INNHOLd: - Oslo Museum

Transcription

INNHOLd: - Oslo Museum
Nr. 4 - 2011 / Årgang 56
UTGITT AV OSLO MUSEUM
avd. Bymuseet
FROGNERVEIEN 67
POSTBOKS 3078
ELISENBERG
0207 OSLO
TLF: 23 28 41 70
FAX: 23 28 41 71
E-post: [email protected]
Hjemmeside: www.oslomuseum.no
REDAKTØR:
Anne Birgit Gran Lindaas
I REDAKSJONEN:
Lars Emil Hansen, Lars Roede,
Vegard Skuseth, Knut Sprauten,
Hans Philip Einarsen
FOTOBEHANDLING:
Rune Aakvik, Fredrik Birkelund
UTFORMING:
Terje Abrahamsen, Rune Aakvik
Kristiania og Oslo har aldri hatt et kommunalt bymuseum. Ukjent for de fleste er
at vi i 1903 var nær ved å få et. Lars Roede
gir oss historien rundt initiativet for å få et
kommunalt eiet og drevet bymuseum, og
hva som gjorde at dette ikke ble en realitet.
Hva kjennetegner Oslos østkant og
vestkant – i historisk tid og i dag? Helge
Høifødt beskriver sider ved skillet øst/
vest i byen vår. På Bymuseet har prosjektet «Kjenner du Oslo egentlig?»
avdekket oppfatninger og fordommer
ungdom fra vest har om ungdom fra øst,
og motsatt. Ida Lützow-Holm forteller
INNHOLD:
Lars Roede
Bymuseet vi aldri fikk
Side 2
Helge Høifødt
Østkant og vestkant i Oslo
Side 14
Ida Lützow-Holm
Kjenner du Oslo, egentlig?
Side 32
Lars Roede
Gårdsklokken på Frogner
Side 40
Hans Philip Einarsen
Miloud Guiderk – en kosmopolitt i Oslo
Side 46
om, og oppsummerer, prosjektet.
Hans Philip Einarsen har intervjuet
Miloud Guiderk, en av Oslos kulturentreprenører og innehaver av Den kongelige
norske St.Olavs orden. Vi får historien
rundt opprettelsen av Cosmopolite, som
i dag har en viktig plass i Oslos kulturliv.
Frogner Hovedgård hadde en gang en
stabbursklokke som bl.a. kalte gårdsarbeiderne inn til måltider. Klokken har
vært ute på reise og er ikke lenger på
Frogner. Lars Roede forteller gårdsklokkens historie og spør om noen vet hvor den
befinner seg.
1
Bymuseet vi aldri fikk
Lars Roede
«Normale» bymuseer i nordiske hovedsteder er kommunale institusjoner.
Avvikeren er Oslo, hvor kommunen aldri har funnet grunn til å holde seg
med et bymuseum. Vi fikk riktignok et bymuseum i Kristiania 22. desember
1905, men det skjedde i regi av den private foreningen «Det gamle Christiania» uten kommunens medvirkning, og den har alltid siden holdt Bymuseet
på armlengdes avstand. Men det kunne ha gått annerledes. Ukjent for de
fleste er det at også vår hovedstad var nær ved å opprette et bymuseum
allerede i 1903. Initiativet ble tatt i 1901 med København som forbilde.
Det fikk helhjertet støtte fra kommunens administrasjon, magistraten, men
ble kvalt i fødselen av politikerne i formannskapet. De fryktet at det ville
koste mange penger.
I 1901 skrev Kunstindustrimuseet til
magistraten og anbefalte at den raskt
voksende hovedstaden måtte få et
bymuseum. «Ligesaa uventet som hurtig
er Kristiania i løbet af knapt et halvt aarhundrede fra smaa forhold vokset op til en
af Skandinaviens største og folkerigeste
byer med et i ydre og indre henseende saa
forandret præg, at den ældre generation
vil have vanskelig for at tilbagekalde sig
i erindringen billedet av sine fædres by».
Alle spor av eldre tiders kultur, skikker og
håndverk gikk litt etter litt tapt. Det gjaldt
nå å redde hva reddes kunne av fortidens
levninger som uunnværlige kilder når
2
byens historie skulle skrives. Et bymuseum var et nødvendig samlingssted for
«ethvert minde om Kristianias historie og
udvikling». Kunstindustrimuseet kunne
eventuelt påta seg å samle inn og ta vare
på gjenstandene, til museet med tiden
kunne få sin endelige plass i et nytt rådhus. Kommunen ble rådet til å nedsette en
komité til å forberede bymuseet sammen
med direktør og styremedlemmer fra
Kunstindustrimuseet.
Formannskapet drøftet brevet 14.
august 1901 og sendte det i retur til
magistraten, som kom med sin anbefaling
28. september. Borgermester Hassa Horn
maleri av Mathilde Dietrichson, foto rune aakvik/oslo museum
Initiativtakerne til å stifte et kommunalt
bymuseum var Kunstindustrimuseets ledere,
direktør Henrik August Grosch (1848-1929),
til høyre - og styreformann Lorentz Dietrichson
(1834-1917) - over. De gjorde det neppe bare
av idealisme, men også for å komme et mulig
initiativ fra rivalen Hans Aall på Folkemuseet
i forkjøpet.
var enig i at byen nå utviklet seg så raskt
at man sto i fare for å se forbindelsen med
fortiden fullstendig brutt. Han minnet om
at kommunestyret hadde vært mottagelig
for slike synspunkter da det bevilget penger til oppmåling og avbildning av gamle
Kristiania-gårder. (Med Fritz Holland
som en sentral person – et par år senere
målte han opp Frogner hovedgård). For
å ta brodden av mulig kritikk om fremtidige utgifter, beroliget han politikerne
med at samlingen i begynnelsen måtte
innskrenkes til ting som angikk byen og
Ukjent fotograf / oslo museum
dens historie, men ikke passet i Kunstindustrimuseet – dagliglivets gjenstander,
og selvsagt karter, avbildninger av eksteriører og interiører, og portretter. Museet
burde legges innenfor byens grenser og
være lett tilgjengelig, gjerne i et fremtidig
rådhus.
Dette siste skrev han for å uskadeliggjøre et fremstøt fra Folkemuseet, som
var blitt oppskremt av Kunstindustimuseets initiativ og derfor hadde fremmet et
motforslag. Folkemuseets direktør Aall
ba om årlige bidrag til å vedlikeholde en
3
Ukjent fotograf / oslo museum
Direktør Hans Aall (1864-1946) hadde sine
egne planer om en byavdeling i Folkemuseet på
Bygdøy. I 1901 ble grunnlaget lagt da museet
overtok bygningene fra «Den kulturhistoriske
Utstilling» på museets eiendom. I «Ridehuset»
fra utstillingen åpnet Aall i 1902 en Kristianiaavdeling.
Kristianiaavdeling. Men Horn avviste «at
sætte et bymuseum i forbindelse med det
udenfor hovedstaden paa Bygdø beliggende Norsk folkemuseum, der formentlig
heller ikke hverken efter sin plan eller
hele anlæg staar i noget nærmere forhold
til hovedstaden end til hvilkensomhelst
af landets øvrige byer». Formannskapet
bifalt borgermesterens forslag 9. oktober.
Politikerne ville gjerne ha et bymuseum
og ba om at saken måtte utredes av Kunstindustrimuseet. Magistraten ekspederte
den til museet 15. oktober.1
Det tok halvannet år før svaret kom,
og ikke uventet var Kunstindustrimuseet
enig i at bymuseet måtte ligge i byen,
også fordi «adkomsten til folkemuseet
4
paa Bygdø er lang og besværlig, hvorhos
dets samlinger i en stor del af aaret maa
betragtes som omtrent utilgjængelige i de
ensomt og afsides beliggende, ikke med
opvarmning forsynede lokaler». Borgermester Horn arbeidet videre med saken
og fremla sin innstilling 15. oktober 1903,
med følgende forslag til vedtak:
1. Under navn af «Kristiania bymuseum»
grundlægger Kristiania kommune en
offentlig samling, omfattende gjenstande til belysning af byens historie,
dens udvikling og udseende i fortid og
nutid.
2. Museets ledelse overdrages, indtil
anderledes af kommunestyret bestemmes, til et styre bestaaende af formanden i kunstindustrimuseets bestyrelse
og dets direktør samt 3 af magistrat og
formandskab valgte medlemmer.
Lovene
Saken var grundig utredet og inneholdt
som bilag et gjennomarbeidet utkast til
lover for bymuseet. § 1 gjentok første ledd
i forslaget til vedtak, men med en mer
omfattende beskrivelse av hva museet
skulle samle. Samlingene skulle favne
alt som kunne belyse byens historie,
institusjoner og ledelse i fortid og nutid,
«saasom inventariesager fra offentlige
bygninger, kirkelige og verdslige, karter
og avbildninger, saavel plastiske som grafiske af bygninger, gader og pladse i byen
og dens nærmeste omegn, saavel exteriører som interiører, fremdeles portræter af
fremragende, til byens aandelige eller
materielle liv samt dens ledelse knyttede
personligheder saavelsom gjenstande
karakteristiske for personer eller tiden,
de har været i deres eie».
Foto: Rune Aakvik /Oslo Museum
Borgermester Hassa Horn. Portrett av Doro
O. Nicolaysen 1922. Helten i denne historien
er borgermester Hassa Horn (1837-1921),
som begeistret grep ideen om et kommunalt
bymuseum og utredet saken grundig. Men han
sloss forgjeves for prosjektet, siden politikerne
avviste det, antagelig av frykt for kostnadene.
Senere var Horn en støttespiller for det private
bymuseet som ble stiftet av «Foreningen Det
gamle Christiania» i 1905
§ 2 sa kort og knapt at kommunen
skulle overdra «de for museet egnede
gjenstande, der er kommet i kommunens
eie», og at innsamling forøvrig skulle skje
ved kjøp, gaver, bytte eller deposisjon.
Økonomien var det redegjort for i § 3:
«Udgifterne ved bymuseet, dets oprettelse og ledelse, opbevaring og forøgelse,
bæres af Kristiania kommune.»
Til slutt ble det i § 4 bestemt at ledelsen «indtil annerledes af kommunestyret
bestemmes» skulle overlates til en komité
bestående av Kunstindustrimuseets styre
og direktør, og av tre medlemmer oppnevnt av magistrat og formannskap.
Til lovene var det knyttet noen utdypende kommentarer. Til § 1 ble det nevnt
at selv om det var kommunen som
skulle bære alle utgifter, burde museet
få «karakteren af en selvstændig institution». Borgermesteren hadde det klart for
seg, uten å bruke dette uttrykket, at det
skulle være en «armlengdes avstand» til
kommunen, som ikke skulle blande seg
inn i museets daglige drift. Det måtte
snarest åpnes for publikum og være tilgjengelig for studier. Han forutså også
konflikter med andre museer og fryktet
en vekst som ville sprenge rammene både
for plass og økonomi. Derfor måtte det
settes klare grenser for innholdet i samlingene. De burde derfor «ikke stræbe
efter at give noget kulturhistorisk billede
af byens liv, sæder og skikke i svundne
tider», men innskrenke seg til ting som
kunne belyse byens «udvikling og væxt,
dens institutioner og ledelse». I tillegg var
det viktig å samle karter og billedmateriale, og minner om personligheder.2
Til utdypning av § 2 mente borgermesteren at mye allerede fantes i kommunens
eie, men spredt på mange steder. For å få
oversikt måtte det som et første skritt opptas en fullstendig fortegnelse over alt som
egnet seg for overdragelse til bymuseet.
Når museet var stiftet, burde det gjennom
alle aviser kunngjøres at det gjerne ville
ha gjenstander som gave eller depositum.
Som en siste utvei kunne særlig viktige
ting kjøpes inn.
«Det siger sig selv, at kommunen selv
og den alene maa bære alle med bymu5
Foto: Rune Aakvik /Oslo Museum
Borgermester Hassa Horns hatt. Hassa Horns
familie fulgte opp farens interesse for Bymuseet
som samlingssted for minner om kommunal
virksomhet. Sønnen Hans Thomas Horn
forærte borgermesterens paradeuniform til
Oslo Bymuseum i 1956.
seet forbundne udgifter», sier kommentaren til § 4. Nettopp dette utsagnet må
ha tent noen varsellamper hos politikerne – dette kunne komme til å bli dyrt!
Men Horn skrev at det foreløpig ikke
var mulig å beregne hva etablering og
drift ville koste. Men utgifter til husrom
for museet ville inntil videre kunne
spares, ettersom representantskapet
allerede hadde tatt forbehold om at det
nye Kunstindustrimuseet under bygging
måtte gi «rum for et bymuseum, naar
den tid maatte komme, at kommunen
ønsker at oprette et saadant». Dessuten
ville Kunstindustrimuseet inntil videre
påta seg det museumsfaglige uten godtgjørelse. Men forberedende arbeider ble
antatt å kreve et beløp på ca. kr. 1 500.
Som en siste beroligelse skrev Horn at
de «fornødne aarlige udgifter formentlig
ikke kunne blive kommunen synderlig
byrdefulde.»
6
Begrunnelsen
I innledningen til innstillingen utdypet
Hassa Horn argumentene for at byen
trengte et bymuseum.
Han minnet om at storbyer som Paris,
Wien, Berlin og München lenge hadde
hatt kommunale bymuseer, og at København hadde opprettet sitt «raadhusmuseum» i 1901. For Kristiania ville et bymuseum skape et holdepunkt for tradisjonen
og et hjelpemiddel for fremtidig forskning
i privat eller offentlig regi.
Det var naturlig, mente han, at kommunen skulle ta ansvaret for en slik
institusjon. Men igjen fornemmer vi
hans angst for at politikerne ikke skal
se saken som like opplagt: «Vistnok maa
der for tiden forudsættes at være liden
tilbøielighed tilstede inden kommunen
til at paatage sig et nyt foretagende, som
i tidens løb vil koste penge, og som ikke
kan henregnes til de nødvendige kommunale formaal». Men for hvert år som
går vil det bli vanskeligere å skape et
bymuseum, fordi verdifulle gjenstander
stadig går tapt. Borgermesteren ville derfor gå inn for at beslutning fattes snarest
mulig, selv om man ennå ikke kan binde
seg til en fast årlig utgift. Flere år med
innsamling ville være nødvendig for å få
samlingen så stor at den kunne fylle en
offentlig utstilling. I denne perioden ville
utgiftene bli minimale.
Lokaler til samlingen var allerede sikret i Kunstindustrimuseets nybygg etter
vedtaket i kommunestyret 19. mars.
