docINNHOLd - Oslo Museum
download 
Report Transcription
INNHOLd - Oslo Museum
Nr. 1 - 2008 UTGITT AV OSLO MUSEUM, avd. Bymuseet FROGNERVEIEN 67 POSTBOKS 3078 ELISENBERG 0207 OSLO TLF: 23 28 41 70 FAX: 23 28 41 71 E-post: [email protected] Hjemmeside: www.oslomuseum.no REDAKTØR: Anne Birgit Gran Lindaas I REDAKSJONEN: Hans Philip Einarsen Vegard Skuseth Knut Sprauten FOTOBEHANDLING: Rune Aakvik UTFORMING: Terje Abrahamsen INNHOLD: Lars Roede Gatelangs i Oslo gjennom 400 år side 2 Arne Danielsen Prinsen av Motzfeldts gate side 24 Jorunn Sanstøl Fredrikke Tønder-Olsen – grunnlegger av Kristiania Visergutkontor side 32 Lars Emil Hansen Fryd og frykt i den flerkulturelle storbyen side 36 Lars Emil Hansen Det engelske kvarter side 42 Byminner framstår i 2008 i ny drakt. Høsten 2007 ble Oslo Museums nye logo og designprogram tatt i bruk, og Byminner har i den forbindelse endret utseende både utvendig og innvendig. Innholdet i årets første nummer spenner fra gategulvets 400-årige historie i Oslo via oppvekst i Motzfeldts gate på Tøyen på 1950- og 1960-tallet, til saneringen av Det engelske kvarter. Du kan også bli kjent med gründeren Fredrikke Tønder-Olsen som startet virksomheten Kristiania Visergutkontor i 1894, og vi presenterer Oslo Museums prosjekter i mangfoldsåret 2008. Vi ønsker alle lesere av Byminner et riktig godt nytt år! 1 Gatelangs i Oslo gjennom 400 år Lars Roede «Hovedstadsaksjonen» med innspurt i jubileumsåret 2005 var bare ett i den lange rekken av forsøk på å forbedre standarden på gatedekkene i Oslo. Men det som skulle bli så fint, ble til dels ganske dårlig. Nå er den nye brolegningen i Stortingsgaten fjernet igjen. Gaten har fått tilbake asfaltdekket, til glede både for kjørende og gående, men særlig for busspassasjerer og ikke minst bussførere, som under store lidelser forserte det de opplevde som en berg- og dalbane. De nye gatedekkene rundt «byens storstue» er eksempler på velmente grep som er realisert uten tilstrekkelig historisk, teknisk og praktisk innsikt. Mye som er gjort i senere år har karakter av fikse påhitt som viser seg lite bærekraftige, og som kommunen i sin armod ikke klarer å holde ved like. I denne artikkelen skal vi se nærmere på gategulvet både i Christiania og Oslo, en historie om nesten permanent ressursknapphet og mange skippertak. Denne «vandringen» gatelangs gjennom historien viser hvordan skiftende brukerbehov alltid har vært begrenset av tekniske, materielle og økonomiske muligheter. Det har ligget mye rart på gatene våre, og på bortgjemte steder kan vi fremdeles se eksempler på for lengst avlagte kommunaltekniske løsninger. Det 2 vil kanskje overraske noen at «moderne» asfalt fantes på byens fortau allerede før 1880, mens smågatestein i buemønster, som mange oppfatter som minner fra riktig gamle dager, første gang ble lagt så sent som i 1908. Og hva med paradegaten Karl Johan? Istedenfor dagens overdimensjonerte og lite trafikantvennlige brostein, hadde den mellom 1911 og 1929 støyfri brolegning av kreosotimpregnerte trekubber. Ett år etter «Hovedstadsaksjonen» var fotgjengerfeltet i Stortingsgata allerede lappet med asfalt. Heller og brostein tålte ikke tungtrafikk og er nå erstattet med asfalt. Foto: Lars Roede/privat eie Utenfor kommandantboligen på Festningsplassen ligger kampesteinsbrolegning av ukjent alder, men med utførelse som på 1600og 1700-tallet. Foto: Lars Roede/privat eie 200 år med «kampestein» Klager over gatenes slette tilstand er minst like gamle som Christiania by. Kongen hadde gitt de motvillige Oslo-borgerne en ny by med brede og snorrette gater, men det tok sin tid å få brolagt dem. Byfogd Boyesen skrev i 1648 at visse gater var «fast som et morads uden fyld og sten, som spottelig er af fremmede at sees …» Gatedekkene var og ble overveiende dårlige. Vedlikeholdet var gårdeiernes sak, hver utenfor sin gård til midt i gaten, og vedlikeholdsplikten tok de akkurat like alvorlig som vår tids gårdeiere har tatt plikten til å holde fortauene fri for is og snø om vinteren. Gjennom 1600- og 1700-årene ble det utelukkende brukt «kampestein» eller kuppelstein til brolegning. Dekkene ble lagt med fall fra begge sider til rennesteinen midt i gaten. Den engelske reiseberetter Clarke skildret i 1799 rennesteinene som stillestående kloakker hvor man fra husene kastet 3 Foto: Rune Aakvik/Oslo Museum Hjørnet av Dronningens gate og Tollbugata i 1830-årene. Gatebildet er rekonstruert i akvarell av den aldrende Anna Diriks i 1882. Gatene har kampesteinsbrolegning med rennestein i midten og vannposter på hvert hjørne. Midt i bildet ligger Krigsskolens bygning i Tollbugata 10. Menneskemylderet er begrenset, men dyrelivet yrende. allslags avfall, både fast og flytende. Langs husveggene ble fortauene lagt på litt høyere nivå, men trapper, kjellerhalser og karnapper gjorde dem til hinderløyper. Mot slutten av 1700-tallet ble det gjort store anstrengelser for å få gatene i bedre stand, og de fleste fikk nå noenlunde ordentlig brolegning, mens fortauene fikk skiferheller. Men i 1814 løp rennesteinene fortsatt midt i alle gater unntatt Storgata. Kampestein og midtrenner ble langsomt fordrevet, men det siste dekket av typen, i Smalgangen på Grønland, forsvant ikke før hele gaten ble borte i mellomkrigstiden. Nå kan kampesteinsbrolegning bare oppleves noen steder på Akershus festning og dårlig rekonstruert i «Gamlebyen» på Norsk Folkemuseum. 4 Kommunalteknikken i byens første 200 år ble ivaretatt av magistraten, assistert av kommisjoner bemannet med valgte borgere og noen embetsmenn. Veianlegg og gatebrolegning var underlagt hver sin separate administrasjon. Veibestyrelsen besto av magistraten og politimesteren, men det praktiske arbeidet ble utført av huseierne som pliktarbeid under ledelse av en inspektør valgt for tre år. Det var altså amatører som skulle opparbeide gatene, og det sier seg selv at det ble lite effektivt. Den siste veiinspektøren etter denne ordningen, O.M. Hauge, klaget mot slutten av sin funksjonstid over den umulige oppgaven: «Den nye Veiinspektør har [ ] intet at begynde med og mangler desuden al Sagkundskab, der kun kan samles ved Erfaring og Praxis, og saaledes kan man antage, at det første Aar som mindst gaar tabt uden virkelig Nytte for de Sysler, der ere ham overdragne.» (Beretning 1892). Brolegningen var derimot fra gammel tid et offentlig ansvar, og dekkene ble lagt for byens regning av innleid arbeidskraft under ledelse av en egen brolegningskommisjon. Kommunalt selvstyre Det kommunale selvstyret som ble innført med formannskapslovene av 1837 la grunnlaget for en mer profesjonell kommunalteknikk. Allerede samme år foreslo veiinspektøren at hans stilling burde gjøres fast og lønnet, men forslaget ble ikke realisert før i 1845. Da ansatte kommunen sin første tekniske sjef med 550 speciedaler i lønn, 50 spd. til hestehold og 120 spd. til kontorhjelp. Dette vendepunktet innledet en rivende utvikling av kommunens tekniske etater. Særlig fortjener ingeniørløytnant J.B. Klingenberg å bli nevnt, inspektør fra 1850 til 1856. Han innførte mange tekniske forbedringer og sørget for at borgernes pliktarbeid falt bort. Ved byutvidelsen i 1858 ble tittelen endret til Stadsingeniør, og stillingen ble bedre lønnet og bemannet. Allerede i 1843 avskaffet man den gamle ordningen som påla huseierne å ha ansvaret for fortauene, og fra da av var det kommunen som anla og vedlikeholdt dem. De tekniske etatene som ble bygget opp i kommunens første år, overtok en by i elendig forfatning. Mye var ennå som i Christian IVs tid – gater med ujevn brolegning av kampestein, rennesteiner uten avløp, og fortau anlagt av gårdeierne etter Foto: Oslo Museum Graving i gata – på hjørnet av Prinsens gate og Nedre Slottsgate. Xylografi etter tegning av arkitekt Wilhelm von Hanno i Illustreret Nyhedsblad nr. 10, 1860. Redaktør Botten-Hansen kommenterte i billedteksten byens «fredløse» brosteiner: Naar de vel ere ordnede, trampede og stampede fra Brolægningsvæsenets Side, kommer Vandvæsenet og bryder dem op igjen. Ere de saa smukt lagte paany, har Gasvæsenet Brug for en Løbegrav. Er nu ingen af disse Væsener saa heldig, strax igjen at finde Paaskud til at forurolige disse taalmodigt og taust lidende Stene, saa kommer Kloakvæsenet og gjør saa at sige reent Bord i Gadens hele Bredde. innfallsmetoden. Faste brosteinsdekker fantes bare i byens eldste del, Kvartalerne, og på de viktigste innfartsveiene. Men det skulle vise seg vanskelig å holde følge med byveksten som for alvor skjøt fart i 1840-årene. I tillegg til den veksten som fulgte av at byen var blitt hovedstad, kom nå også en økonomisk 5 Foto: Caroline Colditz, ca 1900/ Oslo Museum Smalgangen på Grønland var den siste gaten med kampesteinsbrolegning av 1700-talls type og rennestein i midten. oppgangstid og en rask industrialisering. Folketallet økte og førte både til fortetting i de eldre bydelene og til at byen sprengte sine gamle grenser. Trafikken økte tilsvarende. Til tross for de beste forsetter klarte man ikke å opparbeide og brolegge det voksende gatenettet i takt med byggevirksomheten. I kommunens 25-årsberetning fra 1892 klages det over at «det siden 1837 nybrolagte Areal forsvinder aldeles i sammenligning med, hvorledes Byens Folkemængde, Areal og Veilængde – og dermed selvfølgelig ogsaa Færselen – har tiltaget i de samme 50 Aar». En medvirkende årsak var at 6 kvalitetskravene i samme tidsrom ble skjerpet, og utgiftene tilsvarende høyere. Derfor formådde veivesenet ikke stort mer enn «at ombytte den ældre Brolegning med ny og mere tidsmæssig». Kommunen arbeidet målbevisst for å fornye dårlig brolegning, men gammel kampestein fantes ennå i 1885 i deler av Nedre Slottsgate og i forstedene. Ved omlegging av gatene ble rennesteinene flyttet fra midtlinjen til fortauskantene, og med avløp etter hvert som kloakknettet ble utbygget. I 1840-årene ble stein til brolegning hugget av grønnstein eller diabas, som Foto: Lars Roede/privat eie Foto: Lars Roede/privat eie Brolegningen rundt Slottet ble lagt i 1841 med stein fra «en Grønstensgang ved Siden af den nye Vei» – Wergelandsveien. Legg merke til den varierende størrelsen med sidekanter fra 10 til 30 cm. Hver stein er formet som en pyramide på høykant. Utenfor Tollpakkhuset nederst i Tollbugata ligger fremdeles en øy av grønnsteinsbrolegning i et hav av asfalt. Brolegningen er antagelig lagt i 1870-årene med gjenbruk av eldre stein. forekommer lokalt i Oslo-området som ganger i fjellgrunnen av kalk- og leirskifer. En av de første forekomstene som ble utnyttet var gangen som vi nå kaller Wergelandsgrotten. Stein herfra ble brukt til kantbrolegningen rundt det nyoppførte Slottet, den eldste brolegningen som fremdeles eksisterer i Oslo. Grønnstein ble også brutt i «Dragehullene» i Akersberget ved Maridalsveien, hvor det antas å ha vært gruvedrift etter sølv i middelalderen. Et minne om enda et grønnsteinsbrudd er skrenten på østsiden av St. Hanshaugen nedenfor Geitmyrsveien. Grønnsteinen ble til å begynne med hugget med toppflater av varierende størrelse, helt opp til 30 cm i kvadrat. Sideflatene smalnet av nedover, slik at steinene fikk form som pyramider på høykant. Stein med ulike formater ga brolegningen et mosaikkpreg, slik vi ennå kan se rundt Slottet. I sentrumsgatene ble grønnsteinen lagt diagonalt på gateretningen, og til å begynne med bare i midtfeltet, mens gammel kampestein inntil videre ble beholdt på sidene, nærmest som et «parkeringsfelt». På den tid var ikke trafikken verre enn at man kjørte midt i gatene. Høyrekjøring ble ikke innført før i 1874. (Thingsrud 1997). Omkring 1850 ble gatesteinen hugget med prismatisk form og tilnærmet standard bredde. Veiinspektør Klingenberg satte i gang store utbedringsarbeider i sentrum, hvor han mente at den gamle kampesteinsbrolegningen «var under al Kritik og i Grunden verre end ingen.» Han fikk lagt ny, regelmessig brolegning med bredde 7 alen (4,4 m) i midtfeltene. Steinen ble satt diagonalt på kjøreretningen i rette skifteganger som møttes i rett vinkel langs midtlinjen. 7 Foto: L. Szacinski/Oslo Museum Hjørnet av Nedre Vollgate og Tollbugata med Stortinget i bakgrunnen. På dette fotografiet fra ca 1890 ser vi at midten av gaten er brolagt med grønnstein diagonalt i fiskebeinsmønster, slik det ble gjort omkring 1850. På sidene ligger eldre kampesteinsbrolegning. Fortauet har skiferheller fra Hardanger, og kantsteinen har det gamle smale formatet på bare 5 tommer. Brolegning fra tiden rundt 1850 finnes nesten ikke lenger i gatene, men noen rester ligger antagelig ennå under nyere dekker. Grønnstein fra den tid ble imidlertid brukt om igjen på fortauer og noen mer bortgjemte steder, og vi finner den bl.a. på Festningsplassen foran kommandantboligen. Et lite felt med grønnstein ligger fremdeles som en øy i asfalten nederst i Tollbugata utenfor Tollpakkhuset. Omkring 1980 ble bakken fra Kontraskjæret til Sortieporten inn til Akershus Festning brolagt med gammel grønnstein. 8 Storstaden Kristiania Ordentlig brolegning var lenge forbeholdt sentrumsgatene i «Kvartalerne». Det var ikke råd til faste dekker i det nye gatenettet som raskt bredte seg utover i de gamle forstedene, bortsett fra de viktigste innfartsveiene. Ellers måtte folk i nybyggerstrøkene nøye seg med grusdekker. Makadamisering ble utviklet omkring 1820 av den skotske veiingeniøren John McAdam, som også har gitt navn til engelsk tarmac. Dekket blir bygget Ukjent fotograf, 1890-årene/Oslo Museum Foto: Anders B. Wilse/ Oslo Museum Dampveivalse fra slutten av 1800-tallet i ferd med å makadamisere en gate i utkanten av byen. Dekket ble bygget opp av flere lag pukk, grus og sand. Frognerveien sett fra Solli plass i 1903. Kristiania Elektriske Sporvei har nylig anlagt trikkelinjen til Frogner plass, forel-øpig ensporet med møteplasser. Bare trikketraseen er brolagt, resten av kjørebanen har grusdekke – makadamisering. Kommunen hadde ikke råd til å brolegge gatene i samme tempo som bebyggelsen bredte seg utover, heller ikke på Vestkanten. opp av flere lag pukk, grus og sand som valses sammen i fuktig tilstand. I Kristiania kom teknikken i bruk da inspektør Klingenberg anskaffet den første hestetrukne veivalsen i 1848. Kvaliteten ble vesentlig forbedret da tre 6 ½ tonns steinvalser ble innkjøpt i 1864. I 1874 bevilget kommunen 14.000 kroner til innkjøp av en 15 tonns dampveivalse, og i 1878 kom enda en på 10 tonn. «Ved Hjælp af disse fortrinlige Redskaber kan der gives Veibanerne en Haardhed, Jevnhed og Stabilitet, der langt overgaar, hva der kunde opnaaes med de tidligere Hestevalser», forteller femtiårsberetningen. Et grusdekke kostet bare 1/3 av brolegning, og dette sikret noenlunde ordentlige gater i de nye bydelene. Men selv de beste grusdekker er utilfredsstillende og krever mye vedlikehold. De sterkt trafikkerte innfartsveiene ble så raskt nedslitt at dekket måtte fornyes flere ganger årlig for å holde seg. Opfindelsernes Bog omtaler grusdekkene slik i 1900: «De makadamiserede Gader give en Kørsel, der ikke er videre larmende, men de ere ikke vandtætte, og de have den store Ulempe, at de i fugtigt Vejr ere overordentlig smudsede, medens de i tørt Vejr, og naar det blæser, kunne afgive et ulideligt Støv». 