docAtrium anbefaler
download 
Report Transcription
Atrium anbefaler
Atrium Studentmagasinet for Humanistisk fakultet UiB nr. 2 2009 17. årgang Det Humanistiske fakultet Sydnes plass 9 5007 bergen 55 58 20 79 [email protected] http://atrium.uib.no Atrium kjem ut to gongar i semesteret. Bidragsytarar i dette nummeret: Magasinet vart gjeve ut med stødnad frå Det Humanistiske Fakultet og Kulturstyret. Desse står utan redaksjonelt ansvar. Greyham, Cecilie Stokkedal, Hejdi Øksnes Moen. Trykk: Bodoni kultur MUSIKK SAMFUNN 10 16 20 Litteratur (live) Ein hyllest til Noreg sin fremste surrealistiske diktar The 27 club Store stjerner som dør ved fylte 27 år arven etter apartheid Jacob Zuma og den politiske tilstanden i Sør-Afrika i dag 3 - LEDER Redaksjon Redaktør Anders Ekelund [email protected] Journalistansvarleg VILDE SØRBØ NENSETH [email protected] Økonomiansvarleg BEATRICE M. REED [email protected] Fotoansvarleg ROBERTO OVALLE [email protected] Layoutansvarleg mona maria løberg [email protected] 4 - Med hjerte for kunst / Gallerikomiteen og dekoransvar for Kvarteret 6 - Filosofi og politikk i sublim symbiose / Fagpresentasjonen 8 - frir til HF-studentene / Samarbeid mellom HFSU og restaurant-Bergen 12 - Rein luksus / Arbeidsvilkår og rettar i tekstilindustrien 19 - Nordlys i mørkret / Nyskapande Borealis-tingingsverk? 28 - den alternative markedsplassen / Et besøk på Alternativmessen 30 - CHE I KONGO / Om en revolusjonær ung mann i Afrikas indre 38 - The Byrds: Countryrockens arnested Journalister Live Havro Bjørnstad, Vilde Sørbø Nenseth, Beatrice M. Reed, Roberto Ovalle, Anders Ekelund, Marit Solemdal, Åshild Thorsen,Clemet Askheim , Hilde Bø. Fotografer Roberto Ovalle, Åshild Thorsen, 42 - The Byrds: Dette mener ekspertene om The Byrds 44 - THe Byrds: Atrium anbefaler 46 - DIkt / Tidligere Atriumer debuterer Hedvig Elisabeth Andersland, Live Havro Bjørnstad. Layout Mona Maria Løberg, Anders Ekelund, Live Havro Bjørnstad, Hedvig Elisabeth Andersland. Illustrasjon Mona Maria Løberg, Roberto Ovalle. / Tidløs popmusikk Photon er Atriums fotoseksjon som består av bidrag fra studenter ved det Humanistiske fakultet. Tema for photon VANN Fram- og bakside Roberto Ovalle Neste tema: HEIT Send inn ditt bidra til [email protected] Leder Che, Jimi, Snåsamannen og Jacob Zuma Velkommen, kjære leser, til Atrium nummer 2, 2009. Som tidligere forsøker vi å tilby våre lesere en balansert blanding av studentnyheter og mer generelle historie- og kulturartikler. Vi begynner dette nummeret med å se hvordan Gallerikomiteen, som består av åtte unge kunstnerspirer, har tatt tak i utsmykkingen av NG2, Kvarterets utested i Nygårdsgaten. Fra NG2 beveger vi oss deretter opp på Sydnes for å ta en nærmere kikk på emnet «Innføring i sosialfilosofi og politisk teori», som tilbys ved Det humanistiske fakultet i vår, og som tar opp teorier rundt stat, samfunn, individ og rett. Videre tar vi en tur til restaurantene Dr. Livingstone og Amore Italy i Kong Oscarsgate, som har inngått en avtale med HFSU om å tilby HF-studenter billig mat og drikke. For den litteraturinteresserte presenterer vi en tekst som tar for seg arven etter den nylig avdøde poeten og multikunstneren Triztan Vindtorn, og den rettferdighetsfokuserte vil trolig finne interesse i artikkelen om den tyrkiske tekstilarbeideren Emine Arslan, som kjemper en hard kamp for tekstilarbeideres rett til å fagorganisere seg. I en engelskspråklig artikkel gir vi deg et innblikk i listen over rockestjerner som kun har blitt 27 år gamle - medlemmer i den såkalte «27-klubben». Blant de mest kjente medlemmene i denne «klubben» finner vi Nirvana-vokalist og grungeikon Kurt Cobain, den legendariske gitaristen Jimi Hendrix og The Doors-frontmann Jim Morrison. På Borealisfestivalen i vår spilte den norske artisten Biosphere et bestillingsverk sammen med Bergen Filharmoniske orkester. Biosphere lager tradisjonelt synthpop og housemusikk, men i denne anledning beveget han seg altså inn i nye musikalske landskap, og vi har tatt en titt på hvordan dette gikk til. Snåsamannen og prinsesse Märtha Louise har gjort sitt til at det alternative helsemarkedet har fått mye oppmerksomhet det siste året, og vi har vært på Alternativmesse i Grieghallen for å undersøke hva som rører seg på denne fronten, og hva bransjefolkene synes om den økte kommersielle interessen rundt healing og andre alternative behandlingsmetoder. I anledning valget i Sør-Afrika presenterer vi en artikkel som ser nærmere på opphevelsen av apartheidsystemet for femten år siden, og landets utvikling i etterkant av dette. Om du er av den historisk interesserte typen, kan du finne en artikkel om Che Guevara og hans reise til Kongo. Denne revolusjonshelten er vel i ettertid mest kjent for sine reiser i Sør-Amerika, men det var denne tidlige ekspedisjonen til Afrikas indre som fikk ham til å bli overbevist om at hans revolusjonære ideer var verdt å kjempe for. I en annen lengre artikkel ser vi nærmere på The Byrds, det amerikanske rockebandet som i løpet av åtte år på seksti- og syttitallet satt et betraktelig preg på popmusikken og ikke minst på utviklingen av retninger som countryrock, folkrock og americana. På magasinets siste sider vil du denne gangen finne dikt, dikt som kretser rundt temaer som barkrakker, bagateller, asfalt og lyktestolper. Photon-temaet vårt for denne gang er vann, og rundt om i bladet finner du åtte helsides fotografier som alle har noe med vann å gjøre. Snåsamannen og Che Guevara, Jimi Hendrix og Märtha Louise, Kongo og Sydneshaugen, surrealistisk poesi og filharmoniske orkestre. Vi håper du finner noe du liker. God lesning! 3 Aktuelt Med hjerte for kunst Gallerikomiteen kaller de seg. En gruppe mennesker som per dags dato består av åtte unge kunstinteresserte, og som har ansvaret for utsmykkingen av Kvarteret. Tekst: Marit Solemdal [email protected] Foto: Cecilie Stokkedal IKKE ALLTID LETT Å FÅ TAK I KUNSTNERE Gallerikomiteens medlemmer består ikke bare av kunsthistoriestudenter, selv om dette gjelder de fleste. – Vi har behov for nye medlemmer, kanskje arkitektur- og de- det nye Kvarteret, som etter planen åpner i begynnelsen av 2010. Her kommer vi til å ta oss av maling, samt å bidra med design. Hvor mange penger vi får innvilget til dette, avhenger av prosjektet, forteller Sandkjær Hanssen. I dag består Gallerikomiteen av åtte studenter der alle har verv. De fleste som er med er jenter, men nå er det også to mannlige medlemmer, og alle aldersgrupper er representert. Cecilie Stokkedal, som har utstilling denne måneden, har blitt medlem. – Til tider har vi slitt litt med å få tak i kunstnere, til tross for at vi har hengt opp plakater på HF og delt ut visittkort. Vi oppfordrer alle som har en liten kunstnerspire i seg til å søke. Jeg tror det er mange som tenker at det er for krevende. En viss standard har vi jo, men det er viktig å ha i hodet at dette er en studentorganisasjon; verken kunstnerne som stiller ut eller medlemmene av Gallerikomiteen er profesjonelle, understreker Sandkjær signstudenter, til utsmykking og design av Hanssen. måneden har vært en kombinasjon av mal- Terje Sandkjær Hanssen er leder for Gallerikomiteen. Han studerer kunsthistorie og har vært leder i ett år. – Som leder er man gruppas ansikt utad, og mye av jobben handler om å skape forbindelse med vår gruppe og andres grupper, mener Sandkjær Hanssen. STARTET OPP SAMTIDIG MED KVARTERET Gallerikomiteen har eksistert like lenge som Kvarteret, det vil si at de startet opp i 1995. De har ansvaret for utsmykkingen av Kvarteret i Nygårdsgaten 2. – Kvarteret er et sted som drives av og for studenter, og det er derfor naturlig at det også er studenter som står bak kunsten på veggene, sier Sandkjær Hanssen. FOR ALLE STUDENTENE 4 Ellen Marie Risbruna er kunstnerkontakt i Gallerikomiteen, noe som blant annet går ut på å få tak i kunstnere, og avtale tid for når den enkelte kunstner skal ha utstilling. Til tider har det vært vanskelig å få tak i utstillere. – Å få tak i kunstnere, er en jobb som ikke alltid har vært så lett. Det er viktig å ikke tenke at kunsten man har blir for spesiell, og at det ikke passer inn. Vi har stilt ut mye forskjellig; alt fra fotografi til videoinstallasjon til design, sier Risbruna. - Den enkelte kunstneren får stille ut sin kunst i en måned. Denne muligheten er et godt utgangspunkt for videre karriere, og flere av de som har hatt salgsutstilling har fått solgt bildene sine, påpeker Risbruna. – Vi ønsker å sette de unge kunstnerne i fokus, legger hun til. FRA BARNEKLÆR TIL FOTO Utstillingen som har blitt vist fram denne Barneklær på snor. Det er mange muligheter til utstilling på Kvarteret NG2. I kjelleren. Gallerikomiteen har ansvaret for den kunstneriske utsmykkingen av NG2. erier og barneklær. Neste utstilling dreier seg derimot om foto. – I neste utstilling skal fotoklassen fra Fana folkehøgskole stille ut bilder. Vi har samarbeidet med denne skolen i fire år, og det har nå blitt en tradisjon at de stiller ut bildene sine hvert år, informerer Risbruna forhold til hvor mange vi har vært, men vi har planer om å starte dette opp igjen når vi får flere medlemmer, legger hun til. like lett å vite hvem av de ansatte på Kvarteret man bør kontakte. Dette har derimot blitt mye bedre nå, understreker de tre. UTFORDRINGER FORDELER Karen Ørbog Oftedal er sosialansvarlig, og arrangerer ulike former for sammenkomster for å skape et godt miljø i gruppa. Hun fikk vite om Gallerikomiteen gjennom fadderne sine, der en av fadderne var Ellen Marie Risbruna. – En gang i halvåret arrangerer vi semestermiddag, vi drar på kunstutstilling for å få inspirasjon, og så tar vi en fest sammen i ny og ne, sier Ørbog Oftedal – Vi har også pleid å ha vernissage for kunstneren. Da gir vi gjestene vin, og kunstneren får blomster. Til arrangementer av denne typen, blir de inviterte skrevet opp på gjesteliste. Det siste halvåret har vi ikke hatt vernis- Uten at problemet har vært veldig framtredende, har noen kunstnere opplevd at bildene som de har stilt ut har forsvunnet. Dette gjelder spesielt små bilder uten skikkelig ramme, som er lette å ta med seg. – Ved enkelte utstillinger har vi vært litt plaget med at folk tar med seg bildene fra utstilingene, sier de tre kunsthistoriestudentene. - En bekjent av meg tok med seg et bilde, mens jeg så det. Vedkommende var ikke klar over at jeg var en av arrangørene for utstillingen. Hun var fint nødt til å levere det tilbake, forteller Sandkjær Hanssen. – Noen ganger har vi også hatt litt problemer med Kvarteret. Vi føler at vi har blitt motarbeidet til tider, men problemene har berodd på en del misforståelser. Det var en periode vi fikk en del nye medlemmer. Dersom man er medlem i Gallerikomiteen har man også en del fordeler på Kvarteret. – Det er et hyggelig sosialt miljø. Man blir kjent med andre studenter som deler interessen for kunst, og det er et godt utgangspunkt for videre karriere. Dessuten får vi komme gratis inn på arrangementer og konserter, noe vi kommer til å dra enda mer fordeler av når det nye Kvarteret åpner. I tillegg får vi billigere mat og drikke på Kvarteret, avslutter de. sage fordi det har blitt for mye arbeid i Som ny i Gallerikomiteen er det ikke alltid VIKTIG MED GODT SOSIALT MILJØ Er du interessert i å stille ut på Kvarteret? Har du noen spørsmål? Eller vil du kanskje bli medlem i Gallerikomiteen? Send en e-post til: [email protected] 5 Fagpre- sentasjonen Filosofi og politikk i sublim symbiose Bland ein god kopp typisk HF og ein like stor med typisk SV. La røra smelte saman og stå å godgjere seg litt, og resultatet vert eit politisk historieprosjekt med stor vekt på studentmedverknad. Tekst og foto: Live Havro Bjørnstad [email protected] Dei fleste vil ein eller annan gong ha støytt på eit irriterande komplisert innføringsverk. Dersom ein berre kunne ha gjort den tematiske inndelinga litt annleis. Eller om forfattaren berre hadde tatt seg bryet med å innføra terminologien før han tok den i bruk. Om berre forklaringane kunne vore litt enklare. Ei innføring til eit emne bør helst vera lett forståeleg, og i alle fall ikkje avskrekkande vanskeleg. Studentane veit alltid best korleis ein lettast kan kunna ta inn alt det naudsynte stoffet og korleis den ultimate læreboka burde sjå ut. Institutt for filosofi og fyrstesemesterstudier har i vår bestemt seg får å utnytta eit slikt potensial. MEDVERKANDA STUDENTAR Dette semesteret kan nemleg ei handfull studentar – nærare bestemt mellom 12 og 15 – vera med på å forma ei tekstsamling FIL225 innføring i sosialfilosofi og politisk teori Tilbud av Institutt for filosofi og førstesemesterstudier ved Det humanistiske fakultet. Førstelektor Hans Marius Hansteen og stipediat Jørgen Pedersen føreles på emnet. Studentane kan dette semesteret vera med å forma eit heilt nytt innføringsverk til emnet. Tek opp teoriar kring stat, samfunn, individ og rett, utforma av teoretikarar som Rawls, Honneth, Foucault og Agamben. 6 som frå og med desember skal fungera introduserande til det vidfemnande emnet sosialfilosofi. Eit utkast til denne boka, med arbeidstittelen Moderne politisk teori, er i vår lagt opp som pensum i FIL225. Studentane får slik mogelegheit til både å lesa ei emneinnføring på norsk, og å koma med tilbakemeldingar og innspel som vert teke med i den vidare formingsprosessen fram mot utgjevinga. Skribentar frå heile landet har vore med å skriva portrett av sentrale tenkjarar frå dei siste 40 åra, og no får Bergen sine filosofistudentar høve til å seie kva dei meiner om resultata. Dei to førelesarane på emnet, Hans Marius Hansteen og Jørgen Pedersen, er begge med på utforminga av boka. Pedersen står med redigeringsansvaret medan Hansteen er medforfattar. Begge har dei bakgrunn frå HF sitt miljø for sosialfilosofi, og gjennom dette har dei, i tillegg til undervisingsansvaret for det aktuelle valemnet, fått den erfaringa som må til for å vera med på eit slikt bokprosjekt. – Sosialfilosofi er i stor grad eit tverrfagleg emne som ligg tett opp til andre fagmiljø, fortel Hansteen. – Difor er det også at me ynskjer å opna opp for samarbeid med fag frå andre institutt og fakultet, så vel som for innverknad frå kretsar utanfor universiteta. Sjølv om emnet, slik det føreligg i dag, ikkje formelt sett er eit tverrfakultetleg prosjekt, er alt lagt til rette for at det kan inngå som anten programemne eller frie studiepoeng for bachelorstudentar frå ulike universitetsdisiplinar. VIKTIG I SAMFUNNSPOLITISK SAMANHENG Faget er eit samla tilbod om politisk tenking. – Me dreg føremon av at det finst så få klåre skiljelinjer mellom ulike retningar både innan filosofien i seg sjølv, og mellom denne og andre fag, hevdar Pedersen. Slik sett er sosialfilosofi eit emne som både er relevant for dei fleste disiplinane ved Det humanistiske fakultet, men også for store delar av det samfunnsvitskaplege. – Ulike moderne tradisjonar vert teke opp og diskutert, føyer Hansteen til. – Både dei såkalla mainstreamretningane og andre, som til dømes dei postmodernistiske. Pedersen ramsar vidare opp ei rekkje teoretikarar som er sentrale på pensum; mellom anna John Rawls, Axel Honneth, Michel Foucault og Giorgio Agamben. Det heile ser ut til å vera ei omfattande analyse av den moderne verda, anten deskriptiv eller normativ. Ein tek opp både klassisk teori, Det heile ser ut til å vera ei omfattande analyse av den moderne verda. samt vidare retningar som baserer seg på problematiseringar av denne. Sentral tenking kring stat, samfunn, individ og rettar får også eit historisk og samtidsmessig perspektiv. I tillegg til ei deskriptiv tilnærming, spør ein også om korleis desse forholda er aktuelle, og korleis dei har kome i stand. Dei to førelesarane hevdar at fagområdet dei sjølv representerer er svært viktig, og ikkje berre i universitetssamanheng. – Debattane i sosialfilosofi er også blant dei viktigaste i samfunnsdebatten, meiner Hansteen. – Identitetsproblematikk og anerkjenning spelar mellom anna ei stor rolle for det veksande fleirkulturelle samfunnet og for demokratiet generelt. Spørsmål kring det prosedyralistiske og kring politisk fellesskapstenking er alltid aktuelt. Vidare er også eit fellesskap noko ein trer inn i, og ein slik prosess er ikkje alltid ukomplisert. Marginalisering og ekskludering vil melda seg raskt som sentrale tema i ein slik samanheng, gjerne også i samband med rettar. Korleis får ein rettar? Korleis kan ein mista rettar? I tillegg kjem også den liberalistiske refleksjonen over det å finna fram til eit politisk sentralpunkt eller demokratiet som ei kollektiv eining. Slike sosialfilosofiske diskusjonar vil truleg alltid halda seg aktuelle. FORSKINGSINSPIRASJON FRÅ UNDERVISNING Undervising i eit slikt tverrfagleg og samfunnsnyttig fag er også svært nyttig, hevdar både Pedersen og Hansteen. Innspel frå studentar og erfaringa seminardiskusjonar kan føra til, gjer at ein heile tida vil bli inspirert til å finna nye problemstillingar og nye vinklingar. Når fagmiljøet på 300-nivå i tillegg tilbyr eigne forskingsseminar, seier det seg nærast sjølv at innverknad frå studentane kan få stort spelerom. Dei alltid like etterstrevde verdiane i samarbeid og studentmedverknad, synest slik å for tida vera i aktiv symbiotisk bløming på Institutt for filosofi og førstesemesterstudier. Førelerarane. Jørgen Pedersen og Hans Marius Hansteen. 