
festival i nærheten.
To flotte plater innpakket i vakker
kunst. En komplett kunstopplevelse,
kan vi nesten kalle det.
Jan Granlie
MAJID KHALIQ
«The Basilisk»
WWW.MAJIDKHALIQ.COM
Noe forteller meg at jeg ikke er den
eneste som hører om den amerikanske fiolinisten Majid Khaliq for første gang i forbindelse med hans
debutCD «The Basilisk». Som så
mange andre har han tatt situasjonen
i platebransjen til etterretning og
har gitt ut plata på eget selskap eller
nærmere bestemt sitt eget nettsted.
Den 33 år gamle Khaliq, født og
oppvokst i New York-området, har
tatt til seg av det meste han har opplevd og når det geografiske utgangpunktet er «The Big Apple» så sier
det mye og mangt. Opprinnelig har
han klassisk bakgrunn, men jazzen
tok han heldigvis før det var for seint
og på «The Basilisk» opplever vi alt
fra det klassiske fundamentet til hip
hop-impulser.
Fem av de åtte låtene har Khaliq
skrevet sjøl og når resten er henta
fra McCoy Tyner, Cole Porter og
avsluttes med «Polka Dots and Moonbeams», så mer enn antyder det
hvor hovedvekta ligger. Med en av
New Yorks aller mest lovende trommeslagere, og sønn av den strålende
jazzfiolinisten John Blake, Jr., Johnathan Blake, pianistene Eric
«ELEW» Lewis og Jeb Patton som
deler på, trompeteren Charles Porter og bassisten Ivan Taylor (pluss en
gitarist som spiller på ett spor, men
som ikke er oppgitt), så gir Khaliq
oss uansett en ganske trad debut som
ikke er egna til å sperre opp ørene
slik som når vi møter for eksempel
Ola Kvernberg.
Majid Khaliq er utvilsomt en dyktig
instrumentalist, men han greier likevel ikke å utfordre meg i voldsom
grad foreløpig. «The Basilisk» er en
helt grei presentasjon av et talent og
Khaliq har utvilsomt det i seg som
trengs for å ta nye steg.
Tor Hammerø
JONATHAN KREISBERG
«Shadowless»
NEW FOR NOW MUSIC NFN 0002
Fra tid til annen dukker de opp fra
det store – ikke akkurat intet – og gir
bortskjemte og blaserte anmeldere
bakoversveis. Gitaristen Jonathan
Kreisberg hører med til den kategorien.
38 år gamle Kreisberg er født og
oppvokst i New York, men flytta
som tiåring til Miami. Musikk på
høyt nivå hadde han med seg allerede fra ei solid platesamling i heimen. Gjennom seks tidligere CDer
og mye turnering både med egne og
andres band har han fortalt de som
har kommet over hans musikk hvilke
kvaliteter han er i besittelse av. Her
hjemme fikk en del oppleve han i
fjor i organisten Dr. Lonnie Smith
sin trio.
Jeg var altså ikke blant dem som
skjønte min besøkelsestid da Kreisberg gjesta kongeriket, men møtet
på «Shadowless» med hans egen
musikk har definitivt gitt meg en ny
gitarfavoritt. Kanskje var det like
greit at møtet blei utsatt for jeg har
en mistanke om at det er som bandleder vi får et solid innblikk i hvem
Jonathan Kreisberg egentlig er.
Bortsett fra ei låt basert på en gresk
folkemelodi og Billie Holiday-klassikeren «Nice Work If You Can Get
It» i en usedvanlig original versjon,
har Kreisberg skrevet all musikken
sjøl. Han er i besittelse av en personlig stemme, men at han har lytta
aldri så lite til folk som Pat Metheny
og John Scofield tror jeg ikke det
kan være noen tvil om.
Et moderne hipt uttrykk der det
skjer mye i løpet av hver eneste låt
ligger i bånn – plutselig vrir Kreisberg & Co det hele over i rockeverden, for så på et helt naturlig vis
legge veien tilbake til jazzen. Tempomessig er det hyppige variasjoner
og Kreisberg benytter også en slags
synthsound ikke så ulikt Metheny fra
tid til annen.
Med seg har Kreisberg et særdeles
bra lag med trommeslager Mark
Ferber, pianisten Henry Hey, bassisten Matt Penman fra SFJAZZ Collective og saksofonisten Will Vinson
som vi har truffet på sammen med
vår egen New York-gitarist Lage
Lund. Uten unntak er dette spennende og meget dyktige musikanter
og de passer strålende sammen.
Jonathan Kreisberg har siden 1997
bodd i New York igjen og tilhører
noen av de aller mest spennende
miljøene i «The Big Apple». Med
«Shadowless» har han i løpet av kort
tid etablert seg på min personlige gitartopp – sammen med noen andre!
Tor Hammerø
FRANK KVINGE
«Sologuitar - Arctic Skyway»
Frank Kvinge (g)
LOSEN RECORDS LOS 103-2
Frank Kvinge er en norsk gitarist uteksaminert i klassisk og jazz. Etter
oppveksten i Sandnes studerte han
ved Guitar Institute of Technology i
L.A. USA . I tiden 1989-2001 var
han aktivt med i et levende musikermiljø i Chicago, tidvis med eget
band. Han flyttet tilbake til hjemlandet i 2002. Albumet «Grieg, solo
guitar» (Ponca, 2007) var hans forrige utgivelse. På sitt seneste utspill,
«Artic Skyway» har han valgt å ta en
pause fra klassiske verker. Den pliktoppfyllende småbarnsfaren hiver seg
rundt og får en avtale på plass, som
inkluderer et par opptakstimer i studioet til Jan Erik Kongshaug i Rainbow Studio. Til sin store fortvilelse
glemmer den godeste Frank sin seks
strengers nylongitar hjemme. Tid
koster penger det vet vi jo alle. Opptakene med seks strengers stålgitar
blir unnagjort i en fei i studio. Frank
Kvinge vet at dette kan være skjebnesvangert, for få artister lar seg musikalsk friste til å eksperimentere
med en produksjon på rekordtid.
Det gis heller ikke mye tid til å
«overdubbe» - en teknikk brukt av
musikkstudioer for å legge til ekstra
lyd på tidligere innspilt musikk. Den
standhaftige Frank Kvinge holder likevel fast på sine planer. Komponistens 15 utvalgte har tidvis svært gode
gitarprestasjoner. Det mest sårbare
med denne utgivelsen er konseptet.
Helhetsinntrykket på dette albumet
blir noe ensidig. Kanskje det var litt
synd at nylongitaren ble glemt igjen
hjemme. Den siste låten «Arctic
Skyway» er allikevel en fin avslutning på Frank Kvinge´s «Solo guitar».
Lasse Haugen
LAKE / WEBER / ULRICH
«For a Little Dancin’»
INTAKT 172
Sveitsisk baserte Intakt Records står
fremdeles som den beste garant for
kvalitetsmusikk, innen de friere former for jazz. Konstellasjoner
mellom koryfeer fra den historiske
amerikanske jazz-avantgarde fra sekstitallet og den sentraleuropeiske
free-jazzens etterkommere synes å
være et musikalsk sett fruktbart konsept.
Denne gangen er det altsaksofonisten Oliver Lake, som har innledet et
samarbeid med to yngre dedikerte
og rutinerte sveitsere, trommeslager
og initiativtaker Dieter Ulrich og
bassist Christian Weber. Det må
innrømmes at Lake en tid har stått
litt i glemmeboken hos undertegnede, og vel også litt i skyggen av
samtidige stilister og instrumentkolleger som Ornette Coleman, Arthur
Blythe og Anthony Braxton. Men
Lake huskes vel i det minste for sitt
medlemskap i fremdeles aktive
«World Saxophone Quartet» og for
sin egen reggae-fusjons-gruppe
«Jump Up» på 80-tallet. Og med
sine nå 66 år (på innspilningstidspunktet i 2009) fremstår han som en
integrert og avklaret kunstner. Han
spiller med full instrumentell kapasitet i behold, med et snertende,
klart klingende toneideal i forlengelse av Charlie Parker, Eric Dolphy
og Jakie McLean, og han disponerer
sitt spill med sikkert, strukturelt
overblikk. Med direkte sikte på trioens forråd av muligheter og fortrinn har han formet ni av de ti
stramme tematisk/melodisk-baserte
forløp av insiterende variasjon. En
innfallsvinkel som viser mange likhetstrekk med danske Jesper Zeuthens trio. Tross den helt faste og
akustiske instrumentkonstellasjon er
jazznytt [65]
ANMELDELSER
spennvidden i musikken stor og kan
illustreres med de stilistiske motpoler i spor 3 og 4, der først «Rollin’
Vamp» er et groovy forløp med en
ostinat bassfigur og en klar metrikk
bak Lakes besindige altsaksofon,
hvoretter «Art 101» primært utfolder et instrumentalt lydlandskap
med stigende dramatisk intensitet.
De tre musikere er imponerende
samspilte og overalt lyttende og bevisste om sine innspill. Og både
Weber og Ulrich spiller sine instrumenter med et avslappet nærvær
som var de født i jazzens hjemland.
Slik fremstår trioen som en perfekt
ramme for Oliver Lakes konsoliderende og modne musikk, som rommer både sangbare, dansante og
reflekterende kvaliteter.
Bjarne Søltoft
HELGE LIEN TRIO
«Natsukashii»
Helge Lien (p), Frode Berg (b), Knut
Ålefjær (dr)
OZELLA OZ036CD
«Hello Troll» fra 2008 ga Helge
Lien Trio spellemannpris, yatzy i 6ere og plata ble kalt «kanskje den
sterkeste norske pianotrioplata noensinne» av Terje Mosnes i Dagbladet. På plata som presumptivt ble
titulert av Music Export Norway
viser trioen seg fra sin mest lekne og
utforskende side. På «Natsukashii»
tar de noen skritt tilbake, inn i meditasjonen og ettertanken.
«Natsukashii» er, ikke overraskende, japansk og er i følge mer
eller mindre sikre kilder et uttrykk
for en nostalgisk følelse, hvor fortiden fremkalles slik man husker den,
ikke nødvendigvis slik den faktisk
var. Et noe kryptisk utgangspunkt
for en jazzplate, men følelsen av
tilbakeblikk og melankoli er så absolutt tilstede. Den sterke driven og
nerven som preger forløperen, er
her forlatt til fordel for et mer neddempet lyrisk uttrykk i Tord Gustavsen / Espen Eriksen-stil. Den
kjølige nordiske pianotrioen med
bekymringsrynke i pannen og mollstemt orgelpunkt. Hørt det før?
