Summary

Senter for høyere Stud kr
IBSEN OG HANS LESNING
SEMINAR I SENTER FOR
HØYERE STUDIER
VED DET NORSKE VIDEN
SKAPSAKADEMI
November
1992.
REFERAT FRA IBSEN-SEMINARET 26.NOVEMBER 1992.
Vigdis Ystad åpnet seminaret og ønsket velkommen på vegne av
Senter for høyere studier.
Innledning ved Inga-Stina Ewbank om Ibsen og hans
lesning.
Ewbank tok utgangspunkt i at hun skulle snakke om et emne som
Ibsen antakelig ikke ville likt. Ibsen snakket eller skrev
sjelden om sin egen lesning.Hwi viste til forordet i 2.utgaven
av Gildet på Solhaucr (1883) hvor Ibsen går imot påstanden om
at han har “lånt” fra andre. Han definerer her sitt eget verk
som “opstået indenfra”.
Ewbank gikk deretter gjennom noen av de kilder vi har til å få
vite noe om Ibsens lesning. Eitrem skriver i Ibsen og Grimstad
om leseselskapet i Grimstad. Vi vet hvilke stykker Ibsen var
med på å sette opp i Bergen og Christiania, og hvilke stykker
Ibsen antakelig så i København og Dresden i 1852. øyvind Anker
har utarbeidet en liste over tbsens lån fra Skandinavisk
forenings bibliotek i Roma i årene 1864-68. Og vi har
Ibsenårbok 1985/86. I denne finner vi to typer oversikter:
a) oversikt over de bøker vi vet at Ibsen har lest
b) oversikt over de bøker man tror Ibsen har lest
Disse kildene trenger nå oppdatering, særlig b.
Etter denne gjennomgangen stilte Ewbank spørsmål om hvilken
interesse det så har å kartlegge Ibsens lesning.Har det noen
interesse utover en rent “arkeologisk”? Og hvorfor aksepterer
vi så selvfølgelig at han brukte modeller? Hun hevdet at jo
mer vi lærer om hva som gikk inn i Ibseris “melting pot”, jo
mer vil vi forstå hans skapende fantasi og dens orginalitet.
Det interessante er ikke bare hva han brukte, men hvordan han
brukte det, og også hva han ikke brukte. Dette kalte Ewbank
Ibsens dialog med hans egen lesning. Som eksempel
på dette brukte hun Dickens Hard Times og Saiufundets støtter,
hva som kan sammenlignes i disse verkene og hva som skiller
dem. Ewbank mente også at DickenW David Copperfield er til
stede i Ibsens verk bl.a. i Lille Eyolf. Hun trakk en mulig
ironisk forbindelse mellom Goethes Die Wahlverwandtschaften,
som Ibsen lånte i Roma og senere eide, og Fruen fra havet. Men
hun understreket at hvis Ibsen lånte, så brukte han det på sin
egen måte.
Hovedproblemet er, mente Ewbank, å finne et adekvat språk for
å beskrive Ibsens dialog med hans egen lesning.Hva betyr det
hvis andre verker gir gjenklang i hans? Hvordan skiller vi den
relative signifikansen av de ulike sortene gjenklang:
verbale “ekko”, allusjoner og andre intertekstuej.le
referanser, strukturelle og teinatiske paralleller, o.s.v. Og
ofte er ikke innflytelsen direkte men indirekte, f.eks
Shakespeare gjennom Oehlenschlager og hele den tysk-nordiske
romantjkken. Det gjelder å finne et språk for beskrivelsen av
andre forfatteres og tenkeres innflytelse på Ibsen. Og hva er
innflytelse? Når Ibsen bruker dette ordet, har det negativ
ladning.(Rørlund; Nora—Krogstad; Pastor Manders; Peter
Stockmann.) Her er noe som er dypt forbundet med hans forhold
til å leve og å dikte. Allerede i sitt essay Om Viktigheden af
Selvkundskab fra 1848 hevder han at “Kjendskal, til sig selv
maa derfor altid være af overveiende Indflydelse paa
Menneskets Handlemaade”. Gjennom dramaene går en motsetning
mellom autentisitet og det å låne, mellom selvkunnskap og “en
trolddom , som tager sindene fangen” (Keiser og galilæer). I
Kongsemnerne blir kongstanken for Skule identifisert med dikt,
visjoner skapt av andre, mens Håkon vraker den gamle sagaen og
skaper en ny.Liv og dikt møtes i et ambivalent forhold til
“innflytelse”. Rarold Bloom skriver i The Anxiety of Influence
at enhver forfatter ønsker å begå fadermord. Hvordan kan dette
relateres til far- og sønnforhold i Ibsens drainaer? Er
innflytelse entydig negativt? Tenk på Rebekka
Beate versus
Rosmer
Rebekka. Kan man ikke også si at Hilde Wangel
frigjorde Solness ved sin innflytelse?