9 Foto: S. Worm-Petersen/Oslo Museum Hjørnet av Karl Johans gate og Dronningens gate i 1901. Gatene har høy teknisk standard med stor gatestein av granitt lagt vinkelrett på kjøreretningen, delvis asfalterte fortau med 30 cm bred kantstein, og elektriske gatelykter på hjørnene. Basarene av arkitekt Christian H. Grosch var da rivningstruet fordi det var planlagt et nybygg for Børsen på tomten rundt Vår Frelsers kirke. Byen unngikk så vidt å gjøre «børs og katedral» til virkelighet. Da de første hestesporlinjene ble lagt i 1870-årene, ble skinnene til å begynne med lagt oppå grusdekket i gatene, til stor ulempe for all annen trafikk. Snart ble det nødvendig å bruke nedgravde skinner, og da måtte gaten samtidig brolegges. Slik fikk noen av de viktigste ferdselsårene i de ytre bydelene fast gatedekke for første gang. Inne i sentrum ble det samtidig nødvendig å heve standarden på gatedekkene. Nå ble kampesteinen i sidefeltene etter hvert fjernet, og kjørebanen ble ordentlig 10 brolagt i hele bredden. Der midtfeltet allerede hadde brolegning diagonalt i fiskebeinsmønster, ble dette utvidet. I gater hvor hele dekket ble fornyet, gikk man etter hvert over til å sette skiftegangene vinkelrett på gateretningen. Omkring 1870 var byens egne forekomster av grønnstein stort sett uttømt. Kommunen måtte hente materialer fra andre lokaliteter, og det ble eksperimentert med nye steinsorter. Sandstein var for lite slitesterk, men granitt viste seg å være ideell. I en viss utstrekning ble det Foto: K. Knudsen, ca 1890/Oslo Museum Kommunen hadde lager av brostein i Pipervika nedenfor Kontraskjæret. Hit kom skuter med granitt fra Iddefjorden og Fredrikstaddistriktet. nok brukt lokal «grorudgranitt» (egentlig nordmarkitt eller grorudsyenitt), men stort sett finner vi denne karakteristiske rødbrune brolegningen på privat grunn i bakgårder og innkjørsler. Men mye rød granitt ble brukt til kantsteiner og fortausrenner. Vanlig gatestein hentet man etter hvert fra steinbrudd rundt Fredrikstad og Iddefjorden. Behovet for gatestein i Kristiania og andre byer i inn- og utland var opphavet til den veldige steinindustrien som gjennom to menneskealdre var en hovednæring i Østfold. Fra omkring 1880 ble det også stilt strengere krav til utførelsen. Gatestein ble nå hugget med nesten loddrette sider og ens bredde. Et regelmessig, rettvinklet format gjorde brolegningen lettere å legge og mer stabil, slik at den ble jevnere slitt. Frem mot forrige århundreskifte var brolegning eller makadamisering standardløsningene på byens gater. I sentrum og de viktigste innfartsårene var det storgatestein på et 40 cm tykt bæredekke av valset grus og sand. Fugene ble fylt med jordbek eller sementmørtel. Storgatestein ble dessuten lagt mellom og langs trikkesporene dersom trikkelinjene gikk i gater som for øvrig hadde grusdekke. 11 Finnes det rester av gatedekker fra denne kommunalteknikkens storhets-tid? Bare én kort gatestrekning har fremdeles brolegning av gammel storgatestein – Myntgata mellom Nedre Slottsgate og Kongens gate. Ellers finnes det spredte forekomster i noen få andre gater, og kanskje noe skjult under asfalt. Langs trikkelinjene ligger det fremdeles stor gatestein, men av et bredere format fra 1900-tallet. I noen gater som ellers har asfalt eller smågatestein, ligger det imidlertid fortsatt rennesteiner av tre rader stor gatestein langs fortauskanten. Mye av steinen her er gammel storgatestein som må ha ligget ute i kjørebanene hundre år tidligere. Hvordan kan du se forskjell på gammel Kristiania-brostein og moderne sporveisstein? Moderne brostein er som nevnt noe bredere. Og den er slitt av bilhjul, som gir den en nesten plan overflate, bare svakt hvelvet, men med skarpe kanter mot sideflatene. Brostein fra hestealderen er smalere, men det tydeligste kjennetegnet er den sterkt hvelvede oversiden med nokså rundslitte kanter mot sideflatene. Slitasjemønsteret skyldes de jernskodde hestehovene som ofte slo små stykker av steinen, særlig langs kantene. Brolegningsproblemer: støy og hestelort Slutten av 1800-årene var en vekstperiode uten like i mange av verdens storbyer, og Kristiania var intet unntak. Den vokste ikke bare i utstrekning, men ble også tettere og høyere bebygget. Samtidig ble kravet om modernisering og utbygging av vann- og kloakkledninger en stor 12 kommunalteknisk utfordring. I tillegg kom tekniske nyvinninger som gassbelysning, elektrisitetsforsyning, telefonlinjer og sporveier, og hele denne kompliserte infrastrukturen skulle innpasses i gatenettet. Og hele tiden økte trafikken tilsvarende – og gode gamle hester og vogner måtte fremdeles ta den unna. Jernbeslåtte vognhjul slet hardt på gatedekket, men enda verre var rundslitasjen som hesteskoene forårsaket. Norske hestesko med haker og grev var i så måte verre enn utenlandske og slet spesielt hardt på brosteinsdekkene. Rundslitasjen skapte ett av bylivets verste problemer, vognrammelen. En samtidig autoritet skrev i Opfindelsernes Bog «Lægevidenskaben har været i Stand til at paavise, at den stærke Vogntummel i Gaderne er en væsentlig Aarsag, til at Nervesygdomme i vor Tid ere blevne saa almindelige». Om dette skrev veivesenets avdelingsingeniør P. Bassøe i 1910: «I millionbyerne har man derfor forlængst været nødt til at anvende lyddæmpende veidækker, særlig træ eller asfalt». Men disse alternativene ble foreløpig betraktet som lite aktuelle i Kristiania. Det andre store problemet var hestene, som det ble stadig flere av i datidens sterkt økende bytrafikk. Det sies at amerikanske pessimister advarte om at det bare var et tidsspørsmål når storbyene bokstavelig talt ville drukne i hestemøkk. Én ting var å få den spadd unna – vanskelig nok når den stadig ble tråkket ned under den uopphørlige strømmen av stadig flere hestehover og vognhjul. Det største problemet var trusselen mot folkehelsen dersom gatedekket ikke var tilstrekke- Tverrsnitt av en typisk bygate med leiegårder fra omkring 1900. Den moderne «Storstaden» med all sin infrastruktur var en kommunalteknisk utfordring. Ledninger for vann, kloakk, gass, telefon og elektrisk strøm skulle føres fram til hver eiendom. Noen gater fikk i tillegg skinner og luftledninger for trikken. Opfindelsernes Bog, 1900. lig tett. Eksperten mente at «Gadens Overflade bør være uigennemtrængelig for Vand, thi da vil alt Regnvand, der opløser en Del af Gadesmudset, ad den korteste Vej løbe til Kloakerne, medens det i modsat Fald søger ned i Grunden og gennemtrænger denne med forskellige Stoffer, der opløses i Grundvandet og blive skadelige for Sundheden». Ut fra dette hensynet var grusdekker helt forkastelige. Men brosteinsdekker var heller ikke tilfredsstillende uten at fugene ble tettet med bek eller sementmørtel. Et materiale som ville ha eliminert begge problemer, var asfalt. Asfaltdekker fantes i mange europeiske storbyer. Paris fikk sine første allerede i 1854, og London fulgte etter i 1869. Opfindelsernes Bog forteller at «Asfalten synes at have den bedste Udsigt til efterhaanden at fortrænge al anden Brolægning … Asfalten er absolut uigennemtrængelig for Vand, den giver en Kørsel næsten uden Støj og kan let renholdes, men Asfaltbrolægning er paa den anden Side meget kostbar, da den trænger jævnlig og 13 Ukjent fotograf/Oslo Museum Hestene holdt lenge ut i bytrafikken. Dette fotografiet fra Pipervika i 1936 viser en av pudrettvognene som fraktet last fra byens mange tørrklosetter til bedrifter som foredlet den til fin gjødsel. Hestesko og jernbeslåtte hjul på rundslitt brostein skapte en infernalsk støy. grundig Udbedring». I Kristiania var det kommet asfalt på noen fortau allerede i 1870-årene, men kjørebanene fikk ikke asfaltdekker før i 1922. Og da var det ikke kostnadene som var den største innvendingen. Det som gjorde asfalt umulig her, var byens kuperte topografi og kalde vinterklima. Asfaltdekker var for glatte til å gi hestene fotfeste, mente man. Det var en alvorlig ulykke når en hest gled og falt, og den kunne trekke andre hester 14 og kjøretøyer med seg. Overingeniør Roshauw skrev i 1917: «Asfalt kan som bekjendt ikke anvendes naar stigningen er sterkere end 1:60 à 1:50, og det er jo ikke mange gater i byen som opfylder dette krav». Det var da bilene for alvor inntok gatene i mellomkrigstiden at asfalten også fikk innpass. Trebrolegning var et annet alternativ som kunne eliminere ett av problemene, støyen fra hestesko og vognrammel. Kubber av kreosotimpregnert furu i 12 cm lengde ble satt på høykant på et 20 cm tykt fundament av pukkstein og betong. Hver kubbe målte 3 tommer i kvadrat. Det var ikke noe billig dekke; varigheten var bare ti år, og også trebrolegning ga dårlig fotfeste for hestene inntil de hadde slitt det ujevnt. Men støyen ble betydelig dempet. Derfor fikk vi fra 1896 trebrolegning i noen paradegater, men bare på horisontale strekninger. Karl Johans gate var en av dem; der var det tredekke fra 1910 til 1929. (Veivesenets protokoll). «Kristiania staar i denne henseende endnu langt tilbake, da den kun har ca. 600 løpende meter gater brolagt med træ. Men den tid er ganske visst ikke fjern, da man ogsaa i Kristiania blir nødt til at tage under alvorlig overveielse efterhvert at utskifte stenbrolægningen i den centrale del av byen med et lydddæmpende veidække», mente ingeniør Bassøe i 1910. Kommunalteknikk i krisetider: kleinfpflaster Kristiania-krisen i 1899 lammet byggevirksomheten i byen og satte en foreløpig stopper for byens vekst og behovet for nye gater og veier. Men krisen rammet også kommunens egen økonomi, og de tekniske etatene måtte tåle nedskjæringer i vedlikeholdsbudsjettene. Veivesenets krafttak for å skaffe byen tidsmessige gatedekker måtte oppgis. Fra 1900 til 1910 ble det nesten ikke lagt nye brosteinsdekker, til tross for at 75 % av gatenettet fortsatt var uten fast dekke – «et forhold som saavidt vites ikke har noget sidestykke i andre europæiske byer av Kristianias størrelse, naar muligens undtages Rusland», uttalte overingen- Foto: Anders B. Wilse/Oslo Museum Bjerregaards gate, midt mellom østkant og vestkant, med leiegårdsbebyggelse fra siste del av 1800-årene. Grusdekker var det eneste kommunen kunne tilby folk i de nye boligstrøkene – støvete i tørrvær, sølete i høstregn og vårløsning, som på dette bildet fra 1904. Gatebelysning var det heller ikke noen overflod av. iør Roshauw i et foredrag i 1916. Han fortsatte: «Under denne herskende nødstilstand har veivæsenet paa alle maater søkt at skaffe utvei til at forbedre forholdene med de til raadighet staaende midler». Veivesenet eksperimenterte med nødløsninger som tjæremakadamisering, men fant slike dekker uegnet i gater med sterk trafikk. En annen nødløsning viste seg så vellykket at den snart ble oppgradert til standard veidekke – «smaastensbro15 Skjematisk tegning av «småsteinsbrolegning» eller «kleinpflaster», en tysk oppfinnelse fra 1885. Buemønsteret gjør det mulig å utnytte stein med betydelige avvik fra normalformatet på 10 x 10 x 10 cm. De største steinene legges i toppen av buen, de minste der buene møtes. Mot fortauskanten avsluttes brolegningen med en halv bue, slik at brosteinene møter kantsteinen i rett vinkel. Dermed blir det sjelden nødvendig å hugge tilpasningsstein. Etter Curt von Jessen, 1980. lægning» eller «klein-pflaster», som dette dekket ofte ble kalt med et tysk lånord. I dag omtaler vi slike dekker bare som alminnelig steinbrolegning og kjenner knapt noen annen utførelse, men for hundre år siden ble de bare betraktet som erstatninger for «virkelige» brosteinsdekker. Den avgjørende forskjellen var prisen, som lå midt imellom steinbrolegning og makadamisering. «Varigheten vil jo bli det avgjørende, og kan denne, hvad der er al grund til at anta, sættes til henved 15 aar, saa vil smaastensbrolægning med de nuværende priser bli et økonomisk veidække», mente overingeniør Roshauw. (Som vi vet i ettertid, skulle mange slik dekker 16 komme til å vare mange ganger lengre uten nevneverdig vedlikehold). Småsteinsbrolegning ble lagt med kubisk stein som målte bare 10 cm på hver kant, men leggemønsteret tillot avvik på inntil 2 cm. Det lure med slik småstein var at den kunne legges på et tynt sandlag oppå gammel og nedslitt makadamisering etter skraping og avretting. Dermed hadde man løsningen for de lange innfartsveiene som det hittil aldri hadde blitt råd til å gi fast dekke. De første forsøkene med «kleinpflaster» ble gjort i 1908, men «dette veidække var ikke synderlig tilfredsstillende», mente Roshauw. Hans kollega Bassøe mente derimot at «de lagte forsøksstrækninger holdt sig udmerket og har blant andet vist sig at være betydelig mer lyddæmpende end almindelig brolægning». Fra 1910 ble smågatestein tatt i bruk for alvor og lagt bl.a. på sterkt trafikkerte gater som Drammensveien og Oslo gate. Dette ble mellomkrigstidens standarddekke i bygater og på innfartsveier, og ganske mange strekninger er fortsatt i behold, mer eller mindre vanskjøttet eller lappet med asfaltklatter. Vi kjenner småsteinsbrolegning hovedsakelig i «wienermønster», men til å begynne med ble steinen like gjerne lagt i rette skifteganger diagonalt på kjøreretningen. I Storgata fantes til for få år siden et slikt dekke. «Chausséebrolegning» i «wienermønster» ble snart enerådende på grunn av sine mange fordeler. Teknikken og buemønsteret skal ha vært oppfunnet av den prøyssiske Baurat F. Gravenhorst i 1885 for å skaffe et holdbart dekke for de lange tyske chausséer. (Salmonsen). Ukjent fotograf/Oslo Museum Broleggere i arbeid omkring 1950. Småsteinsbrolegning ble redningen for en nødstedt kommune som ikke hadde råd til «ordentlig» brolegning. Fra 1910 til rundt 1950 var dette standard gatedekke i bygatene utenfor sentrum. Legg merke til de små enbente krakkene som broleggerne