Men det er ikke alt som er like forutsigbart som låtene «Bon Tempi»
og «Sceadu». På «E», som i likhet
med alle de andre låtene er signert
Lien, settes innsatsviljen og tempoet
opp og trioen glimter til som de har
vært kjent for å gjøre. På «Hymne»
(først utgitt på trioens debut fra
2001) hører vi ekko av Griegsk folklore, den rytmiske «Umbigada» er
en interessant sak med et utfordrende motiv, men blir med sine
drøye 2 minutter som parentes å
regne i sammenhengen. «Small No
Need» (temaet er basert på intervallet liten none) er friskere og løfter
helhetsintrykket på en plate som
[66] jazznytt
ikke innfrir forventningene helt. De
mer anonyme låtene tråkker langs
vel oppgåtte stier, slik at nostalgien
for meg blir uttrykk for en lengsel
etter den forrige plata. Eller «Natsukashii Hello Troll» (Gode gamle
Hello Troll) som japanerene ville
sagt det.
Svein Magnus Furu
MACROSCOPIA
«Macroscopia»
MÉTIER RECORDS MJ0403
Bak dette bandnavnet og denne
skiva skjuler saksofonisten og
trompeteren David Carter, basunisten Claire deBrunner, gitaristen,
oudisten og perkusjonisten Ken Silverman og bassisten Tom Zlabinger
seg. De tilhører alle New Yorks undergrunnmiljø – et miljø med like
nær tilknytning til samtidsmusikk
som til frijazz.
Presseskrivet forteller om lange og
innholdsrike karrierer for de fleste
av de fire. Til tross for det er dette
første gang jeg støter på de fleste
navnene og musikken de skaper. Om
det sier mye om meg eller om de involverte vet jeg ikke, men svært sentrale kan de ikke ha vært uansett.
Besetninga og dermed den musikalske sounden er høyst spesiell. Alle
fire får anledning til å fortelle hvem
de er underveis, men det er det kollektive uttrykket som hele tida er i
fokus. All musikken er unnfanga
spontant og alle er gode lyttere og
ditto instrumentalister.
Til tross for det så rører ikke musikken meg i noen særlig grad. Den flyter stille framover uten at det skjer
for mye underveis – et paradoks i en
totalt fri ekskursjon. De som trives i
stilleflytende landskap der det skapes makroskopisk musikk finner sikkert mye mer enn meg her.
Tor Hammerø
MARILYN MAZUR GROUP
«Tangled Temptations & The
Magic Box»
STUNT RECORDS STUCD 10162
Marilyn Mazur ser kanskje ikke så
vilter ut, men gi henne et par trommestikker, så skal jeg love deg fyrverkeri. Den dansk-amerikanske
perkusjonisten har bodd i Danmark
siden seks-årsalderen, og har siden
debuten i slutten av tenårene spilt
med både Palle Mikkelborg, Miles
Davis, Gil Evans, Wayne Shorter og
vår egen Jan Garbarek for å nevne
noen få. «Tangled Temptations &
The Magic Box» er en dobbelt-cd
der den første, «Tangled Temptations», er et live-opptak fra 2009-versjonen av Cantabiles teaterstykke
«Beggars Opera». Den andre, «The
Magic Box», er studioopptak av et
utvalg av gruppens konsertmateriale. Med seg i bandet har Mazur
saksofonist Fredrik Lundin, gitarist
Krister Jonsson og bassist Klavs
Hovman. Morsomst er denne dobbeltplata når Mazur selv står i fokus.
Det er og blir hun som er stjerna på
laget, selv om både Lundin, Jonsson
og ikke minst Hovman ikke skjemmer bort kvartetten de heller. Albumet er for øvrig svært variert, fra
mer eller mindre melodiøs blues og
funk-inspirert jazz til nærmest reinspikka rock, slik som riffet rett etter
trommesoloen på «Sage Passion».
men her er også varere partier hvor
Fredrik Lundin høres ut som Jan
Garbareks ukjente fetter. Etter min
mening er live-plata absolutt den
mest spennende av de to. Den har
den umiddelbare nerven som studio-opptaket til tider kan mangle litt
av.
Roy Ervin Solstad
IVAN MAZUZE
«Maganda»
IMAZUZE MUSIC/IMCD001
Han skifter band fra låt til låt, men
holder et visst tak i trommeslagerne
Frank Paco og Kevin Gibson, samt
bassisten Lukas Khumalo.
Vi befinner oss i avdelinga for skoleflink, velfrisert og pen jazzmusikk.
Lydbildet – spesielt keyboardet - er
ofte likt hva Miles Davis skapte med
sitt «Tutu»-band, og da nærmer vi
oss selvfølgelig også Weather Report – i balladehumør, vel å merke.
I mine ørere blir dette alt for friksjonsfritt, men slikt er jo en smakssak – og jeg har ingen problemer
med å forstå at mange syns denne
typen musikk kan være vakker å låne
øre til. Utfordrende er den imidlertid ikke.
Når Mazuze byr på vokale låter, går
det i fred og frihet og den slags –
«let’s try to find that little beautiful
peace in our hearts». Pent tenkt,
selvfølgelig, og veldig i tråd med det
musikalske budskap.
Nå veit du hva du skal kjøpe dersom
du skal arrangere et litt stilig champagne-selskap, uten fare for å provosere med bråkete musikk.
Arild Rønsen
DADO MORONI
«Live in Beverly Hills»
RESONENCE RECORDS RCD-1012
Man får mye for penga nå til dags.
«Live in Beverly Hills» inneholder
faktisk hele konserten Dado Moroni
og hans trio holdt i California i fjor
– både som lyd og bilde. Du kan
høre den, på CD – eller du kan
velge å ha den som konsertopptak i
stua, på DVD. (Kameraet er plassert
tett på, og resulterer i noe helt annet
og severdig enn et tilfeldig oppsatt
kamera ute blant publikum.)
Dado Moroni, egentlig Edgardo
Moroni, kom til verden i Genova,
Italia i 1962, men har tilbrakt store
deler av sitt liv i New Yorks jazzmiljø. Pianotrioen er blitt hans spesialitet, og han utfører øvelsen med
en touch av latin.
Han spiller fantastisk fint, og gjør
livet enkelt for sine medspillere
Peter Erskine (dr) og Marco Panascia (dr) – som spiller like fantastisk
fint.
Bandlederen har sjøl skrevet mesteparten av materialet, men gir plass
til «Einbahnstrazze» – komponert
av hans musikalske mentor, Ron
Carter.
Jeg har hatt denne plata som musikk
til arbeidet noen dager, velegna som
sådan. Men inntrykkene førte seinere til at jeg faktisk brukte en times
tid foran tv-apparatet med den
samme musikken. Det oppfatter jeg
som et kvalitetstegn; en time med
Moroni er ensbetydende med lun
hygge.
Arild Rønsen
MOSTLY OTHER PEOPLE
DO THE KILLING
«The Coimbra Concert»
CLEEN FEED CF214CD
Den amerikanske kvartetten Mostly
Other People Do The Killing kan
på mange matter betegnes som et av
de minst tamme jazzensembler på
dagens jazzscene. Uten skrupler
eller hensynstagende harver de over
andre komposisjoner og stjeler som
ravner i hytt og pine uten skrupler.
Se bare på coveret på «The Coimbra Concert», som er deres egen
versjon av coveret på Keith Jarretts
«The Köln Concert».
Bandet består av bassist og hovedkomponist Moppa Elliot, trompeteren Peter Evans, saksofonisten Jon
Irabagon og trommemaskinen
Kevin Shea.
På «The Coimbra Concert» møter
vi dem på to CDer live fra Jazz ao
Centro Festival i Coimbra i Brasil i
mai i fjor. Musikken kan på mange
måter beskrives som et slags Ingrid
Espelid Hovig-stunt, hvor man tar
ingredienser fra de siste 50 årenes
jazzhistorie og hiver det i gryta og
setter det på kraftig oppkok i en
times tid. Ut kommer en blanding
av Atomic på syre, Charles Mingus i
gleden, en rettrygget Ornette Coleman og Art Ensemble of Chicago på
en god dag. Elementer vi er sikre på
å ha hørt før dukker jevnlig opp,
men ikke lenge nok til at vi kan
identifisere dem. De raser av gårde
på høyoktan, bare avbrutt av Moppa
Elliots inn- og outroer. Alle musikerne er dyktige til fingerspissene,
og i motsetning til en del andre
band fra Sambandsstatene går disse
fire herrene framover og er ikke så
veldig opptatt av hva som har skjedd
tidligere innenfor den amerikanske
jazztradisjonen.
Å sammenligne dem med Atomic
ANMELDELSER
Brynjar Rasmussen og Werner Andersson
BRYNJAR RASMUSSEN
«Artic Mood»
Brynjar Rasmussen (cl, bcl, v), Ragnhild Furubotten (vi, v), Bjørn Charles Dreyer (g, g.el), Jørn Øien (p, keys), Herman Rundberg (perc, acc, stick, v), Gunnar
Audland (dr, perc), Svein Schultz (b, div), Ole Jørn Myklebust (tp, v, div), Bjørn Sundquist (res), Werner Anderson (foto)
NORDNORSK JAZZSENTER ISBN: 9788281810037
Opp gjennom årene
er det gjort ei røys
med mer eller mindre vellykkede bestillingsverk for en
rekke jazzfestivaler. På dette
områd-et er det
kanskje Vossa Jazz som har vært flittigst, og
deres «tingingsverk» har ført fram til flere
fremragende plateinnspillinger. Det er nok å
nevne Arild Andersens «Sagn» og Nils Petter
Molværs «Khmer».
Under årets Polarjazz på Svalbard hadde
Nordnorsk jazzsenter bestilt verket «Artic
Mood» av klarinettisten Brynjar Rasmussen.
Og vi kan gjerne inrømme det: Vi var ytterst
skeptiske da vi vandret de få metrene fra
Raddison Blue-hotellet til det flunkende nye
kulturhuset i Longyearbyen, for å overvære
urpremieren. Så godt som alle som kunne
krype og gå av lokalbefolkning var til stede,
sammen med et knippe «jazzeksperter» fra
hele verden.
Og jeg bryter sammen og tilstår. Jeg tok feil!
Skammelig feil! For dette bestillingsverket
satt som ei kule, akkurat der det skulle!
Musikken kan man gjerne plassere inn i
«Khmer»-avdelingen. Men det er uvesentlig i
denne sammenhengen. Sammen med Werner
Andersons bilder blir denne musikken (og
tekstene) lokal, samtidig som de er mer enn
globale nok. Historien dreier seg rundt tekster skrevet av fangstmenn som ble «forlatt»
i isen, og musikken og bildene bygger fint
opp mot dette.
