Etterspørsel, investering og konsum

Comments

Transcription

Etterspørsel, investering og konsum
Forelesningsnotat 4, august 2015
Etterspørsel, investering og konsum1
I forrige kapittel argumenterte vi for at bedriftene setter prisen på sine produkter, og at de så
produserer i det kvantum som kundene etterspør. På kort sikt er det dermed etterspørselen
som bestemmer hvor mye som produseres. Dermed blir det viktig å studere etterspørselssiden
i økonomien, og det er tema for dette kapitlet.
I kapittel 2 så vi at de tre hovedformålene som produksjonen kan brukes til, er privat konsum,
private investeringer, og offentlig bruk av varer og tjenester (dvs. offentlig konsum og
investeringer). Dette fremkommer av realligningen (generalbudsjettligningen), som for en
lukket økonomi er gitt ved
BNP = privat konsum + private investeringer + offentlig bruk av varer og tjenester
eller med symboler
Y
=
C
+
I
+
G
der G = CG + IG er offentlig bruk av varer og tjenester.
Også i dette kapitlet er hensikten å komme frem til byggeklosser som kan brukes når vi i
senere kapitler skal se på hva som skjer i økonomien som helhet. Vi vil derfor studere den
typiske atferden til husholdninger og bedrifter, og se på hvordan den blir påvirket av
endringer i økonomiske størrelser.
Hvordan vil husholdningene reagere hvis inntekten deres øker, eller hvis renten reduseres?
Hvordan vil en økning i bedriftenes salg påvirke deres investeringsatferd?
I dette kapitlet skal vi
•
•
•
•
•
1
Se på nominell rente som prisen på penger, og definere realrenten som nominell rente
minus inflasjonen
Drøfte hva som bestemmer bedriftenes realinvesteringer og boliginvesteringene
Presentere en investeringsfunksjon, der private investeringer avhenger av forventet
fremtidig salg og realrenten
Studere husholdningenes konsumbeslutning, og presentere en konsumfunksjon der
privat konsum avhenger av husholdningenes disponible inntekt og realrenten
Se på offentlig bruk av varer og tjenester, og hvordan dette finansieres.
Notatet er under arbeid - kommentarer er meget velkomne til [email protected]
1
Investering og rente
I samfunnsøkonomi bruker vi begrepet investering eller realinvestering om kjøp av ny
realkapital, som en fabrikk eller en maskin. Kjøp av aksjer, obligasjoner eller andre
verdipapirer omtaler vi gjerne som finansinvestering eller finansiell investering. Når en
bedrift skal bestemme seg om den vil gjennomføre et investeringsprosjekt, vil den først
beregne om investeringen er lønnsom, dvs. om bedriften vil tjene penger på investeringen. En
investering vil typisk innebærer utgifter i begynnelsen, for deretter å gi inntekter. Kanskje må
bedriften låne penger for å kunne kjøpe en ny maskin, for deretter å få økte salgsinntekter fra
den produksjonsøkning som maskinen gir. Slike lønnsomhetsberegninger avhenger bl.a. av
hvilken rente bedriften må betale på lånet, og det er tema for de neste sidene.
Nominell rente og nåverdi
Den nominelle renten er den avtalte renten man får på innskudd i banken, eller må gi til
banken som betaling for å låne penger.
Tenk deg at du står overfor et mulig investeringsprosjekt som innebærer en utgift på 1000 kr
nå, men som vil gi en inntekt på kr 1100 om et år. Du har ikke penger selv, men du vet at du
kan låne 1000 kr i banken til 5 prosent årlig rente – spørsmålet er om du bør låne dette beløpet
i banken og gjennomføre investeringsprosjektet.
Regnestykket er ikke så veldig vanskelig. Dersom du låner 1000 kr i banken til 5 prosent rente,
må du betale tilbake 1050 kr om et år. Siden investeringsprosjektet gir en inntekt på 1100 kr,
vil du dermed tjene 50 kr om et år, slik at investeringsprosjektet er lønnsomt. Men la oss se
litt mer ordentlig på dette valget, slik at vi kan bruke samme metode også på mer kompliserte
investeringsprosjekter.
Vi ser at for å vurdere om investeringsprosjektet er lønnsomt, må vi sammenligne
pengebeløp på ulike tidspunkt, en utgift på 1000 kr nå mot en inntekt på 1100 kr om et år.
Til slike sammenligninger bruker vi den nominelle renten. I eksemplet over har vi
sammenlignet pengebeløpene på sluttidspunktet, om et år. 2 Men det er vanligere å
sammenligne hva pengebeløpene er verdt nå. For å kunne gjøre dette, må vi finne ut hva det å
motta 1100 kr om et år er verdt for deg nå. Igjen bruker vi den nominelle renten på lån i bank
til hjelp i sammenligningen. Hvis du trengte penger nå, kunne du lånt 1100/1,05 ≈ 1047,60 kr
nå, og brukt dem. Om et år kunne du betalt tilbake lånet, som med renter ville være lik
1047,60 kr· 1,05 ≈ 1100 kr, dvs. det samme som du ville motta fra investeringsprosjektet. Å
motta kr 1100 om et år er dermed verdt like mye som å motta 1100kr/1,05 ≈ 1047,60 kr nå.
Vi kaller faktoren 1/1,05 for en diskonteringsfaktor, og vi kan tenke på det som prisen på
penger som mottas om et år, målt i dagens penger. Vi bruker diskonteringsfaktoren når vi skal
sammenligne pengebeløp på ulike tidspunkt med en felles målestokk.
1
2
Den samme metoden kunne vi brukt for et mer omfattende investeringsprosjekt, med både
utgifter og inntekter over flere år. Vi kunne tenkt oss at alle utgiftene ble finansiert med lån i
banken, og at det påløp renter på lånene gjennom hele prosjektets levetid. Tilsvarende kunne
vi plassert alle inntektene som innskudd i banken, og mottatt renter på dette. Når
investeringsprosjektet var over, kunne vi summert alle lån og innskudd, inklusiv renter.
Prosjektet er lønnsomt hvis denne summen, som vi kaller sluttverdien, er større enn null.
2
Diskonteringsfaktor =
1
er prisen på penger om et år, målt i dagen penger
1 + rente
Verdien av investeringsprosjektet målt i dagens pengeverdi, som vi vil kalle nåverdien av
investeringsprosjektet, er dermed
−1000 +
,
1100 ≈ 47,60
Vi ser at når vi skal sammenligne inntekten om et år med utgiften nå, må vi diskontere
inntekten om et år med diskonteringsfaktoren 1/1,05, dvs. inntekten multipliseres med
diskonteringsfaktoren.
Tilsvarende formler gjelder for mer kompliserte investeringsprosjekter. Betrakt et prosjekt
som har en utgift K = 100 i periode t, og som gir årlig inntekt Y = 60 i to perioder, t+1 og t+2.
Vi lar it betegne den nominelle renten fra periode t til periode t+1: med rente på 5 prosent, har
vi at it = 0,05. Nåverdien til prosjektet er
− +
1
1+
+
1
1+
= −100 +
1
1
60 +
1,05
1,05
60
= −100 + 57,1 + 54,4 = 11,5
Prosjektet har dermed en positiv nåverdi, dvs. at prosjektet er lønnsomt. I dette tilfelle ville du
dermed kunne lånt 111,5 i banken i perioden t, brukt 100 til å dekke utgiften K til prosjektet,
og hatt 11,5 til overs. Lånet ville akkurat kunne nedbetales ved å bruke inntekten fra
prosjektet på Y i de to neste periodene.
