FORSIKRINGSSVINDEL

Transcription

FORSIKRINGSSVINDEL
FORSIKRINGSSVINDEL
Håndbok for jurister og
etterforskere i politietaten
Desember 2011
Håndboken er redigert av Hans-Jacob Anonsen, Finansnæringens Fellesorganisasjon,
etter bidrag fra en arbeidsgruppe bestående av:
Politiinspektør/påtaleleder Jørgen Brodal, påtalegruppe finans- og miljøkrim Oslo pd
Politioverbetjent/ seksjonsleder Beate Stokkan, Økonomiavsnittet/Asker og Bærum politidistrikt
Advokat Lasse Vidar Haugen, Konsernjuridisk avdeling, Gjensidige Forsikring ASA
Leder utredning Ole Hermansen, Gjensidige Forsikring ASA
Innhold
5. Når bør det etterforskes?
Utvidet plikt
17
17
6. Etterforskning – noen tips
Opplysninger fra forsikringsselskapet
Avhør av siktet eller mistenkt
... mistanke i avhør
... opplysninger om navngitt person
... tilståelse som avviker fra
skadeoppgaven
... mistanke om falsk anmeldelse
... tips fra informant
... spørsmål om dusør
... mistanke om fingert forsikringstilfelle
Eksempler/typetilfeller
18
18
18
19
19
Forord4
1. Forsikringssvindel
– et samfunnsproblem
Gjensidig tillit
Forsikringssvindel
2. Samme sak – forskjellige roller
Politiets rolle
Forsikringsselskapets rolle
Fra forsikringssak til politisak
Utveksling av informasjon
Samarbeid ...
… om dusør
… om bistand til å spore/sikre/
oppbevare gjenstander
... i brannsaker
... på åstedet
5
5
5
7
7
7
7
8
8
8
8
8
8
3. Forsikring
Utredning
Etiske retningslinjer for utredere
Felles policy for politianmeldelse
Forholdet mellom strafferett – sivilrett
FOSS – Forsikringsselskapenes
sentrale skaderegister
ROFF - Register over forsikringssøkere
og forsikrede
9
9
10
10
11
4. Strafferett og forsikringsrett
Straffeloven
Straffebestemmelser ved misbruk
og svik i personforsikring
Brudd på opplysningsplikten
Framkallelse av forsikringstilfellet
Svik ved forsikringsoppgjør
Forsikringsavtaleloven
... Inngåelse av forsikringsavtalen
... Fremkalling av forsikringstilfelle
... Uriktige opplysninger ved skadeoppgjør
Helseopplysninger – personforsikring
Svikaktig forsømmelse av opplysnings plikten – skade- og personforsikring
Begrensninger i adgangen til å
påberope svik
Selvmord
12
12
7. Avsluttet etterforskning – hva nå?
Mulige utfall av påtalemyndighetens
vurdering
Pådømmelse i tingretten
Valg av kode ved registrering av
anmeldelse og henleggelse
Sivile krav
Anke vedrørende sivile krav
19
19
19
19
19
20
21
21
21
22
22
22
11
8. Organisert forsikringssvindel
23
11
9. Dette er FNO
24
13
13
13
13
13
14
14
15
15
16
16
16
10. Vedlegg
Vedlegg 1: Forsikringsselskapenes
felles etiske retningslinjer ved utredning
av svindel og kriminalitet rettet mot
forsikringsbransjen
25
25
Vedlegg 2: Instruks for bruk av
bilgarantiordningen
27
Vedlegg 3: Policy for politianmeldelse
av forsikringssvindel
28
Vedlegg 4: Policy for strafferett - sivilrett
29
Vedlegg 5: Informasjon om
«Håndbok i brannteknisk etterforskning»
30
3
Forord
Forsikringsnæringen frykter at over tre milliarder kroner blir utbetalt
hvert år som følge av forsikringssvindel. Svindelen antas å være mer
utbredt innen skadeforsikring enn livsforsikring – og den antas å være
et økende problem. Forsikringssvindel er med andre ord et omfattende
­samfunnsproblem.
Til tross for det antatt store omfanget av forsikringssvindel, er det relativt
få saker som kommer til domstolene. En vesentlig årsak er at bare én av
tre avdekkede svindeltilfeller blir politianmeldt og at 40 - 50 prosent av
sakene i følge Statistisk Sentralbyrå blir henlagt, - til tross for at gjerningsmannen er kjent.
4
Finansnæringens Fellesorganiasjon oppfordrer forsikringsselskapene til å
anmelde forsikringssvindel. Forsikringsselskapene har gitt uttrykk for at
de akter å politianmelde flere tilfeller av forsikringssvindel. I den anledning
har selskapene blitt enige om en felles policy for politianmeldelse.
Forsikringsselskapene er opptatt av å gjøre det vanskeligere å svindle slik
at de ærlige kundene ikke betaler mer enn nødvendig. Når forsikrings­
svindel skal bekjempes må vi likevel ikke glemme at de aller fleste
kundene oppfyller sine forpliktelser og opptrer lojalt. Balansegangen
mellom å avdekke svindel og å ta hensyne til de ærlige kundene, stiller
store krav til forsikringsselskapene. Det samme gjelder også for politi og
påtalemyndigheter dersom en sak anmeldes.
Hensikten med denne håndboken er å gjøre det enklere for e
­ tterforskere
og jurister i politietaten å arbeide med saker der det er mistanke om
forsikringssvindel. Håndboken er ment å være et hjelpemiddel og et
oppslagsverk i forbindelse med etterforskning av alle typer saker som har
tilknytning til forsikringssvindel.
Denne håndboken vil være nyttig for alle, om man er politistudent, relativt
fersk i faget, eller en erfaren politietterforsker/jurist som har arbeidet mye
med forsikringssvindel.
Her finner du blant annet:
n Forsikringsavtalelovens bestemmelser om forsikringssvindel
n Typeeksempler på forsikringssvindel
n Kort innføring om forsikring
n Hvordan forsikringsselskapene jobber
n Politiets og forsikringsselskapets roller
Vi håper håndboken kan bidra til riktig og tidseffektiv behandling av
saker der det er mistanke om forsikringssvindel.
Desember 2011
Arne Hyttnes
administrerende direktør
Finansnæringens Fellesorganisasjon
1
Forsikringssvindel – et samfunnsproblem
Det er dessverre ingen nyhet at kunden bevisst gir feilaktige
­opplysninger til forsikringsselskapet, med økonomisk vinning
som formål.
All erfaring tilsier at det svindles for betydelige summer hvert
år. Forsikringsnæringen frykter at dette tallet kan overstige
tre ­milliarder kroner, og problemet ser ut til å være økende.
­Anslaget er basert på antall saker som avdekkes, spørre­
undersøkelser og studier.
Forsikringssvindel er med andre ord et betydelig samfunns­
problem. Det er alle de ærlige forsikringskundene som i
realiteten betaler for forsikringssvindelen.
Forsikringsselskapenes ansvar er først og fremst forebygging
av forsikringssvindel og utredning av erstatningssaker der det
er mistanke om svindel. Den samfunnsmessige reaksjon i form
av etterforskning, tiltale og straff, er forbeholdt politi og påtale­
myndighet.
Til tross for det store omfanget av forsikringssvindel, er det
­relativt få saker som kommer til domstolene. En vesentlig årsak
er at bare et fåtall saker blir politianmeldt og at en del av sakene
av ulike årsaker blir henlagt. Forsikringssvindel har en straffe­
ramme på inntil seks år, hvilket viser at lovgiver betrakter det
som en svært alvorlig kriminell handling. Dette er også stadfestet gjennom rettspraksis.
Forsikringsselskapene har ansatt utredere med spisskompe­
tanse på forsikringssvindel. I tillegg gjøres det mye for at
forsikringsapparatet skal være best mulig i stand til å forebygge
og avdekke forsikringssvindel. Forsikringsselskapene kan ikke
bekjempe forsikringssvindelen alene. Politiet, påtalemyndig­
heten, domstolene og andre offentlige organer spiller derfor en
viktig rolle.
Gjensidig tillit
Formålet med en forsikring er at kunden raskt skal få erstattet
sine tap, eller bli hjulpet tilbake til en normal tilværelse etter å ha
vært utsatt for en skade. Om kunden har krav på erstatnings­
utbetaling og hvor stor den skal være, er regulert i forsikringsvilkårene. Forsikring bygger på gjensidig tillit mellom kunde og
selskap. Det bærende prinsippet er at kunden skal kunne stole
på at selskapet gjør opp for seg når skaden har skjedd, og at
selskapet forvalter sine midler på en forsvarlig måte. På samme
måte må forsikringsselskapet kunne stole på at kunden melder
inn erstatningsmessige skader og at opplysningene om skade­
tilfellet er riktige.
Forsikringssvindel
«Forsikringssvindel», «svik» og «forsikringsbedrageri» brukes
om hverandre. Noe av årsaken er at lovgivningen b
­ enytter
­begrepene forskjellig. I straffeloven brukes «forsikrings­
bedrageri», eller «bedrageri», mens det i forsikringsavtaleloven
benyttes «svik». I praksis er det ingen vesentlig forskjell på
begrepene, bortsett fra at valg av begrep i noen sammenhenger kan henvise til hvilken lovgivning det er snakk om. I et
forsøk på å dempe forvirringen om begrepene vil vi holde oss
til f­orsikringssvindel, men benytte svik og bedrageri når det
refereres direkte til de aktuelle lovene.
Forsikringssvindel kan forekomme både i forbindelse med
inngåelse av forsikringsavtale (tegning av forsikring), fremkallelse
av forsikringstilfelle og ved erstatningsoppgjør.
I 2009 ble det avdekket forsikringssvindel i 783 saker. 34,4
prosent av sakene omfattet motorvogn, 26,7 prosent liv/person
og 18,4 prosent hus og hjem. 11,2. prosent av sakene omfattet
reiseforsikring. Forsikringsselskapenes statistikk over avdekket
forsikringssvindel er bare en indikasjon på svindelvirksomheten,
ettersom det antas at bare en liten del av sakene blir avdekket.
I 2009 anmeldte forsikringsselskapene 92 tilfeller av forsikringsbedrageri (både strl.§ 270/271 og § 272). I 2010 ble det inngitt
204 politianmeldelser (strasak) for overtredelse av strl. § 272
alene. Av disse er 73 henlagt, 73 står uten påtalevedtak eller
rettskraftig avgjørelse (fremdeles under etterforskning), 113 står
med positiv påtaleavgjørelse (har vært eller skal i retten) og 42
er avgjort ved dom.
Se figuren på neste side hva angår forholdet mellom antall
­avslått krav og politianmeldelser. FAL i figuren er forkortelse for
­forsikringsavtaleloven.
5
Tabell 1 – Antall saker næringen har avslått i 2010, og antall saker politianmeldt iht Str.l § 272
2010
Antall saker avslått - FAL
Antall saker politianmeldt
Erstatningskrav avslått
Totalt
802
117
322,3 millioner kroner
Figur 1 – Totalt antall avdekkede svik avslått iht FAL, og antall som er politianmeldt iht Str.l § 272
6
2010
117
685
2009
92
724
2008
95
639
2007
119
587
2006
206
692
2005
208
716
2004
307
685
2003
321
693
2002
244
661
Str.l § 272
173
547
FAL
2001
0 2004006008001000
1200
Figur 2 – totalt antall avdekkede svik i 2010
Skade næringsliv/
landbruk: 40
For de i alt 802 sakene der det ble avdekket svik i 2010, var 70
prosent skadeforsikring (inkludert næringsliv) og 30 prosent var
person- og livsforsikring. Det er langt flere forsikringsavtaler og
forsikringstilfeller innenfor skadeforsikring enn innenfor livsforsikring. Dette er hovedgrunnen til at skadeforsikring har en
såpass stor andel når det gjelder antall avdekkede sviksaker.
Livsforsikring: 237
Rapporten er inndelt tre hovedavsnitt; ett for privatforsikringer
innen skadeforsikring, ett for næringsliv og landbruk innen
­skadeforsikring, og ett for person- og livsforsikring.
Skade privat: 525
Tabell 2 - Bransjefordeling avdekkede svikforsøk (saker) 2001- 2010 – privatforsikring. Prosentandel.
Bransjegruppe:
2001200220032004200520062007200820092010
Personbil/varebil
50,3 %
52,0 %
49,2 %
49,1 %
48,8 %
51,6 %
50,5 %
45,2 %
46,9 %
49,3 %
Innbo/løsøre
20,2 %
19,3 %
21,7 %
17,5 %
16,7 %
17,0 %
19,6 %
20,7 %
25,1 %
21,3 %
Reiseforsikring
10,6 %
17,0 %
12,9 %
14,2 %
19,7 %
16,7 %
13,2 %
16,4 %
15,3 %
13,3 %
Bygning
6,6 %
6,3 %
4,9 %
8,1 %
4,7 %
6,2 %
7,9 %
6,4 %
4,5 %
6,1 %
Fritidsbåt
2,9 %
2,0 %
3,4 %
3,9 %
1,7 %
2,3 %
3,4 %
1,4 %
3,1 %
2,5 %
Spesielle verdigjenstander
2,9 %
1,4 %
1,5 %
3,3 %
3,2 %
1,6 %
1,8 %
3,9 %
1,1 %
2,5 %
Annet/ukjent
6,5 %
2,1 %
6,3 %
3,9 %
5,3 %
4,5 %
3,5 %
6,0 %
4,0 %
5,0 %
100,0 %
100,0 %
100,0 %
100,0 %
100,0 %
100,0 %
100,0 %
100,0 %
100,0 %
100,0 %
Sum Privat
I 2010 var det i alt 525 saker der det ble avdekket svik
­innen privatforsikring med til sammen 88 millioner kr i avslått
­erstatningsbeløp. Det vil si at rundt 168 000 kr ble forsøkt
s­ vindlet per sak. Hovedsakelig ble svikforsøkene avdekket
­internt i selskapet med 92 % av sakene i 2010, mens politiet
sto for 4 % og tips sto for 3 %.
2
Samme sak – forskjellige roller
Politi og forsikringsselskap har forskjellige roller når det er
mistanke om forsikringssvindel eller andre straffbare forhold.
Av hensyn til rettssikkerheten er det nødvendig med gjensidig
rolleforståelse i alle stadier av straffesaksbehandlingen.
