ken vandermark

.............. innhold
12 HILDE LOUISE ASBJØRNSEN
18 KEN VANDERMARK
24 FRIJAZZ - KLASSISK AVANTGARDE?
30 DR. MICHAEL FRANCIS DUCH
34 ANDREA NEUMANN
FORSIDEBILDE: HILDE LOUISE ASBJØRNSEN FOTO: JAN GRANLIE
05
05
06
07
08
09
36
37
38
40
41
42
43
44
46
47
48
49
50
52
56
74
AUGUST - SEPTEMBER
2011
leder
jazznytt for 10, 20, 30 og 40 år siden
notert - litt på siden
jazzfoto
nytt navn: KRISTOFFER TOKLE
notert
rapport fra new york
jazz i norge for 50 år siden
blindebukk med GARD NILSSEN
småstoff
oslo jazzforum 15 år
debatt
farvel til ...
levende lyd: NATTJAZZ, BERGEN
levende lyd: JAZZFEST, TRONDHEIM
levende lyd: ANJAZZ, HAMAR
levende lyd: MAIJAZZ, STAVANGER
levende lyd: MONTREAL JAZZ FESTIVAL, CANADA
levende lyd: KONGSBERG JAZZFESTIVAL
levende lyd: MOLDEJAZZ
anmeldelser
frispark
SIGNERTE ARTIKLER STÅR FOR BIDRAGSYTERS EGEN MENING, OG ER IKKE
NØDVENDIGVIS I SAMSVAR MED REDAKTØR OG/ELLER UTGIVERS MENING
jazznytt [03]
jazznytt
ISSN 0332-7248
stiftelsen
Utgiver:
Postboks 440, Sentrum, 0103 Oslo
Telefon: 22 00 56 60
E-post: [email protected]
Alle henvendelser til redaksjonen:
JAZZNYTT
Postboks 440, Sentrum, 0103 Oslo
Besøksadresse: Akersgata 16, Oslo
Telefon 22 00 56 66 - 22 00 56 60
E-post: [email protected]
Redaktør:
Jan Granlie
Redaksjon:
Svein Magnus Furu, Jan Granlie, Johan Hauknes,
Arild Rønsen, Bjørn Stendahl, Ann Iren Ødeby
Bidragsytere i dette nummer:
Tekst: Svein Magnus Furu, Jan Granlie, Tor Hammerø, Lasse Haugen,
Dagny Hauknes, Johan Hauknes, Lars Mossefinn, Ole Albrekt Nedrelid,
Dagfinn Nordbø, Petter Pettersson, Arild Rønsen, Bjørn Sandnes, Bjørn
Vidar Solli, Roy Ervin Solstad, Bjørn Stendahl, Bjarne Søltoft
Foto: FIJM, Svein Magnus Furu, Jan Granlie, Johan Hauknes, Svein
Johansen, Anders Lien, Kyrre Rosenvinge, Bjørn Sandnes, Ida Ringheim
Sandnes, Bjørn Vidar Solli, Jenni Jam Staxrud, Bjørn Stendahl, Ann Iren
Ødeby
Illustrasjoner: Jan Granlie
Korrektur: Ingrid Goverud Ulstein
Lee Konitz
Brad Mehldau
Charlie Haden
Paul Motian
Live at Birdland
ECM 2162
Design: Jan Granlie
Trykk: UNITED PRESS
Opplag: 4 000
Priser:
Abonnement: kr. 350,– for seks utgaver
Konto: 7047.05.15854
Bestill på [email protected]
eller www.jazznytt.no
Abonnementsansvarlig:
Tonje Johansson, telefon 22 00 56 60
E-post: [email protected]
Bestill annonser på www.jazznytt.no
Annonseansvarlig:
Jan Granlie, tlf. 22 00 56 66
E-post: [email protected]
ANNONSEPRISER:
Bakside
1/1 side
1/2 side
1/4 side
4 farger
kr 14000,–
kr 12000,–
kr 6000,–
kr 2000,–
sort +1
kr 8000,–
kr 4000,–
kr 1500,–
s/hv
kr 7000,–
kr 3500,–
kr 1200,–
Alle annonsepriser er ekskl. mva. og gjelder ferdig
levert annonsemateriell. Kostnader ved evt.
Utarbeidelse av annonsen kommer i tillegg.
Neste nummer kommer 10. oktober 2011
Frister for annonsebestilling til JAZZNYTT 05:2011
Bestilling:
03.09
Frist for produksjon av annonse:
10.09
Frist for levering av ferdig annonse (i pdf):
15.09
for spørsmål - ta kontakt med Jan Granlie
på telefon 22 00 56 66 eller epost [email protected]
ECM markedsføres av Grappa Musikkforlag AS
www.grappa.no
[04] jazznytt
jazznytt er utgitt med støtte fra
JAZZNYTT FOR 40 ÅR SIDEN
MOLDEJAZZ - PÅ ALLE KAFÉBORD
Man kan si og mene mye om norske jazzfestivaler.
Noe man også gjør. På Moldejazz, «alle jazzfestivalers mor» i følge kollega Roald Helgheim, har man
gjort noen grep opp gjennom årene som jeg synes er
litt merkelige.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx
De senere årene har Moldejazz vært såpass opptatt av
festivalpublikum at man har hatt sin egen festivalavis.
Dagsavisen «Fire Flate» har siden «Festival Puls»
sine to (?) år, kommet ut daglig, med informasjon, anmeldelser, intervjuer, sideblikk og mye leseverdig
stoff for festivalpublikummet. Hver dag under festivalen har publikum sittet rundt kafébordene i rosebyen og lest, diskutert og moret seg over denne unike
«blekka».xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx
I alle år har mellom ti og tjue av våre dyktigste jazzjournalister, designere og avisfolk jobber tjuefire-sju
for denne publikasjonen, uten annen betaling enn evinnelig bakrus, hodepine, søvnløshet og gedigen
anerkjennelse fra publikum, musikere og andre som
har beveget seg gatelangs under festivalen.
Men en god ting kan visst ikke vare evig. I forkant av
årets festival gikk debatten relativt høyt innad i «Fire
Flate»-miljøet om det i det hele tatt ville bli noen avis
å produsere i år. Mange eposter gikk fra sentrale medarbeidere til festivalledelsen uten svar. Ondsinnede
rykter ville ha det til at Moldejazz-general Jan Ole
Otnæs ikke ville gi ut avisen lenger, etter Arild Rønsens famøse anmeldelse av fjorårets konsert med
Sonny Rollins (flittig omtalt og diskutert i Jazznytts
spalter det siste året). Et annet rykte var at produksjonen ble for dyr. xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx
Lenge så det ut til at avisen skulle produseres som
vedlegg (innstikk) i lokalavisen Romsdals Budstikke.
Men dette gikk visstnok i vasken, visstnok fordi journalistene i avisen ikke ville ha denne konkurrenten.
Deretter var det snakk om at «Fire Flate» skulle være
deler av lokalavisen, med utenforstående redaktør.
Dette gikk også (av forståelige og prinsipielle grunner) i den berømte vasken, for hvem skulle da ha ansvaret? Redaktøren i Romsdals Budstikke? Neppe en
tilfredstillende løsning for noen parter.xxxxxxxxxxxxxx
Til slutt, og kun kort tid før festivalstart, ble Arild
Rønsen (av alle!!!) kontaktet med forespørsel om han
kunne lede arbeidet med en nettavis-versjon av festivalavisen til årets festival.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx
Ved å foreta en lysrask hoderegning, koster det Moldejazz ca 100 000 kroner å produsere en unik gratisavis for publikum denne uka. Hvis man så
innbefatter et temmelig uutnyttet annonsemarked, så kan vi snakke om en utgift på, la oss si,
pluss/minus 50 000 kroner.xxxxxxxxxxxxxxxxxxx
Etter fjorårets regnværesfestival var det ingen i festivalen som snakket om noen form for økonomisk krise
fordi man ikke fikk nok billettinntekter på noen av
utekonsertene i løpet av regnværsdagene. Festivalsjef
Jan Ole Otnæs har vært utrolig flink til å få økonomien i festivalen på rett kjøl de siste årene, noe som
har gjort festivaløkonomien sterk og trygg. Derfor er
de 50 000 – 100 000 kronene det koster å produsere
«Fire Flate» en liten sum å betale for å styrke forholdet mellom festival og publikum.xxxxxxxxxxxxxxxxxxx
Å spare seg til fant, er et uttrykk som kan passe i
denne sammenhengen. Etter hvert som Moldejazz
har vokst, har man også merket en holdning som kan
tendere til et «klasseskille» mellom de på toppen og
«fotfolket» (de frivillige), inklusive de som bruker en
uke av sin sårt tiltrengte ferie på å lage festivalavis.
Dette er en situasjon som Moldejazz må være forsiktige med å la utarte. For plutselig står man der uten
et erfarent frivillig medarbeiderapparat, uten festivalavis, uten vakter, uten noen til å ta seg av musikerne
osv. osv. Og hvis man så blir pålagt av myndighetene
å hyre inn profesjonelle selskaper til å ta seg av vaktholdet på de enkelte konsertene, så sitter man litt for
solid i det berømte klisteret.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx
Å lage en nettavis på festivalen er, etter min mening,
det reneste sludder. Hvem er det som sitter rundt kafébordene på Alexandra, som står i køer for å slippe
inn på konserter og klubber, som slapper av i sola på
Hjertøya, som har med seg en laptop eller ipad? Ikke
mange vil jeg tro! Versjonene du får opp på en vanlig
mobiltelefon er ikke god nok til at man får noe glede
av lesingen.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx
I løpet av de siste 20-25 årene har man hatt en solid
stab av hardt arbeidende medarbeidere i festivalavisa.
Vi er flere som har figurert som redaktører for
«blekka», alle med en arbeidstid som arbeidstilsynet
sikkert gjerne hadde hatt stor glede av å ta en titt på.
Den siste cowboyen på prærien var Ann Iren Ødeby,
som festivalen like godt behengte med «Molderosen»
under fjorårets festival som takk for solid innsats med
avisen. At man da, etter at Ødeby har meldt sin avtreden fra redaktørstolen, velger å bruke anledningen til
å legge ned dette fantastiske prosjektet er etter min
mening et, i beste fall, dårlig valg. xxxxxxxxxxxxxxxxxx
La det bli med dette året, folkens. La festivalavisa
«Fire Flate» gjenoppstå ved neste års festival, både
som informasjonskanal og tidtrøyte for festivalens
mange tusen publikummere, musikere, presse
og andre, som i tillegg til all den
gode musikken, også er opptatt festivalens sosiale liv.xxxxxxxxxxxxxxx
PRISDRYSS OVER ARVE HENRIKSEN
Trompetisten Arve Henriksen ble nærmest
overdrysset av priser lørdag 9. juli. Tidlig på
dagen ble han en rørt og glad vinner av Kongsberg Jazzfestivals store musikerpris, DnB NORprisen på 300 000 kr. Henriksen var ikke tilstede
i gruvebyen for å motta prisen, da han befant seg
på North Sea-festivalen i Rotterdam. Men
han var allikevel
til stede med
takketale via
Skype!!!
North Sea
Jazz i Rotterdam, deler hvert år sin
Paul Acket-pris til en musiker som
har markert seg de senere årene.
Også denne prisen gikk til Henriksen, og han er den første norske musikeren som mottar
prisen. Prisen er opprettet til ære for
grunnleggeren
av North Sea
Jazz, Paul
Acket.
Festival-ledelsen er blitt kritisert for
de nachspiels som har vært arrangert
for funksjonærer, musikere og presse
(noe misforstått uthengt som «insiders» av enkelte kritikere) på Vardestua.
- På dette punkt kan vi ikke ta kritikken alvorlig. Vi er nødt til å ha et
sted hvor musikere, presse og funksjonærer kan slappe av etter dagens
program, men opplegget vil bli forandret. Disse arrangementene vil i
større grad bare blir for de som jobber under festivalen
(Moldejazz-sjef Kikkan Sættem intervjuet av intervjuet av Moldejazz’
Petter Pettersson jr. i Jazznytt
03:1971)
JAZZNYTT FOR 30 ÅR SIDEN
Man kommer imidlertid ikke bort
fra at man ser ut til å ha passert toppen på festivalbølgen for jazzens
vedkommende. Selv om det ikke er
snakk om en direkte publikumssvikt,
må vi innse at det ikke lenger er den
samme kolossale rift om billettene
som før. Den tiden da man måtte bestille festivalbilletter måneder i forveien, ser ut til å være definitivt
forbi.
(Leder i Jazznytt nr 04:1981)
JAZZNYTT FOR 20 ÅR SIDEN
For de av oss som er vant til å frekventere festivalene i Kongsberg,
Molde og Voss, blir et besøk på Oslo
Jazzfestival en interessant kontrast.
Festivalens hovudkvarter er lagt til
ærverdige Grand Hotel, der festivalens leiing og funksjonærer residerer
i dobbeltrom og suiter med utsikt
over Karl Johan. Lisbeth Gathe har
blitt tildelt en egen suite aparte med
lysegrønne silketapeter og fruktkurv
med hilsen frå hotellet.
(Bo Grønningsæter i rapport frå Oslo
Jazzfestival i Jazznytt nr 04:1991)
JAZZNYTT FOR 10 ÅR SIDEN
Arbeidet med å lage en ny organisasjonsplan for Norsk jazzforum er i
gang. Representanter fra styret og
administrasjonen skal sammen kartlegge og prioritere organisasjonens
videre arbeidsoppgaver, som er
mange og omfattende. Gruppen skal
utrese hvilken kompetanse som kreves for å løse oppgavene og hvor
store ressurser som skal til. Prosessen skal sluttføres innen 1. kvartal
2002.
Derfor er situasjonen for Jazznytt i
skrivende stund litt usikker. Norge
kan faktisk bli en av de få land i Europa uten et eget jazzmagasin. På
oppfordring fra styret, er Jazznytts
redaksjon i gang med en utredning
om mulighetene for en løsning der
trykksaken, primært av økonomiske
årsaker, gjøres om til nettavis i 2002.
(Notis i Jazznytt nr 03:2001)
jazznytt [05]
NOTERT - LITT PÅ SIDEN
“
På Sardinen spilte mannen som blir kalt saksofonistenes saksofonist skalaen
opp og ned, opp og ned i mange minutter sammenhengende. Middelaldrende
menn og kvinner, samt noen få småtykke hipstere satt pent ved bordene sine
og klappet høflig når saksofonistenes saksofonist av og til tok en pause.
OM WYNTON MARSALISxxxx
I juni/august-nummeret av svenske
Orkesterjournalen blir saksofonisten
Mats Gustafsson viet stor oppmerksomhet. Bl.a. blir han spurt om hva
han synes om et knippe utvalgte kolleger. Om trompeteren Wynton
Marsalis sier han: «Jag vet inte vilken negativ sida man skal prata om.
Det är så inihelvete dårlig. Han sätter sig över allting och tror att han
har ensamsrätt till contemporary
jazz. Han kan spela trumpet men har
inget uttryck. Och man ska vara
klädd i kostym – det är så pretentiöst. Har ingenting med jazz att
göra».xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx
En relativt klar melding fra vinneren
av Nordisk Råds Musikkpris!
Fra Geir Kviles omtale av årets Nattjazz i Bergensavisen. Saksofonisten som spilte på Sardinen samtidig
med Goran Kajfes var, ifølge Jon Skjerdal i Nattjazz, Jerry Bergonzi. Saksofonistenes saksofonist?
har du hørt at ...
... årets storfisker under Vestnorsk Jazzsenters «Jazz Norway in a Nutshell» ble
uten den minste tvil, Det Kongelige
Norske Utenriksdepartements jazzguru
Sverre Lunde. Fire ørretter ble fangsten etter regnfullt fiske fra båt på Vangsvatnet på Voss. Kanskje ikke tilfeldig at
han i egnere kretser har fått tilnavnet
«Lundefuglen»?
... noen få utvalgte gjester på arrangementet over, valgte å bli i Bergen i stedet for å gjeste Vossebygda. De fikk med
seg et kort «møte» i heimen til en av
byens vineksperter, hvor man på et par
timer forsynte seg friskt av røde viner
for ikke mindre enn 20 000 norske
kroner. Janne Lundin fra Gøteborgklubben Nefertiti valgte, uvisst av hvilken grunn, å droppe kveldens konserter
til fordel for hotellsenga etterpå.
... Brit Aksnes i Vossa Jazz imponerte
hele selskapet under «Jazz Norway in a
Nutshell» med følelsesmettede fremføringer av både «Kvammasangen», og
den vestlandske nasjonalhymnen «Nystemten» på bussturen til og fra Fykse i
flotte Hardanger. En ny, sterk konkurrent til Sidsel Kyrkjebø og Herborg
Kråkevik.
STORFLOM HERJET PÅ
COPENHAGEN JAZZFESTIVAL
Den første lørdagen under årets Copenhagen Jazzfestival ble mer preget
av regnvær enn jazz. Ikke mindre enn
160 mm nedbør falt over «kongens
by» denne dagen, noe som førte til
en rekke avlyste konserter under festivalen.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx
Verst gikk det kanskje utover Copenhagen Jazzhouse, hvor den finske
saksofonisten Juhani Aaltonen Quartet skulle glede publikum. Med et
publikum med vann til anklene, sier
det seg selv at man måtte avlyse.
Men den godeste finnen ga seg ikke
så lett. I stedet for å spille i kjelleren,
flyttet bandet opp i etasjen over, og
gjorde en times helakustisk sett, mens
regnet flommet ned utenfor og lyn
og torden holdt fort i byen. Finsk
sisu, kalles det!
Det mest ed
te m
interessan var da
konserten lastebil
en
det kjørte utsiden
forbi på sert med
r kon
Hørt ette atti/Klaus Filip
lf
a
Radu M Kongsberg
på
[06] jazznytt
... Vossa Jazz-general Trude Storheim
er blitt observert med en litt spesiell
«dameveske». En lyseblå 70-tallssak
med bilde av en smilende Arne Scheie,
med påskriften «Jeg simpelthen elsker
sport». Motepolitiet vet hvor du bor,
Trude!
... vår mann i UD, Sverre Lunde, ikke
ligger på latsida. Under Norsk Musikkråds pølsefest i juni, opptrådte han som
breakdance-maestro med eikeløv. Hans
Michael Jackson-imitasjoner (som han
selv hevdet kom fra Elvis), gjorde sterkt
inntrykk på de andre gjestene.
... Jazznytt gikk knallhardt ut da de ble
invitert til jazzqvizz på Nesodden Jazzklubb i sommer. Med et sterkt lag bestående av Svein Magnus Furu, Bjarne
Søltoft, Jan Granlie og Norsk jazzforums tidligere medarbeider Grethe
Tausvik på laget, var man rimelig sikre
på å dra hjem seieren. Men det var før
man visste at Norsk jazzforums lag med
Tore Flesjø, Camilla Slaatun Brauer og
Vidar Bråthen, hadde aliert seg med den
norske jazzens Wikipedia, Moldegeneral
Jan Ole Otnæs på laget. Jazznytt havnet
på en heller svak tredjeplass, også slått
av et lokalt lag, bestående av bl.a. musikerne Njål Ølnes og Jarle Vespestad.
Hevnen er søt, folkens!
PERLER FRA JAZZNYTT
Er det en morsom idé med en ny
føljetong – perler fra forrige Jazznytt? For at dette ikke skal ha
preg av personuthenging – bare
ses på som humor – unnlater jeg
å nevne opphavsmenn eller kvinner til disse tre perlene fra forrige
Jazznytt:
«Trygve Waldemar Fiske kommer
fra Frei på Trøndelagskysten, nord
for Kristiansund». Hvilken geografisk presisjon om øya Frei på
Mørekysten, rett sør for Kristiansund by (fra 2008 en del av Kris-
tiansund kommune)!
«Chet Baker trakk sitt siste hjertesukk i Amsterdam». Kan man
trekke et hjertesukk? Uansett var
det neppe det Chet Baker kom
med, da han falt ut av hotellromsvinduet ...
«Eksperimentell og europeisk frijazz
har vært gjeldende de siste par århundrer, etterfulgt av tradisjonellog smooth jazz». Jøss, jazzen begynner jammen å bli gammel!
(BS)
AHMAD JAMAL - ISLAMSK TERRORIST?
Bankoverføring av et honorar fra
en opptreden i Sveits av Ahmad
Jamal ble i begynnelsen av juni i
år stoppet i USA. På grunn av
pianistens navn ble dette av amerikanske myndigheter tolket som
at det var snakk om mulig finansiering av islamsk terrorisme.
Den 16. juli spilte Jamal på St.
Moritz-festivalen og festivalorganisasjonen ville overføre hans
honorar på $10 000 på forskudd.
Dette viste seg vanskelig, melder
avisen Tages Anzeiger 15. juni.
Senere ble det avklart at konserten kunne avholdes som planlagt.
Med, som festivalorganisasjonen
uttrykte det, de amerikanske etterforskerne som æresgjester.
DAGSAVISENE SLÅR OM SEG MED FAGKUNNSKAP
Det er utrolig hva avisjournalister
som beveger seg ut på jazzkonserter får seg til å skrive. En ting er
diskusjonene som har gått i Jazznytts spalter om Arild Rønsens
omtale av fjorårets Sonny Rollins-konsert i Molde. Stavanger
Aftenblad sliter visstnok også
med hvem de skal beordre ut for
å dekke en Maijazz.xxxxxxxxxxxxx
Her er et kort utsnitt fra Rolv
Christian Topdahls anmeldelse av
Stavanger-bandet AmigiTo under
årets Maijazz:xxxxxxxxxxxxxxxxxx
«Konserten vugget av gårde med
den evinnelige bossa nova-rytmikken, en rytmikk som ofte blir
som et fengsel for de musikalske
uttrykkene – noe som særlig
gjaldt vokalen. Tektslig var bossalåtene vi ble servert tirsdag rike
på stavelser. Dette ga lite rom for
(Eva Bjerga) Haugen. Hun imponerer med sin klokkeklare røst,
men det er på låtene med minst
markant rytmikk og færrest stavelser – de som lyder minst bossa –
hennes stemme virkelig maktet å
tale til meg. Jeg blir spesielt fan
når hun går høyt. Registeret hennes er mildt sagt ekstremt. Haugen slet imidlertid med sceneshowet, men så byr ikke akkurat
den vuggende bossaen på de store
mulighetene på dette feltet. Litt
svaiing er det gjengse her».
HVIS DU TROR at Utah Jazz var en hyggelig jazzklubb i f.eks. Salt Lake City, så tar du feil. Utah
Jazz er et basketballag må vite – som spiller i
NBA – Western Conference, og endte på
11. plass der i 2010/11 sesongen og var
dermed ikke i nærheten av å nå Playoffplass. Men markedsføre seg kan de!
JAZZFOTO
OLA KVERNBERG
På Nesodden, en kort båttur fra Aker Brygge i Oslo, har man etablert jazzklubb.
Her har fotografen fanget spelemannen Ola Kvernberg under konserten han hadde
på klubben med sin trio. Lien forteller at han måtte ta bilder av bandet gjennom
vinduet, fordi det var så mye folk innenfor. Og det lover jo bra for den driftige klubben. Foto: Anders Lien
jazznytt [07]
NYTT NAVN
Når du ni år gammel blir sendt fra en trygg tilværelse i skolekorps til en rufsete gjeng som lærer deg
å spille tradjazz og New Orleans-funk, kan man virkelig snakke om å gi ungdommen jazz før idretten
tar dem. TEKST: PETTER PETTERSSON FOTO: SVEIN JOHANSEN
EN GRESSHOPPE
I NEW ORLEANS
KRISTOFFER TOKLE (22) er enda et eksempel på
at man kan bli jazzmusiker av å marsjere i gatene
med instrument, i alle fall hvis man gjør det som
medlem av Jazzlogen i Molde. Velsignet med
musikalske gener fra både mors- og farssiden,
havnet han ni år gammel sammen med andre lovende ungdommer fra Nordvestlandet på jazzkurs med Ytre Suløens Jass-ensemble. Bort med
noter, spelle på øret. Naturlig for Kristoffer. Bestefar, onkel og tante hadde syslet med både jazz
og annen musikk på saxofon og klarinett.
Det begynte da han fire år gammel etter en jazzfestival ville lage «stlit paleid» i heimen. Utstyrt
med plastbøtte og akkompagnert av pappa på
trekkspill, tante på altsaksofon og andre mer eller
mindre rytmesterke familiemedlemmer på diverse kjøkkenutstyr, skremte de sannsynligvis
vettet av naboene. Deretter ble Kristoffer
gjennom hele oppveksten foret med jazz-CDer
til jul og bursdager. Parallelt med dette kom altså
Jazzlogen.
- Nå studerer du i Kristiansand, har ett år igjen til
bachelor og har studert pedagogikk. Er det for å ha
noe å falle tilbake på hvis musikerkarrieren ikke gir
til salt i suppa?
- Dette med undervisning er faktisk noe jeg
brenner for – det er ikke bare en «easy way out»
i tilfelle musikerkarrieren går i dass. Jeg har hatt
så mange gode lærere og inspirasjonskilder, og
vet hvor viktig slike personer er, at jeg gjerne vil
gi noe tilbake. Jeg har trommeelever, og ved
siden av å lære dem det jeg kan om musikk og instrumentet, gir jeg dem musikk å ta med hjem og
høre på, jeg forsøker å inspirere dem, og gi dem
videre musikalsk perspektiv, slik jeg sjøl er blitt
inspirert opp gjennom åra.
- Dessuten er miljøet rundt konservatoriet i Kristiansand veldig bra. Det er mange gode og inspirerende lærerkrefter, og et bredt studentmiljø, et
sted mellom 50 og 100 studenter med utgangspunkt i ulike musikkformer. Alle er entusiastiske
og åpne for musikalske møter på tvers av sjangere. Kristiansand har kanskje fått et rykte for å
utdanne flinke studiomusikere, men til det vil jeg
si at de gjør det og, men det er også massevis av
kreativitet og galskap blant studenter og lærere
der nede.
- Det blir kanskje en klisjé å spørre slik, men hva har
Jazzlogen betydd for deg?
- Det var hele grunnlaget, det slo hull på mange
barrierer, det ga en forståelse for min rolle i et
system, samtidig som det lærte meg å våge å stå
fram med mitt. Ved siden av instruktørene fra
Suløen funket opplegget også slik at de litt eldre
musikerne i losjen – sjøl om de egentlig bare var
unger, de og – også tok seg av meg. Jeg var med
der i ti år.
- Det var mot slutten av tiden i Jazzlogen du 18 år
gammel fikk jobb som vikar for Suløens trommeslager
Ottar Anderson et halvt års tid?
- Det ga meg en opplevelse av at det virkelig går
an å være musiker. I løpet av den perioden hadde
jeg omtrent 60 jobber med bandet, og lærte
enormt mye om å være musiker i et kollektiv.
Det går på at når du spiller med eldre og mer erfarne musikere, må du være skjerpet i alle sanser,
og ta til deg musikalsk tekniske ting, tempoting
– alt det der. Jeg hadde jo et visst grunnlag, for
jeg var et nerdete barn. Fra jeg var omtrent ti år
gammel hadde jeg hørt alle skivene til Suløen,
pugga trommebrekka til Ottar, jeg kunne synge
alle kora, så mye av musikken lå inne. Jeg var
nærmest manisk opptatt av å lære om jazz, sleit ut
skiver der Buddy Rich og Gene Krupa spilte duo,
hørte Louis og Ella – etter hvert Art Blakey,
Mingus med Dannie Richmond, det var ikke
plass til annen musikk enn jazz. Jeg var passert
tjue da jeg første gang hørte Led Zeppelin og
fant ut at det finnes interessante ting på utsida av
jazz også.
- Et høydepunkt i perioden med Suløen var
turen til New Orleans, der vi spilte i anledning
Sjømannskirkas 100-årsjubileum. Ved siden av
de offisielle jobbene i var vi mye rundt i byen og
hørte og spilte musikk. Vi gjorde også en CD
med Tricia Boutté, «Oh Mahalia», en tribute til
[08] jazznytt
Mahalia Jackson som fikk veldig bra kritikker,
også i New Orleans, og faktisk figurerte på en
slags topp ti-liste der borte.
- Du fikk klengenavn i New Orleans – det er visstnok
et kvalitetsstempel i seg sjøl?
- Grasshopper. Det var inspirert av en populær
TV-serie – der vismannen Kung Fu har en spesielt talentfull læregutt som kalles Grasshopper,
og det var litt morsomt, for eksempel når Tricia
snakket med musikere og nevnte at Kristoffer
skulle komme innom, og de spurte «Kristoffer?»
og hun svarte «Grasshopper» og de sa «Yeah,
Grasshopper!». Jeg må innrømme at jeg synes
det er litt stas at jeg fikk så gode tilbakemeldinger
der.
- Men det oppsto flere New Orleans-relasjoner på
denne tiden?
- Jeg fikk anledning til å spille ei festivaluke med
klarinettist Michael White, trompeter Greg Stafford og et par andre New Orleans-musikere på
Perspiration Hall under Moldejazz, sammen
med en annen lokal musiker, trombonisten Gunnar Bech. Det var også en god skole, der lærte
jeg mye bl.a. om dynamikk og om det å være en
del av et band i en ganske åpen og gjennomsiktig
setting. Og om utenommusikalske ting - amerikanerne var alltid velkledde, dress og slips, og da
jeg ankom spurte White: «Where’s your tie?»,
og da ble jeg jo litt fomlete – uh, forgot it back
home og så videre. Men i dag er jeg litt slik sjøl
– ikke at du nødvendigvis skal stille i dress og
slips eller uniformert, men jeg synes det er bra at
et band framstår med en viss stil og helhet.
- Så hva skal du bli når du blir stor?
- Sjølsagt vil jeg spille mest mulig, men jeg
mener virkelig det jeg sa om undervisning. Jeg
har ikke noe imot å ha mye å gjøre, og er ganske
flink til å organisere, både meg sjøl og omgivelsene. Jeg forsøker å utvikle meg som musiker,
til å beherske ulike sammenhenger, men likevel
utvikle min egen personlighet og holde på den
sjøl om jeg tilpasser meg. Jeg forsøker å løse det
jeg vil kalle swinggåta, uansett hva slags musikk
jeg spiller. De seinere åra har jeg jobbet med mye
forskjellig – ett år hadde jeg seksten spillejobber
i løpet av festivaluka i Molde – ikke alle i festivalens regi riktignok, men det var med Suløen, med
Red Hot, et populært rhythm&bluesband med
blåserekke som tok Union Blues Cup på Notodden i 2007, med Midtnorsk ungdomsstorband,
trioen Kaktusch med Marius Neset og Daniel
Herskedal pluss et par andre grupper.
- Spesielle prosjekter på gang?
- Det er en del jobbing med Red Hot, med ulike
vokalister, og noe med Geirmund Hansen Band
– ikke akkurat jazz, men mer rocka i en slags Sigurd Ros-gate – og jeg håper å kunne utvikle noe
i orgeljazz-sammenheng sammen med bl.a. Anders Lillebo, organisten i Red Hot som er et
stort talent. Det er så mye jeg har lyst til å gjøre,
så mange muligheter, så mye å lære.
- Jeg nok litt på leiting. Torstein Lofthus er et
ideal, han kan spille med «alle», og gjør det veldig bra, samtidig som han greier å være seg sjøl i
alle settinger. Men jeg er bare tjueto, og har tid
til å sjekke ut ting og være ung og lovende enda
noen år.
Eldbjørg Raknes fikk Radka
Toneffs Minnepris 2011
Nytt fra MusikkLosen
ELDBJØRG FIKK RADKA TONEFFS MINNESPRIS 2011
Radka Toneff minnepris bledelt
ut under årets Moldejazz og gikk
til sangeren og komponisten Eldbjørg Raknes.xxxxxxxxxxxxxxxx
Radka Toneff Minnepris er på
50 000 kroner og deles ut annet
hvert år av stiftelsen Radka Toneff Minnefond.
Sangerinnen Radka Toneff døde
høsten 1982 bare 30 år gammel.
Ideen bak Radka Toneff Minnepris er å hedre hennes minne og
samtidig stimulere den kunstneriske aktiviteten til en fremragende utøver. I begrunnelsen for
å tildele prisen til Eldbjørg Raknes heter det bl.a.:
Årets prisvinner har sin utdanning fra jazzlinja på NTNU og
hun markerte seg tidlig som en
særpreget og allsidig utøver. Hun
har hatt et spennende vokalsamarbeid med Elin Rosseland og
Sidsel Endresen i bandet ESE og
hun startet bandet TINGLING.
De siste årene har hun jobbet
mye med soloimprovisasjon og i
samarbeid med bl.a. Eirik Hegdal og Stian Westerhus.
Prisvinneren har vært sterkt engasjert i formidling av jazz og improvisasjonsmusikk til barn
gjennom prosjektene «Det bor
en gammel baker», «Små sanger
mest i det blå» og «Hva kommer
nå?»
Prisvinneren er en kompromissløs sanger, komponist og bandleder innenfor den ikkekommersielle vokalmusikken og hun er en
inspirerende pedagog og lærer.
Med sin selvstendighet, pågangsmot og utforskervilje nyter hun
stor respekt både nasjonalt og
internasjonalt for sitt arbeid som
utøver.
URI CAINE TRIO
“Siren”
[WINTER & WINTER]
LUCA AQUINO OSLO TRIO
“Chiaro”
[TÜK MUSIC]
GARY HUSBAND
“Dirty & Beautiful Vol 1”
FREDDIE HUBBARD
“Pinnacle”
GARY BURTON QUARTET
“Common Ground”
TOM HARRELL
“The Time Of the Sun”
[ABSTRACT LOGIX]
[RESONANCE RECORDS]
[MACKAVENUE]
[HIGH NOTES]
ABSTRACT LOGIX LIVE/
MUSIC FESTIVAL 2010
M/JOHN MCLAUGLIN & THE
4TH DIMENSION OA
KEVIN EUBANKS
“Zen Food”
[MACKAVENUE]
[ABSTRACT LOGIC]
JARO]
Postboks 6314, Etterstad 0604 Oslo
tlf. 22 19 82 82 mobil 99 00 61 90
[email protected]/www.musikklosen.no
jazznytt [09]
NTNU – Det skapende universitet
Ved NTNU i Trondheim er den teknologiske kunnskapen i Norge samlet. I tillegg til
teknologi og naturvitenskap har vi et rikt fagtilbud i samfunnsvitenskap, humanistiske fag,
realfag, medisin, lærerutdanning, arkitektur og kunstfag. Samarbeid på tvers av
faggrensene gjør oss i stand til å tenke tanker ingen har tenkt før, og skape
løsninger som forandrer hverdagen.
Det humanistiske fakultet
Institutt for musikk
Professor/
førsteamanuensis i jazzfag
STUBØ-PRISEN TIL JAN DITLEV HANSEN
Se fullstendig utlysingstekst på www.jobbnorge.no eller på
NTNUs hjemmesider http://nettopp.ntnu.no
Jobbnorge.no
Inntil 100 % stilling. Stillingen er knyttet til
jazzseksjonen («Jazzlinja») i den utøvende
musikkutdanningen ved Institutt for musikk.
Nærmere opplysninger ved henvendelse til
Institutt for musikk, v/leder for Jazzlinja, Erling Aksdal, tlf. 73 59 73 30,
e-post: [email protected] eller instituttleder Trine Knutsen,
tlf. 73 59 73 24, e-post: [email protected]
Søknaden merkes med jnr. HF 11-024 og sendes elektronisk via
www.jobbnorge.no. De kunstneriske/vitenskapelige arbeidene sendes
direkte til NTNU, Det humanistiske fakultet, 7491 Trondheim.
Søknadsfrist 01.09.11.
Musikkjournalist og forfatter Jan
Ditlev Hansen (65) bosatt i Tromsø er tildelt Stubøprisen 2011. I
begrunnelsen heter det blant
annet: «I boka Nordlands trompet –
nordnorsk jazz gjennom 90 år har
Jan Ditlev Hansen dokumentert,
systematisert og fremstilt nesten
ett århundres nordnorsk jazzhistorie som ellers ville gått tapt, på en
måte som ruver i det musikkhistoriske landskapet.xxxxxxxxxxxxxxxxx
Gjennom referanseverket om
nordnorsk jazz har han utvist både
energi, vilje, kreativitet og en til
tider «Stubøsk» stahet for å drive
gjennom sitt prosjekt. Jan Ditlev
Hansen fryder seg åpenbart over
nordnorsk jazz i alle sine fasetter.
Jazzmiljøene i Nord-Norge bør
fryde seg med ham».
Stubøprisen er nordnorsk jazz’
høyeste utmerkelse, og prisen
deles ut hvert annet år til en person som gjør eller har gjort en
særlig innsats for jazzmiljøet i
Nord-Norge. Ideen bak Thorgeir
Stubøs minnefond er å hedre en
stor jazzmusiker og samtidig stimulere nordnorsk kultur. Stubøprisen består av et diplom laget av
kunstneren Karl Erik Harr og et
stipend på 15 000 kroner.
Da gitaristen Thorgeir Stubø fra
Narvik døde i 1986, bare 43 år
gammel, mistet jazzen en av sine
fineste utøvere og tradisjonsbærere. Stubø bidro til for alvor å
plassere Nord-Norge på jazzens
verdenskart. Thorgeir Stubøs
minnefond ble opprettet i 1987.
To nye fra Curling Legs:
Torbjørn Sletta Jacobsen TIME LAYERS
Meget lovende debututgivelsen til saksofonist og komponist
Torbjørn Sletta Jacobsen.
Jazznytt skriver bl.a:
"Og hva får man så høre? Jo, en liten perle av en plate! .. Og jeg må innrømme
at jeg får godfølelsen av å høre en slik plate laget i 2011. For den som har sans for
cooljazzen i nordisk og nydelig tapning, er det bare å investere, for dette var fint! "
Torbjørn Sletta Jacobsen med: Gunnar Halle - (t), Espen Eriksen (p), Thommy
Andersson (b) og Knut Ålefjær (tr).
Hans Mathisen TIMELESS TALES
Liveopptak med Marinemusikken, Sandfjord Kammerkor, Olga Konkova (p),
Per Mathisen (b), Andreas Bye (tr) og Svein Rustad (o)
Mestergitaristen i storform med egne komposisjoner og arr.
"Gitaristen Hans Mathisen er også en mann for store format. Med Marinemusikkens
Storband og eit kammerkor til hjelp får han vireklig vist det." Dagsavisen
I september slippes
Eyolf Dale - solo piano
[10] jazznytt
www.curlinglegs.no
Lillehammer Jazzfestival
13. 16.
HØYRELIBERAL KULTURPOLITIKK I NEDERLAND
Nylig kom meldingen om at Muziek
Centrum Nederland (MNC), som
bl.a. støtter nederlandske jazzmusikere, mister sin finansiering fra den
nederlandske staten fra og med
2013. Dette ifølge statssekretær for
kultursaker Halbe Zijlstra. MCN
sier at dette vil medføre at tusener av
nederlandske musikere ikke vil få
noen støtte overhodet. Beslutningen
er en stor skuffelse og helt meningsløs og uforståelig, sier direktøren for
MCN, Hans van Beers. Ansvarlig for
jazz, pop og verdensmusikk, Arjen
Davidse sier at MCN jobber for mer
enn 80% av usubsidierte musikere.
Etter 2007 har Nederlandse Jazzdienst, det nasjonale Jazzarkivet og
Dutch Jazz Connection vært en del
av MCN. MCN organiserer også de
toårige Dutch Jazz & World Meeting og er en drivende kraft bak Jazz
on Stage. Jazzjournalist Bert Vuijsje
sier at dette er forferdelig, vi lever i
barbariske tider. Den eneste mulige
løsningen er en regjeringskrise i
tiden til 2013, noe som forhåpentligvis kan lede til en regjering som trekker beslutningen tilbake.
Erik van den Berg, tidligere redaktør
av MCNs Jazzbulletin siterer Oscar
Wilde for å karakterisere beslutningen: «What is a cynic? A man
who knows the price of everything
and the value of nothing.»
Regjeringen i Nederland har siden
2010 vært en sentrum-høyre regje-
ring (det høyreliberale VVD og det
kristeligdemokratiske CDA), støttet
og sterkt presset av det fremmedfiendtlige og sterkt antiislamistiske frihetspartiet PvV. Ordinært vil neste
valg til Representantenes hus være i
2014. Ser vi her hva slags kulturpolitikk en høyreliberal regjering i
Norge vil føre etter 2013?
(Kilde: Jazzfliets #160 27. juni 2011)
få jazznytt hjem i postkassa seks ganger i året.
www.dolajazz.no
Jarle Bernhoft
Mathias Eick
Sharp 9
musikere og publikum, sier styret i
Kampenjazz til Jazznytt.xxxxxxxxxxx
De fleste søndagene i høst vil unge
og etablerte jazzmusikere fylle Caféteatret med musikk på et høyt
kunstnerisk nivå. Klubben vil fortsatt presentere et vidt spekter av
musikk, fra det tradisjonelle til det
helt nye innen rytmisk improvisert
musikk.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx
Som før vil de noen søndager arrangere musikk for barn, og noen konserter vil finne sted i Kampen Kirke.
I midten av august vil de ha programmet
for
høsten
klart.
Klubben oppfordrer alle til å følge
med på www.kampenjazz.no, på Facebookgruppen Kampenjazz og på
www.jazzinoslo.no
Solveig Slettahjell & Morten Qvenild
Etter mer enn ti år i Kampen Bydelshus er Kampenjazz på flyttefot.
Etter avtale med Nordic Black Theatre vil de fra begynnelsen av september arrangere konsertene på
Caféteatret i Hollendergata 8 på
Grønland.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx
Årsaken til at de flytter til Caféteatret er at Kampen Bistro som disponerer den salen man har brukt til
konsertene, ikke ønsker å forlenge
den eksisterende avtalen. Dette til
tross for at Styret for Bydelshuset
gjerne ville beholde Kampenjazz sin
virksomhet som en del av kulturtilbudet i huset.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx
- Vi har fått oss en meget god samarbeidspartner i Nordic Black Theatre og et lokale som er perfekt for
OKT
OBER
Nils Petter Molvær & Stian Westerhus
KAMPENJAZZ FLYTTER
DølaJazz Homecoming
Festivalens hyllest til
regionens jazzstjernelag
Mathias Eick med band
Mathias Eick - trompet,
Audun Erlien - bass,
Andreas Ulvo - keyboard,
Gard Nilssen - trommer,
Pål Hausken - trommer
Paavo Trio
Sofia Jernberg - vocal,
Cecilia Persson - piano,
Fredrik Ljungkvist - sax
Jarle Bernhoft solo
Lillehammer Storband gjestes av
trombonisten Erik Johansen
Zanussi Five
Per Zanussi - bass, Kjetil Møster sax, Jørgen Mathisen - sax, Eirik Hegdal sax, Gard Nilsen - trommer
Solveig Slettahjell og Morten Qvenild
Nils Petter Molvær og Stian Westerhus
Machina Kim-Erik Pedersen - alt sax, André
Roligheten - bariton sax, Viktor Wilhelmsen - gitar,
Kristoffer Lo - tuba, Trond Bersu - trommer
Sidsel Endresen og Stian Westerhus Duo
Ine Hoem og Oscar Grönberg trio Ine Hoem - vokal,
elektronikk, Oscar Grönberg - piano, Trygve Fiske bass, Tomas Järmyr - trommer
Cortex
Thomas Johansson - trompet, Kristoffer Alberts saksofon, Ola Høyer - bass, Gard Nilssen - trommer
Sharp 9 Staffan William-Olsson - gitar, komponist og
arrangør, Birgit Kjuus - trompet og flygelhorn, Roy
Nikolaisen - trompet og flygelhorn, Øyvind Brække trombone, Frode Nymo - altsax, Knut Riisnæs - tenorsax og fløyte, Dave Edge - barytonsax, Audun Ellingsen
- kontrabass og elbass, Erik Jøkling - trommer
Nattjam Oscar Grönberg trio Oscar Grönberg piano, Trygve Fiske - bass, Tomas Järmyr - trommer
Festivalutstilling med billedkunstner og jazzmusiker Ove Stokstad
NOR DISK JAZZINCUBATOR
DølaJazz presenterer et knippe av fremtidens
nordiske jazzmusikere. Er du ung og student kan du
melde deg på innen 1. september, se dolajazz.no for
mer informasjon.
Billetter kjøpes på Billettservice.no fra 01.09
abonnér på
www.jazznytt.no
jazznytt [11]
[12] jazznytt
JAZZENS NANCY DREW
MØTER TOM WAITS
SOM MØTER
BILLIE HOLIDAY OG
SHIRLEY HORN I EN
DUNKEL BAKGATE...
Hvis det er noen norsk artist, ved siden av Jo Nesbø, som kan kalles et multitalent, så må det være sangerinnen, låtskriveren, revyartisten, tekstforfatteren
og skuespilleren HILDE LOUISE ASBJØRNSEN.
I forbindelse med at hun slapp platen «Divinʼ At The Oceansound» (Sweet
Morning Records), fikk vi en prat med henne. TEKST OG FOTO: JAN GRANLIE
jazznytt [13]
V
i avtaler å møtes på Grünerløkka.
Nærmere bestemt på restauranten
Nighthawk Diner, et sted undertegnede ikke trodde var åpent for frokost
kl 10 på formiddagen.xxxxxxxxxxxxxxx
Idet jeg nærmer meg stedet, oppdager jeg en kvinne i sennepsgul frakk snakkende i
mobiltelefon i et portrom. Hun står med ryggen
halvt skjult, som om det ikke var meningen at
noen skulle oppdage henne. Nighthawk Diner?
En mystisk kvinne med store solbriller i et portrom? Det er bare tiden på døgnet og røyken fra
kumlokkene som mangler for å få den rette
«Chicago-1930-gangster-Spillane»-følelsen.
Tom Waits murrer i bakhodet - «Nighthawk
Postcards (From Easy Street»). «There’s a blur
drizzle down the plateglass / as a neon swizzle
stick stirrin up the sultry night air / and a yellow
biscuit of a buttery cue ball moon / rollin’ maverick across an obsidian sky / as the busses go
groanin’ and wheezin’, / down on the corner I’m
freezin’; / on a restless boulevard at a midnight
road».
Jeg haster inn på restauranten. Noen slitne sjeler
henger over lunkent øl og en vasstrukken sandwich. Folk skuler på hverandre med kalde
blikk…
- Hei, hører jeg plutselig, og verdens største smil
får meg ut av dagdrømmen. Kvinnen i sennepsgul frakk som sto i portrommet har funnet meg.
Tom Waits er som blåst bort. Michael Spillane
er erstattet med Nancy Drew, og plutselig er jeg
tilbake til juni 2011, en vanlig onsdags formiddag
på Grünerløkka, midt på Oslos «hippe» østkant.
Hilde Louise Asbjørnsen kommer fra Sykkylven
på Sunnmøre. Hun flyttet til Oslo i 1996 for å
studere teatervitenskap. Sammen med Lene
Kongsvik Johansen startet hun revyduoen Asbjørnsen & Joh., og hun gjorde sin første plateinnspilling («Eleven Nights and Two Early
Mornings») i 2004.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx
I 2011 kom hennes femte innspilling – en live-istudioplate med hennes faste trio. Anders Aarum
(piano), Jens Fossum (bass) og Svein Erik Martinsen Ånestad (gitar). Platen er innspilt i OceansounD Recordings på Giske, langt ute i havgapet
på Sunnmøre.
Hva er det egentlig med Sunnmøre?xxxxxxxx
Vi begynner å snakke om musikklivet på Sunnmøre. Jeg minnes at Hilde Marie Kjersem (fra
Langevåg) engang sa at ungdommen i Langevåg
enten spilte i korps, spilte fotball – eller drakk,
og at det sterke korpsmiljøet var med på å få bl.a.
henne inn i musikalsk aktivitet.xxxxxxxxxxxxxxx
Jeg presterer å si at den eneste kulturpersonligheten fra Sykkylven er Olga Marie Mikalsen noe som selvsagt er helt feil. Sangskatten fra
Sunnmøre tro sine barnepumps i Langevåg, selvfølgelig, og har ingenting med musikklivet i Sykkylven å gjøre. Men Hilde Louise sier at ungdommen i Sykkylven også enten spilte i korps,
spilte fotball – eller drakk seg fulle, så forskjellene er ikke så veldig store.
- Men for å ta det litt seriøst. Jeg er jo en slags
outsider, siden jeg kommer fra Sykkylven og ikke
fra Langevågen, Sula eller Fiskarstranda. Men vi
har fostret noen musikere i Sykkylven også, bl.a.
Kenneth Ekornes, Roger Williamsen og Thomas Heggdal. Det var ikke mye jazzmusikk i
Sykkylven, nei. Det var mye jazzmusikk på radioen hjemme, men ellers var det mest ten-sing,
[14] jazznytt
JEG INNRØMMER GJERNE
AT JEG FÅR LITT PANIKK
NÅR DET BLIR FOR ROLIG.
fotball, drikking… og korps… he-he. Jeg var
aldri involvert i korps, men jeg gikk på musikkskole fra jeg var åtte til jeg var 18 år, og lærte meg
å spille piano, akkorder og slikt, noe som ble
grunnlaget for det jeg holder på med nå.
- Mange musikere snakker om at de begynte å spille
piano. Jeg har ofte tenkt at vi kunne hatt adskillig
flere musikere og adskillig flere som var interessert i
musikk hvis man hadde innført pianospill i musikktimene på skolen – for eksempel i stedet for den evinnelige blokkfløyta. Hva sier du til det?xxxxxxxxxxx
- Der har du et godt poeng. Piano er jo et utgangspunkt for å forstå alt i musikk. Det er jo
mange som får et utgangspunkt med gitar, men
jeg vet ikke hvilket instrument jeg hadde plukka
opp hvis jeg ikke hadde hatt pianoet. Og det er
helt greit å hive blokkfløyta. Tråkke på den!
- Det du holder på med er jo relativt variert, fra seriøse skuespillerroller, revy, elektronica med svenske
Koop, Monica Zetterlund på nynorsk og dine egne
streite jazzvokalplater. Kan vi ane et snev av ADHD
her?xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx
- He-he. Jeg innrømmer gjerne at jeg får litt panikk når det blir for rolig. Jeg har alltid satt i
gang mine egne prosjekter, og er blitt vant til det.
Det var jo litt sånn det begynte. Jeg sto på scena
i Studentteatret på Betong hvor jeg hadde en en
haug med roller i «Columbus», et Dario Fostykke som varte i over tre timer, og kjente at: Å
ja, jeg vil stå på en scene! Og bare det å få gehør
hos publikum og kjenne at det funka, var stort.
Da ble det sådd et frø til «Asbjørnsen & JoH.»,
som jeg gjør sammen med Lene Kongsvik Johansen, og det var på en måte der alt startet.
- Vi måtte begynne for oss sjøl. Vi hadde ingen
bakgrunn fra teaterhøyskole, musikkhøyskole
eller lignende. Jeg tenkte aldri på å søke på musikklinje engang, for jeg visste ikke hva jeg ville.
Det eneste jeg visste var at jeg hadde noe jeg
skulle ha sagt, og at jeg skulle stå på en scene. Så
begynte jeg å skrive, og det har vært drivkrafta
for meg hele tiden. Nå skriver jeg musikk og tekster, der musikken er selve kjernen, uansett om
det er jazz, revy eller kabaret.xxxxxxxxxxxxxxxxx
- Og man blir jo vant til å kjøre i gang egne prosjekt. Og jeg vet ikke, men i begynnelsen var det
ingen som kjente oss og ingen som booket oss, så
da ble vi nødt til å sette opp ting sjøl. Og det har
vi fortsatt med. Og det har nok satt seg litt i meg.
Så jeg er bra på å sette deadlines. Det har vært
en veldig bra måte å jobbe på. Jeg må ha en deadline når jeg skal skrive. Jeg kan ikke bare vase
rundt.
- Du må være ganske strukturert for å holde styr på
alle de tingene du holder på med?xxxxxxxxxxxxxxxx
- Jeg setter datoen for plateslipp, og så regner jeg
meg tilbake til når den skal være ferdig innspilt,
hvor lang tid vi trenger i studio og når materialet
må være ferdig… Så jeg går litt feil vei. Men man
må jo være litt strukturert og ha en dose organisatorisk talent for å kunne holde på slik jeg gjør.
- Nå i det siste har jeg følt at jeg på mange måter
har nådd et metningspunkt. Så jeg har begynt å
gi fra meg litt ansvar, fått meg en som kan booke
jobber, og det føles veldig bra.
«Divin’ At The Oceansound»xxxxxxxxxxxxxx
Hilde Louise Asbjørnsen slapp tidligere i år sin
femte plate, «Divin’ At The Oceansound» i et
samarbeid mellom hennes eget plateselskap
Sweet Morning Records og Grappa. Den er
gjort live i studio, og inneholder ti av Hilde
Louises egne komposisjoner. I stedet for at vi
skal sitte og forklare og gjøre forsøk på å tolke
det, lar vi heller hovedpersonen selv fortelle:
- Denne plata har jeg hatt lyst til å gjøre veldig
lenge. Jeg har lenge hatt lyst til å gjøre en ren
jazzplate. Når man er låtskriver og sangerinne,
og en åpen person som er veldig takknemlig for
gode innspill, så har jeg etter hvert funnet fram
til de samarbeidspartnerne som jeg føler at tinga
mine har en slags gjenklang i. Og disse gutta har,
særlig på de to siste platene, vært med på å lage
et lite tivoli av sjangere. Men hele tiden er det
den gamle jazzen som har vært den største inspirasjonskilden og det som har næret meg, selv om
ingen andre nødvendigvis kan høre det. Så det
var veldig godt å ta dette helt ut. Å gjøre alle låtene i swing, og ikke i popgroover.
- Og du lager alt stoffet sjøl? Selv måtte jeg sjekke på
coverteksten hvem som hadde laget dem, for det høres
jo ut som alle er hentet fra «The American Songbook»?xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx
- Hmm. Jo, jeg lager alt sjøl. Det er det som er
drivkraften min. Jeg har aldri drømt om å jobbe
ene og alene som jazzsangerinne, skuespiller eller
kabaretartist, men jeg har hatt behov for å formidle det jeg skriver selv, og det gir meg et utrolig rush å skrive musikk.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx
- Dette var ting jeg oppdaget veldig sent. Da jeg
gjorde den første innspillingen var jeg 28 år, den
første låta skrev jeg da jeg var… ehh … 23. Og nå
er jeg fortsatt like overrasket hver gang jeg kommer i mål. Det beste av alt er når musikken tar
nye veier som jeg ikke har tenkt på. Så hvis jeg
ikke skulle skrive, så tror jeg kanskje at jeg hadde
holdt på med noe helt annet.xxxxxxxxxxxxxxxxx
- Etter hvert utvikler man jo en teknikk, både på
skuespilleri og sang, som da jeg spilte med Koop,
som var noe nytt og veldig lærerikt, og det var
fint at de ville ha min stemme inn i sitt lydbilde.
