Hjuringen - Norsk Lur

Hjuringen
BUDSTIKKE FOR
Norsk Lur- og Bukkehornlag
INTERESSEORGANISASJON FOR UTØVERE, TILVIRKERE OG SYMPATISØRER
www.lurogbukkehorn.org
DOBBELTNUMMER
1 / 2011 - 1 / 2012
EGIL STORBEKKENS MUSIKKPRIS 2011
tildelt Tone Hulbækmo og Hans Fredrik Jacobsen
Foto: Ivar Øyan
Fra lederen
Så har det igjen gått lang tid
siden forrige nummer av Hjuringen ble sendt ut til NLBs medlemmer. Redaktøren har rett og slett
for mange andre gjøremål. Men
omsider kommer bladet ut med et
noe større sideantall enn vanlig.
En kan kanskje kalle det et dobbeltnummer.
I år er det 400 år siden Slaget ved Kringen (nær Otta i Gudbrandsdalen) der de skotske leiesoldatene ble stoppet av bøndene
i norddalen. Slaget sto den 26. august 1612. Dette skal selvfølgelig
markeres i Sel kommune med sekkepiper, fotballandskamper (U18G18), skotsk filmuke og whiskyseminar, utdeling av ymse priser
og besøk fra Slottet. Alt i løpet av
en uke som kuliminerer søndag 26.
august.
Men hvor ble det av Prillar-Guri?
Skal ikke dagens døler og
de besøkende få oppleve mektige lurtoner eller de vemodige
hornlåttene? Tilsynelatende ikke.
NLBs styre sendte derfor et brev
i april 2011 til ordfører Pryhn og
arrangementskomiteen i Sel kommune med tilbud om et samarbeid.
Hva kan så NLB bidra med?
Jo, i brevet foreslår vi følgende:
• Seremonielt lurspill utført av
flere lurer. F.eks. åpningsseremoni, avduking, avslutningsseremoni, festmiddag osv.
• Prøv ”Pillar-Guris instrumenter:
luren og bukkehornet”. NLB
skreddersyr korte kurs i spilling på
instrumentene.
• Åpent Otta-mesterskap i vokal lokking og kraftblåsing på
lur. Her måles publikums prestasjoner med desibelmåler og stoppeklokke: Hvem presterer den
kraftigste lurtonen? Hvem blåser
den lengste tonen? Hvem leverer
den flotteste (og kraftigste) kulokken. Et ekspertpanel fra NLB og
Sel kommune (?) vurderer i tillegg
det kunstneriske innhold. Åpent
for alle ikke-medlemmer av NLB.
Arrangementet kan f.eks. skje på
torvet.
• Konserter på de norske gjeterinstrumentene. Vi kan opptre på
de fleste konsertarenaer. Her får
du høre lokking, lur, bukkehorn,
hornfløyter, beinfløyter, seljefløyter, munnharper. Konsert på
torv. Konsert i park.
• Seterstevne.
• Konsertinnslag på instrumentene: Kulturkveld. Kirkekonsert /
Gudstjeneste.
• Samarbeid med eventuelle fore-
dragsholdere.
• Lur- og bukkehornblåsere postert
på sentrale steder ved guidede turer.
Vi har fått bekreftet at brevet
vårt er mottatt, men foreløpig har
det ikke skjedd noe mer i saken fra
Sel kommune. De har nytt møte nå
i april. Kanskje NLB skal reise til
Otta eller andre steder og markere
P.G. uavhengig av hva kommunen
velger å gjøre? Vi må på en eller
flere måter markere Norgeshistoriens mest kjente horn- og lurblåserske - uavhengig av om hun har
levd eller ikke.
Kanskje vi sees på Otta i sommer?
Jørn
KONTINGENT 2011 / 2012
NORSK LUR- OG BUKKEHORNLAG “sliter” fremdeles
med medlemmer som ikke betaler medlemskontingent.
Vedlagt denne utgven av HJURINGEN ligger det en faktura for medlemskontingenten for 2012. Selv om den ikke er
av den gamle, gule typen, inneholder den alle
opplysninger du trenger for innbetale kontingenten.
Her finner du både lagets kontonummer samt ditt
medlemsnummer.
Vi ber deg derfor om å ikke legge denne fakturaen i
søplekassa, men gå direkte til datamaskinen eller
banken slik at vi slipper å purre på deg.
På enkelte av de vedlagte fakturaer ber vi deg
innbetale for både 2011
(som du i følge vårt medlemskartotek ikke har betalt)
og for 2012.
EGIL STORBEKKENS MUSIKKPRIS 2011
er tildelt musikerparet Tone Hulbækmo og Hans Fredrik Jacobsen.
Overrekkelsen fant sted i Egils
hjembygd, Tolga, på en av flere
minnekonserer som ble arrangert
i anledning at det i 2011 var 100
år siden Storbekken ble født. Konserten ble avholdt den 21. mai på
Vidarheim.
Om prisvinnerne sier juryen:
Tone Hulbækmo og Hans Fredrik
Jacobsen har gjennom en årrekke
vært blant våre aller fremste formidlere av den musikalske og kulturelle arven etter Egil Storbekken. Gjennom sang og spill på en
rekke tradisjonelle instrumenter,
ved bruk av Storbekkens melodier, samt en utstrakt virksomhet
når det gjelder komponering og
arrangering på både tradisjonell
ognyskapende grunn, har de to
stått fram som viktige videreførere
av Egil Storbekkens mangfoldige
livsverk. Samtidig har de sammen
lagt ned en svært imponerende
innsats for det lokale musikklivet
i Nord-Østerdalen både når det
gjelder amatører og profesjonelle.
Tone Hulbækmo ble født
på Tolga i 1957 i en svært musikalsk familie, hvor bl.a. faren Alf
Hulbækmo var organist. Han
samlet også inn en del folke-
musikk som han bearbeidet for
orgel. I tenårene møtte Tone
for alvor folkemusikken da
hun ble med og sang i TolgaTusseladdene, der Egil Storbekken var musikalsk leder. Senere begynte hun på musikklinjen
på Toneheim folkehøgskole. Her
møtte hun Hans Fredrik Jacobsen, som hun senere giftet seg
med.
Hans Fredrik Jacobsen er
født Risør i 1954 i et hjem preget
av sang og musikk. Faren spilte
flere instrumenter. Selv begynte han tidlig å spille saksofon i
skolekorpset. Senere hørte han
Egil Storbekken spille tussefløyte
på radio og ble svært begeistret for
dette instrumentet. Han skaffet seg
ei fløyte og begynte å spille, men
la den etter hvert bort til fordel
for gitaren og visesang. Før han
begynte på Toneheim hadde han
imidlertid blitt kjent med felespilleren Ånon Egeland, noe som
stimulerte hans interesse for folkemusikk. Årene på Toneheim førte
til økt interesse for folkemusikk
for både Tone og Hans Fredrik.
Mens hun begynte å reise
rundt i hjemdistriktet og samle
inn gamle folketoner, dro han til
bygda Vingelen i Tolga på besøk
hos spelmannen Marius Nytrøen,
som trakterte både fele og seljefløyte med stor dyktighet. Dermed
ble interessen for fløytespill vakt
på ny.
