Svein Olav Andersen

Comments

Transcription

Svein Olav Andersen
Svein Olav Andersen
HELVETESPARADISET
Til helvete med brød og tilbake igjen.
HoboForlag
Ulysses og helvetesparadiset
Lisleby rundt
eller
til helvete med brød og tilbake
av Svein O. Andersen
Published 2011
Produsert av Hobo forlag, e-post; [email protected]
2011 Hobo. Alle rettigheter reservert.
(No part of this publication may be reproduced, stored in a
retrieval system, or transmitted in any form or by any means,
electronic, mechanical, recording or otherwise, without the
prior written permission of the author.)
Produsert i Norge
Om forfatteren;
Svein Olav Andersen
bor i Fredrikstad, nærmere bestemt Skjærviken i Borge. I
mange år var Lisleby hans faste tilholdssted; fra han ble født i
1956 og til han flyttet til Skjærviken i 1993.
Han jobber for tiden som fagleder/leder for det psykiske
helseteamet i Hobøl kommune. Tidligere har han jobbet i
sykehus, i barnepsykiatrien, ungdomspsykiatrien og
voksenpsykiatrien. Fram til 2011 jobbet han som høgskolelærer
og underviste samtidig ved AOF.
Han er utdannet sykepleier, er cand.mag. med norsk og
idéhistorie i fagkretsen, samt har utdanning i etikk og ledelse, i
tillegg til diverse forskningskurs knyttet til psykiatri. Han
arbeider også med hovedfag/master i kulturstudier og håper å
være ferdig før han dør. Han har også bakgrunn innen typografi
og generelle grafiske sysler. Den observante leser vil oppdage
at han driver det vesle forlaget som utgir denne historien.
Innhold
Kapittel 1: Introibo ad altare Dei
Kapittel 2: In nomine Patris et Filii et Spiritus Sancti
Prolog
Tenker jeg tilbake på den tiden jeg skal forsøke å beskrive nå,
så er liksom alltid lyssettingen særegen.
Den minner litt om lyset i en del filmer, disse varme, gylne
skildringene fra et sorgløst liv på den italienske landsbygda,
den amerikanske Midtvesten eller en svensk småby. Og alltid
med en undertone av tragedie, et anstrøk av sorg og med en
katastrofe like rundt neste hjørne.
Sorgen over tiden som er tapt. Den kommer aldri mer tilbake.
Like mye sorgen over alle disse menneskene som er borte for
alltid og som stadig blir mindre husket. På samme måte som et
svart/hvitt fotografi blekner bort, blekner ansiktene deres og
etterlater seg bare en blank overflate og deler av et navn. Færre
og færre mennesker husker dem og en dag er det som om de
aldri har eksistert, som om tiden de levde i aldri har vært og at
de ikke hadde noen betydning for noen.
Og katastrofene vi aldri la merke til, de katastrofene som
skjulte seg bak gardiner i et kjøkkenvindu, katastrofene som
ble gjemt unna og aldri snakket om.
Alle disse menneskene og stedene, skjebner og karakterer fra
en helt annen verden, en verden som snart kan være glemt .
Alle disse menneskene uten betydning i den store
sammenhengen.
Men de hadde betydning for meg, de er en del av meg, enten
jeg vil det eller ikke og etter hvert blir de en del av deg som
leser dette.
Dette er mitt Lisleby, slik jeg husker det. Noe og noen har jeg
sikkert glemt, noe og noen hopper jeg bare over. Noen er nevnt
ved navn, noen ikke. Ganske mange av personene lever ikke
lenger, eller er grusomt gamle, fra 120 år og oppover.
De uhyggelige er nevnt, men ingen navn.
Kapittel 1
Introibo ad altare Dei
- Hun likte pikk, hun likte pikk, hun likte pikkolomusikk…
Birger sang høyt mens han knadde brøddeigen for hånd.
Bakeriet var varmt og dampen ble til lange strimer vann på den
kjølige veggen, en hel tralle brødemner stod til heving i
dampskapet og han benyttet tiden til å kna ut og trille flere
brød. Kna, trille, klappe til enden og så på brettet. Når brettet
var fullt opp på trallen, så pensling, når trallen var full : ut av
dampen med den forrige, inn i dampen med den nye. Ny
pensling og inn i ovnen med brødene, en lang bakerspade, tre
og tre brød, et elegant vipp og de lå til steking. Etter en stund,
ut igjen, litt banking på skorpen for å kjenne etter om de var
ferdige, inn igjen, ut igjen, på brett og opp i butikken.
-
Hun gikk med barn, hun gikk med barn, hun gikk med
barnevogn og frøs…
Så wienerbrød . Kjevle ut. Brette sammen. Kna . Kjevle ut.
Strekke ut i lengder. Smøre på mandelmasse. Helle i rosiner.
Brette sammen. En gang. To ganger. Skjære opp i passe
stykker. Sukker, kanel, noen rosiner på toppen. Pensling.
Heving. Steking. Til butikken.
Birger gryntet litt til meg innimellom. Ikke snakkesalig i dag.
Men sangen var et godt tegn. Sang og jevnt tempo. Neste pulje
brød ferdig. Opp i butikk, pakke i poser. Navn på hver pose.
Opp på sykkel. Av gårde. Først innom Birger. Kikke på ham i
døra. To fingre i været. Inn på lageret. Løfte på spannet med
ferdiglaget mandelmasse. Plukke med meg et kremmerhus fylt
av mynt. Nok til to lange pils. Bakere er tørste.
- Hun var en grønn, hun var en grønn, hun var en
grønlandseskimo…
Sangen starter på nytt. Tid for neste sats av brøddeig. Og av
gårde med meg på første tur.
Marie var hvit i håret. En liten kolonialbutikk, ved siden av
meieriet, i samme bygning som Real Penselfabrikk. Marie har
egen visergutt med skikkelig viserguttsykkel, jeg må bruke
min egen lyseblå Svithun, innkjøpt på Thoresen Sport i
gamlebyen, en merkelig butikk, en butikk vi alltid bruker mest
sannsynlig for at pappa kjenner noen der eller har gode avtaler.
Frue A: Se der kommer den guttungen igjen, at ingen kan si til
mora hans at han skal klippe seg … skjemmer ut både mora og
faren sin – ja bestemora også…
Marie: Jeg skjønner ikke at Birger ikke skaffer seg en annen
til å sykle for seg … kjenner mora hans jeg.