Ewbank avsluttet med å påpeke at Ibsens lesning i forbindelse
med Når vi døde vågner var en gjennomlesning av hans eget
forfatterskap.
-
—
Innledning ved Thomas van Laan om Ibsen og hans lesning.
Van Laan var interessert i å reise noen viktige spørsmål
angående Ibsens lesning innenfor to områder:
a) Ibsens kjennskap til generell filosofi
b) Fra hvilke kilder Ibsen lærte å skape drama.
Van Laan tok først for seg generell filosofi.Ibsen sa mer enn
en gang at han hadde lest lite Kierkegaard og forstått enda
mindre. Spørsmålet er om Ibsen faktisk leste mer enn litt
Kierkegaard, og om verkene hans viser at han forstod mer enn
han ville innrømme. Forordet til 2.utgave av Gildet på Solhaug
viser at Ibsen kjente Johan Ludvig Heibergs Prosaiske Skrifter
j•~ fra 1841. I dette forordet nevner han spesielt Om
Vaudevillen og polemikken mot Oehlenschlager og Hauch. Men ved
siden av teaterstoff presenterer Heiberg også Regel i bind 3.
Dette var den første skandinaviske presentasjon av
heglianisme. På Universitetet i Christiania underviste Monrad
i Regel. Men har vi noe bevis for, internt i verkene eller
eksternt, at Ibsen noengang leste Hegel selv, og hvis, for at
han forstod noe?
I sin introduksjon til Oxford-utgaven av Brand og Reiser og
galilæer argumenterer McFarlane for at Ibsen var influert av
Hebbels Ein Wort über das Drama. Men fins det noe bevis for,
eksternt eller internt, at han kjente denne forfatteren?
Koht skriver i sin biograf i at Keiser og galilæer gjenspeiler
Schopenhauers og von Hartmanns filosofi, og viser at Ibsen
kunne ha plukket opp dette i Dresden i slutten av l860—åra.
Men har vi bevis? Van Laan mente at vi ikke har det.
I boka Henrik Ibsen: Mennesket og kunstneren relaterer Daniel
Haakonsen nutidsskuespillene til Nietzsches Birth of Tragedy.
I 1888—89 introduserte Brandes Nietzsche i Skandinavia. Van
Laan mente at spørmålet da blir om Ibsen kjente Nietzsche mer
direkte og før Brandes.
Van Laan gikk så over til det andre hovedområdet: Hvordan
lærte Ibsen å skape drama? Han mente at årene 1844—1854 var de
viktigste årene i dette henseende,,Det grunnleggende spørsmålet
her er spørsmålet om tilqjengeljghet. Hvilke bøker kunne Ibsen
få tak i? I Christiania hadde man den store boksamlingen til
Ibsens venn, Paul Botten-Hansen. Hva inneholdt den? Og hva med
Grimstad og Bergen?
Vi vet mye om de mange dårlige
de middelmådige og de få gode
skuespillene Ibsen kjente gjennom teateret. Vi vet også at han
sikkert leste Hermann Hettners Das moderne Drama som han fant
på sin studiereise i Danmark og Tyskland i 1852. Van Laan var
overbevist om at denne boka har hatt stor innflytelse på
Ibsen. I sin bok nevner Hettner modeller for de forskjellige
dramatypene han diskuterer. Hovedmodellene var:
Shakespeare:Romeo and Juliet~Othellc, King Lear, Hamlet,Macbeth
Winters Tale, The Tempest, Midsummer Night’s
Dream
Sofokles
:Antigone,Oidjpi,~s tyrannos
Goethe
:Faust. Tasso
Hebbel
:Marie t’Iagdalene
Van Laan mente at Ibsen må ha vært ivrig etter å få tak i de
bøkene Hettner nevner. Men hvordan kunne han få tak i dem?
