Last ned den siste utgaven som PDF her

Transcription

Last ned den siste utgaven som PDF her
1
MYANMAR: VALGET
I NOVEMBER INGEN
LØSNING PÅ ETNISKE
PROBLEMER
NOVEMBER 2015 (12.11–16.12) | ÅRGANG 63 | NR. 28 | LØSSALG KR 59
| NR. 28 | NOVEMBER 2015 (12.11–16.12) INTERNASJONAL ORIENTERING
HVER MÅNED
NY TID – MÅNEDLIG INTERNASJONAL ORIENTERING
MATPRODUKSJON
STÅR FOR NI PROSENT AV KLIMAUTSLIPPENE
SIDE 1 OG 6 | KLIMA
SIDE 9 | FRA MYANMAR
HOMELAND:
MER SAMFUNNSAKTUELL SESONG
KILMAENDRINGENE:
FOLK OG KULTUR
MÅ VÆRE MED
PJ HARVEY HAR
GITT UT BOK, MEN
KVIFOR IKKJE FØR?
DEL 2, SIDE 15 | TV-SERIE
SIDE 6-7 | AMAZONAS, SKOG, ET LIVSTRE
DEL 2, SIDE 19 | DIKT
NY TID
Teltleir for nyankomne flyktninger i Østfold. Foto: Vegard Wivestad Grøtt / NTB Scanpix.
Ute av kontroll?
ASYLMOTTAK
Har ikke UDI kontroll over
privatdrevne asylmottak?
Regnskapet til Norges nest
største mottaksdrift, Link
AS, viser over flere år et
overskudd på fem millioner
kroner mer enn budsjettert
i anbudsbudsjettet. Er det
sånn at noen private skor seg
på andres elendighet?
AV ØYSTEIN WINDSTAD OG CARIMA
TIRILLSDOTTIR HEINESEN
Med den enorme veksten av asylsøkere
i Norge, opprettes nå en rekke mottak
svært raskt. Det offentlige vil bruke store
summer på mottaksdrift, og mottakene
blir drevet av enten private selskap, kommuner eller ideelle organisasjoner. Ny Tid
sitter på dokumenter som viser at Norges
nest største selskap for asylmottak har
drevet flere mottak med overskudd langt
over det budsjetterte. Disse budsjettene
er ifølge UDI bindende for mottakene (se
sidesak).
Link AS driver 14 asylmottak, og omsatte for 112 millioner kroner i 2014. Ett
eksempel er driften av Torshov Transittmottak, som de fikk etter en anbudskonkurranse på et budsjett de ikke holdt.
Selskapet drev Torshov Transittmottak
fra 2010 til 2014. I driftskontrakten Ny
Tid har fått innsyn i, har Link AS signert
på at budsjettene er forpliktende. I disse
årene brukte selskapet vesentlig mindre
enn budsjettert på velferdstilbud til beboerne. Over fireårsperioden skulle overskuddene være på til sammen 1,75 million
kroner. Dette endte opp på 6,77 millioner
Myanmars historiske parlamentsvalg le-
der ikke nødvendigvis til fred i landet.
Men kulturaktører mener at et ødelagt
samfunn ikke trenger å være håpløst.
POLITIKK og VIDEOINSTALLASJON side 9
De nye bærekraftsmålene som ble lansert
av FN i New York i høst, vil sannsynligvis
få store konsekvenser for hvordan utvikling forstås, finansieres og implementeres. KRONIKK side 10
FILOSOFEN ARNE NÆSS: Hvori består
I AVISEN:
Terskelen for å drepe noen er mindre når
man slipper å se den man tar livet av. Nye
lekkasjer har avslørt brutaliteten i USAs
droneprogram. Se side 4 og leder side 10
«Dette opprøret kommer ikke til å dø ut,»
sier palestinsk journalist og forfatter.
Kan den tredje intifadaen bli den siste?
PALESTINA, side 2
den største politiske svakhet ved Norge,
og ved de vestlige demokratier generelt?
ORIENTERING side 12
BILAGET: Metzger på Kunstnernes hus;
Laibach i Nord-Korea; Far from Men; The
True Cost; The Forbidden Room; British Ethical Theorists; Smil; Man kan ikke google
inn Gud; Advocacy in Conflict; American
Apocalypse; Tag etikken tilbake; samt et
essay om hybris av Arne Johan Vetlesen.
Abonnement og kundeservice:
tlf: 450 20 044 (også sms)
e-post: [email protected] – www.nytid.no/abonnement
Abonnementpris (månedsavis/Online+)
År 790 kr / e-avis 590 kr (torsdag midt i måneden)
YRKE: REPORTER
– altså fem millioner kroner i avvik fra anbudsbudsjettet på dette ene mottaket.
Tilsynsrapporter ved flere av Links andre mottak har avdekket store avvik mellom hva de skulle bruke og hva de faktisk
har brukt. Midlene Link ikke har brukt i
henhold til budsjettene, ender opp som
overskudd selskapet kan ta ut som utbytte. Et tilsyn har vist at asylsøkerne har
fått utbetalt mindre penger enn de hadde
krav på – og Link AS har fått pålegg om å
betale ut pengene.
Eksempelet Torshov. Link AS drev som
nevnt Torshov Transittmottak fra 2010 til
2014. En gjennomgang av regnskapstall
fra 2010 til 2013 viser at de har brukt
mindre enn budsjettert på blant annet
lønninger, opplæring, kompetansebygging, informasjon til beboerne, bosetting,
aktiviteter til barn og unge, leksehjelp,
avlastning, barnepass og oppfølging
av personer med helseproblemer eller
funksjonshemming. I 2013 hadde Link
AS budsjettert 315 000 kroner på velferd
og aktiviteter til asylsøkerne. De brukte
Matparadokset
KLIMA
Før klimatoppmøtet i
Paris finst det ingen global
strategi for korleis verdas
matproduksjon skal bli
berekraftig. Maten vår er
klimaoffer, utslippsversting
og ei hovudpine for
klimadiplomatane.
AV PEDER ØSTEBØ
Ekstremvêr, flaum og tørke kan ifølgje FNs
klimapanel bli ein langt større del av kvardagen vår i åra framover, og dei som produserer maten vår er blant dei fyrste som
kan kjenne det på kroppen. Det gjer oppgåva med å skaffe nok mat i framtida til
ei enno større oppgåve. Ifølgje FAO, FNs
mat- og landbruksorganisasjon, må verda
116 000 kroner til disse formålene. I 2012
var budsjettet også på 315 000 kroner, og
da brukte de 180 000 kroner. Også i 2011
hadde de også budsjettert med 315 000,
men brukte 142 000 kroner. Totalt skulle
Torshov transittmottak gå med 210 000
kroner i overskudd i 2010. Resultatet
ble et overskudd på nesten 1,3 millioner
kroner. I 2011 var det budsjettert med
335 000 kroner – mens resultatet ble 1,5
millioner i pluss. I 2012 skulle mottaket
gå med 589 000 kroner i overskudd, mens
resultatet i realiteten ble 2,2 millioner
kroner. I 2013 var det budsjettert med
624 000 kroner i pluss, mens overskuddet
ble på 1,6 millioner kroner.
Norsk organisasjon for asylsøkere
(NOAS) reiser ofte ut på norske mottak
og er ute blant asylsøkerne. De mener, i
likhet med hva Norsk Folkehjelp tidligere
har uttalt, at det er viktig å øke kravene
til standard for asylmottak. Jon Ole Martinsen er seniorrådgiver i NOAS. Ny Tid
spør ham hva det betyr at et privatdrevet
mottak år etter år bare bruker halvparten
av midlene som er øremerket beboerne.
auke matproduksjonen med over 50 prosent for å kunne skaffe nok mat til over
9 milliardar menneske i 2050. Dette må
skje samstundes som utsleppa frå landbruket må ned. I dag står kjøtt- og mjølkeproduksjon for 15 prosent av dei globale
klimagassutsleppa. Når ein legg til anna
landbruk, utslepp frå sprøytemiddel, avskoging, fiskeressursar og transport, blir
matbordet sitt klimaavtrykk enno større.
Mot slutten av november kjem statsleiarar, ministarar, byråkratar, forskarar, aktivistar og næringsliv til å samlast på FNs
klimatoppmøte i Paris. Av utkastet som
ligg til grunn for forhandlingane, ferdigstilt under eit førebuande møte i Bonn i oktober, er det ein ting som kjem klart fram:
Landbruket og mattryggleik kjem ikkje til
å ha ein sentral plass i ein ny, global klimaavtale. Kvifor har maten vår blitt, med
orda til den framståande klimaforskaren
Bruce Campbell, «underdogen i kampen
mot klimaendringane»?
På papiret. Matproduksjon og landbruk
har vore sentralt, og ofte det store konflikttemaet, både i WTO-forhandlingane og i den globale debatten rundt FNs
utviklingsmål. Mat har ein viktig plass på
papiret, både i Klimakonvensjonen, som
ligg til grunn for forhandlingane, og i det
«Det er trist. Det går ut over de som trenger det mest. Dette håper jeg blir fanget
opp av UDI. Asylsøkerne har virkelig behov for disse midlene – de trenger å komme seg ut og drive med meningsfulle aktiviteter,» sier Martinsen.
Et annet eksempel fra 2011 viser at Link
AS ikke brukte pengene de hadde satt av
til barn og unge. Samtidig som de hadde
penger til overs, søkte de om ekstra støtte til barn på asylmottaket. Link brukte
38 000 kroner mindre enn budsjettert på
tilbud til barn, samtidig som de mottok
25 000 kroner i støtte til dette formålet fra
Lebara-fondet. Link skriver på sine hjemmesider at Lebra-fondet skal gi «støtte
flerkulturelle initiativ og bidra til at barn
og unge kan få oppfylt drømmene sine».
Samtidig som Link AS brukte nesten en
million kroner mindre på lønninger i 2011,
søkte de om penger fra UDI til ekstra vakthold dette året.
Martinsen i NOAS understreker at man
kan ikke bygge et overskudd på bekostning
Et kaos
av løgner
ASYLMOTTAK fortsetter på side 2
KLIMA OG LANDBRUK
Ifølgje FNs klimapanel er landbruk direkte
ansvarleg for 14 prosent av dei globale
klimautsleppa.
I tillegg er anna bruk av land, hogst og
avskoging ansvarleg for 18 prosent av
utsleppa.
Til saman er utsleppa frå desse to sektorane langt større enn transportsektoren
globalt.
Dei viktigaste utsleppskjeldene er knytte
til aukande kjøttproduksjon, overforbruk
av gjødsel, og stadig erosjon som følgje
av intensivt landbruk.
Hvordan er det å ha levd
et liv som reporter og
NRK-korrespondent?
Odd Karsten Tveit har
rapportert fra Midtøsten i
en mannsalder. I anledning
boken De skyldige snakker
vi med ham om Norge som
Israel-venn, om massakren i
Sabra og Shatila, om norsk
diplomati og om muligheten
for å bedrive nøytral
journalistikk.
AV TRULS LIE
nye berekraftsmåla som verda skal nå
innan 2030. Likevel er det få teikn til det
José Graziano, leiar for FAO, fleire gongar
har etterlyst: «eit paradigmeskifte for eit
berekraftig landbruk».
Eitt av dei store stridsspørsmåla, som
delvis har sabotert prosessen, har vore
Man kan spørre seg hvorfor journalister
søker seg til krigsområder og frontlinjer.
Odd Karsten Tveit er en av dem: «Jeg kom
til Midtøsten første gang i 1975 fra desken i NRK. Det var krig i Libanon. Andre
med barn og familie var ikke interessert
i å ødelegge sommeren. Egentlig var jeg
økonom og ekspert på nordsjøolje – men
KLIMA fortsetter på side 6
YRKE: REPORTER fortsetter på side 5
| NR. 28 | NOVEMBER 2015 (12.11–16.12) NY TID – MÅNEDLIG INTERNASJONAL ORIENTERING
NY TID – MÅNEDLIG INTERNASJONAL ORIENTERING NOVEMBER 2015 (12.11–16.12) |NR 28
AKTUELT
Fortsetter fra forsiden ...
av beboernes rettigheter, helse og trivsel:
«Nettopp derfor er det viktig med klare
kriterier og minimumsstandarder som
kan oppfylles,» sier han.
Krever forklaring på avvik. Link AS leverte et overskudd før skatt på 18 millioner
kroner i 2014. I sommer har UDI faktisk
bedt Link AS forklare seg om store avvik
knyttet til hva som ble brukt sammenliknet med anbudskontraktene. I rapporter
fra tilsyn gjort i juni 2015 hos noen av
Links mottak, blir det påpekt store avvik
i pengebruken. Det kommer frem etter tilsyn ved Links mottak på Spydeberg, Søre
Sunnmøre og Vestnes. I rapportene står
det at avvikene ikke er tilstrekkelig forklart, og at Link har fått pålegg om forklaringer. Dette dreier seg om budsjettposter på over 100 000 kroner. Ved mottaket
på Vestnes i Romsdal har Link fått kritikk
fordi de har latt stillingen som informasjonsansvarlig stå ubesatt i over tre måneder. UDI ga Link pålegg om å tilsette ny
informasjonsansvarlig ved mottaket på
grunn av sykefravær. Tilsynsrapportene
viser også at beboere ved mottakene på
Vestnes og i Volda ikke hadde fått utbetalt
korrekte pengebeløp.
Til dette antyder Martinsen i NOAS følgende: «Får man tilslag på et anbud på et
gitt antall ansatte og beboertiltak, må midlene brukes til dette – ikke tas ut som overskudd. Dette er vi svært skeptiske til. Vi
håper UDI følger opp med mer tilsyn, og at
det får konsekvenser,» sier seniorrådgiveren, og fortsetter: «Generelt sett opererer
man med rammer fra UDI. Dette er smale
rammer i utgangspunktet. Vi er mest bekymret for mottak for enslige mindreårige
asylsøkere (EMA) i alderen 15–18 år. Der
kan det være så mange som 32 barn per
voksen. Det mener vi er en uholdbar situasjon. Vi frykter det går ut over sikkerheten
til barna,» sier Martinsen.
Dårlige forhold. Ny Tid spør UDI om det
stemmer at de ikke har fulgt opp Link
AS i henhold til anbudskontraktens budsjetter. «Generelt sett vil vi påpeke at
det faktum at det muligens ikke har blitt
gjennomført et tilsyn, ikke betyr at kontrakten og mottaket ikke har blitt fulgt
opp,» svarer presserådgiver i UDI, Vibeke
Schjem. Hun har ikke noe konkret svar på
spørsmålet om hva UDI har foretatt seg
i denne saken. Vi ber henne fortelle om
UDIs syn på den nåværende fordelingen
av mottaksdrift mellom både kommunale, idealistiske og private aktører. «Det er
politisk bestemt at UDI skal bruke både
private aktører, kommuner og frivillige
organisasjoner til å drive mottak,» sier
Schjem.
I det siste har man imidlertid kunnet lese
i Klassekampen og andre medier om de store utbyttene private aktører som Hero AS
har tatt ut de siste årene. Samtidig utrykker
ideelle aktører at beløpene for drift er for
ASYLMOTTAK
får det tilbudet de skal ha i henhold til det
regelverket som gjelder for mottaksdriften,
at driftsoperatør tilfredsstiller kravene som
gjelder administrative og økonomiske forhold, og at driftsoperatør driver de enkelte
mottakene i henhold til tilbudet som er levert og kontrakten som er signert for drift
av mottaket.»
FAKTA OM LINK AS
•
Driver 14 asylmottak og er den nest
største aktøren i Norge.
•
Startet sitt første asylmottak i 1999,
og har i dag over 240 ansatte, ifølge tall fra Visma.
•
«Hvorfor kaller man disse
barna enslige mindreårige
asylsøkere, når de i realiteten
er foreldreløse barn i Norge?
Og hva er grunnen til at
disse barna skal legges ut på
anbud?»
Omsatte for 112 millioner kroner og
hadde et overskudd på 18 millioner
før skatt i 2014.
•
Eier eiendeler verdt 57 millioner
kroner.
•
Tre av seks i ledelsen har jobbet
i UDI tidligere. Styreleder Morten
Jørgensen jobbet i UDI fra 1988 til
1994 som nestleder for UDIs Regionkontor Sør. Fagsjef Thor Arne
Hauge jobbet i femten år i UDI som
konsulent, rådgiver, prosjektleder og
seniorkonsulent. I tillegg har fagkonsulent og HR-ansvarlig Katrine
Rennan jobbet i UDI som saksbehandler med ansvar for oppfølging
av asylmottak.
•
Har de siste fem årene gått med et
overskudd på til sammen 65 millioner kroner før skatt.
•
Omsetning/overskudd (før skatt)
i millioner kroner: 2014: 112/18,
2013: 96/11, 2012: 85/11, 2011:
103/12, 2010: 152/15.
lave til at de kan drive forsvarlig, og flere
vurderer å trekke seg ut (se sak om Norsk
folkehjelp). «Vi har ikke kjennskap til at
aktører trekker seg ut nå,» svarer Schjem
når vi ber henne kommentere dette. «Tvert
imot har vi i disse dager pågang fra nye aktører som ønsker seg inn i markedet, så får
vi se hvor mange tilbud dette resulterer i
når vi lyser ut. UDI har sine budsjettrammer, og utlyser plasser basert på disse. Vi
betaler nå mer enn vi skulle ønske for midlertidige boløsninger i påvente av at vi får
etablert flere langsiktige asylmottaksplasser, som er rimeligere i drift.»
I rapporten Bokvalitet ved norske asylmottak, som NTNU, SINTEF Byggforsk og Høgskolen i Lillehammer lanserte i mai i år, meldes
det om mangler ved undersøkte mottak: slitte og ødelagte møbler, rom uten oppvarming,
skitne kjøkken og aktivitetsrom som har blitt
personalrom. Rapporten avdekker også at
heller ikke såkalte barnebaser – felles oppholdsrom, som er et krav fra UDI – brukes optimalt. Disse er stengt i ferier. Barnebaser er
viktige for å minske konfliktnivå og øke trygghet når dagene har lite struktur. I rapporten
kommer det også frem at de kommunalt drevne mottakene har høyere bemanning enn private: «Private aktører tar ut større overskudd
av driften enn kommuner og organisasjoner.
Kommuner og organisasjoner bruker en stør-
Torshov Transittmottak. Foto: Tore Meek/Scanpix
for å kontrollere at den er i samsvar med tilbudet som er tildelt kontrakt, og i samsvar
med det regelverket som gjelder for drift
av mottak,» sier hun. «Gjennomgangen avsluttes med en tilsynsrapport. Målsettingene med tilsyn er å kontrollere at beboerne
re del av de økonomiske føringene fra staten
til mottaksdrift enn de private aktørene,» heter det i rapporten.
Manglende tilsyn. Ny Tid har vært i kontakt
med ledere både av ordinære asylmottak
og ordinære mottak for enslige mindreårige
asylsøkere. En leder av et mottak for enslige mindreårige, som ønsker å være anonym
i denne artikkelen, forteller at det er UDIs
mangelfulle tilsyn med mottakene som gjør
situasjonen uholdbar. «Mye av grunnen til
at situasjonen kan fortsette slik den gjør i
dag, er det manglende tilsynet UDI har på
mottakene,» mener mottakslederen. «Hadde man hatt et regelverk som krevde tilsyn,
hadde mottakene måttet stå til ansvar for
måten de driver på. I dag er det UDI som
kontrollerer seg selv. Jeg har inntrykk av at
UDI i stor grad styrer ut ifra forpliktelsene
de har til den norske regjeringen, fremfor
av lover og regelverk som sikrer barn å ha
det trygt.» Han er redd for konsekvensene
av å uttale seg om disse forholdene, og ønsker derfor ikke å stå frem med fullt navn.
Veldig alvorlig
Å ikke følge reglene og
sørge for den kvaliteten
man har fått betalt for
å sikre, er ulovlig, sier
stortingsrepresentant Karin
Andersen.
AV CARIMA TIRILLSDOTTIR HEINESEN
Karin Andersen, stortingsrepresentant
for SV, tok nylig til orde for at hele mottakssystemet bør drives av frivillige eller
kommunene. «Vi må sikre et tilbud med
god kvalitet, så de menneskene som i all
hovedsak nå får opphold, kan klare seg
selv raskt,» sier hun til Ny Tid. «Uansett
om man syns det er for mange flyktninger eller for få, så må vi tenke praktisk og
konstruktivt. La oss nå gjøre dette på en
måte som gjør at flest mulig klarer seg,»
sier hun.
Hun mener det er på tide å tenke nytt
om integrering for de som får asyl og skal
bosettes i Norge. «Det er ikke valgfritt for
kommunene om de vil ha barnevern eller ikke, selv om de fleste er enige om at
barnevern er et nødvendig onde som vi
gjerne skulle ønske det ikke var behov for.
Likeens er det med flyktninger. Vi ønsker
«Det er vanskelig å få folk til
å varsle om dårlige forhold –
ingen tør å si noen ting. Dette
syns jeg også man stadig ser
mer av i offentlig sektor.»
Vibeke Schjem i UDI forteller Ny Tid at det
skal gjennomføres minimum ett tilsyn eller
én etterkontroll i løpet av tre år, og at det årlig gjennomføres grundige risikovurderinger
der samtlige mottak vurderes. «Denne vurderingen danner grunnlag for beslutningen
om hvilke mottak som skal prioriteres for tilsyn,» sier hun. Hun presiserer at UDI som regel fører tilsyn med mottak for enslige mindreårige asylsøkere to ganger i året. Vi spør
henne hva en slik kontroll innebærer. «Tilsyn
er en gjennomgang av driften av et mottak
Den anonyme mottakslederen Ny Tid
har snakket med, mener likevel det er vanskelig å få innblikk i mangelfulle eller dårlige mottak, ettersom de ansatte er redde
for å melde fra om forholdene på mottakene. «Det er vanskelig å få folk til å varsle
om dårlige forhold – ingen tør å si noen
ting. Dette syns jeg også man stadig ser
mer av i offentlig sektor. Et annet problem
er at det er vanskelig å vite hvor lenge man
har jobb på et asylmottak siden behovene
at ingen hadde trengt å flykte, men det må
de. Slik har det vært lenge, og det kommer til å fortsette å være sånn så lenge
det er krig og vanstyre. Dette er en oppgave vi må ta løpende,» sier Andersen.
Kan få politiske konsekvenser. Vi påpeker
at UDI-direktør Frode Forfang presiserte
overfor Ny Tid at det er hennes yrkesgruppe – politikerne – som har bestemt
dagens regelverk om anbudskonkurranser. Forfang mener dessuten at det ikke
er mulig å se forskjell på et mottak som
er ideelt drevet og et mottak som er drevet av en kommersiell aktør. «Har han
undersøkt det?» spør Andersen. «Velferdstjenester drives best i offentlig sektor, i
samarbeid med non-profitt-organisasjoner som er i bransjen fordi de har genuin
interesse for oppgaven og kompetanse på
feltet, og ikke ser det som et nytt forretningsområde der man vil kutte hjørner,
effektivisere og spare penger,» mener
hun. «Skal man drive business, må man
tjene penger – men jeg som skattebetaler
blir ganske forbanna hvis skattepengene
mine går rett ned i lomma på en kommersiell aktør, fremfor å gå til velferdstilbud
eller bemanning på asylmottak slik de var
tiltenkt.»
Hvis det viser seg at det har vært juks
med tallene – hva kan politikerne gjøre
med det?
«Først og fremst må dette tas opp med
Justisministeren, som har ansvar for
dette, for å avklare hvilke kontrollrutiner som finnes – og om det har kommet
er så varierende, så jobbene er ikke attraktive for fagfolk,» sier mottakslederen.
På et akuttmottak for enslige mindreårige
asylsøkere teller bemanningen 22–25 ansatte på opptil hundre ungdommer mellom
15 og 18 år. På en alminnelig norsk barnevernsinstitusjon er det minst 17–20 ansatte
per 6–7 barn. Mottakslederen mener disse
tallene viser en diskriminering av asylbarn.
«Dette ser jeg rett og slett på som en form for
statlig rasisme. Det er et helt annet regelverk
for barnevernsinstitusjoner enn det UDI og
fylkesmannen forvalter overfor asylmottak
for barn. Hvorfor kaller man disse barna
enslige mindreårige asylsøkere, når de i realiteten er foreldreløse barn i Norge? Og hva
er grunnen til at disse barna skal legges ut
på anbud? Det er også svært få av de som
ansettes, som har barnefaglig kompetanse.
Hvor blir det av den barnefaglige kompetansen disse barna trenger – og hvorfor er det
så vanlig med en bemanning som er altfor
lav? Det er tross alt snakk om barn som ofte
har opplevd langt mer brutale ting enn hva
tilfellet er for norske barn i institusjoner. Jeg
synes alt dette sier noe om hvilket menneskesyn som ligger bak en stat som baserer
disse tingene på profitt,» sier han til Ny Tid.
[email protected]
[email protected]
varslinger som ikke er fulgt opp. Hvis det
er tilfelle, er det veldig alvorlig. Det kan
ende med en kontrollsak i Stortinget,»
sier Andersen. «Viser det seg at det har
foregått ulovligheter, kan det få politiske
konsekvenser for dem som ikke har hatt
kontroll over feltet sitt. Hvis det er noen
i systemet som har jukset til seg penger,
må det følges opp av Regjeringen ved at
penger kreves tilbake, eller ved at det reises rettssak. Foreligger det mislighold av
kontrakter, bør disse avsluttes. De som
er opptatt av anbud, sier at det er politikerne som stiller kravene til hva slags
kvalitet det skal være. Så det er opp til
oss som skal bestille at situasjonen er
minst like bra. Det høres fint ut, men hvis
man ikke kontrollerer det, blir det bare et
luftslott. Vi vet jo at dette er en bransje
der volumet har gått veldig opp og ned,»
sier hun.
«Å ikke følge reglene og sørge for den
kvaliteten man har fått betalt for å sikre,
er ulovlig. Det Stortinget kan gjøre, er å
kreve at statsråden redegjør for fakta,»
sier Andersen, og legger til at det er mulig
å omgå EUs konkurransevilkår om å konkurranseutsette velferdstjenester: «Man
kan drive velferd offentlig uten at det må
anbudsutsettes. Det er jo områdene der
noen driver uten at det offentlige bestiller og betaler, som må ut på anbud. Det
er ingen som driver mottak av flyktninger
i Norge bortsett fra de som får betalt av
staten for å gjøre det,» sier Andersen.
[email protected]
PALESTINA
Oktober svant ut med skremselstall
om flyktninger. Det ble svært så mange nuller bak tallene om hva innvandring koster oss. Men det er noen tall
politikerne ikke tar med: investeringsgevinstene som ligger i hver arbeidsføre innvandrer.
