PERSPEKTIV har laget regnskapet som viser hvem som er krigens

Et utenriksmagasin fra Flyktninghjelpen
04/2011 kr. 79
krigens tapere
PERSPEKTIV har laget regnskapet som viser
hvem som er krigens desidert største taper.
ISSN 1891-2230
R ETU R
U KE 4
ANGELINA JOLIE
Humanitær
superstjerne
AL JAZEERA
Troverdig
nyhetskonkurrent
UNN BEDRIFTEN
DIN SKADEOPPGJØR
SLIK DET
BURDE VÆRE.
Det aller viktigste med en forsikring er det som skjer etter at en skade har skjedd. Hvordan du blir møtt
av forsikringsselskapet, hvor smidig det fungerer, og hvor raskt du kan få i gang virksomheten igjen. Det
er dette som er vår spesialitet, skadeoppgjør slik det burde være:
1. Du melder enkelt fra om skaden på vår hjem­
meside (vil du heller ringe, går det selvfølgelig
like bra).
2. Vi tar over ansvaret. Vi løser mer enn halv­
parten av alle saker innen 24 timer, og ved
en større skade er vi på plass innen tre timer.
Dessuten får du en egen kontaktperson som
tar hånd om saken din hele veien.
www.if.no/bedrift
02400
3. Vi kontakter de spesialistene du trenger og
sørger for at de kommer til deg. Ettersom vi tar
hånd om flere skader enn noen andre (1,4 mil­
lioner i året) har vi skaffet oss bransjens aller
beste partnere.
4. Du får hele tiden informasjon om hva som
skjer og kan konsentrere deg om bedriftens
egentlige virksomhet i ro og mak.
Innhold 0411
PERSPEKTIV – ET utenriksMAGASIN FRA fLYKTNINGHJELPen
10
intervjuet:
JAN EGELAND
Jan Egeland er tilbake på barrikadene. Nå som leder for
Europakontoret til Human
Rights Watch.
24
profilen:
ANGELINA JOLIE
Holliwood-stjernen forteller
til PERSPEKTIV om sine ti år i
tjeneste som ambassadør for
FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR).
32
colombia
36
AL JAZEERA
Visepresident Angelino
Garzón lover nye takter i intervju med PERSPEKTIV.
Kanalen fremstår som en troverdig nyhetsformidler og er
blitt unnværlig for vestlige
politikere og nyhetskonsumenter.
46 ARGENTINA
56
TINTIN PÅ
TILTALEBENKEN
Den belgiske tegneseriehelten
stilles nå for retten i hjemlandet, anklaget for rasisme.
Foto: Scanpix
Juntaens tidligere ledere
fremstilles for retten og må
svare for drap og kidnapping
av barn.
12 BARN I KRIG
Når regjeringer og opprørsgrupper sloss om makt og landområder,
er det barna som blir de store taperne.
Perspektiv
NR. 04.2011
3
Leder
Perspektiv er et utenriksmagasin fra Flykninghjelpen,
som ble stiftet i 1946 og er i
dag Norges største humanitære organisasjon med 2600
ansatte i over 20 land.
Barna = krigens tapere
n I vår tid gjør vi opp regnskap for det
meste, enten det dreier seg om finanskrisens sviende tap, milliarder av kroner verden har brukt på å bekjempe terror eller
erstatningsbeløpene etter 22. juli.
PERSPEKTIV har sett på hvordan vår tids
kriger og væpnede konflikter rammer
barn og satt opp et regnestykke. Svaret er
at barna er de store taperne. Her er noen
av fasitsvarene for de ti siste årene.
• 2 millioner barn drept.
• 6 millioner barn alvorlig skadde.
• Én million foreldreløse barn.
• Nærmere 300 000 barnesoldater.
• 28 millioner barn nektes skolegang.
• 20 millioner barn på flukt.
n Til tross for at verden blir fredeligere
og færre sivile blir drept i krig, er det de
sivile, og særlig barna, som betaler den
høyeste prisen. Dette skyldes i stor grad
at krigens karakter er endret. Hensynet
til sivile står svakt, og i noen tilfeller blir
sivile legitime mål. Selv FN, Røde Kors og
humanitære hjelpeorganisasjoner blinkes ut som militære mål, som for eksempel Afghanistan, som er verdens farligste
land for hjelpearbeidere. 29 hjelpearbeidere ble drept og 71 kidnappet i Afghanistan i fjor.
n FN spesialrepresentant for barn i væpnede konflikter, Radhika Coomaraswamy,
kom så sent som i august i år med en rapport hvor hun tegner et dystert bilde av situasjonen: Stadig flere barn blir rekruttert
til å tjenestegjøre i ulike opprørsstyrker,
bruk av nye våpentyper rammer i stor
grad barn, økte krigshandlinger i boligområder, utstrakt bombing med fly i stor
høyde, bruk av droner, bruk av såkalte
night raids, uproporsjonal bruk av våpen
samt fengsling og avstraffing av barn som
knyttes til væpnede grupper.
4
Perspektiv
NR. 04.2011
n Utdanning i krigs og konfliktområder er
heller ikke prioritert av internasjonale donorer. Kun to prosent av den humanitære
hjelpen går til utdanning. Samtidig vet vi
at det beløpet verdens land bruker på våpen og militæret i løpet av en uke, tilsvarende mer enn 100 milliarder kroner, er
nok til sikre alle barn skolegang.
n Tallene taler for seg. Spørsmålet er:
hva gjør vi for å bøte på situasjonen. Det
internasjonale lovverket foreligger og FN
vedtar resolusjoner på rekke og rad. Problemet er fremdeles å få de stridende partene til å respektere disse. Det er en viss
vilje til i større grad å beskytte barn i krig,
men evnen mangler. Konkrete tiltak og
økt internasjonalt press er én vei å gå.
n Derfor er det prisverdig at den norske
regjeringen nå går foran, slik den gjorde
i arbeidet med å forby klasebomber, for å
få til et forpliktende internasjonalt samarbeid, som kan iverksette flere forpliktene tiltak for å tvinge de som kriger til å ta
større hensyn til sivilbefolkningen.
Utgiver
Flyktninghjelpen
Postboks 6758 St. Olavs Plass
0130 Oslo
www.flyktninghjelpen.no
Ansvarlig redaktør
Erik Giercksky
Redaktør
Roald Høvring
[email protected]
Produksjonssjef
Erik Tresse
Redaksjon
Richard Skretteberg
Olaf Gunnar Alteren
Harriet Rudd
Rolf A. Vestvik
Linda Jeanette Gresslien
Ragnhild Holmås
Distribusjonsansvarlig:
[email protected]
Annonsesalg
Linda Jeanette Gresslien
Tlf. 930 63 284
Design
Teft Design as
Trykk
Gamlebyen Grafiske
Opplag
58 000
Forsidefoto: Scanpix
n n Til tross for at verden
blir fredeligere og færre
sivile blir drept i krig,
er det barna som betaler den høyeste prisen.
For spørsmål om Flyktninghjelpens arbeid, kontakt
kommunikasjonssjef Rolf A.
Vestvik [email protected]
Perspektiv er trykket på GPrint, som står på listen over
miljømerket papir og er EMASgodkjent. Det benyttes naturgass i produksjonen, og opplagene fraktes i container på tog.
Trykkeriet er Svanemerket.
n
e
p
l
e
j
h
g
n
i
n
kt
y
l
F
r
e
t
t
ø
t
s
Vi
rtistmed TV 2s a
e
ls
e
d
in
rb
fo
ri
hele
n 1881 bort
e
helt callsente
g
t
e
in
d
sn
e
ly
m
p
p
p
p
r stiller vi o
egg gir vi i O
flukt.
hjelpen. I till
17. desembe
g
in
tn
k
lpe barn på
ly
je
F
h
r
i
v
fo
n
t
k
a
k
te
n
n
galla til in
en. Samme
vår den kveld
n
e
g
in
tn
se
om
Kronikk
ELISABETH RASMUSSON
er generalsekretær i
Flyktninghjelpen
Vi må sørge for at det ikke er barna som må betale den største
prisen i dagens voldelige konflikter.
Beskytt barna!
De satt tynnkledde rett på snøen som
hadde blåst inn i teltene, barna jeg møtte
i en leir i utkanten av Kabul. Frosne, små
hender sorte av skitt markerte kontrast
til den hvite snøen. Utenfor teltåpningen
stod foreldrene og skrek til hverandre i
desperasjon. Ikke hadde de mat, og ikke
hadde de kull å fyre med. Den isende vinterkulda hadde allerede tatt livet av mannen i naboteltet. Der de kom fra var det
krig og i Kabul var det ingen hjelp å få. Så
hva skulle de gjøre nå?
Søskenparet i teltet er to av over 20
millioner barn i verden, som i dag er på
flukt fra krig og konflikt. De siste 10 årene er to millioner barn blitt drept i ulike
konflikter og mer enn seks millioner er
skadet. Overalt hvor jeg reiser i verden
som generalsekretær i Flyktninghjelpen
møter jeg barn og ungdom som hver dag
våkner opp til en tilværelse preget av
usikkerhet og meningsløs lidelse. Mine
medarbeidere i felt er vitne til bunnløs
sorg og fortvilelse, men de ser også håp
og muligheter for å gjøre hverdagen litt
bedre.
REDDE LIV
Akkurat nå handler det om å få ut mat
til konfliktområder i Somalia, der situasjonen er katastrofal spesielt for barn på
flukt. Titusener av barn har allerede sultet i hjel de siste månedene. I de nærmeste ukene fremover står over 100 000 barn
under fem år i fare for å dø av sult hvis
ikke mer hjelp kommer frem.
Det er alltid barna det går verst utover
når en krise rammer. Også ved sultkatastrofen på Afrikas Horn er det barna som
6
Perspektiv
NR. 04.2011
er de mest sårbare, fordi organene deres
ikke er ferdig utviklet. De påføres derfor
langvarige skader, når de små barnekroppene ikke får tilstrekkelig næring. Barn
er også mer utsatt for sykdom, som oppstår i situasjoner med matmangel, tørke
og regn. Mange av barna er for svake til
å overleve uker og måneder på flukt fra
sulten. Ved portene til flyktningleirene
i Kenya kommer mødre frem med døde
barn på ryggen, som legges i umerkede barnegraver dekket av kvister så ikke
gribbene skal gå løs på dem.
MANGLER PENGER
Selv om du ikke ser det på nyhetene, er
fortsatt én million barn nå på flukt fra
interne konflikter i DR Kongo. Nesten
halvparten av alle barna i landet lider av
veksthemminger fordi de får for lite mat.
Og nå har Flyktninghjelpen fått beskjed
fra FN om at vi må kutte én tredjedel av
matutdelingen til barna neste år, fordi
internasjonale donorer ikke ser på dette
som viktig nok til å betale for det. I tillegg
til den smertefulle sulten, er redselen
for bestialske overgrep alltid til stede hos
barna som ser, hører og blir utsatt for ting
som barn ikke skal utsettes for.
Barn må flykte uten foreldre eller nære
slektninger. Barn blir rekruttert til væpnede grupper og mange blir voldtatt. 13
prosent av de voldtatte er barn under 10
år, som får fysisk og psykisk helse ødelagt for livstid, mens overgriperne går fri.
Dette er DR Kongo i 2011. Og det gjør meg
sint. Jeg blir så inderlig provosert, fordi
vi alle kunne gjort så mye mer for barn i
land der myndighetene svikter. Men barn
kommer aldri høyt nok opp på den internasjonale politiske arenaen.
BARNA MÅ KOMME FØRST
For meg er det åpenbart at sårbare barn
bør være et hovedsatsingsområde i den
norske utenrikspolitikken. Derfor ber
jeg norske politikere si høyt og tydelig at
barn i nød er prioritet nummer én i hele
vår asyl, utenriks-, utviklings- og humanitære politikk. Og så må Norge som en
stor internasjonal humanitær aktør tørre
å vise gjennom handling at barna er viktigere enn noe annet. Vi må gi ungene
trygghet, dekke basale behov og sikre
utdanning. For at tusenårsmålet om utdannelse for alle skal nås innen 2015, er
det behov for 18 millioner nye lærere.
Myndigheter, donorer, frivillige organisasjoner og lærerorganisasjoner må samarbeide for å møte denne utfordringen.
Utdanning i krisesituasjoner blir sjeldent
sett på som viktig når pengene skal fordeles. Et godt sted å starte er å avsette et
fond på én milliard kroner til utdanning
for barn og ungdom i krisesituasjoner. Vi
må også kaste våre krefter inn i kampen
for å hindre at barn på flukt blir utnyttet
gjennom tvangsrekruttering til væpnede
grupper, prostitusjon, menneskehandel
og slaveri.
Og alle kan gjøre sitt. Både næringsliv
og privatpersoner i Norge kan bidra til at
barn på flukt får mat, klær, tak over hodet og utdannelse. Hva med deg selv? Du
kan også hjelpe ved å støtte opp om organisasjoner som Flyktninghjelpen og å
stille krav til våre hjemlige politikere om
å vise handlekraft. n
Perspektiv
NR. 04.2011
7
Brennpunkt
2
1 Somalia: farlig kenyansk innblanding
2
Syria: isolert regime
3
Sør-Sudan/Sudan: blodig nabostrid
4
Jemen: fare for borgerkrig
3
4
1
somalia
FARLIG INNBLANDING
Foto: Scanpic
Kenyanske regjeringssoldater nær
Liboi i Somalia forbereder seg på å
avansere videre inn i landet på jakt
etter væpnede somaliske opprørere,
som har kidnappet utenlandske turister og gjennomført terrorangrep i
Kenya denne høsten.
Den kenyanske intervensjon, som
begynte i midten av oktober, har fått
kodenavnet Operasjon Linda Nchi (kiswahili for «Beskytt landet») og er koordinert med Somalias nasjonale hær.
syria
8
Perspektiv
NR. 04.2011
Foto: Scanpic
ISOLERT REGIME
En maskert syrisk demonstrant protesterer utenfor hovedkvarteret til Den arabiske liga i Egypts hovedstad
Kairo 12. november for å få de andre arabiske landene
til å legge større press på Syrias president Bashar al-Assad. Ligaen svarte med å utestenge Syria, inntil syriske
myndigheter oppfyller punktene i fredsplanen, som
ligaen la fram tidlig i november og som Syria den gang
sluttet seg til. I følge FN skal mer enn 3 500 mennesker
ha mistet livet i konflikten dette året.
Ligaen varsler også at den vil iverksette økonomiske og politiske sanksjoner mot Syria, og oppfordrer
Syrias hær til å stanse drapene på sivile.
242 HJELPEARBEIDERE ble DREPT, KIDNAPPET ELLER ALVORLIG SKADD PÅ JOBB I
2010. DETTE ER EN NEDGANG FRA 2009: 290 ANGREP OG 2008: 278 ANGREP.
KILDE: Aid Worker Security Report 2011
2008
278
242
48
FÆRRE
HJELPEARBEIDERe
ANGREPET I 2010
2009
290
2010
jemen
Foto: Scanpic
FARE FOR
BORGERKRIG
Demonstranter i Jemens hovedstad
Sanaa krever at president Ali Abdullah Saleh går av og stilles for retten.
Uroen i landet har pågått siden januar. I mai brøt det ut væpnede kamper i landet. President Saleh nektet
å godta en plan for maktoverføring,
forhandlet fram av representanter for
regjeringen og opposisjonen.
Hovedstaden Sanaa er nå delt mellom tilhengere og motstandere av
presidenten. Minst 1 480 mennesker
har blitt drept siden opprøret startet
i februar.
SØR-SUDAN/sudan
BLODIG NABOSTRID
Foto: Scanpic
Økt spenning og flere trefninger mellom væpnede styrker
fra begge sider i konflikten
gjør jobben stadig vanskeligere for den internasjonale
FN-styrken (UNMIS). 10. november ble en flyktningleir i
delstaten Unity i Sør-Sudan angrepet av bombefly og 12 mennesker mistet livet. Regjeringen i Sudan har avvist at den
står bak angrepet.
Hjelpeorganisasjonene har
problemer med å opprettholde
sine aktiviteter i enkelte områder. Den britiske hjelpeorganisasjonen Oxfam måtte nylig
evakuere sine medarbeidere fra
grensedelstaten Øvre Nilen.
Perspektiv
NR. 04.2011
9
■ Intervjuet Jan Egeland
Jan Egeland er tilbake på barrikadene. I august ble nordmannen,
som Times Magazine har kalt «verdens samvittighet», direktør i
Human Rights Watch i Europa.
Tilbake på barrikadene
AKTUELL
ybakt leder for Human Rights
N
Watch Europa
MERITTER
FN: Han har hatt to toppjobber i FN:
visegeneralsekretær for humanitære spørsmål og nødhjelpskoordinator, samt spesialutsending for FNs
generalsekretær i Colombia.
UD: Som statssekretær i Utenriksdepartementet, var han sentral i
forhandlingene som førte frem til
Oslo-avtalen mellom palestinerne
og Israel i 1993.
RØDE KORS: Egeland har både vært
generalsekretær og leder av utlandsavdelingen i Norges Røde
Kors.
AMNESTY: Han har også vært styreleder i Amnesty International i
Norge, samt nestleder i Amnestys
internasjonale styre.
NUPI: Egeland var direktør for
Norsk utenrikspolitisk institutt
(NUPI) fram til august 2011.
STATSVITER: Egeland er utdannet
statsviter ved Universitetet i Oslo.
BOK: I 2008 ga han ut boka om
sine år i FN: «Det nytter: Rapport fra
frontlinjene».
TIME: Han er blitt kåret til en av de
hundre mest betydningsfulle personer i vår tid av TIME Magazine.
10
Perspektiv
NR. 04.2011
TEKST: Marianne Alfsen/ Felix Media
– Den største menneskerettslige utfordringen i Europa i dag, er økt fremmedfrykt
og diskriminering av migranter og minoriteter, sier Jan Egeland, og viser at han allerede er komfortabel i sin nye aktivistrolle.
Det var tanken på å komme tilbake på
barrikadene og kjempe for det han har
trodd på hele sitt liv, nemlig menneskets
ukrenkelige rettigheter, som fristet ham
ut av direktørstolen ved Norsk Utenrikspolitisk Institutt og inn i en ny, internasjonal lederstilling.
Den nye europadirektøren i Human
Rights Watch har en lang, internasjonal
karriere i bak seg. Det hele startet da han
som 23-åring ble tidenes yngste nestleder i Amnestys internasjonale styre. Siden den gang har han kjempet menneskeverdets sak, på parti med ofrene for
overgrep, krig og fattigdom. Han har vært
sentral i fredsprosesser og ledet an hjelpearbeidet i humanitære kriser. Internasjonalt har Egeland satt særlige spor etter
seg som visegeneralsekretær for humanitære spørsmål og nødhjelpskoordinator i FN.
IKKE REDD FOR BRÅK
Jan Egeland er ikke en mann som skygger
unna litt bråk. Han har ofte kastet brannfakler inn i internasjonale debatter, og lar
seg ikke skremme av titler når han leverer
sin presist formulerte kritikk. Som resultat har han mang en gang utsatt seg for
mektige menns vrede.
– Jeg har hatt den blandede fornøyelsen det er å personlig bli skjelt ut av flere
statsoverhoder, blant annet USAs tidligere
president George W. Bush, Sudans president Bashir, Ugandas president Musveni
og den nå avsatte president Gbagbo i Elfenbenskysten. For ikke å snakke om Zimbabwes president Mugabe. Han kalte meg
en løgner, hykler og banditt, da jeg beskrev Zimbabwe som et land i full kollaps
når det gjelder levekår og menneskerettigheter, forteller Egeland.
Som Human Rights Watch’ fremste talsmann i Europa, har han ingen planer om
å besinne seg for å unngå kritikk.
– Du må bare sørge for at du har orden
på faktaene dine og står på trygg folkerettslig grunn, sier han.
FRISTET MED BASE I OSLO
Egeland stod på Flesland flyplass, da han
først fikk spørsmålet om å bli europadirektør for Human Rights Watch. Først
takket han nei. Et liv på reisefot i internasjonale organisasjoners ærend er tøft for
familielivet. Han trivdes i Oslo, som NUPIdirektør. Da Human Rights Watch fristet
med Oslo som base for den nye stillingen
som organisasjonens europadirektør og
leder for kontorene i London, Brüssel,
Berlin og Paris, sa han ja.
– Human Rights Watch er en moderne
og fleksibel organisasjon, som har tilpasset seg en ny digital verden. Hvor man
bor betyr ikke like mye lenger. Fordelen er at vi kan rekruttere dem vi synes
er best, uansett hvor de ønsker å bo, sier
Egeland.
VIL UTFORDRE NYE AKTØRER
Ansettelsen av Egeland vitner om en ny
æra i den amerikanske menneskerettighetsorganisasjonen, som opprinnelig het
AKTIVISTEN: Jan Egeland har hatt på seg mange ulike hatter opp gjennom årene, men hatten har aldri klart å skjule aktivisten Jan Egeland: den uredde,
pågående og aldri hvilende aktivisten. Nå er han tilbake på barrikadene – der han ser ut til å trives best. FOTO. Fredrik Neumann/ Felix Media.
Helsinki Watch og ble startet i 1978. Ti år
senere ble America Watch, Asia Watch og
Africa Watch opprettet, før det hele ble til
Human Rights Watch – med et globalt fokus. Med den nyopprettede europadirektørstillingen, ønsker Human Rights Watch
å styrke sitt arbeid i Europa, og ytterligere befeste organisasjonens internasjonale
perspektiv.
– USA er fortsatt viktig, men Europa og
EU er også viktige, for ikke å snakke om
de fremvoksende stormaktene i øst, sier
Egeland.
Han peker på at det globale Sørs vilje til
å la Vesten beslutte og diktere – det være
seg i Afghanistan, Somalia eller Libya –
synker i takt med at deres politiske og
økonomiske makt øker. Verdens maktbalanse er i endring. Land som Kina og India er blitt «stormakter», som krever sin
plass i førersetet.
– Hovedutfordringen for oss som jobber
med menneskerettigheter, er å overbevise de nye supermaktene om at de må leve
n n Verden har gått
fremover når det gjelder
menneskers rettigheter.
opp til sitt ansvar og håndheve menneskerettighetene. Til nå har de vært mest opptatt av å bryte sin egen befolknings rettigheter, sier Egeland.
LIBYA: «EN TAPT MULIGHET»
– Libya var interessant. I starten så verden
ut til å enes om at noe måtte gjøres. I begynnelsen av mars hadde det internasjonale samfunnet en reell mulighet til å, for første gang, gjøre en felles muslimsk og vestlig
inngripen for å fremme menneskerettigheter. Dessverre ble det som startet som et
initiativ fra den Arabiske liga, raskt en ren
Nato-operasjon, med kun et par arabiske
alibier igjen. Dermed er Libya blitt nok et
eksempel på vestlig innblanding i manges
øyne, mener Egeland, og kaller Den arabiske våren for en «tapt mulighet», når det
gjelder å få det globale Sør med på laget i
kampen for menneskers rettigheter.