7 HF Frir til HF-studentene Dr. Livingstone og Amore Italy tilbyr alle HF-studenter billig mat. Tekst: Anders Ekelund [email protected] Foto: Hedvig Elisabeth Andersland Oppkalt etter den skotske misjonæren David Livingstone, som trålte Afrika på kryss og tvers på 1800-tallet, ligger restauranten Dr. Livingstone plassert rett ved siden av Vågen fetevare i Kong Oscarsgate. Vegg i vegg ligger Amore Italy. Begge disse stedene eies av Ricks, som nå satser på å etablere et HF-studentmiljø der nede, i den andre enden av Bergen sentrum. Ideen er at alle studenter ved Det humanistiske fakultet skal få svært reduserte priser på mat og drikke. EN QUIZKVELD I JANUAR HF-STUDENT-MENY DR. LIVINGSTONE PUB & AMORE ITALY RESTAURANT Lasagne: 79,Alle typer pasta: 79,Alle typer salater: 79,Alle typer pizza: 79,Alle typer hamburger: 79,0,4 liter Hansa: 39,Cola / Fanta / Sprite / Clausthaler: 29,Kaffe / Te: 15,For mer om avtalen, gå inn på www.ricks.no, og klikk på linken «hf student tilbud». For å få rabatt må man legitimere seg som HFstudent på en av følgende to måter. 1. Ta med gyldig semesterkort. 2. Send en e-mail med navn og mobilnummer til [email protected]. Man vil da motta en sms som vil fungere som bevis. (Dette er en spesiell type sms som ikke kan kopieres eller videresendes.) Anthony Hill er konsulent for Ricks, som eier både Dr. Livingstone og Amore Italy. Han forteller hvordan avtalen ble til. - Det begynte med at jeg snakket med fadderlederen ved Det humanistiske fakultet, Sonja Marita Moe. Vi ble enige om å arrangere en quiz for HF-studentene i fadderuka til høsten. Denne vil bli arrangert på Ricks. Videre bestemte vi oss for å gjøre mer ut av samarbeidet, og fra og med tirsdag 5. mai kan alle studenter ved Det humanistiske fakultet få billig mat og drikke her på Dr. Livingstone og Amore Italy. Pasta, pizza og hamburger i diverse varianter vil koste 79 kroner, mens en 0,4 Hansa ligger på 39 kroner. Dette vil si at de to restaurantene har lagt seg på et prisnivå som kan konkurrere med Brød & Vin, og dermed burde det være mulig å kunne lokke til seg mange studenter, mener Anthony Hill. Sonja Marita Moe, fadderleder ved Det humanistiske fakultet, forteller at ideen om samarbeidet med Dr. Livingstone og Amore Italy oppsto under en quizkveld på Ricks i januar. Moe tenkte at et slikt arrangement var noe man burde få til i fadderuka, og siden det var Anthony Hill som var kveldens quizleder, spurte hun ham, noen uker senere, om han ville arrangere en quizkveld for de nye studentene i fad- deruka. Dermed ble det avtalt en quizkveld på Ricks i anledning høstens fadderuke, og ganske snart var samarbeidet, gjennom HFSU, utvidet til et gunstig HFtilbud på mat og drikke på de to restaurantene som eies av Ricks. Om avtalen viser seg å være en suksess, vil man på sikt også kunne utvide den med quizkvelder og andre arrangementer for HF-studenter, forteller Moe og Hill. HF-PUB I VAKTMESTERBOLIGEN Lederen ved HFSU, Elise Dåvøy, tror tilbudet på Dr. Livingstone og Amore Italy kan fungere som et fint tillegg til den planlagte HF-puben i vaktmesterboligen på Sydneshagen skole. Som Atrium nevnte i forrige nummer har HFSU i det siste planlagt å etablere en sosial møteplass for studenter ved Det humanistiske fakultet, og etter at kjelleren på Sydneshaugen skole ikke besto brannsikkerhetskravene fra Eiendomsavdelingen ved UiB, har man nå fått tillatelse til å bygge en slik HF-pub i vaktmesterboligen. Nå gjenstår bare en godkjennelse fra fakultetsstyret, noe Dåvøy håper og tror vil gå i orden. Planen er å gjøre vaktmesterboligen til en uformell sosial møteplass for HF-studenter. Her planlegges det etablering av både spillerom, møterom, filmrom, kontor og byttebibliotek. Flere av de andre fakultetene ved UiB har egne sosiale møteplasser som bare gjelder deres fakultet, og nå ser det altså ut til at også Det humanistiske fakultet kan få stablet på beina et slikt sted. Elise Dåvøy tror at dette, sammen med HF-til- HFSU HFSU står for Det Humanistiske Fakultets Studentutvalg. Jobber med studentvelferden ved Det humanistiske fakultet. Har blant annet det overordnede ansvaret for fadderukeorganiseringen. budet ved Dr. Livingstone og Amore Italy, kan bidra til å gi HF-studenter et større mangfold av tilbud. Dåvøy forteller at HFSU kommer til å arbeide med oppussingen av vaktmesterboligen i sommer, og de håper at åpningen kan skje i høstens fadderuke. - Så om noen HF-studenter er i Bergen i sommer, kjeder seg, og ønsker å hjelpe til med litt veldedighetsarbeid for studentlivet, er det bare å komme opp på Sydneshaugen og hjelpe til med oppussingen. (Se faktaboks om HFSU for kontaktinformasjon.) FADDERUKEPLANLEGGING Fadderleder Sonja Marita Moe og resten av fadderstyret er i full gang med planleggingen av høstens fadderuke, og synes avtalen med Dr. Livingstone og Amore Italy er et fint tilbud å kunne vise frem til nye studenter. De planlegger å legge fadderukas byomvisninger forbi de to restaurantene, og håper dermed at 1300 nye HF-studenter skal bli klar over dette tilbudet i august. Dette er også Anthony Hill glad for, og han er spent på om konseptet kommer til å slå an. Hill benytter muligheten til å nevne at Dr. Livingstone har egen ølhage med stor grill og at de er en av få italienske restauranter i Bergen som faktisk har en ekte italiensk kjøkkensjef. Elise Dåvøy ved HFSU og fadderleder Sonja Marita Moe benytter på sin side muligheten til å anbefale alle HF-studenter til å bli med som faddere når et nytt studieår starter opp i august. fadderuka ved hf Fadderuka ved Det humanistiske fakultet arrangeres av HFSU. I august 2009 kommer det rundt 1300 nye studenter til Det humanistiske fakultet, deriblant 60 utvekslingsstudenter. Foreløpig har fadderstyret rekruttert 64 faddere, men det trengs fortsatt flere. hvordan bli fadder? Mi side, under linken «Påmelding som fadder for nye studenter august 2009». Fadderblogg: http://fadder09.blogspot.com/ Facebook-gruppe: HF-fadder 09. HVORDAN KOMME I KONTAKT MED HFSU? Banke på kontoret deres, i fjerde etasje på Sydneshaugen skole, rett ut av heisen og til venstre, under branntrappa. Mail: [email protected]. Kontortelefon: 555 84 761. Bli venn med HFSU på Facebook under navnet «Studentutvalet Ved Hf». HF-vennlige priser i baren. Ved Amore Italy i Kong Oscarsgate får HFstudentene billig mat og drikke. 9 Litteratur Litteratur (live) Norges eneste (virkelige) surrealistiske forfatter er død. Tekst: Beatrice M. G. Reed [email protected] jorden er en vakker blå sitron jorden er en vakker blå sitron like tygdeløs som alle ordene når de forsøker å beskrive den… det frigjorte bærer også lengslene og bekymringen om å feile sitt mål ennå kan du telle din elskedes fingre og liste deg ut av søvnen som fra en skog ennå kan du høre inngangsdøren knirke… om litt skal ilden tordne gjennom alle dine værelser og utslette ditt hus… alle språklige parasitter eksplodere og knuse vårt oppdiktede bilde av lykken du halvkvalt i fargenes ubønnhørlige natt du mellom skumrestene av ord og setninger du alne på stranden med et veltet hav som eneste synlige nabo // Fra Sirkus for døde elefanter (2008) Triztan Vindtorn døde 4. mars 2009. Etter de mange minneordene å dømme var denne iøynefallende fargesprakende poeten imidlertid høyst levende, nærværende og virkelig i all sin kunst((ig)het). Thorvald Steen omtalte ham i Klassekampen som «Norges eneste geysir». Vindtorns redaktør i Aschehoug, Ivar Havnevik linket ham, etter meldingen om bortgangen med «en vulkan som boblet opp med språklige juveler; en kilde som aldri gikk tørr». Ikke ulikt Arild Linnebergs beskrivelse i Bergens Tidende: «Han kunne eksplodere som en vulkan, både i dikt og politikk». MULTIKUNST De fleste som har opplevd denne multikunstneren i aksjon stiller seg nok bak en slik voldsom, vulkanisk metaforikk. Du må være en temmelig kald fisk der- 10 som denne kunstneren ikke har brent seg fast i minnet ditt. Vindtorn spilte på flere sanser, flere kunstneriske uttrykk som han lot forene i øyeblikket, med seg selv som absolutt sentrum. Musikk, kostymer, tilberedelse og fortæring av mat, lysbildeshow på sin egen mage; Triztan Vindtorn deklamerte ikke dikt, han regisserte poesistunts, med seg selv både som utøver og arena. En slik omgang med litteratur er ikke vanlig i Norge. Gjennom sine poesishow bidro Vindtorn til å rive litteraturen ut av den stille, ensomme og selvhøytidelige lesesituasjonen som til de grader har satt sitt preg, ikke bare på litteratursynet, men på selve den norske litteraturen. Ved å gjøre den konkrete utsigelsessituasjonen til en del av kunstverket benyttet Vindtorn seg dessuten av litteraturens flerdimensjonale potensial. Slik forholdt han seg aktivt og kreativt til surrealismens vekt på den overraskende, irrasjonelle metaforen. Nettopp i den uvanlige kombinasjonen av ulike sanseelementer ligger muligheter til nye, mer eller mindre bevisste forbindelser. Parallellen er også tydelig til det dadaistiske lyddiktet som nettopp gikk ut på å gjøre litteraturen til en opplevelse her og nå gjennom opplesninger på kafeer og soareer, gjerne akkompagnert av tilfeldige instrumenter. EN ALTERNATIV STEMME Med en eldre referanse til den gamle greske kulturen, kunne vi si at Triztan Vindtorn både henvendte seg til Apollon og til Dionysos når han fremførte sine dikt. Den surrealistiske vendin- Foto. www. aschehoug.no gen mot drømmens billedverden kan sees som en påkallelse av kunstens og drømmenes lyse solgud, Apollon. Men drømmen innebærer også en henvendelse til det underbevisste og ukontrollerte, representert ved Dionysos, vinguden, som assosieres med rus, galskap, død, men også med felleskap og enhet. Slik sett kan vi neppe si at Vindtorn representerte noe radikalt nytt, skjønt han ble opplevd som radikal nok her til lands. Men så er det heller ikke dette som har gjort Triztan Vindtorn til en viktig stemme i det litterære Norge. Vindtorn klarte å formidle poesi på en annen måte. Til tross for en form som av de fleste nok oppfattes som både rar og kanskje vanskelig, var han populær, og det uten å være populistisk. I ett land hvor det knapt leses lyrikk betyr ikke dette så rent lite. En fellesnevner for mange av minneordene etter Vindtorns nylige bortgang er nettopp hans viktighet som en motstemme i den ellers forholdsvis homogene norske samtidslyrikken. Det paradoksale i denne posisjonen, som altså delvis får sin verdi i kraft av forskjellen fra de andre, er at Triztan Vindtorn var veldig mye menneske i sitt kunstneriske uttrykk. Ikke bare slik at han tematiserte viktige menneskelige spørsmål, men at han spilte på seg selv, eller rettere sagt, var seg selv også når han gjorde seg selv til del av kunsten. Kan hende er vi for redde for å ta de virkelige personene, sjarmen og glimtet i øyet, inn i litteraturforståelsen. Kanskje har den vesle eliten hatt alt for stor definisjonsmakt ikke bare når det gjelder sjanger og kanonisering av forfattere, men også i synet på hvordan litteratur skal formidles. Å oppleve Triztan Vindtorn var noe helt annet enn det er å lese ham. Derfor er det ikke bare opphavsmannen til diktene hans som nå er borte, men en del av verkene selv. Kanskje kan dikteren og performancekunstneren Triztan Vindtorn likevel fortsatt gjøre en forskjell. Kanskje kan vi tørre å gjøre lyrikken både mindre og større enn den er. Mindre utilgjengelig og opphøyd for de få, men også større og mer enn bare en tekst på et papir eller din egen indre stemme når du leser. Triztan Vindtorn er død. La oss begynne å (opp)leve lyrikken. 11 Sam funn Rein luksus Ei kvinne – ein industri. Tekst: Hilde Bø Foto: www.cleanclothes.org [email protected] Tekstilindustrien er ein av få industriar som framleis er hovudsakleg avhengig av manuell arbeidskraft. Klede vert framleis sydde av menneskehender, då spesielt kvinnehender. Dette er ei historie frå røynda, om Emine Arslan, ei tyrkisk kvinne som kjempa for betre arbeidsvilkår og mista jobben. Ho var ein av 1200 tilsette ved DESA-fabrikkane, som leverer varer sydde i skinn og lær til luksusmerke slik som Prada, Mulberry og Samsonite. Det er ei historie om å kjempa for eigenverd og eit arbeid der ein ikkje vert utnytta og sett i fare på dagleg basis. Det er ei historie som pågår no. FARLEG FAGORGANISERING Den tredje juli 2008 mottek Emine Arslan to advarslar før ho vert sagt opp frå si stilling. Alt skjedde på ein og same dag. Arslan hadde arbeidd på fabrikken i den tyrkiske byen Sefakoy i fleire år og hadde alltid blitt sett på som ein hardtarbeidande til- 12 sett. Ho mista jobben fordi ho hadde organisert seg i ei fagforeining, og fått fleire kollegaer til å gjere det same. Arslan fortel om overtidsjobbing som overskrider 200 timar i månaden, ho fortel om skift som varer i 36 timar, om å ikkje kunne gå heim men sove under arbeidsbordet, om å vere så utsliten når ein endeleg kjem heim at ein ikkje orkar korkje dusje eller vaske seg. Ho fortel om vonde bein, fysiske plager og mentale vanskar som følgjer av mangel på kvile og søvn. Vidare kan den tidlegare fabrikkarbeidaren fortelje om kjemikaliebruk utan verneutstyr. Ved førehandsvarsla kontroll vart hanskar og masker levert ut til dei arbeidarane som oppheldt seg der kontrollørane ville gå, for sidan å verte samla inn att. Arbeidarane vart også bedne om å halde tett om overtidsarbeidet til kontrollørane. Likevel vart overtida rekna som obligatorisk om ein ville halde på jobben sin. Ved klager ga leiinga klar beskjed om at mange andre menneske ønskte arbeidet dersom dei ikkje var viljuge til å innfri krava. I ein tale til arbeidarane uttalte eigaren av DESA-fabrikkane at dei hadde hatt 36 år utan fagforeining og at ei slik organisering heller ikkje kom til å finna stad i framtida. EIN LANG KAMP I tida etter 3. juli i fjor har Arslan kjempa ein kamp for å få tilbake arbeidet sitt som fagorganisert. Ho har stått framfor fabrikken og demonstrert dagleg. Folk i mange land har vist si støtte. I Milano, og i andre europeiske byar, har folk demonstrert. Det handlar om retten til å organisere seg. For det er ein rett, ikkje ein luksus. Som forbrukarar reknar ein gjerne med at dyre varer tyder betre vilkår i produksjonsleddet. Slik er det tydelegvis ikkje. Lat oss gjere ei lita samanlikning. Ei Pradaveske kan (så vidt eg veit) kome til å koste 1000 euro. Dei som syr desse veskene får Protesterer. Emine Arslan (til høyre i bildet) mistet jobben sin fordi hun organiserte seg i en fagforening. Nå kjemper hun for arbeideres rett til å organisere seg verden over. betalt minimumsløn tilsvarande 250 euro i månaden. 