De landene de kommer fra, har
investert i flyktningenes barndom,
skolegang, mat og helse. Hvis det
koster én million norske kroner å fø
opp en person til å bli en arbeidsfør
voksen, betyr det at 30 tusen voksne
innvandrere er en gave til Norge på
30 milliarder kroner. Det må med i
regnskapet.
I stedet varsler regjeringen knallhard
returpolitikk. En statssekretær i Justisdepartementet varsler retur til Irak
og Syria «så snart som mulig».
Få dem ut – få dem hjem! Det sier
nordmenn, som ikke har valgt sine foreldre, som selv ikke har bestemt hvor
de skulle bli født, og som helt ufortjent har vunnet i et lotterispill som
har brakt dem til et grisgrendt land
med ressurser, frisk luft, golfstrøm og
et slags demokrati.
Få dem ut igjen, bak våre grenser!
Grenser har én funksjon: Å holde orden på fattbare administrasjonsområder. Grenser er ikke for å holde andre
likeverdige ute fra lotterispillet. Alle
deltakerne i verdens lotterispill må ha
lov til å bo og arbeide hvor de vil. Det
ressursrike Norge har arbeid til mange – og ethvert arbeidsføre menneske
som ankommer, er en milliongave.
Det er så enkelt, er det ikke?
Ursus Val Lapis
AV AHMED ALKABARITI
Nok et folkeopprør har startet opp i de palestinske distriktene, og har nå ulmet i to måneder. Det virker ikke som om de etablerte
fraksjonene har spilt noen rolle i å tenne disse glørne, mens ungdommen har fått en mulighet til å skape resultater etter at håpet om
politisk gjennombrudd har bleknet. Langt
borte i horisonten, på 21 års avstand, skuer
vi tilbake på signeringen av Osloavtalen.
De palestinske ungdommene som startet den nåværende intifadaen i begynnelsen av oktober, håper at dette skal være
den siste intifadaen. De håper at okkupasjonen, som nå har vart i 48, år skal ta
slutt. De håper å oppnå en uavhengig stat
– etter at politikk og forhandlinger mellom forskjellige fraksjoner har sviktet i å
oppnå noe som helst for fremtiden deres.
Mange tapte liv. La oss gå tilbake til 1978,
da en israelsk jeep kjørte ned fire palestinere i Jabalya nord i Gaza, og daværende
statsminister Yitzhak Shamir var Yassir
Arafats erkefiende. Den gangen besto intifadaen av en flokk steinkastende barn
som med et ubeskrivelig, episk mot sto
ansikt til ansikt med israelske, bevæpnede soldater. Men bak scenene som ble vist
til verden, sto sivil ulydighet, organiserte
streiker og boikotter som spisset seg til
et effektivt verktøy, og som utgjorde kjernen av kampen i den første palestinske
intifadaen. Den førte til at over 2200 palestinske liv gikk tapt. Deretter begynte
PLO i 1993 å delta i hemmelige forhandlinger med Israel, som endte med en prinsipperklæring signert av Yassir Arafat og
Yitzhak Rabin. Denne erklæringen beredte grunnen for en rekke avtaleinngåelser,
kjent som Osloavtalen.
Osloavtalen er mest kjent for at 75 prosent av palestinerne ble stilt under Israels
myndighet, som tok kontroll over landet,
FOTO: HATEM OMAR
En gave til Norge
«Dette opprøret kommer
ikke til å dø ut,» sier
palestinsk journalist og
forfatter. Kan den tredje
intifadaen bli den siste?
vannet og luften i de okkuperte territoriene. Innenfor samme tidsrom økte antallet
bosettinger, og palestinerne ble ilagt flere
bevegelsesrestriksjoner. Korrupsjon og
vanstyre fra PLOs side bidro til å øke fattigdom og politisk undertrykkelse. Dette
resulterte i voldsomme sammenstøt med
Hamas, og økt splittelse i den palestinske
befolkningen. Summen av alt dette førte
dessuten til en økning i voldsepisoder
mellom israelere og palestinere.
Folk hadde allerede mistet troen på
løsninger da statsminister Ariel Sharon
gjennomførte et provoserende besøk i
al-Aqsa-moskeen, som førte til at al-Aqsa-intifadaen brøt ut i år 2000. Dette fikk store,
voldelige etterdønninger og krevde dobbelt
så mange palestinske menneskeliv som den
første intifadaen, samt 1070 israelske døde.
Den andre intifadaen førte til storstilt likvidering av palestinske ledere, rasering av
infrastruktur og palestinske institusjoner,
i tillegg til ødeleggelser av innbyggernes
egne hjem. På motsatt side skapte selvmordsbombere utrygghet i de israelske gatene. Dette førte naturligvis ikke til at noen
av målene i palestinernes sak ble oppnådd.
Al-Aqsa-intifadaen ble avsluttet i 2005,
etter at israelere og palestinere inngikk
våpenhvile i den egyptiske byen Sharm al
Sheikh. Observatører mener likevel at dette ikke førte til noen reell politisk løsning,
og sammenstøtene fortsatte i byene i vest.
Tror de vil lykkes. Når det gjelder dagens
situasjon, bærer de palestinske ungdommene på dobbelt så mye frustrasjon.
De har ingen kontroll over voldsbruken, håpløsheten, de stagnerte politiske prosessene, de tre krigene som har
blitt utkjempet i Gaza, de kontinuerlige ydmykelsene av palestinere, undertrykkende fengslingspraksis eller
muren mellom byene på Vestbredden.
Alt dette henger tungt over ungdommene
når de nå har satt i gang den tredje inti-
Bedre og billigere?
Rapporter etter
tilsyn hos Link:
Ny Tid har gått gjennom flere av tilsynsrapportene UDI har publisert på sine
nettsider etter å ha foretatt tilsyn ved
norske asylmottak. Gjennomgangen viser at UDI har gitt flere av de Link-drevne
mottakene pålegg blant annet for økonomisk mislighold. Av de seks Link-drevne
mottakene UDI har offentliggjort tilsynsrapporter fra, fikk alle mottakene pålegg
– fem av dem for «økonomisk mislighold»
i tidsrommet 2013-2015:
Spydeberg statlige mottak for enslige
mindreårige asylsøkere (40 plasser),
Søre Sunnmøre statlige mottak (220
plasser) og Vestnes statlige mottak for
asylsøkere (174 plasser) fikk etter tilsyn
følgende pålegg:
Avvik mellom regnskap for 2014 og budsjett for 2014 er ikke tilstrekkelig forklart.
Eventuelle store avvik mellom regnskap
og budsjett, det vil si avvik på mer enn
10 prosent i negativ eller positiv retning,
skal forklares kort. Dette gjelder poster
på 100 000 kroner eller mer.
Toten statlige mottak (210 plasser) fikk
etter tilsyn følgende pålegg:
UDI har gjort en kontroll av basisutbetalinger ved mottaket, og fant at noen beboere får utbetalt feil beløp.
Vestnes statlige mottak for asylsøkere
(174 plasser) fikk etter tilsyn følgende
pålegg:
Stikkprøver i Sesam viser at det ikke var
etterbetalt basis etter justering av satsene.
Gibostad statlige mottak for enslige
mindreårige asylsøkere (68 plasser),
Spydeberg statlige mottak for enslige
mindreårige asylsøkere, Søre Sundmøre statlige mottak og Vestnes statlige
mottak for asylsøkere fikk etter tilsyn
følgende pålegg:
Mottaket skal for det enkelte driftsår utarbeide en foreløpig oppstilling av inntekter og utgifter som skal være UDI i hende innen 1. april. Skjema for budsjett og
regnskap skal benyttes. Den foreløpige
oppstillingen av inntekter og utgifter skal
signeres av representant fra driftsoperatør. For driftsoperatører med revisjonsplikt skal oppstillingen attesteres av revisor. Dette var ikke gjort ved mottakene.
Vestnes statlige mottak fikk i tillegg pålegg for følgende:
Ved befaring av bygningen i Vyrdslatunet
ble det ikke observert røykvarslere (....) I
samme bygning manglet det branntepper.
Et opprør tent av politisk stillstand
INNKAST
3
fadaen. Til tross for at opprørene i flere
andre land sviktet, blant annet i Syria og
Egypt, sier den politiske aktivisten, forfatteren og analytikeren Talal Okal til Ny
Tid at han tror de unge palestinerne som
starter dette nye opprøret, vil lykkes. Han
mener situasjonen er annerledes enn i Libya, Jemen og Egypt, der nye diktaturer
tok kontroll over systemene mens de arabiske ungdommene fortvilte nok en gang.
«Internasjonal lov garanterer palestinerne rett til å gjøre motstand på alle måter helt til årtusenets siste okkupasjon tar
slutt,» sier Okal. «Den nye intifadaen sammenfaller med en bølge av pessimisme og
desperasjon over hele den arabiske verden etter at de fleste revolusjonene i den
arabiske våren mislyktes.» Okal trekker
spesielt frem Egypt, der Hosni Mubaraks
nedarvede regjeringsmakt fant veien tilbake. Han mener dette har vært en katastrofe både innenlands og utenlands, ettersom Egypts president Abdul Fattah al-Sisi
sluttet seg til blokaden av Gaza, og Egypt
ikke har opptrådt som mekler i konflikten
mellom Israel og palestinerne. Egypt har
ikke en gang meklet mellom Hamas og Fatah. Det eneste som har blitt utført, er en
ekstrem forfølgelse av opposisjonen og
henrettelser Egypt ikke har sett maken til
siden Ottomanene styrte landet.
Aldri stabilitet. Som en følge av disse hen-
delsene stoler ikke de palestinske ungdommene på at noe vil endre seg i resten
av den arabiske verden. De kjemper sin
egen kamp, alene.
Okal mener at Israel bevisst benytter
seg av arabernes vanskelige situasjon.
Det israelske lederskapet ser nå sitt
snitt til å fordoble bosettingene og ta
full kontroll over al-Aqsa-moskeen, som
representerer både islamsk og jødisk helligdom. De har også sjansen til å nøytralisere Egypt – som er opptatt med interne
kriser. Egypt bekymrer seg for libanesisk
Hizbolla i Syria, for at Syria skal kollapse,
for gulfstatene og for krigen i Jemen.
Israel har fått mange muligheter til å
iverksette tostatsløsningen uten å gjennomføre. Ungdommene vil ikke vente 20
nye år på at noe skal skje.
«Det palestinske opprøret i dag bekrefter at generasjonene kan bli utslitt, men
de dør aldri. Ungdommene som kastet
stein under den første intifadaen, ble
utslitt på midten av nittitallet, men kom
tilbake i 2000-opprøret en generasjon senere,» sier Okal. «Arvtakerne deres er en
ny generasjon ungdommer som har vokst
opp under okkupasjon. Det understreker
at Israels undertrykkelse aldri kan tilføre
noe stabilitet, og at det ikke kan være den
endelige løsningen. Palestinerne er utslitte, men gir aldri opp.»
Fortvilelse. Selv den israelske pressen har
plassert deler av ansvaret for opprøret
på president Benjamin Netanjahu. Avisen
Yediot Aharonot skriver: «Det har ikke
skjedd annet enn opptrapping av fremgangsmåtene som fremprovoserte opprøret fra starten av. Ingen tiltak er iverksatt for å gjenopprette fred og sikkerhet
for noen av partene.» Avisen Haaretz
har trykket en reportasje der det skrives følgende: «Den tredje intifadaen er i
gang etter at de politiske prosessene har
stagnert i årevis. Det har blitt dagligdags
å drepe palestinere, konfiskere landområder og rive husene deres. Når alt håp
forsvinner på denne måten, eksploderer
opprøret.»
«Når alt håp forsvinner på
denne måten, eksploderer
opprøret.»
Ifølge Okal er alle palestinere grepet av
fortvilelse – inkludert politikerne som sitter i ansvarsposisjoner og andre myndighetspersoner. Dermed smuldrer mulighetene for å finne politiske løsninger med
Israel bort – løsninger som kunne gjort
både den palestinske og den israelske befolkningen tryggere.
På den andre siden av grensen klarer ikke
ungdommene, som er mellom 16 og 20 år
gamle, å rapportere systematisk fra Vestbreddens opprør i tv-sendinger og sosiale
medier. En ung mann som ønsker å fortelle,
er 19 år gammel og kaster stein på israelske
soldater kun 50 meter fra sikkerhetsmuren
mellom Øst-Gaza og Israel. Han forklarer
hvorfor han har kommet hit hver dag: «Jeg
føler det er helt nødvendig å hevne seg på
denne hæren. De har drept 70 ungdommer
siden opprøret startet. Nå må jeg bare delta.» Han forteller videre at hundrevis av
ungdommer med ham vil fortsette å plage
soldatene med stein og molotovcocktailer helt til USA og Europa stopper Israel i
å ødelegge palestinernes landområder, og
tvinger dem til å stanse angrepene. «Da kan
vi etablere en levedyktig stat, og palestinerne fra vest kan reise fritt til landsbygda og
byene rundt uten israelske sperringer. Vi
slutter ikke å bruke vold før det skjer.»
Alene. Vi besøker flere av stedene i byen
der opprøret pågår. Noen av ungdommene bruker kjøkkenkniver som våpen mot
israelske soldater og bosettere. Okal sier
at dette er legitim motstand, slik det defineres i internasjonal lovgivning. «De berømte resolusjonene fra sikkerhetsrådet
– 242 i 1967 og 338 i 1973 – definerte det
juridiske grunnlaget for å si at den israelske hæren okkuperer Vestbredden, Gaza
og Øst-Jerusalem, og sier at de skal trekke
seg tilbake til territoriene som ble okkupert under krigen i 1967,» sier han. «Denne
lovgivningen har vært gjeldende fra både
Haag-traktaten i 1899 og 1907, Geneve-protokollen i 1925, FN-erklæringen i 1945 og
den universelle menneskerettighetserklæringen i 1948, de fire Geneve-konvensjonene i 1949, tilleggsprotokoller i 1977 og
Uavhengighetserklæringen for koloniserte
land og folk i 1960, og mange av FNs hovedforsamlings resolusjoner. Disse konvensjonene og resolusjonene slår alle fast
at retten til motstand er legitim, og en del
av internasjonal lov.»
Okal utelukker at dette opprøret kommer
til å dø ut. Det har avtatt ved et par anledninger, men blusser raskt opp igjen på kort
varsel. Lederne i både Fatah og Hamas
oppfordrer ungdommene til å velge fremtiden, spesielt siden verdenssamfunnet går
så svakt inn i denne konflikten. Han mener
at andre land har vanskelig for å tro at noe
slikt kan skje dem. «De har nok med sitt
eget, og våre problemer er isolert fra virkeligheten i de europeiske byene,» sier han.
Frustrasjonen gjør at folket er nær ved
å eksplodere. De vil være kjerringa mot
strømmen og ta tilbake rettighetene som
er tatt fra dem med våpenmakt. Europa er
opptatt med å ta imot flyktninger, Russland
tenker bare på militær inngripen i Syria, og
USA vil stort sett bare forme verdenskartet.
Ingen har tid til å tenke på måloppnåelse
av Oslo II-avtalen, eller i det minste stoppe
opprøret. Alt er ute av kontroll.
Oversatt fra arabisk av Vibeke Koehler.
Alkabariti er Gazas korrespondent i Ny Tid.
Volda statlige mottak fikk i tillegg pålegg for følgende:
Under befaring av Holtegården ble det
avdekket at det ikke var mulig å benytte
anvist rømningsvei. Under befaring av
Smiths gate 5 ble det avdekket at madrassene ikke hadde flammehemmende trekk.
I tillegg fikk Mysebu transitt for enslige
mindreårige asylsøkere (128 plasser) tre
pålegg etter tilsyn, blant annet for å ikke
registrere beboere, og for å nekte folk å
oppholde seg på mottaket på bakgrunn
av mistanke om for høy alder.
Link-drevne mottak uten tilsynsrapporter:
Starum mottak for enslige mindreårige
asylsøkere (EMA) (2015): 60 plasser.
Tvedestrand EMA (2015): 40 plasser.
Nordre land (2008): 160 plasser.
Hareid EMA (2015): 40 plasser.
Hol EMA (2014): 40 plasser.
Styreleder i Link AS mener
at effektiv drift og lavere
sykefravær er grunnen til at
de bruker mindre penger
enn budsjettert.
AV ØYSTEIN WINDSTAD
Etter å ha blitt forelagt avvikene mellom
anbudsbudsjetter og regnskap, ga styreleder og deleier av Link AS, Morten Jørgensen, Ny Tid svar på epost.
Ser Link AS på anbudskontraktens budsjett
som juridisk bindende?
«Link inngår kontrakt med UDI etter anbudskonkurranser med forhandlinger.
Det forhandles ikke om detaljene i budsjettet, men om rammene for driften. Det
er disse rammene som er avtalt i driftsavtalen. Budsjettet er budsjettet. Det
angir hvilke estimater vi har for de ulike
kostnadene knyttet til drift av mottak.
UDI stiller ikke andre krav til budsjettoppfølging enn at de skal ha informasjon
når det gjøres omdisponeringer. For oss
er et budsjett en ramme for hvilke midler
som står til disposisjon – midler som kan
brukes, men som ikke må brukes opp. Det
ville vært sløsing.»
Det ble brukt 860 000 kroner mindre enn
budsjettert i 2011, og 600 000 kroner mindre enn budsjettert i 2013 på lønninger ved
Torshov Transittmottak. Hva er bakgrunnen for det?
«I våre anbudsbudsjetter legger vi til
grunn et sykefravær tilsvarende offentlig
sektor. Aktivt HMS-arbeid (arbeid med
helse, miljø og sikkerhet, red.adm.) gjør
at vi ofte har vesentlig lavere sykefravær enn offentlig sektor. Dette er penger
’spart’. Hvis forskjellen er fire prosent lavere sykefravær enn det offentlige, utgjør
dette alene 600 000–700 000 kroner. En
I mars 2011 søkte Link UDI om ekstra midler til vakthold ved Torshov, samtidig som
lønnsbudsjettet ikke ble brukt fullt ut?
«Vakthold inngår ikke i ordinære lønnskostnader ved asylmottak. Dette er kostnader som er knyttet til egne avtaler UDI
har med vaktselskap. Behovet for ekstra
vakthold vurderes av UDI.»
På Torshov Transittmottak var det i 2011
budsjettert med 80 000 kroner til barn og
unge, men bare 41 000 ble brukt. Samtidig
søkte dere Lebra-fondet om støtte, og fikk
25 000 kroner fra dem til barn og unge –
selv om budsjettet ikke var brukt opp?
«Vi har ikke bare klart å gjøre
det billigere. Vi har også i
samarbeid med UDI klart
å gjøre det innholdsmessig
bedre.»
«Jeg kjenner ikke bakgrunnen for søknaden til Lebra-fondet, da dette forvaltes av
de enkelte mottak selv. Til spørsmålet om
underforbruk av posten til barn og unge,
kan dette skyldes noe så enkelt som færre
barn enn forutsatt da budsjettet ble laget.
Torshov var forøvrig kjent for sitt svært
gode arbeid blant barn og unge på mottaket,» sier Jørgensen.
Søk i offentlige postlister viser at Link
AS i 2011 søkte om ekstra midler til barnepass på Torshov Transittmottak.
Ved Torshov har dere i 2010, 2011, 2012
og 2013 et større overskudd enn budsjettert. Hva er forklaringen på at dere hvert år
går med et vesentlig større overskudd enn
budsjettert?
«Forklaringen ligger i god drift og en kostnadsbevisst ledelse,» svarer Jørgensen.
Må senke
forventningene
Direktør i UDI, Frode
Forfang, sier at man ikke kan
se forskjell på privatdrevne
eller ideelt drevne
asylmottak.
AV TRULS LIE OG CARIMA TIRILLSDOTTIR
HEINESEN
Det har vært mye fokus på mangler og
lavt antall ansatte ved norske asylmottak
den siste tiden. Vi har tatt en prat med
UDI-direktør Frode Forfang.
Har UDI noen ekstra oppfølging, utover de
alminnelige kontrollrutinene, for å sørge
for at feil og underbemanning ikke videreføres nå som pågangen er så stor?
«Når det gjelder mangelfull standard, er
situasjonen slik at kravene ikke kommer
til å bli innfridd. Jeg vil gjerne realitetsorientere alle som har forventninger til
bostandard eller høyt kvalifiserte ansatte
på mottakene. Disse forventningene må
senkes betraktelig. Det som er vår prioritet nå, er å gi alle tak over hodet og mat.
På lengre sikt er dette noe vi kan se på,
Kontrollrutinene
er dårlige
Vergeforeningen for
enslige mindreårige
asylsøkere er bekymret for
underbemanning og dårlige
velferdstilbud på mottakene.
«Skyldes manglende tilsyn
fra UDI,» sier mottaksleder.
AV CARIMA TIRILLSDOTTIR HEINESEN
Nylig informerte barne-, likestillings- og
inkluderingsminister Solveig Horne (Frp)
at regjeringen ønsker å kutte i skolegang
og tilbud på omsorgssentre for enslige
mindreårige asylsøkere (EMA).
I slutten av september sendte Røde
Kors – som har frivillige aktiviteter ved
asylmottak i Norge – to varslingsbrev til
Regjeringen om dårlige forhold på norske
akuttmottak.
Haldoon (18) kom til Norge fra Somalia som enslig mindreårig asylsøker i juni
annen viktig variabel er bruk av ekstrahjelp og vikar utover det som brukes ved
sykefravær.»
Ingrid Halvorsen. Foto: Privat.
2014. Da var han 17 år gammel. Mens han
ventet på svar på asylsøknaden, bodde
han på tre ulike asylmottak: det Link-drevne mottaket Mysebu i Mysen, samt transittmottaket på Hvalstad og Stange mottak,
som begge drives av Hero AS. De to første
Ny Tids søk i offentlige postlister viste at
Link AS i 2013 søkte om dekning av ekstraordinære kostnader til tiltak i mottak.
Tilsynsrapporter fra juni i år viser at det
var store avvik mellom budsjett og regnskap ved både Spydeberg, Vestnes og Søre
Sunnmøre mottak. Link fikk pålegg om å
forklare avvikene. Hvorfor er det avvik
mellom budsjett og regnskap på disse mottakene?
«Det blir som å svare på hvordan fanden
leser bibelen. Forklaringen er så enkel at
vi valgte å ikke melde endringene underveis i året. Delvis fordi vi ikke hadde god
nok periodisering, og delvis fordi UDI i
årene før syntes vi var alt for omstendelige i vår rapportering.»
Tre av seks i ledelsen har jobbet i UDI tidligere. Noen vil si at dette gir dere fordeler
andre ikke har?
«Ja, det kan selvfølgelig noen si. På et så
stort felt som flyktningefeltet har blitt, er
det vel bare naturlig at det går ansatte inn
og ut av UDI.»
Morten Jørgensen viser til at frem til 1987
hadde Røde kors enerett på å drive asylmottak. Jørgensen skriver at prisen for
en mottaksplass i 1987 var 300 kroner
per person, mens prisen i dag er på 180
kroner. Han mener selskap som Link AS
effektiviserer driften:
«Vi har ikke bare klart å gjøre det billigere. Vi har også i samarbeid med UDI
klart å gjøre det innholdsmessig bedre. Å
sløse med statlige penger er å bruke penger som ikke burde vært brukt. For en uke
siden var Link AS med på å åpne akuttinnkvartering i Kristiansand. 53 beboere kom
kjørende til Kristiansand midt på natten i
drosjer. I noen bare én eller to personer,
men alle kom fra samme sted. Dette er sløsing med offentlige midler, men siden det
gjøres av staten selv, er det tydeligvis helt
ok. Budsjettene må jo brukes opp …» skriver Morten Jørgensen til Ny Tid.
[email protected].
er det ikke så mange andre som risikerer
– de er sikre ut kontraktsperioden, noe
man ikke er man på mottakssiden.»
I hvilken grad fører dere kontroll over mottakene?
Frode Forfang. Foto: UDI.
men så lenge tallene er oppadstigende, er
ikke dette krav som det er mulig å innfri,»
sier Forfang.
Hva tenker dere om private aktører versus
organisasjoner som Norsk Folkehjelp når
det gjelder drift av asylmottak?
«Når det gjelder mottaksetablering, er det
reglene for offentlige anskaffelser som
gjelder. Det er sånn systemet fungerer nå.
Det vi ser, er at dagens fordelingssystem
fungerer fleksibelt. Vi får raskere opp kapasiteten».
Men flere av de private aktørene innen
asylbransjen får kritikk for størrelsen på
utbyttet de tar ut?
«Sammenlignet med områder der man
har konkurranseutsetting, tror jeg man
i mottakssentrene har mindre marginer.
Det sier de fleste som driver. Risikoen er
også større fordi man risikerer å bli avviklet på tre måneders varsel. Akkurat det
månedene tilbrakte Haldoon på Mysebu.
«Det var vanskelig å bo der. Vi bodde veldig tett og hadde ikke noe privatliv. Det
var veldig skittent på bad og toaletter – og
bygningene er i dårlig stand,» sier han til
Ny Tid. «Hver eneste dag kom politiet, fordi det oppsto slåsskamper mellom beboerne. Mennesker fra ulike nasjoner plasseres tett sammen på små arealer. Det er ofte
vanskelig for de som jobber der å avverge
slåsskampene, siden det er for få på jobb.
Av samme grunn kunne det gå ut over alle
dersom noen få gjorde noe galt.»
Haldoon fikk oppholdstillatelse i september i 2014. I dag bor han og går på
skole i Oslo. Han forteller om trange kår
og lite variasjon i aktivitetene ved mottakene. «Maten vi ble servert, var ofte
dårlig. Vi fikk 240 kroner annenhver uke,
som skulle rekke til alt av utgifter til reise
og klær. Aktivitetene besto som regel av
fotball og tv-spill. Mottaket hadde grøntarealer vi ikke fikk bruke hvis det regnet,
fordi gresset kunne bli ødelagt,» forteller
Haldoon.
Få aktiviteter. Verger og mottaksansatte
som Ny Tid har vært i kontakt med, er
bekymret for de manglende aktivitetstilbudene og bemanningen på asylmottak
for enslig mindreårige asylsøkere. Ifølge
leder for Vergeforeningen Følgesvennen,
«Vi har kontraktsoppfølging og tilsyn med
de private aktørene. Vi har tett oppfølging
for å sørge for at de leverer det de skal.
Men det er vanskelig å få folk til å drive
mottak, siden det er så lite lønnsomt. Jeg
har ingenting imot at det kommer flere frivillige inn. Jeg har vært i mange mottak,
og hvis du på forhånd ikke ved om det er
Hero AS eller Norsk Folkehjelp som driver
det, er det veldig vanskelig å se forskjell.
Du kan ikke umiddelbart se om det er en
ideell organisasjon eller en kommersiell
aktør som driver.»