Tross verdens massive menneskerettslige utfordringer, er Egeland optimist.
– Verden har gått fremover når det gjelder menneskers rettigheter, mener han.
– Dårlig lederskap i USA og feighet i Europa i kjølvannet av terrorangrepene 11.
september 2001, har imidlertid ført til alvorlige tilbakeslag. Plutselig begynte USA
og Europa å tolerere tortur og fengsling
uten lov og dom, påpeker Egeland, og understreker at det er et alvorlig problem
at bare laverestående tjenestemenn og –
kvinner er blitt stilt til ansvar for overgrepene i kjølvannet av «krigen mot terror».
Verden vil uten tvil høre mer om hva
Jan Egeland mener om menneskerettigheter i tiden som kommer. n
Perspektiv
NR. 04.2011
11
■ Barn i krig
krigens tapere
Regnskapet over krigens kostnader
viser at barna betaler den største prisen.
TEKST: Roald Høvring
12
Perspektiv
NR. 04.2011
AFGHANISTAN: I følge FN (UNAMA) ble 346 barn drept i fjor som en
direkte følge av krigshandlinger i Afghanistan: 131 ble drept av jagerfly og
22 i såkalte nights raids av internasjonale spesialstyrker. 128 ble drept i
selvmordsangrep og andre angrep fra væpnede opprørsgrupper.
Foto: Scanpix
Perspektiv
NR. 04.2011
13
■ Barn i krig
E tter
Den kalde krigen er verden
blitt fredeligere: antallet kriger
og voldelige konflikter er gått
ned og sivile ofre i krig er kraftig redusert.
– Mellom 2008 og 2010 er antallet voldelige konflikter redusert med neste 20
prosent. Antallet konflikter i 2010 var 30,
dette er det laveste siden 2003. Antallet
fullskalakrig, krig som resulterer i minst
1 000 drepte i strid under ett år, går også
ned: fra seks i 2009 til fire i 2010, sier
Therése Pettersson, som er prosjektleder
for Human Security Project ved universitet i Uppsala.
Den generelle trenden, at færre mennesker dør i konflikter, fortsetter og fra
2009 til 2010 ble antallet stridsrelaterte
dødsfall redusert med 38 prosent, eller
fra nesten 31 000 til 19 000.
– Så selv om konflikten i Afghanistan er
intensivert og har forårsaket flere dødsfall de senere årene, så har det totale antallet døde i væpnede konflikter gått ned,
fastslår Pettersson.
En fersk rapport fra Brown University
viser likevel at krig rammer sivile i stor
grad. Rapporten fastslår at så mange som
137 000 sivile er drept i Irak og Afghanistan de ti siste årene. Til sammenligning
har om lag 6 000 amerikanske soldater
mistet livet.
ENDRET KRIGSBILDE
De siste ti årene ser vi at krig og væpnet
konflikt har herjet 35 land. Et fellestrekk
er at de aller fleste landene er fattige,
uten demokratisk styresett og konfliktene
er langvarige. I de 35 landene har konflikten var i gjennomsnitt 12 år.
Vi ser også at krigens karakter har endret seg: Krigene utkjempes ikke i samme
grad mellom stater, men mellom regjeringer og ulike opprørsgrupper. Dagens
konflikter er langt mer komplekse – der
både aktørene og frontene er uklare. Et
økende problem er at krigshandlinger eller en stridende part hindrer hjelpeorganisasjoner tilgang til sivilbefolkningen.
Dette er tilfelle i store deler av Afghanistan og Somalia.
Også hensynet til sivile står svakt, og i
noen tilfeller blir sivile legitime mål. I andre tilfeller ser vi også at regjeringer, som
i utgangspunktet er forpliktet til å beskytte sin egen befolkning, begår massemord
på egne borgere, som for eksempel i Darfur i Sudan.
14
Perspektiv
NR. 04.2011
BARNA BETALER PRISEN
Til tross for at antallet kriger og drepte
sivile er gått ned ser vi at krigs- og voldshandlinger i stor grad rammer barna. To
millioner barn er drept og seks millioner
er blitt lemlestet eller alvorlig skadd i krig
de ti siste årene. I tillegg kommer de mange millionene som lider og dør som følge
av krigens ødeleggelser.
Barn er mindre rustet, både fysisk og
psykisk, til å stå imot krigens lidelser, og
de rammes hardere av sult og sykdommer.
Det er sykdommer og ikke kuler som er
mest dødelig, når voldelige konflikter utspiller seg i fattige land. I konfliktrammede land er dødeligheten for barn under
fem år dobbelt så høy som for andre fattige land, henholdsvis 12 og 6 prosent.
Røde Kors (ICRC) anslår at mellom
1998 og 2007 døde 5,4 millioner mennesker som et resultat av krigen i DR Kongo.
Én av ni var sivile ikke-stridende ofre.
Og barn under fem år utgjorde nærmere
halvparten av disse, selv om de kun utgjorde en femtedel av befolkningen.
I Den sentralafrikanske republikken
og Tsjad hersker det kronisk matmangel
og halvparten av alle barn under fem år
lider av veksthemming på grunn av for
lite mat.
HØYE DRAPSTALL
I fjor ble over 2 700 sivile drept i krigen i
Afghanistan, 486 av disse var barn. I følge FN (UNAMA) ble 346 barn drept som
en direkte følge av krigshandlinger: 131
ble drept av jagerfly og 22 i såkalte nights
raids av internasjonale spesialstyrker. 128
ble drept i selvmordsangrep og andre angrep fra væpnede opprørsgrupper.
I de palestinske områdene på Gaza og
Vestbredden er om lag 3 000 sivile drept
de siste ti årene. Av disse var mer enn 1
300 barn, ifølge den israelske menneskerettighetsorganisasjonen B'Tselems. I
følge FN førte Israels Operation Cast Lead
i slutten av 2008 og begynnelsen av 2009
til 350 drepte og 1 815 skadde barn i Gaza.
I 2010 ble mer enn 4 000 sivile drept i
Irak; 3 570 i Pakistan og 2 100 bare i Somalias hovedstad Mogadishu. Mange av
ofrene var barn. Både i Darfur-provinsen
i Sudan og i Sør-Sudan er flere tusen sivile drept de siste tre årene.
En undersøkelse av irakiske flyktningbarn i Jordan i 2007 viser at 39 prosent
av barna hadde mistet en pårørende eller noen som stod de nær, og 43 prosent
n n To millioner barn er drept og
seks millioner er blitt lemlestet eller
alvorlig skadd i krig de ti siste årene.
SRI LANKA: En lankesisk soldat bærer et barn bort fra slagmarken
under krigens avsluttende fase våren 2009. Både regjerings­
hæren og opprørshæren ble beskylt for ikke å ta nok hensyn til
sivile liv under kamphandlingne. Foto: Scanpix.
Perspektiv
NR. 04.2011
15
■ Barn i krig
n n Barn som for
eksempel har vært
tvunget til å tjeneste­
gjøre som barne­
soldater eller er blitt
seksuelt misbrukt
er ofte påført store
skader som det aldri
helt går an å lege eller
tar tid å lege.
Ingvill C. Mochmann ved GESIS-Leibniz
Institute for Social Sciences
BARNESOLDATER: Nærmere 300 000 barne i 22 ulike land er tvunget til å tjenestegjøre som soldater, både i opprørshærer og regjeringshærer. Å sikre
barn på flukt skolegang er også et viktig tiltak for å hindre at barn rekrutteres til militære styrker. Foto: Scanpix.
hadde vært vitne til krigs- og voldshandlinger.
BARNESOLDATER
I dag finnes det mellom 250 000 og 300
000 barnesoldater i verden. I fjor rapporterte FNs generalsekretær om 22 land
som ble anklaget for rekruttering av barnesoldater, drap og lemlesting av barn, og
voldtekt og andre former for seksualisert
vold. Blant de verste eksemplene trakk
han fram overgrepene utført av regjeringshærene i Tsjad, DR Kongo og Sudan.
Men de fleste overgrepene ble utført av
ikke-statlige aktører.
I følge rapporten til organisasjonen
Coalition to Stop the Use of Child Soldiers fra 2008 gjorde regjeringsstyrker eller væpnede grupper i 19 land seg bruk
av barnesoldater i løpet av perioden
april 2004 til oktober 2007. Disse landene var: Afghanistan, Burundi, Den
sentralafrikanske republikken, Tsjad,
Colombia, Elfenbenskysten, DR Kongo,
India, Indonesia, Irak, Det okkuperte
palestinske området, Myanmar, Nepal,
Filippinene, Somalia, Sri Lanka, Sudan,
Thailand og Uganda.
Fredsavtalene i Indonesia i 2005 og i
Nepal i 2006 samt et sterkere press fra
FN har virket positivt, og regjeringen i
Tsjad undertegnet i juni en avtale med
FN om å fjerne alle barn fra sine militære
styrker.
16
Perspektiv
NR. 04.2011
MISBRUKES SEKSUELT
Seksualisert vold er et økende problem
og rammer i stor grad barn. I flere kriger de siste to tiårene har vi sett at denne type vold er blitt brukt som en del
av krigføringen. Dette var tilfellet både
i Jugoslavia og i Rwanda på 90-tallet. Og
vi ser det i dag blant annet i DR Kongo,
der opptil 40 prosent av kvinnene i enkelte områder er blitt voldtatt. Idag blir
over 1 100 kvinner voldtatt i Kongo hver
dag.
Barn rammes i særlig grad. FN rapporterte i 2009 om til sammen 2 360 voldtekter av barn i tre provinser nordøst i landet.
Amnesty har også rapportert om at regjeringsstyrker og milits har drevet systematisk voldtekt mot befolkningen i Darfur-provinsen i Sudan.
MISTER UTDANNING
I følge UNESCO nektes 28 millioner grunnskolebarn skolegang på grunn av krigshandlinger. UNHCR regner med at kun 2
av 3 barn i flyktningleirer får skolegang.
Utdanning i krigs og konfliktområder
er heller ikke prioritert av internasjonale
donorer. Kun to prosent av den humanitære hjelpen går til utdanning.
Samtidig vet vi at det beløpet verdens
land bruker på våpen og militæret i løpet
av seks dager (16 milliarder USD) er nok
til sikre skolegang til alle de som i dag faller utenfor.
ANGREP PÅ SKOLER
FN spesialrepresentant for barn i væpnede konflikter, Radhika Coomaraswamy,
rapporterte i fjor om angrep på skoler
og sykehus i 22 ulike land. Listen hennes
innbefatter: Afghanistan, Burundi, Den
sentralafrikanske republikken, Colombia,
Elfenbenskysten, DR Kongo, Filippinene,
Haiti, India, Irak, Jemen, Libanon, Det
okkuperte palestinske området, Pakistan, Somalia, Sri Lanka, Sudan, Thailand,
Tsjad og Uganda.
I følge organisasjonen Watchlist on Children in Armed Conflicts er dette en økende trend. I 2008 ble det rapportert om
347 angrep fra ulike væpnede opprørsgrupper på skoler i Afghanistan. Året etter
var dette antallet nesten doblet. Og i fjor
var 450 av landets skoler stengt på grunn
av sikkerhetsrisikoen, ifølge UNESCO.
– Angrep mot skoler, elever og lærere
er en bekymringsfull trend, advarer direktør Eva Smets i Watchlist on Children
and Armed Conflict.
Da Israel angrep Gaza vinteren 20082009 ble over 300 barnehager, skoler og
universiteter helt eller delvis ødelagt.
Smets viser også til at et stort antall
skoler er okkupert av stridende parter,
noe som fører til at skolebygningene bor
direkte angrepsmål. I fjor var omlag 60
skoler stengt i Somalias hovedstad Mogadishu, mens et titalls var okkupert av
væpnede styrker. Siden midten av 2007
KRIGSREGNSKAPET
OPPGAVE:
Krig og
konflikt har
herjet 35 land
de siste ti
årene. Regn ut
hvem som er
krigens tapere.
+
+
+
+
+
+
+
+
DREPTE: 2 millioner barn er blitt drept i
væpnede konflikter bare i de siste 10 årene.
SKADDE: 6 millioner barn er enten blitt
lemlestet eller alvorlig skadet.
BARNESOLDATER:
250 000 barn er barnesoldater.
TAPT SKOLEGANG: 28 millioner
grunnskolebarn mistet skolegang
BARNEDØDELIGHET: det er dobbelt så stor
risiko for at barn i konfliktområder vil dø
før fylte fem år, som i andre fattige land.
ANALFABETER: kun 79 % av barn og
unge i konflikt­rammede land kan lese,
sammenlignet med 93 % i andre fattige
land.
PÅ FLUKT:
mer enn 20 millioner barn er på flukt.
MENNESKEHANDEL: én million barn offer for
menneskehandel. Mange kommer fra land i
krig og konflikt.
FORELDRELØSE: om lag 500 000 barn i
krigsområder er foreldreløse.
= Barna
Perspektiv
NR. 04.2011
17
■ Barn i krig
AFGHANISTAN: Barna rammes hardt
av krigens redsler i Afghanistan. 22
prosent av skolebarn mellom 11 –
15 år har tegn på psykiske forstyr­
relser. Jentene er hardes rammet.
Foto: Scanpix.
18
Perspektiv
NR. 04.2011
n n Seksualisert vold er et økende
problem og rammer i stor grad barn. I
flere kriger de siste to tiårene har vi sett
at denne type vold er blitt brukt som en
del av krigføringen.
har 144 skoler i Mogadishu blitt helt eller
delvis stengt på grunn av krigshandlinger. I Jemen er 220 skoler helt eller delvis
ødelagt som følge av krigshandlinger de
tre siste årene.
I tillegg til de menneskelige kostnadene
påføres også fattige lokalsamfunn store
omkostninger.
– Mer enn 40 prosent av alle barn som
nektes skolegang bor i fattige land, som
herjes av krig og konflikt. Dette har store
samfunnsmessige kostnader på sikt, samtidig som knappe ressurser må brukes på
gjenoppbygging av skoler og utstyr, sier
presserådgiver Rebecca Foldham i Unicef.
PÅ FLUKT
Barn på flukt utgjør den mest sårbare
gruppen og er den største bekymringen
til FNs høykommissær for flyktninger
(UNHCR). Flyktninghjelpen anslår at om
lag 20 millioner barn er på flukt, enten i
eget land eller utenfor landets grenser.
– Med en usikker fremtid, følelsesmessig
stress, begrenset mulighet til skolegang og
matmangel er barn sårbare og risikerer å
bli; seksuelt misbrukt, utnyttet som billig
eller gratis arbeidskraft og rekruttert som
barnesoldater, sier seniorrådgiver Monika
Sandvik-Nylund i UNHCR.
– For barn som lever i et samfunn preget av krigs- og voldshandlinger eller er
på flukt, er det av avgjørende betydning
å sikre skolegang. Et skoletilbud gir barna
og unge en tryggere ramme og beskyttelse mot overgrep og mot rekruttering til
kriminell eller voldelig aktivitet. Samtidig
får barna en meningsfull hverdag, som
kan gi dem både nødvendige ferdigheter
og tro på fremtiden, sier spesialrådgiver
Helge Brochmann i Flyktninghjelpen.
Brochmann viser også til at det i land
som har vært herjet av krig over tid, er
det viktig at den unge generasjonen har
de ferdighetene og den ballasten som
skal til for å sikre fred og sosial og økonomisk utvikling.
– Flyktninghjelpen satser derfor særlig
på å fange opp barn, men også ungdom
som har mistet skolegang på grunn av
krig og konflikt, og gi dem en mulighet til
å ta igjen tapt skolegang og gi dem en yrkesrettet utdanning, sier Brochmann.
LANGVARIGE SKADER
Barn er også en utsatt gruppe etter at
krigs- og voldshandlingene er avsluttet eller etter at barna har kommet seg i sikkerhet utenfor krigsområdene.
– Barn som for eksempel har vært
tvunget til å tjenestegjøre som barnesoldater eller er blitt seksuelt misbrukt
er ofte påført store skader som det aldri helt går an å lege eller tar tid å lege.
Mødre og barn av mødre som har vært
tvunget til å tjenestegjøre i en opprørshær kan ha vanskelig å for å bli akseptert og reintegrert i lokalsamfunnet,
Perspektiv
NR. 04.2011
19
■ Barn i krig
GAZA: 2 av 3 barn i Gaza og på Vestbredden har ikke tilgang til trygge områder for fritidsaktiviteter. forteller professor Ingvill C. Mochmann
ved GESIS-Leibniz Institute for Social
Sciences.
En studie av 215 flyktninger i Hamburg,
bestående av barn og ungdommer mellom
ni og 20 år som hadde flyktet fra Afghanistan, Bosnia og Hersegovina og Kosovo,
viste at: en tredel hadde diagnosen depresjon, 14 prosent led av posttraumatisk
stress og vel 11 prosent led av alvorlig angst.
ØKT KRAV OM BESKYTTELSE
Både Genevekonvensjonen og FNs barnekonvensjon skal beskytte barn i krig. FNs
sikkerhetsråd har også vedtatt en rekke
resolusjoner for å styrke rettsvernet og
bedre beskyttelsen av barn som rammes
av væpnede konflikter. Senest i juli i år slo
Resolusjon 1998 fast at det enkelte medNR. 04.2011
20 Perspektiv
lemsland har et spesielt ansvar for å beskytte barn i væpnede konflikter.
FN spesialrepresentant for barn i væpnede konflikter, Radhika Coomaraswamy, kom så sent som i august i år med en
rapport hvor hun tegner et dystert bilde
av situasjonen: Stadig flere barn blir rekruttert til å tjenestegjøre i ulike opprørsstyrker, bruk av nye våpentyper rammer
i stor grad barn, økte krigshandlinger i
boligområder, utstrakt bombing med fly
i stor høyde, bruk av droner, bruk av såkalte night raids, uproporsjonal bruk av
våpen samt fengsling og avstraffing av
barn som knyttes til væpnede grupper.
POSITIVE TEGN
– Det finnes enkelte tegn til positiv endring, men initiativene til dette kommer
Foto: Scanpix
ikke fra de stridende partene, men heller som et resultat av et økt press utenfra, særlig fra FNs spesialrepresentant for
barn i væpnede konflikter, sier Eva Smets.
Dette har ført til økt internasjonal
oppmerksomhet og partene har følt seg
presset til å avstå fra rekruttering av barnesoldater, seksuelt misbruk av barn,
drap og lemlesting, kidnappinger, angrep på skoler og sykehus og å nekte humanitær hjelp.
– Dette resulterte for eksempel i at regjeringen i Afghanistan i 2010 iverksatte
en handlingsplan for å bedre situasjonen for barn som ble utsatt for overgrep.
Også opprørsgrupper, som APRD i Den
sentralafrikanske republikken, har de siste årene forpliktet seg til å avstå fra å bruke barnesoldater, opplyser Smets. n
EKSEMPLER:
LAND I KRIG
SOMALIA
2,3 millioner på flukt
2 000 barnesoldater
62 % analfabeter
18 % barnedødelighet
50 år: forventet levealder
n n De rekrutterer barnesoldater med tvang, men de
lokker også med seg barn ved å tilby dem penger
eller mobiltelefoner.
Sosialarbeider i hovedstaden Mogadishu.
AFGHANISTAN
3,5 millioner på flukt
486 barn drept i 2010
70 % analfabeter
20 % barnedødelighet
44 år: forventet levealder
1 av 4 barn dør før fylte 5 år
n n Barn helt ned i 7-årsalderen blir rekruttert som
selvmordsbombere.
Human Right Watch
DR KONGO
2, 2 millioner på flukt
33 % analfabeter
20 % barnedødelighet
48 år: forventet levealdrer
n n En stor del av voldtekstofrene er barn under 10 år.
Unicef
Perspektiv
NR. 04.2011
21
■ verden i Dag
n n Jeg tror ikke kvinnene som har deltatt i disse
Foto: Wikimedia
revolusjonene, vil akseptere at noen rokker ved deres
rettigheter. Vi vil ha en felles verden og et borgerskap.
Fredsprisvinner Tawakkol Karman til Aftenposten 13. november.
forbes-liste
Verdens
mektigste
USAs president Barack Obama
topper Forbes’ nye liste over verdens mektigste personer.
Tidsskriftet Forbes la i høst fram sin liste
over verdens mektigste personer. Her tar
Obama over førsteplassen fra Kinas president Hu Jintao, mens Russlands statsminister Vladimir Putin kommer på andreplass. Hu følger på tredjeplass, mens den
tyske statsministeren Angela Merkel ligger på fjerde. Hun kåres imidlertid igjen
til verdens mektigste kvinne.
10 MEKTIGSTE:
1. Barack Obama
2. Vladimir Putin
3. Hu Jintao
4. Angela Merkel
5. Bill Gates
6. Abdullah bin Abdul
Aziz al Saud
7. Pave Benedict XVI
8. Ben Bernanke
9. Mark Zuckerberg
10. David Cameron
22
Perspektiv
NR. 04.2011
3
2000
1950
1900
1850
0
1800
2
2011: 7 000 000 000
1
4
1999: 6 000 000 000
VERDENS BEFOLKNINGSVEKST
all i milliarder.
T
Kilde: FNs befolkningsfond (UNFPA)
5
1987: 5 000 000 000
6
1974: 4 000 000 000
I 2011 passerer befolkningen 7 milliarder. FN
venter at det vil være 9,3 milliarder mennesker på jorda i 2050 og 10 milliarder i 2100.
Verdens årlige befolkningsvekst l­igger nå på
80 millioner. Forventet levealder har gått opp
fra 48 år midt i forrige århundre til 68 år i begynnelsen av dette. Barnedødeligheten falt i
samme periode med to tredeler.
1959: 3 000 000 000
7
1927: 2 000 000 000
verdens befolkning
Kilde: Forbes
1804: 1 000 000 000
VERDENS MEKTIGSTE: Demonstranter protesterer mot G20-møtet i november i Nice, der mektige ledere
som Barack Obama, Angela Merkel, Vladimir Putin og Nicolas Sarkozy diskuterte den økonomiske
krisen. De fire står alle på listen over verdens mektigste personer. Foto: Scanpix
7 000 000 000
VERDENs BEFOLKNING HAR NÅ PASSERT 7 MILLIARDER.
1
én mrd.
flere på
12 år
VERDENS 5 MEST FOLKERIKE LAND:
Kina
Indonesia
India
USA
Brasil
verden
Verdensborger
nr. 7 milliard
FN har beregnet at folketallet i
verden mest sannsynlig passerte
syv milliarder i oktober.
