null

24-28 oktober 2011
Abstrakt nr:
Vitenskapelige forhandlinger
73
VEKT OG FEDMERELATERT SYKDOM 5 ÅR ETTER GASTRISK BYPASS
Aftab H1,3, Risstad H1, Søvik TT1,2, Aasheim ET1, Hewitt S1, Kristinsson J1, Mala T1,2
1
Senter for sykelig overvekt i Helse Sør-Øst, Oslo universitetssykehus, Aker
2
Avdeling for Gastroenterologisk kirurgi, Oslo universitetssykehus, Aker
3
Det medisinske fakultet, Universitetet i Oslo
Bakgrunn: Gastrisk bypass er den vanligste fedmeoperasjonen i Norge. Vi ønsket å evaluere
vektutvikling og endringer i tilleggssykdommer 5 år eller senere etter gastrisk bypass.
Metode: Vi analyserte prospektivt registrerte data hos pasienter etter gastrisk bypass.
Gjennomsnittlig (SD) observasjonstid var 61 mnd (3,1). Vektreduksjon ble vurdert ved
prosent excessive weight loss (EWL) i forhold til vekt tilsvarende BMI=25 kg/m2.
Resultater: 102/142 pasienter (72%) møtte til 5-års kontroll og ble inkludert. Ingen døde i
observasjonsperioden. Gjennomsnittlig preoperativ alder var 45 år (9,4), BMI var 47 kg/m2
(4,9) og 71% var kvinner. Ved siste kontroll var BMI 34 kg/m2 (5,7), tilsvarende en
gjennomsnittlig vektreduksjon på 27% fra utgangsvekten. Dette gir en gjennomsntittlig BMI
reduksjon på 13 (5,4) og EWL på 62% (22,4). 61% av pasientene hadde BMI <35 kg/m2.
Senkomplikasjoner (>30 dager etter operasjonen) ble registrert hos 15% og 2% var operert for
intern herniering. Hudplastikk var utført hos 30%. Endringer i fedmerelatert komorbiditet er
angitt i tabellen.
50
Hypertensjon
Diabetes(ІІ)
Depresjon
Leddsmerter
Reflux
2
Gjennomsnittlig BMI (kg/m )
45
40
35
30
25
0
12
24
36
48
60
Søvnapné
Hyperlipide
mi
Hypotyreose
Preop
n=102
28%
26%
25%
39%
13%
Postop
n=102
17%
9%
28%
32%
8%
0.008
<0.001
0.63
0.30
0.27
23%
18%
3%
6%
<0.001
0.002
18%
11%
0.02
Måneder etter kirurgi
Konklusjon: Gastrisk bypass fører til et betydelig vekttap og har gunstige effekter på
fedmerelaterte sykdommer 5 år etter kirurgi.
P
24-28 oktober 2011
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
74
KIRURGISK BEHANDLING AV EKSTREM FEDME (BMI ≥60 kg/m2)
Risstad H¹, Aftab H1,2, Søvik TT1,2,3, Schou CF1,3, Kristinsson J1,3, Mala T1,3
¹Senter for sykelig overvekt Helse Sør-Øst, Oslo universitetssykehus, Aker
²Det medisinske fakultet, Universitetet i Oslo
³Gastroenterologisk kirurgisk avdeling, Oslo universitetssykehus, Aker
Bakgrunn: Studier tyder på at ekstremt høy vekt er en risikofaktor for komplikasjoner ved
fedmekirurgi. Vi ønsket å evaluere resultatene etter fedmekirurgisk behandling av pasienter
med kroppsmasseindeks (BMI) ≥60 kg/m².
Metode: Analyse av prospektivt innsamlede data for alle pasienter operert for sykelig fedme
juni 2004 – juni 2011 med preoperativ BMI ≥60 kg/m². Korttidskomplikasjoner ble definert
som hendelser innen 30 dager postoperativt. Kontinuerlige data angis som median verdi
(spredning). Vektreduksjon ble vurdert som prosent excessive weight loss (EWL) i forhold til
vekt tilsvarende BMI på 25 kg/m2.
Resultater: 39 av 1284 pasienter (3%) hadde BMI ≥60 kg/m². Median alder for disse var 37
år (spredning 22 – 47 år) og 54% var menn. Preoperativ vekt og BMI var 196 kg (145 – 291
kg) og 64 kg/m2 (60 – 88 kg/m2). Vanligste tilleggssykdommer var leddsmerter (64%),
hypertensjon (44%), type 2-diabetes (31%), depresjon (31%), astma (21%), urininkontinens
(21%), obstruktiv søvnapné (15%) og hypotyreose (13%).
Pasientene ble primært operert med langsgående ventrikkelreseksjon (”sleeve”, n=23),
gastrisk bypass (n=10) og biliopankreatisk avledning med duodenal omkobling (n=6). Av
pasientene operert med sleeve ble 11 av 23 senere operert med duodenal omkobling, to ble
operert med gastrisk bypass og hos sju pasienter er duodenal omkobling planlagt. Tre
pasienter vil ikke få utført ny prosedyre. Ved totrinns prosedyrer var vekt og BMI før andre
prosedyre 160 kilo (112 – 238 kilo) og 56 kg/m2 (43 – 65 kg/m2). Vekttap før andre prosedyre
var 29 kg (-2 – 81 kg). Inngrep nummer to ble utført 17 mnd (6 – 41 mnd) etter første
operasjon. Alle inngrepene ble utført med laparoskopisk tilgang.
Korttidskomplikasjoner tilkom etter 7 av 39 (18%) primære og 2 av 13 (15%) sekundære
inngrep. Fem pasienter (13%) ble reoperert, hvorav en døde på grunn av anastomoselekkasje,
sepsis og multiorgansvikt. Postoperativ liggetid var to døgn (1-55 døgn).
EWL hos pasienter operert med gastrisk bypass var 58% (31 – 96%) etter ett år og 63% (32 –
78%) etter to år, mens EWL hos pasienter operert med duodenal omkobling var 57% (26 –
97%) etter ett år og 67% (50 – 109%) etter to år.
Konklusjon: Få pasienter som ble opererert ved vårt senter hadde BMI ≥60 kg/m². I denne
pasientgruppen ble de fleste operert med duodenal omkobling i en eller to seanser, og alle
inngrepene ble fullført med laparoskopisk tilgang. En relativt stor andel ble reoperert på
grunn av komplikasjoner.
24-28 oktober 2011
Abstrakt nr:
Vitenskapelige forhandlinger
75
NATTLIG HYPERTENSJON VED SYKELIG OVERVEKT EFFEKTEN AV
GASTRISK BYPASS KIRURGI OG INTENSIV LIVSTILSINTERVENSJON
Nordstrand N MD1§, Hertel JK Cand.Scient1, Hofsø D PhD 1, Sandbu R PhD1, Saltvedt E
PhD1, Os I PhD 2, Hjelmesæth J PhD 1
1
Senter for Sykelig Overvekt i Helse Sør-Øst, Sykehuset i Vestfold HF.2Nyremedisinsk
avdeling, IUO, Ullevål.
Bakgrunn: Nattlig hypertensjon er assosiert med økt risiko for kardiovaskulær sykdom og
død. I denne undersøkelsen har vi sammenlignet hvordan gastrisk bypass (RGB) og intensiv
livstilsintervensjon (ILI) påvirker nattlig hypertensjon og variasjonen i 24-timers blodtrykk.
Metode: Kontrollert klinisk studie med 12 mnd oppfølgingstid. Ambulatorisk
blodtrykksmåling (ABPM) ble gjennomført på 124 studiedeltagere. Av disse tilfredstillte 90
(RGB, n=49) kvalitetskravene i forhold til antall målinger ved baseline og etter 1-års
oppfølging.
Resultat: Ved baseline hadde 71(79 %) pasienter nattlig hypertensjon, 42 (86 %) i RGBgruppen og 29 (71 %) i ILI-gruppen, p=0.119. Etter 1 år var antall individer med nattlig
hypertensjon redusert med 28 (67 %) p≤0.001, i RGB-gruppen, sammenliknet med 2 (7 %)
p=0.791 i ILI-gruppen. Etter justeringer for alder, kjønn, BMI ved inklusjon og endringer i
antall blodtrykksmedisiner hadde de som ble operert redusert odds for nattlig hypertensjon
etter 1 år sammenliknet med de som ble livsstilsbehandlet, odds ratio (OR): 0.15, 95% CI:
0.05, 0.42, p≤0.001. Etter videre justering for vekttap fant man ingen signifikant forskjell
mellom gruppene OR: 1.43, 95 % CI: 0.27, 7.41, p=0.674.
Konklusjon: Forekomsten av nattlig hypertensjon ble betydelig redusert (67 %) etter
behandling med gastrisk bypass men ikke etter intensiv livsstilsbehandling. Denne gunstige
effekten var hovedsakelig mediert av vekttap.
Nocturnal hypertension
50
40
Baseline
67 % reduction
p≤0.001
5 % reduction
p=0.791
30
20
10
0
RGB-group
ILI-group
Follow up
24-28 oktober 2011
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
76
OKKLUDERENDE KOAGEL VED ENTEROENTEROANASTOMOSEN ETTER
GASTRISK BYPASS
Mala T, Søvik TT, Schou CF, Kristinsson J
Senter for sykelig overvekt i Helse Sør-Øst, Oslo universitetssykehus, Aker
Avdeling for Gastroenterologisk kirurgi, Oslo universitetssykehus, Aker
Bakgrunn: Obstruksjon av det biliopankreatiske løpet etter gastrisk bypass er sjelden og
tilkommer oftest en tid etter operasjonen. Årsakene kan være sammenvoksninger,
invaginasjon eller intern herniering 1, 2. Tilstanden kan føre til perforasjon av utsjaltet
ventrikkel 3. Vi rapporterer våre erfaringer med okkluderende koagel ved
enteroenteroanastomosen i det postoperative forløpet etter gastrisk bypass.
Metode: I perioden juni 2004 – mars 2011 ble det utført 1066 gastrisk bypass prosedyrer.
Pasientdata er lagret i et pasientregister og reoperasjoner ble gjennomgått.
Resultater: 5 pasienter (0.5 %), fire kvinner og en mann, ble reoperert pga okkluderende
koagel ved enteroenteroanastomosen 1, 1, 2, 3, og 11 dager etter gastrisk bypass. Median
alder og BMI var 37 år (spredning 32-51) og 42 kg/m2 (spredning 40-46). Symptomene var
vage men 3 av pasientene hadde hemoglobinfall og 3 uttalt kvalme. En pasient hadde ved
reoperasjonen perforasjon av utsjaltet ventrikkel. En annen utviklet akutt panreatitt. Alle ble
reoperert laparoskopisk med evakuering av koagelet uten ytterligere revisjon av anastomosen,
samt anleggelse av gastrostomikateter for avlastning. Pasienten med ventrikkelperforasjon
gjennomgikk flere reoperasjoner pga bukveggsabsesser.
Konklusjon: Okkluderende koagel ved enteroenteroanastomosen er en sjelden, men
potensielt alvorlig komplikasjon etter gastrisk bypass. Tilstanden er akutt og tidlig
intervensjon kan hindre alvorlige komplikasjoner.
Referanser:
1
Jones KB. Biliopancreatic limb obstruction at or proximal to the jejunojejunostomy; a potentially deadly,
catastrophic event. Obes Surg 1996; 6: 485-493.
2
Awais O, et al. Acute, complete small bowel obstruction after laparoscopic gastric bypass due to intraluminal
blood clot formation. Surg Obes Relat Dis 2005; 1: 418-422.
3
Torrens AS, et al. Gastric blow-out: complication after obesity surgery. Ugeskr Laeger 2009; 17: 3624-3625.
24-28 oktober 2011
Abstrakt nr:
Vitenskapelige forhandlinger
77
HAR PASIENTENS ALDER PÅ OPERASJONSTIDSPUNKTET BETYDNING FOR
RESULTATET ETTER GASTRIC BYPASS?
Sandvik, J, Hareide GR
Kirurgisk avdeling, Ålesund Sjukehus, Helse Møre og Romsdal, 6026 Ålesund
For å ha nytte av fedmekirurgiske inngrep er den enkelte pasients evne til å gjennomføre
omfattende livstilsendringer avgjørende for nytten de på lang sikt har av det kirurgiske
inngrepet. I denne presentasjonen er det undersøkt om den operertes alder på
operasjonstidspunktet har betydning for resultatet 2 år etter operasjonen.
I perioden april 2004 til desember 2008 har 235 pasienter gjennomgått gastric bypass
operasjon ved Ålesund Sjukehus. Av disse har 221 (94%) møtt opp til 2-års kontroll, og BMI
verdien ved 2-års kontroll er brukt som mål på oppnådd resultat etter operasjonen.
Median alder er 39 år (22-65 år)
Kjønnsfordeling i hele gruppen er 24 % menn, 76 % kvinner
antall Median
BMI ved
operasjon
20-29 år
30-39 år
40-49 år
50-59 år
60-65 år
33
80
62
42
4
47 (37-59)
44 (36-67)
42 (35-59)
45 (35-56)
41 (38-47)
Median
BMI ved
2årskontroll
29 (23-44)
30 (21-43)
28,5 (22-42)
30,5 (21-41)
28 (26 -33)
Median
Ending
BMIpoeng
18
14
13,5
14,5
13
2-ukers
livstilskurs
Kjønnsfordeling
51%
61%
58%
62%
50%
21% menn
17% menn
24% menn
26% menn
50% menn
Den yngste gruppen har noe høyere BMI på operasjonstidspunktet og en større vektreduksjon,
men for øvrig er det små forskjeller mellom aldersgruppene.
Alder har sannsynligvis hatt betydning ved seleksjon av pasienter til operasjon.
I tabellen er det også tatt med andel opererte som har deltatt på 2 ukers livstilsendringskurs
på et rehabiliteringsenter i løpet av første år etter operasjonen. De yngst og eldste har noe
lavere deltakelse enn resten av gruppen.
24-28 oktober 2011
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
78
HAR ARBEIDSLIVSTILKNYTNING BETYDNING FOR RESULTAT ETTER
GASTRIC BYPASS?
Sandvik, J, Hareide GR
Kirurgisk avdeling, Ålesund sjukehus, Helse Møre og Romsdal,
6026 Ålesund
For å ha nytte av fedmekirurgiske inngrep er den enkelte pasients evne til å gjennomføre
omfattende livstilsendringer avgjørende for nytten de på lang sikt har av det kirurgiske
inngrepet. I denne presentasjonen er det undersøkt om arbeidstilknytning før operasjonen har
betydning for resultatet 2 år etter operasjonen.
I perioden april 2004 til desember 2008 har 235 pasienter gjennomgått gastric bypass
operasjon ved Ålesund Sjukehus. Av disse har 221 (94%) møtt opp til 2-års kontroll, og BMI
verdien ved 2-års kontroll er brukt som mål på oppnådd resultat etter operasjonen.
Tilknytning til arbeidslivet er registrert når pasienten søkes inn til operasjon. De som har
uføretrygd, rehabiliteringpenger/arbeidsavklaringspenger, eller er arbeidsledige er registrert
som ute av arbeid. Denne gruppen er sammenlignet med de som er operert i samme periode
og som var i jobb da de ble søkt inn til operasjon.
Antall
Ute av arbeid
I arbeid
62 (28%)
159 (72%)
Median BMI
ved operasjon
44 (37-59)
44 (35-67)
Median BMI ved
2-årskontroll
30 (21-39)
29,5 ( 21-41)
Vi har ut fra disse tallene ikke holdepunkt for at arbeidstilknytning har betydning for
resultatet 2 år etter gastric bypass operasjon.
Vi har ikke data som kan avklare om arbeidstilknytning spiller en rolle ved seleksjon til
kirurgisk behandling for sykelig overvekt. Vi har ikke registrert arbeidstilknytning etter
operasjonen.
Det er ingen forskjell på gruppene når det gjelder oppmøte til kontroll.
24-28 oktober 2011
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
79
PREOPERATIVT VEKTTAP GIR IKKJE STØRRE POSTOPERATIVT VEKTTAP
ETTER VERTIKAL VENTRIKKELRESEKSJON
Våge V1, Gåsdal R1, Laukeland C1, Sletteskog N1, Behme J1, Andersen JR2
Kirurgisk avdeling, Førde Sentralsjukehus, 6807 Førde
2
Høgskulen i Sogn og Fjordane, avdeling for helsefag, 6800 Førde
1
Bakgrunn: Vertikal ventrikkelreseksjon er ein relativt ny operasjonsmetode for sjukleg
overvekt, og målet med denne studien var å finne prediktorar for postoperativt vekttap etter
slik operasjon.
Materiale og metode: Vertikal ventrikkelreseksjon vart utført med reseksjon langs 32 french
sonde frå 1-2 cm proximalt for pylorus til cardia. Stifterekka vart supplert med sutur der det
var synleg blødande kar eller serosarifter, ellers ikkje. I mai 2011 hadde vi eit-års data på 138
pasientar og to-års data på 84 pasientar. Variablar undersøkt var alder, kjønn, utdanning,
sivilstatus, arbeidslivsdeltaking, preoperativ kroppsmasseindeks (KMI), preoperativ endring i
KMI, angst, depresjon, diabetes, belastningssmerter, hypertensjon og biokjemiske variablar
som totalkolesterol, HDL, triglyserid, CRP, HbA1c, glucose og serum insulin. Variablar som
i korrelasjonsanalyse var signifikante vart teke vidare inn i multivariansanalyse med endring i
KMI-einingar etter operasjon som avhengig variabel.
Resultat: Preoperativt var gjennomsnittleg alder 38 år, KMI 47 og 30 % var menn. Både eit
og to år postoperativt var gjennomsnittleg KMI 30. Alder, kjønn, preoperativ KMI,
preoperativ endring i KMI, depresjon, CRP og serum insulin kvalifiserte for inklusjon i
multivariansanalyse. Vi finn at alder, kjønn og preopeativ KMI er dei einaste variablane som
står att som signifikante prediktorar for vekttap to år postoperativt (R2= 44.3%). Høgare alder
gav mindre reduksjon i KMI-einingar, mens mannleg kjønn og høgare preoperativ KMI gav
større reduksjon i KMI-einingar. Vi finn ein omvendt relasjon mellom preoperativ vekttap og
postoperativt vekttap både eit og to år etter operasjonen utan at dette når statistisk signifikans.
Konklusjon:
Alder, kjønn og preoperativ KMI predikerer postoperativt vekttap etter vertikal
ventrikkelreseksjon.
24-28 oktober 2011
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
80
LAPAROSKOPISK GASTRIC SLEEVE VED VOSS SJUKEHUS
Nielsen HJ, Decap MA, Nedrebø T, Waardal K, Kvelvane C, Våge V
Kirurgisk avdeling, Voss sjukehus
Bariatriske operasjoner i Helse Bergen utføres på Voss sjukehus. Vi har standardisert på
laparoskopisk gastric sleeve som metode. Pasienter med svært høy kroppsmasseindeks
(KMI), grav diabetes eller ønske om annen operasjonsmetode går til andre sykehus i Helse
Vest.
Voss sjukehus startet med bariatrisk kirurgi november 2008 og har til nå operert over 350
pasienter, alle med gastric sleeve.
Pasientene gjennomgår preoperativt tverrfaglig undervisningsopplegg og slankeprogram
(knekkebrødkur), og følges med kontroller postoperativt i prinsippet livet ut.
Resultater:
Vektreduksjon: Våre pasienter har hatt vekttap på 14 KMI-poeng det første året. Deretter
syntes vekten å holde seg stabil fram til 2-årskontroll.
KMI hos 129 pasienter fram til ettårskontroll:
Tid:
Preop polikl.
Opr.dag
3m
1y
KMI (BMI)
44,6
42,9
35,6
30,7
Diabetes 2 (DM2): Kurasjonsraten for tablett-og insulinbehandlet DM2 var på 77%. Av 152
pasienter hadde 22 (14,5%) DM2 preoperativt. Etter 3 og 12 måneder var tallene sunket til
hhv. 8 og 5 pasienter.
Komplikasjoner: Samlet komplikasjonsrate for alle 350 pasienter var 5%. Lekkasje,
blødning og stenose var vanligst.
Lekkasjefrekvensen var på 2,6%. De fleste lekkasjene skjedde hos de første 100 pasientene:
Pasient #1-100: 6%
Pasient #101-200: 1%
Pasient #201-300: 1%
Pasient #301-363: 1,5%
24-28 oktober 2011
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
81
GASTROINTESTINALE SYMPTOMER OG SPISEADFERD ETTER GASTRISK
BYPASS OG DUODENAL SWITCH
Søvik TT1, Karlsson J2, Aasheim ET3, Fagerland MW4, Björkman S5, Engström M6,
Kristinsson J1, Olbers T7, Mala T1
1
Senter for sykelig overvekt i Helse Sør-Øst og Gastroenterologisk kirurgisk avdeling, Oslo
universitetssykehus Aker, Postboks 4959 Nydalen, 0424 Oslo; 2Institutionen för
vårdvetenskap och hälsa, Sahlgrenska akademin, Gøteborgs universitet og Vårdvetenskapligt
forskningscentrum, Universitetssjukhuset Örebro; 3Endokrinologisk avdeling, Oslo
universitetssykehus Aker; 4Enhet for biostatistikk og epidemiologi, Oslo universitetssykehus
Ullevål; Avdelinger for 5klinisk ernæring og 6kirurgi, Sahlgrenska Universitetssjukhuset, og
for 7gastrokirurgisk forskning og utdanning, Sahlgrenska akademin.
Bakgrunn: Duodenal switch fører til større vekttap enn gastrisk bypass ved sykelig fedme,
men gastrointestinale symptomer og spiseadferd etter operasjonene er ikke sammenlignet i
randomiserte studier tidligere. Vi ønsket å undersøke endringer i gastrointestinale symptomer,
tarmfunksjon, spiseadferd, næringsinntak og psykososial funksjon etter operasjonene.
Materiale og metode: Pasienter med kroppsmasseindeks mellom 50 og 60 kg/m2 ble
randomisert til gastrisk bypass (n=31) eller duodenal switch (n=29) og fulgt i 2 år. 97%
fullførte studien. Gjennomsnittlig vektreduksjon var 31% etter gastrisk bypass og 45% etter
duodenal switch. Ved inklusjon, og etter 1 og 2 år, fullførte deltagerne Gastrointestinal
Symptom Rating Scale, et spørreskjema om tarmfunksjon, Three-Factor Eating
Questionnaire-R21, en 4-dagers kostregistrering og Obesity-related Problems scale.
Resultater: Etter 2 år rapporterte duodenal switch-gruppen mer diarésymptomer enn gastrisk
bypass-gruppen (P=0.036). Pasienter som hadde fått duodenal switch hadde også et
gjennomsnittlig høyere antall avføringer på dagtid (P=0.007) og mer inkontinens for avføring
(50% vs. 18% av deltagerne, respektivt; P=0.015). Ukontrollert og emosjonelt styrt
spiseadferd ble signifikant forbedret etter begge operasjonene uten forskjell mellom gruppene.
Gjennomsnittlig totalt kaloriinntak, og inntak av fett og karbohydrater, ble signifikant redusert
i begge gruppene, mens proteininntak bare ble redusert etter gastrisk bypass (P=0.006 mellom
gruppene). Psykososial funksjon ble signifikant bedret etter begge operasjonene (P=0.54
mellom gruppene).
Konklusjon: Duodenal switch førte til mer gastrointestinale bivirkninger og inkontinens for
avføring enn gastrisk bypass. Begge prosedyrene var assosiert med bedret spiseadferd,
redusert kaloriinntak og bedre psykososial funksjon.
24-28 oktober 2011
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
82
BOTULINUMTOXIN-INJEKSJON VED OBSTIPASJON ETTER OPERASJON FOR
HIRSCHSPRUNGS SYKDOM
Mikkelsen A, Stensrud K, Bjørnland K, Emblem R.
Barnekirurgisk avdeling, Oslo Universitetssykehus avd. Rikshospitalet
Bakgrunn: Omtrent halvparten av pasienter operert med trans-anal pullthrough for
Hirschsprungs sykdom vil ha postoperative plager i form av obstipasjon, avføringslekkasje,
enterokolitt og nedsatt motilitet. Hos noen av disse pasientene kan obstipasjonen være
forårsaket av stram indre lukkemuskel og fravær av den recto-anale refleks, dette kalles
`internal sphincter achalasia`. Et behandlingsalternativ for disse pasientene er intern
sfinkterotomi. Inngrepet gir dog ingen garanti for bedring i tarmfunksjonen, og kan i verste
fall føre til avføringslekkasje. I dag er intern ”sfinkterotomi” ved hjelp av subcutane
injeksjoner med Botulinum toxin i indre lukkemuskel et førstevalg for behandling av denne
pasientgruppen. Hensikten med denne studien er å presentere erfaringer og langtidsresultater
etter behandling med Botulinumtoxin-injeksjoner hos opererte Hirschsprung pasienter med
obstipasjon.
Materiale/metode: Fra 2005-2011 ble 6 pasienter behandlet med Botulinumtoxininjeksjoner i indre lukkemuskel. Indikasjonen hos alle 6 var massiv obstipasjon og
utilstrekkelig effekt av laxantia. 5 pasienter hadde primært aganglionose til og med colon
sigmoideum, mens 1 pasient hadde aganglioni til distale colon transversum. 4 av pasientene
var operert med isolert ´transanal pullthrough`og reseksjon av recto-sigmoid colon, 1 pasient
operert med laparoskopisk assistanse, og hos pasienten med lang-segment Hirschsprung ble
operasjonen konvertert til laparotomi. Studien er gjennomført med retrospektiv
journalgjennomgang, med fokus på umiddelbar symptomlindring ved injeksjon, samt
langtidseffekt.
