Tekstutdrag Til tittelen: Snart er dette lenge siden : noveller

Viktoria Lindberg
Snart er dette
lenge siden
Noveller
Ovulasjon
Med hånda dytter du dyna inn i dynetrekket. Et av de
gamle du har tatt med hjemmefra, med åpningen på
siden, og med små bånd du kan knytte i en sløyfe. Du er
glad i det trekket. Små syrinfargede blomster. Det er
lettere med de som har åpningen nederst, da er det jo
bare å vrenge, ta tak i hjørnene og tre trekket ned over
dyna. Det dumme med dem er at dyna så fort tyter ut
igjen nede i bunnen. De gamle er mer behagelige. Myke
og tynnslitte sånn at stoffet nesten er gjennomsiktig noen
steder, syrinene visket ut. Legge seg i barndomsnettene.
De må jo være rene. I tilfelle. Ennå vet du ikke hvem dere
ender opp hos. Men det er ikke deg imot om det blir her.
Under din egen trygge dyne.
Så skimter du et lite område som gjør syrinene en
anelse mørkere og det hvite i stoffet rundt, brunt.
Du husker moren din sa at blodet måtte skylles vekk i
kaldt vann med det samme hvis uhellet var ute, hvis ikke
festet det seg i stoffet for alltid. Så det hadde du gjort.
Helt siden du var ni år. Hver morgen i den uka mensen
varte, sto du der på badet hjemme og skylte og skylte
bort flekker som hadde lagt seg i trusa i løpet av natta,
flekker som ikke hadde sett store ut, det var mer som om
stoffet hadde stivnet, blitt til papp i kantene rundt
skrittet, og noen ganger i en mørk sirkel midt bak, steder
på trusa bindet ikke hadde beskyttet. Men det kalde
vannet løsnet alt opp, gjorde trusekanten myk mellom
fingrene dine igjen. Det rant rødt lenge i vaskeservanten,
så mye farge konsentrert i så lite, og du forestilte deg at
du hadde begått et drap, at du skylte bort restene etter
en grufull gjerning.
En pakke bind kostet ganske mye. Og siden du også
blødde mye, gikk det unna både tre og fire pakker den
uka mensen varte, i tillegg til smertestillende. Ibux virket
best på menssmerter. Senere fikk du høre at stort inntak
av Ibux kunne hindre eggløsningen. Men det bekymret du
deg ikke for da. Da tenkte du mest på pengene, regnet
på det, hvor mye det kostet deg at du hadde fått mensen
så tidlig. Hadde den latt vente på seg til du var rundt
fjorten, ville foreldrene dine kunnet kjøpe andre ting til
deg isteden, cd-er, klær for rundt tjue tusen kroner til
sammen.
Trekket er på, og du lar siden med flekken vende mot
madrassen. Du legger deg oppå dyna. Ser dere for deg.
Sameleiebevegelser. Det blir i så fall den andre mannen
du har hatt inni deg den siste måneden. Fem forskjellige
hittil i år, fordelt på femten samleier. Nesten en meter
pikk til sammen, ser du plutselig for deg. Og rødmer.
Men tenk om det er denne du skal ha resten av året,
livet. Kun én, men mange, mange samleier. Tanken gjør
deg oppstemt. Du klemmer rundt dyna, holder den inntil
kinnet, merker den nyvaskede lukten. Nyvasket selv om
det må ha vært en stund siden moren din vasket det.
Siden du flyttet hjemmefra. Dynetrekket er fullt av
lapper med andre mønster sydd fast med sikksakksting.
Lukter barndom. Din. Og du husker at du som liten
tenkte at det deiligste med å være prinsesse måtte være
å ha rent sengetøy hver natt. Nå vet du bedre. At alt,
også nyvasket sengetøy, kan det gå inflasjon i. I løpet av
natta skal dynetrekket kanskje i tillegg få voksenlukt.
Lukte foreldreseng, samleie, mann.
Han spurte om dere skulle treffes torsdagen. Da sa du at
du skulle jobbe nattevakt, men at mandagen passet.
Kunne han da? Det med nattevakta stemte ikke, men du
ville møte ham mens du hadde eggløsning. Da du var på
det vakreste. Med en ekstra glød i kinnene. Puppene var
svulmende og mennene kunne snuse seg frem til deg.
