Sentraliseringsoffensiven 2013 –2015
Transcription
Sentraliseringsoffensiven 2013 –2015
SENTRALISERINGSOFFENSIVEN 2013–2015 Statusrapport 10.08.15|Senterpartiet 2 Rekord i sentralisering....... 5 Kommunereformen............ Kommuneøkonomi............. Næringsliv.......................... Landbruk og fisk ................ Skatt og finans.................... Politi og beredskap............. Lokalsykehus...................... Samferdsel......................... Utdanning.......................... Andre saksområder............ 9 21 27 35 43 47 53 59 63 67 1 Fotokreditter (side/fotograf): 9 Sp | 10 Trondheim havn | 15 Sp | 17 Sp | 21 Marit Rasmussen/NTB scanpix | 23 Sp | 27 Sp |35 Sp |37 Sp | 45 Jens Sølvberg/Samfoto/NTB scanpix |49ø Sp, 49v NTFK Bjørn Fuldseth | 52 Bernt Sønvisen | 53 Joakim Halvorsen/NTB scanpix|55ø Stig Tronvold/NN/Samfoto/NTB scanpix, 55m Ivar Greiner, 55n Sp | 59 Mohammed Abed/AFP/NTB scanpix | 61 Sp | 63 Sp | 65 Sp 2 Forord Etter valget i 2013 fikk Norge en ny regjering. Dette har medført en klar dreining i politikken på mange samfunnsområder. Ambisjonen med denne statusrapporten er å synliggjøre hvordan den blåblå regjeringen fører en politikk som bidrar til kraftig sentralisering. Som oftest henter regjeringen støtte fra Venstre og KrF til å gjennomføre disse samfunnsendringene – i noen tilfeller fra Ap. Vi har tatt for oss de viktigste sektorene for regjeringens sentraliseringsiver og gitt dem varseltrekanter etter alvorlighetsgrad. Vi har også synliggjort hva som er våre alternativer. Senterpartiet møtes ofte med argumenter som at vi er umoderne, bakstreverske og alltid sier «nei». Slik snakker partier som har dårlige argumenter for sin sentraliseringsiver. Selvsagt sier vi «nei» når regjeringen presenterer dårlige forslag, som gir mange innbyggere i landet et forringet tjenestetilbud, som vil svekke den lokale beredskapen og fjerne arbeidsplasser fra lokalsamfunnene. Vi utformer konkrete alternativer til denne politikken – alternativer som regjeringspartiene sier «nei» til fordi de ikke passer inn i deres virkelighetsbilde og deres planer for et mer sentralisert Norge. • Senterpartiet la høsten 2014 frem et alternativt statsbudsjett der vi foreslo nye og • • forsterkede tiltak for desentralisering og livskraft i hele landet på mer enn 10 milliarder kroner. Regjeringspartiene sa «nei». Senterpartiet foreslo en fylkesmodell for organisering av politidistrikter, blant annet for å kunne se disse i bedre sammenheng med det viktige beredskapsarbeid som skjer på fylkesplan. Regjeringspartiene sa «nei». Senterpartiet har foreslått en ny styringsmodell for sykehusene, men mer makt og innflytelse til den enkelte institusjon og til lokale folkevalgte. Regjeringspartiene sa «nei». Samtidig har regjeringspartiene skjønt én ting – folk som bor rundt i landet ønsker ikke sentralisering. Derfor pakker de sine reformer inn i ord som gir inntrykk av at man er opptatt av det lokale tjenestetilbudet. Ord som «nærpoliti»- og «lokaldemokrati»-reform blir flittig brukt av regjeringspartiene. Men konsekvensen av det de gjør blir det stikk motsatte. I dette notatet vises konkrete eksempler som synliggjør dette. Vi har forsøkt å fokusere på noen av de viktigste sakene og prosessene, slik vi vurderer dem per august 2015. Oversikten er ikke uttømmende og mange saker er regjeringen fortsatt i arbeid med, slik at det kan skje endringer i løpet av valgkampen. Det tas for øvrig forbehold om trykkfeil. Sigbjørn Gjelsvik | Senterpartiets stortingsgruppe | Oslo 10.08.15 3 4 Rekord i sentralisering Solberg-regjeringen har kommet godt i gang med sin sentraliseringsoffensiv. Etter to år i regjeringskontorene har vi sett starten på det som vi advarte mot før valget i 2013: Den desentraliserte samfunnsmodellen i Norge står i veien for høyrepolitikken – og regjeringen har tenkt å gjøre sitt for å rydde den av veien. Det vi ser, er det største angrepet mot det desentraliserte Norge vi har sett siden EU-kampen på 1990-tallet. I beste fall vil regjeringens løsninger befeste en allerede sterk sentralisering. I verste fall vil den forsterke trenden ytterlige. Gamle løsninger, nye ord Det eksisterer ikke noe folkekrav om nedleggelse av lokalsykehus, lensmannskontor eller kommuner. Så regjeringen forsøker seg med et «maskert angrep» på den desentraliserte samfunnsmodellen. Forslagene er velkjente. Men Høyre og Frp prøver å gi dem nye navn. Stadig oftere kommer det klassiske sentraliseringsforslag – men de omdøpes til «nærhetsreformer», «kvalitetsreformer» eller «frihetsreformer». Men det blir ikke mer nærhet, kvalitet og frihet av å prøve å pakke inn gamle høyreforslag i moteriktig og tanketom konsulentsvada. • Det blir ikke mer nærhet eller demokrati av å slå sammen kommuner med tvang. • Det blir ikke bedre lokalsamfunn av at offentlig velferd sentraliseres – dette gjelder både kommuner, sykehus og lensmannskontor. • Det blir ikke mer verdiskapning og sysselsetting i distriktene av å punktere de distriktspolitiske virkemidlene og undergrave landbruket. 5 Er det størrelsen? Kunnskapsgrunnlaget for sentraliseringspolitikken er syltynt. Professor Morten Øgård har formulert det slik i Jærbladet 27.04.15: «Det rår ei form for gigantomani, ei form for kåtskap for å slå saman. Skular, politidistrikt, sjukehus. Og kommunar. Svært få har stilt spørsmålsteikn ved denne forma for gigantomani. Hugs på at Nav brukte 9,3 milliardar kroner i eit storstilt sentraliseringsprosjekt. Og 3,6 av milliardane veit dei ikkje kor har blitt av ein gong.» Men hvorfor kommer det da så mange forslag som går ut på omorganisering og særlig sammenslåing? Tom Karp, professor i ledelsesfag ved Markedshøyskolen i Oslo, har antydet svaret i en kronikk i Aftenposten 10.08.14, hvor han spør hvorfor forslagene om å endre strukturer kommer så ofte. Han spør: «Hvorfor velger ledere, og i denne sammenheng politiske ledere, så ofte strukturelle løsninger på komplekse utfordringer? Litt lettvint er svaret er at det å gjøre noe med struktur er en enkel og hurtig måte for ledere å vise handlekraft på. Samt innkassere karrièremessige, politiske og taktiske gevinster.» Dugnad til besvær Den desentraliserte samfunnsstrukturen i Norge er en særskilt utfordring på høyresiden. Den «norske logikken» krever at alle kommuner og fylker skal ha sin del av kaka. Staten skal ta ansvar for å fordele fellesskapets ressurser slik at alle innbyggere, enten de bor i Båtsfjord eller Bærum, skal ha få oppfylt visse grunnleggende rettigheter og ha likeverdig tilbud til innbyggerne så langt det er mulig. Med dette utgangspunktet er det vanskelig å få senket skatter og avgifter. For alle involverte ber som regel om mer ressurser. Hvert statsbudsjett er, selv med Høyre og Frp i regjering, en gigantisk ressursdugnad hvor det passes på at «alle får». For å forstå de politiske konsekvensene av dette, bør man studere hvordan lokalpolitikerne fra Høyre og Frp hvert år er med på å fordele statlige midler i kommunene. De er gjerne motstandere av kommunal eiendomsskatt og høyere kommunale gebyrer, men fordeler ellers fellesskapspenger som om de var de reneste sosialdemokrater. Det er vanskelig å få til privatisering og lavere skatter under slike forhold. Og her er vi ved kjernen i høyresidens sentraliseringsoffensiv. Ved å sentralisere Norge, håper regjeringen at det skal bli lettere å endre Norge. Man vil – for å si det enkelt – fjerne motkreftene mot høyrepolitikken. 6 Om tannkrem og tuber Linda C. Hofstad Helleland, transportkomiteens leder, ga i 04.09.14 et intervju til VG hvor hun fortalte om regjeringspartienes reformiver på transport-feltet. «Vi skal skvise så mye tannkrem ut av tuben at Ap ikke får puttet det tilbake», sa hun. Selv om hun snakket om samferdselspolitikk, er det all grunn til å se på uttalelsen som symptomatisk for Høyre og Frp’s behov for å prege norsk politikk ut over inneværende stortingsperiode – og å ta fra konkurrerende partier handlingsrom. Det er all grunn til å spørre hvorfor regjeringen har sånn hast med å iverksette sin reformpolitikk. Grunnen er at selve det norske systemet er preget av sentrum–venstre-tenkning – ikke av høyresidens politikk. Det norske folks politiske tilbøyeligheter er på ingen måte tilpasset høyresidens ønske om politisk gjennomslag. Dette bildet er med på å gi farge og intensitet til regjeringens sentraliseringsoffensiv. Den desentraliserte samfunnsmodellen i Norge er et problem for Høyre og Frp, ikke en mulighet. For Sp er det motsatt. Demokrati og ledelse 22. juli kommisjonen oppga at den viktigste årsaken til statens svikt i å beskytte innbyggerne 22.juli 2011, var en manglende kultur for risikoerkjennelse, gjennomføringsevne og samhandling. Det var på toppen det sviktet mest. De siste 20 årene har det vokst fram en styrings- og ledelseskultur som bygger på målstyring, rapportering og belønningssystemer. Det igjen fører til en kultur der det blir et hovedmål og ikke å gjøre feil, ikke søke risiko eller «tenke utenfor boksen». «I praksis har målstyringen like gjerne blitt et hinder for at gode og kvalifiserte avgjørelser blir tatt av dem som kjenner området best og et hinder for at etater kan lære av erfaringer og utvikle bedre tjenester», sa Sp, Ap og SV da rapporten fra 22. juli-kommisjonen (også kalt Gjørv-kommisjonen) ble behandlet i Stortinget 05.03.13. Alternativet til sentralisering er demokrati- og ledelsesreform. I kriser i Norge de siste årene er det «førstelinja» med lokalkunnskap som har løst sine oppgaver best. Innsatslederen i regjeringskvartalet, personalet ved Oslo Universitetssykehus og Ringerike sykehus, frivillige ved Utøya, ordfører, brannmannskap og hele lokalsamfunnet under brannen i Lærdal. Mannskaper på bakken tok ansvar i situasjonen, de 7 var underlagt operasjonsbasert ledelse, beslutningene ble ikke fattet over hodet på dem i sentraliserte og spesialiserte enheter. De er del av en kultur for å ta ansvar, de tenkte ikke på faren for å gjøre feil, men på å gjøre jobben. De kjente lokalsamfunnet sitt og hadde nærhet til oppgavene de skulle utføre. Operasjonsbasert ledelse: den som har den beste situasjonsforståelsen skal innse viktigheten av, og øves opp til, å handle selvstendig, men i tråd med det overordnede nivåets intensjon. Svaret ligger nær folk! Erfaringen er at nærhet og myndige mennesker «på bakkenivå» sikrer initiativ, kreativitet, eierforhold til arbeidsoppgavene, ansvarsfølelse og kollektiv forpliktelse. Det var et helt samfunn som sørget for at liv ikke gikk tapt i brannen i Lærdal, ikke tykke beredskapsplaner, regelrytteri og fjernstyring fra overordnede. Likevel er regjeringens svar for utviklingen av Norge mer målstyring, rapportering, sentralisering, spesialisering og byråkratisering. Sp tror ikke at det regjeringen kaller «robuste organisasjoner» med stor avstand til lokalsamfunnet er best egnet til å løse lokalsamfunnets utfordringer. Skal mannskapene på bakkeplan kunne handle selvstendig til det beste for innbyggerne må de kjenne sin ledelse, og ledelsen må kjenne dem. Når ledelsen sentraliseres, pulveriseres også ansvaret og ledelsen opprettholder kontrollen gjennom byråkrati, rapportering og regelstyring. Sp’s gamle slagord «Nei til kontorstyre og skjemavelde» er mer aktuelt enn noen gang. Riksrevisjonens rapport om beredskapen mai 2015 ga Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) knusende kritikk. DSB ivrer for økt målstyring og sentralisering og gis stor makt over samfunnsutviklingen i Norge. DSB og Riksrevisjonen møter problemer med ønske om flere rapporter, på samme måte som større enheter og sentralisering er regjeringens svar på det meste. Den nasjonale beredskapen i Norge er god «på bakken» og dårligere jo høyere opp i ledelseshierarkiene man kommer. Sp mener det må føre til en demokrati- og ledelsesreform som styrker lokalleddet og gir tillitt til førstelinja, tilstedeværende ledelse og de små oversiktlige enhetene. Vi står for alternativet til regjeringens sentraliseringspolitikk. Vi står for en moderne desentralisert samfunnsutvikling, der nærhet gir effektivitet og handlekraft. 8 Kommunereformen Høyre og Frp har siden valget 2013 satt i gang en offensiv for å slå sammen norske kommuner. Kommunereformen handler om Høyres langsiktige plan om å omdanne det norske samfunnet – og lite om lokalsamfunnenes behov. Kommunereformens sanne natur er begravd under et tykt lag med språksminke. Den 15.05.15 var VGs kommentator Fridtjof Jacobsen i Dagsnytt 18 på NRK for å kommentere den politiske situasjonen etter landsmøtesesongen i de politiske partiene. Her la han vekt på at KrF på sitt landsmøte ikke hadde truffet vedtak som gjorde det vanskelig for regjeringen å gjennomføre den planlagte kommunereformen med bruk av tvang – slik Arbeiderpartiet hadde gjort. Han sa: – Man må ikke undervurdere at kommunereformen til Jan Tore Sanner er den suverent viktigste reformen i hodet til Erna Solberg i denne regjeringsperioden. Mye viktigere enn andre reformer. Det er mye som taler for at Fridtjof Jacobsen har rett i dette. Men det reiser flere spørsmål som vi skal forsøke å skissere svar på. To av dem er: Hvorfor er det så viktig for Høyre å slå sammen kommunene i Norge, om nødvendig med tvang? Og hvorfor har partiet sånt hastverk? La oss begynne med det siste. Høyres hastverk Regjeringen tvinger kommunene til å gjennomføre sine utredninger, debatter og vedtak under stort tidspress. Det er nærmest som om Høyre har en anelse om at regjeringen vil måtte gå av i 2017 – og at man prøver å presse gjennom omfattende endringer så lenge flertallet varer. I Norge har vi en lang tradisjon for brede politiske kompromisser om grunnleggende samfunnsendringer. Slike løsninger som på mange måter har garantert for stabiliteten i det norske samfunnet, forutsetter at alle partier viser en viss tilbakeholdenhet med å presse gjennom endringer som ikke er samlende. Høyres kommunereform er et eksempel på det motsatte: Med knapt flertall i Stortinget gambler man på at endringen blir stående, selv om valget i 2017 skulle føre til at det borgerlige flertallet forsvinner som dugg for solen. Regjeringen hevder at reformen baserer seg på et bredt flertall i Stortinget. Mye tyder imidlertid på at de har feilberegnet. Flere partier har signalisert skepsis til bruk av tvangssammenslåing, og til de økonomiske virkemidlene som presser fram for tidlige avgjørelser i kommunene. «Vi vil oppheve alle tvangssammenslåinger av kommuner som blir fattet av Høyre og Frp dersom vi havner i maktposisjon i 2017», sa Sp-leder Trygve Slagsvold Vedum til partiets landsmøte i mars 2015. Arbeiderpartiet har signalisert sterk skepsis til regjeringens kommunereform. Alt sommeren 2014 sa Helga Pedersen, daværende nestleder i partiet, at endringer i kommunestrukturen «må baseres på lokale initiativ og frivillighet». Pedersen vektla at det skal være snakk om «reell frivillighet», og at partiprogrammets åpning for tvangssammenslutninger gjelder «helt spesielt unntakstilfelle». Arbeiderpartiet mener regjeringen både direkte 9 Høyres drømmer I mai 2014 la kommunalminister Jan Tore Sanner (H) fram regjeringens tidsplan for å etablere det han kaller «større og mer robuste kommuner». Regjeringen varslet at den ville innføre flere stimulansetiltak for å få til sammenslåinger, kommunene ble bedt om å sette i gang en «naboprat» hvor de senest i mai 2016 skulle varsle hvem de ville slå seg sammen med – og regjeringen sa fra at de ville bruke tvang dersom enkeltkommuner motsatte seg dette opplegget. Alt dette skulle bidra til å realisere Høyres store drøm – en totalsanering av det norske kommunekartet i Stortinget våren 2017 (sammenslåingene skulle være effektuert senest ved starten av 2020). «Vi må i fellesskap begynne å påpeke den logiske brist som mange av reformene bygger på. I regjeringen synes man f.eks. å tro at hvis man slår sammen to spredtbygde kommuner, så får man én tettbygd. Slår du sammen Osen og Flatanger, så skulle plutselig – jeg hadde nær sagt: på magisk vis – denne vakre delen av landet begynne å ligne på Asker og Bærum. Gode landsmøte, man skal være veldig trygt plassert ved et skrivebord i Oslo for at denne virkelighetsoppfatningen skal virke naturlig. Vi må rett og slett sende denne typen oppfatninger tilbake til de skrivebordsskuffene de kom fra!» Marit Arnstad, parlamentarisk leder i Sp, 20.03.15 til partiets landsmøte. 10 og indirekte bruker tvang, trusler og ris bak speilet overfor kommuner som ikke konkluderer på en slik måte regjeringen ønsker. Hvorfor er det en «big deal»? Sp mener reformen iverksettes uforsvarlig fort og med en uakseptabel bruk av tvang, men først og fremst tar vi avstand fra reformens begrunnelser. Den hviler på feil premisser og tar ikke hensyn til den virkeligheten folk opplever i sine lokalsamfunn. Kommunene er lokalsamfunnsutvikler, tjeneste- og trygghetsleverandør og den viktigste arena for lokalt folkestyre. Dette perspektivet må ligge til grunn for eventuelle strukturendringer. Vi inviterer våre lokale folkevalgte til drøftinger om kommunereform med utgangspunkt i den enkelte kommunes ønsker og behov. Sp har alltid vært skeptisk til politikk som svekker lokalbefolkningens mulighet til å styre seg selv. Gjennom hele partiets historie har vi kjempet for desentralisering av makt på generelt grunnlag – og særlig for utkantsamfunnenes interesser. Det har neppe overrasket noen at Sp derfor er dypt skeptisk til motivene bak og konsekvensene av kommunereformen. Vår analyse er at kommunereformen vil innebære sentralisering av makt, oppgaver og ressurser – et politisk grep som vil bidra sterkt til sentralisering av folk og næring. Sp mener en relativt finmasket kommunestruktur har bidratt til trygghet, velferd, verdiskaping og et levende folkestyre i hele landet; ja, den er en nødvendig forutsetning for å «ta hele Norge i bruk». Vi vil at ressursgrunnlaget i hele landet skal utnyttes – og vi vil gi folk valgfrihet til å leve der de føler de hører hjemme. Mer sentralstyring? 20. mars 2015 kom regjeringen med en stortingsmelding hvor den gikk gjennom hvilke oppgaver nye, sammenslåtte kommuner skulle få (Meld. St. 14 (2014–2015) Kommunereformen – nye oppgaver til større kommuner). Stortinget behandlet Vabo-utvalget Vinteren 2014-2015 hadde professor Signy Vabo – som ledet et ekspertutvalg Kommunaldepartementet hadde nedsatt – en kort og hektisk opptreden i det politiske rampelyset. Utvalget oppgave var å se på prinsipper for ny kommuneinndeling – på det som ble kalt «fritt faglig grunnlag». Få ble overrasket da utvalget leverte sin rapport 31.03.15. Anbefalingen gikk ut på at ingen kommune burde ha mindre enn 15 000 til 20 000 innbyggere – og utvalget mente at man burde slå sammen kommuner slik at man satt igjen med 100. Det ble også foreslått at de kommunene som ble større, skulle kunne få flere oppgaver. Ekspertutvalgets leder, professor Signy Vabo, ble spurt om det kunne sees som et demokratisk problem at antallet folkevalgte i kommunene ble så sterkt redusert. Hun svarte at hun ikke så det som noe problem, men at det tvert om kunne være en fordel fordi kompetansen blant de valgte representantene ville bli høyere når det ble større konkurranse om plassene. •Ulike forskningsrapporter har påvist at mindre kommuner løser velferdsoppgavene minst like godt som større kommuner. Difis innbyggerundersøkelsene forteller oss at folk er mer fornøyd med skole og eldreomsorg i småkommuner enn i større kommuner. Vabo-utvalgets denne såkalte «oppgavemeldingen» i juni 2015. Meldingen viser til regjeringserklæringen hvor det heter at «regjeringen vil foreta en gjennomgang av oppgavene til fylkeskommunene, fylkesmennene og staten med sikte på å gi mer makt og myndighet til robuste kommuner.» Begrepet «robust» defineres ikke nærmere, men målsettingen om større kommuner står fast. De viktigste forslagene som fremmes gjelder overføring av oppgaver fra fylkeskommunen til kommunene. Når det gjelder overføring av statlige oppgaver, er regjeringen mer tilbakeholden: Statlige oppgaver «kan vurderes overført til større kommuner» eller «utredes om kan overføres». Det er altså lite forpliktende forslag. Lederen i Kommunenes sentralforbund (KS), høyrepolitikeren Gunn Marit Helgesen, sier i sin kommentar at: «Jeg har sagt før at en reform som i praksis fører krav til kommunestørrelse er derfor ikke godt nok faglig begrunnet til at dette bør vektlegges i det videre arbeid med kommunereformen. •Vabo-utvalget ignorerer det faktum at endret kommunestruktur med all sannsynlighet vil føre til sterkere sentralisering i bosettingsmønsteret. De viser til at dagens IKT-løsninger gjør at forutsetningene for å etablere større kommuner også i spredtbygde områder er annerledes enn tidligere. De viser også til at det er avstand til skole, barnehage og pleie- og omsorgstjeneste som er viktig for folk, ikke avstanden til kommunehuset. •Erfaringene etter den danske kommunere- formen viser at de kommunale tjenestene på skole- og omsorgsfeltet blir sentralisert etter kommunesammenslåinger. Det er lite å spare på den administrative siden (selve sentraladministrasjonen i kommunene). Men storkommuner har gjort det lettere å overhøre protester når tjenestefunksjonene sentraliseres. Men sentralisering av kommuneadministrasjonen har ytterligere én sentraliseringseffekt: Den bidrar til sentralisering av privat service og næringsvirksomhet. Flytter de ansatte i kommunen til nytt administrasjonssenter, flytter det arbeidsplasser og grunnlag for handel og annen tjenesteyting etter. til at det folkevalgte regionale nivået svekkes, er en reform for enda mer statlig styring». Stortingsmeldingen viser til at stortingsflertallet har uttrykt at det er «opptatt av at det skal være reell frivillighet for de kommunene som deltar i sammenslåingsprosessen». Så henvises det videre til merknaden fra Høyre, Frp, KrF og Venstre som sier at «Unntaket fra dette frivillighetsprinsippet vil likevel være aktuelt i helt spesielle situasjoner der enkeltkommuner ikke må kunne stanse endringer som er hensiktsmessige ut fra regionale hensyn». Frivillige kommunesammenslåinger godkjennes gjennom kongelig resolusjon, altså uten stortingsbehandling. Tvangssammenslåing må vedtas av Stortinget. Regjeringen holder fast ved at den vil legge fram en lovproposisjon våren 2017 med forslag om ny kommunestruktur. Men er regjerin11 10 myteknusere Når man lytter til Høyres politikere, kan man ofte få inntrykk av at mange norske kommuner har ineffektive og inkompetente fagmiljøer. Den vanlige velger spør seg: Stemmer dette? La oss gå inn i realitetene og diskutere påstandene, én for én. Påstand 1: Kommunene er for dyre å drive, det blir billigere hvis de slår seg sammen! Svar: Det er dårlig belegg for at storkommuner er mer kostnadseffektive enn mindre kommuner. De fakta vi har fått gjennom forskning viser at de mest kostnadseffektive kommunene er mellom 15 000 og 30 000 innbyggere. Regjeringen ønsker seg 100 kommuner, altså ca. 50 000 innbyggere i gjennomsnitt. Det kan altså gi dyrere kommuner. Påstand 2: I små kommuner har ikke sterke fagmiljø på felter som barnevern og psykiatri. Svar: Derfor samarbeider små kommuner om slike spesialiserte tjenester. Det er ikke faglig belegg for at barnevernet og det psykiske helsevernet er dårlig i små kommuner. Tvert om. Gjennom interkommunale samarbeid er det etablerte gode fagmiljøer. Barnevernet i mindre kommuner kommer godt ut i målinger av kvalitet og innbyggertilfredshet. Påstand 3: Mange kommuner er for små til at staten kan gi dem flere oppgaver! Svar: Regjeringen ønsker to folkestyrte forvaltningsnivåer, kommune og stat. Sp, sammen med flertallet på Stortinget, mener fylkeskommunene er viktig og skal videreføres. Det er riktig at små kommuner vil ha vanskeligheter med å overta videregående opplæring og kollektivtrafikk, men dette er oppgaver som løses best og mest effektivt av fylkeskommunene. Når det gjelder andre oppgaver, er regjeringen svært uklar på overføring fra stat til kommune. Det er ingen vesentlige forslag om overføring, bare om videre utredninger. 