Resultater: Første injeksjon med Botulinumtoxin ble satt median 31 måneder etter
primæroperasjonen (3,5-42 ), og median alder hos pasienten ved første injeksjon var 39
måneder (11-48). Injeksjonene ble likt fordelt i 4 kvadranter, totaldose 20-60 IE Botulinum toxin. Alle inngrep ble utført i generell anestesi. 4 av pasientene ble behandlet med 1-4
repeterte injeksjoner. Hos 4 av pasientene kunne vi se umiddelbar effekt med spontan
avføring etter første injeksjon. 2 av pasientene med umiddelbar effekt fikk multiple avføringer
per dag og avføringslekkasje. 1 pasient rapporterte om relativ bedring, men måtte rektalskylle
i tillegg før hver avføring. 1 pasient hadde ingen forbedring i tarmfunksjonen etter første
injeksjon. Det viste seg ved ny biopsitaking at denne pasienten fortsatt hadde aganglionær
tarm ved anastomosested. Varighet av effekt etter injeksjoner varierte fra 2 uker til 4 måneder.
Etter median oppfølging på 9 måneder (5-64), har 1 pasient god funksjon og klarer seg uten
ytterligere behandling, og 2 pasienter får fortsatt repeterte behandlinger med Botulinumtoxininjeksjoner grunnet residiverende obstipasjonsplager. 1 pasient har fått anlagt appendicostomi
for antegrad tarmskylling, og fungerer bra uten obstipasjon eller lekkasje. 2 pasienter har fått
stomi på grunn av vedvarende tømingsproblemer.
Konklusjon: Injeksjoner med Botulinumtoxin hadde tilfredsstillende effekt hos 4 av 6
pasienter. Repeterende injeksjoner er ofte nødvendig ved gjentatte obstipasjonsplager.
24-28 oktober 2011
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
83
ER DET ALLTID SVÆRT LANG AVSTAND MELLOM DE TO
ØSOFAGUSENDENE VED ISOLERT ØSOFAGUSATRESI?
A Urdal 1, K Bjørnland 1, I Aagenes2, A Coran3, R. Emblem1
1.Seksjon for barnekirurgi, Klinikk for spesialisert medisin og kirurgi, Oslo
universitetssykehus Rikshospitalet, Postboks 4950 Nydalen, 0424 OSLO
2. Seksjon Radiologi, Avd. for radiologi og nukleærmedisin , Oslo universitetssykehus
Rikshospitalet, Postboks 4950 Nydalen, 0424 OSLO
3. Section of Pediatric Surgery, Department of Surgery, CS Mott Children's
Hospital,University of Michigan, Ann Arbor, MI 48109-0245, USA
Bakgrunn:
Isolert øsofagusatresi (ØA) er ØA uten tracheoøsofageal fistel. For mange er isolert
øsofagusatresi synonymt med long-gap ØA(>40mm/3 ryggvirvler mellom proksimale og
distale øsofagus).
Ved long-gap ØA er anastomosering første levedøgn ikke mulig på grunn av for lang avstand.
Derfor får de nyfødte gastrostomi for ernæring, og øvre øsofagusende suges kontinuerlig fri
for spytt. Barna opereres oftest ved 3 mnd alder etter preoperativ evaluering av avstanden
mellom de to endene.
Formål:
1: Undersøke sammenheng mellom preoperativt målt avstand mellom de to øsofagusendene
og faktisk målt avstand målt ved thorakotomi. 2: Evaluere de forskjellige metodene som er
benyttet for å måle avstand preoperativt.
Metode:
Retrospektiv journalgjennomgang av alle nyfødte som er behandlet for isolert ØA i perioden
2001-2011.
Resultater:
9 pasienter ble identifisert. Forskjellige radiologiske metoder ble benyttet for å måle avstand
preoperativt; kontrast og /eller bougie i øvre og nedre øsofagusende (n=8), eller kontrast i
øvre øsofagusende og fleksibel endoskopi via gastrostomi til nedre øsofagusende (n=1). Hos
to av pasientene var det ingen gastroøsofageal refluks og man klarte ikke å få bougie til nedre
øsofagus, slik at avstand ikke lot seg evaluere.
Preoperativ evaluering av avstand ble gjennomsnittlig gjort etter 6 uker (4-12 uker)
Hos 5/9 ble avstanden mellom øsofagusendende målt til < 25 mm preoperativt mens
ved operasjon var gjennomsnittlig avstand 29 mm (15, 29, 30,30,40 mm)
Hos en pasient målte man avstand preoperativt til å være 45 mm, mens den ved
operasjon var 60 mm.
Hos de to pasienter hvor preoperativ avstand ikke lot seg evaluere preoperativt, var
faktisk avstand peroperativt 60 mm.
Hos den mest nylig opererte pasienten, ble nedre øsofagusende visualisert radiologisk
med fleksibelt skop. Avstand ble målt til 36mm, og ved operasjon var avstanden 45 mm.
Primær øsofagusanastomose kunne oppnås i alle 9 tilfellene.
Konklusjon:
5 av 9 nyfødte med isolert ØA hadde ikke long-gap ØA. Evaluering av avstanden med
kontrast eller bougie i nedre øsofagusende kan være vanskelig og kan underestimere
avstandene.
24-28 oktober 2011
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
84
LAPAROSKOPISK VS ÅPEN NISSEN PLASTIKK HOS BARN; 30 DAGERS
RESULTATER.
T.J. Fyhn1, C.K. Knatten1, O. Schistad3, B. Edwin2,4, R. Emblem2,1, K. Bjørnland2,1
Det medisinske fakultet, Universitetet i Oslo, Oslo
2
Avdeling for lever-, gastro- og barnekirurgi, Oslo Universitetssykehus, Rikshospitalet, Oslo
3
Avdeling for lever-, gastro- og barnekirurgi, Oslo Universitetssykehus, Ullevål, Oslo
4
Intervensjonssenteret, Oslo Universitetssykehus, Rikshospitalet, Oslo
1
Mål: Laparoskopisk Nissen fundoplikasjon (LNF) har erstattet åpen Nissen fundoplikasjon
(ONF) som foretrukket metode for kirurgisk behandling av gastroøsofageal refluks hos barn
til tross for manglende dokumentasjon for at LNF gir bedre resultater enn ONF i denne
pasientgruppen. Derfor har vi sammenliknet de to operasjonsmetodene i en prospektiv
randomisert studie. Her presenteres resultater de første 30 dager etter operasjonen.
Metode: 107 pasienter henvist til primær Nissen fundoplikasjon i perioden 2003-09 til
Rikshospitalet og Ullevål ble vurdert for inklusjon. Eksklusjonskriterier var tidligere
omfattende laparotomi, foreldre som ikke snakket norsk, reservasjon mot deltagelse og
alvorlig komorbiditet (n = 19). 88 pasienter ble randomisert. Informert samtykke ble gitt av
foreldre og data ble registrert prospektivt.
Resultater: 44 barn ble operert laparoskopisk og 44 med laparotomi. Median alder var 4.7 år
(0.2 – 15.4) for LNF og 3.5 år (0.1 – 14.2) for ONF (p = 0.16). Det ble anlagt gastrostomi i
samme seanse som fundoplikasjonen ved 20/44 LNF og 18/44 ONF (p = 0.33). 23 barn i hver
gruppe var alvorlig multifunksjonshemmet. Operasjonstiden var lengre for LNF enn ONF
(gj.snitt 150 min. ± 35 vs. 90 min. ± 26, p < 0.001). Ingen signifikante forskjeller ble funnet
for postoperative komplikasjoner (se tabell 1) eller liggetid på sykehus (LNF: 7 dager (3-57)
vs. ONF: 7.5 dager (2-20). Etter LNF hadde 12 pasienter ny kontakt med sykehus, mot 11
pasienter operert med ONF (p = 0.81) i løpet av de første 30 dagene etter operasjon.
Konklusjon: Det var lengre operasjonstid for laparoskopisk enn åpen Nissen fundoplikasjon.
Bortsett fra dette finner vi ingen forskjeller mellom de to operasjonsmetodene de første 30
dager etter inngrepet.
Pasienter med komplikasjon
LNF, n = 44 ONF, n = 44
Totalt
24
24
CD# grad I
10
11
#
CD grad II
15
15
#
CD grad III
6
2
CD# grad IV
0
0
CD# grad V
0
0
Tabell 1 #: Claiven-Dindo klassifisering. Grad I: Enhver deviasjon fra forventet postoperativt
forløp. Grad II: Komplikasjoner som krever farmakologisk behandling. Grad III: Invasiv
behandling som følge av komplikasjon. Grad IV: Livstruende komplikasjon som krever
behandling på intensivenhet. Grad V: Død.
24-28 oktober 2011
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
85
SKADER I INTERNE ANALSFINKTER ETTER OPERASJON FOR
HIRSCHSPRUNGS SYKDOM
Stensrud KJ, Emblem R, Bjørnland K
Barnekirurgisk seksjon Oslo Universitetssykehus og Universitetet i Oslo
Bakgrunn: Omtrent halvparten av barna som opereres for Hirschsprungs sykdom (HS) har
varierende grad av avføringslekkasje postoperativt. Studier hos barn med anorektale
misdannelser har vist sammenheng mellom forekomst av avføringslekkasje og arr i
analsfinkterapparatet påvist ved ultralyd (UL). Hensikten med denne studien var å undersøke
om det har tilkommet arr i sfinkterapparatet etter operasjon for HS, og om det er sammenheng
mellom funn ved anal UL og forekomst av avføringslekkasje hos disse barna.
Pasienter og metode: 49 barn (40 gutter) operert for HS med transanal endorektal
gjennomtrekningsoperasjon ble undersøkt med anal UL uten narkose. Alder ved
undersøkelsen var 3,6 -16 år. 22 barn uten symptomer på anorektal dysfunksjon innlagt for
mindre kirurgiske inngrep, var kontroller. Disse ble undersøkt i narkose. UL-bilder fra midtre
analkanal ble lagret og anonymisert. Bildene ble senere evaluert av de tre forfatterne uten
informasjon om bildene kom fra pasienter eller kontroller. Tykkelsen på interne analsfinkter
(IAS) og eksterne analsfinkter (EAS) ble målt, og eventuelle arr ble registrert med
lokalisasjon og utbredelse.
Resultater: Arr i IAS ble påvist hos 26/49 pasienter (53%) og omfattet fra 17o til 312 o av
omkretsen. Arr ble beskrevet hos 3/22 kontroller (14%, p=0,004). 26 pasienter rapporterte
avføringslekkasje, og 20 av disse hadde daglige lekkasjer. Forekomsten av daglig lekkasje var
høyere hos de som hadde arr i IAS enn hos de som ikke hadde arr (54% vs 26%, p=0,048)
(Tabell).
Avføringslekkasje
Ingen
Sporadisk lekkasje
Daglig lekkasje
Total
Intakt IAS
14 (61%)
3 (13%)
6 (26%)*
23
Arr i IAS
9 (35%)
3 (12%)
14 (54%)*
26
* p=0,048
IAS var 0,3 – 1,5 mm tykk (median 0,8), og det var ingen forskjell mellom HS-pasienter og
kontroller. Det var ingen sammenheng mellom IAS-tykkelse og avføringslekkasje. Arr i EAS
ble sett hos en gutt. Han hadde også arr i IAS og daglig avføringslekkasje. EAS var 2,7 – 7,2
mm tykk, og det var ingen forskjell på pasienter og kontroller.
Konklusjon: Halvparten av pasientene har arr i IAS etter operasjon for HS. Det er
sammenheng mellom funn av arr i IAS ved anal UL og forekomst av daglig
avføringslekkasje.
24-28 oktober 2011
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
86
FORELDRES HOLDNINGER TIL PRENATAL DIAGNOSE ETTER FØDSEL AV ET
BARN MED NYFØDTKIRURGISK MISDANNELSE
1
Skari H, 2Skreden M, 3Haugen G, 4Malt UF og 1Emblem R.
1. Barnekirurgisk avdeling, OUS, 2. Barneavdelingen, Sørlandet Sykehus, Arendal
3. Fostermedisinsk seksjon, KK, OUS, 4. Psykosomatisk avdeling, OUS.
Bakgrunn
Foreldres holdninger til prenatal ultralyd (UL) diagnose etter tidligere å ha fått et barn med en
misdannelse er ikke kjent. Studiens mål var å sammenligne holdninger blant foreldre som
tidligere hadde opplevd prenatal og postnatal diagnose av nyfødtkirurgisk misdannelse hos
sitt barn.
Metode
218 foreldre (118 mødre og 100 fedre) til 124 nyfødte, som omtrent 9 år tidligere ble operert i
nyfødtperioden, ble inkludert. Prenatal diagnose ble påvist hos 40% av barna ved median
gestasjonsalder 25 uker (16-40 uker). Foreldrene fylte ut et spørreskjema hver som inneholdt
31 spørsmål vedrørende prenatal UL diagnostikk i indeks svangerskapet og nåværende
holdinger til prenatal UL diagnose i et senere svangerskap. Foreldrenes opplevelse av UL
undersøkelsen i indeks-svangerskapet ble målt med Visuell Analog Skala (VAS) med verdier
fra “0” (verst) til “10” (best).
Resultater
Blant foreldre som tidligere hadde fått påvist prenatal diagnose av barn med misdannelse
ønsket 87.5% prenatal diagnose i et eventuelt senere svangerskap hvis barnet på ny skulle
være affisert, sammenlignet med 65.9% i gruppen som tidligere hadde fått postnatal diagnose
(P=0.003). Foreldre med tidligere prenatal diagnose scoret signifikant lavere på tilfredshet
med “begrenset UL”, som ikke inkludert undersøkelse av evt. anomalier i et senere
svangerskap (4.2 vs. 5.8, P=0.001).
UL-undersøkelsen som ga mistanke om misdannelse ble scoret 2.3 (95% CI: 1.8-2.8), latens
perioden fra første mistanke til definitiv UL-diagnose ble scoret 2.1 (95% CI: 1.6-2.6) og UL
undersøkelsen som ga definitiv UL-diagnose ble scoret 3.3 (95% CI: 2.7-3.8). Mødre
rapporterte signifikant lavere VAS score enn fedre (1.7 vs. 2.8, P=0.019) mht. latens perioden
fra første mistanke til definitiv UL-diagnose.
Konklusjon
Foreldre som tidligere hadde hatt erfaring med prenatal diagnose hos sitt barn hadde en mer
positiv holdninger til prenatal diagnose i et senere svangerskap enn foreldre som hadde fått
barnets misdannelse påvist etter fødsel.
24-28 oktober 2011
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
87
DEEPITELISERT HUDLAPP KAN BRUKES TIL BROKK PLASTIKK
Kim Mortensen1, Louis de Weerd2, Jørn Kjæve1
1
Gastrokirurgisk avdeling
2
Plastikk kirurgen
Universitetssykehuset Nord Norge
Bakgrunn:
Mange pasienter med ventralhernier har ofte overflødig hud og subkutant fettvev. Dette kan
brukes til bukveggsplastikk ved rekonstruksjoner av ventralhernier istendefor
fremmedmateriale.
Metode:
10 pasienter med ventralhernier ble operert med denne teknikken i samarbeid mellom plastikk
kirurg og gastrokirurgi. Hos 8 pasienter ble det høstet en lapp av hud, underhudsfett og
Scarpa’s fascie fra den ene siden av bukveggen for så å bli transponert over brokkåpningen og
suturert fast til fasciekantene. En tilsvarende hudlapp fra den andre siden ble så dratt over den
første lappen for å lage en dobbel forsterkning av plastikken. Hos en pasient ble
brokkåpningen dekket med en deepitelialisert ”deep inferior perforator (DIEP)” lapp og hos
en pasient ble fasciedefekten dekket med en deepitelialisert fasciocutan thoracoepigastrisk
lapp (TE) for deretter å bli dekket av hudlapper fra begge side.
Resultater:
Alle plastikkene grodde uten komplikasjoner bortsett fra in mindre ruptur hos pasienten med
TE rekonstruksjon
Konklusjon:
Deepitalisert hudlapper bør kunne anvendes til fordel for nett / fremmedmateriale da de gir
god støtte og tilfører godt vaskularisert vev til en tensjonsløs brokkplastikk. Mindre bruk av
fremmedmateriale gir også trolig mindre seromdannelser og sårinfeksjoner
24-28 oktober 2011
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
88
MUSKELSPARENDE TRAM TIL DET LILLE BEKKEN – EN NY METODE FOR
BEHANDLING AV ENTEROCELE
Kim Mortensen1 , Louis de Weerd L2 , Jørn Kjæve J1
1
Gastrokirurgisk avdeling, 2Plastikkirurgisk avdeling
Universitetssykehuset Nord-Norge, 9038 Tromsø
Bakgrunn:
Ved enterocele hernierer peritoneum langs fremre rectumvegg ned i bekkenbunnen.
Brokksekken fylles med tynntarm, sigmoideum eller oment. Pasienter med enterocele får
ubehag fra bekkenbunnen og problemer med å tømme tarmen. Kirurgisk behandling av
enterocele byr på store utfordringer, særlig hos pasienter med Ehlers Danlos syndrom.
Metode:
Vi presenterer en kasuistikk med vellykket bruk av en helt ny behandlingsmetode for
enterocele hos en pasient med Ehlers Danlos syndrom. En stilket muskelsparende TRAM lapp
ble brukt til å fylle bekkeninngangen og rectovaginalrommet. Lappen hindrer tarmen i å
herniere ned i det lille bekken. Ved denne teknikken kan man unngå bruk av syntetisk nett og
metoden gir liten morbiditet på donorstedet.
Resultat:
Pasientens ubehag og defekasjonsproblemer opphørte etter behandlingen.
Konklusjon:
Transposisjon av muskelsparende TRAM til det lille bekken kan bli en ny løsning på et
vanskelig problem.
24-28 oktober 2011
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
89
LEVERMETASTASER FRA KOLOREKTAL KREFT BEHANDLET MED
LEVERTRANSPLANTASJON – 5 ÅRS OPPFØLGINGSDATA
Foss A, Hagness M, Line PD, Scholz T, Jørgensen PF, Fosby B, 1Mathisen Ø, 1Gladhaug IP,
2
Dueland S.
Seksjon for Transplantasjonskirurgi, 1Seksjon for Gastrokirurgi, 2Avdeling for
Kreftbehandling, Oslo Universitetssykehus.
Bakgrunn Levertransplantasjon (Ltx) er etablert behandling for selekterte pasienter med
primær lever- og gallegangskreft og levermetastaser fra neuroendokrine svulster. Svært god
donortilgang i Norge (30 per million innbyggere i året) gjør det mulig å utprøve Ltx som
behandling for andre kreftformer. Metastaserende ikke-resektabel kolorektal kreft er en svært
alvorlig sykdom og bare ~5% av pasientene er i live etter 5 år med kjemoterapi alene. Vi
ønsket å se om Ltx kan gi vesentlig livsforlengelse eller kurasjon hos pasienter med
levermetastaser fra kolorektal kreft.
Pasienter og metode I perioden 2006-2011 ble i alt 13 menn og 8 kvinner inkludert i studien.
Median alder var 56 år (50-63). De viktigske inklusjonskriteriene var ikke-resektable
levermetastaser kun til leveren vurdert ved CT, PET og koloskopi før Ltx, og god
allmentilstand (ECOG 0-1). Pasientene fikk immunosuppresjon med mTOR hemmer og ble
fulgt opp med CT thorax, abdomen og bekken hver 3. måned. Livskvalitet ble målt før Ltx og
3, 6 og 12 mnd postoperativt (EORTC-C30)
Resultater Livskvalitet målt som Global Health Score var god eller meget god etter Ltx. 1-,
3- og 5-års pasientoverlevelse (OS) var henholdsvis 96%, 70% og 59% (se fig.), men kun 7
pasienter er uten tegn til kreftsykdom og 2 av dem har fått utført kirurgi på grunn av
lungemetastaser. Metakron sykdom eller mer enn 2 års intervall fra primærdiagnose til Ltx
predikerer svært god overlevelse etter Ltx.
Diskusjon Pasientene som ble inkludert i studien hadde meget langtkommen kreftsykdom og
OS må derfor anses som lovende. Svært god OS ved metakron sykdom eller lang sykehistorie
bør studeres nærmere, eventuelt i randomiserte studier.
24-28 oktober 2011
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
90
OSLO COMET-STUDIEN: PRESENTASJON AV EIN RANDOMISERT STUDIE AV
ÅPEN OG LAPAROSKOPISK LEVERRESEKSJON FOR COLOREKTALE
LEVERMETASTASAR
Fretland ÅA1, 2, Røsok B1, Kazaryan AM2, 3, Edwin B1,2
1
Gastrokirurgisk avdeling OUS Rikshospitalet, 0027 Oslo
Intervensjonssenteret, Rikshospitalet, 0027 Oslo
3
Sykehuset Buskerud, Drammen
2
Bakgrunn: Stadig fleire pasientar med maligne leversvulstar blir operert med laparoskopisk
teknikk. Ein retrospektiv gjennomgang av materialet frå Rikshospitalet/Intervensjonssenteret
frå 1998-2010 viste at laparoskopisk teknikk gav gode resultat både med tanke på
komplikasjonar og onkologiske resultat (1).
Gjennomgangen viste at laparoskopisk opererte pasientar har betre 5-års overleving enn
forventa, kalkulert med Fong’s score og Basingstoke Predictive index (2, 3). På bakgrunn av
desse resultata planlegg vi no ei prospektiv, randomisert studie av open og laparoskopisk
leverreseksjon.
Metode: Gastrokirurgisk avdeling i OUS flytta 1.9.2011 all hepato-pancreato-biliær (HPB)kirurgi til Rikshospitalet. Til saman forventar vi årleg i den samanslåtte avdelinga om lag 100
reseksjonar for colorektale levermetastasar. Dette gjer at vi kan planlegge ei singel-senter
studie over tre år, der pasientane etter informert samtykke blir randomisert til laparoskopisk
eller åpen reseksjon.
Primærendepunkt for studien er komplikasjonsrate. Frå publiserte tal forventar vi 13%
komplikasjonsrate i laparoskopi-gruppa og 27% i åpen gruppe. Dette gir 80% styrke med 254
pasientar. For å få signikante tal for overleving måtte vi hatt over 800 pasientar sjølv ved 10%
skilnad mellom gruppene.
Sekundære endepunkt er R-status, postoperativ livskvalitet, postoperativ smerte og påverknad
av immunforsvaret.
Vi planlegg ein biobank knytt til studien. Det skal gjerast molekylærbiologiske studiar av
levertumor, friskt levervev og primærtumor. Det skal også gjerast studiar av anti-tumor
immunitet og inflammasjonsfaktorar. CT-perfusjon er ein ny modalitet for CT-undersøking av
lever, og vil bli undersøkt i ei anna substudie.
Konklusjon: CoMet-studien blir, så langt vi veit, ei av dei første prospektive, randomiserte
studiane av åpen og laparoskopisk leverreseksjon for colorektale metastasar. Alle pasientar
henvist OUS som kan opererast radikalt med laparoskopisk teknikk, vil bli spurd om å delta.
Referanser:
1: Kazaryan et al. Laparoscopic resection of colorectal liver metastases. Ann Surg
2010;252:1005-1012
2: Fong et al. Clinical score for predicting recurrence after hepatic resection for metastatic
colorectal cancer. Ann Surg 1999;230(3):309-318
3: Rees M et al. Evaluation of long-term survival after hepatic resection for metastatic
colorectal cancer: a multifactorial modell of 929 patients. Ann Surg2008;247(1):125-135
24-28 oktober 2011
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
91
TO-SEANSES LEVERRESEKSJON VED COLORECTALE METASTASER
-SELEKSJON, MIKROMETASTASER OG PROGNOSE
Seeberg LT 1,5, Brudvik KW¹, Hugenschmidt H¹, Schirmer CB², Kløw NE 4, Bjørnbeth BA¹,
Labori KJ¹, Borgen E², Naume B³, Wiedswang G¹, Waage A¹.
Avd for gastrokirurgi ¹, patologi², onkologi ³ og radiologi 4, Oslo Universitets Sykehus
Gastrokirugisk avd, Sykehuset i Vestfold 5
Bakgrunn:
Hos pasienter med bilobulære levermetastaser sekundært til colorectalcancer (CRC)
kan volum av gjenværende leverparenvhym (FLR) begrense mulighetene for
reseksjonskirurgi. Ved å utføre kirurgien i to seanser kombinert med portveneembolisering (PVE), kan en primært teknisk ikke-resektabel pasient bli resektabel.
Studien fokuserer på det onkologiske resultatet hos denne pasientgruppen med
avansert intrahepatisk metastasering.
Metode:
Alle pasienter som i perioden juni 2008 til juni 2011 gjennomgikk leverresksjon pga CRC
metastaser ved OUS, Ullevål er prospektivt registrert. Analyse for mikrometastaser i blod og
benmarg er utført hos samtlige pasienter, dels med repeterte prøvesett. Mononucleære celler
fra benmarg er undersøkt med immuncytokjemi, blod er undersøkt tilsvarende med
CellSearch. Fra denne populasjonen har vi identifisert og analysert pasienter hvor 2-seanses
kirurgi med PVE ble planlagt. Ved 1. steg ble pasienten gjort tumorfri på ve side, deretter
høyresidig PVE. CT med volumetri ble utført 4 uker etter PVE og volumet av forventet
gjenværende levervev ble estimert. Dersom tilfredsstillende FLR , ble 2.seanse med
høyresidig reseksjonskirurgi planlagt. Ved journalgjennomgang er informasjon relatert til
behandling og diagnostikk av primærtumor og metastaser inklusive forventede prognostiske
variabler, overlevelsesdata og sykdomsresidiv registrert og analysert.