Med flere av musikerne som til daglig spiller
med Mari Boine, får man også mye av hennes lydbilde og dybde i musikken, hvor mye
preges av Gunnar Auglands mektige trommer
og Svein Schultz’ bassganger. Men vi legger
også merke til flere andre gnistrende solister
i dette laget. Først og fremst Rasmussen
selv, som vi kun kjenner fra «string swing»avdelingen fra før. Klart og vakkert bassklarinettspill hele veien. I tillegg kommer vi
ikke utenom Jørn Øiens nydelige pianokomp
til Sundquists andre opplesing. Vakrere og
enklere er det vanskelig å få det. Og over
det hele troner trompeteren Ole Jørn Myklebust med stor overbevisning.
I det store og det hele er dette en mektig
forestilling som passer til landskapet, livet
og værforholdene på Svalbard. Rasmussen
(og Anderson) har klart å lage et «verk» som
gir oss mange sterke inntrykk, spedd på med
dans og glede, som i den fine folkemelodien
«Hornsund» hvor Furubotten og Rasmussen
briljerer.
Det er ingen grunn til at dette «verket» kun
skal få noen få fremføringer på Nordkalotten. Dette er et «verk» som bør framføres
på Nasjonal jazzscene, på Moldejazz, i Bergen, Stavanger, Kristiansand, på Geilo, i
Tyssvær og i Svelgen. Eller for den sak skyld,
i London, Paris og på Sardinia.
Få musikken ut på et stort selskap (eller i
hvert fall på et selskap med internasjonal
distribusjon) og vi kan få en ny «Khmer»bølge over Europa. Strålende!
Jan Granlie
Utsnitt av et av Werner Andersons bilder på boka «Artic Mood»
jazznytt [67]
ANMELDELSER
(selv om de djerve amerikanere ikke
har med piano i bandet) er etter min
mening treffende. Energien er til
stede hele veien. Det solistiske er
gnistrende og samspillet sitter tett
hele veien. De gjestet bl.a. Oslo
Jazzfestival i fjor, og gjorde en brukbar forestilling på Nasjonal Jazzscene, men den konserten når ikke
opp til ankelen på hva de gjorde i
Brasil tidligere på året.
Dette er ei plate som bør forefinnes
i et hvert hjem med sans for rytmisk
kvalitetsmusikk. Dette er, så vidt jeg
har klart å finne ut, deres tredje
plate som kvartett, men hver for seg
forefinnes de kreative musikerne på
en rekke andre innspillinger, både
under eget navn og på andres utgivelser, så det er bare å gå ut og lete.
For dette er musikk du garantert
kommer til å bli fascinert av.
Jan Granlie
NICOLAI MUNCH-HANSEN
«Chronicles»
STUNT RECORDS 10072
Den danske bassisten Nicolai
Munch-Hansen er aktiv i flere
sjangere. Her presenterer han en
sekstett med saksofonist Ned Ferm
og trombonist Mads Hyhne over
komp og fargelegging fra, foruten
ham selv, gitarist Jakob Bro og
trommeslager Jacob Høyer. Pianist
Søren Kjærgaard medvirker på tre
spor og vokalist Kira Skov på ett.
Munch-Hansen har skrevet all musikk selv. Dette er akustisk komposisjonsmusikk der de improviserte
strekkene forholder seg relativt
stramt til det skrevne utgangspunkt,
med Hyhne som mest fremtredende
solist. Vi befinner oss oftest i et lyrisk landskap med for det meste løs
rytmikk. Kapellmesteren binder ensemblet sammen med rund fin
sound i instrumentet.
Den lett sakrale stemningen brytes
ved noen anledninger, som i «The
Rise of Sheriff Leroy» med frijazzflørtende tenorsaksofon fra Ferm,
og noen ganger der Hyhnes mangefasetterte tone gir meg assosiasjoner
til gammel Roswell Rudd. Hans
trombonespill er også det som bidrar sterkest til å gi ensemblesoundet identitet og helhetlig profil.
Vokalist Kira Skov gjør en kurant
gjesteopptreden på «My Man» (en
nykomponert mann, ikke den gamle
Mon Homme).
Flere av komposisjonene er raffinert
kleinkunst, som til tross at det overflatisk sett låter enkelt, har flere lag.
Når bandet ved noen anledninger
tenderer mot fastere rytmikk, synes
jeg imidlertid tilnærmingen blir litt
halvhjertet, nesten med frykt for at
det skal oppstå pulserende driv. Det
er legitimt å søke et nedtonet uttrykk, men man behøver ikke derfor
[68] jazznytt
virke timid når det innimellom legges opp til rytmisk kontrast.
Petter Pettersson
LARS MØLLER
«Phobia»
STUNT RECORDS STUCD 10142
Lars Møller er hyperaktiv, men
dette er faktisk hans første kvartettutgivelse i eget navn siden Lars
Møller Groups «Centrifugal»
(2001). I mellomtida har han fått stipend fra den danske stat, penger han
blant annet har brukt til å perfeksjonere seg innen såkalt kvarttoneteknikk.
Etter en telefon til Petter Wettre,
gjør jeg et forsøk på å folkeliggjøre:
Mens vår skala består av tolv toner,
opererer eksempelvis klassisk indisk
musikk med 24 – hvilket innebærer
at der våre ører har blitt opplært til
å gjenkjenne en skala oppdelt i halvtoner, opererer den indiske med
kvarttoner. Denne skalaen har altså
et tonetrinn mellom G og G#!
Reint teknisk er dette problemfritt
for strykere og trombonister, som jo
per definisjon kan skli som de vil fra
den ene tonen til den andre. Den
som imidlertid lærer å spille saksofon her hjemme, må fort finne fram
til forskjellen i fingersetting mellom
G og G#. Men den imellom – altså
kvarttonen – det er en helt annen
historie, en del av et toneunivers
som for de fleste utøvere kort og
godt er ikke-eksisterende.
Ifølge Wettre er det mange andre
enn Møller som benytter metoden
(selv om dansken antageligvis har
jobba så mye med den, at han nesten
har gjort den til «sin»), for eksempel Michael Brecker. («Men han
spiller så fort at nesten ingen legger
merke til det».)
Ved første gangs gjennomhøring av
«Phobia» innrømmer jeg å ha overhørt fenomenet. Dette låter med
andre ord ikke «Ravi Shankar på
fretless sitar». Men etter å ha satt
meg inn i saken, hører jeg faktisk
temmelig klart og tydelig at det her
foregår «mystiske» saker. Og det
sier vel seg sjøl, at når du har 24
toner til disposisjon istedenfor 12 –
ja, så utvider mulighetene seg?
Alt dette er selvfølgelig en invitasjon
i seg sjøl til å gå til anskaffelse av
«Phobia». Men enda mer vesentlig:
Plata er glimrende. Dansk/tysk samarbeid (Thor Madsen - gitar, Robert
Landfermann – bass og Jonas Burgwinkel - trommer) på sitt ypperste, i
kategorien moderne jazzmusikk
uten drahjelp av annet enn helt tradisjonelle instrumenter. Hva soundet angår, kunne dette like gjerne
vært spilt inn på 60-tallet. Det musikalske derimot, har et klokkeklart
stempel av det 21. århundre.
Arild Rønsen
LUCAS NIGGLI BIG ZOOM
«Polisation»
INTAKT 174
Platetittelen «Polisation» er ikke et
ord som betyr noe, før man selv legger noe i det. Første del kan vel vise
til et mangfold (poly-) i musikkens
uttrykk, men siste del forekommer
meg akkurat like kryptisk, eller i all
fall underfundig, som musikken selv
forekommer.
Det er den sveitsisk bosatte trommis
Lucas Nigglis prosjektgruppe «Big
Zoom» som står bak sakene. Zoom
var hans trio med tyskerne Nils Wogram på basun og Philipp Schaufelberger på gitar. Den ble «Big» med
tilføyelsen av Caudio Puntin (cls) og
Peter Herbert (b), som på denne
nye plate er skiftet ut med freeimpro-veteranene, den amerikanske
fløytenist Anne La Berge og den
britiske basskapasitet Barry Guy.
Dermed har Niggli oppnådd å dreie
musikken lengre bort fra harmonibaserte seksjoner og mot en mer lydorientert arena. På platen skjer i
realiteten en veksling mellom disse
to musikalske posisjoner, som
sammenkobles så umerkelig organisk at det kan virke som en intrigerende veksling (som på film) mellom
spenning og forløsning. Likeså
spennende de uforutsigelige innslag
i musikken kan forekomme (eks.: de
avsluttende kriblende overtoner i
«Polisation I») likeså jublende blir
man, når musikken river én inn i
melodiske utbrudd og uimotståelig
rytmisk dans (eks.: den lystsprengende calypsoaktige slutning i «Polisation III»).
Alle fire stykker er fra Nigglis hånd
skapt med klar formsans, men samtidig holdt åpen for musikernes utfoldelse både i ensemblet og som
solister. Wogram gjør sterkest inntrykk med sitt nærvær i lydkoloreringen i ensemblet og sitt solospill
over hele spektret, fra lyrisk varsomhet til ekspressiv vitalitet. La Berge
glimrer også med så vel heftige som
luftige koloreringer på tverrfløyten
og diskret bruk av elektronikk, foruten at hun overrumpler med sensitiv
bruk av bl.a. bitonalitet, growl, glissandi og orale lyder i sine fløytesoli.
Schaufelberger bemerkes, som på
den nye Pierre Favre-CD, for sitt
intelligent klangkontrollerte gitarspill, og Barry Guy er med sin bass
en urkraft i ensemblet og bygger katedraler med sine soli. Nigglis trommespill er selvsagt årvåkent og litt
barokt med sin tørre klang – og kanskje tidvis litt for kantet. Men som
«direktøren for det hele» skal han
være velkommen på så vel resepsjonene som gjøglermarkedet.
«Big Zoom» er langt større enn
mannskapet lar ane.
Bjarne Søltoft
NORDIC CONNECT
«Spirals»
ARTIST SHARE AS0097
Det faktum at denne plata når Kongeriket over to år etter at den ble
spilt inn, må bero på en sørgelig
misforståelse. Dette er virkelig stilig, og det kan da ikke være så langt
over grensa fra Sverige!
Trompeteren Ingrid Jensen har bakgrunn fra Maria Schneider Orchestra, men mye tyder på at bandet hun
har danna sammen med sin søster
Christine ( på as, ss) kan bli hennes
hovedbeskjeftigelse. De har med seg
unge herremenn (Mattias Walin –
bass og Jon Wikan på trommer),
mens Maggi Olin regjerer på pianokrakken.
