Bibelsk Tro nr.2 2013

BIBELSK
TRO 2
le
He iften
r
Sk
inspirert
er
av Gud
2 Tim 3,16
/ 2013
Fritt, uavhengig tidsskrift på evangelisk-luthersk grunn
22. årgang
www.bibelsk-tro.no
I dette nummeret:
• Jesu offer for synder
• Påskeord hos Sakarja
• Offerlammet
utgir tidsskriftet Bibelsk Tro
Formål og grunnlag:
Stiftelsens formål er å fremme bibeltro
kristendomsforståelse etter Guds Ord på den
evangelisk-lutherske bekjennelsesgrunn.
Stiftelsen skal på det grunnlag som er nevnt
nedenfor ved litterær virksomhet­ og på
andre tjenlige måter hjelpe til å utbre bibelsk
forkynnelse og lære, slik at evangeliet kan nå ut
til menneskene­ og nådegavene få sin naturlige
funksjon. Likedan vil en vurdere­ religiøse og
åndelige strømninger, bevegelser, tidsaktuelle
tanker, ideologier og tiltak i lys av Skriften.
Grunnlaget for stiftelsens virksomhet er
den Hellige Skrift, forstått og brukt i lys av
Bibelens eget Kristus-vitnesbyrd og Jesu og
apostlenes skriftsyn, dvs. Skriftens vitnesbyrd
om seg selv. Bibelen er Guds Hellige Ord, gitt
ved den Hellige Ånds inspirasjon, troverdig
og urokkelig, helt igjennom Guds Ord gitt i
menneskelig­språk.
Bibelens ord - slik det opprinnelig ble
gitt - er uten feil og selvmotsigelser i alle sine
uttalelser når det forstås i samsvar med dens
egne forutsetninger. Skriftens ord må tolkes ved
Skriften selv. Bibelen er Guds åpenbaringsord,
gitt oss som veiledning til frelse og evig liv. Den
er den eneste, sanne og fullt ut tilstrekkelige­,
klare og absolutte autoritet og norm i alle
spørsmål som angår kristen­tro, lære og liv.
Den evangelisk-lutherske lære som er
nedfelt i Den norske kirkes bekjennelsesskrifter er i samsvar med Skriften og følge­
lig­ bekjennelsesgrunnlag for stiftelsens­
virksomhet. Sentralt i denne lære står
overbevisningen om ”Skriften alene”, ”rett­
ferdiggjørelsen ved tro på Kristus alene” og
den evangeliske kirkeforståelse­ som legger
vekt på det alminnelige prestedømme og
nådegavehusholdningen­.
Styret:
Lektor/cand. theol. Olav Hermod Kydland
(formann), baker Erik Nordbø (nestformann),
avd.leder Olav Stokka, rektor Finn-Widar
Knutzen (sekretær) og eiendoms­megler Edvard
Jekteberg.
Varamenn: Adjunkt Gunnar Holth, tømrer
Magne Sunde og tømrer Jostein Vedøy.
Rådet:
Pensjonert lastebilsjåfør Tor Landro, misjonær
Jan Ove Heggdal, bonde/cand. theol. Arvid
Joramo, tidligere maskin- og industrimaler
Svein Brattgjerd, næringsdrivende Eivind
Nilsen, vaktmester Dafinn Natland.
Faste medarbeidere i Bibelsk Tro:
Forkynner Kjell Dahlene, adjunkt Gunnar
Holth, tidl. kretssekretær Erik Høiby, rektor
Finn-Widar Knutzen, rektor Reidulf Tværåli,
juridisk rådgiver Jan Endre Aasmundtveit,
ekspeditør Immanuel Fuglsang (Danmark),
pastor Henric Staxäng (Sverige), tømrer Eivind
Ydstebø.
BØNNEVAKT FOR NORGE
Ønsker dere bønnesedler
tilsendt, skriv til:
Bønnevakt for Norge,
Postboks 264,
4367 Nærbø
Innhold
2/2013
Jesu offer for synder
Av Olav Hermod Kydland ........................................................... 4
På avstand
Av Egon Jensen.......................................................................... 5
Fritt, uavhengig
tidsskrift på e­ vangeliskluthersk grunn
Redaksjon:
Eivind Gjerde
Olav Hermod Kydland
Redaksjons- og
ekspedisjonsadresse:
Postboks 264, 4367 Nærbø
[email protected]
Internett:
www.bibelsk-tro.no
[email protected]
Abonnement og gaver:
Persokkrossen 3
4046 Hafrsfjord
Postgiro: 0530.04.87884
Bankgiro: 3290.07.77786
Dansk postgiro:
1199 250-9350
Svensk postgiro:
106 4551-3
Kasserer: Edvard Jekteberg
Tlf: 51 55 02 48
Utkommer 6 ganger i året.
Årsabonnement:
Norge og Norden kr. 180,Til andre land kr. 210,Skoleungdom kr. 160,Bibelsk Tros kassettjeneste
Tlf: 51 68 90 31
Redaksjonen er ansvarlig for
alt som kommer fram i leder­
spalten.
Konkrete synspunkter forøvrig
står de respektive forfattere
ansvarlig for.
Red. deler nødvendigvis ikke
alle disse, men er ansvarlig
for at ikke noe bryter
med stiftelsens­formål og
grunnlag. Unntak fra dette
kan være ytringer i klipp- og
leserbrev­spalten.
Ettertrykk kan skje ved
kildeangivelse.
Smertens lønn
Av Olav Nergård ......................................................................... 7
Påskeord hos Sakarja
Av Nils Dybdal-Holthe ................................................................ 8
Påskehymne
Av Gunnar Holth ........................................................................ 11
Timen er kommet
Av Kjell Dahlene ....................................................................... 12
Offerlammet
Av Gunnar Nilsson ................................................................... 15
Jesus led
Av Hans Erik Nissen . ............................................................... 18
Gudssønnen i Getsemane
Av Fredrik Wisløff ..................................................................... 19
”Jeg har sett Herren!”
Av Axel Remme ........................................................................ 20
Gjenfødt til et levende håp
Av Gunnar Holth ....................................................................... 22
Ordet om korset
Av Olav Hermod Kydland ......................................................... 24
Det som Skriften har sagt, står fast
Av Carl Fr. Wisløff .................................................................... 28
Oppstandelsen og kristen livsholdning
Av Kristoffer Fjelde ................................................................... 29
Å Golgata, du dødens haug, der harde striden stod!
For synda mi Guds reine Lam let der sitt hjarteblod.
Eg såg min Frelsar på eit kors, sårt blødde han for meg.
Å Golgata, du dødsens haug, eg elskar, elskar deg!
(Fridrik Fridriksson, 1909. A. Hoveden, 1928. Nr 577 vers 1 i den gamle
Sangboken.)
Layout: Rune Hegle
Trykk: Gunnarshaug Trykkeri
Tlf: 51 82 62 07
Neste nummer av Bibelsk Tro kommer i mai.
3
2/2013
Jesu offer for synder
Av Olav Hermod Kydland
”Men Jesus har båret fram ett eneste offer for
synder, og har deretter for alltid satt seg ved
Guds høyre hånd” (Heb 10,12).
Gud er en hellig Gud som ikke tåler synd.
Syndefallet førte synd og død med seg. Siden
menneskeheten er skapt som en slekt, falt hele
menneskeheten i synd da vår representant,
Adam, var ulydig mot Herrens ord.
Men allerede på syndefallets dag, ga Herren
løfte om en frelser. Løftet om en frelser går som
en rød trå gjennom hele Det gamle testamente.
I tidens fylde ble Guds Sønn født av en kvinne,
født under loven. Han var Gud og menneske i
en person, men uten synd.
Selv om ingen var i stand til å påvise
synd hos Jesus, ble han likevel dømt for
å spotte Gud og ble korsfestet på Golgata
(Hodeskallestedet).
I gammeltestamentlig tid bar presteskapet
gjentatte ganger fram offer for synder. Disse
ofringene pekte framover til offeret på Golgata
hvor Jesus bar fram ett eneste offer for synder
og som ”- løste oss fra våre synder med sitt
blod” (Åp 1,5). Apostelen Paulus sier at han
ble gjort til synd for oss (2 Kor 5,21).
Hva det innebærer at Gud ble menneske
og at Kristus ble gjort til synd, har den
lutherske teologen Quenstedt beskrevet slik:
”For at mennesket ikke skulle gå glipp av
himmelen for evig, drev kjærligheten Gud ut
av himmelen, så å si. Den kledde ham i kjøtt og
blod, forente skaperen og skapningen, sluttet
ham inn i jomfruens liv, svøpte ham i kluter og
la ham i en krybbe. Og ikke nok med det: Etter
et liv i fattigdom og kamp, ble Kristus slått til
jorden av kjærlighet i Getsemane. Den la ham i
lenker, bant ham og spyttet på ham. Den kronte
ham med torner og slo spikrer gjennom hans
hender. Den hengte ham på korset, gav ham
kalken med myrra å drikke og drev ham til sist
i døden – og dette alt for hans fienders skyld.”
4
Denne kjærlighet til menneskene viser Gud
”ved at Kristus døde for oss mens vi ennå var
syndere” (Rom 5,8), for vi ble forlikt med Gud
ved hans Sønns død, da vi var fiender (Rom
5,10). At Jesus døde for sine fiender, viser
hvor ufattelig høyt Gud elsker menneskeheten
ved å la sin Sønn dø den mest forsmedelige og
vanærende død som overhode mulig for å frelse
syndere.
Ludvig Hope skriver i sin andaktsbok ”Et
ord i dag” om hva Golgata har å bety for oss
mennesker. Han sier:
”Golgata! – der møter vi Gud og menneske
i én person, hengende på et tre. Der møtes Gud
og menneske til forlik, der får synden sin dom,
sin straff og sin død, der blir ormehodet knust,
fiendskapet ihjelslått og freden underskrevet
med blod. Der åpnes himmelen og porten inn til
livets tre, der kommer Gud oss i møte som venn
og som far, der blir nådestolen reiste så vi kan
stige fram for den hellige med fritt mot og få
miskunn og finne nåde til hjelp i rette tid.”
Jesus var ren, hellig og rettferdig og uten
synd. Men han ble gjort til synd for oss. Han ble
vår stedfortreder idet han tok all verden synd på
seg. All verdens synd som ble gjort av de første
mennesker på jord, og de som kommer til å bli
gjort av de siste menneskene på jord, ble lagt på
Jesus Kristus. Han tok vår synd på seg mens vi
får av bare nåde hans rettferdige gjerning som
gjelder overfor Gud.
Dette herlige budskapet er tiltenkt alle
mennesker, men bare de som tar imot Jesus, får
del i frelsen. Enhver botferdig synder som tar sin
tilflukt til Jesus Kristus, blir erklært for rettferdig
å være i Jesus Kristus og blir gjenfødt til et
nytt liv. Vår rettferdighet er en levende person
som sitter ved Guds høyre hånd i himmelen og
ber for sine. Da er det ingen som kan eller har
myndighet til å fordømme oss, for Jesus ble
en gang fordømt i stedet for oss. Derfor kan
2/2013
apostelen si: ”Hvem er den som fordømmer?
Kristus er den som er død, ja, mer enn det:
som også er oppstått, som også er ved Guds
høyre hånd, som også går i forbønn for oss.”
(Rom 8,34).
Det er ufattelig stort å tenke på at Jesus
Kristus, verdens eneste håp, sitter ved Guds
høyre hånd og ber for både deg og meg. Han
vil ha oss hjem til himmelens land hvor vi
skal få prise ham, Lammet, som kjøpte oss til
seg ved sitt blod, for at vi skulle skal få være
med i ”Lammets bryllups måltid” (Åp 19,7).
Men allerede mens vi er her på jorda, er vi satt
med Jesus i himmelen, for apostelen Paulus
sier: ”Han oppvakte oss med ham og satte oss
med ham i himmelen, i Kristus Jesus, for at
han i de kommende tider kunne vise sin nådes
overveldende rikdom i godhet mot oss i Kristus
Jesus” (Ef 2,6-7).
Derfor er vi hver dag, enten den føles god eller
dårlig, gjenstand for Guds overveldende nåde
og godhet mot oss i Kristus Jesus under alle
forhold og til alle steder.
La oss derfor også denne påsken prise Den
treenige Gud for frelsens herlige budskap
som gir fred, trygghet og glede for både tid og
evighet! Gud være evig takk!
Å, Golgata, du livsens haug,
Der gror det livsens tre!
Der får eg trøyst mi siste natt,
Når døden slår meg ned.
Ja, Golgata er all mi von,
Hans kross er liv for meg.
Ja, Golgata, du livsens haug,
Eg døyr – og signar deg!
(Fridrik Fridriksson, 1909. A. Hovden, 1928.
Nr 577 v. 3 i den gamle Sangboken.) o
På avstand
Av Egon Jensen
”Men Peter fulgte etter ham på avstand til
yppersteprestens gård. Der gikk han inn og
satte seg me tjenerne for å se hvordan det ville
ende. Men Peter satt utenfor på gårdsplassen.