Men byggekomiteen hadde foreslått at
innsparinger under byggearbeidet burde
anvendes f.eks. til restaurering av garnisonssykehuset (Rådhusgaten 19) til et
fremtidig bymuseum, noe som hadde
ukjent kunstner /oslo museum
Kunstindustrimuseet stilte lokaler til rådighet for kommunens bymuseum i sin nye bygning under
oppførelse, reist for kommunale midler og fullført i 1904. Arkitektene var Bredo Greve og Ingvald
Hjort.
vært på tale den gang kommunen kjøpte
eiendommen. Borgermesteren ville for sin
del la spørsmålet om et varig tilholdssted
stå åpent; «hvad man for tiden vil behøve,
er kun opbevaringsrum, og hertil vil de
to kjældersale i museumsbygningen ved
St. Olafs gade formentlig være tjenlige
uden nogen paakostning». Til ytterligere
beroligelse for politikerne skrev han at
museet var tenkt å samle «hvad der særlig
interesserer kommunen som saadan, og
at der udenfor dennes naturlige felt ikke
tilsigtes nogen konkurrence med andre
offentlige samlinger».3
Avvisningen
Innstillingen som ble avgitt til formannskapet av Magistraten ved borgermester
Horn 15. oktober 1903 konkluderte altså
optimistisk med å innby bystyret til å
vedta opprettelsen av Kristiania bymuseum.
Men her stoppet saken. Formannskapet
lot være å ekspedere den videre til bystyret, antagelig av frykt for at et bymuseum
ville påføre kommunen utgifter. Noen
ytterligere begrunnelse for at saken ble
lagt død, kjenner vi ikke, for det ble ikke
referert fra formannskapets møte. Vi har
bare formannskapets påtegning på det
trykte saksdokumentet vel et år senere:
Tilbagesendes Kristiania magistrat
i henhold til beslutning fattet i formandskabets møde den 21. ds.
Kristiania Formandskab den 22. december 1904
Andersen Aars
_________________________
Jacob Høe
7
Ukjent fotograf / oslo museum
Herrene som kvalte det kommunale bymuseet i fødselen: Kristiania formannskap i 1901. Med på
bildet er også magistratens to borgermestre Hassa Horn og Hagbard E. Berner (tidligere redaktør
i Dagbladet).
Dette er det siste kommunale aktstykket om saken i kommunearkivet. Det har
ikke lyktes å oppspore dokumenter som
tydelig forteller hvordan politikerne
håndterte forslaget, og hvorfor vi ikke fikk
et kommunalt bymuseum.
Tilbakemeldingen skuffet nok borgermester Horn, som ga dokumentet sin
egen lakoniske påtegning 4. april 1905:
«Henlægges».
8
I Bymuseets arkiv finnes også den
trykte saksfremstillingen, og forsiden har
en påtegning:
J. no 1880.03
(Supl.)
Kristiania Formandskab
j. no. 2193/03
Sag no 1313/03
Enda en påtegning er skrevet med blyant og utydelig skrift: «Nu er Kunstindustrimuseet færdigt, … Hvad Bymuseet
foto: rune Aakvik/oslo museum
Arkitekt Fritz Holland (1874-1959) tok i 1905
initiativet til å stifte Foreningen Det gamle
Christiania, som senere ble Oslo Bymuseum.
Men han var en stridbar herre som fikk mange
uvenner, og det førte til at han måtte forlate
stillingen i 1911.
Portrett av Kolbjørn J. Sørlie 1938.
skal omfatte. Formandskabet var enig
med Mag. … I Tidens Løb koste Penge.»
Denne kryptiske meldingen ser ut til å
bekrefte at det var økonomiske bekymringer som fikk formannskapet til å legge
saken død.
I Bymuseets arkiv ligger sammen med
saksdokumentet også et håndskrevet
notat. Det refererer til en notis om det
planlagte bymuseet i Aftenposten 28.
mars 1903, angivelig basert på lekkasje
ved arkitekt Torolf Prytz. «Samme dag
prøvde Grosch (Kunstindustrimuseets
leder) å forklare saken for borgermester
Horn, og da det ikke lyktes, skrev han
ham et brev. [Nu i Kommunearkivet sak
nr 1297-01].»
«7. juli 1902 sender (riksarkivar) H. J.
Huitfeldt-Kaas et brev – privat uttalelse?
ikke trykt – til borgermester Horn hvor
han reserverer seg mot opprettelsen av
et Bymuseum. Skal det bli noe, anbefaler
han imidlertid Rådmannsgården («Garnisonssykehuset») til lokale. ’Nogen Forening af Bymuseum og Byarchiv forekommer mig ikke anbefalelsesværdig’.»
Det er et tilfeldig sammentreff, men
verdt å legge merke til, at formannskapet avlivet kimen til et kommunalt
bymuseum presis år og dag før andre
aktører stiftet foreningen som skulle bli
Oslo Bymuseum, i «Håndverkeren» 22.
desember 1905. Blant dem som samme
dag undertegnet en oppfordring til å bli
medlem av foreningen, var borgermester
H. Horn.
Bymuseet vi faktisk fikk
Ildsjelen bak det Bymuseet vi tross alt
fikk, var den stridbare arkitekt Fritz
Holland (1874-1959). Han vendte
hjem til Kristiania i 1899 etter endt
arkitektutdannelse i Berlin, samme år
som nesten all byggevirksomhet opphørte
på grunn av «kristianiakrakket» som ble
utløst da firmaet Chr. Christophersen &
Co gikk konkurs i juni. Yrkesmulighetene
var elendige for en nyutdannet
arkitekt. Men vel så nedslående for
den hjemvendte kr istianiagutten
var de enorme forandringene som
hjembyen hadde gjennomgått siden han
reiste hjemmefra. Ikke minst ble han
9
Innbydelse til å tegne medlemskap i Det gamle Christiania var undertegnet av imponerende
mange betydningsfulle personer. Den kom på trykk i flere Kristiania-aviser.
10
Fotokopi fra avisreportasje i Aftenposten 20. august 1909.
Aftenpostens reportasje fra åpningen av Bymuseet på Frogner i 1909. Tegning av Øyvind
Sørensen. Blant herrene i flosshatt er begge de to som kjempet om førsteretten til å bruke gården –
Sofus Arctander og Fritz Holland.
forskrekket over at så mange av byens
gamle kulturminner var revet for å skaffe
tomter til spekulasjonsbyggeriet.
Disse to skuffende erfaringene vendte
Holland til det positive ved å slå inn på
en livslang karriere som entusiastisk
kulturminneverner og museumsmann.
Han tok initiativet til å opprette en komité
under Ingeniør- og Arkitektforeningen til
å måle opp verdifull gammel bebyggelse,
og det lyktes å få et kommunalt bidrag til
formålet. Hollands kjente oppmålingstegninger av Frogner hovedgård fra 1904
var et av resultatene. Han fikk også et
statlig oppdrag for å utføre arkeologiske
utgravninger i Gamlebyen. I denne tiden
bidro han også til at viktige kulturminner
som Basarene og Brannvakten ble reddet
fra rivning.4,5 Mens han drev med sine
bygningsundersøkelser, gjorde samlerinstinktet at han tok vare på inventar
og bygningsdeler som ellers ville ha
forsvunnet. «Tanken om et bymuseum
hvor tingene kunne oppbevares ordentlig, tok derfor naturlig form hos meg»,
fortalte han i et intervju med Byminner i
1955. I 1905 mobiliserte han sitt nettverk
av meningsfeller til å stifte Foreningen
«Det gamle Christiania» som en storartet avslutning på dette merkelige år 22.
desember.
Fo r e n i n ge n h a d d e a l l e r e d e i
utgangspunktet til hensikt å etablere
et bymuseum til å ta vare på «Karter,
Tegninger, Fotografier, Gjenstande m.v.,
som illustrerer den gamle By og Omegns
Topografi, Kulturhistorie og Udvikling
op gjennem Tiderne». Innbydelsen til
11
Foto: Rune Aakvik /Oslo Museum
Borgermester Sofus Arctander (1845-1924)
fikk i 1909 tilbud om embetsbolig på Frogner
hovedgård etter at den siste eierens leilighet
var fraflyttet og pusset opp for kommunens
regning. Bymuseet vant kampen om bruken
av Frogner, men fikk et anstrengt forhold
til kommunen. Portrett av Christian Krohg,
1920.
å bli medlem var underskrevet av en
lang rekke innflytelsesrike personer fra
næringsliv, kulturliv og politikk. Vi merker
oss gamle antikvar Nicolay Nicolaysen,
malerne Christian Krohg, Frits Thaulow
og Erik Werenskiold, kunsthistorikeren
Lorentz Dietrichson, historikeren Yngvar
Nielsen, forleggeren William Nygaard,
og redaktørene Amandus Schibsted
og Ola Thommessen. Kommunen var
representert ved reguleringssjef Bjerknes,
bygningssjef Linthoe, stadsfysikus
12
Bentzen, overingeniør Brodtkorb og
magistratens to borgermestere Berner og
Horn.6
Kommunens administrasjon sluttet
altså opp om museet ved stiftelsen, og
forholdet til kommunen ville antagelig
ha vært det aller beste gjennom de
neste årene, hvis det hadde vært like
godt forankret blant politikerne. Men
entusiasten Hassa Horn sluttet som første
borgermester i 1908 og ble avløst av
Sofus Arctander, en av heltene fra 1905,
medlem av Michelsens regjering.
Året etter døde gamle konsul Gerhard
Gade fra Frogner hovedgårds siste eierfamilie. Ved salget til kommunen i 1896
hadde han betinget seg borett på Frogner
livet ut. Konsulenes seiglivethet reddet
Frogner fra rivningen som var forutsatt da
kommunen kjøpte gården. I mellomtiden
hadde Det gamle Christiania ved sin konservator Fritz Holland utsett seg gården
som det blivende sted for sitt planlagte
bymuseum. Holland oppnådde sitt mål
og kunne invitere til utstillingsåpning 19.
august 1909. Men seieren var dyrekjøpt,
for den tapende part var ingen ringere
enn første borgermester Arctander, som
av politikerne var blitt forespeilet å få
bruke Frogner som embetsbolig. Striden
om bruken av Frogner og om utbedringen
som kommunen gjennomførte i 1910, ga
Holland mange fiender både i kommunale kretser og innenfor sin egen forening. Den endte med at han måtte gå fra
sin stilling i 1911.7
Striden om Frogner genererte noen
dokumenter som viser at mange innenfor
kommunen stadig var skeptiske til
bymuseumstanken. Sofus Arctander var
selv medlem av Det gamle Christiania,
men kritiserte måten den ble drevet. I et
brev til formannen 9. oktober 1909, bare få
uker etter åpningen på Frogner, kom han
med en illevarslende stemningsrapport:
«Jeg vil ikke undlate samtidig at meddele
Dem, at der i formandskapet i den sidste
tid har været uttalt adskillig misnøie
med det navn som foreningen har git sin
samling. ’Kristiania Bymuseum’ antas at
ville gi fremmede besøkende det indtryk,
at dette er en kommunal institution,
hvad det jo ikke i nogen maate er, og
hvad motionæren fandt det helt urigtig,
at man gav indtrykket av. ’Museet gamle
Kristiania’ maatte kunne benyttes som et
adæqvat navn. Det vilde ikke gi anledning
til nogen misforstaaelse».8
Foreningens styre diskuterte 10. januar
1910 om man skulle søke om å få overta
Gades leilighet. Telegrafdirektør Heftye,
som satt i kommunens eiendomsutvalg,
mente at det ville være taktløst. «Samtidig
vilde han nævne at Navnet ’Bymuseet’
ikke var likt inden Kommunen, vidste
ikke, hvorfra Navnet kommer».9 Det
var åpenbart at «noen hadde snakket
sammen», og det kan tenkes at den
kommunale skepsis til Bymuseet var en
arv fra det mislykte forsøket på å stifte et
kommunalt bymuseum.
Noter:
1 Oslo byarkiv. Kristiania Formandskab Sag no.
1297-01 Ang. Forslag om dannelse af et bymuseum.
2 Hassa Horn lot handling følge ord ved å overlate til det senere realiserte Oslo Bymuseum sin
borgermesteruniform med gullbroderier og flott
snutehatt.
3 Sag no. 57 (1903). Angaaende grundlæggelsen
af et bymuseum for Kristiania.
4 Roede, Lars: «Museumsmann i motvind. Fritz
Holland 1874-1959», Byminner 3/4 2005, s.
11-12.
5 Roede, Lars: «Kampsakene», Fremtid for fortiden 2/3 2009 s.12-25.
6 Avisannonse fra 1905 med innbydelse til å tegne
medlemskap i Foreningen.
7 Roede 2005, s. 14-20.
8 Korrespondanse vedr. Gamle Christiania i
Bymuseets arkiv.
9 Styreprotokoll for Gamle Christiania i Bymuseets arkiv.
De nordiske hovedstedene fikk
sine kommunale bymuseer i
den nevnte rekkefølgen:
København 1901
Helsingfors 1911
Stockholm 1937
Reykjavík 1957
Lars Roede er arkitekt og seniorrådgiver
ved Oslo Museum.
13
Østkant og vestkant i Oslo
Helge Høifødt
Østkanten og vestkanten brukes om de to delene av Oslo som dannes av
det økonomiske og sosiale skillet som historisk går langs Uelands gate.
Akerselva oppfattes av mange som grensen mellom øst og vest, men det er
upresist, siden arbeiderstrøkene ligger på begge sider av elva.
Vestkanten ble til fra 1840-årene rundt
Slottet på det som siden 1600-tallet hadde
vært bymarken. Østkanten grodde rundt
den nye industrien ved Akerselva og
langs innfartsveiene i øst. Rundt 1890 var
todelingen etablert, og de fleste strøkene
i byen hadde nokså klart klassepreg, av
arbeiderklasse eller borgerskap.
Situasjonen i dag
Vestkantbydelene hadde drøyt 204 000
innbyggere i januar 2011, mens bydelene
på østkanten hadde mellom 360-370 000.
Da er mye av bydelen Nordstrand holdt
utenfor, fordi den er unntaket fra østvestdelingen.1
På østkanten er formue, inntekter og
boligpriser fortsatt markert lavere enn
på vestkanten. I Oslo finnes både de
dårligste leveforholdene og den største
rikdommen i landet. Det økonomiske
14
skillet fastholdes av elitens kulturelle
kapital: Kontaktnett, utdannelse og det å
beherske omgangsformer, som gir tilgang
til attraktive jobber og andre goder. Østvest-skillet gjelder også levealder, bruk av
uføretrygd og selvopplevd helsetilstand.
Siden 1970-tallet har den store innvandringen til Oslo blitt en ny side av østvest-skillet. Innvandrere fra Vest-Europa
og Nord-Amerika fordeler seg jevnt over
de to kantene av byen, mens de fleste
innvandrere fra Asia og Afrika bor på
østkanten. De dårligste levekårene finnes
hos mennesker fra andre verdensdeler
enn Europa.
Likevel har de dårligst stilte strøkene
på østkanten gode leveforhold og høyt
utdanningsnivå i forhold til tilsvarende
strøk i de fleste andre storbyer i Europa.
Klasseskillene er mindre følbare enn i de
fleste andre land, og det norske samfunn-
Foto: Leif Knutsen / Wikimedia Commons
På 2000-tallet har Oslos ungdomsbefolkning stort innslag av familiebakgrunn fra andre
verdensdeler.
ets likhet i økonomisk evne og levemåte
preger også hovedstaden. Storbyer overalt i verden har økonomisk homogene
strøk, ofte gruppert i en mosaikk. Det
spesielle med Oslo er den stabile geografiske todelingen som i nesten 150 år har
markert klasseskillene i byen.
