Hele programmet fra konferansen kan lastes ned her

Transcription

Hele programmet fra konferansen kan lastes ned her
Den 13. landskonferansen om
utfordringer ved livets slutt
TRONDHEIM, 17.–19. SEPTEMBER 2014
Jubileumskonferanse 1984–2014
Hilsen til den 13. landskonferansen
om utfordringer ved livets slutt
Det er en glede for meg som ordfører å få ønske dere velkommen til Trondheim. Det er veldig
hyggelig at dere har har valgt Trondheim som vertsby for den 13. landskonferansen om
utfordringer ved livets slutt.
For meg som ordfører, er det også fint å kunne vise tilreisende gjester den flotte byen vår og alt
det den har å tilby. Jeg håper at dere får anledning til å vandre litt rundt i byen for å få sett noe av
vår historiske stolthet, som Nidarosdomen. Jeg vil også anbefale at du tar en spasertur gjennom
trehusbebyggelsen i Midtbyen eller på promenadene langs Nidelva. Ta gjerne turen over Gamle
Bybro, den sagnomsuste Lykkens portal. Bakklandet er en sjarmerende bydel med hyggelige
kafeer og restauranter, spesielle butikker og gamle trehus. Riktig et sted å kose seg.
Trondheim setter sin ære i det å følge opp tradisjonen fra langt tilbake i historien med å vise
omsorg og nestekjærlighet. I Trondheim skal vi ha et raust og inkluderende lokalsamfunn, jeg
håper at dere får oppleve noe av dette når dere er i Trondheim.
Tema for denne konferansen er utrolig viktig og utfordrende for alt hjelpepersonell både faglig
og menneskelig.
Jeg ønsker dere lykke til med konferansen.
RITA OTTERVIK
Ordfører
DEN 13. LANDSKONFERANSEN OM UTFORDRINGER VED LIVETS SLUTT – Trondheim 17.–19. september 2014
LEDERNE HAR ORDET
Bodil Husby
Leder i Norsk palliativ
forening (NPF)
Lotte Victoria Rogg
Leder i Norsk forening for
palliativ medisin (NFPM)
Kjære kollega!
Velkommen til den 13. landskonferansen om utfordringer ved
livets slutt. Det er 30 år siden den aller første konferansen
ble arrangert og mye har skjedd med lindrende behandling
i Norge siden da. Norsk palliativ forening og Norsk forening
for palliativ medisin er stolte over å kunne invitere til denne
viktige samlingen for det palliative fagmiljøet, ikke minst i et
jubileumsår som dette.
Våre to foreninger samarbeider tett om å arrangere konferansen. De to foreningene representerer alle yrkesgrupper
innenfor det palliative fagmiljøet i Norge. Vi håper konferansen oppleves som nyttig og inspirerende for deg som deltaker,
og at den med all mulig tydelighet gjenspeiler hvor sentral
den tverrfaglige tilnærmingen er i arbeidet med alvorlig syke
og døende mennesker og deres pårørende.
Det er naturlig å skue bakover i historien, og se på hvilke
strømninger som ledet fram til et fokus på den døende
pasienten. Minst like viktig er det å skissere framtidsvyer innen
palliasjon, både når det gjelder kreft og andre livstruende
sykdommer. Ulike måter å organisere helsetjenestene på blir
trukket fram, med erfaringer fra Norge, Danmark og Tyskland.
Konferansen er en viktig arena for faglig oppdatering med
hensyn til kliniske problemstillinger. Vi får høre erfarne fagfolk
dele av sin kunnskap i forhold til fysiske og eksistensielle
aspekter ved palliasjon i praksis. Tverrfaglighet innebærer en
respekt for ulike helseprofesjoner, og en ydmykhet i forhold
til ens egen profesjons begrensninger. I årets konferanse er
det gitt plass til en utdyping av det profesjonsspesifikke i det
­palli­ative teamet, og til nettverksbygging innen hver profesjon.­
Vi håper dette vil bidra til å styrke faglig identitet for hver
enkelt av helseprofesjonene, og for deg som deltaker på
konferansen.
Som deltaker har du anledning til å bidra med posterpresentasjon, og det vil være paneldebatt med mulighet for innspill.
En viktig effekt av en nasjonal konferanse der fagfolk fra hele
landet samles, er muligheten for å knytte mer uformelle kontakter, utveksle erfaringer, og la seg inspirere til videre arbeid
lokalt. De sosiale sammenkomstene i pausene og på kveldene
er fine anledninger til dette.
Ikke minst kan vi alle se fram til kulturelle opplevelser og
­hyggelige rammer for jubileumskonferansen, 30 år etter at
den ble holdt første gang, i nettopp disse lokalene.
Vi ønsker dere alle og hver især noen flotte og innholdsrike
dager i Trondheim og håper du reiser hjem med påfyll og
­motivasjon for videre arbeid.
DEN 13. LANDSKONFERANSEN OM UTFORDRINGER VED LIVETS SLUTT – Trondheim 17.–19. september 2014
3
Innhold
Komitéer og informasjon om foreningene...................................6
Kursgodkjenning...........................................................................8
Palliasjon i Trondheim..................................................................8
Kunstutstiller................................................................................9
Generell informasjon..................................................................10
Program......................................................................................11
Oversikt over forelesere.............................................................14
Oversikt over posterutstillere.....................................................16
Abstracts fra inviterte foredragsholdere....................................17
Abstracts til postere...................................................................25
#palliativ2014
Komitéer og informasjon om foreningene
Hovedkomité
Lotte Victoria Rogg, overlege i onkologi ved Oslo universitetssykehus; Leder Norsk forening for palliativ medisin
Bodil Husby, sosionom/familieterapeut, Leder Norsk palliativ forening
Georg Bollig, overlege i palliativ medisin og smerteterapi ved HELIOS Klinikken i Schleswig; forsker ved avdeling for klinisk
medisin ved Haukeland universitetssjukehus og Universitetet i Bergen
Anne Hirsch, sykehusdiakon-spesialist, St. Olavs Hospital
Øyunn Granerud, generalsekretær, Stiftelsen Fransiskushjelpen
Eva Saltrøe Engebrigtsen, palliativ sykepleier, generell indremedisinsk sengepost, Bærum sykehus
Siri Brelin, overlege Senter for lindrende behandling SØ-HF; PhD-stipendiat Oslo universitetssykehus
Morten Thronæs, avdelingsleder, Avdeling palliasjon, Kreftklinikken, St. Olavs Hospital; PhD-stipendiat, European Palliative
Care Research Centre, Institutt for kreftforskning og molekylær medisin, NTNU
Eva Gravdal, overlege, Seksjon for lindrende behandling, Avdeling for kreftbehandling, Oslo universitetssykehus
Ragnhild Green Helgås, konsulent ved Kompetansesenter i lindrende behandling, Midt-Norge, St. Olavs Hospital
Vitenskapelig komité
Marianne Jensen Hjermstad (leder), Kompetansesenter for lindrende behandling, Helse Sør-Øst, Avdeling for onkologi, Oslo
universitetssykehus, Ullevål; professor ved European Palliative Care Research Centre, Institutt for kreftforskning og molekylær
medisin, NTNU
Hartwig Kørner, overlege/professor, gastrokirurgisk avdeling, Stavanger universitetssjukehus; Klinisk medisin 1,
Universitetet i Bergen; Kompetansesenter i lindrande behandling Helsegion Vest, Haukeland universitetssjukehus
Nina Aass, seksjonsleder, Seksjon for lindrende behandling, Avdeling for kreftbehandling, Oslo universitetssykehus;
professor i palliativ medisin, Universitetet i Oslo
Gunnar Heiene, professor i etikk ved Det teologiske Menighetsfakultet, Oslo
Anne Kvikstad, overlege ved Avdeling palliasjon, Kreftklinikken, St. Olavs Hospital; førsteamanuensis II,
Institutt for kreftforskning og molekylær medisin, NTNU
Lokal komité
Anne Kari Knudsen, leder for Kompetansesenter i lindrende behandling, Midt-Norge (KLB), St. Olavs Hospital;
administrativ leder European Palliative Care Research Centre (PRC), NTNU
Ragnhild Green Helgås, konsulent ved KLB
Laila Skjelvan, prosjektkoordinator ved KLB
Morten Thronæs, avdelingsleder ved Avdeling palliasjon, St. Olavs Hospital
Grete Søbstad, spesialsykepleier i onkologi ved Avdeling palliasjon, St. Olavs Hospital
Anne Hirsch, sykehusdiakon ved St. Olavs Hospital
Erik Torbjørn Løhre, avdelingsleder ved Avdeling palliasjon, St. Olavs Hospital
Kongressbyrå
6
DEN 13. LANDSKONFERANSEN OM UTFORDRINGER VED LIVETS SLUTT – Trondheim 17.–19. september 2014
Norsk palliativ forening
Norsk Palliativ Forening (NPF) ble etablert 26. mai 2000. Vi har ca. 570 medlemmer.
NPF arbeider for å styrke tverrfaglig kompetanse innen palliasjon, inspirere og bygge nettverk
mellom helsearbeidere som arbeider med pasienter i livets sluttfase. Vi skal stimu­lere til
økt forskning i fagfeltet og forbedret organisering av den palliative innsatsen.
NPF fungerer som høringsinstans i palliative spørsmål og er
aktivt med i utarbeidelser av fagrapporter. Vi samarbeider
nasjonalt med NFPM, med Foreningen for Palliativ indsats,
Danmark gjennom nordisk samarbeid, og vi deltar i inter­
nasjonalt nettverksarbeid.
Palliasjon krever tverrfaglighet. Derfor er NPF en paraply­
organisasjon for fagfolk innen det palliative feltet.
Det holdes generalforsamling og valg på foreningens styre
hvert annet år. Styret er tverrfaglig sammensatt og geo­grafisk
spredt over hele Norge. Medlemsavgiften inkluderer fire
årlige utgaver av tidsskriftet ”Omsorg”. Som medlem får du
invitasjon og redusert kursavgift ved våre konferanser.
17. september 2014 lanserer vi vår nye logo. Palliasjon er
latinsk og betyr frakk eller kappe, noe som beskytter eller
­lindrer. Logoen søker å visualisere dette. Vi har beholdt blåfargen, men den nye logoen er renere og enklere i designet,
noe som gjør den lettere gjenkjennelig og mer anvendelig
både på dokumenter og på digitale medier.
Se vår hjemmeside www.palliativ.org for ytterligere
­informasjon.
Nåværende styre:
Bodil Husby, leder, sosionom/familieterapeut, Oslo
Øyunn Granerud, sekretær, psykiatrisk sykepleier, Oslo
Eva Engebrigtsen, palliativ sykepleier, Bærum
Martina Tønnies, lege/kirurg, Vesterålen
Anne Hirsch, sykehusdiakon, Trondheim
Georg Bollig, lege/forsker, Bergen/Slesvig
Anette Ester, lege, Hyllestad
Geir Andvik, kreftsykepleier, Førde
Torunn Åkra, fysioterapeut, Bergen
Vara:
Mari Helene Kårstad, ernæringsfysiolog, Bergen
Elisabeth Strand, ergoterapeut, Oslo
Bjørn Egil Watsend, prest, Oslo
Norsk forening for palliativ medisin (NFPM)
Norsk forening for palliativ medisin er en sammenslutning av leger og medisinske studenter
med interesse for palliativ medisin. NFPM ble stiftet i mai 2000, og godkjent som spesialforening
i Den norske legeforening i 2001.
Foreningens formål er å fremme utviklingen av palliativ
­medisin gjennom å:
• bidra til kompetanseøkning i palliativ medisin
• oppmuntre til og fremme klinisk arbeid, forskning og
­undervisning i fagfeltet
• bidra til tverrfaglig samarbeid
• spre kunnskap om god palliativ behandling basert på
­vitenskap og dokumentasjon
• fungere som høringsinstans i palliativ-medisinske
­spørsmål
• fremme kontakter med nordiske og internasjonale
­institusjoner innen fagfeltet
Palliativ medisin med relasjon til kreftsykdommer har stått
sentralt for foreningens arbeid, men palliasjon i relasjon til
andre, uhelbredelige sykdommer er også innenfor foreningens interessefelt.
Foreningen har 122 medlemmer med bakgrunn fra ulike
medisinske spesialiteter. Styremedlemmene har bakgrunn
fra palliativ medisin, anestesi/smertebehandling, onkologi og
allmennmedisin. Årsmøtet holdes i forbindelse med Landskonferansen i palliasjon hvert annet år. Ellers holdes det i forbindelse med Onkologisk Forum i november, der NFPM også
har ansvar for en egen parallellsesjon.
Medlemskap i NFPM forutsetter medlemskap i Den norske
legeforening
Se ellers vår hjemmeside www.palliativmed.org for ytterligere
informasjon.
Styret for perioden 2012-2014:
Lotte Victoria Rogg, Leder, Avd for kreftbehandling – OUS,
Oslo
Eva Freysdotter Söderholm, Sola sykehjem, Sola
Eva Kristin Norum Gravdahl, Palliativt team, OUS, Oslo
Frode Jordal, OUS/UIO
Janicke Teresa Bjercke, Hospice Lovisenberg, Lovisenberg
Diakonale sjukehus, Oslo
Morten Thronæs, Kreftklinikken, St. Olavs Hospital,
­Trondheim
Sigbjørn Arne Lid, Anestesiavdelingen, Palliativt team,
­Sjukeuset i Volda
Sigve Andersen, Kreftavdelingen, UNN HF, Tromsø
Siri Hagen Brelin, Kreftavdeling, Sykehuset i Østfold,
­Fredrikstad
DEN 13. LANDSKONFERANSEN OM UTFORDRINGER VED LIVETS SLUTT – Trondheim 17.–19. september 2014
7
Kursgodkjenning
Norsk Sykepleierforbund: Meritterende for godkjenning til
klinisk spesialist i sykepleie/spesialsykepleie med totalt
15 timer.
Den norske legeforening:
• Allmennmedisin: Godkjennes med 15 poeng som emnekurs
/ klinisk emnekurs i palliativ medisin til videre- og etter­
utdanningen.
• Indremedisin: Godkjennes med 15 timer som valgfritt kurs
for leger i spesialisering og spesialistenes etterutdanning.
• Anestesiologi: Godkjennes med 15 timer som valgfritt kurs
for leger i spesialisering og spesialistenes videreutdanning.
• Kompetanseområdet alders- og sykehjemsmedisin:
­Godkjennes med 15 timer som valgfritt kurs
Presteforbundet:
• Godkjennes som del av spesialistutdanningen for prester
i helse- og sosialsektor, tellende med 15 kurstimer.
Det Norske Diakonforbund:
• Godkjennes som del av spesialistutdanningen for diakoner
i helse- og sosialsektor, tellende med 15 kurstimer.
•Se www.landskonferansenipalliasjon.no for flere
­godkjenninger
• Generell kirurgi: Godkjennes med 15 timer som valgfritt kurs
for leger i spesialisering og spesialistenes etter­utdanning.
Palliasjon i Trondheim
Landskonferansen feirer i år 30-årsjubileum. I den anledning
returnerer konferansen til Trondheim og Radisson Blu Royal
Garden Hotel, hvor den første Landskonferansen ble holdt i
1984. Samme år ble også den første offentlige utredningen
(NOU) om palliasjon publisert. Rådgivningsgrupper for
omsorg ved livets slutt ble opprettet i Trondheim og Bergen i
1980, og det var disse to gruppene som arrangerte den første
Omsorgskonferansen.
Avdeling palliasjon drives tett integrert med Kreftklinikken ved
St. Olavs Hospital, som i 2013 som første senter i ­Norden, ble
utnevnt til ”ESMO Designated Centre of Integrated Oncology
and Palliative Care” av den europeiske hovedorganisasjonen
for onkologi. Iverksetting av palliative tiltak tidlig i sykdomsforløpet er et av fokusområdene ved Kreftklinikken som et
ledd i å oppnå bedre symptomkontroll og livskvalitet hos
kreftpasientene.
Kreftavdelingen ved Regionsykehuset i Trondheim (RiT) åpnet
i 1987. Avdelingen hadde palliasjon som en sentral del av sin
virksomhet allerede fra starten. Nordens første professorat i
palliativ medisin ble opprettet ved NTNU i 1993 og ble besatt
av Stein Kaasa. Seksjon lindrende behandling (SLB) ble åpnet
i 1994 som den første palliative sengeenheten i Norge, og
feirer dermed også sitt eget jubileum i høst. Målsetningen til
SLB og Avdeling palliasjon er å oppnå god livskvalitet gjennom
best mulig ivaretakelse av pasient og pårørende. Kunnskapsbasert praksis, god lindring av fysiske og psykiske plager og
tverrfaglig samarbeid står i fokus.
Avdeling palliasjon, Kompetansesenteret og den øvrige Kreftklinikken driver forskning og fagutvikling av palliasjon i tett
samarbeid med European Palliative Care Research Centre
(PRC) ved NTNU og det internasjonale forsknings­nettverket
European Association for Palliative Care Research Network
(EAPC RN). PRC sin grunnleggende målsetting er at flest
mulig kreftpasienter og deres pårørende skal få kunnskapsbasert og optimal palliativ behandling og oppfølging i hele
sykdomsforløpet. Hovedsatsningsområder for PRCs virksomhet er symptomkartlegging og symptombehandling, forståelse av basale fysiologiske mekanismer, seneffekter etter
kreftbehandling, utvikling av retningslinjer, implementering
av forskningsresultater i klinisk praksis og organisering av
helsetjenester. PRC har etablert et eget internasjonalt ph.d.program for palliasjon.
Avdeling palliasjon har to enheter: den kliniske enheten SLB
og Kompetansesenter i lindrende behandling, Midt-Norge. I
2014 består den kliniske virksomheten av 12 sengeplasser,
poliklinikk og et ambulant palliativt team som tilser pasienter
ved andre sykehusavdelinger, samt i kommunale institu­sjoner
og i pasientens hjem. Kompetansesenteret driver undervisning, forskning og fagutvikling og arbeider for at det palliative
tilbudet i Midt-Norge stadig blir bedre.
8
For mer informasjon:
www.ntnu.no/prc og www.palliasjon-midt.no.
DEN 13. LANDSKONFERANSEN OM UTFORDRINGER VED LIVETS SLUTT – Trondheim 17.–19. september 2014
Kunstutstilling ved kunsthåndverker Ingun Dahlin
Landskonferansen om utfordringer ved livets slutt har valgt å smykke
konferansen med lokal kunsthåndverk av Ingun ­Dahlin. Hun er en av Norges
fremste keramikere. Hun er opptatt av å formidle kunsten til livet på godt og
vondt, slik livet også er. Det handler om kommunikasjon, om møtet, relasjoner
og undringen over livet.
”Jeg ønsker å forgylle hender og henders gjerninger.
Mine hender er mitt liv og mitt arbeid.
Slik våre forfedres hender har båret oss fram,
ligger framtiden i våre hender.
Det første vi møter i livet er to hender som tar i mot oss,
Og hender følger oss hele livet.
