Nå kan jeg en de lig be gyn ne å leve!

Comments

Transcription

Nå kan jeg en de lig be gyn ne å leve!
ME har stjå­let 14 år
av Ruth Elins liv
Nå kan jeg en­de­lig
be­gyn­ne å leve!
102
HJEMMET NR. 8/09
Den da­gen rul­le­sto­len ble le­vert
til­ba­ke og trap­
pe­hei­sen de­mon­
tert, dan­set Ruth
Elin Nor­din (45)
av gle­de. En­de­lig
had­de hun fun­net
en vei ut av den
to­ta­le ut­mat­tel­sen
som syk­dom­men
ME had­de på­ført
hen­ne.
Hjemmetreportasje
Tekst: Ann Britt Hangeraas
Foto: Jørn Grønlund
■
– Jeg ga ald­ri opp hå­pet om
et nor­malt liv. Det var det
som ber­get meg fra å buk­ke un­
der, sier Ruth Elin Nor­din.
Hun er en av man­ge som har
opp­levd å få li­vet sitt satt på vent
av den fryk­te­de syk­dom­men ME.
I 14 år øde­la den li­vet hen­nes.
De sis­te fire åre­ne do­mi­ner­te
den til­væ­rel­sen hen­nes to­talt.
Tre­barns­mo­ren ble fan­ge i sitt
eget hjem. Syk­dom­men stjal alle
kref­te­ne. Hun ble av­hen­gig av
rul­le­stol og trap­pe­heis hjem­me
hos seg selv. Hun mis­tet søv­nen
og alt­for man­ge kilo. Hun måt­
te føl­ge sine barns liv via dag­
li­ge rap­por­ter. Hun tål­te in­gen
ly­der og lå til sengs sto­re de­ler
av da­gen.
– Jeg ek­si­ster­te, men jeg had­de
ikke noe liv, sier Ruth Elin.
Hun har tatt imot oss hjem­me
på Frog­ner i Akers­hus. Der bor
hun sam­men med ek­te­man­nen
Rei­no (46) og bar­na Char­lot­te (22),
Alex­an­der (16) og Re­bec­ca (14).
Det sis­te året har også en ny
og svært vel­kom­men gjest flyt­tet
inn — nem­lig op­ti­mis­men. Det
skjed­de et­ter at Ruth Elin prøv­de
en ny og svært spe­si­ell be­hand­
lings­form, så­kalt biofoton-te­ra­pi,
høs­ten 2007.
For­tvi­let
– Jeg grep et halm­strå, slik jeg
har gre­pet man­ge før. Når man
er så for­tvi­let som jeg var, gjør
man gjer­ne det. For­skjel­len var
at den­ne gang skjed­de det noe
po­si­tivt i krop­pen min. Et­ter den
før­s­te be­hand­lin­gen kjen­te jeg
merk­bart mer ener­gi. Et­ter den
åt­ten­de kun­ne jeg til­brin­ge et
HJEMMET NR. 8/09
par ti­mer på et kjø­pe­sen­ter. Og
sånn — uen­de­lig sak­te, men vel­
dig sik­kert — har det gått frem­
over, sier Ruth Elin.
I som­mer var hun og Rei­no i
Frank­ri­ke, noe som var en kjem­
pe­sei­er for en som knapt har vært
ute på fle­re år. Samtidig kun­ne
hun le­ve­re til­ba­ke den elek­tris­ke
rul­le­sto­len og de­mon­te­re trap­
pe­hei­sen.
– Den da­gen det skjed­de, dan­
set jeg av pur gle­de. Jeg har lagt
på meg åtte-ni kilo, kla­rer å se på
TV, høre på mu­sikk og lese igjen.
I dag, før dere skul­le kom­me, har
jeg gjort fle­re ting på én gang.
Og visst ble jeg sli­ten, men ikke
ut­mat­tet. Det er helt ube­skri­ve­
lig dei­lig, sier Ruth Elin.
