Tekstutdrag Til tittelen: Ada splitter naken

Kari Wæge
ADA SPLITTER
NAKEN
OMNIPAX, OSLO 2015
© DREYERS FORLAG 2015
EPUB-PRODUKSJON: ROSENDAHLS – BOOKPARTNERMEDIA
ISBN 978-82-826-5042-1
Det må ikke kopieres eller tilgjengeliggjøres noe fra denne
bok i strid med åndsverkloven, eller uten særskilt avtale
med Dreyers Forlag Oslo eller med Kopinor, interesseorgan
for rettighetshavere til åndsverk.
Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre
erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med
bøter eller fengsel.
Til Alma og Emma
Innhold
1 Kardemommeloven
2 Jeg svever
3 «Sikkerhet før nytelse»
Kjære Dagbok
4 Hemmeligheter – både her og der
Kjære Dagbok
5 Å perse rekorden
6 Brannfakkelen
7 Er Kalle ute å kjøre?
Kjære dagbok
8 Det visste jeg ikke …
Kjære dagbok
9 En kompliment
Kjære dagbok
10 Potetgull og peanøtter
11 Drømmefangeren
12 Klar for fest
13 «Ikke slipp meg!»
Kjære Dagbok
14 Mamma er klein
Kjære Dagbok
15 Knust hjerte
Kjære dagbok
16 Det er lett å lyve …
17 Et skikkelig dansetalent!
18 Utnytter hun meg?
Kjære Dagbok
19 «Victoria»
Kjære Dagbok
20 Erfaringer både her og der …
21 En urimelig mamma
Kjære Dagbok
22 Urettferdighet på sitt verste
Kjære Dagbok
23 Teltturen
24 Stille som en mus
25 Drøm og virkelighet
26 Dagen etter
27 Fjellet er oppskrytt!
Kjære dagbok
28 Og det viktigste er kjærligheten …
Jeg er Ada. Jeg er femten. Jeg fylte femten for noen måneder siden. Det
var før alt dette skjedde, som jeg skal fortelle om her.
Den morgenen jeg fylte femten, toget alle inn på rommet mitt nesten
før jeg hadde våknet. Lillesøster Alfa først, så mamma og Bjørn. Og to
meter bak kom storebror Kalle. Akkurat i den rekkefølgen kom de, mens
de sang bursdagssangen av full hals. Det vil si, Kalle sang ikke,
selvfølgelig.
Alfa balanserte en kake med et lite lys på toppen. Mamma, Bjørn og
Kalle kom med gaver.
– Gratulerer med dagen, kjære Ada, sa de høyt i kor.
Mammas stemme bar over de andres. Det gjør den alltid. Gjennom
gardinene skimtet jeg at det skinte sol. Vinteren var over. På epletreet i
hagen, det eneste vi hadde, var det kommet knopper.
– Her, sa mamma. Du må åpne den minste gaven først. Den er fra
Alfa.
– Ja, den er fra meg, kvekket Alfa som et ekko.
Det var en dagbok. En dagbok å fortelle ALT til.
1
Kardemommeloven
Jeg våkner opp fra drømmen. Den samme drømmen som sist.
Jeg drømte at Erik kysset meg. Vi satt på en benk ved fotballbanen.
Det var bare oss to der. Det var varmt. Jeg hadde på meg shorts og en
tynn hvit T-skjorte. Hånda hans streifet brystet mitt …
– Nå må du stå opp, Ada!
Det er mamma som vekker meg. Midt i drømmen. Hun roper igjen.
Hun gjentar seg selv.
Inne på badet ser jeg meg selv i speilet. Jeg ser ut akkurat som jeg
pleier. Trøtt, bleik og ufrisk. Jeg tar på meg mascara. Øynene mine, som
ellers ser så slappe ut, blir nesten ikke til å kjenne igjen. Jeg tar strikken
ut av håret. Løst hår er finest – i hvert fall på meg.
På med foundation. Masse. Nå er jeg faktisk ganske perfekt.
Drømmen kverner rundt i hodet mitt. Jeg har hørt at drømmer har noe
med underbevisstheten å gjøre. Jeg vet selvsagt at alle har drømmer, men
forskjellen på meg og mange andre, er at jeg husker mange av drømmene
mine. Den første gangen jeg drømte om Erik og meg, var det ikke helt
slik som nå. Jeg tror han tok på meg andre steder også.