De kryssede hender er som et vern og sier:
”Stopp! Kom ikke for nær”
Samtidig forteller krysset hvor skatten er:
”Det er hit du skal”
Vi ønsker nærhet, men holder avstand.”
DEN 13. LANDSKONFERANSEN OM UTFORDRINGER VED LIVETS SLUTT – Trondheim 17.–19. september 2014
9
Generell informasjon
Konferansen arrangeres av Norsk palliativ forening og Norsk forening for palliativ medisin, og holdes på Radisson Blu Royal
Garden Hotel, Trondheim.
Registreringsdesken finner du i foajeen utenfor plenumsalen Olav Tryggvasson i andre etasje. Denne er bemannet under hele
konferansen. Har du spørsmål eller trenger hjelp er det hit du henvender deg.
Navneskilt som tildeles ved registrering fungerer som adgangstegn til alle faglige sesjoner og lunsj. Dersom du i påmeldingen
har krysset av for minglekveld (onsdag kveld) eller festmiddag (torsdag kveld) vil du motta adgangstegn til disse ved registrering.
De frivillige i konferansen er kledd i blå T-skjorter og skal være lett synlige. De vil kunne bistå deg som deltaker hvis du har
spørsmål.
Parallellsesjonene holdes i Olav Tryggvasson (som deles) samt i møterommet Tavern/Brattøra i første etasje. Møterommene
har ulik kapasitet og det vil være ”first come – first serve”-prinsippet som teller. Av brannhensyn og for å hindre trengsel må
­maksimalt deltakerantall per sal respekteres. Man kan ikke stå langs veggene eller bak i salen.
Posterutstilling holdes i foajeen, der også alle kaffepauser og lunsjer avvikles. Posterne henger oppe under hele konferansen.
Sosiale arrangement:
Onsdag 17. september kl 2000: Minglekveld. Pris NOK 250.
Her blir det en hyggelig uformell kveld sammen med gode kollegaer. Litt mat og drikke.
Torsdag 18. september kl 1930: Festmiddag. Pris NOK 450.
Nyt et festmåltid og god underholdning!
Begge arrangementene holdes på Radisson Blu Royal Garden Hotel.
10 DEN 13. LANDSKONFERANSEN OM UTFORDRINGER VED LIVETS SLUTT – Trondheim 17.–19. september 2014
Program onsdag 17. september 2014
TIDSPUNKT
FOREDRAG
1200-1300
Lunsj
FORELESER
Møteledere: Lotte Rogg og Bodil Husby
1300-1315
Kunstnerisk innslag
1315-1320
Velkommen ved NPF og NFPM
Bodil Husby og Lotte Rogg
1320-1325
Velkommen til Trondheim
Sissel Trønsdal
1325-1330
Offisiell åpning
Lisbeth Normann
1330-1400
Døden i et historisk perspektiv
Sjur Isaksen
1400-1430
Hvordan palliasjonen kom til Norge
Kjell Erik Strømskag
1430-1500
Pause
Møteleder: Siri Brelin
1500-1530
The future of non-cancer palliative care – where are we,
where are we going?
Marie Fallon
1530-1600
Framtid i palliasjon for kreftpasienter – hvor står vi – hvor går vi?
Stein Kaasa
1600-1715
Paneldebatt:
Debattleder:
Siri Wahl Olsen
Samhandling og kompetanse
Panel:
Peder Broen
Stein Kaasa
Håkon Augdal
Anette Fosse
Ellinor Haukland
Liv Ågot Hågensen
Åse Nordstrønen
Lisbeth Normann
1730-1830
Generalforsamling NPF
2000-
Minglekveld i Olav Tryggvasson
Alle plenumssesjoner holdes i sal Olav Tryggvasson. I plenum tas det ikke spørsmål fra salen.
I parallellsesjonene åpnes det for diskusjon.
DEN 13. LANDSKONFERANSEN OM UTFORDRINGER VED LIVETS SLUTT – Trondheim 17.–19. september 2014 11
Program torsdag 18. september 2014
TIDSPUNKT
FOREDRAG
FORELESER
Møteleder: Morten Thronæs
0900-1045
Kulturelt innslag
Candiss
Tverrfagligheten i palliasjon
Representanter fra palliative team:
Sosionom: Ragnhild Askheim
Lege: Anne Kvikstad
Sykepleier: Anne Kristine Dalene
Ernæringsfysiolog: Lene Thoresen
Fysioterapeut: Torunn Åkra
Diakon: Anne Hirsch
Ergoterapeut: Unni Tangen
1045-1115
Pause
Møteledere: Eva Gravdal og Geir Andvik
1115-1145
Samhandling i praksis – Orkdalsmodellen
Anne Kari Knudsen
1145-1205
Kreftkoordinatorer – kreftomsorg der folk bor
Bente Øverli
1205-1235
LCP – fallgruve eller gullgruve?
Dagny Faksvåg Haugen
1235-1300
Forskning i palliasjon
Marit Jordhøy
1300-1400
Lunsj
Møteledere: Georg Bollig og Janicke Teresa Bjercke
1400-1445
Hvor skal pasienten leve og dø? Erfaringer fra Danmark
Ole Raakjær
1445-1505
”Balansere på slakk line” – barn og unge med en mor eller far
med uhelbredelig kreft
Hege Nitteberg
1505-1530
Symptomlindring i palliasjon
Jan Henrik Rosland
1530-1600
Pause
1600-1730
Parallellsesjoner
Tidspunkt
Palliasjon til ikke-kreft
Foreleser
Møteledere: Eva Søderholm og Anne Hirsch
Sal: Olav Tryggvasson 1
1600-1630
Barnepalliasjon
Foreleser ikke satt
1630-1700
ALS-pasienten
Sigrid Sando og Elin Margrethe Solli
1700-1730
Palliasjon ved terminal nyresvikt
Inger Karin Lægreid
Tidspunkt
Samhandling
Foreleser
Møteledere: Lotte Rogg og Eva Saltrøe Engebrigtsen
Sal: Tavern/Brattøra
1600-1630
Hvor skal pasienten leve og dø? Erfaringer fra Tyskland
Georg Bollig
1630-1700
Palliasjon i distriktsnorge – nordnorske utfordringer og løsninger
i primærhelsetjenesten
Anette Fosse og Jørgen Hansen
1700-1730
Hvis hjemmedød er svaret – hva er spørsmålet?
Lisbeth Thoresen
Tidspunkt
Symptomlindring
Foreleser
Møteledere: Sigve Andersen og Martine Tønnies
Sal: Olav Tryggvasson 2+3
1600-1630
Delir
Erik Torbjørn Løhre
1630-1700
Depresjon
Elisabeth Brenne
1700-1730
Kartlegging av smerte
Anne Kari Knudsen
1730-1830
Generalforsamling NFPM
1930-
Festmiddag
12 DEN 13. LANDSKONFERANSEN OM UTFORDRINGER VED LIVETS SLUTT – Trondheim 17.–19. september 2014
Program fredag 19. september 2014
TIDSPUNKT FOREDRAG
0900-1000
FORELESER
Profesjonsspesifikke nettverksmøter (møterom fås oppgitt i sekretariatet)
Møteledere: Anette Ester og Frode Jordal
1015-1030
Kulturelt innslag
1030-1100
Når er nok, nok? Hvordan ta en god beslutning
Ellinor Haukland
1100-1130
Åndelige og eksistensielle utfordringer i palliasjon
Anne Hirsch og Ingebrigt Røen
1130-1200
Pause
Møteledere: Lotte Rogg og Bodil Husby
1200-1230
Kommunikasjon og den vanskelige samtalen
Arnstein Finset
Magnar Kleiven
1230-1315
Nærvær og helse
1315-1345
Avslutning med kulturelt innslag
1345-
Lunsj
DEN 13. LANDSKONFERANSEN OM UTFORDRINGER VED LIVETS SLUTT – Trondheim 17.–19. september 2014 13
Forelesere og posterutstillere
Forelesere
Askheim, Ragnhild
Sosionom ved Hospice Lovisenberg, Lovisenberg diakonale
sykehus
Hirsch, Anne
Sykehusdiakon-spesialist, St. Olavs Hospital,
­Universitetssykehuset i Trondheim
Håkon Augdal
Prest ved Universitetssykehuset i Nord-Norge, Tromsø
Husby, Bodil
Sosionom, leder i Norsk Palliativ Forening
Bollig, Georg
Klinisk institutt, Universitetet i Bergen; Avdeling for ­anestesi,
intensivmedisin, smerteterapi og palliativ medisin, ­HELIOS
Klinikum Schleswig, Tyskland; Institut zur Förderung der
Allgemeinen Ambulanten Palliativversorgung (IFAAP),
­Rendsburg, Tyskland; Norsk Palliativ Forening
Hågensen, Liv Ågot
Regional kreftkoordinator i Samhandlingsenheten i Orkdals­
regionen
Brenne, Elisabeth
Overlege ved Avdeling palliasjon, Kreftklinikken St. Olavs
­Hospital; PhD-stipendiat ved European Palliative Care
­Research Centre, NTNU, Trondheim
Kaasa, Stein
Viseadministrerende direktør, St. Olavs Hospital, Universitetssykehuset i Trondheim; professor ved Det medisinske fakultet,
NTNU, Trondheim
Broen, Peder
Lege ved Øya helsehus, Trondheim kommune; fastlege,
­Saupstad legesenter, Trondheim
Kleiven, Magnar
Bedriftslege; generalsekretær i Norges Kristelig Legeforening
og Vivilja AS
Dalene, Anne Kristine
Kreftsykepleier i palliativt team ved Radiumhospitalet, Oslo
Knudsen, Anne Kari
Daglig leder, Kompetansesenter i lindrende behandling
­Midt-Norge; prosjektleder for Orkdalsmodellen; daglig leder,
European Palliative Care Research Centre, NTNU, Trondheim
Faksvåg Haugen, Dagny
Leder/seksjonsoverlege ved Kompetansesenter i lindrande
behandling Helseregion vest
Fallon, Marie
Professor ved Edinburgh Cancer Research Centre, University
of Edinburgh, UK
Finset, Arnstein
Professor ved Institutt for medisinske basalfag, avdeling for
medisink atferdsvitenskap, Universitetet i Oslo
Fosse, Anette
Fastlege på Øvermo legesenter; sykehjemslege på Ytteren ­
korttidsavdeling; PhD-stipendiat ved Allmennmedisinsk
forskningsenhet, Uni Helse, Bergen
Hansen, Jørgen
Klinikksjef, Medisinsk klinikk, Nordlandssykehuset, Bodø
Haukland, Ellinor
Overlege i onkologi ved Nordlandssykehuset i Bodø; stipendiat
og universitetslektor ved Det arktiske universitetet i Tromsø
Isaksen, Sjur
Rektor, praktisk teologisk seminar, Menighetsfakultetet
Kvikstad, Anne
Overlege ved avdeling palliasjon, Kreftklinikken St. Olavs
­Hospital; førsteamanuensis II, Institutt for kreftforskning og
molekylær medisin, NTNU, Trondheim
Lægreid, Inger Karin
Overlege nyresykdommer, Medisinsk klinikk, St. Olavs
­Hospital, Universitetssykehuset i Trondheim; Universitetslektor ved Institutt for kreftforskning og molekylær medisin,
NTNU, Trondheim
Løhre, Erik Torbjørn
Avdelingsleder ved Avdeling palliasjon, Kreftklinikken
St. Olavs Hospital; PhD-stipendiat ved European Palliative
Care Research Centre, NTNU, Trondheim
Nitteberg, Hege
Palliativt senter, Akershus universitetssykehus
Nordstrønen, Åse
Klinikkdirektør, Haraldsplass Diakonale Sykehus, Bergen
14 DEN 13. LANDSKONFERANSEN OM UTFORDRINGER VED LIVETS SLUTT – Trondheim 17.–19. september 2014
Normann, Lisbeth
Statssekretær, Helse- og Omsorgsdepartementet
Rogg, Lotte Victoria
Overlege i onkologi ved Oslo Universitetssykehus; leder for
Norsk Forening for Palliativ Medisin
Rosland, Jan Henrik
Klinikksjef, Haraldsplass diakonale sykehus; professor II ved
Klinisk institutt 1, Universitetet i Bergen
Røen, Ingebrigt
Sykehusprest-spesialist, St. Olavs Hospital, Universitets­
sykehuset i Trondheim
Raakjær, Ole
Teolog; leder av Foreningen for Palliativ Indsats, Danmark
Sando, Sigrid
Overlege nevrologi, St. Olavs Hospital; førsteamanuensis II,
Institutt for nevromedisin, NTNU
Solli, Elin Margrethe
Spesialsykepleier ved Nevrologisk poliklinikk, St. Olavs
­Hospital, Universitetssykehuset i Trondheim
Tangen, Unni
Spesialergoterapeut, Kliniske servicefunksjoner, St. Olavs
Hospital, Universitetssykehuset i Trondheim
Thoresen, Lene
Klinisk ernæringsfysiolog, Kreftklinikken, St. Olavs Hospital,
Universitetssykehuset i Trondheim
Thoresen, Lisbeth
Sykepleier, post doc. ved Senter for medisinsk etikk; ­
første­amanuensis ved Avdeling helsefag, Medisinsk fakultet,
Universitetet i Oslo
Trønsdal, Sissel
Kommunalråd i Trondheim kommune
Wahl Olsen, Siri
Politisk redaktør, Adresseavisen
Øverli, Bente
Strategisk spesialrådgiver, Kreftforeningen
Åkra, Torunn
Fysioterapeut, Haraldsplass diakonale sykehus, Bergen
Strømskag, Kjell Erik
Overlege ved anestesiavdelingen, Molde sykehus
DEN 13. LANDSKONFERANSEN OM UTFORDRINGER VED LIVETS SLUTT – Trondheim 17.–19. september 2014 15
Posterutstillere
Amundsen, Lise
Fysioterapiavdelingen / Seksjon smertebehandling og
­palliasjon, Haukeland universitetssjukehus, Bergen
Are-Ekstrøm, Hege
Fysioterapeut, Lindrende Enhet, Boganes sykehjem,
­Stavanger
Bakken, Janet
Mobilt palliativt team, Stavanger Universitetssjukehus
Bjørsland, Bente
Institutt for sykepleie og psykisk helse, Høgskolen i Hedmark
Bollig, Georg
Klinisk institutt, Universitetet i Bergen; Avdeling for anestesi,
intensivmedisin, smerteterapi og palliativ medisin, HELIOS
Klinikum Schleswig, Tyskland; Institut zur Förderung der Allgemeinen Ambulanten Palliativversorgung (IFAAP), Rendsburg, Tyskland; Norsk Palliativ Forening
Dalene, Ronny
Overlege, palliativt team, Sykehuset Telemark
Driller, Bardo
Kreftavdelingen, Ålesund sjukehus
Einen, Margrete
Kompetansesenter i lindrande behandling Helseregion Vest,
Haukeland uiversitetssjukehus; Sjukehusapoteket i Bergen
Eriksson, Sigbjørg
Kreftkoordinator, Os kommune
Fougner, Vigdis
Kreftsykepleier, Seksjon lindrende behandling (SLB),
Avdeling Palliasjon, Kreftklinikken, St. Olavs Hospital
Hanstad, AM
Kreftenhetene i Sykehuset Innlandet
Hermansen Austreim, Mette
Prosjektleder/kreftsykepleier, Tysvær kommune
Hestnes, Karin
Det medisinsk-odontologiske fakultet, Universitetet i Bergen
Høivik, Tone
Seksjon for smertebehandling og palliasjon, Kirurgisk
­Serviceklinikk, Haukeland universitetssjukehus, Bergen
Iversen, Grete Skorpen
Kompetansesenter i lindrande behandling Helseregion Vest,
Haukeland universitetssjukehus; Utviklingssenter for syke­
hjem og hjemmetjenester i Hordaland, Bergen
Karlsen, Lillian
Eide kommune
Mehus, Anne
Nettverk for ressurssykepleiere i kreftomsorg og lindrende
behandling, Kreftavdelingen, Haukeland universitetssjukehus,
Bergen
Myrset, Lars Helge
Institusjonsprest, Tasta sykehjems diakonisenter, KLB
Noor Akhtar, Abeera
Det medisinsk-odontologiske fakultet, Universitetet i Bergen
Skeie Sørhus, Grete
Kreftsykepleier, Vindafjrod kommune
Slåtten, Kari
Lovisenberg Diakonale University College, Oslo
Steinfeld, Tone
Kreftkoordinator, Askøy kommune
Trosten, Bodil
Kreftsykepleier, Regionalt kompetansesenter for lindrende
behandling, Nord-Norge; Kreftavdelingen, Universitets­
sykehuset i Nord-Norge, Tromsø
Åkra, Torunn
Prosjektleiar, Osterøy kommune
16 DEN 13. LANDSKONFERANSEN OM UTFORDRINGER VED LIVETS SLUTT – Trondheim 17.–19. september 2014
Abstracts fra inviterte foredragsholdere
Hvordan palliasjonen kom til Norge
Kjell Erik Strømskag
Utviklingen av omsorgen og behandlingen av alvorlig syke og
døende i Norge kan sees fra ulike perspektiver, også i ulike
tidsperspektiver. I dette foredraget skal vi ha oppmerksom­
heten rettet mot skjedde før det som vanligvis regnes som
starten på Hospicebevegelsen i Norge. Altså før begynnelsen­på 1980-tallet som jeg har kalt pionertiden. Vi skal konsentreres oss om den perioden jeg har døpt pre-pionertiden.
Om palliasjon og utvikling
Det brukes også forskjellige betegnelser på denne delen av
helsevesenet. Betegnelsene avhenger ofte av hvilken bakgrunn beskriveren har og også tidsperiode en er i. I Norge
brukes hospice, palliasjon, palliativ omsorg og behandling,
palliativ medisin og lindrende omsorg og behandling. Allerede i valg av navn handler det for noen om verdier, for noen
om fagliggjøring og for noen om noe som var, og som aldri
­kommer tilbake. Få deler av helsevesenet preges i en slik
grad av tverrfaglighet som omsorgen for den alvorlig syke og
døende. Det fører naturlig nok til at mange forskjellige profesjoner har et eierforhold til dette faget, til denne filosofien og
denne tilnærmingen til pasienten og de pårørende. I tillegg
er det slik at mange som i dag mener noe om dette, har vært
pionerer. Dette fører til at grupper og personer ikke bare har
et eierforhold til virksomheten, men også til dens historie.
Faglige utviklingstrekk, generell samfunnsutvikling og enkeltpersoners innsats er i denne historien vevd sammen med
endringer i tenkemåter, tilgang på ressurser, politiske beslutninger og kanskje noen tilfeldigheter. Kanskje ble utviklingen
i større grad enn særlig vi helsepersonell liker å tro, skapt
av krefter utenfor helsevesenet. I alle fall er den palliative
omsorgen og medisinen unnfanget og født utenfor ”mainstream” medisin. I tillegg er palliasjon et fag som i sin egenart
er fullt av motsetninger. Det er følelser mot vitenskap, videre
utredning mot aksept, skolemedisin mot det alternative, sykehusavdelinger mot hospice, leger mot sykepleiere, anestesilogi mot onkologi og helhet mot det fragmenterte. Bare
ved å belyse historien fra mange sider kan vi håpe på at flest
mulig aspekter og viktige trekk kan berike vår oppfatning og
forståelse av dette viktig tilbudet til pasienter og pårørende.
