Drøftingsnotatet om kjøp/salg av mjølkekvoter
Transcription
Drøftingsnotatet om kjøp/salg av mjølkekvoter
Norges Bondelag Notat Vår dato 21.12.2010 Revisjon Vår referanse 10/00476-12 Utarbeidet av Anders Huus Til Kopi til Hedmark Bondelag Drøfting av konsekvenser for jordbruket framover ved omsettbart kvotesystem I en henstilling fra årsmøtet i Norges Bondelag, ber Hedmark Bondelag om at Norges Bondelag drøfter og vurderer, om det er mulig å gjøre endringer i dagens kvotesystem for melk til fordel for de som ønsker å utvide produksjonen. Hedmark Bondelag skriver i sin henstilling: ”Dagens kvotesystem fører til at bønder som ønsker å utvide sin mjølkekvote, må betale en ekstra kostnad for å få tilstrekkelig produksjonsvolum. Dette er det ikke rom for med dagens økonomi i mjølkeproduksjonen, og dette er kapital som heller burde gått til investeringer i driftsapparatet. Det er et paradoks at det for mange er nødvendig å investere i kvote for å styrke grunnlaget for investeringer, samtidig svekker dette økonomien i så stor grad at investeringene ofte ikke er økonomisk fornuftige.” I dette notatet vil vi gå nærmere gjennom det omsettbare kvotesystemet for melk og drøfte hvilke muligheter det er for å redusere kostnadene for de som ønsker å utvide produksjonsrettighetene. Historikk Kvoteordningen for melk ble innført i 1983 for å skape bedre balanse mellom tilbud og etterspørsel etter melk. De første årene ble det kun brukt et forholdstall for å justere produksjonen opp eller ned i forhold til den basiskvote den enkelte landbrukseiendom hadde fått tildelt på bakgrunn av historisk leveranse. I praksis innebar systemet en sterk lukking av melkeproduksjonen, konservering av bruksstrukturen, uutnyttet produksjonskapasitet som følge av redusert etterspørsel etter melk og nedregulering av mjølkevolumet. Krav om noe fleksibilitet i ordningen økte etter hvert. I 1989 ble det åpnet opp for å drive melkeproduksjon i samdrift. 1997 ble det etablert en statlig kjøps- og salgsordning for kvoter. Kvoteprisen var 5.50 kr/liter. Bl.a på grunn av mye ubenyttet kapasitet, var etterspørselen etter kvoter stor og mange melkeprodusenter meldte sin interesse for å kjøpe. Derfor ble det lite kvote å få kjøpt for den enkelte produsent. I 2003 ble ordningen endret til å åpne opp for privat kvoteomsetning. For den private kvoten er det fri prisdannelse. I 2004 forsvant aktivitetskravet for samdrifter. Flere samdrifter fikk da passive deltakere som gikk inn i samdrifta med sin kvote for å få en årlig avkastning på kvota. Man brukte samdriftsorganiseringen som en mulighet for å øke produksjonsvolumet raskt på den enkelte gård. Systemet minnet mye om ren kvoteleie, og i 2008 ble det også åpnet opp for at enkeltpersonsforetak med melk kunne leie kvote. Det er også fri prisdannelse for de leide kvotene. Alle endringer som har kommet innen kvotesystemet er gjort for å gi større fleksibilitet innenfor kvoteordningen. I disse dager har Landbruks- og matdepartementet sendt 1 ut forslag til endringer i kvoteforskriften med flere radikale forslag. Hovedbegrunnelsen for de fleste er å skape enda mer fleksibilitet. Kostnader ved produksjonsrett i melkeproduksjonen En har ingen komplett statistikk over hvor store kostnader en snakker om for hele melkesektoren. Fra 1997 til 2009 har det blitt solgt 568 mill. liter kvote. Ikke alt er solgt ut igjen, blant annet 100 mill. liter i ekstraordinær salgsrunde i 2000. Den statlige prisen har variert fra 5,50 kr/liter til 3,50 kr/liter. Tabellen under viser priser for kjøp av kvote og leid kvote for 2009. Kjøp/Salg 7,85 6,74 6,95 Leie Østf., Vestf., Akershus, Oslo