Resultat:
I denne tre års perioden er det utført 176 leverreseksjoner hos 133 pasienter. 19 av pasientene
(14%) ble planlagt for reseksjon i 2 seanser. Hos 14/19 ble levermetastasene påvist synkront
med primærtumor. Volumetri etter PVE viser tilfredstillende FLR hos samtlige pasienter
(mean 37%, (30 til 60 %)). Ingen pasienter utviklet postoperativ leversvikt. To pasienter var
inoperable ved 2.seanses operasjon pga sykdomsprogresjon. Median oppfølgingstid er 15
mnd (2-40). Neoadjuvant kjemoterapi før 1. seanse er gitt hos 19/19 og ble fullført som
adjuvant terapi etter 2.seanse hos 13. I observasjonsperioden er 14/19 registrert med
sykdomsresidiv/progresjon. Gjennomsnitt sykdomsfri overlevelse er 10 mnd (2-30). Blant
leverreseserte som i samme periode fikk utført 1-seanses kirurgi, er median sykdomsfritt
intervall 18 mnd. Positivitet for mikrometastaser korrelerer med raskt residiv og redusert
overlevelse.
Konklusjon:
2-seanses kirurgi med PVE er en ressurskrevende behandlingsform hos pasienter med
levermetastaser fra CRC. Det sykdomsfrie intervallet etter reseksjonskirurgi var signifikant
kortere enn hos øvrige leverreseserte pasienter i samme periode. Påvisning av
mikrometastaser predikerer redusert overlevelse. Større pasientvolum kreves for
optimalisering av kriterier for seleksjon av pasienter til denne behandlingen.
24-28 oktober 2011
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
92
RESEKSJONSMARGINER VED KIRURGISK BEHANDLING AV COLORECTALE
LEVERMETASTASER.
Angelsen JH1,2, Viste A1,2, Horn A1
1. Avdeling for gastro- og akuttkirurgi, Kirurgisk klinikk, Haukeland
Universitetssykehus, Jonas Lies vei 65, 5021 Bergen
2. Institutt for Kirurgisk fag, Medisinske fakultet, Universitetet i Bergen,
postboks 7804, 5020 Bergen
Bakgrunn: Et hovedmål ved cancerkirurgi er å oppnå komplett reseksjon av tumor med frie
marginer. (R0-reseksjon). Ved kirurgi for colorectale levermetastaser diskuteres betydningen
av fri reseksjonsmargin for utfall med tanke på residiv, sykdomsfri overlevelse (DFS) og
totaloverlevelse (OAS).
Metode: Retrospektiv analyse av 215 pasienter (256 reseksjoner) med resektable colorectale
levermetastaser ved Haukeland Universitetssykehus i perioden 1998-2008. Det ble registrert
reseksjonsmarginer, samt DFS og AOS. Tallene baseres på gjennomgang av pasientjournal,
spesielt besvarelser fra avdeling for patologi.
Resultater: R0-reseksjoner: 220 (87%), R1-reseksjoner: 35 (14%). Ukjent: 1. Median fri
margin var 4 mm (0-50). Median OAS for gruppene R0 og R1 var hhv 47 og 31 mnd, p=0,14.
Median DFS for R0 og R1 var hhv 11 og 10 mnd. Pasientpopulasjonen ble videre inndelt etter
reseksjonsmargin; gruppe 1: <1 mm fri margin, n1= 46, gruppe 2: 1-10 mm, n2= 131 og
gruppe 3: >10 mm, n3= 64. AOS for gr 1, 2 og 3 var hhv 31, 46 og 39 måneder p=0,14. DFS
for gr. 1, 2 og 3 var hhv 10, 10 og 22 mnd, p=0,002. Av pasienter med R1 reseksjon var det
ikke signifikant økt forekomst av lokalt residiv i lever i forhold til R0 reseksjoner. 3 pasienter
(10%) med definert ikke frie marginer (R1) hadde i oppfølgingsperioden ingen residiv i lever
eller ekstrahepatisk metastasering.
Diskusjon: Selv om hovedmålet for kirurgi er R0 reseksjoner, er R1 reseksjoner i vårt
materiale ikke forbundet med en signifikant forverret totaloverlevelse. Med en multimodal
tilnærming og repeterte reseksjoner, kan pasienter med ufrie og knappe marginer tilbys god
behandling ved nye residiv. Ved leverkirurgi anvendes ulike instrumenter (ultracission,
aspirator, Kelly clamp etc) som kan gjøre reseksjonskanten mindre definert. Dette er en
utfordring for patologen, som skal angi en eksakt margin. Resultatet kan bli feilaktig bedømt.
Preoperativ kjemoterapi med tumorregress gir også utfordringer mtp vurdering av marginer.
Størst margin oppnås ved enkle reseksjoner med perifere små, solitære metastaser. Disse
pasientene har i utgangspunktet best prognose for overlevelse. Ved multiple metastaser og
kilereseksjoner øker sannsynligvis risikoen for små marginer.
Konklusjon: Ufrie reseksjonsmarginer har i vårt materiale ikke vist en signifikant forverret
totaloverlevelse i forhold til R0 reseksjoner ved colorectale levermetastaser. Dette kan
sannsynligvis forklares med en aggressiv behandlingsstrategi med multimodal behandling ved
residiv og repeterende kirurgi. Reseksjonsmarginer over 10 mm har i dette materialet vist å
bedre den sykdomsfrie overlevelsen.
DFS- disease free survival
OAS- overall survival
24-28 oktober 2011
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
93
DIAGNOSTIKK AV KOLOREKTALE LEVERMETASTASER MED
OPTIMALISERT 18F-FDG PET-LDCT (=”LIME-PET”) – EN PILOTSTUDIE
Haugvik SP1, Revheim ME2, 3, Johnsrud K2, Fjeld JG2, Mathisen Ø1
1
Gastrokirurgisk avdeling, Oslo universitetssykehus, Rikshospitalet, Sognsvannsveien 20,
0027 Oslo, 2Nukleærmedisinsk avdeling, Oslo universitetssykehus, Rikshospitalet,
Sognsvannsveien 20, 0027 Oslo, 3Det Medisinske Fakultetet, Universitetet i Oslo, Postboks
1078, Blindern, 0316 Oslo
Mål: Målet med denne prospektive og åpne pilotstudien er å evaluere nytten av optimalisert
F-fluorodeoxyglukose positronemisjonstomografi med lavdose computertomografi (18FFDG PET-ldCT) hos pasienter med kolorektale levermetastaser.
Bakgrunn: 18F-FDG PET-CT har vist seg egnet i diagnostikk av ekstrahepatisk kolorektal
metastasering og lokalresidiv etter kolorektal kirurgi, spesielt med tanke på å unngå
unødvendige laparotomier. Selv om de fleste kolorektale levermetastaser viser forhøyet
opptak av FDG, har undersøkelsens evne til å detektere små intrahepatiske metastaser vært
begrenset av intensitetsdiffusjon og en relativt høy fysiologisk bakgrunnsaktivitet i
leverparenchymet. Ved Rikshospitalet er det utviklet en optimalisert 18F-FDG PET-ldCT
(=”LIME-PET”) som utover en standard undersøkelse inkluderer en dedikert leverregistrering
med forlenget opptakstid og ”respiratory-gating” av leveren.
Pasienter og Metoder: 13 pasienter (alder 66 ± 7 år) ble i tidsrommet mai til august 2011
vurdert for operativ behandling av mulige kolorektale levermetastaser og fikk i tillegg til
konvensjonell diagnostikk (CT, MR og/eller ultralyd) utført en optimalisert 18F-FDG PETldCT.
Resultater: Optimalisert 18F-FDG PET-ldCT ga mistanke om levermetastaser hos 11/13
pasienter. Blant pasientene med mistanke om levermetastasering, har 5/13 fått utført
leverkirurgi, 3/13 venter på operasjon, mens 3/13 ansees som inoperable på bakgrunn av
aktuell bildediagnostikk. Optimalisert 18F-FDG PET-ldCT viste i 4/13 pasienter flere
intrahepatiske lesjoner enn konvensjonell bildediagnostikk. Både konvensjonelle modaliteter
og optimalisert 18F-FDG PET-ldCT ga mistanke om hepatisk metastasering hos alle
pasientene som fikk utført leverkirurgi, og hos disse ble dette bekreftet histologisk.
Konklusjon: Optimalisert 18F-FDG PET-ldCT kan øke deteksjonsevnen og gir en mer presis
lokalisasjon av intrahepatiske kolorektale metastaser, sammenlignet med standard 18F-FDG
PET-CT og konvensjonell diagnostikk. Den foreliggende studien er så vidt oss bekjent den
første der optimalisert 18F-FDG PET-ldCT er tatt i bruk ved diagnostikk av kolorektale
levermetastaser.
18
24-28 oktober 2011
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
94
SUPPRESJON AV ANTI-TUMOR IMMUN RESPONSER MEDIERT AV
REGULATORISKE T CELLER ER ASSOSIERT MED KLINISK FORLØP HOS
PASIENTER MED LEVER METASTASER FRA COLORECTAL CANCER
Brudvik KW1,2, Henjum K1,2, Taskén K1, Aandahl EM1,3, Bjørnbeth BA2
1
Bioteknologisenteret i Oslo, Universitetet i Oslo
Gastrokirurgisk avdeling, Oslo Universitetssykehus, Ullevål
3
Seksjon for organtransplantasjon, Oslo Universitetssykehus, Rikshospitalet
2
Bakgrunn
Adaptive regulatoriske T celler (Treg) bidrar til et immunosuppressivt mikromiljø i colorectal
cancer (CRC). Vi har undersøkt om nivået av Treg-mediert hemming av antitumor immun
responser hos pasienter med operabel metastatisk CRC (metCRC) sykdom er assosiert med
sykdoms forløp.
Metode
Anti-tumor immunresponser ble undersøkt i blod fra 18 metCRC pasienter pre-operativt og
ved post-operative polikliniske kontroller. Lymfocytter ble isolert og undersøkt for anti-tumor
immunitet ved å stimulere med peptider fra carcinoembryonalt antigen (CEA) i fravær og
tilstedeværelse av Treg (definert som CD4+CD25+CD127dim/- celler). Ekspresjon av TNFα og
IFNγ ble benyttet som funsjonelt mål for grad av anti-tumor immun aktivitet og målt ved
intracellulær flowcytometri. Videre undersøkte vi et bredt panel av cytokiner (multiplex) samt
PGE2 (ELISA) nivåer i pasientprøvene.
Resultat
Status 18 måneder etter kirurgi er som følger: 8 pasienter er sykdomsfrie (7 lever, 1 død av
ikke-sykdomsrelaterte årsaker); 10 pasienter har hatt residiv av sykdommen (7 lever, 3 døde
av metCRC). Hos de 10 pasientene som fikk residiv, så vi en signifikant Treg-mediert
suppresjon av TNFα og IFNγ ekspresjon i de pre-operative prøvene sammenlignet med de 8
sykdomsfrie pasienten (P=0.046). Videre hadde metCRC pasientene høye nivåer av plasma
PGE2 (431±52 pg/ml; gjennomsnitt ± SEM) og de post-operative PGE2 nivåene var relatert til
det kliniske utfallet (280±47 for de sykdomsfrie mot 704±153 for pasientene med residiv). T
celle fenotyping med flowcytometri viste høye nivåer av COX-2 ekspresjon hos pasientene
med residiverende sykdom.
Konklusjon
Våre funn viser at Treg-mediert hemming av anti-tumor immun responser pre-operativt kan
være av betydning for det post-operative kliniske forløpet i metCRC. Dette kan være verdifull
prognostisk informasjon og kan i fremtiden potensielt sett være et av flere adjuvante angreps
punkter i den multimodale behandling av denne sykdommen.
24-28 oktober 2011
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
95
CYTOKINER OG KOMPLEMENTFAKTOR C5A I MIKRODIALYSEVÆSKE KAN
SKILLE MELLOM ISKEMI OG REJEKSJON I LEVERTRANSPLANTATER
Ebbe Billmann Thorgersenab, Håkon Haugaac, Pål-Dag Lined, Aksel Fossd, Anne Pharoa, Tor
Inge Tønnessenc, Tom Eirik Mollnesa
a
Immunologisk Institutt, Oslo Universitetssykehus, Rikshospitalet og Universitetet i Oslo
Kirurgisk avdeling, Ringerike Sykehus, Vestre Viken HF
c
Avdeling for anestesiologi, Oslo Universitetssykehus, Rikshospitalet og Universitetet i Oslo
d
Avdeling for organtransplantasjon, fordøyelses- og nyresykdommer, Oslo
Universitetssykehus, Rikshospitalet og Universitetet i Oslo
b
Bakgrunn: Tett overvåking er essensielt etter levertransplantasjon. Standard overvåkning
som biokjemiske prøver, Ultralyd Doppler undersøkelse og biopsier kan føre til forsinket
oppdagelse av iskemi og rejeksjon. Målet med studien var å se på mulighetene til å bruke
mikrodialyse for å oppdage iskemi og rejeksjon i levertransplantater, med et spesielt fokus på
små-molekylære inflammatoriske cytokiner og komplementsystemet ved C5a..
Materiale og metode: Syttien levertransplantater ble overvåket med 100 kDa cut-off
mikrodialysekatetere som ble satt inn i levervevet peroperativt. Mikrovialer med dialysat ble
straks frosset til -70 °C. De inflammatoriske parameterne ble analysert samtidig etter at
studieperioden var over. Prøver fra pasienter med rejeksjon (n = 12) og iskemi (n = 5) ble
sammenliknet med kontroller med normalforløp etter transplantasjon
(n = 17).
Resultater: C5a økte signifikant (P = 0.004) kun ved iskemi. Liknende resultater ble funnet
for interleukin-1 receptor antagonist (IL-1ra) (P = 0.001). Interferon-inducible protein 10 (IP10) økte signifikant (P < 0.001) kun ved rejeksjon. IL-6 og IL-8 økte signifikant ved både
iskemi og rejeksjon (P < 0.005), og det komplement-avhengige cytokinet IL-8 signifikant mer
ved rejeksjon.
Konklusjon: C5a og IL-1ra steg spesifikt ved iskemi, og IP-10 steg spesifikt ved rejeksjon,
mens IL-6 og IL-8 steg ved begge tilstandene. Disse dataene viser at iskemi og rejeksjon kan
oppdages in situ med mikrodialysekatetere og at de inflammatoriske mediatorene kan skille
mellom iskemi og rejeksjon tidligere enn med dagens standard overvåkningsmetoder.
24-28 oktober 2011
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
96
LEVERTRANSPLANTASJON SOM LIVREDDENDE BEHANDLING VED
IATROGENE SKADER OG LEVERSVIKT ETTER RESEKSJON
Thorsen T, Fosby B, Jørgensen PF, Line PD, Scholz T, Foss A
Seksjon for transplantasjonskirurgi, Oslo Universitetssykehus Rikshospitalet
Introduksjon: I Norge er det god tilgang på levere fra avdøde givere til transplantasjon (Ltx)
for etablerte indikasjoner, og dette gjør det mulig å utprøve nye indikasjoner. Dette medfører
at pasienter som tidligere ikke ville blitt vurdert som kandidater for Ltx, nå kan bli det i noen
tilfeller. En liten, men aktuell gruppe er pasienter som peroperativt har blitt påført iatrogen
skade på leverens vitale strukturer eller hvor reseksjon har medført akutt eller subakutt
leversvikt, og der andre faktorer ikke kontraindiserer transplantasjon..
Materiale og metode: I alt 823 Ltx er utført ved Rikshospitalet i perioden 1984-2010. Hos
seks pasienter er Ltx utført som livreddende behandling i etterforløpet av enten iatrogen skade
ved primæroperasjon eller leversvikt etter leverreseksjon.
Pasient 1: Kvinne, 42 år. Laparoskopisk fjernelse av nyre på grunn av antatt
nyrecellecarcinom. Komplisert med stor peroperativ blødning og inngrepet ble konvertert til
åpen laparotomi. Det tilkom ligering/skade av v. porta og a. hepatica og kritisk leverischemi.
Ltx 16. p.o. dag, re-Ltx 32. p.o. dag grunnet graftsvikt. Komplisert forløp, men etter hvert
utskrevet i velbefinnende og tilbake i jobb. (23 mnd)
Pasient 2: Mann, 67 år. Ca. coli med levermetastaser. Under forsøk på h. sidig
hemihepatektomi tilkom deling av kar til ve. lapp med påfølgende leversvikt. ABOinkompatibel Ltx 5. p.o dag. Ukomplisert forløp. Residivfri (23 mnd).
Pasient 3: Mann, 69 år. Ca. coli med levermetastaser. Det ble gjort h. sidig hemihepatektomi
med cavareseksjon. Reoperert for trombe i v. porta. Utviklet svikt i leverrest. Ltx 9. p.o dag.
Moderat nyresvikt etter Ltx. Residivfri (9 mnd).
Pasient 4: Mann, 42 år. Op. for nevroendokrin pancreastumor. Peroperativt omfattende skade
på kar til lever med påfølgende leversvikt. Ltx 1. p.o. dag. Protrahert forløp med infeksjon,
resp. svikt og nyresvikt. Utskrevet i velbefinnende. Residivfri (8,5 år).
Pasient 5: Mann, 46 år. Kjent hep. C. Iatrogen skade med deling av hele ligamentum
hepatoduodenale i forbindelse med lap. cholecystektomi. Ltx 2. p.o. dag grunnet leversvikt.
Postoperativt komplisert med infeksjon og resp. svikt. Påvist residiv av hep. C, ellers
velfungerende levertransplantat (46 mnd).
Pasient 6: Mann, 49 år. Kjent cirrhose (Child Pugh A), påvist HCC-lesjon i segment 7. Etter
lokal reseksjon komplisert med spontan peritonitt utviklet han dekompensert akutt leversvikt.
Ltx 23 p.o. dag. Ukomplisert forløp med velfungerende transplantat (35 mnd).
Konklusjon: Levertransplantasjon kan være et livreddende behandlingstilbud for pasienter
som påføres alvorlig iatrogen skade eller hvor restlever etter reseksjon svikter. Denne
behandlingsmuligheten er viktig å være klar over om en slik situasjon skulle oppstå. Den gode
tilgangen på donorlevere i Norge gjør at egnede pasienter med stor sannsynlighet ville kunne
tilbys levertransplantasjon..
24-28 oktober 2011
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
97
KIRURGISK BEHANDLING AV CYSTISK EKINOKOKKOSE
Labori KJ1, Pathak S2, Heieren OE3, Drolsum A3, Bjørnbeth BA1, Jensenius M2, Myrvang B4
1
Avdeling for gastroenterologisk kirurgi, 2Infeksjonsmedisinsk avdeling, 3Avdeling for
radiologi og nukleærmedisin, 4Kompetansesenter for import- og tropesykdommer, Oslo
universitetssykehus
Bakgrunn: Cystisk ekinokokkose skyldes infeksjon med larver fra bendelormen
Echinococcus granulosus. I Norge er tilstanden sjelden og forekommer hos innvandrere fra
endemiske områder. Lever er affisert hos 70 %, lunge 20 % og andre organ 10 %.
Behandlingen er medikamentell (albendazol/praziquantel), kirurgisk (radikal eller konservativ
prosedyre) eller radiologisk (PAIR:Punksjon Aspirasjon Injeksjon Reaspirasjon), evt ”watch
and wait”. Formålet med studien var å evaluere den kirurgiske behandlingen. Materiale og
metode: I perioden 1999-2011 er 39 pasienter med cystisk ekinokokkose vurdert på Ullevål.
Seksten pasienter er operert (1 lunge, 15 lever eller peritoneum), og 3 pasienter planlegges
operert. Åtte pasienter er behandlet med PAIR. De øvrige pasientene er behandlet
medikamentelt eller observert. Peroperativt unngås kontaminasjon av bukhulen. Leveren
mobiliseres. Øvrige deler av abdomen dekkes med store kompresser fuktet i 20 % saltvann.
Hvis cysten åpnes foregår dette kontrollert og den tømmes vha minst 2 sug fulgt av skylling
av cysten med saltvann. For destruksjon av evt gjenværende parasitter innsettes 20 % saltvann
i cysten i ca 15 min. Hos 4 av 6 pasienter hvor det ble utført partiell pericystektomi ble
gjenværende cystekavitet dekket med oment. Resultater: Ti kvinner og 6 menn med median
alder 41 år (spredning 17-74) ble behandlet kirurgisk. Lokalisasjon av cysten(e) var lever
(10), lever+peritoneum (3), peritoneum (2) og lunge (1). Operasjonsmetode var reseksjon av
venstre lunges underlapp (1) og ved lever/peritoneal affeksjon: segment- eller kilereseksjon
(4), partiell pericystektomi (4), total pericystektomi (1), reseksjon av peritoneal cyste (2) og
kombinerte prosedyrer (4) (høyresidig leverreseksjon+reseksjon peritoneal cyste,
segmentreseksjon+partiell pericystektomi, segmentreseksjon+reseksjon peritoneal cyste,
partiell pericystektomi+reseksjon peritoneal cyste). Operasjonen var ukomplisert hos 9
pasienter. Fem pasienter fikk gallelekkasje som ble effektivt behandlet med ERCP og stent.
Øvrige komplikasjoner var leverabscess (2), lungeemboli (1), ventralhernie (1) og
pleuravæske (1). Årsaken til at kirurgi ikke ble valgt hos 17 pasienter med levercyster var:
multiple cyster (6) hvorav 5 pasienter ble behandlet med PAIR, vanskelig tilgang (1), inaktiv
cyste (1), delvis eller helt forkalket cyste (3), svært små cyster (1), komorbiditet (1), pasienten
ønsket ikke operasjon (1) og solitær cyste vurdert for PAIR (3). Diskusjon: Radikal kirurgisk
prosedyre ble utført hos 10 pasienter, konservativ prosedyre hos 4 pasienter og kombinert
prosedyre hos 2 pasienter. Kirurgisk behandling er førstevalg hos pasienter med kompliserte
cyster (ruptur, galleveiskommunikasjon, infeksjon, blødning, kompresjon på vitale organer)
og bør vurderes hos pasienter med cyster grad CE2 og CE3b. PAIR bør vurderes hos pasienter
med cyster grad CE1 og CE3a. Hos pasienter med cyster grad CE4 og CE5 bør vurderes
”watch and wait”. Ved kirurgisk behandling eller PAIR gis medikamentell behandling før og
etter prosedyren. Under operasjonen bør fersk cystevæske sendes til mikroskopi for å se etter
levende parasitter. Konklusjon: Valg av behandling ved cystisk ekinokokkose bør diskuteres
multidisiplinært (leverkirurg, infeksjonsmedisiner, intervensjonsradiolog). Nøyaktig
klassifisering av cysten i henhold til WHO kriteriene er viktig (CE1-CE5) for riktig valg av
behandling.
Referanser: 1. Junghanss T, Chiodini PL, Brunetti E: Clinical Management of Cystic
Echinococcus: State of the Art, Problems and Perspectives. Am J Trop Med Hyg 2008
2. Dervenis C, Milicevic M: Changing Concepts in the Management of Liver Hydatid
Disease. J Gastrointest Surg 2005
24-28 oktober 2011
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
98
NETTFIKSERING MED ET KOLLAGEN/FIBRIN PRODUKT PÅ
VENTRALHERNIER I EN ROTTEMODELL
Grønvold L1,Spasojevic M1,Næsgaard JM1,Aasland KA2,Chen YC3,Ignjatovic D1
Gastrokirurgisk avd Sykehuset i Vestfold1
Norsk Veterinærhøyskole, Oslo2
Patologisk avd Sykehuset i Vestfold3
Bakgrunn: I kirurgisk behandling av ventrale brokk har nettplastikker blitt den dominerende
behandlingsmåten, mye på grunn av signifikant færre residiv sammenlignet med metoder hvor
man ikke implanterer nett. Det er imidlertid komplikasjoner relatert til implantasjon av nett.
To av de viktigste er formasjon av adheranser til nettet og kroniske smerter i ettertid.
Adheransedannelse kan forårsake potensielt alvorlige komplikasjoner som tarmobstruksjon,
fisteldannelse og infertilitet hos kvinner. Kroniske smerter tilskrives ofte fiksering av nettet,
enten med transfascielle suturer eller tacks.
Mål: Målet med dette studiet var å se om et kollagen/fibrin produkt som er tilgjengelig på
markedet (Tachosil) kan brukes for å forhindre adheranser i forbindelse med implantasjon av
nett under brokk-kirurgi, og om det samme produktet kan brukes til fiksasjon av nettet mot
bukveggen.
Materiale og metode: 31 Spague Dawley rotter ble operert 2 ganger i isofluran anestesi.
Under første operasjon lagde man to ventrale hernier, ett på hver side av midtlinjen. Rottene
ble så reoperert etter to uker hvor man dekket disse herniene med et polypropylen nett
(Parietene). I hver rotte ble det ene nettet festet med bare Tachosil, mens det andre nettet ble
festet med Tachosil og et sting til peritoneum. Sidene ble randomisert. De herniene hvor
nettene ble fiksert bare med Tachosil ble gruppe 1, mens de herniene hvor man også brukte et
sting ble gruppe 2. Rottene ble så avlivet åtte uker etter andre operasjon, og fremre bukvegg
ble eksidert. Denne ble undersøkt både makro- og mikroskopisk og man så på nettmigrasjon
og adheranser. Graden og overflaten av adheranser ble kalkulert separat for midten og kanten
av hvert nett. Grad av adheranser ble kalkulert iflg Zuelke et al., og overflaten ble målt i
prosent. Man kalkulerte så alvorlighetsgrad som grad x overflate.