Nordic Connect er så avgjort best
når de «lar det stå til»; når de beveger seg så langt som mulig utafor de
på forhånd vedtatte melodilinjene
og skjemaene; når de ikke er nervøse
for å få sletta midt i trynet. Og dette
har ingen ting med elektrisk styrke å
gjøre. De oppnår noen av sine kuleste uttrykk når Maggi Olin setter
seg bak flygelet, og når Ingrid Jensen samtidig velger flugelhornet.
Således blir Olins «Song for Inga»
et høydepunkt – ikke minst i kraft av
Christine Jensens aldeles glitrende
saksofonspill. Og altså: Helakustisk.
Likevel liker jeg dem best med Fender Rhodes som akkordleggende instrument. Når de virkelig gnistrer i
denne utgaven, som i Ingrid Jensens
«Earth Sighs», da går tankene til
Miles Davis 1967. De er jo ikke der,
og heller ikke i nærheten av Masqualero på sitt ypperste - men det
burde være mulig å forstå hva jeg er
ute etter å beskrive.
Arild Rønsen
MORTEN PEDERSEN
«JapGaf»
BAREFOOT RECORDS BFREC015
Den danske pianisten Morten Pedersens plate «JapGaf» er den første
han gir ut i eget navn. Tidligere har
han vært å høre i trioen The Mighty
Mouse og Maria Faust Group for de
som er godt kjent med dansk jazz.
Pianisten tilhører det såkalte Barefoot-kollektivet som har sprunget ut
av Vestjysk Musikkonservatorium
(heter nå Syddansk Musikkonservatorium og skuespillerskole) i Esbjerg. Når først Morten Pedersen
debuterer, så gjør han det skikkelig.
«JapGaf» er nemlig et dobbeltalbum der den første er en duo-innspilling med ham selv og
perkusjonisten Lisbeth Diers. På
plate nummer to har Pedersen selskap av bassisten Thommy Andersson. Begge platene er glimrende
eksempler på hva jazz handler om.
Rytmikk og improvisasjon. Morten
Pedersen og Diers/Andersson trek-
ANMELDELSER
GEORG REISS KVARTETT
«For All We Know»
Georg Reiss (cl), Håkon Gjesvik (p), Torstein Ellingsen (dr), Audun Ellingsen (b)
MJB6
Jeg siterer fra omslaget: «Dette er
en plate laget for deg. Med gode
melodier, lekende soli og behagelig lyd, har vi kun ett mål for øyet;
at du skal ha lyst til å spille den en
gang til». Det har jeg gjort ja, faktisk tre ganger i
løpet av noen dager. Melodivalget er ganske krevende, bestående av standardmelodier som tidligere har blitt innspilt av mange av jazzens
storheter, samt noen interessante komposisjoner,
som Olle Adolphsons «Trubbel» (også innspilt av
Asmund Bjørken på akkordeon så tidlig som i
1979).
Georg Reiss har nå etablert seg som en av våre
beste klarinettister innen jazz og annen rytmisk
musikk. Han spiller fast med Magnolia Jazz
Band, og er bandets selvsagte annonsør, med en
humor som går i retning av «british understatement». Foruten å ha blitt påvirket av jazzen, har
hans stil også en dragning mot jødisk/bulgarsk
musikk (klezmer renner meg i hu).
Noen typisk New Orleans-klarinettist er han
ker hverandre fra skanse til skanse. I
det ene øyeblikket voldsomt. I det
neste sart og stille. Det er nok ikke
noe for førstegangskjøperne av jazz.
Til det er det nok både rytmisk og
melodisk litt for langt unna
pop/rock-sjangeren, men har du
først knekt jazzkoden, er dette duojazz av ypperste format. Skal jeg
velge mellom Diers og Andersson,
velger jeg under tvil perkusjonisten
og vokalisten Lisbeth Diers. Særlig
på de låtene hvor hun også bruker
stemmen, er det vanskelig å holde
smilet tilbake. Jeg gleder meg allerede til oppfølgeren til denne strålende debuten.
Roy Ervin Solstad
JEREMY PELT QUINTET
«The Talented Mr Pelt»
HIGHNOTE 7216
Pelt har holdt kvintetten sin sammen i mer enn tre år, en prisverdig
prestasjon, særlig tatt i betraktning
at den inneholder et par av de mer
ettertraktede musikerne i USA. I albumteksten skriver bassist Dwayne
Burno at bandet lider når ett av
medlemmene må ha vikar, fordi alle
har utviklet seg til å bli «…the person that is NEEDED, not only wanted». Lett å forstå, bandet låter
homogent, og temagrunnlaget er
ofte komplisert i skiftende taktarter
og sammensatt form. Selv om kvintetten behersker underlaget, kan
dette være et tveegget sverd – det
hender krevende strukturer ødelegger noe av flyten i improvisasjonene.
Jeremy Pelts kvintett er blant de
fremste når det gjelder fordypning i
akustisk tradisjonsbasert samtidsjazz.
Pelt på trompet og tenorist JD Allan
spiller fulltonende kor med kompli-
ikke, og hans spill passer derfor innenfor flere av
jazzens stilarter. Han er også som en knakende
god altsaksofonist(jeg savner en drager på saksofon).
To av hans medmusikanter er kolleger fra Magnolia, pianisten Håkon Gjesvik og trommeslageren Torstein Ellingsen. Vi kjenner disse to som
solide utøvere på sine respektive instrument, og
de gir her Georg den støtten han trenger. Den
store overraskelsen for meg er bassisten Audun
Ellingsen. Rent og teknisk meget bra basspill.
Det har kommet en ny generasjon jazzbassister
som tydelig har fått god undervisning, og som
blandet med gode talenter har skapt resultater.
En spilletid på 50 minutter er akkurat passe for
en plate med så pass liten besetning.
Jeg gratulerer Georg Reiss og kvartetten med
deres første plate, og henviser til de første linjene
som Georg selv har skrevet. De stemte på en
prikk!
Trygve Hernæs
sert og levende fraseologi som imponerende lekent forholder seg til
alle rytmiske utfordringer. Pianist
Danny Grissett er en dyktig Hancockianer i akkompagnement og
soli, og Cleaver et polyrytmisk kraftsenter. Alt utføres med full kontroll,
men innimellom får i alle fall denne
lytter en følelse av safe modal-liring.
I slike stunder minnes jeg da salige
Art Blakey midt i et kontrollert
Wynton Marsalis-kor freste fra
trommestolen: «Make a mistake!».
Men bevares – dette er bra, ut fra
bandets målsetning veldig bra. Har
du sans for gammel Miles og Blue
Note, finner du ikke mye som overgår Pelt-kvintetten på denne siden
av årtusenskiftet. Savner du Freddie
Hubbard, kan Pelt kanskje hjelpe på
abstinsensen, særlig i avslutningslåta
«Davis and Goliath». Den er en
fest, og her høres det faktisk ut som
gutta svetter litt. Innspillingen er
gjort i Rudy van Gelders berømte
Englewood-studio – et kvalitetsstempel i seg selv – så det er bare så
vidt jeg tør skrive at jeg synes pianolyden noen steder er litt flat.
Petter Pettersson
POEME
«Idyll»
POEME POPCD01
Poeme er en svensk kvintett som
gjør «jazz på svenska» med tekst.
Vokalisten Evamarie Agnelid og pianisten Peter Schyborger utgjør
grunnstammen i bandet, og de har
samarbeidet som duo i snart 15 år.
Men det er først nå de har beveget
seg inn i platestudioet for å gjøre en
CD.
Med seg i studioet hadde de saksofonisten Joakim Mildner, bassisten An-
ders Jormin og trommeslageren
John Löfcrantz-Ramsay, og det
høres ut som de har hatt en hyggelig
stund i studioet i Göteborg høsten
2009.
For et par år siden skrev undertegnede en panegyrisk ros av platen
«Genom varje andetag» begått av
pianisten Anders Widmark og vokalisten Helen Sjöholm. Når jeg hører
på Poeme, får jeg en fornemmelse av
at Widmark og Sjöholm lurer litt for
mye i kulissene. Stemmen til Agnelid er ikke ulik Sjöholm og pianospillet ligger ikke veldig langt fra
Widmark. Derfor blir det også litt
vanskelig å bedømme denne plata
objektivt. «Genom varje andetag»
var en av de vakreste platene som
kom i 2003, derfor blir sammenligningen med «Idyll» muligens litt
urettferdig.
Kompet er et av de beste som er å
oppdrive innenfor denne type musikk, pianospillet er flott og stemmen til Agnelid er åpen, klar og
vakker.
Men jeg synes kanskje ikke platen
har like mange melodier som utmerker seg. For visejazzelskere med en
hang til svenske sangerinner, er
dette en innertier. Og for den som
vil høre strøkent basspill gjort av en
av våre sterkeste stemmer på det
store instrumentet, er denne innspillingen en god studie.
Jan Granlie
ERIC REED
«The Dancing Monk»
SAVANT 2108
Det er Thelonious som danser på
denne CDen, der pianist Eric Reeds
trio tar for seg åtte kjente Monkkomposisjoner og en tribute-låt (tit-
telmelodien). Reed satt i Wynton
Marsalis’ band i fem år, og har ellers
bakgrunn fra bl.a. Freddie Hubbard
og Joe Henderson.
Monks komposisjoner og pianospill
er to sider av samme sak – en egen
og særpreget dialekt innen jazzens
språk, et jazzens sognamål. Mange
kan spille Monks melodier med dialektiske målmerker, men når du har
gjort det – hva så? Skal du forsøke å
utvikle dem på samme målføre, eller
– for å bruke en kanskje ikke hundre
prosent treffende metafor – gå over
til bokmål og dermed normalisere
musikken og fjerne særpreget? Det
dreier seg om bl.a. voicinger, nyanseringer, småskakke arpeggioer samt
en del mer udefinerbare elementer.
Monk sa selv: «Jazz is my adventure.
I’m after new chords, new ways of
syncopating. New figures, new runs.
How to use notes differently».
Reed forsøker å bruke toner annerledes. Det dufter Monk av hans utvikling i for eksempel «Blue Monk»
(kanskje ikke det vanskeligste), «Ask
me Now» og til dels også «Pannonica» (sannsynligvis litt verre.) Selv
om han bruker Monks språk, lykkes
han å fortelle egne historier. Andre
ganger, særlig i balladetempi som på
«Ruby my Dear», er det lettere å
havne i et mer konturløst boplandskap.