Vi ser at størrelsen på renten er avgjørende for om nåverdien av prosjektet er positiv eller
negativ. Jo høyere rente it, desto mindre blir diskonteringsfaktoren 1/(1+it). Dermed teller
fremtidige inntekter mindre sammenlignet med utgiftene som kommer først. En høy rente vil
dermed kunne føre til at et investeringsprosjekt ikke blir lønnsomt, selv om det var lønnsomt
med en lavere rente. Det er f.eks. lett å regne ut at investeringsprosjektet ovenfor, med utgift
på 100 og deretter årlig inntekt på 60 i to år, første gang om et år, ikke vil være lønnsomt hvis
renten var 6 prosent, dvs. it = 0,06.
I praksis er det mange ulike rentenivåer i økonomien. Vanligvis er renten som husholdninger
og bedrifter må betale på lån i banken høyere enn den renten man kan få på innskudd i banken
Differansen mellom bankens utlånsrente og bankenes innskuddsrente kalles rentemarginen,
og det er en viktig inntektskilde til bankene. Det er også gjerne gebyrer og andre kostnader
ved et lån, slik at det den effektive renten, som inkluderer gebyrer o.l. som viser den samlede
kostnaden ved lånet. I tillegg er det ulike renter på ulike typer lån, og på ulike typer innskudd.
Årsakene til dette skal vi ser mer på i kapittel x. Foreløpig vil vi for enkelhets skyld anta at
det bare er ett rentenivå i økonomien, it, som gjelder både for innskudd og lån. I så fall er det
klart at spørsmålet om investeringsprosjektet er lønnsomt, ikke er avhengig av om du må låne
penger i banken. I det første investeringsprosjektet over ville valget blitt akkurat det samme
3
dersom du hadde 1000 kr i lommeboken, og skulle velge mellom investeringsprosjektet eller å
sette dette beløpet i banken til 5 prosent rente.
Realrenten
Ovenfor har vi sett på investeringsbeslutninger der sammenligningen sto mellom pengebeløp i
ulike perioder. Men hva om sammenligningen gjelder produkter eller goder på ulike
tidspunkter. Skal du kjøpe sofa nå eller vente til neste år? Da må vi også ta hensyn til hva som
skjer med prisen på sofa, om den stiger eller synker. Hvis du f.eks. har plassert penger i
banken til 3 prosent rente, og prisen på sofaer stiger med 3 prosent, er du akkurat like langt,
fordi prisøkningen har fullstendig oppveiet gevinsten ved renteinntekten.
For å sammenligne prisen på produkter på ulike tidspunkter, må vi bruke realrenten, som er
nominell rente korrigert for veksten i prisene. La Pt være prisen på en enhet konsum i år t, og
Pt+1 prisen i år t+1. Den relative veksten i prisen, som vi kaller inflasjonen og bruker symbolet
πt+1, (den greske bokstaven pi) blir da
=
(4.1)
I vedlegg 1 viser vi at realrenten er tilnærmet lik nominell rente minus inflasjonen. Vi bruker
rt som symbol på realrenten, og realrenten er dermed tilnærmet lik
(4.2)
≈
−
Hvis prisen er uendret, slik at πt = 0, er realrenten lik nominell rente. Hvis f.eks. nominell
rente er 5 prosent og inflasjonen er 2 prosent i året, er realrenten tilnærmet lik rt = 0,05 - 0,02
= 0,03 dvs. realrenten blir omtrent 3 prosent. I så fall koster det reelt sett omtrent 3 prosent
mer å kjøpe godet i år enn dersom man venter til neste år. Noe av gevinsten i renteinntekt ved
å utsette kjøpet til neste år blir «spist opp» av prisstigningen.
Realrenten er tilnærmet lik nominell rente minus inflasjonen
Også når man ser på bedriftenes realinvesteringer vil det vanligvis være mer hensiktsmessig å
bruke realrenten enn nominell rente ved beregning av lønnsomhet. Da må man måle
fremtidige inntekter og utgifter i faste priser, dvs. korrigert for prisstigning, og bruke en
diskonteringsfaktor basert på realrenten istedenfor nominell rente.
Siden realrenten avhenger av fremtidig prisvekst, som vi ikke vet hva blir, blir realrenten ofte
definert som nominell rente minus forventet fremtidig inflasjon, med symbolet πe (expected),
dvs rt = it - πet+1.
4
Investeringene
Bruttoinvesteringene består av tre hoveddeler, som er bedriftenes investeringer,
boliginvesteringer, og endring i lagerhold. Vi vil se på disse delene i den rekkefølgen, og
dermed starte med bedriftenes investeringer.
De fleste bedrifter står overfor en rekke mulige investeringsprosjekter. Skal bedriften kjøpe en
ny maskin, bygge en nytt lager, eller kanskje kjøpe en helt ny fabrikk? Som nevnt ovenfor vil
bedriften bare gjennomføre de investeringsprosjekter som er lønnsomme. Lønnsomheten
avhenger av en rekke faktorer. Her er noen av de viktigste
•
•
•
•
•
Teknologisk utvikling. Det kan være lønnsomt å kjøpe nye maskiner, utstyr eller
metoder som kan føre til nye eller bedre produkter, eller lavere produksjonskostnader.
Forventet salg. Dersom bedriftene regner med å selge mer enn før, kan det bli
nødvendig å investere i mer realkapital for å kunne øke produksjonskapasiteten.
Rentenivået. Investeringer innebærer gjerne utgifter på kort sikt, og inntekter i årene
fremover. Dermed blir det mindre lønnsomt å investere jo høyere renten er. Dersom
bedriften må låne for å finansiere investeringene, må den betale høye renter. Dersom
bedriften kan bruke av sine egne finansielle midler, kunne den alternativt fått høye
renteinntekter ved å la være å bruke midlene til å investere.
Finansieringsmuligheter. I mange tilfeller kan det være vanskelig for bedriften å få
tilstrekkelig lån til å kunne finansiere de ønskede investeringene. Det skyldes at
bedriftsinvesteringer vanligvis er nokså risikable, dvs. at det er en betydelig risiko for
at inntektene blir mindre enn forventet og at investeringen blir ulønnsom. Derfor vil
investeringene bli større jo lettere det er å finansiere dem. Dette avhenger av tilgangen
på kapital i kapitalmarkedene, se kapittel x, men det avhenger også av bedriftens
salgsinntekter. Jo større salgsinntekter bedriften har, desto mindre må bedriften låne,
og desto lettere er det å få lånt det som trengs. Derfor vil økte salgsinntekter også
kunne føre til økte investeringer.