Grensen – og unntakene
Språkforskere og historikere regner
Uelands gate som grensen mellom
østkanten og vestkanten.2 Grensen er
ikke skarp, og forskjellene mellom de to
sidene av Iladalen er ikke markert verken
i arkitektur eller økonomisk. Nærmere
sentrum går grensen langs Akerryggen
øst for Vår Frelsers gravlund og omtrent
langs Hammersborghøyden. I sentrum
er grensen vagere; området mellom Møllergata og Pilestredet har ingen klar østvesttilknytning. Nord for Uelands gate går
skillet langs Voldsløkka og Maridalsveien.
Lenger nord hadde villastrøkene Kjelsås,
Grefsen og Korsvoll i bydel Nordre Aker en
blandet befolkning – i dag er boligprisene
her høye, mens stemmegivningen ved
valg har et mye mindre klart vestkantpreg
enn lenger vest. I denne artikkelen er hele
bydel Nordre Aker regnet til vestkanten.
Det er vanlig å si «øst og vest for elva»
og mene det økonomiske skillet. Imidlertid regnes altså begge sider av Akerselva
til østkanten – Sagene, Bjølsen og Hausmannsområdet vest for elva er typiske
østkantstrøk.
Nordstrand er unntaket fra øst-vestskillet. Der ligger villastrøkene Bekkelaget, Nordstrand, Ljan og flere sydover fra
Ekebergskråningen, med byens antakelig
beste utsikt, solforhold og avstand til
industri. Dette er velstående områder,
ofte kalt «beste østkant», der befolkning15
en har samme økonomiske og sosiale
kjennetegn som i ytre vest. Arbeiderstrøkene som fantes på vestkanten, som
Pipervika, Skøyen, Hoffsbyen og Lilleaker, er ikke lenger arbeiderstrøk.
Geografiske og økonomiske skiller før 1840
I førindustrielle byer bodde rike og fattige
i samme gårder og husholdninger i større
utstrekning enn det som ble vanlig fra
annen halvdel av 1800-tallet. I Christiania
bodde eliten i Kvadraturen (innenfor
byvollene, den gang kalt «Kvartalerne»).
Her utgjorde velstående næringsdrivende
et tyngdepunkt i den østlige delen (nær
Bjørvika), mens mange håndverkere
bodde i den nordvestlige delen langs
Akersgata og Vollgatene.
Plikt til å bygge i mur eller utmurt
bindingsverk (murtvang) gjaldt i
kvartalene fra 1624, og tidlig på
1700-tallet ble murtvangen utvidet
til 300 alen (cirka 200 meter) utenfor
bygrensen. Det var flere ganger så dyrt
å bygge i mur som i tre. Murtvangen,
som skulle forebygge brann, viste seg
vanskelig å gjennomføre, og det var
adskillige kamper om den ettersom byen
vokste.
I 1766 var om lag 50 % av
alle våningshus i Kvadraturen av
bindingsverk, 30 % av laft og 20 % av
«grundmur». Murtvangen var likevel en
av årsakene til at selve byen var befolket
av næringsdrivende og embetsmenn,
mens folk med lav inntekt måtte bo i
trehus utenfor. 300-alengrensen førte
til at forsteder ble liggende litt utenfor
byen. Beslutningene om utvidelse av
murtvangen, bl.a. i 1837, 1844, 1855 og
16
1858, holdt ikke tritt med byveksten,
og det grodde opp trehusforsteder
rett utenfor det som til enhver tid var
murtvanggrensen.
Trehusforstedene fra 1600-tallet er
borte: Pipervika, Vaterland, Sagene,
Grønland og «Oslo» (Gamlebyen).
Noen nyere er bevart og er attraktive
boligstrøk: Telthusbakken fra slutten
av 1700-tallet og gatestumpen
Damstredet fra tidlig på 1800-tallet. Av
trehusforstedene som grodde opp rett
utenfor bygrensen før byutvidelsene
i 1859 og 1878, er Rodeløkka,
Kampen og Vålerenga bevart, mens
Ruseløkkbakken, Enerhaugen og Ny
York er borte.
I noen av forstedene (Vaterland,
Grensen, Grønland og Gamlebyen)
bodde det også embetsmenn og
velstående mennesker. På Sagene bodde
både fabrikkeierne og arbeiderne nær
fabrikkene, slik det var vanlig for de
tidlige industrisamfunnene (Bryn er et
eksempel fra ytre by). Rundt 1840 var
Vaterland det strøket som klassemessig
hadde mest gjennomsnittlig befolkning.
I 1629 ble et større område vest for
Akerselva utlagt til byens felles bymark.
Der kunne borgerne la dyrene beite, og
de kunne mot avgift disponere løkker, der
de kunne drive landbruk til husbehov.
De mektigste og mest ressurssterke
skaffet seg uforholdsmessig store løkker
og bygget allerede på 1600-tallet hus
for mennesker, selv om det ikke var
tillatt. Etter hvert ble løkkene omgjort til
privat eiendom. Slik oppsto et marked
for landlige sommerhus og etter hvert
helårsboliger på det som skulle bli
vestkanten.
Foto: Helge Høifødt/privat eie
Bymarkens største løkke Incognito avga grunn til strøket Bak Slottet. Løkkehuset i Parkveien 49
er fra 1700-tallet, på- og ombygd i sveitserstil etter 1860.
Fra 1840-årene til 1900 – sosialt
ensartede strøk både i øst og vest
Slottet, påbegynt i 1824, kom til å bli
kjernen i den nye vestkanten. Slottsarkitekt Linstows plan fra 1838 for
området mellom den daværende byen og
Slottet forutsatte boliger for samfunnets
øverste skikt langs forbindelsesgatene
Karl Johans gate, Kristian IVs gate og
St. Olavs gate. Langs de to sistnevnte
ble det ikke noe klart overklassepreg.
Det ble det derimot i strøket som fikk
navnet «Bak Slottet», langs Parkveien og
Wergelandsveien, der det fra 1840-årene
ble anlagt byvillaer for å sikre et høvelig
og landlig naboskap for den nye kongeboligen med Slottsparken. Homansbyen,
for det øvre borgerskap, kom fra slutten
av 1850-årene. I 1860- og særlig i 1870årene ble det bygget en ring av nye, sosialt
ensartete boligområder rundt den gamle
byen: Hegdehaugen, Uranienborg, langs
Drammensveien, Meyerløkka i vest, Fredensborg, Youngsløkka(fra Youngstorget
til Hausmanns gate), nedre del av Grünerløkka og Nedre Tøyen i øst.
På denne tiden flyttet mennesker med
penger og andre ressurser fra det som
skulle bli østkanten, til den nye vestkanten; professorene fra universitetsanleggene ved Tøyen, fabrikkdirektørene fra
Sagene, embetsmennene fra Gamlebyen,
folk i bygårdene i Kvadraturen fra boliger
som ble til forretningsgårder osv. På
østkanten ble befolkningen mer ensartet
enn før: Store grupper nye innflyttere fra
17
det øvrige Østlandet og den opprinnelige
bybefolkningen dannet til sammen den
nye arbeiderklassen i storbyen Kristiania,
sysselsatt i den fremvoksende industrien
og i håndverk og transport m.m.
Rundt 1880 var todelingen i østkant
og vestkant tydelig, men ikke gjennomført. Det ble bygget store leiligheter for
velstående i strøk som Gamlebyen (Schweigaards gate), og det var attraktivt å
slå seg ned i Kvadraturen. Leiegårdene
var opprinnelig en boform for de øvre
skikt (byens første kom i 1840-årene og lå
ved Grev Wedels plass, langs Karl Johans
gate, og Maltheby i Akersgata 65), mens
arbeiderklassen bodde i trehus i forstedne. Den voldsomme utbyggingen på
1890-tallet bekreftet imidlertid delingen
og det systematiske skillet. I 1910 var
gjennomsnittsinntekten på Sofienberg
en tiendedel av tilsvarende på Frogner.
Offentlig kommunikasjon gjorde
det praktisk mulig å bo mye lengre fra
arbeidsplassen enn før. Hestesporvogn
gikk til Homansbyen og Gamlebyen i
1875 og til Grünerløkka i 1878, og den
elektriske sporveien kom i drift i 1894 og
ble raskt utbygget med nye linjer. Dette
bidro til å danne de nye strøkene med
sosialt og økonomisk ensartet befolkning.
Middelklassestrøkene nord for sentrum tilhører vestkanten, men fikk tidlig,
og har fortsatt, et middelklassepreg med
mange funksjonærer, høyt utdanningsnivå
og få rike. Dette er Meyerløkka, Gamle
Aker, St. Hanshaugen, deler av Ila, Bislett,
Bolteløkka, Valleløkken, Fagerborg, Lindern og Adamstuen.
Villaforstedene i dagens ytre by grodde
langs den nye jernbanen og hadde ved
århundreskiftet ca. 12 000 innbyggere; i
18
vest Lysaker, Skøyen og Bestum, i øst Bryn
(byens første fra 1860-årene), Grorud,
Bekkelaget, Nordstrand og Ljan – med
blandet befolkning, uten noe klart østkantpreg.
Arbeiderstrøk fantes også på vestkanten:
• Balkeby ved Hegdehaugen var et filantropisk arbeiderboligprosjekt bygget på
1860-tallet, men mistet særpreget etter
en storbrann i 1879.
• Briskeby vokste fram fra 1820-årene og
særlig etter byutvidelsen i 1859, utenfor
den nye bygrensen som fulgte Briskebyveien. Et par trehus har overlevd byfornyelsen i 1970-årene.
• Ruseløkkbakken, med tilnavnet «Røverstatene» eller Algier, Tunis og Tripolis,
ble revet i 1880-årene for å gi plass til
leiegårdskomplekset Victoria terrasse og
basarene ved Ruseløkkveien.
• Pipervika sto inntil 1930-årene, da de
trange gatene med tett trehusbebyggelse
og leiegårder måtte vike for Oslo rådhus
og nye forretningsgårder.
• Vestre Vika holdt lenger, inntil 1950- og
60-årene, da også dette arbeiderstrøket
ble erstattet med forretningsgårder.
• Langs Pilestredet var det på slutten av
1800-tallet bygget boliger for arbeiderne
ved industribedriftene opp til Bislett.
Murbyen
Boligene var først og fremst leiegårder i
rette kvartaler, bygget én og én gård i regi
av byggmestere og eiendomsspekulanter,
det som i dag k alles murbyen.
Kvartalsstrukturen var nokså lik på østog vestkanten, og fasadene på gårdene i
pusset teglstein og med dekorasjoner var
ikke svært ulik. Gråbeingårdene på Tøyen
uten dekorasjoner og med synlig teglstein
skilte seg ut og ble kritisert for fattigslig
utforming for boliger å være – på den
tiden var det fabrikkbygninger, kirker,
brannstasjoner og sykehus som hadde
teglsteinsfasader.
Det var likevel klare forskjeller:
• I vest var leilighetene store, med rom for
tjenere (piger), flere stuer og egne soverom for voksne og barn. I øst var de mye
mindre, men ble likevel, av økonomiske
grunner, ofte bebodd både av en familie
og andre (slekt eller leietakere).
• I vest var det få bygninger i gårdsrommet
(men enkelte leiligheter som vendte bare
mot gården). I øst var det vanlig å legge
en indre rekke av bygninger (de egentlige
bakgårdene) med enda mindre lys og luft
enn leilighetene mot gaten. Her bodde de
dårligst stilte i arbeiderstrøkene.
• I vest hadde gårdene vertikale fremspring
(risalitter), balkonger og frodige detaljer
i mur – i øst var fasadene mer dempet i
utformingen, svært få hadde balkonger.
• I vest kom det allerede ved utbyggingen
bak Slottet og i Homansbyen regler om at
næringsvirksomhet ikke var tillatt. Man
ville unngå skitt, støy og et gatebilde
med sterkt innslag av arbeiderklasse. I
øst var førsteetasjene og gårdsrommene
dominert av små bedrifter, og det fantes
fabrikkområder, blant annet langs Akerselva og på Rodeløkka..
• I vest var det mange leiegårder med forhager – i øst var de sjeldne.
• I vest fantes områder med byvillaer i mur
eller sveitserstil – i øst fantes de tette og
trangbodde trehusforstedene.
Fra rundt 1870 ble det sett som en
kommunal oppgave å anlegge parker i
byen, og bystyret fordelte bevisst ressursene til østkanten, med Kampen park som
den fineste og mest brukte. På Grünerløkka kom Olaf Ryes plass og Birkelunden
som åpne kvartaler i et velregulert strøk,
og særlig Birkelunden ble i tiårene som
fulgte viktig som sted for politiske møter.
Tidligere i århundret hadde Oslo Byes
Vel anlagt alleer langs Grønlandsleiret,
Trondheimsveien og andre gater, men
disse ble ikke stående.
Årsaker til øst–vest-skillet
Det finnes ikke én åpenbar årsak til at
Oslo fikk det markerte skillet mellom
øst og vest. Velstående byborgere
hørte allerede til på bymarken som ble
vestkanten. Arbeiderne bodde i forsteder
i øst, langs innfartsårene fra distriktene
der mange av dem kom fra, og dessuten
nær arbeidsplassene, særlig på begge
sider av Akerselva, men også nær de
få industribedriftene som ble lagt på
vestkanten (Pilestredet, Skøyen, Lilleaker
m.fl.).
Borgerskapet markerte sterkere
ønsket om å bo atskilt fra arbeidsfolk på
1800-tallet enn før, og det å bo i «riktig
strøk» ble viktigere. Trikken gjorde
atskillelsen mulig. Da først vestkanten var
etablert som nokså rene boligstrøk med
større og dyrere leiligheter enn arbeidere
hadde råd til, var skillet vanskelig å
oppheve. Dessuten ønsket få å bo sammen
med mennesker som hadde en helt annen
økonomisk evne og omgangsform enn en
selv.
I mange av Europas storbyer blåser
oftest vinden fra vest mot øst. At dette
fører til renere luft vest i byene, fordi
industrirøyken blåser mot øst, fremholdes av og til som en forklaring på øst–
vestskill-ene. Dette er en spekulasjon – for
19
Foto: Helge Høifødt/privat eie
Leiegård på vestkanten. Meltzers gate, et kvartal bak Slottet, bygget 1899.
Oslos del var øst–vestskillet under tydelig
utvikling før industrirøyk ble et innslag i
byen.
Fra 1900 til 1970 – aktiv kommunal
boligpolitikk i en politisk delt by
Etter finanskrakket i 1899 stoppet
boligbyggingen nesten helt opp, mens
folketallet forbigående gikk ned. Da
boligmangelen igjen ble merkbar, tok
kommunen fra 1911 ansvar for å bygge
boliger, og frem til litt etter 1930 ble det
bygget store boliganlegg for arbeidsfolk.
Dette var boliger av høy kvalitet, godt
regulert med lys, luft og parker. Men østvestskillet slo igjennom; Torshov, Nordre
Åsen, Vøyenvolden, Rosenhoff, Marcus
20
Thranes gate 8–20 og Tøyengata 47 ble
befolket av arbeiderfamilier. I boligene
på vestkanten flyttet funksjonærer og
annen middelklasse inn (Ullevål hageby,
Lindern, Jessenløkken). Ilaløkken, som
ligger på skillet ved Uelands gate, fikk en
blanding av funksjonærer og arbeidere.