Resultater: 31 rotter ble operert. Fire måtte dessverre avlives pga sårruptur. Rottene veide i
gjennomsnitt 526,9 g ved første operasjon og 542,6 g ved andre operasjon. Migrasjon av
nettet ble observert hos 37 % i gruppe 1 mot 11 % i gruppe 2, p = 0,023. Adheranser til nettet
ble funnet hos 18 av 54 operasjoner (33%). Det var ingen forskjell mellom gruppene når det
gjaldt grad eller overflate av adheransene verken for midten eller kanten av nettene. Den
gjennomsnittlige alvorlighetsgraden av adheranser var 5,7 (1-16) for begge gruppene. Når
man sammenlignet graden av adheranser mellom midten og kanten av nettene fant man at det
var signifikant mer adheranser langs kantene, p = 0,013. Den totale graden av adheranser var
2,9 ± 1,2.
Diskusjon: Tachosil alene fikserer ikke et nett tilstrekkelig til fremre bukvegg.
Kollagen/fibrin strukturen i Tachosil ser ut til å forhindre adheranser også i forbindelse med
implantasjon av nett. Det er flere tidligere studier som har vist en adheranseforebyggende
effekt, men her har man ikke implantert fremmed materiale. Man fant signifikant høyere grad
av aderanser langs kanten av nettene sammenlignet med midten.
24-28 oktober 2011
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
99
RESIDIV AV EPIGASTRIE, UMBILICAL OG VENTRAL HERNIE VED ÅPEN
NETTPLASTIKK (VENTRALEX NETT)
Gharib, B, Nilsen, BH
Gastrokirurgisk avdeling
Sykehuset Innlandet – Hamar
Skolegata 32
2326 Hamar
Bakgrunn: Standard behandling av epigastrie, umbilical og ventral hernier, er noen form for
nettplastikk, ettersom sutur med eller uten duplikasjon har vist seg å gi høy residiv rate. Det er
beskrevet residiv fra 19-54% ved primær suturering av navlebrokk.
Det er lite publisert om residivrate av umbilical hernie ved bruk av nett åpent, både nasjonalt
og internasjonalt.
Det har vært vanskelig med optimal nettplassering uten store snitt, dersom det ikke er utført
laparoskopisk. Ventralex nett (polypropylen nett) kan plasseres intraperitonealt og
retromuskulært med liten insisjon.
Metode: Dette er en retrospektiv gjennomgang av alle epigastrie, umbilical og ventral hernier
operert med innleggelse av Ventralex ved vårt sykehus fra 2005-2010.
Mål: Primær utfall var residiv, og sekundær fokus var komplikasjoner.
Resultat: 60 pasienter er observert med median tid på 39,5 måneder. Pasienter fra 31-85 år
(mean 54,9) med 23 kvinner (38,3%). ASA klassifisering varierer mellom I-IV. ASA I-II
28,3+50% og ASA III-IV 20+1,7%.
De forskjellige hernier reparert er epigastrie (8,3%), umbilical (61,7%) og ventral (30%)
hernier. Det er brukt små (6,7%), middels (20%) og store (20%) nett. Ikke angitt størrrelse i
53,3%.
Det er to residiv (3,3%) og ett tilfelle med residiverende infeksjoner og abscesser, der nettet
måtte fjernes (2,3%).
Konklusjon: Ventralex nett kan brukes med lav residiv rate og med få komplikasjoner ved
bruk på epigastrie, umbilical og små ventral hernier.
24-28 oktober 2011
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
100
TOTAL EKSTRAPERITONEAL TEKNIKK FOR LYSKEBROKK; PROSPEKTIV
REGISTRERING VED VOLDA SJUKEHUS
Saunes T , Hjorthaug J
Kirurgisk avdeling, Volda sjukehus, 6100 Volda
Bakgrunn:
Hausten 2010 starta vi å operere lyskebrokk laparoskopisk (TEP), også på primær indikasjon.
For å evaluere resultata våre, starta vi ei prospektiv registrering frå november 2010. Vi har
særleg lagt vekt på residivrater og smerter.
Metode:
Frå den 11.11 2010 vart alle pasientane som vart operert med TEP/total ekstraperitoneal
teknikk for lyskebrokk registrert. Vi registrerer hereditet, ASA gruppe, BMI, ymse
operasjonstekniske data og komplikasjonar. Brokktype vert registrert både etter klinisk
undersøking og peroperativt. 2-3 veker postoperativt gjer vi ein telefonisk kontroll, der vi spør
etter komplikasjonar som smerte, blødning, infeksjon og residiv, og sjukemeldingstid. Ein
kontroll vert også gjort ved ca 6 mnd og 12mnd postoperativt, der vi legg vekt på smerte og
residiv. Dataene vil bli registrert i SPSS database.
Resultat:
Per 17.08.11 har vi registrert 48 operasjonar, der 36 var unilaterale og 12 bilaterale. Alle var
elektive.
1 pasient hadde residiv dagen etter operasjonen , og vart reoperert. Årsaken var ufullstendig
disseksjon.
2/48 vart konvertert til TAPP. Gjennomsnittsalder var 57,2 år.
Gjennomsnittleg operasjonstid unilaterale 72,7 min, og bilaterale 100,7 min.
43/48 var primære brokk, 5/48 residiv brokk.
Fiksasjon av netta var gjort hjå 21/48 (44%)
Ingen alvorlege komplikasjonar oppstod. 5/44 anga lette smerter etter 2-3 veker, 8/48 hadde
hematom i scrotum.
Konklusjon:
Innføring av TEP som hovedmetode for operasjon av lyskebrokk går foreløpig bra.
Registreringa vil fortsette, og etter kvart gje oss residiv- og komplikasjonsrater.
24-28 oktober 2011
Abstrakt nr:
Vitenskapelige forhandlinger
101
LYSKEBROKKOPERASJONER VED ÅLESUND SJUKEHUS
Ruiken R,
kirurgisk avdeling, Ålesund sjukehus, Helse Møre og Romsdal HF, 6026 Ålesund
Bakgrunn
Høsten 2010 begynte vi ved Ålesund sjukehus å gjennomføre total ekstraperitoneal prosedyre
(TEP). Vi ønsket å se på indikasjoner, operasjonsmetoder og resultater i en 1 års periode.
Metode
Pasientverneombud fikk melding om registreringen.
Alle pasienter som ble operert for lyskebrokk sommer 2010 – sommer 2011 ble inkludert. Det
ble en retrospektiv gjennomgang av operasjonsbøker, operasjons- dataprogramm og doculive.
Resultater
Alder
Operasjonstid
n
median
Max
min
Median
Max
min
alle
136 (11♀)
56
91
0
01:00
02:02
00:20
Dagkirurgi
103 (10♀)
54
83
3
01:00
02:00
00:20
Inneliggend
33 (1♀)
73
91
0
01:00
02:02
00:22
Direkte brokk
44 (5♀)
57
82
0
00:56
02:02
00:22
Indirekte brokk 79 (4♀)
54
91
0
01:00
02:00
00:20
Femoralhernie
4 (1♀)
76
81
36
01:11
01:21
00:22
Andre/uavklart 5 (1♀)
64
86
3
00:58
01:03
00:26
Lichtenstein
64 (2♀)
64
91
18
00:58
02:02
00:28
TEP
31(2♀)
57
72
20
01:04
02:00
00:28
Shouldice
5 (1♀)
23
35
15
00:57
01:07
00:48
Herniotomi
18 (5♀)
3
13
0
00:33
01:51
00:20
Ved femoralhernie ble det brukt 3 x plugg, 1 x Mc Vay. Ved en pasient med tarmgangren ble
det gjort Bassini. Hos en pasient ble TEP konvertert til Lichtenstein. 5 pasienter ble operert
bilateralt: 1 barn, 1 lichtenstein 3 x TEP.
Komplikasjoner: Ingen ved Shouldice, 2 hematomer på TEP. Ved de andre
operasjonsmetoder 5 hematomer, 2 ikke diagnostiserte femoralhernier som trengte ny
operasjon, 2 abscesser, 2 seromer, 1 laryngitt.
Diskusjon
TEP kan godt gjennomføres ved dagkirurgen. Operasjonstid er uavhengig av
operasjonsmetode og om det foreligger residiv eller primærbrokk hos voksne rundt en time.
Barnebrokkoperasjoner tar ca. en halvtime.
Konklusjon
Ved Ålesund sjukehus vil vi fortsette med herniotomi, Lichtenstein, TEP og Shouldice.
24-28 oktober 2011
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
102
AKUTT APPENDISITT: ENDRINGER ETTER OMLEGGING AV UTREDNING OG
LOGISTIKK VED ST OLAVS HOSPITAL.
Rekstad LC, Wasmuth HH, Seternes A, Grønbech JE, Bringeland EA
Avdeling for gastroenterologisk kirurgi, St Olavs Hospital, Universitetssykehuset i
Trondheim.
Introduksjon: I 2009 ble resultatene for akutt appendisitt ved St Olavs Hospital i perioden
01.09.07 til 30.06.08 presentert (høstmøteabstrakt 2009). Frekvensen av visuelt ikke betent
appendiks var 12,9 %. Bruk av billeddiagnostikken var ikke systematisk og man antok at
utvidet bruk av diagnostikk kunne redusere frekvensen av unødige operasjoner. Klinikken har
nå flyttet inn i nytt sykehus. Det er opprettet en egen skjermet operasjonsavdeling for akutte
operasjoner, med triage av pasienter. Målet har blant annet vært å identifisere pasienter som
tåler å vente og operere disse på dagtid (”trafikklyssystem”). Hensikt: Etter disse endringene
ønsket vi å evaluere behandlingen av akutt appendisitt ved St Olavs Hospital.
Material/Metode: Vi har registrert retrospektivt alle over 16 år som er blitt operert med
følgende kode i perioden 01.11.10-28.02.11 (n=107): JEA 00 Åpen appendektomi og JEA 01
Laparoskopisk appendektomi. I tillegg har vi gått gjennom ”JAH 01 Diagnostisk laparoskopi”
og inkludert de hvor indikasjonen var mistanke om appendisitt. Dette er blitt sammenlignet
med perioden 01.07.07-31.12.07 (n=121). Perforert appendisitt er definert ut fra operatørens
peroperative vurdering. Resultater: Det er ingen signifikant forskjell når det gjelder alder,
kjønn, CRP og leukocytter. Øvrige data:
2007
2010/11
p-verdi
Preoperativ rtg diagnostikk
44,6 %
88,8 %
< 0.001
Blek appendiks funnet peropr. (lap + åpen)
9,9 %
2,8 %
0.031
Blek appendiks fjernet (Kun v/ åpen kir)
5,0 %
0,0 %
0.020
Perforert appendiks
13,2 %
34,6%
< 0.001
Median tid fra innleggelse til meldt opr.
4 t 25 min
7 t 20 min
< 0.001
Median tid fra meldt til opr. til opr. start
2 t 15 min
5 t 16 min
< 0.001
Median tid fra innleggelse til opr. start
7 t 18 min
16 t 5 min
< 0.001
Antibiotika gitt postoperativt
28,0 %
45,8 %
0.006
Median liggetid
2 dager
3 dager
0.009
Postoperative komplikasjoner
9,2 %
6,5 %
0.465
Konklusjon: Ingen pasienter ble operert unødig i siste periode. Grunnen er mest sannsynlig
relatert til økt billeddiagnostikk. Perforasjonsraten ved akutt appendisitt i denne tidsperioden
er imidlertid uakseptabel høy. Dette faller sammen med en markant økning i tid fra
innleggelse for mistenkt appendisitt til operasjon. Det samme gjelder for melding til operasjon
og til operasjonsstart. Det er to sannsynlige hovedårsaker til dette: 1) Overdreven bruk av
billeddiagnostik og for lang tid på å gjennomføre slik diagnostikk og 2) Uheldig bruk eller
tolkning av ”trafikklyssystemet” for drift av operasjonsavdelingen. Det synes som om de
pasienter som har klinisk overbevisende appendisitt bør meldes direkte til operasjon uten bruk
av diagnostiske hjelpemidler som forlenger ventetiden.
24-28 oktober 2011
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
103
KOMPLIKASJONER TIL KIRURGISK BEHANDLING VED MORBUS CROHN
– ET 10-ÅRS MATERIALE FRA ST. OLAVS HOSPITAL, 2000-2009
Breder S1, Endreseth BH1,2, Rydning A1,2
Det medisinske fakultet, NTNU, 7491 Trondheim
2
Kirurgisk klinikk, Gastrokirurgisk avdeling, St.Olavs Hospital HF, 7006 Trondheim
1
Bakgrunn: Hensikten med studien var å lage en database over pasientgruppen som ble
utskrevet med diagnosen morbus Crohn (CD), og som hadde gjennomgått intraabdominale
inngrep under innleggelsen, for å registrere data vedrørende pasientpopulasjon, behandling og
postoperative komplikasjoner i perioden 2000-2009.
Materiale og metode: Fra et prospektivt institusjonsbasert register over komplikasjoner til
kirurgisk behandling, ble data fra alle intraabdominale inngrep på pasienter fra 18 år og
oppover med CD i tiårsperioden 2000-2009 hentet ut. Samtlige journaler er gjennomgått med
tanke på type kirurgi, operasjonsindikasjon, røykestatus, preoperativ medikasjon,
intraoperative forhold, anastomoseteknikk og antall, samt om operasjonsresektatet viste
malign histologi. Komplikasjonene ble gradert etter alvorlighetsgrad (I-IV). Grad I: Lette
komplikasjoner som forlenger liggetid og håndteres ”bedside”, Grad II: Potensielt livstruende
og krever intervensjon, Grad III: Gir varig svekkelse av organfunksjon, Grad IV: Dødelig
komplikasjon. Pasientene ble delt i fire grupper i henhold til preoperativ medikasjon: AntiTNF behandling, lavdose steroider og/eller azathioprin, høydose steroider, og uten
medikasjon.
Resultater: 243 pasienter med CD ble registrert. Disse pasientene hadde til sammen 351
innleggelser. Totalt tilkom 155 komplikasjoner, fordelt på 101 (28,8%) inngrep. Etter
komplikasjonsgraderingen fikk 50 (14,2%) pasienter grad I-, 41 (11,7%) pasienter grad II-, og
10 (2,8%) pasienter grad III-komplikasjoner. Dette forlenget liggetiden fra 7,6 døgn
postoperativt, til henholdsvis 10 døgn ved grad I-, 16,7 døgn ved grad II-, og 39,4 døgn ved
grad III-komplikasjoner (p<0,01). 25 (7,2%) pasienter ble reoperert. Røykere hadde
signifikant flere komplikasjoner enn ikke-røykere (37,4% versus 25,5%, p=0,03), samt lengre
total (17,0 ±1,5 versus 13,8 ±0,7 døgn) og postoperativ (11,7 ±1,1 versus 9,1 ±0,5 døgn)
liggetid enn ikke-røykere (p=0,05 og p=0,04). Fem pasienter hadde malign histologi i
operasjonsresektatet. Det var ingen forskjell i risiko for postoperative komplikasjoner i
henhold til ulik preoperativ medikasjon. Det var ingen mortalitet i materialet.
Konklusjon: Det er høy forekomst av komplikasjoner til kirurgi ved CD. Røyking ser ut til å
gi økt risiko for postoperative komplikasjoner ved CD. Ulik preoperativ medikasjon gir i vårt
materiale ingen forskjell i risikoen for postoperative komplikasjoner.
24-28 oktober 2011
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
104
NYTTE AV PCT OG NØYTROFIL CD64 SOM MARKØR FOR INFEKSJON ETTER
TARMRESEKSJON
Husby K1, Kravdal G1, Yaqub S2, Helgeland M2, Reiertsen O2, Hagve TA1
1
Tverrfaglig laboratoriemedisin og medisinsk biokjemi, 2Gastrokirurgisk avdeling, Akershus
universitetssykehus, 1478 Lørenskog
Bakgrunn: Bakteriell infeksjon etter større kirurgiske inngrep er en alvorlig komplikasjon
forbundet med forhøyet morbiditet og mortalitet. Hensikten med denne studien var å
undersøke den kliniske nytteverdien av procalcitonin (PCT) og nøytrofil CD64 som markører
for å kunne tidlig oppdage infeksjon ved tarmkirurgi.
Metode: Det ble i løpet av fire mnd (nov 2010 - feb 2011) inkludert 30 pasienter som ble
operert med ulike former for tarmreseksjon ved Gastrokirurgisk avdeling, AHUS. Venøse
blodprøver ble tatt preoperativt og de fem påfølgende dagene etter operasjonen. Blodprøvene
ble analysert for CRP, SR, leukocytter med differensialtelling, nøytrofil CD64 og PCT. I
tillegg til laboratorietestene ble kliniske parametere som kroppstemperatur, puls, blodtrykk og
tegn til lokal infeksjon registrert daglig. De inkluderte pasientene ble inndelt i tre grupper i
henhold til kliniske observasjoner; 1 pasienter med et normalt postoperativt forløp, 2 pasienter
med kliniske tegn til infeksjon, og 3 pasienter med uspesifikke komplikasjoner.
Resultater: Alle analyserte markører ble påvirket av det kirurgiske inngrepet, selv under et
normalt, ukomplisert postoperativt forløp. Høyeste nivå av PCT, leukocytter og nøytrofile ble
observert dagen etter operasjonen, mens nøytrofil CD64 og CRP nådde høyeste verdi på dag 2
hos pasienter med et ukomplisert postoperativt forløp. Det ble observert høyere postoperative
PCT-verdier hos pasienter med kliniske tegn til infeksjon enn hos pasienter med et normalt
postoperativt forløp, men den observerte forskjellen var ikke statistisk signifikant. Pasienter
med kliniske tegn til infeksjon hadde også gjennomsnittlig høyere nøytrofil CD64 index enn
pasienter med et normalt postoperativt forløp, men det var ingen statistisk signifikant forskjell
før dag 3 postoperativt. CRP viste en signifikant forskjell allerede på dag 1 hos pasienter med
kliniske tegn til infeksjon sammenlignet med pasienter med et normalt postoperativt forløp og
forskjellen var signifikant de påfølgende dagene.
Diskusjon: Denne studien viser at nytten av PCT og nøytrofil CD64 som markører for
postoperative infeksjoner er begrenset. Inflammasjon som følge av et kirurgisk traume
påvirker produksjonen av PCT, og mengden frigjort PCT viser en tendens til å korrelere med
type kirurgi og omfanget av det kirurgiske inngrepet. Nøytrofil CD64 blir mindre påvirket av
et kirurgisk traume, men forhøyede verdier blir også observert for denne.
Konklusjon: Dette arbeidet indikerer at CRP er en bedre markør for tidlig påvisning av
postoperative infeksjoner enn PCT og nøytrofil CD64.
24-28 oktober 2011
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
105
EN RANDOMISERT, KONTROLLERT STUDIE AV BIOFEEDBACK OG ANALE
INJEKSJONER VED ANAL INKONTINENS – RESULTATER ETTER 2 ÅR.
Dehli T(1,2), Stordahl A(3), Mevik K(4), Sahlin Y(5), Vatten LJ (6), Romundstad PR (6),
Lindsetmo RO(1,2), Vonen B(1,2)
1) Avd. for gastroenterologisk kirurgi, Universitetssykehuset Nord-Norge HF Tromsø, 2)
Institutt for klinisk medisin, Universitetet i Tromsø, 3)Analrektallaboratoriet, Sykehuset
Østfold HF Sarpsborg, 4) Kirurgisk avd., Nordlandssykehuset HF Bodø, 5) Kirurgisk avd.,
Sykehuset Innlandet HF Hamar, 6) Institutt for samfunnsmedisin, Norges Teknisk
Naturvitenskapelige Universitet
Bakgrunn: Anal inkontinens er en vanlig og belastende sykdom. Utenfor institusjon affiserer
den vanligvis middelaldrende kvinner med sfinkter-skader etter tidligere fødsel. Studiens mål
er å evaluere langtidsresultater av en ny behandlingsmetode, anale injeksjoner, mot en vanlig
forekommende konservativ metode, sfinkter-trening med biofeedback.
Materiale og metode: I en randomisert, kontrollert studie ble pasientene enten behandlet med
sfinkter-trening under veiledning eller submucosalt injisert med 4 x 1 ml dextranomere
(”Solesta”) like over linea dentata i anal-kanalen. Grad av inkontinens ble evaluert blindet via
telefonintervju med St. Mark’s score, som går fra 0 poeng (perfekt kontinens) til 24 poeng
(komplett inkontinens). Resultatene er gitt som gjennomsnitt med 95 % konfidensintervall.
Observasjonstiden i studien er to år.
Resultater: 126 pasienter ble inkludert. I biofeedback-gruppen fullførte 28 (45 %) av 62
pasienter to års oppfølgning, og for disse falt gjennomsnittlig St. Mark’s score fra 12,0 (10,313,4) til 5,6 (3,8 – 7,3) (p<0. 001). I anal injeksjons-gruppen fullførte 33 (52 %) av 64
pasienter to års oppfølgning, for disse falt gjennomsnittlig St. Mark’s score fra 12,7 (11,1 14,3) til 7,2 (5,6 – 8,8) (p<0. 001).
Diskusjon: Biofeeback og anale injeksjoner ser ut til å gi en lik og varig bedring av anal
inkontinens hos omtrent halvparten av behandlede pasienter.
24-28 oktober 2011
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
106
BEHANDLING AV ENTEROVAGINAL FISTEL MED LIMING – TO
KASUISTIKKER
Desserud K, Tidemann-Andersen B
Kirurgisk avdeling Arendal sykehus, Pb 783, 4809 Arendal
Enterovaginale fistler er en kjent komplikasjon til en rekke kirurgiske inngrep og andre
lidelser i buk og bekken. Behandlingen har som regel vært kirurgisk. Dette kan hos enkelte
innebære stor kirurgi i en buk som kan være vanskelig tilgjengelig grunnet tidligere inngrep,
med fare for alvorlige komplikasjoner per- og postoperativt. Hos noen pasienter vil også
annen komborbiditet som uttalt hjerte- og lungelidelse utgjøre betydelig risiko.
I litteraturen finnes det flere artikler hvor en beskriver bruk av vevslim i behandling av fistler,
med noe varierende resultat. Det er blant annet forsøkt liming av anorektale fistler,
enterovesicale fistler, fistler i pancreas og fistler fra tarm til hud.
Vi ønsker å presentere to kasuistikker fra kirurgisk avdeling ved SSA. Pasient 1 utviklet
colovaginal fistel etter sigmoideumdivertikulitt. Pasient 2 har tidligere gjennomgått en rekke
operasjoner i buk/bekken og i etterforløpet utviklet en enterovaginal fistel. Begge har
invalidiserende symptomer med lekkasje av avføring per vagina. Pasient 1 har uttalt hjerte og
lungesykdom og pasient 2 er tidligere operert så mange ganger i buk at en ny operasjon ville
være både vanskelig og i verste fall ikke gjennomførbart. Hos disse to pasientene valgte en
derfor å forsøke å tette fistlene med vevslim, Histoacryl med lipoidol, som blant annet brukes
til behandling av øsofagusvariser. Behandlingen ble utført på operasjonsstuen i sedasjon
(1)/spinal(2). Prosedyren ble gjort under gjennomlysning. Fistelåpningen ble identifisert i
vagina og man førte så inn et ERCP- kateter. En satte kontrast i kateteret for å verifisere at en
kom over i tarm samt lengden på fistelen. Den ene pasienten ble samtidig skopert slik at
åpningen til tarm ble visualisert. En satte så Histoacryl med lipoidol samtidig som en trakk
kateteret tilbake. Postoperativt parenteral ernæring og kun klare væsker peroralt. I tillegg
anbefalt sengeleie. Begge pasientene hadde umiddelbart etter prosedyren stopp i sekresjon fra
vagina. Pasient 1 fikk økende sekresjon i løpet av noen uker og fikk gjentatt prosedyren, hun
har fremdeles litt restsekresjon, men kan leve et normalt liv. Pasient 2 fikk etter noen uker
blødning per vagina og en mistenkte residiv, men sekresjonen har gitt seg. Hun har tidvise
blødninger, men kan gå uten bind. Begge pasientene har lite plager og ønsker per i dag ingen
operativ behandling.
Behandlingen er skånsom og kan være svært effektiv. Det er beskrevet minimalt med
prosedyrerelaterte komplikasjoner. Den største faren er at behandlingen ikke virker. Kan
behandling med vevslim brukes i større grad enn det gjøres i dag?
24-28 oktober 2011
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
107
LAPAROSKOPISK TRANSHIATAL SUTUR AV ØSOFAGUSRUPTUR VED
BOERHAAVES SYNDROM MED V-LOC® SUTUR; NYTT HJELPEMIDDEL FOR
BEHANDLING AV ALVORLIG TILSTAND (TO VIDEOKASUISTIKKER).
Røsok BI1) og Edwin B2)
1) Gastrokirurgisk avdeling Oslo Universitessykehus (OUS)-Rikshospitalet og 2)
Intervensjonssenteret, OUS-Rikshospitalet, Oslo.
Introduksjon: Spontan øsofagus-ruptur (Boerhaave syndrom) er en sjelden, men alvorlig
tilstand med høy mortalitet der rask diagnose og behandling er påkrevet for vellykket resultat.
Primærlukning av defekten i løpet av de første 24 timer ansees som den beste behandling men
diagnostikken blir ofte forsinket på grunn av pasientens almentilstand. Vi presenterer to
pasientkasuistikker med distal øsofagusruptur behandlet med laparoskopisk, transhiatal sutur
med en ny, selvlåsende sutur (V-LOC®).
Pasienter og metode: Begge pasienter var menn. Alder 64 (pasient 1) og 38 (pasient 2) år.