Den norske historien må sees i sammenheng med den internasjonale. Bevegelsens historie bygger på en filosofi og en
tankegang som det er viktig å ha et godt innblikk i når vi skal
forstå den norske utviklingen av palliasjon fra frivillighet til
fag. Ved gjennomgangen av den internasjonale historien vil en
se at noen av forutsetningene for utviklingen i Norge hadde et
internasjonalt utgangspunkt. Det gjaldt både hospicefilosofien og den palliative medisinen. I tillegg kan man gjenfinne
bestemte endringer og tendenser i samfunnet og helsevesenet i flere land, men kanskje i litt forskjellige tidsperioder.
Framtid i palliasjon for kreftpasienter
– hvor står vi – hvor går vi?
Stein Kaasa1,2, Anne Kari Knudsen1,2, Marianne Jensen
Hjermstad1,3, Jon Håvard Loge 1,3,4
European Palliative Care Research Centre, Institutt for kreftforskning og molekylær medisin, Det medisinske fakultet, NTNU,
Trondheim
2
Kreftklinikken, St. Olavs Hospital, Trondheim
3
Seksjon lindrende behandling, Avdeling for kreftbehandling,
Oslo Universitetssykehus
4
Avdeling for medisinsk atferdsvitenskap, Universitetet i Oslo
1
Behovet for kreftbehandling øker hvert år pga. sterk økning i
antall nye krefttilfeller fra 8330 i 1960 til ca. 30 000 i 2012, en
aldrende befolkning, og en generell befolkningsvekst. Prevalensen, det vil si de som lever med kreftsykdom, øker også;
fra ca. 153 000 i 2002 til 224 300 i 2012.
Bedre behandlingsmuligheter har medført at flere pasienter
er i live etter fem år (5 års relativ overlevelse 35.2 % i 1973-77
og 68.8 % i 2008-12). Dette gir større forventninger til behandlingen som gis. Pasienter som ikke kan kureres, behandles
også lenger, og tumorrettet behandling gis i større omfang
og med bedre effekt enn tidligere. Dette betyr at flere lever
lenger med sykdom; i dag er omlag 85 000 pasienter i live 10
år eller mer etter behandling. Mange av disse pasientene har
mange symptomer, med smerte, trøtthet, kvalme, vekttap,
nedsatt matlyst, nedsatt fysisk funksjon og tungpusthet som
de vanligste.
Nye behandlingsmuligheter for pasienter med inkurabel ­­
­sykdom kombinert med avansert diagnostikk gjør at komp­
lek­si­teten i pasientforløpene øker. Det kan i perioder være
vanske­lig for både helsepersonell og ikke minst ­pasienter og
pårørende å holde oversikten.
Det stilles spørsmål ved om det brukes for mye kjemoterapi
ved livets slutt. I studier har man funnet at en betydelig del av
pasientene får kjemoterapi i de aller siste ukene/månedene
de lever. Det er også vist at mange pasienter verken behandles godt nok eller at symptomer/problemer kartlegges systematisk, til tross for at god symptommåling bedrer symptomkontroll og funksjon.
Bruk av IKT-systemer hvor pasientene selv fyller inn symptomer og funksjoner kan bidra til bedre symptomdiagnostikk og
bedre behandling.
Mange kreftpasienter ønsker å dø i sitt eget hjem. Imidlertid
er Norge et av de landene i Europa hvor færrest pasienter dør
hjemme. Bedre kommunikasjon, mer informasjon om kreft og
lindrende behandling til pasienter og befolkningen generelt,
DEN 13. LANDSKONFERANSEN OM UTFORDRINGER VED LIVETS SLUTT – Trondheim 17.–19. september 2014 17
samt økt kompetanse hos helsepersonell i både spesialistog kommunehelsetjenesten er viktige faktorer for å oppnå at
flere pasienter får mer tid hjemme og også kan dø hjemme.
required, over the course of their disease trajectory. Such an
integrated model is increasingly recommended in the literature, and is a repeated theme in articles in this special edition.
Nylig har to sammenlignende studier vist at et tett samarbeid
mellom onkologi og palliasjon gir bedre symptombehandling,
reduserer bruk av kjemoterapi mot livets slutt, bedrer pasientenes livskvalitet og fysisk og psykisk funksjonsnivå.
“Isn’t it just good care?” raises further questions. If this is
“just” good care, why do people with non-malignant disease
still have unmet palliative care needs? Why is there persistent inequity of access to palliative care despite a policy shift
in several countries to provision irrespective of diagnosis
well-described barriers, why is there still a dearth of evidence
to inform the best service model, or to identify which patients
would benefit, and at which point in their disease trajectory?
The stark reality is that patients with non-malignant disease
still have inequitable access to palliative care. UK national
data indicate that even where there are established palliative
care services for people with non-malignant disease, there
are still big discrepancies between the percentage of hospice
deaths due to cancer, and deaths due to other causes. Even
though death in hospice is an inadequate proxy marker for
palliative care access, it is still a telling difference.
Det er mange argumenter for at god integrasjon mellom
onkologi og palliasjon gir et bedre behandlingsresultat for
den enkelte pasient og samtidig bidrar til bedre utnyttelse av
ressursene i helsetjenesten, redusert bruk av unødvendig kjemoterapi, unødvendig diagnostikk og redusert bruk av sykehustjenester. Dette gir også bedre mestring av situasjonen for
pårørende og mer aktiv deltakelse i viktige beslutninger både
for pasient og pårørende.
Basert på dette vil vi foreslå et prosjekt:
I en klinisk kontrollert studie vil vi undersøke effektene av en
sammensatt intervensjon. Den vil bestå av:
• Standardisert pasientforløp
• Pasientens egen elektroniske registrering av symptomer,
direkte overført til behandlende lege (Eir)
• Opplæring og trening av onkolog/palliativt team om felles
beslutninger
• Forbedrete organisatoriske modeller for den aktuelle pasientgruppen, både på sykehus, på sykehjem og i pasientens
hjem
Resultatene forventes å bidra til å videreutvikle og forbedre
det palliative tilbudet til kreftpasienter i hele sykdomsforløpet
og vil være overførbare til andre sykdomsgrupper.
The future of palliative care where are we,
where are we going? Non-cancer
Marie Fallon1
Edinburgh Cancer Research Centre, University of Edinburgh,
Edinburgh, United Kingdom
1
“Isn’t it just good care?” This question was posed in response
to a discussion about palliative care for people with heart failure. The questioner is right. It is intuitive that people living
with a chronic condition, which limits both life and quality of
life, such as heart and other organ failures, should have an
approach to care which maximises quality of life by meticulous holistic assessment of, and attention to, symptom control and support for their family and friends. This is encapsulated within the World Health Organisation’s definition of
palliative care, which goes on to state that it can be integrated
into the management of the patient from diagnosis, alongside
treatment for the underlying disease. The most efficient way,
it seems, to deliver such care to so many people with ­chronic­
conditions, is for the usual care team (in primary and/or
secondary care) to have sufficient skills to assess and address
the palliative care needs as part of their disease directed
management. Specialist palliative care services should then
be accessed for those with persistent, complex problems, as
We know many of the barriers: an outmoded view of service
provision where referral necessitates a transfer of care to the
palliative care team once all active treatment is exhausted; a
referral system where eligible patients have irreversible and
certain deterioration; poor communication between secondary and primary care; a secondary care service model with
insufficient time for difficult conversations. Even the language
used may be a barrier. The phrase, “end of life care”, which
identifies access in terms of prognosis rather than need, is
clearly unhelpful for patients who may stabilise, improve, or
get worse during the overall course of their deterioration and
who may not think of themselves as dying. A change of emphasis to living with serious illness could allow earlier engagement by extended teams. Robust clinical trial evidence is
needed to inform how these barriers may be overcome and to
identify the transferable components of a cost-effective integrated service. A trial randomising heart failure patients to
usual care, or early palliative care is ongoing (PAL-HF; ClinicalTrials.gov Identifier: NCT01589601). The hypothesis is that
early referral for specialist palliative care will improve patient
outcomes. This is welcome, but will not inform us which patients require the attention of a multi-disciplinary palliative care
team, or when, and which can have their palliative care needs
met effectively by the usual care team.
In recognition that the usual care team provides important
generalist palliative care, a palliative care needs assessment
tool, designed for use in everyday clinical practice has been
adapted and validated for use in the heart failure clinic. It is
undergoing the same process in Parkinson’s disease (UKCRN
ID: 12773). This tool has the advantage of being embedded in
daily practice and, with support from the specialist palliative
care team, may increase the usual team’s skills in identification, management and triage of palliative care needs. This
assessment tool now should be tested, as an intervention, in
the non-malignant setting to see if it reduces patients’ and
carers’ unmet needs, and leads to appropriate referrals to
specialist palliative care (SPC). Such systematic assessment
may also lead to targeted mutual team education and inform
specialty training programmes. Palliative care is included in
the curricula in many undergraduate medical schools, albeit
18 DEN 13. LANDSKONFERANSEN OM UTFORDRINGER VED LIVETS SLUTT – Trondheim 17.–19. september 2014
to a variable extent in many countries, but few specialties
include the subject in their higher training programmes.
The evidence base regarding palliative care simple and
complex interventions in people with non-malignant disease
still has significant gaps; however it is faring better than that
for service models. For example, level 1 evidence supports the
use of low dose oral morphine for breathlessness, and although the RCT data for people with heart failure is conflicting,
a pooled analysis of four clinical trials indicates that main
cause of the breathlessness does not affect the likelihood of
response to opioids. We also have robust MRC framework
development of breathlessness intervention services with
completed phase III trials due to report imminently.
There are fundamental issues within each chronic non-malignant condition which need balanced consideration:
1. Optimal disease management and optimal symptom-directed management need to be regarded as integral rather
than alternative options.
2. Despite evolving evidence in this area, the “who”, “what”
and “how” of palliative care provision for people with
non-malignant disease still needs to be clarified.
3. Specialist palliative care should examine how it is organised in terms of knowledge, skills, availability, in order to
respond appropriately to the many colleagues who may
need help to identify and address patient needs.
4. Specialist palliative care should be open to the training
needs of other specialties including some form of certification of such training.
Until palliative care becomes “usual” care, “just” good care
may still be lacking for those with serious illness due to
non-malignant disease.
References:
Bausewein C, Jolley C, Reilly C, Lobo P, Kelly J, Bellas H, et al.
Development, effectiveness and cost-effectiveness of a new
out-patient Breathlessness Support Service: study protocol
of a phase III fast-track randomised controlled trial. BMC
Pulm Med 2012; 12: 58.
Farquhar MC, Prevost AT, McCrone P, Higginson IJ, Gray J,
Brafman-Kennedy B, et al. Study protocol: Phase III singleblinded fast-track pragmatic randomised controlled trial of a
complex intervention for breathlessness in advanced disease.
Trials 2011; 12: 130
Jaarsma T, Beattie JM, Ryder M, Rutten FH, McDonagh T,
Mohacsi P, et al. Palliative care in heart failure: a position
­statement from the palliative care workshop of the Heart
­Failure Association of the European Society of Cardiology.
Eur J Heart Fail 2009 May; 11(5): 433–43.
Johnson MJ, Abernethy AP, Currow DC. Gaps in the evidence
base of opioids for refractory breathlessness. A future work
plan? J Pain Symptom Manage 2012 Mar; 43(3): 614–24
Johnson MJ, Bland JM, Oxberry SG, Abernethy AP, Currow DC.
Opioids for chronic refractory breathlessness: patient predictors of beneficial response. Eur Respir J 2012. Epub ahead
of print 20 December 2012. DOI:10.1183/09031936.00139812
Lingard LA, McDougall A, Schulz V, Shadd J, Marshall D,
Strachan PH, et al. Understanding palliative care on the heart
failure care team: an innovative research methodology. J Pain
Symptom Manage 2013 May; 45(5): 901–11.
McInturff B, Harrington E. 2011 Public Opinion on Palliative
Care. http://www.cap.corg/tools for-palliative-care-programs/
marketing/public-opinion-research/2011-public-opinionresearch-on-palliative-care.pdf 2013 [cited 2013 Jul30]
Morrison RS, Meier DE. The National Palliative Care Research
Center and the Center to Advance Palliative Care: a partnership to improve care for persons with serious illness and their
families. J Pediatr Hematol Oncol 2011 Oct; 33 Suppl 2: S126–
S131.
National end of life care intelligence network. End of life care
profiles. Cause and place of death.2008-2010. http://www
endoflifecare-intelligence.org.uk/profiles/2/Place_Cause_of_
Death/atlas.html 2013 [cited 2013 Jul 30];
Lunney JR, Lynn J, Foley DJ, Lipson S, Guralnik JM. Patterns
of functional decline at the end of life. JAMA 2003 May14;
289(18): 2387–92
Waller A, Girgis A, Davidson PM, Newton PJ, Lecathelinais C,
Macdonald PS, et al. Facilitating Needs-Based Support and
Palliative Care for People With Chronic Heart Failure: Preliminary Evidence for the Acceptability, Inter-Rater Reliability, and
Validity of a Needs Assessment Tool. J Pain Symptom Manage
2012 Sep 24
Orkdalsmodellen – fremtidens kreftomsorg
Utvikling, implementering og evaluering av et
­samhandlingsprosjekt innen kreftomsorg
Anne Kari Knudsen1,2, Anne-Tove Brenne1,2, Jo-Åsmund
Lund1,2, Stein Kaasa1,2
European Palliative Care Research Centre, Institutt for kreftforskning og molekylær medisin, Det medisinske fakultet, NTNU,
Trondheim
2
Kreftklinikken, St. Olavs Hospital, Trondheim
1
Livskvalitet for pasienter og pårørende kan bedres ved at palliasjon tilbys tidlig i forløpet av en kreftsykdom. Samhandling
mellom helsepersonell i kommune- og spesialisthelsetjenesten, og innad i hvert av de to nivåene, er avgjørende for å
kunne tilby optimal kreftomsorg. Målsettingen med prosjektet Orkdalsmodellen er å utvikle og implementere en modell
for god kreftomsorg i første omgang for kreftpasienter med
lokoregional og/eller metastatisk sykdom.
Studien gjennomføres i 13 kommuner i Orkdalsregionen og
ved St. Olavs Hospital, Orkdal Sjukehus. Den er designet som
en prospektiv kontrollert observasjonell pre- post studie
med tre intervensjoner: 1. Utvikling og implementering av et
standardisert pasientforløp som omfatter både spesialist- og
kommunehelsetjenesten og hele sykdomsforløpet til kreftpasienter i palliativ fase av sin sykdom, 2. Kompetanseheving
for helsepersonell og 3. Informasjon om kreft og palliasjon
DEN 13. LANDSKONFERANSEN OM UTFORDRINGER VED LIVETS SLUTT – Trondheim 17.–19. september 2014 19
til befolkningen, pasienter og pårørende. Studien vil i hovedsak gi svar på (effektmål) tiden pasientene tilbringer hjemme,
pårørendes livskvalitet, endring i kunnskap hos helsepersonell og bruk av helsetjenester.
• forutseende forskrivning av symptomlindrende
­medikamenter
• fortløpende vurdering av situasjonen, symptomer og tiltak
• ivaretakelse av de pårørende og personalet etter dødsfallet
Så langt i prosjektet, er det utviklet et standardisert pasient­
forløp for alle kreftpasienter i palliativ fase som omfatter
både kommune- og spesialisthelsetjeneste. Pasientforløpet
fokuserer på tilgjengelighet til palliative tjenester, over­føring­­
av informasjon mellom helsepersonell og på symptomkartlegging. Kompetansehevingsprogrammet består av to deler;
en for å informere om prosjektet og det standardiserte pasientforløpet, og en for å øke kompetanse og ferdigheter innen
kreft og palliasjon for alle involverte yrkesgrupper. Informasjon til den generelle befolkningen og til pasienter og
pårørende om kreftbehandling, kartlegging og behandling av
symptomer, omsorg ved livets slutt og tilgjengelige ressurser
vil gis skriftlig, elektronisk, i konsultasjoner og via folkemøter.
LCP er altså mye mer enn et dokument. Tilnærmingen fordrer
at grunnleggende palliativ kompetanse og kultur er på plass.
Det trengs grundig opplæring og et tilgjengelig støttesystem
for å bruke planen etter intensjonen.
En totalintegrert modell mellom palliasjon og onkologi med
målsetting om å forbedre kreftomsorgen er utviklet og er
i ferd med å implementeres. Fokus for arbeidet er optimal
samhandling på tvers av helsetjenestenivå og profesjoner
samt anvendelse av palliative ekspertise tidlig i sykdomsforløpet. Bedre behandling og oppfølging av kreftpasienter
og deres pårørende i Orkdalsregionen til samme kostnad er
forventede resultater. Orkdalsmodellen vil være overførbar
til andre regioner og til andre pasientgrupper med kronisk
­sykdom.
LCP – fallgruve eller gullgruve?
Dagny Faksvåg Haugen, Kompetansesenter i lindrande
behandling Helseregion Vest, Haukeland universitets­
sjukehus, Bergen
[email protected]
Liverpool Care Pathway (LCP) er en tiltaksplan for ivaretakelse av døende pasienter og deres pårørende. Planen ble
utviklet i Liverpool på begynnelsen av 1990-tallet for å gi sykehusavdelinger et verktøy for å bedre omsorgen ved livets slutt.
LCP har etter hvert spredd seg til mer enn 20 land, og ble
introdusert i Norge i 2005. De senere år har stadig flere sykehusavdelinger, sykehjem og hjemmesykepleiedistrikt tatt tiltaksplanen i bruk. Per august 2014 har Norge 334 registrerte
brukersteder for LCP.
LCP er eksempel på en ”care pathway”, ofte oversatt med
standardisert pasientforløp eller behandlingslinje. En ”care
pathway” beskriver en kompleks intervensjon for en definert
pasientgruppe i et definert tidsrom, med vekt på god kvalitet, koordinerte tiltak og felles beslutninger i teamet. Planen
definerer spesifikke mål for behandling og pleie underveis i
forløpet.
Grunnprinsippene for LCP er
• en felles erkjennelse i teamet av at pasienten er døende
• god informasjon og kommunikasjon, med vekt på pasient
og pårørendes ønsker, verdier og preferanser
På samme måte som for andre verktøy kan LCP bli gjenstand
for uforstandig eller feil bruk. Den viktigste ”fallgruven” er at
planen blir brukt til pasienter som ikke klart er vurdert som
døende. Er man i tvil om pasientens tilstand, skal LCP ikke
brukes.