«Jeg vil gjerne
realitetsorientere alle som har
forventninger til bostandard
eller høyt kvalifiserte ansatte
på mottakene.»
Hva gjør dere hvis noen jukser med tallene, og at øremerkede midler ikke brukes
på det de skal?
«Vi har krav som skal oppfylles, og UDI
fører jevnlig tilsyn med mottakene. Vi har
tidligere avviklet kontrakter der driftsoperatøren ikke oppfølger de kravene som er
Hilde Krogh, har flere av medlemmene i
foreningen sendt inn meldinger til det
lokale barnevernet vedrørende enkelte
mindreårige. Foreningen har også sendt
inn bekymringsmeldinger vedrørende
mangelfull dekning av de mindreåriges
helt grunnleggende behov. Krogh forteller om verger som har sett barn tilbringe
hele skoleferien på rommet sitt. På bakgrunn av slike beskrivelser har vergene
sendt mottakene forslag til aktiviteter,
som ikke har blitt fulgt opp.
«Det virker som at
Fylkesmannen ikke vil ha
verger som snakker høyt.»
«Til svar fikk jeg en liste over aktiviteter
som mottaket påstår at de tlbyr,» forteller
Eirin Strifeldt, som er verge. «Men ifølge
de jeg er verge for som bor på mottaket,
følges ikke denne listen opp.»
Ifølge tall Ny Tid har fått tilgang til (presentert i hovedsaken), har asylmottaket
på Torshov i Oslo, som i årene 2010–2014
ble drevet av det private selskapet Link
AS, i flere år brukt langt mindre penger på
aktivitets- og velferdstilbud til beboerne
enn det som ble beskrevet i anbudsbudsjettet.
«Sjelden penger
til overs»
Norsk Folkehjelp sier at det
er svært sjelden de har noe
igjen av pengene som er
budsjettert brukt på velferd
til asylsøkerne: «Som regel
bruker vi opp alt og er
avhengige av frivillige og å
søke om ekstra penger,» sier
Tom Hjertholm, enhetsleder
for flyktning og integrering i
Norsk Folkehjelp.
AV ØYSTEN WINDSTAD
Til forskjell fra det privatdrevne Link
AS, som bruker mindre enn budsjettert
på mottakene, er situasjonen knapp hos
Norsk Folkehjelp. Tom Hjertholm, som
er enhetsleder flyktning og integrering
i organisasjonen, forklarer: «Vi bruker i
høyeste grad opp budsjettene våre for
beboerrettede tiltak, og søker veldig ofte
om ekstramidler til ekstra aktiviteter. For
å gi mer innhold til asylantene utover det
vi får fra UDI, samarbeider vi også med
frivillige og skaffer mer penger i tillegg.»
Den humanitære organisasjonen Norsk
Folkehjelp har drevet asylmottak i Norge
siden 1980-tallet. Beboerrettet arbeid på
mottakene kan være alt fra leksehjelp til
barn, barnepass eller fritidsaktiviteter.
Opplever de situasjoner, som Link AS,
der budsjett til beboerrettet arbeid ikke
brukes opp?
«Det skjer svært sjelden, og som regel
er det motsatt – at vi bruker mer. Da dekker vi det også inn med andre inntekter.
Vi har ikke råd til å tape penger på å drive
asylmottak,» sier Hjertholm.
Vurderer å legge ned. Hjertholm forteller
Ny Tid at Norsk Folkehjelp muligens må
gi seg. Asylmottakene er i ferd med å bli
satt. Er det snakk om direkte svindel, kan
det bli snakk om politianmeldelse. Men
hvis det bare dreier seg om at man ikke leverer i henhold til kontrakten, avvikler vi.
Svindel er ikke noe vanlig fenomen.»
Ifølge presserådgiver i UDI, Vibeke
Schjem, er kontrakten mellom UDI og
driftsoperatør bindende. Vi spør Schjem
om de har noen ordning for tilbakeføring
av det som blir til overs på et budsjett, så
dette kan gå til andre mottak eller andre
som driver mottak.
«Nei, det har vi ikke. Det vi gjør, er å gå
i dialog med mottaket om hvorfor de har
brukt mindre penger enn de budsjetterte med. Ofte har de en god forklaring på
det,» sier Schjem.
Men det stemmer at kontrakten mellom UDI
og driftsoperatøren er juridisk bindende?
«Ja.»
Hvordan følger UDI opp avvik mellom budsjett og regnskap?
«Det har skjedd flere ganger at vi har gått i
dialog med driftsoperatører for å avklare
slike uoverensstemmelser. Som oftest er
det små justeringer i budsjetter eller presisering av ansvarsoppgaver som må til.»
Er driftsoperatørene pliktige til å påse at øremerkede midler brukes til det de er satt av til?
FOTO: ØYSTEIN WINDSTAD
2
et tapsprosjekt. Problemet er at anbudskonkurranser med ensidig prisfokus fra
UDI kan gå utover forsvarligheten ved
driften. «Vi vurderer hele tiden om vi kan
fortsette forsvarlig. Vi mener fremdeles at
det går an, men jobber selv med å bygge en standard på hva vi kan få til med
dagens rammer. Staten Norge som oppdragsgiver stiller svært få krav, utover en
seng å sove i, et skap å ha klær i, mat og
muligheten til å vaske klær. Dette er ganske grunnleggende,» sier han. «Å ha fokus
på pris vil over tid føre til redusert bemanning i mottak. En annen konsekvens
er redusert kvalitet. Det man får tak i av
boligmasser, er mindre tilgjengelig innenfor pressede prisrammer, og det kan bli
mindre ressurser til aktiviteter for beboerne og de som sitter og venter.»
Anbudsbudsjett. UDI inngår driftsavtaler
med bedrifter eller ideelle organisasjoner. Her blir det satt opp et budsjett for
hvor mye penger som skal brukes på hva.
Mens Link AS antyder at de ikke finner
budsjettet juridisk bindende, er Norsk
Folkehjelp av en annen oppfatning: «Det
er da et offentlig anbud og den kontrakten vi leverer inn blir juridisk bindende,
da det blir tegnet kontrakt med UDI. Det
gjelder også bemanningen. UDI krever at
en stilling ikke skal stå ubesatt ved eksempelvis sykefravær lengre enn tre måneder.
Et transittmottak med døgnbemanning og
turnus setter naturlig inn tilkallingsvikarer umiddelbart ved sykefravær,» sier
Hjertholm. Han etterlyser at UDI kommer
med strengere krav til hva som skal være
standard for asylmottakene, både når det
gjelder standard på byggene og tilbudene
til asylsøkerne som oppholder seg gjennomsnittlig to år på mottakene før de blir
bosatt i en kommune.
Vi kjenner til tilfeller der tidligere UDI-ansatte har gått over i stillinger hos Link og Hero.
Anser UDI dette for å være problematisk?
«UDI er klar over habilitetsproblematikken. Vi har også ansatte hos oss som tidligere har jobbet for driftsoperatører. Hvis
det er tvil om habiliteten til en ansatt i en
gitt sak, unnlater vi å involvere den ansatte i saken.»
Kilder vi har snakket med, mener det bør
etableres en ekstern tilsynsordning for asylmottak fremfor at UDI selv foretar tilsynene. Hvordan ser UDI på dette?
«UDI er ikke tilsynsmyndighet. UDI er pålagt å utføre kontraktsoppfølging, det vil si
følge opp at driftsoperatøren tilbyr de tjenestene som er avtalt, med den kvaliteten
som er avtalt. Andre etater, som Arbeidstilsynet, brannvesen og så videre, kan på
eget initiativ føre tilsyn i asylmottak.»
Ansatte ved mottakene har klaget over
mangelfulle rutiner ved mottakene også tidligere. Har UDI noen kommentar til dette?
«På generell basis er det slik at hvis
ansatte blir oppmerksomme på noe
de oppfatter som rutinesvikt, ber vi
om at de tar kontakt med oss. Vi vil
ta tak i det som trenger oppfølging,
men for å gjøre det, må vi få beskjed.»
«De plikter å tilby avtalefestede velferdstiltak, ikke å bruke en bestemt sum penger.»
[email protected]
[email protected]
Haldoon ble fortalt at mottaket han
bodde på, egentlig skulle bruke mer penger på velferdstilbud. «Jeg ble fortalt at
mottaket skulle bruke 25 000 kroner på
aktiviteter hver måned, men av og til ble
det brukt mindre enn 10 000 kroner. De
snakket om at det ville komme flere bussturer snart, men på de åtte månedene
jeg bodde der, hadde vi én busstur,» sier
Haldoon.
En fredag jeg fikk høy feber, førte underbemanning på asylmottaket til jeg fikk
beskjed om at ingen kunne undersøke
meg før mandagen, fordi sykepleieren
hadde fri,» forteller han.
selv, i frykt for å bli sagt opp. For noen
år siden deltok hun selv på et kurs for
blivende verger. «Det virker som at Fylkesmannen ikke vil ha verger som snakker høyt. På opplæringskurset for verger
ble jeg fortalt av en innleder at det var
forventet at vi skulle være lojale mot utlendingsmyndighetene. Det virker heller
ikke som om de som driver mottakene
vil ha ansatte som snakker for høyt,» sier
Halvorsen.
Ifølge henne har mange av de som jobber på mottak, dårlig barnefaglig kompetanse. Dette går ut over barna. «Vi merker
at situasjonen tærer på de yngste. Det er
utrolig at de klarer seg så bra som de gjør.
De får mangelfull oppfølging, og det psykiske helsetilbudet er så å si fraværende.
Mange av disse barna har traumer og bruker all sin energi på å holde hodet over
vannet. De har lite å gjøre, samtidig som
de sliter med mange vanskelige tanker.
Det å vente på utfallet av egen asylsak er i
seg selv også en påkjenning. Det er tungt
nok å skulle bo et sted der dette ikke tas
hensyn til,» sier Halvorsen. Hun forteller
at både hun og andre verger har fått høre
fra mottaksansatte at penger som er øremerket velferd og aktiviteter, brukes til
andre formål på grunn av dårlig økonomi.
Ekstra bevilgninger. For hvert ekstra barn
som kommer til et mottak, skal mottakene
få ekstra bevilgninger fra UDI. Men Ingrid
Halvorsen fra Vergeforeningen Følgesvennen forteller at hun og flere verger stadig
hører at de ansatte ikke ser noe til dette.
«I driftsoperatørenes forslag budsjetteres
det sjelden for uforutsette ting. Dette fører til at når man får økte flyktningstrømmer, sån som nå, blir det færre ansatte på
flere barn,» sier hun.
Halvorsen opplever at de mottaksansatte er frustrerte, og forteller at flere har
bedt henne lekke forholdene til pressen.
Hun sier at de ansatte på mottak er redde for å varsle om kritikkverdige forhold
[email protected].
4
| NR. 28 | NOVEMBER 2015 (12.11–16.12) NY TID – MÅNEDLIG INTERNASJONAL ORIENTERING
NY TID – MÅNEDLIG INTERNASJONAL ORIENTERING NOVEMBER 2015 (12.11–16.12) |NR 28
AKTUELT
ANDRE MENER
PERSPEKTIV
Droner: Et lite stykke Norge
DRONEANGREP
Legg skylden på muftien
Israel. Da Benjamin Netanyahu gjentok
sin påstand om at Haj Amin Al-Huseini,
som var mufti i Jerusalem fra 1921 til
1937, var den faktiske planleggeren bak
nazistenes holocaust, mens Adolf Hitler i
virkeligheten var en uvitende antisemitt
som bare ville «utvise jødene», begynte
jeg å lure på hva den israelske statsministerens febrilske hjerne ville komme
opp med neste gang.
Mens konflikten eskalerer vil kanskje
Netanyahu mobilisere de retoriske våpnene og argumentere for at Hitler selv i
virkeligheten var en araber ved navn Abdul, ikke Adolf. Når alt kommer til alt var
han jo liten og mørk, og hadde samme
type bart som mange fez-bærende karer
på den tiden. Fra spøk til alvor – jeg vet
ikke om jeg skal le eller gråte av Netanyahus kommentarer. Jeg vet heller ikke hva
som er den skumleste forklaringen: at
Netanyahu kom med kommentarene som
et kynisk kalkulert propagandatrekk mot
fienden, eller om han faktisk tror på det
han lirer av seg.
Å hevde at Haj Amin på noen som helst
måte skapte holocaust førte til at Angela
Merkels talsperson måtte gjenta Tyskernes ansvar:
«Alle tyskere kjenner historien om de
morderiske nazistene som ledet frem til
holocaust. Dette er noe som læres bort i
tyske skoler med god grunn: Det må aldri
gå i glemmeboken.»
Teksten er et utdrag fra en kronikk skrevet av Khaled Diab i avisen Al Jazeera.
http://www.aljazeera.com/indepth/opinion/2015/10/blame-mufti-jerusalem-nazi-netanyahu-151022103157506.html
Feminismen er ikke død
– trass i alle drapsforsøk
Storbritannia. Feminismen er død – leve
feminismen. Forsiden til ukemagasinet
The Spectator vil ha oss til å tro at kampen er over, og at vi herved kan «gå videre». Jeg kan ikke være den eneste som
mener at dette er fantastiske nyheter.
Vi stressede, oversensitive og evig fornærmede kan endelig slutte å finkjemme
Twitter på leting etter hver minste ting å
klage over, og endelig slutte å hate menn
lenge nok til at vi kan skaffe kjæreste.
Fryd og glede!
Men det er fremdeles noen få, små problemområder å rydde opp i. Kvinner blir
fremdeles drept av sine mannlige partnere hver uke, og hvert år blir 85 000 av oss
voldtatt. På skolen vil en tredjedel av oss
bli utsatt for uønskede seksuelle tilnærminger, også kjent som seksuell trakassering, mens vi er i alderen 16–18 år. Men
dette har du hørt før. The Spectator er
omtenksomme når de tilbyr oss en pause,
for det faktisk litt slitsomt å gjenta denne
statistikken igjen og igjen. Det er vanskelig å stadig skulle belyse et problem som
forblir uløst når samfunnets vokalseksjon
i stikker fingrene i ørene.
Teksten er et utdrag fra en kronikk skrevet
av Laura Bates i avisen The Guardian.
http://www.theguardian.com/commentisfree/2015/oct/25/feminism-isnt-dead-spectator
Det heter intifada
Noen diskuterer hvilken merkelapp vi
skal sette på situasjonen i Palestina. Er
det en intifada, et opprør, eller er det begynnelsen på en intifada? Jeg tror ikke det
finnes noe uttrykk utover «intifada» eller
«massedemonstrasjon» som kan brukes
til å beskrive en situasjon der unge mennesker fra hele Palestina erklærer sin
opposisjon mot okkupasjonen, undertrykkelsen, rasediskrimineringen og de
brutale drapene de utsettes for.
Det er en intifada, og denne intifadaens
slagord er denne fantastiske generasjonen palestinsk ungdom som ikke har ikke
blitt moralsk fordervet og ødelagt. Denne
generasjonen gjenoppretter det beste av
sin foreldregenerasjons skarpsinn – de
som bar byrden av den første palestinske
intifadaen, og som senere skrev seg inn
i historiebøkene som den edleste form
for folkelig motstand. Den intifadaen ville
ført frem til frihet og uavhengighet, hadde
det ikke vært for at den havnet i Oslo-avtalens felle – en felle israelerne nennsomt
satte opp for å nedtone alt palestinerne
oppnådde den gang av endrede maktbalanser til fordel for det palestinske folk.
Teksten er et utdrag fra en kronikk av
Mustafa Barghouti som sto på trykk i avisen Al Ahram. http://english.ahram.org.
eg/NewsContentP/4/155966/Opinion/
It-is-called-an-intifada-.aspx
5
Terskelen for å drepe
noen er mindre når man
slipper å se den man tar
livet av. Nye lekkasjer har
avslørt brutaliteten i USAs
droneprogram.
AV ASLAK STORAKER
Militære droner – førerløse flymaskiner
– har i økende grad blitt USAs foretrukne
våpen i kampen mot mistenkte Al Qaida-medlemmer. I april publiserte Motherboard Radio dokumentarfilmen Dawn
of the Killer Robots, der de intervjuer den
pakistanske gutten Zubair Rehman. Han
ble skadet i et amerikansk droneangrep,
og beskriver selv hendelsesforløpet slik:
«Plutselig så jeg en drone, og jeg hørte en
lyd: 'Dam, dam.' Deretter så jeg to raketter
komme mot oss. De slo ned rett foran oss,
akkurat der bestemoren min sto. Senere
fikk jeg vite at rakettene rev henne i filler.»
Rehman beskriver også det vi vet er praksisen med å sende et nytt rakettangrep
umiddelbart etter det første – noe som
antakelig gjøres for å drepe de som kommer løpende for å hjelpe sårede. «Jeg løp
alt jeg kunne for å komme meg vekk derfra,» forteller han. «Så hørte jeg det andre
nedslaget: ’Dam, dam.’ Som et resultat av
det andre angrepet ble ni barn skadet, og
noen ble også martyrer.» Lillesøsteren Nabila forteller at hun ikke tør å forlate huset
eller gå på skolen lenger. Hun er redd for
amerikanske droneangrep. Samtidig begynner praksisen rundt den amerikanske
dronekrigføringen å komme frem i lyset.
Lovbrudd. I midten av oktober lanserte
nettmagasinet The Intercept en reportasjeserie om den amerikanske bruken av
droneangrep i Afghanistan, Jemen, Pakistan og Somalia. Serien reiser viktige moralske spørsmål, også for militærindustrien
og militærmakten i Norge. Bakgrunnsmaterialet for reportasjeserien er hemmelige dokumenter som The Intercept har fått
tilsendt fra en varsler med nær kjennskap
til Obama-administrasjonens militære
droneprogram. Magasinets journalist Jeremy Scahill fremhever det historisk nye
i at det amerikanske militæret har begynt
å ta livet av mistenkte motstandere utenom kamphandlinger. Helt siden Gerald
Ford var president, har USAs militærstyrker hatt en stående ordre om ikke å begå
utenomrettslige henrettelser av fiender.
Obama har unngått problemet ved å redefinere droneangrepene med nytalen
«målrettede likvideringer».
Norsk industri er tungt
involvert i amerikanske
droner.
Offisielt skal disse likvideringene bare
forekomme mot medlemmer av Al Qaida
og deres samarbeidspartnere for å unngå
nært forestående angrep mot USA. Men
Scahill viser til at fremtredene amerikanske tjenestemenn har uttalt at man
må bruke en «mer fleksibel» forståelse
av begrepet «nært forestående» (John
Brennan), og at det ville innebære «en
uakseptabel risiko for amerikanske borgere» å vente med å eliminere medlemmer av terrorgrupper til det foreligger
informasjon om konkrete planer for angrep (Eric Holder). Dokumentene beviser
også at mange av de som blir ført opp på
dødslistene, ikke tilhører internasjonale
terrornettverk, men er krigere i lokale
afghanske grupperinger som ikke oppsto
før etter den amerikanske okkupasjonen.
Skjuler drap på sivile. En annen ulovlig
praksis knyttet til disse henrettelsene,
er at antall sivile drepte nedjusteres ved
at uidentifiserte drapsofre i ettertid klassifiseres som fiender – til tross for at de
ikke har stått på noen liste over mistenkte terrorister. The Intercept refererer fra
dokumenter som viser at av de 155 som
ble drept i droneangrep i Nordøst-Afghanistan fra 1. mai til 15. september 2012,
var bare 19 klassifisert som «jackpot», det
vil si personer amerikanerne hadde bestemt seg for å ta livet av på forhånd. De
øvrige 136 ble registrert med betegnelsen
«fiender drept i stridigheter». Magasinet
siterer den anonyme varsleren i etterretningen, som sier følgende: «Hvis det ikke
finnes bevis på at den drepte ikke var en
mann i kampdyktig alder, eller bevis på
at den drepte ikke var en ulovlig fiendtlig
stridende, så stilles det ingen spørsmål.
De stemples som fiender drept i stridigheter.»
The Intercept gjengir et intervju med
forskeren Larry Lewis, som har studert
effektene av USAs krigføring i Afghanistan.
Lewis’ studier viser at droneangrep har
en ti ganger høyere sjanse for å ta livet av
uskyldige sivile enn angrep fra bemannede
fly. Magasinet viser også spesielt til et tilfelle i september 2012, der 12 sivile jemenitter ble drept i et amerikansk droneangrep,
inkludert tre barn og en gravid kvinne. The
Bureau of Investegative Journalism anslår
at mellom 3719 og 5221 mennesker har
blitt drept av amerikanske droneangrep i
Afghanistan, Jemen, Pakistan og Somalia
siden 2002. Minsteanslaget deres er at 514
var sivile, og at minst 183 var barn.
Odd Karsten Tveit, som blir 70 år neste måned, har nå skrevet seks bøker fra
Midtøsten: De større bøkene Alt for Israel (1996), Krig og Diplomati (2005),
Libanon farvel (2010) og nå De skyldige
(2015), samt de mindre Nederlag (1985)
og Annas hus (2000).
Han har arbeidet i NRK siden 1973,
og var utenrikskorrespondent i Midtøsten
i tre fireårsperioder: 1979–83, 1990–94
og 2003–2007.
Fortsetter fra forsiden ...
Norsk etterretning. The Intercept kan
også dokumentere at den viktigste måten å identifisere et offer på før vedkommende drepes av droner, er sporing av
SIM-kortet i den mistenktes mobiltelefon.
I en artikkel i Bergens Tidende 19. oktober tok Frode Bjerkestrand tak i dette, og
reiste spørsmålet om norsk etterretnings
innsamling av mobildata i Afghanistan
kan ha blitt brukt av amerikanerne for å
identifisere hvem som skulle likvideres.
Bjerkestrand viser til at det i november
2013 ble avslørt at norsk etterretning
hadde samlet inn data- og telefontrafikk
under ISAF-oppdraget i Afghanistan, som
bare i løpet av en gitt måned inneholdt
metadata fra 33 millioner telefonsamtaler.
Denne informasjonen ble delt med amerikanerne. I BT kunne vi lese at Bjerkestrand hadde stilt spørsmål om dette til
E-tjenesten, men at de ikke hadde rukket
å svare før avisen gikk i trykken.
Ny Tid ba Bjerkestrand om å få videresendt svaret han etter hvert fikk fra
E-tjenesten. Svaret bekrefter at data de
har samlet inn, kan ha blitt brukt i amerikanske droneangrep. E-tjenesten skriver:
«Etterretningstjenesten har bidratt i en
NATO-ledet operasjon i Afghanistan, og
har delt etterretninger med deltakende
nasjoner innenfor ISAF-samarbeidet. Etterretninger produsert av norske enheter
kan derfor ha inngått i et samlet informasjonsgrunnlag for operasjoner som gjennomføres innenfor rammen av krigens
folkerett og gjeldende engasjementsregler. Slike operasjoner kan ha inkludert
bruk av våpenbærende droner.»
Flere norske bidrag. Norges Fredslag
publiserte i april 2014 en oversikt over
norsk våpenindustris bidrag til den amerikanske droneproduksjonen. Norsk industri er tungt involvert i amerikanske
droner: Chemring Nobels fabrikk på Hurum produserer og eksporterer drivstoffet til Hellfire-raketten, som er den mest
brukte raketten i dagens dronekrig. Prox
International i Asker har utviklet en overvåkingsdrone, som de i 2011 avtalte å eksportere til Storbritannia for en verdi av
200 millioner dollar. Siden 2012 har disse
dronene blitt brukt i krigen i Afghanistan.
Kongsberg Defence System fikk i mai 2012
en kontrakt på 210 millioner kroner som
gikk til å levere programvare til NATOs
Global Hawk-droner, og gjennom underselskapet Svalsat på Svalbard leverer de
satellittsignaler som brukes til å styre
amerikanske droner i Afghanistan og Irak.
Toten-selskapet Nammo eier en fabrikk i
USA som er med på å utvikle og produsere droneraketten Small Tactical Munition.
Også Simicon på Kongsberg har laget en
egen overvåkingsdrone for eksport, Sensonor i Horten produserer gyrokomponenter til droner, mens Eidel i Eidsvold
produserer programvare som brukes til
å kommunisere mellom droneraketter og
kommunikasjonssentralen.
Det gir en ekstra vond smak i munnen å
lese om amerikanske droneangrep på en
bestemor i Pakistan eller et barn i Jemen,
når man vet at det er stor sannsynlighet
for at raketten eller dronen som drepte
dem, inneholdt et lite stykke Norge.
Storaker er medlem av Internasjonalt utvalg i
Rødt, og er fast bidragsyter i Ny Tid.
[email protected].
Hvor mye kan et kamera se?
OVERVÅKNINGSTEKNOLOGI
Spillereglene for hva vi
kan se med et kamera er i
ferd med å forandre seg.
Datamaskiner vil snart
kunne tolke bilder uten
menneskelig hjelp.
AV TORI AARSETH
Nysgjerrige tilskuere stimler sammen
rundt et utstillingsbord i Oslo Militære Samfunds lille festsal. På bordet står
en detaljert modell av Holmenkollbakken og en skjerm med 3D-fremstilling av
hoppbakken og området rundt, som de
nysgjerrige kan navigere rundt i som et
dataspill. Modellen og fremstillingen av
Holmenkollbakken i 3D er utelukkende
basert på en serie med bilder i 2D. Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) har samlet
teknologene og de potensielle brukerne i
Forsvaret for å diskutere hva den nyeste
kamera- og bildeprosesseringsteknologien kan brukes til.
«Dette er et felt som delvis handler om
å ta bildet, som går på fysikk, hardware
og optikk, og delvis om hvordan vi prosesserer bildene i datamaskiner,» forklarer Torbjørn Skauli, forsker ved FFI, til
Ny Tid. På kamerafronten er det spesielt
utviklingen i hva kameraet kan se, som er
interessant. «De vanlige kameraene som
vi bruker mest, er de som tar opp synlig
lys,» sier Skauli. «Det er en velutviklet teknologi som også er billig, og vi får veldig
høy oppløsning, mange piksler og veldig
god følsomhet, som blant annet i militærsammenheng gjør det lettere å ta bilder
om natten.»
Slike kameraer kan likevel bare se lys ut
til omtrent én mikrometer, altså bare en
liten del av lysets spektrum, ifølge Skauli.
Såkalt hyperspektrale kameraer, som
produseres i Norge, kan fange langt mer
informasjon. «Det menneskelige øyet
har bare tre primærfarger, mens et hyperspektralt kamera kan ha hundre eller
mer,» forklarer Skauli. «På den måten forandrer spillereglene seg for hva vi kan se
med et kamera rent fysisk. Slik kan vi vite
mye mer om hva slags materiale det er vi
ser. Det er en kraftfull teknikk for å kartlegge landskaper i militærsammenheng,
og for å skille mellom ting som ser like ut
for øyet – for eksempel å skille kamuflerte
ting fra naturen,» sier han. Hyperspektrale kameraer brukes også i sortering av avfall, i medisinsk avbildning, og i romsonden som tok bildene som nylig viste spor
av flytende vann på Mars.
