docLast ned den siste utgaven som PDF her
download 
Report Transcription
Last ned den siste utgaven som PDF her
1 | NR. 27 | OKTOBER 2015 (15.10–11.11) 14 «IDEOLOGIKRITIKK OG AUTORITETSOPPRØR KAN GÅ VIA SKJEDEN» OKTOBER 2015 (15.10–11.11) | ÅRGANG 63 | NR. 27 | LØSSALG KR 59 OVERGREP OG BUDDHISTISK EKSTREMISME I MYANMAR NY TID – MÅNEDLIG INTERNASJONAL ORIENTERING INTERNASJONAL ORIENTERING HVER MÅNED SIDE 3 | NY SERIE KNYTTET TIL VALGET SIDE 17 | KVINDER-ANTOLOGI Har gravide seksuelle lyster? Har småbørnsforældre overskud til at være kærester? To af en række spørgsmål vi har stillet Birte og Anna, der begge har født indenfor det sidste år. – Hvordan havde I det med jeres krop? Har gravide seksuelle lyster? Anna: »I starten synes jeg, det var hårdt, selv om det varede længe, før jeg tog på, og maven voksede. Til gengæld havde jeg alle andre symptomer, jeg var utroligt træt, fik kvalme, kastede op og gad ikke tænke på sex. Men jeg var osse utrolig glad, endelig var jeg gravid. Min sædvanlige forfængelighed, om jeg nu var lidt for tyk, vejede lidt for meget, forsvandt. Det var en stor befrielse. Nu var jeg lige det modsatte, jeg gik jo og ventede på synlige tegn, så andre også kunne se det.« Birte: »Ja, det var dejligt, da maven blev større, det gjorde det mere konkret. Jeg var helt vild med at vise billeder af mig selv, osse til mennesker jeg ellers ikke ville vise mig nøgen for.« Anna: »Det er, som om gravide tilhører en særlig race, hvis krop vækker interesse uden at blive betragtet som sexualobjekt. Jeg oplevede, at både mænd og kvinder var fascineret af min krop, og det var dejligt for en gangs skyld ikke at blive vurderet efter traditionel seksuel målestok.« Birte: »Ja, det har du nok ret i, men HVA SKJER MED KUNSTEN OG KULTUREN I SYRIA? FLUKT, FLYKTNINGBREV OG FLYKTNINGDOKUMENTARER HVORDAN SELVET KAN UTTRYKKES I BILDER SIDE 10 | KRONIKK SIDE 3, 5 OG 16 | KOMMENTAR, BREV, KRITIKK SIDE 12 | BILLEDKUNST NY TID Fra elitepolitikken Boligmarkedet vil kollapse ØKONOMI HELLAS Hvor lenge kan vi holde på en samfunnsmodell som ikke fungerer? Hvordan har et nazistparti blitt så stort i Hellas? Hva er det som gjør at fascismen slår rot noen steder, men ikke andre? Dette var spørsmålene Evangelos Lagos og et team av greske forskere stilte seg før de satte i gang en fire år lang kartlegging av unge grekere som stemmer Gyllent Daggry. AV HANS E. OLAV Billig kreditt over mange år har ført til gjeldsfest, feilinvesteringer og inflasjon i velferdsgoder i hele den industrialiserte verden. Prisnivå og lønninger i land som Hellas, Portugal og Spania skal ned, mye på grunn av ubalansen i konkurransekraft mellom landene i eurosonen. Alternativet er at kostnadsnivået måtte øke 50–70 prosent i land som Tyskland. Det er utelukket for tysk konkurransekraft. Til slutt ordner markedet opp i denne ubalansen som følge av politikernes og sentralbankens mangeårige kredittfest. Det likner en søkkvåt svamp full av kreditt, inflaterte råvarer, tjenester, lønninger og feilprisinger. I et nullrenteregime skapes kunstige bobler i økonomien – boligbobler og børsbobler – som sprekker når markedskreftene klemmer alt ut av svampen. AV JOAKIM MØLLERSEN De siste meningsmålingene gir Gyllent Daggry (GD) fra 6,5 prosent oppslutning og oppover. Dette på tross av at rettssaken mot partiets ledelse nylig har begynt, der de står tiltalt for å ha startet og ledet en kriminell organisasjon. Rettsprosessen ble satt i gang etter at partimedlem og aktivist Giorgis Roupakias knivstakk den venstreradikale rapperen Pavlos Fyssas til døde i september for to år siden. Fyssas satt på en kafé og så fotballkamp sammen med kjæresten da en bil kom kjørende. Drapsmannen, som jobbet på GDs hovedkontor, kjørte kniven inn i Fyssas uten videre foranledning. Hvorfor har Gyllent Daggry hatt så sterk vekst? Mange andre land ble også herjet av den økonomiske krisen, men Portugal, Spania og Italia har likevel ikke sett fremveksten av sterke fascistiske bevegelser. «Det er klart at det sosiale og økonomiske sammenbruddet har vært viktig for Gyllent Daggrys vekst, men det er åpenbart at vi ikke kan si oss tilfreds med dette som eneste forklaring,» sier Evangelos Lagos, sosiolog og forsker ved Panteionuniversitetet i Athen, til Ny Tid. I mai i år ble de endelige resultatene av et fire år langt forskningsprosjekt på temaet lagt frem. Lagos og forskergruppen hans er en del av et større prosjekt om høyreekstremisme: Memory, Youth, Political Legacy and Civic Engagement (MYPLACE). Prosjektet er finansiert av EU-kommisjonen, og foregår ved 16 universiteter fordelt på 14 land. «Funnene er skremmende,» sier Lagos. «De viser at elementene som utgjør kjernen av fascistisk ideologi, er bredt akseptert i den greske befolkningen.» Spørreundersøkelser viser at velgerne til de to partiene som fikk drøyt 80 prosent av stemmene i Hellas før krisen – sosialdemokratiske PASOK og konservative Nea HELLAS fortsetter på side 4 Sammenbrudd. Veien til katastrofe er kort i FOTOGRAFIER UTSTRAKT I TID. OM FIONA, SE SIDE 12 Håpets forfatter LITTERATUR Vinneren av årets Nobelpris i litteratur, Svetlana Aleksijevitsj, gir håp, mener rådgiver i Helsingforskomiteen Inna Sangadzhieva. AV CARIMA TIRILSDOTTIR HEINESEN Svetlana Aleksijevitsj (67) er den første sakprosaforfatteren som får Nobelprisen i litteratur siden Winston Churchill ble tildelt prisen i 1953. Rådgiver i Den norske Helsingforskomiteen, Inna Sangadzhieva, mener Aleksijevitsjs litteratur tilgjengeliggjør viktige vitnesbyrd om menneskenes I AVISEN: Alle angrepskriger starter med en løgn. Hvorfor luktet ikke Norge lunta før bombingen av Libya? Og hvorfor hersker det konsensus om ikke å diskutere Norges ansvar i ettertid? LIBYA side 5 Det internasjonale samfunnet må ta ansvar og komme på banen for å løse konflikten i Israel og Palestina. Om NAKBA og GAZAs vannmangel, se side 6–7 Tiden for å flikke og reparere er over. Global oppvarming er reelt, og det er tid for store statlige ambisjoner og visjonære investeringer. Artiker om KLIMA side 8 Ny Tid spiller en rolle i TV2s nye serie Okkupert. Hva er journalistikkens rolle, og nærmer serien seg virkeligheten? Og finnes det alternative energiformer? Se side 9 om BIODIESEL og leder side 10. BILAGET: BIFF-festival, Mia Madre, Sicaro, Rød kjærlighet, Independent Filmmaking, Tony Judt, Ole Robert Sunde, Mette Karlsvik, Erland Kiøsterud, Chantal Mouffe, Espen Schaanning, Roy Jacobsen, Film fra Sør. Abonnement og kundeservice: tlf: 450 20 044 (også sms) e-post: [email protected] – www.nytid.no/abonnement Abonnementpris (månedsavis/Online+) År 790 kr / e-avis 590 kr (torsdag midt i måneden) levekår under sovjetveldet. «Det spesielle med Aleksijevitsj er nettopp at hun trekker linjer mellom fortid, nåtid og fremtid. Hun setter søkelyset på enkeltmenneskene, ikke minst på kvinnene. Man kan ikke unngå å identifisere seg med de skjebnene Aleksijevitsj beskriver,» sier Inna Sangadzhieva til Ny Tid. «Nå snakker jeg som russer – jeg vokste opp i Sovjetunionen og kjenner det postsovjetiske og posttotalitære. Vi bærer alle på et tungt traume; vi er ødelagt av den totalitære staten, og vi er redde: redde for å innrømme sannheten, først og fremst overfor oss selv. Vi er redde for staten, og redde for frihet,» fortsetter hun. «Dette gjelder ikke bare én generasjon, men mange flere, tatt i betraktning at vi tross den lange tiden som er gått, ikke er blitt ferdige med det postsovjetiske. Aleksijevitsjs stil bearbeider sårene våre, uttrykker sannheten, og hjelper oss ut i lyset – noe som gir håp,» mener hun. Aleksijevitsj debuterte som forfatter i 1985, men bøkene Krigen har intet kvinnelig ansikt og Bønn for Tsjernobyl kom ut på norsk først i fjor. I år kom Slutten på det røde mennesket. Tiden second hand, og om få uker utkommer Kister av sink, som handler om Sovjetunionens katastrofale krig i Afghanistan. «Aleksijevitsj følte allerede på 1980-tallet pulsen av endringene, og dokumenterte dem for å vise det Sovjet-regimet aldri fortalte, og det som var helt nytt i tiden – om hvordan det enkelte mennesket hadde hatt det,» sier Sangadzhieva. «Mye av det Aleksijevitsj skrev da, er svært aktuelt også nå, for populariteten til både Russlands president Vladimir Putin og Hviterusslands president Alexandr Lukasjenko kommer av deres evne til å misbruke og manipulere en felles ’sovjetisk’ hukommelse for å styre sine respektive land,» sier Sangadzhieva. den 8. oktober, er det mange som har spekulert i hvordan det hviterussiske regimet vil reagere på at Aleksijevitsj er blitt tildelt verdens gjeveste litteraturpris. Lettere sensurerte versjoner av bøkene hennes var bestselgere i Sovjetunionen. Flere norske aviser har siden tildelingen kunnet fortelle at bøkene hennes har vært forbudt i Hviterussland siden Lukasjenko kom til makten i 1994. Etter en rettssak i begynnelsen av 90-tallet ble Aleksijevitsj dømt for ærekrenkelser for enkelte av passasjene i Kister av sink, og i 2000 valgte hun å forlate hjemlandet. Hun bodde og arbeidet i flere år som fribyforfatter i ulike byer i Europa, blant annet i Sverige. Men Sangadzhieva forteller at Aleksjevitsjs litteratur har en sentral posisjon i det hviterussiske samfunnet. «Bøkene hennes har aldri vært forbudt. De står på pensum på universitetene i Hviterussland. Nå vurderer hviterussiske Reaksjoner. Etter at prisen ble kunngjort LITTERATUR fortsetter på side 3 boligmarkedet. Tenk deg et hus til en markedsverdi på 10 millioner kroner, som er belånt med 95 prosent. Så faller markedet med 25 prosent. Banken ber deg dekke inn de 2 000 000 kronene som mangler i egenkapital. Tenk deg at boligrenten stiger til et normalt nivå på seks–sju prosent, og at du må betjene dobbelt så høye renteutgifter. Tenk deg at du verken kan dekke egenkapitalkravet eller de økte renteutgiftene, samt at inflasjonen reduserer kjøpekraften din med fem prosent, og at du ikke får dette kompensert med høyere lønn. Hva om boligmarkedet faller med 40–50 prosent? Hvor lang tid tar det før boligen tvangsselges? For å forstå hvilke tap bankene blir påført, kan du multiplisere eksemplet med hundretusenvis av boliger, samt alle andre former for overvurderte aktiva finansiert av banker og finansinstitusjoner uten tilstrekkelig sikkerhet og reservekapital. Konsekvensen for bankene og finansmarkedet i et slikt scenario er katastrofal. For å sette tallene i perspektiv, viser en analyse av det amerikanske boligmarkedet at et verdifall på 25 prosent i forhold til boliggjelden på cirka 11 trillioner amerikanske dollar, innebærer et tap på om lag 2,8 trillioner dollar. Tilgjengelig kapital/likvide midler i amerikansk banksektor er cirka to trillioner dollar. Det innebærer et finansielt sammenbrudd. Ser vi på Storbritannia, Frankrike og Spania og holder andre forgjeldede europeiske land utenfor, vil et verdifall på 25 prosent bety en utradering av den europeiske banksektoren. ØKONOMI fortsetter på side 9 En fredspris av Nobels type? Nobels fredspris premierer i år et pågående fredsarbeid. Prisen bør forstås som en oppmuntring til ikkevoldelig fremdrift i Tunisias politiske utvikling, heller enn en pris for oppnådde resultater. NOBELPRISEN KOMMENTAR AV ALEXANDER HARANG Årets fredsprisvinnere, den tunisiske Kvartetten for nasjonal dialog, er ikke primært fredsarbeidere eller fredsforkjempere i Nobels forstand, men en bred allianse av sivilsamfunn som har vært avgjørende for å unngå borgerkrig i Tunisia. Dette gjør årets fredspris interessant på flere nivåer. Etter å ha tilbrakt de siste 25 årene i nasjonal og internasjonal fredsbevegelse, lar jeg meg sjelden imponere av Nobelkomiteens årlige fredspristildelinger. Som oftest vitner tildelingene om en elitistisk og pragmatisk verdensanskuelse. Vi i fredsbevegelsen har en mer grasrotbasert og idealistisk tilnærming. Komiteen fokuser tradisjonelt på verdens storpolitikk fremfor idealistisk arbeid mot krig og militarisme. Nobelkomiteen går derfor heller ikke av veien for å tildele sine priser til voldsutøvende statsledere heller enn idealistiske fredsforkjempere når det anses passende. Som oftest velges de velkjente politikerne fremfor fredsaktivistene av frykt for at prisen skal oppleves som irrelevant i egen politisk sfære. Dette er nok hovedgrunnen til at Nobelkomiteen sjeldent glimter til med en fredspris til en vaskeekte idealist. Dette året kom heller ikke Nobelkomiteen med noen fredspolitisk innertier i sitt valg, men heller ikke en ren skivebom. Det beste med innretningen av årets fredspris er fokuset på sivilsamfunnets innsats for fred. Prisen indikerer forhåpentligvis et visst skifte i Nobelkomiteens arbeid på dette punktet. Årets pris gir et velkomment nedenfra–opp-perspektiv på fredsskaping. Det at Tunisias grunnlovsprosess også er et resultat av initiativer fra landet selv – ikke fra USA, Kina, EU eller andre eksterne aktører – forsterker igjen dette positive. En pris for politisk utvikling. Årets vinner er altså en sammenslutning av en fagbevegelse, en arbeidsgiverorganisasjon, en menneskerettsorganisasjon og advokatforeningen i Tunisia. Disse sivile NOBELPRIS fortsetter på side 3 2 | NR. 27 | OKTOBER 2015 (15.10–11.11) NY TID – MÅNEDLIG INTERNASJONAL ORIENTERING NY TID – MÅNEDLIG INTERNASJONAL ORIENTERING OKTOBER 2015 (15.10–11.11) | NR 27 3 INTERNASJONALT AKTUELT Den virkelige trusselen mot verden De marsjerer frem på noe som ser ut til å være en seiersgang, men ingen ser ut til å forstå den reelle faren. ISIS URI AVNERY Jeg er redd. Det er jeg ikke redd for å innrømme. Jeg er redd. Jeg er redd for den islamske staten, alias ISIS, alias Daesh. Det er den eneste virkelige faren som truer Israel, som truer verden, som truer meg. De som i dag møter denne faren med sinnsro og likegyldighet, kommer til å angre på det. Året da jeg ble født – 1923 – forsøkte en tåpelig demagog med en komisk bart, Adolf Hitler, å iverksette et voldelig kupp i München. Det ble avverget av en håndfull politimenn, og raskt glemt. Verden hadde langt viktigere farer å bekjempe: Den enorme inflasjonen i Tyskland. Det unge Sovjetunionen. Den farlige konkurransen mellom de to mektige kolonimaktene Storbritannia og Frankrike. Og i 1929 den forferdelige økonomiske krisen som knuste verdensøkonomien. Men den lille München-demagogen hadde et våpen som ikke ble fanget opp av erfarne statsmenn og smarte politikere: et kraftfullt sinn, en mental styrke. Han forvandlet ydmykelsen av en stor nasjon til et våpen som var mer effektivt enn flystyrker og slagskip. I løpet av kort tid – bare noen få år – erobret han Tyskland, så hele Europa, og deretter siktet han seg inn på å erobre hele verden. Flere millioner mennesker omkom under prosessen. Ubeskrivelig elendighet hjemsøkte flere land. For ikke å nevne Holocaust, en forbrytelse nesten uten sidestykke i verdenshistorien. Hvordan klarte han det? Det var ikke hovedsakelig med politisk og militær makt, men med styrken av en idé, et tankesett, en sinnseksplosjon. Jeg var vitne til dette i de første 25 årene av livet mitt. Det gjenoppstår i minnet når jeg ser bevegelsen som nå kaller seg ISIS, Den islamske staten. I den tidlige kristne æraen på 600-tallet fikk en simpel kjøpmann i den gudsforlatte arabiske ørkenen en idé. I løpet av forbløffende kort tid erobret han og hans allierte kjøpmannens hjemby, Mekka, og deretter hele den arabiske halvøya. Så erobret han hele den fruktbare halvmåne, etterfulgt av mesteparten av den øvrige verden – fra Atlanterhavet til Nord-India og vel så det. Hans følgere nådde hjertet av Frankrike og beleiret Wien. Hvordan klarte en liten arabisk stamme å oppnå alt dette? Ikke ved hjelp av militær overlegenhet, men med kraften av en berusende ny religion, en religion som var så progressiv og frigjørende at jordbundne makter ikke kunne gjøre motstand. Mot en berusende ny idé er materielle våpen maktesløse, armeer og mariner smuldrer opp og mektige imperier som de bysantinske og persiske rikene går i oppløsning. «Hvor mange divisjoner har paven?» svarte Stalin foraktelig da han ble spurt om kirkens makt. Likevel ble Sovjetunionen oppløst, og den katolske kirken står fremdeles. Al-Daula Al-Islamiyah, den islamske staten, er en «fundamentalistisk» bevegelse. Grunnstenen er den islamske staten som ble grunnlagt av profeten Mohammed i Medina og Mekka for 1400 år siden. Denne tilbakeskuende innstillingen er et propagandaknep. Hvordan kan noen gjenopplive noe som eksisterte for så mange århundrer siden? I virkeligheten er ISIS en særdeles moderne bevegelse, en bevegelse skapt for dagen i dag og antakeligvis for morgendagen. Den bruker de mest oppdaterte verktøyene, som internett. Det er en revolusjonerende bevegelse, sannsynligvis den mest revolusjonerende i verden i dag. (Saladin for europeiske ører) kurs for å forene den arabiske verden under hans lederskap. Etter å ha lykkes i dette, angrep han korsfarerne og utryddet dem. I oppløpet til makten bruker de barbariske verden blitt ydmyket og undertrykket. Ydmykelsen har forankret seg i sjelen hos arabiske gutter og jenter, enda mer enn undertrykkelsen. En gang i tiden beundret hele verden den arabiske sivilisasjonen og vitenskapen. I de mørkeste århundrene etter Romerrikets fall var det barbariske Vesten blendet av den islamske kulturen. Ingen ung araber kan unngå å sammenlikne prakten fra det tidligere kalifatet med tilstanden til dagens arabiske virkelighet – fattigdommen, underutviklingen, den politiske avmakten. Tidligere underutviklede land som Japan og Kina har reist seg igjen og blitt verdensmakter. De slår Vesten i Vestens eget spill, mens arabiske kjemper fortsetter å være avmektige og tiltrekker seg verdens avsky. Selv en liten gruppe av jøder (jøder, av alle metoder fra forgangne tider for å oppnå svært moderne mål. De skaper terror – ikke propagandabegrepet «terrorisme» som brukes i dag av alle regjeringer for å stigmatisere fienden, men faktiske grusomheter, hatefulle handlinger, kutting av hoder, ødelegging av uvurderlige nasjonalskatter. Alt for å skape en lammende frykt i hjertene på sine fiender. IS-bevegelsen bryr seg egentlig ikke om Europa, USA eller Israel. Ikke nå. De bruker dem som propagandaføde for å oppnå sitt virkelige umiddelbare mål: å erobre hele den islamske verdenen. Dersom ISIS lykkes med dette, kan man bare forestille seg det neste steget. Etter at korsfarerne erobret Palestina og de nærliggende områdene, satte den kurdiske eventyreren Salah-a-Din al-Ayyubi De bruker barbariske metoder fra forgangne tider for å oppnå svært moderne mål. Saladin var naturligvis ingen ISIS-aktig forkjemper for grusomheter. Han var en dypt human hersker, og ble derfor hedret i europeisk litteratur (se Walter Scott). Men strategiene hans er kjente for enhver muslim, inkludert lederne av dagens islamske «kalifat»: Først forene araberne, deretter angripe de vantro. De siste 200 årene har den arabiske folk!) slo de arabiske landene. Det har bygget seg opp et enormt lager av forakt i den arabiske verden – usett og ubemerket av de vestlige maktene. I slike situasjoner er det to utveier. Den ene er den krevende veien: å løsrive seg fra fortiden og bygge en moderne stat. Det var den veien Mustafa Kemal valgte, den tyrkiske generalen som bannlyste tradisjonen og grunnla en ny, tyrkisk nasjon. Det ble en grundig revolusjon, muligens den mest virkningsfulle på 1900-tallet, som også ga ham tittelen som Atatürk, alle tyrkeres far. I den arabiske verden var det gjort et forsøk på å opprette en panarabisk nasjonalisme – en slags halvhjertet etterlikning av den vestlige originalen. Gamal Abd-alNasser forsøkte, og ideen ble med letthet feid bort av Israel. Den andre veien er å idealisere fortiden og påberope seg rollen å gjenopplive den. Dette er veien ISIS har valgt, og den er utrolig vellykket. Med få anstrengelser har ISIS tatt kontroll over store deler av Syria og Irak, og utslettet de offisielle grensene som var satt opp av vestlige imperialister. Imitatorer har etablert stedfortredere over hele den muslimske verden, og tiltrukket seg tusenvis av potensielle krigere fra den muslimske ghettoen i øst og vest. Nå har ISIS startet sin marsj mot seier. De virker ustoppelige. Dette er først og fremst fordi ingen ser ut For det andre er det flere farer i omløp: Den iranske bomben. Kaoset i Syria. Oppløsningen av Libya. Oljeprisene. Og nå har vi den enorme tilstrømningen av flyktninger, de fleste av dem fra den muslimske verden. Som en gigantisk smårolling står USA hjelpeløst. Landet støtter en oppfunnet sekulær syrisk opposisjon som bare eksisterer på amerikanske universiteter. Amerikanerne kjemper mot ISIS’ største fiende, Assad-regimet. De støtter den tyrkiske lederen som kjemper mot kurderne – som kjemper mot ISIS. De bomber ISIS fra luften, risikerer ingenting og oppnår heller ingenting. Ingen støvler på bakken, Gud forby. For å være direkte: Å prøve å stoppe ISIS betyr å støtte Assad-regimet. Bashar al-Assad er en avskyelig type, men han har holdt Syria sammen, beskyttet landets mange minoriteter og holdt den israelske grensen rolig. Sammenliknet med ISIS er han en alliert. Det er også Iran – et stabilt regime med en politisk tradisjon som strekker seg flere tusen år tilbake i tid, i motsetning til Saudi Arabia, Qatar og andre som støtter ISIS. Vår egen statsminister Bibi har en like uskyldsblå forståelse av dette som et nyfødt barn. Han er kalkulerende, grunn og arrogant. Hans maniske besettelse av Iran gjør ham blind for den nye virkeligheten. Fascinert av ulven foran seg, er Bibi uvitende om den grusomme tigeren som sniker seg opp bak ham. til å forstå faren. Å kjempe mot en idé? Til helvete med ideer. Ideer er for de intellektuelle. Ekte statsmenn ser på fakta: Hvor mange divisjoner har ISIS? Avnery er fast bidragsyter i Ny Tid, og var tidligere medlem av Knesset i Israel. Demokratiets ekstremisme måde. NLD er racistisk, bange og har solgt ud til Ma Ba Tha, da de er nervøse for at tabe stemmer. Det NLD har gjort er utilgiveligt.» Hans eget parti har fået syv ud af otte kandidater opstillet til parlamentet erklæret ugyldige af valgkommissionen i lighed med de fleste andre muslimske kandidater. Derudover har rohingyaere ved parlamentsvalget i november 2015 fået frataget deres stemmeret. MYANMAR INNKAST Økonomi og økonomi September måned sluttet med at den norske krona kom på lavnivå – under den svenske i verdi. Men gjør det noe? For vel 26 år siden hadde jeg en kort tekst i Ny Tid. «Pappa, hva er valuta for noe?» «Det er noe som er funnet opp for at to land skal kunne bestemme at deres gulost skal være dobbelt så mye verdt som et tredje lands gulost ...» Teksten er vel like aktuell i dag. Særlig for økonomer, som lever i sine egne bobler, med definisjoner av «økonomi» de ofte er alene om. I september kunne Aftenposten fortelle oss at «om folk slutter å bruke penger, kommer den økonomiske krisen nærmere», illustrert med en dame på «shopping». Kilden var en sjeføkonom i DnB Markets, som også skremte oss med lavere boligpriser: «Norsk økonomi er avhengig av at folk tar opp lån for at den skal gå rundt.» Hvis folk flest slutter å bruke penger på unødvendige ting, og lavere boligpriser gir mindre behov for å ta opp lån, er vel det noe som de fleste vil oppleve som en redning for egen økonomi. Men tydeligvis ikke for de bransjene som tjener penger på å ha penger. September sluttet også med feiring av nye flykjøp til 250 000 000 000 kroner (få med alle nullene!), samtidig som 14 knutepunktfestivaler vil miste statsstøtte. Økonomien må jo gå i balanse – og drapsvåpen er vel for tiden viktigere enn kultur. Det er så enkelt, er det ikke? Ursus Val Lapis www.nytid.no Mens Myanmars befolkning har opnået øget frihed og skal stemme til parlamentsvalg den 8. november, er buddhistisk ekstremisme, overgreb og diskrimination mod muslimer ved at blive institutionaliseret. Det AV SUSANNE KEMPEL, MYANMAR «Jeg tør ikke længere servere mad for mine buddhistiske venner. Hvis de får et maveonde, kan det føre til voldelig konflikt,» siger Kyaw Thet Naing med alvorlig mine. Den 58-årige muslimske mand har boet hele sit liv i byen Meikthila, hvor han leder en lokal moské. Hans venner har han kendt siden skoletiden. De plejer at fejre hinandens religiøse højtider sammen. «Tidligere var vi meget nære og det var intet problem at drille hinanden, men nu er vi meget påpasselige med hvad vi siger,» tilføjer han. Frygten står han ikke alene med i en by hvor en løs anklage om for eksempel madforgiftning kan få alvorlige konsekvenser. «Jeg har muslimske venner, men inderst inde stoler jeg ikke på dem,» forklarer Maung Kyaw, en 55-årig buddhistisk truckfører. «Det er bedst hvis muslimer og buddhister lever hver for sig. Hvis de bor nær hinanden, kan små problemer udvikle sig voldeligt.» Meikthila er en almindelig provinsby, beliggende ved hovedvejen mellem Mandalay og hovedstaden Nai Pyi Taw, hvor buddhister og muslimer har levet fredeligt i årtier. I 2013 udviklede en mindre disputs sig til en massakre, hvor mere end 100 blev dræbt, heraf mange muslimske skoledrenge. Cirka 1500 huse blev brændt ned – langt de fleste beboet af muslimer. «Jeg forstår ikke hvorfor hadet eksploderede,» forklarer parlamentsmedlem U Win Thein, der er valgt fra Meikthila, en af oppositionsleder Aung San Suu Kyis nære støtter og topleder i oppositionspartiet National League for Democracy (NLD). «Før var her så fredeligt.» Da han hørte om urolighederne, skyndte han sig fra parlamentet til hjembyen. Forgæves bad han den forsamlede menneskemængde om at stoppe volden. «Jeg så seks til syv muslimske skoleelever blive dræbt lige foran mig. Banket ihjel. Politiet og distriktsmyndighederne stod lige ved siden af og gjorde ingenting,» forklarer han. Meikthila er en garnisonsby med flere tusinde soldater udstationeret. Først da militæret blev sat ind tre dage senere, ophørte urolighederne. Voldelig konflikt. Konflikten i Meikthila er ikke enkeltstående. Siden 2012 er lokale konflikter brudt ud i en lang række byer i Myanmar, adskillige af dem med voldelig udgang – og i langt de fleste tilfælde er det muslimer, der er blevet overfaldet. I delstaten Rakhine ved grænsen til Fra Suu Kyi/NLD-vælgermøde i Yamethin. Bangladesh lever mere end 140 000 muslimer fra det cirka én million store rohingyamindretal interneret i forhutlede lejre efter voldelige overgreb. I Myanmar anses de som illegale immigranter, på trods af at de i århundrede har levet i denne grænseegn. Den lokale buddhistiske Rakhinebefolkning føler sig under pres af centralregeringen og det burmanske flertal, og er bekymret for at blive et mindretal i det de anser som deres egen stat. Men konflikten stikker dybere end som så – og har bredt sig til store dele af landet. Den antimuslimske bevægelse i Myanmar ledes af en række prominente munke under navnet Komiteen til beskyttelse af race og religion, bedre kendt under forkortelsen Ma Ba Tha, der på to–tre år har opbygget 250 lokalafdelinger og har mere end 10 millioner medlemmer, ifølge U Kyaw Sein Win, der er projektchef for Ma Ba Tha. «Vores mål er at beskytte mod race- og religionskonflikt og at undgå ekstremistisme i et multireligiøst samfund,» forklarer han. Den politiske analytiker Khin Zaw Win ser derimod Ma Ba Tha «som en radikal buddhistisk bevægelse, der har fået indflydelse på et kritisk tidspunkt. I sig selv er den ikke stor, men den har overbevist millioner af buddhister ved at spille på etnisk-religiøs frygt og holdninger.» Ma Ba Tha har i 2015 haft succes med at få vedtaget fire love, der begrænser mulighederne for at skifte religion, for at missionere, og for at buddhistiske kvinder kan gifte sig med ikke-buddhistiske mænd. Den giver også myndighederne mulighed for at begrænse børnetallet. Lovene anses generelt som rettet mod muslimer, og er af menneskerettighedsgrupper kritiseret for at være racistiske og undertrykkende. David Mathieson fra Human Rights Watch mener, at «Ma Ba Thas opståen som en ny social og politisk bevægelse er reformperiodens wild card – en voksende nationalistisk bevægelse med en udtalt pro-regering indstilling, xenofobisk og voldelig.» Organisationen har modtaget større pengebeløb fra ledende lokalpolitikere fra regeringspartiet Union Development and Solidarity Party (USDP), der også deltaget i nogle af dets stormøder. Partiets ledelse har dog hidtil ikke udtrykt åbent støtte til Ma Ba Tha, bortset fra præsident Thein Sein, der i 2013 offentligt kaldte Ma Ba Thas mest prominente og radikale medlem munken Wirathu for «Buddhas søn» i respons til en forside i Time Magazine, der udråbte Wirathu til «Face of Buddhist Terror». Det er et bevidst valg, at landets ledende oppositionsparti og modtager af Nobels Fredspris Aung San Suu Kyi har frasorteret muslimer. På landsbyniveau har Ma Bha Tha effektivt spredt dets budskab om at muslimer truer buddhismen og at buddhister skal være vagtsomme. Således anser store dele af den gængse buddhistiske befolkning sig i dag for at det er dem, der er i fare for overgreb – og ikke omvendt. Paradoksalt så er Myanmars muslimske befolkning generelt pacifistisk og der har ikke været eksempler på selvmordsbomber eller støtte til radikale grupper. Myanmar har en tradition for stærk nationalisme og har under dets tidligere forsøg med demokrati i 1950erne også overvejet at indføre buddhisme som statsreligion. Normalisering af ekstremisme. Ma Ba Thas magt strækker sig langt ind i den politiske sfære. Under valgkampen har ingen af landets ledende partier opstillet kandidater af muslimsk oprindelse. Til Ny Tid indrømmer U Win Thein fra NLDs ledelse, at det er et bevidst valg, at landets ledende oppositionsparti og modtager af Nobels Fredspris Aung San Suu Kyi har frasorteret muslimer. «Hvis vi har en muslimsk kandidat, så giver det Ma Ba Tha en grund til at angribe os – og det kan blive et landsdækkende problem,» siger han. Aung San Suu Kyi selv har været mere fåmælt. Ved et stort vælgermøde i Yamethin udenfor Meikthila sidst i september spørger en fra folkemængden om NLDs position ift. religiøse minoriteter. «NLD vil aldrig bruge religion og raceforhold til at få stemmer,» er hendes svar. Under valgkampen har Ma Ba Tha selv afholdt stormøder for «at fejre vedtagelsen af de fire love og takke de parlamentsmedlemmer der stemte for,» og samtidig advaret befolkningen mod at stemme på NLD. Først i oktober samlede organisationen cirka 10 000 mennesker på national-stadionet i Yangon. Dog er der også blandt Ma Ba Thas medlemmer mere moderate holdninger. Ma Ba Tha overmunken i Yamethin understreger, at «Buddhismen er en minoritetsreligion i verden i dag og trues af alle religioner […] men alle har ret til at stemme, som de har lyst.» Også han dukker op til Suu Kyis vælgermøde. Langt fra alle er enige i NLDs beslutning om ikke at opstille muslimer. U Khin Maung Myint fra National Democratic Party for Development er rohingya af oprindelse og tidligere NLD medlem. «Mange muslimer har ofret deres liv for NLD i mere end to årtier og så bliver vi behandlet på den her internationale samfunds rolle. Situationen op til valget har fået en række lande til at reagere. I en fællesudtalelse i september fra blandt andet USA, Storbritannien, Australien, Danmark og Norge udtrykkes der bekymring for «at religion bliver brugt som et værktøj til at skabe splittelse og konflikt i løbet af kampagneperioden». Matthew Smith mener at «det internationale samfund bør anskue fremgangen i Myanmar mere sobert og realistisk. Der har været mange fremskridt, men menneskerettighedssituationen er blevet værre.» U Khin Maung Myint er mere direkte: «Mange lande er kun interesseret i naturressourcer og konkurrence med Kina. Norge for eksempel har fået telekommunikation og olie, mens muslimer og rohingyare dør,» udtaler han. I Meikthila er sporene fra overgrebene stadig synlige. Den prominente Thiri Mingalar moské i hovedgaden er blevet genåbnet, men 10 af byens 14 moskeer er forblevet lukkede under påbud fra lokalmyndighederne. En lokal NLD parlamentskandidat vil helst ikke tale om problemerne. Frygten vejrer stadig. Byens progressive unge derimod er fulde af ord. Hiphopbandet Bliss rapper mod regeringen, om fred, menneskerettigheder og revolution. Bandmedlem Ye Wint Maung på 20 år forklarer, hvordan han hjalp sine muslimske naboer under urolighederne: «En buddhistisk fyr med våben kom til vores gade og spurgte, om jeg havde set nogle muslimer. Jeg sagde nej, da jeg ikke ville se flere døde,» siger han. Trods bandets mod tør de ikke spille i Meikthila. «En af vores crew er vores muslimske bror, så vi er bange for at andre fyre vil angribe os,» afslutter han. U Thiszana, overmunken ved det buddhistiske kloster Myitta Ye Kyi, kigger ud over den store smukke Meikthila sø. Han reddede 160 muslimer, der søgte tilflugt i klostret. Klosterskolen og sundhedsklinikken som han driver, besøges af folk fra nabolaget af alle religioner. Det er samtidig det eneste sikre sted for muslimske ledere at mødes med udefrakommende. Det var lige her ved søbredden at mange blev slået ihjel. «Mange muslimer er ikke vendt tilbage,» forklarer han stille, mens de buddhistiske sasanaflag vejrer over det tidligere multireligiøse kvarter lige bag søens dæmning. Dette er først del av en serie på tre om Myanmar knyttet til valget. Kempel er frilansjournalist. [email protected]. Fortsetter fra forsiden … samfunnskreftene har utvilsomt bidratt til å forhindre at landets politiske kaos fra 2013 ikke har resultert i noen regulær borgerkrig. Nobelkomiteen fremhever i denne sammenhengen særlig Kvartettens innsats for å «støtte opp om arbeidet til den grunnlovgivende forsamlingen og forankre grunnlovsprosessen i brede lag av det tunisiske folk». Dette forstås igjen som avgjørende for at landet endte opp med fredelige og demokratiske valg i fjor. Her er det imidlertid viktig å huske at Kvartetten fortsatt er i en overgangsprosess. Tunisiernes innstilling til demokratiet er blitt mer negativ, ikke mer positiv, etter at Grunnloven ble vedtatt i januar 2014. De ekstremistiske motkreftene er sterke og voldelige. Verken freden eller demokratiet er tuftet på trygg grunn. Komiteen kobler altså sin beslutning til testamentets punkt om «bildande och spridande af fredskongresser». Dette er en kreativ vri. Statsråd og stabssjef ved Statsministerens kontor, Vidar Helgesen, som i sin forrige jobb som generalsekretær i International Institute for Democracy and Electoral Assistance hadde en viss hånd på utviklingen av Tunisias grunnlov, uttaler i dag at dette er «den mest demokratiske grunnloven den arabiske verden noensinne har sett». Slikt hjelper imidlertid lite om ikke tunisierne selv ønsker demokratiet. I en spørreundersøkelse gjennomført tre måneder etter at Grunnloven ble vedtatt, svarer kun 48 prosent av respondentene at demokrati er deres foretrukne styreform i Tunisia. En tilsvarende undersøkelse utført rett etter Ben Alis fall, i 2012, viste at 63 prosent av tunisierne da foretrakk demokrati som styreform. Undersøkelsene viser også at det fortrinnsvis er de unge som har mistet troen på demokratiet i Tunisia. For kommentatorer som Janne Haaland Matlary, som mener dette er en fredspris for «vestlig demokrati og vestlig rettstat» (og dermed en god pris etter hennes syn), burde disse tallene bekymre. Nobelkomiteen fremstår heldigvis ikke like eurosentrisk i sin begrunnelse, selv om komiteen mener en demokratisk utvikling sammenfaller med en fredelig utvikling i Tunisia. Økt vold. Så enkelt er det dessverre ikke. Demokratisering medfører ikke nødvendigvis fred. Demokratiseringsprosesser som den Tunisia nå gjennomgår, har tvert imot en tendens til å anspore krig og konflikt. Overgangen kan fort premiere politisk mobilisering langs etniske og religiøse skillelinjer, samtidig som liberalisering av media gir nye utløp for propaganda og hatretorikk. Det vi på 90-tallet kalte «balkanisering» kom ut av en slik situasjon. Tunisias politiske utvikling gjennom 2015 synes også å gå i en mer voldelig retning, på tross av at nye milepæler for demokratisk utvikling nås. Ekstrem islamisme er på fremmarsj, med terror og overgrep som resultat. Allerede ved inngangen til dette året var Tunisia det landet som rekrutterte flest fremmedkrigere til Irak og Syria. Bare første halvår av 2015 sluttet hele 2400 unge tunisiere seg til ISIS i Irak. En utbredt opplevelse av fremmedgjøring blant landets yngre, høy arbeidsledighet og økende misnøye med de urbane elitene hos folket i innlandet, må adresseres effektivt om tunisierne skal unngå ytterligere radikalisering og økende sosial uro. Verdig vinner? Det å forebygge voldelig konflikt er selvsagt viktig fredsarbeid. Som de siste årenes debatt om Alfred Nobels testament har vist oss, er det imidlertid langt fra opplagt at dette punktet er tilstrekkelig for å imøtekomme det han ønsket med sin fredspris. Alfred Nobels testament sier altså at prisen skal tildeles den fredsforkjemperen som det siste året har virket mest eller best for folkenes forbrødring, nedrustning og fredskongresser. Til dette svarer Nobelkomiteen i sin begrunnelse for årets pris at «den brede nasjonale dialogen som Kvartetten fikk i stand, motvirket en voldelig utvikling i Tunisia og kan derfor sammenliknes med funksjonen til de fredskongresser som Alfred Nobel viser til i sitt testament». Kreativ vri. Komiteen kobler altså sin beslutning til testamentets punkt om «bildande och spridande af fredskongresser». Dette er en kreativ vri. Som Fredrik Heffermehl poengterer i sin bok Nobels vilje fra 2008, la Alfred Nobel et internasjonalt perspektiv til grunn for sin omtale av fredskongresser i testamentet. Hans utgangspunkt var 1890-tallets fredskongresser, hvilke i essens angikk internasjonalt samarbeid om bruk av voldgift, nedrustning og krigsmotstand. Komiteen strekker Nobels kriterium et godt stykke når den sammenlikner effekten av slikt internasjonalt arbeid med Tunisias nasjonale prosess for å oppnå enighet om egen grunnlov. Viktigst i denne saken er imidlertid sammenhengen mellom Alfred Nobels kriterier for sin pris. Det står altså et «og» mellom både folkenes forbrødring, nedrustningen og fredskongressene i testamentet. Ikke et «eller». Den fredsforkjemperen Nobel ønsket å hedre med prisen, skal altså ha oppnådd noe stort innenfor alle disse tre feltene. Her er det vel liten tvil om at årets prisvinner kommer til kort. Det er heller ingen tvil om at ikkevoldelige demokratiske krefter i Tunisia i dag trenger vår støtte. Oppmerksomheten årets fredspris gir Kvartetten, er derfor et gode. Nobelkomiteen håper at årets pris vil bidra til å trygge demokratiet i Tunisia, og være til inspirasjon for alle som ønsker å fremme fred og demokrati i Midtøsten, Nord-Afrika og verden for øvrig. Dette håpet tror jeg alle fredsarbeidere verden over deler, uavhengig av testament-debatt, politisk representasjon i Nobelkomiteen, forholdet til Sverige og alt det andre. Harang er daglig leder i Artister for Fred. [email protected]. BOKUTDRAG Av Svetlana Aleksijevitsj: Fra Slutten for det røde mennesket. Tiden second hand (Kagge 2015) Fortsetter fra forsiden… myndigheter å innføre bøkene på skolen, og man kan kjøpe dem i butikken,» sier hun. «Men bøkene hennes ble sensurert, og har ikke blitt publisert i Hviterussland på 25 år. Hun blir heller ikke intervjuet i statlige medier, og hun er ikke en forfatter det offisielle Hviterussland uttrykker stolthet over. Lukasjenko gratulerte henne, men gjorde det på en måte som skulle demonstrere at det finnes ytringsfrihet i landet – noe det ikke gjør,» sier Sangadzhieva. «Det rettes mye oppmerksomhet mot landet i disse dager på grunn av valget den 11. oktober. Lukasjenko har i så måte brukt tildelingen av Nobelprisen for å fremme seg selv. Men det er likevel bra at han har gratulert henne,» sier Sangadzhieva. «Aleksijevitsjs stil bearbeider sårene våre, uttrykker sannheten, og hjelper oss ut i lyset.» I 2011 flyttet Aleksijevitsj tilbake til Minsk, hvor hun i dag bor i en anonym liten leilighet. Sangadzhieva tror ikke tildelingen av prisen vil endre situasjonen. «Jeg vil anta at Aleksijevitsj i verste fall blir behandlet slik som før, og som tidligere prisvinnere under Sovjetunionen – Boris Pasternak, Josif Brodskij og Alexander Solsjenitsyn – nemlig med likegyldighet. Men det kan også tenkes at myndighetene virkelig vil satse på at bøkene hennes nå kommer på pensum på skolen, muligens fremdeles i sensurerte versjoner. Jeg tror heller ikke Svetlana Aleksijevitsj selv bryr seg om hva myndighetene mener om henne,» avslutter Sangadzhieva. Se også side 4. BOKUTDRAG Av Svetlana Aleksijevitsj: Fra Krigen har intet kvinnelig ansikt (Kagge, 2014) «Jeg våkner om natten … Det er som om noen … gråter ved siden av meg … Jeg er i krigen … Vi var i ferd med å trekke oss tilbake … Utenfor Smolensk kom en kvinne ut med kjolen sin til meg, jeg rakk å kle meg om. Jeg gikk alene … blant mennene. Jeg hadde nettopp gått i bukser, men nå gikk jeg i sommerkjole. Jeg hadde nettopp fått disse kvinnegreiene … Det hadde begynt tidligere enn vanlig, antagelig på grunn av nervøsitet. På grunn av grusomme opplevelser, krenkelser. Hvor kunne jeg finne noe her? Jeg skammet meg. Sånn som jeg skammet meg! Vi sov under busker, i grøfter, på stubber i skogen. Det var så mange av oss at det ikke var nok plass til alle i skogen. Vi følte oss forvirret, bedratt, vi stolte ikke lenger på noen … Hvor var flyvåpenet vårt, hvor var stridsvognene våre? Det som fløy, krøp, drønnet – alt var tysk. Så ble jeg tatt til fange. Siste dag før jeg ble tatt, hadde jeg dessuten brukket begge beina … Jeg lå og tisset på meg … Jeg vet ikke hva som ga meg krefter til å krype ut i skogen om natten. Tilfeldigvis ble jeg plukket opp av partisanene …Jeg synes synd på dem som kommer til å lese denne boken, og på dem som ikke kommer til å lese den …» «Jeg hadde nattevakt … Jeg gikk inn i teltet til de hardt sårede. Der lå en kaptein … Legene hadde advart meg på forhånd om at han kom til å dø. Han ville ikke leve natten over … Jeg spurte ham: ’Vel, hva kan jeg hjelpe deg med?’ Jeg kommer aldri til å glemme … Plutselig smilte han, et så lyst smil på det forpinte ansiktet: ’Knepp opp kittelen … Vis meg brystene dine … Det er så lenge siden jeg har sett kona mi …’ Jeg ble forvirret, jeg var jo fremdeles ukysset. Jeg svarte ham et eller annet. Jeg løp ut og kom tilbake etter en time. Der lå han død. Med det samme smilet på ansiktet …» «Landet ble oversvømmet av banker og salgsboder. Det hadde dukket opp noe helt nytt. Ikke klumpete støvler og tantete kjoler, men tingene vi alltid hadde drømt om: dongeribukser og mokkapelser … dameundertøy og flotte serviser … Alt var vakkert og i fine farger. Våre sovjetiske ting hadde vært grå og asketiske, som en slags militærutrustning. Biblioteker og teatre ble folketomme. De ble erstattet av markeder og kommersielle butikker. Alle ville være lykkelige, bli lykkelige straks. Lik barn oppdaget vi en helt ny verden … Vi ble ikke lenger dåneferdige av å komme inn i et supermarked … En fyr jeg kjente, hadde begynt å drive business. Han fortalte at første gang hadde han tatt inn tusen glass pulverkaffe – det ble revet bort på et par dager. Så hadde han kjøpt hundre støvsugere – de ble også solgt i en fei. Jakker, gensere, alle slags småting – alt gikk strykende! Alle skulle ha nye klær og sko. Skifte ut hvitevarer og møbler. Pusse opp landstedet … Få seg vakkert stakittgjerde og fint tak … Når jeg og vennene mine iblant tenker tilbake på det, holder vi på å le oss skakke. Vi var jo som ville! Folk hadde vært så forferdelig fattige. Vi måtte lære oss alt mulig … I sovjettiden var det tillatt å ha mange bøker, men ikke hus eller dyr bil. Og nå lærte vi oss å kle oss fint, lage god mat og drikke juice og yoghurt til frokost … Før hadde jeg foraktet penger, siden jeg ikke visste hva det var for noe. I vår familie hadde det vært forbudt å snakke om penger. Det var noe skammelig. Vi vokste opp i et land der penger så å si ikke fantes. Som alle andre fikk jeg mine ett hundre og tjue rubler – og det holdt for meg. Pengene kom med perestrojkaen. Med Gajdar. Virkelige penger. I stedet for ‘Kommunismen er vår fremtid’ hang det nå overalt reklameskilt med ‘Kjøp! Kjøp!’. Har du lyst, så reis et sted. Du kan få se Paris … Eller Spania … Fiesta … tyrefektning … Jeg leste om dette hos Hemingway, leste det og skjønte at dette var noe jeg aldri kom til å se. Bøkene erstattet virkeligheten … Slik ble det slutt på våre nattlige våkenetter på kjøkkenet, isteden begynte vi å jobbe og tjene penger. Penger ble synonymt med frihet. Dette opptok alle. De sterkeste og mest aggressive drev business. Vi glemte Lenin og Stalin. Slik unngikk vi borgerkrig, ellers hadde vi igjen fått ‘hvite’ og ‘røde’. ‘Vi’ og ‘dem’. I stedet for blodbad fikk vi ting … Et liv! Vi valgte et vakkert liv. Ingen ville dø en vakker død, alle ville leve et vakkert liv. En annen sak er det at det ikke var nok kake til alle …» Trykket med tillatelse fra Kagge Forlag Trykket med tillatelse fra Kagge Forlag [email protected] Flukten fortsetter for mange kvinner Mange kvinner kan oppleve flukten som å gå fra asken til ilden. De var ikke trygge der de var, men hadde i det minste kjente rundt seg. Under flukten er mange et lett bytte for overgripere. Mange føler seg heller ikke trygge etter at de har kommet til Norge. KOMMENTAR ANN-MAGRIT AUSTENÅ OG JON OLE MARTINSEN, NOAS Kvinners situasjon under flukt var nylig tema på en konferanse på det svensk-norske Kulturcenteret Voksenåsen i Oslo. Kanskje måtte det et svensk initiativ til for å sette temaet på dagsordenen. Med en erklært feministisk utenrikspolitikk og med Europas tydeligste humanitært begrunnede politikk overfor flyktninger og asylsøkere, har både politikere og myndigheter i Norge all grunn til å lytte til svenske problemstillinger og erfaringer på dette området. I Norsk organisasjon for asylsøkere (NOAS) møter vi kvinner på flukt både rett etter ankomst til Norge, og en del av dem igjen etter at de har fått avslag på sine søknader om beskyttelse. På oppdrag fra Utlendingsdirektoratet gir NOAS kvinner som slaver eller ta livet av dem, om de ikke lystrer IS-krigernes ordre. I veiledningssamtaler med NOAS’ informasjonsprogram informeres kvinnene om norske lover og regler. Tvangsgifte, flerkoneri, barneekteskap og kjønnslemlestelse er forbudt. Kvinner har rett til – og forventes – å fortelle sin egen historie og om sin situasjon før og under flukt. I slike samtaler kommer det av og til frem at noen har blitt giftet bort som tenåringer, eller at noen menn er forlovet eller gift med en tenåring de har etterlatt i hjemlandet. Noen menn reagerer på forbudet mot flere koner. Fra mange kvinner kommer spørsmål om mulighet for utdanning og arbeid. Både for sine døtre og seg selv. Drømmen om utdanning og et mer selvstendig liv lever i mange av disse kvinnene. alle nyankomne asylsøkere informasjon og veiledning om den norske asylprosessen og deres rettigheter og plikter. Mange av dem som har fått avslag på sine søknader om asyl i Norge, kontakter sekretariatet i NOAS for gratis rettshjelp og rådgivning. Menn bestemmer. Mellom 20 og 30 pro- sent av voksne personer på flukt er kvinner. Med tanke på kultur og sosiale normer i områdene mange flyktninger kommer fra – og dessuten farlige fluktveier – er dette en ganske høy andel kvinner. I mange kulturer er det menn som har inntekt og rår over det som er av eiendom. Det vil være menn som bestemmer hvem i familien som legger ut på flukten. Ofte vil beslutningen være begrunnet i at det er for farlig for kvinnene å reise, enten det er alene eller sammen med familien. Fluktrutene til Europa for mange av de største flyktninggruppene som nå kommer til Norge – syrere, eritreere og afghanere – er reiseruter som går gjennom områder kontrollert av militsgrupper, islamister og andre kriminelle, hvor kvinner er særlig utsatt for overgrep. De er ulike, de kvinnene som kommer til Norge nå. Mens somaliske kvinner for det meste kommer alene, kommer de fleste syriske kvinner i følge med sine menn og barn. Eritreiske kvinner forteller ofte ugjerne om sin bakgrunn og flukt. Flere somaliske kvinner har plassert barn hos andre i familien og forlatt en mann eller en familie som ikke kunne eller ville beskytte dem mot islamistene fra al-Shabaab. De forteller om menn som tiltvinger seg de kvinnene de måtte ønske. Det kan være kvinner i egen storfamilie. Er kvinnen gift med en mann som ikke er tilknyttet al-Shabaab, er han å anse som Fortsatt utrygge. I samtalene kommer det Panel på konferansen «Kvinner på flukt». Fra venstre: Shoaib Sultan (De Grønne i Norge), Annika Hirvonen (De Grønne i Sverige), og Trine Skei Grande (Venstre i Norge). FOTO: Dag Hammarskjöldprogrammet. vantro, og al-Shabaab-krigerne kan tilrane seg kona. Må regne med voldtekt. Eritreere er sterkt preget av å vokse opp i det totalitære, gjennommilitariserte overvåkingssamfunnet landet har utviklet seg til å bli under den tidligere frigjøringskrigeren Isaias Afewerki. Flere forteller om flukt for å unngå reaksjoner og vilkårlig fengsling etter at andre familiemedlemmer har flyktet – og dermed desertert – fra den tvungne nasjonaltjenesten på ubestemt tid for alle mellom 18 til 50 år. Mange har flyktet via Sudan og videre gjennom fullstendig lovløse områder i Libya før de krysser Middelhavet i små båter. Sjansen for å bli voldtatt og misbrukt underveis er stor. Et av de viktigste rådene eritreiske kvinner gir hverandre, er å få med seg p-piller på flukt. Da vil de i det minste unngå å bli gravide. Tvang mot vantro kvinner. Fra kvin- ner fra Syria hører vi ulike historier. Gjennomgående forteller arabiske kvinner sin manns og sine barns historier. De flykter fordi mannen ble fengslet, torturert eller truet. Eller av frykt for at barna skal kidnappes av væpnede grupper som krever løsepenger. Kristne kvinner og kurdere forteller om rå brutalitet fra islamister. Den islamistiske terrororganisasjonen IS anser både kurdere og kristne som vantro, og mener seg i sin fulle rett til å ta kurdiske og kristne syriske også frem uro. Det kan være sin egen mann de ikke helt er trygge på når de kommer for seg selv. Eller det kan være det å leve så tett på mange ukjente menn uten trygghet på egen situasjon. Slike historier og slik uro bekreftes av kvinner som tidligere har kommet som flyktninger til Norge. De føler ingen trygghet etter ankomst til Norge. Et av de viktigste rådene eritreiske kvinner gir hverandre, er å få med seg p-piller på flukt. Da vil de i det minste unngå å bli gravide. Andre sliter med skam og traumer etter overgrep og misbruk de kan ha blitt utsatt for både før, under og etter flukten. Det er krenkelser og erfaringer som er vanskelige å snakke om. Mange kvinner klarer ikke å fortelle om overgrep før lenge etter at de har kommet til Norge. Da oppstår gjerne følgende paradoks: I stedet for å forsterke deres grunnlag for opphold, svekker dette deres troverdighet. Hvorfor fortalte du ikke om dette tidligere? Menn kan også kjenne på skam og føle stor skyld for ikke å ha kunnet forsvare sin kone, datter eller søster mot overgrep. Derfor forteller heller ikke de alltid det som ville tydeliggjort årsaken til flukt og styrket behovet for beskyttelse. Overgrep privatiseres. I NOAS’ rettshjelps- arbeid ser vi også mange eksempler på at seksuelle overgrep mot kvinner privatiseres og omtales som enkeltstående kriminelle handlinger, utført av tjenestemenn som har gått utenfor sine fullmakter, i stedet for å bli definert som tortur. Vi har aldri opplevd at overgrep mot menn blir omtalt på samme måte. Voldtekt og seksuelle overgrep mot kvinner av uniformerte menn i forbindelse med deres egen eller familiemedlemmers politiske aktivitet, er oftest en del av en systematisk forfølgelse av politisk opposisjon, eller en anerkjent undertrykkelse av minoritetsgrupper. For lesbiske kvinner kan det være umulig å søke beskyttelse fra myndigheter eller samfunnet rundt seg. Til det er de kulturelle eller religiøse normene for sterke. Derfor er det grunnleggende viktig å ha et kjønnsperspektiv i alle ledd av asyl- og flyktningarbeidet. I mottak og registrering, i saksbehandling, i bosetting og i integreringsarbeidet. Kvinner må bli sett, møtt og forstått for å kunne avslutte flukten og starte et nytt og trygt liv i Norge. Austenå og Martinsen er henholdsvis generalsekretær og seniorrådgiver ved Norsk organisasjon for asylsøkere (NOAS). 4 | NR. 27 | OKTOBER 2015 (15.10–11.11) NY TID – MÅNEDLIG INTERNASJONAL ORIENTERING NY TID – MÅNEDLIG INTERNASJONAL ORIENTERING OKTOBER 2015 (15.10–11.11) | NR 27 INTERNASJONALT AKTUELT Meningsmålinger har vist at opptil 50 prosent av politifolk i landet stemmer Gyllent Daggry. Kuvendingen til ND blir av mange også sett på som et trekk for å sikre stemmer. Før Fyssas-drapet kunne Gyllent Daggry notere seg 16 prosent oppslutning på meningsmålinger. Det var stemmer de i hovedsak tok fra andre deler av høyresiden. Men selv etter at Fyssas ble tatt av dage, var det uenigheter innad i ND om hvordan saken skulle håndteres. Takis Baltakos var en slags stabssjef for den konservative regjeringen, og ble regnet for å være statsminister Samaras› høyre hånd. Han måtte gå av etter å ha diskutert med en GD-talsmann hvordan han kunne hjelpe partiet med å unngå tiltale. 27 år gamle pakistanskfødte Shehzad Luqman ble drept av to GD-medlemmer i januar 2013. Her legger moren hans ned en rose på åstedet ett år etter. AFP PHOTO / Louisa Gouliamaki Demokratia (ND) – i større grad enn før mener at landet bør regjeres av «en sterk leder som ikke er bundet av parlamentet». Flere mener også at innvandrere bør gis dårligere velferdstilbud enn grekere. Over 65 prosent av disse velgerne mener man bør ha minst én etnisk greker som forelder hvis man skal få gresk statsborgerskap. Disse oppfatningene er til stede i alle grupper, men er sterkere jo lenger til høyre man går. «Slike ideer er grunnleggende i fascistisk ideologi, og det viser seg altså at de gjennomsyrer det greske samfunnet,» sier Lagos. Dype røtter. «Byene våre er blitt tatt over av ulovlige innvandrere. Vi må ta dem tilbake.» «Det som skjer nå, er det største invasjonen av Hellas noensinne. Ikke siden dorerne invaderte oss for 3000 år siden har vi mottatt en så enorm strøm av innvandrere.» Sitatene over kommer fra henholdsvis tidligere statsminister Antonis Samaras (2012–2015) og tidligere minister for offentlig orden fra samme regjering, Nikos Dendias. «Hvor langt unna er dette egentlig Gyllent Daggrys standpunkter?» spør Lagos retorisk. «Det var ikke Gyllent Daggry som brakte høyreekstrem retorikk inn i gresk politikk. PASOK vedtok å opprette rene konsentrasjonsleirer for flyktninger, mens ND gjennomfører vedtaket. Vi har sett gjentatte politiraid der alle som ser ut som innvandrere, blir anholdt. Vi har et politisk system gjennomsyret av korrupsjon, der sentrumspartiene gir seg selv mandat til å undertrykke folkekrav hvor innføring av kuttpolitikk er det mest åpenbare eksempelet. Landet har ikke tatt noe oppgjør med verken militærdiktaturet fra 1967 til 1974, borgerkrigen fra 1946 til 1949 eller det omfattende samarbeidet med de nazistiske okkupasjonsstyrkene under andre verdenskrig,» sier Lagos. «Ideene om autoritarisme, rasistisk undertrykking og nasjonalisme kommer ikke fra intet.» En fascistisk voldsbølge. Åtte måneder før Fyssas måtte bøte med livet, ble pakistanskfødte Shehzad Luqman angrepet mens han syklet til jobb en januardag i 2013. To GD-aktivister på motorsykkel stoppet og knivstakk ham sju ganger, før de lot ham bli liggende og blø i hjel. Tidligere denne måneden uttalte FNs høykommissær for flyktninger at rasistisk motivert hatkriminalitet nærmest er blitt et daglig fenomen i Hellas, og at gjerningsmennene opererer «nesten uforstyrret og på en systematisk og organisert måte». Gjentatte angrep mot aktivister fra venstresiden kommer i tillegg. På ferieøya Kos har det vært tilfeller der politiet og lokal mobb i samarbeid har gått til angrep på båtflyktninger med stenger og brannslukningsapparater. Angrepene mot innvandrerne har i stor grad blitt unnskyldt av greske etablerte medier, som peker på økende kriminalitet de siste årene – men denne økningen skyldes slett ikke bare innvandrere. Straffefriheten angriperne nyter, kan ha mye å gjøre med den store støtten partiet har i politistyrkene: Meningsmålinger har vist at opptil 50 prosent av politifolk i landet stemmer GD. Blant opprørspolitiet vet man at tallet er så høyt som 70 prosent, da disse har brukt egne valgurner. Dette kan også forklare mange av de voldsomme sammenstøtene mellom demonstranter fra venstresiden og politiet. Men angrep har også kommet fra andre kanter enn nazistbevegelsen, og aksepteres i langt mer prominente kretser enn hos den uniformerte ordensmakten. I 2013 organiserte rundt 200 gjestearbeidere seg, og protesterte mot at de ikke hadde fått lønn på et halvt år. Som svar ble de angrepet av fire menn med hagle. 