UNNI GJERTSEN

Transcription

UNNI GJERTSEN
DA
KAR
—
TRO
MSØ

N17°32’21.46” / W013°28’48.80”
N69°42’28.32” / E019°26’52.29”
UNNI GJERTSEN
DA
KAR
—
TRO
MSØ
UNNI GJERTSEN

Jeg må forestille mig, at universets kemi ligesom er snublet
over sig selv og har udskilt biologien som et særligt forsøgsfelt, der inkluderer menneskets bevidsthet.
"Del af labyrinten", Inger Christensen
Dakar – Tromsø er et kunstverk som består av denne boka og av
to glassmontre i Teknologibygget på Universitetet i Tromsø. Den
ene monteren inneholder et eksemplar av boka, i den andre ligger
et stykke jern som Unni Gjertsen anskaffet i Dakar under en reise
i desember 2013. Boka er fortellingen om reisen og om jernet.
Dakar – Tromsø is an artwork consisting of this book and two
showcases in The Technology Building at the University of Tromsø, Norway. One of the showcases contains a copy of the book, and
in the other showcase there is a piece of iron that Unni Gjertsen
obtained in Dakar during a journey in December 2013. The book
tells the story of the journey and the piece of iron.
KORO - Kunst i offentlig rom / Public Art Norway 2014
UIT, Universitetet i Tromsø / University of Tromsø
DEL I
PÅ FLYET TIL TROMSØ, 20. NOVEMBER 2013
Vi sirkulerer i lufta mens brøytemannskapet måker landingsbanen. Her er det sol, der nede er det snøstorm. Flyplassen i
Tromsø er stengt. Fra mitt sete har jeg oversikt over flyvertinnen som sitter foran i kabinen.
Yngve Birkeland og Sylvi Labugt venter på meg ved Institutt for ingeniørvitenskap og samfunnssikkerhet. Instituttet skal flytte inn i det nye Teknologibygget sammen med
Nordlysobservatoriet. Jeg samler informasjon til kunstverket
jeg skal lage for nybygget. Etter timeplanen skulle jeg vært på
bakken, men jeg svever fortsatt med de andre passasjerene
over Kvaløya.
“Når afrikanerne venter,” skriver Ryszard Kapuściński, “faller de inn i en dyp fysiologisk form for søvn: De spiser ikke,
drikker ikke, later ikke vannet.” Han venter på en bussholdeplass i Accra i 1958.
Jeg lukker boka. Om tretten dager reiser jeg til Dakar,
hovedstaden i Senegal i Vest-Afrika.
I dag er det 20. november. Nordpolen snur seg bort fra sola.
Mørketida i Tromsø inntreffer 27. november. Sola blir borte,
og dukker ikke opp igjen før 15. januar.
Maskinen sirkler innover land. Skylaget letter, og fjelltoppene under vingen blir synlige. De er snødekte, med mørke
render der snøen ikke legger seg. Tjue mil lengre sør ligger
Sjøvegan der jeg er oppvokst.
5
DAKAR - TROMSØ
Jeg har begynt å se på Norge rundt, med øde steder, og vær
som vi hamler opp med. Pappa er opptatt av sikkerhet. Sikkerhet som i forholdsregler. Ikke jeg, jeg bor på Østlandet og
vil ikke ha gelender mot skråninga på hytta.
Hele barndommen går snøplogene mens jeg sover. Om
morgenen står jeg opp til nymåket vei. Kanskje er det storm
på kysten, men på Sjøvegan blåser det mindre. Bak huset
ligger innlandet som en rygg mot bakholdsangrep. Det er
uansett ganske øde på skyggesida av huset.
På framsida mot fjorden derimot, dukket det en gang opp
et krigsskip ut av tåka. Amerikanske soldater som aldri
hadde hatt ski på beina før, vinglet ustødig rundt i fjæra. Det
var NATO-øvelse, forklarte de voksne.
Flyvertinnen løsner sikkerhetsbeltet og reiser seg. Hun løfter
telefonrøret som henger på veggen ved siden av setet, og gir
beskjeder til kollegaen sin bak i flyet. Så åpner hun døra til
cockpiten og konfererer med pilotene. Hun henter et par
svarte skinnhansker fra skapet, setter seg og tar dem på.
Jeg holder veska i et hardt grep. Jeg har ingen grunn til å
tvile på pilotene, mannskapet i flyet eller på bakken. I NordNorge finnes det kompetanse på vær. Ved om det skulle
knipe, ulltøy og vindjakker, lommelykt, batteri, og kommunikasjon, som i militæret. Det fins forholdsregler. Blåser
det opp, fortøyer folk løse gjenstander, kommuniserer med
brøytebilen, og vet at det bor en enslig kvinne ytterst, som
ikke kommer seg til butikken. Alle vet hva de skal gjøre.
PÅ KONTORET, OSLO, 19. NOVEMBER
Hvilende på albuene framfor dataskjermen studerer jeg Polarinstituttets bildearkiv på internett. Det ene bildet av snø,
is og hav er knapt til å skille fra det andre. Jeg trenger flere
innfallsvinkler. Å finne på søkeord er som å gjette koder til en
lås. Jeg klapper igjen lokket på datamaskinen.
Forresten. Var det et bilde av Bouvetøya?
Hva er det med den?
6
DEL I
Er det formen — den minner om en fransk smørkjeks —
eller navnet som klinger som Madame Bovary? Bouvetøya må
ligge i Sørishavet. Eller?
Kapuściński besøker kultur- og utdanningsministeren i
Ghana på slutten av 50-tallet. Han tolker omgivelsene gjennom sin egen kamp med heten. Er man heldig fins mulighet
for skygge og lufting. Brisen blåster best i høyden. Ministeren
han besøker, har sitt departement øverst i en beskjeden bygning som teller fire etasjer. Det er en ivrig minister, besatt av
foto; han eier femten kameraer. Han inviterer Kapuściński
med seg over alt, med på banketten, med i bilen.
— Kom så går vi.
Akkurat som når jeg følger etter Bao Pao i Beijing — han
som bare kan beskrives gjennom støvet han virvler opp mens
jeg følger etter — mellom verkstedene og butikken, opp trappen til tredje etasje i huset der han bor.
Der samler han minner fra sin tid i Den røde armé. Jeg er
på jakt etter noe som kan gjøre historie virkelig for meg, og
finner det i denne mannen. Han holder fram en drikkekopp
med Maos propaganda trykket på innsiden, og beskriver
messingen av påbud fra høyttaleranlegg over hele Beijing.
Kapuściński gjør historie virkelig når han beskriver
brisen, og fraværet av den i Accra i 1958. I de nedre etasjene
i husene er fraværet uutholdelig. De stedene der alminnelige
folk har mulighet til å oppholde seg, er det vibrerende varmt
og stillestående.
“Så lenge luften står stille, representerer den ingen verdi,”
skriver han, “men det er nok at den rører på seg, så stiger den
straks i pris.”
Trær gir skygge, men tiltrekker seg også malariamygg.
TROMSØ GEOFYSISKE OBSERVATORIUM, NORDLYSOBSERVATORIET
AUGUST, INTERVJU MED TRULS LYNNE HANSEN
Midt i en setning sitter Trus Lynne Hansen plutselig med telefonkontakten i hånden. Han har nappet den ut så han ikke
risikerer oppringning fra Madrid. Som observatorieleder er
7
DAKAR - TROMSØ
DEL I
han ønsket i en videokonferanse.
— Landegrenser er et fenomen som er helt irrelevant i moderne vitenskap, konstaterer han, med trykk på irrelevant.
Jeg får nye A4-ark å notere på hver gang jeg bestemmer at
nå er vi inne på et nytt tema.
Jeg spør om den tidlige historien til studiene av geofysikk.
— Fins det muligens en innflytelse fra Afrika?
Jeg håper det. Jeg vil vite hvordan verden så ut før geografien ble formet av kolonimaktene, finne forbindelser som går
på tvers av stater, og kanskje også historiske epoker.
— Det var araberne som gjenoppdaget den antikke kulturen ettersom de rykket inn i land nord for Middelhavet,
opplyser han.
Den arabiske gullalderen varte fra 900-tallet til 1300-tallet. De oppfant dagens tallsystem og den moderne vitenskapens metoder. De gjorde kontrollerte forsøk og brukte logisk
argumentasjon.
— Men det stoppet opp. Man vet ikke hvorfor. De ble dogmatiske, sier han som om det er en uforklarlig gåte.
maurerne i Spania fra 800- til 1400-tallet, ikke kom utelukkende fra Nord Afrika, men lengre sør, fra Senegal.
— Er dette noe du kjenner til, spør jeg Truls som er historisk interessert.
— Nei, men det fins et geomagnetisk observatorium i Senegal, i en by som heter M’bour, ikke langt fra Dakar.
Jeg skrinlegger oldtiden. Observatoriet i M’bour er et
utmerket reisemål.
FRA INTERVJUET MED EMANUEL LIMA,
POSTENS ØSTLANDSTERMINAL, LØRENSKOG, VÅREN 2012
Hver ettermiddag i barndommen på Kapp Verde hører Emanuel Lima lyden av mais som blir knust i en stor morter av to
kvinner som kommer for å lage Cachupa til middag.
Kapp Verde -øyene ligger på kysten av Vest-Afrika sør for
Krepsens vendesirkel. Senegal er nærmeste fastland.
TILBAKE TIL INTERVJUET MED TRULS
Jeg er nysgjerrig på Dogonfolket i Mali som er kjent for sin
eldgamle kunnskap om astronomi, kanskje også atomer? Kan
de ha funnet andre veier til innsikt om kosmos?
Men jeg tviler på dette sporet. Historien om magnetismestudiene som Truls presenterer for meg, går tilbake til
1600-tallet, ikke mye lenger. Det er nå den systematiske nye
vitenskapen skyter fart:
“Jorden er selv en stor magnet”, skriver engelskmannen
William Gilberts i den første avhandlingen om jordens magnetfelt som blir publisert i år 1600.
Det er de store sjøreisene og kompassets tid.
Truls leter i bokhyllen etter et dikt om kompasset skrevet
på gammelengelsk. Han finner det ikke.
Jeg gjør et siste forsøk på å fiske etter en ledetråd som
kanskje kan følges bakover til middelalderen og ut av den
europeiske geografien. Under en forelesning i Oslo antyder
nemlig den senegalesiske filosofen Souleyman Bachir Diagne,
at den tidlige kulturelle påvirkningen på Europa sørfra, med
Nytt ark.
— Kan vi snakke om metaller og magnetisme? Jeg vil ta
med meg noe fra Senegal, en stein eller et metall.
Kanskje jeg kan integrere det i trapperommet på Teknologibygget.
— Jern er et metall med pussige magnetiske egenskaper, forteller Truls, jernatomene stiller seg opp i helt parallelle rekker.
Han legger trykk på helt og på parallelle. Jeg vet ikke hva
det innebærer, men attraheres av tanken på parallelle rekker.
— Det spiller ingen rolle hvor jern kommer fra, sier han.
Jern er helt identisk hvor som helst på kloden. Jern har ingen
egen identitet, det er utbyttbart.
— Så om jeg tar med en bit jern fra Dakar, er det kun reisen
som utgjør en forskjell, at jeg gjør den, og skriver om det?
— Akkurat.
8
9
Truls mener at naturvitenskap er kultur.
Når jeg spør om hvorfor man forsker på det ene eller an-
DAKAR - TROMSØ
DEL I
dre, eller en mening med det hele, blir det stille, som om han
ikke hører.
Det formålstjenlige er ikke vårt bord, forstår jeg.
— Forskning kommer av nysgjerrighet, sier han. Det er
ingen tilfeldighet at de vi tenker på som vitenskapsfolk hadde
stillinger som leger eller prester før i tiden. De var nysgjerrige
og ville forske. Men de måtte jo ha noe å leve av.
heter, men om begivenheten inntreffer eller ei, avhenger jo av
mennesket.”
Når Kapuściński skal beskrive den europeiske tiden siterer han Newton:
“Den absolutte, sanne, matematiske tid forløper i seg selv
og i kraft av sin natur ens, ubunden av enhver ytre gjenstand.”
Jeg blar i de seks arkene for å finne noe han sa:
Vitenskap baserer seg på at det fins en objektiv virkelighet som
vi alle vil oppfatte tilnærmet likt.
Jeg er vant til å tenke ut fra persepsjon, subjektivitet og
relativitet, hvordan et kunstverk kan påvirke betrakteren og
få noe til å skje. Min oppmerksomhet er rettet mot verden
som formbar ved hjelp av persepsjon. Truls sin innlysende
konstatering av objektivitet truer med å kortslutte tankebanen min.
Likevel, når jeg har lagt ut på reiser og intervjuet mennesker fra alle verdens hjørner, har også jeg lagt til grunn at folks
stedsbevissthet er lik, om ikke objektiv.
Bao Pao beskriver Beijing og Emanuel Lima Kapp Verde —
de har minner fra å være små og kunne stå under et bord, de
relaterer til foran og bak, ørken og hav. Min kropp gjenkjenner beskrivelsene selv om jeg aldri har vært på Kapp Verde,
eller i en hutong i Beijing på 40-tallet.
LEILIGHETEN PÅ SANDAKER I OSLO, 24. NOVEMBER
Det er sol i senga. Når jeg setter meg opp og strekker nakken, dukker balkongkassene fram over vinduskarmen. En
stivfrossen ringblomst står oppreist.
Sola sitter fast i takhorisonten.
Før eller senere vil den reise seg og stige høyere på himmelen, selv om dette er Nord-Europa.
Kapuściński skriver om tiden i Afrika at den ikke fins uten
bevegelsen. Det er aktiviteten som manifesterer tiden:
“Tiden er sogar noe som mennesket kan skape, for dens
eksistens kommer ganske visst til uttrykk gjennom begiven10
TROMSØ, 20. NOVEMBER, ETTER MØTET MED SYLVI LABUGT
OG YNGVE BIRKELAND
Jeg har en ambisjon om å motivere Afrika-reisen, ikke bare
ut fra en kobling til Tromsø Geofysiske Observatorium, men
også til Institutt for ingeniørvitenskap og sikkerhet, der de —
forstår jeg under møtet — studerer blant annet navigasjon.
For å finne historisk materiale går jeg så videre til Norsk
Polarinstitutt, som ligger 200 snøslapsmeter bortover Strandveien. Vel framme, lar jeg arkivaren ta meg med inn på kjølerommet der han oppbevarer permene med papirbilder. Han
stabler den ene permen etter den andre på mine framstrakte
underarmer. Jeg bærer dem bort til det vindusløse bakrommet der han har pulten sin. Ved siden av seg har han bunker
med bilder han skal skanne.
Jeg åpner permene og begynner å bla, fram og tilbake mellom bilder av skip, polekspedisjoner, flere båter, mer hav.
— Er det bare bilder av Nordpolferder, spør jeg. Har det
ikke gått ekspedisjoner til andre steder?
Arkivaren vinker meg over til skjermen sin.
— Her er en skannet dagbok fra en overvintring på Svalbard i 1929.
Håndskriften til skipperhustruen Hansine Hansen er
tiltalende. Men, jeg må røre meg og kommer på at jeg har et
ærend; et kort besøk hos Truls. Jeg griper jakken på stolryggen, samler penn og notatbok, og fortsetter påkledningen på
vei ut, gjennom biblioteket. I resepsjonen taster jeg nummeret til taxi på mobilen. Det ringer. Klokka er ett, og mørket
faller på. De store vindusflatene reflekterer interiøret.
11
DAKAR - TROMSØ
Jeg børster snø av hetta på jakken, og går inn i entreen på
observatoriet i Prestvannvegen.
Truls kommer meg i møte med diktet om kompasset i en
rosa plastlomme. Han har fått en e-post fra Benoit Heumes
på Institut de Physique du Globe de Paris som administrerer observatoriet i M’bour. Benoit trenger en bekreftelse på
hvem jeg er, før han kan lage en avtale med personalet lokalt
i Senegal.
Truls ønsker seg et foto fra observatoriet i M’bour når jeg
kommer tilbake derfra.
Han har kontakt med forskningsstasjoner over hele verden, men selv reiser han bare til Grønland.
Vi kunne utvekslet denne informasjonen per e-post, men
her står jeg i entreen.
På bakrommet på Polarinstituttet skanner arkivaren fremdeles. Jeg må komme i bla- modus, og går ut blant hyllene i
biblioteket.
Det er blitt mørkt og vindusflatene speiler bokhyllene som
står på diagonale rader. Jeg fester blikket i øyehøyde, og følger
en tilfeldig hylle helt til enden. Så lar jeg blikket falle ned på
raden under og går tilbake.
Arktis, Arktis, Arktis.
Jeg svinger rundt hylla.
Her er det Geologi og Sedimentologi. Jeg plukker fram en
kompakt bok: Carbonate Diagenesis and Porosity.
Nå vet jeg at jeg kommer til å finne en løsning.
Jeg snur meg og skimter en ny kategoribetegnelse, Kartografi. Jeg følger bokryggene videre: GPS. Med den ledige
hånden drar jeg ut Practice and Theory of GPS, Global Positioning System.
Dette er min dag!
DEL I
GPS’en på mobilen ligger i håndflaten og lyser. Den andre
hånda styrer jeg med. Men styrer hvor? Den blå prikken vet
hvor jeg er, når jeg flytter meg, flytter den seg. Det er selskap i
det, men det tar meg ikke hjem.
Jeg burde sette hele min lit til GPS’en, men i mellomtiden
har jeg begynt å studere gatene og aktivere min egen stedsfornemmelse. Det er to systemer. Jeg vingler mellom dem.
“Den moderne fysikkens naturbilde, som begynner å ta
form med Galilei, og som oppsto i og med at man begynte å
stille spørsmål ved det menneskelige sanseapparatets evne til
å formidle virkeligheten,” skriver Hannah Arendt, “viser oss
et univers som vi ikke lenger kan vite noe mer om enn at det
på en bestemt måte påvirker våre måleinstrumenter.”
Jeg har fortsatt et sanseapparat. Selv om jeg bruker GPS,
og forflytter meg med fly og tenker på verden i fugleperspektiv, kan jeg også sette den ene foten foran den andre og
erfare rommet.
Arendt igjen:
“I motsetning til erfaringsevnen, kan forstanden frigjøre
seg fra jorden og innta et universelt, kosmisk standpunkt
utenfor jorden og operere ut fra det.”
Vi vingler videre.
I ARKIVET
Jeg sykler langs en mørk kanal i Berlin. Dekkene må pumpes.
Uten demping kjenner jeg hver småstein på asfalten. S-Bahn
går forbi på traseen over bakken. Men jeg er “lost” og uten lykt.
— Hva med Bouvetøya, spør jeg arkivaren.
Jeg så en plansje på en søyle i biblioteket, en mini-temautstilling om fuglelivet der. Det er andre gangen på kort tid at
øya dukker opp fra intet.
— Det går en ekspedisjon ned dit nå.
Epler og kanoner, tenker jeg, en ekspedisjon til Bouvetøya!
— Polarinstituttet skal sette opp en ny forskningsstasjon.
Den forrige blåste på havet.
Forskerne flyr til Sør-Afrika i januar, og går om bord på et
forskningsskip i Cape Town.
— Båten med utstyr bør være på vei allerede, sier arkivaren.
En helt virkelig båt — det er ikke usannsynlig at den be-
12
13
BERLIN, OKTOBER
DAKAR - TROMSØ
finner seg utenfor kysten av Senegal mens jeg er der. Vinter
på Nordpolen betyr sommer i sør og høysesong for ekspedisjoner til Sydpolen. Fra Cape Town er det fem dagers seilas til
Bouvetøya. Den ligger mellom Sør-Afrika og Antarktis — et
av verdens mest øde steder.
Imidlertid ligger den ganske nær våre meridianer.
Skyt en pil rett sør og den skulle kunne treffe.
SJØVEGAN
På Sjøvegan kommer ikke sola over horisonten på vinteren,
månen tar over, og alt får et blått skjær. Som barn sto jeg med
nesen inntil et kjølig panoramaglass og så ut på månelandskapet. I øst var fjellene jevne, hvite halvkuler, den ene bak
den andre, med synkende kurver mellom seg. Et streif av
dagslys i sydøst gjorde konturene av fjellrekken markant.
Hadde landskapet vært flatt, ville det likevel være umulig
å se sola. Den befinner seg helt og holdent på en annen del av
jorda. Det forteller meg at jeg er på et fjernt sted på kloden.
Jeg vet det jo også fordi jeg har kartene.
Å se på kart betyr å sette seg i en fugls sted.
Eller et fly, eller en satellitt.
Erkjennelsen av avstand styrkes når jeg slipper meg ned
på bakken igjen etter en slik imaginær luftferd. Da er den
kalde nesetippen mot ruta, og mangelen på røntgensyn, høyst
informativ.
PÅ KONTORET, OSLO, 25. NOVEMBER
Jeg legger på røret, og er ennå varm i øret.
Dagfinn Husjord underviser i navigasjon på Institutt for
ingeniørvitenskap og sikkerhet. Vi lokaliserer lasteskipet
Mary Arctica i Kattegat via en hjemmeside for sporing av
skipstrafikk som heter Marine Traffic.
Jeg tror det er dette skipet som skal til Bouvetøya. Jeg taster
inn skipsnavnet i feltet fartøy og får: Latitude 57.04817, Longitude 10.05283.
— GPS beregner posisjonen til en mottaker på bakgrunn
14
DEL I
av signaler fra satellitter som går i bane rundt jorda, forklarer Dagfinn.
God geometri, kaller han det når en mottaker på bakken
får signaler fra et flertall satellitter.
Geometri er bilder av ordnede, harmoniske forhold. Det gir
en avstand til de kroppslige premissene for menneskelivet,
som gnagsår og frost. God geometri er mer enn jeg forventer
meg i en verden der skjøre mennesker styrer etter beste evne.
— Satellitter har atomur, fortsetter han. Avstanden mellom
en satellitt og en mottaker beregnes ved å måle tiden det tar
for signalene å nå fram.
Å se GPS for seg, som et geometrisk mønster av signaler, i
luften, og at mønstret forandrer seg når jeg beveger meg nede
på bakken med en mobil mottaker, er ganske lett. Men tiden
gjør det komplisert. Tiden utgår jo fra døgnet og jordens bane
rundt seg selv.
Når jeg tenker på lange avstander og sakte fart, som et skip
på havet, mister jeg fotfeste. Det har jeg til felles med Dagfinns studenter.
— De har problemer med å navigere framover i tid og rom,
å se det for seg, forklarer han.
Han liker astronomisk navigasjon. Det går ut på å finne et
skips posisjon ved hjelp av høydemåling av himmellegemer
med en sekstant, og bruk av tidtabeller. Slik lærte faren hans
å navigere. Også de nye kapteinene er nødt til å lære astronomisk navigasjon som sikkerhet.
Johannes Kepler er astronomiens gudfar. Dagfinn lover å
sende en lærebok i emnet.
Dagfinn Husjord synes det er vanskelig å beskrive følelsen av
å seile over Stillehavet.
OSLOMARKA, NOVEMBER
Det blåser laber bris fra nordvest. Jeg går hurtig innover stien
i motvind. Mørket veller fram. Det skummer på Maridalsvannet. Jeg løper et stykke, ser meg over skulderen. Solnedgangen
15
DAKAR - TROMSØ
DEL I
over byen ser ut som en fjern gressbrann.