Forsikringsselskapets rolle
Det offentlige og forsikringsselskapene har felles interesse av at
saken blir opplyst. Forsikringsselskapene har i tillegg økonomisk
interesse av å avdekke saker der kunden urettmessig har gjort
krav på erstatningsutbetaling.
Rammeverket mellom forsikringsselskap og kunde er i hovedsak forsikringsavtalen og forsikringsavtaleloven. I tillegg legger
en rekke lover og forskrifter føringer for f­orsikringsselskapets
virksomhet. Utredernes oppgave er å avklare faktum i
­tilknytning til en meldt forsikringssak (bekrefte/avkrefte
­mistanke).
Politiets rolle
Politiets hovedoppgave er å forebygge, avdekke og forfølge
straffbare forhold. Formålet med etterforskningen er regulert i
straffeprosessloven §226 som lyder;
§ 226. Formålet med etterforskningen er å skaffe til veie de
nødvendige opplysninger for
a. å avgjøre spørsmålet om tiltale,
b. å tjene som forberedelse for rettens behandling av
spørsmålet om straffeskyld og eventuelt spørsmålet
om fastsettelse av reaksjon,
c. å avverge eller stanse straffbare handlinger.
d. å fullbyrde straff og andre reaksjoner og
e. å tjene som forberedelse for barneverntjenestens
­behandling av spørsmålet om det skal sette i verk
tiltak etter lov 17. juli 1992 nr. 100 om barneverntjenester.
Om personundersøkelse og mentalobservasjon gjelder
reglene i kap 13.
Er en bestemt person mistenkt, skal etterforskingen
søke å klarlegge både det som taler mot ham og det
som taler til fordel for ham.
Etterforskingen skal gjennomføres så raskt som mulig og
slik at ingen unødig utsettes for mistanke eller ulempe.
Et forsikringsselskap skal drive en forretningsmessig fornuftig
virksomhet, der de gjennom produktets kvalitet, pris og service
konkurrerer om kundens gunst med andre selskaper.
For utrederne i forsikringsselskapene er forsikringsavtale­
loven, etiske retningslinjer for utredere i forsikringsbransjen,
­forsikringsvirksomhetsloven og straffelovens §272 særlig viktig
for det daglige arbeidet.
Fra forsikringssak til politisak
Når forsikringsselskapets utredning bekrefter selskapets
mistanke om forsikringssvindel – og saken politianmeldes,
overlates det videre ansvaret til politiet. Forsikringsselskapet
vil bistå med sin kompetanse og informasjon etter behov. Ved
anmeldelse får forsikringsselskapet status som fornærmet.
Prinsippet om fri bevisførsel gir politiet vide rammer for hvilke
bevis som kan vektlegges og benyttes under e
­ tterforskning
og hovedforhandling. Det er derfor ikke noe til hinder for
at forsikringsselskapet underveis i etterforskningen gir nye
­opplysninger av interesse for saken til politiet.
7
Utveksling av informasjon
Som en del av politiets etterforskning vil det være nødvendig
å innhente opplysninger fra forsikringsselskapene og deres
ansatte.
Politiets adgang til å gi opplysninger til et forsikringsselskap
er sterkt begrenset. Under etterforskningen skal forsikrings­
selskapet ifølge påtaleinstruksen §16-4 første ledd, kun få
kopi av sakens dokumenter i den grad det er nødvendig
for at selskapet skal kunne ivareta sine interesser i saken
og det for øvrig anses ubetenkelig. Dette er også presisert i
­Riksadvokatens rundskriv av 31. august 1973. Der heter det:
«Under etterforskningen må det i brannsaker som i andre
straffesaker vises varsomhet med utlån av dokumenter til andre
enn forsvarerne.»
Samarbeid ...
8
Politiet og forsikringsbransjen kan samarbeide på mange
­forskjellige områder. Det er imidlertid en forutsetning at
­samarbeidet er tuftet på et forsvarlig rammeverk slik at
­forsikringskunden er trygg på at grunnleggende rettsikkerhet
blir ivaretatt.
Dersom politiet og selskapets representanter blir enige om at
selskapet skal bistå i forbindelse med en sak, bør dette kunne
dokumenteres slik at det ikke reises tvil om hva et slikt oppdrag
innebærer.
Ved engasjering av sakkyndige vil påtaleinstruksen §12-1 jf
straffeprosessloven §148 få anvendelse.
De tekniske rapporter som utarbeides av selskapenes
­representanter kan i noen tilfeller bli brukt som sakkyndige
rapporter i forbindelse med etterfølgende straffesak, og de
sakkyndige må derfor påregne å møte i retten som sakkyndige
vitner. Dette innebærer bla. at de kan være til stede under hele
hovedforhandlingen. Dette er et avvik fra hovedregelen om at
vitner ikke har anledning til å overvære rettsforhandlingene før
de selv har avgitt vitneprov.
… om dusør
I noen tilfeller utlover et forsikringsselskap dusør. For håndtering
av denne situasjonen er følgende besluttet; Utbetaling av dusør/
tipspenger skal som hovedregel skje gjennom samarbeid med
politiet.
… om bistand til å spore/sikre/oppbevare
gjenstander
I en del saker kan det være vanskelig for politiet å stille opp
med tilgjengelige ressurser til nødvendige aksjoner for å
avdekke kriminelle handlinger, eller sikre eksempelvis tyvgods.
Typisk er tips om bildumping. I slike tilfeller vil det ofte være
naturlig å samarbeide med forsikringsbransjen. Bransjens
bidrag kan være å stille nødvendige ressurser til disposisjon for
å få hevet dumpede biler eller andre gjenstander samt å bidra til
identifisering.
FNO har en bilgarantiordning som garanterer for kostnadene
ved heving av kjøretøy som er dumpet i sjø eller vann. Når
en politistasjon eller et lensmannskontor får melding om
­dumpet bil kan politiet henvende seg til et lokalt forsikrings­
kontor, u
­ avhengig av selskap, og anmode om bistand til
heving av v­ raket. Det lokale forsikringskontor henvender seg
­deretter til FNO, som på bakgrunn av opplysningene vurderer
­iverksettelse.
Når det er klart hvilket forsikringsselskap som eier bilen, vil de
bli belastet for kostnadene. I vedlegg 3 følger en instruks som
bør benyttes når det samarbeides om å heve dumpede biler.
... i brannsaker
Av hensyn til iretteføring og forebygging er det viktig å finne
brannårsaken. En grundig brannetterforskning kan avdekke
om brannårsaken skyldes feil fra eksempelvis installatør,
produsent eller lignende. I slike tilfeller kan forsikringsselskapet
vurdere å reise regresskrav, og politiet vurdere mulige straffbare
forhold. Forsikringsbransjen rår over betydelig kompetanse på
­utredningssiden, blant annet i form av egne teknikere. Videre
kan bransjen innhente rapporter fra kompetansesentre som
SINTEF. Det finnes egen håndbok i brannetterforskning, se
vedlegg 5. I 2012 kommer revidert utgave av håndboken.
Riksadvokaten har for øvrig bestemt at alle brannsaker skal
etterforskes.
... på åstedet
Forsikringsselskapet vil ofte ha interesse av å få tilgang til
åstedet for forsikringssvindel, for å foreta egne undersøkelser.
I følge straffeprosesslovens kapittel 18 har politiet ansvar for
etterforskingen og adgang til å holde åstedet lukket for andre.
I slike tilfeller kan det være aktuelt for forsikringsselskapet å
anmode politiet om å få adgang til åstedet. Normalt vil åstedet
bli frigitt umiddelbart etter at politiets teknikere er ferdige.
3
Forsikring
9
7
Forsikring gir kunden et økonomisk sikkerhetsnett dersom
skade oppstår. De fleste forsikrer bolig, bil, båt og dyre eiendeler. Mange forsikrer også sin alderdom, helse og liv gjennom
pensjons-, livs- og ulykkesforsikring.
n har forsømt sine plikter overfor selskapet (d.v.s. opptrådt i
strid med sikkerhetsforskrifter i vilkårene)
n har voldt skaden ved forsett eller grov uaktsomhet
n har opptrådt svikaktig overfor forsikringsselskapet
Tradisjonelt blir det skilt mellom skadeforsikring og person­
forsikring. Det er nærliggende å tenke på skadeforsikring, som
forsikring av ting, mens personforsikring omfatter mennesker.
Skillet ikke alltid entydig. Noe skadeforsikring omfatter også
forsikring av personer, som for eksempel bilansvar.
I sikkerhetsforskriftene beskrives de plikter kunden påtar seg
for å forebygge eller begrense skade. Ved brudd på sikkerhets­
forskriftene kan selskapet foreta avkortning i erstatningen.
Forsikringsideen bygger på et gjensidig tillitsforhold mellom
kunde og selskap, der det legges til grunn at kunden alltid
­oppgir korrekte opplysninger både ved kjøp av forsikring og ved
skadeoppgjør.
Kunnskap om forsikringsvilkår, hvordan forsikringsselskapene
arbeider og gjeldende lover er avgjørende for effektiv ­håndtering
av saker der det er mistanke om at kunden har misbrukt
selskapets tillitt og begått forsikringssvindel. Det gjelder enten
man arbeider i politiet eller i et forsikringsselskap.
Forsikringsvilkårene beskriver hvilke hendelser forsikringen
dekker. Ved skade på ting skal årsaken være en plutselig, ytre
hendelse. Mer presist kan det sies at forsikringsselskapet skal
betale erstatning etter skader når:
n Skadelidte ifølge forsikringsavtalen er «sikret». For private
skadeforsikringer vil det normalt være forsikringstaker,
­eventuelt medlemmer av husstanden.
n Skaden har inntruffet på et sted der forsikringen gjelder.
n Skaden har inntruffet etter at forsikringen trådte i kraft, og
før den er utløpt på grunn av oppsigelse, eller manglende
­betaling.
n Forsikringen omfatter de ting eller interesser som kreves
dekket.
n Skaden skyldes en av de hendelser selskapet har forpliktet
seg til å erstatte i henhold til forsikringsvilkårene.
n Hendelsen ikke omfattes av unntak i forsikringsavtalen.
Selv om alle disse betingelser er oppfylt kan forsikringskravet
helt eller delvis være forspilt ved at sikrede;
Meldte skader registreres i selskapenes datasystemer. Meldefristen er ett år. Når skaden er meldt, treffer selskapet beslutning om hvordan skaden skal håndteres.
Dette kan skje ved for eksempel å:
n avtale kontantoppgjør direkte på telefon (ved mindre skader).
n avtale at takstmann besiktiger skadestedet, eventuelt
­sammen med kunde.
n kreve at erstatningsbeløpet fastsettes ved skjønn. Ved sistnevnte tilfelle oppnevner hver av partene sin skjønnsmann og
resultatet bygger i sin helhet på de opplysninger som kunden
meddeler skjønnsmennene, f.eks. opplysninger om den
brente bygningen, eller den stjålne bilen.
Utredning
Hovedoppgaven ved en utredning av et forsikringstilfelle
er å finne ut hva som virkelig har skjedd. Det kan være
­nødvendig å stille spørsmål for å kunne vurdere forsikrings­
takerens ­troverdighet, noe som kan være svært belastende
og u
­ behagelig for den det gjelder. Dette stiller store krav til
­profesjonalitet i forsikringsselskapene.
Det nedlegges betydelige ressurser i opplæring av selskapenes
medarbeidere som behandler skademeldinger, for at de skal
kunne oppdage mulig forsikringssvindel. Enkelte forsikringsselskap benytter også dataverktøy til å spore mulige tilfeller av
forsikringssvindel eller saker som bør undersøkes nærmere før
en eventuell utbetaling.
Når det fattes mistanke om forsikringssvindel blir skadesaken
normalt overlatt til en utreder. Utrederens oppgave er da å
avdekke hvorvidt de faktiske forhold og de opplysninger som
fremkommer i skadesaken er korrekte.
Utredning av forsikringssvindel starter normalt med å få oversikt
over årsaken til skaden og hva som er skadet. Videre skaffes
oversikt over:
n Kundehistorikk
a. Hvor lenge vedkommende har vært kunde
b. Hvilke type forsikringer har kunden
c. Kjøps-/endringstidspunkt av forsikringsavtalen
n Betalingshistorikk
a. Hvorvidt det har vært uregelmessigheter ved betalingen
av forsikringspremien.
b. Om premien ble betalt umiddelbart før skaden ­oppstod.
10
n Skadehistorikk
a. Antall skader som er registrert i sentralt skaderegister
(FOSS/ROFF).
b. Antall, type og omfang av tidligere skader registrert i eget
og andre selskap.
c. Hvem som har behandlet eventuelle tidligere skader.
I noen tilfeller vil det være naturlig å innhente opplysninger fra
andre forsikringsselskaper. I slike tilfeller vil et søk i de sentrale
skaderegistrene (FOSS/ROFF) være nyttig. Se nærmere omtale
nedenfor. Hensikten med dette er å få avdekket om samme
skade er meldt til flere forsikringsselskaper eller om samme
dokumentasjon er benyttet i forbindelse med flere skader.
Forsikringsvirksomhetsloven § 1-6 gir hjemmel for utlevering av
slike opplysninger.
Når det er skaffet tilstrekkelig oversikt over skadeforløp,
­erstatningskrav og eventuelle tidligere skader, er det ofte behov
for å gjennomgå opplysningene med kunden. Det gjennomføres
da normalt en samtale med kunden der man gjennomgår selve
hendelsen samt opplysninger og dokumentasjon i forhold til
det som kreves erstattet. I etterkant av møtet blir det normalt
utarbeidet et notat. Notatet blir normalt forelagt kunden, for
kommentarer og underskrift. Dette vil avhenge av omstendig­
hetene. Ofte blir kundesamtaler sikret ved lydopptak. Dette
betinger imidlertid et samtykke fra kunden.
I mange saker er det av stor betydning å ha samtaler med
vitner for å belyse saken. I etterkant av slike samtaler blir det
også utarbeidet et notat/gjort lydopptak som blir vedlagt skadesaken.
Det kan være behov for å gjennomføre tekniske undersøkelser
eller rekonstruksjon. Forsikringsselskapet benytter ofte egen
teknisk kompetanse, SINTEF eller andre spesialister til dette.
