Oslo tingretts dom av 26. januar 2015

OSLO TINGRETT
DOM
Avsagt:
26.01.2015 i Oslo tingrett,
Saksnr.:
14-039928TVI-OTIR/04
Dommer:
Dommerfullmektig
Saken gjelder:
Erstatning
Mørk Engebretsen Invest AS
Hampshire AS
Hege Hogstad
Advokat Mauritz Aarskog,
Advokat Thomas Elde Nordby
Advokat Mauritz Aarskog,
Advokat Thomas Elde Nordby
mot
Staten v/Kommunal- og
moderniseringsdepartement
Advokat Jenny Arge Sandvig,
Advokat Anne Cathrine Haug-Hustad
Ingen begrensninger i adgangen til offentlig gjengivelse
DOM
Saken gjelder krav om erstatning etter avslag på byggemeldinger og søknader om utvidelse
av driftsbygning til griseproduksjon i et landbruks- natur- og friluftsområde (LNFområde).
Fremstilling av saken
Mørk Engebretsen Invest AS (MEI) eier driftsbygningen på Mørk gård i Skiptvedt
kommune. Driftsbygningen ble oppført i 1999/2000 og er oppført på gnr. 56, bnr. 9,
festenr. 2. Eiendommen er på totalt 199 dekar, og er både i Kommuneplanens arealdel for
Skiptvedt 2003 – 2015 og i Kommuneplanens arealdel for 2010 – 2020, regulert til LNFområde.
Henrik Mørk Eek (Mørk Eek) eier 100 % av Word Farm Holding AS. World Farm
Holding AS eier 72 % av aksjene i MEI. De resterende 28 % av aksjene i MEI eies av
Svein Engebretsen. MEI eier 100 % av selskapet Hampshire AS (Hampshire).
Driftsbygningen leies ut til Hampshire og Mørk Eek. Mørk Eek driver med
svineproduksjon og Hampshire driver med oppforing av smågris fra de er ca. 7-8 kg til de
blir ca. 30 kg. Hampshire kjøper ca. 40 % av smågrisene fra Mørk Eek, og ca. 60 % fra
andre svineprodusenter. Hoveddelen av grisene selges til slaktegrisprodusenter, men en
mindre del selges tilbake til Mørk Eek til bruk som avlsdyr etter at de er foret opp. I tillegg
til å leie ut driftsbygningen driver MEI med produksjon av grisefôr.
Hampshire sendte 9. mars 2007 melding om utvidelse av driftsbygningen med ca. 5460 m²
til Skiptvedt kommune etter § 81 i plan- og bygningsloven av 1985. En utbygging i
henhold til byggemeldingen ville medføre et totalareal for driftsbygningen på ca. 7636 m².
Av følgebrevet til byggemeldingen fremkommer det at det hadde vært kontakt mellom
Hampshire og kommunen i forkant av byggemeldingen. Fra følgebrevet hitsettes:
Hampshire as ser ingen grunn til å endre sitt standpunkt i forhold til hva som tidligere er fremført, jf.
brev datert 09.01.07. Dette betyr at selskapet i sin helhet vil gjennomføre det varslede tiltaket i
medhold av plan- og bygningsloven § 81. At det er en stor bygning er som nevnt ikke en
tilstrekkelig begrunnelse for å kreve en søknad i henhold til lovens § 93. Det er bygningens formål
og bruksanvendelse som er det avgjørende i forhold til hvilket regelverk og søknadsform en skal
benytte og legge til grunn.
I brev fra kommunen datert den 12.01.2007 åpner Skiptvedt kommune for at Hampshire as kan
sende en skriftlig formell klage for politisk behandling vedrørende nevnte spørsmål. Jeg kan
imidlertid ikke se at det er selskapet sin oppgave å bringe slike spørsmål inn for politisk behandling.
I den grad kommunens administrasjon ønsker en slik behandling står den selv fritt til å gjennomføre
dette.
Krav om konsesjon
-2-
14-039928TVI-OTIR/04
Skiptvedt kommune hevder i sitt brev datert 10.01.2007, sitat; "Det blir ikke aktuelt å behandle
noen form for byggesøknad etter plan- og bygningsloven vedrørende nytt grisehus/tilbygg før
det eventuelt måtte være søkt om og gitt konsesjon til en slik virksomhet etter
husdyrkonsesjonslovens bestemmelser." (understreket her).
Hva kommunen mener med "eventuelt" vites ikke, men Hampshire as har ikke til hensikt å søke om
konsesjon, da produksjonen vil bli drevet innenfor gjeldende konsesjonsregler. Det vil i sin helhet
bli benyttet såkalte "engangspurker" som jeg også antar kommunen kjenner sin betydning av. Bruk
av engangspurker er en produksjonsform som i økende grad blir benyttet i Norge, og reguleres ikke
av LOV 2004-01-16 nr 05: Lov om regulering av svine- og fjørfeproduksjonen og FOR 2004-04-01
nr 611: Forskrift om regulering av svine- og fjørfeproduksjonen.
Ved siste endring av husdyrkonsesjonsregelverket, april 2004, ble det vurdert å endre regelverket
slik at bruk av engangspurker ble redusert eller opphørte. Dette forhold er nærmere beskrevet i
høringsnotatet til ny lov og forskrift datert november 2002. En slik endring ble dog ikke
gjennomført.
Subsidiært, det gamle husdyrkonsesjonsregelverket, som var gjeldende frem til april 2004, inneholdt
en bestemmelse der ingen kunne etablere anlegg med større kapasitet enn hva konsesjonen skulle
tilsi. En slik bestemmelse er nå opphevet. Dette fremkommer også av rundskriv 28/2005, sitat;
"3.1 Lovens § 2 første ledd: I følge loven er det kun produksjonen som reguleres. Det vil si at
reguleringen av anleggskapasiteten er opphørt. Antall dyreenheter som medfører konsesjonsplikt,
samt de enkelte dyreslagene og purkeringer er regulert i forskriftens § 1."
Jeg ser imidlertid ingen grunn til å komme nærmere inn på vurderinger i forhold til konsesjon, da
dette naturlig faller utenfor hva som skal tillegges vekt ved behandlingen av nærværende tiltak.
Vedlagt byggemeldingen lå i tillegg referat fra forhåndskonferansen mellom kommunen og
Mørk Eek. Mørk Eek deltok på vegne av Hampshire. Følgende fremgår av referatet under
punktet "Generell informasjon":
Det er planer om å bygge ut eksisterende driftsbygning med et tilbygg på ca. 5.460 m². Det vil også
være behov for å bygge en ny gjødselbeholder. Hvor stor denne blir ble ikke oppgitt. Tiltakshaver
opplyste at eksisterende bygningsmasse ikke er stor nok til ønsket produksjon og fremtidig
utvidelse. Han opplyste at bygningsmessige endringer som må gjøres innen 2012, tas nå.
I tillegg var Hampshires tilbakemelding på forhåndskonferansen vedlagt byggemeldingen.
Av denne fremgår det at Hampshire gir sin tilslutning til referatets generelle informasjon.
Videre fremgår det at Hampshire har vært i kontakt med de største leverandørene av
landbruksbygg i Norge, men at det eneste byggeprosjektet de har vært kjent med hvor det
ble krevd en fullstendig byggesøknad var en landbruksskole.
Skiptvedt kommune v/Hovedutvalget for næring og teknikk (Hovedutvalget) fattet den 26.
mars 2007 følgende vedtak:
1.
Hovedutvalget for næring og teknikk avviser å ta omsøkte melding opp til behandling etter
plan- og bygningsloven § 81 da tiltaket klart er søknadspliktig etter plan- og bygningsloven §
93.
-3-
14-039928TVI-OTIR/04
2.
3.
4.
Hovedutvalget for næring og teknikk vil heller ikke ta opp til behandling en eventuell
fullstendig søknad etter plan- og bygningsloven § 93, før søker har Fylkesmannens
godkjennelse på at planlagt drift er i samsvar med husdyrkonsesjonslovens bestemmelser.
Hovedutvalget for næring og teknikk vil videre ikke ta opp til behandling en eventuell
fullstendig søknad etter plan- og bygningsloven § 93 før tilstrekkelig og godkjent spredeareal
for husdyrgjødsla foreligger.
Hovedutvalget for næring og teknikk vil finne det vanskelig å kunne innpasse en fabrikkmessig
produksjon som omsøkt grunnet omfattende miljøproblemer for nabolaget.
I saksfremstillingen fra rådmann Kjell Eivind Solberg og næringssjef Knut Bjørnstad,
fremgår følgende under punktet "Juridiske forhold":
Plan- og bygningslovens § 81 omfatter driftsbygninger i landbruket. Med "driftsbygning" er ment en
bygning som er et nødvendig ledd i, og et driftsmiddel i sammenheng med en tjenlig landbruksdrift
på en bruksenhet. Bygninger for fabrikkmessig produksjon og salg faller utenom begrepet
"driftsbygning". Skiptvedt kommune vurderer den foreliggende melding som klart søknadspliktig
etter plan- og bygningsloven § 93.
Advokat Edvardsen påklaget vedtaket på vegne av Hampshire ved brev av 16. april 2007.
Hovedutvalget vedtok den 22. mai 2007 og ikke å ta klagen til følge med samme
begrunnelse som tidligere. Klagen ble deretter oversendt til Fylkesmannen i Østfold
(Fylkesmannen).
Den 12. juni 2007, mens saken vedrørende byggemeldingen var til behandling hos
Fylkesmannen, sendte Hampshire en byggesøknad i medhold av dagjeldende plan- og
bygningslov § 93 hvor det ble søkt om tilsvarende utvidelse av driftsbygningen som i
byggemeldingen. I følgebrevet til søknaden fremgår følgende:
Senere har Skiptvedt kommune i gjennom flere mailer bekreftet at de nå allikevel vil behandle en
søknad, så fremt denne er sendt innen uke 27. Det er dette nå Hampshire velger å gjøre, selv om vi
er uenig i at det er et søknadspliktig bygg. Klage på ovennevnte vedtak er nå til behandling hos
fylkesmannen, og Hampshire AS kan ikke sitte og vente på utfallet av nærværende klage, for å se
om anlegget er meldepliktig eller søknadspliktig. Av denne grunn sendes "fullstendig" søknad etter
plan- og bygningslovens § 93. Dette betyr dog ikke at vi er enig i kommunens vedtak av 26.03.07
om at påbygget er søknadspliktig.
Ved brev fra Skiptvedt kommune til Hampshire 29. juni 2007 orienterte kommunen om at
den ville stille krav om omregulering av området. Av brevet fremgår følgende:
Omsøkte tiltak ligger i LNF 1-området i kommuneplanens arealdel. Kommuneplanens arealdel,
vedtatt av Skiptvedt kommunestyre 17.12.2002, er juridisk bindende for både meldepliktige og
søknadspliktige tiltak. I LNF-områder (Landbruks, natur- og friluftsområder er kun tiltak i direkte
forbindelse med tradisjonell landbruksnæring (stedbunden næring) tillatt. Søknaden fra Hampshire
AS omfatter et grisehus på ca. 5460 kvm, planlagt som tilbygg til eksisterende grisehus på ca. 1680
kvm, samt ny gjødselbeholder. Planlagt utbygging vil dekke hele ca. 7600 kvm (lengde 181,14 m,
-4-
14-039928TVI-OTIR/04
bredde 42,16 m). Tidligere er også oppført et større mølleanlegg på samme eiendom gnr.56, bnr.9,
fnr.2, en festetomt med areal kun ca. 8 daa. Planlagt utbygging er av en slik størrelse at vi ikke har
noe lignende å sammenligne med verken i LNF-områder eller i byggeområder i vår kommune. En
eventuell utbygging som omsøkt vil kreve dispensasjon fra kommuneplanens arealdel, kfr plan- og
bygningsloven § 7. Omsøkte utbygging vil være en vesentlig endring av planlagt arealbruk i
kommuneplanen. Myndighet til å gjøre vedtak om dispensasjon fra kommuneplanens arealdel er lagt
til hovedutvalg for næring og teknikk. Den omsøkte utbyggingen er imidlertid så stor at det her, etter
administrasjonens vurdering, må settes krav om at utbygger utarbeider en egen reguleringsplan over
området. Gjennom reguleringsarbeidet vil aktuelle problemstillinger bli belyst, også forhold som
ligger utenfor kommunens ansvarsområde. Reguleringsplanen skal i siste instans godkjennes av
kommunestyret.
I brevet fra kommunen ble det i tillegg påpekt at innsendte dokumenter ikke var gode nok
for eventuelt å kunne behandle en byggesøknad. Hampshire sendte et tillegg til søknaden
den 31. juli 2007, og ved brev fra advokat Edvardsen på vegne av Hampshire datert 1.
august 2007 ble det blant annet anført følgende:
Vi noterer oss at også kommunen nå er kommet til at det omsøkte areal ligger, er i LNF-2 område jf.
mail fra næringssjef Knut Bjørnstad til Henrik Mørk Eek. Den omsøkte byggetillatelsen gjelder som
kjent utvidelse av eksisterende driftsbygning i landbruket. Dette betyr at det ikke kan kreves at det
utarbeides en ny reguleringsplan for området. Dette er tiltak som direkte gjelder fortsettelse av den
næringen som allerede drives på gården i dag, som er stedbunden næring.