Jeg holder et ildorkester i den ene hånda, i den andre et
blått dragsug.
I dagtidlig hørte jeg på nyhetene at trafikken står fast mellom Trondheim og Oslo.
Været velter inn fra havet, fra kysten utenfor Kristiansund.
Uten å dumpe ned i dalene på innlandet feier vinden over
fjelltoppene og er fremdeles fuktig når den når Oslomarka.
Det er minst 50 mil til Norskehavet, mil som vinden tilbakelegger på et øyeblikk.
Hadde jeg sanset kysten i marka i dag om jeg aldri hadde
sett et satellittbilde?
hva mer jeg skal spørre om. Jeg legger på, takk Mr. Guldahl,
takk, takk.
Jeg sjekker været i Århus. Det er som i Oslo, nullføre og
skyer. Sjøen må være for varm for årstiden, brisen for klam.
Mary Arctica kjeder seg sikkert og vil ut av havna. Jeg kjenner
på meg at mannskapet har brakkesjuke, de lengter til havs.
Selv skal jeg fly, fly og lande på bakken i Dakar. Der skal
jeg organisere meg i et rom, tenke på Mary Arctica i frisk fart
og ha orden på alle koordinater.
Det er snø på værvarslet for Tromsø, våt og kornete snø.
PÅ KONTORET, OSLO, 29. NOVEMBER
Jeg halvsover på kontoret, kryper ned på gulvet, slokker lyset,
slanger meg halvt opp så jeg kan strekke ut en arm og dra ned
tastaturet og fortsette å skrive under bordet.
Jeg har glemt ideen jeg hadde for to minutter siden.
Farvel.
Tap. Savn.
Velkommen nye sjanser.
Jeg åpner for gjennomtrekk i hodet. To vidåpne dører på
hver side; ørene. Vær så god, blås gjennom meg. Jeg stopper
ingen, heller ikke John E. Guldahl, Avdelingsdirektør for
Operasjon- og logistikkavdelingen på Polarinstituttet. Noe
stopper han. Jeg trenger å vite om ekspedisjonen er virkelig,
tenk om Mary Arctica er feil båt? Jeg kan ikke overvåke feil
båt! Han svarer ikke på telefon, kikker bare på meg fra bildet
på nettsiden, med rød nese og rim i barten, midt i en snøstorm, og uten lue foran en hær av fullpakkede snøskutere.
Suksess. Guldahl ringer tilbake, jeg farer opp.
— Mary Arctica laster i Århus i dag, forteller han. Stål,
proviant og utstyr skal med på ekspedisjonen.
Det fins dessuten et annet skip, Agulhas, som skal ta forskerne fra Cape Town til Bouvetøya.
— Mary Arctica legger fra havn klokka fire, avslutter han.
Det er om 110 min! Jeg har ligget under bordet, og vet ikke
16
CASABLANCA, 1992
Vet jeg noe om Vest-Afrika? Jeg besøker Marokko i 1992. Jeg
husker at jeg våkner på et hotell i Casablanca av fem-bønnen
om morgenen, og at det er et uvanlig lys –hvitaktig med en
iboende trussel. Byen ligger og venter.
Enn så lenge er varmen fuktig og pirrende, men det gjelder
å ha veskene ferdigpakket og klare for rask avgang. Dagen
har en vilje til å gå over styr, bli en rockekonsert som jeg helst
vil spare trommehinnene for.
Jeg husker reisen fra Fes kvelden før. Khalid, min “svoger”
på denne tiden, skaffer oss seter på b≠ussen, betaler, gjør seg
uunnværlig, og meg og kjæresten min hjelpeløse. Det er en
lettelse å slippe fri.
Halvvegs til Casablanca stopper bussjåføren i lyset fra
en lyktestolpe på en rasteplass. Passasjerene kan benytte
stådoen som fins i et avlukke i utkanten av lyskjeglen. Ved
siden av hullet i gulvet står en rød bøtte med vann til å
skylle seg med.
Fra rasteplassen må reisen ha fortsatt. Jeg husker at jeg
våkner i Casablanca.
LEILIGHETEN PÅ SANDAKER I OSLO, 12. NOVEMBER
Jeg ligger med hodet på puta og ser jeg over taket til den andre
siden av gårdsrommet. Det er klarvær utenfor det sydvendte
soveromsvinduet. Foreløpig er det for mørkt til å se ordentlige
17
DAKAR - TROMSØ
farger. En fugleflokk beveger seg i raske vendinger.
Femti hurtigbankende hjerter.
Flokken forsvinner nede i det høyre hjørnet, i neste øye–
blikk dukker den opp igjen.
24. NOVEMBER
Når jeg kommer hjem fra kontoret på kvelden tikker det inn
e-poster. Dataskjermen lyser opp soveromsmørket.
Liv fløy over Atlanteren i dag, hun har vært i Baltimore og
forelest. Vi skal reise sammen til Senegal. Nå spiser hun middag i leiligheten sin i Stockholm. Etterpå skal vi snakke om
hva vi skal pakke. Om litt over en uke møtes vi i Brussel og
tar samme fly derfra.
Jeg leser en beskjed fra biblioteket. Carbonate Diagenesis
and Porosity kan hentes på filialen på Sandaker.
26. NOVEMBER
Jeg sykler fra kontoret klokka halv sju. Det er lys i vinduene
på filialen. Fra gata kan man se folk som sitter og leser. Foran
skranken står en liten gutt. Lånet registreres og jeg legger
bøkene i sykkelkurven, tar på ullvottene og sykler opp den
siste bakken.
Hjemme leser jeg e-post, og får vite at Benoit Heumes har
hatt kontakt med direksjonen på observatoriet i M’bour i dag.
En sjåfør fra Raw Material Company, kunstsentret vi skal bo
på i Dakar, skal hente oss på Leopold Sédar Senghor International Airport. En ny e-post fra biblioteket: Boka om GPS har
også kommet. Den har reist helt fra Tromsø.
27. NOVEMBER
Bunken med bøker på nattbordet vokser. Chimamanda Ngozi
Adichies En halv gul sol er for kokett. Jeg våkner ikke med et
lodd ned i undergrunnen som når jeg leser Per Olof Enquists
Styrtet Engel. Likevel er det noe med miljøene, støvet på veg–
ene, eller er det Kapuściński jeg har det fra?
18
DEL I
I alle fall, når jeg leser Enquist er det med en følelse av jern
og metall. Grunnstoffer. Naturvitenskap. Jeg er besatt av stein
og jord.
Når jeg våkner om morgenen etter å ha lest Enquist på
senga før jeg legger meg, er oppvåkningen som å drive opp til
overflaten igjen — opp fra et uendelig dyp – med minnespor
fra den flytende metallkjernen i jordens indre.
Albert Einstein forestiller seg — en sommerdag på kontoret i
Bern i 1907 — at en mann i huset på den andre siden av gaten
ramler ut av vinduet. Jeg hører på radio.
Mens mannen er i fritt fall, må han en stund oppleve vektløshet, tenker Einstein.
Einstein har en annen dagdrøm hvor han sitter på en buss
i Bern der han bor. Plutselig setter bussen av gårde i lysets
hastighet. Einstein ser klokketårnet på torget i Bern forsvinne bak seg. Viserne roterer i sitt vanlige tempo. Tiden i
bussen derimot går saktere jo mer bussen akselererer.
Tiden og rommet henger sammen, tenker Einstein, de er
relative størrelser.
Jeg klarer å forestille meg rekkevidden av denne tanken et
kort sekund, før døren klapper igjen.
Det korte blaffet ligner opplevelsen av Liv Bugges film Into
The Wreck på Kunstnernes Hus i Oslo, en følelse av å falle
bakover gjennom historien. En lavfrekvent lyd setter kinosalen i vibrering. Kamera panorerer over nærbilder av interiør.
En kvinne forklarer igjen og igjen om et trykk kun kjenner
over nakken, at hun vil ha det bort. Jeg tenker på tyngdekraft,
på tunge ting, jern og stein som faller tungt. Trekkes vi mot
jordens indre?
— Mennesker fins ikke magnetiske, sier Truls.
Det må bety at vi ikke kan trekkes mot bakken av en magnetisk kraft.
Gravitasjon er noe annet, men hva er det? Newton visste
faktisk ikke. Einstein mente det var rommet som presset
legemer mot jorden.
19
DAKAR - TROMSØ
Er trykket over nakken som kvinnen føler i filmen, rommet som presser seg på? Umulig å vite.
Nå har man forresten registrert gravitasjonsbølger som
drar i og former selve rommet. Det viser at Einstein tenkte
rett der han satt og drømte.
HYTTA VED VANSJØ, JULI
Treplankene er fuktig under tærne på flytebrygga klokka åtte
om morgenen. Sittende på huk, observerer jeg fuglene som
slipper seg ned og henter yngel under vannflata.
Elva er full av fisk, ål, alger. I jorda i skråninga lever små
dyr, bakterier, biller, mikrober og meitemark uforstyrret. De
svarte buormene har egne ganger i de eldste segmentene i
kvisthaugene mine. Fluer balanserer på vannskorpa. Fuglene
stikker hodene gjennom den.
LEILIGHETEN PÅ SANDAKER, 1. DESEMBER
I dag er Mary Arctica borte. De siste dataene på Marine Traffic er fra i går ettermiddag klokka sju.
Jeg våkner tidlig og sitter med datamaskinen i senga. Jeg
fører pekeren over hundrevis av grønne båtmarkører på
skjermen, spisse og med en liten strek foran, som en pennesplitt. Hver markør indikerer posisjonen til et skip. De
flokker seg som insektsvermer i havner som Guangzhou og
Cape Town, hvert skip med sin spesielle rute og oppgave. I
den engelske kanalen klemmer pennesplittene seg sammen
og lager tette køer.
John Guldahl har fortalt at Mary Arctica kan lokaliseres
på rederiets hjemmeside. Jeg søker etter henne hos Royal
Arctic Lines.
Treff. Hun seiler med kurs for havnen Zeebrugge i Belgia
og befinner seg for øyeblikket nord for Nederland. På kartet
ser jeg en rekke smale øyer som danner et bånd utenfor kysten, en psykologisk beskyttelse om ikke annet, mot sjøen som
truer med å oversvømme det flate landskapet. At havet stiger
— nederlenderne må være minst like redd for det som meg.
20
DEL I
På rederiets hjemmeside fins en link til et webkamera som
er montert på broen av Mary Arctica. Kameraet viser grå skyer,
med solgløtt, noen dråper på frontruta, snill sjø. Hun er et bevegelig holdepunkt på sjøen, mens jeg beveger meg på tørt land.
— Holdepunkt, spør redaktøren.
Hun spør alltid om punkter. Jeg forteller at et punkt er
alltid et sted, et virkelig sted, og i tillegg, en abstrakt angivelse
av et sted.
28. NOVEMBER
Jeg trenger myggnett. Har jeg ett på hytta? Det skal snø i morgen. I dag er det sol med advarsel om sterk vind i kastene. Jeg
har vasket på kontoret og hengt opp et trykk fra tegneskuffen, det jeg laget etter intervjuet med Emanuel Lima. Det har
et lavasort fargefelt mot et blått mønster nederst. Den korte
teksten om kjøkkenet på Kapp Verde er felt inn på midten, og
øverst er det en kritthvitt flate.
Hvorfor tenker jeg på Mørekysten?
Fordi Annelie skriver til meg og forteller at hun skal jobbe
på et sykehus i Kristiansund. Og, fordi Ane Brun sier på
Skavlan, på Moldedialekten sin, at hun lengter etter kysten.
Nordsjøen strekker seg til Belgia og Nederland i sør. I nord,
ved den 51. breddegraden, begynner Norskehavet, rett etter–
på: Mørekysten.
Jeg kan lage geometri av dette, leke, forbinde. Amsterdam
er bygget av tømmer som ble fraktet fra Norskekysten under
Hollendertiden.
Kartene gir et fugleperspektiv, men det var de store sjøreisene på trappene til den nye tiden, som gjorde det mulig å
kartlegge verden.
Mary Arctica er mitt øye, et øye som beveger seg langs
jordskorpen, på havet, mellom kyster, uten at jeg behøver å
bli våt.
Jeg lurer på hvem som styrer båten. Et navn. Hvor er kapteinen født?
21
DAKAR - TROMSØ
DEL II
NOTAT
Flytter jeg kroppen bare litt så endres linjene — en skygge,
et hjørne, et kratt — det endrer hvilke steder i hjernen som
blir opplyst.
Strekkes lillefingeren ut, endres universet. Forklaring
følger ikke.
BERLIN, OKTOBER
Jeg treffer Lidwien van de Ven på Markthalle Neun i Kreutzberg. Vi prater på hjørnet av et langbord i den overbefolkede
mathallen, holder hodene tett sammen for å høre. Konflikten
mellom høyre og venstre er tilspisset i Nederland. Fremmedfrykt på ene siden og liberal kulturtradisjon på den andre.
Hva har dette med steder, kart og persepsjon å gjøre?
Jeg kan ikke svare på det, heller ikke legge det fra meg.
Nederland har hatt sine kolonier spredt over hele kloden, alle
etablert på 1600-tallet. De tapte Sør-Afrika til britene i Boerkrigen, beholdt Indonesia til 1945, og Surinam i Sør Amerika
til 1975. Hva har det å si for persepsjonen av verdenskartet for
en nederlender?
FLYPLASSEN I BRUSSEL, 3. DESEMBER
Solkula står så vidt over den lave belgiske horisonten når
jeg kommer ut av flyet. Det stiger røyk fra skorsteinene på
bolighusene som grenser til flyplassen. Frost eller røyk. Det
er ikke lett å si.
Det er flatt, flatt, flatt. Helt bort til Mary Arctica som ligger
i Zeebrugge. Står folk virkelig opp og fyrer i ovnen?
Å ikke besvime når man reiser seg for å gå ut på badet
klokke fire om morgenen, det er hva det handler om, og grunnen til reisefeberen. Men nå er det over.
Himmelen over flyplassen er full av skimrende eksosstriper. Flyene boltrer seg i et tredimensjonalt rom. Sjøtrafikken
får pent dele på et felles plan. Det nytter ikke å krysse over og
under når du er en båt.
Mary Arctica laster fremdeles i Zeebrugge. Jeg har krysset
hennes breddegrad, for øyeblikket ligger hun på N 51.20.29.58.
Breddegrad angis med N nord for ekvator og S sør for
ekvator, så kommer tallene som beskriver grader, minutter og
sekunder. Zeebrugge ligger litt nord for Brussel.
Jeg har GPS-boka med meg i bagasjen. Tørr informasjon,
jeg vet det. Men tallene viser til steder — posisjoner. En posisjon gir straks muligheter for sammenheng. Noen har vært
her før, mennesker med navn. En sjømann het kanskje Hol-
22
23
DAKAR - TROMSØ
ger, var han dansk? Kom han fra vestkysten av Danmark, der
Babettes Gjestebud ble filmet, der hvor de knøttsmå kirkene
ligger med noen få kilometers mellomrom?
Selv vanndråper har historie. En vannmolekyl i kaffen min
kan ha vært i Holgers spytt, det han plasserte da han fortøyde
i Zeebrugge for to hundre år siden.
Ensomhet bortfaller som en mulighet.
Liv kommer gående gjennom glassdøra i terminalbygningen.
Vi møtes her, ved T-gatene som er for avganger til Afrika.
Våre koordinater sammenfaller. Vi klemmer og oppdaterer
hverandre, rekker en kaffe før vi går om bord på flyet til Dakar. Kvinnen i kassa er oppgitt over kundene før oss som ikke
forstår språk, ifølge henne. Selv snakker hun fransk, engelsk
og nederlandsk, med afroamerikansk selvtillit.
Ombordstigningen pågår i et jevnt, sakte tempo. En mann
med distinkte fingre støtter hodet i hånden og hviler. Foran
oss sitter en mafiaboss med gullkjede, hatt og Rolex. Liv og
jeg er enig om at det er teater, et kostyme han tar på seg når
han tar fri fra studenttilværelsen i Oxford. En samling av
unge menn fra Dakars overklasse er med på denne flyvningen. De har velsittende jakker og bukser, gensere og skjorter
med smakfulle farger. En mager kvinne med halvkort grå frisyre, utstråler autoriteten til en overdommer. Hun holder dokumentmappen inntil kroppen for å samle kjortelen når hun
setter seg. Noen kvinner har fargerike kjoler og tøystykker på
hodet som de får til å peke i alle retninger. Med på reisen er
også tre amerikanske ungdommer med fjellsko og skjørt.
Jeg åpner kompasset på mobiltelefonen og finner vestnordvest. Jeg fotograferer ut vinduet. Ikke mer enn kanskje
10 mil herfra, ligger Mary Arctica. Kan hun ha lagt fra land
nå? Et animasjonsprogram viser flyet vårt fra ulike fugleperspektiv på skjermen på stolryggen foran. Jordkloden snurrer.
Jeg blir svimmel og slår av.
Jeg har aldri flydd så langt uten å forskyve døgnet. Tidsforskjellen mellom Norge og Senegal er bare en time. Vi flyr
på en linje mellom polene. “90 prosent av verdens befolkning
lever i varme land,” skriver Kapuściński.
24
DEL II
DAKAR
På vei fra flyplassen ser vi gutter som jogger langs fortauene.
Alle er like veltrente som mennene på flyet. Sjåføren fra Raw
Material Company — kunstsenteret som han bare kaller Raw
— forklarer at det er en helsetrend. Liv lener seg fram mellom bilsetene og oversetter fra fransk. Han legger turen om
kysten så vi skal få se havet.
Havet opptar stadig større plass av det jeg tenker på som
jorda.
Fra fugleperspektiv ser omrisset av Dakar ut som et
asymmetrisk telt spent opp mellom barduner. Hovedstaden i
Senegal er Afrikas vestligste punkt, bare Kapp Verde - øyene
ligger lengre ut. Det kommersielle sentrum ligger på sydspissen. Vi bor i Midtbyen, et område med toetasjes hus og gater
av gul sand.
RAW MATERIAL COMPANY, 4. DESEMBER
Den første morgenen går Liv ned til Mamadou Sow’s kiosk og
kjøper baguetter til frokost. Vi spiser under stråtaket på takterrassen på Raw. Etterpå børster vi bort smulene og åpner
kontoret, henter fram datamaskiner, penn og papir.
Jeg leser e-post fra Benoit Heumes. Mr. Duval, leder for
Institut de la Recherche et du Développement i Dakar, har
godkjent besøket på observatoriet i M’bour, men har ikke latt
høre fra seg om tidspunkt.
Benoit antyder at han kan ringe Aboubacry, en forsker
som jobber på selve observatoriet. Jeg er litt nevrotisk når det
gjelder framdriften, understreker hvor glad jeg er for denne
muligheten, og håper iherdig at han kan tenke seg å ringe allerede samme dag.
Liv har en avtale med Madou Diol, som driver en forumteatergruppe. Kanskje han vet hvor jeg kan få tak i jern?
Jeg står på balkongen og pusser tenner.
Hva skal jeg si? Å komme til en helt annen temperatur, behøve elementære ting, kontanter, en matbutikk, noen franske
25
DAKAR - TROMSØ
DEL II
fraser, det er både vanlig og uvanlig. Jeg er lettet over at det
fins vann og en ren seng. Da er det bare å nyte at det også fins
palmer og sol — og folk.
Jeg ser på folk. Jeg skal ikke skrive om folk, men jeg kan
ikke la være.
To jenter feier fortauet foran nabohuset med vifteformede
koster. De jobber fra hver sin side av porten og utover mot sidegatene. De går i T-skjorter og har mønstrede tøystykker rundt
hoftene. En mann i fotsid kjortel og spisse sandaler kommer
ut av en bildør. Det mørke materialet i klærne glinser når han
beveger seg. I systua som ligger mellom kiosken og bolighuset,
jobber tre skreddere. Skreddermesteren har en blå fes på hodet, rundt halsen et hvitt skjerf. En gutt henter gassflasker fra
skapet utenfor kiosken. Det stikker fram en gul singlet under
T-skjorta. Han har armbånd og topplue. En kvinne skrider
majestetisk nedover gaten i kongeblå gevanter fra topp til tå.
Hun kommer hitover. Det er hun som vasker på Raw.
Alle holder på med konturer, proporsjoner, farger og kontraster. Livet ser ut til å handle om det man står og går i. Hva
vet jeg — jeg bare ser og ser.
ner neste uke. Da fortsetter de å utvikle innholdet videre
sammen med skuespillerne, som er ungdom fra nabolaget.
Samtalen foregår på en blanding av fransk, wolof og
engelsk. Stemmen til Madou er dyp. Det er Liv og han som
snakker mest. Madou vil vite hva som er på nyhetene i Skandinavia, og høre om været.
Han vurderer svarene i detalj.
Ved lunsjtid kommer sønnen hans med en metallbolle med
gul ris, fisk og kokte grønnsaker. Han stiller den på en krakk
midt i rommet. Madou, Seydou, Liv og jeg trekker stolene
bort til krakken og Madou deler ut skjeer. En teaterelev
forbereder te på en primus. Når jeg beskriver prosjektet mitt,
assosierer Madou til de lokale fiskerne:
— Fiskerne navigerer uten utstyr. De drar ofte veldig langt ut
— hvordan vet de hvor de skal, filosoferer han liksom ut i luften.
— Fugler bruker visst jordmagnetisme til å navigere,
sier jeg.
Han smiler. Vi sitter tause med teglassene våre en lang
stund.
HAHN, BYDEL I DAKAR
Taxien stopper ved en sandfylt plass der det foregår aktiviteter som ballspill og lekselesing – en geit står tjoret til et tre. I
utkanten av området sitter grupper av eldre menn og drikker
te eller kaffe i hvite plastkrus som selges fra boder overalt.
Jeg vil ikke stirre, men registrerer turkise og røde gevinster i øyekroken, på klessnorene. Inntil moskéen står en
høy minaret med lyseblå dekor på toppen. Den minner om
Kardemomme by. På den andre siden avgrenses plassen av en
lav skolebygning. Madou Diol har oppdaget oss og vinker. Jeg
siler sand gjennom sandalene når jeg går.
Hahn er en bydel i Dakar og er fremdeles et fiskersamfunn.
Teateret, Kaddu Yaraax, skal sette opp et stykke om mediemanipulasjon. Seydou Ndiaye sitter og jobber med manuskriptet ved en datamaskin inne på kontoret. Øvelsene begyn26
Kveldstrafikken tilbake til sentrum er tett. Eksosen er klaustrofobisk og hovedgatene ikke til å unngå. Jeg glemmer pungen med senegalesiske sedler i bilen. Det er surt, men i hvert
fall er jeg på sporet av jernet. Madou skal gjøre undersøkelser
i nabolaget, og har forhåpentligvis funnet et verksted når jeg
kommer tilbake i neste uke.
På Raw leser jeg mail fra Benoit. Han har avtalt med
Aboubacry at Liv og jeg kan få omvisning på observatoriet
på mandag.
Mary Arctica befinner seg i The Celtic Sea og runder snart
kysten av Normandie i Frankrike. Det franske språket lever i
beste velgående i Senegal, som en beklemmende påminnelse
om volden som brakte det hit. Å snakke fransk gir muligheter, kontakter, tilgang til den franske kultursfæren, jobb
i institusjonene. Jeg antar at det har en bismak, men at det
samtidig gir status.