Det kan eksempelvis være ved:
n Innbrudd: Undersøke brytespor med tanke på fingert innbrudd.
n Husbrann: Avdekke brannårsak, og lete etter rester av eiendeler oppgitt
i skademeldingen
n Biltyveri: Undersøke bilen med tanke på arrangert tyveri.
n Rekonstruksjon: For å fastslå hastighet på kjøretøy i ulykkestidspunktet etc.
Etter at nødvendig informasjon er innhentet, vurderes fakta i
saken i forhold til forsikringsavtaleloven og s­ traffeloven. Deretter
avgis en rapport med innstilling til videre oppfølging. Det er i
prinsippet tre mulige reaksjoner:
n Erstatningskravet utbetales fordi mistanke om forsikrings­
svindel var uberettiget eller ikke kan dokumenteres tilstrekkelig godt.
n Erstatningskravet avkortes/reduseres fordi det er utvist
­uaktsomhet og brudd på sikkerhetsforskrifter.
n Erstatningskravet avslås på grunn av svik i henhold til forsikringsavtaleloven og vurderes anmeldt til politiet.
Hvis vurderingen tilsier at det foreligger forsikringssvindel, og
dette anses tilstrekkelig dokumentert, skrives det et brev til
kunden hvor erstatning avslås og kundeforholdet sies opp.
Etter at kunden har mottatt avslag på erstatning har han
normalt seks måneder på seg til å reise sivilrettslig søksmål
mot selskapet eller klage til Forsikringsklagekontoret/Finans­
klagenemda. Avgjørelsen fra Finansklagenemda er ikke
bindende for forsikringsselskapet, men blir som hovedregel
etterfulgt.
Etiske retningslinjer for utredere
Forsikringsbransjen har utarbeidet felles etiske retningslinjer
for utredningsarbeidet. Disse er behandlet og vedtatt i FNOs
organer. Retningslinjene gjelder for all utredning av mulig
forsikringssvindel foretatt av utredere ansatt i forsikringsselskapene, og av eksterne utredere som handler på vegne
av selskapene. De omfatter alle former for skadetyper og
­forsikringsbransjer. De felles etiske retningslinjene kommer i
tillegg til selskapenes egne etiske retningslinjer.
Hensikten med retningslinjene er å:
n Bidra til at alt utredningsarbeid er i tråd med etisk forsvarlige
prinsipper
n Bidra til at alt utredningsarbeid munner ut i en riktig
­konklusjon uansett resultat for selskap eller forsikringstaker
Gjeldende felles etiske retningslinjer følger som vedlegg 1.
Felles policy for politianmeldelse
Forsikringsbransjen har i fellesskap utarbeidet en policy
vedrørende politianmeldelse. Denne innebærer at forsikrings­
svindel som medfører avslag på erstatningskrav innenfor både
skade- og personforsikring skal vurderes politianmeldt.
Policyen for politianmeldelse av forsikringssvindel er behandlet
og vedtatt i FNOs organer, og gjelder for alle typer forsikrings­
krav. Policyen følger som vedlegg 3.
Formålet er å bidra til felles praksis og strafferettslig forfølgelse
av forsikringssvindel.
Forholdet mellom strafferett – sivilrett
Strafferettslig frifinnelse for forsikringssvindel har rent juridisk
ingen avgjørende betydning for spørsmålet om forsikringsselskapet er forpliktet til å utbetale erstatningen. Dette ­skyldes
forskjellen mellom sivilrett og strafferett, hvor blant annet
beviskravet er grunnleggende forskjellig. Skal en person kunne
straffes er beviskravet tilnærmet 100 prosent. Skal forsikringsselskapet få medhold i at det er utvist sivilrettslig svik er det nok
med «sterk sannsynlighetsovervekt». Dette skyldes at lovgiver
mener at man skal være enda sikrere på at vedkommende er
skyldig når han vurderes straffet, enn når det er snakk om å bli
nektet å få en erstatningsutbetaling.
Det kan være vanskelig for mistenkte/sikrede å forstå forskjellen
på en sivil erstatningssak og en straffesak, når bevistemaet i de
to sakene har vært omtrent identiske. Dette har ført til betydelig
kritikk mot forsikringsselskapene. Det er imidlertid ikke bare
forsikringsnæringen som er utsatt for kritikk i slike saker. Også
påtalemyndighet og domstol har møtt en del av den samme
kritikken.
Mange oppfatter det som svært urimelig at selskapene
­påberoper seg svik når det foreligger en rettskraftig frifinnelse
i en straffesak. Dette var årsaken til at forsikringsselskapene i
april 1999 innførte felles policy ved frifinnende strafferettsdom.
Det sentrale innholdet i denne er at forsikringsselskapene
som en klar hovedregel ikke vil påberope/fastholde svik når
det ­foreligger en rettskraftig frifinnelse i en straffesak. Det er
­imidlertid en forutsetning at bevistemaet i straffesaken er det
samme som i den sivile sviksaken.
Policyen følger som vedlegg 4.
FOSS – Forsikringsselskapenes sentrale
skaderegister
Alle skader som meldes forsikringsselskapene blir som
­hovedregel lagt inn i ett felles skaderegister. Uavhengig av
hvilke selskaper forsikringstakeren har vært kunde i, fremgår
kundens historikk de 10 siste år. Ved innmeldelse av en skade
til ­registeret fremkommer forsikringstakerens skadehistorikk
register på saksbehandlerens dataskjerm og en umiddelbar
vurdering blir foretatt. Vurderingen består av å se på forsikrings­
takerens hyppighet ved innmeldelse av skader og hvilken type
skader det dreier seg om. Er skadehyppigheten for stor, kan
saken bli overført til utredning.
I henhold til konsesjonskravene kan registeret kun inneholde
følgende opplysninger:
n Fødsels- eller bedriftsnummer.
n Skadehistorikk for privatskader.
n Skadehistorikk for bedriftsrelaterte skader.
n Skadebehandlende selskap.
n Skadetidspunkt og skadenummer.
n Skadens art.
Registreringer i FOSS står oppført i 10 år.
ROFF - Register over forsikringssøkere og
forsikrede
Register over forsikringssøkere og forsikrede (ROFF) driftes av
FNO. Brukere av registeret er forsikringsselskaper tilsluttet FNO.
Formålet med registreringen er at (ROFF) på søk fra selskapene
skal kunne gi spesielle opplysninger om forsikringssøkere og
forsikrede som har vært behandlet i eget eller annet selskap
tilsluttet Finansnæringens Fellesorganisasjon i henhold til
regelverket gitt i kapittel 4.1.2.
Formålet med ROFF er blant annet å:
n redusere sannsynligheten for misforståelser ved tegning av
forsikring
n avdekke misligholdt opplysningsplikt eller svik
Det er gitt konsesjon for registret fra Datatilsynet.
­Ingen av o
­ pplysningene i registeret kan indikere h
­ vilken
­helsebedømmelse, og type forsikring, som er gitt
­forsikringssøkeren.
Registeret inneholder ikke helseopplysninger, men er likevel
underlagt konsesjon fra Datatilsynet. Registeret inneholder
kun navn, fødselsnummer, tidspunkt for registrering, kode for
hvilket forsikringsselskap som har foretatt registreringen og evt.
­anmerkinger. Fra anmerkingene framgår det om kunden har
søkt uførepensjon, samt forsikringsnummer.
Registeret fungerer slik at en person som får forsikring på
spesielle vilkår, evt. avslag, blir registrert med informasjon om
hvilket selskap som har behandlet søknaden. Tilsvarende blir
uførekrav registrert med opplysning om at det har blitt fremmet
et uførekrav. På denne måten kan et selskap ved nytegning se
om vedkommende tidligere har fått et avslag.
Formålet med registeret er å effektivisere ­forsikringsselskapenes
saksbehandling i forbindelse med å forhindre og begrense
forsikringssvindel. Registeret kan ikke benyttes ved inngåelse av
en forsikringsavtale.
Alle selskap som er med på ordningen kan søke om
­informasjon fra registeret i salgsøyeblikket og ved søknad om
uføreerstatning. Hvis en saksbehandler i et selskap ønsker mer
informasjon om en kunde, innhentes slik informasjon kun etter
fullmakt fra kunden.
Effekten av registeret er vel så preventiv som avdekkende.
Dette fordi forsikringstakerne i vilkårene blir opplyst om
­registeret. Således vet kunden at alle skader vil bli registrert.
I tråd med Datatilsynets konsesjonsbetingelser har enhver
kunde på forespørsel rett til å få utskrift av den informasjon som
til enhver tid ligger i registeret om seg selv.
Registreringer i ROFF står oppført i 10 år. Deretter slettes
informasjonen, selv om vedkommende f.eks. har en løpende
livsforsikring på spesielle vilkår.
11
7
4
12
7
Strafferett og forsikringsrett
Kunnskap om forsikringsvilkår og gjeldende lover er avgjørende
for effektiv håndtering av saker der det er mistanke om at
kunden har misbrukt forsikringsselskapets tillit og begått
forsikringssvindel. Forsikringssvindel er spesielt behandlet i
straffeloven av 22. mai 1902 og Forsikringsavtaleloven av 16.
juni 1989.
I forsikringsvilkårene til norske forsikringsselskap har det
­gjennom en årrekke vært innarbeidet bestemmelser om følgene
av å begå forsikringssvindel. I tillegg reguleres forsikringssvindel
av en rekke bestemmelser i forsikringsavtaleloven. Det vises her
til §§ 4-2, 4-3 og 8-1 vedr. skadeforsikring, og §§ 13-2, 13-3
og 18-1 vedr. personforsikring.
De økonomiske konsekvensene av svik kan bli meget ­alvorlige.
Den som gjør seg skyldig i svik mot forsikringsselskapet i
forbindelse med et forsikringsoppgjør taper enhver rett til
­erstatning etter alle aktuelle forsikringsavtaler. I tillegg kan
selskapet si opp enhver forsikringsavtale det har med sikrede.
Straffeloven
Svikaktig opptreden i forsikringsforhold kan rammes av
den alminnelige bedrageribestemmelsen i straffelovens §
270 ­(eventuelt grovt bedrageri § 271), eller den særskilte
­bestemmelsen om forsikringssvindel i § 272. Sistnevnte
bestemmelse fanger opp de aller fleste tilfellene av forsikrings­
svindel, både ved inngåelsen av forsikringsavtalen og ved
oppgjøret.
Strafferammen i § 272 er bøter eller fengsel i inntil 3 år for den
som utviser svik ved inngåelse av forsikringsavtalen. En person
som svikaktig forsømmer sin opplysningsplikt ved tegning
vil altså kunne tiltales og dømmes til fengselsstraff. Svikaktig
fremkalling av forsikringstilfellet har en strafferamme på fengsel
i inntil 6 år. For eksempel en arrangert bilulykke vil her rammes.
Også det å oppgi til erstatning en gjenstand som ikke eksisterer
eller som ikke er skadet har en strafferamme på 6 år - selv om
dette gjøres i forbindelse med fremsettelse av erstatningskrav
etter en reell skade.
I straffelovens § 272 heter det:
« Med fengsel inntil 6 år straffes den som ø
­ delegger
eller skader en forsikret gjenstand eller på annen måte
framkaller et forsikringstilfelle, for at han eller andre skal få
utbetalt en forsikringssum. Det samme gjelder den som
i sådan hensikt uriktig oppgir eller gir det utseende av at
et forsikringstilfelle er inntrådt, eller oppgir til erstatning en
­gjenstand som ikke er forsikret eller ikke er til eller ikke er
skadet. Bøter kan anvendes sammen med fengselsstraffen.
ed bøter eller fengsel inntil 3 år eller med begge
M
deler straffes:
1) den som ved avslutningen av en forsikringsavtale
fortier eller gir uriktig opplysning om omstendigheter
som han kjenner til og må innse er av betydning for
­forsikringsgiveren,
2) den som for at han selv eller andre skal få utbetalt en
forsikringssum eller en garantisum sikret ved forsikrings­
avtale, gir en skadeoppgave som står i p
­ åtakelig
­misforhold til skaden.
edvirkning til forbrytelse, nevnt i denne paragraf,
M
straffes på samme måte som forbrytelsen».
For at noen skal kunne straffes etter § 272 kreves det at han/
hun har utvist den nødvendige subjektive skyld – som etter
§ 272 er forsett. Det vil si at handlingen er begått med vitende
og vilje. Handlingen må også være begått i vinnings hensikt –
d.v.s. at motivet må være at vedkommende selv eller andre skal
få utbetalt en forsikringssum. Overtredelsen av bestemmelsen
er fullbyrdet allerede ved fremkallelsen av et forsikringstilfelle.
Dette innebærer at forholdet er straffbart selv om gjernings­
mannen ombestemmer seg og unnlater å kreve forsikrings­
beløpet hos selskapet.
Det er påtalemyndigheten som har bevisbyrden for at alle vilkår
for straff er til stede, og enhver fornuftig rimelig tvil skal her
komme gjerningsmannen til gode. Beviskravet i en straffesak
er således strengere enn det som gjelder i en sivil sak mellom
forsikringsselskapet og deres kunde.
Overtredelse av § 272 er undergitt ubetinget offentlig påtale,
hvilket innebærer at selskapene ikke behøver å inngi formell
påtalebegjæring.
Som nevnt er strafferammen etter 1. ledd streng - 6 år - og
rettspraksis tilsier at utgangspunktet er ubetinget fengselsstraff,
såframt det ikke foreligger tungtveiende formildende omstendig­
heter.
Som det framgår av bestemmelsen rammer 1. ledd den
som framkaller et forsikringstilfelle ved for eksempel å skade
eller ødelegge en forsikret gjenstand. Typiske eksempler er
­ildspåsettelse og dumping/senking av biler og båter. Et annet
eksempel kan være at man skader seg selv for å få utbetalt en
ulykkesforsikring.
Straffeloven § 272, 1. ledd 1. punktum om forsettlig fremkallelse
av et forsikringstilfelle har en parallell i forsikringsavtalelovens
§§ 4-9 og 13-8. Disse bestemmelsene krever imidlertid ikke
vinnings hensikt.
I paragrafens 1. ledd 2. punktum angis flere alternative ­former
for forsikringssvindel i forbindelse med skadeoppgjøret.
­Eksempler som faller inn under denne delen av bestemmelsen
er:
n Fingert innbruddstyveri eller motorvogntyveri.
n Gjerningsmannen melder tapt eller stjålet gjenstander han
ikke har vært i besittelse av.
n Gjenstander oppgis uriktig som beskadiget.