200 av desse går gjerne med til husleige. Fagorganisering er nødvendig, og det er ein rett. Likevel har Emine Arslan opplevd å miste jobben fordi ho ikkje lenger kunne finne seg i ei slik handsaming, på eigne og kollegaene sine vegne. Etter oppseiinga såg ho ingenting til løn, overtidsbetaling, feriepengar eller liknande. Ho har blitt truga, familien hennar har blitt truga, dottera har blitt freista kidnappa og ho har blitt forsøkt bestukke. Ho har gått til sak mot selskapet, ho har demonstrert utanfor fabrikken og ho nektar å gi seg så lenge ho ikkje svelt. Arslan meiner ho kan stå imot så lenge ho mottek støtte frå omverda. På internett finst fleire sider der ein kan gi si støtte, m.a: http://www.cleanclothes.org/prada-thereal-price-of-luxury (Her kan ein også sjå heile intervjuet med Emine Arslan.) SOSIAL MOTE Ei av mange motvekter til ei slik utbytting i moteindustrien vert representert av gruppa Serpica Naro som held til i Milano. Dei kallar seg eit metamerke og kjempar for ei anna moteverd. Ein mote med menneskeverd, for dei som produserer og vidareforedlar bomullen og for dei som sit og syr. Serpica Naro er eit lisensiert merke til fri bruk for einkvar, så lenge produkta knytte til namnet er til fri reproduksjon. Gruppa identifiserer seg med eit «hackarsamfunn» der kreativiteten eller ideane er delte filer du kan «laste ned» og gjere deg nytte av. Dei ønsker å etablere eit alternativ for sjølvstendige designarar som ikkje vil lata seg utnytta i eit hierarki, eit rettferdig alternativ for produsent og konsument. Det handlar, for Serpica Naro, om å skape eit kreativt nettverk for å ivareta og spreie den tradisjonelle skreddartradisjonen i Milano, ved hjelp av utradisjonelle middel. Vil du lese meir, gå til: http://www.serpicanaro.org. FORHOLDENE I TEKSTILINDUSTRIEN The Clean Clothes Campaign sameiner organisasjonar frå 12 europeiske land, og arbeider for betra tilhøve i tekstilindustrien, med fokus på kvinnerettar, forbrukar-rettleiing og nedkjemping av fattigdom. Masseproduserte klede er ofte produserte i det ein kan kalle «sweatshops» kjenneteikna av ein generell mangel på grunnleggjande arbeidarrettar. Slike «sweatshops» finn ein hovudsakleg i utviklingsland, slik som Bangladesh, Kina, India og Sri Lanka, men også i industrialiserte land, då sysselsett av illegale innvandrarar. I Storbritannia åleine er tekstilindustrien verdt 36 milliardar pund i året, noko som ville gje 1000 pund per arbeidar sysselsett i denne industrien på verdsbasis. Dersom du kjøper ein joggesko til 100 euro, vil berre 0,50 nå fram til arbeidaren. Relevante sider www.etiskhandel.no www.labourbehindthelabel.org/ www.fashioninganethicalindustry.org www.ethicalconsumer.org/ www.fn.no/Aktuelt/Nyheter/Arkive/Arbeidsliv/ Etisk-klesvask/(language)/nor-NO www.women.timesonline.co.uk/tol/life_and_ style/women/fashion/article2241665.ece photon Åshild S. F. Thorsen photon Hedvig Elisabeth Andersland Essay 16 "When Kurt died, his sister claimed that as a kid he would talk about how he wanted to join the 27 Club.” (Heavier than Heaven: A Biography of Kurt Cobain, by Charles R. Cross) The 27 Club Text and illustration: Roberto Ovalle [email protected] OK. You’ve made it this far. After years of playing small gigs in rat-infested hellholes in the darkest parts of town for a free round of beers, you signed a deal with a record company. You are on every magazine cover. Man, your band has its own plane. You were about to touch the sky with your bare hands. And then you went ahead and joined The 27 Club. SO WHAT´S THIS CLUB ABOUT? In order to join The 27 Club, you only have to fulfill two requirements: you have to be at the pinnacle of your musical career, and you have to die at the age of 27. Still interested? As history tells, only a handful of individuals have been «lucky» enough to join this infamous club. MEMBERS ONLY The 27 Club is something of a mythical establishment. Its members’ names and musical affiliations are common knowledge, and the members can be counted with the fingers of one hand, though other illfated stars have come close to acquiring full membership. Let’s take a look at its renowned member roster: BRIAN JONES Multi-instrumentalist guitarist, founding member of The Rolling Stones, father of four children with four different women. Towards 1967, his role as guitarist of The Stones started to decline, and his contributions to the band became more and more sporadic. Shortly before he died, he was arrested on charges of drug possession, but the judge felt sympathy towards him, and he was released. Keeping him in custody could have saved his life. He was found lying in the bottom of his swimming pool, and later autopsy revealed his heart and liver had clear marks of sustained drug abuse. As with other legends, there have been claims of foul play, namely, by Anna Wohlin, a Swedish woman who was his girlfriend at the time of his death. Many of his possessions were stolen after his death, and his coffin is located at a depth of almost four meters, to keep it safe from treasure hunters. JIMI HENDRIX The guitarist from Seattle who set his guitar on fire during Woodstock and played «The Star Spangled Banner» with his teeth on an electric guitar. He was the son of a US Army officer. Several of his siblings were given to state custody during their childhood, and in his late teens his mother passed away, pushing him to live with relatives and struggle with poverty and neglect. Hendrix enjoyed a rocketing, extremely successful career, beginning in the United Kingdom under the musical sponsorship of Chas Chandler, of The Animals. By the time of his death in 1970, he also had developed a notorious history of LSD, alcohol, marihuana and heroin use, as well as violence bouts when under the influence. He was found dead as a product of asphyxia (he drowned in his own vomit, which was in turn caused by an overdose of sleeping pills) in his apartment in Notting Hill under (you guessed) mysterious circumstances. Before committing suicide herself, his then-girlfriend sustained he was still alive when the ambulance took him away. JANIS JOPLIN A native of Texas, she was described by her family as a child in constant need of attention. She was a pioneer in an environment then dominated by men, and before passing away she married 21 year old Seth Morgan (a drug dealer who would go on to a writing career). After failing to show up at the Los Angeles studio where she was recording a song, she was found on the floor, having died of a heroin overdose. Her funeral service was attended only by close relatives. JIM MORRISON A native of Florida, his early life was typical of an army brat (the child of an onduty military officer who is constantly transferred due to their work commitments). At 4 years of age, he is said to have witnessed a road accident in which several members of a native American family lost their lives. He would later refer to this situation as the most formative event in 17 - The unfortunate luck of dying so young will unavoidably turn them into legends. Xavier Ibarreche, El Club de los 27 Años his life. He had a long, stormy relationship with Pamela Courson, but also, he was faced with over 20 paternity claims, none of which came to fruition. He was found dead in his French apartment’s bathtub. However, no autopsy was performed, and several rumors account for the involvement of Courson in his death. She would die later, at 27 years of age, of a cocaine overdose. KURT COBAIN A common childhood ended when his parents divorced, when he was 8. Afterwards, he became withdrawn and rebellious, anxious over his lacking a typical mom-and-dad household. He befriended a homosexual student in his high school days, which caused himself to be labeled as gay (with the rejection and bullying that such a situation could bring upon him). This caused him to state that he wished he was gay, just to «piss people off». He dropped out of high school, and, eventually, was kicked out of the house by his mother. He had nowhere to live, so he took residence under a bridge. Eventually, he found a job and moved into a more traditional dwelling. He was a constant drug user, and it is also known that he suffered from chronic stomach pain, for which he never found an explanation (though it was said that it was caused by the stress of playing on stage in front of the crowds). After several close encounters with 18 death (including a supposed suicide-attempt with prescription medication in Rome during a tour with Nirvana) and at least one intervention by several of his friends (which bassist Krist Novoselic considered a «stupid idea»), the body of Kurt Cobain was found in his home by an electrician. Initially, the electrician thought that Kurt was taking a nap, since the only visible mark on his body was a small stream of blood coming out of his ear. He had shot himself. GENERAL CHARACTERISTICS The members of The 27 Club belong to both genders, come from different countries, were part of various musical genres and passed away in different decades. Yet, there are several common (if not absolute) elements to the members of the infamous 27 Club: A traumatic experience during childhood or teenage years For example, Jimi Hendrix’s life of poverty and familiar uncertainty during his teens. Social alienation As in the case of Kurt Cobain becoming the victim of bullies for befriending a homosexual. Prolonged drug abuse Potentially enhances the psychological burdens of negative experiences throughout life. Also, overdoses are common in hard drug users. Conspiracy theories and circumstances deemed as mysterious Kurt Cobain and Courtney Love; Jimi Hendrix and Monika Dannemann; Jim Morrison and Pamela Courson; etc. However, it can be argued that these theories originated as a consequence of the star status of the person involved, as opposed to existing previously, when the artist was alive. The age The mid 20’s have been recently associated with a psychologic development stage called «the quarter life crisis», which is accompanied by the anxiety of a person in a transition between being a teenager and an adult, and the lifestyle changes that such a situation carries. To this, one can add the stress of living such an uncomfortable life in front of millions of fans, TV-cameras and critics (Kurt Cobain, for example, is known for finding his stardom rather difficult to deal with, as he mentioned in his suicide note). Membership for The 27 Club is open. Would you like to join this club? References - http://en.wikipedia.org/wiki/27_club - http://en.wikipedia.org/wiki/Quarter_life_crisis - http://www.alrededoresweb.com.ar/notas/ club27.htm Nordlys i mørkret Kva hender når elektronisk musikk vert vendt bort frå seg sjølv og dradd mot ei opplysingsfilosofisk parole og russisk symfonikomponering? Tekst: Live Havro Bjørnstad [email protected] Å gå frå produksjon av synthpop og houseplater til å komponera for Bergen Filharmoniske orkester er kan hende ikkje den mest logiske vegen ein musikar kan gå. For Geir Jenssen, betre kjend under artistnamnet Biosphere, fall dette likevel naturleg. Med tingingsverket for årets Borealisfestival, debuterer ikkje Jenssen berre som komponist for filharmonisk orkester, men finn også fram til ein heilt ny og original måte å komponera slik musikk på. NYTENKJANDE MED PARTITUR «Arktisk», «glasisk» og «kjølig» har nærast alle musikkomtalar sagt om musikken til tromsøværingen som gøymer seg bak Biosphere-namnet. Som dei kategoriserande vesena me er, freistar me alltid plassera sjølv dei mest sjangerbrytande konsepta i eit eller anna slags utgangspunkt. Om det så er klisjé eller ikkje. I Jenssen sitt tilfellet vart utgangspunktet geografisk. Og heilt sidan 80-talet har Jenssen lokka fram tankar om mørketid, dramatiske fjellsider, nordlys og mengder av snø. Gjennom det nemnte tingingsverket «Shhoctavoski», fekk denne arktiske musikaliteten sjansen til å gå ut over sine eigne grenser og flytta inn på hovudscena i Grieghallen. Dei elektroniske verkemidla Jenssen tidlegare har laga musikk ut av, vart no lagt på hylla til føremon for bassklarinett, tre trombonar, tuba, vibrafon, celesta og strykarar. Men nokre element frå komponisten si lange musikalske fortid har likevel kome godt med. Samplingsteknikk og eit loopbasert mønster er nøye kalkulert inn i det nye tingings- verket. Med utgangspunkt i Sjostakovitsj sin fjortande symfoni frå 1969, har Jenssen laga sin eigen musikk ved å spela inn, stokka om og setja saman fragment frå dette verket på nye måtar. – Jeg lytter igjennom alt og sampler partier jeg liker, seier Jenssen sjølv i festivalprogrammet. – Det vil si, jeg sampler ikkje partiene elektronisk, men finner partiene i notehefter jeg har kjøpt. Så scanner jeg sekvensene rett inn i et notasjonsprogram. Slik vert ikkje resultatet ein ny Sjostakovitsj-symfoni, men snarare noko heilt anna. Når ein samplar ei takt frå ein symfoni, kan ein endra så mykje ein vil på notane, og slik vil partiet ofte bli heilt umogeleg å kjenne att. TILBAKE TIL NATUREN Sjølv om ein god samlesjanger kan ha gode verknadar, er også frykta for at pionerar skal stivna i sin eigen klisjé alltid til stades. Og når klisjeen kring Jenssen sine sjangerdefinerande houseplater og ideen om «det arktiske» verkar vera av det meir omfattande slaget, skulle det også tilsei ei proporsjonalt stor frykt. Kan hende nettopp difor har Jenssen valt å ta denne nordlege naturterminologien aktivt og medvite i bruk sjølv. Slik er det i det minste han sjølv som definerer «The Arctic Sound», og ikkje kritikarane. Vidare har Jenssen også gått langt i å utvida naturelementa i musikken sin. Under arbeidet med «Shhoctavoski» i fjor, proklamerte han fylgjande linje fremst på heimesida si: «I am tired of flying. I hate airports, security checks, unhealthy food, air conditioning, hotels, etc. Back to nature!» Attende til naturen har han også gått dei siste åra, i bokstaveleg tyding. Saman med ein bandopptakar har han mellom anna klatra til topps på eit fjell i Himalaya og kravla inn i ei hole på Austre Åmøy. Slik skal også dei ekte naturlydane fangast opp, og musikken truleg få ein endå større naturdimensjon. NYTENKJANDE SOM MUSIKKOPLEVING? På bakgrunn av dette seier det seg nærast sjølv at Jenssen, eller Biosphere, sine komposisjonar ikkje tydeleg inviterer lyttaren inn i ei ferdig innreia musikkoppleving. Spora som leiken med slike små lydar legg att i øyregangar verda over, er minst like små som lydane sjølv. I biografien på heimesida hans står det mellom annan at Jenssen sin musikk alltid vil få deg til å høyra etter. Den krev ein aktiv lyttarposisjon. Men dersom den nye komposisjonstekniske prosessen Jenssen har innført berre vidarefører små spor som i lydleiken; dersom eit tingingsverk laga i ånd av nytenking i stor grad har det same musikalske uttrykket som den tidlege «arktiske technoen»; dersom gamle element i ny bruk ikkje lagar nye lydbindingar i ein så vid sjanger som samtidsmusikk utgjer; dersom det likevel berre er den same musikken som vert vidareført til nye instrument; dersom nyskapande teknikk ikkje resulterer i nyskapande musikk, kva hender så? Kan hende kan føregangsmenn framleis støypast fast, sjølv om ein aldri så mykje nyblandar jorda dei skal støypast i. Historie Arven etter apartheid Illustrasjon: www.polity.org.za Femten år etter avskaffelsen av apartheid, står Sør-Afrikas sosiale apartheid Det offisielle navnet på den regjeringsinitierte rasistiske politikken som ble praktisert i SørAfrika fra 1948 til 1994. Rasetilhørigheten var definert i alle pass og identitetspapirer og avgjorde hvem som hadde rettigheter til hva. De hvite hadde all makt og var de eneste som fikk stemme i valgene, sitte i parlament, eie land og hus og ha grunnleggende rett til å oppholde seg i Sør-Afrika. Nelson Mandela var den fremste anti-apartheidaktivisten i landet og satt fengslet i 27 år. sør-afrika Hovedstad: Sør-Afrika er det eneste landet i verden som regjeres fra tre hovedsteder: Cape Town (lovgivende), Pretoria (administrativ) og Bloemfontein ( juridisk). Befolkning: ca. 50 millioner Styreform: Parlamentarisk demokrati Uavhengighet fra Storbritannia 31. mai 1910 (også nasjonaldag.) Offisislle språk: Afrikaans, engelsk, zulu, xhosa, swazi, ndebele, sør-sotho, nord-sotho, tsonga, tswana og venda. 