Fra 1935 var OBOS utførende
selskap for den kommunalt drevne
boligbyggingen. I ytre by, både i øst og
vest, kom det villaområder langs banene.
Oslo var landets dominerende industriby
med atskillig større inntekter per
skatteyter enn gjennomsnittskommunen,
og fra første verdenskrig og gjennom
1920- og 30-årene klarte den å bygge
opp gode kommunale tjenester. Innen
Foto: Helge Høifødt/privat eie
Leiegårder og industri på østkanten. Seilduksgata på Grünerløkka med Seilduksfabrikken, i dag
Kunsthøgskolen i Oslo, i bakgrunnen.
skole, forebyggende helsearbeid,
økonomisk støtte til folk i fare for å bli
fattige, og på mange andre områder var
hovedstaden ledende. Oslo innførte før
andre kommuner bidrag i tillegg til de
statlige, og skapte anerkjente fagmiljøer
som fikk innflytelse utover byens grenser.
Helseforholdene ble bedre på østkanten,
men øst–vest-skillet besto.
Politisk har Oslo vært langt mer todelt
enn resten av landet. Arbeiderpartiet ble
tidlig stort, mens folk med alminnelig
inntekt ofte stemte på Høyre hvis de
jobbet på kontor, i servicenæring eller i
offentlig sektor. Ved valget i 1906 hadde
Høyre og Arbeiderpartiet til sammen
86 % av stemmene mot 49 % i landet
som helhet, og de to store partiene
beholdt stillingen gjennom det meste
av 1900-tallet. De to partiene har hatt
ordførerne i Oslo fra 1900 til 2009, med
unntak av korte fungeringsperioder.
Høyre har vært vestkantpartiet og
Arbeiderpartiet østkantpartiet. I 1915,
da byen valgte fem representanter
i enmannskretser, fikk Ap 11,8 % i
Uranienborg og 69,4 % i Grünerløkka
krets, mens Høyre fikk 81,1 % i
Uranienborg og 23,1 % i Grünerløkka.
I 1961 fikk partiene til venstre fra 64
% i Gamlebyen til 83 % i Lilleborg på
østkanten, og på vestkanten fra 17 %
i kretsen Vigelandsmuseet til 45 % på
Katedralskolen.3
21
Etter andre verdenskrig kjøpte Oslo
kommune store arealer i Aker (som ble
slått sammen med Oslo i 1948) og satte i
gang omfattende boligbygging i det som
i dag kalles ytre øst. De nye drabantbyene ble befolket av arbeider- og funksjonærfamilier som her opplevde en kraftig
forbedring av boligstandard. Velstandsøkningen, veksten i høyere utdanning
og overgangen fra industri til servicenæringer førte til et mindre skarpt klasseskille mellom øst og vest enn før andre
verdenskrig. Fra rundt 1960 skjedde en
inntektsutjevning mellom arbeidere og
funksjonærer.
Fra 1970 til 2000 – offentlig
fattigdom, nye innvandrere, indre
by gjennom forfall og fornyelse
Etter 1950 tapte byen terreng i forhold
til resten av landet. I 1950 var gjennomsnittsinntekt for personlige skattytere 155
% av landsgjennomsnittet, i 1980 var tallet sunket til 113 %. Folketallet sank, og
kommunen fikk fra 1970-årene dårligere
råd. Byens skoler og helsestell var ikke
lenger ledende, parkene forfalt og folk
følte seg utrygge der på grunn av rusmisbruk. Antallet sosialhjelpsmottakere ble
seksdoblet fra 1964 til 1989 (30 000) og
antall anmeldte forbrytelser økte med to
og en halv gang mellom 1970 og 1986.
Den gamle østkanten ble tappet for
ressurssterke familier, barnetallet sank
kraftig, og andelen av befolkningen som
var avhengig av offentlig understøttelse
(trygd, sosialhjelp) økte spesielt sterkt
her. Boligene hadde landets dårligste
standard med stor andel uten toalett
i leiligheten. Denne opplevelsen av
elendighet og følelse av å sakke akterut
22
bygget på reelle forhold og understreket
forskjellene mellom indre øst og den
velstående vestkanten. Så sent som på
1980-tallet kunne leiegårder på østkanten
sjokkere stortingsrepresentanter fra andre
kanter av landet, som ble vist gårder som
skulle byfornyes. Sånne forhold ante de
ikke fantes i Norge.
Tidlig i 1970-årene var det her de første innvandrerne fra Asia fant boliger de
kunne betale for. De tok de dårlig betalte
og usikre jobbene, ofte med ubekvem
arbeidstid, slik det historisk har vært for
nye innflyttere. Rundt 1980 bodde to
tredjedeler av dem i indre by. Ti år senere
hadde det endret seg, andelen i indre by
var nå 38 %.4 Da hadde de unge mennene
som kom først, fått store familier, og de
gjorde som norske innflyttere før dem og
flyttet ut til bedre og større leiligheter i
Groruddalen og Søndre Nordstrand.
Ikke-vestlige innvandrere utgjorde 5 %
av byens befolkning i 1987 og 14 % i år
2000.
Fra 1970 kom aksjoner mot riving av
trehusområder som Kampen og Rodeløkka. Unge mennesker med lang utdannelse flyttet inn og løftet strøkene både
i boligkvalitet og sosial anseelse. Dette
var et tidlig utslag av gentrifisering (av
engelsk gentry – lavadel).5 Arbeiderstrøk
i storbyer med en lavere tomteverdi enn
den sentrale plasseringen skulle tilsi, ble
oppgradert av unge akademikere. De ville
unngå kjedsomheten i drabantbyer og villaforsteder, og de ville sykle eller gå både
til jobb, barnehage, butikk, venner og kultur- og uteliv. I Oslo hadde dette så smått
begynt midt i 1950-årene i Damstredet
og Telthusbakken, trehusbebyggelse med
intimitet, variasjon og spenning.
Fra 1980 satset kommunen på byfornyelse i stedet for «sanering». Leiligheter ble
oppgradert til moderne standard, og en
del ble også slått sammen. Gårdsrom ble
ryddet og gjort til hager, og fasadene ble
pusset opp. Dette motvirket den negative
trenden. «Prosjekt Akerselva indre øst» og
«Handlingsprogram Oslo indre øst» ble
gjennomført hhv. 1994-98 og 1997-2006,
med opprustning av det offentlig rom og
mange andre tiltak for bedre levekår.
Hovedbildet for 1900-tallet er at
trangboddheten nesten ble borte, og at
boligforhold og levestandard ble kraftig
forbedret for de fleste over hele byen. Nye
villastrøk kom til på vestkanten og utover
i Bærum, og drabantbyer mot øst. Men
øst-vestskillet besto og spredte seg til ytre
by. Oslo hadde ved siste århundreskifte
fortsatt en mye høyere andel av befolkningen i de høyeste og laveste inntektskategoriene enn andre større norske byer,
og geografiske skiller var sterkere. Mens
11 til 14 % av folk i Bergen, Trondheim og
Stavanger bodde i typiske høystatus- eller
lavstatusstrøk, var andelen i Oslo 40 % i
1994.6
Østkant og vestkant på 2000-tallet
Levealder, inntekt og formue, fattigdom
og boligpriser
Forskjellene i levekår, inntekt og formue mellom øst og vest fremgår tydelig
på 2000-tallet i all statistikk. De fleste
som faller utenfor den moderne velstanden og tryggheten bor på østkanten, men
utgjør bare en liten andel av befolkningen. De fleste som rår over store økonomiske verdier bor på vestkanten, men de
utgjør også forholdsvis få. Lønnstakerne
og pensjonistene som utgjør flertallet,
fordeler seg nokså jevnt på skalaene for
inntekt og levekår, og skillet mellom øst
og vest er ikke så skarpt som det har vært.
Forskjellene mellom øst og vest når det
gjelder folks vurdering av egen helse og
funksjonsevne, er tydelige. De største helseproblemene på 2000-tallet har eldre,
ikke-vestlige innvandrere.7 Kvinnene
i ytre vest lever lengst og kan forvente
en levealder på 83 år, mennene 78–80
år (2002-2004). Til sammenligning er
forventet levealder i indre øst beregnet
til snaut 72 år for menn og vel 78 år for
kvinner. Menn i Sagene bydel hadde da
Norges laveste forventede levealder med
bare 68,4 år, mens bydel Vestre Aker lå
høyest med 80,5 år.8 Nyere tall for levealder i bydelene er ikke tilgjengelige. Tallet for Sagene målt mot vestkanten er mye
brukt i politisk og offentlig debatt som
klare tegn på at skillet består. Yrkesaktiviteten er høyere i vest, særlig markert etter
55 års alder. Andelen med trygdeytelser
som hovedinntektskilde varierer mellom
12-13 % i vest, og mellom 16-20 % i øst.
Inntektsfordelingen følger øst-vestskillet systematisk. I 2001 varierte husstandsinntekt for familier med store barn
mellom 364 000 og 515 000 på østkanten
(Nordstrand holdt utenfor) og mellom
508 000 og 712 000 i vest. Tall for alle
skattytere for 2007 bekrefter inntrykket.
Av 85 000 barn i fattige familier i Norge
i 2006 bodde 15 900 i Oslo, en andel på
14,7 % av alle barn mot 7,9 % i landet.
32,5 % av alle barn i Gamle Oslo tilhørte
fattige familier, høyest av alle kommuner
og bydeler i landet. Grünerløkka hadde
25,2 og Sagene 21,8 %, Groruddalen og
Søndre Nordstrand 18-20 %, indre vest
mellom 12-14 %, Østensjø 10 % og ytre
23
Foto: Helge Høifødt/privat eie
Gårdsrom i Lindern hageby, bygget 1919.
vest rundt 5 %. Av barna tilhører 78 %
ikke-vestlige innvandrerfamilier. Familiene det gjelder kjennetegnes av lav yrkesaktivitet og mange barn. Fordelingen på
bydeler forklares også av hvor det finnes
billige og mange kommunale boliger.
Barnefattigdommen i Oslo skyldes først
og fremst den høye innvandringen og
innvandreres problemer med å få innpass
i arbeidslivet og tilstrekkelig inntekt til en
stor familie.9
Boligprisene på vestkanten har
dratt fra prisene på østkanten hittil på
2000-tallet. Fra januar 2002 til november 2010 steg prisene på leiligheter med
67% i byen – på vestkanten fra 68% i
bydel St. Hanshaugen til 76% i Ullern, på
østkanten fra 57% i Stovner og Søndre
Nordstrand til 72% i Sagene. Stigningen i
Nordstrand var 70%. Kvadratmeterprisen
for leiligheter varierte i november 2010 i
24
østkantbydelene fra 25 700 i Stovner og
Søndre Nordstrand til 39 900 i Sagene og
i vest fra 42 800 i Nordre Aker til 49 500
i Frogner.10
I Oslo kommunes publikumsundersøkelse fra 2007 viser svarene som gjelder
totalvurdering av området man bor i,
hvor pent det er der og tilknytning til og
stolthet over området, at ytre vest kommer best ut.
Politikk
Øst-vestskillet er tydelig til stede i
Oslopolitikken på 2000-tallet. Det er stor
offentlig oppmerksomhet om fordelingen
av listekandidater, og partiene sliter med
å unngå et vestkantpreg på listene. Av
byrådene høsten 2009 bodde en 32-åring
fra Frp på Grünerløkka, de seks andre på
vestkanten. Valgdeltakelsen er størst i
vest: I kommunevalget 2007 deltok 68,5
Foto: Helge Høifødt/privat eie
Tonsenhagen, tidstypiske blokker i grønne omgivelser fra slutten av 1950-årene. Ragna Nielsens
vei sett fra Rødbergveien.
% i bydel Vestre Aker, mens Gamle Oslo
og Grünerløkka lå lavest med knapt 52
%. Østensjø lå klart høyest på østkanten
med 63 %. Valgdeltakelsen i ytre vest lå
cirka 10 % over Groruddalen og Søndre
Nordstrand.
Den gamle dominansen av Høyre og
Arbeiderpartiet er nesten borte, men
delingen er der. Ved valget i 2007 fikk
Høyre i vest fra 26,6 % i St. Hanshaugen
til 45,5 % i Vestre Aker. I øst fra 12,0 %
i Grorud til 19,0 % i Østensjø. Arbeiderpartiet varierer i vest fra 15,3 % i Vestre
Aker til 26,8 % i Nordre Aker, og i øst fra
32,2 % i Grünerløkka til 44,4 % i Grorud.
Unge voksne med lang utdanning
overtar indre øst
Bydelene i indre øst har de siste 20
årene hatt en særlig sterk stigning i høyt
utdannede blant befolkningen fra 30 til
59 år. Fra å ligge under bygjennomsnittet
i 1995, ligger bydelene Sagene og
Grünerløkka i 2007 henholdsvis cirka
åtte og fem prosent over, og har nesten
tatt igjen forspranget til St. Hanshaugen
og Frogner.11 Denne endringen skyldes
blant annet at bydelene i øst har mange
mennesker under 40, som statistisk
har høyere utdanningsfrekvens enn
årsklassene over 50. Tilbudet av uteliv,
handel og kultur i strøk som Grünerløkka,
Sagene, Torshov, Grønland og Gamlebyen
har fra 1990-tallet vært fremholdt
som drivkraften som tiltrekker unge
mennesker som etterspør det gode
moderne bylivet.12
Gentrifiseringen startet som vi har
sett i 1950-årene og nådde sitt første
høydepunkt da unge akademikere pusset opp og ble boende i trehusforstedene
fra 1970-årene. Utskiftingen av beboere
25
i leiegårdsstrøkene på østkanten er mye
omtalt, men lett å overtolke:
• Offentlig ansatte med høyere utdanning
har til dels mye lavere lønn i forhold til
lønnstakere med lavere utdanning, enn
i de fleste andre land. Inntektsmessig
medfører derfor de nye innflytterne
mindre forandring enn det mange
forbinder med gentrifisering.
• Kvadratmeterprisene for leiligheter
lå høsten 2009 omtrent på
bygjennomsnittet: Sagene 37 400,
Grünerløkka 35 700, Gamle Oslo 34 700,
bygjennomsnittet 35 100. Leilighetene i
indre øst er små – i 2001 hadde 36 % av
boligene på Frogner mer enn tre rom og
kjøkken, mens andelen på Sagene var
10 %. Få boliger i høy prisklasse gjør det
lettere for unge mennesker og enslige å
etablere seg.
• En stor andel av unge, ressurssterke
voksne flytter ut av indre øst før de er
40 år, og før de oppnår toppinntekt og
maktposisjoner.
• Forandringen som har skjedd siden
1970- og 80-årene ved at høyt utdannede
unge voksne dominerer befolkningen,
er tydelig. Historisk var den perioden
imidlertid unntaket. Dagens befolkning
med mange unge, både enslige og
familier, nærmer seg situasjonen før
industrien ble borte og mange familier
flyttet til de nye drabantbyene.