Jentebabyen Danica fra den filippinske
hovedstaden Manilla var allerede på forhånd plukket ut av FN til å bli verdensborger nummer 7 milliarder.
Her hjemme markerte FN-sambandet
begivenheten med et seminar, der Miljøog utviklingsminister Erik Solheim fremhevet fire hovedutfordringer knyttet til
befolkningsvekst: Fortsatt høye fødselstall
i afrikanske land, en økende andel eldre i
rike land, klimautslipp og matvaremangel.
■■ Befolkningsveksten har avtatt noe siden
vi rundet seks milliarder i 1999 og FN
peker på en rekke positive faktorer, som
lover godt for fremtiden:
■■ Verdens befolkning vokser langsommere enn den gjorde før.
■■ Fertilitetsraten i utviklingsland har falt
fra nesten 6 barn per kvinne på starten
av 1960-tallet, til 2,6 i dag.
■■ Siden 1968 har det vært anerkjent som
en menneskerettighet å selv kunne bestemme hvor mange barn man vil ha.
■■ Kvinner som har gått på skole og fått en
utdannelse får generelt færre barn.
NUMMER 7 000 000 000: lille Danica hviler på moren Camilles bryst mens faren Florante Galura
kommer med fødselsdagskaken på sykehuset i Manilla på Filippinene. Foto: Scanpix
Malaria: 1,1 million liv spart
I Afrika sør for Sahara er 1,1 millioner liv
reddet det siste tiåret, viser ny rapport fra
Roll Back Malaria Partnership (RBM).
Antall malariadødsfall har sunket med
over 50 prosent i 43 land,
11 av dem i Afrika, de siste ti årene.
■■Millioner av liv er blitt reddet.
■■28 milliarder kroner satses i den internasjonale kampanjen mot malaria.
■■Det er mulig å reduseres antall malariadødsfall til nesten null innen 2015.
■■Malaria er helt utryddet i ti land.
Det er fortsatt en stykke igjen til det
målet nåes: Malaria kan ramme nesten
halvparten av verdens befolkning.
Sykdommen drepte 781 000 mennesker
i 2009.
Perspektiv
NR. 04.2011
23
■ Profilen Angelina Jolie
Filmen Tomb Raider gjorde Angelina Jolie verdensberømt.
Tiden hun brukte på filminnspillingen i Kambodsja resulterte
også i et sterkt engasjement for flyktninger.
En humanitær
superstjerne
TEKST: Harriet Rudd
I 2001 ble Angelina Jolie utnevnt til Goodwill-ambassadør for
FNs Høykommissær for Flyktninger (UNHCR). Dette var starten
på det som har blitt en imponerende karriere som forkjemper
for verdens flyktninger. I forbindelse med hennes tiårsjubileum
som Goodwill-ambassadør, fikk Perspektiv et intervju med superstjernen.
Jolie er høyt respektert og beundret - ikke bare av publikum,
men også av den humanitære bransjen, for engasjementet hun
har vist som Goodwill-ambassadør. Hun har opparbeidet seg et
godt rykte som ikke bare en av de mest
aktive, men også som en av de mest innflytelsesrike Goodwill-ambassadørene i
FN-familien. Når vi spør hva som motiverer henne til å vise så mye engasjement i
jobben, svarer Jolie:
ger. Derfor passer hennes profil veldig godt med de andre unge
profesjonelle, som vi har utpekt som vår neste generasjon med
utenriksledere.»
I KRIGSSONEN
I august 2003, to dager etter bombingen av FN-kontoret i Irak
som tok livet av 22 FN-ansatte, skulle Jolie etter planen reise til
det konfliktfylte Kaukasus-området. Dagen før avreise fikk hun
imidlertid en telefon fra UNHCR, som advarte om at ekstremister kanskje ikke ville se positivt på hennes besøk. Reiseruten
hennes hadde blitt lekket, og hun hadde høy profil - et åpenbart
terrormål. Ønsket hun å avlyse turen,
spurte UNHCR? «Nei», svarte Jolie.
Dette var ikke første, og langt fra siste,
gangen Jolie reiste til et område med høy
risiko. Når hun nå reiser i felt for UNHCR,
insisterer hun på å ha samme type innkvartering og arbeidsforhold som de lokale UNHCR-ansatte. Hun understreker
alltid hvor viktig arbeid de gjør, og hvor
mye de inspirerer henne.
– De jobber i fjerne strøk, langt fra familie og venner, og arbeider under harde og
ofte akutte vilkår. De er faktisk villige til å
ofre sitt eget liv for å hjelpe andre. Jeg er
stolt av å kunne bli assosiert med dem.
Hun fremhever at mange flyktinger er
helt avhengig av hjelp utenfra, og derfor
er det avgjørende å sikre tryggheten til hjelpearbeidere for å
kunne gi støtte og beskyttelse til millioner av flyktninger og internt fordrevne.
– Derfor må vi kreve større respekt for prinsippene selvstendighet, upartiskhet og nøytralitet, for å beskytte livene til humanitære arbeidere, understreker Jolie.
n n Det er
flyktningene selv
som motiverer meg.
Gjennom mine reiser
har jeg hatt æren
og privilegiet av å
møte tusener av
flyktninger.
IKKE BARE TALL
– Det er flyktningene selv som motiverer
meg. Gjennom mine reiser har jeg hatt
æren og privilegiet av å møte tusener av
flyktninger, og tilbringe tid sammen med
dem. Flyktninger er noen av de mest sårbare, men samtidig de aller sterkeste. Jeg
vil at verden skal forstå at disse menneskene ikke bare er tall, understreker hun.
I snitt reiser skuespilleren på fire feltreiser i året, og hun har besøkt noen av de farligste og minst
gjestmilde steder i verden. Blant landene hun har besøkt de seneste årene er Pakistan, Afghanistan, Irak, Sudan og Haiti.
Jolie står også fram som en uredd talskvinne på den politiske
arenaen. I 2007 fikk hun medlemskap i den prestisjetunge tankesmien Council on Foreign Affairs, hvor man også finner Bill
Clinton, Jimmy Carter og Condaleezza Rice på medlemslisten.
Rådet hadde fine ord å si i begrunnelsen om sitt nye medlem:
«Angelina Jolie er bevandret i sitt felt og har vist seriøs interesse i områder som Darfur, internasjonal utdanning og flyktnin-
24
Perspektiv
NR. 04.2011
ØNSKE OM Å LÆRE
Jolies forpliktelse til å hjelpe flyktninger startet like etter at hun
hadde fullført filminnspillingen til Tomb Raider, filmen som
Perspektiv
NR. 04.2011
25
■ Profilen Angelina Jolie
AFGHANISTAN: Jolie har vært på mer enn 40 feltturer for UNHCR, og har
besøkt noen av verdens farligste land. I mars i år besøkte hun hjemvendte
flyktninger som hadde søkt tilflukt i et nedlagt varehus i den afghanske hovedstaden Kabul. Foto: UNHCR/L. Taylor
TANZANIA: I løpet av de siste ti årene har Angelina Jolie med selvsyn fått
erfare de største flyktningkrisene i verden. Her treffer hun kongolesiske
flyktninger i en leir i Tanxania.
Foto. UNHCR/N. Behring-Chrisholm.
gjorde henne til en stor stjerne også utenfor USA. Tomb Raider
ble spilt inn i Kambodsja, et land med dype sår etter årene med
krig og terrorregimet til Røde Khmer. Under oppholdet i Kambodsja ble Jolie dypt imponert av det kambodsjanske folkets
evne til å klare seg under svært krevende omstendigheter. Dette
ga henne et sterkt ønske om å lære mer, og det gikk ikke lenge
før hun oppsøkte UNHCR.
Jolie kom til UNHCR med et brennende ønske om å lære mer
om deres arbeid, og i de første månedene av 2001 reiste hun flere ganger for å møte flyktninger over hele
verden. I august samme år ble hun offisielt utnevnt til UNHCRs Goodwill-ambassadør i en seremoni i Geneve.
Skuespilleren har besøkt Kambodsja
flere ganger gjennom det siste tiåret, og i
2005 ble hun tildelt kambodsjansk statsborgerskap for sitt omfattende arbeid
med å hjelpe landets befolkning.
spiller, og mor til seks. Dette gjør hennes omfattende arbeid for
flyktninger desto mer imponerende. Jolie insisterer på at flyktningene virkelig har forandret livet hennes.
– De har lært meg så ubegripelig mye. De har vært fabelaktige, de har vist meg hva det betyr å være tapper – hva det betyr
å være mor, far, eller søster i svært vanskelige tider. De har gitt
meg indre styrke, sier hun.
EN VERDEN I ENDRING
I løpet av de siste ti årene har stjernen
personlig vært vitne til de humanitære
konsekvensene krig bærer med seg. Siden
hun ble Goodwill-ambassadør for ti år siden, har landskapet av konflikt og fordrivelse forandret seg. Synes hun at verden
har blitt til et bedre sted?
– Nei, dessverre. Verden har ikke blitt
til et bedre sted, den har bare blitt et annerledes sted, sier hun, og legger til: Selvfølgelig, situasjonen for flyktninger er
ikke hva den var for ti år siden, eller til og
med for 60 år siden, da UNHCR ble etablert. På den tiden var
det rundt to millioner europeiske flyktninger, mens i dag er det
snakk om mer enn 43 millioner fordrevne verden over.
Den store forskjellen, understreker Jolie, er imidlertid at 60
år etter Den andre verdenskrig er ikke lenger Europa stedet
med størsteparten av verdens flyktninger. I dag er 80 prosent av
dagens flyktninger å finne i utviklingsland.
– I de rike landene i dag er det mange misoppfatninger om at det
n n Flyktninger er
noen av de mest
sårbare, men
sam­tidig de aller
sterkeste.
NÆR OG PERSONLIG
Ingen som har sett Angelina Jolie i aksjon
i felt kan tvile på hennes dyptfølte interesse og omsorg for menneskene hun møter.
– Flyktningene jeg møter er ekstraordinære mennesker med
unike livshistorier som vitner om styrke. Når du spør barna hva
de vil bli som voksne, svarer de «lege, ingeniør eller pilot, fordi
jeg vil ha fred og fordi jeg vil gjenoppbygge landet mitt, og hjelpe folket mitt».
Angelina Jolie er - som alle vet - en ekstremt suksessrik skueNR. 04.2011
26 Perspektiv
ANGELINA JOLIE
Navn: Angelina Jolie
Født: 4. juni 1975
Familie:
Samboer med Brad Pitt, som hun har seks barn med.
Karriere: Gikk på Lee Strasberg Theatre Institute, og
dukket opp i filmer og TV-produksjoner på midten av
90-tallet. Hennes store gjennombrudd kom i 1999 med
filmen Girl Interrupted, og hun ble en verdensstjerne med
Tomb Raider i 2001. Hun vant en Oscar for Girl Interrupted, og har også vunnet en Golden Globe og prisen A
Screen Actors Guild Award.
Humanitært arbeid: UNHCRs Goodwill-ambassadør
siden 2001. Sammen med Brad Pitt støtter hun flere andre humanitære saker, og har dannet humanitære hjelpefond. Jolie-Pitt-fondet gir sjenerøst til flere humanitære formål.
Humanitære priser:
Citizen of the World Award (2003) av United Nation’s
Correspondents’ Association Global Humanitarian
Award (2005) av det amerikanske FN-Sambandet og
the Business Council for the United Nations.
Kambodsjansk statsborgerskap (2005)
Freedom Award (2007) Sammen med FNs Høykommissær for flyktninger, António Guterres, av The International Rescue Committee.
IRAK: I 2007 besøkte Jolie Irak for å skape oppmerksomhet om den humanitære krisen
forårsaket av konflikten i landet. Som hennes skuddsikre vest indikerer, er Irak et av de
farligste landene for internasjonale hjelpearbeidere.
Foto: UNHCR/Morris Bernard.
skal komme bølger av flyktninger. Resultatet er at hovedbyrden
legges på de fattige landene, som må ta kostnadene, sier Jolie.
– Majoriteten av de som flyktet fra Libya dro faktisk til Tunisia og Egypt. Disse landene holdt grensene åpne og innbyggerne åpnet sine hjem. Vi trenger virkelig å insistere på å i økende
grad dele byrden internasjonalt, og vise større solidaritet.
Hun ønsker også å påpeke at mange av dagens flyktninger har
vært fordrevet i mange år, til og med i flere tiår.
– Konfliktens natur er forandret. Noen kriger har blitt endeløse. Dette er spesielt tilfellet i steder som Afghanistan, Somalia og DR Kongo. Flere gamle kriger er ikke en gang i nærheten av en løsning, i stedet går de bare i glemmeboken - i likhet
med flyktningene. Den endeløse volden forhindrer millioner av
mennesker i å returnere til sine hjem, sier Jolie.
STERKEST INNTRYKK
Jeg spør Jolie hva som har gjort sterkest inntrykk på henne i hennes tid som Goodwill-ambassadør.
– På en nylig tur til Malta og Tunisia møtte jeg familier som
flyktet fra Nord-Afrika. Mange hadde tidligere vært på flukt fra
andre konflikter, som Somalia, for å finne sikkerhet i Libya. Da
Libya eksploderte måtte de igjen flykte. Jeg prøvde å forestille
meg hvordan det må være – for eksempel for en mor med barn.
Hva for et liv må det ha vært for henne at hennes beste alternativ for seg selv og barna var å risikere drukning og kvelning,
bare for å komme seg til nok et land, hvor hun kunne bli avvist
og sendt tilbake over havet, undrer Jolie.
– Svært få av oss kan i det hele tatt forstå en slik smertefullt tilværelse. n
Angelina Jolies egne refleksjoner
I 2003 ga Jolie ut sine tanker i Notes from My Travels: Visits with Refugees in Africa, Cambodia, Pakistan and Ecuador, og hun har også gitt ut dagbøker fra mange av sine andre feltreiser. Utklippet under er fra hennes besøk til Ruweished-leiren i Jordan i 2003. De fleste flyktningene i leiren er
palestinere, men det er også flyktninger fra flere andre land, som Somalia.
n n Nestemann snakker på gebrokken engelsk. Hendene skjelver mens han forteller. «Vi har mistet familiene våre – vi reiser nå
fra land til land for å finne en måte å overleve på som mennesker.
Vi begynner å miste håpet.»
n n En liten jente ivrer etter pennen og notatblokken min. Jeg
gir dem til henne. En mann med tårer i øynene forteller at han
mistet to barn i krigen. Han finner fram gamle, støvete bilder
og bretter dem ut. Den lille jenta gir notatblokken min tilbake til
meg. Hun har skrevet et brev på arabisk. Senere, når jeg er hjemme, får jeg det oversatt.
n n Vi skynder oss tilbake til helikopteret før solen går ned. Jeg
møter venninnen min Holly, som jeg reiste hit sammen med. Hun
sier hun har gått gjennom det samme som meg de siste timene.
Hun har også tårer i øynene. Det er så trist. Hvorfor finnes det så
mye lidelse? Det er stillhet hele veien hjem.
n n Hjemme søkte jeg opp ordet «Menneskerettighetsdagen»,
som ledet meg til FNs Menneskerettighetserklæring. Den begynner slik: «Anerkjennelsen av menneskeverd og like og umistelige
rettigheter for alle medlemmer av menneskeslekten er grunnlaget for frihet, rettferdighet og fred i verden.» Jeg oppfordrer alle
som leser dette til å finne fram erklæringen, hvis du ikke har gjort
det allerede. Og hvis du har, kanskje du bør lese den igjen, slik jeg
gjorde.
Perspektiv
NR. 04.2011
27
■ MENNESKERETTIGHETER I AFRIKA
Afrikansk
papirtiger?
For 25 år siden fikk Afrika egne menneskerettigheter.
Siden har de blitt brutt i stor skala, og fortsatt straffes
nesten ingen. Nå håper mange at en ny domstol for
menneskerettigheter kan gi bedre vern.
TEkst: Agnete Moland Klevstrand
Folkemord, barnesoldater, massevoldtekter, diktatorer, HIV/AIDS, sultepidemier
og undertrykking av minoriteter: En overflatisk oppsummering av mediadekningen
av kontinentet Afrika tegner et dystert bilde av situasjonen for kontinentets én milliard innbyggere. Nyere afrikansk historie
er en historie om brutal undertrykkelse
og fattigdom, men også om forsøk på stabilisering og forbedring. Allerede i 1981
ble den afrikanske menneskerettighetskonvensjonen, Banjul-charteret, vedtatt.
Den var laget av afrikanske jurister, og
gav rettigheter ikke bare til individer, men
også til folkeslag, stammer og familier. I
tillegg inneholdt konvensjonen plikter for
alle afrikanere; plikt til å sørge for familien
og foreldre, plikt til å arbeide og fremme
solidaritet og afrikansk kultur.
– Det har vært veldig viktig at Banjulcharteret var et afrikansk initiativ, og at de
afrikanske menneskerettighetene har vært
tilpasset afrikansk kultur, sier kenyaneren
Maina Kiai, den forhenværende lederen for
28
Perspektiv
NR. 04.2011
tenketanken International Council of Human Rights Policy i Genève og initiativtaker
til Kenya Human Rights Commission.
Han forklarer at FNs menneskerettigheter, selv om de er ratifisert av mange
afrikanske land, ikke vektlegges - verken
politisk eller juridisk. Banjul-charteret
har blitt det langt viktigste verktøyet aktivister kan bruke overfor afrikanske lands
myndigheter.
– Den letteste måten en afrikansk stat
kan frita seg for ansvar, er ved å si at reglene er vestlige, mener Kiai.
FORSIKTIG FREMGANG
Faktum er at én milliard afrikanere skulle
ha vært beskyttet av menneskerettighetene siden charteret trådte i kraft i 1986.
Siden har verden vært vitne til massive
menneskerettighetsbrudd både overfor
individer og store folkegrupper i Afrika.
Har Banjul-charteret gjort noen forskjell?
– Forskjellen har vært moralsk. Regler
kan ikke stoppe ugjerninger, det er det
politiet som gjør. Vi har reglene, men vi
har ikke hatt noe effektivt internasjonalt
politi, sier Kiai.
Han synes det er vanskelig å si noe om
charteret har gitt noen faktisk beskyttelse
mot overgrep. Likevel mener Kiai at charterets betydning har økt de siste årene,
fordi den jevne afrikaner i dag kjenner
sin ytringsfrihet og andre grunnleggende
menneskerettigheter.
– Det har vært en lang prosess, men nå
snakker selv vanlige folk om menneskerettigheter. Problemet er at det er vanskelig å få rett, selv om man har det, sier Kiai.
Fram til nå har rettighetene vært håndhevet av en kommisjon og en domstol.
Kommisjonens uttalelser har vært av varierende kvalitet, og avgjørelsene har ikke
vært juridisk bindende for statene. Mange
har kritisert kommisjonen for å være en
formell institusjon uten noen reell betydning – en papirtiger. Fra 2004 har også
en domstol, African Court of Human and
People´s Rights (ACJHR), kunnet håndheve
KENYA: Demonstrasjoner Kenyas hovedstad Nairobi 18. januar 2011 til støtte for Den internasjonale straffedomstolen (ICC), som har etterlyst seks mistenke for volden etter valgene i 2008. Foto: Scanpix.
charteret, men det skulle ta fem år før den
avsa en dom. Allerede samme år som domstolen trådte i kraft, bestemte Den afrikanske union at domstolen skulle slås sammen
med en annen domstol. Sammenslåingen
har skapt store forsinkelser for driften av
den første domstolen. Den nye domstolen,
African Court of Justice and Human Rights
(ACJHR), trenger ratifisering fra 15 afrikanske land for å tre i kraft. Foreløpig har kun
tre stater ratifisert, og det er uvisst når den
nye domstolen vil være i funksjon.
NY GIV?
Njål Høstmælingen og Andreas Kravik
ved International Law and Politics Institute i Oslo mener Norge og andre stater må
støtte opp om den nye domstolen.
– Mekanismen er på plass. Nå må andre
stater bidra, slik at det blir en effektiv mekanisme, sier Høstmælingen.
Han nevner diplomatisk press, juridisk
rådgivning og økonomisk støtte fra land
som Norge som nødvendige bidrag.
n n Det har vært
en lang prosess,
men nå snakker selv
vanlige folk om menneskerettigheter.
Problemet er at det
er vanskelig å få rett,
selv om man har det.
Maina Kiai initiativtaker til Kenya Human Rights
Commission
– Mange saker er politisk sensitive. Derfor er det viktig at nasjonale domstoler
kan gjemme seg bak, eller vise til, internasjonale domstoler ved upopulære avgjørelser, sier Kravik, som idag er rådgiver i rettsavdelingen i UD.
Høyesterettsdommer og tidligere president ved FNs straffedomstol for Rwanda,
Erik Møse, er i utgangspunktet positiv til
den nye domstolen ACJHR.
– På den ene siden skal man være optimistisk og idealistisk, og gripe den politiske viljen når den er der, sier Møse.
Han håper den nye domstolen vil gi en
ny giv til arbeidet for menneskerettigheter i Afrika.
– Men så spørs det da, hvordan det blir
når hverdagen melder seg. Vi er jo redde
for at dette skal bli en ny papirtiger.
Møse tror det er færre krenkelser i dag
enn for et halvt århundre siden, men påpeker at menneskerettighetssituasjonen
varierer sterkt fra land til land. Fra Rwanda kan han fortelle at volden er klart rePerspektiv
NR. 04.2011
29
■ MENNESKERETTIGHETER I AFRIKA
fakta
Rettssikkerhet i Afrika
■■ Alle afrikanere kan dømmes etter nasjonale domstoler. I de fleste tilfeller er
dette nasjonale regler, kun enkelte domstoler bruker menneskerettighetene.
■■ De afrikanske menneskerettighetene
i Banjul-charteret håndheves per i dag av
den internasjonale African Commission of
Human and People´s Rights, og African
Court of Human and People´s Rights.
■■ Denne domstolen skal slås sammen
med African Court of Justice. Den nye
domstolen, African Court of Justice and
Human Rights (ACJHR) skal kunne dømme både menneskerettighetsspørsmål og
andre spørsmål om internasjonal rett. Det
er foreløpig usikkert hva sanksjonene vil
bli. Dersom statene ikke følger opp sanksjonene, kan de straffes med økonomiske
og politiske tiltak fra Den afrikanske union.
■■ Afrikanere kan også dømmes for brudd
på internasjonal strafferett. Dette gjør International Criminal Court i Haag (ICC).
Per i dag er nesten utelukkende afrikanere tiltalt av ICC. Dette har vakt sterke
reaksjoner hos flere afrikanske stater, og
flere statsledere har uttalt at de har liten
tillit til ICC.
KHARTOUM: Tilhengere av Sudans president Omar al-Bashir viser sin støtte til presidenten og protesterer mot Den internasjonale straffedomstolen (ICC), som har anklaget presidenten for krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten under konflikten i Darfur. Foto: Scanpix.
dusert fra tiden før folkemordet i 1994,
og at de har færre angrep fra militser.
