Bob

Bob
en veldig uvanlig
katt
av James Bowen
Oversatt av Kari Rekdal
Originaltittel: Bob: No Ordinary Cat
Copyright © James Bowen & Garry Jenkins 2013
Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med
åndsverksloven eller avtale om kopiering inngått med
KOPINOR, interesseorgan for rettighetshavere til
åndsverk. Kopiering i strid med lov eller avtale kan
medføre erstatningsansvar og inndragning og kan
straffes med bøter eller fengsel.
Alle henvendelser om rettigheter til denne bok stiles til:
Bastion forlag
Boks 21 Vinderen
0319 Oslo
ISBN 978-82-9058-392-2
e-bok, 2013
Oversetter: Kari Rekdal
Foto: Magda / @hypermagda
Omslagsfoto: Bad Man Production / Shutterstock.com
Omslagsdesign: Løvaas Lito AS
Elektronisk tilrettelegging: Type-it AS, Trondheim
www.bastion.no
Om forfatteren:
James Bowen er gatemusiker i London. Han fant katten
Bob i 2007, og siden har de to vært uatskillelige.
Dedikasjon
Til alle dem som har støttet Bob og meg underveis på den
utrolige reisen vår.
Kapittel 1
Reisekamerater
Det er et ordtak som sier at vi alle sammen får en ny
sjanse hver eneste dag i livet, men som regel greier vi
ikke å gripe den. Selv har jeg brukt en stor del av livet på
å bevise at dette er sant. Men tidlig på våren i 2007
forandret alt det seg, for da ble jeg kjent med Bob.
Jeg møtte Bob for første gang en dyster torsdagskveld i
mars. Det hadde vært et snev av frost i luften den
kvelden, så jeg hadde dratt hjem til Nord-London litt
tidligere enn jeg vanligvis pleide etter en dag på jobb
som gatesanger i strøket rundt Covent Garden.
Heisen i blokka der jeg bodde, var i ustand, så
venninnen min, Belle, og jeg satte kursen mot trappa.
Lyset virket ikke, så det var mørkt i oppgangen, men jeg
kunne ikke unngå å legge merke til to lysende øyne inne i
mørket. En rødbrannet katt hadde krøllet seg sammen på
en dørmatte foran en av leilighetene i første etasje. Det
var en pusegutt – en hannkatt.
Jeg satte meg ned på kne. «Hei, kompis. Deg har jeg
ikke sett før. Bor du her?»
Han bare så på meg, målte meg opp og ned. Jeg strøk
ham over nakken, litt for å bli kjent med ham og litt for å
sjekke om han hadde halsbånd. Det hadde han ikke.
Han likte å bli klappet. Pelsen hans var klumpete med
hårløse flekker, og han var åpenbart sulten. Måten han
gned seg inntil meg på, viste tydelig at han trengte en
venn.
«Han er antakelig hjemløs», sa jeg til Belle.
Belle visste at jeg elsket katter.
«Du kan ikke ta ham, James», sa hun advarende og
nikket i retning dørmatta pusegutten satt på. «Han hører
sikkert til hos dem som bor her.»
Belle hadde rett. En katt var dessuten det siste jeg
trengte akkurat da. Jeg hadde trøbbel nok med å ta vare
på meg selv.
Neste dag satt katten der fortsatt. Jeg klappet ham igjen.
Han malte i vei, og likte tydeligvis å bli kost med.
Nå i dagslyset kunne jeg se at han virkelig var en
praktfull fyr. Han hadde et iøynefallende ansikt med
gjennomborende grønne øyne. Det var kloremerker i
fjeset og på beina hans, så han hadde nok vært i en
slåsskamp eller en ulykke. Pelsen var tynn og strittende
med mange bare flekker. Jeg følte meg oppriktig
bekymret for ham.
Nå må du slutte å bekymre deg for katten, du har nok å
bekymre deg for som det er, tenkte jeg. Motvillig satte
jeg kursen i retning bussen til Covent Garden. Der skulle
jeg prøve å tjene litt penger som gatesanger.
Da jeg kom hjem igjen, var det blitt seint – klokken var
nesten ti om kvelden. Jeg skyndte meg bort til gangen
der jeg hadde møtt den rødbrannete pusegutten, men
han var vekk. Jeg var delvis skuffet, men aller mest lettet.
Neste dag satt han der igjen, og jeg kjente en stor klump
i magen ved synet av ham. Han virket enda slappere og
enda mer ustelt enn før. Han så kald og sulten ut og
skalv over hele kroppen.