Hovedutvalget behandlet saken 14. august 2007. Det fremgår av saksfremstillingen at
Mørk Eek sendte en faks samme morgen hvor søknaden om utvidelse av driftsbygningen
etter plan- og bygningsloven § 93 ble trukket. Mørk Eek forklarte under
hovedforhandlingen at søknaden ble trukket fordi de ikke ønsket et nytt negativt vedtak fra
kommunen. Selv om Mørk Eek trakk søknaden så fattet likevel Hovedutvalget følgende
vedtak:
Omsøkte utbygging er så omfattende at den ikke inngår i landbruksbegrepet LNF. Anlegget har
karakter av industriell produksjon og omsøkte utbygging vil være en vesentlig endring av planlagt
arealbruk i kommuneplanen. Det settes krav om at utbygger utarbeider en egen reguleringsplan over
området. Realitetsbehandling av foreliggende byggesøknad kan ikke skje før slik industriell
landbruksproduksjon i området måtte være godkjent gjennom egen reguleringsplan.
Den 2. oktober 2007 vedtok Fylkesmannen at kommunens avgjørelse om ikke å ta
meldingen av 9. mars 2007 til behandling, var en prosessuell avgjørelse som ikke kunne
påklages. Fra Fylkesmannens vurdering fremkommer følgende:
Fylkesmannen har vurdert om kommunens avgjørelse i sak 15/07 kan påklages etter plan- og
bygningsloven § 15. Avgjørende for dette er hvorvidt kommunens avgjørelse om å avslå melding
om byggetiltak er et enkeltvedtak i forvaltningslovens forstand, slik at lovens klageregler kommer til
anvendelse.
Ifølge forvaltningsloven § 28 er det kun enkeltvedtak som kan påklages. Enkeltvedtak er definert i
forvaltningsloven § 2 som en avgjørelse som er truffet under offentlig myndighet og som generelt
-5-
14-039928TVI-OTIR/04
eller konkret er bestemmende for rettigheter eller plikter til bestemte personer. Det er videre
rettighetens og pliktenes art som er avgjørende for om det er tale om et enkeltvedtak eller en annen
form for vedtak.
Fylkesmannen finner å kunne fastslå at kommunens avgjørelse om hvordan saken skal behandles, er
en avgjørelse tatt under offentlig myndighetsavgjørelse, men avgjørelsen anses ikke å være
bestemmende for rettigheter og plikter til en eller flere bestemte personer.
Avgjørelsen må være bestemmende for rettigheter og plikter direkte. Det må være tale om konkrete
rettigheter og plikter som tilkommer rettighetshaver. Kommunen har i denne saken avslått å
behandle tiltaket som en meldingssak fordi tiltaket etter kommunens vurdering er så omfattende at
det er søknadspliktig etter plan- og bygningsloven § 93, jf. forskrift til saksbehandling og kontroll av
24.06.03 nr 0749 kapittel IV. Forskriften inneholder ikke bestemmelser som gir rettigheter og plikter
for bestemte personer, men omhandler regler for saksbehandlingen. Det er kommunen som avgjør
om tiltaket kan behandles etter saksbehandlingsforskriftens regler om melding, jf. forskriften § 8. En
avgjørelse som treffes under behandling av saken om måten saken skal behandles på, er en
prosessledende avgjørelse, som ikke kan påklages.
Fylkesmannen viser til Ot.prp. nr. 112 (2001-2002). I forbindelse med endring av plan- og
bygningsloven § 95b ble det vurdert om det skulle innføres klagerett på kommunens avgjørelse om
sakstype. Vi viser til pkt. 5.6. Departementet mener det er grunn til å opprettholde dagens ordning
med at kommunens avgjørelse av sakstype ikke kan påklages. Dette spørsmålet må først og fremst
løses ut fra tolkningen av om kommunens avgjørelse er et enkeltvedtak etter forvaltningsloven. Slik
systemet fungerer i dag, er departementet av den oppfatning at kommunen kun fatter en
prosessledende beslutning som ikke gir grunnlag for klagerett.
Er avgjørelsen et ledd i forberedelsen til et enkeltvedtak, vil det altså være en prosessledende
beslutning som ikke kan påklages. Den prosessledende beslutningen kan imidlertid brukes som
klagegrunn ved klage over selve enkeltvedtaket i saken. Det vises her til forarbeidene til
forvaltningsloven, jf. for eksempel Ot.prp. nr. 38 (1964-65) side 32 flg. og Ot.prp. nr. 3 (1976-77)
side 55.)
For øvrig finner Fylkesmannen at kommunen både i forbindelse med forhåndskonferansen, og
senere har orientert tiltakshaver om hvorfor de har lagt til grunn at det planlagte anlegget er
søknadspliktig. Vi kan derfor ikke si oss enig i advokat Gunn Edvardsens anførsel om at kommunen
ikke har gitt noen begrunnelse for hvorfor det planlagte anlegget skulle være søknadspliktig.
Fylkesmannen konkluderer med at kommunens avgjørelse 15/07 ikke er et enkeltvedtak. Det er
derfor ikke klagerett på avgjørelsen, jf. forvaltningsloven § 34, 1. ledd, jf. forvaltningsloven § 28.
Fylkesmannen avviser på dette grunnlag.
Parallelt med søknadsprosessen i forbindelse med meldingene/søknadene om utvidelse av
driftsbygningen på Mørk gård, pågikk det en sak i rettssystemet mellom MEI og staten ved
Landbruksdepartementet. Saken gjaldt gyldigheten av et vedtak truffet av statens
landbruksforvaltning i medhold av lov om regulering av svine- og fjørfeproduksjon.
Spørsmålet i saken var om MEI hadde overskredet konsesjonsgrensene for
svineproduksjon, herunder om det var grunnlag for identifikasjon mellom flere
samarbeidende aktører i bransjen, og om MEI kunne pålegges å betale standardisert
-6-
14-039928TVI-OTIR/04
erstatning. Borgarting lagmannsrett kjente statens landbruksforvaltnings vedtak av 6.
oktober 2006 ugyldig ved dom av 19. desember 2008. Lagmannsretten kom til at
smågrisprodusentenes samlede produksjon i det aktuelle tidsrom (2004 - 2005) utløste
konsesjonsplikt for MEI, men at slaktegrisprodusentenes produksjon i samme tidsrom ikke
medførte konsesjonsplikt. Partene var enige om hvilken korreksjon som måtte gjøres i den
standardiserte erstatningen når slaktegrisprodusentenes produksjon skulle trekkes ut.
Ved brev av 16. januar 2009 varslet Fylkesmannen om at det kunne bli aktuelt å fremme
innsigelse til en eventuell omregulering av Mørk gård. Konklusjonen i brevet hitsettes:
På bakgrunn av hensynet til blant annet jordvern og kulturlandskap vil Fylkesmannen vurdere
hvorvidt det er ønskelig med en utvidelse av virksomheten som ikke er tilpasset brukets størrelse og
drift. Det kan være aktuelt å fremme en innsigelse til en plan som tilrettelegger for en utbygging av
et næringsområde som ikke ligger inne i kommuneplanen. Etter vår vurdering bør området fortsatt
være regulert til landbruk, evt. med underformål som ivaretar den landbruksmessige tilknytningen.
Den 16. mars 2009 sendte MEI inn et reguleringsforslag til Skiptvedt kommune. Ved brev
av 9. oktober 2009 fra Fylkesmannen til Skiptvedt kommune ble det orientert om at siden
vedtak og utleggelse av den fremlagte planen var gjort etter 1. juli 2009 så skulle planen
behandles etter den nye plan- og bygningsloven. Videre ble det orientert om at de
fremlagte dokumenter ikke var i samsvar med dette, slik at reguleringsplanen ikke kunne
tas til behandling i den form den forelå. I tillegg ble det blant annet bemerket følgende til
den videre behandlingen:
-
Reguleringsplanen mangler avklaring på overordnet nivå. I forbindelse med
kommuneplanrulleringen har kommunen og Fylkesmannen tidligere gitt uttrykk for at det ikke
er ønskelig med en næringsutbygging på stedet.
Og videre:
-
-
Planformålet "spesialområde landbruksrelatert industri" er ikke i samsvar med de lovmessige
arealbetegnelser som er angitt i lovens kap. 12 (§12-5 mv). (Både etter gammel og ny lov ville
området måtte anses å ha et byggeformål).
De tekniske bestemmelsene som er angitt gir i liten grad spesifikke krav til utførelse, utslipp
mv, men sier mer generelt hva planen åpner opp for. I forhold til miljøulemper, som til dels er
beskrevet i konsekvensutredningen, vil dette gi dårlige styringsmuligheter ved en evt. utbygging
og drift.
Fylkesmannen vil også vise til at det i den nye lovens formålsparagraf legges opp til at
"planlegging etter loven skal bidra til å samordne statlige, regionale og kommunale oppgaver og
gi grunnlag for vedtak om bruk og vern av ressurser…." Vi vil ut fra dette vise til at det kreves
konsesjon for den driften som er beskrevet og at denne har et omfang som ikke er i samsvar
med nasjonal landbrukspolitikk på området. Disse forhold må derfor vurderes samlet når det
foreligger en fullstendig reguleringsplan etter den nye planloven.
-7-
14-039928TVI-OTIR/04
Den 20. november 2009 sendte MEI inn en ny melding om tiltak, hvor det ble byggemeldt
en utvidelse av driftsbygningen med 2108 m². I følgebrevet til byggemeldingen fra advokat
Thorsell på vegne av MEI ble det som ved tidligere melding gjort gjeldende at tiltaket ikke
var søknadspliktig etter plan- og bygningsloven § 93, men at det var en utvidelse av en
driftsbygning i landbruket som kunne byggemeldes etter § 81. Om bakgrunnen for tiltaket
ble det i tillegg bemerket følgende:
Som det fremkommer overfor er begrepet driftsbygning underlagt en dynamisk fortolkning hvoretter
den alminnelige samfunnsutvikling må hensyntas.
I nærværende tilfelle er utvidelsen et ledd i en tilpasning til regelverket for svineproduksjon.
Regelverket har endret seg over tid.
Eksisterende bygning for svineproduksjon ble bygget i 1999/2000. Etter huset ble bygget har
konsesjonsgrensene (lovens § 2 jf. forskriftens § 1 nr. 41 blitt oppregulert (1. april 2004). Grensene
ble da hevet med 50 %.
Eksisterende bygning ble bygget i henhold til daværende forskrift om hold av svin. I ettertid har det
kommet ny forskrift om hold av svin. I henhold til forskriften § 25, 4. avsnitt, siste linje skal
totalarealet være 6 m2 i fødebingen, oppregulert fra tidligere 4,5 m2.
Den 4. desember 2009 sendte Knut Bjørnstad, næringssjef i Skiptvedt kommune, følgende
e-post til Ingunn Ege og Kathrine Bjørnstad hos Fylkesmannen:
Jeg viser til hyggelig telefonsamtale med Ingunn Ege 03.12.09 der vi avtalte et møte med dere 2
jurister hos Fylkesmannen tirsdag 8. desember på morgen/formiddag. (Nøyaktig klokkeslett
skulle vi komme tilbake til). Hovedagendaen for møtet er planlagt videre grisehusbygging på Mørk
gård i Skiptvedt; utbygger er Mørk Engebretsen Invest AS.
Skiptvedt kommune er nå i sluttfasen med både behandling av egen reguleringsplan for Mørk gård
(sluttbehandling i kommunestyret 08.12.09) og med behandling av rullering av kommuneplanens
arealdel (sluttbehandles tidligst mulig i 2010). Reguleringsplanen for Mørk gård går i korthet ut på å
få omregulert deler av eiendommen til "spesialområde for landbruksrelatert industri" med den
hensikt her å kunne bygge: inntil 2 nye kornsiloer i samme størrelse som finnes på anlegget i dag,
bygning for svineproduksjon med utvidelse på inntil 6000 m² i tillegg til dagens bygning på 1765
m², et metangassanlegg, ny gjødselbeholder med diameter 36,6 m. Tilrådingen til kommunestyret er:
"Forslag til reguleringsplan for Mørk gnr. 56, bnr. 9 i Skiptvedt med plankart og
reguleringsbestemmelser journalført i Skiptvedt kommune 07.04.09 er ikke i samsvar med verken
gjeldende kommuneplans arealdel eller foreslått ny kommuneplans arealdel 2009-2020).
Reguleringsplanforslaget godkjennes ikke." For nærmere orientering her vedlegges/mailes
saksfremlegget for reguleringsplan for Mørk gård.
Skiptvedt kommune har 24.11.09 mottatt melding om tiltak på Mørk gård gnr. 56, bnr. 9 i Skiptvedt.
Meldingen gjelder utvidelse av eksisterende svineproduksjon; en forlengelse av eksisterende bygg
på 1765 m² med nye 2108 m², slik at totalarealet blir 3873 m². For nærmere orientering her
vedlegges/mailes oversendelsesbrev fra advokatfirmaet Arntzen og Besche, datert 20.11.09.
