femfaktor-teorien og skjemakonseptet

SPECIALET
FEBRUAR 2011
PSYKOLOGISK INSTITUT, AARHUS UNIVERSITET
FEMFAKTOR-TEORIEN OG SKJEMAKONSEPTET
ET INTEGRASJONSORIENTERT PERSPEKTIV
THE FIVE FACTOR THEORY AND THE CONCEPT OF SCHEMA
-
AN INTEGRATIVE PERSPECTIVE
TOM LANGERUD HOLMEN
ÅRSKORTNUMMER 20002526
VEILEDER: LARS HEM
ABSTRACT
In line with an integrative approach to personality psychology, the primary objective of this paper is
to explore whether – and if so, how – the concept of schema, as defined in cognitive theories, can be
integrated with the trait based ‘Five Factor Theory’ of personality. Analyzes of the two components’
defining characteristics and their conceptual histories, based on the writings of their originators, lay ground
for a discussion on their theoretical compatibility, concluding that the schema concept is correspondent
with a core category in the FFT personality system; ‘Characteristic Adaptations’. Representing salient
constructs within their respective theoretical traditions, an integration of the trait and schema concepts
in the extended frame of FFT paves way for a more comprehensive theory of personality.
INNHOLD
1. INTRODUKSJON................................................................................................. 3
1.1 UTGANGSPUNKTET................................................................................................ 3
1.2 VEIEN GJENNOM TEKSTEN................................................................................... 4
2. EN FEMFAKTOR-TEORI................................................................................... 7
2.1 TO FORSKNINGSLINJER, FEM FAKTORER.......................................................... 7
2.1.1
Typeinndeling og trekkteori.................................................................................... 7
2.1.2
Den leksikale hypotese............................................................................................ 9
2.1.3 En teoridreven tilnærming...................................................................................... 11
2.1.4
Status i dag.............................................................................................................. 12
2.2 DE FEM DIMENSJONER OG TREKK-KONSEPTETS NATUR............................. 14
2.2.1
OCEAN................................................................................................................. 14
2.2.2
Trekk som konsept i FFM....................................................................................... 17
2.3 TREKKUTVIKLING................................................................................................... 20
2.3.1
Beregning av stabilitet............................................................................................. 20
2.3.2
Stabilitet i trekkprofil.............................................................................................. 21
2.3.3
Forklaringer på stabilitet.......................................................................................... 22
2.3.4
Endringer i trekkprofil............................................................................................ 24
2.3.5
Livsløpssammenhenger........................................................................................... 26
2.3.6
Trekkenes ontogenetiske opprinnelse....................................................................... 27
2.4 FEMFAKTOR-TEORIEN........................................................................................... 30
2.4.1
Et personlighetssystem............................................................................................ 30
2.4.2
Grunnleggende Tendenser....................................................................................... 31
2.4.3
Karakteristiske Tilpasninger.................................................................................... 33
2.4.4
Selvkonseptet.......................................................................................................... 34
2.4.5 Tilgrensende systemer: Biologisk Grunnlag og Ekstern Innflytelse........................... 36
2.4.6
Den Objektive Biografi........................................................................................... 37
2.4.7
Dynamiske Prosesser............................................................................................... 37
2.4.8
Systemet.................................................................................................................. 38
3. SKJEMATEORIER................................................................................................. 41
3.1 HISTORIEN BAK SKJEMAKONSEPTET................................................................. 41
3.1.1
Teorier om hukommelse og intellektuell utvikling................................................... 41
3.1.2
En kognitiv revolusjon............................................................................................ 42
3.2 SKJEMAKONSEPTETS NATUR................................................................................ 45
3.2.1
En spesifisert bestemmelse innen kognitiv teori....................................................... 45
3.2.2
Generelle egenskaper ved skjemaer.......................................................................... 46
3.2.3
Empirisk støtte til skjemateorier.............................................................................. 48
3.2.4
Konseptets gyldighet............................................................................................... 49
3.3 SKJEMAUTVIKLING................................................................................................. 50
3.4 EMOSJONELLE SKJEMAER OG PERSONLIGHETEN.......................................... 52
3.4.1
En teoretisk syntese................................................................................................. 52
3.4.2
Behov, emosjonelle skjemaer og livstemaer.............................................................. 54
4. FEMFAKTOR-TEORIEN OG SKJEMAER.................................................... 59
4.1 TANKER OM TEORETISK INTEGRASJON............................................................ 59
4.2 SKJEMAER I FEMFAKTOR-TEORIEN..................................................................... 61
4.2.1
Skjemaer og Karakteristiske Tilpasninger................................................................. 61
4.2.2
Livstemaer: Et forbeholdent forslag til spesifisering av FFT (S)................................ 64
4.3 TREKK OG SKJEMAER............................................................................................. 66
4.3.1
Trekkdimensjoner og skjemaer................................................................................ 66
4.3.2
Trekk og skjemadybde............................................................................................. 68
4.3.3
En eksemplifisering: ’Vennligsinnethet’ i skjemaer................................................... 69
4.3.4
To konsepter, sammenhengende gjenstandsområder................................................ 72
4.4 FFT (S): DET SAMLEDE BILDET............................................................................. 76
5. KONKLUSJONER OG PERSPEKTIVER....................................................... 79
5.1 HOVEDPUNKTENE.................................................................................................. 79
5.2 ET STØRRE PERSPEKTIV......................................................................................... 82
LITTERATURLISTE..................................................................................................... 89
1.
INTRODUKSJON
1.1
UTGANGSPUNKTET
Den problemstilling som danner utgangspunktet for denne teksten, kan best formuleres i to
relaterte spørsmål, der utforskningen av det siste bringer svaret på det første:
Kan skjemakonseptet, slik dette er utviklet innen det kognitive psykologiske perspektiv, integreres i
den trekkteoretisk forankrede Femfaktor-Teorien? Og eventuelt, hvorledes?
Femfaktor-Teorien er en personlighetsteori utviklet på bakgrunn av Femfaktor-Modellen,
som representerer den konseptualisering av personlighetstrekk som det innen trekkteoriene
per i dag er størst konsensus omkring. Skjemakonseptet er utviklet og anvendt innen det
kognitive psykologiske perspektiv, og representerer i innhold et av denne tilgangens mest
sentrale gjenstandsområder. Det er samtidig kanskje dét overordnede enkeltbegrep innen dette
perspektivet som er mest relevant i en personlighetsteoretisk sammenheng.
Psykologien som fagfelt kan inndeles i mer og mindre overlappende temaområder, der denne
teksten primært angår det personlighetspsykologiske domenet. Feltet inndeles gjerne også etter
teoretiske perspektiver, eller skoleretninger, med bakgrunn i deres historiske opprinnelse, og
deres forskjellige bidrag og tilnærminger til fagets teori og praksis. Trekkteoriene og det kognitive
psykologiske perspektivet representerer to forskjellige slike teoretiske tradisjoner, med hver sine
historiske utviklingslinjer, forskjeller i teoretisk fokus, ulike metodologiske tilnærminger, og egne
empiriske porteføljer. Med forskjellige implikasjoner for psykologisk praksis. Personlighetsteoretisk
sett representerer de begge per i dag, på forskjellig vis, fremtredende og selvstendige tilganger. Av
noe nyere dato, sett i forhold til de historisk dominerende psykodynamiske, behavioristiske og
humanistiske/eksistensialistiske perspektiver.
Alle disse fem tradisjoner yter sentrale bidrag til forståelsen av menneskets personlighet, psyke
og eksistens i verden, og mange forskere og teoretikere har arbeidet med å integrere forståelser på
tvers av de mer og mindre skarpt oppfattede skillelinjer mellom dem. Allikevel fremstår de ofte
som teoretisk-ideologisk separate og ukompatible tilganger til det samme gjenstandsområdet.
Dette har historiske årsaker, samtidig som integrasjon av teorier og konsepter fra forskjellige
tradisjoner byr på en rekke forskjellige utfordringer. De kan eventuelt romme grunnleggende
teoretiske motsetninger som ikke lar seg kombinere i en felles ramme, og dermed fremstå som
prinsipielt uforenlige. I så tilfelle kreves empirisk og/eller teoretisk begrunnede valg mellom dem.
Iøynefallende kontraster kan imidlertid også maskere potensielle felles og forenlige aspekter ved
forskjellige teoretiske konstruksjoner – som det vil fremgå, har trekk- og skjemakonseptet en
lang og ofte kryssende teorihistorisk bakgrunn.
3
Motivasjonen bak valget av denne problemstillingen, er tanken om at psykologien generelt, og i
denne sammenheng personlighetsteori spesielt, vil ha gagn av en større grad av perspektivmessig
integrasjon. Henimot en samlet, teoretisk overbygning. Multiple perspektiver har en fordel i
refleksjonen av at verden kan ses, forstås og begrepssettes på forskjellige måter. Samtidig er det
den samme verden som undersøkes innen de forskjellige perspektiver, i det utsnittet som utgjør
psykologifagets felles gjenstandsområde. Gitt aksept av dette premisset, vil manglende avklaring
av forholdet mellom forskjellige begrepsdannelser omkring det samme objektet implisere en
eller annen grad av problematisk teoretisk relativisme. Vellykkede integrasjoner av større og
mindre teorier om personligheten kan bringe faget i retning av en rikere, dypere og mer komplett
forståelse av dette sammensatte feltet. Mindre vellykkede resultater vil uansett kunne avdekke
prinsipielle teoretiske motsetninger, og således være til like stor nytte i et integrasjonsorientert,
personlighetspsykologisk perspektiv.
Den psykologiske litteraturen rommer mange og til dels svært forskjellige definisjoner av
begrepet ’personlighet’. Sett med bakgrunn i dette, fremstår det i seg selv som et komplekst,
til dels diffust og vanskelig presiserbart konsept. Med en abstrakt kjerne, og et sammensatt
mangfold fremtredelsformer. De følgende kapitlene rommer en rekke definisjoner av mer og
mindre sentrale komponenter i personligheten, samtidig som teksten som helhet også er en
utforskning av selve dette begrepet. Helt overordnet, tas det her utgangspunkt i en svært bred
tolkning av dette. Som både innbefatter psyken som helhet, i form av de artstypiske, universelle
psykologiske egenskaper som menneskesinnet rommer, så vel som de individuelt differensierte
utgaver av disse som representerer enkeltindividet, og som i enkelte teorier mer spesifikt er
begrepssatt som karakteren, eller nettopp; personligheten.
1.2
VEIEN GJENNOM TEKSTEN
Denne teksten er overordnet inndelt i tre kapitler og en konklusjon. Første kapittel omhandler
Femfaktor-Modellen (FFM), og trekk-konseptet slik dette er representert i denne, samt
Femfaktor-Teorien (FFT), som er en mer omfattende personlighetsteori utviklet ut fra FFM.
Først gjennomgås den historiske utvikling av FFM. Dernest presenteres selve modellen, sammen
med en diskusjon av det trekk-konsept som utgjør dens teoretiske kjerne. Med bakgrunn i denne
modellen omtales så trekkenes utvikling i det individuelle livsløp, samt deres ontogenetiske
opprinnelse. I siste del av kapitlet beskrives FFT, som utgjør den sentrale rammen for de senere
diskusjoner.
4
Annet kapittel omhandler skjemakonseptet, slik dette fremtrer innen det kognitive
perspektivet. Dette kapitlet har således en noe snevrere fokus, på et mer avgrenset konsept.
Det følger en liknende inndeling, i henholdsvis en gjennomgang av konseptets teorihistoriske
bakgrunn, dernest en nøyere bestemmelse av dets gjenstandsområde, etterfulgt av en kortfattet
omtale av skjemaenes utvikling og opprinnelse i psyken. Til sist i kapitlet presenteres kort en
teori der skjemakonseptet inngår i en spesifikk personlighetspsykologisk kontekst, hvorfra visse
punkter bringes med til de senere diskusjoner.
Begge disse kapitler rommer redegjørelser for de ovennevnte teorier og temaer, samt større
og mindre diskusjoner underveis. Presentasjonsformen i kapitlene er valgt med bakgrunn i den
primære fokus på de utvalgte konsepter, og deres potensielle integrasjon i en mer komplett
personlighetsforståelse. Det er ikke avsatt egne underkapitler for kritikk og/eller evaluering av
teoriene, deres empiriske grunnlag, eller de metodologiske tilganger de representerer. Imidlertid
er også dette, som det tydelig vil fremgå, sentrale temaer til avklaring i teksten.
Det tredje kapittel består i en diskusjon av relasjonen mellom FFT og skjemakonseptet, og
av hvorvidt, og eventuelt hvorledes, de to teoretiske konstruksjoner kan integreres i en felles
ramme. Først diskuteres teoretisk integrasjon generelt. Og dernest, forholdet mellom FFT og
skjemakonseptet. Deretter gjennomgås, mer spesifikt, relasjonen mellom trekk/FFM og skjemaer.
Til sist i kapitlet presenteres det helhetlige bildet som de foregående diskusjoner har avtegnet.
Tekstens konklusjon består av to deler. Først en oppsummerende gjennomgang av de teorier
som er omtalt, og de konklusjoner som er trukket underveis. Dernest settes den her fremkomne
personlighetsmodell inn i en utvidet teoretisk kontekst, som indikerer hvordan den kan utdypes
og videreutvikles.
Det presenteres ikke ytterligere, innledningsvise oversikter eller avsluttende oppsummeringer
i de enkelte kapitler. Det henvises tilbake til disse sider for oversikt over kapitlene, og mindre
oppsummeringer inngår i argumentasjonen teksten igjennom, samtidig som konklusjonen da
også utgjør et overordnet sammendrag.
Alle gjengitte sitater er oversatt fra engelsk, og merket med ’egen oversettelse’ (’e.o.’).
5
6
2. EN FEMFAKTOR-TEORI
2.1
TO FORSKNINGSLINJER, FEM FAKTORER
2.1.1 Typeinndeling og trekkteori
Universelle fellestrekk i den biologiske og psykologiske utrustning legger felles føringer for
menneskelig atferd, og det kulturelle fellesskapet setter normative rammer for handlinger i det
vell av ulike situasjoner som individet opplever. Mye av menneskets atferd har preg av kombinerte
artsmessige og mer avgrensede kulturmessige, felles handlingsmønstre, betinget av den spesifikke
situasjon som individet befinner seg i. Individers atferd varierer med situasjonen, og samvarierer
i tråd med sosiale konvensjoner, i forskjellige situasjoner.
Samtidig er det fra spesifikke handlinger i konkrete situasjoner at disse prototypiske, felles
handlingsmønstre kommer til uttrykk, og teoretisk kan utledes fra. All handling uttrykker også
individualitet, og reflekterer forskjeller i psykologiske karakteristika. Dette forholdet mellom
universalitet og individualitet er kjent tematikk fra filosofiske diskusjoner gjennom århundrene,
og har formodentlig også vært et sentralt tema for folkepsykologiske oppfatninger historien
igjennom. Sosialitetens betydning i menneskelivet har gitt psykologisk forståelse stor praktisk
verdi, for alle mennesker og til alle tider. Forståelse og forutsigelse av menneskers atferd er av
essensiell betydning i de kontinuerlige sosiale interaksjoner som livet rommer for de aller fleste
av oss. Av stor interesse her, er identifisering av individuelle variasjoner som gjør seg gjeldende
på tvers av ulike situasjoner, som demonstrerer den enkeltes individuelle egenart relativt til andre
mennesker, og som uttrykker mer stabile psykologiske disposisjoner, underliggende atferden.
’Temperament’ er et folkepsykologisk forankret begrep for slike situasjonsgenerelle trekk.
Disse sider ved menneskets personlighet har dannet grunnlaget for en rekke kategoriseringer
og typologier, historien igjennom. Blant de tidligste var Hippocrates, som omkring 400 år f.kr.
foreslo at personlighetsforskjeller kunne klassifiseres ut fra balansen mellom såkalte kroppsvæsker,
representerende kosmos’ fire elementer. Om lag seks århundrer senere ble denne idéen videreutviklet
av Galen, hvilket resulterte i den klassiske, firedelte inndeling i de sangvinske, flegmatiske,
melankolske og koleriske temperamenter (Engler, 1999, s. 308). Ifølge Engler revitaliserte den
innflytelsesrike, tyske filosofen Immanuel Kant disse tankene i det 18. århundret, ved å se de
fire temperamentstyper som representerende ulike uttrykk av følelses- og aktivitetsnivå. Mens
det var Wilhelm Wundt, anerkjent som grunnlegger av det første psykologiske laboratorium
mot slutten av det 19. århundret, som foregrep nyere trekkteori gjennom å reorganisere disse
7
kategoriske temperamentstyper i henhold til to kontinuumbaserte dimensjoner, henholdsvis
emosjonalitet og endringspotensial (ibid.). Inspirert av den samme tenkningen, utviklet Carl
Gustav Jung i første halvdel av det 20. århundret sin teori om psykologiske typer, bestående av
to ’grunnleggende livsinnstillinger’ i kategoriene ekstroversjon/introversjon, kombinert med fire
’kognitive funksjonsmåter’ i to polariserte par, henholdsvis sansning og intuisjon, og tenkning og
følelse, hvilket til sammen gir åtte psykologiske type-kategorier (ibid., s. 82).
I ulike personlighetsteorier har det gjennom tidene vært foreslått en mengde forskjellige trekk
og dimensjoner, og hundrevis av skalaer for å undersøke individuelle forskjeller på disse. Ofte
som grunnlag for en eller annen typeinndeling. Flere av disse personlighetskonseptene har også
lange historiske røtter. Jungs ’grunnleggende livsinnstillinger’ er definert ut fra dimensjonen
ekstroversjon/introversjon, som gjenfinnes som en av ’De Fem Store’ innen dagens trekkteori (dog
her begrunnet ut fra en annerledes empirisk og teoretisk referanseramme); den kan også spores
bakover i tid til Galens tidlige typologi – med innadvendthet som en side ved det depressive,
melankolske temperament, motsatt den utadvendte, blide og energiske sangvinikeren.
Identifisering av universelle dimensjoner i psyken, bakenforliggende individuelle
variasjoner i reaksjons- og atferdsmønstre, har følgelig vært et gjennomgående tema innen
personlighetsteori generelt. Tilganger som har satt denne tematikken i fokus, og typisk på mer
induktivt vis tatt utgangspunkt i individuelle forskjeller identifisert gjennom forskning, går
gjerne under samlebetegnelser som ’differensialpsykologi’ og ’trekkteori’. Som representanter for
dette perspektivet, definerer Robert R. McCrae & Paul T. Costa Jr. trekk som ”dimensjoner
av individuelle forskjeller i tendenser til å utvise konsistente mønstre i tanker, følelser og
handlinger” (e.o., McCrae & Costa, 2003, s. 25). Ifølge McCrae & Costa har denne retningen
utviklet seg fra å være ansett som et empirisk basert tilleggsfelt innen personlighetspsykologien,
historisk dominert av især psykodynamiske, behavioristiske og humanistiske perspektiver, og
til å anerkjennes som et sentralt, eget perspektiv innen nyere personlighetsteori (ibid., s. 3).
Utviklingen av trekkteoriene, og især Femfaktor-Modellen, har bakgrunn i to forskjellige men
etter hvert konvergerende forskningslinjer. I den ene av disse har språkanalyse stått sentralt, med
mål om å utforme en deskriptiv taksonomi over personlighetstrekk, og begrensede ambisjoner
om å utvikle dypere teoretiske forklaringer. Den annen retning har hatt et mer teoridrevet
preg, med mål om å bidra til en mer komplett personlighetsteori, med anvendelse av multiple
metodetilganger, og fokus på å sette empiriske resultater inn i en større teoretisk sammenheng.
8
2.1.2 Den leksikale hypotese
På 1800-tallet var den britiske antropolog og arvelighetsforsker Sir Francis Galton blant de første
til å formulere den såkalte ’leksikale hypotese’ (Engler, 1999, s. 290). Denne tar utgangspunkt i
at språket reflekterer hvordan mennesket tenker om personligheten, og drar således veksel på den
folkepsykologiske visdommen som ligger i språket selv. Gitt betydningen av personlighetsforståelse
for menneskelig interaksjon og overlevelse gjennom århundrene, beror denne hypotesen på
at sentrale egenskaper og forskjelligheter er begrepssatt i de mange personlighetsbeskrivende
ord og uttrykk, slik disse er viderebrakt og utviklet gjennom generasjoner, i takt med språket
forøvrig. Herunder ord og uttrykk for trekk og disposisjoner, sentrale som perifere, fra de brede
kategorier til de små nyanser, som folk har funnet nyttige og viktige i det daglige. Den praktiske
arbeidshypotese har vært at en komplett liste over alle personlighetsbeskrivende ord og uttrykk
i et gitt språk ville innramme de viktigste, og samtidig gi en fyllestgjørende oversikt over, trekk
hos mennesket (John et al., 2008, s. 117). Og utgjøre et godt pragmatisk utgangspunkt for en
deskriptiv trekktaksonomi.
I 1936 gjennomførte personlighetsteoretikeren Gordon Allport og hans kollega H. S. Odbert et
’Psykoleksikalt Studium’; det omfattende arbeidet med å analysere en uavkortet engelsk ordbok
for personlighetsbeskrivende ord. De kom fram til 17 953 slike - et resultat de omtalte som ”et
semantisk mareritt” (e.o., Engler, 1999, s. 290, John et al., 2008, s. 117-8). De delte materialet
inn i fire grove kategorier, bestående av henholdsvis 1) trekk, 2) mer avgrensede tilstander,
stemninger og aktivitetsnivåer, 3) sterkt evaluerende, vurderende og bedømmende uttrykk,
og 4) fysiske karakteristikker og andre uttrykk av ”tvilsom relevans for personligheten” (e.o.,
ibid.). Om lag 4500 av ordene ble plassert i trekk-kategorien, her definert som ”generaliserte
og personaliserte, determinerende tendenser - konsistente og stabile måter som individet
relaterer seg til sitt miljø på” (e.o., ibid.). Allport & Odbert bemerket at kategoriene til dels var
overlappende, og hadde uklare grenser. I en senere, prototype-basert rekategorisering fra 1988
definerte Chaplin, John & Goldberg prototypiske trekk som ”stabile, langvarige og endogent
forankrede”, motsatt prototypiske tilstander som værende tidsavgrensede, av (relativt til trekk)
kortere varighet, og mer eksogent betingede (e.o., ibid.).
En annen sentral trekkteoretiker, Raymond Cattell, arbeidet seg i 1940-årene gjennom
disse 4500 begreper, og via ulike sammenfatningsmetoder utdestillerte han 35 overordnede
dimensjoner (ibid., McCrae & Costa, 2003, s. 34). Cattell anvendte disse i et forskningsprosjekt,
og gjennom faktoranalyse av resultater herfra identifiserte han 12 faktorer. Cattell mente at disse
9
12 dimensjoner, sammen med 4 øvrige inkludert ut fra teoretiske begrunnelser, utgjorde et godt
bud på det tilstrekkelige og nødvendige antall faktorer til beskrivelse av menneskets trekkspekter.
Denne modellen dannet også grunnlaget for hans personlighetstest, ’the Sixteen Personality
Factors Questionnaire’ (16PF). Cattell skilte mellom ’overflate-’ og ’kjernetrekk’, der sistnevnte
- de 16 - er plassert høyere oppe i et trekkhierarki, som teoretiske abstraksjoner utledet fra de
mer spesifikke og direkte observerbare overflatetrekk (Engler, 1999, s. 285). Eksempelvis som at
et tilbakevendende atferdsmønster preget av integritet, ærlighet, selvdisiplin og ettertenksomhet
anses som uttrykk for kjernetrekket ’ego-styrke’.
På 1960-tallet gjennomførte forskerne Ernest Tupes og Raymond Christal en serie
undersøkelser i regi av U.S. Air Force, basert på Cattells opprinnelige 35 skalaer. Ved etterfølgende
faktoranalyse, videreutviklet som metode siden Cattells analyser, fant de imidlertid ikke 12 men
5 dimensjoner (McCrae & Costa, 2003, s. 35). Til gjengjeld ble disse 5 gjenfunnet i analyser
fra flere forskjellige undersøkelsespopulasjoner. Warren Norman oppdaterte og rekategoriserte
Allport & Odberts liste over personlighetsbeskrivende ord, replikerte de 5 i sine egne studier i
1967, og bemerket ifølge McCrae & Costa at disse syntes å utgjøre ”en adekvat taksonomi over
personlighetstrekk” (e.o., ibid.). Disse korresponderer med faktorene som i dag er kjent som
’De Fem Store’; henholdsvis Nevrotisisme, Ekstroversjon, (intellektuell) Åpenhet, Vennligsinnethet
og Ansvarsbevissthet (e.o.). I 1980-årene startet Goldberg et omfattende arbeid med å teste ut
denne modellen via forskjellige metodetilganger, med tester basert på både selvrapportering og
scoring av bekjente, med forskjellige testskjemaer, med en rekke forskjellige faktoranalytiske
bearbeidelsesvariasjoner, og på data fra ulike populasjoner. Ifølge John, Naumann & Soto ble
disse fem faktorene replikert i samtlige studier, uansett faktorekstraksjon og –rotasjon, uavhengig
av om flere enn fem faktorer ble rotert, og med nullresultater fra søking etter ytterligere faktorer
(John et al., 2008, s. 119). Goldberg gav dem i 1981 tilnavnet ’De Fem Store’; for å understreke
at de representerer svært brede kategorier bestående av en rekke mer avgrensede enkelttrekk
(ibid.).
Studier innen den leksikale tradisjonen er følgelig basert på preliminære grupperinger av et uttall
personlighetsbeskrivende uttrykk, samlet i semantisk begrunnede klaser under en samlende
tittel. Hver enkelt av disse klasene kan anses som uttrykkende ett bestemt enkelttrekk – på
trekkhierarkiets nederste nivå, identisk med Cattells ’overflatetrekk’. Og hver av disse bearbeides
til en skala, der enkeltindivider får en markering, en score, fra lavt til høyt, på det pågjeldende
enkelttrekket. Innen grupper av disse enkelttrekk, vil imidlertid et individ typisk få scores på
samme sted, eksempelvis høyt på en rekke skalaer, lavt på en rekke andre, medium på en rekke
10
øvrige. Og disse scoreverdier danderer seg typisk i fem store grupper, der da verdien på de
innbyrdes enkelttrekk korrelerer med hverandre, men ikke med de øvrige. Og det tenderer til
å være de samme enkelttrekk som korrelerer, som grupperer seg ut fra likhet i scoreverdier, hos
forskjellige individer. Det er mønsteret i disse samvariasjoner, sett på bakgrunn av de samlede
scores til alle individer i en undersøkelse, som til sammen utgjør faktorene. Enkelt sagt, er det
disse mønstre som identifiseres i faktoranalyse, og det er gjennom disse analyser, i de etter hvert
utallige undersøkelser, at de fem faktorene stadig har fremkommet.
’Faktoranalyse’ er en samlebetegnelse for komplekse og alminneligvis computerassisterte
statistiske prosedyrer, som via ulike programmeringsalternativer og ut fra ulike kriterier beregner
den best mulige inndeling av en korrelasjonsmatrise i henhold til slike overordnede faktorer.
Resultater av slike analyser krever omfattende fortolkning, av faktorenes sammensetning,
total mengde forklart varians, og annet. Isolert sett gir de ingen indikasjoner på årsaker bak
korrelasjonene.
2.1.3 En teoridreven tilnærming
De fem dimensjonene har også en historie innen personlighetsteorier mer generelt. Især
Nevrotisisme og Ekstroversjon har bred teoretisk aksept, og er inkludert i en eller annen form
i en rekke forskjellige personlighetsteorier. Jung hentet inspirasjon fra en typeinndeling med
århundrerlange tradisjoner i formuleringen av de to livsinnstillinger Intro- og Ekstroversjon.
John, Naumann & Soto presenterer en liste over 16 forskjellige modeller over personlighet og
mellommenneskelig relatering/atferd, utviklet i løpet av de siste 40 år, og samtlige inkluderer
forskjellige avskygninger av denne dimensjonen (John et al., 2008, s. 115). En annen dimensjon
som i forskjellige varianter har samme gjengangerkarakter er Nevrotisisme, som omhandler grad
av emosjonell stabilitet, og er et kjent begrep innen psykodynamisk teori især. På grunn av deres
teoretiske gjengangeri, ble disse to dimensjoner av Wiggins betegnet som ’De To Store’ i 1968
(McCrae & Costa, 2003, s. 32). Som grunnlag for sin variant av trekkteori, gjennomgikk Hans
J. Eysenck på 1960-tallet en rekke forskjellige ’temperamentsteorier’, og også han valgte ut de
samme 2 dimensjoner, til dels ut fra deres sentrale plassering og hyppige forekomst i mange
psykologiske teorier (i hans teori sammenstilt med en tredje dimensjon benevnt psykotisisme,
som ikke direkte korresponderer med noen av de øvrige i Femfaktor-Modellen)(ibid., s. 30,
Engler, 1999, s. 313).
11
McCrae & Costa begynte sin forskning på personlighetstrekk med faktoranalyser av 16PFbaserte data fra en longitudinal undersøkelse om aldring på midten av 1970-tallet, og dette gav
utgangspunktet for konstruksjonen av en foreløpig trefaktor-model (McCrae & Costa, 2003,
s. 34-5). To av dimensjonene her ble vurdert å samsvare med ’De To Store’; Nevrotisisme og
Ekstroversjon, og disse betegnelser ble adoptert fra Eysencks modell. Den tredje dimensjonen
benevnte de (intellektuell) Åpenhet, eller Åpenhet overfor erfaring. Denne tittelen ble valgt etter
gjennomganger av psykologisk litteratur som tangerte denne faktorens temainnhold, heriblant
Rokeachs arbeider vedrørende åpenhet og dogmatikk i idéverdenen, Carl Rogers omtale av
åpenhet overfor indre følelses- og opplevelsesliv, Coans mål for fantasi og estetiske opplevelser,
og Tellegen & Atkinsons begrep om ’åpenhet overfor absorberende/oppslukende erfaringer’
(ibid.).