Da kom en tjenestepike bort til ham og sa:
Også du var med Jesus fra Galilea. Men han
nektet så alle hørte det, og sa: Jeg skjønner
ikke hva du snakker om! Men da han gikk ut
i portgangen, fikk en annen pike se ham og
sa til dem som var der: Også denne var med
Jesus fra Nasaret. Og igjen nektet han med ed:
Jeg kjenner ikke det menneske! Men litt etter
kom de som stod der, bort til Peter og sa: Visst
er du også en av dem! Ditt mål røper deg.
Da gav han seg til å forbanne seg og sverge:
Jeg kjenner ikke det menneske. Og straks gol
hanen. Da mintes Peter Jesu ord, at han hadde
sagt til ham: Før hanen galer, skal du fornekte
meg tre ganger. Og han gikk ut og gråt bittert.”
(Mat 26,58; 69-75)
Forut for det vi leser her i Matteusevangeliet
hadde Jesus vært sammen med sine venner og
5
2/2013
spist påskemåltidet, og innstiftet nattverden.
Han hadde også fortalt Peter at ”før hanen
galer i natt, skal du fornekte meg tre ganger”.
Deretter hadde Jesus gått ut til Getsemane.
Da han gikk inn i hagen sa han til sine venner
at de skulle bli der og be. Selv gikk Jesus
lenger inn i hagen for å være alene. Da falt han
på kne og bad til sin Far i himmelen: ”Far! Er
det mulig, så la denne kalk gå meg forbi! Men
ikke som jeg vil, bare som du vil.”
Da Jesus hadde avsluttet bønnen, visste
han at soldatene nærmet seg for å fange ham,
med Judas i spissen. Da de kom bort til ham
lot han seg frivillig ta til fange, han satte seg
ikke til motverge. Nei, for Jesus visste at om
du og jeg skulle få leve et evig liv sammen med
Gud i Paradis, så var han den eneste som kunne
frelse oss. Andre muligheter fantes ikke. Han
var villig til å ta din skyld og straff på seg, den
straffen som du har fortjent på grunn av synden
som er i deg. Så høyt er du elsket av Jesus!
Deretter førte de Jesus inn i yppersteprestens
gård. Underveis var det en som fulgte etter på
avstand. Det var Peter. Han fulgte etter helt
inn i yppersteprestens gård. Der satte han seg
mellom tjenerne for å se hvordan dette ville
ende.
Å følge Jesus på avstand, det vil si sånn
litt på avstand, kan også la seg gjøre i dag.
Men det er en ulykkelig stilling å være i for et
menneske. Det fører nemlig ikke til himmelen.
Å følge Jesus sånn litt på avstand fører til slutt
til evig død og fortapelse.
Det finnes mennesker som sikkert vil høre
om Jesus av og til. De vil gå til kirken og til
møter på bedehuset. Men de vil samtidig gjøre
som de fleste andre. De vil leve sitt liv som de
selv ønsker. De vil ikke la Jesus være Herre
over alle ting i deres liv. Egentlig er de også
redde for hva de andre vil si om dem fordi de
er kristne. På den måten følger de Jesus på
avstand.
Er det slik du lever, du som leser dette?
Det fører aldri til noe godt, og det er slett ikke
veien til himmelen. Jesus kan aldri dele plassen
i ditt liv med andre. Det opplevde Peter også
6
i sitt liv. Han falt for fristelsen til å forsøke å
gjemme seg i mengden.
Nå sitter han midt mellom tjenerne og hører
på alt det de vil anklage Jesus for. Plutselig
sier en av dem til Peter at han var sammen
med Jesus. Men Peter nektet for det. En annen
pike peker på Peter og sier at han var sammen
med Jesus fra Nasaret. Igjen nektet Peter og
denne gang med ed. Litt senere sier noen andre
at Peter var en av dem. Da begynte Peter å
banne og sverge på at han ikke kjente Jesus. I
det samme gol hanen, og det hørte Peter. Han
husket nå hva Jesus hadde sagt: ”Før hanen
galer i natt, skal du fornekte meg tre ganger”.
Da gikk Peter ut og gråt bittert. Han hadde
fornektet og sviktet sin kjære Frelser.
Peter hadde fulgt Jesus på avstand. Nå var
han også kommet på avstand. Men han innså
at han hadde syndet mot Jesus. Det ble hans
redning.
Jeg vil gjerne si så tydelig jeg kan til deg
som leser andakten nå: Følg ikke Jesus på
avstand. Det fører til avstand, og til sist ender
det med evig død og fortapelse. Sørg for å leve
ditt liv i og etter Guds ord. På den måten kan
du leve tett sammen med Jesus, gjennom Ordet
og bønnen.
Gjør som Peter! Gå til Jesus med din synd
og dine nederlag hver eneste dag. Fortell alt til
Jesus! Lev stadig i hans nærhet, tett inntil ham!
Det er livet.
Gud velsigne deg til det!
(Oversatt fra dansk: Brix/Endresen) o
2/2013
Smertens lønn
Av Olav Nergård
Å tenk, jeg har
hans svar,
som bar
min synd og skyld og straff på seg.
Ved ham er himlens Gud min far.
Hans skrift og tale er meg klar.
Og hvem er salig? Det er jeg.
Så er han her
meg nær
især
når hjertets indre nød er stor,
når synden blir meg tung og svær
- den størst byrden som jeg bær'.
Da løser han meg ved sitt ord.
Han kom hit ned
og stred
og led,
som menneske og som Guds Sønn,
til full forsoning i mitt sted.
Slik er han selv mitt liv, min fred.
Og slik er jeg hans smertes lønn.
(Fra heftet ”Alt i Jesus”
Utgitt av Stiftelsen ”På
Bibelens Grunn”, 2005)
7
2/2013
Påskeord hos Sakarja
Av Nils Dybdal Holthe
Det finnes mange profetier om Messias i Det
gamle testamentet (GT). Derfor er det også
profetier om hans lidelse og død. Det er et rikt
studium å gå gjennom mange slike utsagn i
GT. Her skal vi begrense oss til en av de siste
profetene, nemlig Sakarja eller Sakarias (ca.
520-518 f. Kr.).
Han sier først at Herren ville komme
til folket og bo hos dem, kap. 2,14ff. Også
hedninger var inkludert. Dernest taler han om
at en mann ved navn Spire skulle komme, (kap
3,8 og 6,12.) Det må være Messias. Han skulle
være Guds tjener og bygge Herrens tempel.
Dernest skulle han være konge og prest og
skape fred. Hvordan gjorde han det?
Det er da vi kommer til påsken. Og vi skal
følge Messias i flere trinn i påsken.
1) Hyllet av mennesker (kap. 9,9).
I dette profetordet knytter vi tanken tilbake
til kap. 2,14: “Fryd deg høylig og gled deg, du
Sions datter.” Her er virkelig en grunn til glede.
For her taler han om Messias som kommer og
blir hyllet som konge. Det skal skje i framtida:
“Se, din konge kommer til deg.” Det ble oppfylt
NY!
da Jesus gikk inn i Jerusalem palmesøndag.
Profeten beskriver så hvordan Messias­
kongen er: Han er rettferdig, full av frelse, fattig
og ydmyk. Han er fredsfyrste, og han skal befri
fangene på grunn av paktblodet.
La oss ta med en liten detalj her: Profetien
nevner både asenet og folen. Matteus var
oppmerksom på det og passet på å få det med
i sin fortelling: “Der skal dere straks finne
en eselhoppe som står bundet, og en fole
sammen med den” (Mat 21,2). Så gikk også
denne lille detaljen i oppfyllelse. Det var en
guddommelig profeti, og derfor måtte det skje
slik. Flere ganger sier Matteus: “Dette skjedde
for at det skulle bli oppfylt som var sagt ved
profeten” (v. 4). Vi kan bare undre oss over den
guddommelige nøyaktighet. Når Johannes bare
nevner en, er det selvsagt fordi Jesus bare kunne
sitte på ett dyr.
2) Sveket for penger (Sak 11,12;13,7).
Herren Messias er hyrde, men folket skal
forkaste ham og gå sin egen vei. I disse avsnitt
finner vi noe om forholdet mellom folket og
Messias.
”Jesus er veien til himmelen” 3. utgivelse med Unge Røster
fra Namsos.
Kan bestilles via våre nettsider:
www.bibelsk-tro.no
Kan også bestilles ved å skrive til:
Bibelsk Tros kassettjeneste
Postboks 116, 4311 Hommersåk
8
Kr 200,-
8
2/2013
1. De verdsatte ham for 30 sølvpenninger. Det
var prisen på en slave i gammel tid. Det kunne
være en mann eller ei kvinne, (2 Mos 21,32).
Det forteller oss hvor lite de aktet sin Frelser.
Og det viser deres tro eller rettere vantro mot
ham. Også grunnen til at de forkastet ham,
kan vi ane her: De forstod ikke rett hvem
han var eller hva han skulle. Det er også en
nytestamentlig tankegang: “Hadde de kjent
den, da hadde de ikke korsfestet herlighetens
Herre” (1 Kor 2,8). Noe var skjult for dem.
Profeten forutsier altså her at Messias skulle bli
forkastet av sine egne.
Men det er viktig å se at ikke alle var med
på dette. Selv om mange forkastet ham, var det
unntak. Profeten sier at pakten mellom Gud
og folket ble brutt. Da skjønte “de usleste av
fårene, de som aktet på meg, at det var Herrens
ord”. De usleste aktet på Herrens ord. Og NT
viser at det gikk slik. “Han kom til sitt eget, og
hans egne tok ikke imot ham. Men alle dem som
tok imot ham, dem gav han rett til å bli Guds
barn, de som tror på hans navn” (Joh 1,12).
Dette er i første rekke disiplene og andre som
fulgte Jesus på jord. Senere har mange “usle”
slått følge med Messias. Ordet som er oversatt
med “usle” betyr også fattig, eller noen som
trenger hjelp. Slik er de troende i seg selv.
2. Dette er en profeti om Judas, han som
svek Jesus. Detaljene passer så nøye på ham.
Slike ting kan ikke være tilfeldigheter. Det
vitner om en plan, om et guddommelig råd som
står bak alt.
Judas fikk 30 sølvpenninger for å svike
Mesteren. Det var som nevnt prisen for en
slave. (Mat 26,15). Pengene ble kastet inn i
Herrens hus. Det stemmer også med det Judas
gjorde. (Mat 27,5). Og pengene ble gitt til
pottemakeren, slik at pottemakerens åker ble
kjøpt for Judas-pengene. (Mat 27,7ff.)
Hvor lite det skal til for å svikte Jesus!
Se også hvilken makt penger har over
menneskehjertet. Noen mennesker kan gjøre
nesten alt for en pose mammon. Og det bor nok
en Judas i alle mennesker. Spørsmålet er om vi
slipper ham løs.
3. Profeten sier vidzere at Messias skulle bli
drept. Det skjedde ikke tilfeldig, men som et
overlagt drap. Det ser vi av uttrykket i Sak 13,7.
Det er særlig to uttrykk som viser det:
a) “Sverd! Sverd, våkn opp mot min hyrde.”
Sverdet er uttrykk for straff, og det ødelegger
og dreper. Det brukes i Bibelen som symbol på
rettslig makt. (Rom 13,4). Hyrden er Messias,
og hans død skyldes en rettslig handling hvor
han led lovens straff hvis makt ble symbolisert
ved sverdet (T. V. Moore). Jfr. ordet i Jes 53,8:
”…ved dom...”
b) Videre står det at de skal “slå hyrden”. I
det ligger at det var et bevisst mord. Det fører
til en brå og voldsom død (Fr. Wisløff).
Likevel er det Gud som står bak, det skjer
med hans tillatelse. Messias døde fordi Gud
ville det. Det skal tjene til noe i hans plan.
Det samme ser vi i Jes. 53,10: “Det behaget
Herren å knuse ham”. Det skjedde med Guds
tillatelige vilje.
Grunnen til en slik voldsom og uforståelig
handling av Gud blir så uttrykt slik: Herren
vil igjen ta seg av de små. Det skjer for deres
skyld. Frelsen er med andre ord for de små,
de usleste. Og det er noe av det fineste ved
frelsen: Han tar seg av de elendige. Og hvorfor
skulle han dø? For å kunne ta seg av syndere,
måtte synden sones. Og det kan bare skje ved
død. Dette ligger underforstått i ordet her. (Jfr.
1 M 2,17; Esek 18,4 og Rom 6,23).
4. Messias skal være hyrde, en som passer
sauene. Det er hans oppgave. Hyrdebildet er
kjent både i GT og NT. David synger så vakkert
om Herren som hyrde i Salme 23, og Jesus
bruker bildet om seg selv, (Joh 10). Han er den
gode hyrde som setter livet til for sauene.
Dernest kalles han “min neste”. Mens
hyrdenavnet forteller hva Messias skulle
gjøre, forteller dette hvem han er. Han står i
nær forbindelse med Gud selv. Ja, han er Gud.
(Joh 1,1-3).
5. En liten detalj skal vi også nevne: Når
hyrden blir sveket, skal sauene spredes. Og
det ble sørgelig oppfylt ved at disiplene forlot
Mesteren i Getsemane, (Mat 26,56).