sitter på. Krakkene gir dem maksimal bevegelsesfrihet i hvert sitt arbeidsområde mellom snorene. Det geniale med «småsteinsbrolegning» i buemønster er at buene gjør det mulig å utnytte stein med betydelige avvik fra ideelle mål og ren kubisk form. Større stein kunne legges ved toppunktet midt i buen, mens mindre og skjev stein kunne innpasses der buene møttes. Her lå brosteinene diagonalt, og diagonalen i en stein med minstemål tilsvarte omtrent sidekanten på en stein med overmål. Dekket ble avsluttet mot rennesteinen med et halvt buefelt på hver side, slik at de ytterste steinene møtte rennesteinen i rett vinkel. Dermed ble det sjelden behov for å hugge tilpasningsstein. Mønsteret kunne også problemfritt følge kurver i gaten. Det lå også til rette for rasjonell fremdrift, siden bredden av hvert buefelt på mellom1,2 og 1,5 m tilsvarte én manns rekkevidde. Broleggerne kunne derfor arbeide parallelt bakover i hvert sitt felt, sittende på små enbente krakker. Utspente snorer markerte linjen hvor buene møttes i omtrent 45 º vinkel, og linjen begrenset samtidig hver manns arbeidsområde. Håndlangere sørget for å legge opp en passende mengde stein å velge mellom. Til slutt gjensto å fylle fugene, stampe med «jomfruen» og komprimere dekket med dampveivalse. Bilens århundre De første automobiler viste seg i byens gater rett før 1900. De ble snart flere, men i 1910 var det fremdeles bare ca. 300 biler i hele landet. Tre år senere var antallet mer enn fordoblet, og så tok det helt av. I 1919 var det 4000 motorkjøretøyer i landet, og mange av dem fantes i Kristiania. Byen fikk for alvor trafikkproblemer, og trafikkregler ble nødvendige. I 1920 ble fartsgrensen i byene satt til 15 km/t ved fullt dagslys. Kollisjonsfaren i gatekryss gjorde at Kristiania som eneste kommune i landet innførte vikeplikt for trafikk fra høyre. (Baalsrud 1920). Den økende biltettheten bød på nye problemer for veiingeniørene. Slitasjen på veidekkene økte voldsomt, særlig på grunn av tunge lastebiler med kompakte gummihjul. Grusdekker var særlig utsatt, men ble noe mer holdbare med tjæremakadamisering, en forløper for senere tiders oljegrus. Det ideelle veidekke for biltrafikk viste seg å være asfalt. Og innvendingene mot asfalt som skyldtes at hestene ikke fikk godt nok fotfeste, 17 Så vakkert og velstelt var gatedekket i «byens storstue» ved Karl Johans gate så sent som i 1963, før biltrafikken helt tok overhånd og lapping med asfalt avløste vedlikehold av brolegningen. Fotgjengerfeltet er oppmerket med striper av mørk og lys stein. Foto: Henrik Ørsted/Oslo Museum forstummet mens hestene ble færre og bilene flere. Nyttetrafikk med hest varte helt til 1960-årene, også på asfalt, så hestene må raskt ha lært seg å møte de nye utfordringene. Asfalten begynte fra 1922 å bre seg i bygatene som et alternativ til småsteinsbrolegning. Men brolegning ble lenge foretrukket på grunn av bedre holdbarhet. Enda mer slitesterke var betongdekkene som Aker kommune begynte å legge på de mest trafikkerte hovedveiene fra 1925. Grusdekkene forsvant stort sett fra Oslos gater i mellomkrigstiden. I 1947 var over halvparten av byens kjørebaner brolagt, 18 mens 18 % var asfaltert. (Thingsrud 1997). Resten av historien kjenner vi. Da bilsalget ble frigitt eksploderte biltallet. De gamle brosteinsgatene var for svakt fundamentert til å tåle den økende trafikken, særlig av tunge busser og lastebiler. Legging og vedlikehold av brolegning ble også for kostbart, og asfalten overtok til slutt helt. Og det er ikke til å komme fra at både biler, busser, sykler og fotgjengere faktisk ferdes mer behagelig på asfalt – til den blir slitt, hullete og nødtørftig lappet. «Estetisk plan» innførte «veggkanting» i møtet mellom bygninger og fortausheller. Et bredere brosteinsfelt kunne ha fanget opp alle ujevnheter langs husveggene, men her i Christian Augusts gate er den tilfeldige koblingsboksen fremhevet på en måte den ikke fortjener. Foto: Lars Roede/privat eie «Gatetun» var 1980-årenes velmente forsøk på å prioritere myke trafikanter. Men det gikk helt galt her i Mauritz Hansens gate, hvor hundre år gamle fortausheller av granitt ble brutt opp og satt på høykant for å lage blomsterkasser. Slike hindere gjør renhold nesten umulig. Wessels plass er fikst pyntet med ufunksjonelle striper av stein, mens brolegningen mellom trikkeskinnene i løpet av sitt første leveår er lappet med asfaltklatter. Foto: Lars Roede/privat eie Foto: Lars Roede/privat eie 19 Reaksjon Miljøvern og bybevaring fikk økende oppslutning midt på 1970-tallet som en reaksjon mot omdanningen av bybildet som fulgte med biltrafikk, forurensning og «sanering». Sansen for de estetiske kvalitetene og det fine håndverket som preger gamle brosteinsdekker våknet parallelt med sansen for gamle hus. Asfalten ble en fiende, særlig fordi den ofte var i dårlig stand. Omkring 1980 nådde interesse for mer forseggjorte gatedekker av solid stein også frem til politikere og fagfolk med ansvar for kommunalteknikk. Et av de tidligste utslagene av denne reaksjonen var gatetunene, hvor bilene ikke lenger var prioritert, men fotgjengere og syklister. Et annet utslag fra 1980-årene var «estetisk plan» for sentrumsområdene i Oslo. Som de fleste planer ble den bare delvis realisert, men de medtatte restene som fortsatt er levnet i Kristian Augusts gate og Kristian IVs gate demonstrerer hvor tvilsomt det er å la ivrige amatører få utfolde seg i det offentlige miljø. Asfaltalderen hadde ført med seg at mye kunnskap om tradisjonelle gatedekker gikk tapt, og da den igjen ble etterspurt, var det ikke lenger noen å spørre. Mange velmente tiltak i gatene ble planlagt av folk uten tilstrekkelig kjennskap til de historiske forbildene og de tekniske og funksjonelle forutsetningene for dem. Mange feilgrep må også tilskrives sviktende koordinering og dårlige kontaktlinjer fra teoretikerne ved tegnebordet til guttene på gategulvet. Samtidig som kommunen gikk over fra manuelt til mekanisk gaterenhold, ble det anlagt gatetun med så mange 20 Foto: Lars Roede/privat eie Fortauet i Eugenies gate utenfor Bolteløkka skole ble opparbeidet rett før 1900, kort tid før kommunen måtte oppgi det vakre og funksjonelle fortausdekket som ble standard omkring 1870 – 30 cm bred kantstein og to eller tre 42 cm brede striper av granittheller. Mellom hellene ble gammel gatestein gjenbrukt. Her er gammel grønnstein blandet med nyere granitt. kroker, hjørner og utplasserte hindringer at de bare kan holdes rene med feiekost. Men folk med feiekost er mangelvare, og derfor er mange gatetun helt vedlikeholdsfrie – eller rettere, de kan ikke vedlikeholdes rasjonelt, og blir derfor ikke vedlikeholdt. Oslo eller Kaliningrad? Gimleveien på Frogner er et minnesmerke over den høye kommunaltekniske kvaliteten som preget gatebildet i en nær fortid, men også over forfallet som satte inn da bilene erobret gatene. Lappverk med asfalt er en uverdig måte å behandle et edelt stykke håndverk. Foto: Lars Roede/privat eie Et vedvarende problem er at det er lettere å få politisk tilslutning til store og iøynefallende nysatsninger enn til kjedelige rutiner som å vedlikeholde det vi allerede har. Det gjør det ekstra farlig å skape vedlikeholdskrevende miljøer, og særlig slike som er avhengige av spesielle materialer og teknikker. Tett sammenvevet med skippertakseffekten er problemene som melder seg når planleggere uten god bakkekontakt gir etter for ambisjonene om å være banebrytende og nyskapende og originale. Slik selvhevdelse har ofte ført til gøyale påfunn som ikke står seg i lengden. 21 Typiske eksempler er fotgjengerarealer som får brostein fordi det er så pent å se på at man glemmer at det ikke er like godt å gå på. Den nypyntede Wessels plass byr på et annet skoleeksempel. Der er et ellers rasjonelt og regelmessig dekke av steinheller umotivert brutt med tynne striper av stein som følger trikkesporet parallelt gjennom kurvene. Det er unyttig pynt som bare fordyrer arbeidet og gir steinhellene mange spisse hjørner som lett kan brekke. Det er mye å lære av forgjengerne som på 1800-tallet målbevisst arbeidet seg frem til gode standardløsninger som tilfredsstilte datidens praktiske og funksjonelle krav. Kommunens beretning fra 1892 illustrerer dette poenget godt: «Fortogenes Indramning med Bordursten (kantstein) daterer sig allerede fra 1853, men Bordurstenen anvendtes da kun raat tilhugget og ganske smal, 13 cm; senere er man gaaet over til finhugget Sten, og Bredden, der ligeoverfor Omkostningsspørgsmaalet spiller en underordnet Rolle, medens den i høi Grad letter Færselen, er efterhaanden forøget til 30 cm». Den fornuftige bredden man kom frem til omkring 1870 er fortsatt en standard, selv om kommunen i en periode gjennom 1970- og 80-årene forsøkte seg med smalere kantstein og kantstein av betong. Fagfolkene i Veivesenet og senere Samferdselsetaten har gjenoppdaget det fornuftige i å holde fast ved en standard på 30 cm, slik at man alltid har reservedeler på lager når noe må skiftes ut. Vi avslutter der vandringen gatelangs begynte, med et kritisk blikk på «Hovedstadsaksjonen». Denne siste 22 store satsningen ga oss en Stortingsgate som ikke tålte trafikk. Det er fare for at vi etter hvert vil oppdage at heller ikke paradegaten Karl Johan har vunnet ved innsnevring til samme bredde som en småbygate, til tross for dobbelt så brede fortauskanter. Og finnes det reservedeler på lager når en av de spesialtegnede 60 cm brede kantsteinene blir ødelagt av en løpsk anleggsmaskin? Lars Roede er seniorrådgiver ved Oslo Museum, avdeling Bymuseet Takk til Jan Reime Kristiansen og Hans Egede-Nissen for mange nyttige data om Oslos historiske gatedekker. Litteratur Bassøe, P.: «En Sammenligning mellem de i Kristiania anvendte Veidækker særlig hva den økonomiske Side av Saken angaar». Teknisk Ukeblad 1910, s. 254-256. Beretning om Kristiania Kommune 1886-1911. Kristiania 1911, s. 209-240. Baalsrud, A.: «Automobilenes Forhold til Veiene». Teknisk Ukeblad 1920, s. 193-198. «Brolægning». Salmonsens Konversationsleksikon, annen utgave 1915-30, bind IV, s. 69. Femtiaars-Beretning om Christiania Kommune 1837-1886. Christiania 1892, s. 192-249. Helland, Amund: «Topografisk-statistisk beskrivelse over Kristiania». Kristiania 1918, s. 89-96. Lütken, André (red.): «Anlæg af Stæder». Opfindelsernes Bog, København 1900, bind II, s. 5-38. Veivesenets protokoll «Gader og Veie i Christiania», Samferdselsetaten, Oslo kommune. Roede, Lars: «Brolegning i Christiania». Fortidsvern nr. 1, 1988, s. 6-14. Roshauw, J. C.: «Gader og Sporveie. Spredte Meddelelser fra en Stipendiereise». Teknisk Ukeblad 1908, s. 55-56. Roshauw, J. C.: «Gatebygning og Trafikfor-holdene i Kristiania». Teknisk Ukeblad 1917, s. 100-102. Thingsrud, Leif: «Kristianias gater – Gjørmehav og kampestein». Tobias nr. 2, 1997, s. 14-15. von Jessen, Curt m.fl.: «Byhuse – Byggeskik i købstaden». København 1980, s. 8-11. 23 Prinsen av Motzfeldts gate Arne Danielsen ”5. juni 1962, den dagen jeg fylte sju, åpnet fattern den tunge porten og vinket meg ut av den trange og mørke bakgården der muttern alltid holdt øye med meg fra vinduet i verkstedet. Sola fulgte meg opp Motzfeldts gate til jeg dukket inn i Heimdalsgatas skygge ved Fredstiehjørnet. Tre barn sto ved sokkelen til den store statuen, så jeg snek meg langs utkanten av plassen, lot som jeg så på bladene i vinduet til den lille tobakksbutikken, strente opp langs luseanstaltens grå mur der jeg kjente eimen fra pissoaret som lå som en utlagt tarm rundt hjørnet, fortsatte til høyre ved nettinggjerdet mot Vahl skole og videre ned langs Boligslottets kjempefasade. Ti minutter senere var jeg trygt hjemme igjen. - Fort gjort, sa fattern, - traff du ingen? - Joa, jeg dro på det, - men jeg kjente dem ikke. Han sukket. 24 - Da får vi gå opp sammen. De var to jenter i sommerkjoler, den ene lys og den andre mørk, og en rødlett gutt med halmlugg. - Kanke dere leke med han her? spurte fattern, og dyttet meg uvørent fram. Før noen rakk å svare, var han på vei tilbake til loddebolten.” På denne måten starter oppvekstromanen ”Åttenderaden” (Cappelen 2002), der jeg benytter mange elementer fra min egen barndom på nedre Tøyen, blant annet livet i familiegården Motzfeldts gate 14. Koloss på leirføtter Min barndoms leiegård er en relativt typisk representant for den bebyggelsen som vokste på Østkanten på slutten av attenhundretallet. Foranledningen var at Universitetet, som hadde fått skjenket Tøyen hovedgård av kong Fredrik VI i 1811, nå ønsket å selge området på sørsiden av Botanisk hage. Selveste Prinsen, før han fikk regulering på tenna. Foto: Privat Christiania kommunes representantskap vedtok reguleringen av gatenettet i 1864, men en utfordring man måtte se på før utbyggingen kunne starte, var dreneringen av grunnen. Strøket – som tidligere gikk under navnet Lerengen – var tidligere havbunn, og besto for det meste av blåleire. Løsningen for mange gårder – også vår – var å la hele konstruksjonen flyte i gjørma på flottører av tre. Søren Andersen I Truls Aslaksbys ”Grønland og Nedre Tøyens bebyggelseshistorie” kan man lese at Nylandarbeidernes byggeforening var blant de første som investerte i Motzfeldts gate. Initiativtakeren til byggeforeningen var mekanisk arbeider Søren Andersen, og det er grunn til å tro at den samme Andersen fikk såpass dreis på investeringene at han fortsatte privat 25 Fra bakgården, med bryggerhus og utedasser. Bildet er fra midten av syttitallet, og dassene er fortsatt i bruk. Foto: Privat som boligspekulant, i hvert fall var det nettopp en Søren Andersen som senere kjøpte tomter og lot oppføre gårder i samme gate, blant dem nr. 14 som ble byggemeldt i 1877. To år senere ble den ferdige gården solgt til handelsborger A. Johannessen for 28.000 kroner. ”Andersengårdene” var for det meste variasjoner over en enkel idé; nemlig en oppgang med torommere på ene siden og tre værelsers leiligheter på den andre. Ut mot gata i nr. 14 fantes et butikklokale, med bakrom mot bakgården. Gården hadde fire etasjer, og et portrom førte inn til bakgården, der inngangen til oppgangen befant seg. Midt i bakgården tronet et enetasjes uthus av tre. Dette rommet fire utedassavlukker – ett på deling til hver etasje – og en binge for 26 torvstrø. Ved siden av sto et toetasjes bryggerhus av mur. Folketellingen fra 1900 viser at det bodde 55 sjeler i gården, de fleste arbeidsfolk og håndverkere med familier. Farmor var avisbud Rett etter århundreskiftet begynte min farmor Camilla Marie Jansen (f. 1893) å gå med avisa Social-Demokraten i Motzfeldts gate, det var før elektrifiseringen og kun parafinlamper i oppgangene. Hun vokste opp på Grønland og gikk på Vaterland skole i Tilla Walstads tid. Så vidt jeg vet er dette den første kontakten familien min hadde med M14. Siden skulle det bli langt mer. Gården havnet nemlig i slektas eie alt før krigen, gårdeierne var søsteren til min farfar foto: Erling n.christiansen, 1965/ oslo museum Grønland mellom Steplagården og Asylet. Motzfeldts gate går nordover fra gavlveggen midt på bildet. (farmors senere ektemann), Anna (f. Danielsen i 1897) og hennes mann Oscar Hagen (f. 1890). De bodde også selv i gården til sin død, i 4. etasje til høyre. Skredder Aron Antakelig som en følge av eierforholdet, hadde min oldefar Aron Danielsen (f. 1864) skredderverksted i kammerset over porten, der jeg senere skulle få mitt gutteværelse med utsikt til Frelsesarmeens mannsherberge. Min mor fortalte at oldefar inntok lotusstillingen på et bord foran vinduet og sydde, sånn som skreddere gjorde i de dager. Særlig under krigen var det praktisk å ha en skredder i familien, han kunne gjøre de flotteste gevanter ut av det mest loslitte. Som så mange andre Kristiania-beboere på den tiden var Aron innvandrer, han kom over grensen fra Värmland som 15-årig skreddersvenn sammen med sin far, Daniel Gustafsson. Mor og far Slektsbåndene lokket også min nygifte mor og far, Kjellaug f. Ruud (f. 1916) og Alf Danielsen (f. 1914) til Motzfeldts gate 14. Begge var ekte østkantfolk, fra henholdsvis Vålerenga/ Torshov og Sagene, de møtte hverandre på dansefest på Solvang hagekoloni i 1933 og giftet seg i 1940. 