Vi ønsker drøftet følgende hovedproblemstillinger på møtet 08.12.09:
-8-
14-039928TVI-OTIR/04
-
Hvordan skal Skiptvedt kommune nå håndtere mottatt melding etter plan- og bygningsloven §
81?
Hvor stor landbruksrelatert utbygging kan det være i et LNF-område?
Hvor bindende er en veileder til plan- og bygningsloven? Jeg tenker her på Veileder til Plan- og
bygningsloven og landbruk Pluss, utgitt i juni 2005.
Da avtaler vi nærmere klokkeslett for tirsdagsmøtet 8. des. i løpet av mandag 7. des. 09.
Kommunestyret behandlet reguleringsforslaget 8. desember 2009, og fattet vedtak om at
forslaget ikke ble godkjent, blant annet fordi det ikke var i samsvar med verken gjeldende
kommuneplans arealdel eller foreslått ny kommuneplans arealdel.
Kommunestyrets vedtak ble ikke påklaget av MEI.
Skiptvedt kommune meddelte MEI ved brev av 8. desember 2009 at det meldte tiltaket på
2108 m², ble ansett å være så omfattende at tiltaket måtte behandles som søknad etter
dagjeldende plan- og bygningslov § 93.
Den 11. desember 2009 sendte Knut Bjørnstad ytterligere en e-post til Ingunn Ege og
Kathrine Bjørnstad hos Fylkesmannen. Av e-posten fremkommer at møtet som var planlagt
8. desember 2009 hadde blitt utsatt, og at partene per telefon hadde blitt enige om å
gjennomføre møtet raskest mulig på nyåret.
Det ble ikke noe av møtet mellom Skiptvedt kommune og Fylkesmannen, og Bjørnstad tok
i stedet kontakt med Tove Lene Mannes hos KS (Kommunesektorens organisasjon) som
besvarte Bjørnstads henvendelse ved e-post av 7. januar 2010. I svaret ble det blant annet
vist til at veilederen "Landbruk Pluss" og en uttalelse fra Sivilombudsmannen kunne gi en
viss veiledning i forhold til hvor stor utbygging som kunne gjøres i et LNF-område.
Den 19. januar 2010 sendte Kjell Eivind Solberg, rådmann i Skiptvedt kommune, en e-post
til Reidar Olsen i Statens Landbruksforvaltning hvor han informerte om byggemeldingen
og reguleringsforslaget til MEI, og hvor han ba om et møte i sakens anledning.
Reidar Olsen besvarte e-posten 19. januar 2010 med følgende:
Jeg forstår ønsket om at her bør sentral landbruksmyndighet komme ut til en kommune som har
krevende saker å arbeide med. Det er likevel slik som jeg antydet i telefonen; vi benytter vår
forlengende arm fylkesmannen til slike enkeltoppdrag – selv om de ikke er enkle. Det innebærer at
vi aldri sier nei når fylkesmannen inviterer oss til å bidra med innlagg på kommunesamlinger. Jeg
var selv på en slik samling i Østfold i november 2008. Jeg beklager, samtidig som jeg vet at Thor
Bjønnes & Co er i stand til å gjøre dette på en god måte.
Hovedutvalget behandlet byggemeldingen om utvidelse av driftsbygningen med 2108 m²
19. januar 2010. Følgende vedtak ble fattet:
-9-
14-039928TVI-OTIR/04
Hovedutvalg for næring og teknikk avviser å ta omsøkte melding opp til behandling etter plan- og
bygningsloven § 81 da tiltaket anses å være søknadspliktig etter plan- og bygningsloven § 93.
HU ber om å få nærmere avklart hvorfor søker trenger utvidelse med hele 2000 kvadratmeter for å
utøve husdyrkonsesjon med gris. Videre ber HU om å få nærmere avklaring på hvilke tiltak som
inngår i landbruksbegrepet i plan- og bygningsloven og hvilke tiltak som ikke inngår i dette
begrepet, spesielt hvor grensen går der anlegget får karakter av industriell produksjon. HU ber også
om avklaring på forholdet til kommuneplanen og nylig behandlet reguleringsplan.
Hovedutvalgets vedtak ble meddelt Mørk Eek ved brev av 21. januar 2010 med opplysning
om at vedtaket kunne påklages innen tre uker. Vedtaket ble ikke påklaget.
Den 28. januar 2010 sendte MEI inn en søknad om utvidelse av driftsbygningen med 2108
m², tilsvarende byggemeldingen av 20. november 2009. I følgebrevet til søknaden innsendt
8. februar 2010 ble det økte arealbehovet begrunnet med økte konsesjonsgrenser for
svineproduksjon gjeldende fra 1. april 2004 og nye krav til økt størrelse på fødebinger fra
4,5 til 6 m². I tillegg ble det redegjort nærmere for produksjonen i driftsbygningen, og det
ble orientert om at søker ikke hadde funnet noen tilsvarende saker i Norge hvor det på
grunn av størrelsen på bygg var blitt stilt krav om at svine- og fjørfeproduksjon skulle
plasseres i næringsområde.
Den 2. februar 2010 ble det avholdt et møte hos landbruksavdelingen hos Fylkesmannen
hvor det deltok fem representanter fra landbruksavdelingen hos Fylkesmannen, syv
representanter for Skiptvedt kommune og to representanter for tiltakshaver, herunder Mørk
Eek. Temaet for møtet var i hovedsak å diskutere om det omsøkte tiltaket var forenlige
med LNF-begrepet, herunder om tiltaket ville innebære en utvidelse av griseproduksjonen
som ikke var forenlig med konsesjonsreglene i forskrift om regulering av svine- og
fjørfeproduksjon. Det fremgår av referatet at tiltakshaver var sterkt uenig i kommunen og
Fylkesmannens forståelse av regelverket. Videre fremgår følgende av referatet:
Thor Bjønnes presiserte at det er kommunen som forvalter plan- og bygningsloven. Fylkesmannens
landbruksforvaltning forvalter lov om husdyrkonsesjoner. Konsesjonsreglene er knyttet til
produksjonen og ikke til størrelsen på bygg. Nødvendig byggeareal for produksjon av smågris opp
til konsesjonsgrensen (2100 slaktegrisenheter) er 1200 kvadratmeter. Produksjon ut over
konsesjonsgrensene anses som industriell produksjon.
Søknaden om utvidelse av driftsbygningen med 2108 m² ble behandlet i Hovedutvalget 16.
mars 2010. Hovedutvalget avslo søknaden fordi den ble ansett å være i strid med
Kommuneplanens arealdel.
Advokat Thorsell påklaget vedtaket til Fylkesmannen på vegne av MEI 7. april 2010.
- 10 -
14-039928TVI-OTIR/04
Fylkesmannen stadfestet Skiptvedts kommunes vedtak av 16. mars 2010 ved vedtak av 21.
september 2010. Fra Fylkesmannens konklusjon på side 8 hitsettes:
Etter en gjennomgang av klagers anførsler og sakens dokumenter for øvrig, har ikke Fylkesmannen
funnet grunnlag for å tilsidesette kommunens vurderinger og konklusjon i vedtak av 16.03.10 i sak
8/10. Det er i vurderingen lagt særlig vekt på at omfanget av den omsøkte utvidelsen av
driftsbygningen ikke anses nødvendig for å kunne drive innenfor konsesjonsgrensene angitt i
forskrift om svine- og fjørfeproduksjon. Fylkesmannen anser den driften som klager legger opp til
gjennom utvidelsen som fabrikkmessig, og dermed ikke i tråd med husdyrkonsesjonslovens formål.
Landbruksbegrepet i plan- og bygningsloven må tolkes i lys av reglene om husdyrkonsesjon, jf.
veilederen Landbruk Pluss. Fylkesmannen finner etter dette at tiltaket ikke er i samsvar med LNFformålet i kommuneplanen.
Etter en henvendelse fra advokat Høyte på vegne av MEI den 6. oktober 2010 besluttet
Fylkesmannen ikke å omgjøre vedtaket ved brev av 18. oktober 2010. MEI sendte deretter
anmodning om omgjøring til Kommunal- og regionaldepartementet den 2. desember 2010.
Anmodningen ble videresendt til Miljøverndepartementet som ved brev av 18. februar
2011 meddelte at det ikke fant grunn til å omgjøre Fylkesmannens vedtak av 21. september
2010.
Mørk Eek henvendte seg deretter til Skiptvet kommune for å få administrasjonens syn på
utbyggingsplanene på bakgrunn av de økte kravene til areal for fødebinger. Knut Bjørnstad
i Skiptvedt kommune tilskrev Mørk Eek per e-post 23. mars 2011 og meddelte at
administrasjonen fortsatt mente at de nye kravene til fødebinger kunne tilfredsstilles
innenfor eksisterende bygningsmasse.
MEI tok 23. mars 2011 ut stevning for Oslo tingrett med krav om at Fylkesmannens vedtak
av 21. september 2010 skulle kjennes ugyldig. Oslo tingrett avsa 21. november 2011 dom
med slik domsslutning:
1.
2.
Staten ved Miljøverndepartementet frifinnes.
Mørk Engebretsen Invest AS dømmes til å betale 57 600 – femtisjutusensekshundre – kroner i
saksomkostninger til Staten v/Miljøverndepartementet innen 2 – to – uker fra forkynning av
dommen.
Den 26. januar 2012 sendte MEI inn en ny byggesøknad om utvidelse av driftsbygningen
med 968 m². Søknaden ble behandlet av Hovedutvalget 28. februar 2012. Hovedutvalget
ville vente med å behandle søknaden til den forrige byggesøknaden var endelig avgjort i
rettssystemet. MEI påklaget vedtaket. Hovedutvalget behandlet og avslo søknaden den 27.
mars 2012.
Hovedutvalgets vedtak av 27. mars 2012 ble opphevet av Fylkesmannen. Hovedutvalget
behandlet derfor søknaden på nytt den 6. november 2012 hvor søknaden ble avslått på nytt.
Vedtaket om å avslå søknaden ble stadfestet av Fylkesmannen 6. mars 2013.
- 11 -
14-039928TVI-OTIR/04
Fylkesmannen opphevet imidlertid den delen av Hovedutvalgets vedtak som avslo
subsidiær søknad om dispensasjon fra arealformalet. Ved vedtak av 27. august 2013 ble
dispensasjonssøknaden avslått på nytt av Hovedutvalget.
MEI anket Oslo tingretts dom til Borgarting lagmannsrett. Borgarting lagmannsrett avsa
16. september 2013 dom med slik domsslutning:
1.
Vedtaket av Fylkesmannen i Østfold av 21. september 2010 er ugyldig.
2. I sakskostnader for tingrett og lagmannsrett betaler staten v/Miljøverndepartementet til Mørk
Engebretsen Invest AS henholdsvis 267 630 – tohundreogsekstisyvtusensekshundreogtretti – kroner
og 373 200 – trehundreogsytitretusenthundre – kroner innen 2 – to – uker fra forkynnelse av
dommen.
Fra Borgarting lagmannsretts oppsummering hitsettes:
Med særlig vekt på lovens ordlyd, lovforarbeidene, samt det som er opplyst om forvaltningspraksis,
er det lagmannsrettens syn at tiltenkt drift i driftsbygningen slik den fremstår etter omsøkte
utvidelse, ikke vil frata bygget dets karakter av å være en driftsbygning i landbruket, jf. plan- og
bygningsloven § 81. Driftsbygningen vil derfor heller ikke komme i konflikt med kommuneplanens
arealdel. Dersom kommunen skal nekte et slikt tiltak på grunn av størrelse, må den bruke andre
virkemidler som plan- og bygningslovgivningen åpner for.
Fylkesmannens vedtak kjennes etter dette ugyldig som følge av uriktig lovanvendelse.
Staten v/Miljøverndepartementet anket Borgarting lagmannsretts dom til Høyesterett, men
anken ble senere trukket. I lys av Borgarting lagmannsretts dom opphevet Fylkesmannen
Skiptvedt kommunes vedtak av 16. mars 2010 hvor melding om utvidelse av
driftsbygningen på 2108 m² ble avslått. Saken ble sendt tilbake til kommunen for ny
behandling. Den 30. desember 2013 innvilget Skiptvedt kommune byggemeldingen med
utvidelse av driftsbygningen med 2108 m². Utvidelsen av driftsbygningen på Mørk gård er
nå ferdigstilt i henhold til godkjennelsen.
Den 14. august 2014 begjærte Hampshire omgjøring av Skiptvedt kommunes vedtak av 26.
mars 2007, subsidiært Fylkesmannens vedtak av 2. oktober 2007. Av brev datert 1.
desember 2014 fremgår det at Fylkesmannen ikke tok anmodningen om omgjøring av
vedtakene til følge.
Den 25. august 2014 avsa Oslo tingrett en dom hvor staten ved Landbruksdepartementet
ble frifunnet i søksmål fra Mørk Eek vedrørende gyldigheten av Statens
landbruksforvaltning vedtak av 6. juni 2013. Vedtaket av 6. juni 2013 stadfestet
fylkesmannens vedtak av 30. mai 2011 hvor Mørk Eek ble ilagt standardisert erstatning på
kr 2 958 900 på grunn av samarbeid med to andre smågrisprodusenter. Dommen er ikke
rettskraftig. Mørk Eek anket dommen ved ankeerklæring av 25. september 2014.