9
2/2013
3) Gjennomstunget (Sak 12,10)
Her gir Herren nye løfter til sitt folk. Det skal
komme nye tider. “Davids hus og Jerusalems
innbyggere” er fellesbetegnelse for hele
jødefolket. Over dette folket skal utgydes
nådens og bønnens ånd. Det er bønn og rop om
nåde i vekkelsestider. Det skal forvandle folket
slik at de ser opp til Frelseren. De skal sørge
over ham, over at han ble behandlet slik han
ble. Vi skal stanse ved to forutsigelser her:
1. Først finner vi en profeti om Kristus
da han hang på korset langfredag: “De
skal skue opp til meg (Herren) som de har
gjennomstunget.” Den lidende Messias er
Gud,(jfr. Joh 1,1f og Heb 1,3f). Han var naglet
til korset, og en romersk soldat stakk spydet
i sida hans, slik at det rant ut vann og blod.
Dette var en bokstavelig oppfyllelse av ordet
gjennomstunget. Johannes oppfattet det som
en direkte profeti om Messias. (Joh. 19,36f.)
Det er trosstyrkende å se at ordet blir oppfylt
bokstavelig. Det går nøyaktig slik Gud har sagt.
2. Dernest må det være en framtidsprofeti
om jødefolkets omvendelse til Messias.
Åndsutgytelser vil nemlig virke slik at de ser
opp til ham på en ny måte.
Jødenes historie til i dag har vist at det ikke
har skjedd i stor målestokk ennå. De spredte
omvendelser som har skjedd til nå, kan ikke
være den fullstendige oppfyllelsen av dette
ordet. Fortsettelsen tyder på at det skal bli en
landesorg. Sorgen skal bli stor, (v. 11). Og
hver slekt skal sørge for seg, “likeså de andre
slekter”, dvs. hver stamme i Israel. Det behøver
ikke bety at hver enkelt jøde skal tro, men at
store grupper av folket skal bli omvendt.
Fortsettelsen i kap. 13,1f. taler også om
dette: ”På den dag skal det være en åpnet kilde
for Davids hus og for Jerusalems innbyggere
mot synd og urenhet. Og det skal skje på den
dag, sier Herren, hærskarenes Gud, at jeg vil
utrydde avgudenes navn av landet, og de skal
ikke mer kommes i hu. Også profetene og den
urene ånd vil jeg få bort fra landet”.
Et par små detaljer må vi nevne. Messias
kalles den “enbårne sønn” og den “førstefødte”.
10
Og akkurat disse ordene er brukt om Jesus i NT.
Han var den førstefødte blant mange brødre
(Rom 8,29), og Guds enbårne sønn (Joh 3,16).
Uttrykket “gjennomstunget” og at de skal
sørge over ham kan vi kommentere litt mer. I
NT brukes dette i forbindelse med de siste tider
og Jesu komme. Det heter at når de ser
Menneskesønnen komme, skal alle folk
på jorden jamre seg (bryte ut i klagerop). Og
når han kommer skal alle se ham, ”også de
som har gjennomstunget ham” (Åp 1,7). Da
skal de gråte sårt over ham. Dette må vise til
Sak. 12,10. Og det viser at det som skjedde på
korset vil få betydning ved Jesu komme. Også
jødene skal være med her.
Moore må ha rett når han sier at gjennom­
stunget taler om alle Kristi lidelser, og ikke
bare om spydstikket i hans side. Og hvorfor
skjedde det? Han led for oss, for å ta bort vår
synd og skyld.
Alle mennesker er med her. Lidelsen var
verdensomfattende.
Det var altså for deg og meg at Jesus led.
Det var den eneste vei til frelse. (Joh 14,6).
Uten Jesu død ville vi alle vært fortapt. Og det
er kunngjort for lenge siden i bibelske skrifter.
Når vi ser og tror det, kommer takken og
gleden:
Ӂ, tenk at det var for meg
at Kristus på krossen hang.
No ser eg den lidingsveg,
no syng eg den nye song.
Ein fallande, feilande syndetræl
då føddest på ny ved Guds kjærleiks eld”
(Dore Lavik, 1941).
Har du også sett det? Det er ennå tid til å vende
om og tro. Kom i dag! o
2/2013
Påskehymne
Av Gunnar Holth
Karl Marthinussen (1890-1965) fikk en kort
omtale i BT 6/12, i forbindelse med julesalmen
“Under over alle under: Himlens konge kledd i
kjød.”
Jeg skal ikke gjenta omtalen her, men nevner
igjen at Marthinussen var en betydelig salme­
dikter.
Det er grunnen til at jeg også i påskenummeret
finner fram en tekst av han.
Den er hentet fra samlingen “Forventning og
vår”, Nomi forlag, og har overskriften Påske­
hymne.
-Nevnes kan også at Marthinussen oversatte
flere salmer. En av disse er “Himlens konge vil
vi prise”.
Om noen kjenner en melodi til denne påske­
hymnen, ville det være fint å få et tips.
En finnes i en liste over Knut Nystedts
publikasjoner (2001).
- Kanskje noen som leser denne teksten kan
sende toneforslag til BT? Den fortjener gode
“vinger”, slik at den kan synges!
Jeg jubler mot morgenens gylne gry:
Oppstanden er Jesus, min Herre!
Han lever, han lever. – All verden blir ny,
et tonende kor til hans ære.
Han lever, han lever. Så er det dog sant
at dødsrikets fyrste og krefter han bandt.
Vår synd har han sonet, vår gjeld er betalt,
til frihet han kjøpte oss selv og vårt alt.
Jeg jubler mot havet, mot skoger og fjell:
Oppstanden er Jesus av døde!
Og med i sin klippegrav langfredags kveld
han tok alle syndene røde.
Han lever, han lever. Så er det dog sant,
han skjenker meg Ånden, forsoningens pant.
I ham vil jeg elske det liv han meg gav,
med ham skal jeg oppstå av dødsmørke grav.
Jeg jubler mot dagen som rinner i øst:
Oppstanden er Jesus av graven!
Med solen den stiger med lys og med trøst,
det suser av vår gjennom haven.
Han lever, han lever. Så er det dog sant
at veien og livet i Kristus vi fant,
at himlen er åpen og jernteppet brutt,
vår trelldom og fangetid – nå er den slutt.
Jeg jubler mot himlen, den bunnløse blå:
Oppstanden er Kristus, min broder!
Vi løfter vårt hode, med ham kan vi gå
på hav, gjennom brusende floder.
Han lever, han lever, så er det dog sant
at over forkrenkeligheten han vant.
Vi skimter den gjenskapte himmel og jord,
hvor døden er borte og livet kun gror. o
11
2/2013
Timen er kommet
Av Kjell Dahlene
Verdenshistorien taler om viktige vendepunkt
i historien. Hendelser som fikk avgjørende
betydning for den senere utvikling. Men intet
fikk en mer bestemmende betydning enn det
Jesus sa Skjærtorsdag: Timen er kommet. Alle
evangeliene har med dette betydningsfulle
utsagnet til Jesus. Hos noen er det gjentatt flere
ganger.
”Tredje gang kommer han så til dem og sier:
Sover dere ennå og hviler? Det er nok. Timen er
kommet. Se, Menneskesønnen overgis i synderes
hender.” (Mark 14,41)
”Men Jesus svarer dem og sier: Timen
er kommet, da Menneskesønnen skal bli
herliggjort!” (Joh 12,23)
”Dette talte Jesus, og han løftet sine øyne mot
himmelen og sa: Far, timen er kommet. Herlig­
gjør din Sønn for at din Sønn kan herliggjøre
deg,” (Joh 17,1)
Timen er ikke en klokketime. Derfor er det
også oversatt med stund i Bibelen vår. Oftest
gir det uttrykk for et tidspunkt. Nå har tiden
kommet.
Over hele Jesu liv hviler denne timen. Det var
derfor han var kommet til verden. Jesu nærmeste
familie ante dette eiendommelige med Jesu liv.
Under bryllupet i Kana i Galilea irettesetter
Jesus sin mor med å si: ”Min time er ennå ikke
kommet.” (Joh 2,4). I forkant av løvhyttefesten
sier Jesus til brødrene sine: ”Min tid er ennå ikke
kommet.” (Joh 7,6 og 8).
Tider og timer har Gud skjult for oss. Men
det er en time som ”Faderen har fastsatt av sin
egen makt.” (Apg 1,7). Det er denne timen i Jesu
liv. I evighet ble den fastsatt og Jesus Kristus
svarte et ubetinget ja til den.
Timen ble omtalt og profetert om av de
menn som Herren gav innsikt i hans tanker og
planer. På en konkret og livsnær måte blir den
skildret for oss hos profeten Jesaia i hans 53
kapittel. Det profetene skuet i det fjerne, får sin
12
oppfyllelse når Jesus stiger fram og sier: ”Timen
er kommet!”
Det var en avgjørende time for Jesus, for
menneskeslekten og for djevelen og hans rike.
En voldsom kamp ble utkjempet. Dette er et
avgjørende tidspunktet i slektens historie. Den
brutale konfrontasjonen med alle Guds fiender.
Hva innebar denne timen for Jesus?
Skriften lar oss ane noe av den kampen Jesus
gikk inn i Getsemane. Den berørte også dem
som fulgte ham.
”Men en dåp har jeg å døpes med, og hvor
jeg gruer til den er fullført!” (Luk 12,50)
”Nå er min sjel forferdet! Og hva skal jeg si?
Far, frels meg fra denne time!” (Joh 12,27)
Tanken på det som ventet ham, forferdet
Jesus. Timen som nærmet seg var full av det
tyngste som vi kan møte i dette livet. Og Jesus
møtte all ondskap og gru, pine og plage som
denne verden kan gi, i det begeret han skulle
drikke.
Kampen i Getsemane førte Jesus til briste­
punktet av det et menneske kan tåle. Hans eneste
støtte og kraft ble gitt ham fra himmelen. En
engel fra himmelen kom til ham. Hans egne
utvalgte disipler sovnet og hvilte seg, mens
mesteren stred.
Ba Jesus om å slippe å lide og dø for våre
synder?
”I Getsemane ba Jesus: ”Far! Er det mulig, så
la dette begeret gå meg forbi! Men ikke som jeg
vil, bare som du vil”. (Mat 26,39)
Markus gjengir situasjonen slik: ”Han sier til
dem: Min sjel er bedrøvet inntil døden. Bli her
og våk! Så gikk han et lite stykke fram, falt til
jorden og ba at timen måtte gå ham forbi, om det
var mulig. Og han sa: Abba, Far! Alt er mulig
for deg. Ta dette begeret fra meg! Men ikke som
jeg vil, bare som du vil!” (Mark 14,34-36)
2/2013
Dersom dette begeret eller denne timen betydde
døden på korset, kan det se ut som om Jesus ba
om å få slippe å dø for våre synder. Men det
kolliderer sterkt med så mye av det Jesus sa om
sin død. Mange ganger taler han med disiplene
sine om at han skal dø, men han talte til dels for
døve ører.
Jesus var bevisst på hvorfor han var kommet
og hvilken oppgave han skulle utføre.
”Nå er min sjel forferdet! Og hva skal jeg si?
Far, frels meg fra denne time! Men nei, derfor er
jeg jo kommet til denne time”. (Joh 12,27)
Det var fryktelige timer som lå foran Jesus
i Getsemane. Var det mulig at Jesus kunne
kommet utenom det? Menneskelig sett kunne
han kollapset på veien til Golgata. Kreftene
hans var tømt ut.
Muligens var Jesu bønn i Getsemane ikke en
bønn om å gå utenom korset, men om å nå fram
til Golgata, til den bestemmelse som var satt for
ham fra evighet av.
Likevel må vi nok nøye oss med å stå i
undring å se den kampen Jesus måtte kjempe på
grunn av begeret som ble rakt ham.
Denne time inkluderer mye, men jeg vil peke
på noe av det denne timen betydde for Jesus.
Det er fristelsens time
I Getsemane var fristeren til stede. Jesus ber
sine disipler våke og be for at de ikke skal falle
i fristelse. ”Stå opp og be om at dere ikke må
komme i fristelse!” (Luk 22,46)
Jesus selv var utsatt for fristelse. I førti dager
ble han fristet av djevelen i ødemarken. I alle de
fristelsene djevelen førte Jesus inn i, seiret han,
og djevelen forlot ham for en tid. (Luk 4,2flg)
Men han hadde ikke gitt seg. Det endelige slaget
står i Getsemanehagen. Derfor blir kampen så
intens, og han overgir seg til Faderens vilje.
Derfor blir han også overgitt til menneskene,
til yppersteprestene (Mark 10,33), til Pontius
Pilatus (Mat 27,2). (Joh 18,35), til Herodes (Luk
23,7), til folket. (Luk 23,25) (Mat 17:22)
Hva Jesu fristelse innbar er det vanskelig å
si helt nøyaktig. Var han fristet til å bruke de
himmelske legioner? (Mat 26,53). Eller var
det å stige ned av korset? (Mat 27,42). Hva
det gjaldt sier ikke Skriften, men den sier
med tydelig kraft at Jesus ble fristet og stod i
fristelsen.