– Spørsmålet i Rwanda er ikke lenger
beskyttelse mot massedrap. Nå er spørsmålet om regimet er tilstrekkelig demokratisk og om det kan kalles en rettsstat,
sier Møse.
SPØRSMÅL OM TID
Det er fortsatt vanskelig å spå hvilken
virkning den nye domstolen vil ha. Ved
godkjenningen av domstolen, kan statene velge om de vil tillate klager kun fra
staten, eller om også individer og organisasjoner skal kunne henvende seg til
domstolen. Jo flere stater som kun tillater klager fra staten selv, jo dårligere blir
rettssikkerheten for folk flest. Da vil individer få liten beskyttelse av den internasjonale domstolen. Mange stiller også
spørsmål ved om statene vil godta å bli
dømt av en internasjonal institusjon. JuNR. 04.2011
30 Perspektiv
rist Njål Høstmælingen mener domstolen
får større aksept, fordi den er afrikansk:
– Jo nærmere domstolen er, jo lettere er
det å akseptere kritikken. Å dømmes lokalt av sine egne er langt mer akseptabelt
for en afrikansk statsleder enn å dømmes
i Europa, mener Høstmælingen.
Maina Kiai fra Kenya tror mange afrikanske ledere er nervøse for Den internasjonale straffedomstolen (ICC) i Haag,
fordi de ikke har noen mulighet til å kontrollere beslutningene derfra. Kiai håper
nervøsiteten vil gjøre at den nye afrikanske domstolen kommer raskt i gang.
– Om statene vil følge opp straff de blir
idømt av en internasjonal menneskerettighetsdomstol? Det er et spørsmål om tid,
overtalelse og aktivisme. En dom har liten
funksjon i seg selv. Det er myndigheter og
politikere som må gjennomføre sanksjonene. Vår oppgave som afrikanere er å fortsette å legge press på statene, sier Kiai. n
■■ FNs menneskerettigheter er ratifisert
av flere afrikanske land, men FN har ingen
sanksjonsmuligheter.
Sentrale hendelser som har påvirket menneskerett­ighetene i Afrika:
1960- og 70-årene: Militærkupp, diktaturer og geriljaer gjør situasjonen prekær for
millioner av afrikanere. Afrikanske menneskerettigheter og en institusjon som
kan håndheve dem etterspørres.
1981: Banjul-charteret med afrikanske
menneskerettigheter vedtas.
1986: Banjul-charteret trer i kraft.
1987: African Commission of Human and
People´s Rights blir opprettet.
1998: African Court of Human and
People´s Rights blir vedtatt som den første
afrikanske menneskerettighetsdomstol.
1994: Folkemord i Rwanda. Ifølge FN blir i
nærheten av en million mennesker drept. I
Sør-Afrika avsluttes apartheid-regimet.
2004: Domstolen åpnes. Samme år vedtar Den afrikanske union å slå domstolen
sammen med African Court of Justice, til
African Court of Justice and Human Rights.
2011: Det er fortsatt uvisst når den nye
domstolen ACJHR vil åpnes. Femten stater må godkjenne domstolen før åpning.
Per i dag er det kun tre stater som har ratifisert den nye domstolen.
Myndighetene omgjorde landområdet deres til rubin-gruver og nasjonalpark
for safariturisme. Nå kan Endorois-folket i Kenya vinne landet sitt tilbake.
Nytt håp for
Endorois-folket
I flere århundrer holdt Endorois-folket til
i området rundt Lake Bogoria i Kenya. De
var nært knyttet til innsjøen, både for landbrukets skyld og fordi de anså innsjøen for
å være hellig. Så lenge de kunne huske hadde stammen på om lag 60 000 personer
levd på dyrehold, birøkt og landbruk. Men
på 1970-tallet ble Endorois-folket tvangsflyttet fra regionen av kenyanske myndigheter, uten forhåndsvarsel, kompensasjon
eller noen alternativer til bosted.
SPA OG SAFARI
I dag gir et enkelt internettsøk på Lake
Bogoria tilbud om safariturer, spa-hoteller og reiseguider. Lite fortelles om
stammen som har mistet livsgrunnlaget
og mulighetene til å forsørge seg selv. De
fleste av stammemedlemmene lever nå i
dyp fattigdom, langt fra rent vann og nok
mat til dyrehold. De færreste har råd til
utdanning. De kan heller ikke fortsette
med religiøse seremonier på steder som
er hellige i deres religion.
Siden 1993 har Endorois-folket søkt juridisk rådgivning, og arbeidet for å få bo i
og bruke Lake Bogoria via rettssystemet.
At Endorois-folket hadde levd i området
i mange århundrer, var ifølge kenyansk
høyesterett ikke tilstrekkelig grunnlag
for å oppnå eiendomsrett. Dermed tapte
Endorois-folket i de kenyanske domstolene, til tross for at Kenya har forpliktet seg
til å overholde de afrikanske menneskerettighetene i Banjul-charteret.
HISTORISK
Men etter å ha tatt saken videre til den internasjonale African Commission on Human and People’s Rights, ser situasjonen
nå lysere ut. Kommisjonen uttalte i februar 2010 at kenyanske myndigheter hadde
krenket Endorois-folkets eiendomsrett,
rett til naturressursene i området og ret-
FEIRER: Eldre fra Endorois-stammen feirer med en rituell handling etter at African Commission on
Human and People’s Rights har slått fast at kenyanske myndigheter har krenket Endorois-folkets
rettigheter. Foto: Scanpix
ten til helse, kultur og religion. Kommisjonen bestemte at stammen måtte gis økonomisk kompensasjon og rett til å flytte
tilbake til området. Det er første gang en
internasjonal kommisjon har tatt stilling
til en afrikansk stamme og deres landrettigheter.
– Endorois-avgjørelsen, som den første
i sitt slag, kan hjelpe mange andre som
har blitt forvist fra sine landområder, uttalte juridisk rådgiver i Human Rights
Watch, Clive Baldwin, som bisto Endorois-folket i saken.
LITE HAR SKJEDD
Men avgjørelsen er ikke juridisk bindende. Slaget er ikke vunnet før politikerne
følger opp avgjørelsen fra den overnasjonale kommisjonen. Og lite har skjedd mer
enn ett år etter at kommisjonen krevde at
Kenya ga landområdet tilbake til Endoro-
is-folket. De siste årene har stammen
mottatt fire prosent av inntektene fra turismen i området: Om lag 17 000 kroner
fordelt på 60 000 stammemedlemmer
per år. Det tilsvarer tredve øre per person. Myndigheter og representanter for
stammefolket er i forhandlinger om hvordan saken kan løses, men partene har
ikke meldt om framgang. Kommisjonen
kan heller ikke straffe Kenya for å unnlate
å følge opp saken.
Hvis Endorois-saken eller lignende
saker kommer opp for den nye African
Court of Justice and Human Rights, vil
statene være juridisk bundet til å følge
opp domstolens beslutning. Domstolen
vil også, med mandat fra Den afrikanske
union, kunne gjennomføre økonomiske og politiske sanksjoner overfor stater.
Inntil videre kan ikke Endorois-folket gjøre annet enn å håpe på politisk velvilje. n
Perspektiv
NR. 04.2011
31
■ COLOMBIA
Colombia er verdens farligste land for fagorganiserte. Nå er den
tidligere lederen for landets største fagorganisasjon, Angelino Garzón,
blitt ny visepresident og lover store endringer.
Ensom svale
eller ny trend?
TEKST: Richard Skretteberg/COLOMBIA
Få trodde på større endringer da Juan Manuel Santos tok over etter president Álvaro Uribe i august 2010. Det lå i kortene
at Santos ville holde samme kurs som
forgjengeren og det kom som en overraskelse da Angelino Garzón ble valgt til visepresident. Garzón hadde tidligere vært
leder av Colombias største fagorganisasjon, CUT.
Det er mulig Garzón også ble overrasket. To dager etter innsettelsen ble han
rammet av hjerteinfarkt. Men den tidligere guvernøren i Valle del Cauca og arbeids- og sosialminister under regjeringen til Andrés Pastrana Arango fra 2000
til 2002, kom raskt på beina, og har siden
vært en utradisjonell stemme i det colombianske regjeringsapparatet.
Kontrolltiltakene både ved innkjørselen til og inne i presidentpalasset i Bogota er relativt diskrete og effektive. Utenfor ser man like mange i dress eller skjørt
som i uniform. Fristelsen til å la dette bli
et bilde på endringer kommer snikende.
Men etter lang fartstid i landet har jeg
lært at man skal ikke skue hunden på hårene, aller minst i Colombia.
Utfordringer i kø
Den 63 år gamle visepresidenten tar imot
Perspektiv med et smil og et fast håndtrykk. Han spiller opp til sitt folkelige ima-
32
Perspektiv
NR. 04.2011
ge og praten kommer raskt i gang, da jeg
innledende spør om hva president Santos
har oppnådd etter vel ett år ved makten.
– Vi har jobbet med å finne helhetlige
løsninger for å konsolidere situasjonen.
Første prioritet er økonomien. Vårt mål
er en økonomisk vekst på fem prosent.
Vi hadde seks prosent vekst første halvår,
mens tallet for 2010 var 4,4 prosent, forteller Garzón.
Før jeg rekker å problematisere tallrekken er Garzón rask til å trekke frem noen
sosiale utfordringer: Arbeidsledigheten
på nær 12 prosent skal reduseres. Det
samme skal antallet fattige, som ifølge FN
utgjør omlag 21 millioner, eller mellom
40 og 50 prosent av befolkningen.
– I tillegg må vi få til en rettferdig løsning på den væpnede konflikten, men
for å lykkes må menneskerettighetene og
internasjonal humanitær rett integreres i
det politiske arbeidet, sier han.
«Victims Law»
Dette har jeg hørt colombianske politikere si siden 1980-tallet, men ingen jeg har
snakket med tidligere har sagt det med
større engasjement. Garzón viser til Victims Law. Loven ble sett på som så viktig
at selveste FNs generalsekretær Ban Kimoon var til stede, da den ble vedtatt av
det colombianske senatet i juni i år.
Victims Law skal gi kompensasjon og
jord tilbake til konfliktens ofre, en enorm
utfordring både juridisk, politisk og økonomisk. Loven innebærer at regjeringen
erkjenner at det pågår en væpnet konflikt
og at også den colombianske staten og
dens aktører har begått brudd på menneskerettighetene og internasjonal humanitær rett.
Garzón vet at gjennomføringen av denne loven er avgjørende for regjeringens
omdømme og jeg spør ham derfor om
han kan kommentere flere analytikeres
skepsis til at loven i det hele tatt lar seg
gjennomføre.
– Loven representerer et viktig budskap
både til det colombianske og internasjonale samfunnet om at staten skal være
mer sensitiv med hensyn til voldens ofre
og hardere mot de som utøver volden.
Loven representerer en fremgang for ofrenes søken etter sannhet, rettferdighet,
forsoning og fred, og den er utformet for
å fremme erstatningskrav og tilbakeføring av jord innen 10 år.
Millioner på flukt
Utgangspunktet er at fire millioner mennesker er drevet på flukt i Colombia, noe
som tilsvarer omlag én million familier.
Kvinner, urfolk og afro-colombianerne
er spesielt sårbare grupper og de utgjør
også en uforholdsmessig stor andel av de
internt fordrevne. Dette betyr at man må
gi erstatning eller tilbakeføre jord til om
lag 100 000 familier i året, 8500 per må-
VISEPRESIDENT: Det kom som en overraskelse da Angelino Garzón ble utnevnt til visepresident. Nå varsler den tidligere fagforeningslederen store endringer og lover å jobbe hardt for å finne en mer helhetlig løsning på landets problemer. Han er særlig opptatt av å hjelpe de mange som er forevet fra sine
hjem. Foto: Edgar Montero Rodriguez.
ned eller 350 familier per dag. Dette vil
kreve nær dialog med lokale myndigheter og ulike sektorer i sivilsamfunnet. Den
colombianske regjeringen har budsjettert
med 25 milliarder dollar over 10 år.
– Dette er en formidabel oppgave, men
regjeringen har vilje til å klare utfordringen, med eller uten internasjonal hjelp.
Vi har innenfor rammen av Victims Law
anerkjent at det pågår en væpnet konflikt
i Colombia. Nasjonen har hatt en uavbrutt voldsspiral de siste 50 årene, der
gerilja, kriminelle bander, narkokarteller,
paramilitære grupper og vanlige gatekriminelle har operert. Narkopengene har
lagt grunnlaget for korrupsjon og straffefrihet. Vi skal bekjempe disse gruppene
ved hjelp av både militære, politiske og
juridiske midler, sier Garzón.
Anerkjenner konflikten
At den colombianske regjeringen erkjenner at det pågår en væpnet konflikt er
svært positivt og representerer noe nytt.
Garzón forsetter med å si at døren til fred
ikke er stengt, men at geriljaen først må
løslate alle gisler. Han mener bruken av
landminer og tvangsrekruttering av barn
må stoppes umiddelbart, før han med en
retorisk snert legger til: – Den mest revolusjonære beslutningen de illegale gruppene kan ta er å slutte med bruk av vold.
Deretter legger han med en selverkjennende undertone til: – Vår konstitusjon
garanterer befolkningens rett til å leve i
fred og staten plikter å garantere disse
rettighetene.
Garzón understreker at menneskerettighetsforkjempere, lokale ledere for
sivilsamfunnet, journalister og andre
utsatte grupper må beskyttes samtidig
som den sosiale profilen må styrkes. Han
forteller at det planlegges en stor konferanse i november 2012, der myndighetene og representanter for det sivile og
det internasjonale samfunnet er invitert.
Målsettingen er å finne mekanismer for å
styrke menneskerettighetene og internasjonal rett, slik at Colombia kan fremstå
som en moderne stat.
Nye toner
– Vi må skape en kultur som fremmer
menneskerettighetene og som utvikler
den sosiale dialogen. Alle har rett til å
komme med kritikk av regjeringen, understreker Garzón.
Dette representerer noe nytt i forhold
Perspektiv
NR. 04.2011
33
■ COLOMBIA
til forrige president Uribe, som kjørte en
retorikk overfor befolkningen der man
enten var med eller mot myndighetene.
Høsten 2003 kom Uribe med blant annet
harde utfall mot frivillige organisasjoner
og menneskerettighetsaktivister som han
beskyldte for objektivt sett å støtte marxistene i geriljagruppen FARC. Det slår
meg at argumentasjonen og tonen nå er
en helt annen.
Hva med myndighetenes ansvar får å
sikre arbeidernes rettigheter og fagforeningenes handlingsrom?
– Fagforeningene er en del av demokratiet og vi forsvarer retten til streik og forhandlinger, sier Garzón med et blikk om
å bli trodd.
– Vi ønsker dialog mellom arbeiderne
og arbeidsgiverne, sier han og trekker
frem frihandelsavtalene Colombia har
fremforhandlet med en rekke land. – Dette er en vinn-vinn situasjon, som vil skape økonomisk vekst, økt velferd og for
bedre menneskerettighetssituasjonen,
sier Garzón.
Han fortsetter med å fortelle at den colombianske staten har investert 75 millioner dollar i et program som skal beskytte
journalister, fagforeningsfolk og menneskerettighetsforkjempere, til sammen 11
000 personer, og legger til at myndighetene også har etablert et eget arbeidsdepartement for å styrke arbeidstakernes
rettigheter.
Frihandelsavtale og Norge
– Vårt håp er at også den norske regjeringen vil ratifisere frihandelsavtalen, det
vil styrke vårt samarbeid også med tanke
på menneskerettighetene, sier Garzón.
– Den rette veien fremover er mer demokrati, sosial dialog og respekt for menneskerettighetene. Vi må også sette inn
større ressurser for å oppklare kriminelle
forhold.
Hva med maktpersonenes nære forhold til paramilitære grupper som har
pågått i årevis?
– Vi avviser alle illegale væpnede grupper. Offentlige tjenestemenn skal ikke
under noen omstendighet være innblandet i slik virksomhet. Hvis så likevel skjer,
må de stilles for retten. Colombia trenger
fred og vi tror Norge kan spille en positiv rolle i en slik prosess, ikke minst fordi
Norge er et symbol på fred og arbeid for
menneskerettighetene. Dessuten har
Norge tidligere hatt en rolle i arbeidet for
fred i Colombia.
Det er ikke mange med røtter fra grasrota som har tråkket sine sko i det colombianske presidentpalasset tidligere,
og mange colombianere er usikre på om
dette vil få noen reell betydning i arbeidet med å bedre menneskerettighetssituasjonen og gjennomføre sosiale reformer. Flere av visepresident Garzóns
utsagn i dette intervjuet kan også i høyeste grad diskuteres, men de representerer en ny tone. Da Garzón tidligere i
høst uttalte seg svært kritisk om den offisielle fattigdomsgrensen i Colombia,
endte det med korreks fra presidenten.
En ensom svale gjør kanskje ingen sommer. n
Litt mer enn krig
og katastrofer…
PORTO
Er du opptatt av utviklingslandenes situasjon?
Er du interessert i å lese om den økonomiske og
politiske utviklingen? Om de mange små skrittene for å unngå sult-katastrofer og krig? Nå
har du muligheten.
27.000
lesere!
vil ha et
✗ JA, jeg
gratis-abonnement
på fagbladet
Bistandsaktuelt.
Navn
Gate- og/eller leilighetsadresse (etasje og leilighetsnummer, hvis mulig)
Postboks
Postnummer Poststed
NB! Vennligst oppgi gate-/leilighets- og evnt. postboksadresse.
Hoveddelen av opplaget distribueres med avisbud.
Du kan også tegne abonnement direkte på www.bistandsaktuelt.no
bistandsaktuelt
Norad
Postboks 8034 Dep.
0030 OSLO
Analyse
RICHARD SKRETTEBERG er spesialrådgiver
i Flyktninghjelpen.
15 måneder og ett lokalvalg etter at Juan Manuel Santos inntok presidentstolen i
Bogota, kan vi slå fast colombiansk politikk er mer spennende enn på mange år.
Muligheter og utfordringer
Utviklingstendensene er motstridende og
veien videre ble enda mer uviss etter at
lederen i FARC, Alfonso Cano, ble drept
4. november. Utviklingen under president Santos har imidlertid flere positive
trekk. Det svært anstrengte forholdet til
nabolandene Ecuador og Venezuela er
forbedret og tilnærmet normalisert. Dette
har styrket Colombia politisk i regionen
og fått landet ut av den økende isolasjonen de var i ferd med å vinkle seg inn i
under president Uribe.
ØKONOMISK USIKKERHET
Grensehandelen med nabolandene har
også stor betydning for økonomien. Colombia ligger an til fem prosent vekst i
2011 og frihandelsavtaler har blitt signert
med en rekke nye land, deriblant USA.
Men med et snevert fokus kun på økonomisk vekst, er det lett å miste helheten
av syne. Fra 2001-2009 vokste colombiansk økonomi årlig med 4,1 prosent. I
samme periode falt Colombia 17 plasser
på FNs indeks for menneskelig utvikling
(Human Development Index). En dyster
utvikling sett med vanlige colombianeres
øyne. Veksten i økonomien er også i stor
grad knyttet til gruve- og plantasjedrift
der strid om eiendomsrett til land og dårlige arbeidsforhold er utbredt. Småbøndene i Colombia frykter billig import av
subsidierte amerikanske jordbruksvarer.
Den britiske hjelpeorganisasjonen Oxfam
finansierte en studie i 2009, som viste at
småbøndene i Colombia må beregne et
inntektstap på 10,5 prosent hvis en frihandelsavtale inngås. Dårligere priser på
råvarer vil også innvirke på mange bøn-
ders vilje til å slutte med dyrking av kokabusken.
ARVEN ETTER URIBE
Det er på det juridiske området Santosregjeringen har best resultater å vise til.
Korrupsjonsskandaler og saker der innflytelsesrike enkeltpersoner og statsinstitusjoner har samarbeidet med paramilitære
har stått i kø og er en del av arven etter
president Uribe. DAS (Departamento Administrativo Nacional de seguridad), som
arbeidet med etterretning og sikkerhet,
er oppløst og Bogotas tidligere ordfører
sitter fengslet på grunn av korrupsjon.
Bogotas nyvalgte ordfører Gustavo Petro,
tidligere medlem av M-19 geriljaen, gikk
til valg under slagordet «Nulltoleranse for
korrupsjon» og vant på det.
Men svært mye gjenstår. De paramilitære strukturene eksisterer fremdeles og
fortsatt likvideres et stort antall fagforeningsmedlemmer og ledere for lokale,
sosiale bevegelser.
ERSTATNING TIL FORDREVENE
Santos-regjeringens egentlige eksamen
blir gjennomføringen av Victims Law- loven som skal gi kompensasjon og land
tilbake til Colombias millioner av internt
fordrevne. For første gang på mange år
har vi en regjering som kan møte motstand fra deler av den etablerte elite. Uribe klarte å holde en allianse mellom den
urbane eliten og de store landeierne på
landsbygda. Det var en sterk og aggressiv
allianse som gjorde alt for å parkere sivilsamfunnets organisasjoner på sidelinjen.
Gjennomføringen av Victims Law vil bli
utfordret av landeiere som har utvidet
sine eiendommer gjennom fordrivelse av
bønder i ly av den væpnede konflikten.
Disse Uribe-tro gruppene satset alt på lokalvalget 30. oktober, vel vitende om at
de statlige institusjonene er svake og at
ansvaret for gjennomføringen av Victims
Law i stor grad vil bli lagt på lokalt nivå.
Valgresultatet viste at Uribes støttespillere
er sterkt svekket. Kampen om Colombias
jord har alltid vært blodig. Victims Law
gir håp om at jussen etter hvert blir viktigere enn våpnene.
SVEKKET GERILJA
Mange spår at Farc står foran et endelig
nederlag etter at deres øverste leder, Alfonso Cano, ble drept i begynnelsen av
november. Det er ingen tvil om at geriljaen er svekket etter å ha mistet fem fremtredende ledere de siste fire årene. Men
de er ikke slått. Det siste året har deres
aktivitet økt betydelig, men hærens vellykkede angrep på Cano er et strategisk
nederlag. Faren nå er at veien frem til forhandliger kan bli enda lenger. Cano var
organisasjonen ideolog og en av de siste
gjenværende ledere som kunne virke
samlende internt og som samtidig ønsket
forhandlinger. Det vil ta tid å få en ny leder med samme tyngde og det er fare for
splittelser og fraksjonsdannelser. Frontene som er mest involvert i narkotrafikken
kan bli fristet til å la den kriminelle agendaen stå over den politiske.