27 mer), som muttern broderte de flotteste skjermer til. Fattern var imidlertid en kriger, han hadde vært med på motstandskampen i 1940, og ville ikke sitte stille og godta naziregimet. Han fant ut at tyskernes forsegling kunne forseres ved rett og slett å skru ut hengslene på døra til loftsboden. På den måten fortsatte han å omsette radioer, blant annet til motstandsbevegelsen. Foto: Privat Muttern og fattern giftet seg i september 1940. Fattern hadde dilla på radioer, han bygde sine første krystallapparat som attenåring. Hans største drøm var å åpne radioforretning, og åpnet også Timco i butikklokalene i Motzfeldts gate. Den første tiden bodde de på bakrommet. Tyskernes radioforbud Å drive radiobutikk under annen verdenskrig var lite gunstig, i og med at okkupantene raskt forbød radioer, hele varebeholdningen hans ble beslaglagt og forseglet i en loftsbod. Dermed måtte de forsøke å livnære seg på salg av lamper (med 28 I fangenskap Virksomheten gikk bra en stund, men en dag han kom med en radio innpakket i gråpapir under hver arm, stirret han rett inn i munningen på en Schmeisser. Dermed bar det først til Møllergata 19 og siden til Grini, der forbrytelsen ble rubrisert som kontraspionasje. Mens fattern satt inne, måtte muttern passe butikken, noe som kunne være en utfordring, men dama var tøff, hun smalt blant annet en gang skuffen igjen over hendene på en tysk soldat som var på vei til å bemektige seg vekslepengene. Gode år Etter krigen ble tidene bedre, og i en periode disponerte familien begge leilighetene i annen etasje, selv om den ene for det meste ble brukt som radioverksted av fattern, og fløt av lagervarer og reservedeler. På grunn av bolignøden fikk de ikke lov til dette arrangementet, og måtte gi fra seg den minste leiligheten. Jeg har ofte lurt på om de samme kravene til arealnøkternhet ble stilt til beboerne av patrisierhusene på Vestkanten? foreldrene mine oppfattet i så fall neppe sarkasmen, og i hvert fall ikke farmor, som stadig kom tilbake til at jeg skulle arve gården. Noen kalte meg også ”Timco” etter radiobutikken, mens grandonkel Oscar – gårdeieren i 4. – konsekvent titulerte meg ”Boblikoff”. Ikke vet jeg hvorfor. Foto: Privat Familiens radiobutikk Timco, antakelig på førti- eller femtitallet, siden det ennå ikke finnes noen reklame for fjernsyn. Arveprinsen kommer Sommeren 1955 ble omsider jeg født, etter at foreldrene mine hadde vært barnløse i nesten femten år, og vel nærmest hadde gitt opp å få noen arving. Jeg ble derfor degget for på alle måter, og bakgården ble min første lekeplass i selskap med skilpadden Napoleon. Gårdene var rene festningen, og porten ble tidlig låst for å holde strøkets mange uteliggere vekk fra loftstrapper og kjellerhalser. Gården hadde mange fargerike beboere, jeg husker spesielt to tjukke kjerringer, en bodde i tredje til venstre – den andre i fjerde til høyre, de pleide begge å henge ut av sine respektive kjøkkenvinduer og hauke til hverandre. Lange passiarer foregikk på denne måten, og jeg undret meg alltid på om det ikke hadde vært lettere å besøke hverandre i stedet. Tidlig fikk jeg oppnavnet ”Prinsen av Motzfeldts gate.” Om dette ble uttalt med en spydig undertone, vites ikke, men Ingen papirer Intensjonen var nemlig at fattern skulle arve tante Anna og onkel Oscar, som var barnløse. Så gikk også de gamle bort. Jeg husker at jeg som ganske liten gutt skulle være med og besøke onkel Oscar på sykehuset, og jeg gledet meg, for han pleide alltid å spøke og le og kalle meg ”Boblikoff”, men til min store skuffelse lå han bare blek og innsunket i senga, og muttern fortalte meg at han ikke hadde lenge igjen. Etter begravelsen viste det seg at det verken forelå noe testamente eller annet papir som bekreftet at fattern var påtenkt som arving. Dermed ble M14 lagt ut til salgs. Hva skulle foreldrene mine gjøre? Ikke en gang en leiekontrakt hadde de, verken på leiligheten eller butikken, alt var tidligere ordnet muntlig i familiær forståelse. De risikerte å bli stående på bar bakke. Knall og fall Det var da fattern tok sats, lånte til pipa og kjøpte hele kostebinderiet. Det var en dristig beslutning, de store kjedene – ikke minst forbrukersamvirket – var på full fart inn på markedet, og mange småkjøpmenn på Østkanten gikk enten konkurs eller ble kjøpt opp. En del kunder forlangte også å få kjøpe på kreditt, og ikke alle var like 29 foto: Henrik ørsted, 1967 / oslo museum Heimdalsgata med nr 26 i forgrunnen. Gården er kjent som Rudolf Nilsens ”Nr. 13”. Motzfeldtsgate er første kryssende gate. gode betalere. Men fattern følte nok likevel at han ikke hadde noe alternativ. Denne gangen sto dessverre ikke lykken den kjekke bi. Sommeren 1963 fikk fattern et kraftig slag og ble midlertidig lammet i halve kroppen. Mens han slet med å gjenvinne førligheten, skjedde en teknisk revolusjon i bransjen, ved at rørene ble byttet ut med transistorer. Og 30 fattern, som var en trollmann med rør, ble utdatert i takt med varebeholdningen. Butikken sto derfor stengt, inntil den ble utleid til stifterne av kjeden El Spectra. Ingen konkurs Foreldrene mine var av den gamle skolen, og selv om forretningen var organisert som aksjeselskap, var det utenkelig å slå den konkurs – ikke minst skulle sønnen deres slippe å lide en slik vanære. Muttern skaffet seg jobb i forsikring, mens fattern – som ikke lenger var i stand til å innordne seg et vanlig arbeidsregime – forsøkte seg både som brødkjører, lastebilsjåfør, bilopphugger og skraphandler. Deler av forretningsvirksomheten tok han med hjem til gården, han fikk gravd ut kjelleren og lagd ei lasteluke ned fra portrommet. I bryggerhuset smeltet han blant annet bly. Til sammen klarte de med et skrik å betjene lån og avdrag, men økonomien ellers var så som så. Gården selges Da jeg fylte fjorten – i 1969 – fikk muttern anledning til å overta sitt barndomshjem på Rosenhoff, og familien ble enig om å flytte fra Motzfeldts gate. Dermed var det heller ingen grunn til at vi lenger skulle eie gården. Det var bare ett problem: De hadde vitterlig lovet at jeg skulle arve den, og løftet ønsket de å respektere. Til slutt var det jeg som måtte forsikre dem om at jeg slett ikke så for meg noen tilværelse som eiendomsbesitter, og at de bare måtte selge for min del. Dermed ble hele stasen avhendet til et advokatfirma, og familiens økonomiske byrder letnet betraktelig. Tilbake for en stund En fordel utnyttet jeg imidlertid som gårdeiersønn. På gymnaset hadde jeg truffet ei jente, som jeg ønsket å flytte sammen med etter artium. Vi fikk fattern til å skaffe oss en toroms leilighet i 3. etasje i M14, til en husleie av 100 kroner måneden. Jeg husker særlig en ny gårdeier ringte på og presenterte seg. Han lurte på om det var noe vi trengte, og vi sa at vi kunne trenge et nytt dasslokk. Dermed ble han med i gården og målte hølet omhyggelig med en tommestokk. Det var en snål type, som fikk et sørgelig endelikt: Han sprengte seg selv i lufta i vestibylen på Politihuset på Grønland. Vi bodde der fra sommeren 1974 og ut 1977 – i en periode med stor fraflytting fra og forslumming av distriktet. Vi fulgte strømmen og havnet i OBOS på Lambertseter. Dermed var familiens æra i Motzfeldts gate 14 slutt. Epilog Eller - ikke helt: Midt på nittitallet ble hele gården totalrenovert, og alle leilighetene ble lagt ut til salgs. Min mor hadde da akkurat blitt enke, og jeg inviterte henne med ned for å se hvordan det nå hadde blitt på det stedet vi hadde tilbrakt så mange år av vårt liv. Hun gikk rundt med store øyne og sukket i beundring over bad med vannklossett og splitter nye kjøkkeninnredninger i alle leilighetene. Flytte ned igjen ville hun likevel ikke. Først etter at også hun var borte, fikk jeg skrevet ”Åttenderaden”, som blant mye annet også er en hyllest til de gamles strev for familiens beste. I anledning utgivelsen ble jeg blant annet intervjuet av Morgenbladet, og over en hel gammeldags Aftenpostside tronet overskriften: ”Prinsen av Motzfeldts gate”. Arne Danielsen er forfatter og journalist og har utgitt seks bøker, deriblant romanen ”Åttenderaden”. I 2007 kom lokalhistorien 31 Fredrikke Tønder-Olsen – grunnlegger av Kristiania Visergutkontor Jorunn Sanstøl Da Fredrikke Tønder-Olsen døde, skrev Sofie Heyerdahl i ”Minneord ved båren” at med henne var en av våre merkeligste kvinner gått bort. Begavet og målbevisst, viljesterk og dristig var karakteristikker som ble satt på henne. Som pioner startet hun et firma som var det første i sitt slag i landet. Til tross for handikap som hun slet med gjennom hele livet, utførte hun et langt livsverk. Hun hadde dårlig hørsel og var nesten blind i de siste fem og tyve årene av sitt liv. Fredrikke Tønder-Olsen var født i 1856 i Kobberdal på øya Lekta i Nesna i Nordland. Her vokste hun opp på en stor gård med gjestgiveri, handelssted og dampskipsekspedisjon. Hun ble sett på som både oppvakt og humørfylt i oppveksten. I motsetning til hva som ble forventet av unge kvinner på denne tiden, var hun lite interessert i huslige sysler. 32 Hun foretrakk mer maskuline sysler som å være høvedsmann om bord på båten eller drive ute i skog og mark. Moren hadde nok sett at hun var mer huslig orientert. Selv uttalte hun at de ville ”at jeg skulle sitte i en krog og strikke på en hose”. Hagearbeid var imidlertid noe hun likte. Moren må ha gitt inspirasjon innen dette feltet. Hun hadde vært en foregangskvinne bl.a. når det gjaldt hagebruk og hadde det største hageanlegg nord for Trondheim. Her dyrket hun blomster, bær og grønnsaker som aldri før hadde vært dyrket på de breddegradene. Det sier noe om en original og selvstendig personlighet at Fredrikke tidlig fikk ha sin egen fiskebåt med mannskap, og hun hadde ord på seg for å være en dyktig seiler. Etter opplæring av familiens guvernante og ett års skolegang i Bodø dro hun til Trondheim for å lære Portrett av Fredrikke Tønder-Olsen, utført av Jens Munthe Svendsen, 1935. Relieff i bronsemalt gips. søm. Men med anlegg for tegning var det hennes ønske å bli maler. Hun fikk derfor gå på tegneskole og kom så i gravørlære. Fredrikke hadde hatt dårlig hørsel fra barndommen, og nå ble synet gradvis verre. Denne geskjeften ble for anstrengende for hennes svake øyne. Hun måtte derfor reise hjem og begynte så i farens landhandleri. Å stå bak en disk i en landhandel bød imidlertid ikke på nok utfordringer. Med sin energi fikk hun snart stilling som forsikringsagent, som den første kvinne i Norden. Dette ble regnet som et riktig mannfolkarbeid, men som hun skjøttet med stor dyktighet og arbeidslyst. Etter syv år sviktet dessverre synet, og hun måtte oppgi kunstnerdrømmen og flyttet til Kristiania hvor foreldrene nå var bosatt. Her drev hun med forskjellige virksomheter, glassmaling og agenturer Foto: Rune Aakvik / oslo museum for molter, sild, fisk og ryper. Disse leveransene ga henne ideen om å starte et viserguttkontor, og i april 1894 åpnet hun Kristiania Visergutkontor i Grensen 19. Ved kontorets 50-årsjubileum for stiftelsen i 1944 kunne man lese i Aftenposten (5.4.1944): ”For femti år siden hendte det seg en dag det høyst usedvanlige at en dame innfant seg i Aftenpostens redaksjon med fem skolegutter, og fortalte at det var hennes plan å begynne viserguttkontor. Damen så dårlig og hørselen var også skral, men virkelysten feilet ingen ting, og de fem guttene hadde hun allerede utstyrt med blå gensere med firmanavnet over brystet og gilde luer med gullbokstaver.” Fredrikke Tønder-Olsen hadde sett behovet for å bringe pakker ut i byen. Bybudene tok 80 øre for sine ærend, 33 Ukjent fotograf/Oslo Museum Kristiania Visergutkontor i Pilestredet , 1938. mens skolegutter var billigere. Denne konkurransen med bybudene var nok ikke bare populær. Hun og Helga Andersen ble ropt etter på gaten.: ”Kristianias verste kjerringer”. De første årene holdt Visergutkontoret til i Grensen 19. Kontoret var i stadig vekst og fikk en økende anseelse. Etter hvert utvidet det til å omfatte transport og flytting. Det ble anskaffet hester og vogner, og i 1913-14 flyttet virksomheten til nye lokaler i Pilestredet 8. I 1921 ble de første fem bilene innkjøpt, siden vokste vognstallen. Under jubileumsutstillingen i 1914 drev KVK med opptil 200 mann og 50 hester, 32 kontordamer og 60 34 visergutter. Fra 1921 ble hestene etter hvert avløst av biler. Fredrikke Tønder-Olsen var en original, men respektert bedriftsleder som krevde mye både av seg selv og andre. Hun hadde flere originale ideer som bedriftsleder, bl.a. var hun den første som innførte vinterferie for de ansatte. Hun arrangerte videre sammenkomster etter arbeidstiden. Gifte menn fikk høyere lønn enn enslige, og tillegget gikk direkte til konen. Og hestene ble stelt pent med – bare én gang behøvde dyrevernforkjemperen Lisa Kristoffersen å heve paraplyen mot en av kjørerne. Ukjent fotograf/Oslo Museum Visergutt utenfor Nedre Vollgate 20, 1912. Videre støttet hun legater og ga startkapital til utgivelsen av bladet Norges Kvinner. Bladet arbeidet bl.a. for ”større makt og innflytelse hos kvinner” og mot ”den overhåndtagende materialisme og senkede moral”. 