Sammen dro Tone og Hans
Fredrik til Oslo for å studere. I studentmiljøet kom de i kontakt med
musikere som var nysgjerrige på
eldre tiders musikk, og sammen
dannet de middelaldermusikkgruppen Kalenda Maya. Her spilte også
instrumentbyggeren Sverre Jensen, som lagde en kopi av en av de
gamle, bevarte bondeharpene fra
Østerdalen til Tone. Dette ble etter hvert det instrumentet de fleste
kom til å forbinde med Tone Hulbækmo, og hun har derfor, sammen med Sverre Jensen, svært mye
av æren for at dette gamle norske
instrumentet igjen har blitt tatt i
bruk av flere folkemusikere.
Tone Hulbækmo og Hans
Fredrik Jacobsen har gjennom
årene reist på mange turneer og gitt
en rekke konserter både i Norge
og utlandet. De har både opptrådt
sammen og hver for seg i
samarbeid med musikere fra
ulike sjangre. Hans Fredrik
Jacobsen har bl.a. vært med i
samspillprosjekter med Knut
Reiersrud, Sissel Kyrkjebø og
gruppen Secret Garden, som vant
finalen i Melodi Grand Prix i
Dublin 1995 med Hans Fredrik på
scenen.
Begge har gitt ut flere soloplater, hvor gjerne den andre også
har medvirket. De har sammen
gitt ut barneplate, plater med
norsk folkemusikk i både tradisjonell og arrangert form, plater
inspirert av andre musikalske kulturer, og ikke minst plater med
middelaldermusikk i Kalenda
Maya. Tone Hulbækmo har
i tillegg gitt ut en plate med
musikk til dikt av Halldis Moren
Vesaas. De har også komponert musikk for film, radio og
TV og skrevet bestillingsverk for
kor, musikkorps og til ballett.
I 1989 bosatte de seg i Tones
hjembygd Tolga. Her har de gjennom 22 år lagt ned et enormt
arbeid innenfor det lokale
musikklivet i Nord-Østerdalen.
Slik har de fungert som viktige
inspirasjonskilder
for
svært
mange både yngre og eldre musikere i distriktet. Samtidig har de
jevnlig opptrådt på den nasjonale så vel som den internasjonale musikkscenen, noe som er
helt i Egil Storbekkens ånd. I jubileumsåret for hans fødsel er
det svært gledelig å kunne gi
prisen til to kunstnere som på så
mange områder fører arven etter ham videre. Tone synger
fremdeles de gamle tonene hun
lærte av Egil Storbekken i TolgaTusseladdene og av eldre folk
i Nord-Østerdalen, mens Hans
Fredrik fortsatt tar fram tussefløyta
og spiller de gamle melodiene etter
Egil Storbekken, eller han tar opp
seljefløyta og spiller en pols etter
Marius Nytrøen. Eller han spiller
den kanskje på saksofon!
Egil Storbekkens Musikkpris er på kr. 25.000, samt en
skulptur av kunstneren Gisle Harr.
Juryen for prisen har bestått
av Bjørn Aksdal (leder), Geir
Egil Larsen, Bent Åserud, Eli
Storbekken, Ragnhild Aashaug og
Eivind Moen (sekretær).
Tone Hulbækmo, Hans Fredrik Jacobsen og Gjermund Silseth
Foto: Jan Bakken
Med luren til Peru
- Hildegun Flatabø -
Jeg dro til Lima, Peru 19/92010, og videre med fly til Trujillo i Nord-Peru. Deretter krysset
vi Andesfjellene 3 ganger, gående
eller på hest, på gamle trange
2-3000 år gamle Inka-stier. Her fantes ikke veier eller elektrisitet, for så
å følge elva nedover til Amazonas.
Første gang jeg spilte var en stor
opplevelse. Vi stoppet på høydepunktet, vannskillet, der elvene
deler seg, noen renner ut i Atlanteren og andre i Stillehavet.
Vi hadde ikke sett noen mennesker
der, men plutselig, da jeg sluttet å
spille, hørte vi rop, nærmest fra
fjelltopp til fjelltopp, og vi så en
“gammel“ dame med datter som var
ute med et par kyr. De nærmet seg
forsiktig, hele tiden med hodet ned.
Jeg og vår indianerguide gikk
mot dem og spilte og de så pinlig berørte ut. Da Frank (indianeren) fortalte dem at vi kom fra
et fjelland langt nord, hvor dette
instrumentet nettopp ble brukt under gjeting, kikket hun opp, og da
jeg sa at jeg ville spille en lokk spesielt for henne, smilte hun verdens
vakreste, tannløse smil.
Da vi dro videre hørte vi rop,
snakk og latter, det var tydelig
ikke hverdagskost for disse (fat-
tige) menneskene.
I Chumuck, var det også et
utrolig scenario. Flotte fjell, små
enkle jordhus, en nærmest autistisk gutt, som sto og spilte fløyte
utrolig monotont, men med en
samling ungdommer rundt seg,
katolsk messe i en liten kirke, og
folk som satt rundt og spiste.
Så braket det løs med en stor
fest, for vi hadde selveste ordførerkandidaten som var derfra,
med oss som guide fra Cajamarca.
Alle ville danse med oss blonde
”jentene”(Oi - gamle damer på over
50 år!!!) fra Norge. De hadde samlet alle som kunne spille, på flere
mils avstand. og spilte fornøyd
på gamle utgåtte messinginstrumenter.
Til stor forundring, beundring og nysgjerrighet, kunne jeg
traktere et instrument jeg lånte,
men luren var det mange om ville
ha, og ha mer av.
Festen varte omtrent hele
natten, men vi var utslitte etter
all dansen, og hadde en tung og
varm fjelletappe foran oss neste
dag til Medan. Da vi kom til
Medan, helt utmattet av varme
og gåing på etter middagen,
kom de løpende mot oss, for
Gringas var sjelden å se, og bagasjen vår, samt dusjing i elven ble
høflig observert. Solen ble borte
kl.18, og før det skulle masse
skje, men festen de arrangerte
for oss, fortsatte til langt på natt.
Jeg spilte lur på skolen da vi
kom, og på festen på kvelden. Tok
fram seljefløytene, ”spilte ”selv,
og fikk de andre til å prøve å spille
litt sammen med trommingen til
barnas danseoppvisning til ære
for oss. De to ivrigste satt nemlig
utenfor rommet vi sov i allerede
ca. kl 05.30, kikket inn i gluggene
og ventet på at jeg skulle stå opp.
Utrolig stolte og nysgjerrige var
de, spurte med barnslig nysgjerrighet om å få låne solbrillene og
fløyten. Morsomt å høre på hva
de fikk ut av seljefløyten, uten
å ha hørt hvordan vi spiller her
hjemme. De hadde ingen musikkundervisning der, ikke mange fag
heller. Det var nytt med plastflasker, så de lå slengt rundt, slik
de var vant med å kaste avfall
som hos dem var nedbrytbart.
Før festen satte vi i gang barna til å samle flasker mot belønning og spilte med dem, samt lot
fløytene gå rundt så i hvert fall
noen fikk spille. På festen spilte
noen av de eldre og ungdommene
tromme, så vi musiserte sammen.
Ellers var det lite musikk og ingen
instrumenter, trommene var oljeeller plasttønner, kanner osv. men
de var lykkelige over å ha en anledning til å spille. Frank så ut som
”en indianer ” og var mer eksotisk
og sjelden for dem enn for oss.