Frue B: Ho kjenner jeg og, … og vet du hva…nå har hun tatt
seg jobb og… er dårlig stelt der i går’n vel? Hytte og båt skal
dem ha , men har’em råd til det? Både kjerring og unger må
ærbe. Det er det verste jeg har hørt. Synes synd på guttungen
jeg. Er det ikke noe i veien me’n og? Drar litt på det ene benet
og - gjør’n ikke det a??
Frue A: Og ikke råd til frisør heller …hysj…der kommer han.
Disse jævla kjerringene som alltid står og henger i butikken til
Marie driver meg nesten til vanvidd, gruer meg så inn i helvete
til å gå inn dit, sure Marie og trynene på de kjerringene som
følger med deg fra du setter foten innenfor, måler deg opp og
ned, glor og kniper kjeften, hvisker seg imellom og kaster blikk
til hverandre når de tror jeg ikke ser dem og Marie som alltid
må telle høyt hvert eneste øre i kremmerhuset jeg har med til
henne.
-
Har Birger sneket til seg småpenger fra kassa nå igjen?
-
…
-
Kan du ikke be ham sende litt større penger enste gang
så jeg slipper å telle så mye?
-
Jo da... han sa det var nok til to store?
Jeg får to øl i en pose, legger brødene på disken og går mot
døren.
-
Sender han guttungen for å kjøpe øl til seg? Det er det
verste..
-
Hadde han ikke hatt så gode brød skulle jeg kuttet dem
helt ut…
Sykkelen spinner godt av gårde til neste kunde, et par hus på
oversiden av barneskolen, eller den gamle Framhaldsskolen
som den het tidligere,
Jeg har aldri likt den store, skittengule bygningen, jeg er helt
sikker på at den er fylt med usalige sjeler, unger som går igjen
der, unger som døde tidlig, tok sitt eget liv, drukna i Glomma,
ble påkjørt eller pint sakte men sikkert til døde av foreldre,
lærere, konfirmasjonsprester, plageånder. De svever rundt inne
i bygningen og jeg er helt sikker på at det er de runde, bleke
ansiktene deres jeg skimter gjennom rutene når jeg sykler forbi
der tidlig om morgenen eller om kvelden. Runde, snauklippede
hoder over rutete skjorter i flanell som trykker bleke neser mot
de skitne rutene og gjør grimaser til meg som er der utenfor og
som er levende. Og plutselig forsvinner de samtidig, alle
sammen som på et signal og jeg mener jeg kan høre lyden av
en pekestokk som smeller hardt mot topplaten på et kateter og
da stikker jeg hver eneste gang for jeg er sikker på at det
gjenferdet av en gammel lærerinne som vil bøye seg mot ruten
for å finne ut av hva alle kikker på. Henne vil jeg helst ikke se,
så jeg stirrer stivt framover mens jeg sjekker spensten i
dynamoen og friksjonen mot dekket for Gud vet hva som kan
skje om jeg skulle miste lyset fra lykten og please ikke la det
skje her på denne strekningen for nå nærmer jeg meg kunden,
de skal ha ett brød og en hvetekake, jeg ringer på og leverer de
fra meg uten å se på mennesket som står i døren, jeg vet det er
gamle Fru K. og jeg er sikker på at hun har det onde øyet og
det vil jeg ikke se på, for jeg er også sikker på at inne i huset, i
dette huset som alltid har persiennene nede og som det noen
ganger strømmer dyster musikk ut gjennom veggene på,
holdes sataniske messer, sorte sammenkomster, ofring,
blodritualer, forbannelser. Neste kunde er tvers over gaten,
nabo til avholdslokalet, i vaktmesterboligen på toppen av
lokalet bor Anne og mora hennes, Anne er jeg litt redd for ,
men mora er som regel hyggelig. Anne var ikke inne i dag
heldigvis. Det er noe ved henne som fascinerer selv om det
skremmer, hun er stor, sterk, håndballspiller og har guttetekke
så det holder, det damper noe kvinnelig skremmende og
lokkende av henne og jeg vet ikke hva de er men jeg merke det
på kroppen min og jeg tør vel ikke se henne rett i øynene heller.
Jeg tror jeg kunne blitt sittende fast der, rett og slett, ikke
kunnet ta blikket fra hennes. Men moren har myke øyne, uten
dette som holder fast, hennes blikk sier ”velkommen inn, men
jeg lar deg gå igjen” og i det ligger noe trist men også trøst.
Hva jeg mener vet jeg ikke, men slik er det og hun takker og
smiler når hun tar imot brødet, spør om jeg er tørst mens hun
skjenker i et glass ingefærøl og etter gammel skikk får jeg ikke
lov til å gå ut av boligen uten ha fått i meg noe, jeg svelger
unna og svelgingen skjuler en annen svelging, for hun står i
slåbrok og jeg kan se både lårene hennes og det meste av
puppene og jeg lurer på om hun er av den typen som liker unge
gutter, det er en type kvinnfolk som liker unge gutter ifølge
mamma, som gjør hva som helst for noe ungt kjøtt og jeg
mumler et eller annet, er rask ned trappen og på sykkelen før
siste rest av ingefærølet er i magesekken og over gaten, forbi
Møllers hus og nedover Konditorveien, forbi bakeriet ( som
forresten har gitt gaten navnet) og til neste kolonial, det er
Tangen eller Westby’s Efterfølger som det heter og det er en litt
hyggelig butikk, det lukter så godt der inne av nykvernet kaffe
og alt er oppbevart i den store disken med de mange skuffene,
en skuff for sukker, en for mel, en for kaffe, alt finnes i løs vekt
og jeg er privilegert, eller kanskje ikke, som går inn den bakre
inngangen og er jeg heldig er det gamle Ragnvald som tar meg
i mot og er jeg det ikke er det Fru Tangen, et moralsk og
rettskaffent menneske, et kristent kvinnemenneske, en
kirkegjenger, en bedehusgjenger og som har et vennlig men
stramt ansikt, et ansikt som bærer bud om tukt, askese og
forsakelse, nøysomhet, sparsommelighet og antagelig er hun
den eneste jeg har sett i mitt liv som finveier kaffen før hun
kverner den ved å ta bort en bønne, legge på en annen og
mindre bønne, ta bort og legge på, til vekten er eksakt. Her
sløses det ikke, vi lurer ingen, det gis heller ikke ved dørene,
men hyggelig rettskaffenhet er ikke det verste og om man
oppfører seg i følge standarden skal man ikke se bort fra at det
vanker en skalk servelat eller sveitserpølse, som det het på den
tiden og det var noe man for eksempel kunne få om man var
med moren sin i butikken og ikke var en maseunge, ikke var en
som tigget om å få noe hele tiden; det er de saktmodige som
skal arve himmelen og de stillferdige som skal få pølseavskjær
og skalker og det hender Fru Tangen gir uttrykk for akseptert
atferd til moren min og slenger ved en tiøres Riegel. Jeg tror
ikke den er gratis, selv om det kan virke slik, jeg tror den føres
inn i boken og kreves betaling for ved neste lønningsdag, for
dette var tiden hvor man kunne handle på bok i butikken og
også den tiden hvor man ikke solgte alt åpenlyst og hvor Sabapakker lå ferdig pakket inn i nøytralt gråpapir i stativ og på den
måten virket mot sin hensikt, alle visste jo hva du hadde
handlet for moren din når du kom med en pakke i gråpapir,
men heldigvis slapp du å spørre etter det for du leverte bare
lappen, men jeg visste tidlig hva jeg handlet for jeg kunne lese
tidlig, så meg lurer dere ikke, men når jeg gikk forbi Karlsen lo
han alltid når jeg hadde disse pakkene under armen og ropte ; Er’e den tråkige tidæ for far’in nå æ? Og jeg skjønte vel ikke
helt hva han mente og greit var det.