Hedmark 0,54 Oppland 0,44 Buskerud Telemark 3,75 Aust-Agder Vest-Agder Rogaland 6,00 0,65 Hordaland 3,89 0,28 Sogn og Fjordane 4,09 0,28 Møre og Romsdal 4,65 0,39 Sør-Trøndelag 5,01 0,42 Nord-Trøndelag 6,11 0,58 Nordland 8,03 0,50 Troms 4,16 Finmark 5,50 LANDET 5,61 0,49 Kilde: Resultatkontrollen for gjennomføring av landbrukspolitikken. Det er for tiden 70 mill. liter som leies ut, som gir en kostnad for melkesektoren på 35 mill. kroner tilsvarende i overkant av 2 øre/liter melk. I referansebrukssystemet ser en bl.a. at referansebruk 14, med 40 kyr, har statusført kjøpt mjølkekvote for 347.000 kroner og årlig leier kvote for 12.000 kroner. Hvorfor er kostnadene høye for produksjonsrettigheter for melk? Fra 1983 til 1997 var ikke kvotene omsettbare, men dette innebar likevel ikke at de var verdiløse. Kvotene tilhører den enkelte landbrukseiendom. Verdien av kvoten kom til syne ved omsetning av landbrukseiendommer. Prisen på to ellers like landbrukseiendommer med eller uten kvote, var vesentlig høyere for eiendommen uten kvote. I det omsettbare systemet fram til 2003, var prisen gitt gjennom en statlig pris. Tilbudet og etterspørselen etter kvote ble blant annet påvirket at denne prisen. 2 I dagens system vil prisen på kvotene i stor grad bestemmes av tilbud og etterspørsel etter kvote. Tabell 1 viser at den er forskjellig i ulike deler av landet. For et flertall av fylkene er likevel situasjonen slik at etterspørselen etter kvote er større enn tilbudet, og dette trekker prisen opp, både på kjøpt og leid kvote. Melkeprodusenter som ønsker å utvide produksjonsvolumet kan gjøre dette gjennom 5 ordninger eller markeder: 1. Kjøpe kvote fra staten til en fastsatt pris på 3,50 kr/liter 2. Kjøpe kvote privat innenfor fylket til markedspris 3. Leie kvote for minimum 5 år innenfor fylket til markedspris 4. Etablere ei samdrift med aktive og eller passive deltakere begrenset til a. 750.000 liter i kvote b. 17 km fra samdriftas driftssenter til deltagerne c. 5 deltagere 5. Forsøke å aktivere sovende kvoter gjennom samdrift uten egenleveranse på 24 måneder, før de forsvinner etter 10 år. Velger man alternativ 4, er deltagerne i dag forhindret fra punkt 3. Punkt 1 innebærer i de aller fleste tilfeller kjøpsmuligheter av et mindre volum. Her er det mange mjølkeprodusenter som årlig melder sin interesse. Kvantumet fordeles på alle kjøpere, og normalt blir derfor relativt lite kvote for den enkelte kjøper. Etter at kvoteleie kom i 2008, har også antall selgere gått mye ned, og det er enda mindre kvote å få kjøpt til statlig pris. For de som ønsker å utvide produksjonen mye og raskt, er det alternativene 2-4 som er aktuelle. Mulighetene gjennom punkt 5 har vært begrenset og stort kun blitt benyttet i forbindelse med gårdsoverdragelser på eiendommen med sovende kvote. Markedsprisen på kvote i de ulike kvotemarkedene 2 til 5, vil henge nøye sammen, fordi melkeprodusenten fritt kan ”shoppe” i de ulike markedene. Øker prisen på kjøp av kvote privat, må en også regne med at prisen på å leie kvote vil øke. Dette skjer enten fordi tilbudet av kvoter blir mindre og/eller etterspørselen mindre. Det er imidlertid viktig å være klar over at tilbudet og etterspørselen etter kvoter ikke utelukkende styres av dagens markedspris. Forventninger om prisendringer i en eller annen retning, vil påvirke prisen. Kom det et signal om at prisen på statlig kvote vil gå mye ned, vil dette påvirke de som vurderer å selge kvote, og kanskje framskynde et salg. Etterspørselen vil trolig reduseres, da en har forventninger om å få kjøpt kvote billigere på et senere tidspunkt. De viktigste drivkreftene i