Koop er jo veldig egenkjære på sitt uttrykk. De
to guttene på toppen, Oscar (Simonsson) og
Magnus (Zingmark), plukker ut hvem som passer. Så står de på et podium litt over de andre og
liksom dirigerer resten av musikerne.
- Den nye plata er innspilt på karrige Giske langt ute
i havgapet på Sunnmøre. Var det viktig å ta med hele
jazznytt [15]
[16] jazznytt
produksjonen dit, og gjøre det der?xxxxxxxxxxxxxxx
- Alt henger sammen med tilfeldigheter hele
veien, egentlig. Jeg hadde fire dager «på bok»
der ute, uten egentlig å vite hva jeg skulle gjøre.
- I forkant av innspillingen hadde jeg gjort en
spillejobb på Balejazz med Steinar Raknes og
Jørn Øien - som ble en liten vekkelse for meg.
Da oppdaget jeg at musikken kunne fungere uten
all orkestreringen og alle arrangementene. Da
tenkte jeg at ja, der har vi det. Det er dette jeg
skal bruke de studiodagene til. xxxxxxxxxxxxxxx
- Og siden jeg hadde begynt å tenke i retning av
noe helt nytt for neste prosjekt, var det derfor
riktig å samle trådene å gjøre noen av de gamle
tingene om igjen.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx
- Giske har jo vært et viktig sted for meg siden
innspillingen av «Sound Your Horn» (2008). Det
er jo litt spesielt å være der ute i havgapet. Å være
der alene med «gutane» og låtene.
- Den formen for jazz som du holder på med, er en
form som jazzpolitiet vil si er en smule politisk ukorrekt. Nå om dagen er det vel egentlig mer populært å
prøve å nærme seg den musikalske verden som for eksempel Sissel Endresen og hennes like holder på med,
mens den typen jazz du gjør er det nesten bare Karin
Krog, Solveig Slettahjell og Silje Nergaard som gjør.x
- Jazzpolitiet og jeg har vel aldri vært helt close…
men jeg tror kanskje det har en sammenheng
med at jeg ser på meg selv mer som en låtskriver
enn som en «vokal instrumentalist». Det er låtformidlingen som er i sentrum. Og så er det jostandardjazzen som er opphavet til hele min
inspirasjon, det er det jeg hører på og det er det
jeg lever og ånder for. Så det var helt naturlig å
gå tilbake igjen. Besetningen er jo også en veldig
«klassisk» vokalbesetning fra USA på 40- og 50tallet, med vokal, piano, gitar og bass. Det var en
veldig fin erfaring å ta vekk trommene og bruke
gitaren som rytmeinstrument. Det gjør faktisk
noe med tekstforståelsen hos publikum. Stian
Carstensen fortalte meg en gang at det faktisk
var gjort vitenskaplige undersøkelser på det. At
hi-hat’en og cymbalene slår i hjel frekvenser i vokalen, og at folk hører bedre teksten uten trommesett. Men det visste jeg ikke da jeg gjorde
dette.
Swing & Sweetxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx
- Jeg leste et sted at du begynte å høre på plater med
Billie Holiday og «Swing & Sweet» på kjøkkengulvet
hjemme. Du vet at «Swing & Sweet» gikk veldig
sent på kvelden, og lenge etter at små barn burde sove
søtt i senga?xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx
- Ja, ikke sant! Men dette vet jeg egentlig ikke
noe om. Kanskje det gikk i reprise? Denne historien har gått lenge i pressen. De lager sin egen
versjon. Du vet: «Lørdag formiddag sammen
med mamma på kjøkkengulvet osv.» Dette husker jeg ingenting av!xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx
- Men hun hørte mye på «Swing & Sweet». Så
ett eller annet sted kom det inn. Og dette er noe
jeg har oppdaget senere. Da jeg gikk på min første jam på Josefine, og fikk beskjed om å komme
opp og synge. Da tenkte jeg at jeg skulle ha lært
meg noen standardlåter, så jeg kunne være med
å synge litt jazz. Men så kunne jeg jo alle tekstene, uten at jeg visste om det.
- Når man ser deg på scena, eller hører på platene, så
legger man merke til at du har et slags teatralsk uttrykk i det du gjør. Er det helt naturlig for deg, eller
er det noe du «tar med deg» som en slags rolle på
samme måte som når du er skuespiller?xxxxxxxxxxx
- Det har vært en prosess å skrelle av seg kabaretsangerinnen. Jeg hører jo selv stor forskjell på det
jeg gjorde på første plata og det jeg gjør i dag.
Nå føler jeg at den stemmen jeg synger med er
veldig min egen, men samtidig er jeg jo en kabaretartist i bånn. Jeg føler at deler av teksten kanskje «spiller bedre» når jeg synger på en litt
spesiell måte. Jeg er jo også opptatt av kabaretmusikken, og det å lage noen teatrale rom hvor
jeg kan ta med folk inn – inn i historiene – det
liker jeg godt. Så jeg tror ikke jeg kommer til å
legge det helt av meg. Men jeg føler at jeg nå har
funnet en kombinasjon som det både swinger av
og som er veldig oppriktig og personlig.
- Og det bandet du nå jobber med har du tenkt å
beholde?xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx
- Ja, jeg har tenkt å holde på dem en stund. Anders Aarum og Jens Fossum har jo vært grunnbasen i kompet mitt ganske lenge. Jeg digger dem.
De skal få betale meg dyrt for å slippe unna!
- Hva har Anders egentlig gjort med pianolyden på
deler av «Divin’ At The Oceansound»? xxxxxxxxxx
- Er ikke det litt gøy? Han har bare tapet pianostrengene med gaffa. Det var jo et flygel i studioet på Giske, men det var det ikke mulig å bruke.
Det kunne muligens brukes på ei rockeplate,
men det var så gammelt og skjevt at i vår setting
ble det helt galt. Så da ble det et piano som sto i
studio, også det et gammelt et som har litt sprø
lyd, som du også kan høre på plata. Så for å
kunne variere litt i den litt rustne klangen, valgte
han å tape det opp på noen låter.
Høsten og framtidaxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx
Hilde Louise Asbjørnsen har mer enn nok å
holde på med. Hun er småbarnsmor (det var
kanskje derfor hun ville møte Jazznytt allerede
klokken ti på formiddagen), og mye tid går med
til det. Men noen muligheter for å høre henne i
løpet av året burde være tilstede. I begynnelsen
av juli gjorde hun sin debut på Rockefeller, noe
hun hadde et litt ambivalent forhold til.
- Jeg skal ikke spille så altfor mye i sommer, men
noen jobber blir det. Vi har en slags turné gående
som startet på Midtsommerjazz i Ålesund i juni,
som fortsetter til og med november, med jobber
JAZZPOLITIET OG JEG HAR VEL ALDRI
VÆRT HELT CLOSE ... MEN JEG TROR
KANSKJE DET HAR EN SAMMENHENG
MED AT JEG SER PÅ MEG SELV MER
SOM EN LÅTSKRIVER ENN SOM EN
«VOKAL INSTRUMENTALIST»
godt spredd utover. Vi spiller bl.a. på Sommerdagen i Meløy, Jazzakademiet i Oslo Konserthus,
Jølster Jazz m.fl.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx
- Men det som er viktigst nå er jo konserten på
Rockefeller den 2. juli (intervjuet er gjort før den
konserten). Himmel og hav hva er det jeg har
sagt ja til. Jeg hadde jo aldri, ALDRI tenkt at vi
ville få en forespørsel derfra. Så jeg var litt i tvil
om vi skulle si ja til den, men, når de har trua, så
gjør vi det bare. Det er jo en fantastisk scene å
stå på, og med noen småbord og mitt publikum,
så tror jeg det blir hyggelig, uansett.xxxxxxxxxxx
- Ellers blir det å skrive nye ting, og gjøre konserter på jazzklubber rundt omkring. Den besetningen her passer veldig fint på jazzklubber
rundt i Norge. Det er litt lettere enn å ha med
blåserekke og trommer. Det er litt fint å stå i
«kråa» på en pizzabar på Lillehammer, liksom.
Det er jo faktisk jazzklubber som holder til på kinarestauranter i Norge. Og det er på en merkelig
måte litt sjarmerende. Det viktigste er at folk
kommer dit for å høre jazz.
- Men hva hører du på selv av musikk?xxxxxxxxxxx
- Jeg hører bare på de gamle vokalistene. Jeg prøver å spre meg litt og høre på nyere ting, men
det blir mest for å høre hva som skjer. Jeg hører
masse på Tom Waits. Hele året rundt. Skifter fra
plate til plate, og kommer tilbake og alt går på
«repeat» på ipoden min. Så hører jeg mye på Billie Holiday. De gamle tingene hennes, og de aller
siste innspillingene hennes. Også hører jeg mye
på Duke Ellington. Særlig de riktig gamle opptakene med dårlig lyd og stort orkester. Det
synes jeg er aldeles nydelig. Og så har jeg gått litt
i kjølevannet av Tom Waits og hørt på Howlin’
Wolf, som Waits har vært opptatt av. Av de nålevende hører jeg mye på Madeleine Peyroux.
Det er noe med stemmen og toneleiet hennes
som er veldig Billie Holiday, som går rett i hjertet og som du enten elsker eller hater.
- Og Monica Zetterlund.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx
- Og Monica Zetterlund selvfølgelig! Jeg hadde
en svært intens periode med henne. Særlig etter
innspillingen av plata «No vil eg vake med deg»
(2006). Jeg hadde faktisk ikke så veldig nært forhold til henne før jeg ble spurt om å spille inn
den plata. Men så er jeg jo sånn av natur at når
noen jeg ser opp til har trua på at jeg kan klare
det, så svarer jeg ja. I dette tilfellet var det Georg
Wadenius, og jeg oppdaget jo raskt at Zetterlund
og jeg var litt i samme gate. Zetterlund drev også
med «begge deler». Altså humor og jazz. Jeg skal
ikke stikke under en stol at det har vært utfordrende å få respekt som jazzmusiker på den ene
siden og komedienne på den andre. Norge er et
lite land… Da var det spesielt inspirerende å
kunne fordype meg i virket til en som klarte å
funkle på begge arenaer. Så det ble en stor oppdagelse.
Vår avtalte tid er over. Jazznytts utsendte rusler
nedover Grünerløkka på vei ned i den loslitte
byen. Da jeg snur meg er den norske jazzens
Nancy Drew på vei oppover Grünerløkka. Den
sennepsgule frakken flagrer i vinden. Nye oppdrag venter, og Tom Waits kommer igjen
krypende inn i øregangene: «On a foggy night,
an abandoned road / in a twilight mirror mirage
/ with no indication of a service station / or an
all night garage, I was misinformed / I was misdirected cause the interchange / never intersected leaving me marooned / beneath a
bloodshot moon / all upon a foggy night, on a
foggy night».
jazznytt [17]
[18] jazznytt
EN
SAMTALE
OM JAZZ
- OG
CHICAGO
I slutten av oktober 2010 arrangerte Nasjonale jazzscene på Victoria i Oslo en tredagers festival med Peter Brötzmanns Chicago
Tentet og en rekke undergrupper av bandet. Noen fantastiske
dager som overgikk den nyss utgitte boksen «3 Nights in Oslo» på
Smalltown Superjazz fra en tilsvarende festival i februar 2009
samme sted. Forut for konserten arrangerte Jazznytt i samarbeid
med jazzscenen en «jazz:talk», hvor undertegnede hadde en
samtale med Brötzmanns nære samarbeidspartner gjennom
mange år, Chicago-musikeren KEN VANDERMARK.
TEKST: JOHAN HAUKNES ILLUSTRASJONER: JAN GRANLIE
Vandermark er ved siden av å være en allsidig
musiker og bandleder, også en reflektert tenker
og skribent om jazz og jazzens filosofi. Dette var
derfor en ypperlig anledning til å få en samtale
med Ken, og få belyst nærmere hva som kjennetegner dagens Chicago-scene, den særlige formen av frijazz som har vokst fram i og rundt den
vindfulle byen på bredden av Lake Michigan de
siste tiårene, dens forhistorie siden etableringen
av kollektivet AACM i 1965, og dens inspirasjonskilder. Denne artikkelen er et utdrag fra
denne jazz:talken en fredagskveld i Oslo. Opptaket vil i sin helhet senere bli tilgjengelig på Jazznytt-weben (www.jazznytt.no).
Det jeg ønsket å snakke med ham om er hva jeg
ser som de tre nåværende og dominerende frijazztradisjonene i dag. Det jeg ville kalle den utvidede Chicago-scenen, som omfatter deler
av Europa generelt, og Skandinavia mer
spesielt. Dagens New York-scene med en
klarere rot i den afro-amerikanske tradisjonen. Og en omfattende og mangslungen europeisk scene. Om hva som
kjennetegner denne musikken, om hva
den er.XXXXXXxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxXX
Vi er vel enige om at frijazz i seg selv er
en misforstått betegnelse. Forestillingen
om musikk helt uten struktur er i seg selv en
selvmotsigelse. For deler av dagens tradisjoner, er det også et spørsmål om hvorvidt begrepet jazz er relevant. Etter den tradisjonelle
jazzdefinisjonen er det ikke swing, ikke blåtoner.
Vi skal ikke gå inn på den store diskusjonen om
hva jazz er her. Men den Chicago-baserte og europeiske «frijazz»-musikken i dag, ligger i
mange henseende nærmere den samtidsmusikalske utviklingen de siste tiårene, enn den jazzikalske. Er det fortsatt jazz? Er det tjenlig å bruke
samme begrep om den klassiske 1960-talls musikken og dagens improviserte musikk?xxxxxxxxx
For den leser som er interessert i å grave videre
i Kens synspunkter og tanker om sin egen og andres musikk, så er mye tilgjengelig gjennom
hans websted, www.kenvandermark.com. Se
under «Musician Perspectives». Jeg viser også
til artikkelen «Klassisk frijazz?» i dette nummer
av Jazznytt.
Frijazz?xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx
- For et par år siden skrev du et utmerket essay med
tittel «An Argument for Jazz». Der argumenterte
du for at jazz måtte ses, ikke som en genre-beteg-
nelse, men som en metode, en tilnærming til å utøve
og utvikle musikk, til å uttrykke kunst. Kan du utdype dine synspunkter på dette?XXXXXXxxXXXX
- Om vi tenker på jazz som en stil, så er det
straks en kodifisert stil. Og det er det! Punktum
er satt. Det er en lukket bok. Men for meg er
denne boka langt fra lukket. Det er mye mer å
gjøre med å lage musikk basert på disse tradisjonene fra USA og Europa, det er fortsatt enorme
muligheter. Å si at jazzen er død, er som å si at
romanen er død, at maleriet er dødt. Det er meningsløst.
xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx
- Jeg syntes det var interessant å prøve å identifisere hva som skiller jazzen fra andre musikkformer. Slik jeg ser det er jazz mer en metodologi, en måte å nærme seg det å skape musikk
på. Jazz er ikke musikk som passer inn i en veldefinert kategori med de og de kjennemerkene.
Essayet ble til fordi jeg ønsket å klargjøre mine
egne tanker omkring dette. Jazz er definitivt ikke
en stil, den har sin egen historie og framtid.xxxxx
- Jeg vil her legge til at begrepet frijazz ikke bare
er, som du sier, en misvisende beskrivelse. Det
er også et ubrukelig begrep. Jeg skulle ønske det
var en betegnelse som be-bop. Det er også et
misvisende begrep. Men da vet du i det minste
hva folk snakker om. At det er en spesiell periode i musikken, forbundet med navngitte personer osv. Et av problemene med frijazz-begrepet
er at det vil bli brukt om hundre år også.xxxxx
Vandermark bryter ut i latter, og fortsetter:
- Frijazzen kom ut av 1960-tallet og nå er det
2010. Når folk kaller meg en frijazz-musiker og
i samme åndedrag nevner Archie Shepps «Fire
Music», så har vi problemer. Begrepet fungerer
ikke. Jeg skulle ønske at det kunne endres til begreper som refererer til tidsperioder heller enn
en samlebetegnelse på en tilnærming til å utøve
musikk. Begrepet prøver å fange opp alt som
foregår utenfor jazzens mainstream, dette siste
er mer av en stilistisk musikkbetegnelse for meg.
Mainstream jazz dreier seg om særskilte former,
måter å behandle akkordskjema på, spesielle
måter å improvisere og behandle rytmiske elementer på. For meg har mainstream jazz blitt
veldig stilisert. Den er ikke lenger utviklingsorientert. Det er i hvert fall min personlige oppfatning.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx
- Musikken utenfor denne mainstreamen har
siden 1960-tallet totalt forandret ansikt og utviklet seg videre langt fra utgangspunktet. Det
finnes lite informasjon om musikken på 1970jazznytt [19]
tallet. I USA, i Japan og i Europa. For de jeg
samarbeider med er dette den musikken som utgjør byggesteinene for vår egen musikk. Jeg er
født i 1964, og den musikken som ble til etter at
jeg ble født, er den musikken som formet meg.xx
- Det er så lite informasjon om det som skjedde
på 70- og 80-tallet, forutsatt at du ikke er Mr W.
Marsalis, da. På 1990-tallet, da vi fikk vår start
som utøvende musikere, ble vår musikk dyttet
inn under denne merkelappen frijazz, noe som
jeg oppfatter som urettferdig. Selv om jeg elsker
musikken fra 1960-tallet, og det gjør jeg, så er
det musikk som er før meg, før min tid. Jeg hører
til en annen generasjon, til helt andre estetiske
tilnærminger og ønsker. Jeg ville virkelig like det
om kritikerne, siden musikerne er opptatt med å
skrive og utvikle musikk, organisere gigs, og
sørge for at vi er på plass i tide, kunne ta ansvaret
med, ikke nødvendigvis kodifisere hva vi gjør,
men i det minste å utvikle en bedre terminologi
som gjør at vi kan diskutere musikken på en mer
formålstjenlig måte. Så den oppgaven kaster jeg
over til deg!
- Takk for den!
- Og du har 25 minutter på deg …, klukkler Vandermark før han fortsetter.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx
- Dette er en av mine klager til mye av det som
skrives. Det er virkelig noe å tenke på, fordi i dag
er dette navnet en belastning. Det er usunt.
Improvisasjonens rollexxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx
- Det er noe av det jeg ønsker å komme tilbake til.
Betegnelsen frijazz kommer alvorlig til kort. Og ja,
vi trenger et helt nytt språk for å omtale dagens musikk utenfor jazzens mainstream. Som skribent står
jeg jo overfor dette hver eneste dag, hver eneste gang
jeg skal skrive om, snakke om musikken og hva den
dreier seg om. I det nevnte essayet skriver du noe som
for meg framstår som essensielt i en slik sammenheng.
Du skriver at det som skiller jazzen fra andre musikkformer er at den har en narrativ karakter, eller
som en sa før, at en jazzmusiker må ha en historie å
fortelle.
- Ja. Improvisasjon er det i mange musikkformer.
En av de viktige forskjellene som skiller jazz som
kunstform fra de andre formene er at improvisasjonen spiller en like, eller viktigere, rolle enn det
komponerte, enn det forutbestemte. I musikk
som er totalt improvisert, som i Brötzmann Chicago Tentet, er det helt andre ting som er viktige.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx
- En av de tingene som setter jazz i en særstilling
som en estetisk virksomhet sammenlignet med
andre improvisatoriske estetikker, er den rollen
komponert, forutbestemt, materiale har. I den
musikkformen jeg kaller jazz, har improviseringen en ekstremt viktig rolle. I rock, funk eller
reggae, har du improvisasjoner, og de kan være
interessante i seg selv, men det aller meste av
denne musikken dreier seg om sangen. I ny musikk, og da mener jeg komponert musikk, skrevet
i Europa, USA eller Asia, fullstendig notert, ja
selv når det er en betydelig frihet i utøvelsen,
som i Morton Feldmans musikk, så er det improviserte elementet ikke et narrativ, men det dreier
som om effekten av spontane avgjørelser og på
hva som skjer der og da. Og dette er noe helt
annet.
xxxxxxxxxxxxxxxxxxxx
- Jeg vil si at improvisert musikk i jazz dreier seg
om et narrativt element. Jeg vil påstå at Derek
Bailey var en narrativ improvisator, selv om han
nok ville bli sint på meg om jeg kalte ham en
jazzmusiker. Men han kommer ut av en tradisjon
som dreier seg om narrativ improvisasjon, så det
holder det sterkt sammen. Selv om det har utviklet seg langt fra hverandre. xxxxxxxxxxxxxxxxxxxx
- Improvisert musikks bevegelse bort fra «den
svarte amerikanske» artistiske jazzmusikken for å
finne nye måter å lage musikk på, og dialektikken
i forholdet mellom dem, har ikke fjernet dette
narrative elementet. Og dette er viktig å ha med
seg i forståelsen og fortolkningen av den moderne improviserte musikken vi snakker om her.
For å summere opp, antakeligvis har alle former
for musikk elementer av improvisasjon i seg. Selv
klassisk notert musikk må improviseres, eller som
det vanligvis betegnes, fortolkes, bl.a. fordi notasjonsteknikken ikke er total. Komponisten må
overlate noe av kontrollen til utøveren. I dette
tilfellet har ikke improvisasjonen noen narrativ
dimensjon. Den er et uttrykk for en respons til
det noterte, til komponistens ønsker og krav, og
oversettelsen av disse til et publikum. Utøveren
er først og fremst en formidlingskanal. I aleatorisk (av latin alea = terning) musikk dreier det seg
om tilfeldigheter, om stokastiske hendelser. I
John Cages «indeterminerte» musikk dreier det
seg også om å integrere lyder i den sosiale konteksten inn i verket. Igjen et stokastisk element.
Dette stokastiske elementet integreres som en
del av kunstverket. Igjen er det intet narrativt i
det.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx
I folkemusikk verden over er det også et omfattende improvisasjonselement. Her kan det dreie
seg om en spirituell kommunikasjon med en verden bortenfor oss selv, men uten noe som helst
øre for eventuelle her-sidige tilhørere. Eller det
kan dreie seg om en ornamentering, en utbrodering, av et allment kjent tema. I begge tilfelle har
ikke improvisasjonen noen kommunikasjonsmessig narrativ funksjon i utøvelsen overfor et menneskelig publikum.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx
Kravet til en jazzmusiker derimot, er at det må
være en fortelling. Det må være en logikk i improvisasjonen, enten den er solistisk eller kollektiv, mellom det som skjer i det ene øyeblikket og
det som skjer i neste. Narrativet dreier seg altså
om at det må være en sammenheng over tid, noe
som bringer lytteren fra det ene tidspunktet til
det neste. Som gjør hva som skjer nå til en forståelig funksjon av det som har skjedd forut.
Chicago - en by midt i maisåkerenxxxxxxxxxx
- Når vi snakker om den svarte afro-amerikanske
DET ER UMULIG FOR MEG SOM EN HVIT MIDDELKLASSE-AMERIKANER AV I DAG Å SETTE MEG INN I SITUASJONEN TIL EN SVART
AMERIKANSK JAZZMUSIKER I 1964 OG FORSTÅ OG VERDSETTE
DE VALGENE SOM BLE GJORT DEN GANGEN. DET VILLE VÆRE
ARROGANT AV MEG Å TRO AT JEG VILLE KLARE DET
[20] jazznytt
tradisjonen, så er det ett spørsmål jeg gjerne vil stille
deg. Hvilken rolle, om noen, spiller kollektivet
AACM (Association for the Advancement of Creative
Musicians) for musikkscenen i Chicago generelt, og
for dere spesielt, i dag?
- For det generelle spørsmålet er nok ikke jeg
den beste å spørre. Du burde heller spørre
George Lewis som nok er den mest velinformerte om dette, og som gjennom sin bok [A
Power Stronger Than Itself fra 2008] har gjort
omfattende forskning rundt dette. Han er også
selv et av medlemmene av AACM.xxxxxxxxxxxxxx
- AACM er fortsatt relevant for Chicago-scenen,
de utvikler musikk og arrangerer konserter. De
driver fortsatt sosialt arbeid. Flere av de faktorene som var viktig i 1965 er fortsatt på plass. De
viktigste deltakerne og musikalske tenkerne fra
den første tiden derimot, som Muhal Richard
Abrams, Anthony Braxton, Roscoe Mitchell,
Lester Bowie[!], har omtrent alle forlatt Chicago.
Innovasjonene fra den første tiden var overveldende. Se på saksofonspill, utviklingen av et saksofonspill innenfor en jazztradisjon, som beveget
seg langt vekk fra etablerte konvensjoner for saksofonspill. Chicago på 1960- og 70-tallet, det var
helt sprøtt. Du hadde Mitchell, Henry Threadgill, Braxton, Joseph Jarman, og alle hadde sine
egne ideer om hvordan de ville spille saksofon.
Bare det burde være nok.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx
- For meg personlig, ved siden av den musikalske
utviklingen, var det nok «do it yourself»-tilnærmingen som kjennetegnet den første tiden, som
har vært viktigst. De var frustrert av de politiske
og rasemessige betingelsene de levde under, de
mulighetene de hadde og ikke minst, ikke hadde.
Og selvbestemmelsen som Braxton snakker om.
Organiser ditt eget show, kom deg opp av stolen
og gjør det selv. Det var for meg den viktigste
innflytelsen da jeg flyttet dit i 1989.xxxxxxxxxxxxx
- For meg er det viktig at du kan definere din
egen musikk, du kan sette premissene for dine
egne konserter. Det er fortsatt et sterkt trekk ved
Chicago. Oppe i North Side er det en klubb som
hver kveld i uka, og andre klubber ved siden av
hvor den musikken vi snakker om nå utøves. Improvisert musikk, kontemporær kreativ jazz, hver
eneste kveld. Den eneste byen jeg vet om som
har noe liknende er Berlin. xxxxxxxxxxxxxxxxxxxx
- I begge tilfeller dreier det seg om å spille for
døra. Så ingen får noe særlig betalt for det de
gjør. Men det er så mange ute og spiller, at hver
kveld er en kreativ workshop for ny musikk. Et
stort antall europeiske musikere som kommer
over og vil spille, vil bidra. Og dette skjer midt
ute på en maisåker midt i USA! Det er utrolig.
- Dette er noe av det som har gjort sterkt inntrykk på meg av arven fra AACM.
Er jazzen global eller lokalxxxxxxxxxxxxxxxxx
- I den perioden AACM ble startet var jo formålet at
den afro-amerikanske musikktradisjonen disse i stor
grad skulle representere, skulle ta kontroll over den
amerikanske musikkindustrien som ble sett på som
kontrollert av hvite. Er det ikke et paradoks at dette
skjedde akkurat i en periode da jazzen gikk fra å være
en amerikansk musikkform til å bli virkelig global?x
- Igjen er nok ikke jeg den rette å spørre. George
Lewis ville vært den å snakke om dette med. Om
du snakket med en svart amerikaner om dette, så
ville vedkommende sett det som feilaktig at dette
skulle være et paradoks. Disse organisasjonene,
AACM i Chicago, Jazz Composers’ Guild i New
York, Black Artists’ Group i St Louis, det som
skjedde i Los Angeles rundt Horace Tapscott,
jazznytt [21]
osv. hadde sitt utgangspunkt i borgerrettighetskampen. I tillegg snakker vi om revolusjonære
endringer over hele den vestlige verden, 1968
osv.
xxxxxxxxxxxxxxxxxxxx
- Det er umulig for meg som en hvit middelklasse-amerikaner av i dag å sette meg inn i situasjonen til en svart amerikansk jazzmusiker i
1964 og forstå og verdsette de valgene som ble
gjort den gangen. Det ville være arrogant av meg
å tro at jeg ville klare det. xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx
- På den annen side er det overhodet ikke tvil om
at musikken ble internasjonal. I løpet av 60-tallet
utviklet Europa sin helt egen estetikk, Nederland, England og Tyskland for eksempel, er radikalt forskjellige fra det som kom fra USA på
omtrent samme tid. Jeg synes det er fascinerende
å se hvor forskjellig musikken som kom i Chicago på midten av tiåret og det som skjedde i
England rundt folk som Bailey, Tony Oxley,
Evan Parker, John Stevens. xxxxxxxxxxxxxxxxxxxx
- Det som skjedde var utvikling av en helt annen
bruk av dynamikk, annerledes bruk av fraseringer, osv. Om du hører på engelske «Withdrawal» med Spontaneous Music Ensemble [med
bl.a. John Stevens, Derek Bailey, Evan Parker og
Barry Guy] på midten av 1960-tallet [dette materialet ble spilt inn som et filmspor i 1966-7 like
etter SMEs første og eneste rene frijazzplate
«Challenge», men ble først utgitt i 1997], og det
som skjedde i Chicago samtidig, hvor raskt ting
endret karakter. På tross av radikalt forskjellige
sosiale forhold og utfordringer, allikevel er det
en klar parallell der. Så jeg tror virkelig at det
skjer noe globalt på den tiden. xxxxxxxxxxxxxxxxx
- Jeg tror at vi i dag kan si klart at den musikken
jeg kaller jazz ikke lenger er en svart amerikansk
musikk. Jeg tror ikke det er sant lenger. Opp til
midten av 60-tallet var de store nyskaperne og
bidragsyterne svarte amerikanske kunstnere,
etter det skjer det en radikal endring. xxxxxxxxxxx
- Du har noen hvite som gjør en vesentlig forskjell også før den tid, som Jimmy Giuffre, Charlie Haden i Ornettes band. De kom med en
estetikk som var annerledes, noe annet. Om ikke
Haden hadde vært der, ville Coleman funnet en
annen bassist, men ting ville da ha vært veldig annerledes. Hadens flytende evne til å behandle
harmonier, det var en radikal innovasjon. Giuffres trio med Paul Bley og Steve Swallow var like
radikal som Cecil Taylor i deres behandling av
time, av tidsdynamikken, men de gjorde det på
en totalt annen måte enn det Taylor gjorde.
Bortsett fra de to kan jeg ikke komme på noen
andre [hvite] som bidro med radikale innovasjoner. Ja, det var mange svært dyktige musikere,
men de var ingen radikale innovatører. Innovasjonene kom ut av det svarte amerikanske samfunnet.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx
- Så endres det. Du fikk innovatører i Europa, i
Japan, hvite amerikanere. Det har blitt en svært
globalisert musikk. Det er derfor det er så interessant akkurat nå, og det er derfor det er så viktig
å beskrive den mellomliggende historien. Det er
derfor den nevnte boka til George Lewis er viktig, og hvorfor den nylig utkomne boka om Thelonious Monk er viktig. [Ken refererer her til
Robin Kelleys bok Thelonious Monk – The Life
and Times of an American Original fra 2009]. Å beskrive denne historien fra 1960-tallet til vår periode før den er tapt. Det er i dag en oral historie,
men det må gjøres om til en nedskrevet
historie.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx
- Transformasjonen må skje mens vi fortsatt kan
gjøre det. For journalisten så er dette det som nå
[22] jazznytt
JEG VAR I FERD MED Å BLI PUTTET INN I EN BOKS.
DET VILLE JEG IKKE. FOR MEG ER DRIVKRAFTEN
NYSKAPINGEN, UTVIKLINGEN, DET Å FINNE NYE
MÅTER Å KOMME VIDERE PÅ.
bør skje. Dette må skje før alle stemmene er
borte. Vi kan ikke gå til Derek Bailey lenger og
spørre om hvorfor han valgte å gå vekk fra sin
jazzbakgrunn. Platene hans sier noe musikalsk
om hans forbindelse med historien. Men i dag er
det dessverre ikke lenger mulig å få snakket med
ham om det.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx
- Så for å oppsummere; det skiftet du snakker
om, at musikken er blitt global, for meg er det
selvinnlysende, det er overhodet ikke spørsmål
om noe annet.
Kens vei mot Skandinaviaxxxxxxxxxxxxxxxxxx
I en presentasjon av Vandermarks utvikling
gjennom de siste femten årene, snakket vi om
hans serie med fortolkninger av 1960-tallets jazzklassikere. Han ga nye, sterke fortolkninger av
Roland Kirk, av Sonny Rollins, av Eric Dolphy,
Sun Ra og andre, mange av dem utgitt i en 4CD- serie kalt «Free Jazz Classics». Dette sluttet
han brått med for om lag ti år siden. På spørsmål
om hvorfor svarte han:xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx
- Jeg var i ferd med å bli puttet inn i en boks. Det
ville jeg ikke. For meg er drivkraften nyskapingen, utviklingen, det å finne nye måter å
komme videre på. Derfor la jeg det til side, på
tross av at jeg elsker denne musikken. Jeg måtte
finne meg selv.
- Et uttrykk for den prosessen hvor du fant deg selv
antar jeg skjedde da du traff Mats Gustafson i 1996
under hans turne med AALY Trio [Mats, Peter Jansson og Kjell Nordeson] og ble med på en turne i Sverige i desember det året. Etter det ble du vel på mange
måter et fjerde medlem, en slags fast gjest, av trioen?
- Ja, det gjorde jeg.
- Du og Mats fant hverandre raskt. Lars Göran Ullander i SR beskriver dette som et møte mellom to sjelefrender. Det synes som dette møtet var viktig for din
utvikling også?
- Absolutt. Det er overhodet ikke noe spørsmål
om noe annet. Jeg hørte Mats første gangen i
1994. Jeg satt i en bil med John Corbett, som var
sentral for Chicago-scenen på 90-tallet. Han sa
at dette må du skjekke ut, og så satte han på en
kassett med sopranosaksofon. Utrolig musikk.
Hvem er det? John svarte at se om du kan gjette.
Selvfølgelig kunne jeg ikke, selv om det var utrolig. Her var en som utvidete teknikker og lyd,
men som også bearbeidet time. Jeg kunne høre
at det ikke var en amerikaner, men det var første
gangen jeg hørte ham.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx
- Corbett hjalp til å få Mats til Chicago det
samme året. Vi startet å spille sammen umiddelbart og fant hverandre. Vi har parallelle interesser, samme alder, han var interessert i amerikansk
musikk, tilsvarende min interesse for europeisk
musikk. Vi er begge saksofonister og vi begge elsker å utfordre hverandre.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx
- Mats introduserte meg til det skandinaviske
nettverket. Og massevis av musikk som jeg ikke
kjente. Gjennom ham traff jeg Ingebrigt Håker
Flaten en gang Peter Jansson ikke kunne stille
opp. Gjennom Ingebrigt møtte jeg Paal NilssenLove. For meg viser dette hvor viktige alle disse
fascinerende nettverkene, menneskelig kontakt
og forbindelser for kreativ utveksling er. Ja, så
Mats er svært viktig for min utvikling og mitt
kreative liv.
- Så det er på mange måter takket være Mats at vi i
dag kan si at Chicago er en by i Skandinavia?xxxxxx
- Om du ønsker det, så ja.
Hva er det med Chicago?xxxxxxxxxxxxxxxxxxx
- Hva er det med Chicago som har gjort den igjen og
igjen til et senter for radikale musikalske endringer,
i jazz og i rock? Er det noe i vannet? Det er jo ingen
åpenbare sammenhenger mellom migrasjonen nordover av fattige, arbeidssøkende svarte fra sørstatene
på 1920-tallet, radikaliserte ungdommer fra den fattige arbeiderklasssen hjemmehørende i South Side på
1960-tallet og en gjeng med hvite, middelklasse ungdommer uten noen tilknytning til noen av de foregående, på 1990-tallet.
- Det høres ut som et hovedoppgave-spørsmål.
Chicago er et unikt sted. Det ligger utenfor New
Yorks omfattende påvirkningsområde. Av mange
svært gode grunner har New York vært et senter
for kreativ virksomhet i USA. På 1940-, 50-, 60eller 70-tallet, så er det overveldende hva New
York har betydd, om det er bildende kunst, litteratur, musikk. Chicago er langt nok unna til at
ideene kom dit og hadde en virkning, men de
fikk ikke fullt grep om alt som skjedde. Om du er
i Philadelphia, som er om lag halvannen time
unna New York, så har New York mye større betydning.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx
- Chicago er jo midt ute på bondelandet. Særlig
i dag, når både Detroit og Cleveland er i rask
tilbakegang. Chicago er spesiell fordi det var
denne store innvandringen sørfra av svarte som
kom for å jobbe i industrien der. Med det fulgte
en masse kreative mennesker. Chicago har vært
en musikkby helt siden 1900. Du nevnte Louis
Armstrong, Pee Wee Russel, Bix Beiderbecke, alt
som skjedde på 20-tallet. All den utrolige bluesmusikken som ble utviklet der, jazzscenen på 50tallet var utrolig. Fremdeles er det en av de store
musikkbyene i USA. Da jeg første gangen skulle
spille med Hamid Drake spilte han vel fortsatt
reggae i Chicago. Jeg måtte høre på reggae for å
kunne finne ut hvordan jeg skulle spille med
ham. Han hadde noen underlige beat-vendinger
som jeg rett og slett ikke kunne følge. Rockscenen har vært fantast-isk.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx
- En av de store fordelene med Chicago er at det
ikke er så dyrt å bo der. Så mye billigere enn i
New York. Derfor er det også enklere å organisere en klubb, et sted å spille. Musikerne blir
mindre konkurranseorienterte, siden det er så
mange steder du kan spille. Du kan få jobb i Chicago, om du er halvveis motivert og skikkelig.
Noen ganger, selv om du ikke er det kan du få
spillejobb.
xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx
- New York er i en slags krise. Det er omtrent
ingen steder på Manhattan å spille. Og de stedene du kan spille, spiller heller nesten ikke New
Yorkerne selv fordi betalingen er så dårlig. Det
er så mange musikere i New York at konkurransen er veldig tøff. I Chicago er det lettere, det er
mange steder å spille, det er billigere å bo. Da
kan musikere bruke mindre tid på en dagjobb.
De fleste amerikanske musikere jeg kjenner har
en dagjobb, de er ikke fulltidsmusikere. Det er et
mindre problem i Chicago enn i New York. Lavere konkurranse fører til en større fellesskapsfølelse. Det er ikke den tilspissede situasjonen hvor
det at han får jobb mens jeg ikke får det, er et
problem.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx
- Musikerne er de som driver klubber, jeg gjorde
det i mange år, Dave Rempis driver med det.
Hver kveld er det noe som er organisert av en
musiker. Og ikke minst Fred Anderson, som du
nevnte. En av hans store bidrag til Chicago-scenen, ved siden av hans musikk, var hans generøsitet, at han skapte et åpent rom for musikere fra
Chicago til å jobbe og invitere inn musikere
utenfra.
Fred Anderson - den signifikante andrexxxxx
- Som du sier var Fred Anderson en viktig person
gjennom å stille Velvet Lounge til rådighet for dere.
Hva betydde Fred som person for dere unge rundt
1990?
- Første gangen jeg så Fred spille, var 25 års jubileet, tror jeg det var, for AACM. Anthony
Braxton skulle spille, og som en stor fan, var jeg
der. Men Braxton kom ikke. Så jeg var virkelig
dypt skuffet. I stedet fikk jeg høre Fred spille.
Det slo meg helt ut. Fantastisk.xxxxxxxxxxxxxxxxx
- Da jeg organiserte konserter på midten av 90tallet fikk jeg ideen om å gjøre en konsert på en
klubb som sto sentralt i undergrunns-rockmiljøet. De hadde bl.a. satt opp Fred Andersons
kvartett og NRG Ensemble, ledet av Mars Williams, og Vandermark kvartett. Dette var et nøkkelpunkt for meg. Stedet var pakket. Jeg skjønte
at dette publikumet går på rockeklubber, så jeg
skjønte at vi må spille slike steder. Så dette var
like før serien jeg kurerte på Empty Bottle
startet. Fred hadde ikke noen ide om hvor klubben var, så jeg kontaktet ham før konserten og
han bare svarte «Okay!». Og han dukket opp
med sitt band og spilte.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx
- Så fra det punktet begynte vi å jobbe sammen.
DKV-trioen [med Hamid Drake, Kent Kessler
og Ken] spilte med Fred. Jeg vil nevne noe her
som ikke har med meg personlig å gjøre, men
som illustrerer det vi snakket om tidligere om
hvor vanskelig det er å snakke om rase i denne
musikken i USA. Da jeg skulle gjøre en plate
med DKV, var ideen å gjøre noen av Freds komposisjoner. Han skriver noen virkelig vakre låter.
Han hadde ikke spilt dem inn selv og det var
lenge siden han hadde gitt ut noen plater.
Bruno Johnson fra OkkaDisc fortjener mye
kreditt for at han gjorde opptak med Fred
og fikk startet opp hans karriere igjen. Han
var den første som tok opp Fred på mange
år og støttet ham i mange år med plateutgivelser.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx
- Så jeg gikk ned til Freds klubb på ettermiddagen før vi skulle i platestudio for å øve på låtene
hans. Jeg hadde fått partiturene tidligere og ville
spille dem gjennom med ham. Det var katastrofe! Helt forferdelig. Jeg kunne ikke spille
dem med ham i det hele tatt.xxxxxxxxxxxxxx
- For å gjøre det enkelt, når du har nedskrevet
musikk på et stykke papir, notene og rytmene, så
er det som en slags stenografi. Når det gjaldt
Freds spill og notasjon var denne stenografien
enda mer forkortet. Rytmen var ikke eksakt som
de ville være med konvensjonell notasjon. Tonehøydene var ikke eksakt slik de var skrevet. En B
i de to første taktene var ikke det samme som en
B i de to neste. De første B-ene kunne være virkelig flate, senket en kvarttone eller mer. I de
neste ti taktene kunne den være forhøyet. Men
alle gangene han spilte melodiene spilte han dem
på samme måte. Dette var slik han hørte dem.
Overveldende. Det tok meg noen dager å kunne
spille melodiene unisont med ham.xxxxxxxxxxxxx
- Det viste meg hvor dyp hans forståelse og følelse av mikrotonalitet var. Han var en mikrotonal musiker. Fordi folk vanligvis hører i
tempererte skalaer. Jeg leste en anmeldelse av
Fred i DownBeat, av alle steder, hvor de sablet
ham ned for at han ikke spilte rent.xxxxxxxxxxxxx
- Dette er hvor det begynner å bli komplisert.
Og dette er overhodet ikke noen kritikk av Joe
Maneri. Maneri er hyllet av kritikere som den
mest utrolige mikrotonale utøveren. Og han var
det. Maneris akademiske meritter og utsagn om
mikrotonalitet plasserte ham som en «ekspert»,
og han var det. Men Fred var også en ekspert.
Men hans stemme i dette holdt han for seg selv,
og de folkene han har spilt med. Det faktum at
noen på trykk i et internasjonalt magasin mente
at de forsto hans musikk bedre enn ham selv, og
kunne felle dommen om at Fred ikke spilte rent.
- For meg er dette en klar indikasjon om rase i
musikkritikken. At kritikeren kan skrive at en
svart musiker i 60-årene ikke forsto sin egen musikk, er for meg opprivende. Når det virker så
sterkt på meg, hvordan virket det da på Fred Anderson? Hva følte han da han leste dette?xxxxxxx
- Dette er det jeg mener med rasespørsmål i
dette. Det blir veldig komplisert, men også veldig viktig for svarte amerikanske musikere. Dette
skjedde rundt 2000-2002. Er dette slik svarte
kunstnere fremdeles behandles? Det er avskyelig.
Jeg kan ikke snakke for dem, for jeg har ingen
anelse om hvordan det oppleves. Annet enn at
det opphisset meg, fordi jeg visste hvor godt
Fred forsto sin egen musikk. Det var ingen tilfeldigheter.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx
- Mitt forhold til Fred lærte meg mye om ikke
bare hans egen musikk, men også Joe Maneris
musikk. Selv om han ikke visste hvem jeg var,
han visste bare at jeg var interessert. Og slapp
meg inn. Det arbeidet Hamid, Kent og jeg
gjorde med ham var svært viktig for meg. Og
dette gjorde han for mange, mange.xxxxxxxxxxxx
- Han var for oss en slags forfader, fra hans tilknytning til AACM. Men han var også totalt uavhengig. Han lot ikke AACM definere hvem han
skulle være. Denne ånden av total uavhengighet
er for meg tett forbundet med jazzens vesen og
historie.
- Helt til slutt; vil Velvet Lounge, like sør for Grant
Park, overleve etter at Fred gikk bort?
- De prøver, men det er vanskelig å si. Jeg skal
spille der til våren, men utover det…
jazznytt [23]
Z
I
F
R
J
Z
A
– KLASSISK
AVANTGARDE?
Selv om det som er regnet som den første frijazzinnspillingen skjedde allerede i 1949, med to spor
på Lennie Tristanos plate «Intuition», var det først rundt 1960 at det som ble kjent som frijazz ble
etablert som genre. I år er det femti år siden Ornette Colemans serie med plater, «Something Else!»
(Contemporary, 1958), «Tomorrow is the Question» (Contemporary, 1959) og «The Shape of Jazz to
Come» (Atlantic, 1959) kulminerte med utgivelsen av «Free Jazz: A Collective Improvisation», en
banebrytende, kontinuerlig innspilling av en dobbeltkvartett. Slik sett kan betegnelsen frijazz i dag
bety mye mer en klassisk jazzform enn New Orleans-jazzen var under den heftige revival-perioden
(og krigen(!) mellom bopperne og tradisjonalistene) rundt 1950.
TEKST: JOHAN HAUKNES
Min musikklærer foredro for oss i valgfag musikk
på ungdomsskolen, at klassisk musikk er den musikken som har hatt kraft til å overleve sin egen
æra, sin egen tidsepoke, uansett form, stil og innhold. Så betegnelsen klassisk forutsetter at genren under vurdering kan knyttes stilmessig eller
idiomatisk til en eller et fåtall historiske tidsepoker, slik New Orleans-tradisjonene kunne i 1950.
Men det innebærer også at den på et eller annet
plan fortsatt må utøves, må være relevant for vår
samtid, den må gi noe til noen også i dag. Om
ikke, hadde den ikke overlevd. Om ikke, hadde
den ikke vært klassisk.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx
Klassisk musikk er derfor død, men den lever.
Dette kan synes som et paradoks, men er det
ikke. Klassisk musikk er nødvendigvis et avsluttet
kapittel i forhold til stilistisk utvikling. Den er
ikke lenger en del av kunstens utviklingsfront, av
dens avantgarde. Det medfører også at den potensielle genrebetegnelsen må være en tilstrekkelig homogen stilbetegnelse, at musikken må
være kjennetegnet ved stilistiske og estetiske
kjennemerker som er felles for de musikkformene som faller under denne betegnelsen. Senbarokk, wiener-klassisme, romantikk, neo-klassisisme.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx
Dette essayet er et forsøk på å skrive ut noen tanker om trekk som kjennetegnet det første tiåret
av den jazz-avantgarden som raskt etter Ornette
Colemans skive ble omtalt som frijazz, for noen
nærmest synonymt med u-jazz. Utviklet det seg
til en etablert genre som var gjenkjennbar over
tid? Eller ble det raskt en samlepost for ulike og
mangeartede musikkuttrykk som ikke passet inn
i de konvensjonelle kategoriene?xxxxxxxxxxxxxxx
Hvorfor er det verdt å stille disse spørsmålene?
Først og fremst fordi de er interessante i seg selv,
[24] jazznytt
og vekker noens nysgjerrighet. Men også fordi
det er en viktig del av den internasjonale jazzhistorien. Da Erlend Skomsvoll for et par år siden
stilte det kontrafaktiske spørsmålet om hvordan
jazzhistorien ville sett ut om Arnold Schönberg
hadde levd i New Orleans, var hans svar etter
denne leken, negativt. På lang sikt ville det ikke
endret hvor jazzen var i dag. Og bakgrunnen for
det var den integrasjonen av jazzidiomet med
samtidsmusikk som eksploderte utover 1960-tallet.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx
Det har for meg aldri vært helt klart hva Ornette
Coleman mente med platetittelen «Free Jazz».
Er fri i uttrykket å forstå som et adjektiv, altså at
dette er jazz som er fri! Eller er det å forstå som
et bydende utsagn? Frigjør jazzen! Coleman har
i alle fall sagt at han aldri hadde ment det som en
kategorisk betegnelse. Men navnet ble raskt tatt
flittig i bruk, ikke minst takket være kjappe og
slagordkåte journalister og skribenter som populariserte betegnelsen. Så den ble hengende ved
disse nye jazzformene som formelig eksploderte
fra 1960 og utover.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx
Hvorfor? Antakeligvis fordi man ikke evnet å
finne bedre betegnelser. Det er i dag noe overraskende at få eller ingen av samtidige skribenter
tok utgangspunkt i det mikrotonale aspektet ved
mye av denne musikken. Noe som på mange
måter var en helt naturlig generalisering av jazzens og bluesens tradisjonelle blå toner. Og tross
alt hadde jo mikrotonalitet vært vel etablert
innenfor samtidsmusikken i mange tiår, kvarttone-komponister som amerikanske Charles Ives
og franske Edgard Varèse (en kvarttone er midt
mellom en hvit og en sort tangent på pianoet,
dvs. 24 trinn, i motsetning til pianoets tolv, på
oktaven) og vår egen Eivind Groven – som med
sitt utgangspunkt i den norske folkemusikken
komponerte med 53 trinn på en oktav – kan stå
som eksempler på en rekke samtidsmusikalske
komponister som fra rundt 1900 hadde komponert med mikrotoner.
Frijazz en klassisk genre?
Så da er spørsmålet om betegnelsen frijazz tilfredsstiller kravene til å karakteriseres som en
genre. Den samme musikklæreren som jeg henviste til ovenfor, lærte også oss unge vitebegjærlige musikkinteresserte at den eneste samlende
og objektive definisjonen vi kan gi på hva musikk
er, er å beskrive det som støy med struktur.
Underforstått; alle andre avgrensninger vil automatisk innebære et subjektivt element. Enhver
type lyd, eller støy uten noen som helst struktur
er kaos, det kan ikke på noen måte oppfattes som
musikk.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx
På den andre siden signaliserte Colemans platetittel fra 1961 frihet fra samtidens konvensjonelle
normer om hva musikk generelt, og moderne
jazzmusikk spesielt, skulle være, frihet fra de etablerte strukturelle kravene om horisontal og vertikal konsonans. Derfra har betegnelsen utviklet
seg til å bli oppfattet som en negativ definisjon,
frijazzen ble oppfattet i mange sammenhenger
som kjennemerket ved hva den ikke er, som frihet
fra alle strukturelle normer, krav og forventninger. Denne oppfatningen av frijazz som lyd
uten struktur er derfor en selvmotsigelse, om da
ikke frijazz avskrives en gang for alle som u-musikk, som kaos. Så frijazz er ikke fri; den har aldri
vært ment å være fri, i betydningen uten struktur,
uten normer og et tidsmessig løp, uten «signifyin’ notes».xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx
Cecil Taylor, Albert Ayler,
Ornette Coleman, John Coltrane
jazznytt [25]
Videre tilfredsstiller ikke frijazz kravene til stilistisk og estetisk homogenitet, slik for eksempel
begrepet «hard bop» gjør. Grunnen til at et bredt
spekter av frijazz-tradisjoner fortsatt er levende,
er akkurat at det ikke har vært en homogen
genre. Derfor er det i dag mulig å identifisere
mange ulike genre og tilnærminger til musikk
innenfor det som omtales som frijazz. Noe som
også bidrar til å forklare hvorfor begrepet «frijazz» på mange måter er meningsløst som genrebetegnelse.
Frihet fra hva?
I USA ble denne friheten utover 1960-tallet på
godt og vondt raskt knyttet til den afro-amerikanske borgerrettighetskampen, og spesielt oppfattet som et uttrykk for de militante
strømningene i denne frigjøringen. Selv om
mange av de musikerne som var en del av denne
bevegelsen uttalte at det overhodet ikke var noen
sammenheng. Deres varianter av frijazz var ikke
«sint», eller politisk revolterende. I den grad frijazzen på 60-tallet i USA var revolusjonær, var
det på to områder: Oppbruddet mot stivnede
harmoniske og rytmiske normer og opprøret mot
en musikkindustri som i stor grad var kontrollert
av kommersielle interesser utenfor musikernettverkene. Disse to faktorene førte til etableringen
av kollektive bevegelser og organisasjoner over
hele USA, mest kjente eksempler «Jazz Composers’ Guild» i New York og «Association for the
Advancement of Creative Musicians» (AACM) i
Chicago, hvis agenda var å ta kontroll over alle
produksjonsfaktorene, inkludert de kunstneriske,
som styrer rammene for medlemmenes utøvelse
av deres kunst.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx
Allerede rundt 1965 var det åpenbart at frijazz
ikke var en enhetlig kategori, men en paraplybetegnelse som rommet mange svært forskjellige
tilnærminger til grenseoverskridende, improvisatorisk musikk.
Frijazz med mening i New York
I New York ble scenen etter hvert preget av to
hovedlinjer. På den ene siden var det jakten på
den spirituelle ekstasen som fant sitt uttrykk
gjennom å smelte sammen den afroamerikanske
kirkemusikktradisjonen og elementer av den populærmusikalske Rhythm ’n Blues-tradisjonen
som hadde eksplodert om lag 15 år tidligere.
Nøkkelnavn var John Coltrane og Albert Ayler.
Fokuset i denne musikktradisjonen var i stor grad
på den individuelles skaperkraft og fortellerevne.
Teknikk, hva du kunne få ut av hornet, og evnen
til å uttrykke en stemme i et kor. Like mye det
som på ensemblesound og design av sonoriske
strukturer.