Bestemmelsen rammer også de tilfeller hvor gjerningsmannen
oppgir uriktig skadetidspunkt for å gi det inntrykk at skaden falt
inn under den perioden han hadde forsikringsdekning.
Paragrafens 2. ledd nr 1 omfatter de tilfeller hvor det er utvist
svik ved inngåelsen av forsikringsavtalen. Bestemmelsen har
sin parallell i forsikringsavtalelovens §§ 4-2 og 13-2. Skyldkravet ­etter §§ 4-2 og 13-2 er forsett, men det kreves ikke at
forsikringstakeren også har handlet i vinnings hensikt. ­Derimot
kreves det at forsikringstakeren har handlet i den hensikt
å oppnå en bedre forsikringsavtale - alternativt oppnå en
­forsikringsavtale vedkommende ellers ikke ville fått.
Ved tegning av livs- og ulykkesforsikringer, kan forsikringstaker
for eksempel fortie egne alvorlige lidelser og i stedet angi at
man er helt frisk.
Lovens 2. ledd nr 2 rammer, til forskjell fra 1. ledd, den mer
generelle overdrivelse av skadeomfanget, for eksempel ved at
verdiene gjennomgående settes for høyt. Dette i ­motsetning til
§ 272 1. ledd som omhandler de tilfeller hvor det er ­oppgitt for
mange gjenstander. Som det framgår av § 272 annet ledd nr
2 må skadeoppgaven stå «i påtakelig misforhold til skaden».
­Skyldkravet etter denne del av bestemmelsen er forsett og
­vinnings hensikt, på samme måte som etter første ledd,
men med den forskjell at forbrytelsen først er fullbyrdet når
­erstatningskravet er satt fram.
Aktuelle straffebestemmelser ved svik
Brudd på opplysningsplikten:
Straffelovens § 272, 2. ledd nr. 1:
«Med bøter eller fengsel inntil 3 år eller begge deler straffes
den som ved avslutningen av en forsikringsavtale fortier eller gir
uriktig opplysning om omstendigheter som han kjenner til og
må innse er av betydning for forsikringsgiveren»
Til forskjell fra den alminnelige bedrageribestemmelsen, kreves
ikke vinnings hensikt.
Framkallelse av forsikringstilfellet:
Straffelovens § 272, 1. punktum:
«Med fengsel i inntil 6 år straffes den som ødelegger eller
skader en forsikret gjenstand eller på annen måte framkaller
et forsikringstilfelle, for at han eller andre skal få utbetalt en
forsikringssum.»
Det er ingen betingelse at det er framsatt krav mot selskapet.
Det er tilstrekkelig at forsikringstilfellet er framkalt.
Svik ved forsikringsoppgjør:
Straffelovens § 272, 1. og 2. ledd:
I 1. ledd, 2. punktum heter det bl.a.:
«.. den som uriktig oppgir eller gir utseende av at et
­forsikringstilfelle er inntrådt, eller oppgir til erstatning en
gjenstand som ikke er forsikret eller ikke er til eller ikke er
skadet.»
I 2. ledd, nr. 2 heter det:
«.. den som gir en skadeoppgave som står i påtakelig
­misforhold til skaden.»
Forsikringsavtaleloven
De aller fleste tilfeller av forsikringssvindel vil være regulert i
forsikringsavtaleloven av 16. juni 1989 nr 69 (FAL). Forsikrings­
avtaleloven er delt inn i fire deler, fra A til D. Del A omfatter
«Avtaler om skadeforsikring», og del B «Avtaler om person­
forsikring». Bestemmelsene i disse to delene er delvis sammenfallende.
I tillegg kommer forsikringsvilkårene som supplerer lovgivningen
på dette området. Det er imidlertid viktig å understreke at store
deler av forsikringsavtaleloven er preseptorisk og således bare i
en viss utrekning kan fravikes til skade for den som utleder rett
mot selskapet, jf FAL §§1-3 og 10-3.
Kundens opplysningsplikt vil stå sentralt i de fleste saker
vedrørende forsikringssvindel, enten det er skadeforsikring eller
personforsikring. I skadeforsikring vil svindelen som oftest bestå
i uriktige opplysninger ved skadeoppgjør eller fremkalling av
forsikringstilfelle. Ved personforsikring svindles det oftere ved
å gi bevisst uriktige opplysninger ved inngåelse av forsikrings­
avtalen. De siste årene har fremprovosering av forsikringstilfelle
og simulering av skader blitt mer utbredt.
13
Det er forsikringsselskapet som har bevisbyrden for at det
foreligger forsikringssvindel. Selskapet må således bevise at
den som fremmer kravet gir bevisst uriktige eller ufullstendige
opplysninger ved skadeoppgjøret, og det stilles strengere krav
til bevisene her enn det som er vanlig i sivile saker. I henhold
til rettspraksis kan det sies at det kreves en sterk eller klar
sannsynlighetsovervekt. Beviskravet anses også oppfylt hvis
det ikke finnes noen annen rimelig forklaring på det som har
skjedd, enn at det er begått svik. Beviskravet er ikke så strengt
som i en straffesak.
... inngåelse av forsikringsavtalen
For svik ved inngåelsen av forsikringsavtalen gjelder forsikrings­
avtalelovens § 4-2, jf § 4-1 og § 13-2, jf § 13-1.
§ 4-1 omfatter forsikringstakerens plikt til å gi opplysninger om
risikoen i skadeforsikring:
14
«I forbindelse med inngåelsen eller fornyelse av en
forsikrings­avtale kan selskapet be om opplysninger om
forhold som kan ha betydning for dets vurdering av risikoen.
Forsikringstakeren skal gi riktige og fullstendige svar på
selskapets spørsmål. Forsikringstakeren skal også av eget
tiltak gi opplysninger om særlige forhold som han eller hun
må forstå er av vesentlig betydning for selskapets vurdering
av risikoen.
Blir forsikringstakeren klar over at han eller hun har gitt
uriktige eller ufullstendige opplysninger om risikoen, skal
­forsikringstakeren uten ugrunnet opphold melde fra til
selskapet om dette.»
§ 4-2 omfatter nedsettelse av selskapets ansvar når
­opplysningsplikten er forsømt i skadeforsikring:
«Har forsikringstakeren svikaktig forsømt ­opplysningsplikten
etter § 4-1, og er det inntruffet et forsikringstilfelle, er
­selskapet uten ansvar overfor forsikringstakeren.
Har forsikringstakeren ellers forsømt sin opplysningsplikt,
og det ikke bare er lit å legge ham eller henne til last, kan
selskapets ansvar overfor forsikringstakeren settes ned eller
falle bort.
Ved avgjørelsen etter annet ledd skal det tas hensyn til
hvilken betydning feilen har hatt for selskapets vurdering av
risikoen, til skyldgraden, skadeforløpet og forholdene ellers.»
§ 13-1 omfatter forsikringstakerens og den forsikredes plikt til å
gi opplysninger om risikoen i personfosrikring:
«Så lenge selskapet ikke har påtatt seg å dekke ­forsikringen,
kan det be om opplysninger som kan ha betydning for dets
vurdering av risikoen. Forsikringstakeren og den forsikrede
skal gi riktige og fullstendige svar på selskapets spørsmål.
De skal også av eget tiltak gi opplysninger om særlige
forhold som de må forstå er av vesentlig betydning for
selskapets vurdering av risikoen.»
§ 13-2 omfatter konsekvensen ved ikke å oppfylle
­opplysningsplikten i personfosrikring:
«Har forsikringstakeren svikaktig forsømt ­opplysningsplikten
etter § 13-1, og er det inntruffet et forsikringstilfelle, er
selskapet uten ansvar.
Har forsikringstakeren eller den forsikrede ellers f­orsømt
sin opplysningsplikt, og det ikke bare er lite å legge
­vedkommende til last, kan selskapets ansvar settes ned eller
falle bort.
Ved avgjørelsen etter annet ledd skal det tas hensyn til
hvilken betydning feilen har hatt for selskapets vurdering av
risikoen, og til skyldgraden, skadeforløpet og forholdene
ellers.»
Svikaktig forsømmelse av opplysningsplikten foreligger når forsikringstaker gir bevisst uriktige eller ufullstendige opplysninger
på selskapets spørsmål, eller lar være på eget tiltak å gi sentrale
opplysninger som han må forstå er av vesentlig betydning for
selskapet og vedkommende er klar over dette (gjør det bevisst/
forsettlig). Videre ligger det i begrepet «svikaktig» at hensikten
med å gi de uriktige opplysninger er å oppnå en forsikringsavtale, eller få en avtale med bedre vilkår enn det forsikringstaker ellers ville hatt krav på. Ved svik ved oppgjøret er det ikke
krav om vinnings hensikt.
Når det gjelder «vesentlig betydning for selskapet» ligger det
i dette at forsikringstaker for eksempel må forstå at selskapet
med korrekte opplysninger ikke ville ha tegnet forsikringen, eller
i hvert fall ville ha krevd en vesentlig tilleggspremie.
Når det foreligger svik er selskapet som nevnt normalt uten
ansvar. Hvis det ikke er utvist svik, kommer § 4-2, 2. ledd og §
13-2, 2. ledd til anvendelse. Annet ledd i begge paragrafer er
en «kan-regel», som gir selskapet mulighet til å foreta hel eller
delvis avkortning i erstatningsoppgjøret.
... fremkalling av forsikringstilfelle
Ved forsettlig fremkalling av et forsikringstilfelle gjelder § 4-9 og
§ 13-8. Forsikringsavtalelovens § 4-9 lyder slik:
«Har sikrede forsettlig framkalt forsikringstilfellet, er selskapet
ikke ansvarlig. Er det ikke utvist svik, kan selskapet likevel
pålegges delvis ansvar. §4-12 gjelder i så fall tilsvarende (4.
ledd):
Selskapet kan ikke påberope seg reglene i denne p
­ aragrafen
dersom sikrede eller en person som etter §4-11 skal
­likestilles med sikrede, på grunn av alder eller sinnstilstand
ikke kunne forstå rekkevidden av sin handling.»
Hovedregelen etter begge bestemmelser (§ 4-9 og § 13-8)
er at dersom sikrede forsettlig har framkalt forsikrings­tilfellet
er selskapet ikke ansvarlig. Eksempler her er når sikrede
­setter fyr på sitt hus eller beskadiger seg selv for å få u
­ tbetalt
en forsikringssum. Slike saker er ikke svik, med mindre
­vedkommende etter å ha voldt skaden forsettlig melder
denne til forsikringsselskapet - og samtidig gir bevisst u
­ riktige
­opplysninger om årsaken til skaden. Først da gir sikrede
­bevisst uriktige eller ufullstandige opplysninger. I så fall kommer
forsikringsavtalelovens §§ 8-1 fjerde ledd og 18-1 fjerde ledd til
anvendelse i tillegg til henholdsvis § 4-9 og § 13-8.
Av både § 4-9 og § 13-8 fremgår det at selv om forsikrings­
tilfellet er forsettlig fremkalt, er selskapet likevel ansvarlig
dersom sikrede på grunn av alder eller sinnstilstand ikke forsto
rekkevidden av sine handlinger.
... uriktige opplysninger ved skadeoppgjør
Helseopplysninger – personforsikring
Svik i form av uriktige opplysninger ved skadeoppgjør omfattes
av § 8-1, 4. ledd og § 18-1, 4. ledd:
Det kan ofte være vanskelig å avdekke i hvilken grad u
­ riktige
eller ufullstendige opplysninger gitt ved inngåelse av en
­personforsikring, er et resultat av en bevisst handling, eller om
opplysningene blir uriktige/ufullstendige av andre grunner. Det
er som oftest her bevisproblematikken ligger når det gjelder svik
i personforsikring.
§ 8-1, 4. ledd lyder slik:
«Gir sikrede ved skadeoppgjøret ­bevisst uriktige eller
ufullstendige opplysninger som sikrede vet eller må forstå
kan føre til at sikrede får utbetalt en erstatning han eller
hun ikke har krav på, mister sikrede ethvert erstatningskrav mot selskapet etter denne og andre forsikringsavtaler i
­anledning samme hendelse. Hvis sikredes forhold bare er lite
klanderverdig, bare angår en liten del av kravet, eller hvis det
ellers foreligger særlige grunner, kan sikrede likevel få delvis
­erstatning. § 4-14 gjelder tilsvarende.
I tilfeller som nevnt i annet ledd kan selskapet si opp enhver
forsikringsavtale det har med sikrede med en ukes varsel.
§ 3-3 annet ledd første, annet og fjerde punktum gjelder
tilsvarende.»
Bestemmelsen dekker en rekke ulike situasjoner. Det kan
vises til de eksempler som er nevnt under kommentarene til
­straffelovens § 272, 1. ledd og 2. ledd nr 2.
I utgangspunktet er det imidlertid en forskjell fra § 272, i
det verken FAL §§ 8-1 eller 18-1 krever at det skal ­foreligge
­vinnings hensikt. I praksis er det imidlertid vanskeligere
for selskapet å bevise svik om man ikke greier å påvise et
­økonomisk motiv for handlingen.
Fra lovutredningen og rettspraksis kan nevnes følgende
­eksempler på sviksituasjoner.
Den forsikrede kan:
n Melde et forsikringstilfelle som ikke er inntruffet.
n Oppgi til erstatning ting som ikke er forsikret, ikke er til eller
ikke er skadet.
n Overdrive mengden av skadde ting, f.eks. klær el. bedriftens
varelager.
n Oppgi for høye verdier på skadde ting.
n Fortie at ting på forhånd var skadet.
n Oppgi at ting er av nyere dato enn de vitterlig er.
Når svik foreligger er hovedregelen at sikrede mister ­ethvert
­erstatningskrav mot selskapet, både etter den aktuelle
­forsikringsavtalen og andre forsikringsavtaler som kommer til
anvendelse i anledning samme hendelse.
Dette betyr at hvis erstatningsberettigede etter en husbrann
utviser svik i forbindelse med et krav under innbodekningen, for
eksempel oppgir som tapt gjenstander han aldri har hatt, mister
han som hovedregel forsikringsdekningen både for alt innboet
og for huset. Dette er en meget sterk reaksjon overfor sikrede,
og bestemmelsen har en klar preventiv betydning i arbeidet
med å motvirke forsikringssvindel.