• Innvandrere fra Afrika og Asia er i
antall ikke fortrengt av unge nordmenn.
Andelen er omtrent den samme i 2008
som i 2000 (cirka 30 % i Gamle Oslo,
drøyt 20 % i Grünerløkka og 15-17 % i
Sagene). Antallet har steget med 5700
eller 26% fra 2004 til 2011, i takt med
boligbyggingen.
• De tre bydelene i indre øst har fortsatt
i 2008 en befolkning med dårligere
26
levekår enn i kommuner og bydeler
ellers i landet.
Språk og navneskikker
På grunn av klasseskillet mellom øst og
vest har det tradisjonelt vært markerte
sosiolingvistiske forskjeller mellom øst og
vest i byen. Talemålet på østkanten har
sin opprinnelse i oslodialekten (østkantmål), mens talemålet på vestkanten har
sin opprinnelse i overklassens dannede
dagligtale, som har utviklet seg til dagens
standard østnorsk. To talemål har lenge
eksistert side om side i byen, klart inndelt
etter sosiale skillelinjer.
Det er fremdeles forskjeller mellom
dia- og sosiolekter fra øst til vest, men
de mest særegne trekkene, særlig i østkantspråket, er i ferd med å viskes ut.
Dette skjer på hele Østlandet, der lokale
talemålsformer fortrenges av standard
østnorsk. Økt utdannelsesnivå, mer bruk
av massemedier og større sosial mobilitet
bidrar til denne utviklingen.13
A-endelser («gata»), diftonger («aleine», «blei»), tjukk l og trykk på første
stavelse («bannan») er tradisjonelle
kjennemerker på østkantspråk. Vestkantens talemål har bl.a. felleskjønn og
en-endelser, betraktelig færre diftonger
(«alene», «ble») og annerledes uttale og
også tildels vokabular enn på østkanten. Også på vestkanten har talespråket
endret seg i senere år, men mindre enn på
østkanten, med bl.a. noe større toleranse
for a-endelser på enkelte ord.14 De mest
formelle språk- og omgangsformene på
vestkanten oppleves gammeldagse av
mange yngre. I 2007 sa praktisk talt alle
under 25 år i hele byen «Oslo» med sj-lyd
(/u∫lu/).15 Denne uttalen var for bare
noen tiår siden begrenset til østkanten.
Språklige særtrekk fra Oslo øst som er i
ferd med å forsvinne, er blant annet former som «a’Kari» og «n’Per».
T-banen i Oslo kalles på østkanten
«banen», fordi den ble anlagt med dette
offisielle navnet fra 1960-tallet. På vestkanten (og i Bærum) kalles T-banen gjerne «trikken», fordi den som forstadsbane
på folkemunne naturlig fikk samme navn
som bytrikken, lenge før den ble koplet til
de østlige T-banene.
Det er tydelige forskjeller i hvilke
fornavn som er populære på østkanten
og vestkanten. Navnemoter beveger seg,
geografisk og sosialt, fra sentrum til periferi og fra overklasse til arbeiderklasse.
Hovedmønsteret er at vestkanten og
Bærum er trendsetter for fornavn i landet,
østkanten og resten av landet følger etter.
Nyeste data om navneskikk på
bydelsnivå er fra 1997. Da var typiske
vestkantnavn Henrik, Carl, Haakon,
Bendik, Jens, Peder, William, Magnus,
Axel, Nora, Thea, Andrea, Anna, Cecilie,
Hanna, Hedda, Julie, Oda, Vibeke og
Vilde. Mange av dem er mye brukte navn
rundt forrige århundreskiftet, og med
norsk og nordisk opprinnelse, blant dem
flere kongsnavn. Typiske østkantnavn
var Daniel, Glenn, Kenneth, Tommy,
Christer, Frank, Johnny, Anita, Jeanette,
Mona, Nadia og Monica. Navn som Linda,
Jeanette, Kim, Patrick og Robin kom først
på vestkanten, men er i dag mest brukt
i øst. Mange østkantnavn har engelsk
opprinnelse. Navn som Bente, Elin, Grete,
Gunn, Merete, Siv, Espen, Geir, Kristian,
Markus, Simon, Sindre, Thomas, Johan
og Jens har vært nøytrale i forhold til østvestskillet.
Innvandringen har endret bildet.
I 2008 fikk 120 oslogutter navnet
Mohammad, og dette var det vanligste
navnet blant gutter født dette året. For
2000-tallet foreligger ikke data om
navnebruk fordelt på øst og vest.
Innvandringen
De nye innvandrerne i Oslo har fordelt
seg etter øst–vest-skillet. Innvandrere
fra EU/EØS-landene og Kanada, USA,
Australia og New Zealand lykkes
jevnt over godt i Norge. Av ca. 48 000
innvandrere fra disse områdene som
i 2011 bor i Oslo, bor ca. 21 000 på
vestkanten (i 2004 var tallene totalt
21 000 og på vestkanten 13 000).
Innvandrerne fra det øvrige Europa og fra
Afrika, Asia og Mellom- og Sør-Amerika
har jevnt over dårligere forutsetninger
for å lykkes i det norske samfunnet, og
større problemer med å få arbeid som
svarer til utdanning og andre ressurser.
Av disse ca. 122 000 innvandrerne bor
bare ca. 17 000 på vestkanten (i 2004
var tallene totalt 86 000, av disse 10
000 på vestkanten). På et lavere nivå,
det kommunen kaller delbydel og som
omfatter noe mer enn strøksnivå, er
det nå i øst enkelte delbydeler der mer
enn 60% av befolkningen har bakgrunn
fra Afrika, Asia osv. (Rommen og
Smedstua), mens høyeste tilsvarende
andel i vest er 20% (Nordberg).16
Blant innvandrergruppen fra Asia,
Afrika osv. er det store forskjeller,
og mange g reier seg bra, men
gjennomsnittlig har gruppen markert
lavere yrkesdeltakelse og inntekt, og
større helseproblemer enn resten av
bybefolkningen.17
27
Foto: Helge Høifødt/privat eie
Uteliv på Grünerløkka. Grüners gate langs Olaf Ryes plass.
Minoritetsspråklige elever er i flertall
på 52 av Oslos 123 kommunale grunnskoler (skoleåret 2009–2010). Alle disse
ligger på østkanten. Der vokser mange
barn opp blant jevnaldrende med etnisk
bakgrunn fra samfunn som er til dels
svært forskjellig fra Norge.
Helt fra 1970-årene har innvandrere
fra Asia og Afrika drevet små bedrifter,
særlig matforretninger og serveringssteder. I strøkene Grønland og Hausmannsområdet domineres gatebildet av
bedrifter drevet av innvandrere fra disse
verdensdelene.
Boligbygging
I årene 2000-2009 ble det bygget 12 000
boliger i indre by og 14 000 i ytre, mens
det fra 1990 til 1999 til sammen ble bygget ca. 16 000. Nye boliger kan bidra til
å øke strøkenes status, men mange nye
28
boligområder har små leiligheter (ned til
under 30 m2) og svært høy utnyttelsesgrad, noe som gir dårlige lysforhold og
små uteområder dårlig egnet for barns
lek. Noen hevder at disse boligene kan få
preg av sliten trangboddhet og lav status
når de ikke lenger regnes som nye, og dermed bidra til å befeste øst–vest-skillet. På
vestkanten har det vært færre store boligprosjekter. Fra 1990-årene ble Skøyen
bygget ut, på 2000-tallet Pilestredet park.
Med lavere utnyttelse og uteområder av
høy kvalitet har leilighetene her trukket
til seg kjøpesterke mennesker. Boligbyggingen i senere år ser ut til å bekrefte det
sosiale skillet mellom øst og vest i Oslo.
Avslutning
Klasseskillene i Oslo er mindre enn i
de fleste storbyer i verden. Likevel er
oppmerksomheten om øst-vestskillet stor,
Foto: Helge Høifødt/privat eie
Omstridt boligbygging, som med høy utnyttelse vil befeste øst-vestskillet. Grønlandskvartalene,
Rubina Ranas gate, Grønland.
både blant Oslofolk, i massemedier og hos
politikere (Den delte byen var et viktig
tema i kommunevalgkampen 2011).
Etter artikkelforfatterens oppfatning
vil selve skillet fortsatt være seiglivet,
byen er i hovedsak bygget og holder den
geografiske delingen fast. Strevet for å
gjøre øst-vestskillet mindre viktig, både
i statistikkene og i folks hoder, vil særlig
avgjøres på to områder.
De som har lav inntekt eller ikke er
i jobb har alltid vært mer avhengig av
offentlige tjenester og politikk enn de som
har god inntekt eller formue. Den politiske oppslutningen om å ta inn nok skatt
til å sikre fellestjenestene og en anstendig
levestandard for de som hevder seg dårlig på arbeidsmarkedet er ett avgjørende
punkt, som det var da østkanten ble til.
Det er grunnlaget for at ingen som vokser
opp skal erfare at muligheter i praksis er
stengt for seg og at det mest realistiske er
å bli sittende fast i det omgivelsene oppfatter som lavstatus eller fattigdom. Hardt
arbeid i skole og arbeid må lønne seg.
Derfor er gode skoler overalt i byen det
viktigste, dernest et arbeidsmarked som
gir varierte muligheter og ikke stenger
noen ute, og en byutvikling som gjør at
alle har noen i nabolaget som lykkes bra.
Norge har i omtrent én generasjon
hatt en stor innvandring, og andelen
29
innvandrere øker mye sterkere i Oslo
enn i de fleste andre europeiske byer.
Av de 80 000 byens befolkning har øket
med det siste tiåret tilhører rundt 65 000
innvandrerbefolkningen, og regjeringens
fremskrivninger sier at Oslo skal få 200
000 nye innbyggere før 2030. Mange av
de som kommer fra helt forskjellige samfunns- og leveforhold enn Norge viser seg
å trenge lang tid på å komme i arbeid og
på andre måter lykkes i det nye samfunnet. Den statlige innvandringspolitikken
gir derfor sterke rammer for hva byens
myndigheter kan oppnå når det gjelder
å motvirke den delte byen. Hvis dagens
takt i innvandringen fortsetter, vil det
være svært viktig at det særnorske, gode
arbeidsmarkedet holder seg, for at byen
skal unngå at klassedelingen igjen bli
skarpere og mer synlig.
Slik er spørsmålet om hvordan skillet
mellom østkant og vestkant vil utvikle
seg i tiårene som kommer knyttet til på
den ene siden gamle spørsmål om arbeid,
inntekt, velferdspolitikk – og om den
norske motviljen mot store forskjeller
mellom folk holder stand, og på den
annen side om hvordan de nye, globale
folkevandringene vil fortsette å forandre
byen.
Helge Høifødt (f. 1957) er samfunnsviter
og jobber i Statens helsetilsyn.
Han er bidragsyter til Wikipedia, og
artikkelen her bygger på hans Wikipediaartikkel med samme tittel.
30
Litteratur
Magne Bråthen, Anne Britt Djuve, Tor Dølvik,
Kåre Hagen, Gudmund Hernes, Roy A.
Nielsen: Levekår på vandring. Velstand og
marginalisering i Oslo. Fafo-rapport 2007:05,
230 sider. Inneholder en grundig og omfattende
dokumentasjon av levekår i Oslo.
Leif Gjerland: Østkanten. Historien om en
livskraftig byutvikling. Oslo, Kom, 2010. ISBN
978-82-92496-86-2.Populæfremstilling med
fint bildemateriale og bedriftshistorie, stoff om
enkeltstrøk m.m.
Kåre Hagen, Anne Britt Djuve og Pernille Vogt: Oslo:
den delte byen? Fafo-rapport 1995.
Handlingsprogrammet Oslo indre øst, 2006.
Hjemmesiden www.prosjekt-indreoslo.oslo.
kommune.no/ gir informasjon om mange
prosjekter med mål å forbedre oppvektsvilkår,
boliger, felles byrom og miljø m.m.
Janne Bondi Johannessen og Kristin Hagen (red.):
Språk i Oslo. Ny forskning om talespråk. Oslo,
Novus, 2008.
Knut Kjeldstadli og Jan Eivind Myhre: Oslo –
spenningenes by. Oslohistorie. Oslo, Pax, 1995.
246 sider. Boka kombinerer lupe (egne kapitler
om enkeltbedrifters historie, selskapsklubber,
enkelte strøk osv.) med overblikk og lange linjer
i utviklingen av levekår og klassedeling i Oslo.
Velskrevet og ganske lettlest.
Statistisk årbok for Oslo, Oslo kommune, Utviklingsog kompetanseetaten.
Oppdatert levekårsindeks for bydelene i Oslo
2006, ss. 4–14 i Oslospeilet nr. 6/2006. Gir
tall og kommentarer for utdanning, trygding,
arbeidsløshet, dødelighet m.m.
Oslo bys historie. Oslo, Cappelen, 1990–94. Særlig
bind 3 og 4 er sentrale kilder til å forstå øst-vestskillet. Grensene mellom østkanten og vestkanten
er omtalt i bind 3 side 379 og bind 4 side 45.
Gabriel Øidne: Østkant og vestkant i Oslos
politiske historie. Sosial og politisk struktur i
Oslo 1906-69. Oslo, Gyldendal, 1973. 168 sider.
Åpen, trygg og skapende hovedstad. Hovedstadsmeldingen. Stortingsmelding 31 (20062007). Inneholder oversiktskunnskap på
mange samfunnsområder, mest relevant for
økonomiske og sosiale forskjeller, se kap. 3.1,
3.4, 9.2 og 9.3.
Noter
1 Oslostatistikken, Befolkning. Tabell 02.01.
Folkemengden i Oslo etter bydel 2004-2011
per 1.1. Oslo kommune, Utviklings- og
kompetanseetaten. Vest kanten er her
regnet som bydelene Frogner, Nordre Aker,
St.Hanshaugen, Vestre Aker og Ullern. Rodene
204-209 (Fredensborg og Hausmannsområdet)
i bydel St. Hanshaugen med ca. 2500 innbyggere
er regnet til østkanten.
2 Østkant på begge sider av Akerselva.
Presseklipp. Historisk-filosofisk fakultets
nettsted. Se også Knut Kjeldstadli: ««Den
fine verden søger vestover» – om Vestkant og
Østkant i Oslos historie.» I: Jan Eivind Myhre og
Knut Kjeldstadli: Oslo – spenningenes by. Oslo,
Pax, 1995, side 94, der han viser at områdene
på begge sider av Akerselva ble arbeiderstrøk,
og at grensen går omtrent langs Iladalen.
3 Øidne side 8 og 88, tabell side 13. Tallene for
landet er fra SSB (http://www.ssb.no/histstat/
tabeller/25-25-3t.txt) .
4 Edgeir Benum: Byråkratienes by. Oslo bys
historie, bind 5, side 341-45.
5 Forskningen om gentrifisering er oppsummert
i Loretta Lees, Tom Slater og Elvin Wyly:
Gentrification. New York og Oxon, Taylor &
Francis, 2008. 310 sider. ISBN 978-0-41595037-4.
6 Myhre og Kjeldstadli: Oslo – spenningenes by,
side 153.