- 12 -
14-039928TVI-OTIR/04
MEI, Hampshire og Mørk Eek tok 28. februar 2014 ut stevning for Oslo tingrett med krav
om erstatning for det tap MEI og Hampshire har lidt som følge av at de ikke fikk innvilget
de meldte og omsøkte utvidelsene av driftsbygningen på Mørk gård. Staten innga rettidig
tilsvar 30. april 2014. Saken ble for Mørk Eeks del hevet ved Oslo tingretts kjennelse av
31. oktober 2014. Hovedforhandling ble avholdt 9 – 12. desember 2014. Mørk Eek avga
partsforklaring og det ble ført 13 vitner, hvorav ett sakkyndig.
Saksøkernes påstandsgrunnlag
Staten er ansvarlig for det tap MEI og Hampshire har lidt på grunn av Skiptvedt kommune
og Fylkesmannens feilaktige rettsanvendelse. Staten har fattet flere ugyldige vedtak, ikke
veiledet Skiptvedt kommune på en forsvarlig måte, og utformet veileder T-1443 uten
forankring i øvrige rettskildefaktorer. Staten er ansvarlig for rettsvillfarelsen på objektivt
grunnlag, alternativt uaktsomhetsansvar etter skadeerstatningsloven § 2-1. Rettsvillfarelsen
er ikke unnskyldelig.
Flere forhold taler for at staten har objektivt ansvar i denne saken. Det er ingen dommer
som frifinner staten for unnskyldelig rettsvillfarelse. I denne saken dreier det seg også om
vedtak som har hatt stor betydning for saksøkernes næring. Det har gått lang tid, og
saksbehandlingen har ikke vært tilfredsstillende. I tillegg foreligger det brudd på
eiendomsretten etter EMK idet saksøkerne ble forhindret fra å bruke sin eiendom til ønsket
svineproduksjon. Videre risikerte saksøkerne straff dersom de ikke utvidet fødebingene i
henhold til de nye kravene innen fristen 1. januar 2013.
Saksøkerne sendte melding om utvidelse av driftsbygningen fordi det var nødvendig for å
tilfredsstille de nye kravene til fødebinger på 6 m² mot tidligere 4,5 m² i forskrift om hold
av svin av 18. februar 2003, og for å øke den delen av produksjonen som ikke er
konsesjonsregulert. Det var også ønskelig å bygge fødebingene noe større enn 6 m² for å
være i forkant av eventuelle fremtidige krav, og av hensyn til dyrevelferd. Det ville være
svært vanskelig og lite hensiktsmessig å bygge om eksisterende driftsbygning for å
tilfredsstille kravene.
Skiptvedt kommune og staten har feilaktig lagt til grunn at tiltakene det ble meldt og søkt
om ikke kan anses som en driftsbygning i landbruket i henhold til dagjeldende plan- og
bygningslov § 81, og at bygningen og den planlagte driften er av en slik størrelse og
karakter at det faller utenfor kjernen av formålet for LNF-områder.
Borgarting lagmannsretts dom av 16. september 2013 fastsetter at Fylkesmannens vedtak
av 21. september 2010 er ugyldig fordi det bygger på feil rettsanvendelse. På grunn av den
uriktige lovanvendelsen har Skiptvedt kommune og staten således urettmessig nektet
saksøkerne å bygge i henhold til byggemeldingene. Videre ble det urettmessig krevd at de
meldte utvidelsene av driftsbygningen var søknadspliktige etter plan- og bygningsloven §
93. Deretter ble søknadene urettmessig avslått fordi kommunen feilaktig la til grunn at
- 13 -
14-039928TVI-OTIR/04
tiltaket var i strid med reguleringsplan. I tillegg ble det urettmessig krevd en omregulering,
som igjen urettmessig ble avslått fordi omreguleringen ble ansett å være i strid med
planformålet. Det er ikke anledning til å kreve reguleringsplan for større bygge- og
anleggsarbeider som gjelder driftsbygninger i landbruket, og hvor det således ikke
foreligger søknadsplikt.
Driften på Mørk gård er landbruk og den er å karakterisere som stedbunden næring.
Driften er således ikke i strid med formålet i lov om regulering av svine- og
fjørfeproduksjon, og driften er heller ikke i strid med konsesjonsgrensene i forskrift om
regulering av svine- og fjørfeproduksjon. Det følger av forskriftens § 1 at man uten
konsesjon kan drive svineproduksjon med inntil 2100 omsatte og slaktede slaktegriser pr.
år eller maksimalt 105 innsatte avlspurker på ethvert tidspunkt. En purke defineres først
som avlspurke etter at den har født ett kull, jf. § 4. Man kan således ha et ubegrenset antall
drektige purker som tidligere ikke har født. Såkalt engangspurkeproduksjon hvor purken
slaktes etter at den har født ett kull, er ikke konsesjonsregulert og er tillatt. En gris regnes
først som slaktegris fra 50 kg levende vekt. Oppforing av smågris fra 7-8 kg til 30 kg (som
Hampshire driver med) er således heller ikke konsesjonsregulert. Både virksomheten til
Hampshire og til MEI faller således utenfor konsesjonsregelverket. Det er kun Mørk Eek
personlig som driver konsesjonsregulert virksomhet på gården. At det drives virksomhet på
gården som ikke er konsesjonsregulert innebærer ikke at virksomheten er å anse som
industri/fabrikkmessig produksjon, og heller ikke at den ikke er tilpasset gårdens eget
ressursgrunnlag. I forbindelse med utvidelsen av konsesjonsgrensene valgte lovgiver selv
og ikke å regulere driften av smågris og engangspurker.
I Skiptvedts kommunes vedtak av 26. mars 2007 avviste kommunen, i tillegg til å angi at
meldte utvidelse var søknadspliktig, behandling av en eventuell fremtidig byggesøknad.
Fylkesmannens vedtak av 2. oktober 2007 som avviste saksøkernes klage på vedtaket av
26. mars 2007, er ugyldig fordi det feilaktig ble lagt til grunn at Skiptvedt kommunes
vedtak av 26. mars 2007 var en prosessuell avgjørelse som ikke kunne påklages. Avvisning
av å ta en søknad til behandling er et vedtak som "gjelder rettigheter og plikter til en eller
flere bestemte personer" i henhold til forvaltningsloven § 2, og kommunens vedtak var
dermed et enkeltvedtak som var klageberettiget.
Fylkesmannen og Miljøverndepartementet skal ha solid innsikt i både plan- og
bygningslovgivningen, alminnelig forvaltningsrett, juridisk metode og rettskildelære.
Likevel inntok Fylkesmannen et standpunkt til forståelsen av landbruksbegrepet i plan- og
bygningsloven som var nytt og avvikende fra eksisterende praksis på området.
Miljøverndepartementet besluttet ikke å endre på dette. Risikoen for dette ligger hos staten.
Fylkesmannen la uforholdsmessig stor vekt på veileder (T-1443) fra juni 2005 fra
Miljøverndepartementet og Landbruks- og matdepartementet. En veileder er ingen
rettskildefaktor eller i hvert fall ikke en rettskildefaktor med stor vekt. Dessuten hadde
- 14 -
14-039928TVI-OTIR/04
veilederen en innfallsvinkel som ikke passet den aktuelle saken ved at den gjaldt hvordan
plan- og bygningsloven kunne brukes for å tilrettelegge for ny landbrukstilknyttet
næringsvirksomhet. De meldte/omsøkte tiltakene gjaldt utvidelse av eksisterende
driftsbygning, ikke ny virksomhet.
Videre la Skiptvedt kommune og Fylkesmannen for mye vekt på formålet med lov om
svine- og fjørfeproduksjon. Til sammenligning la Fylkesmannen uforholdsmessig lite vekt
på tungtveiende rettskildefaktorer som lovens ordlyd, forarbeider og praksis. Dette er
eneste saken fra forvaltningspraksis hvor denne rettsanvendelsen har blitt lagt til grunn.
Det foreligger ingen sammenlignbar forvaltningspraksis hvor størrelsen på tiltaket har blitt
tillagt vekt i forhold til om tiltaket har vært å anse som driftsbygning i landbruket. Det
foreligger således usaklig forskjellsbehandling.
Fylkesmannen har videre ikke veiledet Skiptvedt kommune på en forsvarlig måte, til tross
for at Skiptvedt kommune etterspurte slik veiledning. Utarbeidelse av en veileder stridende
mot tungtveiende rettskilder innebærer i seg selv et ansvar. Staten har videre akseptert
feilen ved å trekke anken til Høyesterett og ved at Fylkesmannen deretter opphevet
Skiptvedt kommunes vedtak av 16. mars 2010.
MEI og Hampshire har lidt et økonomisk tap som følge av de ugyldige vedtakene som
førte til at det ikke ble gitt byggetillatelse tidligere, og det foreligger således påregnelig
årsakssammenheng. Skiptvedt kommunes vedtak av 30. desember 2013 viser at Hampshire
og MEI sine byggesøknader og byggemeldinger i perioden 2007 til 2013 ville blitt
innvilget dersom Fylkesmannen hadde fattet gyldige vedtak og veiledet Skiptvedt
kommune på en forsvarlig måte. Hampshire og/eller MEI ville omgående iverksatt
innvilgede tiltak. Staten har bevisbyrden for et hypotetisk hendelsesforløp.
Skaden er ikke fjern, avledet eller indirekte, og tapet er påregnelig. Det anføres prinsipalt
at byggetiltakene i saken ville gitt produksjonsøkning av produksjon som faller utenfor
anvendelsesområdet for lov og forskrift om svine- og fjørfeproduksjon. Det bestrides at det
i erstatningsperioden fra 2008 – 2014 har foregått brudd på reglene i lov og forskrift om
regulering av svine- og fjørfeproduksjon. Under enhver omstendighet anføres det at et
eventuelt brudd på samarbeidsbestemmelsen mv. i lov og forskrift om regulering av svineog fjørfeproduksjon ikke fratar kravet erstatningsrettslig vern. Reglene er vage og
eksemplene i juridisk litteratur tar sikte på langt mer alvorlige forhold. Når det gjelder
dyrehelsen så har tidligere påpekte forhold fra Mattilsynet blitt rettet opp. Det vises til
forklaringen fra Lund som er veterinær på gården, og som aldri har funnet kritikkverdige
forhold.
Både Hampshire og MEI's tap har erstatningsrettslig vern. Hampshire er 100 % eier av
MEI, og det var tilfeldig hvem av de to som stod som tiltakshaver på byggemeldingene- og
søknadene. Omfattende formuestap også for andre enn de direkte krenkede har
- 15 -
14-039928TVI-OTIR/04
erstatningsrettslig vern. Begge de to skadelidte er i samme produksjonskjede, og da anses
både primærskadelidte og sekundærskadelidte å ha erstatningsrettslig vern. Det vises blant
annet til Rt 1992 side 453 og Rt 1996 side 1497. Overskuddet fra Hampshire tilfaller MEI,
og Hampshires tap vil uansett bli MEIs tap, enten i form av redusert utbytte eller i form av
redusert verdi på aksjene i Hampshire. Selskapene har også blitt vurdert fusjonert.
Prinsipalt kreves dekket tap fra 2008 som følge av at saksøkerne ikke fikk byggetillatelse
for 5460 m² i 2007. Tapspostene er som følger:
Tapte produksjonsresultatet Hampshire
18 044 840
Tapte produksjonsresultater MEI
7 827 902
Tap som følge av økte byggepriser utover KPI i perioden 2008 - 2014
1 863 763
Påførte kostnader fra ekstern bistand
1 343 476
Totalt:
29 079 981
Subsidiært kreves dekket tap fra 2008 som følge av at det ikke ble gitt byggetillatelse for
2108 m². Tapspostene er som følger:
Tapte produksjonsresultater Hampshire
9 022 420
Tapte produksjonsresultater MEI
3 065 568
Tap som følge av økte byggepriser utover KPI i perioden 2008 - 2014
719 563
Påførte kostnader fra ekstern bistand
1 343 476
Totalt:
14 151 027
Det bestrides at kravet er foreldet. Prinsipalt anføres det at foreldelsesfristen tidligst startet
å løpe i begynnelsen av januar 2014. Informasjon om veiledningen fra Fylkesmannen til
Skiptvedt kommune fikk saksøkerne først i 2014. Videre var det først da Skiptvedt
kommune innvilget meldingen på utvidelse av driftsbygningen med 2108 m² den 30.
desember 2013 at MEI og Hampshire visste at de hadde et erstatningskrav, og det var først
da saksøkerne kunne ha sannsynliggjort en årsakssammenheng. Hampshire og MEI fikk
kun entydige avvisninger fra 2007. Det var først ved Borgartings lagmannsretts dom av 16.
september 2013 at de fikk et positivt signal. Dommen fra Borgarting innebar imidlertid
ingen garanti for at de ville få tillatelse til å bygge. Skiptvedt kommune kunne brukt andre
hjemler i plan- og bygningsloven til å avslå tiltaket. Kommunen kunne eksempelvis ha
nedlagt et bygge- og deleforbud. Særlig fra et kostnadsperspektiv så er det lite ønskelig at
man skal være tvunget til å ta ut erstatningssøksmål samtidig med ugyldighetssøksmålet.
