Camilla Gjendem 7.1 «Lys, luft og grønt»: Om funkishager i

Camilla Gjendem
7.1 «Lys, luft og grønt»: Om funkishager i Fjordveien Moss
Ved inngangen til det forrige århundre og utover i mellomkrigstiden gjorde nye tankeganger
og nye arbeidsmetoder seg gjeldende på flere områder. Troen på en framtid med demokrati og
velferdsfordeling grep om seg internasjonalt. Modernisme og funksjonalisme er betegnelser
som blir brukt om de endringene som skjedde innenfor arkitektur, byplanlegging og det
grønne utemiljøet. «Lys, luft og grønt» ble sett på som de viktigste bestanddeler i utformingen
av den moderne byen.1 Å anlegge grøntområder og hager var av grunnleggende betydning for
allmenn sosial velferd. Dette synet hadde allerede et godt fotfeste i Skandinavia.
Etter forbilde fra den engelske hagebyideen som vokste fram etter forrige århundreskifte, ble
det i Norge bygd boligfelter og nye bydeler med småhusbebyggelse og hager etter en samlet
plan. Ullevål Hageby i Kristiania, planlagt av byarkitekt Harald Hals i 1917, er et kjent
eksempel. Også Egne hjem-bevegelsen, som særlig fikk fotfeste i de nye fabrikkbyene Sauda
og Høyanger, var en videreføring av hagebytanken. Her ble hager ved alle hus satt som
standard uavhengig av beboernes sosiale tilhørighet, men størrelse og beliggenhet varierte.
Ved Norges Landbrukshøgskole (NLH) på Ås ble det opprettet en linje i hagekunst i 1919.
Norge fikk dermed, som et av de første land i Europa, en utdanning på høyskolenivå for
hagearkitekter. Etter endt utdanning ved høyskolen i Berlin-Dahlem i 1921 ble Olav Leif
Moen ansatt som dosent i hagekunst ved NLH. Fra 1939 var han professor samme sted til sin
død i 1951.2
I Moss kommunes arkiver finnes et par skisseutkast for beplantning i Fjordveien Moss signert
Olav Leif Moen i 1939: Idéutkast til innganger og beplantning i Fjordveien. Disse tegningene
er unike, og så vidt vites finnes de ikke i andre arkiver enn i Moss kommune og er ikke
gjengitt i tidligere publikasjoner.3 I forbindelse med utvidelsen av bygrensen i 1938 festet
Moss kommune bort tomter fra Malakoff, og Fjordveien og boligområdet rundt ble anlagt.4
Hovedgaten har flere stikkveger opp til Malakoff og ned til fjorden. Dette er godt synlig i
Olav Leif Moens skisser. Her vises en sammenhengende akse fra nord mot sør med hus og
hager på begge sider og med trær og busker gruppert på angitte plasser.
Byplanen for Moss ble utarbeidet av den visjonære og framtidsrettede byingeniør Einar
Mathisen allerede i 1933, men ble først vedtatt i 1937. Planen ble på typisk funkis vis delt inn
i soner for boliger, handel og industri. Ifølge byingeniør Mathisen i Moss var en gates
funksjon å formidle trafikken og å gi åpning for lys og luft til bebyggelsen på begge sider.
Dette er i tråd med funksjonalismens ideer og gjenspeiles også i Moens skisser over
boligområdet Fjordveien.
Olav Leif Moen var godt forankret i nyklassisismens noe «strammere» landskapsarkitektur,
men flere av hans hageplaner fra slutten av 1920-årene og framover har også trekk fra det som
kjennetegner de mer «frihetslengtende» og rasjonelle funksjonalistiske hagene. Moen stod
med beina i begge retningene, noe som sikkert ikke var uvanlig blant mellomkrigstidens
hagearkitekter. I hagene hans ser vi derfor spor av både nyklassisisme og funksjonalisme.
Magne Bruun skriver om Olav Leif Moens hageplaner at noen av de mest helstøpte
eksemplene finnes i hans planer for embets- og funksjonærboligene ved NLH.5 Her var rolige
plenflater omgitt av stramme hekker og trerekker. Fargerike stauderabatter kunne være lagt
inn til huset, eller særskilte blomsteravdelinger var formet som geometriske parterrer etter
gammelt forbilde. Klatrevekster på husveggen hørte gjerne med. Frukttrær og kjøkkenhage
var ofte holdt for seg som særskilte avdelinger.