20 utfordringer i kø. Tekst: Vilde Sørbø Nenseth [email protected] 22. april i år ble det avholdt parlamentsvalg i Sør-Afrika. Det sittende partiet, ANC (African National Congress), vant med god margin. 15 år etter avskaffelsen av apartheid blir partiet som kjempet mot systemet som ga makt og økonomiske muligheter til et lite, hvitt mindretall i Sør-Afrika, sittende. ANC er likevel et omdiskutert parti. Blant annet er partilederen, Jacob Zuma, en kontroversiell mann. Han var visepresident i Sør-Afrika fra 1999 til 2005, men måtte gå av etter anklager om korrupsjon. I 2006 ble Zuma anklaget for voldtekt av en hiv-positiv kvinne, men retten frifant ham. Zuma vedgikk at han hadde ligget med henne, men benektet voldtekt. Han ble kritisert etter at han uttalte at han ikke hadde anvendt kondom, men tatt en dusj etterpå for å bade seg mot hivviruset. Den gang var han leder for Sør-Afrikas AIDS-råd. VELGERNES LOJALITET ANC ble stiftet i 1912 som det første organiserte talerøret for den svarte befolkningen i landet. De første tiårene hadde or- ganisasjonen en moderat profil og krevde gjennom ikke-voldelige protester reformer som gradvis ville gi de svarte økte politiske rettigheter. På 1940- og 50-tallet ble partiet i økende grad radikalisert og gikk inn for frie valg med lik deltakelse av alle raser og umiddelbar opphevelse av alle raseskillelover. Til tross for at partiet tidvis fører en venstreorientert retorikk har det etter at det fikk regjeringsmakt oppgitt alle tidligere planer om å omforme det sørafrikanske samfunnet i sosialistisk eller sosialdemokratisk retning, og fører nå en nyliberalistisk økonomisk politikk med privatisering av offentlig sektor. Mange sørafrikanere kan fortelle at de er skuffet over ANCs handlinger i regjering. Hvordan kan partiet likevel bli gjenvalgt? Er det takknemligheten rundt kampen mot apartheid som sitter igjen hos mange? En innstilling som «ANC kjempet for oss mot apartheid»? «Jeg skylder dem min lojalitet» er vanlig å høre blant velgerne. Men selv om systematisert rasisme nå er avskaffet i Sør-Afrika er det likevel mange som viser til at rasistiske hold- Foto: East Coast Radio News Watch. http://blog.ecr.co.za/newswatch bilder! En kontroversiell mann. Sør-Afrikas nyvalgte president Jacob Zuma har blant annet uttalt: «ANC skal sitte ved makten til Jesus kommer tilbake.» ninger blant innbyggerne ikke er helt forsvunnet. SOSIAL MISNØYE OG RASISTISKE HOLDNINGER Den politiske volden preger store deler av Sør-Afrika. Rundt 50 drap, 148 voldtekter og nær 700 alvorlige overfall skjer hver eneste dag. Dette er et av de høyeste vold- Anc ANC (African National Congress) er det sittende partiet i Sør-Afrika og ble stiftet i 1912. Kjempet for den svarte delen av befolkningen, og var aktive i bekjempelsen av apartheid. I 1994 ble det første ikke-rasebaserte valget avholdt i Sør-Afrika. ANC fikk 62% av stemmene, og Nelson Mandela ble dermed landets første fargede president. Partiets leder heter i dag Jacob Zuma. Vant Sør-Afrikas parlamentsvalg 22. april 2009. stallene i verden. Den sosiale misnøyen er stor og arbeidsledigheten skyhøy. Mastergradstudent i utviklingsstudier ved Stellenbosch University, Emma Holager, kan fortelle at i mangel på sysselsetting skaper de overflødige arbeidsplasser overalt. Hvis du i de rikere delene av byen går på butikken har du en som parkerer bilen din, en som vasker vinduene mens du handler, en som finner fram poser til deg og en som legger varene i en pose. Slik skaper de arbeidsplasser, men selvfølgelig med luselønn, og dermed større sosial misnøye. I tillegg til mangelen på arbeidsplasser, opplever det sørafrikanske samfunnet stadig rasistisk motiverte voldskonfrontasjoner. Dette blir det derimot ikke snakket så høyt om. Den sørafrikanske menneskerettighetskommisjonen gikk blant annet ut i media i begynnelsen av mars og innrømmet at det å snakke om rasisme har blitt «upopulært». De som opplever rasisme blir ofte oppfordret til å tie stille om sine opplevelser. Forfatter av artikkelen «Racism Alive and Well in South Africa», Obi Akwani, forklarer denne ihjeltiingen av rasisme som et tegn på at sørafrikanere flest kvier seg for å ta tak i arven etter apartheid. 15 år etter er sårene fremdeles ferske. Han forteller at en del av den hvite befolkningen ikke helt har fått tatt oppgjør med fortiden, og et resultatet da blir at mange hvite sørafrikanere fortsetter å leve med sterke apartheidbaserte rasistiske holdninger. I tiden da apartheid ble opphevet fryktet mange hvite at deler av den fargede befolkningen ville iverksette hevnhandlinger. Men selv ikke under frigjøringsprosessen skjedde dette. ANC forsikret landet og verden om at ingen slik hevntokt ville finne sted. ANC lovet å gjøre Sør-Afrika til et demokrati der rase skulle være likegyldig. UOFFISIELL SEGREGERING Stellenbosch University, der Holager er student, var tidligere sett på som apartheid-ideologiens intellektuelle sentrum. Forskere ved dette universitetet var med på å utvikle metoder for å klassifisere mennesker ut fra hudfarge og hodeskalleform. De utviklet en kristendom hvor de så på Sør-Afrika som boernes lovede land, og hvite som mer verdt enn andre men- 21 En seier for demokratiet? ANC feirer valgseieren i april i år. Imidlertid fikk de ikke 2/3 flertall, slik de hadde håpet, og kan derfor ikke forandre grunnloven. nesker. Her fremmet man et historiesyn som benektet at det bodde siviliserte mennesker i Sør-Afrika før Jan van Riebeeck og de første europeiske settlerne etablerte seg ved Kapp i 1652. Mange av apartheidepokens viktigste politikere har studert eller jobbet ved universitetet i Stellenbosch. Holager forteller at hun som student daglig opplever skillet mellom hvite og svarte sørafrikanere. I jobbmarkedet har fremdeles de hvite de beste jobbene, mens de fargede befinner seg i de mest lavlønnede yrkene. Mange steder er det fortsatt rene hvite og sorte skoler. Dermed har gjerne hvite og sorte få felles møteplasser, og dette kan være med på å demme opp under rasistiske holdninger. Holager forklarer at selv om lovene ikke utestenger svarte, er det fremdeles restauranter og utesteder som uoffisielt virker forbeholdt hvite. Akwadi bekrefter 22 også dette inntrykket da han i sin artikkel forteller om en tur til Sør-Afrika hvor han og hans venner, som selv er fargede, fikk komme inn på spesielle restauranter, men ofte opplevde å være de eneste fargede der, og han opplevde flere steder å bli utsatt for skjeve blikk. Selv om ikke loven per se utestenger noen, blir man utestengt av sosiale koder, hevder Akwadi. Det er klart folk vil unngå steder de føler seg sosialt utilpass. Hans opplevelse var at Sør-Afrika fremdeles er et segregert samfunn. Men både Akwadi og Holager opplever at rasisme og apartheid er veldig følsomme tema, og folk snakker lite om det med mindre de blir direkte konfrontert med det. KAMPEN MOT RASISME Etter avskaffelsen av apartheid ble det opprettet en «Truth and Reconciliation»kommisjon (TRC), som var en rettssak- lignende arena hvor hvem som helst som følte at de var offer for rasistisk motivert vold, kunne bli hørt. Man kunne gi vitneutsagn og få amnesti fra forfølgelse. TRCs arbeid ble av mange sett på som en viktig komponent i å innføre et fullstendig fritt demokrati i Sør-Afrika. ANC stod i bresjen for opprettelsen av TRC, og klarte gjennom denne å bekjempe mye rasisme. Denne ANCs innvirkning på demokratiet er kanskje en av grunnene til at mange velgere ønsker å forholde seg lojale til partiet. Likevel er det ikke bare en lojalitet som fører til ANCs oppslutning. Til tross for kontroverser har lederen Jacob Zuma karisma og en folkelig appell. Han synger, danser og lover stø kurs til næringslivet med massive forbedringer for folk flest. De lover også å gjøre mer for vanskeligstilte svarte gjennom blant annet jordreformer og kvoteordninger. På den andre siden er det mangel på en skikkelig opposisjon. Mange velgere ser ikke et bedre alternativ i det politiske landskapet. KILDER - Obi Akwani: «Racism Alive and Well in South Africa», 2005 - afrika.no - regjeringen.no - Morgenbladet Foto: http://www.indiaprwire.com Til tross for at Akwani hevder at mange av de rasistiske holdningene blir tiet ned og vanskelige å få øye på, blir problemet stadig satt på den politiske agendaen, og råd oppnevnt for bekjempingen av rasisme. Blant annet jobber «The Human Rights Commision» med å bedre forholdene og gripe fatt i rasistiske konflinkter. FNs verdenskonferanse mot rasisme fant sted i Durban, Sør-Afrika, i 2001. Der ble medlemslandene enige om en erklæring og en handlingsplan for å bekjempe rasisme. I desember 2006 vedtok FNs generalforsamling å avholde en konferanse for tilsyn med hvordan statene har fulgt opp det som ble besluttet i Verdenskonferansen mot rasisme i 2001. Denne konferansen fant sted i Genève 20. - 24. april 2009. Forberedelsene skjer innen rammen av FNs menneskerettighetsråd. Denne konferansen er fremhevet som en av de viktigste sakene for Afrika-gruppen. De afrikanske landene ønsker en sterk lovtekst mot rasisme. Flere afrikanske land ønsker også en tekst som ansvarliggjør tidligere kolonimakter for urett som ble begått gjennom kolonialisering. Dette er et krevende felt hvor tidligere kolonimakter og tidligere kolonier arbeider for å utarbeide en tekst de kan enes om. Både Akwani og Holager opplever at Sør-Afrika har en lang vei å gå før det sosiale landskapet kan sies å være helt likestilt mellom den svarte og den hvite delen av befolkningen. Det er bare femten år siden landets systematiske undertrykkelse av den svarte delen av befolkningen ble opphevet, og femten år er kort tid i historisk sammenheng. Omrokkeringer av samfunnet må til for en endelig bekjempelse av rasismen, hevder Akwani. Det sittende partiet ANC har bidratt til en del omrokkeringer tidligere, og til tross for noe misnøye blant velgerne, virker det som mange fremdeles håper at ANC kan bidra til omrokkeringer videre inn i framtiden. Foto: http://picasaweb.google.com/nickbatman HVA GJØRES? Et kontrastfyllt Sør-Afrika. Klasseforskjellene i Sør-Afrika er enorme, og arbeidsledigheten øker stadig. 23 photon Roberto Ovalle photon Hedvig Elisabeth Andersland photon Roberto Ovalle 26 photon Roberto Ovalle 27 Religion 28 Den alternative markedsplassen 20.-22. mars gikk årets første alternativmesse av stabelen i Grieghallen. Med en oppslutning på flere tusen besøkende, er det klart at for bergensere er det mer mellom himmel og jord enn bare regn. Tekst & foto: Åshild S. F. Thorsen [email protected] I et land hvor helseministeren uttaler seg positivt i media om helbredelse, er det kanskje ikke så forunderlig at mange finner veien til alternativmessen. For her finnes healere i mange varianter, hele 21 messeutstillere plasserer seg i healerbransjen. Men alternativmessen har mer å by på enn varme hender, og på de mange standene tilbys alt fra malekurs til massasje, samiske sjamaner og klarsynte damer, og ikke minst engler. Mange engler. De fungerer som smykkesteiner, skulpturer og på plakater. Er dette et marked som utnytter effekten av Märthas engleskole og Snåsamannens krefter? LATTERLIGGJØRING – Jeg tror ikke det er spesielt mange useriøse blant oss, men det er jo som i alle andre yrker; noen useriøse aktører vil man dessverre finne, poengterer Tove Andersen. Siden 1991 har hun praktisert som auratolker, og sammen med sitt fotografiapparat er hun nærmest blitt fast inventar på Alternativmessen. Selv synes ikke Andersen at mediestormen rundt alternative kjendiser har hatt noen positiv effekt for det generelle alternativmarkedet. – Nei, jeg kan ikke si det. Jeg vil nesten påstå at det motsatte har skjedd, at vi med Märtha og Snåsamannen har opplevd en latterliggjøring. Jeg har tross alt holdt på med dette i flere år nå. Latterliggjøring og mistro var ut – Spesielt med Märtha følte vi at det bredt i mediedekningen av Prinsesse nå ble mer akseptert å snakke om dette, Märthas oppstart av engleskolen Astarte sier Eyrun Odny Thorsteunsson som Education. Religionsviter Siv Ellen for tiden er masterstudent i Reiki healKraft peker på at tre diskurser særlig ing. Thorsteunssons er fra før utdannet fikk prege debatten rundt prinsessens sykepleier, men ønsket også å utdanne skoleetablering; støtte fra de nyreseg innenfor alternativ behandling. ligiøse, kritikk fra kristent hold, samt – Jeg har vel alltid hatt en interesse en kritisk sekularistisk diskurs (Kraft for det alternative, så det var det som 2008: 125). Sistnevnte kom blant annet gjorde at jeg begynte på et av masterfrem i medienes egne krokursene til Rainbow Reiki. nikker, hvor saken naturlig Thorsteunsson forteller vinok ble inngående komdere at hun i ung alder opmentert. Krafts analyse av plevde å kunne kommunisere mediedekningen viser dog med dyr. – Jeg drev med hesen utvikling i en mer positer, og merket det vel alt da. tiv retning da journalistene Historien hennes er fikk øynene opp for hvor ikke enestående, og det er mange nordmenn som faklett å trekke paralleller til tisk delte prinsessens overMärtha Louises personlige bevisninger. Også innenfor statement på Astarte EducaEyrun Odny Thorsteunsson, Alternativt Nettverk gikk tions hjemmeside. Her ramser masterstudent i Reiki healing. debatten, og i en artikkel av prinsessen opp utdanningen Eirik Svenke Solum på alti fysioterapi, terapeututdannett.no konkluderes det med at ”mange ning i Rosenmetoden, utdannelse fra mener hun kan bli en god ambassadør Holistisk Akademi og kommunikasjon for alternativ behandling og at hun bimed dyr. Hos Rainbow Reiki er de, som drar til å alminneliggjøre nyreligiøsitet Märtha, også opptatt av engler. generelt”. – Vi har alle engler og hjelpere, forklarer Thorsteunsson. På spørsmål ENGLER OG REGNBUER om engler er hjelpere, eller om vi På standen til Rainbow Reiki i Griegsnakker om to forskjellige kategorier, hallen er oppfatningen at både Snåsablir hun usikker og konfererer med en mannen og Märtha har gitt et positivt kollega. Svaret forblir uvisst. utslag for det alternative. Den økte engleskaren kommer kan- - Vi har alle engler og hjelpere. 