- 16 -
14-039928TVI-OTIR/04
Subsidiært anføres det at foreldelsesfristen tidligst begynte å løpe 28. februar 2011.
Foreldelsesfristen kan ikke begynne å løpe før klagemulighetene i forvaltningen er uttømt.
Det samme må gjelde om en sak er i rettssystemet. I tillegg må en part få en viss
omrømningstid, jf. Rt 2012 side 543. Atter subsidiært anføres det at vilkårene for
tilleggsfrist etter foreldelsesloven § 10 nr. 1 er oppfylt.
Saksøkernes påstand:
1. Staten ved Kommunal- og moderniseringsdepartementet dømmes til å betale Mørk
Engebretsen Invest AS og Hampshire AS et beløp oppad begrenset til NOK 29 079
981,-.
2. Staten ved Kommunal- og moderniseringsdepartementet dømmes til å erstatte Mørk
Engebretsen Invest AS og Hampshire AS sine sakskostnader.
Saksøktes påstandsgrunnlag
Staten bestrider ansvar for de vedtak som er truffet av Skiptvedt kommune som siste
instans. Dette gjelder Skiptvedt kommunes vedtak av 14. august 2007, 8. desember 2009,
19. januar 2010 og 6. mars 2013. Sistnevnte vedtak er det heller ikke knyttet et
erstatningskrav til slik at dette ikke er relevant. Kommunen er et eget rettssubjekt med
selvstendig ansvar for sine handlinger. Staten har for disse vedtakenes vedkommende ikke
tilstrekkelig tiknytning til det påståtte erstatningsbetingende forhold, og må frifinnes
allerede på dette grunnlag. En eventuell veiledning fra Fylkesmannen overfor Skiptvedt
kommune medfører ingen endring i dette. Veiledning fra Fylkesmannen gir ikke staten slik
tilknytning til kommunens vedtak at det er grunnlag for å holde staten ansvarlig for disse.
Det er vedtakelsestidspunktet som er utgangspunktet for vurderingen. Den veiledning som
har blitt gitt var uansett forsvarlig, slik at nødvendig ansvarsgrunnlag for disse vedtakene
uansett ikke foreligger.
Hva gjelder Fylkesmannens vedtak av 21. september 2010 så er ikke rettskraftvirkninger til
hinder for en forsvarlighetsvurdering også av dette vedtaket. Rettskraftvirkningene
omfatter ikke rettens bevisbedømmelse eller lovtolkning. Retten må legge til grunn at
vedtaket er ugyldig, men det at vedtaket er ugyldig er ikke tilstrekkelig for å fastslå
ansvarsgrunnlag da det i tillegg må foreligge culpa.
Vedtakene er lovbundne vedtak. Det innebærer at domstolen har full prøvingsrett. Det
avgjørende er om vedtakene i konklusjon er korrekte.
Et erstatningskrav bygget på Skiptvedt kommunes vedtak er uansett foreldet. Det gjelder
også vedtakene som er truffet av Fylkesmannen. Treårsfristen i foreldelsesloven § 9 må
regnes senest fra da det respektive vedtak ble fattet. På dette tidspunkt hadde saksøkerne
tilstrekkelig kunnskap om skaden og den ansvarlige til at erstatningskrav kunne fremmes.
Det kan også stilles spørsmålstegn ved om fristens utgangspunkt, for de sakene som er
- 17 -
14-039928TVI-OTIR/04
behandlet av Fylkesmannen som klageinstans, må regnes allerede fra kommunens vedtak
ble fattet.
Foreldelsesfristen for krav begrunnet i Fylkesmannens vedtak av 21. september 2010
startet trolig sitt løp allerede fra da underinstansens vedtak ble fattet; altså 16. mars 2010.
Fristens utgangspunkt må imidlertid senest regnes fra vedtaksdatoen for Fylkesmannens
vedtak; altså 21. september 2010. Foreldelsesfristen for krav begrunnet i dette vedtaket
utløp følgelig senest 21. september 2013. For krav begrunnet i de øvrige vedtak løp fristen
ut tidligere. Stevningen er datert 28. februar 2014 – altså mer enn fem måneder etter det
senest mulige tidspunkt for foreldelsesfristens utløp. Det må etter dette legges til grunn at
et eventuelt erstatningskrav er foreldet, og at staten må frifinnes allerede på dette grunnlag.
Selv om vedtaket til Fylkesmannen av 21. september 2010 ble kjent ugyldig av
lagmannsretten var vedtaket, ut fra de rettskilder som forelå på vedtakstidspunktet, basert
på en forsvarlig vurdering av rettsregelen og faktum i saken. Det vises blant annet til
tingrettsdommens konklusjon som underbygger dette. Det foreligger følgelig ingen
uaktsomhet fra statens side som kan gi grunnlag for erstatningskrav etter
skadeerstatningsloven § 2-1. Når det gjelder de øvrige vedtakene så er ikke disse kjent
ugyldige verken av forvaltningen eller domstolene. De er uansett basert på en forsvarlig
vurdering av faktum og juss, og dermed ikke ansvarsbetingende. Enhver feil er for øvrig
ikke ansvarsbetingende. Det er ikke grunnlag for å oppstille en regel om objektivt
erstatningsansvar for staten på dette området.
De omsøkte tiltakene var av en slik størrelse at de falt utenfor landbruksbegrepet, og
driften på Mørk gård var av en slik karakter at den måtte anses som industriell produksjon,
også før søknadene om utvidelse av driftsbygningen. Det vises til at gårdeier ikke eide
driftsbygningen og at fester av tomt og eier av driftsbygningen angivelig ikke drev
svineproduksjon. Svineprodusentene eier således verken driftsbygning eller
produksjonsutstyr. Videre vises det til at Hampshires produksjon bestod i videreforedling
av smågris fra andre produsenter. Kun 40 % av smågrisene var kjøpt inn fra MEI og 60 %
var kjøpt inn fra andre. Mye tyder på et produksjonsopplegg med rullering av avlspurker,
for best mulig å utnytte fødebingekapasitet. En utvidelse av driftsbygningen ville innebære
en ytterligere industrialisering av driften. Det var ikke nødvendig å utvide driftsbygningen
for å drive i henhold til konsesjonsregelverket eller for å utvide fødebingene i henhold til
de nye kravene. Borgarting lagmannsretts dom innebærer at det ikke var adgang til å ta
hensyn til størrelse ved avgjørelsen av om en bygning skulle omfattes av begrepet
"driftsbygning i landbruket" etter dagjeldende plan- og bygningslov § 81. Dette kan ikke
være riktig, og er ikke i henhold til rettskildesituasjonen. Det følger av
formålsbestemmelsene og rammene for plan- og bygningsmyndighetenes arbeid både i
dagjeldende og ny plan- og bygningslov, at det er adgang til å ta hensyn til formålet med
sektorlovgivningen.
- 18 -
14-039928TVI-OTIR/04
Forvaltningspraksisen som saksøkerne har vist til er ikke sammenlignbar med denne saken.
I de fleste sakene hadde det blitt gitt konsesjon etter husdyrkonsesjonsloven og de hadde da
påvist et behov for en størrelse på bygningene tilpasset driften på gården. Det foreligger
videre saker fra forvaltningspraksis hvor størrelsen på tiltaket har vært et vurderingstema.
Skiptvedt kommunes avgjørelse om å avvise og ta melding om utvidelse til behandling er
en prosessuell avgjørelse som ikke kan påklages. Fylkesmannens vedtak av 2. oktober
2007 om å avvise klagen var følgelig korrekt.
Det følger av dagjeldende plan- og bygningslov § 23 at det skal utarbeides reguleringsplan
for områder hvor det skal gjennomføres større bygge- og anleggsarbeider. Skiptvedts
kommunes vedtak av 14. august 2007 hvor det ble stilt krav om utarbeidelse av
reguleringsplan for utvidelsen av driftsbygningen med 5460 m² var således rettmessig.
Både veilederen T-1443 og statens veiledning er forsvarlig. Kravet til culpa er ikke
oppfylt, og kommunen er uansett ansvarlig for sine egne vedtak og egen rettsanvendelse.
Dersom staten skulle være ansvarlig for alle kommuners vedtak så ville det få svært
vidtrekkende konsekvenser.
De øvrige erstatningsvilkår er heller ikke oppfylt. Selv om en skulle finne at det foreligger
ansvarsgrunnlag, så er det uansett ikke årsakssammenheng mellom dette og et eventuelt
økonomisk tap. At vedtaket var ugyldig innebar ikke at MEI hadde krav på tillatelse.
Kommunen kunne i medhold av plan- og bygningsloven fra 2008 § 12-1 tredje ledd stilt
krav om at det ble utarbeidet reguleringsplan for tiltaket, og i tilfelle avslått på dette
grunnlag. At Fylkesmannens vedtak av 21. september 2010 er kjent ugyldig innebærer
følgelig ikke at MEI hadde krav på tillatelse fra dette tidspunkt. Dette endres ikke av at
Skiptvedt kommune 30. desember 2013 innvilget meldingen om utvidelse av
driftsbygningen med 2108 m², og det er ikke grunnlag for å snu bevisbyrden.
Selv om vilkårene for erstatningsansvar skulle finnes oppfylt, så har ikke saksøkerne
sannsynliggjort et økonomisk tap i den størrelsesordenen som kreves.
Hva gjelder Hampshires angivelige tap så er dette et tredjemannstap uten erstatningsrettslig
vern. Hampshire har ikke tilstrekkelig tilknytning til den ansvarsbetingende handling til at
erstatningsansvar foreligger overfor dette selskapet. Myndighetsutøvelsen knytter seg mot
MEI, ikke Hampshire. Det er ikke tilstrekkelig at selskapene er vurdert fusjonert. Tapet er
dessuten avledet. Det påståtte tapet er videre høyere enn det som kan anses
sannsynliggjort. Når det gjelder tapsberegningen basert på en økning av produksjonsareal
med 78 %, så er kostnadene som skal trekkes fra i erstatningsberegningen satt for lavt.
Økningen av faste kostnader inkl. husleie er lavere enn tilsvarende leieinntekter for MEI,
og det må medberegnes normale utgifter til lønn/honorar. Det samme gjelder
tapsberegningen basert på en 39 % økning i produksjonsareal. For denne tapsberegningen
- 19 -
14-039928TVI-OTIR/04
må det også legges til grunn et annet skjæringspunkt idet det ikke ble søkt om en utvidelse
med 2108 m² før 20. november 2009.
Heller ikke for MEIs vedkommende kan erstatningskravet tas til følge. Tapte leieinntekter
er i denne relasjon et avledet tap som ikke kan kreves erstattet. Tapet er heller ikke etter sin
art erstatningsrettslig vernet.
Hva gjelder tapet basert på utvidelsen med 5460 m², så er tillegget på 25 % i leieprisen og
proporsjonal økning med areal ikke i samsvar med 39 % økning i faste kostnader for
Hampshire. Avskrivingstiden for bygning er 30 år, ikke 50 år.
Når det gjelder økte byggekostnader, bestrides det ikke at dette i prinsippet kan kreves
erstattet. Det fremsatte kravet er imidlertid for høyt. Utgangspunktet for KPI og BI kan
tidligst beregnes fra påregnelig byggestart, og økningen i norske priser er ikke relevant for
byggekostnadene som ikke skriver seg fra Norge. Rentefordel på innestående kapital/lånte
midler forut for bygging må trekkes fra. Ilagt erstatning på ca. 1 million kroner per år må
også trekkes fra. Tap som knytter seg til ulovlig produksjon i strid med
husdyrkonsesjonsregelverket er heller ikke erstatningsrettslig vernet.
Tilsvarende gjelder for anført tap som følge av nektet byggetillatelse på 2108 m², i tillegg
til at skjæringspunktet for tapsberegningen blir senere enn for nektelse av utvidelse med
5460 m².
Beregningen av kostnader for ekstern bistand er også satt for høyt. Sakskostnader avskåret
i rettskraftig dom kan ikke kreves erstattet da disse ikke er ansett nødvendige. Videre må
utgiftene til dispensasjonssøknad til Mattilsynet holdes utenfor. Øvrige kostnader synes for
høye sammenholdt med allerede tilkjente sakskostnader.
Saksøktes påstand:
1. Staten v/Kommunal- og moderniseringsdepartementet frifinnes.
2. Staten v/Kommunal- og moderniseringsdepartementet tilkjennes sakskostnader.
Rettens vurdering
Saken gjelder krav om erstatning mot staten på grunn av flere vedtak truffet av Skiptvedt
kommune og Fylkesmannen, hvor det ble gitt avslag på byggemeldinger og søknader om
utvidelse av en driftsbygning til bruk for griseproduksjon.
Hovedspørsmålet er om det var hjemmel til å avslå søknadene og meldingene om utvidelse
av driftsbygningen med den begrunnelse at driften på Mørk gård var å anse som industriell,
slik at tiltaket ikke kunne anses som en driftsbygning i landbruket i henhold til dagjeldende
plan- og bygningslov § 81, og slik at driften heller ikke falt innenfor landbruksbegrepet i
forhold til planformålet LNF i kommuneplanens arealdel.