12 Påstand 4: Tiden har gått fra kommunestrukturen – den er gammeldags! Svar: Sp mener kommunestrukturen skal bestemmes lokalt, av innbyggerne og kommunene sjøl. Det er dem som best vet hvilken kommunestruktur som passer ut fra deres lokale forhold. Påstand 5: Byregionene får ikke utviklet seg godt uten kommunesammenslåinger! Svar: Noen ønsker at storbyene skal sluke omegnskommunene og bli enda større. Faktum er at motstanden mot en slik utvikling er massiv i de kommunene det gjelder. Bærum, Lørenskog og Oppgård vil ikke bli en del av Oslo, Melhus og Malvik vil ikke bli en del av Trondheim, eller Sotra og Os en del av Bergen. God regional utvikling handler om langt mer enn storbyutvikling. Påstand 6: Norske kommuner er alt for små i internasjonal sammenheng! Svar: I internasjonal sammenheng er faktisk norske kommuner store. Med regjeringens forslag om 100 kommuner, vil Norge og Danmark har de største kommunene i Norden og dessuten være i Europa-toppen når det gjelder innbyggertall i hver kommune. Når det gjelder geografisk størrelse vil Norge være absolutt i toppen. Påstand 7: Store kommuner yter bedre service til innbyggerne. Svar: Innbyggerne sier det motsatte viser Difis innbyggerundersøkelse. Små kommuner skårer best på de viktigste velferdsområdene. Påstand 8: Det blir ikke mer sentralisering av at kommunene slår seg sammen – folk skal fortsatt bo der de bor i dag. Svar: Regjeringen har dessverre ikke gjort noen KOMMUNESTØRRELSE I EU LANDENE OG ISLAND, NORGE OG SVEITS 2008. Gjennomsnittlig antall innbyggere per kommune Danmark Litauen Irland Nederland Portugal Sverige Bulgaria Latvia Belgia Poland Finland Norge Hellas Slovenia analyser av hvilke følger kommunesammenslåing får for bosettingsmønsteret. Dette er trolig fordi man ønsker en sentralisering av næringsliv og arbeidsplasser, men ikke vil si det rett ut. Privat næringsvirksomhet og servicebedrifter etablerer seg der det finnes et eksisterende miljø. Kommunesenteret er i nesten alle kommuner samlingspunktet for både offentlig og privat virksomhet. Flytter vi kommunesentret, flytter næringslivet også etter en tid. Påstand 9: Den danske kommunereformen har vært en sukess – Norge burde gjøre likedan! Svar: Den danske kommunereformen er ikke evaluert. Det er svært ulike oppfatninger av konsekvensene. Vi vet imidlertid noen: Det er færre lokalpolitikere og innbyggerne opplever større avstand mellom seg og de folkevalgte. Ombudsrollen er svekket og den profesjonelle politikerrollen styrket. Den danske kommunereformen var i stor grad begrunnet med dårlig økonomi og behov for å kutte kostnadene. Dette har i større grad skjedd gjennom sentralisering av skole og omsorgsfunksjoner, enn gjennom redusert administrativt byråkrati, sier forskeren Roger Buch fra Århus Universitet. Påstand 10: Regionene i utkant-Norge ville stå sterkere hvis flere kommuner slo seg sammen! Svar: Om regjeringen får det som den vil, vil fylkeskommunene bli borte. Det vil gå mest ut over distrikts-Norge, hvor fylkeskommunene er sentrale i utformingen av næringspolitikk, infrastruktur og planlegging. Nei, regionene i utkant-Norge vil være de som rammes tøffest av regjeringens kommunereform. Italia Romania Tyskland Malta Estland Spania Luxemburg Island Østerrike Ungarn Sveits Slovakia Frankrike Tsekkia Kypros 0 10 000 20 000 30 000 40 000 50 000 60 000 REDIGERES I TOPP-/BUNNTEKST Denne oversikten over gjennomsnittlig antall innbyggere per kommune i europeiske land (2008) viser at norske kommuner ikke er spesielt små – snarere ligger er de «midt på treet» i europeisk sammenheng. Etter prof. Bjarne Jensen. gens frivillighetslinje reell hvis den legger opp til at enkeltkommuner som ikke ønsker sammenslåing, kan tvinges inn i sammenslåing hvis nabokommunene, regionen eller staten skulle ønske det? I meldingen opereres det med oppgaveoverføring til «større kommuner» og «de største kommunene». Det settes ikke tall for hva dette innebærer, men vises til Vabo-utvalget som mener at kommunene må ha minst 15 000 til 20 000 innbyggere og at de største kommunene med 100 000 innbyggere kan overta oppgaver ut over de som kommunene generelt sett er gitt. Meldingen viser til at den har varslet en hjemmel i kommuneloven for å kunne pålegge interkommunalt samarbeid der hvor små kommuner ikke slår seg sammen, som på grunn av store geografiske avstander. Den framtidige kommunestrukturen og omfanget av nye oppgaver til kommunene vil avgjøre omfanget av slike pålagte samarbeid. Regjeringen sier at interkommunale samarbeid svekker lokaldemokratiet og at omfanget av slike samarbeid er en begrunnelse til å slå sammen kom13 Sparer staten, ribber fylkene Oppgavemeldingen skulle være motoren som drev kommunereformen framover. Slik ble det ikke. Meldingen dreier seg først og fremst om nye utredninger om mulige overføringer av en del oppgaver til nye og større kommuner. Mens regjeringen på forhånd varslet en massiv oppgaveoverføring fra staten til kommunene, er resultatet at de først og fremst foreslår oppgaveflytting internt i kommunesektoren ved å åpne for at videregående skole, kollektivtrafikk og tannhelsetjenesten kan tas over av større kommuner. Dette sier KrF og Venstre at de har stoppet, men partiene har godtatt at tannhelsetjenesten overføres og at det åpnes for forsøk med kommunal drift av videregående skole og kollektivtransport. Her er den lite imponerende listen over hva hva regjeringen mener kan flyttes fra stat til kommune: • utslippstillatelse for grønnsaksvaskerier • tilskudd til drift av taubane • støysaker ang motorsportbaner, skytebaner og vindmøller • idrettsfunksjonell forhåndsgodkjenning av svømmehaller mune. Samtidig vil de bruke lovverket til å pålegge interkommunale samarbeid i små kommuner. På områder hvor små kommuner strever med å bygge opp egen kompetanse, eller vurderer at det er stordriftsfordeler, er det allerede et omfattende samarbeid mellom kommuner. På den ene siden mener regjeringen at dette er negativt og vil tvinge Generalistkommunene Oppgavemeldingen sier innledningsvis at generalistkommuneprinsippet (det at alle kommuner i utgangspunktet skal ha like oppgaver) skal bestå. Men løftet er gitt under forutsetning at Sanner lykkes med sin kommunereform. Og prinsippet følges ikke opp i de forslagene som fremmes. For de fleste av forslagene til oppgavefordeling heter det til «ny og større kommuner» eller «store kommuner». Det betyr at departementet vil videreføre generalistkommuneprinsippet bare dersom kommunene slår seg sammen til store kommuner. 14 • innlandsfiskeforskriften • ansvar for TT-ordning • borgerlig vigsel • tilskudd til verdensarvområder fram kommunesammenslåing, på den andre siden mener den det er aktuelt å lovfeste krav om interkommunalt samarbeid. Det er vanskelig å finne logikken i regjeringens argumentasjon. Sp presenterte 24.03.15 et notat med utfyllende kommentarer til oppgavemeldingen fra regjeringen. Tvang eller frivillighet? Høyre prøver å vri seg unna at de vil sette lokaldemokratiet til side om de ikke får det som de vil med kommunereformen. Når Sp sier at eventuelle sammenslåinger skal være frivillige, sier Høyre at frivillighet bare skal gjelde når kommunene sier «ja». De som sier «nei», vil bli møtt med tvang. Merkelig nok prøver Høyre å vri seg unna sin egen tvangspolitikk. Men partiets egne vedtak er krystallklare. I regjeringens melding om kommunereformen som Stortinget behandlet i juni 2014, heter det: «I utarbeidelsen av beslutningsgrunnlaget for Synsing, usaklighet og splittelse? Høyre hovedorganisasjon sendte ved starten av 2015 ut et brev til sine ledende lokalpolitikere i kommunene. I dette oppfordret man til å sabotere kravet om lokale folkeavstemninger knyttet til kommunesammenslåinger. I Stortingets spørretime 04.03.15 tok Sp-leder Trygve Slagsvold Vedum saken opp med statsminister Erna Solberg. Brevet kom per epost, og avsenderen var Martin Engeset, tidligere stortingsrepresentant og nåværende kommunalpolitisk seniorrådgiver i Høyres hovedorganisasjon. I eposten skriver Engeset at Høyre har utarbeidet «en rekke gode argumenter for hvorfor lokale folkeavstemninger i dette spørsmålet ikke er noen god idé». I selve brevet som lå ved, lister man så opp en rekke påstander som har til hensikt å sverte lokale folkeavstemninger som demokratisk instrument. Mest påfallende er formuleringen: «Folkeavstemninger i denne type spørsmål utarter ofte til synsing, usakligheter og splittelse i lokalsamfunnet og kan føre til at det blir tatt en beslutning som ikke er kunnskapsbasert.» Mot slutten av brevet oppsummerer Engeset hvilke betingelser som bør stilles om Høyre skulle møte motstand i arbeidet med å hindre lokale folkeavstemninger: Høyre mener at et flertall mot sammenslåing må være på over 60 % for at avstemningen skal telle med, og at valgdeltakelsen skal være på over 75 % (et gjennomsnittlig kom- ” – Statsministeren svarte ikke klargjørende på mine spørsmål, men forsøkte i stedet å skylde på sentrale medarbeidere i Høyre. Erna Solberg sin opptreden i spørretimen var avslørende hva gjelder hennes syn på lokaldemokrati. Regjeringen skal slå sammen kommuner uavhengig av hva folket mener. Trygve Slagsvold Vedum i Stortingets spørre-time 04.03.15. munevalg i nyere tid har hatt 65 % deltakelse). Erna Solberg ble åpenbart tatt på senga da hun ble konfrontert med brevet i spørretimen, og nøyde seg med å omtalte budskapet som «litt spesielt» mens hun tro vannet. I Dagsnytt 18 på NRK samme kveld, ville imidlertid ikke Høyres generalsekretær trekke brevet eller formuleringene i det, tilbake. Høyre har per juni 2014 så vidt vites ikke gjort noe mer med saken. Man må derfor kunne anta at Høyres syn på folkeavstemninger om kommunesammenslåinger er korrekt beskrevet i brevet. 15 Sentralisering er svaret – hva var spørsmålet? – Vi har nå en regjering som har ett svar på nesten alle utfordringer. Har vi et problem i en offentlig virksomhet, er svaret: «Det må bli større, vi må slå ting sammen». Ett av de områdene der jeg har hatt mange debatter med Høyre, er om kommunestruktur. Hvis vi går noen år tilbake i tid, var hovedbegrunnelsen for å slå sammen kommuner å spare penger. Men så tenkte man: Nei, det taper vi valget på, vi skal snakke om «mennesker og ikke milliarder». Så sluttet man å snakke om det. Så var hovedbegrunnelsen: Tjenestene i de små kommunene er så dårlige. Så kom den store innbyggerundersøkelsen til staten som viste at folk var mest fornøyd med tjenestene i de små kommunene, spesielt innen pleie og omsorg. Og de største utfordringene var i de store kommunene! Hva var neste runde? Jo, da var det interkommunale selskap, og så var det barnevern. La meg ta barnevern først: En rapport fra Deloitte viser at det faktisk var bedre fagutdanning og mer tiltak i små kommuner enn i store. I forrige uke var det interkommunale selskap som var den store begrunnelsen for sammenslåing. Men der er det også en forunderlig liten detalj, og det er at det er flere interkommunale selskap mellom store kommuner enn mellom små. Jeg har skjønt at svaret Høyre gir – uansett problem! – er kommunesammenslåing. Trygve Slagsvold Vedum i Stortingets spørretime 09.04.14. Stortinget vil det bli lagt til grunn at enkeltkommuner ikke skal kunne stanse endringer som er ønsket og hensiktsmessige ut fra regionale og nasjonale hensyn. I proposisjonen vil det dermed kunne foreslås sammenslåinger av kommuner som avviker fra de lokale vedtakene.» Høyre går i samme fella som så mange kommunesammenslåingsentusiaster før har gjort. De lar seg forføre av tanken om at «størst er best» og at rikspolitikere «vet bedre» enn lokalpolitikere og folk flest. Man argumenterer for at kommunale tjenester produsert i storkommuner er bedre enn tjenester produsert i små kommuner. Offisielle innbyggerundersøkelser viser det motsatte. Det er innbyggerne i små kommuner som er mest fornøyd med skole og eldreomsorg. Høyre mener barnevernet i små kommuner mangler faglig kompetanse, mens undersøkelsene viser at kompetansen er på like høyt nivå der som i større kommuner. I tillegg samarbeider de fleste mindre kommunene om barneverntjenestene med nabokommunene og har dermed fått etablert brede fagmiljøer. Høyrepolitikere er svært glad i å si at de «legger vekt på hensynet til innbyggerne». Det er fint, men da må man også lære seg å lytte til det innbyggerne mener. Og her legger man altså opp til en svær demokratisk endring som har som 16 en forutsetning at man ikke skal representere folkemeningen i berørte kommuner, noe som er forbløffende. Demokratiet settes til side Kommunalminister Jan Tore Sanner mener det er en dårlig ide å spørre innbyggerne til råds i spørsmålet om kommunesammenslåing. Han har fått følge av kommunalkomiteens leder på Stortinget, Helge Andre Njåstad fra Frp. Njåstad mener i følge flere presseoppslag at det er for komplisert for folk flest å ta stilling til om egen kommune bør opprettholdes eller slås sammen med nabokommunene. Både Sanner og Njåstad avviser Sp’s syn om at folkets røst bør høres før kommunestyrene fatter endelig vedtak om kommunesammenslåing eller ikke. Sammenslåing av kommuner har betydning langt ut over en valgperiode. Få, om noen, andre saker er bedre egnet for folkeavstemming enn spørsmål om kommunesammenslåing, mener vi. Innbyggerne er enig med Sp. I en undersøkelse utført av målingsinstituttet Sentio, sier 64 prosent av de spurte at kommunesammenslåinger bør Riset bak speilet er der fortsatt – Påstanden om at regjeringen og støttepartiene legger frivillighet til grunn, har ingen troverdighet så lenge de samtidig truer med tvang hvis de lokale vedtakene ikke er i tråd med regjeringens ønsker. Kommunene bør ikke la seg true, sa Heidi Greni da den såkalte «oppgavemeldingen» passerte Stortinget i juni. Greni brukte også debatten til å slå fast dette: Det legges opp til sentralisering mer enn til desentralisering. – Flertallet holder fast på at kommunene skal ha gjennomført sine lokale prosesser om eventuelle sammenslåinger i løpet av våren 2016. Det står også fast at regjeringen vil oppsummere sine forslag til kommunesammenslåinger gjennom forslag til Stortinget våren 2017, sa Greni og fortsatte: – Flertallets utsagn om at de legger frivillighet til grunn, har ingen troverdighet så lenge de samtidig truer med tvang dersom de lokale vedtakene ikke er i tråd med regjeringens egne ønsker for framtidig kommunestruktur. – Jeg mener kommunene ikke må la seg true til å gjøre sammenslåingsvedtak som mangler lokal støtte. Min spådom er et Stortinget ikke vil la seg presse til å vedta tvangssammenslåing av kommuner ved inngangen til stortingsvalgkampen 2017, var Grenis oppfordring. Hun var også tydelig i sin dom over regjeringens vilje til å desentralisere oppgaver til kommunene: – Oppgavemeldingen skulle være motoren som driver regjeringens kommunereform framover. Slik ble det ikke. Regjeringen ville bare ta oppgaver fra fylkeskommunene, noe som ble tilbakevist av stortingsflertallet. Greni sa seg tilfreds med at regjeringens forslag om å ribbe fylkeskommunene for oppgaver, ble nedstemt. Den folkestyrte fylkeskommunen skal bestå, sier flertallet, som samtidig ba om at fylkesmannens landbruksavdeling og miljøavdeling overføres til fylkeskommunene. – Jeg er glad for at fylkeskommunen videreføres, men beklager at tannhelsetjenesten skal utredes overført til kommunene og at KrF og Venstre har gått med på at enkelte kommuner kan overta ansvar for kollektivtrafikk og videregående skole. Det åpnes for løsninger som gir nytt byråkrati og ineffektivitet, og som skaper stor usikkerhet om hvor ansvaret skal ligge, sa Greni. – Vi lar oss ikke lure av statsråds Sanners løfter om at hans reform skal flytte makt nedover til folk flest og lokalmiljøene de lever i. Heller ikke av hans budskap om at det er frivillighet og lokale løsninger som skal være førende for reformarbeidet. Vi i Senterpartiet vet at hans kommunereform vil sentralisere makt til store enheter, færre folkevalgte og svekke folks mulighet til å delta i utformingen av lokalsamfunnet og de kommunale velferdstjenestene. Heidi Greni på Senterpartiets landsmøte, mars 2015. 17 avgjøres med folkeavstemming. Da Stortinget sist gjennomførte en bred debatt om endringer i kommunestrukturen, sa flertallet, hvor også Høyre var med, at en mente lokale folkeavstemninger bør avholdes som et ledd i den lokale avgjørelsesprosessen om kommunesammenslåing. Dette var i 1996 ved behandlingen av en stortingsmelding om kommune- og fylkesinndeling. Fremskrittspartiets program har tydelige programformuleringer om bruk av folkeavstemming når store og viktige samfunnsmessige saker skal avgjøres. Den programformuleringen brukte partiet til å presse fram en lokal folkeavstemming i Oslo om byen skulle søke om OL. Folket må altså spørres om de vil være vertskap for et arrangement over to uker, men bør fratas muligheten til å bli hørt om framtidig styring av eget lokalsamfunn – om vi forstår Helge Andre Njåstad rett. I vårhalvåret opplevde vi at partiet krevde folkeavstemning om syriske flyktninger, selv om forskjellene mellom det Stortinget har vedtatt – og det Frp kunne godta, var liten. Det ble forresten både krevd nasjonal folkeavstemning, samt folkeavstemninger om mottak av Syria-flyktninger i alle kommuner. Heldigvis er det ikke kommunalministeren eller kommunalkomiteens leder som bestemmer om kommunene skal gjennomføre folkeavstemming om kommunesammenslåing. Det er det kommunestyret som avgjør. Sp’s oppfordring til kommunestyrene rundt om i landet er å lytte til folkemeningen, ikke til regjeringspartienes talspersoner. 18 Gallup som styreform? Sp anbefaler at alle forslag om kommunesammenslåinger blir underlagt lokale folkeavstemminger i forbindelse med lokalvalget høsten 2015. Som alternativ til lokale utredninger anbefaler Regjeringen å benytte statistikk fra departementets hjemmesider for å vurdere konsekvensene en eventuell sammenslåing. De ønsker også å unngå lokale folkeavstemninger. Som en konsekvens bevilges det bare 100 000 kroner til hver enkelt kommune for alt arbeid knyttet til vurderinger, debatt og høring av befolkningen. Kommunene pålegges altså å involvere innbyggerne sine, men får ikke tid og midler til å gjøre det. Regjeringen legger opp til at en enormt stor reform skal gjennomføres i hurtigtogsfart. Ifølge Kommunal Rapport er det bare et mindretall av rådmennene som mener at det er mulig å etterkomme stortingsflertallets vedtak om at kommunesammenslåing skal utredes og behandles av alle kommuner innen utgangen av 2015. Sp har tillit til at våre folkevalgte ikke vil la seg presse av tilløpene til tvang, men vurdere på selvstendig grunnlag hvilken struktur som vil gi egne innbyggere den beste kommunen. Sp har bedt alle kommuner om å gjennomføre individuelle utredninger på selvstendig grunnlag. :alternativet ligger #nærfolk Sp står for desentralisering og har stor tillit til lokaldemokratiet. Vi er for kommunesammenslåinger i de tilfellene hvor det er ønsket lokalt, men mot tvangssammenslåinger. Sp ønsker å styrke lokaldemokratiet. I 2015 vedtok partiet en plan for massiv overføring av oppgaver fra staten til kommunene. Bak denne lå et ønske om å styrke lokalpolitikernes handlefrihet og å nedprioritere statens og byråkratenes mulighet til å overprøve gode, lokale vedtak. Embetsmennene og direktoratenes mulighet til å overprøve kommunestyrer og fylkesting, bør etter Sp’s mening begrense seg til legalitetskontroll og klagebehandling. Sp ønsket en offentlig utredning om lokaldemokrati og statlig regelstyring, kontroll- og tilsynsfunksjoner. Her er våre forslag til desentralisering: 1 Sp vil oppheve foretaksmodellen for sykehus. Løsningen er å beholde statlig eierskap, men opprette folkevalgte sykehusstyrer i fylkene. Sykehusstyrene skal et flertall av folkevalgte fylkespolitikere. På sikt vil Sp overføre ansvaret for de sykehusene til fylkeskommunene. 2 Barnevernet omorganiseres. Bufdir blir nedlagt og ansvaret overføres til fylkeskommunene. Kommunenes ansvar for – og mulighet til å følge opp – barnevernet forsterkes. Arbeidet med fosterhjem legges til kommunene. Fylkene skal ha ansvar for barnevernsinstitusjoner. 6 Deler av Forskningsrådets programmer overføres til fylkeskommunene. 7 Statens vegvesens regionkontorer overføres til fylkene. For ikke å bygge opp to tilsvarende og geografisk parallelle faglige administrasjoner, opprettholdes felles vegadministrasjon. Vegdirektoratets detaljstyring over fylkesveiene må stanses. Fylkene må kunne styre utformingen av fylkesveiene i større grad enn i dag. 8 Forvaltning av støtte til regionale kulturtiltak, som festivalstøtte, overføres fra Kulturrådet til fylkene. 3 Psykiatritilbudet ved distriktspsykiatriske klinikker (DPS) blir overført til fylkene. I dag ligger dette i de statlige sykehusforetakene. 9 Regionapparatet til Innovasjon Norge overføres til fylkene. Næringsdepartementets forslag om å kutte antall regionkontor må stanses. 4 Kommunene får hovedansvar for rehabiliteringstjenesten – og penger til å løse oppgavene godt. Kommunene har stort ansvar i dag, men har ikke fått økonomiske muligheter til å utvikle lokale tilbud. Kommunene bør få ansvar for kjøp av spesialiserte rehabiliteringstjenester fra helseforetakene og andre. 10 NAV-kontoret i kommunene må styrkes på bekostning av sentraliserte prosjektog kompetanseenheter. NAV-kontorene må få styrket kompetanse og myndighet til ”avsluttende saksbehandling” på flere områder enn sosialhjelp. Man må se på muligheten for at arbeidsrettede tiltak kan styres av kommunene ved hjelp av det lokale NAV-kontoret. 5 Familievernet overføres fra staten til fylkene. 11 Kommunene må få ansvaret for forvalt19 ning av verneområder. Det statlige midlene til verneområdestyrene må overføres til kommunene. 12 Fylkesmenene skal skal koordinere statlig arbeid i fylkene. Stortinget må fastsette et prinsipp om at statlige etater med kontorer i fylkene blir organisert etter fylkesgrensene. 13 Fylkeskommunene skal ha ansvar for kulturminnevernet. Regelen om at saken skal til departementet når fylkeskonservator ikke får viljen sin hos fylkespolitikerne, må fjernes. Staten skal ikke ha større rett til å gripe inn i kulturminnevernet enn i andre plansaker. 14 De fleste oppgavene hos fylkesmannens miljøavdeling og landbruksavdeling overføres til fylkeskommunene. Fylkesmannen rendyrkes som kontroll- og tilsynsorgan – og fylkesmannens mulighet til å overprøve lokaldemokratiet begrenses. Før overføringen må en styrke lovene om jordvern. 15 Direktoratenes og fylkesmannens adgang til å treffe skjønnsvedtak begrenses. 18 Hjelpetiltak i rusomsorg, psykiatri og barnevern skal løses på laveste effektive forvaltningsnivå. Kommunene skal ha ansvaret for forebyggende tilbud og lavterskeltilbud. Fylkene bør få oppgaven som samordner og ha ansvar for behandling og omsorg i institusjonene. 19 Kommunenes myndighet i arealpolitikken styrkes. Men samordningen blant kommunene må bli bedre. Det bør skje gjennom interkommunalt plansamarbeid, og resultatet bør forankres både i den enkelte kommuneplan og i fylkesplanen. Fylkestingne bør gjennom fylkesplanen kunne vedta enkelte overordnede føringer, f.eks. når det gjelder kollektivtransport, miljø og folkehelse. Men fylkene skal ikke kunne gripe inn i kommunenes arealmyndighet. Fylkenes rådgivningsplikt overfor kommunene i plansaker må forsterkes. Nasjonal lovgivning må sikre jordvernet en sterk stilling. 20 Det igangsettes ikke endringer eller forsøk i ansvaret for videregående opplæring. Dette ansvarsområdet skal fortsatt tilhøre fylkene. 21 Museer og bygdetun er i stor grad lagt inn under fylkesmuseene – som resultat av stat16 Behandling av tillatelse om å skyte skadedyr lige grep. Hele prosessen må evalueres, og i rovdyrstammene, overføres fra fylkesmandet må vurderes om ansvaret for lokalmunen til fylkeskommunene. Statlig styring seene må tilbakeføres til kommunene. skal skje gjennom lovverket. 17 Fylkene må få mer makt i helse- og sosialsektoren. Reformene som flyttet makt over spesialisthelsetjenesten, barnevernet og familievernet fra fylkeskommune til stat, har ikke vært vellykket. 