Siden jeg kom inn bakveien hos Tangen var jeg liksom ansatt
hos K. og fikk et snøft med tilbake idet jeg skulle dra; - Nå
synes jeg brødene var litt for godt stekte! Og prisen litt for stiv
av den grunn!
Og jeg smilte pent , bukket og sa at det skulle jeg si til Birger
og Fru Tangen sa; - Nei, ikke til Herr K., si det til Fru K., si det
til Hildur er du snill! Og jeg bukket igjen og strøk på dør, vekk
fra den hjulbeinte damen i beige lagerfrakk og stramt oppsatt
hår, tilbake til bakeriet, først inn på lageret, på plass med to
lange pilsner, det må være Frydenlund, ned i bøtta,
lerretsstoffet over, lette på bøtta med mandelmasse og finne
finansene for neste tur, sirlig pakket i enda et kremmerhus. Så
ned i bakeriet, ned i varmen, ned til lukten av deig, nystekt
brød, ferske boller, damp og svette, ned til ville historier og
uforutsigbarhet; hva ville Birger finne på nå? Han snur seg mot
meg og jeg ser han er litt gretten, sikkert fordi han er trett og
ikke har fått de første pilsene ennå og jeg tenker at nå kommer
”stempelet”, noe som betyr at jeg må løpe spissrot gjennom
bakeriet og verge meg så godt jeg kan mot den store
knyttneven som skyter taktfast og kraftfullt rett fremover i
ansiktshøyde, akkurat som et stempel, og han trasker rolig
rundt etter meg, knyttneven går og jeg vet jeg ikke kan stoppe
eller vente eller forsøke å snakke ham til fornuft , for da treffer
denne bakerneven meg midt i trynet, han driver meg
ubønnhørlig rundt i det avlange rommet, hold deg unna
hjørnene, smett under armen, det sikreste er å springe opp
trappen, ut i det fri, ut på gården og opp til fruen i butikken,
kanskje trenger hun hjelp til noe og når jeg blir sendt av gårde
igjen med neste ladning i kurven står Birger fornøyd ved
trappa ned til bakeriet og patter på en hjemmerullet
Eventyrblanding og alt tyder på at de verste abstinensene er
borte, at i alle fall en pils er fortært og livet har begynt å leke
igjen. Kanskje har han bevilget seg en slurk av den halve flaska
med 45% brennevin han har liggende i skuffen sin også. Og
fruen har sendt med meg en handlelapp, jeg har flere
funksjoner, jeg er visergutt og handlehjelp og en slags merkelig
link mellom de forskjellige menneskene, hilsener avleveres,
hilsener bringes med tilbake og det sosiale nettverket er
bekreftet og første stopp er fiskehandleren på Snippen.
…Der kommer’en snørrvælpen igjen, hva er det han trur han
er for no æ..herregud, jeg kjenner vel både moræ og
bestemoræ hannes… kåte merra...hehe..må jo væra det når’n
ser på alle ungæne ho har værpa . .og alle dem døtrene der i
går’n er ta samme ullæ, sikkert kåte så det renner ta’ rem alle
fem…hehe…heldig han kællen i huset der gett.. men jævla
irriterænes at han der kommer akkurat når jeg holder på…
dæven... hehe…der gikk det nesten gæærnt gett…
Sku’ likt å gi dem en omgang jæ...hehe…med dennæ her…
Og jeg ser fiskehandleren står og pisser , strålen vingler litt
mellom gulv og sluk og jeg ser han er ustø, antagelig er han
godt nedi brennevinet for dagen og det ser ut som han spyler
gulvet med en røkt pølse som han stapper ned i buksene
etterpå. Jeg husker aldri at han vasket seg på henda, han rister
den pølseaktige pikken sin så det skvetter før han stapper den
inn, gnir av seg på frakken og spyler med en vannslange rundt
sluket, før han begynner å pynte på fiskenes plassering i
disken, den er full av flyndre og torsk, hel fisk på is, noe lyr og
sild, helleflyndre, mye hvit fisk i fiskebutikken på den tiden,
tiden før oppdrettslaks og ørret i ferdige blokker innpakket i
plast i frysedisken i Rema, Rimi, Ica, Mega og hele dritten, her
lå de på hakket is og i noen kasser ved siden av disken lå
diverse grønnsaker, jeg leverte lappen fra Fru K. og han grep et
blomkålhode som han viftet foran ansiktet mitt.