29 Finnes det ingen Snåsamenn, som av ren uselviskhet helbreder de trengende uten betaling? skje ikke ut av det blå. Innenfor folkereligiøsiteten har engler – slik som alver – opptrådt i kulturelle uttrykk gjennom historien. Samtidig kan det se ut som at den personlige interessen påvirkes av den generelle kulturen vi lever i. Slik alver fikk en renessanse med filmatiseringen av Ringenes Herre, er det engler som nå står i lyset. Trenden er dog ikke særegen for norske nyreligiøse og alternative miljøer, ettersom mye av litteraturen om temaet er oversatt fra andre språk. Hvordan man forholder seg til englene, er dog ganske individualistisk. I nyreligiøsiteten og det alternative finnes få dogmer, og det er rom for å individualisere trosoppfatningene. MARKEDSPLASSEN På den nyreligiøse markedsplassen kan man dekke sine egne behov, ved å selv velge hvilken pakke man kjøper, og hvor mye man putter i den. I så måte er Alternativmessen et godt eksempel på hvordan dette fungerer. Ved et besøk kan man like gjerne kikke litt rundt og handle økologisk godteri, som å kjøpe seg en kjapp healing. Det er også mulig å stikke innom et foredrag om ufoer eller en spiritistisk storseanse. På den andre side av bordet finner man dessuten dem som har valgt å stå på stan- alternativmessen Alternativmessene arrangeres i stor grad av Alternativt Nettverk. I år avholdes det totalt fem messer i deres regi i Bergen, Oslo og Trondheim. På vårmessen i Bergen deltok over 200 utstillere. De siste årene har også lokale initiativtakere arrangert alternativmesser i mindre byer. Den første alternativmessen ble holdt i 1993. Man regner med at rundt 100.000 mennesker besøker en alternativmessene hvert år. 30 den i Grieghallen, og som blir et ytre ansikt for det alternative Norge. Det er allikvel tydelig at Alternativmessen ikke bare fungerer som en markedsplass som følge av valgmulighetene, men også på grunn av messens helt klare kommersielle aspekt. Med unntak av et bibelvers jeg blir gitt, tilbys det meste på messen mot betaling. Prisene virker heller ikke særlig forlokkende. 20 minutters healing koster lett 500 kroner, spådommer og auratolkning et par hundre kroner billigere. Og før man kan nå disse tilbudene må man ha betalt inngangspenger pålydende kroner 190 i døren. Finnes det ingen Snåsamenn, som av ren uselviskhet helbreder de trengende uten betaling? På Alternativt Nettverk sine nettgalakse har også pengeproblematikken blitt tatt opp, og det ser ut til å engasjere. Som en bruker sier: ”At [Snåsamannen] ikke tar seg betalt er kvalitetsstempelet.” Andre argumenterer for at også mennesker med spesielle evner skal ha noe å leve av, og at det derfor er greit å ta imot betaling eller gaver for tjenestene. Det kommersielle aspektet med Märthas engleskole er sannsynligvis det hun har fått mest negativ publisering om, og medias omtale har her vært veldig forskjellig om man sammenlikner med Snåsamannen Joralf Gjerstad. Siv Ellen Kraft påpeker i sin artikkel at forholdet mellom religion og økonomi har blitt skjult i Norge gjennom statskirkeordningen, og at det kanskje er derfor man reagerer så kraftig på nyreligiøsitetens kommersielle aspekt. FORBRUKERMAKT Men som det også poengteres i diskusjonen på altnett.ning.no, så ligger makten til syvende og sist hos forbrukerne og hva vi velger å ta inn av tilbudene. Tove Andersen har tydeligvis truffet blink med sin auratolking; en av hennes kunder har nå besøkt henne for 8. året på rad. – Flere av mine kunder driver med selvutvikling, og da kan det være greit for dem å se uviklingen av auraen. Fargene som vises på aurafotografiet gir ulike betydninger og sier noe om den følelsesmessige tilstanden til personen. Da kan jeg gi råd og veiledning utfra energien som vises. En kvinne i 30-årene har nettopp hatt sitt første besøk hos auratolkeren. Selv sier hun at hun hadde en skeptisk holdning før hun satte seg bak kamera. – Men jeg vil jo si at det var en bra opplevelse. Jeg har aldri deltatt på noe slikt før, men nå har jeg snakket med flere mennesker her på alternativmessen, og jeg føler at de både er samsvarte i det de sier og at det passer veldig til der jeg nå befinner meg. Blant annet ble jeg fortalt at jeg har kreative evner som for tiden undertrykkes, så dette er nok noe jeg vil ta med meg videre. Og om kvinnen ønsker å følge opp rådene hun fikk på messen, så kan hun alltids verifisere virkningen i oktober. Da er det nemlig klart for alternativmesse igjen. KILDER - Kraft, Siv Ellen (2008) ”Märthas engler – En analyse om den norske mediedebatten”, Nytt Norsk Tidsskrift, nr 2 2008 - Solum, Eirik Svenke, ”Prinsesse Märthas selvutviklingsskole”, Altnett.no, publisert 10.08.07, tilgjengelig: http://www.altnett.no/Magasinet/8008 (15.04.09) - Altnett.ning.com - Alternativmessens messeprogram Bergen, 20-22 mars, 2009 Che Guevara gjorde sitt første forsøk på å sette sine ideer om revolusjon og geriljakrig ut i live Historie i Kongo i 1965. Vi skal følge i hans fotspor på jakt etter hva som drev ham og hva han kjempet for. Kanskje vi på veien kan kaste litt lys over hvordan mørkets hjerte ble knust. Infarkt i mørkets hjerte Tekst: Clemet Askheim [email protected] Foto: Hejdi Øksnes Moen Interessen og fascinasjonen knyttet til myten og personen Che ser ikke ut til å ha avtatt nevneverdig på de vel førti årene som er gått siden hans død. Alberto Kordas ikoniske fotografi «Guerrillero Heroico» fra 1960, sies å være verdens mest kjente og reproduserte bilde. Det er det fremste uttrykket for symbolet Che og brukes flittig av ulike radikale grupper. Men det har også blitt fetisjert og et uttrykk for Che som kommersiell merkevare og popkulturelt ikon. Palestinske aktivister avbildes med Che-t-skjorter samtidig som Dressmann selger boksershortser med ansiktet hans på. Maradona har tatovert bildet på sin høyre arm og Bergens egen grafittikunstner, Dolk, har pyntet en av byens murvegger med en tagging av Che med bildet av seg selv på magen. Liberalerne i Unge Venstre har laget en plakat med det klassiske bildet, men hvor ansiktet til Che er byttet ut med ansiktet til Lars Sponheim. Omtrent det samme gjorde de ekstreme høyrepopulistene i Det Østerrikske Frihetspartiet (FPÖ) på en t-skjorte, med bilde av sin leder HeinzChristian Strache (sic!). Et av de senere uttrykkene for denne interessen er Steven Soderberghs filmer om Che Guevaras bedrifter på Cuba, og hans mangel på bedrifter i Bolivia (Che - Argentineren og Che - Geriljalederen). Begge filmene er basert på Che sine egne dagbøker fra disse hendelsene. Mindre kjent er imidlertid hans opphold i Kongo i 1965 og dagboken hans derfra ble ikke utgitt i sin helhet før i 1999, under tittelen The African dream - the diaries of the revolutionary war in the Congo. Boken er basert på Che Guevaras opplevelser i den østre delen av Kongo mellom april og november 1965, og poenget til Che med å skrive ned sine erfaringer fra både Cuba, Kongo og Bolivia var at andre revolusjonære skulle kunne lære noe av dem og kanskje unngå en del feilgrep. Manuset var utstyrt med en klausul om at Ikon. Kunstneren Dolk har tagget sin tolkning av ikonet Che Guevara på en vegg i Bergen. det ikke måtte gis ut før «tiden var inne», i tilfelle det skulle falle i feil hender, og det var hans datter Aleida Guevara March, som til slutt bestemte seg for å gi det ut. JAMES DEAN Noe av det mest fascinerende ved Che er hans vei fra en trygg oppvekst blant Argentinas middelklasse, til rollen som militær nestkommanderende for en revolusjonær geriljastyrke på Cuba. Vel så fascinerende er likevel veien derfra til fetisjert frigjøringssymbol og kommersielt reklameikon. Den franske filosofen JeanPaul Sartre karakteriserte Che Guevara som «vår tids mest fullkomne menneske». Liberalist og Minerva-skribent Jan Arild Snoen forsøker imidlertid, i Ny Tid 13. mars 2009, å banalisere hans ikoniske status ved å forklare det med at han var pen og døde ung under tragiske omstendigheter. Og selv om Snoen her selvsagt har et poeng, så skal vi se om vi ikke likevel kan finne noen trekk som skiller Ernesto Guevara fra nok en James Dean. 31 Foto: racismandnationalconsciousnessnews.files.wordpress.com/2008/10/patrice-lumumba-1.jpg Ikon 2. Patrice Lumumba har blitt et symbol for Afrikas frihet og enhet. Che fikk for alvor vekket sin interesse for politikk under en rundreise i LatinAmerika i 1952 som han skildret i boken Motorsykkeldagbøkene (filmatisert i 2004). Her oppdaget han verdens fattigdom, lidelser og urettferdighet og bestemte seg for aldri å godta det han så. Hans videre politiske utvikling skjedde også under en reise, denne gangen i Mellom-Amerika i 1953 og den gjorde ham til en overbevist revolusjonær marxist. Han fikk da øynene opp for hvordan det amerikanske storselskapet United Fruit Company (UFC), bestakk regjeringer, utnyttet sine arbeidere og slo ned på streiker. Dette overbeviste ham om kapitalismens grusomme natur og om imperialismens nådeløshet. Det siste skrittet fra kapitalismekritiker til marxistisk revolusjonær tok Che i Guatemala i 1954. Da ble han vitne til at den radikale og demokratisk valgte regjeringen til president Jacobo Arbenz Guzmán, ble styrtet i et CIA-sponset statskupp. Dette overbeviste ham om 32 nødvendigheten av væpnet kamp for å gjennomføre og forsvare radikale reformer, og det eneste som gjenstod for å fullføre hans metamorfose, var en praktisk mulighet til å leve etter sin overbevisning. Nettopp denne muligheten var det som dukket opp da Che ble introdusert for Fidel Castro i Mexico i 1955 og fattet sin beslutning om å slutte seg til Castros 26. juli-bevegelse og bli med til Cuba for å starte geriljakrig. VESTEN MOT RESTEN Che Guevara så nettopp nykolonialisme og amerikansk imperialisme som samtidens største trussel mot fredelig sameksistens og som en utfordring Afrika og Latin-Amerika delte med resten av den tredje verden. For USA og Sovjetunionen frøys den kalde krigen ytterligere til i begynnelsen av seksti-årene, mens mange episoder gjorde det varmt om ørene for mange i den tredje verden. Blant annet på Cuba i 1961, da Kennedy ga klarsignal til invasjonen i Grisebukta, og i 1962 da Castro tillot Sovjet å utplassere missiler på øya og dermed startet den såkalte Cuba-krisen. Samtidig hadde kampen mot kolonialismen og nykolonialismen vind i seilene og en rekke hendelser på slutten av femti-tallet inspirerte til flere seire i begynnelsen av seksti-årene. Da presidenten i Egypt, Gamal Nasser, nasjonaliserte Suez-kanalen i 1956 skapte han både furore og begeistring rundt om i verden. Vesten var i harnisk, mens radikale krefter jublet. Hendelsen ble en direkte inspirasjon for frigjøringsbevegelsen i Algerie, som vant sin frihet fra Frankrike i 1962, og for oppstarten av PLO (Palestinernes Frigjøringsorganisasjon) i 1964. Ghana ble frigjort fra Storbritannia i 1957, Tanzania i 1961 og midt oppe i det hele foregikk Vietnamkrigen som et symbolsk omdreiningspunkt. Disse begivenhetene gav Che Guevara håp om at det var mulig å spre revolusjonen til andre steder i verden og at det var et gunstig tidspunkt for eventuelle fremstøt. Castro fulgte godt med på hva som foregikk ellers i verden og hadde kontakt med flere radikale statsledere og frigjøringsledere i både Asia, Afrika og Latin-Amerika. Allerede i 1961 hadde Cuba bistått de revolusjonære i Algerie med våpen, og mye tyder på at Castro og Che Guevara allerede i 1964 begynte å planlegge en mulig ekspedisjon til Afrika. Men det var først senere at de bestemte seg for å gå inn i akkurat Kongo. I boken fra Kongo skriver Che om nødvendigheten av «å angripe yankeeimperialismen» ved røttene til deres makt, «i de koloniale og nykoloniale landene som fungerer som støtter for deres verdensdominans.» Og et år tidligere skrev han en tekst med tittelen «Skap to, tre, mange Vietnam!», om viktigheten av å spre kampen til andre steder i verden der folk lever under den samme dominansen. Denne ble imidlertid ikke publisert før i 1967, mens Che var i Bolivia. TARZAN I TANZANIA I april 1965 krysset Che og en gruppe cubanske soldater Tanganika-sjøen og gikk i land i Kongo. Da hadde ikke Che vist seg offentlig siden et besøk i Algerie to måneder tidligere, og hans inntog i Kongo var strengt hemmelig. I løpet av disse to månedene gjennomførte han en rundreise i Afrika hvor han besøkte en rekke av de nylig frigjorte kolonilandene, blant andre Tanzania. Daværende president i Tanzania, Julius Nyerere, var den gang en av de mest aktive politikerne på det afrikanske kontinent og han var en sterk pan-afrikansk stemme i den anti-koloniale kampen. Dar es Salaam var på denne tiden et kraftsentrum og fristed for mange av frigjøringsgruppene som opererte rundt om på kontinentet, hvorav flere også ble støttet av Tanzania. Che møtte mange av frigjøringslederne, deriblant representant for den kongolesiske revolusjonen, Laurent Kabila. Ifølge Che Guevaras egne nedtegnelser gjorde han et godt førsteinntrykk og han skulle vise seg å bli kontaktpersonen for den cubanske ekspedisjonen og deres øverstkommanderende. Cuba fremstod for mange av disse frigjøringsbevegelsene som et lysende eksempel på hva de selv ønsket å oppnå og alle var interessert i cubansk assistanse. Dette ble starten på Cubas langvarige engasjement i en rekke kriger og konflikter i Afrika, og nok et eksempel på Che Guevara sin rolle som politiker under den kalde krigen. Deres interesse for Afrika var ikke utelukkende idealistisk motivert, og det er grunn til å tro at Castro følte behov for å søke åpninger over havet etter at USA og OAS (Organisasjonen av Amerikanske Stater) innførte handelsblokade av Cuba. Vi må også huske på den sterke ideologiske blokktenkningen som preget den kalde krigen, der Afrika uheldigvis var et av områdene hvor den kalde krigen ble varmest. Under sitt besøk i Egypt en måned tidligere hadde Che etter sigende avslørt for president Nasser at Cuba planla å støtte revolusjonen i Kongo med en gruppe soldater. Da han imidlertid la til at han selv intenderte å lede denne gruppen, ble Nasser skeptisk og advarte Che mot å bli «nok en Tarzan, en hvit mann blant svarte, som skal lede dem og beskytte dem». Dette var blant ledemotivene i den tidlige kolonialismen og oppsummeres gjerne som «the white man’s burden». «kjøp» av landrettigheter. Det stedet hvor Stanley gjenfant Livingstone og den udødeliggjorte replikken: «Dr. Livingstone, I