20 Kommuneøkonomi I den blåblå regjeringens politiske plattform er det ingen mål for bosetting og arbeidsplasser i hele landet. Regjeringen har også sørget for at kommunene etter mange år med rødgrønn vekst, nå opplever en strammere kommuneøkonomi. Det viste seg å være betegnende at Erna Solberg og Siv Jensen omdøpte det rødgrønne Kommunal- og regionaldepartementet til Kommunal- og moderniseringsdepartementet. Fra dag 1 startet de nedbyggingen av de distriktspolitiske virkemidlene Sp hadde bygget opp. Regjeringen har gjennom sine budsjettopplegg for 2014 og 2015 angrepet distriktssatsingen den rødgrønne regjeringen bygde opp. Det er gjennomført en systematisk nedbygging av distriktsvirkemidlene og overføring til kommunene i distriktene. De viktigste eksemplene på dette er: •Kutt på 500 millioner kroner, eller 30 %, av bevilgningene til fylkene for regional utvikling. Disse pengene er avgjørende for fylkenes samarbeid med Innovasjon Norge i regionene og har også stor betydning for kommunenes satsing på kommunale næringsfond. •Kommunereformen, som vil svekke grunnlaget for bosetting i store deler av distrikts-Norge. •Nedlegging av Bolystprogrammet og endring av kåringen av «Attraktiv stad» til «Attraktivt bymiljø». •Økning i vekstkommunetilskuddet med 330 millioner kroner hvor inndekningen skjer gjennom kutt i rammene til kommuner med liten eller ingen vekst i folketallet. •Forslag om at staten overtar fylkeskommunenes eierandeler i Innovasjon Norge og sterk reduksjon i antall regionkontor. •Innføring av kommunal andel av selskapsskatten som virker sentraliserende. Regjeringens planer om kommunereform kommer tydelig til uttrykk i forslaget til kommu- neøkonomiopplegg. Det legges opp til sentralisering og til større enheter. Det legges f.eks. opp til store kutt i distriktspolitiske virkemidler, spesielt har dette rammet regionale utviklingsmidler til fylkeskommunene. Det er også gjennomført andre endringer som slår uheldig ut i distriktskommuner og -fylker: •Omfordeling i inntektsrammene til fylkene og kommunene, som nye kostnadsnøkler for fylkene, •Kommunal andel av selskapsskatten på 2,9 mrd. kr. som tas fra rammene til alle kommuner, •Varsling av ny gjennomgang av kostnadsnøklene til kommunene i 2017. Rødgrønn politikk vs. blåblå Da Sp forhandlet fram regjeringsplattformen for den rødgrønne regjeringen i 2005, stod kravet om sterkere kommuneøkonomi i sentrum. Åslaug Haga, som ble regjeringens kommunal -og regionalminister, frontet kravet om at statsbudsjettet for 2006 skulle ha en økning på 4,5 milliarder kroner til kommunene. Slik ble det. Velferdstjenestene våre, skole, pleie- og omsorg, barnehage, lokal kultur, fikk et skikkelig løft med Sp i regjering. 21 Innbyggernes dom: Best tjenester i små kommuner Difi – direktoratet for forvaltning og IKT – gjennomfører hvert år en innbyggerundersøkelse om folks tilfredshet med offentlige tjenester. Sist gjennomførte undersøkelse ble presentert i juni 2015 (Innbyggerundersøkelsen 2015) og bekrefter tidligere undersøkelser. Folk er mest fornøyd med velferdstjenestene i små kommuner. Mens statsråd Sanner bruker dårlig tjenestetilbud i små kommuner som begrunnelse for å slå sammen kommuner til store enheter, mener innbyggerne det motsatte. Ser man på tallene fra Innbyggerundersøkelsen 2015, finner man følgende: Kommunale velferdstjenster som grunnskole, barnehage, skolefritidsordning, hjemmesykepleie, omsorgsbolig og sykehjem har mest tilfredse innbyggere i kommuner under 5000 innbyggere, så faller tilfredsheten med kommunestørrelse. Størst utslag er det på hjemmesykepleie. Mens 78 % er tilfreds i kommuner under 5000 innbyggere, er bare 60 % fornøyd i kommuner med over 110 000 innbyggere. Når det gjelder statlige og fylkeskommunale tjenester, som videregående opplæring, fagskoler, tannhelsetjensten og kollektivtrafikk er tallene motsatt. Folk i de minste kommnene mener de får for dårlig tilbud. For kollektivtrafikk er bare 38 prosent fornøyd med tilbudet i kommuner under 5000 innbyggere, mens 72 prosent er tilfreds i kommuner over 110 000 innbyggere. Difis undersøkelse viser tydelig at folk flest er godt fornøyd med velferdstilbudet som kommunen sjøl har ansvaret for å utvikle. De er derimot langt mindre fornøyd med hvordan fylkeskommunene og staten løser oppgavene sine. Statsråd Sanner uttrykker mistillit til de små kommunene. Det gjør han uten grunn. Han burde i stedet vært langt mer opptatt av å sikre alle innbyggere likeverdige tjenester fra stat og fylke. I stedet gjør han det motsatte. Han har i liten eller ingen grad stilt strengere krav til hvordan staten lever sine tjenester, og han har omfordelt penger fra små distriktskommuner til store vekstkommuner i sitt økonomiske opplegg for kommunesektoren. 2014 var første året med blåblått budsjett for kommunene. Statsbudsjettet for dette året ble lagt fram av Stoltenberg-regjeringen og endret av Solberg-regjeringen. Rammene til primærkommunene ble ikke sterkt berørt, mens fylkeskommunene fikk et stort kutt ved at bevilgningene til regional utvikling ble redusert med 430 mill. kr. Kuttet til primærkommunene kom når regnskapene skulle gjøres opp ved årsslutt. Kommuneregnskapene for 2014 viste en skattesvikt på 2,7 mrd. kr. Sp foreslo sammen med Ap og SV å kompensere 2 mrd av skattesvikten, men ble stemt ned av stortingsflertallet. I 2015 fortsetter skattesvikten, som er anslått til å kunne bli opp til 2 mrd. kr. Regjeringen og deres støttepartier i Stortinget vedtok i revidert nasjonalbudsjett (RNB 2015, behandlet i juni) å kompensere kommunesektoren med 1,2 mrd. kr. Kommunesektoren kan altså oppleve en svikt i de inntektene regjeringen har 22 forutsatt i sine statsbudsjett for 2014 og 2015, på til sammen over 3 mrd. kr. Kommunenes interesseorganisasjon (KS) forteller i heftet «Skattesvikt – Kommunene og norsk økonomi nr. 1/2015» at manglende kompensasjon av skattesvikten gir store utslag. Sist kommunene hadde svikt i inntektene var i 2009. Da ble dette kompensert av den rødgrønne regjeringen. Før det må vi tilbake til 2004, under regjeringen Bondevik II. Stortingsflertallet den gang, bestående av Frp, Ap, Sp og SV, presset da fram en kompensasjon av skattesvikten. KS sier videre: «I de øvrige årene etter 2004 har kommunesektoren opplevd til dels betydelig merskattevekst, til sammen 20 milliarder kroner i løpende priser. Disse merinntektene har kommunesektoren fått beholde det året de oppsto, og også fått videreført for de årene skatteanslagene ble oppjustert allerede i revidert nasjonalbudsjett.» I desember 2004 var hele 118 kommuner i ROBEK, på listen over norske kommuner som er satt under administrasjon på grunn av ubalanse i økonomien. I desember 2013 var det 46 kommuner på listen. Ett år senere, etter regjeringsskiftet, er tallet økt til 54. Statsbudsjettet 2015 Ved Stortingets behandling av statsbudsjettet for 2015 fremmet Sp et alternativt budsjett for kommunesektoren med en økt inntektsramme på tilsammen 3,7 mrd. kr. Av dette var 2,5 mrd. kr Tilbakeføring av selskapsskatten: 41 kommuner vinner, 378 taper I forbindelse med kommuneproposisjonen for 2016 legger regjeringspartiene og KrF og Venstre om kommunenes selskapsskatt. 41 kommuner vinner på omleggingen, mens 387 taper, viser regjeringens egne beregninger. – Jeg fryktet at forslaget fra regjeringen ville slå negativt ut for mange kommuner, men at de legger fram forslag som gjør 9 av 10 kommuner til tapere, er oppsiktsvekkende. Vi vet at Høyre og Frp har programfestet kommunal selskapsskatt, men forslaget de har lagt fram viser at partiene er så opptatt av sine ideologiske eksperimenter at de er blitt blinde for de negative konsekvensene, sa Sp’s kommunalpolitiske talsperson, Heidi Greni, da saken passerte Stortinget. Regjeringens beregninger viser at alle kommuner i fylkene Østfold, Hedmark, Oppland og Telemark vil tape på omleggingen. I Vestfold, Nord-Trøndelag, Nordland, Troms og Finnmark ville én av kommune få gevinst, resten blir tapere. Rogaland er «vinnerfylket». Her kommer sju av fylkets 26 kommuner positivt ut. – Sp’s forslag om å legge bort forslaget, fikk dessverre ikke Stortingets støtte. Jeg tror likevel den store omfordelingen av kommunerammene som regjeringen legger opp til, vil føre til en ny debatt når saken endelig skal behandles neste år, sa Greni, som viste til at KS i sin kommentar sa at regjeringens forslag vil få liten betydning for kommunenes tilrettelegging for næringslivet. Fagforbundet uttrykte i Stortingets høring bekymring fordi regjeringens forslag til kommunal selskapsskatt vil gi økte kommunale inntekter dersom kommunene privatiserer tjenesteproduksjonen. Dette fordi modellen bygger på at vekst i lønnsutbetalingene til private bedrifter skal gi grunnlag for utbetaling av selskapsskatt til kommunen. – Jeg vet at regjeringen gjerne vil sette bestemor ut på anbud og at privatisering av velferdstjenestene er et overordnet mål for Høyre og Fremskrittspartiet. Likevel hadde jeg ikke trodd de ville premiere konkurranseutsetting av offentlig virksomhet gjennom å innføre kommunal selskapsskatt som virkemiddel. Heidi Greni (Sp), 16.06.15 23 økning i kommunenes inntekter og ca. 1 milliard kroner styrking fylkeskommunenes budsjett til fylkesveier og regional utvikling. Regjeringspartiene stemte mot alle forslagene. Dermed sa Høyre og Frp «nei» til: •Økt rammetilskudd gjennom frie midler til kommunesektoren på over 2,6 mrd. kr. •Øremerket tilskudd til rus- og psykiatri i kommunene 400 mill. kr. •Økt ramme til fylkesveier på 440 millioner kr, herav 40 mill. kr. til flomtiltak Kvam i Gudbrandsdalen. •Frukt og grønt til alle grunnskoleelever fra nytt skoleår 2015 (+155 mill. kr). •Ekstra skjønnsmidler ved naturkatastrofer (+100 mill. kr). •Tillegg i kompensasjon for tap ved endring av fylkesnøklene (+100 mill. kr). •Komp. kutt til 31 kommuner med lav sats diff. arbeidsgiveavgift (+115 mill. kr). •Reversering av økt egenandel for ressurskrevende brukere (+200 mill. kr). •Tilskudd til fylkeskommunene for regionalt utviklingsarbeid (+600 mill. kr). Differensiert arbeidsgiveravgift Ordningen med differensiert arbeidsgiveravgift (DA) ble endret fra 1. juli 2014. 31 nye kommuner kom inn under ordningen. Sammenlignet med tidligere avtaler med EU, ble en del tjenester, som kollektivtrafikk, unntatt fra redusert arbeidsgiveravgift. Regjeringen begrenset ordningen ytterligere ved å forutsette at redusert DA skulle virke nøytralt for kommunene. De forutsatte derfor at virkningen på 267 millioner kr. for kommune skulle trekkes gradvis inn igjen gjennom reduserte rammebevilgninger. Sp aksepterte ikke dette og la inn kompensasjon i budsjettet for 2015. Sp aksepterte heller ikke regjeringens opplegg for seinere år. Fylkesnøklene Omleggingen av inntektssystemet for fylkeskommunene, de såkalte fylkesnøklene, var ett av de store spørsmål i budsjettdebatten for 2015. Sp støttet ikke regjeringens forslag til ny inntektsmodell fordi kriteriene var dårlig utredet og ga store utslag. Noen fylker kom særlig dårlig ut, først og fremst de som hadde en stor andel båt- og ferjedrift og spredt bosetting. Sp foreslo å kompensere de fylkene som kom dårligst ut. Vi ba også om at kostnadsnøklene ble gjennomgått på nytt og forutsatte at ordningen med tapskompensasjon skulle videreføres til nye og mer rettferdige nøkler kom på plass. Omleggingen av kostnadsnøklene førte til at fylkenes gjennomføring av ferjeavløsningsprosjekt (ferje som erstattes av vei, bru eller tunell) – ble vanskeligere fordi det ikke lenger ble mulig til med langsiktig avsetting fra rammebevilgningene til prosjektene. Sp fremmet derfor følgende forslag sammen med SV, som også fikk Ap’s stemmer ved behandlingen i Stortinget: «Stortinget ber regjeringen om at realiseringen av ferjeavløsningsprosjekt ikke medfører reduksjon i overføringene de første 40 årene etter oppstart.» XXXXXXXXXXX 24 :alternativet ligger #nærfolk Alle skal ha reell frihet til å bosette seg der de ønsker. En aktiv distrikts- og regionalpolitikk er en forutsetning for å nå dette målet. Tilgang på arbeidsplasser som gir mulighet til å bruke kompetanse er bestemmende for ungdoms valg av bosted. Sp mener regjeringens politiske føringer for kommunesektoren, slik de er nedfelt i kommuneproposisjonen for 2016, ikke følger opp Stortingets understreking av kommunesektoren som grunnmuren i det norske velferdssamfunnet, betydningen av at det skal være likeverdige levekår i hele landet og at det må legges til rette for bosetting i hele landet. Sp fremmet ved Stortingets behandling av kommuneproposisjonen 2016 16. juni 2015, følgende forslag til justert opplegg - forslag som regjeringspartiene sa «nei» til: «Stortinget ber regjeringen øke kommunesektorens inntekter med 3,570 mrd. kroner i 2016 utover regjeringens forslag, hvorav 2,5 mrd. kroner som frie inntekter, i forslaget til statsbudsjett for 2016.» Sp la følgende fordeling til grunn for sine forslag: •2 mrd. kr av de frie inntektene fordeles til primærkommunene for å styrke tjenestetilbu- det innen primæroppgavene helse, omsorg, skole og barnehage. Dette er nødvendig etter manglende kompensasjon for skattesvikt 2014 og 2015 og for å gi mulighet til handlingsrom for å styrke det kommunale tjenestetilbudet. •500 mill. kr av de frie inntektene til fylkes-kommunene skal dekke en styrking av bevilgningene til ras-, skred- og flomsikring, økt tapskompensasjon til fylkene som tapte mest ved omlegging av kostnadsnøklene og kompensasjon til kystfylkene for økte kostnader til båtog ferjedrift. •Vel +1 mrd. kr til følgende oppgaver: +600 mill. kr i regionale utviklingsmidler til fylkeskommunene; +110 mill. kr i økte skjønnsmidler, hvorav +100 mill. kr til ekstra skjønnsmidler ved naturkatastrofer og +10 mill. kr generelt (9 mill. kr av disse øremerkes Oppland, for å unngå kutt i tildelingene til fylket); +210 mill. kr for å reversere kutt rammetrekk til 31 kommuner som fikk lav sats ved endringene av differensiert arbeidsgiveravgift i 2014; +150 mill. kroner for innføring av frukt og grønt for alle grunnskoleelever fra skoleårets start 2016. Sp satte dessuten fram flere forslag, alene eller sammen med de andre rødgrønne partiene (forslagsstillere i parentes): •Forslag om å endre forutsetningene for kommunereformen slik at 1. juli 2016 fjernes som frist for kommunene og at ingen kommuner skal straffes økonomisk hvis de ikke slår seg sammen. (Sp, Ap og SV) •Forslag om full åpenhet om sentrale kvalitetsindikatorer ved tjenester kommunene har ansvaret for (f.eks. bemanningssituasjonen), og at sentrale deler av lovverk som gjelder det offentlige også gjøres gjeldende for private institusjoner. (Sp, Ap og SV) •Forslag om å utrede en modell for ekstraordinære tiltaksmidler som både kunne hente inn vedlikeholdsetterslepet på kommunale bygninger og anlegg og motvirke arbeidsledighet i bygg- og anleggsnæringa. (Sp, Ap og SV) •Forslag om en kompetansereform for kommunal sektor – gjennomført i samarbeid med KS 25 og arbeidstakerorganisasjonene. Målet må være at reformen skal være at dem som jobber i kommunal sektor, skal holde seg faglig oppdatert. Kommunene må bidra med å legge til rette for faglig utvikling og etter- og videreutdanning. (Sp, Ap og SV) •Forslag om at kommunesektorens «frie inntekter» skal økes i kommende budsjettbehandlinger, og ordningen med tapskompensasjon for fylkene som tapte ved omlegging av kostnadsnøklene i 2014. (Sp, Ap og SV) •Forslag om at ingen kommuner skal tape økonomisk på å bli innlemmet i ordningen med differensiert arbeidsgiveravgift i perioden 2015–2020. (Sp, Ap SV) •Det ble også fremmet forslag om at trekket til 31 kommuner som fra 01.07.14 kom inn under ordningen med differensiert arbeidsgiveravgift blir kompensert fullt ut i statsbudsjettet for 2016. (Sp og SV) •Kommunenes utgifter til lokale folkeavstemminger i forbindelse med kommunereformen skal dekkes gjennom et statlig tilskudd – også når det koster mer enn de 100 000 kr som gis som støtte til informasjon og folkehøring. (Sp og SV) •Forslag om at selskapsskatten ikke skal legges om. (Sp og SV) 26 Næringsliv Det er tøffe tider for norsk næringsliv, og i tøffe tider trengs en politikk for å ta hele landet i bruk. Vi trenger en bred næringspolitikk som både har gode, generelle rammevilkår i bunnen, og som har «spisse», målrettede virkemidler. Regjeringen har dessverre markert seg med en skuffende passiv og næringsnøytral politikk. Næringsliv i hele landet? Regjeringen har overrasket næringslivet med en rekke dårlige forslag. Den kuttet i 2015 Copernicus-programmet, fjernet marint verdiskapingsprogram, kuttet i reiselivssatsingen og avviklet selfangstnæringen. Mange har advart sterkt mot en så massiv sentralisering og nedbygging av bosetting og næringsliv som det regjeringen har foreslått. Det er nødvendig med større pengeoverføringer til de lokale folkevalgte organ som kommuner og fylkeskommuner. Det trengs mer bredbånd- og veibygging i hele landet. Det må satses sterkere på næringslivet utenfor de største byene. Men regjeringen møter alle disse utfordringene med en politikk som innebærer sentralisering av penger, makt og tjenester. Også i 2014 presenterte regjeringen politikk med sterkt uheldige virkninger for distrikts-Norge. Ett eksempel er økning i drivstoffavgiften for næringsdrivende, som førte til høyere dieselavgift for bønder og andre næringsdrivende. Ett annet gjelder arveavgiften. Da den ble fjernet og erstattet med et kontinuitetsprinsipp i inntektsbeskatningen ved arv og gave, medførte det en kraftig skatteskjerpelse ved en rekke arveoppgjør, og generasjonsskifter ble i snitt ca. en halv million dyrere for hvert gårdsbruk. Jon Hustad har i Dag og Tid skrevet innsiktsfullt om hvordan den blåblå regjeringen i ly av å ha fjernet en avgift, i realiteten har sørget for en kraftig skatteskjerpelse for mange næringsdrivende. Sentraliserer og kutter Innovasjon Norge har en lang og stolt historie. Selskapet startet som Distriktenes utbyggingsfond. Formålet var da å fremme næringsvirksomhet i distriktene ved rådgivning, lån og investeringstilskudd. Innovasjon Norge har i dag 21 distrikts- og lokalkontor. Dette er viktig for å sikre lokal forankring. Innovasjon Norge skal gi råd og veiledning. Da må de være tilstede der råd og veiledning skal gis, og de må kjenne lokale og regionale forhold. Innovasjon Norge er et viktig virkemiddel for å sikre næringsutvikling og nye arbeidsplasser over hele landet. Målet er flere vekstkraftige bedrifter, flere innovative næringsmiljøer og flere gründere. Næringsdepartementet sendte høsten 2014 ut på høring et lovforslag som gir Innovasjon Norge frie tøyler til å kutte ut sine lokalkontorer og regionale styrer. Næringsministeren åpner også for at fylkeskommunene kan miste eierskapet i selskapet. Et heleid statlig selskap vil være å gå i feil retning. En del av suksessen til Innovasjon Norge skyldes lokal tilstedeværelse. Det er denne til27 ” Støtter Innovasjon Norges regionkontorer «Regionalkontorene til Innovasjon Norge spiller en viktig rolle i fylker med liten tilgang på private investorer. Suksessbedriften Moods of Norway er en av mange norske bedrifter som har fått viktig oppstartsstøtte av sitt regionale kontor.» Nationen 21.08.14. «En del av suksessen til Innovasjon Norge ligger nettopp i lokal tilstedeværelse. Det er lokal tilhørighet som har gjort det til et godt redskap for nyskaping», sa Sp’s Geir Pollestad, leder av Stortingets næringskomité til NTB. 24.10.14. «– Dette er en sentralisering av arbeidet med næringsutvikling som Norge ikke trenger. Sammen med fylkeskommunene bidrar dette til at lokal og regional kunnskap gjør det enklere for Innovasjon Norge å ta gode avgjørelser. Nå legger departementet opp til et system basert på at «alt godt næringsvett» skal samles i Oslo. Dette er verken Norge eller distriktene tjent med, sier han.» Fylkesråd Arve Knutsen (KrF) forteller han er er dypt uenig i forslaget om å samle eierskapet og styringen av Innovasjon Norge sentralt til Bodø Nu. «Fylkestinget i Oppland mener at et fortsatt fylkeskommunalt eierskap i Innovasjon Norge er den viktigste bærebjelken for å få til denne koordineringen. […] Dette gir nærhet til bedriftene som skal betjenes og forståelse for regionen og distriktets utfordringer. Det er stor enighet i fylkesordførerkollegiet om betydningen av den regionale styringen. Det er behov for samhandling, men den bør i først og fremst skje på virkemiddelområdene. Eierskapet bør fortsette som i dag, sa fylkesordfører Gro Lundby (Ap)». Pressemelding fra Oppland fylkeskommune, 11.12.14. hørigheten som har gjort Innovasjon Norge til et godt redskap for nyskaping. Senterpartiet vil fortsatt ha fylkeskommunalt eierskap, desentraliserte kontor og regionale styrer i Innovasjon Norge. Sp og mange andre er derfor sterkt imot regjeringens forslag som legger til rette for å kutte ut regionale og lokale kontor fordi det vil føre til mindre næringsutvikling og færre arbeidsplasser i distrikts-Norge. Høyre og Frp foreslo dessuten i statsbudsjettet for 2015 å kutte i støtten til SIVA (som driver landets næringshager) med 10 mill. kr. Selv om kuttet ble redusert til det halve i forlik med Venstre og KrF, så ble det et kutt. I 2015 kutter også Høyre og Frp tilskudd til regional utvikling (som kanaliseres ut i landet via fylkeskommunene) med 430 mill. 250 av disse skulle brukes på fylkesveier. Et annet 2015-kutt som er verdt å merke seg, er på 35 mill. kr og dreier seg om bevilgningen til EUs program for konkurransekraft i små og mellomstore bedrifter. 28 Regjeringen kuttet også i såkalte «nasjonale tiltak for regional utvikling» med 85 mill. kr i 2015. Momsgrense for netthandel I statsbudsjettet for 2015 foreslo regjeringen å øke grensen for momsfri netthandel fra 200 kr til 500 kr. Forslaget vakte sterke reaksjoner både fra næringslivet og fagbevegelsen, fordi dette i praksis subsidierer utenlandske arbeidsplasser og kjøp av utenlandske varer framfor norske. En rapport som Menon Business Economics presenterte i september 2014, anslo at nordmenns netthandel fra utlandet i 2014 beløp seg til ca. 10 milliarder kroner, hvilket tilsvarer om lag 23 prosent av den totale netthandelen med varer. Dette tilsvarer med ringvirkninger et tap på over 6000 arbeidsplasser i Norge og et fall i verdiskapningen på nærmere 5 mrd. kr. Rapporten viser at merverdiavgiften alene reduseres med circa 1,3 mrd. kr som en følge av den daværende grense på 200 kr for momsfritak. Senterpartiet mener det er enhver norsk regjerings ansvar å ta vare på norske arbeidsplasser. Varehandelen er Norges største private sysselsetter med 338 000 ansatte. Den sysselsetter 29 prosent av alle under 24 år. Dermed er varehandelen inngangsporten for svært mange til arbeidslivet. Når regjeringen foreslår at du ved å kjøpe utenlandske varer over nett skal få slippe å betale moms hvis varen koster under 500 kroner, mens du fortsatt må betale moms hvis du kjøper en tilsvarende vare i butikk eller på nett i Norge vil det ramme arbeidsplassene til mange i denne viktige næringen. NHO-leder Kristin Skogen Lund sa om forslaget at «det er det samme som å bruke skattebetalernes penger til å betale for å ikke kjøpe norsk». I EU belastes det moms fra første krone på nettkjøp. Momsen betales til det EU-landet varen sendes fra. Når Norge innfører andre regler vil det gjøre oss mindre konkurransedyktige. I budsjettforliket ble forslaget noe revidert og grensen for momsfri netthandel ble endret fra 200 kr ekskludert frakt til 350 kr inkludert frakt. Nylig kunne vi lese i Dagens Næringsliv at endringen ikke bare skaper problemer for varehandelen – men også for nettkunder, frakstselskaper og tollvesenet. Siden grensen for momsfri netthandel ble endret har mange nordmenn opplevd at fraktselskapene gjetter seg til hva frakten koster, fordi Slaget om differensiert arbeidsgiveravgift Regjeringens håndtering av konflikten med EU om den differensierte arbeidsgiveravgiften i Norge føyer seg inn i rekken av saker som er negative for bygde-Norge. Ordningen med lav eller ingen arbeidsgiveravgift for bedrifter i distriktene har vært avgjørende for å sikre næringslivet i distriktene. Regjeringen Solberg derimot godtok i mars 2014 EUs forslag om å ta en rekke næringer, blant annet transport, ut av ordningen. Dette får stadig store negative konsekvenser og vi risikerer nå å miste viktige næringer og bedrifter ute i distriktene. De berørte bransjene var transport-, finans- og energibransjen. Dette gjør at det på sikt blir færre ansatte kraftselskaper, lokale sparebanker og transportbedrifter over store deler av Norge. For eksempel øker kostandene til en liten bank som Tolga-Os sparebank med over en halv million kroner i året. Sp har vist at Norge vinner slagene om differensiert arbeidsgiveravgift når man har en regjering som faktisk tar kampen. Bondevik II-regjeringen fjernet differensiert arbeidsgiveravgift etter press fra EU. Den rød-grønne regjeringen, med Sp-leder Aslaug Haga i spissen, tok kampen med EU, og sikret en gjeninnføring av differensiert arbeidsgiveravgift. Til tross for at regjeringen sa den ville sørge for full kompensasjon til distriktene for bortfallet av differensierte arbeidsgiveravgift har ikke regjeringen holdt sitt løfte. :fakta Det er EØS-avtalen som gir EU, godt hjulpet av regjeringen, mulighet til å presse Norge til å fjerne differensiert arbeidsgiveravgift innen en rekke bransjer. Før Norge signerte EØSavtalen med EU i 1992 garanterte EU-tilhengerne at differensiert arbeidsgiveravgift ikke ville bli truet av EØS. Dette løftet ble brutt. EU presser Norge til å fjerne tiltak som kan påvirke konkurransen i «det frie markedet». Dette gjør det vanskelig å føre en politikk til beste for arbeidsplasser og økonomisk fordeling til hele landet. 