LCP kan aldri erstatte kliniske vurderinger og omtenksomt
nærvær, men planen kan understøtte forsvarlig og omsorgsfull praksis. Både norske og internasjonale erfaringer viser at
mange har opplevd LCP som en ”gullgruve” i arbeidet med å
heve kvaliteten i omsorgen for døende.
Forskning i palliasjon
Marit S. Jordhøy
Overlege, professor, Kreftenheten, Sykehuset Innlandet og
Institutt for klinisk medisin, Universitetet i Oslo
Kunnskapsbasert praksis er et stikkord for all medisinsk
aktivitet. Innenfor palliasjon har praksiskunnskap i stor grad
bygget på erfaring/empiri. Lite har vært forskningsbasert.
Dette er i ferd med å endre seg. I løpet av de 10-20 siste årene
har forskningsaktiviteten innenfor fagfeltet vært økende, men
ytterligere innsats er nødvendig for å sikre pasientene best
mulig behandling og pleie.
Å drive forskningsaktivitet innen for det palliative fagfeltet
er imidlertid forbundet med en rekke utfordringer. Palliative
pasienter ei heterogen og sammensatt gruppe. De fleste pasientene har mange plager som påvirker hverandre og varierer
over tid. En intervensjon som ønskes testet kan dermed være
vanskelige å standardisere og effekten vanskelig å vurdere.
Målet med enhver palliativ behandling er symptomlindring
og opprettholdt livskvalitet. Effektmålene i palliativ forskning
må velges deretter og vil ofte være pasientrapporterte mål.
Samtidig har pasientene kort forventet levetid og blir raskt
sykere. I oppfølgingsfasen i en studie vil en derfor ofte ha et
stort frafall, noe som gjør at studiens styrke kan svekkes. Sist,
men ikke minst har vi å gjøre med en sårbar pasientgruppe
der vi må trå varlig for ikke å påføre pasientene unødvendige
plager eller byrder. Å rekruttere pasienter til kliniske studier
kan derfor være spesielt vanskelig. Faktorer som kan relateres både til pasientenes situasjon og pleiepersonalet/legenes holdninger kan innvirke. En tilleggsutfordring er at det i
dagens onkologiske verden er enda vanskeligere enn tidligere
å identifisere den palliative pasient. Aktiv tumorrettet behandling kontinueres ofte tett opp til livets slutt.
Med særlig fokus på rekruttering av palliative pasienter til
kliniske studier vil foredraget utdype disse utfordringene og
fremme forslag til tiltak.
20 DEN 13. LANDSKONFERANSEN OM UTFORDRINGER VED LIVETS SLUTT – Trondheim 17.–19. september 2014
Hospiceerfaringer fra Danmark
Symptomlindring i palliasjon
- fra ”dødshospital” til integreret del af det danske
­sundhedsvæsen
Jan Henrik Rosland
Ole Raakjær
I 1992 åbnede det første danske hospice, Sankt Lukas Stiftel­
sens Hospice med 12 pladser. Det blev til på privat initiativ,
finansieret af stiftelsens midler. Der var brugerbetaling, om
end ingen blev afvist af økonomiske årsager, men fik hel eller
delvis friplads. I dag 22 år senere er der 19 hospicer med i alt
245 pladser og en kapacitet på mellem 3500 og 4000 dødsforløb
årligt. Den danske hospicelov pålægger regionerne et vist antal
hospicepladser, og opholdet på hospice er offentligt finansieret.
Der er tale om en imponerende succeshistorie, hvor den modstand, der især fra politisk og lægelig hold karakteriserede
starten, stort set er forstummet og døden på hospice er noget,
den danske befolkning som helhed har en kolossal tillid til.
Hvor mange dengang mente, at den slags ”dødshospitaler”
ikke egnede sig til dansk mentalitet, er hospice blevet en
folkesag, frivillige flokkes omkring hospicerne, og de har en
politisk bevågenhed, der hverken svarer til kapaciteten eller
ressourcefordelingen.
Foredraget vil belyse hospicets historie på dansk grund.
Hvordan kan man karakterisere hospiceideen? Hvordan er
hospicerne organiseret? Hvem kommer på hospice? Hvad er
hospicernes rolle i den palliative indsats, og hvilke udfordringer står de overfor?
Foredraget vil også behandle den kritik, der f.eks. er kommet
fra norsk side (Stein Kaasa, Kristeligt Dagblad, februar 2007),
at vi i Danmark har fokuseret for meget på selvstændige
hospicer og for lidt på at hjælpe de døende på hospitalerne,
fordi hospice iflg. Kaasa er et eksklusivt tilbud for de få, altså
at hospice har narcissistiske træk og lukker sig omkring sig
selv! Endelig vil foredraget stille spørgsmålet, om den konstruktion af den gode og værdige død, som hospice mere end
noget andet har været eksponent for, også betyder en konstruktion af den ”gode” patient med fare for, at nogle patienter
og nogle måder at dø på kan falde udenfor?
Ole Raakjær (1956) har været præst på KamillianerGaardens
Hospice og i Det palliative Team, Aalborg, siden oprettelsen i
marts 1999. Han er formand for Foreningen for palliativ Indsats,
er Master i Humanistisk Palliation fra Aalborg Universitet på en
afhandling om danske hospice- og hospitalspræsters måder
at møde patienters og pårørendes forestillinger om himmel og
­evighed, og er nu i gang med et ph.d.-projekt, hvor han skal
undersøge, hvad der er hospitalspræsters særlige bidrag ind i en
sundhedsfaglig kontekst, hvor også andre faggrupper har sam­
talen som metode? Hvordan påvirker den moderne terapeutiske
og psykologiserede kultur hospitalspræsters teologi og praksis?
Pasienter med alvorlig, langtkommet sykdom har mange
ulike plager som griper inn i deres liv og tar mye energi. Når
levetiden er begrenset, er hver eneste dag viktig, og en dag
fylt med plagsomme symptomer, oppleves som en tapt dag.
Derfor skal vi alltid ha fokus på god symptomlindring, og
samtidig begrense medisinsk teknisk innsats slik at det i seg
selv ikke stjeler tid for pasienten. Helsepersonell må være
fleksible i forhold til å møte pasienten der han/hun opplever
det mest hensiktsmessig, enten det er hjemme, på poliklinikken, på en dagenhet eller innlagt i en sengeavdeling. Nødvendig sykehusinnleggelse må være godt planlagt og strukturert,
slik at dagene ikke går bort til venting på mer eller mindre vel
begrunnede undersøkelser, eller vurderinger som ikke er tilstrekkelig koordinert.
Grundig diagnostikk med systematisk bruk av kartleggingsverktøy er sentralt i all utredning av pasientens plager. ESAS
er obligatorisk. Andre kartleggingsverktøy må tas i bruk i
henhold til hvilke plager som avdekkes, for å gi en best mulig
beskrivelse av plagene, samt å gi mulighet for å monitorere
behandlingen.
Smerte er det symptom pasientene frykter mest, både fordi
det oppfattes som et hoved symptom ved alvorlig sykdom,
og fordi smerte både historisk og sosialt er sterkt knyttet til
lidelse. Gjennom de siste tiår er det gjort store forskningsmessige og behandlingsmessige fremskritt, og helsepersonell kan nå tilby adekvat smertelindring for de aller fleste.
God planlegging, med forebygging og effektiv behandling av
gjennombruddssmerter er et sentralt behandlingselement,
som bedrer livskvalitet og forutsigbarhet i hverdagen. Lavest
mulig grad av invasivitet er et bærende prinsipp, samtidig
som avansert behandling kan være aktuelt i vanskelige tilfeller. Andre plagsomme symptomer, som kvalme eller dyspne,
kan være betydelig vanskeligere å lindre enn smerte, med til
dels plagsomme bivirkninger av behandlingen. Slike plager
er minst like hemmende for pasientens livsutfoldelse, og skal
derfor ha høyt fokus. Noen plager har vi lite å stille opp mot,
bortsett fra å forebygge, i den grad det er mulig. Regelmessig
oppfølgning og veiledning fra kompetente helsearbeidere der
tverrfaglig tilnærming er ivaretatt, er avgjørende for å gi pasienten nødvendig støtte til å håndtere sine ulike plager gjennom en krevende livsfase. Sentrale momenter i de nye europeiske guidelines for smertelindring, depresjon og ­cachexia
vil bli omtalt i foredraget.
DEN 13. LANDSKONFERANSEN OM UTFORDRINGER VED LIVETS SLUTT – Trondheim 17.–19. september 2014 21
Hvor skal pasienten leve og dø?
Erfaringer fra Tyskland
døden og døende og dødens vilkår fremheves også dødens
sted som viktig – og særlig hjemmet.
Georg Bollig, Dr. med., MAS Palliative Care, DEAA,
overlege og forsker
Ved hjelp av Bacchi’s analytiske spørsmål vil jeg i mitt innlegg
forsøke å se hvilke problematiseringer av det å være døende
og døden i norsk samfunnsdebatt og i Stortingsmelding 29
som gjør hjemmedød til en løsning og et svar.
Klinisk institutt 1, Universitetet i Bergen
Sunniva klinikk for lindrende behandling, Haraldsplass Diakonale
Sykehus
Avdeling for palliativ medisin og smerteterapi, Helios Klinikum
Schleswig, Tyskland
E-post: [email protected]
I Norge diskuterer man i dag behovet for palliative langtidsplasser og hospice. Fra Tyskland finnes det mangeårig erfaring med både palliative team på sykehus, palliative uteteam
og palliative avdelinger på sykehus, i sykehjem og hospice.
Et mangfold av forskjellige tilbud gjør det mulig at mange
pasienter kan få palliativ omsorg hvor de ønsker det. Det
­finnes ett tett samarbeid mellom kommunehelsetjenesten og
spesialisthelsetjenesten. Samhandling mellom de forskjellige
nivåer og tilbud i Tyskland skal belyses.
Litteratur:
1. Husby B, Bollig G. Hvilken rolle spiller hospice i palliativ
behandling i Tyskland? Omsorg 2012;3: 59-60.
2. Hirsch A, Bollig G, Trefall E. Palliasjon og hospice i Norge.
Omsorg 2013;1: 73-74
Samhandling
Lisbeth Thoresen
Hvis hjemmedød er svaret – hva er spørsmålet?
Overskriften på mitt innlegg er inspirert av den canadisk/australske historikeren og professor i politikk Carol Bacchi. Politikk handler om å adressere politiske løsninger på ulike samfunnsproblem. Bacchi er opptatt av forholdet mellom politikk
og problem, og hevder at politikk former eller konstruerer
problematiseringer. Bacchi har formulert seks analytisk
spørsmål som er egnet til å undersøke og forstå mer av hvordan politikk er en problematiserende aktivitet. Bak forslag til
en politisk løsning eller intervensjon, for eksempel at flere
skal få dø hjemme, ligger det spesielle tenkemåter eller forståelser som former noe til et problem. Med andre ord: hvis
hjemmedød er svaret eller løsningen – hva er bakenforliggende spørsmål eller problemer? Politisk tenkning omkring
hjemmedød rommer forestillinger om hva som er problematisk – og hva som ikke er problematisk.
Norsk helsepolitikk har vært lite opptatt av hvor alvorlig syke
og døende mennesker skal få fullføre og avslutte livet. Samhandlingsreformen, og heller ikke reformens følgeforskning
har så langt viet denne delen av livet noen oppmerksomhet.
Vi vet lite om reformens konsekvenser for alvorlig syke og
døende. I Stortingsmelding 29 (2012-2013) Morgendagens
omsorg er et eget avsnitt viet Sted for død, og her omtales
også hjemmet som et sted hvor stadig flere ønsker å tilbringe
den siste tiden av livet. I norsk samfunnsdebatt omkring
Delir
Erik Torbjørn Løhre
Delir er et alvorlig nevropsykiatrisk syndrom og kan betraktes
som en akutt hjernesvikt.
Forstyrrelsen utvikles i løpet av et kortere tidsrom, representerer en endring og fluktuerer gjerne. Angitt forekomst
­varierer mye fra studie til studie. Forekomst øker i forløpet av
et sykehusopphold og mot slutten av livet. Studier hvor pasienten screenes minst daglig rapporterer høyere forekomst.
Delir har multifaktorielle årsaker og det er vanlig å skille
­mellom predisponerende og utløsende faktorer. Demens,
hjernemetastaser og medisinsk komorbiditet er eksempler på
predisponderende faktorer. Bruke av psykoaktive medikamenter og infeksjoner kan være utløsende årsaker til delir.
Årsaksmekanismene er ikke fullstendig forstått, men består
av forskjellige interagerende biologiske faktorer som resul­
terer i en malfunksjon av nevronale nettverk.
Klinisk ser man et fluktuerende forløp med manglende oppmerksomhet i forhold til omgivelsene, endret bevissthetsnivå
og redusert kognisjon. Differensialdiagnostisk må man tenke
på manier, andre psykoser og demens. Tidsaspekt, bevissthetsnivå og tidligere sykehistorie kan ofte være faktorer som
hjelper en å skille tilstandene fra hverandre.
I behandlingssituasjonen er det viktig å identifisere og om
mulig å korrigere predisponerende og utløsende faktorer.
Man skiller mellom ikke-farmakologisk og farmakologisk
behandling. Reorienteringsstartegier, opprettholdelse av
trygg mobilitet og normalisering av søvn- våkenhets syklus
er essensielle deler av den ikke farmakologiske behandling.
Foreliggende evidens viser at antipsykotika er effektive når
det gjelder bedring av delirsymptomer. Atypiske nevrolpetika
er ikke vist å være bedre enn haloperidol, men kan representere viktig behandlingsalternativer.
Depresjon
Elisabeth Brenne
Depresjon har to hovedsymptomer, nedstemthet og anhedoni.
Anhedoni innebærer tap av interesse/glede og tap av motivasjon/vilje. Ved alvorlig sykdom kan pasienten ha dødsangst.
Den psykiatriske klassifikasjonen DSM kom med revidert
22 DEN 13. LANDSKONFERANSEN OM UTFORDRINGER VED LIVETS SLUTT – Trondheim 17.–19. september 2014
utgave i 2013 (DSM-5). DSM-5 har en mer gradert forståelse
av stemningslidelser enn tidligere. I tillegg er skillet mellom
angst og depresjon mindre kategorisk. Dette kan gjøre klassifikasjonen mer anvendbar i palliasjon.
Depresjon kan kartlegges på ulike måter. Det er viktig å gi
psykiske symptomer oppmerksomhet.
Intervensjon mot depresjon er både forebyggende og behandlende. Intervensjon innebærer god palliativ behandling, å
oppnå terapeutisk allianse, medikamenter, relasjon, selvhjelp,
støtte til mestringsmåter og livsinnhold samt psykoterapi som
krever spesiell kompetanse. Støtte til pårørende vil være ­viktig.
Smertekartlegging
Anne Kari Knudsen1,2, Marianne Jensen Hjermstad2,3,
Kari Sand2, Stein Kaasa1,2
Kompetansesenter i lindrende behandling, Midt-Norge, St. Olavs
Hospital, Trondheim
2
European Palliative Care Research Centre, Det medisinske
fakultet, NTNU, Trondheim, 3Kompetansesenter i lindrende
behandling Helseregion Sør-øst, Oslo universitetssykehus, Oslo
e-mail: [email protected], marianne.j.hjermstad@
ntnu.no, [email protected], [email protected]
1
Pasienter med kreft og med andre kroniske sykdommer opplever ofte smerte eller andre symptomer som fatigue, tungpustethet, smerter, angst, depresjon og redusert matlyst, på
grunn av sykdommen, behandlingen eller bivirkninger i løpet
av sykdomsforløpet. Hvilke symptomer, når de opptrer og hvor
intense de oppleves, varierer, men felles er at symptomene
har en negativ innvirkning på pasientenes funksjonsnivå og
livskvalitet. Til tross for eksisterende retningslinjer, har studier vist at mange pasienter får for dårlig symptombehandling, og at symptomer blir underrapportert i konsultasjoner.
En viktig årsak til dette er i mange tilfeller mangel på bruk av
systematisk symptomkartlegging.
En grundig kartlegging av flere aspekter av smerte hos kreftpasienter har vist å gi bedre smertelindring. Det er enighet
om at følgende aspekter av kreftsmerte bør kartlegges rutinemessig: intensitet ved bruk av en 11-punkt numerisk skala
(NRS 0-10), lokalisasjon ved bruk av smertekart, gjennombruddssmerte og nevropatisk smerte supplert med kartlegging av psykiske plager.
For å optimalisere behandling og oppfølging av pasienter, har
European Palliative Care Research Centre (PRC) i løpet av de
siste årene utviklet en elektronisk kommunikasjonsplattform
til bruk i klinisk praksis, Eir. Eir er et computerbasert system
der pasientene selv fyller ut data og svarer på spørsmål om
egen helse. Denne informasjonen går direkte til legens elektroniske pasientjournal og kan også gi beslutningsstøtte til
legen basert på evidensbaserte retningslinjer.
Målet med Eir er å kombinere kartleggings‐ og diagnoseverktøy med retningslinjer for behandling slik at verktøyet bidrar
til bedre pasientkommunikasjon og skreddersydd behandling.
Eir vil også være et verktøy for å påskynde implementering
av evidensbaserte retningslinjer i klinisk praksis regionalt,
nasjonalt og internasjonalt.
Når er nok, nok? Hvordan ta en god beslutning
Ellinor Christin Haukland
Avdeling for Kreft og Lindrende behandling
Nordlandssykehuset HF
Det er en erkjennelse av at man i noen tilfelle vil komme
til å overbehandle kreftpasienter som befinner seg i livets
sluttfase. Flere studier har vist at for pasienter med median
overlevelse under 6 mnd foreligger det liten dokumentasjon
på at kreftrettet behandling gir økt overlevelse. Internasjonalt
anbefales det at man bør avstå fra kreftrettet behandling siste
4 uker av livet. I tillegg til å påføre unødige plager og bivirkninger, kan dette flytte fokus og ressurser vekk fra god symptomlindrende behandling og omsorg. Urealistiske tiltak kan
også gå på bekostning av den tid pasienten har til rådighet for
­viktige gjøremål og verdifullt samvær med sine pårørende.
Så hvorfor er det så vanskelig å bestemme at nok, er nok?
Beslutninger rundt begrensning av medisinsk behandling er
emosjonelt, faglig og etisk svært krevende, både for helsepersonell, pasienter og pårørende. Flere ulike faktorer kan spille
inn og gjøre beslutningsprosessene ekstra vanskelige. Det
kan være mangelfull informasjon om pasientens medisinske
tilstand, usikker eller mangelfull effekt av behandling. Kanskje kjenner man ikke godt nok til pasientens ønsker og holdninger, eller det kan være mangel på tid, kompetanse og erfaring hos de som må ta den vanskelige beslutningen. Hadde vi
bare vist hvor lenge pasienten hadde igjen å leve, ville kanskje
beslutningen vært enklere å ta?