forhold til tilbud og etterspørsel etter kvote, ligger i økonomien i melkeproduksjonen, og forventinger om økonomiske utsikter framover. I tillegg vil mulighetene for annen arbeid være av stor betydning, særlig for potensielle selgere. Mulige grep for å redusere kostnadene ved produksjonsrettet for melk. Kvoteprisen i punktene 2 til 5 er markedsstyrt og bestemmes av tilbud og etterspørsel innenfor det enkelte fylke. Dette varierer noe fra fylke til fylke, men for de aller fleste fylker har etterspørselen etter melkekvote vært større enn tilbudet. Dette betyr at det er flere som ønsker å utvide produksjonen sin enn det er melkeprodusenter som ønsker å slutte. De som ønsker å utvide produksjonen, ønsker å utvide med et større samlet volum enn volumet som er tilgjengelig. I en slik situasjon drives prisene opp. 3 Så lenge etterspørselen etter melk og melkeprodukter i det innenlandske markedet ikke øker, vil de som ønsker å utvide produksjonen sin være helt avhengig at noen kollegaer velger å avvikle produksjonen. Da har man i prinsippet disse mulighetene for å redusere kostnadene ved å skaffe seg utvidede produksjonsrettigheter: 1. Gjøre melkeproduksjonen mindre lønnsom for melkeprodusenter som IKKE har planer om å utvide produksjonen slik at flere avvikler produksjonen raskere enn de ellers ville gjort, eller framtvinger en beslutning om å avvikle produksjonen framfor å satse dersom de har vært i tvil. 2. Gå inn med prisreguleringer eller andre former for reguleringer i de 5 kvotemarkedene (j.fr punktene over) Punkt 1 er svært krevende å gå inn på for Norges Bondelag. Vi kan ikke arbeide for dårligere rammevilkår for en stor gruppe av vår medlemsmasse. Det vil også være krevende å definere hvilke melkeprodusenter dette er. Skal det være etter geografi, eller dagens bruksstørrelse? Da står man igjen med punkt 2, som vi ønsker å drøfte noe nærmere. Gå tilbake til systemet en hadde i 1983. Dette vil være et effektivt tiltak for å få ned kostnadene ved å investere i økt mjølkeproduksjon. De økte produksjonsrettighetene vil framstå som gratis. Staten omfordeler da kvoter kostnadsfritt fra melkeprodusenter som gir seg, over til gjenværende melkeprodusenter. Det vil imidlertid være ulemper også knyttet til dette systemet. For det første vil ikke systemet treffe de produsentene som ønsker å utvide produksjonen mye. Dette gjelder kanskje særlig der en bygger et nytt fjøs med en vesentlig høyere produksjonskapasitet enn dagens fjøs, der denne kapasiteten ønskes utnyttet så raskt som mulig. Det kan synliggjøres med følgende eksempel. En melkeprodusent har i dag 150.000 liter i kvote. Vedkommende bygger nytt fjøs, med en kapasitet på 300.000 liter melk. Skal kapasiteten utvides må produksjonen utvides med 150.000 liter. La oss forutsette at hvert år er det 50 mill. liter kvote som blir tilgjengelig gjennom at melkeprodusenter legger ned drifta. Dette tilsvarer en produksjonsøkning på 3,2 % pr år på de resterende produsentene, gitt at samlet melkevolum ligger stabilt på 1540 mill. liter. Det vil da ta 22 år, før produksjonskapasiteten vil bli utnyttet i det nye fjøset i dette eksemplet. Da er allerede mye av fjøset avskrevet, og en har ikke fått fordelt de faste kostnadene på et høyt nok volum. Kostnadene dette gir, vil trolig være større enn dagens kostnader med å kjøpe eller leie en produksjonsrettighet. En annen variant er å fordele kvotene etter søknad der en setter noen kriterier for hvem som skal ha kvote. Dette vil gi utviklingsmuligheter for noen, andre ikke. Utfordringen med denne varianten er å finne gode og rettferdige kriterier for hvem som skal få tildelt