Likevel er den dansende Monk –
Reed mener det bør danses mer til
jazz – et tight og fint album, der Ben
Wolfes bass og Mc Clenty Hunters
trommer, med elastisk drivende vispespill og til dels morsomme cymbalaksentueringer, bidrar til et
personlig statement i Monks ånd.
Petter Pettersson
jazznytt [69]
ANMELDELSER
DANIEL RORKE
«San´an»
Daniel Rorke - (s), Hilmar Jensson (g), Rune Nergaard - (b), Per Oddvar
Johansen - (dr)
SATU 0902
Den australske saksofonisten Daniel
Rorke er inspirert av det japanske
instrumentet shakuhachi, et bambuslignende blåseinstrument. Henrykt over bambusrørets muligheter
ble albumet «San´an» til. Ulike stilarter og sjangre er sterkt representert her. Komponisten Rorke har
også fått med seg en legendarisk besetning som består av svært produktive jazzmusikere med ulik bakgrunn
og nasjonalitet. Vi drar kjensel på
den islandske gitaristen Hilmar
Jensson som har arbeidet med blant
annet Jim Black’s Alas No Axis. Ellers består også kvartetten av to
sterke jazznavn som Daniel Rorke
har møtt på i det norske jazzmiljøet i
Trondheim, Rune Nergaard på bass
og Per Oddvar Johansen på trommer. Her ligger også litt av hemmeligheten bak albumet «San´an», ikke
minst er et opphold i Rainbow Studio med på å gjøre dette albumet til
et mestermøte av jazzmusikere. Man
skal være forsiktig med å sammenligne med tidligere og andre store
utgivelser, men «Fluctuation, Metamorphoses» har en banebrytende
innledning som helt og holdent er
Hilmar Jensson sin fortjeneste. Daniel Rorke sine år i Trondheim har
nok gjort ham til en fullblods utøver
av den nordiske jazzsounden.
Lasse Haugen
ANGELICA SANCHEZ
«a little house»
CLEEN FEED CF206CD
Pianisten Angelica Sanchez er et
nytt navn for undertegnede. Dette
er hennes tredje plate under eget
navn, og hennes andre på selskapet
Cleen Feed. Hun har tilhold i New
York og hun spiller med det som kan
krype og gå av modernister der
borte, som Wadada Leo Smith, Paul
Motian, Ralph Alessi, Susie Ibarra,
Tim Berne, Mario Pavone, Trevor
Dunn og Mark Dresser.
I henne lille hus møter vi henne solo
– både på vanlig piano og toy piano,
noe som er med på å gjøre innspillingen variert og fin.
Musikalsk befinner hun seg innenfor
avantgarden med klare røtter til
Cecil Taylor og hans like, men jeg
aner også et nært og godt forhold til
Thelonious Monk i hennes «angrep». Hennes fabuleringer over
få jazznyhetene hjem i
postkasse seks ganger i året
abonner på jazznytt
www.jazznytt.no
[70] jazznytt
tangentene er smakfulle og komposisjonene fortoner seg som frie improvisasjoner, med unntak av «I’ll
Sign My Heart Away» skrevet av
Hank Thompson og «City Living»
som Ornette Coleman står ansvarlig
for. I tillegg behandler hun den fine
brasilianske folkemelodien «A Casinha Paquenina» som om den var
hennes egen.
Hennes pianospill er kreativt og ytterst interessant. Det blir aldri kjedelig, og jeg føler at vi her har å
gjøre med en pianist som også bør få
utfolde seg på en og annen norsk
scene i løpet av nærmeste framtid.
Perfekt for Forum i Molde, Osasalen på Voss eller andre intime spillesteder med godt flygel. I tillegg er
lydproduksjonen helt på Jan Erik
Kongshaug-nivå. Strålende!
Jan Granlie
BENJAMIN SCHAEFER
«Beneath the surface»
ENJA 9556
Benjamin Schaefer (29) har studert
med bl.a. John Taylor. I sin pianotrio suppleres han av bassist Robert
Landfermann og trommeslager
Marcus Rieck. De innleder med et
virilt nummer som grovt sett er sted
mellom Keith Jarrett og e.s.t. Deretter utvides besetningen med to
klarinetter (tidvis bassklarinett), fiolin og cello. Denne uvanlige instrumentsammensetningen bruker
Scaefer til å skape særpreget kammermusikk, fra sfærisk samtidsmusikk i den nesten ti minutter lange
tittelkomposisjonen, til halvannet
minutt enkel pastoral skjønnhet for
klarinett og cello i «Davy Jones».
Mellom de orkestrale numrene
kommer trioen tilbake med pregnante innslag, til det hele avsuttes
med et par minutters lyrisk – men likevel margfullt – solopiano i
«Texas».
Da har vi vært gjennom en variert
reise i et både morsomt og særpreget musikalsk landskap, som nok en
gang illustrerer at det skjer mye i
ung tysk jazz for tiden. Både som
leder for en lovende pianotrio, og
som kammerkomponist, er Schaefer
en begavelse jeg gjerne hører flere
ganger. Personlig musikk som er behagelig og innimellom direkte vakker, uten å benytte banale
virkemidler.
Petter Pettersson
TRYGVE SEIM / ANDREAS UTNEM
«Songs for Saxophone and Piano
– Purcor»
Trygve Seim, (ts, ss), Andreas Utnem
(p, harm)
ECM 2186
En messe for saksofon og piano. Det
er det det er. Selv om rekkefølgen
ikke er klassisk, peker titler som
«Kyrie», «Credo», «Gloria»,
«Agnus Dei», mot en inspirasjon fra
en veletablert musikkhistorisk tradisjon. Musikken er i hovedsak nyskrevet av de to herrer, men det
sakrale preget er ikke bare understreket av at plata er tatt opp i
Tøyen Kirke. Musikken har klare
trekk som peker mot den norske –
og europeiske – salme- og folkemusikalske skatten. Det er vel derfor
ikke tilfeldig at plata kom ut like
oppunder juletidene. En juleklassiker i årene framover blir nok dette i
mange norske hjem.
Jan Erik Kongshaug har lagt et fløyelsaktig lydbilde over dette. Ikke
ECMs vanlige glassklare klangbilde.
En kraftigere romklang understreker det sakrale temaet. Plata bringer
tankene naturlig hen til Brunborgs
og Bjerkestrand femten år gamle
plate «Gull, Røkelse, Myrra». Tiden
vil vise om Seim og Utnems plate vil
stå seg like godt som denne. Men
utfordreren har taklet konkurrenten
svært godt i denne første omgangen.
Jeg har fundert en del på det enigmatiske navnet på plata. «Purcor».
Og har konkludert med at det må
være en lek med latin. Altså purum
cor, noe som skulle kunne oversettes
med «ren sjel» eller «rent hjerte»,
men det kan også peke mot «ren
sang». Skjønn musikk er det i hvert
fall. Og som kjent kan ikke skjønn
musikk oppstå av annet enn et rent
hjerte. «Bellus chorus puro corde».
Johan Hauknes
SHERIFFS OF NOTHINGNESS
«A Summer’s Night at the
Crooked Forest»
Kari Rønnekleiv (v), Ole Henrik Moe jr.
(vla)
SOFA 533
Komponisten Ole Henrik Moe jr.
har høstet stor anerkjennelse for
sine komposisjoner for strykekvartett, og duoen med kona Kari Rønnekleiv vant en spellemannpris i
2007 for utgivelsen «Ciaconna / 3
Persephone Perseptions». Siden den
gang har Moe og Rønnekleiv etablert seg på improscenen også, med
opptredener på bl.a. All Ears-festivalen. Da jeg så dem der ble jeg slått
av hierarkiet (!) i duoen, her var det
tydelig at det var Moe som satt premissene, mens Rønnekleiv fulgte
lydig hakk i hæl.
Siden den gang har jeg ikke sett dem
som duo, men sett Rønnekleiv opparbeide større autoritet og tyngde,
både i eget spill og som en stadig
mer fremtredende utøver i samtidsmusikk / impromiljøet. På «A Summer’s Night...» er det (i hvert fall
lydlig) to likeverdige improvisatører
som trer ut av skogens skygger med
sine strykeinstrumenter.
De følger hverandre tett, svært tett,
så tett at det er vanskelig å høre at
det er to instrumentalister som er i
aksjon. Dette fører til et massivt uttrykk, utelukkende ved bruk av utvidede stryketeknikker; hurtige
tremoloer, flageoletter, dobbel- og
trippelgrep. De besitter et enormt
dynamisk spekter, fra den mest ubetydelige visling til kaskader av fargerike strøk.
Vi får høre Xenakis-inspirerte glissandi, abstraherte romanser, psykotisk eventyrblanding, minimalistisk
og tålmodig avventende pust av nattebris. Til tider låter det så kaldt og
skarpt som krittskraping mot en
tavle, andre tider tilforlatelig enkelt
som en ensom tone i et tomt rom.
Men hele tiden med en sterk nerve,
et uvirkelig samspill og en ukuelig
vilje.
Svein Magnus Furu
GWILYM SIMCOCK
«Good Days at Schloss Elmau»
ACT 9501-2
Gwilym Simcock blei fødd i Bangor
i Gwynedd (Nord-Wales) for ganske
nøyaktig 30 år sidan. Det er få unge
jazzmusikarar som er blitt hausa opp
slik Simcock har blitt dei siste 10
åra. Han har delteke på meir enn 20
CDar, fått ei mengd prisar og komposisjonsoppdrag og blitt omtalt i
dei fleste jazzpublikasjonar i verda.
«Good Days at Schloss Elmau» er
den tredje utgjevinga i eige namn og
den første på ACT-etiketten.
Simcock serverer ein snau times
program med åtte eigenkomponerte
låtar, sjølv om eg måtte kikka på
omslaget for å forsikra meg om at
ikkje opningssporet «These Are The
Good Days» ikkje var ført i pennen
av Chick Corea. Komposisjonane er
elles sterkt påverka av folk som
Corea, Jarrett og Metheny, og i
«Northern Smiles» er Jarrett slik til
dei grader tilstades både kompositorisk og pianistisk.
Ein kan ikkje anna enn å la seg imponera over Simcocks fraperande
teknikk og mogne oversikt, og soloplata, som er innspelt på Schloss
Elmau ikkje langt frå Garmisch-Partenkirchen, er behageleg å ha på
CDspelaren, men musikken loddar
ikkje særleg djupt.