Han ble også inspirert og øvde
masse før han hadde en opptreden
på festen og fortalte fra Sør-Peru
og lavjungelen som han kom fra.
Det var fantastisk å kunne få være
med på en slik kulturutveksling.
Frank, som ofte ble diskriminert,
spesielt i byer, fikk slik respekt for
spillingen og fortalte på en bevegende måte om hvordan hans folk
levde, så helt annerledes enn dem.
Vi hadde med skolemateriell og
baller og den ene fløyten ble igjen
på skolen, slik at neste gang det
kom noen på besøk i landsbyen,
skulle de spille seljefløyte på
Peruansk vis og danse for dem.
Da vi hadde gått og ridd
ca 8-9 timer, og hadde bade- og
spisepause dagen etter, pekte
de ivrig på bagasjen og gestikulerte svært. Det tok litt tid før jeg
skjønte at ryktet om luren allerede hadde nådd dem, så den måtte
pakkes opp igjen. De kvitterte med
delikatessen stekt marsvin, og
urtete, og jeg måtte jo fortelle om
marsvinene mine og at vi betalte
400 kr for ett i Norge som kosedyr.
Lurer på om de kunne forstå det!?
I nord-Peru har de ikke panfløytene som vi ofte forbinder med
Peru. Til tross for stor kulturell rikdom, er utviklingen etter at spanjolene kom, fattig på egen kultur,
og spesielt musikk. Spanjolene
plantet bananer og cocadyrkingen
har dels tatt overhånd for papaya
og annen fruktdyrking. Jeg kunne
skrevet mye om dette, som også
var en del av ekspedisjonens formål, levekår, ernæring, musikkkultur og tannhygiene.
Ett sted langs Amazonaselven, i villmarksreservatet, var det
en som spilte fløyte og innbyggerne der hadde tatt opp de gamle
dansene, ellers danset de med disse
trommene til mer spanskorienterte
danser.
Jeg spilte på fire forskjellige
skoler, til beskjeden (peruanerne
var stort sett litt reserverte) jubel,
men stor interesse.
Før vi beveget oss nedover
i lavjungelen og Amazonas, klatret tre av oss opp på Chubet, en
topp på 4100 m.o.h. Jeg burde
vel registrere i Guinnes rekordbok at jeg spilte på toppen der,
og skremte alle fjellgudene.
Men Frank hadde utstyrt oss med
maling i ansiktet for å beskytte
oss, så det gikk bra. han ble også
inspirert, og spilte mer og mer
på den lille fløyten han bar rundt
halsen.
Nedover Amazonas bodde
vi på en stor treetasjers elvebåt,
med alt fra slaktekyr og bananer,
til hundrevis av mennesker som
levde på dekk.
Jeg spilte til solnedgangen
og i marsjtakt ved innlastingen av
bananer, tusenvis, på vei til Ikitos. Da jeg sluttet å spille ropte de.
Var de irritert? Hva roper de?
”Mer! Mer!” Vi var inne i naturreservatet Pacaya Samiria, og
spilte for de som bodde der, caimaner (krokodiller) forhistoriske, nærmest hønsefugler, skilpadder, apekatter, papegøyer,
et fantastisk dyreliv, og luren
var med. Mange steder måtte
vi ut av elvebåten, for det var så
lite vann, hadde regnet lite, så vi
svømte og dyttet båten videre,
men caymanene spiste bare om
natten, ble vi beroliget med, da
vi så ferske spor rett ved siden
av der vi måtte gjøre noen ærend
på elvebredden. Da vi skiltes fra guidene,
lovet jeg Frank å prøve å få støtte
til hans lille ”jungelorkester” så de
kunne komme til Norge for å danse
og spille og fortelle om hvor viktig
det er at vi ikke tillater oljeutvinning. Og gruveselskaper som tar
de innfødtes områder, dreper og
forurenser. Han lurte seg stadig til
å spille på luren, men han måtte
nøye seg med seljefløyten han fikk.
Han fortalte at han virkelig ønsket
seg en lur. Kan kanskje Lur- og
Bukkehornlaget sponse en til
ham?
Spesielt på hjemturen måtte
luren opp på flyplassene, og det
hjalp ikke at jeg truet med at ”da
spiller jeg for dere!” På Amsterdam flyplass var jeg litt lei og tro
til med egen “komposisjon” og
spilte til stor applaus, og det run-
get visst lange veier, fortalte de
andre, vi kom jo selvfølgelig bort
fra hverandre på flyplassen.
I ettertid har vi donert penger
til utdannelse av en lokal bonde/
hestemann og hans familie, bla. i
håp om at en over 2000 år gammel
inntakt bosetning med 500 hus som
ikke er utgravd, skal bli tatt vare
på slik landsbyboerne selv ønsker
det. Hvor lur kan man være??
En annerledes julekonsert
Karolina Westling, Jaime
Lewis (kantor i Stokke) og undertegnede har lenge lekt med tanken
på å lage en annerledes julekonsert.
Vi var lei av “Så går vi rundt..” og
“Rudolf er rød på nesen”, og ønsket å vise folk hvor mye annen fin
julemusikk som finnes.
19. desember i 2010 klinte
vi til i kirken i Stokke. Med både
kjente og ukjente julesanger fra
hele Europa, og fra flere tidsepoker. Da måtte det brukes instrumenter og sangteknikker som
passet de forskjellige tidsepokene, så som strupesang, syngeboller,
nøkkelharpe,
sjamantromme, og selvsagt orgel,
waldhorn, bukkehorn og lur.
Og dermed fikk vi også med oss
Arne Petter Ødelund på bukkehorn, og Thor Sanna på nøkkelharpe.
På bildet er Karolina og jeg i
full gang med å kombinere strupesang, sjamantromme og lur, ett av
de mest kraftfulle uttrykkene denne
kvelden. Ellers var de fleste uttrykk
representert: sorgfull lengsel, dyp
inderlighet, lekenhet, dans, alvor
og høytid. En svært gammel sang
fra Tønsberg- og Stokkedistriktet
ble også funnet og fremført: ”Med
flinteskudd og klokkeklang”, en
spretten julesang som såvidt ennå
lever i eldre folks minner her omkring.
Cecilie Røed
Leif Løchen (1921 - 2011),
æresmedlem i Norsk Lur- og Bukkehornlag,
døde torsdag 14. april.
Leif var utdannet arkitekt og
var en av de virkelige pionerene
innenfor dagens folkemusikkmiljø, både som utøver, organisator, innsamler og som lærer. Etter
krigen la han som medlem av Laget for Folkemusikk i Oslo ned en
kjempeinnsats med å reorganisere
Landslaget for Spelemenn (LfS),
og han ble valgt inn i styret i LfS
som sekretær på årsmøtet i 1946. I
tillegg redigerte han Spelemannsbladet i de første årene etter krigen.
Senere satt han som styremedlem i
LfS fra 1955 til 1970, de to siste
årene også som formann.
Leif Løchen har vært mye
benyttet opp gjennom årene som
dommer både under Landskappleiken og andre kappleiker, spesielt
på eldre folkemusikkinstrumenter.
Han ble utnevnt til hedersmedlem
i LfS i Bergen i 1973. I 2000
fikk han Rff-prisen fra Rådet for
folkemusikk og folkedans for sin
mangeårige og store innsats innen folkemusikkmiljøet, og i 2007
mottok Leif ”Egil Storbekkens
Musikkpris” for sitt arbeid med de
gamle folkemusikkinstrumentene.