kvoterettigheter og hvem som ikke skal få det. Eksempler på slike kriterier kan være alder (unge bønder), beliggenhet (eks næringssvake områder) og driftsform (eks økologisk melk). Slik situasjonen er i dag med tilbudsunderskudd av kvote, vil en god del produsenter ikke få tildelt kvote. På den annen side, tildeles investeringstilskudd og rentestøtte etter søknad, der noen er prioritert, andre ikke, og etterspørselen etter investeringstilskudd er større enn tilgjengelige midler. Det skulle således ikke være større utfordringer med å tildele produksjonsrettigheter til noen enn investeringstilskudd. 4 Skal dette systemet fungere, betinger trolig at alle de 5 markedene for kvoteomsetning lukkes, inkludert at muligheten for å gå i samdrift også må fjernes. Sannsynligvis kan dagens samdrifter fortsette, men de kan ikke ta inn nye deltagere. Selv om kvotene blir delt ut gratis er det grunn til å minne om at det likevel vil være en pris på produksjonsrettigheten for å produsere melk. Denne prisen, eller kostnaden, vil komme til syne bare ved omsetning av landbrukseiendommer, da prisen på tilnærmet like landbrukseiendommer med eller uten mjølkekvote vil være forskjellig. Blant politikere er det få eller ingen som har argumentert for å gå tilbake til et ikke omsettbart kvotesystem. Det er derfor grunn til å anta at et slik system vil være relativt krevende å få gjennomslag for politisk. Redusere kvoteprisen på den statlige omsetningen. Kvoteprisen på statlig kvote er i dag 3,50 kr/liter. Prisen er lik ved salg og kjøp. Reduseres prisen, reduseres også kostnadene for de som kjøper statlig kvote. For de aller fleste fylker er det imidlertid en liten del av kvotekjøpet som skjer gjennom de statlige kvotene, fordi etterspørselen etter disse har vært så stor. Da blir det små volumer til den enkelte kjøper. Det er kun kjøp/salg at kvoteprisen reguleres noe, og da på halvparten av det omsatte volumet innenfor kjøp/salgsordningen (j.fr punkt1 i de 5 markedene). Ved en prisreduksjon av den statlige kvoteomsetningen, vil dette påvirke utbudet av melkekvoter for salg. I stedet for å selge vil melkeprodusenten gå til de to andre markedene å se om en vil få mer for kvota der. Da vil tilbudet av kvote for salg både statlig og privat gå kraftig ned. Etterspørselen etter kvoter generelt påvirkes neppe nevneverdig av redusert statlig kvote. Imidlertid vil fokuset etter å få tak i kvote i de andre kvotemarkedene, dvs kvoteleie og samdrift, øke. Den økte etterspørselen etter kvoter, vil igjen kunne gi høyere kvotepris i disse markedene. Kostnadene for kvotekjøper vil derfor ikke bli redusert selv om prisen på den statlige kvoteomsetningen reduseres. Etterspørselen etter kvote varierer imidlertid mye fra fylke til fylke. For de fylker der prisen på privat kvote ligger rett i nærheten av den statlige kvoteprisen, vil en redusert statlig kvotepris kunne få kostnadsreduserende effekt. Det kan også tenkes at en redusert statlig kvotepris vil gi en signaleffekt over i de andre kvotemarkedene. Dette vil i så fall innebære at en prisreduksjon på den statlige kvota, faktisk vil redusere kvoteprisen i de andre markedene til tross for tilbudsunderskudd av kvote. En variant over dette tema kan være at en signaliserer en nedtrappingsplan for prisreduksjoner av den statlige kvota. Dette vil trolig føre til at enkelte melkeprodusenter som er potensielle selgere av kvote, vil framskynde en beslutning om å selge kvote. Dermed vil en i alle fall det første, eller de første, årene av en nedtrappingsplan, få større tilbud. Potensielle kjøpere av kvote vil sannsynligvis vente så lenge som mulig med å kjøpe kvote, da en vet at kvoteprisen vil kunne gå ned. Et slikt tiltak vil derfor kunne gi noe bedre balanse mellom tilbud og etterspørsel etter kvote. Etter hvert som prisen på statlig kvote går ned, vil trolig enda flere av de som vurderer å slutte som melkeprodusenter, heller velge å leie bort kvote eller gå inn i samdrift. Om tiltaket vil redusere prisen på leid og kjøp av kvote i det private markedet er mer usikkert, men en nedtrapping av statlig kvotepris vil i alle fall kunne ha en signaleffekt. 