På bakgrunn av denne modellen utviklet de en personlighetstest, og i de etterfølgende
år anvendte de denne modellen i en rekke studier. Trass i at den tilsynelatende fungerte
tilfredsstillende innen dét området som de tre dimensjonene dekket, hersket imidlertid usikkerhet
om hvor stor andel av trekkspekteret den egentlig inkluderte. McCrae & Costa merket seg flere
andre potensielle trekkfasetter både innen forskning og litteratur, som eksempelvis selvdisiplin,
som verken empirisk korrelerte med, eller teoretisk lot seg koble til, denne triaden (ibid.).
Tidlig på 1980-tallet gjorde de seg kjent med Normans femfaktor-variant, og bemerket det
betydelige overlapp til tre av dimensjonene her, bak små forskjeller i benevnelser. De utvidet så
sin egen modell med de to øvrige dimensjoner herfra; Vennligsinnethet og Ansvarsbevissthet.
De innlemmet disse i sin personlighetstest, med tanke om at replikasjoner av de fem ville bringe
dem nærmere en fullstendig modell over menneskets trekkspekter. De replikerte da FemfaktorModellen (FFM) selv for første gang, på data fra voksne menn og kvinner innsamlet i regi
av ’Baltimore Longitudinal Study of Aging’(BLSA). Ut fra av denne og senere undersøkelser,
utviklet de personlighetstesten NEO-PI (1985) og den reviderte NEO-PI-R (1992).
Det kan i denne sammenheng nevnes, at både Cattell og Eysenck har vektlagt intelligens
som en ytterligere sentral faktor i personligheten (Engler, 1999, s. 325) – om enn dette
domenet av kognitive egenskaper ikke alminneligvis regnes inn blant personlighetstrekkene.
Intelligensforskningens faktoranalytisk deriverte, såkalte g-faktor utviser visse egenskaper som
likner trekkenes, blant annet i stabilitet og arvelighet (se eks. Plomin et al., 2001, s. 166-9).
12
2.1.4 Status i dag
Siden 80-tallet og fremover har de mange undersøkelser basert på engelskspråklige testbatterier
nærmest unisont støttet opp under modellen. 5 og kun 5 faktorer er gjenfunnet, i forskjellige
populasjoner, og med varierende utvalg av trekkadjektiver og undersøkelsesmetoder for øvrig
(John et al., 2008, s. 121). Bildet fra undersøkelser basert på andre språk er imidlertid noe mer
sammensatt. Generelt fremstår her de største faktorene som mest robuste, mens særlig dimensjonen
Åpenhet ofte har en mer variabel sammensetning. Ekstroversjon og Vennligsinnethet fremstår
som de definitivt største faktorer, og forklarer typisk størstedelen av den prosentvise variansen i
de språkbaserte undersøkelsene (ibid., s. 138). Faktoren Ansvarsbevissthet er mellomstor, mens
de to siste, Nevrotisisme og Åpenhet, typisk fremstår som de desidert minste (ibid.). At én
faktor er større enn en annen, og opptar en større del av undersøkelsens prosentvise varians,
betyr simpelthen at en større andel av de samlede korrelasjoner danner fundamentet for denne
dimensjonen.
Innen ikke-germanske språk er undersøkelser gjennomført på blant annet italiensk, spansk,
gresk, tsjekkisk, ungarsk, russisk, tagalog og kinesisk (ibid., s. 123-4). Enkelte studier har
frembrakt ytterligere faktorer i tillegg til de fem, iblant i form av én dimensjons kollaps til to
faktorer. I en undersøkelse basert på ungarsk fremkom en firefaktor-variant, og når en femfaktorløsning ble faktoranalytisk fremtvunget, delte den annen faktor, Vennligsinnethet, seg i to.
Imidlertid fremkom en faktor identifisert som Intellekt/Åpenhet, når seks faktorer ble rotert.
Disse og ulike andre variasjoner har imidlertid vist seg vanskelig replikerbare, samtidig som
samtlige studier har indikert tilstedeværelsen av et flertall, eller alle, av de fem. Så selv om bildet
av FFM synes mer sammensatt i et globalt perspektiv, anser John, Naumann & Soto at dette er
sterke motargumenter mot en ifølge dem nokså utbredt, kulturrelativistisk antakelse om at andre
språk og kulturer ville frembringe fundamentalt annerledes trekkmodeller (ibid.). Generelt synes
de avvikende faktorløsningene å representere ulike variasjoner over den overordnede konturen
som FFM utgjør, og det er foreløpig ikke identifisert helt nye eller annerledes taksonomier i
ikke-germanske språk, eller ikke-vestlige kulturer. Mer inngående etteranalyser antyder at noe
av variasjonen skyldes oversettelsesproblemer og andre metodologiske forhold, samtidig som
genuine befolknings-/kulturforskjeller formodentlig øver en viss innflytelse.
Samlet sett gir undersøkelsene støtte for modellens gyldighet også på et universelt,
tverrkulturelt og språkgenerelt nivå. John, Naumann & Soto sier seg per 2008 enige i De Raads
konklusjon anno 1998, at ”de generelle konturene i Femfaktor-Modellen fremstår som den
beste arbeidshypotese [også] vedrørende en universell trekkstruktur” (e.o., ibid.).
13
FFMs empiriske og teoretiske fundament har vært i sterk utvikling de siste par tiår, gjennom
integrasjon av tematikk fra mange av psykologiens områder. Forskjellige personlighetstester
utviklet på bakgrunn av modellen har vært testet mot hverandre for å kryss-sjekke og forbedre
deres validitet, heriblant NEO-PI-R, the Big-Five-Inventory (BFI) og Goldbergs Trait
Descriptive Adjective-test (TDA)(ibid., s. 134-8). Utover disse og 16PF, er faktorstrukturen
gjenfunnet ved anvendelse av en rekke øvrige testbatterier utviklet under andre teoretiske
paraplyer. Blant annet California Q-Set (CQS), utviklet av fortrinnsvis psykodynamisk orienterte
psykologer og psykiatere på 1960-tallet, med eksplisitt formål om å dekke alle sentrale aspekter
ved personligheten (2, s. 52-7). Og herutover; Guilford-Zimmermann Temperament Survey
(GZTS), Eysenck Personality Questionnaire (EPQ), Myers-Briggs Type Indicator (MBTI), samt
en rekke øvrige (ibid.). Trekkenes livsløpsutvikling har vært gjenstand for omfattende forskning.
Sammenhenger er avdekket mellom trekkverdier og helse og levealder, psykopatologi, akademisk
og yrkesmessig tilpasning og suksess, og sosial tilpasning i par-, familie- og gruppesammenheng
(John et al., 2008, s. 141-4). Interessen for koblinger mellom trekk og biologi spenner tilbake
til Hippocrates, via Allport og Eysenck, og til igangværende forskningsprosjekter. Trekkenes
arvelighet kartlegges innen atferdsgenetiske studier.
Modellen er også teoretisk integrert med forskjellige av psykologiens temaområder og
– perspektiver, flere slike teorier omtales senere. FFMs relativt teorinøytrale, induktive
utgangspunkt, det faktum at den ikke er utviklet av et enkelt individ eller én gruppe forskere
men snarere via mange teoretikeres konvergerende forskningslinjer, samt at den til dels er
konstruert av konsepter representert i mange forskjellige personlighetsteorier, gjør modellen
relativt åpen for denne typen integrasjon. John, Naumann & Soto betegner utviklingen av
modellen i psykologihistorisk sammenheng som et paradigmeskift, fra et sidespor preget av
pionerarbeid, uenighet og manglende felles standarder, til et modent forskningsfelt fundert på
en generell konsensus, og en ekspansiv, tverrskolastisk og integrasjonsorientert teoriutvikling
(ibid., s. 148).
2.2
DE FEM DIMENSJONER OG TREKK-KONSEPTETS NATUR
2.2.1 OCEAN
De fem faktorene som utgjør FFM er hukommelsesvennlig og poetisk oppsummert i akronymet
OCEAN. Nedenfor følger en beskrivelse av innholdet i hver enkelt. Denne innledes med John,
Naumann & Sotos korte definisjoner av de fem (John et al., 2008, s. 138), og følger deretter i
14
vesentlighet McCrae & Costas utredning i boken ’Personality in Adulthood’ (2003, s. 47-51).
McCrae & Costa har delt de 5 dimensjonene inn i 6 fasetter hver. Hierarkisk utgjør disse et
mellomnivå, mellom enkelttrekk og de fem store faktorer. Denne fasettinndelingen er teoretisk
forankret, for å samle enkelttrekkene i konseptuelt forbundne klaser, og pragmatisk begrunnet,
for å skape noe struktur i den formidable spennvidden som hver av dimensjonene representerer.
McCrae & Costa understreker at det ikke er noen sterkere empirisk og/eller teoretisk begrunnelse
for at det skulle være nettopp seks fasetter under hver dimensjon, eller et likt antall fasetter
tilhørende hver av de fem. De anser at antallet gjerne kunne utvides for flere av dimensjonene,
men at 30 enkeltfasetter tangerer grensen for hva som er praktisk for teoretisk bearbeidelse
(McCrae & Costa, 2003, s. 47). John, Naumann & Soto kommenterer at McCrae & Costas
fasettinndeling per nå er den best empirisk validerte og samtidig mest anvendte, men også at den
brede enighet som angår de fem dimensjonene ikke gjelder denne fasettinndelingen, og at den
kun bør anses som et arbeidshypotetisk utgangspunkt før bedre begrunnede teorier om deres
indre konstellasjon foreligger (ibid., John et al., 2008, s. 141).
Dimensjonen Nevrotisisme oppsummeres av John, Naumann & Soto som kontrasterende
følelsesmessig stabilitet og et rolig, avbalansert temperament med negativ emosjonalitet som
engstelighet, nervøsitet, tristhet og anspenthet. Fasettene Angst og Fiendtlig Raseri angår de to
allmenne, primære følelsestilstander i henholdsvis frykt og sinne, der hyppighet og intensitet
varierer individuelt. Individer som scorer høyt på fasetten Angst er mer nervøse, anspente og
vaktsomme, med hang til bekymringer og pessimistiske grublerier. Individer som scorer høyt
på Fiendtlig Raseri opplever oftere sinne, og fremstår som irritable, labile og vanskelige å
komme overens med. Fasettene Depresjon og Selvkritisk Oppmerksomhet angår følelsesspekteret
omkring sorg og skam. I trekksammenheng er Depresjon tilbøyeligheten til å oppleve tristhet,
håpløshet, ensomhet, skyldfølelse og mindreverdighetsfølelse. Selvkritisk Oppmerksomhet
angår opplevelser av skam og ydmykelse, vurdering av seg selv i forhold til andre, sensitivitet
overfor andre menneskers meninger om en selv, og tilbøyelighet til selvdevaluering. De to øvrige
fasettene Impulsivitet og Sårbarhet angår atferd, vel så mye som følelsestilstander. Impulsivitet er
i denne sammenheng tendensen til å bli overveldet av ønsker og begjær, og gi etter for fristelser.
Sterke slike følelsesopplevelser settes i sammenheng med atferd som rusmisbruk og overforbruk
av penger, mat og annet. Fasetten Sårbarhet vedrører evnen til å tolerere stress og takle kriser.
Personer som scorer høyt på denne skalaen har tendens til å overveldes følelsesmessig, gå i panikk,
og gjøre seg avhengige av andre for å takle vanskelige situasjoner.
15
Dimensjonen Ekstroversjon oppsummeres av John, Naumann & Soto som graden av energisk
orientering mot den sosiale og materielle verden, herunder sosiabilitet, aktivitetsnivå, selvsikkerhet
og positiv emosjonalitet. Fasettene Varme, Selskapelighet og Selvsikkerhet angår især atferd i
sosiale sammenhenger. Varme rommer hjertelighet og inderlighet i sosiale interaksjoner, motsatt
en kjølig, formell og upersonlig stil, og typisk færre og/eller svakere tilknytninger til andre
mennesker. Selskapelighet angår både deltakelsesfrekvens og trivsel i sosiale sammenkomster.
Selvsikkerhet har sammenheng med dominans, individualisme og lederegenskaper, personer
som scorer høyt her vil typisk ofte og gjerne ta kontroll i sosiale sammenhenger. Fasettene
Aktivitetsnivå, Spenningssøking og Positiv Emosjonalitet angår mer generelle livsinnstillinger, også
utover sosial interaksjon. Personer som scorer høyt på disse har en tendens til å være energiske,
travle og selvdrevne, med hang til stadige miljøskiftninger, spenning, og stimulerende omgivelser
og situasjoner. Glede, forlystelse og vitalitet er uttrykk for Positiv Emosjonalitet.
Dimensjonen Åpenhet gjenspeiler ifølge John, Naumann & Soto dybden, kompleksiteten og
originaliteten i individets indre opplevelsesverden. Fasetten Fantasi refererer til forestillingsevne
og tendens til livlige og elaborerte drømmerier. Estetikk angår mottakelighet overfor ulike kunstog kulturuttrykk, en verdsettelse av estetiske opplevelsers egenverdi, og generelt av opplevelser
i seg selv, uavhengig av deres mer instrumentelle funksjoner. Fasetten Følelser vedrører åpenhet
og nysgjerrighet overfor indre følelsesliv, og en verdsettelse av følelsesopplevelser som en kilde
til mening i tilværelsen. Fasetten Handlinger angår åpenhet overfor å prøve nye ting, nye
gjøremål, nye måter å gjøre ting på, motsatt rigiditet og hang til rutine. Fasettene Idéer og Verdier
angår åpenhet overfor andre perspektiver intellektuelt og moralsk, og nivå av nysgjerrighet
og kunnskapsbegjær generelt. Personer som scorer høyt på disse fasettene tenderer til å være
empatiske, med både evne og vilje til å sette seg inn i andres perspektiver og livssituasjoner, og et
ofte ledsagende, liberalt verdigrunnlag.
Dimensjonen Vennligsinnethet kontrasterer i henhold til John, Naumann & Soto en prososial
fellesskapsorientering med antagonisme. Faktoren vedrører store livstemaer som kjærlighet,
sympati og omsorg, og er sammen med Ekstroversjon den faktor som sterkest angår sosial
atferd. Altruisme, tillit, beskjedenhet, anstendighet og ømhet er trekk som omfattes av
denne. Fasetten Tillitt angår tillitsfullhet mot andre mennesker, tiltro til andre og en generell
forventning om andres troverdighet, mens Likefremhet speiler egen pålitelighet og oppriktighet,
motsatt manipulativitet. Fasetten Altruisme vedrører snillhet, hjelpsomhet og hensynstaking,
fremfor egoisme. Samtykke angår ydmykhet, føyelighet og vilje til å innrette seg etter andre,
16
mens Beskjedenhet referer til vurdering av egne evner og egen betydning, med selvhevdelse
og grandiositet som representerende den motsatte ende av denne skalaen. Godhjertethet har
sammenheng med medfølelse og sentimentalitet.
Dimensjonen Ansvarsbevissthet oppsummeres av John, Naumann & Soto som grad av sosialt
orientert impulskontroll, som understøtter oppgave- og målorientert atferd, heriblant tenksomhet
før handling, etterfølgelse av regler og normer, takling av umiddelbare fristelser, og ikke minst
planlegging, organisering og prioritering av aktiviteter. Dette angår i høy grad individets
forholdende til arbeid og øvrig produktivt virke. Fasetten Kompetanse vedrører grad av rasjonell
og velinformert tilnærming til oppgaver, og Orden angår struktur og organisering, for effektiv
oppgaveløsning. Pliktoppfyllelse representerer overholdelse av avtaler og oppfølging av planer,
mens Prestasjonsorientering vedrører viljen til å gjennomføre oppgaver best mulig, og et generelt
driv mot utmerkelse i livets ulike gjøremål. Selvdisiplin innebærer utsettelse av øyeblikkets fristelser
til fordel for et langsiktig mål, og fasetten Sindighet refererer til planmessighet, til det å tenke
seg om før man handler, og til generell innretning av tilværelsen i henhold til gjennomtenkte
prinsipper og planer.
McCrae & Costa anser at fasettene innen hver enkelt dimensjon interagerer dynamisk, i form
av selvforsterkende mønstre i atferd, tenkning og følelsesliv som bidrar til å opprettholde og
videreføre en gitt trekkprofil (McCrae & Costa, 2003, s. 48-9). Eksempelvis kan en person
som scorer høyt på Nevrotisisme oppleve svært sterke følelsessvingninger og ha en tendens til å
oppslukes av negative følelsesopplevelser innen angst- og depresjonsspekteret. Dette kan igjen
bidra til impulsiv atferd, for å bryte ut av en smertefull tilstand. Som videre kan forstyrre mer
langsiktige planer og føre til nye runder med negativ affekt, skamopplevelser, mer angst, mer
frustrasjon, nye depresjoner. Raseri og bitterhet kan være uttrykk for de samme vanskelige følelser,
som kan gi problemer i de nære relasjoner og resultere i negative sanksjoner fra omgivelsene,
hvilket igjen blir brennstoff for en eksplosiv vrede.
2.2.2 Trekk som konsept i FFM
Hittil er nevnt flere definisjoner av trekkbegrepet, heriblant McCrae & Costas kortfattede
”dimensjoner av individuelle forskjeller i tendenser til å utvise konsistente mønstre i tanker, følelser
og handlinger” (mine kursiveringer).
17
Trekk uttrykkes gjennom atferd, først og fremst sosial atferd. Som sådan er de, i alle fall
i prinsippet, objektivt observerbare fenomener. Samtidig krever deres avlesning en inngående
kjennskap til det sosiale liv, og må anses som sterkt basert på subjektiv fortolkning. Videre har
trekk en fenomenologisk eksistens, i form av at individer opplever verden på forskjellige, og til dels
systematisk forskjellige, måter. Denne fremtredelsesformen er direkte representert i utviklingen
av FFM, gjennom at en betydelig del av testskjemaenes spørsmål spesifikt etterspør indre
opplevelser. Konseptet har følgelig en i prinsippet objektivt observerbar ytre komponent i atferd,
og en fenomenologisk, subjektivt tilgjengelig indre komponent i tanke- og følelsesopplevelser.
Det er også indikert en rekke sammenhenger til ledsagende/kausale biologiske faktorer, men
refleksjoner på det biologiske nivået inngår ikke definitorisk for trekk som konsept.
Trekkbegrepet representerer en bred og uklart avgrenset abstraksjon over et sammensatt
mangfold av enkeltfenomener. Trekk, slik de måles i de omtalte undersøkelsene, er abstraksjoner
av observasjoner henover en rekke enkeltsituasjoner, og over et lengre tidsspenn – måneder og
år. De mest benyttede forskningsmetodene innen feltet har vært spørreskjemaer for scoring av
en selv eller nært bekjente. Generelt baseres undersøkelsene på testdeltakernes opplevelser og
oppfatninger av seg selv, eventuelt en person i nær relasjon. Dette er fortolkende oppsummeringer
av høy kompleksitet, kanalisert gjennom undersøkelsesmaterialets utforming og deltakerens
vurderinger i det tidsrommet undersøkelsen finner sted. Disse rådata bearbeides videre i
komplekse statistiske programmer, og som med all komprimering av data er det uunngåelig at
noe kommer til og noe trekkes fra, i de summative og i noen grad aggregerte sammenhenger
som beregnes ut fra hundre- og tusenvis av enkeltscores. Hvilket igjen bidrar til å abstrahere
materialet ytterligere. Trekk-konseptet, slik det fremstår ut fra de omtalte undersøkelsene, har
en kompleks abstrakt, metodekanalisert og statistisk fundert tilblivelse. FFMs trekkdimensjoner
representerer et langt mer sammensatt trekk-konsept, enn hva som er tilfellet for de enkelttrekk
som modellen er utledet fra.
Som omtalt, består hver av FFMs fem trekkdimensjoner av en rekke mer avgrensede enkelttrekk.
Individers scores på disse enkelttrekk tenderer til å samvariere gruppevis, i et mønster av fem store
grupper, og det er de samme enkelttrekk som tenderer til å samvariere hos forskjellige individer.
Det er disse systematiske, repetitive mønstre i samvariasjoner som danner grunnlaget for de 5
faktorene, og som også indikerer selve modellens universalitet. Følgelig utgjøres hver av de fem
trekkdimensjonene av et spesifikt spenn av enkelttrekk. Det er innholdet i disse enkelttrekk,
og relasjonen mellom dem, som utgjør de enkelte dimensjonenes tematiske sammensetning.
Videre varierer dimensjonene som nevnt i størrelse, hvilket betyr at de har opphav i forskjellige
18
mengder av korrelasjoner. Forenklet sagt, kan dette forstås som at det er en proporsjonalt større
mengde enkelttrekk som danner bakgrunnen for de større dimensjonene. Poenget her, er at de
fem trekkdimensjoner er bundet til et spesifikt spenn i tematikk og omfang som er unikt for
hver av dem. Det trekk-konseptet som FFMs dimensjoner dermed representerer, er således noe
varierende for hver av de fem, og unikt for modellen som helhet. Det er bundet til det spesifikke
innholdet som de fem dimensjoner representerer enkeltvis, og som de samlet representerer i
modellen som helhet.
Dimensjonenes forankring i et spesifikt tematisk og omfangsmessig spenn er imidlertid
kun halve historien til det trekk-konseptet som denne modellen representerer. Den annen
sentrale komponent er individuell variabilitet. Det er de samme enkelttrekk som korrelerer hos
forskjellige individer, men de spesifikke verdier som korrelerer varierer individuelt. Individuelle
forskjeller fremtrer som forskjeller i scoreverdier på de enkelttrekk som hver dimensjon består av,
og dermed også på dimensjonen som helhet. Det er nettopp dette som gjør at de fem faktorene
kan presenteres som polariserte kontinuuma, som i spennet Introversjon – Ekstroversjon. På denne
måten er trekk-konseptet i denne modellen også bundet til individuell variabilitet. Dermed er
også selve modellen, og trekk-konseptet her, populasjonsbundet. Sammenlikningen av ulike
individer er et premiss for modellens frembringelse; FFMs trekkdimensjoner kan ikke utledes fra
enkeltindividet alene.
Forankringen i individuell variabilitet er gjennomgående på alle modellens nivåer. Mange av
vurderingene som utgjør undersøkelsenes råstoff har en sosialt komparativ karakter, og den
statistiske etterbehandlingen beregner testpersonenes scores relativt til hverandre. Trekk dreier
seg i betydelig grad om sosial atferd, og alle angår de tilpasning til sosialiteten og samfunnet.
Men isolert sett sier undersøkelsene lite om trekkforskjellenes absolutte verdier, eller hva ulike
trekkprofiler representerer av kvaliteter i det virkelige liv. Dette kompliseres ytterligere ved at
det ofte er frekvens og intensitet i tanke-, følelses- og atferdsmønstres innhold som varierer,
fremfor egentlige kvalitative elementer. Det forekommer derfor viktig å søke klarhet i hvilke
mer konkrete kvaliteter som trekkforskjeller representerer. Dette utforskes empirisk, blant annet
i forskning på korrelasjoner mellom trekkprofiler og ulike livsløpsutfall (disse omtales senere), og
teoretisk, i diskusjoner som spenner gjennom trekkdimensjonenes lange historie innen forskjellige
psykologiske teorier. I en større sammenheng angår disse temaer også spørsmål om hva som er
trekkenes funksjon i menneskelivet, og hvilke årsaker som ligger bak disse variasjonene.
Videre defineres trekk som ’konsistente mønstre’, løselig formulert annetsteds som ’de mest
19
stabile sidene’ ved personligheten, slik de oppleves fenomenologisk, og slik de kommer til uttykk
i handling. Det er sider som oppfattes som stabile trass endringene i atferd som følger de skiftende
omgivelser, og de forskjellige situasjoner som individer befinner seg i. Dette stiller spørsmål ved
hva denne stabiliteten innebærer, og impliserer samtidig at andre aspekter ved personligheten er
mer foranderlige.
Alt dette illustrerer hvordan trekk-konseptet behøver innplassering i en større teoretisk og
empirisk sammenheng.
Den leksikale tradisjon kan ikke alene representere noen personlighetsteori, utover å danne
grunnlaget for en rent deskriptiv taksonomi over trekk, som speiler hvordan mennesker snakker
og tenker om tendenser og forskjeller i atferd og psyke. Femfaktor-Modellen fremstår som et
abstrakt, språkspunnet og faktoranalytisk formet landskap med fem tåkete topper, fjernt fra
hva som alminneligvis menes med begrepet personlighet på et individuelt nivå, og fra dybden i
psykologiens personlighetsteorier for øvrig.
Det er formodentlig noe slikt mange av trekkteoretikerne har hatt i tankene, når de har
understreket betydningen av å definere trekk i en større teoretisk kontekst. Understøttet av
empiri som spenner ut over påvisning av korrelasjoner mellom predefinerte trekkskalaer. Trekkkonseptets sammensatte fremtredelsesform, dets abstrakte og populasjonsbundne tilblivelse og
dets diffuse stabilitetstilskrivelse, understreker behovet for at det ses i sammenheng med øvrige
psykologiske fenomener og med menneskelivet som helhet, for å nå frem til en klarere forståelse
av dets natur. På et idiografisk nivå må verdier på de fem dimensjonene ses i sammenheng både
innbyrdes, med psyken for øvrig, og med individets livssituasjon og personlige historie. Først
med dette springer Femfaktor-Modellen tilbake til liv, fra konseptverdenens abstrakthet.
2.3
TREKKUTVIKLING
2.3.1 Beregning av stabilitet
For å avdekke individuell utvikling i trekkprofil, er longitudinale undersøkelsesdesign å foretrekke.
De er per natur tidkrevende prosjekter, men især i de siste par årtier har det fremkommet data fra
et tilstrekkelig langt tidsspenn til å gi gode indikasjoner på trekkenes stabilitet i voksen alder (når
trekk omtales i generelle termer her og videre i teksten, refererer dette til individuelle scoreverdier
på FFMs fem trekkdimensjoner). Målet for variablers sammenheng, korrelasjonskoeffisienten,
står sentralt i de statistiske beregningene av dette. Graden av sammenheng mellom to variabler
20
uttrykkes her med en verdi i spennet mellom ytterpunktene -1.0 og +1.0, indikerende henholdsvis
perfekt negativ og positiv sammenheng. Korrelasjonskoeffisienten anvendes blant annet som
et kvantitativt mål for reliabilitet i undersøkelser, og er for øvrig den elementære enheten i
faktoranalyse. Denne måleenheten har imidlertid noen forskjellige betegnelser, avhengig av
sammenhengen den anvendes i. En test-gjentest-koeffisient uttrykker sammenhengen mellom
scores på forskjellige tidspunkt på den samme variabel, oftest i løpet av noen dager eller uker,
alminneligvis for å undersøke testkomponentenes reliabilitet. Denne er identisk med stabilitetskoeffisienten, som anvendes for å undersøke variablers stabilitet, men da gjerne over et lengre
tidsrom, typisk år og eventuelt tiår (McCrae & Costa, 2003, s. 106-7).
Hvordan korrelasjoners størrelse skal forstås har vært gjenstand for mye diskusjon, og er
avhengig av hvilke typer variabler man undersøker sammenhenger mellom. Det har dog,
i henhold til McCrae & Costa, utviklet seg en viss konsensus på området. Som eksempelvis
at personlighetstesters reliabilitets-/gjentest-koeffisient bør ligge mellom .70 og .90; relativt
høyt med begrunnelse i at undersøkelsene i prinsippet skal måle en variabel som ikke har
utviklet seg nevneverdig, men samtidig med innberegnet aksept for uunngåelige innslag av
naturlige svingninger og målefeil (ibid.). Mer generelt foreslo Jacob Cohen i 1969 en praktisk
tommelfingerregel for psykologisk forskning, i at korrelasjoner i området 0.10 kan anses som små,
i området 0.30 som moderate, og fra .50 og høyere som store (ibid.). Denne noe kontraintuitive
oppvurderingen av tilsynelatende moderate tall er blant annet begrunnet med at målefeil og
tilfeldige, mindre variasjoner som ikke egentlig representerer manglende forbindelse mellom to
variabler, nettopp vil komme til uttrykk som fravær av sammenheng. Og dermed i praksis alltid
vil bidra til å underrapportere en faktisk sammenheng.
2.3.2 Stabilitet i trekkprofil
En rekke undersøkelser indikerer høy grad av stabilitet i trekkprofil, i voksen alder. Det tidligere
omtalte BLSA gav grunnlag for longitudinale oppfølgingsstudier av Costa, McCrae & Arenberg,
basert på GZTS-scores av 114 menn, med et testintervall på 12 år. Her rapporteres om
stabilitetskoeffisienter i spennet fra .68 til .85 (ibid., s. 108-110). Costa & Herbst rapporterer
om resultater fra en undersøkelse der 2000 menn og kvinner i 40-års- alderen ble gjentestet
etter 6-9 år, med stabilitetskoeffisienter for de fem dimensjoner i FFM på mellom .76 og .84
(ibid.). En NEO-PI-basert undersøkelse med 3-6 års testintervall, basert på til sammen 190
personer i aldersspennet 25-84 år, gav korrelasjoner på mellom .55 og .87 (ibid., s. 111-3). En
liste over 10 forskjellige studier basert på flere ulike testskjemaer, med deltakere i aldersspenn
21
fra ungdom til alderdom, med deltakerantall fra 71 til 378, og testintervaller på opp mot 30
år, viser korrelasjonsmedianer i spennet fra .37 til .73 (ibid.). Generelt peker disse i samme
retning; en høy grad av stabilitet. Imidlertid er korrelasjonene mer varierende her, især innen
de undersøkelser som har startet når deltakerne har vært i tenårene. Fra mellom 20 og 30 års
alder blir korrelasjonene mer stabile. Samtidig er de forskjellige undersøkelsene basert på ulike
spørreskjemaer. Deres kompatibilitet er undersøkt og validert gjennom studier, men flere av
dem er basert på andre teoretiske modeller og inkluderer også variabler som ikke umiddelbart
samsvarer med FFM.