Andre faktorer som skatt, konkurransesituasjon, osv. kan også påvirke lønnsomheten
i investeringene,
For bruk senere i boka vil vi oppsummere disse faktorene i en investeringsfunksjon, der
investeringene antas å være en funksjon av BNP, med symbol Y, som fanger opp både
nåværende salgsinntekter og fremtidig salg for bedriftene, realrenten r, og et felles ledd zI som
fanger opp andre faktorer som teknologiske utvikling, finansieringsmuligheter, skattemessige
forhold, konkurransesituasjonen mv. Vi vil også bruke zI til å fange opp forventninger og
optimisme om fremtiden som bidrar til økte investeringer. Forventninger om fremtiden er
viktige, fordi det er utviklingen fremover som avgjør om bedriftene vil få tilstrekkelige økte
inntekter til at investeringen blir lønnsom.
(4.3)
I = I (Y, r , z I )
+
−
+
Investeringene er større, desto høyere BNP, Y, er, og desto lavere realrenten r er. Vi måler
andre faktorer slik at økt zI gir økte investeringer. Investeringsfunksjonen er et eksempel på en
5
atferdsfunksjon, fordi den viser hvordan atferden til de som foretar investeringene avhenger
av andre variable.
Som vist i figur 4.1, er veksten i investeringene gjerne høy i år der BNP-veksten er høy, som i
perioden 2004-07, mens lav BNP-vekst gjerne går sammen med lav eller negativ vekst i
investeringene, som i 2009. Dette er i tråd med argumentene over, om at økt BNP fører til
økte investeringer, fordi bedriftene ønsker økt produksjonskapasitet og fordi økte
salgsinntekter gjør det lettere å finansiere investeringene. Som vi skal se i et senere kapittel
blir samvariasjonen forsterket ved at økte investeringer også fører til økt etterspørsel, som
bidrar til økt BNP. Vi ser at investeringene varierer betydelig mer enn andre deler av BNP.
Det skyldes at aktørene ønsker en jevn utvikling i privat og offentlig konsum, mens det er
mye lettere å kutte ned på nyinvesteringer i dårlige tider, og så ta igjen det forsømte i gode
tider.
Figur 4.1
Fastlands-BNP og private fastlands-investeringer, årlig prosentvis vekst i faste priser
20
Private investeringer, Fastlands-Norge
15
10
5
BNP Fastlands-Norge
0
-5
-10
-15
-20
1996
1997
1998
1999
2000
2001
2002
2003
2004
BNP Fastlands -Norge
2005
2006
2007
2008
2009
2010
2011
2012
2013
2014
Private investeringer, Fastlands -Norge
Source:
Vanligvis vil vi bruke en lineær funksjonsform, slik at investeringene er gitt ved
(4.4)
I = z I + b1Y − b2 r
0 < b1 < 1 , b2 > 0
Koeffisienten b1 fanger opp virkningen på investeringene av økt forventet salg, ved at BNP
øker. Vi antar at investeringene og BNP måles i samme målestokk, slik at hvis f.eks. b1 =0,2,
betyr det at hvis BNP øker med 10 millioner kroner, vil investeringene øke med 2 millioner
kroner.
6
b2 viser virkningen av en endring i realrenten på investeringene. Hvis investeringene måles i
millioner kroner og realrenten i prosentpoeng, viser b2 reduksjonen i investeringene målt i
millioner kroner dersom realrenten øker med ett prosentpoeng.
Hvis investeringene endres av andre årsaker enn endring i BNP eller endring i realrenten,
fanger vi opp det ved å endre parameteren zI. Det vil føre til et skifte i investeringsfunksjonen,
som vist ved figur 4.3.
Figur 4.2
Lineær tilnærming.
I
I3
I3’
Y1
Y2
Y3
Y
Figurtekst: Den «sanne» sammenhengen mellom Y og I antas å være ikke-lineær, vist ved den
krumme funksjonen I(.). Vi bruker en lineær funksjon i stedet. Vi ser de to funksjonsformene
gir omtrent samme verdi for I når Y er i intervallet fra Y1 til Y2, mens forskjellen er større
utenfor dette intervallet, som illustrert ved Y3, der den sanne investeringsfunksjonen gir I3,
mens den lineære investeringsfunksjonen gir I3’. Vi bruker en lineær funksjonsform fordi det
gir mulighet til å regne ut eksplisitte løsninger for modellen. Parameteren b1 viser helningen
på linjen, ved at den viser hvor mye I øker når Y øker med en enhet.
7
Figur 4.3
Positivt skifte i investeringsfunksjonen.
I
∆zI
I2
I1
Y1
Y
Figurtekst. Teknologisk utvikling eller bedre finansieringsmuligheter kan føre til et positivt
skifte i investeringsfunksjonen, som vi fanger opp ved at konstantleddet zI øker med ∆zI, fra
zI1 til zI2. Dermed blir investeringene høyere enn før skiftet, uansett størrelsen på Y.
8
Boliginvesteringer og boligpriser
Boliginvesteringene utgjør en mindre del av de private investeringene, gjerne 20-30 prosent,
men de kan variere mye, og er derfor en viktig faktor bak konjunktursvingningene.
Boliginvesteringene kan forklares på tilsvarende måte som for bedriftenes investeringer, slik
at investeringsfunksjonen, ligning (4.3) og (4.4), over også fanger opp disse. Gevinsten ved
investeringen er knyttet til fordelen ved å bo i boligen, bl.a. spart husleie, evt. inntektene ved å
leie ut boligen, Disse faktorene, som betalingsviljen for å bo i en bolig, enten ved å leie eller
egen bolig, vil i stor grad følge utviklingen i disponibel inntekt. Jo større inntekt man har,
desto mer kan man bruke på å bo. Kostnaden ved boliginvesteringen avhenger av prisen på å
kjøpe ny bolig, samt rentenivået på et boliglån - høy rente gjør det dyrt å låne, og det gir
lavere boligetterspørsel. Finansieringsmuligheter, dvs. hvor lett det er å få lån til bolig, og
skattemessig behandling av bolig, vil også ha betydning.
Forventninger om fremtiden er også svært viktige for boligetterspørselen. Boligeieren skal
betale renter og avdrag av boliglånet i mange år, og dermed har det stor betydning hva man
forventer om fremtidig inntektsvekst og forventet fremtidig rentenivå. Forventet utvikling i
boligprisene er vel så viktige – hvis boligen stiger i pris, vil det kunne være svært lønnsomt å
kjøpe ny bolig.
Boliginvesteringene kan være preget av kraftige selvforsterkende mekanismer. Erfaringene
fra Spania og Irland etter årtusenskiftet er illustrerende. Det var høy vekst i økonomien, og
sysselsettingen og reallønningene økte. Samtidig var rentenivået lavt, fordi begge landene er
med i eurosonen, slik at rentenivået fastsettes av Den europeiske sentralbanken. God
inntektsvekst og lavt rentenivå førte til kraftig vekst i boligetterspørselen. Begge land hadde
også betydelig arbeidsinnvandring, som ytterligere forsterket boligetterspørselen. I figur 4.4 er
dette vist ved at etterspørselskurven skifter mot høyre.
Det samlede tilbudet av boliger er derimot lite fleksibelt på kort sikt, fordi den årlige
boligbyggingen, og dermed økningen i tilbudet, er liten sammenlignet med den eksisterende
boligmassen. Dermed blir tilbudskurven bratt, slik at den økte etterspørselen førte til en
kraftig vekst i boligprisene, som illustrert i figur 4.4.