Mellomkrigstidens program for moderne villahager
Allerede i 1932 formulerte hagearkitekt Harald Hindhamar (1899–1983) 6 et klart program for
moderne villahager i Norge. Symmetrisk aksevirkning og overlessing med dekorative bed og
utstyr hørte fortiden til! En hensiktsmessig tilrettelegging av hagens funksjon ble nå det
viktigste. Hagen ble ikke sett på som noe luksusgode, men noe alle burde ha tilgang til. En
enkel oppbygging med romavgrensende beplantning skulle gi intimitet og privatkarakter til
hagen. Det skulle være rene og ubrutte plenflater. Hagen var til for rekreasjon, avkobling og
skjønnhetsinntrykk. Vedlikeholdet skulle utføres på enkelt vis i fritiden, og kostnadene skulle
holdes nede. Den estetiske formgivingen måtte tilpasses disse prinsippene og forholdene på
stedet. Programmet ble ytterligere forsterket i boka «Vår tids hage», som ble utgitt i 1939, og
dette gjorde sitt til at disse føringene for funkishagene ble alminnelig kjent.
Funksjonalismens krav til enkelhet og rasjonalitet innenfor plan- og bygningsarkitekturen
gjaldt også for landskapsarkitekturen. Fagfolk ivret for et begrenset standardsortiment av
villige og hardføre vekster. Hagearkitektene anbefalte å kutte ut krevende planter og ta vare
på stedegne vekster. Busker og trær med markante årstidsvariasjoner fikk oppsving fordi de
ga mye i forhold til hva de krevde av stell, og planter med karakteristiske vekstmønster eller
planter som var saktevoksende eller blomstret lenge, ble tatt i bruk. (Apall-Olsen, 2007)7 Det
nøkterne synet til fagfolkene hindret likevel ikke enkelte hageeieres sans for artsrikdom og
varierte planteslag. Gule og røde blomster var populære, det samme var blomsterrike busker
som buskmure, gentspirea og brudespirea. Den lavtvoksende buskfuruen og de forholdsvis
nyinnførte buskvekstene høstberberis og rynkerose ble vanlige innslag i funkishagene.
Storvokste busker som sibirkornell og vanlig korsved ble gjerne brukt som levirkning og
romavgrensing.8
Naturen i hagene
Hagearkitekt Karen Reistad (1900–1991) var som Olav Leif Moen også utdannet i BerlinDahlem, og hun underviste også en tid ved NLH. Selv om hun er mest kjent for sine
kirkegårdsanlegg, arbeidet hun også med planer for hager og boligområder. Gjennom sitt
arbeid som redaktør, skribent og spaltist for flere hagetidsskrifter nådde hun fram med sine
idéer til mange hageeiere. Hennes program som hagearkitekt var et kreativt, men ærbødig
forhold til natur.9 Stilen hennes blir karakterisert som poetisk funksjonalisme, hvor noen deler
av et anlegg er tydelig formgitt, mens andre deler framstår som upåvirket natur.10 Reistad la
vekt på å bevare mest mulig av trær og vegetasjon på tomten og innarbeide dette i planen for
hagen. Hun mente en skulle kunne leve livet i den ideelle hage, og da passet klipte hekker
dårlig! I stedet skulle frittvoksende buskplanter danne den ytre rammen om hagen. På
innersiden av buskplantene kunne blomstrende stauder plasseres i kanten av en lettstelt
bruksplen. Plenen skulle være hagens viktigste del. Staudene måtte være robuste og i mest
mulig grad klare seg selv.11
Hagene i Fjordveien
De fleste beboere i Fjordveien har utsikt til fjorden. Boligene er orientert mot dagslyset, noe
som forsterker opplevelsen av de helsebringende elementene i mellomkrigstidens tenking om
det sunne og moderne mennesket. Området har stort sett beholdt sin homogene
bygningsstruktur med fargerike panelkledde funkishus i to etasjer, med lave pyramidetak,
store vindusflater og hjørnevinduer, med veranda i andre etasje og skiferhellebelagt terrasse i
første. Boligene er en blanding av énfamiliehus og tofamiliehus. Med enkelte unntak er de
tegnet og bygd av lokale byggmestere med preg av «folkefunkis». Denne «folkelige»
funkiskarakteren gjelder også hagene i Fjordveien Moss.12 Her er «gjengse» hager med store
og åpne bruksplener avgrenset til naboene og vegen med hekker, busker og lavtvoksende trær.
Da Fjordveien ligger i et skrånende terreng, er de fleste boligene plassert øverst på tomten,
uavhengig av om de ligger på oversiden eller på nedsiden av gateløpet. Den store bruksplenen
blir da liggende i front av huset. Eiendommene har som regel et smalt inngangsparti på
østsiden av bygningen. Bakken er dekt med skiferheller og en mindre gressplen. En lav
steintrapp fører opp til hoveddøra. Der inngangspartiet ligger tett opp mot hovedgaten,
skjermer gjerder og trær som tuja, gran og hassel mot innsyn og trafikkstøy.