1918 opprettet hun legat for unge nord-norske jenter. På 70-årsdagen ble hun tildelt Kongens fortjenstemedalje. Etter hennes død i 1931 fortsatte virksomheten med samme personale. Til graven på Vår Frelsers gravlund fikk Oslo Handelsstand laget en bronseplate med hennes profil i relieff. Jorunn Sanstøl er mag.art. i kunsthistorie og konservator ved Oslo Museum, avd. Bymuseet. 35 Fryd og frykt i den flerkulturelle storbyen Lars Emil Hansen I Mangfoldsåret 2008 (St. melding 17) starter Oslo Museum opp forskningsprosjektet Fryd og frykt i den flerkulturelle storbyen. Prosjektet vil gjennom forskjellige delprosjekter belyse noen sider ved den moderne storbyens mangfold. Delprosjektene vil bestå av dokumentasjon og forskning og skal munne ut i utstillinger og en felles publikasjon. Prosjektet vil løpe frem til 2013. Fryd og frykt Begrepene fryd og frykt beskriver manges møte og erfaring med storbyen, og er tematisert i kunst og litteratur fra midten av 1800-tallet til i dag. Byen lokker og frister med et mangfold av muligheter som interessante arbeidsplasser, mange utdanningsinstitusjoner, en rekke underholdningstilbud og spennende sosiale møter. Her er det mulig å gjemme seg bort i mengden av mennesker, den sosiale kontrollen er svakere, og toleransen for ”annerledes” livsstiler regnes som større enn på landsbygda. Samtidig oppfattes byen – eller deler av den – som truende, skummel eller heslig. Frykten 36 for å drukne i mengden, forestillinger om kriminalitet og skepsis mot ukjente livsstiler og befolkningsgrupper gjør at enkelte opplever byen som helhet, eller bestemte bystrøk, som truende. Dette ambivalente forholdet til storbyen ønsker museet å tematisere i den kommende femårsperioden. Gjennom delprosjekter med forskjellige temaer vil vi rette søkelyset mot steder, fenomener eller grupper som ofte blir stigmatisert eller marginalisert i den offentlige debatten. Vi vil utforske hva forestillingene om disse gruppene eller stedene består i, og om det finnes alternative oppfatninger av dem. Samtidig å sammenlikne med, både i og utenfor Norge. Delprosjektene vil ha ulikt fokus, noen tar utgangspunkt i bestemte steder eller byrom, andre retter søkelyset mot bestemte grupper i bysamfunnet som ofte stigmatiseres. Tidsperspektivet i prosjektene vil også variere, noen av delprosjektene vil ha en klar samtidsorientering, andre tar utgangspunkt i forhold i samtiden og diskuterer dem i et historisk perspektiv. Foto: Fredrik Birkelund/Oslo Museum Grønland 2007. ønsker vi å se nærmere på den urbane fryden: Hva er det som gjør byen så attraktiv som bosted og reisemål? Hvorfor flytter stadig flere personer til Oslo, og hvorfor er ”storbyferie” mer populært enn noen gang? Et viktig tema i prosjektet vil også være å studere spenningsfeltet mellom de to ytterpunktene fryd og frykt. Hvorfor oppfattes noe av noen som spennende og interessant, mens andre ser på det samme stedet eller fenomenet med frykt eller avsky? I tråd med museets formålsparagraf vil Oslo være vårt empiriske nedslagsfelt. Likevel vil vi i flere av delprosjektene trekke linjer til andre byer det er naturlig Etnisk mangfold og sosiokulturelt mangfold Kulturelt mangfold er stikkordet for den politiske satsingen i Mangfoldsåret. Slik begrepet brukes i Stortingsmelding 17, er kulturelt mangfold synonymt med etnisk mangfold. Det er forholdet mellom etniske minoriteter og etniske nordmenn som politikerne ønsker at museer og andre aktører i kulturfeltet skal belyse og diskutere på forskjellige måter. Oslo Museum deler myndighetenes oppfatning av at det er viktig å dokumentere og formidle historier om Norge som et flerkulturelt samfunn, men legger en videre forståelse til grunn for mangfoldsbegrepet. Slik vi ser det, må mangfold handle om forholdet mellom majoriteten og alle typer minoriteter, etniske, nasjonale, seksuelle osv. Denne brede forståelsen av ”mangfold” ligger til grunn for Fryd og frykt - prosjektet. Delprosjekter i 2008 og 2009 Følgende delprosjekter vil startes opp i 2008: Alderdom i storby: fryd eller frykt? Alderdom i samtid og fortid er ett av museets hovedsatsningsområder i 2008 37 fotograf Ukjent/Oslo Museum Drabantbyen kommer til Rødtvet, 1962. og 2009. Med bakgrunn i de mange negative beskrivelsene av eldres livsforhold i media, ønsker museet å lage et prosjekt som belyser forskjellige aspekter ved å eldes i dagens Oslo. Gjennom fotodokumentasjon og intervjuer med 20 eldre over 65 år vil vi samle inn materiale som sier noe om hvordan alderdommen oppleves som livsfase. Informantene vil rekrutteres fra forskjellige steder i byen og ha ulik sosial og etnisk bakgrunn. Det innsamlede materialet skal formidles i en større kulturhistorisk utstilling. 38 Drabantbyen kommer! I april 2008 åpner museet utstillingen Drabantbyen kommer! som belyser urbaniseringen av Akerbygda fra 1948 til i dag. Hovedfokuset i utstillingen vil være utbyggingen av drabantbyene og drabantbyen som bolig- og livsform. Utstillingen vil også problematisere holdningene som knytter seg til disse omdiskuterte byområdene. For å få ny kunnskap om hvordan drabantbyene oppleves og erfares, har museet startet opp et dokumentasjonsprosjekt der vi Foto: Rune Aakvik/Oslo Museum Bakgården på Blitz, 2007 fotograferer ulike drabantbymiljøer og intervjuer drabantbybeboere om deres forhold til eget bosted. Deler av materialet vil presenteres i utstillingen. ratur, samtaler med ulike generasjoner beboere og bybrukere. Prosjektet er i første omgang tenkt å munne ut i en eller flere artikler. Fra frykt til fryd? Bilder av Grønland 1970-2008. Prosjektet tar sikte på å belyse hvordan synet på Grønland som bolig- og byområde har endret seg fra 1970-tallet til i dag. Materialet vil hovedsakelig bestå av avisartikler, annonser, kommunale dokumenter, boligprospekter, skjønnlitte- Frykt og fryd i storbyen Oslo. For å få mer kunnskap om hvilke forestillinger som knytter seg til ulike steder og miljøer i Oslo, planlegger vi å gjennomføre en større spørreundersøkelse i løpet av 2008. Vi ønsker å oppsøke 5-6 forskjellige steder i byen og gjennomføre korte enquête-intervjuer. 39 Foto: Rune Aakvik/oslo museum Veggdekorasjoner i Blitzhuset, 2007 40 Oslo utenfor Oslo Som en utvidelse av prosjektet ovenfor, ønsker vi å få til et samarbeid med Norsk etnologisk granskning (NEG) om å dokumentere hvordan folk utenfor Oslo oppfatter byen. NEG har lang erfaring med å sende ut spørrelister til medarbeidere ulike steder i landet, og vi tror denne metoden vil være fruktbar for å få kunnskap om hvordan Oslo oppfattes utenfor dens grenser. Materialet vil danne utgangspunkt for en eller flere artikler. utgi en antologi ved prosjektperiodens slutt, der vi presenterer resultater fra delprosjektene. Kontaktperson for prosjektet er Lars Emil Hansen, e-post: lars.emil.hansen@ oslomuseum.no Lars Emil Hansen er etnolog/kulturhistoriker og konservator ved Oslo Museum Blitz I 2007 begynte museet å dokumentere ungdomsmiljøet Blitz. Vi gjennomfotograferte Blitzhuset i Pilestredet, slik at vi fikk dokumentert bygningen før Statsbyggs restaurering av huset. I 2008 vil vi videreføre dokumentasjonsprosjektet ved å intervjue personer som er aktive, eller som har vært aktive, i miljøet. Fordomsfri sone? Mange homofile opplever Oslo som et frirom der de har større muligheter til å leve det livet de ønsker enn i mindre byer og tettsteder. Museet ønsker å løfte fram denne dimensjonen ved byen i en utstilling der vi belyser Oslos historie som ”homoby” og hvordan denne friheten oppleves av homofile. Prosjektet er tenkt startet opp i 2009. I forbindelse med utstillingen planlegger vi også et dokumentasjonsprosjekt relatert til temaet. Antologi i 2013 De ulike delprosjektene vil organiseres som selvstendige prosjekter og formidles på forskjellig måte underveis i prosjektperioden. I tillegg ønsker vi å 41 Hvorfor ble ”Det engelske kvarter” revet? En historie om estetikk, politikk og kulturminnevern Lars Emil Hansen I den faste utstillingen i Bymuseet på Frogner står det en modell av et fasjonabelt bygningsmiljø fra 1880-årene, ”Det engelske kvarter”. Anlegget hadde adresse Drammensveien 26-421 og lå på Solli plass. På begynnelsen av 1960-tallet ble husene revet og erstattet av et moderne høyhus. I denne artikkelen vil jeg se nærmere på dette spesielle bygningskomplekset og ta for meg diskusjonene som gikk forut for og parallelt med rivingen av anlegget. Byens beste adresse Det engelske kvarter var ett av de mange nybyggene som reiste seg langs Drammensveien i 1880- og 1890-årene. Drammensveien var da som nå en av byens beste adresser og et av Kristianias mest representative strøk. Langs gaten var det vakker trebeplantning etter forbilde fra boulevardene i større europeiske storbyer2. I boligkompleksets umiddelbare nærhet lå Det kongelige slott og Slottsparken, Karl Johans gate og Universitetet og rikmannsvillaer med vakre parkanlegg, i tillegg til den fornemme leiegården Victoria terrasse, som ble oppført i samme periode (1884-1890). Området rundt Drammensveien hadde fram til siste halvdel av 1800-tallet hatt et 42 landlig preg med løkkeeiendommer tilhørende byens embetsstand og borgerskap.3 Så sent som i begynnelsen av 1870-årene hadde strøket i følge samtidsvitnet og byhistorikeren Alf Collett fortsatt ”Præg af en vakker Udsigtsvei, indramet af frodige Haver”.4 Med urbaniseringen som satte fart fra midten av århundret, ble løkkeeiendommene i løpet av en 30-årsperiode forvandlet til et mer tettbebygget bystrøk med store bygårder og villaer. Det engelske kvarter var et produkt av urbaniseringen. Folketallet hadde blitt mangedoblet i løpet av en hundreårsperiode og hadde økt fra ca 12 000 rundt 1800 til 220 000 i 1900. Samtidig hadde byen vokst i utstrekning. Byens grenser var blitt utvidet både i 1859 Foto: Rune Aakvik, 1990/Oslo Museum Parallelt med at Det engelske kvarter ble revet, ble det laget en modell av anlegget i målesokk 1:50. Billedskjærer A.E.Friedstrøm & sønn sto for utførelsen. Modellen viser bygningskomplekset rundt 1900 med leiegårder på hvert hjørne, villaer i rekke i midten og forhager. Arkitekt Dues tegninger, samt oppmålinger og fotografier av bygningene like før de ble revet, ble brukt som kildemateriale. og i 1878. Kristiania var i løpet av en femtiårsperiode gått fra å være en småby til å bli en europeisk storby. Den kraftige veksten var forankret i større samfunnsmessige endringsprosesser og ble fulgt av høykonjunktur i industri og handel.5 Parallelt med byveksten hadde det skjedd en indre byomdannelse. Fram til midten av 1800-tallet hadde byens borgerskap holdt til i byens sentrum, i Kvadraturen. Nå ble dette byområdet mer og mer preget av kontorer og forretninger, og borgerskapet flyttet vestover til Skillebekk, Homansbyen, Majorstuen og Frogner. Kristiania fikk dermed en ny sosial topografi, der disse områdene ble borgerskapets by og etter hvert ble identifisert som ”vestkanten”. I denne prosessen ble Drammensveien den mest fasjonable av innfartsveiene til Oslo.6 Arbeiderklassen etablerte seg i motsatt ende av byen, i de østre bystrøkene – Grønland, Tøyen, Grünerløkka og Sagene.7 Kristiania ble dermed en delt by, der øst- vestskillet materialiserte klassesamfunnet og ulikheter i økonomisk og kulturell kapital. Engelsk på norsk8 Det engelske kvarter ble bygget på den tidligere løkkeeiendommen Solli. Som så mange av de andre gamle løkkene i området, var den på 1800-tallet blitt delt opp i en rekke parseller. Hovedanlegget lå på Solli plass. I 1840-årene hadde Solliløkken vært et kjent utfarts- og fornøyelsessted, der det blant annet var blitt holdt maskeradeball for ”honnette Personer” og arrangert andre selskapeligheter. I 1880-årene ble løkkebygningen revet for å gi plass til Det engelske kvarter. Det engelske kvarter ble oppført mellom 1882 og18869 og bestod av tre bygningsvolumer. I midten lå en lengre 43 Foto: Anders B. Wilse/Oslo Museum toetasjers bygning, som på hver side var flankert av en treetasjers bygård. Bygårdene hadde en stor leilighet i hver etasje i tillegg til en toroms leilighet uten kjøkken på kvisten. I den ene leiegården var det også innredet en kjellerleilighet. Midtpartiet bestod av til sammen syv eneboliger – eller villaer, som arkitekten selv omtalte dem som10 – med hver sin inngang, plassert vegg i vegg. Disse lå tilbaketrukket fra gaten med forhager. I våre dagers språk ville vi si at boligene var bygget som rekkehus. Denne måten å bygge på var inspirert av engelske forbilder, og det var rekkehuspreget som ga eiendommen navnet ”Det engelske villakvarter”11, senere forenklet til ”Det engelske kvarter”. I Storbritannia, Belgia og Nederland var rekkehus i to til fem etasjer en utbredt borgerlig boform på 1800-tallet, i motsetning til resten av Europa, der leiligheter i bygårder var vanligst.12 44 Det engelske kvarter Solli plass med Det engelske kvarter i bakgrunnen, fotografert i 1906. Bygningene var oppført av teglstein på en grunnmur av gråstein. Fasadene mot Drammensveien og Solli plass var dels pusset og dels upusset. Fasadelivet var i synlig tegl, mens de arkitektoniske leddene som skulle illudere huggen stein var pusset. I følge Teknisk Ugeblad 1886 utmerket bygningskomplekset seg ”ved en for vore fattige arkitektoniske forhold rig udsmykning af facaderne”.13 Som kunsthistorikeren Stephan TschudiMadsen har pekt på, var man nå lei de homogene italiensk inspirerte renessansefasadene som hadde dominert historismearkitekturen. I stedet søkte arkitektene mot den nordlige renessansen, særlig den dansk-nederlandske varianten med upussede teglfasader, sandsteinsbånd og fantasirike gavler. Det engelske kvarter er et uttrykk for denne stilen, og Tschudi- Madsen karakteriserer anlegget som ”et av retningens fremste eksemplarer”.14 I tillegg var anlegget med sine høye tak og store kupler inspirert av fransk renessansearkitektur. Vekslingen mellom pussede og upussede elementer og den rike utsmykningen med gavler, kraftige pilastrer, kvaderimitasjoner, portaler, fremskutte midtpartier, tårn og balkonger ga liv til fasaden. Den rike utsmykningen og forhagene understreket også anleggets representative og fornemme preg. Bygningenes bakside