På den andre siden frijazzuttrykket som en integrert del av en afroamerikansk tradisjon og som
et uttrykk for det afroamerikanske samfunnets
krav om frihet og likhet. Ansporet av radikaliserte skribenter som LeRoi Jones (senere Amiri
Baraka), står Archie Shepp som en av de fremste
proponentene av denne tradisjonen. I denne tradisjonen sto bluesen – og bluesmetaforer – i en
særstilling, den var ikke bare et musikalsk ankerfeste, den var like mye et ærefullt odelsmerke. Da
Leroi Jones skulle skrive boka om de svartes bidrag til amerikansk kunst, kalte han boka Blues
People. Om framveksten av den nye musikken
skriver Amiri Baraka i forordet til 2010-utgaven
[26] jazznytt
av Black Music, første gang utgitt i 1968; «the
Afro-American people must claim this music as
our legacy … as the historic anthems of our
struggle. … Free? You bet, it has been our philosophy, our ideology, our aesthetic, since slavery
began. … Free Jazz! Freedom Suite! Freedom
Now!».xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx
For begge linjer var det et utgangspunkt at musikken hadde et svart ståsted, men at den, i pakt
med jazzens kanskje aller viktigste kjennemerke,
var en fusjonsmusikk. At musikeren aktivt søkte
opp og integrerte nye musikalske uttrykk i musikken, det være seg om de kom fra «kunstmusikken», fra visuelle kunstformer som film eller
fra verdensmusikken. Men den hadde sitt sentrale utspring i den svarte historien. I musikktradisjonen som reflekterte hva det var å være svart
i et hvitt USA.
Great Black Music in Chicago
I motsetning til dette hadde miljøet i Chicago,
som vokste ut av Muhal Richard Abrams’ «Experimental Band», med Roscoe Mitchell, Joseph
Jarmann og Anthony Braxton, en mye sterkere
intellektuell orientering – rettet mot utvikling av
komposisjonsteknikker, nye notasjonsformer og
design av nye sonoriske strukturer. AACM ble
rammen for mye av organiseringen av dette arbeidet, men også i AACM var viktigheten av det
afroamerikanske perspektivet framtredende, særlig kjennemerket ved AACMs slagord, «Great
Black Music!».xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx
Disse utviklingslinjene var selvfølgelig langt fra
enerådende i landet, og heller ikke klart demarkerte. Alle lot seg inspirere av alle de andre, og
alle steder utenfor jazzmiljøet. Navn som Cecil
Taylor springer en i hu, som et eksempel på en
musiker med en egen, eklektisk musikkform. Coleman var en annen som utviklet sine harmolodiske ideer langs egne veier.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxx
Dessuten var også Chicago hjem for en av de
mest eksentriske figurene jazzen noensinne vil se,
Herman Poole Blount, bedre kjent som Saturnianeren Sun Ra. Ras ark, hans Arkestra omfattet
en rekke musikere som befinner seg blant den
ypperste eliten av 60-tallets jazzmusikere. Mest
prominent de to saksofonistene Marshall Allen
og John Gilmore.
Modal jazz, frijazz og post-bop
I tillegg til dette, skjedde det en økende grad av
teoretisering og intellektualisering av musikken
utover den kvintsirkel-baserte harmoniske analyse som bop-musikken la grunnlag for. Det
fremste eksemplet er nok George Russells «The
Lydian Chromatic Concept», som et uttrykk for
den modale revolusjonen rundt 1960 banet teoriene hans veien for en nesten total åpenhet i hva
som kunne spilles mot hva. Men Russell var også
sterkt fokusert på sonoriske strukturer og komposisjon og improvisasjon i vertikale lag. Dette
var tydelig allerede i hans mesterverk fra 1958,
«New York, N.Y.» og ble etter hvert svært framtredende i løpet av hans skandinaviske periode.
Jeg henviser den interesserte leser til Russells
platenotater på hans «Vertical Forms VI» fra
1977. Et annet, noe mer obskurt eksempel, er
Ornette Colemans harmolodiske teori. Men det
virker som det (nesten) ikke er noen andre enn
Coleman selv som forstår hva teoriene om harmolodi sier, utover at betegnelsen er satt sammen
av harmoni og melodi, en integrasjon av det vertikale og det horisontale.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx
En frijazzlinje som faller helt i sin egen kategori
er Jimmy Giuffres trio, med Paul Bley og Steve
Swallow, med platene «Fusion», «Thesis» og
«Free Fall» fra 1961 og 62. Basert på kontrapunkt og med dybdestudier i mikrotonalitet med
utgangspunkt i en kammermusikalsk setting, var
ikke dette frijazz med store bokstaver, men snarere med meget små. Med alle tre hvite musikere
og en utpreget «europeisk» kunstmusikalsk orientering var dette noe som skilte seg ut i frijazzverdenen i USA. Det ble da også i liten grad lagt
merke til på vestsiden av dammen. Større gjenklang fant det etter hvert på østsiden, hvor det
var nærmere europeiske musikeres estetikk og
musikkfilosofi. Her kom også anerkjennelsen. Da
de to første platene fra 1961 etter lang tid ble tilgjengelige igjen, var det typisk nok på Manfred
Eichers ECM-label. «Jimmy Giuffre 3, 1961»
ble utgitt i 1992.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx
Den modale jazzen ble raskt et kjennemerke på
en moderne, urban sound, først og fremst
gjennom musikken til Miles Davis og hans andre
kvintett (1964-1968) og Coltranes kvartett
(1961-1965). I løpet av kort tid tok dette jazzuttrykket også opp i seg det kollektive improvisasjonselementet fra frijazzen. Klarest kommer det
til uttrykk i musikken til Miles Davis’ kvintett
med Herbie Hancock, Wayne Shorter, Ron Carter og Tony Williams etter den lange bandpausen
i 1965, et uttrykk som i ettertid også ble omtalt
som «post-bop». For Miles var veien videre etter
dette, utprøving av nye elektrisk og elektronisk
skapte klangfarger, og etter hvert «Bitches Brew»
og fusjonsjazz.
Frijazz i Europa
Men det var ikke bare i USA ting skjedde på
1960-tallet. I løpet av dette tiåret ble jazzen etablert som en genuin global musikkform, den vokste ut av rollen som en afroamerikansk kunstform. Mot slutten av tiåret var det også en entusiastisk gjeng med unge norske musikere som lot
seg fange av den nye musikken fra USA, og som
ble inspirert av George Russells veiledning og
mentoring til å gå nye og egne musikalske veier.
Det kan nok diskuteres hva som ble den første
norske frijazzskiva, men valget står vel mellom
Svein Finnerud-trioens «Svein Finnerud Trio»
fra 1968, Garbareks «Esoteric Circle» fra 1969,
eller Garbareks «Afric Pepperbird» fra 1970, avhengig av ens preferanser for hva en skal legge i
«frijazzskive». Men før frijazzens arv til fulle også
ble norsk, hadde den to sentrale nedslagsfelt i
Europa.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx
I Storbritannia ble den New York-baserte frijazzen mot slutten av 1960-tallet en viktig inspirasjon for en svært reorientert og innovativ
musikkutvikling blant unge intellektuelle musikkstudenter og utøvende musikere, med røtter
i rock og samtidsmusikk. Med inspirasjon fra
samtidsmusikken, gjennom John Cage og KarlHeinz Stockhausen, men kanskje viktigst fra minimalismen, med bl.a. Terry Riley og Philip
Glass, ble det skapt en ny musikkform som bl.a.
har blitt benevnt «avant-rock» og «kunstrock».
Henry Cow, Syd Barrett og Pink Floyd, Gong og
Soft Machine Men utviklingen la også grunnlaget for etableringen av «Spontaneous Music Ensemble» med Derek Bailey, Evan Parker, Kenny
Wheeler, Trevor Watts og John Stevens.
Gjennom dette ble det skapt en unik britisk
stemme, med en atomistisk tilnærming, slik Evan
Parker har beskrevet den selv; musikken brytes
Carla Bley, John Surman,
Alexander von Schlippenbach,
Jimmy Giuffre, George Russell, Archie Shepp og Sun Ra
jazznytt [27]
«ned i små komponenter og settes sammen igjen
i en kollektiv prosess. Slik nedtones den solistiske
karakteren av improvisasjonen, som erstattes
med en kollektiv prosess».xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx
Den britiske samtidige trioen AMM, med Keith
Rowe, Eddie Prévost og Lou Gare, var også en
viktig inspirasjon for John Stevens & Co. Evan
Parker sier hvorfor; AMM hadde «en laminær
arbeidsmåte, hvor selv om soloen var borte og fokuset var på en kollektiv sound, … ikke ved å
bryte musikken ned i små komponenter, men ved
å legge på lag som passet sammen og skapte en
ny helhet». Begge disse ensemblene hadde karakter av å være åpne plattformer, og workshops,
hvor det var åpenhet for nye og temporære medlemmer, for alle mulige musikalske inn- og utfall,
og hvor hovedsiktemålet var å lytte på de andre,
forholde seg til og respondere på det de spilte.
På å utvikle store ører og en instantan, automatisert, instinktiv og direkte komponering.
Det andre tyngdepunktet i Europa for den europeiske varianten, eller bedre variantene, av frijazz, var Tyskland. I tysk jazzhistorie omtales
denne perioden fra ca. 1964 og utover som «die
Emanzipation» fra den amerikanske jazztradisjonen. Tyskland ble også et tyngdepunkt hvor integrasjonen av samtidsmusikalske innovasjoner og
jazz kom klarest til uttrykk. Det var vest i Tyskland det ble utviklet arenaer og møteplasser som
utover 1960-tallet ble viktige for utviklingen av
frijazz og det som etter hvert utviklet seg til det
som i dag omtales med det videre samlebegrepet
«impro» på europeisk nivå. Ikke minst takket
være han som ble kalt paven av tysk jazz, produsenten, platemannen og radiojournalisten Joachim-Ernst Berendt. Han var kunstnerisk ansvarlig for «Berliner Jazztage» fra starten i 1964
til 1970 og utviklet det til en sentral arena for den
unge tyske avantgarden, med Alexander von
Schlippenbach, hans «Globe Unity Orchestra»
fra 1966, Manfred Schoof, brødrene Rolf og Joachim Kühn etter at de kom over fra Leipzig i
1966, og den noe eldre allfaderen i tysk moderne
jazz, Albert Mangelsdorff i spissen.xxxxxxxxxxxxx
Berendt sto bak flere andre tyske jazzfestivaler,
men det var først og fremst gjennom hans virke
ved det regionale kringkastingsselskapet Südwestfunk (SWF) i Baden-Baden han utførte sine
pavelige funksjoner. Fra og med 1966 utviklet
han «SWF New Jazz Meeting» som en årlig tradisjon. I november/desember hvert år møttes
moderne jazzmusikere, som vår egen Karin
Krog, på det som raskt ble en sentral utviklingsplass for ny europeisk frijazz. Deltakerne fikk
fire-fem dager i studio i Baden-Baden til å utvikle
nytt materiale, hvoretter dette ble tatt opp for
kringkasting. Etter hvert ble det også en tradisjon
at det ble avsluttet med en live-konsert i Mainz.x
Om Berendt var jazzpaven, var i det minste Michael Naura ved Norddeutscher Rundfunk
(NDR) i Hamburg jazzbiskopen. Naura som selv
var en eminent jazzpianist tok jobben som jazzredaktør ved NDR i 1971 og bygde videre ut
«NDR Jazz Workshop» som scene for moderne
europeisk jazz. John Surman var der i november
1970, med «John Surman and Friends». Deltakerne framstår i dag som en liste trukket fra øverste hylle i «Who is Who in Modern Jazz»,
Kenny Wheeler, Albert Mangelsdorff, Eje Thelin, Mike Osborne, Anthony Braxton, Alan Skidmore, Chick Corea, Dave Holland, Barre
Phillips, Stu Martin, Barry Altschul. I 1971
hadde gruppen Circle (Braxton, Corea, Holland
og Altschul) en konsert som fortsatt er noe av det
[28] jazznytt
aller beste de framførte. I april 1974 var Keith
Jarretts europeiske kvartett del av workshopen,
med en konsert som NDR fortsatt sender i reprise innimellom.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx
En tysk musiker må nevnes spesielt. En person
som startet som maler, og som fortsetter med
det, ved siden. Men han valgte treblås som sitt
kunstneriske uttrykk. Peter Brötzmann var en vesentlig del av den tyske Emanzipation. Han var et
sentralt medlem i Globe Unity-orkesteret, men
det var med «Machine Gun»-oktetten fra 1968
han virkelig ble kjent for offentligheten. «Free
Music Productions» (FMP) som han, Schlippenbach og Peter Kowald tok initiativ til ble en sentral kanal for publisering av den nye tyske og
europeiske jazzen. På 1980-tallet tilbrakte han
mye tid i USA, og fikk etter hvert betydelig anerkjennelse også der. En periode spilte han med
Bill Laswell og Sonny Sharrock i «Last Exit».
To andre lokasjoner ble sentrale nedslagsfelt for
frijazz i Europa. Frankrike ble en møteplass, separat fra resten av Europa, for en «back to
Africa»-bølge av amerikanske og europeiske jazzmusikere, ikke minst dokumentert gjennom plateselskapet BYG Records. I Nederland og Belgia
vokste det tidlig fram en generasjon med ypperlige «frijazzere», som Misha Mengelberg, Bennink-brødrene og Fred Van Hove. Disse inngikk
snart i den all-europeiske bevegelsen som var
sentrert rundt møteplassene i Tyskland.
Dagens scene og dens røtter
Brötzmanns oktetter ble etter hvert til tentetter.
Med utgangspunkt i Peter Brötzmann Tentet ble
han i økende grad en del av det nye unge frijazzmiljøet som vokste opp i Chicago i løpet av 1990tallet. Sammen med Ken Vandermark og andre
etablerte de Chicago som senter for en annen frijazztradisjon enn den klassiske AACM-tradisjonen. Men allikevel er det klare historiske linjer
fra den fortsatt levende AACM-tradisjonen og
den nye «Chicago-skolen». Ikke minst kjennemerket ved Chicagos grand old jazzman, saksofonisten Fred Anderson, som døde i 2010, 81 år
gammel. Som eier av klubben «Velvet Lounge»
skapte han et fristed for unge musikere til å prøve
ut og utvikle ny musikk, og han bidro gjerne selv
som mentor, døråpner og utøver.xxxxxxxxxxxxxxx
Selv etter sammenbruddet av loft-scenen i New
York, er det fortsatt en levende frijazzscene, i dag
er ett av dennes tyngdepunkt på den årlige «Vision»-festivalen. «Vision»-festivalen har som uttalt formål å presentere «experimental American
music from an Afro-American perspective and
traditions. Avantjazz is a direct outgrowth of
jazz, historically an African-American music».
Peter Brötzmann er like hjemme i denne mer
spiritualistiske tradisjonen, blant annet i samarbeidet i den Ayler-inspirerte «Die Like a Dog»trioen med William Parker og Hamid Drake.
Saksofonisten David S. Ware har vært den som
klarest har løftet arven etter Ayler og Coltrane
gjennom sin kvartett med William Parker og
Matthew Shipp, i tillegg til bl.a. Susie Ibarra.
Sam Rivers med sitt RivBea-studio har vært fast
inventar på New York-scenen, Charles Gayle,
Henry Grimes.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx
I tillegg er New York også hjemmehavn for John
Zorn og hans eklektiske musikkformer med utgangspunkt i kletzmer, i punk, i film, i kabbala og
mye annet ved siden av jazz og rock. Ensembler
som Naked City, Acoustic og Electric Masada,
og verk som First Masada Book og Book of An-
gels (Second Masada Book) er svært forskjellige
uttrykk for hans musikalske visjoner.xxxxxxxxxxxx
Nå er vi på god vei inn i en beskrivelse av perioden som skiller oss og dette utgangspunktet på
1960-tallet, noe som ikke var ment som fokus for
dette essayet. Om vi nå tar sats og sprenger lydmuren tilbake til vår egen tid, oppdager vi raskt
at geografiske mønstre som ble etablert på 1960tallet fortsatt er gjenkjennbare i dagens verden.
AACM-tradisjonen er fortsatt levende, men har
ikke det samme klare forankringspunktet i Chicago. Men den har ikke fått det samme påfyllet av
unge svarte musikere som har videreutviklet den.
Navn som Braxton og Abrams, Joseph Jarman,
Roscoe Mitchell og Henry Threadgill er fortsatt
toneangivende AACM-navn. Med unntak av Nicole Mitchell på 44 år, er vel perkusjonisten Kahil
El’Zabar en av de yngre av dagens AACM
alumni. Men Chicago er hjemsted for mer enn
det jeg kalte den «nye Chicagoskolen», også Rob
Mazureks og Chad Taylors Chicago Underground.
xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx
I New York kom en helt ny generasjon «unge,
sinte» musikere ut av 1970-tallets loft-scene, en
generasjon som på mange måter lot seg direkte
inspirere av frigjøringsbestrebelsene på 1960-tallet. Med et klart sosial-politisk og radikalt syn på
musikerens rolle og musikkens funksjon. Som
Chicago hadde Fred Anderson, hadde de unge i
New York Rashied Ali, og hans klubb Ali’s Alley.
Den mest uttalte og reflekterende på New Yorkscenen i dag er bassisten William Parker.xxxxxxxx
Den europeiske scenen i dag er så mangesidig og
flerdimensjonal at begrepet frijazz totalt har mistet enhver beskrivende karakter. Det er en mikstur av aleatorisk musikk, minimalisme, punkmetaforer, noise, kraut, industri, konkret og elektronisk musikk, med en mottakelse og kredibilitet som aldri før, også i enkelte rom i parnasset.
Samtidig har de tradisjonelle frijazz-grepene blitt
institusjonalisert og inngår i dag i enhver aktiv
jazzmusikers verktøykasse. I dag er derfor frijazzbegrepet på mange måter tømt for mening og
innhold. Men vi har til dags dato ikke maktet å
finne et vokabular til å beskrive de nye strukturene innenfor de vitale musikkformene som faller
under den paraplyen vi kaller dagens jazzmusikk.
Men vi ser også at frijazz langt fra er en klassisk
død-levende genre. Deler av den er. Coltranes
musikk er i dag klassisk musikk. «Bitches Brew»
er klassisk musikk. På den annen side er etterkommerne av 1960-tallets frijazz fortsatt levende
kunst- og musikkformer. Disse nyere formene
for jazzmusikk bygger riktignok på 60-tallets frijazz, men mye av den er like langt fra opphavet
som den er fra swing-jazzen. Og begrep som
«avantjazz» eller «experimental jazz» hjelper
ikke.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx
Vi burde altså avgrense frijazzbegrepet til Colemans innovasjoner rundt 1960, til musikken bak
Max Roachs krigsrop «Freedom Now!», til Coltranes overveldende himmelfart «Ascension»,
Aylers «Spiritual Unity» og lukke boka. Med det
definerer vi alt som har skjedd seinere som noe
annet, noe utenfor, noe mer enn frijazz. Men da
har vi også virkelig oppnådd å gjøre «frijazz» til
klassisk musikk, på lik linje med Arnold Schönbergs tolvtonebaserte serielle musikk.xxxxxxxxxxx
Men da kommer spørsmålet hvordan vi skal omtale den nye musikken og dens flerfoldighet. Uttrykket «impro» blir brukt om deler av den,
«støy» eller «støymusikk», uten at noen av dem
klarer å være stilistisk, estetisk, metodologisk
eller formmessig klargjørende. For noen av oss
Evan Parker,
Peter Brötzmann Chacago Tentet
og Mats Gustafsson
blir det nesten håpløst. Det er et så tett kontinuum fra disse og mange andre påvirkninger til
dagens avantgarde-scene og så mangedimensjonale påvirkninger mellom dem at vi ser det som
en større helhet. Kategorisering, taksonomi, er
en svært vanskelig, og langt fra noen eksakt vitenskap.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx
På den annen side, om vi spør hvem som har
videreført det spirituelle fokuset hos Coltrane og
Ayler og den sosiale bevisstheten hos Shepp, det
radikale New York oktober-opprøret i 1964 som
ledet til «Jazz Composers’ Guild», så må vi fortsatt se til New York og det som fulgte i kjølvannet av loft-scenen og strikkefabrikken Knitting
Factory.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx
Den skolerte, mer kammerorienterte jazzen etter
Tristano, Giuffre og Paul Bley og andre inngår i
dag i verktøyboksen til enhver oppegående jazzmusiker. En framtredende jazzmusiker i hele perioden etter 1970 har vært Carla Bley. Arven
etter Coleman? Joda, «Lonely Woman» er i dag
en standard i jazzrepertoaret på lik linje med «So
What» og «’Round Midnight». Men det er vel
først og fremst Ornette selv som i sitt 82. år
bærer den harmolodiske fanen videre. Arven
etter Miles’ «post-bop»? For et spørsmål! Den
er overalt, og har blitt en del av standardrepertoaret.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx
Videre, om vi i dag skulle spørre hvor det ble av
den europeiske Emanzipation på 1960-tallet og
dens samrøre av frijazz og europeisk kunstmusikk, er det vel først og fremst den nye Chicagoskolen som i dag fører dens underliggende
filosofi og tilnærming videre. Miljøet rundt det
utvidede Chicago-begrepet, med Peter Brötzmann, Ken Vandermark, Kent Kessler, og ikke
minst Mats Gustafson og Evan Parker har noen
av sine viktigste røtter i den britiske og tyske innovasjonene på 1960-tallet, uten klassisk swing, og
klassiske blåtoner, men fortsatt levende jazz.
Gjennom linken mellom Gustafson og Vandermark har det utvidede Chicago-begrepet fått en
omfattende pendant i Sverige og Norge.
Det frie Chicago er i dag en by i Skandinavia!
Men når det ikke er frijazz, hva er det da?
FOR DEN INTERESSERTE LESER
Leroi Jones aka Amiri Baraka:
Ekkehard Jost:
George E. Lewis:
Mike Heffley:
Scott Saul:
Blues People (1963) ... Black Music (1968)
Free Jazz (The Roots of Jazz) (1974)
A Power Stronger Than Itself - The AACM and American Experimental Music (2008)
Northern Sun|Southern Moon – Europe’s Reinvention of Jazz (2005)
Freedom Is, Freedom Ain’t – Jazz and the Making of the Sixties (2003)
En samtidig sosiopolitisk marxistisk tilnærming til 60-tallsrevolusjonen i jazz og frigjøringsbestrebelsene:
Frank Kofsky:
John Coltrane and the Jazz Revolution of the 1960s (1998) ... Black Music, White Business – Illuminating
the History and Political Economy of Jazz (1998)
er fornøyelig lesning i dag, men kommer til kort i sin entusiastiske og sterkt normative analyse.
jazznytt [29]
KAN
LÆRE
MAN
DR. MICHAEL FRANCIS DUCH
I fjor høst disputerte Michael
Duch ved institutt for musikk
på NTNU etter tre års forskning
på fri improvisasjon, og bruken
av improvisasjon i eksperimentell komposisjon i Storbritannia
i 60-årene. Men fins egentlig
helt fri improvisasjon? Det gir
tre års forskning et interessant
svar på.
– IMPROVISASJONSFORSKER
SEG
TEKST OG FOTO: SVEIN MAGNUS FURU
Selv om sommeren er varm og humla suser
rundt hytteveggene i Kragerøskjærgården, beholder bassist Michael Francis Duch sixpencen
på når vi møtes en lummer sommerdag. Den
travle bassisten har inntatt feriemodus mange
hundre kilometer sør for hjembyen Trondheim,
men er heldigvis villig til å dele sine forskningsfunn med Jazznytts lesere, mellom skillingsbollebaking, makrellfiske og intensiv avslapning.
Duch begynte, som trøndere flest, med rockebass hjemme på gutterommet. Da han begynte
å interessere seg for jazzmusikk var det først og
fremst improvisasjonsaspektet som fristet. På
jazzlinja i Trondheim ble jazzen paradoksalt nok
forlatt, da han smått om senn oppdaget at man
ikke trengte å spille jazz for å drive med improvisert musikk.
- Jeg gikk i klasse med mange frijazzfolk, som
Kjetil Møster som jeg spilte mye med. Mens jeg
gikk på jazzlinja fikk jeg stadig større interesse
for samtidsmusikk og det å komponere. Først
oppdaget jeg Cage, og begynte å spille hans
stykker. Jeg ville rett og slett ha en annen innfallsvinkel til improvisasjonen. Istedenfor å
spille Albert Ayler-låter så kunne man kanskje
ta utgangspunkt i et partitur. Senere så jeg at det
var mange av musikerne i AACM (Association
for the Advancement of Contemporary Musicians, et musikerkollektiv som startet opp i Chicago på 60-tallet, journ. anm.) som drev med
komponert musikk, Anthony Braxton for eksempel, men det visste jeg ikke da, det fant jeg ut
senere.
Samtidig som bassisten sakte forvillet seg inn i
den frie improvisasjonens irrganger på øverommet, arrangerte han konserter på blant annet Ni
Muser i Trondheim. Han oppdaget at han ikke
var alene om å tilby konsertserier med improvisert musikk.
- Jeg så at parallelt med konsertene for improvisert musikk som jeg arrangerte i Trondheim,
holdt Tore Bøe og Lasse Marhaug på med sine
konsertserier. Og da åpnet det seg en ny verden
for meg. For det de drev med og de folkene de
inviterte var jo så likt det som jeg drev med, bare
med et annet navn. Det kunne være støy, lo-fi
eller sånne type ting, og jeg kjente igjen de
[30] jazznytt
Å
IMPROVISERE?
jazznytt [31]
samme mekanismene som fungerte i den musikken. Jeg tror nok vi var ganske tidlig ute med fusjoneringen av Lo-fi-rocken og støy og frijazz i
Trondheim, før Tor og Lasse flyttet til Oslo og
startet All Ears blant annet.
Omtrent på samme tid ble Duch introdusert for
Ivar Grydeland og Ingar Zach, musikerne som
står bak plateselskapet SOFA. Gjennom dem
kom han i kontakt med harpisten Rhodri Davies
i 2002. Vår mann fikk således innpass i det britiske impromiljøet, noe som var en øyenåpner
mot den komponerte eksperimentelle musikken,
med Cornelius Cardew i spissen.
Cornelius CardewXXXXXXXXXXXXXXXX
Og da begynner vi å nærme oss kjernen i Duchs
treårige forskningsprogram. Ved å ta utgangspunkt i sin bakgrunn i friimprovisasjon, har han
forsøkt å finne likheter og forskjeller mellom
dette og bruken av improvisasjon i eksperimentell komposisjon. Han har sett særlig nøye på den
britiske komponisten Cornelius Cardew (1936 –
1981). Cardew gjennomgikk en langsom transformasjon fra å være assistent av Karlheinz
Stockhausen på 50-tallet, via en interesse for
Cage og hans tilfeldighetsmusikk, via fri improvisasjon og komponerte improvisasjoner til et liv
som politisk radikal og komponist av knallrøde
kampsanger.
- Jeg har prøvd å gå tilbake til London på midten
av 60-tallet. Der var det et miljø som hadde sin
inspirasjon fra John Cage og det som skjedde i
New York på den tiden. Cardew ble med i AMM
(hva forkortelsen står for er ukjent, men AMM
var et kollektiv av komponister og improvisatører
i Storbritannia, journ. anm.) i -66. Og når man
ser nærmere på det, ser man at det er flere britiske komponister som holdt på med «open
form» og grafisk notert musikk, som blir interessert i improvisasjon på denne tiden. Cardew var
en frontfigur for dette. I tillegg spiller AMM
flere konserter hvor de deler scene med bl.a.
Pink Floyd i -66 og -67, Syd Barrett blir inspirert
av Keith Rowe, mens i New York blir John Cale,
som hadde vært elev av Xenakis, med i Velvet
Underground. Felles for alle disse er den åpne
improvisasjonen som ligger til grunn, også i den
psykedeliske rocken.
- I Norge snakker vi masse om at jazzen de siste
10 årene har vært så sjangeroverskridende. Og
det har den jo vært, men det samme skjedde på
midten av 60-tallet! Forskjellen er at da var det
mye mer grensesprengende, og folk var interessert i musikken fordi den var helt ny. Nå har den
kommet i ny innpakning og blitt mye mer utbredt, som en del av musikermiljøet og en del av
hverdagen. Det er ikke noen uvanlig musikk å
høre lenger, noe jeg mener er en udelt fordel.
«Free improvisation – method and genre»XX
Når man blir tatt opp i det som kalles Stipendprogrammet for Kunstnerisk Utvikling, er det
for etter tre år å skulle presentere et kunstnerisk
produkt av høy internasjonal kvalitet. Michael
Duch valgte å dele fremleggingen av sitt materiale i tre deler. Den første delen var en konsert i
Nidarosdomen 18. september 2010 med ensemblet Lemur, trioen Tilbury/Duch/Davies og
solo. Konserten var også plateslipp for tre plater
med de samme tre ensemblene. Disse platene utgjør sammen med avhandlingen «Free improvisation – method and genre» del to av stipendmaterialet. Siste del var selve disputasen, hvor
Duch foredro fra avhandlingen og demonstrerte
[32] jazznytt
øvingsmetoder for fri improvisasjon med hjelp
fra Kyrre Laastad, Petter Vaagan og Ingrid Lode.
En viktig del av forskningen har dreid seg rundt
komposisjonen «The Tigers Mind» fra 1967.
Stykket består av en tekst som gir instruksjoner
til seks karakterer, og var et forsøk på å komponere en fri improvisasjon.
The tiger fights the mind that loves the circle that
traps the tiger. The circle is perfect and outside time.
The wind blows dust in tigers’ eyes. Amy reflects, relaxes with her mind, which puts out buds (emulates
the tree). Amy jumps through the circle and comforts
the tiger. The tiger sleeps in the tree. High wind. Amy
climbs the tree, which groans in the wind and succumbs. The tiger burns.i
- Jeg dro til England, traff John Tilbury og pratet
med ham om hvordan stykket ble spilt på 60-tallet. Vi snakket også om hvordan det spilles nå, har
det for eksempel noe relevans å spille et slikt
stykke i dag? Så dro jeg til Frankrike og hørte en
fremføring av stykket i forbindelse med en utstilling av Cardewpartiturer, og prøvde å analysere
litt hvordan de hadde tenkt rundt komposisjonen. Så satt jeg opp min egen versjon, og prøvde
å dokumentere øvingene og utviklingen. Dette
holdt jeg på med i litt over et år, for ut fra dette
stykket ligger alle slags spørsmål latent, som: kan
man komponere en improvisasjon? Det motsatte
er jo det vanlige, for å komponere er jo på sett
og vis å skrive ned en improvisasjon.
- Er dette programmusikk?
- Ja, men mer en slags improvisasjonsøvelse. Det
er seks karakterer, men det kan også spilles med
færre. Det er et slags narrativ som skal følges.
Men jo mer man blir kjent med teksten og karakterene, kan man lage sin egen tekst eller bare
improvisere med utgangspunkt i de forskjellige
karakterene med sine forskjellige egenskaper.
Det er jo noe man tar med seg inn i en improvisasjon uansett, den ballasten man har og bakgrunnen man kommer fra. Men her må man altså
sette seg inn i en situasjon og være vind eller trær
eller tiger. Det har satt i gang en masse tankeprosesser i forhold til det å improvisere.
- Et sånt enkelt stykke gir en masse å jobbe med,
egentlig kunne hele stipendiatet sirkulert rundt
arbeidet med dette ene verket! I tillegg har jeg
brukt det i undervisning på jazzlinja.
Øve på fri improvisasjonXXXXXXXXXXXX
Det å bruke komposisjoner som utgangspunkt
for å øve på fri improvisasjon har vært et tilsvarende fokuspunkt for stipendiaten, noe han demonstrerte på sin disputas. Særlig har han jobbet
med dette i gruppa Lemur, med Hild Sofie Tafjord (horn), Lene Grenager (cello) og Bjørnar
Habbestad (fløyte).
- Grunnen til at vi ville gjøre disse øvelsene var
for å bli mer samspilt. Vi hadde en slags tese om
at hvis man spiller Mozart så må man øve på det
materialet, gå inn i klangen og så videre. Det er
det samme med standardlåter, man må ha kjennskap til form, akkorder og så videre. Hvordan
kan vi så overføre disse øvingsmetodene fra
andre sjangere til oss som driver med improvisert
musikk?
i
Cornelius Cardew «The Musical Times»
Vol. 108, No. 1492 (Jun., 1967), pp. 527-530
- Vi hadde da for eksempel gjort klangøvelser.
Det kan være at vi går inn i klangen som en whiskysmaker går inn i smakens enkelte bestanddeler.
Det kan være jeg som spiller en ting på bassen,
og så er det opp til de andre tre å gå inn i denne
klangen og ta ut ulike deler av den, og spille med
for å danne en homogen klang. Det kan være at
fløyten ligger tre oktaver unna det jeg spiller,
men da kan han gå inn i lyden av hårene fra
buen, eller en av overtonene. Det er en veldig
spesifikk måte å jobbe som lydconnaisseurer på,
å bryte klangen opp i småbiter. Denne analysen
foregår i øret. Alle våre øvelser er basert på
gehør. Særlig for meg med den bakgrunnen jeg
har, har gehørsiden av musikken vært viktig, ikke
å se musikken som noe som står på et papir men
som noe man faktisk hører.
Andre samspillsøvelser går på for eksempel rytmikk, alt fra å spille sammen på et beat, til det
motsatte hvor bandet prøver å være minst mulig
sammen. Lyttingen er like intens, men med motsatte fortegn. I en konsertsituasjon blir derimot
oppgaven å prøve å glemme øvelsene de har
gjort, å nullstille bevisstheten rundt dem.
- Vi sier at vi glemmer dem, men i underbevisstheten fins de fortsatt. Og forhåpentligvis gir de
oss ideer til samspillet som gjør at vi er forberedt,
slik at vi kan reagere umiddelbart på noe vi hører
i ensemblet. Det er med på å skape – ikke en forutsigbarhet, men en måte hvor man blir kjent
med hverandre. Jo bedre kjent man blir med dem
man spiller med, jo lettere er det å gå inn på
mikroplan i improvisasjonen. Da tenker jeg på
tekstur, klang og slike ting som man kanskje ikke
tenker så mye på ved et første møte mellom musikere.
Hva er en kompsisjon, egentlig?XXXXXXX
Duch fikk også rikelige muligheter til å studere
forholdet komposisjon / improvisasjon og måter
å øve et improvisert forløp på da han spilte med
Trondheim Jazzorkester under ledelse av Kim
Myhr sommeren 2009. Myhr ledet ensemblet til
en sakte bevegende magma av klanger med en
kosmisk fargepalett, med kontrollerte utbrudd
og stilsikker musikalsk formgiving, i følge min
egen anmeldelse av konserten i Gamle Logen.
- Man kan jo spørre seg om hva komposisjon
egentlig er, og det tror jeg Kim satte fingeren på
med dette prosjektet. Først valgte han ut hvilke
musikere han skulle ha med, så satte han dem
sammen i forskjellige grupperinger, og ga dem
beskjed om å bare spille. Ut fra det fant han ting
han likte, og neste gang ba han oss spille litt mer
på en sånn eller slik måte. Etter det laget han et
partitur, en tekst som beskrev de ulike delene,
som alle fikk utdelt og som alle fulgte.xxxxxxxxxx
- Er det egentlig Kim Myhr som er komponisten?
- Du kan vel kanskje kalle ham en tilrettelegger
av noe slag, eller en arrangør kanskje? Det er
klart at enkelte steder så er det måten jeg improviserer på, eller kanskje Sissel Endresen improviserer på, som har blitt til et stykke som Kim
Myhr har skrevet, men det er det interessante
også. Men man må se litt stort på det. For meg er
det en måte å utfordre meg selv på, kanskje jeg
oppdager at jeg trenger å utvide mitt eget språk
for eksempel.
- Det problematiske med å gjøre et slikt stykke
mange ganger er at man får et overskudd på det.
Når for eksempel del 2 avsluttes og man skal videre kan det plutselig skje noe nytt, skal man da
følge den impulsen? Det er jo det jeg syns er
I NORGE SNAKKER VI MASSE OM AT JAZZEN
DE SISTE 10 ÅRENE HAR VÆRT SÅ SJANGEROVERSKRIDENDE. OG DET HAR DEN JO
VÆRT, MEN DET SAMME SKJEDDE PÅ
MIDTEN AV 60-TALLET! FORSKJELLEN ER AT
DA VAR DET MYE MER GRENSESPRENGENDE,
OG FOLK VAR INTERESSERT I MUSIKKEN
FORDI DEN VAR HELT NY. NÅ HAR DEN
KOMMET I NY INNPAKNING OG BLITT MYE
MER UTBREDT, SOM EN DEL AV MUSIKERMILJØET OG EN DEL AV HVERDAGEN. DET ER
IKKE NOEN UVANLIG MUSIKK Å HØRE
LENGER, NOE JEG MENER ER EN UDELT
FORDEL.
spennende med improvisasjon, når det oppstår
noe uventet som man ikke hadde forutsett. Det
er interessant å jobbe på denne måten, mens i
Lemur for eksempel, der jobber vi jo motsatt.
Når vi øver som kvartett så har vi vår metodikk
og øvelser som vi bruker for å utvikle klangrepertoar og så videre som vi holder oss ganske
strengt til på øving. På konserter vil vi ikke avtale
noe som helst. I dette bandet høres det faktisk
ofte ut som om ting er avtalt, men det skyldes
nok i stor grad de mange øvelsene vi har gjort.
Fri improvisasjon?XXXXXXXXXXXXXXXX
Avhandlingen «Free Improvisation – Method
and Genre», inneholder i tillegg til refleksjoner
rundt det å øve på fri improvisasjon og kontekstualisering av britisk eksperimentell komposisjon på 60-tallet en diskusjon rundt hva fri
improvisasjon egentlig er. Er det – som tittelen
antyder – en metode eller en sjanger? Doktoranden svarer som Ole Brumm: Ja takk begge deler.
- Først må man stille seg spørsmålet: hva er improvisasjon. Så er det jo et litt rart begrep – fri
improvisasjon – det burde jo bare kalles improvisasjon. Når Eddie Prévost (britisk trommeslager,
en av grunnleggerne av AMM, journ. anm.)
snakker om meta-musikk, så snakker han en del
om det at musikken kommer fra metoden. Derek
Bailey (britisk gitarist, journ. anm.) sier at friimpro ikke er en sjanger, men en måte å lage
musikk på.XXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXX
- Er du enig i det?
- I utgangspunktet er improvisasjon en metode i
seg selv. Men det er klart at om Bailey snakker
om ikke-idiomatisk musikk, så kan jeg sitte å
høre på ham spille og umiddelbart gjenkjenne at
det er ham! Da må det jo være noe idiomatisk
med spillet hans. Måten han prøvde å løse dette
på var å hele tiden utfordre seg selv ved å spille
med nye musikere, dansere og andre som kommer fra helt andre bakgrunner slik at musikken
ikke stagnerte eller stivnet, men ble ny hver
eneste gang.
- Og hvordan måler man om han lyktes eller mislyktes med det? Hvis han ønsket å sette sammen
så forskjellige ting at noe helt nytt oppsto, så er
det jo vellykket. Men om det blir god musikk av
det er en helt egen sak. Man kan sammenligne
med whiskysmaking. Hvis du har to som sitter
og smaker på whisky og gir poeng på forskjellige
punkter, så ser du at en del områder så er de
enige, og så er det noen store avvik her og der.
Og hvorfor er det så store avvik? Det vil bestandig være noe subjektivt fra den som opplever det.
Hjernen vår fungerer slik at hvis man ser en bestemt farge eller hører en bestemt lyd, så settes
det i gang forskjellige assosiasjoner. Vi snakker
om høyt kvalifiserte folk som har lang bakgrunn
i whiskysmaking, men som allikevel kan komme
til forskjellige konklusjoner. Slik er det i musikken også.
Bare se på John Tilbury som helt klart og tydelig
har en måte å spille på. Som foretrekker ting som
er stille, myke klanger og så videre. I forhold til
Peter Brøtzmann som også driver med friimpro,
men hvor det er energien og alt det der det handler om, og som ligger nærmere et fri-jazzidiom.
Tilbury ligger nærmere Morton Feldman og
John Cage, men han og Brøtzmann har jo drevet
like lenge med improvisasjon! Og da kommer
interesse og smak inn i bildet også. Og det er litt
det jeg prøver å si, at om du ikke kan kalle friimpro for en sjanger så er det i hvert fall et sekkebegrep for en gruppe undersjangre. På akkurat
samme måte som jazz. Det er jo mange som har
forsøkt å si hva jazz er også, uten å lykkes med
det.
Etter å ha forsket tre år på temaet blir det for en
gravende journalist nærliggende å spørre: Fins
egentlig fri improvisasjon i det hele tatt?
- I utgangspunktet gjør det ikke det. Improvisasjon er jo et begrep som betyr ikke før sett. Du
går inn i en situasjon som er ny og må løse den
der og da. Når man putter fri foran, så betyr jo
det at den er mer åpen og mindre planlagt enn
andre former for improvisasjon. Men min erfaring er at den ikke er «fri», nettopp på grunn av
at vi er mennesker. Vi har jo interesser. Ofte kan
man se like mye «licks» i friimprovisert musikk
som i jazz eller andre sjangere. Man kan ofte
høre visse «triks», prepareringer, multiphonics,
som går igjen hos den enkelte musiker. Så vi
finner jo en måte å stokke om på det på måter
som vi ikke har gjort før. Men den vil aldri være
helt fri uansett. Det er jo så mye som legger premissene for hva som skal foregå på en scene før
man i det hele tatt får begynt å spille; hva man
har spilt, hvem man har spilt med, hvem skal
spille denne kvelden, hvor er det, er det en kirke
eller en pub og så videre.XXXXXXXXXXXXXX
- Når føler du deg mest fri – i ad-hoc konstellasjoner
eller som medlem av en fast gruppe?
-Det er to forskjellige friheter. I ad-hoc situasjoner med noen man aldri har møtt før, så kan jeg
tillate meg selv å spille alle de lydene, frasene og
musikaske klisjéene jeg ellers bruker mye ganske
fritt. For da har jo ikke de jeg spiller med hørt
disse typene lyder før. Med Lemur så begrenser
dette seg. For hvis jeg skal spille de samme tingene som jeg gjorde på forrige konsert eller plate
eller turné, så opplever jeg at det ikke fungerer på
samme måte. Jeg må komme med nytt materiale.
Hvis jeg ikke gjør det, blir det til et band som
spiller låter.
Og det holder naturligvis ikke for en improvisasjonsforsker.
FAKTA:
Michael Francis Duch, født 1978
Kontrabassist, bachelor og master ved
Jazzlinja, NTNU i Trondheim.
Kunststipendiat ved NTNU, Institutt for
musikk, 2007-2010.
Avhandlingen «Free Improvisation – Method and Genre» er tilgjengelig på forespørsel til Institutt for Musikk.
Utgitt plater med bl.a. Tilbury / Duch /
Davies, Lemur, En En En, Trondheim Jazzorkester og Dog & Sky.
Kan høres med Lemur i Porsgrunn, Oslo
og Arendal i september, og med John Tilbury og Rhodri Davies på Ultimafestivalen.
jazznytt [33]
LIVET
AV
PÅ
INNSIDEN
ET
KLAVER
I Europas kraftsentrum for improvisert
musikk møter Jazznytt komponisten og
improvisatøren ANDREA NEUMANN,
med et helt unikt instrument. Etter å
ha fjernet seg fra klaverets tempererte
tangenter frembringer hun nå sin musikk
kun ved hjelp av et pianos innside.
TEKST OG FOTO: SVEIN MAGNUS FURU
[34] jazznytt
KORTSNAKK
i
sin romslige leilighet i Pappelallée i det kunstnertette Prenzlauer
Berg nord i Berlin står Andrea
Neumann bak noe som kan se ut
som en postmoderne kunstinstallasjon. En metallramme på ca. en
ganger en meter, liggende oppå et
par trebukker. En liten miksepult
med ledninger stikkende ut alle
veier. På metallrammen er det festet
en lang rekke strenger, som på et
piano. Men tangenter, filthammere
og avansert mekanikk er byttet ut
med køller, små metallbiter, en gryteskrubb, en potetmoser, brevvekter, fiolinbuer og små magneter
som festes rundt omkring på
strenger og ramme. Instrumentet
omtaler Neumann som «innenklavier», og hun er den eneste i verden
til å utøve musikk på en slik pianoramme.
Det var derimot et helt vanlig piano
som var følgesvenn da hun begynte
å spille i 5-årsalder. Gjennom ungdommen og høgskolestudier var det
lieder, etyder og konsertstykker
som opptok pianistinnen. Improvisasjon var et ubleket lerret da hun
som 24-åring begynte å improvisere
med medstudenter på «Hochschule
der Kunste» i Berlin som en konsekvens av timer i jazzpiano med Aki
Takase. Raskt merket hun pianoets
begrensninger i fri improvisasjon.
- Jeg ville finne mitt eget språk som
ikke var knyttet til en sjanger. Å improvisere på piano gir reduserte
muligheter. Man trykker tangenten
ned og får den samme lyden hver
gang. Hvert intervall jeg spilte følte
jeg representerte fortiden, noe historisk. Da fant jeg flere muligheter
inne i pianoet – preparasjoner, køller, vifter og metallobjekter kunne
brukes til å frembringe nye klanger.
Hun kjente til Cage og hans eksperimenter med det preparerte pianoet i «Sonatas and Interludes»
(1946-48), men gikk ikke inn i improvisasjonen med en intellektuell
tilnærming.
- Jeg har alltid hatt en pragmatisk
arbeidsmetode. I de tidlige øvingene med andre improviserende musikere hadde jeg et behov for noen
helt andre lyder for å føle at jeg
kunne delta med noe interessant.
Og det var vanskelig å få til med et
tradisjonelt piano.
I 1995 hørte Andrea Neumann
Zeena Parkins. Den New Yorkbaserte improvisatøren gjorde med sin
elektriske harpe et sterkt inntrykk.
Parkins, som forøvrig besøkte All
Earsfestivalen i Oslo i januar i år
(omtalt i Jazznytt 2-11), har i tillegg
til både elektrisk og akustisk harpe,
eksperimentert med elektronikk,
støy, preparasjoner og nye spilleteknikker.
- Alle lydene hun frembrakte fikk
meg til å tenke «jeg trenger jo ikke
pianoet!». I tillegg hadde jeg opplevd så mange spillesteder som
manglet piano og som innskrenket
muligheten for turnering og lignende. Jeg hørte for meg så mange
lyder og klanger i hodet, og prøvde
å følge denne impulsen for å finne
et instrument som gjorde at jeg
kunne få frem alle lydene jeg ønsket.
Den impulsen førte så til at Neumann ringte rundt til en rekke pianoreparatører i Berlin og spurte om
de hadde noen gamle pianoer som
hun kunne ta ut rammen av. Og fikk
napp hos en forhandler som umiddelbart fattet interesse for prosjektet.
Den første rammen viste seg å være
så tung at det ikke kunne bli noen
permanent løsning.
- 3-4 år senere fant jeg en litt lettere
ramme, men tung nok til at det
fortsatt var voldsomt upraktisk. Pianoreparatøren Bernd Bittmann ble
interessert i prosjektet mitt, og
sammen konstruerte vi den rammen som i dag er mitt instrument.
«Pappelallée 5» fra 2009, hennes
tredje soloplate, er illustrerende for
hennes kunstneriske visjon. Opptaket, som er gjort hjemme i den tidligere nevnte leiligheten, er gjort på
den travleste tiden på døgnet. I det
fjerne hører vi naboene Axel Dörner og Tony Buck i gang med dagens øveøkt. Fra en annen etasje
skimtes lyden av kultgruppa Fuck
Buttons på platespilleren. Over
dette improviserer Andrea Neumann frem en strøm av lyder –
enkle stratosfæriske glimt av en for
de fleste ukjent klangverden. Slik
smelter dagliglivets lyder sammen
med den intenderte musikken, i
ekte Cageiansk ånd.
Andrea forklarer: - Noen lyder er
rett og slett vakre i seg selv, alle de
små detaljene og lydenes indre opp-
bygging kommer så tydelig og vakkert frem i instrumentet. Med tre
fastmonterte og to flyttbare mikrofoner kan jeg også få forskjellige
klangfarger og perspektiver på hver
lyd. Ved å bytte mikrofon vil den
samme lyden gi et helt forskjellig
utkomme i høyttalerne.
Da hun først begynte å jobbe med
sitt nye instrument var det uten
mikrofoner – helt akustisk. Etter å
ha eksperimentert med en gitarforsterker og hjemmelagde kontaktmikrofoner, ble dette koblet i en
miksepult, noe som ga en rekke
andre effekter å leke med. Hun
konstruerte en feedbackloop gjennom en volumpedal som gjorde at
hun i tillegg til alle de nært oppmikkede klangene fra strenger, prepareringer og andre ting, kan variere
med elektronisk pink noise og effektfargelegging.
- Er du komponist eller improvisatør?
- Slik jeg forstår improvisasjon er
jeg improvisatør. Mitt lydmateriale
er ganske definert – kanskje er dette
komposisjonsdelen av mitt virke.
For meg er komponering en prosess hvor man må gjøre valg. Det er
en lang forberedelse frem til hver
fremføring som ikke bare handler
om hvilke lyder man skal bruke,
men også den helhetlige formen.
Oftest er detaljene laget i øyeblikket. Tingene har sine strukturer, og
disse liker jeg ofte å skrive ned som
et slags partitur. Så mine komposisjoner er ofte utvelgelsen av lydmaterialet, hva passer sammen, som
man så setter sammen til en hel
form.
Andrea Neumann og hennes enestående instrument oppleves best på
nært hold. Kunstnerbydelen Prenzlauer Berg i Berlin er å anbefale for
ekspedisjoner til ukjent sonisk
mark.
WWW.UMEAJAZZFESTIVAL.SE
jazznytt [35]
RAPPORT FRA NEW YORK
BROOKLYN
Igjen og igjen følger man det samme mønsteret
i New York: musikere, poeter og kunstnere av
alle slag flytter til et område av byen hvor det er
billig å bo. Deretter begynner alle de kulturbevisste og pengesterke folkene å flytte til det samme
området for å assosiere seg med de hippe kunstnerne. Dermed presses boligprisene opp og de
ubemidlede musikerne og kunstnerne må omsider flytte videre til neste nedslitte nabolag inntil
det hele gjentar seg nok en gang. På be-bopens
tid var det Greenwich Village, senere var det
SoHo og for ikke lenge siden var det East Village. I disse dager er en med musikerinntekt nødt
til å flytte over elven til Brooklyn for å ha råd til
husleien.
Allerede har områder som Williamsburg, Park
Slope og Prospect Heights blitt i hippeste og dyreste laget og man trekker stadig lengre syd- og
østover til steder som Ditmas Park, South Slope,
Bushwick, Bed-Stuy og Crown Heights. Det er
riktignok en anselig T-banetur unna Manhattan,
men det å bo i Brooklyn har en del fordeler også.
Jeg tok en prat med en av de travleste pianistene
i New York, Randy Ingram, som bor i en bitteliten leilighet i mitt gamle nabolag Prospect
Heights hvor han til og med har klart å få dyttet
inn et flygel.
- Bortsett fra rimelig husleie, hvorfor tror du
så mange musikere bor i Brooklyn nå for tiden?
- Jeg tror det er en rekke faktorer involvert her.
For det første har Brooklyn utviklet seg noe
voldsomt de siste 15 årene og har blitt det nye
senteret for unge kreative mennesker i New
York. Sammenliknet med Manhattan er Brooklyn en smule mer avslappet og ikke så turistifisert. Du kan si det er mer et «locals only»-type
sted.
Et annet aspekt er at så fort de første musikere
begynte å flytte til Brooklyn så kom alle de andre
etter for å kunne være i nærheten av hverandre.
Så å si alle musikerne jeg kjenner som pleide å bo
i uptown Manhattan, har nå flyttet til Brooklyn.
- Hvilke er dine favorittkonsertlokaler for jazzmusikk i Brooklyn?
- Faktisk er dette et område hvor Brooklyn har
visse mangler, særlig sett i forhold til Manhattan.
Men, det er fremdeles rikelig med steder å høre
musikk og spesielt hvis man foretrekker litt mer
friere typer jazz.
- En av mine favorittplasser er Barbes i Park
Slope, som trolig er den mest kjente av Brooklyn-klubbene. Her finnes det masse spennende
kreativ musikk. Slavic Soul
Party spiller ofte her og jeg
har hørt noen strålende
konserter med Ben Monder og Jim Black.
[36] jazznytt
- Littlefield er en relativt ny arena i Gowanus
(vest for Park Slope) hvor de har mye forskjellig
musikk, men hvor de ofte har veldig interessant
jazzmusikk. Jeg hørte nylig en dobbelkonsert
med Ben Allison Band og Darcy James
Argue’s Secret Society.
- Andre kule steder er Tea Lounge i Park Slope,
som er en stor kaffeplass med konserter flere
ganger i uken. Også er det den liksom-franske
caféen Zebulon i Williamsburg hvor de ofte har
veldig bra jazzkonserter.
- Utover dette er det også en rekke «utenforboksen»-type steder hvor du vanligvis ikke hadde
forventet å høre jazz. Jeg har for eksempel opplevd Andrew D’Angelo spille på en stor rockeklubb som heter Bell House og mine
LA-kompiser fra Kneebody virkelig slippe seg
løs på rockeklubben Southpaw.
- Særlig musikere som driver med friere typer
jazz og støymusikk er ofte ganske kreative når det
kommer til å finne steder å spille musikken sin.
Du finner de ofte i kunstgallerier og atliéer rundt
om i New York. Både I-Beam og Douglas
Street Music Collective i Gowanus er egentlig
øvingslokaler som en gjeng musikere leier sammen og gjør om til konsertlokaler flere ganger i
uken.
RANDY INGRAM BIOGRAFI:
Opprinnelig fra Laguna Beach i California og utdannet
ved University of Southern California og New England
Conservatory med Danilo Perez og Fred Hersch som
sine nærmeste lærere.
Har bodd i Brooklyn siden 2003 og er en svært mye
brukt sideman med folk som Ben Monder, Joel Frahm,
Joe Locke, Mike Moreno, Kendrick Scott, Nikki
Yanofksy med flere.
I 2009 ga han ut «The Road Ahead» på Brooklyn Jazz
Underground Records og fikk veldig god mottakelse i
New York Times, Down Beat og Jazz Times.
Gitaristen Bjørn Vidar Solli har gjort New Yorker av
seg, og leverer rapport til Jazznytt om hva som skjer i
byen på jazzfronten til hvert nummer
JAZZ I NORGE FOR 50 ÅR SIDEN
DEN FØRSTE JAZZFESTIVALEN
– OG ÅRETS ENESTE PLATE
Sommerens store begivenhet
var naturligvis Norges første
«internasjonale» jazzfestival. Enkelte større konserter og jazzweekends mot slutten av 1950-tallet
hadde kalt seg «jazz-festival»,
men det som foregikk i Molde i
begynnelsen av august 1961, var
det første som kunne kalle seg festival i mer vanlig forstand.