Begge ble overflyttet fra lokalsykehus etter at diagnosen var stilt. Pasient 1 ble overflyttet 2
dager etter symptomdebut og fikk påvist en defekt på 1 cm, ca 5 cm oralt for Z-linjen. Etter
forsøk på stentbehandling økte defekten og han ble operert 5 dager etter symptomdebut.
Pasient 2 ble overflyttet raskt etter diagnosen ble stilt. Det forelå en 4 cm lang defekt fra 7 til
11 cm oralt for Z-linje. Pasienten ble operert innen 24 timer.
Begge pasienter ble operert i ryggleie. Det ble benyttet henholdsvis 5 og 6 troakarer, med
plassering som ved laparoskopisk fundoplikasjon. Etter deling av det frenicoøsofageale
ligament ble distale øsofagus fullstendig mobilisert til ovenfor defekten. Transhiatalt
debridement av pleura ble utført i samme seanse. Defektene ble lukket med V-Loc® 3-0
fortløpende sutur i ett lag. Det ble lagt inn et 19Fr silikondren til mediastinum som ble hentet
ut i venstre flanke.
Resultater. Pasient 1 oppnådde tilnærmet komplett lukning av defekten men fikk en liten
persisterende paraøsofageal resess øverst i suturrekken uten tegn til generalisert lekkasje til
pleura eller abdomen, og ble overflyttet lokalsykehuset 17. postoperative dag. Pasient 2
oppnådde komplett lukning av defekten og ble overflyttet lokalsykehus etter 19 dager. I begge
tilfeller ble oppholdene betydelig forlenget av andre underliggende, non-kirurgiske tilstander.
Konklusjon: Boerhaaves syndrom er en alvorlig tilstand som krever rask diagnostikk og
behandling. Laparoskopisk kirurgisk behandling med transhiatal primærsutur med selvlåsende
V-Loc® sutur representerer etter vårt syn en nyttig nyvinning for vellykket behandling med
minimalt invasiv tilgang. Oppdatert litteratur samt operasjonsvideo vil bli presentert.
24-28 oktober 2011
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
108
BEZOAR I ØSOFAGUS BEHANDLET MED EN TRYGG OG SMAKFULL METODE
Yaqub S1, Shafique M1, Kjæstad E1, Thorsen Y1, Lie ES2, Dahl V3, Røkke O1
1
Gastrokirurgisk avdeling, 2Øre-Nese-Halsavdeling, 3Anestesiavdeling,
Akershus universitetssykehus, 1478 Lørenskog
Bakgrunn: En 74 årig mann med langtkommen Mb Parkinson fikk akutt dysfagi under et
måltid med schnitzel. Øvre endoskopi påviste store mengder tettpakkede matrester i nedre 10
cm av spiserøret. Spiserøret var dilatert og matrestene lot seg ikke fjerne eller skyve ned i
ventrikkelen til tross for flere timers intervensjon i narkose med fleksibelt og stivt
øsofagoskop med tilhørende instrumenter. Tilstanden ble oppfattet som et øsofagealt bezoar.
Metode: Det ble utført et usystematisk søk i Pubmed og Medline på bezoar i
gastrointestinaltraktus samt spiserørsdysmotilitet ved Parkinsons sykdom.
Resultater: Ufordøyd materiale i gastrointestinaltraktus som akkumuleres over tid kalles et
bezoar. Det finnes tre hovedtyper av bezoarer oppkalt etter innholdet; 1) phytobezoar
bestående hovedsakelig av grønnsaker, 2) tricobezoar bestående av hår, og 3) farmakobezoar
som innholder tabletter og kapsler. Behandlingsalternativer for bezoar er endoskopisk
fragmentering og eliminering, enzymatisk nedbrytning eller kirurgisk intervensjon. Kirurgi er
assosiert med høy morbiditet. Istedenfor nye risikable forsøk med endoskopi evt kombinert
med kirurgi, valgte vi å løse opp bezoaret med en kjemisk metode. Vi plasserte en
duodenalsonde like oralt for bezoaret og tilsatte fordøyelsesenzymer (Creon 10.000 iE) løst i
20-40 ml Coca-Cola ned i sonden 4 ganger daglig i 4 dager. Ny øsofagogastroskopi femte
døgn viste en tom øsofagus og ventrikkel.
Diskusjon: Øsofageal bezoar er en sjelden tilstand som er assosiert med motilitetsforstyrrelse
i spiserøret. Vår pasient hadde langtkommen Parkinsons sykdom som kan føre til dysmotilitet
i øsofagus. Det er tidligere beskrevet at Coca-Cola kan løse opp phytobezoar i ventrikkelen,
men ikke beskrevet for bezoarer andre steder i gastrointestinaltraktus. Effekten av Coca-Cola
skyldes sannsynligvis en kombinasjon av NaHCO3 og CO2 i leskedrikken, hvor NaHCO3 har
en slimløsende (mukolytisk) effekt og CO2 penetrerer bezoaren. Videre har Coca-Cola en pH
på 2,6 som løser opp matfibre. Creon innholder proteaser og lipase som til tross for lav pH
kan ha bidratt med å løse opp matrestene.
Konklusjon: Behandling av phytobezoar med Coca-Cola og fordøyelsesenzymer er en enkel,
rimelig og skånsom behandling som er tilgjengelig ved alle sykehus.
24-28 oktober 2011
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
109
RESEKSJON FOR CANCER VENTRICULI
Hauge T1, Johnson E1,2, Johannessen H-O2, Løberg EM3
1
Medisinsk fakultet, Universitetet i Oslo, 2Gastrokirurgisk avdeling og 3Patologisk anatomisk
avdeling, Oslo Universitetssykehus, Ullevål, Kirkeveien 166, 0407 Oslo
Bakgrunn: Hensikten var å rapportere total overlevelse ved reseksjon for adenokarsinom i
ventrikkelen ved Ullevål sykehus, i perioden 1982 til 2005.
Metode: Retrospektiv undersøkelse hovedsakelig basert på journalgjennomgang av
konsekutive pasienter med ventrikkelcancer. Flertallet av pasientene fikk utført D1-disseksjon
med ekstirpasjon av paraventrikulære lymfeknuter (stasjon 1-6), unntaksvis fjerning av
lymfeknutestasjon 7. Pasienter med cancer cardia utgående fra mindre enn 5 cm fra
gastroøsofagal overgang og uten innvekst i øsofagus er inkludert. Ingen pasienter fikk
neoadjuvant behandling. Opplysningene ble registrert i en database.
Resultater: 81 pasienter med adenokarsinom ble resecert, median alder ved diagnose var 70
år (spredning 26-86 år). Syv pasienter (8.6 %) hadde alvorlige postoperative komplikasjoner
med anastomoselekkasje i 4 (4.9%) og duodenalstumplekkasje, pneumothorax eller sårruptur i
en pasient hver. 30-dagers mortalitet forelå i 5 pasienter (6.2%) på grunn av infarctus/insuff
cordis (n=3), lungeemboli (n=1) og anastomoselekkasje (n=1). Lokalisasjon av cancer i
ventrikkelen var i antrum hos 33 (40.7%), corpus hos 23 (28.4%), cardia hos 13 (16.0%), i
flere avsnitt (linitis plastica) hos 6 (7.4%), i gastroenterostomi (stumpcancer) hos 5 (6.2%) og
ukjent hos 1 pasient (1.2%). Operasjonstype utført var gastrektomi i 35 (43.2%), reseksjon ad
modum Billroth II i 30 (37.0%) eller a.m. Roux-en-Y i 13 (16.1%) eller a.m. Billroth I i 3
pasienter (3.7%). Antall lymfeknuter i resektatet fra 73 av pasientene (90,1 %) var 7 (0-21).
Median én av disse lymfeknutene (0-16) var infiltrert med cancer. Fem-års overlevelse i hele
materialet med både fri og ufri reseksjonsrand var 33.8 %. Ved fri reseksjonsrand i 65
pasienter (80.2 %) var fem-års overlevelse 41.5 %. Det forelå ingen overlevelsesforskjell etter
fem år ved svulster i cardia (n=13) sammenlignet med svulster i andre lokalisasjoner i
ventrikkelen (n=68). Stadiespesifikk fem-års overlevelse ved fri reseksjonsrand i 63 pasienter
var 75% (n=9) for IA, 50% (n=12) for IB, 33.3% (n=21) II, 37.5% (n=15) for IIIA, 0% (n=4)
for IIIB og 0% (n=2) for stadium IV.
Konklusjon: Resultatene ved reseksjon for adenokarsinom i ventrikkelen ved Ullevål
sykehus i perioden 1982 til 2005 er tilsvarende internasjonale studier og anbefalinger gitt av
Norsk Gastrointestinal Cancer Gruppe. Prognosen forventes ytterlige forbedret ved bruk av
neoadjuvant behandling og mer radikal lymeknutefjernelse (D2-disseksjon) enn i dette
materialet.
24-28 oktober 2011
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
110
BEHANDLINGSVALG OG OVERLEVELSE VED CANCER VENTRICULI.
Bringeland EA, Wasmuth HH, Johnsen G, Johnsen T, Juel IS, Mjønes P *, Uggen PE, Ystgaard
B, Grønbech JE.
Avdeling for gastroenterologisk kirurgi. Avdeling for Patologi*. St.Olavs Hospital,
Universitetssykehuset i Trondheim
Introduksjon: Fra 2005 er kirurgisk behandling av ca.ventriculi i Helse Midt-Norge i stor grad
sentralisert til St.Olavs Hospital, og fra 2007 er perioperativ kjemoterapi innført for pasienter ≤
75 år med sykdomsstadium II eller III. Dette arbeidet fokuserer, i et uselektert sykehusmateriale,
på behandlingsvalg og overlevelse det siste tiåret.
Metode: Materialet utgjør pasienter med adenocarcinom i ventrikkel vurdert ved Avdeling for
gastroenterologisk kirurgi, St.Olavs Hospital 1999 – 2009. Opererte pasienter er prospektivt
registrert og retrospektivt fulgt opp. Ikke opererte pasienter er retrospektivt registrert.
Resultat: Demografi: 397 pasienter, 262 menn (66%) median alder 71.6 år og 135 kvinner
(34%) median alder 74.5 år. Tumor lokalisasjon: Cardia 31%, Corpus 24%, Antrum 36% og
diffus lokalisasjon 9%. Stadie fordeling: St 0: 8 pas (2%), St IA 37 (9%), St IB 46 (12%), St II
54 (14%), St IIIA 64 (16%), St IIIB 27 (7%), St IV 142 (36%), St X 19 (5%). Trettiåtte pas
(10%) hadde ”tidlig cancer”.
Behandlings tiltak delt i to tidsperioder for å evaluere evt utviklingstrend:
Tidsperiode
1999-2004
2005-2009
Total
R0 etter PAD
106 (54%)
101 (50%)
207 (52%)
R1 reseksjon
4 ( 2%)
14 (7%)
18 (5%)
R2 reseksjon
24 (12%)
17 (9%)
41 (10%)
Eksplorasjon/bypas
28 (15%)
8 (4%)
36 (9%)
Primær stent
10 (5%)
27 (13%)
37 (9%)
Ingen kirurgi
24 (12%)
34 (17%)
58 (15%)
Total
196 (100%)
201 (100%)
397 (100%)
Medianoverlevelse: R0 reseksjon: 44.3 mnd - estimert 5 års overlevelse 42.3%. [For St IIIB n
= 20; overlevde ingen i R0 gruppen tre år postoperativ. Median overlevelse var 11.0 mnd] R1
reseksjon: 10.9 mnd.. R2 reseksjon: 8.2 mnd Ekspl/bypass: 4.8 mnd. Primær stent: 4.8 mnd..
Intet kir tiltak: 8.5 mnd
Konklusjon: Nær 50% av pasienter med cancer ventriculi debuterer med inkurabel sykdom.
Bedret preoperativ diagnostikk har gitt en merkbar reduksjon av rene eksplorative inngrep, i stedet
er andel primær stentet øket. Pasienter med R2 reseksjon har lav median overlevelse, på nivå med
gruppen ingen intervensjon. Selv etter R0 kirurgi for St IIIB cancer er situasjonen å regne som
palliativ. Fem års Kaplan Meier estimert overlevelse etter R0 reseksjon er 42 %.
24-28 oktober 2011
Abstrakt nr:
Vitenskapelige forhandlinger
111
PERIOPERATIV MORBIDITET OG MORTALITET VED RADIKALOPERASJON FOR
CANCER VENTRICULI
Bringeland EA, Wasmuth HH, Johnsen G, Johnsen T, Juel IS, Mjønes P *, Uggen PE, Ystgaard
B, Grønbech JE. Avdeling for gastroenterologisk kirurgi. Avdeling for Patologi*. St.Olavs
Hospital, Universitetssykehuset i Trondheim
Introduksjon: Fra 2005 er kirurgisk behandling av ca.ventriculi i Helse Midt-Norge i stor grad
sentralisert til St.Olavs Hospital, og fra 2007 er perioperativ kjemoterapi innført for pasienter ≤
75 år med sykdomsstadium II eller III. Vi presenterer perioperativ morbiditet og mortalitet og
vurderer hvilke faktorer som kan ha påvirket resultatene det siste tiåret.
Metode: I en bredere anlagt studie registrerte vi alle pasienter med adenocarcinom i ventrikkel,
vurdert ved Avdeling for gastroenterologisk kirurgi St.Olavs Hospital 1999 – 2009. Opererte
pasienter ble prospektivt registrert og retrospektivt fulgt opp. Av 397 pasienter ble 207 (52%)
definert som radikaloperert (R0) etter PAD. Dette arbeidet fokuserer på denne gruppen.
Resultat: Median alder 70.9 år [35.2 – 91.8]. Morbiditet var 57 %, hyppigst av cardiopulmonal
type. Femtito pasienter (25%) hadde kirurgisk komplikasjon hvorav 14 (6.8%) med klinisk
anastomoselekkasje. Trettien pasienter (15 %) ble reoperert hvorav 7 døde. Ytterligere 4 døde
uten reoperasjon hvilket gir in hospital mortalitet på 11 (5.3%). Mortalitet innen 30 dager var 6
(2.9%). Stratifiserte data for morbiditet og in hospital mortalitet var:
n
Morbiditet
Mortalitet
Alder
<60 år
60-69år
70-79år
>80 år
41
51
76
39
37 %
75 %
58 %
54 %
0
(0%)
2 (3.9%)
5 (6.6%)
4 (10.3%)
ASA
1-2
3-4
80
127
51 %
61 %
2 (2.5%)
9 (7.1%)
Reseksjon
Proksimal
Total
Subtotal
Distal
26
91
57
32
81 %
64 %
49 %
34 %
3 (11.5%)
3 (3.3%)
3 (5.3%)
2 (6.3%)
Disseksjon
D1
D2
55
152
46 %
61 %
2 (3.6%)
9 (5.9%)
Periop.kjemo
Nei
167
56 %
11 (6.6%)
Ja
40
60 %
0
(0%)
Konklusjon: Morbiditet er gjennomgående høy. Perioperativ mortalitet er lavere enn tilsvarende
data fra 1980 og 90 årene rapportert fra vårt sykehus og fra andre steder. Resultatene
understreker betydningen av å rapportere ”in hospital” mortalitet - ikke bare 30 dagers mortalitet.
Perioperativ mortalitet synes knyttet til alder, ASA score og proksimal reseksjon. Innføring av
perioperativ kjemoterapi har ikke hatt negativ betydning verken for perioperativ morbiditet eller
mortalitet.
24-28 oktober 2011
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
112
MIKROMETASTASER TIL BLOD OG BENMARG (CTC / DTC) VED CANCER
PANCREATIS PREDIKERER RESIDIV.
Hugenschmidt H1, Borgen 2, Seeberg LT1, Renolen A 2, Buanes T1, Labori KJ1, Naume B3,
Wiedswang G1.
Avd for gastrokirurgi1, - patologi2 og - onkologi3 Oslo Universitetssykehus
Bakgrunn: Cancer pancreatis kjennetegnes ved rask progresjon og høy sannsynlighet for
tilbakefall, enten som lokalt residiv eller metastaser, selv etter radikal kirurgi. Vår hypotese er
at tidlig disseminering av tumorceller er sentral i denne prosessen.
Material og metode: Fra oktober 2009 til mars 2011 ble pasienter med sannsynlig
periampulær malignitet i pancreas vurdert operable etter tverrfaglig møte inkludert i studien
etter skriftlig, informert samtykke. Umiddelbart preoperativt ble det tatt blodprøve og
benmargsaspirasjon, 2 x 5 ml fra crista anterior bilateralt. Blodprøven ble analysert for
tilstedeværelse av tumorceller med automatisk immuncytokjemisk undersøkelse med
CellSearch® teknikk. Cellene ble klassifisert som morfologisk intakte tumor celler (CTC)
eller som celler med delvis karakteristika for tumorceller (CTCfragmenter). Fra
benmargsaspiratet ble 2 mill mononucleære celler undersøkt for tilstedeværelse av
disseminerte tumorceller (DTC) med immuncytologi med antiepitelialt antistoff AE1AE3.
Alle celler og celle-fragmenter evaluert som CTC/DTC positive ble konfirmert av dedikert
patolog (EB). Resultatene av disse undersøkelsene var aldri tilgjengelige for klinikerene.
Pasienter med god almentilstand er tilbudt postoperativ adjuvant kjemoterapi og alle er fulgt
poliklinisk ved egen poliklinikk eller ved OUS.
Resultater: 39 pasienter (20 menn, 19 kvinner), median alder 64 år hadde histologisk
verifisert adenocarcinom i caput pancreatis. 8 av pasientene ble vurdert inoperable
intraoperativt pga avansert sykdom, 4 hadde metastatisk og 4 lokalavansert sykdom. De 31
øvrige fikk utført Whipples operasjon med kurativ intensjon. Det var ingen perioperativ
mortalitet.
DTC ble påvist hos 10% (4/39), alle i den resektable gruppen (4/32 pasienter). CTC ble også
påvist hos 10% (3/39), signifikant sjeldnere med RR 4.0 (1.35-11,82) ved resektable pasienter
(1/31) versus de inoperable (2/8). CTC fragmenter forekom hyppigere, 21/39 pasienter hadde
påvisbare fragmenter, hos 15 av de 31 resektable og hos 6 av de 8 inoperable.
Klinisk oppfølging har vist betydelig høyere residiv frekvens hos pasienter med påvist DTC
eller CTC. Residivfrekvens er 82% hos de positive, operable pasientene mot residivfrekvens
på 40% hos de DTC/CTC negative operable pasientene, RR 2.03, p=0.007.
Konklusjon: DTC/CTC/CTC fragmenter påvises i blod eller benmarg hos ca halvparten av
pasientene som har radiologisk og klinisk antatt resektabel cancer i caput pancreatis.
Tilstedeværelse av tumorceller korrelerer med inoperabilitet og utvikling av residiv. Studien
er ikke avsluttet, og vi fortsetter å inkludere pasienter.
24-28 oktober 2011
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
113
KLINISKE KONSEKVENSER AV DIAGNOSTISK USIKKERHET VED
PANCREASTUMORES
Tom Nordby*, Knut Jørgen Labori*, Truls Hauge**, Kim Ånonsen**, Bjørn Atle
Bjørnbeth*, , Inger Marie Bowitz Lothe ***, Turid Heiberg*****, Bjørn Edwin******, Tone
Ikdahl**** Trond Buanes*
Gastrokirurgisk avdeling*, Gastromedisinsk avdeling**, Avdeling for Patologisk
Anatomi***, Onkologisk avdeling****, Forskningsavdelingen*****, Oslo
universitetssykehus (OuS), Ullevål, Intervensjonssenteret, OuS, Gaustad******
Diagnostikk ved pancreastumores vanskeliggjøres av tumors harde konsistes med cellefattig
stroma, som fører til mange falsk negative biopsisvar. Malignitetspotensialet er stort, og
implantasjonsmetastaser i percutane stikkanaler er også vanlig. Derfor aksepteres klinikk og
radiologi som tilstrekkelig beslutningsgrunnlag for å tilrå kirurgisk behandling. Også
tidsfaktoren er viktig, da mange pancreastumores metastaserer raskt, og lang utredningstid
kan forhindre kurativ kirurgi. Man må både legge vekt på den levetid og den livskvalitet
pasientene sitter igjen med. Formålet med dette projektet var evaluering av dette utredningsog behandlingsalgoritmet ved prospektiv registrering av utkomme, med både levetid og
livskvalitet som endepunkter.
Metode: Fra 01.09.08 til 31.12.2010 er 329 pasienter inkludert i ”Tematisk Pancreas Tumor
Prosektet” (TPTP), der kliniske nøkkeldata regsitreres prosektivt, blant annet selvrapportert
livskvalitet (QoL), målt med ESAS, EORTC 30 og PANC 26, først ved inklusjon, deretter
hver måned (pr. post). Biobank-konsesjonen omfatter blod og tumorvev. Oppfølging av alle
opererte skjer ved CT kontroll hver 3. måned første to år, deretter halvårlig. Analysene av
QoL data pågår, her rapporteres fra siste ESAS-skjema for hver pasient.
Resultater: Multidisiplinært pancreasmøte konkluderte med operabel tumor hos 130
pasienter (40 %). Av disse viste 13 (10 %) seg å ha metastastisk eller meget lokalavansert
sykdom, dvs. de ble per operatvt bedømt irresektable. Av de 117 som fikk tumor ressesert, var
histologisk diagnose adenocarcinom i pancreas hos 54, cholangiocarcinom 6, adenocarcinom i
papilla Vateri 24, endokrint carcinom 7, IPMN-basert carcinom 10. Antall benigne
histologiske diagnoser var 16 (12%), inklusive 6 serøse cystadenom, fjernet ved
laparoskopisk distal reseksjon. Av 199 pasienter som primært ble frarådet kirurgisk
behandling, forelå 133 maligne sluttdiagnoser, 80 % av disse er histologisk bekreftet. Totalt
64 cystiske lesjoner ble henvist til videre utredning, bl. a. med endoskopisk
ultralydundersøkelse (EUS) og anlyse av cystevæske. To pasienter, henvist med antatt
inoperabel pancreascancer, viste seg å ha benign grunnsykdom: En hadde retroperitoneal
fibrose, en aorta-aneurisme. Siste QoL rapport fra hver pasient illustrerer at pasienter med
irresectable carinom eller med postoperativt residiv, utvikler betydelige plager, dvs. 6-8 av
totalt 10 parametere i ESAS skjemaet beskrives som 10 (verst tenkelig) 4-8 uker før død.
Konklusjon: Sen eller upresis diagnose fører til vesentlig tap av levetid og livskvalitet.
Mange pasienter utvikler store palliasjonsbehov, også etter radikal kirurgi.
24-28 oktober 2011
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
114
ANASTOMOSESVIKT ETTER LFR VED LOKALAVANSERT REKTUM
CANCER ER ET HYPPIG PROBLEM
Mariathasan AB1, Larsen SG1, Eriksen MT1, Dueland S2, Giercksky K-E1
1
Seksjon for kirurgisk onkologi, Radiumhospitalelet, Gastrokirurgisk avd., OUS.
2
Onkologisk avd, Radiumhospitalet, OUS.
Innledning: Aanastomoselekkasjer etter lave fremre rectumreseksjoner er relativt vanlig
forekommende (10-13 %), og kan føre til tidlig postoperativ død. Avlastende stomier er i
meta-analyser vist å redusere forekomsten av klinisk anastomosesvikt og behovet for
reoperasjoner. Vi ønsket å evaluere anastomosesvikt etter TME/ extended TME
operasjoner for lokalavansert cancer recti.
Materiale og metode: I tidsperioden 2002 til 2009 ble 429 primære rektum cancere
operert ved DNR. 365 av dem gjennomførte neoadjuvant bekkenbestråling med
etterfølgende kirurgi for å få frie marginer i bekkenet. 73 % fikk tillegg av preoperativ
kjemoterapi. Stadieinndelingen etter MR bekken og CT thorax/ abdomen var 0.8 %
T2(N+), 40.8 % T3 og 58,4 % T4 tumores. 175 pasienter (48.0 %) fikk utført lav fremre
rectum reseksjon (LFR), 150 (40.5 %) rektumaputasjon (APR) og 42 (11.5 %) Hartmann’s
operasjon. Hos de med LFR ble det gjort utvidet TME (ETME) hos 97 (55.4 %) og TME
hos de resterende 78 (44.6 %).
Resultater:
I LFR –gruppen ble 24 (13.7 %) behandlet for anastomoselekkasje og 8 (4.5 %) for fistler,
totalt svikt ved anastomose hos 32 (18.2 %). Av disse ble 18 med anastomosesvikt og 4
fistler konvertert til Hartmann eller APR, mens 6 anastomoselekkasjer og 4 fistler kunne
behandles konservativt. Median nivå (range) på anastomsen hos de med anastomosesvikt
var 5 (2 -10) cm fra analverge mens den var 5 (2-11) cm hos de uten svikt. Ytterligere 3
pas. ble reopert med Hartmann eller APR for dårlig funksjonelt resultat (1), restcancer (1)
eller lokalt recidiv (1) etter 3 ½ år. Totalt er dermed 25 LFR anastomoser (14.3 %) blitt
konvertert i oppfølgingstiden. 1 konvert til Hartmann er seinere rekonvertert til APR.
Anastomosesviktene fordelte seg tallmessig likt mellom TME og ETME gruppen (17 vs 18
pasienter).
I tillegg til de 35 omtalte over er det utført operative eller drenasjeprosedyrer hos 14
pasienter opprinnelig operert for LFR (urinlekkasje (3), blokking (2), drenasje (6), ileus
(2), stomiproblem (1).