,
De fleste modellene Hettner nevner, er verker av
Shakespeare.Van Laan hevdet at Ibsens kjennskap til
Shakespeare og Shakespeares innflytelse på Ibsen, er større
enn hittil antatt. Med Hærmændene paa Helgeland hadde Ibsen
funnet fram til en ekstremt effektiv dramatisk struktur lik
den han senere brukte i nåtidsskuespillene Dette var den
retrospektive teknikken hvor hovedpersonene oppdager en
sannhet om fortiden og prøver å reformulere denne fortiden.
Men i de fem neste stykkene fra Kongsemnerne til og med Ke-iser
og galilæer skifter Ibsen til en shakespeariansk form.
Handlingen foregår på mange steder og over lengre tidsrom. Når
det i mo~loger snakkes om fortiden, så er det en fortid som
allerede er presentert for oss på scenen.
Van Laan mente at Kongsemnerne er full av ekko fra
Shakespeares stykker:Renry VI (del l)~ Henry IV (del 1). ~pry
3L Richard III. Hamlet, King Le~~ Macceth og spesielt
strukturen i Richard II. Vi vet at Ibsen kjente Shakespeare i
1863 fordi han hadde en mening om hvilken oversettelse som
skulle brukes til en oppsetning. I forbindelse med dette
reiste van Laan spørsmålet om hva Ibsen kom i kontakt med av
Shakespeares språk da han kom i kontakt med disse
oversettelsene.
Innlegg fra Kristian Smidt om Ibsen og Shakespeare.
Kristian Smidt mente at Shakespeare var svært lett tilgjengelig gjennom et stort antall
oversettelser. Han trakk paralleller mellom Cgzjjjna og Juljus Caesar,. Macbeth, Hamlet,
Richard ni og andre Skahespeare-skuespjlj. Ibsens bruk av blankvers forsterker idisiene
om inspirasjon og påvirkning. Ibsen så Midsummer Nipht’s Dream i Dresden i 1852, og
leste samtidig Hermann Hettners bok Das moderne Drama, der Shakespeare fremheves
som et forbilde. John i Kin2 John kan sarnmenhignes med både Skule og Haakon i
Konasemnerne, og der er også andre likhetei- mellom disse to styldcene. Smidt mente at
innflytelsen fra Shakespeare er mindre i Ibsens senere verker, og at man må være
forsiktig når man sammenlignet-, fordi likheter kan være tilfeldige.
Innlegg fra Lise Præstgaard Andersen om Ibsen og Brandes.
Det er velkjent at Ibsen og Brandes var våpenbrødre i det
moderne gjennombrudd. Samtidsorienteringen i Ibsens stykker
kan sees på som en realisering av Brandes’ideer om realistisk
litteratur som skulle bekrive samtidsfenoznener som opponerte
mot etablert autoritet og antikverte konvensjoner.
På denne måten ble f.eks. spørsmålene om ekteskapet og
kvinnens stilling reist, og i mindre grad den undertrykkencje
innflytelsen fra selvfornektende kristen moral. Det er klart
fra Brandes’ egne utsagn i Det moderne Giennembruds Mænd
(1883) at han så forholdet mellom dem på denne måten..
Andersen hevdet at realiteten heller er at Ibsen i mange
tilfellet var tidligere ute enn Brandes når det gjaldt
utviklingen av ideer. Dette kan vi se i de 35 bevarte brevene
fra Ibsen til Brandes. I 1869, f.eks, forventer han ikke at
Brandes vil bifalle realistisk drama som beskriver sosiale
forhold, og i 1883 har han vanskeligheter med å forklare
Brandes hvorfor han i En folkefiende skapte en
individualistisk, antidemokratisk helt med progressive
tendenser
en karaktertype som Brandes senere hyllet (i
Nietzsche—essayet om Aristocratic radicalism
fra 1888).