var pusset, men ikke dekorert. Den store forskjellen mellom fasaden og baksiden gjenspeilte seg også i bygningens planløsning og de ulike rommens status og beliggenhet. Villaer i ”west end” Både leilighetene i hjørnegårdene og rekkehusleilighetene var store og beregnet for byens øvre sosiale lag. Og det var også overklassefolk som flyttet inn i det nye boligkomplekset. I presentasjonen av bygningskomplekset i Teknisk Ugeblad i 1886 skrev arkitekt Paul Due at målet med prosjektet var å bidra til å øke antallet villaer i ””The west end”, hvor den mer velhavende del af befolkningen søger sine boliger”15, og hvor det i hans samtid bare fantes 40 villaer av totalt 4900 bygninger i byen. Dette tallet sto i sterk kontrast til England, der villa og rekkehusbebyggelse var mer utbredt. Det lave antallet villaer i forhold til leiligheter i Kristiania forklarte han både med ”gamle nedarvede sociale skikke og forholde”, med økonomiske forhold og det kalde klimaet. Men nå, skriver han, hadde den nye teknologien – ”centralopvarmingsmetoden” – gjort det mulig og lønnsomt å bygge villaer i mer enn én etasje. Å bygge eneboliger i rekke ville i det lange løp ikke falle dyrere enn ”størrelsen af den leie, der betales for beboelsesleiligheder i leiegårder, hvis beliggenhed og indre udstyr indtager en tilsvarende rang”. Dette var også bakgrunnen for byggingen av Det engelske kvarter: ”centralapparatet tillader os at indrede vore villaer i to eller flere etager med samme komfort som tilforn i én etage; det tilader os at redusere bygningsomkostningene og det tillader os – hva der er af væsentligst betydning – at reducere byggetomtens areal og derved dennes kostende. Renterne af den til en sådan villa anvendte kapital vil med skatter og vedligeholdelsesudgifter da neppe overstige størrelsen af den leie, der betales for beboelsesleiligheder i leiegårder, hvis beliggenhed og indre udstyr indtager en tilsvarende rang. Det er på disse motiver, at anlægget af det engelske villakvarter på Drammensveien er bygget.16 Herskapelig! Leilighetsstørrelsen i anlegget varierte, men flertallet av leilighetene var store, ja blant de største i byen.17 I bygårdene Drammensveien 26, 26 b og 28 fantes det til sammen fem leiligheter på fire rom, pikeværelse og kjøkken, en leilighet på seks rom, pikeværelse og kjøkken, to leiligheter på åtte rom, pikeværelse og kjøkken, en leilighet på to rom og kjøkken samt to kvistleiligheter på to rom uten kjøkken. I rekkehusene, Drammensveien 30, 32, 34, 36, 38 og 40, varierte romantallet mellom åtte og ni, og så kom kjøkkenet i tillegg. Bygården på hjørnet Drammensveien – Observatoriegata (Drammmensveien 42) hadde tre leiligheter på seks rom, pikeværelse og kjøkken, en leilighet på fire rom, pikeværelse og kjøkken, og en kjellerleilighet med ett rom 45 og kjøkken. Som kontrast kan nevnes at samtidige gjennomsnittsleiligheter i arbeiderstrøk som Tøyen, Sagene og Grønland var på ett rom og kjøkken og på Grünerløkka på to rom og kjøkken!18 Rekkehusleilighetene strakte seg over toetasjer. Første etasje rommet tre stuer, ”Salon”, ”Cabinet” og ”Spisestue”, samt kjøkken og anretning. I andre etasje fantes tre soverom, bad og tjenerværelse. I midtleiligheten var loftet innredet med soverom, og badet var også lagt til denne etasjen. I hver av etasjene fantes det privet. Leilighetenes fasiliteter var blant byens mest moderne: De hadde innlagt vann og var blant de få med eget baderom. Den siste teknologien på oppvarmingsfronten, sentralvarme, ble benyttet til å varme opp leilighetene. I tillegg til radiatorene var leilighetene også utrustet med vedovner og kaminer. Stuerommene var innredet med brystpanel og tapetsert, flere av soverommene var også tapetsert eller malt, mens kjøkken og bad var panelt og malt. På gulvene var det parkett, linoleum – som på 1800-tallet var moderne og eksklusivt – og glaserte fliser. Badene hatt fått blygulv. Fra gangen og inn til stuene ledet doble fløydører. Slike var det også mellom de representative rommene. Noen av dørene hadde blitt påkostet speilglass. I kjelleren var det innredet bryggerhus med bryggepanne, tøyrulle og strykeovn. På og bak scenen Måten boligene var planlagt og organisert på var ikke tilfeldig. Interiøret og planløsningen var nøye iscenesatt. Bak innredningen lå det en klar boligideologi, der både mennesker og ting hadde sin 46 faste plass. Som blant annet historikeren Knut Kjeldstadli har pekt på, var den borgerlige leiligheten rundt forrige århundreskiftet nærmest organisert som et teater: Noe skulle foregå på scenen, andre ting skulle være usynlig og foregå bak scenen.19 Formulert med andre ord fantes det deler av leiligheten som var representative, hvor man tok i mot gjester, og andre deler som var mer privat. Ofte hadde disse leilighetene en L-formet planløsning: store rom for selskapelighet ut mot gaten, og lange korridorer med kjøkken, soverom, bad, privet og ”kjøkken- eller baktrapp” innover i leiligheten. Leilighetene i det engelske kvarter føyer seg inn i dette kulturelle skjemaet. Mange av leilighetene i hjørnegårdene fulgte L-planen med selskapsrom mot gaten og andre rom innover i leiligheten. Siden rekkehusene gikk over to etasjer, fikk det borgerlige bomønsteret her en litt annen variant enn i leilighetene. De var likevel en del av det samme kulturelle skjemaet. I rekkehusene var første etasje mot gaten det mest representative området. Her lå stuerommene på rekke og rad, med spisestuen som det mest representative. I spisestuen ble familieog festmiddager avholdt i en formell ramme av lysekroner, sølv, krystall og porselen og en mengde pyntegjenstander. 20 I spisestuen ble både familiens økonomiske kapital i form av de kostbare tingene, og den kulturelle kapitalen, i form av kunnskap om måltidenes ritualer, demonstrert og stilt til skue. Kjøkken, spiskammer og anretning var henvist til husets bakside og skulle være ”usynlig”, akkurat som de som arbeidet der. foto: rune aakvik / oslo museum Illustrasjon fra Teknisk Ugeblad 1886, som presenterte Det engelske kvarter over tre fulle sider. I midten rekkehusene – eller villaene – som arkitekten omtalte dem som, og på hver side hjørnegårder med flere leiligheter. Legg merke til leilighetsplanen som viser eneboliger over to etasjer, med en klar funksjonsdeling mellom etasjene. Selskapsrom og kjøkken nede, soveværelser og bad oppe – helt i tråd med 1800-tallets nye boligideologi. Denne planløsningen preget villabyggingen langt inn på 1900-tallet. Det private soverommet De private rommene – soverom og bad – var vanligvis lagt lengst inn i de borgerlige leilighetene. I rekkehusene i ”Det engelske kvarter” har arkitekten valgt en annen løsning som uttrykk for den samme tankegangen. Her er soverom og bad lagt til andre etasje. De største soverommene lå på fremsiden ut mot gaten, mens bad og tjenerrom vendte mot bakgården. Tidlig på 1800-tallet hadde egne soverom og barneværelser fortsatt vært lite utbredt, men mot slutten av 1800-tallet vant de innpass i det borgerlige hjemmet. Soverommet og baderommet – hvis det fantes – var husets mest private rom. En annen grunn til at soverommene ble skilt ut som egne rom og lagt bort fra selskapsrommene enn de symbolske, var de nye kravene til hygiene og sunnhet som vant innpass i boligplanleggingen på 1800-tallet. I følge medisinere og boligideologer skulle soverommene være separate rom, kjølige og godt utluftede.21 Soverommets historie i den borgerlige leiligheten speiler også 1800-tallets syn på familie, ekteskap og seksualitet. Som de svenske etnologene Jonas Frykman 47 og Orvar Löfgren har påpekt, ble foreldresoverommet ”en manifestasjon av familiens grunncelle: ekteparet. Hit trekker de seg tilbake, her kan de diskutere dagens begivenheter, og her forankres den eneste formen for legitim seksualitet, den som foregår i ektesenga”.22 Dette var i tråd med tidens familieideologi og dyrkingen av paret, hjemmet, barna og ikke minst viktoriatidens seksualmoral. Mot slutten av 1800-tallet ble det også vanligere med egne barnerom, og siden flere soverom er tydelig inntegnet i hver villa og leilighet i Det engelske kvarter, tyder det på at disse leilighetene nettopp er planlagt med egne barnerom. Dette var noe nytt – og noe av det moderne ved disse boligene. Så sent som på 1870-tallet var det fortsatt uvanlig med egne barnerom i Skandinavia. Barna sov enten med foreldrene eller i samme rom som tjenestefolkene. Da barnerommene vant innpass i hjemmene var det først som fellesrom, deretter ble barna delt etter kjønn. Først et godt stykke inn på 1900-tallet ble det vanlig at hvert barn fikk sitt eget rom. Minst og innerst Blant de minste rommene i Det engelske kvarter var pikeværelsene. Disse var plassert inn mot gården og var enkelt møblert. I tillegg til en eller flere senger rommet pikeværelsene sjelden annet enn et bord og et bakgårdsvindu.23Ofte bodde også flere tjenestepiker på samme rom. Pikeværelsets størrelse og plassering gjenspeiler pikenes lave status i den borgerlige husstanden. Den sterke differensieringen av boligene som vi ser i Det engelske kvarter, og i andre leiligheter beregnet for tilsvarende 48 samfunnsklasser i samme periode, ga ulike deler av boligen forskjellig status. Leilighetene ble utstyrt med ”sosiale sluser” som både trakk skiller mellom beboerne og verden utenfor, og mellom de forskjellige husstandsmedlemmene.24 Det var klare regler for hvem som fikk ferdes hvor i leiligheten. I leiligheter med mer enn én adkomst var det også strengt regulert hvem som brukte hvilken inngang. Bud og tjenestefolk måtte benytte seg av bakgangen og baktrappen. Slik ble det skapt et slusesystem i leiligheten som bidro til å opprettholde de sosiale forskjellene. De tydelige grensedragningene vi finner i Det engelske kvarter og liknende borgerlige boligmiljøer, hadde sammenheng med den økende sosiale mobiliteten i 1800-tallssamfunnet.25 Tidligere hadde samfunnet vært mer statisk, og det var klart hvor i samfunnshierarkiet den enkelte hørte hjemme. Nå ble alt mer flytende, og det ble lagt større vekt på å distansere seg fra de andre for å markere sin egen plass på den sosiale rangstigen. Borgerskap, men også arbeiderklasse26 Beboerne i Det engelske kvarter i siste del av 1800-tallet og på begynnelsen av 1900-tallet kom fra samfunnets absolutt øverste sosiale lag. Blant beboerne i 1901 var den fraskilte Dr. Gude, lege og professor i medisin, arkitekten selv, Paul Due og hans kone Franzisca, fabrikkeier Axel Holm med kone og fire døtre, forhenværende statsråd, bankdirektør Georg August Thielsen med kone og fem barn, skipsreder Anders Jacobsen med kone og tre barn, handelsborger og fabrikkeier Georg Richard Fuglesang Ukjent fotograf, ca 1915/Oslo Museum Spisestuen var ett av hjemmets mest representative rom. Her er spisestuen i en av ”villaene” i Det engelske kvarter fotografert rundt første verdenskrig. I tillegg til familien som er samlet rundt bordet, legger vi merke til de doble fløydørene som førte ut i hallen eller inn til en av de andre stuene, brystpanelet, det blomstrede tapetet og bufféten med alle tingene. med kone og syv barn, hvorav to av barna var i henholdsvis London og Paris, samt admiral Jacob Børresen med kone og en sønn. De gifte kvinnene er uten unntak oppført som ”hustru” i folketellingen, noe som indikerer at de ikke var utearbeidende. De var typiske for tidens borgerlige kvinneideal. ”Hustruen” skulle ikke delta i produksjonslivet, og bare i begrenset grad i hjemmets produksjon. Fruen var ansvarlig for hjemmets drift og de ansatte tjenestefolkene, planla selskaper og kontrollerte kvaliteten på husarbeidet. Selve husarbeidet ble utført av tjenestepikene. Kvinnens hovedrolle var å sørge for ”hjemmehygge”, kjærlighet og omsorg for mann og barn. Hun skulle bruke tiden sin på å spille piano, lese romaner, male, brodere, pynte og plante.27 I tillegg bodde det en del velhavende pensjonister, ”rentierer”, og enker som levde av ”formue” i bygningskomplekset. De fleste hjemmene hadde én tjenestepike, mange hadde to, og noen sågar tre, inkludert en egen ”kokkepige”. I hjem med syke eller eldre pleietrengende ble 49 sykepleiersken også regnet som en del av husholdningen. På hjørnegårdenes loft og i den ene kjelleren (hjørnegården Drammensveien 42) var det også innredet mindre leiligheter. Disse hadde lavere status enn resten av boligene i bygningskomplekset. Her var det mulig for arbeiderklassefamilier og mindre formuende middelklassefolk å bo. I kjellerleiligheten i hjørnegården, som var på ett rom og kjøkken, bodde det svenske regningsbudet Fredrik Olsen med kone og syv barn. I de to loftsleilighetene, hver på to rom uten kjøkken, bodde henholdsvis den ugifte legatieren Helene Münster og den unge arkitekten Einar Raum og kontorfullmektig Alf Alfsen. Det engelske kvarter speilte dermed 1800-tallets klassesamfunn på mikronivå, selv om forholdet mellom borgerskap og arbeiderklasse her var tallmessig motsatt av forholdene i byen sett under ett. Den blandede beboersammensetningen peker også på et annet interessant forhold: Vestkanten var mer sammensatt enn vi ofte tror, og rommet ikke bare borgerskap, selv om borgerskapet var i flertall. En staut, vakker og retlinjet mand… Due var en staut, vakker og retlinjet mand, en representativ forgrundsfigur gjennem mange aar, en typisk ingeniørarkitekt, som de tyske høiskoler i sekstiaarne syntes at utdanne som type.28 Slik beskrev Carl Berner arkitekt Paul Due (1835-1919), syv år etter hans død. Due, som var en av periodens mest kjente norske arkitekter, tegnet ikke bare Det engelske kvarter, men eide også eiendommen som anlegget ble oppført på og bodde selv i boligkomplekset. 