Sårt for en mam­ma
Helt til hun fikk sitt tred­je barn
ved kei­ser­snitt for 14 år si­den,
var Ruth Elin en ung kvin­ne med
et van­lig liv. Hun var so­si­al, triv­
des un­der press, var ak­tiv, sam­
funns­en­ga­sjert og det man kal­
ler en skik­ke­lig glad­jen­te. Et­ter
fød­se­len ble in­gen­ting som før.
Selv om hun var så sli­ten at hun
knapt hang sam­men, gikk imid­
ler­tid til­væ­rel­sen rundt på et vis.
Hun job­bet også litt som dag­
mam­ma.
– Det sto­re ut­for­ren­net kom
først i 2003. Da be­gyn­te jeg å stu­
de­re. Da ble jeg også vel­dig syk.
Jeg slut­tet å sove, fikk in­flu­en­sa­
lig­nen­de smer­ter i hele krop­pen
og kjen­te meg to­talt ut­mat­tet.
Lege et­ter lege ble opp­søkt.
– En send­te meg til psy­ko­log
som be­ord­ret an­ti­dep­res­si­va. Det
hjalp ikke. En an­nen vil­le gi meg
▴ BLE BE­HAND­LER: – Her er ap­pa­ra­tet som har hjul­pet krop­pen
min å lege seg selv, sier Ruth Elin. At både hun og søn­nen opp­
lev­de stor bed­ring et­ter å ha prøvd biofoton-te­ra­pi, gjor­de så stort
inn­trykk på ek­te­mann og far at han selv valg­te å stu­de­re me­to­den.
Rei­no job­ber i dag som be­hand­ler.
hjer­te­me­di­sin, og en tred­je men­
te at om jeg bare gikk en halv­ti­
me hver dag, vil­le jeg bli bed­re.
Jeg prøv­de, men ble mye ver­re.
Jeg fikk målt mi­ne­ral- og vi­ta­min­
ver­di­ene i krop­pen. Da dis­se var
lave, ble jeg satt på en skik­ke­lig
hes­te­kur. Det gjor­de meg enda
ver­re, sier Ruth Elin.
Hun var nå blitt så dår­lig at
hun måt­te bru­ke elek­trisk rul­le­
stol for å kom­me seg fra rom til
rom i sitt eget hjem. For å kun­
ne be­ve­ge seg mel­lom før­s­te og
and­re eta­sje måt­te det in­stal­le­res
en trap­pe­heis. Ruth Elin mis­tet
kilo et­ter kilo, hun vei­de til slutt
bare 44 kilo og had­de kropp som
en gam­mel dame. Li­vet til­brak­te
hun stort sett til sengs el­ler i en
lig­ge­stol. Der lå hun og sam­let
kref­ter slik at hun skul­le kun­ne
være til ste­de for bar­na sine når
de kom hjem fra sko­len og rap­
por­ter­te om sto­re og små be­gi­
ven­he­ter.
– Jeg had­de ikke kref­ter til å
hjel­pe dem med lek­se­ne en­gang.
Det å ikke kun­ne føl­ge opp bar­
na mine var noe av det vers­te
syk­dom­men stjal fra meg, sier
Ruth Elin.
Hun sy­nes også det er fryk­te­
lig trist at bar­nas bes­te min­ner
fra barn­dom­men ikke in­klu­de­
rer hen­ne.
– Vi har fan­tas­tis­ke ven­ner som
hele ti­den har stilt opp for oss på
man­ge for­skjel­li­ge plan. De tok
blant an­net med de yng­ste på fe­
rie. Det var ga­ve­pak­ke for hele
fa­mi­li­en, men jeg skul­le så gjer­ne
sett at det var pap­pa­en de­res og
jeg som had­de reist sam­men med
dem. Men der lå jeg, og jeg had­
de ikke klart meg uten ham. Selv
om det ikke var noe jeg kun­ne
gjø­re med si­tua­sjo­nen, snek den
dår­li­ge sam­vit­tig­he­ten seg inn­på
meg. Det gjor­de selv­sagt ikke sa­
ken noe bed­re, sier Ruth Elin, og
for­tel­ler at hun had­de en av sine
vers­te stun­der da yng­ste­jen­ta en
dag kom og spur­te om hun kun­
ne få bli med en an­nen fa­mi­lie på
skog­tur for å gril­le pøl­ser.