Testenes reliabilitet setter en øvre grense for hvilke stabilitetsmål som kan finnes. Dette kan
tas med i beregningen ved å utregne en såkalt ekte score, der reliabiliteten i testen regnes mot
stabilitetsmålet, gjennom at stabilitetskoeffisienten deles på gjentestkoeffisienten. Kontrollert
på denne måten gir undersøkelsene et betydelig større stabilitetsestimat, eksempelvis i det
ovennevnte GZTS-baserte studiet, på mellom .80 og 1.0 i et 12-års intervall (ibid., s. 124).
Bildet av stabilitet nyanseres noe ved at korrelasjonene generelt synker, jo lengre tidsintervall
mellom målingene. På den ovennevnte listen av studier finnes et av Leon & kolleger, basert på
MMPI som viser en gjennomsnittelig stabilitetskoeffisient blant deltakerne på .50 etter 13 år,
mens denne etter 30 år var nede i .40 (ibid., s. 113-4). Undersøkelsen basert på GZTS av Costa,
McCrae & Arenberg ble videreført og deltakerne ble gjentestet etter nye 12 år i 1992. Medianen
av stabilitetskoeffisienten var .74 etter de første 12 år, som målt i 1980, mens den etter 24 år
hadde sunket til .65 (ibid.). I en bred metaanalyse foretatt av Roberts & DelVecchio i 2000, som
inkluderte over 3000 enkeltkorrelasjoner fra en rekke forskjellige undersøkelser, konkluderes
det med at stabiliteten først når sin høyde ved 50-års alder, mens korrelasjoner i 40-års-alderen
anslås til det noe mer forsiktige gjennomsnitt på .60 per 7-års intervall (ibid.). McCrae & Costa
bemerker dog at denne metaanalysen inkluderte studier av varierende kvalitet, og at flere av disse
var basert på yngre deltakere og ikke direkte omhandlet stabilitet i voksenalder.
2.3.3 Forklaringer på stabilitet
Generelt utviser trekk høy stabilitet fra mellom tjue og tretti års alder, og frem til den sene
alderdom. Alle individer har nødvendigvis vært gjennom store skiftninger i livssituasjon, i løpet
av sitt voksne liv. Arbeidsplasser kommer og går, man flytter, sosiale relasjoner knyttes og brytes,
foreldre eldes, egne barn vokser opp, og så videre. Man opplever sin andel av suksess, i romantiske
forhold, i fellesskap med sine nærmeste, i karrieresammenheng, fra livets store øyeblikk og til
22
de hverdagslige gleder. Og, på den annen side, vanskeligheter og lidelse, dødsfall, sykdom,
mislykkede prosjekter, egne svakheter og andres kynisme. Større samfunnsmessige hendelser
og historiske utviklingstrekk setter sitt preg på dagene på alle nivåer, fra krigssituasjoner til
økonomiske oppgangstider og teknologisering av hverdagen. Andre sider ved livet er mer preget
av stabilitet, som eksempelvis daglige rutiner, livslange relasjoner, språket, kulturfellesskapet og
så videre. Noen individer opplever mange og store omveltninger, mens andre lever sitt voksne
liv i mer eller mindre den samme settingen årene igjennom. Livet er for alle en kontinuerlig
endringsprosess, der omgivelsene skifter og hver alder bringer nye betingelser, mens livserfaringer
akkumuleres for hver dag som går.
Dette ser imidlertid ikke ut til å påvirke trekkprofilen i betydelig grad. Blant de etter hvert
tusenvis av forskjellige livshistorier som undersøkelsene rommer, er formodentlig et vell av ulike
miljøbetingelser og skjellsettende enkeltopplevelser representert, men de synes i liten grad å
bidra til endring og/eller utvikling i trekkprofilen. Den synes å være særdeles robust overfor den
vifte av ulike miljøbetingelser som forskjellige livsløyper kan romme.
Forskjellige prosesser kan potensielt bidra til denne stabiliteten. Trekkene kan være så tungt
forankret i den kognitive og emosjonelle relatering til verden at de representerer nærmest instinktive
psykologiske reaksjoner på ytre og indre begivenheter, med tilhørende atferdstilbøyeligheter.
Alternativt, eller eventuelt komplementært, kan individet fastne i tankebaner, følelsesreaksjoner
og sosiale samhandlingsmønstre som er tillærte og tilvendte gjennom årene, i spesifikke
typer situasjoner. På denne måten forstås stabiliteten som like mye situasjonsforankret som
temperamentsgenerell; dette er et tema til avklaring utover i teksten. Videre antas utviklingen
av selvforsterkende mønstre gjennom ulike varianter av reaktive, evokative og proaktive personmiljø- interaksjoner, å bidra til personlighetsmessig kontinuitet (Matthews et al., 2003, s. 2134). Individet medvirker selv i utformingen av sine omgivelser, gjennom ulike tolkninger av og
reaksjoner på miljøet, hvilket medfører forskjellige reaksjoner tilbake fra dette. Og gjennom
å velge ut arenaer for deltakelse, og på ulike måter aktivt konstruere sitt miljø. McCrae &
Costa anser som nevnt at de fem dimensjoners respektive fasetter interagerer innbyrdes, til dels
gjennom denne type interaksjoner, og til dels gjennom interaksjoner av rent intrapsykisk karakter.
Samlet sett, kan trekkenes stabilitet forstås ut fra spiraler av slike forskjellige men samvirkende
prosesser.
Flere alternative forklaringer på denne stabiliteten har vært fremmet. Enkelte kritikere har
uttrykt tvil om trekk-konseptets sentralitet i personligheten, og at det som et perifert element
23
ikke fanger opp viktige trender i personlighetsutviklingen. Denne kritikken er mest relevant
dersom det postuleres at trekk alene kan definere personligheten. Mange av forskerne innen
denne tradisjonen er imidlertid ikke av denne oppfatning, dette utdypes senere.
Seymor Epstein har fremsatt en hypotese om at undersøkelsene måler et tidlig stabilisert
selvbilde, fremfor personlighetsdimensjoner (McCrae & Costa, 2003, s. 119-121). Denne har
vært imøtegått gjennom å la personer nært relatert til testpersonen, som ektefelle eller forelder,
score ham eller henne. Generelt er det funnet sterke korrelasjoner mellom personenes egne
scores, og de som er gitt av deres nærmeste (ibid.). Dette gjelder for yngre voksne personer så
vel som eldre, i motsetning til den økende diskrepans med alder som man kunne forvente ut fra
denne hypotesen.
Andre foreslåtte bidrag til de høye stabilitetsestimatene angår undersøkelsenes interne
validitet, i form av ulike testrespons-effekter, som tilvenning til spørreskjemaer og ulike varianter
av overlagt feilrapportering blant testdeltakerne. Samt potensiell skjevhet i testpopulasjoner,
som at individer som lever svært ustabile liv er mindre tilbøyelige til å følge opp longitudinale
undersøkelsesopplegg. Disse og andre validitetstrusler er kjente gjengangere innen psykologisk
forskning, og de kan til dels imøtegås metodologisk, men ikke utraderes.
Samlet sett styrkes indikasjonene på trekkenes stabilitet gjennom at multiple metodetilganger
peker i samme retning. Forskjellige populasjoner er representert, i aldersspennet fra ungdom til
alderdom, i ulike variasjoner over tverrseksjonelle og longitudinale design. Forskjellige tester er
anvendt, heriblant NEO-PI, GZTS, 16PF og CQS, både som selvrapportering og scoring av
nært relaterte personer. Øvrige mer kvalitative tilganger, som casestudier, inngår også i denne
empiriske basen (ibid., s. 133-7).
2.3.4 Endringer i trekkprofil
Visse typer trekkverdier kunne antas å bidra til større overordnede endrings-/utviklingstendenser
i profilen som helhet. Som individer med høye verdier på Åpenhet, ettersom de er mer åpne for
forandringer i livet på alle plan, kognitivt så vel som i livsførsel. Og blant de som scorer høyt
på Nevrotisisme, der ustabilitet er et gjennomgående tema både indre, følelsesmessig så vel som
ytre, relasjonelt sett. Det er imidlertid ikke per nå funnet at disse eller andre spesifikke profiler
medvirker til mer generell endring i verdier på de øvrige dimensjoner (ibid., s. 128-130).
24
Trekk synes generelt robuste overfor endringer i livsomstendigheter, men det kan finnes
individuelle unntak fra denne regelen, liksom gjennomleving av ekstreme situasjoner potensielt
kan ha mer dramatiske effekter. Det kan eksempelvis formodes at langvarig tortur vil gi høyere
verdier på Nevrotisisme-dimensjonen. Psykisk lidelse innen angst- og depresjonsspekteret
medfører en midlertidig og ofte sterk forhøyning av verdier på denne skalaen, i den perioden
lidelsen står på (ibid., s. 131-3, 196). Psykoterapi kan bidra til å reversere dette. Hjerneskader
og hjernesykdommer som Alzheimers Sykdom kan medføre dramatiske personlighetsendringer,
som reflekteres i trekkprofilen (ibid.). I noen studier er det også funnet indikasjoner på
små profilendringer ved mer alminnelige livsbegivenheter, ved nøyere analyse av utvalgte
deltakergrupper som opplevde spesifikke omveltninger i livet (ibid.). Forhøyede verdier på
Nevrotisisme og senkede verdier på Ansvarsbevissthet er funnet hos en gruppe menn som
nettopp hadde mistet jobben. En undergruppe som nylig hadde inngått et stabilt forhold utviste
eksakt motsatt trend. Nylig fraskilte kvinner scoret noe høyere på Ekstroversjon og Åpenhet.
Det gjenstår dog å se om disse funnene er replikerbare, og ikke minst hvor varige endringene vil
være.
En større mengde undersøkelser, både i tverrseksjonelt og longitudinalt design, viser også
aldersbetingede forskjeller i populasjoners gjennomsnittsscores på de ulike dimensjoner (ibid.,
s. 90-2). Tenåringer scorer generelt høyere på Nevrotisisme, Ekstroversjon og Åpenhet, og lavere
på Vennligsinnethet og Ansvarsbevissthet, sammenliknet med eldre grupper fra 30-års alder og
oppover. I senere voksenalder er tendensen gradvis lavere scores i Nevrotisisme, Ekstroversjon og
Åpenhet, og i noen studier, litt høyere i Vennligsinnethet og Ansvarsbevissthet. På individuelt
nivå er det tale om meget små endringer henover lange tidsintervaller, men funnene er konsistente
gjennom en rekke undersøkelser. Og ikke minst er de replikert i en rekke forskjellige kulturer,
hvilket indikerer at biologiske og/eller kulturelle universalier ligger bak endringene, og at
miljøvariasjoner igjen har begrenset innflytelse.
Hva angår barn og yngre ungdommer, arbeides det med å undersøke utvikingslinjer bak
Femfaktor-Modellen i voksen alder, men forskningsfeltet betegnes per i dag som fragmentert og
med behov for en samlende teoretisk overbygning (John et al., 2008, s. 144). Generelt finnes
temperamentsmessige forbindelser mellom barndom og trekkverdier i voksen alder, men i
denne perioden er trekkprofilen først og fremst, som personligheten for øvrig, i modning og
utvikling.
25
2.3.5 Livsløpssammenhenger
En stadig voksende portefølje av studier undersøker sammenhenger mellom trekkprofiler og
forskjellige livsomstendigheter, herunder fysisk og psykisk helse, utdannelses- og yrkesprestasjoner,
og sosiale relasjoner. En rekke slike forbindelser er identifisert (ibid., s. 141-3), og generelt sett tar
de relativt forutsigelige retninger i samsvar med de forskjellige dimensjonsverdienes beskrevne
innhold. For å nevne noen eksempler: lave verdier på Ansvarsbevissthet har sammenheng med
helsemessig risikoatferd som høyere rusmiddelinntak, dårlig kosthold, lite fysisk aktivitet og
manglende oppfølging av medisinske behandlingsopplegg. Høye verdier på Nevrotisisme
og lave verdier på Ansvarsbevissthet korrelerer med tilbakevendende problemer i angst- og
depresjonsspekteret. Høye verdier på Åpenhet og Ansvarsbevissthet ses i sammenheng med
akademisk og yrkesmessig suksess. Høye verdier på Ekstroversjon og Ansvarsbevissthet og lave
verdier på Nevrotisisme ses i sammenheng med bedre sosiale relasjoner, i form av større tilfredshet
i ulike relasjoner, mindre konflikt og misbruk, og færre relasjonsbrudd.
Disse studier bidrar med eksterne empiriske bestyrkninger av trekk-konseptets validitet. De
dokumenterer trekkenes betydning for utviklingslinjer i livet, og konkretiserer innholdet i de
forskjellige tilpasningsmønstre som ulike trekkprofiler kan anses å representere. Sammenkjedet
med mer utdypende teorier omkring trekkutvikling, bidrar de også i fordypningen av FFMs
teoretiske base.
Siden testdeltakernes atferd innen de ulike livsområder inngår i det personlige
vurderingsgrunnlaget for deres scores på personlighetstester, er det imidlertid en viss fare
for sammenblanding av variabler og sirkulær argumentasjon ved påvisning av denne type
korrelasjoner, som man skal være oppmerksom på, avhengig av de spesifikke variabler og det
spesifikke undersøkelsesdesign.
Femfaktor-Modellen er fundert på undersøkelser av voksne, fortrinnsvis friske mennesker. Et
proporsjonalt synkende antall individer vil få scores ut mot de respektive skalaers ytterkanter,
som svært høye eller lave verdier på en eller flere av dimensjonene. Også disse noe sjeldnere
scores skal i utgangspunktet regnes som normalvariasjoner. Med hver sine fortrinn og ulemper,
eventuelt forstått som forskjellige og funksjonelt sett likeverdige tilpasningsstrategier, hvis
optimalitet avhenger av den spesifikke miljøkontekst. Det er imidlertid ikke helt så enkelt, da
enkelte profiltyper ses i sammenheng med en rekke forskjellige vanskeligheter i livet, hvilket stiller
spørsmål ved deres adaptive status. Især høy verdi på Nevrotisisme-skalaen synes å gi individet en
rekke utfordringer innen mange av livets områder, i kaskader av vedvarende vanskeligheter både
26
yrkesmessig og relasjonelt, med et vanskelig og ofte lidelsesfullt følelsesliv i stormens øye. Som
omtalt sammenfaller høye scores på denne skalaen med psykiske lidelser som angst og depresjon,
og i mer permanent forstand med blant annet Ustabil Personlighetsforstyrrelse (Matthews et
al., 2003, s. 319). På den annen side settes høye verdier på Ekstroversjon og Ansvarsbevissthet
i forbindelse med positive utfall på en rekke livsområder, og denne profilen synes å være en
oppskrift på suksess i mange sammenhenger.
Generelt synes det å være noen spesifikke utfordringer som hefter ved verdier i de ekstreme
ytterkantene av i alle fall enkelte av de fem skalaer, avhengig av scores på de øvrige dimensjoner
og profilen som helhet, og individets øvrige egenskaper. Det kan imidlertid også være noen
særlige fortrinn ved slike profiler, og/eller de kan være uheldige ledsagereffekter av andre, mer
adaptive egenskaper. Hvordan trekkprofilers funksjonelle verdi skal forstås, avhenger igjen av
den større teoretiske rammen som modellen plasseres i. Det er av betydning hvordan trekkenes
opprinnelse forklares, herunder hvorvidt de skal anses som primært fylo- eller ontogenetiske
tilpasninger til livets utfordringer. Som da i større eller mindre grad er vellykkede, sett i forhold
til individets pågjeldende livsomstendigheter.
2.3.6 Trekkenes ontogenetiske opprinnelse
Flere forskningslinjer peker i retning av en betydelig robusthet i trekkenes genetiske grunnlag,
overfor påvirkning fra miljøet. Som omtalt, utviser trekkprofilen høy grad av stabilitet voksenlivet
igjennom, især fra 25-30 års alder. Mer og mindre dramatiske endringer i livsomstendigheter
synes kun i beskjeden grad å ha konsekvenser for denne. Tverrkulturelle studier indikerer videre
at FFM er en universell konstruksjon som ikke er forankret i, eller begrenset til, bestemte
kulturelle forhold. Dette peker mot at selve taksonomien representerer universelle egenskaper,
og har røtter i den felles biologiske arvemasse. Videre har tverrkulturelle sammenlikninger også
påvist kulturgenerelle, aldersbetingede endringer i gjennomsnittsscores på de fem dimensjoner.
Forskjellige genetiske effekter tennes og slukkes livsløpet igjennom, alltid i samspill med miljøet,
men med forskjellige grader av sensitivitet overfor påvirkning herfra. Gener representerer også
forandring og utvikling i egenskaper livet igjennom, og det synes som at en betydelig andel av
disse gradvise endringer i trekkprofil også er biologisk aldersbetinget.
Den mest direkte indikasjonen på genenes betydning for den individuelle trekkprofil kommer
fra beregning av arvelighetsestimater innen atferdsgenetiske studier, der en omfattende
27
mengde undersøkelser har identifisert trekk-korrelasjoner innen en rekke forskjellige
slektskapskombinasjoner. Adopsjons- og tvillingstudier muliggjør sammenlikning av individer i
spennet fra genetisk urelaterte til – identiske, som i varierende grad har delt miljø gjennom å vokse
opp i samme -, kontra forskjellige, familier. Som indikasjon på hvordan arv og miljø interagerer i
utviklingen av bestemte egenskaper, fremstilles gjerne disse to samspillende faktorenes respektive
innflytelse på en gitt variabel i polarisert form, som to prosentvise andeler av total varians.
Dette kan best forstås som en beregning av arvelighetsgrunnlagets robusthet overfor miljømessig
påvirkning/variabilitet. McCrae & Costa anslår, på bakgrunn av det samlede bildet fra disse
undersøkelsene, at omkring halvparten av variansen i personlighetstrekk kan tilskrives genetisk
arv (McCrae & Costa, 2003, s. 193-5). De oppfatter imidlertid at dette er en undervurdering av
den egentlige genetiske andel, basert på ulike teoretiske og metodologiske vurderinger. Enkelte
undersøkelser, eksempelvis av Riemann & kolleger, har gitt langt høyere estimater, med opp mot
80 % av variansen tilskrevet arv (ibid.).
Det delte miljøet, i form av de daglige familiære relasjoner, synes – noe kontraintuitivt – ikke
å kunne forklare noen betydelig andel av den resterende varians. Utover genetisk slektskap,
finnes ikke indikasjoner på at oppvekst i den samme familie gjør søsken likere hverandre i
trekksammensetning, eller at foreldres atferd, eller mer helhetlige familiesystem-dynamikker,
bidrar vesentlig til utviklingen i trekkprofil. Genetisk relaterte individer som vokser opp i
forskjellige familier vil imidlertid likne hverandre i trekkprofil, proporsjonalt med andelen delte
gener, i henhold til den ovennevnte variansstørrelse (ibid.).
Mange hypoteser er fremmet for å forklare disse resultatene. Svar er søkt i den øvrige andel av
miljøkomponenten; det ikke-delte miljøet. Som at barn trass oppvekst i den samme familie vil
oppleve situasjoner forskjellig, og således aldri helt vil dele miljøet som sådan, og trass likheter i
omgivelser vil leve til dels forskjellige liv. En annen hypotese består i at det sosiale miljøet utenfor
familien vil spille en stadig større rolle etter hvert som barnet vokser opp, og at det derfor kan
tenkes at relasjoner til venner og andre sentrale personer i omgivelsene vil ha en stadig større
innvirkning på trekkutviklingen. Begge disse faktorer vil formodentlig medvirke i det komplekse
samspillet av prosesser som personlighetsutvikling består i, men de har ikke per nå, med empirisk
dekning, kunnet forklare betydelige andeler av den resterende varians (ibid.). Hypoteser som
tilskriver noen utvalgte miljøvariabler særlig forklaringsverdi, samtidig som en lang rekke øvrige
slike variabler påviselig ikke har det, vil behøve grundig empirisk etterprøving.
Metodikken som anvendes i beregningen av arvelighetsestimater kan også bidra til å underslå
28
genenes betydning. Varians i arvelighet er beregnet ut fra korrelasjoner mellom individer
med forskjellige grader av slektskap. Som for stabilitetskorrelasjoner, vil målefeil og naturlige
svingninger praktisk talt alltid fremtre som fravær av sammenheng mellom to variabler, og
således bidra til å underslå faktiske sammenhenger. I arvelighetsstudier vil disse effekter inngå
i den andel av variansen som ikke tilskrives gener, det vil si at de for trekkenes vedkommende,
de anslagsvis øvrige 50 % - 20 % av varians (avhengig av undersøkelse), inkluderer miljøet pluss
målefeil.
Det er imidlertid også flere forhold ved beregning av arvelighetsestimater som gjør at de må
fortolkes med enn viss varsomhet (se eks. Plomin et al., 2001, s. 87-91). Rent prinsipielt maskerer
variansberegningen det faktum at menneskelige egenskaper alltid utvikles i interaksjoner mellom
gener og miljø som gjerne har komplekse ulineære og ikke-additive effekter, i motsetning til
hvordan de umiddelbart fremstår som prosentvise andeler. Som når gener indirekte bidrar i
individets utforming av eget miljø gjennom de før omtalte interaksjonstyper, og disse selvinduserte
variasjoner påvirker individet tilbake i spiraler av mer og mindre selvforsterkende mønstre.
Arvelighetsestimater er også begrenset til den populasjonen som den pågjeldende undersøkelsen
representerer, og vil lett kunne endres med endringer i populasjons- og/eller miljøsammensetning.
For å komplisere bildet ytterligere, deler også ubeslektede individer et stort, dog varierende,
antall gener, mens det gjerne finnes en lang rekke likhetstrekk ved forskjellige miljøer.
Ikke desto mindre styrkes antakelsen om den genetiske arvens betydning gjennom det omfattende
antallet undersøkelser som peker i samme retning, i forskjellige undersøkelsesdesign, på ulike
slektskapskombinasjoner. I de populasjoner som er undersøkt, med det spenn av miljømessig
variabilitet som undersøkelsene samlet representerer, fremstår trekkenes genetiske plan som
meget robust overfor variasjoner i miljøet. De medfødte disposisjoner står sterkt i møtet med
den vifte av potensielle påvirkningsfaktorer som omgivelsene representerer.
Samtidig er det åpenbart og underforstått at særskilt vanskelige oppvekstbetingelser og
ekstreme livssituasjoner kan hindre enhver normalutvikling, likesom forskjellige utfordringer
i miljøet vil ha forskjellige konsekvenser for ulike individer. Arvelighetsestimatene levner flere
spørsmål åpne, og det er rimelig å anta at livshendelser vil ha større påvirkningseffekt i yngre alder,
da trekkprofil og personligheten for øvrig er under sterkere utvikling. Samtidig er andre sider
ved personligheten definitivt mer åpne for miljøpåvirkning, og nettopp skillet mellom medfødte
disposisjoner og erfaringsbaserte tilpasninger står sentralt i McCrae & Costas Femfaktor-Teori
(FFT), der FFM inngår som ett element, i en mer omfattende personlighetsteori.
29
2.4 FEMFAKTOR-TEORIEN
2.4.1 Et personlighetssystem
I sin Femfaktor-Teori (FFT) har McCrae & Costa ambisjon om å integrere Femfaktor-Modellen
(FFM) i en mer komplett personlighetsteori. Teorien er oversiktelig skissert i Figur 2.1, gjengitt
fra McCrae & Costas illustrasjon. FFT reflekterer i tittel dens utgangspunkt i FFM, men er
ikke teoretisk avhengig av denne spesifikke modellen. Det er bred støtte til FFM blant mange
trekkteoretikere i dag, dog ikke unison konsensus, og feltet rommer levende diskusjoner både
omkring antallet dimensjoner, modellens universalitet, taksonomiens nivåer, og annet. Med
bakgrunn i dette, har McCrae & Costa eksplisitt satt FFT åpen for eventuelle fremtidige
revisjoner av FFM (John et al., 2008, s. 166).
Dynamiske
Biologisk
Grunnlag
Dynamiske
Prosesser
Personlige livsprosjekter
Holdninger
ske
ami
n
y
D
er
sess
Pro
Kulturelle normer
Livs-hendelser:
situasjon
Dy
na
Pro misk
e
ses
ser
Dynamiske
Prosesser
Figur 2.1. FFT
Gjengitt med egne oversettelser etter McCrae & Costa i ’Handbook of Personality’
(Figur 5.1, John et al., 2008, s. 163).
30
Ekstern
Innflytelse
e
misk
Dyna
sser
Prose
Nevrotisisme
Ekstroversjon
Åpenhet
Vennligsinnethet
Ansvarsbevissthet
Karakteristiske Tilpasninger
Kulturelt betingede og
erfaringsbaserte tilpasninger til
verden:
Grunnleggende
Tendenser
Prosesser
Følelsesreaksjoner
Karriereskift:
atferd
Dy
Dynamiske
Prosesser
n
Pr amis
ose
k
sse e
r
Den Objektive Biografi
Selvkonseptet
Selvskjemaer,
Personlige myter
Som illustrert i figuren, består FFT av 6 komponenter, med piler som indikerer prosesser mellom
disse. Modellens tre sirkler markerer personlighetens grense mot øvrige systemer, i form av Biologisk
Grunnlag og Ekstern Innflytelse, samt den Objektive Biografi, som representerer individets faktiske
livshistorie. De to firkanter benevnt Grunnleggende Tendenser og Karakteristiske Tilpasninger
utgjør teoriens kjerne, som personligheten per se. Det tredje rektangel, Selvkonseptet, inngår blant
de Karakteristiske Tilpasninger, men fremheves som en særlig sentral sådan. Grunnleggende
Tendenser representerer individets ’abstrakte psykologiske potensialer’ i form av bakenforliggende
disposisjoner, mens Karakteristiske Tilpasninger er deres ’konkrete manifestasjoner’ (ibid., s.
163). Dynamiske Prosesser representerer interaksjonen mellom personlighetens komponenter til
enhver tid.
FFT er forutsatt å være et universelt system, der individuelle variasjoner kan beskrives ut
fra komponentenes spesifiserte innhold. Det har karakter av en metateori, eller rammemodell,
med vekt på å definere personlighetens overordnede struktur, men der mye av de enkelte
komponenters innhold levnes uspesifisert. Teorien er sentrert i 16 postulater, som ifølge McCrae
& Costa reflekterer deres fortolkning av den relevante empiri per i dag, innen trekkteori så vel
som øvrige områder av psykologien (McCrae & Costa, 2003, s. 200-1).
2.4.2 Grunnleggende Tendenser
Postulatene 1 a-d
1a. Individualitet ”Alle voksne mennesker kan karakteriseres ut fra deres differensierte
plassering på en rekke personlighetstrekk, som innvirker på mønstre i tenkning, følelser og
handling. ”
1b. Opprinnelse ”Personlighetstrekk er endogene, Grunnleggende Tendenser som kan
endres via eksogene intervensjoner, prosesser eller hendelser som innvirker på deres biologiske
grunnlag. ”
1c. Utvikling ”Utviklingen av personlighetstrekk foregår via indre modning, især i livets
første tredjedel men videreført livsløpet igjennom, og gjennom øvrige biologiske prosesser
som endrer trekkenes grunnlag. ”
1d. Struktur ”Trekk er hierarkisk organiserte fra snevre og spesifikke til brede og generelle
disposisjoner; Nevrotisisme, Ekstroversjon, Åpenhet, Vennligsinnethet og Ansvarsbevissthet
utgjør hierarkiets øverste nivå. ”
E.o., McCrae & Costa i ‘Handbook of Personality’, John et al., 2008, s. 165.
31
De Grunnleggende Tendenser rommer FFMs 5 personlighetsdimensjoner, slik de har blitt omtalt
tidligere, og postulatene er, som det fremgår, rettet mot disse. Videre rommer denne kategorien
også en rekke øvrige disposisjonsaktige aspekter ved personligheten. Heriblant kognitive evner/
intelligens, talenter og seksuell orientering, samt hele det psykologiske maskineri som bevirker
bevissthet, persepsjon, språkevne, med mer (McCrae & Costa, 2003, s. 187). Komponentens
samlede innhold spesifiseres i beskjeden grad, og levnes således åpent for fortolkning. Generelt
synes intendert at alle de universelle psykologiske egenskaper som definerer mennesket som
art, samt de spesifikke variasjoner over disse som enkeltindividet representerer, faller inn under
denne kategorien, i form av latente potensialer. Disse får først konkret psykologisk uttrykk som
Karakteristiske Tilpasninger, som igjen har sin fremtredelse i øyeblikket, både fenomenologisk
og i handling, i den Objektive Biografi.
Et eksempel er den menneskelige språkevne. Selve evnen, dette potensialet, kan ikke observeres
direkte, verken fenomenologisk eller materielt. Det kan kun komme til uttrykk gjennom at
språket læres og anvendes. At det er en universell evne, er en slutning abstrahert ut fra en
rekke observasjoner, som at mennesker typisk lærer språk etter et felles mønster; det er en felles
sensitiv tidsperiode for språkinnlæring; trass semantiske, syntaktiske, fonetiske og pragmatiske
forskjeller finnes en rekke dypereliggende fellestrekk ved språklig kommunikasjon, og så videre.
At denne språkevnen representerer differensierte endogene potensialer, er på samme måte basert
på sammenkjedede observasjoner av at noen individer er dyktigere enn andre i tilegnelse av
språk, og at miljøvariabler ikke alene synes å kunne forklare disse forskjeller. Også dette kan kun
utledes fra observasjoner av språkets konkrete anvendelse i en gruppe individer. Samtidig har
det sosiale miljøet åpenbart sentral betydning for språkets utvikling hos den enkelte, i form av
hvilke typer språk som læres, hvordan det anvendes, dialekt, og så videre. Det faktiske språket
som et individ besitter, med det tilhørende personlige særpreg, er derfor i FFT definert som en
Karakteristisk Tilpasning (ibid.).