27
DAKAR - TROMSØ
DEL II
Skrivetid er et problem nå. Etter at vi støter på Keba og
Michael mangler vi aldri selskap, og flyr mellom floraen av
tilstelninger som kulturlivet i Dakar bugner av og som Keba
har full oversikt over. Han hjelper Michael, som er en mexikansk filmskaper, men adopterer oss i samme slengen. Det
blir mer effektivt på den måten synes han nok. Hvorfor være
to når man kan være fire, eller ti? I hvert fall må det unngås
for enhver pris at noen er alene.
Vi ler alltid når vi sitter sammenklemt i baksetet på en taxi
med Keba og Michael, for eksempel av at Liv blir ringt opp fra
et nummer hun har slått feil på mobilen, og Keba vil spørre
den fremmede om han vil være med. Når bilen stopper velter
vi ut med magemusklene verkende av latter.
Huset fungerte som et oppsamlingssted for slaver. Ved
den tilhørende bryggen la skipene til, og slavene ble ført inn i
mørket under dekk, bort fra alt kjent, uten anelse om bestemmelsessted. Uten en eneste eiendel til å bære med seg minnet
om en fortid, ble de ble rykket ut av tid og rom, plassert i et
nøtteskall og satt på havet.
Den voksne datteren i familien står ved kanten av døråpningen i ytterveggen.
— Mama, this is The Door of No Return. But mama, you
returned.
Det er noe dobbelt ubehagelig ved dette. Den skammelige
forbrytelsen mot afrikanerne, men også den Disney-aktige
dramaturgien som den besøkende familien iscenesetter hverandre i. De har afrikanske forfedre, men i dette kapittelet av
historien er de amerikanere.
PÅ RAW
UTFLUKT TIL GORÉEØYA, 6. DESEMBER
Fergehallen summer av stemmer. Det siver inn sjøluft. En
eldre mann med blå kjortel peker megetsigende med stokken
sin på skolesekkene som noen gutter har slengt på setene ved
siden av seg. Guttene ordner opp. Jeg nikker til mannen og
setter meg.
Goréeøya er et minnesmerke over slavehandelen. Overfarten fra Dakar tar en halv time. Jeg har aldri tenkt på havene
før. Jeg har tenkt på land.
Land, land, land.
Jeg synes at havet er skremmende. Men nå framtrer det med
forbindende egenskaper. Hvis du seiler den korteste veien over
Atlanteren fra Vest-Afrika og til det amerikanske kontinent, ender du opp i Brasil. Dit ble også det største antallet slaver transportert. I 2011 bad Brasils president Lula om unnskyldning for
slavehandelen da han var på offisielt besøk på Goréeøya.
Millioner av mennesker ble også ført fra kysten av VestAfrika og til de Karibiske øyene og Sørstatene.
I første etasje leser jeg på et skilt ved inngangen til et vinduløst avlukke: CHambre de Petites Filles. Rom for små jenter.
Det fins rom for menn og for kvinner, sikkert for gutter også.
Vi går opp trappa fra den indre gården og opp til andre
etasje. Trappa svinger seg som en dobbel harpe. Arkitekturen
har myke linjer som i et barokkteater. Murveggene har en
matt, karminrød farge, alt er smått.
I andre etasje, der administrasjonen må ha holdt til, er det
lysegul interiørmaling. Beige kveldslys siver inn fra de høye
doble dørene mot sjøen. Sjøen er hvit — som plast. Der ute går
trålere, lastebåter og noen av de lave, dekorerte fiskebåtene.
En afroamerikansk familie ankommer samtidig med oss til
Slavehuset som nå er gjort om til et museum.
Goréeøya er en pittoresk, grotesk verdensarv. Vår oppgave er å
være turister, men vi kjenner oss ikke helt i humør. Vi dropper
badeplanene for å slippe unna antikvitetsselgerne som holder
til i bukta. De følger etter oss til restauranten der vi har bestemt
oss for å spise lunsj, legger fram masker og armbånd på den
blårutede duken. En jente står og henger ved bordet i en halv
time. Hun viser fram alle nøkkelringene hun har, én etter én.
I morgen er det lørdag, og da har de sikkert rikelig med
besøkende her. Nå er det fredag og langt mellom turistene, all
oppmerksomhet er på oss.
28
29
DAKAR - TROMSØ
Etter maten går vi inn i kvartalene bak havna. Mursteinsarbeidet er detaljert og omsorgsfullt gjort. I enden av det smale
gateløpet vaier palmetrær. På baksiden av øya er det små berg
av spiss lavastein, og mellom dem en liten sandbukt.
Her er det ingen, vi hopper uti. Atlanteren er kald, dessuten forurenset, men det synes ikke, så vi later som ingen ting.
Etterpå kler vi raskt på oss og berger oss ut på moloen før vi
blir oppdaget. Hvem vet hva som passer seg når det gjelder
bading her. Det meste føles fritt når det gjelder kleskoden,
men én ting ser man ikke, nakne lår.
PÅ ROMMET I DAKAR, 6. DESEMBER
DEL II
Har Janis Joplin brukt opp kreftene ved soloppgang? Nei,
snarere tvert imot, hun synger om mulig enda mer inderlig.
Alt dette mens jeg vrir meg i sengen i svette, og med tiltagende kvalme.
Kapuściński beskriver hvordan mennesker som ikke har
varme tepper å ty til når malariaen rir dem — kanskje ligger
de i veikanten — kan hjelpes med det trykket de føler at de
behøver, ved at noen legger en trekasse oppå dem og setter
seg på den.
Jeg skal til M’bour på søndag, bilen kommer klokka elleve.
Tanken på å sette meg i en bil i den tilstanden jeg er i nå, gjør
meg enda mer elendig. Kommer jeg ikke av gårde, må avtalene lages på nytt og turen forskyves. Da rekker jeg ikke tilbake
til Dakar for å finne jernbiten.
Rett før jeg legger meg, besvimer Kapuściński av malaria på
et hotellrom i Kampala, Uganda.
Jeg har en ide om at bønneropene skal vugge meg i søvn, og
redde meg fra en kvalme som ligger på lur. Fredagsbønn høres jo uskyldig ut, men dette er Dakar. Shantingen begynner
allerede tidlig på ettermiddagen. Først holder kvinnene på
en time, så fortsetter mennene. De sitter antakelig på et torg i
nærheten. Imamene kan heller ikke vente og skrur på høyttalerne tidligere enn vanlig, ivrigere enn vanlig, inspirert. Dette
er bare oppvarmingen. Minareter som ligger lenger bort,
klinger i bakgrunnen, er med i koret.
Sangeren i den nærmeste moskeen lar plutselig stemmen
brekke, og forsetter liksom med innsiden ut som Janis Joplin.
Det er menneskelig inderlighet, glede og smerte rettet mot
Gud. Han er ett med uttrykket. Snart bygger han seg opp til et
nytt crescendo.
Så starter en afrikansk reggaekonsert, den svaier litt mykere, enda mer godslig og tilfreds enn reggae som jeg kjenner
den. Folk koser seg helt tydelig på denne konserten. For hver
låt løftes stemningen enda et hakk og tilropene blir enda litt
gladere. Konserten slutter ikke når raden av morgenbønner skal sette i gang. I dag hopper vi forresten like godt over
pausen mellom bønnene og kjører jam mellom moskeene. Det
er jo fredag, ja, det har sågar blitt lørdag.
De første polekspedisjonene og kryssing med slaveskip over
Atlanteren var i går. Det nytter ikke å falle ut et sekund. Mens
jeg blunker, ligger i svime i senga, blir avstandene kortere,
jorden mindre.
“…enhver reduksjon av avstanden på jorden, kan bare skje
ved at mennesket øker avstanden til jorden,” skriver Hannah
Arendt og tenker på flyet. På grunn av flyet er jeg i Dakar. Det
får også historien til å krympe.
I dag er det fest, raketter skytes opp, temperaturen stiger.
— Før var det 25 grader her i desember, sier en mann på
ferga til Goréeøya, nå er det 30 grader på den kaldeste årstiden.
Hvordan kan man eksistere her på sommeren? Tiden er
snart slutt. Hjemme er det storm. Yngve Birkeland på Institutt for ingeniørvitenskap og sikkerhet jobber med vindmøller. I går gjorde Don Quijote det samme.
Jeg slår vilkårlig opp i GPS-boka på sengekanten: “Dynamic times. The time systems derived from planetary motions
in the solar system are called dynamic times.”
30
31
På morgenkvisten klarer jeg å spy og kjenner meg lettet, men
den seige kvalmen som gjør det umulig å sove, er snart tilbake.
Omsider på ettermiddagen avtar elendigheten. Jeg kobler
DAKAR - TROMSØ
jeg meg opp, og finner Mary Arctica utenfor Marokko, syd
for Casablanca, snart på høyde med Marrakech.
HOTEL KEÜR MARRAKIS, M’BOUR, 8. DESEMBER
Terrassen foran det lille hotellet ligger på toppen av en skråning med kaktuser og trær. En bratt steintrapp fører ned til
stranden. Den har en lav port av tre ved terrassekanten.
Noen har tenkt og brydd seg om hver lille hjemmelagede
mosaikk og pute på dette hotellet; hver tallerken, hver krok,
hver reke du skal få til lunsj — i all enkelhet og med utsyn
over Atlanteren.
— Var det en kaffe til, eller var det ikke-en-kaffe til? Den
unge servitøren kommer tilbake til bordet og lurer på om hun
har forstått rett.
— En til, s’il vous plait.
— C’est bon. Merci. Haha. Trés bien.
Den praktfullt oppsatte frisyren hennes er en parykk. Hun
kler den perfekt og tar den av og på som et hvilket som helst
hodeplagg.
Jeg tror det er antennene til observatoriet jeg ser når jeg
går ytterst på terrassen og strekker hals. Det er fem timer
siden jeg lokaliserte Mary Arctica utenfor den ytterste av
Kanariøyene, på høyde med grensen til Vest-Sahara. Om den
fortsetter i samme fart, passerer den M’bour i løpet av de to
dagene vi er her.
En bit jern i Dakar og en båt på vei til Bouvetøya. To kryss på
kartet, en linje mellom, hvorfor er det vakkert? Det er så lite.
Tromsø og M’bour, det blir geometri, noe å holde seg fast i, i
det skjelvende — for mennesker livsfarlige — universet, der et
skrubbsår under skjerpende omstendigheter er nok til å gjøre
ende på deg og alle dine relasjoner. Men Babatreet husker deg,
det er veldig tykt og oppbevarer alle minner. Langs veien til
M’bour står tykke, rare Babatrær spredt i tørkende buskas.
Rett her borte på observatoriet måler de jordmagnetisme.
For en foretaksomhet. I mellomtiden tørker landskapet ut.
32
DEL II
HOTEL KEÜR MARRAKIS, M’BOUR, 9. DESEMBER
Mary Arctica har krysset grensen til Senegal og befinner seg
nord for Dakar.
Stranden nedenfor terrassen er mennenes strand. Ingen
jenter bader. Gutter tørrtrener og bygger seg opp for grandiose fotballkarrierer. Rushet er på morgenen og ettermiddagen,
når sola tar mindre.
En eldre mann sklir umerkelig forbi. Han har en hvit fes
og gul, lang kjortel med bukser under. Et esel trekker en
kjerre. En etternøler etter morgentreningen stikker fram
fra en bunker som ligger rett nedenfor hotellet. Han graver
en grop med hendene så han kan gjøre armhevinger mot
tyngdekraften. Etterpå setter han seg for å hvile. To tenåringsjenter passerer. Det er armer og bein, ledd og retninger i
bevegelse, inn og ut av synk.
DET GEOMAGNETISKE OBSERVATORIET I M’BOUR
Fra hotellet går vi noen hundre meter langs den støvete veien
som er transportåren i byen. Morgensola brenner i ansiktet.
Observatoriet ligger i en park med trær som gir skygge.
Jeg holder fram notatboka med Aboubacry Diallos navn til
vakten som står i et lite vakthus ved innkjørselen til området.
Livs fransk veksler daglig mellom ganske bra og helt
ubetydelig — alltid ispedd tysk. I dag har hun ikke kommet
i gang, det er forresten uvisst om vakten egenlig snakker
fransk. Vi holder en diskusjon på tegnspråk.
Er Aboubacry kommet eller er han på vei?
Vakten peker i lufta, vi peker også og forsøker å stille
spørsmål om tid med hendene, mener han før eller etter nå?
Spørsmålet blir avklart ved at Aboubacrys hvite pickup svinger inn porten.
— Vi kan klare å tilpasse oss to graders temperaturøkning,
sier Alain, den franske gjesteforskeren som har skrivebordplass inne på kontoret til Aboubacry i hovedbygningen, —
men fire eller seks som man snakker om nå – umulig –finans33
DAKAR - TROMSØ
DEL II
krisen er en bagatell i dette perspektivet.
Han beskriver vekstslag som ble dyrket før i tiden i Afrika,
og som kan klare et noe varmere klima. Alain liker å snakke
og gjør det mer enn gjerne på engelsk. De to andre holder seg
respektfullt i bakgrunnen, antakelig usikre på hvordan vi
skal forstå hverandre på fransk.
I frykt for å bli ledet bort fra måleinstrumentene som jeg
er mest interessert i, gjør jeg meg besluttsom og insisterer
på å gå med Aboubacry og Thierno opp på taket der de gjør
sandmålinger.
I den øverste delen av trappa, ligger det sand i hjørnene.
Her slipper ikke vaskehjelpen opp. Hun kan virvle opp støv og
påvirke instrumentene. Men en gang i uka får hun lov, da kan
de rapportere inn kilden til mulig forurensning av dataene.
Liv tolker, stiller spørsmål og oversetter oppe på taket
mellom instrumentene og utsikten. Hun er oppe i marsjfart
nå. Jeg tenker at jeg må huske alt som sies, så jeg kan skrive
det ned senere, innimellom prøver jeg å skyte inn spørsmål.
Samtidig fotograferer jeg som en gal og ser alt gjennom linsa.
Det gjør det ganske vanskelig å følge med.
Jeg knipser og knipser. Nå eller aldri, tenker jeg. Jeg har til
og med kjøpt et nytt kamera for akkurat dette, vil gjerne ha
med sjøen i bakgrunnen. De praktfulle måleinstrumentene er
veldig fotogene, men Liv kommer inn i bildet hele tiden. Det
kan jeg ikke hindre siden hun spør og oversetter så bra nå, og
dessuten har god peiling på teknologi i motsetning til meg.
Vi går sammen gjennom parken, sakte — man går sakte
her. De andre målestasjonene ligger i mindre bygg spredt på
området. I en innhegning langs stien står små planter i plastkrukker. Det er trær og blomster — babatrær til og med. Flere
voksne trær på området vannes, parken er et grønt reservat.
Ifølge Thierno er dette det eneste området med sammenhengende trær på mils avstand.
Seismografen ligger under jorda i en bunker. Den måler
rystelser forårsaket av jordskjelv og eksplosjoner. Inngangen
er en oval kjellerdør med en blendende hvit murramme. Tre
luftetårn stikker opp av den runde jordhaugen som dekker
installasjonen. Hver av de hører til en registrator inne i bunkeren.
Vi går ikke inn, dataene kan leses av på skjermer i et hus
lenger bort. For å få nøyaktig bestemmelse av sentrum for et
skjelv, sammenstiller forskerne data fra stasjoner som ligger
på andre kontinenter. For å utsi et punkt trengs data fra andre punkt, som med GPS.
Det er ikke jordskjelvaktivitet i Vest-Afrika. Senere leser
jeg om Rift Valley i Øst-Afrika. Riften er et søkk i jorda som
går helt fra Syria til Mosambik, gjennom land som Etiopia og
Kongo. Riften et resultat av en kontinentalplate som sprekker opp. Det skaper jordskjelv og vulkaner. Det må de kunne
registrere i bunkeren.
Aboubacry og Thierno registrerer data om jordmagnetisme,
seismologisk aktivitet og sandforekomst i lufta 365 dager i
året.
Reiser den ene bort — til Frankrike for å snakke med
hovedinstituttet — holder den andre vakt, måler sandinnhold
i lufta, lagrer prøver med ulike fargenyanser i hvite smykkeesker, og sender til universitetet i Dakar. Kommer sanden fra
Sahara, er det som det var i gamle dager. Kommer den over
Atlanterhavet, er det nytt og kan ha med skiftende havstrømmer å gjøre.
Det siste observatoriet er det hvor de samler magnetismedataene. Aboubacry og Thierno kontrollmåler manuelt. De
kaller det absolutte measurement. Etterpå sammenstiller de
den absolutte målingen med den digitale, legger sammen tallene og deler på to. Summen er resultatet.
Alt på jorda beveger seg.
Vi måler og tegner grafer. På kunsthistoriestudiet lærte jeg
at øyet søker grunnformer, perfekte sirkler og trekanter.
Før vi forlater parken, får vi omvisning i samlingen av
fugler som befinner seg i et lite hus ved utkjørselen. Ornitologen jobber alene; han stopper selv ut, arkiverer og viser
rundt. I det luftkondisjonert rommet står hylleseksjoner i tre
34
35
DAKAR - TROMSØ
langs veggene. De har glassdører øverst og skuffer nederst.
Ornitologen drar ut skuffene og viser fram fugler som
ligger tett mellom små skillevegger, sortert etter farger. Han
løfter forsiktig opp en fugl med turkis fjærdrakt og holder
den fram for oss. I en annen skuff har fuglene samme sorte og
brunhvite mønster som de store konkyliene jeg finner blant
plasten på stranden.
HOTEL KEÜR MARRAKIS
Jeg ser plutselig fugler overalt. En lurvete fugl med majestetisk nebb sitter i et tre ved terrassen. Den er stor og liksom
støvfarget.
Om kvelden løper det lodne dyr over steinhellene her ute.
De ligner på teddybjørner, men har spisse ører og snuter. Jeg
teller åtte små og litt større firfirsler. De piler i vei, fryser et
øyeblikk, piler videre.
PÅ TERRASSEN, NESTE DAG
Mary Arctica er i ferd med å runde det vestligste punktet på
ruta, Dakar. Hun går ganske nærme land. Jeg kopierer posisjonene som et minne.
10/12 2013
Tid:
Position:
Kurs:
Fart:
Status:
14:00:00 UTC
15.0100 N, 18.9980 V
181°
16 knob
SE2-2 ETA Cape Town 20/2200
Bildet fra webkameraet viser den samme middagsbrisen på
broa av båten som jeg føler på kroppen på terrassen. Sjøen
glitrer hysterisk, og fargen ligner på den sjøen har i Venezia,
liksom leiraktig og mild grønn.
På en flat fiskebåt henger de opp et mørkt segl. Refleksene
spiser seg inn i silhuetten.
36
DEL II
Jeg kjenner en svak opphisselse.
Jeg tror ikke det blir mulig å se Mary Arctica passere. Selv
om terrassen er tjue meter over bakken, er ikke sikten lang
nok. Jordkrummingen setter en stopper for utsikten.
Om noen timer kommer bilen og henter oss.
På et tidspunkt vil båten og jeg bevege oss i hver vår retning, bort fra hverandre.
Det gjør meg kortpustet.
Skal jeg gå bort for å treffe Alain igjen, kanskje vil jeg se
lenger fra taket på observatoriet?
Jeg kjenner meg som Mattis i Fuglane:
— Eit rugdetrekk, synes ikkje Hege at dette er noko?
Er båten en fiks ide?
Noko er det i alle fall. Alain er en forsker med eventyrmotivasjon, han synes nok det er noe. Men det er ikke han som
styrer på taket, det er Aboubacry og Thierno. De har plikter å
passe, og jeg fikk så mye av deres tid i går.
Synes jeg selv at det er noe, det er vel det egentlige spørsmålet.
Til forskjell fra mine landsmenn, har jeg et anti-tindebestiger-kompleks. Jeg leter ikke etter sterke følelser, og om jeg
gjorde det, hvorfor skulle de oppstå på toppen av en tinde? Et
kunstig klimaks. Å faktisk se båten. Hvilken forskjell gjør det?
Jeg vet at den er der.
Jeg står i vinduet i andre etasje på hotellet og speider.
Mary Arctica passerer M’bour hvert øyeblikk.
Det er ikke realistisk at jeg skal kunne se den med egne
øyne. Den går ytterst i leia, selv skipene som går innenfor er
ikke synlige fra land. Jeg lurer på hvor langt opp jeg måtte
komme fra bakken for at jorda ikke lenger skygger for sikten.
Det er over.
Båten fortsetter sørover, jeg drar tilbake til Dakar med
Guenolé, den samme sjåføren som kjørte oss til M’bour. Han
har en spilleliste som begynner ved leirbålet med trommer og
fortsetter med fransk hip hop, stadig våtere, villigere. Snart
37
DAKAR - TROMSØ
kommer lydsporet med fornærmelser på amerikansk. Idet vi
nærmer oss byen, en techno-finale. Dakar, vær så god. Her
feirer alle, alle høytider. Plastjulenissen i bagasjerommet har
Guenolé kjøpt til jul.
Båten drar sørover i frisk bris. Jeg er tilbake i Dakar, nagadif. Jeg vil hilse på butikkmannen og fruktselgerne, ringe alle
kjente. Jeg har savnet dere, har dere savnet meg?
Mary Arctica har lagt Guinea Bissau bak seg, på veg langs
Guinea vender hun østover og går langs Sierra Leone. Jeg
oppdager firfirsler på takterrassen på Raw. Øyet har stilt seg
inn etter nye kjennetegn.
HAHN IGJEN, 11. DESEMBER
Madou har funnet ut at de antakelig kan hjelpe meg med
jernbiten på metalltallverkstedet som ligger vegg i vegg med
Kaddu Yaraax.
Vi ankommer i taxi som sist. Verksmesteren er ute og
Madou tar oss med på let over den sandfylte plassen mellom
klessnorene. Flaff, flaff, jeg blir aldri mett av de blafrende
mønstrene. Ungene dukker fram under de tørkende fargefeltene. Når vinden tar tak og løfter stoffene, kommer geiter
til syne. Den lyse bukken med runde horn står fremdeles
bundet til treet. Verksmesteren kommer gående.
Inne i verkstedet trenger øynene tid til å venne seg til mørket.
Tre gutter — praktikanter eller unge smeder — drar fram
et bordunderstell i metall. På den ligger det en skakk og rusten jernplate med en fin tykkelse.
Jeg ser for meg et passe stykke inni plata.
Madou har foreslått en pris som jeg skal forhandle ut fra.
Verksmesteren og jeg taster inn tall på kalkulatoren på min
mobil. Når vi er blitt enige, instruerer han den som jeg antar
er den mest erfarne av guttene i verkstedet.
Mesteren selv trekker seg tilbake. Alle de andre, nå syv i tallet, flokker seg rundt svennen med slipemaskinen. Gnistene fyker, jeg rygger ut på plassen. Guttene bryr seg mer om hvordan
vernebrillene tar seg ut i baklomma enn å beskytte øynene.
38
DEL II
Den rustne platen er snart skinnende stål.
Idet svennen skal til å gi seg på metallet med et nytt slipeverktøy blir jeg redd biten skal forsvinne, og sier stopp.