7 Levekår på vandring, kap. 4.
8 Oslo: Levealder for menn på Sagene er 68 år.
Nasjonalt folkehelseinstitutts hjemmeside, 3.
mars 2008. Se også Kirsten Enger Dybendal
og Halvard Skir i: «Klare geog raf iske
forskjeller i levealder mellom bydeler i Oslo».
Samfunnsspeilet, 5/2006, side 18-27. Statistisk
sentralbyrå.
9 Marjan Nadim og Roy A. Nielsen: Barnefattigdom i Norge. Omfang, utvikling og
geografisk variasjon. Oslo, Fafo, 2009. (http://
www.fafo.no/pub/rapp/20128/index.html)
Fafo-rapport 2009:38. EUs definisjon av
barnefattigdom er brukt: Husholdning med
mindre enn 60 prosent av medianinntekten,
korrigert for husholdninger med mer enn 50
000 kroner i formue.
10 Historiske priser. Norges Eiendomsmeglerforbunds hjemmeside, 2010.
11 Oslospeilet, 5/2009, figur 5A, side 29, gjelder
høyskole- eller universitetsutdanning blant
befolkningen fra 30 til 59 år..
12 Gentrifisering i indre øst er behandlet blant
annet i Jonny Aspen (red.): By og byliv i
endring. Studier av byrom og handlingsrom
i Oslo. Oslo, Spartacus 2005, særlig artiklene
side 121-75. Torkel Bjørnskau og Randi Hjorthol
har i rapporten Byutvikling og arbeidsreiser
- gentrifisering og reurbanisering som
miljøfaktorer, Transportøkonomisk institutt,
2003 (http://www.toi.no/article12802-8.
html) , lagt frem data, se side 20-28, som viser
at mulighet for å kunne gå og sykle til arbeid
og andre daglige aktiviteter, er den viktigste
grunnen til å bosette seg i indre by i Oslo.
Strøkets kultur- og utelivstilbud har mindre
betydning enn omtalen i medier gir inntrykk av.
13 Arild Leitre; Einar Lundeby; Ingvald Torvik.
Språket vårt før og nå. Oslo, Gyldendal, 1994.
14 «Oslo-språket smelter sammen.» Dagsavisen,
25. mars 2008.
15 Aften, 3. april 2007, side 7.
16O s l o s t a t i s t i k ke n , I n nv a n d r i n g 2 0 1 1 ,
tabellene 06:06, 06:07 og 06:09. Oslo
kommune, Utviklings- og kompetanseetaten.
Skjønnsmessig er 500 ikke-vestlige innvandrere
i Hausmannskvartalene i bydel St. Hanshaugen
regnet med i tallet for østkanten, og tallene
som gjelder uten fast adresse er fordelt
forholdsmessig.
17 Groruddalen og Søndre Nordstrand. Statistikkgrunnlag for Groruddalssatsningen og
Handlingsprogrammet for Oslo Sør. Oslo
kommune, Utviklings- og kompetanseetaten,
N o t a t s e r i e n 3 / 2 0 0 8 . 2 0 1 s i d e r.
Gir detaljert befolknings- og levekårsstatstikk
for bydeler og delområder.
31
Kjenner du Oslo, egentlig?
Eller: Farvel fordommer – hei openmindness!
Ida Lützow-Holm
I denne artikkelen kan du lese om et formidlingsprosjekt litt utenom det
vanlige, initiert av Oslo Museum for skoleåret 2010/2011. Det dreier seg
om et digitalt verksted viet byens mange ansikter, tilrettelagt for ungdomsskoler i Oslo. Prosjektet er støttet av Den kulturelle skolesekken.
På museet er vi ikke lenger utelukkende
kunnskapsleverandører av eldre oslohistorie til passive mottakere. Brukermedvirkning er det nye paradigmeordet
innen formidlingen, og vi inviterer derfor
publikum i økende grad til å delta med
kunnskap, synspunkter og erfaringer fra
samtid og nær fortid. På denne måten
oppfyller Oslo Museum litt av den overordnede målsettingen fra Kulturdepartementets side; nemlig at landets museer
skal være dialoginstitusjoner med en
aktiv samfunnsrolle. Det er ønskelig at
enkeltindivider og grupper kommer til
orde, og det er med bakgrunn i dette at
vårt skoleprosjekt kom i gang.
32
Til Oslo Museum avd. Bymuseet kommer elever fra alle kanter av byen. Oslos
historie fra middelalderby til flerkulturell
storby er det gjennomgående tema ved
museet. Denne kunnskapen utgjør en del
av allmenndannelsen for osloelevene. De
lærer om de store prosessene og strukturene, om bygninger, gater og torg, og
om mennesker som har befolket byen.
Det er nyttig og nødvendig med denne
oversikten. Det bidrar til forståelse og
interesse for Oslo. På museet har vi sagt
at vi vil styrke stedsidentitet og følelsen av
tilhørighet til byen, og noe av dette lykkes
vi kanskje også med. I tillegg vil vi bidra
til kunnskap om det flerkulturelle Oslo.
Foto fra prosjektet/Oslo Museum
UGGS; Fottøy av saueskinn fra Australia. Koster en formue, men anbefales ikke av Medicus
Plesner! En viktig identitesmarkør for vestkantungdom.
Men i undervisningen legger vi
sjelden vekt på de enkelte bydelene. Vi
peker kanskje på kartet og sier noe om
hvor gammelt strøket de kommer fra er,
og hva som satte sitt preg på bydelen
da den ble etablert. Men alt dette forsvinner litt i det store bildet. Likevel er
det antakelig «her og nå», og stedet de
selv bor på som betyr mest for elevene:
Gatene de tråkker i, naturen de omgir
seg med, skolen de går på, skaterampen
på friområdet. Det er svært naturlig og
nokså sikkert at elevenes osloidentitet
fortrinnsvis er å finne på mikronivå, og
at de selv kan bidra stort til kunnskapsproduksjon på dette feltet.
I tillegg baserer byidentiteten seg på
en gammel og fastsementert struktur
som de er bevisste på, men som de verken aner bakgrunnen for eller reflekterer
noe særlig over. Det handler om østkant
og vestkant, to svært levedyktige Oslokategorier. Det er Vålerenga vs Lyn, hockey vs bandy, norsk vs kebabnorsk, uggs
vs ikke uggs. Veien til «den andre siden»
føles uendelig lang. Elevene har vært i
mange utland, men aldri på den andre
kanten av byen. Likevel vet de nøyaktig
hva de kan vente seg hvis de ved en feiltakelse skulle komme til å havne der: På
østkanten bor nemlig alle i blokker. De er
«gangstere» alle som en, og de snakker stygt
33
Aktuell problemstilling. Utklipp fra Aften aften 8. februar 2011.
og går kledd deretter. For ikke å snakke om
hvordan det er på vestkanten; der bor det
bare bortskjemte sosser stinne av pappas
penger, kledd i merkeklær fra topp til tå,
- bare for her å gjengi noen av de unges
synspunkter.
Stereotypiene lever i beste velgående,
både i ungdommenes hoder og i virkeligheten. Selvforståelsen bygger i en viss
forstand på hva man ikke ønsker å oppfatte seg selv som. De ser hva som skiller,
men ikke hva som forener. For hva har de
egentlig felles? Selv om de bærer med seg
ulike erfaringer knyttet til det å vokse opp
i Oslo, er jo byens historie den samme for
alle. Søken etter tilhørighet og identitet
34
må også sies å være noe de deler. Men mer
konkret er kanskje det faktum at de alle
vokser opp i hovedstaden til et av verdens
mest privilegerte land. At de interesserer
seg for sport, liker pizza og Karpe Diem.
At venner, familie og skolemiljø er viktig,
og at tv, facebook og digitale dibidutter
preger oppveksten deres.
Med prosjektet ønsket vi dels å få
elevene til å reflektere over sitt eget
ståsted, samtidig som de ble utfordret til
å ta inn over seg «de andres» virkelighet.
Hvordan skulle vi få til dette? Det helt
avgjørende var å få til fysiske møter
på tvers av bydelsgrensene. Elevene
måtte stilles ansikt til ansikt overfor sine
Foto: Fredrik Birkelund/Oslo Museum
En svett og pinlig, men humørfylt seanse; speed-dating for å bli varme i trøya!
jevnaldrende for å bli kjent, komme
i prat, utveksle. På denne måten ble
forutinntattheten deres satt på prøve:
Er det virkelig slik jeg tror; det som står i
avisene, som vennegjengen snakker om og
som jeg hører om hjemme? Eller kan det
være at virkeligheten er mer nyansert? Og
om det viser seg å være forskjeller, hvordan
forholder jeg meg til det?
Prosjektet krevde mange forberedelser, samt nok tid og ressurser til rådighet
under selve marsjen. Takket være Skolesekken og de delaktige skolene med (tål)
modige lærere og rektorer i spissen,
hadde vi det. Hver klasse satte av en hel
uke der Oslo Museum stod for innholdet.
To og to klasser ble sparring-partners og
totalt deltok fire Oslo-klasser: To 8.klasser
fra hhv Midtstuen i Vestre Aker og Apalløkka i Grorud bydel, og to 9.klasser fra
Abildsø (Østensjø) og Øraker (Ullern).
La meg først beskrive en dag hvor to
klasser møtes. Vi er på Apalløkka skole
på Ammerud. Elevene venter en klasse
fra Midtstuen. Tidspunktet nærmer seg.
Spenningen er til å ta og føle på. Dette er
egentlig for mye for den enkelte: Hvordan
er de andre? Blir det truende? Kleint?
Kommer de til å være så overlegne at de ikke
vil prate med oss? Ansiktsuttrykkene viser
åpen nysgjerrighet, blandet med frykt og
sjenanse. En gruppe elever fra Apalløkka
35
har på initiativ fra læreren stilt seg opp ute
i skolegården for å ta i mot når de andre
kommer, og endelig – der kommer de!!!
Klassene entrer salen, noen litt nølende,
andre mer kjepphøye. 60 stoler plassert
i en stor sirkel. De slår seg ned klassevis,
klyngevis, og mer eller mindre oppå
hverandre, de som kjenner hverandre
godt. Oslo Museum innleder kort, men
det er uvisst om noen i det hele tatt får
med seg det som blir sagt, for elevene er
mest av alt opptatt av hverandre. Deretter
beordres de til å sette seg annenhver
med utgangspunkt i skolen de går på. De
forstår at det må skje, de godtar, men det
koster!
Og når sant skal sies; vi var ganske
spente vi også! Når vi fra museet har vært
på kurs i Digital historiefortelling, og målet
er å etablere trygghet og åpenhet som et
utgangspunkt for de gode historiene, da
har vi lært at det innledningsvis kan være
fruktbart å leke, selv blant voksne. I tråd
med denne sjangeren arrangerte vi derfor innledende øvelser; navnelek, speed
dating og bytte-stol-lek. Alle som liker fisk
til middag bytter stol - NÅ! Alle som kan slå
hjul… Alle som tror på en Gud, - NÅ! Og
faktum er at det virket. Når ungdommene
hadde fnist, svettet og rødmet fra seg,
var de klare for alvoret og den primære
oppgaven; innsamling av materiale til
bruk i den forestående workshopen.
Resten av dagen var viet et to timer langt
feltarbeid der elevene på hjemmebane
hadde roller som guider og informanter.
Besøksklassen delte seg i grupper, gikk ut
og observerte, intervjuet, samlet inn data
og fotomateriale slik at når de var vel tilbake på Midtstuen igjen, kunne omsette
opplevelser og tanker i digitale historier.
36
Digital storytelling er et konsept fra
USA. Opprinnelig er dette personlige ord
og bilder satt sammen til små filmsnutter
på 2-4 minutter. Som regel handler det om
noe filmskaperen selv har opplevd i livet
sitt. Det finnes mange nettsteder hvor
slike personlige historier presenteres.
I museene har man begynt å ta mediet
i bruk for å belyse eller levendegjøre
kunnskap og temaer knyttet til utstillinger
på nett eller vegg. Men metoden er også
egnet i dokumentasjonsprosjekter der
hensikten er å få frem nye stemmer, eller gi
stemme til de stemmeløse. Oslo Museum
har produsert ikke så rent få slike filmer de
siste årene, knyttet til ulike prosjekter. De
ligger alle sammen publisert på nett, både
på www.digitaltfortalt.no og på museets
hjemmesider.
Før vi sendte elevene ut i felten, ga vi
dem noen historiske knagger å henge
observasjonene på ved hjelp av et sammensatt powerpoint-program:
I museets arkiver oppdaget vi at begge
områdene var fullstendig landlige for 100
år siden, med litt spredt bebyggelse med
eneboliger på Midtstuen og gårdsanlegg på
Apalløkka/Ammerud. På Apalløkka var
Ammerudgårdene de største grunneierne,
og Lillomarka ble tidlig et viktig
rekreasjonsområde for folk som bodde og
arbeidet på Grorud. På Midtstuen flyttet
det inn byfolk som følte at byen var trang og
forurenset, og som ønsket å bo nær naturen
der menneskene «egentlig» hørte til. MEN,
ingen av områdene ville fungert hadde det
ikke vært for at baner ble anlagt.. osv. Det er
med andre ord likheter OG forskjeller. Men
hva er forskjellig og hva er gjenkjennelig?
På østkanten bor det flere innvandrere.
Det er et tema som vestkantungdommen
Foto fra prosjektet/Oslo Museum
Elevene gjorde sitt beste for å i møtekomme våre forventninger: Farvel fordommer, hei
openmindness!
er opptatt av. For å tilføre hardfakta i den
forbindelse, var litt immigrasjonshistorie
til Oslo også en del av pakka.
Først kom engelske og franske munker
som grunnla klostrene i gamle Oslo. Det
var jammen bra, for vi var akkurat i ferd
med å legge bak oss vikingtida og trengte
å bli litt mer siviliserte… Så kom arbeidsinnvandring fra Tyskland på 1300-tallet,
senere Danmark, Holland og England (16og 1700-tall). Etter hvert veldig mange
fra Sverige under industrialiseringen på
1800-tallet, og på 1900-tallet folk fra fjernere strøk utenfor Europa…
Det de fikk med seg på veien skulle
være med på å forklare dagens Oslo; bidra
til en synliggjøring av fellestrekk, samt
ufarliggjøre noe av det som måtte oppleves som annerledes eller problematisk.
Men selv om intensjonene var gode,
og vi var godt forberedt, hadde de påfølgende dagene i vårt digitale verksted et lett
anstrøk av kaos. Første dag kunne oppleves direkte nedslående. Det skulle skrives.
Historiene skulle formes. Og ettersom
skriving er noe av det vanskeligste man
gjør i skolen, ble de sittende som tomme
skall: Dette var da virkelig ikke morsomt!