Ubevisst lukte at du var fruktbar, og bli betatt, helt
uavhengig av om han ønsket barn eller ikke. Han hadde
på en måte mistet kontrollen over viljen, over smaken.
Og siden du selv ikke var særlig pen, ble eggløsningen
desto viktigere. Det hadde du skjønt ganske tidlig.
Hvilken effekt du hadde på guttene i klassen noen få
dager i måneden.
En kveld, da du var rundt ni år, hadde moren din satt seg
ned på sengekanten din for å si god natt. Hun sa hun
skulle fortelle deg et lite eventyr. Moren din som aldri
fortalte deg eventyr eller leste fra bøker. Så du spisset
ørene, ble full av forventning. Dette eventyret, fortsatte
hun, og flakket med blikket, fortalte mormor til meg da
jeg var på din alder, og sikkert oldemor til mormor da
hun var liten.
Moren din hadde strøket håret ditt vekk fra pannen din
da, og sett roligere på deg. Kjærlig. Eller dette husker du
ikke nøyaktig, men det er sånn du ser det for deg. På
sengekanten, i fortrolighet. Hun hadde fortsatt, sagt at
dette gjør jeg for å forberede deg på noe som venter. Det
husker du, for du husker du ble litt usikker på om det
ikke var et eventyr likevel hun skulle fortelle. Var det en
hemmelighet? Mens moren din fortsatte: Snart får
kroppen din besøk av lille frøken rød. Og du tenkte først
på Rødhette. Du kjenner henne ikke ennå, sa hun, og du
skulle til å riste på hodet, som for å si, jo da mamma, jeg
kjenner Rødhette. Alle gjør jo det. Men så ville du ikke at
hun skulle føle seg dum. Du fikk henne så ofte til å føle
seg dum. At alt hun sa, visste du allerede.
Mens jeg, fortsatte moren din, for meg er frøken rød
blitt en gjenganger i livet. Blikket hennes hadde vært
oppgitt da hun sa gjenganger, og du ble usikker, sa:
Fortsett, mamma. Du skjønner jenta mi, sa hun da, lille
jenta mi, sa hun og strøk håret kjærlig til siden igjen, bak
øret. Det du ikke likte at hun gjorde, det at hun hele tiden
skulle ta håret ditt bak øret. Du følte deg så rar i ansiktet
da, avkledd. At alt det stygge ble avslørt. At moren din
omsider skulle oppdage det hun også, hvilket stygt barn
hun hadde fått, og bli skuffet. Og moren din fikk et
bekymret uttrykk. Du skjønner at lille frøken rød vil
komme på besøk til deg for første gang ganske snart,
tror jeg, sa hun, kanskje allerede om noen uker eller
måneder, eller hvis du er heldig så kanskje hun venter
noen år til, men saken er at når hun først har gjort det,
vil hun dukke opp igjen hver eneste måned, og bli der i
underkant av ei uke, i omtrent 30 år, før hun til slutt har
gjort sitt og dør.
Du så overrasket på henne. Dør! Når moren din først
skulle fortelle deg et eventyr på senga, så skulle det være
så kort, og teit. Du var ikke fornøyd, men moren din så
ikke ut til å legge merke til det skuffede ansiktsuttrykket
ditt, for hun fortsatte: Og så glemte jeg å si at du vil bli
redd første gang. For frøken rød kan virke både hissig og
ubehagelig, men hun mener bare godt, hun vil bare at du
skal bli lykkelig, og en dag vil du takke henne, den dagen
da du ligger der med din nyfødte baby i armene. Så
derfor må du åpne opp for frøken rød, selv om du bare er
et barn når hun banker på.
Og så hadde moren din reist seg opp og sagt: Snipp
snapp snute og så var eventyret ute.
Det var et fint eventyr, hadde du sagt, og takket, for
selv om du var skuffet, tenkte du at hvis du virket
fornøyd, så ville kanskje moren din fortelle andre eventyr
andre kvelder. Lange og spennende.