– Ikke en­gang det kun­ne jeg
ta hen­ne med på. Jeg gråt da,
gråt for­di hun måt­te vok­se opp
med en mor som ald­ri or­ket noe.
I sli­ke si­tua­sjo­ner kom også de
ne­ga­ti­ve tan­ke­ne, de som gjor­de
at jeg had­de mest lyst til å gi opp
alt. For hvis det var sånn res­ten
av li­vet mitt skul­le bli, var det
ikke mye å sat­se på.
Også søn­nen fikk ME
Det skul­le bli enda ver­re.
Året var 2005. Ruth Elins lege
had­de fat­tet mis­tan­ke om at det
var kro­nisk ut­mat­tel­ses­syn­drom
– ME – hun led av, og send­te
hen­ne til ut­red­ning ved ME-kli­
nik­ken i Oslo.
Hun fikk dia­gno­sen.
Hun ante ikke hva det egent­
lig in­ne­bar, og ring­te ME-for­en­
103
Ruth Elin fikk igjen livsgleden
in­gen. Der fikk hun vite at det
var en evig­va­ren­de til­stand, og at
det bes­te hun kun­ne gjø­re, var
å lære seg å mest­re hver­da­gen
best mu­lig.
– Hel­dig­vis klar­te jeg ikke å
slå meg til ro med det, sier hun.
– Det måt­te da fin­nes noe der ute
et sted som kun­ne hjel­pe.
Den­ne inn­stil­lin­gen skul­le vise
seg å bli svært po­si­tiv både for
hen­nes selv og for søn­nen Alex­
an­der, som midt oppe i det hele
også ble ram­met av ME.
Han fikk kik­hos­te i 2003. Rett
et­ter­på ble han ram­met av RS-vi­
ru­set. To år se­ne­re sa det «pang».
Den sko­le­flin­ke, so­sia­le og tre­
nings­iv­ri­ge fot­ball­gut­ten ble sit­
ten­de pas­siv i en stol. Han or­
ket in­gen­ting, ras­te ned 10 kilo
i vekt og kas­tet opp om han an­
streng­te seg.
Alex­an­der ble dia­gnos­ti­sert
104
med ME i 2007. Han mis­tet to
års sko­le­gang, men klar­te å ta
igjen alt i lø­pet av et halvt år et­
ter at han ble frisk.
– Det gjør meg fryk­te­lig stolt,
sier Ruth Elin.
Halm­strå
Høs­ten for halv­an­net år si­den
hør­te Ruth Elin via be­kjen­te om
biofoton-te­ra­pi og opp­søk­te en
be­hand­ler i Dram­men.
– Vel­dig en­kelt sagt er biofotonte­ra­pi en form for lys­aku­punk­tur.
Det bru­kes et ap­pa­rat som må­ler
ly­set i krop­pens cel­ler, fin­ner uba­
lan­ser og kor­ri­ge­rer dis­se slik at
krop­pen kan hel­bre­de seg selv.
Jeg trod­de vel egent­lig ikke så
vel­dig mye på at det­te kun­ne
hjel­pe meg ut av den hen­ge­my­
ra jeg satt fast i, men jeg føl­te at
jeg ikke had­de noe å tape på å
prø­ve, sier hun og smi­ler.
For i hen­nes til­fel­le ble det­te
det halm­strå­et som fak­tisk skul­
le få hen­ne til­ba­ke til et le­ve­
lig liv.
Rei­no har sit­tet ved sin ko­nes
side un­der hele in­ter­vju­et. Nå
smi­ler han også. For ham er det
som har skjedd et like stort mi­
ra­kel som for Ruth Elin selv. Han
har fått kona si til­ba­ke. Bed­re
gave kan han ikke ten­ke seg.