Kan overvåke en hel by. Utviklingen i
kameraene som kun fanger det synlige
spektrum, er også i ferd med å gi helt nye
bruksområder. Gigapikselkameraer plassert i et fly kan fange en hel by i ett bilde,
med et så høyt detaljnivå at det er mulig
å zoome inn på enkeltmennesker. «Det
er jo en veldig interessant og ikke helt
ukontroversiell utvikling,» kommenterer
Skauli. «Det svarer til at vi nærmest har
video av en hel by hele tiden, og det er
naturligvis noe vi kan ha nytte av i militær
sammenheng. Hvis vi klarer å prosessere
disse store strømmene av bilder, så kan vi
også få automatisk varsling om ting som
er militært relevante. Men det er klart at
det innebærer en massiv overvåking.»
Gigapikselkameraer plassert i
et fly kan fange en hel by i ett
bilde, med et så høyt detaljnivå
at det er mulig å zoome inn på
enkeltmennesker.
Kameraovervåkning i bybildet er ikke
noe ukjent fenomen. Utbredelsen av kameraer i banker, i butikker, på kollektivtransport og rundt viktige bygninger har
skutt fart i det siste tiåret. Men hittil har
man måttet samle inn informasjon fra veldig mange forskjellige kilder for å få en like
helhetlig og detaljert oversikt som man
kan få med ett gigapikselbilde. På den andre siden kan man nå hente ut langt mer
informasjon om enkeltmennesker enn før
ved hjelp av ordinære overvåkningskameraer. Dagens Næringsliv rapporterte i
sommer at overvåkningskameraer som er
i salg til kommersiell bruk i Norge i dag,
kan gjenkjenne ansikter og registrere informasjon om blant annet hudfarge og kjønn.
Kvaliteten på dagens digitalkameraer
har også ført til at det produseres små
satellitter basert på masseproduserte
komponenter, som er veldig billige sammenlignet med tidligere. Til tross for den
beskjedne størrelsen gir disse satellittene
mange detaljer. «Hvis du for eksempel ser
på firmaet Skybox Imaging, som ble kjøpt
opp av Google, så tilbyr de en oppløsning
på bakken som er bedre enn én meter, og
andre tilbyr vel bedre enn en halv meter
oppløsning på bilder og video som man
kan kjøpe kommersielt,» forteller Skauli. Med en slik oppløsning kan man for
eksempel ta bilder av ting på størrelse
med biler. Ifølge Skauli er det likevel begrenset hvor lenge en satellitt kan stirre
på samme sted: «Disse satellittene farer
veldig fort av gårde, så det er ikke mulig
å videoovervåke alle steder til enhver tid.
Satellitter i lav jordbane går i omtrent sju
kilometer i sekundet, så de forsvinner
ganske fort over horisonten igjen.»
Vil lære datamaskiner å se. Minst like vik-
tig som kamerateknologien er metodene
som utvikles for å analysere bildene. «Bilder inneholder veldig mye data, og mengden av data øker i takt med oppløsningen
på kameraene. Samtidig øker ytelsen på
datamaskiner også hele tiden, på grunn
av den samme ustoppelige strømmen av
teknologiske gjennombrudd,» sier Skauli. Ved å utføre kompliserte regneoperasjoner på bildene kan man for eksempel
trekke ut informasjon om menneskeskapte strukturer og lage 3D-modeller av dem
«En natt på Yasir Arafats kontor i Vest-Beirut i 1980.»
Panelet på FFIs forum diskuterer bruksområder for den nye kamerateknologien. Fra venstre: Trym
Haavardsholm og Torbjørn Skauli, forskere på FFI, Major Ola Petter Odden, Hærens Combat Lab, og Major
Øyvind Berg, Brigade Nord.
– som modellen av Holmenkollbakken.
Prosessering av bilder kan også brukes til
å kartlegge store områder på kort tid, og
til å navigere uten bruk av GPS-systemet,
som vil være sårbart i en krig mellom
stormakter.
Såkalt dyp læring er kanskje noe av det
som i størst grad kommer til å endre måten vi bruker kameraer på. Metoden går
ut på at datamaskinen lærer seg å gjenkjenne ting og situasjoner etter å ha fått
en rekke eksempler med forklaring av hva
tingene er. «Det har jo lenge vært sånn at
datamaskinen ikke forstår hva det er den
ser på,» forklarer Skauli. «Dette vil fortsatt
være sant en stund, men det er en nokså
sterk trend i retning av at vi kan bruke
prosessering for å hente ut stadig ny informasjon fra bilder.» Datamaskinene har
altså begynt å gjøre ganske gode tolkninger av hva som finnes i et bilde, og kan
kjenne igjen for eksempel ulike typer kjøretøy eller skip den har fått informasjon
om fra før.
Datakraften vi opererer med for øyeblikket, er på utrolige tusen milliarder pikseloperasjoner per sekund. «Den viktigste
konsekvensen av det er kanskje at datamaskiner kan lage informasjonsprodukter på et ganske høyt abstraksjonsnivå i
sanntid, slik at de kan begynne å overta
noen av oppgavene som tidligere krevde
en person til å følge med på bildet,» forklarer Skauli. «Automatisert prosessering
og tolkning av bildene gjør at vi ikke er
avhengig av årvåkenheten til personen
som sitter og kikker på skjermen.» I fremtiden kan vi altså tenke oss at vakter ikke
trenger å følge med på overvåkningska-
meraer lenger. I stedet gir datamaskinen
et varsel når den oppfatter en mistenkelig
situasjon eller person.
Ny teknologi, nye utfordringer. Det å
klassifisere bestemt atferd som mistenkelig, er i seg selv noe som reiser etiske
problemstillinger når det brukes i det
offentlige rom. Avhengig av hvordan teknologien tas i bruk, vil mennesker med
helt legitime grunner til å oppføre seg på
en måte som flagges av systemet, kunne
bli mistenkeliggjort og overvåket i større
grad enn før. Prosesseringsteknologien er
i ferd med å bli såpass billig og utbredt at
vi kan forvente at private og kommersielle aktører tar den mer og mer i bruk. Vil
de nye mulighetene føre til at man bruker
kameraer på helt andre måter og helt andre steder enn det vi er vant til?
«Flere storbyer har opplevd at det flyr
droner over viktige bygninger uten at vi
vet hvem som styrer dem,» sier Skauli.
Tilstedeværelsen av droner er et eksempel som begynner å bli velkjent også i
Norge. Kombinert med prosesseringsteknologien kan bildene fra droner altså
brukes til å hente ut en detaljert modell
av bygningene det er snakk om. Fra et militært perspektiv byr dette på nye utfordringer. Ifølge Skauli er teknologien i ferd
med å bli såpass billig og tilgjengelig at
også ikke-statlige aktører – som terrorister – lettere kan få tak i det som tidligere
var forbeholdt militæret innenfor kamerateknologi.
Aarseth er frilansjournalist og fast bidragsyter i
Ny Tid. [email protected].
det var ikke spennende nok, så jeg flyttet
over til utenriks. Jeg er veldig nysgjerrig,
det er en del av meg å reise og oppleve.
Det er ikke slik at jeg ruser meg på krig eller oppsøker farlige situasjoner. Men som
reporter må man være i nærheten av det
som skjer, slik jeg reiste ut med fotografene til frontlinjen. Jeg satt ikke i en bar
eller redaksjon og brukte pressemeldinger fra Reuters og AP. Jeg brukte samtidig
’fjellvettreglene’ – snakket med kjentfolk,
sjekket værmeldingen, og visste at det er
ville være galt å snu,» sier Tveit.
Kollega Robert Fisk skriver om Tveit
i Pity the Nation. Lebanon at War (1990)
at han «hadde en ustoppelig appetitt for
selv å se det som skjedde i Libanon-krigen. [H]an reiste ut til slagene.» Fisk var
konstant overrasket over at Tveit ikke
døde der ute, og anså ham som en survivor. Fisks regel var å bevege seg rundt
slike. «Robert Fisk er en god forfatter,
men noen ganger overdriver han litt,»
sier Tveit. «Jeg var en korrespondent som
ønsket å komme tilbake i live. Nyhetene
kommer ikke til deg, du må ut og finne
dem. Vi reiste sammen, og vi var begge
livredde. Han er en av de beste korrespondentene jeg vet om.»
NRK-korrespondenten Odd Karsten
Tveit går i den nettopp utkomne boken
De skyldige (Kagge Forlag) inn i Midtøsten-konfliktene med de militære, diplomatene og etterretningsagentene – men også
Norges innblanding i området. Ifølge ham
selv er «ting aldri som de ser ut». Boken
på over 1100 sider beveger seg over flere
tiår: fra seksdagerskrigen i 1967 via Lillehammer-drapet på 70-tallet, Libanon-krigen, den første intifadaen på 80-tallet og
frem til vår tid.
De fleste bodde den gang på Commodore Hotel i Beirut, et hotell Tveit beskriver
for Ny Tid: «Commodore ble journalisthotellet i hjertet av Vest-Beirut. Det ble også
skutt mot og avfyrt bilbomber utenfor
hotellet. Baren på hotellet var stedet der
gjengledere, spioner, journalister, militære og diplomater hang. Det var en fantastisk atmosfære. Senere fant jeg ut at flere
var spioner for CIA. Eksempelvis Yassir
Arafats nærmeste etterretningsrådgiver,
Abu Hassan Salame.»
Fisk beskriver også dette journalistmiljøet som et sted der de delte opplevelser.
Tveit kommenterer: «Ja, du delte ting
med mennesker du stolte på, og som hadde sett ett og annet selv fremfor å basere
seg på rykter. Vi ble nemlig stadig lurt og
løyet for av mennesker i maktposisjoner.
Nå i ettertid tenker jeg på Nietzsche som
skrev at statsmenn aldri forteller sannheten, men heller historier som passer
dem – selv om det er en løgn eller halvsannhet.»
I boken De skyldige er det mange løgnere. «Det gjelder alle. Man kan ikke stole på
dem. En jødisk-amerikansk journalist som
allerede kom undercover til Palestina i
1948, sa en gang til meg: ’Dobbeltsjekk alltid historien. Hvis moren din sier at hun
er glad i deg, dobbeltsjekk det også.’»
Sabra og Shatila. Tveit fulgte invasjo-
nen av Libanon i 1982 og den påfølgende krigen. Han var også en av de få som
sammen med Robert Fisk rapporterte fra
massakrene i Sabra og Shatila. Fisk beskriver hvordan Tveit «følelseskald talte
opp likene og rapporterte».
«Jeg gikk inn med Robert Fisk fra The
Times, Loren Jenkings fra Washington
Post og AP-fotografen Bill Foley. Da så vi
likene,» forteller Tveit. «Vi prøvde å opptre samlet og rolig. Jeg var klar i hodet og
rapporterte i lydopptakeren. Men kroppen min reagerte. Jeg kastet opp hele tiden. Jeg prøvde å telle hvor mange jeg så,
for jeg visste at det senere ville bli spørsmål om hvorvidt vi snakket sant eller om
vi overdrev. Senere laget jeg en dokumentar basert på filmklipp andre tok etter
hvert, kombinert med mitt materiale som
radioreporter. I Brennpunkt-dokumentaren Sporene etter Sharon har du alt.»
Både Tveit og Fisk har en interesse for
detaljer i Sabra/Shatila tilbake i september 1982. Fisk beskriver hvordan fluene
surret overalt blant likene – åpnet han
munnen, ble den fylt av fluer, de kravlet
på notisboken hvite ark, på hans bare
hud. Han beskriver det hele som en varm
ettermiddag under svartedauden. Barn
med strupen kuttet, oppblåste mørknede babyer, stabler av mannekropper,
kastrerte, døde øyne som stirret, kvinner liggende over søppelhauger, døde
«Den 18. april 1983 ble USAs ambassade i Beirut sprengt i luften av en bilbomber. Jeg sto 300 meter unna og kom tidlig til åstedet. Den libanesiske fotografen
Marwan Wakim tok bildet, som jeg fikk kjøpt mange måneder senere med rett til å publisere.»
utenriksminister Knut Frydenlund, godt
ut av denne historien. De tenkte politisk
fremfor juridisk.»
Tveit er god på disse fortellingen, detaljene, krimhistoriene. Han skildrer også
hvordan mennesker som Jens Christian Hauge og justisminister Inger Louise
Valle arbeidet og var involvert. Dessuten avdekkes hvordan myndighetene og
Schjødt gjerne skjulte det at Israel hadde
atomvåpen, med leveranser av uranium
til Fimona: «Det er interessant å se hvordan norske politikere og politi satt på
en tidsbombe. De visste at Israel hadde
atomvåpen, men de ønsket ikke å avdekke det.»
«I 1990, på intifadaens 1000. dag, ville vi lage reportasje i Ramallah. Midt under en «standup» foran kamera
hoppet en israelsk soldat ut av jeepen og begynte å skyte på de steinkastende unge palestinerne.»
Klippet ligger på YouTube og er sett av over seks millioner mennesker. hester, en treåring med bakhodet blåst
vekk, kvinner med mager skåret opp og
fostre dratt ut, og en liklukt som satt seg i
klærne. Tveit kommenterer til Ny Tid: «Vi
hørte lyden av fluene fordi det var så stille. Så luktet vi likene. Vi så døde mennesker, hoder, armer. Drepte kvinner og barn
med blod som fremdeles rant. En mann
på over 90 år lå ved siden av stokken sin,
øynene var utstukket med kniv. Det var
grusomt. Men man prøver å rapportere
så korrekt som mulig. Jeg fikk ikke mareritt av dette. Det er som et slags håndverk
– du må være ærlig og gjøre det riktig. Det
er som en som lager en stol. Han prøver å
lage den så bra som mulig, selv om det er
en drittsekk som skal bruke den etterpå.
Og du vet at du aldri er god nok.»
Israel ville ikke at CIA skulle
ha tette bånd til PLO.
Apropos detaljer rundt de rundt 2000
drepte skriver Tveit på side 338: «Jeg så
et mannshode, barneføtter, et kvinnebryst, en mage som så ut som en sten.»
Nesten samme setning som Fisk skrev for
25 år siden (side 364 i Pity the Nation). De
fulgte hverandre hakk i hel. En annen situasjon som beskrives av Fisk, er den der
de begge kom over en død, vakker kvinne
liggende i en bakgård under tørkesnorene hun hadde hengt klær på. Fisk antar
hun ble drept et par minutter tilbake, og
voldtatt siden skjørtet hennes var dratt
opp og bena lå spredt. Var hun for dere
bare enda en å telle opp? spør jeg Tveit.
«Nei da, men journalister har forskjellig
stil. Jeg går ikke inn i detaljene. Jeg liker å
skrive om slikt, men ikke overdrive. Folk
kan tenke selv, folk er ikke dumme.»
De skyldige. Både Tveit og Fisk har be-
skrevet hvordan to israelske Hercules-fly
landet i Beirut 24 timer før massakren,
fulle av libanesiske kristne militsgrupper,
trent og uniformert av Israel – men også
hvordan veien til Sabra/Shatila nylig var
merket med veiposter. Denne massakren
ble faktisk omringet av Israels regulære
hær. Med Sharon som ansvarlig forsvarsminister ga israelerne disse kristne falangistene kart, og lyste opp nattemørket
med beskjeden om å «skylle ut terroristene». Tveit kommenterer: «De fortalte dem
så og si hva de skulle gjøre. I Sabra og
Shatila var det også sionistene som hadde skylden, selv om de ikke drepte selv.»
En av Tveits kollegaer den gang, Janet
Le Stevens, dro til falangistenes hovedkvarter etterpå og intervjuet lederen Joseph Hadad. Hun skrek til ham at han var
en slakter – han korset seg og var taus.
Tveit forteller i boken at den kristne militsen hadde fått «kokain, hasj og brennevin
for å bli ’modige’ nok til å drepe» (side
139). Men hva med Tveit selv – ville han
kunne reagert som Stevens overfor all
maktbruken?
«Nei. Det gjør jeg ikke. Det er ikke min
stil å rope til personer. Stevens var aktivist. Hun er en amerikansk journalist
som viste seg å være en sterk tilhenger
av PLO. Jeg prøver å gå rundt og se dette
som en profesjonell journalist. Da er det
ikke passende å skrike til folk på noen av
sidene. Jobben min er å fortelle folk hva
som skjedde. En gang jeg skulle møte Ariel Sharon i Jerusalem, spurte legen min
hvordan jeg kunne møte denne morderen. Jeg spurte om han ikke ville behandle pasientene sine like godt dersom han
eller hun var morder eller din fiende? Han
så på meg og svarte: Du har rett.»
Men Tveit må jo dømme – hvordan kunne han ellers skrevet en bok med tittelen
De skyldige? «Ja, det er mange skyldige.
Men som korrespondent for statskanalen
NRK har man én agenda. Som tv- eller
radioreporter rapporterer man mindre
følsomt enn når man mange år senere
skriver en bok.»
I De skyldige kritiserer Tveit også NRK,
etter at han rapporterte på telefon fra
nevnte berømte massakre, og deskjournalisten hjemme i trygge Oslo deretter
satt sitt eget navn på saken som ble presentert. «Jeg følte at reporteren på nyhetsdesken selv ville på luften, men det
kan også ha vært snakk om tekniske feil
på telefonlinjen,» sier Tveit.
Når det gjelder reporterens rolle i offentligheten, spør jeg Tveit om hans kollega Sidsel Wold, som ganske feilaktig er
kritisert for ensidig å forsvare Palestina
under Gazakrigen i fjor sommer. Hva tenker Tveit om publikums mening om reporterne?
«Jeg vil ikke diskutere dette. Det har
med person å gjøre. Noen svarer på kritikk på nettet, jeg har valgt å ikke gjøre
det. Hvis noen påpeker at jeg har gjort en
feil, kan jeg beklage og si at jeg gjør feil
hele tiden. Men mennesker som bare kritiserer meg for ting jeg ikke har sagt, eller
ting de tror jeg har sagt, gidder jeg ikke
å involvere meg i. Det er nok grunnen til
at jeg har sluppet unna mye kritikk – for
hvem bryr seg?»
Konflikten om Palestina er ikke sort
eller hvit, understreker Tveit. «Det er så
mange gråsoner. Man kan ikke si at noen
er terrorister og at noen ikke er det. Det
er overgripere og forbrytere på alle sider.
Men Palestina er okkupert, og palestinerne prøver å få landet tilbake. Man
skal passe seg for å si at palestinerne er
uskyldige, mens israelerne er skyldige.
Det er skyldige på alle sider. Men det er
en ubalanse – det er en svak og en sterk
makt. Man kan aldri være nøytral når man
rapporterer om en ubalansert krig,» sier
han, og fortsetter: «Norge er fremdeles en
god venn av Israel. Norske myndigheter
er vennlige, men offentligheten, derimot,
har endret seg fullstendig. Da jeg kom
til Libanon i 1978, mente de fleste mennesker i Norge at PLO var en terrororganisasjon. Palestinerne hadde ikke rett til
en stat, det hadde Israel. Nå er det reversert.»
Propaganda? Israels ambassadør i
Norge, Raphael Schutz, karakteriserte
her i Ny Tid (i september) journalistikk
som venstresidens propaganda mot
hans hjemland. Tveit kommenterer: «En
ambassadør er sendt utenlands for å
snakke på vegne av sin egen regjering,
og i dette tilfellet en meget konservativ
regjering. Det er jobben hans. Noen sier
at diplomater er folk som blir sendt utenlands for å lyve på vegne av sitt lands
myndigheter. Jeg sier ikke at han lyver,
men jobben deres er å svare hvis Israel
blir kritisert.»
Til at Gideon Levy, Haaretz’ journalist i Israel fikk samme karakteristikk av
Schutz, har Tveit følgende kommentar:
«Jeg har lest mye av mange israelske
«Fra frontlinje på iransk side i krigen mellom Irak og Iran ( 1980–1988). Vi kom under bombardementet
mens NRKs fotograf Elfin Haug fortsatte å filme. Senere dro vi til Iraks side av fronten.»
journalister, men de mest interessante av
dem er de som står i fare for å bli drept
for sine meninger. Det er farlig å kritisere Israel. Vi i Norge har ingen problemer
med dette, men jeg har stor respekt for
mennesker i alle land som våger å si noe
på tross av frykt for eget liv.»
Tveit påpeker at det israelske militæret
i større og større grad blir en hær av bosettere. «Mange israelske offiserer bor i
bosettinger. Den ene dagen er de bosettere som kanskje angriper palestinske sivile i nærheten av bosettingene. Den neste
dagen er de i uniformer og representerer
den israelske hæren. Israelske journalister har kartlagt dette, og kommet frem til
at israelske militære er langt mer høyrevridd enn før på grunn av at mange bor i
bosettinger. Det er flere og flere som bekymrer seg for hva som kommer til å skje
i Israel i framtiden. Jeg forstår dem.»
Hva da med USA, Israels gamle støttespiller i FNs sikkerhetsråd. Er det en endring på gang der?
«Det er veldig komplisert, men jeg tror
det er kristensionistene og ikke den jødiske lobbyen som virkelig fremmer USAs
støtte til Israel. Selv om det på overflaten i dag ser ut som om USA kritiserer
Netanyahus regjering, står de til syvende
og sist sammen. Det ble igjen tydelig for
noen uker siden, da spørsmålet om et palestinsk flagg utenfor FN-bygningen kom
opp. Israel og USA stemte nei. Norge sto
overraskende nok over. Men da seremonien fant sted, var Børge Brende på banen
for å vise solidaritet. Så i virkeligheten
handlet stemmeavgivningen om at man
ikke vil lage problemer innad i den norske regjeringen når Frp sitter i regjering.
Dette er internpolitikk, men ingen utenrikspolitikk.»
«Jeg ville ikke ødelegge
regjeringen.»
– Kåre Willoch
Så likevel – har Tveit egne meninger
overfor de han møter i Midtøsten? «Jeg
er imot stater som er basert på religion,
enten det er kristendom, islams eller jødedom. Jeg er for demokratiske stater
som forsvarer sine innbyggere, uansett
hvilken religion de tilhører. Men jeg er
ikke en type journalist som inngår diskusjoner med politikere. Jeg stiller spørsmål og prøver å rapportere svarene så
korrekt som mulig. Jeg husker en gang
jeg kritiserte Yitzhak Rabin ved å utrykke
at jeg kanskje hadde stilt et dumt spørsmål. Han svarte at det ikke finnes dumme
spørsmål, bare dumme svar. Jeg spør,
men jeg diskuterer ikke med intervjuobjektene mine.»
Norsk diplomati. Hva da med politikerne,
kan de la følelsene styre? I Tveits forrige
bok Farvel Libanon (side 293) beskrives
tidligere forsvarsminister Johan Jørgen
Holsts sinne da han konfronterte sin isra-
elske kollega Shimon Peres – etter at han
ble klar over at Israelerne brukte tortur
under forhør. «Senere, da Johan Jørgen
Holst ble utenriksminister, brukte han
ikke det samme språket selv om det var
snakk om tortur. Politikere tenker oftere
på interesser enn på moral. Jeg tror det
passet ham å være mykere mot den israelske arbeiderpartiregjeringen som utenriksminister enn som forsvarsminister,
da det ikke var noe hemmelig diplomati å
forholde seg til.»
Utenriksminister Knut Frydenlund
fikk også kritikk fra sine kollegaer for å
ha mistenkt daværende Israel-ambassadør Keenan for å bygge oppunder en anti-PLO holdning i Norge. Norges vennlighet overfor Israel var også tydelig hos
Kåre Willoch, ifølge Tveit: «Willoch var
ganske mild med den israelske regjeringen da han var statsminister. Jeg spurte ham senere: Hvorfor var du så mild
med dem – du visste jo om okkupasjonen? Du visste alt du vet nå, og først nå
støtter du palestinernes sak? Da svarte
han: På den tiden var jeg statsminister,
og hadde en samarbeidsregjering med
et kristent parti. Jeg ville ikke ødelegge
regjeringen.»
Man skal altså ikke stole på politikere? Tveit svarer: «Ulike tider skaper ulike
svar. En israeler sa til meg en gang: Still ti
israelere ett spørsmål, og du vil få ti ulike svar. Men still én israeler det samme
spørsmålet ti ganger, og du vil også få ti
ulike svar. Svar har med situasjonen å gjøre. Jeg tror det også gjelder i Norge.»
En annen historie blant de mange i
boken er Tveits fortelling om høyesterettsadvokaten Annæus Schjødt, grunnleggeren av advokatfirmaet Schjødt AS i
Oslo. Her antydes et tidligere klima i Norge. Schjødt ble etter hvert forsvareren til
en av de seks arresterte etter Lillehammer-drapet i 1973, Sylvia Raphael, som
var fast i sin tro på å forsvare Israel som
langvarig Mossad-agent. De hadde drept
feil mann, ikke han de trodde var Arafats
nærmeste etterretningsrådgiver – nevnte
Hassan Salame, av Mossad kalt Den røde
prinsen. Schjødt giftet seg senere med
den sørafrikanske kvinnen han hadde
forsvart som «soldat». Hun hadde svært
så talevillig om Mossads arbeid i Paris, så
Norge valgte av hensyn til Israel å føre saken for lukkede dører. Straffen hennes ble
etter anmodninger senere halvert, men
oppholdstillatelse var vanskeligere. Hun
ble dessuten forsøkt drept i Norge, ifølge
Tveit, der Mossad (styrke 17) ble avslørt
i å forsøke å ta sin tidligere agent (side
433). Interessant skildrer Tveit hvordan
man arbeidet på ministernivå, også med
de tette båndene Norge hadde til Israel
den gang: «Norske myndigheter jobbet for
at Mossad-agentene ikke skulle bli for eksponert. Historien fortsetter når Mossad
lykkes i å drepe Den røde prinsen i Beirut
i 1979. Dette er også en vakker historie
med potensiale til å bli en tv-serie. Det er
disse bakom-historiene jeg elsker å skrive
om. Eksempelvis kom ikke ministre, som
Yrke: Reporter. Kan man egentlig bare
rapportere, være en nøytral reporter, eller dømmer man ved journalistisk å velge
ut hvem man snakker med? Formidler i så
fall Tveit egne meninger når han gjør dette? I De skyldige beskriver han for eksempel tidligere statsminister Salam Fayyad,
godt kjent for et norsk publikum, som en
ukorrupt politiker i forhold til president
Abbas. «Som reporter spør jeg folk for å
sjekke,» sier Tveit. «Det er det palestinske
folket som mener at Abbas er korrupt
og at de ikke har sett samme opptreden
hos Fayyad. Abbas tvang Fayyad til å gå
av etter konfrontasjoner, og nå anklages
han av Abbas’ sikkerhetsstyrker. Interne
Palestina-affærer er ikke så stuerene de
heller.»
