Tekstutdrag Til tittelen: En gatekatt ved navn Bob
Transcription
Tekstutdrag Til tittelen: En gatekatt ved navn Bob
En gatekatt ved navn Bob Av James Bowen Oversatt av Kristina Quintano Bastion Forlag Originaltittel: A Streetcat Named Bob av James Bowen Copyright © James Bowen & Garry Jenkins 2012 Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverksloven eller avtale om kopiering inngått med KOPINOR, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Kopiering i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning og kan straff es med bøter eller fengsel. Alle henvendelser om rettigheter til denne bok stiles til: Bastion forlag Boks 21 Vinderen 0319 Oslo ISBN : 978-82-90583-71-7 ISBN : 978-82-90583-61-8 (trykk) Oversetter: Kristina Quintano Redaktør: Morten Ole Mørch Omslagsfoto: Hodder & Stoughton Limited Tilrettelegging omslag: Løvaas Lito AS Tilrettelagt for ebok: eBokNorden as www.bastion.no Til Bryn Fox… og alle som har mistet en venn Innhold: 1. Reisekamerater 2. På bedringens vei 3. Snittet 4. Passasjeren 5. Midtpunktet 6. En mann og hans katt 7. De to musketerer 8. Da er det offisielt 9. Utbryteren 10. JulePus 11. Mistenkt 12. Nummer 683 13. Helt perfekt 14. Værsyk 15. Svartelistet 16. Englehjerter 17. Førtiåtte timer 18. På hjemmebane 19. Stasjonsmesteren 20. Den lengste natten 21. Big Issue-katten, Bob Kapittel 1 Reisekamerater I et kjent sitat jeg har lest et eller annet sted, står det at vi alle får nye sjanser hver eneste dag i livet vårt. De er der for at vi skal gripe dem, men stort sett griper vi dem ikke. Jeg har i store deler av livet mitt bevist hvor sant det sitatet er. Jeg ble gitt mange muligheter, noen ganger hver eneste dag. Lenge klarte jeg ikke å gripe noen av dem, men så, tidlig på våren i 2007, begynte det endelig å endre seg. Det var da jeg ble kjent med Bob. Når jeg ser tilbake, er det noe som sier meg at det kan ha vært en ny sjanse for ham også. Jeg møtte ham første gang en dyster torsdagskveld i mars. London hadde ikke helt ristet av seg vinteren ennå, og det var fortsatt bitende kaldt i gata, særlig når vinden blåste inn fra Themsen. Det hadde til og med vært et snev av frost i luften den kvelden, noe som var grunnen til at jeg kom tilbake til den kommunale leiligheten min i Tottenham, nord i London, litt tidligere enn vanlig etter å ha spilt på gata i Covent Garden. Som vanlig hadde jeg den svarte gitarkofferten og ryggsekken slengt over skulderen, men denne kvelden hadde jeg også min beste venn Belle med meg. Vi hadde vært sammen for mange år siden, men var nå bare venner. Sammen skulle vi spise en billig tamed-hjem karrigryte og se en film på den lille svarthvitt TV-en jeg hadde klart å finne i en bruktbutikk rundt hjørnet. Som vanlig virket ikke heisen i blokken, så vi gikk mot trappen, vel vitende om at vi måtte klatre den lange veien opp til femte etasje. Lysrøret i trappeoppgangen var ødelagt, og første etasje lå innhyllet i mørke, men i det vi bega oss mot trappen kunne jeg ikke la være å legge merke til et par øyne som lyste i mørket. Da jeg hørte en mild, litt klagende mjauing, skjønte jeg hva det var. Forsiktig gikk jeg nærmere, og i halvmørket kunne jeg se en rødbrannet katt som lå sammenkrøllet på dørmatten utenfor en av leilighetene et stykke inne i gangen. Jeg har vokst opp med katter og har alltid vært litt svak for dem. Da jeg nærmet meg og fikk sett litt nøyere etter, kunne jeg se at dette var en hannkatt Jeg hadde så vidt jeg kunne huske ikke sett denne katten i nærheten av leilighetene før, men selv her i mørket kunne jeg se at det var noe ved ham, at han var litt av en personlighet. Han var ikke det minste engstelig, men virket tvert imot rolig og hadde en aura av uforstyrrelig selvsikkerhet. Han så ut som om han følte seg svært så hjemme her i halvmørket, og skulle jeg dømme etter måten han betraktet meg på, med et stødig, nysgjerrig og intelligent blikk, var det jeg som bega meg inn på hans territorium. Det var som om han sa: «Hvem er så du, og hva bringer deg hit?» Jeg klarte ikke å motstå fristelsen, så jeg satte meg på knærne og presenterte meg. «Hallo, kamerat. Jeg har ikke sett deg før. Bor du her?» sa jeg. Han bare så på meg med det samme vurderende, litt reserverte uttrykket, som om han fortsatt målte meg. Jeg bestemte meg for å stryke ham over nakken, delvis for å bli venn med ham og delvis for å se om han hadde på seg et halsbånd eller noen annen form for identifikasjon. Det var vanskelig å være sikker i halvmørket, men jeg kunne ikke finne noe og regnet derfor med at han var en herreløs katt. I London finnes det mer enn nok av slike katter. Det virket som om han likte å bli klappet, og han begynte å stryke seg lett inntil meg. Da jeg strøk ham litt mer, kunne jeg kjenne at pelsen hans var i dårlig forfatning, med nakne flekker flere steder. Det var tydelig at han minst kunne trenge et