5 Andre kombinasjoner av tiltak. Skal en redusere kvotepris på den statlige omsetningen, må staten samtidig gå inn i de andre markedene å regulere prisene der også, for å få kostnadsreduserende effekt for mjølkeprodusenter som ønsker større produksjonsrettigheter. Hvis en ikke gjør det, vil bare kvotehandlerne flytte seg fra et marked til et annet. Noen tror at ved å fjerne for eksempel muligheten for å kjøpe og selge kvote, og eller leie kvote, så vil produksjonsrettigheter være gratis. Så lenge en har mulighet til å gå i samdrift, vil det være gjennom denne organisasjonsformen at kvoteomsetningen vil skje. Det er ulike måter staten kan regulere kvotemarkedene. Her er noen eksempler: All kvoteomsetning, både kjøp/salg og leie, gjøres statlig, samtidig som mulighetene for å inngå samdrift avvikles. Kvoteprisen på statlig kvote settes lavt og leid kvote lavt. Systemet vil ha om lag samme virkning som tildeling av gratiskvoter etter samme mal som systemet fra 1983, men ha noen større kostnader ved seg. Om lag samme ulemper vil være ved dette systemet, blant annet at det vil vanskeliggjøre raskt produksjonsøkning for bruk som har bygd fjøs med større kapasitet enn man har kvote for. Stille krav om at en stor andel av leid kvote skal skje til Staten til en gitt (lav) pris. Staten leier kvotene ut igjen til samme pris. Tiltaket må kombineres med reguleringer innenfor samdriftssystemet. En kan stille krav om minimum eierandeler i samdrifta for den enkelte deltaker, og at dersom eierandelen er under et fastsatt nivå, må en andel av kvota som en ønsker å gå i samdrift med, heller leies ut til staten til en gitt (lav) pris. Systemet vil kreve en del byråkrati og kontrollvirksomhet. Det er også usikkert om systemet vil gi store kostnadsbesparelser for den som skal få tak i kvote. Det vil fortsatt være en andel som omsettes privat, både gjennom kjøp og leie, og trolig vil prisene på disse øke da tilbudet av slike kvoter blir redusert. Det vil være gjennom dette kvotemarkedet melkeprodusenten raskest kan øke produksjonsvolumet sitt. Avvikle kvoteleie og innføre begrensinger gitt i punktet over for samdrift. Avslutning: Gjennomgangen over viser at det er krevende å redusere kostnadene for melkeprodusentene ved å skaffe seg økte produksjonsrettigheter. Dette skyldes i all hovedsak at viljen til å utvide produksjonen i de fleste fylker, er langt større enn viljen til å legge ned produksjonen. Skal en få ned kvoteprisen, må en sannsynligvis gi mindre fleksibilitet i kvoteordningen enn i dag. Det vil i så fall gi mindre muligheter for å kunne øke produksjonen raskt. Et annet alternativ er å fjerne alle muligheter for omsetning og også mulighetene for å gå i samdrift, og heller tildele produksjonsrettigheter etter søknad der en velger å prioritere etter nærmere fastsatte kriterier. Ingen av disse retningene kan det se ut som om politikerne ønsker å gå, og dette gjelder trolig alle partier. Et godt eksempel på dette ser en ved at Landbruks- og matdepartementet med statsråd fra Senterpartiet, nylig har sendt ut en forskrift på høring der hovedformålet er å stimulere til mer fleksibilitet. 6