Utviklingstendensene i Colombia er motstridene. Det eneste som er sikkert er at
det meste er usikkert. n
Perspektiv
NR. 04.2011
35
■ Al jazeera
ANKERKVINNE: Ghina Fakhry i Al Jazeeras
studio i Qatars hovedstad Doha like før hun
går på lufta for å presentere nyhetene. Den
engelskspråklige kanalen startet med å dekke
verdensbegivenhetene allerede fra starten.
TV-kanalen har planer om nyhetssendinger
på flere språk.
NR. 04.2011
36 Perspektiv
Al Jazeera
inn i
varmen
Al Jazeera blir ikke lenger betraktet som den hissige,
småskumle lillebroren i det internasjonale medielandskapet. Kanalen er blitt en nyhetsformidler som
lyttes til. Også i vesten.
tekst: Marianne Alfsen/Felix Media
foto: Tom Pilston/Panos/Felix Features
I desember 2010 endret det amerikanske
utenriksdepartementet sin mediepolicy
overfor Al Jazeera. Resultatet er at stadig
flere amerikanske diplomater, offentlige talsmenn og politikere har uttalt seg i
kanalen dette året. På agendaen denne
våren var særlig USAs syn på protestbølgen i Nord-Afrika og Midtøsten – der Al
Jazeera spilte en viktig rolle i å bringe folkets krav ut til verden og dykke dypt ned
i årsakssammenhengene.
– Hvis vi ikke er med i diskusjonen, så
vil folk snakke for oss eller om oss. Vi må
sikre at vi er der ute og snakker for oss
selv, sa Dana Shell Smith i det amerikanske utenriksdepartementets mediesek-
sjon til Los Angeles Times i februar, da
opprøret var i full gang.
Policyendringen vitner om at Al Jazeera er blitt en faktor å regne med i det internasjonale medielandskapet.
På lag med djevelen?
Vestlige TV-seeres første møte med den
arabiske nyhetskanalen Al Jazeera, var da
kanalen i 2001 kringkastet videoen med
Osama bin Laden, der han på vegne av Al
Qaida påtar seg ansvaret for terrorangrepene 11. september. Nederst i hjørnet lyste Al Jazeeras snirklete, gule logo. Få uker
senere var Al Jazeera eneste nyhetskanal på bakken da amerikanske og britiske
styrker, i samarbeid med den Taliban-kritiske, afghanske Nord-Alliansen, angrep
Afghanistan og tok Kabul.
Perspektiv
NR. 04.2011
37
■ Al jazeera
UTVIDER: Satelittskjermer på taket til Al Jazeeras bygning i Doha. Ikke alle
TV-seere i vestlige land er i stand til å motta sendingene fra Al Jazeera. I
USA for eksempel er det kun et utvalg av kabel- og satelittselskaper som
tilbyr kanalen til sine kunder.
Den gang var Al Jazeera en ren regional, arabisktalende kanal, med de 22 landene i den Arabiske liga som målgruppe.
Forholdet mellom USA og Al Jazeera var
iskaldt. USA opplevde kanalen som antiamerikansk i dekningen av landets interesser.
– USA var særlig misfornøyd med dekningen av invasjonen i Irak i 2003. De
syntes irakiske seire ble blåst opp og at
det var for mye fokus på sivile tap, forteller Tine Ustad Figenschou ved Institutt
for medier og kommunikasjon ved Universitetet i Oslo. Medieforskeren har fulgt
Al Jazeera i 10 år, og avlagt både hovedoppgave og doktorgrad om kanalen.
Tidligere forsvarsminister Donald H.
Rumsfeld beskyldte i 2004 Al Jazeera for
å spre «ondskapsfull, feilaktig og utilgivelig» informasjon om USAs invasjon i Irak,
etter at kanalen rapporterte at USAs angrep på opprørsbastionen Falluja gikk
hardt ut over sivile. Al Jazeera på sin side
beskyldte USA for bevisst å bombe tvkanalens hovedkvarter i Kabul og Bagdad
under invasjonene i henholdsvis 2001 og
2003.
Men nå er det tøvær mellom Al Jazeera
og amerikanske myndigheter. I dag er
38
Perspektiv
NR. 04.2011
ØKT STATUS: Også vestlige politikere har fått øyne opp for Al Jazeeras seriøse og viktige nyhetsformidling. På bildet ser vi NATOs generalsekretær,
Anders Fogh Rasmussen, flankert av sikkerhetsvakter, mens han er i ferd
med å forlate Al Jazeeras arabiske redaksjon.
forholdet preget av «en sunn spenning»,
ifølge Shell Smith. Tony Burman, som
inntil nylig var Al Jazeeras strategiske
rådgiver overfor USA, har på sin side uttalt at:
– Den kalde krigen som eksisterte mellom Bush-administrasjonen og Al Jazeera
er helt slutt. I dag er det et profesjonelt
forhold mellom en aggressiv regjering og
en aggressiv nyhetsorganisasjon.
Til og med utenriksminister Hillary
Clinton roste i mars 2011 Al Jazeera for
å servere «ekte nyheter», som bidrar til
å «endre folks tanker og oppfatninger»
– med referanse til hendelsene i NordAfrika og Midtøsten og med klar adresse
til amerikanske mediers slette innsats i
samme region.
Global over natten
Al Jazeera gikk på luften første gang 1.
november 1996, og er etter 15 år blitt en
regional maktfaktor i en splittet region –
elsket og hatet i omtrent like stort monn
i de 22 statene i Midtøsten og Afrika som
har arabisk som hovedspråk. Kanalen
skulle bidra til å korrigere måten den arabiske verden ble beskrevet på i vestlige
medier.
Før Al Jazeera hadde folk flest i regionen kun tilgang til regimetro dekning av
sine egne land. Al Jazeera fikk raskt ry
som en uavhengig og kritisk nyhetsformidler – og folk flokket seg om skjermen.
Mange av kanalens journalister hadde
hatt sin læretid i BBC Arabic, som ble
nedlagt året før Al Jazeera så dagens lys.
Eierne er den autokratiske lilleputtstaten
Qatars regjering, som til dags dato spytter
inn brorparten av kanalens driftsmidler.
I 2006 ble søsterkanalen Al Jazeera
English lansert. Nå skulle Al Jazeera ikke
lenger bare formidle nyheter fra og for
den arabiske verden, men bli en utfordrer til CNN og BBC internasjonalt. Ifølge
Al Jazeeras hjemmesider, formidles de i
dag til 220 millioner hustander i 100 land
og har 65 landkontorer. Kanalen har 3
000 ansatte, hvorav 400 er journalister.
Det vakte oppsikt da internasjonale medieprofiler, som den legendariske
BBC-journalisten Sir David Frost, meldte
overgang til den kontroversielle kanalen.
Hele ledergruppen ved oppstart bestod
av anerkjente mediefolk fra britiske ITN,
og journalister fra både BBC, Sky og ITN
var å finne i staben da den første sendingen gikk på luften 1. november 2006.
n n Den kalde krigen som eksisterte mellom Bushadministrasjonen og Al Jazeera er helt slutt. I dag er det
et profesjonelt forhold mellom en aggressiv regjering
og en aggressiv nyhetsorganisasjon.
Tony Burman, Al Jazeeras tidligere strategiske rådgiver overfor USA
Perspektiv
NR. 04.2011
39
■ Al jazeera
REDAKSJONEN: Oversiktbilde av den engelske redaksjonen hos Al Jazeera.
NR. 04.2011
40 Perspektiv
n n Vi i vesten har kringkastet våre
synspunkter til den ikke-vestlige verden i
årevis. Det er bare rett og rimelig at disse
ikke-vestlige områdene skal få en sjanse til
å gjengjelde komplimentet.
Sir David Frost The Guardian, 12 februar 2006
Kanalen slo på stortromma fra første
dag. Der CNN og BBC bygde seg opp internasjonalt over tid, klinket Al Jazeera til
med globale sendinger 24 timer i døgnet
fra første stund.
å formidle sine historier og videodokumentasjon av det som skjedde. Al Jazeera ble en viktig plattform for opprøret,
sammen med sosiale medier og det som
skjedde på gata.
Grasrotkanal
Al Jazeera English’ dekning av verdensbegivenheter skiller seg fra CNN og BBC på
flere måter, konkluderer medieforsker Figenschou etter kanalens fem år på luften:
– For det første har de større fokus
på det globale sør. For det andre har de
stort sett lokale journalister som jobber
for dem på landkontorene. Det at de rekrutterer lokalt, snarere enn å sende inn
utenlandske korrespondenter på kortidsoppdrag, gjør at de over tid har fått et annet kildenettverk, sier hun, og påpeker
at det sivile samfunn er mer synlig i Al Jazeeras dekning enn i BBCs og CNNs – som
har større fokus på toppene i posisjon og
opposisjon enn grasrota. Al Jazeera har
også tendens til å vise en visuelt mindre
tilslørt versjon av virkeligheten, i form av
tøffere, mer grafiske tv-bilder.
Al Jazeera har fått vidtrekkende anerkjennelse for sin dekning av protestbølgen
i Nord-Afrika og Midt-Østen det siste året.
– Opprøret skjedde midt i deres kjerneområde. Al Jazeera hadde fra første dag
gode kilder og mange folk på bakken, så
de kunne videreformidle budskapet fra
gata. De forstod tidligere enn de andre
nyhetsformidlerne konsekvensene av det
som skjedde og hadde lenge fokusert på
behovet for reform, sier Figenschou, og
fortsetter:
– Det var Al Jazeera folk kontaktet for
En ny vår
Den anerkjente tidligere BBC-journalisten
Barnaby Phillips var blant dem som tok
en profesjonell sjanse, og sluttet seg til Al
Jazeera English noen måneder før kanalen gikk å luften.
– Navnet Al Jazeera vekker alltid sterke
følelser for eller mot, sier Phillips, og forteller om hvordan folk kan gi ham tommelen opp og si at «vi hater USA også».
– Da må jeg svare at, nei, vi hater faktisk ikke USA.
Barnaby Phillips hadde 15 år bak seg
som journalist i BBC, åtte av dem som
korrespondent i blant annet Nigeria og
Sør-Afrika, da han takket ja til jobben som
Europakorrespondent for Al Jazeera.
Han stikker ikke under en stol at han
gikk noen runder med seg selv først. Han
følte seg imidlertid trygg på at Al Jazeera var et godt valg, basert på det sterke
teamet av folk fra kanaler som ITN, Sky
News, BBC og ABC som hadde gått foran
ham, og av ambisjonene og ideene de
brakte med seg. Han likte også tanken på
å dekke særlig de østlige delene av Europa, med Athen som base.
– Det er ikke ofte man får sjansen til å
være med på noe helt fra starten, sier
Phillips, som berømmer Al Jazeeras
«umettelige interesse» for det som skjer
i verden og for villigheten til å legge ressurser i nyhetsformidlingen.
Perspektiv
NR. 04.2011
41
■ Al jazeera
SMINKE: Et lett anstrøk sminke, så er nyhetsanker
Ghina Fakhry klar for en ny sending.
– I Kosovo i 2008 [da Kosovo erklærte
sin uavhengighet, red. anm.] la vi flere
ressurser i dekningen og gjorde en bedre
jobb enn både CNN og BBC. Da var det
frustrerende å komme tilbake til hotellet og oppleve at vår dekning ikke var tilgjengelig, forteller Phillips.
Al Jazeera har siden fått innpass i kabel-TV- og satellittpakkene i stadig flere
europeiske land, inkludert Norge, men er
fortsatt kun tilgjengelig via nett enkelte
steder.
Et troverdighetsproblem
– Lenge tok mange store forbehold når de
videreformidlet nyheter fra Al Jazeera.
Jeg husker en reportasje på NRK, tidlig i
Afghanistan-krigen, der journalisten i en
«voiceover» nærmest underkjente informasjonen om sivile tap som kom fra Al Jazeera. I dag advarer man ikke lenger mot
kanalens troverdighet, sier Figenschou.
Barnaby Phillips bekrefter at det «ikke
42
Perspektiv
NR. 04.2011
MORGENMØTE: Produksjonssjef Carlos Van Meek (i midten) går gjennom dagens aktuelle saker til Al Ja
akkurat har åpnet dører» å si at man er
fra Al Jazeera, slik det gjorde da han hadde BBC-hatten på.
– I begynnelsen ble folk forvirret. Det
hendte folk trodde du sa du var fra Al
Qaida. Særlig i USA ble vi møtt med mistenksomhet og regelrett fiendtlighet,
forteller Phillips, og legger til at folk ofte
skifter mening når de faktisk får se Al Jazeera, og opplever at det er uavhengig
journalistikk på høyt nivå. Ikke verden i
henhold til Qatars eneveldige emir.
– Holdningen til Al Jazeera har sakte
men sikkert endret seg, selv om vi fortsatt sliter med å få den tilliten journalistikken vår fortjener, mener Phillips.
Han beskriver hvordan også britiske
myndigheter i større grad ser på Al Jazeera som en viktig plattform.
– Nå kan jeg få telefoner fra kontorene
til [utenriksminister] William Hague eller [visestatsminister] Nick Clegg, med
beskjed om at de har noe på hjertet. Det
skjedde ikke i starten, forteller Al Jazeeras Europakorrespondent.
Men Al Jazeera sliter fortsatt med å bli
kvitt stempelet som «emirens kanal» i
Vesten.
Det er lite reklame på Al Jazeera. Kanalen finansieres fortsatt nesten fullt og helt
av Qatars eneveldige regime, og mange
spør seg om kanalen virkelig tilbyr uavhengig dekning eller om den er emirens
forlengede utenrikspolitiske arm.
– For å si det slik, jeg har aldri fått noen
telefon fra emiren, der han ber meg dekke én sak eller la være å dekke en annen,
sier Phillips.
– Jeg tror det er i Qatars regjerings interesse å opprettholde kanalens redaksjonelle uavhengighet. De ser at kanalen
på den måten vil få en sterkere stemme
og større gjennomslag, fortsetter han.
– Det har alltid vært en diskusjon om
Al Jazeeras troverdighet, men de samme
spørsmålene kan stilles om BBC og CNN,
azeeras engelske nyhetssending.
mener Tine Udstad Figenschou, og påpeker at BBC og CNN rapporterer ut fra et
vestlig ståsted, på samme måte som Al Jazeera kan sies å rapportere fra et arabisk.
– Vi er kategorisk anti ingenting og pro
ingenting, understreket Al Jazeera English’ administrerende direktør, Al Anstey,
på CNN i februar.
Han påpekte at Al Jazeera Arabic har et
arabisk publikum, der Al Jazeera English
har et globalt, og at den redaksjonelle
agendaen derfor naturlig nok skiller seg
fra hverandre. Han påpekte også at Al Jazeera English er redaksjonelt uavhengig
av den arabiske søsterkanalen.
Figneschou understreker imidlertid at
det finnes ett felt, der verken den arabiske eller den engelske Al Jazeera-kanalen
forholder seg uavhengig.
– Al Jazeera dekker nesten ikke Qatar,
og det som dekkes er verken uavhengig
eller kritisk, påpeker hun.
I 2022 skal Qatar være vertskap for fot-
HOVEDKVARTER: Al Jazeera holder til i Qatars hovedstad Doha. Kanalen er hovedsakelig finansiert av
regjeringen i landet, noe som har skapt tvil om kanalens evne til å dekke forhold som berører Qatars
regime på uavhengig og kritisk måte.
ball-VM. Før den tid skal det bygges arenaer og investeres i infrastruktur.
– Da vil det trengs kritisk økonomisk
journalistikk, fokus på korrupsjon og
gjennomføring. I hvor stor grad Al Jazeera får rapportere om dette, blir en viktig
test av myndighetene i Qatar. Om ti år vil
vi ha sett mer enn i dag om det går i retning av at Al Jazeera blir et talerør for
myndighetene, eller om det fortsatt er en
uavhengig, journalistisk stemme, mener
Figenschou.
Vil til USA
I mellomtiden skorter det ikke på ambisjoner. Akkurat som BBC og CNN kringkaster på en rekke ulike språk, ønsker Al
Jazeera å utvide med nye språkversjoner.
Med tanke på USA, har Al Jazeera fortsatt
en vei å gå. Ingen av de store kabel-TV- eller satellittleverandørene har inkludert Al
Jazeera i sin pakke. På hjemmesiden har Al
Jazeera et opprop: «Krev Al Jazeera i USA».
Figenschou mener det ikke ligger noe
mer dramatisk bak, enn at det er vanskelig å skyve ut de etablerte til fordel for Al
Jazeera.
Barnaby Phillips mener også en av
årsakene kan være at et amerikansk
publikum ikke er så lystne på enda en
nyhetskanal, men tror også kanalen fortsatt sliter litt med sitt image i USA. Huffington Post skriver at Al Jazeera drasser med seg et «busemann-stempel» fra
Bush-dagene.
Etter alle lovordene om deres dekning
av den arabiske våren, og med massiv
tilstedeværelse i sosiale medier, håper
imidlertid Al Jazeera at dørene skal åpne
seg til USA. Allerede i slutten av januar
2011, bare et par uker inn i opprøret som
felte president Mubarak i Egypt, uttalte
New York Times’ mediereporter, Brian
Stelter, at dette var «Al Jazeeras øyeblikk»
og at det er på tide at et amerikansk publikum får se Al Jazeera på tv. n
Perspektiv
NR. 04.2011
43
Landsorganisasjonen
i Norge støtter
Flyktninghjelpens arbeid!
LO er Norges største arbeidstakerorganisasjon, med rundt 870.000 medlemmer
i 21 fagforbund. Arbeid til alle er LOs hovedkrav, og nøkkelen til å løse felles
samfunnsoppgaver og velferd til alle.
Slugger’n
tekst: Bjørn Hansen,
tidligere journalist og
korrespondent i NRK
USA beveger seg inn i hva John Steinbeck har betegnet
som «Vår misnøyes vinter».
USA: Vår misnøyes vinter
Det handler ikke om noen litterær tilstand, men
om en dyp og lammende frustrasjon i folkedypet.
Med en arbeidsledighet på over 9 prosent, en økonomi på randen av ”double dip” – et dobbelt tilbakeslag – og en politisk situasjon som ikke viser vei
ut av uføret, føler de fleste amerikanere at landet
beveger seg i gal retning. To kriger som ennå ikke
er avsluttet, en statsgjeld som nærmer seg verdien
av alt hva landet skaper i løpet av ett år (BNP) og en
stigende kløft mellom ”haves” og ”have nots” bidrar til en politikerforakt som landet ikke har opplevd i nyere tid.
Etter republikanernes valgseier i fjor der de ero-
bret et solid flertall i Representantenes Hus har
systemet sluttet å fungere. Republikanerne nekter
å godta noe forslag som kommer fra president Barack Obama, og Obamas forsøk på å forhandle og
kompromisse med sine motstandere har endt i ydmykende nederlag for presidenten selv. Presidentens tidligere styrke i forhandlingssituasjoner er
blitt hans svakhet, fordi han forsøker å forhandle
med en motstander som ikke ønsker løsninger,
men konfrontasjon.
Ingen har sagt det tydeligere enn David Brooks,
en intellektuell, konservativ republikaner som er
skremt av den ytterliggående Tea Party bevegelsens innflytelse: ”Det republikanske partiet er
overtatt av fanatikere som ikke har noen sans for
moralsk verdighet”. Og han har rett. Tea Party
øver en innflytelse i partiet som går langt ut over
bevegelsens røtter blant velgerne. I dag har Tea
Party synkende oppslutning, trolig under 20 prosent, nesten alle republikanere. Men bevegelsen
makter likevel å lamme samarbeid og beslutninger
i Kongressen. Da presidenten for et par måneder
siden la frem sin såkalte ”jobbpakke” med sikte på
å stimulere næringsliv og sysselsetting, svarte re-
publikanerne med å legge pakken i skuffen. Med
sitt flertall hindrer de ganske enkelt at forslaget
kommer opp til behandling. Alle som har litt rede
på fotball kjenner uttrykket: Obstruksjon.
Hos amerikanere flest gir dette seg utslag i et sinne
og en forakt for selve det politiske systemet. Tydeligst markerer denne protesten seg gjennom ”Occupy Wall Street”, et ungdomsopprør preget av indignasjon over klasseskiller og manglende håp for
fremtiden. Mange av disse ungdommene har god
utdannelse, de ønsker å gjøre gagns arbeid, men
møter veggen i samfunnet. De har selv ikke noe
politisk program utover protestene, men vekker likevel sympati i store deler av befolkningen. Det er
middelklassens barn som viser sin rasende avmakt
mot rikfolkets grep om samfunnet og overfor den
velfinansierte, lobbyinfiserte politiske elite.
Ingen går fri av dette raseriet, heller ikke president
Obama, som nå er marginalt mindre populær enn
populær (oppslutning ca. 45 %). Men hva skal man
si om Kongressen? Bare vel 12 prosent mener den
gjør jobben den er satt til å gjøre. Bare 6 prosent
ønsker gjenvalg av den sittende Kongressen. Tidligere var det alltid slik at velgerne uttrykte misnøye
med Kongressen, men var fornøyd med sin egen
representant på Capitol Hill. Nå er det bare hver
femte velger som ønsker gjenvalg av egen representant. Kanskje er Obama den heldigste. n
■■
Det er
middel­
klassens
barn som
viser sin
rasende
avmakt.
Perspektiv
NR. 04.2011
45
■ argentina
I RETTEN: De tidligere diktatorene Jorge Rafael Videla (til høyre) og Reynaldo Bignone, da rettssaken mot dem startet i Buenos Aires. Begge risikerer
livstidsdommer dersom de blir funnet skyldige. Foto: Scanpix.
Barnerøvere
for retten
Et av de mørkeste kapitler i argentinsk historie ble brutalt
brakt til live igjen da sju høyere militæroffiserer og en lege, iført
håndjern, ble ført inn i en rettssal i Buenos Aires sist vinter.
Tekst: Erik R. Selmer
NR. 04.2011
46 Perspektiv
T o av dem var generalene
Jorge Rafael Videla og Reynaldo Bignone, den første og den siste lederen av
militærjuntaen som styrte
Argentina med jernhånd i
årene 1976-1983 - en tid da menneskeliv
ikke sto høyt i verdi. De åtte gamle og gråhårede mennene er tiltalt for kanskje den
mest avskyelige av alle forbrytelser under
diktaturet, for planmessig å stjele nyfødte
barn fra mødre som deretter «forsvant».
Ifølge tiltalen var de ansvarlige for å stå
bak bortføringen av 34 småbarn, og for å
ha forfalsket barnas identitet.
den skitne krigen
De 34 ble alle født av mødre som ble
holdt fanget i blant annet de to mest sentrale fangeleirene under militærdiktaturet, Marinens mekaniske skole (ESMA),
og militærbasen Campo de Mayo, begge
i hovedstaden Buenos Aires. 370 vitner
skal høres i rettssaken, som blir overført
på argentinsk fjernsyn, og som var ventet
å vare i minst åtte måneder.