”For ved at han selv har lidd og er blitt
fristet, kan han komme dem til hjelp som blir
fristet.” (Heb 2,18)
Det er timen for mørkets makt
Da Jesus blir grepet i Getsemane, gjør han
oppmerksom på denne spesielle natten og gir
den en karakteristikk. ”Men dette er deres time
og mørkets makt.” (Luk 22,53)
Mørkets krefter med alle sine allierte trer
denne natten inn på arenaen og viser sitt sanne
ansikt. Ingebret Thorkildsen synger om dette
”mørkets fyrste til fektning drog”, men det
medførte at ”mørkets fyrste sitt dødssår fikk”.
Jesus beseiret mørkets makt i mørkets time.
”Jesus mørkets fyrste bandt”, sier Johan Nordahl
Brun i sin mektige påskesang.
Det er syndens time
Synderen viser sitt sanne ansikt. Det gjelder
både jøder og hedninger. Det verste i dem
kommer fram i denne time. Det høyeste gode
i denne verden blir mishandlet og dømt til en
forbryters død.
Men midt i den største fornedrelse viser
Jesus formålet med sin død. Han tar med seg en
angrende synder som vender seg til ham i sin
nød og tar han med til paradis.
Det er svikets time
Ingen time på denne jord har anskueliggjort
sviket sterkere enn denne natten. Disiplene
hans sviktet. Høyt og hellig hadde de bekjent
at de ville stå ved hans side og om nødvendig
gå i døden med ham. Men i denne natt løp de
som skremte høns. Ja, lederen i disippelflokken
bannet til og med på at han ikke kjente ham.
Yppersteprestene sviktet. Det ble åpenbart
under forhøret de utførte at vitnene motsa
hverandre. Sannheten ble brutalt satt til side, og
de forkastet det mest dyrebare Gud hadde sendt
dem, sin egen sønn.
13
2/2013
Pilatus sviktet. Som landshøvding skulle han
påse at rett og rettferdighet ble overholdt. Men
her dømmer han en til døden som han vitner
slik om:
”Og da han hadde sagt dette, gikk han igjen
ut til judeerne og sa til dem: Jeg finner ingen
skyld hos ham.” (Joh 18,38)
Han hadde ikke gjort noe galt! Hans kone
prøvde å få ham fra det, men han handlet mot
bedre vitende og sviket brennemerket ham for
all tid.
Folket sviktet. Folkemassene hadde hyllet
ham som konge få dager i forveien. Men de
sviktet ham og ropte i kor: ”Korsfest ham!
Korsfest ham!”
Det er lidelsens time
Jesus led på mange måter, men denne timen
møtte han en lidelsens ild, et smertenes inferno
som overgår vår fatteevne.
”at han skulle lide meget av de eldste og
yppersteprestene og de skriftlærde, at han skulle
bli slått i hjel, og at han skulle reises opp på den
tredje dagen.” (Mat 16,21)
I Salme 22 blir Kristi lidelse skildret for oss,
likedan i Jes 53.
Kristi lidelse var en fornedrelse. Han ble
satt lavere enn englene. (Heb 2,9). Han tok den
nederste plassen.
”fornedret han seg selv og ble lydig til døden
– ja, døden på korset.” (Fil 2,8).
Jesus ikke bare døde, men han smakte
døden for oss alle. (Heb 2,9). Alle menneskers
dødspine rammet ham.
Det er dommens time
Jesus ble dømt. Først ble han dømt av ypperste­
prestene og folkets eldste. Deretter av Pilatus
og Herodes. Men i dypeste forstand var den
dommen han gikk inn under vår dom. Det han
ble dømt for var den skyld som lå på oss alle.
(Jes 53,6).
Det er Gud som tar oppgjøret med verdens
synd i sin elskede Sønn. Alles synd blir lagt
på den ene. Han innfrir betalingen til punkt og
prikke.
14
”Hvem kan tenke på den smerte,
uten med et såret hjerte,
om endog en synder led!
Men her led den evig høye
- smelt mitt hjerte, gråt mitt øye,
se, her lider hellighet!”
”Ja, i sannhet! I denne byen samlet de seg mot
din hellige tjener Jesus, som du salvet, både
Herodes og Pontius Pilatus, sammen med
hedningene og Israels folk,” (Apg 4,27)
Hvilken betydning fikk denne time?
Denne time fikk avgjørende betydning for oss.
Jesus ble bundet, og vi ble kjøpt fri. Jesus led
for våre synder, og vi ble forsonet med Gud.
Veien til tilgivelse og renselse var åpnet. Han
ble dømt under lovens forbannelse, og vi ble
kjøpt fri fra denne forbannelsen.
Denne timen viste til fulle Guds kjærlighet til
oss. Han viste den mot skrøpelige og ugudelige,
mot syndere og fiender. (Rom 5,6-10). Dermed
er denne timen vår frelsestime, ja, frelsestimen
for hele verden. Den endte som seierens time da
han overvant alle onde makter, og vi kan juble:
”Ved hans seier, som jeg eier.
Helved bever.
Han var død men se han lever.”
Denne timen var avgjørende for Jesus og for vår
frelse. o
2/2013
Offerlammet
Av Gunnar Nilsson
Lammet har en sentral plass i Israels historie.
Lammet som ofres, slik at andre kan få leve.
Offerlammet, som man kunne legge sine hender
på, måtte overta synden. Men så måtte lammet
dø, ”Og uten at blod blir utgytt, blir ikke synd
tilgitt.”
Når Jesus skal begynne sin virksomhet,
kommer han til Johannes døperen. Johannes
løfter sin hånd og peker på Jesus og sier: ”Se
der Guds lam, som bærer verdens synd!”
Dermed har han sagt at Jesus er syndebæreren,
offerlammet som alle andre offerlam har siktet
fram imot. Med det har han også sagt at Jesus
skal slaktes. Han skal dø, for det er lammets
lodd.
Hvordan ble Jesus oppfattet?
Mennesker i vår tid har ofte et idealisert bilde
av Jesus og hans virksomhet. Det er noe bedå­
rende og søtt. Jesus taler om liljer og fugler.
Han metter mennesker og helbreder syke, og
menneskene elsker Jesus. Virkeligheten er en
helt annen. Menneskene trengte ikke lang tid for
å komme fram til at en slik Messias som Jesus
fra Nasaret ville de ikke ha. Sannsynligvis var
det slik da Jesus kom til synagogen i Nasaret.
Til å begynne med ble menneskene forbauset
over de nådens ord som kom fra Jesu munn om
et nådens år fra Herren, til å utrope frihet for de
fangne og syn for de blinde.
Men da Jesus talte om enken i Sarepta og den
spedalske Na’aman som fikk hjelp av profeten
Elias, mens ingen i Israel ble hjulpet, da ble de
så rasende at de ville drepe ham, og de drev ham
ut. Det betydde at det ikke fantes noen åndelig
blinde og fangne i Nasaret som behøvde Jesus.
Slik var det med Jesu virksomhet ellers også.
For en tid, da han helbredet deres sykdommer
og han ga dem mat, samlet det seg titusentalls
mennesker omkring Jesus. Men da han begynte
å tale om sin egentlige oppgave, at han skulle
lide og dø, og at man måtte ”ete hans kjøtt og
drikke hans blod for å ha liv”, da var det slutt på
begeistringen. ”Dette er harde ord! Hvem kan
høre dem?” Jo nærmere Jerusalem og ”offeret”,
jo mindre folk ble det rundt Jesus. Ja, han måtte
til sist spørre de tolv ”Vil også dere gå bort?”
Det ville de ikke, men de gjorde det likevel til
slutt. Så blir Jesus igjen alene. Slik får vi se Guds
Lam når han kommer i kjærlighet med blodige
sko og med blodig kappe. ”Hvorfor er din
kledning så rød, lik klærne til han som tråkker
vinpressen?” spør profeten. ”Pressekaret har
jeg tråkket, jeg alene, og av folkene var det
ingen med meg.” Men det var også vår Herres
vilje: ”Er det da meg dere leter etter, så la disse
gå!” Slik sier Jesus når fienden kommer for å
fengsle ham.
Det sier han også i dag, når loven anklager
deg, og djevelen sier at han vil ta deg til fange
for evig, for du er min, du som er så uren. Nei,
sier Jesus ”la disse gå!” Og han sier til deg når
han kommer i blodig kledning at han har gjort i
stand et rom for deg hos sin Fader. Det er rom
til deg! Men du må vandre gjennom døden til
oppstandelse med Jesus. Det er veien til frelse.
Jesus ble fengslet av ypperstepresten og
overlevert til landshøvdingen Pilatus. Pilatus
forsto at Jesus var uskyldig, men han var feig.
Han våget ikke å gå imot jødene.
En gang stod Jesus framfor Pilatus, men om
ikke så lang tid skal han stå framfor Jesus. Da
er Jesus dommeren, den endelige dommeren!
Pilatus spurte om Jesus var jødenes konge.
Jesus stilte et motspørsmål. Han undret seg over
hvorfor han stilte dette spørsmålet. Pilatus var
nok ganske sikker på at den som sto foran ham,
ikke ønsket å være konge. Pilatus fornemmer at
hans rike ikke er av denne verden. Og Jesus sier
at hans tjenere ikke har anvendt denne verdens
metoder for at han ikke skulle bli overgitt til
jødene. Hans rike er ikke av denne verden. Det
15
2/2013
må vi huske. Vi fristes så lett til å bruke denne
verdens metoder for å nå mennesker. Vi ser det
mer og mer i dag når man skal nå mennesker
med budskapet om Jesus. Jesus kaller oss til å
følge ham og frasi oss verden og dens vesen og
dens ånd. Jesu rike er ikke av denne verden. Det
er ikke et rike vi gir fremgang med våre krefter.
Det går frem gjennom Guds Ånds verk.
Jesus er konge
”Men konge er du altså?” Og Jesus svarer: ”til
dette er jeg født og til dette er jeg kommet til
verden”. Her står den som ønsker å være konge
i Pilatus liv og det forstår Pilatus. Hør hvordan
han gang på gang forsøker å få Jesus frigitt.
Johannes taler om dette hele tiden. Pilatus vil
ha Jesus frigitt, men det skjer ikke. Hvorfor? Jo,
Pilatus vil komme Jesus til hjelp uten at Jesus
blir konge i hans liv. Pilatus har en vei å gå,
enten å anta Jesus som konge eller forkaste ham.
Jesus får ikke være konge i Pilatus sitt liv. Må
Jesus få være konge i ditt liv! Kongen, han som
er Herre! Ham som du bøyer deg for, han hvis
vilje du innretter deg etter, må han være konge,
må han være Gud i ditt liv. Hadde Pilatus latt
Jesus være konge i sitt liv, så hadde han hatt
kraft til å motstå løgnen.
Så eksekveres dommen over Guds Sønn. Han
bærer din og min synd. Han spikres opp på et
kors. Det behaget Herren å knuse ham på grunn
av mine og dine synder. Nå knuser han sin egen
sønn, Offerlammet! Kan Jesus dø i visshet om
at han skal få se sine barn igjen i himmelriket,
der han for evig skal få fryde seg sammen med
dem i det nye Jerusalem der all sorg og sukk har
opphørt? Eller lever vi slik at den himmelske
Skaperen med sorg må si slik han klager: ”Barn
har jeg oppfødd og fostret, men de har satt seg
opp mot meg”?
Det er fullbrakt
Mange forråder han i dag, Jesus som vandret den
blodige veien, ikke bare Judas og hans brødre.
Og hvordan kan man forråde ham? Jo, gjennom
ikke å ta imot ham i sitt hjerte, ikke tro på ham.
Det er å overlate ham i bødlenes hender. Og da
16
må det bli for oss som for Peter, vi må knuses
når vi ser denne kjærligheten som lider og dør.
Vi må komme dit der vi ikke kan gjøre noen ting
selv for vår salighet. Det er en ”herlig” stund om
han som bærer korset får slå deg til marken, får
ta alt håp fra deg, slik at du må spørre: Finnes
det nåde for en synder som meg? Og legg nøye
merke til at Jesus vil at du med din egen munn
skal bekjenne dette og be om det. Det var jo slik
da han kom til den blinde Bartimeus: ”Hva vil
du jeg skal gjøre for deg?” Det kan han spørre
om fordi han led din straff. Han led de evige
kvaler i mørket som varte i tre timer. Overgitt
av Gud, tørstende som den rike mannen i pinen,
uten å få en eneste dråpe vann. Ikke en dråpe
av forlatelse og nådens vann. Han roper ”Min
Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?”
Det roper han for at du skal slippe å rope det i
evigheters evighet, i den pinen og den tørsten.
Så er det fullbrakt. Han har kjøpt deg fri, betalt
for deg! Likevel er det bare sorg og død med
Golgata. Disiplene sørger, de har bare en død
Jesus, og verre skulle det bli. Kvinnene kom til
graven på påskedagsmorgenen, og så er graven
tom. Nå har de ikke engang en grav å gå til. Det
er oppstandelsens morgen, men de vet det ikke.