9
Figur 4.4
Økt boligetterspørsel gir høyere boligpris
Boligpris
PB2
PB1
Boligetterspørsel
Boligtilbud
Boliger
På kort sikt er boligtilbudet er lite elastisk, fordi nybyggingen er liten sammenlignet med
eksisterende boligmasse. Økt boligetterspørsel gir derfor stort utslag i boligprisen.
Økningen i boligpriser førte til ytterligere økning i boligetterspørselen, fordi folk trodde
boligprisene ville fortsette å stige, og dermed ville kjøpe bolig innen det ble for dyrt. Den
høye etterspørselen etter boliger og de høye boligprisene førte etter hvert til en kraftig økning
i boligbyggingen. Mens 30 000 nye boliger i året regnes som et nokså høyt tall i Norge, ble
det bygget nesten 100 000 boliger i Irland i 2006, til tross for at Irland har lavere befolkning
enn Norge. I 2007 utgjorde sysselsettingen innen bygg- og anleggsbransjen over 13 prosent av
samlet sysselsetting, mens rundt 6-7 prosent er vanlig i andre land.
Men både etterspørsel og tilbud i boligmarkedet steg for mye. Det ble vanskeligere å selge de
nye boligene, og i markedet fryktet man at boligprisene var blitt for høye. Det førte til et
kraftig fall i boligetterspørselen, og boligmarkedet stupte. Den internasjonale finanskrisen
inntraff omtrent samtidig, og det forsterket nedgangen i boligmarkedet og økonomien for
øvrig. Figur 4.5 viser reelle boligpriser (dvs. justert for endring i konsumprisindeksen) i
Spania, Norge, Danmark og USA. Norge er et av de få land som har hatt sterk prisvekst i
boligmarkedet over lengre tid, uten at det har inntruffet et kraftig prisfall. (Derimot var det et
kraftig prisfall i det norske boligmarkedet rundt 1990, dvs. fram til starten av tidsperioden i
figur 4.5.)
10
Figur 4.5
Kilde: Revidert nasjonalbudsjett 2014
En nedgang i boligmarkedet har to hovedvirkninger på økonomien. For det første fører lavere
boligpriser til en reduksjon i husholdningenes formue, som igjen kan føre til at privat konsum
faller. For det andre kan boligbyggingen bli kraftig redusert, noe som innebærer en sterk
nedgang i sysselsettingen i bygg- og anleggsbransjen. Den siste faktoren var en viktig årsak til
at nedgangen i økonomien var så mye sterkere i Irland og Spania enn de fleste andre land med
boligprisfall – i Irland og Spania var boligbyggingen som nevnt svært høy, og den falt også
tilsvarende mye, med negative virkninger for økonomien for øvrig.
11
Lagerhold og konjunkturer
Endringen i bedriftenes lagerbeholdning utgjør vanligvis bare en liten del av de samlede
investeringene. Men siden den kan variere mye, og også bli negativ når lagerbeholdningen
reduseres, har den også betydning for konjunkturutviklingen. Vi kan dele i tre typer
lagerbeholdning, ferdigvarer, som er produkter som er klare for videre salg til kunder, varer
i arbeid, dvs. verdien av varer som er under produksjon (særlig produkter som det tar en del
tid å lage, som skip og oljeplattformer), og råvarer, som olje og materialer.
I kapittel 3 skrev vi at for de aller fleste produkter er det etterspørselen som bestemmer hvor
mye som produseres. Hvordan blir dette påvirket av muligheten for lagerhold? Hvis
etterspørselen reduseres, kan bedriften i prinsippet holde konstant produksjon og sette de
usolgte produktene på lager. Men det er dyrt å ha varer på lager, fordi bedriften da allerede
har pådratt seg utgiftene til produksjonen, men uten å ha fått inntektene fra salget. Hvis
etterspørselen reduseres, vil bedriftene derfor vanligvis nokså raskt redusere produksjonen,
for å unngå ekstra kostnader knyttet til produksjon og lagerhold.
Også endringer i lagerbeholdningen kan fanges opp med investeringsfunksjonen, ligning 4.3
og 4.4. Økt etterspørsel og dermed økt BNP fører vanligvis til at det blir økning i
beholdningen av varer under arbeid, samtidig som bedriftene kan ønske større lager av
ferdigvarer jo høyere salget er. For råvarer kan bildet være motsatt. Etterspørselen etter
råvarer følger i stor grad konjunkturene, og øker når den økonomiske aktiviteten øker. Hvis
tilbudet varierer mindre, vil beholdningen av råvarer typisk reduseres i oppgangstider og øke i
nedgangstider.
12
Konsum og sparing
Husholdningenes konsum er hoveddelen av BNP i de aller fleste land, og derfor av stor
betydning for samlet etterspørsel og produksjon i økonomien. Konsumet er også avgjørende
for vår velferd – det er jo konsumet, som mat, klær, bolig osv. vi lever av. Her skal vi se på
hvilke faktorer som bestemmer husholdningenes konsumbeslutning.
En sentral faktor bak husholdningenes valg av konsum er åpenbart den disponible inntekten,
dvs. inntekt etter at skatt er betalt. Jo høyere inntekten er, desto mer kan husholdningene
bruke til konsumformål. Den viktigste inntektstypen for husholdningene er lønnsinntekt, dvs.
betaling fra arbeidsgiver. I Norge utgjorde lønnsinntektene i 2013 snaut 60 prosent av
husholdningenes samlede inntekter. Pensjoner og andre overføringer fra det offentlige, som
sosialhjelp og arbeidsledighetstrygd utgjorde 22 prosent, mens formuesinntekter (aksjeutbytte,
renteinntekter o.l) utgjorde 6 prosent, som var noe mindre enn husholdningenes samlede
renteutgifter (formuesutgifter), som tilsvarte 6,5 prosent av disponibel inntekt. Blandete
inntekter, som inkluderer husholdningenes næringsinntekter, dvs. arbeidsinntekter for
selvstendig næringsdrivende som bønder, advokater og tannleger, utgjorde 7 prosent av
disponibel inntekt.
Men konsumet avhenger naturligvis ikke bare av den disponible inntekten. Personer med høy
formue i form av bankinnskudd, aksjer eller annet kan bruke av formuen til å betale for sitt
forbruk. Konsumet blir derfor gjerne høyere, desto høyere formuen er.
Det er også mulig å låne penger for å kjøpe konsumgoder som TV eller sydenreiser. Hvor
attraktivt det er å låne penger, avhenger av renten som man må betale på lånet. Jo høyere
rente man må betale på lånet, desto dyrere er det å låne. Høyere rente innebærer også at
konsumenten får høyere rente på sin sparing. Som vist ovenfor, er det realrenten som har
betydning for konsumbeslutningen – jo høyere realrenten er, jo dyrere er det å kjøpe
konsumgoder i dag, sammenlignet med å utsette kjøpet til neste år eller senere. Denne
effekten kalles substitusjonseffekten, og den taler for at høyere realrente fører til lavere
konsum, fordi konsumentene utsetter sitt forbruk.