Konklusjon: Lav fremre rectum reseksjon hos pasienter med lokalavansert cancer og
multimodal behandling er forbundet med høy forekomst av anastomoselekkasjer og
fistelproblematikk. Kirurgi for svulster som nødvendiggjør ETME gir hos oss ikke mer
anastomosesvikt enn hos de som kan behandles med TME.
24-28 oktober 2011
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
115
ANASTOMOSELEKKASJER VED SYKEHUSET INNLANDET HF
LILLEHAMMER I PERIODEN MARS 04 TIL MARS O9
Medby E, Moger T.
Kirurgisk avdeling, SIHF Lillehammer, 2609 Lillehammer
BAKGRUNN: Det er nødvendig for en avdeling å kjenne sine resultater og komplikasjoner
som ledd i internkontroll. I overgang fra åpen til laparoscopisk kirurgi er det viktig å
sammenligne resultatene.
METODE: Det ble gjort en systematisk gjennomgang av journaler over en 5-års periode hos
pasienter operert med anastomoser. I tidsrommet juni 04 til nov 06 ble det kun foretatt elektiv
kirurgi. Samtlige journaler ble nøye gjennomgått med tanke på reoperasjon for
anastomoselekkasjer, metode og 30 dagers overlevelse.
RESULTATER: I 5-års perioden ble det utført 235 anastomoser hos 215 pasienter.
Gjennomsnittsalder for populasjonen var 67,4 år. Median 70 år. 39,5 % var menn. 30,2%
(n=65) av anastomosene var gjort av assistentleger. 58, 1 % (n=125) av anastomosene var
maskinsydd. 63,7 % (n=137) var cancerkirurgi. 32,6 % (n=70) var akutt kirurgi. 6,5 %
(n=14) var laparoscopisk kirurgi.
Det ble funnet 2 reoperasjoner for anastomoselekkasjer (0,9%). En av operasjonene var en
elektiv høyresidig hemicolectomi på grunn av en malign tumor i cøkum. Det ble gjort en
håndsydd anastomose. Operatør var overlege. Den andre operasjonen var en akutt
ileocøkalreseksjon med maskinsydd anastomose på grunn av fistulering mellom tarmsegment
og bukhule. Operatør var assistentlege. Anastomoselekkasjen skyldes antagelig
sirkulasjonssvikt. Begge operasjonene var laparotomi. Pasienten som fikk gjort en
ileocøkalreseksjon døde. Det tok forholdsvis lang tid før lekkasjene ble erkjent, hhv 10 og 8
dager.
Det var 7 % (n=15) 30-dagers dødelig i hele materialet. Gjennomsnittsalder for de som døde
var 78,5 år. Median 82 år. 5 (33,3 %) av operasjoner var gjort av assistentleger. Innen elektiv
kirurgi var mortaliteten 2,8 % (n=4 av 145). Dette var pasienter hvor det ble gjort colectomier
på grunn av cancer. Det var 16% (n=11 av 70) dødelighet hos pasienter som ble operert akutt.
KONKLUSJON: Det ble funnet en lav frekvens av anastomoselekkasjer sammenlignet med
tilsvarende materialer. Dog brukte man lang tid før man erkjente lekkasjene. Det ble funnet
relativt høy 30-dagers mortalitet. Dette er viktige historiske resultater da man nå i mye større
grad har konvertert til laparoskopisk kirurgi ved vår avdeling.
24-28 oktober 2011
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
116
KRITISK ANATOMI AV RADIX MESENTERII VED D3 RESEKSJON FOR
HØYRESIDIG KOLONCANCER.
Grønvold L1,Kiil S2,Spasojevic M1,Nesgaard JM1,Stimec B3,Ignjatovic D1,4
Avdeling for gastrokirurgi, Sykehuset i Vestfold1
Avdeling for karkirurgi, Sykehuset i Vestfold2
Anatomisk institutt, Medisinsk fakultet, Universitet i Geneva3
Avdeling for gastrokirurgi,Akershus universitetsykehus4
Bakgrunn:Disseksjon i D3-området av høyre mesokolon ved operasjon for høyresidig
koloncancer bringer med seg en del risiko for komplikasjoner som for eks. skader og
blødninger fra v. mesenterica sup.og dens tributarier. Disse komplikasjoner kan være
livstruende eller påvirke operasjon i den grad at onkologisk radikalitet kommer i andre rekke.
Mål:Å kartlegge vaskulære forhold i D3-området av høyre mesocolon og gjøre kirurgen
oppmerksompå potensiellefarer under operasjon. Vi ønsker å se hvordan disse
rekonstruksjonene korresponderer med peroperativt funn.
Material og metode:Pas. med høyresidig koloncancer som har gjennomgått preoperativt
abdominal MDCT angiografi eller vanlig CT abdomen/bekken. Alle bildene ble rekonstruert i
2D og 3D plan med volume rendering og forholdene mellom koliske arterier og v.mesenterica
sup. kartlegges. I tillegg ble antall jejunale vener og deres relasjon til a.mesenterica sup.
kartlagt. Det ble målt avstand mellom følgende strukturer: a. ileocolica og evt. a. kolicadexter;
a. ileocolica og a. kolicamedia; v. ileocolica og trunkus gastrocolicum Henle og a. kolica
media og trunkus gastrocolicuk Henle. Deskriptiv statistikk beregnes ved hjelp av SPSS
v.19.0.
Resultater:Fjorten pasienter (5 menn og 9 kvinner) med median alder 73år. Fire pas. hadde
MDCT angio mens 10 CT abdomen/bekken. A. ileokolica og a. kolica media var tilstede i alle
pas. både ved CT undersøkelse og peroperativt. A. kolica dex. ble indentifisert både ved
MDCT undersøkelse og operasjon i 2 pas. I tre pas. ble a. Kolica dex. indentifisert
peroperativt men ikke ved CT undersøkelse. Disse tre pas. hadde ikke MDCT angiografi. I 6
pas. hadde a. ilekolika et anteriortforløp i forhold til v. mesenterca sup. mens i 8 pas.et
posteriort forløp. A. kolica dex. hadde peroperativt et anteriort forløp i forhold til v.
mesenterca sup. i 4 pas og i 1 pas. et posteriort foløp. Preoperativt funn korresponderte med
peroperativt funn i alle pas. bortsett fra de tre pas. hvor a. kolica dex. ikke ble sett på CT
undersøkelse. Median antall jejunale vener var 2. I to pasienter gikk jejunale vener kun
anteriort og i 5 kun posterioert, mens i 7 pas. hadde de både anteriort og posteriort forhold til
a. mesenterica sup. Vv. jejunale som hadde et anteriort forløp i forhold til a. mesenterica
sup.,hadde krysset denne arterien mellom avgangen av a. ilecolica og a. colica med. i 5 pas.
Median kaliber for jejunale vener var 6.1mm. Gjennomsnittlig avstand fra a. ileocolica til a.
colica media var 27.6 SD 9.5mm og mellom v. ileocolica og trunkus gastrokolicum Henle var
34.6 SD 10.3mm. A.colica media hadde superiort/inferiort avgang i forhold til trunkus
gastrocolicum Henle i henholdsvis 9 og 5 pas., med medianavstand på 8.8 mm.
Konklusjon:Preoperativ funn ved MDCTangiografi korresponderer med peroperativ funn og
på den måten gir kirurgen en trygghet under disseksjon av D3 området.
24-28 oktober 2011
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
117
GOD PROGNOSE VED METASTASEKIRURGI ETTER MULTIMODAL
BEHANDLING FOR LOKALAVANSERT REKTUM CANCER
Mariathasan AB1, Larsen SG1, Dueland S2, Jørgensen, LH3, Mathisen Ø4, Giercksky K-E1
1
Seksjon for kirurgisk onkologi, Radiumhospitalelet, Gastrokirurgisk avd. 2Onkologisk
avd, Radiumhospitalet, Thoraxkir. Avd, Rikshospitalet3, Gastrokirurgisk avd.
Rikshospitalet4. Alle OUS.
Innledning: Det er vanlig å anslå at 40 % av pasienter med rectumcancer utvikler
synkrone (innen 6 mnd. etter diagnose av primærtumor) eller metakrone metastaser. Vi
ønsket å vurdere behandlingsstrategi og overlevelsesdata hos pasienter med lokalavansert
rektum cancer.
Materiale og metode: I tidsperioden 2002 til 2009 ble 429 primære rektum cancere
operert ved DNR. 56 fikk ikke > 30 Gy preoperativ stråleterapi eller kun postoperativ RT,
4 fikk kun utført eksplorativt inngrep og 4 fikk kun palliasjon i bekkenet pga for avansert
systemisk sykdom. 365 gjennomførte således neoadjuvant bekkenbestråling med
etterfølgende kirurgi i håp om frie marginer i bekkenet. 73 % fikk tillegg av preoperativ
kjemoterapi. Stadieinndelingen etter MR bekken og CT thorax/ abdomen var 0.8 %
T2(N+), 40.8 % T3 og 58,4 % T4 tumores.
Resultater:
13.4 % (49 pas) utviklet synkrone metastaser og 25.2 % (92 pas) metakrone mens 61,4 %
(224 pas) var metastasefrie. Median overlevelse i metastasegruppene var 17 mnd for
synkrone og 50 mnd for metakrone mens median overlevelse ikke ble nådd blant de
metastasefrie. Tilsvarende 5-års overlevelse var 22 %, 47 % og 86 %. Antall pasienter som
utviklet lokale recidiv var 4 av 49 (8.2 %) med synkrone met., 13 av 92 (14.1 %) med
metakrone met. og 5 av 224 (2.2 %) uten met.
40 pasienter gjennomgikk metastasekirurgi; lever (26 pasienter, 31 operasjoner), lunge (19
pasienter, 24 operasjoner), hjerne (3 pasienter, 5 operasjoner), og skjelett (1 operasjon). 8
pasienter ble operert i flere organer. Overlevelsen var klart bedre i gruppen med
matastasekirurgi enn i gruppen uten kirurgi for metastaser; 70 % vs. 27.5 % 5-års
overlevelse. Gruppen uten metastaser hadde 86 % 5-års overlevelse. Av de opererte hadde
16 fått FLV preoperativt, 16 FLOX mens 8 var uten kjemoterapi.
Konklusjon:
Det er betydelig bedre prognose ved metakrone enn synkrone metastaser. Pasientene bør
vurderes for metastasekirurgi i kurativt øyemed selv etter multimodal behandling for
lokalavansert cancer recti.
24-28 oktober 2011
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
118
ERFARINGENE MED CYTOREDUKTIV KIRURGI OG HIPEC VED
PERITONEAL CARCINOMATOSE FRA COLORECTAL CANCER ØKER.
Larsen SG1, Mariathasan AB1, Rønning G1, Flatmark K1, Dueland S1, Giercksky K-E1
Seksjon for kirurgisk onkologi, Radiumhospitalelet, Gastrokirurgisk avd. 2Onkologisk avd,
Radiumhospitalelet. Klinikk for kreft, kirurgi og transplantasjon, OUS.
1
Bakgrunn: Peritoneal carcinomatose forekommer synkront hos ca 5 % av pasienter
med colorektal cancer. Tradisjonell kirurgi og systemisk kjemoterapi er forbundet med
kort median overlevelse (under 2 år) og nesten ingen 5-års overlevelse. Cytoreduktiv
kirurgi og hyperterm intraperitoneal kjemoterapi (CRS-HIPEC) øker overlevelsen ved
begrenset carcinomatose.
Materiale: Seksjon for Kirurgisk Onkologi har landsfunksjon for peroperativ
infusjonskjemoterapi. Tilbud om CRS-HIPEC ved colorectal carcinomatose er økende
og hos oss er 104 pasienter forsøkt behandlet, 88 siste 4 år og det årlige antallet øker. 62
(60 %) ble operert med radikal cytoreduktiv kirurgi og HIPEC, 17 (16 %) fikk utført
palliativ kirurgi og 25 (24 %) var inoperable.
Resultater: Det var økt andel med høy peritoneal cancer indeks (PCI) og som ikke
hadde fått systemisk kjemoterapi i palliativ og eksplorativ gruppe. De 62 med CRSHIPEC hadde 5-års overlevelse på 47 % og median overlevelse 55 mnd, mot ca 20 % og
25 mnd i palliativ gruppe og 13 mnd uten langtidsoverlevelse i eksplorativ gruppe.
43 kvinner og 19 menn har fått utført CRS-HIPEC ved carcinomatose fra colorectal
cancer. Median operasjonstid var 7.5 timer (4-14.5) delt på inntil 2 seanser. Mitomycin
C ble gitt ved perfusjonen, median 65 mg (51-70), i 90 minutter (60-95).
Perfusjonstemperaturen var 41.1 °C (39.5–41.7). Liggetiden i DNR var median 10 dager
(6-57). Det var ingen mortalitet innenfor 6 mnd. postoperativt.
I CRS-HIPEC gruppen hadde 31 pasienter (50 %) PCI under 10, 21 (34 %) PCI mellom
11 og 20, og 10 pasienter (16 %) over dette (22-33). 13 pasienter (21 %) hadde ikke fått
preoperativ systemisk kjemoterapi, 21 pasienter (34 %) kun adjuvant kjemoterapi etter
den primære cancer, 24 pasienter (38.7 %) hadde fått 1. linje kjemoterapi i tillegg til evt.
tidligere adjuvant behandling og 4 (6.5 %) hadde fått ytterligere kjemoterapi.
Konklusjon: CRS- HIPEC er en ressurskrevende behandling som kan gi pasienter med
begrenset carcinomatose fra colorectal cancer håp om langtidsoverlevelse og
helbredelse. Det kan være en vanskelig utredning å fastslå hvem som er inoperable.
24-28 oktober 2011
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
119
CAP POLYPOSIS – EN DIAGNOSTISK OG TERAPEUTISK UTFORDRING
Schou M
Bakka A O
Øresland T
Kirurgisk divisjon
Gastrokirurgisk avdeling
Akershus Universitetssykehus
1478 Lørenskog
Bakgrunn:
Cap polyposis er en meget sjelden diagnose, med multiple inflammatoriske polypper
hovedsakelig lokalisert i rectum og distale colon. Etiologien er delvis ukjent, og ingen
spesifikk behandling er etablert. Diagnostikk er viktig da symptomer er liknende IBD eller
IBS, men sykdommen har klart ulik tilnærming.
Metode og resultater:
En nå 35 år gammel mann fikk under utenlandsopphold i Asia i 2002 akutt tarminfeksjon med
10 dagers varighet. Etter dette vedvarende nedre magesmerter og 2-3 daglige løse tømminger
uten synlig blod. Utredet pga hyppig avføringsfrekvens og kraftig økende magesmerter fra ca
2006.
Koloskopi påviste disseminerte forandringer opp til 23cm fra anus. Biopsi konkluderte med
pseudomembranøs betennelse i rectum. Initielt mistenktes Mb Crohns, men ingen effekt av
medikamentell behandling og gradvis forverring med økende diarer, inkontinens og smerter.
Med preliminær diagnose Crohn kolitt ble pasienten operert. Det var ikke før
fullveggspreparat etter rectosigmoideumreseksjon, og utenlandsk vurdering av dette
preparatet, at man kom frem til diagnosen.
Nå nylig anlagt bøyleileostomi, men fremdeles betydelige plager.
Konklusjon:
Det antas at gastroenteritt var utløsende årsak til sykdommen og at bakterier og virus kan
være utløsende agens.
Endoskopiske bilder vises under evt presentasjon.
24-28 oktober 2011
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
NEVROENDOKRINE SVULSTER I TYNNTARM OG FAKTORER SOM
PÅVIRKER LANGTIDSOVERLEVELSE-EN RETROSPEKTIV ANALYSE
Pinjo E¹, Haugvik SP², Mathisen ز,
¹Kirurgisk avdeling; Diakonhjemmet Sykehus, Diakonveien 12, 0370 Oslo,
²Gastrokirurgisk avdeling, Rikshospitalet, OUS-HF, Oslo
Mål: Målet med denne undersøkelsen er å beskrive langtidsoverlevelsen, evaluere
hvordan ulike kliniske, kirurgiske og patologiske faktorer påvirker langtidsoverlevelsen
etter operativ behandling av nevroendokrine svulster i tynntarmen.
Bakgrunn: En radikal reseksjon skal tilstrebes hos pasienter med nevroendokrin svulst
i tynntarm (reseksjon av primærtumor, disseksjon av lymfeknutemetastaser og
reseksjon av fjernmetastaser). En slik behandling er den eneste potensielle kurative
behandlingen hos disse pasientene. Debulking prosedyrer er også aktuelt hos denne
pasientgruppen.
Pasienter og Metoder: I en 4-års periode, fra januar 2001 til mai 2005, ble 63
pasienter med nevroendokrine gastroenteropankreatiske tumores (GEP-NET) henvist til
operativ behandling ved Rikshospitalet - 2 pasienter med primærtumor i pankreas, 1 i
ventrikkelen, 1 i rektum, 1 i appendiks, 1 i galleblæren og 57 med primærsvulst i
tynntarmen. Av de sistenevnte var 22 pasienter allerede operert eksternt, mens 35
pasienter ble primært operert ved Rikshospitalet. Pasientene utgjorde18 kvinner og 17
menn, med median alder på 65 år (range 50-79 år) var fulgt opp til august 2011. Disse
35 pasientene ble inkludert i denne undersøkelsen. Ulike faktorers sammenheng med
overlevelsen etter 5 år ble analysert med χ² test. Relativ risiko ble brukt som effekt mål.
Resultater: Alle pasientene fikk utført tarmreseksjon. Radikal fjernelse av glandler ble
oppnådd hos 18 (51%). Levermetastaser forelå hos 26 (74%), hvorav 11 pasienter fikk
utført behandling. Embolisering av levermetastaser ble utført hos 6, leverreseksjon hos
4 og transplantasjon hos en pasient. Totalt av de 35 pasienter var 23 (66%) fortsatt i live
med median oppfølgingstid på 8.3 år (6.3-10.6 år).
Langtidsoverlevelsen (5 år) for hele materialet var 69%, median overlevelse 7.5 år. Alle
pasienter (8) som postoperativt ikke hadde metastaser i glandler eller lever var i live
etter 5 år, median overlevelse 8.8 år. De andre 27 hadde langtidsoverlevelse på 59%
(P=0.029), median overlevelse 7.1 år. Pasienter som fikk fjernet alle glandler hadde
overlevelse på 88% vs 50% der glandler var igjen (P=0.015). Det var 26 pasienter med
levermetastaser som hadde langdtidsoverlevelse på 62%, mens de uten levermetastaser
hadde overlevelse på 89% (NS). Peritoneal carcinomatose var tilstede hos 15 (43%).
Disse hadde langtidsoverlevelse på 47% vs 89% for dem uten tegn til carcinomatose
(P=0.016).
Videre fant vi signifikant høyere mortalitet hos pasienter > 65 år, pasienter med
flushing og vekttap. Syv av ni pasienter (78 %) som ble bedømt makroskopisk fri for
lymfeknutemetastaser og som hadde synkrone levermetastaser er fortsatt i live.
Konklusjon: Radikalfjernelse av primær tumor og metastaserende nevroendokrin
tynntarmcarcinom gir langtidsoverlevelse hos de fleste av pasientene. Debulking
prosedyrer kan også medføre forlenget overlevelse.
120
24-28 oktober 2011
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
121
DIAGNOSTIKK OG BEHANDLING AV DIVERTIKULITT VED KIRURGISK
AVDELING ST. OLAV HOSPITAL 2005-2008
Moe K S1,2, Vevatne K1,2, Endreseth B1,2, Rydning A,1,2
1
Det medisinske fakultet, NTNU, St.Olav Hospital, 7006 Trondheim
2
Avdeling for Gastroenterologisk kirurgi. St.Olav Hospital, 7006 Trondheim
Bakgrunn: Divertikler er utposninger av mukosa gjennom muskularis i tarmveggen, og er
vanligst i kolon sigmoid. Divertikulose betegner en asymptomatisk tilstand, og
divertikkelsykdom betegner en symptomatisk tilstand eller sykdom. Divertikulose er en
hyppig tilstand, der prevalensen øker med økende alder. Tyve prosent av befolkningen vil få
symptomer på tilstanden, og av disse utvikler ¾ divertikulitt. Pasienter med divertikulitt
utgjør ca 100 innleggelser i året ved kirurgisk avdeling St.Olavs hospital. Vi ønsket å
undersøke pasientgruppen utskrevet med diagnosen divertikulitt med tanke på sykdomsforløp,
behandling og komplikasjoner i perioden 2005-2008.
Materiale og metode: Vi gjorde en retrospektiv studie av alle innleggelser utskrevet med
diagnosekode K57.0-K57.9 ”Divertikkelsykdom i tarm” i henhold til ICD-10 kodeverket, fra
01.01.2005- 31.12.2008 i vårt Pasient Administrative System. Vi inkluderte innleggelser hos
pasienter som fikk utskrivelsesdiagnosen divertikulitt som hoved- eller bidiagnose. Alle
opplysninger ble hentet fra et prospektivt komplikasjonsskjema (kjønn, alder, ASAfunksjonsgruppe, akutt/elektiv kirurgi, liggetid, postoperativ liggetid, morbiditet, mortalitet og
komplikasjoner), og data ble kontrollert mot pasientjournal.
Resultater: Totalt 464 innleggelser ble registrert, fordelt på 404 pasienter. Ved 80 % av
innleggelsene ble pasienten konservativt behandlet, og 95 pasienter ble behandlet kirurgisk,
der 57 ble operert akutt, og 38 elektivt. Trettitre pasienter hadde residiv av sin divertikulitt.
Ved 93 % av innleggelsene hvor pasientene ble gitt konservativ behandling ble det utført CT
undersøkelse. Blant de akuttopererte ble det utført preoperativ CT undersøkelse hos 65 %
(37/57). Median liggetid der pasienten fikk konservativ behandling var 4 (1-55) dager, ved
akuttopererte var median liggetid 11 (1-141) dager, og elektivt opererte 12 (0-136) dager.
Komplikasjonsraten i vårt materiale var nesten lik hos akutte og elektivt opererte, henholdsvis
42,1 % og 39,5 %. Mortalitet blant de akuttopererte var 15,8 % (9/57) hvorav åtte pasienter
ble operert med Hartmanns prosedyre. Blant de 38 elektivt opererte var mortaliteten 5,3 %
(2/38). To pasienter døde under konservativ behandling grunnet komorbiditet.
Diskusjon: Pasienter med diagnosen divertikulitt er en heterogen gruppe, med alder fra 22-99
år. Det er flest kvinner totalt, men flest menn i de yngre aldersgruppene. Det ble utført 20
akuttoperasjoner (20/57) uten preoperativ CT undersøkelse. Ni av disse operasjonene ville
vært unngått ved bruk av preoperativ CT, der man likevel etter operasjonen behandlet
divertikulitten med antibiotika. På tross av at komplikasjonsraten var nesten lik hos de
akuttopererte og elektivt opererte, var median postoperativ liggetid seks dager lenger hos de
akuttopererte med komplikasjoner. Dette skyldtes at akuttopererte hadde komplikasjoner av
mer alvorlig grad.
Konklusjon: Materialet fra studien viser viktigheten med bruken av CT som diagnostisk
undersøkelse. I tillegg viser materialet at en stor del av pasientene som gjennomgår en
alvorlig infeksjon kan behandles konservativt.
24-28 oktober 2011
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
122
KORT- OG LANGTIDSRESULTAT ETTER RESEKSJONSREKTOPEKSI FOR
INTERNT RECTUMPROLAPS
Johnson E, Kjellevold K, Johannessen H-O, Drolsum A2
Gastrokirurgisk avdeling og 2Radiologisk avdeling, Oslo Universitetssykehus, Ullevål
Kirkeveien 166, 0407 Oslo
Bakgrunn: Hensikten var å undersøke funksjonelt resultat av suturrektopeksi og
sigmoideumreseksjon (reseksjonsrektopeksi) for internt rectumprolaps etter kort og lang
oppfølging.
Metode: I perioden 1999-2006 ble 53 pasienter med internt rectumprolaps operert med
reseksjonsrektopeksi. Pasientene ble evaluert poliklinisk og ved telefonintervju hovedsakelig
prospektivt med defekografi, obstipasjonsskåre, inkontinensskåre og spørsmål om
egenvurdering av behandlingsresultatet etter kort og lang oppfølging. Resultatene fra 44
pasienter (83%, 4 menn) presenteres i denne studien.
Resultater: 13 av 44 pasienter (29.5%) fikk ytterligere prosedyrer; hysterektomi og
oforektomi (n=1), operasjoner for umbilical hernie (n=1), ileus (n=1), anastomosestriktur
(n=1), cystocele (n=1), rectocele (n=1), enterocele (n=1), hemoroider (n=3) samt anal
dilatasjon (n=1) eller sfincterotomi (n=1) og sacral nervestimulering (n=1). Pasientene med
median alder 53.5 år (spredning 29-77 år) ble fulgt opp etter 6 måneder (2-37) og 76 måneder
(57-109). Postoperativ defekografi viste reduksjon i antall pasienter med internt prolaps fra 44
– 2, rectocele fra 22-12 og enterocele fra 6 – 4. En pasient hadde mucosalt prolaps.