50 Som så mange av sine samtidige kolleger, var Due utdannet i Hannover hos den kjente professor Conrad Wilhelm Hase.29 Hase var læremester for mer enn 53 norske arkitekter, og tysk 1800-tallsarkitektur har hatt stor innvirkning på norsk arkitektur og byggeskikk. Due oppholdt seg også i lengre perioder i USA, men kom tilbake for godt i 1879. Fra da og fram til 1888 arbeidet han tett sammen med arkitektkollega Bernard Steckmest, som også hadde studert i Hannover. I tillegg til Det engelske kvarter hører Sehesteds plass og Det norske selskap i Akersgata til blant Dues mest kjente arbeider. Due er også kjent som jernbanearkitekt. Fra 1891 til 1910 arbeidet han for statsbanene og laget ikke mindre enn 2000 bygningstegninger.30 Stil- og materialmessig arbeidet Due både i mur og tre, og han holdt seg hovedsakelig til ulike varianter av historismen. Historismen var den dominerende arkitekturretningen i siste halvdel av 1800-tallet og sprang blant annet ut av romantikken og det nye arkitekturhistoriefaget.31 Det var nå man begynte å dele inn arkitekturhistorien i perioder som gotikk, renessanse og barokk – og arkitektene hentet inspirasjon i disse epokene, som de nytolket eller kombinerte i sine verk. Denne interessen for arkitekturhistorien er som allerede nevnt tydelig i ”Det engelske kvarter”, der det hentes inspirasjon fra både nordisk og fransk renessansearkitektur. Fotoatelier, automobilbutikk og renseri Fra å ha vært et nærmest rent boligmiljø rundt forrige århundreskifte, ble flere og flere av leilighetene ombygget til Foto: Anders B. Wilse, 1926/Oslo Museum Fra forrige århundreskifte og framover ble Det engelske kvarter mer og mer omdannet til et kontor- og forretningskompleks. Blant forretningene som holdt til her i mellomkrigstiden var Bertel O. Steens automobilforretning, Solli Conditori og Harald Bruns kunsthandel. kontorer og forretninger i løpet av mellomkrigsårene. Inn flyttet blant annet flere tannleger, et bakeri, en automobilbutikk, en fotograf, en antikvitetshandel og et renseri. På 1950-tallet hadde Norsk Hydro kontorer i anlegget, og flere informanter jeg har vært i kontakt med har også fortalt at de gikk på danseskole i Det engelske kvarter. Med kontoriseringen av bygget forsvant forhagene. Omdanningen av bygningene fra boliggårder til forretningsgårder var i tråd med utviklingen i resten av denne delen av Drammensveien, som nå mer fikk karakter av forretningsstrøk enn boligstrøk. Planer om riving og nybygg På 1950-tallet begynte det å komme rapporter om at deler av Det engelske kvarter var mangelfullt vedlikeholdt. Malingen flasset og fasaden så ut som en ”fillerye” i følge en av kommentatorene.32 Flere mente at forfallet var tilsiktet, og at noen av eierne lot være å pusse opp 51 fordi de ønsket å rive. 18. februar 1958 kunne Aftenposten bekrefte mistankene. Arkitekt John Engh hadde nå utarbeidet planer for ny bebyggelse i hele kvartalet. En forutsetning for å realisere den nye bebyggelsplanen var at den gamle bygningsmassen ble revet. Artikkelen var illustrert med en modell av nybygget: Fire modernistiske lameller i syv etasjer mot Drammensveien, bundet sammen to og to av et lavere mellombygg. Bygningene på modellen var klart i kontrast til de eksisterende, og talte et moderne språk. De høye, smale skiveblokkene symboliserte utvikling og vekst – noe som var i tråd med oppdragsgiverens intensjoner. Bak planene stod kapitalsterke og ekspansive organisasjoner som Norges Industriforbund, Norges Eksportråd, Den norske bankforening og Norske Forsikringsselskapers forbund. Organisasjonene hadde gått sammen om å reise et felles bygg. Forslaget utløste en lengre debatt som pågikk i avisene, i de antikvariske miljøene og i de kommunale organene, og sikkert også i samfunnsengasjerte og kulturinteresserte oslohjem. En analyse av debatten avdekker at den dreide seg om to forhold: Det ene var om Det engelske kvarter kunne rives, det andre var høyden på det nye bygget. Debatten handlet med andre ord om vern og utvikling, og om høyhusenes plass i Oslos bylandskap – temaer som heller ikke er ukjente i dagens byutviklingsdebatt. Et bystrøk til skrekk og advarsel? Ønsket om å rive Det engelske kvarter kom fra flere grupper. Både eiere, utbyggere, arkitekter og politikere ønsket 52 å erstatte det gamle bykvarteret med noe nytt og mer ”fremtidsrettet”. Som det het i en av de første omtalene av de nye byggeplanene, ”ønsket man å åpne kvartalene mot Drammensveien” og ”å gi kontorene gode lysforhold”.33 Lokalene i de gamle bygningene var uhensiktsmessige, mørke og lite egnet som moderne kontorer. Arkitekt John Engh som hadde fått i oppdrag å utforme nybygget, så ikke noen kvaliteter i de gamle husene, selv om han la til grunn ”sin godeste vilje”.34 De var ”verdiløse” og kunne godt rives og erstattes av noe nytt og bedre. Videre ble det hevdet at området var uten arkitektoniske kvaliteter og manglet visuell helhet. Til og med en skribent som så mange positive kvaliteter i anlegget, konkluderte med at dette var ”et av de mange hederlige, men mislykkede forsøk på å koordinere flere eiendommer til en samlet arkitektonisk helhet. Arkitekter, ta skrekk av dette eksempel. Forsøk aldri noe lignende!”35 Nok et argument for riving var at gårdene var blitt ombygget de siste tretti årene og forvandlet fra boliggårder til forretninger. Når de i tillegg var mangelfullt vedlikeholdt, var dette ikke noe å bevare. Som Arbeiderpartiets bystyrerepresentant Oddvar Solberg uttrykte det, ”er [det] vondt for meg i dag å kunne si at Det Engelske Kvarter i den stand det befinner seg i og for seg ikke er noe å bevare. Det var noe å bevare for 30 år siden, men siden er det delvis blitt ødelagt”.36 Dette synet ble delt av kommunikasjonsrådmannen: La meg først si at jeg har vært meget sjarmert av Det engelske Kvarter og at jeg skjønner godt dem som ønsker å bevare det. Men da må det bevares i sin opprinnelige skikkelse. Det arkitektoniske bybildet som Det Engelske Kvarter representerer var bolighus med forhage. Det øyeblikk man raderer bort forhavene og innreder butikker i første etasje er det ikke noe igjen av stilpreget, det er bare et konglomerat. Enten må bystyret erkjenne at Det Engelske Kvarter må bort eller må det ta de økonomiske konsekvenser det fører med seg å føre Det Engelske Kvarter tilbake til sitt stilpreg. Det tror jeg ikke bystyret vil gjøre.37 Liknende standpunkter ble inntatt av det store flertallet av politikerne. 38 Bare høyrepolitikeren Bjørn Bjørnseth engasjerte seg for å bevare ”Det engelske kvarter”, eventuelt som en ”skjerm”, med et nytt bygg lenger bak. Også i andre rivingssaker tok han verneinteressenes parti. I denne, som i en rekke andre saneringsspørsmål, fikk han få andre i det politiske miljøet til å gå inn for bevaring. Selv om fornyelsen av kvarteret var oppe til politisk behandlingen en rekke ganger, var det ikke rivingsspørsmålet som fikk hovedoppmerksomheten. Slik jeg leser sakspapirene og referatene som er gjengitt i avisene, var politikerne mest opptatt av nybyggets form og høyde. I det politiske miljøet sto med andre ord den gamle bebyggelsen lavt i kurs. Dette gjaldt ikke bare Det engelske kvarter, men store deler av 1800-tallsbebyggelsen. Løfter vi blikket og ser på Oslo som helhet, ser vi at 1950- og 1960-årene var den store ”saneringsperioden” i byens historie. En rekke strøk som vi i dag ville karakterisert som verneverdige, ble i denne tjueårsperioden offer for gravemaskinene. Blant disse områdene var Vika, Vaterland, Hammersborg og Enerhaugen. I tillegg ble en rekke områder foreslått revet og erstattet med nybygg, blant annet Kampen, Vålerenga, Grünerløkka, Grønland, Rodeløkka og Homansbyen. Selv deler av Karl Johans gate, det såkalte Karl Johan-kvartalet som i dag går under navnet ”Paleet”, og Nationaltheatret ble ønsket revet og erstattet av moderne bebyggelse.39 Rivningsforkjemperne var stort sett de samme, unge modernistisk og funksjonalistisk orienterte arkitekter og arbeiderpartpolitikere.40 Motstanden kom fra den verdikonservative høyresiden, enkelte kulturvernere og utover på 1960-tallet nye generasjoner arkitekter og kulturhistorikere. Også i andre nordiske og europeiske byer raste denne ”saneringsog moderniseringsfeberen”. Historismehatet Sett med mellomkrigstidens og 1950tallets øyne er det kanskje ikke så vanskelig å forstå at mange ønsket å erstatte trange bakgårdsleiligheter på Kampen og Grünerløkka med noe nytt og moderne. Der vi i dag får assosiasjoner til nyop�pussede pittoreske trehus med vakre bakhager, designleiligheter og kaffebarer i urbane leiegårder, gikk tankene hos politikere, mange arkitekter og byborgere i mellom- og etterkrigstiden heller til trangboddhet, små mørke bakgårder, utedoer, sykdom og fattigdom. Ved å rive denne bebyggelsen skulle både boligene og uterommene utbedres, og symbolene på klassesamfunnet fjernes. Men kan ønsket om å rive Det engelske kvarter forstås ut fra samme tankegang? Boligforholdene i Det engelske kvarter kan ikke sies å ha vært kritikkverdige; 53 både i størrelse og med henblikk på fasiliteter var de motsetningen til arbeiderleilighetene på Kampen og Grønland. Mer lå kritikken her – som jeg allerede har vært innom – på det estetiske plan. Helt tilbake til begynnelsen av 1900-tallet, men særlig fra 1920-årene, hadde det blant arkitekter og andre fagfolk vokst fram en negativ holdning til 1800-tallets arkitektur. Kritikken gikk både på byplanleggingen og planløsningene med mørke, trange kvartaler og dype leiligheter, og på selve fasadeutformingen. Det var en utbredt oppfatning at historismens bygningsmiljøer var ”falske, overlessede og stilforvirrede”.41 ”Stilforvirring” var også den gjengse betegnelsen på historismens arkitektur i mellom- og etterkrigstiden. Først på 1970-tallet vant det mer deskriptive begrepet historisme allment innpass42. Den negative vurderingen av arkitekturen fra siste del av 1800-tallet hang til dels sammen med modernismens krav til materialekthet og autentisitet.43 Arkitekturen skulle speile arkitektens samtid – ikke bare ”kopiere” de foregående periodene. Som arkitekten Lars Backer formulerte det i en programmatisk artikkel i Byggekunst i 1925, var målet å ”skape en arkitektur i pakt med tiden vi lever i”.44 De nye generasjonene arkitekter fra 1920-årene og framover ønsket å finne fram til et universelt og allmenngyldig formspråk, tuftet på vitenskapelige prinsipper.45De ”svermet” lite for fortiden, men var, som sosiologen Dag Østerberg har pekt på, opptatt av samtiden og framtiden.46 Med fasader inspirert av arkitekturhistorien, ble dermed historismearkitekturen sett på som verdiløs og lite interes54 sant. Etnologen Arne Lie Christensen har også trukket fram at historismen kom i vanry på grunn av de holdninger og samfunnsforhold stilen representerte.47 Historismen ble sett på som borgerskapets og klassesamfunnets stil, og et uttrykk for de nyrikes markeringsbehov. I tillegg mente mange at den var et uttrykk for industrialisme og masseproduksjon. I mellom- og etterkrigstiden spredte disse holdningene seg til flere miljøer, og den sene 1800-tallsarkitekturen ble rett og slett oppfattet som stygg og lite bevaringsverdig. Med sine mange negative assosiasjoner passet den ikke inn i det moderne velferdssamfunnet som var under oppbygging. Det generelle synet på det sene 1800-tallets arkitektur som lite verdifull, og det faktum at bygningene var blitt ombygget til forretningsgårder og hadde forfalt de siste årene, var nok de viktigste argumentene for riving. I tillegg var det nok også et stort ønske hos mange politikere å bygge et nytt moderne symbolbygg på en av byens beste tomter, for derigjennom å synliggjøre Norge og hovedstaden som et senter for vekst og utvikling. De antikvariske motstemmene Rundt 1960 kom antivarene og kulturvernene aktivt inn i diskusjonen om bevaring av Det engelske kvarter. Deres vurderinger fikk nå stor oppmerksomhet i media, og avisenes overskrifter presenterte Det engelske kvarter som ”Oslos morsomste 80-års strøk” og som et ”strøk i fare”.48 Daværende førstekonservator hos Riksantikvaren og senere Riksantikvar, Stephan Tschudi-Madsen, ble intervjuet i flere aviser om anlegget. Han tillegges stor faglig autoritet og presenteres som en kjenner av perioden, en som kan skille ”det gode fra det mindre gode”. TschudiMadsen ga i intervjuene tydelig uttrykk for at det var viktig å bevare anlegget med begrunnelse i dets gode arkitektoniske kvaliteter og dets sjarm: Oslo er så fattig på god arkitektur, så arkitektonisk gold, så sjarmløs – at de få personlige trekk som finnes i byens fysiognomi, de må man ta vare på. Dues kompleks, enten man kaller det ”Den franske halvtime” eller ”Det engelske kvarter” er nettopp et slikt pittoresk innslag. Og det er god arkitektur. Det eier vesentlige kvaliteter som rytme og harmoni, det har dette som hus i Oslo som regel savner – sjarm. Dues kompleks er ikke noe som kan fredes. Så gammelt er det ikke, men fikk huset stå noen år til, ville nok dagen komme. Man skal ikke ta vare på alt som er gammelt, men blant det gamle skal man finne det som er godt, og det skal man verge mot overgrep”.49 Samtidig pekte han på at Riksantikvaren manglet midler for å redde denne bebyggelsen. Den var for ung til å kunne gis formelt vern gjennom fredning. Dette innebar at politikerne måtte omvendes dersom bygningene skulle reddes fra riving. Tschudi-Madsen kom i intervjuene også med et alternativt forslag til utvikling av eiendommen: Man kunne både bevare og bygge nytt. Ved å vise til et nybygg i form av en smal høyblokk som var reist inne i et kvartal bak Dronningens gate 11, argumenterte han for en liknende løsning for Det engelske kvarter.50 Også Morgenbladet var positiv til dette forslaget, og kommenterte at man nesten ikke merket det nye huset, dersom man ikke så etter det.51 Heller ikke denne løsningen fikk tilslutning hos politikerne. Tschudi-Madsen var ikke alene om å gå inn for bevaring av Det engelske kvarter. Positive uttalelser kom også fra Fortidsminneforeningen, Oslo Byes Vel, Byantikvar Arno Berg og unge arkitekter som begynte å bryte med den modernistiske tradisjonen.52 Likevel er det tydelig at Det engelske kvarter ikke var noe hjertebarn for flere av disse instansene. F.eks kom det ingen eksplisitte og sterke uttalelser fra Byantikvaren om at riving av det engelske kvarter ville være et stort tap for byen. Ytringene hans er mer ambivalente og resignerende: ”Det er trist at det måtte gå slik… Men av og til må man resignere. På en måte var vel også tiden løpt fra dette kvarteret, men alle i fortidsvernet ville foretrukket om dette morsomme, karakteristiske partiet kunne blitt bevart. Nå går vi imidlertid i gang med å lage en stor fin modell av kvartalet – så kan vi glede oss over minnet.”53 Denne resignerte holdningen kan ha sammenheng med at kulturminnevernerne hadde få maktmidler å ta i bruk i denne saken, siden komplekset var for ungt til at fredningsinstituttet kunne brukes. Heller ikke Plan-og bygningsloven kunne tas i bruk, da denne først i 1965 fikk bestemmelser om ”regulering til spesialområde bevaring”.54 En medvirkende faktor kan også ha vært at flere innen fortidsvernet fortsatt var lite opptatt av det sene 1800-tallets arkitektur, og at historisk helhet og ”stilenes