«Er du her fortsatt, da?» sa jeg og klappet ham. «Du
virker ikke helt pigg i dag.»
Nå var det nok. Jeg banket på døra til leiligheten.
«Beklager at jeg forstyrrer», sa jeg til den ubarberte
typen som åpnet døra. «Er det din katt?»
«Nei», sa han og så uinteressert på pusegutten.
«Ha’kke noe med meg å gjøre, nei.»
Da han smelte igjen døra, bestemte jeg meg på flekken.
«Du blir med meg», sa jeg.
Jeg fant fram boksen med kjæledyrkjeks som jeg alltid
hadde med meg for å kunne gi godbiter til kattene og
hundene som kom bort og hilste på når jeg spilte på
gata. Jeg ristet den foran ham, og han fulgte etter meg.
Bakbeinet hans var skadet, så det gikk langsomt opp
trappen. Da vi kom inn i leiligheten min, hentet jeg litt
melk i kjøleskapet og blandet den med vann før jeg helte
den opp i en skål. I motsetning til hva mange tror, er
nemlig ikke melk i store mengder bra for katter. Han
lepjet den i seg i løpet av noen sekunder.
Jeg hadde noe tunfisk i kjøleskapet, så jeg moste den
sammen med noen dyrekjeks og serverte ham det også.
Nok en gang slukte han det på null tid.
Stakkars krek, han er jo helt utsultet, tenkte jeg.
Han hadde en skikkelig stygg byll på det høyre
bakbeinet. Kanskje han hadde blitt bitt av en hund eller
en rev. Jeg fikk lov til å undersøke såret da han krøllet
seg sammen foran radiatoren, og han lot meg attpåtil få
lov til å rense det. De fleste katter ville ha laget et
forferdelig spetakkel, men han var som et lam.
Resten av dagen tilbrakte han foran radiatoren. Men
han tok også noen runder i leiligheten, spratt omkring og
klorte der han kom til. Han hadde massevis av opplagret
energi. Unge pusegutter som ikke er kastrert, kan være
vanvittig livlige.
Da jeg gikk for å legge meg, fulgte han etter inn på
soverommet og krøllet seg sammen som en ball nede ved
føttene mine. Jeg lå i mørket og hørte på den myke
malingen, og det kjentes veldig godt å ham ha der. Det
var selskap i ham.
Søndag morgen sto jeg tidlig opp for å se om jeg kunne
finne eieren hans. Det pleide nesten alltid å henge «Katt
savnet»-lapper på oppslagstavler og bussholdeplasser.
Jeg tok med meg pus, i tilfelle det skulle gå raskt å finne
ut hvem som eide ham. For å være sikker på at ikke noe
skulle skje med ham, tok jeg på ham et bånd som jeg
hadde laget av en skolisse. Han spaserte fornøyd
sammen med meg ned trappen.
Da vi kom utenfor, begynte han å hale i båndet. Jeg
regnet med at han ville gjøre fra seg. Ganske riktig, han
satte kursen mot et buskas for å tre av på naturens
vegne. Så kom han rett tilbake til meg og var helt
fornøyd med å få på seg båndet igjen.
Han har virkelig tillit til meg, tenkte jeg for meg selv.
Den tilliten måtte jeg for all del gjøre meg fortjent til ved
å forsøke å hjelpe ham.
På den andre siden av veien bodde det en kattedame. Det
var kjent i nabolaget at hun tok seg av katter, og alle
kattene i området kom til bakhagen hennes, for der
visste de at det var mat å få. Jeg begriper ikke hvordan
hun hadde råd til å fore dem alle sammen.
«Å, så skjønn han er!» utbrøt hun da hun fikk øye på
katten min.
«Kjenner du ham?» spurte jeg da hun ga ham en
godbit.
Hun ristet på hodet. «Jeg har aldri sett ham før. Jeg
tipper han er fra et annet sted i London. Ville ikke
overraske meg om han er blitt dumpet, stakkars krek.»
Jeg hadde en følelse av at hun hadde rett i at han kom
fra et annet sted.
Ute på gata tok jeg av ham båndet for å se om han
visste hvor han skulle. Han så på meg med de store,
grønne øynene. «Jeg aner ikke hvor jeg er», virket det
som om han sa. «Kan jeg ikke bo hos deg?»
Hva var historien hans? Var han noens kjæledyr?
Kanskje han hadde tilhørt et eldre menneske som hadde
dødd. Eller kanskje ble han gitt som julegave eller