Preoperativ og postoperativ colon transittid, målt i antall døgn, i 11 pasienter var
gjennomsnittlig (95% konfidens intervall) 4.9 (3.6 – 6.2) og 3.7 (2.4 – 5.0) (p=0.14). Det
forelå signifikant reduksjon i obstipasjonsskåre fra preoperativt til kort- og langtids
oppfølging; henholdsvis (gj. snitt/KI) 13.5 (11.6-15.5), 7.0 (5.2-8.7) og 6.4 (4.9-7.9). Antall
pasienter med obstipasjon (skåre minst 10) ble redusert fra 33 til 9 og 8. Ingen av pasientene
ble obstipert etter operasjon. Ni av 10 separate symptomer i obstipasjonsskåren ble signifikant
redusert. Symptomet avføringens hardhet var uendret etter kort tid men redusert etter lang tid,
mens for bruk av laxantia var situasjonen motsatt. De fire hyppigste symptomene var
ufullstendig tømning av avføring (n=43), luftplager (n=36), tid på toalettet ved
defekasjon(n=33) og abdominalsmerter (n=30). Det forelå ingen endringer i inkontinens skåre
med respektive verdier (gj. snitt/KI) 4.7 (2.4 – 7.0), 4.0 (2.4 – 5.7) og 4.1 (2.3 – 5.8).
Imidlertid økte antallet pasienter med anal inkontinens fra preoperativt til kort og lang tid
postoperativt fra 16 - 22 - 26. Mønsteret var at at alvorlig og hyppig inkontinens ble redusert,
særlig etter korttids oppfølging, mens mindre alvorlig og sjeldnere inkontinens inntrådte i
økende grad. 42 pasienter (90.9%) og 33 pasienter (75%) rapporterte utmerket eller bedret
resultat etter henholdsvis kort og langtids oppfølging. Etter lang tid var resultatet uendret i 5
(11.4%), og verre i 6 pasienter (13.6%).
Konklusjon: Et flertall av pasientene med internt rectumprolaps har forbedret funksjonelt
resultat også etter langtids oppfølging minst fem år etter operasjon. Seleksjon av pasientene
basert på tydelig identifikasjon av prolapset og grundig symptomatisk vurdering er en
forutsetnig for et akseptabelt resultat.
24-28 oktober 2011
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
123
PASIENT OG TUMORKARAKTERISITKA OG FAMILIÆR COLORECTAL
CANCER
Tranø G*,**,****,Wasmuth HH*, Sjursen W***, Vatten LJ****
*:St.Olavs Hospital. Gastrokirurgisk Avdeling, **:Levanger Sykehus, Kirurgisk Avdeling,
Gastrokirurgisk Seksjon ***:St.Olavs Hospital, Avdeling for Laboratoriemedisin
****:NTNU
BAKGRUNN:
25-30 % av alle pasienter med CRC antas å ha en arvelig disposisjon eller en familiær
opphopning av CRC. En liten andel av pasienter (≈ 3%) har arvelige syndromer med kjent
genetisk årsak og høy penetrans av genfeil med høy risiko (≈ 60-100%) for CRC. Øvrig
opphopning i familier antas å skyldes komplekse og/eller hittil ukjente genetiske faktorer med
lav penetrans av underliggende genfeil, evt flere sammenfallende genfeil. En nøyaktig
familieanamnese er nødvendig for å identifisere Familiær CRC. Familieanamnese er
imidlertid tidkrevende og beheftet med usikkerhet. Flere studier har også vist at klinikere ikke
er oppmerksomme på eller har kunnskap om arvelig/familiær disposisjon for CRC.
Kompetanse om hvordan informasjonen skal tolkes er også mangelfull. Mange pasienter og
familier med mulig Familiær CRC får dermed ikke nødvendig tilbud om henvisning til
genetisk veiledning og testing og jevnlig overvåkning for å påvise forstadier til CRC eller
tidlig diagnose blir ikke tilbudt familier som har nytte av det. Hensikten med denne studien
var å undersøke om det finnes pasient- og tumorkarakteristika som kan vekke klinikeres
oppmerksomhet om Familiær CRC.
MATERIAL OG METODE:
490 fortløpende, ikke-selekterte CRC-pasienter ble forespurt og inkludert over en periode på
2.5 år. Disse ble intervjuet etter et standardisert skjema med vekt på CRC eller annen
kreftsykdom blant familiemedlemmer. Kliniske data ble hentet fra pasientjournalene,
inkludert patologisvar.
Pasientene ble klassifisert som Familiær CRC etter internasjonale anerkjente kriterier basert
på familieanamnese. Slektningers diagnoser ble ikke verifisert via kreftregister eller
familiemedlemmers journaler.
Pasientkarakteristika inkluderte: Kjønn, alder, tidligere polypper i colon eller rectum, tidligere
CRC eller annen kreftsykdom. Tumorkarakterisitika inkluderte: lokalisasjon,
differensieringsgrad, evt synkron CRC og TNM stadium, Mikrosatelittinstabilitets-status
(MSI), BRAF onkogen analyser og metyleringsanalyser av MLH1 promoter (316 svulster).
RESULTATER:
Høyresidige coloncancere og synkron CRC var assosiert med Familiær CRC. Pasienter med
metachron CRC eller Lynch Syndrom relaterte svulster* tilfredsstilte oftere kriteriene for
Familiær CRC. Alder ved diagnose var lik blant pasienter med Familiær CRC og de med
sporadisk CRC. Andre tumor- eller pasientkarakteristika var ikke forskjellig i de to gruppene.
KONKLUSJON:
CRC pasienter med høyresidige svulster, synkron CRC og tidligere CRC eller Lynch syndrom
relaterte svulster* var assosiert med Familiær CRC. Ung alder ved diagnose var ikke assosiert
med Familiær CRC. Familieanamnese er derfor foreløpig essensiell i identifikasjon av
pasienter med Familiær CRC.
*Endometriecancer, tynntarmscancer, cancer i ureter eller nyrebekken.
Publisert i Scand J Gastroenterol. 2011 Jun 17
24-28 oktober 2011
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
124
PROTEIN KINASE A ANTAGONIST HEMMER β-CATENIN KJERNE
TRANSLOKASJON, C-MYC OG COX-2 EKSPRESJON OG TUMOR UTVIKLING I
MUSEMODELL FOR INTESTINAL POLYPOSE (APCMIN/+)
Brudvik KW1,2, Paulsen JE3, Roald B4, Taskén K1, Aandahl EM1,5
1
Bioteknologisenteret i Oslo, Universitetet i Oslo
Gastrokirurgisk avdeling, Oslo Universitetssykehus, Ullevål
3
Norges veterinærhøgskole, Oslo
4
Patologisk avdeling, Oslo universitetssykehus, Ullevål
5
Seksjon for organtransplantasjon, Oslo Universitetssykehus, Rikshospitalet
2
Bakgrunn
Adenomatøs polyposis coli proteinet (APC) er en del av et destruksjons kompleks som
kontrollerer den proteosomale degradering av β-catenin og dermed hindrer translokasjon av
proteinet til kjernen. Denne APC funksjonen er sett på som en ”gate-keeper” for utviklingen
av colorectal cancer. Destruksjons komplekset mottar hemmende signaler, både fra Wnt
signalveien og via prostaglandin E2 (PGE2) signalering. I denne studien har vi undersøkt den
molekylære mekansimen for hvordan protein kinase A (PKA) – PGE2 signalering hemmer
tumorutvikling i ApcMin/+ musemodellen. Funnene kan være relevante for spontan human
colorectal cancer og polypose syndromer.
Metode
Vi behandlet ApcMin/+ mus som spontant utvikler multiple adenomer i tarmtraktus med en
PKA antagonist (Rp-8-Br-cAMPS) ved intraperitoneal injeksjon i 6 uker. Tarmene ble
undersøkt for tumor størrelse, lokalisering og antall. Videre ble det utført immunhistokjemi
for å registrere tumorbiologiske, immunologiske og angiogenetiske forskjeller.
Resultater
Sammenlignet med kontrolldyr, utviklet dyrene som ble behandlet med PKA antagonist
mindre lesjoner, men antallet var uforandret. Immunhistokjemisk karakterisering viste
nedregulering av β-catenin, β-catenin kjerne translokering og ekspresjon av β-catenin
målgener c-Myc og COX-2.
Konklusjon
Basert på våre funn foreslår vi at PGE2 via PKA kan bidra til økt translokering av β-catenin til
kjernen og dermed tumor utvikling i ApcMin/+ mus in vivo. For human tumorbiologi, kan dette
indikere at PKA-PGE2 signalveien direkte er med på å regulere tumorgenesen i colorectal
cancer relatert til APC-mutasjoner.
24-28 oktober 2011
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
125
ANALYSER AV GENUTTRYKK PÅ EKSON-NIVÅ I TYKK- OG
ENDETARMSKREFT
Sveen A1,2, Ågesen TH1, 2, Bakken AC1, 2, Merok MA2, 3, Nesbakken A2, 3, Rognum TO4,
Lothe RA1, 2, Skotheim RI1, 2
1
Avdeling for kreftforebygging, Institutt for kreftforskning, Radiumhospitalet, Oslo
universitetssykehus
2
Senter for kreftbiomedisin, Det medisinske fakultet, Universitetet i Oslo
3
Gastrokirurgisk avdeling, Aker universitetssykehus, Oslo universitetssykehus
4
Rettsmedisinsk institutt, Universitetet i Oslo
Ved uttykk av de fleste proteinkodende gener settes mRNA sammen av mange eksoner, og
prosessen som fjerner genenes intronsekvenser kalles pre-mRNA spleising. Alternativ
spleising av pre-mRNA er en viktig kilde til funskjonell diversitet i det humane genom siden
samme gen kan gi opphav til flere transkriptvarianter og dermed flere proteinisoformer.
Spleising er ofte feilregulert i kreft, og kan gi opphav til kreftspesifikke transkriptvarianter,
som igjen vil være potensielle biomarkører for kreft. Vi har analysert alternativ spleising i
tykk- og endetarmskreft (CRC) ved hjelp av ekson-nivå mikromatriser.
Alternativ spleising av de to eksonene 4A og 4B i SLC39A14 er kreftspesifikk i vev fra tykk
og endetarm. Ved analyse av 136 prøver fra CRC og 44 prøver fra normal mucosa har vi vist
at høyere relativt uttrykk av transkriptvarianten SLC39A14-ekson4B er fullstendig
kreftspesifikk, og har en sensitivitetfor kreftvev på 94%.
Ved genomvid karakterisering av alternativ spleising i to uavhengige serier av CRC, har vi
vist at det er stor variasjon mellom tumores i mengden uttrykte alternative transkriptvarianter.
Mengden alternativ spleising per prøve er sterkt assosiert med uttrykket av spleisefaktorer. Vi
har også vist at tumores som er forskjellige fra gjennomsnittet av prøvene med tanke på
spleisemønstre, er assosiert med dårligere overlevelse for pasientene.
24-28 oktober 2011
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
126
PREDIKSJON AV RESPONS PÅ EGFR-HEMMERE I UNGE OG ELDRE
PASIENTER MED TYKK- OG ENDETARMSKREFT
Danielsen SA1,2, Berg M3, Merok MA1,2,4, Ågesen TH1,2, Nesbakken A2,4, Thiis-Evensen E5
på vegne av INFAC-gruppen , Lothe RA1,2
1
Seksjon for kreftforebygging, Institutt for kreftforskning, Oslo Universitetssykehus,
Radiumhospitalet
2
Senter for kreftbiomedisin, University of Oslo
3
Kirurgisk forskningsgruppe, Kirurgisk avdeling, Stavanger Universitetssjukehus
4
Avdeling for gastrointestinal kirurgi, Oslo Universitessykehus, Aker
5
Avdeling for organtransplantasjon, fordøyelses- og nyresykdommer,Oslo
Universitetssykehus, Rikshospitalet
EGFR-hemmere (Cetuximab og Panitumumab) blir brukt i 3.linje behandling av pasienter
med metastaserende tykk-og endetarmskreft. Det er kjent at pasienter med mutasjoner i
KRAS-genet (ca. 40% av alle primærtumorer) ikke responderer på slik behandling og det er nå
etablert at tumorvev skal sjekkes for KRAS mutasjoner.
Fordi mer enn halvparten av pasientene med KRAS villtype heller ikke responderer på EGFRterapi, antar man at det er mutasjoner i andre gener som muligens kan ha samme effekt som
KRAS, bla. BRAF som ligger nedstrøms for KRAS (MAPK-signalveien), samt gener som
PIK3CA og PTEN (PI3K-signalveien) som aktiveres av KRAS. Resultatene er sprikende, og
man har ikke kommet fram til en endelig konklusjon, men foreløpig er det sterke indikasjoner
for at dette i det minste gjelder for BRAF. Skulle det vise seg at mutasjoner i alle disse genene
faktisk predikerer respons til EGFR-hemmere, betyr det at kun pasienter som er villtype for
alle fire gener vil ha effekt av behandlingen.
Lite er kjent om tumorutviklingen i tykk- og endetarmskreftpasienter med tidlig onset
sammenlignet med eldre pasienter. Vi ønsket å kartlegge bla. mutasjonsfrekvenser i tumorer
fra ulike aldersgrupper. Vi sammenlignet frekvensen av endringer i KRAS, BRAF, PIK3CA,
og PTEN i tumorer fra unge (n=45, <50 år, INFAC) og eldre pasienter (n=69, >70år, Aker,
OUS) [1].
Basert på fordelingen av mutasjoner funnet i de to ulike aldersgruppene ser vi at for eldre
pasienter vil det være tilstrekkelig å teste for mutasjoner i KRAS og BRAF da ~98% av
pasientene med resistens vil bli detektert, mens i de unge pasientene bør man teste for
mutasjoner i alle fire genene da KRAS/BRAF alene vil detektere kun ~70% av pasientene uten
respons.
Hvis det viser seg at det kun er mutasjoner i KRAS og BRAF (ikke PIK3CA og PTEN) som
predikerer respons på behandling, vil en større andel av de unge pasientene enn de eldre ha
effekt av EGFR-hemmere (63% versus 45%).
[1] Berg M, Danielsen SA et al., PloS ONE, 5 (11), 2010
24-28 oktober 2011
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
127
PROGNOSTISKE GENSIGNATURER I TYKK- OG ENDETARMSKREFT STADIE
II OG III
Ågesen TH1,2, Sveen A1,2, Merok MA1,2,4, Guro E. Lind1,2, Rognum TO3, Nesbakken A2,4,
Skotheim RI1,2, Lothe RA1,2
1
Avdeling for kreftforebygging, Institutt for kreftforskning, Oslo Universitetssykehus,
Radiumhospitalet; 2 Senter for kreftbiomedisin, Universitetet i Oslo; 3 Rettsmedisinsk institutt,
Rikshopitalet; 4 Avdeling for gastrointestinal kirurgi , Oslo Universitetssykehus, Aker
Den kliniske stadieinndelingen for tykk- og endetarmskreft pasienter ligger til grunn når det
foretas en prognostisk vurdering og for å avgjøre behandlingsregime. Stadie II pasienter har
generelt bedre prognose sammenlignet med stadie III, og det gis adjuvant kjemoterapi kun i
enkelte tilfeller hvor risikoen for tilbakefall er vurdert å være høy mens det gis rutinemessig
til stadie III pasienter. Likevel er det et behov for nye prognostiske og prediktive markører for
å bedre valg av behandling for den enkelte pasient.
Målet med dette prosjektet var å identifisere prognostiske gensignaturer som predikerer risiko
for tilbakefall i stadie II og III pasienter.
Vi har inkludert i alt 207 tykk- og endetarmskreft prøver (stadie I-IV) fra to uavhengige
norske serier innsamlet i ulike tidsperioder; serie 1, 2005-07 (n=112, Aker, OUS) og serie 2,
1987-89 (n=95, Rikshospitalet, OUS). Alle prøvene ble analysert med avansert mikromatrise
teknologi (Exon Arrays, Affymetrix) som gir oss informasjon om genuttrykket til hver enkelt
prøve for hvert enkelt gen. Ulike bioinformatiske verktøy og statistiske metoder ble benyttet
for å identifisere en optimal genesignatur. I dette prosjektet har vi kjørt to parallelle studier
hvor målet i det ene studiet var å identifisere en signatur for prediksjon av prognose i stadie II
pasienter, mens i det andre studiet ønsket vi å utvikle en signatur for prediksjon av prognose i
både stadie II og III.
For prognostisk prediksjon av stadie II prøver identifiserte vi et sett på 13 gener ved bruk av
serie 1 som test serie. Signaturen ble videre validert i stadie II pasienter fra serie 2 (n=52;
p=0.02; HR=3.6), samt i et eksternt datasett (n=108; p=0.001; HR=6.5).
Serie 2 ble benyttet som test serie for å utvikle en prognostisk signatur for både stadie II og III
pasienter (ikke behandlet med adjuvant kjemoterapi). Et optimalt sett med 7 gener ble
identifisert til å skille stadie II og III pasienter med god og dårlig prognose. Signaturen ble
videre validert i serie 1 (n=77; p=0.03; HR=2.9), samt i en ekstern valideringsserie (n=215; p
< 0.001; HR=3.8).
Vi har i dette prosjektet utviklet og validert to lovende gensignaturer for prognostisk
prediksjon av stadie II og III tykk- og endetarmskreft pasienter. Disse signaturene vil kunne
bidra med å identifisere pasientene med høy risiko for tilbakefall fra de med lavere risiko for
tilbakefall utover den klassiske stadieinndelingen.
24-28 oktober 2011
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
128
ENDRET MIKRO-RNA UTTRYKK I TYKKTARMSKREFT PÅVIRKER
CELLEVEKST OG APOPTOSE
Lina Cekaite1,2, Juha K. Rantala3, Jarle Bruun1,2, Marianne Guriby1,2, Trude H. Ågesen1,2,
Stine A. Danielsen1,2, Arild Nesbakken2,4, Olli Kallioniemi3,5, Ragnhild A. Lothe1,2, Rolf I.
Skotheim1,2
1
Avdeling for kreftforebygging, Institutt for kreftforskning, Oslo Universitetssykehus,
Radiumhospitalet, 2Senter for kreftbiomedisin, Universitet i Oslo, 3Medisinsk bioteknologi,
VTT finsk teknisk forskningssenter, Turku, Finland, 4Avdeling for gastrointestinal kirurgi,
Oslo Universitetssykehus, Aker, 5Institutt for molekylær medisin, Helsinki, Finland.
MikroRNA (miRNA) har dukket opp som en viktig klasse av små regulatoriske RNA.
MiRNA er ikke-proteinkodende RNA som kan nedregulere genekspresjon posttranslasjonelt.
Det er identifisert flere hundre miRNA-gener, og man antar at det kan finnes mer enn 1000
slike gener i vårt genom. Det er vist at uttrykket miRNA i kreftsvulster fra tykk og endetarm
er annerledes enn i normal tarm og siden miRNA regulerer genuttrykket for grunnleggende
cellulære prosesser er de kandidater for biomarkører og målrettet behandling.
Vi benyttet miRNA mikromatrise teknologi for å undersøke utrykket til miRNA transkripter i
tumorderiverte cellelinjer i første omgang. Videre undersøkte vi miRNA sin rolle i
celleproliferasjon og apoptose i tre tykktarmskreft cellelinjer ved å bruke et storskala miRNA
oligo bibliotek in vitro. Ved å integrere effekten av økt miRNA uttrykk i cellelinjer med det
endogene miRNA uttrykket, identifiserte vi miRNA som kontrollerer celleproliferasjon og
apoptose i tykktarmskreft cellelinjer. Fra disse funksjonelt nominerte miRNA, har vi videre
undersøkt antallet differensielt uttrykte miRNA i tykktarmskreft (n = 80) versus normal
tarmslimhinner (n = 20) i et eksternt datasett. Disse antas å fungere som onkogener
(aktivatorer av cellevekst) og tumorsuppressorer (hemmere av cellevekst) i tykktarmskreft.
Endret utrykk av fire identifiserte miRNA ble videre validert i en serie av tykktarmskreft
(n=30) og adenomer (n=10) versus normal tarmslimhinner (n=10) i norske pasient serie
innsamlet 2005-07 (Aker, OUS) med RT-PCR.
I konklusjonen har vi identifiserte fire miRNA som har endret utrykk i tykktarmskreft, som
følgende har en betydelig rolle i tykktarmskreft utviklingen.
24-28 oktober 2011
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
129
MIKROMETASTASER I BLOD OG BENMARG VED COLORECTALE
LEVERMETASTASER PREDIKERER REDUSERT OVERLEVELSE.
Seeberg LT 1,5, Brudvik KW¹ ,Hugenschmidt H¹, Renolen A², Johanssen IS², Bjørnbeth BA¹,
Labori KJ¹, Waage A¹, Borgen E², Naume B³, Wiedswang G¹.
Gastrokirurgisk -¹, patologi²- og onkologisk avdeling³, Oslo Universitets Sykehus
Gastrokirugisk avd, Sykehuset i Vestfold 5
Bakgrunn: Forbedret radiologisk diagnostikk, kombinert med utvikling av kirurgisk og
onkologisk behandling har åpnet for kirurgisk behandling av maligne tumores i lever.
Pasienter med levermetastaser sekundært til colorectal cancer (CRC) utgjør en stor pasient
gruppe hvor kirurgi har kurativt siktemål. I denne studien vil vi undersøke forekomst av
mikrometastaser til blod og benmarg hos disse pasientene mhp frekvens, utbredelse og
potensiell klinisk prediktiv og prognostisk verdi.
Metode: Pasienter med CRC levermetastaser som ble henvist OUS-Ullevål fra mai 2008 til
juni 2011 og selektert til kirurgisk behandling ble inkludert i studien etter skriftlig, informert
samtykke. Benmargs aspirasjon og blodprøve ble tatt umiddelbart preoperativt. 7.5 ml blod
ble analysert for sirkulerende tumorceller med CellSearch® teknikk og 2 mill mononucleære
celler fra benmarg ble undersøkt for tumorceller med immuncytokjemisk teknikk med
monoclonal antiepiteliale antistoff AE1AE3. Resultatene var ikke tilgjengelige for
klinikerene. Pasientene er blitt fulgt ved egen poliklinikk eller ved lokalsykehus og
oppfølgingsdata er innhentet ved journalgjennomgang.
Resultater: Blod- og benmargsresultat foreligger for 57 av 190 inkluderte pasientene, 26
kvinner og 31 menn, median alder 65 (32-81) år. 60 % av pasientene hadde primær colon
cancer, 40 % rectum cancer. 63 % av pasientene hadde synkrone levermetastaser, 37 %
metakrone metastaser diagnostisert median 9 (6-48) mnd etter påvist primærtumor. 70 % av
pasientene fikk neoadjuvant og 97 % postoperativ kjemoterapi etter lever kirurgi.
Tumorceller i benmarg ble påvist hos 9% av pasientene, i blod hos 14%. Ingen av de 13
positive pasientene hadde påvisbare tumorceller i begge kompartment. 80% av pasientene
med tumorceller i benmarg har utviklet residiv eller er døde av sykdommen etter median 9
mnd sykdomsfri overlevelse mot 48% hos de uten tumorceller i benmarg med median 21 mnd
sykdomsfri overlevelse (p=0.030, log rank test). Alle pasientene med tumorceller i blod har
utviklet residiv eller er døde av sykdommen etter median 4 mnd sykdomsfri overlevelse mot
50 % hos de uten tumorceller i blod, median sykdomsfri overlevelse 23 mnd (p<0.000 log
rank test).
Konklusjon: Tumorceller i blod eller i benmarg ble påvist hos 23% av pasientene. Det var
intet samsvar mellom fordeling av tumorceller i de to kompartment. Tumorceller i blod eller
benmarg predikerer signifikant redusert sykdomsfri overlevelse. Vi avventer nå resultatene fra
hele pasient materialet.
24-28 oktober 2011
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
130
MIKROMETASTASER I BENMARG ER ASSOSIERT MED
METASTASEUTVIKLING HOS PASIENTER MED LOKALAVANSERT
RECTUMCANCER
Sælen MG1, Rasmussen H1, Fodstad Ø1, Ree AH3,4, Flatmark K1,2.
1
Avdeling for tumorbiologi og 2avdeling for gastroenterologisk kirurgi, Radiumhospitalet,
Oslo universitetssykehus, postboks 4953 Nydalen, 0424 Oslo. 3Avdeling for onkologi,
Akershus universtitetssykehus, Lørenskog. 4Institiutt for klinisk medisin, universitetet i Oslo.
Til tross for vellykket lokal behandling, utvikler et betydelig antall pasienter med
lokalavansert rectumcancer (LARC) metastaser som følge av tidlig systemisk disseminering
av tumorceller. I denne studien har vi undersøkt om det er sammenheng mellom funn av
mikrometastastiske celler i pasientenes benmarg før oppstart av behandling og senere
utvikling av metastaser.
Fase II-studien Locally Advanced Rectal Cancer - Radiation Response Prediction (LARCRRP) hadde som hovedmålsetting å finne prediktive biomarkører for strålingseffekt. Det ble
gitt intensivert preoperativ behandling: Pasientene fikk neoajuvant kjemoterapi i form av to
FLOX-kurer, fulgt av kjemoradiasjon (2 Gy x 25, oxaliplatin og capecitabine) og operativ
behandling 6-8 uker senere. Fra 55 pasienter som ble inkludert i studien mellom oktober 2005
og desember 2007, ble det før oppstart av preoperativ behandling høstet benmarg som ble
analysert med immunomagnetisk seleksjon av tumorceller. Pasientene ble fulgt med
postoperative kontroller etter protokoll.