- 20 -
14-039928TVI-OTIR/04
Staten har anført at et eventuelt erstatningskrav er foreldet, og retten vil derfor først ta
stilling til dette spørsmålet.
Foreldelse av erstatningskrav reguleres av foreldelsesloven § 9. Foreldelsesloven § 9 nr. 1
lyder som følger:
Krav på skadeserstatning eller oppreising foreldes 3 år etter den dag da skadelidte fikk eller burde
skaffet seg nødvendig kunnskap om skaden og den ansvarlige.
Foreldelse avbrytes etter foreldelsesloven § 15 nr. 1, blant annet ved at fordringshaveren
tar rettslige skritt mot skyldneren for å få dom for kravet. Dersom søksmål blir tatt ut
senere enn tre år fra da foreldelsesfristen begynte å løpe, så er erstatningskravet foreldet,
og fordringshaveren mister sin rett til oppfyllelse, jf. foreldelsesloven § 24.
Av merknadene til foreldelsesloven § 9 i punkt IX i Ot.prp.nr.38 (1977-1978) ble følgende
uttalt vedrørende kunnskapskravet:
Paragrafen har regler om foreldingsfristen for erstatningkrav og krav på oppreising. Den svarer stort
sett til innst 1957 § 6 jf §§ 3 nr 4 og 16.
Og videre:
Fristen løper fra den dag skadelidte fikk eller burde skaffet seg kunnskap om skaden og den
ansvarlige. Bestemmelsen har et slakkere kunnskapkrav enn strl ikrl § 28, men må for øvrig tolkes på
samme måte. Det vises til Holmboe: «Foreldelse av fordringer» Oslo 1949 s 49 flg og Augdahl: Den
norske obligasjonsretts alminnelige del s 124 flg.
Fra "Innstilling om revisjon av foreldelsesloven" fra 1957 vedrørende § 6 (som svarer til §
28 i straffelovens ikrafttredelseslov) hitsettes:
Ifølge ikrf. § 28 begynner foreldelsen først å løpe når skadelidte er blitt vitende om skaden og den for
samme ansvarlige. Dette krav til positiv kunnskap hos skadelidte synes imidlertid å skyte over målet.
Det bør være tilstrekkelig at skadelidte har fått kunnskap om slike omstendigheter at det vil være
naturlig for ham å undersøke om skade er lidt og hvem som er ansvarlig for den, forutsatt at en slik
undersøkelse kan føre frem uten urimelig besvær. Stiller man kravene strengere, vil det ofte være
vanskelig eller umulig å føre bevis for skadelidtes kunnskap.
Videre fremgår det på side 30 i Ot.prp.nr.38 (1977-1978) at rettspraksis vedrørende
straffelovens ikrafttredelseslov § 28 vil kunne legges til grunn ved tolkingen av
foreldelsesloven § 9.
Kunnskapskravet etter straffelovens ikrafttredelseslov § 28 og foreldelsesloven § 9 har blitt
vurdert i en rekke avgjørelser fra Høyesterett. I flere Høyesterettsavgjørelser har det blitt
lagt til grunn at "foreldelsesfristen begynner å løpe fra det tidspunktet da skadelidte hadde
- 21 -
14-039928TVI-OTIR/04
eller burde skaffet seg slike kunnskaper om skaden og skadevolder at han hadde en
oppfordring til å gå til søksmål med utsikter til et positivt resultat". Det vises til Rt 1967
side 1182, Rt 1975 side 82, Rt 1994 side 190 og Rt 1996 side 1134.
Det kreves ikke at kravstiller har visshet om sakens utfall, jf. eksempelvis Rt 1960 side
748, hvor Høyesterett tok stilling til om et erstatningskrav begrunnet i et ugyldig avslag på
drosjebevilling var foreldet. Høyesterett kom til at kunnskapskravet ikke var oppfylt ved
tidspunktet for vedtaket, men først ca. 3 år senere. Høyesterett uttalte følgende vedrørende
kunnskapskravet i dagjeldende § 28 i straffelovens ikrafttredelseslov:
Straffelovens ikrafttredelseslovs § 28 kan ikke tolkes så strengt at foreldelsesfristen først begynner å
løpe når det foreligger viten om at et erstatningskrav vil føre frem; det må være tilstrekkelig at
skadelidte sitter inne med slike opplysninger at han - tross uvisshet om hvilket utfall et søksmål vil få
- har rimelig grunn til å få ansvarsforholdet prøvet av domstolene. Jeg finner imidlertid at den ankende
part først i 1953 fikk slik viten om de faktiske og rettslige forhold som danner grunnlaget for hans
krav, at han hadde rimelig grunn til å reise søksmål.
Denne avgjørelsen fra Høyesterett er fulgt opp i senere rettspraksis, eksempelvis i Rt 1997
side 1070 og Rt 2001 side 1702 som det redegjøres nærmere for nedenfor.
Foreldelsesfristen kan videre begynne å løpe selv om skadelidte ikke har kunnskap om at
erstatningsbetingelsene er oppfylt, og loven oppstiller også en undersøkelses- eller
aktivitetsplikt for skadelidte. I Rt 1994 side 190 er dette formulert slik i en sak som gjaldt
personskade:
Det springende punkt i saken gjelder ansvarsbetingelsene, nærmere bestemt om A hadde eller burde
skaffet seg kunnskap om at det forelå årsakssammenheng mellom ulykken og den forverring som var
inntrådt. Foreldelsesfristen kan begynne å løpe selv om en skadelidt ikke har positiv kunnskap om at
ansvarsbetingelsene er oppfylt og at det foreligger årsakssammenheng. Det avgjørende er om
skadelidte har rimelig foranledning til å gå til søksmål. Skadelidte har en undersøkelsesplikt, forutsatt
at undersøkelsene kan føre frem uten urimelig besvær. Særlig kan det være aktuelt å søke avklaring
hos lege, eventuelt spesialist.
Etter en konkret vurdering kom Høyesterett til at erstatningskravet ikke var foreldet.
Når det gjelder spørsmålet om foreldelsesfristen begynner å løpe selv om saken er til
behandling i forvaltningen vises det til Rt 1996 side 1134 hvor Høyesterett vurderte om et
krav om erstatning for løsemiddelskade var foreldet. Høyesterett kom etter en konkret
vurdering til at kravet ikke var foreldet. Høyesterett uttalte følgende på side 1139:
Jeg kan heller ikke se at reelle grunner tilsier at det bør oppstilles en generell regel med det innhold
den ankende part går inn for. Når skadelidte har eller burde ha skaffet seg tilstrekkelig kunnskap om at
det vil oppstå et fremtidig inntektstap som følge av skaden og om den ansvarlige, vil
søksmålsgrunnlag normalt foreligge, slik rettspraksis også har lagt til grunn. At tapets størrelse ikke
lar seg endelig påvise fordi et krav om uførepensjon ikke er avgjort, kan ikke være avgjørende. Jeg
- 22 -
14-039928TVI-OTIR/04
viser til tvistemålsloven § 107 som gir hjemmel for å stanse behandlingen av en erstatningssak dersom
erstatningsutmålingen er avhengig av utfallet av søknad om en trygdeytelse. Det må antas å være i
begge parters interesse at dette blir avklart. Jeg peker også på at avgjørelsen av krav om erstatning for
tap i fremtidig erverv beror på et skjønn med mange usikkerhetsfaktorer - det er ikke tale om et tap
som lar seg beregne nøyaktig.
Dette synet ble fulgt opp i Rt 1997 side 1070 hvor Høyesterett uttalte følgende på side
1079:
At skaden ennå ikke var helt stabilisert, og at det ikke forelå noen spesifisert tapsberegning, kunne
ikke i seg selv hindre at fristen begynte å løpe. Skadelidte har i slike tilfelle ytterligere tre år på seg til
å utforme et grunnlag for en stevning hvis det ikke oppnås enighet om en minnelig løsning.
Lagmannsretten har korrekt uttalt at skadelidte må ha "en viss oversikt" over det sannsynlige tap, men
for streng her kan man ikke være. Lagmannsrettens syn om at trygdeytelsene må være fastsatt for at
kunnskapskravet er tilfredsstilt, idet de skal komme til fradrag i erstatningsbeløpet etter
skadeserstatningsloven § 3-1 tredje ledd, er derimot ikke holdbart, jf. Høyesteretts dom inntatt i Rt1996-1134.
Og på side 1080 følgende ble det videre uttalt:
Loven krever ikke visshet om at en sak vil få et positivt utfall, men at den viten skadelidte har, gir
rimelig grunn til å gå til søksmål. Da er man kommet til et punkt hvor begge parter normalt er tjent
med at det innen fristens utløp skjer en avklaring av om det vil bli reist sak eller ikke. Jeg finner at
denne saken for så vidt er en god illustrasjon på nettopp dette.
Ankemotparten har fremholdt at de senere og for A negative erklæringer og Rikstrygdeverkets
avgjørelser, må medføre at en eventuell frist som har begynt å løpe, må forskyves i tid. Jeg kan ikke
være enig dette. Det vil ikke sjelden være slik at den bevismessige stilling skifter noe, og først
avklares etter en tid.
Videre vises det til Rt 2001 side 1702 hvor Høyesterett kom til at foreldelsesfristen
begynte å løpe fra vedtak om tilleggsskatt, og ikke fra tidspunktet for et senere vedtak i
overligningsnemnda. Av dommen fremgår følgende på side 1711:
Både lagmannsretten og, med et visst forbehold, herredsretten, har kommet til at foreldelsesfristen
ikke kunne begynne å løpe før overligningsnemndas avgjørelse, meddelt i brev 26. april 1996, forelå.
Jeg er, under en viss tvil, kommet til at dette ikke kan være korrekt.
Det faktiske resultat av advokat Haakonsens rådgivning inntrådte da Myhre Holding AS ved den
ordinære ligning for inntektsåret 1990 - i samsvar med varsel i brev 24. juli 1991 fra ligningskontoret
- ble nektet fradragsrett for avskrivninger og ilagt 30% tilleggsskatt. Vedtaket om tilleggsskatt ble
meddelt Myhre Holding AS i brev 28. september 1991. Etter min oppfatning hadde Myhre Holding
AS fra den dag selskapet mottok dette vedtaket, tilstrekkelig kunnskap både om skaden, den
ansvarlige og ansvarsgrunnlaget til at det kunne fremme erstatningskrav. Etter skattebetalingsloven §
30 var dessuten Myhre allerede fra dette tidspunkt forpliktet til å betale både skatten og
tilleggsskatten. Det at Myhre Holding AS ikke godtok ligningen, men valgte å påklage denne, kan
ikke forskyve utgangspunktet for foreldelsesfristen. Som Høyesterett har fremholdt i Rt-1960-748, er
det ikke noe vilkår for at foreldelsesfristen for erstatningskrav skal begynne å løpe, at det «foreligger
- 23 -
14-039928TVI-OTIR/04
viten om at et erstatningskrav vil føre frem». Det er «tilstrekkelig at skadelidte sitter inne med slike
opplysninger at han - tross uvisshet om hvilket utfall et søksmål vil få - har rimelig grunn til å få
ansvarsforholdet prøvet av domstolene».
Og på side 1712:
Selv om utgiftene er pådratt etter at resultatet av ligningen for 1990 forelå, kan det etter min mening
ikke løpe noen særskilt foreldelsesfrist for erstatning for dem. Foreldelsesfristen for ansvar for utgifter
som er pådratt for å forhindre eller begrense et erstatningsmessig tap, må løpe fra samme dag som
foreldelsesfristen for det tap som søkes forhindret eller begrenset.
I Rt 2011 side 1029 vurderte Høyesterett om et erstatningskrav fra staten mot daglig leder
og styreleder for tre selskapers manglende forskruddtrekk var foreldet. Høyesterett kom til
at foreldelsesfristen først begynte å løpe fra det ble åpnet konkurs i selskapene og ikke fra
manglende innbetaling ved forfall. Fra dommen punkt 39, 44 og 45 hitsettes:
(39) Etter min mening kan foreldelsesfristens utgangspunkt her ikke falle sammen med tidspunktet for
den erstatningsbetingende unnlatelsen. Det må - som nevnt - i tillegg kreves at det
erstatningsbetingende forholdet har fått økonomiske konsekvenser, jf. blant annet Rt-2001-1702 (på
side 1711).
(44) Erfaring både fra Vestlandssol og andre selskaper generelt viser at skattetrekk ofte gjøres opp
etter at selskapene har misligholdt sin plikt til å innbetale disse ved forfall. Vestlandssol skyldte
således allerede i 2003-2004 flere millioner kroner i forskuddstrekk til Kemneren i Oslo, og flere av
selskapene ble på denne bakgrunn begjært konkurs. Beløpene ble imidlertid betalt i løpet av 2004 og i
begynnelsen av 2005. Kemneren mottok også i 2005 blant annet en innbetaling fra Vestlandssol AS
på 5 237 027 kroner, som gjaldt arbeidsgiveravgift knyttet til 2004. Dette viser at kunnskap om
manglende innbetaling ved forfall ikke nødvendigvis gir kunnskap om noen skade i foreldelseslovens
forstand. Både den generelle erfaringen med at mange selskaper etter hvert innbetaler de skyldige
beløp, og den konkrete erfaringen med Vestlandssol, tilsa etter dette at staten ikke hadde oppfordring
til å gå til søksmål mot Jacobsen like etter terminforfall, men at man måtte kunne avvente utviklingen
en stund.