28 ble skutt, fire alvorlig såret. I rettssaken som fulgte, ble to av disse frikjent, til tross for at de innrømmet å ha skutt på de streikende. Da dommen ble kjent, strømmet tårene nedover kinnene på de tilreisende jordbærplukkerne. Høyesterett opprettholdt frikjennelsen. Arbeiderne ble dømt til å betale saksomkostninger. Etter hvert som støtten til partiet har økt, har de også blitt mer vågale i sine angrep. I den lille byen Meligalas markerer høyresiden hvert år drapene på om lag 200 nazikollaboratører. Dette var en offisiell minnemarkering helt til militærdiktaturet opphørte i 1974. I september 2013 tente GD fakler, stormet markeringen, jagde ordføreren som ledet seremonien fra plassen og hevdet at det var de som var de ekte nasjonalistene. De gjennomførte samme angrep ved en liknende markering i Giannitsa. Nasjonalistisk og antiradikal historie. Motstandsbevegelsen i Hellas var en bred koalisjon av alt fra kommunister til liberalister, selv om førstnevnte utgjorde brorparten av den væpnede antisfascismen. I 1946 startet enda en blodig strid. Borgerskapet og den politiske eliten hadde vært i eksil under krigen, og vendte tilbake. De ville ikke straffe nazikollaboratørene, men heller bruke dem i krigen de skulle starte mot kommunistene, med støtte fra USA og Storbritannia. Etter dette fulgte noen fredelige år hvor venstresiden gradvis tiltok i styrke. Da tok en militærjunta makten, begrunnet med frykten for sosialisme. «Den offisielle greske fortellingen fra andre verdenskrig handler om en mytisk ’nasjonal enhet’ mot nazistene,» sier Lagos. «Borgerkrigen nevnes knapt, og militærdiktaturet likeså. Staten vant borgerkrigen militært, men tapte den politisk. Derfor har den blitt gjemt bort fra det nasjonale minnet.» Kommunistpartiet ble lovlig igjen kort tid etter borgerkrigen. Ifølge forskeren går det en ganske tydelig linje gjennom gresk historie: «Politiraidene mot folk med et ikke-gresk utseende er en forlengelse av liknende operasjoner tiår før. Kommunistene ble fengslet, torturert og drept under militærdiktaturet. Samtidig startet brutale politiraid mot gateprostituerte og andre som livnærte seg på gata,» forteller han. «På 1980-tallet var det de politisk marginaliserte på den radikale venstresiden det gikk ut over. Man kan si det går en linje av antikommunisme eller antiradikalisme gjennom den greske statsmaktens historie.» Kuvending. Siden Benito Mussolini grunn- la fascismen i 1919 som en antisosialistisk bevegelse, har hatet mot venstresiden stått i sentrum. Kommunister, sosialdemokrater og fagforeningsaktivister ble sendt i konsentrasjonsleiren Dachau allerede i 1933, over fem år før krystallnatten. Antikommunisme har vært en av de politiske pillarene til Ku Klux Klan. I Norge har nazister bombet Blitzhuset og 1. mai-tog, og i Sverige ble den anarkosyndikalistiske fagforningsmannen Björn Söderberg tatt av dage utenfor sitt hjem i 1999. Anders Behring Breiviks angrep på Utøya i 2011 var rettet mot det han kalte «kulturmarxistene» i AUF. «Antiradikalismen til den greske staten har også legitimert rabiate angrep fra Gyllent Daggry mot venstresiden,» sier Lagos. «Sentrum har nikket forståelsesfullt og ofte stemt i selv. Enigheten mellom sentrum og nazistene gjorde også at Bred nasjonalisme. «Det er åpenbart at vi er overlegne de andre. Vi var siviliserte mens de fortsatt bodde i trærne,» sier en av de unge GD-velgerne i intervjuene gjort i forskningsprosjektet. «Dette er et tankesett man også finner igjen i nazistiske bevegelser i andre land, bare med andre nasjonale myter som de hekter sin påståtte overlegenhet på,» sier Lagos. «Det spesielle med Hellas er at dette utsagnet nesten er det barna våre lærer på skolen. Vi bygger nasjonal identitet på en mytisk fordums storhet, hvor resten av verden er oss skyldig da vi skal ha funnet opp både teater, filosofi, demokrati og vitenskap,» sukker forskeren. Jean Marie Le Pen ble en gang spurt hvorfor det ikke fantes noen nasjonalistiske partier i Hellas. Han svarte at alle partiene i landet var nasjonalistiske – selv kommunistpartiet. «Det er ved de tradisjonelle partienes sammenbrudd dette har kommet til overflaten,» sier Lagos. «Disse holdnigene har bestandig eksistert, men da innad i det politiske sentrum. Nå har det brutt ut i form av en selvstendig og sterk fascistisk bevegelse.» På begynnelsen av 1990-tallet kom det mange innvandrere til Hellas fra østblokklandene. Samtidig brøt Jugoslavia opp, og Makedonia, som grenser til Hellas, ble et eget land. I gresk politikk ble det lagt stor vekt på nasjonalisme. Det ble startet en kamp mot Makedonia om retten til navnet, da det også er en gresk region. «Makedonia er Hellas» var et mye brukt slagord. Dette var også den tiden da GD tok sine første steg bort fra å være en miniorganisasjon. «Innvandring fører bestandig med seg sosiale problemer hvis den ikke blir møtt med en sosial politikk. I Hellas valgte man i stedet å møte innvandringen med nasjonalisme,» påpeker Lagos. «Før dette var Gyllent Daggry en typisk nazistisk pariaorganisasjon. Men det ble skapt omstendigheter der partiet fikk fremstå som om det var dét som sto hardest på de nasjonalistiske kravene fremmet av det politiske sentrum. Man kan si at det greske folket har vært predisponert for nasjonalistiske strømninger. Gang på gang har det politiske sentrum brukt dette for alt det er verdt, og nå ser vi resultatene.» søkelsene bekreftet bildet av Gyllent Daggrys unge velgermasse som ideologisk bevisst og med et syn som korresponderer med generell fascistisk ideologi. Velgerne identifiserer seg mest med partiet de stemmer på, og over 70 prosent av dem plasserer seg selv på høyresidens to ytterste punkter på en ellevepunkts skala. Syrizas velgere, derimot, viste lite identifikasjon med både partiet og ideologien. Dette får Lagos til å konkludere med at det var venstresiden som fikk proteststemmene. «Det at disse holdningene er så normale, betyr at problemene vi ser i dag sannsynligvis vil vedvare. Det betyr også at en svært stor del av den greske befolkningen er mottakelig for hatretorikken. Vi kan ikke gjemme oss bak at ’sånn er den greske mentaliteten’. Dette er en ideologi. Det er politikk. Det er et problem som vi kan gjøre noe med.» Møllersen er journalist og sitter i styret til Radikalt økonominettverk. [email protected]. Løftebrudd. Regjeringens dramatiske kuttforslag kommer altså paradoksalt nok samtidig med denne ukens kunngjøring av Nobelprisen i litteratur til den tidligere fribyforfatteren Svetlana Aleksijevitsj. Justisdepartementets forslag til kutt er også i konflikt med Utenriksdepartementets satsning på menneskerettigheter og ytringsfrihet slik den er beskrevet i Stortingsmelding 10 (2014– 2015): Muligheter for alle – menneskerettighetene som mål og middel i utenriks- og utviklingspolitikken. FRIBY-ORDNINGEN Dersom Regjeringen mener alvor med sin satsning på menneskerettigheter og ytringsfrihet, må den stå ved løftene om å øke beskyttelsen av forfattere. HEGE NEWTH NOURI For første gang blir Nobelprisen i litteratur i år tildelt en tidligere fribyforfatter. Svetlana Aleksijevitsj har opplevd trakassering og forfølgelse i sitt hjemland Hviterussland som følge av sitt forfatterskap, og ble tatt imot i Gøteborg som fribyforfatter i 2006. Hit til Norge har det kommet i alt 58 forfulgte forfattere, journalister, skribenter, bloggere, tegnere og musikere siden ordningen ble etablert i Norge, med Stavanger som første friby i 1996. For første gang står vi imidlertid nå i fare for ikke å kunne ta imot nye forfulgte forfattere til Norge. I statsbudsjettet for 2016 foreslår nemlig Regjeringen å redusere kvoten for flyktninger fra andre land enn Syria fra 1120 til 120. Dette vil ramme flyktninger som ellers ville ha kunnet komme til Norge som kvoteflyktninger. Blant disse er altså skribenter som er blitt truet for bruk av sin ytringsfrihet, og som er blitt invitert til norske byer som fribyforfattere under fribyordningen. Verdifulle stemmer. Fribyordningen for Nobelprisvinner og tidligere fribyforfatter Svetlana Aleksijevitsj. AFP PHOTO / DPA / ARNO BURGI forfulgte forfattere må ikke rammes. Forfattere, skribenter, journalister, bloggere og tegnere er frie internasjonale stemmer. Forfulgte forfattere kommer til Norge som en del av en sammensatt gruppe kvoteflyktninger. Skal fribyordningen fortsatt være en garanti for at skribenter kan ytre seg fritt, må kvoten for flyktninger fra land utenom Syria ikke reduseres, men komme i tillegg til kvoten for syriske flyktninger. Fribyforfatterne representerer de talløse uavhengige, kritiske og skapende ytrerne verden over som blir forfulgt, fengslet eller for alltid brakt til taushet. Ved at Norge tar imot forfulgte forfattere, tar vi ikke bare et viktig standpunkt i forsvaret av ytringsfriheten, men bidrar konkret til å hjelpe eller redde mennesker og sikre at deres stemmer blir hørt. På Utenriksdepartementets nettside kan vi lese følgende: «Regjeringen anser ytringsfrihet som avgjørende for realiseringen av menneskerettighetene, og vil gi arbeidet med ytringsfrihet økt prioritet i norsk utenriks- og utviklingspolitikk.» Et av Utenriksdepartementets tre prioriterte innsatsområder innen menneskerettigheter og ytringsfrihetsarbeid er sågar å «bidra til økt beskyttelse av journalister og andre mediearbeidere, bloggere, forfattere og utøvere av frie kunstneriske uttrykk.» Dersom regjeringen mener alvor med sin satsning på menneskerettigheter og ytringsfrihet, må den stå ved løftene om å øke beskyttelsen av forfattere, mediearbeidere og utøvere av frie kunstneriske uttrykk, og sikre at forfulgte forfattere får anledning til å søke tilflukt i Norge også i årene fremover. Newth Nouri er generalsekretær Norsk PEN. Skitten i høyblokka Både sosialistisk og konservativ tankegang kan føre til uønskede overgrep mot dem som befinner seg i samfunnets frynsete ytterkanter. MARGINALISERING BJØRN HATTERUD Jeg sitter ved vinduet i leiligheten min i Groruddalen og ser bort på en burgunderfarget høyblokk. I den har bydelen plassert sosialboliger for bydelens langtidsrusavhengige, en sykehjemsavdeling og ymse annet. En mengde beboere med få ting felles utover behov for hjelp eller assistanse, trykket sammen i et firkantet volum på en ti–tolv etasjer. Flere av mine eldste naboer omtaler blokka som stedet der venner og naboer har havna etter at de ble demente, fikk slag eller drakk seg i filler. Borettslaget mitt omkranser blokka. En gang i tiden var all grunnen rundt meg kommunal eiendom, satt av til boligbygging. OBOS bygde i årene 1959 til 1962 borettslaget mitt. I og med at grunnen rundt fremdeles var kommunal eiendom, kom trygdeblokka opp i hagen vår noen år senere, midt i glaninga til borettslaget. Tidlig på 1980-tallet fikk OBOS kjøpt ut tomtene til boligmassen sin. Men en bit av tomta var altså allerede bebygget av kommunen, med den kommunal høyblokka jeg sitter og ser ut på. Til tider ser jeg knapt noe til folkene som bor der. Dette endrer seg alltid den tjuende dagen i måneden – trygdedagen. Da er det livat på den lokale kinarestauranten, folk kommer i rullatorer og elektriske rullestoler for å nyte en øl eller sju i godt lag. Andre beboere står i kø for å handle øl på Rimi. De neste par ukene kommer slitne beboere med tomgods og lager kø foran panteautomaten. Om sommeren hører man av og til folk rope fra vinduer, og på varme dager ser jeg en ti–tolv etasjer med blafrende gardiner i vinden. Om natta, dersom jeg ikke får sove, er det fremdeles lys i mange av leilighetene. Jeg føler meg aldri virkelig alene med denne blokka foran vinduet. Ulike ryddestrategier. I fjor prøvde en av de mest slitne beboerne å ta livet sitt. Det var nok mest et rop om hjelp, han hang og skrek med beina ut av vinduet til brannvesenet fikk ham ned. Jeg pleide å vite hvem den karen var, men jeg har ikke sett ham etter selvmordsforsøket. Kanskje er han flyttet til et annet sted. Ute av syne, ute av sinn, ser ut til å være reaksjonen. Symbiosen av konservativ kontrollkåtskap og sosialistisk sosionomvelde blir lett at de rusavhengige, de slitne, de svake og de «psyke» fremstår som skitten i samfunnet. I de fleste tilfeller er ikke et liv på samfunnets frynsete ytterkanter resultatet av bevisste valg. Det bare ble slik. Uflaks, tilfeldigheter, omstendigheter eller andre folks overgrep dyttet folk utfor. Men selv de gangene situasjonen er resultat av dumme valg, skal hjelpeapparatet være sjenerøst og aksepterende. Det skal vi også være som samfunn. Det å være utenfor eller i en utforbakke skal ikke medføre Hvilken blokk man havner i – institusjonens eller borettslagets – kan ofte bestemmes av uflaks og tilfeldigheter. Foto: Håkon Mosvold Larsen / Scanpix fordømmelse. Fordømmelse skaper skam. Skam gjør folk syke. Nå har jeg ikke tro på nyliberale argumenter mot å gripe inn i pleietrengende folks liv. Disse går i ytterste konsekvens ut på at alle er sin egen lykkes smed, og at de med penger – og dermed makt – ikke har ansvar for sine medmennesker. Men også sosialistisk og konservativ sosialtankegang kan føre til uønskede konsekvenser og overgrep. Sosialistiske overgrep er gjerne resultatet av å tro på helbredelsen av enkeltindividet fra strukturelle belast- ninger. Hvis bare samfunnet blir friskt, så blir personene friske. Hvis man bare tilrettelegger nok, vil alle bli fornuftige, sunne mennesker. Marx var aldri glad i filleproletariatet. I arbeiderbevegelsens kampsanger etterlyste man de rene og de ranke. De som falt utenfor, var bare et resultat av samfunnsmessig sykdom. Håkon Lie uttalte på sine eldre dager at han hadde blitt sjokkert da det gikk opp for ham at enkelte fortsatte å stjele selv etter at sult og strukturell fattigdom var borte. Så sent som på 1970-tallet trodde store deler av den internasjonale venstresiden, inkludert det enorme franske kommunistpartiet og ml-bevegelsen i Norge, at homoseksualitet ville bli borte i et sunt, sosialistisk samfunn. Sosialismen var det definitive askeavkok, og statlig inngripen var mirakelkuren som kunne fikse alt. Konservative, på sin side, har alltid vært glade i orden. Mer politi i gatene, forbud mot tigging, forbud mot overnatting utendørs, mer utsending av utlendinger. Nylig skrev en fremskrittspartipolitiker i Oslo en kronikk om at hun elsker politiet, og at hun derfor helst ser disse bevæpnet. En rusavhengig eller en asylsøker som blir jaget rundt i Oslo sentrum av Et fiktivt brev skrevet af børn på vandring. FLYKTNINGER ALEXANDER CARNERA Proteststemmer til Syriza. Spørreunder- Frie stemmer i fare Samme uken som Nobelprisen i litteratur går til en tidligere fribyforfatter, foreslår Regjeringen nye kutt som vil gjøre det svært vanskelig å gi forfulgte forfattere beskyttelse i Norge. Flygtningebrev: kreatur på vandring et bevæpnet politi, ser nok ikke dette på samme måte. Bare noen meter. Symbiosen av konser- vativ kontrollkåtskap og sosialistisk sosionomvelde blir lett at de rusavhengige, de slitne, de svake og «psyke» fremstår som skitten i samfunnet, eller som et resultat av en mangelsykdom. Rusavhengige og andre sosiale outsidere jages fra gatene. Skitten fordømmes. Manglene stues bort. Ute av syne, ute av sinn. Ved å se ut av vinduet blir jeg minnet om at jeg en gang i livet faktisk kan ende opp med å måtte flytte selv. Flytte fra borettslagsblokka jeg bor i nå, bort til den kommunale sosialboligblokka. Fra sivilsamfunn til institusjon. Forskjellen mellom meg og mitt liv, og livene der inne, er gjerne bare flaks og tilfeldigheter, eller et par dumme livsvalg. Veien fra et liv i noenlunde vater til et liv som pleietrengende, er geografisk sett bare noen få meter. En nyttig metafor. En viktig påminnelse. Hatterud er kulturskribent og fast bidragsyter i Ny Tid. [email protected]. Foran og bag os oliventræer, foran og bag os uigennemtrængeligt støv, foran og bag os motorveje og uplejet græs, foran og bag os lukkede biler uden ilt, foran og bag os elektriske fugle der flyver frem og tilbage, foran og bag os portalen til en gabende ørken. Vi stjæler alt hvad vi kan komme i nærheden af, modne og umodne frugter. Vi spiser med fire maver der opbevarer og fordeler. Stenene drysser vi ud på vejene så vores venner kan finde os. Engang var vi på vej hjem fra skole, nu er vi på vej ind i en anden skole som ingen kender. En moderne skole hvor vandstanden løber over alle sine breder, civilisationens stødt afmålte slag. Vi er på vej hjem fra dér hvor fremtiden begynder. Vi er på vej hjem fra de åbne barakker mod de endeløse checkpoints. Steder der lyser og blinker som tusind og én nats eventyr. Fortæl, fortæl, sådan øver vi os på at holde natten i live, henlagt til et liv uden territorier. Vores himmelvæsner, vores nye kærlighed. Vi finder på historier om hvor vi har været, om hvad vi har set, det er ikke løgn. Vindblæste marker, ubegribelige byer, Utopia, altid må vi sige det rigtige ord for at kunne passere. Sige det så alle kan høre det. Lang tid før vi forlod vores land lærte vi at udsætte vores lidelser. Lang tid før vi havde et billede af jorden lærte vi at gå. Langt tid før lærte vi at de som siger ordet menneske er bundet til modsætninger som ingen kan se med det blotte øje. Langt tid før vi skrev var landets flygtninge nødt til at sige det rigtige ord for at krydse floden hvor alle vandets strømme løber. Det er sådan man kender en israeler fra alle andre, den ene fra den anden. Krigen mod Jafta gjorde os alle til dyr der var nødt til at skrive. Krigen om vand gjorde os til dem som sender breve uden nogen afsender. Siden da har vi øvet os på at tale de ubegribelige og fremmede ord, ord fra en anden planet, asteroide B612 uden nærkontakt. Sådan vil vi i lang tid være udenfor rækkevidde. Vi ANDRE OM NORGE Telenor ut av VimpelCom børn med baobabtræer i hovedet kender ikke dette sprog. Vi kender ikke denne bukkebruse. Vi kender ikke koden til det ionbestrålede citadel. De skal sige ordet. Vi skal sige ordet. Ikke alle tror på at de kan sige ordet. Ikke alle er sikre på at det ord vi siger, har den rette klang. Vi lærte ikke meget i skolen udover at gemme os. Først nu i denne de voksnes bukkebruse lærer vi noget: at lytte til de voksnes skridt. Senere lærte vi at lytte på den fremmedes historier men uden at forstå. Hver dag udsatte vi vores egne historier. Hver dag måtte vi sænke farten på den støvede markvej. På den nye strækning udforsker vi hinan- dens blikke. På den strækning kradser vi med fingrene i de kampråb der står skrevet på de udbombede mure. På den strækning ser vi de løsgående hunde og håber på ikke at blive smittet. På den strækning stopper vi op og sammenligner hinandens skrift i vores krøllede klædehæfter. På den strækning lærer vi at skelne mellem god og dårlig beton. På den strækning har vi tid til at gruble. På den strækning grubler vi. På den strækning omformulerer vi vores smerte uden at bruge ord. På den strækning bebor vi et tomrum som giver os håb. På den strækning skifter jorden retning under vores fødder. På den strækning hviler vi ved at gå. På den strækning forlader vi os selv for at lære at elske. Vi krydser en længdegrad, vi er klar til at mødes med en utænkelig domstol. Ingen er klar til det, men vi er. Vi ser en opdyrket mark, et stendige der ikke længere agerer hegn, et træ der ikke længere agerer træ, en grusvej der ender i en mur. Vi kravler ind bag en mur til et udbombet hus. De dygtige piger har gemt deres stilehæfte til os. Her afkoder vi den unge generations kommende drømme. Her leger vi jorden er giftig med os selv for ikke at fryse. Her springer vi over de borede huller gennem den ødelagte beton. Og sådan går det slag i slag. Der er lang vej hjem. For ingen kender det rigtige ord. Alligevel får vi lov til at gå. Bare gå. Vi kender ikke det rigtige ord. Men vi får lov til at gå. Vi har ikke vores slægts rødder i stenørkenen. Men vi får lov til at gå. Bare gå. Ingen steder hen. Bare gå. Vi har kun insekterne, attrapvingerne, venskabet med de tynde sorte biller som blinker i solen. Men vi får lov til at gå. Bare gå. Ingen steder hen. Bare gå. Vi har kun vores FOTO: AFP PHOTO/STR det nesten ble et politisk samarbeid ut av det hele. Men dette snudde etter drapet på Pavlos Fyssas,» forteller han. «Det var greit så lenge de banket opp innvandrere og venstreradikale, og mordet av Luqman gjorde åpenbart ikke inntrykk, men etter drapet på Fyssas tok 15 000 grekere spontant til gatene i Athen. Da ble den politiske prisen for høy, og sentrum ville ikke ha mer med GD å gjøre.» Fortsetter fra forsiden… 5 kvinder der vasker for et folk. Men vi får lov til at gå. På den strækning hvor vi går, bliver vi ældre selvom vi er børn. På den strækning hvor vi går, leger vi med pinde, sten og aske. På den strækning hvor vi går, er vi askebørn der har lært at gå. Bare gå. Ingen steder hen. Bare gå. Vi har kun stenørkenens geografi, hvilket ikke er det samme som dens jord. Men vi får lov til at gå. Bare gå. Ingen steder hen. Bare gå. Vi bevæger os fra A til B her i denne verden, på dette territorium der skrumper ind time for time. Men vi får lov til at gå. Bare gå. Ingen steder hen. Bare gå. På den strækning hvor vi går, bliver vi ældre selvom vi er børn. På den strækning hvor vi går, leger vi med pinde, sten og aske. På den strækning hvor vi går, er vi askebørn der har lært at gå. Bare gå. Ingen steder hen. Bare gå. På den strækning vi går, mister vi vores ligevægt. Vi skifter sokker på den halve mur. Vi har to par med fordi vi kender denne strækning. Fordi vi skal være klar til vores Shibbolet. At kunne sige det rigtige ord. Komme ind i den nye verden som ingen kender. Det er ikke et rent sted for vi behøver ikke at vaske fødder. I fjernsynet lærte vi at striden er altings begyndelse, men er det også dens afslutning? I skolen lærte vi om krigens fantom kaldet Helena. I ti år dræbte grækerne og trojanerne hinanden på grund af Helena. Men hvem var hun? En gudinde, en alt for skøn og forstyrrende skikkelse der ikke skulle have været født, én man kunne elske uden at vide hvem eller hvad hun var? Ingen var i stand til at sige hvad man kæmpede for, ingen kunne sætte ord på hvad der lå bag krigen. Var hun en sort enke, Helena? En kvinde af strå, et hulrum som markmusene bruger til at bygge rede i eller noget som vi børn kunne gemme os i? Vi lærte at hun intet havde at gøre med det vældige slag, at hun kun var symbol for det som kampen virkelig drejede sig om. Når grækerne og trojanerne fortsatte med at slås var det fordi at krigen var blevet sit eget mål og Helena det tomme billede. Og der stod vi og trippede og ventede på at det blev vores tur. Men asken i ildstedet ved denne checkpoint holder os ikke længere varme. Og vi har ikke noget svar. Vi kender ikke til Helena. De kender ikke Helena. Ingen kender Helena. Vi kender ikke til vores naboer. De kender ikke deres naboer. Vi kender ikke til deres historie. Også den er løbet os af hænde. Det er et koldt ildsted. Der er blod bagerst i vores næse. Der er ingen træbænk som i skolen. Men vi har vænnet os til at stå op. Vi har vænnet os til at historier kan være falske, at Helena måske slet ikke findes, at hun hører med til en anden historie der ikke længere er vores. Vi lukker øjnene og lægger armene over kors. Vi fordyber os i os selv på denne sidste strækning. Vi er søskende selvom vi ikke er i familie. Vi ønsker fakta men er på vej ind i en gammel historie. Vi ønsker nyheder men er på vej ind i en meget gammel tid hvor alle er på vej. Vi ønsker at tale med hinanden men ser kun stenstøtterne i øjnene. Vi har tydelige mærker på kroppen men fortsætter med at gå. Vi kender aldrig svaret, men vi får lov til at gå. Vi er de olivenfarvede børn der tisser ned ad skråningen så snart vi har fået lov til at gå. Vi er frygtindgydende og umådelige. Vi er latterlige og forsvindende. Også ved den næste by hører vi fly på himlen. Vi kender ikke deres egentlige budskaber. Deres stemme er gået tabt i larmen, i larmen fra deres egen motor. Fra deres position ligner vi pletter. Fra vores position ligner de pletter. De har brug for signaler. Vi har brug for signaler. De har brug for hjælpeposter. Vi har brug for hjælpeposter. De bygger et nyt væsen til maskinen. Et fremmedsprog, esperanto? Vi bygger et nyt væsen, vores egne vulgære himmelmænd som ingen forstår, vi oversætter det helt fremmede til os selv. Det gør ikke noget at vi ikke helt forstår os selv. Vi har aldrig været i overensstemmelse med os selv. Vi er mennesker og har derfor altid haft en kærlighed til andet territorium. Vi er tomme og på vej alle steder hen. Skolen er slut og denne strækning vil blive taget ud af vores liv. Den vil ikke længere kunne bruges til at løse vores mysterium. *Shibbolet (også skrevet Schib(b)olet(h). En udtaleform der er karakteristisk for et sprog eller en dialekt (og som falder fremmede svært at udtale). Rødgrød med fløde er det danske shibbolet. Shibboleth optræder i dommen og retsafgørelsen 12, 6 som det slagord, der i dommeren Jeftas kamp mod efraimitterne blev anvendt til at skelne dem fra de øvrige israelitter. Man afskar her efraimitterne fra Jordans vadesteder, og ville nogen over, måtte han sige s. Udtalte han det, som efraimitterne gjorde, «sibbolet», havde han røbet sig selv og blev dræbt. Carnera er essayist og forfatter. [email protected]. Taushetens diktatur Alle angrepskriger starter med en løgn. Hvorfor luktet ikke Norge lunta før bombingen av Libya? Og hvorfor hersker det konsensus om ikke å diskutere Norges ansvar i ettertid? LIBYA OLA TUNANDER Terje Tvedt skriver i artikkelen «Tausheten om Libya» i Nytt norsk tidsskrift (nr. 3–2015) at det hersjer en total stillhet etter Norges krig. Libya var tidligere en autoritær, men fungerende velferdsstat, og hadde ifølge FN det høyeste indekset for menneskelig utvikling (human development index) i Afrika – det var også høyere enn i enkelte stater i Europa. Men etter krigen i 2011 er Libya forvandlet til et kaos som styres av islamistiske militser, stammer som er i konflikt med hverandre og mafia-grupper som tjener millioner av dollar på menneskesmugling. Libyas to konkurrerende regjeringer har ikke mye å si. Men i Norge rår taushet. Det er nesten ikke noen som skriver om ansvaret Norge har for å ha bombet en stat sønder og sammen. Tvedt søker en forklaring på tausheten og den totale norske enigheten – i regjering, storting og media – om å bombe Libya. Den offentlige samtalen var i 2011 preget av krigseufori. For mange handlet det om å bekjempe diktatoren og redde sivile fra en massakre. At krigen handlet om noe helt annet, var det nærmest umulig å ta opp. Tausheten har med få unntak vært total. Jeg var en av de få som kritiserte bombingen i 2011, og var nok den som på det tidspunktet skrev flest artikler som kritiserte krigen i Libya (sju artikler i Aftenposten, Dagsavisen, Ny Tid og Klassekampen). Jeg pekte på at det lå helt andre interesser bak krigen enn de offisielle; at regimet ikke var noen alvorlig trussel mot sivile; at mange av NATOs libyske allierte hadde kjempet med Al Qaida i Irak, og at de startet et voldelig opprør og var ansvarlige for rasisme og etnisk rensing av sorte libyere som TERJE TVEDT støttet Muammar Gaddafi. I likhet med i tidligere kolonikriger allierte Vesten seg med noen stammer, mot de stammene som var lojale med regjeringen. Hvis man ser til de norske verdiene, som avviser kolonialisme, rasisme og radikal islamisme, skulle man tro det var mer naturlig at norsk bombing heller skulle støttet opp om regjeringshæren mot rebellenes voldsaksjoner. Gaddafi hadde stoppet menneskesmuglingen fra Benghazi og Misrata etter avtale med Italia. Mafiaen i disse byene hadde mistet inntekter på flere titalls millioner. De mobiliserte vestlige stater i frihetens navn for å kunne gjenoppta menneskesmuglingen. Med en seier for NATOs bombing og for rebellene, var det nærmest sikkert at Libya skulle bli delt opp av stammer i konflikt med hverandre, at islamistiske grupper ville ende med å styre store områder, og at hundretusenvis av flykninger skulle overføres til Europa. De ansvarlige ved det norske Utenriksdepartementet hadde vanskelig for å tro at norske myndigheter hadde blitt ført bak lyset av amerikanere og briter. Innenfor norsk etterretning hadde man også trodd at Gaddafi var en direkte trussel mot Benghazi. Mediene presenterte et bilde av titusener – kanskje hundretusener – døde dersom ingen grep inn. Men alt dette var løgn. Det visste amerikanerne (som hadde satellittbilder), og antagelig også britene. Det fantes kun 14 tanks og en del pansrede kjøretøy (som ble bombet av franske fly) på vei mot øst, altså mot Benghazi. De hadde kun hatt kapasitet til å stoppe rebellenes fremrykking mot oljebyene Brega og Ras Lanuf. De hadde ikke kunnet gå inn i Benghazi. Trusselen var en bløff, men norske myndigheter ble ikke informert. På norsk militær side fantes en uro over konsekvensene. Den 1. august, midt under krigen, avsluttet Norge bombingen. De norske F–16-flyene ble beordret hjem. Jens Stoltenberg hadde skjønt at krigen fulgte en annen agenda enn FN-resolusjonen. Norge hadde gått inn i krigen Libya 2011. FOTO: AFP PHOTO/MARCO LONGARI på feilaktige premisser. Det viser også en viktig artikkel av oberstløytnant Tormod Heier i forsvarstidsskriftet RUSI Journal fra mars 2015. Spørsmålet man må stille seg, er om Norge egentlig eksisterer som selvstendig stat. Men norske myndigheter sa ingenting. Statsminister Stoltenberg stolte på president Obama. Med et par telefonsamtaler fikk Stoltenberg aksept for norsk deltakelse i krigen. Det er nesten det samme som skjedde da president George H.W. Bush ringte statsminister Gro Harlem Brundtland 1991 for å oppnå norsk deltakelse i krigen mot Irak. Bush ba Brundtland om et bidrag, og hun sendte kystvaktfartøyet Andenes til Gulfen for å vise flagg. Kun to telefonsamtaler, og Norge var med i krigen. Spørsmålet man må stille seg, er om Norge eksisterer som selvstendig stat. I Norge stolte mange på det amerikanerne og britene sa om trusselen mot de sivile, men de aller fleste NATO-land deltok ikke i bombingen. Kanskje var de bedre informert enn Norge. De skjønte at bombingen ikke handlet om sivile ofre, og at alle angrepskriger begynner med en løgn. Sveriges krig mot Russland 1788 ble legitimert med at svensker i kosakkuniformer angrep en svensk grensepost. Nazistenes krig mot Polen 1939, begynnelsen av andre verdenskrig, ble legitimert med at SS-offiserer i polske uniformer angrep den tyske radiostasjonen i Glewitz. Dokumenter fra USAs forsvarsledelse fra 1962 sier at USA kan skyte ned et amerikansk fly over Cuba, senke et amerikansk fartøy ved Cuba, bombe Den dominikanske republikk med kubansklignende fly, og starte en «kubansk terrorismekampanje» i USA med falske dokument som «avslører kubanere». Alt dette for å legitimere en krig mot Cuba. President Kennedy aksepterte ikke forsvarsledelsens forslag, men i 1964, etter at Kennedys død, benyttet de samme personene slike provokasjoner mot NordVietnam for å legitimere en ny krig. Det ble også benyttet falske dokumenter til å legitimere en krig mot Irak i 2003, dokumenter som hevdet at Saddam Hussein hadde søkt om å kjøpe uran fra Niger. Utenriksminister Colin Powell fortalte FN om Iraks masseødeleggelsesvåpen, men alt var en bløff. Det samme gjelder trusselen mot Benghazi, som ble brukt for å legitimere bombingen av Libya. I 2012 skrev jeg en bok om Libyakrigen (Libyenkrigets geopolitik), som kom ut på et svensk forlag. Boken tok opp hvordan FN ble forført, den sentrale rollen oljen spilte, og de ekstreme islamistene under Abdel Hakim Belhadj som kjempet sammen med spesialstyrker fra Qatar. Disse ledet bakkekrigen sammen med britene. Den britiske forsvarssjefen reiste frem og tilbake til Qatar. I boken tar jeg opp hvordan NATOs bombing sammen med islamister og arabiske bakkestyrker (fra Qatar, Sudan Jordan, Emiratene og Egypt) visket ut den libyske statsmakten, og heiste Qatars flagg over Gaddafis bunker. Umiddelbart etter seieren begynte Belhadj og islamistene å transportere våpen og soldater via Tyrkia til Aleppo i Syria. Den irsk-libyske kommandanten Mahdi al-Harati, som ledet fremrykkingen til Tripoli i august 2011, og som viste seg vare finansiert av amerikansk etterretning, kom også til å lede opprøret i Aleppo i Syria. Ifølge Seymour Hersh begynte amerikanerne å støtte et sunniopprør i Syria allerede i 2007. Frankrikes tidligere utenriksministere Roland Dumas sa at britene i 2009 forsøkte å få Frankrike med på et opprør i Syria. WikiLeaks viser at de libyske rebellene Mustafa Abdul Jalil og Mahmoud Jibril begynte å arbeide med amerikanerne og Qatar allerede i 2009. I Libya hadde spesialstyrker fra USA, Storbritannia og Qatar ankommet før krigen begynte. Alt var forberedt. Russland, Kina og Sør-Afrika mente de hadde blitt fullstendig lurt. Sør-Afrikas president Jacob Zuma mente at NATO måtte stilles til ansvar. NATO hadde bombet Den afrikanske unions fredsinitiativ i stykker. Etter at Gaddafis siste skanse, hans hjemby Sirte, hadde blitt bombet sønder og sammen av islamistiske bakkestyrker og NATOs fly (ifølge FN ble nesten hvert eneste hus truffet), gikk islamistene inn i byen med det samme sorte flagget som IS benytter i Syria i dag. Jeg mente at boken var viktig, og planla en pressekonferanse også i Norge. Samtidig planla Hilde Henriksen Waage en pressekonferanse om sin Israel-bok. Geir Lundestad skulle kommentere. En tidligere sjef for den norske etterretningen skulle kommentere boken min, men presskonferansen ble avlyst. Det var ikke ønskelig med en kritisk bok om Libyakrigen. Når Terje Tvedt skriver at det er konsensus om ikke å diskutere et norsk ansvar for Libya, bør det sies at denne konsensusen har vært til dels påtvunget. Omtaler ble stoppet. Redaktører som tidligere tok inn artikler, gjorde det ikke lenger. Akademikere tilpasser seg prosjektfinansieringen, og et prosjekt om Libyakrigen gir ikke penger. Resultatet er stillhet. Vi har utviklet et «taushetens diktatur» der vi ikke kan nevne egne krigsforbrytelser ved navn. I prinsippet er de like alvorlige som en angrepskrig. Og flyktningkatastrofen fra Afghanistan, Irak, Syria og Libya er kun en forutsigbar følge av egne handlinger. Jeg har skrevet om dette i Ny Tid tidligere, men tausheten har lagt seg som et vått teppe over den offentlige samtalen. Det går nesten ikke an å puste. Tunander er forskningsprofessor ved Institutt for fredsforskning (PRIO), og fast bidragsyter i Ny Tid. USA. Det norske teleselskapet Telenor- gruppen planlegger å selge sin eierandel på 33 prosent i det Amsterdam-baserte selskapet VimpelCom. Markedsverdien av Telenors eierandel i VimpelCom er på rundt 20 milliarder kroner. Telenor har investert 15 millioner kroner i selskapet, og har mottatt utbytte til en verdi av 20 milliarder kroner, forteller selskapet i en pressemelding. «Å være medeier med minoritetsposisjon uten mulighet til å ha full kontroll i selskapet har vært utfordrende,» sier Svein Aaser, som er styreleder i Telenor-konsernet. «Salget av våre aksjer er i våre aksjonærers beste interesse, og i samsvar med Telenors langsiktige strategiske fokus,» ser Aaser. http://www.cnbc.com/2015/10/05/norwaytelenor-to-sell-33-stake-in-vimpelcom-focuson-core-ops.html Ny norsk storsatsning England. Russiske styrker kidnapper stats- ministeren. Det russiske flagget vaier over hovedstaden. Innbyggerne må avgjøre om de vil samarbeide eller drive motstand mot okkupantene. Scenarioet i «Okkupert», en skandinavisk thriller som denne helgen hadde tv-premiere i Norge og skal vises i andre vesteuropeiske land i løpet av høsten, vil sannsynlig vis øke frykten for russisk agressjon. Serien er basert på en idé av den norske forfatteren Jo Nesbø, og starter med at en miljøfokusert regjering har fått makten i Norge. Da de bestemmer seg for å stoppe sine olje- og gassleveranser til Europa, tvinges Europa til å fri til Russland for hjelp. Russland har fordømt serien og mener den skaper splittelser mellom Skandinavia og Russland «med spor fra den kalde krigen». På tross av at skaperne hevder at serien er fiksjon, har den globale konteksten endret seg siden ideen til «Okkupert» ble unnfanget. Russlands okkupasjon av Krim i fjor og borgerkrigen i Øst-Ukraina har drevet frem den verste konflikten med Moskva på over en generasjon. «Da jeg presenterte ideen for om lag to år siden, sa de at problemstillingen var usannsynlig,» sier Nesbø. Han mener hendelsene i Ukraina viser det motsatte. Se også leder side 10 Kilde: http://www.theguardian.com/ tv-and-radio/2015/oct/02/tv-drama-russian-invasion-occupied-premiere-norway Norgesskapt lakse-epidemi Russland. Ifølge Alekset Alekseenko, en representant for den føderale tjenesten for veterinær- og karanteneovervåkning, har en inspeksjon av matvareselskapet Russisk Aquaculture avslørt en svært alvorlig situasjon. I en kommentar til avisen Vedomosti argumenterer han for at infeksjonen sannsynligvis kommer fra Norge. Så mye som rundt 2000 tonn laks har mistet livet i burene til Russian Aquaculture de siste månedene. Store mengder fisk har blitt dumpet i flere ulovlige deponier i regionen. Selskapets talsperson Ilya Bereznyuk bekrefter overfor avisen Vedomsti at det er et utbrudd av flere arter i slekten Flexibacter som har slått ut laksefarmene. Russian Aquaculture har to farmer ved nordkysten av Kola-halvøya, ikke langt fra grensen til Norge. Ifølge Bereznyuk døde om lag 808 tonn laks i en av farmene fra juli til september i år. Tidligere i år døde ytterligere 1000 tonn laks av et luseutbrudd, legger Bereznyuk til. http://barentsobserver.com/en/nature/2015/10/russian-salmon-infection-comes-norway-01-10 [email protected] Annonsere i Ny Tid? Se priser på nytid.no eller kontakt [email protected] 6 | NR. 27 | OKTOBER 2015 (15.10–11.11) NY TID – MÅNEDLIG INTERNASJONAL ORIENTERING NY TID – MÅNEDLIG INTERNASJONAL ORIENTERING OKTOBER 2015 (15.10–11.11) | NR 27 INTERNASJONALT AKTUELT ANDRE MENER Blå himmel over brunt vann Røttene til den syriske krisen Historie. «Konflikten i Syria beskrives ofte GAZA som den største humanitære katastrofen i det 21. århundre. Halvparten av Syrias befolkning på 24 millioner mennesker har blitt fordrevet enten internt eller eksternt. Et uvisst antall flyktninger søker sikkerhet i Europa. Dette inkluderer både kristne og muslimer. Mange av dem er velutdannede og fagpersoner med overførbare ferdigheter, og med kunnskaper innen engelsk og fransk. Men det er også titusenvis av fattige mennesker fra landet, som vil få det vanskeligere med å tilpasse seg et nytt samfunn. Deres ferd til Europa viser at de også ønsker seg livet europeerne lever: et liv i frihet, demokrati og en sjanse til å klare seg økonomisk i et miljø som ikke er kvalt av korrupsjon. Uansett – ved å rette oppmerksomhet mot omfanget av denne tragedien, risikerer kommentatorer å strippe den for kontekst. Dette er en av de seneste – kanskje også den største – av flere flyktningkriser etter den britisk- og franskstyrte vilkårlige delingen av de arabisktalende provinsene til Det osmanske riket etter første verdenskrig. Delingen førte med seg urettferdigheter tett sammenvevd med ustabilitet, noe som har spilt sin rolle i fremveksten av den syriske krisen. Før Syria forfalt til kaos i 2011, hadde landet – i likhet med Jordan og Libanon – blitt tvunget til å imøtekomme suksessive bølger av mennesker på flukt fra sine hjemland.» Det har vært en tørr sommer i Gaza. Og verre skal det bli: Myndighetene regner med at drikkevannet er helt borte innen utgangen av 2016. Det er nå litt over et år siden det israelske militæret avsluttet den siste krigen mot folket i Gaza. Befolkningen har ikke rukket å glemme krigens redsler. Den trykkende heten i slutten av august og tørsten etter et glass friskt vann gjør det ikke lettere å vaske bort minnene. Sommer og varme betyr ikke ferietid for familiene her. Likevel trenger de fleste seg sammen for å få en liten plass på den smale strandlinjen – og en slurk av vannet som ikke lenger er koblet til husene i byen. Den allerede nedslitte infrastrukturen ble fullstendig ødelagt under fjorårets angrep. Jaffa 1948: flukten fra bryggen i Gamlebyen Salt. Så snart det blir varmt nok i juni, Nakba Libanon. «De vakre gjennomfartsårene i Libanons hovedstad Beirut har den siste tiden blitt begravd i et stadig voksende fjell av ukontrollert søppel. Mens søppelet vokser, rakner illusjonene om landets politiske system. Libanon har vært uten president siden midten av 2014. Bevegelsen «Du stinker» vokste frem på grunn av søppelstanken, men ble snart rettet mot landets aldrende politikere, som alle hevder å representere landets 19 religiøse sekter. Med det libanesiske flagget rundt skuldrene skrek demonstrantene etter en oppløsning av landets foreldede politiske system. «Våre fedre stemte på dere. Vi er her for å få dere vekk,» ropte de. «Du stinker»-kampanjen har fått som formål å avsløre korrupte politikere som driver skitten politikk. Kampanjen får støtte fra to rivaliserende politiske grupperinger i Libanon – Hizbollah og Fremtidsbevegelsen – hvorav den første er dominert av sjiamuslimer og den andre av sunnimuslimer. Men denne politiske delingen basert på sekteriske forskjeller er akkurat det «Du stinker»- kampanjen tar sikte på å ende. Å ende sekterisme er den neste store trenden i libanesisk politikk. En viss resignasjon er å spore etter den fryktelige situasjonen i Syria, og holder libaneserne på gjerdet. Tross alt var Libanon en del av Syria frem til franske kolonialister scoret seg et land med kristen majoritet i Levanten. En gang i tiden besto halvparten av den libanesiske befolkningen av kristne. I dag utgjør kristne litt over en tredjedel av den libanesiske befolkningen. Demografi teller.» Utdraget er hentet fra en kronikk som ble publisert i den egyptiske avisen Al Ahram den 5. oktober. Kronikken er skrevet av Gamal Nkrumah. Flyktningkrise utviklende for Europa Flyktninger. «Europa har aldri hatt det så ille, er det mange som sier. Selvfølgelig er ting ille. Flyktningkrisen har ført til et spektakulært show av kaos og uenighet. Hjelpeløshet ser ut til å være den eneste tingen de europeiske statene virkelig deler. Ledere har kranglet om kvoter, kulturell identitet (i den betydning at kristne flyktninger er mer velkomne enn muslimske) og til og med moralsk imperialisme (for å sitere Ungarske Viktor Orban sin beskrivelse av Angela Merkel sin flyktningpolitikk). Politikerne har vært raskere med å trekke fordeler av populistsentimentalitet hjemme enn de har vært til å søke humane, kollektive løsninger. Frykt og nasjonalistreflekser er på full fart tilbake.» Utdraget er hentet fra en kronikk som sto på trykk i avisen The Guardian den 25. september. Kronikken er skrevet av Natialie Nougayrède. [email protected] uten slutt? ISRAEL–PALESTINAKONFLIKTEN Det internasjonale samfunnet må ta ansvar og komme på banen for å løse konflikten i Israel og Palestina. «Spesielt Europa og USA, som bidro til en videreføring av Holocaust gjennom al-Nakba,» mener Eleonore og Eitan Bronstein. tar på seg sitt ansvar for den etniske rensningen og utarmingen av Palestina, vil alle forsøk på å løse Israel-Palestina-konflikten være dømt til å mislykkes. Han hevder også at Oslo-initiativet brøt sammen nettopp over det uløste spørsmålet om de palestinske flyktningenes FN-nedfelte rett til retur. I boken nevner Pappe arbeidet til den israleske NGO-en Zochrot som en del av nøkkelen til en ny og rettferdig prosess mot fred og forsoning. Navnet Zochrot kommer av den hebraiske feminine formen av verbet «å minnes», og bruker et nøkkelhull som logo. Nøkkelen til en løsning på konflikten symboliseres av at de AV MARIUS VON DER FEHR Gjennom Plan Dalet i 1948 gjennomførte Haganah, som senere skulle bli den israelske hæren, en storstilt etnisk rensning av Palestina sammen med de andre jødiske militsene. Over 700 000 palestinere, altså halvparten av den palestinske befolkningen, ble drevet på flukt etter at militsene hadde utført flere skrekkinngytende massakre på sivilbefolkningen og lagt over 500 landbyer i grus. Disse hendelsene, krigen og den påfølgende opprettelsen av en jødisk stat på 78 prosent av landområdene har senere fått tilnavnet al-Nakba – katastrofen. Men palestinere snakker ikke om al-Nakba isolert fra dagens situasjon. De snakker om en stadig pågående Nakba – en Nakba uten slutt. Al-Nakba avspeiles i den planlagte tvungne deportasjonen av befolkningen i landsbyen Susiya i Sør-Hebron-høydene, som har fått mye oppmerksomhet i internasjonale medier de siste ukene. Og den avspeiles i mordbrannen på et 18 måneder gammelt barn i Duma på Vestbredden – et nytt «hevnangrep» utført av fanatiske israelske bosettere. Den etniske rensingen av Palestina er ikke over. Volden og krigstilstanden fortsetter, og nye flyktninger skapes hver dag. Slik holdes også røttene til konflikten synlige og oppe i dagen – for de som ønsker å legge merke til dem. David Ben Gurions påstand i 1947 – før koloniseringen av Palestina var et faktum – om at bare en stat med 80 prosent jøder er en levedyktig stat, skiller seg lite fra dagens apologier for etnisk rensning under dekke av begreper som «demografi» og «sikkerhet». Med Netanyahus jevnlige «gressklipping» i Gaza og blokadens ekstremt kyniske sultefôring av Gazas innbyggere, bedriver Israel det den isralesk-jødiske historikeren Ilan Pappe kaller et gradvis folkemord. Nøkkelen til fred. Ilan Pappes banebry- tende arbeid Den etniske rensningen av Palestina (2006) har bidratt sterkt til å gjøre Nakba kjent for et bredere publikum også i Israel. Etter å ha vært fullstendig ryddet ut av klasserommene og den offentlige ordvekslingen har ordet Nakba til slutt også entret det israelske vokabularet. I boken hevder Pappe at med mindre Israel Nakba-kartet på hebraisk. Foto: de-colonizer.org Eleonore Bronstein i De-colonizer. Eitan Bronstein, også grunnlegger av Zochrot. denne kibbutzen nå ligger, og de ser hvordan vi lever på deres landområder. Derfor bærer de på et konstant raseri rettet mot oss. Selvfølgelig ønsker de å drepe oss. Og derfor kan vi også vite at vi alltid må fortsette å krige.»1 Eitan Bronstein forteller at mange levde i en slags eufori etter Oslo-avtalen. «De fleste av oss trodde det ville bli fred. Men nå, etter de siste angrepene på Gaza, er det som om håpløsheten og desperasjonen over at det aldri vil bli fred, har kommet for å bli.» Ifølge Eitan Bronstein er det ikke nok bare å forstå grunnene til volden. «Vi må også anerkjenne vårt ansvar for tvangsforflytningene og okkupasjonen som startet den. Det blir ikke fred hvis vi ikke bærer dette ansvaret. Vi må finne ut hvordan vi kan leve sammen. Verken vi eller palestinerne tar for eksempel til orde for at man skal tvangsforflytte jøder. Det er på denne måten al-Nakba er nøkkelspørsmålet for hvordan vi skal forstå fortiden, men også for å bygge framtiden,» sier han. skutt på stedet. «Da jeg kom tilbake, var alt endret. Alle menneskene vi kjente var borte. Nå drev jødene absolutt alt,» forteller han. Før den etniske rensningen var Jaffa Palestinas meste befolkede by. Etter at den ble bortimot fullstendig rensket for palestinere, er Jaffa i dag en populær utelivsscene for unge israelske jøder og turister. «Jaffa er ikke lenger Jaffa,» sier Abu Ahmed Barakeh. Etter båtturen fortsetter omvisningen i bydelen Ajami, der 4000 palestinere som militsene ikke hadde kapasitet til å tvangsforflytte, ble internert i en innhegnet getto. Den historiske ironien forblir ukommentert under en informativ rundtur som beskriver bydelens tragiske historie og de stadige utkastingene og rivningene som baner vei for nye jødiske innflyttinger i den snart ikke lenger palestinske bydelen. Slik, mener Bronstein-paret, bidro de rent faktisk til videreføringen av Holocaust gjennom al-Nakba. «Når jeg snakker med europeere, ber jeg dem om å hjelpe oss å endre situasjonen her. Ikke bare på bakgrunn av det historiske ansvarsforholdet, men også hvis de bryr seg om jøder,» sier Eitan Bronstein. Ektefellen Eleonore fortsetter: «I en situasjon der én etnisk gruppering har privilegier, er det vanskelig å gi dem fra seg og gå med på å dele landområdet, rettighetene og sikkerheten,» sier hun. «For å skape fred er man nødt til å inngå kompromisser – man må være villig til å gi fra seg noe.» Her, mener hun, blir det internasjonale presset viktig. «I SørAfrika ville neppe den hvite befolkningen ha gitt fra seg noe hvis det ikke var for det internasjonale presset. Vi tror ikke at israelere er klare for å gi fra seg noe heller,» sier hun. «Situasjonen vi er i kan ikke bare endre seg innenfra. Internasjonalt press vil sannsynligvis bli nøkkelen til en dypere regimeendring i Israel.» Dyttet på havet. Eleonore Bronstein, Jaffa 1948: Det ødelagte nabolaget Manshiya palestinske flyktningene fortsatt bærer på nøklene til husene de selv eller familiemedlemmene deres ble drevet på flukt fra i 1948. Zochrots standpunkt er at det kan bli fred først når deres ufravikelige rett til retur respekteres. «Dette er vår historie,» sier israelsk-jødiske Eitan Bronstein, initativtakeren til Zochrot, når jeg møter ham i Tel Aviv. «Hvis vi ikke kjenner den, eller hvis vi fornekter den, mangler vi kunnskap om oss selv. Dette handler om hvordan Israel ble til, hva det betyr å være israelsk, og hva det betyr å bo her i Tel Aviv og snakke hebraisk. Alt dette har en veldig sterk tilknytning til det som skjedde i 1948 rundt opprettelsen av den jødiske staten,» sier Bronstein. Han mener det er umulig for israelere å skjønne hvorfor de fortsetter å leve i en konstant krigssituasjon – i frykt og i konflikt med naboene sine – hvis de ikke forstår hva som skjedde i 1948. «Våre ledere forteller oss hele tiden at årsakene til konflikten er ting som finner sted nå: for eksempel at nå kommer det en rakett fra Gaza, og at vi må handle på bakgrunn av det. Men vi går ikke inn i røttene til konflikten,» mener Bronstein. Palestinere snakker ikke om al-Nakba isolert fra dagens situasjon. De snakker om en stadig pågående Nakba. I 1956 holdt den israelske offiseren og politikeren Moshe Dayan en berømt tale etter mordet på en israelsk sikkerhetsvakt i nærheten av Gaza, der han i det minste anerkjente årsakene til konflikten, påpeker Bronstein. Det han sa, kan oppsummeres slik: «Vi kastet dem ut fra landet deres der som har stiftet den nye organisasjonen De-colonizer sammen med ektemannen, understreker at flyktningenes rett til retur er en avgjørende del av løsningen. «De som ønsker det, må kunne komme tilbake,» sier hun. «Og det er ikke bare for palestinernes skyld. Også vi som er jøder ønsker å leve i fred. Vi lever også i konstant frykt i denne krigssituasjonen, mens vi prøver å gi barna våre en god barndom.» Hun påpeker at det er mye fokus på polariseringen som kan oppstå ved flyktningretur, men mener selv at retur vil være en redning og en pådriver for sameksistens mer enn noe annet. «Vi er sikre på at vi kan leve sammen i fred, men de fleste israelske jøder som ikke en gang har snakket med en palestiner, tror at palestinerne ønsker å kaste dem ut på havet.» «For å skape fred er man nødt til å inngå kompromisser – man må være villig til å gi fra seg noe.» I havnebyen Jaffa like ved Tel Aviv var det nettopp dette som ble gjort mot palestinerne i 1948. På kaia i gamlebyen ble de – gamle, kvinner og barn – regelrettet dyttet ut på havet mot de alt for små fiskebåtene som skulle frakte dem til Gaza, Egypt og Libanon, mens den jødiske militsen skjøt over hodene på dem. «Det var ikke plass til meg i båten, så jeg ble kastet opp på land igjen,» kan vi høre i et lydopptak av nylig avdøde Sahfiq al-Hout. Etter samtalen med ekteparet Bronstein befinner også jeg meg på havet – på en symbolsk ladet båttur fra havnen i gamlebyen Jaffa. Båtturen er organisert av Zochrot for å minnes Nakba. Jeg kommer i snakk med 82 år gamle Abu Ahmed Barakeh, som forteller hvor vanskelig det var å komme tilbake til byen ett år etter den etniske rensningen. Først tok han seg ulovlig inn i landet, med fare for å bli En av turorganisatorene, Liat Rosenberg, som også er lederen av Zochrot, sier til meg at sionismen er det sentrale problemet. «Sionisme betyr et hjemland bare for jøder definert av sionismens idé om jøder og jødiskhet. Det er en rasistisk ideologi,» sier Rosenberg. «Sionismen bør kriminaliseres som bevegelse, og alle fremtidige løsninger bør av-sionifiseres. Jødiskhet kan eksistere uten et fysisk hjemland, med privilegier bare for jøder,» sier han. Umar al-Ghubari, også han turkoordinator, er enig. «Jødene gis rett til å komme tilbake til sitt hjemland etter 3000 år, enhver jøde i verden skal automatisk ha krav på statsborgerskap. Det er sju– åtte millioner jøder i verden. Men det er bare 67 år siden palestinerne ble drevet på flukt fra sitt hjemland. Hvorfor skal ikke det samme landområdet kunne romme sju–åtte millioner palestinere?» spør al-Ghubari. Rosenberg avslutter: «Vi støtter en hvilken som helst løsning som er av-sionisert, av-kolonisert og som inkluderer flyktningenes rett til retur til en stat som ikke bare er et demokrati for jødene, men der det er like rettigheter for alle.» Sionisme. Internasjonalt ansvar. Mens Zochrot foku- serer på et israelsk-jødisk publikum med et imponerende spekter av seminarer, omvisninger, Nakba-kart, Nakba-apper, publikasjoner, demonstrasjoner og utstillinger, fokuserer De-colonizer like mye på et internasjonalt publikum. Ekteparet Bronstein poengterer at jøder verden over opplever at Israels regime er med på å sette dem i en farlig situasjon – noe en ny studie av en israelsktilknyttet tankesmie viser.2 Israels ekstreme voldsbruk – spesielt angrepene mot Gaza – gjør dessuten at særlig unge jøder ikke identifiserer seg med Israels sionistiske prosjekt, og at flere og flere jøder begynner å delta i den verdensomspennende BDSbevegelsen – «Boikott, deinvesteringer og sanksjoner mot Israel». I tillegg understreker De-colonizer og Bronstein-paret at det internasjonale samfunnet, særlig Europa og USA, har et spesielt ansvar for å løse konflikten – siden de etter Holocaust forsøkte å skape en løsning for jødene ved å overse det palestinske folkets suverenitet. Samspill. Mens både venstre- og høyresi- den i israelsk politikk – med støtte fra USA og deres alliansepartnere – viderefører en Nakba tilsynelatende uten slutt mot det palestinske folket, er det opp til det internasjonale samfunnet å reagere. For å oppnå dette må sivilsamfunnene gå foran. En vev av aktivistiske strategier og bevegelser oppnådde nylig et sterkt nok press til at det lille samfunnet Susiya foreløpig er beskyttet mot etnisk rensning.3 Dette lille eksempelet viser, sammen