På samme måte var begge de to forfatterne fasinerte av den
demoniske kvinne, men Ibsen behandler henne så tidlig som i
Rosmersho].m, mens Brandes ikke behandler karaktertypen
alvorlig før i sin bok om Shakespeare fra l895-96.Likevel, på
et visst stadium i Ibsens karriere er det klare,gjenkjenneiige
tegn på innflytelse fra Brandes
mer presist i det tydelige
skiftet mellom De unges Forbund og Samfundets støtter, et
skifte fra ironisk realisme til engasjert og didaktisk
samfunnsdebatt. Dette er uten tvil knyttet til Ibsens lesning
av Brandes’bok Emigrantlitter~t~r~~ (1872) som Ibsen takket
Brandes for i et usedvanelig varmt brev. Videre er det
sannsynlig at Ibsens sterke og modne heltinner i
samtidsdramaene (og til en viss grad også i de symbolske
stykkene) til dels skyldes Brandes’ kvinnesyn i
Emigrantlitteratur~~
inkludert skildringen av den sterke
kvinnen som et tragisk offer.
—
—
-
Innlegg fra Ivar Sagmo om Ibsen og den tyske tradisjonen.
Sagmo innledet med å påpeke at formålet med å studere Ibsens
lesning må være å komme fram til en dypere forståelse av
Ibsens tekster. Hvis vi tar utgangspunkt i Ewbanks formulering
om Ibsens dialog med hans egen lesning, kan vi se tekstene
hans som svar eller reaksjon på noe han har eller kan ha lest.
Likevel er spørsmålet når andre verker kan sies å være
relevante. Vi kan finne Schiller hos Ibsen, men det kan like
godt være andre. Det fører ikke videre inn i Ibsen. Sagmo
reiste spørsmålet om hva vi oppnår ved å vise visse
figurkonste].lasjoner.
Han gikk så over til å se på Schillers innlegg i denne
dialogen. I Die Räuber finner vi sosialt opprør, men moralen
er at man ikke kan ødelegge verdensordenen for det vil føre
til kaos. Kan Catilina være en reaksjon på dette?
Om forholdet mellom Peer Gynt og Goethes Faust sa Sagmo at
Ibsen snur det hele på hodet, og at Peer Gynt er Ibsens
oppgjør med den tyske idealisme. Også Hegel og Goethes Wilhelm
Meister er til stede i dette stykket. Faust blir forbundet,
men i Peer Gynt er det Solveig som blir blind. Det viser at
Ibsen snur på det hele, og Sagmo mente at dette kunne være en
fruktbar måte å lese på.
Innlegg fra Ingard Hauge om Ibsen og Welhaven.
Hauge tok utgangspunkt i Ritas sitering av Welhaven i Lille
Eyolf: “Du havde champagne, men rørte den ej”.Hos Welhaven
heter det ~De havde. .“, men i begge tilfeller dreier det seg
om ekstase, hos Welhaven politisk ekstase, hos Ibsen erotisk
ekstase.Og i begge tilfellene handler det om ekstase som
uteblir.. Hvorfor dukker så dette sitatet opp i Lille Eyolf?
Rottejomfruen har tidligere talt om “dypets vande”, og det er
dybdepsykologi det dreier seg om. Bruken av havdypet som
symbol viser den nære forbindelsen mellom Ibsen og Welhaven.
Nelhaven var den første dikter Ibsen kom i direkte kontakt
med.. Omkring 1860 kom det en dreining i Welhavens psykologi
forelesninger. Han tok opp ideen om det ubevisste sjeleliv.
Botten-Hansen var møtepunktet for Ibsen og Welhaven. Når Ibsen
siterer Welhaven i Lille Eyolf , formidler det at her må vi
tenke på Welhaven og at her er romantisk havdypssymbolikk
aktuelt.