Jesus seiret for oss
Jesus hadde makt til å gi sitt liv, og han hadde
makt til å ta det tilbake. Dermed har han bevist
at han har all makt og at ingen eller intet kan
stå ham imot. Alle hans og våre fienders makt
er brutt. Han ble gitt i deres vold. De fikk lov
til å gjøre med ham som de ville. De fikk lov til
å ta hans liv, men ble avslørt som maktesløse,
maktesløse midt i all sin maktutøvelse. Synden,
satan og døden fikk sitt banesår da Jesus
stod opp fra de døde og viste at han hadde
fullkommen makt over dem og at de ikke
kunne gjøre ham noe. Hvilken seier for den
korsfestede, hvilken triumf! Dette var korset
som førte til den avgjørende seier over alle
hans og våre fiender. Korset var ikke målet for
ham, men korset var den eneste veien som førte
ham til målet, menneskeslektens forløsning fra
syndens og satans og dødens lenker.
2/2013
Der ser Johannes inn i den tomme graven og
tror. Og den gråtende Maria Magdalena var
utenfor graven, hun fikk møte den oppstandne.
Hun gjør som så mang en Maria, hun gjen­
kjenner ikke Jesus, selv om han er så nær. Hun
tror at det er gartneren. Hun gjenkjenner ikke
Jesus før han sier navnet hennes. Slik kommer
Jesus til de gråtende og sørgende. Det er Han
som kommer! Vi kan ikke ta troen, den gis. Det
er en åpenbaring. Han så og trodde! (Det var
Johannes i den tomme graven.) Har du sett og
trodd? Ikke bare det at du vet alt dette. Det har
mange av oss lært siden vi var små. Det visste
jeg og det trodde jeg at jeg trodde på i nesten
28 år. Så en dag var Jesus borte, død i mitt
hjerte. Vantroen hadde blitt åpenbart. Jeg kunne
ikke gjøre noen ting. Bare å gråte med Maria.
Og så kom den levende og oppstandne og tok
bolig i mitt hjerte. Vi må også gå gjennom død
til oppstandelse. Har du sett det? Fått se det du
kanskje har visst i årtier. ”Men disse er skrevet
ned for at dere skal tro at Jesus er Messias,
Guds Sønn, og for at dere ved troen skal ha liv
i hans navn.”
Det er troen hele forsamlingens liv står og
faller med. Det fullbrakte verket er en realitet.
Kristus er død og oppstanden. Den hellige Ånd
er i virksomhet og berett til å fylle hver og en
troende, men om det fullbrakte verket skal bli
vårt livs grunnvoll og Den hellige Ånds kraft
skal bli kraften i vårt liv, det er avhengig av
om vi i ydmykhet vil tro det Gud i sitt ord har
åpenbart om dette. o
Husk :
Bibelsamling på Audnastrand 18.-21. juli 2013
Program kommer i neste nummer av Bibelsk Tro

Vi ønsker å gi deg
åndelig veiledning
- Oppbyggelige stykker
- Bibelstudieserier
- Sjelesorg
- Kristen etikk
- Trosforsvar
- Aktuelle spørsmål
- Sang og musikk
- Med mer
Seks nummer i året for kr. 180,- (studenter: 160,-)
Tegn 2013-abonnement nå, og du får GRATIS nr. 5 og 6 for 2012,
samt andaktsboka “I lys av Ordet”.
Sendes til:
Bibelsk Tro
Postboks 264
4367 Nærbø
Betales med giroblankett som
følger med første tilsendte blad.
Navn:
Adr:
Kan også bestilles på Internett:
www.bibelsk-tro.no
17
2/2013
Jesus led
Av Hans Erik Nissen
”Kristus led for dere, og etterlot dere et
eksempel, for at dere skal følge i hans fotspor.”
1 Pet 2, 21.
Jesus led
Hvilken lidelse det måtte ha vært for himmelens
kongesønn å gi avkall på himmelens herlighet
og la seg føde inn i syndens og selviskhetens
verden! Hvilken lidelse det måtte innebære å
skulle forlate sin Far og hans engler, og ferdes
blant syndige mennesker som møtte ham med
kulde og forakt. Hvilken lidelse det rommet
å måtte bli dømt til døden av dem han elsket
med guddommelig kjærlighet! Hvilken lidelse
det var å måtte gå fra Guds fortrolighet til
gudsforlatthetens dypeste mørke på Golgata!
Jesus led. Aldri har noen lidd som han. Og han
led for deg. Det var din synd og Jesu kjærlighet
til deg, som førte lidelsen inn over ham.
Samtidig er Jesus et forbilde i de lidelsene
du skal igjennom. Her på jorden er det nøye
sammenheng mellom å gjøre det gode og å lide.
Lidelsen er ikke bare syndens lønn. Fordi Jesus
Støttefond for
evangelisk arbeid
og misjon
Stiftelsen På Bibelens Grunn
v/Edvard Jekteberg
Persokkrossen 3
4346 Hafrsfjord
NB! Nytt kontonummer: 3201.59.73713
18
var god, led han. Også du vil bli utsatt for lidelse
hvis du følger i din Herres spor.
Hva skyldes det? Det henger sammen med
at den som er uren, føler seg dømt av den som
er ren. Sannhet og godhet avslører. Ondskapens
åndemakter reiser seg til kamp mot lyset. Jesus
ble hatet fordi han forkynte Guds sannhet. Du må
ikke undre deg over at det går med deg som det
gikk med Mesteren.
Det var ikke bare de skriftlærde og fariseerne
som vendte seg mot Jesus. Det gjorde også hans
nærmeste. De forsto ham ikke, og oppfordret
ham til å forlate hjembyen. Du skal kanskje
også gjennom den lidelsen å bli misforstått av
mennesker du føler deg knyttet til. Det gjør vondt
helt ned i hjerterøttene når de tar avstand fra deg.
Kanskje stempler de deg som fanatisk.
Jesus har etterlatt seg et forbilde for deg. Du
skal gå i hans spor. Vik ikke utenom lidelsen.
Herren vil velsigne deg på lidelsens vei.
(Fra ”Ett er nødvendig”. 28. mai) o
2/2013
Gudssønnen i Getsemane
Av Fredrik Wisløff
”Og han kom i dødsangst og ba enda heftigere,
og hans sved ble som blodsdråper som falt ned
på jorden.” (Luk 22,44)
I går så vi Jesus i Getsemane som sant
menneske – i dag vil vi ved Åndens lys se på
ham som sann Gud.
Det siste menneskelige trekk vi så ved ham,
var hans gru for døden. Men nettopp denne
samme gru for døden viser oss Jesus som Gud.
Vi kunne nok nevne mange mennesker
som har gått i døden med langt større heltemot
enn Jesus. Tenk for eksempel på martyrene.
Knelende på arenaen lå de rolig å ventet på
døden. De hørte brøl av ville dyr som hadde
sultet i dagevis for å kaste seg over de kristne
med dess største glupskhet. Og tusener av
blodtørstige menneskeøyne stirret på dem fra
tilskuerbenkene. Men martyrene var frimodige.
Løveburene ble åpnet. Syngende og glade gikk
de kristne villdyrene i møte. Deres dødsdag var
deres seiersdag, deres kroningsdag.
Men Jesus! Han svedet blod i angst. Går ikke
her disiplene over sin mester?
Vi kunne svare at for martyrene var dødens
brodd brutt. De fikk i dødsøyeblikket nyte
frukten av langfredagens og påskedagens verk.
Og dessuten ga sikkert Gud martyrene en særskilt
kraft – nåden til å dø.
Men så kan vi innvende: Ja, men det er da
andre enn martyrene som har gått i døden med
heltemot. Ta en hedensk vismann som Sokrates.
Han tømte giftbegeret med stoisk ro. Og vendte
seg til sine bødler: Glem ikke å ofre gudene en
hane! (Etter gresk skikk). Og Sokrates fikk da
ikke nyte noen frukt av Jesu seier; han døde jo
mange år forut. Og noen særskilt nåde til å dø
fikk han da visst ikke.
Mot en slik heltemodig død blekner dog Jesu
Getsemane – bilde.
Nei; det blekner ikke! Det viser oss bare en
ny side av ham, – en guddommelig herlig side –
som stråler langt over hver hedensk vismann og
enhver martyrdød.
For Jesus var døden noe ganske annet enn for
oss. Også bortsett fra at den var soningsdøden.
For hele Jesu person var døden aldeles fremmed,
nettopp fordi han var hellig. Døden er en følge
av synden. For enhver som gjør synd, er døden
en naturlig følge. Synden har forberedt døden i
vårt kjød. Vi er i kontakt med døden fra fødselen
av. ”Døden er virksom i oss,” sier Paulus. ”Ennå
mens vi lever, overgis vi stadig til døden.”
(2 Kor 4,11).
Jeg besøkte en gang i Minesota en gammel
norsk farmer. Han var syk og skulle snart
dø. Vi talte sammen om døden. Da sa han så
eiendommelig på sitt Minesota – norsk: ”Jeg er
ikke redd. Jeg er familiær med døden!”
Ja, det er nettopp det vi mennesker er. Vi er
familiære med døden. Men det var ikke Jesus.
Han var selv livet. Han hadde ingen ting med
døden å gjøre. Den var like fremmed for ham
som synden. Ja, ikke bare fremmed; men den var
hele Jesu person stikk imot. Han som er selve
livet, han skal her dø. Den hellige skal gjøres
til synd. Livet skal drepes. Getsemane er livets
voldsomme reaksjon overfor døden. Getsemane
er den helliges pine ved å smake syndens bitre
følge – døden. Derfor er Jesu dødsangst så
forferdelig, og således vises hans dødsangst
nettopp hans guddom. Det som synes som
svakhet, er egentlig hans guddomsstempel.
Om vi på denne måten letter litt på Menneske­
sønnens kappe, og kikker inn i Guds – sønnens
hjerte, kastes et nytt, forferdelig og herlig lys
over vår Frelsers Getsemane – natt.
(Fra ”Med Ham til Golgata” 10. opplag 1974
Nye Luther Forlag) o
19
2/2013
”Jeg har sett Herren!”
Av Axel Remme
(Joh 20,11-18.)
Her har vi et av de mange bibelske vitnesbyrd
om at Jesus Kristus har stått opp fra de døde.
Det er seierens og håpets budskap fremfor noe.
Kronen på Jesu veldige frelsesverk. Og Guds
stadfestelse og godkjennelse av det.
Påskeberetningene tar oss med til Jesu Kristi
grav. Og alle bringer samme vitnesbyrd: Jesu
grav er åpen og tom. Det fantes ingen død Jesus.
”Han er ikke lenger i graven hvor bleknet i
døden han lå.” Nei, ingen fant ham der i graven,
som de regnet med. Det var alle øyenvitners
opplevelse og utsagn. Men flere møtte ham der
ved graven, oppstått og levende. En av dem var
Maria Magdalena, som teksten forteller om. Med
selvsynets overbevisning og glede kunne hun
vitne: ”Jeg har sett Herren!”
Opplevelsen av den oppstandne Jesus, var
uventet
Samtlige som møtte ham der og andre steder
ble forferdet og redd. Budet om at han var stått
opp ble til å begynne med mottatt med vantro
av disiplene. I Markus evangeliet fortelles det at
”da de (av Maria Magdalena) fikk høre at han
levde, og at hun hadde sett ham, trodde de det
ikke.” Hos Lukas står det at ”apostlene syntes
dette var løst snakk, og de trodde dem ikke.”
Synet av den levende Jesus var ikke en
følge av innbilning, sterkt ønske eller intens
forventning. Oppstandelsesberetningene, som
samtlige fire evangelister har med, tar livet av
alle tanker om at de som kom til Jesu grav var så
sterkt preget av håp om å møte ham levende, at
det førte til hallusinasjoner og innbilte syn. Nei,
de kom ikke med håp om å få se en levende Jesus.
Ingen kan med rette si at Jesu venner ventet at
han var stått opp. Det motsatte var tilfelle. Derfor
kom kvinnene for å salve hans døde legeme. Og
derfor kom ikke disiplene før de fikk høre om
oppstandelsen. De var på ingen måte forberedt på
20
det store underet, å få se ham levende igjen. Av
den grunn trengte de at han viste seg for dem og
talte med dem mange ganger.
Jesus sørget selv for å gi dem den over­
bevisning de trengte. For at de kunne bli de første,
trygge, frimodige vitner om hans oppstandelse.
Selv Thomas med sin sterke tvil, fikk den hjelp
han behøvde for å bli et sannhetsvitne om den
levende Frelser. Ved at Jesus viste seg så mange
ganger etter oppstandelsen og talte til dem, gav
han for alltid også det fyldige åpenbaringsord
om dette. Ikke noe ledd i vår tro er sterkere
understreket i den Hellige Skrift, enn Jesu
oppstandelse. Den er sentral i det kristne budskap,
i Jesu ord og i den apostoliske forkynnelse.