På veg tilbake til Raw henger jeg ut av bilvinduet, våt i blikket: Komposisjon, lag, proporsjon. Silhuetter farer forbi
solnedgangen.
PÅ ROMMET, RAW, 12. DESEMBER
Jernbiten er tung og fin, en vekt i hånda som trekker meg ned
mot jorda.
Jeg speider fra balkongen. Senegaleserne har tyngdepunktet lenger ned i kroppen. Hvite mennesker i Dakar har
tyngden sugd opp i brystet og skulderpartiet.
— Skal det være et lodd, en bit jern?
Vekten på jernbiten er som en baby, 3-4 kilo. Den graviterer
— hva nå det er. Jeg slår opp: “Gravitasjon er tiltrekningskraften mellom legemer slik det ble formulert av Newton i
gravitasjonsloven.”
Og så Hannah Arendt igjen (Vita Activa):
“…Newtons allmenngyldige gravitasjonslover…ennå i dag…
et av de mest storartede eksemplene på den moderne sammensmeltningen av astronomi og fysikk.”
Astronomi og fysikk blir ett — hm. Jeg vil ha kroppen med
i regnestykket. Det ser ut til å være min intuitive plan.
Når det gjelder jernbiten så har den en tendens til å gravitere bort fra meg. Eller snarere, jeg føler for å skyve den
bort. Jeg vil ikke være mellom jernbiten og hva-det-nå-er
den virker på.
Mary Arctica befinner seg sør for Liberia i ferd med å frigjøre
seg fra landbeltet og krysse bukta.
Jeg sliter med jernbiten, den har en fin tyngde, ja, men jeg
gremmes over det modernistiske snittet den har fått, i og med
at jeg beholdt noen hakk på siden. Jeg angrer på at jeg stoppet
håndverkerne i slipeprosessen. Jeg vil ha den blankere allikevel, slipe bort ripene. Jeg må gå tilbake med den.
39
DAKAR - TROMSØ
DEL II
Om natten våkner jeg av at jernbiten ligger og lyser på bordet.
Jeg står opp og pakker den inn i gråpapiret fra verkstedet.
Pakken legger jeg inn i en plastpose og plasserer den bak
balkongdøra, lengst mulig bort fra senga. Så legger jeg meg og
sover.
Elfenbenskysten –liksom under. Avstanden ser ut til å være
den samme som sist jeg sjekket inn. Har båten ligget stille?
Jeg drar en tenkt linje inn til vestkysten. Den treffer
Angola.
Mary Arctica har så visst flyttet seg. Den åpne bukta er
bare så enorm. Den lille prikken av en båt i det store havet,
så langt fra land bringer fram følelsen av å bade midtfjords.
Hva som helst kan befinne seg nede i avgrunnen, stige opp og
trekke deg med.
NESTE DAG
Om morgenen setter jeg meg opp i senga og skuler bort i jernkroken. Balkongdøra har slått igjen.
Uansett hvordan jeg snur og vender på det, gjør jernet
motstand. Det vil ikke produsere bilder og assosiasjoner på
samme måte som Mary Arctica. Det sladrer ikke om sjøreisende som krysser kanaler, slik koordinatene fra båtloggen.
Jernet er så definitivt, selvtilstrekkelig, så…magnetisk.
Så lenge jernet ligger i min sekk, peker kompassnålene mot
meg. Men jeg vil selv være et kompass, ikke en magnet. Jeg vil
være den som peker, ikke den som blir pekt på. Jeg vil styre
mot andre sentrum, ikke selv være et.
Jeg må bli kvitt magneten, jeg må miste jernet, kaste det lang
bort. Kan jeg virkelig frakte denne biten til Tromsø og deretter reise min vei? Har jeg samvittighet til det?
Jernet kommer til å trekke ting til institusjonen, studenter, forskere, tanker. Det er en magnet. Det er sikkert masse
jern i bygget, og jern er — vet vi — utbyttbart, likegyldig,
som i like gyldig.
Denne biten har altså noe ekstra, noe brennbart — spør
meg ikke hva — men det gjør at jeg ikke fort nok kan få gitt
den fra meg.
PÅ DET FRANSKE INSTITUTTET
Det er fredag ettermiddag og kjøligere. Utendørsrestauranten
på Det franske instituttet er et samlingssted i Dakar. I skyggen under telttaket er temperaturen — for første gang på
reisen — behagelig.
Jeg søker opp båtpilene på Ipaden. Mary Arctica er sør for
40
Mary Arctica har passert Kongo-deltaet der den belgiske
Kong Leopolds folk, med velsignelse fra Berlin-konferansen
1885, tok seg inn, tømte gummiressursene og lemlestet eller
drepte bortimot halvparten av befolkningen. Da syntes den
belgiske regjeringen, etter protester fra omverdenen, det
fikk være nok og fratok kongen ansvaret. I 1960 ble Patrice
Lumumba demokratisk valgt til president, for å bli drept året
etter av amerikansk- og belgiskstøttede styrker. De støttet
også innsettingen av Joseph Mobuto viss korrupte regime
varte helt til 1997. Før kontakten med Europa eksisterte det
velfungerende kongedømmer i Kongo.
Ingenting av dette er hemmeligheter, men plutselig står det
klart for meg. Jeg kan plassere det i tid og rom. Mary Arctica
er en kikkert og en tidsmaskin. Kongo-deltaet er blodåren
som Joseph Conrad beskrev i Heart of Darkness. Det fører inn
i det hjerteformede landet.
Vi er i Sentral-Afrika, opprinnelsesstedet for homo sapiens. Lave fjellplatåer skråner mot vest.
De enorme naturressursene er landets ulykke. Hele verden
er interessert i Kongos olje, bly, zink, gull, diamanter, kobber,
kobolt, tre og kaffe. Ensidige økonomiske strukturer, designet av belgierne for utbytting, bidrar til å gjøre Kongo til et av
verdens fattigste land.
PÅ RAW
Helgen er over, men likevel ikke. Det er shanting, tromming,
hele kvelden — så et lite opphold.
41
DAKAR - TROMSØ
DEL II
Jeg sovner.
Når morgenbønnene begynner i to-tiden våkner jeg igjen.
Det kom setninger til meg, men de er borte nå. Jeg må lese om
sufisme når jeg får tid. Nesten alle senegalesere, mer enn 80
prosent, tilhører sufismen.
Jeg dro tilbake til verkstedet i går og fikk slipt jernet på
nytt. Et øyeblikk ser jeg det skarpe knekket etter saga.
Jeg trekker inn pusten, dette er bra, hvorfor?
Så begynner de å pusse og er ikke til å stoppe. De får holde
på litt, så blir jeg streng:
— Arrêt, c’est bon, finit!
Den er blitt kvadratisk, det er til å holde ut.
eneste hun hadde interesse for glitter og glamour. Bryllup
var de eneste tilstelningene hun kunne tenke seg å gå på. Min
melankoli trenger denne glansen.
Oppbrudd. Snart energi, snart matthet.
Je ne parle française, tenker jeg, slår av vekkeklokka og
sover en time til.
Jeg begjærer tekstiler, vil eie, ha med hjem. Jeg henter en prikkete bukse som skredderen over gata har sydd av tøy jeg fant
på tekstilmarkedet. Jeg vil ha spisse, gule tøfler også. Jeg kveles i taxien av eksos og sandstøv på en ekstra tur til markedet.
Hvor kommer all denne sanden fra? Den har kommet
gradvis, men nå er luften helt beige, og tett.
TRE DAGER IGJEN
Jeg blir alltid deprimert når det er tre dager til jeg skal reise
hjem.
Keba ordner billetter til premiere på en senegalesisk gangsterfilm på Grand Théâtre National de Dakar.
Filmpalasset setter en tilbake til det elegante 70-tallet. To
vertinner kledd i haute couture introduserer filmstjernene,
regissøren, scenografen, ja, ingen Oscar-kategorier er glemt.
Jeg følger samtidig med på publikum som fortsetter å komme
enkeltvis, i små grupper eller par, slik at det liksom blir en
rad med entreer. Deres festantrekk står ikke det minste tilbake for oppvisningen på podiet foran sceneteppet.
Da min bestemor var 96 og til slutt mistet gnisten, var det
42
TO DAGER IGJEN
Den siste kvelden kjører vi med Keba og Michael til en forstad nord i Dakar. Michael skal vise filmen sin, jeg vet ikke i
hvilken sammenheng.
Jeg observerer at det er et spennende sted vi kommer til,
men jeg har vanskelig for å engasjere meg nå på tampen av
alt. Jeg sitter i en patio under åpen himmel og ser på film. Lokalene tilhører en filmskole som drives frivillig på kveldstid.
Et klasserom er oppkalt etter filmskaperen Ousmand Sembene. Sembenes film Ceddo fra 1977 var min introduksjon
til senegalesisk film i en kinosal på Haus der Kulturen der
Welt i Berlin i oktober. Den er absurd og realistisk på samme
tid – forteller liksom naivistisk — en kompleks historie
om fransk og muslimsk kolonisering og om lokale intriger.
Lydsporet klinger som avantgarde barne-TV på 70-tallet —
modernistisk xylofon. Kostymene, forstår jeg nå, var ikke
eksperimentelle, men naturalistiske.
Filmen slo an en tone — det er tonearten Dakar går i,
sol og sand — men det er mer enn lokalt. Det er lyden av
internasjonalismen på 70-tallet, de første TV-sendingene,
visjonene til kunstnerne som skapte dem, en strøm av nye
historiefortellinger.
En understrøm drev helt inn i Salangen, fjorden der Sjøvegan ligger innerst.
PÅ RAW
Mary Arctica nærmer seg Namibia. Det er sand på værmeldingen i Dakar. Det blåser fra Sahara, luften er tett av fint
sandstøv, kjøligere.
Jeg vil hjem til vinteren, gå i hi med geologiboka. Kanskje
den vil gjøre det lettere å filosofere om jern.
I mellomtiden, ordkompott fra GPS-boka, eksempler på
43
DAKAR - TROMSØ
tidssystemer:
Solar and sidereal (sidereal!) times
Dynamic times, atomic times.
Polar motion.
Det fins en formel for The rotation matrix for Polar motion.
Den krever tegneprogram for å gjengis, men jeg lover at den
er nydelig, med parenteser og x-er og p-er i tre etasjer, R-er
opphøyd og nedsenket med M-er og S-er og alt dette kan
leses, av noen.
GPS handler om å korrigere for avvik, alt er flytende og
multidimensjonalt, det er tiden man måler etter og den er jo
som vi vet, bevegelig. Ambiguity resolution heter et kapittel.
Metall er den rake motsetningen, det endrer seg evinnelig
sakte og under uhyrlige oppvarming, eller annen vold.
EN DAG IGJEN
248 280, det er summen av Senegalesiske Fcfa som jeg skal
betale for fjorten dager på rommet på Raw.
Det blåser gjennom huset, frisk sand, vaskehjelpen kom
sent. Hun fikk et nytt barnebarn i går.
Vi slår i hjel tiden på markedet i hagen på Det franske kulturinstituttet. Keba dukker opp, hvordan kan han være alle
steder på en gang? Broren hans har en stand på markedet
med klær som han designer selv. Keba har tydeligvis en kontorplass her på instituttet.
— Nei, jeg blir ikke med opp på kontoret, non merci, jeg vil
sitte her og skrive etter lunsj.
Jeg har ikke flere kysser på kinnet, ikke mer blondt nærvær, ikke mer snø å by på. Det er for mye for meg. Jeg trenger
en øde øy, et protestantisk kirkerom, en ordløs middag på
vestlandet for 100 år siden.
En forfatter som Liv har avtalt møte med, kommer bort til
bordet vårt.
— Merci beaucoup, madame. ça bien? Bien. ça va?
Senere kommer Keba tilbake og tar farvel. Han er lettrørt,
en mann med multiple personligheter: Overfladisk, dyp og
44
DEL II
mild, kreativ og hyperaktiv, kveldstrøtt, masete, respektfull,
lekfull, alvorlig, forfengelig og oppmerksom. Han vil gråte,
men tar seg sammen. Jeg gjør avskjeden kort, men snur meg
når vi går ut porten og søker blikket hans. Det er den dype,
milde Keba jeg bekrefter, han som drar ut til en øy om morgenen og sitter på stranda og mediterer før det kommer noen,
og kobler seg på de ekspanderende kreftene i universet.
I går var det avskjed i Hahn: Stor, tørr håndflate mot min,
nytt grep, venstre hånd krysser over høyre. Lillefingrene
tvinner vi rundt hverandre. Jeg husker ikke hva mannen heter som lærer meg dette. Det er første gang jeg treffer han.
Seydou klemmer, jeg kjenner underhudsfettet på den
magre kroppen gjennom kjortelen. Han må være eldre enn
jeg har trodd. Madou er solid — høy, han har på seg gråblå
basketballsko i skinn. Med alt dette klemmer han — lett, nærværende. Jentene i teatergruppa flørtet skamløst med ham på
øvelsene. Han vil ikke avrunde.
— Kan vi ringes igjen i morgen og si adjø?
LÉOPOLD SÉDAR SENGHOR INTERNATIONAL AIRPORT
17. DESEMBER
På flyplassen syns jeg alle hvite ser ut som albinoer. En mannlig albino på rundt 60 år sitter ved siden av meg og tar opp
ubegripelig mye plass med vidt sprikende bein. Reiseveskene
sine skyver han gradvis langt inn i min intimsone. Jeg flytter
meg over mot den andre siden av benken, og søker tilflukt i
auraen til en eldre senegalesisk mann med blindestokk.
Flyplassen er oppkalt etter Senghor som var poet og
Senegals første president (1960-1980). Han var skolert i fransk
kultur, og insisterte på fransk som offisielt språk. Mot han sto
Ousmand Sembene, den innflytelsesrike filmregissøren, som
brant for wolof som nå snakkes av 85 prosent av befolkningen.
I Hahn utnevner de en konge om litt. Den forrige døde for
ti år siden, men nå har de endelig bestemt seg for en ny. 25 000
mennesker skal godkjenne den nye kongen ved å gi sitt handtrykk, det tar flere måneder.
45
DAKAR - TROMSØ
DEL II
Dette forteller Madou under et av våre besøk. Det er nemlig kongen og teaterets beskytter som står i døra på kontoret
og snakker om løst og fast på wolof. En spesiell båt skal bygges til innsettelsesseremonien som skal foregå på sjøen.
Var det virkelig slik at båten skulle senkes som en del av
seremonien, eller er det noe jeg har drømt?
Etter 14 nedbørsfrie dager i Dakar, regner det idet vi går
på flyet som skal ta oss tilbake. Det må være en lettelse for de
som blir igjen når støvet blir bundet av fukten, og forhåpentligvis legger seg på bakken.
Vel av gårde, halvannen time forsinket, er det voldsomme
tumulter i luftlagene over Sahara. Flypassasjerene konsentrerer seg tappert om å holde på mageinnholdet. Påfyll av
mat kan det ikke bli snakk om i den ristende flymaskinen.
Først når vi er godt inn i natten, kommer lukten av dagens
varmrett sivende.
I den andre enden av kafeen er det et slags sofahjørne. Jeg
flytter meg dit, kanskje jeg kan krype inn der og ta en høneblund. Men hvert tiende minutt går en mekanisk klovn i gang
med en metallisk latter.
Jeg savner firfislene. Jeg vil skyve omgivelsene fra meg
— det nybonede gulvet, støvlettene som spaserer fram og
tilbake, de blå ullskjørtene og pumpsene. Jeg vil tenke på
utsikten fra min frokostplass på balkongen, Mamodou Sow
og hans kiosk.
I mellomtiden er det blitt liv i datasjappa vis à vis kafeen,
sjefen har kommet. Hun har pumps, marineblå bukser og
beige kardigan. Hun julepynter, har med seg bomull og sølvkuler som hun danderer på podiene der Ipader og tilbehør er
stilt ut.
Alle i butikken får fart på seg, de setter på et gladere
lydspor, det svinger, de ler. I butikken jobber en amerikansk
jente, en belgisk gutt og to gutter som kunne ha vært senegalesiske — eller kongolesiske?
Hvordan er det å være kongolesisk i Belgia?
Nå når jeg har ankommet fra Afrika, opplever jeg inndelingen av passkøen — en rask kø for europeiske og en sakte
kø for ikke-europeiske passinnehavere — mer absurd enn
noensinne.
Kapuściński begir seg i båt fra Zanzibar en stupmørk monsunnatt. Det er 1964 og revolusjon. Han holder på å omkomme i forsøket på å ta seg fra øya, for å oppdage følgende
morgen, at båten driver i land på samme øy.
Sist jeg sjekket webkameraet til Mary Arctica sto solen på
og det skummet for baugen.
FLYPLASSEN I BRUSSEL, 18. DESEMBER
Jeg venter alene i ni timer på flyplassen i Brussel etter at Liv
har gått på Stockholmsflyet. Jeg spiser frokost i flere omganger, først juice og kaffe, og litt senere, for å dra ut tiden, noe
som selges som en bacon & egg toast. Det smaker tørt brød.
Jeg har shantingen i kroppen, og nå skjønner jeg ikke
hvordan noen kan leve uten å bli sunget for minst 12 av
døgnets 24 timer.
Den trimmede jernbiten er i kofferten, forhåpentligvis på
en tralle et eller annet sted på flyplassen. Jeg har ikke sjekket
posisjonen til Mary Arctica ennå, men på flyplassen i Dakar
var den fremdeles utenfor kysten av Namibia.
46
Det er blått utenfor flyvinduet på vei til Oslo. Jeg har kjøpt
belgisk sjokolade.
Først etterpå kommer jeg i tanker om hvor kakaoen kommer fra.
47
DAKAR - TROMSØ
DEL III
LEILIGHETEN, SANDAKER, OSLO
Hjem til en ny bok av Enqvist, julefeiring er fremdeles en
fjern tanke. I Dakar har jeg notert oppblåsbare nisser og en
blinkende plastgran lent opp til vannflasketårnet på supermarkedet, det er alt.
I Oslo er det vått og mørkt så langt langtidsvarselet rekker.
Jeg merker ikke mye til det, for jeg går ikke ut.
Jeg holder meg inne med mine nye afrikanske duker,
usymmetriske boller, skjell fra stranden med mønster på
ryggen. Skjellene har jeg lagt i en ruvende kurv med topplue–lokk som jeg måtte bruke all min overbevisningskraft
for å få gjennom sikkerhetskontrollen som handbagasje.
Når jeg trenger hjelp til å ignorere desemberregnet, løfter
jeg bare av toppluelokket, betrakter den lille skjellfamilien
og trekker pusten dypt.
En gang i tiden var jeg asket, nå legger jeg til mer og mer
stimulans, farger, lukter, mønster. Hjernen glupsker det i seg
og lar seg lede ut i verden igjen, til The Orange River, som
utgjør grensen mellom Namibia og Sør-Afrika. Der er Mary
Arctica nå. Webkameraet viser lav sol fra vest og friske bølger. The Orange River har sitt utspring i Drakefjellene 3000
meter over havet i Leshoto, der den kalles The Senqu River.
I Oslo er det uendelig mørkt, bare billykter og gatelys
skjærer gjennom den tomme vinterverdenen, og speiler seg
i våt asfalt.
48
49
DAKAR - TROMSØ
DEL III
I morgen er det julaften.
Keba spør på Facebook om kulden. Hadde det bare vært så
vel at det var kaldt.
grense ikke når helt ut til Ishavet; der ligger Norge og Finland
som to klubber.”
Han bekymrer seg for hvor isolert Norrland ligger. Dette er
under krigen og konvoier blir beskutt der oppe. Etter et stort
antall langsomme utvidelser lar han den jämtlandske grensen gå helt ut til Atlanterhavet. “Norge blir riktignok kuttet
over, som en pølse, men det øker mulighetene for den norske
motstandsbevegelsen.”
De geografiske utbedringene avsluttes med at han krymper
det gjerrige Skåne. Han er nøye med alltid å plassere Hjoggböle omhyggelig i sentrum.
Mary Arctica ligger i havn i Cape Town ved Nelson Mandela Boulevard.
Der er det alltid solskinn.
Jernbiten skled ut blant tekstilene og la seg på bunnen av kofferten. Jeg våger ikke å åpne det grå papiret, jeg tar den med i
bilen en dag og kjører til kontoret med den.
HJEMME, 20. DESEMBER
Mary Arctica nærmer seg Cape Town, og det er snart slutt på
å logge seg inn på posisjoner langs kysten stadig lenger sør,
og den jevne bildestrømmen jeg skaper meg på hvert punkt.
På denne strekningen er det ingen tidsforskjell som ved
reiser til øst eller vest. Forskjellen er årstiden. Den speilvendes fra det tidspunktet Mary Arctica krysser ekvator. Kveldene på båten blir stadig lengre og lysere. Jeg ser for meg at hun
ligger i havn i Cape Town over jul. Der er det høysommer.
I januar bærer det til Bouvetøya, det er nesten i Antarktis. Så spoles ferden tilbake. Det blir kaldere og mørkere for
hver breddegrad hun krysser på vei nordover til hjemmehavnen i Århus.
Det er meldt regnstormer og 20 mm nedbør på julaften. En
morgen er kanten på værfronten elektrifisert av lav sol og en
isblå himmelverden tegner seg bortenfor.
Så forsetter regnet.
FREMDELES 25. DESEMBER
I romjula fantaserer jeg om geografi inne i den renskurte varmen, mellom papir og presanger, med pauser for inntak av
surt, søtt og fett. Mens gatene ligger øde og alle har reist vekk,
er verdenskartene et flak for projeksjoner. Det fins uante
omformingsmuligheter i tid og rom, uten at man behøver å
flytte mer enn en finger. Enquist tegner kart i barndommen
i Hjoggböle i Vesterbotten. Et problem er Jämtlands grense
mot Norge:
“Den kan og bør utvides med tanke på at Sveriges nord-
Jeg har sett for meg at Mary Arctica skal ligge i Cape Town
hele julen, men nei, den har stukket til havs!
Her nytter det ikke å drømme seg bort. I 15 knop bærer det
rett mot Antarktis, hun er allerede uendelig langt fra der afrikanske kontinentet, og fullstendig avskåret fra alt som heter
trafikk og annet menneskeliv.
Informasjonen om posisjoner finner jeg på hjemmesiden
til rederiet Royal Arctic Lines. På Marine Traffic derimot,
har det ikke vært oppdateringer siden lille julaften. Da hadde
Mary Arctica akkurat lagt ut fra havn i Cape Town.
Det romsterer i innvollene, det er for mye bevegelse, jeg går
i land her. Jeg har deponert jernbiten på kontoret, Carbonate
Diagenisis and Porosity tok jeg med hjem. Den får ligge og
skinne på nattbordet.
Mary Arctica har ingenting å holde seg i nå, hun er på det
det mest åpne hav man kan forestille seg. Det er svimlende,
som å svømme i vannskorpen på et dypt hav, eller gå på en
slette på vestkysten av Danmark. Det er så flatt at man blir
yr og kvalm og vil legge seg ned på bakken, flyet er ute av
kontroll, bøy hodet mot knærne.
Jeg går i land. (Er å finne i Västerbotten.)
50
51
25. DESEMBER
DAKAR - TROMSØ
Fra Dagfinns astronomibok, de vakreste kapitteloverskriftene man kan forestille seg:
Himmelens poler
Tussmørke
Intervall til middag
Det tropiske og det borgerlige år (man tror det ikke!)