Også i Fruen fra havet finner vi en mengde eksempler på
havsymbolikk. Dessuten snakker Ellida om det “uutsigelige”, og
dette er et ord som Welhaven bruker i Digtets Aand. Barnets og
den fremmedes øyne skifter farge som havet. “øynene er sjelens
speil”, sier Welhaven i sine forelesninger. Sjelen er en
substans som flyter i nervebanene, men i øynene trer den fram,
da kan man se inn i det underbevisste.
Hauge nevnte også paralleller mellom Vildanden og flere
Welhaven-dikt. Til slutt hevdet han at Ibsen diktet inn den
fremmede passasjer i Peer Gynt etter å ha mottatt l.bind av
Welhavens samlede verker.
Innlegg fra Rolf Nyboe Nettum om Ibsen og Wergeland.
Nettum sammenlignet Peer G’srnt og Wergelands Vinæcrers
Fieldeventyr, farse av Siful Sifadda (1840). I begge disse
stykkene fins det et romantisk hule— og bergtakingsmotiv.
Vinæger blir bergtatt av huldra. Huldrejentene tilhører
trollene og representerer en negasjon av det menneskelige.
Vinæger selger seg til de underjordiske, får trykket Kains
merket på sin panne og slipper til slutt ut med lommene fulle
av gråstein.Også Peer Gynt selger seg og blir merket av sitt
opphold hos de underjordiske.,’
6.scene av Vinæqers Fleldeventyr har sceneanvisning som legger
handlingen til utenfor en dårekiste. Her står Blasenfeldt med
hodet ut av sprinklene, og den samme Blasenfeldt er
stormannsgal. Nettum undret på om Ibsen har lånt dårekisten
fra dette stykket, og han trakk også parallellen Blasenfeldt/
Begriffenfeldt.
Nettum avsluttet med å si at både Wergeland og Ibsen brukte
folkloristiske elementer som symboler for negative impulser.
Kommentar fra Edvard Beyer om Ibsen og Bjørnson.
Beyer mente at det er viktig å lese Ibsen med bakgrunn i
Bjørnson. Bjørnson var først ute hele tiden, i alle fall fram
til John Gabriel Borkman, f.eks. var Bjørnson først ute med
samtjdsdramatjkk med En fallit og Redaktøren. Når man først
går inn på komparative studier, må man ikke glemme forholdet
Ibsen/Bjørnson.
Innlegg fra Egil A.. Wyller om Ibsen og Kierkegaard.
Wyller mente at man kunne se på Ibsens forfatterskap som Søren
Kierkegaards filosofi satt på scenen. F.eks. fins en nøyaktig
beskrivelse av åpningsscenen i og stemningsgrunnlaget for John
Gabriel Borkman i Kierkegaards Enten—Eller, et verk Ibsen
faktisk kollokverte over med studiekamerater.I avsnjttet
Skyggerids i dette verket skriver Kierkegaard om noe han
kaller “den reflekterende sorg”, en type sorg som som aldri
kan falle til ro i sin indre smerte.
Wyller gikk så nærmere inn på dårekistescenen i 4.akt i Peer
Gynt, og han mente at denne har et slags mønster i Sygdommen
til Døden (1849) som handler om selvets filosofi og å fortvile
i en selvisk relasjon. Et viktig kapittel i verket er viet
denne fortvilelsens diverse skikkelser, og disse fem
skikkelsene svarer nøyaktig til de fem skikkelsene vi møter i
galehus.-scenen: Begriffenfeldt, Huhu. Fellahen, Hussejn og
Peer Gynt selv.
Kierkegaard bygger opp sine skikkelser rundt følgende
filosofiske kategoripar:
endel ighet/uende]. ighet
mulighet/nødvendighet
Fortvilelsen oppstår når en komponent prøver å være sin
motpart foruten.
Først uendelighet/endelighet :En uendelighetsbevisst~~~ i
sinnet var for Kierkegaard en betingelse for å ha fantasi .Men
å sveve ut i fantasien uten å ha endelighetens
erfaringsballast, det er fantasteriet. Kierkegaards
beskrivelse av denne type fortvilet bevissthet tilsvarer helt
4.akts Peer Gynt. Huhu er endelighet uten uendelighet,språk
eller nasjonalfanatikeren. Han tror han er en idebærende
“sanger”,mens han i virkeligheten bare fortvilet har
innforlivet seg med endelighetens egen uartikulerte urgrunn,
urskogszuålet, eller “primal—skriket” som det heter i dag.