Men renten har også en annen effekt på konsumet, som henger sammen med at konsumentene
kan ha formue eller gjeld. For konsumenter med høy formue, f.eks. i form av en fet bankkonto,
vil høy rente også innebære at konsumenten får høye renteinntekter, som kan brukes til økt
konsum. Denne effekten kalles inntektseffekten, og for konsumenter med formue, går
dermed inntektseffekten i motsatt retning av substitusjonseffekten. Den samlede virkningen
av en renteøkning på konsumet for konsumenter med formue blir dermed usikker, og
avhenger av om det er substitusjons- eller inntektseffekten som er sterkest.
For konsumenter med gjeld er det annerledes. Høyere rente innebærer at konsumenten må
betale mer i gjeldsrenter, slik at det blir mindre igjen til konsum. Dermed vil substitusjons- og
inntektseffekten trekke i samme retning, dvs. at høyere rente gir lavere konsum.
For husholdningene samlet sett antar vi at substitusjonseffekten er sterkest, slik at høyere
realrente innebærer lavere konsum.
13
Økonomer antar gjerne at husholdningene i utgangspunktet ønsker et jevnt konsum over
livsløpet. Hvis inntektene varierer mye over tid, vil husholdningene i så fall spare i perioder
med høy inntekt, og låne eller bruke av oppsparte midler i perioder med lav inntekt. En
husholdning med lav inntekt kan dermed likevel ha et relativt høyt konsum hvis formuen er
stor, eller hvis man forventer høy inntekt i årene fremover, slik at forbruket nå kan
lånefinansieres.
Konsumfunksjonen
Vi vil representere disse sammenhengene i en konsumfunksjon, der vi spesifiserer to av
variablene, den disponible inntekten, Y-T, og realrenten r, mens vi lar alle andre faktorer
representeres ved et felles symbol zC.
(4.4)
C = C (Y − T , r , z C )
+
−
+
Som drøftet over antar vi at konsumet blir større, jo høyere disponibel inntekt, Y-T, er, og jo
lavere realrenten, r, er. Andre faktorer inkluderer aldersfordelingen i befolkningen – fordi
eldre personer gjerne sparer mer enn yngre personer – og inntektsfordelingen – fordi personer
med høy inntekt gjerne har en høyere sparerate enn personer med lav inntekt, slik at jevnere
inntektsfordeling vil kunne gi lavere sparing og dermed økt konsum. Akkurat som for
investeringene, har mulighetene til å få lån også betydning for konsumet. Hvis det blir det blir
vanskeligere å få lån, vil konsumet dempes.
Forventningene om fremtiden er også viktig for konsumet. Hvis husholdningene blir mer
optimistiske om sine økonomiske framtidsutsikter, f.eks. at de regner med god lønnsøkning
og liten risiko for å miste jobben, vil konsumet gjerne øke. Andre faktorer måles slik at
høyere zC gir økt konsum. Konsumfunksjonen er en atferdsfunksjon, som viser hvordan
konsumentenes atferd avhenger av andre variabler.
Konsum og inntektsfordeling
I likhet med de aller fleste andre lærebøker bruker vi Y – T, dvs. BNP minus nettoskatter, som mål på
husholdningenes disponible inntekt i konsumfunksjonen, selv om det er en sterk forenkling sammenlignet
med nasjonalregnskapsdefinisjonene. Som nevnt i kapittel 2, går en betydelig del av inntektene fra BNP til
bedriftene i form av driftsresultat. I nasjonalregnskapet blir disse inntektene ikke inkludert i
husholdningenes disponible inntekt, bortsett fra i den grad de utbetales til husholdningene i form av utbytte
eller renteinntekter. Ved å bruke Y-T, dvs. BNP minus nettoskatter, som mål på disponibel inntekt for
husholdningene, tar vi med betydelige inntekter som egentlig forblir i bedriftene.
Et argument for å inkludere bedriftens inntekter i det mål for husholdningenes disponible inntekt som
inngår i konsumfunksjonen, er at husholdningene jo i stor grad eier bedriftene. Overskudd for bedriftene
gjør dermed husholdningene rikere som eiere. Men samtidig er det grunn til å tro at en økning i
driftsresultatet til bedriftene gir mye mindre økning i husholdningenes konsum enn hvis inntekten faktisk
utbetales til husholdningene, som lønnsinntekt og utbytte. Hvis inntektsfordelingen endres i favør av
lønnstakerne, ved at lønnsinntektene øker på bekostning av eierinntektene (dvs. økt lønnsandel), vil dette
derfor vanligvis føre til økt etterspørsel. I vår formulering med Y-T som disponibel inntekt vil dette ikke
bli fanget opp. Vi vil istedenfor bruke endring i parameteren zC til å fange opp virkningen av slike 14
endringer i inntektsfordelingen, dvs. at hvis økt lønnsandel gir økt konsum, fanger vi det opp ved å anta at
zC øker.
Også her vil vi vanligvis bruke en lineær funksjonsform, på formen
C = z C + c1 (Y − T ) − c2 r ,
(4.5)
der 0 < c1 < 1 og c2 > 0.
c1 kalles den marginale konsumtilbøyligheten, og den viser økningen i konsumet dersom
disponibel inntekt øker med en enhet (en marginal, dvs. liten økning). Hvis c1 = 0,5, betyr det
at en økning i disponibel inntekt på 10 millioner fører til at konsumet øker med 5 millioner. c1
forutsettes å være mindre enn 1, noe som innebærer at ved en økning i inntekten, øker
forbruket mindre, slik at konsumentene også sparer en viss del, en 1-c1-del, av
inntektsøkningen.
c2 er reduksjonen i konsumet ved en økning i realrenten på ett prosentpoeng (antar renten
måles i prosentpoeng).
Den første parameteren, konstantleddet zC, fanger opp virkningen av andre faktorer som kan
påvirke konsumet. zC øker slik at konsumet blir høyere hvis f.eks. husholdningene blir mer
optimistiske om sine fremtidige inntekter, og dermed ikke ønsker å spare så mye nå, eller hvis
økte boligpriser innebærer at formuen deres øker. Et fall i boligprisene vil derimot føre til at
Positivt skifte i konsumfunksjonen.
zC reduseres. Figur 4.6
C
∆zC
C2
C1
(Y-T)1
Y-T
Figuren viser hvordan konsumet C avhenger av disponibel inntekt Y-T. Helningen på linjen
blir bestemt av den marginale konsumtilbøyligheten c1. Jo større c1 er, desto mer øker C når
Y-T øker, og desto brattere er kurven. I skjæringspunktet med y-aksen, der Y-T = 0, er
konsumet lik zC-c2r. Hvis konsumet endres av andre årsaker enn endring i disponibel inntekt,
slik at C endres uten at Y-T endres, fører det til et skifte i konsumfunksjonen, dvs. at kurven
flytter opp eller ned. Hvis konstantleddet øker med ∆zC, fra zC1 til zC2, vil det som vist i
figuren føre til at konsumfunksjonen skifter opp, og konsumet blir høyere enn før skiftet,
uansett størrelsen på Y-T.
15
Som vist i figur 4.7, er det betydelig samvariasjon mellom veksten i BNP og veksten privat
konsum, i tråd med våre antakelser om at økt BNP fører til økt privat konsum fordi
husholdningenes disponible inntekt øker.