Leif trakterte selv en rekke
instrumenter som hardingfele,
vanlig fele, langeleik og flere av
de eldste folkemusikkinstrumentene. Allerede like etter krigen
begynte han å interessere seg for
instrumenttradisjonene våre og
nedla et stort registrerings- og dokumentasjonsarbeid mens han arbeidet på Norsk Folkemuseum på
Bygdøy. Dette arbeidet førte til en
større utstilling på museet og flere
artikler om eldre instrumenter. Etter at han flyttet nordover til Gudbrandsdalen fortsatte han arbeidet
sitt med de eldre instrumenttradisjonene. Han har blant annet vært
opptatt av å lage og kopiere eldre folkemusikkinstrumenter og
har holdt en rekke kurs i instrumentbygging, særlig i bygging av
langeleik.
Leif var samtidig en svært
viktig inspirator for og medhjelper
til etableringen av det rike instrumentbygger-miljøet på Gjøvik og
for stiftingen av Norsk munnharpeforum.
I tillegg startet han i sin tid
noe så originalt som et salmodikon-orkester tilknyttet Maihaugen på Lillehammer.
Leif Løchen var også sterkt
engasjert i å ta vare på mangfoldet
i den tradisjonelle folkemusikken,
og han la særlig vekt på betydningen av å videreføre eldre stiltrekk,
spesielt når det gjelder tonaliteten.
Han drev også et særdeles aktivt
registreringsarbeid av eldre folkemusikkinstrumenter i nordlige
deler av Gudbrandsdalen, først
og fremst i Vågå. Dette arbeidet
førte til en lang rekke avisartikler,
og hele materialet foreligger presentert i bokform. Som en del av
dette arbeidet utarbeidet han samtidig et forslag til et felles registreringsskjema for instrumenter
til bruk i museer og samlinger.
Leif Løchen ble medlem
i Norsk Lur- og Bukkehornlag
umiddelbart etter stiftelsen av
laget i 1996. Han møtte ofte opp
på våre kurs og konserter, uansett
reiseavstand, overnattet i folkevognbussen sin før han la kursen
hjemover til gården Valbjør høyt
oppe, med utsikt over hjembygda
Vågå.
Leif ble æresmedlem i NLB
i 2001. Vi vil savne hans varme
personlighet og hans rike kunskap
om instrumentene våre.
Vi lyser fred over Leifs minne
Atle Lien Jenssen (1956 - 2011)
Atle Lien Jenssen døde 26.
juli, 55 år gammel. Han la gjennom en årrekke ned et svært omfattende og allsidig arbeid innen norsk folkemusikk både som
musiker, innsamler, formidler og
forfatter. Han arbeidet spesielt
med folkemusikktradisjoner fra
Østerdalen og Hedmarken og har
gjort en enorm innsats for å dokumentere og videreformidle musikken fra dette området. For sin store
innsats for å ta vare på de eldre instrumenttradisjonene mottok han
i 2010 Egil Storbekkens Musikkpris.
Atle vokste opp i Oslo og
utdannet seg til sykepleier. På
1970-tallet kom han inn i folkemusikkmiljøet via visebølgen og
folkrocken og begynte å spille fele
i Østerdalsringens spelemannslag.
Slik fikk han spesiell interesse for
musikktradisjonene i Østerdalen
og på Hedmarken. Ved siden av
fela begynte han også å traktere
instrumenter som bl.a. tungehorn
(bukkhorn med einerflis), ulike
fløyter, durspill, mandolin og gitar.
Tidlig på 1980-tallet tok
Atle fatt på et omfattende inn-
samlingsarbeid av lokal folkemusikk på Hedmarken sammen
med Arne Møller. Senere samlet
han folkemusikk i Østerdalen, Akershus, Finnskogen og Värmland.
Viktige samarbeidspartnere var
Norsk folkemusikksamling, Oslo
og Norsk senter for folkemusikk
og folkedans, Trondheim. Han sa
selv at han gjennom disse innsamlingsprosjektene fikk anledning til
å møte mange av de eldre utøverne
fra disse områdene og lære musikk
av dem. På denne måten tilegnet
han seg et unikt repertoar fra en
del av landet som ikke har hatt de
mest kjente folkemusikktradisjonene.
I sin dokumentasjon var Atle
spesielt opptatt av å oppspore utøvere og instrumentmakere som
førte videre tradisjoner knyttet til
de eldre folkemusikkinstrumentene våre. Her la han særlig ned
et stort arbeid med å dokumentere
tungehornet på Hedmarken. Han
samarbeidet også med instrumentmakeren Magnar Storbækken og
fikk rekonstruert østerdalsklarinetten som folkelig instrument på
bakgrunn av en gammel klarinett i
samlingene til Glomdalsmuseet på
Elverum.
Atle var brukt som foreleser
ved flere utdanningsinstitusjoner,
han ga ut eller medvirket på nærmere 20 plateinnspillinger og han
var musikalsk involvert i flere teateroppsetninger. I tillegg turnerte
han flere ganger for Rikskonsertene og deltok på festivaler både
i Norge og utlandet. Han skrev
også en lang rekke artikler og ga
ut seks bøker om folkemusikk på
Hedmarken. I 2010 leverte han sin
masteroppgave ved Institutt for
folkekultur, Høgskolen i Telemark,
hvor han tok for seg tungehornet i
Norge.
Fra 1989 arbeidet Atle som
frilans folkemusiker på deltid. I
2003 ble han ansatt som fylkesmusiker i Hedmark, først i halv
stilling og fra 2008 i hel stilling.
Han har bl.a. mottatt Hedemarkslagets Kulturpris (1997), blitt
utnevnt til æresmedlem i Hedmark
Folkemusikklag (1997) og fått
Halteguttenprisen (2010).
Vi lyser fred over Atles minne
Kunstutstilling med lur og bukkehorn
Helgen 26. - 28. november
2010 var det utstillinger og et annerledes julemarked ved det nye
kunstsenteret i Skotselv, Øvre
Eiker. Det var utstillinger og salg
av smedkunst, foto, malerier og
kreativerier. Kunstsenteret er
foreløpig i en gryende oppstart, og
i dag er det kun kunstnerne Arek,
Sonja og Arve som har fast tilhold
her.
Arek Gawecki er noe så sjeldent som en smedkunstner, og har
med seg smeden Per som medhjelper. Sonja Lidsheim driver
med forskjellige kreative og kunstneriske prosjekter, bl.a. maling,
søm, kunstterapi, musikk/sang og
Arve Strøm er fotokunstner.Vi har
plass til et par kunstnere til, så om
noen er på utkikk etter lokaler til
sin virksomhet, er det bare å ta
kontakt.
Denne helgen med julemarked og utstillinger hadde kunstsenteret fått med seg flere kunstnere, så i tillegg til de faste var det
også Sinikka Elfving, Live Dybendal og Bodil Nyhuus Johnrud som
stilte ut sine malerier.
Som seg hør og bør ved en
utstilling, var det også underholdning med musikk og sang, og
naturlig nok ville Sonja Lidsheim
vise fram sang og musikerdelen av
sin virksomhet. Og ikke musikk
som folk flest er vant med å høre
på, men det var folkemusikk med
lokk og lur og bukkehorn, samt
håndtromme. Både under åpningen fredagen og på søndagen var
det mye flott musikk for de som
besøkte utstillingen.