Hussejn er en begrepsmessig fiksering av mulighet uten
nødvendighet som konstituerer virkeligheten. Til sist blir alt
mulig og ingenting virkelig. Man gripes av den store angsten
for virkelighetens uavvendelige nødvendighet,- og omkommer.
Så nødvendighet uten mulighet: Her oppstår to typer for
Kierkegaard: Fatalisten og Trivialisten.
a) Fatalisten er hos Ibsen Fellahen med mumien av Kong Apis
på sin rygg.Dette er for ham den døde Gud som han ikke kan
komme i noe levende forhold til. Han har ikke den sant levende
Guds muliggjørende kraft i seg, og han omkommer dermed i
åndenød, fl. fellahens strikk rundt halsen.
b)I Trivialisten ser Kierkegaard “Spidsborgerlighten” som
mangler fantasiens åpenhet for den guddommelige mulighet i
tilværelsen. For ham er ikke Gud engang død, men borte. Han er
den rene åndløshet som setter alt av åndelig mulighet inn i en
“Dårekiste”, hvis “Herre” han selv innbilder seg å være, mens
han som “Aaizdløshetens Træl”, faktisk er “det Usleste av Alt”.
Altså den rene Begriffenfeldt , for hvem , i mangel av Gud,
ånden eller “Fornuften” er avgått ved døden.
Wyller avsluttet med å spørre om man kan finne disse igjen i
Ibsens forfatterskap for øvrig.
Innlegg fra Erik østerud.
østerud tok utgangspimkt i begrepsparene “å si” og “å se”, og
tid og rom, hvor tiden svarer til verbal kommunikasjon og
rommet til visuell kominunikasjon. Ut fra dette kan de tolv
siste dramaene leses som dobbeltdramaer. Lest som romdramaer
er de knyttet til ikoner og myter som virker hindrende for
endring. Lest som tidsdraiuaer er de knyttet til modernitet som
vil frigjøre øyeblikket og gi fødsel til framtida.
Begge deler er knyttet til den retrospektive teknikken som
utspiller det som ikke har hendt. Her så østerud filosofiske
implikasjoner, og nevnte spesielt Kierkegaard. Han mente at
det mest negative i Ibsens verden er angst og selvbedrageri.
Innledning ved Arnbjørn Jacobsen om Ibsen og Bibelen.
Jacobsen innledet med å påpeke at Bibelen ligger bakenfor
Kierkegaards verk og mange av de andre verkene vi har snakket
om.Vi kan se på bibelallusjonene som en sammenhengende
intertekst i Ibsens verker fra de første til de siste
stykkene. Dette er oversett i resepesjonshistorien. En årsak
kan være at den kulturradikale falanlcsen i Brandes’ fotspor
ikke var interessert i Bibelen. På den annen side ble Ibsen
oppfattet som kristendomsfiendtlig av den dominerende del av
kristenheten.
Hva vet vi om Ibsens forhold til Bibelen? Koht skriver at
Ibsen allerede i l3-årsalderen leter fram skriftstedene som
læreboka henviser til. Vi kjenner brevet til Bjørnson fra 1865
hvor Ibsen skriver at han for tiden bare leser Bibelen. Og
Bibelen var den eneste boka som lå framme på hans
arbeidsværelse i de siste årene av livet hans.
Før man ser på hvilke transformasjoner den bibelske
interteksten gjennomgår, må det en kartleggingsprosess til. I
The Proverb in Ibsen fra 1935 har Ansten Anstensen registrert
351 bibelsitater og bibelallusjoner i Ibsens skuespill, 81 fra
samtidsskuespillene, 270 fra de eldre skuespillene.Jacobsen
hevdet at en del av disse var diskutable, og etter en kritisk
gjemiomgang sto han igjen med ca.250 allusjoner og sitater.