Figur 4.7
Fastlands-BNP og privat konsum, årlig prosentvis vekst i faste priser
7
6
5
4
Privat konsum
3
2
1
BNP Fastlands-Norge
0
-1
-2
1996
1997
1998
1999
2000
2001
2002
2003
2004
2005
BNP Fastlands -Norge
2006
2007
2008
2009
2010
2011
2012
2013
2014
Privat konsum
Source:
Størrelsen på den marginale konsumtilbøyligheten c1 er viktig for hvordan konsumet varierer
over konjunkturene. Hvis c1 er «stor», f.eks. 0,6 eller større, vil en økning i inntekten føre til
en relativt sterk økning i privat konsum, mens en liten verdi på c1 fører til mer stabilt konsum.
Teoretiske betraktninger om at husholdningene ønsker en jevn konsumbane i over livsløpet,
taler for at c1 vil være nokså liten. Hvis husholdningene ønsker jevnt konsum fra år til år, vil
de jo spare mye i år med høy inntekt, og låne i år med lav inntekt, slik at inntektsvariasjonen
får liten betydning på konsumet, dvs at c1 blir liten. Derimot ville man anta at konsumet i
større grad avhenger av størrelsen på formuen og av forventet fremtidig disponibel inntekt.
Empiriske studier for husholdningers konsum og disponible inntekt finner imidlertid en sterk
sammenheng mellom disponibel inntekt og konsum, som taler for at c1 er et nokså høyt tall,
nærmere 1. Misforholdet mellom den sterke empiriske sammenhengen mellom disponibel
inntekt og konsumet i samme år, og de teoretiske betraktningene om at husholdningene
ønsker et jevnt konsum fra år til år er blitt gjenstand for mye økonomisk forskning, og
litteraturen peker på tre hovedhypoteser.
Mange husholdninger er myopiske eller nærsynte (fra det greske ordet myopia, som
fritt oversatt betyr å myse), og er mest opptatt av dagens behov. Har de penger, bruker
de dem. Hvis de ikke har penger, må forbruket justeres tilsvarende.
Mange husholdninger er lånebeskranket, dvs. at de gjerne ville låne for å kunne øke
sitt konsum, men de får ikke lånt. Dette kan gjelde f.eks. gjelde husholdninger som
16
allerede har et høyt boliglån som de må betale på, og som bruker resten av inntekten
på konsum. Hvis inntekten reduseres, kan slike husholdninger bli nødt til å redusere
konsumet like mye, mens en inntektsøkning gjerne slår ut i tilsvarende økt konsum.
Forventningene om fremtidig inntekt kan avhenge av disponibel inntekt nå. Hvis du
nettopp har fått en fast jobb med god lønn, får du høyere inntekt nå, i tillegg til at du
kan regne med høy inntekt i fremtiden. Da stiger konsumet fordi både nåværende og
forventet fremtidig inntekt stiger. I data vil individer med høy disponibel inntekt også
ha høyt konsum i det samme året, og det vil dermed fremstå som en sterk
sammenheng mellom disponibel inntekt og konsum i samme år (høy c1), selv om det
høye konsumet også skyldes høy forventet fremtidig inntekt.
Sparing
I økonomisk teori er sparing vanligvis definert som disponibel inntekt minus konsumet.
Konsumenten sparer derfor når konsumet er mindre enn inntekten. Sparingen kan plasseres i
finansielle aktiva som bankinnskudd eller aksjer, eller den kan brukes til å nedbetale gjeld
eller å få realaktiva som bolig eller fritidseiendom. Dette fremkommer fra
budsjettbetingelsen for husholdningene, som kan skrives som
(4.5)
Sparing = Disponibel inntekt – konsum
= netto anskaffelse av finansielle eiendeler
– netto låneopptak + nettoinvesteringer i realkapital.
Summen av de to første leddene på høyresiden, netto anskaffelse av finansielle eiendeler
minus netto låneopptak, kalles husholdningenes nettofinansinvesteringer.
Nettofinansinvesteringene er lik summen av husholdningenes konsum og nettoinvesteringer i
realkapital, og den viser dermed den samlede etterspørselen fra husholdningene. Når
nettofinansinvesteringene er lave, som i perioden 2005-07 (se figur 4.8), er det derfor særlig
høy etterspørsel fra husholdningene, som stimulerer aktiviteten i økonomien.
Merk at for en gitt disponibel inntekt, kan husholdningene bare øke sin sparing ved å redusere
konsumet. Økt sparing er dermed i utgangspunktet ensbetydende med redusert
konsumetterspørsel.
Hvis husholdningene ønsker å øke sin beholdning av realkapital, dvs. kjøpe bolig, kan dette
skje uavhengig av sparebeslutningen. Husholdningen kan kjøpe bolig for lånte penger, slik at
sparingen ikke blir påvirket, eller boligkjøpet kan bli finansiert både ved økt sparing og økt
låneopptak.
17
Figur 4.8
Husholdningenes sparing og nettofinansinvesteringer
Spareraten er definert som sparingen delt på den disponible inntekten. Spareraten blir ofte
beregnet både med og uten at aksjeutbytte er inkludert i den disponible inntekten, fordi
aksjeutbytte er betydelig størrelse som kan variere mye fra år til år. Vi ser at spareraten
utenom aksjeutbytte var lav i 2004-2006, dvs. at konsumet var høyt i forhold til inntekten,
men at sparingen steg kraftig under og etter finanskrisen i 2008-09. Kilde: Gudmundson og
Reiakvam (2013)
18
Offentlig bruk av varer og tjenester
Offentlig sektor er også en viktig del av økonomien. Det offentlige står for styring og
administrasjon av landet, bl.a. gjennom departementer, direktorater og kommunale
myndigheter. Det utfører viktige fellesoppgaver som forsvar, politi, brannvesen og forskning,
og viktige velferdstjenester innen helse og utdanning.
Offentlig sektor består av tre deler:
•
•
•
Statsforvaltningen omfatter blant annet sykehus, departementer, direktorater og tilsyn,
utenrikstjenesten, rettsvesenet, og universiteter og høyskoler.
Kommuneforvaltningen omfatter blant annet fylkeskommunal og kommunal
administrasjon, grunnskolen, barnehager, sykehjem, vannforsyning og kloakk- og
renovasjonsvirksomhet.
Offentlige foretak omfatter blant annet statlig forretningsdrift (som Statens kartverk),
kommunale busselskaper og låneinstitusjoner som Statens lånekasse for utdanning.
Statsforvaltningen og kommuneforvaltningen utgjør til sammen den offentlige forvaltningen.
Hvor stor andel utgjør det offentlige av den totale økonomien i Norge? Det kommer an på
hvordan vi måler.
Hvis vi ser på offentlige inntekter, så utgjorde de 54 prosent av BNP i 2014, se figur 4.9.
Offentlige utgifter utgjorde om lag 45 prosent av BNP, dvs. mye mindre enn inntektene, slik
at det offentlige hadde et stort budsjettoverskudd. Drøyt 40 prosent av offentlig utgifter, dvs.
tilsvarende snaut 20 prosent av BNP, er overføringer til private, som pensjoner, trygder,
næringsstøtte mv. Offentlig bruk av varer og tjenester, fordelt på bruttoinvesteringer,
kommunalt og statlig konsum er om lag 25 prosent av BNP. Statlig og kommunalt konsum er
omtrent like store på drøyt ti prosent av BNP, mens offentlige bruttoinvesteringer er en liten
del, om lag 4 prosent av BNP. Omtrent 2/3 av offentlig konsum er lønninger til ansatte i det
offentlige, og det resterende er kjøp av varer og tjenester fra privat sektor.