med BDS-bevegelsens mange små seire og en rekke andre eksempler, at internasjonalt sivilt press kan virke. Forutsetningen er at innsatsen er koordinert og målrettet, utført i samarbeid med det palestinske sivilsamfunnet og i samspill med israelske jøder. Den politiske kommentatoren og undersøkende journalisten Chris Hedges gikk nylig inn for dette i en flammende appell om internasjonal støtte til BDS-bevegelsen.4 Han skriver: «Palestinernes kamp er vår kamp. Hvis palestinerne ikke blir frigjort, vil ingen av oss bli det. Vi kan ikke velge og vrake mellom hvem av de undertrykte det er behagelig eller ubehagelig å støtte. Enten tar vi stilling med alle de undertrykte, eller ingen av de undertrykte.» http://www.haaretz.com/beta/doomed-to-fight-1.360698 2 https://electronicintifada.net/blogs/ ali-abunimah/world-jewry-feels-increasingly-endangered-embarrassed-israel-study-finds 3 http://thelefternwall.com/2015/07/30/ update-susiya-demolition-high-court-discussion-delayed/ http://972mag.com/has-theidf-found-a-way-to-climb-down-the-susyatree/109302/ 4 http://www.truthdig.com/report/item/ why_i_support_the_bds_movement_ against_israel_20150726 1 Marius von der Fehr er skribent. [email protected]. strømmer Gazas innbyggere til den smale kyststripen, som er det eneste pusterommet for 1,8 millioner mennesker som rømmer fra mørket i husene. Strømbruddene varer ofte i opptil 18 timer om gangen. Ved sjøen får man dessuten muligheten til å vaske seg i Middelhavets salte, grumsete vann – saltinnholdet er forresten like høyt i springvannet i boligene. Under en av parasollene som står spredt rundt om på stranden, sitter Osama Abu Dali (65). Han betrakter et titalls barn som bader i sjøen like før solnedgang. «Når himmelen er så blå – hvorfor er vannet så grått?» spør han. Han legger til, fortsatt i en spørrende tone: «Det ser ut til at verden aldri slutter å endre seg – nå har vi fått Svartehavet både i Gaza og Ukraina.» Nylig traff jeg en gruppe utenlandske representanter for internasjonale organisasjoner på Gazastripen. De hevdet at vannet her blir mørkere for hver gang de kommer. Årsaken er at millioner av liter urenset kloakk pumpes ut i sjøen hver dag. Ifølge statistikk fra vannverket i Gaza tilsvarer mengden urenset kloakk som går rett i sjøen hver dag, et basseng på 1600 kubikkmeter. Det virker som om lokalbefolkningen har vent seg til brunfargen og stanken som sjøbrisen tar med seg innover byen. Røde flagg. Selv om Gazas kyst er over 40 kilometer lang, er det ingen som trakter etter sjømat på middagstallerknene sine. Vannet er rett og slett for forurenset. Det er heller ikke mulig å dra lenger ut på havet for å fiske. Den israelske marinen har ilagt palestinske fartøy forbud mot å dra mer enn seks mil fra land. Brudd på forbudet fører til at overtredere kan arresteres eller skytes på stedet. Abu Dalis kone Nadira (60) har ikke spist fisk på år og dag, forteller hun. «Hvis vi steker fisken, lukter den død og fordervelse. Vi har jo ikke akkurat lyst til å forgifte oss selv heller,» sier hun. Det gamle ekteparet sitter bare 1500 meter fra et av de gigantiske rørene som uavbrutt pumper kloakk ut i havet. De lokale myndighetene sier at de ikke har nok drivstoff til å holde renseanleggene i gang, siden Israel har forbudt import av drivstoff til Gaza. De små mengdene som kommer inn på området, blir brukt til offentlig transport og husholdningsbehov. Nadira fortsetter: «Jeg husker godt 1962. Da var sjøen like klar som bølgene på Hawaii. Det var ikke så mange folk her, og havet duftet frisk og herlig. I dag er havet grått og mørkt, akkurat som fremtiden til de guttene som bader der ute. Jeg er redd for at vi snart ikke vil ha mer mat å spise, siden israelerne er fast bestemte på å forurense alt.» Den smale strandstripen gir rom til tusenvis av ferierende Gaza-boere. De fleste er barn under 13. De bader side om side med røde flagg som indikerer svømmeforbud på grunn av den høye graden av forurensning i vannet. Familiene her eier omkring 400 fiskebåter til sammen, som kan skaffe cirka 2000 tonn fisk i året. Til 1,8 millioner mennesker, hvorav halvparten allerede er avhengige av internasjonal nødhjelp for å klare seg. Fiskebåtkaptein Nizar Ayash forteller at fiskeindustrien er i ferd med å gå under. «Fiskerne blir jaktet på av den israelske marinen, og kloakken fortsetter å forurense havet. Kloakksystemet i Gaza er gammelt og nedslitt. Det ble bygget for å betjene 400 000 innbyggere – ikke to millioner.» Ødelegger naturen. I fjor ble det fanget halvparten så mye fisk i Gaza som for ti år siden. Årsakene til nedgangen er trakassering fra den israelske marinen, samt at tillatt fiskesone ble redusert fra 20 til 6 mil, kan flere av fiskebåtkapteinene på stranden fortelle. Ifølge statistikk fra FN er fiskerne i Gaza områdets fattigste yrkesgruppe. Over 95 prosent av dem er avhengige av nødhjelp. På Gazastripen, som har vært beleiret i åtte år, finnes det ingen planer for hvordan det grå havet skal kunne renses igjen. Det finnes kun ett lite renseanlegg, og det er bare sporadisk i drift – når det kan få noe av drivstoffet som må smugles gjennom FOTO: ASHRAF UMRA AV AHMED ALKABARITI Teksten er hentet fra en artikkel i avisen Al Jazeera, og er skrevet av John McHugo. Søppelprotester – en forsinket arabisk vår? 7 Israels blokade. Antall barn på Gazastripen som behandles for diaré, har fordoblet seg de siste fem årene på grunn av salt og forurenset drikkevann. Atteya al-Bursh fra Gazas miljøverninstitutt forteller Ny Tid at 50 prosent av sjøvannet er fullstendig forurenset på grunn av de kontinuerlige kloakkutslippene. Folk har ikke rent vann. «Det finnes ingen kjøpesentre i Gaza, eller kinoer med kjøleanlegg. Gaza er et lite land som ikke har noe annet enn dette grå havet,» forteller han. «De israelske myndighetene går bevisst inn for å ødelegge alt liv i Gaza. De tillater kun nok drivstoff til at vi kan drive det ene renseanlegget helt nord på Gazastripen. Og det er kun for å beskytte strendene i Ashdod, byen som grenser tettest opp mot Gazastripen. Så egoistisk ødelegger de altså naturen,» sier han. «Er ikke landene i verden interessert i å bevare livet i havet? Hvorfor stopper ingen Israel fra å ødelegge naturen på denne måten? Ikke engang fisk og alger slipper unna lidelsene de påfører andre,» sier al-Bursh. I Zeitun-området. Øst for havet domine- res horisonten av grå sementbygninger. Vi kjører innover mot husene, men må snart skru av bilmotoren og gå videre til fots. Flere av bygningene står så tett inntil hverandre at det ikke er plass til en bil mellom dem. Vi får beskjed om ikke å bli overrasket hvis det kommer en ubehagelig stank fra balkongene og de halvmørke rommene innenfor. Samaa Natour sitter utenfor huset sammen med naboene og et dusin barn som tydelig lever i ekstrem fattigdom. Hun forteller at det er umulig å drikke vannet i springen uten å få alvorlige nyresykdommer. Livet her i Zeitoun-området vest i Gaza likner de fleste andre nabolagene i landet. Det hender at familiene mangler tilgang til vann flere dager om gangen. Når vannet til slutt kommer, ligger det alltid igjen et lag salt på kroppen hvis man tar et bad. Myndighetene regner med at befolkningen innen utgangen av 2016 ikke lenger vil ha tilgang til noe vann som kan benyttes av mennesker. En viktig faktor i denne beregningen er at den israelske krigen mot Gaza har forårsaket skader for om lag 34 millioner dollar på vannrelatert infrastruktur. Sand og støv. Ifølge Mundhir Shublaq, direktør for Coastal Municipalities Water Utility (CMWU) som er ansvarlig for vannog sanitærtjenester på Gazastripen, bruker befolkningen vannet fire ganger raskere enn grunnvannet rekker å fylles opp. Befolkningen vil være tom for vann om 15 måneder. Etter dette vil de ikke få annet enn sandkorn og støv i springen. Shublaq forteller at befolkningen nå er avhengig av 98 prosent grunnvann, og at dette er forurenset med svært høye nivåer av nitritt og klor. Tilgjengelig vannmengde per innbygger i Gaza er blant verdens laveste, i tillegg til at vannet som finnes, er sterkt forurenset og ikke egner seg til bruk for mennesker. Folk i Gaza er stort sett avhengige av å ha telefonkontakt med sjåførene i vanntankbilene, som leverer vann til husholdningene. Ingen kontrollerer hvor rent dette vannet er. Vannekspert Ahmed Yacoubi antar at Gaza trenger 180 millioner kubikkmeter vann per år for å imøtekomme husholdningenes og landbrukets behov. Slik situasjonen er i dag, har landet 100 millioner kubikkmeter for lite - derav økningen i saltinnhold. Antall barn på Gazastripen som behandles for diaré, har fordoblet seg de siste fem årene på grunn av salt og forurenset vann. Ifølge en rapport fra Redd Barna er saltinnholdet fem ganger høyere enn hva som er anbefalt for drikkevann. Radioaktivitet. Vannet er heller ikke det eneste livsnødvendige elementet som har blitt bevisst angrepet i Gaza. Jordbruksministeriet har klassifisert 3500 millioner kubikkmeter jord som ubrukelig til matproduksjon på grunn av radioaktivitet. Det radioaktive avfallet kommer fra 4,8 millioner avfyrte skudd og 82 000 granater den israelske hæren har rapportert å ha skutt ut over Gaza i løpet av den siste krigen, som varte i 51 dager. Verdensbanken har nylig prosjektert et vannrenseanlegg i Gaza som kan sørge for drikkevann til 600 000 personer. Paragraf 52 i Den universelle mennekerettighetserklæringen sier at retten til tilfredsstillende levestandard, med minimumskrav til mat, klær og husly, er etablert som en grunnleggende menneskerettighet. Leser du denne paragrafen for palestinerne, innser de ikke annet enn at verden behandler dem umenneskelig – deres grunnleggende menneskerettigheter er ikke tilgjengelige. Ingen stiller heller opp for dem, med mindre det er i Israels interesse. Tilbake på stranden i Gaza rister Nadira Dali på hodet. «Jeg tror Verdensbanken kunne startet opp så mange prosjekter i Gaza at vi hadde blitt et lite Dubai, eller kanskje et Washington i miniatyr,» sier hun. «Det er bare ikke noe ønske om at vi skal kunne leve stabilt som andre mennesker. Økonomisk støtte til det bortskjemte israelske militæret, derimot, er det ikke noe problem å skaffe.» Oversatt fra arabisk av Vibeke Koehler. Alkabariti er korrespondent i Ny Tid. [email protected]. Ingen tid å miste Norsk innsats kan bøte på Gazas vannmangel og redde liv – men gidder vi? BØLGEKRAFT EMMA BAKKEVIK Det er en evig ond sirkel, som til syvende og sist alltid finner sitt utspring i Israels blokade. Så lenge israelerne vokter døren, har palestinerne på Gazastripen ingen sjanse til å forbedre situasjonen sin, fordi de frarøves alle midler og anledninger til å foreta seg noe som helst. Under krigen i 2014 ble avgjørende deler av infrastrukturen i Gaza ødelagt av israelske angrep. Det internasjonale samfunn gikk sammen om donasjoner for at palestinerne kunne bøte på den fortvilte situasjonen, men Israel holder tilbake bygningsmaterialene. I mellomtiden lider den allerede desperate befolkningen i Gaza under verre forhold enn vanlig. Samtidig som det er mangel på drivstoff, er det daglig timelange strømbrudd, og samtidig som det er mangel på vann, bryter kloakksystemet sammen og forverrer det allerede forurensede vannet som finnes. Igjen og igjen blir hvert eneste forsøk på å gjøre noe med den umulige situasjonen lagt i grus av Israels administrative begeistring. Alt avhenger av israelerne, noe de er fullt klar over. Kysten utenfor Gaza oversvømmes av søp- pel, vannet har skiftet farge på grunn av all forurensingen, og er fullt av giftstoffer fra kloakken. I mangel på vann hjemme drar folk til stranden i håp om å kunne avkjøle seg og ta et bad som erstatning for den dusjen de må klare seg uten – men det som møter dem, er avfallsrester og stinkende vann. Fiskesektoren i Gaza er i ferd med å kollapse. Enda alvorligere er det at grunnvannsstanden synker. Det haster med å finne nye ressurser. Det lille de har av ferskvann i Gaza, er allerede svært forurenset, og det minker. De lokale avsaltingsanleggene forstyrres stadig av mangel på elektrisitet, og som resultat får befolkningen i seg bekymringsverdige mengder av forurenset vann. På verdensbasis dør allerede millioner av mennesker hvert år fordi det ikke finnes tilstrekkelig drikkevann. Dette problemet avtar ikke – det øker. Og det gjelder ikke bare i krigsherjede områder; også California ser dystre tider komme. Mon tro hvor lang tid det tar før vi i Norge slutter å importere de billige mandlene fra California, som er en av de største årsakene til tørken i den amerikanske regionen? Imens finnes det steder der såkalt grønn teknologi kan gi bedre utsikter både for fremtiden og for dagens prekære tilstand. I Midtøsten koster omdannelsen av saltvann til drikkevann enorme oljeressurser, med tilhørende negative effekter på miljøet. En mer bærekraftig fremgangsmåte er imidlertid innen rekkevidde. Norske DNV GL har utført eksperimenter innen bølgekraftteknologi i Egerhavet, som har liknende forhold som Gazas kyststrøk. Ved å bruke energien fra bølgekraft kan man ved hjelp av omvendt osmose omdanne saltvann til ferskvann på et flytende anlegg, og på den måten forsyne palestinerne direkte med sårt tiltrengt drikkbart drikkevann. Foreløpig saboterer både strømbrudd og oljemangel metodene de har til rådighet for å rense vannet sitt i Gaza, og resultatene er fatale. Siste nytt fra FNs hjelpeorganisasjon for palestinske flyktninger i Midtøsten (UNRWA) er at spedbarnsdødeligheten i Gaza har eksplodert de siste årene. For første gang på fem tiår har statistikken steget, og både leger og forskere spør seg selv om hvorfor. Fravær av medisinsk utstyr som følge av Israels blokade er sannsynligvis en faktor, samtidig som dette ikke er noe nytt. Tross i all krigingen som har funnet sted i området siden 1950-tallet, er det først de siste årene spedbarnsdødeligheten har økt. Fra 127 per 1000 fødte i 1962, gikk antall barn som dør før første fylte leveår konsekvent ned – frem til 2008, da det lå på 20,2. Fra da og frem til 2013, som er det siste årstallet det finnes statistikk for, økte plutselig raten til 22,4 per 1000 levendefødte. Spedbarnsdødelighet er et symptom. Det betyr at befolkningen generelt sett har fått verre helse – i dette tilfellet gjaldt studien utført av UNR-WA palestinske flyktninger i Gaza. Mangel på rent drikkevann kan være én av årsakene. Det finnes mange potensielle grunner til hvorfor befolkningen nå er skralere enn den har vært siste 50 årene, men bortsett fra de åpenbare skadene folk får under krigføring og utilstrekkelig helsepleie, tyder en økt spedbarnsdødelighet på mer dyptgående og langvarige helseproblemer, som det tar tid å rette opp i. Tilgang på rent drikkevann er alfa og omega for en fungerende organisme. Hvis vannet du drikker, gjør mer skade for kroppen din enn det gjør godt, vil det si at kroppen allerede har et svekket utgangspunkt for å tåle ytterligere utfordringer – som krig, psykisk og fysisk utmattelse samt dårlig ernæring. Lidelser som nyrestein og hjerteinfarkt er de mest akutte konsekvensene av dehydrering. Miljøpolitiske problemer andre steder vil en dag ramme oss her hjemme. I Norge er den gjengse oppfatning at vi lever i et likestilt samfunn der alle fortjener en sjanse. Det holder ikke å innsnevre denne tankegangen til kun å gjelde oss selv – da mister den sin mening og legitimitet. Denne ideen må nødvendigvis eksporteres for å være gyldig. Vi trenger en mer helhetlig dagsorden som tar høyde for at alt er knyttet sammen. Miljøpolitiske problemer andre steder vil en dag ramme oss her hjemme. Om vi løfter en finger for å bistå situasjonen der, vil det få positive konsekvenser for oss her. Selv i stunder med tilgang på elektrisitet, har ikke behandlingsanleggene i Gaza kapasiteten som trengs for et så tett befolket område – et av de tettest befolkede i verden. Selv om EU og Verdensbanken har besluttet å finansiere nye anlegg for å rense og avsalte vannet i Gaza, trenger innbyggerne strømtilgang som unngår Israels strupetak – for eksempel via bølgekraftverk som kan monteres utenfor deres egen kyst, og dermed gi dem direkte tilgang til strøm i tillegg til å omdanne saltvannet på stedet. Her kan norsk teknologi lede an, men økonomisk støtte må til. DNV GL har ekspertisen, og med et støtteapparat i ryggen fra det offentlige, er mulighetene store. Beregninger fra vannmyndighetene i Gaza antyder at kun fem prosent av vannet er drikkbart i dag – og at det i 2016 vil være tomt. Det er ingen tid å miste. Bakkevik er frilansskribent. [email protected]. USA og Russlands spill om Syria SYRIA USA har lenge bombet terrororganisasjonen ISIS’ baser i Syria, men reagerer kraftig når Russland nå har begynt å gjøre det samme. AV ASLAK STORAKER Amerikanerne hevder at russerne ikke bare bomber ISIS, men også sivilister og moderate opprørsgrupper som har fått trening fra CIA. Russlands utenriksminister Sergej Lavrov hevder på sin side at Russland bare bomber ISIS, al-Nusra (som er al-Qaidas filial i Syria) og «andre grupper som FN og Russland har utpekt som terrorgrupper». Syrias president Bashar al-Assad har på sin side oppfordret kurderne og de moderate opprørerne om å slå seg sammen med den syriske hæren i kampen mot ISIS og al-Nusra. Ulikheter mellom ISIS og Nusra. Ny Tid har spurt Midtøsten-forsker Cecilie Hellestveit om det vil være mulig å danne en slik allianse mot ISIS og al-Nusra. Hellestveit mener at både al-Nusra og regimet må inkluderes i en fremtidig fredsløsning. «IS og Nusra er forskjellige,» sier hun. «Mens ISIS har en regional ambisjon og ingen interesse av Syria som stat, slåss Nusrafronten for å velte regimet i Damaskus, og for et nytt islamsk regime i Syria. De består også primært av syrere. Nusra og ISIS kan derfor ikke behandles på like fot i dette spørsmålet,» mener Hellestveit. «Å ekskludere alle sunnimuslimske arabiske grupper med ulike former og grader av radikaliserte ideologier, anser jeg for å være et slag i luften dersom det er våpenhviler og fredsprosesser man ønsker seg.» I et intervju med avisen Al-Monitor 2. oktober sier imidlertid kurderlederen Salih Muslim følgende: «Al-Nusra og Ahrar al-Sham skiller seg ikke fra ISIS. De er terroristorganisasjoner, alle sammen, og de har den samme ekstreme mentaliteten.» Muslim beklager seg over Russlands støtte til regimet, men sier at de er villige til å slåss sammen med alle som kjemper mot ISIS, og at han kan akseptere at Assad fortsetter som president i en overgangsperiode. Han legger også til: «Russland er den viktigste støttespilleren for fredsplanen til FNs Syria-utsending Steffan de Mistura. Men Qatar, Saudi-Arabia og Tyrkia motsetter seg fredsplanen. Hvis USA vil arbeide for en løsning, må de legge press på disse statene.» Qatar og Saudi-Arabia har vært de viktigste leverandørene av våpen til opprørerne i Syria siden 2012, mens Tyrkia har latt opprørerne etablere baser i landet og fritt krysse den syrisk-tyrkiske grensa. Regimet har på sin side mottatt militær støtte fra Russland, Iran og den libanesiske sjiamilitsen Hizbollah. Uenighet om Russlands støtte til regimet. Storbritannias statsminister David Cameron anklager Russland for å «støtte opp om menneskeslakteren Assad». Det er utvilsomt riktig at Russland helt siden opprøret begynte har gitt våpenstøtte til Syria, og lagt ned veto mot sikkerhetsrådsresolusjoner som åpnet for at USA kunne intervenere militært på opprørernes side. Allerede på en pressekonferanse i desember 2012 hevdet imidlertid Vladimir Putin at Russland «ikke er bekymret for hva som skjer med Assad-regimet». Russland var ifølge Putin snarere bekymret for hva som skulle skje etterpå: «Vi er tilhengere av en løsning som vil redde landet og regionen fra å falle fra hverandre, fra en borgerkrig som aldri tar slutt.» I april 2012 var Haytham Manna, leder for den ikke-voldelige Koordinasjonskomiteen for demokratisk endring, på besøk i Moskva. Han uttalte da til Al Arabiya at den russiske regjeringen ikke hadde som mål å opprettholde diktaturet i Syria: «De snakker om nødvendigheten av demokratiske forandringer, og det er viktig for oss.» Så sent som august i år uttrykte også Khaled Khoja fra den vestligstøttede Nasjonalkoalisjonen at Russlands hovedfokus ikke var å bevare regimet, men Syrias statsstruktur og territorielle integritet. Etter bombetoktene mot opprørskontrollerte områder sier imidlertid Khoja at Russland har «intervenert for å støtte regimet, for å sørge for at drepingen fortsetter». Cecilie Hellestveit uttrykker på sin side håp om at den økte russiske militære tilstedeværelsen kan bidra til å realisere en akseptabel fredsløsning. «Russisk nærvær er det eneste som kan redusere tungt iransk nærvær, som er noe av det som har gjort det svært krevende for Tyrkia og Saudi-Arabia å akseptere noen løsning i Syria så langt,» mener hun. USAs våpenstøtte mislykket. En nylig deklassifisert rapport fra USAs militære Røyk stiger fra Druze-området i Hadar i Syria. Al-Nusra skal utføre offensive operasjoner i området. Foto: AFP PHOTP / JALAA MAREY etterretning viser at amerikanerne allerede i 2012 visste at salafistene, Det muslimske brorskap og al-Qaida var «de ledende kreftene bak opprøret i Syria». Likevel har CIA-agenter siden 2012 deltatt i å dirigere våpentransporter fra Qatar og Saudi-Arabia inn i Syria, og siden 2013 har USA både trent og levert våpen til syriske opprørere. I et intervju med The Telegraph i fjor tryglet den syriske presten Elias Hanout Vesten om å «slutte å gi våpen til terrorister». Avisen viste til da byen Ghassaniyeh falt til opprørsstyrker i 2012: Et par uker etter at de sekulære opprørerne hadde inntatt byen, kom deres islamistiske allierte etter. De kidnappet og utviste kristne menn, ødela kirken og drepte den lokale presten. Al-Nusra og andre islamistiske opprørsgrupper har begått flere massakrer på religiøse minoriteter i Syria. I juni 2013 drepte opprørere 60 shiamuslimer i Hatla, i november 2013 ble 45 kristne drept i Sadad, i august 2013 ble 190 alawitter drept i Latakia, og i juni 2015 ble 20 drusere drept i Idlib. I et intervju i fjor tryglet den syriske presten Elias Hanout Vesten om å «slutte å gi våpen til terrorister». USAs forsøk på å bygge opp sekulære opprørsgrupper har vært mislykkede. I oktober 2014 valgte den CIA-finansierte Hazzembrigaden å oppløse seg selv og slutte seg til Levantfronten, som ledes av islamister fra Ahrar al-Sham. Ved flere tilfeller har betydelige mengder amerikanske våpen blitt erobret av al-Nusra. Under en høring i Kongressen i september beskrev den republikanske senatoren Jeff Sessions USAs forsøk på å bygge opp en moderat opprørshær i Syria som «en total fiasko». Forhandlingene tilbake til start? Russland har offisielt avvist USAs krav om at Assad må gå av. Men ifølge den tidligere finske presidenten Martti Ahtisaari foreslo Russlands FN-ambassadør i februar 2012 en fredsplan som innebar tre ting: 1) Ikke gi våpen til opposisjonen. 2) Skap dialog mellom regimet og opposisjonen. 3) Finn en «elegant» måte for Assad å gå av på etter at fredsforhandlingene har kommet i gang. Ahtisaari har fortalt at forslaget ble avvist av USA, Storbritannia og Frankrike «fordi de var overbevist om at Assad ville bli kastet ut av regjeringskontorene i løpet av noen uker», skriver The Guardian. I en artikkel i Carnegie Endowment fra 2014 skriver Robert Mood, tidligere leder for FNs observatørstyrker i Syria, at hans inntrykk og erfaring fra Syria er at krisen kunne vært løst dersom det internasjonale samfunnet hadde tilbudt presidenten og regjeringen hans en «ærerik vei fremover sommeren 2012». Han skriver videre: «Når de politiske lederne i USA, Storbritannia og Frankrike kom med harde offentlige uttalelser som fordømte handlingene til president Bashar al-Assad, førte disse offentlige fornærmelsene effektivt til at diplomatiets og dialogens dører ble lukket. Så utenlandsk press, implisitte trusler og verbal fordømmelse eskalerte antakelig voldsnivået, samtidig som Kofi Annan jobbet for å skape en politisk løsning.» Når Ny Tid spør Cecilie Hellestveit om krigen ville ha blitt like brutal og langvarig dersom ikke utenforstående land hadde støttet de væpnede opprørerne i Syria, og insistert på president Assads avgang som forutsetning for en forhandlingsløsning, er svaret et klart og tydelig «nei». «Det var særlig utenforståendes signal til syrerne om at de ville støtte dem til siste slutt som bidro til at blodbadet utviklet seg i Syria,» sier Hellestveit. «Syrerne sto opp mot et brutalt og militarisert regime, og de kunne bare gjort det dersom de trodde på støtte utenfra. Det ble de lovet. Og den støtten kom aldri.» Den 17. august i år vedtok Sikkerhetsrådet for første gang en enstemmig resolusjon som gikk inn for at det skal etableres en overgangsregjering med representanter fra både regimet og opposisjonen. Resolusjonen inneholdt ingen krav om Bashar al-Assads avgang. Storaker er medlem av Internasjonalt utvalg i Rødt og fast bidragsyter i Ny Tid. 8 | NR. 27 | OKTOBER 2015 (15.10–11.11) NY TID – MÅNEDLIG INTERNASJONAL ORIENTERING NY TID – MÅNEDLIG INTERNASJONAL ORIENTERING OKTOBER 2015 (15.10–11.11) | NR 27 PERSPEKTIV PERSPEKTIV OPPTRAPPING TIL KLIMATOPPMØTET 2015 Ny Tid lader opp til FNs klimatoppmøte i Paris 30. november–11. desember ved å trykke en rekke artikler og kommentarer som på ulike måter berører temaet klimaendringer og miljø. Målet for klimatoppmøtet i Paris er å etablere en juridisk bindende klimaavtale som skal tre i kraft i 2020. Det er knyttet stor spenning til hvordan de ulike landene vil gå inn for å redusere utslipp. Tidlig i oktober hadde 146 land sendt inn sine handlingplaner, ifølge FN. Flaum i Europas Eden FREDSARBEID Når Cannes merker verknadene av klimaendringane. På vei mot et grønt skifte EKSTREMVÆR MILJØ METTE KARLSVIK Tøffe prioriteringer må til Å velge er samtidig å velge bort. Men hvis vi ikke velger i det hele tatt – hvor ender vi opp da? GRØNNPOLEN HANNE SOFIE LINDAHL En ny ekspedisjon står for døra. Det grønne skiftet er på alles lepper. Dette abstrakte begrepet som alle har en idé om hvordan ser ut, men som ingen helt klarer å forklare, er det viktigste vi skal arbeide mot de neste tiårene. Det grønne skiftet bør ses på som en ekspedisjon der lavutslippsamfunnet er målet. Det er det nye, uoppdagede målet, vår tids store mann- og kvinndomsprøve – Grønnpolen. Veivalg. Klimaendringene er i ferd med å ødelegge måten vi har levd på på Jorda, i så stor skala at hundrevis av millioner mennesker mister livsgrunnlaget sitt. Å være klimaflyktning er ikke lenger en lek med ord, det er en realitet for en raskt økende gruppe mennesker over hele verden. Felles for dem er at de har lite ressurser å sette inn når krisen rammer, og at de har gjort lite for å havne i denne situasjonen selv. Samtidig vet vi nok om klimaendringenes årsak til å kunne peke på noen utfordringer. En av de viktigste er at vi bruker ressurser som naturen har brukt millioner av år på å lage – på noen få hundre år. Vi er enige om at verden trenger mye mer energi, men at denne ikke kan komme fra disse fossile ressursene. Derfor er vi nødt til å forestille oss et samfunn som er radikalt annerledes enn det vi har i dag. Det er dette som gjør det til en ekspedisjon – vi vet ikke helt hvilken vei vi ender opp med å ta, men vi har en god formening om hvor vi skal. Men har vi det som trengs? Er politikerne tøffe nok til å gjøre de harde prioriteringene? Veivalg handler ikke bare om å velge hvor vi skal, men også hvor vi ikke skal. Å velge er samtidig å velge bort. Dessverre er det få steder dette er så tydelig som i debatten om det grønne skiftet. Gjennom å tviholde på en oppblåst oljeindustri, er resultatet at vi ikke tar noe veivalg i det hele tatt. En favorisert industri. Tempoet vi utvinner de fossile ressursene olje og gass i, er i dag kunstig høyt. Gjennom gunstige støtteordninger – som i alle andre næringer ville blitt kalt subsidier – tar staten både økonomiske kostnader og risiko for selskapene. Leterefusjonsordningen og gunstige avskrivningsregler er eksempler på ordninger som favoriserer petroleumsindustrien i forhold til andre industrier i Norge. Refusjonsordningen fungerer slik at selskaper som leter etter olje, kan få hele 78 prosent av leteutgiftene tilbakebetalt av staten. Den gunstige fordelen gjør at langt flere selskaper er villige til å prøve lykken. Resultatet er at kun 23 av 73 oljeselskaper som borer etter olje på norsk sokkel, er i skatteposisjon, og at milliarder av norske skattepenger kastes ut av vinduet for å holde petroleumsindustrien kunstig i live. Dermed bidrar subsidiene til at det grønne skiftet og utviklingen av fornybar energi blir andrevalget blant investorer og norske energiprodusenter. Subsidiene hindrer ikke bare realiseringen av det grønne skiftet, men skaper også avmakt hos www.nytid.no 9 politikere. De færreste tør å adressere temaet, og subsidiene forblir fredet og utelatt fra debattene. Prioriteringer. Forutsetningene for et vellykket grønt skifte er tydelige prioriteringer. Vi når ikke Grønnpolen ved å bygge opp en næring vi er nødt til å kvitte oss med. Skal vi nå Grønnpolen, må tiltak for å skape vekst og utvikling i fornybarnæringen prioriteres, samtidig som petroleumsindustrien må fases ut. Man kan ikke alltid få i pose og sekk. Stillheten og ansvarsfraskrivelsen må opphøre, og dette må skje ved at norske politikere begynner å snakke om hva vi skal prioritere ned når vi prioriterer opp noe annet. Vi når ikke Grønnpolen ved å bygge opp en næring vi er nødt til å kvitte oss med. Løsningene er allerede mange, og nye skapes hver dag. Investeringer i miljøteknologi, opprettelsen av et statlig fornybarselskap og økte investeringer i fornybar energi og infrastruktur gjennom Oljefondet er konkrete tiltak som kan gjennomføres for å flytte Norge nærmere Grønnpolen. Det vi trenger nå, er modige politikere som tør å sette seg mål og fryktløst legge ut på ekspedisjon mot lavutslippssamfunnet. Akkurat nå er vi ikke i nærheten av å nå målet, selv om alle er enige om at det er til Grønnpolen vi skal. Vi har pratet lenge nok. Nå må norske politikere vise at de er klare for å gjøre de riktige prioriteringene. Ekspedisjonen mot Grønnpolen har startet. Lindahl er leder i Changemaker. [email protected]. «Det er ikkje ein taxi. Det er ein limousin-teneste!» seier sjåføren. «Tilgje meg!» seier eg straks. Om Claude Carlton-sjåføren ombestemmer seg, kjem vi oss ikkje ut av Cannes i dag. Eg berre kviskrar til Suzy, også ho stranda i ein flaumramma by: «Kva kostar dette?» Sjåføren høyrer det: «120 euro,» seier han glad. Han veit ikkje enno at turen til Nice skal ta fem gongar lengre tid enn vanleg. Vel er Cannes sentrum allereie rydda, berre timar etter at dei siste av 180 nedbørsmillimeter har ramla. Rett utanfor prestisjebyen ligg samferdsel brakk. Hjelper det at reisefølgjet vårt tilfeldigvis blei rådgjevarar i Samferdselsdepartementet i London? 3. oktober 2015 klokka 18.00: Lucy og Richard tar toget frå Menton til Cannes. Dei reiser frå den vakre fjellbyen ved italiagrensa til auksjonar for tv-seriar. Det britiske, eldre paret kjem ikkje for å handle rettar for dei nye, hotte tv-seriane, men for å spise godt. Lucy kjenner Cannes frå før, og tar Richard med til ein skjult perle ei sidegate frå oligark-gata Croisetten. Dei spis heimelaga foie gras og mør carpaccio for grei pris. Så merker Cannes verknadane av klimaendringar: ekstremvêr. Klokka åtte slår det første lynet ned. Regnet kjem. Nedbørsmengda liknar ikkje noko byen har erfart før. Lucy og Richard, som har jobba med krisehandtering og naturlege utfordringar, skjønner at det er lurt å tenkje på heimturen. Dei går ut, er irriterte over at skoa blir våte, før dei kjem til vatn så høgt at dei må ta skoa av seg og trekkje kortbuksene opp til hofta. Plassen framfor La Gare har ein halvmeter vatn. Lucy vurderer å symje. Men togstasjonen er framleis over vatnet. Dei går ned til perrongane. Vatnet kjem opp i skinnelinene. Dei spring til trappene, og kjem seg opp på gatenivå igjen. Samferdselsparet skjønner at toget ikkje går til Menton i kveld. Lucy, ho som er kjent, veit kva hotell som er billeg og bra. Dei får hotellets siste rom. Berre sekund seinare kjem fleire til; folk som er i byen for ein tv-serie-messe. Tv-folka tilbyr Nærmast havet ligg flaggskipbutikkane til prestisjemerka Dior, Armani, Chanel. Desse butikkane var av dei som merka vêret mest. Dolce & Gabannas tidsrette, moteriktige vegg-til-vegg-teppe måtte bli rive opp. AV CARIMA TIRILLSDOTTIR HEINESEN Berre timar etter flaumen er Cannes sentrum rydda og pynta for «alle» verdas kamerar. Tv-selskapa er i byen for ei messe. Nesten berre denne slangen ligg att i ein pytt på Croisetten. euro til le concierge. Ikkje sjans. Hotellet er fullt. Her gjeld ikkje den rikaste sin rett. Her gjaldt retten til den som først hadde ideen om å dra til dette hotellet. Natt til 4. oktober: 180 mm vatn på få timar. Det dekkje vegar, garasjar, lågtliggande område flaumar. Folk spring ut for å flytte bilene sine. Ti av dei som prøver, blir sitjande fast. Dei druknar. Eit menneske døyr i ein kjellar i Cannes. Eit menneske blir blåst på havet. Tretten blir stadfesta daude, seks framleis sakna. 4. oktober klokka 08.00: Lucy og Richard sjekkar ut. Sola speglar seg i ein våt Avenue des Concordes. Ein politibil køyrer sakte forbi. Ein til følgjer rett bak. Blålysa går. Sirenene er ikkje på. Ein brannbil står parkert på andre sida. I vatnet ligg eit avrive registreringsskilt, ei potteplante, isopor, ein stol, og ein heil del palmeblad. Dei går til La Gare, skjønner at det ikkje går tog den dagen, og vurderer moglegheitene. Konklusjonen: Av alle kollektivtilboda som moglegvis kan gå, er dei til flyplassen det beste gjettet. Dei sett seg på ein benk ved flybusstoppet. Kjærasten min og eg kjem. Vi ser eit par som liknar dei lokale: i kortbukse og miniskjørt, utan bagasje. Dei liknar ikkje folk som ønskjer å komme seg til flyplassen. Men vi spør: Er dette flybusstoppet? Ja. Går det flybussar i dag? Ja, det trur vi. Vi ventar i lag. Vi ser vaskebilar og rydde- folk forvandle Cannes. Frå ruin til business as usual. Berre ein liten halvtime, tar det, før Cannes igjen skinner. Tv-kamera blir sett opp. Dei filmar eit Cannes i orden. Ikkje noko kan rokke ved Cannes. Cannes er eit trygt val – for festivalar, messer, alle slags hendingar. Kom, kom, til Cannes, Cannes kan! Klokka 10:30: Flybusstoppen er full av folk. Ikkje ein buss kjem forbi. «Alle» spring ut i gatene etter taxi. Nokre taxiar stoppar. Alle melder: «Oppteken!» «Kva vil du ha? Vi betalar kva du enn vil ha,» seier folk. Men her gjeld ikkje den rikaste sin rett. Her gjeld retten til den som kan «dei Staten kan skape et bærekraftig, grønt industrisamfunn KLIMA Tiden for å flikke og reparere er over. Global oppvarming er reelt, og det er tid for store statlige ambisjoner og visjonære investeringer. AV VEGARD VELLE, RADIKAL PORTAL Mariana Mazzucato er professor i innovasjon og forskningsleder ved Universitetet i Sussex i England. Den forrige boken hennes, The Entrepreneurial State: debunking private vs. public sector myths, ble av Financial Times i 2013 trukket frem som en av årets bøker. Vi har tatt en prat med forskeren. – Hvorfor kan ikke markedskreftene løse klimakrisen? «En grønn utvikling handler ikke bare om noen solcellepaneler og vindmøller. Det handler om gjennomgripende endringer i alle sektorer. Hele økonomien, inkludert industrien, finanssektoren og nye investeringer, må dirigeres i en grønn retning. En slik storstilt omstilling, som vi trenger på grunn av den globale oppvarmingen, har aldri tidligere skjedd med utgangspunkt i markedsaktører. Markedskreftene er for labile, kortsiktige og risikosky. Forbrukerne kan selvsagt oppmuntres til å få en mer miljøvennlig adferd, og det kan hjelpe noe. Men det vi trenger, er en helhetlig endring. Det finnes i dag mange forsøk i privat sektor på å satse på alternativ energi, batterier, elektriske biler eller resirkulering. Men felles for disse er at de er for puslete eller utvikler seg for sakte. Usikkerheten ved dem gjør at de ikke tiltrekker seg større finansiering, og samtidig er de for spede til å skape en større etterspørsel. Siden endringene er for små og lite dristige, gjør de heller ingen større forskjell for veksten i økonomien eller for antallet arbeidsplasser. Vi trenger derfor er et kollektivt løft, og Europa har et stort nok marked til å kunne gjøre en forskjell hvis medlemslandene drar sammen. Problemet er at en fundamentalistisk forståelse av det frie markedet – at det er nøytralt og bør forbli uregulert – står sterkt.» – Hva er grønn vekst, og hvordan oppnår man det? «Vi må komme oss forbi en rekke naive forestillinger: Den grønne omstillingen Mariana Mazzucato er ikke i første rekke et teknisk spørsmål om tilstrekkelig forskning og utvikling. En grønn omstilling handler i første rekke om politikk, og forutsetter staters vilje til å gripe inn aktivt med en synlig hånd. Dette kjennetegner da også de landene som leder an i denne omstillingen. Generelt er statens rolle i prosessen med å skape nye og spennende produkter og tjenester, kraftig undervurdert. Staten representerer en tålmodig kilde for finansiering, som gang på gang har vist seg å være en nødvendig forutsetning ved utvikling av nye teknologier. Ikke minst i tidlige faser, hvor det hersker stor usikkerhet rundt satsingen. Stater har ofte, med utgangspunkt i en visjon, vist seg i stand til å gjennomføre dristige nyvinninger – som å frakte menneskene til månen – det motsatte av hva vi får høre om staten i dag. Grønt entreprenørskap, som politikere elsker å snakke om, handler ikke bare om gründere, risikokapital og hjemmesnekrede oppfinnere. I bunnen må ligge en vilje og en evne hos økonomiske aktører for å akseptere risiko og usikkerhet, noe du sjelden finner hos risikosky private investorer. De fleste av de revolusjonerende nyvinningene i kapitalismen – fra jernbanen til internettet, nanoteknologien og medisinske fremskritt – sprang ut fra en statlig satsing.» – Kan du gi noen eksempler på stater som har lykkes? «I Brasil, Tyskland og Kina har statene grepet inn med en aktiv satsing, og ikke bare som et motsyklisk stimuli, men som et aktivt grep for å videreutvikle de mest Den 1. oktober forsvant avgiften på biodiesel i Norge. «Et steg på veien til et grønt skifte,» sier leder for Stortingets miljøkomité Ola Elvestuen. innovative, risikable og usikre delene av den grønne økonomien. I Tyskland satset myndighetene på vindkraft allerede midt på åttitallet. Målet var å komme opp på 100 MW vindkraft innen 1989. Det gjorde de ved å tilby høyere enn markedsprisen for energi fra vindkraft og ved å gi skatteletter til småskala vindkraftutbyggere. I dag er det den statlige investeringsbanken KfW som leder den såkalte Energiewende – «klimaomveltningen». I Kinas femårsplan for perioden 2011– 2015 ligger at landet skal investere 1500 milliarder dollar – tilsvarende fem prosent av bruttonasjonalproduktet – i energieffektivisering og miljøvennlige teknologier, i bioteknologi, en ny generasjon digital teknologi, avanserte produksjonsmetoder, nye materialer, alternative energikilder og elektriske biler. For å premiere utbyggingen av sol- og vindkraft har Kina fastsatt kraftprisene fra disse energikildene til et gunstig høyt nivå. Samtidig får selskaper som utvikler ny teknologi på dette området, refundert utgiftene sine i løpet av en sjuårsperiode, samtidig som de kan høste av overskuddet i flere tiår fremover. Industriledere har dermed sterke insentiver til å satse. Spørsmålet er om Kina er i stand til å fortsette sin økonomiske vekst og samtidig kutte klimagassutslippene. Det ville i så fall representere en ny utvikling i industrialismen.» «Dersom Oljefondet aktivt ble brukt til å investere i fornybar energi, ville det faktisk kunne utgjøre en stor forskjell.» – Er det mulig for Norge å endre seg, som har såpass store insentiver og komparative fortrinn i oljeindustrien? «Klart Norge kan endre seg. Singapore endret seg for eksempel over natten på grunn av bevisste politiske valg, fordi de bestemte seg, ikke på grunn av komparative fortrinn. Jeg synes det er snodig at et statlig norsk oljefond investerer i eiendom, akkurat som om det var et helt ordinært privat finansfond. Dersom Oljefondet aktivt ble brukt til å investere i fornybar energi, ville det faktisk kunne utgjøre en stor forskjell. Heller ikke regnskogsatsingen er jeg så imponert over, siden dette først og fremst er veldedighet. En slik satsing er sårbar for politiske vindkast, og kan snu over natten med et nytt politisk styre. Den fornybare satsingen i Danmark er mer i den retningen jeg tenker. Danmarks grønne satsing er både innovativ, stor og helhetlig, noe som gjør den langt mer bærekraftig over tid, siden omleggingen ikke blir så sårbar for politiske konjunkturer. Også Finland viser at det går an å snu. Landet var et av de minst innovative på nittitallet, men gjennomførte et skifte og ble blant de mest innovative i OECD.» – Vi trenger «et annet syn på hva som er et godt liv». Hva mener du med det? «Min langsiktige visjon er å omgjøre dagens produktivsystem til et bærekraftig grønt industrisamfunn. Et slikt samfunn vil kunne levere godene til folket, samtidig som det er økonomisk høyerestående i forhold til dagens samfunn. Når den grønne økonomien tar av, vil den også være lønnsom. Nye industrier vil vokse ut av skiftet. En grønn vekst handler om mye mer enn fornybare energikilder og lavere karbonutslipp. Sett med teknologiske øyne er det ikke nok synergier mellom ulike fornybare energiformer til å oppnå et grønt skifte. Også andre samfunnsendringer trengs: konservering, utslippskontroll, mindre bruk av materialer per produkt, utforming for lang holdbarhet, erstatte eierskap med leie, satsing på vedlikehold og resirkulering, gjøre byene mindre forurensende og bedre å bo i, revolusjonere transportsystemene, fokusere på helse, og styrke alle former for utdanning – i og utenfor skoler. Slik kan vi få et nytt syn på det gode liv, og bidra til å forme drømmene til folk flest. En grønn omstilling innebærer med andre ord en gradvis endring av hele økonomien, en reversering av dagens masseproduksjon og forbruksmønstre, og å innføre et vidt spekter av nyskapende endringer i produksjon og livsstil som vil utvide bærekraften og minske mengden karbonutslipp. Skal vi klare å finansiere større statlige satsinger, trenger staten nye inntektskilder. Staten bør derfor finne nye måter å skattlegge på. Det offentlige trenger nye, store inntekter. Derfor må vi være villige til å skattlegge salg av finansinvesteringer. Og staten bør få en andel av inntekten fra vellykkede statlige investeringer.» Denne teksten er en forkortet versjon av samtalen med Mazzucato, og trykkes også på radikalportal.no. Velle er journalist, og har sittet i styret til blant annet Fredsinitiativet og Norsk klimanettverk. [email protected]. rike». Pål forlèt flybusstoppen, og fører Lucy, Richard og meg langs Croisetten til byens dyraste og mest myteomspunne hotell. Han snakkar med le concierge. Eit minutt seinare rullar limousinen inn framfor hovudinngangen. «Du ordna taxi i ein by utan taxiar?» No er det at Claude høyrer kva eg seier. Eg utfordra yrkesstoltheiten til hotellets private sjåfør. Men det kunne jo ha vore ein hest, kva som helst, som var transportmidlet. Vi må berre ut av Europas Eden – og rekke flyet heim til norsk haust. Her gjeld verken den sterkaste eller rikas- te sin rett. Her gjeld heller ikkje retten til den som kan mest om samferdsel. «Det er alltid trygt å reise med Richard. Han er god på transport, og finn alltid ein taxi,» seier Lucy. Dei har vore gift i seks månadar, men har kjent kvarandre i 25 år. Dei jobbar i same bransje. Han er rådgjevar i Samferdselsdepartementet. Det var der dei møttest. Lucy har bytta arbeidsplass sidan då, og jobbar no som rådgjevar for den nasjonale statsbanen. Folk spring ut for å flytte bilene sine. Ti av dei som prøver, blir sitjande fast. Dei druknar. Claude prøver fylkesvegen. Fleire hadde same idé. Det er kø framfor oss. Fleire får same idé. Det blir kø bak oss. Vi står stilt. Vi er på time to. Fem kroppar varmar opp bilrommet. Det er heitt. Vi blir tørste, og seier på tull: «Vi sitt i limousin. Kor er champagnen?» Eg har lyst på vatn. Sidegata er ei elv. Ein kar prøver å sykle gjennom han. Claude startar bilen, og køyrer i ti kilometer i timen forbi ein stranda bil. Vegstrekk der asfalten er riven opp og ligg langs skiljene, som gudommeleg flass. Dette er nokre av grunnane til trafikkorkene. Champagne trengst ikkje for å gjere noko med bevisstheita vår. Vi stirrar ut av dei sota glasa. Så stoppar Claude igjen. Ein politibil kjem. Ulikt dei hundre tidlegare politibilene, har denne sirenene på. Bak han kjem ei rekke svartpolerte biler med blå skilt. President X farer forbi – på veg frå flyplassen i Nice, mot Cannes. Kan det vere sant? Ville ikkje presidenten flydd helikopter? Nei, han skal sjå dei verkelege skadene. Skadene i Cannes er snart samla og pussa på. Logistikksentret Nice aussi. Men stadene imellom: Juan les Pins, Biot, Antibes, der er det framleis noko ekte å sjå. 11:00: Claude køyrer seg fast før Biot. Han snur og må likevel ut på hovudvegen. Han snakkar engasjert gjennom handfrisettet. «Fermé! Tout!» – «Alt er stengt!» Han svinger av frå kysten og køyrer opp mot dei meir kuperte områda. Biot ligg eit hundre meter over havet. Men her har berga kanalisert, mobilisert, vatnet, forsterka krafta i det. Ingen fuktig kveld. Flyplassen er merka av tragedien. Det er overraskande stille. Vi er ikkje veldig mange som har komme oss til Nice – frå dei ulike stadane som brukar Nice som hovudflyplass: Monaco, Antibes, Cannes, Juan les Pins. Her er få reisande, få tilsette. Sjekkinn-skranka har få folk. Men bra folk. Når eg forsøkjer å kjøpe meg til ein ekstra bagasje, svarer jenta: «Ta med så mange kolli du vil. I dag er alt unnatak.» Utan samanlikning elles: Eg blir sett såvidt attende til 22. juli 2011 i Oslo. Folk opnar seg. Vanlege reglar opphøyrer. Det handlar om å vere snille med kvarandre, og ta omsyn. Så eg gir plass til han bak. Vi kjem i snakk etterpå: Ein australer som skulle spele landskamp i vatnpolo i Monaco. Kampen blei avlyst på grunn av flaumen. «Men vi budde godt. Budde på prinsens mansion. Der prøvde vi å ta oss ein fest, i staden. Men uveret la ein dempar på stemninga. Det blei med eit par drinkar,» seier han. Vatnpolo er den første lagidretten som vart olympisk øving. Sidan 1937 har Australia vunne fleire OL-medaljar i vatnpolo. Eg: «Kva liker du med vatnpolo?» «Det er som å spele handball – men i vatn. Det er veldig macho. Det er mykje handgemeng. Han vinn, den som kan dytte motstandaren under vatn for ei stund, ta ballen, og kyle han vidare,» seier australaren, og skjønner det uheldige ordvalet sitt. 13 menneske er stadfesta daude etter stormen på Côte D'Azur, og fleire sakna. Karlsvik er forfatter og fast bidragsyter i Ny Tid. Fortsetter fra forsiden … I Norge ligger enorme summer i hendene på et omfattende statsapparat uten begrep om hvordan man bygger og bevarer levedyktige virksomheter – eller håndterer folkets penger. Staten opererer med et underskudd på 13–14 prosent (dette er 5–6 prosent av vårt bruttonasjonalprodukt (BNP)). Statens pensjonsforpliktelser overstiger verdien på Oljefondet, og underdekningen øker dag for dag. Etterslepet i krav til offentlig vedlikehold tilsvarer et halvt oljefond, og vi sløser bort cirka 40 milliarder hvert år på grunn av offentlige anbudsregler. 35 prosent av statsbudsjettet går til trygdeutgifter, og hver fjerde gutt går rett fra videregående skole til NAV. Velferdskåte kommunepolitikere har investert milliardbeløp av skattebetalernes penger i prosjekter som ikke gir avkastning, såsom død kapital i kulturhus og andre prestisjefylte sosiale goder. På Tjøme er brutto gjeldsbyrde rundt 400 000 per husstand. Tjøme likner et konkursbo, og mange andre kommuner likeså. Offentlige katastrofer. Stadig nye regulerin- ger og forbud har ført til et kostnadsnivå som ligger rundt 60–70 prosent høyere enn våre handelspartnere. Norge er rådyrt og mangler konkurransekraft. I en verden der nær sagt alle aktiva faller i verdi og deflasjonsspøkelset truer, er Norge antakelig det landet som blir hardest rammet – for det er her fallhøyden er størst. 85 prosent av nordmenns gjeld er knyttet til egen bolig, og en boligkollaps vil ramme befolkningen hardt. Den amerikanske økonomen og forfatteren Bill Bonner har uttalt at for mye av noe godt alltid ender i katastrofe. Uttalelsen passer godt på den norske velferdsstaten: ett eksempel er det ustyrlige NAV, et annet er helsevesenet som beviselig leverer dårligere helsetjenester enn Sveits til tre ganger så høy pris. Offentlige katastrofer har ifølge Bonner noen elementære likhetstrekk: 1. Katastrofen er et produkt av rasjonell tenkning, det vil si av velmenende, intelligente mennesker. 2. Katastrofen er alltid et resultat av storskalaplanlegging, som oftest støttet av politi og statsmakt. 