enhet” fremdeles veide tungt i bevaringsspørsmål. Som det het i uttalelsen fra Den antikvariske bygningsnemnd knyttet det seg: 55 ”slike kulturelle verdier [til det Engelske Kvarter] at det er ønskelig at kvarteret bevares. Det representerer også estetiske verdier for den lokale byplan. Dette utelukker dog ikke at de nevnte verdier kan måtte vike for en bebyggelse som både estetisk og på annen måte ansees å være helt overlegen”.55 Den fremlagte fornyelsesplan (planen for Index-huset) tilfredsstilte ikke nemndas krav til estetiske kvaliteter, men uttalelsen deres viser at de var villige til å ofre kulturminnet Det engelske kvarter for noe de mente var bedre estetisk sett. Ny ”skyskraper” på Solli plass56 Natt til 3. januar 1962 begynte riveprosessen. Natten ble antagelig valgt som startpunkt for å unngå ytterligere protester mot rivingen. Arbeidet pågikk etappevis og var først fullført etter fire år. Avisene fulgte rivingen og rapporterte gjennom tekst og store bilder om fremdriften. Tydeligvis var dette et prosjekt som angikk og berørte mange. Også reisningen av nybygget, den nye ”skyskraperen” som det ble omtalt som, ble aktivt fulgt av pressen. I 1964 stod bygget ferdig og strakte seg 17 etasjer til værs. Fra det opprinnelige utkastet med fire syvetasjers lameller, var bygget blitt omarbeidet til et høyt og smalt bygg godt tilbaketrukket fra Drammensveien med to lavere bygg foran. Samtidige arkitekter og aviser hyllet det nye bygget, og året etter at det var ferdig ble det premiert med arkitekturprisen ”Betongtavlen”. I dag er det dette bygget vi ser når vi beveger oss langs Drammensveien. Og bygningen engasjerer fortsatt. Meningene er mange. Flere fremhever bygningens arkitektoniske kvaliteter og modernitet. Andre lengter nostalgisk 56 tilbake til Det engelske kvarter. I en uformell meningsmåling i Aftenposten i 2006 ble det kåret til byens styggeste bygning. Nytt syn på historismearkitekturen Selv om vernekreftene ikke vant fram i kampen om Det engelske kvarter, ble en annen seier vunnet: Man fikk offentlig oppmerksomhet rundt 1800-tallets arkitekturarv og fikk satt vern av kulturminner fra denne perioden under debatt. På lengre sikt førte dette til en revurdering av 1800-tallsarkitekturens status og en oppvurdering av historismens kulturhistoriske verdi. Som Tschudi-Madsen selv kommenterte, da det var klart at Det engelske kvarter ville bli revet, hadde denne saken også positive sider: Det er reist en opposisjon som har ført så langt som jeg tror man ikke har nådd i en slik sak tidligere her i landet, nemlig at først Fortidsminneforeningens Oslo-avdeling og så Den antikvariske bygningsnemnd har kommet med hver sin meget sterke uttalelse for bevaring av kvarteret. Dette er meget mer bemerkelsesverdig og gledelig som 1880-årene egentlig ligger utenfor i alle fall Den antikvariske bygningsnemnds område. Jeg ser hele denne opposisjonen som et meget gledelig tidens tegn, og selv om vi taper Det engelske kvarter så tror jeg vi har fått en god posisjon for neste runde. Og jeg tror vi kan få slått fast at de verdier vi har fra denne perioden må ses som et hele, slik at vi nå kan regne med at Homansbyen og Victoria terrasse kan få stå. Opposisjonen i denne saken har vært et skudd for baugen for Byplanrådet. Nå må man ta seg i akt.57 Indekshuset og Solli plass fotografert i 1973. Foto: Knut Eng/Oslo Museum Kampen om Det engelske kvarter ga støtet til en holdningsendring både i det antikvariske og det politiske miljøet. Også i det kunst- og arkitekturhistoriske fagmiljøet våknet nå interessen for denne perioden. Ikke bare Tschudi-Madsen, som var en av de viktigste aktørene i ”gjenoppdagelsen” av historismen, men også andre forskere og en rekke studenter skrev nå avhandlinger, bøker og artikler om det sene 1800-tallest arkitekturhistorie. I løpet av det kommende tiåret ble det etablert nye holdninger til bevaring av 1800-tallets kulturarv. Det nye synet på 1800-tallsarkitekturen fikk viktige følger for Oslo, hvor store deler av bylandskapet var utformet i siste halvdel av 1800-tallet. Sentrale bystrøk som hadde vært truet, som Victoria terrasse og Homansbyen, ble nå sikret for framtiden. Men ikke bare monumentalbygg og særpreget arkitektur fra denne perioden ble tillagt kulturhistoriske verdier. Også den mer anonyme leiegårdsbebyggelsen ble fra slutten av 1970-årene sett på som bevaringsverdig. Det nye synet på historismens arkitektur var en del av en større kulturell og politisk vending. Fra 1960-årene hadde nye generasjoner kommet inn i politikk og samfunnsliv. Samtidig gikk mange studenter i arkitektur, sosiologi og etnologi inn i byutviklingsdebatten. Som en reaksjon på etterkrigstidens saneringspolitikk og drabantbyutbygging ble de gamle bystrøkenes kvaliteter gjenoppdaget og satt på den offentlige dagsorden. Modernismens arkitektur og sosialdemokratiets samfunnsplanlegging ble satt under debatt. Hatobjektet var ikke lenger 1800-tallsarkitekturen, men ”modernismens betongstil”.58 Unge mennesker kom nå inn og forsvarte kulturminneverdier, i motsetning til tidligere, da først og fremst 57 eldre hadde engasjert seg i bevaringsspørsmål. Parallelt med denne debatten skjedde det et skifte i kulturminnevernet. Med debatten om Det engelske kvarter som en viktig katalysator, og den politiske vendingen som bakteppe, ble vernekriteriene og verneinteressene endret. Fra tidligere å ha vært nærmest utelukkende opptatt av alder, sjeldenhet, estetikk, stilhistorie og bevaring av monumentalarkitektur, ble oppmerksomheten fra 1960-årene, og særlig på 1970-tallet, rettet mot vern av bygninger fra alle historiske perioder, fra ulike sosiale lag, og mot helhetlige bygningsmiljøer.59 I dette sammensatte politiske og kulturelle klimaet ble historismen omdefinert. Fra å ha vært uttrykk for noe pompøst, usmakelig og overlesset, ble den et uttrykk for skaperglede og for en urban arkitektur. Det nye synet på denne periodens arkitektur kom konkret til uttrykk både ved at hus fra denne tiden ble vernet og ved at perioden skiftet navn. ”Stilforvirring” gikk nå ut av bruk som periodebetegnelse og ble avløst av det mer nøytrale begrepet ”historisme”.60 Historismen var ikke lenger ”stygg”, men ”interessant”, ”fascinerende”, ”særpreget”, ”fantasifull” og ”tiltalende”. Tids- og kulturbestemt historieforståelse Historien om Det engelske kvarter sier noe viktig om historieproduksjonen i et samfunn. Denne er aldri tilfeldig eller uskyldig, men farget av politiske, ideologiske og kulturelle føringer. På ethvert punkt i historien finnes det bestemte rådende tanker og holdninger som er 58 avgjørende for hva vi ønsker å innlemme i kulturarven, og hva vi ekskluderer fra den. Disse holdningene er både bevisste og ubevisste. Diskusjonen rundt rivingen av Det engelske kvarter viser hvor nær sammenheng det er mellom kulturminnevern, estetikk og politikk. Da spørsmålet om riving av Det engelske kvarter dukket opp, var ikke tiden moden for å verne hus fra denne perioden. De var rett og slett for nye, hadde ”feil” estetisk uttrykk og gale sosiale og kulturelle konnotasjoner i forhold til de dominerende ideologiene blant myndigheter og arkitekter. Hadde saken kommet opp 10-20 år senere, hadde saksutfallet antagelig vært et helt annet! Spørsmålet om hva som skal vernes og inkluderes i kulturarven er stadig aktuelt. Samfunnets historieproduksjon er en kontinuerlig prosess. Selv om verneperspektivet er blitt utvidet siden kampen om Det engelske kvarter, er det fortsatt relevant å stille spørsmål ved hva som skal innlemmes i den samfunnsmessige minneproduksjonen og hva som skal utelukkes. Dette er ikke bare et spørsmål om hva, men om hvorfor. Det er også et spørsmål om hvilke og hvem sine historier som skal dokumenteres og fortelles. Her har museene og kulturminneforvaltningen et stort ansvar. Lars Emil Hansen, etnolog/kulturhistoriker og konservator ved Oslo Museum, avdeling Bymuseet. Takk til Lars Roede for gjennomlesning og nyttige kommentarer til artikkelen. Noter I Oslo Byleksikon oppgis ”Det engelske kvarters adresse å være Drammensveien 28-42. Jeg har her også inkludert Drammensveien 26 og 26b i ”kvarteret”, da disse bygningene var en del av det samme kvartalet (Drammensveien – Observatoriegt – Solligt – Cort Adelers gt.) og ble bygget i samme periode og stil, samt var tegnet av samme arkitekt. Hele kvartalet er også med på Bymuseets modell. 2 Nordhagen 2005[2003]: 231. 3 Collett 1893:331. 4 Collett 1893:331. 5 Myhre 1990, Kjeldstadli 1990, Indahl 1980. 6 Indahl 1980:176. 7 Myhre 1990, Indahl 1980. 8Der ikke annet er angitt bygger bygningsbeskrivelsen på branntakster, folketellinger, beskrivelse av anlegget i Teknisk Ugeblad 1886, fotografier av anlegget i museets arkiv, samt modellen av anlegget. 9 Røsoch 1953. 10Due 1886. 11 Presentasjonen i Teknisk Ugeblad 1886. 12 Indahl 1980:132. 13 Teknisk Ugeblad 1886: 239. 14 Tschudi-Madsen 1981:43. 15Due i Teknisk Ugeblad 16.12.1886: 239. 16Due i Teknisk Ugeblad 16.12.1886:240. 17 Beskrivelsen av leilighetsstørrelsene bygger på branntakster 1887-1923 og folketellingen for 1901. 18 Bull 1961. 19 Kjeldstadli 1990. 20 Jf. Christensen 1995:222. 21 Frykman og Löfgren 1994[1979]: 108. 22 Frykman og Löfgren 1994[1979]:108. 23 Frykman og Löfgren 1994[1979]. 24 Frykman og Löfgren 1994[1979]:104. 25 Frykman og Löfgren 1994[1979], Christensen 1995:223. 26 Folketellingen 1901. 27 Frykman og Löfgren 1994[1979]: 111. 28 Berner 1926. 29 Tschudi-Madsen 1981: 35f, Berner 1926. 30 Tschudi-Madsen 1981:35, Berner 1926. 31 Tschudi-Madsen 1981, Nordhagen 2003. 32 Aftenposten 16.03.1957, Aftenposten 18.02.1958, Aftenposten 12.06.1958. 33 Aftenposten 18.02.1958. 34Dagbladet 17.10.1960. 35 Aftenposten 12.06.1958. 36 Referat fra møte i bystyret 22.juni 1961. 37 Referat fra møte i bystyret 22.juni 1961. 38Dagbladet 12.06.1961, Arbeiderbladet 12.06.1961 Morgenbladet 07.03.1961. 39 Christensen 2007a, Christensen 2007b. 40 Benum 1990, Guttu 1999, Hansen 2004, Christensen 2007a. 41 Aslaksby 1998:13. 42 Thue 1987. 43 Glambek 1995. 44 Backer 1925. 45 Christensen 1989, Christensen 2007b. 46 Østerberg 2001 [1999]. 47 Christensen 2007:135. 48 Morgenbladet 30.07.1960, Dagbladet 17.10.1960, Dagbladet 12.01.1961. 49 Morgenbladet 30.07.1960. 50 Morgenbladet 30.07.1960, Dagbladet 17.10.1960. 51 Morgenbladet 30.07.1960. 52Dagbladet17.10.1960. 53 Aftenposten 1961. 54 Opplysning fra dr. ing Lars Roede. 55 Uttalelse fra Den antikvariske bygningsnemnd referert i saksdokumenter til bystyret, sak nr. 190/1961. 56 Aftenposten 08.11.1965. 57Dagbladet 12.01.1961. 58 Christensen 2007b:102. 59 Se for eksempel. Roede 1979, Lidén 1991, Hansen 2004, Christensen 2007b. 60 Thue 1987. Kilder og litteratur: Aslaksby, Truls 1998: Byestetikk i Oslo 1950-2000. I. St. Hallvard 3/1998. Oslo. Backer, Lars 1939 [1925]: Vor holdningsløse arkitektur. I: Lars Backer. Arkitektens arbeider omtalt i dagspressen og fagskrifter. Skisser, utkast, byggverk. Oslo. Benum, Edgeir 1994: Byråkratienes by. Oslo bys historie, bd. 5. Oslo. Cappelen. Berner, Carl 1926: Paul Due. I: Bull, Edv. og Jansen, Einar (Red.) 1926: Norsk biografisk leksikon, bd. 3 Christiansen – Eyvind Urarhorn. Aschehoug & co. Oslo. Bull, Edvard 1961: Grünerløkka – beste østkant. I: St. Hallvard. Oslo. Christensen, Arne Lie 1995: Den norske byggeskikken. Hus og bolig på landsbygda fra middelalder til vår egen tid. Pax. Oslo. 59 Christensen, Arne Lie 1999: Murbyen. I: Christensen, Arne Lie et. al (Red): Murbyen Kristiania 1850-1900. Spesialutgave av Fremtid for fortiden 3/4-1999. Fortidsminneforeningen Oslo og Akershus. Oslo. Christensen, Arne Lie 2007a: Karl Johans fasader. Et kulturhistorisk nærbilde. Pax. Oslo. Christensen, Arne Lie 2007b: Kampen om Karl Johan. Om synet på kulturminner under modernismen. I: Christensen, Arne Lie et. al (Red.): Funkis! Funksjonalisme i Oslo og Akershus. Spesialutgave av Fremtid for fortiden 3-4/2007. Fortidsminneforeningen Oslo og Akershus. Oslo. Christensen, Lone Rabek 1989: Funksjonalismens sociale program – et etnosentrisk selvbedrag? I: Holbæk, Bengt et. al (Red.)1989: Folk og kultur. Foreningen Danmarks Folkeminder. Collett, Alf 1893: Gamle Christiana-billeder. Cap���� pelen. Christiania. Frykman og Löfgren 1994[1979]: Det kultiverte mennesket. Pax. Oslo. Glambek, Ingeborg 1995: Arkitektur og ideologi. I: Nytt Norsk Tidsskrift 3/1995. Oslo. Guttu, Jon 1999: Hvordan byfornyelsestanken vokste fram. I: Christensen, Arne Lie et. Al (red.): Murbyen Kristiania 1850-1900. Spesialutgave av Fremtid for fortiden 3/4 -1999. Fortidsminneforeningen Oslo og Akershus. Oslo. Hansen, Lars Emil 2004: Bydelen som ”skiftet ham”. Kulturhistoriske bilder av 1900-tallets Grünerløkka. En studie av Grünerløkkas diskursive og symbolske forvandling på 1900-tallet. Hovedoppgave i etnologi, Institutt for kulturstudier, UiO. Indahl, Trond 1980: Christiania vokser: Victoria Terrasse – en drøm om kosmopolitisk storby. I: St. Hallvard, årg. 58, 1980. Kjeldstadli, Knut 1990: Den delte byen. Oslo Bys historie, bd. 4. Cappelen. Oslo. Lidén, Hans-Emil 1991: Fra antikvitet til kulturminne. Trekk av kulturminnevernets historie i Norge. Universitetsforlaget. Oslo. Myhre, Jan Eivind 1990: Hovedstaden Kristiania 1814-1900. Oslo bys historie, bd. 3. Cappelen. Oslo. Nordhagen. Per Jonas 2003: Borgarskapet sitt hundreår. I: Brekke, Nils Georg et.al 2003: Norsk arkitekturhistorie. Frå steinalder og bronselader til det 21. hundreåret. Det Norske Samlaget. Oslo. 60 Roede, Lars 1979: Restaurering og rehabilitering. I: Fortidsminneforeningens årbok 1979. Fortidsminneforeningen. Oslo. Røsoch, Henry 1953: På vandring i Christiania. Cappelen. Oslo. Thue, Anniken 1987: ”Da antikken og rokokkoen ble likeverdige”. En introduksjon til historismens epoke. I: Thue, Anniken (Red.)1987: Plysj, palmer og pomponger. En hyllest til historismens epoke. Kunstindustrimuseet i Oslo. Oslo. Tschudi-Madsen, Stephan 1981: Veien hjem. Norsk arkitektur 1870-1914. I: Tschudi-Madsen, Stephan et. al 1981: Nasjonal vekst. Norges kunsthistorie, bd. 5. Gyldendal. Oslo. Østerberg, Dag 2001[1999]: Det moderne. Et essay om Vestens kultur 1740-2000. Gyldendal. Oslo. Arkivalia Byarkivet i Oslo: Folketellingen 1901, Branntakster Drammensveien 26-42, Aktstykker for Oslo kommune 1961: Forhandlinger, referater og dokumenter. Oslo Museum, avdeling Bymuseet: Klipparkivet og fotosamlingen. Oppslagsord ”Det engelske kvarter”. Riksantikvaren: Saksdokumenter og klipparkivet, oppslagsord ”Drammensveien”.