Styr­ket for­hold
– Rei­no har vært helt fan­tas­tisk
alle dis­se åre­ne. Han har over­tatt
alt det som før var mine opp­ga­
ver hjem­me, sam­ti­dig som han
har gjort job­ben sin. Da jeg var
på mitt vers­te, sam­ti­dig som også
Alex­an­der ble syk, ble han syk­
meldt for å kun­ne hol­de hju­le­
ne sånn noen­lun­de i gang her
hjem­me. Han kjør­te Alex­an­der
til og fra sko­len slik at han i alle
fall skul­le få litt so­si­alt sam­vær
med ven­ne­ne sine. Rei­no hand­
let, la­get mat — ja, han gjor­de alt
og mer til. Samtidig had­de han
over­skudd til å set­te seg ned med
meg og lage små, gyl­ne øye­blikk,
sier Ruth Elin og sen­der man­nen
et blikk fylt av takk­nem­lig­het.
– I mot­set­ning til hva man
kan­skje skul­le tro, er vårt for­
hold bare blitt ster­ke­re gjen­nom
Ruth Elins sykdom. Vi står tet­te­
re sam­men enn noen gang, sier
Rei­no.
Han leg­ger imid­ler­tid ikke
skjul på at det har vært fryk­te­
lig slit­somt.
Ek­te­pa­ret skry­ter for øv­rig av
kom­mu­nen de bor i. Da de var
lengst nede, kom en fra kom­mu­
nen på hjem­me­be­søk, fikk for­
klart syk­dom­men fra en i MEfor­en­in­gen, Ruth Elins be­hov ble
kart­lagt, og det ble la­get en plan
HJEMMET NR. 8/09
Det­te er biofoton-te­ra­pi
Biofoton-te­ra­pi er en kom­bi­na­sjon av gam­mel
ki­ne­sisk vis­dom og mo­der­ne tek­no­lo­gi.
▴ SAM­MEN I TYKT OG TYNT:
Ruth Elin og Rei­no Nor­din har
vir­ke­lig fått prøvd både «gode
og onde da­ger». – Det har vært
bein­tøft, men alle pro­ble­me­ne
har styr­ket oss som par, sier
Rei­no. Han ny­ter nå til ful­le å ha
fått kona si til­ba­ke.
◂ FIKK IGJEN KREF­TE­NE:
En­de­lig kan fa­mi­li­en Nor­din fra
Frog­ner i Akers­hus be­gyn­ne å
fun­ge­re som en van­lig fa­mi­lie
igjen. For før­s­te gang på vel­dig
man­ge år har Ruth Elin kref­
ter til å være en mor som er til
ste­de for bar­na sine. Det set­ter
både ek­te­man­nen Rei­no og de
tre bar­na Char­lot­te (22) (t.h.),
Alex­an­der (16) og Re­bec­ca (14)
stor pris på.
som om­fat­tet både hjem­me­sy­ke­
pleie og hjem­me­hjelp. Fullt så
greit gikk det ikke da Rei­no øns­
ket å være hjem­me på hel­tid —
som løn­net om­sorgs­per­son, men
også det løs­te seg til slutt.
Man­nen ble be­hand­ler
Et­ter å ha sett for­and­rin­gen som
grad­vis skjed­de med Ruth Elin et­
ter at hun be­gyn­te med biofotonte­ra­pi, har Rei­no også brukt det
sis­te året til å ut­dan­ne seg til te­
ra­peut in­nen den­ne be­hand­lings­
for­men.