3. Feedbackloopen snus på hodet – i stedet for å reagere rasjonelt på budsjettsprekken eller systemsvikten, skyves smerten forårsaket av problemet over på andre, slik at de som har ansvaret, kan fortsette som før med sitt skadelige handlingsmønster. stadig større krav til offentlige tjenester og reguleringer. Velferdsgodene finansieres av skatter, avgifter og gjeld, og etter hvert stiger prisen på tjenestene og kostnadsnivået i samfunnet. Det skapes en ond sirkel med vedvarende inflasjon av varer og tjenester, lønninger, ferie og fritid og et høyt kostnadsnivå. Resultatet er varer og tjenester samfunnet ikke kan betale for uten at vi øker skatter og avgifter og opptak av stadig mer lån. Staten er et gedigent underskuddsforetak. Stadig større krav. Systemkrisene har sin egen internjustis ved å skape «zoombier» – mennesker som tjener statusmessig eller økonomisk på verdinedbrytende aktiviteter. Det begynner alltid med gode intensjoner: Man etablerer et godt helsevesen, et godt arbeidsliv og gode trygde-, pensjonsog sykelønnsordninger. Den første investeringen gir god avkastning på investert kapital. Dernest reduseres avkastningen gradvis. Når avkastningen blir negativ, øker krisen og tapssluket, slik vi ser i helsevesenet og i NAV. Ansvarsforhold fungerer ikke, slik vi ser i deler av statsadministrasjonen. Katastrofen er uunngåelig fordi det er rasjonelle, velmenende mennesker som styrer det hele, og fordi systemet premierer dem som tjener på det, altså zoombiene. I denne administrative staten stilles det Statistikk fra OECD viser at offentlig sektor i Norge har vokst fra cirka 29 prosent i 1960, til om lag 50 prosent i dag, målt som andel av bruttonasjonalproduktet (BNP). Til sammenlikning er tallet for USA cirka 27 prosent i 1960 og om lag 40 prosent i dag. En studie av John W. Dawson og John J. Seater (Federal Regulation and Aggregate Economic Growth) konkluderer med følgende for USA: Dersom statlig reguleringer hadde forblitt på 1949-nivå, ville USAs BNP vært på 54 trillioner dollar i stedet for 18 trillioner. Det betyr at den gjennomsnittlige amerikaner ville hatt nesten én million kroner mer å leve av hvert eneste år. Hva om boligmarkedet faller med 40–50 prosent? Hvor lang tid tar det før boligen tvangsselges? Olav er økonomisk journalist i Ny Tid. Siden 2010 har det vært halv veibruksavgift på biodiesel, en avgift de rødgrønne partiene innførte da de satt i regjering. Ny Tid møter lederen for Stortingets miljøkomité og nestleder i Venstre, Ola Elvestuen, samme dag som avgiften på biodiesel avskaffes helt i Norge. Elvestuen mener avgiftskuttet er et viktig steg på veien mot et grønt skifte i Norge. «Nå er biodiesel konkurransedyktig med annen diesel. Det blir spennende å se hvor mye næringsaktivitet det gir her i Norge,» sier Elvestuen. «Dette handler ikke bare om utslippsiden, det handler om at bioøkonomien og den sekulære økonomien må bli større etter hvert som olje- og gassproduksjonen både skal og må ned.» Elvestuen mener det er tre tendenser som utmerker seg og bør fokuseres på i den norske miljødebatten fremover: stopp i subsidier til olje- og gassektoren, kutt av utslipp under produksjon (CO2-avgift) og beskyttelse av de sårbare områdene (Lofoten, Vesterålen og Senja). Omstilling. Men nedskjæringene i olje- sektoren byr på utfordringer for mange. Ifølge tall fra NAV vil det i år være i gjennomsnitt 82 000 registrerte arbeidsledige. Etaten forteller at de dårlige tidene i oljesektoren er en viktig grunn til at Norge nå kan stå overfor den største arbeidsledigheten på ti år. Elvestuen mener at en grønn næringsutvikling nå er av høyeste prioritet. «Vi mener at vi må legge all innsats inn i det grønne skiftet, og være med på å drive frem dette internasjonalt – noe som også vil medføre at vår oljeproduksjon får mindre verdi. Som samfunn må vi klare denne omstillingen, og vi må gjøre det raskt nok,» sier han. «Vi må greie bioøkonomien, og utnytte skogverdiene våre på en helt annen måte enn i dag. Byene må bli vekstmotorer for næringsutvikling. Se på Stavanger, der hovedverdien har ligget i havet. Etter hvert som den får en mindre betydning, er det byen og regionen i seg selv som må klare å få en helt annen attraksjon. Vi må konkurrere på like vilkår som resten av Europa og verden,» sier han. På hvilken måte tror du man best vil merke dette? «Vi setter i gang et grønt skifte. Det er bedrifter og andres reaksjon på dette som i stor grad vil avgjøre hva vi bygger økonomien på i fremtiden. Et annet hovedelement er at vi nok kan erstatte aktiviteten inne olje og gass. Det vi må være forberedt på, er at det er vanskelig å erstatte den enorme inntekten vi har hatt fra olje og gass den siste tiden. Fornybar energi vil aldri kunne erstatte den enorme verdien olje og gass har hatt. Oljefondet letter denne overgangen. Men det offentlige må moderniseres og effektiviseres for å fortsette å styrke velferdssamfunnet i Norge. Det er en stor oppgave. Man må tenke annerledes,» sier Elvestuen. «Nå opplever vi en kraftig bråbrems fordi vi har kjørt et ensidig løp der olje og gass har vært for dominerende i Norsk økonomi. Kommer utenfra. Også i tv-serien Okkupert, som hadde premiere på TV2 søndag 4. oktober, er fremtidens miljøutfordringer et sentralt tema. Serien bygges rundt et fremtidsscenario der en grønn norsk regjering like etter en miljøkatastrofe i Norge bestemmer seg for å kutte olje- og gassproduksjonen for å basere fremtidens energifremstilling på grunnstoffet thorium. Men like etter at nyheten kunngjøres, blir Norges statsminister Jesper Berg (Henrik Mestad) kidnappet. En energikrise har oppstått i Europa, og i samarbeid med EU setter Russland i gang en «silkeokkupasjon» av Norge for å tvinge landet til å starte opp olje- og gassproduksjonen igjen. Elvestuen mener seriens scenario er lite sannsynlig: «Dette er en veldig god setting, men det er ikke slik vi ser for oss fremtiden i virkeligheten. Vår utfordring er egentlig å klare den omstillingen som kommer utenfra,» mener han. «Det er markedet som stopper produksjonen. Situasjonen er at det er endringene i Europa som utfordrer oss – ikke at det er vi som sitter på en maktnøkkel i et Europa som står stille. Tvert imot er det jo vi som har stått stille og ikke har kommet langt nok i endringene og det grønne skiftet som vi ser at vi uansett må gjennom. Nå opplever vi en kraftig bråbrems fordi vi har kjørt et ensidig løp der olje og gass har vært for dominerende i norsk økonomi,» sier Ola Elvestuen. Heller ikke tidligere miljøvernminister Bård Vegar Solhjell ser for seg at scenarioet i serien vil kunne bli virkelige. Han mener likevel at serien belyser noen viktige aspekter fra virkelighetens verden. «Jeg ser det som usannsynlig at noen skulle skru av kranene, men det er et interessant dramagrep,» sier Solhjell. «Jeg vil ikke kalle scenarioet i filmen realistisk. Det er for mange ting som ganske sikkert ikke kan skje. Når dét er sagt, synes jeg konseptet er interessant – serien belyser det faktum at et land, i dette tilfellet Russland, vil gjøre det som er i sin egen interesse. Det kan skape store geopolitiske endringer. Men som sagt tror jeg ikke at Russland og EU ville kunne gå sammen om å angripe Norge,» avslutter han. Les mer om Okkupert i ukens leder på side 10. [email protected] En illusjon om frihet REISEBREV Dubai tilrettelegger for en komfortabel, sløvende livsstil – i hvert fall akkurat komfortabel nok til å unngå en oppblomstring av fruktbar kultur. AV LINE FAUSKO, DUBAI (OGSÅ FOTO) Hadde det ikke vært bostedet til en nær venn, ville nok ikke de blinkende lysene og raske bilene vært forlokkende nok til å få meg til å reise til Dubai. Disse lysene trollbandt under mitt første besøk der i fjor vinter. Jeg ble tiltrukket av byens ambisiøse, men rolige utstråling som så ut til å lyse rundt den multikulturelle, frisinnede samlingen av mennesker uten skatteplikter. På en måte så de ut til å være effektivisert gjennom systemets sjeldne spontanitet, som hjemlevering av ekstra hummus og sigaretter klokken 02.00. Under en varm og lun kveldstur langs Burj Khalifa Road ble jeg gående og undre meg over hvorfor jeg velger å bo i et land der man en fjerdedel av året må jobbe aktivt for å unngå vinterdepresjon. Min Dubai-trøtte venninne ga meg et resignert blikk tilbake. Så brast illusjonen, også for meg. Under ukens opphold forsto jeg at en aktiv jobbing mot noe, hva som helst, er livsviktig. Dubai er møysommelig konstruert for å tilrettelegge for en komfortabel, sløvende livsstil. På det økonomiske plan tiltrekker skattesystemet seg profesjonelle og arbeidere fra hele verden, og øker den materielle standarden. For disse profesjonelle er shisha (vannpipe) etter jobb i en vakker og avslappende hotellhage en daglig rutine man velvillig hengir seg til. Det samme gjelder de treretters middagene man kjører 45 minutter for å nyte en tirsdagskveld. Fornøyelige opplevelser – inntil det slår en at det ikke føles som den virkelige verden. Den menneskelige livskvaliteten er dempet akkurat nok til at man kan innta, men ikke oppfatte, som om sansene er dimmet med en lysbryter. Dubai symboliserer den ultimate kapitalistiske distraksjon. På grunn av det komfortable ved omgivelsene var det først vanskelig for meg å sette fingeren på akkurat hva det var som forårsaket ubehaget. Spontaniteten og det fargerike mylderet av mennesker, biler og lyder er ikke resultatet av et stimulert folkeslag – snarere er det symptomatisk for en rolig, men dyp rastløshet. En «selfie»-epidemi ser ut til å ha spredt seg rundt i Dubais gater, moskeer – ja, egentlig hvor enn man snur seg: Stimuleringsbehovet er presserende. Subtil undertrykkelse. Slik øynene grad- vis blir sløvere ved bruk av briller, blir sinnet stadig bedøvet av Dubai dersom man ikke er naturlig disponert for aktivt å oppsøke stimuli. Det er to elementer som kan tydeliggjøre denne strukturen. Det første er at kulturen ikke er like tydelig undertrykkende som for eksempel i Saudi-Arabia. Man kan gå relativt fritt kledd, gå på kino, stranden en fruktbar kultur kommer dessverre til en uunngåelig blindvei dersom ytringsfrihet ikke er praktisert. Å se noen gå til bønn i moskeer samtidig som andre valser gatelangs i miniskjørt på vei til et utested skaper et inntrykk av toleranse, mens fremmedgjøringen fordypes bak kulissene. og nattklubber. Men går man på kino, er man nesten garantert en diskret sensur av seksuelle eller politiske «provoserende» scener, noe man ikke er bevisst på dersom man ikke har satt seg inn i filmens handling og tematikk. Man kan gå på stranden i bikini, men kvinner blir ikke servert på juicebaren dersom de ikke har dekket seg til. Det er dette subtile og umerkelige som er mer urovekkende enn det synlig autoritære, for det skaper en illusjon om frihet, aksept og romslighet. Dette leder til det andre, sentrale elementet: mangelen på ytringsfrihet. En sentral forkjemper i en NGO fortalte meg at til tross for hennes arbeid for organisasjonen, er protester bannlyst, noe som også hemmer hennes personlige rolle som aktivist for den palestinske saken. Man treffer et stort mangfold av ambisiøse, kreative og bevisste mennesker som ønsker rom å utfolde seg i, og som ønsker å sette sitt preg på byen. Men oppblomstringen av Det får meg til å undre. Har man ikke lært noen ting av hvordan øvrige byer utvikles? Dubai er en hybrid av verdens største byer, og til byens forsvar er den fortsatt et spedbarn. Det som kan hindre en sunn og organisk oppvekst, er at emiratene er fastlåste på sine kjøreregler, og en minimal interaksjon mellom ulike kulturer. Å se noen gå til bønn i moskeer samtidig som andre valser gatelangs i miniskjørt på vei til et utested skaper et inntrykk av toleranse, mens fremmedgjøringen fordypes bak kulissene. Følelsen av å reise land og sjø for å se et fremmed land, er fraværende. Dubai kunne håndplukket alt vi har lært av andre lands feil og suksesser for å bygge den ideelle by. Det slår meg som forunderlig å skape en by med et så sterkt grep om religion og samtidig holde portene åpne for den enorme innstrømningen av verdens kulturer. Når alt kommer til alt, er det verdt å dempe lysbryteren helt? Fausko er medarbeider i Ny Tid. Fredsmøte i Colombia Colombia. I september ble historiens før- ste møte mellom Colombias president Juan Manuel Santos og FARC-geriljaens leder Timoleon «Timochenko» Jimenez avholdt i Cubas hovedstad Havanna. Der kunngjorde de enighet om en rekke viktige punkter i fredsforhandlingene, blant annet etableringen av en spesialdomstol for å få dømt krigsforbrytere. Under møtet tok Santos og Timochenko hverandre i hånden og lovet å få på plass en fredsavtale mellom partene i løpet av seks måneder. «Dette blir ingen enkel oppgave, for det er fortsatt noen vanskelige punkter å bli enige om. Men vi har instruert våre delegasjoner om at vi skal komme til enighet så snart som mulig,» sa Santos. Presidenten uttalte dessuten at FARCgeriljaen har lovet å legge ned våpnene innen 60 dager etter at fredsavtalen er signert. Timochenko, hvis fødenavn er Rodrigo Londono, fulgte opp med å si at opprørsgruppen vil akseptere en fredsavtale i god tid før fristen 23. mars: «Det kommer til å gå mye raskere enn det vi ble enige om med president Santos,» sa han. Mangel på medisinsk hjelp Syria. Siden 22. juli har tre nye områder nord for Damaskus blitt beleiret. I Al Tal, Hameh og Qoudsaaya bor det om lag 600 000 mennesker. Folk blir stoppet og ransaket, og ingen form for medisinsk utstyr, mat, drivstoff eller andre elementære nødvendigheter er tillatt å ta med inn i disse områdene. I de allerede strengt beleirede områdene som Mouadamiyieh er det blitt enda strengere. Det er nå fullstendig umulig å ta seg inn i eller ut av området til fots. Selv for pasienter som trenger akutt livreddende behandling, er det umulig å få til en medisinsk evakuering. «Dette er en av de blodigste månedene siden det forferdelige angrepet med kjemiske våpen i august 2013,» sier Alexander Buchmann, nødhjelpskoordinator i Leger Uten Grenser. «I løpet av de siste 20 dagene med bombeangrep i Øst-Ghouta har vi sett en økning i pasienter som blir behandlet for krigsskader. Sykehusene vi hjelper, er provisoriske og midlertidige konstruksjoner, og det å få tak i medisiner er en farlig og utfordrende oppgave. De syriske legenes kontinuerlige forsøk på å redde liv under disse omstendighetene er dypt inspirerende, men situasjonen som har resultert i dette, er helt skandaløs,» sier Buchmann. Fornøyd med FN-mål Norge. Den 25. september ble FNs nye bærekraftsmål vedtatt. Organisasjonen Norsk Folkehjelp er spesielt fornøyd med at et av de nye målene går ut på å redusere ulikhet, og ser frem til at norske myndigheter tar en aktiv rolle i dette arbeidet: «De nye bærekraftsmålene tar opp i seg mange viktige aspekter ved utvikling, og det er flott at landene er blitt enige. Et av de nye målene er å redusere ulikhet innad i og mellom land, og det er vi svært glade for. Vi ser frem til en offensiv strategi fra den norske regjeringen for å bidra til å oppfylle dette målet,» sier utlandssjef Kathrine Raadim i Norsk Folkehjelp. Norsk Folkehjelp mener organisasjonsfrihet, åpenhet og folkelig deltakelse er viktige nøkler for å redusere ulikhet og urettferdig fordeling. Det er derfor skuffende at de nye målene ikke inneholder klarere målsettinger om demokratisering: «Mål nummer 17 om fred og rettferdighet tar oss noen skritt i riktig retning, med delmål om blant annet å fremme ansvarlige, åpne institusjoner og sikre informasjonsfrihet. Dette gir godt grunnlag for at folk kan organisere seg og kreve sine rettigheter. Vi skulle likevel gjerne sett en klarere anerkjennelse av folks rett til å jobbe sammen for å endre sine egne samfunn,» sier Raadim. Bærekraftsmålene gjelder for alle land som er medlem i FN. Det betyr at målene skal ha innvirkning på den nasjonale politikken i alle FNs medlemsstater, også Norge. «Det er viktig nå at alle regjeringer, og særlig de med mest ressurser, legger inn en betydelig innsats for å oppfylle målene. Det er i tiden fremover vi vil se om målene har kraft i seg til å skape virkelig endring,» sier Raadim. www.nytid.no 10 | NR. 27 | OKTOBER 2015 (15.10–11.11) NY TID – MÅNEDLIG INTERNASJONAL ORIENTERING Kommentar NY TID – MÅNEDLIG INTERNASJONAL ORIENTERING OKTOBER 2015 (15.10–11.11) | NR 27 KOMMENTAR Kronikk: Maks 7000 tegn med mellomrom. Send oss også et bilde av deg selv. [email protected] Kommentar (maks 4000 tegn) sendes [email protected], mens debatt på avisens artikler vises til vår webside på www.nytid.no tilknyttet Facebook. Redaksjonen forbeholder seg retten til å gjøre innleggene kortere. Ny Tid honorerer ikke stoff til kommentar- og debattsidene. Vi ønsker å trykke tekstforfatterens e-postadresse. Si ifra hvis du ikke kan eller vil ha adressen publisert. Rosa-jihadistene Månedsavisen NY TID – hvori opptatt Orientering (1953-75) Månedlig internasjonal orientering med et kulturradikalt verdigrunnlag. [email protected] Truls Lie, ansvarlig redaktør og direktør | [email protected] Marte Mesna, redaksjonssjef | 489 57 138 | [email protected] Tora Ulstrup, redaksjonssekretær | 481 27 724 | [email protected] [kritikk] Ny Tid i TV2s Okkupert Det er interessant å merke seg hvordan vår avis Ny Tid spiller i TV2s serie Okkupert rollen som kritiker av regjeringen og okkupasjonen av Norge. Vel så interessant er det å se en statsminister visjonært legge ned oljeproduksjonen til fordel for verdens første «energirene» thoriumkraftverk. Men nå var det slik i serien at verden trenger olje og gass, og Russland «okkuperer» Norge for å tvinge regjeringen til å åpne kranene igjen. I første episode er Ny Tids journalist (spilt av Vegard Hoel) den eneste tilstedeværende idet Norges statsminister (spilt av Henrik Mestad) blir kidnappet av russerne. Statsministeren som blir truet og siden slippes løs, skjuler hendelsen som «en øvelse». Ny Tids sannhetssøkende journalist slipper imidlertid ikke den unnvikende statsministeren av kroken. Vår avis forteller folk sannheten og vokser enormt i opplag – helt til Ny Tids SV-aktige redaktør etter hvert trues med å miste pressestøtten. Men Ny Tids journalist fortsetter arbeidet med å avdekke flere ubehagelige sannheter. Mer bør jeg vel ikke røpe fra serien jeg har sett. Journalistikken i fortsettelsen er i det minste avslørende, og påvirker beslutninger både på statsministerens kontor og i PST. La meg likevel fortelle litt til: Vår journalist kommer i kontakt med motstandsbevegelsen Fritt Norge, disse frihetskjemperne som opererer i det skjulte. Statsmakten kaller som vanlig disse for «terrorister» – et kjent fenomen som serieskaperne har fått med seg. Journalisten i Ny Tid arbeider etter hvert mer undercover, da sannheten og «statssikkerheten» ikke går helt i hop. Ei heller med visse interesser … Men er Okkupert en tv-serie som skildrer sannsynlige scenarioer? Serie-regissør Erik Skjoldbjærg fortalte i Aftenposten (2/9) at hovedutfordringen i dag ikke nødvendigvis er «at fiksjonen nærmer seg virkeligheten, men at makthaverne er blitt flinkere til å bruke narrative virkemidler i presentasjonen av sin politikk». Ergo: Pressens kritiske rolle er stadig viktigere. Statsministeren lar seg i tv-serien instruere av russerne fremfor å ytre motstand mot okkupasjonen, redd for at liv kan gå tapt – han lar idealene sine fare selv om han later som noe annet. Men Ny Tid er avisen for «det lille vi»; klartenkte mennesker som engasjerer seg for at Norge fortsatt skal beholde sin demokratiske frihet. Den øvrige befolkning – og journalistens kone – lar livet gå videre som normalt, eller plusser på inntektene ved å betjene russerne. Skal idealer og etikk velges bort til fordel for familieidyll og konsum? Det er flere grunner til at mer kritisk journalistikk skjer i små publikasjoner, som avisen du holder i hånden. Interessant er at det ofte er essaysjangeren som kan «avsløre» makthavernes spill. Den frie essayistikken kan fremme et sant samfunnsengasjement i en tid med politisk diplomati og kynisk interessekamp. Her er siste utgave av tidsskriftet Vinduet forbilledlig, slik det handle rom essayistikk. Vinduet fremhever også den samfunnsrettede skribenten, eller essayisten som vender seg mot verden – mot noe som står på spill. Legg merke til hvordan redaktør Jordal avviser føleri, bidragsyter Eivind Tjønneland kritiserer sentimentale pseudo-essayister, eller Morten Strøksnes etterlyser historiebevissthet og nærvær. Også Espen Stueland etterlyste i Klassekampen (9/10) mer de kunnskapsbaserte essayene her i Norge. La meg tilføye at viktig essayistikk bør bygge på subjektiv erfaring (kontakt med verden), forsøke prøvende å bryte ut av vaner (gjerne visjonære tanker), være nysgjerrig lekende, og ikke minst være kjettersk (slik som motstandskamp). Journalister må også kunne være essayister, og kunne bryte grenser og reflektere seg frem til noe klargjørende. Som undersøkende må journalistikken også våge noe. Men i Okkupert, hva er det motstandsgruppen Fritt Norge våger livet for? Det spørs om det lenger er miljøsaken, men heller Norge, fedrelandet, selve nasjonen. Og hvilke norske verdier kjemper man for i dette Fremtids-Norge? Om det kunne vært at vi oljebaroner satset annerledes, og sluttet å forurense verden der ute; kjempet for ytringsfriheten ved å åpne slusene for politiske flyktninger; eller med kosmopolitiske visjoner skapte et multikulturelt forbilde – friheten til å være annerledes, det være seg etnisk, seksuelt eller kulturelt. Jeg beveger meg her prøvende utenfor serien … men legg merke til at Ny Tids rødsvarte logo vist på tv-skjermen i år er byttet ut med en positiv grønnaktig en. Prøvende bringer i det minste tv-serien opp spørsmål om miljø, nasjon, etterretning og kald maktutøvelse. Seriens fiksjon nærmer seg mulige subjektive erfaringer. Det kan også virke som om teamet bak serien kan reflektere over såkalte False Flag-operasjoner – slik historien har vist at opprørsgrupper i det hemmelige blir støttet av en statsmakt som lurer til seg totalitær makt ved å «skape» opprørshandlinger og fiender som den i neste omgang nedkjemper. Men er serien urealistisk? Nei, i virkeligheten ønsker faktisk Miljøpartiet De Grønne å avvikle norsk olje- og gassproduksjon. Og Russland kunne som gassleverandør hatt interesse av å holde oppe forbruket av fossilt brennstoff rundt i verden. Okkupasjonen av Krim bekreftet faktisk ideen i seriens manus. Og lekende på essayistisk vis? I serien kalles en russisk agent Lev Kulesjov (tidligere russisk filmskaper, kjent for eksperimenter med montasjer); de lar etterretningssjefen bli spilt av Jørn Mortensen, ny rektor på Kunsthøyskolen; og en norsk militærleder spilles av den kjetterske bergenskunstneren Morten Traavik. At den iblant hjelpeløse Mestad likner på sin venn Stoltenberg, antyder også en viss kritikk. TV2 valgte Ny Tid som kjetteren i filmen, og vi takker for denne utmerkelsen. Selv om vi kanskje ikke ville valgt den samme kommende slutten i serien – eller? truls lie Se også kronikk Aftenposten søndag 4.10. 11 Rom til tanker om Syria: kunst og kultur i urolige tider Vi er i dag vitne til en fragmentering av det syriske folk, der stemmene deres er spredt over hele verden. Hva skjer da med kunsten, kulturen og den kollektive identiteten? Hvorfor reiser stadig flere kvinner til IS? KRYSSKULTUR LINDA NOOR Friheten til å leve med den du vil KRONIKK NORMATIVITET RANA ISSA EIRIK RISE Farens gule bil var det eneste stedet der Sana Yazigi følte seg trygg nok til å tenke. I Assads Syria har veggene ører, og hjem er ikke trygge. I Syria er det en forbrytelse å tenke, en forbrytelse som straffes med kidnapping, tortur og fengsel. For innbyggerne har Syria blitt et stillhetens og fryktens rike. Det første året utfoldet revolusjonen i Syria seg gjennom en rekke demonstrasjoner og sivile ulydighetskampanjer. Befolkningen løftet de kreative uttrykkene sine til nye høyder. Det var som om syrerne, som hadde vært stille i over 40 år, ikke lenger klarte å holde kustus på tankene sine. Dette førte til en sterk utvikling av kulturelle uttrykksformer. Forrige uke var Oslo et samlingspunkt for noen av de viktigste stemmene i Syria. Arrangementene var organisert av det nyetablerte Syrian Peace Action Center (SPACE), en gruppe jeg er grunnlegger av sammen med Zeina Bali og Murhaf Fares. Vi er i dag vitne til en fragmentering av det syriske folk, der stemmene deres er spredt over hele verden. I løpet av uken måtte vi konstatere – og akseptere – at det er vanskelig å artikulere et samlet syrisk narrativ. Uten et slikt narrativ er saken vår tapt, og identiteten vår vil smuldre bort. Til tross for vår nasjonale lidelse, må syrisk kultur og identitet smelte sammen med og akseptere sin egen globalisering. Ikke bare ved å utfordre det internasjonale samfunnets store kulturelle linjer, men også ved å knytte bånd til vertsamfunnene vi nå lever i for å skape solidariske nettverk. Folket – uansett hvem de er – er våre sterkeste allierte. Usynlige som folk. I Norge vet vi at vi har støttespillere på alle nivåer av det politiske livet. På øverste nivå har den norske ambassaden gitt oss støtte til viktige syriske kulturelle og sivilrettslige initiativer. På lokalt nivå har vår organisasjon SPACE fått støtte fra blant annet Fritt Ord, og forrige uke demonstrerte legen Hanne Heszlein-Lossius støtten vi får fra grasrota. Heszlein-Lossius startet Facebookkampanjen «Har du plass til en ekstra i hjemmet ditt?», en kampanje som er inspirert av hvordan nordmenn behandlet bosniere på 1990-tallet. Heszlein-Lossius fortalte oss nykommere om viktigheten av å huske våre nylige forgjengere. Det er nemlig en paragraf i loven som ikke benyttes i vårt tilfelle. Legen fra Bergen krever at syriske flyktninger skal behandles som en gruppe, ikke som individuelle asylsøkere. Dette gjorde oss bevisste på at den vanskelige situasjonen vår også handler om den juridiske uvilligheten til å betrakte oss som et folk med en sak. Vi Samfunnet i dag er par-normativt. Det betyr at det er tilpasset og gir rettigheter til en bestemt type relasjoner. I møte med offentlige tjenester og lovbestemmelser anerkjennes ikke mangfoldet av forhold. Hvis ethvert menneske er født fritt og med samme menneskeverd og menneskerettigheter, må samfunnet gi likeverdige og samtykkende relasjoner samme rettigheter og muligheter til å leve sammen. er blitt «palestinasert», som den syriske intellektuelle Yassin Haj Saleh skriver. Med det mener han at vi har blitt usynlige for det internasjonale samfunnet. Uunngåelig. I kampen mot å forsvinne fra historien har Sana Yazigi opprettet det digitale arkivet creativememory.org. Under foredraget hennes i Oslo flyttet Yazigi datoen for revolusjonens offisielle start – fra mars 2011 til én måned tidligere. Hun hevder at februar markerer den første demonstrasjonen i Damaskus. Etter at en politibetjent angrep en kjøpmann på Harika-markedet, samlet folket seg spontant og begynte å rope «tyver, tyver». Snart kom innenriksministeren og skapte panikk i folkemengden. Han gikk ut av bilen sin og ropte: «Er dette en demonstrasjon? Skam dere!» Folket begynte raskt å adlyde ordene hans ved å rope støttende slagord for regimet. Øyeblikket var et vippepunkt som bare en måned senere brøt ut i et åpent opprør i den sørøstlige byen Dar'ˉa. . Den flyttede datoen minner oss om at opprøret var uunngåelig. Syrere blir ofte spurt om de angrer på revolusjonen. Yazigis nye dato gir oss rom for å forstå at situasjonen i Syria var uholdbart dyster før revolusjonen, og at folket ville svart annerledes dersom regimet hadde vist mer raushet. Det å holde seg hjemme i begynnelsen av 2011 var ensbetydende med selvmord. Folk kunne ikke lenger leve i Syria; det var derfor de gikk ut i selvforsvar. Det jeg lurer på når folk stiller dette spørsmålet, er heller hvorvidt den inkompetente herskeren – og etter hvert krigsforbryteren – Bashar al-Assad noen gang angrer på sin kriminelle håndtering av opprøret. Vi vil nok aldri få svar på det spørsmålet, for ingen av journalistene som møter ham, vil noen gang stille ham det. Eksil. Yazigi fortalte meg at hun føler en «irrasjonell frykt» for at noe kommer til å skje med moren hennes, som fremdeles bor i Damaskus på grunn av arbeidet sitt. Derfor har hun selv holdt en lav profil, og foredraget hos oss er det andre hun har holdt siden hun begynte for tre år siden. I Beirut er hun fortsatt ukjent, selv om hun er mye mer kjent enn noen av sine tolv medarbeidere: Deres identitet er ukjent, også for oss. De har familiemedlemmer i Syria, og er redde for at disse vil bli arrestert på grunn av det de selv gjør i eksil. Det er ikke irrasjonelt, sier jeg til henne. Jeg vet at mine venner som har forlatt Syria og sin familie, er i faresonen. Selv i eksil kan syrere som er aktivister lide indirekte gjennom dem de har forlatt. De som ikke har reist fra Syria, bringes til taushet ved hjelp av kjente metoder utført av regimet, og en stor del av kunstnerne hun har samlet arbeider fra, er enten blitt arrestert eller drept. De fleste som er i live, er nå i eksil. I en av videoene ser vi at mannen som holder kameraet, blir skutt og drept. Uklar identitet. Det syriske behovet for å uttrykke seg er ikke begrenset til kunstnere og artister, og det de uttrykker, er ikke alltid like behagelig. I en forelesning om videoer av den syriske revolusjonen viste Zaher Omareen oss en rekke videosnutter fra mobiltelefoner som dokumenterer regimets barbariske behandling av sivilbefolkningen. Arrestasjoner, tortur og mord er fanget på kamera, klare for umiddelbar opplastning på YouTube. Gjennom råheten i disse videoene tar Omareen opp den vanskeligste delen av vår kollektive samtidshistorie: hvor hjelpeløse vi har blitt mot Assads bomber og torturceller. Omareens bidrag får oss til å måtte se grusomhetene i øynene og gå i dialog med vår egen død. I en av videoene ser vi at mannen som holder kameraet, blir skutt og drept. På vegne av ham må vi kreve å få svar på hva som er fremtiden til landet vårt. De kornete filmene forteller oss at vi må akseptere at identiteten vår nå foreligger i lav oppløsning, uten å være tydelig opptegnet verken overfor oss selv eller omgivelsene. Skjør frigjøring. Fem år etter er situa- sjonen vår bare enda vanskeligere å akseptere. Teaterdirektør og dramaturg Mohammad al-Attar har vendt kampen innover, til familielivets intime strukturer. Al-Attar har jobbet med mennesker uten borgerrettigheter siden 2003, og fortalte oss at det er kvinner som betaler den høyeste prisen for opprøret. Kvinnene har nå begynt å kreve livene sine tilbake, sa han. De aksepterer ikke lenger like lett den kontrollen fedre, brødre og sønner har hatt over livene deres. De har begynt å forlate hjemmene sine for å jobbe – i teateret hans, eller på det åpne arbeidsmarkedet i landene de har flyktet til. Mennene har blitt ydmyket, hvilket ironisk nok har åpnet et rom for kvinner. Opprøret har ført til en maskulinitet i krise – en krise kvinner må gripe for å bedre sin posisjon. Men dette er en skjør og paradoksal handling som på grunn av fattigdom og nød heller ikke er strukturelt holdbar. I al-Attars arbeid med disse kvinnene ser vi kraften teater har til å åpne opp for dialog. Og dialog er det de fleste syrere lengter etter i disse dager. Al-Attars teater har hjulpet flere kvinner med å bryte seg fri fra lenkene. I farens gule bil har Yazigi funnet sitt rom for dialog. Omareens makabre filmsjanger der han tvinger døden inn i diskusjonen, er blitt det mest gripende og absurde eksempelet på den syriske situasjonen. Dersom Syria har lært oss noe, er det den enkle ideen om at ingen tenkning oppstår uten dialog. Issa er postdoktor ved Universitetet i Oslo, der hun jobber med levantinsk litteratur og historie. En gruvenæring for framtida? MILJØ OLAV NICOLAY LARSSON AGA Engebøprosjektet er først ut i Regjeringens mineralsatsning. Dersom det å bruke fjorddeponi blir vanlig praksis for en ny norsk gruvenæring, vil flere fjorder stå i fare. Man kan spørre seg om regjeringen vil satse på en næring fra forrige århundre, eller legge til rette for framtidas gruveindustri. Og hva har verdens største gruveselskap til felles med erkebiskop Desmond Tutu? Irreversibelt. BHP Billiton er verdens stør- ste gruveselskap. Bedriften er ansvarlig for en av de største miljøkatastrofene i historien. Over en periode på 30 år slapp selskapet ut to milliarder tonn gruveavfall i Ok Tedi-elven i Papa Ny Guinea. Utslippet hadde enorme konsekvenser for urbefolkning, regnskog og økosystemet i elven. Under én prosent av verdens gruver drives med sjødeponi. De aller fleste land har forbud. Utenom Norge tillater kun fire land å dumpe avfall i sjøen. En mindre pålitelig kilde på god miljøstandard enn BHP Billiton må man lete lenge etter. Etter en lang historie med miljøsynder har likevel noen grenser blitt satt. Selskapet har sluttet å bruke elver og hav som avfallsplass for gruvene sine. I årets statsbudsjett øker de blåblå bevilgningene til å rydde opp etter næringer som har behandlet fjorder som søppeldynger. Livet i fjorden kommer aldri tilbake dit det var før. Det er langt enklere å ikke forurense enn å rydde opp i etterkant. hentes ut. I Polen har de også avgift på å deponere masser, noe som har gitt en kraftig nedgang i bruken av deponi. Ikke alt kan brukes. Derfor må man ha et sted å legge resten av massen. Det klart beste alternativet er å bruke gamle gruveganger. Tilbakefylling av massene er etablert praksis i flere land, og er en langt bedre løsning enn å opprette et deponi i sjøen. Ressurser. Det finnes alternativer. Å surs, og må forvaltes som det. Begrensede ressurser utvinnes i et tempo som gjør at det snart er tomt. Istedenfor å slenge seg på den globale trenden om å utvinne alt, burde Norge forvalte knappe mineraler i et langsiktig perspektiv. være en fjordforkjemper betyr ikke at man er mot gruvedrift. I India gir de konsesjon til det selskapet som vil drive gruva med minst avfall. I EU er usynlige gruver den nye standarden. Hjemme i Norge ser det ut til at målet er gruver til enhver pris. Gruver kan drives uten avfall. Da må driften under bakken. For det første må man se på alt man henter ut av fjellet som ressurser, ikke bare det ene mineralet man leter etter. I Norge har vi flere steinbrudd som utelukkende henter ut stein. I Førdefjorden vil man dumpe 250 millioner tonn med steinmasser. Dette kunne blitt brukt. Skal dette bli lønnsomt, kan man gjøre som Polen og Storbritannia. Der har man en avgift på å bruke nye masser, og på den måten tjener man på å bruke alt som Mulig. Mineraler er en ikke-fornybar res- Under én prosent av verdens gruver drives med sjødeponi. De aller fleste land har forbud. I dag kaster vi bort store mengder. Rutil brukes i tannkrem, maling og matsminke. Rutil kan også brukes til nyttige ting. Titan kan lages av rutil og brukes i alt fra fly til hofteproteser. Når mesteparten av rutilen brukes til hvitfarge, viser det at man utvinner for mye og for fort. Kunstig lav pris fører til at man sløser med en begrenset ressurs. Samtidig gjør den lave prisen at selskaper som Nordic Mining presser på for å få dumpe avfallet på billigst mulig måte. Lar man mineralene ligge, vil prisen stige. Det vil muliggjøre en miljøvennlig gruve som drives under bakken, med tilbakefylling og uten sjødeponi. Man har muligheten til å skape framtidas gruvenæring. Det skjer ikke med verdens svakeste miljøkrav. Vi trenger at folk stiller krav og står opp for fjordene. Gruvenæringen som Regjeringen står for, hører ikke hjemme i dette århundret. Billiton og Tutu. I 2004 gikk Desmond Tutu og fire andre vinnere av Nobels fredspris sammen om et felles brev til Verdensbanken. Kravet var en grundig gjennomgang av lån banken gir til olje-, gass- og gruveselskaper. På listen av tiltak står stans i bruken av sjødeponi. Etter ti år ser det ennå ikke ut til at informasjonen har nådd norske myndigheter. Tine Sundtoft, Monica Mæland og Jan Tore Sanner holder alle fast på at Nordic Mining har fått strenge miljøkrav. BHP Billiton og Desmond Tutu er uenige. Bli med i kampen for de norske fjordene – du er viktigere enn noensinne. Aga er sentralstyremedlem Natur og Ungdom. [email protected]. Kjernefamilien. Frihet står som en sterk verdi i det norske samfunnet. Vi skal ha frihet til å ta våre egne valg i våre egne liv. Noen valg tar vi for å kunne være oss selv. Noen valg tar vi for å kunne passe inn. Men selv om frihet er en viktig verdi i et demokratisk samfunn, er det ikke slik at det samfunnet vi lever i, gir oss friheten til å være oss selv. Normer er uskrevne regler, eller forventninger, til hvordan vi skal være for å passe inn i samfunnet. Når samfunnet skal bygges, er det normene som legges til grunn. Helsevesen, skole, offentlige bygg, lover og tjenester – alt bygger på en forventning om hva som er normen i samfunnet. Når du bryter med normen, blir det tydelig hvor lite mangfoldig og inkluderende samfunnet er. Noen normer er så sterke at de som følger dem, får fordeler og juridiske rettigheter, mens de som bryter dem, står uten rettigheter. Par-normen står sterkt i det norske samfunnet. Ideen om at mennesker hører sammen i en form for uløselig tosomhet, møter vi i det meste av mainstreamkulturen – i bøker, filmer og reklamer. Det er på tide å snakke om relasjonsmangfold i et rettighetsperspektiv. Kjernefamilien har lenge vært en grunnleggende del av samfunnet. En pakkeløsning med mor, far og barn, der hver del kan skrus sammen og har sin funksjon som sier noe om hvem de skal være og hva de skal gjøre. Oppskriften er enkel: A) Finn deg en partner. B) Inngå samboerskap eller ekteskap. C) Du har passert, du kan nå åpne din velkomstpakke. Gratulerer! Du har fått juridiske rettigheter skreddersydd til din kjernefamilie. Mangfold. Men hva om din relasjon ikke følger oppskriften? Hva om din familie består av flere ingredienser? Retten til familie- og privatliv er blant de grunnleggende menneskerettighetene. Hvis familien din har flere enn to foresatte, er det kun to av dem som kan ha juridiske rettigheter til barnet. Man risikerer å nektes å besøke partneren hvis vedkommende havner på sykehus. Hvis noe skulle skje med én i familien, stiller den tredje svakere i et arveoppgjør. Skremselspropaganda fra kristenkonservative fremstiller ikke-parnormative relasjoner som det ytterste onde og tegn på samfunnets forfall. Om det er ekstreme holdninger som får sette dagsorden, blir debatten deretter. Slik legger vi ikke premisser for en god debatt. Det er på tide å snakke om relasjonsmangfold fra et rettighetsperspektiv. I Sverige har partilederne allerede debattert noen runder. Her i Norge har ikke debatten engang startet. Før var kjernefamilien nødvendig for å overleve. I et moderne samfunn er ikke dette lenger tilfelle. Likevel forventes det fortsatt at alle skal leve på den samme måten. Det har alltid eksistert ulike former for samtykkende og likeverdige relasjoner som bryter med par-normen: utvidede familier der flere er med på å ta ansvar for barns oppvekst. Relasjoner der seksuelt eller romantisk begjær og eierskapsfølelse ikke er en forutsetning. Relasjoner med flere enn to kjønn, eller relasjoner med flere likestilte partnere. Ingen forhold eller relasjoner er like. Det er på høy tid at samfunnet reflekterer det mangfoldet av måter mennesker i dag lever livene sine på. Dette betyr at vi må se på de lovene og strukturene som regulerer samliv, slik at alle relasjoner basert på likeverd og samtykke skal ha de samme rettighetene og mulighetene. Rise er leder i Skeiv Ungdom. [email protected]. Tradisjonelt har kvinner først og fremst blitt sett på som ofre og skadelidende for krig og terror. Men de siste tiårene har kvinner fått en stadig mer fremstående rolle – ikke bare i konvensjonelle militære grupper, men også i militante opprørsbevegelser og terrorgrupper. Jeg var nylig på en rekke møter og seminarer i New York i forbindelse med høynivåuka og FNs generalforsamling. Kjønnsdimensjonen i forebygging av voldelig ekstremisme var et av temaene statsminister Erna Solberg prioriterte, og det ble blant annet lansert et europeisk kvinnenettverk som skal sørge for at det blir mer fokus på hvilken rolle kvinner har i å både få individer inn og ut av ekstreme grupper. En av årsakene til at vi nå får et kjønnsfokus innen antiterror-arbeidet, er det økende antallet kvinner fra europeiske land som har reist for å slutte seg til IS (Den Islamske Stat). At IS har klart å gjøre seg relevant for kvinner er en av deres suksessfaktorer. For at vi skal klare å hindre at flere kvinner slutter seg til IS, må vi vite mer. Skaper legitimitet. Tall fra The International Centre for CounterTerrorism (ICCT) viser at omtrent 10 prosent av de som har reist fra Europa for å slutte seg til IS, er kvinner. Andelen for Frankrike, Storbritannia og Tyskland er enda høyere, og vi har også flere tilfeller av norske kvinner som har reist til IS. Mange av de som har reist, er svært unge. Globalt kan det være snakk om opp mot 8000 kvinner som aktivt har valgt å reise til IS, ifølge Hans Brun, som er kontraterror-forsker ved Kings College. Hva slags rolle har kvinner i militante islamistiske organisasjoner? I grupper som Al Qaida og Hizbollah har kvinner først og fremst en funksjon som støtteapparat til krigerne, som sørger for mat, pleie og logistikk. Kvinner har også blitt brukt som selvmordsbombere – i den andre palestinske intifadaen utførte ti kvinner selvmordsangrep, og «De sorte enkene» fra Tsjetsjenia har blitt et verdenskjent fenomen etter flere omfattende angrep på russiske mål. En av de mest sentrale kvinnelige lederne i Hizbollah, Rima Fahri, sier i boken Kvinner på den politiske slagmarken at ingenting står i veien, verken ideologisk eller organisatorisk, for at kvinner kan delta direkte i kamp ved nødvendighet. Ifølge Fahri er listen over villige kvinnelige selvmordsbombere for Hizbollah like lang som listen over villige menn. IS har opprettet en egen kvinnebrigade, og kvinner er aktive som moral- og ordenspoliti. Hos IS er kvinners rolle mest fremtredende når det gjelder rekruttering og spredning av ideologi og propaganda. At kvinner selv er så aktive i å spre organisasjonens budskap, gir spesielt legitimitet til den delen av propagandaen som har kvinner som målgruppe. Det finnes «rosajihadist»-blogger dedikert til IS-kvinner, med oppskrifter på rask og næringsrik mat , instrukser på hvordan man kan behage og gi pleie til en stridende ektemann, og oppfordring til muslimske kvinner verden over om å bidra. Rosa flagg. I en av de siste utgavene av IS sitt internettmagasin «Dabiq» publiseres en kvinnelig skribent og hennes seks sider lange forsvarsskrift for slavinnehold og seksuell utnyttelse av kvinnene i fangenskap. På Twitter og Facebook er det ikke vanskelig å finne kvinnelige IS-tilhengere som legger ut bilder av seg selv i heldekkende niqab og med våpen, og det finnes rosa-varianter av bade IS-flagget og annen IS-symbolikk. IS har opprettet en egen kvinnebrigade, og kvinner er aktive som moral- og ordenspoliti. Utover det er det hovedsakelig rollen som mor og kone som fremheves som essensiell. For at IS skal bli en bærekraftig stat, må det stadig fødes nye, lojale krigere, og i den anledning innprentes det hvilken hellig rolle kvinner har som mødre. IS er eksepsjonelt gode på rekruttering via sosiale medier. Det tar kun et par minutter å komme i direkte kontakt med IS-tilhengere. Ikke alle jenter som får henvendelser lar seg imidlertid lure til å bli jihad-koner – det er rapportert om flere hendelser hvor unge kvinner har svindlet mennene som har forsøkt å lokke dem til å komme til Syria, ved å late som de er interesserte og fått tilsendt penger til reisen. Bakgrunnen til palestinske og tsjetsjenske kvinnelige selvmordsbombere er ofte historier om tap av kjære, sårbarhet som enslig kvinne i patriarkalske samfunn og håpløse livsutsikter. Men hva tiltrekker unge kvinner som er født og oppvokst i trygghet og velstand i vesten til IS? Bredt nedslagsfelt. Forskningen viser at det er en kombinasjon av flere bakenforliggende årsaker. De fleste av faktorene er de samme som for unge menn: Man ønsker å rense seg for tidligere synder og uislamske livsførsel, man føler seg fremmedgjort og utilpass i samfunnet man lever i, man opplever identitetskrise og generasjonskonflikt, kjedsomhet, eventyrlyst, man søker en mening med livet og mulighet til å være med å skape historie. Men det handler også om den mer primitive seksuelle driften, hvor kvinner blir motivert av fantasien om å være kvinnen til en barsk og maskulin kriger, hvorpå menn blir lokket av ideen om fromme, rene og trofaste hustruer som vil underkaste seg sin mann. Særlig for unge som har vokst opp i familier hvor seksualitet er tabubelagt, og samtidig har levd i et storsamfunn som overfokuserer på sex, blir dette en paradoksal måte å få leve ut drifter på uten å føle skam og stigma. IS har spesialisert seg på en propagandastrategi som kan tilby noe for enhver, for ulike personlighetstyper og for begge kjønn. Man blir både sett som enkeltindivid og tilbudt et fellesskap. Disse faktorene må vi ta høyde for hvis vi skal lykkes med forebyggende arbeid. Linda Noor er daglig leder i Minotenk, utdannet sosialantropolog og jobber med integrering og minoritetspolitikk fra et menneskerettighetsperspektiv. Hun er spesielt opptatt av likestilling, tilhørighetsspørsmål og utfordringer knyttet til voldelig ekstremisme og radikalisering. Noor vil bidra fast i Ny Tid med spalten «Krysskultur» fremover. [email protected]. Skrinlegg kommunesentraliseringa! UNGE STEMMER MAGNUS WEGGESRUD, SENTERUNGDOMMEN Valgresultatet viste et klart flertall for å skrinlegge kommuneslakten. Folket sa nei til sentralisering og ja til oversiktlige kommuner. Mumlinga fungerte ikke – det er nå på tide at sentraliseringskompisene i Venstre, KrF, Høyre og FrP fører ærlig tale og skroter ødeleggelsen av norske kommuner. George Orwell skrev i boka 1984 om hvordan staten utvikler et helt nytt språk for å påvirke måten innbyggerne tenker på. I boka utvikles uttrykk som «frihet er slaveri», «krig er fred» og «uvitenhet er styrke» som politiske slagord av «sannhetsministeriet» i boka. Dette er slagord Erna Solbergs regjering, og særlig Kommunalog moderniseringsdepartementet, hadde kunnet finne på. Hør bare: «Kommunereformen er en demokratireform,» «Store kommuner er robuste» og «Store kommuner vil gi bedre tjenester» er tre sentrale eksempler på politisk nytale i kommunereformdebatten. Dette er kommunikasjonsjåleri av verste sort myntet på å fordumme politikken. Lokalkunnskap. For veldig mange inn- byggere er det en verdi å kjenne sine folkevalgte. Og for de fleste folkevalgte er det en verdi å kjenne sine innbyggere og sitt lokalsamfunn. Kommuner der vanlige folk kan møte folkevalgte eller ordføreren på krakken utenfor butikken, slå av en prat og peke på små og store problemer i bygda, er oversiktlige lokalsamfunn. Når kommunene blir større, er sjansen liten for at ordføreren og folkevalgte bryr seg om at det ene av totalt 13 sykehjem mangler dusjhoder. Dette er logisk. Terskelen for å snakke med ordfører Tore Opdal Hansen eller andre folkevalgte i nye Stor-Drammen kommune (160 000 innbyggere), som NHO foreslo i august, er betydelig høyere enn terskelen for å ta en prat på butikken med ordfører Bent Inge Bye i Nedre Eiker (24 000), eller folkevalgte Brit-Tove Krekling i Øvre Eiker (18 000). Robusthet handler om innhold, ikke størrelse. En robust kommune er en kommune som gir innbyggerne sine gode tjenester uansett hvor de bor. En robust kommune er en kommune der makten ligger i lokalkunnskap. Kommunesammenslåinger fører til mer makt sentralisert på færre folks hender. Mindre demokratisk. Selv om Norge fikk sin egen grunnlov i 1814, var det fortsatt embetsmennene (Staten) som skulle styre både byer og bygder. Uten lokalt selvstyre følte de fleste nordmenn seg lite frie. Beslutninger som gjaldt lokale forhold, ble tatt av folk uten kjennskap til eller interesse for lokale forhold. Etter inspirasjon fra spesielt idealene til den franske revolusjonen, presset derfor bonderepresentantene på Stortinget frem vedtaket om Formannskapslovene i 1837. Beslutninger skulle tas av folkevalgte med lokalkunnskap. Dette var grunnsteinen til det levende folkestyret vi har i dag. Selvfølgelig vil skolene og sykehjemmene i utkantene av nye storkommuner bli nedlagt og sentralisert først. Det er logisk når de folkevalgte ikke har kunnskap om eller interesse for disse lokalsamfunnene. Nedleggelser av en mengde skoler og sykehjem var også resultatet av kommunesentraliseringa i Danmark i 2007. Kommunesammenslåinger fører til mer makt sentralisert på færre folks hender. Derfor er ikke kommunereformen en demokratireform. Ikke ønsket. Større kommuner vil føre til dårligere tjenester for innbyggerne. Det som er det aller viktigste for meg, er at mine fremtidige barn går på en skole som gir dem trygghet, trivsel og læring, at bestemora mi får en verdig alderdom av et lokalt helsevesen som gir henne trygghet, og at bestefaren min ikke havner på et sykehjem over en time unna hjemstedet. Det er ingen sammenheng i det hele tatt mellom gode kommunale tjenester og store kommuner. Derimot er folk i små og mellomstore kommuner mer fornøyde med tjenestene enn i store. Dette har den store innbyggerundersøkelsen vist i flere år på rad! Det er verdt å merke seg at Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) er regjeringens største støttespiller i kampen for større kommuner. Det er det en grunn til. I dag ser mange av NHOs medlemsbedrifter ikke noe marked for å drive butikk i små og mellomstore kommuner innenfor skole og eldreomsorg. For NHO vil større kommuner gi et bedre marked for å drive butikk på elever i skolen og bestemødre på sykehjem. Erfaringene fra en privatisert eldreomsorg i Oslo tilsier at dette ikke er noe å trakte etter. Senterpartiet krever at folkevalgte over hele landet må slutte å bruke skattebetalernes penger på å utrede noe ingen vil ha. Politiske ungdomsorganisasjoner som deltar i denne spalten: Unge Venstre, Grønn Ungdom, Fremskrittspartiets Ungdom, Sosialistisk Ungdom, Rød Ungdom, Unge Høyre, Senterungdommen, AUF, KrFU, Ungdom mot EU og Europeisk Ungdom. Weggesrud er sentralstyremedlem i Senterungdommen og folkevalgt i Nedre Eiker. [email protected]. Månedsavisen NY TID – internasjonal orientering siden 1953 | Abonnement og kundeservice: tlf: 450 20 044 (også sms) e-post: [email protected] web: www.nytid.no/abonnement Abonnement/løssalg/PR: Line Fausko, kommunikasjonsjef tlf 930 18 855, [email protected] Abonnementpriser, inkl ONLINE+ 12 måneder 790 kr (12 utgaver) Annonser/MF: [email protected] Tuva Hennum, markedsansvarlig [email protected] (Annonsefrist den 1. hver måned kl 12.00) ONLINE+ digital utgave web/pdf/filmer: 12 måneder 590 kr Avisen utgis torsdagen midten i måneden, og foreligger også i Klassekampen. Trykk: Nr1 Trykk, Lillestrøm Utgiver: Ny Tid & Orientering AS Organisasjonsnummer: 995 498 480 MVA Aksjonistene vil aldri gi opp kampen for Førdefjorden Det er på tide å finne frem kjettinger og hengelåser. Vi lover lenkeaksjoner om det trengs. FØRDEFJORDEN TINA ANDERSEN VÅGENES Nordic Mining planlegger en gruve i Sogn og Fjordane som vil legge store deler av Førdefjorden død. Folk i nærområdet vil ikke ha denne gruven, og mange truer med å flytte langt bort. Når gruveselskapet likevel hevder at de lokale er på deres side, kommer arrogansen virkelig frem. Det er på tide å finne frem kjettinger og hengelåser for å stoppe dem. Ja, tross fagmiljøers nei. Selskapene og lobbyistene som jobber for norsk mineralnæring, feiret 17. april i år. Da fikk Nordic Mining tillatelse fra Regjeringen til å sprenge Engebøfjellet i Sogn og Fjordane og dumpe avfallet i Førdefjorden. Alle som bryr seg om bevaring av natur og matproduksjon i fjorden, fikk derimot et hardt slag. Selskapet fikk ja til å dumpe 250 millioner tonn gruveslam og kjemikalier i fjorden, til tross for sterke protester fra blant annet Havforskningsinstituttet og Fiskeridirektoratet. Hvordan noen fremdeles kan ha tillit til at Regjeringen lytter til fagpersoner, er vanskelig å fatte for miljøbevegelsen. Vi lover lenkeaksjoner. Etter avgjørelsen kom det voldsomme reaksjoner, som statsministeren i kjent stil ikke vil anerkjenne. «Saken er avgjort,» sier Erna. Det vil nok mange være uenig i. Nordic Mining mangler tre konsesjoner for å starte, samt kapital. Natur og Ungdom har sammen med Naturvernforbundet, Vevring og Førdefjorden Miljøgruppe klaget avgjørelsen inn til Kongen i Statsråd og EFTA-domstolen. Og kanskje viktigst av alt – vi lover lenkeaksjoner for å stoppe gruven hvis det trengs. kommunal- og moderniseringsministeren har satt sin prestisje i? At en høyreregjering vil sprenge et fjell og dumpe det i en fjord burde ikke sjokkere, men det kan føles håpløst å skulle stoppe planene. Selv om mange ser på sivil ulydighet som ekstremt, har det lenge vært en anerkjent måte å kjempe frem en sak på. Gandhi og frigjøringen i India, kampen for sortes rettigheter i USA og kampen for kvinners rettigheter har brukt ikke-voldelig sivil ulydighet for å vinne frem. For mange er det en stolt tradisjon miljøbevegelsen nå fortsetter med for Førdefjorden. Når over 1700 mennesker har sagt seg villige til å aksjonere ulovlig, må det være håp. Fortsatt mange muligheter. Det kan virke Lenkeaksjoner er et kjent konsept innenfor naturvern- og miljøbevegelsen. Mange kjenner til de voldsomme protestene under Alta-kampen på 70- og 80-tallet, og hvor store innvirkninger aksjonene hadde. Aksjonistene som ble arrestert, vant ikke saken – men ved å bryte loven vant de noe større. Stortingsrepresentant Rasmus Hansson satt en måned i fengsel i forbindelsene med aksjonene ved Alta-vassdraget. I dag ville det kanskje vært vanskeligere å få 800 aksjonister til en ulovlig leir i Finnmark midt i den verste vintertiden. Men likevel: Når over 1700 mennesker har sagt seg villige til å aksjonere ulovlig for Førdefjorden og Repparfjord, hvor det også planlegges gruvedeponi, må det være håp. som om Nordic Mining ikke er særlig langt fra å starte rutilgruven fra Engebøfjellet. Men inntil røret er lagt i fjorden, er det ingen grunn til å gi opp. Det er fremdeles mange muligheter til å stanse dem. Ved lokalvalget i september kan man endre sammensetningen i kommunestyrene i Sunnfjord og fjerne den lokale godkjenningen. En dom fra ESA, EØS’ overvåkingsorgan, kan gjøre selve avgjørelsen fra regjeringen ulovlig. Direktoratet for mineralforvaltning kan nekte konsesjon. Men kanskje viktigst av alt: De 1700 menneskene som har sagt seg villig til å lenkeaksjonere, kan også stanse Nordic Mining. Ti aksjonister som sitter lenket foran en gravemaskin, har mer å si enn alle verdens festtaler fra ivrige politikere. Over tusen aksjonister kan slå enda hardere. Å bryte loven er noe miljøvernere ikke tar lett på – vi gjør det ganske sjelden. Men for å redde fjordene våre må vi gjøre det som trengs. En stolt tradisjon. Hvordan stopper man et gruveprosjekt som både næringsministeren, klima- og miljøministeren og Vågenes er sentralstyremedlem i Natur og Ungdom. Kommentar fra samarbeid med Radikal Portal. [email protected]. Postadresse: Dronningens gate 16, 0152 Oslowww.nytid.no Redaksjon: Ny Tid mottar midler fra Norsk kulturråd og Fritt Ord. Ny Tid arbeider etter Redaktørplakaten, Tekstreklameplakaten og Vær Varsom-plakatens regler for god presseskikk. Den som mener seg urettmessig omtalt, bes kontakte redaksjonen. PFU er et klageorgan oppnevnt av Norsk Presseforbund. Ansvarlig redaktør (daglig leder) Truls Lie [[email protected]], redaksjonssjef Marte Nesma [48957138, [email protected]], redaksjonssekretær Tora Ulstrup [[email protected]], journalist Carima Tirillsdottir Heinesen, [40592018, [email protected]], journalist Dag Herbjørnsrud [[email protected]] Frilansere: Kristian Bjørkdahl, John Gustavsen, Anna Bitsch, Erik Foynland, Bjørn Stendahl, Lasse Takle, Paul Torvik Nilsen, Paal Frisvold, Kjetil Røed, Endre Eidsaa Larsen, Brita Møystad Engseth, Marius von der Fehr, Alexander Carnera, Aleksander Huser, Eivind Tjønneland, Bjørn Hatterud, Hans E. Olav, Tore Næss, Birgitte Gustava Røthe Bjørnøy, Johan Jensen, Steffen Moestrup, Tori Aarseth. Simen Joachim Helsvig, Henning Næss, Paal Bjelke Andersen, Nina Ossavi, Odin Lysaker, Linda Noor, Bjørn Hatterud, Mette Karlsvik, og formgiver Christine Frances Betten. Korrespondenter: Mumbai, India: Joe Ekker. Rio, Brasil: Runa Tierno. Gaza, Palestina: Ahmad Al-Kabariti. Moskva, Russland: Elena Milashina. Harare, Zimbabwe: Ethel Kabwato. Kairo, Teheran, Iran: Najmeh Mohammedkhani, Egypt: Nawal Sadawi., Hana Afifi. Redaksjonsråd: Alexander Harang (fredsbevegelsen), Vigdis Lian, John Y. Jones (Networkers), Ketil Magnussen (Oslo dokumentarkino), Truls Gulowsen (Greenpeace), Ingeborg Moa (Norsk folkehjelp), Rolf A. Vestvik (Agenda), Erland Kiøsterud (forfatter), Paal Bjelke Andersen (forlegger), Kenneth Korstad (Deichman), Alexander Carnera (forfatter, Kbh), Torild Skard (forfatter), Sarah Prosser (Partnership for Change), Audun Lindholm (Vagant), Hedda Langemyr (Norges fredsråd), Marielle Leraand (Rødt), Carsten Juhl (Kunstakademiet Kbh). 