Det finnes ulike tiltak som kan bidra til å avklare pasientens
medisinske tilstand, leveutsikter, ønsker, og være til hjelp for
beslutningstagere når den vanskelige beslutningen om at “nå
er det nok” må tas. Basert på studier og erfaring foreslås
tiltak rettet mot helsepersonell og organiseringen av helsevesenet som kan bidra til gode beslutningsprosesser når det
gjelder intensitet av kreft behandling i livets sluttfase.
Åndelige og eksistensielle utfordringer i
palliasjon
Anne Hirsch, sykehusdiakon-spesialist,
[email protected]
Ingebrigt Røen, sykehusprest-spesialist,
[email protected]
St.Olavs Hospital, Universitetssykehuset i Trondheim
http://www.stolav.no/prestetjenesten
Palliasjon omfatter ivaretakelse av både fysiske, psykiske,
sosiale og åndelige/eksistensielle behov. EAPCs Taskforce
for Spiritual Care in Palliative Care sin definisjon av åndelighet vektlegger at mennesket står i fire relasjoner, til seg selv,
andre, naturen og det betydningsfulle og/eller det hellige.
I disse relasjonene erfarer, uttrykker og/eller søker mennesket mening, hensikt og transcendens. Når pasienten er
alvorlig syk og døende, utfordres relasjonene. Det åndelige
har ofte blitt oppfattet som bare det religiøse, men religion
er en av flere kategorier under åndelighet. Behovene er ulike
og ­varierer fra pasient til pasient. Forståelsen av de ånde-
DEN 13. LANDSKONFERANSEN OM UTFORDRINGER VED LIVETS SLUTT – Trondheim 17.–19. september 2014 23
lige behovene er avgjørende for hvordan åndelig/eksistensiell omsorg bør utøves. Spiritual Care gis i relasjon og som
relasjon. I forholdet til seg selv trenger pasienten å bevare
selvverdet, og personalet bør se hele personen og lytte til livsfortellingene. Forholdet til de nærmeste er ofte det viktigste,
og mange trenger hjelp til å kommunisere. Forholdet til Gud/
det betydningsfulle/hellige kan bli viktigere, og troens betydning for mestring avhenger av om den er rigid eller fleksibel.
Perso­nalet, uavhengig av eget livssyn, kan samtale og muliggjøre trosutøvelse og arbeide med trosproblematikk. Forholdet til natur og kultur er viktig for mange. Personalet kan
legge til rette for det som fortsatt er mulig. Hele det tverrfaglige teamet har ansvar for å møte pasienter og pårørendes
åndelige/eksistensielle behov. Registrering av behovene bør
også innarbeides i pasientforløp og prosedyrer. Helsepersonell sier at de har manglende kompetanse på å gi åndelig/
eksistensiell omsorg. Sykehusprest/diakon skal ha en særlig
kompetanse og bidra med opplæring. Undervisning i spiritual care bør integreres i grunn-, etter- og videreutdanning
for alle faggrupper. Det er et uttalt mål i norsk sammenheng
å komme tidligere i gang med den palliative innsatsen. Det
er avgjørende å registrere behovene og sette inn tiltak mens
pasienten kan kommunisere og har krefter nok.
Kommunikasjonsutfordringer i den vanskelige
samtalen
Arnstein Finset, Avdeling for med. Atferdsvitenskap,
IMB/Med.fak., Universitetet i Oslo
Den kliniske samtalen med pasienter ved livets slutt kan være
utfordrende. Flere studier viser at vi ofte unngår vanskelige
og følelsesladede temaer i samtaler med pasienter. En fersk
oversiktsartikkel viser at pårørende til palliative pasienter kan
føle stort behov for støtte og veiledning fra helsepersonell.
Ikke minst ønsker de at legen kommer tydelig på banen med
informasjon, veiledning og symptomlindring til pasienten.
Pasienten tar ofte opp sin engstelse og uro på en indirekte
måte, i form av hint og antydninger. Det er viktig at helse­
personell er oppmerksomme på disse hintene når de kommer
og kan svare på dem på en god måte. Det er mye ulik dokumentasjon for at det å sette navn på følelser og få en tydelig
empatisk respons fra en behandler kan ha positiv effekt i form
av bedre tilfredshet, bedre etterlevelse av behandling, mindre
engstelse og tristhet og i noen tilfeller også symptombedring.
Hvordan skal vi så forholde oss når vi står foran en pasient
ved livets slutt som er tydelig emosjonelt preget av sin situasjon? Ulike tilnærminger vil bli diskutert og eksemplifisert:
lytte aktivt, følge opp hint, noen ganger bidra til å sette navn
på følelser, tåle pasientens fortvilelse og sinne, gi tilbake­
meldinger, legitimere pasientens følelser, tilby støtte. I noen
situasjoner er det bedre ikke å snakke så mye om følelser, ­
men ta pasientens reaksjoner på alvor på andre måter.
Utford­ringer knyttet til det å gi informasjon til den palliative
pasient blir også tatt opp.
Noen ganger står pasienten overfor vanskelige valg med
­hensyn behandling og pleie. Måter å involvere pasienten og de
pårørende i slike beslutninger blir drøftet.
Til slutt blir spørsmål om hvordan det å stå midt opp i møter
med pasienter ved livet slutt også gjør noe med våre egne
følelser og reaksjoner og hvordan vi forholder oss til det, tatt
opp.
Nærvær og helse
Magnar Kleiven
Vivilja AS
Livskvalitet har mer med helse å gjøre enn sykdom. Definisjonen på helse i henhold til WHO er ”en følelse av fullstendig
fysisk, psykisk og sosial velvære, ikke bare fravær av sykdom.” Vår oppgave som helsepersonell blir derfor ikke bare
å behandle den eller de sykdommene den enkelte har, men
kanskje enda viktigere: Å hjelpe våre pasienter til å føle velvære tross sin sykdom. Eller på godt norsk: Å lære å ha det
bra. Livskvalitet, og helse, er et valg, med eller uten sykdom.
Livskvalitet er blant veldig mange andre ting å:
- oppdage at en god latter både forlenger og forbedrer livet
og at humor er en utmerket medisin, gratis og med bare
gode bivirkninger
- finne ut at vi er ansvarlige for å velge det livet vi lever
- oppdage at trivsel forebygger hjertesykdom mer enn både
trim og sunt kosthold
- være på jobb med det som er friskt i stedet for å være
hjemme med det som er sykt, fordi vi vet mye om at arbeid
gir hele i stedet for å ta helse
- ikke blande doktor’n borti helsa vår, men la doktor’n jobbe
med sykdommene i stedet
- bygge tillit og selvtillit og oppdage de fantastiske poten­
sialer som er mellom ørene våre
- kjenne at begeistring er en suksessfaktor for et godt liv
fordi alle endringer vi bli konfrontert med skaper motstand
hos oss unntatt når de skaper begeistring
- gi hverandre anerkjennelse
- oppdage av vi alle er kreative og kan skape mer enn vi
kunne tro
- sette seg veldig høye mål, fordi ingen når mål som er høyere enn det man har bestemt seg for
- å glede seg til å gå på jobb når en våkner om morgenen
Vi er opptatt av å ha det bra på jobben. Et arbeid vi trives med
er et arbeid der vi har det godt sammen. Moderne ledelse er
verdibasert ledelse, og med verdibasert mener vi en ledelse
som er opptatt av å utvikle de menneskene som jobber der.
Konsekvensen av det blir at pasientene våre har det bedre.
En engelsk undersøkelse viser at de virksomhetene som er
opptatt av utvikling av mennesker har fire ganger så stor
lønnsomhet som der en har hovedfokus på lønnsomhet. Det
vi ønsker å oppnå, god behandling, lønnsomhet, mindre sykdom, større trivsel, er ikke mål i seg selv, men en konsekvens
at verdibasert fokus, fokus på arbeidstakere. Og det handler
også om kjærlighet til hverandre.
24 DEN 13. LANDSKONFERANSEN OM UTFORDRINGER VED LIVETS SLUTT – Trondheim 17.–19. september 2014
Abstracts til postere P1–P25
P1 Implementation of Liverpool care pathway
for the Dying Patient (LCP) in primary health
care in Norway
towards education and communication at all levels of care is
needed to meet the complex needs of the dying patient and to
improve staff confidence in delivering end-of-life care with LCP.
Driller B1, Karlsen L2, Winsjansen B3, Strømskag KE4,
­Research group; care and treatment of critically ill and dying
patients, Møre og Romsdal HF, Molde university college
P2 Kan palliativt team (PT) via utadrettet
virksomhet forbedre palliativ behandling
i Telemark?
Møre og Romsdal HF, Cancer department, Ålesund, Norway,
Eide municipality, Care home, Eide, Norway, 3Fræna municipality,
Home care service, Elnesvågen, Norway, 4Norwegian ­University
of Science and Technology, Faculty of Medicine, Trondheim,
Norway
e-mail: [email protected]
1
2
Background: The Liverpool care pathway (LCP) provides
­evidence based guidance on comfort measures, anticipatory
prescribing of medication, discontinuation of inappropriate
interventions, psychological and spiritual care and family
support in end-of-life care.
Aims: We explored the benefits and barriers to the implementation of LCP in primary health care with focus on documentation of care and end-of-life care specific educational needs.
Methods: The communities Eide, Fræna and Sunndal in
Møre og Romsdal have four care homes with short-term
and long-term wards and three home care services involved
in end-of-life care. Before implementing the LCP we made
a base review of the documentation of 66 patients that died
between October 2010 and March 2012. The LCP was implemented with training for the nurses and general practitioners
in May and June 2012. After the first 5-10 deaths with LCP
there was another round with training including an assessment of ­experiences the professional caregivers had with LCP.
In March 2013 we reviewed the documentation of all patient
deaths (n=39) between September 2012 and February 2013
whether or not with LCP and assessed the caregiver experiences by interviews.
Results: 77 % died within LCP. 62 % of them were non-cancer
patients. The documentation was more comprehensive. The
majority of the staff felt that the LCP structured patient care
better, supported problem anticipation, encouraged security
by better advance care and enhanced multidisciplinary
communication and care of relatives.
Discussion: The LCP facilitates comprehensive documentation. High-quality documentation provides practice examples
for education and further professionalization. Ongoing education on the use of LCP is important.
Conclusion: An interprofessional, multidisciplinary approach
Ronny Dalene, overlege1, Torunn Haugstøl,
prosjektleder/kreftsykepleier1
Palliativt team, Sykehuset Telemark HF
e-mail: [email protected]
1
Prosjektperiode 1.9.13 – 31.12.15
Introduksjon/bakgrunn: Palliativ enhet (PE)ble etablert i 2001,
med sengeenhet og palliativt team(PT) internt i sykehuset og
ut mot kommunene i Telemark. Kontaktsykepleiernettverk
for palliasjon og kreft har vært i drift i 20 år. PE har bidratt til
oppbygging og faglig veiledning til lindrende enheter i 3 kommuner.
Samhandlingsmidler finansierer lege i 100 % stilling i PT med
ansvar for oppfølging av pasienter utenfor sykehuset. Det
innebærer at alle henviste palliative pasienter får tilbud om
hjemmebesøk /sykehjemsbesøk etter utskrivelse fra syke­
huset, i tett samarbeid med fastlege/sykehjemslege. Målet er
tidlig involvering av fastlegene, klare kommunikasjonslinjer til
lege i PT og oppbygging av kompetanse via samhandling rundt
pasientene.
Presentasjon av prosjekt: PT består av lege og kreftsykepleier
dedikerte til utadrettet virksomhet, med følgende arbeids­
oppgaver
• Hjemmebesøk med fastlege, hjemmesykepleie og PT
med fokus på tydelig ansvarsfordeling og utarbeidelse av
behand­lingsplan.
• Sykehjemsbesøk med sykehjemslege, pleiepersonell og PT
for etablering av behandlingsplan
• Tilsyn, veiledning og undervisning på lokalsykehus
• Tverrfaglige møter med lindrende enheter for klinisk veiledning, samhandling og plan for oppfølging av pasienter etter
utskrivelse til hjemmet /sykehjem
Erfaringer: På 9 måneder har vi hatt 150 hjemmebesøk, 72
besøk på sykehjem/lindrende enheter og 175 veiledninger til
fastleger/sykehjemsleger/leger på lokalsykehusene. Det er
etablert kontakt med fastleger i 16 av 18 kommuner. Vi har så
langt opplevd økt interesse for palliasjon, flere henvendelser
fra fastleger, sykehjemsleger og leger på lokalsykehusene.
Tydelige behandlingsplaner og kommunikasjonslinjer til PT
oppleves gjensidig positivt og lærerikt, og danner et godt
grunnlag for å forbedre palliativ behandling i Telemark.
DEN 13. LANDSKONFERANSEN OM UTFORDRINGER VED LIVETS SLUTT – Trondheim 17.–19. september 2014 25
P3 Presentasjon av pågående studie:
Kreft hos eldre: forekomst og betydning av
aldersrelaterte problemer
P4 Hva kan bidra til å lykkes med en klinisk
studie gjennomført i en hektisk hverdag
Hanstad AM, Hjelle G, Eldevik S, Nistad T, Baklien B,
Evenrud G,1 Glorvigen Hanstad A,1 Sillerud S,1 Ingelsrud M,1
Rusten A1, Haugen EI2 Opheim Auring M,2 Buvarp UC,3 Engdal
Horn K,3 Kirkhus L,1
1
1
1
1
1
Kreftenhetene i Sykehuset Innlandet (SI); Lillehammer, Gjøvik,
Hamar, Elverum, Kongsvinger og Tynset, 2Avdeling for Kreft­
behandling Oslo Universitetssykehus (OUS) Ullevål, 3Kreft­
avdelingen, Akershus Universitetssykehus (Ahus)
e-mail: [email protected]
1
Bakgrunn: Antall eldre kreftpasienter > 70år øker. Alders­
relatert funksjonssvikt, somatiske og psykiske problemer kan
påvirke livskvalitet, forløp og behandling ved kreftsykdom.
Forekomst og betydning er mangelfullt dokumentert.
Mål: Kartlegge forekomsten av aldersrelaterte problemer hos
eldre kreftpasienter henvist til onkologisk spesialistvurdering,
og undersøke hvordan slike problemer påvirker livskvalitet,
sykdomsforløp og behandling
Metode: Prospektiv observasjonsstudie, utgår fra Kreft­
enhetene, Alderspsykiatrisk Forskningssenter og Avd. for
medisinsk biokjemi i SI, gjennomføres i samarbeid med
Kompetansesenter for lindrende behandling Helse SørØst, Avdeling for Kreftbehandling og Geriatrisk avdeling,
Oslo ­Universitetssykehus (OUS) Ullevål og Kreftavdelingen
­Akershus Universitetssykehus (Ahus). Inklusjonskriterier:
alder > 70 år, henvist til onkologisk vurdering, nydiagnostisert
eller residivert kreftsykdom, ikke tidligere kjemoterapi for
aktuell tilstand, skriftlig informert samtykke. Studien foregår
innenfor rammene av vanlig klinisk hverdag. Kreftsykepleiere
ved hver deltakende enhet har en sentral rolle i inklusjon og
kartlegging. Ved inklusjon fyller pasientene ut spørreskjema
som omfatter livskvalitet, komorbiditet, ernæringsstatus,
emosjonell funksjon og instrumentelle dagliglivsaktiviteter
(IADL). Kreftsykepleier vurderer ernæringsstatus, registrerer faste medikamenter samt gjennomfører tester for kognitiv
(MMSE) og fysisk funksjon (TUG = Timed up and go). 400 pasienter er planlagt inkludert. Pasientene vil bli fulgt i 2 år med
spørreskjema, re-test av MMSE og TUG ved kreftsykepleier og
registerdata.
Resultater: Inklusjonen startet i SI i januar 2013. OUS og Ahus
startet henholdsvis april 2013 og februar 2014. Mai 2014 er
175 pasienter inkludert
Konklusjon: Inklusjonstakten er noe lavere enn estimert, men
økende. Studien vil bidra til kunnskap som er nødvendig for å
gi mer målrettet og individuelt tilpasset behandling og omsorg
til eldre kreftpasienter.
Studien er finansiert av Forskningsavdelingen, Sykehuset Innlandet
Hanstad AM,1 Hjelle G,1 Eldevik S,1 Nistad T,1 Baklien B,
Evenrud G,1 Glorvigen Hanstad A,1 Sillerud S, Ingelsrud M,
Rusten A, , Haugen EI,2 Opheim Auring M,2 Buvarp UC,
3
Engdal Horn K,3 Kirkhus L1 og Jordhøy MS1
1
Kreftenhetene i Sykehuset Innlandet (SI); Lillehammer, Gjøvik,
Hamar, Elverum, Kongsvinger og Tynset, 2Avdeling for kreft­
behandling Oslo Universitetssykehus (OUS) Ullevål, 3 Kreft­
avdelingen, Akershus Universitetssykehus (Ahus)
e-mail: [email protected]
1
Samhandling på tvers av nivåene sikrer kvaliteten på sykepleien til pasienter i den palliative fasen.
Bakgrunn og mål: Å gjennomføre studier i rammene av en
hektisk klinisk hverdag er en allmenn utfordring. Spesielt
gjelder dette inklusjon av sårbare pasientgrupper. Sykehuset
Innlandet gjennomfører i samarbeid med universitetssykehusene Oslo (OUS) og Akershus (Ahus) en prospektiv obser­
vasjonsstudie av pasienter > 70 år henvist til onkologisk
spesialistvurdering. Aldersrelaterte problemer og livskvalitet kartlegges. Pasientene følges i to år. En til to dedikerte
sykepleiere på hver avdeling har ansvar for studieinklusjon/
registreringer. Basert på sykepleiernes erfaring, presenteres
faktorer som kan bidra til en vellykket klinisk studie.
Metode: Sykepleiere som har deltatt i studien i > 1 år, ble bedt
om å skrive ned forhold som kan stimulere til, eller motvirke
studiearbeid i klinisk hverdag. Svar fra 10 av 12 mulige ble
gjennomgått og oppsummert av prosjektledelsen, deretter
diskutert i plenum før konklusjon.
Resultater: Organisering/logistikk: Ledelsesforankring.
Økonomisk klarhet der avdelingen kompenseres for brukt
arbeidstid. Grundig planlegging av alle prosedyrer, inkl. prosedyrer for pasientidentifisering. Forhåndsorientering av
pasientene (telefon/kort informasjonsskriv). To sykepleiere
dedikert til prosjektarbeid ved hver avdeling. Fortløpende
samarbeid med prosjektledelsen og lett tilgang ved spørsmål.
Studiearbeid kommer på toppen av klinisk drift. Optimalt bør
dagen planlegges med tilrettelegging for dette på linje med
øvrige oppgaver. Det bør tilstrebes at hele avdelingen får eierskap til prosjektet. Godt informerte, positive og engasjerte
kolleger, inkludert leger og andre medvirkende, er viktig.
Personlige erfaringer: Mer kunnskap om den enkelte pasient.
Interessant og lærerikt. Kan bidra til generell kvalitetsforbedring. Motiverende å kunne bidra til ny kunnskap til beste for
pasientene.
Konklusjon: Grundig planlegging, fortløpende og omfattende
informasjons- og motiveringsarbeid er noen nøkkelord for å
lykkes med en klinisk studie.