I regi av FFT reviderer McCrae & Costa sin definisjon av trekk, til å være ” […] endogene
Grunnleggende Tendenser som bevirker konsistente mønstre i tanker, følelser og handlinger”
(ibid., s. 204-5). De understreker at disse Tendenser ikke er direkte tilgjengelige verken eksternt
via observasjon eller internt via introspeksjon, men må deduseres ut fra atferd og opplevelse.
32
2.4.3 Karakteristiske Tilpasninger
Postulatene 2 a-c
2a. Tilpasning ”Over tid reagerer individer på sitt miljø gjennom å utvikle mønstre i tanker,
følelser og atferd som er konsistente med personlighetstrekk og tidligere tilpasninger.”
2b. Mistilpasning ”På et gitt tidspunkt kan disse tilpasninger være uoptimale i forhold til
kulturelle verdier, eller personlige målsettinger.”
2c. Plastisitet ”Karakteristiske Tilpasninger endres over tid under innflytelse av biologisk
modning, sosiale roller og/eller forventninger, og endringer i miljøet eller tilsiktede
intervensjoner.”
E.o., McCrae & Costa i ‘Handbook of Personality’, John et al., 2008, s. 165.
Denne kategorien rommer ”konkrete, ervervede strukturer som individet utvikler i interaksjon
med miljøet” (e.o., ibid., s. 187). Alle tillærte ferdigheter hører inn under denne, heriblant som
nevnt språket. Og videre; vaner og rutiner, interesser, erkjennelser, holdninger, verdier, planer,
visjoner, og internaliserte psykologiske aspekter ved roller, relasjoner, normer, med mer. Disse
er, i motsetning til forrige kategori, direkte tilgjengelige erkjennelsesmessig, fenomenologisk via
introspeksjon, og/eller som atferd.
Eksempelvis rutiner, som er fenomenologisk tilgjengelige som bevisste representasjoner og kan
gjennomtenkes, sammenspunnet med de følelsesstemninger som er knyttet til dem. Spesifikke
episoder fra rutinens utførelse kan gjenkalles, så vel som dens generelle innhold abstrahert ut
fra de enkeltvise episoder. Samtidig er den også subbevisst representert i form av taus kunnskap
om hvordan dens enkelte handlinger skal utføres, innlært og utøvet via psykologiske systemer
nedenfor bevissthetens nivå. En rutine er per definisjon et hyppig gjentatt handlingsmønster, og
har gjennom gjentakelse blitt stadig mer automatisert, slik at den etter hvert krever minimalt med
bevisst oppmerksomhet for gjennomførelse. Rutinen utføres som observerbar atferd, og kunnskap
og tenkning om den kan formidles språklig. Den manifesteres således både fenomenologisk og
materielt, og dens eksistens som psykologisk struktur kan begrunnes funksjonelt, ut fra disse
fremtredelsesformer.
McCrae & Costa definerer disse elementer som ’karakteristiske’ fordi de reflekterer individets
”vedvarende psykologiske kjerne” (de endogene disposisjoner), og ’tilpasninger’, fordi de ”bistår
individet i å passe inn i det konstant omskiftelige, sosiale miljøet” (e.o., John et al., 2008, s. 163-
33
4). De er kulturelt betingede, erfaringsbaserte tilpasninger til verden. De er både enkeltvis og
som helhet under konstant utvikling, og kategoriens innhold hos et gitt individ vil variere sterkt
henover livsløpet. Noen av tilpasningene kan være særdeles langlivede, som eksempelvis språket,
mens andre kan være mer flyktige, som eksempelvis holdninger. Videre vil de variere sterkt
mellom kulturer, familier, sosiale nettverk, og miljøforskjeller for øvrig – ettersom de formes
nettopp i interaksjonen mellom Grunnleggende Tendenser og de ytre omgivelser.
2.4.4 Selvkonseptet
Postulatene 4 a-b
4a. Selvskjema ”Individet har et kognitivt-affektivt bilde av seg selv som er tilgjengelig for
bevisstheten.”
4b. Selektiv persepsjon ”Informasjon er selektivt presentert i Selvkonseptet, på måter
som (i) er konsistente med personlighetstrekk; og (ii) gir en opplevelse av sammenheng for
individet.”
E.o., McCrae & Costa i ‘Handbook of Personality’, John et al., 2008, s. 165.
Selvkonseptet, eller selvbildet, er i henhold til FFT en Karakteristisk Tilpasning, og dét
enkeltelement innen denne kategorien som McCrae & Costa utdyper mest, da det tilskrives
en særlig sentral plass i personligheten. Selvkonseptet har som begrep nær sammenheng med
opplevd identitet, og, sammen med emosjonelt ladede verdivurderinger, med selvfølelse og
selvtillit. Det finnes mye teori og forskning innen dette feltet som ikke skal gjennomgås her,
men det gjengis kort noen sentrale aspekter som fremheves av McCrae & Costa (McCrae &
Costa, 2003, s. 214-6).
Trekk medvirker i henhold til FFT til Selvkonseptets utvikling, gjennom å medforme individets
opplevelse av seg selv i relasjon til verden. De er også representert gjennom individets oppfatning
av egne trekk, slik de rapporteres i undersøkelsene – som omtalt er disse egenvurderingene
typisk relativt overensstemmende med vurderinger gjort av individets nære relaterte. Og de er
relativt stabile over tid, hvilket indikerer at i alle fall noen sider ved selvbildet typisk også er
relativt stabile. Stabiliteten i Selvkonseptet er i seg selv under innflytelse av trekk, eksempelvis
gjennom at høye verdier på Nevrotisisme og Åpenhet overensstemmer med et mer ustabilt,
flyktig og/eller utviklingspreget Selvkonsept. Undersøkelser indikerer at et sterkt differensiert,
34
lite integrert Selvkonsept ofte opptrer i sammenheng med de generelle, vedvarende tegn på
mistilpasning og psykisk problematikk som typisk ledsager høye verdier på Nevrotisisme
(ibid., s. 229-231). Hyppige rollebytter og stadige og store skiftninger i opplevd identitet både
uttrykker og viderefører det delvis selvopprettholdende mønster av ustabilitet som preger denne
profilen. Høye verdier på Åpenhet korresponderer imidlertid med en fleksibel tilnærming til
ulike roller, der individet typisk har lettere for å tre ut og inn av ulike roller, og der nettopp
denne fleksibiliteten inngår i individets identitet, fremfor den spesifikke rolle individet har i en
gitt sosial setting (ibid.). Lave verdier på Åpenhet korrelerer derimot med rollemessig rigiditet og
en mer fullstendig identifikasjon med, og internalisering av, den pågjeldende rolle.
Videre tilskriver McCrae & Costa individets ulike roller en sentral betydning for Selvkonseptet
(ibid., s. 214-5). Samfunnsmessig i forhold til yrke, tittel, verv og annet, så vel som familiært
og relasjonelt - som far eller mor, datter eller sønn, venn og ektefelle, og så videre. Individer
beskriver ofte seg selv med utgangspunkt i deres sosiale identitet, i form av de roller de opplever
seg å fylle. Roller kan defineres som mer eller mindre formelle, og individets tilskrevne status
innen de ulike sosiale arenaer har formodentlig stor betydning for selvvurderingen. Dette aspekt
ved Selvkonseptet kan være mer transient, ettersom det er sterkt knyttet opp mot omskiftninger
i omgivelsene. Samtidig som det er kjent tematikk fra klinisk psykologi at internaliserte rolle- og
relasjonsmodeller kan sette dype og varige spor, og således formodentlig påvirke Selvkonseptet
for resten av livet.
Andre mer og mindre stabile innslag i Selvkonseptet kan være oppfatninger om egenskaper
og evner for øvrig; talenter, fysikk, eget moral- og verdisystem, egne prestasjoner, med mer.
Dan P. McAdams har studert Selvkonseptets narrative format slik det typisk er utformet i form
av en livshistorie, konstruert ut fra utvalgte episoder i det autobiografiske minnet og sentrert
rundt særlig definerende erfaringer, hendelser og utviklingstrekk (John et al., 2008, s. 244). Å
skape en konsistent historie ut fra en rekke enkeltepisoder bidrar til opplevd erkjennelsesmessig
sammenheng i tilværelsen, av elementær betydning for verdensforståelsen generelt, så vel som
sosial forståelse av en selv og andre. Trekk kan som folkepsykologisk begrep ses som uttrykk for
nettopp dette. Selvkonseptet er som de øvrige Karakteristiske Tilpasninger under kontinuerlig
rekonstruksjon, alltid utfordret av den vedvarende erfaringsstrømmen, og gjenstand for stadig
mental bearbeidelse på ulike bevissthetsplan. Og det kan gjennomgå drastiske endringer, som
følge av skjellsettende opplevelser, som trass dets enkelte stabile komponenter gir konseptet en
ny helhetlig sammensetning. Eksempelvis som når en dyptpløyende erkjennelse får en person til
35
å se sitt liv i et nytt lys, og rekonstruere sin livshistorie ut fra et annerledes perspektiv på seg selv.
Dette illustrerer hvordan ett sentralt element i personligheten kan gjennomgå store endringer,
mens andre, slike som trekk, ikke nødvendigvis gjør det.
2.4.5 Tilgrensende systemer: Biologisk Grunnlag og Ekstern Innflytelse
Det Biologiske Grunnlag inkluderer gener, nervesystem, og alt av biologiske komponenter og
prosesser for øvrig (McCrae & Costa, 2003, s. 187). I forhold til trekk, har flere forskere arbeidet
med å finne korrelasjoner til det biologiske nivået. Heriblant Hans J. Eysenck, som blant annet
har undersøkt forbindelser mellom Ekstroversjon og forskjellige spenningsnivåer i det retikulære
aktiveringssystem (Engler, 1999, s. 320-1). Sannsynlige sammenhenger til biologiske faktorer er
identifisert, men McCrae & Costa anser at det per i dag er for tidlig å konkludere (McCrae &
Costa, 2003, s. 29).
Postulatene 5 a-c (Ekstern Innflytelse)
5a. Interaksjon ”Det sosiale og materielle miljø interagerer med personlighetsdisposisjoner
i utformingen av de Karakteristiske Tilpasninger, og med de Karakteristiske Tilpasninger i
regulering av atferdsstrømmen.”
5b. Appersepsjon ”Individer forholder seg til og konstruerer sitt miljø på måter som er
konsistente med deres personlighetstrekk.”
5c. Resiprositet ”Individer øver selektiv innflytelse tilbake på det miljøet de responderer
på.”
E.o., McCrae & Costa i ‘Handbook of Personality’, John et al., 2008, s. 165.
Ekstern Innflytelse inkluderer ganske enkelt alle aspekter ved individets miljø – de sosiale og
fysiske omgivelser, samfunnet, kulturen, klima og natur – og den gjensidige interaksjonen
mellom individ og miljø vektlegges.
36
2.4.6 Den Objektive Biografi
Postulatene 3 a-b
3a. Multippel determinering ”Handling og opplevelse er til enhver tid komplekse funksjoner
av de Karakteristiske Tilpasninger som er virksomme i den pågjeldende situasjon.”
3b. Livsløp ”Individer har planer og mål som organiserer handling over lengre tidsintervaller,
på måter som er konsistente med deres personlighetstrekk.”
E.o., McCrae & Costa i ‘Handbook of Personality’, John et al., 2008, s. 165.
Denne kategorien representerer hva personen tenker, føler og gjør til enhver tid, både i en gitt
situasjon, så vel som kumulativt, livsløpet igjennom (McCrae & Costa, 2003, s. 187). Den
representerer således individets faktiske atferd. Det synes også som at McCrae & Costa plasserer
et fenomenologisk sentrum i denne komponenten, der de aktive Tilpasninger får sin syntese i
bevissthetsstrømmen, og psykologiske tilstander oppleves.
2.4.7 Dynamiske Prosesser
Postulatene 6 a-b
6a. Universell dynamikk ”Individets kontinuerlige utforming av tilpasninger og uttrykking
av disse i tanker, følelser og atferd er delvis regulert av universelle kognitive, affektive og
viljemessige mekanismer.”
6b. Differensiell dynamikk ”Noen Dynamiske Prosesser er differensielt påvirket av
individuelle Grunnleggende Tendenser, herunder personlighetstrekk.”
E.o., McCrae & Costa i ‘Handbook of Personality’, John et al., 2008, s. 165.
De Dynamiske Prosesser representerer interaksjonen mellom personlighetens komponenter til
enhver tid, både i form av de prosesser som foregår i øyeblikket (eksempelvis sansning, tenkning),
så vel som den ontogenetiske utvikling henover livsløpet (eksempelvis språkutvikling)(ibid., s.
189). Hele den psykologiske virksomhet i øyeblikket inkluderes i denne komponenten, så vel som
all psykologisk utvikling og endring livet igjennom. Mange av disse prosessene er utførlig omtalt
innen andre personlighetsteorier, eksempelvis i form av de psykodynamiske forsvarsmekanismer,
37
og er gjenstand for omfattende psykologisk forskning, eksempelvis på innlæringsmekanismer.
Hvorvidt de mange prosesser som er utredet og begrepssatt innen ulike psykologiske teorier
kan integreres i et felles personlighetssystem, er imidlertid et av de store spørsmål for fremtiden.
Kategorien er foreløpig ikke ytterligere spesifisert, foruten henvisning til den omtalte, omfattende
forskning og teori vedrørende trekkenes utvikling og uttrykk.
2.4.8 Systemet
Skillet mellom Grunnleggende Tendenser og Karakteristiske Tilpasninger står sentralt i FFT.
Dette er en teoretisk differensiering mellom fenomener som henger tett sammen, noe som
er en potensiell kilde til konseptuell forvirring, hvilket McCrae & Costa også selv bemerker
(John et al., 2008, s. 163). Det er en abstrakt atskillelse av sammenhengende fenomener, i to
kategorier som representerer to noe ulike abstraksjonsnivåer. De Karakteristiske Tilpasninger er
i prinsippet direkte tilgjengelige for erkjennelsen, fenomenologisk og/eller i form av atferd, mens
de Grunnleggende Tendenser derimot må utledes fra disse uttrykk, og således representerer et
dypere abstraksjonsnivå.
Liknende typer skiller, mellom bakenforliggende disposisjoner og deres manifestasjoner,
forefinnes innen flere andre teorier om personligheten. McCrae & Costa nevner Wiggins
kontrastering av genotypiske og fenotypiske trekk (1973/1997), McAdams’ skille mellom de
to første av tre personlighetsnivåer; ’stabile trekk’, ’personlige prosjekter’ og ’livshistorie’ (1996;
for øvrig siden reformulert), samt Sheldons personlighetsmodell (2004)(ibid., s. 163, 1735). Inndelingen kan også skimtes i Maddis klassifisering av personlighetsteorier i henhold til
definerte kjerne- og perifere komponenter (se Maddi, 1996).
FFT er imidlertid alene om å inkludere FFM blant de psykologiske disposisjoner. Trekk defineres
eksplisitt som forankret i individets genotype (McCrae & Costa, 2003, s. 204-5). Dette leder
hen til det kanskje mest særegne preg ved FFT, nemlig at miljøet ikke levnes noen innflytelse
på trekk, annet enn via det biologiske nivået. Dette er illustrert i figuren ved manglende
tilbakevirkende effekt fra de Karakteristiske Tilpasninger eller Eksterne Påvirkninger, på de
Grunnleggende Tendenser. Dette er en noe radikal konklusjon, og McCrae & Costa bemerker
at den nok ikke er korrekt i absolutt forstand (ibid., s. 193), dog dette avhenger av hvordan
trekk-konseptet defineres. Poenget er å understreke at trekk, som de Grunnleggende Tendenser
for øvrig, er svært robuste overfor miljøpåvirkning. Forankret i et genetisk program som i svært
38
liten grad er påvirkelig overfor de sosiokulturelle omgivelser, eller mer og mindre voluntære
intrapsykiske prosesser (forskjellige biologiske påvirkninger, fra hjerneskader via psykoleptika til
ernæringsmangler, tilskrives imidlertid innflytelse). McCrae & Costa vurderer at den samlede
empiri vedrørende trekk - deres stabilitet og arvelighet, FFMs tverrkulturelle fremtredelse,
de universelle utviklingsmønstre i trekkprofil, den potensielle underestimeringen av trekk i
arvelighetsstudier, og den manglende identifikasjon av innvirkende miljøfaktorer - legitimerer
denne inklusjonen av trekk i menneskets disposisjonsspekter.
Dette er imidlertid ikke bare et spørsmål om fortolkning av empiri, men også av begreper.
Fremfor å definere trekk fenotypisk og kun som en side ved de fenomener de måles via;
opplevelse og atferd, tilskrives de i FFT en selvstendig, dog abstrakt, endogen eksistens - som
underliggende psykologiske enheter, som trekkforskningen da i mer og mindre vellykket grad
oppfanger. Gjennom dette, hentes definisjonen av trekk ned fra det populasjonsnivået som
den er utledet fra, og til et individuelt nivå. Konseptet får hermed også en utvidet funksjonell
dimensjon, som forklarende begrep for ikke umiddelbart erkjennbare mekanismer. McCrae
& Costa benytter formuleringer som ’grunnleggende tendenser’ og ’abstrakte potensialer’
tilsynelatende overlappende med disposisjonsbegrepet, som igjen anvendes noe forskjellig i
ulike teorier – tidvis om en egenskaps arvelighetsgrunnlag per se, andre steder mer generelt om
stabile egenskaper/sider ved personligheten. Biologisk arv er imidlertid ingen passiv størrelse
som predikterer egenskapers utforming i et ferdig format fra unnfangelsen av. Gener interagerer
kontinuerlig og dynamisk med miljøet, og deres effekter tennes og slukkes for, livet igjennom.
Likeledes er arvemassens psykologiske disposisjoner virksomme livsløpet igjennom, og kommer
til uttrykk på konkrete måter, i all opplevelse og handling. De kan abstraheres ut teoretisk, som
spesifikke aspekter ved ulike egenskapers uttrykk, og etterspores empirisk, via arvelighetsstudier.
Det synes som at McCrae & Costa i sin redefinering av trekk som disposisjoner innbefatter både
selve arvelighetsforankringen av trekkene, så vel som deres kontinuerlige, faktiske uttrykk, eller
utfoldelse, i det individuelle livsløp.
McCrae & Costa avviser ikke kategorisk at miljøet kan ha en ytterligere, ennå ikke avdekket,
påvirkningseffekt på trekkene. De har eksplisitt satt FFT åpen for revisjon i henhold til ny
forskning, og miljøet ville her tilkjennes en større grad av påvirkning på trekkdimensjonene,
dersom senere undersøkelser vil påvise dette på en klarere måte (ibid.). Disposisjoner, forstått
som genotypiske potensialer, kan imidlertid per begrepslige logikk ikke medformes av miljøet, så
dette ville i så fall måtte formuleres som at trekkenes fenotypiske uttrykk i de Karakteristiske
Tilpasninger delvis er influert av miljøet. Imidlertid er deres postulerte eksistens som
disposisjoner nettopp, og utelukkende, utledet fra deres fenotypiske uttrykk i denne kategorien.
39
Slik de fremkommer gjennom forskningen. En solid påvisning av denne type ville dermed måtte
medføre en revurdering av FFTs bestemmelse av FFMs trekk som rene disposisjoner.
Hvordan utviklingen foregår for de øvrige disposisjonene som inngår i de Grunnleggende
Tendenser, spesifiseres ikke. Dette er gjenstand for omfattende diskusjoner innen psykologien,
om de ulike egenskapers bakgrunn i samspillet mellom arv og miljø, og annet. Igjen er dette
også et spørsmål som gjensidig angår definisjonen av det spesifikke disposisjonskonsept, og av
kategorien som det plasseres i.
’Grunnleggende Tendenser’ fremstår som en noe diffust definert, uklart avgrenset og abstrakt
kategori, der diskusjonene dreier seg like mye om begrepslige definisjoner, som tolkning av
tilgjengelig empiri. Det synes som intensjonen bak FFT er å utforme en overordnet skisse over
personlighetens komponenter og mekanismer, som i brede penselstrøk reflekterer relevant
empiri per i dag, som kan utgjøre et praktisk anvendelig utgangspunkt for integrasjon av mer
detaljerte teorier om spesifikke elementer i personligheten, og som er åpen for endringer som
følger av fremtidig forskning. Systemets komponenter kan således tolkes som hypotetiske og
tilpasningsåpne, fremfor absolutte, størrelser. Den foreløpig manglende spesifikasjonen av
disse, og McCrae & Costas udogmatiske formuleringer vedrørende dette, åpner for en slik
fortolkning.
40
3.
SKJEMATEORIER
3.1
HISTORIEN BAK SKJEMAKONSEPTET
3.1.1 Teorier om hukommelse og intellektuell utvikling
Eysenck & Keane anser skjema som psykologiens mest anvendte begrep for indre, kompleks
vitensorganisering. Det betegner i henhold til dem ”en strukturert ansamling av konsepter,
som alminneligvis innbefatter generisk viten og kan anvendes til å representere hendelser,
hendelsessekvenser, sansninger, relasjoner og sågar objekter” (e.o., Eysenck & Keane, 2000, s. 252,
256). Også dette begrepet har en lang historie, og også dette ble ifølge Eysenck & Keane benyttet
av Kant på 1700-tallet (ibid.) – dog av ham i en noe annerledes kontekst av grunnleggende
epistemologiske diskusjoner, vedrørende universelle ’forstandskategorier’ og deres forbindelse til
menneskets erfaringsbaserte erkjennelse av verdens innretning.
Sir Frederick F. Bartlett introduserte skjemakonseptet i psykologisk teoretisk sammenheng i
1932, i sin teori om kognisjon og hukommelse, og under inspirasjon fra fysiologen Sir Henry
Heads anvendelse av begrepet i diskusjoner om propriosepsjon (Bartlett, 1932, s. 198-9). Bartlett
tok i sin bok ’Remembering’ et oppgjør med den tidlige eksperimentelle psykologien innen den
såkalte Ebbinghaus-tradisjonen, med en sterk kritikk av denne retningens metodeanvendelse, og
især undersøkelsenes manglende økologiske validitet (ibid., s. 2-7). Ebbinghaus er blant annet
kjent for sine studier av hukommelsen gjennom forsøksdeltakeres innlæring og gjenkallelse
av semantisk meningsløse stavelser i et kontrollert laboratoriemiljø, i etterstrebelse av den
metodologiske rigorisme som preget datidens rådende naturvitenskaplige paradigme.
Bartlett designet selv en rekke studier der han undersøkte hukommelsen til forsøkspersoner
i mer naturlige settinger, ved å anvende semantisk meningsfylt materiell som eksempelvis
korte historier, som forsøkspersonene ble bedt om å huske, og eventuelt viderefortelle. Bartlett
bemerket hvor mye historiene endret seg gjennom sosial videreformidling, og hvor lite av deres
opprinnelige innhold som ble bevart ved senere gjenkallelse. Ofte var kun noen enkeltvise
detaljer tilbake, i rasjonaliserte oppsummeringer av historienes hendelsesforløp som bar mer preg
av øyeblikkets rekonstruksjon og kulturtypiske meningssammenhenger enn av deres faktiske
innhold (ibid., s. 171-6). På bakgrunn av dette konkluderte Bartlett med at hukommelsen
har sterke konstruktivistiske tendenser (ibid., s. 204-5). Autobiografiske minner lagres ikke
som blåkopier av opplevde episoder, men bearbeides ut fra indre representasjoner av tidligere
erfaringer, og integreres med disse i et nettverk av temadifferensierte, kognitive strukturer.
41
Bartlett omtalte disse strukturer som skjemaer. Episodisk gjenkallelse anses som skjemabasert
rekonstruksjon, der mer og mindre fragmentariske minner fra de faktiske hendelsesforløp er
spunnet sammen med oppsummerende abstraksjoner over liknende hendelser, integrert med
tanker og følelser knyttet til opplevelsene både under innkoding og i tiden frem til erindring.
Denne rekonstruksjonen bestemmes videre av den spesifikke gjenkallelsessituasjonen, og av
hvilke skjemaer som da aktiveres.
Ironisk nok, til å regnes som sentral for skjemakonseptets introduksjon til psykologisk teori,
mislikte Bartlett begrepet (ibid., s. 200-1). Dels på grunn av dets noe upresise og vage karakter,
og dels fordi det som betegnelse impliserer en passiv størrelse. Tvert imot anså han skjemaer
som svært dynamiske strukturer. Han vektla deres funksjonelle aspekt i ”aktiv organisering av
tidligere reaksjoner og/eller erfaringer”, som ”aktive mønstre i [kontinuerlig] utvikling”; selektivt
medstyrende persepsjon, reaksjoner og handling i fremtidige situasjoner (e.o., ibid.).
Jean Piaget var en annen sentral teoretiker som satte skjemakonseptet på psykologiens dagsorden.
I første halvdel av det 20. århundret gjennomførte han en rekke undersøkelser omkring barn
og unges kognitive utvikling, og utformet en omfattende teori om emnet. Piaget vektla især
betydningen av konkrete erfaringer ervervet gjennom aktiv utforskning av omgivelsene, for
utvikling av verdensforståelse. I Piagets teori foregår den kognitive utvikling via fire universelle
trinn, gjennom dannelsen av psykologiske strukturer benevnt skjemaer; konseptuelle forståelser
tematisk sentrert i spesifikke aspekter ved verden. Disse skjemaene utvikles gjennom prosessene
’tilpasning’ og ’organisering’, dette utdypes senere i kapitlet.
3.1.2 En kognitiv revolusjon
Howard Gardner beskriver i sin bok ’The Mind’s New Science’ fremveksten av ’den kognitive
revolusjon’ i siste halvdel av det forrige århundret. Denne omtales som et interdisiplinært
paradigmeskift der psykologi og informasjonsteknologi dannet et naturlig sentrum for
konvergerende teori- og forskningslinjer fra blant annet filosofi, lingvistikk, antropologi og
nevrologi.
Gardner anser at flere forskjellige historiske forutsetninger lå til grunn for denne utviklingen
(Gardner, 1987, s. 381). For det første, kraftfulle påvisninger fra mange forskjellige hold, av
behavioristiske forklaringsmodellers begrensninger overfor en helhetlig forståelse av menneskets
psyke. Både Bartlett og Piagets teorier inngikk i dette anslaget. Og dernest, en anerkjennelse av
42
enkeltvise fagområders særskilte begrensninger, hvilket åpnet for tverrskolastiske, temaorienterte
initiativer. Den kognitive skole kan således i seg selv anses som et perspektivintegrerende
foretagende. En tredje faktor var den formidable utviklingen innen informasjonsteknologi og
især av computersystemer, til dels fundert i forklaringsmodeller analoge til sinnets funksjoner,
prosesser og strukturer. Disse analogier har dog i seg selv en rekke begrensninger, hvilket også
Gardner understreker, blant annet som følge av prinsipielle forskjeller mellom preprogrammerte
digitale systemer og bevisste, selvdrevne organismer utviklet i og for en rik økologisk kontekst
(ibid., 385-6). Ikke desto mindre bidro denne virksomheten til reetableringen av et egentlig
psykologisk forklaringsnivå innen akademisk psykologi, som innen især den amerikanske
behaviorismen hadde blitt forvist ut i spekulativitetens dunkleste avkroker.
Gardner anser at det overordnet viktigste element i fremveksten av det kognitive perspektivet
var demonstrasjonen av nødvendigheten av et mentalt, representasjonsbasert analysenivå (ibid.,
s. 383, 391). Dette innebar en revitalisert anerkjennelse av den fenomenologiske dimensjonens
gyldighet som vitenskaplig undersøkelsesobjekt. Og selv blant teoretikere som ikke tilskriver denne
dimensjonen selvstendig status som sådant, så i alle fall en aksept av forklaringsnivåets funksjonelle
kvaliteter. Diskusjonen omkring dette springer tilbake til de århundrerlange dualismediskusjoner,
som ikke skal omtales videre her, men Gardner anser at den kognitive revolusjonen har brakt
dette mentale analysenivået på statusmessig høyde med de vitenskapshistorisk sett tradisjonelt
mer aksepterte biologiske og sosiokulturelle nivåer (ibid.).
Skjemakonseptet står sentralt som betegnelse for psykologiske strukturer på dette nivået. I
henhold til Eysenck & Keane ble konseptet især fra 70-tallet og fremover anvendt i en rekke
forskjellige teorier, dog med noe forskjellig innhold. Tangerende begreper med marginalt
forskjellige betydninger ble også introdusert, eksempelvis i form av Schank & Abelsons
’manuskripter’ til forlaring av stereotypiske handlingssekvenser, og Marvin Minskys ’rammer’ i
hans teori om visuell persepsjon (Eysenck & Keane, 2000, s. 253).
Ulric Neisser var sentral for utbredelsen av det kognitive perspektivet, blant annet gjennom de
innflytelsesrike bøkene ’Cognitive Psychology’ og ’Cognition and Reality’, fra henholdsvis 1967
og 1976. Neisser anvender også skjemakonseptet, og i sistnevnte bok diskuteres skjemaers rolle
i persepsjon, med referanse til både Bartlett og Piagets teorier (Neisser, 1976, s. 52, 65-6). Han
deler for øvrig Bartletts reservasjoner omkring begrepet, men anser det allikevel som det beste
alternativet for begrepssetting av ”den sentrale kognitive struktur i persepsjon” (e.o., ibid., s.
54). Neisser definerer skjemaer som ”den andelen av den perseptuelle syklus som er intern til det
43
sansende subjekt, som kan modifiseres av erfaringer, og som på en eller annen måte er spesifikk til
det som persiperes” (e.o., ibid). Skjemaer opptar informasjon via sansesystemet, endres av denne
informasjonen, leder oppdagelsesvirksomhet som gjør mer informasjon tilgjengelig, og som igjen
modifiserer de aktiverte skjemaer - i en perseptuell syklus. Neisser anser at skjemaer fungerer som
et slags format, som til en viss grad predefinerer hvilke deler av den i situasjonen tilgjengelige
informasjon som opptas. Således gis persepsjonen en selektiv fokus, og samtidig en grovkornet
plan for oppsøking av ytterligere informasjon, til enhver tid. I Neissers terminologi overstiger
skjemabegrepet avgrensningen mellom form og innhold, på den måten at informasjonen som
på et gitt tidspunkt opptas og integreres som del av skjemaets innhold, i samme øyeblikk endrer
dets format for informasjonsseleksjon. ”Det er en modell av handling så vel som for handling”
(e.o., ibid., s. 56).