50 av disse forekommer i samtidsdrajuaene. Av de 200 i de eldre
stykkene er ca.55% hentet fra evangeliene, 25% fra Det gamle
testamentet(GT) og 5% fra Johannes åpenbaring. Når det gjelder
allusjonene til evangeliene, så kan ca.45% knyttes til
Matteus-evangeliet.En gjennomgang av de 50 allusjonene fra
samtidsskuespillene gir et tilsvarende bilde. Teller en
bibelsitater i stedet for allusjoner, får en et liknende bilde
med Matteus på en dominerende plass. Jacobsen oppsummerte at
allusjonene og sitatene stort sett kommer fra begynnelsen av
GT, begynnelsen av NT og slutten av NT. Dette samsvarer også
med den religiøse tradisjonen, i salmer og huspostiller, hvor
det er en sterk Matteus-dominans.
Jacobsen slo fast at Ibsens bibelallusjoner ikke kan
tilbakeføres til tekster som var brukt i gudstjenester fordi
bare 10—15% kan tilbakeføres til tekstrekka som var i bruk
inntil 1886. Altså kommer de ikke fra kirkegang. Dessuten
reiser det seg problemer med hensyn til hvilken bibel
oversettelse Ibsen bygger på siden vi har to parallelle
oversettelsestradisjoner, en som bygger på Christian lIls
bibel, og en annen, den Resen—Svanvigske, som er karakterisert
som en slags hebraisk-dansk eller gresk-dansk.fl~~e bibelen det
norske bibelselskapet gir ut, og den bibelen som Det britiske
bibelselskapet distribuerte,(de stod for ca.3/4 av av
bibelspredniuga i Norge mellom 1826—1876), bygger på Resen—
Svanvig.. 1800—tallet var det århundret da Bibelen virkelig ble
spredt for alvor i Norge.. Rundt 1815 hadde bare ca. hver 4.
familie i Zforge en bibel.
Men også den religiøse tradisjonen ellers må undersøkes fordi
det bibelske stoffet sprer seg til andre religiøse tekster:
liturgi, katekisme, salmer og lesebøker. Ibsen kan også ha
hentet stoff fra f.eks. Kingo eller Pontoppidan. F.eks. går
rimparet brøst/trøst som vi finner i Peer Gynt, igjen 15
ganger i Kingos salmebok.
Jacobsen avsluttet med å oppsummere at Ibsen vokste opp i en
religiøs tradisjon der bibelsk materiale ble formidlet på
mange måter. Ikke bare bibellesning, men også muntlig
formidling av dette stoffet spilte stor rolle. Salmer,
katekisme og annen religiøs litteratur hadde stor betydning.
Han hevdet til slutt at en avdekking av den religiøse
interteksten i Ibsens forfatterskap kan legge grunnen for en
nytolkning av Ibsens verk.
Innlegg fra Nina Alnæs om Ibsen og folklore.
Alnæs frainhevet at Ibsen var vel bevandret i norsk folkiore,
og at han forsynte seg sterkt. Dette kommer til uttrykk også i
de senere dramaene. Alnæs skisserte en metode for denne
forskningen:
a) først lete etter spor i Ibsens tekster
b) så lete i folkloristikken for å se om de sporene man har
funnet, stemmer
c) så føre det man fant i folkloristikken, tilbake til teksten
Målet må være å få en dypere forståelse av verket.
Alnæs påpekte at påvirkning fra folkediktningen også kunne
ligge bak andre påvirkningskilder, f.eks. var Welhaven
inspirert av folkediktningen. Ibsen overtok den romantiske
Welhaven-tradisjonen. Havfolket i folkloren har ofte
symbolisert driftslivet. Dette dukker opp igjen hos Ibsen i
80-åra og med full tyngde i 90-åra, men da bruker han dette
stoffet på en ny måte. F.eks. handler Lille Eyolf om
driftsljv.
Hvor hadde Ibsen sin kjennskap til folklore fra? Alnæs sa at
Ibsen levde i en tid da dette stoffet fremdeles levde som
muntlig tradisjon. Dessuten vet vi at han leste Asbjørnsen og
Faye, og han kjente folkevisene.
Kommentar fra Asbjørn Aarseth.