- He, he…se på dettæ her’u …se på dennæ fine sprekkæ her akkurat som fittæ te den fisefine Fru K...like tørr og sprukken…
ern’te rart han Birger står og runkær hele nattæ…hehe…
Jeg kikket på han uten å si noe og tenkte det er rart hva voksne
folk kan få seg til å si, men skjønte jo at fiskekællen også hadde
en flaske eller to på lur i en skuff, under en grønnsakseske
eller noe, det lukta jo brennevin av ham om du kom for nær,
samme lukta som hos Birger, han pakka inn blomkålen i en
papirpose, veide opp hellefisk og pakket inn i avispapir, så grått
papir, så en bit limbånd. Og jeg av gårde igjen, først tilbake
med varene, så tilbake til samme sted, Snippen, stedet som er
navet, selve sentrum på Lisleby, her er fiskebutikk, kiosk,
kolonial og frisør, like ved – enda en kolonial, Marie ved Real
Penselfabrikk, på andre siden Tangen og rett bakenfor, ved den
vesle parken, holder baker K. til og som om ikke det var nok er
det en egen liten brannstasjon, litt bortenfor den igjen ligger
Sparebanken og i kjelleren under banken er Fix sykkelverksted,
eller alt-mulig-verksted. Men Snippen er altså selve Bull’s
Eye. Og jeg må levere et par kneipp hos Hansen, kolonialen på
snippen – en butikk jeg ikke hadde lyst til å gå inn i, Hansen
selv satt i kassa og snakket et merkelig språk, eller snakket
”pent” som vi kalte det, nesten sånn som jeg forestilte meg at
de snakket i Oslo og på radio. Det var i hvertfall to typer
mennesker på Lisleby; de som handlet hos Tangen og de som
foretrakk Hansen. To kolonialer med 50 meter mellom seg og
som slåss om det samme kundegrunnlaget. Vi i vår familie var
”Tangen-folk” og gikk kun til Hansen om det knep. Marie fikk
litt av alle, men flest kunder av den eldre bedehustypen, mest
sannsynlig var det den geografiske plasseringen i forhold til
butikkene som hadde størst betydning. Tangen kjørte ut varer,
det var også et konkurransefortrinn, han fylte opp den store
Volvo PV’en sin og leverte i esker på døra. Nå skulle jeg også
levere, men denne gangen forbi Snippen og over
jernbanelinjen. Fulgte jeg veien til venstre like før
jernbaneovergangen kom jeg til Stasjonsparken og
Jernbanestasjonen. Der var det et lite venterom med en
billettluke kombinert med kioskutsalg. Det var vel det eneste
stedet på Lisleby hvor det gikk an å få kjøpt Lynvingen og
Supermann og fyren i luka hadde uniform og uniformslue,
staselig kar og bindeleddet mellom den vesle verden og den
store verden både i billedlig og egentlig forstand; han solgte
billetter både til Gotham City og til Halden. På den andre
siden av jernbanen var Nøkleby. Og det var dit jeg skulle nå.
Nøkleby hadde sin egen vesle bande, en håndfull gutter, en
storvokst og bøllete, andre mindre men mer utspekulerte og
fulle av dritt, spør du meg. Jeg ba min evige bønn; Kjære Gud,
la dem være inne, eller på stadion eller et annet sted akkurat
nå som jeg skal sykle denne gata nedover til P., la meg i alle
fall komme til huset til Mormor i noenlunde sikkerhet. Amen.
Og stort sett ble jeg vel bønnhørt. Mormor, eller mor, som vi
kalte henne, bodde i Lars Nielsensvei 1, et lite , gammelt hus,
med eplehage og stikkelsbærbusker. Men nå skulle jeg til P's
Kolonial. Den lå helt ned ved elva, nede på banen, som vi sa,
eller stranda. Der nede var det litt skummelt, kanskje fordi det
bodde noen gutter der som jeg ikke fikk være sammen med?
Men jeg gruet meg også til å gå inn til P.. Fru P. var i
menighetsrådet og drev Søndagsskolen eller Gud vet hva og
jeg visste at hver gang hun så meg ville hun bringe denne
fordømte Søndagsskolen på banen; - Nå er det lenge siden du
har vært på Søndagsskolen , Svein. Eller; - På Torsdag er det
møte på Yngres , Svein , det er vel noe for deg kanskje? Alltid
dette evige Gudsmaset, kom til kirken, kom til Søndagsskolen,
kom til Bedehuset, kom på Yngres, kom på faen-og-hansoldemor alt av religiøse greier, hør på ditten, hør på datten, se
vitnesbyrd av en tidligere alkoholiker og banditt, se lysbilder
fra misjonsmarkene i Afrika og på Ceylon, se filmen om Nicky
Cruz, skurken som ble predikant eller hør noen fortelle om
Billy Graham, se historien om Sakkeus på flanellograf og hør
evangeliene, få godtepose, fisker i garnet, sølvskje, helvete
heller om jeg vil og jeg vet hun vil bruke bestemor mot meg; Da ville bestemoren din bli veldig glad, vet du!
Og jeg visste jeg måtte svare : jada, jeg skal komme – på alt du
ber om og samtidig vet jeg at jeg ikke kommer til å gjøre det,
fordi jeg trives ikke der, jeg vil ikke høre om Jesus, jeg hører
nok om han på skolen og han kan ikke hjelpe meg likevel, jeg
vil ikke synge de triste sangene, jeg liker ikke folka, glisene
deres, de alvorlige trynene og jeg liker ikke kirken, jeg får
gåsehud av tanken på det vesle groteske krusifikset som henger
over alteret, det lidende ansiktet på kroppen uten armer og jeg
skjelver i knærne av å i det hele tatt være i nærheten av stedet
der Sorte dame løper rundt om kveldene, selv om de sier det er
sønnen til prosten og selv om du har et godt øye til ham så har
ikke jeg det – jeg vet også at overalt der Gud og Jesus finnes
ligger Satan på lur og det er den samme regla; Djevelen skal
friste meg og Jesus skal hjelpe meg til å motstå fristelsene,
eller få tilgivelse for syndene mine – om jeg angrer vel å merke
– og om ikke annet kan jeg sikkert brukes til å holde
vitnesbyrd på bedehuset og selv om jeg sier at jeg kommer er
det bare sprøyt og det eneste jeg oppnår er å få enda mer dårlig
samvittighet og enda mer mas neste gang jeg skal levere brød
hos deg…men det meste sier jeg jo ikke, jeg nevner ikke deg
og prosten heller, selv om jeg ser det for meg, hvordan du
løsner det stramt oppsatte hvite håret og hengir deg til sanseløs
petting i sakristiet eller i kjelleren på bedehuset etter
kirkekaffen og jeg sier heller ikke at det også er en av
grunnene til at jeg ikke kan nærme meg alterringen i den gamle
kirken, det er altfor mange bilder i hodet mitt og du er med i de
bildene, for du er jo pen selv om du er gammel og her er
brødene og jeg vet du ikke vil selge meg øl selv om det er til
Birger, eller kanskje nettopp derfor og jeg kommer meg av
gårde igjen så raskt jeg kan. Smil, bukk, nikk, jada, jada, jada.