Den sanne horisont
De daglige venstresidene (en komedie…?)
Stjernedøgnet
Månens forsinkelse
Jeg vil skrive en bok til hver og en av disse titlene.
28. DESEMBER
Baugen peker vestover, når jeg zoomer ut ser jeg spissen av
Argentina komme inn i kartets synsrand, du verden. På ettermiddagen peker den sørover igjen og Mary Arctica er adskillig nærmere isens ytterste bredder i Antarktis enn kysten av
Sør-Afrika.
Selv er jeg dypt inne i Vesterbotten, jeg skriver bøker og
skuespill og høster enorme suksesser på Broadway. Unnskyld.
Det er selvfølgelig Enquist som gjør det. Men vi har noe felles,
Enquist og jeg, kompassnålen virrer i sentrum, skriver han.
Nettopp. På Nordpolen virrer den, og på Sørpolen.
Jernbiten er en vandrende pol.
Et forvirret sentrum.
Nok om det, skriver Enquist.
Nok om det.
DEL III
I virkeligheten er det motsatt. Kontinentene beveger seg
bort fra hverandre. Separasjonen startet for 200 millioner
år siden og pågår fremdeles. Men mentalt, med besøket på
Goréeøya, og sydspissen av Argentina som plutselig dukker
opp på kartet når jeg skal se etter Bouvetøya, blir avstanden
stadig mindre; og Thor Heyerdahls strabaser med å ta seg
over Atlanteren slett ikke så voldsomme. Stillehavet er det
uendelige havet, Atlanteren er akkurat passe bred og fin.
Jeg er innlogget på Mary Arcticas posisjon.
Vent litt.
Vi panorerer tilbake, er ikke det Bouvetøya?
Hun gikk forbi! Du godeste. Mary Arctica seiler i 7 knop
og nærmer seg Dronning Mauds land i Antarktis. Dette er
mystisk.
FUGLEFLOKKEN
Fugleflokken er utenfor soveromsvinduet igjen.
Plutselig vender de om. De bevegelige små harlequin-rutene
går fra svart til sølvgrått idet flokken skifter retning og reflekterer lyset fra en ny vinkel, som en metallpersienne som flippes.
29. DESEMBER
Jeg leser av posisjonen. Mary Arctica er omtrent på samme
sted. Kursen er nordlig. Har hun vært på Dronning Mauds
land i natt og så snudd? Hun holder bare 3 knops fart.
PÅ ETTERMIDDAGEN
Ekvator ligger lenger sør enn jeg har forestilt meg, godt
nedenfor Guineabukta. Jordens lengste breddegrad går gjennom Kongo, Uganda og Kenya. Det er flere uker siden Mary
Arctica passerte linjen.
I vest på den andre siden av Atlanterhavet, går ekvator
gjennom Colombia og Brasils nordlige del. Atlanterhavet har,
som sagt, krympet de siste ukene. Brasil og Nigeria ligger
snart i skje med hverandre.
Endelig, jeg fikk bildet fra webkameraet. Mary Aectica virrer
rundt blant isflakene der nede — snart nordover nord, snart
sørover — hun kommer ikke fram.
52
53
3. JANUAR 2014
Hun losser på Antarktis, haha. To hvite containere som før
sto på dekket, står nå på land — på iskanten. Tynt skydekke.
DAKAR - TROMSØ
Sola bryter igjennom inne på land.
PÅ KONTORET, 21. JANUAR 2014
Jeg må ha tatt feil, Mary Arctica skal kanskje ikke til Bouvetøya?
Jeg ramlet av lasset i jula. Det må være Agulhas jeg skal
følge med på. Sa ikke John E. Guldahl at Agulhas er forskningsskipet som går fra Cape Town? Mary Arctica er bare
et containerfartøy. Hun kan ha losset utstyr på Aghulhas
i Cape Town uten at jeg merket det. Hun skal kanskje slett
ikke til Bouvet.
Jeg ringer Polarinstituttet og blir henvist til Stig Mathisen,
seksjonsleder på informasjonsavdelingen. Informasjonen
er sparsom. Ekspedisjonen kom til Bouvetøya forrige uke,
onsdag eller torsdag, det er det hele, ingen navn. Jeg blir
irritert, men forsøker å ikke hisse meg opp, nøyer meg med
tilbudet om å sende mine spørsmål skriftlig. Etterpå googler
jeg innbitt, besatt av å finne ut mer om ekspedisjonen enn det
informasjonsavdelingen vil ut med.
Det er ikke veldig vanskelig: Den sør-afrikanske journalisten Hanelie Gouws reiser sammen med Bouvet-ekspedisjonen fra Cape Town og skriver om det på bloggen A journey to
the middle of nowhere. Hun er allerede kompis med Brynjulf
Barextein, ekspedisjonslegen.
“This afternoon, the Norwegians have an info session to
explain to the cadets (and the rest of us) what they are going
to do on Bouvet. […] And if that isn’t enough excitement,
there’s also malva pudding on the menu tonight.”
Mer spennende blir bloggen ikke.
PÅ KONTORET, 6. FEBRUAR
Etter 16 dager kommer følgende informasjon på e-post fra
Stig Mathisen:
54
DEL III
Ekspedisjonen ankom Bouvet 15. jan kl 05:45 UTC / ekspedisjonen
forlot Bouvet kl 14:35 den
24. jan 2014
Deltakere:
Ekspedisjonsleder
Ekspedisjonslege
Anleggsleder
Anleggsarbeider / sveiser
Anleggsarbeider / maskinkjører
Tekniker / montør
Elektro ingeniør
2 stk helikopter crew
Ekspedisjonen er avsluttet og folket er på tur hjem
Bouvetøya går opp i røyk.
Isbreen ligger som en smørkjeks over fjellene på øya. I
kantene brekkes kjeksen opp og steinrøyser renner ut i havet.
På nordkysten ligger noen bratte odder. Innhyllet i tåke det
meste av året og omkranset av fugler — flekkpetrell, svartbukstormsvale, sørhavsjo og rødnebbterner — er Bouvetøya
et selvforsynt univers som ikke spør etter mennesker.
Jeg vil ikke vite mer. Jeg bryr meg ikke om Hanelie Gouws
blogg, puddingen i spisesalen på Agulhas eller Stig Mathisens informasjon.
LEILIGHETEN PÅ SANDAKER, 8. FEBRUAR
Min sympati er hos Mary Arctica. Jeg fortsetter å følge hennes bevegelser. Hun bakser fremdeles ved kysten av Dronning Mauds land, blir sittende fast i isen og må rygge for å
finne åpninger.
Etter en uke med virring, som et kompass i et magnetsenter, vender hun nordover for alvor. Hjemreisen, tilbake langs
kysten av Afrika, er en baklengs reprise på geografileksa.
Den 24. februar er hun tilbake i Århus.
55
DAKAR - TROMSØ
DEL III
Jeg følger halvhjertet Agulhas tilbake til Cape Town mens jeg
egentlig befinner meg i Inger Christensens essay Sindet har
ingen tid. Hun skriver om Christine som sitter i sitt kjøkken i
Praha i 1602:
“…det vigtigste der foregår i mitt sind er min forfærdelse
og glæde, så underlig blandet; fordi jeg aldrig i mitt liv skal
vende tilbage til Danmark, nu da min elskede mand, Tyge
Brahe, er blevet begravet så fint her i Prag, så jeg ikke kan
forlade ham.”
Brahe hadde akkurat tatt imot Johannes Kepler som sin
assistent i Praha men dør kort tid etterpå. Christine sitter og
skriver og “har således begynt,” som det står, “en sommerdag
i mit køkken, mens tjenestefolkene sover.”
Og senere:
“…et verdensbillede, lille eller stort, kan vi allesammen få,
men afgrunden følger med.”
Den lille ternefuglen hekker langs kysten av Nord-Norge,
leser jeg på en blogg for ornitologer. Det er søndag formiddag
og jeg skriver i senga med åpen balkongdør.
Kan det være rødnebbterna som skrek så illsint i hekketida
da jeg var barn? Jeg finner mobilen som ligger ved fotenden
og ringer pappa:
— Rødnebbterna kommer den 22. mai klokka to hvert år,
forteller han.
— Tuller du, er det virkelig så nøyaktig?
— Senest halv tre. Det er et par som har bygd rede på Ternesteinen i alle år.
Steinen er stor som et hus og ligger i fjordkanten. Dit turte
vi aldri å gå i hekketida. Fuglene stupte med de spisse røde
nebbene mot hodene til mennesker som nærmet seg.
Jeg ble født 16. mai 1966. Noen dager etterpå kom to rødnebbterner flygende og landet på Ternesteinen.
PÅ KONTORET, 10. FEBRUAR
Jeg bearbeider råteksten fra begynnelsen, og stiller meg
tilbake til Tromsø-reisene i fjor høst. Ser opp på diktet jeg
fikk av Truls, The Magnes or Lothestones challenge, som jeg har
hengt opp på veggen på kontoret. Det er skrevet av Robert
Norman i 1581:
Glue place ye glitteryng sparcles
ye glimmeryng Saphires bright.
0
Kompass heter Lothestones på Gammelengelsk. Jeg kunne
oversatt diktet, men jeg liker best de delene jeg ikke forstår,
leser det inni meg som et Shakespeare-drama.
LEILIGHETEN PÅ SANDAKER, 16. MARS 2014
Rødnebbternene trekker fra Antarktis i mars. Da flyr de over
Bouvetøya og videre nordover.
Ternene følger altså den samme ruta som Mary Arctica.
56
57
I can’t help but imagine that the chemistry of the universe sort
of tripped over its own feet and separated biology out as a special experimental field that includes human consciousness.
"Part of the Labyrinth", Inger Christensen
DAKAR - TROMSØ
PART I
ON THE PLANE TO TROMSØ, 20 NOVEMBER 2013
We circle in the air while the snow crew clears the runway.
It’s sunny up here, down there is a snowstorm. The airport in
Tromsø is closed. From my seat I have a view of the stewardess seated in front in the cabin.
Yngve Birkeland and Sylvi Labugt are waiting for me at
the Institute of Engineering and Public Safety. The Institute
is to move into the new Technology Building along with the
Northern Lights Observatory. I’m gathering information for
the artwork I’m to make for the new building. According to
schedule I should have landed, but I’m still hovering with the
other passengers above Kvaløya.
“When the Africans wait,” writes Ryszard Kapuściński,
“they fall into a deep physiolo­gical kind of sleep: they do not
eat, do not drink, do not make water.” He is waiting at a bus
stop in Accra in 1958.
I close the book. In thirteen days I travel to Dakar, the capital of Senegal in West Africa.
Today is the 20th of November. The North Pole is spinning
away from the sun. The dark season in Tromsø begins on
27th November. The sun disappears and doesn’t appear again
until 15th January.
The plane circles in over the land. The cloud cover clears
and the mountaintops beneath the wings become visible.
70
71
DAKAR - TROMSØ
They are snow-clad, with dark channels where the snow
doesn’t settle. Twenty Norwegian miles farther south lies
Sjøvegan, where I grew up.
I’ve begun to watch Round Norway, with desolate places, and
weather that we have to struggle with. My father is preoccupied with safety. Safety as in precautions. I’m not; I live in
southeastern Norway, and don’t want a railing against the
slope at the cabin.
All through my childhood the snow ploughs run while I
sleep. In the morning I get up to a freshly cleared road. Maybe
there’s a storm at the coast, but at Sjøvegan it’s less windy.
Behind the house the hinterland lies like a back raising its
hackles against ambushes. All the same, it’s very desolate on
the dark side of the house.
At the front against the fjord, on the other hand, a warship
once loomed out of the fog. American soldiers who’d never had
skis on their feet before staggered around unsteadily in the
shallows. It was a NATO exercise, the grown-ups explained.
The stewardess loosens her seat belt and gets up. She lifts
the telephone receiver that hangs on the wall beside the seat
and calls her colleague at the back of the plane. Then she
opens the door to the cockpit and confers with the pilots. She
fetches a pair of black leather gloves from the cabinet and
puts them on.
I keep a firm grip on my bag. I have no reason to doubt the
pilots, the flight crew or the ground crew. In northern Norway they know about weather. They know, if the need arises,
about woollen clothing and windcheaters, torches, batteries
and communication, as in the military. There are precautions. If the wind blows up, people tether loose objects, communicate with the snowplough and know that farthest out a
single woman lives who doesn’t come to the shop. Everyone
knows what to do.
72
PART I
AT THE OFFICE, OSLO, 19 NOVEMBER
Leaning on my elbows in front of the computer screen I study
the picture archives of the Polar Institute on the Internet. One
picture of snow, ice and sea is hardly distinguishable from
another. I need more angles of approach. Finding the right
search words is like guessing the combination for a lock. I put
the cover back on the computer.
By the way – was that a picture of Bouvet Island?
What is it about that island?
Is it the shape – it reminds you of a French cookie – or the
name, which sounds like Madame Bovary? Bouvet Island
must be in the South Arctic Ocean. Or what?
Kapuściński visits the Minister of Culture and Education in
Ghana at the end of the fifties. He interprets the surroundings
in the light of his own struggle with the heat. If you’re lucky
there’s a possibility of shade and air. The breeze blows best in
the heights. The minister he is visiting has his ministry at the
top of a modest building with four storeys. He’s an enthusiastic minister, obsessed with photography; he owns fifteen
cameras. He invites Kapuściński to go with him everywhere.
To the banquet, in the car.
— Come on, let’s go.
It’s like when I follow Bao Pao around in Beijing – he can
only be identified through the dust he stirs up all around
him as I follow after – between the workshops and the shop,
upstairs to the third floor of the house where he lives.
There he collects souvenirs from his time in the Red Army.
I’m hunting for something that can make history real to
me, and I find it in this man. He holds out a cup with Mao’s
propaganda printed on the inside, and describes the chanting
of commands from the loudspeaker systems all over Beijing.
Kapuściński makes history real when he describes the
breeze and its absence in Accra in 1958. On the lower floors
of the houses its absence is unbearable. In the places where
ordinary people can live, the air quivers, hot and motionless.
“As long as the air stands still, it represents no value,” he
73
DAKAR - TROMSØ
PART I
writes, “but it is enough for it to stir, then its price immediately rises.”
Trees provide shade, but they also attract malaria-carrying
mosquitoes.
history of the studies of magnet­ism that Truls presents for me
goes back to the seventeenth century, not much more. That’s
when the new systematic science picks up speed:
“The Earth itself is a great magnet,” wrote the Englishman
William Gilbert in the first treatise on the magnetic field of
the Earth, published in the year 1600.
This was the age of the great sea voyages and the compass.
Truls scans the bookshelf for a poem about the compass
written in the English of the age. He doesn’t find it.
I make a last attempt to fish for a clue that could be followed back to the Middle Ages and out of European geography. For in the course of a lecture in Oslo the Sene­galese
philosopher Souleyman Bachir Diagne suggested that the
early cultural influence on Europe from the south that came
through the Moors in Spain between the ninth and fifteenth
century didn’t come exclusively from North Africa, but also
from farther south, from Senegal.
— Is this something you know about? I ask Truls, who is
interested in history.
— No, but there is a geomagnetic observatory in Senegal, in
a town called M’bour, not far from Dakar.
I drop antiquity for the moment. The observatory in
M’bour is an excellent destination.
TROMSØ GEOPHYSICAL OBSERVATORY, AT THE NORTHERN LIGHTS
OBSERVATORY, AUGUST. INTERVIEW WITH TRULS LYNNE HANSEN
In the middle of a sentence Truls Lynne Hansen suddenly sits
with the telephone jack in his hand. He’s pulled it out so he
doesn’t risk getting a call from Madrid. As head of the observatory he’s wanted at a video conference.
— National boundaries are a phenomenon that is quite
irrelevant in modern science, he notes, with the emphasis on
irrelevant.
I take a new sheet of A4 paper to make notes every time I
decide we’re into a new theme.
I ask about the early history of the study of geophysics.
— Is there possibly an influence from Africa?
I hope so. I’d like to know what the world looked like before its geography was shaped by the colonial powers. To find
connections that cross the boundaries of states and perhaps
also historical epochs.
— It was the Arabs who rediscovered the culture of antiquity as they moved into the countries north of the Mediterranean, he tells me.
The Arab Golden age lasted from the tenth to the fourteenth century. They invented the numerical system used
today and the methods of modern science. They conducted
controlled experiments and used logical reasoning.
— But that stopped. We don’t know why. They became
dogmatic, he says, as if it’s an inexplicable enigma.
I’m curious about the Dogon people in Mali, who are known
for their ancient know­ledge of astronomy, maybe even
atoms? Could they have discovered other paths to insight
about the cosmos?
But I have my doubts about this line of thought. The
74
FROM THE INTERVIEW WITH EMANUEL LIMA, EAST NORWAY POST
OFFICE TERMINAL, LØRENSKOG, SPRING 2012
Every afternoon of his childhood on Cap Verde, Emanuel
Lima hears the sound of maize being crushed in a large mortar by two women who come to make cachupa for dinner.
The Cap Verde islands are off the coast of West Africa south
of the Tropic of Cancer. Senegal is the nearest mainland.
BACK TO THE INTERVIEW WITH TRULS
New sheet.
— Can we talk about metals and magnetism? I want to take
something back with me from Senegal, a stone or a metal.
75
DAKAR - TROMSØ
Maybe I can integrate it in the stairwell of the Technology
Building.
— Iron is a metal with curious magnetic properties, Truls
tells me; the iron atoms arrange themselves in completely
parallel rows.
He stresses completely and parallel. I don’t know what that
involves, but I’m attracted by the thought of parallel rows.
— It doesn’t matter where the iron comes from, he says.
Iron is identical any­where on the planet. Iron has no specific
identity, it’s interchangeable.
— So if I take a piece of iron from Dakar, only the journey
makes a difference – the fact that I go on it, and write about it?
— Exactly.
Truls believes that science is culture.
When I ask why one researches this or that, or for a point
with it all, he gets quiet, as if he doesn’t hear.
Utility isn’t our thing, I understand.
— Research comes from curiosity, he says. It’s no coincidence that those we think of as scientists had jobs as doctors
or priests in the past. They were curious and wanted to do
research. But they had to have something to live on.
I leaf through the six sheets to find something he said:
Science is based on the idea that there is an objective reality that
we all want to perceive in roughly the same way.
I’m used to thinking on the basis of perception, subjectivity and relativity, how an artwork can affect the viewer and
make something happen. My attention is directed at the
world as something that can be shaped by perception. The
way Truls clearly asserts objectivity threatens to short-circuit
my thought process.
All the same, whenever I’ve set out on journeys and
interviewed people from all corners of the world, I’ve also assumed that people’s sense of place is the same, if not objective.
Bao Pao describes Beijing and Emanuel Lima Cap Verde –
they have memories of being small and being able to stand
76
PART I
beneath a table, they relate to front and back, desert and sea.
My body recognizes the descriptions, even though I’ve never
been to Cap Verde, or in a hutong in Beijing in the 1940s.
THE APARTMENT AT SANDAKER IN OSLO, 24 NOVEMBER
There’s sun in my bed. When I sit up and stretch my neck, the
window-boxes on the balcony appear over the window frame.
A frozen marigold stands erect.
The sun seems stuck to the horizon of the roof.
Sooner or later it will move and rise higher into the sky,
even though this is northern Europe.
Kapuściński writes of time in Africa that it doesn’t exist
without motion. It is activity that manifests time:
“Time is even something that people can create, for while
its existence may come to expression through events, whether the event takes place or not, depends on the people.”
When Kapuściński wants to describe European time he
quotes Newton:
“Absolute, true, mathematical time, of itself and from
its own nature, flows equably without regard to anything
external.”
TROMSØ, 20 NOVEMBER
AFTER THE MEETING WITH SYLVI LABUGT AND YNGVE BIRKELAND
I have an ambition to justify the African journey, not only
with a link to the Tromsø Geophysical Observatory, but also
to the Institute of Engineering and Public Safety, where – as
I understand during the meeting – they study among other
things navigation.
So in order to find historical material I carry on to the Norwegian Polar Institute, 200 slushy metres away on Strandveien.
Arriving safely, I let the archivist take me into the cold storage chamber where he stores the folders of pictures on paper.
He stacks one folder after another on my outstretched arms. I
carry them off to the windowless back room where he has his
desk. Besides him he has heaps of pictures he has to scan.
77
DAKAR - TROMSØ
I open the folders and start to browse, forward and back,
among pictures of ships, arctic expeditions, more ships,
more sea.
— Are there only pictures of voyages to the North Pole? I
ask. Haven’t there been expeditions to other places?
The archivist motions me over to his monitor.
— Here’s a scanned journal from a winter spent on Svalbard in 1929.
The handwriting of the captain’s wife, Hansine Hansen,
is appealing. But I have to get moving and I remember I have
business to attend to: a short visit to Truls. I grab the jacket
on the back of the chair, collect pen and notebook, and continue donning clothes on the way out, through the library. In
Reception I key the number for a taxi into my mobile. It rings.
It’s one o’clock and darkness is falling. The large window
surfaces reflect the interior.
I brush snow from the hood of the jacket, and go in through
the entrance to the observa­tory on Prestvannvegen.
Truls comes to meet me with the poem about the compass
in a pink plastic folder. He has received an e-mail from Benoit
Heumes at the Institut de Physique du Globe de Paris, which
manages the observatory in M’bour. Benoit needs a confirmation of who I am before he can make an appointment with the
local staff in Senegal.
Truls wants a photo from the observatory in M’bour when
I get back from there.
He has contacts with research stations all over the world,
but he himself only travels to Greenland.
We could have exchanged this information by e-mail, but
here I am standing in the entrance.
In the back room of the Polar Institute the archivist is still
scanning. I have to get into browse mode and go out among
the shelves in the library.
It has become dark, and the window surfaces reflect the
bookshelves, which stand in diagonal rows. I fix my gaze at
eye level, and follow a random shelf right to the end. Then I
78
PART I
let my gaze fall on the row below and go back the other way.
Arctic, Arctic, Arctic.
I turn around the shelf.
Here we have GEOLOGY and SEDIMENTOLOGY. I pick
out a compact book: Carbonate Diagenesis and Porosity.
Now I know I will be able to find a solution.
I turn and glimpse a new category name, CARTOGRAPHY. I follow the book spines further: GPS. With my free
hand I pull out Practice and Theory of GPS, Global Positioning System.
This is my day!
BERLIN, OCTOBER
I’m cycling along a dark canal in Berlin. The tyres need
pumping. Without cushioning I feel every pebble in the
asphalt. The S-Bahn passes by on the track over the ground.
But I’m lost and have no lights.
The GPS on the mobile lies in my palm glowing. I steer
with the other hand. But where to? The blue dot knows
where I am – when I move, it moves. There’s company in that,
but it won’t get me home.
I ought to put all my trust in the GPS, but in the meantime
I’ve begun to study the streets and activate my own sense of
place. There are two systems. I vacillate between them.
“Modern physics’ image of nature, which begins to take
form with Galilei, and which arose as man began to question
the ability of the human sensory apparatus to convey reality,”
writes Hannah Arendt, “shows us a universe about which we
can no longer know any more than that it affects our measuring instruments in a certain way.”
I still have a sensory apparatus. Even though I use GPS,
and transport myself by air and think about the world in a
bird’s-eye view, I can also put one foot in front of the other
and experience space.