– Jeg var liv­redd da jeg kjør­
te kona mi til Dram­men til den
før­s­te be­hand­lings­ti­men. Tenk
om det­te bare var hum­bug! Å se
gnis­ten kom­me til­ba­ke i Ruth
Elins blikk fikk også meg til å
håpe. Og da også søn­nen vår ble
en nor­mal gutt med fullt tem­po
igjen et­ter sam­me be­hand­ling —
ja, da kun­ne jeg ikke an­net enn
tro at det­te vir­ke­lig har noe for
seg, sier Rei­no, og til­føy­er:
– Alex­an­der had­de ikke det
min­ste lyst til å prø­ve be­hand­
HJEMMET NR. 8/09
Me­to­den er ut­vik­let av ne­der­len­
de­ren Jo­han Boswinkel. Be­hand­
lin­gen er smer­te- og bi­virk­nings­
fri og gjen­nom­fø­res ved hjelp
av et bio­feed­back-ap­pa­rat. Det
må­ler elek­trisk hud­mot­stand i
aku­punk­tur­punk­te­ne langs aku­
punk­tur­me­ri­dia­ne­ne på hen­der
og føt­ter.
– Punk­te­ne er re­fleks­punk­
ter som har for­bin­del­se til for­
skjel­li­ge or­ga­ner i krop­pen, sier
Jan Ron­ny Kul­le­bund, den før­s­
te som fikk be­hand­lings­for­men
til Nor­ge.
– Vi sjek­ker om det er blok­
ke­rin­ger i dis­se punk­te­ne, og vi
kan fin­ne ut hva som kan åpne
opp for blok­ke­rin­ge­ne. Der­et­ter
kan vi be­hand­le for det­te. All be­
hand­ling skjer via lys­fre­kven­ser
som sen­des inn i krop­pen.
Når vi fin­ner ut at et or­gan
har en funk­sjons­feil, tes­tes det
ut kjen­te fre­kven­ser av mu­li­ge
for­styr­rel­ser på punk­te­ne som
vi­ser funk­sjons­feil. Fre­kven­se­ne
som vi tes­ter, har de om­vend­te
fre­kvens­bøl­ge­ne av for­styr­rel­se­
ne. Si­den to mot­sat­te bøl­ger av
sam­me fre­kvens nøy­tra­li­se­rer
lin­gen. Han var gan­ske sint da
han ble dratt med til i alt syv be­
hand­lin­ger.
– Et­ter den fjer­de tenk­te jeg at
det ikke var så dumt li­ke­vel. Jeg
kjen­te jo at jeg fikk mer ener­gi,
og mer­ket at hu­mø­ret kom til­ba­
ke, sier Alex­an­der selv.
Ny­for­els­ket
– Hvor­dan er li­vet i dag?
– Det er i ferd med å nor­ma­li­
se­re seg, sier Rei­no.
Han smi­ler til kona og for­tel­
ler at nå er det hun som er blitt
sjef på kjøk­ke­net igjen.
– Jeg er fort­satt inn­kjøps­sjef.
Res­ten tar hun seg av, sier han,
og leg­ger litt mer al­vor­lig til at
han sy­nes det er gan­ske så vid­
un­der­lig å kun­ne gjø­re ting sam­
men med fru­en igjen.
– Bare det å ta en li­ten bil­tur
og drik­ke en kopp kaf­fe sam­men
et sted kjen­nes helt fan­tas­tisk.
Det er som å være ny­for­els­ket!
sier Rei­no.
Så leg­ger han ar­me­ne godt
rundt Ruth Elin og for­tel­ler at
han gle­der seg vold­somt til alt det
de to skal fin­ne på frem­over.
– Ja, sier Ruth Elin. – Nå er det
en­de­lig vi og ikke ME som be­
stem­mer.
◆
hver­and­re, opp­he­ves for­styr­rel­
sen, for­kla­rer Kul­le­bund.
Han fikk biofoton-te­ra­pi­en
til Nor­ge for tre år si­den, et­ter
at han had­de lett et­ter noe som
kun­ne hjel­pe ham for egne hel­
se­pro­ble­mer. Le­tin­gen før­te ham
til Ne­der­land, der han møt­te pro­
fes­sor Jo­han Boswinkel, og han
fikk prø­ve den spe­si­el­le be­hand­
lings­for­men.