33 pasienter (60 %) hadde mikrometastatiske celler i benmarg (median antall tumorceller var
6, range 2-150). Det var ingen forskjeller mellom pasienter med og uten mikrometastaser med
hensyn til kjønn, alder, radiologisk TNM stadium ved diagnose, CEA- eller Hb-nivå ved
diagnose eller respons på preoperativ behandling (evaluert i form av histologisk ypTN
stadium og tumor regresjonsgrad). Tre pasienter hadde metastatisk sykdom ved inklusjon i
studien. Oppfølgingsdata fra april 2011 viste at ytterligere 13 pasienter hadde utviklet
metastaser, hvorav 12 tilhørte gruppen som hadde mikrometastaser ved diagnose (median
oppfølgingstid 42 måneder; range 7-65). Metastasefri overlevelse var dårligere for pasienter
med mikrometastaser i benmarg (61%) enn for pasienter uten mikrometastaser (95%, p =
0.007). For total overlevelse fant vi samme trend, men forskjellen mellom gruppene var ikke
signifikant.
I dette materialet som omfatter pasienter som har gjennomgått radikal behandling for LARC,
fant vi at pasienter som hadde mikrometastaser i benmargen ved diagnosetidspunktet, hadde
økt risiko for å utvikle metastatisk sykdom.
24-28 oktober 2011
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
131
MIKROMETASTASER I BENMARG ER EN PROGNOSTISK BIOMARKØR VED
COLORECTAL CANCER
Flatmark K*, Borgen E**, Nesland JM**, Rasmussen H*, Johannessen HO1, Bukholm I2,
Rosales R3, Hårklau L4, Jakobsen HJ5, Sandstad B***, Boye K*, Fodstad Ø*.
Studien utgår fra *Avdeling for tumorbiologi, Radiumhospitalet, Oslo Universitetssykehus,
Postboks 4953 Nydalen, 0424 Oslo
**Avdeling for Patologi, Radiumhospitalet, *** Forskningstøtteavdelingen,
Radiumhospitalet, Kirurgiske avdelinger ved: 1Ullevål Universitetssykehus, 2Akershus
Universitetssykehus, 3Asker og Bærum Sykehus, 4Aker Universitetssykehus, 5Diakonhjemmet
Sykehus.
Studien ble utført for å undersøke tilstedeværelse og prognostisk betydning av
mikrometastatiske celler i benmarg hos pasienter som fikk kurativt rettet kirurgi for colorectal
cancer (CRC).
Studiepopulasjonen besto av 235 pasienter med CRC som ble rekruttert prospektivt fra fem
sykehus i Osloregionen (Ullevål Universitetssykehus, Akershus Universitetssykehus, Asker
og Bærum Sykehus, Aker Universitetssykehus og Diakonhjemmet Sykehus) i forbindelse
med primær kirurgi i perioden september 1998 til juli 2000. Benmarg ble høstet på
operasjonstidspunktet og tilstedeværelsen av mikrometastaser ble bestemt med to
immunologiske metoder; immunomagnetisk seleksjon (IMS; med et anti-EpCAM antistoff)
og immuncytokjemi (ICC; med et pan-cytokeratinantistoff). Assosiasjoner mellom
tilstedeværelse av mikrometastaser og overlevelse ble analysert.
Mikrometastaser ble detektert i 41 (17%) av 235 prøver med IMS og i 28 (12%) av 235
prøver med ICC. Bare 5 prøver var positive med begge deteksjonsmetodene. Tilstedeværelse
av mikrometastaser var for begge deteksjonsmetoder assosiert med dårligere prognose i uniog multivariate analyser.
24-28 oktober 2011
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
132
LAPAROSKOPISK RADIKAL RESEKSJON FORBEDRET OVERLEVELSE I LIKE
STOR GRAD SOM ÅPEN MESOKOLISK RESEKSJON FOR COLON CANCER I
PROSPEKTIV SINGLE SENTER STUDIE
Storli K, Iversen K, Søndenaa K
Kirurgisk avdeling, Haraldsplass Diaakonale Sykehus, 5009 Bergen
Institutt for kirurgiske fag, Universitetet i Bergen, 5021 Bergen
Bakgrunn og mål
En retrospektiv studie av pasienter (n=269) som ble operert for colon cancer i år 2000 viste
dårlig outcome sammenlignet med de beste internasjonale resultater.For å bedre outcome,
samlet vi inn data prospektivt på pasienter operert for colon cancer (n=234) i perioden 20072009.Disse var operert med komplett mesokolisk resksjon , enten LAC (laparoskopisk D3/
mesokolisk res) eller OC rad (åpen CME). Tre års sykdomsfri overlevelse (DFS) og generell
overlevelse (OS) var endepunkter i studie. Lymfeknutehøsting ble sett på som surrogat
markør for radikalitet og sammenligning mellom LAC og OC ble gjort som kvalitets kontroll.
Metode
To hundre og tretti fire pasienter fra 2007-9 ble analysert, 126 (53.6%) var menn,
gjennomsnittlig alder var 72.5 år. Et hundre og tretti pasienter ble operert med OC rad, 80
pasienter med LAC og 24 pasienter ble operert med åpen D2 ( OC standard) reseksjon.
Seleksjonskriterie for LAC ble bestemt av tilgjengelig laparoskopisk ekspertise og radiologisk
(CT) vurdering. Oppfølging var komplett til dato for alle pasienter. CT thorax og abdomen
og CEA ble tatt halvårlig postoperativt. Koloskopi ble gjort etter et og fire år postoperativt.
Gjennomsnittlig oppfølging var 32 måneder.
Resultater
Gruppene var lik i forhold til alder, ASA, BMI, T kategori, tumor størrelse og antall
lymfeknuter høstet men signifikant flere pasienter hadde tumor lokalisert i c. transversum i
OC gruppe. Gj. snittlig antall lymfeknuter høstet var 17.4 i OC rad og 15.2 i LAC (p= 0.055).
Komplikasjons- reoperasjonsrate var signifikant høyere for pasienter operert med OC rad vs.
LAC (p= 0.008 og p= 0.033). Mortalitet var 4.7% i OC rad vs. 2.5% i LAC (p= 0.431).
3 års DFS var 76.6% for de tre kirurgiske grupper samlet (TNM stadie I-III). Oppdelt i
kirurgisk teknikk var 3 års DFS: OC rad 78.1%, LAC 78.4%, OC stand 61.1%. Justert for
TNM stadie viste ingen signifikant forskjell (p= 0.358). I multivariat analyse for 3 års DFS
var komplikasjonsgrad (p< 0.001) og pN+ (p=0.044) signifikante, men ikke kirurgisk
prosedyre (p= 0.257).
3 års OS (TNM stadium I-III) var : OC rad 85.2%, LAC 82.2% og OC stand 65.0%. Justert
for TNM stadie viste ingen signifikant forskjell( p= 0.091). I multivariat analyse var alder (p=
0.006), komplikasjonsgrad (p< 0.001) og pN+ (p= 0.008) signifikante faktorer, men kirurgisk
prosedyre var ikke signifikant for OS (p= 0.477).
Konklusjon
LAC gjort tilnærmet som åpen mesokolisk reseksjon viser like gode survival resultater som
OC rad. OC rad viste signifikant høyere morbiditet enn LAC.
24-28 oktober 2011
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
133
ANATOMISK DISTRIBUSJON AV LYMFEKNUTER I D3 OMRÅDET OG MULIG
IMPLIKASJON AV DETTE VED D3 LYMFADENECTOMI FOR HØYRESIDIG
KOLONCANCER. POST-MORTEM STUDIE.
Spasojevic M1, Grønvold L1, Nesgaard JM1, Stimec B3,Ignjatovic D1,3
Avdeling for gastrokirurgi, Sykehuset i Vestfold1
Anatomisk institutt, Medisinsk fakultet, Universitet i Geneva2
Avdeling for gastrokirurgi,Akershus universitetsykehus3
Bakgrunn:I litteraturen foreligger det lite data om antall lymfeknuter i D3 området av høyre
mesocolon og deres relasjon til koliske arterier og v. mesenterica sup.
Mål: Å finne ut om lymfeknuter grupperes langs a. ileocolica(AIC), a.colica dex.(ACD). og a.
colica media(ACM) og om de følger arteriene, spesielt i tilfellene hvor a. ileocolica og a.
colica dex. går posteriort i forhold til v. mesenterica superior.
Material og metode: Kadavre som obduseres ved patologisk avdeling SiV og kadavre som
dissekeres ved anatomisk institutt Universitet i Genève. Disseksjon av D3 område starter med
å identifisere den ileocoliske pedikkel. Incisjon lages over terminale ilealvene og fortsetter
cranielt og lateralt 1cm fra høyre kant av v. mesenterica sup. fram til nedre kant av pancreas.
Deretter går incisjon over v. mesenterica superior og ut til venstre kant av a. mesenterica
superior. Incisjon fortsetter langs venstre kant av a. mesenterica sup. og avluttes i høyde av
terminal ileal vene. Preparatene ble fjernet en block og fikserte i GEWF oppløsning. Fikserte
preparatene ble dissekert, lymfeknuter indentifisert makroskopisk og fotografert for å
kartlegge forhold til arterie og venen. Lymfeknuter ble så verifisert med patohistologi.
Resultater:4 pasienter (1 man og 3 kvinner) med median alder 83 år. Median antall
lymfeknuter i D3-området var 16. Lymfeknuter bak v. mesenterika sup. ble indentifisert i to
preparater med et median antall på 6. Langs AIC og ACM var median antall lymfeknuter
henholdsvis 9 og 7. I det ene tilfellet hvor ACD og AIC hadde posteriert forløp i forhold til
v.mesenterica sup. ble det ikke funnet lymfeknuter gruppert rundt disse arteriene. I to av
tretilfeller hvor a. ileocolica hadde posteriort forhold til v. mesenterica sup. var median antall
lymfeknuter gruppert rundt arterien 3.
Konklusjon:Resultater av denne studien viser at en anatomisk optimal lymfadenectomi i D3området er svært avhengig av posisjon av arteriene og kan muligens kreve disseksjon både på
framsiden og baksiden av v. mesenterica superior.
24-28 oktober 2011
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
134
KLINISK IMPLIKASJON AV D3 VERSUS D2 LYMFADENECTOMI,
PRELIMINÆRE RESULTATER AV MDCT ANGIOGRAPHY FOR D3
HØYRESIDIG HEMICOLECTOMY STUDIE.
Spasojevic M1,Grønvold L1,Kiil S2,Nesgaard JM1,Stimec B4,Ignjatovic D1,3
Avdeling for gastrokirurgi, Sykehuset i Vestfold1
Avdeling for karkirurgi, Sykehuset i Vestfold2
Avdeling for gastrokirurgi,Akershus universitetsykehus3
Anatomisk institutt, Medisinsk fakultet, Universitet i Geneva4
Bakgrunn:Kompliserte vaskulære forhold mellom koliske arterier og v. mesenterica superior
gjør at D3 reseksjon ved høyresidig colon cancer fortsatt ikke er standardisert
operasjonsteknikk til tross anbefaling fra NGICG .
Mål: Å utføre en trygg D3-reseksjon hos pas. med høyresidig koloncancer ved preoperativt
kjennskap til vaskulære anatomiske forhold ved hjelp av MDCT angiografi og vanlig CT
abdomen/bekken. Videre ønsker vi å se om en slik reseksjon forbedrer omfang av
lymfadenektomi.
Material og metode: Alle pas. med høyresidig koloncancer som hadde fått utført enten
MDCT angiografi eller vanlig CT abdomen/bekken preoperativt ble inkludert i studien. CT
bilder ble rekonstruert i Osirix bilde behandlingsprogram og vaskulære forhold i D3- området
kartlagt. Viktigste momenter under operasjon ble fotografert. Operasjonen starter med å
indentifisere ileocolisk pedikkel. Incisjon lages i peritoneum1 cm kaudalt, mot terminale
ilealvene og preparasjon fortsetter videre kranialt med å åpne vagina vasorum av v.
mesenterica superior. A. ileocolica isoleres og disseksjon fortsetter kranialt langs venstre kant
av arterie mesenterica sup. til og med avgangen av a. colica media og dens grener og videre
mot trunkus gastrocolicus Henle. Alt fettvev fra framsiden og evt. baksiden av v. mesenterica
superior fjernes i en block med resten av preparatet. Etter at a. ileocolica og evt. a. colica dex.
er satt av med sine vener, fortsetter operasjonen med å mobilisere colon fra lateralt til medialt
i Told`s plan. Preparatet tas ut og deles i D2 og D3 område ved å klippe høyre mesocolon
1cm fra høyre kant av v. mesenterica sup. som var på forhånd markert. Preparater undersøkes
videre patohistologisk.
Resultater: 14 pasienter (5 menn og 9 kvinner) med median alder 73 år har gjennomgått D3
reseksjon for høyresidig colon cancer. Fire av disse pasientene hadde MDCT angio mens
resten hadde vanlig CT abdomen/bekken undersøkelse. Preoperativ kartlegging av vaskulære
forhold i D3-området korresponderte med peroperativt funn i alle pas. med MDCT angio og i
7 med CT abdomen/bekken. Median antall fjernede lymfeknuter i hele preparatet var 35.
Median antall lymfeknuter i D2-området var 22 og 10 i D3-området. Antall pas. med positive
lymfeknuter i D2-området var 5 og i D3-området 4, med median antall positive lymfeknuter
på 5 for D2 og 1 for D3-området. En pasient hadde pos. lymfeknuter kun i D3- området. Det
er påvist statistisk signifikant forskjell mellom antall lymfeknuter i D2- området og totale
antall lymfeknuter, p=0.002.
Konklusjon: Preoperativ kjennskap til vaskulære anatomiske forhold i D3-området gir
mulighet til en trygg høresidig hemicolectomi med fjerning av et statistisk signifikant høyere
antall lymfeknuter enn ved D2-reseksjon.
24-28 oktober 2011
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
135
BEDRE FLYT I OPERASJONSAVDELINGEN VED SYKEHUSET NAMSOS –
PROSJEKTBESKRIVELSE
Dhindsa H, Gaupset R, Wråli K, Græslie H
Sykehuset Namsos, kirurgisk avdeling
Sykehuset Namsos har som de fleste sykehus i landet gjennom flere år vært utsatt for et
betydelig krav om økonomiske innsparinger i drift. I kirurgisk avdeling har det vært en
utbredt oppfatning at det er et betydelig forbedringspotensiale relatert til avvikling av
operasjonsprogram. På dette grunnlag bestemte vi oss for å se på muligheter for bedret
logistikk. Motivasjonen var økonomisk gevinst i form av flere pasienter behandlet med de
samme eller færre ressurser uten reduksjon i kvalitet. Etter diskusjoner i fagmiljøet og ledelse
ble det organisert et prosjekt: Bedre flyt.
Vi vil redegjøre for hvordan prosjektet ble organisert og på hvilken måte de relevante
faggrupper ble involvert.
24-28 oktober 2011
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
136
BEDRE FLYT I OPERASJONSAVDELINGEN VED SYKEHUSET NAMSOS –
RESULTATER
Gaupset R, Dhindsa H, Wråli K, Græslie H
Sykehuset Namsos, kirurgisk avdeling
Etter et drøyt år i drift med ny modell for logistikk i operasjonsavdelingen ved kirurgiske
inngrep, er data innhentet i sammenlignbare perioder før og etter innføring (januar til mai
2009 og 2011).
Operasjonsprogrammet er nå mer strukturert med samme type inngrep på stua en gitt
operasjonsdag. Dette gir minimal variasjon i forberedelse mellom inngrep og dermed verdifull
volumtrening for kirurger i utdanning. Alle prosedyrer på stua er tilstrebet standardisert, og
gjennomføres parallelt, ikke sekvensielt. Hele operasjonsteamet er i operasjonsavdelingen til
programmet er avviklet.
Vi vil vise at det i perioden har skjedd en dreining mot samme dags innleggelse for elektive
pasienter (40% vs 76%).
Det er en betydelig reduksjon i pre-, per- og postoperativ tid på operasjonsstua demonstrert
ved fokus på et type inngrep (66 minutter redusert stuetid per inngrep). Skiftetid mellom
inngrep er redusert (21,8 min vs 16,8 min).
Det er behandlet langt flere pasienter i perioden etter innføring, med samme personaltilgang
og stuetilgjengelighet som tidligere (372 pasienter vs 516). Strykprosenten er vesentlig
redusert (10,2% vs 6,9%).
Prinsippene er nå i ferd med å innføres ved ortopediske og gynekologiske inngrep, og synes å
gi lignende effekter.
24-28 oktober 2011
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
137
BEDRE FLYT I OPERASJONSAVDELINGEN VED SYKEHUSET NAMSOS –
VIDEODEMONSTRASJON
Gaupset R, Dhindsa H, Græslie H
Sykehuset Namsos, kirurgisk avdeling
Det presenteres en video som viser prinsippene ved parallell forberedelse og teamarbeid av
pasient i vår operasjonsavdeling etter innføring av prosjektet: Bedre flyt.
24-28 oktober 2011
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
138
BRUK AV SOSIALE MEDIER I SPESIALISTUTDANNINGEN
Villanger O1, Øyri K2, Kristiansen R3, Edwin B2, Rosseland A1.
1
Gastrokirurgisk seksjon, Oslo universitetssykehus. 2Intervensjonssenteret, Oslo
universitetssykehus og Medisinsk Fakultet, Universitetet i Oslo.3 IT-avdelingen, Oslo
universitetssykehus.
Bakgrunn
Sosiale medier er utbredt i dagen samfunn. Nye plattformer som bruker lignende teknologiske
løsninger rettet mot det medisinske fagområdet begynner å dukke opp. Ved Oslo
universitetssykehus (OUS) Rikshospitalet ser man på løsninger som kan brukes i
undervisning av spesialister i kirurgi.
Metode
Opplasting av laparoskopisk video (interne data fra sykehuset), eget undervisningsmateriale
kombinert med artikler fra PubMed(eksterne data) muliggjør deling av informasjon og
samhandling i tematiske grupper. Gruppene som kan settes opp med faglig fokus kan være
åpne eller lukkede, og deltagerne kan delta uavhengig av georafisk lokasjon og tid. OUS
arbeider også med eksterne partnere for å tilrettelegge for avanserte søk i medisnske artikler
på internett og integrere det i løsningen.
Resultat
Undervisningsansvarlig kan utvikle interaktive undervisningsopplegg for studenter. Studenter
lærer å innhente og strukturere og informasjon fra sykehusinterne kilder og sammenstille
dette med eksterne informasjonsressurser som for eksempel PubMed.
Konklusjon
2. generasjons webteknologi muliggjør bruk av nye plattfomer for undervisning av studenter
der innhold genereres av deltagerne. OUS vil etablere et prosjekt for å prøve ut og kartlegge
nytteverdien av sosiale medier spisset mot medisin til undervisningsformål.
24-28 oktober 2011
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
139
KLINISK UTREDNINGSPOST VED KIRURGISK AVDELING DIAKONHJEMMET
SYKEHUS
Husby A, Devold K, Eiksund AV, Hoem S
Seksjon for generell og gastroenterologisk kirurgi, kirurgisk avdeling, Diakonhjemmet
sykehus
Bakgrunn
I forbindelse med bygging av nytt akuttmottak ble det våren 2010 igangsatt et
sykehusomfattende akuttforløp-prosjekt ved Diakonhjemmet sykehus i Oslo. Analyser av
pasientstrømmen ved seksjon for generell og gastroenterologisk kirurgi avslørte store
forbedringspotensialer, spesielt for gruppen innlagt med magesmerter. Sammenlignet med bla
forløpene ved Aker og Haukeland sykehus hadde våre pasienter lengre liggetid, samt at
antallet polikliniserte pasienter hos oss var meget lavt. I tillegg ble sykehusets
observasjonspost stort sett benyttet for medisinske pasienter. Sengeposten slet med mye
overbelegg og et stort antall utskrivningsklare pasienter.
Vi valgte tilnærmet lik modell som Aker og Haukeland, egne enheter for diagnostikk og
behandling av pasienter med akutte magesmerter. På Haukeland sykehus lå denne enheten i
nær tilknytning til de gastrokirurgiske sengepostene, og den ble i stor grad drevet at leger i
spesialisering.
Leger i spesialisering på Diakonhjemmet har svært varierende erfaringsgrunnlag. Det er felles
vaktordning for leger i utdanning i ortopedi, generell kirurgi og gastroenterologisk kirurgi,
men delt baktvaktsordning.
Målet vi satte oss for pasientgruppen var rask og presis diagnostikk, økt andel poliklinisk
behandlede pasienter og kortets mulig opphold.
Løsningen ble en egen enhet liggende i sengeposten: Klinisk utrednings post.
Vakthavende lege i spesialisering og bakvakt i gastrokirurgi har ansvaret for driften.
Planleggingen startet 01.09.10, og første pasient ble lagt inn 19.10.10.
Resultat
Totalt har avdelingen økt prosentandelen av poliklinisk behandlede øyeblikkelighjelppasienter fra 20 prosent til 50 prosent. Belegget på sengeposten er redusert fra 102 prosent
månedlig gjennomsnitt i første halvår av 2010, til 82 prosent det første halvår av 2011. Antall
reinnleggelser er ikke økt. Fra april-mai 2011 ble også ortopediske pasienter som ikke hadde
behov for operativ behandling lagt inn på enheten.
Konklusjon
Utredningsenheten har effektivisert vår diagnostikk og behandling av pasienter innlagt med
magesmerter. Prinsippet er overførbart til andre pasientgrupper. Kirurgisk avdeling,
Diakonhjemmet sykehus bruker allerede enheten til flere pasientgrupper.
24-28 oktober 2011
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
140
REAL-TIME PROSESSERING AV LAPAROSKOPISK VIDEO MED
INTEGRASJON MOT INTERNE OG EKSTERNE DATAKILDER
1
Øyri K, 1Edwin B, 2Kristiansen R, 3Rosseland A.
1
Intervensjonssenteret, Oslo universitetssykehus HF og Medisinsk Fakulet, Universitetet i
Oslo. 2 IT avdelingen Oslo universitetssykehus HF. 3 Gastrokirurgisk seksjon, Oslo
universitetssykehus HF.
Bakgrunn
Laparoskopisk video lagers i HD-format på DVCAM tape uten formalisert system for
forvaltning av innhold. Gjenbruk og editering av video er ressurskrevende og kompleks.
Metode
En applikasjon for fortløpende tagging av video brukes for å merke prosedyrens faser og
hendelser underveis mens kirurgien pågår. I en nyutviklet kommersiell søkemotorbasert
plattform importeres den taggede videoen og sammenstilles i en felles visning med annen
kontekstbasert informasjon fra globale sykehus applikasjoner som PACS, EPJ, Elektronisk
kurve. I tillegg utføres det molekylærbiologiske analyser (gen-sekvensering) som knyttes til
den enkelte kliniske kasuistikk.
I tillegg kan pseudonymiserte sykehusinterne data koble opp mot søk med indeksering mot
eksterne datakilder PubMed.
Resultat
En ny type databehandling for beslutningsstøtte sammenstiller molekylærbiologiske data med
kliniske data og muliggjør individbasert videre behandling.
Konklusjon
Kontekstbaserte data fra sykehusinterne data kobles sammen med data fra eksterne kilder, og
danner grunnlag for en ny type beslutningsstøtte i forbindelse med laparoskopisk kirurgi.
Systemet kan bruke innen utdanning, forskning og kvalitetskontroll.
24-28 oktober 2011
Vitenskapelige forhandlinger
Abstrakt nr:
141
NASJONALT KVALITETSREGISTER FOR PERIOPERATIV BEHANDLING I
GASTROKIRURGI
Eriksen, MT1, Wasmuth HH2, Viste A3, Kørner H4, Reiertsen O5, Norderval S6, Lassen K6
1.
2.
3.
4.
5.
6.
De gastrokirurgiske avdelinger ved:
Oslo Universitetssykehus
St. Olavs Hospital
Haukeland Universitetssykehus
Stavanger Universitetssykehus
Akershus Universitetssykehus
Universitetssykehuset Nord-Norge
Bakgrunn: Det finnes ikke noe nasjonalt kvalitetsregister for perioperativ behandling innen
gastrokirurgi. Enkelte avdelinger har selvutviklede registre, men mangel på ensartede
definisjoner umuliggjør sammenligning med andre institusjoner eller over nasjonale grenser.
Samtidig er kravet om å kunne dokumentere kvalitet lovpålagt og raskt økende, både i
fagmiljøet og overfor våre eiere. Det er også en økende erkjennelse av at en rekke
forskningsspørsmål i klinisk kirurgi kun kan løses med store prospektive registerkohorter. I
dag brukes nesten utelukkende struktur- og prosessmål som i liten grad er egnet til å evaluere
klinisk resultat. Kravet til å kunne rapportere resultatvariabler som kvalitetsmål er økende.
Det er avgjørende at kvalitet defineres av fagmiljøet.
Mål: Å bedre pasientbehandling gjennom å utvikle et register for nøkkelvariabler for kvalitet
på gastrokirurgiske operasjoner. Registeret må også kunne brukes til både kvalitetssikring og
forskning.
Metode: En arbeidsgruppe (forfatterne) som representerer alle universitetsmiljøene, begynte
høsten 2010 å utvikle et nasjonalt kvalitetsregister. Arbeidet er finansiert av Nasjonalt
Servicemiljø for medisinske kvalitetsregistre. Dataansvarlig instans er Helse-Nord og
registeret skal drives teknisk av Senter for Klinisk Dokumentasjon og Evaluering (SKDE) i
Tromsø.
Registeret vil i utgangspunktet være samtykkebasert og den enkelte institusjon skal kunne
gjøre jevnlige uttrekk av egne data til kvalitetssikring. Samtidig skal institusjonens rapporter
også kunne inneholde aggregerte (anonymiserte) data fra andre institusjoner slik at man kan
gjøre en vurdering mot nasjonale tall. Registeret vil være komplementært til kreftregisterets
onkologiske data og har potensial til å generere store, komplette pasientkohorter for
forskning. Arbeidet med inklusjonskriterier, kvalitetsvariabler, implementeringsløsninger,
drift og IKT-løsninger pågår.