Arendt again:
“Unlike the ability to experience, reason can free itself from
the earth and adopt a universal, cosmic point of view beyond
79
DAKAR - TROMSØ
the earth and operate on that basis.”
We stagger on.
IN THE ARCHIVES
— What about Bouvet Island? I ask the archivist.
I saw a chart on a column in the library, a miniature thematic exhibition about bird life there. That’s the second time
in a short period that the island has appeared out of the blue.
— An expedition is going down there now.
Son of a gun, I think, an expedition to Bouvet Island!
— The Polar Institute is to set up a research station. The
last one blew out to sea.
The researchers are flying to South Africa in January, and
will board a research ship in Cape Town.
— The boat with the equipment should already be on its
way, says the archivist.
An absolutely real boat – it isn’t unlikely that it will be off
the coast of Senegal while I’m there. Winter at the North Pole
means summer in the south, and the high season for expeditions to the South Pole. From Cape Town it’s a five-day voyage
to Bouvet Island. It’s between South Africa and the Antarctic
– one of the world’s most desolate places.
All the same it’s quite close to our own meridians.
Shoot an arrow due south and it should hit it.
PART I
earth. That tells me I’m on a remote part of the planet. I also
know that because I have the maps.
Looking at a map means putting yourself in the place of
a bird.
Or a plane, or a satellite.
The awareness of distance is strengthened when I let myself down on the ground again after such an imaginary flight.
Then the cold tip of my nose on the windowpane and the
absence of X-ray vision are highly informative.
AT THE OFFICE, OSLO, 25 NOVEMBER
I put down the receiver, and still have a warm ear.
Dagfinn Husjord teaches navigation at the Institute of
Engineering and Public Safety. We localize the freighter Mary
Arctica in the Kattegat via a website for tracking shipping
called Marine Traffic.
I think this ship is going to Bouvet Island. I enter the ship’s
name in the field vessel and get “Latitude 57.04817, Longitude
10.05283”.
— GPS calculates the position of a receiver on the basis of
signals from satellites that orbit the earth, explains Dagfinn.
Good geometry, he calls it when a receiver on the ground
gets signals from several satellites.
At Sjøvegan the sun doesn’t come up over the horizon in
the winter; the moon takes over, and everything gets a blue
sheen. As a child I stood with my nose against a chilly picture
window and looked out at the moon landscape. In the east
the mountains were regular, white hemispheres, one behind
the other, with descending curves between them. A glint
of daylight in the southeast pointed up the contours of the
mountain range.
If the landscape had been flat it would still have been impossible to see the sun. It simply exists in another part of the
Geometry is images of ordered, harmonious conditions. It
keeps you at a distance from the bodily conditions of human life, like chafing and frost. Good geometry is more than
I expect in a world that frail human beings run to the best of
their ability.
— Satellites have an atomic clock, he continues. The
distance between a satellite and a receiver is calculated by
measuring the time it takes for the signals to reach it.
It’s quite easy to envisage GPS as a geometrical pattern
of signals in the air and the pattern changing when I move
down on the ground with a mobile receiver. But time makes it
complicated. After all, time comes from the 24-hour cycle and
the earth’s orbit.
80
81
SJØVEGAN
DAKAR - TROMSØ
PART I
When I think about long distances and slow speed, like
a ship on the sea, I lose my footing. I share that feeling with
Dagfinn’s students.
— They have problems navigating forward in time and
space – envisaging it, he explains.
He likes astronomical navigation. That’s about finding a
ship’s position by measu­ring the height of celestial bodies
with a sextant, and using timetables. That was how his father
learned to navigate. The new captains also have to learn astronomical navigation as a back-up.
Johannes Kepler was the godfather of astronomy. Dagfinn
promises to send a text­book on the subject.
Dagfinn Husjord thinks it’s difficult to describe the feeling
of sailing over the Pacific.
the keyboard and continue writing under the table.
I’ve forgotten the idea I had two minutes ago.
Goodbye.
Loss. Absence.
Welcome, new chances.
I open up to get the air flowing through my head. Two
wide open doors, one on each side; my ears. There you go,
blow through me. I’m not stopping anyone, including John E.
Guldahl, Director of the Operations and Logistics Division of
the Polar Institute. But something is preventing him. I need
to know whether the expedition is real. Imagine if Mary Arctica is the wrong boat? I can’t monitor the wrong boat! He isn’t
answering on the phone, just looks at me from the picture on
the website, with a red nose and frost in his moustache, in
the middle of a blizzard, without a hat in front of an army of
packed snow scooters.
Success. Guldahl calls back, I jump up.
— The Mary Arctica is loading in Aarhus today, he says.
Steel, provisions and equipment for the expedition.
There’s also another ship, Agulhas, that will be taking the
researchers from Cape Town to Bouvet Island.
— The Mary Arctica leaves the harbour at four o’clock, he
concludes. That’s in 110 minutes! I’ve been lying under the
table, and don’t know what else I should ask about. I hang up
– thank you Mr. Guldahl, thank you, thank you.
I check the weather in Aarhus. It’s the same as in Oslo, just
above freezing point and cloudy. The sea must be too warm
for the time of year, the breeze too humid. The Mary Arctica
is probably bored and wants to get out of the harbour. I sense
that the crew are suffering from cabin fever, they’re longing
to get to sea.
Myself, I’ll fly, fly and land on the ground in Dakar. There
I’ll get organized in a room, think of the Mary Arctica churning ahead and get a grip on all the coordinates.
It’s snow in the weather forecast for Tromsø – wet, grainy
snow.
OSLO COUNTRYSIDE, NOVEMBER
A moderate breeze from the northwest. I walk quickly along
the path against the wind. The darkness wells up. The lake –
Maridalsvannet – is choppy. I run for a bit, look back over my
shoulder. The sunset over the city looks like a faraway grass
fire.
I have a fire orchestra in one hand, a blue undercurrent in
the other.
Earlier today I heard on the news that the traffic is stuck
between Trondheim and Oslo.
The weather sweeps in from the sea, from the coast off
Kristiansund. Without sinking into the valleys inland the
wind sweeps over the mountaintops and is still wet when it
reaches the countryside around Oslo. It’s at least 50 miles to
the Norwegian Sea, miles that the wind covers in a moment.
Would I have sensed the coast inland today if I’d never
seen a satellite image?
AT THE OFFICE, OSLO, 29. NOVEMBER
I doze at the office, crawl down to the floor, switch off the
light, coil halfway up so I can stretch out an arm, pull down
82
83
DAKAR - TROMSØ
CASABLANCA, 1992
Do I know anything about West Africa? I visited Morocco in
1992. I remember waking up in a hotel in Casablanca at the
crack of dawn and that there was an unusual light – whitish
with an inherent threat. The city lay waiting.
So far the heat was humid and stimulating, but I had to finish packing my bags and getting ready for a quick departure.
The day has a tendency to get out of control, become a rock
concert I’d rather spare my eardrums.
I remember the trip from Fez the previous evening. Khalid,
my brother-in-law at the time, got us seats on the bus, paid,
made himself indispensable and me and my partner feel helpless. It was a relief to get away.
Halfway to Casablanca the bus driver stopped in the light
from a lamp-post on a lay-by. The passengers could use the
loo in a cubicle at the edge of the light beam. Beside the hole
in the floor there was a red can of water to wash yourself.
From the lay-by the journey must have continued. I remember waking in Casablanca.
PART I
eating dinner in her apartment in Stockholm. Afterwards
we’ll talk about what we have to pack. In just over a week
we’ll met in Brussels and take the same flight from there.
I read a message from the library. Carbonate Diagenesis and
Porosity can be fetched from the branch in Sandaker.
26 NOVEMBER
I cycle from the office at 6:30. There’s light in the windows of
the library branch. From the street you can see people sitting
reading. In front of the counter stands a little fellow. The loan
is registered and I put the books in the cycle basket, put on
my woollen mittens and cycle up the last hill.
Back home I read my e-mail and find out that Benoit
Heumes has been in contact with the management at the
observatory in M’bour today. A driver from the Raw Material
Company, the art centre we’ll be staying at in Dakar, will fetch
us at Leopold Sédar Senghor International Airport. A new
e-mail from the library: the book about GPS has also come. It
has travelled all the way from Tromsø.
THE APARTMENT AT SANDAKER IN OSLO, 12 NOVEMBER
27 NOVEMBER
I lie with my head on the pillow and look across the roof
at the other side of the yard. It’s clear weather outside the
south-facing bedroom window. It’s still too dark to see proper
colours. A flock of birds moves in quick turns.
Fifty hearts beating fast.
The flock disappears down in the right-hand corner, the
next moment it appears again.
The pile of books on the night table is growing. Chimamanda
Ngozi Adichie’s Half of a Yellow Sun is too coquettish. I don’t
wake up sounding out the depths as I do when I read Per
Olof Enquist’s Fallen Angel. All the same there’s something
about the milieus, the dust on the walls, or is it Kapuściński I
have it from?
At all events, when I read Enquist it’s with a sense of iron and
metal. Elements. Science. I’m obsessed with stone and earth.
When I wake up in the morning after reading Enquist on
the bed before going to sleep, waking is like drifting up to
the surface again – up from an endless depth – with memory
traces from the liquid metal core in the earth’s interior.
24 NOVEMBER
When I get home from the office in the evening, e-mails
are ticking in. The computer screen lights up the bedroom
darkness.
Liv flew across the Atlantic today, she’s been in Baltimore
lecturing. We’ll be travelling together to Senegal. Now she’s
84
Albert Einstein imagines – one summer day at the office in
Berne in 1907 – that a man in the house on the other side of the
85
DAKAR - TROMSØ
PART I
street is falling out of the window. (I’m listening to the radio.)
While the man is in free fall, he must experience weightlessness for a moment, Einstein thinks.
Einstein has another daydream where he’s sitting in a bus
in Berne, where he lives. Suddenly the bus shoots off at the
speed of light. Einstein sees the clock tower on the square in
Berne disappearing behind him. The hands rotate at their
usual speed. Time in the bus, on the other hand, goes slower
the more the bus accelerates.
Time and space are related, Einstein thinks – they are relative entities.
birds gliding down and fetching the small fry from beneath
the water surface.
The river is full of fish, eels, algae. In the soil on the slope
small animals, bacte­ria, beetles, microbes and worms live undisturbed. The black ringed snakes have their own passages
in the oldest parts of my piles of dead branches. Flies skim
the water surface. The birds stick their heads through it.
I manage to envisage the scope of this thought for a brief second before the door closes again.
That short flash is like the experience of Liv Bugge’s film
Into The Wreck at Kunstnernes Hus in Oslo, a feeling of falling
backwards through history. A low-frequency sound starts
the cinema vibrating. The camera pans over close-ups of the
interior. A woman explains again and again about a pressure
she feels at the back of her neck, that she wants it to go away. I
think about gravity, about heavy things, iron and stone falling
heavily. Are we being pulled down to the interior of the earth?
— People aren’t magnetic, says Truls.
That must mean that we can’t be pulled to the ground by a
magnetic force.
Gravitation is something different, but what is it? Newton
didn’t actually know. Einstein thought it was space pressing
the bodies against the earth.
Is the pressure at the back of the neck that the woman feels
in the film space pressing down? Impossible to know.
Now they have incidentally registered gravitational waves
that pull in and shape space itself. That shows that Einstein
got it right when he sat dreaming.
CABIN AT VANSJØ, JULY
The wooden planks are damp beneath my toes on the floating
jetty at eight in the morning. Crouching down, I observe the
86
THE APARTMENT AT SANDAKER, 1 DECEMBER
Today the Mary Arctica has gone. The last data on Marine
Traffic are from yesterday evening at seven.
I wake up early and sit in bed with my computer. I run the
cursor over hundreds of green boat markers on the screen –
pointed, with a small line in front, like a pen nib. Each marker
indicates the position of a ship. They flock together like insect
swarms in harbours like Guangzhou and Cape Town, each
ship with its specific route and mission. In the English Channel the nibs squeeze together and form dense queues.
John Guldahl has told me that the Mary Arctica can be
localized on the website of the shipping line. I search for her
at Royal Arctic Lines.
A hit. She is sailing on course for the harbour Zeebrugge
in Belgium and is at present north of the Netherlands. On the
map I see a line of small islands forming a band off the coast
– psychological protection, if nothing else, from the sea which
threatens to flood over the flat landscape. That the sea rises –
the Dutchmen must be at least as afraid of that as I am.
At the line’s website there is a link to a webcam that is
mounted on the bridge of the Mary Arctica. The camera
shows grey clouds, with a glimpse of the sun, some drops on
the front windowpane, a calm sea. She is a moving reference
point on the sea, while I am moving on dry land.
— Reference point? asks the editor.
She is always asking about points. I tell her that a point is
always a place, a real place as well as an abstract indication of
a place.
87
DAKAR - TROMSØ
PART I
28 NOVEMBER
BERLIN, OCTOBER
I need a mosquito net. Do I have one in the cabin? It will snow
tomorrow. Today it’s sunny with a forecast of gusts of high
wind. At the office I have washed and hung up a print from
the batch that I did after the interview with Emanuel Lima. It
has a lava-black colour field against a blue pattern at the bottom. The brief text about the kitchen at Cap Verde inserted in
the middle, and at the top there is a chalky-white area.
Why am I thinking about the Norwegian Møre coast?
Because Annelie writes to me and says that she will be
working at a hospital in Kristiansund. And because Ane
Brun says on the Skavlan show in her Molde dialect that she
is longing for the coast. The North Sea goes all the way to
Belgium and the Netherlands in the south. In the north at the
51st parallel, the Norwegian Sea begins, and right after­wards,
the Møre coast.
I can make geometry of this, play with it, connect. Amsterdam is built of timber that was transported from the Norwegian coast in the Dutch era.
The maps give you a bird’s-eye view, but it was the great
sea voyages on the threshold of the new era that made it possible to map the world.
The Mary Arctica is my eye, an eye that moves along the
crust of the earth, on the sea, between coasts, without me
having to get wet.
I wonder who is steering the boat. A name. Where was the
captain born?
I meet Lidwien van de Ven at Markthalle Neun in Kreutzberg. We chat at the corner of a long table in the overpopulated dining hall, keep our heads close together so we can
hear. The conflict between right and left is critical in the
Netherlands. Xenophobia on the one hand and the liberal
cultural tradition on the other. What does this have to do
with places, maps and perception?
I can’t answer that, nor can I put it aside. The Dutch have
had their colonies scattered all over the globe, all established
in the seventeenth century. They lost South Africa to the British in the Boer War, kept Indonesia until 1945, and Surinam
in South America until 1975. What does that tell us about the
perception of the world map for a Dutchman?
NOTE
If I move my body just a little, the lines change – a shadow,
a corner, a thicket – it changes the parts of the brain that are
illuminated.
If I stretch out my pinkie, the universe changes. No explanation follows.
88
89
DAKAR - TROMSØ
PART II
THE AIRFIELD IN BRUSSELS, 3 DECEMBER
The disc of the sun is well above the low Belgian horizon
when I get out of the plane. Smoke rises from the chimneys
of the houses that border the airfield. Frost or smoke. It isn’t
easy to say.
It’s flat, flat, flat. All the way off to the Mary Arctica, which
is berthed in Zee­brugge. Do people really get up and stoke
the stove?
Not collapsing when you get up to go out for a bath at four
in the morning – that’s what it’s all about, and the reason for
the excitement of travelling. But now it’s over.
The sky above the airfield is full of glinting vapour trails.
The planes are gambol­ling in a three-dimensional space.
The sea traffic has to share politely with others on the
same plane. It’s not an option to cross over and under when
you’re a boat.
The Mary Arctica is still loading in Zeebrugge. I’ve crossed
her latitude, at present she’s at N 51.20.29.58.
Latitude is indicated with N north of the Equator and S south
of the Equator, then come the figures that describe degrees,
minutes and seconds. Zeebrugge is slightly north of Brussels.
I have the GPS book with me in my luggage. Dry information, I know, but the figures point to places – positions.
90
91
DAKAR - TROMSØ
A position immediately permits a context. Some people have
been here before, people with names. A seaman was maybe
called Holger, was he Danish? Did he come from the west
coast of Denmark, where Babette’s Feast was filmed, where the
tiny churches lie at intervals of a few kilometres?
Even drops of water have a history. A water molecule in
my coffee may have been in Holger’s spittle that he deposited
when he moored in Zeebrugge two hundred years ago.
Solitude vanishes as a possibility.
Liv walks through the glass door in the terminal building.
We meet here at the gates, which are for departures for
Africa.
Our coordinates converge, we hug and update each other,
have time for a coffee before we board the plane for Dakar.
The woman at the desk has given up with custo­mers before
us who don’t understand languages, according to her. She
herself speaks French, English and Dutch, with Afro-American assurance.
Boarding takes place at an even, slow pace. A man with
distinctive fingers sup­ports his head in his hand and rests. In
front of us sits a mafia boss with a gold chain, hat and Rolex.
Liv and I agree that this is theatre, a costume he puts on when
he takes time off from his student life in Oxford. A gathering
of young men from the Dakar upper class are on this flight.
They have well-fitting jackets and trousers, pullovers and
shirts in tasteful colours. A lean woman with a semi-short
grey hairdo exudes the authority of a high court judge. She
holds the attaché case close to her body to keep her coat
together when she sits down. Some women have colourful
dresses and headdresses that stick out in all directions. On
the flight there are also three young Americans in mountain
boots and skirts.
I open the compass on the mobile phone and find westnorth west. I photograph out of the window. No more than
maybe 10 miles from here lies the Mary Arctica. Can she have
set sail now? An animation program shows our plane from
different bird’s-eye views on the screen on the back of the seat
92
PART II
in front. The planet spins. I get dizzy and switch off.
I’ve never flown so far without a change in the time zone.
The time difference between Norway and Senegal is just
one hour. We are flying on a line between the poles. “90 per
cent of the world population lives in hot countries,” writes
Kapuściński.
DAKAR
On the way from the airfield we see young men jogging along
the pavements. They are all as fit as the men on the plane. The
driver from Raw Material Company – the art centre he simply
calls ‘Raw’ – explains that there’s a fitness trend. Liv leans
forward between the car seats and translates from French. He
takes the route along the coast so we get a chance to see the sea.
The sea takes up more and more of what I think of as the earth.
From a bird’s-eye view the outline of Dakar looks like an
asymmetrical tent stretched between guy ropes. The capital
of Senegal is the westernmost point of Africa – only the Cap
Verde islands lie farther out. The commercial centre is on the
south point. We live in the town centre, an area with twostorey houses and streets of yellow sand.
RAW MATERIAL COMPANY, 4 DECEMBER
On the first morning Liv goes down to Mamadou Sow’s kiosk
and buys baguettes for breakfast. We eat on the thatched roof
terrace at Raw. Afterwards we brush away the crumbs and
open the office, take out computers, pen and paper.
I read an e-mail from Benoit Heumes. Mr. Duval, the head
of the Institut de la Recherche et du Développement in Dakar,
has approved the visit to the observatory in M’bour, but has
not said anything about the time.
Benoit suggests that he can call Aboubacry, a researcher
who works at the actual observatory. I’m a little neurotic
when it comes to our progress, emphasize how happy I am
about this opportunity, and have a stubborn hope that he
might already call the same day.
93
DAKAR - TROMSØ
Liv has a meeting with Madou Diol, who runs a forum
theatre group. Maybe he knows where I can get hold of iron?
I stand on the balcony brushing my teeth.
What am I to say? Coming to a quite different temperature,
needing elementary things, cash, a food shop, some French
phrases – it’s both familiar and unfamiliar. I’m relieved to
find there’s water and a clean bed. So it’s just a matter of enjoying that there are also palms and sun – and people.
I look at people. I’m not supposed to be writing about people, but I can’t help it.
Two girls are sweeping the pavement in front of the
neighbouring house with fan-shaped brooms. Each works
from her own side of the gate and over towards the side
streets. They’re wearing T-shirts and have patterned pieces of
cloth around their hips. A man in a floor-sweeping coat and
pointed sandals comes out of a car door. The dark material
in the clothes glistens when he moves. In the workshop that
lies between the kiosk and the house, three tailors work. The
master tailor has a blue fez on his head, a white scarf around
his neck. A lad fetches gas flasks from the cabinet outside the
kiosk. A yellow vest peeps out beneath the T-shirt. He wears
bracelets and a cap. A woman stalks majestically down the
street in royal blue robes from top to toe. She comes over.
She’s the one who does the washing at Raw.
Everybody maintains contours, proportions, colours and
contrasts. Life seems to be about what you wear and walk
around in. What do I know? I just watch and watch.
HAHN, A NEIGHBOURHOOD IN DAKAR
The taxi stops at a sandy area with activities like playing
ball games and doing home­work – a goat stands tethered to
a tree. At the edge of the area groups of elderly men sit and
drink tea or coffee in white plastic mugs that are sold from
booths everywhere.
I don’t want to stare, but I register turquoise and red
garments out of the corner of my eye, on the clotheslines.
94
PART II
Up against the mosque stands a tall minaret with light blue
ornamentation at the top. It reminds me of a child’s storybook
town. On the other side, the square is demarcated by a low
school building. Madou Diol has noticed us and waves. I filter
sand through my sandals as I walk.
Hahn is a neighbourhood in Dakar and is still a fishing community. The theatre Kaddu Yaraax is to put on a play about
media manipulation. Seydou Ndiaye sits working on the
script at a computer in at the office. The rehearsals begin next
week. Then they con­tinue to develop the content further with
the actors, who are young people from the neigh­bourhood.
The conversation takes place in a mixture of French, Wolof
and English. Madou’s voice is deep. It’s Liv and he who talk
most. Madou wants to know what’s in the news in Scandinavia, and to hear about the weather.
He considers the answers in detail.
At lunchtime his son comes with a metal bowl of yellow
rice, fish and boiled vegetables. He places it on a stool in the
middle of the room. Madou, Seydou, Liv and I pull the chairs
over and Madou distributes spoons. A theatre student makes
tea on a Primus. When I describe my project, Madou makes
an association with the local fishermen:
— The fishermen navigate without instruments. They
often sail very far out – how do they know where they are going? – he philosophizes as if into thin air.
— Birds seem to use geomagnetism to navigate, I say.
He smiles. We sit silently with our tea glasses for a long time.
The evening traffic back to the centre is dense. The exhaust
fumes are claustrophobic and the main streets are unavoidable. I forget my purse with Senegalese notes in the car. That’s
annoying, but at least I’m on the track of the iron. Madou will
be making inquiries in the neighbourhood, and will hopefully
have found a workshop when I come back next week.
At Raw I read an e-mail from Benoit. He has made an
agreement with Abou­bacry that Liv and I can have a tour of
the observatory on Monday.
95
DAKAR - TROMSØ
The Mary Arctica is in the Celtic Sea and will soon be
rounding the coast of Normandy in France. The French language is still going strong in Senegal, as a dis­hear­tening reminder of the violence that brought it here. Speaking French
means oppor­tunities, contacts, access to the French cultural
sphere, jobs in the institutions. I suppose it has a slightly bitter taste, but at the same time it brings status.
AT RAW
Having time to write is a problem now. After we run into
Keba and Michael we are never short of company, and we flit
around among the flora of events that abound in this culture
centre, and of which Keba has a full overview. He helps Michael, who is a Mexican film-maker, but adopts us as part of
the same gang. It’s more effective that way, he seems to think.