Skjemakonseptet anvendes også innen mer klinisk orienterte teorier, især innenfor den kognitive
terapitradisjonen. Her har Aaron Beck stått sentralt, særlig innen utviklingen av kognitiv
behandling for depresjon. Han utarbeidet i denne sammenheng en personlighetsteori som spenner
utover et rent klinisk fokus, og som gjerne omtales i oversiktsverk over personlighetsteorier
(se eksempelvis Engler, 1999, og Ellis, 2009). I Becks teori består skjemaer av personens
grunnleggende forståelser av hvordan verden henger sammen, og herav utledede antakelser og
holdninger omkring en selv, relasjoner, samfunnet, og så videre. Beck anser at mennesket er født
med visse såkalte proto-skjemaer, som en slags basale skjemasporer innrettet mot organismens
overlevelse, hvorpå utviklingen av mer komplekse skjemaer er fundert (Engler, 1999, s. 432).
De sosiokulturelle omgivelser, og især tidlige relasjoner, anses som svært betydningsfulle for
skjemaenes utvikling, som igjen er avgjørende for individets generelle tilpasning livet igjennom.
Skjemaer kan være mer og mindre adaptive, mer og mindre innbyrdes avstemte, og, i hierarkisk
perspektiv, mer og mindre spesifikke (ibid., Beck & Freeman, 1990, s. 4, 31). De utgjør
omdreiningspunktet for emosjonalitet og handling, og kan i samlet forstand her tolkes som
en slags personlighetens kjerne. Leslie Greenberg & kolleger anvender også skjemakonseptet
på liknende vis i teorien bak et kombinert kognitivt/opplevelsesorientert behandlingsprogram,
denne omtales senere i kapitlet.
For øvrig gjenfinnes skjemaliknende komponenter innen flere øvrige personlighetsteorier som
ikke eksplisitt gjør bruk av konseptet. Eksempelvis vektlegger Albert Ellis individers ’personlige
filosofi’; grunnleggende verdensantakelser og herav utledede holdninger, og George Kellys
’personlige tankekonstruksjoner’ har mye til felles med skjemakonseptet (ibid., s. 32, Ellis et al.,
2009, s. 499, 527, Engler, 1999, s. 403)
44
3.2
SKJEMAKONSEPTETS NATUR
3.2.1 En spesifisert bestemmelse innen kognitiv teori
Ut fra sansning former sinnet mentale representasjoner av den ytre verden. Via menneskesinnets
abstraksjonsevne får disse representasjoner en fra sansene frakoblet psykologisk eksistens, og
kan fleksibelt anvendes i det mentale rom, i all verdens forskjellige indre konstellasjoner, relativt
frikoblet fra sansenes situasjonelle binding til tid og sted.
Innen kognitiv teori har det tradisjonelt vært skilt mellom henholdsvis proposisjonale og analoge
representasjoner, på bakgrunn av deres forskjellige formater. Proposisjonale representasjoner er i
henhold til Eysenck & Keane kjennetegnet ved at de er ”eksplisitte, spesifikke, abstrakte enheter
som representerer sinnets idémessige innhold” (Eysenck & Keane, 2000, s. 247-8). De er ikke
bundet til noe bestemt språk, eller noen bestemt sansemodalitet, men kan snarere forstås som
et slags logisk grunnsystem. De definerer hvordan enkeltkomponenter er relatert til hverandre, i
forskjellige konseptuelle forbindelser. Enkeltvis eksplisitterer de spesifikke forbindelser mellom
spesifikke komponenter. Som helhet utgjør de et slags universelt og amodalt mentalt språk,
eller kodesystem, som strukturerer all informasjon tilhørende dette representasjonsformatet.
Enkelte teoretikere har illustrert dets oppbygning i form av et logisk system benevnt ’predikativ
kalkulering’, mens logikk generelt, matematikk og andre regelsystemer kan anses som
eksternaliserte uttrykk for dette indre systemet. Også språket er regelstyrt, og språket reflekterer
de proposisjonale representasjoners format gjennom sin sekvensielle, symbolske spesifikasjon av
enkeltkomponenter og relasjoner mellom dem.
Analoge representasjoner betegnes i motsetning som uspesifikke, implisitte, uregelbundne, men
sansemessig modalitetsbundne på den måten at de fortrinnsvis er visuelle, auditoriske, kinetiske
og så videre (ibid., s. 246-7). Indre bilder og lyder, forestillinger og fantasier er eksempler på slike
representasjoner. De verken spesifiserer eller eksplisitterer enkeltkomponenter eller forbindelsene
mellom dem, men har en helhetlig fremtreden. De kan imidlertid inneholde mye implisitt
informasjon, eksempelvis som at en forestilling om et gitt værelse inneholder mye uspesifisert
informasjon om hva som hører til dette bestemte værelse, hva som gjør at det er et værelse og
så videre - dersom man proposisjonalt analyserer komposisjonens enkelte bestanddeler. Men
som analog representasjon har det først og fremst en helhetlig, sanselig kvalitet, i dette tilfellet
av visuell art. Dette representasjonsformatet følger ikke noe bestemt regelsystem. Eksempelvis
kan en enkelt bestanddel fra et gitt forestillingsbilde gjøres til sentrum for et nytt slikt, som
igjen kan settes sammen med bestanddeler fra øvrige forestillinger, på uendelig nye måter. Kun
fantasien setter grenser, bokstavelig talt. Og endelig har formatet ved sin modalitetsbinding en
45
mer sansenær og således konkret karakter, eksempelvis som at et indre forestillingsbilde av et
værelse bærer liknende fenomenologisk kvaliteter som det faktiske synet av det samme værelse;
en visuell opplevelse, en sanselig gestalt. Derav benevnelsen analog.
Proposisjonale representasjoner består på sitt enkleste nivå av enkeltkomponenter, eksempelvis
objektskonsepter, og enkeltrelasjoner mellom to komponenter, eksempelvis konseptet om
en kausal forbindelse mellom to objekter. Flere kognitive teorier analyserer denne type
representasjoner på dette mest fundamentale nivået (ibid., s. 248-52). Kompleksiteten øker
imidlertid raskt med antall komponenter og de forskjellige forbindelser som kan trekkes mellom
dem, og etter hvert tar dette representasjonsvevet form av en semantisk og syntaktisk kompleks
informasjonsmatrise. Det er nettopp slik, skjemakonseptet bestemmes av Eysenck & Keane
(ibid.). Som komplekse, proposisjonale representasjoner, og som psykologiens mest anvendte
begrep for akkurat dette.
Distinksjonen mellom proposisjonale og analoge representasjonsformer er bredt akseptert
innen den kognitive psykologien, men er også gjenstand for stadige diskusjoner - om forbindelsen
mellom formatene, vanskeligheten i å analysere de to uavhengig av hverandre, og annet (ibid.,
s. 246-7, 261-2). Overordnet betegnes denne tilnærmingen som den ’tradisjonelle, symbolske-’,
mens ’konneksjonisme’ utgjør en sentral, alternativ tilnærming, der indre representasjoner
forklares ut fra aktiviseringsmønstre i såkalte distribuerte nettverk. Flere teoretikere har imidlertid
argumentert for de to tilnærmingenes komplementaritet (ibid., s. 277).
3.2.2 Generelle egenskaper ved skjemaer
Det fremgår at konseptet kan bestemmes nokså spesifikt innen kognitiv teori, samtidig som de
innledningsvis omtalte teoretikere synes å bruke begrepet i en større og mer generell sammenheng.
Disse anvender skjemabegrepet i forskjellige tematiske sammenhenger, i teorier om henholdsvis
langtidshukommelse, persepsjon, utføring av handlesekvenser, erkjennelse av verdens fysiske
innretning, av relasjoner og så videre. Samtidig omtales det av samtlige teoretikere også i mer
innholdsgenerelle vendinger, i samsvar med en bredere forståelse av konseptet som betegnelse for
kognitive informasjonsstrukturer generelt.
Greenberg bemerker også at skjemabegrepet benyttes av ulike teoretikere i forskjellige
sammenhenger, med varierende grad av begrepslig presisjon. Han henviser i denne sammenheng
til Williams, Watts, McLeod & Matthews’ (1988) fire generelle kriterier for begrepet. Disse
46
er henholdsvis: ”Et skjema 1) er en mengde lagret informasjon, med hvilken innkommende
informasjon interagerer; 2) har en sammenhengende indre struktur som organiserer innkommende
informasjon på en bestemt måte; 3) rommer generisk, prototypisk informasjon slik at spesifikke
elementer/episoder prosesseres via den egnede skjematiske prototype og herigjennom struktureres;
og 4) har en modulær karakter, slik at aktivering av én del typisk vil medføre aktivering av det
hele” (e.o., Greenberg et al., 1993, s. 46). Denne bestemmelse av begrepet er mer generell enn
Eysenck & Keanes, og samtidig mer omfattende. Den representerer en bredere forståelse av
konseptet, og oppsumerer vesentlige sider ved det, som generelt synes å overensstemme med de
tidligere tilrefererte teoretikeres utledninger.
Et sentralt trekk ved skjemaer er deres sentrering i et eller annet tema, ’en mengde informasjon’,
og det vil være det tematiske innholdet som atskiller et gitt skjema fra et annet. Imidlertid er en
slik inndeling temmelig arbitrær, da et hvilket som helst gjenstandsområde i en hvilken som helst
fokusbredde kan defineres som et tema. Skjemakonseptet er i så måte svært plastisk, hvilket også
gir det den diffuse karakter som flere teoretikere har mislikt. Eysenck & Keane fremholder dette
som det fremste problemet ved konseptet, og refererer til at flere teoretikere av disse grunner
anser det som prinsipielt ubestemt, og ’underspesifisert’ (Eysenck & Keane, 2000, s. 256-7).
Et annet gjennomgående trekk, som i noen grad bidrar til å håndtere denne diffusiteten, er
betraktningen av skjemaer som hierarkisk organiserte. Mer generelle skjemaer anses å bestå av
stadig mer spesifikke -, i en hierarkisk struktur. Dette overensstemmer for øvrig med den omtalte
kognisjonsteoretiske forståelse av proposisjonale enkeltkomponenter og enkeltrelasjoner som
skjemaenes elementære byggeklosser. Det er imidlertid vanskelig å se hvordan avgrensningen
mellom forskjellige skjemaer og skjemanivåer mer konkret kan spesifiseres. At skjemaene både
enkeltvis og som nettverk regnes for å være i en prosess av kontinuerlig endring, bidrar videre til
problemet med å avgrense enkeltskjemaer mot hverandre, annet enn som en teoretisk øvelse.
Skjemaer er definert som kognitive informasjonsstrukturer, med innhold som til dels samsvarer
med hverdagsspråkets tanker. Skjemaer har blitt spesifisert som komplekse proposisjonale
representasjoner, men i den bredere anvendelse av begrepet synes ikke atskillelsen fra de analoge
representasjoner særlig fremtredende. Skjemaer kan her alternativt forstås som proposisjonale i
struktur, men integrert med ledsagende analoge representasjoner forbundet med det pågjeldende
skjemaets temainnhold. Bartlett beskriver eksplisitt hvordan forestillingsbilder er innleiret i
skjemaer (Bartlett, 1932, s. 209, dog det minnes om at han skrev dette før distinksjonen mellom
de to formater ble formulert innen nyere kognitiv teori).
47
Skjemaer, slik de fremstår i en utvidet definisjon, er dog mer enn kun rent kognitive fenomener
i snever forstand. Skjemaer har en affektiv side, og omtales gjerne som ’emosjonsladede’. Og
de har et konativt/motivasjonelt aspekt. Både som prototypisk arrangerte, latente planer for
utføring av handlingssekvenser, hvilket både Bartlett og Neisser understreker. Men også som
imperativer for handling, i form av den emosjonelle valens og de tilkoblede handlingsimpulser
som tidligere erfaring med et gitt element i omverdenen har ladet et korresponderende skjema
med, og som re-presenteres fysiologisk og fenomenologisk idet skjemaet reaktiveres av en ytre
eller indre stimulus.
Forskjellige teoretikere vektlegger disse øvrige aspekter ved skjemaer i forskjellig grad, avhengig
av den øvrige teoretiske ramme som konseptet anvendes i; Beck og Greenberg fokuserer
sterkt på skjemaenes emosjonelle sider. Imidlertid er det et gjennomgående trekk ved de ulike
teoriene, at det fokuseres på skjemaers integrerte karakter, der de kognitive strukturer utgjør
omdreiningspunkter for emosjonalitet og handling. Bartlett understreket betydningen av
’affektiv innstilling/-holdning’ for gjenkallelse av minner, og den avgjørende rolle som ’appetitt,
instinkter, interesser og idealer’ spiller i forhold til skjemautvikling og – aktivering (ibid., s. 2067, 210-1). Neisser omtaler betydningen av den mening som via skjematisk prosessering tilskrives
elementer og hendelser i den ytre verden, og som ansporer til handling (Neisser, 1976, s. 70-1).
Flere teoretikere har påpekt vanskeligheten med å differensiere mellom proposisjonale og
analoge representasjoner i praktisk forstand, og det samme forbeholdet kan stilles opp mot
atskillelsen av skjemaers kognitive aspekt, i forhold til deres affektive side, og deres iboende
handlingsdirektiver, i denne utvidede forståelsen av konseptet.
3.2.3 Empirisk støtte til skjemateorier
Ifølge Eysenck & Keane, er det betydelig empirisk støtte fra forskjellige hold, til at vitensstrukturer
opererer på ’skjemaaktige måter’ (Eysenck & Keane, 2000, s. 256). Bartletts studier er allerede
nevnt, og gav som omtalt opphav til hans teori omkring konseptet. Blant nyere forskning er det
påvist at forsøkspersoners forskjellige forventninger til en gitt hendelse gjør at de både fortolker
og gjenkaller hendelsen på korresponderende forskjellig vis (ibid.). I forhold til persepsjon, har
Friedman vist at forsøkspersoner bruker lengre tid på å prosessere bilder fra en bestemt, kjent
hverdagsscene, eksempelvis et soverom eller en lesesal, dersom elementer som ikke normalt
tilhører denne settingen er innplassert her. Dette overensstemmer med idéen om at skjemaer
48
inneholder prototypisk informasjon til hurtig prosessering av kjente scenarier, som en kognitivt
ressursbesparende funksjon. Det samme poeng ble understreket ved en gjenkallelsestest, der de
samme forsøkspersoner ble vist de samme bilder, men hvor enkelte elementer fra den opprinnelige
scene var fjernet. Forsøkspersonene bemerket sjelden at noe manglet, med mindre det nettopp
var de elementene som for settingen var uventede – i så tilfelle ble endringen praktisk talt alltid
lagt merke til. Friedman konkluderte med at ”den episodiske informasjonen som gjenkalles fra
en hendelse, er forskjellen mellom den konkrete hendelsen, og dens prototypiske, formatiske
representasjon i minnet” (e.o., ibid.).
Mer og mindre indirekte empirisk støtte til skjemakonseptet kan hentes fra en rekke øvrige
undersøkelser innen kognisjonspsykologien. Imidlertid korresponderer mye av denne forskningen
også med andre teoretiske tilnærminger, som i form av distribuerte nettverksmodeller, og med
alternative begreper for kognitive strukturer. De uspesifiserte sidene ved skjemakonseptet
indikerer et behov for flere empirisk etterprøvbare presiseringer, samtidig som konseptets
teoretiske berettigelse også avhenger av hvilken overordnet forklaringsramme som anses å best
kunne innfange den indre verdens strukturer og funksjoner mer helhetlig. Det er i så måte,
igjen, like mye en diskusjon om begrepslig definisjon og terminologisk preferanse, som empirisk
dokumentasjon.
3.2.4 Konseptets gyldighet
Skjemaer er psykologiske størrelser. Erkjennelsesmessig er de delvis tilgjengelige fenomenologisk.
De er kun indirekte og fortolkningsmessig erkjennbare som materielle fenomener, gjennom
deres manifestasjoner i atferd. Konseptet har således en funksjonell kvalitet, som forklarende
begrep for psykologiske enheter bakenforliggende disse materielle uttrykk, hvorav kun en viss
andel er introspektivt tilgjengelig.
Konseptets diffuse karakter samsvarer på sett og vis med den indre forståelsesverdens dobbelthet i
på den ene siden å være tematisk sentrert, med et preg av indre sammenheng, struktur og modulær
avgrensning, men på den annen side å bestå i et uoversiktlig nett av multiple forbindelser mellom
disse moduler, og en hyperfleksibilitet i etableringen av nye slike. Kanskje er dette en av grunnene
til at begrepet er så hyppig anvendt, trass uttalte reservasjoner og stemoderlige holdninger
til det. Til forskjell fra en forståelse av indre representasjoner som aktivering av enheter i et
distribuert nettverk, impliserer et ’skjema’ en tematisk fundert, i noen grad ytre avgrenset, indre
49
sammenhengende informasjonsmengde. Dette kan omformuleres i nettverksterminologi, ved da
å anse det samlede nettverket som modulært organisert, med sterkere og/eller flere forbindelser
mellom enheter innad i modulene, og svakere og/eller færre forbindelser modulene imellom. De
to forklaringsmodellene kan på denne måten anses som integrerbare, slik flere teoretikere har
anbefalt. Slike tilnærminger kan videre bidra til å avhjelpe den manglende spesifisitet som hefter
ved skjemakonseptet, og gi nye innfalsvinkler for empirisk forankring.
Enkelte teoretikere har i denne sammenheng stilt spørsmålstegn ved konseptets nødvendighet,
og argumentert for at det kan erstattes av en nettverksterminologisk begrepsramme (Eysenck &
Keane, 2000, s. 257). Men i enkelhetens navn innrammer skjemakonseptet det organiserende
aspekt ved den indre verdens assosiasjonsmangfold, og har således et begrepslig fortrinn her. Det
er hyppig anvendt i mange og til dels svært forskjellige teoretiske sammenhenger, presisert på ulike
måter, betraktet som et integrerende konsept overspringende mange teoretiske skillelinjer, samt
understøttet av en betydelig mengde empiri. Begrepet har stått støtt imot tidens tanngard, og
representerer overordnet sett psykologiens foretrukne konseptualisering av kognitive strukturer
og komplekse, indre representasjoner.
3.3
SKJEMAUTVIKLING
Hvordan utviklingen av skjemaer skal forstås, avhenger av rammen konseptet defineres innenfor,
og spesifiseringsnivået som søkes. Flere av de allerede omtalte teorier kan spesifisere bestemte
skjemaers utviklingsvei.
En mer overordnet, generell konseptualisering av denne utviklingen finnes i Piagets teorier,
formulert i prosessene tilpasning og organisering (Berk, 2000, s. 223). ’Tilpasning’ består av
to dialektisk interagerende underprosesser, henholdsvis ’assimilering’ og ’akkomodering’. Med
’assimilering’ menes anvendelsen av skjemaer for persepsjon og fortolkning av verden, i tråd med
Neissers forståelse av skjemaers rolle i den perseptuelle syklus. ’Akkomodering’ refererer både til
dannelsen av nye skjemaer, avstemming og differensiering av eksisterende skjemaer i møte med
den ytre verden, og i helhet en kontinuerlig tilpasning av skjemanettverket til verdens innretning.
Drevet frem av erfaringsstrømmen. Diskrepans mellom eksisterende skjemaer og øyeblikkets
sansning skaper kognitiv dissonans, som ansporer til skjematilpasning, eller ’ekvilibrering’ i
Piagets terminologi. Med organiseringsprosessen henviser Piaget til en samtidig og kontinuerlig
indre omorganisering av skjemanettverket, som ikke er direkte koblet til sansningen. Der
nye forbindelser etableres mellom skjemaer via indre prosessering, i retning av et stadig mer
50
komplekst og sammenknyttet kognitivt nettverk. Eksempelvis som når skjemaer for henholdsvis
’avstand’ og ’tid’ kobles sammen i forståelsen av ’hastighet’, i dannelsen av et nytt skjema for
dette konseptet.
Som representant for et såkalt neo-Piagiansk perspektiv, vektlegger Robbie Case automatisering
av skjemaer gjennom deres hyppige anvendelse (ibid., s. 276-8). Læring og spesialisering kan
forstås som at stadig aktivering av et sett skjemaer innen et bestemt område, eksempelvis i form
av intellektuelle og/eller manuelle ferdigheter i en arbeidssituasjon, også medfører en styrking
av de pågjeldende skjemaer. Dette reflekteres i en gradvis automatisering av aktivitetene, som
igjen frigjør stadig mer kognitive ressurser, blant annet til videre skjemautvikling innen dette
spesifikke området.
I sin stadiebaserte teori om intellektuell utvikling, understreket Piaget at skjemaenes innhold
utvikles fra det konkrete, sansenære nivå i oppdagelse av de umiddelbare omgivelser i de tidlige
år, og gradvis i retning av et mer abstrakt nivå. Med innhold i større grad formet av logiske
resonnementer, baserte på multiple informasjonskilder, i voksen alder. Bartlett formulerte
evnen til abstrakt tenkning og refleksivitet nokså billedlig som ”organismens kapasitet til å
snu seg rundt ovenpå sine egne skjemaer”, av avgjørende betydning for å forme komplekse,
innholdsmessig dypere og mer abstrakte skjemastrukturer (e.o., Bartlett, 1932, s. 206). Han
anså denne egenskapen som den menneskelige bevissthetens viktigste funksjon.
Det sentrale og felles poeng her, er at utviklingen av skjemaer foregår gjennom en kombinert
prosess av sansning av den ytre verden, og indre bearbeidelse av representasjonene. I form av
multiple, parallelle prosesseringer på ulike bevissthetsnivåer. De forskjellige prosessene kan
forstås som kontinuerlige, samtidige og interagerende, og atskillelsen av dem som en teoretisk
abstraksjon. Dette indikerer igjen fordelen ved å se skjemalandskapet som et sammenvevd nettverk,
der det hele henger sammen, men der avgrensningen av nettverkets moduler – skjemaene –
reflekterer variasjoner i styrken i, og/eller mengden av, forbindelser mellom nettverkets enheter.
I et utviklingsperspektiv forstås dette psykologiske nettverket som konstant aktivt og dynamisk
ekspansivt – egenskaper som er understreket av både Bartlett, Piaget og Neisser. Andeler av
nettverket som av ulike årsaker forvitrer, representerer utviklingens negasjon i form av glemsel.
Skjemaene utvikles gjennom individets interaksjon med omgivelsene, og omfattende indre
bearbeiding. Det er implisitt i deres representative karakter, at skjemaenes innhold i vesentlig
grad bestemmes av spesifikke erfaringer. Samtidig som selve evnen til å forme disse indre
representasjoner, i de formater, det omfang og med den fleksibilitet som menneskesinnet har
51
potensial til, er del av den artstypiske psykologiske utrustning. I hvilken grad mer spesifikke
konseptuelle forståelser av sider ved verden er medfødte eller innlærte, har vært et sentralt
diskusjonstema i tidsspennet fra eldre filosofi til moderne utviklingspsykologi. Skjemaer er i
dette kapitlet omtalt på et generelt nivå, og en nærmere bestemmelse av hvordan arv og miljø
interagerer i utviklingen av dem vil kreve en større grad av spesifisering, eksempelvis av tematisk
område og/eller type skjema. Dette leder også an til en annen sentral diskusjon, nemlig i hvilken
grad utviklingsprosessene er generelle eller områdespesifikke. Forskjellige psykologiske egenskaper
representerer mer og mindre forskjellige utviklingsmekanismer. Skjemaer innenfor forskjellige
temaområder – eksempelvis relasjoner kontra matematikk – kan være forankret i mer og mindre
distinkte kognitive moduler, med svært forskjellige utviklingsveier. En tredje, sentral diskusjon
i denne sammenheng vedrører forholdet mellom universalitet og individualitet. Individuelle
forskjeller i disposisjoner for kognitiv utvikling interagerer med den konkrete økologiske kontekst
som individet er situert i, hvilket gjør hver enkelt erfaring unik, til integrasjon i personlig unike
skjemanettverk.
Skjemaers utvikling må ses i sammenheng med deres tematiske innhold spesifikt, og samtidig
med den psykologiske utvikling som helhet. Trass skjemaers individualitet, har de bakgrunn
i et felles, artstypisk egenskapsgrunnlag, samtidig som øvrige fellestrekk i både arv og miljø
også vil reflekteres i skjemanettverkets organisering og innhold. Behov, reflekser og emosjoner
er andre delte egenskaper, med onto- og fylogenetisk primat for overlevelse, og både Bartlett,
Piaget, Neisser og Beck har på forskjellige måter omtalt disse egenskapenes betydning for
skjemautviklingen. Koblingen til disse egenskapene er en potensiell nøkkel til skjemanettverkets
organisering; tematisk, modulært og hierarkisk.
3.4
EMOSJONELLE SKJEMAER OG PERSONLIGHETEN
3.4.1 En teoretisk syntese
Leslie S. Greenberg, Laura N. Rice & Robert Elliott presenterer i boken ’Facilitating Emotional
Change’ (1993) et kognitivt/opplevelsesorientert terapiprogram der de integrerer humanistiske
psykologiske perspektiver med emosjonsforskning og kognisjonsteori, i en kompleks teoretisk
syntese over hvordan psyken opererer. Hvorfra kun noen utvalgte kjernepunkter kan omtales
her.
52
Greenberg & kolleger vektlegger emosjoners sentrale betydning som evolusjonært frembårne
responssystemer, avgjørende for organismens overlevelse og utvikling (Greenberg et al., 1993, s.
49-54). Som behovskanalisering, som handlingsimperativer, fra instinktive reflekser til kognitivt
medierte beslutninger, og som et delvis viljesstyrt, sosialt orientert uttrykkssystem. Integrert med
kognitive fenomener som tanker, forestillinger og liknende, domineres bevissthetsstrømmen av
emosjonelle opplevelser.
Primæremosjoner - glede, overraskelse, frykt, sinne, sorg og avsky - er medfødte,
universelle egenskaper hos mennesket, representert i spennet fra fysiologiske mekanismer via
bevissthetsopplevelser til sosiale signaler formidlet i ansiktsuttrykk (ibid.). Primæremosjoner
bærer umiddelbar og direkte mening som ikke krever semantisk fortolkning eller annen høyere
kognitiv prosessering. De utgjør et fylogenetisk eldre, instinktivbasert vurderingssystem med
direkte kobling til handleresponser. Dette opererer automatisk og er kun delvis under bevisst
kontroll. Videre har mennesket i kraft av sitt intellekt en rekke mer komplekse emosjoner,
som eksempelvis stolthet, sjalusi, anger og forakt. Disse er ifølge Greenberg primæremosjonelt
forankret, men kognitivt mediert, og således i sterkere grad formet via innlæring, intellektuell
bearbeiding og kulturell påvirkning (ibid.).
Fra kognitiv teori vektlegger Greenberg særlig fire forhold (ibid., s.43-5). For det første,
oppmerksomheten som bevissthetens utøvende og beslutningskanaliserende sentrum, som med
en begrenset øyeblikkets kapasitet orienterer bevissthetens fokus mellom forskjellige elementer i
den ytre og indre verden. For det annet, forholdet mellom bevisst styrte og automatiske prosesser,
der sistnevnte krever lite bevisst styring, dog de via oppmerksomheten kan gjøres til gjenstand
for bevisst fokus. Det tredje tema er kombinasjonen av seriell og parallell prosessering, der den
bevisste oppmerksomhet i særlig grad jobber sekvensielt, parallelt med mange sub- og ubevisste
prosesser, hvilket gir psyken en kraftig kapasitet til å arbeide på flere nivåer, og dermed et svært
fleksibelt potensial. Det fjerde temaet som fremheves er hukommelsens emosjonelt betingede,
dynamiske og konstruktivistiske funksjonsmåte.
Greenberg anvender skjemabegrepet i denne sammenheng, i form av en nærmere bestemt
type ’emosjonelle skjemaer’, betegnet som ’innleirede kognitive/ affektive/ handlingsstrukturer’
(ibid., s. 47, 66). Bevissthetsstrømmen domineres av emosjonell opplevelse, og dermed lagres
og bearbeides også individets erfaringer ladet med emosjonell mening, i de relevante skjemaer.
Som representerende en rekke parallelle, automatiske prosesser innen mer og mindre atskilte
kognitive moduler, anses skjemaene som i varierende grad bevisste, og i kontinuerlig utvikling i
53
møtet med den både rytmiske og konstant skiftende, ytre og indre verden (ibid., s. 59).
Greenberg anser bevisstheten som en konstant vekslende syntese av de i varierende grad
aktive skjemaer, en fenomenologisk symbolisering av øyeblikkets umiddelbare sansning og
primæremosjonelle vurdering av situasjonen, og med oppmerksomheten som et analyserende
og konseptualiserende sentrum (ibid., s. 59-61). Som arbeider serielt, etter proposisjonale
prinsipper, og som ofte er lingvistisk assistert. Der fokus til dels styres mellom – og tildels styres
av – ytre sanseinntrykk og de indre, automatiske prosesser.
3.4.2 Behov, emosjonelle skjemaer og livstemaer
Mennesket fødes med forskjellige drifter og behov, og mekanismer for å søke deres tilfredsstillelse.