29 Sagt om momsgrensa på netthandel «– Det er komplett galskap. Her setter man useriøs forbrukerpopulisme foran hensynet til norske arbeidsplasser og statens inntekter, sier Harald Andersen, samfunnspolitisk direktør i handelsorganisasjonen Virke.» Dagens Næringsliv, 08.10.14 «- Forslaget kan tyde på at regjeringen ikke har tatt inn over seg hvilken tidsalder vi lever i. Netthandelen er i sterk vekst og dagens regelverk gir en subsidiering av utenlandske butikker, fordi de slipper norsk merverdiavgift. At regjeringen velger å øke grensen er kunnskapsløst, sier Harald Andersen i Virke.» Pressemelding, 07.10.14 «– Som å stille seg opp på Gardermoen og dele ut en hundrelapp til alle som har handlet i utlandet, sier NHO-sjef Kristin Skogen Lund.» NHOs nettsider, «– Dette er det mest næringsfiendlige forslaget jeg 24.10.14 kan huske, sier Harald Andersen i Virke». Dagens Næringsliv, 08.10.14 «– For oss er det mange arbeidsplasser og mange ufaglærte som har vanskelig for å komme seg inn i ordinært arbeid ellers. Jeg er motstander av at vi Det er «eit kjempeparadoks at vår eiga norske reskal lage rammebetingelser som skal gjøre det bed- gjering vil gje utanlandske verksemder konkurranre å etablere seg over på andre siden av grensen, sefortrinn», seier dagleg leiar Hans-Andre Sørvik sier ordfører i Sandefjord, Bjørn Ole Gleditsch, før til Møre-Nytt 11.10.14 Sørvik driver MC-Deler AS, det ble kjent om grensen ville bil hevet.» Dagens lokalisert på Vartdal i Ørsta, som har spesialisert Næringsliv, 08.10.14 seg på netthandel med MC-produkt og andre varer. butikkene ikke spesifiserer fraktprisen i fortollingspapirene. Det kan føre til at kunder må betale mer moms enn de trodde. – Vi, som fagetat, mente at regelen vi hadde tidligere, var lettere å forholde seg til for privatpersoner. Da var det ingen uforutsette ting. Men nå ble det ikke sånn, da, og vi ser at det har kommet en del ekstrasaker som er belastende for oss, sa kontorsjef Terje Nilsen ved omberegningskonntoret i tollregion Oslo og Akershus til nettstedet DinSide. I mai 2015 lanserte EU-kommisjonen et forslag om å fjerne moms-fritak på netthandel – regler som i neste omgang kan komme til Norge gjennom EØS-avtalen. Dette er ytterligere et argument for å gjøre noe med momsfritaket snarest mulig. Det er meningsløst at regjeringen først bidrar til at arbeidsplasser flagges ut, for deretter å måtte innføre EU-regler som går i stikk motsatt retning. Det er vanskelig å få norske arbeidsplasser i varehandelen tilbake når de først er flagget ut. Senterpartiet foreslo i forbindelse med behandlingen av revidert nasjonalbudsjett i juni 2015 å redusere mva-fritak for netthandel og budsjettere 30 med 80 millioner kroner i økte inntekter i forhold til regjeringens forslag. Søndagsåpne butikker Regjeringens forslag fra januar 2015 om søndagsåpne butikker kan komme til å slå svært uheldig ut for handelsstanden i distriktene. Erfaringer fra Sverige og Danmark viser at det er de små distriktsbutikkene som taper mest når man åpner for søndagshandel. De små distriktsbutikkene kan komme i en posisjon hvor de må holde åpent for ikke å tape markedsandeler, men at det er dårlig økonomi i søndagshandelen for dem. Dermed presses allerede små marginer ned mot et nivå hvor hele butikkdriften står i fare. Handelen vil trolig trekkes mot de store kjøpesentrene i byene og tettstedene. Dette er også blant konklusjonene i en rapport fra Institutt for bransjeanalyser fra 2014. Til ABC Nyheter 03.03.15 sier John Wagner, administrerende direktør for De Samvirkende Køb- Sagt om søndagsåpne butikker «– Butikkenes totale omsetning har ikke økt. Kjøpesentrene har imidlertid økt sin omsetning, på bekostning av de små butikkene i distriktene og i bysentra.» John Wagner fra De samvirkende købmænd i Danmark til HK-nytt 29.04.15 «– Vi antar at butikkene som er minst lønnsomme vil legge ned først. I de litt over 2.000 minst lønnsomme butikkene i Norge, som ligger i små bykommuner, jobber mellom 22.500 og 24.000 ansatte. Disse vil miste jobben […]». Sigrun Aasland i konsulentselskapet Damvad Norge til HK-nytt 29.04.15 Forslaget er «en hybrid som vil virke konkurransevridende for næringslivet, føre til mer bilkjøring og som kan føre til en dominoeffekt mellom kommunene». Tidligere KrF-statsminister Kjell Magne Bondevik til Dagens Næringsliv/NTB 10.05.15. mænd (DSK) i Danmark følgende: «– Jeg kaller det som vi tydelig kan se framveksten av i Danmark, for fødevareørkener. Man får utkantområder uten dagligvarebutikker. [...] – Erfaringene er entydige. Konsentrasjonen som skjer i detaljhandelen omkring de største byene, forsterkes veldig sterkt av liberaliseringen av lukkeloven». Sp-nestleder Anne Beate Tvinnereim uttaler seg i samme sak og peker på at erfaringene fra Danmark «gjør at vi kan forvente massedød av butikker i utkant-Norge hvis vi får søndagsåpent. Regjeringen driver historieforfalsking om hva som har skjedd i Danmark». Dagen etter snakket ABC Nyheter med Heidi Nordby Lunde, stortingsrepresentant for Høyre, om saken. Hun innrømmer her at søndagsåpent kan forsterke fraflytti ng fra distriktene, men sier også «– Men det er ikke god nok grunn til å opprettholde dagens åpningstider i butikkene». Høringsrunden, som avsluttes 01.07.15, har vist gitt overveldende respons. Et overveldende flertall vil ikke ha søndagsåpne butikker. 6000 høringssvar var fasiten etter endt høringsrunde. 96 prosent av kommunene som hadde svart gikk i mot søndagsåpne butikker. Det gjorde også ni «En konsekvensutredning av søndagsåpne butikker står ikke på regjeringens program, fastholdt kulturminister Thorhild Widvey (H) i spørretimen onsdag. […] KrF-leder Knut Arild Hareide er bekymret for at regjeringen ikke kjenner konsekvensene av forslaget om søndagsåpne butikker.» Dagens Næringsliv/NTB 18.02.15. «Venstre mener høringsforslaget om søndagsåpne butikker er for dårlig. Dermed ser det ut til at regjeringens håp om stortingsflertall henger i en svært tynn tråd.» NRK 23.06.15. «– Det er litt spesielt at Venstre bruser med fjærene på denne måten få dager før fristen går ut, sier Frp-politikeren [Sivert Bjørnstad] i Kirke-, utdannings- og forskningskomiteen på Stortinget.» NRK 23.06.15 av ti høyrestyrte kommuner. Leder for bispemøtet og preses i Den norske kirke, Helga Haugland Byfuglien, går så langt som å si at forslaget ikke er i tråd med Grunnloven, og sier videre at «1000 års historie og ideologiske grunnlag kan ikke endres, bare fordi regjeringen tror på markedskreftene.» Erna Solberg tror nordmenn vil snu om søndagshandel, man må bare bli vant til det først. «– Dette er typisk en sak som mange vil glede seg over i fremtiden og som få partier vil ønske å gjøre om på», sa statsminister Erna Solberg til NTB, 28.06.15. KrF-leder Knut Arild Hareide mener statsminister Erna Solbergs (H) uttalelse om at motstanden mot søndagsåpne butikker vil falme når reformen er gjennomført, er arrogant. «– Denne debatten har pågått i to år etter at Solberg-regjeringen la fram regjeringserklæringen. Opinionsmålinger viser at jo mer folket har tenkt seg om, desto mer uenige blir de med regjeringen», sa Hareide til NTB 28.06.15. Han mener Solberg har inntatt en arrogant holdning, og sier hun burde stille seg selv spørsmål om hvem hun gjør dette for. 31 Kuttet i reiselivssatsing Det er svært viktig at vi som land definerer noen næringer vi ønsker å satse på. Reiseliv er en slik næring. Så må vi utvikle en spesifikk og målrettet politikk og ikke gå seg vill i ønsket om å ha en næringsnøytral politikk. Norsk reiseliv opplevde i 2014 en vekst i antall turister til Norge. Så kom Mæland med sitt «bidrag» til næringen – et kutt på hele 20 millioner i midlene som brukes til å markedsføre Norge som reisemål. Reiselivsnæringen trodde nesten ikke sine egne øyne, men Mæland vendte det døve øret til. Regjeringa kuttet også i Innovasjon Norges midler for å markedsføre reisemålet Norge i utlandet – og svekket med det reiselivsnæringens mulighet til videre vekst. Det hører også med til historien at regjeringspartiene, KrF og Venstre forhandlet fram et kutt på 30 mill. kr for «Nasjonale turistveier» i statsbudsjettet for 2015. Romfartspolitikk i det blå Regjeringen sier at den vil satse på næringslivet og føre en vekstfremmende politikk. Romfartsnæringen er en voksende næring som skaper arbeidsplasser og store verdier i Distrikts-Norge. Romovervåkningsprogrammet Copernicus gir store industrielle ringvirkninger i Norge, med kontrakter til norsk industri og norske forskningsmiljøer på anslagsvis 1 mrd. kr. Det framsto som både korttenkt og lite framtidsrettet da Næringsdepartementet i forslag til statsbudsjett for 2015 gikk inn for å trekke Norge ut av Copernicus-programmet. Da regjeringens dramatiske kuttforslag kom, hadde allerede norsk deltakelse i den forberedende fasen av Copernicus ført til kontrakter med norsk industri og norske forskingsinstitutt på mer enn 56 millioner euro. Norsk industri og norske forskingsmiljøer hadde stolt på den tverrpolitiske enigheten fra stortingsbehandlingen av romfartsmeldingen og investert i kunnskap og kompe32 tanse for å ta del i denne utviklingen. Copernicus-programmet gir store forretningsmuligheter for norsk industri både innenfor leveranser til satellitter, innenfor styring og kontroll av satellittene, innenfor nedhenting av informasjon fra satellittene, og gjennom prosessering og salg av tjenester basert på Copernicus. Da statsbudsjettet for 2015 ble behandlet, sa Høyre og Frp også «nei» til en satsing på romfartsnæringen på 155 mill. kr. Kraft- og nettselskaper Regjeringen har med flere grep gjort det vanskeligere for de små kraft- og nettselskapene i distriktene. I 2012 var det 136 ulike nettselskaper som distribuerte strøm til norske bedrifter og husholdninger. 103 av dem hadde færre enn 10 000 kunder. Regjeringen har sendt ut et lovforslag på høring som blant annet innebærer at nettselskapet må skilles ut fra resten av virksomheten i kraftselskapet. I dag er det bare nettselskaper med 100 000 kunder eller mer som er pålagt å gjøre et slikt funksjonelt skille. Dette vil gjøre det vanskeligere for små energiselskaper å overleve. I løpet av de to siste årene har det også kommet flere blåblå endringer som påvirker de små kraft- og nettselskapene negativt. Ordningen har hatt som mål å bidra til lavere nettleie der geografi og topografi gjøre nettleien høy – et klart distriktspolitisk virkemiddel. Regjeringen foreslo i 2015-budsjettet å kutte 100 mill. kr som er brukt for å utjevne nettariffer. Når KrF og Venstre hadde sagt sitt i budsjettforhandlingene, ble kuttet redusert til 20 mill. kr. Sp foreslo å reversere hele kuttet. Regjeringen har også nedprioritert flomsikring og flomvern. Man sa «nei» til en bevilgning på 90 mill. kr til dette formålet i 2015-budsjettet. I Sp’s forslag lå det inne 40 mill. kr til arbeider på og ved Fv 419 på Kvam i Nord-Fron, som har vært hardt rammet av flom. :alternativet ligger #nærfolk Senterpartiet vil føre en næringspolitikk som legger til rette for et livskraftig næringsliv og verdiskapning i hele landet. Mange og sterke næringer gir et variert arbeidsliv med plass til alle. Dersom vi skal lykkes i næringspolitikken kan vi ikke satse utelukkende på stat eller utelukkende på marked, men på både stat og marked. Det offentlige skal føre en aktiv næringspolitikk, sikre nasjonalt eierskap til naturressurser og stå ansvarlig for utvikling av infrastruktur. Det norske samfunnet er basert på at naturressurser og kompetanse i hele landet tas i bruk. Dette skal videreutvikles gjennom å bygge opp under de små- og mellomstore bedriftenes rolle i økonomien. Det er god samfunnsøkonomi å utnytte de naturgitte og menneskelige ressursene i hele landet. Senterpartiet mener det er viktig å satse innenfor de næringer der vi har fortrinn og etablerte næringsklynger. Innenfor enkelte områder har landets næringsliv potensial til å bli verdensledende, og Senterpartiet vil legge til rette for videre utvikling av eksisterende næringsklynger, og etablering av nye næringsmiljø for å styrke vår globale konkurransekraft. Bedriftenes innovasjonsevne, tilgang på kompetanse og kapital er avgjørende. Senterpartiet vil ha sterkere stimuleringstiltak for utvikling av kompetanse i næringslivet og sterkere næringsmiljø. Senterpartiet mener at en desentralisert kommunestruktur er avgjørende for å opprettholde utviklingskraft og politisk engasjement i distriktene. Vi er også opptatt av at det satses på betydningen av mange og sterke regioner med livskraftige regionsentra i Distrikts-Norge. Senterpartiet ønsker en politikk som gir distriktene mulighet til å utnytte sine naturlige fortrinn. Senterpartiet vil: •Sikre konkurransekraften i distriktene gjennom distriktspolitiske virkemidler og ordninger, slik at det norske næringslivet også i framtida skal være mangfoldig og variert. •At den skattefradragsmodellen som brukes i Boligsparing for ungdom (BSU) også bør vurderes brukt på en tilsvarende ordning som gir unge mulighet til å spare penger til egen bedrift. •At private stimuleres til å investere i næringsvirksomhet gjennom sparing i aksjer og fondsplasseringer. •At offentlig eierskap må være «risikovennlig» og bidra til også å utløse privat kompetanse og kapital. •Ha et virkemiddelapparat som er tilstede i hele landet – og som løfter innsatsen når det gjelder nettverksprogram, såkornkapital, inkubatorer osv. •Bruke ulike næringspolitiske virkemidler innenfor ulike sektorer for å sikre omstilling, innovasjon og nyskaping, og vi vil konkretisere dette i samarbeid med de ulike bransjene. •Sikre at små og mellomstore bedrifter får enklere kontroll- og rapporteringsregimer å forholde seg til. •Styrke skattefunn-ordningen. •Styrke kapitaltilgangen og legge til rette for norsk, og om nødvendig, statlig eierskap for å sikre norsk tilhørighet. 33 34 Landbruk og fisk Da Frp inntok Landbruks- og matdepartementet i 2013, var det mange som så det som en provokasjon mot landbruksnæringa. Valget av landbruksminister var også pikant. Sylvi Listhaug hadde i 2010 skrevet en kronikk hvor hun kalte norsk landbruk et kommunistisk system – og dessuten anklaget Høyre for å ha latt seg knekke av «landbrukslobbyen». Etter to år er det på tide å trekke en foreløpig konklusjon om den blåblå landbrukspolitikken. Den er i særklasse dårlig. Distriktslandbruk under press I løpet av den rødgrønne regjeringens tid var Sp med på å forbedre forutsetningene for landbruket i hele landet. Sp forhandlet i 2013 fram et jordbruksoppgjør som innebar en opptrapping av landbrukets inntekter og en tetting av inntektsgap. Da økte Sp inntektene med 31 000 kr og «tettet inntektsgapet» med 12 000 kr. Det ga grunnlag for optimisme i landbruket at de rødgrønne partiene og KrF og Venstre i 2012 sto sammen i Stortinget om at man skulle legge til rette for økt matproduksjon basert på norske ressurser, som grovfôr og beite. Den gang så det ut som om Høyre og Frp – og særlig Frp – skulle være henvist til en mer marginal plass i norsk landbrukspolitikk. I 2013 snudde dette. KrF og Venstre ga de to fløypartiene regjeringsmakt og Frp fikk statsråden i Landbruks- og matdepartementet. Dermed kom vi i den besynderlige parlamentariske situasjon at vi har et stortingsflertall som er opptatt av å styrke landbruket, og en regjering som ikke er det. Ansvaret ligger hos alle de fire partiene som støtter regjeringen – og spesielt på KrF og Venstre. Regjeringen har valgt en konfrontasjonslinje i møte med landbruksnæringa – og få statsråder i Erna Solbergs regjering høster så mye storm som Sylvi Listhaug. Dette kom klart til syne ved det turbulente jordbruksoppgjøret i 2014 – da KrF og Venstre måtte gripe inn med hektisk «stortingsregjereri» for å dempe gemyttene i næringa og gi et skinn av landbrukspolitisk troverdighet for regjeringen. Konfliktsakene er mange. Striden om melkekvoteregioner, eksportstøtte for jarlsbergost og forsøket på å svekke konsesjonsloven er bare noen eksempler. Og det er ikke bare landbruksministeren som er på ferde. Europaministeren ble viden kjent for sitt forsøk på å kvitte seg med ostetollen uten å ha konferert med Stortinget. Stortingsflertallet, inkludert KrF og Venstre, grep da også inn for å sikre norske interesser på landbruksfeltet. Regjeringens første tilbud til jordbruksforhandlingene kom våren 2014 og var et tydelig bevis på at den blåblå regjeringen ønsker større enheter og sterkere sentralisering. Tilbudet la opp til en massiv strukturendring, der de små og mellomstore brukene skulle «strupes». I tillegg skulle man ganske ensidig satse på store bruk. Med den geografien, topografien og det klimaet vi har i Norge, betyr det en sentralisering av landbruksstøtten og dermed også av produksjonen. Forslaget ville flyttet produksjon ut fra daler og fjordsider til flatbygder i Trøndelag, Rogaland og på det sentrale Østlandet. Det er nesten så man kan mistenke at Listhaug aller helst ville ha flyttet matproduksjonen til Tyskland, Brasil 35 og Russland. Dersom hun hadde fått gjennomslag for å redusere tollvernet, hadde nok selv ikke de største og mest produktive gårdene på flatbygdene hatt mye å stille opp med. Departementets egen evaluering av jordbruksoppgjøret 2014 bekrefter en omlegging der store bruk får mer og små bruk får mindre (se sak øverst på side 38). Det at Norges ledende landbrukspolititiker så markant vil dreie kursen i en annen retning enn det stortingsflertallet ønsker, har skapt en vanskelig dynamikk i en næring som har mange muligheter, men også presses kraftig. Det bidrar ikke til optimisme at landbruksministeren i jordbruksoppgjøret 2015 fjernet frakttilskuddet for pelsdyrfôr. Dette gir oppdrettere i distriktene en utgiftsøkning på 10 %. At rovdyrpolitikken i Norge stiller beitedyrsnæringa overfor store utfordringer, er også velkjent. I den rødgrønne perioden 2005-2013 hamret Frp og Høyre løs på Sp fordi de mente man ikke gjorde nok for å hindre skadedyr på rov i beiteområdene. Men selv om regjeringen kunne fått flertall sammen med Sp for en mer restriktiv rovdyrpolitikk, velger regjeringen nå å ikke bruke denne muligheten. En kjernediskusjon i sammenhengen er spørsmålet om en mer effektiv lisensjakt. Priskontroll ved gårdssalg Å fjerne priskontrollen for landbrukseiendommer skulle i følge Listhaug både gjøre det billigere for dem som ønsker seg inn i næringa og gi bedre betalt for dem som ønsker å selge. Det høres kanskje tilforlatelig ut, men det som er realiteten, er at det å fjerne priskontrollen vil gjøre det nær sagt umulig for ungdom som ønsker å kjøpe seg en gård i områder med tilflytting. I Norge har vi mange som tjener svært godt, og betalingsviljen for landbrukseiendommer i pressområder og i pendleravstand fra de store byene, er veldig stor. Det samme gjelder for landbrukseiendommer i populære ferieområder. Listhaug sendte saken til Stortinget uten å ha sikret seg flertall – og der ligger den fremdeles – over ett år statsråden sendte den fra seg. Det vakte også stor oppsikt at statsråden før jul 2013 sendte brev til landets kommuner hvor hun ba kommunene om ikke å legge avgjørende 36 vekt på pris ved salg av landbrukseiendommer. Dette til tross for at endringene Listhaug ønsker i konsesjonslovene, ennå ikke var behandlet av Stortinget. Et flertall i Næringskomiteen på Stortinget (Ap, Sp, KrF, Venstre og SV) kritiserte våren 2014 uryddigheten i dette. Listhaug måtte møte i to runder i Stortingets kontrollkomité og svare for seg. Hun bagatelliserte langt på vei stortingsflertallets kritikk, noe som vakte oppsikt. Konsesjonslov og boplikt Ikke før hadde Listhaug gjort seg ferdig med kontrollsaken, så valgte hun å sende ut et høringsbrev hvor hun la fram et forslag om å oppheve konsesjonsloven for fast eiendom. Det ville bety nye regler som gjør landbrukseiendom til et fritt omsettelig objekt på det åpne markedet. I samme høring foreslo Frp-statsråden at boplikten også skulle fjernes. I over 100 år har vi hatt konsesjonslover for å sikre nasjonalt og lokalt eierskap til naturressursene. Dette har vært en av bærebjelkene for å sikre et mangfoldig, nasjonalt og personlig eierskap til norske landområder og naturressurser. Når Listhaug nå vraker konsesjonsloven for landbrukseiendommer gjør det det norske familielandbruket sårbart. Om Listhaug får viljen sin, vil kapitalsterke investorer kunne kjøpe opp gårdsbruk på en måte som til nå har vært ukjent i Norge. Listhaug har heller ikke lagt inn noen forbehold om at nasjonale investorer skal har fortrinn framfor utenlandske investorer. Dermed er døren åpnet for at utenlandske godseiere i Norge – noe de fleste av oss trodde hørte den fjerne fortid til. Hvem er det så som tjener på Listhaugs forslag, foreløpig som det er? Kanskje først og fremst dem som skal ut av næringen. Og dette er oppsiktsvekkende. Sp har alltid ment at landbrukspolitikken først og fremst må støtte dem som er aktive bønder og småbrukere, og at det er langt viktigere å tenke på dem som er på vei inn i en hverdag i landbruket, enn dem som er på vei ut. Og hvis man først skal legge til rette for økt omsetning av landbrukseiendommer, hvorfor senker man ikke gevinstbeskatningen ved salg av gårder til 27 %, slik regjeringen lovet i Sundvolden-erklæringen? Når regjeringen varsler en skattelette, men ikke evner å gjennomføre den, vil vi risikere at omsetningen av jordbrukseiendommer stopper opp i påvente av skatteendringen. Heller ikke dette tjener landbruksnæringen. Listhaug fikk mye kritikk for forslaget om å fjerne konsesjonsgrensene. 