Den nå 86 år gamle Videla regnes som
arkitekten bak Argentinas «skitne krig» for
å ta livet av venstreorienterte motstandere av regimet. I desember 2010 ble han
dømt til livsvarig fengsel for forbrytelser
mot menneskeheten. 83 år gamle Bignone
fikk en dom på 25 år i april samme år for
bortføringer og tortur i Campo de Mayo,
som han ledet i juntaens første år. Av de 4
000 som satt fanget i Campo de Mayo, var
det bare 50 som var i live da juntaen falt.
Videla sier selv han føler seg «forhåndsdømt», og at «domstolen mangler jurisdiksjon og kompetanse for hendelser
som hæren utførte i krigen mot subversiv
terrorisme».
500 STJÅLNE BARN
Kanskje så mange som 500 spedbarn ble
stjålet fra mødrene sine under militærdiktaturet, ifølge menneskerettighetsgruppen Bestemødrene på Mai-plassen.
Gravide kvinner som var motstandere av
militærjuntaen, ble holdt fanget i militærleire og tortursentre inntil de fødte. Deretter ble de drept, mange av dem døde
da de ble kastet levende ut fra militærhelikoptre over elven Rio de la Plata. Men
selv for den brutale juntaen gikk det trolig en grense ved å ta livet av barn. Løsningen ble å la barna få ny identitet og gi
dem til militæroffiserer, eller deres slektninger og bekjente.
I dag er barna blitt voksne. Bestemødrene på Mai-plassen har når dette skrives,
klart å identifisere 105. Noen av dem er
politikere, andre menneskerettsaktivister.
Det har ikke vært like lett for alle å få vite
at deres biologiske foreldre ble drept, eller at deres «far» var med på militærjuntaens grusomheter. Og ikke alle vil se sannheten i øynene, selv om en ny lov tvinger
alle som det er reist tvil om identiteten til,
til å ta DNA-test for å få sikkerhet i om deres biologiske foreldre ble henrettet.
DNA-TESTES
To som ikke ønsker å vite er Marcela og
Felipe Noble Herrera, adoptivbarna til Ernestina Noble Herrera, eieren av avishuset
Clarin, Argentinas største. De ble adoptert
like etter militærkuppet i mars 1976, og to
ulike familier forsøker gjennom rettssystemet å bevise at de ble stjålet fra fengslede
slektninger. Men søskenparet protesterte mot at de ikke får ha privatlivet i fred,
ikke minst etter at politiet i en razzia mot
Noble-familiens hjem tok DNA-prøver fra
tannbørster og hårbørster for testing. –
Vår identitet er vår. Den er en privatsak,
og det er ikke opp til staten å komme og
fortelle oss hva som er vårt, sier Marcela
Herrera. Men i juni måtte arvingene krype
til korset, etter at en domstol hadde bestemt at de måtte gå med på at skikkelige
DNA-prøver ble foretatt. Marcela er forberedt på at hun kan være ulovlig adoptert. –
Hvis det virkelig er sant, er det opp til oss
å ta det inn over oss, sier hun.
Bestemødrene på Mai-plassen er av en
annen oppfatning. For dem er retten til
å vite sannheten et grunnleggende etisk
spørsmål. Og den retten gjelder hele
samfunnet, sier viseminister for menneskerettigheter, Luis Alén. Ikke bare har de
bortførte barna denne retten, men også
familiene de biologisk tilhører.
– De ønsker også å vite hvem som er deres barns barn. Derfor blir DNA-testing
foretatt av beinrester fra graver over hele
Argentina. Så langt har 600 skjeletter
blitt sammenlignet med blodprøver fra
slektninger av forsvunne opposisjonelle.
BESTEMOR ESTELA
Estela Carlotto, den 81 år gamle lederen
for Bestemødrene på Mai-plassen, hadde
to døtre, Laura og Claudia. De gikk begge
under jorda da forsvinningene økte i omfang. Men i november 1977 ble Laura tatt.
– Vi lette, visste ikke hva vi skulle gjøre,
hvilken dør vi skulle banke på for å spørre
PLAZA DE MAYO: En gruppe mødre demonstrerer
på Mai-plassen i Argentinas hovedstad Buenos
Aires og krever at de militære må stilles for retten for sine kriminelle gjerninger. Foto: Scanpix
FORTID: Tidligere general og president, Reynaldo
Bigone (til venstre), og sjefen for den militære
juntaen i Argentina, Jorge Rafael Videla, er innhentet av sin kriminelle fortid og risikerer strenge
straffer. Foto: Wikimedia
n n Gravide kvinner som var motstandere av militærjuntaen, ble holdt
fanget i militærleire
og tortursentre inntil de fødte. Deretter
ble de drept.
Perspektiv
NR. 04.2011
47
■ argentina
BESTEMØDRENE: Lederen for Bestemødrene på Maiplassen, Estela de Carlotto (til venstre) og grunnleggeren av Mødrene på Maiplassen, Tati Almeida,
legger fram et foto som bevis på mord og grusomheter begått av militære tilknyttet Cordoba-garnisonen i 1986. Fotografiet er det de militære selv som
har tatt, og de fleste av ofrene er identifisert. Foto: Scanpix
hvor hun var. Logikken sa, spør biskopen,
men han viste seg å være medskyldig, forteller Carlotto under et møte i Oslo.
– Jeg gikk fra dør til dør, fortsetter hun.
– Jeg snakket med general Bignone,
den siste presidenten, da han var sekretær for general Videla. Jeg ba ham om
Lauras liv, om at de ikke skulle drepe
henne. Da ble han nærmest gal, sa nei,
og at de skulle drepe alle. Men hun var i
live, sammen med mannen sin, i en konsentrasjonsleir. Det var flere hundre av
dem i Argentina, nær La Plata. De drepte mannen hennes nesten med en gang.
De lot henne leve fordi hun var gravid.
Da jeg ba om hennes liv, var hun i live.
Men jeg visste det ikke, sier Carlotto,
som har fått FNs menneskerettighetspris
for sitt arbeid.
I denne prosessen traff Carlotto andre
kvinner som lette etter barna sine.
– De bar på en dobbel smerte, de visste
NR. 04.2011
48 Perspektiv
n n Jeg snakket
med general Bignone,
den siste presidenten,
da han var sekretær
for general Videla.
Jeg ba ham om Lauras liv, om at de ikke
skulle drepe henne.
Da ble han nærmest
gal, sa nei, og at de
skulle drepe alle. Estela Carlotto, den 81 år gamle lederen for
Bestemødrene på Mai-plassen om datteren som
ble tatt i 1977.
heller ikke hvor barnebarna var. Vi var 12,
vi hadde sterk tro på at barna og barnebarna ville komme tilbake. Vi gjorde i stand
vugger og barneklær. År etter år besøkte vi
barnehjem. Men etter hvert skjønte vi at de
aldri skulle komme og leve med oss.
I dag er ikke lenger alt håp ute. Av de
34 personene domstolen i Buenos Aires
forsøker å finne sannheten om, er også
Carlottos barnebarn, Lauras sønn. En annen er barnebarnet til den kjente dikteren Juan Gelman.
Carlottos andre datter, Claudia, leder
den statlige Kommisjonen for retten til en
identitet, CONADI.
– Laura ble drept to måneder etter at
barnet hennes ble født. Jeg fikk siden levningene hennes utlevert, sier Estela Carlotto. Og kommer med denne advarselen:
– Det som skjedde hos oss, kan også
skje i andre land når noen tror de har
makten over livet og døden. n
Kidnappet som barn
Horacio ble kidnappet
som baby under «den
skitne krigen» i Argentina. Det skulle gå 27 år før
han i 2003 ble kjent med
sin virkelige identitet.
Tekst: Erik R. Selmer
For Horacio Pietragalla Corti ble livet aldri
mer det samme etter at han fikk vite at de
militære stjal ham som baby og tok livet av
begge hans foreldre. Et halvår etter at han
fikk vite hvem han var, gravla han restene
av sin biologiske far, som var funnet noen
uker før. Farens levninger ble funnet etter
at etterforskere oppdaget den til da største
massegraven etter militærdiktaturet i Córdoba-provinsen. Om lag 40 ofre ble funnet
i graven. En av dem var Horacios far, som
var en av lederne i den venstreorienterte
peronistbevegelsen Montoneros. Han ble
drept i 1975 av en dødsskvadron fra terroristorganisasjonen Triple A. Også moren
var aktivist i Montoneros.
HENRETTET ETTER FØDSELEN
Faren ble drept da moren var gravid i fjerde måned. Moren, Liliana Corti, gikk under jorda og fødte på det hun trodde var
et sikkert sted. Men hun ble oppsporet, og
statsterroristene tok livet også av henne,
samtidig som de stjal Horacios identitet i 27
lange år.
Fem måneder gammel ble Horacio gitt
til Lina og Adriano Castillo, enkle folk med
landsens bakgrunn. Hun arbeidet som hushjelp hos en oberstløytnant, han var snekker. De ga gutten navnet Cesar Sebastian,
og oppdro ham som sin egen sønn inntil
han med hjelp fra menneskerettighetsorganisasjonen Bestemødrene på Mai-plassen
fikk vite hvem han i virkeligheten var.
– Etter at du har fått vite sannheten, kan
du rekonstruere ditt liv, sa dommeren
Cristina Garzón de Lascano til ham da han
fikk overlevert resultatene av DNA-analysen som viste at levningene fra et av ofrene i Córdoba tilhørte hans biologiske far.
– Nå er han der vi alle vil han skal være.
Dette retter opp fortiden, jeg får igjen
KIDNAPPET: I ti år tvilte Horacio på om han var «mamma» og «pappas» gutt. Nå viser det seg at han
hadde grunn til å tvile. Foto: Laura Tannchen
min identitet og historien om min far,
sa Horacio, da han holdt urnen, drapert
med et argentinsk flagg, i hendene.
Horacio la til at han allerede en stund
hadde vært i tvil om sin egen identitet før
han oppdaget at foreldrene var blant de
mange som forsvant under militærdiktaturet.
– Jeg har vært mentalt forberedt på
denne stunden. Inne i meg hadde jeg en
merkelig følelse som bare fortsatte å øke
i styrke, sa han. Den to meter høye mannen liknet ikke på «foreldrene», og han
fikk aldri noe tilfredsstillende svar av
Lina og Adriano, når han spurte om hvorfor de var så ulike.
KAMPEN IKKE OVER
Litt etter litt har Horacio klart å nøste opp
historien om seg selv og sine virkelige foreldre. To dager etter at moren var henrettet, ble Horacio fjernet på ordre av oberstløytnant Hernan Tefzlaff. Offiserens svoger
ønsket å adoptere gutten, men da kona
hans fikk høre om planen, satte hun seg på
bakbeina og nektet å ta imot babyen. Men
hushjelpen Lina fikk nyss om det som pågikk, og tilbød seg å oppdra gutten, som
hun døpte Cesar og ga en ny fødselsdato.
Horacios far, Horacio «Chacho» Pietragalla, var det tredje liket i massegraven
som ble identifisert av rettsmedisinerne.
De slo fast at liket var gjennomhullet av kuler, at det ble brakt til likhuset 8. november
1975, og først begravd i all hemmelighet
sammen med flere titalls andre lik året etter, på ordre fra hærens tredje armékorps.
En antar at kanskje så mange som 500
barn ble kidnappet under militærdiktaturet. Horacio var den 75. i rekken som fikk
vite hvem han virkelig var.
Historien om hvordan Horacio oppdaget sin rette identitet ble kjent samtidig
med at Argentinas daværende president,
Néstor Kirchner, bestemte seg for å ta et
oppgjør med et av de mørkeste kapitler i
landets historie. I 2003 fikk han landets
nasjonalforsamling med seg til å oppheve
to lover fra 1986-87 som ga amnesti til alle
de militæroffiserene som var innblandet
i bortføringer, forsvinninger og drap på
opptil 30.000 av militærdiktaturets motstandere.
Horacio arbeider i dag sammen med
Bestemødrene på Mai-plassen for å avsløre overgrepene og uretten som ble begått i juntatiden og bringe de ansvarlige
for retten. n
Perspektiv
NR. 04.2011
49
■ TRAFFICKING
Menneskehandel, kjent som trafficking, er nåtidens slavehandel.
Menneskehandel antas å være verdens tredje største illegale
økonomi etter våpen og narkotika. Halvparten av ofrene er barn.
Barn som
handelsvare
FAKTA
OMFANG: Utgjør i dag verdens tredje
største illegale økonomi - etter våpen og narkotika. Underestimerte
anslag fra 2005 viser at over 2,4
millioner mennesker er ofre for
menneskehandel, omkring halvparten av disse er barn.
GUTTER: Utnyttes først og fremst i
landbruk, gruveindustri og i væpnede konflikter.
JENTER: Utnyttes først og fremst i
sex-industrien og som hushjelper.
LOV OG RETT: Det viktigste globale
instrumentet mot menneskehandel
er Palermo-protokollen fra 2000.
Dette er en protokoll for å forebygge, bekjempe og straffe handel med
mennesker, særlig kvinner og barn,
som supplerer FNs konvensjon mot
grenseoverskridende organisert kriminalitet. I Norge bygger Straffelovens § 224 på Palermo-protokollen
og menneskehandel kan straffes
med inntil 10 års fengsel.
Andre viktige konvensjoner om
barn og menneskehandel:
■■FNs konvensjon om barnets
rettigheter
■■Europarådets konvensjon mot
menneskehandel
■■FNs kvinnekonvensjon,
■■FNs barnekonvensjon og
tilleggsprotokollen om salg av
barn, barneprostitusjon og
barnepornografi
■■ILOs konvensjon nr 182 om
verste former for barnearbeid
(Kilde: ILOs Child trafficking
essentials, Regjeringen.no og
Bufetat.no)
NR. 04.2011
50 Perspektiv
Tekst: Lisbet Jære
Trafficking er et uttrykk som opprinnelig
betegner salg og frakt av illegale varer som
våpen eller narkotika. Men på 90-tallet ble
det satt søkelys på at også levende mennesker fraktes og selges som handelsvarer i kriminelle nettverk. Menneskehandel
skjer av en enkel grunn: Behovet for billig
arbeidskraft til det som kalles 3D-jobber
(dangerous, demanding, degrading).
Menneskehandel er en milliardindustri. Ifølge ILO (International Labour Organization) sto denne illegale og lysskye
virksomheten for en inntjening på 32 milliarder dollar i 2005.
– Menneskehandel kom først for alvor på den internasjonale dagsorden på
midten av 90-tallet. Sammen med andre
FN-organ har ILO bidratt til å legge fokus på at menneskehandel ikke bare omhandler sexindustrien, men at det også
omfatter alt fra tvangsarbeid i jordbruk,
til husslaver, og fra barnesoldater til organisert stjeling, sier Hans van de Glind.
Han jobber i ILOs International Programme on the Elimination of Child labour (IPEC), og er en av verdens fremste
spesialister på trafficking av barn. Van de
Glind viser til at menneskehandel er et
globalt problem som ikke kun angår fattige land.
– Alle land er berørt, enten som sender-, mottaker- eller transittland, understreker han.
Over én million barn
– Å tallfeste illegal aktivitet er en vanskelig
oppgave, men vi jobber for å få bedre sta-
tistikker. Legger vi til grunn våre tall fra
2005 estimerer vi at 2,4 millioner mennesker er ofre for menneskehandel, omkring halvparten av disse er barn. Vi vet
at tallet er underestimert, medgir van de
Glind.
– Det vi derimot vet er at barn som er
ofre for menneskehandel lever under
uverdige forhold. De er fratatt alle sine
rettigheter og blir holdt i et jerngrep av
psykisk og/eller fysisk terror. I mange tilfeller blir barna også utsatt for seksuelt
misbruk av menneskehandlerne.
ILO definerer det som menneskehandel når et barn (under 18) forflyttes fra
et sted til et annet, enten internt i landet
eller til et annet land, inn i en situasjon
hvor barnet utnyttes på det groveste for
sitt arbeid (av en tredje part) og at barnets rettigheter brytes. Det at barnet forflyttes fra familie og nærmiljø setter det i
en spesielt sårbar situasjon, og er et element som skiller menneskehandel fra for
eksempel barnearbeid.
– Rekrutteringen skjer på ulike måter,
forklarer van de Glind. Barn kan kidnappes, tvinges eller lures inn i det, i noen
tilfeller blir de også solgt av familien eller lurt av voksne som de stoler på. Menneskehandlerne er gjerne organiserte i
kriminelle nettverk som det er vanskelig
å slå hull på.
Afrikanske barn i faresonen
På grunn av usikkert tallmateriale er det
vanskelig å si hvorvidt det er flere barn
som er ofre for menneskehandel nå enn
før, og hvor i verden problemet er størst.
Ifølge ILOs rapport fra 2005 var Asia den
AFGHANISTAN: Flere hundre tusen barn er fordrevet fra sine hjem i Afghanistan, slik som disse barna i en leir i utkanten av Kabul. FNs høykommissær
advarer mot at mange blir ofre for menneskehandel, tvangsarbeid eller selges som barnebruder. Foto: Scanpix.
verdensdelen hvor flest barn ble utsatt
for menneskehandel. I flere land med høy
økonomisk vekst i Asia har trafficking gått
ned, mens Sør-Asia henger etter.
ILO mener det er grunn til å være spesielt observant med tanke på utviklingen
i Afrika. Mellom 2010 og 2020 vil antall
barn mellom 10 og 14 år øke med 27 millioner. Van de Glind har forsket på sammenhengen mellom migrasjon og menneskehandel.
– Det trengs et enormt antall skoler og
lærere for å møte befolkningsveksten i
Afrika. Mange av de barna som vokser
opp i rurale områder der det verken er
skole eller arbeid vil trekke inn til byene.
Barn som migrerer alene er spesielt utsatte ofre for menneskehandel, sier van
de Glind.
Andre grupper i faresonen er illegale
flyktinger uten papirer og etniske minoriteter, der barna ikke en gang har fødselsattest.
– Uten papirer, hvordan skal de da ha
tilgang til skole eller komme inn i det offentlige systemet? Sørr van de Glind.
Fattigdom og kultur
Ifølge Redd Barna er menneskehandel et
sosialt problem som i stor grad er skapt
av fattigdom, konflikter og katastrofer. De
melder om at barn på Haiti er blitt mer
utsatt for menneskehandel etter jordskjelvet.
Fattigdom er en bakenforliggende årsak til menneskehandel, men må ses i
sammenheng med andre risikofaktorer,
som for eksempel familiesituasjon. Foreldreløse, hjemløse og barn vokst opp i
familier med vold, alkoholisme og seksuelt misbruk, er spesielt sårbare. Korrupsjon og forhold i lokalsamfunnet spiller
en stor rolle.
– En gang gjorde jeg et casestudium
av to like fattige landsbyer i samme område. I den ene hadde lokalbefolkningen
et godt samarbeid med de lokale myndighetene som jobbet for befolkningens
beste. Her var ikke menneskehandel et
problem. I den andre landsbyen var myndighetene korrupte og samarbeidet med
kriminelle nettverk som drev med menneskehandel, forteller van de Glind.
Også holdninger i kultur og religion
kan forklare hvorfor menneskehandel
med barn er mer utbredt noen steder.
Barn fra lavkastefamilier i India er spesielt utsatte. I andre kulturer blir barn i
sexindustrien sett på som et privat anliggende og ikke noe illegalt.
– Nøkkelen til å bekjempe menneskehandel ligger i å sørge for at det ikke er
lønnsomt, gjennom streng lovgivning og
konfiskering av inntektene til menneskehandlerne. I tillegg må ulike tiltak som
sørger for økt beskyttelse av barn slik at
deres sårbarhet for å bli ofre for menneskehandlere reduseres, sier van de
Glind. n
Perspektiv
NR. 04.2011
51
In the right
place at the
right time.
Name: Charles-Arthur Pierre-Jacques
AGE: 38 From: Canada / Norway
Expertise: Specialist, Peacekeeping Operations
Last assignement: Liason Officer
UN Joint Monitoring Teams MONUSCO,
DR Congo, August 2009 / August 2011
NORCAP er verdens mest brukte beredskapsstyrke, og har siden
1991 støttet mer enn 7000 oppdrag over hele verden. 850 kvinner
og menn fra en rekke ulike yrker og nasjonaliteter utgjør styrken. De
er klare til å reise ut til internasjonale operasjoner på 72 timers varsel.
Charles er en av dem.
Foto: Truls Brekke / AD: Erik Tresse
20
years
Amnesty International Etterspillet ■
STATSFIENDE I FRITT
FALL: 2010 var året
WikiLeaks forårsaket et
journalistisk jordskjelv,
som skapte rystelser langt
inn i det amerikanske
diplomatiet og militæret.
Nå, kun ett år senere,
trues varslernettstedets
eksistens.
FOR ETT ÅR SIDEN hadde verdens diplomater hendene fulle med å rydde opp i kaoset WikiLeaks stelte i stand ved å lekke
250 000 amerikanske diplomatmeldinger. De hemmeligstemplede dokumentene avslørte hva USAs ambassadører
virkelig tenkte om verdens ledere: Russlands statsminister Putin ble omtalt som
«Batman»; Frankrikes president Sarkozy
var en «keiser uten klær»; Nord Koreas
Kim Jong-il var en «blekfeit gamling», og
Afghanistans president Karzai – forøvrig
en nær partner til USA – ble karakterisert
som »paranoid og svak».
Tidligere samme år hadde WikiLeaks
publisert en video av amerikanske soldater som skjøt på ubevæpnede irakiske
journalister og barn fra et helikopter,
mens de sa «Oh yeah, se på de døde jævlene.» Bildematerialet, i tillegg til lekkasjen av hemmelige militærlogger fra
Afghanistan og Irak som avdekket kritikkverdig amerikansk oppførsel, forårsaket
en solid hodepine for det amerikanske
utenriksdepartementet. Enkelte amerikanske politikere krevde til og med at
WikiLeaks’ hovedmann Julian Assange
måtte bli henrettet, mens organisasjonens antatte informant Bradley Manning
ble satt i isolasjon og trolig mishandlet.
Den mektige Assange var hatet og elsket,
og leserne i TIME Magazine kåret ham til
Årets person 2010.
EN SEX-SKANDALE og en hel del trøbbel senere, er WikiLeaks og Assange kun en
skygge av seg selv. Den hvithårede Assange er dømt til å utleveres til Sverige, der
han er etterlyst for seksuelle overgrep;
og organisasjonen hans, som er fullstendig avhengig av donasjoner, er regelrett
pengelens. Visa, MasterCard og PayPal –
selv om de tillater pengegaver til Ku Klux
Klan – blokkerer 95 prosent av donasjonene, og ignorerer at de ikke har juridisk
grunnlag for dette. Det intense livet til
WikiLeaks kan være på vei mot stupet,
men organisasjonen har utvilsomt satt
sine spor i debatten om frihet til informasjon.