Emosjoner orienterer organismen i denne kontinuerlige prosessen, blant annet som prekognitive
vurderinger av hvorvidt og hvordan et bestemt behov kan dekkes i den pågjeldende situasjon, og
som imperativer mot adekvate handlingsalternativer. Forenklet eksemplifisert; sult kan ledsages
av gledesbetont, optimistisk søken etter et måltid, av sinne og frustrasjon dersom hindringer
oppstår, overraskelse og glede dersom hindringene overstås og prosjektet lykkes på uventet
vis, og frykt dersom mattilgangen er truet. Fra fødselen av danner disse repetitive sykluser av
behov og innfrielse et sentralt livsvilkår for mennesket, og fra det stadig kumulerende antall
enkeltepisoder utformes og differensieres de tilhørende skjemaer. Sammen med skjemaenes
øvrige enkeltkomponenter – som fragmentariske episodiske minner, abstraherte prototypiske
handlesekvenser, behovsopplevelser og så videre – lagres også ledsagende følelsesreaksjoner og
–opplevelser. Fra dype emosjonelle avtrykk fra skjellsettende enkeltopplevelser, til mer generelle
følelsesmessige tonasjoner.
Greenberg eksemplifiserer utviklingen av emosjonelle skjemaer med at barnet reagerer
primæremosjonelt og direkte på en omsorgspersons trøst eller ignoranse (ibid., s. 51-2). Disse
følelsesopplevelser registreres i minnet, sammen med omsorgspersonens uttrykk og atferd i
de pågjeldende situasjoner. Videre medieres disse representasjoner kognitivt, og stadig mer så
ettersom barnet vokser opp, gjennom utvikling av antakelser, forståelser og forventninger til
den bestemte type situasjoner, til den bestemte omsorgsperson, og så videre. Eksempelvis om
hvilke vilkår og betingelser som må oppfylles for at omsorgspersonen skal imøtekomme barnets
forskjellige behov. Gjennom høyere kognitiv prosessering i ”det konseptuelle system, med dets
kapasitet for bevisst, viljestyrt, proposisjonal tenkning”, kan innholdet i disse skjemaene gjøres
til gjenstand for mer strukturert intellektuell analyse (e.o., ibid.). Disse nye, mer eksplisitte
54
oppdagelser og erkjennelser integreres stadig tilbake i skjemaet, som således samtidig kontinuerlig
videreutvikles. Med tiden vil skjemaene inkludere integrerte nettverk av verdier, holdninger og
antakelser, utviklet i samspill med de sosiokulturelle omgivelser.
Greenberg skriver at ”[d]isse emosjonsmoduler kan forstås som kontekstspesifikke prosessorer
relevante for bestemte erfaringsdomener” (benevnelsen –moduler her tilsynelatende anvendt
synonymt med –skjemaer)(e.o., ibid., s. 59). Det kan tolkes dit hen, at disse ’emosjonsmoduler’
er konstruerte omkring de forskjellige behov som dominerer i menneskelivet. Og videre, at
de erfaringsdomener som det her refereres til, er de områder av livet og omverdenen som er
relatert til de respektive behovssykluser – dette inkluderer handlesekvenser, personer, geografiske
steder, og så videre. Dette kan danne utgangspunkt for en betydelig andel av skjemalandskapets
tematiske og modulære organisering, gjennom at skjemaer formes og utvikles omkring de
enkelte behovssykluser, og eventuelt differensieres i skjematiske subhierarkier innen hver slik
modul. Behovssyklusene har sitt utspring i medfødte preferanser og orienteringskapasiteter,
egenskaper som Beck omtaler som ’skjemasporer’, som videreutvikles i interaksjonen mellom
intellektuell modning, akkumulerte erfaringer, og tilhørende kognitive bearbeidelse. Fra de
første leveårenes umiddelbare, instinktive og primæremosjonelt kanaliserte behovsuttrykk,
og til den komplekse, kognitivt og kulturelt medierte voksne verdenen av motivasjoner, der
behovsopplevelser filtreres gjennom skjemaenes kombinerte affektive/kognitive vurderinger, til
et samlet orienteringsgrunnlag for handling.
I behovs-/motivasjonssammenheng fremhever Greenberg to overordnede, allmennmenneskelige
livstemaer, av særlig sentral betydning for overlevelse, tilpasning og vekst. Disse består av,
henholdsvis, 1) Sosial relatering og tilknytning til andre, og 2) Utforskning og mestring av
omgivelsene (ibid., 77-8). Førstnevnte angår alle individets sosiale relasjoner, fra de nære forhold
og til sosial funksjonsevne mer generelt. Sistnevnte angår oppdagelse, manipulasjon og mestring
av verden, med grunnleggende formål av selvopprettholdelse og generativt virke - i hverdagsspråk
korresponderende med arbeidsevne og produktivitet.
Abraham Maslow var sentral for utviklingen av det humanistiske perspektivet innen
psykologien, og rangerte de menneskelige behov i et femlags hierarki kjent som ’behovspyramiden’
(Engler, 1999, s. 343-4). Kort gjengitt er denne organisert slik at de mest basale, fysiologiske behov
regnes som grunnleggende og prioriterte, og befinner seg på modellens nederste nivå, heriblant
sult, tørst, seksualdrift, søvnbehov, og så videre. På de to neste nivåer følger fundamentale sosiale
behov, først for trygghet, og derover kjærlighet, tilhørighet, gjensidighet og omsorg. Den fjerde
55
rubrikken inkluderer behov for anerkjennelse og respekt fra en selv og andre gjennom mestring
av verdens krav, i alt fra sosiale til yrkesmessige forhold. På pyramidens topp; selvrealisering og
mer fullendt utnyttelse av egne potensialer på alle livets felter.
Greenbergs to livstemaer er mer eller mindre sammenfallende med de tre midterste rubrikker
i dette hierarkiet. Samtidig må grunnleggende fysiologiske behov gjerne være rimelig dekket
før organismen kan vende oppmerksomheten videre. Mye av tilværelsens virksomhet går også
med til dette, hos mennesket ofte i form av arbeidsdelt virke mot felles mål. Livstemaene angår
følgelig også dette nederste nivået. På toppen av Maslows hierarki finnes mer intellektuelt
kanaliserte behov, som for sannhet, rettferdighet, skjønnhet og så videre - som ifølge Greenberg
også kan være viktige temaer i individers liv, men som ikke tilkjennes den samme fundamentale
betydning som de øvrige kategorier (Greenberg et al., 1993, s. 77-8). Greenberg anser imidlertid
behovene som dynamisk interagerende, fremfor i en skarpt inndelt prioriteringsrekkefølge.
Som ”fundamentale sider ved menneskets natur” (e.o., ibid.), har Greenbergs to livstemaer
bakgrunn i sett av medfødte egenskaper orientert mot henholdsvis sosial interaksjon og
utforskning av verden. Formet gjennom de yngre år, henimot den voksne verdenens livsprosjekter
omfattet av begrepene kjærlighet og arbeid. Engler henviser til det identiske tyske begrepet
’lieben und arbeiten’, med referanse til Sigmund Freuds formuleringer om hvordan driftslivet
får sin modne organisering i det voksne mennesket (Engler, 1999, s. 45). Beck fremstiller to
liknende dimensjoner i sin teori om skjemaer og personlighet, henholdsvis den ’sosiotropiske’ og
’autonome’ -, dog disse her er fremstilt i polarisert form, som omvendt proporsjonalt forbundne
livsorienteringer (ibid., s. 432). Betydningen av de to livstemaer er fremhevet i mange ulike
sammenhenger innen psykologi, filosofi og andre fag, begrepssatt og innrammet på forskjellig vis
i teorier om behov, drifter, tilknytningsdimensjoner, utviklingsområder, eksistensielle livsvilkår,
evolusjonære tilpasningsutfordringer, og så videre. De kan derfor danne et teoretisk velfundert
utgangspunkt for en overordnet tematisk og modulær inndeling av skjemalandskapet.
Disse to livstemaene spenner langt utover en snever behovsdefinisjon. Men de emosjonelle
skjemaer som hører inn under de respektive livstemaer kan anses å ha sin opprinnelse i de
ulike behov, samt tilkoblede, medfødte orienteringsmekanismer, og de kumulerte erfaringene fra
gjennomlevingen av deres tilhørende sykluser. Denne antakelsen, om at behov danner sentrale
utgangspunkter for skjemanettverkets utvikling, og dermed dets organisering – tematisk,
modulært og hierarkisk – kan sannsynliggjøres teoretisk, slik det her er forsøkt. Den synes videre
å korrespondere med flere av de øvrige, tidligere tilrefererte skjemateoretikeres oppfatninger.
56
Den er imidlertid også basert på en rekke hypotetiske sammenhenger som ikke er utførlig
omtalt her, og representerer en fortolkning av Greenbergs teori. Nærmere bestemt hans omtale
av utviklingen av de emosjonelle skjemaer, sammenholdt med beskrivelsen av de to livstemaer.
Der behov vektlegges i en generell forstand, men ikke eksplisitteres som skjemaenes primære
opprinnelsessentrum.
Hvorvidt det gir mening å rekategorisere behov i henhold til de to livstemaer, slik Greenberg
indikerer, og hvorvidt det videre gir mening å se skjemalandskapet som inndelt i henhold til
disse to, er også avhengig av teoretisk perspektiv og - preferanse. Det kan åpenbart nevnes mange
skjemaer som vanskelig kan anses å tilhøre den ene eller annen av disse to temakategorier, eller
som spenner ut over dem og/eller er felles for dem – som eksempelvis skjemaer for konseptuelle
forståelser av verdens fysiske innretning. Mange andre inndelinger av skjemalandskapet kan foreslås,
eksempelvis i form av hukommelseskategorier (semantisk, autobiografisk), bevissthetsnivåer,
typer kunnskap (deklarativ, prosedural), kognitiv dybde (basale -/betingede antakelser), og så
videre. Forskjellige inndelinger kan være like gyldige, avhengig av teoretisk fokuspunkt. Igjen
er dette forbundet med hvor generelt skjemakonseptet anvendes – om hele individets indre
forståelsesverden, eller mer spesifikt, eksempelvis om proposisjonale representasjoner.
Skjemaer som angår relasjoner og generativ virksomhet kan imidlertid, sammen med skjemaer
i det tidligere omtalte Selvkonseptet, anses å ha særlig interesse i en personlighetsteoretisk
sammenheng – i form av et triangel som innfanger den psykologiske relasjonen mellom individ
og samfunn. Dette utdypes i neste kapittel.
57
58
4.
FEMFAKTOR-TEORIEN OG SKJEMAER
4.1
TANKER OM TEORETISK INTEGRASJON
Et sentralt formål med denne teksten er å undersøke hvorvidt skjemakonseptet kan integreres
med Femfaktor-Teorien, og således med FFMs trekkdimensjoner i et mer omfattende
personlighetssystem. Trekkteoriene og det kognitive psykologiske perspektivet representerer
imidlertid, som innledningsvis nevnt, to forskjellige teoretiske tradisjoner. I personlighetsteoretisk
sammenheng fremstår de begge per i dag som fremtredende, selvstendige perspektiver, ved siden
av de historisk dominerende psykodynamiske, behavioristiske og humanistiske tilganger.
Det kan imidlertid diskuteres, hvor skarpt skillet mellom de ulike skolene skal, eller bør,
forstås. Kontraster er naturlig iøynefallende, henover utviklingshistoriske og teoretiske fellestrekk,
og en delt empirisk base, med fokus i psykologiens felles gjenstandsområde. Trass prinsipielle
forskjeller mellom enkeltteorier og deres bakenforliggende filosofiske og vitenskapsteoretiske
rammer, er integrasjoner av teorier og konsepter fra de ulike skoleretningene også like gamle
som de teoretiske tradisjonene selv (om enn ikke alltid like populære). Både frembringelsen av
Femfaktor-Modellen og fremveksten av ’den kognitive revolusjon’ er fundert på tverrskolastiske,
multiteoretisk informerte og integrasjonsorienterte initiativer. Det kognitive perspektivet
representerte i sitt utspring en reaksjon mot den radikale behaviorisme, samtidig som det
etter hvert har absorbert og reformulert de sentrale prinsippene fra denne retningen, og de to
teoritradisjoner nå ofte omtales som et kombinert perspektiv (se eks. Engler, 1999). Videre kan
ofte de samme konsepter gjenfinnes i forskjellige teorier, iblant under forskjellige betegnelser.
Gjengangerkarakteren til FFMs dimensjoner, i en rekke enkeltteorier utviklet under forskjellige
teoretiske paraplyer, illustrerer dette.
Flere personlighetsteorier av nyere dato integrerer teorier og konsepter på tvers av deres
skolastiske opprinnelse. Mischel & Shoda har med sitt CAPS-system et uttalt mål om å
integrere perspektiver fra de ulike tradisjoner i en samlet personlighetsteori (John et al., 2008,
s. 232). FFT inkluderer mer og mindre implisitt elementer fra både innlærings- og kognitiv
teori, så vel som fenomenologi og evolusjonspsykologi, og er eksplisitt satt åpen for ytterligere,
tverrskolastisk teoretisk utvikling (John et al., 2008, s. 172-3). I Greenbergs teori integreres
kognitive, humanistiske og evolusjonsteoretiske perspektiver.
Som nevnt, har både McCrae & Costa og flere andre sentrale trekkteoretikere understreket
nødvendigheten av å innplassere trekk i en større teoretisk ramme. Skjemaer inngår dessuten
perifert i beskrivelsen av FFT; dette omtales senere. For skjemakonseptets vedkommende, har
59
både Bartlett, Neisser, Beck og Greenberg indikert at temperament og/eller trekk, på et eller
annet individuelt differensierende vis, innvirker på skjemanettverkets utvikling (Bartlett, 1932,
s. 302, Neisser, 1976, s. 187, Engler, 1999, s. 432, Greenberg et al., 1993, s. 74-5). Potensialet
for en teoretisk integrasjon av skjemakonseptet med trekk definert i rammen av FFM og FFT,
kan følgelig tolkes som å - i alle fall indirekte - være anerkjent av flere av teoretikerne bak disse
komponentene.
Gitt at de ulike de ulike teoretiske tradisjoner hver især har relevante bidrag til forståelsen
av temaet personlighet, vil en integrasjon av disse perspektiver bidra til en fullere, dypere og
mer korrekt forståelse av dette gjenstandsområdet. Dette forutsetter naturligvis at de ulike
perspektiver, og deres teorier og konsepter, kan integreres. De må i noen grad kunne oversettes
til samme teoretiske språk og presenteres i samme modell, og forbindelsen mellom dem må
kunne tydeliggjøres. Flere av psykologiens teorier og konsepter rommer imidlertid prinsipielle
motsetninger, som fordrer empirisk og/eller teoretisk begrunnede valg mellom dem. I
mange tilfeller inngår de som bestanddeler i forskjellige teoretiske matriser, som kan ha mer
og mindre overlappende felter tematisk, men som allikevel representerer ganske forskjellige,
indre sammenhengende helhetsforståelser; som ulike vitenskaplige mikroparadigmer – hvilket
nettopp er definerende for deres status som forskjellige teoretiske skoleretninger. Med betydelige
implikasjoner for de spesifikke enkeltbegreper og –teorier, som da vanskelig kan anskues isolert
fra deres respektive overbygninger, hvilket vanskeliggjør både tverrteoretisk sammenlikning og
empirisk basert evaluering av dem. Eksempelvis er det mange felles aspekter ved driftskonseptet
innen psykodynamisk teori og behovsbegrepet innen humanistisk psykologi, som også kan
understøttes av en felles mengde empiri. Samtidig er konseptene på langt nær identiske, og
den fulle forståelse av dem må søkes i den teoretiske overbygning de springer ut fra. Forenklet
illustrert kan de ses som brikker i to forskjellige puslespill, som er ulikt skåret til, men som
deler motiv. Det kan derfor ofte være vanskelig å skille dypereliggende og prinsipielle teoretiske
motsetninger fra de mer overfladiske, ved forsøk på integrasjon av konsepter fra ulike tradisjoner.
En relatert fare ligger i at konsepter kan miste sine nyanser og/eller grunnes ut, ved at de løsrives
fra deres opprinnelige teoretiske rammeverk.
Hvorvidt konsepter hentet fra forskjellige teoretiske tradisjoner lar seg kombinere eller integrere
i en større teori, vil avhenge av de pågjeldende konsepters helt spesifikke bestemmelse og
avgrensning. Begreper er ingens eiendom, og konseptuell integrasjon impliserer ikke nødvendigvis
samtenkning av den bakenforliggende teoretiske konstruksjonen som enkeltkomponentene
60
springer ut fra, samtidig som eventuelle prinsipielle motsetninger mellom deres teoretiske
premisser fordrer varsomhet og presisjon ved denne type bearbeidelse. Vellykkede integrasjoner
kan bidra til mer komplette personlighetsteorier, og eventuelt peke i retning av den hypotetiske,
perspektivintegrerende superteori som enkelte teoretikere oppfatter å skimte i det fjerne. Mindre
vellykkede resultater vil formodentlig kunne bidra til en avklaring av de utvalgte komponenters
uforenlighet, og således være til like stor nytte, i et integrasjonsorientert personlighetspsykologisk
prosjekt.
4.2
SKJEMAER I FEMFAKTOR-TEORIEN
4.2.1 Skjemaer og Karakteristiske Tilpasninger
I McCrae & Costas Femfaktor-Teori defineres personligheten gjennom de to komponentene
Grunnleggende Tendenser og Karakteristiske Tilpasninger. Førstnevnte representerer individets
’abstrakte psykologiske potensialer’ i form av bakenforliggende disposisjoner, mens sistnevnte
er deres ’konkrete manifestasjoner’ (s. 31). Ifølge postulatene tilhørende Karakteristiske
Tilpasninger, defineres denne kategorien som mønstre i tanker, følelser og atferd, som utvikles
i interaksjonen mellom de underliggende disposisjoner og miljøet. De omtales som konkrete,
ervervede, psykologiske strukturer, og omfatter nærmere spesifiserte elementer som ferdigheter,
vaner og rutiner, interesser, erkjennelser, holdninger, verdier, planer, visjoner, internaliserte
psykologiske aspekter ved roller, relasjoner, normer, med mer (s. 32). Disse er i motsetning
til Grunnleggende Tendenser direkte tilgjengelige erkjennelsesmessig, både fenomenologisk via
introspeksjon, og/eller som atferd.
McCrae & Costa anvender eksplisitt skjemabegrepet i deres omtale av Selvkonseptet, og i
postulat 4a tilhørende denne komponenten, der selvskjemaet defineres som individets kombinerte
kognitive-affektive bilde av seg selv (s. 34). Selvkonseptet er den Karakteristiske Tilpasning som
omtales mest utførlig innen FFT. At skjemabegrepet anvendes som betegnelse på elementer i
denne, indikerer at McCrae & Costa anerkjenner dets relevans for definisjon av kategorien. Utover
dette omtales ikke forbindelsen til skjemakonseptet nærmere, og levnes således åpen for tolkning.
Eventuelt kan denne kategorien anses å overspenne skjemakonseptet, og også inkludere annet
innhold. Benevnelsen Karakteristiske Tilpasninger er også valgt ut fra spesifikke konseptuelle
begrunnelser (s. 33). Mye av FFT er ennå ikke spesifisert, samtidig som skjemakonseptet er så
hyppig anvendt i forskjellige teoretiske sammenhenger at det formodentlig kan anses som del av
den allmennpsykologiske terminologi, som ofte benyttes uten nærmere spesifisering, og iblant
61
synonymt med andre mer og mindre overlappende begreper. Uavhengig av dette, kan McCrae
& Costas bestemmelse av kategorien gi grunnlag for en sammenlikning med skjemakonseptet,
og dermed en teoretisk begrunnet avklaring av relasjonen mellom de to.
De Karakteristiske Tilpasninger defineres som ”konkrete, ervervede strukturer” og som ”mønstre
i tanker, følelser og atferd”. Atferd og (psykologiske) strukturer / mønstre i tanker og følelser kan
imidlertid anses som to forskjellige fenomener. Siden McCrae & Costa eksplisitt inkluderer
”mønstre i […] atferd” i postulatene tilhørende kategorien, vil kanskje den teoretisk tryggeste
tolkningen være at de Karakteristiske Tilpasninger inkluderer både konkrete, psykologiske
strukturer, så vel som tilhørende mønstre i atferd, og at kategorien således spenner over disse
fremtredelsesdimensjoner. Imidlertid blir også dette problematisk, da atferd annetsteds i teorien
eksplisitt plasseres i den Objektive Biografi. Konseptuelt atskilt fra Grunnleggende Tendenser og
Karakteristiske Tilpasninger, som til sammen utgjør personligheten, og som generelt i utredningen
synes å være definert som rent psykologiske størrelser (McCrae & Costa, 2003, s. 189-193).
Dette er et noe uklart punkt i teorien. Den forståelse som synes å gi best helhetlig teoretisk
sammenheng, og derfor foretrekkes her, er en fortolket spesifisering av de Karakteristiske
Tilpasninger som prinsipielt psykologiske størrelser, men med bestemte, tilhørende uttrykk i
den Objektive Biografi, i form av mønstre i atferd.
Med bakgrunn i en slik fortolkning, kan Karakteristiske Tilpasninger forstås som kombinerte
kognitive-emosjonelle, handlingsorienterende psykologiske strukturer. Som ervervede sådanne,
til dels utviklet som reaksjoner på miljøet. Ut fra disse definisjoner, korresponderer de med
bestemmelsen av komplekse indre representasjoner innen den kognitive psykologien. Og
dermed med skjemakonseptet, som psykologiens mest anvendte begrep for slike. Beskrivelsen av
de Karakteristiske Tilpasninger synes å ha sentrale fellestrekk med den mest generelle forståelse
av skjemakonseptet, slik denne ble presentert i kapittel 3. Der de proposisjonalt strukturerte
representasjoner rommer integrerte, analoge komponenter, og der disse kognitive strukturer
også er ladet med affekt og konative, valensdrevne orienteringer for handling.
Beskrivelsen av de Karakteristiske Tilpasningers utvikling overensstemmer også med teorier
om skjemaenes dynamiske indre organisering, og utvikling. Kategorien omtales som et integrert
nettverk, under kontinuerlig oppdatering og ekspansjon – både i takt med, og som reaksjon på
den, stadige erfaringsstrømmen (ibid., s. 187-192). Og gjennom en samtidig, indre bearbeidelse,
som i FFT er innbefattet av den andel av de Dynamiske Prosesser som foregår internt i de
Karakteristiske Tilpasninger. Samlet sett har dette likhet med Piagets konseptualisering av
62
skjemautviklingen i prosessene tilpasning og organisering, så vel som den mer teorigenerelle
forståelse av skjemanettverkets utvikling, slik denne ble beskrevet i forrige kapittel. Videre
utvikles Karakteristiske Tilpasninger i henhold til FFT på måter som er ”konsistente med
personlighetstrekk og tidligere tilpasninger” (s. 33); de styrer således seleksjon og strukturering
av tilgjengelig og innkommende informasjon. Dette samstemmer med den generelle oppfatning
av skjemaers funksjon i sansning og informasjonsorganisering, nærmere spesifisert i Neissers
teori om ’den perseptuelle syklus’.
De fire felles kriterier for skjemaer (i den brede bestemmelsen av konseptet) som Williams,
Watts, McLeod & Matthews har presentert (s. 47), synes uten spesielle tilpasninger å kunne
anvendes på de Karakteristiske Tilpasninger, om enn dette tilfører mer informasjon til kategoriens
bestemmelse enn hva som omfattes av FFT, og således representerer en viderefortolkning av
denne komponenten.
Et ytterligere argument for konseptenes forenlighet ligger i at de nærmere bestemte elementer
som kategorien Karakteristiske Tilpasninger inneholder – eksempelvis rutiner, planer, antakelser
og erkjennelser – også er forstått og forklart ut fra skjemateori.
FFT har karakter av en overordnet rammemodell, med fokus på å innfange de større konturer
av personligheten mer enn teoretisk presisering av enkeltkomponenter. Mye levnes åpent
for videre spesifisering. Kategorien Karakteristiske Tilpasninger bærer også preg av dette, og
behøver teoretisk utdypning på mange områder. Skjemakonseptet er på sin side anvendt på
forskjellige måter i ulike teorier, med noe varierende innhold, ikke minst i omfanget av dets
definerte gjenstandsområde – fra avgrensede, komplekse proposisjonale representasjoner i den
tradisjonelle, symbolske tilgangen innen kognitiv teori, til å omfatte det samlede innhold av den
indre forståelseshorisont innen andre teorier. Konseptets varierende og noe diffuse bestemmelse
har blitt vurdert som dets største svakhet. Imidlertid er dette en generell utfordring ved mange av
psykologiens store konsepter; trekk er intet unntak – samtidig som mange spesifikke teorier også
presenterer klare definisjoner og avgrensninger av skjema- så vel som trekk-konseptet. Imidlertid
gjør denne historisk betingede, noe plastiske kvaliteten til skjemabegrepet at det også lettere
kan tilpasses ulike teoretiske konstruksjoner. Denne plastisiteten, sammen med den begrensede
spesifiseringen av de Karakteristiske Tilpasninger, levner relasjonen mellom de to konsepter mer
åpen for fortolkning, og stiller dermed de to mer åpne for teoretisk integrasjon.
63
Samlet sett – ut fra beskrivelsen av de Karakteristiske Tilpasninger i FFT; i de tilhørende
postulatene (2a-2c), av kategoriens egenskaper for øvrig, og av dens nærmere spesifiserte
innhold - synes det teoretisk forsvarlig å forstå kategorien som helhet ut fra skjemakonseptet.
Skjemakonseptet og denne kategorien har en rekke felles, definitoriske egenskaper, og det er ikke
avdekket noen prinsipielle teoretiske motsetninger mellom de to. McCrae & Costas anvendelse
av skjemakonseptet perifert i omtalen av kategorien, så vel som kategoriens konseptuelle åpenhet
og begrensede grad av spesifisering, bereder også grunnen for en slik tolkning. Samtidig som
skjemakonseptets plastisitet, så vel som skjemateoretikeres anerkjennelse av innflytelsen av trekk
og/eller temperament på skjemaer, også åpner for at dette konseptet på sin side lar seg integrere
i en modell som FFT.
FFT kan dermed danne rammen for videre diskusjoner om sammenhengen mellom trekk
og skjemaer, for ytterligere avklaring av relasjonen mellom disse to, og deres plassering i
personligheten som helhet. Denne her begrunnede hypotesen – at Karakteristiske Tilpasninger
kan forstås og forklares som skjemaer – danner det teoretiske utgangspunktet for de videre
diskusjoner. Når FFT omtales i denne fortolkede og utvidede forstand, benyttes for ordens skyld
betegnelsen Femfaktor-Teorien (Skjemaer); FFT (S).
4.2.2 Livstemaer: Et forbeholdent forslag til spesifisering av FFT (S)
Å sette FFT i sammenheng med mer spesifikke og/eller større skjemateorier vil kreve omfattende
bearbeidelse, og raskt vokse utover denne tekstens definerte rammer. Allikevel kan det med fordel
- og rimelig forsvarlighet - medtas noen elementer fra Greenbergs teori, som kort ble omtalt
i forrige kapittel. Dette kan da best ses som tentative teoretiske koblinger, og et pragmatisk
utgangspunkt for videre diskusjon.
Greenberg beskriver emosjonelle skjemaer, deres utviklingsvei, og deres funksjon i psyken
som helhet. Teorien ble tolket dit hen, at behov og emosjonelle opplevelser tilknyttet disse har
sentral betydning for skjemautviklingen. Samt at de behov som dominerer i menneskelivet, og
egenskaper og virksomhet tilknyttet dem, teoretisk kan inndeles i en overordnet ramme av to
allmennmenneskelige livstemaer – henholdsvis et sosialt/relasjonelt domene, og et produktivt/
generativt domene. Disse to livstemaer springer ut over det psykologiske planet, og omfatter
menneskets faktiske virksomhet ute i verden. Men deres psykologiske representasjon kan
konseptualiseres som to sentrale, brede områder av skjemalandskapet, med et mangfold av
64
skjemaer tilhørende hver av dem, som innbefatter en rekke psykologiske funksjoner av sentral
betydning for individets overlevelse, vekst og tilpasning.
Som mennesker lever i arbeidsdelte fellesskap, må de to livstemaer fortrinnsvis ses som
interagerende størrelser i livet, liksom skjemaene tilhørende hver av disse også er sammenkoblet
på mange vis. De kan alternativt ses som to overordnede moduler i skjemalandskapet,
med forskjellige funksjonelle fokuspunkter, men samtidig tett forbundne i dette større,
sammenhengende nettverket.
Selvkonseptet kan eventuelt forstås som et tredje, sentralt domene. Det representerer den
Karakteristiske Tilpasning som er mest utførlig omtalt i FFT, og er, som nevnt, til dels formulert
ut fra skjemabegrepet. Selvet defineres av individet på bakgrunn av den erfarte verden, og i
vesentlig grad ut fra individets relatering til de to livstemaer. Individuelle oppfatninger som mer
og mindre eksplisitt vedrører disse livstemaene inngår i Selvkonseptet; de er således indirekte
representert her. En vesentlig andel av dette indre konseptet vedrører selvet sett i relasjon til
henholdsvis de sosiale omgivelser, og til arbeidsliv og annet produktivt virke. De roller individet
opplever seg å fylle, relasjonelt, yrkesmessig, og i samfunnet for øvrig, har en sentral plassering
i Selvkonseptet. De reflekteres i den status personen tilskrives i ulike sosiale settinger, og
gjenspeiles i selvforståelsen og den emosjonelle selvvurderingen. Personlige egenskaper defineres
gjerne i en sosial og/eller virksomhetsorientert ramme; trekkbasert selvbeskrivelse intet unntak.
Prestasjoner er per definisjon resultater av målrettet virksomhet, og inngår i grunnlaget for
opplevd selvtillitt.
De skjemaer som inngår i Selvkonseptet må videre anses som tett sammenknyttet med den
andel av skjemaer som direkte hører inn under de to livstemaene, som eksempelvis henholdsvis
skjemaer for relasjoner, og for gjennomføring av arbeidsoppgaver. Forståelser og antakelser om
relasjoner generelt, er også betinget av hvordan individet har opplevd seg selv i sin relasjonelle
historie og på de forskjellige sosiale arenaer, livet igjennom. Holdninger til arbeid og produktiv
virksomhet generelt, er medformet av individets erkjennelse av seg selv i sentrum av sine erfaringer
fra arbeidsliv, personlige prosjekter, og øvrig produktivt virke.