Søndagen kom Hildegun
Flatabø på besøk og hadde med
sin lur, og Sonja og Hildegun lekte seg i flere timer med kveding,
lokk og lur og bukkehorn. Både
Hildegun og Sonja er medlemmer
i Norsk Lur- og Bukkehornlag.
Det ble mye spennende improvisasjoner og artige instrumentkombinasjoner mellom sang, bukkehorn,
lur og tromme denne dagen, som
forhåpentligvis gledet de som kom
innom.
Dessverre var det et forferdelig snøvær denne dagen,
så mange kviet seg nok for å ut å
kjøre. Men desto mer tid ble det til
spill og lek.
www.kreativeriet.net
VM på ski 2011 åpnet med lurfanfarer
Idrettsinteresserte fikk med
seg at VM i nordiske grener i Oslo
2011 ble åpnet av fire lurblåsere
fra Forsvarets Stabsmusikkorps.
Unødvendig å skrive at alle fire er
medlemmer i Norsk Lur- og Bukkehornlag.
Vi har desverre ingen bilder
fra åpningen, kun fra prøvene i forkant.
I feltuniform:
Steinar Granmo Nilsen, Karen Johnstad Ruud, Gry Aubert Bang og Anita Fogge
Sissel Morken Gullord er en av lagets
mest aktive utøvere på lur, bukkehorn
(og waldhorn). Her følger stoff om
noen av hennes oppdrag på våre instrumenter.
NRK Brennpunkt med horn i ”Hulefolket”
Dokumentaren “Hulefolket”
ble vist i NRK Brennpunkt 5. april
2011. Produsenten Frode Nielsen
kontaktet NLB-medlem Sissel
Morken Gullord for musikk for
horn, siden han mente at hornklangen ville stå godt til bildene av havet og det dramatiske landskapet i
Finnmark.
Filmen handler om folk på
Sørøya i Finnmark som under 2.
verdenskrig nekta å la seg deportere av tyskerne, og i stedet flyktet inn i steinhuler ute ved havet.
Der inne levde hele familier med
småbarn, mens alt brant rundt
dem. Produsenten ville vise en
film om angst og frykt, men samtidig også den menneskelig styrken
de måtte hatt for å makte å bo i ei
hule med småbarn gjennom vinteren.
At historien om den sterke
motstandsbevegelsen i Finnmark
fanger folks interesse, ses på seertallene for NRK Brennpunkt.
I nett-tv var programmet av de
mest sette på www.nrk.no etter
programmer som Nytt på nytt og
Mesternes mester.
NRK har brukt musikk fra
Sissel Morken Gullord sin CD
”Horn”: Geirr Tveitts ”Vél komne
med æra” og ei folketone fra Biri.
Men de fant også plass til en bånsull på bukkehorn fra samme CD!
I tillegg til litt av den nyinnspilte
musikken for horn og elektronikk
av Isak Anderssen, ”Kanon og
Koda” fra verket ”Elgkoden”.
Lokk og luring av H.K.H. Kronprinsen
H.K.H. Kronprinsen var
tilstede for å åpne Gjøviks nye
kulturhus 25. mars 2011. NLBmedlem Sissel Morken Gullord
fikk æren av å lokke og lure og
spille de første tonene i et fullsatt
splitter nytt kulturhus. Kronprins
Haakon er som kjent svært musikkinteressert, og han var tydelig fascinert av bukkehornklangen etter
de to avspilte bånsullene.
Arrangørene hadde ønsket
seg lurfanfarer til avduking av et
glasskunstverk som utsmykker
kulturhuset, og etter vel avfyrte
lurtoner, foretok Kronprinsen
avdukingen. Mer presist: han slo
på belysningen i glasskunsten i
stedet for å klippe snorer.
Lurspillerens lille hemmelighet var at innbakt i fanfaren lå
lokken ”Koma gutta, liggje…”,
noe som vel ville vært litt upassende å informere den prominente
gjesten om?
Frikar danset på rådhusveggen i forkant av det offisielle
programmet, og der ute sto spellemannen Karl Seglem for musikken, også han med bukkehorn.
Kronprinsen og de andre gjestene
fikk altså gode musikalske leveranser fra Norsk Lur- og Bukkehornlags utøvere.
Horn, jakt og dyr for 230 jegere og hjorteviltkyndige
Under den landsdekkende
konferansen Hjortevilt 2011 i Øyer
12. - 13. april stod musiker Sissel
Morken Gullord for seks kunstneriske soloinnslag. Hennes sterke
naturinspirasjon og forskjellige
horn var ønsket av arrangørene, og
oppdraget var særdeles spennende.
Hvor ofte får man vel lov å spille
for så mange av skogens menn på
en gang?
Sissel serverte både vakre og
brutale horntoner, folketoner og
jaktsignaler gjennom den første
dagen. Altså spilt på waldhorn og
barokkhorn / jakthorn.
Men som underholdning på
kvelden, fikk jegerne bukkehorn,
lur og elegante historier om budeier og mannfolk. Noe som tydelig
slo an og la lista for resten av skrønene fortalt utover kvelden. Festlig
at ei musikalsk budeie klarer å fyre
opp en sånn forsamling ved hjelp
av urinstrumenter og medfølgende
prat!
Dagen etter fikk konferansedeltagerne starte dagen mildt med
mjuke låter på bukkehorn og flere
fortellinger, mens de i neste øyeblikk fikk høre musikk for elektronikk og horn (waldhorn, altså).
Det var den ene delen av Isak Anderssens ”Elgkoden”, som nå også
ligger ute som musikkvideo på
youtube! Landets fremste hjorteviltkyndige var dermed et lydhørt
publikum for ny musikk for horn.
Avslutningsvis spilte Sissel
vakre hornmelodier, og i gave ble
hun overrakt et survival kit med ei
lita øks, kompass med temperaturmåler og en sammenleggbar sag.
Mye tøffere enn blomster. Som
seg hør og bør på en plass med så
store doser testosteron.
Det magiske hornet
I filmen Blåfjell 2 - Jakten på det magiske hornet - som hadde premiere
før jul (november 2011) er det Sissel Morken Gullord som spiller på
bukkehorn, eller Blåhornet som kan endre vær og vind. Filmmusikkomponisten Magnus Beite ble så fengslet av bukkehorntonen at han ville at
Sissel skulle bidra på soundtrack’et.
Filmen er forøvrig den første norske film i 3D.
Bukkehorn og lur på skolekonsertturné
Anne Storrusten, Ragnhild Gjerstad og Jørn Simenstad i Bærumsmarka
De siste årene har trioen Anne
Storrusten, Ragnhild Gjerstad
(skuespillere) og Jørn Simenstad
(musiker) reist på en “evig” rundtur til barneskolene i Bærum kommune med Bærums kulturhistorie
i skreppene. Det er alle fjerdeklassene som får besøk, et besøk som
ender med en forestilling der disse
elevene fremfører folkeeventyr og
folkemusikk for 1. - 3. klassene
ved skolen, sammen med de tre
gjestene.
Det er tydelig at skolene setter pris
på besøket siden dette prosjektet
nå har levd i beste velgående i hele
ni (!) år.