Why be two when you can be four, or ten? At any rate you
have to prevent anyone being alone at all costs.
We always laugh when we sit squeezed into the back seat of
a taxi with Keba and Michael, for example when Liv gets a call
from a wrong number she has entered on her mobile, and Keba
wants to ask the stranger if he would like to join us. When the
car stops we pile out, belly muscles aching with laughter.
A TRIP TO GORÉE ISLAND, 6 DECEMBER
PART II
transported to. In 2011 the President of Brazil, Lula, apologized for the slave trade when he was on an official visit to
Gorée Island.
Millions of people were also taken from the coast of West
Africa to the Caribbean islands and the southern states.
An Afro-American family arrives at the same time as us in
the Slave House, which has now been turned into a museum.
The house functioned as a collection point for slaves.
Ships moored at the related quay and the slaves were herded
into the darkness below decks, away from everything they
knew, with no idea of their destination. Without a single
possession to carry the memory of a past with them, they
were wrenched out of time and space, crammed into a nutshell and sent out to sea.
The grown-up daughter of the family stands at the edge of
the doorway in the outer wall.
— Mama, this is The Door of No Return. But Mama, you
returned.
There’s something doubly unsettling about this. The
shameful crime against the Africans, but also the Disneylike roles in which the visiting family dramatize one another.
They have African ancestors, but in this chapter of history
they are Americans.
The ferry terminal abuzz with voices. Sea air filters in. An
elderly man in a blue coat points meaningfully with his stick
at the schoolbags that some boys have thrown on the seats
beside them. The boys tidy up. I nod to the man and sit down.
Gorée Island is a monument to the slave trade. The passage
over from Dakar takes half an hour. I’ve never thought about
the sea before. I’ve thought about land.
Land, land, land.
I think the sea is scary. But now it appears to have connective qualities. If you sail the shortest route across the Atlantic
from West Africa to the American continent, you end up in
Brazil. And that was where the largest number of slaves were
On the first floor I read on a notice by the entrance to a windowless enclosure: CHAMBRE DE PETITES FILLES. Little
Girls’ Room. There are rooms for men and for women, probably for boys too.
We walk upstairs from the inner courtyard to the second
floor. The staircase curves like a double harp. The architecture has soft lines as in a Baroque theatre. The walls have a
matte crimson colour, everything is small.
On the second floor, where the administration must have
been, there is light yellow interior paint. Beige evening light
filters in from the tall double doors towards the sea. The sea
is white – like plastic. Out there sail trawlers, cargo ships and
some of the low, decorated fishing boats.
96
97
DAKAR - TROMSØ
PART II
Gorée Island is a picturesque, grotesque piece of world heritage. Our job is to be tour­ists, but we don’t really feel in the
mood. We drop our bathing plans to avoid the antique vendors who frequent the bay. They follow us to the restaurant
where we have decided to eat lunch, displaying masks and
bracelets on the blue-checked tablecloth. A girl hangs around
the table for half an hour. She shows us all the key rings she
has, one after another.
Tomorrow it’s Saturday, and then they’ll probably have
plenty of visitors here. Now it’s Friday and the tourists are
thin on the ground, all the attention is concentrated on us.
After eating we walk into the neighbourhoods behind the
harbour. The brickwork is detailed and meticulously done.
At the end of the succession of narrow streets, the palm
trees wave. At the back of the island there are little mountains of sharp pumice stones and between them a small
sandy bay.
Here there is no one – we jump in. The Atlantic is cold, and
polluted too, but you don’t see it, so we pretend not to care.
Afterwards we dress quickly and get out on to the breakwater before we are discovered. Who knows what is considered
decent when you’re bathing here? Mostly it seems free when
it comes to the dress code, but there’s one thing you don’t see
– naked thighs.
The singer in the closest mosque suddenly lets his voice
break loose and conti­nues as if he has turned his insides out
like Janis Joplin. This is human fervency, joy and pain addressed to God. He is one with his expression. Soon he builds
up to a new crescendo.
Then an African reggae concert begins; it sways a little
more softly, even more good-natured and contented than reggae as I know it. People are quite clearly having a good time
at this concert. With every song the mood is elevated a notch
more and the shouts get a little happier. The concert doesn’t
end when the sequence of morning prayers is to start. Today
in fact we skip the break between the prayers and go directly
to jamming among the mosques. After all it’s Friday, in fact it
has already turned into Saturday.
Does Janis Joplin run out of steam at dawn? No, rather the
opposite, if possible she sings even more intensely.
IN THE ROOM IN DAKAR, 6 DECEMBER
Just before I go to bed, Kapuściński faints with malaria in a
hotel room in Kampala, Uganda.
I have an idea that the shouted prayers will rock me to sleep
and save me from a nausea that is threatening. The Friday
prayers sound innocent enough, but this is Dakar. The chanting already begins early in the afternoon. First the women
take an hour, then the men carry it on. They seem to be sitting
on a square nearby. The imams can’t wait either, and turn up
the speakers earlier than usual, more enthusiastically than
usual, inspired. This is just the beginning. Minarets that lie
farther off sound in the background, are part of the chorus.
98
All this while I twist and turn in bed, sweating, and with
growing nausea.
Kapuściński describes how people who don’t have warm
blankets to resort to when the malaria rides them – maybe
they’re lying at the edge of the road – can be helped with the
pressure they feel they need if someone puts a wooden box on
top of them and sits on it.
I’m going to M’bour on Sunday, the car comes at eleven
o’clock. The thought of sitting in a car in the state I’m in
makes me even more miserable. If I don’t get out there the
appointments will have to be made all over again and the trip
will be delayed. Then I won’t make it back to Dakar to find
the piece of iron.
The first polar expeditions and the crossings in the slave
ships over the Atlantic were just yesterday. It’s no use nodding off for a second; while I blink, lie unconscious in bed,
the distances get shorter, the earth smaller.
“..any reduction of distance on the earth can only take
place by mankind increasing the distance from the earth,”
writes Hannah Arendt and is thinking about the aeroplane.
99
DAKAR - TROMSØ
PART II
Because of the aeroplane I am in Dakar. And that also makes
history shrink.
Today there are festivities, rockets are shot up, the temperature rises.
— Before, it was 25 degrees here in December, says a man
on the ferry to Gorée Island; now it’s 30 degrees in the coldest season.
How can one exist here in the summer? Our time is soon
over. Back home there’s a storm. Yngve Birkeland at the
Institute of Engineering and Public Safety is working with
windmills. Yesterday Don Quixote was doing the same.
I look up the GPS book at random on the edge of the bed.
“Dynamic times. The time systems derived from planetary
motions in the solar system are called dynamic times.”
I think it’s the aerials of the observatory I see when I go
to the limit of the terrace and stretch my neck. It’s five hours
since I localized the Mary Arctica off the outermost of the
Canary Islands, level with the border of West Sahara. If it
continues at the same speed, it will pass M’bour in the course
of the two days we are here.
In the early morning I manage to throw up and feel relieved,
but the persistent nausea that makes it impossible to sleep is
soon back.
At last, in the afternoon, the misery eases off. I connect up
and find the Mary Arctica off Morocco, south of Casablanca,
soon to be level with Marrakesh.
A piece of iron in Dakar and a boat on its way to Bouvet
Island. Two crosses on the map, a line between then, why is
that beautiful? It’s so little.
Tromsø and M’bour, that will be geometry, something to
hold on to, in this trem­b­ling universe that is perilous for people – where a graze, in aggravated circumstances, is enough
to put an end to you and all your relations. But the baobab
tree remembers you, it’s very thick and it stores all memories.
Along the road to M’bour thick, friendly baobab trees are
scattered among dried-out scrub.
Just over there at the observatory they are measuring geomagnetism. What an enterprise. In the meantime the landscape is drying up.
HOTEL KEÜR MARRAKIS, M’BOUR, 9 DECEMBER
HOTEL KEÜR MARRAKIS, M’BOUR, 8 DECEMBER
The terrace in front of the small hotel is at the top of a slope
with cactuses and trees. A steep stone stairway leads down to
the beach. It has a low gate of wood at the edge of the terrace.
Someone has thought and cared about every little homemade mosaic and cushion in this hotel; every plate, every
corner, every shrimp you get for lunch – in all its simplicity,
with a view of the Atlantic.
— Was it another coffee, or was it not-another-coffee? The
young waitress comes back to the table wondering whether
she has understood properly.
— One more, s’il vous plait.
— C’est bon. Merci. Haha. Très bien.
Her magnificent coiffure is a wig. She suits it perfectly and
takes it off and puts it on like any old headdress.
100
The Mary Arctica has crossed the border to Senegal and is
now north of Dakar.
The beach below the terrace is the men’s beach. No girls
are bathing. Boys are working out, building themselves up
for grand football careers. The rush hours are in the morning
and the afternoon, when the sun is less intense.
An elderly man shuffles imperceptibly by. He has a white
fez and a long yellow coat with trousers beneath it. A donkey
is pulling a cart. A straggler from the morning exercises projects from a bunker lying right beneath the hotel. He is digging a trench with his hands so he can do push-ups against
gravity. Afterwards he sits down for a while. Two teenage
girls pass by. Arms and legs, joints and directions of motion,
in and out of synch.
101
DAKAR - TROMSØ
THE GEOMAGNETIC OBSERVATORY IN M’BOUR
From the hotel we walk a few hundred metres along the
dusty road that is the main traffic artery in the town. The
morning sun burns our faces. The observatory is in a park
with trees that provide shade.
I hold out the notebook with Aboubacry Diallo’s name to
the guard who is standing in a little sentry box by the entrance to the area.
Liv’s French varies daily between very good and quite insignificant – always with elements of German. Today she hasn’t
got going yet; in fact it’s uncertain whether the guard actually
speaks French. We have a discussion in sign language.
Has Aboubacry come or is he on his way?
The guard points into the air, we point too and try to ask
the question about time with our hands – does he mean before or after now? The issue is resolved by Abou­bacry’s white
pickup turning in through the gate.
— We can manage to adapt to a two-degree temperature
rise, says Alain, the visiting French researcher who has a
desk in by Aboubacry’s office in the main building – but four
or six, as they’re talking about now, impossible! The financial
crisis is a trifle in this perspective.
He describes crops that were grown in the past in Africa,
and which can tolerate a rather warmer climate. Alain likes
to talk and does so more than willingly in English. The other
two stay respectfully in the background, presumably uncertain of how we would understand one another in French.
Out of a fear of being distracted away from the measuring
instruments I’m most interested in, I stand firm and insist on
going with Aboubacry and Thierno up on to the roof, where
they take sand measurements.
In the upper part of the staircase sand is lying in the corners. The washerwoman is not allowed up here – she may
stir up dust and affect the instruments. But once a week they
make an exception – then they can report on the source of
possible contamination of the data.
Liv interprets, asks questions and translates up on the roof
102
PART II
between the instru­ments and the view. She’s up to speed now.
I think that I must remember everything that is said so I can
write it down later; now and then I try to get questions in. At
the same time I photograph like a madwoman and see everything through the lens. That makes it very difficult to follow
what’s going on.
I click and click. It’s now or never, I’m thinking. I’ve even
bought a new camera for this very reason – I would like to
have the sea in the background. The splendid measuring
instruments are highly photogenic, but Liv gets into the picture all the time. I can’t prevent that, since she is asking and
translating so well now, and she also has a good grasp of the
technology, unlike me.
Aboubacry and Thierno register data about geomagnetism,
seismic activity and sand content in the air 365 days a year.
If one of them travels away – to France to talk with the
main institute – the other one keeps watch, measures the
sand content in the air, stores samples with different colour
shades in white jewellery cases, and sends them to the university in Dakar. If the sand comes from the Sahara, it’s the
way it was in the old days. If it comes from across the Atlantic, that’s new and may have something to do with changing
sea currents.
We walk together through the park, slowly – you walk slowly
here. The other mea­su­ring stations are in smaller buildings
scattered over the area. In an enclosure along the path there
are small plants in plastic pots. There are trees and flowers –
baobab trees, even. Several full-grown trees in the area are watered, the park is a protected green zone. According to Thierno
this is the only area with continuous trees for miles around.
The seismograph is underground in a bunker. It measures
vibrations caused by earth­quakes and explosions. The entrance is an oval cellar door with a dazzling white wall frame.
Three ventilator towers stick op from the round earth mound
that covers the installation. Each of them belongs to a data
recorder inside the bunker.
103
DAKAR - TROMSØ
We don’t go in; the data can be read off on monitors in a
building farther away. To get an accurate determination of the
centre of an earthquake, the researchers com­pare data from
stations on other continents. To specify a point you need data
from other points, as with GPS.
There is no seismic activity in West Africa. Later I read
about the Rift Valley in East Africa. The Great Rift is a
depression in the earth that runs all the way from Syria to
Mozambique, through countries like Ethiopia and the Congo.
The Rift is the result of a continental plate splitting. It creates
earthquakes and volcanoes. They must be able to register that
in the bunker.
The last observatory is where they collect the magnetism data.
Aboubacry and Thierno check the measurements manually.
They call it absolute measurement. Afterwards they compare
the absolute measurement with the digital one, add the figures
and divide by two. The average achieved is the result.
Everything on the earth is in motion.
We measure and draw graphs. When studying art history
I learned that the eye seeks out basic forms, perfect circles
and triangles.
Before we leave the park we are given a guided tour of the
collection of birds that is kept in a small building by the exit.
The ornithologist works alone; he does his own taxidermy,
keeps the records and shows people around. In the air-conditioned space, wooden shelf sections stand along the walls.
They have glass doors at the top and drawers at the bottom.
The ornithologist pulls out the drawers and shows us birds
that are kept close together between small partitions, sorted
by colour. He carefully lifts out a bird with turquoise plumage
and holds it out for us. In another drawer the birds have the
same black and brownish-white pattern as the large conch
shells I find among the plastic on the beach.
PART II
HOTEL KEÜR MARRAKIS
Suddenly I see birds everywhere. A scruffy bird with a majestic beak sits in a tree by the terrace. It is large and sort of
dust-coloured.
In the evening shaggy creatures run across the flagstones
out here. They look like teddy bears, but have pointed ears
and snouts. I count eight small and slightly larger lizards.
They scurry off, freeze for a moment, then scurry on again.
ON THE TERRACE, NEXT DAY
The Mary Arctica is now rounding the westernmost point
on the route, Dakar. She comes very close to land. I copy the
positions as a memento.
10/12 2013
Time: 14:00:00 UTC
Position: 15.0100 N, 18.9980 V
Course: 181E
Speed: 16 knots
Status: SE2-2 ETA Cape Town 20/2200
The picture from the webcam shows the same midday breeze
on the bridge of the boat as I feel on my body on the terrace.
The sea glints hysterically, and the colour is like the one the
sea has in Venice, sort of clayey and moderately green.
On a flat fishing boat they hang up a dark sail. The reflections eat their way into the silhouette.
I feel a faint excitement.
I don’t think it will be possible to watch the Mary Arctica
passing. Even though the terrace is twenty metres above
ground level, the view doesn’t extend far enough. The curvature of the earth puts a stop to the view.
In a few hours the car comes and fetches us.
At some point the boat and I will be moving each in our
own direction, away from each other.
104
105
DAKAR - TROMSØ
That takes my breath away.
Should I go off to meet Alain again – maybe I’ll see farther
from the roof of the observatory?
I feel like Mattis in Tarjei Vesaas’ The Birds:
— A woodcock flight, doesn’t Hege think this is something?
Is the boat an idée fixe?
It is something at any rate. Alain is a researcher with adventurous motives; he must think it is something. But he is not
the one in charge on the roof, Aboubacry and Thierno are.
They have duties to take care of, and I was given so much of
their time yesterday.
Do I myself think it’s something? I suppose that’s the real
question.
Unlike my fellow-countrymen, I have an anti-mountaineering complex. I don’t go searching for powerful emotions,
and if I did, why should they come at the top of a mountain
peak? An artificial climax. Actually to see the boat. What difference does that make?
I know it’s there.
I stand at the window on the second floor of the hotel and
scan the horizon.
The Mary Arctica will be passing M’bour any moment.
It isn’t realistic to expect to see it with my own eyes. It’s
sailing at the outermost limit – even the ships that sail inside
that limit aren’t visible from land. I wonder how far up I
would have to get from the ground for the horizon not to
obscure the view any longer.
PART II
plastic Christmas elf in the boot is something Guenolé has
bought for Christmas.
The boat sails south in a fresh breeze. I’m back in Dakar, nagadif. I want to say hello to the shopkeeper and the
fruit-sellers, call everyone I know. I’ve missed you, have you
missed me?
The Mary Arctica has put Guinea Bissau behind her. On her
way along the Guinea Coast she turns east and sails along
Sierra Leone. I discover lizards on the roof terrace at Raw. My
eye has become fine-tuned to new features.
HAHN AGAIN, 11 DECEMBER
Madou has found out that they can probably help me with
the piece of iron at the metalworks situated wall-to-wall with
Kaddu Yaraax.
We arrive in a taxi like last time. The head of the works is
out and Madou takes us on the short cut across the sandy
yard between the clotheslines. Flap, flap! I never tire of
the flapping patterns. The kids peep out under the drying
swathes of colour. When the wind takes hold and lifts the
cloth, the goats appear. The light-coloured billy-goat with
curving horns still stands tethered to the tree. The head of the
works comes towards us.
It’s over.
The boat continues south, I go back to Dakar with Guenolé, the same driver who drove us to M’bour. He has a
playlist that starts at the campfire with drums and con­tinues
with French hip-hop, always wetter and wilder. Soon we’re
into a part of the soundtrack that crackles with insults in
American. As we approach the city, a techno finale. Dakar,
there you go. Here everyone celebrates all the feast days. The
Inside the works my eyes need time to get accustomed to the
darkness.
Three lads – trainees or young fitters – pull out a table
frame of metal. On it lies a lopsided, rusty iron plate with a
fine thickness.
I look out a suitable piece in the sheet.
Madou has suggested a price I should negotiate from. The
head of the works and I enter figures in the calculator on my
mobile. Once we’ve agreed, he gives his instruc­tions to someone
I assume is the most experienced of the lads in the workshop.
The boss himself withdraws. All the others, now seven of
them, flock around the metalworker with the grinding
106
107
DAKAR - TROMSØ
PART II
machine. The sparks fly, I back out into the yard. The lads
care more about how their protective goggles look in their
back pockets than about protecting their eyes.
The rusty sheet is soon shining steel.
Just as the craftsman is about to go to work on the metal
with a new grinding tool, I get afraid the piece will disappear,
and I say stop.
On the way back to Raw I lean out of the car window, tearyeyed: composition, layering, proportion. Silhouettes rush
past the sunset.
I toil with the piece of iron – it has a fine weight, yes, but
I’m annoyed with the modernist look it has taken on, inasmuch as I kept some notches on the side. Now I regret that
I stopped the craftsmen in the grinding process. I want it
smoother after all, I want to polish away the scratches. I’ll
have to take it back to the works.
During the night I am woken up by the piece of iron lying
shining on the table.
I get up and wrap it in the grey paper from the works. I put
the package in a plastic bag and place it behind the balcony
door, as far as possible from the bed. Then I lie down and sleep.
IN THE ROOM, RAW, 12 DECEMBER
THE NEXT DAY
The piece of iron is heavy and fine, a weight in my hand that
pulls me down towards the ground.
I scan the area from the balcony. The Senegalese have their
centre of gravity farther down in the body. White people in
Dakar have their weight drawn up into the chest and shoulder area.
— Can I offer you a piece of iron?
The weight of the bit of iron is like a baby, 3-4 kilos. It
gravitates – whatever that means. I look it up. “Gravitation is
the force of attraction between bodies as formulated by Newton in the law of gravitation.”
And so Hannah Arendt again (Vita Activa):
“...Newton’s universal laws of gravitation... to this very day
one of the most magnificent examples of the modern fusion of
astronomy and physics.”
Astronomy and physics become one – hmm. I want the
body to be part of the equation. That seems to be my intuitive
plan.
As for the piece of iron, it has a tendency to gravitate away
from me. Or rather, I feel like shoving it away. I don’t want to
be between the bit of iron and whatever it is it works on.
In the morning I sit up in bed and glower at the iron hook.
The balcony door has snapped back.
No matter how I twist and turn it, the iron resists. It will
not produce images and associations in the same way as the
Mary Arctica. It doesn’t tell tales of seafarers crossing channels, like the coordinates from the ship’s log. The iron is so
definitive, self-sufficient, so ... magnetic.
As long as the iron lies in my bag, the compass needles point
at me. But I want to be a compass myself, not a magnet. I want
to be the one that points, not the one that’s pointed at. I want to
guide things towards another centre, not to be one myself.
I have to get rid of the magnet, I have to lose the iron,
throw it far away. Can I really lug this bit of metal to Tromsø
and then travel away? Do I have the conscience?
The iron will attract me to the institution, students, researchers, ideas. It’s a mag­net. There’s probably lots of iron
in the building, and iron – as we know – is interchangeable,
indifferent, as in it’s all the same to me.
In other words this piece has something extra, something
flammable – don’t ask me what – but it means that I can’t get
rid of it fast enough.
The Mary Arctica is now south of Liberia, escaping from the
land zone and crossing the bay.
108
109
DAKAR - TROMSØ
AT THE FRENCH INSTITUTE
It’s Friday afternoon and it’s cooler. The outdoor restaurant at the French Institute is a meeting-place in Dakar. In the
shade under the canopy the temperature – for the first time
on the journey – is pleasant.
I look up the boat arrow on the I-pad. The Mary Arctica
is south of the Ivory Coast – sort of beneath it. The distance
looks the same as when I last checked in. Has the boat been
becalmed?
I draw an imaginary line in to the west coast; it hits Angola.
The Mary Arctica has certainly moved, then. The open bay
is just so huge. The little dot of a boat in the great sea, so far
from land, evokes the feeling of bathing out in the middle of
the fjord. Anything could be down in the depths, rise up and
pull you under.
The Mary Arctica has passed the Congo Delta where the
Belgian King Leopold’s people, with the blessing of the Berlin
Conference, 1885, went in, exhausted the rubber resources
and maimed or killed something like half of the population.
The Belgian Govern­ment, after protests from the surrounding world, decided enough was enough and took the responsibility from the King. In 1960 Patrice Lumumba was
demo­cra­tically elected president, only to be killed the next
year by American and Belgian-supported forces. They also
supported the installation of Joseph Mobuto, whose corrupt
regime lasted until as late as 1997.
Before contact with Europe, smoothly functioning kingdoms existed in the Congo.
All this is no secret, but suddenly it’s very clear to me: I
can place it in time and space. The Mary Arctica is a telescope
and a time machine. The Congo Delta is the artery that Joseph
Conrad described in Heart of Darkness. It leads into the heartshaped country.
We are in Central Africa, the place of origin of Homo sapiens. Low mountain plateaux slope to the west.
The enormous natural resources have been the bane of
110
PART II
the country. The whole world is interested in the Congo’s oil,
lead, zinc, gold, diamonds, copper, cobalt, timber and coffee.
One-sided economic structures designed by the Belgians for
exploitation help to make the Congo one of the poorest countries in the world.
AT RAW
The weekend is over – and yet it is not. There is chanting,
drumming, all evening – and then a small pause.
I fall asleep.