Den konkrete planleggingen
hadde vært i gang siden tidlig på
året. Storyville Jazz Club hadde satt
ned et eget hovedstyre for festivalen, en reklamekomité, en innkvarteringskomité og etter hvert etablert grupper av dørvakter og programselgere. Lørdag 29. juli viet
Romsdals Budstikke en helside til
det forestående arrangementet:
– På alle kanter arbeides det på
spreng for å få de siste detaljer tilrettelagt, og mens noen trakterer
hammer, spiker og malerpensler,
sliter andre med mer administrative
detaljer. Program skal tilrettelegges,
og musikere og besøkende skal innkvarteres. Alt i alt er det et stort apparat som skal settes i sving for å få
det hele til å klaffe.
Avisa berettet om både gleder og
skuffelser i prosessen: – Lenge så
det ut som om det ikke ville bli
noen festival i det hele tatt, men
snart begynte den ene etter den
andre å melde seg, og til slutt var
hele programmet sprengt, inntil
forfallene begynte å melde seg. Den
største skuffelsen var nok at klubben
ikke økonomisk maktet å motta det
tsjekkoslovakiske orkesteret som
hadde meldt sin ankomst.
Band fra sju byer
Den første jazzfestivalen i Molde
var ment å være en mønstring av
band fra de fleste norske byer. Resultatet ble etter hvert representative band fra sju byer: Trondheim
(Asmund Bjørkens kvartett og Oddvar Lunds storband), Molde (Storyville Jazz Quintet), Ålesund (Helge
(Simon) Flem Devolds kvintett),
Stavanger (Ove Hetlands kvintett),
Drammen (The New Royal Garden
Jazzband), Hønefoss (Harald
Gundhus’ kvartett) og Oslo (Kjell
Karlsens orkester og Ditlef Eckhoffs kvintett). Kjernen i Kjell Karlsens orkester var den fine kvartetten
med Karlsen, tenoristen Bjørn Johansen, bassisten Erik Amundsen
og trommeslageren Ole Jacob Hansen. Den ble supplert i forskjellige
dsen (b), Eckhoff (tp),
Hansen (dr), Erik Amun
ob
Jac
Ole
re:
nst
ve
Molde. Fra
tt på jazzfestivalen i
Ditlef Eckhoffs kvinte
s).
(br
an
llm
Kje
Alf Erling
Arild Wikstrøm (p) og
.
kiv
zar
Jaz
rsk
No
Foto: ukjent, utlånt fra
variasjoner med Karin Krog, Laila
Dalseth, trompeteren Jan Julvik,
trombonisten Knut Guettler og den
amerikanske trompeteren Benny
Bailey – og kompet var også en del
av Eckhoffs kvintett. Amerikaneren
Bailey, bosatt i Sverige, var alibiet
for at festivalen kunne kalle seg
internasjonal.
Alt i alt deltok omtrent seksti musikere, et formidabelt antall fordelt på
tre konserter i den gamle «Utstillingshallen» (også kalt «Revehallen»), en lang konsert hver dag fra
fredag 4. til søndag 6. august. Nå
ble det riktignok ikke bare de tre
forutbestemte konsertene. På grunn
av den store tilstrømmingen, ble det
arrangert parallellkonserter i Gjestestova på Parkhotellet, og musikerne ble fraktet mellom scenene
ved et «snedig transportopplegg»...
... i stadig bevegelse
Stavangermusikerne kom med
Hurtigruten allerede på onsdagen,
på torsdag kom de fleste andre, nok
til at det ble snikstart for festivalen
med en gedigen jamsession på Alexandra. En utsendt journalist hadde
behov for å forklare leserne at en
jam var «vel en av de frieste musikk-
former vi har»: – Her velger man et
harmonisk grunnlag, for så å bygge
sine improviserte soli på dette. Både
utøvere og publikum er besatt av
den stadig levende rytmen, men her
er en også ved kjernen i jazzen.
Denne musikkarten er jo stadig i
bevegelse. (Romsdals Budstikke,
4.8.1961.)
På fredagen ble festivalen åpnet av
ordfører Petter Pettersson (senior),
som roste klubben for det arbeidet
den hadde gjort for «jazzens gode
posisjon i Molde» og for den respekt den hadde oppnådd hos byens
befolkning. Etter konsertene var
det «klubb» i Alexandra hotell, og
på natta nachspiel i Gildehallen på
Romsdalsmuseet. – Sjelden har vel
disse ærverdige tømmervegger vært
vitne til slike tonale utskeielser. Den
ene gruppen avløste den andre ut i
de små timer, stod det i Romsdals
Budstikke på lørdag (5.8.1961).
Utafor Molde
Mens så mye oppmerksomhet var
rettet mot festivalbyen, sang 16 år
gamle Magni Wentzel med Sören
Ahrnots og Ronnie Hartleys orkestre på Liseberg i Göteborg, og Riverboat Jazzband spilte i hele august
måned i Hamburg. Det var egentlig
trompeteren Tore Jensen som
hadde ordnet denne jobben, men da
hans gamle «Hot Saints» var gått i
oppløsning, tok han i stedet med
seg Riverboat. Der spilte Bjørn
Stokstad klarinett, og med dette var
spiren lagt for det senere så kjente
Stokstad/Jensen Tradband. I Moldeuka hadde de nederlandske
Storktown Dixie Kids inntatt podiet
på Jazzcenteret Metropol, den amerikanske sanggruppa «Deep River
Boys» innledet en måned i Casino
Non Stop Show på Chat Noir, og
tenorsaksofonisten Arvid Gram
Paulsen («Syre-Pål») lot det swinge
hjertelig i Hans Chr. Jarnfeldts
kvartett på Frognerseteren.
Ni dager etter at The New Royal
Garden Jazzband hadde opptrådt i
Molde, spilte bandet inn en EP,
«Jazz i Drammen, Vol. 1». Og det
var litt av en sensasjon i disse platemagre tider – det var faktisk den
eneste jazzplata som ble spilt inn i
hele 1961!xxxxxxxxx
Tekst: Bjørn Stendahl
Kilder: Freebag? Jazz i Norge 19601970 (Norsk Jazzarkiv 2010) o.a.
jazznytt [37]
BLINDEBUKK
Det er ikke mange som bruker flere uker på å øve før de skal delta i Jazznytts uhøytidelige
utspørring «Blindebukk». Trommeslageren Gard Nilssen har gjort det. I ukesvis har han lyttet seg gjennom sin
egen platebunke.
Gard er mest kjent som trommeslager i band som Puma, Bushman’s Revenge, Lord Kelvin, Zanussi Five, Cortex, Team Hegdal, Mathias Eick, Tore Brunborgs «Scent & Soil», samt Susanne Sundfør og Lars Horntveth Bluesband. Han har studert på Jazzlinja i Trondheim, kommer fra Skien, og begynner etter hvert å bli en erfaren
herre bak trommesettet. Han fikk ingen opplysninger om musikken før vi satte i gang.
TEKST OG FOTO: JAN GRANLIE
HERR NILSSEN TIL SKAFOTTET!
DET VAR GARD NILSSEN TIL SKAFOTTET!
BILLY COBHAM
«Spectrum»
fra «Fruit from the Loom» (BHM, 2010)
Billy Cobham (dr), Brian Auger (org), Victor
Bailey (b), Guy Barker (tp), Dean Brown (g),
Ernie Watts (s), Dave Samuels (mallets), Christoph Cravero (vio) m.fl.
- Dette høres ut som noen som hyller Mahavishnu
eller noe. Først trodde jeg det var Billy Cobham på
trommer, men så syntes jeg det var litt for «latin»
til å være han. Den snerten til Cobham er det vanskelig å bomme på, men jeg kjente ikke innspillingen.
- Ja det er Cobham, og innspillingen er ganske ny. Er
vel den mest kjente låta hans…?
- Det er ikke «Stratus»?
- Nei, «Spectrum»
- Ok, den nest mest kjente, da. Jeg burde kanskje
tatt låta, men det var litt rar calypso-innpakning på
den. Jeg likte bedre det han gjorde før i tida, med
Miles (Davis) og Mahavishnu og de greiene der.
Herre Gud, jeg har hørt mye på Cobham. Men
som sagt, han var bedre før!
JE SUIS!
«Varför får jeg ingen kaka till kaffet din
jævel»
fra «Mistluren» (UMLAUT, 2011)
Niklas Barnö (tp), Marcelo Gabard Pazoz (as,
bs), Mats Åleklint (tb), Alexander Zethson (p),
Joel Grip (b), Magnus Vikberg (dr)
- Jeg er sikker på at dette er Magnus Broo.
- Njop!
- Det kunne godt vært Atomic. Er det to pianister?
- Nei.
- Synes det er altfor mye solist i miksen. Skandinavisk? Svensk? Mats Åleklint på trombone?
- Det er trompeteren Niklas Barnös nyeste.
- De tar veldig opp arven etter Atomic, synes jeg.
Det var ganske show. Veldig Magnus Broo og litt
Axel Dörner-ish, eller Eivind Lønning.
ART BLAKEY & THE JAZZ MESSENGERS
«Infra-Rae»
fra «The Jazz Messengers» (COLUMBIA, 1956)
Art Blakey (dr), Donald Byrd (tp), Hank Mobley
(ts), Horace Silver (p), Doug Watkins (b)
- Dette er veldig Blue Note.
- Selv om det ikke er utgitt på Blue Note.
- Men det må jo være Art Blakey Jazzmessengers.
Fra 1960, kanskje?
- 1956.
- Før Wayne Shorter ble med i bandet. Jeg husker
ikke hva låta heter, men… Det høres ut som det
kan være Horace Silver på piano. Og Hank Mobley
på saksofon.
- Er dette musikk du hører på nå om dagen?
[38] jazznytt
- Jeg har hørt masse på det. Det er sånne ting jeg
tar fram innimellom, da jeg har glemt hvor fett det
egentlig er. Innimellom er dette helt magisk. Dette
er jazzens gullalder. Av og til skulle jeg ønske at jeg
var født på 40–50-tallet.
- Det jeg som oftest tar Blakey på er hvirvlene inn til
solopartiene. Er det noen som gjør sånne ting nå om
dagen?
- Av og til kan du høre det hos Brian Blade. Men
jeg hører ikke så mye på sånn musikk som blir laga
i dag. Originalene er nesten alltid best. Men når vi
snakker om Blakey og hvirvelene inn mot soloene,
så syntes jeg solistene var mye flinkere til å avslutte
kora sine. Nå har jeg gjort mitt, pang, værsågod
neste! Og det er ingen tvil om at man er ferdig.
Det er jo litt «køjazz», men det låter jo veldig fint.
EDVARD VESALA
«Gordion’s Flashes»
fra «Invisible Storm» (ECM, 1992)
Edvard Vesala (dr), Jorma Tapio (as, bcl, perk,
bassfl), Jouni Kannisto (ts, fl), Pepa Päivinen
(ts, bs, ss, fl), Matti Riikonen (tp), Iro Haarla
(p, harp, keys), Jimi Sumen (g)
- Dette må være trommisens band. Her skjedde det
mye på en gang. Er det dansk?
- Det er trommeslagerens band, og musikken beskriver
veldig mye hans liv.
- Det er ikke så veldig gammelt?
- 1992.
- Pokker, der satt jeg fast. Det er ikke noe Airto
Moreira kunne funnet på? Hm. Hørtes en stund ut
som det var Fredrik Lundin på saksofon. Og da var
veien kort til Marilyn Mazur på perkusjon.
- Langt i fra, eller kanskje ikke så veldig langt i fra…
- Trommene hadde en streit komp-rolle som i et
storband med ei feit blåserekke. Nokså sære lyder
fra gitar eller synth. Det var noe kjent med sopransaksofonen på slutten.
- Hva fortalte du meg da du ringte i dag tidlig for å
stadfeste avtalen vår?
- At jeg satt og hørte på finsk jazz…
- Ja.
- Men det var en rein løgn.
- Som straffa seg, kraftig!
- Da er det rett og slett han gubben til Iro Haarla,
Edvard Vesala. Vel, vel. Men jeg har ikke sjekka ut
det.
- Det er ei ECM-skive, og jeg må si det er deilig å høre
ei skive fra det selskapet med såpass mye trøkk.
- Da er det kanskje Raoul Björkenheim på gitar?
PER HENRIK WALLIN & SVEN-ÅKE JOHANSSON
«Teaterbio»
fra «1974-2004» (UMLAUT, 2011)
Per Henrik Wallin (p), Sven-Åke Johansson (dr)
- Skikkelig skitten trommelyd. Jævlig bra melding!
Det er ikke live?
- Jo.
- Det høres ut som trommene og pianoet er i to
forskjellige rom. Det høres tysk ut.
- En av dem bor i Tyskland, men ingen av dem er tyske.
- Det er Europeisk. Nederland er kanskje feil land?
- Du tenker Misha Mengelberg og Han Bennink, du
nå?
- Ja, eller eventuelt Schlippenbach.
- Trommeslageren bor i Berlin.
- Da må det være Sven-Åke Johansson, da?
- Yess!
- Det lurte jeg faktisk på helt fra starten. Den
svære, skitne trommelyden. Duo, ja… Veldig fint.
Det hørtes ut som et lokomotiv.
- Pianisten da?
- Da tipper jeg det er… Trommeslageren har jo
den mest legendariske trommeplata på markedet.
Han har gjort en av verdens første solotrommeplater, «Slingerland» fra 1970, som jeg har hørt mye
på. Pianisten, ja. I Schlippenbach-området, men
kanskje litt mer lyrisk.
- Litt Monk-fyr, synes jeg.
- Er’n svensk? Jeg veit hvem det er. Men det står
stille. Først tenkte jeg Sten Sandell.
- Det er innspilt i 1975.
- Da er det ikke Sten Sandell.
- Det er Per Henrik Wallin.
- Akkurat. Dette var kjempetøft! Jeg bodde sammen med Jon Rune Strøm i fjor og pianisten Oscar
Grönberg hadde ei plate som het «Burning in
Stockholm» med Per Henrik Wallin. Veldig showe
greier. Jeg har ei kvartettplate med Sven-Åke Johansson som er utgitt på Hatology med Sten Sandell, Rudi Mahall og Axel Dörner. Ei jævlig fin
plate.
- Johansson ser jo ut som en revisor. I svart dress, hvit
skjorte og sløyfe.
- Tor Haugerud bodde en periode i Berlin og tok
noen timer hos Johansson. Og Tor ble veldig inspirert av han.
HAMID DRAKE & ASSIF TSAHAR
«Praying Mantis»
fra «Live at Glen Miller Café, Soul Bodies,
Vol 2» (AYLER RECORDS, 2002)
Hamid Drake (dr), Assif Tsahar (ts)
- Ja, nå ble det stilt, ja!
- Dette tror jeg må være en lureblindfold! Gammal
frijazz. Saksofon og trommer. Det første jeg tenkte
var «Instellar Space», men så hørte jeg at det ikke
var Coltrane. Også hørtes det nyere ut. Rasheed
Ali, kanskje? Så tenkte jeg på Paal (Nilssen-Love)
og Ken Vandermark. Men det var ikke det heller.
- Tenk trommeslageren, du.
- Jeg fikk ikke helt fot for denne innspillingen, men
jeg har hørt mye på sånn musikk. Men jeg er ikke
så veldig opptatt av det nå om dagen. Jeg har hørt
bedre trommer- og saksofonduoer enn dette, men
BLINDEBUKK
jeg klarer pokker ikke å ta det.
- Trommeslageren er selvsagt fra Chicago.
- Det var ikke Hamid Drake?
- Jo. Og Assif Tsahar på saksofon.
- Jeg har møtt Hamid flere ganger, og han er en
topp fyr. Painkiller-bandet han var en del av, med
Mike Patton og John Zorn var coolt. Jeg digger
mye av det han har gjort på Tsadik.
SHANKAR
«Paper Nut»
fra «Song for Everyone» (ECM. 1985)
Jan Garbarek (ss), Shankar (v, dr.mashin), Zakir
Hussain (tablas), Trilok Gurtu (perk)
- Er det teknisk mulig å spille plater som jeg ikke
har hørt med Jan Garbarek? Husk jeg ble født i
1983, og dette var veldig 80-tallet. Jeg har masse
Jan Garbarek-plater, men dette har jeg ikke hørt.
- Det er heller ikke i hans navn.
- Jan Garbarek med rytmeboks…
- Og to perkusjonister.
- Er det gitar der?
- Nei. To stk. perk, fele og Jan. Du får prøve å finne
landet først.
- Indisk eller der omkring? Da kan det være Trilok
Gurtu. Den andre kan være Manu Katche, eller
kanskje Zakir Hussain? Litt for mye «hermegåsa»
for min del. Jeg gir opp. Håper Jan fikk godt betalt
for dette. For dette likte jeg ikke. Men hver for seg
har de gjort mye fint, men dette syntes jeg var kjedelig.
EDGAR KNECHT
«Heisses Kathreinerle»
fra «Good Morning Lilofee» (OZELLA, 2010)
Edgar Knecht (p), Rolf Denecke (b), Stephan
Emig (dr)
- Dette må da være norsk? Det hørtes ikke ut som
det var fra 2010.
- 2009.
- Det hjelper ikke.
- Du syntes det var litt tøysete, du?
- Det høres ut som en folkemusikkvals av noe slag,
men jeg likte ikke estetikken og lyden. Det høres
ut som Yamaha Maple Custom-trommer med
blanke skinn og full fusjon-miks.
- De gjør en masse forskjellige ting på plata, barnesanger og en herlig miks av mye forskjellig.
- Det kan være fint det, hvis det presenteres på en
skikkelig måte. Hvor du skjønner og får beskjeden.
Nei, sorry! Jeg er ikke helt overbevist om de
greiene der.
ALEX RIEL TRIO
«Yesterdays»
fra «What Happened?» (COWBELL, 2004)
Alex Riel (dr), Heine Hansen (p), Jesper Lundgaard (b)
- Det høres ut som Jack deJohnette på trommer.
Det var mye showere å høre på dette enn Edgar
Knecht! Klassisk pianotrio.
- Hvorfor tenkte du på Jack deJohnette?
- Det hørtes sånn ut på ride-cymbalet. Samme
svingfrasering og en masse trommer. Ikke bare et
vanlig jazz-kit. Han har nok hørt på Jack deJohnette.
- De er vel i noenlunde samme generasjon, tror jeg.
- Billy Hart? Amerikansk?
- I hans trio spiller han mye standardlåter, men på en
litt særegen måte, og innspilt i 2004.
- Den eneste jeg kan komme på er Alex Riel. Det
er egentlig ikke så rart at jeg tok feil av han og Johnette, for Riel er jo en Jack-kopi på mange måter.
KRESTEN OSGOOD
«Old Gospel»
fra «og hvad er klokken» (RED NET MUSIC, 1999)
Kresten Osgood (dr), Thomas Vang (b), Jesper
Løvdal (ts), Peter Dahlgren (tb)
- Jungelpartyjazz! Ei låt som gjerne kunne vært
gjort av Mark Johnson. Noen rare modulasjoner.
Ok, trommekor. He-he! Trommisen hørtes ut som
han var helt ute, men tenkte samtidig at det kanskje
var med vilje. Det var catchy og morsomt.
- Låta, da?
- Det hørtes kjent ut.
- Det er trommeslageren og bassisten sitt band.
- Det låt jækla morsomt.
- Hvor skal vi så i verden, når det ikke er USA?
- Da er vi sikkert i Skandinavia ett eller annet sted,
men det er ikke norsk?
- Først tenkte jeg at det var litt sånn Joey Baronaktig, men det var jo ikke det.
- Jeg tror du kan putte trommeslageren inn i hvilken
som helst stilart, og han fikser det perfekt, uansett. Det
er dansk!
- Jamen da er det Kresten Osgood. Jeg tenkte litt
på han da han spilte den relativt «corny» tromme-
soloen, for han kan godt gjøre slike ting. Det kommer litt an på om han gidder eller ikke. Norge har
Øyvind Skarbø, Sverige har John Fält og Danmark
har Kresten Osgood, på hver sin måte. Er det «…
hva er klokken»-bandet? Herregud!
- Kresten gjorde duokonsert med Øyvind Skarbø i
Trondheim for en stund siden. Og han er jo en
«nature boy», og hadde ikke med seg noenting.
Ikke stikker engang, og i hvert fall ikke cymbaler.
Så da var han oppe ved festningen i Trondheim og
plukka noen kvister som han spilte med. Han er jo
en idealist, og står på.
- Det har jo ikke gått så verst til nå. Ble bare litt
knekt av Knecht!
IBRAHIM ELECTRIC
«Der alte das boot»
fra «Royal Air Maroc» (TARGET, 2010)
Stefan Pasborg (dr), Niclas Knudsen (g), Jeppe
Tuxen (org)
- Dette høres ut som en blanding av Frank Zappa,
Naked City-bandet til John Zorn og The Shadows.
Er vi i Danmark enda? Det er godt å se at det ikke
bare kommer amerikansk jazz fra Danmark. Det
var ikke noe Stefan Pasborg-greier?
- Jo, selvfølgelig!
- Stefan er en driftig herremann, og en fyr jeg har
sans for. Og dette synes jeg var show.
PAOLO VINACCIA
«Bugge 1»
fra «Very Much Alive» (JAZZLAND, 2010)
Bugge Wesseltoft (keys), Wetle Holte (b), Paolo
Vinaccia (dr)
- Det er Bugge! Er det (Audun) Kleive på trommer? Paolo? Da er det fra «Very Much Alive». Jeg
måtte foreslå Kleive først, for du antyda litt at det
var et lurespørsmål… og jeg har ikke hørt det før,
så da kunne det kanskje ha vært Kleive.
- Det er bonus-plata i «Very Much Alive»-boksen. Den
som Paolo spilte inn med Bugge, og som var ment som
underlag som andre musikere kunne bruke etter at
Paolo var død…
- Ganske spesielt! Jeg hørte Paolo med Terje Rypdal på Vossa Jazz i år, og da spilte han flott som alltid.
jazznytt [39]
SMÅSTOFF
NORDISK RÅDS MUSIKKPRIS TIL MATS GUSTAFSSON
I begynnelsen av juni ble det klart.
Den svenske saksofonisten Mats
Gustafsson blir tildelt Nordisk Råds
Musikkpris for 2011. I år hadde man
nominert et knippe improvisasjonsmusikere til prisen, og overraskelsen
var derfor ikke veldig stor, da nyheten kom.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx
At Nordisk Råd velger å gi prisen til
en såpass kompromissløs, kreativ og
fremtidsretta musiker som Gustafsson ser vi på som svært positivt. Det
beviser at Nordisk Råd ikke bryr seg
om salgstall og komersiell suksess
når prisvinneren skal velges.xxxxxxxx
Mats Gustafsson er født i 1964 og
kommer opprinnelig fra Umeå, og
startet som rockemusiker. Hans første frijazzerfaring fikk han i duo med
Christian Munthe (1986) før han
havnet over i frijazztrioen Gush
(1988). Senere har han spilt jevnlig
med folk som Peter Brötzmann, Joe
McPhee, Paul Lovens, Barry Guy,
Zu, The Ex, Sonic Youth, Ken Vandermark, Derek Bailey, Jim O’
Rourke, og ikke minst med Ingebrigt Håker Flaten og Paal NilssenLove i The Thing. Nylig var han å
høre i en energieksplusjon sammen
med Zu og Paal Nilssen-Love på
Kongsberg.
Rolig, vi hjelper deg
Det er de praktiske hindringene som er verst om du skulle være
så uheldig å få skadet ditt instrument to dager før den store
konserten. Derfor hjelper vi deg ikke bare med det økonomiske
etter en skade. Vi gjør også vårt beste for å hjelpe deg med
andre problemer som dukker opp i forbindelse med skaden.
8080_0 Inhouse N
Norsk Jazzforum har inngått en samarbeidsavtale med If.
Ønsker du mer informasjon om vårt forsikringstilbud
besøker du www.jazzforum.no eller ring 22 00 56 60.
[40] jazznytt
JUBILEUM
Knut Riisnæs – majestetisk tenorsaksofonist
Karin Krog og Frode Nymo
OSLO JAZZFORUM 15 ÅR
Det ble behørig markert 21. mai i år med en trippelkonsert på forumets faste spillested, Herr Nilsen.
Et ettermiddagssett med Knut Riisnæs’ kvartett (Riisnæs, Ben Besiakov, Terje Venaas og Tom Olstad), et tidlig kveldssett med Karin Krog & The Between-times (Krog, Staffan William-Olsson og
Terje Gewelt) og et seint kveldssett med Frode Nymos kvartett (Nymo, Erlend Slettevoll, Steinar
Raknes og Erik Nylander). Altså noe av det beste hovedstaden har å by på.
TEKST OG FOTO: BJØRN STENDAHL
1996 var et spesielt år. Oslo Jazzhus ble nedlagt
i august etter en vanskelig tid og manglende økonomisk kontroll. Et «Norsk jazzforum» var i emning, et interimstyre hadde vært i arbeid siden
juni, og man ventet spent på forslaget til statsbudsjett. Det skulle legges fram 4. oktober og
vise om det bebudete tiltaket kunne bli en realitet.
I Jazznytt nr. 3/1996 skrev noen om krisa i Oslos
jazzliv, om antall spillejobber som var gått ned
fra ca. 1200 i 1980 til ca. 250 i første halvdel av
90-tallet, og som nå etter Oslo Jazzhus’ opphør
ville komme ned i ca. 130 i året. Katastrofalt for
Oslo-områdets over 150 FNJ-medlemmer.
Herr Nilsen på C. J. Hambros plass hadde hatt
jazzkvelder en tid, men det var en privat pub og
manglet en ideell organisasjon som kunne få
jazzvirksomheten i trygge former og hente ut offentlig støtte – som alle skjønte var helt nødvendig for å kunne drive. Da ble Oslo Jazzforum til,
en organisasjon dannet av de musikerne som
jevnlig spilte på Herr Nilsen.
Ifølge forumets nettsider drives det av «frivillige
jazzmusikere/jazzvenner, og har som prinsipp å
bruke maksimalt av midler på musikk – minimalt
på administrasjon. Midler vi får tildelt, går nesten
utelukkende tilbake til musikerne i form av honorarer i forbindelse med konserter vi arrangerer.» Trommeslageren Tom Olstad har i alle år
vært en av ildsjelene bak tiltaket, og i mange år
leder.
Oslo Jazzforum har årlig mottatt økonomisk
støtte fra Oslo kommune, i etableringsfasen fra
Norsk jazzforum og senere fra Norsk kulturråd.
Det har stått bak gjennomsnittlig 60-70 konserter i året. Konsertkvelden 21. mai var arrangement nr. 1.000!
dene. Som jeg skrev i forrige Jazznytt: «et spillested som favner alle aldersgrupper og har en herlig beliggenhet med urbanlivet (trikker og
mennesker) noen centimeter utenfor glassrutene
– byens mest nærværende jazzsted?». Både scenens sentrale plassering, og lokalets begrensete
størrelse, hindrer uinteresserte i å dominere lokalet – vi kan oppleve det knuskstille, intenst lyttende og nære publikum.
Sånn var det også på denne jubileumsdagen.
Stillhet, nærhet og aktiv lytting til tre konsertavdelinger av ganske forskjellig karakter. Fellesnevner var den høye kvaliteten – med musikere som
ikke bare kan sitt fag, men som er kreativt nyskapende hele veien. Noen som bare hadde tenkt
seg innom på det første settet – eller kanskje ett
til – ble der hele kvelden og priste seg lykkelig
over det valget ...
Det er noen som har utropt Herr Nilsen til
byens beste spillested – iallfall blant de små stejazznytt [41]
DEBATT
SLAKT ELLER PANEGYRIKK?
JAZZKRITIKERENS MULIGHETER, UTFORDRINGER OG DILEMMA
Aldri har jazzen i Norge stått på et høyere nivå
og vært mer mangfoldig enn nå. Hele jazzhistorien lever og er tilgjengelig gjennom tallrike
briljante musikere av alle generasjoner og
innen alle stilarter – fra det stilbevisst tradisjonelle til det nyskapende eksperimentelle. Vi kan
virkelig snakke om en ny gullalder.
Jazzkritikken beveger seg derimot ikke på
samme nivå. Rekrutteringen av nye penner i
pressen er minimal, terningkastene er forutsigbare, meninger faglig svakt begrunnet og det
svinger heller ikke mye av debatten kritikerne
imellom – jfr. Jazznytts føljetong om
objektiv/subjektiv musikkritikk, stadig i kjølvannet av Arild Rønsens famøse Rollins-anmeldelse i fjor.
Redsel?
Hvorfor denne verbale stusslighet når det ellers
flommer over av jazzmusikalsk overskudd og
ekspertise? Er det redselen for å stå fram med
kontroversielle meninger i et lite miljø hvor
alle kjenner alle? Det tjener i så fall ikke jazzen.
Når det går inflasjon i terningkast 5 og 6 mister
jazzkritikken sin kredibilitet, og paradoksalt
nok rammer det jazzgenren negativt.
Skape respekt
Et viktig mål for kritikken er jo å skape respekt
for genren. Manglende respekt har alltid vært
jazzens problem i forhold til klassisk musikk,
noe som stadig gir seg utslag i økonomiske og
mediemessige prioriteringer. Jazzmiljøet er for
lengst klart for profesjonell og kompromissløs
musikkritikk, og ved å utøve streng selvjustis
tjener vi jazzen mye mer enn ved ukritisk panegyrikk.
Derfor må vi stille like høye krav til jazzjournalistikken som til annen kulturjournalistikk –
bare da vil jazzen oppnå respekten og posisjonen den fortjener i mediebildet.
Utfordringene
Dette betyr ikke at jazzanmeldelser bare skal
henvende til «jazzfolk» og musikkyndige. Utfordringen er med presise, vanlige ord å karakterisere musikken, si noe vesentlig om den og
formidle et inntrykk som nødvendigvis må være
subjektivt. Men det er anmelderens utfordring
å «føre bevis» for sine påstander og dokumentere sine observasjoner.
Her er vi ved anmelderfagets store utfordringer: Hva bygger du på? Dine egne følelser?
Hva er det i så fall å like/mislike? Du har lov å
være subjektiv, men si det eksplisitt og gjør dine
egne referanser klare!
Høyne bevisstheten
Anmelderens største oppgave er allikevel å være
en guide inn i musikken, påvise sammenhenger,
gjøre oppmerksom på ting, hjelpe oss til å lytte.
Det er lett å lytte bevisstløst - eller rent emo-
HVA SLAGS KRITIKERE VIL DERE HA?
Tittelen på Arild Rønsens lange innlegg i forrige Jazznytt var «Sannheten om den «objektive» kritikken». Så da, så. «Sannheten» er
altså at «objektiv musikkritikk ikke fins», «den
objektive musikkritikken bare er en drøm» og
at «hva som er bra, kommer an på ørene som
hører» – altså av personlig synsing. Jeg skulle
ha sett anmeldere av musikk (og annen kunst) i
seriøse aviser som hadde fått lov til å hevde noe
[42] jazznytt
sånt. Men i Jazznytt er det altså OK. Jeg lurer
på hva profesjonelle musikere som utsettes for
synsere i sitt fagtidsskrift, mener om det. Unntatt Staffan William-Olssons treffende innlegg
i nr 2, er det ingen musikere som har ytret seg.
Hvorfor denne tausheten? Hva slags kritikere
vil dere ha?
Sluttreplikk fra
Bjørn Stendahl
sjonelt. En god anmeldelse bør høyne bevissthetsnivået, drøfte hvorfor musikken virker
spennende eller kjedelig, stille spørsmål om
musikernes intensjoner og i hvilken grad de
lykkes.
En særlig utfordring er å formidle forståelse for
jazzens estetikk, hvor intonasjon, tonevalg og
rytmikk har andre verdier enn for eksempel i
klassisk musikk. Ellers kan man poengtere og
problematisere utenommusikalske forhold som
titler, markedsføring, presseskriv, artist-image,
platecover, diskografi, stilforbilder og andre referanser. Den kunnskapsrike anmelder har utallige innfallsvinkler og muligheter i sin
verktøykasse!
Viktig rolle
Hvorfor melder da allikevel så få nye jazzmusikere seg på kritikerbanen? Må man slutte å
spille selv, gå inn i total isolasjon og aldri mer
snakke med noen i konsertpausen? Nei, det er
en helt annen forståelse for kritikerfaget nå.
Det dreier seg om en viktig rolle som man må
kunne gå inn og ut av. Musikkfaglig kompetanse og aktiv deltagelse i miljøet er i seg selv
bare kvalifiserende.
Selvsagt må kritikeren være klar over medienes
makt - og egen makt i kraft av posisjon og anseelse. Og forstå at en negativ kritikk kan være
sårende og oppleves urettferdig. Dessuten kan
tidspress, feil-fiksering og egen sinnsstemning
også være fallgruver.
Kom på banen!
Men med en profesjonell holdning har dagens
unge kunstnere helt andre forutsetninger for
både å gi og motta kritikk. Det verste er tross
alt ikke en slakt – men ikke å bli anmeldt i det
hele tatt. Så kom på banen, jazzfolk! Jazznorge
trenger dere!
Erling Wicklund
FARVEL TIL...
RAY BRYANT
(24.12.1931-02.06.2011)
PAUL WEEDEN
[07.01.1923 - 02.07.2011]
Gitaristen og komponisten Paul Weeden, døde
2. juli 88 år gammel.
Han ble født i Indianapolis, Indiana som den eldste av åtte søsken. Hans far, John Thomas Weeden, virket som baptistprest her og siden i
Cleveland, Ohio. Rev. Weedens gospelkor, The
Weeden Family Singers, er fremdeles en institusjon i afro-amerikansk gospelmusikk, er fremdeles aktive og teller i dag mer enn 50 av Pauls nære
slektninger.
Det er ut fra denne tradisjonen og det ellers så
rike musikklivet i Indianapolis på 40-tallet som
musikeren Paul Weeden springer ut fra. Bysbarn
og musikalske følgesvenner som den jevnaldrende Wes Montgomery og den noe yngre J.J.
Johnson gir et bilde av både vitalitet og innovativ
kraft i dette miljøet og nettopp Montgomery ble
en av Paul Weedens viktigste musikalske rollemodeller. Den karakteristiske måten å spille på
med oktaver og «block chords» var også et av
Pauls varemerker.
Etter å ha flyttet med familien til Cleveland,
Ohio i 1947, gikk turen til Chicago, New York
og Philadelphia og Paul ble tidlig på femtitallet
etter hvert en viktig og vital del av Don Pattersons orgelbaserte trio. Et samarbeid som skulle
vare det neste tiåret og som resulterte i en rekke
innspillinger med toneangivende musikere som
Rusty Bryant, Sonny Stitt, Gene Ammons,
Nancy Wilson og Dexter Gordon (nylig utgitt på
Blue Note). Mange av de innspilt i Rudy van Gelders legendariske hjemmestudio i Hackensack og
siden Englewood Cliffs og utgitt på Blue Note
og Prestige.
Som mange andre afro-amerikanske på 60 tallet,
søkte Paul Weeden seg til Europa. Først til Holland, siden til Danmark og Sverige. Fra denne
tiden finnes det noen få innspilte dokumenter,
blant annet med Eddie Lockjaw Davis og ikke
minst Coleman Hawkins, samt fargerike historier
om nattlige jamsessions med Jimi Hendrix i
Stockholm rundt 1967. I disse inngikk også en
ung Lill Lindfors i følge Paul. Norge ble hans
hjem fra 1971 og her ble Paul en viktig og mar-
kant skikkelse i miljøet rundt Club 7, et de mest
vitale miljøer i Europa ved siden av Montmartre
i København. I de kommende årene var musikere
som Magni Wentzel, Svein Christiansen, Ole
Jacob Hansen, Arild Wickstrøm og de mange
unge musikere som var i omløp rundt Club7, en
del av det gravitasjonsfeltet som omga Paul Weeden.
Og nettopp dette var kanskje Pauls viktigste og
mest betydningfulle bidrag til den norske jazzscenen på 70- og 80-tallet. Hans evne til å lete
opp og å inspirere, spesielt unge musikere, hvor
han måtte befinne seg. I Bodø, Bergen, Oslo,
Trondheim og alle plasser i mellom. Musikere
som Odd Risnes, Erling Aksdal, Finn Sletten,
Geir Holmsen og Bjørn Jensen er blant de mange
unge musikere på den tiden som nøt godt av hans
evne til å inspirere med sin karisma, sin genuine
spilleglede og generøsitet.
Sent på 80 tallet ble Paul invitert av Ernie Wilkins til å bekle stolen til legendariske Freddie
Green i Count Basies Memorial Orchestra. En
rolle han satt stor pris på, og som på mange vis
ble et musikalsk utropstegn på en lang karriere.
Men Paul var aktiv også i de senere år, både i
Oslo og i Flekkefjord hvor han bodde en rekke
år, og helt frem til 2006 da vi hadde gleden av å
ha han på besøk med sin oktett på DølaJazz.
Hans gjesteopptreden med Lillehammer Storband med Basie på reporturar er ennå et kjært
minne for storbandets musikere.
Et langt og begivenhetsrikt musikerliv er slutt. Et
liv som i tidspenn startet før Louis Armstrong
gjorde sine første og viktige innspillinger med
Hot Five. Paul representerte for mange av oss
som fikk gleden av å kjenne han, et lite gløtt inn
i jazzhistorien, gjennom anekdoter, kjente musikere han introduserte oss for og egne meritter.
Kjenner jeg han rett, har han allerede tatt plass
hos sine mange venner og kolleger i det himmelske jazzorkester. Det var flott å få lov til å kjenne
han.
Paul ble begravd etter eget ønske ved familiegraven i Cleveland, Ohio. (Jørgen Damskau)
Raphael Homer «Ray» Bryant ble født i Philadelphia og begynte å spille piano i seksårsalderen.
På high school spilte han også bass. Han var
mest kjent som en habil kompmusiker for en
rekke av datidens stjernemusikere, som Miles
Davis, Sonny Rollins, Melba Liston, Coleman
Hawkins og sangere som Carmen McRae, Betty
Carter og Aretha Franklin. Fra sent 50-tall ledet
han sin egen trio, som turnerte verden over.
Samtidig jobbet han også som komponist («Cubano Chant», «The Madison Time», «Monkey
Business» og «Little Susie»), og han turnerte
mye som solopianist.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx
Ray Bryant kom tydeligvis fra en svært musikalsk
familie. Hans ene bror var bassisten Tommy Bryant, mens den andre broren, Len Bryant, var
trommeslager og sanger. Hans nevøer er de tre
brødrene Kevin, Duane og Robin Eubanks, som
alle har markert seg på det amerikanske jazzkartet de senere årene. (JG)xxxxxxxxxxxxxxxxxxxx
GIL SCOTT-HERONXXXXXXXXXXXXXXXX
(01. 04 1949 - 27.05 2011)XXXXXXXXXX
Gilbert «Gil» Scott-Heron var en amerikansk
poet, musiker og forfatter. Han blir av mange sett
på som «hiphopens far». Han er mest kjent for
hans samarbeid med musikeren Brian Jackson
sent på 1970-og tidlig på 1980-tallet som inneholdt en musikalsk blanding av jazz, blues og
soul-musikk. Selv titulerte han seg som «bluessologist», dvs. en som er på jakt etter bluesens opphav. Hans innspillinger «Pieces of a Man» og
«Winter in America», var med på å skape den
nye afroamerikanske musikkstilen hip hop og
neo soul.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx
Han var aldri en venn av USA, og hans revolusjonære tekster falt sjelden i god jord hos de amerikanske myndigheter. Hans «The Revolution
Will Not Be Televised», blir av mange regnet for
hans gjennombrudd. Han har hatt en enorm påvirkning på flere av de amerikanske hip hop-artistene, selv om han selv ikke hadde så veldig mye
til overs for denne musikkformen. I 2010 uttalte
han bl.a. til en amerikansk radiostasjon, at han
ikke var sikker på om han ville påta seg noe ansvar for å ha «funnet opp» hip hopen. «Rap og
hip hop er først og fremt beregnet på barn», sa
han, og la til «Jeg har barn, så jeg hører jo på det,
men jeg vil ikke si at det treffer meg. Jeg vil heller
lytte til jazzstasjonene på radioen». (JG)
jazznytt [43]
Freddie Wadling var et av
høydepunktene på Nattjazz
LEVENDE LYD
NATTJAZZ, BERGENxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx
[25.05-04.06]xxxxxxxxxxxxxxxxxxxx
Rudi Mahall, Axel Dörner
og Fredrik Ljungkvist i
Koenigsberg på Nattjazz
[44] jazznytt
Nattjazz i Bergen er en av Europas lengste jazzfestivaler. I 11 dager pågår det jazz og annen rytmisk kvalitetsmusikk i de mange rommene på
den gamle sardinfabrikken på USF Verftet ute
på Nordnes. 11 dager er en lang og krevende
etappe for en jazzinteressert. Derfor var det i år
komplett umulig for Jazznytt å følge hele festivalen. Men for den som har vært spesielt interessert, har det vært mulig å følge festivalen
gjennom bl.a. lokalavisene Bergens Tidende og
Bergensavisen hele perioden.xxxxxxxxxxxxxxxxxx
Jazznytt var til stede i en regntung Bergen første
langhelga, dvs. fra start onsdag 25. mai til søndag
29.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx
Disse dagene pågikk også arrangementet «Jazz
Norway in a Nutshell», en showcase med jazz
Ole Morten Vågan
i kjent positur
og vestlandsk natur i førersetet, ledet av Vestnorsk Jazzsenter. Her inviterte de ca. 35 festivalog klubbarrangører og journalister fra Melbourne og Tokyo til California og Canada til å
overvære Nattjazz, pluss eksklusive utflukter til
Hardanger, Glesvær, Fjell Fort og Voss med innlagt musikk. Mer om dette kan leses på www.jazznytt.no.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx
Nattjazz er, uten tvil, en av de norske festivalene
som har lykkes best i sin programmering. Den
musikalske menyen er variert, med vekt på
«nyere» uttrykksformer.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx
For oss startet det hele med den amerikanske saksofonisten og norgesvennen Joshua Redman og
hans band James Farm. Dette er en amerikansk
stjernekvartett, bestående av pianisten Aaron
Parks, bassisten Matt Penman og trommeslageren Eric Harland, foruten Redman selv. Solid
og kraftfull amerikansk jazz slik den blir presentert på sitt beste i dag, med en særdeles opplagt
Eric Harland bak trommene. Redman har jeg litt
problemer med å få helt inn under huden pga.
hans litt uoriginale tone i saksofonen, men han
kan sitt fag, mye ligger nok i genene etter faren
Dewey. Hadde han bare tilegnet seg litt av den
røffe og tøffe tonen faren hadde i tenorsaksofonen, så hadde dette vært en innertier.xxxxxxxxxxx
Andre stoppested for vår vandring i gangene
denne onsdagen var Scorch Trio med saksofonisten Mars Williams som gjest. Den finske gitaristen Raoul Björkenheim, vår egen bassist
Ingebrigt Håker Flaten og den amerikanske
trommeslageren Frank Rosaly, som før den seneste plateinnspillingen «Melaza», overtok
trommestolen etter Paal Nilssen-Love. Musikken er groovy, rockete og fritt improvisert. Gitaristen Raoul Björkenheim har vi hørt i en rekke
forskjellige konstellasjoner i Tampere de senere
årene, men jeg må innrømme at det er lenge
siden jeg har sett ham i såpass godlune som
denne kvelden. Ingebrigt Håker Flaten harver
over elbassen som om det står om livet, og trommeslageren Frank Rosaly viser at han har brakt
inn noen nye elementer i musikken, som gjør den
mer åpen og oversiktlig. Gjestesaksofonisten
Mars Willams føyde seg godt inn i helheten med
røft og fint spill.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx
Mats Eilertsen Trio var neste på programmet.
Bassist Eilertsen har de senere årene markert seg
sterkt, både med denne trioen og med sin nydelige kvartett. I trioen samarbeider han med trommeslageren Thomas Strønen og den nederlandske pianisten Harmen Fraanje. Trioen er
samspilt og nedpå, og jeg synes Eilertsens komposisjoner fungerer perfekt i denne trioen. En
nydelig og fin avveksling fra Scorch Trio.
Lørdagen satt vi av til en høytidsstund med etteranmeldte Freddie Wadling. Siden et av festivalens trekkplastre, Charlie Haden, måtte melde
avbud på grunn av sykdom, fikk man inn den
svenske sangeren som fullgod erstatning. Og
hvilket lykketreff! Som Vossa Jazz som fikk Jøkleba på plass i ellevte time, skjøt Nattjazz gullfuglen med Wadling. Han er mest kjent for sitt
samarbeid med Fläskkvartetten for noen år siden.
Men det er også verdt å merke seg hans hyllester
til Captain Beefheart, eller hans vakre innspilling
«En skiva till kaffet», hvor han, sammen med
e.s.t. gjør svenske godbiter fra bl.a. Evert Taube.
I Bergen hadde han med to av sine gamle svirebrødre fra Fläskkvartetten, cellisten Sebastian
Öberg og trommeslageren og gitaristen Christian Olsson, pluss saksofonisten Per «Ruskträsk» Johansson. Stoffet som ble fremført var
mer eller mindre kjente bluesklassikere, pluss en
svensk «poplåt», og det hele var usannsynlig vakkert fra start til mål. Wadling synger på en helt
personlig måte. Hans stemme ligger og vaker et
sted mellom Robert Wyatt og Tom Waits, og
hans introduksjoner er beskjedne og morsomme.
En solid innertier!xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx
Dagen etter var det mye folk på Verftet. Derfor
var det bare så vidt vi fikk lurt oss til en plass oppe
på loftet hvor Sidsel Endresen og Stian Westerhus holdt hoff. Denne duoen gjør ting ingen
andre i musikkverdenen gjør dem etter. En magisk kommunikasjon mellom Endresens eget
språk og Westerhus’, for en gangs skyld, neddempede gitar. Det er ikke hver dag man kan
kalle Westerhus’ gitarspill for nydelig, men
denne kvelden kunne man det. Nok et bevis på
at denne duoen kanskje er den beste, norske eksportartikkelen dette året.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx
Fredagen var dagen da den nye pophelten i
Norge, Bernhoft skulle spille på Nattjazz. Det
førte til lange køer og altfor mye folk innenfor
dørene. Fredagen er også dagen da festivalens
sponsorer er ute for å «svinge» seg. Med det
mener jeg at huset blir fylt opp av ikke altfor jazzinteresserte bergensere og andre, som ser på
denne kvelden mer som en sommerfest enn en
jazzfestival. Dette rammet første delen av den
fantastiske konserten med bandet Koenigsberg,
Ole Morten Vågans «Takk for prisen»-band
satt sammen til Kongsberg Jazzfestival i fjor. Axel
Dörner, trompet, Rudi Mahall, bassklarinett,
Fredrik Ljungkvist, saksofon og klarinett, Jon
Fält, trommer og Ole Morten Vågan på bass.
Musikken er groovy, moderne, morsom, medrivende og flott. Alle musikerne er oppsatt som
komponister og etter min mening er dette det
«nye» Atomic. Strålende musikk fremført helt
akustisk.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx
Vi avsluttet vårt besøk på årets Nattjazz med den
franske trompetisten og vokalisten Mederic
Collignon og hans ’Jus de bocse’ (eller «gjort i
buka», som noen med litt snevre franskkunnskaper kalte det). Mederic Collignon er en av de
mest brukte trompetister i den franske jazzen om
dagen. Vi har hørt ham bl.a. sammen med Andy
Emler Mega Octett (Vossa Jazz for to år siden)
og Funky Football (Clusone Jazz i fjor), og hver
gang fremstår han med en vanvittig kreativitet og
spilleglede. Med sitt ’Juc de bosce’ bringer han
de «nye rytmer» fra Paris’ hippeste spillesteder
til Bergen. Beatbox, groove, rock og hip hop i
skjønn forening med svingende jazz. xxxxxxxxxxx
Første del av årets Nattjazz beviste at dette er en
av landets mest kreative festivaler. Man har klart
å skape et miljø ute på Nordnes, som trekker
byens jazzfolk opp av godstolene, bort frå barene
i sentrum og ut fra Festspillenes konsertsaler. Og
det er ikke bare på grunn av tettheten og det intime Verftet innbyr til, men fordi programmet er
så bra at man bare må være der.xxxxxxxxxxxxxxxxx
Tekst og foto: Jan Granlie
jazznytt [45]
LEVENDE LYD
Kenneth Kapstad in action
på jazzfest i Trondheim
JAZZFEST, TRONDHEIM
[11. – 14.05]
«Jo, dette er en jazzfest!» konkluderte Jazznyttkollega Ole Albrekt Nedrelid fra Festivalen i
Trondheim 2010. Ja, nettadressen www.jazzfest.no er ikke kun en praktisk kortform, men
også en holdbar karakteristikk for dette året.
Og nettopp festkarakteren har hittil sikret festivalen publikumsmessig fremgang - med vekt på
den populære del av jazzskalaen, helt over i
grensefeltene mot populærmusikk.
Å satse på publikumssuksess, til fremme for bevilgende myndigheters gunst, kan være en begripelig strategi, så lenge en uberegnelig
kulturminister unnviker å markere seg i tematikken «kvalitet kontra kvantitet».
Årets festsuksess tok notorisk avsett allerede på
åpningsdagen, da et fullt tilfreds publikum fylte
Trondhjemssalens 600 plasser til konsert med
en Zap Mama-gruppe, som nok skapte ekte
stemning, men manglet den fordums originalitet og intensitet, som huskes fra 70-80-tallet –
og sluttet like flott siste dag med Patti Austin,
som med sikker jazzfornemmelse og frisk frasering hyllet sitt forbilde Ella Fitzgerald i et riktignok utslitt repertoar. Men hun traff blink
som standup komedienne med bitende vittig,
(selv)ironisk femi-filosofi, og ga sant å si også et
par dypt personlige fortolkninger av «Miss Otis
Regrets» og «The Man I Love».
I motsetning til disse «fordums divaer» er Madeleine Peyroux et friskt navn i det siste tiår.
Hennes musikk er relativt enkel, men svært melodisk, og med rytmisk suveren frasering gir
hun tekstenes følsomhet full valør. Hennes velintegrerte Billie Holiday-påvirkning viste nyere
trekk – fra bl.a. Rickie Lee Jones. Imidlertid
gjorde det reserverte publikum hennes sceneatferd usikker, og det er ikke fritt for at et streif
av sarkasme bemektiget seg hennes retorikk.
«You strange people - meet me in real - I’m a cynical New Yorker», lød det før sangen «Meet Me
in Rio». Men «inne i musikken» var Peyroux
fullt profesjonell og «leverte» en nyanserik
konsert med tilskudd av delikate gitarsoli fra
Jon Herington.
Fremdeles på kvinnesiden var også den tyskfødte hammondorganist Barbara Dennerlein
digget frem av glemselen for en ettermiddagskonsert. Dennerlein gjorde spesielt på 80-90tallet noen vitale innspillinger, og hun viste seg
fremdeles velformulert og dynamisk, med usvikelig bassostinat, frembrakt i elegant venstrebensdans på fotklaviaturet. Stemningen var
god, og den lokale helten Truls Rønning fikk
fortjent oppmerksomhet for sitt ledsagende ga[46] jazznytt
lante og nærværende trommespill.
NTNUs musikklinjes imponerende renommé
som grobunn for jazztalenter er festivalens ryggrad. De unge elever får møte erfarne musikere
utenfra og gis samtidig plass for eget uttrykk.
Fra diverse lokale grupper og/eller enkeltvis i
de små nattetimers jamsessions på Dokkhuset
falt min oppmerksomhet spesielt på Hanna
Paulsberg med sine personlige komposisjoner
og ettertenksomme spill på tenorsaksofon, og
danske Mette Rasmussen skapte spennende
lydeksperimenter med sin altsaksofon. Oslogutten Morten Stang Koppang gjorde inntrykk med sitt formbevisste trompetspill, og
også pianistene Oscar Grönberg og Bodvar
Weiss Tornes utmerket seg.
Et helt NTNU-orkester var tilstillet Erlend
Skomsvolls prosjekt med musikk av Åge Aleksandersen. En på papiret både populær og meningsfull idé, som da også sprengte Dokkhusets
konsertsal med over 250 begeistrede tilhørere.
Aleksandersens verdensberømthet kjenner
ingen grenser i Trøndelag, så det betød intet at
det i realiteten ikke lyktes Skomsvoll å frigjøre
Aleksandersens sanger fra populærmusikkens
klisjéspråk. Hans ærlige bestrebelser strakk kun
til jazzifisert garnityr, til gjengjeld velutført av
NTNU-orkestret.
Det er snart ingen norsk jazzfestival uten en
kirkekonsert. Også dét: en kurant idé på papiret. Sangere som Kristin Asbjørnsen og Berit
Opheim Versto har foredlet genren, men mindre kan også gjøre det. Dog ikke så lite som
Heidi Skjerve bød på i Vår Frue Kirke. Man
forbløffes over at rutinerte Skjerve fant det tilstrekkelig å servere mer eller mindre glemte
folketonesalmer uten fordypende tiltak og så
tynt arrangerte at de tre ledsagende, velrenommerte jazzmusikere nærmest blott utførte musealt kontorarbeid til sangerens pitch-urenheter
og rytmesvake klappeinvitasjoner. Likevel oversteg publikums applaus klart det høflige.
Den øvrige kontingent av norske innslag var
selvsagt uklanderlig. Bl.a. gjorde Ine Hoem en
stemningsfull Nancy Wilson-dedikert konsert
med en lokal kvintett. Det norske høydepunkt
var imidlertid Team Hegdals konsert i Dokkhuset. Alltid spissmotiverte kapellmester Eirik
ryster fremdeles markante temaer ut av ermet,
som «teamet» behandler med geist og grådighet. Gjestene Thomas T. Dahl (g) og svenske
Mattias Ståhl (vib) var fullt innordnede i kombinasjonen av inspirert spillelyst og respekt for
musikkens organisering. Ståhls lyriske dynamikk, Dahls røffe rock, André Rolighetens og
Hegdals saksofonfortellinger, klarinettenes
koloritt og rytmens kompleksitet ga bidrag til et
velgjørende annet begrep om hva «jazzfest» kan
være.