TEKST: Ragnhild Holmås
Perspektiv
NR. 04.2011
53
■ verdens fattige
To tredeler av verdens fattige bor ikke lenger i fattige land.
Hva betyr det for framtidig uhjelp?
Verdens fattige
bor ikke lenger
i Afrika
Det blir sagt om generaler at de alltid
kjemper siste krig om igjen. Men kan
samme kritikken rettes mot bistandsmiljøene?
Ja, antyder økonom og fattigdomsekspert Andy Sumner ved det britiske Institute of Development Studies. I november
i fjor la han fram studien Global Poverty
and the New Bottom Billion, som setter
ord på et forbløffende paradigmeskifte i
fattigdomsutviklingen.
Det er nemlig ikke sånn at de fattige
bor i Afrika sør for Sahara lenger. Ei heller er det sånn at de bor i fattige land. To
tredeler av alle som lever under 1,25 dollar dagen er nemlig borgere av såkalte
middelinntektsland (MIC). Og mønsteret
er det samme uavhengig av hvilke fattigdomsmål man legger til grunn.
ifølge Paul Collier – bor i Sør-Asia. Resten
fordeles på 28 prosent i Afrika sør for Sahara, 15 prosent i Øst-Asia og stillehavsområdet, tre prosent i Latin-Amerika og
Karibia, én prosent i det gamle sovjetområdet og to prosent i arabiske land. Det
betyr at Sør-Asia har mer enn dobbelt så
mange fattige som Afrika, og at åtte stater
i India har like mange fattige (421 millioner) som de 26 fattigste landene på det
afrikanske kontinentet (410 millioner).
Går man fra geografi til status, viser
studien at hele 72 prosent av verdens fattige bor i middelinntektsland, og at 61
prosent av disse endog bor i stabile middelinntektsland. Bare 28 prosent av dem
bor i lavinntektsland (LIC), hvorav 12
prosent bor i ustabile lavinntektsland. 28
prosent bor i konfliktfylte stater, en definisjon som omfatter både middelinntektsland og lavinntektsland.
Bare 28 prosent i Afrika
Det er en helt ny historie om fattigdom, i
den forstand at den ikke kunne påbegynnes før rundt århundreskiftet. Tallene er
helt klare:
Hele 51 prosent av verdens 1,37 milliarder aller fattigste – The Bottom Billion,
Endret bilde
Det er en dramatisk endring bare siden
1988-1990, da man anslo at 93 prosent av
verdens fattige bodde i lavinntektsland.
Mer interessant er det at man ser samme
omfordeling selv om man unntar Kina
og India. Uten disse inne i ligningen, har
Tekst: Grete Gaulin
54
Perspektiv
NR. 04.2011
andelen globale fattige i middelinntektsland økt fra syv til 22 prosent, mens den
har falt fra 31 prosent til 28 prosent i lavinntektsland. Det innebærer at skiftet i
fattigdomsbildet ikke bare skyldes at den
økonomiske utviklingen i disse to landene
har løftet flere hundre millioner ut av fattigdom – formelt, og antakelig reelt.
I løpet av de siste tjue årene har andelen fattige som Kina og India har ansvaret
for, blitt redusert fra to tredeler til om lag
halvparten. Men først og fremst har altså
de fattige «flyttet seg» fra fattige til rikere
land, uavhengig av om man inkluderer
eller ekskluderer de to.
Ressurssterke fattigland
Mye av denne metamorfosen skyldes endrede rammer og definisjoner. I løpet av
de siste ti årene har antall lavinntektsland
i verden falt fra 60 til 39, mens 27 nye
land har fått status som MIC. Fire av disse
landene heter India, Nigeria, Pakistan
og Indonesia, mens et femte – Kina – fikk
denne statusen i 1999. Til sammen står de
for nesten hele «overflyttingen» av 1,25
dollarsegmentet fra fattige land og over
til de langt rikere og framvoksende gigantene i Asia.
ASIA: 72 prosent av verdens fattige bor i dag i såkalte middelinntektsland. De fleste av disse landene finner vi i Sør-Asia og ikke i
Afrika. Foto: Scanpix
Dagens fattige bor med andre ord i
land med svære faktiske og potensielle
ressurser. Det reiser alle slags spørsmål
knyttet til framtidig fattigdomsbekjempelse, uhjelp og utviklingspolitikk, mener
Sumner. For hvordan skal verden drive
dette arbeidet når hele problematikken
er knyttet mer til nasjonal fordeling enn
til fattigdom per se?
Nytt fokus?
I dag går det ikke særlig mye uhjelpspenger
til de 27 nye middelinntektslandene. Likevel befinner to tredeler av verdens fattige
seg her, mens halvparten bor i de to landene Kina og India. Det er land som scorer
henholdsvis 41.5 og 36.8 på Gini-indeksen,
noe som betyr at verdiene er sterkt skjevfordelt internt. I tillegg kommer at et land
som India har 69 milliardærer, en økonomisk vekst på 9,7 prosent i 2010 og dollarreserver på 200 milliarder. Pluss at det har
en tredel av verdens fattige.
For Sumner betyr alt dette at bistandsmiljøet står overfor følgende dilemma:
Skal verden bidra til å redusere fattigdommen der de fattige faktisk befinner
seg, eller skal man sluse all hjelpen til en
fattig tredel i Afrika? n
FAKTA OG TALL
ini-koeffisienten måler ulikheten i verdifordelingen i et land. 0 betyr at alle
G
innbyggerne har like stor inntekt og formue, mens 1 betyr at én person sitter
på all inntekt og formue. Gini-indeksen uttrykker samme verdier i prosent.
Tallene er hentet fra CIA World Factbook, og daterer seg fra 2007 (Kina) og
2004 (India). Ifølge China Daily har Kina i dag en Gini-koeffisient på 0.47.
Global fordeling av verdens fattige (1.25 dollar) i prosent; 2007-2008
72++A 28++A
Middelinntektsland (MIC):
Lavinntektsland (LIC):
72 %
28 %
MIC FCAS (fragile and
conflict-affected states):
LIC FCAS (fragile and
conflict-affected states):
11++A 11 %
12++A 12 %
MIC NON-FCAS:
LIC NON-FCAS:
61++A 61 %
16++A 16 %
22++A 22 %
MIC minus Kina og India:
Kilde: Global Poverty and the New Bottom Billion, november 2010.
Perspektiv
NR. 04.2011
55
■ tintin
Samtidig som Tintin får sitt Hollywood-gjennombrudd med Steven Spielbergs
filmatisering av «Enhjørningens hemmelighet», blir den belgiske tegneserie­
helten stilt for retten i hjemlandet, anklaget for rasisme.
Tintin i
tiltaleboksen
tekst: Birgit Vartdal, Brussels
Er tegneserieheftet «Tintin i Kongo» rasistisk og bør forbys, eller er det et viktig
historisk dokument som illustrerer det
kolonialistiske synet på Kongo og på afrikanere som var vanlig på 1930-tallet?
Det er dette spørsmålet det belgiske
rettsapparatet skal ta stilling til denne
høsten. Etter et utall utsettelser på grunn
av prosedyrespørsmål, startet rettsaken
30. september. Det er kongoleseren Bienvenue Mbutu Mondondo, bosatt i Belgia
de siste 20 årene, som saksøker rettighetshaver Moulinsart og utgiver Casterman for rasisme.
KRENKENDE
– De svarte blir i «Tintin i Kongo» fremstilt
som både late og dumme. Det er de hvite
som lykkes, sier han.
Likevel understreker Mondondo at han
ikke opptrer på vegne av det kongolesiske folket i denne saken. Han sier han
har personlige grunner til å gå til sak mot
verdens mest kjente belgier, den unge
tegneseriehelten Tintin, skapt av Georges
Remi under pseudonymet Hergé for over
80 år siden.
Vi møtes på en bar på Matonge, Brussels afrikanske nabolag, oppkalt etter en
markedsplass i Kinshasa. Det er ikke første
gang Mondondo møter utenlandske journalister. Nyheten om den kommende rett-
56
Perspektiv
NR. 04.2011
saken har gått verden rundt og har lenge
vært et samtaleemne blant tegneserieentusiaster.
Mondondo mener at tegneserieheftet er en krenkelse mot det kongolesiske
folket. Han vil ha salget stanset, men sier
han kan godta videre salg dersom en advarsel blir lagt inn i forordet, slik som i
Storbritannia.
EGNE ERFARINGER
Bienvenue Mondondo forteller at foreldrene kjøpte «Tintin i Kongo» til ham som
barn hjemme i Kongo.
– De sa aldri til meg at denne tegneserien er rasistisk. Jeg forsto det heller ikke
før jeg leste boken på nytt etter at jeg
hadde gjort meg egne erfaringer med rasisme her i Europa, sier han.
Som eksempel nevner han arbeidere
under hans ordre som nekter å gjøre det
han ber dem om fordi han er svart, vanskeligheter med å få leid leilighet eller
med å få en arbeidskontrakt med lenger
varighet enn seks måneder.
– Det er mange som ikke lever lykkelige
liv her i landet på grunn av rasisme. Jeg
har opplevd at jeg ikke har tilgang på de
samme rettighetene som andre, fordi jeg
har en annen hudfarge. I gamle dager var
rasistiske drap vanlig, men den rasismen
vi har i dag er en slags moderne rasisme.
For å takle denne formen for rasisme, må
man prøve å påvirke holdningene til folk.
Jeg vil vise at rasisme ikke under noen
omstendigheter kan tolereres. «Tintin i
Kongo» bidrar til å skape negative holdninger til afrikanere, mener Mondondo.
UTSOLGT I NORGE
«Tintin i Kongo» er hefte nummer to i serien «På eventyr med Tintin». I Norge har
ikke dette heftet vært til salgs som enkeltutgave siden det ble utgitt første gang av
Egmont Serieforlaget i 1990. Da heftet senere ble gitt ut som del av en større samling i 2003, var det, i følge sjefredaktør
Svein Erik Søland, utstyrt med et forord
som setter det inn i den rette historiske
sammenhengen.
Som forgjengeren, «Tintin i Sovjet», ble
«Tintin i Kongo» først publisert som føljetong mellom juni 1930 og juni 1931 i barnebilaget i den belgiske dagsavisen «Le Vingtiéme Siècle». Dette var en høyreorientert
avis drevet av den katolske kirke. Handlingen tar utgangspunkt i at den unge reporteren reiser fra Antwerpen til belgisk Kongo, for å rapportere hjem om situasjonen
i landet. Endelig framme i Afrika, møter
han ulike utfordringer med ville dyr, sinte
innfødte og amerikanske skurker som vil
starte diamantsmugling fra landet.
Eksemplene på hvordan kongoleserne
blir latterliggjort er i følge Mondondo mange. En av sekvensene som har vært mest
kritisert, beskriver hva som hender når
Tintin får i oppdrag å undervise i geografi
Perspektiv
NR. 04.2011
57
■ tintin
ved en lokal skole: «Kjære venner», sier
han til de kongolesiske barna. «I dag skal
jeg fortelle dere om landet vårt: Belgia.»
Det er koloniherren som er på besøk. I den
nye fargelagde versjonen av «Tintin i Kongo», som kom i 1946, fjernet Hergé de kolonialistiske referansene og geografitimen
ble byttet ut med en mattetime. Men dette
gjorde saken ikke så mye bedre, mener
Mondondo. Holdningene er fremdeles nedlatende: «Hvem kan fortelle meg hvor mye
to pluss to er? Ingen?» spør Tintin.
FORSØKT STANSET FØR
Rasismeanklagene fra Mondondo i Belgia er ikke de første mot dette tegneserieheftet. På grunn av det kontroversielle
innholdet, nølte engelske utgivere lenge.
Først i 1991 kom heftet ut der, som den siste i serien «På eventyr med Tintin». Men
i 2007 ble salget forsøkt stanset av Kommisjonen for raselikhet (Commission for
Racial Equality). Dette førte til at «Tintin
i Kongo» nå blir solgt med en advarsel i
forordet om at noe av bokens innhold kan
være krenkende. Samtidig ble boken i
noen butikker flyttet fra hyllene med barnebøkene til voksenbøkene.
Tegneserieskaperen selv kalte på sine
eldre dager dette tegneseriealbumet for
en ungdomssynd og unnskyldte seg med
at han lå under for de samme fordommer som det borgerlige miljø han levde i.
«Det var 1930, og det eneste jeg kjente til
Kongo var hva jeg hadde hørt folk fortelle: Negrene er som store barn... Så heldig
for dem at vi er kommet! osv. Og så tegnet jeg disse afrikanere ut fra disse forutsetningene og i den faderlige beskyttende
n n Man kan ikke
sensurere boken,
for da burde man
sensurere 99
prosent av alle
publikasjoner om
Kongo og Afrika fra
denne tiden.
Zana Etambala, Kongolesisk historiker, som
underviser ved universitetet i Leuven.
58
Perspektiv
NR. 04.2011
ånd som hersket på den tiden i Belgia»,
sier han i Benoît Peeters biografi: «Hergé
– boken om Tintin og hans skaper».
MOT SENSUR
I påvente av at saken blir avgjort i rettsvesenet, ønsker ikke rettighetshaver Moulinsart å kommentere søksmålet overfor
Perspektiv. Men i retten benektet, i følge
avisa Le Soir, selskapets advokater beskyldningene fra Mondondo om rasisme
og sa at «Tintin i Kongo» bare reflekterer
den tidsånden som hersket da den ble
skapt. Advokatene uttalte at de ville avvise alle forsøk på å forby tegneserieheftet
eller påbud om å innlemme en advarsel
til leseren i forordet. I tillegg ville de kreve
15 000 euro i erstatning fra saksøker.
Heller ikke direktør for tegneseriemuseet i Brussel, Willem de Graeve, mener
salget bør stoppes.
– Å forby bøker er en farlig vei å gå, mener han. De Graeve ønsker heller ikke at
boken skal selges med en advarsel. - Det
vil være å undervurdere leserne etter min
mening. Alle lesere, til og med barn, vil
forstå at dette er en humoristisk bok. Jeg
mener likevel at boken inneholder stereotyper som kan bli sett på som rasistiske i
dag og bør unngås. Men Hergé var ingen
rasist. Hans formål var å skape underholdende historier. Samtidig var han et barn
av sin tid. I dag, fordi vi har både internett
og TV, er det lettere å skape seg et balansert verdenssyn, men på den tiden da Tintin i Kongo ble skapt, var dette vanskelig.
Hergés eneste kilder var gjerne historiene
folk fortalte da de kom tilbake til Belgia etter å ha besøkt landet, forteller han.
Selv ikke Senteret for like muligheter og
mot rasisme i Belgia (Centre pour l'égalité
des chances et la lutte contre le racisme)
ønsker å samarbeide med Bienvenue
Mbutu Mondondo om denne saken.
Koordinator i avdelingen for diskriminering, Patrick Charlier, sier at de er uenige med Mondondo i at «Tintin i Kongo»
bryter belgisk lov på området.
– Dette vil likevel ikke si at tegneserieheftet «Tintin i Congo» ikke formidler et
fordomsfullt, paternalistisk og kolonialistisk syn på kongoleserne. Men når vi
ikke ønsker å støtte Mondondo, er det
også fordi vi mener det er mange andre
saker som fortjener høyere prioritet. For
eksempel saker der du har å gjøre med
folk som er blitt direkte offer for rasistisk
diskriminering, gjennom vold eller andre
kriminelle handlinger, sier Charlier.
SAKSØKER TINTIN: Bienvenue Mbutu Mondondo er opprinnelig
for den negative holdningen mange har til svarte mennesker i B
FÅR SYMPATI
Men i Frankrike får Mondondo støtte fra
den franske anti-rasistiske organisasjonen
CRAN (Conseil Representatif des Associations Noires).
– Ja, vi har bestemt oss for å gi vår støtte
til Mondondo i denne saken. Selv om vi
ikke er enige om alle de grunnleggende
spørsmålene rundt rettsaken, så forstår
vi hvorfor han har bestemt seg for å gå til
dette ekstreme skrittet. Vi er ikke for sensur, fordi «Tintin i Kongo» er et uerstattelig vitnemål fra en tid som vi har lagt
bak oss og som er en del av historien til
både Frankrike og Belgia. Likevel ønsker
vi at man skal gripe denne muligheten
til å lære spesielt de unge hva rasisme er.
Vi støtter derfor kravet om et forord som
setter disse karikaturene av kongoleserne inn i den rette historiske sammenhengen, og forstår ikke hvorfor Casterman og
Moulinsart er så sterkt imot dette. Dette
er ikke en rettssak mot Tintin eller Hergé.
Men vi ønsker ikke at det i dag skal være
mulig å publisere slike stereotyper uten
at en tar noe som helst ansvar for hvilke
holdninger man da risikerer å skape, sier
Patrick Lomés, som er president i CRAN.
Hos Mondondos landsmenn i Belgia fin-
Belgia i Kongo
I 75 år, fra 1885 til 1960, var Kongo
under belgisk herredømme. I de første 23 årene, som Fristaten Kongo,
personlig koloni under Kong Leopold
II. Under dekke av at han ville befri
befolkningen fra arabiske slavedrivere og innføre kristendommen i
landet, skaffet kongen seg en privat
koloni i Afrika, Fristaten Kongo, der
han tjente store penger på elfenben
og gummi. Varene ble hentet ut ved
hjelp av grusomme metoder. Blant
annet skal han ha igangsatt masseavkutting av hender og føtter på
slaver som ikke produserte nok av
varene belgierne hadde pålagt dem
å levere. Selv satte han aldri sine ben
i landet. Men rapporter om gjentatte overgrep mot lokalbefolkningen
nådde til slutt Europa og ledet opp til
en internasjonal protestbevegelse. I
1908 grep regjeringen inn og Leopolds privateide slavestat ble omgjort
til en belgisk koloni med parlamentarisk innsyn, som først i 1960 fikk sin
uavhengighet.
fra Kongo, men har vært bosatt i Belgia de siste 20 årene. Han hevder at tegneserien om Tintin er delvis ansvarlig
Belgia. Foto: Birgit Vartdal.
ner man også sympatisører. I et intervju på
TV Brussel i forbindelse med jubileumsfeiringen for Kongos uavhengighet i fjor, legger Henri Mova Sarkinyi, Kongos ambassadør til EU og Benelux, ikke skjul på at han
mener tegneserieheftet levner kongoleserne liten ære. Men han synes likevel det er
problematisk å forby heftet:
– Vi bør ikke dømme en tidsepoke som
er forbi med nåtidens argumenter. Det blir
alt for enkelt for oss som har opplevd en
utvikling, men man bør kanskje sette historien inn i rette sammenheng, for eksempel
ved å innlemme en introduksjon som forklarer de mer eller mindre injurierende karakteristikkene i boken. På den måten kan
det negative bildet bli modifisert og man
får en sunnere lesning, sier han.
GRATIS REKLAME
Den kongolesiske historikeren Zana Etambala, som underviser ved universitetet i
Leuven, er langt på veg enig.
– Man kan ikke sensurere boken, for da
burde man sensurere 99 prosent av alle
publikasjoner om Kongo og Afrika fra denne tiden. Hele tidsånden i Europa var kolonialistisk og rasistisk. Europeerne så på seg
selv som et overlegent folk. Om noen had-
de uttrykt seg sånn som Hergé gjør i dag,
hadde det vært noe annet, mener han.
Etambala mener rettsaken er bortkastet
energi. - Man må se framover og ikke tilbake. Det dumme med denne rettsaken er at
den vil gi dette tegneserieheftet gratis reklame, og flere vil kjøpe det. Derfor prøver jeg
heller å benytte anledningen til å forklare
mine studenter hva kolonialisme og rasisme er. Bare på den måten kan man hindre
at slike holdninger får utvikle seg igjen.
Dette er tiltak som ligger innenfor det
saksøker Bienvenue Mbutu Mondondo
også kan godta.
– Vel, i begynnelsen ville jeg stoppe boken, men da jeg så reaksjonene som kom,
tenkte jeg at man bør utnytte denne saken til å lære folk hva rasisme er. Hvis
ikke boken blir stanset, bør man i alle fall
få en belgisk og en kongolesisk historiker
til å skrive en innledning sammen og setter tegneserieheftet inn i en større sammenheng. Belgia oppfører seg som om de
var turister i Kongo. Hvis ikke Belgia integrerer sin koloniale fortid i undervisningen på skolen og i sin kultur, så vil den alltid ligge der som et problem, mener han.
Dom i saken er ventet i midten av februar neste år. n
Hergé og Tintin
Den belgiske tegneserieskaperen og
forfatteren Hergé, mest kjent for serien Tintin, het egentlig Georges Prosper Remi. Han ble født i 1907 og
døde i 1983. I alt laget han 23 Tintin-album fra 1929 til 1976. Et 24.
ufullført album ble utgitt etter hans
død. Som tegner var Hergé en stilskaper i europeisk tegneseriekunst,
først og fremst gjennom Tintin-seriens strengt realistiske, minutiøst utformede bakgrunnstegninger. Tintin
har vært filmatisert flere ganger, første gang i 1947. Årets film, laget av
Steven Spielberg, er basert på de tre
albumene «Krabben med de gyldne
klør», «Enhjørningens hemmelighet»
og «Rakcham den Rødes skatt».
Sensur i litteraturen
NRKs Barnetimen for de minste endret i 2006 Astrid Lindgrens bok,
slik at Pippis pappa ikke lenger var
omtalt som «negerkonge», men «sydhavskonge». Etter den påfølgende
debatten valgte Thorbjørn Egners familie å trekke «Visen om vesle Hoa»
der han forteller om «en liten negergutt» fra sangboka «Kaptein Sorte
Bill og 40 andre kjente Egner-viser».
I 2011 valgte det amerikanske forlaget NewSouth Books å fjerne alle
nigger-ordene i Mark Twains «Huckleberry Finn» og erstatte dem med
ordet slave.
Kilder: De Morgen, Le Soir, Dag­
bladet og Store norske leksikon.
Perspektiv
NR. 04.2011
59
■ NORGE I VERDEN n n Vi vil ta til orde for at man gradvis letter
sanksjonene, men selvsagt i takt med at den
positive utviklingen fortsetter.
Foto: SV
MILJØ- OG UTVIKLINGSMINISTER ERIK SOLHEIM kommenterer Norges forhold til Myanmar (Burma). Kilde: NTB
libya
Norsk våpenstøtte til Gaddafi
Norsk UD ga høsten 2009 tillatel­
se til eksport av et norsk utviklet
dataprogram som skulle styrke
Gaddafis elitebrigade.