Alle referansane og overtydlege inspirasjonskjelder etterlet eit samla
inntrykk av noko ufordøydd. Musikalsk eklektisme , gjort intelligent
og kreativt, kan vera eit honnørord,
men i dette tilfelle er det meir uttrykk for manglande fokus. Simcock
greier berre unntaksvis å setja sitt
bumerke på musikken. Eit slikt unnatak er den majestetiske og virtuose
«Wake Up Call». Det skulle vore
fleire av dette slaget, men godt spelt
er det, for all del.
Lars Mossefinn
ANMELDELSER
PI RECORDINGS – FEM KONKRETE KREATIVE UTSPILL
STEVE LEHMAN OCTET, «Travail, Transformation, and Flow», PI30
STEVE COLEMAN AND FIVE ELEMENTS, «Harvesting, semblances and affinities», PI33
ELSAFFAR/MODIRZADEH, «Radif Suite», PI32
MARC RIBOT, «Silent Movies», PI34
HENRY THREADGILL ZOOID «this brings us to, volume II», PI36
PI Recordings har i flere år utgitt en rekke interessante plater – i hovedsak med vekt på saksofonisten
Henry Threadgills utgivelser. På listen over artister
som har vært/er en del av stallen finner vi bl.a. Vijay
Iyer, Marc Ribot, Rudresh Mahanthappa, Steve Coleman, Steve Lehman, Bunky Green, Jame «Blood»
Ulmer, Corey Wilkes, Muhal Richard Abrams,
George Lewis, Wadada Leo Smith, Anthony Braxton, Leroy jenkins og Art Ensemble of Chicago for
å nevne noen toneangivende. Denne oppramsingen
sier litt om hvor dette selskapet ligger i landskapet,
både når det gjelder navn og stilart.XXXXXXXXXX
Fem av selskapets innspillinger har nå nådd Jazznyttkontoret.
Steve Lehman er en saksofonist
som ikke overlater stort til «den
frie» improvisasjonen, skal man tro
innspillingen «Travail, Transformation, and Flow»,. Med ytterst
kompliserte melodivendinger, kan dette nesten ikke
spilles såpass ryddig som disse herrene gjør det, uten
at komposisjonene er nøye nedskrevet. Selvsagt er
soliene frie og ut fra hver musikers hjerte og hjerne,
men bortsett fra det så er dette nitidig innstudert.XX
Han omgir seg med en gjeng unge (?) musikere, hvor
jeg bare kjenner til trommefantomet Tyshawn Sorey
fra før. Han er et navn jazzfolk rundt om på kloden
etter hvert begynner å legge merke til som en ytterst
kreativ og dyktig trommis. Ellers består oktetten av
tenorsaksofonisten Mark Shim, trompeteren Jonathan Finlayson, trombonisten Tim Albright, vibrafonisten Chris Dingman, tubaist Jose Davila, bassist
Drew Gress og kapellmesteren selv på altsaksofon.
Platen er, som før nevnt, kompleks. Det er mye
energi ute og går, og den krever sitt av lytteren, uten
at det på noen som helst måte kan betegnes som
«pling plong» eller kaos. Komposisjonene er enkle å
fatte, de er varierte og interessante, men jeg føler at
stressnivået øker etter hvert som plata surrer og går
på spilleren. XXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXX
Jeg tror et møte med denne gjengen på en trang
klubb på Manhattan hadde vært en strålende opplevelse. Jeg tror ikke den skal spilles for ofte hvis man
ønsker fred og ro i sjelen. Til det har den for mye
New York og oppjaget storby i seg. Men fint er det
– fra start til mål. Det er bare å holde ut hele løpet.
En annen saksofonist, Steve Coleman, var et relativt stort navn på
den amerikanske scenen for noen år
siden. Sammen med bl.a. Cassandra
Wilson, gjorde han den unge «mbase»-jazzen fra Brooklyn kjent verden over. Med
sine fem elementer gjorde han en rekke plater og
konserter som, i den første tiden, satte en slags ny
standard. Så ble det relativt stille fra den saksofonspillende herren.XXXxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxXXXXX
På sin nye innspilling, «Harvesting, semblances and
affinities», har han samlet et lag bestående av flere
av de samme musikerne som på Lehams plate, pluss
vokalisten Jen Shyu, bassisten Thomas Morgan og
trommeslageren Marcus Gilmore og perkusjonisten
Ramón Garcia Pérez som gjester på ett av sporene.
I likhet med Lehmans innspilling, er denne også
svært konkret, på den måten at man aldri «glir ut» og
går sine egne veier. Det er hele veien strikt struktur
og orden. Men jeg synes det Coleman gjør her er vel
så interessant som mye av det han gjorde i «yngre
år».xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx
Bruken av vokal som et integrert instrument fungerer hele veien ypperlig, både tekstløst og med tekst,
og Colemans altsaksofon lyser over det hele. En intrikat og fin innspilling.
Tredje skive ut er et samarbeid
mellom trompeter og vokalist Amir
ElSaffar og tenorsaksofonist Hafez
Modirzadeh. På «Radif Suite» har
de med seg trommeslageren Alex
Cline og bassisten Mark Dresser i et moderne og eksperimentelt 60-tallslandskap fordelt på to suiter:
«Radif-E-Kayhan» og «Copper Suite» - den første
ført i pennen av Maodirzadeh og den andre av ElSaffar.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx
Amir ElSaffar blir regnet som en av de viktigste musikerne innenfor den irakiske Maqam-tradisjonen.
Han er en viktig brikke i å holde liv i denne tradisjonen som historisk har vært overført fra generasjon til
generasjon muntlig. Men han er også en utpreget
jazzmusiker med en sterk og original stemme.
Modirzadeh ble i 2003 og 2004 kåret til årets «Rising Star» i klassen saksofonister i det amerikanske
magasinet Down Beat, og har i flere år markert seg
som en av Coltranes etterkommere, og han har markert seg på flere innspillinger med pianisten Vijay
Iyer.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx
På «Radif Suite» lager de en miks som best kan karrakteriseres som en forlengelse av den New Yorkske
«loftsjazzen» fra 60-tallet. Alle fire musikerne kommuniserer nærmest perfekt og de opererer med vidåpne ører overfor hverandres innspill.xxxxxxxxxxxxxx
All musikken virker mye mer tilbakelent og fri enn
de foregående. Det skjer spennende ting hele veien,
fra alle de fire musikerne, og vi får en fin «reise»
gjennom de to suitene, og gjennom de 18 sporene.
Anbefales!
Gitaristen Marc Ribot er en av verdens mest brukte gitarister innenfor
de mer progressive musikkytringer.
Han har en CV som kan ta pusten
fra de fleste med navn som Elvis
Costello, Tom Waits, Marianne Faithfull, John Zorn
og Medeski, Martin & Wood på lista, i tillegg til en
rekke egne prosjekter. Han har vært innom alt fra
punk til cubansk folkemusikk, og hele veien er han
svært gjenkjennbar pga. sin spillemåte og lyd.xxxxxxx
På «Silent Movies» møter vi han helt alene med
el.gitaren, uten dubbing av noe slag, nakent og flott.
Han er så vidt innom vibrafon på «The Kid» og han
har med noen by/landskapslyder framført av Keefus
Ciancia på noen spor. Som tittelen hentyder, så er
dette gjort som filmmusikk, noen reelle andre som
bare forefinnes inne i Ribots hode. Mye er inspirert
av den musikken han skrev til Charlie Chaplins film
«The Kid», som Ribot fremførte solo på NY Guitar
Festival i januar 2010.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx
Den som sjekker ut denne plata for å finne en rekke
«catchy» gitarlyder og annet snaskens, vil muligens
bli skuffet, for dette er rene og skjære gitarsoloer
uten noe tull og fjas. Andrelåta «Delancey Waltz»
kunne nesten vært avslutningslåta på The Bands
«The Last Waltz», mye er en slags etyder for sologitar, «Solaris» kunne nesten vært gjort av Ralph
Towner, mens «Requiem For A Revolution» og «Bateau» får tankene til å gå til Ry Cooders musikk til
«Paris, Texas». Det eneste stedet hvor han trekker
gitaren litt ut er på den fine «Natalia In Eb Major».
Den fine bluesen «Radio», høres ut som den kommer ut av en gammel, skrantende radio. Bluesfoten
kommer også i gang på «Fat Man Blues» - hvor han
«fingerpicker» strålende og såre enkelt. «The Kid»
passer garantert perfekt til Chaplin-filmen, og avslutningen «Sous le ciel de Paris», komponert av
Hubert Giraud er akkurat så mye Paris som den skal.
Vakkert.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx
I det hele en neddempet og vakker studie av den
akustiske Marc Ribot. Stort sett strippet for effekter
og dubbinger. Kun en akustisk gitar. Og når den behandles på denne måten, så kan det nesten ikke gjøres vakrere.
Som avslutning på denne ladningen
plater fra den flotte PI-selskapet har
vi spart saksofonsiten Henry Threadgill og hans svært originale
Zooid-band. Deres seneste leveranse til CD-junkiene er andre volum av «this
brings us to», og kan mer enn gjerne stå alene, uten
noen som helst støtte fra volum 1.xxxxxxxxxxxxxxxxxx
Treadgill, intervjuet i Jazznytt #5:2010, er en svært
original saksofonist og fløytist. Hans bandsammensetninger følger aldri de vanlige «oppsettene». På
dette volumet har han med seg gitaristen Liberty
Ellman, trombonisten og tubaisten Jose Davilla,
bassgitaristen Stomu Takeishi og trommeslageren
Elliot Humberto Kavee.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx
Det starter med en løs bluesgitar i «Lying Eyes» før
de andre kommer nærmeste snikende fram. Mye fint
trombonespill og tilbaketrukket fløyte, og det hele
er nesten skremmende coolt.
Og slik fortsetter det. Gitaristen fører på mange
måter an i løpet, og låter til tider nesten mer Marc
Ribot enn Ribot selv. Litt tuba her, litt fløyte eller
altsaksofon der. Men hele tiden ytterst sjarmerende
uhøytidelig, og såpass «slentrende» at man blir
tvunget til å sitte i ro og konsentrere seg om hva som
skjer. Og Treadgill holder seg i bakgrunnen nesten
hele tiden. Han fungerer nesten mer som en kapellmester eller dirigent, med full kontroll på hver minste detalj i utviklingen. Personlig liker jeg han best
når han presser seg fram i lydbildet med sin skarpe
altsaksofon, men han er også en racer på kreativt
fløytespill.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx
Ei strålende og utfordrende plate fra en av jazzens
virkelig store navn, selv om ikke så mange har lagt
merke til den enda.