Kapittel 2
In nomine Patris et Filii et Spiritus
Sancti
Jeg må gå opp på loftet en tur, har jeg flaks rekker jeg det
akkurat før jeg må springe av sted til skolen og det er veldig
varmt der oppe, det lukter treverk og fra det vesle vinduet kan
jeg skue utover hagen, epletrærne, nabohagen og jeg går til
vinduet i den andre enden av loftet, en lang korridor som
heldigvis er opplyst av morgensolen fra øst, jeg er heldig sånn
– det ene vinduet er østvendt, det andre er vestvendt og er solen
oppe er loftet opplyst både om morgenen og om kvelden, og
det klør litt på leggen og jeg lurer på hva som kan skjule seg i
skyggene inne blant vinterklærne, kåpene, jakkene, pelsene
som er hengt bort for sommeren og tomrommet mellom dem
og veggen, hva skjuler seg der og jeg vet det ligger en
hemmelig bok nede i en av kistene inne i tantes og farmors
avlukke, ingenting er låst og jeg må kanskje kikke - bare litt –
det er så deilig å lese om ”mundi fruens et opibus” og hvordan
Djevelen satte brystvorten på kvinnen slik at hun kunne la seg
friste og samtidig friste menn, men jeg rekker det ikke helt i
dag, jeg må skifte til den svarte slengbuksa jeg har fått av en
fetter fra Sverige og for alt jeg vet kan Djevelen selv ligge på
lur i mellomrommet mellom raden av lagrede vinterklær og
veggen, inne i den vesle knekken kan det hende han skjuler
seg, det er best å holde seg ute i gangen, i sollyset, for et eller
annet sted har jeg lest at djevler og demoner ikke liker seg i
sollyset og derfor er det best å holde seg i solen, ikke så mye
som et blikk vil jeg ofre de mørke krokene, jeg vet at stokken
til oldefar er der inne et sted, henger klar til bruk, jeg vet det er
dunkene fra den jeg hører her oppe fra loftet om nettene, ingen
tror meg, men jeg vet det – jeg hører liksom fottrinnet først, så
hører jeg det skarpere dunket fra stokken, en-to, en-to, en
støvel og en sko og når jeg spør farmor om dette ser hun bare
på meg, ler ikke, sier ikke mot, bare stirrer på meg og jeg tar
det som et tegn på at hun hører det også. Boken om Djevelen
og Gud og Synd og Skam er egentlig Onkel sin, en katolsk bok,
katolsk til de grader og et vitnesbyrd om at selv om onkel ikke
er det minste religiøs er han født katolikk og jeg vet han hadde
en søster som døde av tuberkulose , han har vist meg
dåpskjolen hennes, den perverse dritten og er det noe jeg er
sikker på så er det at hun også lurer inne i de mørke krokene,
tett knyttet til den svarte boka, så nær at jeg kan strekke ut
handa og kjenne hun får den tvers gjennom seg. Og dette loftet,
med to ender, den ene enden synd og skam og djevel, den andre
enden trygt over vår egen leilighet, utsikt over eplehagen og
om en er heldig – utsikt til naboens eldste datter, sikkert rundt
17 år, jeg husker jeg så henne en gang – liggende rett ut på en
solseng, uten bh, bare en liten truse og av en eller annen grunn
var det så deilig å kikke på henne, vite at jeg så henne uten at
hun så meg og at jeg virkelig kunne den nyte den vesle stive
ståpikken jeg fikk, et seksualisert lyn fra klar himmel, en
forbarmelse og et glimt av det paradisisk fysiske i verden, alt i
den riktige enden av loftet. ”Mundi fruens et opibus” , verdens
synd og larm : give it to me baby!
Uansett trekker jeg på meg den svarte slengbuksa, skrå gylf
med knapper og en sleng ingen har sett maken til her i landet.
Og det skulle da bare mangle; denne buksa kommer fra
storbyen, fra S-T-O-R-B-Y-E-N, Stockholm, byen med
avenyer og drabantbyer, og ungdomsklubber , Mods og
Raggare, byen der Tages, Hep Stars og Ola & The Janglers
spiller på hvert gatehjørne, byen med øl, røyk, luftgevær,
damer med store pupper og blondt hår og gutter med
slengbukser og lugg. Det er altså mer enn en bukse jeg trekker
oppover beina, mye mer enn en bukse, jeg drar på meg et
symbol, et signal og linningen er like lav på hoften som
buksene til Jim Morrison; denne buksa sammen med en
blomstrete skjorte fra Rabbalshede og de rødbrune skinnskoene
med litt hæl og spenne på siden – dette er dynamitt for
selvbildet, en rock’n roll ridders rustning og skjold.
Skifte-stuntet kjøper meg akkurat passe med tid. Om jeg drøyer
et par minutter med å komme av gårde på morgenen unngår jeg
stort sett de verste plageåndene langs skoleveien.
Stort sett går det bra. Mamma derimot forstår ingen ting. Det er
hun som får meldingene om at jeg stadig kommer for sent. Hun
som vet at jeg går av gårde i god tid. Skolen ligger ikke mer
enn fem minutter gå-avstand unna og hun vet jo ikke at jeg
somler på loftet, i kjelleren, smyger langs gjerdet bak
hasselbuskene, tar omveien over Losje-fjellet og mye annet rart
kun for å slippe den enkleste veien. Skoleveien er full av farer,
full av små grupper med drittsekker som ikke har andre
ambisjoner eller gleder i livet enn å plage andre. Det er årsaken
at jeg har utviklet det å gå til skolen til en kunst, en
kunstferdig unnvikelsesinstallasjon, en omveishappening, jeg
er en mester i å slippe unna ubehag og stort sett går det greit.