12 | NR. 27 | OKTOBER 2015 (15.10–11.11) NY TID – MÅNEDLIG INTERNASJONAL ORIENTERING Barthes og omsorgen for menneskets sjel FELLESSKAP BARTHES 100 ÅR Den franske essayisten og teoretikeren Roland Barthes ville blitt 100 år i år. Et tilbakeblikk på hans skrifter maner til videre tenkning om mellommenneskelige forhold og sameksistens. AV KNUT STENE-JOHANSEN Hvordan leve sammen? Slik lyder ett av vår tids antakelig viktigste og stadig mer aktuelle spørsmål. Det er viktig på et individuelt så vel som på et kollektivt plan. Hvordan innrette seg i forhold til andre menneskers måte å leve på, samtidig som man verner om sine egne behov for både engasjement og isolasjon, sosialitet og avsondrethet? Hvordan skape et fellesskap i harmoni, med plass for individuelle særegenheter, vaner og preferanser? Litteraturen har alltid vært opptatt av slike spørsmål – det finnes vel ikke den roman som ikke på et eller annet vis berører dette. Temaet er også gjenstand for et forskningsinitiativ som i disse dager søker å sette lys på denne sammensatte problematikken, på et genuint tverrfaglig vis. Utgangspunktet er et verk av den franske essayisten og teoretikeren Roland Barthes (1915–1980). Få dager etter at Roland Barthes den 5. januar 1977 høytidelig innsettes i sin stilling som professor ved Collège de France i Paris, innleder han sitt første seminar ved denne prestisjefylte parisiske institusjonen. Seminaret skulle handle om nettopp dette prosaiske, kanskje lite akademiske spørsmålet: Hvordan leve sammen? Posthume manuskripter. De etterlatte fore- lesningsmanuskriptene til dette seminaret ble utgitt i 2002 under tittelen Hvordan leve sammen: Litterære simulasjoner av enkelte hverdagslige livsrom (Comment vivre ensemble. Simulations romanesques de quelques espaces quotidiens). Teksten kom i engelsk oversettelse i 2013, og har ved siden av de parallelle utgivelsene av forelesninger om «det nøytrale» og «forberedelsen til romanen» vært gjenstand for stadig mer oppmerksomhet. I Hvordan leve sammen utvikler Barthes et særegent begrepsapparat for å studere «idiorytmi». Idiorytmi kan blant annet defineres som individets vekslende og særegne livsutfoldelse innenfor et fellesskap. Barthes beveger seg fra tekster om tidlige eremittiske samfunn og middelalderens klostervesen til romaner fra de siste tre århundrene. Som bakgrunn for refleksjonene over det idiorytmiske liv ligger det imidlertid en bemerkelsesverdig bok om den romantiske kjærlighetens uttrykk. Kjærligheten. Fragmenter av kjærlighetens språk, også den fra 1977 (på norsk fra 2000), er utvilsomt Barthes' mest kjente og solgte verk ved siden av Mytologier. Boken er dramatisert, oversatt til mange språk og kommer fremdeles i store opplag. Kjærlighetsboken består av 88 «figurer» – små kapitler som tematisk samler i seg fragmenter av det Barthes kaller den forelskedes språk. Fragmentene er uensartede og består av alt fra sitater fra filosofi, litteratur og opera til brokker av private samtaler. Den viktigste referansen er Goethes innflytelsesrike roman Den unge Werthers lidelser fra 1774. Romanfiguren Werther tar som kjent litt liv i ulykkelig kjærlighet. Han utfolder sin inderlige lengsel etter den uoppnåelige Lotte i brev og dagboksnotater. Romanen synes å være et naturlig valg – den gir Barthes' bok en fantastisk energi – men den skal for Barthes www.hf.uio.no/ifikk. (Foto: UiO) Roland Barthes. Foto: Licensed under Fair use via Wikipedia - https://en.wikipedia.org/wiki/ File:RolandBarthes.jpg#/media/File:RolandBarthes. jpg ha hatt konkurranse i Platons Symposion og Freuds Gradiva som det viktigste litterære forelegg. Dis-kursus. Den forelskede hos Barthes er fanget i en evig fortvilelse, en udialektisk forelsket diskurs, der ordet diskurs nettopp oppløses i dis-kursus: løpende til og fra. Den som elsker uten gjengjeldelse, føler seg som i en krig. Han eller hun drives fra skanse til skanse, og er så utrolig alene. Det er et mysterium for det forelskede, ensomme subjektet at det ikke blir elsket tilbake. «Jeg vil forstå!» utbryter den forelskede hos Barthes, men ingen kommer til unnsetning. På den annen side: Når Barthes’ bok om kjærlighetens språk ble så populær, er det ikke minst fordi den spiller på en av litteraturens sterkeste krefter, nemlig gjenkjennelsen. Forelskede i alle land har følt seg forent i Fragmenter av kjærlighetens språk. Teksten er slik et uttrykk for Barthes’ etos. Han inngår med sin forkjærlighet for de korte litterære formene i en fransk moralistisk tradisjon, som dyrket aforismene og maksimene – som hos Pascal, Vauvenarges, Montaigne og La Rochefoucauld. De korte formene gir med sitt preg av hendelse mulighet til å utmeisle tydelige budskap. Jeg vil gå så langt som til å si at Fragmenter av kjærlighetens språk med en litt gammelmodig vending uttrykker Barthes' omsorg for menneskets sjel. Han utfolder dette ved å løfte frem former for språkbruk som tilsidesettes og undertrykkes – deler av vår virkelighet som gjerne overses og glemmes til fordel for blant annet det nye, det moderne og det trendy. Det som er tandert og sentimentalt, har nærmest blitt obskønt, mens sex er det motsatte. Sex er trivielt. For et tap! Det som er tandert og sentimentalt, har nærmest blitt obskønt, mens sex er det motsatte. Sex er trivielt. For et tap! Holdningen. Interessen for gjerne glem- te, tilsidesatte og oversette idiorytmiske livsformer gjør at Hvordan leve sammen får mye til felles med Fragmenter av kjærlighetens språk. I begge disse to tekstene (og seminarene de sprang ut fra) dreier det seg om å løfte frem et språk knyttet til mellommenneskelige forhold og utopien om et liv i uavbrutt harmonisk fellesskap: kjærlighet og idiorytmi. Det er interessant å se hvordan Barthes knytter begge tilstander til noe ytterst prosaisk og hverdagslig: den elskendes betatthet av unnselige detaljer, hverdagens begivenhetsfrie rytme. Men Hvordan leve sammen er ifølge Barthes ingen fortsettelse av forelskelsens og kjærlighetens tale: Det er ikke slik at nå har de elskende funnet sammen, for så å finne ut hvordan de skal leve sammen. Snarere er det tale om en «fantasi om et liv, et regime, FILM OM ASBJØRN AARNES I NY TID: I forbindelse med 100-årsjubileet for Roland Barthes arrangeres det fredag 6. november det paneldebatt på Litteraturhuset i Oslo med Karin Gundersen, Vigdis Hjort, Iver Neumann og Thomas Hylland Eriksen over temaet «Å leve sammen». Samtidig på Universitetet i Oslo den 5. og 6. november arrangeres fire seminarer knyttet til noen av begrepene fra Barthes etterlatte manuskript Hvordan leve sammen. Mer informasjon om seminaret finnes på Estetisk seminars hjemmeside: Ny Tid har bedt lederen for Hvordan leve sammen-seminaret, professor Knut Stene-Johansen, om å skissere dette universitetsprosjektet, som skal forene folk fra psykologi, teologi, kirkehistorie, urbanismestudier, filosofi, medievitenskap, helsefag, kunsthistorie, medisin, økonomi, statsvitenskap, antropologi, arkitektur, kunstteori, sosiologi, kulturhistorie, litteraturvitenskap – og politikk. en livsstil, diateia, diett». Situasjonen i Hvordan leve sammen er ikke så dramatisk som i kjærlighetsboken, men utfolder ikke desto mindre en tilsvarende utopi om det å bringe motsetninger forskjellsløst sammen. De 30 begrepene. I Hvordan leve sammen lister Barthes opp 30 greske og franske begreper. Fra AKÈDIA (likegyldighet) og ANACHÔRÈSIS (tilbaketrukkenhet) over ÉVÉNEMENT (begivenhet) og FLEURS (blomster) til SALETÉ (skittenhet) og XÉNITEIA (fjerntliggenhet). Til disse begrepene henter han inn litteratur og teori som belyser problemer knyttet til forestillingene om felles og individuell livsverden. Temaer som toleranse, vaner, sosiale og kulturelle relasjoner og forskjeller knyttes til ulike livsformer omtalt i litteraturen og kulturen forøvrig. Flere av de begrepene han utfolder, viser hvordan vi forholder oss til fremmede idiorytmier, som i begrepet ANIMAUX (dyr). Klosterfjellet ATHOS er på sin side både et begrep og et sted, selve den fantasimessige «settingen» for Hvordan leve sammen, som slik får et viktig utgangspunkt i religiøst, monastisk liv. Når Barthes’ bok om kjærlighetens språk ble så populær, er det ikke minst fordi den spiller på en av litteraturens sterkeste krefter, nemlig gjenkjennelsen. De fem hovedtekstene. Barthes bruker fem tekster som hovedmateriale for sine undersøkelser. Den første er Lausiacs beretning, som er ørkenfedrenes historie, skrevet av biskop Palladius i år 422, Daniel Defoes roman Robinson Crusoe (1719), Emile Zolas Pot-Bouille (1882), Thomas Manns Trolldomsfjellet (1924) samt en tett liten tekst av André Gide: La séquestrée de Poitiers, en skandaløs historie om en kvinne som ble innestengt i sitt hjem i 25 år. Palladius reiste rundt i ørkenen i Egypt og Syria, oppsøkte religiøse eremitter og eneboere, for å skrive ned deres historie. Det er svært fascinerende lesning. Eremittene levde ikke bare i sine huler og på sine søyler, men oppsøkte regelmessig et fellesskap, for så å vende tilbake til sitt enslige liv (omtrent som livet i moderne storbyer, der halvparten av innbyggerne er enslige). Satt opp mot klostervesenets regler og innordninger er eremittenes liv opphav til en rekke interessante diskusjoner hos Barthes. Fra «monosis» (et liv alene) og «anakoresis» (avsondret liv langt borte, idiorytmiens begynnelse) til koinobiosis (kollektivt systematisert klosterliv), er Barthes opptatt av to energier som gjennomstrømmer disse tre tilstandene: askese (organisering av rom, tid, gjenstander) og patos (affekt farget av det imaginære). Barthes er ikke alene om å ha interessert seg for disse urgamle, religiøse livsformene som eremitt- og klosterlivet utgjorde. Den italienske filosofen Giorgio Agamben har i lang tid vært opptatt av monastiske regler og livsformer, blant annet i boken The highest poverty fra 2011. Hva er et menneskes liv, spør Agamben, hvis alle dets uttrykksmuligheter er identisk med et regelverk? Hva skjer dersom regelen forveksles med livet? Barthes har et annet og mer litterært perspektiv, der han gjentatte ganger er opptatt av former for regelstyrt organisering av livet, slik det beskrives i litteraturen – som i utfoldelsen av begrepene NOURRITURE (mat), BANC (stim) og nettopp REGLE (regel). I Robinson Crusoe er han opptatt av hvordan Robinson organiserer sin hverdag, ikke de dramatiske begivenhetene som vederfares ham. Emile Zolas roman utspiller seg i et diametralt motsatt miljø, nemlig i metropolen Paris, med hele handlingen lagt til en fasjonabel leiegård der beboerne lever ut sitt hyklerske, borgerlige liv. Det er en kostelig roman, oversatt til engelsk under tittelen Pot Luck. Sanatoriet Berghof i Thomas Manns Trolldomsfjellet gir opphav til refleksjoner over hvordan pasientene der omgås hverandre i hverdagen, over epidemi som metafor, sykdomsidentitet og ikke minst over døden, som Barthes antyder er den egentlige telos, den fundamentale Årsak til sanatoriets raison d'être. Interessant her er romanens tidsmessige sammenfall med enkelte av Freuds tekster, deriblant Hinsides lystprinsippet (1920), med ideen om dødsdriften. Barthes sier han har valgt ut tekstene tilfeldig, og at det på ingen måte har vært et mål å nå frem til en entydig konklusjon. Alle de 30 begrepene han benytter seg av som en slags begrepspool underveis, mobiliserer en lang rekke spørsmål om hvordan det å leve sammen iscenesettes på mangfoldige vis i litteraturen – og i verden. Det er begreper det går an å tenke videre på, ta inn i nye fagfelt og la dem romstere slik begreper ønsker å gjøre. Dette er noe som vil søkes realisert i en kommende antologi, der 30 forskere bidrar nye tolkninger av de 30 begrepene Barthes bruker i Hvordan leve sammen. Videre tenkning. De fem hovedreferansene Barthes opererer med, kan også gi anledning til videre tenkning. Et forskningsprosjekt under etablering vil gå tverrfaglig til verks og studere idiorytmi innenfor fem aktuelle og avgrensede områder, fem perspektiver eller «steder» med problemfelt som kaller på nærmere undersøkelse: «Ørken» (Lausiacs beretning): religion, marginer, fattigdom, miljøkrise; «Øy» (Robinson Crusoe): isolasjon, humanitet, uavhengighet, individualitet; «Sanatoriu» (Trolldomsfjellet): helsevesen, epidemi, institusjonsliv; «By» (Pot Bouille): urbanitet, medier, hus – og til slutt «Hjem» (La séquestrée de Poitiers): familie, lov, rutine, hverdag. 23. juni 1962: Araber i Israel: Vi blir slått med begge ender av stokken Husene i de arabiske landsbyene i Israel ligger klistret så tett sammen oppover åssidene at det virker som en stige er det eneste mulige framkomstmiddel. Men når en kommer nærmere, oppdager en at smale jordstier smyger seg mellom husveggene og at det til og med er plass til terrasser med åkerlapper og hager. Her er en forunderlig blanding av gammelt og nytt: falleferdige steinhus skjøtt på med glatt, ny betong, utendørs brødovner og gassbeholdere til kokeplate, esel til å dra plogen og innlagte vannledninger. Alle steder kryr det av folk: menn som hakker i jorda eller står i klynger og prater, barn som drar på mindre søsken og løper barbeint rundt og glor på oss. Ingen kvinner. Landsbyens overhode (mukhatar) bor i det fineste huset. Han heter Abo Riad, eller Riads far etter sin eldste sønn, og er den som representerer utad de 1800 menneskene i landsbyen. Alle tilhører samme slekt og han er den eldste i den mektigste familien i slekta. Sjøl går han i blå bomullsserk med lærbelte og bærer det tradisjonelle kvite hodeplagget. Sønnen går i vest-européisk dress. Stasstua er mørk og kjølig også om vinteren: rekker av stoler med høye, ustøe kaffebord, stabler av broderte silkeputer. På veggen glorete utklipp fra ukeblad, et vevet bilde av Mekka og et stort fotografi av Abo Riad sjøl. gjest komme fram med sitt ærend, og Mukhtar lar seg gjerne intervjue om sin familie og livet i landsbyen. I hans hus bor 12 personer: «min mor, meg sjøl og min kone, mine 2 barn og 3 døtre og familien til mitt ene barn.» Han eier sjøl alt som tilhører familien, fra hus og jord til medlemmenes arbeidskraft. Til gjengjeld sørger han for dem, skaffer og betaler for kone til mennene og sikrer økonomisk vederlag for døtrene som flytter ut. 5–6000 kr. er ingen urimelig sum for en av Mukhtar’s døtre, og det er de nærmeste mannlige slektningene som har førsteretten til dem. Mukhtar fastslår stolt at landsbyen nå er sjølforsørget med koner og at ingen av døtrene trenger å reise bort. Landsbyen har for ikke lenge siden fått sin egen skole med både arabisk og hebraisk undervisning, men Mukhtar er ikke fornøyd med den. Til tross for at han er muhamedaner sjøl sender han sitt yngste barn (sønn) til en protestantisk skole i en av nabobyene. Men han er den eneste i landsbyen som har råd til dette. Han er også usedvanlig på en annen måte: hans døtre går på landsbyens skole. Til tross for at skoleplikten opp til 14-årsalderen gjelder for alle barn i Israel, er det bare 90 pst. av guttene og 20 pst. av jentene i Abo Riads landsby som får så mye undervisning. Jentene blir heller holdt heime for å lære kvinnearbeid: hus- og barnestell, vedhogging, varefrakting, tungarbeid på markene. I landsbyen er det bare 4 i alt som i det heile tatt har gått på høgre skole. Narret av sosialdemokratene. Et isolert samfunn. Nå greier ikke AV TORILD SKARD Velkomstseremonien tar en halv time: tyrkisk kaffe, frukt, dadler og nøtter. Mukhtar legger ut om hvordan det står til: de fleste i landsbyen stemte med sosialdemokratene, Mapai, ved det siste valget, fordi de fikk løfte om elektrisitet til alle husholdningene og livsforsikringer til alle mennene. Men nå får de ingen av delene, til tross for at landsbyen har sendt fleire delegasjoner til Jerusalem og Tel Aviv for å få kravene oppfylt. Mukhtar er sint og bitter. Landsbyen er en av de mest jødevennlige i Israel – og så blir de behandlet på denne måten! «Vi har valgt å bli her i Israel, vi har ikke villet flykte.» Og Mukhtar har fleire grunner til å være bitter. Da Israel blei grunnlagt i 1948, eide landsbyen 6000 mål dyrket mark. Nå har de bare 3000 mål. Resten har myndighetene konfiskert uten videre og uten vederlag til en av kibbutz’ene i nærheten. Innbyggerne i de arabiske landsbyene er jevnbyrdige israelske statsborgere med alle rettigheter – unntatt to: retten til fritt å reise hvor de vil og retten til å besitte sine tidligere eiendommer. På denne måten er mange av de israelske araberne «blitt slått med begge ender av stokken»: de er blitt arbeidsløse på grunn av jordkonfiskasjonene og de kan ikke reise til steder med bedre arbeidsmuligheter på grunn Mukhtar å dy seg lenger. Han må komme tilbake til sitt brennende problem: forholdet til det jødiske samfunnet. «Vi er et isolert stykke araberverden plassert midt oppe i Europa,» sier Abo Riad fortvilet. «Vi ser hver dag rundt oss alle den moderne sivilisasjonens herligheter – men vi kan ikke få noe av det. Vi ville ha en av de sjølbinderne som vi så på åkrene til nabo-kibbutzen. Men det viste seg at vi ikke hadde nok kapital, at jordstykkene våre var for smale, at maskinen tok med seg all den ettergroren dyra våre lever av og at det ikke var arbeid for de menneskene maskinen ville erstatte. Ikke makter vi å utvikle en ny livsform og ikke er vi lenger fornøyd med den gamle.» «Alle araberne i Israel vil bare ha ’istakrar’ – orden på tingene,» fortsetter Mukhtar. «Før holdt familiene sammen og familiens eldste bestemte. Nå vil myndighetene at lederne skal velges, men disse lederne har ingen autoritet. Bare 39 av de 104 arabiske landsbyene har noe valgt kommunestyre, og de fleste av disse kan ikke arbeide. Innen samme familie står nå fattige mot rike, unge mot gamle, og de som arbeider i byene mot de som blir i landsbyen.» «Vi har valgt å bli her i Israel, vi har ikke villet flykte,» konkluderer Abo Riad. «Men vi betraktes ikke som fullverdige israelske borgere. Våre venner er i araberlandene. Men araberlandene ser på oss som forrædere. Hvordan skal vi kunne hindre å bli slått med begge ender av stokken?» 21. januar 1962: Morgenbladets leder AV SIGURD EVENSMO Foreslår du tre navn, gir vi deg to kinobilletter til en valgfri film på Cinemateket i Oslo, eller boken om Ny Tids historie, Orientering: Rebellenes Avis. Mottakerne vil få tilsendt en gratis månedsavis. Du registrerer tre navn på www.nytid.no, der du også velger din vervepremie. Send epost til [email protected], eller ring 450 20 044. Ny Tid viser som månedens kortfilm et 24 minutters portrett av avdøde Asbjørn Aarnes, om livet, forholdet til Gud, et liv etter dette, og meningen med det hele. Dessuten om den Annen eller nestekjærligheten via filosofen Emmanuel Levinas, og herav Aarnes' tanker om betydningen av familie og venner ut fra hva han kaller «avmaktens filosofi». Filmen er regissert av Ny Tids redaktør Truls Lie, og produsert av Substans film. Se www.nytid.no 5–6000 kr. for ei datter. Nå først kan en Stene-Johansen er professor i allmenn litteraturvitenskap ved UiO. [email protected]. Kjenner du noen som kan ha glede av Ny Tid? Takk for hjelpen! av reiserestriksjonene i de arabiske områdene. Det er bare de siste 3-4 åra at betydelige antall arabere har fått nytt arbeid utafor landsbyene. Forsvarsminister Harlem fikk ros fra mange kanter da han nylig opptrådte i Oslo Militære Samfund og meddelte at hele oppbygningen av forsvaret nå må gjennomarbeides fordi materiellet trenger fornyelse «på praktisk talt alle områder». Men mest karakteristisk var det igjen at nettopp Morgenbladet rykket ut med blomster også til denne statsråden. I norsk dagspresse er Morgenbladet antakelig den mest rabiate avisen i sine krav om militarisering av Norge – deri innbefattet kravet om atomvåpen. Så langt gikk ikke Harlem, men Morgenbladet bemerket optimistisk at nå er skrittet ikke langt «til neste erkjennelse», d.v.s. kjernefysiske våpen. Og dermed kunne bladet slå fast at det stort sett var all mulig grunn til å glede seg over Harlems foredrag, som var «gjennomstrømmet av den beste forsvarsvilje». Morgenbladet, som under Birger Kildals redaksjon har representert det ytterste Høyre med en for norske forhold usedvanlig aggressivitet og med sterke innslag av MRA-propaganda, har gitt statsråd Arne Skaug sin uforbeholdne hyllest for hans innsats som handelsminister. I en avskjedsartikkel sist lørdag konstaterte Morgenbladet at med «den typiske liberaler» Skaug skjedde en vesentlig omlegning i regjeringens I norsk dagspresse er Morgenbladet antakelig den mest rabiate avisen i sine krav om militarisering av Norge. poltikk gjennom de siste 6 årene. Han ble «et korrigerende element i all den doktrinære sosialisme som har gått som en farsott gjennom norsk etterkrigspolitikk». Bladet roser Skaugs «liberaliseringslinje», hans store innsats for norsk tilslutning til Fellesmarkedet og slutter med denne toppen på kransekaka til den avgåtte: «Gjennom alle omskiftelser har han vært en god mann for skipsfarten og eksportnæringene.» En slik attest fra det hold skal ingen undervurdere. Spalten fra Ny Tids forgjenger redigeres av Line Fausko. [email protected] Orientering ble opptatt i Ny Tid i 1975, da partiet SV ble etablert. KRITIKK NANNI MORETTI ER TILBAKE MED SIN BESTE FILM SIDEN SØNNEN HAN ÅPNET DET MODERNE FOR EN HEL NASJON: WHITMAN – EN MATERIALIST SIDE 15 | FILM SIDE 21 | LITTERATUR DEL 2, OKTOBER 2015 | MÅNEDSAVISEN NY TID | ÅRGANG 63 | NR. 27 Fotografier utstrakt i tid BILLEDKUNST Det mest interessante ved Fiona Tans utstilling er spørsmålet om hvordan selvet uttrykkes gjennom fotografiske bilder. AV SIMEN JOACHIM HELSVIG Når Museet for samtidskunst i Oslo presenterer den australsk-indonesiske kunstneren Fiona Tan med den retrospektive utstillingen Tidens geografi, er det med stor grad av selvfølgelighet. Tan er en internasjonalt anerkjent og merittert samtidskunstner som har hatt utallige utstillinger på gallerier og museer over hele verden. Hun arbeider hovedsakelig med installasjoner der hun tar i bruk film og fotografi. Det store gjennombruddet fikk Tan i 2002, da videoinstallasjonen Countenance ble vist på en av verdens viktigste mønstringer for samtidskunst, Documenta i Kassel. I 2009 ble hun valgt til å stille ut på den nederlandske paviljongen på Veneziabiennalen. I 2016 debuterer hun som spillefilmregissør med History’s Future. Tan ble født i Indonesia i 1966 av kinesisk far og australsk mor, men vokste opp i Australia. Hun har bodd i Amsterdam siden slutten av 1980-tallet. Resepsjonen av Tans arbeider har vært preget av hennes brokete bakgrunn, noe som har medført at hun ofte har blitt lest gjennom en postkolonial optikk. Øst-vest-tematikker er utvilsomt til stede i mange av verkene hennes. Også i Tidens geografi blir Tans biografi presentert som en nøkkel til kunstnerskapet. Utstillingens hovedfokus er imidlertid et mer generelt spørsmål om «hvordan identitet formes og minner skapes». Det er flere av verkene som kan knyttes både til den biografiske lesningen og til minnetematikken. Kortfilmen A Lapse of Memory er et eksempel på dét. Filmen er spilt inn i den britiske Kong Georg IVs orientalistiske fantasi av et 1800-tallspalass Royal Pavillion i Brighton, og følger et kunstlet, fabelliknende narrativ som knapt er mindre orientalistisk enn scenografien. Bildene av en eldre mann som romsterer omkring i det overdådig ornamenterte, forlatte palasset ledsages av en voice over som skildrer mannens fortidige reise fra en asiatisk landsby til Europa. Eng Lee er navnet hans. Litt senere er historien reversert: Nå heter han Henry, en overklassegutt som reiste til Østen som ung og hadde en forbudt kjærlighetshistorie med en pike «delikat og skjør som porselen». Han er dement og famler rundt i sitt tomme slott mens minnene går i oppløsning, blir vi fortalt. Det er en arabesk av en fortelling som stadig ser ut til å forundres over sine egne paradokser. Det fotograferte selvet. Etter min mening åpner andre arbeider i utstillingen for et annet og langt mer interessant aspekt enn denne identitets- og minneproblematikken. Det dreier seg om Tans vedvarende utforskning av portrettsjangeren: Hvordan uttrykkes en persons selv gjennom fotografiske bilder? Kan det overhodet formidles? Dette er et problem som må løses kunstnerisk, og i mine øyne er det her man finner nerven i Tans kunstnerskap. Det er også et spørsmål som er like relevant i kunsthistorien som i samtidskulturen, hvor fremstillingen av selvet hovedsakelig skjer gjennom bilder. Hvis man følger denne retningen i Tans kunstnerskap, er serien Vox Populi sentral. Serien består av fotografier som Tan har samlet fra alminnelige folks private fotoalbum i byer over hele verden. På Museet for samtidskunst vises versjonene fra Sydney, London og Tokyo – til sammen 870 små, innrammede fotografier, fordelt over tre svermaktige formasjoner på veggene. De viser hverdagslige, typisk fotogene situasjoner: folk som poserer ved middagsbord, storfamilier oppstilt i hager, småbarn som gliser fra skumfylte badekar; diplomer som er mottatt, fødselsdager som er feiret. Det lille menneskets store øyeblikk. Disse nesten påfallende uspektakulære samlingene med amatørfotografier har en norsk forløper. Vox Populi Norway er seriens første, og ble laget som utsmykning til Stortinget i 2004. Her fremtrer den politiske ambisjonen som ligger bak tittelen Vox Populi – folkets røst – tydeligere. Tan har selv sagt at hun tenkte dem som kontraster til politikerportrettene som vanligvis pryder parlamentskorridorene. Fotografiene er organisert etter motivisk slektskap, men er ikke ment å utgjøre et representativt, statistisk utvalg som til sammen tegner omrisset av et «folk». De er snarere selvfremstillinger; hvert bilde er et unikt moment. Men ikke desto mindre er de fullstendig allmenne. Dette synes å være en matematisk formel for amatørfotografiet: Jo mer privat motivet er, desto mer generisk er fotografiet. I boka Det lyse rommet skriver Roland Barthes om å kikke på fotografier av sin avdøde mor. Han «gjenkjenner henne differensielt, ikke essensielt», han kan skjelne henne fra andre, men ikke gjenkjenne hennes «vesen» i fotografiet. I Diptych, der Tan foretar en kunstnerisk variant av den vitenskapelige gjengangeren tvillingstudiet ved å følge ti eneggede tvillingpar fra Gotland over en periode på fem år, må tilskueren søke etter både det «differensielle» og det «essensielle» for å skjelne dem. Mengde og særpreg. Også i installasjonen The Changeling går hun komparativt til verks. Den er plassert sentralt i museets hovedsal. Som i Vox Populi-serien har den portretter av anonyme, ukjente mennesker som materiale. Denne gangen er det ikke private fotoalbum, men en skoleårbok fra en japansk pikeskole datert 1929. 200 nær identiske fotografier følger hverandre i jevn rekkefølge på en flatskjerm. Alle jentene er kledd i samme uniform, har samme nål festet på jakkeslaget, er klippet i samme frisyre og stilt opp i samme positur. Hver av fotografiene vises kun i noen få sekunder. Det er så vidt tid nok til å skjelne én jentes ansiktstrekk fra den forriges, men knapt nok til å identifisere noe som kan minne om individualitet. I kontrast til disse flyktige portrettene vises konstant et videobilde av én enkelt jente på motsatt side av rommet. Verkets lydspor gir henne en oppdiktet fortid, og det er kun hennes ansikt som kan granskes over tid, men overfor mengden av ensartede portretter fremstår hun merkelig nok som den minst særpregede av dem alle. Med videoinstallasjonen Provenance vender Tan oppmerksomheten fra anonyme skolejenter til sin egen omgangskrets. Her viser hun en serie portretter som er stiliserte, men som ikke desto mindre synes å ville formidle noe vesentlig og intimt. Installasjonen vises i to mørklagte tilstøtende rom, og består av seks svart-hvite videoportretter av forskjellige mennesker i Tans eget nærmiljø i Amsterdam. Både komposisjonene og bruken av det myke, naturlige lyset som faller inn gjennom vinduene er tydelig inspirert av hollandske 1600-tallsportretter. De portretterte er filmet i sine egne hjem, og Tan dveler ved gjenstander og interiørdetaljer, som om også disse stillebenene kan formidle en intimitet. Tidvis står personene oppstilt foran kameraet, stivt og med flakkende blikk, som i et fotografi utstrakt i tid. En eldre mann filmes i profil mens han leser; med ett vender han seg og retter blikket mot tilskueren med et mildt smil. Det er brått øyeblikk av åpenhet, en plutselig, overrumplende tilstedeværelse som liksom lyser opp. Men det varer kun noen få sekunder før man gjenkjenner posituren: det er Rembrandts Selvportrett som ung mann han imiterer. Fornemmelsen av å se noe «vesentlig» glir nok en gang over i erkjennelsen av å betrakte en iscenesettelse, en maske. «Ansiktet er menneskets uhelbredelig utstilte væren» har Giorgio Agamben skrevet. Men kan væren avbildes, representeres? I en tid da fotografiets modus har gått fra et konstaterende «dette har vært» til et momentant og eksistensielt «jeg er», er spørsmålene som Tans arbeider berører viktige. Det fascinerende ved disse verkene er hvordan hun metodisk angriper problematikken fra alle vinkler, tilsynelatende uten å gi slipp på håpet om at et lite glimt av et selv kan bryte igjennom bildeflaten. Helsvig er billedkunstner og skribent. [email protected]. 14 | NR. 27 | OKTOBER 2015 (15.10–11.11) NY TID – MÅNEDLIG INTERNASJONAL ORIENTERING NY TID – MÅNEDLIG INTERNASJONAL ORIENTERING OKTOBER 2015 (15.10–11.11) | NR 27 Kritikk FILM Indre og ytre labyrinter Essayets etos – de fem benspænd Ny Tid bringer her talen holdt av Carnera på Gyldendal den 1. oktober ved lancering af sidste Vinduet, med tema om essayet. OM ESSAYET ALEXANDER CARNERA Hvordan skrive for en mulig fremtid mens verden truer med at bevæge sig ind i en ny epoke, domineret af teknologisk uniformitet, nationalisme og kynisk økonomisk nihilisme? Hvis skriftkultur og kunst ikke skal ende i oplevelsesøkonomi og selvhjælpslitteratur – i discount og innovation i præfabrikerede moduler for det gode liv – må skriftens arbejde med tradition, kultur og undren tilbage med al dens træghed, langsomhed og relative konservatisme. Engang stillede Nietzsche sig selv spørgsmålet: Hvad er fornemt? Han svarede: Det stille smil og den langsomme gestus! Måske en følelse af at se en tanke fødes. At se alt i et nyt lys. Her ligger begyndelsen til det jeg vil omtale som essayets etos – essayets skrivepraksis som en måde at leve på, der på én gang udforsker verden derude og sig selv som erfarende og undrende menneske. «Kunstens greb,» skrev Viktor Sjklovskij, «må gøre tingene fremmed.» At øge vanskeligheden og længden af perceptionsprocessen for at give os en følelse for tingene som er mere end bare en genkendelse. Et andet syn på verden, der kan bringe os tættere på virkelighed. Så har vi noget vi kan kalde kunst eller kritisk tænkning. Både uddannelseskulturen og de nye medier har skabt en merkantilisering af skriftkulturen med fokus på en omsættelig viden styret af kortsigtet vinding, utålmodighed og uopmærksomhed. En viden der let lader sig referere, reproduceres, genkendes og indpasses i allerede eksisterende moduler. Essayet, derimod, er den genstridige og usamtidige stemmes genre. En genstridighed der forhindrer en rutinemæssig erfaring af verden og tingene. I lighed med von Trier og J. Leth’s film De fem benspænd gemmer der sig i essayets maskinrum et eller flere benspænd der peger på en tæt sammenhæng mellem frustration og frugtbarhed, mellem ødelæggelse og opbyggelse, mellem sagens genstand og den skrivende erfaring. Essayet genopretter læserens forhold til verdens ting, ikke som en hurtig og overfladisk genkendelse, men som en egentlig udfoldning af historien. Essayet er en praksis der tager den empiriske verdens vanskelighed på sig mens der skrives. Animeret af denne frustration understreger essayisten virkelighedens både foreløbige of uafsluttelige karakter. Her begynder al tænkning og følsomhed - og sameksistens. Fra det gode essay stråler en vision om intimitet med alt levende. Essayet er, nå ja, lad os bare sige det, tænkningens økologi. Benspænd 1: Usamtidighed. Efter anden verdenskrig fik essayet en ny opblomstring og en ny generation af intellektuelle tog det til sig som et vigtigt våben. Essayet gjorde det eksempelvis muligt for Sartre at etablere en direkte kommunikation mellem den skrivende (forfatteren) og folket (læseren) – som den moralske vogter. Den direkte stil skulle mobilisere og provokere læseren til handling. Essayisten opfører sig som en utrættelig «studerende», hvor det at fare vild fører til ny og frugtbar undren. For hans landsmand Maurice Blanchot, derimod, blev essayet bærer af en dobbelt tyngdekraft: Essayet står på den ene side i relation til en historisk-kulturel verden derude, som slår ind i den som en bølge, og på den anden side befinder den sig på kanten af verden (eller udenfor) i en konstant spænding – på én gang samtidig og usamtidig. Kun i denne distancens nærhed kan essayisten «forblive årvågen», som Blanchot udtrykker det. «Essayet må overskride den givne samfundsorden og dermed sig selv.» I modsætning til vore dages kyniker der altid finder det han søger, overgiver essayet sig til noget der endnu ikke har fundet sted. Med J.M. Coetzees ord: «At skrive litteratur er en følelse af frihed, en uansvarlighed, eller bedre, et ansvar over for noget der endnu ikke har vist sig.» Eller, vi kunne spørge: Hvor finder vi en ny vedkommende tanke? Det korte svar er i essayet. Det lidt længere: I nødvendigheden og behovet for at bebo eksilet, et liv udenfor territoriet. Lad os forsøge at betragte essayet som en form Sicario Regi: Dennis Villeneuve, foto: Roger Deakins for migrationsagtig livskunst – essayets skrivepraksis som en etik, som en måde at leve på og dermed en måde at udforske andre værdier og orienteringspunkter for subjektivitet og frihed på. Benspænd 2: Erfaring. At erfare er at krydse en grænse. Man udforsker det som man har oplevet, eller man venter på at oplevelserne kommer tilbage med en anden kraft. De skal omrøres til blod før vi kan bruge dem, som Rilke sagde. Essayet er derfor blevet kaldt for en fordøjelsesproces hvor man går gennem noget. Essayisten står på grænsen mellem den kendte verden og den ukendte, mellem en gammel verden og en ny, som Gisle Selnes er inde på i Det fjerde kontinentet. For én af det tyvende århundredes største essayister Walter Benjamin danner erfaringen en usynlig bro mellem historien og os selv. For at forstå vores samtid og den historie vi står midt i, må man udgrave de mørke, usynlige energier, der samler sig i et koncentrat. For at få øje på disse sammenhænge i tiden må man ikke bare lære at se, men lære at se på en bestemt måde. Dette syn kalder Benjamin «et dialektisk billede», en konstellation af historiske spændinger. At forstå vores samtid handler om at vækkes til live i erfaringen – om bevidsthedens egen vækkelse. Kunsten er at erfare det samtidige som en vågen verden. Derfor handler essayet sjældent kun om verden derude. Essayet skriver sig op mod en grænse til vores erfaring. Der skrives som et forsøg på at udvide erfaringen, selvom udvidelsen folder sig tilbage om sig selv i en gentagelse, i et mønster. Identitet, værdier og selvforståelse knytter sig til denne erfaringsverden. Således tror jeg at vores forsøg på at forstå samtiden og forsøget på at udvide vores erfaring hænger sammen. Essayets praksis er skriftens og tankens forsøg på at gøre vold mod sig selv. Benspænd 3: Kritik. Al god essayistik skaber en kritisk stemme. Men essayets kritiske energi er ikke først og fremmest negerende, men beskrivende og undrende. Essayisten opfører sig ikke som den kloge bedrevidende der fra starten af indtager en position hvorfra han dømmer. Han opfører sig mere som en utrættelig «studerende», hvor det at fare vild fører til ny frugtbar undren. Det er ikke nogen tilfældighed at roden af studium FILMNOTISER – st – indikerer et sammenstød der er karakteristisk for den der har været udsat for et chok og forbløffes herover: Stupiditet af latin stupidus, favner det at være «forbløffet» og «forvirret» såvel som at være «slået sanseløs». Forbløffet må den granskende studerende gang på gang stoppe op, for dér at opdage en ny uvidenhed, som om netop dette var det mest oplysende. En rastløs undren baner vejen for en fortsat generøs indlevelsesevne – en ukuelig beskrivelsefeber. Walter Benjamin kaldte derfor den kritiske handling for den handling der både ødelægger og opbygger. Tingene og verden er nemlig under konstant nedbrydning og opbygning. Kritikkens kunst er afbrydelsens kunst. Hvis historien er et tog der kører, er revolutionen den som trækker i nødbremsen, som Benjamin skrev. Krisen er glemselen, at tingene fortsætter som hidtil. «Ved at ødelægge og afbryde historien får kritikken øje på det enestående ved historien og tingene, både det banale og det kreaturlige». Den følsomme kritik bryder med opfattelsen af historien som et ubrudt kontinuum og skaber blik for detaljen og sprækkerne, der som en anden vulkan brækker de store jordskorper op og åbner et blik ind til en anden virkelighed. Benspænd 4: Den vandrende arkæolog. Essayet forbinder jeg med vandringen og bevægelsen – en særlig måde at orientere sig på som også siger en hel del om måden at tænke på. Essayet bevæger sig ikke i en lige linje fra problem over argumentation til konklusion, men søger ind mod et problem fra flere sider i en vandrende omgående bevægelse. Den essayistiske tanke ligner mere en proces hvor forskellige spring sætter noget i gang. Tomhed, fravær, negativitet, tvivl, undren og chok kan være et stærkt udgangspunkt for essayistens måde at komme videre på. Tålmodigt må essayisten som en anden arkæolog bevæge sig omkring sit materiale, stoppe op, holde igen, vente, gå tilbage, for at se det ansigt der gradvist kommer til syne, og egentlig bliver han aldrig færdig. En sådan modtagelighed er på ingen måde forbeholdt mennesker med en lang uddannelse. Faktisk er evnen til modtagelighed ofte ikke særlig udbredt blandt akademikere og intellektuelle. Det er blevet sagt at sidstnævnte mangler evnen til modtagelighed, mens mange kunstnere har svært ved at tænke! Når dette samles i én figur, opstår interessante udvekslinger, som i Robert Musils dissektion af sentimental sanselighed eksemplarisk udfoldet gennem mødet mellem den intellektuelle Ulrich og den uskyldigt åbne søster Agathe (Manden uden egenskaber). Her mødes ømhed og tanke, fortvivlelse og forbavselse. «Kærlighed gør også, at man ser det, der ikke er» – Musils credo. At elske virkeligheden er at se det synlige tage form, forud for det allerede skabte. Det som endnu ikke er. Benspænd 5: Oprørets impuls – kætteren (eksemplets kraft). Vi savner overskri- delsen – men hvilken? Og hvordan ser denne overskridelse ud? Essayistens våben er på én gang det tålmodige og det kætterske: Først må han gøre sig bevidst om de betydninger og koder og symboler der holder os fanget i en bestemt forestilling om os selv, samfundet og hinanden, og dernæst udslette eller omdirigere dette netværk af betydninger. Fra hver deres sted skrev Camus og Pasolini oprørske essays med livet som indsats: Camus i en forsonende og affirmativ tone podet med en kristen og stoisk livsindstilling; Pasolini i en konfrontatorisk tone mærket af utrættelig virkeligheds- og kærlighedshunger. To forskellige temperamenter – den første med distance, den anden uden distance – men begge næret af tvivl og forundring der aldrig forsøger at forklare eller opklare, men stille sig undrende ud i det åbne. Begge brændende af længsel efter at gøre essayet til den tanke der forvandler. En generation af unge og ældre har lyttet til deres stemme, ikke fordi de her fandt svaret på den store forandring, men fordi den stemme der taler har kæmpet, har levet væsentligt, har gjort en anstrengelse. Oprørets impuls er her via essayet eksemplets kraft. Vi må spørge os selv om livet i det er så stærkt, at det rejser sig mod os som en påmindelse, en anklage, at det rammer os med sin insisteren, sin smerte, sin skarphed, sin følsomhed, så det får os til at se anderledes, handle anderledes, føle anderledes, eller indlede en ny begyndelse. Måske er det essayets dyd – at gøre en anstrengelse, i sit eget tempo, og derigennem gøre noget med sig selv og verden? Essayets praksis er skriftens og tankens forsøg på at gøre vold mod sig selv. At forestille sig et sprog af berøringer der også kunne blive til et sprog uden magtrelationer. Det som her står tilbage er at noget lyser, at den som har stået bag opgaven har gjort en særlig anstrengelse, der har sat sig selv på spil. Når vi anstrenger os for at trænge ind i tingene, bliver vi opmærksomme på deres skrøbelighed, og dermed sårbarheden der omgiver os. «Men jo mere endelig en ting er, og jo mere begrænset i størrelse den er, jo mere er den ladet med liv, følelser, frygt, medfølelse,» skriver den amerikanske forfatter Joseph Brodsky. «’Husk mig, hvisker støvet.’ Og man kan i dette høre noget sige, at hvis vi en gang i mellem lader tiden lære os noget om os selv, så vil tiden måske til gengæld lære noget om os. Hvad det skulle være? At det, vi mangler i størrelse, kan udlignes ved følsomhed.» Carnera er essayist og forfatter. [email protected]. David Cronenbergs filmer – foruten, selvsagt, David Lynch. Moralens grenser. Prisoners kretser også I Denis Villeneuves univers koker alt ned til spørsmål om hva det er som gjør oss fri – og hva er det som stenger oss inne. FILM KJETIL RØED I begynnelsen av kanadiske Denis Villeneuves Sicario ser vi et FBI-team som foretar en voldsom razzia av et narkoreir. Etter en dramatisk arrestasjonsrunde oppdager de at veggene er fylt med lik. Men det er mer som er skjult, for under en luke i bakken i et skur utenfor, ligger det en sprengladning på lur som detoneres idet agentene åpner luken/forundringspakken. Kate Macer – briljant spilt av Emily Blunt – står i utkanten av sprengningen, og kommer fra dramatikken med livet i behold. Kort tid etter blir hun kontaktet av et CIAteam som vil ha henne med for å ta mennene som stod bak den skjulte sprengladningen og drapet på kollegaene. De vil «skape uro» i narkotrafikken, som de sier, på grensen mellom USA og Mexico, for dermed å lure mafiabossen himself, Fausto Alarcon, ut fra sitt skjulested. CIA-gjengen ledes av en slentrende Josh Brolin i rollen som Matt Graver, og en lumsk og hemmelighetsfull Benicio del Toro i rollen som Alejandro. De oppnår sine mål, på et vis, selv om «målet» omdefineres underveis og roller stokkes om mot slutten av filmen. Skjulte agendaer avdekkes, og mørke motiver kommer til syne. Filmens klimaks utspiller seg under bakken – mellom USA og Mexico. Sicario er nok den minst gåtefulle av Villeneuves siste filmer og en lightversjon av de problemene han tar for seg i de foregående mesterverkene Enemy og Prisoners. Men med sin relativt velorganiserte krimhistorie og filmens fantastiske foto vil den nok appellere til langt flere. Fornuftens bakside. Som med Prisoners og Enemy (begge 2013) dras også denne filmen i retning av noe mytisk eller allegorisk. Sicario handler ganske riktig om narkokarteller sør i USA og i grensebyer i Mexico, men griper i virkeligheten langt dypere enn som så. Den går i retning noe fundamentalt ondt, en satanisk malisiøsitet som går lenger enn kriminaliteten selv. Når CIA-teamet reiser inn i grensebyen Juárez for å hente Fausto Alarcons bror ut av fengsel – med solid oppbakking fra meksikansk politi – er det som en reise ned i underverdenen eller helvete. Ting er ute av kontroll. Vi hører hyl og rop. Vi hører skrik, sprengninger og skudd fra både fjern og nær. De døde kroppene som henger fra broene i Juárez, demonstrerer kaostilstanden ytterligere: Dette er ikke bare en by med mye kriminalitet, men et mytisk sted. Anretningen av de døde – hodeløse og nakne, med avkappede lemmer – er Villeneuves hommage til Francisco Goyas Krigens redsler, en serie raderinger som også åpner lukene mot en brutalitet som går utover vår forstand. Det barbariske er ikke noe som kan forklares, men noe som utfordrer grensene for hvordan vi organiserer virkeligheten. Dobbeltgjengere. Innledningssitatet til Villeneuves Enemy kan, slik sett, stå som motto for hans produksjon: «Kaos er orden som ennå ikke er dechiffrert.» Utsagnet, som er hentet fra José Saramagos roman Dobbeltgjengeren som filmen bygger på, antyder at det gåtefulle lar seg forklare hvis vi ser godt nok etter. Enemy – særlig med sin skrekkinngytende og forunderlige slutt – innbyr jo til slik avkoding, men jeg tror vi like gjerne kan snu utsagnet på hodet for Villeneuves del. For spørsmålet er ikke bare om det som er kaotisk lar seg forstå, men at det forståtte bærer på et kaos. Det er dette kaoset, eller denne uordenen, som Villeneuve gjeninnfører i symbolsk form i sine filmer. Selv om motivene for volden kan legges frem og belyses rasjonelt, er slusene mot kaos åpnet. Og det er dette landskapet – hvor vi balanserer mellom det symbolske og mytiske på den ene siden, og gjenkjennbar hverdagsvirkelighet på den andre – Villeneuve er så opptatt av. Det er også det som gjør ham så god. Vi hører hyl og rop. Vi hører skrik, sprengninger og skudd fra både fjern og nær. Filmene hans dreier seg alle om identitetens grenser i en eller annen form, men det er særlig Enemy som trenger inn i denne problematikken. Filmen utforsker hva som skjer når vi møter noen som er identisk med oss selv – helt ned til minste detalj, som arr på kroppen, latter og stemmeleie. Svaret som gis i filmen, er tvetydig og gåtefullt, men samtidig er det åpenbart at en slik fordobling av deg selv fører til en desintegrasjon av virkeligheten. Din egen eksakte fordobling er noe som ikke kan eksistere uten at både du og verden rundt deg må omdefineres radikalt. Villeneuves utforskning av hva som skjer når vi forfølger vårt eget speilbilde, er uhyre interessant. Her ligger han tett på sin landsmann rundt identitet, men beveger seg vekk fra den gåtefulle fordoblingen og i retning moralens grenser. Den spør hvor langt vi er villige til å gå, hva vi er i stand til, når våre nærmestes liv er i fare. Om barnet ditt kidnappes, hvor langt kan strikken strekkes for å få det tilbake? Villeneuve strekker den svært langt i Prisoners, men jeg tror de fleste av oss er villige til å følge ham i tankeeksperimentet. Selv om den er mindre gåtefull enn Enemy, er Prisoners hakket mer forstyrrende enn både Enemy og Sicario, fordi den trenger helt ned i grumset vi helst ikke vil ta i. For om andres liv må ofres for at du skal redde ditt eget barn – er du da villig til å gjøre det? Og kan du ta loven i egne hender, som Keller Dover – spilt av en frenetisk og desperat Hugh Jackman – gjør? I Prisoners finnes et symbol på en labyrint som spiller en sentral rolle i løsningen på dramaet som filmen kretser rundt. Symbolet, som har forskjellige roller i filmen, er faktisk også et bilde av den kretiske labyrint, uten at dette nevnes eksplisitt i filmen. Ifølge mytologien var dette en labyrint som inneholdt monsteret Minotauros – halvt menneske og halvt okse – og som befolkningen på Kreta måte ofre mennesker til for å holde i ro. Som kjent klarte Ikaros og hans far å flykte fra labyrinten, før førstnevnte falt ned i Middelhavet og druknet. Teseus ble den som klarte å ta knekken på uhyret ved å legge en tråd bak seg etter hvert som han gikk inn i labyrinten (Ariadnes tråd). Villeneuve bruker det bildet vi har av denne labyrinten neppe uten grunn, for det labyrintiske spiller en helt sentral rolle i filmene hans. Hos Villeneuve koker det hele ned til spørsmål som «Hva er det som gjør oss fri, og hva er det som stenger oss inne?» Vi er kanskje fanget i en ytre labyrint, men det er den indre labyrinten som er den vanskeligste å finne veien ut av, antyder han. Å få andre ut av labyrinten, som i Prisoners og Sicario, kan også føre til at man sperrer seg selv inne i den. Røed er fast kritiker i Ny Tid. [email protected] Livet, døden og metafiksjonen Utover seg selv Italienske Nanni Moretti er tilbake med sin beste film siden Sønnens rom, som den premieraktuelle metafilmen Mia madre har flere likhetstrekk med. FILM ALEKSANDER HUSER Fra Voldtatt Fra Maiko – Dancing Child Flere av de norske dokumentarene på Bergen internasjonale filmfestival kombinerte dypt personlige historier med vesentlig samfunnsaktualitet, og var følgelig alt annet enn navlebeskuende. kortdokumentarseksjonen). Ofte har disse en spilletid på en snau time, tilpasset tv-kanalenes programmeringsflater, noen ganger litt lengre. Dette programmet inneholdt flere personlige dokumentarfilmer, samtidig som de gjerne også hadde en bredere samfunnsmessig slagside – i tillegg til at flere av dem beveget seg langt utenfor landets grenser. Som vi i juryen sa i vår uttalelse på prisutdelingen, er norske dokumentarister ut fra dette programmet å dømme alt annet enn navlebeskuende, selv ikke når de tar utgangspunkt i seg selv. Voldtekt. Et sterkt eksempel i så måte er ALEKSANDER HUSER I løpet av sine 16 leveår har Bergen internasjonale filmfestival befestet seg som landets største og beste innen dokumentarfilm, selv om det også er mye interessant fiksjonsfilm å se i løpet av festivalens åtte dager i september. Det omfattende dokumentarprogrammet består blant annet av flere konkurranseseksjoner, både for norske og internasjonale filmer. Undertegnede satt i år i juryene for for beste korte og beste lange norske dokumentarfilmer, og vil her presentere noen av inntrykkene fra disse programmene. Personlige samfunnsrapporter. Med «lange dokumentarer» sikter jeg til programmet festivalen rett og slett kalte «norske dokumentarer», som besto av helaftens dokumentarfilmer (i motsetning kortfilmene i dokumentaren vi valgte å gi prisen til, Linda Steinhoffs Voldtatt. Da hun startet arbeidet med filmen, var intensjonen angivelig å ta for seg samfunnsproblemet voldtekt på et mer generelt plan, men etter hvert innså filmskaperen at hun var nødt til å adressere sin egen erfaring fra da hun selv ble voldtatt 15 år tidligere. Filmen har derfor blitt en gripende, personlig reise, hvor vi blir kjent med et menneske som er mye mer enn et voldtekstoffer, men også med de mange konsekvensene dette traumet har hatt for henne. Steinhoff oppsøker ulike instanser i helse- og rettsvesenet med et levende engasjement som gjør at vi ikke alltid får servert de «riktige» journalistiske spørsmålene, men som likevel – eller kanskje til dels derfor – avdekker noen alvorlige svakheter og brister i systemet. Blant intervjuobjektene i filmen er også en person dømt for overfallsvoldtekt, og man kan bare forestille seg hvilket mot dette har krevd hos filmskaperen – som gjennomfører møtet med en beundringsverdig åpenhet. Selv om filmen tar opp et vondt tema, er ikke Voldtatt noen utelukkende tung og dyster film. Underveis bestemmer Steinhoff seg for å anmelde voldtekten hun selv har opplevd, noe hun den gang ikke fikk entydig råd om å gjøre. Utover å skape narrativ fremdrift, gir dokumenteringen av denne prosessen noen verdifulle verktøy for andre med tilsvarende erfaringer som filmskaperen – samtidig som det også er medvirkende til å avdekke de tidligere nevnte manglene i det offentlige apparatet. Selv om filmen tar opp et vondt tema, er ikke Voldtatt noen utelukkende tung og dyster film. Fra anslaget av bryter Steinhoff selv ut i latter, noe vi riktignok innser at er en nervøs reaksjon. Like fullt fremstår hun som en sprudlende person, og vel så viktig i denne sammenheng er hennes valg av et friskt og nokså ungdommelig formspråk. Dette vil trolig gjøre filmen mer tilgjengelig for et yngre tenåringssegment, som utvilsomt vil ha godt av å se den (dette gjelder naturligvis både gutter og jenter). At filmen appellerer til publikum ble da Anmeldelse. også bekreftet av at den på prisutdelingen i Bergen i tillegg vant festivalens publikumspris, hvorpå en impulsiv festivalsjef (og leder for distribusjonsselskapet Tour de Force) Tor Fosse fra scenen lovet filmen kinodistribusjon. Det er bare å håpe at han holder ord, for Voldtatt er en film som burde ses av mange – på grunn av tematikkens viktighet, men også selve filmens kvalitet. Asylbarna: Farida er en sober og sprengkraftig rapport om ni år gamle Farida og hennes families situasjon i Afghanistan, etter at de en natt ble deportert av norsk politi til dette landet hun aldri tidligere hadde satt sine ben i. Hederlig omtale. Juryen valgte i tillegg å gi en hederlig omtale, som også ble tildelt en usedvanlig personlig film med et sosialt og til dels politisk tema. Idas dagbok har fått en del mer oppmerksomhet enn Voldtatt (som hadde sin premiere under festivalen i Bergen), blant annet fordi en kortversjon har blitt vist på VGTV. Filmen er basert på Ida Storms egne «selfie»-videoer, og gir et rått og ufiltrert innblikk i den unge kvinnens mange ned- og oppturer gjennom en langvarig og tidvis svært smertefull kamp mot psykiske lidelser. Samtidig skal regissør August B. Hanssen berømmes for en kyndig og sømløs behandling av det røffe materialet – inkludert et heftig lydspor – som forsterker tilskuerens medopplevelse. Idas dagbok er et unikt dokument om en type sykdom som stadig ikke møtes med tilstrekkelig aksept og forståelse. I likhet med Voldtatt skal filmen vises på NRK, for Idas dagbok sin del allerede i inneværende måned. Flere sterke bidrag. I tillegg har jeg lyst til å trekke frem to andre blant de ti bidragene i den norske (lang-)dokumentarkonkurransen. Disse to kom ikke med blant dem juryen honorerte, men er like fullt dokumentarer jeg lot meg begeistre av – og som jeg i det minste kan gi litt oppmerksomhet her. Først og fremst Åse Svennheim Drivenes’ Maiko – Dancing Child, som er et meget velfortalt, observerende portrett av Nasjonalballettens solist Maiko Nishino. Filmen forteller en sterk og nærgående historie om familie kontra karriere og om prestasjonspress fra tidlig alder, som gjennom noen hendelser underveis får en svært engasjerende, klassisk dramaturgi. En positiv overraskelse var dessuten Birgitte Sigmundstads Odel. Slik tittelen lover handler denne dokumentaren om den særnorske odelsretten, som behandles med en leken kombinasjon av personlig, anekdotisk tilnærming, utradisjonelt iscenesatte intervjuer og mer faktafunderte innslag. Dette er ingen enkel sjonglering, og filmen kan da også innimellom fremstå som noe ufokusert – men den har en smittende sjarm og noen karismatiske karakterer som gjør at den kommer unna med det med en overbevisende helhet i behold. Kort og engasjerende. Som nevnt satt jeg også i juryen for norske kortdokumentarer, som i likhet med de lange konkurransefilmene holdt et generelt høyt nivå. Her ble det gitt hederlig omtale til A Place Good Enough, Emilie Norenbergs forfriskende og vindskeive portrett av den lille bygda Skåbu i Jotunheimen. Denne filmen kommer til tider overraskende tett på innbyggerne, men sverger likevel kompromissløst til et sveipende panoramaperspektiv – for å låne et par formuleringer fra vår jurybegrunnelse. Selve prisen for beste kortdokumentar ga vi til Asylbarna: Farida, en sober og sprengkraftig rapport om ni år gamle Farida og hennes families situasjon i Afghanistan, etter at de en natt ble deportert av norsk politi til dette landet hun aldri tidligere hadde satt sine ben i. Kortdokumentaren er konsekvent fortalt fra Faridas perspektiv, som medfører at noen faktaopplysninger utelates, men isteden gjør resultatet enda mer inntrengende og opprørende. Asylbarna: Farida inngår i en serie på fire kortdokumenaterer om ulike asylbarn, som skal sendes på VGTV. For igjen å sitere vår jurybegrunnelse, her ført i pennen av jurykollega og filmredaktør i Natt & Dag Martin Øsmundset, er det bare å håpe at denne filmen finner veien til en helt annen filmskaper, nemlig landets justisminister. Huser er fast filmkritiker i Ny Tid. [email protected] Det er gått 14 år siden den italienske filmskaperen Nanni Moretti vant Gullpalmen i Cannes for spillefilmen Sønnens rom, hvor han selv spilte hovedrollen som psykiateren som brått opplever et tragisk dødsfall i familien. Selv mistet Moretti sin mor under innspillingen av sin forrige film, den institusjonskritiske og lett fornøyelige komedien Vi har en pave (2011). Nå er han tilbake med sin beste film siden Sønnens rom, hvor han igjen behandler sorg, tap og selvransakelse. Mia madre handler om en filmregissør som er i ferd med å miste sin syke, gamle mor, og samtidig sliter med et nylig brudd med en partner, tilnærmingen til sin tenåringsdatter og innspillingen av en spillefilm. Film i filmen. Slik han har for vane, har Moretti også denne gang gitt seg selv en rolle i filmen. Men uansett hvor personlig historien fremstår, spiller han ikke hovedrollen som den sorgtyngede og frustrerte filmregissøren. Kanskje nettopp for å gi seg selv litt avstand til materialet – og muligens for å unngå billig vitsing om italienske menns forhold til sine mødre (oops, der gjorde jeg det visst likevel) – har han latt hovedkarakteren være en kvinne, og gitt rollen til Margherita Buy. I stedet spiller Moretti filmregissørens bror, som i motsetning til henne tar seg fri fra jobb for bedre å kunne håndtere morens stadig dårligere helsetilstand. Filmens Margherita (karakteren deler med andre ord fornavn med skuespilleren som gestalter henne) lager et tilsynelatende ikke altfor originalt politisk drama om en fabrikkstreik – trolig som et selvrefleksivt og til dels selvironisk spark til de samfunnskritiske aspektene ved flere av Morettis egne filmer. Den samme selvironien kommer enda tydeligere til syne når filmens Film får skyld for masseutvandring til Sverige Filmen Casanegra (2008) av norsk-marokkanske Nour-Eddine Lakhmari får skylden for at 1100 marokkanske gatebarn har reist til Sverige. Filmen Casanegra handler om de to marokkanske gateguttene Adil og Karim i Casablanca. Mens Karim forelsker seg i en overklassekvinne, forsøker Adil å skaffe seg penger for å reise til Sverige der han har hørt at man kan kjøpe arbeids- og oppholdstillatelse. I sin jakt på lykken drives de to vennene lenger og lenger inn i kriminalitet. «Jeg ante ikke at Casanegra har hatt en sånn påvirkningskraft,» sier Nour-Eddine Lakhmari til filmmagasinet Cinema. «Jeg er litt overrasket over artikkelen. Det er morsomt at de fremhever Casanegra som den viktigste grunnen til at disse unge fattige marokkanerne innvandrer til Sverige ... Det lukter veldig politikk». Avisen Dagens Nyheter har intervjuet en av de marokkanske gateguttene. Han sier til avisen at drømmen om Sverige ble født etter at han hadde sett Casanegra. En av hovedpersonene i filmen får et postkort fra Malmö, der hans onkel bror. «Det var da jeg fikk et bilde av Sverige som verdens beste land. Du kan snakke med hvilken som helst marokkansk gutt – alle har sett filmen,» sier gutten til Dagens Nyheter. Over tusen marokkanske gatebarn har reist til Sverige de siste tre årene, og det er en økende strøm av dem som lever på gaten i Stockholm, Göteborg og Malmö. Mange forsørger seg ved hjelp av kriminalitet. Bare i Stockholms-området er over 500 hjemløse gutter tatt for blant annet tyveri, narkotikaforbrytelser, vold og ran de siste tre årene. I håp om å få bli i Sverige har 1100 marokkanske gutter søkt asyl, men bare et tjuetall av søknadene er innvilget. Problemet for svenskene er at Marokko nekter å ta i mot gateguttene, og dermed blir de værende på gaten i svenske storbyer. Film et døgn i India Mia madre Regi: Nanni Moretti, foto: Arnaldo Catinari BIFF 15 Margherita sliter med å kommunisere med både staben og skuespillerne sine. Ikke minst er det åpenbart at skuespillerne finnes det vanskelig å forstå hennes gjentatte instruksjon om at rolleinnehaverne skal la «skuespilleren stå ved siden av karakteren», en formulering Moretti angivelig selv pleier å gi sine skuespillere. Tungen hans er godt plassert i kjaken der, altså. Denne gang har han laget en metafilm – en sjanger som ikke alltid er like morsom for publikum som det kan synes å være for filmskapere å lage dem. Kommunikasjonsproblemene på filmsettet blir ikke mindre med ankomsten til den amerikanske (i hvert fall i egne øyne) stjernen Barry Higgins, som er fløyet inn for å spille den sentrale rollen som fabrikkeier. Denne komiske karakteren gestaltes av en velopplagt John Turturro, som – vel å merke med god hjelp av fine nyanser i manuset – evner å gjøre Hollywoodskuespilleren med den store kjeften og det enda større egoet til noe mer enn en den foraktelige pappfiguren han lett kunne ha blitt. For øvrig utfører Turturro rollen i imponerende stor grad på italiensk, om enn intensjonelt mangefullt sådan. Spillmessig er det imidlertid Margherita Buy som bærer filmen med sitt finstemte og kontrollerte nærvær, som gradvis skal bli mindre tilbaketrukket. Sobert og personlig. Mia madre har mange likhetstrekk med Sønnens rom, både i form og innhold. Her finnes igjen en og annen drømmesekvens