90 % av kommunene som svarte, var negative. Heller ikke på Frp-grasrota var forslaget populært. Frp-ordføreren på Hvaler, Eivind N. Borge, har sagt offentlig at endringen vil ha negativ effekt på kommunen. «– Vi sliter ikke med fraflytting, men et press på boliger som blir lagt ut til salgs. Mange vil bruke boligene som fritidsbolig, og med oppheving av boplikten vil det bli fullt mulig. Det er klart at presset vil øke ytterligere, og at prisene da også vil stige, sa han til Fredriksstad Blad. Ostetollen I september 2012 bestemte den rødgrønne regjeringen under landbruksminister Trygve Slagsvold Vedum at tollsatsene på import fra EU av faste oster, biff og filet av storfe og lammeslakt skulle øke, gjennom en omlegging fra kronetoll til prosenttoll fra 1. januar 2013. Prisen på jordbrukets driftsmidler har økt dobbelt så mye som bondens pris på produktene siden dagens tollvern ble etablert i 1995. Den nominelt faste kronetollen er spist opp av inflasjonen, og overgangen til prosenttoll var et helt nødvendig grep for å opprettholde et velfungerende importvern som en forutsetning for økt norsk matproduksjon. Erna Solberg om ostetollen VG rapporterte 03.12.13: «EU er langt mer provosert over den norske ostetollen enn det folk er klar over, og klart mer enn den nylig avgåtte regjeringen ga uttrykk for, sier statsminister Erna Solberg (H).» Jan Tore Sanner om ostetollen Jan Tore Sanner twitret 23.09.12: «Forståelige sterke reaksjoner fra Europa mot de nye norske tollmurene. De blir borte med ny regjering. #TV2». Bygde-Norge slik vi kjenner det i dag står foran store forandringer. Ikke minst i Nord-Norge som er mest sårbar for en politikk som svekker landbrukets stilling og betydning. Selv om nedgangen i antallet gårdsbruk bare bremset under de rødgrønnes regime, la regjeringen hele tiden vekt på å føre en politikk som gjorde det mulig å ta hele landet i bruk. Det norske distriktslandbruket er strategisk viktig i matproduksjonen – og bidrar sterkt til næringsliv og arbeidsplasser i bygde-Norge. Her ligger de minste brukene, her foregår en viktig del av norsk melke- og kjøttproduksjon. Om distriktslandbruket taper, er det fare for at både landbruksnæringa og distriktskommunene kommer til å svekkes kraftig. Et instruktivt eksempel er Sverige, hvor man for flere årtier siden la om landbruket slik at de store enhetene i de beste jordbruksområdene fikk fortrinn. Resultatet er nedlagte bruk, jord som ligger brakk og et kulturlandskap som gror igjen. Høyre, Frp og Venstre protesterte kraftig, og mente dette svekket Norges forhold til EU, noe EU i egeninteressens navn selvfølgelig bekreftet. Det norske tollgrepet var imidlertid helt «etter boka» – og i pakt med WTO-avtalen og de avtaler vi har med EU. Sp og de andre rødgrønne partiene sto imidlertid fast på grepet, som hegnet om de norske verdikjedene knyttet til melkeproduksjon. Og det viste seg at skremselspropagandaen knyttet til saken var grunnløs. Motstanderne spådde prissjokk og dårligere utvalg av franske oster, men resultatet ble at osteimporten fra EU økte i stedet for å minske. Saken fikk imidlertid et etterspill høsten 2013, da europaminister Vidar Helgesen forsøkte seg på en omkamp. Helgesen – som mer enn å være Norges representant i møte med EU, framstår som EUs representant i møte med norsk politikk – gjorde imidlertid opp regning uten vert. I november 2013 reiste han til Brussel for å varsle at den blåblå regjeringen ville fjerne ostetollen. Men i løpet av den tiden som hadde gått, hadde Distrikts-Venstre begynt å røre på seg. Og 37 De små får mindre, de store får mer Landbruksministeren hevder hardnakket at Sp svartmaler og at vi tar feil i påstanden om at distriktslandbruket taper med regjeringens politikk. Men statsrådens eget fagdirektorat bekrefter at det nettopp er dette som skjer. Landbruksdirektoratet har nemlig evaluert effektene av jordbruksoppgjøret fra 2014, og tallenes tale er klar: •Bruk med under 20 melkekyr tapte penger på oppgjøret i 2014. Kun de som har over 30 melke- kyr hadde økt lønnsomhet som flg av oppgjøret. •Bruk med under 100 sau får en lavere økning i støtten enn gjennomsnittet og bruk med under 50 vinterfora sau tapte penger på oppgjøret i 2014. •Bruk med under 20 ammekyr fikk mindre støtte som følge av omleggingen. Rapporten viser også at de mindre besetningene ligger i områder med mest spredt bebyggelse. Ergo vil Listhaugs omlegging ta fra de små og mellomstore brukene i distriktene og gi til de større brukene i mer sentrale strøk. Landbruksdirektoratet oppsummerer slik: ”I kapittel 5 illustrerer vi i tabeller og figurer endringene i strukturprofilen på samlet budsjettstøtte for melkeproduksjon, storfekjøttproduksjon og saueproduksjon på foretaksnivå. For samtlige av produksjonene går andelen av den totale budsjettstøtten ned for små besetninger og opp for større besetninger. Med utgangspunkt i direktoratets forutsetninger sies det: ”Gitt disse forutsetningene, vil produksjonsenheter med større besetninger/produksjon komme bedre ut av endringene som ble gjort i jordbruksoppgjøret 2014, enn enheter med mindre besetninger. Selv om distriktstilskuddene ikke ble endret i jordbruksoppgjøret 2014, påvirker utflatingen i tilskuddenes strukturprofil fordelingen av tilskudd ut fra et distriktsmessig perspektiv. Dette skjer som følge av variasjoner i foretaksstørrelsene mellom at fylker har ulik strukturfordeling på foretakene. Dette vil påvirke landbruket i distriktene.” Flere journalister interesserte seg for Landbruksdirektoratets dom over jordbruksoppgjøret 2014. 17.06.15 (samme dag som jordbruksoppgjøret ble behandlet i Stortinget) skrev f.eks. ABC Nyheter om «Nye sjokktall for Stortingets omfordeling til storbøndene». ABC Nyheter publiserte også samme dag en annen sak hvor de fortalte om KrFs anfektelser knyttet til jordbruksoppgjøret i saken «KrF er med på Sylvi Listhaugs omfordeling til storbøndene - men vil tenke seg om». Partiets landbrukspolitiske talskvinne, Line Henriette Hjemdal (KrF), er ifølge saken «betenkt over at staten tar penger fra familie- og deltidsbruk og gir til de aller største». det skulle vise seg at denne fløyen i Venstre vant fram. Dermed var det ikke noe stortingsflertall for en reversering, noe som fremkom tydelig i forbindelse med stortingsbehandlingen av representantforslag fra Navarsete, Arnstad, Vedum og Pollestad våren 2014: «Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre viser til at endringene fra kronetoll til prosenttoll er fullt ut legitime etter WTO sitt regelverk. Det står eksplisitt i bindingslista i WTO: «Hvor både spesifikk (krone) og ad valorem (prosent) tollsats er angitt vil man benytte den sats som til enhver tid er høyest» (Særskilt vedlegg til St.prp.nr. 65 38 (1993–1994)). Disse medlemmer viser til at andre land i WTO har benyttet seg av muligheten til å veksle mellom prosent- eller kronetoll. Disse medlemmer konstaterer at importvern for landbruk ikke er en del av EØS-avtalen. Disse medlemmer vil understreke at forutsigbarhet er svært viktig for en langsiktig næring som landbruket. Investeringer og drift gjøres i tillit til at omlegginger ikke uten videre reverseres. Brå endringer vil kunne få uheldige konsekvenser for næringsaktørene. Disse medlemmer vil påpeke at det er et behov for å styrke både rammevilkårene og inntektsmulighetene for norske bønder og for norsk næringsmiddelindustri. Disse medlemmer viser til at eventuelle endringer i landbrukspolitikken krever en grundig gjennomgang og dialog med berørte parter.» Morten Høglund, daværende utenrikspolitisk talsmann i Frp og nåværende statssekretær i Utenriksdepartementet, sa til Nationen 12.03.2013) dette om tollendringene: «Vi ønsker størst mulig grad av frihandel også med landbruksvarer. Målet vårt er frihandel med disse varene. Punktum. Vi har ingen forståelse for et sterkt importvern som det Norge har nå og ønsker større grad av liberalisering». det; omtrent halvparten av eksportert mengde gikk dit. Deretter følger Australia og Canada. Det går med ca. 120 millioner liter melk til eksportproduksjonen av Jarlsberg. En utfasing av hele eksportstøtten vil berøre 80 prosent av melkeproduksjonen i Norge. Konsekvensen vil bli 8,5 prosent lavere melkevolum. Da snakker vi om et kvantum som er like stort som all melk som blir produsert i Agder-fylkene, Vestfold, Buskerud, Telemark og Akershus tilsammen. TTIP og tollvernet Melkekvoteregionene Til tross for at Venstre og KrF ga tydelig uttrykk for at de ikke ønsket at omlegging av melkekvoteregionene skulle bli en del av jordbruksforhandlingene, fremmet Listhaug i jordbruksforhandlingene 2015 forslag om en drastisk omlegging. Melkekvoteregionene skal sikre at vi opprettholder melkeproduksjon i hele landet, ikke bare der de største brukene med størst produksjonsfordeler ligger. En reduksjon i antall kvoteregioner slik regjeringen foreslo, ville ført til en massiv sentralisering av melkeproduksjonen. Heldigvis ble Listhaug presset til å gå tilbake på forslaget, og antall kvoteregioner består inntil videre. Runden har imidlertid med all ønskelig tydelighet fortalt oss hva som er regjeringens strategi på feltet, og det er varslet at spørsmålet kommer til å bli tatt opp igjen i forbindelse med den varslede landbruksmeldingen fra regjeringen. Eksportstøtte for jarlsbergost Senterpartiet mener Norge skal arbeide internasjonalt for å fjerne alle former for eksportstøtte og dumping av matvarer, men ikke som et ensidig tiltak fra norsk side. I mai 2015 kom Sylvi Listhaug med forslag om å kutte all norsk eksportstøtte innen 2019. Bondeorganisasjonene frykter dramatisk fall i melkeproduksjonen som følge av forslaget. I 2013 ble det eksportert 11 081 tonn jarlsbergost fra Norge. USA er det største marke- :fakta TTIP-avtalen kan gjøre at internasjonale selskaper kan saksøke Norge ved at det blir innført en ordning som lar utenlandske investorer klage på demokratisk vedtatte lover og regler for miljøhensyn, arbeidsrettigheter, forbrukerrettigheter o.l. Blir Norge innlemmet i TTIP, vil man kunne oppleve at søksmål fra selskap/bedrifter som mener statlig styring ødelegger framtidig fortjeneste. Forbrukerbeskyttelse, arbeidsrettigheter, miljølovgivning osv. er felter som kan komme i skuddlinjen. Det finnes flere eksempler som viser hvordan slike mekanismer kan slå ut (med unntak av saken fra Tyskland, hvor det er inngått et kostbart forlik, pågår rettsprosessene ennå): •Egypt har blitt saksøkt for å ønske å sikre arbeiderne I landet litt høyre lønn. •Australia har blitt saksøkt av det amerikanske tobakkselskapet Phillip Morris for å forby tobakk. •Tyskland har blitt saksøkt for å forby atomkraftverk. •Den canadiske delstaten Quebeck ble saksøkt for ikke å ha tillat en miljøfiendtlig metode for utvinning av gass. •El Salvador ville ta vare på vannet til landets innbyggere, og ble dermed saksøkt av et gruveselskap tilsvarende halve landets skolebudsjett. 39 USA og EU forhandler nå om det som vil kunne bli verdens største frihandelsavtale: TTIP-avtalen. Regjeringen har gitt signaler om at den ønsker å knytte Norge til en TTIP-avtale. Statsministeren har blant annet sagt at «vi veldig opptatt av at hvis det blir en TTIP-avtale, må det være rom for tilslutning fra tredjeland». (Dagens Næringsliv, 21.01.15.) Dersom Norge eller EFTA skulle inngå en egen TTIP-avtale med USA ville dette med all sannsynlighet føre til et press mot tollbeskyttelsen av norsk mat. Arne Melchior, seniorforsker ved NUPI, har skrevet en rapport om TTIP-avtalens mulige konsekvenser for Norge. Her slår Mechilor fast at «det som er helt sikkert, er at USA vil starte med å kreve full tollfrihet på landbruksområdet, og at det ikke vil bli noen avtale med USA uten en merkbar liberalisering». (Dagbladet 01.12.14.) En rapport fra NUPI og NorStella har beregnet at Norge kan vinne mellom 300 og 400 mill. kr i eksport både i det europeiske og det amerikanske markedet, dersom Norge tilknyttes en TTIP-avtale. Dette må sies å være relativt lite, sammenliknet med Norges totale eksport på over 906 mrd kr. Gevinsten med en norsk TTIP-avtale vil altså være på mindre enn 0,1 promille av Norges eksport. Samtidig risikerer Norge å miste mange av de over 90 000 arbeidsplassene over hele landet og en verdikjede på over 140 milliarder kroner innen jordbruket og næringsmiddelindustrien. Bioforsk Norge er et langstrakt land med varierende klima, topografi og dyrkingsforhold. Vær, jord og nærhet til produksjonsmiljøene lar seg ikke flytte på. Flytter forskningsmiljøene fra dette, mister de bokstavelig talt jordfestet til den landbaserte matproduksjonen i Norge. Nærhet til bonden, naturressursene og samfunnet er helt avgjørende. Med virkning fra 1. juli i år samles Bioforsk, Norsk institutt for skog og landskap og Norsk institutt for landbruksøkonomisk forsking i Norsk institutt for bioøkonomi (NIBIO). Endringen ble varslet i mars 2014, og vakte mye motstand. I en pressemelding fra de ansatte ved Bioforsk Svanhovd sendt ut 06.03.15 står det bl.a.: «Vi føler oss dolket i ryggen av egen ledelse sentralt. 40 At dette også skjer bare måneder før vi skal inn i den nye organisasjonen NIBIO er også merkelig. All den tid da vår nåværende arbeidsportefølje ser ut til å passe veldig godt inn i NIBIOs kommende strategier og arbeidsområder. Atter en gang er det distriktene som blir skadelidende når det skal effektiviseres og sentraliseres. Er dette virkelig det Norges befolkning vil?» Høyres varaordfører i Tingvoll uttalte seg også negativt til den foreslåtte nedleggingen av Tingvoll. Samtidig har Bioforsk arbeidet med å redusere antall forskningsstasjoner, og 5. juni ble det kjent at Listhaug går inn for å legge ned forskningsstasjoner en rekke steder i Distrikts-Norge. Reform-uro langs kysten På sjømatmessen i Brussel i april markedsførte Norge norsk sjømat med store bilder av små fiskebåter og levende fiskevær. Selv om det både har vært og er utfordringer i fiskerinæringen og fiskeindustrien, har norsk fiskeripolitikk i all hovedsak vært en suksesshistorie. Men nå skapes det usikkerhet og uro av regjeringen. Årsaken er at Fiskeridepartementet har varslet store reformer. Næringen frykter hva det kan bety – fiskeriministeren holder kortene tett til brystet. I Norge har vi kontroll over egne fiskeriressurser, vi har en fiskeflåte som er eid av fiskerne, og vi har effektive markedsplasser for omsetning av fisk. Viktige bærebjelker i maritim sektor er deltakerlov og fiskesalgslagslov. Et utvalg ledet av professor Tveterås foreslår nå å snu opp ned på det meste i fiskeripolitikken. Statsråd Elisabeth Aspaker (H) har – fra sidelinjen og med regjeringserklæringen i hånden – varslet at «alle steiner skal snus» på dette feltet. Statsrådens signal skaper usikkerhet i fiskerinæringen og dermed langs hele kysten. Statsrådens eget fagdirektorat, Fiskeridirektoratet, slaktet Tveterås-utvalgets rapport: «Den betydelige liberaliseringen av strukturpolitikken som utvalget anbefaler, må forventes å ha meget store konsekvenser på relativt kort sikt for næringsstrukturen både på sjø og land. Det er en vesentlig svakhet at slike konsekvenser i liten grad er utredet og vurdert». Regjeringens utydelighet i spørsmålet rundt eierskapet til naturressursene har skapt bekymringer. Fiskeriminister Aspaker har flere ganger uttalt at «det er ingen som eier fiskeressursene i dag, og slik skal det fortsette å være i fremtiden». Det må ikke være tvil om at ressursene i havet og langs kysten er fellesskapets eiendom og skal sikres for framtidige generasjoner gjennom bærekraftig forvaltning og nasjonal råderett. Senterpartiet er opptatt av at fisket fortsatt skal eies av det norske folk i fellesskap, der hvert fylke skal opprettholde sine tradisjonelle fangsterettigheter og der fiskerettigheter fordeles av myndighetene og ikke skal kunne selges eller flyttes ut av det fylket det tilhører. Ved å fjerne en så sterk og sentral kobling som bindingen mellom konsesjon/deltakeradgang og fartøy har i fiskerilovgivningen, kan regjeringa bidra til å privatisere fiskerettighetene og svekke myndighetenes styringsrett over fiskeressursene. En åpning for å la industrien få eie kvoter kan åpne for at utlendinger kan eie fiskefartøy i Norge. Regjeringen skuffet også mange langs kysten da de la fram sin melding om vekst i havbruksnæringen. På tross av løfter om en arealavgift som skulle tilfalle kommunene med oppdrettsvirksomhet, kom det ingen slik avgift i regjeringens forslag som kom i mars. Havbruksmeldingen fikk hard medfart i kystkommunene, i næringen – og i stortingets næringskomité. Resultatet av stortingsbehandlingen ble at all fremtidig vekst skal gi oppdrettskommunene 80 % av vederlagene. Inntektene som tilfaller kommunene skal fordeles gjennom et oppdrettsfond. Regjeringens har også bestemt at Fiskeridirektoratet skal sentraliseres. Etter mye støy rundt forslaget om å kutte ned fra syv til tre regioner, endte regjeringen opp med å redusere antall regioner i Fiskeridirektoratet fra syv til fem. Dette føyer seg inn i rekken av forenklings- og effektiviseringstiltak som rammer distriktene hardest. Statsbudsjettet 2015 •Høyre og Frp sa «nei» til et forslag om økte ram- mer for jordbruksoppgjøret på ca. 520 mill. kr. •Høyre og Frp sa «nei» til en storsatsing på verdiskapning i skognæringa (trebasert innovasjonsprogram, skogplanting, miljøteknologiordningen osv.). Regjeringen ville bruke 400 mill. kr på dette, Sp foreslo å øke satsingene til 1,4 mrd. kr. •Høyre og Frp sa «nei» til et krafttak for å bedre dyrevelferden (+ 20 mill. kr), gjennom mer kunnskap, flere og bedre tilsyn og styrking av organisasjonene og de offentlige myndigheter som har ansvar på feltet. :alternativet ligger #nærfolk Senterpartiet vil føre en landbrukspolitikk som gir trygg og sikker mat, landbruk over hele landet, økt verdiskaping og ei bærekraftig næring. For å sikre dette vil Senterpartiet øke lønnsomheten i bruk av jordbruksarealene gjennom et sterkt importvern, årlige forhandlinger mellom staten og faglaga i jordbruket, samt sikre gårdbrukerne en sterk markedsmakt gjennom omsetning av varene i samvirkeorganisasjoner. Alle land har rett og plikt til å produsere mat til egen befolkning. Norsk matproduksjon skal som minimum øke i takt med befolkningsveksten, og selvforsyningsgraden for fôr og mat må styrkes. Slik skal Norge sikre mat til egen befolkning og ta medansvar for verdens matvareforsyning. Produksjonen må i større grad utnytte norske arealressurser. For å nå målet om økt matproduksjon og jordbruk over hele landet må det sikres bedre inntekter i jordbruket. Det skal føres en inntektspolitikk som gir bonden bedre betalt for maten som blir 41 produsert. Inntektsforskjellen mellom jordbruket og andre grupper i samfunnet må utjevnes. I jordbruket er det stort behov for oppgradering og nyinvesteringer i blant annet driftsbygninger og jord. Vi går inn for en en femårig investeringspakke på området i størrelsesorden 10 mrd kr. Det må også opprettes en fondsordning for hele landbruket med skattefrie avsetninger etter modellen for skogfondet. Senterpartiet vil bl.a.: •at Norge skal utnytte WTO-avtalens mulig- heter til å styrke importvernet på jordbruksvarer for å sikre økt matvaresikkerhet til eget folk •sikre en velfungerende markeds- og produksjonsregulering og samvirkets rolle som markedsregulator, og avtaker av norske råvarer fra hele landet •styrke norsk matproduksjon basert på eget ressursgrunnlag slik at selvforsyningsgraden, korrigert for importerte fôrråvarer kan opprettholdes •at norsk matproduksjon, basert på norske arealer, skal økes med 20 prosent i løpet av de neste 20 årene. •at odelsloven fortsatt skal være en del av Grunnloven Norge skal være verdens fremste sjømatnasjon. Sp vil styrke Norges allerede sterke posisjon som sjømatnasjon på det globale markedet, og på den måten ta et ansvar for å øke mattilførselen og styrke matsikkerheten i en verden med stor befolkningsvekst. Sp’s utgangspunkt er at reguleringene av fiskenæringen skal bygge på en forståelse av at det er fellesskapets ressurser som utvinnes, og går mot evigvarende privat eierskap til norske fiskeriressurser. Det norske folk eier fisken i havet, og det er ingen som skal ha monopol på oppdrett av fisk. Reguleringer er likevel nødvendige for å sikre en bærekraftig forvaltning av fiskeriressursene og ivareta miljø og dyrehelse. Sp mener vi har sett en uheldig konsentrasjon av kvoter og konsesjoner de siste årene. Vi er urolige for at konsentrasjonen av eierskap og produksjonskapasitet reduserer lokalsamfunnenes og de mindre aktørenes muligheter til å ta del i den enorme verdiskapingen som skjer langs kysten og i våre havområder. Sp mener det er viktig å opprettholde Deltakerloven i norske fiskerier. Deltakerloven knytter fiskerettene til fiskerne selv. At vi har en slik hovedregel i fiskeripolitikken, gir en rimelig grad av trygghet for fiskenæringen. Retten til å fiske eies av folk som bor ved kysten. Et frislipp av hvem som kan eie fiskerettighetene, bringer inn helt andre eierinteresser – og veien til børs og utenlandske oppkjøp av fiskeressursene åpnes. Senterpartiet vil bl.a.: •styrke fiskenæringa ved å sikre en variert, lønnsom og framtidsrettet fiskeflåte som gir grunnlag for rekruttering og fornying av flåten med hovedvekt på kystflåten, nært knyttet til øvrig virksomhet langs kysten. •vurdere å åpne for justering av kvotegrunnlag innenfor de enkelte flåtegruppene for å styrke lønnsomheten i fiskeflåten •ikke gå inn for strukturering av kystflåten under 11 meter 42 •opprettholde en differensiert og fiskereid flåte med spredt eierskap •sikre en desentralisert mottaksstruktur gjennom å sette av midler over statsbudsjettet til føringsordninger og mottaksstasjoner uten andre alternativer for levering •legge til rette for økt lokal videreforedling av fisk i Norge •opprettholde råfiskloven og deltakerloven •utbedre fiskerihavner langs kysten •at det settes av tilstrekkelige arealer langs kysten for sjømatproduksjon Skatt og finans Norge har en regjering som forsterker de kraftige sentraliseringskreftene som allerede finnes. Regjeringens forslag til statsbudsjett for 2014 og 2015 har hatt en svært dårlig sosial og geografisk fordelingsprofil. Skattepolitikken sentraliserer Regjeringens fremste kjennetegn i den økonomiske politikken er skattelettelsene. I løpet av to år har regjeringen gitt skattelettelser tilsvarende 14 mrd kroner. Skattelettelsene er svært skjevt fordelt, både sosialt og geografisk. Regjeringens skattelettelser har i særlig stor grad kommet til de som har høyest inntekt og formue. Dette innebærer også at en uforholdsmessig stor andel av skattelettelsene, regnet per innbygger har kommet til de fire største byene og deres omland. Dette har på mange måter samme virkningen som lokaliseringen av statlige arbeidsplasser. Næringslivet i de områdene som skattelettelsene tilfaller har fordeler av skattelettelsene. Dette er først og fremst i pressområdene. Budsjettprofilen 2014 og 2015 Regjeringens forslag til statsbudsjett har hatt en svært dårlig sosial og geografisk fordelingsprofil. Budsjettavtalene mellom Høyre, Frp, KrF og Venstre innebærer ingen vesentlige endringer. Skattelettelse til høyinntektsgrupper er den aller største satsningen i budsjettene. Siden de overtok høsten 2013, har Høyre, Frp, KrF og Venstre gitt 4,3 mrd i kroner i skattelettelse på formueskatten alene. Sp har foreslått målrettede skattelettelser til næringslivet på fastlands-Norge og til den halvdelen av befolkningen som har lavest inntekt. Det er en slik skattepolitikk som gir sterkest positiv effekt for næringsliv og arbeidsplasser. Beregninger fra Finansdepartementet, gjengitt av VG 26.11.14, viser at personer med inntekt under 500 000 kr etter budsjettavtalen for 2015 kun vil få 200–400 kr i skattelettelse i 2015, mens de som tjener over 2 mill. kr i gjennomsnitt får en skattelette på 22 600 kr. Budsjettavtalene er ikke i nærheten av å gi tilstrekkelige rammer for kommunes økonomi og innebærer en fortsatt nedbygging av tiltak for desentralisering og livskraft i hele landet. Statsbudsjettets store taper er de gamle og de pleietrengende. Kommuner over hele landet tvinges til dramatiske kutt innenfor eldreomsorg, helsevesen og skole. Budsjettavtalen er et gedigent løftebrudd fra samarbeids-partiene ovenfor disse gruppene. Statlige arbeidsplasser Staten er Norges største arbeidsgiver med 143 000 årsverk. Vi er alle med og finansierer de statlige arbeidsplassene. Statlige arbeidsplasser er viktige for utviklingen av et område. Det har stor betydning for et ethvert lokalsamfunn å få ha lensmann, vinmonopol, jernbanestasjon, heimevern, tollstasjon for ikke å snakke om universitet, høyskole eller sykehus. 43 Det er dessverre slik at disse arbeidsplassene ikke er jevnt fordelt utover i landet. 