Åpning av Bjørkheimstølen
Ole Kristian Nyhagen fra
Valdres spilte både lur og bukkehorn ved åpninga av Bjørkheimstølen sommeren 2011. Stølen som
ligger langt inne på Vaset-fjellet i
Valdres er restaurert av Else Rønnevig som brenner for bevaring av
gamle hus og byggeskikker.
Gjestene (200 i tallet) ankom med veteranbuss fra Fagernes,
kledd i gammeldagse klær og de
ble mottatt med lur- og bukkehorntoner. Ole Kristian spilte også
en liten konsertavdeling da stedet
var åpnet.
Foto: Siri Høivik Storeng
Lur- og bukkehorndag på Norsk Folkemuseum 2011
Arne Petter Ødelund, Ole Kristian Nyhagen, Jan Tharaldsen, Karen Johnstad Ruud, Cecilie Røed, Jørn Simenstad,
Anita Fogge, Odd Sylvarnes Lund, Gry Aubert Bang, Eilif Gundersen
Referat fra årsmøte 2011 i
Norsk Lur- og Bukkehornlag
Sted: Norsk Folkemuseum, Bygdøy / Karterud
Tid: 16:00 – 18:00
Dato: Søndag 25. september 2011. Årsmøtet arrangert i tilknytning til lur og
bukkehorndagen på Norsk Folkemuseum.
Saksliste:
• Registrering av fremmøtte medlemmer
• Godkjennelse av innkalling
• Valg av møteleder og referent
• Årsmelding 2010 / 2011
• Regnskap 2010 / 2011
• Valg: Leder, 2 styremedl, 2 varamedl, 3 medl i valgkomite, revisor
• Handlingsplan
Tilstede på årsmøtet:
Gry Aubert Bang, Anita Fogge, Cecilie Røed, Eilif Gundersen, Odd Sylvarnes
Lund, Arne-Petter Ødelund, Ole Kristian Nyhagen, Johan Kofstad, Jon Tharaldsen, Jørn Simenstad.
Møtet startet som seg hør og bør med musikk. I anledning av at det i 2012 er 400
års markering for ”Slaget ved Kringen” fremførte NLBs leder en melodi som skal
være etter Prillar-Guri, spilt på bukkehorn.
Det ble servert mineralvann og kjeks.
Sak 1: Godkjennelse av innkalling
Årsmøtet valgte å sette sak 4 Regnskap som sak 3 da Johan Kofstad, revisor,
måtte forlate årsmøtet før dette var avsluttet.
Vedtak: Innkallingen godkjent.
Sak 2: Valg av møteleder og referent
Møteleder: Eilif Gundersen
Referent: Jørn Simenstad
Sak 3: Regnskap 2010 / 2011
Revisor Johan Kofstad har levert sin beretning og anbefaler årsmøtet å godkjenne
regnskapet. Da lagets kasserer, Sissel Morken Gullord, ikke kunne være tilstede
på årsmøtet, ble regnskapets punkter / poster gjennomgått av lagets leder.
Vedtak: Regnskapet for 2010 / 2011 godkjennes. Årsmøtet ber styret undersøke om posten ”Eiendeler” er reell (notehefter / CDer) eller om den skal
strykes i fremtidige regnskap.
Sak 4: Årsmelding 2010 / 2011
Årsmelding 2010 ble gjennomgått av sekretær Odd Sylvarnes Lund, og punktene
kommentert av årsmøtet underveis.
Noen navneendringer skal sendes sekretæren og endringene skal også gjøres i
medlemslista.
Det vil bli sendt inn til sekretæren noen flere punkter over medlemmers aktivitet.
Medlemmene anmodes også neste år å sende inn melding om egne oppdrag slik
at dette registreres i årsmeldingen.
Vedtak: Årsmeldingen for 2010 / 2011 godkjent med disse endringene.
Sak 5: Valg
- Leder for 1 år
- 2 styremedlemmer for 2 år
- 2 varamedlemmer for 1 år
- 3 medlemmer i valgkomite for 1 år
- Revisor for 1 år
Valgkomiteens leder, Eilif Gundersen, har levert komiteens forslag:
Leder: Jørn Simenstad (1 år)
Styremedlem: Sissel Morken Gullord og Bjørn Aksdal (2 år)
Varamedlem: Knut Skrindo og Gry Aubert Bang (1 år)
Revisor: Johan Kofstad (1 år)
Valgnemd: Ingen forslag fra valgnemda.
Ingen i styret ønsker vervet som kasserer. Årsmøtet pålegger styret å finne en
løsning på hvordan regnskapsførselen gjøres i 2011 – 2012:
- Kasserervervet utføres fremdeles internt i styret
- Kasserer finnes blandt lagets medlemmer
- NLB undersøker om det er økonomisk forsvarlig å kjøpe eksterne regnskapstjenester
Valget fikk følgende resultat (og styret ser derfor slik ut):
- Jørn Simenstad, leder (1 år)
- Bjørn Aksdal og Sissel Morken Gullord, styremedlemmer (2 år)
- Odd Sylvarnes Lund og Unni Løvlid, styremedlemmer (ikke på valg i 2011)
- Gry Aubert Bang (1. varamedlem)
Årsmøtet foreslo Ole Kristian Nyhagen som 2. varamedlem, og Nyhagen ble
valgt.
Begge varamedlemmene valgt for1 år.
Det nye styret konstituerer seg selv slik vedtektene sier.
- Revisor: Johan Kofstad (1 år)
- Valgkomite: Styret spør Bent om han blir leder for ny valgnemd og Wenche
om hun også vil sitte neste periode, samt tar en runde i medlemslista for å
finne det tredje medlemmet.
Sak 6: Handlingsplan 2011 / 2012
• Lur- og Bukkehorndag på Norsk Folkemuseum 2012. Påmelding skjer til Odd
Sylvarnes Lund. Honorar tilfaller NLB som dekker reiseutgifter etter reiseregning fra medlemmer som aktivt deltar på Lur- og Bukkehorndagen. Medlemmene
anmodes å - om mulig - benytte billigste reisemåte.
• NLB fortsetter sitt engasjement med ”Egil Storbekkens Musikkpris” dersom
Tolga kommune opprettholder sin bevilgning til prisen, eller den lokale banken
igjen ansvarer for prisbeløpet.
• Styret arbeider videre med 400 års markeringen av slaget ved Kringen (26. august 1612 – 2012)
• NLB vil forsøke å arrangere flere konserter i løpet av det kommende året. Synliggjøring av NLB er meget viktig. Det ble bevilget 15.000 kroner fra FFUK til
tre konserter i Mjøsregionen i 2009. Styreleder undersøker hvorvidt disse midlene
kan overføres til 2012, og styret søker også midler andre steder til konsertene.
Aktuelle konsertsteder kan være:
Gjøvik (Gjøvik Gård eller Skibladnerhuset), Biri (Krageberg Gård hos Sissel),
Hamar (Domkirkeruinene), Ringebu (Gravhaugene ved Dale-Gudbrands gard).
• Kurs i lur og bukkehornspill. I egen regi eller i samarbeid med lokale lag.
• Utarbeidelse av notesamling for instrumentene våre.
• HJURINGEN bør helst ut 3 ganger i året.
Vedtak: Handlingsplanen godkjennes.
Årsmøtet avsluttet klokka 18:00
Jørn Simenstad
Referent
Anita Fogge spilte lur på hesteshow i Oslo. Bak henne ser vi både
prinsessa i showet samt ridderen som vant hele turneringa (og prinsessa med?)