og sporadisk bruk av voice-over-narrasjon, samtidig som filmstilen jevnt over er sober og realistisk. Sjangermessig er dette først og fremst et drama, men enda mer enn i Sønnens rom er det mye å le av i Mia madre – ikke minst i innslagene med Turturros karakter og andre episoder fra filminnspillingen i filmen. Som jeg har vært inne på, er det mer enn hovedkarakterens yrke som gjør at Mia madre fremstår som en svært personlig film fra Morettis side. Men ved å nettopp gjøre henne til filmregissør og inkludere en viktig handlingslinje om arbeidet hennes, har han denne gang laget en metafilm – en sjanger som ikke alltid er like morsom for publikum som det kan synes å være for filmskapere å lage dem (med noen hederlige unntak, som Tom DiCillos Living in Oblivion fra 1995). I tillegg er dette en såpass endevendt sjanger at den ikke er spesielt lett å tilføye originalitet. Originalitet er nok heller ikke den fremste styrken ved Morettis Mia madre, selv om den så avgjort bærer filmskaperens tydelige signatur – og følgelig slettes ikke oppleves som noen plagiering. Derimot skal Moretti berømmes for å unngå de noe desperate forsøkene man ofte ser i metafilmer på å være smart og morsom på samme tid. Isteden har han valgt å legge tyngdepunktet på melankolien, som også var fremtredende i Sønnens rom. Og, som tittelen mer enn antyder, handler Mia madre mer om familieforhold enn om filminnspilling. Som tittelen mer enn antyder, handler Mia madre mer om familieforhold enn om filminnspilling. En dansk parallell. Med sin kombinasjon av nedstemthet og lettere nevrotiske komikk (samt sine mange scener fra terapirommet), kunne Moretti med sin gjennombruddsfilm Sønnens rom gi åpenbare assosiasjoner til Woody Allen. I større grad fikk imidlertid Morettis nye film meg til å tenke på den danske filmskaperen Nils Malmros, som ikke er fullt så godt kjent i Norge som han fortjener. Med et dempet og presist filmspråk ikke ulikt Morettis, har Malmros gjennom en lang karriere (han spillefilmdebuterte med En mærkelig kærlighed i 1968, og fant sitt uttrykk med oppvekstskildringen Lars-Ole 5c fra 1973) laget filmer tydelig inspirert av egne livsopplevelser. På et vis kom hans filmografi til et naturlig sluttpunkt med Sorg og glede fra 2013, som ble en stor suksess i Danmark, og som ble lansert på norske kinoer i fjor av distributøren Arthaus. Her forteller Malmros med bemerkelsesverdig nøkternhet om tragedien han ikke trodde han kom til å lage film av, nærmere bestemt om at hans kone i en psykose tok livet av deres ni måneder gamle datter tre tiår tidligere. Sorg og glede er en sjeldent bevegende film, som både er en kjærlighetserklæring til hans livsledsager (de er fortsatt gift) og en bearbeidelse av deres delte traume. En meget sterk anbefaling der, altså, til alle som ikke har sett den. Også i Malmros’ filmer er det med andre ord livet fremfor kunsten det egentlig handler om, samtidig som filmskaperens selvransakende prosjekt gjør at filmene nødvendigvis skildrer filminnspillinger – i Malmros’ tilfeller med mer direkte selvbiografiske utgangspunkt enn det fiktive streikedramaet i Morettis Mia madre. Sistnevnte film er like fullt et utmerket eksempel på at metafiksjonen kan benyttes til noe mer enn selvforelskede innsidevitser, tvert imot gir det her en følelse av oppriktighet og til dels også ydmykhet fra filmskaperens side. Det ble ikke noen ny Gullpalme på Moretti for denne filmen, som riktignok vant den økumeniske juryens pris under årets festival i Cannes. Ikke desto mindre er Mia madre så avgjort et svært solid og etterlengtet comeback for filmskaperen – som til tross for visse interessante prosjekter ikke helt har klart å beholde sin posisjon på filmkartet etter det store gjennombruddet 14 år tilbake. Forutsatt at Googles oversetterfunksjon ikke lurer meg, er det på sin plass å avslutte med et rungende «bentornato». Huser er fast filmkritiker i Ny Tid. [email protected] Det amerikanske selskapet Google har slått seg sammen med filmskaperne Ridley Scott, Richie Mehta og Anurag Kashyap om å lage det historiske filmprosjektet India in a Day. Prosjektet går ut på å filme livet i India i løpet av et døgn, og alle i India ble følgelig oppfordet til å bruke kamera og filme sin egen lørdag den 10. oktober i år. Deltakerne ble bedt om å laste opp opptakene sine på http://indiainaday.withgoogle.com samme dag. De som senere får sine opptak benyttet i den ferdige filmen, krediteres som co-regissør og blir deltakere i den første brukergenererte dokumentaren i featurelengde skutt på én dag om livet i India. Filmen har premiere i 2016. Ridley Scott sier at India in a Day er en unik mulighet til å dokumentere livet i landet, og oppfordret i forkant av den store filmlørdagen alle til å ta kameraet eller mobiltelefonen fatt og sende inn opptak. «Det betyr ingenting hvor lite eller personlig det er – alt fra en sykkeltur til en telefon til mor er interessant. Det handler om å bevitne livet i løpet av et døgn i dagens India – det er magisk nok,» sa han i en pressemelding før innspillingsdagen. Oppsving for norsk kinofilm Over seks av ti solgte kinobilletter i september var til visninger av norske filmer. En så høy andel norske filmer i løpet av en kalendermåned er ny rekord. På toppen ruver høstens store kinosnakkis Bølgen. Katastrofedramaet skildrer hendelsene etter at Åkneset faller i vannet og lager en flodbølge som nesten utsletter turistperlen Geiranger i Møre og Romsdal. Filmen fikk hele 526 676 besøk forrige måned, men er langt fra den eneste vestlandsfilmen som trekker folk inn i kinosalene. «Vi er inne i en god periode nå. Det finnes mange gode historier her, og de fortelles av gode fortellere. Vi har også arbeidet med å legge til rette for et levende filmmiljø,» sier Lars Marøy i det regionale filmfondet Fuzz. www.nytid.no 16 | NR. 27 | OKTOBER 2015 (15.10–11.11) NY TID – MÅNEDLIG INTERNASJONAL ORIENTERING NY TID – MÅNEDLIG INTERNASJONAL ORIENTERING OKTOBER 2015 (15.10–11.11) | NR 27 Kritikk 17 LITTERATUR Spor på flukt Imagining Emanuel Regi: Thomas Østbye, foto: Thomas Østbye og Jon Christian Simensen Out of Norway Regi: Thomas Østbye og Emanuel Agara, foto: Emanuel Agara Disorient Regi: Laurent Van Lancker Haunted Regi: Liwaa Yazji, foto: Jude Gorany, Talal Khoury og Liwaa Yazji Babylon Regi: Youssef Chebbi, ismaël og Eddine Ala Slim, foto: Ala Eddine Slim, Youssef Chebbi og Ismaël Chebbi Mellom 21. september og 4. oktober fokuserte den internettbaserte visningsplattformen Doc Alliance Films på filmer om flyktninger. Her er betraktninger om noen av dem. DOKUMENTARFILMER ENDRE EIDSAA LARSEN Jeg opplever dokumentarfilmer som spor, og bare spor, av livssituasjoner jeg ikke selv befinner meg i. Disse sporene kan kanskje fungere som det motsatte av Narkissos' speilbilde, ved at de viser meg en vei ut av mitt eget ståsted. Men de er selvfølgelig ikke speil der jeg ser andres virkelighet; hvor enn klare eller uklare, forblir de mer eller mindre uttrykksfulle fragmenter fra en faktisitet som ikke er min, og som aldri kan bli min – men som jeg må prøve å følge, granske, sette meg inn i. Eller mer presist: Dokumentarer er som oftest spor fra andre menneskers møte med en livssituasjon som ikke er min eller deres. Dette kompliserer forholdet ytterligere: filmskaperne er det skjøre bindeleddet mellom meg og de menneskene dokumentaren handler om. Nesten uansett hvor gode disse filmskaperne er, er de dømt til å lage vaklende, hullete og ofte uendelig lange hengebroer mellom min og andres erfaring. De kan skape en genuin forbindelse, men de kan også få meg til å tråkke feil. Det jeg uansett må huske, om jeg ikke ønsker å lure meg selv, er at disse filmene ikke bare muliggjør medierte erfaringer av andre vilkår, men at de som regel markerer gapet mellom min og andres virkelighet. Slik er de også spor – ekspressive tegn på en avstand mellom meg og andre. Denne avstanden blir særlig konfronterende i møtet med filmer om flyktninger. I hvilken grad kan jeg, der jeg sitter vanedannet foran laptopen eller trygt i kinosalens forskansning, imøtekomme flyktningens usikre tilværelse, hvis hjem, trygghet og stabilitet er revet vekk? Imagining Emanuel. Dette spørsmålet blir tatt opp i Thomas Østbyes selvrefleksive dokumentar Imagining Emanuel (2011). Filmen tematiserer relasjonen mellom flyktningstatus og identitet, og et begrenset system for dokumentasjon, kartlegging og kontroll. Men det er også en film om våre begrensede muligheter til å forstå flyktningen på et grunnleggende epistemologisk nivå. Dokumentaren tar utgangspunkt i Emanuel Agara, som kom til Norge uten identitetspapirer. Han hevder at han er fra Liberia, og at han rømte fra borgerkrigen der, men politiet og norske myndigheter er sikre på at han kommer fra Ghana. Emanuels analfabetisme gjør det vanskelig for ham å peke ut sin hjemby på kartet, og han vet ikke helt når han er født. Situasjonen blir vanskelig for ham: Emanuel har hverken rett til å bli i Norge eller rett til å reise tilbake til hjemlandet sitt. Resultatet blir at han må sitte i rundt et år på politiets utlendingsinternat Trandum (der han sammen med de andre asylantene blir vekket hver halvtime, døgnet rundt, angivelig for å forhindre eventuelle selvmord!). Imagining Emanuel fører tankene til Jørgen Leths Det perfekte menneske (1967). Filmen starter og slutter i et tomt, «umenneskelig» rom – et mørkt studiolokale der bare Emanuel er opplyst, som et hjemløst og fanget forskningsobjekt under lupen. En stemme spør oss: Hva er det vi ser her? Gjennom hele filmen spør regissør Østbye oss om hvordan vi skal nærme oss denne flyktningen for å best forstå ham. Hvordan skal vi forstå hans identitet, hans opphav, hans erfaringer? Østbye knytter Emanuels situasjon til et eksistensielt spørsmål – som også blir et realpolitisk spørsmål: Hva er identitet? Er identitet bare noe som eksisterer for mennesker med papirene i orden? I hvilken grad er identitet noe vi skaper som samfunn – de sporene vi kan materialisere – og i hvilken grad er det de erfaringene vi har gjort oss, men som vi ikke nødvendigvis kan kommunisere eller dokumentere? Regissøren prøver seg frem med ulike stilistiske innganger, markert av kapitteloverskrifter, som ledd i en prosedyre for å finne svar på spørsmål Haunted som disse, og for å belyse Emanuels situasjon fra forskjellige vinkler. Men i sin selvrefleksive form og delvis motløse tone, kan den samtidig ses som en kritikk av en klinisk vitenskapeliggjøring av identitet og identifisering – og derigjennom en slags kritikk av seg selv. Imagining Emanuel synes å antyde at nettopp forestillingsevnen bør spille en større rolle når vi nærmer oss virkeligheten til dette mennesket – som et vesentlig tillegg til sannsynlighetsberegning, målinger, papirer, normer og regler. For å bevare flyktningens verdighet er vi nødt til å ty til vår forestillingsevne, ikke bare støtte oss på et regelverk eller et kamerablikk som registrerer. Slutten er overraskende gripende: Emanuel står og takker for den lille oppmerksomheten Østbye har gitt ham. Han er kanskje et «forskningsdyr» der han står i regissørens studio, men her er i alle fall en som studerer hans menneskelighet. Her er en som relaterer seg til ham som et vesen som eksisterer, og ikke bare som en ubekreftet identitet. I oppfølgeren, Out of Norway (Østbye og Emanuel Agara, 2014), prøver Østbye seg frem med en ny innfallsvinkel til flyktningens situasjon: Han gir Emanuel selv et kamera, og ber ham filme sine omgivelser. Emanuel har vært i Norge i ti år nå, og får endelig dratt tilbake til Liberia. Imagining Emanuel vant flere priser, og Emanuel brukte prispengene til å kjøpe seg falske papirer slik at han kunne flykte til sitt hjemland. Hvor enn imøtekommende Østbye forsøkte å være i sin forrige film, kom han ikke bort fra å bruke Emanuel og hans situasjon som et eksempel i en utforskning av overgripende problemstillinger. I Out of Norway legges derimot filmen helt konkret i hendene på Emanuel. Nå er prosjektet mer overgitt til Emanuel – hans bevissthet, kroppslige impulser (kameraet er alltid håndholdt) og observasjoner. Oppfølgeren blir mer intim og organisk, og mindre vitenskapelig-rasjonell. Nå ser vi spor som stammer fra Emanuel selv, og ikke bare fragmentariske blikk på flyktningen. Man blir likevel sittende og tenke: Hvem har redigert dette materialet? Hvem sitter med den endelige makten? Er det ikke Østbye som har tolket disse sporene fra Emanuel og tilpasset de sin egen tankeverden, rytmesans og filmforståelse – hvor enn udogmatisk og lydhør for Emanuel denne har vært? Hvordan hadde filmen sett ut om bare Emanuel hadde klippet den? På hvilken måte har han vært med i postproduksjonsprosessen? Hva er kuttet ut? Hvem har eventuelt kuttet ut hva? Desorientert. I Norge erfarte Emanuel å være alene med seg selv; han følte ikke at samfunnet brydde seg. I den belgiske dokumentaren Disorient (Laurent Van Lancker, 2011) gir en asiatisk flyktning uttrykk for det samme: «Du må først bli lykkelig selv, så kan du gjøre andre mennesker lykkelige. I Asia er vi opplært til å tenke: Du gjør mennesker lykkelige, og deretter kan man dele lykken. I Vesten må man lære å være alene, man må lære å bli sterk alene.» Denne flyktningen – som Emanuel – peker på en individualisme vi kanskje ikke alltid ser så lett selv. Vi rister på hodet av amerikaneren som hardnakket står på sin rett til å skyte en «trespasser» og slår oss på brystet av vår egen dugnadsånd. Men er vi ikke ofte en gjeng paralyserte tryner foran speilet? Dugnadsånden vår består vel like mye av indoktrinert høflighet som av velvillig fellesskapsfølelse? Som Østbyes filmer, konfronterer Disorient oss med vår uvitenhet. Filmen består fullt og helt av nonfigurative mønstre, vekslinger mellom lys og mørke og ulike fargenyanser. Over dette hører vi mennesker som snakker om sine opplevelser av å være flyktninger. De abstrakte formene betoner et fravær av innsyn til disse opplevelsene, og kaster våre skuelystne øyne tilbake på oss selv. Men fraværet av figurative holdepunkter markerer ikke bare gapet mellom oss og dem som snakker; filmens ubestemte visualitet er også i tråd med filmens konsentrerte fokus på følelser. Flyktningene snakker hele tiden om ambivalente følelser som muligens ikke kan gestaltes i et knippe ansikter. En mann fra Saigon, som har emigrert til Belgia, skal snart tilbake til hjemstedet sitt. Han uttrykker en tydelig ambivalens: «Å dra tilbake er en gjenforening og samtidig et slags brudd. Det er en hjemkomst, siden jeg vil være blant mine folk. [Men] det faktum at jeg tilbrakte halve livet utenlands etterlater spor – spor i din hukommelse, nesten i genene dine, i din daglige oppførsel, i dine tanker. Så jeg vil ikke [lenger] føle meg i eksil, men desorientert.» Hjemsøkt. Menneskene vi møter i Haunted (Liwaa Yazji, 2014) kan også sies å være desorienterte og ambivalente. Filmen lar oss møte syrere som er blitt «flyktninger» i sitt eget hjem – folk som sitter beleiret i sitt eget hus og som når som helst kan bli truffet av en bombe. Her møter vi mennesker som sliter med å Haunted forlate det hjemlige selv om døden banker på døren. De knytter seg til hverdagslige objekter som om det gjelder livet selv. Det er som om disse tingene vi ofte tenker på som små banaliteter – en tekanne, en glassbolle, et askebeger, et speil – i denne krisesituasjonen blir viktige holdepunkter for et verdig og utholdelig liv. Kanskje handler det om å bevare en viss autonomi (identitetsmessig, kulturell, menneskelig) i møtet med en uoversiktlig og voldelig situasjon – å bevare en siste rest av selvstyre blant de omveltende kreftene som når som helst kan styrte inn i huset ditt og snu alt på hodet? Flyktningleiren rekker å fremstå som mange ting i løpet av den to timer lange spilletiden: en militærbase, en søppeldynge, en improvisert lekeplass, en musikkfestival, en terskel, et venterom, et fengsel, et nytt hjem. Et eldre ektepar, som vi møter via et web-kamera, er beleiret av skarpskyttere på naboenes hustak. «Gud vil nok ikke forstå hvordan jeg tenker,» sier han. I denne borgerkrigen fremstår menneskenes tanker og følelser like skjøre som tingene rundt dem. Kameraet i Haunted sveiper over ruiner, gransker dem, finner aldri ro – filmen søker og samler klipp, reaksjoner og objekter uten å finne en helhetlig form. Man føler seg innesperret i kaotiske omgivelser, sammen med menneskene som filmes, ute av stand til å finne en vei ut av sporene fra krigens ødeleggelser – ødelagte vegger og vinduer, som viser noe tidligere «hjemlig» uopprettelig fragmentert. Babylon. I Babylon (Youssef Chebbi, Ismaël og Eddine Ala Slim, 2012) ser vi en ganske annen tilnærming til mennesker på flukt fra krig. Der filmene jeg til nå har snakket om i stor grad baserer seg på å få mennesker i tale, opererer Babylon med en «behavioristisk», observasjonell metode: en nøktern studie av menneskers oppførsel og gester. Filmen gir et portrett av en enorm flyktningleir i Tunisia, som ble etablert nær landets grenser i etterkant av det libyske opprøret. Sammen med nøkterne «flue på veggen»-bilder av flyktningene i leiren, som spiser mat, setter opp telt, står i køer og spiller volleyball, har filmen et lyrisk tilsnitt: periodevise nærbilder av planter i vinden og kravlende insekter i sanden skaper en eksistensiell klangbunn til de myldrende massenes daglige strev med å skaffe seg mat, et sted å gå på do, og ly for natten. I tillegg skaper en periodevis bruk av telelinse visse flate, maleriske bilder som kaster et «episk» lys over leiren – ett bilde minner om Kurosawas Kagemusha, der soldatene går medtatte foran en glødende sol. Flyktningleiren rekker å fremstå som mange ting i løpet av den to timer lange spilletiden: en militærbase, en søppeldynge, en improvisert lekeplass, en musikkfestival, en terskel, et venterom, et fengsel, et nytt hjem. Ja, i enkelte komposisjoner ser flyktningene ut som de første menneskene på Jorden, vandrende i en tørr og tom ørken de selv må fylle med liv. På liknende måte som de hjemlige tingene i Haunted tematiseres som «livsviktige», antydes det her hvordan daglige rutiner fortsetter å spille en sentral rolle i de hjemløse omgivelsene. Man ber, man vasker seg i ansiktet, og man vil fortsatt leve. Samtidig problematiserer også denne dokumentaren vår tilgang til flyktningenes liv. Regissørene velger bevisst å ikke gi oss undertekster til det som blir sagt. Dette grepet synes å vektlegge det fremmede som fremmed. Men den språklige hjelpeløsheten får oss til å legge merke til menneskenes rent kroppslige, gestiske kommunikasjon. Vi må stille vår oppmerksomhet inn på en annen måte enn den informative; vi må forsøke å leve oss inn i disse fremmede gestene, som i fraværet av undertekster vokser i uttrykksfullhet. Babylon – slik som Imagining Emanuel, Out of Norway, Disorient og Haunted – forblir begrensede fragmenter fra et liv vi ikke vet så mye om. Men ved å utheve seg selv som fragmenter, og ikke utgi seg for å være innsyn til andre liv vi kan synke inn i, skaper de en uro og et erfaringssjikt som potensielt fragmenterer vår egen virkelighetsoppfattelse og peker på vår egen – så vel som sporenes – skjørhet og begrensethet. På den måten kan de lette (i hvor enn liten grad) arbeidet med å forestille seg flyktningens destabiliserte virkelighet. Man nærmer seg noe, tross alt, ofte ved å betrakte ens egen avstand til det man skal nå. Filmene Imagining Emanuel, Out of Norway, Haunted, Disorient og Babylon er tilgjengelige for strømming for våre abonnenter på www.nytid.no. [email protected]. Foucault, plastic og forfulgte minoriteter NETTKRITIKK Tre nedslag i det audiovisuelle farvand online. AV STEFFEN MOESTRUP Nettet flyder over med indhold. Netop den svært fattelige mængde indhold, det endeløse, er vel et af de grundlæggende karakteristika for mediet. Især indhold af audiovisuel karakter, alt lige fra journalistisk funderende tv-dokumentarer til mere eksperimenterende, audiovisuelle essays, synes at vokse gevaldigt, hvorfor det kan være særledes vanskeligt at få et bare nogenlunde overblik. Vi vil i denne månedlige tekst forsøge at kuratere en anelse i det audiovisuelle indhold på platforme som YouTube, Vimeo og lignende tjenester i håb om at give vores læsere et sted at starte. Med nettets hyperlinkstruktur er de nedenfor nævnte værker vitterligt blot et udgangspunkt, og teksten her er dermed tænkt som inspiration, ikke som tvangsopskrift. Foucault – the lost interview. Der er næppe Kjærlighet eller bare reproduksjon? megen tvivl om, at den franske filosof Michel Foucault stadig nyder stor anseelse i en lang række universitetsfag. Især Foucaults arbejde med magtbegrebet og studiet af sociale institutioner som fængselssystemet har haft enorm påvirkning på de humanistiske fag. Langt de fleste af Foucaults værker er da også tilgængelige på vore sprog, så hvorfor egentlig give sig i kast med et filmet interview fra hollandsk tv i 1970’erne? Det er der flere grunde til. Naturligvis kan et interview på 15 minutter på ingen måde præsentere en udfoldet analyse af Foucaults tankesæt, men det kan noget andet. Helt grundlæggende kan det være en mere tilnærmelig introduktion til Foucault, som måske afstedkommer, at man efterfølgende giver sig i kast med de filosofiske skrifter, men vigtigere er det nok, at det filmede interview, lyden og billedet i samspil, giver et andet indtryk af Foucault end det skrevne ord. At høre Foucault tale, at se ham gestikulere, at opleve en form for fremadskridende helhed – om end i delvis fragmentarisk form – afgiver et anderledes indtryk end at læse mandens værker. Måske ligger der også en anden form for viden i dette indtryk eller i al fald et andet afsæt for at danne viden om Foucault og hans tænkning. Mediet her er en anden måde at tænke videre på. I november 1971 filmede Vincent Monnikendam interviewet, der blev foretaget af den hollandske filosof Fons Elders, og Monnikendam lykkedes med enkelte virkemidler såsom brug af freeze frames og nøje udvalgt arkivmateriale at danne et forholdsvist vellykket visuelt essay, der på flere niveauer parafraserer Foucaults tænkning. Vi får på strøtankevis præsenteret Foucaults forståelse af strukturalisme, hans forhåbning om at bruge sproget til at frigøre sig fra tænkningens fastlåsthed og ikke mindst en rammende beskrivelse af vor moderne tids selvoptagethed. Blot fordi alle tider er gået forud for vores betyder ikke, at vi rummer alt det, der er kommet før det punkt, vi er på i dag. At vi er længst fremme, gør ikke, at vi rummer alt det forudgående. Foucault – the lost interview, Vincent Monnikendam, 15 minutter. https://www. youtube.com/watch?v=qzoOhhh4aJg Plasticman. Dette værk, en mosaik nær- mest, bærer mange af amatørfilmmagerens karakteristika. Det virker ufokuseret, planløst. Indstillingerne er strøet med hvad der virker som en tilfældig hånd. Billedkompositionen lader meget tilbage at ønske. Lyden kunne være markant bedre. Skiftende karakterer taler i hvad der ikke nødvendigvis er nogen logisk sammenhæng. Og værket efterlader beskueren med en del spørgsmål. Ikke desto mindre er Plasticman værd at spendere syv minutter af dit liv på. Egentlig er værket en banal Kompromissløs bruduljeblekke Bladet KVINDER 1975–1984 (antologi) Tiderne Skifter, 2015. KVINDER-antologien lanseres som en del av danskenes hundreårsjubileum for kvinners stemmerett i 2015. Veien til ideologikritikk og autoritetsopprør kan gjerne gå via skjeden, skal vi tro den danske rødstrømpebevegelsens magasin. LIKESTILLINGSBEVEGELSEN AV MARTE MESNA fortælling om en flok frivillige, der er gået sammen om at rydde plasticaffald væk fra et strandområde ved fiskebyen Labuan Bajo i Indonesien, men netop amatørelementerne og filmmager Siti Rahmah Hanifas måde at anvende disse på giver værket et interessant fragmentarisk og åbent udtryk. At høre Foucault tale, at se ham gestikulere, afgiver et anderledes indtryk end at læse mandens værker. En af forcerne ved steder som YouTube og Vimeo er jo, at man sjældent ved præcist, hvad der sker, når man klikker på «afspil». Der er naturligvis ved at opstå deciderede YouTube-genrer og dermed også genrekonventioner, men mediet er samtidig så nyt og så alsidigt, at det uforudsigelige stadig spiller en stor rolle. At man kan finde et værk som Plasticman, der da jeg trykkede «afspil» kun havde ni visninger, siger også noget om, hvordan det åbne, det tilgængelige og hele offentlighedsperspektivet stadig er en af styrkerne, trods det faktum at de store platforme ejes af dybt kommercielle mediemastodonter. Plasticman er givetvist en lille fortælling, men det er en fortælling, der vækker glæde og håb ved synet af en række mennesker, der griber til handling og skaber en lille bid af en bedre verden. Er det nyttesløst? Måske. Er det kun for profittens skyld og med henblik på flere turister i området? Ja, sandsynligvis, men kan man fortænke disse lokale i det? Det er et fascinerende skue at se plasticflaskens tur fra strandet i vandkanten til at blive kogt over et interimistisk blus, hvorved – på magisk vis – der udtrækkes enkelte dråber genavendeligt brændstof. Plasticman, Siti Rahmah Hanifa, 7 minutter. https://www.youtube.com/watch?v=b7fPXKa1kTE fluerne. Kvinden, der ser ind i kameraet og strengt stiller spørgsmål til os; hvorfor hun skal blive ved med at tale, hvorfor vi altid kommer og optager, men at der aldrig sker noget. Det stærkeste ved The Last Plight er måske alligevel det ikke-sete, det, som ikke vises direkte frem, men som blot antydes eller fortælles om. Som beretningen om den far, der må kaste sit mindste barn ud over en kløft for at kunne tage flugten med de to større børn, der selv kan løbe. The Last Plight er ti hårde minutter. Ti minutters vidneudsagn fra ordinære mennesker, hvis skæbner alle er berørt. Ti minutters vidnesbyrd om verdens spillen fallit, da Mosul faldt til ISIS i juni 2014 og mere end 600 000 mennesker blev drevet på flugt i løbet af få dage. Det er fortællingen om hvordan en helt område, Nineveh-sletten, ryddes for mennesker, hvis familiehistorie går mere end 2000 år tilbage. Et sammensurium af minoriteter, kristne, yazidier, shabaks og turkmere, bliver fordrevet fra området og må finde midlertidige hjem i skure og telte, hvis de da ikke lider døden på flugten eller i mødet med ISIS. Filmen tynges nok rigeligt af svulstig, følelsesladet musik, og der vil nok også være seere, for hvem den glatpolerede, digitale æstetik, karambolerer for meget med indholdet, men det er ikke desto mindre lykkes for Sargon Saadi at finde en række markante karakterer, der udtaler sig stærkt og overbevisende til kameraet. Værket bliver på ingen måde en karakterdrevet beretning, men snarere en potpourri af vidneudsagn, der efterlader et stærkt ubehageligt indtryk. The Last Plight, Sargon Saadi, 10 minutter. https://vimeo.com/112613760 The Last Plight. En lang række billeder bli- ver tilbage. Barneliget, der ligger i gruset, svøbt i et lille tæppe, hvorover sværmer Moestrup er kritiker i Ny Tid. «Kvinnekroppen er en slagmark.» Dette fikk jeg høre intet mindre enn tre ganger i forrige uke, i tre helt ulike sammenhenger: På mandag fikk jeg et tips om en ny bok ved navn Women’s Bodies as Battlefield – kvinnekroppen som slagmark – som tar for seg seksualisert vold rettet mot kvinner som våpen i krig. Det er ikke første gang en boktittel gjør bruk av denne metaforen, og temaet er etter hvert velkjent – systematisk voldtekt som krigsstrategi er rapportert både i Myanmar, Darfur, Bosnia, Berlin, Kongo og mange andre steder. På onsdag bladde jeg i et kjendisblad fra i fjor, der filmstjernen Keira Knightley snakket ut etter å ha posert toppløs med uretusjerte bryster på en magasinforside. Poseringen var en protest mot medienes tendens til å forskjønne og manipulere kroppen hennes på bilder. «Kvinnekroppen er en slagmark,» sa Knightley. På lørdag satt jeg og hørte på radioen. Programmet handlet om amerikansk politikk og hvordan slaget om kvinners reproduktive og seksuelle rettigheter har en tendens til å ende opp som et glødende stridstema i USAs toppolitikk. Også i den amerikanske Kongressen er kvinnekroppen en slagmark. Det er en enkel sport å påpeke forslitte metaforer, og enda lettere å riste på hodet når de brukes ufortrødent om så ulike temaer som grusomme krigsherjinger i Kongo og Keira Knightleys toppløsposering. Men disse sammentreffene viser oss selvfølgelig først og fremst at kvinners kropp og seksualitet fremdeles tjener som arena for verdi- og kulturkamp på flere områder: i amerikansk storpolitikk, i underholdningsindustri og i krig. For ikke å glemme i verdens religioner, i våre hjemlige regjeringsforhandlinger og i kommentarfeltariatets fremmedfrykt. Kvinnekroppen er fortsatt symbol for både opprettholdelsen av det gode og faren for utglidning til det onde. Menstruasjonsrødt kampflagg. Fellesnevneren som går igjen i alle disse slagene, er et ønske om kontroll over kvinnens kropp og seksualitet. Dette visste selvfølgelig den danske rødstrømpebevegelsen meget godt da de i 1975 – på idealistisk basis med flat struktur – skapte bladet KVINDER. Forlaget Tiderne Skifter vet det også godt når de 40 år senere velger omslagsbilde til den omfangsrike danske antologien Bladet KVINDER 1975–1984, som gjengir et enormt utvalg av tekster, analyser, illustrasjoner, dikt og kunstneriske uttrykk fra bladets ni år lange levetid. Bildet som pryder omslaget var i sin tid forside for temanummeret om menstruasjon, og viser en nesten eksplosivt kraftfull og oppreist naken skikkelse med begge armer høyt hevet og et stort, knallrødt laken dels utfoldet og blafrende over kroppen. En estetisk sammenføyning av venstreradikal aksjonisme og kvinners livgivende menstruasjonsblod. Teksten under sier: «Det er rødt. Det er godt. Det gir ny energi.» Om det finnes noen slagmark her, er det i hvert fall ikke kvinnekroppen – den danser derimot oppå valen med flagget høyt hevet. Året er 1979, bladet KVINDER er allerede inne i sitt fjerde år, og redaksjonen er på ingen måte kontroversiell eller spesielt frisk i sitt uttrykk med denne menstruasjonsblafrende revolusjonslederen. Dette er godt innenfor KVINDERs sedvanlige rammer: Artikkelen om orgasme med nærbilder av massevis av ulike klitoriser må jeg bla tilbake til 1976 for å finne, mens forsiden til nummeret om brystkreft i 1977 viser en naken kvinnekropp med ett bryst, sittende avslappet i skredderstilling med en diger solhatt på hodet. Sextipsene til gravide kvinner, artikkelen om prevensjonsspiral for menn og ekspertsamtalen om kvinners bekkenbunn er også behørig og flott illustrert. Sirenes bråkete søster. Da KVINDER-redaksjonen ble stiftet, var rødstrømpenes venstreradikale kvinnebevegelse godt etablert i Danmark – danskene var kjapt ute med å plukke opp aksjonismen og samfunnskritikken fra the redstockings i USA. Sammenliknet med sine skandinaviske søstre i nord var de danske rødstrømpene dessuten hakket mer grasrotorienterte og antiautoritære, noe man absolutt kan skimte i denne antologien. Det visuelle uttrykket er frekt og energisk, produksjonen strengt kollektivistisk (de første årene signerte ikke skribentene engang sine egne tekster), og aksjoner og roperter på gateplan er like tematisk gjennomgående som kropper og seksualitet. Side om side med familiepolitikk, fiskeindustri og det palestinske folks kamp beskrives skjede, orgasme og mensen. Samtidig er antologien selvfølgelig også en representasjon av den fellesnordiske likestillingsbevegelsen på 1970-tallet slik vi kjenner den fra Norge. Bladet hadde da også mange fellestrekk med sin norske, samtidige søster Sirene, og reflekterer de samme konkrete kravene: likelønn, seks timers arbeidsdag, daghjem, kjønnskvotering til besluttende forsamlinger og barselpermisjon for begge kjønn. De deler idégrunnlaget om at det private – for ikke å si intime – er politisk og at familiesfæren skal politiseres, og den knallrøde piggtråden som føyer alle bitene sammen er hos begge kravet om kvinners råderett over egen kropp og seksualitet. Kroppen skal defineres på kvinnenes og ikke det patriarkalske samfunnets premisser. 14 Har gravide seksuelle lyster? Har småbørnsforældre overskud til at være kærester? To af en række spørgsmål vi har stillet Birte og Anna, der begge har født indenfor det sidste år. – Hvordan havde I det med jeres krop? Har gravide seksuelle lyster? Anna: »I starten synes jeg, det var hårdt, selv om det varede længe, før jeg tog på, og maven voksede. Til gengæld havde jeg alle andre symptomer, jeg var utroligt træt, fik kvalme, kastede op og gad ikke tænke på sex. Men jeg var osse utrolig glad, endelig var jeg gravid. Åpenbare likheter til tross – det er noe ganske særegent og direkte i forholdet mellom kropp og politikk som tyter ut av sidene når man blar seg gjennom KVINDERantologien. Vel var Sirene banebrytende i Norge da de omtalte seksualitet og underliv – de ble kritisert av mange medfeminister for å være altfor opptatt av sex – men ikke desto mindre fremstår det norske bladet som KVINDERs prektige storesøster. Selv om vi i Norge raskt adopterte danskenes klassiker Kvinde, kend din krop, er det danske bladets no nonsens-tilnærming til kropp et eksotisk element i noe ellers ganske gjenkjennelig. Side om side med arbeiderrettigheter, familiepolitikk, fiskeindustri og det palestinske folks kamp beskrives skjede, orgasme og mensen nesten tilforlatelig, med både alvor, humor og politiske koblinger. Dette er ikke adskilte ting: Kroppsbevissthet er tett sammenflettet med samfunnsbevissthet, et våkent intellekt og en kritisk sans. Dette vises kanskje aller tydeligst i artikkelen «Selvhjælp» fra 1976: Teksten er illustrert med et fotografi av en naken kvinne sittende på huk, dypt konsentrert om sitt eget underliv. Selvhjelp, forteller redaksjonen, er rent konkret en «selvundersøgelse av skeden ved hjælp av spekulum, spejl og en lommelygte», der spekelet holder skjedeveggene fra hverandre så man kan se inn. Teksten oppfordrer leserne til å danne selvhjelpsgrupper – «vi kan hjelpe jer så meget vi kan med ideer og erfaringer» – for å lære seg selvhjelp i fellesskap med andre kvinner, og det oppfordres også til å kjenne etter knuter i brystene. Men selvhjelp har ikke utelukkende et medisinsk formål, understreker redaksjonen, snarere tvert imot: Ideen med selvhjelp er at kvinner skal ta ansvar for sin egen tilværelse, opparbeide seg viten og selvsikkerhet, og på den måten stå rustet til å «gøre op med autoritetene og med vores egen autoritetstro». Først da blir vi i stand til å handle og forandre, skriver de. Horkheimer og Adorno advarte i sin tid om hvordan kulturindustrien og konsumentkulturen gjør mennesker sløve, bedøvet og mindre motstandsdyktige for diktatorer og demagogers manipulasjon, fordi både forestillingsevne og opprørstrang Ideologi og kroppsbevissthet. avstumpes. Det kunne vært interessant å vise dem hvordan ideologikritikk faktisk kan begynne i skjedeveggen. Gjenerobring. KVINDER-antologien lanseres som en del av danskenes hundreårsjubileum for kvinners stemmerett i 2015, samt bladets eget førtiårsjubileum. I den forbindelse må man nesten spørre: Hva skjedde etterpå? Likestillingskampen i Danmark sies å halte etter både Norge og Sverige. Hvordan kan danskene være det minst feministiske landet i Skandinavia når de samtidig kan oppsummere sitt 70-tall med denne kompromissløse, selvbevisste og reflekterte bruduljeblekka? Ett av svarene ligger nettopp i danskenes antiautoritære og grasrotorienterte orientering, skal vi tro flere: Forskere har pekt på at de danske rødstrømpene var slagkraftige og skapte mye debatt, men organiserte seg utenfor de politiske korridorene, og at feminismen dermed aldri ble mainstream på samme måte som i nabolandene. Dette er uansett ikke grunnlag for å avskrive KVINDERs feministiske prosjekt – både gjennom innhold og form utgjør bladet en type dristig gjenerobring vi kunne trenge mer av. Kvinnekroppen er slett ingen passiv slagmark, men en aktør med blodrødt flagg. Og viktig: Det er ikke kroppen som skal gjenerobres, slik mange av oss ser ut til å tro i dag når vi kaster klærne foran kameralinsene og poserer på premisser vi ønsker oss bort fra. Kroppen har man, den trenger man ikke å gjenerobre, Min sædvanlige forfængelighed, om jeg nu var lidt for tyk, vejede lidt for meget, forsvandt. Det var en stor befrielse. Nu var jeg lige det modsatte, jeg gik jo og ventede på synlige tegn, så andre også kunne se det.« Birte: »Ja, det var dejligt, da maven blev større, det gjorde det mere konkret. Jeg var helt vild med at vise billeder af mig selv, osse til mennesker jeg ellers ikke ville vise mig nøgen for.« Anna: »Det er, som om gravide tilhører en særlig race, hvis krop vækker interesse uden at blive betragtet som sexualobjekt. Jeg oplevede, at både mænd og kvinder var fascineret af min krop, og det var dejligt for en gangs skyld ikke at blive vurderet efter traditionel seksuel målestok.« Birte: »Ja, det har du nok ret i, men og KVINDER-redaksjonen viser oss veldig tydelig at kvinnekropper ikke er noe annet enn akkurat det de er, nemlig en mengde fysiske, handlende individer. Det som må gjenerobres, er makten til å definere hva kroppen skal få lov til å bety. «Det er ikke vores biologi, der har undertrykt os, men de samfundsinstitutioner, der afgør, hvorledes vi skal opfatte vores biologi,» slår redaksjonen fast i 1976. Nesten 40 år senere trenger vi stadig vekk å bli minnet på dette skillet. Mesna er redaksjonssjef i Ny Tid. [email protected]. Scenekunstfestivalen 2015 For tredje år på rad arrangeres Scenekunstfestivalen. En festival laget for å forene scenekunstnere og vise frem ny scenekunst. Her vises ferdige verker, arrbeidsskisser og ulike performancer. Etter hvert verk blir kunstnerne konfrontert og intervjuet. På kvelden blir det åpne debatter. ! Inspirer og la deg inspirere. Velkommen! Cafeteatret på Grønland 2. og 3. nov. fra kl. 19.00 18 | NR. 27 | OKTOBER 2015 (15.10–11.11) NY TID – MÅNEDLIG INTERNASJONAL ORIENTERING NY TID – MÅNEDLIG INTERNASJONAL ORIENTERING OKTOBER 2015 (15.10–11.11) | NR 27 Kritikk FILM LITTERATUR Hvor fri er den uavhengige filmen? ALEKSANDER HUSER I sin innledning til antologien Independent Filmmaking Around the Globe (red. Doris Baltruschat og Mary P. Erickson), påpeker produsent David Hamilton det paradoksale ved at man innen film, den antakelig mest samarbeidsbaserte av alle kunstformer, så til de grader er opptatt av uavhengighet. Hamilton tilføyer imidlertid at dette kanskje nettopp skyldes at man er prisgitt en rekke bidragsytere i prosessen med å lage film: Med mange samarbeidspartnere er det mange man kan etterstrebe uavhengighet fra, og følgelig kan «uavhengig film» sikte til flere ulike uavhengighetsforhold. Ofte er det riktignok snakk om økonomisk uavhengighet. Med slik uavhengighet kommer gjerne også muligheter for å ta større sjanser, som igjen knytter den uavhengige filmen til en annen type estetikk og tematikk. Independent står i et motsetningsforhold (men også gjensidig avhengighetsforhold) til det man gjerne kaller mainstream, hva angår filmenes form og innhold så vel som økonomiske aspekter. Dermed kan også begrepet brukes i markedsføringsøyemed, og gi produktet dyrebar kredibilitet. Flere typer mainstream. Hva man mener med «hovedstrømmen», vil dog variere med ulike lands bransjestruktur. «Uavhengig produksjonsselskap» vil i USA dreie seg om uavhengighet fra de store Hollywoodselskapene, mens man i andre land kan sikte til uavhengighet fra fjernsynskanaler eller statlige filminstitutter. I sin innledning til boken skriver Hamilton at den største trusselen mot uavhengig filmproduksjon globalt sett, er utøvelsen av kontroll fra myndigheter og fra ulike interessegrupper, fremgår av tittelen, tar Independent Filmmaking for seg uavhengig filmproduksjon over store deler av verden. Ikke desto mindre føles det naturlig å se til Amerika, som boken også tidlig gjør. USA huser jo verdens ledende filmindustri, og det var her begrepet independent film oppstod. Igjen kan man peke på at amerikanske filmskapere har en del å søke uavhengighet fra, ikke minst skremselsbildet som er skapt (sannsynligvis ikke uten en viss rot i virkeligheten) av studiobosser som krever kunstneriske kompromisser i sin forkjærlighet for strømlinjeformede produkter med bredest mulig appell. Fra slutten av 90-tallet kom en ny bølge av studioeide underselskaper for «uavhengig» film, som Fox Searchlight, Paramount Classics og Warner Independent. I sin artikkel An Increasingly Global Presence: Contemporary American Independent Cinema outside the United States skisserer filmviter Yannis Tzioumakis tre ulike stadier for såkalt uavhengig, kontemporær amerikansk film, som markerer en gradvis tilnærming til Hollywood og en mer mainstream filmestetikk. Fra slutten av 70-tallet kom en rekke independent-filmer, som både ble produsert og distribuert av selskaper uten tilknytning til de store Hollywood-studioene. Denne uavhengigheten resulterte i modigere temavalg enn man så i studioproduserte filmer, i tillegg til at independent-filmene også kunne være formmessig utfordrende – som de lange tagningene i Jim Jarmusch’ Stranger than Paradise (1984) og karakterene som snakker rett til kamera i Spike Lees She’s Gotta Have It (1986). Gradvis mot Hollywood. I kjølvannet av men nettopp derfor kan vi isteden stille spørsmålet her om hvorvidt det eksisterer noen form for uavhengig filmproduksjon i Norge. I så fall vil det kanskje dreie seg om filmer laget uten støtte fra Norsk filminstitutt eller andre offentlige finansieringsinstitusjoner? Denne uavhengigheten syntes i det minste å være et poeng under lanseringen av Arild Østin Ommundsens lavbudsjettsfilm Mongoland (2001) – selv om den faktisk mottok et mindre tilskudd fra NFIs spillefilmkonsulent (og senere ble omfattet av etterhåndsstøtten, i likhet med alle norske kinofilmer som når et visst besøkstall). De siste årene har det blitt langt vanligere å produsere spillefilm utenfor støttesystemet i Norge. Eksempler på slike er Kill Buljo (2008), Død snø (2009), Tomme tønner (2010), Hjelp, vi er i filmbransjen (2011) og Jakten på Berlusconi (2013) – for å nevne et nokså tilfeldig utvalg. Skal man dømme etter disse titlene, er det neppe blant de uavhengige produksjonene man finner de mest kunstnerisk utfordrende eller innholdsmessig nyskapende norske filmene. Riktignok finnes det mindre kommersielt anlagte norske filmer produsert uten statlig produksjonsstøtte, som César Ducasse og Mathieu Peteuls Mørke sjeler (2011) og Hisham Zamans Brev til Kongen (2014). Men tendensen er likevel at man nærmest er avhengig av det statlige systemet for å få fortalt de ukonvensjonelle og vanskelige historiene her i landet. Mellom kunst og næring. Filmmediet hav- Independent Filmmaking Around the Globe, der flere av forfatterne kommer inn på den digitale revolusjonens betydelige innvirkning på produksjon og distribusjon av film. Netflix og andre strømmeplattformer gir nye veier til publikum, samtidig som hvem som helst kan få en tilhengerskare gjennom for eksempel YouTube – forutsatt at man er synlig i mengden. Såkalt crowdfunding er blitt en alternativ måte å finansiere filmprosjekter på, uavhengig av tradisjonelle kilder – men igjen er man avhengig av å stå ut i en stadig økende konkurranse om folks oppmerksomhet. Med de nye mulighetene skapes utvilsomt også nye former for ufrihet, og kravene om kommersiell appell blir ikke nødvendigvis mindre. Men man kan muligens også håpe at noen filmer vil være avhengige av å ta en annen retning enn hovedstrømmen? ner ofte i skjæringspunktet mellom kunst og næring. I sitt kapittel Dependency and Independence in British Independent Film plasserer filmskaper og professor Erik Knudsen USA som filmnasjon i den ene enden av denne dikotomien, der man nokså konsekvent forholder seg til film som underholdningsindustri – mens Frankrike har ansett film for å være kunst, med dertil hørende statlig satsning. Knudsen mener at britisk film på sin side har falt mer mellom disse to stolene. For en norsk leser er det lett å kjenne igjen sin egen filmnasjon i beskrivelsen, der man trakter etter store publikumssuksesser samtidig som man ønsker at norsk film skal hevde seg på de internasjonale prestisjefestivalene – mens man stadig strukturerer om på hvem som skal finansiere hva. Ny ufrihet. La oss vende tilbake til Norsk uavhengighet. Skandinavia har ikke Huser er fast filmkritier i Ny Tid. [email protected]. fått plass i Baltruschat og Ericksons bok, Vi reflekterer over DDR-romanen Rød kjærlighet, og snakker litt med forfatteren om ostalgi og generasjonskifter underveis. opp kommet ut. jobber fem måneder i året som spaltist i Berliner Zeitung, og resten av året med egne prosjekter. For tiden gjør han suksess i Tyskland som forfatter av kriminalromaner, og hans andre krim med politietterforskeren Voss er nett- usikkerhet og psykiske problemer.» Ostalgie? Er forholdet mellom øst- og vest- Myten om nazifritt DDR knuses. Spesielt DOKUMENTARROMAN AV EIVIND TJØNNELAND Ta kontakt med [email protected] Ny tid møter Leo på en kafé i nærheten av hans hjem like ved Volkspark Friedrichshain i Øst-Berlin, i anledning hans dokumentarroman Rød kjærlighet, som nylig er utgitt på norsk. På tysk er tittelen Haltet euer Herz bereit. Helst ville Leo ha tittelen «Rote Liebe» – altså «rød kjærlighet» – men det ville ikke forlaget. «Grunnen var at 70 prosent som ble spurt i en spørreundersøkelse, assosierte tittelen med ’Rotlicht’, eller ’red light district’, altså med prostitusjon,» forteller Leo. Det handler denne dokumentarromanen definitivt ikke om – «rødt» har en politisk betydning. Den røde kjærligheten dreier seg om fascinasjonen for det tidligere DDR, og boken forteller Øst-Tysklands historie ut fra et personlig perspektiv, nemlig gjennom Leos egen familie. Fremstillingen balanserer mellom et barnebarn som forteller sin familiehistorie og en dokumentarroman skrevet av en kildeforsker. Leo skriver engasjert, men likevel distansert. Han har prøvd å forstå hva som skjedde, og å være rettferdig mot de involverte i stedet for å dømme dem. Den tyske tittelen er forresten et godt eksempel på et hovedpoeng i boken, nemlig kontinuiteten i tysk historie fra mellomkrigstiden til i dag. «Haltet euer Herz bereit» – «hold hjertet beredt» – er et sitat fra en linje i en kristen sang. Den ble brukt i nazitiden, blant annet av Hitlerjugend. Deretter ble sangen sunget i DDR. I mellomtiden er boken oversatt til ti språk, og de fleste har valgt den tittelen Leo opprinnelig ønsket. På tysk har boken blitt solgt i 90 000 eksemplarer, og det lages nå en spillefilm basert på romanen. Leo interessant er Leos fortelling om gründergenerasjonen i DDR. To av hans besteforeldre sto på hver sin side under krigen: «Gerhard flyktet fra Tyskland og sluttet seg til den franske motstandsbevegelsen, mens Werner var soldat i Det tredje riket og satt i fransk krigsfangenskap. Begge vendte tilbake og ble overbeviste forkjempere for DDR,» forteller Leo. «Det at en hel stat forsvant, var en drastisk erfaring for mange.» Det ble lenge fremholdt at østtyskere, i motsetning til vesttyskerne, startet med å rydde grunnen for nazister i den staten som skulle bygges etter krigen. Motstandshelten Gerhard målbar denne fremstillingen – som det står i boken: «I vest hadde han sett krigsforbrytere sitte i regjering og massemordere som fikk høye pensjoner. Noe slikt hadde aldri gått an i DDR, sa han.» Leos familiehistorie viser at dette ikke var tilfelle: Også i DDR fikk gamle nazister en sjanse, noe hans andre bestefar Werner er et eksempel på. Ordningen fungerte effektivt. Alle holdt kjeft, og Det tredje riket var et ikke-tema. Mens motstandshistorien til Gerhard hele tiden er kjent, fikk ikke Leo nyss om Werners nazistiske fortid før i 2008, da han begynte å samle bakgrunnsstoff til fortellingen. «Hitler gjorde de små store og de store små. Storborgersønnen Gerhard måtte rømme fra landet, mens arbeidersønnen Werner fikk smake på det søte liv,» skriver han i boken. En bølge av DDR-familieromaner. Leos bok kom ut på tysk allerede i 2009. I kjølvannet av Rød kjærlighet har det de siste årene ESSAY OLE ROBERT SUNDE På Den norske Forfatterforenings årsmøte – heretter kalt Årsmøtet – henger jeg ofte sammen med spennings- og krimforfatteren Jørgen Gunnerud, den stillferdige poeten Tone Hødnebø samt prosaforfatteren og småbyrealisten Jonny Halberg. Med den sistnevnte – begge av oss har et drag av å være urolige og litt hyperaktive – blir det litt som å være tilbake på ungdomsskolen; bråkete, kjeklete, da er det noe annet med Gunnerud: Han er en behersket taktiker, tidligere akademiker og selvfølgelig studentpolitiker, sønn av en Frogner-direktør og dermed AKP-er på 70-tallet, en av de hardeste vil jeg tro (og med hans gretne og forbeholdne fysiognomi ville det doblet preget av å være hard), før han igjen tok til å lytte på sitt hjerte og ikke lot seg lede av sin skolastiske hjerne. Og selvfølgelig, som så mange av de med et borgerlig opphav som ble aktive i AKP, proletariserte han seg, og ble ølkjører for Schous Bryggeri. Og ettersom jeg hadde vært sivilarbeider i Moss, ble jeg i Moss kjent med det ungdomspolitiske miljøet, deriblant mange AKP-ere – i en periode måtte Moss være det stedet i Norge hvor AKP hadde mange unge støttespillere (det pussige er jo at det eneste stedet som AKP har regjert – i navnet, ikke i gavnet – er i Tyrkia), og på den tiden bodde Solstad i Moss, Edvard Hoem var i nærheten, for ikke å glemme Jon Michelet, og den eneste arbeideren AKP i Moss fikk tak i, senere forfatteren Asbjørn Elden, for ikke å glemme den smarte doldisen Kim Brandstrup. Det Gunnerud visste om Moss, og om de som var aktive i AKP, var ikke lite, og etter at jeg har blitt kjent med Gunnerud og fikk mast på ham til å fortelle, så fortalte han at han hadde vært en slags politisk kommisær for byen (en annen kommisær, uten sammenligning for øvrig, var Krusjtsjov under beleiringen av Stalingrad), eller om det var hele Østfold fylke, det husker jeg ikke, men det han visste om Moss og de som var aktive i ml, var imponerende. Men på alle de Årsmøtene jeg har vært på – I møte med Maxim Leo Maxim Leo: Rød kjærlighet Oversatt av Espen Ingebrigtsen Vigmostad & Bjørke, 2015 Alt du trenger å vite om Den norske Forfatterforenings årsmøte. Maxim Leo. Foto: Tilo Eckardt blitt utgitt mange generasjonsromaner om DDR-tiden. Eksempler er Eugen Ruges In Zeiten des abnehmenden Lichts (2011), Uwe Karsten Heye og Bärbel Dalichows Wir wollten ein anderes Land (2010) og Marion Braschs Ab jetzt ist Ruhe. Roman meiner fabelhaften Familie (2012). Birk Meinhardts roman Brüder und Schwestern (2013) tar for seg perioden 1973–1989. Peggy Mädlers Die Legende vom Glück des Menschen (2011) og Sergej Lochthofens Schwarzes Eis: Der Lebensroman meines Vaters (2012) kan også nevnes. Saskia Fischers Ostergewitter (2012) beveger seg mer over på det psykiatriske området og beskriver senskadene ved «folkeoppdragelsen» i DDR. Før alle disse bøkene kom en akademisk murstein redigert av Schüle, Ahbe og Gris i 2006: DDR i generasjonshistorisk perspektiv. Leo forteller at det finnes en organisasjon som kaller seg Tredje generasjon ØstTyskland. «Det er et nettverk med tidligere østtyskere som kommer sammen og bearbeider fortiden. Det er verre å hanskes med fortiden for dem som er fem år yngre enn meg,» påpeker han. Han var selv 19 år da muren falt, og mener det var en bra timing for sin egen del. Medlemmene av tredje generasjonsnettverket er stort sett født mellom 1975 og 1985, og har altså barndomserfaringer fra DDR. De så sine foreldre, lærere og foresatte stå der hjelpeløse da DDR begynte å gå opp i limingen. «Det som den gang var politisk, oppleves i dag av denne generasjonen som et personlig problem,» fremholder Leo. «Alle sto liksom rådløse i DDR i årene før muren falt, og ettervirkningene av dette hos dem som var unge den gang, viser seg ved at de har vansker med å ta avgjørelser i eget liv: De opplever tyskere fortsatt anspent? Leo mener det heller er blitt likegyldig – at det er mangel på interesse. «Den boomen Berlin nå opplever, er ikke noe øst–vest-problem,» mener han. «Gjennom gentrifiseringen blir Berlin så å si et offer for sin egen attraktivitet. Byen var lenge avsondret, men har nå våknet til liv igjen og blitt en dynamisk hovedstad.» Leo tror at mye av den såkalte ostalgien – den nostalgiske lengselen etter det gamle DDR – først og fremst er båret av trangen til å erindre sin ungdom og en fortid i en stat som ikke lenger eksisterer. «Det at en hel stat forsvant, var en drastisk erfaring for mange. Besteforeldregenerasjonen som både hadde støttet Hitler og senere DDRregimet, orket ikke erkjennelsen av å ha tatt feil to ganger,» sier Leo. Tre-generasjonsloven. Det sies at det i næringslivet finnes en lov om at første generasjon bygger et firma, andre generasjon gjør det til en suksess, og tredje generasjon ruinerer det. Noe liknende er vi vitne til i Maxim Leos beretning om DDR. Etter tredje generasjon er gründerenergien brukt opp. I boken står det: «Hva er det jeg husker fra den store drømmen? Smålige forbud, pinlige prinsipper og jeans som så ut som forlengede FDJ-skjorter, uniformene i den sosialistiske ungdomsorganisasjonen. I løpet av tre generasjoner ble overskuddet i staten brukt opp. DDR forble de gamles land, grunnleggernes. Logikken deres ga ikke mening for noen andre enn dem selv.» oversettelse til norsk. Espen Ingebrigtsen har oversatt Rød kjærlighet til et smidig norsk som gjør boken til en god leseropplevelse. Én feil skal imidlertid påpekes: «Jackett» på tysk betyr dressjakke, i motsetning til «Jacke», som kan være for eksempel en strikkejakke. Ordet betyr altså ikke det samme som det norske «sjakett», som er et gallaantrekk for formiddagen med lange skjøter. Leo bekrefter at faren Wolf, som både var kunstner og rebell, brukte dressjakke og ikke sjakett da han prøvde å imitere Bill Haley and the Comets, som jo opptrådte i røde dressjakker. Så vet vi dét. God Tjønneland er dr. philos. og fast skribent i Ny Tid. [email protected]. HØDNEBØ. FOTO: ROLF M. AAGAARD Independent Filmmaking Around the Globe ser på verdens uavhengige filmproduksjon, i en tid preget av større frihet og nye avhengighetsforhold. Amerikansk uavhengighet. Som det den kommersielle suksessen til Steven Soderberghs Sex, Lies and Videotape i 1989, kom perioden for såkalt indie-film, med tettere bånd til de store Hollywoodselskapene. Noen av disse etablerte egne underselskaper for uavhengige filmer, som Sony Pictures Classics, mens flere hittil uavhengige selskaper ble kjøpt av de store studioene. For eksempel sikret Disney seg Miramax året før selskapet slapp Quentin Tarantinos Cannes-vinnende og rekordinnbringende Pulp Fiction i 1994. I følge Tzioumakis innebærer denne fasen at de uavhengige filmene i større grad benyttet seg av mainstream-filmens konvensjoner, både i estetikk, sjangervalg og sin hyppigere bruk av filmstjerner. Dette gjorde seg enda mer gjeldende med de såkalte indiewood-filmene fra slutten av 90-tallet. Da kom en ny bølge av studioeide underselskaper for uavhengig film, som Fox Searchlight, Paramount Classics og Warner Independent (smak på motsetningen i navnet!). Filmene herfra ønsker å beholde, og sågar kapitalisere på, den alternative -appellen, men produseres med tettere bånd til de store moderselskapene, og større krav om inntjening – og med dét følger hyppigere bruk av kjente skuespillere, mer tilgjengelige narrativer og mindre kontroversiell tematikk. Ifølge forfatteren er denne fasen fortsatt dominerende, selv om nye former for digital produksjon og distribusjon også har fått andre, mindre konvensjonelle filmskapere på banen. som ikke er mange, ettersom jeg fikk det for meg da jeg ble medlem tidlig på 80-tallert at Årsmøtene i Den norske Forfatterforening var ulidelig kjedelige med en kø av dårlige forfattere som ville klage over at de ikke fikk gitt ut sine bøker lenger og at de aldri fikk stipend; altså møteplagere – så har jeg hengt med Gunnerud (som har gått til Det norske Arbeiderparti; ikke han alene, det er flere gamle AKP-ere som har gjort det samme, ettersom SV er for bløtt for dem, og mangler den politisk kynisme som Ap har) og småbyrealisten Jonny Halberg og kongerikets enestående poet Tone Hødnebø. Gunnerud bråker aldri, han bare gjesper over dårlige påstander fra diverse møteplagere, han er en dreven strateg på Årsmøtene og en klok taler, uten å si et ord, da høyt, om Årsmøtets kroniske fyllik (her nevner jeg ikke navn av pietet og for å være solidarisk med mine kollegaer, for etter at jeg ble innvalgt i Det litterære rådet i DnF – jeg satt der i seks år – har jeg gått på Årsmøtene og oppdaget, til tross for fylliker og møteplagere, at det var hyggelig der), eller om diverse halvsovende kollegaer, til og med før kveldens store fest (som jeg skal komme tilbake til uten å blamere noen – bare kaste litt dritt). Jeg husker kommentaren fra en våken forfatter som skuet over hele salen og sa: «Her har alle en diagnose,» eller en annen som lattermildt sa: «Her ser du slabbedaskene i kongeriket.» Årsmøtets diktatoriske møteleder er som oftest i sitt ess som en mindre Napoleon, hvis ikke hadde hele Årsmøtet blitt kaotisk og ingen ville ha husket hvem som skulle si hva, eller hvem sin tur det skulle være til å si hva – hva da? Akkurat, så vår idiaminske ordstyrer hadde ikke noe annet valg enn å være streng og slå ned på det minste tilfelle av usaklighet og de møteplagerne som ikke klarte å holde seg innenfor en liberal taletid, men fortsatte som om tiden var ubegrenset, eller igjen og igjen ba om ordet, som den nevnte fylliken – de ble klubbet ned, for ikke å snakke om en jevn strøm av idiotiske forlag, og de, det skal også sies, som kom med interessante innlegg og forslag. Det som er en gjenganger fra talerstolen – og det er ikke til å misforstå, heller ikke til å være uenig i – er at stipendene er for små, og at forlagene er gjerrige med honoraret, og at det er krim over en lav sko; de få gangene en poet tar ordet og forteller om dårlig salg, nesten ikke anmeldelser og få som byr på opplesninger, er det ingen som blir overrasket, heller ikke de som sover, det sier seg selv, eller den ene fylliken som ikke fikk det med seg, og som høylytt ba om reprise, og det som ble reprisen var at ordstyreren dundrer ordstyrerklubba i bordet slik at vannkaraffelen hoppet. Så var det kaffepause, og jeg hilste på kollegaer jeg ikke har sett på lenge; en av dem var helt hvit i ansiktet og så ut som om hun har fått et anfall av akutt revmatisme, og idet jeg spurte, fikk jeg vite at hun igjen, og nå i høy alder, hadde blitt skilt, og ikke greide å skrive ett ord. Så var det han som alltid FOTO: ERLEND AAS / SCANPIX med eksempel fra hans erfaring med filminnspilling i India. «Her ser du slabbedaskene i kongeriket» FOTO: LISE ÅSERUD / SCANPIX Doris Baltruschat og Mary P. Erickson (red.): Independent Filmmaking Around the Globe University of Toronto Press, 2015 UAVHENGIG FILM Ny Tid har den største annonseflaten i Norge. 