Selvkonseptet gis en sentral plassering i FFT, som en Karakteristisk Tilpasning. I FFT (S) er
de Karakteristiske Tilpasninger tolket som skjemaer. Greenberg tilskriver skjemaer tilhørende
de to livstemaer en særlig betydning. Sammenholdt kan dette ses slik, at en sentral andel av
skjemalandskapet innfanges tematisk av denne overordnede triaden – med Selvkonseptet i det
65
ene hjørnet, skjemaer for relasjoner og de sosiale omgivelser i det annet, og for yrkesliv og
produktiv virksomhet for øvrig, i det tredje. Med de før nevnte forbehold om behov for grundigere
diskusjon, kan de Karakteristiske Tilpasninger da i denne forsøksvise, utvidede utgaven FFT (S)
forstås som et skjemalandskap, hvori triaden Selvkonseptet (Skjemaer for selvet) – Skjemaer for
relasjoner – Skjemaer for produktiv virksomhet innfanger en spesielt sentral del av dets innhold.
4.3
TREKK OG SKJEMAER
Gitt at de Karakteristiske Tilpasninger kan forstås som skjemaer, innfanges relasjonen mellom trekk
og skjemaer av relasjonen mellom Grunnleggende Tendenser og Karakteristiske Tilpasninger. I
henhold til FFT, kommer trekk til uttrykk psykologisk gjennom de Karakteristiske Tilpasninger,
samt individuelt differensierte aspekter ved de Dynamiske Prosesser, blant annet som individuelle
variasjoner i informasjonsprosessering, som i terskler for primæremosjonelt indusert aktivering
av et gitt skjema. Dette vil i liten grad omtales her, ettersom kategorien Dynamiske Prosesser kun
har en mer perifer betydning hva angår denne relasjonen mellom trekk og skjemaer. Skjemaenes
utvikling og dynamiske funksjonsmåter vil imidlertid kunne forstås som Dynamiske Prosesser,
i FFT.
Oppsummeringsvis: i henhold til FFT (S) er FFMs fem trekkdimensjoner Grunnleggende
Tendenser, som kommer til uttrykk gjennom skjemaer, visse Dynamiske Prosesser, og tilhørende
atferdsmønstre i den Objektive Biografi.
4.3.1 Trekkdimensjoner og skjemaer
McCrae & Costas opprinnelige definisjon av trekk, slik de fremstår i FFMs dimensjoner,
fremhever deres sentrale egenskaper som ’dimensjoner av individuelle forskjeller i tendenser til å
utvise konsistente mønstre i tanker, følelser og handlinger’ (mine uthevinger).
Dimensjonsaspektet reflekterer at enkelttrekk er samlet i overordnede kategorier, i en
taksonomi. I FFM består hierarkiets øverste nivå av ’De 5 Store’, begrunnet ut fra teoretisk analyse
av en stor og variert mengde empiriske data. Dette dimensjonsaspektet refererer imidlertid også
til trekkenes innhold, og spennvidden her. De fem dimensjonene er tematisk forskjellige, de
omhandler til dels forskjellige sider ved livet, definert av spennet i de enkelttrekk de består av,
oppsummert i titlene Nevrotisisme, Ekstroversjon, (intellektuell) Åpenhet, Vennligsinnethet og
Ansvarsbevissthet.
66
En noe større konseptualisering av dimensjonenes tematiske spenn er presentert av Goldberg,
som anser at de især vedrører, henholdsvis, de allmennmenneskelige temaene Affekt, Makt,
Intellekt, Kjærlighet og Arbeid (Matthews et al., 2003, s. 52). Matthew, Seidner & Roberts foreslår
videre at trekkdimensjonene representerer fundamentale tilpasningsområder i menneskelivet,
oppsummert i de 5 følgende kategorier (i korresponderende rekkefølge): 1) ”Personlig sikkerhet”,
2) ”Innflytelse over andre”, 3) ”Tillit til eget intellekt versus overbrakt visdom”, 4) ”Kooperasjon
versus konkurranseorientering”, og 5) ”Selvdrevet avansement i samfunnet” (e.o., ibid., s. 4056). I en slik teoretisk ramme forstås forskjellige trekkverdier som ulike tilpasningsstrategier innen
disse områder. De 5 dimensjoner kan her anses å reflektere forskjellige psykologiske systemer,
funksjonelt utformet for ulike formål. Denne tilgangen omtales noe mer senere, poenget her er
at de ulike trekkdimensjoner representerer mønstre i tanker, følelser og atferd som angår til dels
forskjellige områder av livet.
Det følger, ettersom trekk i henhold til FFT (S) manifesteres i skjemaer, at trekkdimensjonene
reflekteres gjennom til dels forskjellige områder av skjemalandskapet. Ikke forstått slik at
trekkdimensjonene kan spores til separate, spesifikt tilhørende skjemaområder. Men snarere at
en gitt dimensjon vil være sterkere representert i noen skjemaer mer enn andre, i noen sider
ved skjemaer mer enn andre, og/eller i noen skjemakombinasjoner, mer enn andre. Spesifikke
skjemaer – som teoretisk abstraherte, avgrensede og statisk fryste områder av et sammenhengende,
dynamisk nettverk – vil på forskjellig vis inngå i de ulike dimensjoners uttrykk.
Alle de fem trekkdimensjoner angår individets tilpasning til sosialiteten og samfunnet, og
forholdende til seg selv, men på forskjellige måter. I forhold til den definerte skjematriaden,
er Ekstroversjon og Vennligsinnethet de dimensjoner som mest direkte angår sosial atferd, og
som dermed i særlig grad vil manifesteres i skjemaer for relasjoner. Ansvarsbevissthet vedrører
individets relatering til arbeidslivet, så vel som plansmessighet og organiseringsnivå i livet generelt.
Dimensjonen vil i særlig grad komme til uttrykk i skjemaer for produktivt virke. Nevrotisisme
dreier seg overordnet om emosjonell stabilitet, grad av opplevd negativ affekt og følelsesmessig
kontroll, og tangerer især skjemaers emosjonelle tilsnitt. Dimensjonen vil være sterkt representert i
skjemaer for selvet og for relasjoner, med mer indirekte konsekvenser for skjemaer for produktivt
virke. Åpenhet angår skjemaers intellektuelle aspekter generelt, herunder grad av differensiering
og abstrakthet i de kognitive konstruksjoner.
I et senere avsnitt presenteres en mer omfattende og konkret beskrivelse av koblingen
mellom dimensjonen Vennligsinnethet og skjemalandskapet, til illustrasjon av hvordan disse
sammenhenger kan spesifiseres på en mer grundig og empirisk informert måte.
67
Trekk-konseptet er som omtalt delvis fundert på individuelle forskjeller. Individuelle variasjoner i
verdier på de fem dimensjoner representerer dermed individuelle forskjeller i skjemaenes innhold,
innen de respektive områder av skjemanettverket som de fem dimensjonene korresponderer
med. Skjemanettverkets individuelle utforming vil gjenspeile den individuelle trekkprofil.
4.3.2 Trekk og skjemadybde
Trekk er definert som konsistente mønstre i tanker, følelser og atferd. Dette reflekterer trekkenes
stabilitet over tid, og henover forskjellige situasjoner. Forstått ut fra FFT (S), manifesteres trekk
gjennom de aspekter ved skjemalandskapet som for det første er stabile over tid, og for det annet
er konsistente over et visst spenn av dette indre landskapet.
I henhold til Beck & Freeman, utgjør antakelser en sentral kognitiv komponent i skjemaer
(Beck & Freeman, 1990, s. 31, 45). Det skilles mellom tre ulike typer antakelser, ut fra psykologisk
dybde, spennvidde og fundamentalitet. På det dypeste nivået finnes ’kjerneantakelser’, som
er grunnleggende, generelle, vidtrekkende og relativt stabile antakelser om selvet, verden
og fremtiden. Disse anses å alminneligvis operere på et subbevisst nivå i dagliglivet, som et
innflytelsesrikt fundament for øvrige antakelser på psykologisk grunnere, og bevissthetsmessig
lettere tilgjengelige, nivåer. De danner grunnlaget for et mangfold herpå ’betingede antakelser’,
blant annet i form av forventninger om ulike handlingers konsekvenser i forskjellige typer
situasjoner. ’Instrumentelle antakelser’ refererer til videre utledede, spesifikke oppfatninger av
hvilke handlinger som bør foretas i gitte situasjoner. Denne konseptualiseringen står sentralt i
Becks skjemateori, som ikke skal utdypes her, men som overordnet kan anses å representere en
dybdemessig differensiering av skjemalandskapet - der skjematriaden representerer en tematisk
differensiering av det samme landskapet. Av betydning her, er at de aspekter ved skjemaer som
trekkene uttrykkes gjennom, fortrinnsvis vil korrespondere med (sider ved) de mer fundamentale
og stabile kjerneantakelser, med deres vidtrekkende konsekvenser for mengder av herfra deduserte
slutninger av mer hverdagslig operativ karakter.
Også Greenbergs emosjonelle skjemaer bærer i seg slike dypereliggende og innflytelsesrike
grunnforståelser, som opererer henover forskjellige bevissthetsnivåer. Relasjonen mellom
emosjonelle skjemaer og Beck & Freemans typer av antakelser er ikke omtalt i Greenbergs teori,
imidlertid inkluderer disse emosjonelle skjemaer også antakelser, som formodentlig, i tråd med
Beck & Freemans teori, vil kunne differensieres etter psykologisk dybde. Omtalen av utviklingen
av de emosjonelle skjemaer illustrerer hvordan de, eller i alle fall sider ved dem, har en lang og
68
omfattende utviklingsvei henimot tungt forankrede psykologiske størrelser. Som dog ikke er
uberørt av den generelle utviklingen som skjemalandskapet gjennomgår, men samtidig utgjør
stabile, underliggende referansepunkter for erfaring og meningskonstruksjon livet igjennom,
og som er langt mer robuste overfor endring enn de herav utledede, mer spesifikke og mer
midlertidige, rasjonelle begrunnelser for hverdagens beslutninger.
Sett gjennom skjemalinse, kan FFM anses å reflekteres i - eller alternativt; reflektere - noen
dypereliggende, stabile og konsistente aspekter ved den indre verden av representasjoner, som
ligger bakom deres umiddelbare fremtredelse i sinn og atferd. Kjerneantakelser og (eller eventuelt
i) grunnleggende, emosjonelle skjemaer representerer disse dypere, mest forgreiningsrike og mest
stabile nivåer av skjemalandskapet. Som trekkforskningen da avleser.
4.3.3 En eksemplifisering: ’Vennligsinnethet’ i skjemaer
Vennligsinnethet er i FFM oppsummert i fasettene Tillitt, Likefremhet, Altruisme, Samtykke,
Beskjedenhet og Godhjertethet (s. 16). Goldberg identifiserer denne dimensjonen med
temaet Kjærlighet, og Matthews & kolleger anser at dimensjonen tangerer tilpasningsområdet
’Kooperasjon versus konkurranseorientering’. Dimensjonen vedrører store temaer i livet som
kjærlighet, sympati og omsorg, og er foruten Ekstroversjon den faktoren som i sterkest og mest
direkte grad vedrører sosial atferd. Som derfor, i henhold til skjematriaden, er sterkt manifestert
i skjemaer for relasjoner, og i noe mer begrenset grad i skjemaer for selvet og produktivt virke.
En person med høye verdier på denne skalaen vil fremstå som generelt positivt innstilt til andre
mennesker, tillitsfull og tillitsvekkende, konsensussøkende og beskjeden i formelle sosiale settinger,
og kjærlig og omsorgsfull i nære relasjoner. Personen vil kanskje i enkelte sammenhenger oppfattes
som noe bløthjertet og sentimental. Dette skal imidlertid ikke forveksles med underdanighet; det
er også rapportert om manglende korrelasjoner til en slik faktor (Matthews et al., 2003, s. 229).
En person med lave verdier på denne skalaen vil i motsetning fremstå som hardhjertet, kald og
avvisende, antagonistisk og sosialt konkurranseorientert, selvsentrert, og eventuelt manipulativ i
både formelle og nære relasjoner. Dog uten nødvendigvis å være direkte aggressiv.
I kapittel 8 i boken ’Personality Traits’ av Matthews, Deary & Whiteman (2. utgave, 2003, især
side 227-9) diskuteres sammenhengen mellom trekk og ulike kognisjons- og sosialpsykologiske
teorier, og det refereres i denne sammenheng til en rekke undersøkelser som kan kaste lys over
dimensjonens kobling til skjemaer, flere av disse gjengis derfor i de følgende avsnitt.
69
Målte verdier på dimensjonen Vennligsinnethet har en rekke påviste atferdsmessige
korrelasjoner. Skalaen korrelerer positivt med mer og mer positiv sosial interaksjon, både i
generell forstand, så vel som i spesifikke situasjoner konstruert i et laboratorium. Lave verdier
på skalaen ses i forbindelse med hyppigere sosiale konflikter og mer aggressiv atferd generelt, og
disse trender kan spores tilbake til barndommen. Av personlighetsparametrene, innehar denne
skalaen den høyeste prediktive verdi hva angår ekteskaplig og seksuell tilfredshet, i omvendt
proporsjonal retning. Lave verdier er rapportert i sammenheng med mer sinne og frustrasjon
i parforhold. Samtidig korrelerer skalaen positivt med opplevd ubehag, men negativt med
selvtillit, i konfliktsituasjoner. Med høye verdier ses en sterkere tendens til å gjøre seg mer
avhengig av spesifikke sosiale relasjoner. Hva angår arbeidslivet, har individer med høye verdier
på Vennligsinnethet en overlegen kapasitet hva teamarbeid angår, men vanskeligere med å
håndtere konkurransesituasjoner i gruppesammenheng.
Flere av disse undersøkelsene impliserer skjemakonseptet direkte, idet trekkprofilen kobles
til antakelser og motivasjoner, opererende på forskjellige bevissthetsnivåer. Vedrørende sosial
persepsjon, korrelerer skalaen positivt med aksept av både selv og andre, i en eksperimentelt
kontrollert gruppesetting. En dagbokbasert undersøkelse demonstrerer skalaens negative
korrelasjoner med oppfatninger av å være i konflikter generelt, og med vurderinger av en
selv som konkurranseorientert og utfordrende. Lave verdier på skalaen i kombinasjon med
aggressive atferdstendenser er sett i sammenheng med en fordreid oppfatning av sosiale signaler,
i form av overvurdering av andre menneskers fiendtlighet og onde hensikter. Ut fra avleste
videoopptak av konstruerte sosiale situasjoner er det påvist korrelasjoner mellom trekkverdier og
subbevisste reaksjoner i kroppsspråk. Høye verdier på dimensjonen forbindes med mer visuell
oppmerksomhet, og en mer åpen kroppsholdning, samt større grad av kroppslig orientering
mot tilstedeværende personer. Lave verdier korrelerer med flere negative ansiktsuttrykk, og med
rapporter om dårligere kvalitet i interaksjoner – da med denne variasjon i kroppsuttrykk som
medierende faktor.
Lave verdier på Vennligsinnethet er koblet til narsissisme. I henhold til Widiger & Lynam
kan Antisosial Personlighetsforstyrrelse og psykopati settes i sammenheng med utpreget lave
verdier på denne dimensjonen, eventuelt i kombinasjon med lave verdier på både Nevrotisisme
og Ansvarsbevissthet (Millon et al.1998, s. 60, 185). Ifølge Millon & Davis korresponderer
ofte antisosiale personlighetstendenser med en verdensoppfatning i tråd med hva den britiske
filosofen Thomas Hobbes refererte til som ’naturtilstanden’, der konkurranse er spillets
grunnregel, egen overlevelse er målet, og ingen er til å stole på (2000, s. 122-6). Med referanse
70
til Beck & Freemans teori, anser de at dette kommer til uttrykk i kjerneantakelser vedrørende
selvet, verden (herunder relasjoner og arbeids- og samfunnsliv), og fremtiden. I form av at andre
mennesker generelt ses som egoistiske makt- og kontrollsøkere, og antisosiale holdninger og
aggressiv atferd oppfattes som nødvendige og legitimerte tilpasninger til en fiendtlig verden.
Mellommenneskelige forhold anses som primært politiske av natur, og snillhet, ydmykhet og
ømhet impliserer svakhet og underkastelse, og sårbarhet overfor andres angrep. I forhold til
arbeidsliv og samfunnsorganisering for øvrig, er manipulasjon og sluhet viktige redskaper for
å komme andres utnyttelse av en selv i møte, og fellesskap og stat representerer organiserte
ansamlinger av den samme gjengen egoister som simpelthen besitter mer myndighet, samt en og
annen patetisk, naiv sjel som løper de mektiges ærend. Selvkonseptet rommer idealer som styrke
og uavhengighet, som de viktigste egenskaper i en verden dominert av den sterkestes rett.
Det bør utvises forsiktighet med anvendelse av forskning på klinisk definerte grupper i en
slik mer generelle sammenheng, og koblingen mellom trekkprofiler og personlighetsforstyrrelser
er omdiskutert, samtidig som en slik ekstrem og unyansert verdensforståelse ikke alene kan
kobles til én enkelt trekkdimensjon. Men kontraster fungerer illustrativt, og dette eksemplet
gir visse indikasjoner på hvordan lave verdier på Vennligsinnethet kan være representert i de
dypereliggende skjemaer – dog alminneligvis i mer moderert og differensiert form. En generell
skepsis mot andre mennesker og den sosiale verden for øvrig kan betinge en avventende og
kjølig emosjonell distanse. Emosjonelle skjemaer for relasjoner kan være mer preget av
antagonisme, sinne og negativ affekt. Individualisme og kollektivisme representerer polene i en
sentral kulturdimensjon, og tangerer til dels maskuline og feminine kulturidealer/-stereotypier.
Konkurranse er et generelt vilkår ved sosialiteten og samfunnslivet, formodentlig mer og mindre
fremtredende i de fleste menneskers verdensbilde. Individualisme og konkurranseorientering
kan hos noen ha en særlig dominerende posisjon blant de grunnleggende antakelser, som et mer
og mindre bevisst grunnlag for sosiale handlingsstrategier og beslutninger i hverdagslivet.
I motsetning, ser høye verdier på Vennligsinnethet ut til å representere en generelt positiv
følelsesmessig innstilling til andre mennesker. Kjærlighet, omsorg og sympati hører til de
komplekse emosjoner i Greenbergs terminologi, og vil formodentlig i større grad prege de
emosjonelle skjemaer for relasjoner innen denne profiltypen. De komplekse emosjoner utgjør
sentrale komponenter i de emosjonelle skjemaer, og kan her antas å være konstruert ut fra
primæremosjonelle erfaringer sterkere preget av positiv affekt som glede, fremfor frykt og/eller
vrede. Det synes videre som at mellommenneskelige relasjoner her verdsettes for sin egen del,
fremfor i kraft av sin instrumentelle verdi som taktiske allianser. Høyere verdier på skalaen
71
korrelerer med rapportert motivasjon til å opprettholde relasjoner uavhengig av taktisk utbytte,
og med lojalitet trass problemer i forholdet eller hos den annen part. Og videre, med fokus på
løsning av konflikter, fortrinnsvis via kompromisser og dialog. Skalaen har negative korrelasjoner
med å flykte fra (eller typisk, storme ut av) konflikter. En slik profiltype representerer følgelig ikke
nødvendigvis konfliktskyhet, men også løsningsorientering, og en høyere terskel for aktivering
av sosialt medierte utgaver av kamp-/flukt- responser.
Det synes som om høyere verdier på Vennligsinnethet kan ses i sammenheng med
kjerneantakelser om relasjoner og arbeids- og samfunnsliv der samarbeid og deling av andre
menneskers perspektiver verdsettes, både for sin egen del, og som fundament for sosial sameksistens.
Og videre, med generelle optimistiske forventninger til andre menneskers anstendighet og
oppriktighet, og til relasjoners positive bidrag i egen tilværelse. Profiltypen synes videre å
representere et generelt fokus på de mer sympatiske og ærverdige sidene ved menneskeheten.
Idealer som snillhet, hjelpsomhet og samarbeidsorientering preger verdigrunnlaget, som også
selvet vurderes etter.
Verdier på Vennligsinnethet korrelerer følgelig med både persepsjon av, og subbevisste reaksjoner
på, sosiale omgivelser. Og videre, med antakelser om andre mennesker, om sosialitet og samfunn,
og rapporterte motivasjoner for mellommenneskelige forbindelser. Som, fortolkningsvis
og med fare for overgeneralisering, peker i retning av visse typer kjerneantakelser. Alle disse
enkeltmomenter kan samlet forstås ut fra skjemakonseptet, og undersøkelsesresultatene kan
dermed tolkes som indikasjoner på hvordan Vennligsinnethet kan være representert i skjemaer,
fortrinnsvis i de dypereliggende og mer stabile andeler av skjemalandskapet, som kjerneantakelser
og/i emosjonelle skjemaer. Som, i kombinasjon med differensierte Dynamiske Prosesser, utgjør
det psykologisk grunnlaget for de påviste sammenhenger til en rekke mer og mindre stabile
atferdsmønstre.
4.3.4 To konsepter, sammenhengende gjenstandsområder
Enkelte teoretikere omdefinerer trekk i et sosio-kognitivt perspektiv, der de ikke tilskrives
selvstendig endogen eksistens, men snarere anses som individuelle/relasjonelle prosesserings- og
reaksjonsmønstre bundet til bestemte typer situasjoner. Et eksempel på dette finnes i Mischel
& Shodas personlighetsteoretiske CAPS-system (Matthews et al., 2003, s. 40-1). En alternativ
konseptualisering i samsvar med denne tilgangen, kunne bestå i en reformulering av trekk ut fra
72
skjemakonseptet. Dette fremstår som en mulig teoretisk linje å forfølge, i lys av argumentasjonen
i de foregående underkapitler. Blant annet kan visse andeler av skjemalandskapet representere en
høy grad av stabilitet, som kan tangere denne definitoriske egenskapen ved trekkdimensjonene.
Trekk-konseptet, slik dette defineres i FFT, har imidlertid egenskaper som vanskelig lar seg
redusere til en skjemabasert forklaringsmodell. Allerede i den opprinnelige definisjonen av trekk
som McCrae & Costa utledet fra FFM (se side 66), spenner trekk-konseptet over et større
gjenstandsområde, idet det eksplisitt inkluderer atferd. Skjemaer derimot, er definert som rent
psykologiske fenomener, kun med indirekte materiell fremtredelse i atferd, gjennom å inngå i
grunnlaget herfor.
Sammenliknet med denne opprinnelige definisjonen, rommer FFT en annerledes definisjon
av trekk, i en annerledes teoretisk kontekst. De fem trekkdimensjoner bestemmes her som
’abstrakte psykologiske potensialer’, i de Grunnleggende Tendenser. Konseptets gjenstandsområde
reduseres dermed til en abstrakt psykologisk størrelse, samtidig som trekkdimensjonene bringes
ned fra det populasjonsnivået som de er utledet fra, og til et individualpsykologisk nivå.
Som tidligere diskutert, skal disse abstrakte potensialer forstås som disposisjoner, både i form
av arvelighetsgrunnlaget for trekkene, og deres kontinuerlige, faktiske uttrykk, eller utfoldelse,
i det individuelle livsløp. Denne kategorien representerer følgelig også abstraherbare aspekter
ved de Karakteristiske Tilpasninger og de Dynamiske Prosesser, og sider ved atferden. Trass
den teoretiske innsnevringen av selve trekkdefinisjonen – til abstrakte, endogene potensialer –
kan den vanskelig løsrives konseptuelt, fra trekkenes uttrykk i disse mer konkrete psykologiske
kategorier, og i atferd. Det er også kun fra disse uttrykk, at de kan utledes. FFTs redefinering
av trekk innbefatter således allikevel, indirekte, hele deres fremtredelse gjennom modellens
forskjellige kategorier. Trekk-konseptet inkluderer følgelig i FFT: disposisjoner som er individuelt
differensierte, deres psykologiske fremtredelse i både (foreløpig uspesifiserte) prosesser og i
mønstre av tanker, følelser og motivasjoner, samt deres materielle fremtredelse i handling. Forstått
slik, vil trekk også i FFTs redefinering overspenne skjemakonseptets gjenstandsområde, gjennom
å innbefatte psykologiske prosesser og atferd. Dette kan imidlertid diskuteres, ettersom trekk i
FFT prinsipielt tilskrives den samme type funksjonelle forklaringsverdi i forhold til atferd som
skjemabegrepet har, om enn på et annet abstraksjonsnivå; dette avhenger av hvordan koblingen
mellom denne nye definisjonen og dens premisser tolkes.
73
Av størst prinsipiell betydning i denne sammenheng, er imidlertid den disposisjonsegenskap
som trekk tilskrives i FFT. Dette kan ikke innfanges av skjemakonseptet - i alle fall ikke slik
det ble definert i kapittel 3. En reformulering av trekk til en skjemabasert forklaringsramme
fremstår derfor som både problematisk i forhold til det spenn av fremtredelsesformer som trekkkonseptet representerer, og som prinsipielt uforenlig med FFT (dog ikke nødvendigvis uforenlig
med andre konseptualiseringer av trekk/FFM).
I forhold til FFT (S) og skjemanettverket, formodes trekk å tangere aspekter ved dets
dypeste og mest fundamentale områder, på nivå med kjerneantakelser i Becks forstand,
og/i de mest fundamentale emosjonelle skjemaer i Greenbergs teori. Samtidig er verken
kjerneantakelser eller emosjonelle skjemaer utviklet uavhengig av miljøet, trass deres karakter av
personlighetsstabiliserende og dypt forankrede psykologiske størrelser. De utvikles under miljøets
innflytelse, i takt med den kontinuerlige erfaringsstrømmen – dog de representerer mindre grad
av fleksibilitet overfor ytre påvirkning enn en rekke øvrige andeler av skjemalandskapet.
Trekkdimensjonene kan best forstås som representerende forskjellige aspekter ved
skjemalandskapet, som samtidig, via disposisjonsmessige egenskaper, delvis bevirker dette
psykologiske landskapets utforming. Som en eksemplifiserende spekulasjon; høye verdier på
Ekstroversjon kan eventuelt, blant mye annet, representere en sterkere kognitiv orientering mot
den sosiale verden især, og den ytre verden generelt, og en tilhørende skjemautvikling sterkere
preget av mange og varierte erfaringer med denne ytre verden - mens lave verdier på skalaen
kan representere en utpreget orientering mot den indre verden, med en korresponderende
skjemautvikling sterkere preget av indre bearbeidelse. Denne grunnleggende, kognitive
orienteringen vil være forankret i en lite fleksibel genetisk plan, og være lite modifiserbar via
miljøpåvirkning, kognitiv bearbeidelse og/eller voluntær intervensjon.
Samlet sett, er en skjemabasert forklaringsramme verken tilstrekkelig eller teoretisk egnet til
å erstatte eller absorbere trekk-konseptet. Både i McCrae & Costas opprinnelige definisjonen
av trekk ut fra FFM, og i deres redefinering innen FFT, overspenner trekk skjemakonseptets
rekkevidde. Trekk-konseptet innfanger helt bestemte sammenhenger på tvers av de forskjellige
fremtredelsesformer – i mønstre i tanker og følelser (aspekter ved skjemaer), i Dynamiske Prosesser,
og i atferd i den Objektive Biografi. At trekk i FFT bestemmes som Grunnleggende Tendenser,
representerer en teoretisk rekonseptualisering av dem, som psykologiske disposisjoner. Denne
egenskapen kan ikke innfanges av en skjemabasert forklaringsramme. Av samme grunn kan ikke
kategorien Grunnleggende Tendenser kollapses til Karakteristiske Tilpasninger. Grunnleggende
74
Tendenser representerer både egenskapenes arvelighetsgrunnlag, så vel som deres kontinuerlige,
konkrete psykologiske og materielle manifestasjoner. Trekk og skjemaer, og deres relasjon, kan
følgelig best integreres teoretisk gjennom to separate kategorier.
Skjemaer for relasjoner
Skjemaer for selvet/Selvkonseptet
Betingede antakelser
Skjemaer for produktivt virke
Atferd
Opplevelse
Karakteristiske Tilpasninger/Skjemanettverket
Psykologiske strukturer
Psykologisk dybde
Nevrotisisme
Ekstroversjon
Åpenhet
Vennligsinnethet
Ansvarsbevissthet
Eks. Kjerneantakelser
Grunnleggende
Tendenser
Psykologiske disposisjoner
Den Objektive
Biografi
Uttrykk i opplevelse og atferd
Skjemakonseptets spenn
Trekk-konseptets spenn i FFM
Trekk-konseptets spenn i FFT
Figur 4.1. Trekk i skjemaer
Illustrasjon av Karakteristiske Tilpasninger forstått som et skjemanettverk, trekkenes manifestasjon i deler av
dette nettverket, og trekk-konseptets spenn relativt til skjemaer, i FFT (S).
75
4.4
FFT (S): DET SAMLEDE BILDET
Skjemaer er i denne teksten gjennomgående omtalt i form av et ’nettverk’ eller ’landskap’,
hvilket reflekterer deres bestemmelse som forbundne psykologiske komponenter av prinsipielt
samme type. De er tilgjengelige fenomenologisk som en sammenhengende, indre verden, men
opererer på forskjellige bevissthetsnivåer, og tilskrives også egenskaper ikke direkte tilgjengelige
for bevisstheten.