When the morning prayers begin at about two I wake up
again. Sentences came to me, but they are gone now. I must
read about Sufism when I have time. Almost all the Senegalese, more than 80 percent, belong to Sufism.
I went back to the works yesterday and had the iron polished again. For a moment I see the sharp break from the saw.
I draw in my breath. This is fine, why?
Then they begin polishing and can’t be stopped. I let them
carry on a little, then I say sternly:
— Arrêt, c’est bon, fini!
It has become square – that’s tolerable.
Departure. Now energy, now fatigue.
Je ne parle français, I think, switch off the alarm clock and
sleep for another hour.
I desire textiles, want to own them, take them home with me.
I fetch dotted trousers that the tailor across the street has
sewn from cloth I found in the textile market. I want pointed
yellow slippers too. In the taxi I am stifled by exhaust fumes
and sand dust on an extra trip to the market.
Where does all this sand come from? It has come gradually, but now the air is completely beige and dense with it.
111
DAKAR - TROMSØ
THREE DAYS LEFT
I always get depressed when there are three days until I have
to go home.
Keba fixes the tickets for the premiere of a Senegalese
gangster film at the Grand Théâtre National de Dakar.
The cinema takes you back to the elegant 70s. Two hostesses dressed in haute couture introduce the film stars, the
director, the stage designer – in fact no Oscar cate­gory is
forgotten. At the same time I keep up with the audience, who
come individually, in small groups or in pairs, so it becomes
like a succession of entrées. Their gala dress isn’t the least bit
less impressive than the display on the platform in front of
the stage curtain.
When my grandmother was 96 and in the end lost the
spark of life, the only thing she took an interest in was glitter
and glamour. Weddings were the only events she felt like going to. My melancholy craves this kind of lustre.
TWO DAYS LEFT
On the last evening we drive with Keba and Michael to a suburb in the north of Dakar. Michael is going to show his film,
in what context I don’t know.
I observe that it’s an exciting place we come to, but I have
difficulty getting involved now at the end of everything. I sit
on a patio under the open sky and watch the film. The premises belong to a film school run voluntarily in the evenings.
A classroom is called after the film-maker Ousmand
Sembene. Sembene’s film Ceddo from 1977 was my introduction to Senegalese film in a cinema at the Haus der Kulturen
der Welt in Berlin in October. It is absurd and realistic at
the same time – telling a complex story about French and
Muslim colonization intrigues in a kind of naivistic style.
The soundtrack reminds you of avant-garde children’s TV in
the seven­ties – modernistic xylophone. The costumes, I now
understand, were not experimental but naturalistic.
The film struck a note – it’s in the key of Dakar, sun and
112
PART II
sand – but it’s more than local. It’s the sound of internationalism in the 70s, the first TV broadcasts, the vision of the artists
who created then, a flood of new storytelling.
An undercurrent flowed all the way in to Salangen, the
fjord where Sjøvegan is at the head.
AT RAW
The Mary Arctica is approaching Namibia. There’s sand in the
weather forecast in Dakar. It blows from the Sahara, the air is
thick with fine sand dust, cooler.
I want to go home for the winter, to hibernate with the
geology book. Maybe it will make it easier to philosophize
about iron.
In the word-stew from the GPS book, examples of time
systems:
Solar and sidereal (sidereal!) times
Dynamic times, atomic times.
Polar motion.
There is a formula for the rotation matrix for Polar motion.
It would take a graphics program to reproduce it, but I can
promise that it’s extremely beautiful, with brackets and x’s
and p’s in three floors, R’s superscript and subscript with M’s
and S’s, and all this can be read – by someone.
GPS is about adjusting for deviations; everything is fluid
and multidimensional; it’s time we measure by, and as we
know, time is in motion. Ambiguity resolution, one chapter is
called.
Metal is the direct opposite, it changes with eternal slowness and extreme heat or other violent treatment.
ONE DAY LEFT
248.280 – that’s the amount of Senegalese CFA Francs I have
to pay for fourteen days in a room at Raw.
It’s blowing through the house, fresh sand, the washerwoman came late. She got a new grandchild yesterday.
113
DAKAR - TROMSØ
PART II
We kill time in the market in the garden of the French
Cultural Institute. Keba turns up – how can he be everywhere
at once? His brother has a stand in the market with clothes
that he designs himself. Keba clearly has an office here at the
Institute.
— No, I won’t be coming up to the office, non merci, I want
to sit here and write after lunch.
I have no more kisses on the cheek, no more blonde presence, no more snow to offer. It’s too much for me. I need a
desert island, a Protestant church interior, a word­less dinner
on the west coast of Norway 100 years ago.
An author that Liv has arranged a meeting with comes
over to our table.
— Merci beaucoup, madame. Ça bien? Bien. Ça va?
Later Keba comes back and says goodbye. He is easily
moved, a man with mul­tiple personalities: superficial, deep
and gentle, creative and hyperactive, tired out in the evening,
bothersome, respectful, playful, serious, vain and attentive.
He’s about to cry, but pulls himself together. I make the goodbye short, but turn around as we walk out the gate and seek
out his gaze. It’s the deep, gentle Keba I confirm, the one who
goes out to an island in the morning and sits on the beach and
meditates before anyone comes along, and links up with the
expansive forces of the universe.
LEOPOLD SÉDAR SENGHOR INTERNATIONAL AIRPORT, 17 DECEMBER
Yesterday it was goodbye in Hahn: a big, dry palm against
mine, a new grip, left hand crossed over right. We intertwine
pinkies. I don’t remember what the man’s name was who
taught me this. It was the first time I met him.
Seydou hugs, I feel the subcutaneous fat on the thin body
through the coat. He must be older than I thought. Madou is
solid, tall; he is wearing grey-blue basketball shoes of leather.
With all this he hugs – with an easy presence. The girls in the
theatre group flirted shamelessly with him at the rehearsals.
He won’t round things off.
— Can we call each other again tomorrow and say goodbye?
114
At the airport I think all whites looks like albinos. A male
albino of 60 or thereabouts sits beside me and takes up an
incomprehensible amount of space with his legs very much
akimbo. Gradually he shoves his bags far into my intimate
sphere. I move over to the other side of the seat and seek
refuge in the aura of an elderly Senegalese man with a blind
man’s stick.
The airport is called after Senghor, who was a poet and
Senegal’s first president (1960-1980). He was trained in
French culture, and insisted on French as the official language. Against him stood Ousmand Sembene, the influential
film director who was fervent about Wolof, which is now
spoken by 85 per cent of the population.
In Hahn they will be appointing a king soon. The last one
died ten years ago, but now they have finally decided on a
new one. 25,000 people must confirm the new king by shaking his hand – it takes several months.
Madou tells me this during one of our visits. For it is
the King and Patron of the Theatre who is standing in the
doorway at the office talking about this and that in Wolof.
A special boat has to be built for the instatement ceremony,
which will take place at sea.
Is it really true that the boat has to be sunk as part of the
ceremony, or is that something I have dreamed?
After 14 shower-free days in Dakar, it rains as we board the
plane that will take us back. It must be a relief for those left
behind when the dust is bound by the moisture and hopefully
settles on the ground.
Well on our way, an hour and a half delayed, there is heavy
turbulence in the air strata above the Sahara. The passengers
concentrate bravely on keeping their stomach content down.
There can be no question of food refills in the shaking plane.
Only well into the night does the smell of the hot meal of the
day come wafting in.
Kapuściński goes off in a boat from Zanzibar on a pitchblack monsoon night. It’s 1964 and there’s a revolution. He
115
DAKAR - TROMSØ
almost perishes in the attempt to get away from the island,
only to discover the following morning that the boat is drifting ashore on the same island.
The last time I checked the webcam on the Mary Arctica
the sun was up and it was foaming at the bows.
THE AIRPORT IN BRUSSELS, 18 DECEMBER
I wait alone for nine hours at the airport in Brussels after Liv
has boarded the Stockholm plane. I eat breakfast in several
sessions, first juice and coffee and a little later, to kill time,
something sold as bacon & egg toast. It tastes of dry bread.
I have the chanting in my body, and now I can’t imagine
how anyone can live without being sung to for at least 12 of
the 24 hours of the day.
The trimmed piece of iron is in the suitcase, hopefully on a
trolley somewhere in the airport. I haven’t checked the position of the Mary Arctica yet, but at the airport in Dakar it was
still off the coast of Namibia.
PART II
What’s it like to be Congolese in Belgium?
Now that I’ve arrived from Africa, I experience the segregation of the passport queue – a quick queue for Europeans
and a slow queue for non-European passport holders – more
absurd than ever.
It’s blue outside the window on the way to Oslo. I’ve bought
Belgian chocolate.
Only afterwards do I think about where the raw cocoa
comes from.
At the other end of the café there’s a kind of sofa corner.
I move over there, maybe I can crawl in there and take a
snooze. But every ten minutes a mechanical clown starts up
with metallic laughter.
I miss the lizards. I want to push the surroundings away
from me – the freshly waxed floor, the ankle boots strolling back and forth, the blue woollen skirts and the pumps. I
want to think about the view from my breakfast place on the
balcony, Mamo­dou Sow and his kiosk.
In the meantime the computer shop opposite the café has
come to life, the boss has arrived. She wears pumps, navy blue
trousers and a beige cardigan. She is doing the Christmas decorations, she has cotton wool and silver balls that she arranges
on the stands on which I-pads and accessories are displayed.
Everyone in the shop gets busier, they put on a happier
soundtrack, it sings, they laugh. Working in the shop are an
American girl, a Belgian lad and two guys who could be Senegalese – or Congolese?
116
117
DAKAR - TROMSØ
PART III
THE APARTMENT, SANDAKER, OSLO
Home to a book by Enqvist. Celebrating Christmas is still
a faraway thought. In Dakar I noticed inflatable Christmas
elves and a flashing plastic Christmas tree leaning against the
tower of bottled water in the supermarket, that’s all.
In Oslo it’s wet and dark as far as the long-range weather
forecast goes.
I don’t feel it much – I don’t go out.
I stay in with my new African cloths, asymmetrical bowls,
shells from the beach with patterns on their backs. I’ve put
the shells in a huge basket with a pointed lid that I had to use
all my powers of persuasion to get through the security check
as hand baggage. When I need help to ignore the December
rain, I just lift off the pointed lid, look at the small shell family
and breathe deeply.
Once upon a time I was ascetic, now I go in more and more
for stimulation, colours, scents, patterns. My brain laps it
all up and allows itself to be guided out into the world again
– to the Orange River, which forms the boundary between
Namibia and South Africa. That’s where the Mary Arctica is
now. The webcam shows a low sun from the west and choppy
waves. The Orange River has its source in the Drakensberg
mountains 3000 metres above sea level in Lesotho, where it is
called the Senqu River.
In Oslo it’s endlessly dark, nothing but car headlights and
118
119
DAKAR - TROMSØ
street lights cut through the empty winter world, and are
reflected in the wet asphalt.
Tomorrow is Christmas Eve.
Keba asks on Facebook about the cold. If only it had been
cold!
The piece of iron slid out among the textiles and settled in the
bottom of the suitcase. I don’t dare open the grey paper, I take
it with me in the car one day and drive to the office with it.
BACK HOME, 20 DECEMBER
The Mary Arctica is approaching Cape Town, and soon
there’ll be no more logging in to positions along the coast ever
farther south, or the steady flow of images I create for myself
at each point.
On this stretch there’s no time difference as on journeys east
or west. The difference is the seasons. The order reverses from
the time the Mary Arctica crosses the Equator. The evenings on
the boat get longer and lighter. I envisage her berthed in Cape
Town over Christmas. It’s high summer there.
In January the course is for Bouvet Island, which is almost
in the Antarctic. Then the whole process rewinds. It gets
colder and darker for every degree of latitude she crosses on
the way north to her home harbour in Aarhus.
They’re promising rainstorms and 20 mm of rainfall on
Christmas Eve. One morning the edge of the weather front is
electrified by low sun and an ice-blue sky-world is contoured
out there.
Then the rain continues.
25 DECEMBER
Between Christmas and New Year I fantasize about geography here in the clean warmth, among paper and presents
with pauses for consumption of sweet and sour and greasy.
While the streets are deserted and everyone has gone away,
the world maps are a surface for projections. There are
120
PART III
undreamt-of possibilities in time and space without having to
move more than a finger. Enquist drew maps in his childhood
at Hjoggböle in Vesterbotten in Sweden. One problem was
Jämtland’s border with Norway:
“It can and should be extended in view of the fact that Sweden’s northern border does not reach all the way to the Arctic
Ocean; Norway and Finland lie there like two clubs.”
He worries about how isolated Norrland is. This was during the war and convoys were being shot at up there. After a
large number of slow extensions he makes the Jämt­l­and border go all the way out to the Atlantic. “Norway, it is true, will
be cut in half, like a sausage, but that increases the chances
for the Norwegian resistance movement.”
He concludes the geographical improvements by shrinking
greedy Scania. He always takes care to place Hjoggböle carefully at the centre.
The Mary Arctica lies in the harbour at Cape Town by the
Nelson Mandela Boulevard.
It’s always sunny there.
STILL 25 DECEMBER
I had imagined that Mary Arctica would be at Cape Town all
through Christmas, but no, she’s put to sea!
No point now in flights of the imagination. At 15 knots she’s
on course for the Antarc­tic, she’s already infinitely far from
the African continent, and completely cut off from anything
you could call traffic and other human life.
I find the information about positions at the website of the
shipping company Royal Arctic Lines. At Marine Traffic on
the other hand there have been no updates since the night
before Christmas Eve. Then the Mary Arctica had just set out
from the harbour at Cape Town.
There’s a rumbling in my stomach – too much motion – I
go ashore here.
I’ve deposited the piece of iron at the office. I took Carbonate Diagenesis and Porosity home with me. It can lie there shining on the night table.
121
DAKAR - TROMSØ
The Mary Arctica has nothing to fence her in any more,
she’s on the most open sea you can imagine. It’s a dizzying
sensation, like swimming on the water surface in deep sea, or
walking on a plain on the west coast of Denmark. It’s so flat
that you get dizzy and nauseous and want to lie down on the
ground.
The plane is out of control – put your head between your
knees.
I go ashore again. (You’ll find me in Västerbotten.)
From Dagfinn’s astronomy book, the most beautiful chapter
headings you can imagine:
The celestial poles
Twilight
Interval to noon
The tropical and the civil year (who’d have thought it?)
The true horizon
The daily left-hand pages (a comedy...?)
The star day
The moon’s retardation
I want to write a book for every one of these titles.
28 DECEMBER
The bows are pointing west; when I zoom out I see the point
of Argentina appearing on the map’s horizon – hi, world! In
the afternoon it points south again and the Mary Arctica is
much closer to the outermost banks of the ice in the Antarctic
than to the coast of South Africa.
Myself, I’m deep within Vesterbotten, I’m writing books
and plays and scoring huge successes on Broadway. Sorry, of
course it’s Enquist who’s doing that. But we do have something in common, Enquist and I: the compass needle is quivering at the centre, he writes.
Exactly. At the North Pole it quivers, and at the South Pole.
The piece of iron is a wandering pole.
A confused centre.
122
PART III
Enough of that, writes Enquist.
Enough of that.
The Equator is farther south than I imagined – well below
the Gulf of Guinea. The longest latitude line on earth goes
through the Congo, Uganda and Kenya. It’s several weeks
since the Mary Arctica crossed the line.
In the west on the other side of the Atlantic, the Equator
goes though Colombia and the northern part of Brazil. The
Atlantic Ocean has, as I mentioned, shrunk in the past few
weeks. Brazil and Nigeria will soon be lying snugly against
each other.
In reality the opposite is true. The continents are moving
away from each other. The separation started 200 million
years ago and is still going on. But mentally, with the visit to
Gorée Island, and the southern point of Argentina suddenly
appearing on the map when I have to look for Bouvet Island,
the distance is getting ever smaller; and Thor Heyerdahl’s efforts to get across the Atlantic seem nowhere near as troublesome. The Pacific is the endless sea, the Atlantic just about
the right width.
I’ve logged in to the Mary Arctica’s position.
Wait a minute.
We pan back – isn’t that Bouvet Island?
She sailed past! Good Lord. The Mary Arctica is sailing at
7 knots and is approa­ching Queen Maud Land in Antarctica.
This is mysterious.
THE FLOCK OF BIRDS
The flock of birds is outside the bedroom window again. Suddenly they turn around. The small moving Harlequin lozenges go from black to silvery-grey as the flock changes direction
and reflects the light from a new angle, like a metal Venetian
blind being flipped.
123
DAKAR - TROMSØ
29 DECEMBER
I read off the position. The Mary Arctica is in approximately
the same place. The course is north. Has she been at Queen
Maud Land last night and then turned? She keeps up a speed
of just 3 knots.
IN THE AFTERNOON
Finally, I go the picture from the webcam. The Mary Arctica is
dodging around among the ice floes down there – now northward, now southward – she isn’t getting anywhere.
PART III
Gouws is travelling with the Bouvet expedition from Cape
Town and is writing about it on the blog A journey to the middle of nowhere. She is already chummy with Brynjulf Barextein, the expedition doctor.
“This afternoon, the Norwegians have an info session to
explain to the cadets (and the rest of us) what they are going
to do on Bouvet [....] And if that isn’t enough excitement,
there’s also malva pudding on the menu tonight.”
The blog doesn’t get any more exciting.
AT THE OFFICE, 6 FEBRUARY
After 16 days the following information comes by e-mail from
Stig Mathisen:
3 JANUARY 2014
She is unloading in the Antarctic, aha! Two white containers
that were on the deck before are now on land – on the edge of
the ice. Thin cloud cover. The sun breaks through inland.
AT THE OFFICE, 21 JANUARY 2014
I must have been wrong – maybe Mary Arctica isn’t going to
Bouvet Island?
I lost the plot during Christmas. It must be the Agulhas I
have to follow. Didn’t John E. Guldahl say that the Agulhas is
the research ship that sails from Cape Town? The Mary Arctica is just a container vessel. She may have unloaded equipment on to the Aghulhas in Cape Town without me noticing.
Maybe she isn’t going to Bouvet at all.
I call the Polar Institute and am referred to Stig Mathisen,
head of the Information Section. The information is scanty.
The expedition arrived on Bouvet Island last week, Wednesday or Thursday, that’s all – no name. I am irritated, but try
not to get worked up, content with the offer that I can send
my questions in writing. Afterwards I google determinedly,
obsessed with finding out more about the expedition than the
Information Section wants to part with.
It isn’t very difficult; the South African journalist Hanelie
124
The expedition arrived at Bouvet 15 Jan 05:45 UTC / The expedition left Bouvet at 14:35 on 24 Jan 2014
Participants:
Head of expedition
Expedition doctor
Head of construction
Construction worker / welder
Construction worker / machine operator
Technician / fitter
Electrical engineer
2-member helicopter crew
The expedition is over and the guys are on their way home
Bouvet Island goes up in smoke.
The glacier lies like a cookie over the mountains on the island. At the edges the cookie breaks and heaps of stones run
out into the sea. On the north coast lie some steep headlands.
Enveloped in fog most of the year and surrounded by birds –
speckled petrel, black-bellied storm petrel, brown skua and
arctic tern – Bouvet Island is a self-sufficient universe that
125
DAKAR - TROMSØ
can do without humans.
I don’t want to know more. I don’t care for Hanelie Gouw’s
blog, the pudding in the mess on the Agulhas or Stig Mathisen’s information.
THE APARTMENT AT SANDAKER, 8 FEBRUARY
My sympathy is with the Mary Arctica. I continue to follow
her movements. She is still manoeuvring along the coast of
Queen Maud Land, getting stuck in the ice and must back out
to find openings.
After a week of confusion, like a compass at a magnetic
centre, she turns north­wards in earnest. The voyage home,
back along the coast of Africa, is a backward reprise of the
geography lesson. On 24 February she is back in Aarhus.
I half-heartedly follow the Agulhas back to Cape Town but
my real location is in Inger Christensen’s essay The mind has
no time. She writes about Christine, who sits in her kitchen in
Prague in 1602:
“...the most important thing that happens in my mind is
my terror and joy, so strangely mixed; because never in my
life shall I return to Denmark, now that my beloved husband,
Tycho Brahe, has had such a fine burial here in Prague, so I
cannot leave him.”
Brahe had just accepted Johannes Kepler as his assistant
in Prague, but died shortly afterwards. Christine sits writing
and has begun to do so, as it says, “on a summer’s day in my
kitchen while the servants are asleep.”
And later:
“...an image of the world, small or great, is something we
can all have, but the abyss comes with it.”
AT THE OFFICE, 10 FEBRUARY
I work on the raw text from the beginning, and take myself
back to the Tromsø trips last autumn. I look up at the poem I
was given by Truls, The Magnes or Lothestones challenge, which
126
PART III
I have hung up on the wall at the office. It was written by
Robert Norman in 1581:
Give place ye glitteryng sparkes
ye glimmeryng Saphires bright.
The compass was called lothestone in Elizabethan English. I
could translate the poem, but the bits I like best are the bits I
don’t understand. I read it inside my own mind like a Shakespearean drama.
THE APARTMENT AT SANDAKER, 16 MARCH 2014
The arctic terns migrate from Antarctica in March. Then they
fly over Bouvet Island and on to the north.
In other words the terns follow the same route as the Mary
Arctica.
The small tern nests along the coast of northern Norway,
I read at a blog for ornithologists. It’s Sunday afternoon and
I’m writing in bed with the balcony door open.
Could it have been the arctic tern that screeched so ominously in nesting time when I was a child? I find my mobile,
which is lying at the foot end, and call my father:
— The arctic tern comes on the 22nd of May at two o’clock
every year, he tells me.
— Are you kidding, is it really so punctual?
— No later than half past two. There’s a pair that has built
a nest on ‘Tern Rock’ every year.
The rock is as big as a house and lies at the edge of the
fjord. We never dared go there in nesting time. The birds
dived with their sharp red beaks at the heads of people who
got too close.
I was born on 16th May 1966. A few days later two arctic
terns came flying in and landed on the Tern Rock.
0
127
IMPRESSUM / IMPRINT
UNNI GJERTSEN
DAKAR — TROMSØ
Takk til / Thank you
Yngve Birkeland, Keba Danso, Daniel Ferdman, Åsmund
Wivestad Engesland, Yngvild Færøy, Marit Gjertsen, Therese
Lagerstedt, Truls Lynne Hansen, Marianne Heier, Dagfinn
Husjord, Victoria Pihl Lind, Diol Mamadou, Christine
Petersen, Liv Strand
Kunstutvalget / The Art Committee:
Ole John Aandal & Ellen Johanne Røed, KORO
Sylvia Labugt, Liv Ragna Garden & Unni Grøneng, UiT
Ole-Martin Hartløfsen, Arkitektstudio AS
Per Mathisen, Statsbygg
Redaktør / Editor: Ina Åsheim
Bok design / Book design: Matthias Hübner–possible.is
Engelsk oversettelse /English translation: James Manley
Norsk korrektur / Norwegian proofreading: Mette Eriksen /
Bokarbeid
Trykk / Printed by Printon Trükikoda AS, Tallin 2014
Papir / Paper: Munken Pure Rough
Font / Typeface: GT Haptik, Farnham Text
Opplag / Edition: 400
ISBN 978-82-93033-10-3
Text©Unni Gjertsen 2014
Publication©KORO 2014