Etter mange oppmuntrende runder og
mye strev var første økt ferdig, men da
kom en ny skriveøkt, for nå skulle det
utbroderes. Innenfor sjangeren digitale
historier er teksten lest med innlevelse
det viktigste virkemiddelet. Bildene er
også viktige, men er der mer for å underbygge og forsterke teksten. Fortellingene
skal helst ha et muntlig preg. De skal ha
liv, farge og følelse. Dette var den mest
37
krevende fasen. Det stod sørgelig lite på
papirene bortover, og det som stod var
stort sett oppgulp av alle de stereotype
oppfatningene de hadde gjort seg opp
på forhånd. Ok. Vi gikk runden en gang
til: Hva står det her egentlig? Hva mener
du med det? Kan du beskrive det med litt
andre ord? Var det virkelig slik? Etter hvert begynte ting å skje. Elevene gikk sammen i gruppene, begynte så
smått å revurdere påstandene og moderere noen formuleringer. De anstrengte
seg for å øyne likheter framfor å gi alle
fordommene fritt spillerom. Man skal
huske på at blant ungdom hersker en
sterk konsensuskultur, og det skal derfor mye mot til å fremme selvstendige
synspunkter. Men sakte men sikkert ble
nøkterne små betraktninger om likt og
ulikt til. Mye alvor, men også humor. For
eksempel: Vi trodde alle på vestkanten drev
med hestepolo. Men dette stemte ikke. Hvor
hadde vi det fra egentlig? En høyst personlig, selvtegnet karikatur av en rytter til
hest svingende en kølle supplerte dette
utsagnet.
Ikke uventet var det tekniske nivået høyt
hos elevene. De har digitale kunnskaper
og ferdigheter som kan gjøre et hvert godt
voksent individ misunnelig. Det koster
dem lite å «trykke på knappene». De
behersker alle tenkelige programmer, er
selvstendige og utålmodige på framdrift.
Derfor må de også stagges. Foran en
dataskjerm havner de lett på vidotta,
på facebook, inn i spillenes verden eller
lignende. Det var derfor en utfordring å
holde alle elevene beskjeftiget med selve
oppgaven til en hver tid. Faktisk umulig.
Men med to-tre ressurser fra museet og
to-tre lønnede studenter fra Høgskolen i
38
Oslo klarte vi det nesten. Med litt hjelp
fra lærerne som til tider og på kort varsel
ga alternativ undervisning til deler av
elevgruppen, gikk det enda bedre.
Men selv om elevene kunne mye, tror
vi at vi hadde noe å lære bort også. De
fikk innføring i storyboard-metoden der
man planlegger filmen i detalj nærmest
som en tegneserie på et ark. De lærte seg
noe om billedbehandling, billedanalyse
og symbolbruk, og de fikk en veiledning
i copyright-problematikken. De ble vist
nettsteder der bilder stort sett ligger til
fri avbenyttelse, men mot kreditering, og
de fikk også kjennskap til nettstedet The
Freesound project, der lyder og musikk
kan lastes ned vederlagsfritt. Vi benyttet
det enkle redigeringsprogrammet
Windows Movie Maker til å redigere
billed- og lydfortellingene, og den siste
dagen når alle filmene var ferdige, hadde
vi premierefest med Mozell og Non
Stop. Rektor ble invitert, og gjerne en av
parallellklassene. En slik fellesvisning av
alle filmene hvor hver gruppe fikk vist
frem sin produksjon, var så avgjort et
viktig høydepunkt og en belønning for alt
strevet. Og selv om dette tilsynelatende
vellykkede prosjekt slik det her er fremstilt,
helt klart skjuler enkelte frustrasjoner og
en god del forbedringspotensiale (for det
skjønner nok alle at å arbeide i skolen er
noe annet enn å jobbe på museum), vil
jeg konkludere med kollega Linken ApallOlsens nokså presise oppsummering:
Gjennom «Kjenner du Oslo egentlig»
har Oslo Museum for første gang tatt
utfordringen om den digitale formidlingen
på alvor. Prosjektet krevde nye tverrfaglige
team som resulterte i et lærerikt samarbeid
med kolleger i andre avdelinger, studenter
fra Høgskolen i Oslo samt elever og lærere
på ungdomstrinnet. Tematikken, som
handlet om oppvekst i storbyen Oslo, ble
kraftig spisset i dette prosjektet. Elevene
som representerte en østkant- og en
vestkantskole, ble bedt om å kommentere
myten om den delte byen. Hva mente de om
seg selv og hva tenkte de om de andre?
I de 23 digitale historiene som ble produsert i løpet av prosjektet, var elevene like
mye digitale «mestere» som reflekterende og
utforskende individer. Begrepene Østkanten
og Vestkanten har historiske forklaringer i
Oslo by, men alt tyder på at de utgjør seige
strukturer med aktualitet og relevans i den
flerkulturelle hovedstaden.
Møtet mellom klassene der de
fikk oppleve hverandres nærmiljøer,
fritidsinteresser, etniske sammensetning,
kleskoder og språkbruk, påvirket ifølge
de digitale historiene elevenes tenkning.
De røper sine egne fordommer og
usikkerhet, og de besvarer til et visst punkt
voksensamfunnets krav om å reflektere
og revidere oppfatninger og holdninger.
De endret seg nok ikke grunnleggende
av prosjektet, men vissheten om at deres
ytringer skulle ut på verdensveven ga dem
vilje og motivasjon til å lære mye nytt på
en ukes tid.
Ida Lützow-Holm er museumskonsulent
på Oslo Museum. Ida deltar i alle deler
av museets utadrettede virksomhet. Hun
har jobbet mye med digital formidling
og leder bl.a. museets arbeid med
«Akerselva-digitalt».
E-post: [email protected]
39
Gårdsklokken fra Frogner
Lars Roede
Vi hadde en gang en stabbursklokke på Frogner. Den kalte
gårdsarbeiderne inn til måltider og skulle brukes for å varsle
brann. Kanskje finnes den fremdeles, men vi klarer ikke å finne
den. Er det noen som vet hvor den er?
I 1848 kom Frogners eier Benjamin
Wegner i en forbigående pengeknipe
og måtte selge gården. Kjøperen var
Frederik Georg Gade fra Bergen, som
innledet den lengste perioden i gårdens
historie med eiere fra én og samme
familie. Gade hadde lagt seg opp en
betydelig formue som kjøpmann i
Bergen og dominerte etter få år byens
detaljhandel. Men hardt arbeid tæret på
helsen, og i 1845 ble han alvorlig syk og
overlot forretningen til sin sønn. Han så
seg om etter en landeiendom for å trekke
seg tilbake, men fant ikke noe som passet
ham på Vestlandet. Til slutt fikk han vite
at Frogner ved Christiania var til salgs,
og dit reiste han for å forhandle med
selgeren.1 De to ble 7. juni 1848 enige
om en pris på 71 000 speciedaler.2
40
Rollebyttet fra travel forretningsmann
til godseier var bra for Fredrik G. Gades
skrantende helse, ifølge svigerdatteren
Ingeborg Gade, slektens historiker. Da
han frisknet til, gikk han energisk løs
på driften av sin nye eiendom. Han skal
ha fått utført vesentlige forbedringer
og utvidelser «med en duelig agronoms
bistand». I de første årene var inntektene
av jordbruk, tømmerhogst og forpaktningsavgifter ikke store nok til å dekke
utgiftene. Men det fremgår av branntakster fra 1850-årene at Gade virkelig satte
mye inn på å modernisere gårdsdriften.
I januar 1853 rekvirerte han branntaksering av tre nyoppførte uthus øst for
selve tunet, blant dem et tømret stabbur.
Det sto på 12 pilarer av granitt, målte 13
x 15 ½ alen og var 9 alen høyt. Beskriv-
Ukjent fotograf / oslo museum
Frogners uthus sett fra tårnet på hovedbygningen, ca. 1910. Stabburet med klokketårn midt på
bildet.
elsen viser en helt moderne bygning i
sveitserstil, med «udoverliggende Tag,
belagt med Steen».3 Den hadde kanskje
ikke klokketårn på det tidspunkt, men
fikk det i så fall senere. Klokken kalte
gårdsarbeidere og tjenestefolk inn til måltider og ut til arbeid igjen, hele dagen fra
kl. 6 om morgenen til arbeidsslutt. John
Gade, som vokste opp på Frogner, forteller at den regulerte folks liv i vid omkrets
og var kjent for aldri å ha forsømt å ringe
til riktig tid. Vi kjenner stabburet fra
noen få bilder tatt etter at familien Gade
solgte Frogner til Kristiania kommune i
1896. På fotografiet fra rundt 1910 ser
vi tydelig opphenget for gårdsklokken på
vestgavlen, og vi kan ane selve klokken
under det lille taket. Dette er et av de få
bildene av den som finnes. Klokken kan
ha vært anskaffet til Gades nye stabbur fra
1853, men det er vel så sannsynlig at den
var eldre og tilhørte stabburet som ble
oppført i Bernt Ankers tid og ble revet i
1855. Den kan også ha hengt i tårnet som
sto over innkjørselen gjennom sydfløyen
før den ble revet i 1840.
Uthusene øst for gårdstunet ble revet
av kommunen da gårdsdriften opphørte
41
Foto: Henry Salomé. Wikimedia Commons
Château du Mesnil-Saint Denis fra ca. 1600, nå rådhus for kommunen Le Mesnil-Saint-Denis.
Tilhørte minister Herman Gade fra 1927 til 1947.
omkring 1910. Men stabbursklokken
ble tatt vare på av Bymuseet, som i
1909 hadde rykket inn som leieboer i
hovedbygningen. Gjenstandssamlingen
fra museets første periode er nokså
mangelfullt dokumentert, og det er
vanskelig å finne opplysninger om
klokken i arkivene fra den tiden. Men at
den fantes på Frogner gjennom 1920årene, får vi vite av et brev til daværende
direktør Stian H. Finne-Grønn fra minister
Herman Gade, datert 29. august 1929.
En gavmild museumsdirektør
Avsenderen av brevet var sønn av konsul
Gerhard Gade, den siste av familien
42
som bodde på Frogner, og sønnesønn av
kjøpmannen som fikk oppført stabburet
i 1853. Gerhard Gade var gift med en
formuende amerikansk dame, Helen
Allyne, og de gode kontaktene med USA
skaffet ham hvervet som amerikansk
konsul i Christiania. Denne stillingen
hadde han fra 1869 til 1897, og den gjorde
Frogner til et møtested for amerikanere
som for kortere eller lengre tid oppholdt
seg i Kristiania. Et høydepunkt i hans tid
på Frogner må ha vært besøket fra general
og ekspresident Ulysses S. Grant i 1878,
seierherren fra borgerkrigen.
De tre sønnene til Gerhard og Helen
Gade fikk utdannelse i USA ved det
Hotel des Champs-Elysées
3 & 5, Rue Balzac, Paris
29.august 1929
Herr Arkivar Finne-Grøn
Oslo.
Kjære Arkivar Finne-Grøn.
Jeg er meget skamfuld over ikke aa ha tidligere tilskrevet Dem og jeg haaper at De tilgir at det
er først herfra at saa sker. Under de to sidste dages ophold i Oslo forsøkte jeg flere gange
aa nå Dem per telefon dels hjemme og dels paa kontoret, dog uten at det lykkedes. La mig
da nu faa takke Dem hjerteligst for at De vilde imøtekomme mit ønske m.h.t. igjen aa ta
den gamle Frogner gaardsklokke i besiddelse.
– De har dermed skaffet mig en større glæde end De aner. Lyden som har klinget i mine øren
fra tidligste barnsben vil nu igjen stadig føre mig tilbake til de lykkelige barndomsaar i
mit gamle hjem, som De nu drar omsorg for med saamegen baade forstaaelse og forstand.
Med uendelig megen tak, som jeg ogsaa vil be Dem være saa god aa fremføre for den
forstaaelsesfulde direktion er jeg Deres meget forbundne
F. Herman Gade
prestisjetunge Harvard University, de
giftet seg og ble boende der, og de ble
amerikanske borgere. Det gjorde også
den eldste, Fredrik Herman (1871-1943).
Han slo seg ned som advokat i Chicago,
hvor han kalte huset sitt «Frogner i
Vesten». Han ble borgermester i forstaden
Lake Forest og norsk konsul i Chicago.
Styrket kontakt med hjemlandet gjorde
at han i 1910 vendte hjem i håp om en
stilling i Utenriksdepartementet. Etter
noen vanskeligheter med å få tilbake
sitt norske statsborgerskap, fikk han
omsider ønsket oppfylt, og han ble etter
noen år som lønnet konsul i Chicago,
norsk sendemann i Rio de Janeiro.4 I
1926-27 var han i Washington for å ordne
opp i Hannevig-saken. Økonomien var
solid, både ved arv og eget virke, og det
gjorde at han i mellomkrigstiden kunne
kjøpe seg et slott i Frankrike. Han kjøpte
antagelig i 1927 Château du MesnilSaint Denis i Yvelines vest for Paris. Der
innredet han et eget «Sentiment Room»
med minner fra Frogner. Og der havnet
også stabbursklokken fra Frogner.5
Hvordan den havnet der, får vi vite i
takkebrevet fra Herman Gade til FinneGrønn.6 Det fortjener å bli gjengitt i sin
helhet:
I ettertid vekker det atskillig forundring at museumsdirektøren så raust kunne
forære bort en gjenstand fra museets
samlinger. Det regnes nå som et absolutt
utillatelig brudd på de etiske reglene for
museumsdrift. Om han ikke betraktet
stabbursklokken som en museumsgjenstand, var den i tilfelle ikke noe han sto
43
fritt til å gi bort. I så fall tilhørte den Oslo
kommune, som eide gården og dermed
også klokken, som måtte betraktes som
fast inventar i en riktignok revet bygning.
Gårdsklokken vender hjem
Det er litt usikkert hvor klokken havnet
etter at Herman Gade overtok den. Sønnen Gerhard skriver i et brev at faren først
hadde den i huset i Lake Forest, og at
han så tok den med til slottet i Frankrike
etter at huset i USA var solgt.7 Men det er
sannsynlig at sønnen tok feil, siden han
også mente at faren tok hånd om klokken
allerede rundt 1910. Siden dette først
skjedde i 1929, er det mer sannsynlig at
han tok den direkte til slottet.
Sikkert er det i hvert fall at den til slutt
ble anbrakt i minnerommet på Herman
Gades franske slott. I krigsårene ble den
norsk-amerikanske eieren avskåret fra
å bruke slottet, og han fikk aldri se det
igjen, siden han døde i 1943. Slottet gikk
i arv til sønnen Gerhard Gade jr., som ble
diplomat som faren, men for USA. Han
var i de første etterkrigsårene amerikansk
legasjonssekretær i Paris.8 Etter krigen
ønsket han å selge det, men støtte på store
vanskeligheter med de franske myndighetene, siden dette var en komplisert
sak med både norske og amerikanske
arvinger til en fransk eiendom. Den ble
i flere år holdt forseglet «sous sequéstre»
av myndighetene. Salget og booppgjøret
gikk ikke i orden før i slutten av 1948. På
auksjonen over innboet kjøpte Gerhard
Gade ut ting som han og onkelen John
A Gade mente at Frogner hovedgård
burde få. Det omfattet bl.a. «an old bell
which hung in Frogner and was used to
call the farm hands in from the fields
44
and was also a fire bell». Klokken og de
andre tingene ville han sende til Norge
så snart de juridiske vanskelighetene var
ryddet av veien, og under forutsetning av
at Bymuseet ville innrede et spesielt «Gadeværelse» på Frogner.9
«Gade-værelset» ble det aldri noe av
på grunn av sommel og rot fra museets
side, og dermed gikk vi glipp av mange
verdifulle gjenstander med tilknytning til
Frogner – bl.a. Asta Nørregaards portretter av konsul Gade og fru Helen Gade, et
1600-talls maleri av Sir Peter Lely, og
innbo som skrev seg helt fra Ankers tid.10
Det endte med at alt som var kommet fra
Amerika ble sendt i retur.