Det er ellers ikke lett å stille opp som del to av
en dobbeltkonsert, når førstedelen skulle vise
seg å bli festivalens ultimative mesterstykke:
Django Bates Trio. Materialet «Beloved Bird»
har levd sitt liv siden 2005 og fremsto nå enda
mer rikholdig enn på den allerede fremragende
CDen fra 2008. Konsertformens lengre forløp,
årenes samspillerfaring og trioens velopplagthet
befordret en svimlende intens musikkopplevelse
omkring Bates’ «rekomponering» av Charlie
Parkers unike komposisjoner og standardfortolkninger. «Metoden» - som Django med intelligens, sjarme og sjenerøsitet innførte oss i på
formiddagens Fokus-foredrag - avviker kun lite
fra hans orkestrale arbeider med de tidligere
britiske band og omfatter bl.a. ekspandering og
komprimering av taktsekvenser, motivforskytninger og –inverteringer samt, for denne Parker-spesifikke anledning, omgåelse av
karakteristiske bebop-fraseringer til fordel for
enklere notedelinger og tidvis latinsk eller afrikansk rytmikk. Alt dette vevet i et komplekst
mønster av frihet og stramhet krever spesielt
teknisk kapable og fullt innforståtte medspillere, som nettopp svenske Petter Eldh med sitt
organiske basspill og danske Peter Bruun med
sine sensitive trommer for lengst har vist seg å
være. Med en så ekspansiv musikalitet og kreativitet måtte én-times rammen selvsagt sprenges, og vi fikk ca. 25 minutters ekstra musikk til
passende motvekt for den skammelig lave pu-
blikumskvote på ca. 2/3 av Dokkhusets kapasitet.
Festivalens avslutningsdag var (tilfeldigvis?)
preget av en rekke hommages: For Nancy Wilson, for Åge Aleksandersen og for Ella Fitzgerald, som allerede omtalt. Men på alle måter
overskygges de av den svenske veteranen
Georg Riedel, som med sin gruppe presenterte
ny musikk til etterlatte tekster av Cornelis Wreeswijk. Riedel har stor sans for å underbygge
tekster med fint formede visemelodier, som
ikke trenger «jazzifisering», men ER jazz. En
fullbåren musikalsk helhet, hvor datter Sarah
Riedels fleksible stemme og modne foredrag av
Cornelis’ sensitive tekster kompletteres av de
nyanserike instrumentale med- og motstemmer
fra Jon Fält (dr), Mattias Ståhl (vib), Thomas
Backman (as, cl, bcl) samt mester Riedel (b).
Georg Riedel har atter skapt ny jazzvisekunst av
ypperste karat. Gripende smukt og livsbejaende!
Med blikket i bakspeilet synes det paradoksalt
at en av landets største byer med sin sterkt velrenommerte jazzlinje på NTNU ennå ikke kan
mønstre en mer i øynefallende interesse for
samtidens jazz hos publikum eller den sterke lokale presse. Kontrasten av fulle hus og presse til
glansfulle festdamer mot slunkent fremmøte og
ingen presse til Django Bates og Riedels er forstemmende i et jazzkritisk perspektiv. Men
dette er den virkelighet, som den utrettelige
ildsjel Ernst Wiggo Sandbakk ufortrødent
håndterer og balanserer - elegant og klokt. Festivaler lages jo tross alt ikke for kritikerne, men
for musikken og for publikum. Om ikke alle
veltenkte prosjekter slo an – var dog opplevelsesrekken rikholdig nok, og i tillegg forløp festivalens avvikling under fremragende organisering
og i en vennlig atmosfære. La «jazzfesten» i
Trondheim utvikle seg på sine premisser. Vi
kommer gjerne igjen!
Tekst: Bjarne Søltoft
ANJAZZ, HAMAR
[05.05 – 08.05]
Det er første helga i mai, det er sol over Mjøsa
- og i Hamar er vi klare for AnJazz, årets jazzfestival. Ildsjelen Anja Katrine Tomter og Team
AnJazz har til den syvende festivalen satt sammen et program som er større enn noen gang,
med mange kjente og kjære navn, og det ryktes
til og med om et eget festivaløl i år! Noen av
navnene på plakaten er gamle AnJazz-travere,
mens andre er nye tilskudd av året. Carsten
Bleness, sjefsredaktør i Hamar Arbeiderblad,
Staffan William-Olsson
i The Real Thing
har fått æren av å åpne årets festival i Hamarhallen på Scandic Arena. Han snakker engasjert
om jazzen og den ekstatiske lykken når sjelen
overtar for kroppen, og drømmen om å være
kjent som Jazzbyen Hamar - så kjent at NSB
må sette opp et eget AnJazz-tog denne første
helga i mai hvert år. La oss fylle denne byen
med jazz!
Tidligere festivaler har skiltet med artister som
Donkeyboy, Willie Nelson og Alexander Rybak
- trekkplastere for å glede et bredere publikum
enn bare jazzelskerne. Men det er med glede vi
i år kan se at hele festivalen er i jazzens tegn, og
Anja konsentrerer seg fullstendig om det hun er
best på.
Så er festivalen i gang, og rundt 500 mennesker
venter spent på Bobby McFerrin i Hamarhallen. En stor sal, en stor scene - og en liten
mann alene på en stol midt på scenen, men med
en fantastisk stor stemme! Han synger litt for
seg sjøl mens han tar en slurk av vannflaska, setter opp håret og setter seg til rette. Plutselig et
kjempeglis til publikum. «HI!» Så er han i gang
med småsynginga igjen. Sjeldent sier en mann
så mye med så få ord. Publikum er bergtatt og
inkludert fra første låt. Med kjente hits som Beatles sin «Blackbird» og «In the Jungle» kjent
fra filmen «The Lion King», og starten med to
rene improvisasjoner, er det brå hopp fra
humor og allsang til det mest rørende, vakre,
stille og nesten sakrale på få øyeblikk.
Et par stykker fra publikum blir også tatt opp
på scena, og det blir innslag av både beatboxing
og en nydelig versjon av «Lullaby of Birdland»
med en tilfeldig jente fra publikum, der til og
med McFerrin selv synes å bli ganske overvel-
det. Men vi skjønner etter hvert at dette må
være Melanie Scholtz som skal synge på festivalen på fredagen, ei jente med en nydelig jazzstemme og en deilig tilstedeværelse. Konserten
avsluttes med en sart og utrolig vakker versjon
av «Over the Rainbow» som i seg selv alene
gjør kvelden.
Men dagen er ikke over, det bærer videre til
Hamar Gamle Rådhus og The Real Thing.
Med lure smil, svarte dresser og tversoversløyfer går det ikke an å ikke bli sjarmert av disse
gutta. Det er groovy, det er funky, det er blues,
og det er umulig å ikke smile hvis du titter på
trommis Torstein Ellingsen, som koser seg så
det smitter over på hele publikum. Etter begynnelsen med «Back on Track», skrevet av Paul
Wagnberg som gliser bak sitt Hammond B3
orgel, reiser vi gjennom gammelt og nytt materiale, med «Horsefeathers» av tidligere saksofonist Sigurd Køhn som tragisk forsvant i
tsunamien i 2004, dansbare «Do it Like That»
skrevet av saksofonist David Edge og den nye,
vakre balladen «This Spring» som ikke finnes
på plate ennå, men vi gleder oss stort til den
kommer!
Fredagen åpner i Hamar Gamle Rådhus med
Turnekompaniet og gitarist Einar Strømstad
som presenterer en halvtime med jazz & lyrikk.
Det er rolig, vakkert og stemningsfullt når Anders Kippersund leser Sigbjørn Obstfelder,
Rudolf Nielsen og Hamars egen Rolf Jacobsen
akkompagnert av Strømstads gitar.
I løpet av festivalen er det også flere innslag fra
Toneheim folkehøgskole, som i år har fått tilskudd til å bestille verker fra kjente komponister. På AnJazz ble det blant annet presentert
jazznytt [47]
LEVENDE LYD
bestillingsverk av Olav Dale, Petter Wettre og
Kåre Kolve.
Mens Hanne Boel fyller Scandic Arena for en
aften med jazzens kjente coverlåter, eller gamle
og nye standards som Hanne kaller det, er det
duket for nytt og ukjent materiale i Hamar
Gamle Rådhus. Splitkonsert med New Brian
og Ted Glen Extended samler en pen gruppe
mennesker langt fra Hamarhallen. New Brian
er et prosjekt fra Trøndertun folkehøgskole, og
presenterer seg sjøl med at «vi kan kalle det
jazz, for vi bruker litt spesielle akkorder innimellom». Ted Glen består av lokale Eivind
Strømstad og Johanne Kippersund Nesdal,
og med Ted Glen Extended har de også med
seg lokale musikere med kjente navn fra jazzmiljøet. Johanne er ei lita, nydelig jente med en
stor, nydelig stemme. Fra silkemyk kosejazz
med deilige bassganger fra Morten Strypet, til
rå og rocka avslutning med David Bowies
«Rock n Roll Suicide» viser hun stor variasjon
og bredt spekter gjennom en trivelig konsert.
Lørdag er det strålende sol og utescene på
Østre Torg, med Tancreds Bopband fra Toneheim, moteshow fra Klær og Sånn og to spennende konsertprosjekter. Først ut er det
reunionkonsert med mange kjente navn fra
Hamar og Ringsaker - for første gang på 25 år
er HAMJAM samlet på samme scene! Det var
med denne gjengen vi først møtte Silje Nergaard, og hun har selvfølgelig også en gjesteopptreden på denne konserten. Neste band ut
er tributebandet Airplayin’. I hvite dressjakker
og flagrende hår møter vi Hedmarks sjarmerende tribute til 80tallsplata «Airplay» foran et
stort publikum i Hamarsola.
En evig suksess på AnJazz har blitt den årlige
Jazzlunchen i Bondestua på Astoria Hotel. I trivelig atmosfære, i suppeduft og bonderomantikk møtes lyden av to gitarer og en kontrabass
for et voksent klientell. Årets artister er Carsten Boe Trio, og store deler av konserten er
tilegnet Django Reinhardt. Det er musikk å
drømme seg bort til, og en deilig, avslappet trio
som får tiden til å fly. Carsten Boe er kjent fra
både egne band, samt Oslo String Swing Artillerie, Hot Club de Norvege, han har spilt med
Thomas Dybdal, Paal Flaata, Madrugada, Farmers Marked og mange fler. Nå er han her med
trioen hvis forrige album «Below Zero» i Dag
og Tid ble kåret til en av Norges fem beste skiver i 2009. Sommeren 2010 spilte trioen som
første norske string swing band i USA, og nå er
de altså på AnJazz.
Høydepunkter i konserten må vel sies å være
«Jean Baptiste - ode til Django», og «The
[48] jazznytt
David Edge i
The Real Thing
Grand Theft», og historien om Wagners «Here
comes the Bride» som Django stjal og gjorde til
sin egen. Hans sønn Babik spilte denne, men la
til sine egne harmonier. Disse ble plukket opp
og øvd inn av Per Frydenlund, kjent fra Hot
Club de Norvege, og lært videre til Carsten
Boe. I «The Grand Theft» har Carsten Boe
Trio tatt Babiks harmonier fra Djangos versjon
av Wagner og laget sin egen melodi over disse.
En lang, musikalsk historie med et spennende
resultat!
Frida Ånnevik gjester også årets AnJazz, nok et
lokalt navn på plakaten. Frida er jordnær, levende og tilstede. Hun har en vakker stemme
og rolige, tilbakelente låter med flotte tekster.
Jenta harselerer med Hedmarkinger på en sjarmerende og elskverdig måte, og latteren sitter
løst hos et storfornøyd publikum før vi beveger
oss videre til Arild Andersen Trio. Jazzbassist
Andersen har med seg Tommy Smith på saksofon og fantastiske Patrice Heral på trommer,
men Heral gjør så mye mer enn det! Han klapper og synger, kjører loops og lager rytmer og
lyder vi ikke forventer. Det er vilt, det er vakkert, og med smittende smil fra en sjarmerende
gjeng på scenen.
Hamars egen jazzdronning Silje Nergaard
gjorde en annerledes konsert enn vi har hørt på
AnJazz tidligere. Uten band, uten piano, men
med «to middelmådige gitarister» som hun så
fint sa det selv. Men jeg tror nok det er flere
enn meg som er enige i at Hallgrim Bratberg
og Håvar Bendiksen er langt fra middelmådige! Med reportoir fra Siljes 13 utgivelser, deriblant «Be Still My Heart», «Japanese Blue» og
«Me oh My» i nakne og nære intimversjoner
fløy to timer forbi før vi skjønte ordet av det.
Anja sa selv i presentasjonen av Silje at «AnJazz
elsker Silje!», og det gjør vi bare enda mer etter
denne fantastiske konserten.
Siste AnJazzdag er det Turnekompaniet og
Hedmarkens eget storband Big Easy Band
med dirigent Bård Melhus og vokalist Randi
Strømbu som starter kvelden med forestillingen «Jazzå Peer!», en reise gjennom Peer
Gynts rike med Grieg arrangert av Billy Strayhorn, Duke Ellington og Helge Hurum. Et fantastisk show med flotte arrangementer og flinke
musikere.
Festivalen avsluttes som vanlig i Hamardomen.
Mens sola går ned over Domkirkeodden er det i
år Jon Eberson Group som får æren av å
runde av en flott helg. De har med seg Hilde
Marie Kjersem på vokal og en strykersekstett
fra Kringkastingsorkesteret, og spiller en lavmælt og laidback konsert i Hamars vakreste
omgivelser. Musikken er skrevet av Eberson
selv, tekstene av Kjersem, men det er bassist Sigurd Hole som har arrangert det hele for strykerene som passer perfekt inn i det musikalske
landskapet Eberson beveger seg i.
Anja Katrine Tomter og Team AnJazz har klart
det igjen, og fortjener all slags skryt og honnør
fra musikkelskere rundt Mjøsa. Årets festival
har vært vakker og fylt med opplevelser vi vil ta
med oss lenge. Det er bare å glede seg til neste
år!
Tekst: Dagny Hauknes
Foto: Jenni Jam Staxrud
MAIJAZZ, STAVANGER
[10.05 – 15.05]
Det er mai, bjørka spruter pollenkorn og sola
varmer opp vinterstive ledd. Stavanger kaller
med et av vårens vakreste eventyr. Årets festival
ble åpnet i det snart gamle Konserthuset av
Dagbladets Terje Mosnes, som satte agendaen
for de neste dagene med å gjenfortelle fra en
gang i 1979 da han intervjuet daværende kirkeog undervisningsminister Kjølv Egeland. Egeland hadde fortalt den yngre Mosnes at det var
fire ting som hadde forandret verden i det 20.
århundre; psykoanalysen, marxismen, modernismen – og jazzen!
Årets åpningskonsert var John Scofield på gitar
og dirigent-arrangør Vince Mendoza i samarbeid med Stavanger Symfoniorkester, forsterket med et utvalg av jazzblåsere fra bl.a. Bergen
Big Band og en rytmeseksjon med Torstein
Bye og Ole Morten Vågan, og Silje Nergaard som en sukkerbit til slutt. Mye av musikken var fra Mendoza-Scofield-plata fra i fjor
«54» med Nederlands Metropol-orkester. Ikke
den mest utfordrende musikken, men vel
gjennomført. Konsertens store bonus var blåserrekkene fra Bergen. Olav Dale tro til med
noen soli, hvor han virkelig feide gulvet og viste
hvor skapet skulle stå.
Men som ofte før, det spennende skjedde på
Madeleine Peyroux
Sting, dette lille, rare og trange lokalet, hvor
det unge, frivole, moderne kommer til uttrykk.
Første kvelden med Paal Nilssen-Love (selvfølgelig) og Anders Hana. Fytti-rakker’n så
tøft. Intense 50-60 minutter gikk som en røyk,
med Hanas teknikk og beherskelse som et høydepunkt.
Underveis i festivalen gikk den ikke tilstedeværende og herværende redaktøren ut i Stavanger
Aftenblad og sablet ned programmet som et
mer eller mindre tilfeldig sammenrask av musikere som akkurat der og da var på veien, uten å
informere sin representant i Stavanger. En
stund var det slik at en sølle utskremt slave nesten ikke turte å gå ut i Stavangers gater av redsel for å bli stilt til ansvar for redaktørens
utlegninger. De store toppene var det kanskje
ikke på programmet, og de som var der, skuffet
nok en del. Men det Maijazz virkelig klarte til
fulle – og som de fortjener stor honnør for –
var at de viste hvor godt det gror også rundt
jazzmiljøet ved Institutt for musikk og dans på
Universitetet i Stavanger.
Det var med forventning jeg så fram til et aller
første live-møte med Madeleine Peyroux, som
kan høres ut som en blanding av Billie Holiday,
Janis Joplin og Ella Fitzgerald. Dessverre ble
det slapt og tok ikke av. Charlie Haden Quartet West ble dessverre et langt gjesp. Det begynner å se ut som dette bandet er et band som
har passert sin «Best før»-dato.
Det mer festorienterte innslaget på Folken var i
år franske Watcha Clan, en afro-arabisk pastisj
av trance, drum‘n bass m.m. For denne tilhører
var det drepende kjedelig. Dagen etter var Afro
Celt Sound System satt opp samme sted, tolv
år etter at de var der sist. Irsk sekkepipe med
afrikansk doussn’gouni! Dette var bedre,
humor, drivende rytmer, flørting med damene i
salen og intense «battles».
Men som så mange ganger før var det først og
fremst de norske bandene vi måtte stole på.
Etter Peyroux løp vi over til Sting og fikk med
oss Motif, som (nok en gang) virkelig leverte
valuta for pengene. Et av Europas ledende
post-bop band i dag. Team Hegdal ditto.
Under tematittelen «Blå Trå» fikk unge musikere mulighet til å prøve ut sine musikalske
ideer mot erfarne medmusikanter, mentorer og
veiledere etter eget valg, som Per Jørgensen,
islandske Hilmar Jensson og svenske Magnus
Broo. Dessuten prøvde flere av disse unge seg
på jammen som fulgte rett etter Blå Trå-konsertene. Jeg vil ikke nevne navn her, men det
var noen usedvanlige lovende talenter som fikk
vist seg fram. Det gror virkelig godt i Stavanger
for tiden.
En enslig jazzjournalists frustrasjon er selvfølgelig at man ikke kan få med seg alt. Manu
Katchés konsert hørte jeg omtalt i meget positive vendinger. Ketil Bjørnstads Remembrancetrio med Tore Brunborg og Jon Christensen
fikk jeg bare de siste tonene av, men det fikk
meg til å angre at jeg ikke hadde prioritert annerledes. Zu gikk jeg glipp av da konserten ble
sterkt forsinket, grunnet deres sene ankomst til
byen.
Nå ser vi fram til en velkomponert 25. festival i
2013, etter oppvarmingen i 2012.
Tekst og foto: Johan Hauknes
MONTREAL JAZZ FESTIVAL
[25.06 – 04.07]
Jazzfestivalen i Montreal, Canada er verdas
største. Eit budsjett større enn minst 50 norske
kommunebudsjett, vel eitt tusen ulike konserJohn Pål Inderberg tar , 3000 musikarar og eit samla publikumsbepå plass på Maijazz søk på nærare 2 millionar (du les ikkje feil!). Å
lage ein fullstendig festivalrapport frå Montreal, er ikkje mogeleg for ein person. Eg var på
27 konsertar innandørs og tallause konsertar
utandørs. På denne måten fekk eg med meg
knapt 5% av festivalen…. . Her er nokre smakebitar:
Return to Forever IV. Dette ikoniske jazzrockprosjektet til Chick Corea frå 70-talet,
hadde i tillegg til dei opphavlege musikarane
Chick Corea (keys), Stanley Clarke (b) og
Lenny White (dr), med seg den australske gitaristen Frank Gambale og franske Jean-Luc
Ponty på elektrisk fele. Det vart ein blanda
konsert. Ein både håpar og forventar at eit slikt
stjernelag skal gjere noko nytt og originalt ut av
musikk som vart laga på 70-talet. Dette skjedde
berre delvis. På det beste var det glitrande og
spanande, spesielt gjennom prestasjonane til
Chick Corea og Jean Luc Ponty. På det verste
var det, ja, litt kjedeleg replicafusion frå 70talet…..
Seinare på kvelden var det duokonsert med
Joshua Redman (ts/as/ss) og Brad Mehldau
(p). Denne konserten vart eit av dei store høgdepunkta under festivalen. To fantasiske musikarar som fyller ut kvarande på fullkoment vis
og skapar magiske stunder. Det er det stillferdig og lyrisk, og det er det vanvittig virtuost og
frekt. Dette er musikarar som krev stor plass,
men ikkje eit sekund var det konkurranse på
scena, berre lekkert samspel.
K.D. Lang er ein artist alle bør høyre før ein
døyr. Saman med bandet sitt, The Siss Boom
Bang, operer ho i eit pop/country landskap ispeidd ein liten dash jazz innimellom. Med ei
makelaus stemme forførte ho publikum med si
androgyne framtoning og eineståande publikumskontakt. Stort sett høyrde vi låtar frå hennar siste album «Sing It Loud» men også
suksessar frå tidlegare album. Plutseleg drog
bandet i gang introen til Leonard Cohen sin
«Halleluja», da tenkte eg at no vert det pinleg… Men nei da, K.D. Lang klarte å tolke ein
av verdas mest ihelspelte poplåtar på ein slik
måte at ho fekk eit minutt ståande applaus.
Ein av jazzhistoria sine aller største namn, 90 år
gamle pianist og komponist Dave Brubeck.
jazznytt [49]
LEVENDE LYD
Saman med sine medmusikantar Bobby Militello (as), Michael Moore (b), Randy Jones (dr)
og gjesteartist, sonen Mattew Brubeck på cello,
tenkte eg at no skulle jazzlegenda gje oss ein
gjennomgang av ein av jazzhistoria sine viktigaste kapittel. Det vart berre trist. Brubeck var
ein svært gammal og svært trøytt mann som
fleire gonger mista både time og beat, og han
var ikkje i stand til å spele soloar unnateke på
balladar som gjekk svært sakte. Publikum derimot, syntes dette var heilt topp. Å vere i same
konsertlokale som ei legende er openbart nok
til å utløyse dei aller største ovasjonar. Dave
Brubeck har for alltid skrive namnet sitt inn i
jazzhistoria som ein av dei aller største. La det
få vere slik. At han framleis er i live i sitt 91. år,
er ikkje nokon god grunn til å sette han på ei
scene.
Så var det tid for altsaksofonistane Rudresh
Mahanthappa & Bunky Green. Dette er eigentleg Mahanthappa sitt prosjekt forsterka
med Green for dette høvet. Med eit energisk og
hardtsvingande komp, Matt Mitchell (p), Carlos de Rosa (b) og Damion Reid (dr) vart det
ein svært spanande og hyggeleg kveld der musikken hadde klare referansar til Coltrane,
mykje fridom, og ispeidd Mahanthappas indiskprega tonelandskap.
Terez Montcalm på Club Soda, ein annan av
Montreal sine svært intime og gode spelestader.
Dave Brubeck,
bare trist!
[50] jazznytt
Jaga Jazzist sendte
publikum i Montreal til
himmels! Foto: FIJM
Med si hese og uttrykksfulle stemme og sitt minimalistiske gitarspel, har denne dama frå Montreal lenge hatt eit namn i den fransktalande
delen av verda. Med sitt kritikarroste tributeprosjekt til Shirley Horn gjorde denne kvinnelege jazzutgåva av Tom Waits ein svært
overbevisande konsert godt plassert i mainstream jazz. I november spelar ho for første
gong i Oslo, gled dykk!
Amerikanske Jacob Fred Jazz Oddessey
hadde ein strålande konsert seinare på kvelden
på festivalens kanskje mest intime scene, Astral
som ligg i festivalens eige hus. Brian Haas
(p/keys), Josh Raymer (dr), Chris Combs (lap
steel!) og Jeff Harshbarger (b) hadde musikalsk
leikestove på høgt nivå. På postmodernistisk vis
hoppa dei freidig innom det meste som finst
innan stilartar i jazzen, pluss litt funk og psykedelisk rock og slikt, heile tida basert på improvisasjonar på svært høgt nivå. Moro!
Fredag 1. juli er Canadas nasjonaldag. Då erobra Jaga Jazzist jazzfestivalen i Montreal. På
eit stappfullt Club Soda blåste dei eit tusentals
publikummarar rett til himmels. Frå dei starta
med «Toccata» frå albumet «One-armed Bandit» til siste ekstralåt, laga dei ei stemning som
berre er dei mest heftige rockekonsertar forunt.
Det var høgt, rått, tøft og meir rocka enn
denne skrivaren nokon gong har høyrt av Jaga
før - og makelaust godt gjennomført. Underteikna møtte tilhøyrarar som hadde kjørt
mange hundre kilometer for berre denne konserten, og slikt hadde det vore på heile turneen
deira i Nord-Amerika, fortel trommeslagar
Martin Horntveth i Jaga til Jazznytt. Få om
nokon band i jazzverda evner som Jaga Jazzist å
nå utover det tradisjonelle jazzpublikumet. I
Montreal kunne bandet ha fylt lokalar mange
gonger større enn Club Soda.
Laurdag 2. juli var nok ein norsk suksessdag på
festivalen. Det var dobbelkonsert på spelestaden Gesú, kjellaren i ei gammal kyrkje, med
Eivind Aarset Sonic Codex og in the country. Saman med Audun Erlien (b), Wetle Holte
og Erland Dahlen (dr/perc), laga Eivind Aarset
ein minneverdig konsert for eit entusiastisk publikum. Aarset sin effektbaserte og modernistiske gitarlyd vert effektivt kontrastert av
Holte og Dalen sine unisone trommegroover
og analoge perkusjonstonar frå steel drum,
klokkespel og woodblocks. I botn ligg Adun
Erliens drivande basspel. Aarset sine låtar er
både dvelande og energisk, frå vakre harmoniar
til dundrande rocka musikk med referansar til
dei store progrockbanda frå 70-talet. Eivind
Kanadiske Teréz Montcalm spelar
for første gong i Oslo i november
Foto: Ida Ringheim Sandnes
Aarset har skapt seg eit univers han nesten er
åleine om.
Då in the country entra scena på Gesú litt
over midnatt for å gjere sin siste konsert på sin
tre veker lange turné i Nord-Amerika, hadde
nokre av publikum gått heim. Det kunne dei
angre på. Morten Quenild (p/keyb), Roger
Arntzen (b) og Pål Hausken (dr/perc) spelte ein
overbevisande konsert. Bandet gjer nye ting i
eit tradisjonelt format. Melodiøst og vakkert,
lyrisk og lågmælt, men samtidig uhyre dynamisk. Dei syng trestemt nokre gonger for å
understreke klangfargane i låtane dei speler. Eg
veit ikkje om mange andre som gjer det på den
måten. Då dei avslutta konserten med ei vakker
tolking av Mark Knopler si låt «Brother in
Arms», kunne eg og resten av publikum gå
heim med fred i sinnet.
Til slutt vil eg skrive om konserten til Bela
Fleck and the Flecktones. Bela Fleck spelar
jazz på banjo. Det vil seie at han blandar jazz
med bluegrass, country og klassisk musikk, og
kallar dette for bluebop. Saman med musikarane Howard Levy (p/munnspel), Victor Wooten (b) og Futureman (dr/perc) laga Bela Fleck
ein konsert som denne skrivaren seint vil
gløyme. At Fleck er grensesprengjande i sin
musikk, understrekast av at han er nominert til
Grammyprisar i åtte ulike kategoriar, inklusive
jazz! Fleck er ein nyskapande virtuos samtidig
som han aldri gløymer at det er musikk det
handlar om. Og han slepp musikarane sine
lause. Levy redefinerar bruken av bluesmunnspel. Han har utvikla ein 12-tone teknikk på eit
diatonisk C-munnspel og laga fantastiske bopsoloar på dette instrumentet i kva toneart som
helst. Victor Wooten nyttar ein blanding av
tapping, slapping og tradisjonell teknikk på sin
el-bass på eit nivå som eg aldri har høyrt før.
Futureman, med sin eigenkonstruerte «drumitar» (eit gitarliknande digitalt trommesett),
trollbandt publikum med sitt groovy og funky
spel. Når ein legg til at dette vart spelt med
både humor og humør, så finst det ikkje betre
oppskrift på ein stor konsert. Heldig er vi som
fekk oppleve dette.
Tekst: Bjørn Sandnes
KONGSBERG JAZZFESTIVAL
[06.07 – 09.07]
Nok en gang har vi passert sommersolverv og
er på god vei mot mørkere tider. Hvert år innledes denne depressive prosessen mot mørketid
med et stemningsløft uten like, jazzfestivalen på
Kongsberg. Gjennom de forgangne vel 45 år er
vi blitt vant til et Kongsberg med 30+ grader fra
en strålende blå himmel, en høytidsstemt høysommer med et tverrsnitt av den internasjonale
moderne jazzen.
Men de siste årene har vi sett noe vi frykter er
langsiktige virkninger av de pågående endringene i verdens klimatilstand. Etter at flommen i
Lågen for ett par år siden, har vi ikke opplevd
den kilende følelsen når asfalten i skjøtene på
Nybrua, soloppvarmet, er nesten like flytende
som de asfaltsjøene som enkelte mastodonter
druknet i, på det nordlige amerikanske kontinentet for noen tusener år siden.
I år gjorde værgudene iherdige forsøk på å forsterke denne tyngende vissheten om den kommende høsten, om den regionale nedkjølingen
som vil skje på våre breddegrader i følge flere
av dagens sofistikerte klimamodeller. Selv om
Golf-strømmen skulle opprettholde sitt nåværende hovedløp.
Så om klimaet ikke bidrar, så er det godt at musikken fortsatt gjør sitt beste for å varme opp
den forfrosne sjelen til en gammel festivaljournalist som enkelte ganger savner de dagene da
han kunne oppleve en festival ene og alene
gjennom entusiastiske og engasjerte øyne og
ører. Å gjenoppleve den første gangens overveldende glede og fascinasjon for en musikkform
og en musikalsk nyskaping som gir mening og
overskudd til det vi kaller livet.
Men selv om vi gjennom vårt valg om å «go
professional» måtte gi slipp på dette, var det
nok som skjedde på Kongsberg i år til å gi selv
et bortskjemt sinn tro på framtida. Onsdagen
startet med en nyvinning fra festivalens side,
med åpningen av den såkalte «Lysthusscenen».
På østsiden av Kirketorget søkte man å skape et
miljø rundt kirken utover konsertene på scenen
i Tubaloonen. En «festival i festivalen» som det
ble omtalt. Så vidt vi kunne se, fungerte det utmerket, gjennom å gjøre Kirketorget til et sted
å være for et publikum som ikke nødvendigvis
var der for jazzens skyld.
Samtidig synes den nye organiseringen av Kirketorget gjennom dette å ha gitt en skjerm mot
den tidligere til tider svært forstyrrende bakgrunnssummingen rundt salget av diverse miljøgenerende væsker. Men nå var ikke den
oppsatte åpningskonserten i år, Terje Rypdals
Skywards med Bergen Big Band og «special
guest» Palle Mikkelborg, akkurat en form for
musikk som ville plages utilbørlig av dette.
Etter en noe forsinket oppstart, herunder ilagt
noen mindre koplingsfeil, leverte Terje, Palle,
Ståle Storløkken, med Paolo Vinacchia & Co et
upåklagelig sett. Kvelden ble avsluttet med hillbilly tilrettelagt av Stian Carstensen, Ola
Kvernberg og Ole Morten Vågan. Humørfylt, men ikke akkurat banebrytende.
Andre dagen viste seg i begynnelsen værmessig
noe mer lovende, før det braket løs utover
dagen. Første punkt var en intimkonsert på
Galleri Åkern, navngitt etter apotekerne i
Kongsberg sin urtehage i området rundt Hyttegata. Trombonist Radu Malfatti og Klaus
Filip på laptop representerer en form for ekstrem minimalisme som er et passende motstykke til maksimalismen i Ekstremsportveko på
jazznytt [51]
Kongen av Kongsberg:
Arild Andersen med Marcin Wasilewski (p), Tommy Smith (s, fl),
Markus Stockhausen (tp) og
Patrice Heral (dr)
Voss. Dette er musikk som definitivt ikke gir
noe adrenalinkick. En langsom meditativ drone
med et lydvolum langt under de fleste av det
tilstedeværende publikums høregrense, et sugende, toneløst shhhhh gjennom trombonens
resonansrom, avsluttet med et knips på trombonens sjallstykke. Jeg er sikker på at John Cage
ville applaudert.
PELbO har fått enorm oppmerksomhet, ikke
minst fra et yngre publikum, etter sin første
selvtitulerte plate med drivende blandingsmusikk i grensesnittet mellom jazz og pop. På
Kongsberg stilte de med i stor grad nytt materiale, materiale som de akkurat hadde spilt inn
for deres andre plate som etter planen skal utgis
i oktober. Ine Hoem har en særegen stemme
og fortellerstil som til tider gir undertegnede
assosiasjoner til vokalfenomenet Julie Driscoll,
senere Tippett, i hennes tid med Brian Auger
rundt 1968-70. Kristoffer Lo er den eneste jeg
vet som kan behandle en tuba som det reneste
rockeinstrument. Det virker ikke som tubaen
hans veier ett eneste gram over en kilo. At de i
tillegg stråler på scenen av spilleglede og
humør gjør at en time med PELbO føles alt for
kort.
Undertegnede med følge av Jazznytts ruvende
redaktør hadde notert seg at Jazznytts egen
Svein Magne Furu skulle spille i hagen på det
Lille Extra med Andrea Rydin Berges kvintett. Et ungt lovende lag, som måtte kjempe i
mot et noe tyngende gråvær. En uvant, men
svært virkningsfull sammensetning, med vokal,
ispedd autoharpe (!), bass og tre saksofoner
traktert av Harald Lassen og Kim-Erik Pedersen i tillegg til unge Furu. Det definitive
Ungt og originalt:
Andrea Rydin Berge
[52] jazznytt
høydepunktet var de tette vestkystinspirerte
saksofonarrangementene.
De store navnene på torsdagens program var
duokonserten med Joshua Redman og Brad
Mehldau i Kongsberg kirke. Det ble dessverre
en blandet opplevelse. I slike «all star»sammenhenger er ofte problemet at medspillerne ikke gir hverandre tilstrekkelig motstand
og skrubb til å bearbeide. Det var åpenbart også
her. En relativt kjedelig musikalsk eksegese i et
velkjent tonalt landskap fra de begge to, ble i
tillegg skjemmet av en slik kammermusikalsk
sammensetning ikke egner seg i dette store og
høyloftede kirkerommet. Mehldaus piano lød
grøtete når den direkte lyden blandet seg med
den sterkt tidsforsinkede refleksen fra alterveggen og taket.
Stor var forventningen til Maria Kannegaards
prisvinner-konsert. Den nyskrevne musikken,
til tekster av Siri Gjære, ble framført av Marias
trio, med Ole Morten Vågan (b)og Thomas
Strønen (dr), i tillegg til Siri Gjære på vokal og
Ola Kvernberg på fiolin. Og kvintetten leverte. Vi regner som en selvfølge at dette blir
skivemateriale i nær framtid. Fra dette stormet
vi gjennom Kongsberg gater for å nå slutten av
Barry Guys konsert med sin kone, barokkfiolinisten Maya Homburger. Barokkantastisk!
Her løper det i et tett samspill og uten de store
faktene mellom komponert og improvisert,
mellom tonalt og ikke-tonalt, fra tradisjonelle
til ekstenderte teknikker.
Natten denne torsdagen ble avsluttet med Håvard Stubøs kvartett forsterket med Jonas
Kullhammar. Håvard Stubø har etter hvert utviklet seg til å bli en moden og selvstendig jazzgitarist og låtskriver. Kvartetten, med Torbjørn
Zetterberg på bass, Håkon Mjåset Johansen
på trommer og ikke minst Knut Riisnæs på
saksofon, framstår i dag som noe av det beste vi
har i norsk jazz. Halvannen time i himmelen,
hvor Riisnæs viste til fulle hvilket fenomen han
er. En framføring fra hans side som kommer
opp mot hans fantastiske konserter med Arild
Andersens kvartett på midten av 1970-tallet.
Fredagen ble for vår del innledet med et sjeldent duomøte. Med utgangspunkt i markeringen av Peter Brötzmanns 70-årsdag, hadde
festivalen gitt oss presangen med en gigantisk
duo-konsert mellom Brötzmann og Evan Parker. Julenissen og keiseren. Snakk om presang.
Det var et samspill og en interaksjon av to giganter innenfor moderne improvisert musikk vi
vil minnes i lang tid framover.
Motsatsen kom i kirken umiddelbart etterpå.
Det kjentes nesten som en kardinal synd å gå
Julenissen og keiseren:
Evan Parker og Peter
Brötzmann
LEVENDE LYD
MOLDEJAZZ
[18.07 – 23.07]
rett fra Brötzmann og Parker til Charles Lloyd
og hans kvartett. Men etter den fantastiske
ECM-plata «Mirrors», hvor han til fulle viser
sin styrke som spirituelt orientert saksofonist
med en rytmeseksjon som er noe av det aller
beste av amerikansk tapning i dag, kunne vi
ikke gå forbi dette. Og det ble en vidunderlig
meditativ opplevelse, fylt av spilleglede, meditativ dybde og jublende hylling av livets vidunder
som varte i nesten to timer. Og ikke minst,
denne musikken falt godt inn i det barokke kirkerommet i Kongsberg.
For vår del avsluttet vi kvelden med neste
Brötzmann-markering; møtet mellom den veletablerte trioen med Peter Brötzmann, Paul
Lytton (dr) og Barry Guy og den for meg
ukjente spanske pianisten Agusti Fernandez.
Fenomen:
Knut Riisnæs
Der hvor vi har hørt amerikanske Marilyn Crispell med trioen, var strukturen nå en annen.
Spennende møte med en konstellasjon vi håper
å høre mer fra.
Ved siden av at Kongsberg-prisen for 2011, på
tide vil noen si, tilfalt Arve Henriksen, var lørdagens høydepunkt Arild Andersens kvintett
med Patrice Heral (dr), Markus Stockhausen
(tp), Tommy Smith (s, fl), og ikke minst Marcin Wasilewski (p) som steppet inn på kort varsel. Her fikk vi en ny og annerledes framføring
av en rekke kjente av Arilds komposisjoner,
«Hyperborean», «Sagn», mm. i tillegg til
Wayne Shorters «Masqualero». Vi har tidligere
utrop Arild til kongen av Kongsberg, fordi han
så til de grader leverer sakene hver gang han
kommer til byen. Så også i år.
Igjen måtte vi ut og løpe. For å nå siste del av
konserten med Barry Guys New Orchestra,
også kjent kort og godt som BGNO. Noe helt
særmerket på den moderne improviserte scenen. Noe vidunderlig godt på scenen. Men
dette er ikke musikk som kun kan høres. En vesentlig del er å oppleve Barry Guys forming og
skulpturering av musikken mens den utfoldes.
Vi valgte å avslutte festivalen med trioen Peter
Brötzmann, Paal Nilssen-Love (dr) med bassisten Massimo Pupillo. For et fyrverkeri av en
avslutning det ble! En drivende studie i mikrostrukturer som vokser og avtar, akkurat som det
strie elvevannet i Lågen under Nybrua.
Vi avslutter med å gratulere organisasjonen
med en vellykket 47. festival. Og ikke minst for
det gledelige at den årelange insisteringen på
total-improvisert musikk på tross av den til
tider marginale interessen endelig ser ut til å gi
resultater. Aldri har vi sett et så stort, engasjert
publikum på konserter med Brötzmann, Mats
Gustafsson, Barry Guy og andre. Det lover
godt for framtida, for Kongsberg-festivalen og
for oss som publikum.
Tekst: Johan Hauknes Foto: Jan Granlie
Årets Moldejazz startet som den skulle, men ble
avsluttet i en trist, men verdig atmosfære. Det
som rammet landet fredag den 22. juli, vil for
all tid sette et mørkt stempel på alle i Norge.
Og i Molde var det en merkelig, trist og sørgelig stemning de siste 24 timene av festivalen.
Det som skulle være en fantastisk feiring av
livet og musikken, ble istedet en utrolig trist og
lei avslutning på ei fin Moldeuke.
Festivalens største diskusjonstema (resten av
uka) var været. Før festivalen lå de mørkeste
skyene far og sønn Gislefoss var i stand til å
fremskaffe tett over nordvestlandet. Men fra
vårt utsiktspunkt på rom 612 på Thon hotell
Moldefjord hadde vi full kontroll på været utover i fjorden hver morgen, og kunne fra dag til
dag melde om at det ikke ville bli noe regn i dag
heller. Vi trapp omtrente like ofte som folket på
Meterologiske, men vi gikk nærmest tørrskodd
gjennom byen nesten hele uka.
Men hva så med musikken? Etter å ha overvært
en rekke strålende konserter på Kongsberg
Jazzfestival uka før, var det med en viss skepsis
vi heiv oss inn i diskusjonene om programmet –
og analysene etterpå. Og i dag, dagen etter at
festivalen er blåst av, er vi veldig i villrede om
hvilke av de to festivalene som i år vant «bookingkrigen» (Ikke lag noen stor diskusjon om
dette, kollega Rønsen!).
Det hele startet med årets Artist in Residence,
bassisten Dave Holland, i selskap med et
spansk lag av flamencomusikanter ledet av gitaristen Pepe Habichuela. Flinke musikere, men
etter en stund fikk jeg nesten følelsen av å være
«på syden». Hadde man kostet på seg et par, tre
dansere, og kanskje en vokalist, så kunne dette
blitt stas. I stedet gikk vi ut med en litt ullen følelse.
Deretter bar det opp i Kulturhuset for å overvære «takk for prisen»-konserten til Stian
Westerhus og Trondheim Jazzorkester. En
versjon av jazzorkesteret med musikere helt i
front når det gjelder fri improvisasjon og kraftfulle improvisasjoner. Kapellmester Westerhus
med ryggen til publikum i en slags dirigentrolle
som han mestret storveis. Av enkeltmusikere i
dette lydinfernoet som vi merket oss spesielt var
vokalisten Maja Ratkje med noen herlige innspill, saksofonistene Kjetil Møster og Mats
Gustafsson, og de to strykerne Ola Kvernberg og Bermund Waal Skaslien.
Etter en sånn opplevelse med blodet nesten
rennende ut av ørene, var det som honning å
jazznytt [53]
Årets residerende
moldenser,
Dave Holland
LEVENDE LYD
sette seg rolig ned i det flotte konsertrlokalet
Forum, for å høre den svenske pianisten Bobo
Stenson og medmusikantene Anders Jormin
(bass) og Jon Fält (trommer). Både Stenson og
Jormin skriver fine låter (Jormins «M» står som
et høydepunkt), samtidig som de er noen racere
i å tolke bl.a. en del latin-amerikanske låtskrivere. Eneste negative og si er at det fra tid til
annen ble litt for mye tromme-show fra unge
Fält, noe som kan skyldes vår plassering i litt
for stor nærhet til «kjøkkenavdelingen». Av og
til savnet jeg faktisk å høre Stenson og Jormin
på duo uten trommer, noe som ville gjort denne
avslutningen på kvelden strålende.
Tirsdag opprant med klarvær ute i fjorden. Her
måtte vi prioritere konsertene kraftig, siden det
var alt fra Ytre Suløen og Magnolia Jazzband
med Lillian Boutté via Kjetil Møster og Michael Duch solo og «Sing the Truth» til Supersilent med den gamle Led Zeppelineren John
Paul Jones og Dave Holland Overtone Quartet.
Vi valgte å starte pent med vokalistene Dianne
Reves, Angelique Kidjo og Lizz Wright i
«Sing the Truth» sammen med pianisten Geri
Allen, trommeslageren Terry Lynn Carrington,
og de to «herrene i hagen» bassisten James
Genus, gitaristen Romero Labambo og perkusjonisten Munyungo Jackson. Dette laget avsluttet en lang Ewropa-turné i Molde, og jeg
vet ikke om det gleden over at det var siste jobben eller om det var samarbeidet som gjorde de
tre sangerinnene såpass glade og fornøyde på
scenen. For dette var en happening i beste amerikanske stil, med alle ingrediensene et slikt
show skal inneholde. Dianne Reeves er «divaen» i trioen. Hennes malmfulle røst passe
perfekt til en del av de låtene de fremførte. Angelique Kidjo kjørte på slik vi kjenner henne
med utstrakt publikumsfriere, mens Lizz
Wright var den litt beskjedne ungdommen
blant dem – med verdens vakreste sangstemme
(og smil), men med i overkant mye religiøs formidlertrang. Det startet med Joni Mitchells
vakre «Both Sides Now» med alle tre som bidragsytere. Etterpå var de både langt inne i
Aretha Franklin-land og andre soulstorheter,
før Tracy Chapmans «Talkin’ Bout a Revolution» toppet det hele og hele Bjørnsonhuset var
oppe og danset i Miriam Makebas «Pata, Pata».
En strålende forestilling, hvor Lizz Wright
stakk av med gullmedaljen.
Senere vandret vi igjen tilbake til Forum, for å
høre den franske barytonsaksofonisten Céline
Bonacina Trio. En liten, vever fransk dame
med et trøkk som holder herfra og gjennom
hele «Tour de France» og med en trommeslager og el.bassist som kunne gått rett inn i vårt
gamle favorittband fra sent 70-tall, britiske
Backdoor. En herlig forestilling som både overrasket den fulltallige salen og oss, selv om vi har
hørt den unge damen før.
Onsdagen under Moldejazz er dagen hvor man
av kroppslige grunner trenger et hvileskjær.
Men ikke så i år. Vi startet med noen minutters
gledesutbrudd med det relativt nye, norske
andet Cortex. Tomas Johansson (tp), Kristoffer Alberts (ts), Ola Høyer (b) og Gard Nilsen (dr), er et slags oppdatert The Core. Fine
komposisjoner og et kraftfullt uttrykk i stå-paklassen. En strålende start på dagen. Deretter
En snodig dadaist, bar det inn i dadaistenes rike og konsert med
Misha Mengelberg den nederlandske pianstfenomenet Misha
[54] jazznytt
Mengelberg og det nye, amerikanske trommefunnet Tyshawn Sorey. Dette ble festivalens fineste, mest originale og merkelige opplevelse.
Mengelbergs ytterst sparsomme Thelonious
Monk-måte å spille på og en trommeslager som
gjorde alt med trommene uten å spille «firefire». Mot slutten gikk det nesten mer over i teater enn musikk, da Sorey nærmest la seg til å
sove på gulvet, før han begynte å skrape med
neglene på gulvet (noe Knut Borge senere karakteriserte som en vanlig tepperens), før han
avsluttet konserten med å demontere trommesettet som en del av musikken.
Som avslutning på onsdagen satte vi av noen
timer til verdens mest kreative jazzband pr i
dag, bandet med det forunderlige navnet
Mostly Other People Do The Killing. Dette
bandet spilte på Oslo jazzfestival i fjor, og jeg
kan erindre at jeg syntes den konserten var litt
kjedelig. Men i kjelleren på Quality Hotel Alexandra rettet de opp inntrykket solid. Jazznyttkollega Johan Hauknes var raskt ute med
kommentaren; ADHD er kun en diagnose!, noe
som passet perfekt for denne forestillingen. Her
ble hele den nyere jazzhistorien samlet i et
band. Alle låttitlene hadde navn fra byer og steder i Pennsylvania, men vi kunne høre en rekke
velkejente bebop-fraser gjennom hele konserten, godt forkledd inne i de merkelige titlene.
Trompeteren Peter Evans er det nye stjerneskuddet blant trompetere «over there», saksofonisten John Irabagon har hele jazzhistorien
inne – fra Charlie Parker til Ornette Coleman
og John Coltrane. Trommemaskinen Kevin
Shea racer avgårde med en rekke originale vrier
på spillet, mens bassisten Moppa Elliot spiller
stødig og sikkert som Charles Mingus. Man kan
si at denne kvartetten er et lag hvor Charlie
Parker møter John Coltrane møter Ornette
Coleman møter Freddie Hubbard møter Char-
En strålende Lizz Wright
i «Sing the Truth»
les Mingus møter Art Ensemble of Chicago i et
slags Air (Henry Threadgill, Fred Hopkins og
Steve McCall) fra 70-tallsplaten «Air Lore».
Strålende!
Dagen etter fikk undertegnede et og annet problem med å få med seg så mange konserter han
ville. Byens tursitsjef i samråd med festivalen
hadde nemlig funnet Jazznyttredaktøren verdig
til å motta «Molderosen», en utmerkelse som
gis til mennesker som har vært med på å reklamere for byen gjennom sitt arbeid på festivalen.
Undertegnede tok i mot prisen og ble mer eller
mindre geleidet rundt på helt andre arenaer
enn der det ble presentert god jazzmusikk noen
timer. Men vi fikk lurt oss unna for å høre en av
årets «reservekonserter». Opprinnelig skulle
trommeslageren Tyshawn Sorey spille trio
med den eminente pianisten Kris Davis og den
tyske (nå New York-bosatte) saksofonisten Ingrid Laubrock. Men pga. dyre flybilletter måtte
man dessverre kansellere denne fantastisk fine
trioen. I stedet hadde man satt sammen et nytt
trekløver. Sorey hadde fått salskap av vår egen
Paal Nilssen-Love og den svenske krafttrompeteren Magnus Broo. En «kamp» som vi i utgangspunktet trodde Broo ville tape på «knock
out». Men den gang ei. De to trommeslagerne
innrettet seg etter Broos utspill, som er energiske og drivende, og den totalt improviserte
seansen vil gå inn i historien som en avc festivalhøydepunktene de senere årene.
Så bar det ned i Alexandrakjelleren for å høre
bassisten Arild Andersen Trio pluss den danske pianisten Carsten Dahl. Saksofonisten
Tommy Smith har vi tidligere stort sett hørt
på plate, og på de innspillingene jeg har hørt fra
selskapet ECM, synes jeg han har hatt en flat
saksofontone som ikke har vært veldig interessant å følge. Men live er det noe helt annet.
Kraftig og flott. Andersen og trommeslageren
Paolo Vinaccia vet vi jo godt hvor eminete er,
og når man på toppen legger den sobre utgaven
av Carsten Dahls pianospill, så kan det nesten
ikke bli annet enn en hyggestund. Tett og fint
og utrolig vakkert!
Så opprant fredag 22. juli 2011 – en dag som
skulle føye seg inn i en fin og hyggelig fredagskveld med utekonsert på Romsdalsmuseet og
fine konserter nede i byen. Men, som nevnt så
ble ikke fredagen helt som man hadde trodd.
Men et par konserter fikk vi med oss. Trondheim Jazzorkester (i en helt annen utgave enn
tidligere i uka), satte skapet solid på plass i
Bjørnsonhuset denne ettermiddagen. Eirik
Hegdal og Dave Hollands arrangementer av, i
hovedsak, et knippe av Dave Hollands komposisjoner, løst på en usedvanlig god måte av det
vanvittig gode orkesteret. Spesielt merket vi oss
Magnus Broos heftige og intense trompetspill,
som selve rosinen i pølsa, mens det som kanskje
var mest interessant var at Eirik Hegdals arran-
gementer faktisk var mer virile og spennende
enn Dave Hollands egne, som han har skrevet
til i sitt eget storband.
Deretter kom grusomhetene fra Oslo sentrum
og Utøya og tok all plass i hode og sjel til de
mange publikummerne i Molde. Det var krisemøte i festivalledelsen. Skulle man avlyse eller
fortsette?
Vi hadde benket oss i kjelleren på Alexandra for
å høre det danske bandet Carsten Dahl Experience. Konserten ble en slags tidlig minnekonsert over de drepte, både i Oslo og på Utøya.
De fire musikerne, Carsten Dahl (p), Jesper
Zeuthen (as), Nils Davidsen (b) og Stefan
Pasborg (dr), tok oss med på en lyrisk og nydelig konsert som satte det hele (og det vi visste
på det tidspunktet) i perspektiv. Zeuthen med
verdens «styggeste» tone i altsaksofonen, Dahls
utrolige behandling av flygelet, Davidsens stødige bass og, ikke minst, Stefan Pasborgs utrolige trommespill. Alle musikerne var sterkt
preget av hendelsene, og viste på en strålende måte sin respekt for det som hadde
skjedd. En helt perfekt avslutning på kvelden,
som gikk over til vennskaplig prat rundt om på
hotellrommene, med noen enkle glass og prat
med gode venner mens man hørte på nyhets-
sendingene. SMSmeldingene fra bekymrede
venner i utlandet strømmet inn. Sjokktallene på
omkomne fra Utøya kom gjennom tv-en, og vi
forsto rett og slett ikke hva vi var med på.
Lørdagen hadde vi bestemt oss for å reise hjem,
men valgte å få med oss gateparaden før vi forlot en sørgende by. Og for en gateparade det
ble! I stedet for det vanlige, glade opptoget,
valgte Jazzlogen i samråd med festivalledelsen å
paradere fra hotell Alexandra til byens domkirke i en prosesjon fulgt av New Orleans-hymnen «West Lawe Dirge», med biskop og prest i
spissen sammen med festivalledelsen og parademester Lionel Batiste. Storgata var full av folk
som i stille ærbødighet fulgte paraden opp i
domkirka.
For oss var Moldejazz 2011 over med dette. Og
selv om det var en sterk avslutning som vi aldri
kommer til å glemme, var det godt å sette seg
på flyet tilbake til Oslo denne lørdagen.
Neste år håper vi festivalen kan gjennomføres
med musikken høyt hevet over galskapen som
råder andre steder, og at festivalavisa Fire Flate
igjen er tilbake på kafébordene rundt om i
byen.
Tekst og foto: Jan Granlie
Trondheim Jazzorkester
og Dave Holland i et
spennende møte
jazznytt [55]
ANMELDELSER
AIR
«Air»
ILR Recordings TSJE 1012
Dette bandet skal ikke forveksles
med avant-garde-trioen til Henry
Threadgill, Fred Hopkins og Steve
McCall. De opererte under samme
navn hovedsakelig på 70-tallet, men
opphørte å eksistere i 1987. Tankene bør heller ikke gå til den fantastiske, franske elektronika-duoen
Air – da befinner du deg plutselig
fullstendig på viddene.
Denne italienske utgaven (Francesco Lo Cascio - vibrafon, perc,
Alipio C Neto - ss, ts, Federico
Ughi - dr) spiller frijazz, og de gjør
det interessant for lytteren. Men …
to perkusjonister og en saksofonist
…? Ja, for vibrafonen tilhører vitterlig slagverksfamilien – selv om
mange oppfatter instrumentet mer i
slekt med pianoet enn et trommesett.
Det italienske eksperimentet ender
opp i relativt stillegående frijazz.
Lett tilgjengelig, også på plate,
sjangeren tatt i betraktning.