Tveit har observert maktforhold over
en 40-årsperiode. Jeg spør ham om det
hele nærmest kan virke som et teater?
«Man må ha veldig god fantasi for å
forstå hva som virkelig skjer, for når du
ser tilbake på israelske presidenter og
statsministre, finner du folk som har vært
i fengsel for både voldtekt og korrupsjon.
Jeg tror man finner korrupsjon overalt.
Men i Israel er det langt mer avdekket
enn andre steder. I Palestina har man
ennå ikke hatt store rettssaker, så det er
fremdeles litt under teppet. Men folk vet.»
Politikere tenker oftere på
interesser enn på moral.
På de 1100 sidene Tveit nå har skrevet,
fant han spesielt etterretningsagenter fra
Mossad, Shin Bet og CIA langt flere steder enn på nevnte Commodore Hotel.
Han fant også ut at Jordans Kong Hussein
sto på CIAs lønningsliste. Og han har hatt
tilgang til brev fra Osloprosessen, samt
arkiver andre ikke har hatt. Så hva er konklusjonen og erfaringen etter disse 40 årene, fra da han la om kursen fra økonomisk
oljejournalistikk og dro til Libanon – med
utallige reportasjer på tv og tusenvis av
skrevne sider om Midtøsten?
«Jeg står på andre menneskers skuldre når jeg skriver om Midtøsten, så det
er ikke jeg som har funnet ut av dette.
Men jeg fant noen førstehåndskilder som
kunne fortelle hva som skjedde de siste
40 årene. Eksempelvis møtte jeg Mustafa
Sein. Han var en veldig nyttig kilde, fordi
han koblet Arafats etterretningsstab med
CIA i Beirut. Den røde prinsen, som de
først forsøkte å drepe i Lillehammer og
siden drepte i Beirut, ble ikke drept fordi
han var en del av Black September (bak
München-drapene). Han ble drept fordi
Israel ikke ville at CIA skulle ha tette bånd
til PLO og Arafat, og lære hva de egentlig
tenkte. Det var derfor de drepte ham.»
Det er tydelig at det er helt andre grunner til at ting skjer enn man tror, hvis man
kikker nærmere etter. Jeg avslutter samtalen med å spørre reporteren med lappen foran det ene øyet om han har blitt
desillusjonert etter alle disse årene.
«Ja, jeg er desillusjonert når det gjelder
Midtøsten. Men jobben min er å rapportere, og forhåpentligvis være en god forfatter. De skyldige blir ikke min siste bok.»
Se også www.nytid.no for en kort video fra
samtalen med Odd Karsten Tveit.
Lie er ansvarlig redaktør. [email protected]
6
| NR. 28 | NOVEMBER 2015 (12.11–16.12) NY TID – MÅNEDLIG INTERNASJONAL ORIENTERING
NY TID – MÅNEDLIG INTERNASJONAL ORIENTERING NOVEMBER 2015 (12.11–16.12) |NR 28
INTERNASJONALT
PERSPEKTIV
Fortsetter fra forsiden ...
Erna Solberg og finansminister Siv Jensen
30. oktober presenterte justeringane i
statsbudsjettet for neste år. Mottaket av
langt fleire flyktningar enn forventa gjekk
hardt utover den langsiktige bistanden.
Om kutta står seg gjennom forhandlingane med Venstre og KrF, vil den norske
landbruksinnsatsen internasjonalt vere
rekordlåg. Det skuffar stort i Utviklingsfondet. «Noreg har vore viktige, og tidvis
òg i front, innan berekraftige produksjonsmetodar og kunnskap om dette for
småbrukarar i fattige land. Som ein seriøs bistandsaktør har me blitt lytta til,
og det er ein samanheng mellom korleis
dette blir prioritert i utviklingshjelpa, og
kor høgt det står på agendaen i landa det
gjeld,» seier Kari Helene Partapuoli.
dei store subsidieordningane i USA og EU,
som utviklinglanda har meint at hindrar
ei styrking av mellom anna den afrikanske landbrukssektoren.
Fleire premissleverandørar for den
internasjonale klimadebatten, deriblant
Union of Concerned Scientists, peikar på
at dei forpliktingane som verdas land har
sendt inn i forkant av Paris-toppmøtet, på
langt nær vil vere nok til å nå togradersmålet. Forskingsdirektøren deira, Doug
Boucher, gjekk nyleg ut og peikte på at
forpliktingane til dei rikaste landa, deriblant Noreg, ikkje inkluderer klimatilpassing i landbruket. «Det ligg ein reell ironi i
dei fyrste klimaforpliktingane som dei ulike landa har levert. Utviklingslanda seier
kva dei vil gjere (i land- og landbrukssektoren), men så langt har USA og dei andre
industrilanda ikkje gjort det same,» skriv
Boucher i eit innlegg på nettstaden til
Union of Concerned Scientists.
«Kjøttkonsumet aukar med
inntektsnivå, noko som har
skapt grobotn for ein stadig
ekspanderande kjøttindustri».
«Landbruket og mattryggleik
kjem ikkje til å ha ein
sentral plass i ein ny, global
klimaavtale.»
«Høgt prioritert». Lars Andreas Lunde,
Ingen strategi. Uroa blir delt av det inter-
nasjonale matforskingsnettverket CGIAR,
og av mange sivilsamfunnsaktørar, både i
Noreg og internasjonalt. Ein av dei er den
norske organisasjonen Utviklingsfondet,
som arbeider med retten til mat og ein
berekraftig matproduksjon. I oktober lanserte dei rapporten Bærekraftig landbruk
i et endret klima, om landbruket i sørlege land og møtet med klimaendringane.
«Interesseorganisasjonar driv lobbyverksemd, og mange andre driv strategiarbeid
for ein berekraftig matproduksjon. Men
det manglar ein overordna strategi for
korleis ein skal få dette til,» seier Kari Helene Partapuoli, leiar for Utviklingsfondet
til Ny Tid. Organisasjonen ho leiar, har
størstedelen av prosjekta sine i Afrika,
kor FAO reknar med at matproduksjonen
må auke med opp mot 70 prosent fram
mot 2050. Hennar håp er at desse per-
«Passive
myndigheiter»
KLIMA
Matproduksjonen står
for minst ni prosent av
dei norske klimautsleppa,
halvparten av utsleppa
frå vegtrafikken. Mindre
kjøttproduksjon vil ha ein
tydeleg klimaeffekt, meiner
forskarar og sivilsamfunn.
AV PEDER ØSTEBØ
Meldinga til landbruket og regjeringa har
i lang tid vore klar: Meir korn, mindre
kjøtt og mindre dyrking av myrområde
Tørke i Manaus, Amazonas, Brasil. Foto: AFP PHOTO/Raphael Alves
spektiva blir løfta fram i Paris og under
framtidige toppmøter. «Vårt syn er at mat
og matproduksjon bør vere i sentrum av
klimaforhandlingane,» seier Partapuoli.
Behov for ein større matproduksjon er
sjølvsagt, men langt frå å vere ein realitet. Det gjer òg Tore Furevik, klimaforskar
og leiar for Bjerknessenteret for klimaforsking, uroleg. Overfor Ny Tid omtalar
han utfordringa i matproduksjonen som
«formidabel». «Om ein tar utgangspunkt i
det landbruket me har i dag, er det mykje som tyder på at matproduksjon vil gå
kan gje ein tydeleg reduksjon i dei norske
klimautsleppa. Likevel peikar få pilar i riktig retning.
Arne Grønlund, seniorforskar ved
Norsk Institutt for Bioøkonomi (NIBIO),
har levert fleire rapportar om klimagassutsleppa i den norske kjøttproduksjonen,
mellom anna til Miljødirektoratet. Han påpeiker at utsleppa kjem frå eit vidt spekter av kjelder, og det er fordøyelsen hos
drøvtyggarane som er den største kjelda.
«Om ein ønsker å redusere utsleppa frå
landbruket, må ein redusere produksjonen av den maten som fører til dei største
utsleppa. Ser ein på totalt konsum og utslepp per kilo vare, er det openbart at det
er storfe, spesielt ammeku, som gir størst
utslepp per kilo kjøtt,» seier Grønlund.
Ifølgje SSB sto jordbruket for 8,7 prosent av klimagassutsleppa i 2014, og
størstedelen av dette er knytte til kjøtt.
Desse tala viser likevel ikkje heile bildet:
Produksjon og transport av for eksempel
importerte soyabønner, ein viktig ingrediens i kraftfòr til både husdyr og fisk, er
ikkje inkludert. Heller ikkje klimarekneskapet til importerte matvarer er inkludert. I fjor importerte Noreg 24 000 tonn
kjøtt. Ifølgje tal frå Landbruksdirektoratet
ligg det så langt i år an til ei drastisk auke.
ned, blant anna på grunn av vatnmangel
og høgare sommartemperaturar,» seier
Furevik.
Kuttkonsekvensar. Faresignala frå forska-
rar og sivilsamfunnet kjem i ei tid der
utviklingsmidlar til matprodusentar er på
veg ned, både i Noreg og på verdsbasis.
Ifølgje OECD har utviklingshjelp til landbruket blitt redusert frå nær 25 prosent
av all utviklingshjelp frå toppnivået på
slutten av 70-talet, til overkant av 6 prosent av verdas totale bistandsbudsjett i
Trur på dugnad. Grønlund er ikkje impo-
nert over norske myndigheiter sin vilje
til å forbetre kjøttproduksjonen sitt klimarekneskap. «Slik eg ser det, har det
offentlege vore svært passive. Me kan
jo òg sjå en klar målkonflikt i politikken
– ein vil auke produksjon av storfekjøtt,
samstundes som ein vil redusere klimautsleppa. Det likevel fullt mogleg å auke
matproduksjonen på andre måtar,» seier
Grønlund, og viser til større produksjon
av robuste grønnsakstypar og kjøtt med
lågare utslepp, som svin og kylling.
«Meir korn, mindre kjøtt og
mindre dyrking av myr kan
gje ein tydeleg reduksjon i dei
norske klimautsleppa.»
I ein rapport frå den anerkjente tenketanken Chatham House med tittelen
Livestock – Climate Change’s forgotten sector viser at svært få, både i rike og fattigare land, tenker på diettval og kjøttkonsum som relevante for klimaendringar.
Arild Hermstad i Framtiden i våre hender
(FIVH) er ein av dei som prøver å endre
det. Han meiner det bør skje meir frå po-
Kuruketul før klimatoppmøtet
Folket og kulturen må være
med når vi skal ta tak i
klimaendringene. Men er
det håp?
KLIMA
NINA OSSAVY
KLIMATOPPMØTE
KLIMAPOTETMØP
KLAMTIOPPMØTE
MAKTOPPELIMTØ
EMOKATTMØTPIP
MATKLØIPPMOTE
POTTELAKMØMIP
PITTEKLØMAMOP
KATTEMEØLOPPI
OPPEKAMTØTILE
POPTEMATMIØLK
ATOMØPPKLEIMT
TELMATMIKØPOP
POTPLIKETMAMØ
TØMIKOMLETAPP
TIPPKATTELOMØ
MATKOPPMØTELI
TØTPAKMØLMTIP
APELØKOMMPTIT
KATTIPØPMOLEM
KLEMTIOPPTØMA
TTIPPØLIPOMAM
TOPTEPMØIMAKL
TEPØMTOKLPIMA
1. Jan Erik Volds dikt «Kulturuke» i 24 uli-
ke versjoner hørte jeg for første gang da
jeg var liten. Han leste det selv på tv, tror
jeg. Og det var selvsagt morsomt. Men
jeg skjønte ingenting. Det virket meningsløst, på en måte. Og det var kanskje det
som var meningen. Et ord tømt for betydning – du kan snu om på det hvordan
du vil. Det betyr ingenting.
Tanken på COP21, klimatoppmøtet i
Paris, fyller meg med samme, tomme
følelse. Skal du ta toget til EMOKATTMØTPIP Paris i desember for å demonstrere? Tror ikke det. Det skjer ikke en
dritt der, uansett. Toppene gir beng.
Unntatt småtopppene i de landene som
allerede er i ferd med å forsvinne i havet.
De gråter. Har du noe håp for KLAMTIOPPMØTE i Paris, Nina? Nei, la oss snakke
om noe annet. Permakultur kanskje?
2. Via den engasjerte, norske kunsteren
Eva Bakkeslett får jeg en mail fra den
kanadiske dramatikeren Chantal Bilodeu, med forespørsel om å være en del
av Climate Change Theater Action, som
hun er medarrangør av. Disse ordene
føles umiddelbart mer substansielle.
Climate Change Theater Action. Jeg
sjekker det ut. Ingen topper involvert.
Men handling og engasjement. Dramatikere og scenekunstnere på krigsstien.
50 utvalgte tekster med utgangspunkt i
klimaendringer fra dramatikere over hele
verden gjøres tilgjengelige, og kan presenteres i en eller annen form – fritt frem
hvordan. Leses, stuntes, settes opp i en
leilighet, ropes ut på gata, gjøres som
video, hva som helst, men det skal skje
7
før eller under møtet i Paris. Noen gjør
tekstene ved enden av en isbre, andre i
øko-parker, noen skyper en lesning. Det
er fritt frem og fullt av faen, sorg og kraft.
Det er fritt frem og fullt av
faen, sorg og kraft.
Jo mer jeg leste, desto mer kjente jeg
at håpet kanskje var på gli. Kanskje det
ikke er for sent? Her er det i alle fall en
vilje til handling.
Climate Change Theater Action en del
av en større prosjekt kalt ArtCOP21. Det
er inspirerende lesestoff. Kunst, installasjoner, konserter, debatter, workshops,
foredrag og filmvisninger for å nevne noe
denne store globale kulturen inneholder.
Til nå er det prosjekter i 34 land, og tallet
øker daglig. Flere og flere melder seg på
med ulike prosjekter. Målet for festivalen
er å understreke for beslutningstagere at
det trengs store endringer i klimaspørsmålet, og at bruken av fossil energi må
ta slutt. Og å synligjøre viktigheten av
klimaendringene for folk. Folket må være
med. Kulturen. For ArtCOP21 er klima
kultur. Kultur er klima. Kulturen, det er
oss. Politikere er, selv om det ikke virker
sånn, også en del av folket. Vi sitter alle i
den sammen båten. Og havet stiger. Jeg
svarer Chantal og skriver at dette vil jeg
være en del av.
3. Jeg vakler. Jeg vakler mellom troen på
at vi kan endre noe og et skjørt håp om
at det er mulig. Og hvorfor skulle jeg ikke
2014. Kari Helene Partapuoli meiner det
er ein uheldig tendens. «No ser me at ein
i sårbare område kan få avlingsnedgang
samstundes som befolkningsveksten
held fram. Da må det å skaffe mat på ein
berekraftig måte vere jobb nummer éin.»
I 2012 kom den raudgrøne regjeringa med ein strategi for sitt arbeid med
mattryggleik, Matsikkerhet i et klimaperspektiv. Denne utgår i år, og det er ikkje
planar for å erstatte eller vidareføre han.
Det skapte heller ikkje applaus blant bistandsorganisasjonane då statsminister
litisk hald. «For meg verkar det som om
politikarane er redde for å ta i denne debatten. Ein vil snakke mest mogleg om
teknologi, og ikkje om livstilendring og
forbruksendring.» Det meiner Hermstad
er dumt. «Vi meiner det er bra å anerkjenne at folk si eigen innsats er viktig,» seier
Hermstad.
Statssekretær Lars Andreas Lunde viser til at regjeringa har fleire tiltak for å
gjere landbruket meir klimavennleg. «me
har blant anna ei breitt samansett gruppe
som skal sjå på klimaløysingar for landbruket, og i statsbudsjettet no ligg det
pengar til eit pilotanlegg for biogass, det
avfall frå landbruket kan vere med på å
skape energi».
Lunde kan ikkje vise til konkrete tiltak
for å få ned det norske kjøttforbruket,
men er samd i at det er bra for miljøet
om ein mindre kjøtt. «Det er ikkje gjort
i ei handvending å endre folk sine matvanar, men me har klare tilrådingar på at
folk bør ete mindre kjøtt. Dette er eit godt
døme på at folk kan bidra til meir klimavennlege løysingar på eige initiativ,» seier
Lunde.
[email protected].
Statssekretær i Klima- og miljødepartementet (H), viser til at regjeringa framleis vil prioritere mattryggleik i Sør, sjølv
om mattryggingsstrategien utgår. «Dette
er høgt prioritert både for regjeringa og
globalt, blant anna som del av dei nye
utviklingsmåla. Me har blant anna eit
større samarbeid med Den afrikanske union der dette inngår, og dette er òg ein del
av arbeidet som skal realiserast gjennom
Den globale miljøfasiliteten (Green Environmental Facility - GEF),» seier Lunde
til Ny Tid.
På spørsmål frå Ny Tid om større kutt
til den langsiktige bistand, viser Lunde til
at flyktningkrisa har skapt ein ekstraordinær situasjon. «Det samla bistandsbudsjettet er rekordhøgt, men det har blitt
gjort forholdsmessige omprioriteringar i
eit større tal postar.»
Fleire miljøorganisasjonar har påpeikt
at kutt i den langsiktige bistanden til mellom anna klima-, mat- og regnskogstiltak
kan skape fleire klimaflyktningar.
«No er dette eit eingongskutt, og Noreg
ligg framleis svært høgt på bistand til des-
se områda. Me har mellom anna vedtatt å
gje 3 milliardar årleg over dei neste åra til
regnskog. At me i 2016 vil måtte redusere dette med om lag 380 millionar kroner,
til i overkant av 2,6 milliardar, inneber at
løyvinga framleis vil ligge på eit høgt nivå.
Prosjekta som me støttar vil kunne fortsette, men enkelte nye prosjekt kan bli
utsett,» seier Lunde.
Moteord og kjøt-tabu. Eit tiltak som deri-
mot er på full fart på den internasjonale
agendaen, er det såkalla «klimasmarte
landbruket». I samband med klimakonferansen i New York i september i fjor,
blei Den globale alliansen for klimasmart
landbruk (GACSA) oppretta, i eit forsøk
på å sette mat og landbruk på dagsorden.
Initiativet har fått mykje merksemd, men
òg blitt kraftig kritisert for å spele ned dei
sosiale aspekta ved matproduksjonen, og
for å ikkje fremme haldningsendringar og
reform i vestlege land. Ei kjend sanning i
matforskinga er at kjøttkonsumet aukar
med inntektsnivå, noko som har skapt
grobotn for ein stadig ekspanderande
kjøttindustri. Verdas helseorganisation
(WHO) sine framskrivingar på feltet viser
at det globale konsumet av kjøtt kan auke
med 25 prosent berre dei neste 15 åra.
Tore Furevik er blant mange som held
fram at sjølv om tilpassingstiltak kan
gjere ein forskjell, er det grenser for kor
mykje ein kan gjere utan større omleggingar: «Globalt sett er det ingen tvil om at ei
auke i etterspurnad av kjøtt, spesielt storfekjøtt, ikkje vil vere berekraftig. Dette
krev store mengder vatn- og arealressursar, som i viktige område er svært utsette
for klimaendringane. Og fører i tillegg til
store mengder klimagassutslepp,» seier
Furevik.
Se også foredraget «The Great Challenge»
(om matproduksjon, jordbruk og klimaendringer) av Michael Pollan, forfatter
og professor ved UC Berkeley Graduate
School for Journalism, på YouTube: https://www.youtube.com/watch?v=eSjHN8zefak&sns=em.
AV TORI AARSETH
«Det er soya og biff som er hovedårsakene til avskogingen i Amazonas,» sier journalisten Stefano Wrobleski. Han og avisen
InfoAmazonia bruker satellittdata fra
NASA for å skaffe seg oversikt over omfanget av avskogingen i Amazonas. I 2004
iverksatte regjeringen en handlingsplan
mot avskoging, hvor ett av tiltakene var
å overvåke utviklingen via satellittbilder.
Siden da har avskogingen vært nedadgående, men ifølge InfoAmazonias foreløpige beregninger for 2015 er trenden på
vei oppover igjen. «Problemet er oppløsningen på satellittbildene,» forklarer
Wrobleski til Ny Tid. «Man oppdager ikke
avskoging som er mindre enn 6,25 kvadratkilometer. Så det de har begynt å gjø-
etter en lastebil med tømmer hele veien
til sagbruket. På vei tilbake til byen stoppet lastebilen, og sjåføren og tømmerhoggerne ventet i flere timer i en bar mens de
spilte biljard. De ville ikke bli sett kjørende rundt i byene og på hovedveiene om
dagen med en ulovlig lastebil. Vi ventet
et stykke fremme på veien i mange timer,
og da de til slutt kom, kunne vi følge etter
dem til sagbruket. Da dørene på sagbruket lukket seg, så vi et skilt der det sto
’Tømmer til eksport’, som betyr at dette
tømmeret skulle ut på det internasjonale
markedet,» forteller Aranha. Vel tilbake i
São Paulo jobber Aranha og kollegene i
Repórter Brasil med å spore det ulovlige
tømmeret til den endelige kjøperen.
Ulovlig tømmer. Men årsakene til avsko-
Uinteresserte medier. Samtidig som utvik-
gingen er også mange og komplekse.
Mens Wrobleski og InfoAmazonia overvåker satellittbilder fra NASA, etterforsker
Ana Aranha avskogingen som frilansjournalist – blant annet ved å undersøke
tømmerets ferd ut på det internasjonale
markedet. «En av sakene jeg jobber med
nå, begynte med en reise til ett av urbefolkningens landområder,» sier Aranha til
Ny Tid. Gravejournalisten har gransket
avskogingen i Amazonas i fem år nå. I oktober besøkte hun Global Investigative
Journalism-konferansen på Lillehammer
for å fortelle om utfordringene ved å dekke den lyssky virksomheten. «Vi leide en
gammel, støvete bil, og planen var å dra
til dette urbefolkningsområdet for å følge
I USA har dokumentarfilmskaparane Kip
Andersen og Keegan Kuhn tatt på seg
eit oppdrag som sjølv den amerikanske
miljørørsla har kvidd seg for: Å starte eit
nasjonalt ordskifte om klimaendringar
og kjøtt. Dokumentarfilmen Cowspiracy
(2014) følgjer Andersen på ei reise gjennom den amerikanske miljøaktivistfaunaen, kor han prøver å få svar på eitt
spørsmål: Kvifor fortel ikkje miljøorganisasjonane om klimakonsekvensane av
landbruk og kjøttkonsum? Amerikanarane er, saman med Australia og New Zealand, på verdstoppen i kjøttkonsum, med
eit gjennomsnittleg konsum på 117,6 kilo
på innbyggar ifølgje FAO. Trass i at kjøttproduksjon og landbruk er rekna som ei
svært viktig årsak til både klimagassutslepp og lokal miljøøydelegging, driv få
av dei store amerikanske miljøorganisasjonane aktivt opplysings- eller kampanjearbeid om temaet.
I eit intervju med den uavhengige nyheitskanalen Democracy Now den 7. april
hevda både filmskaparane og den kjende
gjorde da hun ble sjef. Stolt tok hun bort
ordet «vern» og lot det fattige ordet miljø
stå igjen og gispe etter luft. Miljø? Tømt
for mening. Liømj. Hun burde skamme
seg, Sundtoft. Dustfont. Ondtsuft. Jeg
håper hun vokser på veien til Paris. Det
er ennå noen uker igjen.
4. Jeg sitter på et møte med folk fra For-
fatternes klimaaksjon, Klimavalgalliansen og CAN (Concerned Artists Norway).
Vi er ikke mange. Seks (ild)sjeler rundt
et bord skal planlegge kunstnernes deltagelse i Folkets Klimarmarsj i Oslo. Vi er
ikke mange der rundt bordet denne mandagsformiddagen – men spredt utover
kloden er det mange. For også denne
marsjen er et globalt prosjekt. Over hele
verden den 28. november arrangeres The
Peoples Climate March. Vi var samlet
for å klekke ut gode ideer til hvordan vi
skal få andre kunstnere – arkitekter, scenekunstnere, musikere og forfattere – til
å bli med i marsjen, si til de folkevalgte
med alt det kunstneriske motet vi kan
fostre, at vi trenger handling. For å si:
Ikke kødd med iskanten vår, la olja ligge,
reduser utslippene. For å si at de må la
de tomme ordene fly med vinden og fylles med ropene fra de små menneskene
i verden og manifestere seg i resultater.
På Facebooksiden Oslo Climate March er
det foreløpig skremmende få påmeldt. La
oss håpe at antallet stiger, og at kunstnere sammen med andre yrkesgrupper lager en gigantisk marsj som selv Sundtoft
kan få en propell i rumpa av. Og kanskje
bør du også vurdere å ta toget til Paris?
Ikke til COP21, men til Folkets klimamøte
lingen har tatt en vending til det verre i
Amazonas, er det vanskelig for journalistene å få dekket situasjonen på bakken.
«Det er visse temaer brasiliansk media
ikke er interessert i, og Amazonas er ett
av dem,» sier Aranha. Etter hennes oppfatning ligger årsaken i sosiale og kulturelle ulikheter i det brasilianske samfunnet. «Det hele er knyttet til vår historie.
Vi har vært kolonisert, så kulturen vår
verdsetter materielle ting, og vi ser alltid
til utlandet – til Europa og USA. Det er
mange rasistiske fordommer i Brasil, ikke
bare mot svarte, men hovedsakelig mot
urbefolkningen. Deres levemåte blir sett
på som avleggs,» forklarer hun. «Så det er
mange fordommer, og hvis du skriver om
FAKTA OM SKOGEN I NORGE
Skogen i Norge dekker litt over 120 000
km2, noe som tilsvarer 37 prosent av landarealet i Norge.
Bryt kjøttabuet
Mer enn 85 prosent av Norges produktive skogareal er i privat eie, og det
er fordelt på mange små eiendommer (og
noen store). Det er i dag over 130 000
eiendommer med minst 25 dekar produktivt skogareal.
Californiske kyr. Foto: Justin Sullivan/Getty
Images/AFP
gravejournalisten Will Potter at landbruksindustrien i landet driv eit omfattande
arbeid for å kneble kritikarar: «Denne
industrien er svært mektig, og har moglegheit til å presse kongressen til å vedta lovgiving for berre er til fordel for han
sjølv, og ikkje forbrukarane,» sa Kuhn til
kanalen.
Cowspiracy er tilgjengelig for norske sjåarar gjennom Netflix.
I denne månedens avis ser vi på matindustrien, Nina Ossavy deler sine refleksjoner rundt klimatoppmøtet, og vi ser nærmere på skogen (neste side).