I dag kobler jeg meg på en gutt i 7 klasse, en jeg vet er
hyggelig og som antagelig vil hjelpe meg om noe skjer.
Egentlig liker jeg meg ikke på skolen i det hele tatt, alle disse
menneskene jeg ikke vet hvor jeg har hen, alle disse lærerne
som tror de er noe, disse herskesyke, smiskende vesenene med
det å gjøre livet surt for unger som et kall i livet. Og ikke
minst, disse stormannsgale forestillingene de har om å vite hva
som er riktig for Gud-og-hvermann, de vet liksom hva som er
sunt å spise, hva man bør lese, hva man bør ha på seg. Jeg
regner med at en eller annen vil påpeke at jeg ikke har riktig
antrekk i dag, at luggen begynner å bli for lang, at gylfen er for
tydelig og slengen for vid, at jeg er for frekk og utfordrende og
jeg kan tydelig se i ansiktet til Fru Overlærer at hun holder på å
brekke seg hver gang hun ser meg. Fru Overlærer er kona til
Overlærer, en hissig eldre mann som alle får frysninger av bare
ved å vite hans blotte eksistens. Det å havne på Overlærers
kontor er en skjebne verre enn det meste; ingen vet helt hva
som skjer der inne, det kan vanke en og annen ørefik, en
filleristing, en utvisning og om man er riktig uheldig kan enden
på visa bli at man sendes til spesialskole eller til Bastøy.
Uansett, Fru Overlærer har nesten samme aura av myndighet
og skrekk rundt seg, hun sitter nærme maktens midte og hun
vet det og hun liker garantert ikke oss fra Lisleby, ikke vi som
bor oppe på sletta og i alle fall ikke de som bor på stranda,
være seg Lislebystranda eller Nøklebystranda. Hun liker godt
de oppe på sletta som hører til i de store villaene, i villaen til
disponenten, legen, ingeniøren eller handelsmannen. De
ungene kan tillate seg hva som helst, de får alltid ros og et smil
og stjerner og store R i boka, selv om de ikke presterer noe
særlig mer eller er noe faglig sterkere eller bedre enn oss andre.
Men de er mer verd i seg selv, de presterer bedre i egenskap av
datter eller sønn til de riktige menneskene; selv en ordblind
slamp av en kjøpmannsunge får bedre norskkarakter enn en
begavet skribentspiresønn av en postmann. Nok om det, Fru
Overlærer er i slaget og jeg vet at hun akkurat i dag skal påføre
meg et utrolig nederlag. Jada, jeg vet jeg hopper litt i tid og
rom, i stil og synsvinkel, men noen friheter må jeg bare ta meg,
dette er en erindringshistorie, en historie omkring hva jeg
husker og hvordan jeg husker det og nettopp av den grunn må
jeg innimellom gi plass til den som erindrer, ikke bare selve
erindringen. Den som erindrer er altså meg og jeg har denne
tanken innimellom, en tanke som sniker seg fram mellom alle
ord og setningsledd, mellom alle hendelser og personer, den
tanken sniker i køen som en engelsk turist og jeg tenker ”Jeg
dreper deg”, uten at det endrer på noe som helst. Tanken er
veldig enkel og er vel nærmest essensen av hele denne
erindringsrekken; ”Du kan ikke skrive. Du er ingen forfatter.”
Du er ”Ingen”, med stor I. Jeg vet. Jeg er ingen forfatter. Jeg er
ikke en gang noen god forteller. Men jeg forsøker å huske.
Kanskje er jeg en god husker. Og jeg liker å beskrive. Be-
skrive. Og samtidig forbanner jeg meg selv så inn i helvetet, så
inn i Satans store sorte hule. Hvorfor skriver jeg på dette
språket? Er ikke dette Herrespråket? Og er ikke å benytte seg
av dette språket et uttrykk for ren kapitulasjon, underkastelse
og selvutsletting?
Språket kom med nederlaget. Språket er både konsekvensen av
og selve symbolet på nederlaget. Mitt store, famlende nederlag.
Storslagent som alle nederlag. Hva mistet Napoleon ved
Waterloo? Jeg mistet språket. Identiteten. Kapitulasjonen har vi
felles.
Det er en del fnising fra pultene bak og ved siden av meg., de
andre elevene vet av erfaring at hva som helst kan skje når jeg
er involvert.
Fru K: Les fra tredje linje i annet avsnitt.
Svein: Han løftÆ hUE og så sÆ runt .
Fru K: Nei. Nei. Nei! Han løft-et h-odet og så s-eg rundt!
Svein: Han løft-a-et hue-hudet..
Fru K: (Strengt) Han løf-TET h- ODET og så s-EG rundt!
Koret: Hehe, hihi, fnisogklukk, hahaha, håhå hoho
Svein: Han LØFTET
hu..
HODET og så SEG rundt
Fru K: Bra! Fint!Flott!
Den som erindrer vil gjerne kalle dette språklig disiplinering.
En tvang like ille som å måtte skrive med høyre hånd, et
overgrep mot kultur og språk. Samtidig en gave, et middel til
forsoning og klassereise. For det er klart – med herrespråket
inne kommer alle eksamener, utdanninger, akademiske grader
og faen og helvete og hvorfor klarer jeg ikke å bruke mitt eget
urspråk lengre? Nei jeg benytter meg flittig av herrespråket,
fiendespråket og skal jeg aldri klare å kvitte meg med det? Skal
jeg aldri klare å skrive som jeg burde? Rett og slett kutte ut det
drittspråket , det sosialiserte språkhelvete som stenger meg
inne, rett og slett bare følge tanken og … rett å slett gi faan,
drite i reglæne, stjæle tebake de språket jæ hadde tå bynnæ
me…
Men nei. Ikke enda.
Og nå er det slutt på skole og jeg vet jeg må hjem , opp på
loftet, skifte tilbake til den ordinære Wrangler buksen, sale
sykkelen og av gårde til bakeriet, la nederlag være nederlag og
konsentrere meg på utlevering av brød, hvetekaker, vørterkaker
og loff.
På kveldsøkten er det stort sett bare meg og fru K. til stede.
Birger er hjemme, sover og forbereder seg til neste arbeidsdag.