(45) På denne bakgrunn er jeg etter en samlet vurdering kommet til at foreldelsesfristen for
erstatningskravet mot daglig leder/styreleder i dette tilfellet i alle fall ikke begynte å løpe før
konkursåpningene i selskapene. Jeg ser imidlertid ikke bort fra at man i en sak hvor forholdene ligger
annerledes an, kan komme til et annet resultat. Dette gjelder særlig dersom det går lang tid fra
betalingsmisligholdet til det fremsettes konkursbegjæring.
Saksøkerne har vist til tredjevoterendes votum i Rt 2012 side 543 til støtte for at
foreldelsesfristen først begynner å løpe fra vedtak i klageinstansen. Fra sammendraget
hitsettes:
Et fiskeriaksjeselskap fikk etter klage til Fiskeridepartementet over et negativt vedtak i
Fiskeridirektoratet, rett til deltakelse i deltakerregulert fiske. Selskapet og hovedaksjonæren fremmet
krav mot staten om erstatning for driftstap i perioden da direktoratets vedtak sto ved lag. For
hovedaksjonæren uttalte Høyesterett enstemmig at når søknaden var fremmet av selskapet, måtte dette
også legges til grunn for de rettigheter og forpliktelser tillatelsen ga grunnlag for. Aksjeloven § 17-6
- 24 -
14-039928TVI-OTIR/04
ga heller ikke hjemmel for at hovedaksjonæren kunne fremme direkte krav mot den påståtte
skadevolder. For selskapets vedkommende var stevning tatt ut 49 dager etter utløpet av treårsfristen i
foreldelsesloven § 9 nr. 1.
Høyesterett kom til at kravet ikke var foreldet, men med noen varierende begrunnelser. Tre
av Høyesterettsdommerne kom til at det måtte gis en viss betenkningstid etter
omgjøringsvedtaket i underinstansen, og det var derfor ikke nødvendig å gå inn på om
foreldelsesfristen for påklagede forvaltningsvedtak først skal begynne å løpe når klagen er
avgjort. De to øvrige Høyesterettsdommerne knyttet foreldelse til tidspunktet for vedtaket i
klageinstansen, men sistnevnte synes å mene at det vil avhenge av hvor lang tid
klagebehandlingen tar. Ingen av Høyesterettsdommerne angir at foreldelsesfristen først
skal begynne å løpe fra da fiskeløyvet ble innvilget.
Etter en samlet vurdering av ovennevnte rettspraksis legger retten til grunn at det ikke er
oppstilt en generell regel om at foreldelsesfristen ikke begynner å løpe mens saken er til
behandling i forvaltningen, og at foreldelsesfristens utgangspunkt må bero på en konkret
vurdering i den enkelte sak. Videre legger retten til grunn at erstatningskravets størrelse
heller ikke trenger å være avklart. Det er tilstrekkelig at skadelidte forstår at det vil oppstå
et fremtidig økonomisk tap.
Ved vurderingen av om kunnskapskravet er oppfylt så vil i tillegg rettskraftsvirkningen av
et søksmål være et tolkningsmoment, og bevissituasjonen må være slik at det objektivt sett
er eller kunne være skaffet til veie bevis som gjorde det forsvarlig å reise sak. Det vises
eksempelvis til Rt 1998 side 587 og Rt 2007 side 1479. Hagstrøm har oppsummert dette
momentet i kunnskapskravet slik i "Obligasjonsrett" på side 752:
At fastsettelsessøksmål avbryter foreldelse, jfr. § 15 nr.1, kan ikke være avgjørende. Sett på bakgrunn
av rettskraftsreglene må dette innebære at «Kunnskapen må være tilstrekkelig til at skadelidte ikke
risikerer å bli påført rettstap som følge av en eventuell doms materielle rettskraft. Også
rettskraftsreglene blir derfor et viktig tolkningsmoment». Regelen kan ikke forstås slik at den tvinger
til «saksanlegg før bevismaterialet er tilstrekkelig». At foreldelsesreglene ikke skal tvinge til et for
tidlig saksanlegg, er lagt til grunn i rettspraksis også for annet enn personskader. I Rt. 1998 s. 1042 på
s. 1056 i en omstøtelsessak der det var spørsmål om søksmålsfristen etter dekningsloven § 5-15 var
oversittet, uttalte Høyesterett: «Kreditor må ha slik kunnskap om de faktiske omstendigheter at det,
hensett til rettskraftsvirkningen av en dom i saken, er forsvarlig til å gå til søksmål»
Retten går nå over til og konkret å vurdere om hele eller deler av saksøkernes
erstatningskrav er foreldet. Retten legger til grunn at det ikke er omtvistet at foreldelse ble
avbrutt ved stevningen fra saksøkerne den 28. februar 2014, og at skjæringstidspunktet
således er 28. februar 2011, både for erstatningskravet som knytter seg til
byggemeldingen/søknaden om utvidelse av driftsbygningen med 5460 m² og til
byggemeldingen/søknaden som knytter seg til utvidelsen med 2108 m². Spørsmålet er
således om saksøkerne før skjæringstidspunktet den 28. februar 2011 hadde eller burde hatt
slik kunnskap om skaden og den ansvarlige at foreldelsesfristen begynte å løpe.
- 25 -
14-039928TVI-OTIR/04
Med "skaden" må i denne saken forstås at Skiptvedt kommune og Fylkesmannen har fattet
en eller flere erstatningsbetingende ugyldige vedtak, og at saksøkerne som en følge av
disse har blitt påført et økonomisk tap.
Med unntak av Fylkesmannens vedtak av 21. september 2010, som er kjent ugyldig av
Borgarting lagmannsretts dom av 16. september 2013, så er gyldigheten av øvrige vedtak i
Skiptvedt kommune og Fylkesmannen ikke prøvd for domstolen. Retten ser det imidlertid
ikke som nødvendig å vurdere om samtlige av vedtakene er ugyldige for å kunne vurdere
foreldelse av et eventuelt ansvar bygget på disse.
Erstatningskravet er knyttet opp mot størrelsen på de avslåtte byggemeldte/omsøkte
tiltakene på henholdsvis 5460 m², og 2108 m², og foreldelse må vurderes i forhold til
vedtakene som relaterer seg til hver av disse utvidelsene. Det er ikke knyttet et separat
erstatningskrav til søknaden om utvidelse av driftsbygningen på 968 m², og retten ser det
derfor ikke som nødvendig å vurdere foreldelse av et eventuelt erstatningskrav knyttet til
vedtak for denne utvidelsen.
Når det gjelder kunnskap om hvem som er den ansvarlige så er utgangspunktet at
kommunen er ansvarlig for sine vedtak og at staten er ansvarlig for Fylkesmannens vedtak,
og at saksøkerne i utgangspunktet derfor må ha hatt kunnskap om hvem som eventuelt var
ansvarlig etter hvert som de respektive vedtakene ble fattet.
Hva gjelder erstatningskravet basert på søknaden om utvidelsen med 2108 m² må
saksøkerne således hatt kunnskap om at staten kunne være ansvarlig fra Fylkesmannens
vedtak av 21. september 2010. Når det gjelder utvidelsen på 5460 m², så fattet
Fylkesmannen et vedtak den 2. oktober 2007 hvor Fylkesmannen kom til at kommunens
avgjørelse om å avvise byggemeldingen var en prosessuell avgjørelse som ikke kunne
påklages. Øvrige vedtak i forbindelse med avslagene på å bygge ut driftshuset med 5460
m², ble fattet av kommunen. Siste vedtak var 8. desember 2009 da Kommunestyret fant at
forslaget til reguleringsplan ikke var i samsvar med kommuneplanenes arealdel.
Saksøkerne har anført at staten også er ansvarlig for kommunens vedtak på grunn av
manglende og mangelfull veiledning fra Fylkesmannen overfor kommunen, samt på grunn
av utarbeidelse av veilederen "Plan- og bygningsloven og Landbruk pluss" fra 2005, og at
de først fikk kunnskap vedrørende veiledningen overfor kommunen i begynnelsen av 2014.
Etter rettens syn er det tvilsomt om staten kan gjøres ansvarlig for vedtakene som er truffet
av kommunen i siste instans på et slikt grunnlag, uten at det er nødvendig for retten å gå
nærmere inn på det. Selv om man legger til grunn at staten kan bli erstatningsansvarlig
overfor kommunens vedtak på et slikt grunnlag, så er retten uansett av den oppfatning at
dette er noe saksøkerne burde ha funnet ut av ved å gjøre nærmere undersøkelser før
skjæringstidspunktet 28. februar 2011. Fylkesmannens involvering i saken, samt
- 26 -
14-039928TVI-OTIR/04
Fylkesmannens henvisning til 'Plan- og bygningsloven og Landbruk pluss' fra 2005 må i
hvert fall ha blitt kjent for saksøkerne da det ble gjennomført et møte mellom saksøkerne,
Skiptvedt kommune og landbruksavdelingen hos Fylkesmannen den 2. februar 2010.
På bakgrunn av dette har retten kommet til at saksøkerne før skjæringstidspunktet 28.
februar 2011 hadde eller burde hatt tilstrekkelig kunnskap om at staten kunne være
ansvarlig for et eventuelt erstatningskrav, både i forhold til kravet knyttet til utvidelsen på
2108 m² og i forhold til kravet knyttet til utvidelsen på 5460 m².
Retten går nå over til å vurdere om saksøkerne før skjæringstidspunktet hadde slik
nødvendig kunnskap om skaden til at de "hadde en oppfordring til å gå til søksmål med
utsikter til et positivt resultat".
At avslagene på byggemeldingene og byggesøknadene kunne medføre et økonomisk tap
for saksøkerne må de etter rettens syn ha hatt kunnskap om etter hvert som
byggemeldingene og søknadene ble avslått av kommunen og Fylkesmannen, idet det
anførte tapet er basert på driftsbygningens areal. Denne kunnskapen må saksøkerne ha hatt
lenge før skjæringstidspunktet 28. februar 2011, både i forhold til kravet knyttet til
utvidelsen med 2108 m² og i forhold til kravet knyttet til utvidelsen på 5460 m².
Saksøkerne har anført at bygningsmyndighetene kunne ha avslått søknadene om utvidelse
på annet grunnlag, og at kunnskapskravet derfor først var oppfylt ved kommunens
innvilgelse av utvidelsen med 2108 m² den 30. desember 2013. Ifølge saksøkerne var det
først på det tidspunktet at saksøkerne kunne påvise en årsakssammenheng mellom de
respektive vedtakene og saksøkernes økonomiske tap. Videre har saksøkerne anført at det
må gjelde både i forhold kravet knyttet til utvidelsen med 2108 m², og i forhold til kravet
knyttet til utvidelsen på 5460 m². Til støtte for sitt syn så har saksøkerne vist til
Borgarting lagmannsrett dom av 16. september 2013 hvor ble det uttalt at "Dersom
kommunen skal nekte et slikt tiltak på grunn av størrelse, må den bruke andre virkemidler
som plan- og bygningslovgivningen åpner for”. Saksøkerne har anført at kommunen
eksempelvis kunne lagt ned et midlertidig bygge- og deleforbud.
I Borgarting lagmannsretts dom er det ikke redegjort nærmere for hvilke andre virkemidler
eller hjemler kommunen og Fylkesmannen kunne ha benyttet for å avslå de omsøkte
utvidelsene av driftsbygningen.
Når det gjelder saksøkernes anførsel om at kommunen kunne nedlagt et midlertidig byggeog deleforbud, så er retten av den oppfatning at et midlertidig bygge- og deleforbud etter
både plan- og bygningsloven av 1985 og av 2008 forutsetter at kommunen faktisk vurderer
å regulere eller omregulere det aktuelle området. Første ledd i § 33 i plan- og
bygningsloven av 1985 § 33 hitsettes:
- 27 -
14-039928TVI-OTIR/04
§33 Midlertidig forbud mot deling og byggearbeid
Finner det faste utvalget for plansaker selv at et område bør reguleres eller omreguleres, kan utvalget
bestemme at tiltak som nevnt i §§ 81, 86a, 86b og 93 ikke settes i gang før reguleringsspørsmålet er
endelig avgjort. Det samme gjelder andre tiltak som vil kunne vanskeliggjøre planlegging eller
gjennomføring av planen.
Videre følger det av bestemmelsens fjerde ledd at forbudet faller bort dersom
reguleringsspørsmålet ikke er avgjort innen to år, og at tidligere søknader da straks skal tas
opp til behandling. Fristen kan kun forlenges i særlige tilfeller, jf. bestemmelsens fjerde
ledd.
Videre hitsettes første ledd i § 13-1 i plan- og bygningsloven av 2008:
§ 13-1.Midlertidig forbud mot tiltak
Finner kommunen eller vedkommende myndighet at et område bør undergis ny planlegging, kan den
bestemme at oppretting og endring av eiendom eller tiltak etter § 1-6 og andre tiltak som kan
vanskeliggjøre planarbeidet, ikke kan settes i gang før planspørsmålet er endelig avgjort.