Are Halse lar lurtonene fylle Eikesdalen
I 2011 ble det arrangert flere konserter i anledning
at det var 100 år siden Egil Storbekken ble født.
På bildet ser vi Oslo Jammerkor(!), bassisten Gjermund Silseth
og Jørn Simenstad på lur delta i
avslutningsnummeret
“FJELLTRALL”, Egil Storbekkens mest
kjente komposisjon.
Denne konserten ble avholdt
på Riksscenen i Oslo. Her medvirket også Eli Storbekken, Tone
Hulbækmo, Hans Fredrik Jacobsen, Steinar Ofsdal, Birger Mister-
eggen og Georg Buljo.
Det ble også spilt konserter
på Tolga og Tynset.
Foto: Knut Utler
Folkelarm 2011
ble arrangert på Riksscenen i Oslo
i slutten av september. Her kan
folkemusikkutøvere
presentere
seg for festivalarrangører og andre
bransjefolk.
For noen år siden ble
“FOLKELARM-PRISEN”
etablert, en pris der de beste CDutgivelsene av folkemusikk i året
som gikk kåres.
Som seg hør og bør ble det
i år utdelt priser der prisvinnerne
også fikk med seg lurfanfarer. De
tre lurblåserne var Gry Aubert
Bang, Odd Sylvarnes Lund og
Jørn Simenstad
Foto: Knut Utler
Det er i år 400 år siden Slaget ved Kringen
Her følger en liten “innføring” rundt hendelsene i Gudbrandsdalen. Teksten har tidligere
stått i HJURINGEN i 2001.
KRIGEN
Som vi alle vet var det stadig krangel og krig mellom dansknorske kong Christian IV og svenskekongen. Så også i det Herrens
år 1612.
Det begynte med en krangel
om hvem som hadde rett til å skattlegge befolkningen på Nordkalotten. Ja, den russiske tsaren blandet
seg også inn i diskusjonen. Dette
endte i en krig sør i grensetraktene
mellom Danmark og Sverige. Krigen fikk navn etter byen Kalmar,
og er kjent som Kalmarkrigen. Uenighet om skattekravene
kunne vel begge kongene leve
med, men da dette ble videreført
til territorialkrav begynte problemene for alvor. Sverige og
Russland avgjorde saken på egen
hånd, og de dansk-norske kravene
ble forbigått i stillhet. I årene fra
1603 til 1611 var det flere ganger
nær ved å bli krig pga. svenske
provokasjoner og den 4. april 1611
ble krigen erklært. Mye skjedde,
hat utviklet seg på begge sider.
Nåde ble verken søkt eller gitt.
Den 27. februar 1612 kapi-
tulerte den dansk-norske garnisonen i Nya Lødsøe. Det var 4
tyske kompanier og 300 norske
bondesoldater. Tyskerne overga
byen til svenskene, og nordmennene ble ført inn i kirken og drept
en etter en. Myrderiene ble kjent
i Norge og førte selvfølgelig til
økt forbitrelse mot alt det svenskene sto for. Svenskene hadde
også plyndret og brent i Båhuslen
(Brennefeiden).
Den 24. mai 1611 ble den
svenske byen Älvsborg stormet og
inntatt og dermed ble svenskene
stengt ute fra havet i vest. Dermed
måtte eventuelle leietropper til
svenskene gå gjennom Norge og
nordmennene gjorde selvfølgelig
motstand.
I 1612 ble det vervet soldater både i Holland og Skottland
for den nye svenskekongen Gustav Adolf. Et korps på 300 skotter skulle sendes til Norge for så
å marsjere til Sverige for å forene
seg med svenske tropper ved Älvsborg slott. De skulle komme festningen, som da hadde en stor strategisk betydning, til unnsetning.
Den 2. august stakk to skip
til sjøs fra to skotske havner med
kurs for Norge. Ja, de stakk faktisk av: Den 31. juli skrev kong
James den 1. av Skottland og Eng-
land til det skotske Privy Council at han var blitt kjent med at en
oberst (Andrew Ramsey) og visse
kapteiner (Hay, Kerr og Sinclair)
vervet soldater for svenskene.
Dette var i mot hans vilje, da kong
James i 1589 hadde giftet seg med
søsteren til kong Christian IV. Nå
ville kongen hjelpe sin svoger
og vervingen skulle stoppes og
mannskapene dimitteres! Dette får
de skotske offiserene høre, og de
velger å stikke til havs, kanskje
før utstyr og utrustning ble tatt om
bord.
Sjøferden gikk mot Norge
og “ukjent land”. Romsdal var
landingsstedet og så skulle ferden
gå til fots gjennom dalen og ned
Gudbrandsdalen.
Også 1200 hollandske leiesoldater ble sendt med båt nordover. Disse plyndret kysten i
Romsdal og Nordmøre og seilte
så inn i Trondheimsfjorden der
båtene bombarderte Trondheim
fra sjøsiden. Christiansten festning besvarte ilden og tvang hollenderne under kommando av Jan
van Monkhofen til å seile videre
inn til Stjørdalshalsen, der de slo
seg gjennom en norsk styrke og
marsjerte over Meråkerfjellet til
Jemtland og videre helt til Stockholm.
Tilsvarende marsj hadde
oberst Ramsey tenkt seg, men det
gikk ikke helt slik han hadde planlagt. Ved Kringen (nær Otta) ble
skottene stoppet av dølene.
SKOTTENE
Tradisjonelt har alltid skottene vært Europas leiesoldater.
Krig ble en lønnsom forretning
i middelalderens Skotland, og
skotske soldater vant ry som stolte
og dyktige krigere.
Også i Norge hadde vi tidligere sett skotter. Alt i kong Sverres
tid (ca. 1190-1200) tales det om
ribbalder og dette var leiesoldater
fra Skottland. Senere, i 1502-03,
ved Tunsberghus, var det skotter
med på beleiringen, stormingen og
ødeleggelsen av borgen.
Så, hva var det slags folk
oberst Ramsay og hans kapteiner
fikk med seg på de to skipene?
Kunne disse soldatene virkelig
la seg slakte ned av bønd-ene fra
Gudbrandsdalen?
I de mange uttalelsene fra
det skotske Privy Council i forbindelse med vervingen, vet vi at det
var to grupper med folk som var
blitt vervet: Den ene var presset
og tvunget til å bli med, den andre
var tatt med fordi man trolig slapp
fanger fri mot at de vervet seg. Dokumenter viser at offiserene med
makt hadde presset og tatt mange
ærlige menns sønner, og hadde
fraktet disse til transportskipene
mot deres vilje. Videre heter det i
anklageskriftene mot Hay og Sinclair: Honest men’s bairns and
servants are detained on board the
ships as slaves and captives.
Myndighetene truet offiserene med dødsstraff. Vervingen
skulle stoppes umiddelbart, fartøyene skulle beslaglegges og folkene
skulle frigis. Myndighetene skulle
gjennomgå skipene slik at tidligere
fanger ved fengslet i Border-distriktet skulle overlates fangevokterne i Edinburgh. Resten skulle
settes i land og umiddelbart begi
seg på hjemvei, ikke flere enn to i
følge.
Det tales IKKE noe sted om
at folkene skulle innlevere sine
våpen. Hva forteller dette oss i dag?