Nettopp fordi reaksjonen er så streng, er det innebygd en
­«sikkerhetsventil» i begge bestemmelsenes 3. punktum, som
sier at sikrede/den erstatningsberettigede likevel kan få delvis
erstatning i visse situasjoner.
I saker der det avdekkes at det er gitt bevisst uriktige/
ufullstendige helseopplysninger ved tegning blir resultatet avslag
på søknaden om personforsikring, eller at kravet om erstatning
blir avslått.
Det er også klart at forsikringer i noen tilfeller aldri skulle vært
solgt til kunden. I en del tilfeller blir erstatningskravet avslått fordi
innhentede legeerklæringer avslører forholdet. Likevel er det
liten tvil om at mange slipper unna, fordi selv ikke e
­ tterfølgende
legeerklæringer er i stand til å sannsynliggjøre påstanden om
svik. Oftest har dette sammenheng med at spørsmålene fra
selskapet var for generelle og/eller at det subjektive motivet
(hensikten) til forsikringstakeren for å svare slik han gjorde, ikke
lar seg bevise.
Det finnes en rekke forsikringstyper der det må fylles ut en
egenerklæring med helseopplysninger. I alle disse forsikrings­
typene vil det kunne oppstå spørsmål om svik knyttet til avvik
mellom beskrevet og faktisk helse.
Ved søknad om forsikringer med høy risiko eller større
­forsikringer vil det bli krevd legeerklæring. Den forsikrede kan
benytte den lege han selv ønsker, men dersom s­ elskapet
insisterer, må den lege som selskapet utpeker b
­ enyttes.
Det ­generelle inntrykk er at det etiske nivå hos leger
­gjennomgående er høyt. Det finnes imidlertid eksempler på
at leger i større grad enn etisk forsvarlig identifiserer seg med
­forsikringssøkeren eller forsikringstakeren ved søknad om
utbetaling og derigjennom medvirker til forsikringssvindel. Det er
viktig at disse forholdene vies særlig oppmerksomhet.
Ved opptak i kollektiv pensjonsforsikring og gruppelivs­
forsikring forlanger selskapene erklæring fra arbeidsgiver om
at den ansatte er helt arbeidsdyktig ved innmeldelse. Dette har
­sammenheng med at det normalt ikke er individuell helse­
prøving i disse tilfellene.
I ettertid kan det ofte reises spørsmål om arbeidsdyktighet har
foreligget, men det er meget sjelden at det foreligger mistanke
om svik i disse tilfellene. Undersøkelser viser at risikoen for
sviktilfeller kan være økende med synkende bedriftsstørrelse og
særlig hvor innehaver omfattes av ordningen.
Selvadministrerende gruppelivsordninger reiser spesielle
­problemstillinger. I disse ordningene får selskapene kun
­oppgave over antall medlemmer idet det forutsettes at
­forsikringstaker selv fører register over medlemmene.
­Mulighetene for forsikringssvindel er her til stede i stor grad.
15
7
Svikaktig forsømmelse av opplysningsplikten
– skade- og personforsikring
Dersom forsikringsselskapet med klar overvekt av ­sannsynlighet
kan føre bevis for at forsikringstakeren har begått svik ved
inngåelse av forsikringsavtalen, blir spørsmålet hvilke reaksjonsmuligheter selskapet har.
I FAL §§ 4-2, 1 ledd og 13-2, 1. ledd framgår det at selskapet
kan nekte å foreta erstatningsutbetaling når forsømmelsen av
opplysningsplikten er å anse som svikaktig.
I FAL §§ 4-3 og 13-3, 1. ledd gis selskapet rett til å si opp både
den aktuelle og alle andre forsikringsavtaler vedkommende
måtte ha i selskapet med øyeblikkelig virkning. Dette gjelder
både skadeforsikringer og personforsikringer - så lenge de er
tegnet i samme selskap.
Begrensninger i adgangen til å påberope svik
16
Forsikringsselskapet kan ikke påberope seg forsømmelse av
opplysningsplikten så lenge det var klar over at opplysningene
som ble gitt i egenerklæringen var uriktige eller mangelfulle.
Dette framgår av FAL §§ 4-4 og 13-4.
Ikke sjelden påstår forsikrede eller de pårørende at
­assurandøren eller en annen av selskapets representanter fikk
fortalt hele sykehistorien og selv førte opplysningene i ­pennen.
Denne påstanden reiser bevismessige problem­stillinger som
til dels er parallell til saker der leger har medvirket til ­svindel.
Forskjellen er at selskapet identifiseres fullt ut med sine
­representanter og må utbetale såframt selskapet ikke klarer å
sannsynliggjøre at den forsikredes påstander er uriktige. Som
nevnt tidligere er det selskapet som må bevise at det foreligger
svik - og hva som ble opplyst til selskapet er en del av denne
bevisproblematikken.
Ved avslag på erstatning pålegger FAL §§ 4-14 og 13-13
selskapet å gi forsikringstakeren eller den sikrede/den som er
berettiget til forsikringsytelsen, skriftlig beskjed om sitt standpunkt. Beskjeden skal gis uten ugrunnet opphold etter at
selskapet ble kjent med det forhold som begrunner ­selskapets
standpunkt. Samtidig skal selskapet også gi orientering om
adgangen til å kreve nemndbehandling, jf. FAL § 20-1, og
eventuelle andre muligheter for å få prøvd saken utenfor
domstolene. Hvis selskapet ikke gir slik beskjed uten ugrunnet
opphold, mister selskapet retten til å hevde svik.
Den praktiske betydningen av denne bestemmelsen kan i grove
trekk oppsummeres til at selskapene må:
n Påberope svik i avslagsbrevet, og ikke bare henvise til at
­opplysningsplikten er forsømt.
n Sende avslaget skriftlig så snart det foreligger tilstrekkelig
dokumentasjon, og opplysningene er nærmere vurdert.
Fristen begynner ikke å løpe før saken er tilstrekkelig u
­ tredet,
men det forutsettes da at det er akseptabel fremdrift i
­utredningen.
n Orientere om muligheter for nemndbehandling og opplyse
om adresse og telefonnummer til Forsikringsklagekontoret.
Selvmord
Selvmord i livsforsikring er regulert i FAL § 13-8, 2. ledd, som
lyder:
«Har den forsikrede tatt eller forsøkt å ta sitt eget liv, svarer
selskapet ved livsforsikring dersom det er gått mer enn ett år
etter at selskapets ansvar begynte å løpe, eller dersom det
må antas at forsikringen ble tegnet uten tanke på selvmord.»
Av bestemmelsens ordlyd framgår det at selvmord begått
senere enn ett år etter at forsikringen ble tegnet, skal dekkes.
Lovens bestemmelse er objektiv, med den følge at selv om det
bevises at forsikringen ble tegnet med tanke på selvmord, vil
selskapet etter ett år likevel være ansvarlig.
Er det begått selvmord eller forsøk på selvmord innen ettårsfristen, kan selskapet bare avslå erstatning, dersom det kan
bevise at forsikringen ble tegnet med tanke på selvmord. Dette
er meget vanskelig å bevise.
5
Når bør det etterforskes?
Politiet har anledning til å etterforske en sak når det som følge
av anmeldelse eller andre omstendigheter er rimelig grunn til
å undersøke om det foreligger et straffbart forhold (straffe­
prosessloven §224 første ledd, jf. påtaleinstruksen §7-4 første
ledd). Normalt iverksettes etterforskning på grunnlag av en
anmeldelse fra det fornærmede forsikringsselskap.
Utvidet plikt
Andre omstendigheter kan også danne grunnlag for
­etterforskning, eksempelvis ved at:
Denne plikten gjelder altså uavhengig av om forholdet anmeldes
eller ikke, og om det foreligger mistanke om et straffbart forhold
eller ikke. Kompetansen i forhold til påtalespørsmålet i brannsaker er regulert i straffeprosessloven § 67.
n Politiet selv avdekker mulig forsikringssvindel på bakgrunn av
opplysninger som fremkommer i annet forhold.
n Opplysninger og tips fra kilder.
n Medieoppslag.
Påtaleinstruksen åpner for skjønnsmessig vurdering i hvert
enkelt tilfelle, hvorvidt etterforskning bør iverksettes. Opplysningene må være av en slik karakter og troverdighet at det
foreligger en viss grad av sannsynlighet for et straffbart forhold.
I praksis skal det med andre ord ikke særlig mye til for at det
utløser en etterforskningsplikt for politiet.
Politiets etterforskningsplikt utvides ved ulykker og brann. I
følge påtaleinstruksen §7-4, fjerde ledd skal enhver brann
og branntilløp undergis etterforskning. Dette understrekes
også i Riksadvokatens rundskriv om brannetterforskning og
­behandling av 31. august 1973 (Del II nr. 3/1973).
17
7
6
18
7
Etterforskning – noen tips
Formålet med etterforskning er som kjent å skaffe til veie
­nødvendige opplysninger for å avgjøre spørsmålet om tiltale, og
å tjene som forberedelse for sakens behandling i retten.
For at politiets etterforskere skal være i stand til å sortere
­relevante opplysninger ved mistanke om forsikringssvindel, vil
det være helt nødvendig med særlig kunnskap og ­forståelse
av forsikringsforholdet og forsikringsavtalen. Dette kan
­eksempelvis løses ved at forsikringsselskapet ved behov bistår
med sin kompetanse, som kan være forståelse av forsikringsvilkår, tekniske undersøkelser og annen informasjon under
etterforskningen.
Når et forsikringsselskap politianmelder en kunde for
­forsikringssvindel, har som regel en utreder med spesial­
kompetanse på forsikringssvindel, gått grundig gjennom saken.
Utreder kan normalt supplere opplysningene i anmeldelsen og
bistå etterforsker/påtaleansvarlig ved behov.
Det oppfordres til å kontakte angjeldende forsikringsselskap.
Opplysninger fra forsikringsselskapet
Forsikringsselskapene er i utgangspunktet underlagt en generell
taushetsplikt jfr. forsikringsvirksomhetsloven § 1-6.
Politiet kan likevel motta taushetsbelagte opplysninger fra
­forsikringsselskapet på følgende grunnlag:
1. Hvis forsikringsselskapet i egenskap av fornærmet anmelder
kunden.
2. Hvis forsikringsselskapet har mistanke om hvitvasking, jfr.
hvitvaskingsloven § 18, 1. ledd.
3. Hvis påtalemyndigheten gir pålegg om utlevering i medhold
av straffeprosessloven § 210, tredje ledd og §230 annet
ledd. Kan benyttes uavhengig av når og på hvilken måte
­etterforsker får mistanke om et mulig forsikringsbedrageri.
4. Hvis politi- og påtalemyndighet innkaller ansatte i forsikringsselskapet til rettslig avhør.
Avhør av siktet eller mistenkt
I mange tilfeller er det svært nyttig å kartlegge de økonomiske
forholdene grundig allerede i første møte med den mistenkte.
Videre er det nyttig å nedtegne forklaringene i detalj, samt sikre
god dokumentasjon av de opplysninger som framkommer. Dette
gjelder både lønn, trygdeutbetalinger, bankgjeld, private lån, samt
formue som hus, leilighet, biler og båter.
Et nyttig etterforskingskritt kan være å gjennomføre
privatforbruks­analyse. Dette for å dokumentere om den aktuelle
personen eller bedriften har hatt lovlig tilgang til midler for å skaffe
seg de verdier de besitter. Manglende betalingsevne eller «­ behov»
for mer penger er svært ofte motivet for forsikringssvindel.
Det vil ofte være en problemstilling om personen blir avhørt
som fornærmet, vitne eller siktet. Som siktet person kan man
lyve uten å bli straffet, men som vitne eller fornærmet gjelder
­anmelder- og vitneansvaret, hvor det er straffbart ikke å forklare
seg sannferdig.
Selv om man som siktet eller mistenkt straffritt kan forklare seg
usant, vil forklaringer om egne økonomiske forhold som regel
være riktige. Dette fordi det ikke er på dette området man er
«redd» for å forklare seg om sannheten.
Lovgiver ser såpass alvorlig på det å vitne falskt med den
konsekvens at uskyldige blir siktet eller straffet at det, dersom
det dreier seg om en forbrytelse(f. eks. forsikringsbedrageri), er
fastsatt minstestraff. Jfr. straffelovens § 168.
Det vil være en fordel om man så tidlig som mulig, både på
utredningsstadiet og hos politiet, har en bevissthet omkring
ordningen med tilståelsesrabatt. Denne er hjemlet i straffelovens
§ 59, 2. ledd, og har fått et solid fotfeste i den senere tid. Dette
kan være effektivt med tanke på oppklaring av saken. Hva som
nærmere ligger i ordningen, og hvordan den skal praktiseres
fra politi/påtalemyndighetens side fremgår av Riksadvokatens
rundskriv 3/2007. Dette, samt en tabellarisk oversikt over en del
rettspraksis, finnes ved å gå inn på riksadvokaten.no og søke på
«strafferabatt».
... mistanke i avhør
... mistanke om falsk anmeldelse
I politiavhør framkommer det opplysninger som gir etter­
forskeren en mistanke om at avhørte eller noen vedkommende
har samarbeidet med, har begått forsikringssvindel. Hva gjør
du?
Du har en mistanke om at en person er i ferd med å levere en
politianmeldelse av noe som ikke har skjedd, med det formål å
svindle et forsikringsselskap. Hva gjør du?
RÅD:
n Fortsett avhøret, uten å avsløre din mistanke.
n Skriv et notat om mistanken med begrunnelse, og din
anbefaling av videre oppfølging.
n Gi notatet til nærmeste foresatte eller saksansvarlig jurist.
n Sørg for at spørsmålet om videre etterforskningsskritt blir
vurdert.
n Hvis mistanke om forsikringssvindel blir etterforsket, bør
forsikringsselskapets saksbehandler eller utrederavdeling
kontaktes for å kartlegge mistenktes forsikringsforhold.
... opplysninger om navngitt person
I politiavhør framkommer det opplysninger om at en navngitt
person har begått forsikringssvindel. Hva gjør du?