Jeg tenker på alt dette snakket om
togradersmål og så videre. Som om vi
skulle snakke om en matematikk, en eksakt vitenskap. Det er jo bare gjetninger
og tull og tøys. Ingen vet. Ingen vet hva
som skjer om vi holder oss innenfor en,
to, tre, fire eller fem graderes oppvarming, hvordan det vil påvirke oss og
livet på jorda. Hvor høy temperatur tåler
havet før det dør? Økologien er sårbar.
Dør plankton, dør hval. Og foreløpig øker
vi utslippene. Alle som en. Øker og øker.
Øker. Øker.
Jeg tenker på vår egen miljøminster,
hvor vilje til tomme ord virker sterkest.
Og tenk, hun heter ikke lenger miljøvernminster, nei, for det var jo det første hun
Avskoging i Amazonas
er tett forbundet med
landranere, drap og slaveri.
Uavhengige gravejournalister
jobber med å komme til
bunns i hvem som tjener
på ødeleggelsen av verdens
viktigste økosystem.
re siden handlingsplanen ble iverksatt, er
å avskoge mindre områder slik at satellittene ikke kan fange det opp. I tillegg tar
de bare de mindre trærne.» På den måten
vil det fortsatt være et tredekke synlig
på satellittbildene. «Nå som de vet at de
blir overvåket, endrer de metodene sine.
Det kalles forringing,» forteller Wrobleski.
Noe av forklaringen på den forventede
økningen i avskogingstempoet for 2015
ligger i Brasils svekkede økonomi. Ifølge
The Economist har Brasils bruttonasjonalprodukt hatt en negativ utvikling så
langt i år, og den brasilianske realen har
falt som en stein. «Når dollar er langt mer
verdt enn real, øker eksporten av soya og
biff,» sier Wrobleski.
Om lag 86 000 km2 av dette er produktiv skog (tilvekst over 1 m3/ha/år), mens
resten (om lag 34 000 km2) er uproduktiv
skog (tilvekst under 1 m3/ha/år). I tillegg
kommer om lag 20 000 km2 med tresatt
areal – areal med trær, men som ikke er
mange og store nok til å defineres som
skog.
Ny Tid lader i høst opp til FNs klimatoppmøte i Paris 30. november–11. desember ved å trykke en rekke artikler og kommentarer som på
ulike måter berører temaet klimaendringer og miljø.
Kultur er klima. Kulturen, det
er oss. Politikere er, selv om
det ikke virker sånn, også en
del av folket. Vi sitter alle i den
sammen båten. Og havet stiger.
REGNSKOG
[email protected].
OPPTRAPPING TIL KLIMATOPPMØTET 2015
tvile og kjenne på den mørke katastrofens mulige ankomst? Etter København
2009 kom det blant annet frem at Obama-administrasjonen hadde overvåket
de andre landenes samtaler slik at de
de var klar over alles ståsted. De kunne
kikke de andre i kortene hele tiden, og
gikk derfor hele tiden lavere ut. Ergo
endte det, som vi vet, med ingenting.
Hvilke garantier har vi for at de ikke gjør
det igjen? Dessuten har India, Kina og
USA varslet at de ikke vil skrive under på
noen bindende avtaler.
«Slavearbeid går hånd i hånd med avskoging»
i Montreuil som starter 5. desember. Toget går fra Oslo S den 3. desember. Dette
arrangeres av NSB, Besteforeldrenes
klimaaksjon, For Jernbane, Naturvernforbundet og Norsk klimanettverk.
5. Ikke alle er like negative som meg. Hel-
digvis. Jeg spør Chantal Badiou om hun
har noe håp for det store møtet i Paris.
Hvis du vil vite hva en kanadisk dramatiker og aksjonist mener, er svaret her:
«Jeg har et stort håp. Vi ser ut til å
være på et vippepunkt, der det er mye
press fra forskere, NGO-ere og folk generelt om å ta tak i klimaendringene. Det
er så mye som står på spill om man ikke
handler, når det gjelder konsekvensene
dette vil få – så lederne i verden må
komme til enighet. Jeg forstår at målene
man diskuterer ikke er drastiske nok til
å hindre en betraktelig oppvarming, og
at vi må akseptere at det vil bli alvorlige
forstyrrelser uansett. Men jeg vet også
at vi må endre våre tanker om energi og
økonomi. Vi må kanskje være villige til
å gjøre enda større endringer. Samtidig
tror jeg virkelig ikke vi må la politikerne
stå for bestemmelsene alene. Vi trenger
først og fremst å la våre stemmer bli
hørt.»
Jeg er enig. La oss møtes 28. november, om du er så er kunster eller rørlegger, og gå i Oslo Climate March. Sjekk det
ut på Facebook og del!
Ossavy er kunstner, regissør og dramatiker.
[email protected].
VI EIER SKOGENE
Der er den. Fossen. Vakker og foranderlig. Alltid.
Fram til januar 2014 var den bare vakker og flott; et smykke langs veien hjem. Nå går
jeg hit hele tida, og nå er den blitt til noe mer.
Jeg har funnet min faste plass; jeg lener meg mot to slanke, gode hasseltrær ved
elvebredden. Her tar jeg bildene og filmene mine. Noen ganger bare ett, andre ganger
flere. Oftest går jeg hit alene, noen ganger sammen med kjæresten, familien og venner.
Hver gang jeg er her, ser jeg noe nytt, hører noe nytt og opplever noe annet enn igår.
For det er sant; skogen og fossen er i konstant forandring. De er aldri de samme.
Jeg synes jeg kjenner den nå. Den er min foss, i min skog. Jeg er oppslukt og lager
musikk sammen med bandet mitt. Fossemusikk, og fossebilder fra ett og et halvt år
som skal bli til filmen «Fossen i grenseland». Jeg synger David Abrams «Prayer», og jeg
føler meg ikke alene.
Fossen er min foss, i min skog. Det er klart, noen eier den. Flere grunneiere. For lenge
siden gikk de sammen og fikk den verna. Hele elveleiet, og tjue meter på hver side.
Det var en stor jobb med sterkt engasjement. De klarte det, sammen med ornitologene som i 2006 utarbeidet en fullstendig ornitologisk rapport.
Elva deler området i to, én kommune på hver side. Den er verna fordi den er så viktig
for blandingsskogen, for dyre- og fuglelivet. For ørreten som gyter her hver høst. For
traneparet som bodde her det ene året. For fossekallen som var her både i fjor og i år.
Med vingebruset sitt helt inne i fossen, minner den meg om kolibrien i Sør-Amerika.
Elva er verna, men vi må passe på. Jeg lurer på hvordan vannkvaliteten er. Vannet reiser gjennom nesoddlandets jordbruk, det er ikke økologisk. Klarer fossekallen å finne
nok mat? Den liker ikke surt vann, da blir knokler og bein så skjøre – og den lever ikke
så lenge.
Strømvesenet hugger gammeltrærne der det går strømledninger. De ligger der ennå,
som råtnende lik, ved bredden. Veilaget rydder for at vi skal komme fram med bilene
våre. Det er nødvendig, men vi må passe på! Det skal ikke mye buldring og bråking
fra trehugging og krattrydding til i hekketida, før fuglene føler seg utrygge og velger
andre hekkeplasser.
Folk har så lett for å glemme. Tar fossen for gitt. Lar den være bare et vakkert smykke
langs veien hjem. Jeg håper å minne folk om den. Jeg håper å minne folk om vernestatusen. Jeg håper å vekke lysten til andre grunneiere og folk flest om å gå inn for å
verne smykker i deres skog. For Staten selger skogen vår nå! Vi må passe på!
Jeg tar bilder i regn og sol og snø og bitende frost. Og jeg lærer meg om livet her; og
om livet her før meg. En dag møtte jeg en mann som er født og oppvokst i området.
Han fortalte historien om den gangen de bygde en kruttfabrikk her, i 1867. Rett ved
fossen, på oversida der. Du kan se den store steinmuren de bygde til fundament. Kraften kom fra fossen. Men bare etter noen måneder gikk den rett i lufta! Ha ha, kan jeg le
nå. Det var nok ikke særlig moro da det skjedde. Men det er lenge siden nå, da var det
kulturlandskap her. Det gikk sauer langsmed bredden. Det er også funnet rester etter
steinalderbosettinger og vikinger. Fossen har vært viktig for mange, mange generasjoners liv og hverdag.
Nå er elva verna, og skogen får regjere. På fuktige somre blir det nærmest regnskog
her. Dampende grønt og utrolig frodig. Nå kan vi finne hemmelige lysåpninger og kulper. Skogen brer seg om seg selv, og fuglene elsker den. Folka elsker den. Dyra elsker
den. Rådyrene, grevlingen, elgen, reven. Og noen har sett gaupespor.
I CANs monterutstilling på t-banestasjonen på Tøyen får fossen og skogen bli med til
byen, slik at alle kan få se. Og jeg tar med diktsamlingen av Hans Børli, setter meg ved
fossen og leser «Vi eier skogene», og håper at Staten skal forstå!
De siste 90 årene har det vært en tredobling i stående volum, fra rundt 300
millioner m3 uten bark i 1925 til over 900
millioner m3 i 2010.
Økningen i volum betyr også en økning
i karbonlager. Økningen i skogens karbonlager er et resultat av en aktiv skogforvaltningspolitikk de siste 60–70 årene.
Av det totale skogarealet er 58 prosent
gran- eller furuskog, mens 42 prosent er
løvskog. Gran- og furuskogen har et større volum, og 72 prosent av det stående
volumet er gran eller furu, mens 28 prosent er løv.
Død ved er viktig for artsmangfoldet i
skog, og også mengden død ved har
vært økende de siste 90 årene. Årlig øker
mengden av dødt virke med cirka tre prosent.
Årlig avvirkning av industrivirke for
salg har i perioden 1997–2011 ligget på
rundt åtte millioner m3. Dette er under
halvparten av det skogen hvert år vokser
og legger på seg.
Samlet førstehåndsverdi for tømmeret
som ble solgt til industrien i 2011 var 3,1
milliarder kroner.
Skog er en viktig del av den globale
karbonsyklusen, både som lager og som
opptaker av karbon fra atmosfæren.
Hvert år rapporteres utslipp og opptak
av klimagasser i skog til FNs klimakonvensjon, samt til Kyotoprotokollen. I 2011 var
nettoopptaket i skog 32,4 millioner tonn
CO2-ekvivalenter, mens det totale utslippet av klimagasser var 53,4 millioner
tonn. Nettoopptak i skog tilsvarer dermed
60 prosent av de totale menneskeskapte
klimagassutslippene.
Det er to sertifiseringsordninger for skog
i Norge: Norsk PEFC skogstandard (Programme for the Endorsement of Forest
Certification) og FSC (Forest Stewardship Council). Praktisk talt alt tømmer
som omsettes omfattes av PEFC-sertifiseringen, og en mindre del av FSC.
Sertifisering innebærer en rekke krav for
et bærekraftig skogbruk, fra ivaretakelse
av biologisk viktige områder til hensyn til
friluftsliv.
Kilde: Tomter, S.M. og Dalen, L.S. (red.),
Bærekraftig skogbruk i Norge. Skog
og Landskap, 2014. http://www.skogoglandskap.no/filearchive/baerekraftig_
skogbruk_web.pdf
ket stammer fra kolonitiden, og viser til
måten man pleide å forfalske skjøter på.
Det var vanlig å putte papirene i en boks
med sirisser – grilos – sånn at avføringen
fra sirissene fikk papirene til å se eldre ut.
Uttrykket grilagem brukes fremdeles i betydningen landran. I delstaten Pará, som
er mer enn tre ganger så stor som Norge
i areal og ligger innenfor Amazonasregionen, er problemet så omfattende at eksisterende skjøter antas å legge beslag på to
til tre ganger delstatens reelle areal, ifølge
Wrobleski og Aranha.
fattige folk, appellerer du ikke til leserne.
Det er det redaktørene sier: Hvorfor skulle våre lesere være interesserte i denne
historien?» Disse mekanismene bidro til
at Aranha valgte å slutte i jobben hos et
av Brasils største nyhetsmagasiner for å
dekke Amazonas som frilanser for internasjonale medier.
Ville vesten. I Amazonas må lokalbefolk-
ningen kjempe for landet og livsgrunnlaget sitt. Det er ikke bare urbefolkningen,
men også tradisjonelle samfunn som har
levd av skogen i lange tider. «Når man ser
dem, kan det sikkert være lett å tenke ’å,
de er fattige, de har et trøstesløst liv’,
men det stemmer ikke,» forklarer Aranha.
«I realiteten har de et veldig rikt liv. De
bor i skogen hvor de har muligheter for å
jakte, tilgang til god fisk og gode råvarer.
Alt de planter, vokser, for det er veldig rik
jord i skogen. De sanker, og de har et godt
liv. Det er derfor de kjemper mot tømmerhoggerne.»
«Vi hørte mange historier
om drap, men det lokale
politiet ville ikke etterforske.
Jeg fikk inntrykk av at det
lokale politiet var korrupt og
forbundet med landranerne.»
Staten støtter i teorien denne typen
bærekraftige bosettinger som en del av
handlingsplanen mot avskoging, men i realiteten blir lokalbefolkningen i stor grad
overlatt til seg selv.
En av sakene Aranha har dekket, handlet om en lokal aktivist fra nettopp en slik
bosetting. Hun het Nilcilene Miguel de
Lima. «Da jeg fulgte henne, innså jeg at
det fantes en hel kriminell organisasjon
som gikk målrettet etter bosetterne, og
at det forelå en koordinert innsats for å
tjene penger på skogen,» forklarer Aranha. «Landreformprogrammet hadde bosatt dette samfunnet midt i skogen uten
infrastruktur – ingen skole, ingen offentlig
transport, ingen sykehus og ingen politistasjon. Mangelen på statlig infrastruktur
gjorde at landranerne kjapt kom på banen.» Nilcilene Miguel de Lima var en av
bosetterne som valgte å gjøre motstand,
og nektet å dra fra skogen. «Hun ble banket. Huset hennes ble brent ned. Hun ble
også truet med skytevåpen to ganger,»
forteller Aranha. Miguel de Lima fikk til
slutt beskyttelse fra den nasjonale politistyrken, og Aranha ble med henne tilbake til bosettingen. «Historiene jeg hørte
der – dette er det vi kaller frontlinjen for
avskogingen – var som fra ville vesten.
Folk ble drept. Vi hørte mange historier
om drap, men det lokale politiet ville ikke
etterforske. Jeg fikk inntrykk av at det
lokale politiet var korrupt og forbundet
med landranerne,» forteller Aranha.
Dobbelt så mange skjøter som land. Men
det er ikke bare bosettere og urfolk som
blir offer for landranerne i Amazonas.
Tømmerhoggerne er også ofte fattige folk
som blir utnyttet av kriminelle bakmenn.
«Slavearbeid går hånd i hånd med avskoging,» forklarer Aranha. Departementet
for arbeid og sysselsetting har under
inspeksjoner funnet flere eksempler på
moderne slaveri, forteller hun. «Dette er
innenfor lovlig hogst, men det finnes også
ulovlig hogst som ikke inspiseres av staten. Så når de finner slavearbeid innenfor
lovlig hogst, kan du jo tenke deg hva som
foregår i den ulovlige delen av bransjen,»
sier Aranha. Hun viser til historier om
folk som har blitt fraktet til disse områdene for å jobbe med hogst. Mange kommer
seg ikke ut igjen på grunn av mangel på
transport, og noen av dem sulter fordi
de kun har fått utdelt en jaktrifle med beskjed om selv å skaffe seg mat i skogen.
Mangelen på statlig regulering og tilstedeværelse er en viktig årsak til at problemene får fortsette, og regulering av land
med uavklart status er en del av handlingsplanen mot avskoging, forteller Stefano Wrobleski. «Vi har et stort problem i
og med at staten ikke vet hvem som eier
landet. Så det finnes kommuner som for
eksempel vil bygge et sykehus, men så
går det ikke, fordi de ikke vet hvem som
eier landet,» forklarer Wrobleski. «På
grunn av dette får vi grilagem.» Uttryk-
Budsjettkutt og straffefrihet. På tross av
problemene har regjeringen i Brasil kuttet
bevilgningene til bekjempelse av avskoging ned til beinet. Ifølge InfoAmazonias
tall har midlene blitt kuttet med mer enn
en tredjedel under den sittende regjeringen – fra 6,4 milliarder real under tidligere
president Luiz Inácio Lula da Silvas siste
presidentperiode, til 1,8 milliarder real
under nåværende president Dilma Rousseffs første periode. Wrobleski håper andre
land kan bidra ved å legge press på Brasil
med krav om å slå hardere ned på miljøkriminalitet og avskoging. EU har allerede
satt en stopper for import av soya og biff
fra Amazonas, men slike tiltak har utilsiktede effekter. «Vi har et annet biom med
stort biomangfold som heter Cerrado,
men ikke like mange bryr seg om dette området som Amazonas,» forteller Wrobleski.
Etter at EU sluttet å importere fra Amazonas, migrerte produsentene til Cerrado.
«Siden de ikke kan avskoge Amazonas for
eksport lenger, så avskoger de nå Cerrado
i stedet,» forteller Wrobleski.
«Følelsen av straffefrihet er veldig
sterk,» sier Aranha. Hun forteller om en
sak avdekket tidligere i år – den største
om ulovlig hogst det brasilianske politiet
noensinne har hatt, der bakmannen ble
kalt «kongen av avskoging». «De begynte
å bygge en sak mot ham, ikke for ulovlig
hogst, men for økonomisk kriminalitet.
Hvitvasking, skallselskap, alt han hadde satt opp for å hvitvaske pengene fra
tømmeret, var grunnen til at de kunne arrestere ham og sette ham i fengsel – ikke
den ulovlige hogsten i seg selv,» forklarer
Aranha.
Kan ikke dra tilbake. Det er et tydelig be-
hov for gravejournalister som Aranha og
Wrobleski som kan fortelle historiene om
avskoging og lokalsamfunnene i Amazonas. Arbeidsforholdene er imidlertid
vanskelige. Aranha viser til historien om
Nilcilene Miguel de Lima: «Alle jeg intervjuet, mottok selvfølgelig trusler. Og da jeg
publiserte historien, truet de meg også.»
Aranha får stadig meldinger om voldelige
gjenger via kildene sine i Amazonas, men
det er vanskelig å sende journalister for å
verifisere historiene. «Jeg kan ikke dra tilbake dit nå. De kjenner meg, de vet navnet
mitt, jeg har vært der før, så det vil være
farlig,» sier hun. Som redaktør vil hun
heller ikke sende journalister inn i områdene hvor det står på som verst. Selv om
behovet for kunnskap er stort, er også risikoen journalistene løper i felten så stor
at det å ta den må være et personlig valg.
Aarseth er frilansjournalist og fast bidragsyter i
Ny Tid. [email protected].
Livstreet som forsvant
CAN-SPALTE
Vi bør lytte mer til trærne.
AV PER INGVAR HAUKELAND
Hvor ble det av livstreet? Treet som sto
midt i vår verden, som et gigantisk tuntre på det store bruket, Himmeljorden.
Godt plantet i den mørke jorda ga det
røtter og føtter til alt levende. Dets grener strakte seg utover, som de kraftfulle
armene til Søndre, Nordre, Vestre og
Østre, og holdt himmelhvelvingen oppe.
Treet var en magisk bro mellom guder
og mennesker, luft og jord, ånd og materie, det usynlige og det synlige. Og hva
skjedde med de tre seende som voktet
treet? De som kjente tiden, til alt som
har vært, er, og skal bli. De er verken
der eller her lenger. Ingen hører hviskende ord om skjebne eller frihet i suset
fra trekronen, bare duren av motor.
En gang traff jeg livstreet i en kjempe-
furu inne på Gamlegrendsåsen utenfor
Kongsberg. Jeg var sju år og fulgte etter
min to år eldre bror, Lars – en gammel
indianersjel i en norsk guttekropp og
selve høvdingen av Kiowa-stammen.
Når vi skulle sette opp leir, sa han at vi
måtte finne det største treet i nærheten,
og be ydmykt om lov. Denne gangen var
det min tur. Jeg hadde prøvd det før,
uten særlig hell. Med bøyd hode holdt
jeg hånden på ru bark. Plutselig kjente
jeg en veldig varme strømme mellom
hånden og treet. Det kriblet, som om
treet kilte meg på innsiden av hånden.
Jeg snublet bakover i overraskelsen.
Liggende på ryggen så jeg den majestetiske furua bevege på seg. Den lente
sine store og sterke grener ut, som for
å omfavne meg, og jeg kunne kjenne
den si: «Takk for at du spør, lille venn.
Velkommen og værsågod.» Jeg kom meg
raskt på beina og løp bort til de andre,
som lurte på hva jeg drev med. Oppspilt
sa jeg at treet hadde sagt at vi fikk lov til
å slå leir. «Selvfølgelig, så lenge du spør
på en god måte,» kom det litt tørt tilbake fra Lars.
Den store furua – livstreet –
hadde åpnet mine øyne for at
alt lever og taler.
Den store furua – livstreet – hadde
åpnet mine øyne for at alt lever og
taler, såfremt jeg er åpen og lytter bakenfor ordene. Den tente en gnist i meg
som med flere slike dype møter har
vokst til en flamme som brenner for å
ta vare på magien mellom alt som lever.
Som voksen, etter ti år med studier i
USA, blant annet i økofilosofi, dro jeg
tilbake til Gamlegrendsåsen for å oppsøke den gamle furua, for å takke den
for å ha åpnet øynene mine for Himmeljorden. Jeg fant fram til bekken vi fulgte
som barn. Furua stod bakom en åskam
ovenfor bekken, men da jeg kom opp
på åskammen, kjente jeg et Ragnarok i
hjertet – hele området var snauhogd.
Et nytt boligfelt skulle opp. Jeg leita
meg fram mellom kvist og kvas, fant
omsider stubben til den store furua, og
satte meg ned og gråt. Ikke på grunn
av dem som jobber for føa, ei heller
for enda et boligfelt – men fordi dette
vise, gamle livstreet ikke lenger kunne
åpne nysgjerrige barneøyne. Magien
var brutalt brutt av stålets makt, uten
følelse for at det er eventyret i vår egen
sjel vi hogger ned.
Senere den høsten gikk min bror og jeg
en tur langs en strand ved Oslofjorden.
Da så vi noe merkverdig. To grener hadde blitt skylt opp på stranden fra den
mørke sjøen. De lå der, lysende rene,
som om de var blitt renset. Da jeg løftet
dem opp, så jeg at de liknet to mennesker, og det slo meg: Magien er kanskje
ikke brutt allikevel! En ny verden er mulig. Vi kan gjenfortrylle magien der våre
medskapninger igjen får tale. Vi kan
gjenskape forbindelsen til livstreet og
fornye den hellige pakt mellom himmel
og jord. Vi kan igjen la små indianerføtter løpe vilt og levende mellom trestammene. Vi kan ikke la være. En stor og
mektig stubbe innpå Gamlegrendsåsen
har sagt så.
Per Ingvar Haukeland er naturfilosof fra
Høgskolen i Telemark.
8
| NR. 28 | NOVEMBER 2015 (12.11–16.12) NY TID – MÅNEDLIG INTERNASJONAL ORIENTERING
NY TID – MÅNEDLIG INTERNASJONAL ORIENTERING NOVEMBER 2015 (12.11–16.12) |NR 28
PERSPEKTIV
9
INTERNASJONALT
Skrothaugens frigjørende kraft
DET ER IKKE JUL. DET ER VINTER.
VERDEN OM NORGE
ser er alltid gyldige. Snarere er det sånn
at de opparbeider seg en ny kraft i denne
nye konteksten, slik giftig vaskemiddelemballasje kan gjenskape en oldtidsmyte. I stedet for å vise klipp der Skum
og bandet hans opptrer, viser Burmese
Days punkmusikeren mens han leser
opp tekstene sine på en elegisk og melankolsk måte, i ulike sammenhenger
gjennom hele installasjonen. Sammen
med disse bruddstykkene av låter fremstiller Burmese Days den kunstneriske
produksjonsprosessen og beskriver materialene, som ofte er gjenbrukt skrot og
søppel som resirkuleres inn i kunsten.
Burmese Days vender målbevisst tilbake
til de fragmenterte, ødelagte kildene til
kulturell produksjon – den sinte utmattelsen i Skums stemme, varer som er
blitt til søppel, erfaringer med motstand
og fattigdom – på en måte som speiler et
skadet sosialt miljø.
VIDEOINSTALLASJON
Foto: Redd Barna
Kulturell motstand er å
lappe sammen det man
finner på dynga. Burmese
Days viser på omsorgsfullt
vis hvordan myanmarske
kulturaktører ser potensialet
i det fragmenterte – og at et
ødelagt samfunn ikke trenger
å være håpløst.
AV JOHN CUNNINGHAM, LONDON
Karl Ingar Røys’ videoinstallasjon Burmese Days (2014) har tatt navnet sitt fra
George Orwells roman fra 1934. Romanen
er basert på forfatterens erfaringer som
politimann under den britiske koloniadministrasjonen i Burma (som langt senere fikk navnet Myanmar), og gjenspeiler
Orwells hat mot imperialismen. Dette
fikk han innblikk i ved å være deltaker i
og vitne til den britiske kolonialismens
undertrykkelse, utnyttelse og rasisme. I
et senere essay skrev Orwell følgende om
denne tiden: «Jeg hatet jobben jeg gjorde,
sterkere enn jeg kan forklare. I en sånn
jobb ser man imperiets skitne metoder
på kloss hold.»
Røys har ikke knyttet sitt eget arbeid til
Orwell bare for moro skyld. I et intervju
har han nevnt hvordan «mange intellektuelle i Myanmar nesten så på Orwell som
en profet». Dette kom av Orwells evne til
å forutse hendelser, slik han demonstrerte både i Animal Farm og 1984. Disse bøkene ble sett på som foregripelser av det
autoritære postkoloniregimet.
Røys’ Burmese Days begynner med en
skrivemaskin, som brukes til å nedtegne
– med stor presisjon – maskinskriverens
neste dag. Betrakterens blikk følger den
industrielle, maskinelle rytmen til fingrene som slår mot tastaturet for å dokumentere den kvinnelige maskinskriverens
morgendag: en dags ferd med frokost, arbeidsdag på skrivestuen, lunsj, kaffepause og hjemreise. Maskinskriverens fremstilling av morgendagen kan leses som
en selvovervåkende rapportering. Dette
Avgjørelsen om ikke å vise et ferdigstilt
er en særdelses orwellsk maskin: et kommunikasjonsmiddel som blir til et verktøy
for administrering av hverdagslivet.
Selv om Orwell gir gjenklang gjennom
hele Røys’ Burmese Days, er videoinstallasjonen mest opptatt av sosiale konflikter
sett fra perspektivet til politisk engasjerte, myanmarske kulturaktører av i dag.