presume?», ettersigende skal ha falt, ligger bare noen kilometer sør for der Che og hans gruppe la ut da de skulle krysse Tanganika-sjøen. Landområdet vi i dag kaller Den Demokratiske Republikken Kongo, ble formelt tildelt Kong Leopold i 1885. Det skjedde under den såkalte Berlin-konferansen, da de europeiske stormaktene delte det afrikanske kontinentet mellom seg. Han behandlet området som sin private eiendom, døpte det Fristaten Congo og innledet en periode med grusom utbytting av lokalbefolkningen. Det var særlig i forbindelse med utvinning av gummi, som på denne tiden begynte å bli en stadig viktigere råvare på verdensmarkedet, at de mest grusomme overgrepene foregikk og det antas at millioner døde som følge av vold, sult, slaveri og sykdommer. Leopolds brutale regime varte frem til 1908, da økende internasjonalt press tvang ham til å overlate styringen til den belgiske regjeringen. At det skulle bli akkurat Kongo Che valgte å gå inn i er neppe tilfeldig. KONG LEOPOLDS ARV At det skulle bli akkurat Kongo Che valgte å gå inn i er neppe tilfeldig. Landets geografiske beliggenhet i hjertet av Afrika gjør det til et viktig strategisk område, og gjennom årtier med europeisk undertrykking og vestlig innblanding fikk det en symbolsk rolle som erkekoloni og offer for vestlig imperialisme. Journalisten og eventyreren Henry M. Stanley, hadde i 1871 gjort seg bemerket gjennom å oppspore den forsvunne, skotske oppdageren og misjonæren David Livingstone. På bakgrunn av denne erfaringen ble han spurt av Kong Leopold den andre av Belgia, om å reise til Kongo for å utforske området og dersom det virket interessant, «forhandle» med lokalbefolkningen om HVITE BLODLEGEMER I MØRKETS HJERTE Symbolsk sett enda viktigere enn arven fra Kong Leopold var nok likevel Kongo-krisen og drapet på landets første statsminister, Patrice Lumumba, i 1961. Han var leder for Kongos Nasjonalbevegelse, et politisk parti som siden 1958 hadde kjempet for uavhengighet fra Belgia. Lumumba inkarnerte den nevnte anti-koloniale vinden og fikk faktisk så mye vind i seilene at Belgia gav fra seg suvereniteten over området i 1960. Dette skjedde gjennom forhandlinger og uten bruk av militære midler, men det skulle imidlertid raskt vise seg at belgierne ikke hadde gitt opp sine interesser i området selv om de gav opp suvereniteten. Den nye regjeringen fikk umiddelbart en rekke problemer å stri med og Che tolket situasjonen som en bekreftelse på sin tese om at væpnet frigjøringskamp var nødvendig. I den kongolesiske hæren oppstod det raskt misnøye med at offiserene i stor grad fortsatt var hvite belgiere, og misnøyen kulminerte rakst i mytteri mot disse og påfølgende angrep mot flere europeiske mål. Belgia grep straks inn militært for å «beskytte sine innbyggere» og det oppsto generell uro i de militære rekker. Like etter erklærte to av de mest mineralrike provinsene seg uavhengige, hvorav den ene, Katanga, ble støttet av både belgiske selskaper og soldater. Lumumba ba FN om støtte og de vedtok raskt en resolusjon som krevde belgisk tilbaketrekning. Da denne ikke umiddelbart ble tatt til følge, truet Lumumba med å hente inn støtte fra Sovjetunionen, noe som vakte bestyrtelse i vestlige kretser. FN nølte ikke med å få på plass en fredsstyrke, men bedyret at de ikke kunne gripe inn i forhold til utbryterprovinsene fordi det ble regnet som «indre anliggender». Frustrert over FN takket Lumumba ja til militær assistanse fra Sovjet, men ble dermed stemplet som kommunist av USA og vesten, som følgelig intensiverte sine bestrebelser på å motarbeide ham. Che Guevara hadde lenge ment at FN var avmektige og handlingslammet og denne episoden klargjorde hans bilde av FN som et verktøy for vestlig dominans. TO MARTYRER Kort tid etter avsatte presidenten i Kongo, Joseph Kasa-Vubu, hele regjeringen inkludert Lumumba og en periode med kaos og politisk oppløsning fulgte. Daværende leder for hæren, Joseph Mobutu, benyttet sjansen til å styrke sin makt og med støtte fra CIA gjennomførte han et statskupp. Kasa-Vubu ble beholdt som president, mens Lumumba på sin side ble satt i husarrest. Mobutu inntok selv en tilsynelatende tilbaketrukket rolle som fortsatt sjef for de væpnede styrkene. Selv om han satt i husarrest hadde Lumumba fortsatt en del oppslutning i befolkningen, og flere aktive støttespillere. Mobutu besluttet etter råd fra belgierne, å «kvitte seg» med denne mulige fremtidige trusselen, og Lumumba ble derfor flyttet til utbryterprovinse Katanga. Der ble han under oppsyn av belgiske offiserer, torturert og drept. For Che Guevara hadde den vestlige imperialismen igjen vist sitt sanne ansikt, og Lumumbas martyrstatus og Kongos symbolske rolle ble etablert. Da FNs sikkerhetsråd møttes etter Lumumbas død, etterlevde de endelig hans ønske om mer aktiv intervenering og vedtok en resolusjon som gav FN-soldatene lov til å ta i bruk «de nødvendige midler» for å hindre borgerkrig. Dette bidro til at opprøret i den andre av utbryterprovinsene ble slått ned mot slutten av 1961, men konflikten om Katanga-provinsen fortsatte. Moise Tshombe, lederen for utbryterne, nektet å følge FNs vedtak og med støtte fra belgiske gruveselskaper og hvite leiesoldater fra Belgia, Sør-Afrika og (daværende) Rhodesia, fortsatte han krigføringen mot den kongolesiske hæren og FNstyrkene. Lumumbas død utløste voldsom internasjonal oppmerksomhet rundt 33 Foto: www.marxists.org/archive/guevara/images.htm 1962. Speaking to the CTC (Central Organisation of Cuba Trade Unions) .. Kongo og FNs daværende leder, svensken Dag Hammarskjöld, besluttet personlig å forsøke og megle frem en løsning. Han kom imidlertid aldri frem, for flyet som skulle frakte ham og hans mannskap til grensebyen Ndola i dagens Zambia, styrtet under uklare omstendigheter. Dermed ble han FNs martyr og oppmerksomheten rundt Kongo økte ytterligere. Dette førte indirekte til at FN intensiverte sitt engasjement og etter en avgjørende offensiv mot Tshombe i 1963, oppnådde de full kontroll over hele provinsen. SKJEBNENS IRONI Krisen var imidlertid ikke over og mindre enn et år senere brøt det ut en ny opprørskrig, denne gangen nord og øst i Kongo. Blant lederne for opprøret var flere av Lumumbas tidligere støttespillere, inkludert den nevnte Laurent Kabila. Opprøret forsøkte å knytte an til arven fra Lumumba, og ble aktivt støttet av både Kina og Sovjet. I begynnelsen av 1964 klarte de å vinne kontroll over relativt store områder, inkludert byen Stanleyville (oppkalt etter nevnte Stanley, nåværende Kisangani). Det var valgår i USA og demokratenes kandidat, Lyndon Johnson, måtte vise velgerne at han tok denne alarmerende utviklingen på alvor og ikke var «soft on Communism» i Afrika. Dermed orkestrerte de et regimeskifte ved hjelp av Mobutus makt som sjef for hæren og med støtte fra blant annet Belgia. Skjebnens ironi ledet følgelig den tidligere opprørslederen i Katanga, Moise Tshombe, til statsministerposten. FN trakk videre sine styrker ut av landet, mens Castro og Che Guevara begynte planleggingen av et mulig cubansk engasjement. 34 Tshombes første trekk som statsminister var formelt å søke støtte utenfra for å slå ned opprørerne, og etter råd fra amerikanerne hentet han inn igjen de hvite leiesoldatene fra konflikten i Katanga. Den gangen var de ment å skulle redde Katanga fra Lumumba, mens de denne gangen var satt til å frelse Kongo fra kommunismen. Tshombes tidligere belgiske kontakter ble brakt inn igjen, denne gang som rådgivere for den kongolesiske hæren. Italia var på dette tidspunktet også involvert i Kongo med oppdrag om å bygge opp et kongolesisk luftforsvar, og de hadde allerede blitt kontaktet av CIA med «tilbud» om bistand. Finansiert gjennom USAID, det amerikanske bistandsbudsjettet, brakte de inn flere fly utstyrt med bakkemissiler og maskingevær. For å få fortgang i operasjonene rekrutterte CIA dessuten en rekke piloter fra det cubanske eksilmiljøet i Florida, hvorav mange var veteraner fra den mislykkede invasjonen i Grisebukta på Cuba i 1961. hjelp til å løse situasjonen hadde de allerede «Operation Dragon Rouge» klar. De hadde fått tillatelse av den nyvalgte britiske statsministeren Harold Wilson, til å ta i bruk flybasen på den britiske øya Ascension utenfor Afrikas kyst. Og amerikanske transportfly ble brukt til å fly inn belgiske fallskjermtropper til Stanleyville. Det offisielle målet med operasjonen var å beskytte europeerne som ble holdt som gisler, men tidspunktet for dets utførelse falt «tilfeldigvis» sammen med ankomsten av Tshombes leiesoldater. Kampene som fulgte ble kortvarige, opprørerne trakk seg tilbake og de fleste gislene ble reddet. Mer enn to tusen mennesker ble evakuert, hvor langt på vei de fleste var europeere og amerikanere, mens hundrevis av kongolesere mistet livet. Hendelsen ble heftig fordømt av de radikale afrikanske lederne og styrket dem i sin skepsis overfor USA og Vesten. Da Che mindre enn en måned senere, talte i FNs generalforsamling som delegat fra Cuba, brukte han episoden som et grovt eksempel på Vestens imperialisme. Etter først å ha trukket linjene bakover til drapet på Lumumba og FNs handlingslammelse, kom han inn på: «disse siste hendelsene som har fylt verden med harme. Hvem er de skyldige? Belgiske fallskjermsoldater, transportert av amerikanske fly, som tok av fra britiske baser». Videre minte han om visse begivenheter som foregikk i Europa bare tjue år tidligere, hvor «et sivilisert og industrialisert land, kongedømmet Belgia, ble invadert av Hitlers horder. (…) Kanskje sønnene av de patriotene som døde i kamp for fedrelandet, i dag myrder tusener av kongolesere i den hvite rases navn.(…) Dette er hva imperialismen gjør med folk.» Dette er muligens Che Guevaras mest kjente tale og den avsluttes med det berømte kampropet - «patria o muerte!» («fedrelandet eller døden»). Under hele Mobutus regjeringstid hadde man lett etter levningene av Che Guevara, da de «forsvant» etter at han ble drept i Bolivia i 1967. OPERATION DRAGON ROUGE I tiden som fulgte ble en rekke områder tatt tilbake av Tshombes hvite leiesoldater, men da de begynte å avansere mot Stanleyville tok opprørerne hundrevis av europeere i området som gisler. Aksjonen ble ikke sett på med blide øyne av Belgia og USA, og da Tshombe igjen ba om konkret HISTORIEN OM EN FIASKO Slik var situasjonen da Che i all hemmelighet gikk i land i Kongo i april 1965, og det var «Operation Dragon Rouge» som var den utløsende årsaken til at Che selv valgte å gå inn som leder for den cubanske operasjonen i Kongo. Sammen med nærmere hundre utvalgte, svarte, cubanere oppholdt han seg i regionen i nærmere sju måneder, og på den tiden gikk situasjonen for opprørerne fra vondt til verre. Allerede da de ankommer, noterer Che seg en rekke symptomer på katastrofe, deriblant svak ledelse, dårlig organisering og handlingslammelse. Den første setningen i hans beretning er: «Dette er historien om en fiasko». Laurent Kabila viste seg raskt å ikke leve opp til det positive førsteinntrykket han hadde gitt da Che møtte ham i Dar es Salaam, og Che har heller ikke så mye positivt å si om de andre lederne. Heller ikke gruppen av kongolesiske soldater som tar imot dem ved bredden av Tanganika-sjøen blir særlig begeistret da Che avslører for dem hvem de har med å gjøre. Først og fremst blir de bekymret for at det skal skape en internasjonal krise. Selv om denne bekymringen ikke slo helt til, så ble det etter hvert kjent at en gruppe cubanere oppholdt seg i landet og at Che var deres leder. Fiendens reaksjon var å fokusere oppmerksomheten mot den delen av fronten der cubanerne opererte og dermed gjøre det vanskelig for Che å gjennomføre «sin» revolusjon. Kombinert med andre vanskeligheter, som mangel på støtte fra lokalbefolkningen, lav moral blant soldatene og dårlig eller ingen trening, skulle det vise seg å bli langt mellom lyspunktene i det svarteste Afrika. I november 1965 klarte de belgiske leiesoldatene som hadde blitt satt inn i området, nesten å omringe hele revolusjonsstyrken i det aktuelle området, og Che måtte motvillig gi ordre om tilbaketrekning. Han hadde lenge fundert på å la cubanerne reise ut, mens han selv skulle bli igjen og kjempe videre, men etter press fra Castro og fiendens vellykkede fremrykning, reiste de alle ut samme veien som de kom. Da hadde de gjennomført en håndfull mindre vellykkede bakholdsangrep og mistet en håndfull cubanske soldater. Nærmest umiddelbart etter cubanernes retrett gjennomførte Mobutu nok et statskupp, igjen med støtte fra CIA, men denne gangen tok han selv full kontroll over alle ledd i statsapparatet. Han gjorde i praksis Kongo til et totalitært diktatur, og hans mer enn tretti år lange periode ved makten er en av verdenshistoriens mest beryktede. Han avholdt jevnlige valg, med seg selv som eneste kandidat og ble gjennom hele sin regjeringsperiode støttet av USA og andre vestlige land. Han var på statsbesøk i USA under både Nixon, Reagan og Bush senior, fikk etter hvert enorme utviklingslån, og hvor av store deler havnet på hans private bankkontoer i Sveits. Landet utviklet seg raskt i kleptokratisk retning og enkelte beregninger hevder at Mobutu på det meste hadde mer enn fire milliarder dollar på sine private kontoer. Hans regime ble dessuten beryktet for brutal undertrykkelse av egen befolkning og for å la landets infrastruktur og økonomi seile sin egen sjø. FORTIDENS SPØKELSER Når Mobutu grep makten i 1965, flyttet etter hvert Kabila sine gjenværende styrker opp i fjellene og de klarte i 1967 å etablere en slags marxist-inspirert parastat i fjellområdene ved Tanganika-sjøen. Her opererte de frem til 1988, da Kabila ble tvunget i eksil. Det skulle imidlertid gå mindre enn ti år før han igjen dukket opp på arenaen, denne gangen som leder for et nytt opprør støttet av grupperinger i Rwanda med bakgrunn fra borgerkrigen. Kabila rykket raskt frem mot Kinshasa, og allerede i 1997 tok han kontroll over statsapparatet. Mobutu flyktet ut av landet og Kabila utropte seg til president. Che Guevara hadde skrevet et etterord til dagboken fra Kongo, der han analyserer situasjon i Kongo i lys av situasjonen i verden for øvrig. Her rehabiliteres delvis Kabila i en nærmest profetisk spådom, for Che skriver at selv om han er ung og «mangler revolusjonært alvor», er han den eneste av de kongolesiske lederne som har potensiale. Resten av Che Guevaras analyser av situasjonen i Kongo levner verken de kongolesiske soldatene eller deres ledere noe særlig ære, og dette kan også ha vært noe av grunnen til at han ikke ville offentliggjøre den før det hadde gått noen år. Under hele Mobutus regjeringstid hadde man lett etter levningene av Che Guevara, siden de «forsvant» etter at han ble drept i Bolivia i 1967. Og som et varsel eller spøkelse finner man, noen måneder etter at Kabila utroper seg til president, etterlevningene etter Che Guevara nedgravd ved en flystripe i fjellene i Bolivia. Kort tid etter inviteres Aleida Guevara March til Kongo for å feire det første jubileet for den kongolesiske revolusjonen, og hun mottas av Che Guevaras tidligere kommandant i Kongo, nå president, Laurent Kabila. Forholdene i Kongo stabiliserte seg likevel ikke etter Kabilas maktovertakelse, og i 2001 ble han myrdet under et Mye tyder på at Castro og Che Guevara allerede i 1964 begynte å planlegge en mulig ekspedisjon til Afrika. mislykket