RÅD:
n Gjør oppmerksom på straffeprosesslovens §168 ­nedtegnes i rapporten.
n Sørg for å få mest mulig opplysninger om hvem som
har svindlet, hva svindelen besto i, og hvordan den ble
­gjennomført.
n Spør om opplysningene på en eller annen måte kan
­dokumenteres.
n Sørg for å få alle opplysningene med i avhørsrapporten,
som den avhørte undertegner.
n Hvis den avhørte ikke er villig til å bekrefte informasjonen
i avhørsrapporten og informasjonen har karakter av
­tystertips. Skriv et internt notat.
n Informer foresatt eller saksansvarlig jurist om saken
n Hvis mistanke om forsikringsbedrageri blir etterforsket,
bør forsikringsselskapets saksbehandler eller utrederavdeling kontaktes for å kartlegge mistenktes forsikringsforhold.
... tilståelse som avviker fra skadeoppgaven
Under etterforskning av en sak oppdager du manglende
samsvar mellom skadeoppgaven til fornærmede og den
tilståelse som gjerningsmannen har avgitt. Hva gjør du?
RÅD:
n Ta kontakt med det aktuelle forsikringsselskap.
n Innhent forsikringsselskapets vurdering av hvorvidt det er
siktede/mistenkte eller den fornærmede som har gitt en
sannferdig forklaring.
n Avvent en eventuell politianmeldelse fra forsikrings­
selskapet. I anmeldelsen vil det sannsynligvis være
vedlagt nødvendig dokumentasjon om fornærmede har
forsøkt seg på, eller har begått forsikringssvindel.
RÅD:
n Gjør fornærmede straks kjent med at en slik mistanke har
oppstått, og gjør oppmerksom på straffeloven § 166
n Hvis fornærmede opprettholder anmeldelsen; gi din
nærmeste foresatte eller saksansvarlig jurist beskjed om
mistanken.
n Hvis vurderingen er at mistanken bør forfølges; kontakt
forsikringsselskapets utrederavdeling eller skadesjef og
informer om mistanken.
n Innhent forsikringsselskapets vurdering av saken.
n Avvent en eventuell politianmeldelse fra forsikrings­
selskapet. I anmeldelsen vil det vanligvis være vedlagt
nødvendig dokumentasjon om fornærmede har forsøkt
seg på eller har begått forsikringssvindel.
... tips fra informant
Under et avhør får du tips fra en informant om at en bestemt
person har begått forsikringssvindel. Eksempelvis kan det
være at personen har meldt sin bil stjålet og fått utbetalt
­forsikringssummen. Hva gjør du?
RÅD:
n Sørg for å få mest mulig opplysninger om hvem som
har svindlet, hva svindelen besto i, og hvordan den ble
­gjennomført.
n Spør om opplysningene på en eller annen måte kan
­dokumenteres.
n Vurder innholdet i tipset nøye og informer foresatt eller
saksansvarlig jurist.
n Hvis tipset vurderes som seriøst; kontakt det aktuelle
forsikringsselskapet.
n Avvent forsikringsselskapets vurdering og eventuell
­politianmeldelse av forsikringssvindel.
... spørsmål om dusør
En informant har viktige opplysninger vedrørende forsikrings­
svindel, og ønsker dusør. Hva gjør du?
RÅD:
n Sett vedkommende i kontakt med utrederavdelingen i det
aktuelle forsikringsselskapet.
n Legg inn en melding i politiets etterretningsregister Indicia.
n Hvis forsikringsselskapet vil utbetale dusør, skal dette
skje på politiets premisser, og all kontakt og utbetaling
av penger skal skje via politiet. Se vedlegg om etiske
retningslinjer for utredning.
... mistanke om fingert forsikringstilfelle
Hva gjør du?
RÅD:
n Dokumenter grunnlaget for mistanken.
n Vurder hvorvidt forsikringsselskapets utrederavdeling eller
skadesjef skal varsles umiddelbart.
19
Eksempler/typetilfeller
n Straffeloven §272, 1 .ledd, 1. setning: “den som
­ødelegger eller skader en forsikret gjenstand eller på
annen måte fremkaller et forsikringstilfelle”
Eksempler:
- Påsatt brann
- Dumping av kjøretøy
- Arrangerte kollisjoner (f.eks. for å få dekket tidligere skader
på påkjørt kjøretøy)
- “Hærverk” på egne gjenstander
- Selvpåført tillegg til reell bilskade for å sikre kondemnering
- Fingert innbruddstyveri
- Fingert ran
20
n Straffeloven §272, 1. ledd, 2. setning - første straffealternativ: “den som … uriktig oppgir eller gir det
utseende av at et forsikringstilfelle er inntrådt”.
Eksempler:
- Fingert biltyveri/innbruddstyveri
- Utforkjøring på vei hjem fra fest meldt som tyveri av bil
- Uriktig påstand om tap av reisegods (f. eks. veske/mobil­
telefon/annet gjenglemt under reise, meldt som tyveri)
- Uriktige opplysninger om sykdom under utenlands­
opphold (f. eks. for å få dekket skjønnhetsoperasjoner)
- Uriktige opplysninger om skade på mat i fryser på grunn
av strømbrudd
n Straffeloven §272, 1. ledd, 2. setning - andre straffealternativ: “oppgir til erstatning en gjenstand som ikke
er forsikret eller ikke er til eller ikke er skadet”.
Eksempler:
- Utforkjøring med bil uten kaskoforsikring - forsikring t­egnet
etter utforkjøringen - oppgitt feil skadetidspunkt
- Oppgir til erstatning gjenstander som aldri har eksistert
- Oppgir til erstatning gjenstander som befant seg et annet
sted da skaden skjedde
- Oppgitt til erstatning gjenstander som befant seg på
brannstedet, men som ikke ble skadet i brannen
n Straffeloven § 272, 2. ledd, nr. 1: uriktige/ufullstendige
opplysninger ved avtaleinngåelsen.
Eksempler:
- Uriktige opplysninger i helseerklæringsskjema
(f.eks. ­unnlater å opplyse om tidligere skader/plager)
- Uriktige opplysninger om forhold som gir rabatt på
­forsikringspremien
- Uriktige opplysninger om bilens motoreffekt
n Straffeloven § 272, 2. ledd, nr. 2:”gir en skadeoppgave
som står i påtakelig misforhold til skaden”.
Eksempler:
- Generell overdrivelse med hensyn til pris ( i omfattende
skadeoppgave)
- Generell overdrivelse med hensyn til tilstand ( i omfattende
skadeoppgave)
- Generell overdrivelse med hensyn til skjønnsmessig
­fastsatt antall ( i omfattende skadeoppgave)
n Straffeloven §§ 270/271: “den som i hensikt å skaffe
seg eller andre en uberettiget vinning (1) ved å fremkalle, styrke eller utnytte en villfarelse rettsstridig
forleder noen til en handling som volder tap eller fare
for tap for ham eller den han handler for”.
Eksempler:
- Uriktige opplysninger for å skjule et avkortingsgrunnlag
(for å unngå avkortning)
- Uriktige opplysninger om restervervsevne etter en
­trafikkulykke
7
Avsluttet etterforskning – hva nå?
Når etterforskning av mistanke om forsikringssvindel er
­avsluttet, og påtalespørsmålet skal avgjøres, vil vurderingen
naturlig nok avhenge av de opplysningene som er fram­kommet.
Kravet til bevis og bevisførsel er strengt i straffesaker. I saker
med mistanke om forsikringssvindel er det normalt mest
­krevende å føre tilstrekkelig bevis for at handlingen er gjort med
forsett.
Mulige utfall av påtalemyndighetens vurdering
Påtalemyndighetens vurdering kan få mange ulike utfall.
­Dersom man holder de negative påtalevedtak (dvs. henleg­
gelser) utenom, står man igjen med de som kalles “positive
påtalevedtak”. Dette er vedtak som innebærer at påtale­
myndigheten har vurdert bevisene i saken som sterke nok til
å statuere straffeansvar. Her kan et relativt bredt spekter av
reaksjoner være aktuelle;
n Forelegg
n Tilståelsesdom
n Tiltalebeslutning
n Påtaleunnlatelse
n Oversendelse for konfliktrådsbehandling
Hvilken løsning som velges avhenger av en totalvurdering. Ved
henvendelse til saksansvarlig jurist vil man normalt kunne får
utdypet denne.
Pådømmelse i tingretten
Forsikringssvindel kan pådømmes som tilståelsessak i t­ingrett
om vilkårene for øvrig etter straffeprosessloven § 248 er til
stede. Tingretten kan nekte å avsi dom hvis den finner at
saken er for alvorlig eller vanskelig for pådømmelse, selv om
vilkårene ellers er tilstede. Dom vil heller ikke bli avsagt hvis
siktede endrer sin forklaring slik at det ikke lenger f­oreligger
en u
­ tforbeholden tilståelse. Med unntak av de helt enkle
sakene kan det være nødvendig at påtaleansvarlig møter
til p
­ ådømmelsen. Forhold knyttet til selve forsikringsavtalen
­eller inngåelsen av den, kan være av en slik karakter at dette
­nødvendiggjør en nærmere redegjørelse fra påtalemyndigheten.
Det vises for øvrig til det som er sagt om tilståelsesrabatt
­ovenfor.
Når en sak avgjøres ved tilståelsesdom i tingretten, kan
sivile krav i følge straffeprosessloven §432 andre ledd, bare
pådømmes når retten finner kravet utvilsomt. Når påtale­
myndigheten møter, sikrer dette i større grad at kravet blir
pådømt. I de tilfeller tingretten ikke finner kravet utvilsomt, står
påtalemyndigheten fritt til å trekke begjæringen om tilståelsesdom, og sammen med statsadvokaten vurdere spørsmålet om
tiltale. Dette vil særlig være aktuelt i saker hvor det sivile kravet
er betydelig.
Siktede skal før pådømmelsen gjøres kjent med kravet som
fremmes i forbindelse med pådømmelsen.
21
7
Valg av kode ved registrering av anmeldelse og
henleggelse
Det er en kjent sak at beviskravene er forskjellige i sivile saker
og straffesaker. Karmøy-saken er et godt eksempel på dette.
Valg av kode vil kunne påvirke utfallet av forsikringssaken.
Skal selskapet i tilknytning til en straffesak få dom for sitt sivile
krav må sivilrettens beviskrav være oppfylt. Dette innebærer
at det må foreligge sterk sannsynlighetsovervekt for at det
­foreligger et forsikringssvik. Det betyr at selv om retten finner at
det er rimelig tvil med h
­ ensyn til skyldspørsmålet i straffesaken,
kan den likevel finne at sannsynlighetsovervekten er sterk nok til
å gi forsikringsselskapet medhold i det sivile kravet.
Ved koding av anmeldelse vil det for eksempel være viktig
å skille mellom innbruddstyveri og tyveri fra ulåst bygning.
Et i­nnbruddstyveri vil normalt bli dekket fullt ut i kombinerte
forsikringer (villa/hjem), mens tyveri uten innbrudd kan lede
til avkortning i erstatningen. På samme måte vil et tyveri fra
en bedrift kunne være dekket av forsikringsavtalen, men ikke
underslag eller bedrageri.
22
Hvis påtalemyndigheten beslutter at saken skal h
­ enlegges,
er det også avgjørende for forsikringsselskapet at
­henleggelseskoden gjenspeiler den reelle henleggelsesårsak.
Det er derfor viktig at den mest dekkende henleggelseskode
blir benyttet. Hvis en etterforsket sak om forsikringssvindel blir
­henlagt som «intet straffbart forhold anses bevist», istedenfor «etter bevisets stilling», får selskapet et automatisk tyngre
­bevisløft såframt selskapet etter egne undersøkelser fortsatt
mener at forsikringstaker har forsøkt å svindle selskapet. Det
burde være unødvendig å si at valg av henleggelseskode like
lite skal påvirkes av forsikringsbransjens interesser, som av
forsikringstakers interesse, eller av statistikkmessige hensyn.
Det finnes eksempler på at forsikringstaker har vært klar over
slike forskjeller og har forsøkt å få politiet til å registrere den
kriminelle handling under en kode som er dekningsmessig
­etter forsikringsavtalen. Det er derfor av betydning at den som
­mottar anmeldelsen er seg bevisst denne muligheten, og søker
å avklare dette på anmeldelsesstadiet.
Sivile krav
Ved forsikringssvindel vil forsikringsselskapet kunne fremme
sivile krav mot siktede/tiltalte. Når det gjelder forsikringssvindel
kan selskapets krav referere seg til utbetalt erstatning, påførte
utgifter og/eller kostnader forbundet med utredning.
Forsikringsselskapene kan også selv fremme (prosedere) sitt
sivile krav i forbindelse med hovedforhandlingen i tråd med
straffe­prosessloven § 428. Det er meget sjelden at denne
muligheten benyttes, men det kan være praktisk i kompliserte
saker. I slike tilfeller bør det avklares mellom påtalemyndighet/
aktor og forsikringsselskap i god tid før hovedforhandlingen.
I slike tilfeller kan selskapets advokat selv prosedere og føre
bevis for kravets ­berettigelse under hovedforhandlingen, og i så
måte avlaste aktor for denne oppgaven.
For selskapet betyr det at rettens avgjørelse på dette punkt
gir forsikringsselskapet et klart grunnlag for å unnlate å
­utbetale erstatning (eller kreve tilbakebetaling) uten å måtte
gjennomgå en separat sivil sak om det samme forholdet. For
aktor krever det god kjennskap til forsikringsavtaleloven og
bevisbyrde­problematikken, dersom det borgerlige rettskrav skal
­prosederes. Et alternativ er som nevnt at forsikringsselskapet
selv prosederer denne delen med egen advokat.
Anke vedrørende sivile krav
Straffesaken og saken vedrørende et sivilt krav er to f­orskjellige
selvstendige saker. Den ene går etter straffeprosesslovens
regler og den andre etter tvistelovens regler. Dersom det er
aktuelt med en separat anke over det sivile krav, betyr dette at
forsikringsselskapet må innta en mer aktiv rolle. Hvis forsvarer
anker over det idømte sivile kravet, vil det aktuelle forsikringsselskap bli varslet av ankedomstolen gjennom forkynnelse av
anken og må da selv følge opp med anketilsvar.
Hvis påtalemyndigheten bare delvis har fått medhold i kravet
om pådømmelse av det sivile kravet og det dreier seg om et
ikke ubetydelig beløp, bør aktor ta kontakt med representanten
for forsikringsselskapet og avklare spørsmålet om anke. For å
unngå å oversitte ankefristen er det viktig at forsikringsselskapet
varsles umiddelbart om domsresultatet. Det vil i slike tilfeller
være naturlig at selskapet selv inngir anke over det sivile kravet.