Natta da, hadde moren din sagt i døråpningen, men
idet hun skulle slukke lyset, åpnet hun munnen igjen:
Nei, nå sier jeg som det er, Synne. Glem hele frøken rød,
du. Det jeg ville si deg, er at hvis det kommer blod ut av
tissen din, skal du ikke bli redd, tro at du er blitt syk eller
skal dø eller noe sånt, som mange jenter trodde før i
tiden. Og så hjelper det ikke med et plaster, for det er
ikke et sår, men Guds vilje. Eller glem Gud også. Men det
er sånn at du må blø fordi du skal få barn en gang, og i
stedet for plaster skal du bruke små bleier, bind heter
det. Eller tamponger. De ligger i den midterste skuffen
på badet.
Jeg vet det, hadde du sagt, og angret med det samme.
Ja, du gjør vel det, sa hun da, du vet alt du min lille
kanalta, og så slukket hun lyset.
Kanalta. Hun kalte deg det i perioder. Du er en kanalta,
sa hun. Ikke som ros. Det var mer som et stikk, som om
det irriterte henne at du var så oppvakt, nysgjerrig på alt
som ikke interesserte henne. Og du tenkte hun savnet en
datter som ikke var deg. En som ikke visste navn på ulike
guder i hinduismen eller verdensrekorder. Rekorder på
lengst negler og hår. Damerekorder. Idiotiske rekorder.
Det var de du likte best. Vet du hvem som er verdens
yngste mor, spurte du henne en dag, ikke så lenge etter
at hun hadde fortalt deg historien om frøken rød. Du
tenkte at det kanskje var noe som interesserte henne.
Nei, sa hun og ristet på hodet, før hun bøyde seg ned og
begynte å romstere i fryseren. Medina, sa du, men hun
svarte ikke, du så hun tok ut en pakke med frosne
kyllingfileter og lukket igjen døra med det ene beinet sitt.
Døra som sugde seg fast i kantene. Og et kjølig blaff traff
de nakne leggene dine.
Du hadde funnet det ut på skolen, av noen i klassen, at
verdens yngste mor ble mor som femåring. Lille Medina
fra Peru. Du husker at det hadde vært din tur til å se på
bildet av henne. Der på skolebiblioteket, et grumsete
svart-hvitt bilde av ei lita jente med et sørgmodig ansikt,
mens alle de andre i klassen hoiet og skrek rundt deg. Se
på den magen da, hylte guttene og pekte, de puppene, før
du måtte sende den nye Guinness rekordboka og bildet
av Medina videre til Ingvild i parallellklassen, som var
nestemann i køen.
Du var stadig tilbake der på biblioteket for å se på det
bildet. En dag sa bibliotekaren at du kunne låne den
likevel, selv om Guinness rekordbøkene ikke var til utlån,
selv om det stort sett var det eneste guttene var
interessert i å låne, og mange av jentene også. Men la det
være vår hemmelighet, sa hun.
Og du dro senere ut skuffen på badet, så den lille blå
pakken med tampongene, åpnet den, tok av den
gjennomsiktige plasten og forsto det bare ikke. At de
tjukke komprimerte bomullsgreiene var til for å puttes
inn i tissen din. De var på størrelse med tommeltotter og
du fant ikke noe hull. Du lette og lette med fingrene dine.
Sto og spriket over et speil. Kjente etter når du tisset,
kjente på strålen. Kom strålen fra hullet? Presset med
tommeltotten, som mot en vegg. Begynte å gråte.
Hvordan var det mulig. Og du tenkte at det måtte være
noe forferdelig galt med deg, at du kunne bli en rekord
selv, den eneste jenta i verden uten et hull i tissen.
Men nå vet du at det ble ikke noen rekord. Og noen timer
uti mandagskvelden er hullet ditt i ferd med å åpne seg.
Bli vått og svulmende. Dere er fremdeles på den samme
baren, drikker drinker, som alle koster en liten formue.
Det er ikke ett stille øyeblikk, og du tenker at det er et
godt tegn. Selv om det for det meste er du som prater.
Lydene strømmer ut mellom tynne lepper, du kjenner
hvordan de vibrerer, vet ikke engang hva du snakker om,
du er bare så gira, så klar, han er så kjekk, så behagelig,
men så håper du at han til gjengjeld liker å lytte til
stemmen din, stemmen din er ekstra tander og lys nå,
kvinner får sånn stemme under eggløsning. Men du er
ikke helt sikker på om det er sant det der, så mens du
spør ham om et eller annet, er det ikke spørsmålet du er
opptatt av, men lyden av din egen stemme, du lytter,
konsentrerer deg.