I forbindelse med terrasser og utganger til hagene finnes ofte slyngplanter som villvin og
eføy. Beplantningen er forholdsvis nøktern og lettstelt. Enkeltstående busker som høstberberis
og buskmure er plantet i nærheten av huset, bærbusker som solbær og rips er som regel
plantet i små grupper eller enkeltvis på eller langs sidene av den store plenen. Eple- og
plommetrær er vanlige frukttrær i Fjordveien Moss. Antallet bærbusker og frukttrær var ikke
større enn at de kunne være til både nytte og behag.
Stort sett framtrer Fjordveien-området i dag slik som det ble anlagt i 1938. Trærne langs gaten
er riktignok blitt flere, høyere og tettere, men dette kan være tilsiktet på grunn av den økende
biltrafikken. I flere av hagene finnes det også andre og nyere plantesorter enn de opprinnelige.
En tendens er at de boligeierne som har tatt vare på bygningenes opprinnelige karakter, også
har vært flinke til å ivareta hagens opprinnelige trekk. Det er å håpe at de ennå synlige
sporene av hagekunstteoriene til Olav Leif Moen, Harald Hindhamar og Karen Reistad blir
holdt i hevd i Fjordveien Moss, slik at lys, luft og grønt i nærmiljøet blir en naturlig del av
livskvaliteten for framtidens generasjoner.
1
Den sveitsiske arkitekten Le Corbusier formulerte i boka «Vers une architecture», utgitt i 1923, det som ble
mellomkrigstidens kardinalkrav: retten til «lumière, espace et vertes». Volumet var mer enn form, og arkitektur
og natur dannet en enhet. (Findal, 1996) Dette ble gjentatt både under den internasjonale byplankongressen i
Athen 1933 ( Bruun, 2007) og under foredraget han holdt i Oslo Arkitektforening om «En ny byplan» samme år
for en forsamling av allerede erfarne norske funksjonalister. Le Corbusiers ideer var godt kjent allerede i 1926,
da Edvard Heiberg skrev en lang artikkel som hyllet hans ideer i tidsskriftet Byggekunst. (Christian NorbergSchulz, Byggekunst nr. 3–4, 1980).
2
Olav Leif Moen var aktiv i utviklingen og formidlingen av mellomkrigstidens hagearkitektur. Han var også en
frittalende og uredd debattant når det gjaldt utformingen offentlige parker og anlegg, noe som hans kritikk av
Vigelandsanlegget i Oslo vitner om.
3
Undersøkelser ved Institutt for Landskapsplanlegging, Universitetet for Miljø- og Biovitenskap (UMB), og
samtale med Magne Bruun, september 2012.
4
Eiendommene er øst–vest-vendte. I påvente av gatenummer er kun tomtenummer angitt på skissen.
5
Magne Bruun, Norske hager gjennom tusen år (Oslo: Andresen & Butenshøn, 2007), s. 325. Bruun sier i en
samtale at Moen også fjernet gjerdene i disse planene, og at dette kan sees på som betegnende demokratisk
trekk i tiden. Han gikk også inn for lukkede grøfter, slik at den grønne linjen fra hagen ble trukket ut mot gaten.
6
Firmaet Strøm & Hindhamar ble etablert i 1927 av Eyvind Strøm og Harald Hindhamar. I 1936 gikk Strøm ut av
firmaet, og hagearkitekt Ellef Grobstok gikk inn. Firmaet skiftet da navn til Norske hager A/S. (Linken ApallOlsen, «Lys, luft og grønt til folket. Grønnfunksjonalisme i Oslo», Fremtid for fortiden (Oslo, 2007).
7
Apall-Olsen, 2007.
8
Bruun, Norske hager gjennom tusen år.
9
Naturmarkens egenverdi innenfor hagekunsten og tilpasningen til naturen som et grunnleggende prinsipp var
innflytelse fra retningen som er blitt kalt nordisk romantisk funksjonalisme (Bruun, Norske hager gjennom tusen
år, s. 351), som i særlig grad var praktisert i Sverige. Dette idealet finner vi også i periodens kirkegårdsplaner,
hvor Skogskyrkogården ved Stockholm, utformet av de svenske arkitektene Gunnar Asplund og Sigurd
Lewerentz i midten av 1920-årene, er et prakteksempel på det funksjonalistiske programmet og det estetiske
idealet om enkelhet, helhetsvirkning og ro.
10
Karsten Jørgensen, Olav L. Moen og nyklassisismen i norsk landskapsarkitektur, Byggekunst 3–1988.
11
Bruun, Norske hager gjennom tusen år.
12
I byggesaksmappene i kommunearkivet finnes så vidt jeg vet ingen arkitekttegnede hageplaner utover
idéskissene til Olav Leif Moen.