8
Organisert forsikringssvindel
Organisert kriminalitet
”Den organiserte kriminaliteten representerer store og
til dels nye utfordringer. Kriminalitetsutviklingen viser at
den ­organiserte delen av den synes å være i vekst, og at
­innsatsen mot den derfor må intensiveres. Innsatsen mot
­organisert kriminalitet er et viktig kriminalpolitisk satsnings­
område for regjeringen.” (Jfr. Stortingsmelding nr. 7 –
Kampen mot organisert kriminalitet).
”I tråd med trender internasjonalt, er det imidlertid grunn til
å anta at den organiserte kriminaliteten er voksende også i
Norge.” (Jfr. Stortingsmelding nr. 7 – Kampen mot organisert
kriminalitet).
Organisert kriminalitet er et begrep som blir brukt om en
­etablert kriminell virksomhet som varer over tid - gjerne med
en avklart rollefordeling - og som tar sikte på økonomisk
­fortjeneste og/eller besittelse av maktposisjoner i samfunnet.
I praksis er det uklart hva begrepet organisert kriminalitet i
lovens forstand omfatter. Spørsmålet må søkes avklart via
rettspraksis, og det er for tiden en kontinuerlig utvikling her. Ofte
blir begrepet organisert kriminalitet relatert til utvalgte kriminalitetsområder, i særlig grad narkotika, uavhengig av organisering
og alvorlighetsgraden for det enkelte lovbrudd. Lovverket er
nokså klart rettet mot organisering av alvorlig kriminell aktivitet.
Flere av de tradisjonelle kriminalitetsformene kan ha elementer
av organiserte strukturer i seg. Samarbeid mellom flere
­personer er en forutsetning for at kriminalitet kan anses som
organisert. Slikt samarbeid vil ofte foregå i mer eller mindre løst
sammensatte konstellasjoner eller nettverk mellom kriminelle
aktører.
Økonomisk kriminalitet forekommer ofte i et slikt omfang og
med en slik kompleksitet at det vil kreves etterforskningsmiljøer
med spisskompetanse på fagområdet.
§ 60a. Dersom en straffbar handling er utøvet som ledd
i virksomheten til en organisert kriminell gruppe, forhøyes
maksimumsstraffen i straffebudet til det dobbelte, likevel ikke
med mer enn 5 års fengsel.
Organisert kriminalitet kan bestå av komplekse nettverk og
virksomheten kan ofte knyttes til korrupsjon og h
­ vitvasking
av penger, eller annen form for økonomisk kriminalitet. Det er
mulig å definere mye økonomisk kriminalitet som «­ organisert».
Den organiserte kriminaliteten anses ofte særlig alvorlig
og o
­ mfattende med internasjonale forbindelser og store
­økonomiske tap for samfunnet.
Med organisert kriminell gruppe menes en organisert gruppe
på tre eller flere personer som har som et hovedformål å
begå en handling som kan straffes med fengsel i minst 3 år,
eller hvor en vesentlig del av virksomheten består i å begå
slike handlinger.
Kriminelle elementer vil kontinuerlig søke å definere aktuelle
muligheter for profitt. Forsikringssvindel inngår i deres modus
og innehar et betydelig vinningspotensial. Det er i de senere år
avdekket flere saker i Norge, som knytter organisert kriminalitet
til forsikringssvindel.
Organisert kriminalitet er omhandlet i ­straffelovens § 60a som
trådte i kraft 4. juli 2003;
Forhøyelse av maksimumsstraffen etter bestemmelsen her
får anvendelse i forhold til lovbestemmelser som tillegger
strafferammen rettslig virkning, hvis ikke annet er bestemt.
23
7
9
24
7
Dette er FNO
Finansnæringens Fellesorganisasjon
– FNO – er en bransjeorganisasjon for
finansnæringen i Norge. FNO represen­
terer mer enn 180 finansforetak og
finanskonsern som er aktive i det norske
markedet.
FNO ble etablert 1. januar 2010 av
Sparebankforeningen og Finans­
næringens Hovedorganisasjon og har
i underkant av 100 ansatte med høy
kompetanse på ulike fagområder.
Samarbeidsorganisasjonen er etablert
for å styrke norsk finansnæring. Regel­
verket for finansnæringen blir stadig mer
komplisert og omfattende. Det krever
spisskompetanse og et sterkt faglig miljø
i næringsorganisasjonene. FNOs formål
er å streve etter en sterkere finansiell
næring i Norge.
De 180 finansforetak og finans­konsern
som FNO representerer er enten
medlemmer i Sparebankforeningen eller
Finansnæringens Hovedorganisasjon.
Foretakene driver finansiell virksomhet av
ulik karakter og innenfor ulike organisa­
sjonsformer: sparebanker, forretningsbanker, livsforsikringsselskaper, skadeforsikringsselskaper, finansieringsforetak,
fondsforvaltningsselskaper, verdipapirforetak og finanskonsern.
Representere medlemmene
FNO er en paraplyorganisasjon for fellestiltak i finansnæringen. FNO har til oppgave å ivareta medlemmenes interesser i
forhold til myndigheter, andre organisasjoner og massemedia, samt representere
medlemsbedriftene i internasjonale fora.
FNO skal arbeide for at finansbedriftene
får arbeidsvilkår og utviklingsmuligheter
som gir grunnlag for lønnsom og solid
drift, og setter dem i stand til å betjene
sine kunder på best mulig måte. Det
er en målsetting at finansnæringens
norskbaserte virksomhet har vilkår som
er likeverdige med konkurrentenes og
er tilpasset utviklingen innenfor EØSområdet.
Viktig høringsinstans
FNO legger ned et betydelig arbeid
som høringsinstans, og avgir hvert
år cirka hundre høringsuttalelser om
regel­verksendringer og lovforslag.
Enkelte av høringsuttalelsene gjelder
spørsmål der norske myndigheter ber
om kommen­tarer til regelforslag som er
under ­behandling i EU. I mange tilfeller
betyr dette at næringen trekkes inn
som høringsinstans på to nivåer - først i
forbindelse med den reelle behandlings­
prosessen i EU, og dernest i forbindelse
med implementeringen når EU/EØSreglene gjøres til en del av norsk lov.
Del av et større europeisk fellesskap
Internasjonalt konkurransedyktige
­rammebetingelser er en overordnet
målsetting for FNO i arbeidet med alt
regelverk på finansområdet.
Den europeiske finansnæringen er inne i
en periode med dyptgripende og raske
endringer. Gjennom EØS-avtalen får EUregelverket direkte betydning også for
norske finansbedrifter. Årlig inn­arbeides
det EU-direktiver i norsk lovgivning som
har stor betydning for finansnæringen.
I tillegg avtaler kommisjonen og
­europeisk finansnæring i noen tilfeller
felles bransjenormer som ikke er lover,
men som likevel i praksis inngår som
en del av spillereglene også for norske
finansbedrifter.
For å følge med i utviklingen i E
­ uropa
deltar FNO i et større europeisk
­organisasjonsfellesskap.
I FNO er det opprettet Svindelfore­
byg­gende seksjon (fire personer) som
­arbeider med alle former for svindel og
kriminalitet innen både bank og forsikring.
Seksjonen arbeider ikke operativt, men
driver næringspolitisk påvirkning og er
det sentrale kontaktledd mellom offentlige
myndigheter og all privat næring knyttet til
bank og forsikring.
Ønsker du å vite mer om FNO og
finansnæringen?
På FNOs websider vil du finne
­ytterligere informasjon om både FNO,
medlemmene og om fi­ nansnæringen
generelt. Websidene inneholder
­informasjon om finansmarkedet,
­statistikk og rammebetingelser.
Se www.fno.no FNO: Telefon - 23 28 42 00,
faks - 23 28 42 01, e-post - [email protected]
Besøksadresse: Hansteens gate 2, Oslo
Postadresse: Postboks 2473 Solli,
0202 Oslo
Noe du lurer på?
Ta kontakt med FNO (23 28 42 00)
og snakk med Svindelforebyggende
seksjon.
Vedlegg 1:
Forsikringsselskapenes felles etiske
retningslinjer ved utredning av svindel og
kriminalitet rettet mot forsikringsbransjen
Forord
Forsikringsideen bygger på et gjensidig tillitsforhold
mellom kunde og selskap, der det legges til grunn
at kunden oppgir korrekte opplysninger både ved
kjøp av forsikring og ved skadeoppgjør. Erfaring
fra konkrete saker, samt publikumsundersøkelser,
viser imidlertid at dette ikke alltid er tilfelle. Hvert år
gjennomføres det et betydelig antall bedragerier
mot forsikringsnæringen og som resulterer i store
økonomiske tap for selskapene. Dette påvirker
premien til hele fellesskapet, noe som belastes hver
enkelt kunde.
Forsikringsnæringen har gjennom de siste 25 år vist
at man tar problemet på alvor gjennom forebyg­
gende virksomhet og ved utredning av saker
hvor det er mistanke om svindel. Dette er i tråd
med ­ønske fra publikum og myndighetene, som
betegner denne typen lovbrudd som et samfunns­
problem.
Selskapenes ansvar er i denne sammenheng først
og fremst forebygging av svindel, samt ­utredning av
saker i den hensikt å få kunnskap om de ­faktiske
forhold, og eventuelt å samle bevis grunnlag for
selskapets reaksjoner og eventuell regress. Den
samfunnsmessige reaksjon som etterforsking av
straffbare forhold, tiltale og straff er forbeholdt politi
og påtalemyndighet.
Hovedoppgaven ved utredning er å finne ut hva
som virkelig har skjedd ved å innhente fakta­
opplysninger som bekrefter eller avkrefter mistanke
om forsikringskriminalitet. Det stilles store krav til
den enkelte utreders profesjonalitet, slik at personvern og rettssikkerhet ivaretas samtidig som den
uærlige kunde blir avslørt.
All utredning må skje innenfor de grenser som er
gitt i lovverket. Det er særlig grunn til å henvise til
personopplysningsloven som stiller strenge krav til
behandling av personopplysninger. Videre henvises
til forsikringsvirksomhetslovens § 1-6 som fastslår
at opplysninger som et selskap har med hensyn til
opplysninger de får om andres forretningsmessige
eller private forhold, i utgangspunktet er taushets­
belagt. Det er hjemlet straffeansvar både for den
enkelte overtreder og selskap ved å bryte taushetsbestemmelsene, jfr. forsikringsvirksomhetslovens
§ 16-1, straffelovens §§ 48a og 48b og person­
opplysningslovens § 48.
Taushetsplikten innebærer at opplysninger ikke
skal utleveres til andre enn kunden selv med m
­ indre
kunden har gitt sitt samtykke.
Unntak fra taushetsplikten gjelder:
n de som forsikringsselskapet etter lov har plikt
til å gi opplysninger til (forsikringsvirksomhets­
lovens § 1-6, 1.ledd.)
n opplysninger til annet forsikringsselskap i tråd
med bestemmelsen i forsikringsvirksomhets­
loven § 1-6, 2. ledd.
n utveksling av informasjon med NAV slik dette
fremgår av folketrygdlovens § 21-4 b
n i begrenset grad til personer som har v­ iktige
­opplysninger i en forsikringssak, fordi
­forsikringsselskapene er forpliktet til å sørge for
at enhver sak er tilstrekkelig belyst før det tas
endelig stilling til saken.
n forklaring til politiet i henhold til straffeprosess­
lovens § 230, 2.ledd.
n utlevering av dokumenter til påtalemyndigheten
når de kommer med slikt pålegg i henhold
straffeprosessloven § 210
Forsikringsbransjen har utarbeidet etiske
­retningslinjer for utredningsarbeidet. Hensikten med
retningslinjene er å:
n bidra til at utredningsarbeid er i tråd med etisk
forsvarlige prinsipper og
n bidra til at utredningsarbeid munner ut i en riktig
konklusjon uansett resultat for selskap og/eller
kunde.
De etiske retningslinjer er behandlet og vedtatt i
Finansnæringens Fellesorganisasjons styrende
organer.
Retningslinjene gjelder i forbindelse med all
utredning foretatt av utredere og andre ansatte i
forsikringsselskapene eller eksterne som handler
på vegne av selskapene. De omfatter alle former
for skadetyper og forsikringsbransjer, og kommer i
tillegg til selskapenes egne etiske retningslinjer.
25
Etiske retningslinjer
Generelle retningslinjer:
Formålet med utredning er å innhente dokumenta­
sjon for å få avkreftet eller bekreftet en mistanke om
svindel rettet mot forsikringsselskapet.
Den som utreder saker for selskapet skal være
redelig og tilstrebe objektivitet i alt sitt utrednings­
arbeid. Det skal innhentes og vurderes opplysninger
som både er til gunst og til ugunst for kunden.
Selskapet må ikke ha retningslinjer eller incentiver
som gir den enkelte utreder personlig ø
­ konomisk
utbytte som påvirkes av svindeltilfeller som
­avdekkes.
26
Alt taktisk og teknisk utredningsarbeid skal være
faglig forsvarlig og kunne etterprøves. Metodene
som benyttes skal være godt dokumentert og faglig
holdbare.
Der det er relevant og tillatt, bør dokumentasjonen
gjøres ved hjelp av lyd og/eller bilde da dette
­fremmer rettsikkerheten til kunden i tillegg til at det
er god dokumentasjon for senere saksgang.
Kunden bør informeres om at det gjøres lydopptak
av samtaler. Eventuell videodokumentasjon må
utføres med størst mulig aktsomhet og det tillates
ikke å krenke privatlivets fred. Videodokumentasjon
skal aldri gjennomføres kontinuerlig, over lang tid,
eller med fastmontert utstyr.
Utredningen skal skje i henhold til god forretnings­
skikk og den som utreder skal opptre høflig og
korrekt:
Deltakelse i situasjoner eller nettverk/grupper
under skjult dekke, kan i enkelte situasjoner være
­nødvendig for å få tilgang til relevant informasjon.