Installasjonen kartlegger ulike forsøk på
å gripe inn i kampene mot militærjuntaen,
som har vært ved makten siden 1962, utført av kunstnere, en dokumentarskaper,
en rapper og en punkmusiker, både før
og under den smertelig langsomme overgangen til det regimet kaller «disiplinert
demokrati».
Burmese Days er opptatt av både ødelagte, glemte materialer og de skadde,
men ikke nedkjempede ofrene for den
sosiopolitiske undertrykkelsen. Den
gjentatte strofen «we are the urban rubbish» går som et refreng gjennom installasjonen, en rød tråd som binder de ulike
fragmentene sammen. Slik viser Burmese
Days hvordan kulturell motstand på et
vaklende vis balanseres opp mot knappe
politiske, kulturelle og materielle ressurser. Røys prøver ikke å være belærende
ved å skråle og rope gjennom visuelle
overtydeligheter. Det fragmenterte uttrykket i installasjonen understreker
skjørheten i motstandens uttrykk fremfor
polemiske skråsikkerheter. Burmese Days
har ikke et enkelt narrativ å følge, og gir
heller ingen følelse av avslutning eller
fullføring. De ulike og stadig tilbakevendende klippene bryter inn i hverandre, og
fattigdom og hverdagsliv blandes i den
kulturelle produksjonen.
Den gjentatte strofen «we
are the urban rubbish»
går som et refreng gjennom
installasjonen, en rød tråd som
binder de ulike fragmentene
sammen.
Bevissthet om det problematiske ved
kulturell motstand og de farlige konsekvensene det kan få, er gjennomgående i
Burmese Days. Sentralt for dette er hvordan materialer som er kastet og blitt til
søppel og skrot, gjenbrukes for å uttrykke motstand. I et klipp snakker San Zaw
Htway entusiastisk om erfaringene fra da
han satt i fengsel under militærregimet,
og hvordan fangene fortsatte å gi uttrykk
for motstand:
«Hvis de ikke lot oss bruke penn og papir, improviserte vi med det vi hadde til rå-
Myanmars lange vej til fred
MYANMAR
Myanmars historiske
parlamentsvalg leder ikke
nødvendigvis til fred i
landet, efter mere end et
halvt århundredes konflikt
med landets mange
minoritetsgrupper.
AV SUSANNE KEMPEL
Denne julen lever millioner av barn i nød og kulde. I krig,
fattigdom eller på flukt. Din hjelp gir varme og trygghet.
Send SMS «VARME» til 2434 (150,-)
eller gi på reddbarna.no/vinter
«I dag er en historisk og vigtig dag for
Myanmar. Vejen til fremtidig fred er nu
åben.» Med så store ord indledte Myanmars præsident Thein Sein fornyelig sin
tale i hovedstaden Nay Pyi Taw under
overværelse af flere hundrede regeringsmedlemmer, politikere, etniske repræsentanter og diplomater fra mere end 45
lande. «Der er ingen vej tilbage,» fastslog
han. Præsidenten henviste ikke til landets afgørende parlamentsvalg der blev
afholdt den 8. november, som ellers har
haft omverdenens opmærksomhed, men
i stedet til den fredsproces, som han har
indledt med landets væbnede etniske
grupper. Underskrivelsen af en fælles våbenhvileaftale med otte af de væbnede
grupper i oktober er den foreløbige kulmination i den proces. «Dette er et kæmpeskridt på et afgørende tidspunkt for
Myanmar,» bekræfter analytiker Richard
Horsey fra den internationale tænketank
International Crisis Group. «Aftalen baner
vejen for en mere altomfattende politisk
løsning efter valget.»
Myanmar har officielt mere end 100 folkeslag, og cirka 35 procent af befolkningen
er af anden etnisk herkomst end majoriteten burmanerne. Landets pt. 21 væbnede etniske grupper har i mere end 60 år
kæmpet for delvist selvstyre og etniske
rettigheder. Militæret overtog magten i
landet ved et kup i 1962 på grund af uoverensstemmelser om, hvor meget magt de
etniske grupper, som ikke tidligere havde
været underlagt centralregeringen skulle
have. Det problem er fortsat uløst.
Langt fra alle er overbeviste om, at den
fælles våbenhvileaftale er vejen frem, især
fordi den har skabt splid mellem de væbnede grupper, der har skrevet under, og
de, der ikke har. «Disse stridigheder risikerer nu at blive dybere samtidig med at
internationale aktører tilsyneladende støtter dette,» udtaler Seng Raw Lahpai, som
er en ledende civilsamfundsaktør. Hun understreger: «Våbenhvileaftalen er ligesom
parlamentsvalget. De store spørgsmål forbliver uløst: Hvad sker der efter at aftalen
er underskrevet?» Foreløbig er de væbnede kampe fortsat, især i den nordlige del
af landet hvor mere end 6000 mennesker
er blevet drevet på flugt i de seneste uger.
Derudover lever 120 000 fortsat i lejre for
internt fordrevne i Kachin stat på grænsen mod Kina – og kun få af de mere end
hundredetusinde flygtninge i Thailand er
endnu vendt hjem.
Demokrati ingen garanti. Men er et for-
holdsvist frit parlamentsvalg så vejen
frem for fred og demokrati for landets
mindretal? To tredjedel af de 92 partier,
der opstillede til valget i november, var
etniske partier, som næsten alle har ønsket om en federal stat øverst på valgprogrammet. Samtidig blev valget aflyst
i mere end 600 landsbyområder – alle i
etniske områder.
Kun få ser valget som en
automatisk løsning på landets
etniske problemer.
«Vores mål er fred, demokrati og udvikling,» udtaler partileder Dr. Tu Ja for
Kachin State Democracy Party i sit hjem i
Myitkyina i Kachin-staten. Han er tidligere
topleder i den store etniske organisation
og hær Kachin Independence Organisation/Army (KIO/KIA), som ikke underskrev
den fælles våbenhvileaftale. I 2009 trak Dr.
Tu Ja sig tilbage fra KIO/KIA, stiftede sig
eget parti og søgte om opstilling til parlamentsvalget i 2010, men myndighederne
udelukkede ham og hans parti fra valget
uden begrundelse. Denne gang har hans
parti dog fået lov til at stille op, og han
er forsigtig optimistisk. «Endelig har politiske partier fået en plads i fredsprocessen,» siger han med henvisning til møder
mellem regeringens fredsforhandlere, de
etniske oprørsledere og politiske partier
som en del af våbenhvileforhandlingerne. Men han understeger også, at det er
en lang vej til fred og demokrati for Myanmars etniske minoriteter. «Folk ønsker
demokrati, men de har ingen idé om hvad
det betyder. Dette er kun begyndelsen.
Lederne kender ikke til demokrati, så vi
ønsker at befolkningen forstår essensen
af demokrati. … Men frihed er ikke nok, vi
ønsker også retfærdighed for vores folk.»
Menneskerettighedsovertrædelser er
meget udbredte i de etniske egne i Myanmar – fortrinsvis som resultat af militærets brutale metoder, og mange etniske
civilsamfundsaktivister ønsker at stille
militæret til ansvar. Et retsopgør ligger
dog ikke lige om hjørnet. Bare det at finde
fælles forslag blandt de etniske partier og
grupper er i første omgang en stor udfordring. I Kachin-staten er der således mere
end otte etniske partier foruden National
League for Democracy (det store oppositionsparti ledet af Aung San Suu Kyi),
det nuværende regeringsparti støttet af
militæret og en række andre partier. Også
de væbnede grupper er splittet med otte,
der har underskrevet den fælles våbenhvileaftalen, og tretten, der ikke har. Dog
har langt de fleste grupper eksisterende
bilaterale våbenhviler med regeringen.
Separate processer. Indtil videre har
fredsprocessen og parlamentsvalget dog
været meget separate processer. De etniske væbnede grupper har ikke deltaget i
valget, og Aung San Suu Kyi har ikke deltaget i våbenhvileforhandlingerne. Kun få
ser valget som en automatisk løsning på
landets etniske problemer. Aung San Suu
Kyi har offentligt støttet op om de etniske
gruppers ønsker om en federal stat, men
har ikke indgået valgforbund med et eneste af de etniske partier i forbindelse med
valget, på trods af deres ønsker om dette.
Mange er også mistroiske når det gælder
i hvor høj grad hun vil prioritere etniske
rettigheder, da hun selv er fra den burmanske majoritet og datter af grundlæggeren af landets militær Aung San. Selv
understregede hun fornyelig under et besøg i Kachin-staten at «NLD har meldt ud
at vi er for fred. Vi vil fortsat implementere den politik.»
Freds- og demokratiprocesser går dog
ikke nødvendigvis hånd i hånd, påpeger
professor Mary Callahan, der i årtier har
studeret Myanmars militær og landets
politiske udvikling. De to processer kan
underminere hinanden, advarer hun. På
den ene side handler parlamentsvalg af
natur «om modsætninger og polarising
– vinderne tager det hele, og taberen går
hjem,» udtaler Callahan. Politiske partier
vil derfor opildne til modsætninger for
at opnå støtte og underminere modstandere. På den anden side handler fredsprocesser om lige netop det modsatte –
«at bygge broer, være inkluderende, flytte
sig væk fra ’zero sum politics’ og forsøge
at udvikle respekt for alternative visioner
dighet. Vi brukte skarpe ting, for eksempel
knuste mursteiner, til å skrive på veggene
[…]. Dette ble prinsippet vårt i fengselet.»
Dette eksempelet viser hvordan fangene – en gruppe som er fratatt sine vanlige
muligheter til å uttrykke seg – griper til
det de har tilgjengelig for omgå begrensningene som er pålagt dem. Akkurat som
politiske fanger ses på som søppel av
regimene som har tatt dem til fange, er
det nettopp søppelet i form av «knuste
mursteiner» fangene tyr til. En begrepsmessig oppløsning ved hjelp av en «knust
murstein» saboterer grensene som trekkes opp rundt både kropper og språk i
institusjoner som fengselet. Denne skildringen av misnøye er en verdifull påminnelse om at kulturell motstand – som ofte
bedøves av kapitalismens krefter og lett
tøyles i galleriene – ofte kan være ladet
med reell risiko.
Gjennomgående i Burmese Days er det
som om punken – som myanmarerne
oppdaget på 1990-tallet – selv er blitt
skrotet i de kulturelle klisjeenes søppelbøtte før den igjen ble rotet i, hentet frem
og limt sammen på nytt av myanmarske
musikere som Skum. Plutselig ser vi at
anarkistisk politikk og tekster som «vi er
hjemløse, arbeidsløse og hater alle» ikke
gjenoppretter en gyldighet – for slike følel-
kulturprodukt – med unntak av hiphop-låtene, selv om disse også vises som bruddstykker for å understreke prosessen fremfor produktet – reflekteres også i at det
ikke knyttes egennavn til utsagn.
Deltakerne er anonyme og uidentifiserte, akkurat som menneskene i gatene som
innimellom vises. Slik vektlegger Burmese
Days det avgjørende ved det anonyme og
kollektive i mye kulturell motstand, og
unngår samtidig å bygge opp under og
fetisjere den individuelle kunstneren. Dette gir, i kombinasjon med fokuset på prosessens utfordringer fremfor det ferdige
produktet, den skjøre kulturmotstanden
i Burmese Days et anstrøk av åpenhet og
muligheter.
Med sin fragmenterte form avdekker
Burmese Days måter å leve i det ødelagte
på – uten at dette innebærer håpløshet.
Et fragment er ikke bare en del som er
brutt løs av en helhet – det er også definert gjennom sin egen ufullstendighet.
I denne ufullstendigheten ligger det et
potensial som uttrykkes i denne omsorgsfulle dokumentasjon av de sårbare,
ødelagte og rotete formene kulturell
motstand kan ta.
Her kan du se deler av videoinstallasjonen Burmese Days: https://vimeo.
com/103997445
Cunningham er kritiker.
Ny Tid arrangerer i samarbeid med Deichman Grünerløkka en panelsamtale om
valget i Burma og veien videre, på biblioteket på Schous plass torsdag 12.11.
kl. 17:30. Velkommen!
og ønsker». Hun understreger, at disse
modsatrettede kræfter sandsynligvis vil
underminere hinanden i Myanmar – og
at landets politiske- og fredsprocesser vil
«tage år, ikke måneder».
Militærets ageren, ikke valgresultatet,
er den altafgørende faktor i fredsprocessen, påpeger analytiker Richard Horsey.
Våbenhvileaftalen indeholder provisioner om, at en politisk dialog skal påbegyndes inden for 90 dage efter underskrivelsen. Både regeringen, parlamentet,
militæret, politiske partier og etniske ledere vil være en del af denne dialog. «Om
processen fremover bliver en succes eller
en fiasko afhænger i høj grad af militæret
– og det er den eneste institution, der ikke
vil se nogen ændring i dets ledelse, som
resultat af valget,» siger Horsey.
Militæret og dets støtter har store
strategiske og økonomiske interesser i
Myanmars grænseegne, hvor minorite-
terne fortrinsvis bor. Områderne er rige
på naturressourcer. Den internationale
organisation Global Witness har netop
dokumenteret at bare handlen med jadesten fra jademinerne i Kachin-staten udgør omkring 31 milliarder dollars årligt.
Det svimlende beløb er lig halvdelen af
landets bruttonationalprodukt. Handlen
foregår delvist i det skjulte, og er domineret af firmaer ejet af militæret og enkeltpersoner fra den nuværende elite. «Meget
få ressourcer kommer befolkningen til
gode i Kachin-staten og i landet som helhed,» understreges det i rapporten. «Militærfamilier og firmaer har meget at miste
ved en retfærdig fredsaftale. De har den
finansielle motivation, og sandsynligvis
den politiske indflydelse til at fortsætte
konflikten.»
Kempel er frilansjournalist.
[email protected].
Gi bort NY TID i julegave!
Gi bort et abonnement på Ny Tid, en julegave som er til glede hele
året - så er vår gave til deg 2 billetter til Cinemateket i Oslo.
FOTO: TORE MEEK / NTB SCANPIX
Norge stenger grensene
Tyskland. Norske
medier rapporterte
forrige uke at landet ikke vil godta asylsøknader fra syriske flyktninger som har
tilbrakt en lengre periode i Russland.
Over 1000 syrere har reist fra Russland
til Norge så langt i år – en krevende, men
langt mindre risikabel reise enn å krysse
Middelhavet. Norges justisminister Anders Anundsen sa til NRK at mange av
flyktningene allerede har oppholdt seg
lovlig i Russland lenge før de krysset den
nordlige grensen ved Storskog og kom
inn i Norge. Ministeren er medlem i det
innvandringskritiske partiet Fremskrittspartiet, og påpeker at disse menneskene
ikke flykter fra krig, fattigdom eller sult,
og derfor ikke trenger å søke tilflukt i Norge. Norges utenriksminister Børge Brende har sagt at han vil diskutere dette med
den russiske utenriksministeren Sergei
Lavrov på onsdag. Norge er medlem av
Schengen-sonen, men er ikke medlem av
EU. Landet forventer å ta imot så mange
som 25 000 asylsøknader i år.
http://www.dw.com/en/norway-to-send-back-syrian-refugees-who-came-from-russia/a-18785362
Inviterer til «dugnad»
England. Norges statsminister Erna Sol-
berg oppfordrer til å fastsette en global
karbonpris – og å fase ut fossile subsidier
for å bedre investeringene i lavkarbonteknologi. Under en konferanse i London argumenterte Solberg med at Norges 26 år
gamle karbonskatt har vært avgjørende
for utviklingen av klimavennlige teknologier. Hun påpekte at det var regjeringers
jobb å tilrettelegge for et stabilt rammeverk for investeringer i lavkarbonteknologi. Statsministeren argumenterte også
for at den globale innsatsen mot klimaendringene krevde dugnad – et norsk uttrykk som kan oversettes til «frivillig arbeid gjennom samarbeid»:
«Aktiv deltakelse fra næringsliv og industri blir avgjørende. Myndighetene bør
og vil bli en partner og tilrettelegger. Men
som i en tradisjonell dugnad har vi alle
ulike roller å spille. Etter vårt syn er myndighetenes hovedoppgave i det grønne
skiftet å sikre et forutsigbart rammeverk
for innovasjon og industri. Og viktigst: å
stake ut en klar kurs,» sa Solberg.
http://www.theguardian.com/environment/2015/oct/14/norwegian-pm-demands-global-carbon-price
Adopterer bort tsjekkisk gutt
Tsjekkia. Norske myndigheter har beslut-
tet å adoptere bort den yngste sønnen i
Michalakova-familien. I tillegg har de fratatt moren foreldreretten for den eldste
sønnen. Eva Michalakova, som er mor til
guttene, sier hun vil anke beslutningen.
Det tsjekkiske utenriksministeriet planlegger å ta del i saken dersom anken ikke
vinner frem. Det var i 2011 det norske
barnevernet fratok foreldrene omsorgsretten over guttene på bakgrunn av mistanke om omsorgssvikt og misbruk, noe
det ikke fantes bevis for. Foreldrene ble
senere skilt. Michalakovas kamp for å få
sønnene tilbake har ikke vunnet frem.
Sønnene David og Dennis er henholdsvis
seks og ti år gamle, begge født i Norge. De
siste årene har de blitt oppdratt separat i
ulike fosterhjem.
https://news.google.com/news/story?ncl=dcXPxywNUqoIp7MNusJUm20L1B93M&q=norway+child+care&lr=Norwegian&hl=en&sa=X&ved=0CCQQqgIwAzgKahUKEwjfkbmW39jIAhWhvHIKHZWZB2A
Navn på mottaker kan dere registrere på www.nytid.no, på telefon
Lever i limbo
450 20 044 eller på mail til [email protected].
USA. Yemane Teferi har ventet i 25 år på
å bli fri. Mesteparten av tiden har han
tilbrakt i flyktningmottak i Norge, hvor
myndighetene sier han ikke kvalifiserer til asyl, og derfor skal deporteres til
Øst-Afrika. Advokatene hans mener han
behandles som en kriminell i et land der
selv voldsforbrytere slipper unna med 21
år i fengsel, og fanger sendes til øyer som
minner tilreisende journalister om feriesteder. Men fordi hans hjemland Eritrea
og Norge ikke samarbeider om deportasjoner, er det mulig at Teferi må tilbringe
resten av livet sitt i Norge – uten engang
å få garantert asyl. Kanskje får han aldri
mulighet til å få en jobb, familie eller full
tilgang til helsetjenester.
https://www.washingtonpost.com/news/
worldviews/wp/2015/10/14/meet-theeritrean-refugee-who-stands-for-everythingthat-can-go-wrong-with-asylum-applications/
10
| NR. 28 | NOVEMBER 2015 (12.11–16.12) NY TID – MÅNEDLIG INTERNASJONAL ORIENTERING
Kommentar
Månedsavisen NY TID – hvori opptatt Orientering (1953-75)
Månedlig internasjonal orientering med et kulturradikalt verdigrunnlag. [email protected]
Truls Lie, ansvarlig redaktør og direktør | [email protected]
Marte Mesna, redaksjonssjef | 489 57 138 | [email protected]
Tora Ulstrup, redaksjonssekretær | 481 27 724 | [email protected] [kritikk]
NY TID – MÅNEDLIG INTERNASJONAL ORIENTERING Ny Tid honorerer ikke stoff til kommentar- og debattsidene.
Vi ønsker å trykke tekstforfatterens e-postadresse. Si ifra hvis du ikke kan eller vil ha adressen publisert.
INGRID HARVOLD KVANGRAVEN
Militariseringen av samfunnet
Er vi virkelig klar over hva USAs bruk av amerikanske droner til regelrette henrettelser vil bety i fremtiden? Dette ble diskutert både i forbindelse med filmen Drone under en paneldebatt på Nobels fredssenter
nå i november, i siste nummer av tidsskriftet Vagant,
og i nye avdekninger gjort av
amerikanske nettidsskriftet
The Intercept, som avslører
alarmerende tendenser til en
militarisering av våre omgivelser.
Man antar at rundt 4000
mennesker de siste årene
har blitt henrettet ved bruk
av droner. Ifølge Tonje
Hessen Schei, regissøren
bak Drone, lykkes man bare
i to prosent av tilfellene å henrette «high value militants». De fleste
som drepes er sivile, men klassifiseres likevel i ettertid som fiender
drept i stridigheter. Droneoperatøren Brandon Bryant, varsleren som
står frem i filmen, fortalte på Nobels fredssenter at bare to prosent
av de amerikanske politikerne har militær erfaring. Beslutningene
bak bruken av droner kommer fra folk som vet lite om hva slags
helvete krig er, og hva det medfører av traumer. Selv er Bryant på
ISIS’ dødsliste, og de har inkludert hans bestemor også. Hele familien
hans forakter ham. Brandon fortalte også at en rapport fra amerikanske veteraner (fra 2009–2012) anslår at 22 tidligere soldater daglig tar
livet av seg på grunn av traumer. Undersøker man, er nok tallet noe
lavere hvis man legger en lengre periode til grunn – men blant veteranene i USA begår 50 prosent flere selvmord enn i USAs befolkning
for øvrig.
Brandon var selv ikke langt unna da han slet som verst med selvforakt etter å ha drept 14 mennesker via dataskjermen. Han var så
langt nede det er mulig å komme da han med både intelligens og
hjerte tok inn over seg hva de faktisk hadde drevet med. Etter å ha
skrevet en artikkel i Der Spiegel endte han opp som deltaker i den
norske filmsuksessen Drone, og reiser nå verden rundt med filmen.
Drone har faktisk inngått kontrakt med Al Jazeera og Fusion i USA, og
har premiere i New York senere i november.
Poenget er at det haster å få et reflektert forhold til dette. Slik det skrives
i siste nummer av Vagant (nr. 3–2015), er det mentaliteten som følger
med denne nye overvåkningen og dødbringende teknologien som har
størst effekt på samfunnet. Og da snakker vi ikke utelukkende om småpiker i Pakistan, Jemen eller Afghanistan som ikke tør leke ute eller gå
på skolen fordi de har sett eller hørt om uskyldige som sprenges i filler.
Bryant selv så en liten pike løpe i sikkerhet da hun hørte dronen han
førte. Han hadde allerede skutt mot bygningen den lille piken løp mot,
så hun ble likevel drept av Bryants hånd. (Se også artikkelen «Et lite
stykke Norge» på side 4.) Vi snakker også om de generelle effektene dette
har på hele vår kultur: Hvilket mentalt klima er det som har oppstått?
Én ting er at mange i Pakistan og Afghanistan nå er mest glad i gråvær,
da dronene helst flyr under blå klar himmel. Likevel tenker jeg mest på
dehumaniseringen som pågår i stor skala. Skillet mellom krig og fred
viskes ut. Når USA har valgt å likvidere mennesker – nærmest rense bort
såkalte «terrorister» eller folk som kan utgjøre en fare også før de overhodet har gjort noe galt – så er vi over i en ny epoke, der menneskeliv
tas bort uten mulighet for eventuell rettergang. Denne påstått kliniske,
men mer korrekt kyniske holdningen til medmennesker har spredd seg,
slik fryktskapende propaganda om «de andre» lett får grobunn. Jeg er vel
ikke den eneste som har en fetter som utbryter at «det er jo 1,2 milliard
islamister i verden!»
Interessant nok beskriver Norges kanskje mest reflekterte tidsskrift for
tiden, Vagant, hvordan Howard Hughes – flyver, filmskaper og entreprenør og en av verdens rikeste – barrikaderte seg sine ti siste leveår på
hotellrom, der han trakk ned gardinene, kastet klokken og bare satt og
glante på filmer om og om igjen. En tilbaketrekning fra den verden han
hadde erobret med sine fly. «Han ville at verden skulle være tilgjengelig,
men på avstand,» står det i artikkelen. Etter å ha satt hastighetsrekorder
med sine nye fly i en mannsalder, etterfulgt av en enorm tretthet over
det hele, isolerte den eksentriske erimitten seg i mørke bak skjermen.
Hvor mange av oss har blitt passivisert bak skjermene, slik vi via
nyheter eller internett ser døde mennesker og militære operasjoner,
eller krigsfilmer der man nærmest ikke kan skille mellom virkelighet
og fiksjon? Man ser uten å ha blikk for hva vi ser, ifølge filosofen
Virilio (i boken Krig och Film, sitert i Vagant). Her har vi et slags
tredje vindu der verden lyses opp uten at den blir synlig, eller på sin
side militære strategier med usynlige våpen som gjør synlig, det vil si
radar, sonar, spionsatelitter og nå droner. Sistnevnte også lydlige, slik
bråket strategisk skal skape angst – ingen skal føle seg trygg for den
nye allestedsnærværende maktformen.
Som filosofen Grégoire Chamayou i boken Drone Theory (2015)
skriver, er «strategien med militarisert menneskejakt utviklet delvis for å unnvike internering av terrormistenkte på steder som
Guantánamo». Det nye nå er, som nevnt i Vagant, å omringe et lite
tredimensjonalt område, en såkalt «kill box», hvis virtuelle lokk åpnes
og lukkes etter behov hvis militæroperasjoner gjennomføres utenfor
konfliktområder, altså der den mistenkte beveger seg. Vi har således
fått, som Chamayou skriver, «midlertidige autonome slaktesoner».
Panelet på Fredssenteret, inkludert filosofen Henrik Syse, var
bekymret for en fremtid der dronene blir så automatiserte at de dreper ut fra visse algoritmer, der ansiktsgjenkjenning eller mistenkelig
atferd er eneste kriterium for å avfyre en rakett. Før dette realiseres,
skal vi vite at det her i «fredsnasjonen» Norge utvikles en hel droneindustri uten nevneverdig politisk refleksjon, og uten at vi ser ut til å
vite hva vi gjør. (Se artikkel side 4.)
truls lie
De nye bærekraftsmålene som ble lansert av FN i New York i høst, vil sannsynligvis få store konsekvenser for hvordan
utvikling forstås, finansieres og implementeres. Men hvorfor skal man i det
hele tatt ha utviklingsmål? Systematiske
forsøk på å svare på dette tilsynelatende
grunnleggende spørsmålet har glimret
med sitt fravær.
Mens debatten om hva som bør inkluderes i de nye bærekraftsmålene
har pågått, har professor ved The New
School Sanjay Reddy og jeg grublet over
gode grunner til å utforme utviklingsmål,
hva slags funksjon de kan ha (om noen),
og under hvilke forhold målene kan spille en konstruktiv rolle.
Uviss virkning. Vi ser for oss minst tre
gode grunner til å ha globale mål. For det
første kan mål påvirke hvordan man forstår, måler og tenker på utvikling. For det
andre kan mål motivere til individuell og
kollektiv innsats. For det tredje kan målene fungere som et felles referansepunkt
som aktører kan koordinere handlingene
sine ut ifra (for eksempel kan dette være
tilfelle når det gjelder koordinering av
bistand).