19 kommer for sent og som hastet inn med en kopp som danset i asjetten i den ene hånden, og en veske i den andre; det så ut som om han hadde glemt å gre seg, og under den oppkneppede frakken var skjorten delvis ned i buksen; på den ene skoen hadde han glemt å knytte lissen; han mumlet noe idet han gikk opp trappen til konferanserommet. Siste del av den første dagen ble vi opp- delt i grupper, for oss imellom å diskutere i de ulike forlagenes forfatterklubber, slik at i en del av salen var det de som var på forfatterklubben til Oktober, Aschehoug, så Cappelen Damm, deretter Samlaget og til slutt Gyldendal, som på dette Årsmøtet hadde flest medlemmer, det vil si Gyldendal med imprinten Kolon (hvor det hadde blitt av Tiden, som Gyldendal eier, det husker jeg ikke); men siden Kolon var med, så fortsatte jeg å henge med Gunnerud, Halberg og Tone Hødnebø. Hele vitsen med forfatterklubber er å få forlagenes ledelse i tale, og å ha en direkte kontakt med markedsavdelingen – som kanskje er den mest hemmelige av alle forlagets avdelinger; hva i all verden holder de på med, og så kom alle anklagene på løpende bånd, rettet mot dem som ikke var der, og de som kunne noe om den hemmelighetsfulle markedsavdelingen, fortalte villig vekk. Alt det som skjedde i lukkede rom og som var nytt for oss, ble avslørt, men med påholden penn, for å si det slik – og igjen dukket en nemesis opp: de gåtefulle bokrådene, ettersom det er de, hvem de nå enn er, som bestemmer hvem som skal bli årets vinner (da er det salg det blir snakket om, og da faller jeg alltid av) – og de som kunne ha solgt en del (ikke bare krim) begynte å rope opp i sinne; det var som om det tok til å ryke fra flere hoder, og et rabalder vokste før det døde ut og vi avsluttet møtet for å ta en velfortjent pils på den nærmeste hotellbaren før kveldens store fest. Det som ble haken ved kveldens store fest, var at hotellet – som har svenske eiere (om ikke hele hotellet, så i hvert fall der hvor vi fester), og ofte var det noen som hadde fått for mye å drikke for tidlig, etter middagen, etter dagens tale og etter takk-for-matentalen, som ofte er morsom – ble stoppet av, jeg holdt på å si sivilkledde Securitas-vakter, som nærmest med en politiaktig opptreden stoppet de som hadde fått for mye å drikke for tidlig, og dermed var det ingen av de andre gjestene som fikk sprit, en drink, eller hva som helst som var over vin-prosenten. Terje Emberland Da ble det mange som gikk, ettersom de av oss som ikke begynte for tidlig, trakk ned til de andre barene på hotellet. Etter dans og mye god mat kommer de ulike sent-om-natten-festene-på-diverse-hotellrom; de kan noen ganger bli svært livlige og interessante. En gang, som jeg husker med gru, siden jeg hadde glemt at jeg hadde blitt gammel og ikke ville gi meg, og som det heter «i godt selskap går tiden fort» og før jeg ante det så var klokken godt over midnatt, og den ble enda mer over midnatt, til slutt mot daggryet; jeg greide å komme meg i seng klokken halv syv om morgenen, og satte vekkerklokken på ti, for å rekke frokosten før neste møte. Det er litt av det som Kafka har beskrevet som «å være sjøsyk på land», men uten sjøsykens uvelhet, bare dens gyngende gange i kroppen, som kan være ekkel – og det er alltid verdt et studium å se de som kommer halsende fra frokostbufféen, litt uryddig og kraftig, som jeg var, i bakrus; som om en har passert en rus-mur og kommet på baksiden av den, pussig ruset, ikke helt full, heller ikke halvfull, ikke dritings, bare noe imellom; en type av mild fyll, og slett ikke uten humor; sarkasme i mitt tilfelle, og bråkete sammen med andre kollegaer som var like bakruset, eller som hadde trengt gjennom den samme rus-muren. Men ikke Gunnerud – han hadde gått og lagt seg til rett tid, og han vet hva alderen krever; der er han snusfornuftig. På den siste møtedagen var det valg på de som var innstilt til å sitte i styret, i valgkomiteen og Det litterære rådet. Vanligvis kommer jeg med tullete og håpløse forslag om å velge inn de som ikke var innstilte, og det navnet som oftest gikk igjen var min venn og kollega Jonny Halberg, og ikke bare fordi jeg kjedet meg; jeg skyldte på bakrusen som egget meg til å tulle, inntil Gunnerud sluttet å smile og Tone Hødnebø kremtet og Jonny Halberg ble flau. … og så kom alle anklagene på løpende bånd, rettet mot dem som ikke var der. Til slutt ble årets vinner av Vesaas’ debutantpris annonsert, og etter at prisen hadde blitt utdelt og prisvinneren hadde gått ned fra talerstolen med diplom, blomster og sin redaktør på slep, kom formannen i foreningen opp for å kunngjøre årets vinner av Den norske Forfatterforenings ytringsfrihetspris, som mange ganger har gått til forfattere/ journalister som sitter bak lås og slå rundt i verden. Denne prisen, som er på 200 000 kroner, ble gitt til DnFs hundreårsjubileum i 1994 (av Åse Kleveland – da var prisen på 100 000, men senere har den blitt til det dobbelte); vanligvis kommer ikke prisvinneren, bare hans familie, og en tolk som leser opp takketalen, sikkert nedskrevet i et kummerlig og redselsfullt høl; jeg blir alltid rørt over disse talene, og over at det er min forening som deler ut ytringsfrihetsprisen. Er vi tjent med at sårene etter Holocaust for alltid holdes åpne? spør den jødiske historikeren Tony Judt. ESSAYS HENNING NÆSS Tony Judt (1948–2010) var en britisk historiker, skribent og universitetsprofessor, som blant annet publiserte en rekke essays i tidsskriftet The New York Rewiew of Books. Hovedtemaet hans var Europa – som også er fokus for denne boken. When the Facts Change er en samling essays publisert i ulike tidsskrifter i perioden 1995–2010. Essayene kretser rundt følgende statement: «When the facts change, I change my mind. What do you do, sir?» Temaene spenner relativt vidt, og det er utvilsomt essayene i bokens andre del, med overskriften Israel, the Holocaust and the Jews, som er de absolutt mest interessante. Men ingen av de andre essayene i boken er dårlige. De inneholder alt fra en historisk oppsummering av den litterære innsatsen til Eric Hobsbawm, historikeren som blant annet skrev The Age of Extremes, til jernbanens betydning for det moderne Europa. En anakron i s m e . Det første essayet i del to heter «Downhill all the way», og er en historisk gjennomgang av Israels eksistens fra statens fødsel og til i dag. Tony Judt er en skribent som har evnen til å se problemstillinger fra helt nye og radikale vinkler, akkurat som sin åndsfrende Hannah Arendt. I lys av Holocaust-industrien kan leseren smake på følgende utsagn: «Students today do not need to be reminded of the genocide of the Jews, the historical consequenses of anti-Semitism, or the problem of evil. They know all about these – in ways their parents never did.» Nye spørsmål dukker opp – the facts are changing – og Judt formulerer en rekke problemstillinger (flere av dem har antakelig kommet fra studentene hans): «Why do we focus so much on Holocaust?» «Why is it illegal in certain countries to deny Holocaust, but no other genocides?» «Is the threat of anti-Semitism not exaggerated?» «And, increasingly, doesn’t Israel use the Holocaust as an excuse?» Judt skriver: «The problem with Israel, in short, is not – as is sometimes suggested – that it is a European ‘enclave’ in the Arab world; but rather that it arrived too late. It has imported a characteristically late nineteenth-century separatist-project into a world that has moved on, a world of individual rights, open frontiers, and international law. The very idea of a ‘Jewish state’ – a state in which Jews and the Jewish religion have exclusive privileges from which non-Jewish citizens are forever excluded – is rooted in another time and place, Israel, in short, is an anachronism.» Offeret som overgriper. Tony Judts skrivekunst er treffende, og egentlig nådeløs i sin klarsynthet: Å lese denne boken er en slags smertefull fest. Han skriver: «Most Israelis are still trapped in the story of their own uniqueness. For some, this lies in the primordial presence of an ancient Jewish state on the territory of modern Israel. For others it rests in a God-given title to the lands of Judea and Samaria. Many still invoke the Holocaust and the claim that it authorizes Jews to make pressure upon the international community.» Som Judt ganske riktig skriver, er Israel nærmest regionalt i sin geografiske størrelse og plassering, og allikevel er staten den fjerde største militærmakten i verden. Som historikeren også minner om, er vanlige israelere blinde for dette faktum, og setter fremdeles seg selv og sitt land i en typisk unik historisk situasjon, der staten spiller offerrollen, selv om Israel langt på vei er den egentlige overgriperen. Judt kaller det israelske lederskapet gjennomgående håpløst inkompetent: Som en skremmende blanding av offer og overgriper, har Israel og landets politiske lederskap okkupert territorier, og manipulert med den amerikanske Den Nasjonale Legions vekst og fall, 1927–1928 349,Historien om Den nasjonale legion og dens vekst og fall (1927-1928) er så ellevill at den lett faller i ‘for utrolig til å være sann’-kategorien. Det mest utrolige er likevel hvorfor ingen har skrevet den før nå. Eirik Alver, DAGBLADET MAGASINET Ingrid Lydersen Lystad JOHANNES FLINTOE OG FUGLEVÆRELSET En reise i norsk natur, historie og egenart 349,Denne velskrivne og lett tilgjengelege boka er, overraskande nok, den første som er skriven om dette sentrale verket frå nasjonalromantikken. [...] ikkje berre ei bok om Fugleværelset, men og ei bok om Noreg i tiåra etter 1814. Ho fortjener å verte lesen av mange. Gjert Vestrheim, DAG OG TID Olav Bogen og Magnus Håkenstad BALANSEGANG Forsvarets omstilling etter den kalde krigen 469,Her får vi en enestående fremstilling av alle de store endringene og omstillingene i Forsvaret siden 1990, med omfattende kildemateriale og systematikk, og oppdaterte fakta. Boken vil bli standardlesing og et sentralt referanseverk for all debatt om Forsvaret. Janne Haaland Matlary, professor i internasjonal politikk ved Universitetet i Oslo Raino Malnes og Dag Einar Thorsen (red.) DEMOKRATI Historien og ideene 449,Sunde er forfatter og essayist. Holocaust bør få hvile Tony Judt: When the Facts Change. Essays 1995–2010 Penguin Random House, 2015 DA FASCISMEN KOM TIL NORGE regjeringen for å skaffe seg politisk, militær og økonomisk støtte. Med påskudd om mulig og rask utryddelse utført av araberstatene rundt, og ved å manipulere frem falske trusselbilder, har staten bygget opp et vanvittig våpenarsenal, ikke minst i form av atomvåpen. Judt er nådeløs i sin beskrivelse av Ariel Sharon, som med blankofullmakt fra Washington utøvet sine overgrepsgjerninger i så mange år, med offerrollen som det viktigste legitimeringsgrunnlaget for de blodige handlingene. La Holocaust hvile. I essayet «Israel: The alternative» skriver han: «The Middle East peace process is finished. It did not die. It was killed.» Oslo-avtalen bør nå endelig erklæres for død: The facts have changed! Judt oppsummerer godt hva som var den opprinnelige tanken bak opprettelsen av den israelske staten i 1948: «Israel trengte jødene, jødene trengte Israel.» Og som Judt så rammende skriver: «The circumstances of its birth have thus bound Israels identity inextricably to the Shoah, the German project to exterminate the Jews of Europe. As a result, all criticism on Israel is drawn ineluctably back to the memory of that project.» Og det er i essayet «The problem on evil in postwar Europe» at Tony Judt blir virkelig kontroversiell: Han tar nemlig et nådeløst oppgjør med Holocoast-dyrkingen, og stiller det nesten uhørte spørsmålet (som gjør det altfor enkelt for en motvillig leser å stemple ham som antisemitt, til tross for at Judt selv var jøde): Er ikke egentlig dette noe som fortjener å få hvile? Skal sårene alltid holdes åpne? Og skal sårenes holdes frem til stadighet, som unnskyldning for å gjøre andre mennesker, i dette tilfelle araberne, så vondt? Hvordan kan såret holdes frem på en slik borderline-aktig måte, så skamløst og uten nåde? Gjennom å skape en Holocaust-industri, har Israel sørget for at ondskapen kan fortsette. Og som Judt også minner om, er ondskap blitt nærmest synonymt kun med nazistenes behandling av jødene, noe han er svært skeptisk til. Finnes det ikke også mye annen ondskap i verden, og er ikke den minst like viktig? spør han. Universelt problem. Det radikale onde som er blitt rettet mot den jødiske befolkningen – skal det virkelig fortsette å bli brukt som legitimeringsgrunnlag for egne overgrep mot palestinere? Det avanserte forholdet mellom det europeiske Holocaust og Shoah er et stadig problem for ethvert tenkende menneske. Det samme er forholdet mellom sionismen og den jødiske identiteten. Hvordan kunne Holocaust bli det perfekte forsvaret for ondskapen mot den palestinske befolkningen? Ondskap er, og vil alltid være, som Tony Judt minner om, et universelt problem. Han vektlegger at Holocaust tross alt inngår som en del av et universelt onde, ikke som et «spesialonde»: Ondskap er ondskap, og kan ikke knyttes enkeltgruppers spesielle skjebne. Judt avslutter med å si at Israel bør plukke fra hverandre sin etniske myte, som bygger på fortellingen om ødeleggelsen av det andre tempelet. Ifølge samme narrativ førte dette til romernes fordrivelse Dette er ei stor bok og en stor begivenhet. 600 sider med 33 velskrevne artikler om ideer og demokrati gjennom 2 500 år skrevet av norske og nordiske statsvitere, historikere, filosofer, religionshistorikere og idéhistorikere. Det er ei bok som vil treffe et bredt publikum. Hilde Sandvik, professor i historie ved Universitetet i Oslo, SALONGEN.NO Øystein Sørensen, Bernt Hagtvet og Nik. Brandal (red.) DEMOKRATISK BEREDSKAP Intellektuell motstand mot totalitære fristelser i det 21. århundre 299,Gode essays om sterke mennesker. [...] hver forfatter har skrevet interessant, folkeopplysende og lesverdig om sine temaer. Fredrik Wandrup, DAGBLADET www.dreyersforlag.no av israelerne, noe som bidro til å gi jødene en hjemløs eksistens i alle hjørner av Europa. Jødene fant dermed «hjem» til sitt «opprinnelige land» gjennom opprettelsen av den jødiske staten. Dette innebærer «selvsagt» at jødene har større rett til å bo i Midtøsten enn araberne. Et annet spørsmål som opptar Judt, er hvorfor Israels jøder også skal gis en spesiell status i forhold til andre jøder. Skinndemokrati. Og til slutt: På hvil- ket grunnlag hviler egentlig Israels rett til å eksistere? Judt benekter ikke denne retten, men leter etter nye spørsmål – og nye svar. Svarene er sammensatte, selvfølgelig – historisk, politisk og sosialt. Men som forfatteren skriver: Israel er riktignok det eneste eksisterende demokratiet i Midtøsten, men hva slags demokrati er det egentlig snakk om? Er et demokrati som diskriminerer sine egne innbyggere noe annet enn et skinndemokrati? Judt oppsummerer: «Democracy is no excuse for bad behaviour.» Næss er frilansskribent. [email protected] 20 | NR. 27 | OKTOBER 2015 (15.10–11.11) NY TID – MÅNEDLIG INTERNASJONAL ORIENTERING NY TID – MÅNEDLIG INTERNASJONAL ORIENTERING OKTOBER 2015 (15.10–11.11) | NR 27 Kritikk FILM Politikk som konflikt Chantal Mouffe: Om det politiske Cappelens Upopulære, 2015 Chantal Mouffe lokaliserer flere svake punkter i gjengse tanker om demokrati, men blir selv uklar når hun nærmer seg spørsmålet om menneskerettigheter. POLITIKK KJETIL RØED Hvordan tenke politisk? Ifølge den belgiske 21 politiske filosofen Chantal Mouffe er hovedproblemet i dag at vi ikke lenger har en politisk arena som forstås gjennom reell polarisering: Vi tenker i stadig mindre grad politikk gjennom kategorier som «fiende» og «venn» i noen meningsfull grad, hevder hun. Men ethvert politisk ordskifte forutsetter jo en avgrensing fra noen andre som motstandere eller fiender, som hun ganske riktig påpeker. I dag er et «konsensuelt demokrati» basert på rasjonelle vurderinger og dialog – ikke konfrontasjon – dominerende. Det er dette som har ført oss inn i et Kunst og skvalderkål uføre i den praktiske politikken, ifølge forfatteren. Både fremveksten av høyresidens mer radikale fraksjoner og økende terrorisme lar seg, i det minste delvis, forklare gjennom undertrykkelsen av uunngåelige konflikter som også, om vi omfavner dem, er produktiv. Fornuft og ufornuft. På dette punkt angri- per Chantal Mouffe en rekke toneangivende teoretikere. Anthony Giddens og Ulrich Beck er blant dem som får gjennomgå, men det er Jürgen Habermas som blir hennes hovedmotstander, særlig hans forestilling om at vi gjennom «kommunikativ rasjonalitet» kan overvinne uenighet og fiendskap. Snakker vi fornuftig sammen vil det beste argumentet til slutt vinne, hevder den tyske filosofen, som i Norge (fortsatt) er mest kjent for sin doktoravhandling Borgerlig offentlighet. Men denne type forståelse av politikken forutsetter en teleologisk historieforståelse hvor den «moderne og opplyste verden» skiller seg fra «den arkaiske og umoderne». Befinner man seg ikke på riktig sted i denne utviklingen, blir man ikke bare umoderne, men ufornuftig, om vi betrakter situasjonen fra konsensusmodellen. Det er vel ingen overraskelse at det er mer tradisjonelt organiserte samfunn, som de muslimske, som ender opp i denne kategorien. Dogmatikken som ligger i at fornuften, og dermed den anførende dialogen, tilhører den «utviklede og moderne» verden, fører til at man utpeker seg motstandere som ikke anerkjennes som legitime. Slik, sier Mouffe, havner vi i en situasjon hvor politikken blir et moralsk anliggende: Dine motstandere er ikke bare ufornuftige og umoderne, men – som vi ser Muhammed-karikaturene. i stadig økende grad – onde og irrasjonelle. I striden rundt Muhammed-karikaturene, som nådde sitt klimaks i januar i år med Charlie Hebdo-massakren, ser vi denne problematikken artikulert med all mulig tydelighet. Ytringsfrihet blir en kardinaldyd som dyrkes og eies av den vestlige, utviklede og fornuftige verden, mens motstanden mot karikaturer er et tegn på et irrasjonelt, følelsesstyrt og potensielt voldelig folkeslag. Denne moraliseringen av det politiske rommet er katastrofal, ifølge Mouffe – fordi det radikaliserer og forlenger den type forskjellsdannelse som den tilsynelatende vil opponere mot. Her er jeg hjertens enig: Om vi ikke kan skille mellom voldskriminalitet fra legitim kritikk av Muhammed-karikaturer, havner vi i en farlig blindgate. Her har vi mye å lære av den belgiske filosofen. Agonisme og antagonisme. Poenget for Mouffe, når hun polemiserer mot konsensus-tenkere som Habermas, er at begrepet om rasjonalitet og dialog dekker til hvilke parter som ikke passer inn eller får være med i den fornuftige samtalen, som etter sigende skal løse alt. Å dekke til uenighet som ufornuft, vil låse samtalen i moraliserende dogmatikk. Det finnes ingen rasjonell konsensus som ikke også ekskluderer noen, eller, omvendt sagt, kan inkludere alle. Problemet har, sier Mouffe, sitt opphav i det faktum at vi siden 70-tallet i stadig mindre grad har hatt en representasjon av virkelig forskjellige politiske fraksjoner i politikken, men heller en gjennomgående sentrumsorientering. Slik havner vi et sted hvor folk ikke lenger har noe valg, fordi det vi kan velge, tilhører en eller annen variant av en nyliberalistisk konsensusmodell, hvor kapitalismen forblir en ufravikelig ramme for både realpolitikk og politisk tenkning. Vi trenger et politisk rom med en variasjonsrikdom som folk kan identifisere seg med – en politikk hvor de kollektive identiteter kan finne allianser, hevder forfatteren. Vi trenger et politisk rom hvor forskjeller kan spilles ut som en kamp mellom «oss» og «dem» – et agonistisk rom – ellers ender vi med en antagonistisk politikk, hvor alternative identiteter dukker opp i mer radikale former som utfordrere til den sentrumsorienterte, nyliberale normalen. Konsensus. Et annet poeng, som skiller Mouffe fra mange andre politiske filosofer, er hvordan denne rasjonelle samtalen, denne konsensussøkende modellen, ikke anerkjenner følelsene og den kollektive identitetens betydning i politikken. «De politikere som vil fjerne lidenskapene fra politikken, og som hevder at demokratisk politikk bare bør analyseres i lys av fornuft, moderasjon og konsensus, forstår ikke dynamikken i det politiske,» skriver hun. «De innser ikke at demokratisk politikk må dra nytte av folks begjær og fantasier, og at den i stedet for å sette interesser opp mot følelser, og fornuft opp mot lidenskaper, bør tilby identifikasjonsformer som fremmer demokratiske praksiser.» Ser vi på norske forhold, er de tradisjonelle venstrepartiene på vei mot sentrum; blant annet har Arbeiderpartiet, som New Labour, akseptert en nyliberal blandingsøkonomi. De siste par årene har vi imidlertid sett en viss nyansering av det politiske spekteret: Partier som Miljøpartiet De Grønne har steget på meningsmålingene, noe som tyder på at nettopp partifloraen klarer å appellere til andre former for kollektiv identitet enn det nyliberale sosialdemokratiet. Kanskje er, som mange har antydet, en slik polarisering et resultatet av at den sittende regjering har dratt den politiske polen for mye mot høyre med sin privatisering og usosiale skattepolitikk. Uklarheter. Problemet oppstår når Mouffe selv begynner en avgrensning som kun implisitt tematiserer et vi/dem-skille. Hun sier, for eksempel, at «for at en konflikt skal kunne godtas som legitim, må den ha en form som ikke ødelegger den politiske sammenslutningen». Jovisst – men hva er denne formen, og hvem bestemmer hvor den nevnte ødeleggelsen inntreffer? Folk [har] ikke lenger noe valg, fordi det vi kan velge, tilhører en eller annen variant av en nyliberalistisk konsensusmodell, hvor kapitalismen forblir en ufravikelig ramme for både realpolitikk og politisk tenkning. Igjen er det et spørsmål om et skille mellom de som er med på de viktige samtalene og de som ikke er det. Nok en gang er det også et spørsmål om at noen nødvendigvis vil falle utenfor – som Mouffe naturligvis både er klar over og stadig gjentar, men noen ganger selv glemmer å gjøre til et eksplisitt tema. Menneskerettigheter. Mouffe foreslår at vi erstatter det vestlige hegemoniet med en rekke regionale sentra. Spørsmålet er om vi virkelig kan operere med en «multipolar» verdensorden, som filosofen tar til orde for. For er det mulig å jobbe med internasjonal politikk uten å være dogmatisk på visse saker? Mot slutten av Om det politiske skriver Mouffe at «det den vestlige kulturen kaller ’menneskerettigheter’, utgjør et kulturspesifikt svar på spørsmålet, og dertil et individualistisk svar som er spesifikt for den liberale kulturen og som ikke kan gjøre krav på å være den eneste legitime». Når det gjelder tvangsekteskap og fengsling av intellektuelle, for eksempel, hjelper det lite å «anerkjenne sin motstander». Her er det en del springende punkter hos Mouffe, som neppe lar seg løse innenfor hennes eget filosofiske rammeverk. Men hun gir oss utvilsomt mange nyttige redskaper å tenke politikk med. Røed er fast kritiker i Ny Tid. [email protected] «Jafar Panahi har laget et kjærlighetsbrev til filmen» Darren Aronofsky, juryformann Berlin Filmfestival «Skarp satire fra filmverdenens fremste dissident» Aftenposten Radikal Portal og NY TID utlyser «Leken og bitende aktuell – et sterkt bilde av dagens Iran» Dagsavisen Fotokonkurransen: Welcome to Norway Flyktninger strømmer over grensene til europeiske land, også Norge. Dessverre har myndighetene våre vist seg ute av stand og uten vilje til å ta imot flyktningene på anstendig vis. Derimot, i desperasjonens time, oppsto den nye folkebevegelsen Refugees Welcome to Norway. Gjennom dette nettverket har mennesker over hele landet kastet seg ut i en storstilt dugnad for mennesker på flukt. Radikal Portal og Ny Tid synes det er på sin plass at deres historier blir fortalt. Vi ønsker avbildninger av flyktningenes hverdag og virkelighet, på godt og vondt. Vi er på jakt etter de gode fotohistoriene av hjelpernes innsats, liten eller stor. Vi søker gjenfortalt med foto de sterke inntrykkene, de emosjonelle øyeblikkene, møtene mellom mennesker på tvers av geografi og kultur. Vi inviterer derfor deg til å delta. Førstepremien er 10 000 kroner. Andre og tredjepremien er på 2500 kroner. Send oss minst tre bilder, men maks ti. Legg ved en setning eller to om deg selv og et enkelt foto. Frist for innsending er 15.11. Dommerpanelet som vurderer bidragene er Truls Lie, Kjersti Opstad, Nina Guzman Toft og Hanan Albalkhe. Fotoseriene blir publisert på Radikal Portal og i Ny Tid torsdag 17. desember. Vi forbeholder oss retten til å publisere alle de innsendte bidragene. Da setter vi også sammen et panel av folk diskuterer hvordan Norge møter og bør møte flyktningene. PÅ KINO 16. OKTOBER Merk bidraget «Fotokonkurranse» og send det til [email protected] Er den økokritiske forfattaren ein utdøyande rase? KLIMAKAMP METTE KARLSVIK, På festivalen Ugress sitt folk på golvet. Ikkje fordi alle vil, men fordi det ikkje er ledige stolar. Temaet litteratur og klimakamp engasjerer unge vaksne i Trondheim. Kafé Digs er fullt. Hender skyt i veret som spirar om våren. Forfattar av Det er ikke vår. Det er global oppvarming, Rune F. Hjemås, har nettopp proklamert sitt ansvar som forfattar: Å lage god kunst. «Det er feigt,» seier ei av dei som retter hendene opp, og tar ordet: «Kunst for kunstens skuld? Det er å fråskrive seg ansvar,» seier kvinna, som er ein del av Litteraturkollektivet. Denne studentdrivne organisasjonen står bak litteratur- og klimafestivalen Ugress. Årets festival stiller eit spørsmål også stilt av Forfatternes klimaaksjon, av tidsskriftet Vagant og av Den norske forfatterforening, i eit medlemsmåte: Må forfattarar engasjere seg i miljøkampen? Korleis skal dei i tilfelle gjere det? Etter så mange tiår med debatt om kunstens autonomi, kan ein vel også legge til: Er det framleis noko nytt å komme med i debatten om økokritikk? Trøndarane håpar synlegvis på det, i og med oppmøtet på Digs. No blir også vindaugskarmar brukt til sitjeplass. Og til bokhyller, for bøker ein kan bytte til seg. Bytte- og gjenbrukskultur er ikkje berre tema, men også ein praksis denne veka, mens valkampen har innspurt og Miljøpartiet De Grønne skal gjere eit uvanleg godt val. Ugress er ein saktefestival, ein festival for konsentrasjon. Med ein programpost kvar dag blir fokuset stort på kvar post og kvar deltakar. Veka byrjar med denne paneldebatten: midt i valkampen, og med ein innleiar som snakkar som kunstnar, og ein som står på lista til Miljøpartiet De Grønne og som snakkar som politikar men også som filmsjef for Kosmoramafestivalen. Oppmøtet er stort. Temperaturen stig. Men det er berre menneskeovnar, ikkje global oppvarming. Hjemås les frå Det er ikke vår. Det er global oppvarming, før Ola Lund Renolen frå Miljøpartiet De Grønne held ei innleiing om historiene sin funksjon som formidlingsinstans. Så byrjar diskusjonen, som kan bli oppsumert slik: Lite treff folk sine hjarte som gode forteljingar. Og no gjeld det å treffe folk sine hjarte, og mobilisere til omsyn til kloden, og ikkje minst til folk. Kloden har, når eg skriv dette, 7,3 milliardar innbyggarar. Intensiteten i stemma til ulljenta frå Litteraturkollektivet tar til. Det er Rune F. Hjemås ho adresserer kommentaren til. Han har holdt sin halvtimes innleiing. Medan Renolen nytta høvet til å snakke som politikar, snakka Hjemås utelukkande som kunstnar. Konklusjonen: Han har ikkje ansvar for anna enn å prøve å skape god kunst. Han har ikkje sjølv sansen for den meir didaktiske og instrumentelle kunsten: den eksplisitt politiske litteraturen. «Men,» svarar han kritikaren frå «salen», altså golvet: «Det eine utelukkar ikkje det andre. Det skal vere plass til både politisk kunst og ein annan kunst.» For framleis er det rom i Noreg, og det er overskot. Men nye klimarapportar viser at sjølv oss her på berget kjenner klimaendringane på kroppen. Vi har meir nedbør, og kan forvente meir flaum. Vi kan forvente at økosystema våre blir rokka ute av balanse. Også difor skriv forfattarar som Espen Stueland, Agnar Lirhus og Brit Bildøen det ein kan kalle økokritikk eller klimalitteratur. Men kva er det for noko? Liknar det på den politiske litteraturen frå 70-talet? Lat meg sitere nokre av innleiarane frå eit liknande arrangement. Den norske forfatterforening sitt årlege medlemsmøtet hadde for eit par år sidan tema: «Skal forfattarar engasjere seg i miljøspørsmål, og korleis skal dei eventuelt gjere det?» Tilbake til då: Jostein Gaarder er ein av innleiarane, og stiller vidare spørsmål: «Ein rasering av naturmiljøet vil også vere rasering av all kultur,» seier han som argument for kvifor forfattarar skal engasjere seg. Brit Bildøen sitt også i panelet: «Det er vanskeleg å seie om forfattarar har ansvar for å engasjere seg. Men alle har plikt som samfunnsborgarar,» seier ho. Skrive? Ja, seier Bildøen og Gaarder. Men korleis? Kritikarar av økolitteratur drar støtt fram søttitalet. «Eg trur forfattarar er redde for å skitne til hendene sine med å skrive politisk litteratur,» seier Bildøen, og legg til: «Vi har nye tider. Ei ny tid krev ein ny gangart.» «Eg skal vere den siste til å moralisere. Eg reiser mykje, og eg reiser med fly,» seier Hjemås på Digs Kafé. Reisa til Trondheim byrjar med toget, det vesle: t-banen til Oslo S. Turen min til t-banen går over Holmenkollen Park Hotell. Det er dei konservative sitt land. Det er eit land der lite blir endra: der gras får vekse og tre stå. Også «ugras» får stå. Naboane er graskonservative, blomsterkonservative, trekonservative. Furene er krokete, skjeggete, ussymetriske, nydelege. Her er urskog, som ein kallar skogen som ikkje blir endra av folk. For «Her skal ikkje noko bli endra,» som det står på Kaffistova i Oslo. Her er skvalderkål nok til salatar våren gjennom. Aegopodium podagraria (skvallerkål) kom til Oslo med cistisiensarmunkar i mellomalderen. Dei kom med båt opp Oslofjorden, og blei prikla i inngjerda bed på Bygdøen eller Hengsøen: Hagane har skvallerkål i fine, rette rekker. Planta med fem centimeter mellom kvar spire, og innimellom: motsette vekstar – plantar som trekk næringsstoffar frå jorda som skvallerkålen frigjer til jorda. Må forfattarar engasjere seg i miljøkampen? Korleis skal dei i tilfelle gjere det? «Vår naturlege spinat» var kultivert, og blei naturleg. Det var temma og regulert, og kom ut av kontroll. Som sivilisasjonen sjølv, skal ein tru misantropane. Som språket, skal ein tru formalistiske poetar. Vi har sådd språket. Det har røtene sine i oss. Orda har vi laga. Forfattarar lagar framleis ord. Sjå berre Inger Elisabeth Hansens nye diktsamling, som også er full av nyord. Aina Villanger diktar ord som silkeokse, og nervesæd klones. Forfattarar har laga dei fleste uttrykka og seiemåtane som vi har i språket idag. Dei var ein gong eineståande ordblomer. Tida gjekk, blomen blaumte og frø flaug. Dei fann ny jord i nye munnar, og blei vanlege ord. Forfatternes klimaaksjon paragraf 112 finnst fordi dei, fleire titals vaksne, norske forfattarar, er overtydd om at ein kan snu klimaproblem med orda. Dei gjer det direkte, med å forfatte lesarbrev og brev til styresmakter, og drive høgtlesningsaksjonar. Dei bidreg indirekte med å gi stemme til dette stemmeslause: til naturen. Dei skildrar kloden på ein engasjerande måte. Det ein blir glad i vil ein passe på. Men passe på må vi også med ikkje å misbruke språkmakta. Eg kan gjere folk urolege utan meining, med eit urovekkande språk. Eg kan dramatisere og overdrive noko som ikkje skal vere dramatisk, eller romantisere kriser, apokalypser, melankoli, tristesse. Men ein kan også bruke sterke verkemiddel for å engasjere. «Forteljingar er ein måte å nå folk på,» seier Ola Lund Renolen, og tar fram Beatles av Lars Saabye Christensen, og les litt for oss. Eit stykke streit fortelling; eit tidsdokument frå Oslo då. Forbrukssamfunnet er i vekst. Og forbrukssamfunnet, meiner Renolen, er rota til miljøondet. «Alt heng saman med alt,» seier han. Kosmorama-sjefen skriv på den måten under på Naomi Kleins systemkritiske tese om at kapitalismen har denne skulda. Men kan ein også seie at forbrukssamfunnet er til det gode for klima? At auka forbruk har pressa prisane ned på solcelle- og vindkraft? Det var ein gong at eg høyrte på NRK radio eit intervjuobjekt hevde at denne teknologien no er billegare enn kol. Håpet er lysegrønt. Men det er vanskeleg å tru på. Kolreservane er store, prisen på kol framleis låg. Det nye håpet ligg i haldningsendringa. At det også i andre byar enn i Trondheim er muleg å mobiliesere ein fullstappa kafé til paneldiskusjon, til økologisk tenkning. Karlsvik er forfatter og fast bidragsyter i Ny Tid. [email protected]. Manhattans store skald – har vi ham nå? Stephen Miller: Walking New York. Reflections of American Writers from Walt Whitman to Teju Cole Fordham University Press, 2015. Gary Schmidgall: Containing Multitudes. Walt Whitman and the British Literary Tradition Oxford University Press, 2015. Walt Whitman: Drum Taps. The Complete 1865 Edition. Edited, annotated, and with an introduction by Lawrence Kramer. The New York Review of Books, 2015. Walt Whitman åpnet opp det moderne for en hel nasjon. Forsøk på å fange ham én gang for alle blir fåfengte. LITTERATUR BIRGITTE GUSTAVA RØTHE BJØRNØY (O superb! O Manhattan, my own, my peerless! O strongest you in the hour of danger, in crisis! O truer than steel!) How you sprang! How you threw off the costumes of peace with indifferent hand; Utdrag fra «Drum-Taps» (1865) Mens Baudelaire vandret rundt i Paris’ gater nedsunket i melankoli, satt Walt Whitman på New Yorks hestedrevne busser og siterte Shakespeare og hyllet det amerikanske demokratiet. Tre av årets utgivelser presenterer den panegyriske og kapitalistiske Whitman som amerikanerne liker å vise frem, men også sider ved dikteren som ennå ikke er helt stuerene. Walking New York er egentlig mest interessant som et referanseverk til byens mindre kjente forfattere, og flere av sitatene er hentet fra verk som fortjener mer oppmerksomhet. Et eksempel er Colson Whiteheads The Colossus of New York (2003). I kapittelet «Brooklyn Bridge» går en navnløs kvinne over broen ved samme navn, før hun midtveis blir stoppet av fortellerstemmen: «Don’t look back, you will be shocked by negligible progress. A man pitched a tent here once and was hauled away. He told the police, I renounce all boroughs. You have the right to remain. You have the right to shout to the gods. If you have no philosophy one will be appointed to you.» Sjelden har jeg sett en så presis beskrivelse av hvordan frihets- og rettighetsbegrepet blir misbrukt i den amerikanske politiske diskursen. Aktualisert konflikt. Det aggressive tonen i dagens politiske USA er et medvirkende utgangspunkt for nyutgivelsen av Walt Whitmans Drum-Taps. Professor og forfatter Lawrence Kramer påpeker at konfliktene som preget 1800-tallets USA, igjen er blitt aktualisert i nyere tid. Han nevner ikke Ferguson og andre relaterte rasekonflikter, men det er åpenbart disse han sikter til. Et annet utgangspunkt er 150-årsmarkeringen for slutten på den amerikanske borgerkrigen. En kort oppsummering: Drum-Taps har lenge vært en del av Whitmans store, mangfoldige og organiske verk, Leaves of Grass. Drum-Taps ble utgitt som et selvstendig verk i 1865, men har ifølge Kramer druknet og mistet noe av sin betydning fordi det ble integrert i Whitmans hovedverk. I den originale versjonen er verket delt i to: Den første delen handler om krigen, den andre om livet etter 1865. Sistnevnte tar for seg blant annet drapet på Abraham Lincoln i det ikoniske hyllingsdiktet «O Captain! my Captain!» Whitman skilte seg ut i den øvrige litterære motkulturen ved at han var materialist og forkjemper for de kommersielle kreftene. Fotografisk uttrykk. I sin opprinnelige form forteller diktene en historie om den amerikanske borgerkrigen, og ifølge redaktøren er det «by common consent the only enduring literary work about the Civil War based on firsthand experience». Whitman jobbet som sykepleier under krigen, og ble en av de første som beskrev soldatens erfaringer deltaljert og fra et individuelt perspektiv. Tidligere var det vanlig med episke fremstillinger, særlig inspirert av Homer, mens Whitman tilfører noe nytt til krigsskildringene: et uttrykk som ifølge Kramer har et fotografisk tilsnitt. Kramer skriver at «for the Whitman of Drum-Taps, empathy replaces transcendence». Følelseskulturen rundt borgerkrigen er ikke like kjent som de store slagene, Lincolns taler og det politiske spillet, men Whitman finner plass til både det grandiose og det nære. «Drum-Taps» (sitert ovenfor) er et eksempel på det førstnevnte, hvor Manhattan fremstår som en mektig dronningbie og innbyggerne som den mest velorganiserte bikube. I «Come up from the fields father» handler det om familien til en soldat, og øyeblikket da de mottar sønnens dødsbudskap. Her illustrerer han hvordan empatien blir sterkere når den er frigjort fra heltemytologi og religiøse forestillinger. I morens sorg finnes det ingen frelse, slik det ble fremstilt i de populære sorgdiktene fra borgerkrigen – og kanskje er det ved å unngå det oppbyggelige ved litteraturen at sorgen virkelig kan anerkjennes? Her er diktets siste strofer: But the mother needs to be better; She, with thin form, presently drest in black; By day her meals untouch’d – then at night fitfully sleeping, often waking, In the midnight waking, weeping, longing with one deep longing, O that she might withdraw unnoticed – silent from life, escape and withdraw, To follow, to seek, to be with her dear dead son. Liv og diktning. Hvor empatisk Whitman faktisk var, er vanskelig å si. Hans ego var på størrelse med hjembyen, og han kunne være fullstendig kompromissløs i sin kunstneriske virksomhet. I «Did you ask dulcet rhymes from me?» skriver han: And go lull yourself with what you can understand; For I lull nobody – and you will never understand me. Både nyutgivelsen av Drum-Taps og Gary Schmidgalls Containing Multitudes fremhever imidlertid nettopp hvor problematisk det er å skulle klistre slike merkelapper på poeten (noe vi liker i det medierte og kvantifiseringsfikserte 21. århundre), og dette var et poeng også for Whitman selv. I sitatet fra «Song of Myself», som Schmidgall siterer ivrig, uttrykker han: Do I contradict myself? Very well then I contradict myself, (I am large, I contain multitudes.) Schmidgall undersøker i sin bok sammenhengen mellom Walt Whitman og de store britiske poetene, som Shakespeare, Milton og Blake. Hos Milton finner han et liknende sitat – «a poet ought him selfe to bee a true Poem» – og bruker dette som eksempel på at de begge var opptatt av sammenhengen mellom liv og diktning, i tillegg til at Milton ikke var størknet fast i sin samtids kristne livssyn, noe Whitman hevdet han var. I Containing Multitudes overbeviser forfatteren når han skriver om Whitman og de klassiske britiske poetenes radikalitet. Noe av det mest interessante ved denne utgivelsen er diskusjonen om depolitiseringen og «temmingen» av verdenslitteraturen. De kanoniserte forfatterne blir bokstavelig talt gjort stuerene. Når dette skjer med Walt Whitman, blir det særdeles ironisk med tanke på at han stadig motsatte seg eliten og borgerskapets håndtering av litteraturen. Han hadde selv ingen høyere utdannelse, og ville at bøkene hans skulle leses utendørs. Whitmans livssyn lå tett opp mot kvekernes, hvor det såkalte indre lyset hadde langt mer betydning enn dogmer, ritualer og prekener. Schmidgall forklarer hvordan kanoniseringen og tilpasningen av Whitmans verker har foregått, ved at de mest patriotiske diktene har blitt løftet frem, mens de mer kontroversielle har blitt stuet bort. I disse avsnittene viser han hvorfor man fortsatt kan skrive bøker om forfattere som allerede har skapt et hav av sekundærlitteratur, og hvorfor det er viktig at de fortsatt leses og analyseres. Det gamle og det nye. Schmidgalls verk åpner også opp forståelsen for 1800-tallets USA. Da Whitman ble født, hadde landet vært selvstendig i under 50 år, og det bar fremdeles preg av de mange årene under det britiske imperiet. For amerikanerne var det viktig å distansere seg fra britisk kultur og tradisjon, for å skape rom for sine egne uttrykk og utvikle sin egen kultur. Blant annet derfor kunne Whitman være så streng i vurderingen av sine engelskspråklige forgjengere, og komme med utsagn som: «I could never go Milton: He is turgid, heavy, over-stately … seems like a bird – soaring yet overweighted: dragging down, as if burdened – too greatly burdened: a lamb in his beak: its flight not graceful, powerful, beautiful, satisfying, like the gulls we see over Delaware in midwinter – their simple motion a delight.» Han bruker et språk som knytter den britiske poeten til ørnen, en figur som går igjen i de antikke eposene og dermed representerer både noe tradisjonsbundet og predatorisk. Selv representerer han det nye, frie, uskyldige og vitale – Amerika. I Walking New York skriver Miller at «Whitman was the first to suggest that an urban landscape can be sublime». Dette henger sammen med hans antielitisme; han kunne se det estetisk opphøyde i byens demokratiske struktur. Millers verk er løsere sammensatt enn Schmidgalls, og det er lengre avstand mellom de virkelig gode resonnementene. Han forteller likevel noen leseverdige historier om den myteomspunne byen og dens forfattere, og gir noen gode ledetråder til videre lesning. Det trekker også inn fotografer verdt å merke seg, som Alvin Langdon Coburn og Jacob Riis. Det narrativet vi konstruerer rundt våre egne og andres liv, er nettopp dét – konstruksjoner. Self made man. I kapittelet om Whitman trekker Miller frem poetens entreprenørånd. Whitman skilte seg ut i den øvrige litterære motkulturen ved at han var materialist og forkjemper for de kommersielle kreftene. Han var imidlertid også kjent for å være lat og uredelig; blant annet skrev og publiserte han anonymt anmeldelser av verkene sine, hvor han ikke stod tilbake for å genierklære seg selv. Dette avsnittet gir meg assosiasjoner til tv-serien Breaking Bad, hvor antihelten Walter White har tydelige paralleller til Manhattans egen skald. White gir opp den lite lukrative jobben som kjemilærer og lager sitt eget crystal meth-laboratorium, og bygger etter hvert en hel industri rundt det populære produktet. Han er både megaloman og kompromissløs, samtidig som han lykkes i å utnytte markedsliberalismens muligheter, og juridiske smutthull. Serien både alluderer og henviser eksplisitt til den andre W.W., og viser dermed frem det problematiske ved det amerikanske idealet om den frie, sterke mann som er sin egen lykkes smed. Selv om Whitman ikke var på kant med loven på samme måte som Walter White, er det mye som tyder på at han var en person som kom seg fremover ved å være, som kritiker David Reynolds uttrykker det, «beyond scruples». Mangeartet. Å skrive biografiske tekster er en vanskelig øvelse, og det slår meg gang på gang hvor unyansert forholdet mellom liv og tekst ofte betraktes i biografisjangeren. Skrift er noe helt annet enn levd liv, og det narrativet vi konstruerer rundt våre egne og andres liv, er nettopp dét – konstruksjoner. Her er det mye å lære av poststrukturalistene som påpekte at også de språklige strukturene preger tankene våre, mens vi normalt antar at det er det motsatte som skjer. Det er derfor nærmest umulig å formulere en sannhet om noe så komplekst som et menneske – og det blir spesielt underlig når Stephen Miller gjør dette med en forfatter som Walt Whitman, som selv understreker sin mangeartethet: «It is easy to see how Whitman became a hero to the counterculture of the 1960s. He talked about freeing oneself from the ’cerments’ of tradition, being natural, celebrating the body, having guiltfree sex. He was a loafer who did what he pleased and went where he wanted to go […] But the ’real’ Whitman was an ambitious and hardworking writer. And the ’real’ Whitman was not very ’rough’.» Hvordan kan han vite at nettopp Miller har materialet som beviser hvem den «virkelige» Whitman er? Hva skal vi med slike merkelapper, som uansett er like skjøre som papiret de er skrevet på? Dette er en del av «temmingen» Gary Schmidgall kritiserer, som i konserverende stil plasserer forfattere på deres faste plass både i bokhylla og livssynsmessig – og lar dem forbli der. En grunn til at Schmidgall ikke går i den samme biografiske fellen som Miller, er at han i større grad tar utgangspunkt i dikternes egne verker. Han foretar nærlesninger hvor argumentene er tett og nøye sammenvevd. Millers bok er kanskje mer tilgjengelig og mindre akademisk i stilen, men den har langt mindre substans. Walt Whitmans egne dikt er imidlertid det mest lesverdige av disse tre utgivelsene, i den grad de kan stilles opp mot hverandre på denne måten. Lawrence Kramer har gjort en strålende jobb med fotnoter og kommentarer, og viser hvorfor Whitman fortsatt er verdt å lese. Selv om man ikke trenger noen ytterligere begrunnelse for å lese et dikt som dette: Weave in, weave in, my hardy life Weave in! Weave in, my hardy life! Weave, weave a soldier strong and full, for great campaigns to come; Weave in red blood! Weave sinews in, like ropes! The senses, sight weave in! Weave lasting sure! Weave day and night the weft, the warp! Incessant weave! Tire not! (We know not what the use, O life! Nor know the aim, the end – nor really aught we know; But know the work, the need goes on, and shall go on – the death-envelop’d march of peace as well as war, goes on;) For great campaigns of peace the same, the wiry threads to weave; We know not why or what, yet weave, forever weave Bjørnøy er litteraturviter og kritiker. [email protected] 22 | NR. 27 | OKTOBER 2015 (15.10–11.11) NY TID – MÅNEDLIG INTERNASJONAL ORIENTERING NY TID – MÅNEDLIG INTERNASJONAL ORIENTERING OKTOBER 2015 (15.10–11.11) | NR 27 Kritikk LITTERATUR FILM Nye poesikriger Alltid beredt (for Gud og fedrelandet) Om amerikanske konseptuelle poeters arroganse i rasespørsmål. Espen Schaanning: Barneridderne. Baden-Powell og den norske speiderbevegelsen Cappelen Damm Akademisk, 2015 KORRESPONDENTBREV JOSHUA CLOVER ILL: RUNE MATHISEN I år har amerikansk poesi nådd avisspaltene med en hyppighet vi ikke har sett på flere tiår, men på en beklagelig måte. I mars, på Brown University, leste Kenneth Goldsmith opp Michael Browns obduksjonsrapport som et dikt, lett redigert, slik at den endte med et bilde av den avdødes kjønnsorganer. Goldsmith, som er hvit, ble berømt for å kopiere for det meste konseptuell kunst fra 60-tallet. Brown, som er svart, ble berømt for å ha blitt drept av politiet i Ferguson i 2014, noe som førte til lokale og nasjonale opptøyer som bidro til å gi bevegelsen for rasemessig rettferdighet et nytt oppsving. Goldsmith har en god stund gjemt seg bak sin egen dumhet; denne gangen kunne det ikke redde ham. To måneder senere ble det kjent at klipp-og-lim-kunstneren Vanessa Place, som er hvit, har twitret hele romanen Tatt av vinden, innbefattet romanens rå, svarte dagligtale. Prosjektet har pågått siden 2009. Det hører med til historien at poeten også tidligere har hengitt seg til rasemessige provokasjoner, med minimal sensur. Sosial makt. Ikke nå lenger. Plutselig 40–50 Vi har ankommet førtiårene – tiåret da magien forsvinner. BOKUTDRAG LARS DANIEL KRUTZKOFF JACOBSEN En ny start. Toril Martinussen, en gammel venn som i flere av mine filmer har spilt moralistiske livsfornektere, lot seg slippe ned i mørket hvert tiende år fra da hun var tjue. Hun ga slipp på hverdagsfornuften – den kontrollen som får oss til å holde et minimum av balanse fordi vi vet at regningene må betales og forpliktelser følges opp. Torils avgrunner var fylt av drikking, festing og marihuana. Kjærligheten ble alltid møtt av en eller annen upatent karakter: En av disse storsjarmørene, totalt frittet for borgerlige ambisjoner, som trakk henne helt ned til bunns både ved fylte tjue, tretti og førti. Fordi hun ville det selv, eller rettere sagt, behøvde det. Det kokte nede i sjelen til Toril etter ti år med fornuft og balansert livsførsel. Nå måtte lavaen ut, koste hva det koste ville! Mest spektakulært ble det da førtiår- skrisen meldte seg. Toril sluttet i den prestisjefylte jobben som programleder i radio og begynte å arbeide som resepsjonist på et bordell. Der tok hun imot, som resepsjonister forskriftsmessig skal gjøre, kåte kunder, sa høflig farvel til dem og vasket rommet etter eksessene. Jeg har aldri møtt et menneske med så få sosiale fordommer. Toril hadde uroen med seg fra barndommen. Hun hadde sin gitte rolle i det klassiske familiedramaet hun deler med mange av oss som vokste opp i tiårene etter krigen: En alkoholisert far og en hjemmeværende mor som mer eller mindre forgjeves prøvde å holde den synkende skuta flytende. I Torils tilfelle måtte alt det gamle brennes for at fugl føniks kunne stå opp igjen fra asken. Hva hun gjør i dag? Toril er en oppegående dame med et godt liv fordi hun alltid, konsekvent og fundamentalt, har latt alle sannhetene råde. Hun har helt og holdent «vært i sine følelser», og til og med tillatt seg å la seg bli grusomt overmannet av dem. Sannhet, som tidligere skrevet, lønner seg alltid, og dét selv om den ofte er grusomt besk. Skal du ha et minimum av mulighet til tidvis å føle lykke, må du hensynsløst gå etter sannheten om deg selv og verden. Ingen andre muligheter foreligger. Dessverre er dette tiåret da magien for- svinner. Som førtiåring har kodede og mystiske svar som de horoskoper gir, null verdi. De hjelper ikke engang som trøst. Å se etter meningen i stjernene, som fikk sin utbredelse allerede for to tusen år siden, er å titte på et symbolkart over egen indre stjernehimmel, ditt psykologiske landskap. Når du er ung, er det derfor alltid noe å hente i møtet med firmamentet, fordi det speiler noe dypt i deg. Stjernenes plassering vil kunne si deg noe om hvem du «egentlig» er. Eller i alle fall få deg til å reflektere over det, og gi alternative veier fremover. Men nå, i førtiårsalderen, er det ingenting du kan bruke disse svevende svarene BOKUTDRAG Lars Daniel Krutzkoff Jacobsens kommende bok Livet er en bok om å lete etter seg selv – gjennom livets faser og gjennom livets virvar. Hvert kapittel snakker direkte til en bestemt aldersgruppe. Ny Tid trykker i høst kapitler fra boken. I denne utgaven har vi kommet til kapittelet «40-50» – antiklimaksets tiår, der man trenger håndfaste svar og målbare verdier. En til gjenstår, 50–60. Krutzkoff Jacobsen (f. 1963) er filmskaper, manusforfatter og har fungert som fast spaltist i magasiner som Blikk og Albertine. til. Så er det også påfallende hvordan tidligere mystisk orienterte venner knapt snakker om metafysikk i sin alminnelighet lenger. Når du fyller førti, trenger du mer håndfaste svar. Bente Daugaard Knudsen, en tidligere nabo – for øvrig et av de mest interessante mennesker jeg har møtt – fortalte at hun og en kamerat hadde gått på kurs i såkalt «nordlysterapi». Noe å se opp til, bokstavlig talt. Dette fæle tiåret er det absolutte lavpunktet for de aller fleste. Før fremveksten av det moderne samfunnet døde folk før de ble førti. Avkommet var levert og jobben gjort. begynner å forstå den fulle betydningen av dette. Smerten viker ikke, den skifter bare uttrykk og intensitet. Det er noe lammende over denne kunnskapen, noe grusomt. Og det er en ubehagelig side ved livet som sjelden tas opp i livsbejaende selvhjelpsbøker, rett og slett fordi folk ikke ønsker å forholde seg til temaet: Livet er ikke bare generøst. Tilværelsen har også en smålighet over seg som kan være like uforståelig som den er ond. Kanskje får du ikke en kjæreste, selv om det er det du behøver mest av alt. Ikke den utdanningen eller jobben du har drømt om. Ikke en gang et sexliv, fordi det er umulig å treffe noen som vil. Du klarer ikke å få gjort nok med din ensomhet, sykdom, dine psykiske plager. Ingen vil hjelpe deg, og du blir stående der du er. Det kan være at de gamle strategiene ikke fungerer lenger – men du kan jo også ha prøvd nye veier, som heller ikke har ført deg noe sted. Jeg forundres over disse periodene i livet hvor alt du tar i, går i oppløsning. Den gode viljen smuldrer mellom fingrene dine. Det kan være noe i deg, eller utenfor, eller begge deler. Det er