Studien er finansiert av Forskningsavdelingen, Sykehuset
­Innlandet
26 DEN 13. LANDSKONFERANSEN OM UTFORDRINGER VED LIVETS SLUTT – Trondheim 17.–19. september 2014
P5 Palliasjon – et felt for farmasøyter?
P6 Sammen for lindring
Margrete Einen1,2
Karlsen L1, Winsjansen B2, Driller B3
1
Kompetansesenter i lindrande behandling Helseregion Vest,
Haukeland universitetssjukehus
2
Sjukehusapoteket i Bergen
e-mail: [email protected]
Eide kommune, 2Fræna kommune, 3Kreftavdelingen, Helse Møre
og Romsdal,
e-mail: [email protected], bente.winsjansen@
frana.kommune.no, [email protected]
Innledning: Legemiddelbruk hos palliative pasienter er kompleks, med utfordringer som svelgvansker, polyfarmasi, bruk
av subkutan infusjonspumpe og hyppige overganger mellom
hjem og sykehus. I palliasjon er også legemiddelbruken ofte
utenfor myndighetsgodkjenning, dvs. at legemidlet enten ikke
er registrert eller blir brukt utenfor godkjent indikasjon, dosering eller administrasjonsmåte.
Introduksjon/bakgrunn: Romsdal Regionråd (ROR) består av
kommunene Aukra, Eide, Fræna, Nesset, Midsund, Molde,
Rauma og Vestnes. Det er ulike fagnettverk mellom ROR
-kommunene, aktuelt i dette prosjektet er Samhandlings­
nettverket bestående av representanter fra alle kommunene
og Helse Møre og Romsdal.
Sykehus og sykehusapotek har de siste årene satset på klinisk
farmasi, og provisorfarmasøyter er i dag del av tverrfaglige
team på sykehusene. Som første palliative tiltak i Norge har
Kompetansesenter i lindrande behandling Helseregion Vest
(KLB) siden 2010 hatt provisorfarmasøyt ansatt i 20 % stilling.
Målsettingen med stillingen var å bidra til rasjonell og sikker
legemiddelbruk i palliasjon, både for den enkelte pasient og
for virksomhetene. Siden dette var en ny funksjon, måtte veien
delvis bli til mens vi gikk den.
Erfaringer: Følgende oppgaver har naturlig falt inn under farmasøytens virkeområde i KLB:
- Utarbeide legemiddelinformasjon; denne er publisert på
KLBs internettsider og sidene er svært godt besøkt
- Undervisning om legemidler, legemiddelbruk og legemiddelhåndtering
- Gi råd om og skaffe opplysninger om bruk av legemidler utenfor godkjenning, også om legemidler kan knuses/
deles eller gis på annen måten enn angitt
- Utrede blandbarhet av flere legemidler i blanding, til f.eks.
subkutan infusjon
- Svare på og informere om legemiddelrelaterte problemstillinger, som alternativer ved leveringsvansker eller uklarheter rundt refusjon av legemidler og utstyr
1
Presentasjon av prosjektet:
Målgruppe: Pasienter i ROR- kommunene som har behov for
lindrende behandling, pleie og omsorg, samt deres pårørende,­
og leger, sykepleier og andre aktører i kommunene som
jobber med palliative pasienter.
Hovedmål: ROR- kommunene gir et helhetlig, kvalitativt og
sammenhengende tjenestetilbud innen palliasjon, som bidrar
til forutsigbarhet, trygghet og best mulig livskvalitet for pasienter og pårørende med behov for lindrende behandling, pleie
og omsorg.
Som medarbeider i KLB har direkte pasientrettet virksomhet
ikke vært vektlagt.
Resultatmål:
1. Alle pasienter med behov for palliasjon i ROR- kommunene
identifiseres og får tilbud om tilpasset ”plan for lindring”.
2. Palliativ spesialkompetanse i ROR- kommunene kartlegges, og det innføres faste rutiner for interkommunal samarbeid og tilgjengelighet av disse medarbeiderne.
3. Telefonberedskap etableres interkommunalt, og bidrar til
tilgjengelighet av palliativ spesialkompetanse hverdager
fra 15.00- 08.00, og i helger/ helligdager kl. 08.00-08.00.
4. Den palliative spesialkompetansen heves for alle fag­
grupper som er involvert i arbeidet rundt den palliative
pasient og hans/hennes pårørende.
5. Det finnes gode system for rutiner, prosedyrer og eksisterende verktøy i hver ROR-kommune.
6. Det er lagt til rette for at frivillige og likemenn kan delta i
den palliative omsorgen i ROR-kommunene.
Konklusjon: Farmasøyter har bred kompetanse på legemidler
og kan bidra med nyttig kunnskap både i kompetansesentrene
og i palliative team og enheter.
Det hadde vært ønskelig med et nasjonalt nettverk av farmasøyter som i dag jobber i tilknytning til eller har interesse for
palliasjon, for å styrke og synliggjøre deres bidrag i det palliative feltet.
Prosjektet inngår som en del av en masteroppgave ved Høgskolen i Molde og er grunnlag for en Phd- søknad fra Helse
Midt- Norge.
Prosjektperiode: 01.07.14- 01.01.17
Finansieres hovedsakelig med midler fra tilskuddsordningen
Kompetansehevende tiltak for lindrende behandling og omsorg
ved livets slutt, over Statsbudsjettets Kap. 761, post 67.
DEN 13. LANDSKONFERANSEN OM UTFORDRINGER VED LIVETS SLUTT – Trondheim 17.–19. september 2014 27
P7 Nasjonal kartlegging av palliative tiltak
Karin Hestnes1,Dagny Faksvåg Haugen2,3, på vegne av Helsedirektoratets arbeidsgruppe for Kompetanseområde palliativ medisin
Det medisinsk-odontologiske fakultet, Universitetet i Bergen,
Kompetansesenter i lindrande behandling Helseregion Vest,
Haukeland universitetssjukehus, Bergen, 3European Palliative Care Research Centre, Det medisinske fakultet, NTNU,
­Trondheim
e-mail: [email protected],
[email protected], [email protected]
1
2
Bakgrunn og målsetting: Siden september 2007 har www.
pallreg.no gitt en oversikt over palliative tiltak i Norge, men
uten detaljer om bemanning og aktivitet. I forbindelse med
etablering av forsøksordningen med palliativ medisin som
­formelt kompetanseområde for leger ønsket Helsedirek­
toratet å gjøre en full kartlegging av palliative tiltak i Norge.
Metode: Et webbasert spørreskjema ble utarbeidet og adressater identifisert fra PallReg og kompetansesentrenes kontaktlister. Etter pilottesting ble undersøkelsen sendt ut i mai
2012, fulgt opp med purringer samt telefonintervju med de
største sentrene/enhetene som ikke hadde svart. Data ble
gjennomgått og kvalitetssikret, og mange respondenter kontaktet. SPSS ble brukt til deskriptiv statistikk.
Resultater: Vi fikk svar fra 34 tiltak i spesialisthelsetjenesten
(SHT) (90%) og 27 tiltak i kommunehelsetjenesten (KHT)
(73%). Gjennomsnittlig liggetid i palliative enheter var 7,9
døgn i SHT og 23,8 døgn i KHT. I SHT var 98% av pasientene
kreftpasienter, mot 82,5% i KHT. 98,1% av innleggelsene i
SHT var kodet med Z51.50. Tilsynene til de palliative teamene fordelte seg med 53,7% til inneliggende pasienter, 25,4%
­polikliniske, 17,6% hjemmebesøk og 3,4% sykehjemsbesøk.
Alle tiltak i SHT hadde minst én lege i 50% stilling eller mer,
og 31/69 overleger (45%) hadde godkjenning i Kompetanseområde palliativ medisin. 63,1% av sykepleierne ved palliative
tiltak i SHT hadde videreutdanning, 39,3% i KHT. SHT hadde
større grad av tverrfaglig tilbud enn KHT. Dataene var preget
av variasjoner i organiseringen og at mange manglet data for
deler av undersøkelsen.
Konklusjon: Spesialisert palliasjon i Norge er først og fremst
et tilbud til kreftpasienter. Undersøkelsen viste at de fleste
tiltak i SHT oppfylte kravene i Nasjonalt handlingsprogram for
palliasjon og veilederen for innsatsstyrt finansiering, mens det
er store variasjoner mellom de lindrende enhetene i KHT.
Undersøkelsen blir fulgt opp av en ny kartlegging våren 2014.
P8 Trenger vi en nettverkskoordinator for
Liverpool Care Pathway i Norge?
Grethe Skorpen Iversen1,2, Åslaug Brænde2 og Dagny
­ aksvåg Haugen1
F
Kompetansesenter i lindrande behandling Helseregion Vest,
Haukeland universitetssjukehus, 2Utviklingssenter for sykehjem
og hjemmetjenester i Hordaland, Bergen kommune
e-mail: [email protected],
[email protected]
1
Bakgrunn: Liverpool Care Pathway (LCP) er en tiltaksplan for
å ivareta døende pasienter og deres pårørende, uavhengig av
diagnose og omsorgsnivå. Siden 2011 har stadig flere sykehus
og pleie- og omsorgstjenester i Norge tatt LCP i bruk. For å
kvalitetssikre implementeringen så vi behov for en koordinerende og oppfølgende nasjonal instans.
Mål: Prøve ut en stilling for nettverkskoordinator for å
fremme, koordinere og kvalitetssikre bruken av LCP i Norge.
Metode: To-årig prosjekt (aug 2012-des 2014) ved Kompe­
tansesenter i lindrande behandling Helseregion Vest
og Utviklingssenter for sykehjem og hjemmetjenester i
Hordaland,­med midler fra Helsedirektoratet. Nasjonal
prosjekt- og referansegruppe.
Resultat: Koordinator bistår med registrering av bruker­steder,
rådgivning, undervisning og opplæring. Hun har oversikt over
forsknings- og fagutviklingsprosjekt knyttet til LCP, og er
med i styringsgruppen for det internasjonale LCP-nettverket.
”LCP-nytt” utgis to ganger årlig.
Fra aug 2012 til mai 2014 har koordinator mottatt 1537 henvendelser og hatt 90 undervisningsoppdrag, inkludert regionale LCP-fagdager og fylkesvise oppstartsseminar i flere
deler av landet. De fleste henvendelsene gjelder praktisk
bruk, undervisning og ulike spørsmål relatert til LCP, så som
medikamentalgoritmer, prosedyrer og brosjyremateriell.
Flest henvendelser kommer fra Helseregion Vest og SørØst, hvor antall brukersteder er størst. 191 nye brukersteder
er registrert i prosjektperioden (av 332 i alt). Det er etablert
tettere samarbeid med de andre kompetansesentrene samt
utviklingssentre og prosjekter over hele landet.
Konklusjon: Etter snart to år ser vi fortsatt et jevnt tilsig av
nye brukersteder og antall henvendelser til koordinator er
stabilt høyt. Vi ser et fortsatt behov for et nasjonalt referansesenter for LCP med en tilgjengelig nettverkskoordinator med
bred kompetanse.
http://www.helse-bergen.no/omoss/avdelinger/klb/Sider/
liverpool-care-pathway.aspx
28 DEN 13. LANDSKONFERANSEN OM UTFORDRINGER VED LIVETS SLUTT – Trondheim 17.–19. september 2014
P9 Medikamentskrin for symptomlindring av
barn i livets sluttfase
P10 Hvilke erfaringer har pårørende når deres
nærmeste ønsker å dø hjemme?”
Tone Høivik1, Mikael Donner2, Marianne Bentsen1, Margrete
Einen3,4
Grete Skeie Sørhus1, kreftsykepleier
Vindafjord kommune, regional medarbeider KLB
e-mail: [email protected]
1
Seksjon for smertebehandling og palliasjon, Kirurgisk Service­
klinikk, Haukeland universitetssjukehus, 2Barneklinikken,
­Haukeland universitetssjukehus, 3Kompetansesenter i lindrande
behandling Helseregion Vest, Haukeland universitetssjukehus,
4
Sjukehusapoteket i Bergen
e-mail: [email protected]
1
Innledning: I livets sluttfase oppstår ofte ubehagelige symptomer som smerte, dyspne, kvalme, surkling og angst/uro.
Når et barn skal dø hjemme, er god smerte- og symptomlindring viktig for å skape trygge rammer både for familien
og for helsepersonell som skal bistå i denne fasen. Erfaring
med slik lindring varierer naturlig nok. Det kan se ut som
stadig flere ønsker å legge til rette for en planlagt hjemmedød. Dette ­gjelder både for barn og voksne. Siden 2006 har
et medikamentskrin for voksne i livets sluttfase vært i bruk,
og ­erfaringene er gode. Det har vært etterspørsel etter et
­lignende skrin for barn som skal dø hjemme.
Materiale og metode: En tverrfaglig arbeidsgruppe med lege,
barneonkolog, kreftsykepleier og sykehusfarmasøyt har tatt
utgangspunkt i medikamentskrinet for symptomlindring av
voksne i livets sluttfase, og tilpasset legemiddelutvalg og
doser til barn.
Medikamentskrinet inneholder:
1. Veiledning for bruk av medikamentskrinet
2. Behandlingsretningslinjer for lindring av smerte, angst/
uro, kvalme og oppkast, dyspne og surkling
3. Kort omtale av aktuelle legemidler
4. Bruksanvisning for subkutan nål
5. Utstyr til subkutan administrering av medikamenter
6. Smerteskårings-verktøy og retningslinje/overvåkings­
skjema for smertebehandling
7. Evalueringsskjema i forhold til innhold og nytten av medikamentskrinet
Ansvarlig lege utsteder resept på skrinet, medikamentene må
spesifiseres på resepten. Medikamentskrinet fylles og hentes
på (evt. sendes fra) Sjukehusapoteket i Bergen. Legemidlene
skal administreres av lege eller sykepleier.
Bakgrunn: Master i klinisk helsearbeid ved Høgskolen
i Buskerud 2013
Mål: Presentere funn fra masterstudien.
Metode: En kvalitativ studie med dybdeintervju som metode
for å få frem pårørendes erfaringer 2-12 måneder etter
­pasientens død. 6 pårørende fra ulike kommuner på Vest­
landet deltok i studien.
Resultat: Mest mulig hjemmetid, å kunne være sammen som
familie hjemme, var sterkt ønsket hos mange pasienter i
pallia­tiv fase. Pårørende hadde ofte lovet pasienten de skulle
få dø hjemme og strekte seg langt for å innfri pasientens
ønske. De påtok seg mange krevende omsorgsoppgaver og
kunne bli veldig slitne. Mulighet for avlastning var avgjørende
viktig for pårørende. Hjemmesykepleien stilte opp men hadde
ofte liten kompetanse i palliasjon. Kreftsykepleiers kompe­
tanse var viktig ressurs, mens fastlegen hadde mer perifer
rolle. Sykehjem ble oppfattet som et godt sted å avslutte livet.
På sykehus hadde pårørende varierende erfaringer og hadde
stort behov for å bli sett og hørt av lege og sykepleier. Palliativt team var viktig bindeledd mellom nivåene og bidrog til god
symptomlindring, samt støtte for pårørende
Konklusjon: Dersom pasienter som ønsker hjemmedød skal
kunne få det, er det nødvendig med avlastning og støtte til
pårørende. Kompetanse i palliasjon hos fastleger og syke­
pleiere i kommunene er nødvendig. Mer frigjort tid og samhandling på tvers av nivåene, kan medvirke til best mulig livskvalitet for pasient og pårørende.
Konklusjon: God smerte- og symptomlindring kan være en
stor utfordring hos barn i livets sluttfase, medikamentskrinet
kan være et godt hjelpemiddel når barn dør hjemme. Gode
behandlingsrutiner er med på å skape trygghet for familien og
for helsepersonell som sjelden står i en slik behandlingssituasjon, og der medikamentvalg og doser kan være lite kjent.
Retningslinjer og dokumenter finnes her: www.helse-bergen.
no/lindrendebehandling
DEN 13. LANDSKONFERANSEN OM UTFORDRINGER VED LIVETS SLUTT – Trondheim 17.–19. september 2014 29
P11 Oversettelse av ESAS-r til nordsamisk
Bodil Trosten, kreftsykepleier1,2, Bente Ervik,
­kreftsykepleier/phd1,2
Regionalt kompetansesenter for lindrende behandling, NordNorge, 2Kreftavdelingen, Universitetssykehuset i Nord Norge
e-mail: [email protected]
Bakgrunn: Det bor ca. 40 000 samer i Norge. Sentrale dokumenter om helsetilbud til den samiske befolkning peker bl.a.
annet på at den samiske befolkning kan oppleve store problemer i møte med helse- og sosialtjenestene. Språklige barrierer kan vanskeliggjøre utredning, diagnostisering, behandling,
pleie, omsorg og brukerinformasjon (1, 2). God kartlegging og
vurdering av symptomer er en forutsetning for en god lind­
rende behandling. Edmonton Symptom Assessment System
Revised (ESAS-r) er et kartleggingsskjema som inneholder
de vanligste symptomene og plagene kreftpasienter ofte
opplever, det er oversatt til norsk og er i Norge anbefalt som
standard kartleggingsverktøy for å bidra til å kvalitetssikre
lindrende omsorg. Skjemaet har ikke vært tilgjengelig på
samisk, og vi har i dette prosjektet oversatt ESAS-r til nord­
samisk (et av 4 samiske språk og det mest brukte).
Prosjektet: Oversettelsen er gjort i henhold til EORTC´s
prose­dyre for oversettelse (4). Det oversatte ESAS-r skjemaet
blir for tiden testet i en pilot på samisktalende kreftpasienter,
med spesiell fokus på hvordan pasientene oppfatter ordene
som beskriver symptomene og den numeriske skalaen.
Diskusjon: Ifølge EORTC`s retningslinjer skal skjemaet helst
oversettes fra originalspråket som er engelsk, men kan også
oversettes fra norsk til samisk når det norske skjemaet er
validert. Vi har valgt denne løsningen. Foreløpig viser prosjek­
tet at det er noen forskjeller i ordbruken i de ulike samiske
områdene. Det nødvendiggjør noen flere ordforklaringer enn
på det norske skjemaet.
Referanser:
1. NOU 1995:6 Plan for helse- og sosialtjenester til den samiske
befolkning i Norge
2.”Mangfold og likeverd” Regjeringens handlingsplan for
helse- og sosialtjenester til den samiske befolkning i
Norge 2002-2005
3. Dewolf L. et al. EORTC quality of life group: translation
procedure. Third Edition 2009.
P12 Tverrfaglighet og brukermedvirkning
i praksis. Erfaringer fra Lindrende Enhet,
Boganes sykehjem
Hege Are-Ekstrøm, fysioterapeut1, Helen Jacobsson,
­sykepleier/ass. teamleder1, Unni Vestad Kleppa, spesial­
hjelpepleier (kreftomsorg)1, Aase Grødeland Landa, kreft­
sykepleier1, Aart Huurnink, overlege1.