Likevel har materialet, i mine ører,
begrensa interesse på hjemmestereoanlegget. Dette uttrykket krever kort og godt en annen atmosfære enn synet av interiør du
allerede for mange år siden har sett
alt for mange ganger.
Arild Rønsen
RALPH ALESSI
«Wiry Strong»
CLEAN FEED 220CD
CDen er innspilt tre måneder før
kvintetten besøkte Oslo Jazz Festival i 2008. Da opptrådte de med
Ravi Coltranes repertoar på Victoria, og med Ralph Alessis repertoar
på Herr Nilsen. Det er sistnevnte
materiale platen gjenspeiler. Alessi
kaller sin kvintett «This Against
That», hvilket evt. beskriver de to
hovedlinjer, som musikken synes å
følge. En stram post-bop modus
med tette figurlinjer i intervallspring
som fremhever harmonienes ytterområder overfor mer luftige, ostinatbaserte låter, som åpner for fri og
klangrik utfoldelse. Eller en slags intellektualisme kontra sensualisme. I
begge felt spilles med intelligent
omhu og perfekt instrumentell teknikk. Alessi fra tørr trompetklang og
kjølig tilbakeholdenhet – for eksempel i «Bizarro - …» til et fulltonet,
offensivt nærvær, som i den frie
duo-improvisasjon med bassist
Drew Gress i «A Dollar in Your
Shoe». Ravi Coltrane på tenorsaksofon spiller egalt og sensitivt fabulerende hele veien med utsøkt
tonedannelse og formspråk i slektskap med Wayne Shorter og Mark
Turner. Og pianist Andy Milne, bassistveteran Drew Gress samt trom-
[56] jazznytt
mespiller Mark Ferber er alle av
beste kaliber så vel i samspillet som i
solospillet. Et usedvanlig sterkt
komp, som da også har vært faste
medspillere til Alessi i en årrekke.
Bortsett fra fire kollektive lydskisser
er alle stykkene skrevet av Alessi, og
de står som karakterfulle temaer og
ofte med originalt preg. Foruten de
to nevnte eksempelvis også slowmarsjen «Medieval Genius», den
litt funky «Sock Puppeteer» og den
lyriske «Cobbs Hill».
I alt 72 minutters rikholdig og variert musikk i spennende utførelser,
og med så få sporadisk innlagte blåserdubleringer at det nesten ikke
burde irritere en garvet anmelder.
Bjarne Søltoft
AMC TRIO & ULF WAKENIUS
«Waiting for a Wolf»
HEVHETIA HV 0048-2-331
Svenskenes gitaress Ulf Wakenius er
en av verdens mest ettertrakta plekterførere. Det er bare å sjekke hjemmesida hans, så ser man raskt at
«killen» er fullbooka ut neste år.
Wakenius har hele kloden som virkefelt og han spiller både med egne
band, samtidig som han er en ofte
benytta solist i diverse konstellasjoner – blant annet i Slovakia.
AMC Trio har bestått siden begynnelsen av 90-tallet og består av pianisten Peter Adamkovi, bassisten
Martin Marincak og trommeslageren Stanislav Cvancinger. De tilhører kremen av Slovakias
jazzmusikanter og har etter knapt 20
år sammen et flott og homogent
bandsound. Låtene, som trioen står
sammen om, har også felles mål og
mening. Vi snakker om svært så melodisk og vakker jazzmusikk – nesten
et slags «Belonging»-light preg har
musikken over seg.
Wakenius har jobba sammen med
AMC Trio siden 2007 og dette er
den andre CDen de gir ut sammen.
Han har en tilpasningsevne, uten å
gi slipp på seg sjøl, som er unik – det
virker som om Ulf Wakenius med
sin unike teknikk og ditto musikalitet kan gjøre nesten hva som helst
med nesten hvem som helst.
Det hersker liten tvil om at de fire
trives meget godt sammen. Det er
fin musikk og flott spilt, likevel sitter jeg igjen med en følelse av at
dette er et uttrykk som har gått litt
ut på dato.
Tor Hammerø
ANTONSEN / HVALRYG / OLSTAD
«A Day at the Opera»
Ivar Antonsen (p), Stig Hvalryg
(b), Tom Olstad (dr)
PONCA JAZZ RECORDS PJRCD 120
Norske veteraner møtes i ny setting.
Det har det oppstått søt musikk av.
Pianisten Ivar Antonsen, bassisten
Stig Hvalryg og trommeslageren
Tom Olstad har i flere tiår vært en
del av norsktoppen når det gjelder
akustisk, melodisk jazz med røtter
fra bebop og utover. Etter over 20
år i USA, vendte Antonsen tilbake
til gamlelandet for noen år siden og
her har de tre funnet hverandre i et
tydelig ønske om å skape vakker,
melodisk og bortimot sangbar jazzmusikk.
Inspirert av det nye operabygget
leide de tre seg inn på et prøverom
der i 2009 og ideen om å gjøre ei
innspilling der blei raskt unnfanga.
To desemberdager i fjor møttes de
tre i det praktfulle nye bygget i Oslo
og «A Day at the Opera» er det vellykka resultatet.
Musikken de formidler har nok ganske så lite med opera å gjøre, men
begge deler er jo både melodisk og
«sangbart», så sånn sett kan man jo
si at forbindelseslinjene er der.
Om det er Antonsens fire originalkomposisjoner eller Kenny Wheelers «Kayak», Bill Evans’ «Very
Early», Steve Swallows «Falling
Grace» eller Miles Davis’ «Nardis»,
så vil trioen det samme med musikken: De ønsker og evner å skape
flotte og vakre rom med masse luft
der alle spiller like viktige roller,
som i en Bill Evans trio.
Skulle det finnes noe musikalsk ideal
her, så tror jeg ikke salige Bill Evans
er så langt unna. Her er det ingen
som føler noe behov for å tiltrekke
seg rampelyset på bekostning av de
andre – dette er en integrert trio
med stor respekt for hverandre – og
musikken.
«A Day at the Opera» er en innspilling med tidløs musikk gjort av herrer som har viet sitt musikalske liv
til akkurat denne musikken. Jeg tror
faktisk ikke de har hatt noe valg og
du verden så flott det er.
Tor Hammerø
LUCA AQUINO
«Chiaro»
TUK MUSIC 8034135080196
Den italienske trompetisten Luca
Aquino har de senere årene markert
seg som en av de mest framgangsrike, italienske jazzmusikere. I desember i fjor var han på et
førjulsbesøk i Oslo, for å gå i studio
med bassisten Audun Erlien og
trommeslageren Wetle Holte.
Det er tydelig at Aquino er betatt av
den «norske» jazzen slik den blir
gjort av for eksempel Nils Petter
Molvær. For det er mye på denne
plata som ligger tett opptil den musikken Molvær står som eksponent
for. Da har det også vært greit å ha
med seg de to ringrevene Erlien og
Holte på laget. Dette er jo musikere
som vet hva som skal gjøres for å få
til en lydmiks som kan tendere til
Molværs verden. Men Aquino er en
helt grei trompeter. Likevel når ikke
dette opp til knærne på det vi de
senere årene har fått servert på sølvfat fra Molvær og andre norske musikerne som befinner seg i det
landskapet. Erlien og Holte gjør
jobben sin slik de skal, men det er likevel noe som ikke stemmer. Kanskje er det låtmaterialet? De gjør
bl.a. den gamle slägeren «La Mer»
og Nino Rotas «La Strada», men allikevel er det noe som mangler. Hør
for eksempel på Aquinos egne «Melódia», som er en melodisk sak, som
rett og slett blir litt for corny, selv
om innpakningen er kompetent nok.
Norgesreklamen blir ivaretatt med
Allesandro Di Libertos «Oslo», som
er en av platas høydepunkter, med et
litt dystert og vintermørkt lydbilde,
og selv om «La Mer» er en kjent og
kjær låt, blir det rett og slett litt for
søtt etter denne anmelders smak.
Litt som Palle Mikkelborg på valium, hvis du forstår? Med en aldrende fransk sviskesjarmør på
vokal.
Et greit forsøk, men det blir omtrent som når en nordmann skal
lage og presentere en ekte «Bistecca
a la Fiorentina». Ok, men ikke ekte
vare!
Jan Granlie
BLINK
«Blink»
Johanna-Adele Jüssi (vio, v),
Julie Hjetland Jensen (v, autoharp, triangle), Charlotte Hagfors
(v, udu, mel, kantele, triangle),
Emilia Amper (nyckelharpa, v),
Maria Kalaniemi (acc – spor 10)
NORCD1103
I gruppen Blink møter vi fire folkemusikere fra Estland,
Danmark/Norge, Finland og Sverige i en herlig blanding av tradisjonelle folketoner, mest fra Sverige,
men også fra de andre nordiske landene, og en fra Estland.
Fire nydelige kvinnestemmer
spinner inn og ut av de tradisjonelle
instrumentene med stor overbevisning og spilleglede. Og som om det
ikke er nok, så kommer trekkspillmesterinnen Maria Kalaniemi smygende inn i sistelåta, «Agnetes
Vuggevise», hvor teksten er av
H.C.Andersen.
For den som vil utvide sitt jazzikalske landskap bør dette være et must.
Hør bare på andrelåta
«Shoeprint/Autumn Leaves» hvor
de tar musikken til helt andre verdener. Liker du irske spellemenn og
andre feleaktiviteter med folkelig
appell, så vil du også finne noen
godbiter her. Eller er du blodfan av
den svenske spelemannstradisjonen,
er det bare å hive seg med i dansen.
Dette er spennende, fremmed og
ANMELDELSER
drivende god folkemusikk som går
sine egne spor for å utvide folkemusikkbegrepet. Noe kan sikkert
sammenlignes med det for eksempel
Valkyrien All Stars holder på med,
men jeg føler at Blink treffer, ehhhh
blink på en helt annen måte. Det er
mer jordnært og ekte, på mange
måter.
En særdeles hyggelig overraskelse
som kommer til å bli plukket fram i
stunder da jeg trenger å få tilbake
gnisten i arbeidet.
Jan Granlie
CARSTEN BOE TRIO
«Roundup»
Carsten Boe (g, lap steal, p), Axel
Viale (g, voc), Svein Aarbostad (b)
HOT CLUB RECORDS HCRCD 2035
Stringswing på sitt ypperste, men
plata åpner med alt annet enn noe
som ligner Django Reinhardt. Bandlederens originalkomposisjon «Canadian Border» er en vakker miks av
cocktail party-musikk og country,
hvilket understrekes av steelgitaren.
Akkurat her går tankene mer i retning Chet Atkins & Mark Knopfler
enn til Reinhardt.
Deretter blir det stringswing for alle
penga – nesten. Det er sikkert mulig
å spille Kurt Weills «September
Song» i Django-stil. Men her går
det sakte i svingene, perfekt dandert
for Axel Viales dype og behagelige
tenor. Han synger helt rett fram, og
det låter helt riktig.
Det går i det hele tatt prisverdig
langsomt for seg store deler av albumet; man er liksom vant til at
Django-gitarister er med i VM i
gitar. Der kunne Carsten Boe sikkert
vært deltaker, men han velger altså å
tolke denne musikken befriende annerledes.
De inkluderer én Django Reinhardtlåt, «Rhytme Futur», for at publikum ikke skal glemme hvor de
musikalske røttene ligger …? Ellers
har Carsten Boe skrevet alle låtene,
om vi da holder et bonuskutt
utenom – «Inferno in Molde». Den
er signert Svein Aarbostad, best
kjent som bassist i Hot Club de
Norvège, en herremann som for
øvrig har spilt med tunge navn som
Madrugada, Farmer’s Market, Thomas Dybdahl og Ola Kvernberg.
Om det kan høres her? Nei! Men
det kan jo være godt å vite likevel!
Og låta er fin, selv om den på ingen
måte låter som noe inferno! Tvert i
mot serveres vi en ytterst underholdende talking blues på norsk. Den
handler i all hovedsak om folkeslaget
banjoister, men også om samer, Kjell
Magne Bondevik og Bjørnstjerne
Bjørnson.
Arild Rønsen
WOLFERT BREDERODE QUARTET
«Post Scriptum»
ECM 2184
Nederlandske Wolfert Brederode
leder igjen sin kvartett på deres
andre innspilling for tyske ECM.
Som på «Currents» fra 2004 er han
flankert av klarinettist Claudio Puntin, en sveitsisk smykkekunstner med
italienske aner og en fortid i så vel
samtidsmusikalske ensembler som
innenfor improvisert musikk. Mats
Eilertsen ivaretar et norsk innslag i
gruppen, som har nok en sveitser,
Samuel Rohrer, bak trommesettet.
Tittelen «Post Scriptum» antyder et
etterord, løse ettertanker som supplerer en allerede fordøyd tekst.
Dette underbygger den følelsen lytteren sitter igjen med, det er så visst
ikke handlingsmettede musikalske
fremlegg vi er vitne til når kvartetten
kverner seg gjennom sine fjorten
numre. Det er nærmere en avventende melankoli i svært rolig tempo,
ganske tradisjonelle komposisjoner
med ditto musisering.
Den litt avventende følelsen gir seg
uttrykk i en slags mangel på fokus,
en kreativitetsmessig slapphet som
vel dessverre gjennomsyrer mange
av utgivelsene på ECM. Det virker
som det rolige og reflekterte i så stor
grad har blitt ECMs greie at det
nærmest er en klamp om foten, et
selvoppfyllende profeti om at det
som forventes fra selskapet også blir
resultatet. Det er synd, men den
skuta er forhåpentligvis ikke så diger
at den er umulig å snu.
Svein Magnus Furu
JAZZNYTT ANBEFALER ...
MARILYN MAZUR
«Celestial Circle»
ECM 222
Egentlig kan det sies kort og enkelt: Dette er et født mesterverk.
Musikken representerer på mange
måter en sublimering av erfaringer i jazzens siste 30 år og tegner især linjer tilbake til
samarbeidet Monica Zetterlund - Bill Evans («Waltz
for Debby», 1964), Norma Winstone - John Taylor
(bl.a. på ECM, 1977-94) og Sidsel Endresen Django Bates (ECM, 1990 og 1994), men også Mazurs volkale urstrofer helt tilbake til 1982 (Primiband). På den måten er vel også dette Mazurs mest
klassiske album hittil og utgitt ikke lenge etter det
mer fremadskuende, men også litt ujevne, dobbeltalbum «Tangles Temptaions & The Magic Box». Celestial Circle er altså én av de mange faste grupper
Mazur opererer med. En kvartett med de ypperste
musikere på sine respektive instrumenter. Den britiske nestor John Taylor på piano er hypernyansert i
sitt klaverspill. Med sin distinkte ansats og sitt lydhøre økonomiske akkompagnement får han musikken
til å ånde, og som solist er han en stor forteller med
et uttrykk renset for overflødigheter. Hans fine klang
matcher usedvanlig godt Josefine Cronholms nøkterne vokale foredrag og store vibratoløse tone. Helt
uten å ty til manierte effekter mestrer hun tillike å
«bøye» stemmens modus etter stoffets karakter. Det
er i seg selv et langt spenn fra de tekstformidlende lyriske sanger til de ordløse, mazurske strofer og frie
utfoldelser, og igjen fra den livslyse stemning i for
eksempel «Kildevaeld» til den innadvendte, nesten Sidsel Endresen-dreide «Chosen Darkness». Cronholm er ubetinget en av
tidens betydeligste vokalister. Neppe
kan noen heller ha oversett hvor utsøkt bassisten Anders Jormin er.
I samspillet er han alltid tilstede nøyaktig der hvor den
rytmiske og tonale balanse
skal fastholdes. Hans spill er
kantabilt, og med sin store
dirrende tone står han luftig
og monumental som et eiffeltårn i lydbildet. Mazur selv
underbygger og innskyter sine
perkussive impulser på velkjent
vis og med samme luftighet som
de øvrige nærer hverandre med.
Dette er et avgjørende prinsipp
for at gruppens musikk lykkes å uttrykke den vitale livsanskuelse, som jo
er karakteristisk for hele Mazurs vesen. Og
ved Gud kan denne musikken forvandle en dårlig dag til en takknemlig barbentdans på grusbanen.
Musikken fremføres med stor omhu for helheten og
kjærlig pleie for detaljene – og utløser en kildrende
fryd hos selv den sløveste lytter.
Bjarne Søltoft
JANE BUNNETT &
HILARIO DURAN
«Cuban Rhapsody»
ALMA RECORDS ACD67112
Det skjedde noe med den canadiske
sopransaksofonisten og fløytisten
Jane Bunnett da hun satte sine føtter
på cubansk jord for første gang i
1982. Forelskelsen til folket, landet
og ikke minst musikken var umiddelbar. Dette møtet med den fantastiske cubanske pianisten Hilario
Duran, som har vært bosatt i Canada
siden 1998, forteller oss at forelskelsen på ingen måte har avtatt.
Bunnett har i løpet av de knapt 30
åra som har gått siden jomfruturen
besøkt Cuba utallige ganger. Hun
har spilt mye musikk og laget en
rekke innspillinger med inspirasjon
fra denne smeltedigelen som jo av
politiske årsaker har vært avskåret
fra et så tett samarbeid med nordamerikanske artister og kultur som
hadde vært ønskelig.
Heldigvis er ikke restriksjonene så
harde i Canada som i USA og Bunnett har benytta enhver anledning til
å knytte stadig sterkere bånd mellom
både kulturer og mennesker.
Her har de to, som har kjent hverandre i en årrekke, foretatt et dypdykk
i cubansk musikk som Duran i stor
grad er vokst opp med. I tillegg har
pianisten også skrevet én ny låt. De
to snakker et varmt, livsbejaende
språk tufta på enorme mengder empati og respekt både for hverandre
ANMELDELSER
HILDE LOUISE ASBJØRNSEN
«Divin’ At The Oceansound»
Hilde Louise Asbjørnsen (v), Anders Aarum (p, acc), Svein Erik Martinsen (g), Jens Fossum (b)
GRAPPA GRCD 4357
Vokalisten Hilde Louise
Asbjørnsen er mest kjent
som komiker/revyartist og
som vinner av en dirigentreality på NRK. Men hun
har hele tiden påberopt seg rollen som
jazzsanger, og det gjør hun rett i.
På hennes nyeste innspilling har hun med
seg et strålende komp, som må være utstyrt med verdens største ører, og med Anders Aarum som en slags kapellmester og
leder. All musikken er skrevet av Asbjørnsen, og det er faktisk såpass bra gjort, at jeg
måtte sjekke coveret for å se hvilken amerikansk musikal-komponist som hadde
gjort flere av låtene. Alle komposisjonene
har den ivrige lytter hatt mulighet til å
høre tidligere, i andre arrangementer, på
hennes tidligere innspillinger, mens man
her får de servert på gullfat i rene jazzversjoner.
Asbjørnsen synger med en helt særegen
stemme, mye i grenselandet til kabaret og
revysang, og med en
slepen originalitet som frister. Hun synger
stødig og med en strålende teknikk. Gitarist Martinsen er der han skal være, uten
noe fjas. Rett fram, streit bebop-gitar slik
og for musikken de har satt seg fore
å bringe videre.
«Cuban Rhapsody» forteller oss om
ei stolt og sterk musikalsk arv som
de to eminente musikantene Jane
Bunnett og Hilario Duran tar vare
på og tolker på et glitrende vis. Viva
Cuba!
Tor Hammerø
ANDREA CENTAZZO
«Moon in Winter»
ICTUS RECORDS 153
Den italienske perkusjonisten og
komponisten Andrea Centazzo, som
har vært bosatt i USA siden begynnelsen av 90-tallet, har vært en sentral skikkelse innen uttrykk som
henter like mye fra avantgarde jazz
som fra samtidsmusikk. Han har
også jobba mye med diverse multimediaprosjekt og her møter vi han i
en helt ny konstellasjon – både for
han og for oss.
Centazzos gode venn, den japanske
pianisten Nobu Stowe, inviterte
Centazzo vinteren 2010 til noen
konserter i Baltimore-området. Vår
mann, som er bosatt i Los Angeles,
skulle til østkysten for å jobbe med
John Zorn uansett og syntes at forslaget til Stowe hørtes spennende ut.
Med seg fikk de trompeteren Dave
Ballou, bassisten Daniel Barbiero og
den italienske altsaksofonisten og
klarinettisten Achille Succi. Rundt
10 Centazzo-komposisjoner samlet
de fem seg i diverse konstellasjoner
fra duo og opp til fullt band og de
[58] jazznytt
har så absolutt makta å skape musikk
med særpreg.
Centazzo er på leit etter et uttrykk i
en hel rekke grenseland og utgangspunktene hans blir nydelig tatt vare
på og videreforedla av disse relativt
ukjente herrene. Det er så absolutt
en melodisk kjerne tilstede i det aller
meste av det Centazzo ønsker å formidle, men de fem tar seg også store
friheter når det gjelder å ta med seg
musikken ut i ganske så luftige og
frie landskap.
Andrea Centazzo har egne og gode
ideer han bringer til bordet. Her har
han også fått veldig god og empatisk
hjelp på veien til å videreutvikle ideene.
Tor Hammerø
AVISHAI COHEN
«Seven Seas»
BLUE NOTE
Hvis man setter på «Seven Seas»plata til Avishai Cohen uten å vite
hvilket instrument han egentlig er
mest kjent for å traktere, kunne man
fort bli fristet til å tippe piano, som
var det første instrumentet Cohen
lærte seg. Som 14-åring oppdaget
han Jaco Pastorius, og da var løpet
fort kjørt, og bass ble hans bane.
«Seven Seas» er hans tolvte utgivelse i eget navn siden debuten i
1998. Foruten piano på det første og
siste sporet, holder Cohen seg stort
sett til det han er aller mest kjent
for; bassen. Faktisk kunne jeg godt
tenkt meg Cohens bass enda mer i
det skal spilles. Bassist Fossum er stødigheten selv, og han holder hele tiden tømmene i et komp hvor man har gitt
trommeslageren fri. Anders Aarum spiller
piano med skremmende sikkerhet. Han
legger tonene akkurat på rett sted hele
veien, og han avleverer noen behagelige og
flotte soloer som sitter helt på plass.
Og over det hele troner «divaen» Asbjørnsen. Med stoisk ro, og med en sjarm som
hun nesten er alene om.
Det eneste jeg har å utsette på plata er den
litt tilgjorte applausen som stadig kommer
inn. Platen er gjort live i studio, men litt
mer spontanitet i applausavleveringene
hadde gjort seg. Nå høres det nesten ut
som om applausen er lagt på i ettertid, og
det skulle det ikke være noen grunn til.
Ei strålende, streit vokalskive fra en sanger
som bør hukes inn der det er mulig å
stable opp en enkel kvartett med et stemt
piano. Og hvorfor i all verden har ikke
disse spilt på Nasjonal Jazzscene? Noen
må nok ta og stramme dem kraftig opp en
dag!
Anbefales for eksempel til sensommerbruk!
Jan Granlie
fokus, for det er gjennomgående
piano som står i sentrum på de fleste
låtene. Plata er svært variert, eller
kanskje heller variabel. Cohen er
nok en gang influert av hjemtraktene i Israel. Det gjelder både tekstmessig og musikalsk, men det smått
eksotiske redder ikke et heller kjedelig helhetsinntrykk. Selvsagt finnes
det morsomme passasjer, som på tittelsporet og låta «Ani Aff», men det
tar aldri helt av. Dermed blir nok
dette først og fremst en plate for de
som har det meste av Avishai Cohen
fra før.
Roy Ervin Solstad
CURVOISIER – FELDMAN QUARTET
«Hôtel du Nord»
INTAKT CD 192
Det sveitsisk-amerikanske ekteparet
Sylvie Curvoisier (p) og Mark Feldman (vl) er med «Hôtel du Nord»
ute med sin andre plate i samspill
med Thomas Morgan (b) og Gerry
Hemingway (dr). De syv stykkene
kan sees som komposisjoner og improvisasjoner i grenselandet mellom
komponert samtidsmusikk av den
lyttervennlige sorten, og fritt improviserte bagateller med elementer fra
den samme tradisjonen.
Åpningsstykket med tittel som også
har funnet veien til omslaget minner
faktisk om Morton Feldman med
sine himmelstigende bevegelser i
svært sakte tempo. Det setter lytteren i en nærmest sakral stemning,
hvor komponerte strekk veksler med
improviserte klangutforskninger i en
atmosfære av tålmodighet og vilje til
å la musikken leve sitt eget liv. Kontrasten til neste stykke, «Dunes»,
med sin vårofferaktige rytmikk, er
stor. Allikevel brytes ikke illusjonen
av ro og ettertenksomhet og varsomt lyttende samspill, men forsterkes gjennom svært dynamiske
passasjer.
Platens andre halvdel inneholder tre
improviserte stykker som ikke fullt
ut innehar den samme umiddelbare
følelsen av viktighet som de komponerte stykkene. Men disse klarer
ikke å ødelegge for det svært solide
helhetsinntrykket fra den transatlantiske kvartetten.
Svein Magnus Furu
DANILO REA & FLAVIO BOLTRO
«At Schloss Elmau – Opera»
ACT
Selv om jeg verken skjønner meg på
eller liker opera (onde tunger vil
kanskje ane en sammenheng her),
har jeg sans for italiensk musikk.
Derfor setter jeg pris på Gianluigi
Trovesis strålende arrangementer
for det store brassensemblet Filarmonica Mousiké på ECM-CDen
«All’ Opera» som kom for noen år
siden, der Trovesi leker seg med inspirasjon fra Verdi, Rossini og andre
operabautaer.
På denne produksjonen duetterer
pianist Rea og trompeter Boltro seg
gjennom tolv klassikere, flere av
ANMELDELSER
dem trygt plassert i sviskeskuffen, av
Rossini, Puccini, Vivaldi, Monteverdi og noen mindre kjente størrelser. Som forventet oppviser begge
instrumentalt mesterskap. Boltros
tone veksler fra et klassisk ideal, særlig i Monteverdi, til hyppige innslag
av jazzsound, på et vis som viser at
her sitter en ekte spellemann. Rea
har et lekende anslag, rytmisk tilstedeværelse og stor musikalsk fantasi.
Han fortjener like mye oppmerksomhet som landsmann og instrumentkollega Stefano Bollani.
Spesielt bemerkelseverdig er hvor
naturlig musikerne utvikler dialog
og improvisasjon med basis i et noe
uvanlige repertoar – dette er lekestue for voksne. Og hele tiden med
utpreget italiensk patos og drama,
sterke følelser som bæres utapå
skjorta. Joda, jeg vet at det er dette
det dreier seg om i opera også –
men når denne musikken synges,
blir det for mye, det blir overkill.
For meg. Som det framføres her, i et
sobert kammerspill av Boltro og
Rea, føles det akkurat passe.
Noen spor er innspilt for publikum i
Schloss Elmau i de bavariske alper,
og her trøkker de nok litt ekstra til,
bl.a. med Lester Bowie/New Orleans-referanser fra Boltros trompet i
et stykke fra Rossinis «Wilhelm
Tell». Trivelig og litt annerledes
musikk som gjerne kunne presenteres live i passende setting her
hjemme.
Petter Pettersson
DELIRIUM
«Green Side Up»
ILK 172CD
Delirium er et dansk/finsk samarbeid som har pågått en tid. Trompetist og kornettist Kasper Tranberg, saksofonist Mikko Innanen,
bassist Jonas Westergaard og trommeslager Stefan Pasborg. Noen av
de beste danskene har å vise fram på
jazzscenen sammen med en av de
finske enere i et knippe komposisjoner gjort, i hovedsak av Innanen,
men også med bidrag fra Westergaard og Tranberg.
Etter min mening er mesteparten av
den musikken vi får servert fra Delirium en forlengelse av Ornette Colemans forskjellige 60-tallsband. Det
gjøres på en fortreffelig måte, selv
om jeg synes det blir litt «konstruert» i starten på førstelåta. Men fra
midten av Westergaards «Dithers
for Schwitter» og ut, synes jeg det
funker som ei kule.
Kasper Tranberg er, uten tvil, danskenes trompethåp – med en tone
som skjærer helt inn til benet.
Mikko Innanen tror jeg du kan sette
til å spille hva som helst, og det
kommer kvalitet og kreativitet ut av
det. Jonas Westergaard er soliditeten selv bak den store bassen, og er
med på å føre den danske basstradisjonen videre, mens Stefan Pasborgs
trommespill fra tid til annen er ut av
denne verden.
Sammen «køler» de på i Ornettelandskapet. Tranbergs «Sunspots»
kunne vært tatt rett ut av den gamle
mesters 60-tallsband. Innanens sopransaksofon ligger så tett opptil Ornettes altsaksofon som det er mulig
å komme, og det låter fantastisk bra.
Innanens «The blues in yellow
room» høres ut som en modernisert
utgave av Ellingtons «Mood Indigo», med utrolig flott basspill, mens
«The coda of Ornette Coleman’s
blues connotation and other sources
of inspiration» er en flott bluescollage med en rekke friske utspill
og innspill. Her er både Charles
Mingus, Ornette Coleman og amerikansk filmmusikk med på lasset.
Og slik fortsetter det. Mye Ornette,
en del Mingus, men hele tiden veldig typisk Delirium, slik ingen
andre band gjør det pr i dag.
Ei plate man skal sette seg ned og
lytte på for å få med seg alle inn- og
utspillene. Ikke veldig egnet til bakgrunnsmusikk, men slik god musikk
skal være. Nok en strålende innspilling fra de fire glade musikantene.
Jan Granlie
LARS DIETRICH
«Stand Alone»
LAZOTTO MUSIC
Space music? Ja.
Lars Dietrich er født i Amsterdam,
men har etter hvert slått seg ned I
New York, der han har studert hos
David Liebman. Han er komponist,
saksofonist og operatør av elektroniske duppeditter av nær sagt ethvert slag.
Ved siden av sitt virke som soloartist, spiller han i The Story – en eksperimentell, akustisk orientert
kvintett.
På «Stand Alone» er det elektronikkmakeren som viser seg fram.
Han befinner seg i en sjanger som
best kan betegnes som ingen sjanger
i det hele tatt. Lars Dietrich solo er
avant garde som appellerer like mye
til et nysgjerrig rockepublikum som
til et ditto jazzpublikum – for ikke å
si miljøet rundt samtidsmusikken.
Trommene er spinkle og «knatrete», som i den for lengst døde
triphop-sjangeren (Morecheeba,
Portishead, Tricy). Maskinene – for
det er de som også styrer trommelyden – beveger seg som regel fort i
svingene. Oppå ligger lag på lag
med elektronisk frambrakt lyd, for
det meste dandert i langsomme
«overbygninger».
Det aller meste av lyden høres ut
som en miks av Farfisa orgel og accordion. Her fins ikke antydning til
melodiføring.
Arild Rønsen
EMO ALBINO
«Lady Lord»
Ivar Grydeland (g), Ingar Zach (perc)
SOFA534
Albino. Bak hvitt, langt, gjerne krøllete hår skjuler seg to
bleke øyne, gjerne innrammet av tykke brilleglass og med
helt individuelle hensikter hva fokusering angår. Papirtynn
hud hvor man ser de blågrønne blodårene forgreine seg,
man fornemmer pulsen utgått fra deres ivrig pumpende
hjertemuskel som en livgivende rytme av dobbeltslag. En skjør organisme
som gjemmer seg bak tykke lag tøy og solkrem for ikke å eksplodere i skarlagensfargede solutslett. En bit elfenben i terakottafarget menneskestrøm,
eller en flik av kvarts i rødlig sandsten.
Emo Albino er også en organisme, men ikke av kjøtt og blod. Strenger og
skinn, trekasser og cymbaler, buer og bokser utgjør kroppen, initiert av
elektriske impulser i utøvernes kreative hjernehalvdeler utføres gestikulasjoner med hensikt å vekke Emo til live – ikke som en skinnkledt, øyesminket og selvskadende ungdom, men som en summende, boblende, susende
og spill levende sønn av dr. Frankenstein.
På sin tredje plate som duo strekker Grydeland og Zach strikken enda litt
lenger i statisk retning – med et spenningsfylt støymonster som igjen bygger opp under deres status som noen av våre mest stilsikre, kompromissløse
og uredde improvisatører.
Svein Magnus Furu
KAJA DRAKSLER
ACROPOLIS QUARTET
«Türkü »
DRUGOD CD011
Selv om ikke denne innspillingen er
helt ny (innspilt i 2009), så velger vi
å ta den med i Jazznytt. Mest fordi
dette er en samling som flere enn de
som fikk muligheten til å høre dette
fantastiske bandet på årets 12
Points-festival i Dublin skal få mulighet til å stifte bekjentskap med.
Det er uten tvil et av de mest originale banda i grenselandet mellom
jazz og folkemusikk vi kan huske å
ha hørt på lang tid.
Kaja Draksler kommer fra Slovenia,
men har tilhold i Amsterdam, hvor
hun, i likhet med resten av bandet,
studerer musikk ved Musikkonservatoriet. Med seg i bandet har hun
musikere som bemerker seg med
strålende solistprestasjoner og
komp, bl.a. er gitaristen George
Dumitriu en man skal merke seg.
Likeledes er det lett å la seg forføre
av tubaspillet til Goran Krmac, som
er helt på høyden med de vi er blitt
så bortskjemte med her på berget de
senere årene.
Som gjest på «Türkü» har Draksler
fått med seg den tyrkiske sangerinnen Sanem Kalfa, som i ene øyeblikket kan høres ut som
portugisiske Maria Joao, og i neste
øyeblikk som en ren tolker av den
tyrkiske folkemusikken.
På mange måter blir dette Kalfas
plate, siden hun er viktigste solist
gjennom de åtte sporene vi får gleden av å overvære. Draksler selv trakterer pianoet på en frapperende
måte. Hun er en tekniker av rang,
og hennes solistbidrag er gjennomgående strålende. Her får vi servert
tradisjonell folkemusikk fra Middelhavslandene godt suplert med mer
moderne vendinger, og hele forestillingen blir en fryd for ører, hjerte,
lunger og det hele.
Dette er et band som bør finne
veien til de norske klubber og festivaler fort som fy. For dette kommer
til å slå an i en kald, norsk vinter.
Jan Granlie
HEIKE DUNCKER TRIO
«Land und Leidenschaften»
KONNEX KCD5264
Etter å ha opplevd det Kölschske
lynne er jeg ikke overrasket over
den glade stemningen som strømmer i mot meg fra Heike Dunckers
siste album. I Köln hersker en rolig
og likefrem stemning, uten billettkontroll på trikken og med Nordrhein-Westfalens høyeste radiotårn
som taust iakttar en hverdag fylt
med dårlig kaffe, hyppige lynnedslag og mengder av billige bayere.
På sin siste trioplate er det ikke ofte
bandet opptrer som nettopp trio. På
jazznytt [59]
ANMELDELSER
rett over halvparten av låtene trår
forsterkninger i form av Annette
Maye på klarinett og Hans-Peter
Salentin på trompet inn og fyller ut
lydbildet. Et lydbilde som fra første
ansats virker litt nært og litt hardt.
Da tenker jeg kanskje mest på pianoklangen, som er kald og perkussiv,
uten det store og deilige headroomet som vi har blitt bortskjemte
med fra utallige flotte pianoplater.
Duncker er kvinnen bak alle komposisjonene, som nevnt et lystig
knippe låter med ganske aparte taktartsbenevnelser. Og hvis det går i 11
eller 15 eller hva det nå gjør, er det
helt essensielt at det spilles like tight
som skinnbuksene til Iggy Pop. Og
her kommer det første tegnet på at
bandet faller igjennom, det er rett
og slett litt slurv i utføringen. Særlig
trompeteren henger ikke helt med i
svingene.
Mayes klarinettspill er kvasivirtuost,
men hun spiller stort sett ting som
er lette å spille kjapt på lakrispinne,
dermed nærmer hun seg farlig fort
klisjeene.
Så selv om stemningen i musikken
er befriende fri for tungsinn, er det
dessverre ikke bare oppløftende å
være en time i Duncker & co’s vold.
Svein Magnus Furu
FORSVARETS MUSIKKORPS
NORD-NORGE
«Tanti Saluti …»
Storbandet FMKN m. Arild Stav
(dir), Helge Sveen (arr, ss), Marius Haltli (tp), Ingeborg Cecilie
Sortvik (ob), Jan Olav Renvåg (b),
John Lien (perc), Hans Petter
Vabog (dr) a.o. Guests: Gabriele
Mirabassi (cl), Lars Jansson (arr,
p), Frode Thingnæs (arr).
TURN LEFT CD 27
I den profesjonelle ende av skalaen
til den norske korpsånd befinner
storbandet Forsvarets Musikkorps
Nord-Norge (FMKN) seg med base
i Harstad. Det nær 30-personer
store orkester tar oppgaver både
innen jazz og klassisk/samtidsmusikk. En entusiasme for jazzen synes
sporbar, og «Tanti Saluti » er et resultat herav. Åtte orkesterverker
samt en duo-feature med de to inviterte solister dokumenterer orkestrets allsidighet. Generelt fremstår
arrangementene relativt konvensjonelle, som eksempelvis italienske
Gabriele Mirabassis funksjonelle
jazzsamba «Struzzi cadenti». Og en
viss hang til klassisk ornamentering
stikker tidvis frem, likesom det rytmiske incitament i musikken ofte
holdes rikelig i ave. Likevel er det
mye livgivende musikk å lytte til.
Svenske Lars Jansson bidrar bl.a.
med den programmatiske «Harstad
abonnér på
www.jazznytt.no
[60] jazznytt
by Night», hvor han som komponist, arrangør og klaversolist løfter
musikken opp i en sfære som er en
Gil Evans verdig, med tettharmoniserte passasjer dels for klarinetter og
for brass-seksjonen. Og orkestrets
hovedarrangør Helge Sveen scorer
høyt med sin «L’eschimese latino»,
hvor Marius Haltlis trompet danser
frydefullt henover så vel bossa- som
sambaavsnittet. Men tittelverket er
dog Sveens mesterstykke. En kromatisk forskrudd frase tegner temaet, som gjennom tre transformasjoner holder Mirabassis klarinett i
fokus. Mirabassi, som i sitt solospill
på CDen generelt har fremstått
overraskende tradisjonsbundet i
linje bakover til Buddy deFranco og
Benny Goodman, trer nå i karakter
som den moderne orienterte solist,
vi kjenner fra samarbeidet med bl.a.
Enrico Pieranunzi, Michel Godard
og Rabih Abou-Kahlil, og han utfolder et innfølt motivisk solospill, som
fryder.
De to gjestende solisters direkte
møte er konsentrert på Janssons romantisk vennlige ballade til barnebarnet «Hilde», samt hans
velkjente, melodisk sterke «Hope».
Begge utført i nennsomt innlevd
samspill.
FMKN er et ressurssterkt orkester,
som med sin storbandmusikk i særdeleshet skulle kunne fange interessen hos et publikum som er
nysgjerrig på uttrykk, hvor jazz og
klassisk inngår allianser.
Bjarne Søltoft
FUSK
«FUSK»
WHYPLAYJAZZ RS005
Den unge danske trommeslageren
Kasper Tim Christiansen flyttet
etter endt utdanning til Europas hovedstad for frilynt jazzmusikk, Berlin. Her slo han seg sammen med
bassklarinettisten Rudi Mahall, aktuell med bl.a. Ole Morten Vågans
«Koenigsberg», bassist Andreas
Lang og saksofonisten Philipp
Gropper.
Som en ganske ukritisk superfan av
Mr. Mahall er det julaften hver gang
jeg får sjansen til å låne øre til den
to meter høye frijazzgærningen.
Med sitt spesielle sound og uovertrufne beat setter tyskeren sitt sterke
preg på enhver setting han befinner
seg i. Så også i bandet FUSK!
De ni låtene er i all hovedsak signert
Christiansen. De er klart fundert i
den typen løs og ledig jazz som påkaller navn som nevnte Vågan, Fredrik Ljungkvist, Ornette Coleman
og kanskje Joe Lovano? Gropper
behandler sin tenorsaksofon uten
nevneverdig respekt, men fremstår
allikevel som en sterk instrumentalist. Tidvis skinner inspirasjonen fra
Coltranes «sheets of sound» i tiden
rundt «Interstellar Spaces» frem,
når han ikke leker rundt med Kornstad’ske triller eller fronter sin virtuose jazzbakgrunn i atonal
innpakning.
Men vel så viktig for soundet som
blåserne i front er det potente bassspillet fra danske Lang. Om det er
walking, soloer eller beinhard frijazz
er Lang presist tilstede med fantasifull presisjon og lyttende entusiasme. De fire fusker så visst ikke i
faget, men sprer en smittende og
uhøytidelig godstemning som bare
leken frijazz kan frembringe.
Svein Magnus Furu
GLOSTRUP TRIOEN
«Shadow of Elvi»
STORYVILLE RECORDS 1014270
De møtte hverandre da de knapt
hadde rukket å bli tenåringer. Siden
har de spilt klassisk bebop, ofte standardlåter. Sammen, som trio, eller
som akkompagnement for storheter
som Ben Webster, Dexter Gordon,
Kenny Drew, Bud Powell, og selvfølgelig med sin landsmann NielsHenning Ørsted Pedersen. Med
denne utgivelsen feirer de sitt 50 års
jubileum.
«Shadow of Elvi» byr ikke på overraskelser av noe slag, men er langt
mer enn bare solid håndverk – og
sånn blir det kanskje lett, når man
kjenner hverandre bedre enn sin
egen bukselomme?
Jeg liker dem absolutt best når de
spiller så sakte som de bare kan. Da
låter de også definitivt mest moderne. «Detour Ahead» er det vakreste eksempelet. Det er bare så
vidt Ole Streenberg rører sine visper, men sammen med Torben
Kjærs enkle men funksjonelle pianospill låter det så riktig så riktig. Up
tempo-komposisjonene syns jeg
låter mer ordinært.
I «I’m Glad There is You» har de
med seg Alice Carreri som gjesteartist. Hun synger pent, og gjør dette i
tillegg til en relativt personlig affære.
Helt standard – og det må også ha
vært meninga.
Arild Rønsen
NOAH HAIDU
«Slipstream»
POSI-TONE RECORDS PR8077
Den Virginia-fødte pianisten Noah
Haidu regnes for å være en av de ledende yngre pianistene på jazzscenen i New York. «Slipstream» er
hans første plate i eget navn, og debuten tyder på at det neppe er det
siste vi hører fra den kanten. Med
trommer, bass, trompet og altsaksofon til å samspille med, viser Haidu
seg fram både som komponist og pianist. Bortsett fra Cole Porters «Just
One Of Those Things» er samtlige
komponert av Haidu. Det svinger til
tider noe aldeles infernalsk, enten
det er Haidu selv eller særlig trompetist Jeremy Pelt som er solister.
De andre tre har ikke mye å skamme
seg over de heller, for hele plata
høres ut som et overflødighetshorn
av de sjeldne. Musikken holder seg
stort sett til mer eller mindre melodiske temaer, men uten at det blir
etter malen vers-refreng-vers-refreng etc. slik en del jazzstandarder
opererer etter. Favoritten er «Break
Tune» en uptempo-låt som burde
kunne vekke liv i selv de trøtteste,
mens «Float» viser at Haidu & Co
er i stand til å få foten til å gå selv
når tempoet dras helt ned. Dette er
en utrolig spennende debut.
Roy Ervin Solstad
WOLFGANG HAFFNER
«Along the Way»
SKIP RECORDS SKP 9099-2
Den tyske trommeslageren, produsenten, arrangøren og bandlederen
har i løpet av sine 45 år rukket å
være med på hundrevis av plateinnspillinger. Årsaken er ganske åpenbar: Han er en langt framskreden
instrumentalist som kan de fleste
triksa i boka. Her får vi et lite
sammendrag av hvordan han framsto som leder på sine fire første
solo-utgivelser.
Da det tyske selskapet Skip Records
blei unnfanga i 1999 var Haffner
førstemann ut med CDen «Music».
Seinere fulgte «Urban Life», «Live
& Real» og «Zooming» i 2004 før
Skip og Haffner gikk hver sine veier.
De 12 spora her er henta fra alle
disse utgivelsene.
I store deler av Europa har Haffner
et stort navn. Det er for så vidt ikke
til å forundres over – de som har
trommeidealer som Steve Gadd og
Dave Weckl finner mye av det
samme i Haffner. Det vil med andre
ord si teknisk bortimot perfekt
håndverk, men med et musikalsk
budskap som ikke nødvendigvis er så
spennende eller innholdsrikt.
Det Haffner ga oss på disse fire innspillingene, han har skrevet all musikken sjøl bortsett fra Miles Davis’
«Jean Pierre», er fusionjazz uten
noen særlig form for motstand. Han
har med seg strålende musikere som
bassistene Will Lee, Tim Lefebvre,
Magnum Coltrane Price og Lars
Danielsson, tangentherrene Mitchel
Forman, Bob James og Mezzofortes
Eythor Gunnarsson, gitarister som
Chuck Loeb og diverse blåsere som
Till Brönner, Pee Wee Ellis, Fred
Wesley, Charlie Mariano, Tony Lakatos og Nils Landgren.
Uansett så bli musikken stort sett
kjønnsløs i mine ører. Sjølsagt er det
bra spilt, men til mitt mottakerappa-
ANMELDELSER
TORE JOHANSEN
«Nord»
Tore Johansen, tp, flh, Marit Sandvik vokal, Jan Gunnar Hoff p, Olaf Kamfjord b, Roger Johansen tr, perk, Odd Børretzen vokal
INNER EAR INEA 11
Bodøværingen Tore Johansen
er produktiv om dagen. Også
denne gangen har han holdt
seg hjemme og funnet musikk
og tekster rett rundt svingen.
Som «Natt, stille» fra i fjor har
han hentet tekster fra lokalmiljøet, Petter Dass,
Halvdan Sivertsen, Bremnes-brødrene, Terje Nilsen og Rolf Jakobsen. Bandet er det samme som
sist, med et bidrag fra Odd Børretzen på et av
sporene. Børretzen resiterer på umiskjennelig
måte, Rolf Jakobsens dikt «Nord». «Det er langt
dette landet/Det meste er nord.» Med tonsetting
av Tore Johansen.
Tore Johansen viser nok en gang at han kan levere
sakene sine. Det er vakkert, uten store fakter, lett
å følge. Broder Roger Johansens lydhøre og avdempede trommespill er alltid godt å høre på. Jan
Gunnar Hoff har jeg aldri hørt så Bjørnstadsk i
vendingene. Enkelte ganger er det nesten så jeg
lurer på hvilken plate jeg har på. Olaf Kamfjord er
rat er det lite eller ingenting som
appellerer – sånn er det bare.
Tor Hammerø
HOLMERZ / VATN / RØINE /
SKULLERUD STAVE CHURCH
SONGS
«Martyred Saints & Sister Bells»
Elisabeth Holmerz (voc), Anders
Røine (langeleik, Jew’s harp,
Hardanger fiddle), Elisabeth Vatn
(harmonium, folding org, bagpipes, Meråker klarinett, Sruti
box), Harald Skullerud (perc,
music box)
HEILO CD77262
Musikken har sitt utspring i det faktum at erkebiskopen av Canterbury,
Thomas Becket, ble myrdet av kongens menn 29. desember 1170 etter
noen uoverensstemmelser om kirkens stilling, som den lett antennelige kong Henry II ikke tålte. Tre år
senere ble Becket kanonisert av
paven og tilbedt av kirkefolket i hele
Europa. Og i Norge i 1973 fant man
under gulvet i Lom stavkirke et materiale, «St. Thomas-hymnen», som
nå er blitt kjernen i dette musikalske
prosjekt. Flere andre norske St.
Thomas-referanser ble dratt frem bl.a. den «musikkadvokerende» legenden om søsterklokkene - som
platens produser og medspiller, Elisabeth Vatn, redegjør for i notene.
Materialet ble bearbeidet for en
konsertrekke i norske stavkirker og
er nå blitt innspilt.
Musikken fremstår som veloverveid
programsatt, innledende med de
første versene av St. Thomas-hymnen med Elisabeth Holmerz’ fleksible
sopranstemme i front. Senere veksler ensemblets egenkomponerte
og/eller improviserte partier med
arrangementer av tradisjonelle salmer og de øvrige versene fra hym-
den eneste søringen i bandet og har tatt med seg
svabergene på Nøtterøy og Tjøme inn i musikken. Marit Sandviks Harstad-stemme kler materialet, det oser av frisk sjølukt og vind. Selv om det
til tider blir litt for tett opp til en annen Bremnes
til tider i frasering og den litt bakpå syngestilen.
Men for all del, godt i øret – og sjelen.
Brødrene Johansen skal ha stor honnør for produksjonen. Deres label Inner Ear har blitt et av
platelabelene i Norge med den mest delikate og
åpne lyden. Ikke som
Rainbow/Kongshaug/ECM-lyd, men velbalansert, gjennomsiktig og – ja, delikat.
Men, det blir i lengden litt for motstandsløst. Jeg
savner litt skrubb i ørene, noe som får meg til å
rette ryggen og lytte. Noe som skaper en uventet
dynamikk.
Grensesprengende er dette ikke, langt der i fra.
Men for den som er glad i den (nord-)norske viseskatten er dette verdt å høre på.
Johan Hauknes
nen, og sluttelig klinger søsterklokkene i Hedalen som en overbevisende konklusjon på det musikalske
forløp, før en 92-årig Olav Hauge
(som ikke er dikteren Olav H., men
samtidig med denne) i sin egenartede dialekt forteller sin snappe utgave av historien om St. Thomas.
Også dette er egentlig musikk.
Det er imponerende hvordan det
lykkes gruppen å skape et forløp
som fremstår så organisk i sin veksling mellom det noterte og det frie
uttrykk. Ensemblet tar ikke med andektige fløyelshansker på stoffet,
men skaper ny livskraft av det. Og
det makter de stort med sine klare
intensjoner og allsidige musikalitet.
Holmerz klassiske skolering hindrer
henne ikke i tidvis å sveve fritt i ordløse koloraturer, og hennes mikrotonale glidninger og stemmens
bøyelighet i den gripende smukke
utlegning av King Henry’s uforsiktige proklamasjon er et mesterstykke
i udogmatisk vokalutøvelse.
Anders Røine er med sine instrumenter musikkens folketonale referanse og fargelegger. Og i ensemblet
er spesielt samspillet mellom multimusikeren Elisabeth Vatn og den
verdenserfarne og alltid pålitelige
Harald Skullerud en viktig omdreiningsakse, og deres improviserte
passasjer drar ofte både dramatikken
og mystikken frem i et tonalt lydbilde, som utsletter alle spørsmål
om genre og tidsstilistikk. Faste
overbevisninger og løse rammer er
en fruktbar kombinasjon, som her
har frembrakt et nytt genrenedbrytende og åndsopphøyd verk, som St.
Thomas tilfreds kan notere i sin
krønike som en honnør anno 2011.
Bjarne Søltoft
FREDDIE HUBBARD
«Pinnacle»
RESONANCE HCD-2007
Den amerikanske trompeteren
Freddie Hubbard, var en av de ledende hardbop-trompeterne. Han
døde den 29. desember 2008, etter
et langt liv i jazzens tetskikte, hvor
han hadde spilt med folk som Eric
Dolphy, J.J. Johnson, McCoy Tyner,
Quincy Jones, John Coltrane, Art
Blakey, Herbie Hancock og Joe
Henderson, for å nevne noen få.
«Pinnacle» er innspilt live på klubben Keystone Korner, den legendariske klubben i San Francisco.
Platens undertittel er «Live & Unreleased From Keystone Korner».
Den er innspilt i juni og oktober i
1980, og vi får høre Freddie Hubbard i god form.
Med seg på platen har han pianisten
Billy Childs, bassisten Larry Klein
og trommeslagerne Eddie Marshall
og Sinclair Scott, i tillegg til gjestene Hadley Caliman og David
Schnitter (tenorsaksofon) Phil Ranelin (trombone), og alt foregår akkurat slik det skal når Hubbard
leder an.
Selvsagt er den gamle trompethelt
den sentrale i innspillingen, men
gjestene er også med på å gjøre
denne innspillingen til en svært hyggelig affære. Innspillingen har klart
å formidle en god og varm livestemning, og det er nesten så man føler
man sitter i den trange klubben med
et duggfriskt beger sammen med ei
røys entusiastiske blodfans.
Hubbard tar oss med gjennom flere
av sine egne komposisjoner pluss
Michel Legrands fine «The Summer Knows (Summer of ’42)» og
den evige «Giant Steps».
Personlig synes jeg innspillingene
fra oktober er de mest interessante.
Her spiller Billy Childs i hovedsak
piano, mens innspillingene fra juni
blir litt glatte pga av elbass og Fender Rhodes.
Men det spiller ingen stor rolle.
Freddie Hubbard gir jernet, og avslutningen med «Giant Steps» låter
akkurat slik som ei sistelåt skal låte.
Hyggelig!
Jan Granlie
KARI IKONEN & KARIKKO
«The Helsinki Suite»
ECLIPSE MUSIC ECD-201109
Som tittelen indikerer, er dette
bredt anlagt musikk. Man kaller liksom ikke saker og ting for en suite
uten grunn. Men prosjektet har
ingen ting med klassisk musikk å
gjøre – ikke annet enn i form av at
det vi serveres er klassisk, gripende
og flott jazzmusikk!
Det blir jo ikke klassisk musikk av at
bandet inkluderer en cellist – for
herr Vincent Courtois spiller virkelig jazz så det holder!
Karikko, under ledelse av keyboardisten og komponisten Kari Ikonen,
er i det hele tatt et stjernelag av dimensjoner. Musikerne forholder seg
strengt til Ikonens partitur når det
er meninga, og mer kraftfullt ensemblespill skal du leite lenge etter.
Når Ikonen gir sine musikere frie
tøyler, griper de dem med begjær.
Men her snakker vi improvisasjon
over akkordskjema – milevis unna
frijazz. Hvilket ikke forhindrer at
deler av musikken låter helt fri!
Komposisjonene er fulle av kontraster, både i volum og stemning. Bare
det faktum at Ikonen skifter mellom
piano, rhodes og en moog synthesizer gir de ulike delene av suiten
svært ulikarta kulør. Verket henger
sammen, så absolutt! Men byr likevel på sju helt særegne musikalske
jazznytt [61]
ANMELDELSER
opplevelser.
Hvis du syns det blir mye utropstegn her, så er det helt bevisst! «The
Helsinki Suite» er noe av det fineste
jeg har hørt på plate på veldig lenge!
Arild Rønsen
JE SUIS
«Mistluren»
UMLAUT UMCD0015
I den senere tid har den svenske
jazzen markert seg sterkere og sterkere. Vi har tidligere skrevet om en
rekke sterke kvinnestemmer og alle
de unge, lovende som er på vei.