statskupp. Hans sønn, Joseph Kabila, overtok makten og greide ved hjelp av FN å få til en slags fredsavtale med de nye opprørerne. Avtalen ble brutt før det hadde gått et år og igjen var andre land i regionen involvert. Kongos rike mineralforekomster gjør det attraktivt for utenlandske interesser, og sårbart for opprør og borgerkrig. I 2003 trakk imidlertid de fleste utenlandske troppene seg ut og en overgangsregjering ble etablert. Det ble avholdt valg i 2006 hvor Kabila jr. vant, men konfliktene og urolighetene fortsatte. KOLTANENS FORBANNELSE Flere små opprør i grenseområdene mot Rwanda og Uganda smittet over i Kongo og flere av disse hadde bakgrunn i konfliktene i Rwanda på midten av 90tallet. Blant annet flyttet Joseph Kony og han Lords Resistance Army sin base fra Uganda og inn i Kongo, og samtidig begynte også militsgrupper fra Rwanda å operere mer her. Disse gruppene finansieres stort sett gjennom kontroll med mineralforekomster og de siste årene er det særlig stoffet koltan, som brukes i produksjon av elektroniske artikler, som har vært viktig, i tillegg til de mer tradisjonelle stoffene som diamant, sink og kobber. Konflikten i Kongo har de siste årene krevd flere millioner menneskeliv, og det regnes for å være den dødeligste konflikten verden har opplevd siden andre verdenskrig. Bruk av barnesoldater er utbredt, og voldtekt brukes systematisk som et våpen for å skremme og kue lokalbefolkningen. Så kan vi spørre som Che: Hvem er de skyldige? Og selv om svaret ikke er like entydig og gjennomsiktig i dag, så er det fortsatt vi som kjøper mobiltelefoner, fra svenske eller finske selskaper, som kjøper koltan fra andre europeiske gruveselskaper, som igjen kjøper det av mellommenn med kontakt mot disse militsgruppene. Og hvem er det som supplerer dem med våpen om det ikke er vestlige våpenselskaper? Kanskje bruker barnesoldatene kuler fra Ammo på Raufoss i Norge? Kanskje man ved å stille disse spørsmålene kommer nærmere et svar på hva som skiller Che Guevara fra James Dean, og kanskje det også sier noe om hvorfor Che Guevaras stadig fortsetter å inspirere. Denne lille utflukten har vist at jo nærmere mørkets hjerte man reiser, jo flere hvite arr får man øye på. KILDER - Guevara, Ernesto Che ” The African Dream - Diaries of the revolutionary war in the Congo”, The Harvill Press, 2001 - Ny Tid 13-19. mars 2009 - www.marxists.org/archive/guevara/works.htm 35 photon Roberto Ovalle 36 photon Åshild S. F. Thorsen Musikk The Byrds: Countryrockens arnested The Byrds var et av de store bandene på 60-tallet, og deres musikalske arv går over en rekke sjangre innen popmusikken. Tekst: Anders Ekelund Foto: Johnny Rogan: The Byrds. Timeless Flight Revisited. Rogan House, 1997. [email protected] De fem originale The Byrds-medlemmene. Roger McGuinn, Gene Clark, David Crosby, Michael Clarke og Chris Hillman. 38 I løpet av ni år, fra 1964 til 1973, gav det amerikanske bandet The Byrds ut tolv studioalbum, og la grunnlaget for en enorm innflytelse på den moderne popmusikken. Bandet beveget seg inn på en rekke musikalske stier og anses å ha lagt en stor del av fundamentet både for countryrocken og for den mer psykedeliske popmusikken som vokste frem på denne tiden. I tillegg fungerte The Byrds som arnested for en rekke musikere og band. Gram Parsons var med The Byrds på én plate før han beveget seg videre til The Flying Burrito Brothers og en senere solokarriere sammen med Emmylou Harris. David Crosby, senere en del av Crosby, Stills, Nash & Young, var en av bandets originale medlemmer. Gene Clark, sentral i utviklingen av moderne country og folk, tilhørte også bandets originalbesetning. The Byrds’ opprinnelige trommeslager Michael Clarke formet senere bandet Firefall og bassisten Chris Hillman formet The Desert Rose Band. DYLAN-COVERE OG COLTRANEGITARER Men før alle disse utstikkerne var det altså The Byrds som gjaldt. Bandet ble startet i november 1964 av Roger McGuinn, Gene Clark, David Crosby, Chris Hillman og Michael Clarke, og albumdebuterte sommeren 1965 med Mr. Tambourine Man. Blant dette albumets tolv låter finner vi hele fire Bob Dylan-tolkninger, deriblant tittellåta. På denne tiden var det vanlig at unge band og artister gjorde coverlåter av veletablerte artister som The Beatles, Johnny Cash og nettopp Bob Dylan, men hva som kanskje var mer uvanlig var at Dylan personlig hyllet The Byrds for å ha gjort en så fin versjon av hans klassiske låt. I tillegg til Dylan-coverlåtene inneholdt debutalbumet noen fine selvskrevne poplåter, og mange la merke til denne nye popgruppa som ikke kom fra regntunge England, slik som The Beatles, The Animals og The Kinks, men fra solfylte California på USAs vestkyst. I desember 1965 gav The Byrds ut sitt andre album, Turn! Turn! Turn!, og også dette fikk svært gode anmeldelser. Albumet inneholdt blant annet hitsingelen «Turn! Turn! Turn! (To Everything There is a Season)», den klassiske Gene Clarkkomposisjonen «Set You Free This Time», og flere Dylan-covere, denne gangen «Lay Down Your Weary Tune» og «The Times They Are A-Changin’». The Byrds hadde nå gitt ut to svært lovende popplater på under et halvt år, og man begynte å snakke om en potensiell utfordrer til The Beatles’ poptrone. Det er på bandets fjerde album, Younger than Yesterday (1967), at det for alvor viser seg hvilke indre konflikter som ligger i The Byrds. Bassist Chris Hillman er vokalist og tekstforfatter på hele fire låter, og både melodiene, tekstene og vokalbidragene hans er på et såpass høyt nivå at man kan lure på om det ikke var Hillman som burde vært bandets vokalist fra starten av. Samtidig er gitarist David Crosbys komposisjoner «Renaissance Fair» og «Everybody’s Been Burned» to av albumets høydepunkter. Roger McGuinn er også kreditert en del av låtene, og på denne plata strides dermed alle bandets medlemmer, med et hederlig unntak av trommeslager Michael Clarke, om å være frontfiguren. CLARK OG CROSBY FORSVINNER Det er vel begrenset hvor mange egoer et band tåler å ha. Gene Clark hadde allerede forlatt The Byrds da Younger Than Yesterday kom ut, og David Crosby gjorde det samme like etterpå. Crosby ble sparket ut fordi han generelt ble for egenrådig, Gene Clark sluttet angivelig fordi hans flyskrekk gjorde ham lite tilpasset turnélivet. Younger than Yesterday viser altså et band hvor de indre stridighetene og kampen om å være den «største stjerna» presser bandmedlemmene til å yte sitt ytterste, men samtidig er de i ferd med å ta knekken på fellesskapet. Musikkhistorien kan vise til mange eksempler på band som når sitt kreative høydepunkt når det er fullt av konflikter innad i gruppa, slik også med The Byrds på Younger than Yesterday. På bandets tredje studioalbum, Fifth Dimension, viste imidlertid The Byrds at de ikke var en standard popgruppe. På denne plata finner man riktignok The Beatles-aktige poplåter som «Mr. Spaceman» og «What’s Happening?!?!». Men mer interessante er den rocka, Led Zeppelin-aktige «Hey Joe», den funky instrumentallåta «Captain Soul», og ikke minst de psykedeliske singelkuttene «5D (Fifth Dimension)» og «Eight Miles High». Kanskje spesielt i «Eight Miles High» ser man tydelige tegn på at bandet beveget seg mot en mer eksperimentell musikkstil. Roger McGuinns tilsynelatende kaotiske gitarspill var ifølge ham selv faktisk ment å være en etterligning av John Coltranes saksofonspilling («we were translating jazz into a rock form»), og den suggerende bassrytmen til Chris Hillman og de voldsomme trommevirvlene til Michael Clarke bidrar til å gi låta et distinkt preg av musikalsk utforskningstrang. INDRE KONFLIKTER Blant dagens rockeband er det gjerne slik at det er én ubestridt frontfigur, som oftest representert i vokalisten og låtskriveren. På konserter, i intervjuer og på plakater og bilder levnes det lite tvil om hvem som er bandets ubestridte leder, og bandets resterende medlemmer ser ofte ut til å ha funnet seg i skjebnen som evige bakgrunnsfigurer. Bandene virker på en måte å ha innfunnet seg med hvem som er lederen. På The Byrds sin tid var det annerledes. I The Beatles, for eksempel, var både John Lennon og Paul McCartney vokalister og låtskrivere, og også George Harrison bidro med tekster, melodier, og en og annen vokalinnsats. The Beatles hadde dermed ikke én ubestridt leder, og slik var det også i The Byrds. Et av kjennetegnene på de virkelig store gruppene i musikkhistorien er at de aldri stopper opp å utvikle seg, men hele tiden beveger seg videre, mot nye musikalske landskap. Etter Younger than Yesterday skulle man kanskje tro at The Byrds hadde funnet sitt sound og ville konsentrere seg om å finpusse deres lekne, smått psykedeliske popformel, men det skjedde ikke. Derimot førte den store utskiftningen i bandet til at nye musikalske stier skulle bli tråkket opp. Etter at Clark, Clarke og Crosby hadde forlatt gruppa, sto Roger McGuinn og Chris Hillman alene tilbake. De trengte forsterkninger. Da de holdt audition for å få en ny pianist i bandet, dukket det opp en ung mann ved navn Gram Parsons. Parsons hadde bakgrunn fra country- og bluegrassmiljøet, og han ville gjerne ha The Byrds til å lage en countryplate. Siden McGuinn og Hillman allerede hadde lekt med tanken på å lage et dobbeltalbum som skulle reflektere hele den amerikanske musikkarven, var de ikke direkte negative til forslaget – countryen er jo nettopp en sentral del av den amerikanske musikktradisjonen. Parsons fikk i alle fall overtalt de to til å hengi seg til countrymusikken. Kort tid senere begynte de tre, samt Chris Hillmans fetter Kevin Kelley, bandets nye trommeslager, å spille inn Sweetheart of the Rodeo. Å skulle blande country og rock var på denne tiden ganske kontroversielle saker. Countrymusikken ble sett på som noe gammeldags, traust og kristent, mens rocken var musikken for de unge, rebelske Foto: www.tomstevens.org/images/tom_gene_carla.jpg MOT DEN PSYKEDELISKE POPMUSIKKEN FRA POP TIL COUNTRY Clark og Olson. Gene Clark var en av fem originale The Byrds-medlemmer, og han skrev tidlige Byrdsklassikere som «She Don’t Care About Time», «Eight Miles High» og «Set You Free This Time». Imidlertid forlot han bandet i 1966 og satset senere på en solokarriere. Her i duett med Carla Olson fra The Textones. I 1986 spilte Clark og Olson inn albumet So Rebellious a Lover sammen. 39 Å skulle blande country og rock var på denne tiden var ganske kontroversielle saker. Da Sweetheart of the Rodeo ble gitt ut sommeren 1968, hadde Parsons imidlertid forlatt The Byrds, under et halvt år etter at han ble med i bandet. Sammen med blant annet Chris Hillman, som også forlot gruppa, stiftet han The Flying Burrito Brothers. I løpet av to plater med dette bandet fikk Parsons fullt albuerom til å videreutvikle sitt særegne countrysound, og spesielt The Flying Burrito Brothers’ debutalbum The Guilded Palace of Sin er en imponerende blanding av country, soul, gospel og pop. Imidlertid hadde Parsons på denne tiden begynt å vanke med Keith Richards i The Rolling Stones, og det finnes mange fortellinger om hvor utsvevende livet til Stones-gutta var på denne tiden. Noen av disse historiene fremstiller Parsons som et ungt og lettpåvirkelig offer for Richards’ utagerende livsstil, mens andre forteller at det var Parsons som var den mest ekstreme, og at hans narkotikakonsum rett og slett skremte vettet av Stones-gitaristen. Da innspillingen av hans andre soloalbum, Grievious Angel, var ferdig sommeren 1973, reiste Gram Parsons til Joshua Tree Nasjonalpark utenfor California for å ta seg en ferie fra alt maset. 19. september 1973 døde han på et hotellrom etter en fatal blanding av morfin og tequila. I løpet av sitt 26 år gamle liv rakk Gram Parsons å spille inn fem studioalbum, ett med The Byrds, to med The Flying Burrito Brothers og to soloplater. Fire av disse fem platene har i ettertid fått THE BYRDS EBBER UT Av den originale Byrds-besetningen var det nå bare Roger McGuinn igjen. Han tviholdt imidlertid på bandets eksistens, og samlet sammen Clarence White på gitar, John York på bass og Gene Parsons på trommer. Sammen spilte dette nystiftede The Byrds inn plata Ballad of Easy Rider høsten 1969. På dette albumet er bandet tilbake på sine opprinnelige stier, med sløy folkrock, psykedelisk pop og en nydelig tolkning av Bob Dylans «It’s All Over Now, Baby Blue». På tross av at albumet inneholder en del flotte låter, er det vanskelig å finne igjen den energien og skapertrangen som kjennetegnet bandet på tidligere innspillinger som Fifth Dimension, Younger Than Yesterday og Sweetheart of the Rodeo. I den grad et band har opparbeidet seg en slags intern energi medlemmene imellom, gjennom årevis med samspilling, så var vel det meste av denne nå borte. Likevel, låter som «Jesus is Just Alright», «Oil In My Lamp» og «Jack Tarr the Sailor» er alle flotte bidrag til Byrds-katalogen. Etter Ballad of Easy Rider gikk det nedover med The Byrds, og i 1973 gav bandet ut sin siste plate, enkelt og greit titulert Byrds. På denne innspillingen var hele originalbesetningen samlet én siste gang. Dessverre måtte et samlet kritikerkorps konkludere med at albumet var høyst middelmådig, og den planlagte turneen i etterkant av albumutgivelsen ble enkelt og greit avlyst. Kort tid senere var bandet historie. Om man ønsker å forville seg inn i The Byrds’ musikkunivers er det mange steder å begynne. Det finnes en rekke samleplater med bandet, og for en singelorientert innføring kan man begynne med The Essential Byrds fra 2003. Imidlertid må det sies at en så enkel og overfladisk samling ikke yter denne gruppa rettferdighet. Om man vil få med seg hele The Byrds’ utvikling fra Beatles-aktig pop i retning psykedelia, soul- og blues-inspirert pop og senere videre mot countryrocken, burde man egentlig skaffe seg alle bandets seks første studioalbum frem til Sweetheart of the Rodeo. Det er i denne treårsperioden, fra 1965 til 68, at The Byrds viser seg fra sin mest interessante side. 19. september 1973 døde Gram Parsons etter en fatal blanding av morfin og tequila. www.mlode.com/~813/mcguinn70_onstage.jpg EN KLASSISK ROCKESTJERNESKJEBNE stempel som klassikere, og Parsons vil for alltid være dypt knyttet til utviklingen av countryrocken som sjanger. Mannen og gitaren. Roger McGuinn med sin 12-strengers Rickenbacker-gitar. http://www.life.com/image/50717310 og hippe. Dette var to tilsynelatende uforenlige størrelser, kulturelt så vel som musikalsk, men Parsons, McGuinn, Hillman og Kelley var fast bestemte på å blande disse to. Grunnlaget var fortsatt tre minutter lange, melodiøse popmelodier, men nå ble denne pop-oppskriften krydret med store mengder steelgitar og banjo. Det sies at da steel-gitaristen Lloyd Green, som bidro på albuminnspillingen, spurte hvor i lydbildet han skulle komme inn med instrumentet sitt, og at McGuinn og Parsons umiddelbart svarte i kor: «Overalt!» Dermed var stemningen satt. Resultatet ble Sweetheart of the Rodeo. Country og rock, to antatt utilnærmelige størrelser, var parret sammen i et sydende mesterverk av en plate. Og Gram Parsons hadde presentert seg for musikkverdenen. Resten av originalbesetningen. Roger McGuinn, Chris Hillman og David Crosby, de tre gjenlevende originalmedlemmene fra The Byrds. 41 Musikk The Byrds: Dette mener ekspertene 1. Hvor viktig mener du The Byrds har vært for utviklingen av den moderne popmusikken? 