POPULÆR VÅPENKUNDE: Libyas styrtede diktator, Muammar Gaddafi, var en populær kunde for både
norske og andre vestlige våpenselgere. Foto: Scanpix.
fn
Norsk nei til FN-styrker
Norge har siden 2006 sagt nei
til 20 av 25 forespørsler fra FN
om militært personell.
FNs spesialrepresentant
i Sør-Sudan, Hilde Frafjord
Johnson, sier til Bistandsaktuelt at hun er skuffet over at
de rødgrønne ikke prioriterer bidrag til FN-operasjoner
høyere.
Det var FNs forespørsel til
denne operasjonen Norge sa
NR. 04.2011
60 Perspektiv
nei til i begynnelsen av september i år. For øyeblikket ser
det ut til at heller ingen andre
vestlige land er villige til å bidra med soldater.
I Soria Moria 1, fra desember 2005, heter det blant annet: «Regjeringen vil trappe
opp den norske sivile og militære deltakelsen i FNs fredsbevarende arbeid, med særlig
vekt på Afrika.»
I følge Aftenposten var programvaren,
som er utviklet av det norske selskapet Teleplan Globe, en del av et britisk kommunikasjonssystem som skulle eksporteres
fra Storbritannia av General Dynamics UK.
Gaddafi hadde bestilt utstyret for å oppgradere stridsvognene til den såkalte Khamis-brigaden, som var Gaddafis viktigste
våpen i forsøket på å slå ned opprørshæren. Leveransene ble imidlertid stoppet
noen uker før norske jagerpiloter gikk
på vingene for å tilintetgjøre de samme
stridsvognene som skulle oppgraderes
med norsk teknologi.
– Dersom norske myndigheter visste at
Khamis-brigaden var sluttbruker for militært materiell, synes jeg det var ansvarsløst å tillate eksport av det, sier Midtøstenforsker Kjetil Selvik.
Avdelingsdirektør ved seksjon for eksportkontroll i UD, Jan Bugge-Mahrt, viser
til taushetsplikten og ønsker ikke å kommentere eksporten overfor Aftenposten.
norsk bistand
Mangler menneskerettighetskrav
Norsk bistand mangler et
overordnet system for å sikre
at menneskerettigheter blir en
prioritert del av samarbeidet
med mottakerlandene. Det viser rapporten «Evaluation of
Norwegian Development Cooperation to Promote Human
Rights», som er utarbeidet av
Scanteam på vegne av Norad.
I følge Bistandsaktuelt er rapporten kritisk til at det ikke fin-
nes en systematisk mekanisme
for å rettighetsbasere det generelle utviklingssamarbeidet ved
å henvise til samarbeidslandenes traktatforpliktelser. Menneskerettigheter er heller ikke
nedfelt i UDs tildelingsbrev til
ambassadene som forvalter bistanden. Norge har gitt 10 milliarder kroner i bistand for å
fremme menneskerettigheter i
løpet av ti år fram til 2009.
10 000
VIL SØKE ASYL I ÅR
De ni første månedene
i år søkte 6 900 personer asyl i Norge, ifølge
statistikk fra UDI. Det
er 7 prosent færre enn i
samme periode i 2010.
7%
FÆRRE
ASYLSØKERE
TIL NORGE I
2011
unesco
Norge støtter
palestinerne i FN
Norge stemte for vedtaket om
å gi den palestinske selvstyre­
myndigheten fullt medlemskap
i UNESCO.
FNs kulturorganisasjon er den første av
FN-organisasjonene som har gitt palestinerne fullt medlemskap på linje med
andre stater, etter at palestinernes president Mahmoud Abbas i september i år leverte en søknad om å bli fullverdig medlem i FN.
I følge NTB var Norge blant de 107 landene som 31. oktober stemte for vedtaket.
– Gjennom vår stemmegivning bekrefter
vi at de palestinske forventningene og behovene når det gjelder beskyttelse av deres
nasjonale kulturarv, er legitime, sier utenriksminister Jonas Gahr Støre.
Norske myndigheter understreker at
støtten til palestinernes UNESCO-medlemskap ikke er noen formell norsk anerkjennelse av Palestina som stat.
USA, som skulle bevilge 60 millioner dollar, omkring 330 millioner kroner, til FNs
kulturorganisasjon i november, svarte med
å stoppe all økonomisk støtte til UNESCO.
UNESCO: Palestinernes utenriksminister, Riyad al-Malki, er fornøyd med at palestinerne har lykkes
med ytterligere aksept i FN. Foto: Scanpix.
dr kongo
Norge sletter Kongo-gjeld
Regjeringen har vedtatt å slette all gjeld til Den demokratiske republikken Kongo. Dette
utgjør omlag 143 millioner kroner og følger opp et internasjonalt vedtak om gjeldssletting.
Verdensbanken har også
gått med på å slette 79 milliarder kroner av Kongos statsgjeld. Aldri før har Verdensbanken og Det internasjonale
pengefondet (IMF) slettet så
mye gjeld siden det globale
gjeldsslettingsprogrammet
ble lansert i 1996.
I følge Utenriksdepartementet ble gjelden til Norge
slettet uten at noe annet budsjett ble belastet og gjeldsslettingen har derfor ikke gått utover u-hjelpen til andre land.
I følge FNs levekårsundeersøkelse ligger Konge på sisteplass.
hellas
Norsk asyl-hjelp til Hellas
Norge bevilger 150 millioner
kroner for å støtte flyktningog asylpolitikken i det kriserammede Hellas, som sliter
med å håndtere den voldsomme strømmen av flyktninger som kommer over landets
grenser. Samtidig som Hellas
kjemper mot gigantiske økonomiske problemer, tyder lite
på at flyktningbølgen vil avta.
Landet har ikke et egnet ap-
parat for å ta imot immigrantene.
I følge VG er ett av målene
til den norske regjeringen å
stoppe de tallrike bruddene
på menneskerettigheter og internasjonale regler.
- Manglene er betydelige.
Situasjonen vi nå stor overfor
kan ikke fortsette, sier statssekretær Pål K. Lønseth i Justisdepartementet til VG.
Perspektiv
NR. 04.2011
61
20 spørsmål
67 000 000
UTDANNING: Over 67 millioner barn går ikke på skole.
Kilde: UNESCO
bok
Kongo
Hvilket flagg er dette?
VERDEN I DAG
1. Hvilket land bruker flagget vist over?
2. Hvilket medlemsland ble nylig ekskludert fra Den arabiske liga?
3. Hva beskjeftiger organisasjonen IAEA seg med?
4. Hvem utgjør den såkalte Midtøsten-kvartetten som nå gjenopptar fredssamtalene med Israel og palestinerne?
5. Hvilke tre afrikanske land sitter i FNs sikkerhetsråd?
GEOGRAFI
6. Hvilken hovedstad ligger ved Midtøstens høyeste fjell?
7. Hva heter hovedstaden i Nigeria?
8. Hva er fødelandet til den kjente terroristen «Sjakalen»?
9. Hvilket land forærte amerikanerne Frihetsstatuen i New York?
10. I hvilket land finner vi separatistorganisasjonen ETA?
HISTORIE
11. Når ble Liberia egen republikk?
12. Hvem regnes som grunnleggeren av Genèvekonvensjonen?
13. Hvilket land har Naypyidaw som sin administrative hovedstad?
14. Hva er russeren Mikhail Kalasjnikov kjent for?
15. Hvilke to europeiske land har vært kolonimakter i Somalia??
NORGE I VERDEN
16. Har Italias avgåtte statsminister Silvio Berlusconi mottatt
Den Kongelige Norske Fortjenstorden?
17. Når inngikk NORAD sin første bistandsavtale?
18. Hvilket land etterga Norge nylig en gjeld på 143 millioner kroner ?
19. Hvor mange hadde søkt asyl i Norge de 9 første månedene i år?
20.Har Oslo en vennskapsby i Israel?
NORGE I VERDEN: 16. Ja 17. 1952 18. DR Kongo 19. 9 600 20. Ja (Tel Aviv)
HISTORIE: 11. 1848 12. Henry Dunant 13. Myanmar (Burma) 14. Han konstruerte
automatriflen AK-47 (i 1947) 15. Italia og Storbritannia
GEOGRAFI: 6. Teheran (ved fjellet: Damavand) 7. Abuja 8. Venezuela 9. Frankrike
10. Spania
VERDEN I DAG: 1. Colombia 2. Syria 3. Spredning av atomvåpen 4. EU, FN, USA og
Russland 5. Gabon, Nigeria og Sør-Afrika
62
Perspektiv
NR. 04.2011
Boken er omtalt som en monumental fortelling og den
ene bokanmeldelsen etter
den andre overgikk hverandre i rosende omtale, da boken kom i høst. «Et verk som
overgår det meste av alt som
er skrevet om denne delen av
verden» skrev Svein Johs Ottesen i Aftenposten.
Leseren føres med på en
spennende og lærerik reise
gjennom historien til folket
og landet og landskapet – og
den mektige elven som har
gitt området navn og næring.
Forfatter David Van Reybrouck innleder sin livfulle
beretning i 1870-årene, og
gir nærgående innblikk i slavehandelen og gummiproduksjonen i det belgiske koloniveldet. Så følger kampen
for uavhengighet, Mobutus
brutale diktatur,
og forfatteren forklarer årsakene
til krigene som
har herjet landet fra 1996 til
nå – de dødeligste konfliktene
siden annen
verdenskrig.
Kongo bygger på et unikt kildemateriale og en omfattende reisevirksomhet i SentralAfrika.
De mange hundre intervjuene Van Reybrouck har gjort
i Kinshasas slum og i bitte
små landsbyer, så vel som
blant utvandrede afrikanere
i Europa og Kina, kaster nytt
lys over en rik og svært kompleks historie.
FORLAG: Font forlag, 2011
BOK
Å redde liv
Siden august har Halvor Fossum Lauritzsen ledet Det internasjonale Røde Kors’ nødhjelpsarbeid på Afrikas horn.
Nå kommer boken «Å redde
liv» om hans enestående humanitære innsats gjennom 30 år.
«En av de beste nødhjelpsarbeiderne verden har sett,»
er Jan Egelands beskrivelse av
mannen som har tilbrakt store
deler av sitt liv i områder herjet
av krig og katastrofer.
Siden han reiste til Afghanistan i 1980-årene for å etablere et feltsykehus utenfor
Kabul, har Fossum Lauritzsen
bidratt til å redde millioner av
menneskeliv. I boken forteller han
om et liv omgitt
av krig, katastrofer, frykt og redsel. Men også
om medmenneskelighet,
eventyrlyst, glede
og håp. Boken, som er skrevet av Terje Svabø, beskriver
også bakgrunnen for noen av
samtidens blodigste konflikter og tragedier, og Fossum
Lauritzsens egne refleksjoner rundt det internasjonale
samfunnets evne og vilje til å
yte hjelp.
KULTUR OG MEDIA ■
Illustrasjon: Wikileaks
n n Det representerer en trussel mot ytringsfriheten,
når kritiske stemmer i samfunnet bringes til taushet
på denne måten.
AFTENPOSTEN kommenterer på lederplass hvordan Visa og andre kjente betalingsselskaper nekter å
formidle betalinger til Wikileaks, som er totalt avhengig av frivillige bidrag fra publikum.
BOKTIPSET
«The fall of
public man»
Forfatter: Richard Sennett
Utgivelsesår: 2003
Forlag: Penguin
CAPE TOWN: er også kjent som Kappstaden og er med sine rundt 3 millioner innbyggere den tredje mest folkerike byen i Sør-Afrika. Byen er
også sete for den sørafrikanske nasjonalforsamlingen.
Foto: Andres de Wet/Wikimedia.
Bok-intervjuet
TOMM KRISTIANSEN
«Cape Town – I regnbuens tid»
I denne boken gjør Tomm Kristiansen det
han kan aller best, fortelle historier fra
Afrika. Leserne blir med på tur til hans
andre hjem: Cape Town i Sør-Afrika.
– Jeg hadde så mange historier å fortelle. Stadig traff jeg folk i Cape Town som
var der for å spille golf eller drikke vin eller begge deler. Noen visste knapt hvor
de var, og de entusiastiske ville høre alle
mine fortellinger om hva som skjedde i
denne byen. Gatene er fulle av historie,
forteller Tomm Kristensen.
Leseren får ta del i maten, vinen, musikken og litteraturen. Dette er en kulturhistorisk reiseskildring der politikk og
geografi står sentralt. Cape Town inneholder også historien om menneskets
vugge og slaget om apartheid.
Han blir aldri lei av å fortelle historier
fra Afrika.
– Hvem gjør vel det? De historiene jeg
har kommet over, og levd i og med er
dertil så fantastiske, så såre, grusomme,
flotte og rørende at jeg sitter med tårer i
øyenkroken hver gang jeg gjenforteller
dem.
Kristensen mener at nordmenns forståelse av Afrika har endret seg siden første
gang han satte sin fot på kontinentet.
– Jeg har hatt mange lesere som har
fått både ord som mangfold og rikdom
knyttet til Afrika. Mange har også reist til
Afrika og oppdaget at den generelle elendighetsbeskrivelsen mediene leverer er
ufullstendig. Journalister er vel de siste
som vil oppdage at Afrika er bedre enn
sitt rykte.
FORLAG: Cappelen Damm
Boken skildrer
hvordan livet
blir frarøvet gleden av å sameksistere med
sine medborgere. Forfatteren
Boktipset:
beskriver hvorAnne-Cecilie Kaltendan fremmede
born, ny leder i Leger
Uten Grenser.
er blitt truende
mot ens eget
privatliv, hvordan stillhet og observasjon er blitt den eneste måten å være
en del av samfunnet på, samt retten individet mener å ha til å få være i fred i
det offentlige rom. Noe forfatteren mener gjør at vi som mennesker blir mer
og mer selvsentrert.
– Jeg leste den da jeg studerte idéhistorie. Den ga meg selvinnsikt og samfunnsforståelse. Er man interessert i
menneskers tankesett og mentalitetsendringer, politikk og media, er denne
boken en gullgruve, forteller Kaltenborn.
Hun mener at det kanskje ikke akkurat er boken som gir avkobling i julestria eller romjula, men absolutt en
bok hvis man ønsker noe å tygge på.
Perspektiv
NR. 04.2011
63
SKRÅBLIKK
MED KOMIKER DAG SØRÅS
Komiker DAG SØRÅS har skråblikk på verden og bidrar til nye perspektiver.
Pilotløs strategi
Under fjorårets middag for journalister som dekker det Hvite Hus
vitset Barack Obama om at døtrene hans var forelsket i ungdomsbandet The Jonas Brothers, som selv var gjester under sammenkomsten. Presidenten kunne informere at om de skulle prøve seg
på døtrene hans, hadde han to ord til dem: «predator drones».
Med tanke på at droner har drept hundrevis av barn akkurat like
uskyldige som Obamas døtre, er det en passende hyllest til vår patologiske dyrking av makt at hans smakløse banalitet gikk nærmet
upåaktet hen.
Til sammenligning kom det nok av kritikk da George W. Bush under
et liknende arrangement noen år tidligere lo mens han lette etter
irakiske masseødeleggelsesvåpen under sofaen på kontoret sitt.
Budskapet er tydelig: krigen i Irak bør ikke vitses med, fordi den
også førte til at vestlige mennesker mistet livet, mens Obamas droneangrep utelukkende dreper folk uten betydning. I disse dager
starter for øvrig rettssaken mot 38 demonstranter som i april ble
arrestert i den amerikanske byen Syracuse under en aksjon mot en
flybase som sender droner til Afghanistan. De må stå til rette for å
ha utvist den type borgerplikt og moral som Obama sårt trenger.
I boken Wired for War beskriver P.W. Singer hvordan det som engang var fascinerende fiksjon i filmer som The Terminator nå kan
bli en realitet på fremtidens slagmarker. Droner er bare en komponent i en stadig mer avansert høyteknologisk militærindustri
som i fremtiden kan føre til at de med mest makt og overtak ender
opp med å risikere lite annet enn maskineri i voldelige konflikter.
Og dette vil gi effekter, da det er et trist faktum at det er lettere å
mobilisere folk mot krig om deres egne landsmenn risikerer livet
i konflikten. Og selv et nøytralt tidsskrift som Scientific American
har stilt spørsmålstegn ved om personene som sitter i Nevada ørkenen og styrer droneangrep på andre siden av kloden ikke selv
er legitime militære mål, når de kjører hjem fra jobben for å hjelpe
ungene med leksene.
Om Jonas-brødrene faktisk ble drept i et droneangrep, fordi de
tilfeldigvis befant seg i nærheten av en person som amerikanske
myndigheter så det fortrinnsmessig å myrde, så ville omsider flere
enn demonstrantene i Syracuse fått øynene opp for realiteten bak
landets tilnærming til uskyldige i land som Pakistan, Afghanistan
og Jemen. Og da USA allerede har våpen oppkalt etter indianerstammen Tomahawk, så er det vel bare et spørsmål om tid før vi
får en drone med navn Waziristan.
Nytt Flax-lodd med
10 vinnersjanser
til deg og støtte til
humanitære
organisasjoner.
Norsk Tipping har inngått et samarbeid med humanitære
organisasjoner i Norge om å tilby spill der overskuddet
øremerkes humanitære formål. Det første på markedet
er skrapeloddet VinnVinn, der man spiller med hjertet og
vinner ved å skrape frem et eller flere hjerter. Du har 10
vinnersjanser og kan vinne opptil 500 000 kroner – altså en
vinn-vinn situasjon for både deg og humanitært hjelpearbeid.
Vinnersjanse toppremie: 1:500 000
Diplomaten
TORGEIR LARSEN er
Norges ambassadør
i Spania.
I snart 50 år har ETA kjempet for baskisk uavhengighet med vold og terror.
Mange uskyldige liv er ødelagt. Nå har ETA lagt ned våpnene.
Historisk høst i Spania
Frykten for terror og vold , truslene, hatet,
ofrene og deres familier har satt dype spor i
Baskerland og i Spania. Ikke noe tema i spansk
politikk er mer følelsesladd enn den baskiske
venstrenasjonalismen, deres kamp for uavhengighet og den militære terrororganisasjonen
ETA. I Baskerland har konflikten lenge satt baskere opp mot baskere.
sjoner, men de siste årene har normaliteten
gradvis kommet tilbake. ETA har mistet både
styrke og støtte, organisasjonen har overholdt
sin ensidige våpenhvile, utpressingen av baskiske foretningsfolk er opphørt og etter vårens
lokalvalg fikk den venstrenasjonalistiske alliansen Bildu politisk makt i flere baskiske kommuner. I disse kommunene skal venstrenasjonalister nå levere på «vann og kloakk» etter
demokratisk seier i valg.
pe tidligere internasjonale ledere ba ETA legge
ned våpnene. En kontroversiell konferanse i
Spania. Gro fikk kraftig pepper i deler av pressen her, men nå, etter erklæringen, har det stilnet betraktelig. Likevel er reaksjonene stadig
delte. Flertallet – begge Spanias store politiske
partier, baskiske representanter og de fleste
kommentatorer er enige om at erklæringen representerer et vannskille. Men mange stoler
stadig ikke på ETA, krever at organisasjonen
unnskylder seg overfor terrorofrenes familier
og leverer inn sine våpen. Støttespillerne til
ETA krever på sin side at den spanske stat kommer organisasjonen i møte, letter på soningsvilkårene til ETA-innsatte og innleder forhandlinger med ETA om konfliktens konsekvenser. Det
meste har imidlertid vært stilt i bero etter ETAs
erklæring på grunn av valgkamp. Det var nasjonale valg i Spania 20. november – og ny regjering er ikke på plass før nærmere jul.
På tross av fredlig utvikling har frykten for ETA
Noe har imidlertid endret seg allerede. Kampen
aldri sluppet taket. Politikere, foretningsfolk,
politi og dommere har stadig livvakter. Når jeg
som ambassadør har besøkt Baskerland er også
jeg blitt fulgt av sikkerhetsvakter, noe det forhåpentligvis snart blir slutt på. Det den store
majoriteten baskere – og spanjoler – har ventet
på skjedde i oktober. ETA erklærte betingelseløst at organisasjonen oppgir sin væpnede
kamp. Prosessen fram mot denne erklæringen
var lang. Forhandlinger som har brutt sammen,
effektivt politiarbeid og sikkerhetssamarbeid
mellom Frankrike og Spania. Et siste utløsende
skritt var Gro Harlem Brundtland med på tre
dager før erklæringen kom.
mot ETA og terroren har tidligere vært et hett
tema i spanske valgkamper. Slik var det ikke i
år. I ulike målinger rangeres ETA og terroren
nå langt ned på listen over nasjonens viktigste
utfordringer. Den økonomiske krisen Spania
er inne i – med langt over 20 prosent arbeidsløshet – er en del av forklaringen. Men noe er
skjedd. Frykten er i ferd med å slippe taket.
Sårene er ikke grodd, men håpet i Baskerland
er endelig at politikken og dialogen vil ta over
- for godt. De neste par årene vil vise om dette
stemmer. n
Nærmere 900 mennesker er drept i ETAs terrorak-
I San Sebastian deltok Gro sammen med blant
andre Kofi Annan på en konferanse der et knip-
■■
Noe er skjedd.
Frykten er i ferd
med å slippe
taket.
I hvert nummer av PERSPEKTIV
skriver norske ambassadører hjem.
Innleggene er også publisert på
Regjeringens bloggsider:
www.regjeringn.no/norgeiverden
Perspektiv
NR. 04.2011
65
TAKK FOR HJELPEN!
www.speideraksjonen.no || www.speiding.no
Tusenvis av speidere over hele landet er involvert når Norges
speiderforbund i samarbeid med Flyktninghjelpen arrangerer
den årlige Speideraksjonen. Under årets aksjon ble det samlet
inn over 1,4 millioner kroner til Flyktninghjelpens arbeid for
utdanning i Liberia.
Vi ønsker å takke alle som bidro i årets aksjon, og håper enda
flere vil bidra når speidere nok en gang arrangerer Speideraksjonen 23.–29. april 2012. Gjennom Speideraksjonen viser
speidere selvstendighet og at de aktivt tar ansvar. Interessert i å
vite mer om speiding? På speiding.no kan du lese mer om oss.
vi !
i
d
s
r
Fo r os
y
br
BEDRIFTSGAVER SOM
GIR HÅP OG GLEDE
FOR DE SOM
TRENGER DET MEST
I dag er det 22 millioner barn
på flukt fra krig og konflikt.
Flyktninghjelpen hjelper over
3 millioner flyktninger hvert år.
Kjøper du julegaver fra oss,
er du med og hjelper.
sterk– engasjert
solidarisk– profesjonell
Foto: Linda Gresslien/NRC
AKKURAT NÅ eR deT 22 millioNeR bARN pÅ flUKT fRA KRig
Send sms ‘fadder’ til 1960 i dag.
Se Artistgalla på TV2 lørdag 17. desember.