Offentlig sysselsetting utgjør 29 prosent av samlet sysselsetting, målt i årsverk. Helse og
sosialtjenester utgjør i underkant av 2/3 av dette, mens undervisning står for ¼.
19
Figur 4.9
0,6
0,5
Offentlig forvaltnings inntekter og utgifter i
2014 i prosent av BNP
Andre inntekter
Bruttoinvestering i
ikke-finansiell
kapital
0,4
Produksjonsskatter
Kommunalt konsum
0,3
Trygde- og
pensjonspremier
Statlig konsum
0,2
Skatt på inntekt og
formue
Overføringer med
mer
0,1
Petroleumsinntekter
0
Inntekter
Utgifter
Kilde: Statistisk sentralbyrå
Offentlig konsum varierer vanligvis lite over konjunkturene. Behovet for helse- og
sosialtjenester, administrasjon, undervisning mv. blir ikke påvirket av konjunkturutviklingen
slik som privat konsum og investeringer gjør. Offentlige investeringer kan variere mer, men
her er politiske prosesser viktig, og sammenhengen med konjunkturutviklingen er mindre klar.
Som vist i figur 4.10, finner vi ikke samme tendens til at offentlig bruk av varer og tjenester
øker når BNP-veksten er høy, som vi gjorde for privat konsum og investeringer. Vi vil ikke
sette opp en atferdsfunksjon for offentlig bruk av varer og tjenester, slik vi har gjort for privat
konsum og private investeringer. I de neste kapitlene vil vi istedenfor se på virkningene på
økonomien av endringer i offentlig bruk av varer og tjenester.
20
Figur 4.10
Fastlands-BNP og offentlig bruk av varer og tjenester, årlig prosentvis vekst i faste priser
6
5
BNP Fastlands-Norge
Offentlig bruk av varer og tjenester
4
3
2
1
0
-1
-2
1996
1997
1998
1999
2000
2001
2002
2003
2004
2005
2006
Offentlig bruk av varer og tjenester
2007
2008
2009
2010
2011
2012
2013
2014
BNP Fastlands-Norge
Source:
De viktigste skattekildene for det offentlige er inntektsskatt, trygde- og pensjonspremier
(først og fremst arbeidsgiveravgift) og produksjonsskatter (først og fremst merverdiavgift).
For Norge er også petroleumsinntektene en viktig inntektskilde.
Offentlige inntekter og overføringer er sterkt avhengige av aktivitetsnivået i økonomien. Økt
BNP innebærer økte inntekter fra tre hovedkilder: fra inntektsskatten fordi husholdningenes
og bedriftenes inntekter øker, fra arbeidsgiveravgiften fordi lønnsbetalingene øker, og fra
merverdiavgiften fordi privat konsum øker. En oppgangskonjunktur der BNP vokser raskere
enn trend-BNP, innebærer som nevnt i kapittel 2 også normalt at sysselsettingen øker og
arbeidsledigheten reduseres, slik at offentlige utgifter til arbeidsledighetstrygd reduseres.
Skatte- og avgiftsinntekter minus trygdeutgifter, som vi har betegnet som netto skatteinntekter
med symbolet T, vil derfor øke i oppgangstider og stagnere eller reduseres i nedgangstider.
I analysen i de påfølgende kapitler vil vi fange opp sammenhengen mellom BNP og
nettoskatteinntektene med en skattefunksjon på formen
(4.6)
T = zT +tY
der 0 < t < 1
En modelltro tolkning av (4.6) er at det bare finnes to skatter i økonomien, en proporsjonal
skatt på BNP der t er ”skattesatsen”, og en skatt, zT, som er uavhengig av BNP. En mer
realistisk tolkning av (4.6) er at t måler den samlede virkningene på netto skatter, avgifter og
trygder av en økning i BNP. Økt BNP går jo sammen med økt sysselsetting, økte inntekter og
økt konsum, og dermed økning i innbetalingene av arbeidsgiveravgift, inntektsskatt og
merverdiavgift, i tillegg til at redusert ledighet gir mindre utgifter til arbeidsledighetstrygd. zT
21
fanger opp at skatter, avgifter og trygder til sammen neppe er proporsjonale med BNP. Denne
parameteren kan også representere deler av skatte-, avgifts- og trygdesystemet som ikke er
knyttet til BNP, som bunnfradrag, formuesskatt, pensjoner, osv. Vanligvis vil vi bruke
endringer i zT for å fange opp endringer i skattenivået.
Siden offentlig bruk av varer og tjenester, G, er relativt stabil over konjunkturene, mens netto
skatteinntekter, T, øker i oppgangskonjunkturer, vil den offentlige budsjettbalansen B = TG normalt være prosyklisk, dvs. at budsjettbalansen bedres i oppgangskonjunkturer når
BNP øker, og svekkes i nedgangskonjunkturer når BNP vokser mindre eller reduseres.
Den offentlige budsjettbalansen er vanligvis prosyklisk, dvs. budsjettbalansen styrkes i
oppgangstider og svekkes i nedgangstider, fordi skatteinntektene følger konjunkturene.
Samlet etterspørsel og tilbud
Vi har nå sett på de tre hoveddelene av etterspørselen i økonomien hver for seg. Samlet
etterspørsel i økonomien vil være lik summen av disse tre delene, dvs. summen av privat
konsumetterspørsel, privat investeringsetterspørsel, og offentlig bruk av varer og tjenester.
I forrige kapittel så vi at bedriftene setter prisene som et påslag på marginalkostnaden, og at
de selger de produkter kundene ønsker å kjøpe. Samlet tilbud vil derfor tilpasse seg til samlet
etterspørsel. Hvis f.eks. private husholdninger forventer økte inntekter i fremtiden, og derfor
øker sitt konsum, vil den økte etterspørselen også føre til at produksjonen øker. Dermed får vi
en økning i BNP.
Men vi har også sett at nettopp BNP er en viktig forklaringsfaktor i bestemmelsen av privat
konsum og private investeringer. Hvis BNP øker, vil det også føre til en økning i konsum og
investeringer. Hva blir da den samlede effekten? Eller hvis investeringene faller, slik at BNP
reduseres – vil det føre til ytterligere nedgang i privat konsum og investeringer, slik at
nedgangen i BNP forsterkes? Det er tema for neste kapittel.
22
Hva har du lært?
Den nominelle renten er den avtalte renten man får på innskudd i banken, eller må gi til
banken som betaling for å låne penger. Diskonteringsfaktoren er prisen på penger om et år,
målt i dagens penger. Vi bruker diskonteringsfaktoren når vi skal sammenligne pengebeløp på
ulike tidspunkt med en felles målestokk.
Nåverdien til et investeringsprosjekt er verdien av investeringsprosjektet målt i dagens
pengeverdi. For å beregne nåverdien må fremtidige inntekter og utgifter multipliseres med
diskonteringsfaktoren.