Hvorvidt det er forsvarlig å gjøre observasjoner
med høy grad av nærhet til kunden eller kundens
virksomhet vil bero på en konkret vurdering av:
n påvirkning på kundens aktivitet
n kontakt/innsyn i kundens personlige/private
forhold
n invitasjon fra kunden
n forsøk på skjerming fra kundens side
Provokasjon
I enkelte sammenhenger vil det være behov for en
viss grad av påvirkning av hendelser/aktiviteter i
den hensikt å fremkalle bevis man ikke ville fått uten
slik påvirkning.
Hvorvidt man kan benytte provokasjon som
­metode for å fremkalle bevis vil bero på en
­vurdering av:
n påvirkning på hendelsen/aktiviteten
n påvirkning av kundens personlige/private forhold
n invitasjon fra kunden som annonsering eller
tilbud om tjenester
Det er ikke anledning til å provosere frem straffbare
handlinger.
Omfattende bruk av observasjon og provokasjon
kan undergrave selskapenes ønske om åpenhet.
Det enkelte selskap skal derfor ha tydelige rutiner
for hvordan ønsker om slike utredningsmetoder
skal besluttes og behandles.
n Kunden skal under utredningen gis anledning til
å gjøre seg kjent med hva mistanken beror på,
og anføre de omstendigheter som taler til fordel
for ham/henne
n En utredning bør gjennomføres og avsluttes
­innen rimelig tid.
n I den grad det er praktisk mulig, bør eventuelle
samtalereferater forelegges kunden for mulige
kommentarer.
n Den som utreder må ta spesielle hensyn til
de skadelidte/vitner som ikke har norsk som
morsmål eller av andre årsaker har vanskelig for
å fremme sine synspunkter, og forsikre seg om
at misforståelser ikke oppstår, f.eks ved bruk av
tolk.
n Ved eventuell utbetaling av dusør/tipspenger
skal dette som hovedregel skje gjennom
­samarbeid med politiet.
Bruk av uriktig identitet
n Under utredning skal man i utgangspunktet
benytte faktisk identitet.
n Dersom det ikke er mulig å få tilgang til
­nødvendig informasjon uten å skjule egen
identitet, må man sikre at man ikke påvirker
handlingene til kunden i urimelig grad.
Retningslinjer knyttet til enkelte
utredningsmetoder:
Åstedsgranskning
Ved åstedsgranskning bør det vurderes å varsle
sikrede og gi ham/henne anledning til å være
tilstede.
Observasjon
Observasjoner uten personlig kontakt på ­offentlig
tilgjengelig område, er akseptert. Det skal ­normalt
ikke gjøres observasjoner dersom dette skjer
­innenfor et område der vedkommende har s­ kjermet
seg for innsyn.
Bruk av sosiale medier
n Ved bruk av sosiale medier under utredningen,
slik som Facebook, Twitter, blogg osv, er det
­anledning til å bruke informasjon som ligger
åpent tilgjengelig.
n Hvis man kontakter kunden direkte i denne
forbindelse, skal man bruke egen identitet.
n Det er ikke lov å bryte seg inn i andres private
elektroniske profiler, jf. straffelovens § 145, 2.
ledd.
Vedlegg 2:
Instruks for bruk av bilgarantiordningen
Bilgarantiordningen er opprettet i den hensikt
at Finansnæringens Fellesorganisasjon skal
være garantist ved heving av kjøretøy som er
­dumpet i sjø eller vann, eller på annen måte
er forsøkt skjult og at man ikke på forhånd vet
hvilke forsikringsselskap(er) som er representert.
­Ordningen administreres gjennom FNO ved fagsjef
forsikring i Svindelforebyggende seksjon.
Forutsetningen for at garantien stilles er følgende:
n Henvendelser og søknad om garanti skal skje
gjennom lokalt forsikringskontor eller hoved­
kontoret.
n Politiet skal som hovedregel være ansvarlig for
gjennomføringen.
n Delansvarlig for hevingen skal representere et
forsikringsselskap.
n Det skal på forhånd innhentes skriftlig anbud
over kostnader for heving, transport, arbeid, etc
som skal godkjennes av FNO.
I forkant av hevingsaksjonen skal følgende søkes
klarhet i:
n At man med sikkerhet vet at kjøretøy(ene) faktisk
ligger på anvist sted.
n At man vet at det ikke bare er gamle vrak eller
kun deler.
n At det er mulig å heve kjøretøy(ene).
n At kjøretøy(ene) er identifiserbare.
Der hvor det er et større antall kjøretøy dumpet
og hvor saken har et forholdsvis stort omfang og
­omfatter flere selskaper, kan representant for FNO
lede hevingsaksjonen på stedet dersom det er
ønskelig.
Etter at hevingen er gjennomført, skal det skrives
rapport som sendes FNO vedlagt alle former for
regninger og annen dokumentasjon.
I etterkant av identifiseringen vil FNO fakturere
selskapene i henhold til fordeling av antall kjøretøy
hvert enkelt selskap er representert med.
27
7
Vedlegg 3:
28
Policy for politianmeldelse
av forsikringssvindel
Forsikringsideen bygger på et gjensidig tillitsforhold
mellom kunde og selskap, der det legges til grunn
at kunden alltid oppgir korrekte opplysninger både
ved kjøp av forsikring og ved skadeoppgjør. ­Erfaring
fra konkrete saker, samt publikums­undersøkelser
viser imidlertid at dette ikke alltid er tilfelle. Det er
gjennom de siste årene blitt ­registrert om­fattende
forsikringssvindel. Dette påvirker premien til hele
fellesskapet, noe som belastes hver enkelt kunde.
Forsikringsnæringen har gjennom de siste 15
år vist at man tar problemet på alvor gjennom
­forebyggende virksomhet og ved utredning av
saker hvor det er mistanke om svindel. Dette er i
tråd med ønske fra publikum og myndighetene,
som betegner denne typen lovbrudd som et
­samfunnsproblem.
Selskapenes ansvar er først og framst ­forebygging
av svindel, samt utredning av saker. Hoved­
oppgaven ved utredning er å finne ut hva som
virkelig har skjedd. Det må da stilles spørsmål ved
forsikringstakerens troverdighet, noe som kan
være svært belastende og ubehagelig for den det
gjelder. Det stilles store krav til den enkelte utreders
profesjo­nalitet, slik at sikredes personvern ivaretas
samtidig som den uærlige kunde blir avslørt. For å
ivareta dette er det utarbeidet etiske retningslinjer
for utredning av mistanke om forsikringssvindel.
Den samfunnsmessige reaksjon som etterforsking
av straffbare forhold, tiltale og straff er forbeholdt
politi og påtalemyndighet. Strafferammen for
­forsikringssvindel er seks års fengsel.
Forsikringsbransjen har i fellesskap utarbeidet en
policy for politianmeldelse når det er mistanke om,
eller avdekket forsikringssvindel. Policyen har som
formål å:
n Bidra til felles praksis i forsikringsselskapene
hvorvidt en kunde skal politianmeldes
for forsikringssvindel.
n Klargjøre for kunden at forsikringssvindel vil bli
politianmeldt.
n Bidra til at forsikringssvindel bli forfulgt
­strafferettslig, på linje med annen kriminalitet.
Policy for politianmeldelse av forsikringssvindel
er behandlet og vedtatt i FNHs organer. Policyen
gjelder for alle former for skadetyper og forsikringsbransjer:
1. Forsikringssvindel som medfører avslag på
erstatningskrav innenfor skade- og person­
forsikring skal alltid vurderes politianmeldt.
2. Politiets kapasitet eller kompetanse til å etter­
forske den enkelte sak skal normalt ikke
tillegges vekt i vurderingen om hvorvidt det skal
politianmeldes.
3. Manglende svar og oppfølging fra politiets side
skal jevnlig følges opp i form av henvendelser til
saksbehandler eller overordnet, eventuelt også til
Riksadvokaten.
4. Henleggelse av anmeldelsen som er i strid med
anmelders rettsoppfatning bør normalt p
­ åklages.
Vedlegg 4:
Policy for strafferett - sivilrett
Strafferettslig frifinnelse for forsikringssvindel har
ingen avgjørende rettslig betydning for spørsmålet
om forsikringsselskapet skal forpliktes til å
betale ut erstatningen. Dette skyldes forskjellen
­mellom ­sivilrett og strafferett, hvor blant annet
­bevisterskelen er grunnleggende forskjellig. Skal
en person kunne straffes er beviskravet tilnærmet
100 prosent. Skal forsikringsselskapet få medhold i at det er utvist sivilrettslig svik er bevis­kravet
«sterk sannsynlighetsovervekt». Dette skyldes
at lovgiver mener at man skal være enda sikrere
på at ­vedkommende er skyldig når han vurderes
­straffet, enn når det er snakk om å bli nektet å få en
­erstatningsutbetaling.
Det er svært vanskelig å forstå forskjellen på en sivil
erstatningssak og en straffesak, når bevistemaet
i de to sakene har vært omtrent identiske. Det er
­imidlertid ikke bare for­sikringsnæringen som er
utsatt for kritikk i slike saker. Også påtalemyndig­
het og domstol har møtt en del av den samme
­kritikken.
Mange oppfatter det som svært urimelig at
­selskapene påberoper seg svik når det fore­ligger
en rettskraftig frifinnelse i en straffesak. Dette var
årsaken til at forsikringssel­skapene i april 1999
innførte felles policy ved frifinnende strafferettsdom. Policyen gjaldt ikke allerede avsluttede saker.
­Policyen lyder som følger:
a) Selskapene vil som en klar hovedregel ikke
påberope seg svik dersom det foreligger en i alle
deler frifinnende og rettskraftig straffedom for
forsikringsbedrageri. Regelen gjelder ikke i de
tilfellene der straffesaken er henlagt.
b) Unntak fra hovedregelen gjøres kun i de tilfeller
hvor det vil medføre helt urimelige eller støtende
resultater, eller når bevistemaet i straffesaken
ikke dekker bevistemaet i forsikringssaken.
Selskapene forbeholder seg retten til selv å
avgjøre når hovedregelen kan fravikes.
c) Selskapene påberoper seg ikke foreldelse
av gjenopptakelsesfristen i retts­kraftige
­sivile ­svikdommer, når det framkommer nye
­opplysninger i saken som åpenbart tilsier at
den avsagte dommen må være uriktig ­
(kfr. ­Tvistemålslovens §407 nr 6).
29
7
Vedlegg 5:
30
Informasjon om
«Håndbok i brannteknisk etterforskning»
Norsk brannvernforening startet i september 2009
arbeidet med å utgi en ny håndbok i brannetter­
forskning. Håndboka, som skal utgis ved årsskiftet,
vil være et grunnlag for alle som skal utføre
­etter­forskning eller gransking av inntrufne branner.
Bokas forfatterkollegium har bestått av
­representanter for KRIPOS, Oslo politidistrikt,
Politihøgskolen, Finansnæringens Fellesorganisa­
sjon, forsikringsselskapene, Direktoratet for
­samfunnssikkerhet og beredskap, Norges
brannskole, brannvesenet, Statens bygnings­
tekniske etat, Landbrukets brannvernkomité og
Norsk brannvernforening.
Boka har et eget kapittel som beskriver fremgangsmetodene ved etterforskningen. Oppbygningen
av dette kapitlet ligner mye på oppbygningen av
den nye nordiske manualen for politiets brannetter­
forskning, som behandler stoffet i takt med etterforskningens gang. Flytskjemaer og huskelister er
utarbeidet for å lette arbeidet for etterforskeren.
Brannetterforskningen er ofte kompleks og
­sammensatt. Det er derfor utarbeidet en t­ilpasset
og omfattende terminologiliste, slik at alle involverte
parter i etterforskningen og i eventuelle rettssaker
snakker samme språk, slik at skinnuenigheter kan
unngås. I og med at det ofte kan være ­vanskelig
å tolke tekniske spor og brannskade­bildet som
fremtrer på åstedet, er det skrevet et eget ­kapittel
som behandler de vanligst forekommende
­mulighetene for feiltolkninger og fallgruver.
Det er en stor fordel at etterforskerne har en viss
bakgrunnskunnskap i brannfysikk og brannkjemi,
slik at man lettere kan forstå brannskadebildet og
hvorfor brannutviklingen har vært slik det fremgår
av observasjoner og funn på åstedet. Det er derfor
skrevet et eget kapittel om brannfysikk og brann­
kjemi, som er tilpasset behovet for etter­forskerne.
Denne kunnskapen gir også etter­forskerne
en bakgrunn for en eventuell beslutning om å
­rekvirere nødvendig ekstern bistand på et ­spesielt
­fagområde. Eksempler på institusjoner som kan gi
bistand på forskjellige områder er beskrevet i boka.
Som bakgrunnskunnskap inngår også beskrivelse
av moderne testmetoder og beregningsmetoder,
slik at dette eventuelt kan rekvireres i spesielt
­vanskelige saker.
Spesielle temaer, som krever spesielle kunnskaper
eller er sentrale i de fleste etterforskningssaker, er
behandlet i egne kapitler. Det er derfor skrevet egne
kapitler om elektrisk brannårsak, brann i kjøretøy
og landbruksbygninger. Boka er i første rekke
ment som et hjelpemiddel i den tekniske delen
av ­etterforskningen, men den taktiske delen av
­etterforskningen er også viet et eget kapittel.
Politiet har i de fleste brannetterforskningssaker
konsentrert seg om å finne frem til brannårsaken,
for på den måten å avgjøre om noe kriminelt har
funnet sted. Det er, imidlertid, ikke bare f­orsettlig
ildspåsettelse og forsikringssvindel som er
­aktuelt å fastlegge i strafferettslig sammenheng.
­Etter­forskning i forhold til grove brudd på f­orskjellige
lover og forskrifter er spesielt behandlet i boka.
Denne type etterforskning er av betydning for å
sikre en bedre etterlevelse av lover og forskrifter,
som igjen vil resultere i en bedre brannsikkerhet.
I sammenheng med brudd på lover og forskrifter
er en oppdatering av systemene for produkt­god­
kjennelse og merking av produkter inkludert.
Boka er rikelig utstyrt med bilder, figurer og
­illustrasjoner, som skal lette leserens tilegnelse av
stoffet.
Ny versjon av håndboken forventes primo 2012.
Håndboken kan anskaffes ved å kontakte FNO, se
pkt 9 ovenfor for kontaktinformasjon.
Hansteens gt. 2 • Telefon 23 28 42 00 • Telefaks 23 28 42 01 • Postboks 2473 Solli, 0202 Oslo • Org.nr 994 970 925 • www.fno.no