2. Har du én favoritt blant The Byrds’ tolv studioalbum, og hva er det ved dette albumet som gjør det spesielt? 3. Av alle musikerne som var innom The Byrds i kortere eller lengre perioder, har du en favoritt? Hvorfor mener du at akkurat denne artisten var viktig for The Byrds’ utvikling? Bård Øye, NRK Musikk 1. The Byrds er et like stort referansenavn som The Band, musikalsk sett. Historisk sett er det vanskelig å finne en amerikansk gruppe som har betydd mer for utviklingen av moderne rock. The Byrds var pionerer innen folkrock, syrerock, country-rock, world music og den mer improvisatoriske rocken som hadde sin storhetstid på 70-tallet. Gruppen var også en utklekkingsanstalt for musikere som ble sentrale medlemmer i senere supergrupper, blant annet David Crosby i Crosby, Stills, Nash & Young. 2. Blant fem soleklare favoritter må jeg velge Younger Than Yesterday fra 1967. Grunnen er at dette er albumet som best viser den musikalske spennvidden til The Byrds, samtidig som bandets låtskrivere, Roger McGuinn, David Crosby og Chris Hillman, slår ut i full blomst. Platen er en smeltedigel av stilartene som The Byrds staket ut. Menyen er like variert som den The Beatles serverte på Revolver noen måneder i forveien. 42 Morten O. Reiten, redaktør for nettstedet rocksirkus.com 3. Min personlige favoritt er Gene Clark, som skrev de fleste låtene i bandets tidlige karriere. Clark var jo ikke med i gruppa særlig lenge, men det han presterte som soloartist rager høyt over det meste av hva The Byrds leverte etter at han hoppet av. Gene Clark er etter min mening en minst like viktig person som Gram Parsons når det gjelder koblingen mellom country og rock. Allerede i 1967 ga han ut en ren country-plate sammen med The Gosdin Brothers, og han fulgte opp med duoen Dillard & Clark som var med på å danne grunnlaget for blant andre Eagles. På listen over artister som har fått for lite anerkjennelse i årenes løp, ligger Gene Clark farlig nært førsteplassen. Favorittlåter er for mange å nevne. Men favoritt-lp er No Other fra 1974. Et mesterverk. 1. The Byrds har helt klart betydd noe for ettertidens popmusikk. De hadde fine vokalharmonier og gode låter til å begynne med, men det var det også mange andre som hadde, spesielt i England. Etter hvert begynte de å lage både psykedelia og folk/country, og med dette har de nok påvirket mange musikere siden. Jeg tror The Byrds har betydd mye for de som har vært søkende i melodiøs popmusikk fra andre halvdel av 60-tallet. 2. The Byrds er et band med et par enkeltlåter som betyr mye for meg. Særlig «Mr. Tambourine Man», men jeg er også veldig glad i «So You Want To Be A Rock’n’Roll Star». Jeg liker også å se/høre bandet live fra rundt 1970, med litt lengre, Grateful Dead-aktige jam-saker som går og går, slik som i ymse versjoner av «Eight Miles High». 3. For meg er The Byrds synonymt med Roger McGuinn og hans 12-strengers Rickenbacker-gitar. Enkelt og greit. Det «nye» The Byrds. Etter utgivelsen av Sweetheart of the Rodeo i 1968 var det bare Roger McGuinn igjen fra The Byrds' originalbesetning. Han fikk med seg Clarence White på gitar, John York på bass og Gene Parsons på trommer, og spilte inn Dr. Byrds and Mr. Hyde og Ballad of Easy Rider (begge 1969), album som tok The Byrds' sound tilbake mot deres opprinnelige folkrock. Øystein Greni, låtskriver, vokalist og gitarist i Bigbang 1. Jeg føler at de var med på å tydeliggjøre sammenhengen mellom pop og folkemusikk, og at de var pionerer i god harmonisang. 2. Jeg er opptatt av låter, ikke album. «Eight Miles High», «Renaissance Fair», «My Back Pages» og «Mr. Spaceman» er alle låter som har magi! 3. Helt klart David Crosby. Han har etter min mening et helt eget tonespråk både i gitarspill og i vokalklanger. Han har blant annet skrevet «Renaissance Fair», og her kan man helt klart høre slektskapet til perler som «Guinnivere» og «The Lee Shore», senere Crosby-låter. David Crosby har en slags nordisk klang i genene et sted. Morten Lunde, gitarist i det norske countryrockbandet Shit City 1. Det spørs hvor mange millioner skiver Eagles ville ha solgt hadde det ikke vært for The Byrds’ «landmark»album, Sweetheart Of The Rodeo. I motsetning til The Beatles var The Byrds mye tydeligere i formen da de inkorporerte country, psykedelia og kanskje til og med jazz i sitt allerede gullvinnende popunivers. Jeg er den stolte eier av null Beatles-skiver, men full Byrds-katalog. For meg er det slik at The Byrds rett og slett er mye kulere enn The Beatles. The Byrds og relaterte band- og soloprosjekter var ett springbrett for utviklingen av genrer som americana, no depression og softrock. Shit City i dagens form hadde nok ikke eksistert hadde det ikke vært for The Byrds. 2. 5th Dimension, (Untitled), Younger Than Yesterday, The Notorious Byrds Brothers og Sweetheart Of The Rodeo er alle klassiske album som det er vanskelig å overgå etter dagens popstandard. 5th Dimension er psykedelisk amerikansk folkemusikk på sist aller beste. Jeg mener forøvrig at (Untitled) har fått alt for lite oppmerksomhet. Sweetheart of the Rodeo er den det snakkes om som ei pionér-plate innen countryrocken, men det er jo (Untitled) som virkelig er countryrock. 3. Gram Parsons og The Flying Burrito Brothers har hatt mest å si for meg personlig. Jeg ble introdusert for The Flying Burrito Brothers i 1997 og fra 2000 var jeg med i et band på Lillehammer som vi kalte Slagræv, som blant annet spilte låter av The Flying Burrito Brothers. På den tiden hørte jeg vel også i stykker GP og Grevious Angel. Gram Parsons har en stemme som fanger deg med en gang du hører den. The Byrds blei jo definitivt mer amerikansk rootsrock etter at Gram Parsons sang med på Sweetheart Of The Rodeo. Skiva banet vei for all seinere countryinfluert rock. Punktum. 43 Musikk The Byrds: Atrium anbefaler Fire The Byrds-relaterte album som burde finnes i enhver platesamling. THE BYRDS: SWEETHEART OF THE RODEO. COLUMBIA, 1968. «Country music was easily the most uncool style of music in 1968, and no famous rock group had ever dared to try to release an album of entirely country material, but that’s what The Byrds had in mind.» – Popmatters.com The Byrds var innom en lang rekke sjangere og stilarter i løpet av gruppas åtte år lange eksistens, men det er kanskje dette dypdykket ned i countrymusikken bandet er mest kjent for i ettertid. Alt fra coverlayouten til gitarsoloene formelig syder country på dette albumet. Gram Parsons, som ble med i gruppa i forkant av Sweetheart of the Rodeo, var egentlig ment å være gruppas nye hovedvokalist, men ettersom musikkguruen Lee Hazlewood hadde en kontraktfestet rett på Parsons som soloartist, ble man nødt til å klippe bort mange av hans vokalbidrag. Det er derfor man kun kan høre Parsons stemme på to sanger på dette albumet. Disse to låtene – «You’re Still On My Mind» og «Hickory Wind» – er til gjengjeld to av albumets absolutte høydepunkt. På tross av denne begrensede vokalinnsatsen, er det åpenbart at Gram Parsons har hatt en stor innvirkning på Sweetheart of the Rodeo. Ikke bare har han tatt bandets lydbilde i retning countryen, men også tekstene er typisk parsonske. Det handler om ulykkelig kjærlighet, og om den klassiske måten å slukke kjærlighetssorgen på: «The people are dancing, and having their fun / And I sit here thinking, about what you have done / To try and forget you, I turn to the wine / An empty bottle, a broken heart, and you’re still on my mind.» «You Don’t Miss Your Water» og «One Hundred Years From Now» er flotte countryrocklåter, men kanskje aller finest er balladen «Hickory Wind», hvor Parsons reflekterer over hvor enkelt livet var som barn, sammenlignet med hvor komplisert det har blitt som voksen. Albumet inneholder også strålende versjoner av Bob Dylans «You Ain’t Going Nowhere» og «Nothing Was Delivered», og countryrockinnspillinger av Woody Guthrie-låta «Pretty Boy Floyd», og trad.låta «I am a Pilgrim». THE FLYING BURRITO BROTHERS: THE GILDED PALACE OF SIN. A&M, 1969. «Our approach is that we’re a rock & roll band that sounds like a country band.» – Gram Parsons Da Gram Parsons forlot The Byrds etter innspillingen av Sweetheart of the Rodeo våren 1968, begynte han raskt på sitt neste musikalsk prosjekt. Bassist Chris Hillman forlot The Byrds kort tid senere, og sammen med bassist og pianist Chris Ethridge og steelgitarist Peter «Sneaky Pete» Kleinow ble de til The Flying Burrito Brothers. Dette bandet eksisterte ikke lenge, de rakk bare å gi ut to album, men de har satt varige spor etter seg i rockehistorien, kanskje særlig med debutplata The Gilded Palace of Sin. På dette albumet videreutvikler Gram Parsons den countryrocken han 44 begynte med på Sweetheart of the Rodeo. Resultatet er en sydende blanding av pop, country og soul. Låter som «Sin City», «Hot Burrito #1», «Christine's Tune» og «Juanita» er alle klassikere innen sin sjanger, mens bandet også gjør en flott versjon av soullåta «The Dark End of the Street», kanskje mer kjent i James Carr’s versjon. Det var angivelig etter innspillingen av denne plata at Gram Parsons begynte å miste styringa på livet sitt. Som bassist Chris Hillman senere fortalte: «At this point Gram wanted to be a rock star á la Mick Jagger so he started to drift musically and spiritually. If only he had possessed a little responsibility, loyalty and discipline, you could imagine what he could have complished.» Rockestjernelivet tok en tidlig og brå slutt for Gram Parsons. Hans musikalske arv er derimot dypt tilstede i dagens musikkverden. På The Gilded Palace of Sin finner man et sentralt stykke av denne arven. GENE CLARK: NO OTHER. ASYLUM RECORDS, 1974. «Gene Clark followed the rock-star rulebook. He was in a great band, made one of the best albums ever and died after years of alcohol abuse. So why isn’t he a legend?» – David Bennum, The Guardian Gene Clark var den opprinnelige frontfiguren i The Byrds, og han skrev klassiske Byrds-låter som «She Don’t Care About Time», «Eight Miles High» og «Set You Free This Time». Han var spådd en stor karriere, en «Elvis for sekstitallet» som han ble omtalt som hos plateselskapet. Men slik skulle det altså ikke gå. Gene Clarks flyskrekk og hans generelle mistilpasning til turnélivet gjorde at han meldte seg ut av gruppa i 1966. Etter dette forsøkte han seg som soloartist. Albumene White Light (1971) og Roadmaster (1972) fikk begge gode kritikker, men de solgte dårlig. I 1974 kom No Other, som i ettertid har blitt sett på som Gene Clarks mesterverk. No Other er en sjangeroverskridende plate med klare elementer av både country, soul, funk, gospel og psykedelia, men likevel alltid med den gode popmelodien i bunnen. Åpningslåta «Life’s Greatest Fool» har en lett og leken melodi, men om man lytter til teksten er det et underliggende alvor som gir låta en spennende dualisme: «Do you believe / deep in your soul / that too much loneliness makes you grow old.» «Strength of Strings» er en storslått låt med soulkoring og feiende flott pianospill, mens den åtte minutter lange «Some Misunderstanding» kombinerer et psykedelisk lydbilde med de faustiske tekstlinjene «But I know if you sell your soul / to brighten your role / you might be disappointed in the lights.» «The True One» er en countryfiksert perle, «Lady of the North» er en pianodrevet ballade av ypperste sort, mens «From a Silver Phial» er en storslått poplåt som inneholder den fantastisk fine tekstlinja «She said she saw the sword of sorrow sunken in the sands of searching souls.» Ifølge David Bennum i avisa The Guardian, er No Other «one of the boldest, most brilliant and damn near perfect pieces of work in the history of pop music.» Det engelske musikkmagasinet Uncut mener at det er «the best album by any Byrd ever made», og skriver videre at «Gram Parsons was great; but not this great». Ifølge det norske musikknettstedet groove.no står Gene Clark «kanskje for den mest fullkomne kombinasjonen av country, soul og gospel.» var hjernen bak denne utviklingen hos bandet som kun et år i forveien hadde perfeksjonert sitt popsound med Younger than Yesterday. Etter innspillingen av Sweetheart of the Rodeo forlot Gram Parsons imidlertid The Byrds, og etter en liten periode i The Flying Burrito Brothers gikk han i gang med sin solokarriere. Med seg hadde han den senere countrystjernen Emmylou Harris på backingvokal, og sammen maktet de to å skape en helt utrolig stemning, med et nakent, sårt og vakkert lydbilde. Det er på hans andre studioalbum, Grievous Angel, at Parsons' kanskje aller fineste låter dukker opp. «Return of the Grievous Angel», «Hearts on Fire», «Brass Buttons», «$1000 Wedding» og «Love Hurts» er alle klassikere i Parsonskatalogen, og man kan vanskelig se for seg countryballader bli særlig bedre enn dette. På toppen av det hele dukker «Hickory Wind» fra Sweetheart of the Rodeo opp som et livenummer. Som musikkmagasinet Insound skriver: «From the twangy pedal steel opening of «Return of the Grievous Angel», to the ironic final verses of «In My Hour of Darkness», the album is at once inspiring, heartbreaking, funky, moving, and beautiful.» GRAM PARSONS: GRIEVOUS ANGEL. REPRISE, 1974. «He was the most convincing singer of sad songs I’ve ever heard.» – Bud Scoppa, Rolling Stone Magazine Sweetheart of the Rodeo fra 1968 er ansett for å være albumet som for alvor etablerte countryrocken som en seriøs sjanger, og det var Gram Parsons som KILDER - Johnny Rogan: The Byrds. Timeless Flight Revisited. Rogan House, 1997. - Diverse coverhefter. - www.rollingstone.com - www.popmatters.com - www.insound.com - www.guardian.co.uk - homepage.ntlworld.com/david.bennun/musicfeat/ noother.html 45 Dikt Lyktestolper og bagateller Fem dikt om gater, øl og asfalt. Tekst: Greyham Illustrasjon: Roberto Ovalle ÆRESGJESTEN EN VIKTIG BAGATELL INVITERT Sitt ned, ta plass Velkommen til mitt bord drikk en øl, jeg betaler drikk litt vin, jeg befaler. En høffelig hilsen og et lite smil Jeg tok det med meg da jeg gikk ut igjen på gaten Takk servitrise, Du reddet dagen min Han kjenner ingen men hilser på alle gjesten til henne/hun som ikke kom (på festen) Fortell historier som jeg har hørt før, snakk om ting som ikke lenger betyr noe. Og jeg skal le, slik en gammel venn gjør Om du gjentar deg selv, skal jeg ikke si noe. For det er du som er gammel, og jeg som må bli noe. LYKTESTOLPER EN SEKULARISERINGSPROSESS Barkrakken er lite komfortabel og det er ingen jeg kjenner her inne Men jeg blir likevel sittende, tittende rundt Øyne er røde, for jeg sovnet med linsene på og kan ikke huske hvordan jeg kom meg til sengs i går. Det var ihvertfall alene Jeg er sliten nå, bestiller likevel en ny pils Min kropp er mitt tempel og jeg ser meg rundt igjen Noen med interesse for en nedslitt kirke? 46 Jeg vil skrive et dikt. Ikke om stjernene i himmelen eller det evig skinnende havet. Ikke om vinden. Ikke om varmende sol i ansikter eller de pene jentene med blomster i håret. Ikke om våren. Men om tomme gater. Om det kalde lyset fra lyktestolpene. Et dikt i natten Og om asfalten under føttene mine når jeg går alene hjem (Jeg vil skrive) et dikt om savn
Similar documents
oktoberutgaven
rundt seks til ti personer per møte,
hvorav hele to til fem av dem er jenter.
Det er en økning fra tidligere
år hvor klubben har trukket tre
til fem medlemmer av gangen.
- Om Spillsamfunnet er noe
...