Han starter jo klokken 03.00 på natten og trenger nok de
fattige timene. Jeg fyller opp sykkelen og har ruten klar i hodet;
nå på kvelden er det hovedsakelig privatpersoner som skal ha
varer, privatpersoner og institusjoner.
Jeg vet jeg må helt opp til Godtfredsen, et skummelt hus i
starten på marka, et hus med høy hekk rundt hagen, en stor
port og med en merkelig lukt som strømmer ut gjennom døren
hver gang den åpnes, Godtfredsen driver privatforpleining og
gudene vet hva som skjer innenfor veggene i det huset, der inne
springer antagelig galningene rundt tungen hengende ut av
munnen, siklende psykotiske med de vide buksene slengende
rundt beina og kuken handa, her kravler onanistene rundt på
gulvet, melkehvite levre og havregrøthjerner som siprer ut av
kroppsåpningene, hver dråpe tapper hver enkelt for intelligens
og jeg er sikker på at om jeg er for lenge i nærheten av dette
huset vil jeg ende opp der selv, med hjernecellene siprende ut
av en halvslakk utrunket pikk, buksene fulle av bremsespor og
med gammelt brød som eneste næringskilde. Fytterakkern. Jeg
legger opp ruten slik at Godtfredsen er først, på den måten
starter jeg i utkanten og arbeider meg sakte men sikkert tilbake
mot utgangspunktet, bakeriet og hjem. Solen er lav på
himmelen, det er varmt nok til at jeg kan sykle i skjorte,
tankene holder samme farten som pedalene, de kretser taktfast
om samme univers, håper jeg får være i fred på turen hjem,
håper jeg får slåsshansken Birger har lovet meg, håper jeg får
lønnsøkning, håper jeg kommer inn på voksenkino og får se
Dracula-filmene snart, håper jeg rekker tilbake før det er
mørkt, håper det er folk på Zoar når jeg skal levere
vørterkakene, håper det er folk på bedehuset når jeg skal levere
hvetekakene. Om det ikke er folk der må jeg låse meg inn, gå
forbi den åpne døren inn til salen, ned i kjelleren, inn i et lite
mørkt rom, åpne en stor trekiste og plassere hvetekakene der.
Jeg hater dette stedet, hater den lekmannbefengte prekestolen,
hater korset på veggen med de kunstige strålene av tre som
stritter utover veggen, hater lukten av innestengt, halvmørket
og ekkoet av stillheten som gjaller mellom veggene her og all
denne skinnhelligheten veggene har suget i seg og som liksom
skriker til meg og vil slippes fri og jeg stirrer konsekvent ned i
gulvet, fokuserer på der jeg skal gå, småspringer ut døren og
kan nesten høre noen som hånler mens jeg låser døren og
kaster meg på sykkelen på vei mot neste jævla sted. Neste
jævla sted er Zoar.
Zoar er skummelt. Bare navnet gir meg frysninger. Selv om
begge onklene til mamma var fast inventar på Zoar og sikkert
bestefar også, synes jeg dette var noe av det skumleste. Dette
er en menighet kun for menn, det er noe Talibansk over Zoar,
noe Læstadiansk Talibansk, en menighet der kvinner er
forbudt, der salmer synges uten akkompagnement og i redusert
takt og hastighet, Gud og Jesus og Den Hellige Ånd skal ikke
spottes eller uleiliges med lystig sang , med verdslige profane
toner. Sang man raskt og til musikk kunne jo Herren forledes til
å tro at man levde livet på den brede vei, et liv i lyst, i begjær
og i glede – nei, livet skulle leves som den jammerdalen verden
var, en asketisk prøvelse på veien mot det forjettede landet, en
martrende vandring langs den smale sti, naglet til et kors på
jorden og Paradis i det fjerne og Salige Er De Saktmodige. Hva
man så bedriver tiden med utenfor menighetslokalet er noe helt
annet og sikkert aldri verre enn at det er mulig å få syndenes
forlatelse, aldri verre enn at man kan få tilgivelse i
saktmodighet. Tiden står stille på Zoar og alle mennene kler
seg i frakk og hatt og ligner bedemenn. Heldigvis slipper jeg å
låse meg inn her, det er lys på inne og Onkel Nils kommer i
døren, hilser så vidt , tar imot vørterkakene og lukker meg ute.
Huset er lukket, dempet og ligger liksom og knuger seg fast til
fjellet mens det ruger over hemmelighetene sine på en
saktmodig og illevarslende måte. Jeg sender en varm tanke til
Egil som i ungdommelig mot mente at Jesus trengte å luftes ut
og dermed knuste hver eneste jævla rute.
På vei ned bakken fra Zoar ser jeg en guttegjeng utenfor
biblioteket, de er overalt og til enhver tid og jeg velger å sykle
forbi så fort jeg kan, ikke et blikk i deres retning, lukke ørene
og blokkere sansene, ikke tenke på det spotske smilet
akkompagnert av det blussende fødselsmerket og hans
hjernedøde feige epigoner. Men akkurat biblioteket må jeg
innom senere i kveld, jeg må ha noe nytt å lese på, jeg trenger
noe å fokusere på, en god historie, en bok som ligger godt i
handa, en verden mellom permene og jeg husker jeg lånte med
meg alle bind av ”Tusen og en natt” og leste dem i ett strekk,
natt og dag kretset tankene seg om Harun Al Rachid og hans
vakre Sheherazad som produserte det ene lekre eventyret etter
det andre og etter disse historiene kastet jeg meg over en
kjempesamling skrekkhistorier og ble introdusert for Edgar
Allan Poe og bibliotekarens granskende blikk når jeg ville låne
voksenbøker, som om det er noen forskjell barn og voksne hva
språklig forståelse angår, i hvert fall ikke alltid, men det er en
kamp å få lånt det man vil og akkurat nå er det en kamp å
fokusere på alt annet enn de drittsekkene som kretser rundt
meg på syklene sine og roper ett eller annet og jeg må holde
fokus, for jeg vet de ikke rører meg så lenge jeg er i arbeid,
viserguttjobben gjør meg fredet, men likevel – fokus, fokus,
fokus . Og stort sett går de lei.