Aarseth kom med et forslag om hvordan man kan betrakte de
forkjellige måtene Ibsen bruker sine kilder på. Han tok
utgangspunkt i retorikkens begreper:
a) Inventio:hvordan finne argumenter og innsikt. Her kommer
filosofien inn.
b) Dispositjo: hvordan bygge drama. Her kommer Oehlenschlager,
Hebbel, Schlegel osv., inn.
c) Elocutjo: hvordan uttrykke seg. Her kommer Bibelen,
folk].oren osv, inn.
Innledning ved John Northasn
Northam begynte med å si at hans tilnærmingsmåte til emnet “Ibsen’s Reading” vilje
være preget av hans nåværende arbeid og interesser og derfor indirekte istedet for
direkte, ekstrovei-t mer enn introvert. Med utgangspunkt i noen av Ibsens tidlige dikt,
skille han mellom Ibsens passive og aktive (kreative) reaksjon på sin lesning av andre
diktere. Northam ga eksempler på det første i form av kommentarer til den store likhet
mellom dikt av Ibsen og tilsvarende av Heiberg, Hauch, Paludan Müller, samt fremhevet
Wergeland og Welhaven i denne sammenheng. Det mer laeative forhold illustrerte han
ved å peke på hvordan Ibsen i “Balminder” modulerer bevegelse og stemning slik at
avhengighet endres til humoristisk, kritisk gjøn med den romantikk som han selv hadde
integrert fra disse to forbilder.
-
Northaxn mente at Ibsens ekspressive forhold til sine forbilder også i det følgende
kommer til uttrykk gjennom form og bevegelse, og la spesiell vekt på betydningen av at
Ibsen under arbeidet med Den eniske Brand for godt forlot den episke strofeform med
forbilde fra Adam Homo. Tross alle enkeltstående likheter med Adam Horno både i
hendinger og tematikk, fremtrer Peer Gynt som et bemerkelsesverdig individuelt og
kraftfylt verk nettopp fordi Ibsen utformer versene og teksten på en avgjørende
dnmatisk, ikke episk (narrativ) måte. Derved bidrar versene til å skape både
stemningsvariasjonene i verket og til å etablere verkets struktur og “mening” som helhet.
Northam illustrerte dette gjennom en oversiktspreget analyse.
Deretter inviterte han forsamlingen til et øyeblikk å være ekstrovert. For det meget
tallrike engelsk-spr~klige publikum er Ibsen bare tilgjengelig i oversettelse, og rent
generelt med noen unntak har ikke publikum adekvat adgang til denne dikters særegne
uttrykkskraft. Dette er tilfelle såvel med Ibsens prosa som med hans arbeider i bunden
form. Northam inviterte forsamlingen til å føle et visst ansvar for den versjon av Ibsen
som så mange millioner av Ibsens publikum vil være avhengig av for å kunne ~ adgang
til hans geni. Han foreslo derfor at det utarbeides nye oversettelser gjennom et samarbeid
mellom tilstrekkelig kompetente forskere fra begge sider av språkgrensene; oversettelser
til engesk også av noen av klassikerne innen norsk Ibsen-forskning; en samling
muligens i utdrag, der det er mest aktuelt -av Ididemateriaje som blir oversatt med samme
sans for form og bevegelse. Kanskje kunne dette ivaretas av den internasjonale Ibsenforskning. Og Det Norske Videnslcaps-Akademi kunne muligens utgi slike tekster i form
av en skriftserie: Det Norske Videnskans_Akademis Ibsen-publikasjoner?
-
-
-
Oppswinnering:
På den ene siden kartla seminaret mulige innflytelser fra
Ibsens lesning på hans verker. På den annen side ble det
underveis, både i de forberedte innleggene og debatten, hvor
flere deltok, stilt en rekke vitenskapsteoretiske spørsmål
angående påvirkning, innflytelse og intertekstualitet
Gjennomgående ble det påpekt at når Ibsen benytter forelegg,
enten de nå er språklige, filosofiske eller formelle, så gjør
han det på sin spesielle måte. Han anvender dem, men opponerer
samtidig.