Lindrende Enhet, Boganes sykehjem, Stavanger.
e-mail: [email protected]
1
Introduksjon/bakgrunn: Siden 2005 har Lindrende Enhet hatt
fokus på tverrfaglighet.
Ukentlige tverrfaglige møter og refleksjoner har hatt
avgjørende betydning for pasientenes brukermedvirkning og
livskvalitet og for fagutvikling på avdelingen.
Presentasjon av prosjekt: Mål: å beskrive tverrfaglighet og
brukermedvirkning som teamets arbeidsmåte og illustrere
effekten med ESAS.
Vi presenterer tverrfaglighet som et prisme, hvor forskjellige
innspill bidrar til en felles innsats for å oppnå best mulig livskvalitet for pasient og pårørende.
Vår arbeidsmåte kan beskrives med noen sentrale spørsmål:
For pasient og pårørende:
• Hva er viktig for deg nå og i tiden framover?
• Hva ønsker du?
• Hva håper du på?
• Hva er du bekymret for?
Målet er at pasienten kan være i førersete (brukermedvirkning
i praksis).
Teamet legger vekt på følgende aspekter:
• Hva er fokusområder/målsetninger?
• Hva kan vi gjøre noe med?
• Trø tilbake og gi rom.
Hva betyr vår arbeidsmåte for pasienten?: Ved bruk av ESAS
blir det synliggjort at livskvaliteten kan øke. Noen pasienter
sier at de har det bra, selv om de har en høy symptombyrde
(høy total skåre på ESAS). Dette sier noe om pasientens motstandskraft /resilience: pasientens lidelse er fortsatt stor,
men har fått mindre plass i pasientens liv.
Diskusjon: Utfordringen og nøkkelen til et godt resultat for
pasient, pårørende og personalet er at alle deltar aktivt. Brukermedvirkningen er startpunktet for tverrfagligheten, og
er retningsgivende. Det krever en tydelig møtestruktur, god
dokumentasjon, tid til refleksjon og evaluering etter avtalt tid.
Konklusjon: Tverrfaglighet basert på brukermedvirkning kan
øke pasientens livskvalitet.
Referanser:
Tverrfaglighet og brukermedvirkning, Peter Hjort, 2004,
http://www.hf.hio.no/tverrfaglig/TM-Veks-2/Tverr_sam_
brukermed.doc
Potential and possibility: Rehabilitation at end of life, J. Taylor,
Elsevier, 2013
-Caregiver Stress and Staff Support in Illness, Dying and
Bereavement, Oxford University Press, 2011
30 DEN 13. LANDSKONFERANSEN OM UTFORDRINGER VED LIVETS SLUTT – Trondheim 17.–19. september 2014
P13 Pasienters og pårørendes erfaringer
med lindrende omsorg i hjemmet i hamar
kommune
Bente Bjørsland1, Bodil Wilde-Larsson1,2, Bente Ødegård
Kjøs3,4, Reidun Hov1,3
Høgskolen i Hedmark, Institutt for sykepleie og psykisk helse,
Karlstads Universitet, Fakulteten för hälsa, natur – och teknik­
vetenskap, 3Utviklingssenter for hjemmetjenester, ­Hedmark i
Hamar kommune Senter for omsorgsforskning, Østlandet.
e-mail: [email protected]
1
2
Bakgrunn: Norsk helsepolitikk legger opp til overføring av
flere helsetjenester fra spesialisthelsetjenesten til den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Dette inkluderer blant
annet tjenester til pasienter med alvorlig sykdom eller som
er døende. En intensjon er å legge til rette for at alvorlig syke
pasienter kan være hjemme lengst og mest mulig, og om
ønskelig få dø hjemme. En forutsetning for å få til det er at
pasienter og pårørende kjenner seg mest mulig trygge på
hjemmetjenesten som gis. På bakgrunn av dette har Hamar
kommune satt i gang et forskningsprosjekt innen lindrende
omsorg i kommunens hjemmetjeneste.
Mål: Skaffe innsikt i faktorer i hjemmetjenesten innen lind­
rende omsorg som kan bidra til pasienters og pårørendes (u)
trygghetsopplevelse og livskvalitet, identifisere forbedringsområder, samt prioritere resultater som skal implementeres.
Materiale og metode: Informanter er pasienter (n=60) som
mottar lindende omsorg i hjemmet i Hamar kommune og
deres nærmeste pårørende (n=60). Data samles gjennom
spørreskjema om bakgrunn, livskvalitet (EQ-5D) og pasienters trygghet. Trygghet omhandler symptomlindring, hjelp til
daglige aktiviteter, informasjon, brukermedvirkning, kontinuitet, oppfatning av personalets kompetanse, tilgang på hjelp,
respekt og omtanke. Spørsmålene omfatter opplevd virkelighet og subjektiv betydning. Spørreskjemaet om trygghet er
videreutviklet fra instrumentet KUPP (Kvalitet ur patientens
perspektiv, Wilde-Larsson). Datasamling pågår.
Resultater: Hittil er data samlet fra 34 pasienter og 20 pårørende. Foreløpige funn viser at pasienter stort sett scorer høyere på opplevd trygghet enn pårørende, og pårørende scorer
høyere på subjektiv betydning enn pasientene. Mer spesifikke
resultater presenteres på konferansen.
P14 Tverrfagleg palliasjon, Osterøy kommune
Torunn Åkra1, prosjektleiar
Osterøy kommune
e-mail: [email protected]
1
Bakgrunn: Stadig fleire lever med kreft og uhelbredelig
sjukdom. Osterøy kommune ynskjer å heve kompetansen i
lindrande behandling, slik at pasientar med behov for lindrande behandling får eit heilskapleg tenestetilbod. Målet er
at pasient og pårørande opplever best mogleg livskvalitet og
tryggleik.
Kommunen fikk i 2012 tilskudd frå Helsedirektoratet til eit
toårig prosjekt som skulle auke kompetansen i lindrande
behandling og omsorg ved livets slutt.
Metode: Ei tverrfagleg prosjektgruppe blei etablert, og fokuserte på tre hovudområder:
• Kompetanseheving: Oppstartseminar: Forankring av prosjektet, der rådmannen orienterte om sin rolle for eit godt
tenestetilbod til palliative pasientar.
Fagdagar: Tre samlingar med tema palliasjon og ESAS,
individuell plan og rettigheiter til pasient og pårørande, LCP
og prestens rolle i palliasjon.
• Systemarbeid: Prosjektgruppa skal også yte tenester til
palliative pasientar. Vi prøver ut ein modell der forvaltningssjukepleiar og prosjektleiar eller ressurssjukepleiar
går på kartleggingsbesøk saman, og fagpersonane i prosjektgruppa vert raskt kobla inn ved behov. For å betre
tverrfagleg samarbeid med helsepersonell i heimetenesta
og på Osterøytunet (sjukeheim) er det etablert ”Tverrfagleg
forum”. Desse møtes månadleg, og gjennomgår palliative pasientar, diskuterer palliative tema og erfaringar frå
­pasientsituasjonar.
• Pasientarbeid: Det er utarbeida pasientbrosjyre om tenestetilbodet til palliative pasientar. Kontakttelefon for pasient
og pårørande er opprettet.
Resultat: Fagdagene har hatt godt oppmøte og er godt
­evaluert. Videre har dei ført til auka fokus på palliasjon.
­Helsearbeidarar gjev tilbakemeldinger om at dei føler seg
tryggare i fagfeltet.
Konklusjon. Det er ikke mulig å konkludere da datasamling
pågår. Resultatene skal legges til grunn for å videreutvikle
kommunens lindrende omsorgstjeneste. Spørreskjemaene
videreutvikles for bruk i praksis og i forskning.
Prosjektets samhandling med forvaltningssjukepleiar sikrar­
tidleg intervensjon til heimebuande pasientar, og fleire
­pasientar får oppfølging av fagpersonar i prosjektgruppa.
Prosjektet har fått økonomisk støtte fra Regionalt Forskningsfond, Innlandet.
Konklusjon: Auka kompetanse, ei tverrfagleg prosjektgruppe
og betre samhandling bidrar til gode pasientforløp i kommunehelsetenesta.
DEN 13. LANDSKONFERANSEN OM UTFORDRINGER VED LIVETS SLUTT – Trondheim 17.–19. september 2014 31
P15 Kompetanseheving i samarbeid mellom
kirke og helse
P16 Etterlattesamtale – oppfølging av
pårørende etter dødsfall
Lars Helge Myrset, institusjonsprest1, Asbjørn Finnbakk,
diakonirådgiver2
Anne Mehus1, Edith Steiro1, Tove Eriksen1, kreftsykepleiere,
Eli K. Heggernes1, sykepleiefaglig ansvarlig:
Tasta sykehjems diakonisenter, KLB, 2Stavanger bispedømme
e-mail: [email protected], [email protected]
1
1
Introduksjon/bakgrunn: Kompetansesenter i lindrande
behandling Helseregion Vest (KLB) og Stavanger bispedømme
har i tilknytning til et prosjekt i Tysvær kommune opprettet
”Tverrfaglig samhandlingsforum for kirke og helse”. Forumet
har representanter fra kirken, spesialist- og kommunehelse­
tjenesten. Forumet skal arbeide for at palliative pasienter og
deres pårørende får ivaretatt sine behov for åndelig/eksistensiell omsorg gjennom et integrert, tverrfaglig tilbud. Viktige
virkemidler er kompetanseheving og bedre samhandling
­mellom kirken og helsetjenesten, både på systemnivå og i
daglig praksis.
Presentasjon av prosjekt: Kompetansehevingen har startet­
med undervisning for nettverket av ressurssykepleiere i
kreftomsorg og lindrende behandling. I løpet av våren 2014 tilbys et tretimers undervisningsopplegg med tittel ”Nærværskompetanse og åndelig omsorg” i ni nettverksgrupper i Helse
Stavanger og Helse Fonna.
Undervisningsopplegget er utformet av samhandlingsforumet
i samarbeid med KLB, og gjennomføres av institusjonsprest
ansatt i KLB. Etter endt undervisning skal deltakerne
• forstå hva åndelig omsorg er og hvordan det er definert i
Nasjonalt handlingsprogram for palliasjon
• kjenne seg tryggere i møte med åndelige/eksistensielle
utfordringer hos pasienter og pårørende
• kunne gjøre en grunnleggende kartlegging på området
• kunne samarbeide med kirkelig personell og andre ressurspersoner til beste for pasienten, og bidra til rutiner for
slikt samarbeid på egen arbeidsplass
• være i stand til å skaffe seg grunnleggende kunnskap om
tro og tradisjoner knyttet til ulike tros- og livssynssamfunn,
samt kontaktinformasjon til disse
Nettverk for ressurssykepleiere i kreftomsorg og lindrende
behandling. Kreftavdelingen, Haukeland Universitetssykehus.
e-mail: [email protected]
Bakgrunn: ”Nasjonalt handlingsprogram med retnings­linjer
for palliasjon i kreftomsorgen” vektlegger oppfølging av pårørende etter dødsfall. I vår avdeling har vi manglet et godt system som sikrer at alle pårørende får et likt tilbud om oppfølgingssamtale. Kreftavdelingen ønsket å kvalitetssikre dette
arbeidet.
Presentasjon av prosjektet: Vi har utarbeidet en retningslinje
for oppfølging av etterlatte til pasienter som dør i avdelingen.
Den omhandler system for telefonisk kontakt etter dødsfallet,
samt mulighet for samtale på post. Vi har utarbeidet et regist­
reringsskjema som inneholder nødvendige data for oppfølging av den etterlatte. Etterlattesamtale gir også mulighet for
å fange opp behov for videre oppfølging, og vi kan gi råd om
hvordan få hjelp. Prosjektgruppen er tilgjengelig som rådgiv­
ere for ansatte i avdelingen og bidrar systematisk til at nyansatte blir kjent med retningslinjen. Vi startet februar-13 med
et prøveprosjekt, som ble vedtatt implementert fra august-13.
Konklusjon: Utarbeidelse og implementering av retnings­
linjen har sikret oss at alle etterlatte får et likt tilbud. Vi erfarer at mange takker ja til tilbudet, og opplever dette som en
nyttig og meningsfull samtale for pårørende. Ansatte kan
oppleve samtalene utfordrende, men absolutt positiv og faglig
utviklende. Samtalene viser seg å være mindre tidkrevende
enn tenkt før prosjektet startet. Utfordringen er å finne tid og
rom for samtale i en travel hverdag. Etterlattesamtaler i avdelingen er relativt få, og har latt seg gjennomføre for dem som
har ønsket dette.
Prosjektet har medført en systematisk registrering av antall
dødsfall. Omsorg ved livets slutt inkluderer også pårørende,
og vår relasjon til pårørende er et viktig fokus. Pårørendes
tilbakemeldinger gir oss grunnlag for videre arbeid og mulig­
heter for fordypning innen feltet. Kompetanseheving innen
lindring og omsorg ved livets slutt er blitt en direkte konsekvens av vårt arbeid.
Før undervisningen svarer sykepleierne på et spørreskjema
om disse temaene. Tilsvarende kartlegging gjentas en tid
etter gjennomført undervisning.
Konklusjon: Vi er i gang med å prøve ut et kompetanse­
hevingsopplegg i åndelig/eksistensiell omsorg, og har møtt
stor interesse. Opplegget og erfaringene vil bli presentert på
poster på Landskonferansen.
32 DEN 13. LANDSKONFERANSEN OM UTFORDRINGER VED LIVETS SLUTT – Trondheim 17.–19. september 2014
P17 Samhandling på tvers av nivåene sikrer
kvaliteten på sykepleien til pasienter i den
palliative fasen.
Vigdis Fougner, kreftsykepleier ,
Grete Søbstad kreftsykepleier1
P18 Hvordan inkludere pårørende i palliativ
behandling i sykehjem?
Abeera Noor Akhtar1, Dagny Faksvåg Haugen2
1
Seksjon lindrende behandling (SLB), Avdeling Palliasjon,
­ reftklinikken, St. Olavs Hospital
K
e-mail: [email protected], [email protected]
1
Hovedmål for Seksjon lindrende behandling er å utvikle og
spre kompetanse om lindrende behandling, pleie og omsorg
for på den måten å bidra til bedre pasientbehandling.
WHO sin definisjon og målsetting for palliasjon er grunn­
leggende:
”Målet med all behandling, pleie og omsorg er best mulig livskvalitet for pasient og pårørende.”
SLB har en sengepost med 12 senger og et palliativt team
som driver poliklinikk og utadrettet virksomhet. Palliativt
team samarbeider med sykepleiere ved andre avdelinger på
St. Olavs Hospital i forbindelse med tilsyn til henviste
pasienter. Det gjøres hjemmebesøk i samarbeid med
hjemme­tjenesten for å bidra til at pasienten kan få best mulig
hjemmetid, eventuelt avslutte livet i hjemmet. Telefonkon­sul­
tasjoner gjør at sykehusinnleggelser unngås, og gir økt trygghet for pasienter og pårørende. Palliativt team tilbyr praktisk
opplæring og veiledning ved sykepleiefaglige utford­ringer til
hjemmetjenesten og sykehjem. SLB samarbeider tett med
Trondheim kommune om 8 palliative senger ved Øya Helsehus. Det gjennomføres ukentlige møter med faglig utveksling i
forhold til den enkelte pasient.
Pasienter med stor symptombelastning legges inn på sengeposten for symptomlindring og hjelp til praktiske, sosiale og
eksistensielle behov. Sykepleierne ved SLB sengepost utøver
sykepleie i spennet mellom mellommenneskelig helhetlig tilnærming og krav til medisinsk teknisk utøvelse. Utprøving av
nye modeller og gjenreising av gamle verdier ved livets avslutning, står sentralt innenfor den praktiske sykepleien.
Sykepleietjenesten ved SLB har et høyt kunnskapsnivå i
grunnleggende og avansert sykepleie. SLB har tilbud om hospitering for sykepleiere fra hele landet, samt undervisning
til studenter i grunn- og videreutdanning i sykepleie. Undervisning til studenter og hospitanter bidrar til refleksjon over
egen praksis. Det nære samarbeidet mellom SLB klinikk og
Kompetansesenteret for lindrende behandling bidrar til at ny
kunnskap, praksis og erfaring fra klinikken videreformidles
gjennom kurs og undervisning til annet helsepersonell.
Det medisinsk-odontologiske fakultet, Universitetet i Bergen,
Kompetansesenter i lindrande behandling Helseregion Vest,
Haukeland universitetssjukehus, Bergen
e-mail: [email protected]
[email protected]
1
2
Bakgrunn og mål: I Norge skjer en økende andel av alle dødsfall i sykehjem, og sykehjemmene har fått en stadig viktigere rolle i palliasjon. Definisjonen av lindrende behandling
vektlegger ivaretakelse av de pårørende i tillegg til pasienten.
Det fins likevel få anbefalinger for hvordan dette kan gjøres
i praksis i sykehjem. Målet med denne studien var å finne ut
hvordan pårørende på en meningsfull måte kan inkluderes i
palliativ behandling i sykehjem, både med tanke på pasientens
og de pårørendes egne behov.
Design: Litteraturstudie.
Metode: 187 artikler ble identifisert ved et elektronisk søk i
PubMed i juni 2011. Inklusjonskriterier var artikler på engelsk
publisert etter 1990 med informasjon om pårørendes perspektiv på palliativ behandling i sykehjem. Tolv artikler fra
Sverige, USA og Canada ble inkludert i studien: en oversiktsartikkel og 10 intervju-/spørreskjemaundersøkelser
(1400 informanter i alt).
Resultater: Funnene kunne grupperes under følgende overskrifter: Pleiepersonalet og sykehjemslegens relasjon til og
kommunikasjon med familien, Livets slutt, Åndelige behov
og Praktiske forhold. Tidlig og åpen kommunikasjon med
pleiepersonell og lege bidro til å inkludere de pårørende i
behandlingen. Støtte, omsorg og respekt var viktige forutsetninger for en god relasjon. Optimal symptomkontroll hos
pasienten var viktig også for familien. De pårørende ønsket å
bli inkludert i beslutninger, være en del av pasientens hverdag og hjelpe til med stell og pleie. Ivaretakelse av åndelige
og praktiske behov samt forståelig informasjon om pasientens tilstand og prognose gjorde at de pårørende opplevde seg
inkludert i prosessen rundt dødsfallet.
Konklusjon: Vi fant en rekke punkter som er viktige for at
pårørende skal oppleve seg inkludert i den palliative prosessen. Anbefalinger basert på resultatene fra studien kan gi
hjelp til å møte pårørendes behov og dermed heve kvaliteten
på palliasjon i norske sykehjem.
Refleksjon over holdninger, kunnskap og erfaring med andre
kolleger, gir en felles forståelse av sykepleiefaget og en felles
faglig identitet. For å sikre faglig og personlig utvikling gis tilbud om veiledning.