Je Suis er en konstellasjon styrt med
jernhånd av den unge trompeteren
Niklas Barnö. I bandet har han med
seg saksofonisten Marcelo Gabard,
trombonisten Mats Åleklint, pianisten Alexander Zethson, bassisten (og
plateselskapsdirektøren) Joel Grip
og trommeslageren Magnus Vikberg.
Sammen tar de oss med inn i et slags
«oppdatert Mingus -landskap», hvor
ensemblespillet ofte har et snev av
gospel, men som samtidig er spekkfult av galskap og energi.
Trompeteren Niklas Barnö blir ofte
kalt «Mistluren från Stockholm», og
i fjor ble han tildelt Stockholm Jazzfestivals pris. Han er en aktiv deltager i den nye, svenske jazzen, og
spiller ofte med kollegaen Joel Grip
i flere forskjellige bandkonstellasjoner og prosjekter.
Hans spillestil ligger tett opp til hva
vi forbinder med kollegaen Magnus
Broo, med røtter tilbake til Don
Cherry og Lester Bowie blant modernistene, og de eldgamle New Orleans-trompeterne.
Platen starter med en sprukken
KARUZELA - RETTELSE
I anmeldelsen av
CDen «Karuzela»
i Jazznytt nr. 03
s. 78, hadde et galt
coverbilde sneket seg inn på plassen.
Samtidig har CDens «tekstansvarlige», Jørn Simen Øverli, gjort
oppmerksom på at det ikke er tale
om «oversettelser» fra polske tekster, men gjendiktninger. Selv bruker han ordet «retell». Vi foreslår
flg. endring (i kursiv) i det pågjeldende tekstavsnitt:
Alle tekstene (trykt på både polsk
og norsk) er «gjenfortellinger» av
Jørn Simen Øverli ut fra polsknorske prosaoversettelser og nære
drøftelser med oversetterne.
Og med visdommen om det allmenne i tilværelsens mysterier, bisarre tildragelser og underfundige
fryd, har det lykkes ham kongenialt å gjendikte i en personlig, innholdsrik språkstil, …
Bjarne Søltoft
[62] jazznytt
trompet før resten av bandet «legger i vei» med en intens energi. Saksofonisten Gabard Pazos kjenner jeg
ikke fra før, men dette er en fyr man
skal følge med på. Hans Albert
Ayler-aktige spill fascinerer. Trombonist Åleklint kjenner vi best fra
Fredrik Ljungkvists Yun Kansammensetninger, og er en «råtass»
av beste sorten. Og hele tiden ligger
bassist Grip frampå og jeg får en følelse av at det er han som styrer
skuta. Pianisten og trommeslageren
fabulerer, støtter opp om og bidrar i
stor grad til at dette er blitt ei strålende plate. På mange måter samler
de seks musikerne 60-tallets modernisme inn i sin musikk på en fortryllende måte.
Et band som ikke bør forbli en hemmelighet kun for de som frekventerer Glen Miller-klubben i
Stockholm, og en plate for alle med
«åpne ører».
Jan Granlie
DAVE JUAREZ
«Round Red Light»
POSITONE PR80´79
«Det store eplet» renner nærmest
over av dyktige instrumentalister,
virtuose strenge-, flis-, stikke- og
tangentbehandlere av det mest utrolige kaliber som arbeider hardere
enn de fleste for å kunne leve av
musikken. Fem av dem møter vi på
«Round Red Light», en plate frontet av gitarist Dave Juarez, med bl.a.
Seamus Blake (ts) og John Escreet
(p) som essensielle ingredienser i en
jazzsuppe med variert smak og konsistens.
Først og fremst går det veldig fort.
Noen steder også ganske sakte. Men
mest fort. Låtene, skrevet av Juarez,
slekter i rett nedstigende linje på de
forrykende komposisjonene til nestorene Michael Brecker, Herbie
Hancock og Pat Metheny, og er
nesten på et like høyt nivå. Det solistiske, som vel er nøkkelindikasjonen på en slik type plates kvalitet, er
også like der oppe med de helt store.
Det er jo egentlig litt av en klisjé å
trekke inn Brecker når man snakker
om New York-baserte saksofonister,
men den skylda får de fanken meg
legge på seg selv. For Blakes tone
har den samme inntrengende lyse
klangen og gjennomgående egale
uttrykket over hele instrumentet
som Hudsonelvas avdøde tenorkonge mens han freser av gårde i det
samme fryktinngytende tempoet.
Frontfiguren her har jeg litt større
problemer med, rent estetisk. Overdrive-tonen i gitaren er som hentet
ut av en Steely Dan-låt, og frasene
havner ofte i en pentaton-harving
som ikke egentlig fører noe sted. Da
er det bedre å hvile ørene i pianist
Escreets kompetente hender, som
med stor finesse lar fingrene sprinte
over tastaturet, og som alltid frembringer treffende og spennende voicinger av akkordene. Så får det ikke
hjelpe at det låter som mye annet fra
de traktene av verden, når det faktisk er de som innehar copyright på
New York-soundet.
Svein Magnus Furu
JACOB KARLZON 3
«The Big Picture»
STUNT RECORDS STUCD 11032
Pianotrioer ser aldri ut til å gå av
moten, men svenske Jacob Karlzon
3 høres i hvert fall ikke hele tiden ut
som en vanlig pianotrio med et
akustisk piano eller flygel, en ståbass
og et trommesett. Årsaken ligger
selvsagt i at Karlzon selv ikke bare
spiller akustisk. Her brukes det både
Rhodes, orgel og synthesizere som
ofte gir et mer variert lydbilde enn i
en standard akustisk pianotrio. Låta
«Bakersfield Revisited» er et godt
eksempel der heftige akustiske pianorytmer akkompagneres av litt mer
«kunstig» pianolyd. Samtidig er
musikken ofte så «riffbasert» og
rent rytmisk forankret i pop/rocksjangeren at den bør være spiselig
langt utenfor jazzmenigheten. Foruten de sju låtene Karlzon selv står
bak, har han hentet inn to låter fra
andre komponister, og det er ikke
fra jazzpianistenes standardreportoar. Den ene er U2 sin «In God’s
Country» fra mesterverket «The
Joshua Tree», mens det er første
gang jeg hører synthpophiten «Maniac» av Michael Sembello jazzet
opp. Som pianist kan Karlzon nærmest kalles en melodiøs pianotriller.
Ofte spiller han sine temaer uten
mye fiksfakseri, mens han på det
lange solopartiet på nevnte «Maniac» høres ut som han har fått en
overdose Oscar Peterson til frokost.
Kanskje er det ikke sært nok for
jazzpuritanerne, for dette er en plate
som trolig kan få de som trodde de
ikke likte jazz til å oppdage denne
sjangeren. Hvem sier vel nei til flere
jazzelskere?
Roy Ervin Solstad
KONITZ / MEHLDAU /
HADEN / MOTIAN
«Live at Birdland»
ECM2162
Det er med de høyeste forventninger man mottar en plate med et
ganske unikt stjernelag av seniorer
(med unntak av 41-årige Brad Mehldau), som attpå til bærer den ikoniske platetittelen «Live at
Birdland». De fire møttes en kveld i
desember 2009 over et knippe standardlåter i et av New Yorks mest
tradisjonsrike konsertlokaler.
Som sedvanen er med Lee Konitz
blir det en utfordring i seg selv å
identifisere numrene uten å kikke på
fasiten. Soloseksjonene er på samme
vis gjort med finurlig grep om akkorder og time som er både løs og
fast på samme tid.
På åpningsnummeret «Lover Man»
gjør dette seg gjeldende i stor grad.
Faktisk i så stor grad at den skjøre
rammen knirker i sammenføyningene og truer med å falle sammen
hvert øyeblikk. Det er rart å høre
musikk som er ment å være «innafor», men som allikevel er helt ute!
På «Lullaby of Birdland» limes bildet sammen av Mehldaus presise
nærvær, selv om basskoret fra den
gamle (sovende?) kjempen Charlie
Haden må være noe av det slappeste
ECM noen gang har publisert. Best
er kvartetten i «You stepped out of a
dream» og «Oleo», hvor den forkrøplede lyrisismen får et uttrykk på
linje med Tristanos pre-freejazz.
Men i det store og hele låter det rett
og slett for slapt og uinspirert, på
tross av Mehldaus adhererende forsøk og en briljant pianosolo i platens
avsluttende minutter.
Svein Magnus Furu
OLGA KONKOVA
«Return Journey»
Olga Konkova (p)
LOSEN RECORDS LOS 106-2
Det er utfordrende å gi ut soloplater. Personlig kommer jeg alltid til å
tenke tilbake til Keith Jarretts «Facing You» fra 1971, en av mine «all
time» favoritter. Olga Konkova gjør
det helt annerledes, og kommer fra
det med livet i behold og vel så det.
Noen av de 13 komposisjonene er
tidligere presentert i storband- eller
trioformat, mens resten er originalskrevet for dette albumet.
Konkova er ikke pianisten med de
store faktene. Her går det jevnt over
stille, rolig og ytterst lyrisk for seg.
Jeg er ikke pianokyndig nok til å bedømme om hun teknisk sett er ekstraordinært flink. For meg er det
viktigst å konstatere at det låter vakkert.
Etter min smak spiller hun tidvis litt
for hardt («Way Back When»), der
jeg kunne ønske meg et mykere anslag, men slikt har jo bare med øret
som hører å gjøre.
Det hender hun eksploderer, som i
fabelaktige «The Collective Unconsciousness» – og da går’e unna for
unna! Jeg kommer aldri til å skjønne
hvordan de beste pianistene evner å
kombinere venstre og høyre hånd i
denne typen kompliserte utflukter –
hvor hun har full kontroll over alle
oktavene på sitt gedigne Bechstein,
modell C.
Arild Rønsen
THE PAUL KUHN BIG BAND
«Live At The Philharmonie
Cologne»
IOR CD 77068-2
Basie-kopier blir sjeldent bedre enn
ANMELDELSER
ILK I KRYSSFELTET
SPRING: «Slides» ILK 171CD
THE WHITE NOTHING: «About Time» ILK 174CD
STORK: «Stork» ILK 175CD
IKI: «IKI» ILK 177CD
Gjennom snart et tiår har det danske plateselskapet ILK konsolidert seg som landets førende
jazzplatemerke innen «samtidsjazzen». Selskapet styres av et større kollektiv av musikere i det københavnske miljø, som innspiller i
flere kombinasjoner samt med utenlandske
musikerkontakter. «Samtidsjazz» er dog kun
en holdbar etikett for kjernen i en musikkatalog, som også omfatter diverse hybrider av
avant-pop, kontemporær komposisjonsmusikk
og fri improvisasjon.
Fire av de siste ILK-utgivelser rommer nettopp
slik musikk i kryssfelt, hvor gammelkjente
jazzkarakteristika inngår i større eller mindre
grad. Alt etter temperament kan man henfalle
i grublerier om jazzbegrepet kan innhøste meningsfulle justeringer, eller man kan rope:
«Ned med etikettene!» Min hang avslører seg i
det følgende.
Mest radikalt i møtet med samtidens partiturmusikk er jazzkvartetten SPRING med CDen
«Slides», hvor fem komponister har levert en
håndfull «ideer og skisser» i variert stramhet
og karakter, som skal tvinge de rutinerte jazzmenn Peter Bruun, Jonas Westergaard, Anders
Banke og norske Torben Snekkerstad ut i nye
landskaper. Jesper Holmen har levert de mest
åpne skisser, hvor gruppen i rent lydbaserte
tonedannelser lar tiden sveve. Lyttingen her
oppleves sterkt mental og stillestående og
kroppsløs.
De øvrige tre stykker inneholder noterte temaer i mer eller mindre jazz-avantgardistisk
formspråk, men de synes mere å binde musikerne i kliniske sonderinger eller pliktskyldige
grublerier. I siste tredjedel av den lange «Slides TwoSpots» synes dog Snekkerstads tenorsaksofon henover bassklarinettens ostinat å
tvinge seg fri i furiøse flageoletter, men da
synes også forlegget «glemt». De to avsluttende korte stykker integrerer bedre partitur
og spill, hvis man heller til at det organiske og
fortellende er fruktbart. Men: Hva nå hvis det
slett ikke er tanken at det skal smake av jazz,
siden man inviterer partiturkomponistene inn?
Hva kan opplevelsen bestå i? Må det gjerne
være organisk eller fortellende? Undertegnedes jazzøre er ikke fremmed for komponistmu-
sikk, men er det feilorientert å strekke seg
etter en vellykket syntese?
Den unge pianist Anders Filipsen går forsiktigere til verks, når han med sine elleve komposisjoner på CDen «About Time» binder
musikken fast med begrenset råderom for improvisasjon. Hans nonett THE WHITE NOTHING utmerker seg ved forfinet klang med
fargning fra smidig cello og god menneskelig
stemme i ensemblet, og spiller med en jazzartikulert plastisitet, som f.eks. kjennes fra
Maria Schneider. Stemningen er generelt dempet, mild og varm, selv om de korte åpne passasjer kan romme instrumentelle utladninger
og kakofonier. «Patiently,…» er det mest radikale verk med instrumentenes dulmende bruk
til en dunkel lydtåke, som allikevel føles mere
organisk fremadsvevende enn utspekulert. I
den mere «jazzy» ende av repertoaret finnes
en slags «neo-monksk» «Dark Star», og i «Nancar» utfolder Filipsen sitt overbevisende pianistiske talent, før temaet slipper musikerne
ut i fri utfoldelse. CDen fastholder et jazzbetonet helhetspreg uansett at det frie og det
bundne mest holdes atskilt etter tradisjonell
resept.
Om man skal tale om en «gyllen middelvei»
eller «den tredje vei», kan vise seg å være det
samme, når det gjelder den begavede pianist
og komponist Simon Toldams siste utspill. Han
har skrevet all musikken til sin sekstett
STORK, hvis beskjedne størrelse ikke avskrekker ham fra å foreta komplekse orkestreringer
med flere samtidige musikalske hendelsesforløp. Disse kan underveis smelte sammen i unison jubel eller utskille solistiske eller
kollektivt improviserte kommentarer. I denne
vekselvirkning råder en konstant respekt for
det kompositoriske, som musikerne oppebærer
med stor oppmerksomhet og fantasi. Veteranen Sture Ericson spiller med myndighet sine
tørr-sprukne altsaksofon-eskapader og fengsler
spesielt med en høyreist bassklarinettsolo i
«Pitata». Toldam kan i «Blok» slå en enkelt
tone an, så vi spent venter på den neste og
endelig finner oss belønnet, eller han kan ta
en forrykende pianistisk tour-de-force som i
stykket «X». Alle ni komposisjoner oppleves
som frodige historier av variert karakter - fra
det lystig lekende over det melankolske til det
hymnisk forløsende. Ikke merkelig at poeten
Søren Ulrik Thomsen kunne få sin trang oppfylt
til å påsmøre coveret med sine typisk thomsenske punchlines til stykkene.
I notene til SPRING-CDen siterer multikunstneren T. S. Høeg Ornette Coleman for betraktningen: «Musikk er ikke en stil, men et
uttrykk!». Men hvis uttrykket blir komponistens eierskap på bekostning av musikerne eller
omvendt, er vel ikke den syntese nådd, som
de improviserende musikere formenes å strebe
etter. Under denne synsvinkel finner jeg, for
nærværende, at kun Simon Toldam i sitt kryssfelt fullt ut har maktet å skape en slik musikk,
som forener de noterte bindinger med de frie
formuleringer til en berikende syntese.
Den siste CD i ILK-pakken er en ganske annen
hybrid. IKI er en à capella-gruppe på ni unge
kvinner, som gikk i studio for over tre dager å
oppta improviserte prosesser, hvor tekst og
toner vokser frem «on the spot» ut av «bubbling intuition». Gruppen arbeider avslappet lekende, men også velorganisert. Det utgitte
stoff er utvalgt med omhu fra syv timers opptak (med formentlig visse repeterte prosessopplegg). Gruppen orienterer seg etter
impulser fra jazz, klassisk, folk, viser og pop
og arbeider tillike med stemmeeksperimenter.
Alle stykkene er stramme forløp med varierte
moods. Dramatikk, ironi, karikatur, humor,
dysterhet og sensualitet veksler om hverandre. Musikalsk anvendes hyppig sirkelmønstre
som hos Bobby McFerrin (i «Circlesongs»),
tette og skjeve harmoniseringer, mikrotonalitet og oppdeling av gruppen i flere linjeføringer. Alle synger teknisk kompetent og
bevisst uten perfeksjonistisk streben. Innholdsmessig er kvaliteten dog svingende, fra
studentikos engangshygge til musikalsk, sanselig fordypelse. En del av de utgitte stykker kan
betraktes som en form for «instant composing», hvor altså utgaven står som et endelig,
komponert resultat. Lukker eller åpner det for
jazzens videre veier?
Bjarne Søltoft
Skumle damer
i nordiske IKI
jazznytt [63]
ANMELDELSER
originalen. Slik også med dette storbandet. Paul Kuhn (født 1928), pianist og orkesterleder, har holdt det
gående i mange år i skjæringsfeltet
mellom populærmusikk og jazz.
Disse opptakene er gjort i perioden
1995-2009, alle fra konserter i Köln,
Tyskland. Klassikerne kommer på
løpende bånd, blant andre «Tuxedo
Junction», «On the Sunny Side of
the Street» og «Honeysuckle Rose».
«You Stepped out of a dream» framføres med orkesterlederen som vokalist, og jeg fikk et umiddelbart
behov for å høre innspillingen gjort
av Kenny Clarke – France Boland
Big Band i 1968 («All Smiles»). Ellers låter jo dette greit, men har
liten interesse utover Paul Kuhns
vennekrets.
Albumet består av to CD-er, en med
storband og en med en mindre
gruppe. I sistnevnte deltar blant
andre Till Brönner som leverer
trompetsoli som forventet i en
mainstream-preget produksjon. Han
synger også, og det må skrives på
vennekontoen at dette har sluppet
gjennom kvalitetskontrollen.
Harald Opheim
DANIEL LEVIN QUARTET
«Organic Modernism»
CLEAN FEED 212
Enhver moderne jazzlytter må da
nære stor takknemlighet til det portugisiske plateselskap Clean Feed
for dets sjenerøse utgivelsespolitikk.
Ved siden av sveitsiske Intakt Records står det i dag som den viktigste produsent av samtidsjazz med
hovedvekt på akustisk instrumentbruk. Clean Feed løfter dog i høyere
grad den yngre generasjon av amerikanske musikere frem i lyset. Denne
gang gjelder det cellisten Daniel
Levin, som har samlet en kvartett
uten trommer, som i mine ører viser
musikalsk slektskap til vår norske
Lemur kvartett, om enn Levins
kvartett er mer tonal/melodisk. Av
skivens tolv stykker er fem kreditert
Levin, alle med tematisk forlegg,
spilt med walking bass eller (i de
modale stykker) med ostinat bass.
De øvrige syv er kreditert gruppekollektivet, men i realiteten er fire
(kanskje fem) av disse frie duo-improvisasjoner, som plasserer seg helt
ubesværet på spillelisten.
Det begynner stimulerende med
platens hurtigste nummer, Levins
«Action Painting», der de fire musikere får vist sin jazzimprovisatoriske
kapasitet med frisk overbevisning, i
fyrig solospill ut og inn mellom de
kollektive passasjer. De åpne, kollektive, hovedsakelig frirytmiske stykker er vekselvis lydmalende,
reflekterte dialoger og introjektive
utsagn. Blant duo-stykkene fengsles
jeg spesielt av Matt Morans vibrafon
sammen med solide Peter Bitencs
bass i «Kaleidoscope», der Moran
plasserer seg i en historisk linje fra
Milt Jackson og Walt Dickerson
med sine gnistrende klare formuleringer. Og likeledes «Expert Set»
med trompetisten Nate Wooleys livfullt, svirrende og snertende dialog
med Levins cello. Wooley er i likhet
med instrumentkometen Peter
Evans en blendende tekniker, men i
denne kollektive sammenheng en
mer besindig og lyrisk solist og med
et økonomiserende overblikk. På
string-siden er cellisten Levin vel
den hittil fremste utøver i det jazzidiom, som tegner Oscar Pettiford
som pioneren. Levin er både som
komponist og solist en fantasirik og
medrivende musiker, som både i ensemble og i forgrunnen fremkaller
stor fryd. Hele CDen er gjennomsyret av sådanne velgjørende momenter.
Skribenten Art Lange introduserer i
albumnotene et par inspirerende lytterposisjoner: «Truth always has to be
constructed» (psykoanalytiker Michel
Schneider) ved siden av «Illusion is
more precise than precision» (poet Marianne Moore). Både kvartettens
komponerte og improviserte deler
tilbyr med sine «stories» og lydmalende illustrasjoner slike konstruksjoner/illusjoner, som kan oppleves
sanne i en mer universell forstand
enn hverdagens rå virkelighet. Da
kan man tale om «god kunst» – og
det gjør jeg…!
Bjarne Søltoft
side fra tid til annen. Plata er som
tittelen antyder en hyllest, og i dette
tilfellet en hyllest til de som har inspirert Lindholm. Blant dem finner
vi både Nils Petter Molvær og
Bugge Wesseltoft, mens han oppgir
sine musikalske mentorer til å være
alt fra Sting til John Coltrane. Kjennere av drum n’ bass- samt ambientsjangeren vil nok kjenne seg mer
igjen enn jazzpuritanere. Her er
nemlig stort sett heftige bass- og
trommebeat med litt ambient-spillende blåsere til å fylle ut lydbildet.
Rytmisk kan det etter min smak bli
noe monotont, selv om det perkusjonsmessig er litt mer lekent enn
den monumentale grunnrytmen
som går gjennom hele plata. Det er
først når blåserne setter i gang med
solopartier at jeg synes det blir virkelig interessant. Både på «Elefantastic» og «Laila» er det flotte
trompetsoloer, og kanskje kan man
med en slik plate åpne en liten dør
til jazzens verden for de som hører
mye på drum n’ bass. Jeg er mer
usikker på om mange vil gå den
motsatte veien.
Roy Ervin Solstad
CARSTEN LINDHOLM
«Tribute»
Eivind Aarseth (g) og Audun Erlien
(b) m.fl.
SELSKAP UKJENT
Den danske trommeslageren, komponisten og arrangøren Carsten
Lindholm sitt seneste prosjekt «Tribute» beveger seg helt i grenseland
av jazzen, men slenger innom riktig
LILA
«Tol’s Toy»
VETO-RECORDS 009
Er det noe som heter fri jazzrock?
Jeg finner ikke noen bedre sjanger å
plassere Lila i. De tradisjonelle melodiførende instrumentene forholder seg sjelden eller aldri til
bestemte harmonier, mens trommis
Julian Sartorius er flink til å drive
in the country
«sounds and sights»
Morten Qvenild (p, elec, v), Roger Arntzen (b, v), Pål Hausken (dr, perc, elec, v), Andreas Mjøs (vib, g)
RUNE GRAMMOFON RCD2113
Trioen in the country er en av våre
som jeg ikke vet om er gjest eller medlem i banfå ei bøtte med millioner fra myndighetene for å
beste eksportartikler innenfor
det, bidrar med flott vibrafonspill innimellom og
gjøre en langfilm ala «sights». Låtene på DVDen
jazzen. Og når trioen har vært i
litt gitarkrydder der det trengs. Og det hele er
er stort sett de samme som på CDen, med unntak
studio for å lage en ny plate, så er
bare så usigelig vakkert. Alle komposisjonene er
av «how to get acquainted» og «torch fishing»
de ut på veien. Ikke bare til steder
gjort av pianør Qvenild, med unntak av Mark
som på DVDen er erstattet med «ursa major».
man finner på Norgeskartet, men ut i verden. I
Knoflers «brothers in arms», som glir godt inn
I det hele er dette en CD og DVD som bør finne
det dette skrives spiller de på Tula’s Restaurant
blant Qvenilds egne låter.
veien inn i et hvert hjem med en viss respekt for
and Jazz Club, på 2214 2nd Avenue (Belltown) i
«sights» starter med en langrennsløper på lang
seg selv. Det er strålende gjennomført fra start til
Seattle, og i løpet av sommeren vil de garantert
avstand som nærmer seg kameraet. Og man lurer;
mål!
legge både USA og Canada for sine føtter.
er det Morten Qvenild som kommer der borte?
Jan Granlie
Med «sounds and sights» har de gått et skritt viSå går man over til Morten Qvenild ved flygelet
dere fra den rene CDproduksjonen. På denne
hvor han spiller og synger «Afraid», så vidt i fardobbeltutgivelsen får du in the country både som
ger. Deretter glir man over i «Whileout» med fin
ren CD («sounds») og som DVD («sights»).
filmføring og regi. Kunstferdig, hovedsak i
Men det er musikken som er in the countys gebet
sort/hvitt, bondegård, sorte og hvite kontraster,
i første rekke. «sounds and sights» er en flott
litt musikere, litt natur, en kopp kaffe i det
videreutvikling fra deres tidligere plater. Qvenilds
grønne, en kvinne på hest, en hund, litt tømmer,
helt spesielle sound i flygelet, samtidig som han
fra konsert, et fraflytta gammelt hus, to dansende
krydrer med svært nensom hånd med andre elekskulpturer. Qvenilds lidende uttrykk, slik vi etter
troniske dippedutter. Roger Arntzen glir inn i
hvert er blitt vant til å se ham, og alt er så «in the
komposisjonene på en perfekt måte, med dricountry». Filmen minner om den svenske filmvende spill og innspill der det er behov for det, og
makeren Roy Andersson («Sånger från andra våstrålende kompspill på resten. Pål Hausken er på
ningen» og «Du levande») i stemning, og som
samme måte med på å krydre platen med lekkert
«bonus» til den som vil oppleve in the country
og ledig trommespill uten en eneste egotripp. I
virkelig in the country i en «dokumentar», er
tillegg synger de tre, mest Qvenild og Hausken,
dette aldeles perfekt. Filmen er laget av Claus Araldeles nydelig på flere av spora. Andreas Mjøs,
thur Breda-Gulbrandsen, en filmskaper som bør
[64] jazznytt
ANMELDELSER
MARVEL MACHINE
«Volt/Revolt»
Petter Vågan (g, elec), Rune Nergaard (b, elec), Henning Carlsen (dr, elec)
GIGA001
Med et sammensurium av impro,
samspill med Vågans gitarlooper på den meditaelektronika, metal av den tunge
tive «Rimrocked» er ikke til å ta feil av. Nydelig
sorten og elbassen stemt noen
utført, med akkurat passe mengder slanger i parakvarter ned rydder nyvinningen
diset til å skape spenning.
«Marvel Machine» effektivt unna
Der metalrytmene tar overhånd («Plongcore»,
alt som måtte komme i dens vei. De tre selvsikre
«CircleKing») blir det en litt for ufokusert strøm
jazzkometene fra jazzlinja i Trondheim improviseav lyd til at trioen klarer å hale i land sin pretenrer frem et energisk album, som med korte låter
sjon om et komponert preg, på tross av vel synog stor variasjon søker å finne et komponert
kroniserte brudd underveis.
sound i sin improviserte opprinnelse.
Fokuset er derimot tilbake for fullt på platas siste
Og de lykkes med dette fra start, med det Jaga
numre, hvor tankene går til Raoul Björkenheims
Jazzist / Puma-aktige tittelsporet møtes drum ’n
«Scorch trio» på «Shell Shock», og til støvete
bass, elektronika, støydingser og ringmodulatorer
spagettiwesterns og bandet Huntsville på avsluttil en imponerende øyeblikkskomposisjon som
tende «9 to 5 rebel».
fortjener mer enn en gjennomlytting.
Dette er i alle fall et album med mange sterke
Alle de tre er loggført med «electronics» i heftet,
sider, med interessante vrier og god intuitiv formmen hvem som frembringer akkurat hvilken lyd er
følelse.
umulig å identifisere. Men Nergaards strykebass i
Svein Magnus Furu
fram rockebeat. Når han ønsker det,
vel å merke – og det er ikke så alt for
ofte.
Alle de åtte komposisjonene starter
med en slags innøvd melodi, i det
minste et riff. Derfra og ut tror jeg
det meste skjer på gefühlen.
Så lenge man ikke ser dette bandet
på scenen, er det tidvis vanskelig å
høre hvem som gjør hva. Det er
selvfølgelig enkelt å bestemme hva
saksofonisten Christoph Erb og
trommeslageren gjør. Men hva som
stammer fra gitarist Flo Stoffner og
hva elektronikksjefen Hans-Peter
Pfammatter må stilles til ansvar for,
er ikke alltid like enkelt å avgjøre.
Kanskje ikke så farlig, heller. Det avgjørende er at Lila låter fett. Musikken synes hele tida å bevege seg i
planlagt retning, hvor uforutsigbart
den enn presenteres. Og langt fra alt
går så til de grader i lengderetning
som «Ulla», som rett og slett er en
tre minutter lang marsj! Et stykke
unna «Her kommer Guttemusikken», men likevel – helt klart i musikalsk familie.
Eksperimentelt – og vellykka.
Arild Rønsen
LIM
«with Marc Ducret»
KOPASETIC KOPACD034
Den Malmøbaserte trioen lim har en
tiårig historie bak seg, og dette er
deres tredje album. Saksofonist
Henrik Frisk er mannen i front og
komponist av seks røffe riffete og
rocka låter. Bak en luskende el-bass
som en slavisk timekeeper finner vi
barndomsvennen David Carlsson,
som med glupsk appetitt finner næring i trommeslager Peter Nilssons
tunge groover.
Og over, under, bak og foran lurer
en mann med ekstremt trange bukser seg. Hans lett gjenkjennelige gitarlyd setter sitt klare bumerke på
det allerede mørke soundet, og
minner meg på hvorfor Big Satan
har slik en appell. Ducret er kameleonen som passer inn i mange forskjellige settinger men som aldri
glemmer at han er en kameleon.
Henrik Frisk improviserer fra en
forholdsvis tradisjonell innfallsvinkel, klisjefrasene kommer lett frem i
«The Tranebird», men jeg digger
den mørke klangen hans som tilfører
lydbildet på hele platen en skyggefull fargepalett.
Svein Magnus Furu
MARTIN LUTZ GROUP
«It’s Swing – Not Rocket Science!»
CALIBRATED CAL1114
Martin Lutz Group er et dansk herrelag med masse god musikk og godt
humør på lager. Pianisten Lutz skriver og arrangerer all musikken for
sekstetten som består av tre saksofonister – Mads Ole, Jacob Rose og
Jakob Skov – samt bassisten Lars
Johnsen og trommeslageren Ricco
Victor. På bandets tredje utgivelse
har de valgt å invitere med seg ei
rekke strålende gjestesolister også.
Den knapt 40 år unge Lutz er en
svært så allsidig komponist. Han har
skrevet klassisk musikk og pop og
han har jobba mye med kor.
Gjennom dette visittkortet viser han
oss store deler av sin allsidige bakgrunn, blant annet får vi tydelige
spor fra Afrika og fra Grieg!
Grovt sett er «It’s Swing – Not
Rocket Science!» satt sammen av
fem suiter: «Africa», «Seasons»,
«North», «Swing» og «Ballads». På
hver av disse suitene, som igjen er
delt opp fra 2 til 4 låter, har de invitert med seg henholdsvis perkusjonsdronning Marilyn Mazur, trompeter
Jesper Riis, fiolinist Harald Haugaard, gitarist Jacob Fischer og
munnspiller Jacob Venndt.
Suitenes navn forteller mye om hva
slags stemninger vi blir servert og
det er en varme, inderlighet og et
musikalsk humør som vi skal tilbake
til Brazz Brothers for å kjenne oss
igjen i.
Lutz & Co har jeg mistenkt for ikke
å ta seg sjøl for alvorlig sjøl om de er
dødsseriøse når det gjelder musikken
sin. Låta «Blitzgrieg» fra «North»
er et hysterisk godt eksempel på det
sammen med hele «Africa» – Lutz
er delvis oppvokst i Afrika og han
har tatt med seg gode minner.
Bandet er meget godt og samspilt,
gjestesolistene er til dels glitrende
og noe forteller meg at det ville vært
en sann svir å ha Martin Lutz Group
på en eller annenklubbscene under
en festival her hjemme. Enn så lenge
får vi greie oss med den gode erstatninga som «It’s Swing – Not Rocket
Science!» er.
Tor Hammerø
MELTING POT
«Good Eats»
DINEMEC RECORDS DJCD 253
Don Braden er bare gjest i Mark
Rapps Melting Pot – og denne
gangen kunne han så avgjort valgt
seg et flinkere lag å jobbe sammen
med. Jeg har tidligere framholdt at
kjedeligere musikk enn dårlig blues
bare overgås av dårlig bebop. «Good
Eats» byr på begge deler – dårlig
blues & dårlig bebop – i rikholdige
mengder.
Hvis du ikke tror meg, ber jeg deg
velge åpningskuttet «Alligator Boogaloo», eventuelt «Pot Belly», som
skrekkeksempler.
Til Mark Rapps forsvar skal det sies
at inntrykket blir hakket mindre entydig når han og bandet beveger seg
utenom det reine bluesmønsteret.
Dette blir likevel et syltynt forsvar
for et produkt som for det meste er
pinlig A4-formatert. Dette er i korthet et band et lite jazzkyndig publikum på torget i Molde muligens
kunne hygga seg med mens de
egentlig var ute på shopping, men
heller ikke disse ville blitt stående
lenge.
Stort mer er det dessverre ikke å si
om denne saken.
Arild Rønsen
TEREZ MONTCALM
«Here’s to You – Songs for Shirley
Horn»
VERVE
Den kanadiske sangerinnen Terez
Montcalm har vi truffet på en gang
tidligere. Hennes innspilling
«Vodoo», fra 2006 kåret jeg selv til
en av årets flotteste vokalalbum.
Nå er hun tilbake med en helt spesiell hyllest til sangerinnen Shirley
Horn. Med et solid lag av musikere i
ryggen (ingen navn nevnt på den demoutgaven vi har mottatt), tar hun
oss med på en reise i «Horn-land»,
som er original, vakker og samtidig i
et vokalt landskap som er rufsete,
hest og et godt stykke unna det man
kan kalle «smørsang». Men det funker. Det funker veldig, veldig bra!
Hun presser fram de fine melodiene
og tekstene, slik jeg ikke kan huske
noen andre har gjort før. Litt i
samme landskapet som Tom Waits,
men allikevel helt eget og personlig
«Montcalmsk».
Personlig liker jeg det jeg får høre.
Hør bare på den fantastiske versjonen av «A Song for You». Helt eget!
Men jeg tror Montcalm er en artist
som man enten elsker eller hater.
Hennes stemme inviterer virkelig til
en diskusjon om vokale ferdigheter
som det kunne vært interessant å
følge. Ofte høres hun ut som ei litt
sliten dame som har sittet altfor
lenge på en rufsete bar og tyllet i seg
mengder med whisky og bortimot
en kartong sterke, franske sigaretter,
og det er dette som gjør denne platen til noe helt eget. Kompet rusler
og går, med helt kurante musikere,
som kan sin jazz, og det er ingenting
jazznytt [65]
ANMELDELSER
POING + MAJA S. RATKJE
«Wach Auf»
Maja Solveig Kjelstrup Ratkje (v), Rolf-Erik Nystrøm (as, v),
Frode Haltli (acc, tb, v), Håkon Thelin (b, v)
ØRA OF019
Trioen Poing har de siste 12 år vært en spydspiss i det norske
samtidsmusikkmiljøet. Med sine over 50 urfremføringer har
de spesialisert seg på noe så egenartet som fremføringer av
musikk skrevet spesielt til dem. De har i løpet av disse årene
opparbeidet seg en sterk integritet, og er ikke redde for å utfordre komponistene de samarbeider med. Den meget spesielle besetningen altsaksofon,
trekkspill og kontrabass har vist seg overraskende fleksibel i møte med alskens krumspring fra verdens fremste samtidskomponister og deres uleselige partiturer.
Gjennom alle disse årene har Maja S. K. Ratkje vært en foretrukket samarbeidspartner, både som komponist og vokalist. Hun vant sågar det prestisjefylte vandretroféet «POING-prisen» i 2009 for lang og tro innsats.
I 10 år har de fire underholdt forslitte marxister og fordrukne leninister på
Oslos bruneste utested, «Tranen», i underetasjen til Ila hospits, der øst
møter vest i hovedstaden. Hver natt til 1. mai har de heist sitt flagg rent og
rødt og fremført arbeidersanger som «Sjørøver-Jenny», «Wach Auf!» og
«Kanonsong» etter Berthold Brecht og Kut Weill. Det er nå dette materialet som er ute på plate, og som gruppen har turnert med i Norge og Kina.
De fire tilnærmer seg det høyst politiserte materialet med den samme kombinasjonen av ærbødighet og respektløshet som alt annet de spiller. De
blodrøde tekstene og kampsangaktige melodiene pakkes inn i et tonespråk
av tangobass og flageoletter, diatonisk munnspill og skrikende kazoo, messende tysk vokal og skingrende trekkspill i fri dressur. Og det er nærmest
umulig å vite hvordan man skal tolke de eksplisitt politiske tekstene og musikken som i Brecht og Weills levetid vel hadde blitt karakterisert som «entartede»?
Uansett hvordan man ser på det, har POING og Maja S. K. Ratkje tilført
disse smått nedstøvede sangene noe helt nytt, et skinn av modernitet i all
mellomkrigstidskommunistpropagandaen. Og de avslører mot slutten også
hva Cindy Lauper egentlig mente med sin «True Colors».
Svein Magnus Furu
å sette fingeren på. Mens det er
Terez Moncalm som trekker denne
plata høyt opp på favorittlista, nok
en gang. Det er sjarmerende, originalt og skrekkelig flott utført!
Hun tar med seg hele gjengen og
gjester Cosmopolite i hovedstaden
den 12. november. Be there!
Jan Granlie
LESZEK MOZDZER
«Komeda»
ACT 9516-2
Krzysztof Komeda (1931-69) er til
nå Polens fremste jazzmusiker, som
pianist og især som komponist.
Hans ytterst personlige penneføring
har frembrakt originale verker i stilområdet mellom John Coltranes og
George Russells modale musikk,
med sin melodiske tyngde og langstrakte formasjoner, og ikke uten et
europeisk anstrøk. Som et nøkkelverk nevnes ofte CDen «Astigmatic» fra 1965 med hans foretrukne
kvintettformat, hvor den unge trompetist Tomasz Stanko allerede markerte seg. Ved siden av sin aktive
jazzutøving ble Komeda også en
skattet filmkomponist, især for regissøren Roman Polanski.
Den yngre polske pianist Leszek
Mozdzer har tatt sin imponerende
klaverteknikk i bruk for solotolkninger av et knippe Komeda-verker:
Tre stykker fra Polanskis polske film
[66] jazznytt
«Kniven i vannet» (1961), vuggevisen «Sleep Safe and Warm» fra Polanskis amerikanske «Rosemary’s
Baby» (1968) samt tittelmelodien til
den lite kjente film «The Law and
the Fist» (av Jerzy Hoffman, 1964).
Dertil tre «filmfrie» Komeda-stykker, hvorav det innledes med «Svantetic» (dedikert den svenske poet
Svante Foerster) fra «Astigmatic»CDen. Ikke noen heldig start: Komedas kompositoriske hengivne
tyngde, som står tydelig i originalen,
gjøres om til en lekende lett pastiche, i glinsende, swift Chick Coreavirtuositet, og når Komedas
dobbelttydighet i vuggevisen til
«Rosemary’s Baby» hurtig fraskrives
til fordel for klassisk romantisk
euro-pianisteri i flott teknikerprodusert ekkoklang, blir man betenkt.
Altfor langt drenes Komedas karaktertrekk ut av musikken. Karskheten, pasjonen, elegien, dramatikken
siver bort i arpeggios, voluminøs romantikk og tidvis hysterisk percussive attacks. Men alt sammen med
djevleblendende teknikk!
Rettferdigvis kan stykker som «the
Law …» tåle en avmålt porsjon romantisk, folk-harmonisk virtuositet
à la Keith Jarrett, og «Cherry» rommer noen barske «bass-ketak» under
en heftig, snertende improvisasjon,
som viser at Mozdzer vitterlig har
jazz i ryggmargen. Og svinkeæren-
dene er begrenset i den nøkterne utgave av Komedas tidlige ballade
«Moja ballada» fra 1958.
Skulle det da ikke kunne gå an å nyfortolke andres verker med egen
innfallsvinkel? Det er dog en vanlig
foreteelse i jazzens verden. Jo da!
Men meningen blir litt tynn, hvis
man fjerner originaliteten i den musikk man vil hylle. Mange har for
eksempel lykkes godt med å fremkalle nye aspekter i Thelonious
Monks markante musikk, uten at
Monk-karakteren forsvinner. Men
kanskje litt vanskelig å forestille seg
at en Oscar Peterson hadde kunnet
gjøre just det.
Bjarne Søltoft
NEST
«Aurora»
John-Kåre Hansen (g), Roger Johansen (dr), Anita Johnsen (v),
Kjell Roar Petersen-Øverleir (b)
PONCA JAZZ RECORDS PJRCD 1019
Gitarist, komponist og tekstforfatter
John-Kåre Hansen og vokalist Anita
Johnsen virker som om de har funnet hverandre på alle slags vis.
Ekteparet, som opprinnelig kommer
fra Alta, er nå bosatt i Bodø og har
for anledninga utvida sin eksklusive
lille duo til kvartett og vel så det. Nå
veit jeg ikke hvordan Nest låter som
duo, sjøl om de CD-debuterte som
det for noen få år siden, men dette
forsøket på å «vokse» låter i alle fall
spennende.
Alle de 11 låtene er ført i pennen av
Hansen og han avslører kjapt at han
både melodisk og som tekstsnekrer
har mye å fare med. Hans store inspirasjonskilde som komponist virker det som er den melodiske og
varme 60-tallsjazzen og med sine
tekster greier han hele tida å fortelle
gode og personlige historier.
Anita Johnsen, med sin flotte engelskuttale, diksjon og høyst personlige vibrato, tolker mannens tekster
på et ekte vis. Når så Roger Johansen og Kjell Joar Petersen-Øverleir
har skjønt hva som skal til for gjøre
«Aurora» til et flott og personlig visittkort som både befinner seg i
jazztradisjonen, men som samtidig
er veldig «Nest», så er det bare å
hygge seg. Det skader heller ikke på
noen måte at ekstragjester som
trompeter Tore Johansen og Altas
store pophåp, vokalisten Petter
Carlsen, dukker opp på noen spor.
Dette har blitt et svært så hyggelig
førstemøte med den utvida duoen
Nest.
Tor Hammerø
LINA NYBERG
«Palaver»
MOSEROBIE MMPCD 076
Lina Nybergs nye CD ble imøtesett
med spenning: Kunne nivået holde
ANMELDELSER
THE RAINBOW BAND, dir. by JOHN SURMAN
«Sessions»
John Surman. (ss, brs), Roy Nikolaysen og Marius Haltli (tp), Jørgen Gjerde og Harald Halvorsen (tb), Frode Nymo og Håvard Fossum (as), Håvard Fossum, Atle Nymo
(ts), Knut Riisnæs (ts, fl), Jan Erik Kongshaug (g), Erlend Slettevoll (p), Stig Hvalryg (b), Andreas Bye og Roger Johansen (dr)
LOSEN 105-2
Historien er (iflg. albumnotene) at
Jan Erik Kongshaugs legendariske
Rainbow Studio ofte står ledig
etter innspilninger på dagtid, og at
da John Surman pakket ut for godt i Norge, dukket det frem noen gamle oktett-arrangementer fra
60-tallet, som han syntes trengte å bli luftet. Da
smalt to tanker, og det ble ukentlige kvelds-sessions i det gode studielokale over vinterhalvåret
2006-2007. Og når de nå satt der og spilte, tenkte
Kongshaug at han like gjerne kunne koble opptaksgreiene på og se hva som ville skje.
Det skjedde godt og vel til en CD, og nå er den
ute med åtte komposisjoner, hvorav to er Surmans
fra 1967, mens arrangementene av Monks «Off
Minor» og Ed Harveys «The Wizard» måtte oppjusteres for noen bortkomne noteblad. Dertil
kommer fire senere stykker av John Warrren, som
var nær medarbeider i England. Det ble spilt med
fast instrumentbesetning: tp-tb-as-ts-g-p-b-dr,
som sammen med Surman utgjør en nonett, og
det er visse skift i mannskapet underveis på skiven.
Med rot i 60-tallets orkesterjazz er det musikalske
stoff i seg selv ikke oppsiktsvekkende, men to stykker hever seg med sine overbevisende karakteriseringer av dedikerte musikere: Surmans
rock-poetiske «Going for a Burton» til Gary Burton-Pat Metheny-idiomet, og Warrens «My Sketchy Spanish» selvklart til Miles Davis/Gil
Evans-samarbeidet. Mest original finner jeg dog
fra den glimrende konserten på Victoria i Oslo, i våres? Og kunne eventuelt mester-CDen «Tellus» (anm. i
Jazznytt 04-2006) overgås eller tangeres?
Jo takk, begge deler! Lydteknikken
og den stramme redigering overstiger hva som normalt kan oppnås i
levende konserter, hvilket er avgjørende, når det som her gjelder er å
formidle tekster med så stor grad av
underfundighet og intelligens. Og
«Palaver» har (etter tre annerledes
orienterte utgivelser) tydelig konseptmessig adresse til «Tellus», slik
det allerede merkes i de musikalske
likhetstrekk i innledningssporet
«Ditte». Igjen er det «psykens
innerside» som belyses gjennom
Nybergs musikk og tekster, men
denne gang utledet av følelsesladede
møter/kontakt med virkelige eller
tenkte personer (nesten alle titlene
er personnavn). «Ditte» beskriver
en foruroligende dødskonfrontasjon.
Og straks etter utleverer Nyberg
«sin» vanviddsflørt med «Caetano».
Gjennom CDen skildres lengslenes
krokete villveier i både bisarr selvironi og grensepsykiske rabuleringer. Alt sammen med pirrende
flertydighet. Dog litt mindre i den
sterkt bevegende «Aliisa», som lakonisk-poetisk beskriver å holde sansene åpne for livets basale, rå
enkelhet. Og kjærligheten får det
Warrens «Lopsided», som over en bass-ostinat
fletter to punktuerte riff-linjer og skaper melodikk, som både peker bakover til Monk og fremover til Andrew Hill.
Uansett er solospillet av avgjørende betydning for
prosjektet, og i dette lykkes alt. Fremheves må
spesielt Håvard Fossums groovy spill på altsaksofon (pepper’sk) og på tenorsaksofon (lovano’sk),
Frode Nymos motiviske altsaksofon i balladen
«The Wizard» og i «- Burton» samt Halvorsens
klare trombone i «Lopsided». Ellers er Surman
hovedsolist med vanlig personlig gjennomslagskraft og med den mer jazzklassiske pondus, som
materialet inviterer til. Således på barytonsaksofonen med groovy vitalitet i den tematisk ordinære
swift-swinger «Bedrocks Inn», og majestetisk formulerende i den avsluttende ballade «Longing»,
samt på sopranen i underfundig, dramatisk lune i
«My Sketchy Spanish», og meislende intensivt i
hans egen «One Last Waltz».
Det er blitt en vital, entusiastisk og spilleglad skive
– og det ligger sikkert mer interessant på båndene
fra disse livlige kvelder og formodentlig netter i
Rainbow-studiet.
Ja, det var skam godt at Kongsbergs følsomme
fingre foruten å frembringe milde gitarklanger i
ensemblet ikke kunne holde seg fra knappene i
studioboksen.
Bjarne Søltoft
siste ord med «Jelâluddîn» av poeten Coleman Barks, som hyller og
fortolker den persiske sufi-mystiker
Jelâluddîn Rumi.
Nyberg formidler sine verker med
velkjent karsk retorikk. Med elementer av kabaret, talksong, scatimpro og dada fortrenges all
tenkelig skjønnsang til fremme for
innholdet. Hun kan med robust
stemmekraft skildre sjelens skrøpelighet uten å tape det minste grann
av medfølelse. Flere steder finner
jeg et overraskende stemningsfellesskap med Billie Holidays forholdsvis
upåaktede innspilninger gjennom
40-tallet, hvor hennes kunstneriske
formåenhet, både vokalt og innholdstekstlig, i realiteten var på sitt
høyeste.
Nybergs musikk både river og smyger i takt med innholdet, og hennes
faste kvartett er tidvis supplert med
veloverveide gjesteinnslag. Spesielt
gemalen Fredrik Ljungkvists monumentale solo på barytonsaksofon
speiler karakteren til «Federico Garcia». I kvartetten er Cecilia Person
pianist med presisjon i ensemblet og
veldisponert solospill. Josef Kallerdahl spiller sin bass med dyp groove,
og Peter Danemos trommespill er
sitrende sanselig. Lydeksperimentatoren David Stackenäs spiller gitar
med de skjevt gnistrende overraskelser i ensemblet, og når «Ingrid»
på sin ukontrollerte galei går i total
oppløsning, gir han henne et ekstra
skubb med en fresende, frenetisk gitarkaskade.
Nyberg er så konsekvent i sitt integrerte kunstneriske uttrykk at hun
aldri blir noen sangdiva eller publikums kjeledegge. Det er ikke hun
som får de store TV-programmer,
nei. At hun derimot velfortjent fikk
årets svenske «Jazzkatt»-pris, endog
som den første kvinne og den første
vokalist noensinne, viser hennes format som suveren jazzkunstner.
Strekk ørene frem mot Lina. Vi og
hun fortjener det!
Bjarne Søltoft
ONTZ
«Go Marching In»
Bjarne Chr. Gustavsen (alle instrumenter), Mai Elise Solberg (v)
IKKE OPPGITT SELSKAP
Den som klarer å sette dette albumet i en allerede eksisterende musikalsk sjanger, gjør en
oppsiktsvekkende god jobb. Så skal
vi kanskje forsøke oss på en helt ny
en? Skranglete elektropop med
trommebeats i alle former, ispedd
bluesmunnspill, ditto orgel og perkusjon man vanligvis forbinder med
moderne jazz.
Men det ble muligens ikke noen
sjanger? Og da står vi igjen med det
viktigste. Ontz er en svært oppfinn-
som duo – som skriver fantastisk
fine sanger! De minner meg tidvis
om Eels, og noen ganger er de faktisk like gode! Test meg gjerne med
en prøvelytt til «Ugly Ceiling
Lamp». – This freaks me out, synger
Mai Elise Solberg i det neste kuttet.
Enig. Så kommer disse Eels-xylofonene, og … vokalen er bare fantastisk miksa! Hun synger flott, men
her skal både produsentene (Ontz)
og mannen ved miksepulten, Bjarne
Stensli, ha sin velfortjente del av
kaka.
Jeg håper inderlig de fortsetter å
være Ontz, men med dette albumet
som visittkort vil de uten videre
kunne skaffe seg jobber i fleng som
produsent/mikse-team.
«Go Marching In» er et eksperimentelt album, men med unntak av
partier der musikken er nærmest beatfri, blir den aldri vanskelig tilgjengelig.
Jeg ønsker ikke å sende av gårde
musikalske referanser som lett kan
forvirre mer enn de veileder. Derfor
nøyer jeg meg med å si at dette er ei
plate jeg føler meg trygg på at både
Tom Waits, Brian Eno og Laurie
Anderson vil vende tommelen opp
for. Og da er man jo et stykke på vei,
allerede med debuten.
Arild Rønsen
jazznytt [67]
ANMELDELSER
DAVID SYLVAIN
«Died In The Wool – Manafon Variations»
SAMADHISOUND SOUND CD SS021
Jeg kan likegodt innrømme det med en gang: Jeg har ikke filla peiling på
hva David Sylvain har holdt på med tidligere. (Den delen av musikkhistorien har garantert Rønsen mye mer peiling på enn meg). Det eneste
jeg vet er at han en gang i tiden spilte i Japan – ikke landet, men bandet, og
at han de siste ti årene har vært opptatt av den britiske fri-improscenen.
Men for dere som er like blanke innenfor denne formen for musikk som
meg, så kan noen få opplysninger fra Wikipedia kanskje være på sin plass:
Davis Alan Batt, er født i Kent i 1958, og slo i gjennom som låtskriver og
sanger i Japan. Japan karrakteriserte seg selv som et alternativt glamrockband. I 1982 kom han med sin første innspilling i samarbeid med Ryuchi
Sakamoto, og han var med på å lage filmmusikken til «Merry Christmas,
Mr. Lawrence». Solodebuten kom i 1984 («Brilliant Trees»), hvor han har
med bl.a. trompeteren Jon Hassell. Opp gjennom årene har han vært involvert i en rekke innspillinger, bl.a. på Arve Henriksens «Cartography»
og som tittelforfatter på Jan Bangs «... and poppies from Kandahar».
Sylvain er hedersgjest under årets Punkt-festival i Kristiansand, og du kan
banne på at jeg skal sitte på første rad med øra på stilk!
For dette er bare så strålende! Stemmen til Sylvain og tilnærmingen til
musikken ligger og vaker i et slags Robert Wyatt-landskap, og musikerne
er med på å forsterke tekstene og sangen på en strålende måte.
Blant de mange musikerne på de to platene finner vi, ikke overraskende, de
to Punkt-generalene Jan Bang og Erik Honoré. I tillegg overdrysses de to
platene av flere norske bidragsytere. Ståle Storløkken, Christian Wallumrød og Helge Sten er samplet inn i musikken, mens Arve Henriksen dukker opp på andreplata, det aldeles nydelige verket «When We Return You
Won’t Recognice Us».
Den første CDen er den mest lyttevennlige. Her fremføres det sanger som
så godt som alle 12 kunne kvalifisere til å bli nesten evigvarende hitlåter
(ikke på VG-lista, kanskje, men på en rekke alternative lister).
AndreCDen er vanskeligere tilgjengelig, her er det den kollektive improvisasjonen som er gjeldende, men hele tiden hviler det en helt spesiell ro
over forestillingen. Sylvain er her med kun som mikser og bidragende
komponist, mens det musikalske blir tatt vel hånd om av bl.a. John Butcher, Arve Henriksen, Günter Müller (på ipods), Toshimaru Nakamura
(no-input mixing board), Eddie Prévost (perkusjon) og Elysian Quartet
under ledelse av Dai Kujikara.
I tillegg bidrar folk som saksofonistene Evan Parker og John Butcher med
strålende og overraskende innspill, gitaristene Christian Fennesz og Keith
Rowe legger lydtepper under Sylvains stemme som er aldeles nydelige, og
alt er nesten for vakkert til å være sant.