30 % av alle statlige arbeidsplasser finnes i Oslo alene, mens hovedstaden bare har 13 % av landets befolkning. Dette innebærer en kraftig sentralisering av økonomisk aktivitet. I store deler av landet er det svært få statlige arbeidsplasser og regjeringen sørger gradvis for at det blir stadig færre! Politireformen, sykehussentraliseringen, omorganiseringen av skatteetaten og tollvesenet, domstolene og forsvaret. Alle disse «reformene» trekker penger inn fra hele landet for å finansiere aktivitet – i stadig større grad til Oslo og de største byene. Alt kan ikke desentraliseres. Men i det store bildet må også den økonomiske virkningen av statlige arbeidsplasser telle med når vi vurderer virkemidlene i den økonomiske politikken. Næringsskattlegging Enkelte deler av næringslivet har spesielt gunstige skatteregler. I statsbudsjettet finnes det hvert år en oversikt over forskjellige «skatteutgifter» som blant annet innebærer en støtte til deler av næringslivet. Det er ulike begrunnelser for slike ordninger. Finansnæringen alene har skattefordeler i dag tilsvarende 8 mrd. kr ved at den er fritatt for moms. Primærnæringene har skattefordeler tilsvarende 1,5 mrd. kr. Den største næringsstøtten er investeringsfradrag i petroleumsvirksomheten som tilsvarer 20 mrd. kr i følge statsbudsjettet for 2015. Differensiert arbeidsgiveravgift er et eksempel på en skatteregel som favoriserer virksomhet i distriktene. Skatteutgiften anslås i statsbudsjettet til 13,6 mrd. kr. Det er altså viktig å forstå at det bare er en liten andel av skatte- og avgiftsordningene rettet mot næringslivet som gagner distriktene særskilt. Taxfree-kvoter på alkohol og tobakk innebærer f.eks. en skatteutgift på til sammen 5,6 mrd. kr. Sp har i sitt alternative budsjett foreslått lettelser i årsavgiften for tyngre kjøretøyer på 200 mill. kr, og lettelser gjennom endring av avskrivningssatsene på 380 mill. kr. I sum vil dette gi vesentlig forbedrede rammevilkår for en transportnæring som møter sterk konkurranse og som har fått økte kostnader gjennom endringene som stortingsflertallet vedtok i 2014 når det gjelder differensiert arbeidsgiveravgift. Skatt på verker og bruk Regjeringen foreslo 18. juni å avvikle eiendomsskatt på verk og bruk. Går forslaget gjennom, vil det ikke lenger være eiendomsskatt på industrianlegg, vindkraftanlegg eller kraftledninger. Kommune-Norge vil årlig tape mer enn 1,2 milliarder kroner, staten tjene 300 millioner kroner og næringslivet spare 900 millioner kroner. En vesentlig del av dette næringslivet er statlige virksomheter som Statkraft og Statnett. Forslaget vil kunne føre til at kommunene i stedet må skattlegge boliger sterkere. At NHO applauderer lettelser i formuesskatten, selskapsskatten og nå eiendomsskatten er ikke uventet, men hvilke incentiver vil kommuner nå ha til å avstå sine naturressurser til vindkraftanlegg og store kraftledninger? Eiendomsskatt på verker og bruk faller også på mange småbedrifter som kan ha lav skatteevne. Større spillerom for kriminelle aktører «Svak økonomisk utvikling i andre europeiske land og i andre deler av verden, med påfølgende høy arbeidsledighet, har resultert i økt arbeidsinnvandring de siste årene. Mange utlendinger velger å reise til Norge for å skaffe seg jobb, lovlig eller ulovlig. Fri flyt av arbeidskraft er i utgangspunktet en ønsket utvikling innenfor EU og EØS, men økt arbeidsinnvandring fører også til økt arbeidsmarkedskriminalitet, på grunn av den store tilgangen av (billig) utenlandsk arbeidskraft. Dette gir større spillerom for kriminelle aktører, på en måte som truer med å undergrave sentrale lønns- og arbeidsbetingelser i deler av norsk arbeidsliv, og som fører til omfattende svart arbeid og annen økonomisk kriminalitet.» Fra Politiets situasjonsbeskrivelse av arbeidsmarkedet i Norge anno 2014. 44 Denne figuren fra LO viser veksten i sysselsetting i det norske arbeidsmarkedet fra 2004 til 2013. Det siste tiårets har det skjedd en kraftig økning av tilbudet på arbeidskraft i Norge som følge av utvidelsene av EU østover i 2004 og 2007. Dette endret balansen til fordel for arbeidsgiverne. Den store arbeidsinnvandringen etter 2004 (lyserød farge) kombinert med antallet arbeidstakere på korttidsopphold i Norge (lilla farge) – der arbeidstakere fra EØS-området utgjør en stor og økende andel – har skapt et sterkt press på lønns- og arbeidsvilkår i flere bransjer. (Blått viser befolkningen ellers.) Dette har også påvirket omfanget av arbeidslivskriminalitet, inkludert sosial dumping. Kombinasjonen svekker mulighetene for å opprettholde «den norske modellen» med lav arbeidsledighet, små inntektsforskjeller (i en internasjonal sammenheng) og solide universelle velferdsordninger. Svart økonomi, sosial dumping Regjeringen fikk 20.11.14 overlevert en rapport fra Skattedirektoratet om tiltak for å bekjempe det som omtales som mafialignende tilstander i byggenæringen, der det gjennom fiktive fakturaer, falske identiteter, sosial dumping, hvitvasking og skatteunndragelse omsettes for mellom 130 og 140 mrd. kr i «svarte penger». I forbindelse med overrekkelsen av rapporten, sa skattedirektør Hans Christian Holte (gjengitt av NRK 20.11.14) at «de seriøse aktørene ber om hjelp til å rydde opp. De opplever at de blir presset ut av markedet.» Dette synliggjør en særdeles alvorlig situasjon som krever rask handling, og at regjeringens tiltak i statsbudsjettet mot økonomisk kriminalitet og arbeidslivskriminalitet er alt for tafatte. Senterpartiets foreslo i sitt alternative statsbudsjett mer enn 1,8 mrd. kr i forsterkede tiltak for å styrke grunnlaget for norske bedrifter som driver seriøs virksomhet, blant annet gjennom kraftig styrking av Arbeidstilsynet, Skatteetaten, innføring av ROTfradrag og forsterkede grensekontroller. Pendlerne Høyre, Frp, KrF og Venstre har gjennom budsjettavtalen kuttet i bevilgningene til vei og gitt skatteskjerpelser for pendlerne. Mens Sp foreslår 45 skattelettelser for pendlere på 235 mill. kr, gjennom økning i skattefradraget til 1,60 kr/km uavhengig av reiseavstand, forverrer Høyre, Frp, KrF og Venstre i stedet vilkårene for pendlere gjennom en skatteskjerpelse på 110 mill. kr. Flyplassavgiftene Sp foreslo i sitt alternative budsjett en halvering av flyplassavgiftene på de 31 flyplassene som har statlig finansierte flyruter, noe som ble finansiert gjennom en økning på øvrige flyplasser med 2,9%. Dette bidrar til en klar reduksjon i kostnadene til flyreiser på strekninger der kostnadene for de reisende i dag er klart høyest, samtidig som det ofte finnes få og dårlige alternativer til fly på disse strekningene. Samtidig bedres konkurranseforhol- dene for alternativene til fly på strekningene der disse alternative finnes. Frp, Høyre, KrF og Venstre har ikke gitt støtte til noen av disse forslagene, men derimot sørget for en generell økning av avgiftene på alle flygninger innenlands. Overfor NRK 22.11.14 forsvarte Frps Per Sandberg den nye plast- og papirpose-avgiften med at «det er tross alt en avgift folk kan velge bort». I store deler av landet er fly en helt nødvendig del av transporttilbudet for næringslivet og befolkningen, og økte flyavgifter er ikke noe man kan velge bort. Frp og deres budsjettpartnere bidrar til en betydelig avgiftsøkning på flyreiser+ for næringsdrivende og befolkning i store deler av landet der fly er en helt avgjørende del av transporttilbudet, i stedet for å øke avgiftene på tjenester og produkter som folk kan velge bort. :alternativet ligger #nærfolk En viktig årsak til at samfunnsutviklingen i Norge har vært vellykket er at samfunnet er organisert på en demokratisk måte som gir innbyggerne innflytelse over utviklingen av sine liv. Nasjonalstaten har lyktes i å opprettholde en stor grad av selvråderett og har kontroll over viktige naturressurser. Norge er også på mange måter et svært desentralisert samfunn. Landet har et sterkt lokaldemokrati, viktige solidariske utjevningsordninger og har lyktes i å opprettholde levende lokalsamfunn og bosetting over hele landet i langt større grad enn andre land. Sp går inn for en politikk for full sysselsetting, små forskjeller og like muligheter for alle. Gjennom skatte- og avgiftspolitikken vil vi bidra til et desentralisert samfunn, næringsutvikling i hele landet og at innbyggerne betaler skatt etter evne. I arbeidslivet vil vi motvirke arbeidslivskriminalitet, sosial dumping og svart arbeid. Dersom omfanget av svart økonomi blir stort kan det på sikt true velferdsstaten som norsk arbeidsliv bidrar til og er avhengig av. Krisen i Europa har vist at svart økonomi utgjør en reell trussel mot offentlige finanser. Sp vil ha: •En gjennomgå konkurransevilkår og øvrige rammebetingelser for transportnæringen med sikte på bedrede vilkår. •En gjennomgang av flyplassavgiftene, med sikte på å redusere flyplassavgiftene på flyplasser med statlig finansierte flyruter, noe som finansieres gjennom en økning på øvrige flyplasser. •En utredning av konsekvensene av å øke omsetningsgrensen for netthandel med hensyn til tap av norsk merverdiavgift og norske arbeidsplasser. 46 Politi og beredskap justis- og beredskapsminister, Frp Stortingsflertallets politireform er en gedigen sentraliseringsreform som raserer dagens nærpoliti, og erstatter det med et «fjernpoliti». Retorikken står altså ikke i stil med innholdet i det som skal gjennomføres. Det er også grunn til å mistenke at politireformen er starten på en storstilt sentralisering av nødetatene i Norge. Politidistriktene slås sammen Stortingsflertallet har bestemt at vi skal ha 12 politidistrikter i stedet for dagens 27. Dette betyr at 15 politidistrikt vil bli borte, altså over halvparten. Dette vil i praksis vil øke avstanden mellom dem som styrer og dem som yter tjenester. Mange tror Gjørv-rapporten fordrer at man må legge ned enheter og foreta en massiv sentralisering. Dette er feil. Hovedkritikken i Gjørv-rapporten handlet om ledelse, holdninger og kultur. Årets politireform fanger ikke opp dette. Man velger i stedet å se bort fra det viktigste. ” «Systemene må aldri bli viktigere enn folkene, og rapportering må aldri i seg sjøl bli viktigere enn handling. Det er viktigere at folk blir raskt evakuert fra en brann enn hvordan en rapporterer til et statlig direktorat. Det er viktigere at nødetatene evner å gi raske beskjeder seg imellom enn hvor store enhetene er.» Marit Arnstad (parlamentarisk leder i Sp) i Stortinget 06.10.14 (trontaledebatten) Modellen vil føre til svakere folkevalgt kontroll på feltet, som er ett av de viktigste for lokalsamfunnene i Norge. Helsereformen er et tydelig eksempel på hva som skjer når man svekker den folkevalgte styringen av en viktig samfunnssektor. Nå legger regjeringen opp til at det samme skal skje i politiet. Lensmannskontor i fare! Regjeringen mener vi har for mange lensmannskontorer. De har ikke tallfestet hvor mange man vil legge ned, men har sagt at 90 % av befolkningen i politidistriktene skal ha maksimalt 45 minutters kjøretid til nærmeste tjenestested. Dette vil innebære store avstander mange steder i landet. Stortingsflertallet påstår at målet med reformen er å ha et politi som kan takle de store og ekstraordinære hendelsene, samt et hverdagspoliti. Reformen legger opp til at hverdagspolitiet blir glemt mange steder i landet. De ansatte på lensmannskontoret har inngående kjennskap til sitt «område». De kjenner folkene som bor der, og de vet hvem som «sliter» og hvor innsatsen må settes inn for å avverge kriminalitet. For nødetater som politiet er det helt avgjørende med lokalkunnskap. Med slik kunnskap evner man å drive god forebygging. Godt politiarbeid handler om å være i forkant. Med regjeringens forslag til politireform snur man opp ned på dette. 47 :fakta Regjeringens forslag til politireform ble lagt fram 6. mars 2015, og ble behandlet i juni 2015. I stortingsmeldingen ble det foreslått å redusere antall politidistrikter til 12. Regjeringspartiene, Ap, KrF og Venstre inngikk forlik i Stortinget om reformen. Forliket innebærer ikke store strukturelle endringer målt opp mot regjeringens forslag. Det skal fortsatt kun være 12 politidistrikter. Dette er ikke den første politireformen, det har tidligere blitt gjennomført tilsvarende reformer i 1994 og 2000. I sistnevnte reform ble antallet politidistrikt redusert fra 54 til dagen 27. Norge har i dag 354 tjenestesteder (politi- og lensmannskontor). Politianalysen gikk inn for å slå sammen disse, slik at man ble sittende igjen med 210. Stortingsflertallet, bestående av de borgerlige partiene og Ap, sier at tallet er for lavt, men har ikke sagt noe hvor mye for lavt. Er de fornøyd hvis tallet blir 220? Politiet blir et «rullende politi», som fremstår ansiktsløst for befolkningen. Brannvesenet neste? Ved store hendelser er det avgjørende med lokalkunnskap, og evne til å handle raskt. Store hendelser har vist at det er avgjørende for folks trygghet med et lokalt forankret politi. Brannene i Lærdal og Flatanger (begge i 2014) viste hvordan situasjonen ble håndtert godt lokalt, fordi man hadde lokalkunnskap. Også brannvesenet trues av sentralisering – og dermed den lokale brannberedskapen. Den såkalte «Brannstudien» (en rapport fra en arbeidsgruppe nedsatt av Justisdepartementet) fra 2013 foreslått å redusere antall brannvesen kraftig, fra 295 i dag til 19 i framtida. Regjeringen har ennå 48 ikke lagt fram sin politikk på feltet, men det er ingen grunn til å tro at den vil hegne om det desentraliserte brannvesenet vi har i Norge i dag. I Brannstudien ble det også foreslått at antall nødsentraler skulle reduseres, ved at hver sentral minst bør dekke 400 000 innbyggere. Sp mener at en slik endring kun vil føre til mer byråkrati og uklare kommandolinjer. Da det brant i Flatanger i 2014, ble brannen slukket og folk evakuert i løpet av én time etter rask innsats fra det lokale brannvesenet. I evalueringen som Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) laget, ble dette forbigått i stillhet. DSB var opptatt av at rapporteringsrutinene ikke var gode nok og brukte brannen som et argument for det som er direktoratets store agenda, nemlig å sentralisere brannvesenet. Flatanger kommune gikk til regelrett slakt av DSBs evaluering i sitt høringssvar. Kommunen pekte på at «kortreist ansvar» og «kortreist myndighet», raske beslutninger og lokalkunnskap var avgjørende for beredskapen. De sier rett ut at DSB har brukt et tendensiøst utvalg av informasjon til å foreta evalueringen. Nedlegging av 110-sentraler Ved Stortingets behandling av politireformen, besluttet et flertall bestående av Ap, Høyre, Frp, KrF og Venstre at antall 110-sentraler skulle tilsvare politidistriktsgrensene. Dette betyr at mange fylker mister sine sentraler, noe som vil medføre mindre lokalkunnskap ved store hendelser. Det er i dag 19 slike 110-sentraler i landet. Stortingsflertallet har bestemt at dette skal reduseres til 12. Det er kommunene som har ansvaret for etablering og drift av nødmeldingssentraler for brann (ofte kalt 110-sentraler). Disse sentralene, som hovedsakelig er lokalisert i brannstasjoner, mottar og håndterer nødanrop til nødnummer 110. Sentralen sikrer at nødvendig informasjon fra innringer innhentes så raskt og korrekt som mulig. Videre har sentralen ansvar for å koordinere innsatsen på hendelsesstedet. Stortingsflertallet har vedtatt at disse sentralene skal samsvare med inndelingen av politidistrikt. Noe som innebærer en kraftig sentralisering. Funksjonene sentralene har tilsier at de må være ” Politi på rundreise – gir det nærhet? «Regjeringen vil nå legge fram forslag om den tredje politireformen på 20 år. Alle reformene har handlet om sentralisering og sammenslåing. Alle justisministre har sagt at dette skal bety et mer synlig og desentralisert politi. Evaluering av den siste reformen viste at 70 % av de ansatte i politiet mente reformen hadde vært helt eller delvis mislykket. Det ble flere ved skrivebordet, flere permer, mer byråkrati. Høyre og Frp kan kalle reformen «nærpoliti» så mye de orker, men det blir ikke mer nærhet av å legge ned over halvparten av politidistriktene. Det blir ikke et styrket lokalpoliti av at godt over 100 lensmannskontor kan bli lagt ned. Dette vil gi mindre lokalt hverdagspoliti og mer bilbasert aksjonspoliti. Det er et uklokt valg. Når større enheter og sammenslåing skal bli den billige løsningen på nær sagt alle problemer, er det grunn til å si stopp.» Marit Arnstad i kronikken «Vil gi mindre lokalt hverdagspoliti og mer bilbasert aksjonspoliti» i Dagbladet 27.02.15. Mindre byråkrati – mer operativt politi «Politidirektoratets oppgaver kan overtas av andre», sa Sp’s Marit Arnstad i juli 2015 da partiet gikk ut med forslag om å legge ned Politidirektoratet. Arnstad la vekt på at målene som lå bak opprettelsen av direktoratet ikke har blitt nådd. Det samme viser Difi-rapporten fra 2013. Da Politidirektoratet ble opprettet i 2001, ble det sagt at det skulle ha 100–120 ansatte og at oppgavene ikke skulle gå på bekostning av politidistriktene og lensmannskontor. I dag, 14 år senere, har direktoratet 314 faste eller midlertidige ansatte, uklare arbeidsoppgaver og trekker ressurser fra politidistriktene. Arnstad ga klart uttrykk for at det er uheldig at Politidirektoratet har est ut på denne måten. Hun vektla også at direktoratet har hatt vansker med å forstå klare politiske prioriteringer. «Når midler Stortinget har bevilget til bemanning i stedet går inn i drift av direktoratet, da er de ikke så gode til å følge opp politiske vedtak. Politidirektoratet kan ha blitt en stat i staten,» sa hun. Arnstad fortsatte: – Den siste tidens avsløringer om at politimester Torbjørn Aas i Vest-Finnmark ble forsøkt gitt munnkurv av Politidirektoratet i forbindelse med 22. juli-høringen er heller ikke med på å bygge opp om tilliten til direktoratet som en nødvendig institusjon. «Man må stille spørsmål ved en organisasjon som har prøvd å styre hvilken informasjon Storting og regjering skal få,» sa Arnstad. lokalt forankret. Lokalkunnskap sikrer trygg og god beredskap. Statsbudsjettet for 2015 •Høyre og Frp stemte ned et forslag om å styrke distiktspolitiet med 200 mill. kr., for økt synlig- het og tilstedeværelse, bedre bemanning ved lensmannskontorene og redusert responstid. •Høyre og Frp sa også «nei» til en bevilgning på 100 mill. kr som ville medført at det kunne bygges nye fengsler i Agder, Ålesund og Mosjøen. •Høyre og Frp sa også «nei» til en bevilgning på 10 mill. kr for å få flere dommerstillinger i de alminnelige domstolene – slik at domstolsstukturen kunne beholdes. 49 Maktsentralisering og ansvarspulverisering «Sp mener at det er på tide å se ulike forslag til strukturendringer i sammenheng, for reformene har én ting til felles: De sentraliserer makt, og de pulveriserer ansvar. De reduserer nærhet, og de svekker lokal trygghet og beredskap. De baseres på myter om antatte stordriftsfordeler, som sjelden har rot i fakta, og de vil bidra til å skape nytt, statlig byråkrati og gjerne også mer statlig detaljstyring. […] Store enheter skal visstnok gjøre politiet mer operativt, og politiet bruker ” rapporten om 22. juli-tragedien som et sannhetsvitne for å fortelle noe den slett ikke forteller. Den sier ikke at et sentralisert politi blir et bedre politi. Den peker på behovet for bedre ledelse. Likevel er Politianalysens forslag at en skal sentralisere både politidistrikter og lensmannskontorer på en måte som vi tidligere ikke har sett her i Norge.» Marit Arnstad, parlamentarisk leder i Sp, trontaledebatten i Stortinget «– Et nærpoliti er ikke bare et utrykningspoliti. Det skal også etterforske og ikke minst forebygge kriminelle handlinger i lokalmiljøene. Da er det viktig at tjenestemennene bor i lokalsamfunnet og kjenner befolkningen der. Vi må ikke ende opp med et distriktsløst politi. Målet om to tjenestemenn per tusen innbygger innen år 2020 må gjelde for hele landet.» Jenny Klinge i VG 16.02.15 Lokalkunnskap og nettverk er det viktigste «Men det hjelper ikke å flytte rundt på bokser så lenge innholdet er det samme, har det ofte vært sagt om omorganiseringsprosesser i politiet. Det er et utsagn jeg tror vi skal ha i bakhodet når Stortinget i dag skal fastsette noen av rammene for framtidas politi. Ofte fører omorganiseringer av struktur i seg sjøl til mer byråkrati, mindre kontroll og til mer ansvarsfraskriving. Det er lett å se hen til hvordan organiseringen av norske sykehus er, og hvordan diskusjonen om det har gått de siste åra. Skal vi ” «– Sier de «robust» en gang til, så kneler jeg». Lensmann Magne Knudsen i Lærdal, som til Dagens Næringsliv 05.06.15 sier at han er lei av «den vanlige runddansen» når det lokale beredskapsapparatet mobiliserer for å møte kriser: «Først setter vi livet på spill med små, lokale ressurser og rå improvisasjon. Så kommer DSB og snakker oss ned for å få vind i sentraliseringsseilene», sa han. 50 gjøre endringer, må vi være trygge på at vi endrer til det bedre og ikke driver med noe som er irreversible eksperimenter. [...] Når det gjelder struktur, har Senterpartiet klare standpunkter: Politidistriktene bør tilsvare fylkesgrensene. Det skaper felles grense med andre beredskapsenheter. Det sikrer tilstrekkelig nærhet mellom ledernivået og de utøvende leddene i distriktene. Tjenestestedstrukturen vil bestandig være den viktigste. Senterpartiet er skuffet over at kriteriene er for få, og de en har oppstilt, er mangelfullt utredet. En lensmanns kjennskap til sitt lokalmiljø medfører at politiet kan drive godt forebyggende arbeid. Er det noen som er i ferd med å komme ut på skråplanet, kan en raskt sette inn innsats mot de gruppene. Oppstår det en akutt hendelse, er det helt avgjørende å vite hvor stedet er, eller hvem som bor der. Lensmannsstrukturen i politiet har vært grunnleggende og et helt sentralt element for forebygging av kriminalitet og for folks tillit til politiet. Noe slikt kan ikke erstattes av en politikontakt i kommunen med kontortid en gang i uka.» Parlamentarisk leder Marit Arnstad i stortingsdebatten om politireformen 10.06.15. uutholdelige letthet På kvelden 27. januar 2014 brøt det ut en kraftig lyngbrann i Flatanger i Nord-Trøndelag. Til sammen ble 64 bygninger ødelagt, mer enn i noen annen brann i Norge i etterkrigstiden. Det hele var selvfølgelig dypt dramatisk, men brannen ble slukket og folk ble evakuert i løpet av én time etter rask innsats fra det lokale brannvesenet. «I evalueringen som Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) har laget i etterkant, ble dette faktum forbigått i stillhet. DSB var opptatt av at rapportering, risikovurdering og «erfaringslæring» ikke var god nok og brukte brannen som et argument for det som er deres store agenda, nemlig å sentralisere brannvesenet. Flatanger kommune – som vi må kunne forutsette hadde mer inngående og rent praktisk kjennskap til hvordan kampen mot flammene egentlig utspant seg, slakter regelrett DSBs evaluering. Fra Flatanger sies det at «kortreist ansvar og myndighet», raske beslutninger og lokalkunnskap var avgjørende for at krisesituasjonen ble håndtert så godt det lot seg gjøre. Ja, man sier det rett ut: DSB har brukt et tendensiøst utvalg av informasjon i evalueringen. Sarte sjeler vil kanskje ha vanskelig for å tro at sentrale samfunnsaktører «vinkler» sine evalueringsprosesser på denne måten. Men det har skjedd før og det vil skje igjen. Politiet bruker f.eks. rapporten om de tragiske 22. juli-hendelsene som et argument for at et mer sentralisert politi – med større enheter – blir bedre og mer operativt. Men i all anstendighet: Om man leser den faktiske rapporten, blir det tydelig at den peker på noe helt annet. Den sier at Politiets hovedutfordringer handlet om ledelse og kultur. [...] For en tid tilbake var det et rop i skolesektoren på «reformpause» fordi man følte at allehånde reformer sugde kraften ut av skolens mannskap og til dels bidro til å svekke skolens gjennomføringskraft i stedet for å styrke den. Det burde være én og annen lekse å lære her. [...] Senterpartiet mener at det er på tide å se ulike forslag til strukturendringer i sammenheng, for reformene har én ting til felles: De sentraliserer makt, og