Jan Granlie
jazznytt [71]
ANMELDELSER
SLAGR
«straum, stille»
Anne Hytta (fele), Sigrun Eng (cello), Amund Sjølie
Sveen (vib)
OZELLA 033
De har gjort det igjen. Kammerfolketone-trioen Slagr utsendte
sin første CD for ca. 3 år siden
(JazzNytt #02-2008) – en stor
musikalsk suksess, som nå gjentar
seg, helt med samme konsept. Som i en fortsatt
stille lydstrøm («straum, stille») svever musikken
frem, og lytteren sklir velvillig med. Slagr har
funnet en basal understrøm i folkesjelen, som i et
vev av klare folketonale trekk, akustisk langtklingende toner, vibreringer og flageoletter drar
én inn i ren hengivelse. Musikkens stillhetskarakter motiverer rimelig at alle titlene er angitt med
små forbokstaver. Her er vi (gudskjelov!) lengst
borte fra Vintersportens nasjonal-hysteriske VMbrauten.
«Shimmer», som sluttnummeret heter, er enda et
uttrykk for trioens agenda. Flimrende, blekt skinnende lys, som også er stemningen ved oppvåkningen i første nummer. Hen igjennom skiven
gjenkjenner man sårbarheten og den samtidige
kraft i Anne Hyttes mesterlig nøkterne hardingJØRN SKOGHEIM
«New Direction»
Jørn Skogheim (g, cl, plystring), Klaus
Blomvik (dr), Djamila Skoglund-Voss
(vo), Roger Williamsen (elb), Bernt
Moen (p, synth)
CURLING LEGS CLP CD 117
Med ujevne mellomrom dukker gitaristen, komponisten og bandlederen Jørn Skogheim opp. Mitt første
møte med han var i 2000 på «Joy»
sammen med stort sett latviske musikere. I 2007 kom «Above Water»
der herrer som Kenneth Ekornes,
Bendik Hofseth og Trygve Seim
bidro. Med «New Direction», innspilt i 2007 og 2008, gir han oss sitt
beste og mest originale visittkort til
nå.
Skogheim skriver besnærende og
vakker musikk som er komplisert,
men likevel lettfattelig. Om det er
sjefens gitar, orkestrale gitarsynth,
klarinett eller plystring som er premissleverandøren, så skaper han en
atmosfære som er høyst personlig.
Djamila Skoglund-Voss’ tekster og
måte å formidle dem på – gjerne
polyfonisk – på flere av spora, er avgjort med på å gi «New Direction»
– akkurat – ei ny retning.
Klaus Blomvik og Roger Williamsen
spiller viktige roller i å ta Skogheims
musikk dit han vil ta den – de er veldig på plass i de til dels intrikate arrangementene. Bernt Moen – her
langt unna sin rolle i Shining – viser
ved flere tilfeller også hvilken eminent pianist han er.
All musikken er skrevet av Jørn
abonner på jazznytt
send epost til
[email protected]
så fikser vi resten
[72] jazznytt
fele, lyd-lekene og pasjonen i Sigrun Engs cello,
samt den krystallisk skjøre og samtidig ansvarstro,
kontrastlige klang fra Amund Sveens vibrafon.
Og strukturelt gjenkjennes også de repetitive eller
sirkulære motiver, som sensitivt flettes inn i en
blanding av intuitive og avtalte lydmønstre. I forbindelse med mitt favorittnummer «first frost»
uttaler Hytte at her foregår et «kompositorisk
samarbeid», forstått som den største grad av improvisasjon på skiven: At det utenom det noterte
spilles lyder ut fra optimal gjensidig lytting, akkurat som det i eksemplet ytrer seg med bl.a. glissandi på vibrafonen og falsett-strøk bak stolen på
Skogheim og både fundamentet og
måten det er behandla og tolka på
forteller oss om en musikant som
har fått altfor lite oppmerksomhet.
«New Direction» kan forhåpentligvis gjøre noe med det.
Tor Hammerø
THE TRANSGRESS
«Oneirism op. 1»
SOLITON SL002-2
Hva får du hvis du krysser jazz,
avantgarde rock, instrumenter i stor
grad forbundet med klassisk musikk
og en gjeng med sultne polske
musikanter? Svaret er bandet Transgress og du har aldri hørt noe som
likner på dem. Så sies det i presseskrivet til bandets debut-album og i
stor grad så stemmer det.
Transgress henter inspirasjon fra
komponister som Edgar Varese og
Frank Zappa og med ei besetning
som inneholder fiolin, bratsj, bass,
piano, trumpet/flügelhorn, tenorsaksofon/klarinett og trommer pluss
gjester på fiolin, cello, perkusjon,
bass, tuba, tenorsaksofon, gitar og
elbass, så sier det seg nesten sjøl at
lydbildet som møter oss ikke akkurat
passer inn i noe A4-mønster.
Pianist, keyboardist, althornist,
trompeter og lydskaper Marcin A.
Steczkowski er bandets hovedkomponist. Det er en herre med en
mangslungen bakgrunn, blant annet
fra rockebandet Orange the Juice.
Han er også mannen som tok initiativet til Transgress og at han er i besittelse av en original hjerne og ditto
gjennomføringskraft, bør det ikke
herske noen tvil om.
Dette er ikke musikk det swinger av
på tradisjonelt vis. Likevel er det
massevis av groove og spenning i
felen. Melodikk og lydlag virker overalt fullt integrerte, og selv rytmisk tydelige mønstre kan
inngå – om et rastløst jazzhode skulle trenge det.
Slik som i «april», der det årstidsrelevant bys opp
til en skikkelig «swing-out» i en melodisk og lydsterkt koloritt, flettet over vibrafonens riffs og ostinater.
Jo, «slagr» har gjort det igjen. «slagr» er medisin
eller vitamin for sjelen, alt etter ens tilstand.
Det er «slagr» som burde vært hyllet på Universitetsplassen i denne hysteriske februar måned
2011.
Bjarne Søltoft
både musikken og måten instrumentene klinger sammen på. Transgress
har vunnet jazzkategorien på Blues
Rock Jazz Warsaw Festival og at det
er mye jazz i musikken er uomtvistelig. Likevel er det som sagt like
mange doser av både det ene og det
andre her i denne mixen – en mix
som gjør Transgress til noe helt
eget.
Tor Hammerø
ED THIGPEN TRIO
«You and the Night
and the Music»
STUNT RECORDS STUCD 10092
I januar i fjor døde den amerikanske
trommeslageren Ed Thigpen, nesten 80 år gammel. Thigpen ble for
alvor kjent som trommeslager i
Oscar Peterson Trio på 50-tallet,
men hadde siden begynnelsen av
70-tallet sin base i København.
Dette liveopptaket fra Glassalen i
Københavns Tivoli fra 2002 er med
hans egen trio med danskene Jesper
Bodilsen på bass og Carsten Dahl på
piano. Det er liten tvil om at det
ikke bare er Thigpen som er oppvokst med Oscar Peterson og Ray
Brown, for mye av musikken her
høres nærmest ut som den kunne
vært innspilt av de tre gamle mesterne og ikke bare en av dem med
glimrende støtte fra de to danske
jazzmusikerne. Særlig gjelder det
Thigpens eneste komposisjon på
plata, «Shufflin’ Long» som har
noen pianotriller selv Peterson
kunne vært stolt av. Som bonus får
man en 92 minutter lang DVDplate
som er et portrett over avdøde
Thigpen. Denne inneholder også
flere musikalske godbiter. Ingen
plate for de som er ute etter nye
trender i jazzen, men liker du klassisk pianotriomusikk med en av de
mest legendariske trommeslagerne,
så er dette plata for deg. Og meg.
Roy Ervin Solstad
SAM TRAPCHAK’S PUT
TOGETHER FUNNY
«Lollipopocalypse»
RAW TOAST RECORDS
Jeg sitter med en følelse av at jeg er
den eneste i kongeriket som kjenner
noe som helst til den 28 år gamle
amerikanske bassisten, komponisten
og bandlederen Sam Trapchak.
Hadde det ikke vært for at han har
gjort alt sjøl, inkludert å finne fram
til «spennende» adresser på den
andre sida av Atlanterhavet, så
hadde han garantert ikke kommet
min vei heller. Nå er denne verdenen slik med stadig færre plateselskaper som tar seg av og satser på up
and coming-artister, og lettere kommer det avgjort ikke til å bli framtida
heller. Trapchak har gjort det han
må gjøre for å få litt oppmerksomhet og da er det også hyggelig å
kunne melde at han har noe å fare
med.
Med en kvartett bestående av andre
like ukjente, men absolutt lovende
herrer som Tom Chang på gitar, Arthur Vint på trommer og Greg
Ward på altsaksofon, så gir Trapchak oss fem egne låter samt to av
Chang.
Vi snakker moderne, energisk musikk med røtter i alt fra heavy metal,
country og straight jazz. Alt i alt har
det blitt original musikk ut av det og
alle fire er meget habile instrumentalister som har gått på skole og lært
seg håndverket og som nå lærer
enda mer i det aller mest krevende
ANMELDELSER
TRONDHEIM VOICES
«Improvoicing»
Siri Gjære, Torunn Sævik, Heidi Skjerve, Tone
Åse, Sissel Vera Pettersen, Kirsti Huke, Ingrid
Lode, Anita Kaasbøll, Live Maria Roggen, Silje
Karlsen (v), med Jon Balke (p), og Marilyn Mazur
( perk)
MIDTNORSK JAZZSENTER MNJCD009
Endelig! I bortimot ti år har tentetten Trondheim Voices vært en
offentlig hemmelighet. Men nå
finnes de endelig på plate. Med
et tverrsnitt av deres prosjekter i
løpet av de aller siste årene.
For en platedebut! At dette ikke ble en av de aller
beste jazzplatene, nei, platene uavhengig av
sjanger, i 2010, tyder på at det er noe feil med
hvordan musikkutgivelser vurderes og hvordan
musikkritikk fungerer i dette landet.
Noen av landets aller beste kvinnelige tonekunstnere samlet på ett fat. Ungt og veletablert i
skjønn forening. Det kan jo ikke bli noe annet
enn skjønn musikk. Men som de leverer, på tross
av store forventninger. Humor og lek, kunst og
funk. En samhandling og samstemthet som er
perfekt. Og når en har så mange sterke stemmer
og improvisatører å spille på, blir det spenning
jazzområdet på kloden – i New York
og dalstrøka innafor.
Sam Trapchak og hans likesinnede
er nødt til å gå veien om slike visittkort som CDer er. For at publikum
og arrangører skal få greie på hva og
hvem de er så er det ingen annen
løsning og når det gjelder Sam
Trapchak’s Put Together Funny så
har dette absolutt vært et hyggelig
førstemøte.