– Så fin du er, Ada! sier mamma idet jeg dumper ned på stolen.
– Takk, svarer jeg og lar blikket mitt sveipe over bordet. Kaffe latten
står som vanlig klar på plassen min.
Jeg løfter det varme glasset opp og snuser inn den deilige lukten. Det
er bare Alfa, mamma og jeg som sitter ved bordet. Kalle sover. Han
begynner på skolen senere. Sånn er det visst å gå på videregående.
Det er forresten bra at Kalle sover. Stemningen mellom ham og
mamma er nemlig ikke helt på topp. Kalle har vært drittsur de siste
dagene fordi han ikke får dra på hyttetur i høstferien.
Han og mamma har stått og skreket til hverandre. Kalle kalte
mamma: «Jævla urimelige drittkjerring», og så bare smelte han igjen
døra. Rett i fleisen på henne.
I dag fikk jeg heldigvis ikke kjeft for å bruke badet for lenge.
Mamma er for det meste snill, men hun har kort lunte og kan bli
fryktelig sint. Det som gjør mamma aller mest sint, er når Alfa, Kalle
eller jeg lyver, eller hvis hun får det for seg at vi av en eller annen grunn
ikke er til å stole på. Og nå er hun fryktelig sint og skuffet over Kalle.
Mamma sier at han har både løyet og brutt avtaler. Jeg har hørt at han
faktisk har gjort enda verre ting. Mamma skulle bare ha visst …
Helt fra jeg var liten, har mamma med jevne mellomrom minnet meg
på Kardemommeloven: «Du skal være grei og snill, og for øvrig kan du
gjøre hva du vil.»
Dette har vært regelen i huset vårt. Den gjelder nesten alltid. Hos
bestevenninnen min, Mari, er det helt andre regler. Moren til Mari er
kjempestreng og setter skyhøye krav til datteren sin – der er det ikke nok
å la være å plage andre, der må man visst kunne alt som heter «skikk og
bruk», og Mari får nesten aldri lov til å «gjøre hva hun vil».
Kardemommeloven er i utgangspunktet en fin regel. Problemet er bare
at det alltid er mamma som bestemmer hva det innebærer å være snill og
grei.
Jeg drikker opp siste rest av kaffe latten min og ser at skorpene etter
Alfas brødskiver fortsatt ligger på tallerkenen hennes. Det skal hun ha,
søsteren min. Hun gir ikke opp. Hver eneste dag prøver hun å få slippe
unna de tørre brødskorpene. Selv om mamma sier at jeg ikke skal blande
meg, klarer jeg ikke å la være:
– Spis opp skorpene dine! sier jeg.
Alfa bare stirrer på meg. Det er akkurat som om hun ikke hører hva
jeg sier. Alfa er i sin egen drømmeverden. Det er hun ofte. Hun ser
granskende på meg, snur seg mot mamma og sier:
– Jeg vil også ha sminke på meg, mamma!
– Du er for liten, Alfa, svarer mamma.
– Når blir jeg stor nok, da? spør Alfa.
– Kanskje når du blir like stor som Ada, svarer mamma litt
unnvikende.
Jeg blir overrasket over svaret hennes. Jeg fikk jo lov til å sminke
meg da jeg var liten. Hvorfor får ikke Alfa lov?
Så husker jeg det. Det som skjedde for noen uker siden. En av jentene
i klassen til Alfa hadde kommet på skolen med mascara. En opprørt
mamma sendte mail til alle jenteforeldrene. Hun ville at alle sammen
skulle nekte jentene sine å bruke sminke på skolen.
Mamma tok opp saken ved middagsbordet samme dag. Mamma er
lærer og har sterke meninger om mye, særlig om det å være grei og snill
mot andre.
– Nå reagerer de, men da Lise ble utestengt og ikke hadde noen å
være sammen med, da var det ingen som engasjerte seg, sier hun. –
Tenk at bruk av mascara engasjerer mer enn utestengning og mobbing.
Det er nesten ikke til å tro.
Det virker som om Alfa har glemt hele sminkeforbudet. Hun ser
spørrende opp på mamma og sier: – Hvorfor må jeg bli like stor som
Ada før jeg kan bruke sminke?
Mamma tenker seg om. Akkurat som om hun ikke kan finne et godt
svar. Jeg vet jo hva greia er, og svarer for henne: – Læreren din vil ikke
like det, Alfa, og mange foreldre liker det heller ikke. De tror det er