de pulveriserer ansvar. De reduserer nærhet, og de svekker lokal trygghet og beredskap. De baseres på myter om antatte stordriftsfordeler, som sjelden har rot i fakta, og de vil bidra til å skape nytt, statlig byråkrati og gjerne også mer statlig detaljstyring. Vi må slutte å se oss blinde på størrelse og heller gjennomgå med et kritisk blikk hvordan oppgavene blir utført. Den mest påtrengende utfordringen for enhver som er bekymret over offentlig forvaltnings evne til å gi innbyggerne gode tilbud, er ikke størrelse – det er byråkrati og måle- og rapporteringskrav som stjeler ressurser fra de egentlige oppgavene og som oppleves som meningsløst av de som jobber i ulike sektorer. Det er viktigere at folk raskt blir evakuert fra en brann enn hvordan man rapporterer til et statlig direktorat. Det er viktigere at nødetatene evner å gi raske beskjeder seg imellom enn hvor store enhetene er. Det er viktigere at eldre faktisk får plass i en omsorgsbolig enn hvor stor kommunen er og hvor mange mellomledere den har. Den amerikanske journalisten og forfatteren Charlton Ogburn (1911–98) har skrevet om sine opplevelser som soldat under felttoget i Burma under 2. verdenskrig (Harper’s Magazine, 1957). Han gjorde følgende observasjon om ledelsens måte å håndtere egne tropper på (min oversettelse): «Vi trente hardt, men det kunne virke som vi ble omorganisert hver gang vi begynte å danne lag. […] Senere i livet lærte jeg at vi som nasjon – kanskje fordi vi er så gode til å organisere – pleier å møte alle nye situasjoner med å reorganisere. Og det kan være en fantastisk metode for å skape en illusjon av framgang, samtidig som det skaper forvirring, ineffektivitet og demoralisering».» Kronikk av Marit Arnstad, Sp’s parlamentariske leder i Adresseavisen 10.12.14 51 :alternativet ligger #nærfolk Enten det gjelder politi eller brannvesen, er Sp opptatt av å ha en struktur som ikke skaper unødig byråkrati og som gjør at mest mulig ressurser settes av til beredskapsarbeid. En teori om at størst er best, er unyansert. Helsereformen er et eksempel på dette. I stedet for å svekke de lokale lensmannskontorene, trengs det en økonomisk satsing. Sp vil påpeke at irreversible forslag ikke må settes i verk på områder som har med folks trygghet å gjøre. • I stedet for regjeringens enorme politidistrikter, ønsker Sp en «fylkesmodell» med 18 politidistrikter (fordi Agderfylkene allerede er sammenslått) • Det er helt avgjørende at Stortinget også får behandle spørsmålet om hvor mange lensmannsdistrikter/lensmannskontor vi skal ha i Norge – og får anledning til å fastsette klare kriterier for dem. • Politikerne må sørge for å bygge videre på det som fungerer i norsk politi, ikke bare rive ned. Gjørv-kommisjonens konklusjon om at det var ledelse og kultur som sviktet under terroren i 2011 må tas på alvor. Man må jobbe med nettopp ledelse og kultur, og ikke tro at disse problemene løser seg selv, bare man sentraliserer. Vi ønsker ikke et politi med uklare kommandolinjer og mer byråkrati. • Vi ønsker et tilstedeværende og lokal forankret politi, ikke et rent utrykningspoliti. • Vi ønsker å støtte opp om den lokale lennsmannen, som gir hverdagspolitiet et ansikt. • Beredskap og trygghet handler om lokalkunnskap. Når man sentraliserer politiet vil det innebære at mye av dette vil gå tapt. Legge Lærdom fra Wales – smått er godt Wales gjennomførte en politireform i 2006 og sentraliserte politiet. Juristen Hanne Kristin Rohde, som var leder for seksjonen for volds- og seksualforbrytelser i Oslo politidistrikt til 2014, skrive i en artikkel i Politiforum 20.08.14 om erfaringene derfra, hvor 41 ble til 12 fordi man skulle spare penger og nedbemanne. Det ble sagt at de nye enhetene skulle bli mer robuste – og at man skulle få en mer «håndfast» måte. Man mente også at det var en stor fordel at alle regionlederne kunne få plass i samme rom (!), slik at politisjefen i Wales kunne snakke strategisk ledelse til alle samtidig. Man regnet med at dette ville føre til at beslutninger lettere ble satt ut i livet. Men Rohde skriver at da «de ansvarlige gikk inn og analyserte materialet, fant de ikke bevis for at større politienheter ble mer effektive. Det de faktisk fant, var at mindre enheter var mer 52 effektive. Store politienheter var rett og slett ikke bra sett opp mot målene som var satt for politiet. Resultatene fra Wales støttes av undersøkelser gjort i USA, der funnene viser at store politienheter ble mindre effektive. Likevel skal vi prøve dette i Norge. Dette faktum begynner å nærme seg uforståelig.» Rohde konkluderer: «Store enheter truer opplegget med lokalt politiarbeid, og uavhengige analyser i andre land plukker fra hverandre regjeringers argumenter om fordeler med større enheter. […] Tvert imot viser det seg at små styrker gir bedre resultater enn store politienheter.» «Det er ikke bevist at en sentralisering av politistyrkene revitaliserer politiet. Det skaper bare større politibyråkrati.» Hanne Kristin Rohde Lokalsykehus justis- og beredskapsminister, Frp I sykehustalen 2015 om utviklingen av spesialisthelsetjenesten i Norge sa Høie: For å drive akuttkirurgi kreves et pasientgrunnlag på minst 60 000 til 80 000 innbyggere. Det betyr at minst halvparten av dagens norske sykehus har for svakt pasientgrunnlag. Bent Høie leder et storstilt sentraliseringsprosjekt av sykehus-Norge vi ikke har sett maken til. Nedleggelsene av sykehustilbud på Rjukan og i Kragerø, planene for nedleggelse av fødeavdelingen og akuttkirurgi ved Flekkefjord Sykehus er eksempler på sentralisering av sykehustilbud. Når de minste skal bort! Helseforetakenes akuttmedisinsk arbeidsgruppe sier om Høies planer at mange av dem som er alvorlig skadd, vil få mye lenger reisetid før de får behandling. Anbefalingen fra den akuttmedisinske arbeidsgruppen er å frakte pasienten til nærmeste sykehus med akuttkirurgi, dersom det tar mer enn 45 minutter å frakte en alvorlig skadd person fra skadested til universitetssykehusene i Oslo, Bergen, Trondheim eller Tromsø. Det Høie ikke har forstått Fjernes akuttkirurgien svekkes ikke bare akuttberedskapen, men hele sykehuset. Det er ingen motsetning mellom kvalitet og nærhet. Når en måler kvaliteten pasienter opplever ved «Det vil bety at flere vil dø, og at noen vil få et dårligere behandlingsresultat.» Torben Wisborg, professor og leder for akuttmedisinsk arbeidsgruppe og Nasjonal kompetansetjeneste for traumatologi om Høies planer til Nationen 28.05.15. norske sykehus er det ingen systematisk sammenheng mellom størrelsen på sykehuset og kvaliteten på behandlingen folk har fått, viser en undersøkelse fra Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten. Legges deler av et sykehus ned, får det store konsekvenser for resten av sykehusdriften. Et fullverdig lokalsykehus har både bredde i tilbudet og basisfunksjoner som sikrer døgnberedskap innen kirurgi, medisin og anestesi, samt «Jeg har ikke møtt en eneste praktiserende indremedisiner ved norske sykehus som mener det er en god ide å fjerne kirurgene fra akuttmottakene, men jeg har møtt mange frustrerte fagfolk som er fortvilet over den usikre situasjonen statsråd Høie har skapt.» Kjersti Toppe (Sp), helsepolitisk talskvinne, Stortingets spørretime 03.06.15 53 Eksempelet Tynset I dag gir mange lokalsykehus tilbud til pasienter utenfor sitt område og avlaster i tillegg de store sykehusene. På små sykehus kan kirurgene få like god trening som på et stort, selv om det totale antallet operasjoner på sykehuset er lavere. De små sykehusene har mye «planlagt kirurgi» og kirurgene får mye «mengdetrening» som kommer til nytte i akuttsituasjoner. Tynset sykehus er i dag lokalsykehus for Fjellregionen, seks kommuner i Nord-Østerdal og to i Sør-Trøndelag med om lag 25.000 innbyggere. Sykehuset har kirurgisk og indremedisinsk akuttberedskap og en omfattende planlagt aktivitet særlig for hofte- og kneoperasjoner. Sykehuset utførte for eksempel ca 370 proteser i 2014 fordelt i hovedsak på 4 operatører. Lokalbefolkrøntgen- og laboratorietjenester. Høie vil at noen sykehus kun skal drive med indremedisinsk akuttberedskap. All erfaring viser at mister lokalsykehusene akuttkirurgi så svekkes gradvis resten av sykehusdriften. Det eneste stedet det har fungert er Oslo, store byer, med store fagmiljøer. Det Høie ikke har forstått I 2001 vedtok Stortinget helseforetaksloven. Eierskapet til alle offentlige sykehus ble overført fra fylkeskommunene til staten. Ansvaret for sykehusene ble flyttet ut av det offentlige forvaltningsap- Basert på myter, ikke fakta? ningens behov for proteser utgjør om lag 10 % av behandlingsvolumet. «Det volumet jeg har på ortopediske operasjoner er større her på SI Tynset enn det jeg har hatt noe annet sted. Jeg gjennomfører ca 75 proteseoperasjoner pr år, i tillegg til at jeg gjør dagkirurgi og akuttkirurgi.» Kirurg Tynset, Rapport 1:2015 De Facto. paratet og lagt til en ny type offentlig eide selskaper, kalt regionale helseforetak og helseforetak. I dag styres sykehusene etter en foretaksmodell der beslutninger tas av få personer i departement og foretaksstyrer, gjennom uformelle samtaler og i lukkede arrangement. Det er ikke tilfeldig at det går mange «fakkeltog» mot sykehuspolitikken. Den mangler folkelig legitimitet og styres av folk som ikke kan kastes i valg. Den blåblå regjeringen har økt andelen innsatsstyrtfinansiering (ISF) av sykehusene til 50 %, det gir mer markedsretting og byråkrati. Sp mener at slik sykehusstyring ikke kan fortsette – vi vil erstatte helseforetaksmodellen med en demokrati- og ledelsesreform. Sykehusene må igjen underlegges folkevalgt kontroll. ” Bjarne Jensen ved Høgskolen i Hedmark har på oppdrag av Kommunenes Interesseforening for lokalsykehus (KIL) utarbeidet en rapport som dokumenterer at små sykehus verken er dårligere eller dyrere enn store sykehus. «– Det er gode og dårlige sykehus både blant de store og de små. På enkelte områder viser det seg at de minste sykehusene leverer bedre økonomiske og helsefaglige resultater enn de store», sier Jensen til Dagens Medisin 06.05.14. Styreleder i KIL, Bjørn Sverre Birkeland, sier til TV2 08.05.15 at Høies sentraliseringsoffensiv til dels bygger på «direkte feil», «misvisende analyser» og «tro som ikke har dekning i faktisk kunnskap». Han fortsetter: «– Det er ingenting som beviser at kvaliteten ved norske sykehustjenester øker ved å sentralisere. Mellom 60 og 70 prosent av alle sykehustjenester i Norge kan gjennomføres på lokalsykehus, og det er ingenting som viser at man sparer penger på å gjøre dette sentralt, sier Birkeland. […] Det er et politisk eksperiment, og folks liv og helse legges i potten». 54 Befolkningsgrunnlag for somatiske sykehus med akuttfunksjoner* (størrelsen på opptaksområde som lokalsykehus) Akuttfunksjonene er definitivt nedleggingstruet ved sykehusene innenfor den stiplede linja. Bent Høie mener at sykehus med akuttfunksjon som et minimum må ha 60 000 til 80 000 innbyggere som pasientgrunnlag. Det er godt mulig at noen av de sykehusene som har et pasientgrunnlag noe over dette, også kan miste akuttfunksjonen. 500000 450000 400000 350000 300000 250000 200000 150000 100000 50000 0 *Tallene endrer seg ettersom sykehus endrer oppgavedeling Ahus Haukeland universitetssjukehus Stavanger universitetssjukehus SØ, Fredrikstad St. Olavs Hospital HF SiV, Tønsberg OUS VV, Bærum VV, Drammen SS, Kristiansand Lovisenberg Haraldsplass Diakonhjemmet UNN Tromsø Haugesund sjukehus SI, Gjøvik ST, Skien Ålesund sjukehus Levanger sjukehus SS, Arendal Orkdal Nordlandssykehuset Bodø VV, Ringerike SI, Hamar Molde sjukehus SI, Lillehammer Førde sentralsjukehus SI, Elverum VV, Kongsberg Stord Sjukehus Kristiansund sjukehus Finmarkssykehuset Hammerfest Volda sjukehus SI, Kongsvinger SS, Flekkefjord Namsos sjukehus UNN Harstad Helgelandssykehuset Mo I Rana Nordlandssykehuset Vesterålen ST, Notodden Voss sjukehus UNN Narvik Finnmarkssykehuset Kirkenes Helgelandssykehuset Sandnessjøen Nordfjord sjukehus Nordlandssykehuset Lofoten Lærdal sjukehus SI, Tynset Helgelandssykehuset Mosjøen ST, Kragerø ST, Rjukan Odda Sjukehus Longyearbyen sykehus Tabellen som viser befolkningsgrunnlaget er laget av Stortingets utredningsseksjon, den stiplede linja er tilføyd av Sp. 55 Mot amerikanske tilstander? Privatiseringen og markedsrettingen av helsetjenestene skyter kraftig fart med Bent Høie som øverste politiske sjef. Hans hjertebarn er reformen ”Fritt behandlingsvalg” som skal likestille tilbydere av offentlige og private helsetjenester. Det skal settes en pris på pasienten/diagnosen og staten skal betale den som behandler. Vi frykter at det vil favorisere pasientene som er enklest å behandle og behandlinger som gir god inntjening. De som vil drive «helsebusiness» vil gjøre det der markedet er størst og kundene flest. Med fritt behandlingsvalg blir det vanskelig med helhetlig planlegging av befolkningens helsetilbud. Offentlige sykehus i distriktene er særlig utsatt for å miste pasienter. Høie truer dermed Helseforetakslovens formål som er å yte gode og likeverdige spesialisthelsetjenester til alle som trenger det når de trenger det. Drahjelp fra EU Fritt behandlingsvalg skaper et norsk helsemarked. EUs pasientrettighetsdirektiv skaper et europeisk helsemarked i EU/EØS-området. Stortingsflertallet (unntatt Sp og SV) har gjort direktivet til norsk lov og alle tilbydere av helsetjenester i EU/ EØS-området er i prinsippet likestilte. Hvor mange nordmenn som er på utenlandske sykehus kan i framtida bli avgjort av hvor effektivt EUs helsemarked fungerer og ikke av norske myndigheter. EU kritiserte Norge for at skoletannleger kunne ta i mot voksne pasienter i bygde-Norge, fordi skoletannlegen også mottar offentlig støtte og tar mindre betalt. Stortingsflertallet endret umiddelbart statsstøtteregelverket for tannlegetjenester slik EU ba om. Velferdstjenester som til nå har vært et offentlig ansvar blir gjennom EØS-avtalen utsatt for fri markedskonkurranse. Utenlandske private tilbydere gis stadig bedrede konkurransevilkår. :status • Rjukan og Kragerø sykehus skal legges ned. •Akuttkirurgien og fødeavdelingen ved Flek- kefjord sykehus står i fare •Høie varslet i sykehustalen at halvparten av norske lokalsykehus er for små til å opprettholde akuttkirurgien. •Når helseforetakene kutter går det for ofte utover ambulansetjenesten. •Den blåblå regjeringen vil kommersialisere norsk helsevesen gjennom pasientrettighetsdirektiv og fritt behandlingsvalg. Primærhelsetjenesten – når avstand skal gi kvalitet Regjeringens sykehuspolitikk inngår i regjeringens mål om også å sentralisere primærhelsetjenesten. I primærhelsemeldingen (som skal behandles av Stortinget høsten 2015) står det: «Med samhandlingsreformen har kommunene fått en viktigere rolle i å sørge for nødvendige helse- og omsorgstjenester til befolkningen. Denne rollen krever en annen kommunestruktur enn vi har i dag. En ny kommunestruktur, der kommunene blir større og mer kompetente, vil gjøre kommunene bedre i stand til å levere 56 helse- og omsorgstjenester av høy kvalitet i tråd med dagens og fremtidens behov. Overføring av ansvaret for tannhelsetjenester fra fylkeskommunene til kommunene vil også legge til rette for en helhetlig tjeneste i kommunene. Primærhelsemeldingen må derfor ses i sammenheng med meldingen om kommunereformen.» Om sykehusene sies det i samme melding: «En gjennomgang av den kommunale helseog omsorgstjenesten er viktig for arbeidet ” Blør folk saktere i distriktene? Klinikkoverlege og professor i akuttmedisin Mads Gilbert advarer kraftig mot Høies sentraliseringsplaner. Statsråd Høie har ikke i Stortinget villet svare på hva et sykehus er for noe, Mads Gilbert forklarer det enkelt i Nationen 21.05.15: «Hvis man fjerner muligheten til å ta hånd om et skadet barn, en slagpasient, en med pusteproblemer, eller en som er livløs etter drukning, og muligheten til å gjøre relativt enkle stabiliserende og livreddende tiltak før pasienten sendes videre til et traumesykehus, da får politikerne skru ned skiltet «sykehus». For befolkningen er et sykehus et sted for livreddende behandling døgnet rundt.» «– Høies rådgivere tror kanskje Norge ser ut som Oslo og Østlandet, hvor sykehusene ligger tett i tett. Men i Nord-Norge kan det være 30 mil til neste sykehus. Om man ikke har nok akuttmottak, vil liv og helse gå tapt. Det er allerede dobbelt så lang responstid i distriktet. De blør like fort som folk i byene», sa Mads Gilbert ifølge Tidens Krav 22.04.15. Gilbert har tidligere også engasjert seg mot nedleggelse av sykehuset på Rjukan. Til NRK Østafjells 06.05.15 ga han klart til kjenne hva han mente var utslagsgivende når lokalsykehusene ble nedlagt: «– Nå har vi kommet til et punkt hvor det kun er økonomiske hensyn som styrer disse nedleggingsprosessene. Det er ikke forsvarlig medisinsk, det er ikke bærekraftig og det er ikke forsvarlig med tanke på et beredskapsperspektiv. […] Små sykehus har minst like gode behandlingsresultat, de er billigere å drive, de har mindre sykehusinfeksjoner og de er beredskapsmessig en mye bedre strategi enn å bare ha noen få store sykehus. Så her er det bare økonomiske argumenter som legges på vektskålen». med den nasjonale helse- og sykehusplanen. De kommunale helse- og omsorgstjenestene er grunnmuren i helse- og omsorgstjenesten. Disse tjenestenes kvalitet og yteevne er avgjørende for hvilken sykehusstruktur vi kan ha, og for det fremtidige kapasitetsbehovet i spesialisthelsetjenesten.» Når kommunene får større oppgaver i helseog omsorgstjenesten er regjeringens plan at avstanden til sykehuset skal bli lengre og kommunene større. Sp mener at gigantsykehusene ikke er de beste samarbeidspartnerne for kommunene og at en tilstedeværende spesialisthelsetjeneste er en forutsetning for at samhandlingen skal bli god. Regjeringen speilvender Sp’s tro på at nærhet gir gode tjenester og hevder at avstand gir kvalitet. Sp mener kommunene, sykehusene og frivillige gis best samarbeidsmuligheter når organisasjonene er oversiktlige, avstandene kortest mulige og nærheten mellom innbyggere og tjenester er stor. 57 :alternativet ligger #nærfolk Etter 15 år med udemokratisk og markedsbasert styring av norsk spesialisthelsetjeneste må Stortinget og lokale folkevalgte ta tilbake makten over sykehuspolitikken! Ansvarlige for norske sykehus må kunne kastes i valg! Derfor foreslår Sp i Stortinget å avvikle helseforetaksmodellen og innføre folkevalgt styring av sykehusene. Vi skal ha et desentralisert, spesialisert helsetilbud i hele landet. Lokalsykehusene er grunnmuren i den lokale helseberedskapen og for folks trygghet for seg og sin familie. •Definisjonen på lokalsykehus: Et lokalsykehus har breddekompetanse og basisfunksjoner som sikrer døgnberedskap innen både kirurgi, medisin og anestesi, inkludert røntgen- og laboratorietjenester. Fødeavdelinger skal og må være desentraliserte. •Den lokale akutt- og fødeberedskapen gjennom legevakt, ambulansetjenester og lokalsykehus skal utvikles videre, ikke svekkes. •Vi skal ha en godt utbygd ambulansetjeneste i tillegg til desentraliserte sykehus, ikke i stedet for. Vi skal ha en geografisk definert responstid for ambulansetjenester og etablere luftambulansebaser for de områder som i dag ikke har dekning. Stortinget må styre sykehusene gjennom en detaljert nasjonal helse- og sykehusplan som rulleres hvert fjerde år etter høringsrunder i fylker og kommuner, slik som det gjøres med Nasjonal transportplan. Sykehusene skal styres gjennom 20 sykehusstyrer der flertallet er valgt av og blant fylkestingets medlemmer. Alle sykehus må ha stedlig ledelse med personal, økonomi og fagansvar. I tillegg må det opprettes virksomhetsstyrer ved hvert sykehus med et flertall av lokalt folkevalgte. Prioriteringer, altså hvem som får hjelp hvor og hva slags hjelp de får, skal avgjøres av fagpersoner i samarbeid med pasienten og ikke av hva som lønner seg bedriftsøkonomisk. Den forretningsbaserte finansieringsmodellen, med innsatsstyrt finansiering og forretningsregnskap, må avvikles. En ny helseforvaltningslov må sikre at sykehusene rammefinansieres på samme måte som andre grunnleggende, offentlige tilbud. Skottland gikk en annen vei Aftenposten rapporterte 16.10.11 at Skottland avviklet markedsmodellen i sin helsesektor og tok sykehusene tilbake til offentlig forvaltning på begynnelsen av 2000-tallet. «– Vi så at markedsmekanismene påvirket samarbeidet mellom sykehusene negativt. [...] De ble mer og mer hemmelighetsfulle og holdt på gode ideer» sa Jill Young, sjefdirektør på sykehuset Golden Jubilee i Glasgow til avisen. Skottlands National Health Service (NHS Scotland) har 14 regionale styrer med ansvar for alle helsetjenester til befolkningen i sin region. I tillegg finnes det styrer for 8 landsdekkende funksjoner. 58 Helsestyrene er rammefinansierte fra det skotske parlamentet. Et prøveprosjekt med direktevalg på halvparten av medlemmene i to regionale helsestyrer ble gjennomført i 2010. Konklusjonen var at dette er en strategi for demokratisering og folkelig forankring. DRG-koding og innsatsstyrt finansiering er avviklet. Aftenposten forteller om erfaringene: Budsjettene er overholdt og at det er oppnådd betydelig effektivitetsforbedring. Ventetider og dødelighet har gått ned, og pasientsikkerheten er bedret. Samferdsel Skal landet henge sammen, må vi satse store penger på veg, jernbane, havner, flyplasser, postombringing, bredbånd og mobildekning. Dessverre prioriterer regjeringen skatteletter til de rikeste framfor viktige samferdselsprosjekter. For å kompensere, satser den på store omorganiseringer av transportsektorene, særlig vei og jernbane, og forsøker å framstille dette som handlekraft. Fylkesveiene nedprioriteres Det er en viktig trekk ved norsk samferdselspolitikk at man trenger et kraftig løft når det gjelder drift og vedlikehold av vegnettet. Det har over tid oppstått betydelige vedlikeholdsutfordringer både på fylkesveinettet og kommuneveinettet. En romsligere kommuneøkonomi, som Sp har foreslått, ville på en kraftfull måte styrke fylkeskommunenes og kommunenes evne til selv å prioritere vedlikehold på egne budsjetter. Men regjeringspartiene sa «nei» til en satsing på fylkesveiene i statsbudsjettet for 2015 (+400 mill. kr). – og «nei» til kraftige økninger i overføringene til kommunene. Større «digitale klasseskiller» For at folk i alle områder av landet skal ha tilgang til høyhastighetsbredbånd, må staten ta ansvar i de områdene hvor det ikke er grunnlag for kommersiell virksomhet. Det at private utbyggere bidrar til bedre dekning når det gjelder høyhastighetsbredbånd, er bra. For å få på plass «digital allemannsrett» i områdene hvor det ikke er grunnlag for kommersiell investering og drift, må staten ta ansvar. Regjeringen foreslo å kutte midlene til satsing på høyhastighetsbredbånd i distriktene i statsbudsjettet for 2015. Dette skaper «digitalt klasseskille» mellom dem som har gode bredbåndsløsinger og dem som ikke har det. Næringsliv, kommuner og privatpersoner rammes av dette. Dette er særlig problematisk fordi det i større og større grad legges opp til at næringsliv og enkeltmennesker skal kommunisere med det offentlige på nett. Sp foreslo å tredoble bevilgningene (en økning på 165 mill. kr – over 100 mill. kr mer enn det som ble vedtatt i 2015-budsjettet). Mot kræsj for småflyplasser? Kun et fåtall av Avinors 46 flyplasser går med overskudd, men de overskuddet fra de lønnsomme bidrar til å drive de flyplassene som ikke er lønnsomme. Slik har man sørget for at folk i distriktene, og særlig i kystfylkene fra Sogn og Fjordane til Finnmark, har et godt flytilbud. Regjeringen har nå lagt opp til at Avinor skal kutte driften med 1,5 mrd. kr på tre år (2015–2018). Det er alt bestemt at flyplassene i Narvik og på Fagernes skal legges ned. Flyplasstettheten i Lofoten og på Helgeland er til vurdering, og det er grunn til å frykte at flere kortbaneflyplasser på sikt vil bli truet av nedleggelse. 