Hvis man absolutt skal velge ut noen favoritter på denne samlingen, kan
låta «Emily Dickinson» være et godt sted å starte, eller sistelåta på CD1
«The Last Days Of December», men uansett hvor du begynner, så vil du
oppleve at dette er en perle av ei plate, som vil stå som en påle i musikkhistorien! Og gjett hvem som gleder seg til Punkt 2011?
Jan Granlie
[68] jazznytt
OQUE STRADA
«TascaBeat, o sonho portugues»
JARO MEDIEN JARO 4295-2
De har med seg en solid gjeng gjesteartister – trompet, trombone, klarinett, tuba og diverse vokalister.
Men Oque Strada er i utgangspunktet en kvintett som spiller portugisisk folkemusikk. De kommer til
Oslo World Festival i november, og
vil etter denne utgivelsen å dømme
være et hyggelig møte – ikke minst
for de som sokner til Django Reinhardt-stilen i jazzmusikken.
De spiller festmusikk. Oque Strada
byr enkelt og greit opp til dans. Her
fins innslag av improvisasjon, men
først og sist er dette folklore. Trekkspill og plystring og mandolin og ei
«basstromme» som tatt ut av livet
til Vømmøl Spelmannslag.
«TascaBeat» vil nok ikke bli spilt
mye i «Jazzklubben», men bør ha
sikker plass i «Jungeltelegrafen»,
programmet til folkemusikkfreakene
Arne Berg og Sigbjørn Nedland. Da
skjønner dere også hvordan trompetene låter – ikke mye Miles Davis,
men veldig mye mexicansk sombrero.
Har du planer om å be venner på
tapas og tung rødvin en kveld? Her
har du et velegna lydspor.
Arild Rønsen
JÓEL PÁLSSON
«Horn»
FLUGUR 003
Akkurat slik Norge, som et lite land
langt mot nord, har fostret et relativt sett stort antall fantastiske musikere, har Island med sitt ennå mer
beskjedne innbyggertall, vært hjem
for en lang rekke sentrale musikere
innenfor både eksperimentell pop
og jazz. Jeg tenker da særlig på
Björk, Hilmar Jensson, Skuli Sverrison, Davíð Þór Jónsson, og det er
sikkert en haug jeg har glemt. Jóel
Pálsson er så absolutt en mann som
hører hjemme i dette selskapet.
Med sin femte soloplate med den
svært internasjonalt salgbare tittelen
«Horn», står Pálsson ikke bare frem
som en utmerket solist (noe som
gjorde ham fortjent til den høyeste
mulige utmerkelsen fra musikkhøgskolen Berklee). På denne siste utgivelsen står han også i fronten for en
kvintett med et fantastisk sound og
en sterk kjemi.
Åpningslåta «Stigmál» settes i gang
med et fengende pianoriff, som en
oppdatert «Cantaloupe Island» settes standarden skyhøyt og økes for
hver låt. Den feite lyden i frontmannens tenorsaksofon minner om en
Joe Henderson i storform, enkelte
låter sender da også tankene til gigantalbum som «Our Thing» og
«Inner Urge». Som på disse får vi et
tett samspill mellom trompetist og
saksofonist. Mens andre, som min
favoritt «Tusk», kunne vært unnfanget av John McLaughlin på søttitallet. Eller av Jon Eberson i hans
Jazzpunkensemble på 90-tallet.
På denne gir bandet en gedigen
fremvisning av kunsten å skape driv.
Trommene og bassen gir en enorm
følelse av skyv, men låta er også
skrudd slik sammen at den kun i
kraft av seg selv nesten bikker overende av fremdriftsfølelse. Like
fremoverlent som å presse en Segway mot det ytterste av sin kapasitet.
I tillegg til de mange drivende jazzpunk-låtene er det gjort plass til et
par ballader hvor særlig trompetist
Ari Bragi Kárason briljerer med sin
selvsikre tone og store idérikdom.
Svein Magnus Furu
EMILE PARISIEN QUARTET
«Original Pimpant»
LABORIE LJ07 (CD + DVD)
Albumet har ligget uhørt noen tid,
mens jeg som en sur gammel mann
skulende har gått og tenkt: «Enda et
av disse mange overflødige produkter
med hippe ungdommer som tror de har
lagt et gullegg!». Om det nå evt. er
pinlig at jeg aldri har hørt om noen
av disse fire franske navn, så blir
fakta dette: et gullegg har de lagt!
Så unge de enn er i kvartetten, er
dette deres annen utgivelse etter
«Au revoir porc-épic» fra 2006. Parisien på sopransaksofon er på
denne nye innspilning fra desember
2008 kun 27 år, og de tre andre er
høyst noen få år eldre: Julien Touéry
(p), Ivan Gélugne (b), Sylvain Darrifourcq (dr). Alle er unike tekniske
instrumentalister, og sammen er de
et tett fungerende kollektiv av musikalsk intelligens, sensitivitet og fantasi - en samling fryktløse ynglinger,
som helt uten selvhøytidelighet eller
blasert ironi trenger dypt ned i musikkhistoriens mangfoldige dynnlag
fra den europeiske, klassiske tradisjon fra Mozart over Berlioz og
Fauré til Schönberg og Stravinsky
og inn i jazzens generasjoner med
Mingus, Coltrane og Wayne Shorter som hovedpoler. Ut av dette er
kommet særdeles originale forløp,
som hver især fremstår som kollasjer
av vekselvis fast strukturerte og frie
sekvenser, kontrasterende og komplementerende hverandre – ikke
som uttenkte effekter, men som organisk avprøvde erfaringer.
Denne virksomhet dokumenteres
det utmerket om på den medfølgende DVD, som leder frem til innspilningsdagen for CDen. DVDen
rommer også en 70 minutters livekonsert fra 2007, som musikerne
selv betrakter som et overgangsstadium i utviklingen frem til denne
nye CD; men i mine ører er denne
ANMELDELSER
TEAM HEGDAL
«Vol 2»
Eirik Hegdal (c-mel s, sns, bs, cl), André Roligheten (ts, ss, bcl), Rune Nergaard (b), Gard
Nilssen (dr), Ola Kvernberg (vl, vla, bass vl), Mattias Ståhl (vib)
ORA OF017
svare på, men jeg tror det altså. I det minste
La meg si det med en eneste
tyder responsen fra publikum på Soddjazzfesgang: jeg bøyer meg i støvet for
Eirik Hegdals enorme produktivalen, hvor platen hadde sin pre-release i
april på dette.
sjon, og den kreativitet og smitTeam Hegdal består egentlig av Hegdal, Roligtende entusiasme som han tar
heten, Nergaard og Nilssen. På «Vol 2» har de
med seg inn i hvert prosjekt. Hans komposisjoner bærer en unik og lett gjenkjennelig sigfått med seg Ola Kvernberg og Mattias Ståhl,
natur, og er befolket av tonale sjumilssprang,
som hver på sin måte fargelegger komposisjonene ytterligere med sine karakteristiske
rytmiske nesten-umuligheter og en sterk meklangfarger. Kvernberg finner ikke sin plass på
lodifølelse på tross av fraværende sangbarhet
en tilfredstillende måte, fiolinklangen blir litt
per se. I tillegg er han en utmerket saksofospak i møte med veggen av blås og komp. Vinist!
Musikken er også organisert på en kompleks og
brafonen glir derimot naturlig inn fra første
nøye uttenkt måte; fremfor standarden mesekund, og løfter bandklangen med sine rytmiske underbygginger og akkordiske komping.
lodi-solos-melodi virker Hegdal særdeles opp«Vol 2» er, med sin raskt omskiftelige natur,
tatt av lagvis oppbygging av musikken, med
formen som en selvstendig del av komposisjoblitt en ganske heseblesende affære. Men
med sine velplasserte pusterom underveis blir
nen.
platen en kraftfull oppvisning av kreativ komDette høres sikkert komplisert ut, men det
viktigste blir uansett om det funker rent audiposisjon, sterke soli, og et beintøft bandsound.
tivt. Er det interessant musikk også for dem
Svein Magnus Furu
uten en høyskolegrad i jazz? For en som innehar sistnevnte er jo dette ikke så enkelt å
musikken fullt på høyde med
CDens. Kun temaet «Sopalynx»
gjentas på CDen, og med en merkbar mørkere stemning enn den mer
lekende på DVDen. Den filmede
konsert er samtidig en fascinerende
fremstilling av en sympatisk og hengiven gruppes utøvelse under felles
skjerpet oppmerksomhet. Spesielt
fengslende er positurene til Parisien,
som han står der fremoverbøyd og
sideveis som en lettvektsbokser i en
glød som like gjerne kan blusse opp
til intens ild (lik Coltrane) eller
demmes ned til lyriske røksignaler
(lik Shorter).
Med en enkelt unntagelse er all musikken komponert i fullt fellesskap,
med ekstrem sans for variasjon og
kontraster, som eksempelvis klassisk
linjeføring mot jazzimprovisasjon,
swing mot rubato, abrupt mot flytende, disiplin - frihet, abstrakt straight, infernalsk - hymnisk, drama
- kontemplasjon, tragikk - humor,
og i deres egen fremstilling: «pasty –
peachy».
En slags organisk konglomerat-estetikk oppleves med sådan kraft at ethvert levende menneske som makter
å lukke ørene for denne musikk, må
antas å være død (nei, dette er ingen
forsnakkelse!). En mer enhetlig karakter har gruppens bearbeidning av
Richard Wagners «Le Bel à l’agonie» (preludiet til tredje sats i operaen «Tristan og Isolde»), hvor det
tragisk såre tema med Touérys kongeniale klaver i fokus, via karakteristisk wagnersk voluminitet,
transformeres til et rystende drama.
Nei: gamlingens surhet hører ikke
hjemme her. Albumet «Original
Pimpant» er en stor, gledelig overraskelse – ja, faktisk en begivenhet.
Ordene velter om hverandre og
strekker likevel ikke til overfor
denne rikdom av kompleksitet, mystikk og livsnær mening, utført med
mesterlig potensial, vidd og sjarme.
En forsvarlig oversettelse av albumtittelen kunne være: «Særegen skjønnhet».
Å skaffe gruppen til programmet for
neste års European Jazz Nights i
Oslo vil nærmest være i underkant
av det betimelige!
Bjarne Søltoft
POCKET CORNER
«Dog & Moon»
Didrik Ingvaldsen (tp, synth),
Glenn Brun Henriksen (as), Vidar
Schanke (g), Mikaell Olsson (b),
Ståle Birkeland (dr)
DADA 7
Stavangerbandet Pocket Corner har
i flere år vært på banen med sine til
dels friimproviserte uttrykk, uten at
det har «løsna» rent kommersielt.
Om dette kommer av at de holder til
i Stavanger, og savner spillemuligheter i hjembyen, at man spiller inn
platene på eget selskap, eller om
markedet for denne musikken er såpass lite og at det er altfor mange
som befinner seg i samme «divisjonen», vet jeg ikke. Men interessant
nok til å få nok oppmerksomhet er
det utvilsomt.
Bandet har holdt på i lang tid, under
ledelse av trompeteren Didrik Ingvaldsen, mens bandet for øvrig har
skiftet litt besetning etter som årene
er gått. Bandets forrige innspilling,
«4010-Local Time» fikk over-
veiende gode anmeldelser, også her i
Jazznytt, hvor kollega Rønsen bl.a.
uttalte følgende om innspillingen:
«Hvis du er frijazzentusiast, er dette
den plata du skal bruke for å overbevise mer tradisjonelt anlagte publikummere om at det er du som
«egentlig alltid har hatt rett». Og
omvendt: Om du til nå har hatt et
trøblete forhold til frijazzen, er
Pocket Corner bandet som sannsynligvis vil få deg til å sjekke terrenget
en gang til.», så det var med en viss
spenning jeg satte den i «spinn» i
CDspilleren.
Ingvaldsen står som komponist på
alle platas 13 komposisjoner, men
jeg tror mye av innholdet kan tilskrives hele gjengen i bandet, for dette
er moderne, improvisert jazz i klassen «oppdatert 60-tall», hvor vi
hører inspirasjoner fra Ornette Coleman, Don Cherry, Albert Ayler og
hele bøtteballetten. Musikken er tidvis groovy, samspillet nærmest perfekt, og musikken er medrivende og
interessant hele veien.
Ingvaldsen spiller fint trompet med
en tone som er klar og sterk. Glenn
Brun Henriksen er tydeligvis et ektefødt barn av den stavangerske frijazzscenen, og han kaster seg ut i
det, uten hemninger, og lander stødig på begge ben. Mikaell Olsson
hamrer løs på den store bassen og
driver bandet framover, mens
Schanke «riffer» i vei slik han skal i
denne sammenhengen. Ståle Birkeland er en trommeslager som er på
plass på rett sted hele tiden, og trioen i kompet (gitar, bass og trommer) legger et fint teppe i
bakgrunnen som de to blåserne vet å
utnytte. At Frode Gjerstads ånd hviler over det hele, er heller ikke med
på å forringe resultatet.
Ei interessant plate med mye energi
som en og annen festivalarrangør
bør notere seg.
Jan Granlie
TINEKE POSTMA
«The Dawn Of Light»
CHALLENGE CR73313
Tineke Postma er uten tvil en av
Nederland og Europas mest aktive
jazzmusikere. Hun har gjort en haug
med plateinnspillinger, og dukker til
stadighet opp på festivaler rundt om.
Hun har til og med vært og jobbet
med ungdommene på Voss Jazzskule! Hun har gjort seks innspillinger i eget navn, pluss at hun har
samarbeidet og bidratt i en rekke
forskjellige musikalske prosjekter og
konstellasjoner de senere årene.
På «The Dawn Of Light» har hun
alliert seg med pianisten Marc Van
Roon, bassisten Frans Van der Hoeven og trommeslageren Martijn
Vink, pluss Grammy-vinneren Esperanza Spalding som gjester som vokalist på et spor.
Mesteparten av musikken er gjort av
Postma, og befinner seg i et relativt
streit og oversiktlig leie, ikke så veldig langt fra for eksempel det Lee
Konitz serverer når han er «på streiten». Men det er tydelig at Postma
gjerne vil gå litt lenger enn å være
en «streit» saksofonist. Innimellom
legger hun inn en og annen liten
frase eller et element som vipper
henne litt ned fra «streiten». Men
uten at det vipper henne over i nærheten av frijazz eller andre frittfly-
jazznytt [69]
ANMELDELSER
gende objekter.
For hele veien rusler dette pent og
pyntelig av gårde. Hennes egen
«Before the Snow» er en nydelig
ballade som bør bli lagt merke til.
Hun har en fin tone i både alt- og
sopransaksofonen og komposisjonene og de valgene hun har gjort fra
andre komponister (Villa Lobos,
Monk og pianist van Roon) passer
perfekt til henne og bandet. På
«Leave Me A Place Underground»
gjør Esperanza Spalding en fin tekst
av Pablo Neruda. Hennes følge er
helt på plass som de perfekt kompere, og de legger seg hele veien tett
opp til stilen og det Postma vil formidle. Ei fin plate fra en oppegående blåser.
Jan Granlie
RED PLANET
«En Concert Volume 1»
REDPLANETMUSIC.CH
Red Planet er en hardtslående sveitsisk kvartett med sterke røtter til
tøff, akustisk 60-tallsmusikk. Skulle
noen få assosiasjoner til band som
Atomic og Core, så er det helt greit
– det er i samme gata Red Planet befinner seg.
Altsaksofonisten Manuel Gesseney
og pianisten Mathieu Rossignelly
starta Red Planet i 2007 og for to år
siden blei François Gallix (bass) og
Nicolas Serret (trommer) nye medlemmer i bandet. De to lederne står
for alle låtene på denne liveinnspillinga gjort flere steder i løpet av
2010.
Som hos sine slektninger i Atomic
og Core, så er det en voldsom intensitet og et ditto trøkk i Red Planet.
Coltranes 60-talls budskap, spesielt
det han ga oss med kvartetten med
Elvin Jones, Jimmy Garrison og
McCoy Tyner, er en viktig utskytingsrampe også for Red Planet. Om
det er ballader eller tempolåter vi
blir servert er nesten uvesentlig –
her er det uansett en tro på det de
holder på med og en inderlighet
som er bygd på ekthet.
Det er sjelden vi får oppleve jazz fra
Sveits, bortsett fra en del innspillinger fra det flotte selskapet Intakt
Records, så derfor har det vært en
udelt glede å tilbringe kvalitetstid
sammen med Red Planet. Ensemblemessig holder bandet høyt nivå
og solistisk skjer det også mye spennende. Skulle Atomic eller Core
trenge vikar, så er det bare å slå på
tråden til Sveits – der finner de fire
sjelsfrender.
Tor Hammerø
BIRET RISTIN SARA
«Áidnen»
Biret Ristin Sara (joik), Nico Valkeapää
(joik), John Surman (s, bcl, bassrec),
Tore Brunborg (s), Per Willy Aaserud
[70] jazznytt
(tp), Atle Nymo (bcl), Georg Buljo (v,
g, dr, perk)
IDUT ICD111
Jeg må innrømme at jeg ikke hadde
den fjerneste anelse om hvem Biret
Ristin Sara var før jeg satte på denne
plata. At hun var same forsto jeg,
siden plata er joik fra start til mål.
Men at en helt ukjent joiker hadde
fått med seg durkdrevne jazzmusikere i studio gjorde meg interessert.
Med saksofongeniet John Surman
på laget, måtte dette bare bli bra.
Og når lagoppstillingen ellers er såpass sterk, så er i alle fall det musikalske i trygge hender. Faren med
slike innspillinger er gjerne at de
drevne musikerne tar litt overhånd
og styrer innspillingen i en jazzretning som ikke alltid er så veldig
spennende.
På «Áidnen» har man unngått dette
med glans. Det er hele tiden Saras
stemme og joik som leder an i noen
fine arrangementer gjort av Georg
Buljo.
Musikerne legger et lydbilde bak de
flotte joikene, som setter stemningen, og i flere oppløp kan man
sammenligne det hele med noe av
det vi har hørt Mari Boine gjøre tidligere. Kanskje spesielt der hvor
Georg Buljo drar av gårde over perkusjonsvidda og Per Willy Aaseruds
trompet blåser nordlyset over den
iskalde himmelen. Andre steder kan
man ane litt «Twin Peaks» også…
og snev av Laurie Anderson. Og det
skal man absolutt ikke kimse av!
Vakkert!
Jan Granlie
GJERMUND SIVERTSEN TRIO
«Existence»
Gjermund Sivertsen (p), Audun Ellingsen (b), Hermund Nygård (dr)
PLING008
Noen ganger vet man akkurat hvordan en plate kommer til å låte før
man setter den i spilleren. Med
«Existence» så jeg for meg en klassisk nordisk, lyrisk pianotrio med
sånn passe engasjerende melankolske komposisjoner, greie soloer,
noen ettertenksomme rynker i pannen her og der og en sterk frykt for
alt som lukter av dissonans og friksjon.
Og jammen, så rett jeg fikk!
Det er kanskje urettferdig å dømme
en plate på skjær forutsigbarhetskvotient, men det er så mye her som jeg
synes jeg har hørt før, fra Ketil
Bjørnstad’ske åpningstoner i tittelsporet til folkemusikkinspirerte melodier á là Dag Arnesen / Edvard
Grieg, fra den Tord Gustavsen-like
«Long Bah» til en forenklet utgave
av Paul Bley på «Don’t tell me what
to believe». Forøvrig eneste nummer hvor de tre tør å slippe seg litt
løs – synd at låta slutter nesten før
den har begynt.
For all del, det er gjennomgående
rent og pent å høre på, men uten
tension ingen ordentlig release. Uten
mørke, intet lys. Jeg savner det som
fanger interessen og som holder den
der. En eksistens uten noen motbakker høres rett og slett litt kjedelig ut.
Svein Magnus Furu
HÅVARD STUBØ QUARTET
«Spring Roll Insomnia»
Håvard Stubø. (g), Knut Riisnæs (ss, ts,
fl), Torbjörn Zetterberg (b), Håkon
Mjåset Johansen (dr)
BOLAGE BLGCD016
Håvard Stubø har tatt tråden opp fra
den Spelemann-belønnede «Way
Up (Way Down)» fra 2009 og utgir
nå med samme besetning en CD
med et program sammensatt av hans
«Bjørnfjell Suite» pluss tre andre
låter, alt sammen innrammet av to
karakterfulle Zetterberg-komposisjoner. Innledende «Ringormens
Vals» er således en hurtig vals med
kraftfull bassostinat under et mollsterkt modalt tema, som først trer
inn etter Riisnæs’ fritt flygende sopranekskursjon. Suiten innledes
med et rubatospilt postbop balladetema, men de følgende satser i senbop-stil er melodisk mindre
markante, men motveies av et imponerende rytmisk drive fra Zetterbergs bass og Mjåsets distinkte,
detaljerike trommespill. De primære
solister Stubø og Riisnæs spiller
nærværende og veldisponert, men
relativt konvensjonelt og forutsigelig
og opptar ikke næringstilskuddet fra
bass og trommer, som det særlig tydelig var invitert til i «Part III: The
Wheel». Til gjengjeld legger Stubø
en akkordrekke ut for den smukke
ballade «John, Dear» (dedikert
McLaughlin), som formidles fornemt av Riisnæs på sopransaksofon
og Zetterbergs strøkne bass. Og
«RED» er en shuffle-aktig, stimulerende melodi til (rødhårete) Mjåsets
ære og livfullt utført med ypperlig
solospill fra alle.
Veteranen Riisnæs, som i alder
kunne være de tre øvriges far, spiller
fremdeles en anelse nasalt på tenorsaksofonen, mens Coltrane-påvirkningen er fulgt opp av andre
impulser som for eksempel Joe Henderson og Wayne Shorter, mht. dynamikk og overblikk i figurspillet.
Jeg liker bedre hans fyldige tone og
modne disponering på sopransaksofonen, slik det kommer ut i platens
avsluttende mesterstykke, «Kappvändarens Sång»; en velformet walking-ballade, hvor også Stubø spiller
med en vismanns innsikt. Håvard
Stubø slekter på sin legendariske
fader Thorgeir i stilistisk henseende
og fastholder en instrumentklang,
som velgjørende minner oss om hva
en gitar er. Hans figurspill er intelligent, fortellende og variasjonsrikt –
litt mer dristighet kunne dog tidvis
ønskes.
Som helhet er det en velgjort skive
med spillegleden og oppmerksomheten helt på topp, og musikerne
ligger alle flott i lydbildet (honnør
til tekniker Are Simonsen i Bodø),
hvilket også gjør at man kan bade
seg hemningsløst i rytmespillet fra
Mjåset og svenske Zetterberg, helt
uavhengig av uteværet.
Bjarne Søltoft
JIM SNIDERO
«Interface»
SAVANT SCD 2113
Den godt og vel 50 år gamle altsaksofonisten Jim Snidero har vært det
man kaller musikernes musiker mer
eller mindre helt siden han slo seg
ned i New York på begynnelsen av
80-tallet.
Etter mye jobbing med kjente bandledere som Brother Jack McDuff, to
tiår i storbandet til Toshiko Akiyoshi, og deretter Frank Sinatra,
Eddie Palmieri og Mingus Big
Band, har omdømmet til Snidero
nådd store høyder i musikerkretser.
Til tross for en rekke innspillinger
med andre, og 16 utgivelser under
eget navn, har Snidero likevel aldri
fått det store kommersielle
gjennombruddet og «Interface» er
nok et bevis på at det er både synd
og skam.
Noe av årsaken kan nok være at sjøl
om vår mann driver med helt egne
saker, han har blant annet skrevet all
musikken her sjøl, så har han verken
her eller andre steder skapt noe som
er voldsomt grensesprengende. Han
befinner seg solid i tradisjonen fra
alle storhetene fra 50- og 60-tallet
som Parker, Coltrane, Rollins, Adderley, Henderson, Woods og Liebman og med sin store og usedvanlig
varme altsakstone, gir han oss en
time med fantastisk flott, vakker og
personlig musikk.
Med seg har han tre særdeles gode
venner som er håndplukka til musikken og til oppdraget: Gitaristen,
både akustisk og elektrisk, Paul Bollenback, kanskje mest kjent fra sitt
lange samarbeid med Joey DeFrancesco, bassisten Paul Gill og den
unge og meget lovende trommeslageren McClenty Hunter. Snidero
har hatt alle tre i tankene mens han
skrev musikken og du verden som
han får betalt for det.
Jim Snidero kommer ikke til å få
noe stort kommersielt gjennombrudd med «Interface» heller. Det
er jo leit – kanskje – men han gir oss
uansett nok en gang en time med
strålende og personlig musikk i den
melodiske og akustiske tradisjonen.
Tor Hammerø
ANMELDELSER
PER HENRIK WALLIN & SVEN-ÅKE JOHANSSON
«1974-2004»
UMLAUT UMLÅDA1
Opp gjennom årene har den
svenske jazzen hatt en del musikere som har satt store og viktige
spor i den europeiske jazzen. To
av disse er pianisten Per Henrik
Wallin og trommeslageren Sven-Åke Johansson.
Wallin er født i Karlsborg i 1946 mens Johansson skrek sine første skrik i Mariestad i 1943.
Sammen var de den eksperimentelle jazzens
fremste talerør i Sverige i mange, mange år. Wallin med sitt Monk/Taylor-inspirerte spill fra han
slo igjennom med trioplaten «The New Figaro»
på midten av 70-tallet, og Johansson fra sin base
i Berlin hvor han muntret seg med bl.a. Peter
Brötzmann og i Moderne Nordeuropäische
Dorfmusik.
Men selv om de to hadde tilhold i to forskjellige
land, holdt de kontakten både musikalsk og personlig. De sendte postkort med små meldinger
til hverandre, som den korte beskjeden gjengitt i
coveret på denne flotte boksen: «Sven Åke!
Musik är inte bara musikk. Så sant som det er
sagt. Avskyr musikk för det mesta, och samtidig:
I’m a fool for beauty. Vad gör man. Man spelar.
(Cracy og lucky.) Per H».
Bassisten Joel Grip ble i ganske ung alder oppmerksom på Per Henrik Wallin. Over en tid har
han samlet en rekke opptak med de to, og resultatet ligger nå på bordet, i form av fire CDer og
et informativt hefte.
Musikken spenner fra opptak fra
Hannover/Langenhagen i november 1974 til et
opptak fra Norrköping i april 2004 (hvor også
bassisten Joe Williamson medvirker). I løpet av
de fire CDene får vi et godt innblikk i hvilke glitrende musikere de to var/er. Med CD-titler som
«Sista Valsen i Norrköping», «Quartier Latin fd.
Biograf» og «Magnetiska Hundar» volum 1 og
2, åpner de opp en verden av musikk vi ikke visste eksisterte.
På «Sista Valsen i Norrköping» får vi de beste
tekniske opptakene, siden de er ferskest, bl.a. den
flotte «Sigge Fürst», hvor Wallins typiske «frimonk» dominerer. Her får vi tysk resitasjon av
Johansson, kreativt trommespill og en totalt improvisert avdeling som beviser at dette er to musikere som kjenner hverandre ut og inn. En
meget interessant forestilling hvor den fritt improviserte musikken får vokse og utvikle seg hele
veien, til stor glede for lytteren. Nydelig!
Andreplata «Quartier Latin f.d. Biograf» tar oss
tilbake til Hannover i november 1974 og Berlin i
1975. Fire «komposisjoner» fremført på et temmelig dårlig piano og med en trommelyd som
innimellom «kasta» høres ut som et sant tordenvær. Jeg har en mistanke om at Paal NilssenLove har lyttet en del til Johansson, for hadde
det her vært bedre lydkvalitet, så kan jeg garantere at de fleste hadde vært skråsikre på at dette
var Paal i en blindebukk. Fire «låter» som alle
gjør inntrykk. Her gjør også Johansson en hederlig (?) innsats som trompetist. Wallin «ruller» av
gårde med sitt «nymonkiske» landskap, og hele
veien er det inspirert og medrivende.
Tredje- og fjerdeplata «Magnetische Hunde»
vol.1og 2 er begge tapet i Ballhaus Naunynstrasse i Berlin den 24. november 1986 (litt snodig at alle innspillingene, med unntak av «Sista
Valsen i Norrköping» er innspilt i november!).
To sett fra en konsert tapet av Hans-Peter Kuhn,
og med en typisk livelyd, dvs. med mye romklang, og uten at den tekniske kvaliteten er på
topp. Men det spiller for så vidt ingen rolle. Her
får vi drøyt 80 minutter med friimprovisert musikk framført på piano, trekkspill, trommer (i alle
mulige former) og Johanssons sang. Det er kreativt, medrivende fra første til siste tone, og beviser nok en gang at alt som fremføres av såkalt
«ny» jazz i dag, slett ikke er så ny som man vil ha
det til.
Pianisten Per Henrik Wallin gikk over til den
andre siden den 15. juni 2005. I 1988 var han utsatt for en ulykke som bandt ham til rullestolen,
uten at det tok fra ham spillegleden. Den eneste
gangen undertegned fikk mulighet til å høre ham
live, var på All Ears-festivalen i 2003, og han
gjorde sin siste konsert den 23. april 2005 i Kulturforeningen Tellus. Sven Åke Johansson er
fremdeles aktiv, både med sine originale solokonserter og i samspill med flere av de ledende frijazzerne i Tyskland. Og får du mulighet til å høre
ham enten solo, eller i en eller annen konstellasjon, så gjør det. Og jeg kan garantere at du ikke
har hørt noe lignende, noensinne.
Denne boksen er en perle for venner av friimprovisert musikk. Og idealisten Joel Grip skal ha
mange rosende ord for at han har tatt sjansen på
å samle denne musikken og få den ut til et nytt
publikum. Strålende!
Jan Granlie
jazznytt [71]
ANMELDELSER
PAUL VAN KEMENADE
«Close Enough» BUMA/STEMRA KEMO 09
«Who Is On Charge?» BUMA/STEMRA KEMO 10
Paul Van Kemenade? Rekk opp
hånda de som vet hvem han er? Som
jeg tenkte. Ikke mange hender å se
der, nei. Ifølge biografien så er han
født i 1957, i Nederland. I 1977 begynte han å sette sammen egne ensembler, slike som Contraband,
Vaalbleek, Podium Trio med flere.
Han er en altsaksofonist av det streitere slaget, men som har gjort en
haug med plateinnspillinger i
Nederland siden debuten i 1979.
Han har spilt med sitt eget Contraband, Berlin Contemporary Jazz Orchestra, afrikanske perkusjonister,
bassisten Jamaladeen Tacuma, pianisten Aki Takase, saksofonisten
David Murray, trompeteren Kenny
Wheeler, pluss en haug med andre
toneangivende musikere fra «treskolandet».
Den som trodde den «gale» jazzen
fra Nederland var en saga blott, må
nok tro noe annet etter å ha hørt
gjennom disse to platene et antall
ganger. For med «Close Enough»
og «Who Is In Charge?» beviser altsaksofonisten Paul van Kemenade at
det i alle fall er litt liv igjen i den jazzen som herjet over Europa for tifemten år siden.
På «Close Enough», gjort i desember 2010, har han satt sammen et
knippe låter som spriker og varierer
som stauren salige Per Borthen bar
på i sin tid.
Det hele starter med «Fantasy Colors» med et renesanseensemble, en
flamenco-gitarist, en senegaleser på
perkusjon, samt et knippe lystige
nederlendere. Morsomt og ytterst
originalt.
Deretter møter vi altsaksofonisten i
selskap med trombone-råskinnet
Ray Anderson, skarptrommemaestro
Han Bennink, el.gitaristen Frank
Möbus og bassisten Ernst Glerum i
et litt fabulerende tittelspor, før vi
får tre komposisjoner for tre horn
og bass, tre duetter med cellisten
Ernst Reijseger, før det hele ender
opp med bassklarinettisten Ekhard
Koltermanns «Vormärz» i vakkert
selskap med pianisten Stevko Busch,
trommeslageren Achim Krämer og
bassisten Benjamin Trawinski.
«Close Enough» blir et slags «oppsamlingsheat» hvor han samarbeider
med svært forskjellige sammensetninger gjennom hele plata. Mest
interessant synes jeg det blir når han
i nesten ti minutter sammen med
Ray Anderson spiller over Han Ben[72] jazznytt
ninks distinkte skarptromme i andrelåta. Den låta er verdt hele prisen. Men de andre
sammensetningene er heller ikke å
kimse over. Det svinger infernalsk
innimellom, og beviser at det fremdeles skjer interessante ting på den
nederlandske jazzscena. Og takk for
det!
«Who Is In Charge?» er Kemenades nyeste innspill på platefronten
(innspilt i oktober i fjor). Her samarbeider han tett med gamle venner i
sin internasjonale kvintett. Råtassen
Ray Anderson på trombone, råskinnet Han Bennink på skarptromme
(det var vel den han fikk plass til på
sykkelen på vei til studioet…), den
sobre, belgiske gitaristen Frank
Möbus og den nederlandske basssjefen Ernst Glerum. Sju låter som i
hovedsak er skrevet av bandmedlemmene, pluss Charlie Hadens vakre
«Song for Ché» blir servert på det
berømmelige sølvfatet. Det starter
med den groovy tittellåta som er
overraskende streit til å være fra
denne gjengen, og vi merker oss
spesielt Benninks fantastiske vispehåndtering. Det fortsetter i Möbus’
«Pet Shop» - en nedtonet ballade,
før Andersons «As Yet» overtar. En
sprelsk låt med mange Parker-referanser som fenger med teknisk strålende spill fra hele gjengen. «Close
Enough», fra den forrige plata følger, og vi tas ned igjen. Glerums
«Silver Nichols» er som tatt ut av
den litt avanserte «Blue Note»delen, ei låt som svinger heftig, selv
om det hele er svært nedpå. Alle
musikerne klarer nærmest å presse
låta ned og gjøre den utrolig groovy.
«Song for Ché» starter med Glerums Haden-aktige bass, og i en
blindfold ville 99% tippe på opphavsmannen og ikke den nederlandske bass-mester. En nydelig låt, som
her blir framført mesterlig, på tross
av at jeg synes Möbus’ gitarspill blir
litt «pinglete».
Ballet avsluttes med Kemenades «A
Tune for N.», ei låt du bare lener
deg tilbake og nyter. Walking bass
og et forrykende vispekomp av Bennink. Så enkelt kan jazz også være!
Og så grådig flott!
Dette er to CDer fra en herre som
er så godt som helt ukjent her på
berget. Det må det straks bli slutt
på!
Jan Granlie
CRAIG TABORN
«Avenging Angel»
ECM 2207 276 3637
Helt siden den godt og vel 40 år
gamle pianisten Craig Taborn slo
gjennom med James Carter på begynnelsen av 90-tallet, har det vært
åpenbart at han har hatt noe helt
eget å fare med.
Stadig har vi fått oppleve nye sider
ved Taborn, blant annet på ECMinnspillinger med Roscoe Mitchell,
Michael Formanek, Evan Parker og
David Torn. Taborn har i stadig
større grad bevegd seg mellom et
helakustisk og et elektrisk landskap
og her hjemme kjenner vi han kanskje aller best fra hans samarbeid
med Eivind Opsvik i hans Overseasband.
De seineste åra har solo-piano blitt
viktigere og viktigere for Taborn og
med «Avenging Angel» CD-debuterer han aleine og under eget navn på
ECM. Hvis Manfred Eicher ikke tar
turen til Oslo og Rainbow studio
med sine artister, så har studioet til
sveitsisk radio i Lugano noen ganger
blitt benytta på grunn av sin fine
akustikk og sitt strålende Steinway
D. Dit gikk turen i fjor sommer for
Taborn og Eicher og resultatet har
blitt både originalt og vakkert.
De 13 komposisjonene er spontant
unnfanga av Taborn. Han sier han
bare starter og går inn i detaljene
som åpenbarer seg etter hvert. Det
fordrer at det er en musikant med
en stor indre konto å hente fra og
Taborns rundt 20-årige karriere har
tydelig fortalt oss det. Han er i besittelse av et uttrykk som ikke likner
på noen andres og når vi vet hvor
«streng» Eicher er med å slippe til
solo-pianister, så mer enn antyder
det hvor unik Craig Taborn er.
Siden han bare starter så er jo dette
ganske så fri musikk. Det er likevel
ikke frijazz, men svært så melodiske
ekskursjoner der altså detaljene blir
tatt vare på med en følsomhet som
er sjelden. Craig Taborn er en trygg
og kreativ pianist som vet hvem han
er og som derfor tør å kaste seg ut
på 70 000 favners dyp. Du verden
som han flyter.
Tor Hammerø
VIEUX FARKA TOURÉ
«The Secret»
SIX 65703611792
Det er alltid kjekt når musikken går
i arv fra far til sønn. I sommer hørte
vi med glede den nigerianske legenden Fela Kutis sønn Seun både på
festival i Belgia og på Kongsberg.
Og inn på kontoret dukker det sannelig min hatt også opp plate med
Ali Farka Toures sønn Vieux opp.
På «Secret» tar han den tradisjonelle vestafrikanske musikken med
inn i et moderne språk – uten at det
gjør musikken mindre spennende.
Med gode bidrag fra bl.a. stjernene
John Scofield og Dave Matthews
foruten «far sjøl».
På platecoveret skriver han at «everthing is closer than you think». Og
det har han rett i, for dette er musikk fra et kontinent hvor musikken
har en tendens til å bli litt ensformig
og kjedelig etter en stund, men her
sitter vi som klistret fra start til mål.
Deilig og duvende!
Jan Granlie
THE TAAL TANTRA EXPERIENCE
«Sixth Sence»
OZELLA OZ 027 CD
Kombinasjonen mellom jazz og indisk musikk ble for alvor oppdaget
via John McLaughlins «Shakti»prosjekt på 80-tallet. På «Sixth
Sence» har en rekke indiske musikere satt hverandre stevne sammen
med noen europeere for å presentere nok en fusjon mellom de østlige
rytmer og instrumenter og vestlig
elektrisitet.
Av musikerne kjenner jeg bare til
den fantastiske gitaristen Debashish
Bhattacharya, som gjestet Vossa Jazz
for et par år siden. Men i følge coveret, så har flere av musikerne spilt
med folk som Ravi Shankar, Anouska Shankar og Amjad Ali Khan, og
da skulle alt være tipp topp.
Men dessverre så er det ikke tipp
topp-musikk det som kommer ut av
høytalerne mine. Dette blir altfor
vestlig og glatt for at man skal slå
den velkjente reven i taket. I det britiske verdensmusikkmagasinet
Songlines vil dette muligens få positiv omtale for kombinasjonen
øst/vest, men dessverre, jeg klarer
ikke å lade kanonene mot noe som
helst mål etter å ha hørt gjennom
denne innspillingen noen ganger.
De tar utgangspunkt i ragaer og
annen indisk musikk, men straks den
altfor glatte elgitaren til Kai Brükner kommer inn, så forsvinner elegansen og det eksotiske og vakre.
Og det hjelper ikke at de indiske
(eller muligens pakistanske) musikerne leverer varene.
Jan Granlie
NICHOLAS URIE
«My Garden»
REDPIANORECORDS 14599
Nicholas Urie kan neppe ha kastet
bort mye tid på løsgjengeri og skjørlevnet i sin fødeby Los Angeles. Kun
25 år gammel har han derimot latt
musikkens fristelser anspore til
grundige studier i komposisjon. Og
en betraktelig rekke verker fra hans
hånd er allerede i omløp hos bl.a.
lærermesteren Bob Brookmeyer, vibrafonisten Dave Samuels og den
danske orkesterleder Jens Klüwer.
«My Garden» er hans siste utgivelse
på plate, hvor han har funnet fasci-
ANMELDELSER
nasjon og inspirasjon i tekster av
den kyniske, chauvinistiske og fatalistiske poet Charles Bukowski
(1920-1994).
Når en er kommet forbi undringen
over dette valg, frister den tanken at
Urie sublimerer (kompenserende?)
fra Bukowskis hengivelse til Los Angeles’ farlige fristelser og får god
musikk ut av det.
Urie er uansett en glimrende komponist og arrangør, og hans musikk
på platen fremstår mer karaktersterk
enn de utvalgte Bukowski-tekster.
Ikke at Bukowski er en likegyldig
poet. Den lakoniske kortform har i
beste stunder kvaliteter i slekt med
haiku-dikt, og når bitterheten og
ironien ikke blir hengende uforløst,
kan selv et lysende poetisk skjær
trenge frem, som når tittelsporet
munner ut i ordene «pain is flowers /
blooming all the time».
Men i tillegg setter Urie endog det
hele på spissen ved å bruke en
kvinnelig vokalist, uansett visse teksters (også) forekommende mannschauvinistiske tendenser. Den
indisk-fødte vokalist Christine Correa takler imidlertid paradokset på
sin særegne måte, med bl.a. en tørr
stemmeklang, tidvis nærmest proklamatorisk, og med en spesiell slepende diksjon, som bevisst rider på
rytmen. Correa har arbeidet med
den originale pianist Ran Blake og
viser påvirkninger fra så vel Blakes
tidligere musikalske partner Jeanne
Lee og Steve Lacys hustru Irene
Aebi. Hun synes å være en større
tekstformidler enn sanger, hvilket
fungerer i situasjonen, hvor hun, balanserende mellom avmålte porsjoner distanse, humor og dynamikk,
nærmest transformerer forlegget.
Dynamikk, drama og lyrisk sensibilitet er tillike komponisten Uries varemerke. De korte tekster legges
ofte inn i sløyfer og ostinater, og
melodistoffet får tid til å utfolde og
bevege seg i varierte orkestrale
spektre. Det er faktisk imponerende
hva Urie bringer frem av klangvariasjoner med sitt konvensjonelt instrumenterte 12-mannsband.
Skalaen fra mørk bassklarinett og
basstrombone opp til lyse trompeter, b-klarinett og sopransaksofon er
i frodig utnyttelse. De lengre groovende stykker i medium tempo, som
tittelnummeret samt «Slaughterhouse» og «Finality», gir best rom
for samvirkningen av Correas foredrag, Bukowskis tekst og Uries musikk. Og solospillet er velutført. Ikke
minst de konvensjonelt straighte
formuleringer hos John Carlson
(tp), Kenny Paxton (ts) og Jeremy
Udden (ss), som nærmest virker formildende på Bukowksis karske utsagn. Men likevel finner jeg det
enda mer velgjørende, når Douglas
Yates med sitt råsterke altsaksofon-
spill tvert om legitimerer Bukowskis
åndfullheter.
Det kan ikke ses bort fra tanken at
Nicholas Urie kan ha sett og valgt
de antydede paradokser i prosjektet
som en nødvendig intrigerende utfordring. I alle fall har han sjøsatt et
interessant, mangslungent orkesterverk.
For øvrig ville Bukowksi sikkert
være totalt likeglad med at hans
svømmende øyne neppe kunne lese
de ultra-bleke albumnoter, men hva
med oss andre?
Bjarne Søltoft
JASPER VAN’T HOFS PILI PILI
«Ukuba Noma Unkungabi»
JARO 4297-2
Albumets tittel er på zulu og betyr
«å være eller ikke være», sitat hentet
fra Hamlet som leserne av dette bladet vil vite. Pianisten og orkesterlederen Jasper Van’t Hof (født 1947)
er som navnet antyder, fra Nederland. Gruppa PILI PILI ble startet
for 20 år siden og har akkurat kommet med en ny CD, 6 år siden sist.
Mens musikken i utgangspunktet
var inspirert av, og basert på, musikk
fra Afrika, har han med dette siste
albumet latt plattformen være europeisk tradisjon med afrikanske innslag. Vokalisten, Smangele
Khumalo, er fra en township i KwaZulu Natal, Sør-Afrika, og det hele
har unektelig en stemning av jazz fra
Sør-Afrika. Saksofonist Tineke
Postma kommer fra Amsterdam, og
det er hun som står for det meste av
den improvisatoriske jazzmusikken.
De to strykerne som deltar, er fra
Balkan, så dette er internasjonalt så
det holder. All musikken er komponert og arrangert av Jasper Van’t
Hof. Dette er en sympatisk CD
som ikke trenger seg på, og som
vinner seg ved flere avspillinger.
Harald Opheim
WASILEWSKI / KURKIEWICZ /
MISKIEWICZ
«Faithful»
ECM 2208
På sin tredje utgivelse for ECM
fortsetter Wasilewski trio, a.k.a Simple Acoustic Trio, a.k.a resten av
Thomasz Stankos forhenværende
kvartett, sin søken etter gull i det
forjettede lyrisk-pianotrio-landet.
Med en svært ørevennlig blanding
av originaler og andres materiale
leverer trioen et variert, balansert og
vakkert album med musikk i begge
ender av dynamikkskalaen.
Uttrykket ligger et sted mellom
Tord Gustavsen og Keith Jarrett,
med førstnevntes lyriske ro og balanserte harmonikk og sistnevntes
hang til gospel. Et snev av Chick
Corea merkes også i Marcin Wasilewskis pianospill i de mer virtuose
passasjene.
Bassist Kurkiewicz gjør ingen innsats for å finne opp krutt eller andre
eksplosiver på nytt, men er subtilt
støttende og glimter til med noen
supre detaljer i toppregisteret av instrumentet. Miskiewicz som sitter
bak trommene, skaper mengder av
takhøyde med sitt lette touch, godt
hjulpet av den velkjente ECMklangen som vi er blitt så vant til.
Et norsk band som nylig var i Polen
fikk beskjed om at de nok hadde
vært landets mest populære jazzband
hadde det ikke vært for de vanskelige navnene deres. Men ærlig talt,
Polen: Right back atcha.
Svein Magnus Furu
BASTIAN WEINHOLD
«River Styx»
FRAME MUSIC
Man tror alltid at det er tenorsaksofonisten som leder slike konstellasjoner, men dette er altså
trommeslagerens band. Bastian
Weinhold har også, på ett unntak
nær, skrevet all musikken – og når
jeg her skriver skrevet, så mener jeg
det. Her har man gått til verket med
en solid bunke noter på stativene.
Ikke minst lekes det med taktarter i
sjeldent omfang.
Dette betyr på ingen måte at det
låter stivt. Tvert i mot. Weinholds
kvintett (Bastian Weinhold - trommer, Adam Larson - tenorsaksofon,
Nils Weinhold - gitar, Pascal le
Boeuf - piano, rhodes, Linda Oh bass) spiller åpent og frigjort, men
altså innen bandlederens bestemte
rammer. Individuelt er disse musikerne kjempeflinke. Sammen låter
de aldeles glitrende.
Soundet er uten krimskrams av noe
slag; ser du bort fra den beskjedne
lyden av Fender rhodes, lyder alt
som fra naturens side – til og med
gitaren er fuzz- og pedalfri. Det
samme er tilfelle med bassisten, hvis
etternavn det ligger under min verdighet å flanere videre på.
Uttrykket er ikke lenger så ofte i
bruk, men jeg tror jeg kommer nærmest, om jeg sier at dette er hipt.
Musikken går sjelden veldig fort av
gårde, men bare én gang veldig
sakte. Tittelkuttet åler seg fram som
sølevann i Brooklyns bakgater (platen er innspilt i bydelen). Bass-soloen er gigantisk, likeså
trommespillet, likeså saksofonspillet. Jeg har aldri satt mine bein i
Brooklyn, men skjønner såpass som
at dette er lyden av bydelen – og at
det er på høy tid å få tatt seg en tur.
Arild Rønsen
NILS WOGRAM & SIMON NABATOV
«Moods & Modes»
NWOG RECCORDS 002
Den tyske trombonist Nils Wogram
(årgang 1972) er en av de markante
yngre skikkelser i europeisk jazz.
Med sin blendende teknikk er han
sterkt etterspurt. Og om enn ikke alt
han rører ved blir gull, så er i alle
fall denne duoplate noe som
skinner. Duosamarbeidet med den
tretten år eldre russiske pianist
Simon Nabatov noterer seg tilbake
til 2000, og dette er duoens femte
plate.
Musikken er preget av moderne europeisk tonalitet, veldisponert vekslende mellom elegante virtuose
temaer (modes?), som typisk først
utkrystalliserer seg gradvis gjennom
en spennende, konvergerende prosess – og så mer melodisk, balladeaktige stemninger (moods), som
tidvis drives ut i oppløsning eller dekomponering for så å samles igjen.
De fleste av disse prosesser lykkes
takket være duoens fremragende
tekniske virtuositet og musikalske
intelligens. Dette forenet med
motet til å ta sjanser i spillet, leke,
stramme og løsne, og la konseptene
forbli viktigere enn perfeksjonisme,
gjør at det aldri blir kjedelig – bortsett fra enkelte steder, der lyd-simringer trekkes til overtid.
Men det er mye oppfinnsomhet i
forløpene, som f.eks. i Nabatovs
«Full Stop», hvor klaverets spredte
punkteringer under trombonens virtuose bevegelser gradvis fortettes og
kulminerer i en melodi på halvveien,
hvoretter det gradvis tynnes ut
igjen, nå med ombyttede instrumentroller. Og Wograms «Moanin’
In» er en melankolsk-dyster ballade,
hvor Wograms sensitive spill blir
helt hypnotiserende, men siden brytes av Nabatovs åndeløst perkussive
klaversolo. Sjelsrystende godt!
Og sjarmen skrus på fullt bluss med
en sjenerøs samba-lek i Nabotovs
«Dance Nova».
Helt til sist strykes vi ømt med håret
i trombone-muted balladespill i
«The Song I Knew».
Worram og Nabatov kler hverandre, og selvklart er de fullt samstemte om hvor musikken skal hen.
Nabatovs spill glimrer med trekk fra
så forskjellige forløpere som Ellington, Corea og Cecil Taylor samt et
avmålt gram klassisk spilleteknikk.
Og Wogram diverterer med slank
og smidig basunklang og stor bevegelighet i likhet med forgjengere
som Frank Rosolino og Slide
Hampton. Tidvis kan de to sammen
for øvrig minne om «vår egen» russiske pianist Misha Alperins samspill
med hornisten Arkady Shilkloper,
både i teknisk og mentalt henseende. Altså en plate som stimulerer
livslyst og musikalsk-estetisk glede.
Bjarne Søltoft
neste jazznytt er på gaten
i begynnelsen av august
jazznytt [73]
FRISPARK
LASSO RUNDT DITT HODE
De venstreorienterte er mindre lykkelige enn
andre, ifølge en undersøkelse, de tar verdens
urettferdighet personlig innover seg, mens de
høyreorienterte lever det glade liv og syns verden
samlet sett er helt ålreit in the morning.xxxxxxxxx
Det er da jeg sier: de venstreorientertes problem er jo at de er venstreorienterte absolutt hele
tida! Dette er en praksis som fører til mental selvundertrykking og som overhodet ikke fremmer
folkets kamp. Løsningen ligger selvsagt i å dele
opp døgnet, slik at man er venstreorientert fem
timer hver dag - og gir fullstendig blanke faen de
resterende nitten.xxxxxxxxx xxxxxxxxx xxxxxxxxx
Ja, hoveddrivkraften til alle raddiser er å forandre verden. Men verden er en sta jævel. Dermed
våkner kanskje den venstreorienterte opp en dag,
han er i strålende humør, kanskje fordi han hadde
ufattelig sex med dama si kvelden før, de prøvde
tilogmed tantrisk, og de derre utrolig corny japanske stillingene, hun fikk fem orgasmer (fire
klitorale og én vaginal), hun ligger nå og småsnorker som et lykkelig lammeslakt tvers over
senga, han kysser tærne hennes, hun trekker dem
søvndrukkent tilbake, den venstreorienterte smiler, han brer dynen om henne, han legger seg ved
siden av, døser, helt til han plutselig spretter opp
som en panter, frokost, frokost, han føler at klo-
[74] jazznytt
den er et levelig sted, han lager et Myklesmørbrød, ferskt valnøttbrød, fingertjukk osteskive,
gult smør ystet i himmelen, espressoen er velduftende, kaffekjelen har vinger, brødskorpen knaser
behagelig, det er sol ute, den skinner på tregulvet, han trekker fra gardinen og titter ut av vinduet, vakkert, rødgult høstløv rasler bedagelig
nedover gaten, han kikker i speilet - og han ser da
pokker ikke så verst ut, kunne vært verre, magan syns jo nesten ikke forfra - han plystrer,
nei, han er skikkelig gææern idag, han synger,
han har jo stått opp en halvtime for tidlig og derfor setter han på Pavarottis «Caruso», høyt,
dama sover jo som en bedøvet grevling i den
andre enden av kåken så det burde gå bra, Caruso. «Qui dove il mare luccica e tira forte il vento,
su una vecchia terrazza davanti al golfo di Sorriento…». Nei så gi faen da, italiensk er ikke din
greie men du begriper vel at det handler om
kjærlighet.
En ung mann, en ung kvinne, de møtes ved
havet, Luciano il Maestro, fred være med ham,
en espresso til, han tar på seg reine bukser, de
passer, syklingen virker, han skal eie verden idag,
han skal suse som en løve gjennom byen, uten
hjelm, han skal vise dem, han er mann, føkk
hjelm, han stormer ut av døra, slenger seg på sykkelen, tar ikke den vanlige veien, nei, han braser
tvers gjennom Torshovparken, han er Charles
Bronson, han skal si fra til soneleder IDAG, det
blir ikke noen presentasjon på torsdag, han må
ha mere tid, er det ikke kvalitet de babler om der
oppe, det er dem eller ham, det er nå eller aldri,
nå skal det dæven døtte meg bli Die Hard på møterommet, ja. Heller dø som en løve enn å leve
som en sau! Han sykler, han er helt løve nå, hest,
dét er han ja, hest, han er Fernando Arrabal, han
skal storme fram som en gal hest, en vakker ung
kvinne snur seg etter ham, han later som ingenting, så er han i sentrum, stopper på rødt, og der,
på fortauet… en tigger!xxxxxxxxx xxxxxxxxxxxxxxx
Verden er grusom, urettferdighet finnes, noen
tigger, noen sulter, noen dør, nei, MANGE dør,
de dør nå, NÅ, DIN skyld, din, fordi du ikke gjør
NOK, han låser sykkelen, er dypt deprimert, og
forblir sterkt venstreorientert - hele resten av
døgnet.
Denne teksten fremføres også med Det Norske Poesi
& Satireorkester og er med på deres vinyl og CD
som utgis 14.november.
Dagfinn Nordbø er tekstforfatter
og artist, og vil under vignetten
«FRISPARK» berette om sitt liv i, og
ikke minst, utenfor jazzen