da vi forbanner verden og Gud. Da vi ber ham dra til helvete med hele pikkpakkeriet sitt! Men det er nå det gjelder å holde ut. Begge hadde de håpet kurset skulle skape vesentlige og fundamentale forandringer. De håpet at de sårene de gikk rundt med fra barndommen, endelig skulle leges. Men så hadde ikke skjedd. Begge slet de fremdeles, tross årevis med kurskvelder, med de samme grunnproblemene. De hadde heller ikke blitt lykkelige eller funnet «det store svaret». De hadde ikke engang blitt rike eller sykdomsfrie. Selvfølgelig hadde evenementet, som enkelte ganger ble avholdt under nordlys fordi Oslo befinner seg der den befinner seg, gitt økt kunnskap og bevissthet. Men himmelhvelvingen hadde ikke kommet nærmere. Til det var nordlysets inspirens muligens for svak. Bente hadde skjønt, til slutt, at det dypest sett, for henne som for alle mennesker, handler om å akseptere seg selv og sitt liv. Livet ditt er i bunn og grunn som det er, og sårene vil alltid være der. Mildnet, ja, av tiden selv, men tidvis væskende. Utenforstående kan hjelpe deg et stykke på veien, være en terapeut, men du må selv komme frem til svar du kan leve med. Selv om dette kan virke selvsagt fordi vi har hørt det før, er dét å komme frem til denne type innsikt som en lang reise gjennom en torneskog hvor en smertefri eksistens er lovet på den andre siden av buskaset – for så å oppdage at skogen aldri tar slutt. På det beste kan du hvile ut «i grønne enger», men så tvinges du videre igjen. Jeg pleier å sitere en forfatter som for en del år siden år siden ble intervjuet i Dagbladet – jeg husker ikke hva han heter: «Jeg går ikke rundt og er lykkelig. Men en gang imellom føler jeg en stor glede over det å leve.» finnes ingen andre klare svar, utover det at alle mennesker lever i habitater hvor det er konkurranse om de begrensede ressursene som finnes. Noen ganger får du, andre ganger ikke. Dette fæle tiåret er det absolutte lavpunktet for de aller fleste. Før fremveksten av det moderne samfunnet, døde folk før de ble førti. Avkommet var levert og jobben gjort. Din biologiske funksjon var over, og du kunne dø som 39-åring i forvissning om at livet ble ført videre. Kan årsaken til førtiårskrisen være at den «biologiske meningen med livet» er borte? Jeg vet ikke. De germanske stammene trodde bare på det de så. Her deler de ståsted med en avmystifisert førtiåring som må gjøre opp regnskap før han eller hun kan gå videre. Og kun spørsmål som kan gi tydelige og målbare svar, er av interesse nå. Har du det bra med meg selv? Er helsa god? Har du en jobb du trives med? Eller en meningsfylt hverdag? Er økonomien til å leve med? Bor du hyggelig? Er noen glad i deg? Er du glad i noen? Vil du noe med livet ditt? Eller er det nok bare å være til? Og det er her selve kjernepunktet er, slik jeg «– Det er stor forskjell på å bli rik og leve ser det, for det finnes ingen svar i naturen. Eller i kulturen. Eller i kosmos. Den eneste svaret er de minuttene og timene og dagene du har det godt med deg selv – og med andre. Noen annen himmel finnes ikke her på Jorda. Og som jeg skriver i innledningen: Lykkeligst er du når du er i ett med dine behov. Førtiårene? Æsj! Enkelte problemer kan ikke løses, uansett hvor mye du vil. Og det er nå du 23 Hvor kommer verdens smålighet fra? Her rikt, fortsatte Rebecca. – I det hele tatt er det forskjell på å være og å bli. Jeg tror man først blir lykkelig når man bare er, og ikke hele tiden skal bli.» – Rebecca Lund til Christian von der Hall i Henrik H. Langelands Wonderboy. Fremtiden er nå. Drømmenes tid er nå. [email protected] nådde Places direkte gjenvinning av rasistisk språkbruk de nasjonale nyhetene. Parallelt med #blacklivesmatter-bevegelsen var med ett Goldsmiths rasisme der som et åpent sår: Place og Goldsmith nyter høy anseelse blant avantgardens trivielle haleheng. Under press frasa Place seg sin organisatoriske rolle for American Writing Programs årskonferanse. Men hun klamret seg fortsatt til sin plass på Berkeley Poetry Conference, en omfattende begivenhet 50 år etter den epokegjørende originalen. Organisasjonskomiteen bestemte seg for å beholde henne. Nesten alle deltakerne – meksikanske, svarte, hvite, asiatiske amerikanere, palestinsk-amerikanske – trakk seg. Konferansen gikk i oppløsning og ble erstattet av en mindre begivenhet som fokuserte på spørsmål om rase. Poesien hadde på en eller annen måte oppfanget og komprimert den herskende atmosfæren, som med kvalmende tydelighet fremviste en inngrodd hvit suverenitet. Påberopelsene kom. Å forsvare seg med «ytringsfriheten» er smakløst: Dette handler ikke om lovlighet, men om sosial makt. Å forsvare seg med at «dette er en kunstnerisk kommentar om rase» er ignorant: Vi har en lang historie med rasistisk kunst som åpner for en slik ansvarsfraskrivelse. Faktisk er det historien som her er mest interessant og demoraliserende. Poesiens rolle. Motsetningen mellom en hovedsakelig hvit, avantgardistisk tradisjon og marginaliserte samfunn kjenner vi fra før. Den speiler «poesikrigene» på 70-tallet, hvor «eksperimentell» litteratur ble satt opp mot poetikker forbundet med de nye sosiale bevegelsene og deres identitetskategorier. Dette var selvfølgelig en falsk opposisjon. Og det er falskheten som gjør den sann, for ved å sette estetikk opp mot identitet, ble hvitheten borte, den ble abstrakt og universell – som om hvithet ikke selv er den mest dødbringende identiteten. Ideen om at hvite intellektuelle sto fritt til å eksperimentere med formale og estetiske intervensjoner, mens marginaliserte samfunn ble forventet å skulle gjengi ekslusjonens minste bestanddeler som poetisk innhold, var en forvridd speiling av en reell forskjell i grader av frigjøring, autonomi, makt. Og av en reell debatt om politiske tilnærminger og hvilken rolle poesien kan spille. Vedvarende eksklusjon. Dagens Ny Tid har knyttet til seg en rekke poeter, redaktører og aktivister som korrespondenter for avisen i tiden fremover. Først ut er Joshua Clover, som skriver om hvordan poetene Kenneth Goldsmith og Vanessa Place har benyttet seg av svært kontroversielt materiale knyttet til afroamerikanernes situasjon i sine konseptuelle prosjekter. Joshua Clover bor i Oakland og er poet og redaktør for Commune Editions, hvor diktsamlingen Red Epic kom ut i vår. Neste år kommer On Riots ut på Verso Press. gjentakelse er enda verre. Avantgarden på 70-tallet hevdet i det minste å ha en revolusjonær horisont. Per i dag er de feirede «konseptualistene» apolitiske. Konseptualismen oppleves ikke som estetisk desinteresse, men som lobotomi. Dette gjør det enkelt å velge side, om man har luksusen å kunne velge. Men like demoraliserende er det å se hvor raskt de intellektuelle nyvinningene de siste 40 årene har gått i glemmeboken. Det har vært gjort innsiktsfulle fremskritt ved å tenke rase, klasse og kjønn samlet, både generelt og når det kommer til litteratur. Mange høyt utdannede svarte, fargede og kvinner har argumentert imot den gamle ideen, en som stort sett ble håndhevet av liberale reformister, om at større inkludering i kapitalen og kapitalens institusjoner, større litterær representasjon, et sete ved bordet, kan være et botemiddel. Ideen vender tilbake like fullt. Og det er en grunn til dét: de vedvarende eksklusjonene som fortsatt henger igjen. De er morderiske. Så lenge borgerkrigen fortsetter, er det lite som tyder på at poesien skal kunne løse disse spørsmålene. Clover er poet og redaktør for Commune Editions, samt professor i engelsk litteratur og kritisk teori ved University of California Davis. En antologi over ung dansk poesi har fått massiv oppmerksomhet i Sverige. POESI PAAL BJELKE ANDERSEN Det finnes poesi som først og fremst beveger seg inn i poesien, og det finnes poesi som først og fremst beveger seg ut i verden utenfor poesien. (En poesi utenfor poesien finnes naturlig nok ikke, på samme måte som det ikke finnes en poesi fullstendig løsrevet fra verden utenfor.) Oppdelingen er enøyd og skalaen glidende, men den tvang seg på under lesningen av den svenske antologien Nervsystem, med undertittelen ung dansk poesi. Alvor. Nervsystem inneholder dikt av 15 danske poeter som bokdebuterte mellom 2003 og 2013, oversatt til svensk. «I min läsning tycker jag mig ha sett en större lekfullhet under första halvan av 00-talet,» skriver redaktør Jonas Rasmussen i forordet, «medan det i början av 10-talet har kommit fler allvarstyngda och politiskt eller socialt ställningstagande diktsamlingar. Detta ligger också i linje med tankarna om ‘generation etik’ [et begrep som ble skapt av Mikkel Frantzen i Information i 2014, myntet på flere av poetene i denne antologien, men avvist av poetene selv] som jag även tycker ha fått bekräftade i samtal med danska poeter, recensenter, förlagsredaktörer och översättare.» Rasmussens påstand om en politisering av dansk poesi ble langt på vei bekreftet av de svenske anmelderne. «En av få motkrafter är aggressiviteten,» skrev Aase Berg i Dagens Nyheter, «[d]et är den som är danskarnas trick genom hela antologin. Ibland en omedelbar politisk knytnäve, ibland en dovare grundton av vrede.» Noe mer dempet var Hanna Nordenhök i Expressen: «Nervsystem […] sätter fingret på ett estetiskt behov i den samtida poesin – danskt lika gärna som svenskt – av vägran, motstånd, av en poesi såsom gestaltad kritik av, men också rasande vittnesbörd om, en europeisk verklighet präglad av framryckande fascism, djupnande klassklyftor och rasism, populism och anti-feminism.» Om vi ser bort fra Yahya Hassan, som selvfølgelig er representert, så er det imidlertid vanskelig å få øye på politiske knyttnever eller rasende vitnemål i denne boken. Omlag halvparten av de representerte poetene befinner seg innenfor et konvensjonelt lyrisk paradigme, hvor poeten på kontrollerbar avstand fra fenomenene (i de fleste tilfeller naturen eller relasjonen til den elskede), besynger disse og/ eller gjengir mer eller mindre finurlige assosiasjoner som fenomenene gir ham eller henne. Men heller ikke de poetene Berg og Nordenhök trekker frem svarer helt til beskrivelsene. Retningsløshet. I That Winter the Wolf Came av Juliana Spahr, som jeg skrev om her i avisen forrige måned, er det jegets opplevelse av å ha deltatt i en konfrontasjon/ historisk hendelse (blant annet Occupy Oakland) som gir boken retning, og som forbinder diktet og det diktet utsier med verden rundt. I Nervsystem finnes ikke en slik hendelse. De poetene i antologien som har blitt assosiert med den såkalte «generation etik» – Maja Lee Langvad, Theis Ørntoft, Amalie Smith, Julie StenKnudsen, Asta Olivia Nordenhof, Olga Ravn og nevnte Hassan – beskriver snarere en opplevelse av retningsløshet og av å befinne seg i en situasjon som nærmest perforerer og oppløser jeget og kroppen. Å lese en «gestaltad kritik» av «en europeisk verklighet», som Hanna Nordenhök gjør, ut av disse diktene, er bare mulig dersom man leser dem inn i en historisk sammenheng diktene selv ikke peker på. Når dét er sagt, er det stor forskjell på hvordan retningsløsheten og oppløsningen artikuleres, både formalt og semantisk. Amalie Smith benytter i boken I civil (Gyldendal, 2012) et relativt behersket og avklart språk til å sette og flette sammen ulike språkplan, blant annet knyttet til en sykdomshistorie og betraktninger over samlingen som fenomen, i helspenn: I ett slutet system kommer entropin (energins spridning) bara eskalera. // Att motarbeta spridning, att upprätthålla eller skapa ordning, kräver energi. När energi förbrukas någonstans i ett slutet system sprids motsvarande mängd, eller mer, någon annanstans i systemet. // Kroppen är inte ett slutet system. Den upptar energi och materia från omgivningarna. Kroppen är en maskin som sorterar och ombildar materia och ger den en kropps struktur. // Kroppen består av en överordnad rörelse som samlar, och en rad underordnade rörelser som sprider, avger värme t.ex. Samling kan ske på bekostnad av spridning i ett större system (samhället, biosfären) eller på bekostnad av kroppen själv. En död kropp är i spridning. Eller Asta Olivia Nordenhof konstellasjoner av tilsynelatende selvbiografiske utsagn i Det nemme og det ensomme (Basilisk forlag, 2013): om jag bara hette torben och hadde ett lättare liv // då hade jag stått fullständigt genomknullad nere på seveneleven // och undrat varför jag hette torben och att det ändå inte betydde något vad jag hette // SPEIDERBEVEGELSEN TORE LINNÉ ERIKSEN Espen Schaanning er professor i idéhistorie ved Universitetet i Oslo, og har i flere bøker interessert seg for institusjoner og ideologier som er basert på lydighet og disiplinering. Ettersom han nå også røper sin mangeårige speidergjerning under oppveksten, er han derfor særdeles godt skodd når han foretar et nærstudium av speiderbevegelsens ideer. Det gjør han i et spennende, grundig og – i bokstavelig forstand – tungtveiende bidrag (på min kjøkkenvekt veier boka 1,47 kilo). Her er mye om den internasjonale speiderbevegelsens røtter, men aller mest nyskapende er den kritiske lesningen av tekster som springer ut fra den lange historien til Norsk Speiderguttforbund (NSF). Boka er ikke interessant bare for de av oss som har lært å steke pinnebrød, slå dobbel båtsmannsknop eller grave latriner, men for alle som er opptatt av oppvekst, forming av unge sinn og formidling (eller indoktrinering) av idealer knyttet til militære kommandoforhold, karakterdannelse, kristendom og verdien av en sunn kropp. Tidstypisk rasisme. Robert Baden-Powell er det selvsagte utgangpunktet for å analysere både ideologi og praksis, ettersom Raseri og retningsløshet Jonas Rasmussen (red.): Nervsystem – ung dansk poesi Ellerströms förlag, 2014 Mye felles tankegods forklarer hvorfor så mange av de fremste lederne for NS’ ungdomsarbeid hadde speiderbakgrunn, mener idéhistoriker Espen Schaaning. helt vilse och det riktningslösa skulle vara så uppenbart // att man gick på nålar att man inte var herre i eget hus // och som man kan få lust att slicka på ett spädbarn för att det är så fullkomligt litet // all den kärlek man har, åh dear jag har mist förståndet // om ännu en snöflinga träffar mig i nacken och smälter ner längs nacken // så knullar jag fan i mig alla jag ser eller så börjar jag gråta och slutar aldrig mer // har tagit emot ett gratulationskort från en kvinna som hette livia och fyller hundra snart // hon tror jag heter livia och fyllde sjutton i måndags, allt det gratulerar hon mig till // tant cari auguri di buon natale står det på kortet // vilken lycka! ingen har sina facts straight! alla har huvudet uppe i röven! // alla har försökt vara så heta och sen vila låren mot några stenar som hela dagen har legat i skugga // alla har varit så vidunderligt små Eller Olga Ravns Jeg eder mig selv som lyng (Gyldendal, 2012), hvor selve diktet fremstår som angrepet av krefter som truer med å slite det i stykker: Hur pratar flickan: I SMÅ HÄFTEN. / Servis och MOGET KORN. / Hallå, DITT ANSIKTE I FLYGGRÖNNEN. / Så ofta önskar degen, / degen i bunken i det halvmörka köket, / så ofta önskar degen att den var GRÖN KRISTALL. / Min sömnlöshet arbetar pop och djärvhet och nerläggning. / Jag är en sjö för ångesten. I ångestens doppande. / Jag är PAINTED LACE. / Doppa mig i rena idéer, doppa mig lite med vita tussar av dis. / ATTENTATSVOLANG. / Varje gång timmen arbetar lätt, arbetar vattnet eller det / vattenliknande med att doppa sig. / Rött LUTVATTEN, FINGERPÄRLEMOR, HYPOKONDRI-KIWIGLAS, / TROLLSLÄNDEFOBISKA hjärtskugga. / Jag liknar dig som en liten hund. / Otroligt många MERINO-AUKTORITETER äger mig i rummen. / Jag lossar och stramar, min aldrig är svår att fatta, jag måste rulla. / […] Bør oversettes. Vi er flere som har hevdet at svensk og dansk poesi ikke skal oversettes til norsk, men leses på originalspråket – ikke bare fordi norske lesere enkelt kan forstå diktene, men også fordi et så lite språkområde som det norske behøver det større litterære fellesskapet som svensk og dansk litteratur tilbyr. Jeg er redd vi har overvurdert de infrastrukturelle betingelsene for et slikt tverrnasjonalt fellesskap. Bare unntaksvis når en skandinavisk poesibok andre lesere i nabolandene enn de helt spesielt interesserte, med mindre de ikke oversettes og distribueres i nabolandet. Nervsystem har fått massiv oppmerksomhet i Sverige. Jeg krysser fingrene for at et norsk forlag tar på seg oppgaven å gjøre noe tilsvarende her til lands. Både Sverige og Danmark har nok gode og interessante poeter til at vi kan få tilsvarende antologier i flere år fremover. Andersen er forlegger. [email protected] han var speiderbevegelsens grunnlegger så vel som en dominerende førerskikkelse gjennom mer enn 30 år. Et biografisk riss gjør det lettere å forstå hvordan speiderbevegelsen sprang ut av Baden-Powells innsats i kriger mot alle som sto i veien for det britiske imperiet i India, Ghana, Zimbabwe og Sør-Afrika. (I dag kalles det humanitære intervensjoner.) Da speidingen ble introdusert i Norge rett etter 1910, var imperiedimensjonen og forbindelsene til krig naturlig nok tonet ned. Men Schaanning minner samtidig om den militære organiseringen i patruljer og tropper, grader, merker og distinksjoner, uniformer, memorering av landemerker, signalering, oppstillinger og inspeksjoner, parader med hornsignal, avstandsbedømmelser, kartlesing, førstehjelp til sårede, og lydighet overfor ledere, Gud, konge og fedreland. Ettersom imperiets kriger ofte foregikk i tropiske og subtropiske områder, ble det naturlig nok lagt vekt på å vaske hender, koke vann, tyde dyrespor i kjent terreng og bære bredbremmet hatt som skjermer mot sol og tropisk regn. Heldigvis ble Baden-Powells utilslørte rasisme, der afrikanere framstilles som late, feige, løgnaktige og trege kjeltringer på et lavere utviklingstrinn, mindre påtrengende etter hvert. Dette var nok mer en kulturell enn en biologisk rasisme, ettersom det var hjelp å få fra dem som brakte sivilisasjonens velsignelser inn med bajonettene. Tenk positivt. Forfatteren får også klart fram at grunnmønsteret kan spores tilbake til viktoriatidens vekt på borgerlige dyder og disiplin, inkludert «renhet» i tanker og gjerning på det seksuelle området. Nær beslektet er det britiske aristokratiets bekymring over det moralske og fysiske forfallet i byene, i første rekke innenfor den framvoksende arbeiderklassen. Fattigdom var da også en individuell – og langt på vei selvforskyldt – lyte. Turer i skog og mark, fysisk fostring og bedre hygiene gir dessuten bedre soldater og tilbyr villfarne gutter en sunn sjel i en sunn kropp. Ved nasjonal samling rundt leirbålet kunne Storbritannia skånes for klassekamp og sosial splittelse, og gode krefter kunne forenes i kampen mot det Baden-Powell omtalte som «jødebolsjevismen». Ikke overraskende gjaldt disse idealene – kjent som maskulin eller muskulær imperialisme – først bare for gutter, men etter hvert kom også jenter med et eget forbund. Da ble det innført merker i barnepleie, veving, strikking, matlaging og sekretærarbeid. Men for begge kjønn gjaldt det at en speider alltid er glad, starter dagen med et smilende ansikt, og møter motgang med å plystre og å ta en trall. Dette er en forløper for positiv tenkning og selvhjelp gjennom et lyst sinn. [Baden-Powell] omtalte Mussolini som genial og human, og mente at Mein Kampf – lest etter krigsutbruddet – var en vidunderlig bok. Rødt alternativ. Et sentralt poeng hos Schaanning er at den norske speiderbevegelsen helt fra starten fikk et mye sterkere religiøst preg enn den britiske. Lydigheten overfor imperiet og hæren er erstattet med lydighet overfor en gud i luthersk utgave. Mange av dem som ledet bevegelsen hadde teologisk eller kirkelig bakgrunn, og de sørget for å gi håndbøker, andaktsbøker, speiderløfter og -lover en langt mer forkynnende karakter. Jesus er ikke bare kjekk å ha med på tur – han er en frelser som tilbyr nåde gjennom et personlig trosforhold. Det som derimot er felles på tvers av nasjonale særtrekk, er idealet om at speiding er hevet over alt som forbindes med politisk strid. Selvsagt er det ikke «upolitisk» å utvise lydighet overfor stat, konge og øvrighet, eller å knytte seg BOKNOTISER til det middelalderske aristokratiets ridderidealer, og i mellomkrigstiden forsøkte deler av den norske arbeiderbevegelsen derfor å skape et alternativ i form av «røde speidere.» Stolt inspirasjonskilde. Et av de kapitelene i Barneridderne som utvilsomt vil høste mest oppmerksomhet, handler om fascisme, NS’ ungdomsfylking og speiderbevegelsen i et sammenliknende perspektiv. Schaanning er klar over at han beveger seg inn i et minefelt, og manøvrerer forsiktig i et ulendt terreng. Men selv om speiderbevegelsen aldri hadde noen ideer om en totalitær stat, mener forfatteren likevel at det er en god del felles organisatorisk og ideologisk tankegods som forklarer hvorfor så mange av de fremste lederne for NS’ ungdomsarbeid hadde speiderbakgrunn. Avhørsprotokoller og domsavsigelser under rettsoppgjøret viser at ikke så få av dem selv la vekt på sin vei gjennom speidingen til NS. Den «upolitiske» holdningen hindret dessuten NSF i årene før 1940 å advare mot den fascistiske frammarsjen i Europa. I flere reiseberetninger i bevegelsens egne publikasjoner finnes da også utilslørt begeistring for Hitlerjugend. («Det er gutter som kan gå i takt, og som har godt humør og sann arbeidsglede.») Interessant nok ble dette aldri problematisert på redaksjonelt hold, og det kom aldri noen protester eller leserinnlegg. Det er også godt belegg for at Baden-Powell selv var stolt over hvor mye inspirasjon Hitler og Mussolini hentet fra speiderbevegelsen når de lagde sine ungdomsorganisasjoner. Han omtalte Mussolini som genial og human, og mente at Mein Kampf – lest etter krigsutbruddet – var en vidunderlig bok. og motstandsbevegelsen. Et av Schaannings mest interessante funn, som har betydning også for en mer allmenn forståelse av krigshistorien og norske holdninger til okkupasjonsmakten, er at ledelsen i Norsk Speiderguttforbund etter 9. april 1940 manet til besinnelse og lydighet overfor den nye statsmakten. Lojalitet og respekt for den til enhver tid gjeldende NS øvrighet, gjaldt også når den ble innsatt av en okkupasjonsmakt. I NSFs egne beretninger om krigstiden er dette skjøvet i bakgrunnen, mens det blir lagt vekt på at forbundet ble forbudt i september 1941. Men dette var et forbud som rammet alle organisasjoner, og handlet mest om å gi NS’ egen ungdomsfylking et monopol. I ettertid var dette heldig for NSFs renommé. For sikkerhets skyld: Det legges også vekt på at mange speidere ble ledende motstandsfolk under krigen. I NSFs egen historieskrivning legges det vekt på hvordan fysisk fostring, erfaringer fra friluftsliv og mange praktiske speiderferdigheter gjorde dem bedre rustet til væpnet innsats. Schaannings fortjeneste er at han lar dette heroiske og ensidige bildet bli supplert med andre historier som er vel så interessante. Hans ønske er å gi en mer komplett – og dermed mer sannferdig – framstilling. Det lykkes han med på en strålende måte. Idéhistoriemerket. Det heter i speiderløftet at man skal gjøre en god gjerning hver dag. Siden det også heter «Én gang speider, alltid speider», består min gode gjerning i dag i å anbefale Espen Schaannings bok på det varmeste. Det finnes førstehjelpsmerker, knutemerker og andre ferdighetsmerker; Schaanning fortjener nå et idéhistoriemerke på sin gamle speiderskjorte. Det eneste minus er at nærmere 1728 fotnoter er satt med typografiens aller minste skriftstørrelse. Slik bør det ikke være i en bok som også refererer advarsler om at onani kan ødelegge hjernen og svekke synet. Forfatteren bør dessuten lese seg bedre opp på hva Anglo-Boer-krigen handlet om, studere et sørafrikansk kart og oppdatere sine betegnelser på sørafrikanske folkegrupper. Men dette går kjapt å rette opp i neste opplag. At et slikt vil komme, må et forlag alltid være beredt på. Eriksen er professor emeritus i utviklingsstudier ved HiOA og tidligere kretsstyremedlem i Follo krets av Norsk Speiderguttforbund. ho til havet – som har så mange spor av raudt i seg. Ingen er skuldige i tragedien skildra i Hvitt hav. Men ingen er uskuldige heller. Fiske etter fakta. LITTERATUR METTE KARLSVIK Finst det verkeleg ikkje noko «så rommelig som havet», som Alexander Kielland skriv i Garman og Worse? Er det sant at havet har tålemot, at «i sitt store kjølige dyp eier det plass for all verdens jammer»? I Roy Jacobsens Hvitt hav er ikkje havet menneskeleggjort. Hav er hav; farleg og flott, ein æveleg gravplass for fiskarar – uforsiktige, eller ofre for forlis. Havet er aldri reint meir, skriv Jacobsen, i denne historia frå 1944. Me vert tekne med til Barrøy – den fiktive øya frå Jacobsens førre utgiving. Som i romanen De usynlige, følgjer vi Ingrid og det vesle samfunnet på Helgelandskysten. Området er no frekventert av krigsskip og båtar med nazioffiserar. Dei siglar att og fram forbi øyene, mellom busettingar, bunkersar og fort. Ein dag kjem noko heilt anna drivande. Blåkvite kroppar – lika av russiske fangar frå det tyske skipet «Rigel». Skipet har vorte senka av dei allierte, og 2500 av 2800 russiske fangar druknar etter forliset; dobbelt så mange som omkom då «Titanic» sokk. Eg hadde ikkje høyrt om dette før eg las Jacobsens bok. Kvifor har det vore vanskeleg å snakke om «Rigel»? Korleis skal ein snakke med kvarandre i Noreg, om dette som dei allierte hadde skuld i? Korleis skal ein forklare hendinga til dei attlatne i Russland? Svart byrjing. Hvitt hav skildrar den store historia med éi einskild historie – ei kjærleikshistorie som òg blir «sukkeret» som gjer det tunge stoffet lettare å ta inn over seg. Det byrjar svart; byrjar med desse lika som kjem til Barrøy. Ingrid ber og handsamar dei. Ho skremmer vekk måsane med Krag Jørgensen. Då ser ho at det er liv i ein av kroppane. Ingrid bind og pleier brannsåra, og reddar livet til soldaten. Ho gir han tryggleik: Ikkje berre skjuler ho han for tyskarane – ho snakkar russaren roleg etter traumet. Ingrid fortel og forklarar, på norsk, til ein russar, som svarar i hytt og vêr på russisk. Ingrid gir liv og helse, ro og kjærleik i den sjuke tida. Men ikkje eingong ho er berre uskuldig. Ingrid er god, sterk, handlekraftig og dyktig i faga sine – å handsame fisk og årer. Når ho skal setje eit nytt liv til verda, går Desse spora vert omsider no følgt etter – ikkje berre av Roy Jacobsen, men også av ein russisk journalist: Anna Sikova er redaktør for Komi Republics månadlege magasin – eit medium for den meir grundige journalistikken. I 18 år har ho undersøkt saka om soldatar som reiste frå Komi under andre verdskrigen, som aldri kom attende, og som pårørande aldri fekk vite noko om. Ho søkjer i Finland og Polen, Tyskland og Frankrike. Ho finn fleire gravstader, før ho kjem inn på eit norsk spor. I september i år reiser Sikova frå St. Petersburg til mellom anna Tjøtta på Helgeland. Her får ho høyre om «Rigel»-tragedien – og får også vite at hendinga er lite omtalt. Fangeskipet av Leif B. Lillegaard fekk rett nok store oppslag i til dømes VG då dokumentarromanen kom ut i 1974. Men så høyrer det med til historia at det ikkje finst treff i same avis på «Rigel» frå juni 1945 og til artiklane om Fangeskipet stod på trykk. Fangeskipet er forteljinga om éin einaste fange: ein russar som blir skjult i hus etter hus. Ifølgje VG skildrar Lillegaard «befolkningens djerve og fåmælte klokskap som lokale strateger overfor tyskernes jakt på overlevende» (Odd H. Vanebo). At skipet vart senka av dei allierte er, ifølgje Lillegaard sitt føre- og etterord, ikkje motivasjonen bak boka: Han vil rett og slett fortelje ei heltehistorie. Også Jacobsens roman har dei positive forteljingane som hovudfokus: Ingrid personifiserer og konkretiserer heile Helgelandskystens djervheit og «fåmælte klokskap». Ho skjuler russaren. Når ho fryktar at tyskarane har mistanke om kva ho gjer, ror ho han til ei anna øy. Kjærleikshistoria mellom Ingrid og soldaten, og Ingrids heltedådar, er hovudhistoria i romanen. Men i Hvitt hav finn denne lesaren nyansar i helteskildringane. Eitt døme er når yndlingen Arne «mistar uskulda» på loftet til Ingrid: «[Ingrid] sier at han skal være forsiktig og stå bak henne så barnet ikke blir skadd. Han er ivrig og hardhendt, og det varer ikke lenge. Hun sier at han ikke kan sove der, ikke i dette rommet, men at hun håper at de vil bli over onna, til de også har fått unna myrslåtten på øyene. Han sier noe, men hun hører ikke hva, det lyder som snufsing, og hun ser ikke etter. Han legger hendene rundt magen hennes, de er varme og harde som knust skall rundt et kolossalt egg.» Rekvisittar. Dette er éin av få metaforar Jacobsen brukar i boka. I likskap med I løpet av 13 dager i 1978 på Camp David meklet Anwar Sadat, Menachem Begin og Jimmy Carter seg frem til en historisk fredsavtale mellom Israel og Egypt. Denne avtalen står fortsatt som den mest dyptliggende diplomatiske prestasjonen fra konflikten i Midtøsten. Av Sadat og Begin er det førstnevnte som kommer ut av det som mest sympatisk. Begin nektet å gi slipp på annet enn Sinai-halvøya, men Sadat gjorde det utenkelige: anerkjente Israel, noe som fikk ham til å komme ut av forhandlingene som en slags helgen. Dette førte til at Egypt fikk livsviktig økonomisk og militær støtte fra USA. I dag – 36 år senere – er det fremdeles fred mellom Israel og Egypt. New York Times utnevnte boken som en av de ti beste i 2014. «I en fascinerende skildring av samtalene kombinerer Wright historie, politikk og ikke minst et spennende drama om tre motstridende personligheter, og skaper en fortelling med handlingstvister og mørk humor.» Wright minner oss om at Carters visjonære idealisme og påståelighet førte til et politisk mot som er uten sidestykke i historien. I to uker forlot han et USA med økonomiske vansker og en pågående revolusjon i Iran i et forsøk på å oppnå en virkelig fred. Valget hans var upopulært blant amerikanerne, som klandret ham for ikke å fokusere på de riktige sakene. I dagens USA ser vi at Obama forsøker å oppnå en liknende fredssituasjon med Iran. Forskjellen er at dette gjøres på tampen av hans presidentskap, uten en ny periode å tape. Men – bedre sent enn aldri? http://www.penguinrandomhouse.com/ books/234877/thirteen-days-in-september-by-lawrence-wright/ Sherry Turkle: Reclaiming Conversation: The Power of Talk in a Digital Age Penguin Press, 2015 Et ny studie viser at det er en drastisk nedgang i empati blant dagens universitetsstudenter – som også er den aller første smarttelefongenerasjonen. Denne tematikken utforskes i Turkles nye bok. Hun analyserer samtalens alle fasetter – samtaler med en selv, familie og venner, lærere, partnere, kollegaer, klienter og den store verden. Ifølge boken har flukten fra samtalen avstumpet forhold, kreativitet, empati og produktivitet. Mange av de tingene som faktisk gjør oss genuint menneskelige, står i fare for å bli erstattet av elektronisk kommunikasjon. For eksempel kan en samtale risikere å være kjedelig – en tilstand smarttelefonen har fått oss til å frykte. Men kjedsomhet er en nødvendig tilstand, der tålmodighet og oppfinnsomhet utvikles. Romanforfatter Jonathan Franzen skriver at boken burde ses på som en sofistikert selvhjelpsbok. Den overbeviser ifølge ham om at «barn utvikles bedre, studenter lærer bedre og arbeidere oppnår mer når mentorene deres går foran med et godt eksempel, og skaper plass for fysiske interaksjoner». Eit spørsmål om uskuld Roy Jacobsen: Hvitt hav Cappelen Damm, 2015 Lawrence Wright: Thirteen Days in September: Carter, Begin, and Sadat at Camp David Penguin Random House, 2014 http://thepenguinpress.com/book/reclaiming-conversation-the-power-of-talk-in-adigital-age/ RØDØYLØVA ER ET FJELL PÅ RØDØYA I RØDØY KOMMUNE, KJENT MINNESMERKE PÅ HELGELANDSKYSTEN. FOTO: GORM KALLESTAD / SCANPIX Kjell Askildsen, nyttar Jacobsen i staden symbolsterke rekvisittar. Som Lars Saabye Christensen, bruker han einskilde rekvisittar igjen. Havet er éin. Havet er altså ikkje reint – det er vatn brukt igjen; menneskeliv og verdshistorier resirkulerte. Forteljaren i Hvitt hav forventar meir av havet: Han er ikkje med på eit hav som «uten krav, uten forpliktelse, fritt, rent og uforfalsket banker det store hjerte – det siste sunne i den syke verden». Vinden går inn i havet og tergar det opp. Måsar stupar ned i det; fangar fisk – før dei sirklar over vassflata som ein «hvit orkan». Ser ein nærmare etter, er det flekkar av blod på nebba deira – ikkje berre fiskeblod, men også spor etter småkjeklinga måsar imellom. Havet er altså ikkje reint – det er vatn brukt igjen; menneskeliv og verdshistorier resirkulert. Arbeidaren. Jacobsen dømmer ingen – ikkje eingong nazistane. Men så var det også ein gong, før han debuterte som forfattar, at han levde eit hardare liv. Hardt som i den urbane utgåva av omgrepet. Dop og småkriminalitet. Men sjølv om han var «ute på livet» om nettene, leverte han alltid aviser om morgonen. Roy Jacobsen arbeidar framleis mykje. Han snekrar på huset sitt på Helgeland, eller skriv. Jacobsen skriv ofte og mykje om kvinner – og kvinnene på Helgelandskysten vert godt og sympatisk skildra. Men kvaliteten ligg ikkje berre i varmen han fortel med; den ligg også i innlevingsevna i kvinnene sine liv. Dei er langt frå han geografisk, sosiologisk og tidsmessig – men Jacobsen skriv om det å vere kvinne på ein måte som eg, ei kvinne, trur på. Eg trur på at Ingrid klarar «alt». Ho har vakse opp på ein stad der det ikkje går an ikkje å klare alt. «Eg får det ikkje til» finst ikkje i dette øyfolket sitt språk. Språket deira er ikkje som andre språk; det er først og fremst eit språk av handling, eit språk for dei hardt arbeidande. Stødig grep. Roy Jacobsen brukar mange verb og få adjektiv. Så har han også omsett sagaer til norsk – og at han har sansen for sagalitteraturen, skin gjennom i skrifta hans. Hans karakterar gjer ting, og dei gjer det med kunnskap. Som arbeidet med fisk frå mottaka. Fagterminologien er ikkje alltid til å skjønne. Det eg skjønner, er at eg ikkje skjønner; dette er utføring av eit fag som eg ikkje kan. Eg myser med øyrene. Men detaljane er ikkje viktige. Det roar meg, dette å bli fortalt til av nokon med myndigheit. Eg liker forteljarens stødige grep om historia – liker å bli ført igjennom ho. Ein skulle nesten tru at eg var russisk, og likte sterke leiarar! Det er eg ikkje. Men, eg kan få ei kjensle av korleis det er å vere russar og verte snakka til av Ingrid. Det gir stor tru på språket. Det får bety noko, også på ein stad der prat er luksus, der folk alltid har noko dei må gjere for å halde alt gåande, og seg sjølv flytande. Ingen klisjé. Helgelendingar har eit eige utt- rykk for eit hav som er tomt for fisk. «Svart hav,» seier dei, når overfisket har komme så langt at heile bestandar er borte. «Det er sjø,» seier dei, når bølgjene er høge. «Det er luft,» skulle dei ha sagt: Bølgjer blir skapte når luft reiser. Øybuarar les vindens fart på havets farge: Viss bølgjetoppane er kvite, bles det til liten kuling, minst. «No man is an island,» skreiv Dagsavisens meldar om Roy Jacobsens forfattarskap for nesten ti år sidan. Etter dét har barokkdiktaren John Donne sitt sitat vorte gjenteke om forfattaren. Fellesskapen er eit ofte brukt tema i Jacobsen sine bøker. Øya er ikkje ein klisjé, men det universet som kan «halde» forteljingane hans. Også førre bok var lagt til Barrøy. Handlinga i De usynlige byrjar ved førre hundreårsskifte, og går over rundt tretti år, og romanen fangar opp i seg samfunnsendringane i denne perioden. Hvitt hav er også avgrensa i tid. Men handlinga her sirklar inn berre om lag eit år; frå dei russiske avlidne driv til skjærs på Barrøy, og gjennom Ingrids graviditet og fødsel. Tidsramma er noko av det som gjer Hvitt hav så stram. Havet sett òg naturlege grenser. Men havet opnar også alt opp: Det er dét som muleggjer utreisene. Med havet driv òg mangt til øya – og av noko av det som driv dit, blir øya bygd. Jacobsen skildrar det å vere kvinne på ein måte som eg, ei kvinne, trur på. Eit anna blikk. «Å bu på øy er å leite,» skriv Jacobsen. For, som Tove Nilsen seier i si bok om øyfolk: Øyfolk finn dyrkbar jord der fastlandsfolk finn berg. Øyfolk ser molda under skjelsanda, og får potetar og gulrøter til å gro bak knausar og steinar. Dei tryllar bølgjeblekk til bordkleding, og vernar veggar av tørka drivved med dette blekket. Bølgjene tar ikkje berre liv, men gir liv. Samfunnet og menneskeskjebna endrar seg som resultat av det som driv inn på stranda. Ingrids russar, til dømes: Han gir nytt liv til Barrøy. For vel døydde dei fleste russarane etter forliset – men nokre var att, og har satt spor etter seg oppetter kysten. Om journalisten Anna Sikova følgjer desse spora, kan vi håpe på snart å få vite endå meir om vår eigen historie. Karlsvik er forfatter. [email protected]. Diane Ackerman: The Human Age: The World Shaped by Us W. W. Norton & Company, 2014 Denne boken har et langt mer optimistisk syn på menneskers forhold til teknologi og evolusjon en ovennevnte bok. Dette forholdet, sier Ackerman, har endret seg radikalt og irreversibelt – men på ingen måte bare til det verre, skriver hun. «Denne nye epoken er full av oppfinnelser.» Den industrielle revolusjonen markerte begynnelsen på antropocen – tidsalderen der mennesker tok over den dominerende innflytelsen på miljøet. Siden har mennesker rystet Jordens livsgrunnlag, der vi nå etterlater oss fotavtrykk for millioner av år fremover. The Human Age dukker ned i temaer som evolusjonære roboter, urbandesign, nanoteknologi og 3D-printing. Fascinasjonen for teknologien trer frem gjennom eksempler som Stockholm Centralstation, der ingeniører samler opp den konsentrerte kroppsvarmen fra 250 000 daglige pendlere for å varme opp et 13 etasjers kontorbygg i nærheten. Til tross for at boken ifølge NYT Book Review er en «blendende prestasjon», tar den ikke tak i problematikken som oppstår når man fokuserer mer på å oppmuntre til nyskaping enn å la mulighetene spre seg. En varmere verden kan inspirere ny teknologi og evolusjon, men faren er at disse kan bli laget av de få, for de få. Uansett lyser Ackermans optimisme opp en ellers dyster debatt, spesielt hvis den kan bidra til konstruktive samtaler om hvordan vi kan få alle til å ta del i disse mulighetene. http://books.wwnorton.com/books/TheHuman-Age/ Denne spalten redigeres av Line Fausko. [email protected]. 24 | NR. 27 | OKTOBER 2015 (15.10–11.11) NY TID – MÅNEDLIG INTERNASJONAL ORIENTERING Kritikk LITTERATUR/FILM Sulten og skjønnheten Hva er denne umettelige sulten vår etter skjønnhet? Hvor har den sine røtter? Og hvorfor brer stillheten seg nå? ESSAY ERLAND KIØSTERUD Det begynner, antagelig, aller først, med leppenes myke møte med maten; med den lunkne melken som strømmer inn i munnen, med det friske, kjølige mangokjøttet, lukten av ferskt, nybakt brød, med synet av det fete, glinsende lammet på glørne, av fiskens hvite, potente kjøtt og de grønne og gule grønnsakene som settes foran oss – med duftene og formene og fargerikdommen. Vi sitter rundt bordet, eller rundt bålet, store og små. Vi er sultne. Alle sanser – syn, lukter og smak – er satt i beredskap. De andre har begynt å forsyne seg. Fingrene mine berører den gylne, nystekte sardinen. Jeg kjenner fiskens slanke form og fine konsistens. Med hånden fører jeg sardinen opp til munnen. Forventningen øker, hele kroppen er klar for møtet som skal finne sted. Maten berører leppene mine, som folder seg rundt føden og lukker den inn i munnhulen. Idet smaken brer seg i munnen og jeg ser opp og møter mors, fars eller en av de andres blikk, erfarer vi som ser på hverandre en grunnleggende stillhet. Stumheten som nå bebor oss, det tause uttrykket i øynene våre i dette korte sekundet før vi fortsetter å tygge, svelge og stille sulten, har et førspråklig opphav, og ligner det åpne, nakne blikket til det ammende barnet. Ord blir for små, for unge, for-sent-komne til å kunne betegne følelsen som brer seg i kroppen min, som var det det første livgivende måltidet. Når det er over, det går så fort at man må være seg det bevisst for å merke det, kan de første ordene uttales: at det smakte, at det var nydelig, utsøkt, bedre kan det ikke bli. At det gjorde godt. Er vi skrubbsultne etter en hard arbeidsdag eller en lang marsj over fjellet, vedvarer stillheten. Da ser vi helst ned igjen og fortsetter å spise i taushet. Bare knitringen fra ilden eller en svak smatting høres. Nærmere erfaringen av sannhet – av det gode og vakre – enn når måltidet skjer, er det vanskelig å komme. To verdener, to liv, møtes når maten møter leppene mine: det livet som er meg og min kropp og det livet jeg tar til meg – sardinens, søtpotetens – og som ikke lenger skal være sitt eget liv, ha sin egen form, men fra nå av inngå i mitt liv. Møtet er av et annet slag enn det jeg erfarer når lungene mine fylles av luften jeg deler med alt som lever, eller når jeg drikker vårt felles livgivende vann. Vannet og luften skal beholde sin grunnleggende form. Men i matens møte med leppene mine, med det som er meg, møtes det som ikke lenger skal være med det som skal bli. Det skjer mange ganger per dag og så umerkelig at jeg ikke tenker på det, det er like naturlig for meg som møtet med luften jeg puster inn, vannet jeg drikker. Men i det stillferdige møtet mellom de myke leppene mine og maten ligger det et drama. Livets eget. Første gang jeg så en flokk utmagrede løshunder kjempe om en matbit, det var et åtsel, jeg var bare et barn og hadde selv hund, ble jeg rystet av voldsomheten. Antagelig skjønte jeg bare delvis hva som skjedde. Dyrene, som har kastet seg over et råttent kjøttstykke som ligger skittent og halvblodig på bakken, bjeffer, snerrer, glefser mot hverandre. Det går hardt for seg. De skabbete kjøterne jager hverandre bort for å få mest mulig av kadaveret selv. For å stille sulten, døyve smertene, skal jeg senere forstå. Scenen gjentar seg i naturen hver dag. Innimellom ser fuglene sitt snitt til en liten bit av skrotten, men så fort rovdyrene er tilbake, flyr de opp igjen. Løshunders kamp om maten er ikke et vakkert syn. Det kan bli stygt, veldig stygt. Noen kommer ut av måltidet med flenger i huden, andre kommer ikke en gang til. De av oss som har studert slike scener, har også lagt merke til hvordan den tynneste, kleineste, mest puslete hunden heller ikke denne gangen fikk mat, og vi har fulgt valpens videre skjebne der den altfor utmattet til å søke skygge, med svakere og svakere pust blir liggende i solsteiken, forlatt på den støvete landeveien og lide sultedøden. Senere skal synet av nødlidende mennesker som kaster seg over maten som slippes fra transportflyet, som ikke tar risikoen på å lande av frykt for hva som kan skje, brenne seg inn i meg. Med lange stokker slår vaktene nede på bakken løs på de sultne, for å forsøke å holde en slags orden og hindre at de sterkeste, som vet å sikre seg, tar alt. På veien tilbake til landsbyen, viser det seg, blir maten likevel stjålet, de utmagrede barna med store hoder ranet. Også i nazistenes fangeleirer ble det stjålet mat, i leirer opprettet for å holde sultne, fattige fra sør borte fra de rikes bord i nord, stjeles også mat, fordi maten allerede er stjålet. Kan det ha vært den gangen vi gikk i skogen og sanket bær, og var helt avhengige av at hver og en av oss varslet de andre når en fare ble oppdaget, at vi begynte å fordele maten likt mellom oss? Eller var det under den store tørken – da gammel og ung, stor som liten, ja, også nabostammen, måtte til for å få lagt ned den digre mammuten for aller første gang – at vi forsto at vi trengte hverandre? Eller tappet den utmattende kampen mellom alfahannene flokken til de grader for krefter den vinteren vi var på vei gjennom snøen, at vi der og da bestemte oss for hvordan maten i fremtiden skulle fordeles, og hunnene bli behandlet? Vi tok bare ikke sjansen på enda en gang å bli så utsatte og sårbare på grunn av hannenes meningsløse, opprivende konflikter. Vi vet ikke akkurat når, men på et visst tidspunkt i historien greide den menneskeflokken seg best som sørget for at kjøttet ble stykket opp i like deler og de seksuelle nytelsene jevnere fordelt; på et punkt i historien overlevde de av oss som hindret utmattende voldelig rivalisering om maten og forplantningen. Med maten godt fordelt, kurtisen regulert, incesten forbudt og nytelsene proporsjonert, ble det mulig for oss å greie oss som en stor flokk under svært krevende forhold. Omformingen av brutalt drepte dyr til smakfulle retter, av voldtekt til kjærlighet, av stein og bein til redskaper, av natur til skjønnhet og symmetri – til symboler, språk og fortellinger – er det mest fascinerende menneskedyret har frembragt. Enhver som har reist i fremmede kulturer, kan ikke unngå å bli slått av hvor ritualisert omgangen mellom kjønnene og inntaket av måltidene er, hvordan formene som regulerer sult, nytelse og seksualitet gjennomsyrer samfunnet – av hvordan skjønnheten utgjør den bærende kraften i samfunnet. Om det er den rytmiske ringdansen på Færøyene eller sirlig tempeldans på Bali vi overværer, masaiers og kinesiske bondeungdommers finstilte kurtise eller et påskemåltid i Jerusalem, et familiemåltid i Sverige eller et landsbymåltid på en gresk taverna, erfarer vi det samme: I festen, bryllupet og begravelsen bekrefter og gjenskaper menneskene, gjennom dyptgående estetisering av driftene, fellesskap og samhørighet. De pynter bordet, dekorerer maten, setter opp blomster, vasker, sminker seg og tar på seg de fineste klærne de har, de gjør omgivelsene og seg selv om til kunstverk av farger, orden og symmetri, hvor alt som skjer, selv midt i festens virvar, skjer etter ritualets mønstre. I disse korte øyeblikkene hvor vi kan se forbi oss selv og inn i det som ligger utenfor oss … Musikken som spilles, samstemmer dem, under dansen utfolder kurtisen seg, med gaveutvekslingen danner de sosiale bånd: en gang kan de komme til å trenge hverandre igjen. De venter med å spise til alle er servert, de lar gjestene forsyne seg først. De tilpasser seg kavaleren eller borddamen, de lytter til den utkåredes signaler og behov. De gir hverandre blomster, bøker, bilder og musikk og diskuterer hva som er kvalitet, de går i galleri, i teater, i tempelet eller i naturen sammen. De dyrker skjønnheten. De gamle filosofene visste hva de gjorde når de beskrev «det sanne, det skjønne og det gode» som én og samme ting. Skjønnhetens uregjerlige utspring: Den voldsomme sulten etter mat, begjæret etter den fruktbare kvinnen eller den potente mannen, lengselen etter det som skal skje med oss i møte med det sublime bildet eller musikkstykket, de sterke lystfølelsene som oppstår i hodet mitt når jeg ser de modne, gule plommene eller den sprøstekte kyllingen, begjæret som våkner i møte med den vakre, halvt tildekkede kvinnekroppen og det forførende smilet hennes, hensetter meg i en retning som bare leder én vei. Krigen etter ISAF Tell Spring Not to Come This Year Regi: Saeed Taji Farouky og Michael McEvoy, foto: Saeed Taji Farouky Tell Spring Not to Come This Year skildrer Helmudprovinsen i Afghanistan etter at ISAF-styrkene trakk seg ut, sett gjennom øynene til de lokale styrkene. fotograf Lars Skree fulgte en dansk brigade i Helmud-provinsen gjennom et halvt år. Spring Not to Come This Year befinner vi oss igjen i Helmud-provinsen, som de afghanske styrkene nå har overtatt kontrollen over fra ISAF-styrkene. Full kontroll har de imidlertid ikke, da området stadig er preget av Talibans tilstedeværelse. ALEKSANDER HUSER I 2014 begynte de amerikanske og europeiske ISAF-styrkene som kjent å trekke seg ut av Afghanistan, og overlot til lokale styrker de selv hadde trent opp å ivareta nasjonens videre sikkerhet. I Tell Spring Not to Come This Year har dokumentarfilmskaperne Saeed Taji Farouky og Michael McEvoy fulgt en av disse afghanske kompaniene gjennom deres første år uten internasjonal militær bistand. Filmen er således beslektet med den prisbelønte danske dokumentaren Armadillo, hvor regissør Janus Metz Pedersen og Filmens to sentrale karakterer er kaptein Jalaluddin og menig Sunnatullah, som ikke minst preger filmens lydspor med sine betraktninger i voice-over-narrasjon. Tittelen Tell Spring Not to Come This Year er hentet fra et dikt av Khaliullah Khalili som leses opp av Jalaluddin i filmen, men viser også til tiden da Taliban mobiliserer til angrep. Selv om den først kan fremstå en smule kryptisk, fanger tittelen i grunn filmens essens: krigens råskap skildret med sterk tilstedeværelse, men også med et ettertenksomt, poetisk uttrykk. FILM FRA SØR I vår lokale, kapitaldrevne orden, hvor alt er gjort om til varer, har «det skjønne, det sanne og det gode» i effektivitetens unge menn som jobber for å gjenoppbygge sitt hjemland. Mange av dem – deriblant både Sunnatullah og Jalaluddin – har imidlertid også valgt hæren i mangel av andre arbeidsmuligheter, og dermed er det desto tristere å høre en soldat si til sin overordnede at han ikke har fått utbetalt lønn på hele ni måneder. Brutal og poetisk. I britiskproduserte Tell Tittelen fanger filmens essens: krigens råskap skildret med sterk tilstedeværelse, men også med et ettertenksomt, poetisk uttrykk. Jeg bor i en verden som har oppstått uten årsak, som skal opphøre uten årsak, og som består av å spise og bli spist, av å fødes, forplante seg og forsvinne. Stillheten som et øyeblikk åpner seg idet elgen faller for skuddet mitt og jeg i munnen omformer dyret til formløs materie; som åpner seg idet bevisstheten min løser seg opp under kopulasjonens språkløse stadium eller i mitt stumme møte med den alltid pågående døden, er naturens, universets egen stillhet. (I mange religioner er denne stillheten det hellige.) Vi lukker gjerne øynene for det fordi det er så ubehagelig, men i disse korte øyeblikkene hvor vi kan se forbi oss selv og inn i det som ligger utenfor oss, det er mange av de øyeblikkene når vi først blir oppmerksomme på dem, får vi et lite innblikk i vår verden. Det er en verden som eksisterer uavhengig av om vi finnes, som har oppstått uten grunn, og som vil opphøre uten grunn, og som var her før vi kom, og vil være her når vi ikke er lenger. Og i den verdenen, under fortellingene våre, er det helt stille. Ingen mening. Ingen retning. Ingen ting. Når jeg prøver å omdanne denne grunnleggende stillheten i vår verden til skjønnhet, gir jeg det som skapte meg og som ikke har språk, språk og mening. Den tynne, midlertidige, symbolske orden vi spinner rundt de dypeste realitetene i eksistensen, er nok en illusjon, men vi har ikke noe annet. Illusjonen kan virke en god stund innenfor en – vår – lokale orden, slik ulike typer lokale ordener ellers i verden kan opprettholdes over en viss tid. Men når balansen virkelig brytes, når sulten overtar, begjæret eller sjalusien tar over, rivaliseringen begynner og uretten for alvor inntrer – når fortellingen vår ikke virker lenger – kan stillheten, som vi til da har gitt språk, bre seg igjen, og vi, de fredeligste av alle, kan komme til å oppføre oss veldig annerledes enn dét vi gjør i dag. Regissørduoen har åpenbart utsatt seg for for stor fare ved å være med styrkene under flere konfrontasjoner med Taliban. Tett på konfrontasjonene. Co-regissør En tilsvarende kontrast kan man finne i vekslingen mellom soldatenes ikke altfor begivenhetsrike dagligliv på brakka, opp mot de dramatiske kamphandlingene filmskaperne har dokumentert. I likhet med flere andre krigsfilmer, gir Tell Spring Not to Come This Year inntrykk av at krigsdeltakelse også handler om å slå i hjel tid. Andre svært intense og ubehagelige scener viser harde konfrontasjoner med Taliban, som ikke alle soldatene vender uskadde hjem fra. Før rulleteksten får vi en liste over soldatene som mistet livet i perioden mens opptakene pågikk. De er ikke få. Ambivalens. Filmen dreier seg imidlertid vel så mye om ambivalens som om tydelige motsetninger. Ikke minst har soldatene blandede følelser til de internasjonale styrkenes tilbaketrekking. Likeledes viser filmskaperne en tropp som ikke alltid er fullstendig rustet til å takle utfordringene, samtidig som de tegner et bilde av modige, stolte og patriotiske Michael McEvoy har selv bakgrunn som offiser i Helmud, der han jobbet i ni måneder med å styrke relasjonene mellom de britiske og afghanske troppene. Han debuterer som dokumentarfilmskaper med denne filmen. Sammen med den mer erfarne dokumentaristen Saeed Taji Farouky, som også er filmens hovedfotograf, har han kommet tett på soldatene på brakka. Det merkes at de har inngående kjennskap til dette miljøet. I tillegg har regissørduoen åpenbart utsatt seg for for stor fare ved å være med styrkene under flere konfrontasjoner med Taliban, hvor McEvoy står for og frihetens navn skilt lag. Det er selve modernitetens varemerke at kunsten, vitenskapen og religionen anerkjenner hverandre som separate, helt adskilte viten- og erfaringsfelt, i motsetning til andre steder i verden. I Vestens lokale orden er kunstnerne stolte av at kunsten ikke har noen forpliktende funksjon i samfunnet, ikke behøver å forholde seg til vitenskapelige sannheter eller menneskenes basale behov, at den har frigjort seg fra enhver sammenheng og i frihet kun svarer for seg selv. Når noen kunstnerne likevel søker seg mot stillheten i verden, og samtidig bestreber seg på å overskride den, er det antagelig fordi de vet at det er der, i dét møtet, at kunsten har sitt utspring, at skjønnheten på et dypere, mer sammensatt plan dannes, at menneskedyrets fortelling tar form. Og når de er villige til å ta en så stor risiko, å gå inn dit hvor selve språkdannelsen skjer – eller ikke skjer, er det ikke bare for å opplyse oss, men kanskje også i håp om at det ut av kunsten deres skal oppstå en annen, muligens også bedre verden. Men hva skal vi, kunstnerne i den kapitaldrevne enklaven, gjøre den dagen det går opp for oss at det som opprettholder vår lokale orden – naturforbruket vårt – er i ferd med å skape global uorden over hele biotopen; at maten og nytelsene er faretruende ulikt fordelt; at kunsten vår, under den kapitaldrevne orden, har mistet sin funksjon, også som frihetsmarkør; at vår egen, lokale estetiske tradisjon er på vei mot utmattelse og før vi vet ordet av det kan bli uforståelig, også for oss selv? Hvilken fortelling skal vi fortelle hverandre når det går opp for oss at stillheten er i ferd med å bre seg, at den gamle fortellingen ikke lenger virker? Dette er andre essay i en serie om skjønnheten. Kiøsterud er forfatter og essayist. Hans siste utgivelse er romanen Henders verk (Oktober, 2015) lydopptak, mens Taji Farouk håndterer kamera. Det er da også disse ekstremt dramatiske scenene som gjør Tell Spring Not to Come This Year til en virkelig sterk filmopplevelse. Ingen klare svar. Tell Spring Not to Come This Year tar ikke direkte stilling til det tidligere nærværet av internasjonale militære i seg selv, men er i hvert fall ingen bekreftelse på at de trakk seg ut på riktig tidspunkt. Filmen er heller ingen ukritisk hyllest til de ISAF-trente afghanske soldatene, selv om deres forsøk på å håndtere den kaotiske og vanskelige situasjonen definitivt skildres med respekt. Saeed Taji Farouky og Michael McEvoy kommer med denne filmen ikke med noen klare svar, men gir en nærgående og alarmende skildring av Helmut-provinsen «post ISAF» – og med dét stiller de noen betimelige spørsmål om vårt og andre lands deltakelse i krig. Dette er en fortkortet versjon av en tekst trykket i Ny Tid 3. juni 2015, og som vi har hentet frem igjen i forbindelse med at Tell Spring Not to Come This Year vises på Film fra Sør i oktober. Den fullstendige teksten kan leses på nytid.no. Huser er filmkritiker i Ny Tid. [email protected].