godt måltid. På måten han gned seg mot meg, var det heller ikke tvil om at han ville ha godt av litt kjærlighet og omsorg. «Stakkars fyr, jeg tror han er en gatekatt. Han har ikke noe halsbånd og er forbasket tynn», sa jeg og så opp på Belle som ventet tålmodig ved foten av trappen. Hun visste at jeg var svak for katter. «Nei, James, du kan ikke ta ham med», sa hun og nikket mot døra til leiligheten som katten satt utenfor. «Han kan ikke bare ha spankulert inn hit og slått seg ned her, han tilhører nok dem som bor der. Nå venter han sikkert på at de skal komme hjem og slippe ham inn.» Motvillig måtte jeg si meg enig med henne. Jeg kunne ikke bare plukke opp en katt og ta den med meg hjem, selv om mye tydet på at den var hjemløs. Jeg hadde så vidt flyttet inn selv og prøvde fortsatt å få leiligheten i orden. Tenk om han virkelig hørte til noen som bodde i blokken? De kom opplagt ikke til å ta det så pent om noen bar av sted på kjæledyret deres? Dessuten var det siste jeg trengte akkurat nå det ekstra ansvaret det var å ta vare på en katt. Jeg var en mislykket musiker og en rusmisbruker på avvenning som levde fra hånd til munn i en kommunal bolig. Det var vanskelig nok for meg å ta ansvar for meg selv. Neste morgen, en fredag, gikk jeg ned trappen og så at den rødbrannete hannkatten fortsatt satt der. Det var som om han ikke hadde flyttet seg av flekken i løpet av de siste tolv timene. Nok en gang satte jeg meg på knærne og klappet ham. Nok en gang var det tydelig at han likte det. Han malte og satte pris på oppmerksomheten han fikk. Han hadde ikke lært å stole hundre prosent på meg ennå, men jeg kunne se at han syntes jeg var ok. I dagslys så jeg at han var en vidunderlig skapning. Han hadde et oppsiktsvekkende ansikt med fantastiske, gjennomborende, grønne øyne. Da jeg så nærmere etter, kunne jeg se at han måtte ha vært i en slåsskamp eller ulykke, for han hadde sår i ansiktet og på bena. Som jeg hadde trodd kvelden før, sto det dårlig til med pelsen hans. Den var svært tynn og pjuskete noen steder og hadde minst et halvt dusin nakne flekker der man kunne se huden. Jeg følte meg nå ordentlig bekymret for ham, men på nytt sa jeg til meg selv at jeg hadde mer enn nok problemer med å få orden på meg selv. Så mer enn litt motvillig dro jeg av gårde for å ta bussen fra Tottenham til London sentrum og Covent Garden, der jeg nok en gang skulle prøve å tjene noen pund som gatemusikant. Da jeg kom tilbake den kvelden, var det ganske sent. Klokka var nesten ti. Jeg satte kursen rett mot gangen der jeg hadde sett den rødbrannete katten, men nå var det ingen tegn til ham der. En del av meg var skuffet. Jeg hadde begynt å like ham. Men mest av alt følte jeg meg lettet. Jeg gikk ut fra at han hadde blitt sluppet inn av eierne sine da de kom tilbake fra hvor de nå enn hadde vært. Hjertet mitt sank litt i brystet på meg da jeg kom ned neste dag og så at han satt på samme sted igjen. Nå virket han enda mer sårbar og pjuskete enn før. Han så kald og sulten ut, og han skalv litt også. «Så du er her fortsatt?» sa jeg og strøk ham. «Du ser ikke så pigg ut i dag.» Jeg bestemte meg for at dette hadde pågått lenge nok. Så jeg banket på døra til leiligheten. Jeg følte at jeg var nødt til å si noe. Dersom denne katten var kjæledyret deres, var ikke dette noen måte å behandle ham på. Han trengte noe å spise og drikke – og kanskje til og med en liten sjekk hos en dyrlege. En fyr dukket opp i døra. Han var ubarbert, kledd i T-skjorte og joggebukse, og så ut som om han hadde sovet, til tross for at det var midt på ettermiddagen. «Lei for å forstyrre, kamerat. Er dette din katt?» spurte jeg ham. Et lite øyeblikk så han på meg som om jeg var en smule gal. «Hvilken katt?» sa han, før han tittet ned og så katten som lå krøllet sammen til en ball på dørmatten. «Åh. Nei.» sa han med et uinteressert skuldertrekk. «Ikke noe med meg å gjøre, kompis.» «Han har vært her i dagevis», sa jeg, men fikk på nytt bare dette tomme blikket. «Har han? Han må ha luktet at jeg laget mat eller noe sånt. Men, som sagt, ikke noe med meg å gjøre.» Og så smelte han døra igjen. Der og da bestemte jeg meg. «Ok, kompis, du blir med meg», sa jeg og gravde i ryggsekken etter esken med kjeks jeg bar på, nettopp for å kunne gi en godbit til katter og hunder som regelmessig kom bort til meg når jeg spilte på gata. Jeg ristet den foran ham, og han kom seg straks opp på alle fire og fulgte etter meg. Jeg kunne se at han var litt ustødig på bena, og at han trakk på det ene bakbenet på en merkelig måte, så vi tok oss god tid med å klatre opp de fem etasjene. Noen minutter senere var vi imidlertid trygt forskanset i leiligheten min. Man kan godt si at leiligheten min var nedslitt. Bortsett fra TV-en, var det eneste jeg hadde der en brukt sovesofa, en madrass i hjørnet av det lille soverommet og på kjøkkenet et kjøleskap som virket sånn