DEN 13. LANDSKONFERANSEN OM UTFORDRINGER VED LIVETS SLUTT – Trondheim 17.–19. september 2014 33
P19 Sleep among Bereaved Caregivers of
Hospice Patients: A 1-YearLongitudinal Pilot
Study
P20 Teknologistøtte til Mobilt palliativt
team (MPT)-undervisningsvideoer, iPad,
videokonferanse
Kari Slåtten, RN, MSc,1 Caryl L. Gay, PhD,1-3 Elisabeth
­Saghaug, RN,2, Ellen Karine Grov, RN, PhD,4,5, Are Normann,
MD,2, Kathryn A. Lee, RN, CBSM, PhD,3 Anners Lerdal, RN,
PhD 2,4
Janet Bakken1, Torhild Thorstvedt1
Lovisenberg Diakonale University College, Oslo, Norway,
Lovisenberg Diakonale Hospital, Oslo, Norway, 3University of
California, San Francisco, USA, 4Department of Nursing Science,
Institute of Health and Society, Faculty of Medicine, University of
Oslo, Norway, 5Førde University College, Norway
e-mail: [email protected]
Mobilt palliativt team, Stavanger Universitetssjukehus,
Helse Stavanger HF
e-mail: [email protected]
1
1
2
Objectives and research aim: Caring for a dying family member is known to interfere with sleep, yet little is known about
bereaved caregivers. This pilot study aimed to describe the
sleep of partners and other family caregivers during the first
year after a hospice patient’s death.
Methods: The pilot study used a longitudinal, descriptive,
comparative design. Participants included primary family
caregivers of patients admitted to a hospice in Norway.
Caregiver sleep was measured subjectively with the Pittsburgh Sleep Quality Index (PSQI) and objectively using wrist
actigraphy for 3 days and nights at three different times:
during the hospice stay, and at 6 and 12 months after the
­patient’s death.
Results: Sixteen family caregivers (10 partners and 6 other
family members) completed the 1-year study protocol without difficulty. Overall, sleep quality and quantity were stable
over time, and at each assessment, approximately half of the
sample had poor sleep quality, both by self-report and objective measures. However, the sleep trajectories differed significantly over time, with older caregivers (>65 years) having
significantly longer sleep durations than younger caregivers
(<65 years). Furthermore, sleep quality also differed over time
depending on the caregiver’s relationship to the patient, with
partner caregivers having significantly worse sleep quality
than other family caregivers over time.
Problemstilling: Kan teknologi brukes til å øke kvaliteten på
undervisning og opplæring som allerede skjer mellom sykepleiere i MPT og sykepleiere i kommunene?
Bakgrunn; mål/hensikt: I en spørreundersøkelse utført av
MPT kom det blant annet fram at MPT bør bidra med enda
mer kompetanseheving innen palliasjon i kommunene og på
sykehuset enn det som blir gjort i dag. Med dette prosjektet
ønsket vi å undersøke hvordan teknologi kan brukes til å øke
kvaliteten på undervisning og opplæring som allerede skjer.
Målet var å skape økt faglig trygghet og kompetanse i kommunene og gi et bedre tilbud til pasientene. I tillegg ville vi
vurdere om ulike teknologiske løsninger vil kunne gi en bedre
utnyttelse av ressursene både ved sykehuset og i kommunene.
Framgangsmåte: Det ble utarbeidet 5 undervisningsvideoer
som er tilgjengelige på intra- og internett, som supplement til
vanlig undervisning. Nettbrett ble utprøvd som oppslagsverk
og som et hjelpemiddel til planlegging av ambulant virksomhet for sykepleierne på MPT. Sykepleierne fikk tilgang til mail/
kalender på nettbrettet, og prøvde ut forskjellige applikasjoner, bl.a. til bruk i møtevirksomhet og undervisning. Utstyr for
videokonferanse ble etablert, og brukes i dag til møtevirksomhet
Konklusjon: Undervisningsvideoene brukes i opplæring av
sykepleiere, med gode tilbakemeldinger. Nettbrett har gitt
en merverdi både i planleggingsarbeid, møtevirksomhet, til
bruk ved undervisning og ved hjemmebesøk for sykepleierne
ved MPT, og man ser at bruken kan utvides dersom man får
gjeldende journalsystem på nettbrettet. Bruk av teknologi
som undervisningsvideoer og videomøter kan være ressurs­
besparende i forhold til reisetid.
Significance of Results: Findings demonstrate feasibility of
the longitudinal study protocol and indicate that sleep problems are common for caregivers and continue into the bereavement period, particularly for partner caregivers. The caregiver’s relationship to the patient may be an important factor
to consider in future studies.
Keywords: family caregiver, bereavement, sleep
Reference: Lerdal, A et al (2013) Sleep in family caregivers
of patients admitted to hospice: A pilot study. Palliative and
Supportive Care, Aug 6:1-6
34 DEN 13. LANDSKONFERANSEN OM UTFORDRINGER VED LIVETS SLUTT – Trondheim 17.–19. september 2014
P21 Lindrende enhet
P22 Kreftkoordinator si rolle
Tone Steinfeld1, Monica Moe2
Sigbjørg Eriksson, kreftkoordinator1
Kreftkoordinator i Askøy kommune, 2Fagansvarlig Sykepleier på
Lindrende enhet, Askøy kommune.
e-mail: [email protected],
[email protected]
1
1
Lindrende enhet er et samarbeidsprosjekt mellom Askøy,
Fjell, Sund og Øygarden kommune, Helse Bergen, Kreft­
foreningen og Kompetansesenteret i lindrande behandling,
­Helseregion Vest. Lindrende enhet i Askøy kommune. Enheten
åpnet 1. oktober 2012, er lokalisert på Kleppestø sykehjem
i Askøy kommune, og er et interkommunalt helsetilbud for
­innbyggerne i de samarbeidende kommunene.
Pasientene søkes til Lindrende enhet via lege. Inntak og tildeling av opphold på Lindrende enhet vurderes i samarbeid
med et felles Vurderingsutvalg for palliative plasser i Bergen
omegn.
Et opphold på Lindrende enhet er et korttidstilbud med varighet på 10-12 dager.
Lindrende enhet består av fire rom i en avdeling med totalt
ti enerom. I tillegg er det to pårørenderom i tilknytning til
Lindrende enhet.
Fagkompetanse og kompetanseutveksling er spesielt vektlagt. Det er en fast legestilling (spesialist i allmennmedisin)
som er tilknyttet avdelingen. Legen har systematisk og jevnlig
kontakt med spesialister innen fagområdet, primært i form
av en ­felles­pre visitt en gang pr uke. Til pre kommer visitten
overlege fra Palliativt team på Haukeland universitetssykehus
ut til avdelingen for å drøfte pasientene sammen med lege
og sykepleiere i avdelingen. I tillegg blir pasientens fastlege
­invitert inn til denne pre visitten.
Som ledd i kompetanseutveksling er turnus for Lindrende
enhet utarbeidet i samarbeid med turnus for hjemmesykepleien i Askøy. Det er seks ulike avdelinger i hjemmesykepleien. Hver 6. helg ”rullerer det inn” faste sykepleiere fra
hjemmesykepleien i avdelingen.
I turnus er det også tre rulleringsstillinger a 75 % med varighet på ett år. Helse Bergen er eiende den ene stillingen, Fjell
kommune den andre, mens Sund og Øygarden kommune
deler den tredje av disse stillingene.
Os kommune, Hordaland
e-mail: [email protected]
Introduksjon: I 2012 lyste Kreftforeningen ut 30 millionar
kroner til kreftkoordinator i kommunane. Os kommune i
Hordaland, med vel 19 000 innbyggjarar, fekk innvilga halv
stilling til kreftkoordinator. Stillinga har vore i drift sidan
november 2012 og er organisert under etaten ”Helse, omsorg
og beredskap”, plassert på Bestillar- og forvaltarkontoret.
Presentasjon: Kreftkoordinatoren skal vera synleg
og tilgjengeleg for kreftpasientar og pårørande,
samarbeidsparter i kommunen og spesialisthelsetenesta.
Mange kreftpasientar og pårørande etterspør råd, rettleiing og
samkjøring av tiltak og tenester i alle fasar av sjukdommen og
rehabiliteringa. Kreftkoordinator har faste samarbeidsmøte
med kreftsjukepleiarar i kommunen, sjukeheim, heimeteneste
og kreftteam og samarbeider elles med kommuneoverlege,
fastleger, NAV, kyrkje, frivilligsentral, frisklivsentral,
diabetesteam og tryggleikssjukepleiar i kommunen.
Konklusjon: Tilvisingar frå pasientar og pårørande har handla
om koordinering av tenester, krise- og sorghandtering,
spørsmål om symptomlindring og ernæring samt rettar og
arv. Som ein følgje av tilvisingar frå barnefamiliar som er
råka av kreft, har kreftkoordinator fått til eit tett samarbeid
med etaten ”Oppvekst og kultur”, der barnehagar, skular,
barnevern, førebyggjande helseteneste, frivilligsentral, PPT
og BUP ligg under.
I samarbeid med førebyggjande helseteneste i Os og Kreft­
foreningen har kreftkoordinator oppretta ein møteplass for
born mellom 6-16 år. Desse er i familie med nokon som har
kreft eller som er død av kreft. I samarbeid med kreftsjukepleiar har kreftkoordinator meistringskurs for kreftpasientar og pårørande. Kreftkoordinator, kreftsjukepleiar i heime­
tenesta og på sjukeheimen si palliative avdeling, har utarbeidd
rutinar for kontakt med etterlatne. Rutinane er kvalitetssikra
etter ein firetrinnsmodell som gjeld eit år etter dødsfallet.
Her er og kyrkja involvert.
Lindrende enhet er implementert som en hospiteringsplass
for ressurssykepleiere i Nettverk for ressurssykepleiere i
kreftomsorg og lindrende enhet i Helse Bergen Foretaksområde.
Etter vel et års drift er erfaringen økt kompetanseheving
innen kreftomsorg og palliasjon og at opphold på Lindrende
enhet både forhindrer og forkorter innleggelse på sykehus.
DEN 13. LANDSKONFERANSEN OM UTFORDRINGER VED LIVETS SLUTT – Trondheim 17.–19. september 2014 35
P23 Det handler om å våge! Eksistensiell og
åndelig omsorg til palliative pasienter og deres
pårørende i kommunehelsetjenesten
Mette Hermansen Austreim, prosjektleder/kreftsykepleier ,
Kjersti Lofthus Hjelmervik, prosjektmedarbeider/diakon1,
Sølvi A. Eide Lunde, prosjektmedarbeider/høyskolelektor2
P24 Lindrende fysioterapi – bevegelse og
berøring
Lise Amundsen1, Hilde Eide2, Eline Thorquist3
1
1
Haukeland Universitetssjukehus Fysioterapiavd/Seksjon
s­ mertebehandling og palliasjon, 2Høyskolen i Buskerud og
­Vestfold, 3Høyskolen i Bergen
e-mail: [email protected]
Bakgrunn: Erfaring viser at eksistensiell og åndelig omsorg
for pasienter og pårørende ikke er tilstrekkelig ivaretatt i
­palliativ fase. Prosjektet er et toårig samarbeidsprosjekt
(2012-2014) mellom 7 aktører: Tysvær kommune, Kompe­
tansesenter i lindrende behandling Helseregion Vest, Helse
Fonna, Bjørgene utviklingssenter for sykehjem og hjemme­
tjenester, Stavanger bispedømme, Høyskolen Stord/
Haugesund og Helsetorgmodellen. Tysvær kommune er
­vertskommune. Prosjektet har fått økonomisk støtte fra
­Helsedirektoratet.
Bakgrunn: Pasienter med langtkommet sykdom lever i en
usikker og truet tilværelse. De har stor symptombyrde og
det skjer en gradvis svekkelse av kroppen som påvirker den
enkeltes deltakelse i hverdagsaktiviteter og sosialt liv. Få
­studier innen palliativ fysioterapi synliggjør pasienterfaringer.
En masterstudie er gjennomført der målsettingen var å få innsikt i pasienters erfaringer som alvorlig kreftsyke. Det rettes
søkelys mot 1. hvordan pasienter som lever med langtkommet kreftsykdom erfarer endringer i kroppen og 2. hvordan
fysioterapi erfares og hva som er spesielt viktig å vektlegge i
lindrende fysioterapi.
Tysvær kommune, 2Høyskolen Stord/ Haugesund
e-mail: [email protected]
Målsetning: Prosjektets hovedmål er at alvorlig syke og
døende pasienter og deres pårørende får ivaretatt sine behov
for åndelig og eksistensiell omsorg gjennom et integrert,
tverrfaglig tilbud i kommunehelsetjenesten.
Metode:
• Spørreundersøkelse og fokusgruppeintervju for å kartlegge
praksis og læringsbehov hos personalet
• Utprøving av kartleggingsverktøy for åndelige/eksistensielle behov
• Systemarbeid med rutiner for kontakt og informasjonsoverføring mellom ulike nivåer
• Kompetanseheving for helsepersonell og kirkelig ansatte
• Etablering av tverrfaglig ressursgruppe for palliasjon i
kommunen og regionalt samhandlingsforum for kirke og
helse
Resultater:Resultatene fra forundersøkelsene viste behov for
økt kompetanse innen tro- og livssyn, kommunikasjon, etikk
og ønske om et kartleggingsverktøy og refleksjonsgrupper. Et
kartleggingsverktøy for eksistensielle og åndelige behov er
utprøvd og tatt i bruk. Dokumentasjonssystemet er tilpasset
EAPC sin definisjon av åndelige/eksistensielle behov. Ulike
kompetansehevende tiltak er gjennomført. Både lokal og regional ressursgruppe i palliasjon med representanter fra helse
og kirke er etablert.
Konklusjon: Vi har arbeidet systematisk med kompetanseheving, etablering av gode rutiner og samhandling. Bruk av
egnet kartleggingsverktøy ser ut til å være vesentlig for at
åndelig- og eksistensiell omsorg blir ivaretatt på en systematisk måte. Vi ønsker å videreføre erfaringene både lokalt og
nasjonalt.
1
Metode: Studien har et kvalitativt utforskende design der sju
personer med ulike kreftdiagnoser ble dybdeintervjuet. Intervjuene ble gjennomført med bruk av intervjuguide og tematisert utfra endringer i kroppen, erfaringer og fortellinger fra
hverdagslivet og erfaring fra fysioterapi med fokus på tiltak,
samhandling og berøring. En fenomenologisk hermeneutisk
analysemetode ble benyttet for å beskrive og fortolke den
essensielle meningen av deltakernes erfaringer og konkrete
livsverden.
Resultat: To hovedtema ble identifisert når det gjelder kroppslige erfaringer: den fremmede kroppen og den usikre kroppen, og tre tema om betydning av fysioterapi: selvhjulpenhet og oppreisthet, berøring og kroppslige møter. De stadige
endringene i kroppen var påminninger om at livet var truet.
Fysioterapi ble opplevd som viktig for å bevare selvfølelsen og
for å opprettholde funksjon og selvhjulpenhet så lenge som
mulig.
Konklusjon: Hvordan fysioterapeuter og annet helsepersonell­forholder seg til pasienter både kroppslig og verbalt, har
betydning for pasientenes funksjon og selvfølelse. At palliativ fysioterapi omfatter berøring og arbeid for å opprettholde
den oppreiste stilling er avgjørende for at den enkelte bevarer
selvhjulpenhet og identitet. Verdighet og trygghet hos den
­palliative pasient påvirkes av hvordan fagutøvere kommuniserer kroppslig og verbalt.
Studien er støttet økonomisk fra Fond til etter og videreutdanning av fysioterapeuter.
36 DEN 13. LANDSKONFERANSEN OM UTFORDRINGER VED LIVETS SLUTT – Trondheim 17.–19. september 2014
P25 Siste hjelps kurset – et internasjonalt
prosjekt for å spre grunnleggende kunnskap
om palliasjon i befolkningen
Bollig G 1,2,3,4, Kuklau N3, Agger NP5, Blicher-Mörk L5, Gorlen
T5, Åkra T4, Hirsch A4
Klinisk institutt, Universitetet i Bergen, Norge, 2Avdeling for
anestesi, intensivmedisin, smerteterapi og palliativ medisin,
HELIOS Klinikum Schleswig, Tyskland, 3Institut zur Förderung der
Allgemeinen Ambulanten Palliativversorgung (IFAAP), R
­ endsburg,
Tyskland, 4Norsk Palliativ Forening, Norge, 5Forening for Palliativ
Indsats, Danmark
e-mail: [email protected]
1
Bakgrunn: I dag skrives det mye om lidelse og død i media.
Allikevel finnes det lite kunnskap om døden og dødsprosessen
i befolkningen. Mange mennesker kjenner ikke til muligheter
og tilbud innenfor palliasjon. Noen vet til og med ikke at det
går an å dø i eget hjem. Den såkalte ”Allgemeinwissenansatz“
sikter på å spre grunnleggende kunnskap om palliasjon i hele
befolkningen (1,2).
Presentasjon av prosjektet: For tiden jobber en tverrfaglig
internasjonal gruppe fra Norge (Norsk Palliativ Forening),
Danmark (Forening for Palliativ Indsats) og Tyskland (IFAAP)
med å utarbeide et curriculum for et siste hjelps kurs. Et
­curriculum for et 16 timers siste hjelps kurs som ble utviklet
for det østerrikske Røde Kors (3) blir kortet ned og tilpasset til
bruk i de forskjellige land.
Diskusjon og konklusjon: Siste hjelps-kurset skal omfatte 4
undervisningstimer og innholder fire moduler med 45 minutter hver. Modulene handler om 1. Døden er en del av livet;
2. Ønsker og rammer for livets slutt; 3. Å lindre plagsomme
kroppslige og psykiske symptomer og 4. Å ta farvel. Kursets
mål er å spre informasjon og kunnskap om palliasjon og som
møtested for å diskutere døden i det moderne samfunn. Etter
utarbeidelse av undervisningsmaterialet skal det kjøres pilotkurs i Norge, Danmark og Tyskland. I 2015 skal disse evalueres og multiplikatorer læres opp for så å utvide prosjektet i
alle tre land.
Referanser:
1. Bollig G. The „Chain of Palliative care“ and the „public
knowledge approach“ – new concepts for introduction of
­Palliative Care to the public. Poster presentation. Congress
of the European Association for Palliative Care Mai 2009 in
Wien.
2. Bollig, G. (2010): Palliative Care für alte und demente
­Menschen lernen und lehren. Wien: LIT-Verlag.
3. Wegleitner, K et al. (2012): „Leben und Helfen bis zuletzt“
- übers Sterben reden. In: Wegleitner Klaus, Heimerl
­Katharina, Heller Andreas. „Zu Hause sterben – der Tod hält
sich nicht an Dienstpläne“, Ludwigsburg: Der Hospizverlag
DEN 13. LANDSKONFERANSEN OM UTFORDRINGER VED LIVETS SLUTT – Trondheim 17.–19. september 2014 37
#palliativ2014
I LINDRENDE BEHANDLING
KOMPETANSESENTER
MIDT-NORGE
Foto: iStock, Jørn Adde. Grafisk produksjon og trykk: Skipnes Kommunikasjon AS