– Jeg ble frisk. Det gjor­de et
vold­somt inn­trykk, og jeg be­
stem­te meg for å gi opp mitt
gam­le liv og lære alt jeg kun­ne
om det­te. Det før­te et­ter hvert
til et sam­ar­beid med Boswinkel
og åp­ning av sen­tret Health An­
gel In­ter­na­tio­nal i Dram­men. Før
jeg kom så langt, had­de jeg tes­
tet ut be­hand­lin­gen på fa­mi­lie
og ven­ner, og det som skjed­de,
var mer enn nok til å gjø­re meg
over­be­vist om at det­te er en me­
to­de som kan hjel­pe man­ge, sier
Kul­le­bund.
Han med­gir at det ikke fin­
nes noen form for vi­ten­ska­pe­lig
do­ku­men­ta­sjon på at me­to­den
vir­ker, bare utal­li­ge vit­ne­sbyrd
fra men­nes­ker som er blitt bra.
▲ FØR­ST
­ E­MANN: Jan Ron­ny
Kul­le­bund er den som fikk
biofoton-te­ra­pi­en til Nor­ge.
– Hva slags li­del­ser kan be­
hand­lin­gen hjel­pe mot?
– Det al­ler mes­te. Det den­ne
me­to­den gjør, er rett og slett å
gi im­mun­for­sva­ret de bes­te vil­
kå­re­ne for å ord­ne opp i pro­ble­
me­ne selv, sier Kul­le­bund.
Han for­tel­ler også at Jo­han
Boswinkel har holdt fle­re kurs
i Nor­ge, og at det er ut­dan­net
fle­re te­ra­peu­ter som til­byr be­
hand­ling.
For mer in­for­ma­sjon:
www.healtangel.no
Pro­fes­sor Ola Did­rik Saug­stad
Ny kunnskap hjelper
fle­re ME-pa­si­en­ter
– Det er fle­re metoder som sy­nes å hjel­pe mot ME, My­al­gisk En­
ce­fa­lo­pa­ti. Jeg ser hel­ler ikke noe ne­ga­tivt i at de som er ram­met
av det­te for­sø­ker al­ter­na­ti­ve me­to­der. Så len­ge det ikke er far­lig
el­ler fø­rer til øko­no­misk ruin, kan det være vel verdt å prø­ve,
sier Ola Did­rik Saug­stad, pro­fes­sor i bar­ne­syk­dom­mer.
Han un­der­stre­ker at han ikke kjen­ner til me­to­den som Ruth
Elin Nor­din har brukt.
Saugstads bes­te råd til ME-pa­si­en­ter er å få fore­tatt en grun­
dig ut­red­ning av im­mun­for­sva­ret.
– Sta­dig fle­re vi­ten­ska­pe­li­ge rap­por­ter ty­der på at det hos MEpa­si­en­ter fin­nes på­gå­en­de in­fek­sjo­ner og et ned­satt im­mun­for­
svar. Jeg tror der­for at vi nær­mer oss et gjen­nom­brudd når det
gjel­der for­stå­el­sen for den­ne syk­dom­men, sier han.
Le­gen for­tel­ler også at det nå er gjort funn som kan for­kla­re
hvor­for fle­re per­so­ner i enk­elte fa­mi­li­er ram­mes av den fryk­
te­de syk­dom­men.
– Det fin­nes et vi­rus som kan gi ME. Vi­ru­set, Her­pes 6, in­te­
gre­rer seg i ar­ve­stof­fet og går der­for i arv. Både det­te og fle­re
and­re vi­rus kan be­hand­les med de nye anti-vi­rus­me­di­si­ne­ne.
Det er ikke snakk om mi­ra­kel­me­di­sin, men jeg har sett klar bed­
ring hos pa­si­en­ter som er blitt be­hand­let med en kom­bi­na­sjon
av an­ti­bio­ti­ka og anti-vi­rus­mid­ler, el­ler som er blitt satt på et
kost­re­gi­me til­pas­set de fun­ne­ne som er gjort, sier Saug­stad.
[email protected]
105