I denne teksten er det indikert en tematisk differensiering av skjemanettverket i form av
den overordnede triade av (skjemaer for) selvet – relasjoner – produktivt virke, som ikke
antas dekkende for dette nettverkets totale innhold, men som snarere representerer sentrale,
overordnede kjernepunkter i dette. Som eventuelt kan anses som bestående av mer spesifikke
skjemamoduler, representerende forskjellige mer spesifikke funksjoner, av mer og mindre sentral
betydning for overlevelse og tilpasning. Andre typer differensieringer kan imidlertid være like
relevante. Den her valgte inndelingen er ikke et tilstrekkelig gjennomdiskutert punkt i teksten,
dog den heller ikke er spesielt kontroversiell. Den er underbygget av Greenbergs teori, og mer
indirekte av en rekke sammenfallende teoretiske betraktninger, som nevnt i omtalen av teorien
(s. 56). Becks dybdemessige differensiering av det samme landskapet er også kort omtalt, og
er, med det samme forbehold om behov for grundigere diskusjon, antatt forenlig med denne
tematiske inndelingen.
De fem trekkdimensjoner representerer også fem ulike tematiske områder, eller sider ved
individets relatering til verden. Om enn på en annen måte enn skjemaer gjør det, og som ikke
umiddelbart kan inndekkes av, eller reduseres til, denne skjematriadens tre tematiske overskrifter.
Hver av de fem dimensjoner angår alle deler av denne triaden, dog i ulikt omfang, og på ulikt vis.
Helt overordnet, kan Ekstroversjon og Vennligsinnethet især kobles til skjemaer for relasjoner,
Ansvarsbevissthet især til skjemaer for produktivt virke, Nevrotisisme til skjemaenes affektive
aspekter, og Åpenhet (eventuelt sammen med intelligens) til skjemaenes kognitive aspekter. En
slik forenklet oppsummering maskerer imidlertid dimensjonenes multifasetterte uttrykk i alle
deler av skjemalandskapet.
Det er vurdert slik, at skjemakonseptet er for snevert til å innfange trekk-konseptets
spennvidde, men dette gjelder også omvendt; trekkdimensjonene oppfanger kun visse sider
ved skjemalandskapet. De tangerer praktisk talt ikke de aspekter ved skjemalandskapet som er
innlærte og erfaringsbaserte. Trekk kan med empirisk og teoretisk støtte konseptualiseres som
psykologisk sett meget betydningsfulle, sterkt arvelig betingede og livsløpsstabile strategier innen
76
sentrale tilpasningsområder, men de representerer allikevel kun en viss andel av den menneskelige
psykes innretninger mot løsning av livets utfordringer. Og vil kun inngå som komponenter i den
større helhet av egenskaper og funksjoner som sikrer tilpasning og overlevelse, slik disse samlet
er representert i skjemalandskapet, og i vesentlighet er antatt berammet av skjematriaden selvet
– relasjoner – produktivt virke.
Menneskets virksomhet
ute i verden
Den Objektive Biografi
Biologisk
Grunnlag
Gener
Fysiologiske
prosesser
Det fenomenologiske felt
Aktive skjemaers syntese i
bevisstheten
Opplevelse av psykologisk
tilstand
Atferd
Livstemaer: ’Kjærlighet og arbeid’
(=)
Evolusjonære
Tilpasningsutfordringer
(=)
Behovssykluser
Person-miljø interaksjoner
Eks. reaktive, evokative,
proaktive interaksjonstyper
Dynamiske
Prosesser
Grunnleggende
Tendenser
Karakteristiske Tilpasninger /
Skjemalandskapet
Individuelle utgaver av
atrstypisk psykologisk
utrustning:
Kulturelt betingede og erfaringsbaserte
tilpasninger til verden
Nevrotisisme
Ekstroversjon
Åpenhet
Vennligsinnethet
Ansvarsbevissthet
Behov
Reflekser
Primæremosjoner
Persepsjonsevner
Kognitive evner/ intelligens
Talenter
Skjematriaden
Skjemaer for
arbeid/produktivt virke
Ekstern
Innflytelse
Individets ytre
omgivelser;
’verden’
Klima og
natur
Samfunn og
sosialitet
Situasjon
Skjemaer for relasjoner
Selvkonseptet
(Skjemaer for selvet)
Figur 4.2. FFT (S)
Illustrasjon av den utvidede FFT (S), videreutviklet fra FFT og med nye spesifiseringer/tilføyelser kursivert
ut. Enkelte av McCrae & Costas eksemplifiseringer i originalen er utelatt (se side 30). Ikke alle de inkluderte
enkeltkomponenters lokalisering i eller reduksjon til én av kategoriene i denne modellen er tilstrekkelig
diskutert i teksten, og deres plassering her bør derfor leses som et forenklet, foreløpig forslag. Enkelte av
elementene omtales noe mer i siste kapittel.
77
De fem trekkdimensjoner og skjemalandskapets sammensetning hører til i to separate kategorier,
med forskjellige teoretiske bestemmelser. Konseptenes gjenstandsområde er imidlertid delvis
overlappende, slik det er forsøkt illustrert i beskrivelsen av hvordan dimensjonen Vennligsinnethet
kan komme til uttrykk i skjemaer. Trekkdimensjoner og skjemaer kan ikke reduseres til én enkelt
kategori, men de kan integreres i en større ramme, som i form av FFT (S). Som også representerer
en større personlighetsforståelse enn konseptene gjør enkeltvis, og som kan understøttes av den
samlede empiri fra begge tradisjoner.
78
5.
KONKLUSJONER OG PERSPEKTIVER
5.1
HOVEDPUNKTENE
Femfaktor-Modellen er på mange måter en trekkteorienes samlede, foreløpige konklusjon, som
den modellen som per i dag representerer størst konsensus blant feltets forskere. FFMs ’OCEAN’
er grunnleggende induktivt, empirisk frembrakt. Ingen av de øvrige personlighetspsykologiske
perspektiver har i samme grad som trekkteoriene latt forskningsresultater sette premissene for
teoriutvikling, og FFM er per i dag understøttet av en omfattende, variert og stadig kumulerende
empirisk base. Dens teoretiske uavhengighet gjør modellen relativt åpen for integrasjon med
andre perspektiver, og dens opphav i forskjellige konvergerende arbeidsprosjekter henover mange
årtier virker også mot ulike former for teoretisk dogmatisme.
Modellen har en metodologisk kompleks, statistisk kanalisert og populasjonsbundet tilblivelse,
som gir den en abstrakt karakter. Det trekk-konsept som denne modellen representerer, og som
utgjør dens teoretiske kjerne, er svært sammensatt fremtredelsesmessig, vanskelig tilgjengelig
erkjennelsesmessig, og vanskelig presiserbart teoretisk. Alene av denne grunn er det avgjørende
at modellen innplasseres i en større teoretisk og empirisk ramme, hvilket mange trekkteoretikere
også stadig har understreket. Desto mer så, om den skal inngå i en egentlig personlighetsteori.
Samtidig har dimensjonene Ekstroversjon og Nevrotisisme, og til dels Åpenhet, en lang historie
innen psykologisk teori for øvrig. Teorier som tangerer disse og de to øvrige dimensjonenes
temaområder kan ikke uten bearbeidelse kobles til en induktivt begrunnet modell som FFM,
men de utgjør konseptuelt nærliggende kilder til fordypning av denne. McCRae & Costa
inkorporerer i noen grad slik teori i sine utlegninger om dimensjonenes interagerende fasetter.
FFM styrkes også konseptuelt av den stadig ekspanderende portefølje av korrelasjonsstudier som
kobler trekkverdier til forskjellige psykologiske og atferdsmessige parametere innen en rekke
livsområder. Høy grad av stabilitet og arvelighet i trekkprofil er godt dokumentert, og koblinger
til spesifikke biologiske forhold er sannsynliggjorte, og under stadig utredning.
Trekkdimensjonene angår individets tilpasning til samfunn og sosialitet, og forholdende til seg
selv og sitt liv. Trekkverdienes arvelighet begrunner en konseptualisering av dem som disposisjoner.
Sett i sammenheng med deres tverrkulturelle fremtredelse må dimensjonene anses å, i en eller
annen form, ha en plass blant de allmennmenneskelige egenskaper. Dimensjonene er i enkelte
teorier foreslått å reflektere psykologiske moduler, innrettet mot spesifikke tilpasningsområder,
der ulike trekkverdier representerer forskjellige, strengt genetisk kanaliserte og derfor relativt
ufleksible, tilpasningsstrategier. Forskjellige trekkverdiers grad av adaptivitet vil avhenge av den
spesifikke miljøkontekst.
79
FFM er faktoranalytisk derivert ut fra variabilitet i populasjoner, men dens underliggende
fundament er individuelle mønstre i fenomenologi og atferd. Koblingen mellom populasjonsnivået
og personligheten på et individuelt plan, og mellom trekkdimensjonene og personlighet og psyke
for øvrig, er sentrale temaer til avklaring i McCrae & Costas Femfaktor-Teori. Her innplasseres
FFM i et langt mer omfattende, og teoretisk selvstendig, personlighetssystem. I denne nyutviklede
teorien er mye ennå uspesifisert, med prioritet i å definere de sentrale konturer i personligheten,
i en oversiktlig og relativt enkel ramme. Fordel i teoretisk enkelhet kommer ofte på bekostning
av nyansering og eksakt gjengivelse av sammensatte fenomener, men teoretiske modeller kan
romme forskjellige lag av kompleksitet; FFT slik den til nå er formulert, og her er gjengitt, kan
anses å representere teoriens mest prinsipielle nivå.
Sentralt i FFT står inndelingen i de to kategoriene ’Karakteristiske Tilpasninger’ og
’Grunnleggende Tendenser’. Førstnevnte utgjør et delvis fenomenologisk tilgjengelig, delvis
funksjonelt-teoretisk begrunnet nivå av psykologiske strukturer. Sistnevnte utgjøres av
disposisjoner, forstått både som psykologiske egenskapers samlede arvelighetsgrunnlag og kausal
faktor i utviklingen av de konkrete psykologiske strukturer, og samtidig som kontinuerlige,
konkrete manifestasjoner på dette nivået, livsløpet igjennom. Liknende inndelinger i et konkret
psykologisk - og et abstrahert disposisjonsnivå kan gjenfinnes i en rekke øvrige personlighetsteorier.
Unikt med FFT er imidlertid at trekk/FFM defineres som disposisjoner, dette er begrunnet med
den samlede empiri rundt modellen.
FFT er en selvstendig personlighetsteori, og samtidig én blant flere potensielle rammemodeller
for integrasjon av øvrige personlighetsteoretiske perspektiver. Den har fortrinn i et solid empirisk
fundament for den inkluderte FFM, i en konseptuell enkelthet og klarhet, og i en eksplisitt
åpenhet overfor både empirisk basert revisjon og teoretisk utvidelse og spesifisering. I denne
enkelhet og åpenhet ligger også modellens begrensning, ettersom mye av dens innhold levnes
upresisert, og tildels fremstår som uklart definert.
Ifølge Gardner, er revitaliseringen av et egentlig psykologisk, funksjonelt/fenomenologisk
analysenivå blant det kognitive perspektivets viktigste triumfer. ’Skjemaer’ er perspektivets
mest anvendte begrep for komplekse strukturer på dette nivået. Det er benyttet innen en rekke
forskjellige temaområder, med noe variasjon i især definitorisk spennvidde, fra avgrensede
proposisjonale representasjoner og til integrerte kognitive/affektive/konative strukturer som til
sammen utgjør hele den psykologiske verden. Skjemabegrepet har vært kritisert for manglende
presisjon og avgrensning, samtidig som et enkeltkonsept for nettopp dette gjenstandsområdet
80
vanskelig lar seg detaljere. I dets diffusitet tangerer konseptet også særskilte kvaliteter ved denne
indre verdenen. Som i fenomenologisk forstand oppleves som – og i funksjonell forstand kan
demonstreres å være – både tematisk organisert og modulært strukturert, men samtidig med
uoverskuelige mengder av forbindelser modulene imellom, og ekstrem fleksibilitet i etableringen
av nye slike. Greenbergs teori om emosjonelle skjemaer kan, blant mye annet, representere en
tematisk differensiering av dette skjemalandskapet. Uten eksplisitt å være presentert som en
personlighetsteori, utgjør denne en sammenvevd syntese av ulike psykologiske perspektiver på
både sinnets dynamikk og personlighetens utvikling.
I FFT (S) er kategorien Karakteristiske Tilpasninger bestemt som skjemaer. Dette er primært
begrunnet med de to konsepters sammenfallende definitoriske egenskaper, og sekundært
understøttet av deres begrepslige åpenhet. Denne kategorien i FFT er dermed vurdert som
korresponderende med det kognitive perspektivets ’mentale, representasjonsbaserte analysenivå’,
og kan illustrativt anskues som et skjemalandskap. I FFT er Selvkonseptet en utdypet Karakteristisk
Tilpasning. Sammenholdt med de to livstemaer fra Greenbergs teori, er det i FFT (S) foreslått at
triaden Selvkonseptet (skjemaer for selvet) – Skjemaer for relasjoner – Skjemaer for produktivt virke
innfanger en sentral del av dette indre landskapet.
Verdier på de fem trekkdimensjoner inngår i kategorien Grunnleggende Tendenser, iblant
(og til dels integrerte med) en rekke øvrige disposisjoner. Disse manifesteres i de Karakteristiske
Tilpasninger, samt i psykologiske prosesser, og – via disse to kategorier – i atferd. Trekk, slik
konseptet er definert innen FFT, kan ikke reduseres til en skjemabasert forklaringsramme. Blant
annet overspenner det skjemabegrepets dekningsområde i dets egenskap som disposisjon. På
den annen side er også skjemalandskapet en langt mer omfattende størrelse, enn de aspekter ved
dette som tangeres av trekkdimensjonene. Det innbefatter den samlede mengde psykologiske
strukturer slik disse er utviklet gjennom disposisjonenes interaksjoner med miljøet. De fem
trekkdimensjoner uttrykkes imidlertid gjennom skjemalandskapet, i både dets utforming og
innhold, og fremtrer som spesifikke, abstraherbare aspekter ved dette. De uttrykkes på forskjellig
og spesifiserbart vis i den omtalte skjematriaden. Forstått som tilpasningsstrategier, inngår
fenotypiske trekkuttrykk blant en lang rekke øvrige sådanne, forankret i disposisjoner som er mer
og mindre fleksible overfor miljømessig og/eller voluntær påvirkning, og som på forskjellige måter
manifesteres i det nettverket av skjemaer som i FFT (S) utgjør de Karakteristiske Tilpasninger.
Trekk og skjemaer kan sammenstilles i FFT, ved at kategorien Karakteristiske Tilpasninger kan
forstås ut fra skjemakonseptet. Veien frem til denne konklusjonen har bidratt til ytterligere
81
avklaringer omkring hver av de to konseptene, deres innbyrdes relasjon, og FFT. Dette
personlighetssystemet kan følgelig fungere som integrerende ramme for to sentrale begreper fra
forskjellige personlighetsteoretiske tradisjoner, slik de fremstår innen disse per i dag, teoretisk og
empirisk begrunnet på meget forskjellig vis, og med bakgrunn i svært forskjellige metodologiske
tilnærminger; det ene induktivt empirisk forankret, og det annet av primært teoretisk-funksjonell
opprinnelse. Men begge med konseptuelle utviklingshistorier som går århundrer tilbake – som
nevnt har Immanuel Kant hatt innflytelse på dem begge.
Gitt aksept av argumentene for at Karakteristiske Tilpasninger kan forstås som skjemaer,
kan FFT (S) representere en rikere og mer omfattende personlighetsteori enn dens integrerte
komponenter gjør enkeltvis. Og fungere som arena for videre integrasjon av trekkteori med
større og mer spesifikke skjemateorier.
Samtidig representerer også denne modellen et noe begrenset, individualpsykologisk fokus,
og kan med fordel perspektiveres av en større teoretisk kontekst.
5.2
ET STØRRE PERSPEKTIV
En personlighetsteori har sitt naturlige fokus på individnivået, i den tidsmessige rammen av et
menneskes livsløp. Den større tids- og stedmessige kontekst som innrammes av henholdsvis
sosialitet, samfunn og økologi forøvrig, og evolusjonshistorien, utgjør et mer og mindre implisitt
grunnlag for antakelser om personlighet og psyke innen de ulike teorier. Og representerer egne
gjenstandsområder innen sosial- og evolusjonspsykologi.
I boken ’Evolutionary Psychology’ (2008, s. 66, 263) presenterer evolusjonspsykologen David
M. Buss en inndeling av de ulike tilpasningsutfordringer i menneskelivet, historien igjennom.
Disse har representert et stadig skiftende sett av selektive premisser for generasjonene, der de best
tilpassede – de dyktigste i løsning av disse oppgaver – både individuelt og gruppevis har hatt de
beste sjanser for overlevelse og genetisk videreføring. Tilpasningsutfordringene er oppsummert
i de følgende fem hovedkategorier: 1) Overlevelse og vekst; 2) Pardannelse og reproduksjon; 3)
Oppfostring av avkom; 4) Bistand til øvrige genetiske slektninger; og 5) Gruppelivets krav, som
angår tilpasning til den større sosiale setting, videre inndelt i fire underkategorier av henholdsvis
Kooperasjon, Aggresjon, Kjønnskonflikter og Sosial statuskamp.
I et evolusjonært perspektiv anses menneskets psykologiske egenskaper som tilpasninger til de
stadig skiftende avskygninger av disse til dels artsgenerelle utfordringer, utviklet via generasjonsvis
82
seleksjon historien igjennom (det understrekes at ikke alle evolusjonens produkter skal anses som
tilpasninger i evolusjonsteoretisk forstand, epifenomenale biprodukter og tilfeldige variasjoner
utgjør to øvrige hovedkategorier; ibid., s. 39). For menneskets vedkommende, vil disse
utfordringenes spesifikke karakter og sammensetning variere sterkt henover den individuelle
livsløype, og med den konkrete sosiale/økologiske kontekst som individet er situert i. Samtidig
har håndteringen av disse utfordringene vært gjenstand for store endringer i takt med kulturens
utvikling gjennom tidene – kultur kan til dels anses som de felles måter disse utfordringer løses
på, i et gitt samfunn. Som mennesket er et grunnleggende sosialt vesen, er individets utfordringer
også samfunnets utfordringer. I det moderne samfunnet har mennesket utviklet komplekse
kollektive løsninger på mange av livets utfordringer, og dagens verden representerer en markant
annerledes miljøkontekst enn de ulike varianter av jeger- og samlersamfunn menneskeheten
formodes å ha levd det aller meste av sin historie i. Moderniteten representerer mange nye
selektive betingelser for individet, men de tilpasninger i psyke og kropp som dagens mennesker
bærer anses i vesentlig grad utviklet under disse fortidige økologiske vilkår. Menneskets natur
utvikles, i henhold til prinsippet om naturlig utvelgelse, via ulike seleksjonsprosesser i et tempo
langt mer langsomt enn de kulturprodukter som akkumuleres av fellesskapets virksomheter.
McCrae & Costa innplasserer eksplisitt FFT i en evolusjonsteoretisk ramme (McCrae & Costa,
2003, s. 199, 201). Kategorien Grunnleggende Tendenser består av menneskets samlede
disposisjoner, i form av individuelt differensierte utgaver av allmennmenneskelige egenskaper. Den
er i så måte en svært omfattende kategori, som innbefatter hele individets psykologiske potensial,
herunder alle de mekanismer som bevirker bevissthet, kognitive, emosjonelle og motivasjonelle
prosesser, instinkter, drifter og behov, og så videre. Kimen til menneskets intellekt forefinnes
her, med denne evnen til formasjon av komplekse indre representasjoner som kanskje i særklasse
definerer mennesket som art. Kategorien rommer således et stort spenn av egenskaper med
svært forskjellige funksjoner, og svært ulike utviklingsveier, onto- som fylogenetisk. Som videre
representerer svært varierende grader av fleksibilitet og påvirkelighet overfor miljøvariabler.
Flere teorier er utviklet omkring den evolusjonære bakgrunnen til FFM og den variabilitet
de fem dimensjonene representerer, og de er som nevnt også konseptualisert som separate,
funksjonsbestemte moduler, dog det per i dag synes uklart hvordan disse teoretisk kan avgrenses
mot de øvrige disposisjoner. Det minnes om at hypoteser om spesifikke egenskapers fylogenetiske
utvikling medfører særskilte metodologiske utfordringer på grunn av sin retrospektive
orientering (se eks. Mysterud, 2005, kap. 7). Disse teorier og diskusjoner skal ikke utdypes her,
men helt overordnet kan trekkdimensjonene i henhold til dette perspektivet anses å representere
83
sterkt genetisk betingede tilpasningsstrategier til sosialitet og samfunn, som i antall, innhold
og spennvidde er selektert frem gjennom hele artens historie. Individuelt sett, er de relativt
robuste strategier, og relativt ufleksible overfor miljømessig variabilitet og voluntær intervensjon.
At trekkenes opprinnelse kan spores langt tilbake i tid indikeres i et komparativt studium av
sjimpanser, der faktoranalyse av flere dyrepasseres uavhengige beskrivelser av enkeltindivider
gav et gjenskinn av FFM (i tillegg til en sjette og variansmessig største, egen dominansfaktor,
velkjent fra dyreforskning)(McCrae & Costa, 2003, s. 199). Kuriøst nok ble også de små men
universelle, aldersbetingede forskjeller i trekkprofil avdekket hos mennesket, gjenfunnet her.
Ut fra trekkenes generelle egenskaper, sammenholdt med undersøkelser som dette, antas de
å representere kombinerte instinkt-/emosjonsforankrede strategier av fylogenetisk eldre dato,
sammenliknet med menneskets høyere intellektuelle kapasiteter. Som medfødte, prekognitive
grunnholdninger til tilværelsen, som også legger tunge føringer for individets utvikling av de
mer avanserte mentale kapasiteter.
Gjennom trekk og de øvrige disposisjoners interaksjoner med miljøet, utvikles de
konkrete psykologiske manifestasjoner som Karakteristiske Tilpasninger; i FFT (S) i form av
et skjemalandskap. Alle de psykologiske disposisjoner medvirker i utformingen av dette, og
i deres uttrykk her representerer de varierende grader av ytre påvirkelighet, fra instinktive
reaksjoner til innlærte ferdigheter. Først og fremst er denne kategoriens spennvidde, både i
utvikling og anvendelse, uttrykk for menneskets formidable tilpasningsmessige smidighet. Med
senter i evnen til bevisst kognitiv abstraksjon fra det umiddelbare og situasjonsbestemte, og til
kontinuerlig formasjon av komplekse representasjoner, som via interagerende prosesser på ulike
bevissthetsnivåer kan manipuleres og anvendes på et svært fleksibelt vis.
I Greenbergs teori finnes en elegant og oppklarende beskrivelse av hvordan nettopp dette
kan foregå. Mer presist enn i FFT, innfanges her hvordan psyken opererer til enhver tid, med
skjemaers samvirkende funksjonsmåter henover ulike bevissthetsnivåer, og med den bevisste
oppmerksomhet som et slags psykens (og eventuelt personlighetens) konseptualiserende og
beslutningstakende sentrum. Der også viljeshandlinger har sitt utspring, som i varierende grad
kan overstyre de mer automatiske direktiver fra lavere nivåer av dette prosesshierarkiet. I FFT/
FFT (S), vil et slikt sentrum være plassert i den Objektive Biografi, som det plan i modellen der
øyeblikkets aktive prosesser utspiller seg. Greenbergs fremstilling sammenholdt med FFT kan
gi et spesifikt teoretisk bud på hvordan øyeblikkets sinnstilstander er koblet til den intra- og
ekstrapsykiske situasjonskontekst, og hvordan trekk og øvrige disposisjoner på ulike mer og
mindre direkte måter inngår i disse prosesser.
84
Et annet, sentralt punkt i Greenbergs teori har sammenheng med inspirasjonen fra
humanistiske perspektiver, i et fokus på fenomenologien, og den bevisste livsopplevelse som
sentrum i alle menneskers liv. De to livstemaer i Greenbergs teori representerer områder av livet
med universell betydning, med en vesentlig del av vår psyke innrettet mot forskjellige typer
virksomhet samlet under disse to overskrifter. Disse er som omtalt også begrepssatt på forskjellig
vis under ulike teoretiske paraplyer, og kan kort oppsummeres i det klassiske ordtaket ’kjærlighet
og arbeid’. I menneskets verden av arbeidsdelte fellesskap, er disse livstemaer overlappende med
evolusjonsteoriens tilpasningsutfordringer, slik de er beskrevet overfor; i moderne samfunn løses
disse utfordringer innen de arenaer som innbefattes av livstemaene. Disse to teoretiske perspektiver
representerer således en noe forskjellig konseptualisering av de samme områder i menneskelivet,
slik også behovspyramiden gjør det, med til dels de samme teoretiske konsekvenser for den
psykologiske utrustning menneskesinnet bærer.
Én vesentlig forskjell er det dog, nettopp i Greenbergs fokus på fenomenologien. Evolusjonsteori
har en overveiende funksjonalistisk orientering, på den måten at sinnets egenskaper analyseres
ut fra deres funksjoner i forhold til definerte formål – fortrinnsvis, i overordnet forstand,
overlevelse og genetisk videreføring. Fenomenologien tar derimot utgangspunkt i fenomeners
subjektive fremtredelse, og deres betydning og mening for det enkelte individ, som igjen former
grunnlaget for individets handlinger. Funksjonalistiske forklaringer, og/eller identifiseringen av
mer ultimative årsaksfaktorer bak atferden, får en mer sekundær karakter i et slikt perspektiv.
Som nevnt, representerer Greenbergs teori også en integrasjon av evolusjonsperspektivet, og
disse to fokuspunkter, eller analysenivåer om man vil, sameksisterer således i denne teorien.
For å trekke dette poenget videre i en kort, ideologisk avstikker: Uten den bevisste, subjektive
livsopplevelse, fortoner evolusjonen seg for alt levende som en tidløs klokke som tikker tomt ut
mot evigheten, uten mål og mening. Felles for både verdslige oppfatninger av livets mening i rike
livsopplevelser, så vel som den religiøse troens kjerne i håpet om en videreført, hinsidig eksistens,
er fenomenologien; selve opplevelsen av tilværelsen. Dypest sett, synes ingen religiøs eller øvrig
idémessig overbygning å ha formulert noe formål som egentlig overstiger eller underkjenner
dette enkle, felles og allerede gitte utgangspunkt for livet. Ut fra en slik påstand, er den opplevde
eksistens selve livets essens, og evolusjonen får således en underordnet og funksjonell rolle, i
forhold til dette større formål. Det fenomenologiske felt fremstår da som et naturlig kjernepunkt,
i alle menneskers personlighet.
85
Sammenfallet mellom individuelt, subjektivt betydningsfulle livstemaer og evolusjonære
tilpasningsutfordringer, og at det som oppleves betydningsfullt for den enkelte ofte også
sikrer individets overlevelse og/eller genetiske videreføring, er ingen overraskelse for verken
evolusjonsteoretikere eller eksistensialister. Ikke desto mindre representerer nettopp denne
teoretiske linjen en klar rød tråd gjennom ulike personlighetsteoretiske fokuspunkter på både
funksjonalistiske og fenomenologisk/hermeneutiske nivåer. En komplett personlighetsteori må
formodentlig kunne omfatte dem begge, og tydeliggjøre deres forbindelse.
En utdypning av koblingene i FFT/FFT (S) til henholdsvis en større sosio-økologisk og
evolusjonshistorisk kontekst, til det fenomenologiske nivået, samt til det biologiske nivå,
kan bringe denne modellen i retning av en mer helhetlig personlighetsteori. Det eksisterer
en omfattende mengde teori og forskning vedrørende disse temaområder i forlengelse av de
enkeltteorier som er omtalt i denne teksten, og noe av dette kan formodentlig innarbeides i
modellen på et relativt uproblematisk vis.
Imidlertid vil veien mot en slik superteori også by på en rekke utfordringer, med integrasjon
av ytterligere psykologiske perspektiver og analysenivåer, og brobygging over enkelte velkjente
malstrømmer av både vitenskapsteoretisk og metafysisk art.
86
87
88
LITTERATURLISTE
Bartlett, F. C. (1932). Remembering
Cambridge: Cambridge University Press
Beck, A. T. & Freeman, A. (1990). Cognitive Therapy of Personality Disorders
New York: The Guilford Press
Berk, L. E. (2000). Child Development
Needham Heights, Massachusetts: Allyn & Bacon
Buss, D. M. (2008). Evolutionary Psychology
Boston: Pearson Education, Inc.
Ellis, A., Abrams, M. & Abrams, L. D. (2009). Personality Theories – Critical Perspectives
Thousand Oaks, California: Sage Publications, Inc.
Engler, B. (1999). Personality Theories
Boston: Houghton Mifflin Company
Eysenck, M. W. & Keane, M. T. (2000). Cognitive Psychology
East Sussex: Psychology Press Ltd
Gardner, H. (1987). The Mind’s New Science
New York: BasicBooks
Greenberg, L. S., Rice, L. N. & Elliott, R. (1993). Facilitating Emotional Change
New York: The Guilford Press
John, O. P., Robins, R. W. & Pervin, L. A. (2008). Handbook of Personality
New York: The Guilford Press
Maddi, S. R. (1996). Personality Theories – A Comparative Analysis
Long Grove, Illinois: Waveland Press, Inc.
Matthews, G., Dreary, I. J. & Whiteman, M. C. (2003). Personality Traits
Cambridge: Cambridge University Press
MCrae, R. R. & Costa, P. T., Jr. (2003). Personality in Adulthood
New York: The Guilford Press
Millon, T. & Davis, R. (2000). Personality Disorders in Modern Life
New York: John Wiley & Sons, Inc.
Millon, T., Simonsen, E., Birket-Smith, M., & Davis, R. D. (red.)(1998). Psychopathy
New York: The Guilford Press
Mysterud, I. (2005). Mennesket og moderne evolusjonsteori
Oslo: Gyldendal Norsk Forlag AS
Neisser, U. (1976). Cognition and Reality
New York: W. A. Freeman & Company
Plomin, R., DeFries, J. C., McClearn, G. E. & McGuffin, P. (2001). Behavioral Genetics
New York: Worth Publishers
89