For å sammenligne prisen på produkter på ulike tidspunkt, må man bruke realrenten, som er
nominell rente korrigert for prisstigning. Realrenten er tilnærmet lik nominell rente minus
inflasjonen, dvs. r ≈ i-π, der r er realrenten, i er nominell rente og π er inflasjonsraten.
Bruttoinvesteringene består av tre hoveddeler, som er bedriftenes investeringer,
boliginvestering, og endring i lagerhold. Investeringsfunksjonen I = I (Y, r , z I ) viser at
+
−
+
bruttoinvesteringene er høyere, jo
•
•
•
høyere BNP, Y, er, fordi høyt BNP kan føre til at bedriften ønsker å øke sin
produksjonskapasitet, og fordi det gir høye salgsinntekter som gjør det lettere å
finansiere en investering
lavere realrenten, r, er, fordi lavere realrente gjør det mer lønnsomt å investere, og
høyere det felles ledd zI er. zI fanger opp andre faktorer som teknologiske utvikling,
finansieringsmuligheter, skattemessige forhold, konkurransesituasjonen, samt
forventninger om fremtiden.
Konsumfunksjonen C = C (Y − T , r , z C ) viser at privat konsum er større, jo
+
•
•
•
−
+
høyere disponibel inntekt, Y-T, er, fordi økt inntekt gir mulighet til å kjøpe mer.
lavere realrenten, r, er, fordi lavere realrente gjør det billigere å kjøpe varer i dag,
sammenlignet med å utsette kjøpet til neste år,
høyere det felles ledd zC er. zC fanger opp andre faktorer som aldersfordelingen i
befolkningen – fordi eldre personer gjerne sparer mer enn yngre personer – og
inntektsfordelingen – fordi personer med høy inntekt gjerne har en høyere sparerate
enn personer med lav inntekt, slik at jevnere inntektsfordeling vil kunne gi lavere
sparing og dermed økt konsum. Hvis det blir det blir vanskeligere å få lån, vil
konsumet dempes. Forventningene om fremtiden: Hvis husholdningene blir mer
optimistiske om sine økonomiske framtidsutsikter, f.eks. at de regner med god
lønnsøkning og liten risiko for å miste jobben, vil konsumet gjerne øke.
Den marginale konsumtilbøylighet er økningen i konsumet når disponibel inntekt øker med
en enhet. Den marginale konsumtilbøyligheten er mellom null og en, slik at en økning i
disponibel inntekt fører til både økt konsum og økt sparing.
23
Husholdningenes sparing er den del av den disponible inntekten som ikke går til konsum.
Spareraten er husholdningenes sparing som andel av disponibel inntekt.
Offentlig sektor består av tre deler: statsforvaltningen (som sykehus, departementer,
rettsvesenet, og universiteter og høyskoler), kommuneforvaltningen (som fylkeskommunal og
kommunal administrasjon, grunnskolen, sykehjem), og offentlige foretak (som statlig
forretningsdrift, kommunale busselskaper og statlige låneinstitusjoner).
I 2014 utgjorde offentlige inntekter 54 prosent av BNP i Norge, mens offentlige utgifter
utgjorde om lag 45 prosent av BNP, slik at det offentlige hadde et stort budsjettoverskudd.
Offentlige utgifter går til overføringer til private i form av pensjoner, trygder og næringsstøtte,
tilsvarende omtrent 20 prosent av BNP, og offentlig bruk av varer og tjenester, dvs. offentlig
konsum og investeringer, som utgjør om lag 25 prosent av BNP. Mesteparten av offentlig
konsum skjer i offentlig sektor, med offentlige ansatte, men det er også en andel kjøpes fra
private bedrifter. Offentlig sysselsetting utgjorde 29 prosent av samlet sysselsetting, målt i
årsverk.
Offentlig bruk av varer og tjenester, G, er vanligvis relativt stabil over konjunkturene, mens
netto skatteinntekter, dvs skatte- og avgiftsinntekter minus trygdeutgifter, T, øker i
oppgangskonjunkturer. Dette kan representeres med en lineær funksjon T = zT + tY, der t er
skattesatsen, 0 < t < 1, og zT er en parameter som fanger opp endringer i skattenivået. Den
offentlige budsjettbalansen B = T- G normalt være prosyklisk, dvs. at budsjettbalansen
bedres i oppgangskonjunkturer når BNP øker, og svekkes i nedgangskonjunkturer når BNP
vokser mindre eller reduseres.
Litteratur
Gudmundson, J. og L. Reiakvam. (2013). Husholdningenes sparing etter finanskrisen. Aktuell
kommentar 1/2013. Norges Bank http://www.norgesbank.no/pages/94293/Aktuell_kommentar_2013_1.pdf
24
Oppgaver
Repetisjonsoppgaver
1)
2)
3)
4)
5)
6)
7)
8)
Hva er nominell rente og realrente?
Hva er en diskonteringsfaktor?
Hvilke hoveddeler består investeringene av?
Hvorfor fører økt BNP vanligvis til økte investeringer?
Hva er inntekts- og substitusjonseffekten?
Hva er den marginale konsumtilbøyligheten?
Hvorfor tilsier teoretiske betraktninger at den marginale konsumtilbøyligheten er lav?
Hvorfor er den offentlige budsjettbalansen vanligvis prosyklisk, dvs. den styrkes når
konjunkturene bedres?
Oppgaver
1) Betrakt et prosjekt som har en utgift K = 200 i periode t, og som gir årlig inntekt Y =
110 i to perioder, t+1 og t+2. Den nominelle renten fra periode t til periode t+1, it =
0,07. Hva er nåverdien til prosjektet? Er prosjektet lønnsomt?
2) Hvordan vil følgende endringer påvirke bedriftenes investeringer?
a. Ny teknologi gjør det mulig å lage bedre maskiner enn før
b. Inflasjonen øker, og sentralbanken gjør ingen ting.
c. En stor utenlandsk bank etablerer seg i Norge, og den ønsker å ta en stor
markedsandel på bedriftsmarkedet.
d. Statistisk sentralbyrå kommer med nye prognoser som tyder på at veksten i
norsk økonomi de nærmeste årene blir høyere enn man trodde tidligere.
e. Inflasjonen øker, og sentralbanken hever nominell rente mer enn økningen i
inflasjonen.
f. Avskrivningsreglene endres, slik at bedriftene kan trekke fra en større andel av
sine investeringskostnader i regnskapet.
3) Hvorfor varierer private investeringer gjerne mer med konjunkturene enn det privat
konsum gjør?
4) Privat konsum er gitt ved konsumfunksjonen C = 100 + 0, 6(Y − T) − 10r . Anta at
realrenten r = 0,02.
a. Regn ut hva konsumet blir for Y-T = 100 og Y-T = 150. Tegn
konsumfunksjonen i et ruteark. Bruk rutearket til å finne hva C er for Y-T =
120, og regn deretter ut for å sjekke at det stemmer.
b. Anta at konstantleddet i konsumfunksjonen øker til 120. Tegn
konsumfunksjonen i det samme rutearket, og regn ut hva konsumet blir for YT = 120.
c. Hva blir sparefunksjonen, definert som S = Y – T – C, når C er gitt ved
konsumfunksjonen i punkt a? Regn ut hva sparingen blir for Y-T = 100.
Hvorfor varierer offentlig konsum vanligvis lite med konjunkturene?
25