59 :bakgrunn Regjeringen hevder posttjenestene ikke vil bli dyrere utenfor Oslo. Ved innføring av EUs tredje postidirektiv vil man måtte finansiere postsending over statsbudsjettet.Dette er en farlig strategi fordi det vil innebære at man setter posttjenester opp mot andre offentlige tjenester, i stedet for å ha et selvfinansiert system, slik som Posten Norge i dag er. Postdirektivet innføres utelukkende for å la konkurrerende postselskaper skumme fløten i den mest lønnsomme delen av postmarkedet. Også sjøfarten langs kysten får smake samme medisin. Ved starten av 2015 lanserte regjeringen en ny, nasjonal havnestrategi. Her ble det lagt fram en politikk som innebar at man fra nå av skal prioritere allerede lønnsomme havner, mens fiskerihavner og havner som er mindre lønnsomme, er truet av nedlegging. Posten i distriktene blir dyrere EUs tredje postdirektiv er distriktsfiendtlig fordi posten blir dyrere, fordi den blir dårligere og fordi likebehandlingen mellom by og land forsvinner. Gjennomsnittskostnaden ved å sende et brev utenfor de største byene er i dag mange ganger så høy som kostnaden ved å sende et brev innen disse byene. Til nå har Norge hatt en god nasjonal ordning for dette ved at overskuddet Posten tjener på brevleveranser innen og mellom de største byene, brukes til å støtte postsendinger utenfor byene. Derfor har et frimerke i dag samme pris i Oslo som på Røros. Flertallet på Stortinget aksepterte i juni 2015 EUs tredje postdirektiv, og med det privatisere all postsending i Norge, også for brev under 50 gram. Omtrent 4 av 5 brev i Norge er massesendte brev under 50 gram. Nå rammes næringslivet utenfor de største byene hardt ved at de er garantert å betale høyere pris enn konkurrentene sine i Oslo, samtidig som de får dårligere tjenester. Ikke alle hadde tenkt over at en stemme til Høyre og Frp 60 var et ja til å la europeiske postselskap trumfe interessene til fellesskapet Norge. Det norske folk ønsker ikke at EU skal overstyre norsk samferdselspolitikk og infrastruktur. Hele 88% av det norske folk ønsker at Norge skal opprettholde lik porto på brevpost i hele landet, og tre av fire er i mot av Norge skal innføre EU sitt postdirektiv. Ras- og tunnelsikring Faren for ras er en uhyggelig realitet for mange som kører på veier i distriktene. Regjeringen tar ikke alvoret i situasjonen inn over seg – og innsatsen på feltet er alt for svak. I statsbudsjettet for 2015 sa Høyre og Frp «nei» til å styrke arbeidet med rassikring med 230 mill. kr – fordelt på 120 mill. kr til riksveier og 110 mill. kr til fylkesveier. Dette ville økt bevilgningene til rassikring med 15 %. De blåblå regjeringspartiene og KrF og Venstre valgte også å kutte i tunnelsikringsarbeidet i budsjettforliket høsten 2014. I en sen nattetime forsvant hele 245 millioner kroner i forhold til det budsjettforslaget som Ketil Solvik-Olsen la fram i oktober 2014. Sp stemte for regjeringens opprinnelige bevilgningsnivå – og foreslo ytterligere styrkning. Statsbudsjettet 2015 • Regjeringen avviklet langt på vei tilskuddsordningen for kollektivtrafikk i distriktene (KIDordningen), hvor forsøksordninger som taxi for å bringe folk til buss/tog er prøvd ut. Dette skjedde på tross av at regjeringen selv konkluderte med at forsøkene hadde hatt god effekt. • Regjeringen sa «nei» til en plan for å fjerne «flaskehalser» for tømmertransporten på veg (+50 mill. kr). Reglene åpner for vogntog med 60 tonn totalvekt og 24 meters lengde, men vegnettet er ikke tilpasset dette. Dette hemmer skognæringa i viktige områder i distriktene. • Regjeringen kuttet 30 mill. kr i bevilgningene til Nasjonale turistveier. Veier på A-laget eller B-laget? Regjeringen lanserte våren 2015 et nytt veiselskap som skal få ansvaret for å planlegge, bygge og vedlikeholde sju utvalgte veistrekninger i Sør-Norge de neste 20 årene. Veiselskapet skal kun bygge ut de veiene som er definert som TEN-T-veier (de store grensekryssende Europaveiene). Alle riksveier og flere europaveier faller utenom. Det er ikke politisk strid om nødvendigheten av å bygge disse veiene (de er inkludert i gjeldende Nasjonal transportplan), ei heller om at de skal finansieres ved hjelp av en kombinasjon av statlige bevilgninger og bompenger. Om grepet fører til at vegene blir bygget raskere og mer effektivt (slik Samferdselsdepartementet hevder), er for tidlig å si. Selskapene skal rendyrke den såkalte OPS-modellen (offentlig/privat samarbeid), som Transportøkonomisk institutt har evaluert. Evalueringen viste at modellen kan føre til at veier bygges raskere, men at man risikerer å få mindre vei for pengene. Det som er sikkert, er at Statens vegvesen etter at det nye selskapet kommer, minster det helhetlige ansvaret for vegutbygginger i Norge. Om det politiske flertallet i framtiden velger å gi enkelte veiprosjekter særlig «forkjørsrett», har de med veiselskapet fått muligheten til det. Det virker lite trolig at veiene i utkantene vil få denne typen særbehandling – og de kan dermed risikere å bli nedprioritert. Litt forenklet kan man kanskje si at det mest interessante spørsmålet knyttet til det nye veiselskapet, ikke er hva som skjer med de 550 km riksvei som det nye selskapet skal få ansvar for, men hva som skal skje med de 10 000 km riksvei selskapet ikke får ansvar for, de veiene blir jo på manger måter annenrangs. Ingen snarvei til satsing Et nytt veiselskap vil uten tvil føre til et enda større byråkrati. Større ressurser vil gå med til administrasjon, flere folk blir sittende på et kontor og tilsvarende andel ressurser vil reduseres på den direkte veibyggingen med færre folk ute til å drifte/vedlikeholde og bygge ny vei. Det kan være veldig fristende å etablere et nytt selskap når en ser at en ikke får gjennomført den politikken en ønsker. Men da bør en stoppe opp og stille seg selv et spørsmål om hva er egentlig målet. Blir det mer vei og bane av flere byrårater? Og lovet ikke Frp å effektivisere byråkratiet? Hvis det er slik at dagens blåblå regjering ikke når sine mål med slik som Statens Vegvesen er rigget i dag, burde en heller ikke da gjøre noe med Statens Vegvesen? I opposisjon kritiserte Frp den rødgrønne regjeringen for å øke tallet på byråkrater i Norge. Den gangen ble det tilsatt fire nye byråkrater hver dag. I mars 2015 viste en opptelling TV 2 gjorde at det ble tilsatt dobbelt så mange byråkrater hver dag etter at Høgre og Frp overtok regjeringskontoret. Og hva kommer til å skje med Statens vegvesen? Olav Tisjø, hovedtillitsvalgt for Arbeidsmandsforbundet i Statens vegvesen, frykter at etaten vil bli tappet for kompetanse. At det blir mer byråkrati av å ha to ulike aktører i norsk veipolitikk, virker også sannsynlig. 61 Toganbud og sentralisering I mai 2015 la regjeringen også fram en reform av jernbanesektoren i Norge. Det skal nå opprettes et jernbanedirektorat som skal drive med langsiktig planlegging av infrastruktur, bestille togtilbud og legge ut passasjertransporten på anbud. Det skal så opprettes et infrastrukturforetak ved siden av dette, som skal bygge, vedlikeholde og drifte selve infrastrukturen i jernbanen, som skinnegang, signalanlegg og stasjoner. Selve persontransporten skal legges ut på anbud. Hele jernbanesektoren skal altså omstruktureres, og spørsmålet er om dette er riktig medisin. Det blir ikke en meter ny jernbane av at man endrer organisasjonskartet, og det blir ikke bedre samordning av tilbudet av at man inviterer flere aktører inn. Sp mener at det som skal til, er mer penger til å bygge og vedlikeholde infrastrukturen, og at jernbanesektoren heller burde samles enn splittes ytterligere opp. Sp ønsker primært å slå sammen NSB, Flytoget og Jernbaneverket for å bedre kapasitetsutnyttelsen, utnyttelse av synergier og kostnadseffektivisering. Nå vil vi få mange selskaper som konkurrerer om skinnekapasiteten, spesielt i Oslo-området. Norge trenger sterkere samordning, etter mønster av tunge «jernbaneland» som Tyskland, Sveits og Frankrike. Vi må ikke gjøre de samme feilene som Sverige og Storbritannia har gjort. Det er et velkjent faktum at lønnsomheten på ulike strekninger varierer mye. De selskapene som regjeringen nå inviterer inn til å drive jernbane i Norge, vil selvfølgelig være mest interessert i de mest lønnsomme – og minst interessert i de andre. Selv om regjeringen forsikrer at de skal opprettholde togtilbudet innenfor den nye modellen, er det grunn til å frykte at de strekningene som er minst lønnsomme lever farligst innenfor en slik modell. :alternativet ligger #nærfolk «En dårlig håndverker skylder på verktøyet», heter det. Og nettopp dette opplever vi i norsk samferdselspolitikk under blåblått styre. Der hvor det trengs ressurser, blir man avspist med omorganiseringer. Norsk samferdselspolitikk burde handle om å ta i bruk de verktøyene som finnes, ikke skape nye enheter som bygger byråkrati framfor vei og bane. Sp er tilhenger av å samordne samferdselsgrepene bedre – og dermed få mer ut av pengene. Det avgjørende er altså ressurser. Vi må bygge mer vei og bane. Vi må ruste opp eksisterende infrastruktur og øke innsatsen på drift og vedlikehold. I de åtte årene med rødgrønn regjering økte jernbanebudsjettet fra 6 til nesten 19 mrd kr. Spesielt stor var veksten i investeringsbudsjettet, som var sju ganger høyere ved utgangen av perioden enn ved starten. Flere av tiltakene den blåblå regjeringen nå kaller «reformer», er løsninger som den rødgrønne regjeringen la frem i Nasjonal transportplan for 2014–2023. Da ble det tatt grep for å effektivisere planprosessene, bompengeinnkreving og samordne og effektivisere transportetatene. Det ble satt fram forslag om en ny ordning med sikker, forutsigbar finansiering og rasjonell gjennomføring av store infrastrukturprosjekt ved å etablere en ordning for «særskilt prioriterte prosjekter». Det ble foreslått å redusere antall bompengeselskap. Det ble tatt grep for å få en mer sammenhengende utbygging av lengre strekninger, slik at ressursene kunne utnyttes bedre. Det er avgjørende å styrke konkurranseevnen til godstransport på sjø og jernbane. Spredt bosetting og lange avstander bidrar til at norsk næringsliv har høyere transport- og logistikkkostnader enn land vi konkurrerer med. Det er derfor viktig å skape et effektivt transportsystem som kan redusere avstandskostnadene og dermed også konkurranseulempene for norsk næringsliv. Dette vil også bidra til å redusere kostnadsnivået for varer og tjenester i Norge. 62 Utdanning Også når det gjelder universiteter og høgskoler har vi gjort denne observasjonen om regjeringens vokabular: Ordet «robust» er, merklig nok, synonymt med «stort». Regjeringen sier at målet med dens reform er en storstilt sammenslåing for å øke kvaliteten innen utdanning og forskning. Det er grunn til å frykte at resultatet blir det motsatte. De små skal bort! Det er i dag 33 statlige universitetene og høyskoler. I stortingsmeldingen «Konsentrasjon for kvalitet» varsler regjeringen storstilt sammenslåing. Høyskoler skal slås sammen med universiteter eller med andre høyskoler. Noen få vil bestå som selvstendige institusjoner, men regjeringen understreker at det i framtida vil være langt færre institusjoner enn i dag og at framtida til disse vil avhenge av hvordan de oppfyller nye kvalitetskrav. Undersøkelser viser at mindre høgskoler utdanner studenter effektivt og med høy kvalitet. Gode fagmiljøer og utdanninger tvinges til å fusjonere for å kunne konkurrere i internasjonal konkurranse – selv om deres oppdrag først og fremst er regional og nasjonal. Dette er medaljens bakside når regjeringen sier de arbeider for «verdensledende miljøer» og «eksellense» . Gir sammenslåinger bedre kvalitet, helt auto- Frykter nedprioritering ” «– Slik jeg ser det er det to alternativer: Enten fortsetter vi med en form for selvstyre her, eller så legges de ulike miljøene under fakulteter som styres fra Trondheim. Skjer det sistnevnte mister vi identitet og slagkraft». Prorektor Webjørn Rekdalsbakken, Høgskolen i Ålesund, til Universitetsavisa 04.02.15. I fagbladet Forskningspolitikk fra desember 2014 skriver NIFU-forskerne Fredrik Niclas Piro og Dag W. Aksnes: «Kritisk masse er et begrep som ofte og ukritisk brukes innenfor forskning og høyere utdanning som argument for at større institusjoner og organisasjonsenheter gir høyere produktivitet og kvalitet og lavere driftskostnader. Denne artikkelen [... ] finner ikke belegg for at kritisk masse har betydning på institusjons- og instituttnivå, men at det kan gjelde for forskergrupper.» ” matisk? Neppe. Storfusjoner vil dessverre kunne gi motsatt resultat. Sammenslåinger av universiteter og høgskoler vil kunne utvanne begge institusjonstypenes egenart. Og resultatet kan bli dårligere kvalitet. Profesjonsutdanninger som ingeniør-, lærer- og sykepleieutdanningene vil svekkes gjennom sentralisering og «akademisering» dersom de legges inn under universitetene. Man har all grunn til å bekymre seg for at profesjonsutdanningene og den «praksisnære» forskningen vil tape i fusjoner med de store universitetene. De store universitetene har nemlig et annet fokus: eliteforskning og det å vinne kampen om internasjonale forskningsmidler. 63 Regjeringens trøbbelfylke ” Studiebarometeret (NOKUT) viser både i 2015 og 2014 at studentene ved de minste institusjonene er langt mer tilfreds med studiet enn studentene ved de større institusjonene. Høgskulen i Sogn og Fjordane leverer praktfullt på kvalitet: 62 % av de som begynte på en treårig utdannelse i 2010 var ferdig på normert tid. Det norske gjennomsnittet ligger nesten 20 prosent lavere, på 43 %. Høgskolen utmerker seg på fem-på-topp-listene til Studiebarometeret. Den ligger altså i norgestoppen, samtidig som den er middels stor (3700 studenter, 300 ansatte, to studiesteder i Sogndal og Førde). På ingeniørutdanningen har de første og fjerdeplass. Sykepleieutdanninger har første og tredjeplass. Statssekretær Bjørn Haugstad (H) i Kunnskapsdepartementet har store problemer med at Høgskulen i Sogn og Fjordane tas til inntekt for at «smått er godt» i høyskolesektoren. Han mener at dette skyldes et slags syndrom som går ut på at folk i Sogn og Fjordane er mer fornøyde enn landsgjennomsnittet helt generelt. Siden Haugstad mener at folk i Sogn og Fjordane har litt svakere virkelighetskontakt enn andre, avfeier han tallene fra Studiebarometeret slik i Khrono 03.02.15: «– Sogn og Fjordane gjør det stort sett bra på mange såkalte verdimålinger, og befolkningen i fylket er gjennomgående mer fornøyde enn i resten av landet, så sånn sett er det ikke merkelig at de ligger høyt på studenttilfredshet heller, sier Haugstad.» Grunn til å bremse fusjonsiveren? «– Hvis en ser på resultatene kan det kanskje være en ide å bremse fusjonsiveren noe, […] mange av de mindre høgskolene og utdanningene skårer høyt på tilfredshet hos studentene […]. Vi er inne i en reformtid der det ikke nødvendigvis er kvaliteten som teller […]. Resultatene her i dag viser at det ikke bare er disktriktshensyn som tilsier at det bør være høgskoler spredt utover landet. At studenter er mye mer tilfreds på mindre høgskoler enn ved større utdanningsinstitusjoner er også et faktum en bør ta innover seg selv om det ikke passer inn i departementets modeller […]. Åse Løkeland, rektor ved Høgskolen i Sogn og Fjordane i fagbladet Khrono 03.02.15. Monsterfusjon med dramatiske konsekvenser Danmark gjennomførte i 2007 en fusjonsrunde av den typen regjeringen nå ønsker i Norge. Ikke overraskende bidro den til mer byråkrati. Fusjonsprosessene i Danmark er fortsatt ikke over. Ved Aarhus Universitet førte fusjonen til konflikter, misfornøyde ansatte og studenter – og kaos. Den tidligere Århus-professoren Poul Houman Andersen forteller om erfaringene fra fusjonsprosessen i På Høyden (Universitetet i Bergens uavhengige avis). Tittelen på artikkelen er verdt å gjengi: «Advarer NTNU mot dansk skrekkfusjon». En arbeidsmiljøundersøkelse i 2012 ga Aarhus Universitet 64 de dårligste resultatene på et dansk universitet noensinne. Også Aftenposten har skrevet om de danske erfaringene. 06.03.15 publiserte avisen artikkelen «Danske fusjoner ga konflikter, kaos og byråkrati», som hadde denne ingressen: «En rekke norske høyskoler planlegger å fusjonere. I Danmark slo flere universiteter seg sammen i 2007, men så langt kan de kan de vise til få konkrete resultater. På det nye Aarhus Universitet ble det kaotiske tilstander etter fusjonen Regninger ble ikke betalt og lærere fikk ikke lønn.» Distriktene trenger kunnskap Høyskolene har vært avgjørende for den høye produktiviteten i Norge, for utviklingen av velferdskommunene og for kunnskapsintensivt næringsliv i hele landet. Den desentraliserte modellen i høyere utdanning har ført til at vi har klart å heve kompetansenivået i hele landet. Om det desentraliserte studietilbudet i Norge blir svekket, vil det også svekke mulighetene for å rekruttere fagfolk til offentlig og privat sektor i distriktene. Dette vil igjen ha store konsekvenser for tilgangen til kunnskap, kompetanse og innovasjon. Hva skjer i neste runde? Høyskolene og universitetene opplever at regjeringen legger sterkt press på dem for å slå seg sammen. Selv om noen institusjoner ønsker å inngå i en større enhet, er det flere som konkluderer med at de vil være best tjent å fortsette som selvstendig institusjon. Til tross for grundige utredninger ved hver institusjon, overprøver regjeringen institusjonenes strategiske vurderinger. Derfor pålegger regjeringen dem å gå nye runder for å finne fusjonspartnere. Dette er et slå- ende bevis på at institusjonenes frihet og strategi for utvikling ofres. Regjeringen har ett mål – de vil slå sammen mest mulig. Mange andre hensyn blir ofret for å få dette til. Selv om regjeringen ikke direkte foreslår en reduksjon i antall studiesteder (bare fusjoner av eksisterende studiesteder), er det grunn til å frykte hva som kan skje framover. Regjeringen vil ikke gi garantier mot at fusjonerte og autonome institusjoner etter hvert vil foreta endringer for å samle fagmiljøer. Dermed kan det ende med at flere studiesteder forsvinner – og vi får en sentralisering av den såkalte «campusstrukturen». Resultatet av denne prosessen kan bli at mange høyskoler ender som filialer under større universitetssentra. Statsbudsjettet for 2015 •Høyre og Frp sa «nei» til et forslag om å styrke utdanningstilbud i hele Norge med 50 mill. kr (f.eks. Sogn jord- og hagebruksskole, First Scandinavia) •Høyre og Frp sa «nei» til å øke de frie midlene til kommunene med over 2,6 mrd. kr, som bl.a. ville gått til å styrke grunnskole og barnehage :alternativet ligger #nærfolk Sp kjemper for sterke og sjølstendige høgskoler som først og fremst kan sikre lokalt og regionalt arbeidsliv kompetanse og arbeidskraft. Vi vil gi institusjonene mulighet til å velge samarbeidsformer etter behov, og uten at de skal presses til sammenslåinger. Målet må være å dyrke fram høgskoler med regional forankring som raskt kan svare på det lokale arbeidslivets og næringslivet behov for forskning og kompetanse. Sp mener at en ny arbeidsdeling i universitets- og høgskolesektoren ikke kan defineres uten å se helheten i samfunnsoppdragene til disse institusjonene. Vi mener det er naturlig først å drøfte en tydeligere arbeidsdeling mellom universitetene og høgskolene for så å diskutere ambisjoner og kvalitetskrav for den enkelte kategori. 65 66 Andre saksområder Forsvaret Forsvaret har i dag baser over store deler av Norge. Gjennom dette bidrar Forsvaret til arbeidsplasser, verdiskapning og trygghet til lokalsamfunn i hele landet. Men nå er det forandringer på trappene. Forsvarsministeren har varslet at Forsvaret kan stå overfor en betydelig omstilling. Hun har bedt forsvarssjefen lede et utvalg som skal komme med et forslag til hvordan Forsvaret skal organiseres framover. Det er grunn til å frykte at dette kan komme til å lede til nedleggelse av baser. NRK avslørte 19.04.15 at forsvarssjefen har fått råd fra i egen organisasjon om å sentralisere store deler av Forsvaret og legge ned flere militærbaser. Major Vegard Finberg slo da fast at ingenting er «fredet» i prosessen Forsvaret står foran. Med Høyre og Frp i regjering er det all grunn til å følge dette saksfeltet etter hvert som utredningene kommer. Mye kan tyde på at disse basene henger i en tynn tråd: •Kystvakten på Sortland (Nordland) •Kystjegerkommandoens base i Harstad (Troms) •Flystasjonen og den militære skoleflyseksjonen på Bardufoss (Troms) •Andøya flystasjon (Nordland) •Skold leir i Målselv (Troms) hvor hærens 2. bataljon og ingeniørbataljon kan bli flyttet. I Stortingets spørretime 15. mai i år utfordret Sp’s parlamentariske leder, Marit Arnstad, forsvarsministeren på hva hun ville gjøre med Forsvaret i prosessen fremover. Hun spurte hvordan forsvarsministeren vurderte de anbefalingene som Forsvaret åpenbart har fått om å legge ned mange av de militære basene i Nord-Norge. Her bekreftet Søreide at Forsvaret nå står foran en tøff omstilling og vanskelige valg. Forsvarsministeren nektet ikke for at det her kunne bli omfattende nedleggelser av forsvarsbaser. «Det kommer til å bli mange diskusjoner», konkluderte hun. Sp har vedtatt at vi trenger et historisk løft i Forsvaret. Få land har større land-, sjø- og luftterritorium å forsvare i forhold til folketallet enn Norge. På toppen av dette har Norge en viktig geopolitisk plassering på NATOs nordflanke og i Arktis. Det er viktig for Sp at Norge løfter forsvarsbudsjettet opp til et nivå som tilsvarer 2 % av BNP. Det hører med til historien at Høyre og Frp har sagt «nei» til flere forslag som ville bidratt til å styrke forsvaret ute i norske distrikter. Regjeringspartiene sa «nei» til et forslag om å styrke bevilgningen til økt tilstedeværelse i Nord for Kystvakten (+17,5 mill. kr) og et forslag om å styrke Hæren, Sjøforsvaret, Heimervernet og Det frivillige skyttervesen med 100 mill. kr. I det alt vesentlige ville dette forslaget bidratt til økt forsvarsaktivitet i Distrikts-Norge. Pressestøtte Med en befolkning på 5 millioner og mange små lokalsamfunn, har Norge et enestående mediemangfold. Men de små mediene (som lokalavisene) sliter i dagens virkelighet. Sett isolert, er verken annonsemarkedet eller befolkningsgrunnlaget nok til å opprettholde mangfoldet. Derfor har vi pressestøtte – en subsidieordning som sikrer mange mindre medier fortsatt liv. 67 Felles for de avisene som mottar produksjonsstøtte er at de beveger seg utenfor den kommersielle hovedstrømmen av mediefloraen og på den måten representerer andre perspektiver på samfunnet. Å sikre levende lokalaviser, og tv og radio med regional tilstedeværelse, er en viktig forutsetning for å ivareta den demokratiske debatten i hele landet. Regjeringen foreslo i sitt forslag til statsbudsjett for 2015 et dramatisk stort kutt i pressestøtten på 50 mill. kr. Senterpartiet foreslo i sitt alternative statsbudsjett å reversere hele dette kuttet, noe som også ble resultatet av budsjettforliket mellom regjeringen, KrF og Venstre. Men med en blåblå regjering, er framtiden for pressestøtten usikker. Det er fornuftig at pressestøtten knyttes til innhold og ikke distribusjonsform. Men når nettaviser innrømmes pressestøtte, samtidig som regjeringen jobber for generelt kutt i pressestøtten, forverres de økonomiske betingelsene ytterligere. Den rødgrønne regjeringen økte produksjonstilskuddet i 2013, og foreslo også en ytterligere økning i produksjonstilskuddet for 2014. 68 Regionale forbrukerkontor NRK meldte 16.07.15 at regionale forbrukerkontor kan bli lagt ned som følge av en gjennomgang som Direktoratet for forvaltning og IKT gjennomført for regjeringen. Landet har i dag ti slike kontorer, fordelt på Sarpsborg, Oslo, Gjøvik, Skien, Kristiansand, Stavanger, Bergen, Trondheim, Bodø og Tromsø. Kun det siste skal være «fredet» som følge av at Troms-kontoret har en del fellesfunksjoner. «– Forbrukerrådet har ikke noe til overs for direktoratets forslag om å slå sammen eller legge ned regionkontor», sier styreleder i Forbrukerrådet, Anne Kathrine Slungård (tidligere Høyreordfører i Trondheim) til NRK. Regjeringen vil trolig komme med sitt forslag til løsning i forbindelse med framlegget til statsbudsjett for 2016. 69 70