Kan det ganske enkelt være slik at
de ikke var bevæpnet? Skulle de få
sin utrustning senere, når de ankom
Sverige? De manglet antageligvis
også militær trening og var således
en tvilsom flokk som først senere,
med eksersis og drilling kunne bli
brukbare soldater, om de i det hele
tatt kunne bli det...
LANDGANGEN
Skottene gikk i land på
Klungnes, sterkt anbefalt av Peder
Klungnes (som var blitt tatt om-
bord til los og veiviser), ved Skottehammeren, på den motsatte siden
av Nes (Åndalsnes). Skottene
begynte marsjen rundt Isfjorden,
to mil i veiløst lende. Etter hvert
begynte vardene å lyse. Først Vettingkollen, så Nes, Vevblungsnes
og deretter videre opp Romsdalen.
Fienden hadde gått i land!
Vardene brant og skottene
dro så fort de kunne framover.
Nordmenne kunne stanset skottene allerede her, i de trange fjellskarene, men det gjorde de ikke.
Holdningene til Romsdølene kommer kanskje fram i bøteregisteret
for 1614: Oluf Malmedal fikk fire
daler i bot fordi han “ikke var følgaktig og droge mot Rigens Fjender, som drog igiennom Rumsdalen, men sagde at det ikkun var
Kiellingskvalder”.
Skottene kom ned i Gudbrandsdalen ved Einbu i Lesja. Da
hadde de mistet den ene av sine to
sporhunder som løp foran avdelingen under marsjen. Disse kunne
lukte og spore opp folk som hadde
gjemt seg. Hundene ble kalt værløpere, støvere eller vild-tyrkere.
Hundene ble tillagt alle mulige
fantastiske egenskaper, mer fantastisk og usannsynlig jo lenger hendelsene i 1612 kom på avstand.
Den 23. august marsjerte de
gjennom Lesja, og ved en forlatt
gård fant de at mat var satt frem
på bordet. Sagnet vil ha det til at
gården ble brent, men dette kjennes ikke til i et manntall tatt opp av
Lars Gram samme år, ingen søkte
om erstatning for nedbrent tun.
Mandag 24. er de i Dovre
sokn. På Landheim tok de en lengre
hvil, og på en leikarvoll - Kråkvollen - skal de ha latt spill og dans få
fritt utløp. Det ble rene gjestebudet
og folk som egentlig hadde flyktet
unna, kom ned fra fjellsidene og
deltok i dansen.
Varselet om skottene nådde
lensmannen i Dovre, Lars Hågå
(Lauritz Hage) allerede den 23.
august. Han grep sin stridsøks og
red til Dovre kirke. Presten sto
på prekestolen da Lars trådte inn
med øksa i hånden. Han støtte
den tre ganger i gulvet og ropte
ut: “Gje lyd! Fienden er kommet
inn i landet!” Alle samlet seg på
kirkebakken og de ble fort satt
inn i situasjonen. Skottene skulle
stoppes ved Rosti (Rosten). Veien
skulle sperres, fienden overfalles.
Ved Rosten begynte arbeidet med
brystvern, men planen ble endret, de var fåtallige og hadde lite
våpen. Ved å gå lenger sørover
ville de også møte bøndene fra
Vågå, Lom, Fron og Ringebu. De
dro sørover etter å ha ødelagt brua
ved Rosten.
Den 24. august hadde flere
hundre bønder samlet seg i nærheten av Sel, og her ble det rene gildet
og masse øl ble drukket. Til slutt
måtte lensmannen få spunsene
slått så hardt i tønnene at de ikke
fikk dem ut igjen.
Hovedstyrken ble samlet ved
Kringen under lensmennene Lars
Hågå og Peder Rankliev, mens andre styrker samlet seg lenger sør
i dalen. Ved Kringen rådde en febrilsk aktivitet. Mye skulle gjøres:
Stillingene måtte skjules og sikres
så godt det lot seg gjøre. Anlegg
til våpnene måtte være best mulig
slik at skuddene traff, det var ikke
sikkert at det ble tid til å lade på
nytt. Så var det bare å vente.
Audun Skjenna, en av bøndene fra Sel, ble sendt tilbake for å
se etter skottene. Ved egen gård så
han dem: Først en fortropp og et
stykke bak, hovedstyrken i en lang
rekke, offiserene, deretter musikerne, sekkepiper og trommeslagere. Audun red tilbake for å varsle
om det han hadde sett.
Beskjed ble sendt til bøndene: La fortroppen passere, så
skulle angrepet rettes mot hovedstyrken.
Fortroppen gikk langs Lågen, musikken ljomet og skottene
verken så eller hørte noe. De passerte murene ved Dokki. Her lå
Berdon Sejelstad med noen av de
beste skytterne blant dølene.
Om sagnet er rett ble det mye
musikk nå: Fra Seljordskampen,
et høyt fjell med vidt utsyn, hørtes
toner fra et horn. Det var PrillarGuri som spilte. Noen har ment
det var lur hun spilte på, men om
navnet prillar kommer fra uttrykket prillarhorn var det kanskje dette
hun spilte på. Skottene hørte Guris
spill og de svarte med sekkepipemarsjer. Dette skulle ha gjentatt
seg flere ganger. Da skottene ned
i Dokki, hørte de en lang tone fra
Guri. Bonden på den hvite hesten
kastet den rundt og red bort.
Så bryter helvetet løs! Skogen og fjellsidene får liv, salve på
salve tordner løs. Kulene slår ned i
alle på veien, stålpiler fra armbrøstene hviner mot skottene. I halvannen time raser striden, skriver
stattholderen senere i sin rapport.
Den første som faller er Sinclair
med et skudd i tinningen. Skottene
er spredt i en lang tynn rekke og
offiserene har store vanskeligheter
med å organisere motangrep.Skottene ble skutt, hugget eller stukket
ned. Noen ble drevet ut i Lågen og
noen druknet der. Sagnet forteller
at Guri spilte videre under slaget,
men da hun så Lågen ble farget
rød av skottenes blod, kastet hun
fra seg hornet og gråt bittert.
Skottenes
fortropp
ble
stående lenger sør og vente. Da
bøndene etter slaget vendte seg
mot fortroppen, overga disse seg.
134 mann ble tatt til fange.
Fangene skulle sendes til
stattholderen på Akershus og ved
kveldstid hadde de kommet frem
til Klomstad i Kvam. Fangene ble
stengt inne på låven på Klomstad.
Bøndene satte seg opp mot
sine ledere, det var langt til Akershus, kornet skulle i hus og vissheten om at svenske leiesoldater
hadde slaktet ned 300 tilfangetagne
nordmenn i Løsøe kirke, gjorde sitt
til at de skotske fangenes tragiske
skjebne ble avgjort. Myrderiene
tok slutt da 18 mann sto igjen av
soldatene og fire offiserer. Offiserene ble sendt til København. De
fleste av skottene skulle sagt seg
villige til å sloss for Danskekongen Om noen av de menige fikk se
sitt “Bonni Scotland” igjen vet vi
ikke. Offiserene ble sendt videre
til England, men vi vet ikke om
det ble reist tiltale mot disse.
Nord for Kvamslåven ligger
Skottehaugen der de drepte ble
gravlagt. Sinclairs grav kan i dag
sees ved Vik gård sør for Kvam.
Interessert i å lese mer om skottetoget? Les Rolf Rasch-Engs utmerkede bok: Herr Sinclair dro
over salten hav.