Forsøket på å fornekte oppstandelsens
faktum, skjedde fra første stund. Da ypperste­
prestene fikk melding om hva som hadde skjedd,
samlet de seg til rådslagning med de eldste. ”De
gav soldatene rikelig med penger og sa: Dere
skal si: Hans disipler kom om natten og stjal ham
mens vi sov. Og skulle det komme landshøvdingen
for øre, skal vi tale vel med ham så dere kan være
trygge. De tok imot pengene og gjorde som de
fikk beskjed om.” (Mat 28,11-15)
Gjennom alle tider har oppstandelsestroen
blitt anfektet. Det har ikke minst skjedd ved
forskjellige fornuftsinnvendinger mot de
evangeliske påskeberetningene, og apostlenes
sterke vitnesbyrd om Jesu oppstandelse. Kampen
mot fornektelsen og vranglæren førte til at
nettopp budskapet om Jesu Kristi oppstandelse
fra de døde ble forkynt med ekstra tyngde av
apostlene. Det er da også den bæregrunn som alt
hviler på, både frelsen, troen og håpet.
Jesus gir seg til kjenne
Hans åpenbaring av seg selv som oppstått fra de
døde, som den levende og seirende, er påskens
glade og trøstefulle budskap. Dødens onde og
tunge realitet må vi leve med. ”Maria stod
2/2013
utenfor ved graven og gråt”. Hun var kommet
dit på nytt, etter det første besøket sammen med
flere andre kvinner. Nå hadde Peter og Johannes
forlatt stedet og gått ”hjem til seg selv igjen”
(v.10) Det vil si, der de oppholdt seg i Jerusalem
bak stengte dører, ”av frykt for jødene” (v. 19)
Og hun ”stod alene ved graven og gråt”. Alene
med sorgen, savnet og spørsmålene.
Hun sto der ensom ved graven med sin gråt.
Det er en beskrivelse av menneskers tunge
lodd. Det er en smerte mange er vel kjent med
her i syndens og dødens verden. Men ved Jesu
oppstandelse har døden mistet sin brodd. For
Jesus er befrieren fra synden, som er ”dødens
brodd” (1 Kor 15,56). Derfor er mye av det onde
og tunge ved døden tatt bort for den som har fått
syndenes forlatelse.
Om vi må leve med dødens tunge realitet,
skal vil få regne med det guddommelige nærvær.
Maria Magdalena sørget egentlig over det som
burde glede henne. Hun hadde glemt det Jesus
sa om sin død og oppstandelse. Dersom Jesu
legeme hadde ligget der, hadde hun virkelig
hatt grunn til å gråte. Hennes situasjon var slik
påskesalmen uttrykker det: ”Du søkte din trøst i
den døde, og dvelte ved gravnatten kun; Så fikk
du den levende møte, å salige, salige stund!”
Det går ikke fram av teksten at Maria var
særlig opptatt av englesynet. Situasjonen synes
ikke å gi henne mye tid til det heller. Straks hun
hadde svart englene på deres spørsmål, så hun
Jesus stå der, uten å vite at det var ham. Det
guddommelige nærvær ble fullkomment ved at
Jesus selv var der. På samme tid som dette er en
beretning om Jesu oppstandelse, er det budskap
om Guds nærvær. Nå så hun ikke bare som første
gang den tomme grav, men hun så ham selv. Og
han talte til henne.
Oppstandelsestroen er tillit til Guds nærvær.
Jesus har med sin oppstandelse og med Den
Hellige Ånd som han sendte, sørget for at Guds
folk har hans nærvær hvor som helst, når som
helst. Slik som han har lovet: ”Jeg skal ikke
etterlate dere farløse, jeg kommer til dere.”
(Joh.14,18) ”Og se, jeg er med dere alle dager
inntil verdens ende”. (Mat 28,20) ”For hvor to
eller tre er samlet i mitt navn, der er jeg midt
iblant dem.” (Mat 18,20) Vi kan altså regne med
det guddommelige nærværet.
Det personlige møte med Jesus
Maria Magdalena fikk den spesielle opplevelse
å møte Jesus, den levende frelser og Herre. ”Jeg
har sett Herren!” Hun hadde ikke bare sett at
steinen var veltet bort, ikke bare sett en tom
grav, ikke bare sett engler, men Herren selv. Og
dermed fått det syn og det ord som tydelig viste
at det var ham, Mesteren. Det personlige møte
med Jesus førte til gjenkjennelse.
For oss er det å kjenne Jesus igjen ikke et
spørsmål om å få syner av engler eller av ham
selv. Slikt er ekstraordinært og bare få får oppleve
det. Men det er spørsmål om å gjenkjenne den
Jesus Bibelen, Guds åpenbaring, viser. Og om
vi kjenner ham igjen i forkynnelsen, som den
hellige, barmhjertige, mektige frelser. Slik at
en kjenner hans nærhet, hans kjærlighet, hans
hellighet og makt. Det er spørsmål om å få den
personlige opplevelsen av Jesus ved Ordet og
Ånden.
Maria Magdalena trengte først bare ett ord av
Jesus, sitt navn. I overbevisningens øyeblikk, den
stund hun skulle få kjenne ham igjen, å få troen
og håpet tilbake, erfarte hun profetordet oppfylt
på seg: ”Jeg har kalt deg ved navn, du er min”.
Herren Jesus tiltalte henne med hennes navn.
Dette var også min opplevelse da han viste
seg for meg gjennom min mors enkle spørsmål.
Det ble klart for meg da hun kom etter meg ut
i bedehusgangen og sa: Axel. Da ble det så
personlig, så nært og sterkt. For det ble meg selv,
mitt eget liv det gjaldt. Min situasjon, mitt møte
med Jesus og hans frelse. Og jeg kjente ham
igjen, fra lærerens kristendomsundervisning, fra
mine foreldres og andre troendes vitnesbyrd, fra
forkynnelsen.
Hvilken dyrebar opplevelse! Hvilken herlig
åpenbaring! Hvilken ubeskrivelig gjenkjennelse!
Øyeblikket som skapte den store forandring.
Maria ”visste ikke at det var Jesus”. Men så kom
påskens øyeblikk, da Jesus ble levende for henne.
Nå kunne hun si disse vidunderlige ordene: ”Jeg
21
2/2013
har sett Herren!” Han nevnte mitt navn! Jeg
kjente ham igjen! Han lever!
Med den synlige, oppståtte, levende Jesus,
var det nye budskapet gitt. Seierens, trøstens
og håpets ord. Budskapet med hilsen fra Jesus
Kristus om at hans Far er vår Far, og at hans Gud
er vår Gud. Og dermed viste han sammenhengen.
Vårt opphav, hvem vi tilhører, hvem vi skal tro
på, høre på og håpe på.
Lykkelig er den, som ved Guds nåde, Ord og
Ånd, kan si: ”Jeg har sett Herren!” Og derfor
haster det å bringe ut dette vitnesbyrdet! o
Gjenfødt til et levende håp
Av Gunnar Holth
Overskriften er hentet fra Peters første brev.
Verset lyder slik: ”Lovet være Gud, vår Herre
Jesu Kristi Far, som etter sin store miskunn har
gjenfødt oss til et levende håp, ved Jesu Kristi
oppstandelse fra de døde” (1 Pet 1,3)
Det er storheten i Guds frelsesverk som
får Peter til å bryte ut i en lovprisning som vi
vel ikke har maken til andre steder. Et levende
håp er et håp som har livskraft i seg til å skape
det som et sant håp må gi: mot og fortrøstning
under all livets strid og nød, og løfte sinnet
over alt som vil tynge og trykke
Gjenfødt til
Dette håp er de ikke født til. Nei, som Guds
barn blir man gjenfødt til dette håpet. Vi leser
om dette i Joh 1,12-13: ”Men alle dem som tok
imot ham, dem ga han rett til å bli Guds barn,
de som tror på hans navn. De er ikke født av
blod, heller ikke av kjøds vilje, heller ikke av
manns vilje, men av Gud”. Se også 1 Pet 1,23:
”For dere er gjenfødt, ikke av forgjengelig,
men av uforgjengelig sæd, ved Guds Ord, som
lever og blir.”
Grunnlaget
Og grunnlaget for dette nye livet er Jesu
forsoning. Vi kan lese om dette flere steder i 1.
Peters brev. Her tar vi med v.18-19 i kapittel 1:
”For dere vet at det ikke var med forgjengelige
ting, med sølv eller gull, dere ble kjøpt fri fra
den dårlige ferd som var arvet fra fedrene,
22
men med Kristi dyrebare blod, som blodet av
et feilfritt og lyteløst lam.” Og vi tar med vers
24 i kapittel 2: ”Han som bar våre synder på
sitt legeme opp på treet, (det vil si på korset på
Golgata) for at vi skal dø bort fra syndene og
leve for rettferdigheten. Ved hans sår er dere
blitt legt.”
Grunnlaget for at Gud kan regne oss
som sine, er lagt ved Sønnens, Jesu Kristi
død og oppstandelse. ”Om denne frelse var
det profetene gransket og ransaket, de som
profeterte om den nåde som dere skulle få, idet
de gransket hvilken eller hva slags tid Kristi
Ånd, som var i dem, viste fram til når han
forut vitnet om Kristi lidelser og herligheten
deretter.” (1 Pet 1,10-11)
Oppstandelsen
Det er altså bare den gjenfødte som ved Guds
miskunn (forsoningen) kan ha et slikt håp.
Dette er skjedd ved Jesu Kristi oppstandelse
fra de døde. Det er Jesu oppstandelse som
muliggjør vår oppstandelse!
Alle fire evangeliene forteller om Jesu
oppstandelse. Alle viser at graven er tom
og at det er skjedd et under. Siden kommer
fortellingen om hvordan Jesus møtte sine.
Jesu oppstandelse var et meget viktig budskap
for de første kristne. Det var selve pantet og
beviset på at Jesus Kristus var Guds Sønn. Gud
godkjente på denne måten hele frelsesverket.
2/2013
Det står skrevet
Det gav dem også nytt lys over det Det gamle
testamente skriver om Messias. Derfor bruker
også disiplene å belegge sannheten i talene sine
med: “Så står skrevet”. C.Fr.Wisløff formulerte
seg slik en gang: “Påskens store budskap
er Guds egen sannhet”. Påskebudskapet er
oppfyllelsen av profetiene som Gud hadde gitt
i den gamle pakt. Vi feirer altså påske fordi det
som var skrevet skjedde! Som engelen sier til
kvinnene påskemorgen: ”Han er ikke her, han
er oppstått, slik som han sa” (Mat 28,6). Også
Paulus gjør dette helt klart: ”At Kristus døde
for våre synder etter Skriftene, og at han ble
begravet, og at han oppstod på den tredje dag
etter Skriftene” (1 Kor 15,3-4)
Øyenvitnene
Det er ikke følelser som avgjør om påskens
budskap er sant, men dets forhold til
kontrollerbare historiske fakta. I Peters andre
brev leser vi dette: ”For det var ikke kløktig
uttenkte eventyr vi fulgte, da vi kunngjorde
dere vår Herre Jesu Kristi makt og gjenkomst,
men vi hadde vært øyenvitner til hans storhet.”
(1,16)
Det nye testamente er i stor utstrekning
skrevet av øyenvitnene som så ham igjen som
den oppstandne. Og det var mange øyenvitner:
”..han ble sett av Kefas, deretter av de tolv.
Deretter ble han sett av mer enn fem hundre
brødre på én gang. Av dem lever de fleste ennå,
men noen er sovnet inn. Deretter ble han sett
av Jakob, deretter av alle apostlene. Men sist
av alle ble han òg sett av meg.” (1 Kor 15,4-8)
Vitnene
Alt det Jesus var og gjorde, tilhører den som
tror på ham. Og hans oppstandelseskraft får
alle del i som tror at Frelseren er vårt liv. Vi
blir ofte motløse. Jeg nevnte i innledningen
at livet kan by på både strid og nød. Da er det
viktig at vi ikke leter i hjertet etter det vi eier i
Jesus. For da vil også vitnesbyrdet forstumme.
Det personlige trosliv er avhengig av synet på
Jesus!
Dette synet er også avgjørende for oss om vi
skal være vitner. Brorson uttrykker dette så fint:
Åpen ligger graven!
Kvinnene i haven fikk sin Mester se!
De har bragt hans venner dette ord
som ender all vår sorg og ve:
Hør fra Gud Hans påskebud, Jesus lever!
Han, vår glede, Han er her til stede!
Maria var den første som fikk tilbe Frelseren,
etter oppstandelsen. Hun som hadde fått så
meget tilgitt, hun elsket så meget. Og hun ble et
avgjørende vitne. “Gå og si til mine brødre...”
En liten stund
La meg nevne tre sanger som er gitt oss av tre
ulike vitner. Alle hadde erfart livets kamp og
strid og hvem som bærer igjennom og vil berge
oss for evig. Og alle har ordet “stund” i første
linje. Livet består jo av “stunder” – og varer
egentlig bare en kort stund.
Frances Jane Crewdson var engelsk kjøp­
manns­frue og sangforfatter. Hun var svært
sykelig og siste del av livet fullstendig invalid.