En reise med forviklinger
Gerhard Gade hadde i januar 1950 fått
melding fra Finne-Grønn om at Bymuseet
til tross for alle misforståelser gjerne ville
ha gårdsklokken tilbake, og han ga sin
franske advokat beskjed om å ordne med
hjemsendelsen. Advokaten meldte 18.
august at klokken var pakket og sendt til
Rouen 17. mars for å bli fraktet til Oslo
med «S.S. Bamse» 25. mars. Men så sent
som i slutten av august hadde Gade ikke
hørt fra museet at den var kommet i havn.
Han mente at den forlengst burde ha kommet frem til adressaten og etterlyste derfor
museets tilbakemelding.11
I mellomtiden hadde Bymuseet fått
en ny og mer handlekraftig direktør,
Harald Hals II. Han ba den gavmilde
Gade-ætlingen pent om unnskyldning og
beklaget at Finne-Grønn aldri hadde fortalt
ham noe om gårdsklokken. Da den ankom,
trodde han derfor at den var en gave fra
onkelen John A. Gade, og det var til ham
han sendte beskjed om klokkens ankomst.
I det oppklarende brevet til Gerhard
Gade fortalte han at museet først hadde
problemer med å få importlisens fra
norske myndigheter til. Det gikk i orden,
men så begynte vanskelighetene for alvor.
Da museet sendte en bil til havna for å
hente klokken, fikk sjåføren beskjed om at
skipet hadde glemt den på kaia i Rouen!12
Dokumentsamlingen i museets arkiv
viser hvilket mektig byråkrati som måtte
mobiliseres for å få klokken hjem. Der
ligger fraktbrev av 30. mars fra Agence
Maritime Franco-Algérienne i Rouen
og melding av 12. april fra Tollpost A/S
om at en bronseklokke fra Rouen var
stoppet av tollvesenet fordi man manglet
innførselslisens, faktura og underskrift
på varemeldingen. Der ligger også
søknad av 18. april til Forsynings- og
Gjenreisningsdepartementet om B-lisens
for import av «en bronseklokke som må
være identisk med den gamle gårdsklokke
som tidligere hang på Frogner». Den må
til slutt ha blitt innvilget, for vi har det
skriftlig fra direktør Harald Hals II at
gårdsklokken var vel fremme på Frogner
onsdag 23. august 1950.13
Etterlysning!
Hvor er stabbursklokken? Så vidt vites er
ingen nå, 60 år senere, i stand til å fortelle
hvor den befinner seg.
Litteratur og kilder
Gade, Ingeborg: Stamtavle over slegterne Gade og
Wallem. Bergen 1921.
Norsk biografisk leksikon bind IV, Oslo 1929.
Innbundne dokumentsamlinger «Frogner hovedgaard» 1 og 2, gave til Oslo Bymuseum fra
minister Herman Gade.
Korrespondanse med medlemmer av familien Gade
i Gade-arkivet , Oslo Bymuseum.
Noter
1 Gade 1921, s. 7-14.
2 Kjøpekontrakt 7. juli 1848. Dokumentsamling
Frogner hovedgaard 1, OM.
3 Branntakst 21.01.1853. Dokumentsamling
Frogner hovedgaard 2, OM.
4 Norsk biografisk leksikon, bind IV, Oslo 1929, s.
339-341.
5 Brev fra John A Gade til direktør Finne-Grønn
06.03.1946.
6 Brev fra Herman Gade til arkivar Finne-Grønn
29.08.1929.
7 Brev fra Gerhard Gade til Oslo Bymuseum
24.08.1950.
8 Brev fra John A Gade til direktør Finne-Grønn
13.03.1946..
9 Brev fra Gerhard Gade til Oslo Bymuseum 6.
12.1949.
10 Brev fra John A Gade til direktør Finne-Grønn
22.12.1946.
11Brev fra Gerhard Gade til Oslo Bymuseum
24.08.1950.
12Brev fra Harald Hals II til Gerhard Gade
29.08.1950.
13Brev fra Harald Hals II til Gerhard Gade
29.08.1950.
Lars Roede er arkitekt og seniorrådgiver
ved Oslo Museum.
45
Miloud Guiderk –
En kosmopolitt i Oslo
Hans Philip Einarsen
«Åhhh… det er jo så vakkert. Se på disse salene, da. Victoria teater, Carl
Johan-teatret og Palassteatret. Lekre greier altså. Også Jarlen da… og
Ringen. Nydelige saler. Det er helt klart at byen har mistet mye av sin
identitet når vi ikke har tatt vare på disse salene. Nå bygger vi jo bare av
glass»
Miloud Guiderk, en av Oslos store kulturentreprenører, leder av Cosmopolite og
innehaver av Den Kongelige Norske St.
Olavs orden sitter med store øyne og blar
i en tidligere utgave av Byminner. Han
peker, smiler og lar seg fascinere av de
gamle fargeløse bildene fra bydelskinoenes tid. Jeg lar meg undre over dette
sterke engasjementet for de gamle salenes
arkitektur hos en mann med hodet fullt
av kontrakter, konsertplaner og internasjonale artister. Men så henter han frem
noen eldre bilder av Soria Moria, og forbindelsen er åpenbar. Etter en kronglete
vei med mange hindre, er Cosmopolite i
dag godt etablert i det gamle ærverdige
Soria Moria på Torshov.
Miloud Guiderk er født og oppvokst i
Casablanca i Marokko, men kjærlighetens
46
veier førte han til Norge i 1970. Det var
vinter, det var kaldt, og alt var annerledes. Han fikk jobb som kulturarbeider
ved Emma Hjorts sykehjem, og etter
kort tid arrangerte han kulturfestivaler
og jazzkonserter ved institusjonen som
ble kjent langt ut over kommunens
grenser. «Det var en fantastisk tid»,
minnes Miloud. Emmajazz ble et begrep
og banet veien for det som senere skulle
bli Musikkflekken i Sandvika. Milouds
nettverk vokste, og hans mange kontakter
og overtalelsesevner resulterte i et
stjernedryss av internasjonale musikere
over et lite tettsted utenfor Oslo.
«De største musikerne kom til oss, og
ikke til hovedstaden. Størst var det når
Chet Baker og Stan Getz sto på scenen
samtidig. Det er ikke hverdagskost. Heller
foto: Rune aakvik / oslo museum
Soria Moria i Vogtsgate 64, der Cosmopolite holder til i dag.
ikke internasjonalt. Astor Piazolla spilte sin
eneste konsert i Norge på «flekken» og Dizzy
Gillesbie med storband kom».
Cosmopolite – en integreringsarena
Ikke lenge etter gikk veien videre til
Oslo og til Industrigata 36, lokalet som
tidligere ble kalt «banken» og hvor man
kunne svinge seg etter svensktopper.
Miloud overtok lokalet, og Cosmopolite
ble etablert. Året var 1992, og valget av
navn kunne ikke vært bedre. De som
vandret litt mellom ulike musikkscener
og spilleklubber på den tiden, vil huske
Cosmopolite som scenen for verdensmusikk. Det var her vi kunne lytte til, og
oppleve musikere, dansetrinn, eksotiske
instrumenter og ukjente rytmer fra de
underligste kanter av verden, gjerne i
samspill med norske musikere. Det var
jazz, blues og pop i både tradisjonelle,
nye og hybride former. Dette var en
eksperimentell scene.
I samarbeid med Rikskonsertenes
Flerkulturelle senter åpnet Miloud
Guiderk Etnisk musikkcafe som et
fast tilbud til Oslos publikum, og
Cosmopolite ble stedet der nordmenn
og innvandrere kunne møtes, både på
scenen og i salen. Musikkcafeen ble en
mulighet for norske uetablerte musikere
med minoritetsbakgrunn til å vise seg
frem, og en forløper for Oslo World
Music Festival og Melafestivalen, som i
dag er viktige institusjoner i byen. Det
var aldri ment sånn, skal vi tro Miloud,
men Cosmopilite har vært en av Oslos
viktigste integreringsarenaer.
47
foto: rude / oslo museum
«Banken» i Industrigata 36, fotografert i 1964.
I 2001 flyttet Cosmopolite, først til
Møllergata, senere til Soria Moria, og
fortsatt får Oslo-publikumet mulighet til
å oppleve musikk fra alle verdenshjørner.
Oslo er i konstant endring. I dag finnes
det egne musikkforetninger som spesialiserer seg på bollywoodmusikk, og
Oslo kommunale musikk- og kulturskole
tilbyr kurs i indisk sang og tamilsk dans.
Verden, som før var der ute, er her og nå.
Cosmopolite har helt siden starten vært i
førersetet i dette arbeidet.
Arven fra Club 7
For Miloud har det imidlertid alltid vært
musikken og samspillet mellom musikere
48
og publikum som har stått i sentrum. Han
understreker at musikklubben retter seg
mot publikum med utgangspunkt i deres
musikksmak og ikke deres etnisitet eller
bakgrunn. «Jeg driver for alle mennesker,
ikke bare for innvandrere eller
minoriteter», forteller han. I 2001 fikk
Miloud pris fra Oslo Jazzfestival «for sin
idealistiske formidling av verdensmusikk
i sin alminnelighet og jazzmusikk i
særdeleshet, til oppdragelse og glede for
hovedstadens kulturpublikum». I perioden
2005 - 2008 fikk Cosmopolite æren av å
være Den Nasjonale Jazzscenen, og ble
en viktig arena for festivaler og private
og offentlige organisasjoner. Historiene
foto: Ørnelund / oslo museum
Misjonsforbundets forsamlingslokale Betlehem i Møllergata 26, fotografert i 1959.
kommer trillende ut fra den erfarne
konsertarrangøren. Om da Charlie Haden
insisterte på å spille i mørket, kun med
noen få stearinlys på scenen, og ingen
kunne se den legendariske jazzbassisten.
Eller da han allerede på 90-tallet måtte
forby sigarettrøyking i konsertlokalet
for at Gerry Mulligan skulle takke ja til
invitasjonen.
I 2008 ble Miloud, som den første
innvandreren, slått til Ridder av første
klasse av Den Kongelige Norske St. Olavs
Orden for sin inkluderende innsats i norsk
musikkliv. I sin begrunnelse la ordensrådet betydelig vekt på «hvordan han på
sin ukonvensjonelle måte, sin omtanke og
raushet har bidratt til å skape et nivå for
scenekunst innen jazz og etnisk musikk.
Han har ved dette hevet den etniske musikkens nasjonale og internasjonale posisjon.
Det er videre lagt vekt på hans innsats for
psykisk utviklingshemmede og ikke minst
hans arbeid med musikk som brobygger ved
integreringen av innvandrere i Norge.»
Ridderen selv er ydmyk i forhold til
tildelingen, og forteller at han helst ville
delt den med sin avdøde venn Attila
Horvath, som var en av ildsjelene bak
kulturscenen Club 7.
«Jeg er veldig inspirert av Club 7, slik
den ble drevet av Attilla på 60 og 70-tallet.
Jeg vil dele fortjenestemedaljen med ham.
49
foto: Ørnelund / oslo museum
Cosmopolits konsertsal fotografert i 1957 da den var Soria Moria kino.
Club 7 er den største kulturinstitusjonen i
moderne tid. Den var multikulturell, både
i program og i publikum. Det var et sted der
du kunne treffe en fyllik og en statssekretær
på samme kveld. Fantastisk. Det er atmosfæren herfra jeg ønsker å bringe videre».
Og det har han gjort. Cosmopolite plasserer seg i rekken etter Club 7 og senere
Sardins (som gikk inn i 1989), og fyller i
dag en viktig plass i Oslos kulturliv. Han
har tatt Oslo-publikumet med på en viktig global reise der musikken, tonene og
klangene er i sentrum, og ikke forestilte
forskjeller eller likheter. Kanskje er det
dette som har gjort Cosmopolite til en
overlevelsesdyktig og robust institusjon?
50
Kulturhus i Oslo
Hva tenker du om Oslos Kulturliv, da?
spør jeg, litt engstelig for om jeg nå
åpner opp for betente områder med stor
frustrasjon. Miloud har ikke akkurat
blitt raust bemidlet fra Oslo kommune
i arbeidet med å etablere Cosmopolite.
Mest støtte har kommet over statsbudsjettet, og mye av virksomheten drives
på frivillig basis. Men Miloud velger å
la dette temaet ligge. Han sukker istedet
oppgitt over kommunens passivitet.
Han mener Oslo i for stor grad bruker
de store nasjonale institusjonene, som
Nasjonalteateret, Den Norske Opera og
Konserthuset som en sovepute.
«Kommunen er for passiv. Det er ikke
samme engasjement som i andre byer. Jeg
savner et skikkelig løft. Se på Kulturhuset i
Stockholm. Eller Pompidousentret i Paris.
Går du dit kl 10 om morgenen er det fullt
av barnevogner og åpent hus. Jeg savner et
stort felles kulturhus som Oslo kommune
driver, i stedet for alt det som blir bygget i
Bjørvika».
Du har beholdt engasjementet i 35 år.
Blir du aldri sliten?
«Det er kjærligheten til jobben som er
viktig. Og musikernes engasjement. Av og
til kommer det musikere direkte fra USA og
rett inn på scenen. Full av energi. Det smitter veldig. Det gjelder å brenne for ting. Du
ser det jo på arkitekturen også. Se på linjene
fra 60-tallet. Det er kjærlighet. Du må like
det du gjør».
Kanskje er historien til Cosmopolite
illustrerende på integreringshistorien til
Oslo. Verden endrer seg, heldigvis, og
kulturelle uttrykk som tidligere har fungert som symboler for annerledeshet, er
i dag en viktig del av ny Norsk Kulturarv.
Miloud trives best når han kan lukte, eller
høre at han er i storbyen, og det kan han
best på Grünerløkka og på Grønland, forteller han. Det kan man også i høy grad på
Torshov, ved Soria Moria. Oslo har blitt
kosmopolittisk, takket være institusjoner
som Cosmopolite og ildsjeler som Miloud
Guiderk.
Kilder:
Berkåk, Odd Are 2005: Evalueringsrapport post 74.
Det flerkulturelle feltet. Norsk kulturråd.
Moberg, Anne (red), 2008: Tilbakeblikk. Rikskonsertene flerkulturelle musikksatsning gjennom 20 år.
Rikskonsertene.
http://cosmopolite.no/
Hans Philip Einarsen er cand.polit i
sosiologi fra Universitetet i Oslo og forsker
ved Oslo Museum.
51
Julefeiring i frelsesarmeeens barnehjem, 1910.
Foto Wilse / oslo museum
Søndag 4. desember ønskes små og store velkommen til
«Førjul på Frogner» !
52