Tor Hammerø
TYTINGVÅG ENSEMBLE
«Let go – instrumentals»
OZELLO MUSIC OZ 035 CD
Tytingvåg Ensembles album «Let
Go – Instrumentals» er et noe uventet prosjekt. Her satser det tyske selskapet Ozella Music på «nye»
Tytingvåg Ensemble og ikke den
etablerte Stavanger-jazzens førstestemme. Her presenterer man 11 instrumentale komposisjoner som
bygger på tidligere sanger. På det
instrumentale albumet gjenskaper
man vakre minner og chansons som
akkompagneres med stødige toner
av Espen Leite på trekkspill og Anders Aarum på piano. På «Rat Race»
dukker den eminente jazzens førstefiolinist Ola Kvernberg opp med
rottefangerblikk og kreative riffs
med buen.
Randi Tytingvåg er en samler. Hun
sparer på folketoner fra fjern og nær,
på harmonier i all slags tempo, og på
klarinettister som Morten Michelsen med forstand til å krydre litt
her og litt der med smukke koloritter i landskapet. Den vakre «Playful» er som en vakker italiensk
innledning på en romantisk film,
mens «Between Us» illustrerer
og variasjon i materialet som gjør at dette blir
interessant å høre på, igjen og igjen.
Plata inneholder dels deler av forestillingen
«BINGO» utviklet for Olavsdagene i 2008, og
dels utdrag fra verket «IMPROVOICING» urframført under Moldefestivalen i 2009, med del-
spenning og angst, som i et drama.
Favoritten er tittellåten «Let Go»
som med en behaglig rytmisk
ramme bærer melodien fram fra
skanse til skanse. En herlig fornemmelse om at det snart er vår. Randi
Tytningvågs personlige signatur er
like sterk selv om albumet «Let Go
– Instrumetals» er helt fritt for hennes vokale innslag. Et deilig sådan,
som gir dagen et meningsfullt innhold. Alle komposisjoner på «Let
Go – Instrumentals» er skrevet og
komponert av Randi Tytingvåg.
Lasse Haugen
MADS VINDING TRIO
«Open Minds»
STORYVILLE 1014267
Da jeg så anmeldelse av denne trioplata i en av våre ledende dagsaviser,
ble jeg en smule skuffet. Vår kollega
ga platen en treer på terningen, og
var dermed ikke overbegeistret over
Vinding & Cos samarbeid på plate.
Nå har platen surret og gått på
CDspilleren min en lang stund, og
jeg kan ikke forstå annet enn at vår
kollega må ha hatt en særdeles dårlig dag da han skulle anmelde denne
plata.
Grunnen til at jeg ble litt skuffet var
at jeg sjelden opplever at den danske
bassisten Mads Vinding gjør en dårlig jobb. Han omgir seg sjelden med
dårlige medmusikanter, og det
meste jeg kan huske å ha hørt fra
den blide danske har alltid vært av
høy kvalitet.
På «Open Minds» har han alliert
seg med den franske pianisten JeanMichel Pilc og den amerikanske
trommelegenden Billy Hart. Og
etter min mening, har de med denne
takelse av bl.a. Jon Balke og Marilyn Mazur. Tekster som er humørfylte, fabulerende, surrealistiske, men fengende.
Om noen plate skal anbefales, så må det være
denne.
Johan Hauknes
innspillingen begått en perle av en
trioplate!
I hovedsak består perleraden av
standarder - som åpningen «Someday My Prince Will Come», «My
Funny Valentine», «Summertime»
med flere, kombinert med noen
smakfulle komposisjoner gjort av de
tre musikerne, og med den danske
folkemelodien «I skovens dybe stille
ro», en av Niels-Henning Ørsted
Pedersens kjenningsmelodier, som
selve prikken over i’en.
Standardene låter, etter min mening, helt på høyde med flere av versjonene for eksempel Keith Jarrett
har begått, hør bare på deres fabuleringer rundt «My Funny Valentine». Strålende. I tillegg holder
deres egne komposisjoner høy,
internasjonal standard, og kan når
som helst havne i standardreportuaret. Jean-Michel Pilc er en original
pianist. Han går lenger i sitt uttrykk
enn å «planke» andre pianistlegender. Det oser energi av spillet hans,
og han drysser ideer utover tangentene som jeg kan like. Billy Hart har
vært med på å fargelegge musikken
på mer enn 600 plater siden han
dukket opp på jazzkartet for mange
år siden, og er også her med på å
gjøre platen til en intens, men samtidig «nedpå» innspilling. Og bak
det hele hviler Mads Vinding med
stoisk ro, oversikt og et flott uttrykk.
Til sammen blir dette en plate som
neste jazznytt er på gaten
i begynnelsen av juni
abonner på www.jazznytt.no
kommer til å surre og gå på undertegnedes CDspiller i lang tid!
Jan Granlie
ANDREAS ÖBERG
«Six String Evolution»
RESONANCE RCD-1015
Cover to the People: Ung blond
svenske med grønt uutgrunnelig
blikk, smultringsjegg og tredagers,
hvit blazer med utringet skjorte
under og rødt lommetørkle i brystlommen foran et imitert rødt fløyelsforheng. Yummy!
Smakløst cover til tross, Andreas
Öbergs siste album er ikke så ille
som man skulle tro ut i fra innpakningen. Mannen, som bl.a. startet
Hot Club de Suede i 2004 er en
habil stringswinggitarist på nivå
med for eksempel Rocky Gresset,
men på denne plata er det hardt
swingende mainstream jazz kombinert med latinamerikanske rytmer
som står i fokus.
Bakgrunnen fra sigøynerjazz kommer frem i hans versjon av standardlåten «We’ll be together again» med
melodien flott presentert i oktaver.
Så går det utfor med bulgarsk funk i
4/4, komplett med slapbass og cymbalom (!). Vi spoler fort videre til en
ultrasmooth Stevie Wonder-cover
med knips på 2 og 4. Og så spoler vi
litt til og kommer endelig til noe
hørverdig igjen, litt funky latinjazz á
là Return to Forever. Sånn går det,
inn og ut av klisjéland, noen meget
sterke prestasjoner som delvis overskygger de totale feilslagene. More
jazz, less cheese please! Så skal du se
at dette kunne vært en mye bedre
plate.
Svein Magnus Furu
jazznytt [73]
FRISPARK
sponcered by
JEG ELSKER NEMLIG MUSIKK LIKE HØYT
SOM JEG ELSKER DAMER: JEG BRYR MEG
VANLIGVIS IKKE OM FORMATET
No pimp - only
VIVA LA REVOLUCION!
Redaktør Granlie har ytret seg om musikkformater på lederplass. Han mener at Platekompaniet
har et kulturelt ansvar for hele det platekjøpende
publikum, og at streaming aldri vil kunne gi like
god lyd som musikk fra fysiske medier. Dessverre
Jan, to ganger feil. Et firma som Platekompaniet
har selvsagt aldri et kulturelt ansvar, de får ikke
støttepenger fra noe som helst sted. Deres greie
er å selge musikk (og film) i de formatene som er
etterspurt. De er også med i streamingtjenesten
Wimp, ett av de norske alternativene til Spotify.
Som musikkelsker, minst like ihuga som herr
Granlie, vil jeg si at jeg er glad for utviklingen.
Streaming vinner nå terreng i eksplosiv fart fordi
det er det mest praktiske og effektive formatet for
distribusjon for både musikk og film - og en
rekke andre kulturprodukter også. Kassetten vant
i sin tid publikum fordi den var hendig og bærbar,
og ble en salgsuksess over hele verden. Så kom
CDen, og det ble surmuling da også. Vinylfantastene grein på nesa, men folket kjøpte CDer så
det suste - og nå omfavnes streaming, naturligvis
- fordi det er det mest hendige og praktiske formatet. Man slipper det fysiske produktet, man
slipper å lagre filer, alt befinner seg i skyene. Strålende. Hvem skulle for noen år siden trodd at alle
med nettilgang skulle få tilgang til hele verdens-
[74] jazznytt
reportoaret av musikk? Ingen. Men streaming er
framtida, enten vi liker det eller ikke. I dag er lydkvaliteten for de aller fleste mer enn god nok, og
da mener jeg massemarkedet - de som syntes at
kassettlyd var bra nok. For oss som er lydfreaks
vil streaming snart få bedre kvalitet enn CD-lyd,
det vil økt nettkapasitet sørge for. Superinternett
vil bli tilgjengelig for alle innen få år, og tillate
streaming i lossless/ FLAC-format, for de som
vil ha det. Putter du så en A/D-konverter mellom
computeren og forsterkeren din kan du få så imponerende lyd at selv de mest langhårede og innbitte vinylfreaks vil vifte fornøyd, om enn motvillig, med ørene. Prøv også å laste ned 96mhz/
24bits innspillinger fra for eksempel linn.com
eller Bugge Wesseltofts gube-music.com. Det
låter langt bedre enn CD allerede nå!
Turn on the music!
Musikkelskere har aldri hatt det bedre enn nå i
2011. Aldri har så mange hørt så mye på musikk,
og aldri har så mange gått på konserter. TONO
har inngått en oppsiktsvekkende god avtale med
Spotify, som vil generere store inntekter til norske plateartister framover. Jeg foreslår at vi roper
et kollektivt hurramegrundt for musikkens stilling i dag. Selv har jeg Spotify Premium i tillegg
til Wimp, det vil si jeg bruker snaue 2400 kroner
i året på å lytte til hva som helst av musikk. Det
er mer enn en gjennomsnittlig platekjøper bruker. Jeg betaler for Premium til begge barna
mine, det blir 2400 kroner til. Den dagen noen
dobler prisen for å streame musikk i fullformat
via nett, er jeg førstemann til å si ja. Det gir meg
mulighet til å høre på musikk jeg aldri ellers ville
fått fatt i eller hatt råd til å stifte bekjentskap med.
Cluet for artistene idag er å tilby musikken i det
formatet de ønsker, og det beste er selvsagt at
innspillingene er tilgjengelige i det formatet brukerne vil ha: Vinyl, CD, nedlasting og streaming.
Mange artister har gjort dette i årevis allerede,
og det er der vi alle ender om noen år. Imens kan
vi selvsagt kjæle for våre LP-samlinger og stryke
varsomt over tellekantene på CD-hylla. For meg
er det ingen motsetning. Jeg elsker nemlig musikk like høyt som jeg elsker damer: Jeg bryr meg
vanligvis ikke om formatet.
Dagfinn Nordbø er tekstforfatter
og artist, og vil under vignetten
«FRISPARK» berette om sitt liv i, og
ikke minst, utenfor jazzen