I pausene mellom voldsomme smerter skrev
hun dikt og sanger. Hun så hele livet som bare
en liten stund. Første verset i en av hennes
sanger lyder slik:
En liten stund vi kun er her til huse,
på jorden snart er all vår vandring endt.
Vil stormen sterk og motgangsvinder suse,
oss Herren alt dog viselig har sendt.
Å salige stunder
Clara Ahnfelt (Oscar Ahnfelts gode hustru)
har oversatt en sang fra tysk: Her hører vi om
salige stunder og hvorfor de kan kalles slik:
Å salige stunder som Jesus oss gir,
når soningens under rett klart for oss blir,
når Ordet forkynner vårt evige vel.
Når nær han vil være.
Å vekke og lære og trøste vår sjel!
Å salige stund uten like
Johan Halmrast opplevde mye sykdom, smerte
og fattigdom. Salighet og glede er kanskje
23
2/2013
ikke ord man først og fremst forbinder med
livet hans. I 2012 var det 100 år siden denne
ensomme påskeskalden døde. Hver påske
synges hans påskesalme i kirke og bedehus.
Jeg har allerede nevnt Maria. Halmrast gav
salmen tittelen “Maria Magdalenas jubel”.
(Sammenlign Peters lovprisning som jeg
siterte fra i begynnelsen..)
Salmen er oversatt til mange språk. I mange
land, påske etter påske, synges dette glade
evangelium om Jesu oppstandelse. For en stund
Maria fikk! En stund som overgår alt!
En stund uten like! For det finnes bare en
sann trøst mot døden. Det er Livet!
Måtte også du og jeg av hjertet kunne juble
med Maria:
Å salige stund uten like,
han lever, han lever ennu!
Han vandrer i seierens rike,
min sjel, hvorfor sørger da du?
Han er ikke lenger i graven,
hvor bleknet i døden han lå.
Jeg levende så ham i haven,
og aldri så skjønn jeg ham så.
Han lever, og jeg skal få bringe
hans venner det salige ord –
Tenk, jeg som er ringest blant ringe,
den minste han kjenner på jord.
Tenk, jeg skal hans hilsen frembære,
å kunne jeg synge det ut!
Mer kunne ei engler begjære
enn gå med så salig et bud.
Å salige stund uten like,
han lever, han lever ennu!
Han vandrer i seierens rike,
min sjel, hvorfor sørger da du?
Du søkte din trøst i den døde,
og dvelte ved gravnatten kun.
Så fikk du den levende møte,
å salige, salige stund! o
Ordet om korset
Av Olav Hermod Kydland
”For ordet om korset er vel en dårskap for dem
som går fortapt, men for oss som blir frelst, er
det en Guds kraft” (1 Kor 1,18).
Hva er ”ordet om korset”? Det er evangeliet,
det glade budskap. Det taler om Jesu lidelse,
død og oppstandelse. Jesu Kristi død på Golgata
var en stedfortredende soningsdød hvor Jesus
tok all verdens synd på seg og ofret sitt blod for
menneskeheten. Det vil si at han døde for alle
mennesker, fra det første menneske som Gud
skapte, til det siste menneske som lever og ånder
på denne jord.
Mange har forundret seg og tatt avstand
fra kristendommens symbol, korset. At et
24
henrettelsesmiddel har blitt et symbol for
kristendommen, er og har vært gjenstand for hån,
latter og anstøt gjennom hele historien. Men for
dem som har tatt imot Kristus og fått Den hellige
Ånd, er ”ordet om korset” det største og det
viktigste som de har fått del i, i denne verden.
Det er virkelig Guds kraft til frelse og til et hellig
liv, til å vandre i Jesu fotspor.
Jødene krever tegn
Hva er det som gjør ordet om korset så
vanskelig å godta for jødene? Jødene ventet på
Messias, for Gud hadde lovet at han skulle kom
i sin tid. Men da Jesus kom, kjente de ham ikke
igjen. Han var ikke slik som deres lærde hadde
2/2013
sagt at han skulle være etter Skriftene. Med andre
ord: De tolket løftene i Det gamle testamente feil.
Deres oppfatning eller teologi var ikke i samsvar
med Guds hellige ord.
De forventet en verdslig Messias, en ny
David som skulle kjempe mot Israels fiender
og utvide landet til det var like mektig som på
Davids tid. Men Jesus forkynte at hans rike var
ikke av denne verden. Det var et åndelig rike som
midlertidig holdt til i denne verden, men som i
sitt vesen var et evig rike som skulle bestå når
alle verdensrikene gikk under og opphørte å
eksistere.
Jesus forkynte at Guds rike var kommet nær,
for han var kommet til jord, Gud og menneske i en
person. Det var en umulig tanke for de religiøse
lederne i Israel. At Gud som var høgt opphøyd
og hellig, kom til jord i en menneskeskikkelse,
var en anstøtelig tanke. Han som Moses ikke
fikk se forfra, men bare bakfra, han kom til jord
og åpenbarte seg for alle mennesker som så han
i live. Med andre ord: Det Jesus sa, det var det
Gud som sa, og det han gjorde, var det Gud som
gjorde. Det var ikke mange som erkjente det, tok
imot han og ble frelst. De fleste betraktet han
som et vanlig menneske som gjorde seg selv til
Gud. Følgelig betraktet de religiøse lederne ham
som en gudsbespotter som opphøyde seg selv til
å være Gud.
Noen av de religiøse lederne krevde tegn
av Jesus slik at han kunne bevise hvem han
var (se Mat 12,38; 16,1). Jesu svar leser vi i
Mat 12,39‑40: ”Men han svarte og sa til dem: En
ond og utro slekt krever tegn. Men tegn skal ikke
gis den, uten profeten Jonas’ tegn. For likesom
Jonas var tre dager og tre netter i storfiskens
buk, slik skal Menneskesønnen være tre dager og
tre netter i jordens hjerte.”
I eksempelfortellingen om den rike mann
og Lasarus ber den rike mannen i dødsriket
Abraham om å sende Lasarus til sin fars hus
for å vitne for hans fem brødre så ikke ”de skal
komme til dette pinens sted” (Luk 16,27). Den
rike mannen mente det ikke var nok at de hadde
Moses og profetene, men dersom det kom noen
fra de døde, da vil de omvende seg.
Det er vanlig at det naturlige, ugjenfødte
menneske søker tegn. Det er ikke nok med det
skrevne ord gitt fra Gud.
Apostelen Paulus sier i 1 Kor 1,22-23: ”For
jøder krever tegn og grekere søker visdom, men
vi forkynner Kristus korsfestet, for jøder et anstøt
og for hedninger en dårskap.”
Jødene vil ha ytre bevis for at dette og hint var
fra Gud. Den rike mannen trodde altså at noen
kunne stå opp fra de døde, og han mente at hans
brødre ville forstå at det var Gud som sto bak
dersom noen kom fra de døde og vitnet. Da ville
de omvende seg.
Men Abraham svarte ham og sa: ”Hører de
ikke Moses og profetene, da vil de heller ikke la
seg overbevise om noen står opp fra de døde.”
Fra Det gamle testamente kjenner vi til at Saul
ikke ble omvendt selv om han fikk se synet av
Samuel i Endor.
Jesus utførte mange tegn og under, men ingen
ble frelst ved å se dem. Heller ikke ble fariseerne
omvendt da de så Lasarus komme ut av graven
i Betania. Jesus refser alle dem som søker tegn.
Et anstøt for jøder og en dårskap for hedninger
Som tidligere nevnt var det bare Jonas-tegnet
som Jesus ville vise til. Jesus tenkte da på sin
egen død og oppstandelse på den tredje dagen.
De religiøse lederne i Israel anklaget Jesus
for gudsbespottelse og førte anklagen videre til
Pontus Pilatus, den romerske representanten i
Jerusalem. Jesus ble overgitt til Pilatus for at
han skulle dømme han til å dø den romerske
korsdød. For jødene mente at en slik død var det
endelige bevis på at Jesus ikke var Messias. For
i 5 M 21,23 står det: ”- For forbannet av Gud er
den som blir hengt…”
Å bli korsfestet ble forbundet med å få en død
med vanære. Det hevdes at korset som pine- og
henrettelsesmiddel ble oppfunnet av perserne,
men romerske borgere kunne ikke bli avlivet ved
korsdød, bare slaver og opprørere i okkuperte
land. Korsfestelse ble på den tid holdt for å være
den mest forsmedelige og vanærende av alle
straffemetoder.
Romeren Cicero kaller korsfestelse
”den grusomste og frykteligste dødsstraff”.
25
2/2013
Historieskriveren Tacitus karakteriserer den som
”den elendigste av alle dødsmåter.
Etter domsavsigelse ble den dødsdømte
overlatt til å hudstrykes. Med hensyn til Jesus,
ble han pisket før dommen ble avsagt. Den som
ble dømt til korsfestelse, ble også utsatt for både
bøddelens, tilskuernes og dommernes bespottelse
og ydmykende behandling
Studiebibelen karakteriserer korsdøden som
uutholdelig smertefull. Sårenes inflammasjon,
tørstens og sultens kvaler, blodsprenging i hode
og hjerte, solens hete og nattens kulde uttømte
litt etter litt den ulykkelige for hans siste krefter
og gjorde ham fra seg selv av smerter.
Vi kan også tenke på alle insekter som
gjorde sin gjerning, og likedan villdyra som
streifet omkring. Døden fulgte vanligvis ganske
langsomt. I de fleste tilfelle levde den korsfestede
mer enn 12 timer, i alminnelighet først etter 48
timer på korset døde vedkommende. – Jesus
døde etter seks timer.
I følge Mat 27 ble Jesus også utsatt for spott
og hån, ble spyttet på, ble ristet på hodet av. Også
yppersteprestene, de skriftlærde og de eldste
spottet ham og ba ham stige ned av korset.
Ifølge Heb 13,12-13 var også selve stedet for
henrettelsen, utenfor byporten, et vanærens sted.
Av denne grunn ble også den korsfestede Kristus
et anstøt for jødene. Det var også korsets anstøt
som gjorde at Paulus forfulgte de troende før han
møtte Jesus og ble kalt til Jesu Kristi tjener.
Korset står som et symbol på den vanære og
fornedrelse Jesus Kristus frivillig tok på seg for
å frelse en fortapt menneskehet. Dette skammens
og forbannelsens tre gjorde Jesus Kristus ved sin
død til seierens tegn. Derfor er det tomme kors
blitt kristendommens symbol.
For grekerne eller hedningene var ordet om
korset en dårskap, noe absurd og latterlig. At
noen kunne hevde at deres Gud døde på et kors,
et fryktelig henrettelsesmiddel, var ikke bare
latterlig, men fullstendig håpløst. For grekerne
var visdommen det viktigste. Filosofiske
spørsmål opptok mange hele tida. Filosofiske
og mysteriereligiøse spørsmål ble framsatt
og diskutert blant de ledende hele tida, men
26
påstanden om en gud som ble korsfestet utenfor
Jerusalem og sto opp fra de døde, var en virkelig
gud, var helt utenkelig og latterlig for dem.
Deres forskjellige guder var høgt opphøyde
selv om de ikke var noen moralske vesener, så
styrte de universet og grep inn i livet på sine
ulike områder.
Guds evige frelsesplan
I sin visdom og forutviten visste Gud hvordan
det ville gå med menneskene. Syndefallet førte
til skilsmisse mellom Gud og menneskeheten.
Men Gud kunne ikke være vitne til at hans
kjæreste skapning skulle gå fortapt. Derfor
utvalgte han en mann, Abraham, og hans ætt
blant alle menneskene på jorda. For at gjennom
dette folk å bringe sin Sønn til jord. Hele Det
gamle testamente er en frelseshistorie hvor Gud
ledet sitt utvalgte folk gjennom fall og nederlag
til løftets land.
I tidens fylde kom så Sønnen til jord, født
av jomfru Maria, født under loven. Apostelen
Johannes sier: ”Ordet ble kjød og tok bolig iblant
oss. Og vi så hans herlighet, en herlighet som
den en enbåren Sønn har fra sin Far, full av nåde
og kjærlighet” (Joh 1,14). Den andre person i
treenigheten ble menneske, Gud og menneske
i en person og vandret på denne jord i sin tid.
Denne visdom og åpenbaring var ikke planlagt
av noen vismann eller skriftlærd, men var uttenkt
og avgjort av Den treenige Gud før verdens
grunnvoll ble lagt.
Ikke mange erkjente hvem Guds Sønn var og
så hans herlighet selv om han vandret på jord.
Han forkynte at Guds rike var kommet nær,
helbredet syke og drev onde ånder ut av besatte
som er klare tegn på at Guds rike var kommet.
Da han så ble forrådet, fanget, dømt, korsfestet
og døde, var det flere som begynte å tvile om
han virkelig var Guds Sønn. Men da han sto opp
igjen og viste seg for sine disipler og andre, var
tvilen forsvunnet.
Førti dager senere ble de vitne til at han forlot
dem mens de så på, og en sky skjulte ham for
deres øyne. Men to engler, utsendinger fra Gud,
kunngjorde at Jesus skulle komme igjen på
2/2013
samme måten som de hadde sett ham fare opp til
himmelen (se Apg 1,10-11).