Innom bakeriet, hente en sekk med brød jeg vet er gammelt,
noen av brødene er fra et par uker tilbake og det er Vanebo som
står for tur. Vanebo , eller Skovbøle, er også en
privatforpleining og jeg gruer meg så inn i helvete, alt er
kvalmt der, i alle fall første gangen men jeg vet jeg venner meg
til det og har vent meg til det allerede og nå kjenner jeg de
store hundene, de store svarte Grand Danois’ene som kretser
rundt der inne, store som hester og ganske skumle når de legger
labbene på skuldrene dine og er dobbelt så store som deg og
heldigvis vil de bare kløes bak øret og jeg vet de blir glade når
jeg slenger til dem et wienerbrød som ikke er så verst ferskt fra
toppen av sekken og første gangen jeg opplevde dem ville jeg
bare dø av skrekk inntil Fru Vanebo kom ut, trinn og smilende
og tok alt det farlige bort, de bare luktet, slikket og var store,
selv om de egentlig var små og ville ha kos.
Men denne damen er det verre med, henne som kommer
stormende ut fra sidebygningen nesten hver gang jeg kommer,
denne damen i grått forkle og med den blekeste huden i verden,
slaskete strømper som krøller seg under knærne og knudrete
fingre som febrilsk forsøker å åpne brødsekken for å finne noe
søtt og relativt ferskt., et wienerbrød, en bolle, et stykke
hvetestang og akkurat i dette øyeblikket vet jeg at Fru K. ikke
snakker sant, disse brødene er ikke til dyrene, det er de
brødene de bruker til å fø de pasientene sine med og jeg blir
overrumplet av en matthet jeg aldri har kjent på tidligere og når
den mannen også kommer ut, en mann med skjeggstubber , en
gammel bukse og en slitt strikket jakke med førkrigsmønster
og gummistøvler og lange gulnede fingre som grafser i sekken,
finner et gammelt frøbrød og setter av gårde med et
triumferende hyl – tristheten er knugende og veien hjemover
blir veldig lang. Og gjett om jeg er klar over det verste med
Vanebo; det verste med Vanebo er at gården ligger nabo til
kirkegården og jeg blir nødt til å sykle langs med kirkegården
både til og fra et altfor langt stykke, det begynner alltid å
mørkne når jeg må forbi denne fordømte kirkegården. Jeg er
helt sikker på at så fort mørket omhyller gravstøttene strømmer
grå sjeletåke fram, kveiler seg rundt steinene, leter seg fram
over bakken, smyger seg mot hekken og mot meg, de vet jeg er
der, de vet jeg er redd og selv om farfar ligger der nede er han
så altfor svak i forhold til overmakten av de onde grå sjelene
som strømmer opp fra bakken. Pedalene går som jeg har Satan
i hælene og om jeg tør å snu meg er det sikkert Satan jeg
kommer til å se og om jeg hører etter er det sikkert pusten hans
jeg hører pese meg i nakken og like fort som skrekken kom er
den borte, for nå er jeg ved gamlehjemmet og lengre enn dit
gidder de ikke følge meg, der inne er det flere stakkarer som
ligger på vent som er mer morsomme å plage og jeg lurer på
hvorfor gamlehjemmet er bygget så nær kirkegården og jeg
lurer på hvordan det må være å bi gammel, skrøpelig og vite at
du snart skal dø og det eneste du ser utenfor vinduet ditt er
kirkegården og alle gravsteinene og du kjenner flere og flere av
navnene på steinene og vet at det bare er snakk om tid før du
har en helt egen stein, med helt eget navn og nummer. Men nå
er det bare å slippe bremsene nedover bakken, la den smått
fuktige kveldsluften kjøle pannen, forbi gartneriet, forbi skolen
– ikke kikk inn gjennom vinduene på langsiden – og hjem. Så
til biblioteket, helst rett før det stenger, like før det stenger er
det som regel voksne folk der, smette ut sammen med en
voksen og så snarveien ved prestegården, over gjerdet ved
Pærten og så hjem.
Nå har jeg lært meg ordet olfaktiv, rett og slett ved å lese om
Mummintrollet ; det betyr vár for lukter og alt jeg husker er
nesten forbundet med en lukt, lukten av surkål fra toalettet hos
Dr. Møller, lukten av urin fra Godtfredsen, stanken av svette
og usselhet hos Vanebo og ikke minst den tunge , mettede
duften av limfres, papir og sherting på biblioteket. Lukt og lyd
og på dette biblioteket : fravær av lyd, så vidt en kremting i ny
og ne fra bibliotekaren, en så vidt merkbar skrapelyd fra en stol
og en lett vibrerende blafring av sider i bøker, spesielt den som
framkalles av klamme guttehender mellom utvalgte sider i
voksenbøker. Og den prikkende spenningen , en gyllen kløe
oppover ryggen; ser bibliotekaren meg nå, ser Ragnar Pettersen
meg nå? Jobben hans gikk jo ut på to ting – skrive på
lånekortet og nekte meg i å kikke i de forbudte bøkene. De
forbudte bøkene var Karl Evangs bøker om seksuallære ,
Agnar Mykle. Disse bøkene åpnet seg av seg selv på utvalgte
steder, særlig lett åpnet de seg på de stedene hvor det var
tegninger, tegninger som hadde en magisk virkning, tegninger
som forvandlet en spinkel, tafatt og forsiktig guttevalp til en
siklende, stappet og velkrydret chorizo, sprengfull av lyst og
bankehjerte og Gud og Satan og alt det herlige forbudte som
boblet i blodet, banket i skrittet og fikk pulsen til å bruse i
ørene. Disse eksotisk smakfulle ordene i illustrasjonene, enkle
streker men med trolldommens kraft til å rope Sesam, Sesam;
Labia major, Labia minor, Mons pubis, perineum, clitoris, anus
og hjelp, klitoral fryd og pubisk nytelse, glans penis og
scrotum, svamplegemer, blodtilstrømning, ejaculatio, coitus
interruptus og jeg skjønner ingenting, men det er forbudt. Og
det er deilig. Og det er et fristed , en liten verden, en åpning til
en større verden og biblioteket er stedet jeg får vite at noe er
for barn, annet er for voksne. Take it or leave it og Ragnar P.
ruller lydløst på fotsålene over det blankpolerte
linoleumsgulvet og innimellom kjenner jeg kjemikaliestanken
fra renseriet i etasjen under og verden henger sammen og er en
liten helhet og jeg er en bitteliten del av denne helheten enten
jeg liker det eller ikke.