Varigheten av et midlertidig forbud mot tiltak er i loven av 2008 satt til fire år, jf. lovens §
13-2. Som i loven av 1985 skal tidligere innsendte søknader da straks tas opp til
behandling. Fristen kan kun forlenges i særlige tilfeller.
Det er etter rettens syn lite som tyder på at kommunen ønsket å omregulere området, og på
den bakgrunn nedlegge et midlertidig bygge- og deleforbud under noe stadium av
saksøkernes søknadsprosess. Uenigheten knyttet seg som nevnt til om den virksomheten
som ble drevet på Mørk gård var å anse som landbruk fordi kommunen ikke ønsket annet
enn landbruk på den aktuelle eiendommen. Det er etter rettens syn lite sannsynlig at
kommunen skulle nedlegge et slikt forbud uten å ha et ønske om omregulering, kun for å
utsette og ta stilling til saksøkernes søknader i en midlertidig periode.
Forutsatt at driften på Mørk gård faller inn under landbruksbegrepet i LNF og ikke er av en
slik karakter at bygningen faller utenfor definisjonen av driftsbygning i landbruket i
henhold til plan- og bygningsloven av 1985 § 81, så fremstår bruk av eventuelle andre
avslagshjemler i plan- og bygningsloven etter rettens syn som kun en liten teoretisk
mulighet. Det vises også til at utgangspunktet etter både plan- og bygningsloven av 1985
og av 2008 er at enhver har full rådighet over sin eiendom, og at det offentlige må ha
hjemmel dersom noen skal nektes å utføre tiltak på egen eiendom.
På denne bakgrunn har retten kommet til at det i hvert fall forelå sannsynlighetsovervekt
for en årsakssammenheng for et eventuelt erstatningsansvar for både tiltaket på 2108 m² og
5460 m² før tiltaket på 2108 m² faktisk ble innvilget den 30. desember 2014, og også før
skjæringstidspunktet 28. februar 2011. En liten teoretisk mulighet for at kommunen kunne
avslå på annet grunnlag kan etter rettens syn ikke være til hinder for at foreldelsesfristen
startet å løpe.
- 28 -
14-039928TVI-OTIR/04
Basert på ovennevnte kan retten heller ikke se at saksøkernes anførsel om at
rettskraftsvirkninger av et eventuelt for tidlig anlagt søksmål hindret foreldelsesfristen fra å
løpe før skjæringstidspunktet 28. februar 2011 kan føre frem.
Saksøkerne har videre anført at foreldelsesfristen ikke kan løpe mens saken er til
behandling i forvaltningen eller rettssystemet. På bakgrunn av rettspraksisen det er
redegjort for ovenfor er det imidlertid ikke grunnlag for å oppstille en generell regel om at
foreldelsesfristen ikke begynner å løpe før en klage er endelig avgjort av øverste
klageorgan, eller før en sak er rettskraftig avgjort i rettssystemet, og denne anførselen kan
etter rettens syn derfor ikke føre frem.
Saksøkerne har også anført at det ikke kan være slik at en part skal være tvunget til å gå til
erstatningssøksmål samtidig med et ugyldighetssøksmål, eller at det eventuelt først må tas
ut et fastsettelsessøksmål. Saksøkerne har videre vist til at kostandene forbundet med dette
erstatningssøksmålet er høye. Retten finner at denne anførselen heller ikke kan føre frem.
Det vises til at saksøkerne kunne bedt om en oppdeling av saken, og en eventuell utsettelse
av søksmål om erstatningsutmålingen til endelig forvaltningsvedtak forelå, ref.
Høyesteretts dom inntatt i Rt 1996 side 1134 som er vist til ovenfor. Kostnadene i denne
saken synes for øvrig å ha blitt høye fordi det har vært nødvendig å gå gjennom
dokumentasjonen knyttet til gyldigheten av samtlige av vedtakene. Dette er dokumentasjon
som i stor grad trolig også ble gjennomgått i forbindelse med rettssaken vedrørende
gyldigheten av Fylkesmannens vedtak av 21. september 2010.
Ytterligere et moment som taler for at foreldelsesfristen begynte å løpe før
skjæringstidspunktet 28. februar 2011, er etter rettens syn at saksøkerne hele tiden, allerede
fra før byggemeldingen på 5460 m² ble innsendt i 2007, hadde den samme rettslige
forståelsen som ble lagt til grunn i Borgarting lagmannsretts dom av 16. september 2013.
Saksøkerne hadde etter rettens syn derfor en interesse av å få prøvd spørsmålet for
domstolen før skjæringstidspunktet 28. februar 2011. Det vises til at saksøkerne på dette
tidspunktet hadde fått avslag på to byggemeldinger, to byggesøknader og en
reguleringsplan, og at spørsmålet var vurdert av både kommunen og Fylkesmannen.
Retten har etter en samlet vurdering kommet til at saksøkerne hadde en oppfordring til å gå
til søksmål med utsikter til et positivt resultat før skjæringstidspunktet 28. februar 2011,
både for erstatningskravet knyttet til utvidelsen med 5460 m² og for erstatningskravet
knyttet til utvidelsen med 2108 m², og at kravet til saksøkerne således er foreldet.
På bakgrunn av ovennevnte kan retten heller ikke se at foreldelsesloven § 10 nr. 1 kommer
til anvendelse. Idet retten mener at saksøkerne hadde tilstrekkelig kunnskap om kravet før
28. februar 2011 slik at foreldelsesfristen på tre år begynte å løpe, så får ikke § 10. nr. 1 om
- 29 -
14-039928TVI-OTIR/04
ett års tilleggsfrist fra "da fordringshaveren fikk eller burde skaffet seg slik kunnskap"
selvstendig betydning.
Det er etter dette ikke nødvendig for retten å vurdere om de øvrige erstatningsbetingelser er
oppfylt.
Staten ved Kommunal- og moderniseringsdepartementet blir etter dette å frifinne.
Sakskostnader
Staten har vunnet saken og har etter hovedregelen krav på å få dekket sine
saksomkostninger, jf. tvisteloven § 20-2 (1). Etter rettens syn foreligger ikke slike
tungtveiende grunner som nevnt i tvisteloven § 20-2 (3) for å gjøre unntak fra
hovedregelen.
Regjeringsadvokaten har fremlagt saksomkostningsoppgave på kroner 474 823. Advokat
Mauritz Aarskog bemerket at saksomkostningsoppgaven er høyere enn hva
Regjeringsadvokaten bruker å ha, men har utover det ikke fremmet innsigelser mot kravet.
Retten finner at de samlede kostnadene har vært nødvendige, jf. tvisteloven § 20-5, og tar
saksomkostningskravet til følge. Oppfyllelsesfristen er to uker fra dommens forkynnelse.
Dommen er ikke avsagt innen lovens frist. Grunnen er sakens kompleksitet og stor
arbeidsbelastning.
- 30 -
14-039928TVI-OTIR/04
DOMSSLUTNING
1. Staten ved Kommunal- og moderniseringsdepartementet frifinnes.
2. Mørk Engebretsen Invest AS og Hampshire AS dømmes in solidum til å betale
sakskostnader med 474 823 – firehundreogsyttifiretusenåttehundreogtjuetre –
kroner til Staten ved Kommunal- og moderniseringsdepartementet innen 2 – to –
uker fra dommens forkynnelse.
Retten hevet
Hege Hogstad
dommerfullmektig
Rettledning om ankeadgangen i sivile saker vedlegges.
- 31 -
14-039928TVI-OTIR/04
Rettledning om ankeadgangen i sivile saker
Reglene i tvisteloven kapitler 29 og 30 om anke til lagmannsretten og Høyesterett regulerer
den adgangen partene har til å få avgjørelser overprøvd av høyere domstol. Tvisteloven har
noe ulike regler for anke over dommer, anke over kjennelser og anke over beslutninger.
Ankefristen er én måned fra den dagen avgjørelsen ble forkynt eller meddelt, hvis ikke noe
annet er uttrykkelig bestemt av retten. Ankefristen avbrytes av rettsferien. Rettsferie er
følgende: Rettsferiene varer fra og med siste lørdag før palmesøndag til og med annen
påskedag, fra og med 1. juli til og med 15. august og fra og med 24. desember til og med
3. januar, jf. domstolloven § 140.
Den som anker må betale behandlingsgebyr. Den domstolen som har avsagt avgjørelsen kan
gi nærmere opplysning om størrelsen på gebyret og hvordan det skal betales.
Anke til lagmannsretten over dom i tingretten
Lagmannsretten er ankeinstans for tingrettens avgjørelser. En dom fra tingretten kan ankes på
grunn av feil i bedømmelsen av faktiske forhold, rettsanvendelsen, eller den saksbehandlingen
som ligger til grunn for avgjørelsen.
Tvisteloven oppstiller visse begrensninger i ankeadgangen. Anke over dom i sak om
formuesverdi tas ikke under behandling uten samtykke fra lagmannsretten hvis verdien av
ankegjenstanden er under 125 000 kroner. Ved vurderingen av om samtykke skal gis skal det
blant annet tas hensyn til sakens karakter, partenes behov for overprøving, og om det synes å
være svakheter ved den avgjørelsen som er anket eller ved behandlingen av saken.
I tillegg kan anke – uavhengig av verdien av ankegjenstanden – nektes fremmet når
lagmannsretten finner det klart at anken ikke vil føre fram. Slik nekting kan begrenses til
enkelte krav eller enkelte ankegrunner.
Anke framsettes ved skriftlig ankeerklæring til den tingretten som har avsagt avgjørelsen.
Selvprosederende parter kan inngi anke muntlig ved personlig oppmøte i tingretten. Retten
kan tillate at også prosessfullmektiger som ikke er advokater inngir muntlig anke.
I ankeerklæringen skal det særlig påpekes hva som bestrides i den avgjørelsen som ankes, og
hva som i tilfelle er ny faktisk eller rettslig begrunnelse eller nye bevis.
Ankeerklæringen skal angi:
- ankedomstolen
- navn og adresse på parter, stedfortredere og prosessfullmektiger
- hvilken avgjørelse som ankes
- om anken gjelder hele avgjørelsen eller bare deler av den
- det krav ankesaken gjelder, og en påstand som angir det resultatet den ankende parten
krever
- de feilene som gjøres gjeldende ved den avgjørelsen som ankes
- den faktiske og rettslige begrunnelse for at det foreligger feil
- de bevisene som vil bli ført
- grunnlaget for at retten kan behandle anken dersom det har vært tvil om det
- den ankende parts syn på den videre behandlingen av anken
Anke over dom avgjøres normalt ved dom etter muntlig forhandling i lagmannsretten.
Ankebehandlingen skal konsentreres om de delene av tingrettens avgjørelse som er omtvistet
og tvilsomme når saken står for lagmannsretten.
Anke til lagmannsretten over kjennelser og beslutninger i tingretten
Som hovedregel kan en kjennelse ankes på grunn av feil i bevisbedømmelsen,
rettsanvendelsen eller saksbehandlingen. Men dersom kjennelsen gjelder en
saksbehandlingsavgjørelse som etter loven skal treffes etter et skjønn over hensiktsmessig og
forsvarlig behandling, kan avgjørelsen for den skjønnsmessige avveiningen bare angripes på
det grunnlaget at avgjørelsen er uforsvarlig eller klart urimelig.
En beslutning kan bare ankes på det grunnlaget at retten har bygd på en uriktig generell
lovforståelse av hvilke avgjørelser retten kan treffe etter den anvendte bestemmelsen, eller på
at avgjørelsen er åpenbart uforsvarlig eller urimelig.
Kravene til innholdet i ankeerklæringen er som hovedregel som for anke over dommer.
Etter at tingretten har avgjort saken ved dom, kan tingrettens avgjørelser over
saksbehandlingen ikke ankes særskilt. I et slikt tilfelle kan dommen isteden ankes på grunnlag
av feil i saksbehandlingen.
Anke over kjennelser og beslutninger settes fram for den tingretten som har avsagt
avgjørelsen. Anke over kjennelser og beslutninger avgjøres normalt ved kjennelse etter ren
skriftlig behandling i lagmannsretten.
Anke til Høyesterett
Høyesterett er ankeinstans for lagmannsrettens avgjørelser.
Anke til Høyesterett over dommer krever alltid samtykke fra Høyesteretts ankeutvalg. Slikt
samtykke skal bare gis når anken gjelder spørsmål som har betydning utenfor den
foreliggende saken, eller det av andre grunner er særlig viktig å få saken behandlet av
Høyesterett. – Anke over dommer avgjøres normalt etter muntlig forhandling.
Høyesteretts ankeutvalg kan nekte å ta til behandling anker over kjennelser og beslutninger
dersom de ikke reiser spørsmål av betydning utenfor den foreliggende saken, og heller ikke
andre hensyn taler for at anken bør prøves, eller den i det vesentlige reiser omfattende
bevisspørsmål.
Når en anke over kjennelser og beslutninger i tingretten er avgjort ved kjennelse i
lagmannsretten, kan avgjørelsen som hovedregel ikke ankes videre til Høyesterett.
Anke over lagmannsrettens kjennelse og beslutninger avgjøres normalt etter skriftlig
behandling i Høyesteretts ankeutvalg.