Forkynnelsens dårskap
”Ordet om korset” var det sentrale i apostlenes
forkynnelse. Det er nettopp dette budskapet
som er det sentrale i Bibelen. Budskapet om
Jesu stedfortredende lidelse, død på korset
og Jesu Kristi oppstandelse må lyde så lenge
nådetida rekker. Bare ”ordet om korset” kan
frelse fortapte syndere.
Det naturlige falne menneske er død i sine
synder og misgjerninger og lever etter denne
verdens målestokk, etter tidsåndens tyranni og er
fremmed og fiende av Gud og hans hellige lov.
Men Guds Ånd kaller på den enkelte og viser
ham/henne sine mange synder, både i tanker, ord
og gjerninger.
Hva gjør så den enkelte med dette kallet?
Noen sier ja til Guds kall og går over fra døden til
livet, et liv i samfunn med Herren Jesus Kristus
som varer både her i tida og til evig tid i Guds
evige himmel. Andre sier nei og blir værende i
sine synder og skal en dag gjøre regnskap for sitt
liv uten håp om frelse og evig liv, for nådetida er
slutt.
Men for dem som har Jesus Kristus som sin
Frelser, de kan synge med sangeren:
”Eg veit i himmerik ei borg,
Ho skin som sola klåre,
Der er ’kje synder eller sorg,
Der er ’kje gråt og tåre.
Der inne bur Guds eigen Son
i herlegdom og æra,
Han er mi trøyst og trygge von,
Hjå honom eg skal vera.”
(Tysk 1613. Bernt Støylen 1906). o
1. mai møter 2013
Talere:
Jan Bygstad og
Johannes Kleppa
Kl. 11.00: Randaberg forsamlingshus. Johannes Kleppa
Kl. 11.00: Frøyland forsamlingshus. Jan Bygstad.
Kl. 18.00 og 20.00: Kleppe bedehus. Bygstad og Kleppa.
Sang Elisabeth og Helge Lindhjem.
Kollekt til Jærtun Lutherske Friskule.
Arr.: Vardevakt for Bibelen.
27
2/2013
Det som Skriften har sagt, står fast
Av Carl Fr. Wisløff
”Eller tror du ikke at jeg i denne stund kan
be min far, og han vil sende meg mer enn tolv
legioner engler? Hvorledes skulle da skriftene
oppfylles, at så må skje?” Mat 26,53f.
Det som Skriftene har sagt, står fast. Det er
Gud selv som taler i Skriftene, for de hellige
Guds menn som skrev dem, var drevet av
den Hellige Ånd. Dette har Jesus sagt – se for
eksempel Mat 22,43. Og det har hans vitner i
Det nye Testamentet gjentatt ofte. 2 Pet 1,21 og
2 Tim 3,16.
Jesus kunne ha fått legioner av engler til sitt
forsvar, om han hadde villet be sin Far om det.
Men det ville han ikke. Ja, mer – han kunne ikke.
For Skriftene hadde sagt at Han skulle dø for alle.
Esaias 53 taler om det, og mange andre steder.
Det er gripende å se at Guds egen Sønn har
gitt Det gamle Testamente en slik rang. Han vet
seg bundet av det som står der. Han har ikke noen
annen mulighet enn å oppfylle det som Skriftene
har forutsagt.
Vi blir grepet av ærefrykt for Bibelen når vi
tenker på dette. Og vi spør uvilkårlig: Hva er
da dette for Skrifter, som Guds egen Sønn må
oppfylle? Og svaret blir: Det er Guds eget ord.
Men hvorfor hadde nå Skriftene forutsagt at
Jesus måtte lide og dø? Vi kjenner svaret. Det som
profetene har forutsagt, og som Herrens apostler
bevitner og forklarer i Det nye Testamente, det
var besluttet i Guds eget råd. Ef 1,9. Gud fattet
den beslutning i sitt evige råd, at han ville frelse
menneskene ved sin egen sønn, som var ett med
Faderen fra evighet. Det er ingen annen ei til
frelse for oss fortapte mennesker. Stedfortrederen
måtte komme, han måtte gjøre godt igjen det som
vår første stedfortreder Adam gjorde ille, da han
rev hele menneskeslekten med seg i sitt fall. Éns
fall ble til fordømmelse for alle mennesker, men
éns rettferdige gjerning skulle bli til frelse for
dem som tror på Jesus. Rom 5,18.
Derfor stod allmaktens arm maktesløs der i
Getsemane. Det var hans egen kjærlighet som
hadde bundet ham, slik Skriften vitner.
Forunderlige kjærlighet! Han gav seg selv for
å frelse oss!
(Fra ”Daglig brød” 6. apr., s. 147-148, 2. opplag
1983)
CD
”Nådens tid” med sang av:
Elisabeth og Helge Lindhjem
Kan bestilles via våre nettsider:
www.bibelsk-tro.no
Eller ved å skrive til:
Bibelsk Tros kassettjeneste
Postboks 116
4311 Hommersåk
28
Kr 170,-
2/2013
Oppstandelsen og kristen livsholdning
Av Kristoffer Fjelde
St
øt
t
ar
be
ide
ti
Uk
ra
ina
!
”Dersom de døde ikke oppstår, da la oss ete og
drikke for i morgen dør vi” 1 Kor 15,32.
I lys av påskens budskap minnes vi spesielt
ordet om Jesu lidelse, død og oppstandelse.
Den betydning det har for vår frelse, og den
store trøst det er i at graven er tom. Vi gleder
oss over budskapet om vårt legemes forløsning.
Men det synes som noe til tider blir borte
for oss. Selve holdningen til livet her på
grunn av oppstandelsesvissheten. Vi siterer
kanskje heller ofte siste verset i dette kapitel
om å være faste og urokkelige i Herrens
gjerning, og glemmer at plattformen for
denne arbeidsoppmuntring hviler på en hellig
dødsforakt: ”Døden er oppslukt til seier” v. 54.
Det var ikke på ”menneskelig vis” (v. 32).
Paulus stred med de ville dyr i Efesus.
Han smakte de kommende verdens krefter.
“Oppstandelsesvissheten gav han martyrmotets
hellige dødsforakt” har en sagt.
Hvem har vel hellig dødsforakt? Ingen vil våge
å tale høyt om det. Vi må alle sukke i vår nød at
vi må bli stående om prøven måtte komme.
Og dog er det kristenlivets livsnerve vi
rører ved. Er ikke vår kristendom slik at den
avtvinger oss denne livsholdning, da er den
falsk. Palmesøndagens begeistring som vil bli
avløst av ropet om korsfest på langfredag.
Må Herren ransake og prøve oss så vi “til
en hver tid lar vår grunnstilling til livet og til
døden justeres etter de apostoliske linjer”.
Vil du være med å støtte fattige familier i Ukraina med
mat, klær m. m., så kan du gi din gave til Stiftelsen
KPK-Ukraina.
Ønsker du å fjernadoptere en liten gutt eller
jente, kan du gjerne skrive til den samme
adressen og be om opplysninger.
Legg merke til Herrens ord: ”Den
som forbarmer seg over den fattige,
låner til Herren, og Herren skal
gjengjelde ham hans velgjerninger”
(Ords 19,17).
La også vår bønn være at de må få
ta imot Jesus Kristus, verdens eneste
håp!
Stiftelsen KPK-Ukraina, postboks 211, 4358 Kleppe. Kontonr: 3212.20.34037 www.kpk-ukraina.com
29
Medarbeidere og skribenter i dette nummeret:
Egon Jensen
Født 1941 i Haderslev, Danmark. Utdannet kontorassistent.
Bibelskole, LMH i Hillerød 1965-66. Seniorsekretær/
forlagsleder i LM 1976-97. Sekretær på ungdomsskole
1997-2003. Nå fritidsforkynner i LM.
Nils Dybdal-Holthe
Født 1934 i Vikedal. Eksamen i pedagogikk og mellomfag i
kristendom ved Lund universitet i Sverige. Volda lærerskole
(1968). Spesialpedagogikk grunnfag (1971). Har vært lærer
og forkynner i flere år. Generalsekretær i Muhammed­aner­
misjonen 1986-1993. Nå frivillig for­kynner.
Kjell Dahlene
Født 1944 i Porsgrunn. Har vært forkynner, ungdomsarbeider,
områdesekretær og bysekretær. Lærer/rektor ved Fjellheim
bibelskole 1984-87 og 1994-95. Nå forkynner på landsbasis
for NLM.
Gunnar Nilsson
Født 1949 i Nybro, Sverige. Bonde. Forkynner i forskjellige
sammenhenger siden 1986. Forstander i Sydöstra Smålands
Lutherska Församling.
Hans Erik Nissen
Født 1938 i København. Cand. theol. ved København
Universitet 1965. Sogneprest i København fra 1966.
Forstander ved Luthersk Missionsforenings Højskole,
Hillerød, fra 1970 til 2003. Har skrevet flere bøker og
artikler. Nå frivillig forkynner.
Axel Remme
Født 1930 i Bø i Vesterålen. Utdannet tømmer-mann.
Indremisjonens 2-årige bibelskole i Oslo 1955-1957.
Har vært ungdoms-, lands- og kretssekretær i Den Indre
Sjømannsmisjon (DISM). Klokker i Vennesla, Kristiansand.
1989-1997 generalsekretær i DISM.
Til selgerne av påskenummeret
Vi er svært takknemlig til alle som vil være
med å distribuere Bibelsk Tro. På den måten
kan vi nå lenger ut med bladet og gjerne
også få inn noe ekstra midler.
Vi vil også takke alle som har gitt gaver til
bladet og til andre oppgaver, ikke minst til
oversettelse og trykking av ”Jesus fant meg”
til forskjellige språk.
Vi vil gjerne sende noen eksemplarer av
Bibelsk Tro til deg. Dersom du ikke vil selge
dem, kan du bare gi dem bort til hvem som
helst.
M
Ø
T
E
R
Påskenummeret koster kr 30,00 pr stk., og
det gis 20 % provisjon, dvs. kr 6,00 pr blad
som selges.
Innbetalingen kan sendes på den ved­
lagte innbetalingsblanketten til Stiftelsen
På Bibelens Grunn v/Edvard Jekteberg,
Persokkrossen 3, 4046 Hafrsfjord,
bankgiro nr. 3290.07.77786 eller postgiro nr.
0530.04.87884.
Takk til dere som vil være med å distribuere
påskenummeret i 2013!
Bibelsk Tro – Skjæveland
Dag
Dato
Kl.
Taler/møte
Søndag
Søndag
Søndag
Søndag
Søndag
Søndag
Søndag
10. mars
24. mars
07. april
14. april
21. april
05. mai
12. mai
11:00
11:00
11.00
11.00
11.00
11.00
11.00
Gunnar Soppeland
Erik Nordbø. Nattverd
Jon Olav Østhus
Steinar Handeland
Otto Jakobsen
Einar Sunde. Sang av Einar og Rolf
Kjell Magnor Kvalvåg
Møter i Pinsen, ved NLL
Søndag
26. mai
11.00 Oddvar Dahl
Et lite utvalg fra vårt utsalg:
Mot kveld
Undertittel: ”Guds plan skal bli fullført”.
Bok av Kristian Fagerli.
Kr 150,-
Våg å stå som Daniel
Innføring i Daniels bok.
Bok av Erik Høiby.
Kr 160,-
Himmelen er vårt hjem
CD med sang av Namdal Mannskor.
Utgitt på Basunen forlag.
Kr 180,-
Bibelsk Tros kassettjeneste
Postboks 116, 4311 Hommersåk
E-post: [email protected]
Det er enkelt å bestille via våre nettsider:
www.bibelsk-tro.no
Artikler, taler, litteratur og musikk
ISSN 0804-0532
Returadresse:
Postboks 264
4367 Nærbø
Ver helsa, kors
Ave crux – spes unica!
Ver helsa, kors! Ver helsa, kors!
Du er vår einaste von.
Ver evig lova, Kristus, Guds Son!
Du valde korset sin tunge veg.
Du ville livet ditt gjeva.
Du døydde so me skal leva,
leva evig ved deg.
Vel var han lang og tung, den dag
du stridde i vande og våde.
Å sjå til du då leid nederlag,
so mørket si makt fekk råde.
Men Kristus, du vann det store slag.
Du kjøpte åt oss det kvite skrud,
ei evig rettferd og fred med Gud.
Du vann oss hans salige skrud.
Du gav for oss so dyr ein pris.
Den vann oss rett til paradis.
Ja, korset vart eit livs – symbol.
Og Kristus er vår skjold, vår sol.
Me difor priser Golgata,
og glade syng halleluja!
Ave crux, spes unica!
Ver helsa, kors! Du er vår einaste von.
Ver evig lova, Kristus, Guds Son!
Skrevet av Trygve Bjerkrheim.
(Fra påskekantaten Ave Crux – Spes Unica, 1978.
Skrevet på oppdrag fra Ganddal pikekor. Hentet
fra ”Dagen og Kallet” bind IV, Lunde forlag 2002)