Istedenfor seriøst å vurdere de forskjellige rollene globale mål kan spille
i utviklingsprosesser, har FN-byråkratiet stilt med et hovedargument for
utviklingsmål: De utgående tusenårsmålene var en suksess. FN-statistiker Howard Friedman, som er en av få som har
analysert virkningene av tusenårsmålene, hevder imidlertid at det ikke finnes
grunnlag for å hevde at tusenårsmålene
var vellykkede. Han forholder seg til
Spesifiseringsparadoks. I tillegg må
de eventuelle fordelene som globale
utviklingsmål kan skape, veies opp mot
de potensielle kostnadene. For eksempel
kan det intense fokuset på måloppnåelse
og overvåking føre til mindre fokus på
mer åpne, prosessorienterte forståelser
av utvikling. Dessuten må enhver formulering av mål innebære konsistens
mellom hovedmål og delmål, så vel som
mellom mål og middel.
I praksis vil man stå overfor et spesifiseringsparadoks. Det kan være lett
å skape enighet rundt veldig abstrakte
mål, som eksempelvis å forbedre helsen
til en gruppe, men uten mer spesifisering
vil ikke slike mål være konkrete nok til
å ha særlig betydning i praksis. På den
andre siden er faren med svært spesifiserte mål eller delmål at de ikke gir tilstrekkelig med rom for variasjon mellom
kontekster eller fleksibilitet i møte med
ny lærdom. Eksempler på slik overspesifisering er å finne i bærekraftsmålene,
hvor det blant annet pekes på informa-
sjons- og kommunikasjonsteknologi for
å styrke likestilling mellom kjønnene,
og på å styrke implementeringen av Verdens helseorganisasjons tobakkskonvensjon for å sikre menneskers helse. Disse
virkemidlene kan være relevante i noen
sammenhenger, men ikke nødvendigvis
i alle.
Begrensninger blir oversett. Videre kan
forkjærligheten for det som lett kan
telles og måles som har vært til stede i
debatten omkring utviklingsmål, ta oppmerksomheten bort fra viktige spørsmål
som er vanskeligere å måle. For eksempel kan et fokus på å bekjempe noen
få sykdommer uten å styrke nasjonale
helsesystemer, resultere i at det overordnede målet om bedret helse ikke oppnås
(Ebola-krisen er et eksempel på konsekvensene av slik forsømmelse).
Det kanskje mest slående
med bærekraftsmålene er at
lite oppmerksomhet vies de
reelle begrensningene mange
utviklingsland står overfor.
Bærekraftsmålene tar imidlertid for seg flere sentrale problemer
når det gjelder utvikling, og på en
mer omfattende måte enn det vi så i
tusenårsmålene. For eksempel er det
ikke lenger bare fokus på hvor mange
barn som går på skole, men også
kvaliteten på skolegangen. I tillegg er det
et skritt i riktig retning at strukturelle,
brede områder som ulikhet, generering
av arbeidsplasser og bærekraftig forbruk
og produksjon er blitt inkludert i de nye
utviklingsmålene.
Det kanskje mest slående med
bærekraftsmålene er at lite oppmerksomhet vies de reelle begrensningene mange
utviklingsland står overfor. Hvordan velstand og makt produseres og reproduseres i det globale økonomiske systemet
eller innen landegrenser, diskuteres ikke
engang. Selv strukturelle forhold som
ulikhet, produksjon og arbeidsplasser
håndteres på en svært begrenset måte,
ettersom de tilhørende delmålene og
midlene ikke identifiserer de strukturelle
årsakene til fattigdom i en tilstrekkelig
grad. For eksempel omhandler ingen av
delmålene som er knyttet til målet om å
redusere ulikhet innad og mellom land,
sensitive spørsmål som klasserelasjoner,
omfordelingspolitikk eller analyse av
hvorfor økonomisk ulikhet i det hele tatt
oppstår og øker.
En bedre verden. Altså korresponde-
rer ikke delmålene og midlene på en
realistisk måte med de 17 ambisiøse
utviklingsmålene. Så uansett om rammeverket skaper motivasjon og koordinerende atferd, er det lite trolig at oppnåelse av delmål og anvendelse av midlene
som nevnes i rammeverket, faktisk vil
føre til måloppnåelse.
Likevel representerer de overordnede
målene en helhetlig visjon for en bedre
verden, og de kan derfor spille en konstruktiv rolle ved å endre vår forståelse
av utvikling – fra utvikling som fattigdomsbekjempelse til utvikling som endring innen en rekke strukturelle områder
som må vurderes i sammenheng. Videre
kan et sterkt fokus på målene, og et mindre fokus på noen av delmålene, gi økt
fleksibilitet, innovasjon og demokratisk
forankret utviklingspolitikk, særlig om de
også kombineres med tilpassede nasjonale delmål og strategier.
Kvangraven er doktorgradsstudent i økonomi
ved The New School i New York.
[email protected].
Bistandsbekymringer i 10 000 meters høyde
UTVIKLING
KARI HELENE PARTAPUOLI
temperaturen allerede har steget så mye
at det påvirker avlingene og dermed
livsgrunnlaget deres.
Tar fra de fattige. Men besøket kommer
Dette innlegget skrives i 10 000 meters
høyde over havet i et fly på vei fra Oslo
til Nicaragua for å besøke Utviklingsfondets partnere i Mellom-Amerika. Det er
første gang jeg som leder skal besøke
prosjektene vi jobber med i regionen. Jeg
skal besøke kooperativer som organiserer kvinnelige småbønder slik at de nå
har en stemme i nasjonale beslutningsfora, og produserer og pakker kaffe av
en slik kvalitet at det kresne europeiske
kaffemarkedet etterspør produktene deres. Jeg skal møte urbefolkningsgrupper
som kjemper for å forvalte og ha kontroll
over naturen de har bodd i og levd av i
årevis. Noen av partnerne fra Honduras
og Guatemala skal delta i delegasjoner
på klimatoppmøtet i Paris senere i år.
Sammen skal vi forberede oss på å formidle det livsviktige budskapet om at
til å bli annerledes enn vi hadde planlagt. Siden vi begynte planleggingen
av prosjektbesøket, har den norske
regjeringen lagt frem et forslag til statsbudsjett som legger opp en ny kurs
for norsk bistand, og som dramatisk
svekker arbeid som går gjennom frivillige organisasjoner og sivilt samfunn.
Bistand gjennom organisasjoner som
bygger demokratiske samfunn nedenfra og jobber for menneskerettigheter,
blir ikke lenger et flaggskip for norsk
bistand. I tillegg foreslås den regionale
satsingen på Mellom-Amerika redusert
så drastisk at selv inngåtte avtaler risikerer å bli kuttet brått og uten mulighet
til gode exit-strategier som gir lokale
organisasjoner realistiske muligheter til
å finne nye finansieringskilder.
Pardadigmeskiftet i norsk
bistand burde være en
hodepine for flere.
Bakteppet er kjent. Det forventes store
ankomster av flyktninger til Norge – og
dette koster selvfølgelig. I beste sendetid på tv-programmet Lindmo forklarte
statsminister Erna Solberg hvorfor det
er akkurat bistanden som skal ta den
aller største delen av kostnadene. «Det
kan ikke være sånn at noen i Norge føler
at de tar regningen for flyktningene,»
forklarte hun. Derfor falt valget på dem
som ikke har stemmerett i Norge – fattige
i utviklingsland. Sånn er det bare.
Foregangslandet. Når jeg snart lander i
Manugua, kommer vil til å planlegge strategier opp mot klimatoppmøtet i Paris, og
vi kommer til å diskutere hvordan man
best jobber med brudd på menneskerettigheter i Mellom-Amerika. Men mest av
alt kommer møtene vi har til å være preget av et mulig farvel. Hvis budsjettet blir
stående slik det er nå, kommer ikke Norge
lenger til å støtte arbeidet med demokratiutvikling, matsikkerhet, klimatilpasning
og menneskerettigheter i Mellom-Amerika. Dette er en hodepine for alle oss som
jobber med bistand og våre partnere.
Men pardadigmeskiftet i norsk bistand
burde være en hodepine for flere. I år vedtok verdenssamfunnet nye bærekraftsmål.
Hvis vi satser på langsiktig forebygging av
kriser og bærekraftig utvikling, har vi som
verdenssamfunn mulighet til å utrydde
fattigdom og sult innen 2030. Erna Solberg
var selv med på feiringen av bærekraftsmålene i New York, og solte seg i glansen
fra store stjerner og lyskastere i Central
Park. Ikke lenge etterpå legger hun frem
et budsjett som kutter i langsiktig bistand
og klimatiltak til sivile samfunn.
Norge har lenge vært et foregangsland
innen bistand. Et land man lytter til.
Men hvis alle land nå velger å gjøre som
Norge, klarer ikke verdenssamfunnet å
oppnå bærekraftsmålene.
Partapuoli er leder for Utviklingsfondet.
[email protected]
Ikke bruk muslimer som brekkstang i innvandringsdebatten
KRYSSKULTUR
LINDA NOOR
«Norsk presse vil ikke, kan ikke og tør
ikke skrive om fakta,» hevdet sosiolog
og samfunnsdebattant Kjetil Rolness til
norske redaktører under Norsk Redaktørforenings høstmøte i Oslo nylig. I en
utdypende sak på nettstedet Journalisten.no sier Rolness videre at norske
journalister er hårreisende lite opptatt
av fakta og kildekritikk, og at de verken
tør eller vil gjøre kritisk journalistikk på
innvandringsfeltet. Han fremhever Human Rights Service-redaktør Nina Hjerpset-Østlie og skribent Jon Hustad som
hederlige unntak.
Nina Hjerpset-Østlie er redaktør for et
nettsted som publiserte den hårreisende
påstanden at 8000 av flyktningene Norge
skal ta imot fra Syria, er ISIS-sympatisører. Hjerpset-Østlie hevder også at den
salafistiske ungdomsorganisasjonen
IslamNet har 16 000 sympatisører
fordi de har 16 000 medlemmer på sin
Facebook-gruppe. At en stor del av
disse er norske journalister, politikere,
forskere og andre som neppe har noen
som helst befatning med salafi-islam, er
ikke så nøye.
Jon Hustad er også glad i å overdrive
tall når det handler om muslimer. I en
debatt på TV2 nylig hevdet han helt uten
belegg at det finnes 1000–2000 norske
muslimer som støtter dem som har reist
for å slutte seg til ISIS.
Slike påstander fører til unødig frykt
og hat. Sannheten er at det norske islamistiske ekstremistmiljøet, også kjent
som «Profetens Ummah», ligger nede
med brukket rygg. De aller fleste tilknyttet gruppen er enten døde, i fengsel,
siktet eller befinner seg i Syria eller Irak.
PSTs siste vurdering er at det er rundt 90
personer som har reist til ISIS, og de vurderer faren for angrep fra ISIS-sympatisører som mindre enn tidligere. IslamNet
har heller ikke vokst de siste årene – mye
takket være en massiv kritikk internt i
de muslimske miljøene som har gjort
foreldre og ungdom mer bevisste på hva
organisasjonen faktisk står for.
Lite konstruktivt. Kjetil Rolness er selv
slurvete med fakta når han på ovennevnte møte påstår at det kun var avisen
Dagen og Human Rights Service som
dekket saken om at organisasjonen Norges Unge Muslimer hadde invitert en
predikant med ekstreme uttalelser. Det
stemmer ikke – saken ble gjengitt i flere
store aviser, på radio samt hos nettstedet Vepsen.no.
Felles for Rolness, Hjerpset-Østlie og
Hustad er at deres argumentasjon om
islam og muslimer er tett knyttet til deres engasjement for en strengere innvandrings- og asylpolitikk. Jeg mener det er
uklokt og problematisk av to årsaker.
For det første skaper det en polarisert
og lite konstruktiv debatt i et debattklima som allerede er sterkt preget av
muslimhat. Det gir næring til antimuslimske krefter, som konsekvent kombinerer
antimuslimske holdninger med innvandrerfiendtlighet, ofte inspirert av amerikansk høyreekstremisme. Folk på den
ytre, men fortsatt moderate høyresiden
har et spesielt ansvar for å ta til motmæle mot ekstremhøyre. Det vil nå gjennom
på en helt annen måte enn når de mer
venstreorienterte kontrer muslimhaterne, og spesielt viktig vil det være å kontre de farlige konspirasjonsteoriene om
muslimsk overtakelse og «Eurabia-sammensvergelsen».
For det andre tar det fokus vekk fra de
virkelige utfordringene knyttet til den
massive innvandringen vi nå står midt
oppi. Dersom nesten 70 prosent av de
nylig ankomne vil få opphold, slik tilfellet
var i tidligere år, vil det bidra til enorme
integreringsmessige utfordringer samt
generelle sosioøkonomiske problemer
for de mer ressurssvake delene av samfunnet. Det er ikke de rikeste som vil lide
av en svekket velferdsstat – det er de
som allerede sliter med å få endene til
å møtes. Dette gjelder spesielt de som
allerede har innvandret og deres etterkommere.
For å motvirke alle former for
ekstremisme er det viktig at vi
har en åpen og ærlig debatt,
samtidig som vi prøver å unngå
de verste polariseringene.
Hatforbrytelser. PST har advart om at
den pågående innvandringsstrømmen
vil kunne føre til et oppsving i høyreekstreme miljøer. Ifølge Forsvarets
forskningsinstitutt (FFI) er Sverige er det
landet i Vest-Europa med flest høyreekstreme drapshendelser per innbygger
de siste 25 årene, og det har vært flere
angrep på svenske asylmottak den siste
tiden. Ifølge FFI-forskerne Jacob Aasland
Ravndal og Johannes Due Enstad finner
vi en årsakssammenheng i kombinasjonen av tre forhold: rekordhøy innvandring, tabubelag innvandringsdebatt og
en sterk høyreekstrem undergrunnsbevegelse.
I Norge er de høyreekstreme miljøene
per i dag verken godt organiserte eller i
stand til å produsere propaganda eller
rekruttere. På den andre siden har de
gjentatte ganger de siste tiårene vist at
de har et voldspotensiale. Fagnettverket
Hate Speech International lanserte i
februar 2015 rapporten «Hating Muslims», som tar for seg antimuslimske
angrep og hatforbrytelser i perioden
2010–2014. Her kommer det tydelig frem
at slike hendelser er en alvorlig og økende trend i flere vestlige land, inkludert
Norge. Spesielt er angrep på moskeer
svært vanlig.
Unngå polarisering. For å motvirke alle
former for ekstremisme er det viktig at
vi har en åpen og ærlig debatt, samtidig
som vi prøver å unngå de verste polariseringene. Norge har et veldig godt
utgangspunkt for å takle utfordringene
knyttet til både integrering og radikalisering, men vi må erkjenne at vårt apparat
definitivt har en smertegrense. Minst like
viktig er det at vi med dagens asylsystem ikke tilrettelegger for hjerneflukt og
manneflukt fra land som Afghanistan og
Syria, som trenger alle de ressursene de
har. Løsningen på flyktningkrisen er ikke
i Europa, men lokalt. ISIS må nedkjempes
med internasjonale bakkestyrker, og vi
må sette inn fredsbevarende styrker. Det
vil lønne seg mye mer i det lange løp enn
det vi nå står og ser på: at millioner av
mennesker flykter til land som ikke kan
tilby dem en forsvarlig integrering. La
oss derfor bli enige om ikke å utilsiktet
nøre opp under muslimhatet her hjemme, i iveren etter å beskytte den norske
velferdsstaten.
Noor er daglig leder i Minotenk og utdannet
sosialantropolog. Hun bidrar fast i Ny Tid med
spalten Krysskultur. [email protected].
Forfall, diktatur og anarki
Playoff for FIFA?
KORRUPSJON
den globale fattigdomsreduksjonen før
tusenårsmålene ble vedtatt, og viser at
global fattigdomsreduksjon ikke akselererte etter år 2000. Friedman ble nektet å
publisere disse resultatene gjennom FNs
egne kanaler, og endte til slutt opp med å
publisere arbeidet som forsker ved Columbia-universitetet i New York.
Et sentralt moment i den forbindelse
er kausalitet. Selv om fattigdomsreduksjon har akselerert i noen land og
regioner i tusenårsmålperioden, betyr
ikke dette at tusenårsmålene forårsaket
fattigdomsreduksjon. Lavinntektsland
har også opplevd enestående økonomisk
vekst, en investeringsboom og høye råvarepriser (særlig mellom 2000 og 2009),
noe som nok har mer å gjøre med sterk
kinesisk økonomisk utvikling og etterspørsel enn tusenårsmålene.
11
KOMMENTAR
Kronikk: Maks 7000 tegn med mellomrom. Send oss
også et bilde av deg selv. [email protected]
Kommentar (maks 4000 tegn) sendes kommentar@
nytid.no, mens debatt på avisens artikler vises til
vår webside på www.nytid.no tilknyttet Facebook.
Redaksjonen forbeholder seg retten til å gjøre innleggene kortere.
Globale mål: Hvorfor, hvordan og for hvem?
BÆREKRAFTSMÅL
NOVEMBER 2015 (12.11–16.12) |NR 28
TOR DØLVIK
Det norske fotballandslaget for herrer
spiller denne uken de to mest avgjørende kampene på flere år. Det handler om
playoff mot Ungarn − sluttspillet for å bli
kvalifisert til neste års fotball-EM i Frankrike. Med seier vil begeistringen ta av:
«Vi er med, for første gang på 16 år!»
Mesterskapet neste år kommer til å
engasjere millioner av europeere. Under
forrige fotball-EM havnet jeg sammen
med en halv million mennesker i sentrum av Berlin, og fulgte en avgjørende
kamp mellom Tyskland og Danmark på
storskjerm. Det dreide seg om seier og
tap i fotball. Rammen var fest og forbrødring i fordragelighet.
Men fotball handler også om konflikt,
politikk, makt, penger − og korrupsjon.
Skandale. Fotball-EM arrangeres av det
europeiske fotballforbundet UEFA, som
igjen er del av det internasjonale forbundet FIFA. Da EM sist ble arrangert i Frankrike (1984), var Michel Platini kaptein
på det franske landslaget. Han scoret ni
mål og var mesterskapets største profil.
Frankrike vant mesterskapet på hjemmebane. Siden har Platini gjort karriere i
fotballpolitikken. Han ble i 2002 medlem
av eksekutivkomiteen i FIFA, og har siden
2007 vært president for UEFA. Han er nå
en av åtte kandidater som kniver om å
bli president i FIFA på den ekstraordinære kongressen i februar neste år. Men
i høst ble han suspendert fra all fotball
i 90 dager for å ha mottatt irregulære
utbetalinger på 17,5 millioner norske
kroner av den skandaliserte FIFA-presidenten Sepp Blatter.
FIFA-skandalen har blottstilt korrupsjon på toppnivå i en av verdens største
og mest innflytelsesrike organisasjoner.
President Blatter er suspendert fra vervet og fra all fotballaktivitet mens han
etterforskes for korrupsjon, i likhet med
en rekke toppfolk fra fotballføderasjoner
i andre verdensdeler. De fleste innser
nå at det ikke er tilstrekkelig å bytte ut
toppledelsen i FIFA. Vanstyret skyldes
ikke bare at enkeltpersoner har misbrukt
sin posisjon til egen vinning. Ukulturen
og korrupsjonen har vokst frem fordi organisasjonen ikke har sterke mekanismer
som kan sikre demokratisk kontroll over
makten, pengestrømmene og beslutningsprosessene. Slik sett har FIFA-skandalen fellestrekk med øvrig korrupsjon:
Svake institusjoner fører til dårlig styresett, som igjen opprettholder undertrykkende maktstrukturer og svekker folks
grunnleggende menneskerettigheter.
Økonomiske maktforhold som skaper
ulikhet og fattigdom, vedlikeholdes.
FIFAs makt er så stor at den
kan kreve at et VM-vertsland
endrer lover.
Slipper unna. FIFA-skandalen illustrerer
også korrupsjonens grelle konsekvenser.
Tildelingen av fotball-VM til Russland i
2018 og Qatar i 2022 var etter alle solemerker resultater av en korrupt beslutningsprosess der stemmer ble kjøpt og
betalt. Lutfattige arbeidsinnvandrere til
Qatar setter nå livet på spill på anleggsplasser der grunnleggende krav til lønn,
arbeidsmiljø og sikkerhet settes til side
for å ferdigstille anlegg til fotball-VM.
Arbeiderne er også blitt fratatt reisefrihet, kontraktsfrihet, organisasjonsfrihet
og ytringsfrihet. FIFA har gjort lite for
å stille krav til Qatars myndigheter om
arbeidsforhold og menneskerettigheter.
FIFA er paradoksalt nok en non-profit-organisasjon som har hatt inntekter
på rundt 44 milliarder norske kroner de
siste fire årene. Organisasjonens makt er
så stor at den kan kreve at VM-vertsland
endrer lover, slik den har gjort overfor
Russland foran VM 2018 og gjorde overfor
Brasil før VM i 2014. Hvis FIFA hadde vært
et multinasjonalt selskap, ville organisasjonen ha måttet stå ansvarlig overfor
sine aksjonærer. Men FIFA og eksekutivkomiteen stilles i praksis ikke til ansvar
for andre enn seg selv. Organisasjonen er
ikke underlagt juridisk tilsyn, kontroll og
krav til etterlevelse av regler på samme
måte som virksomheter av tilsvarende
størrelse.
Grunnleggende endringer. Kravene om
reform kommer nå fra mange hold. Norges Fotballforbund skal sammen med de
nordiske forbundene invitere samtlige
kandidater til presidentvervet i FIFA til
en utspørring. Hovedsponsorene til FIFA
krever reformer. Transparency International (TI) henvendte seg i slutten av
oktober til alle nasjonale fotballforbund
i verden, med oppfordring om å støtte
kandidater som forplikter seg til å arbeide for reform.
I sommer lanserte TI forslag til en reformprosess, basert på prinsippene om
åpenhet og ansvarlighet. TI tok til orde
for en uavhengig reformkommisjon som
skal foreslå nye lover, åpne valgprosesser, begrensede valgperioder og klar demokratisk forankring av FIFAs utøvende
organer hos nasjonale forbund og regionale konføderasjoner. Åpenhet om FIFAs
pengestrømmer og uavhengig revisjon
er nødvendig for å kunne kontrollere om
pengene går til de formålene de skal.
Informasjon om FIFA-representantenes
honorarer og øvrige økonomiske interesser må være åpent tilgjengelig.
Erfaringen fra andre skandaliserte
organisasjoner har vist at slike reformer
kan lede til ansvarlig styresett. Men da
må kravene være sterke, og makten bak
kravene må mobiliseres unisont. Spørsmålet er nå om noen av kandidatene til
vervet som FIFA-president med troverdighet kan stille seg i spissen for en slik
forandring. Hvis ikke vil fotballspillets
kjerne – spillere, lag og tilhengere – kunne vende ryggen til den internasjonale
fotballens organisasjon. Det ville vært en
revolusjon som også forandrer grunnlaget for å gjennomføre slike mesterskap
som neste års EM og fjorårets VM. Vi
kan stå foran mer enn denne ukens EMplayoff. Februar 2016 kan bli playoff for
FIFA.
Dølvik er spesialrådgiver i Transparency
International Norge. [email protected].
Europamesterskap i streng asylpolitikk
En gjennomføring av
Sør-Sudans fredsavtale fra
august virker mer umulig
enn noensinne.
SØR-SUDAN
HALLE JØRN HANSSEN
På tampen av oktober kom rapporten fra
Afrikaunionens undersøkelseskommisjon
om overgrepene og ødeleggelsene borgerkrigen i Sør-Sudan har ført med seg.
Borgerkrigen har vart siden 15. desember 2013. Folket i Sør-Sudan og verden
for øvrig har ventet på denne rapporten
siden april, men Ugandas president
Museveni og et par andre afrikanske
statsledere la lenge ned veto mot offentliggjøring.
Undersøkelseskommisjonen har vært
ledet av Nigerias tidligere president
Obasanjo. Rapporten er på 318 sider.
Det er et svært gjennomarbeidet dokument med tung dokumentasjon av uhyre
bestialske overgrep, spesielt seksuell
vold mot kvinner og barn, krenkelser av
menneskerettighetene og krenkelser av
alle internasjonale konvensjoner som
har med krigføring å gjøre. At den også
de facto dokumenterer forbrytelser mot
menneskeheten, kan det ikke være tvil
om. Aldri siden avkoloniseringen av Afrika har en kommisjon som utelukkende
består av afrikanske tidligere politiske
ledere og fremstående akademikere,
levert en hardere kritikk mot et afrikansk
regime i krig. Slik sett skaper rapporten
historie.
Massakre. Rapporten avliver nok en gang
de gjentatte løgnene fra president Salva
Kiir og hans medløpere om at statskupp
ble forsøkt gjennomført i dagene før 15. desember 2013. Den fratar derfor Kiir-regimet
enhver legitimitet for krigshandlingene
det satte i gang, og president Salva Kiir og
hans regime pekes dermed ut som de desidert hovedansvarlige for alle forbrytelser
som er utført av partene i krigen.
Tidlig høsten 2013 satte dinkaledere
i delstatene Warrap og Bahr el Ghazal i
gang militær trening av fattige landsbygutter som var analfabeter. I tillegg til
den militære treningen ble de opplært
i å hate sitt nære nabofolk, nuerfolket.
Sør-Sudans president Salva Kiir. Foto: AFP PHOTO/CHARLES ATIKI LOMODONG
Mannen som med president Kiirs godkjennelse ledet dette, heter Paul Malong.
Han er i dag forsvarssjef i Sør-Sudan.
Gruppen fikk navnet «presidentgarden». Den ble i november 2013
overført til forlegninger i nærheten av
Juba. Der ventet et spesialoppdrag: massakrene på nuerne i hovedstaden. Både
kommisjonsrapporten og andre kilder
beskriver hvordan dette ble utført.
Planene for dette prosjektet ble påbegynt i mai 2013. Det ble laget kart over
gater og hjem der nuere bodde. I dagen
mellom 15. og 18. desember samme år
ble mellom 3000 og 5000 nuere og andre
massakrert. Massakrene fortsatte ut januar måned. Likene ble lagt i massegraver
som dels var ferdige fra før og dels ble
gravd mens massakrene pågikk. Indikasjonene er at over 20 000 mennesker ble
massakrert.
Mens krigen pågikk, prøvde IGADs
fredsforhandlere å skape fred. Sju avtaler
ble forhandlet fram og brutt. Den åttende
ble undertegnet i slutten av august.
Kaos. Men siden da har president Kiir og
hans regime gjort det meste de kan for
å bryte avtalen. De har stikk i strid med
grunnloven reorganisert staten fra 10 til
28 delstater. Kiir har brutt partilovene
og oppløst regjeringspartiet SPLMs sekretariat, og har splittet partiet opp i mindre fraksjoner. De dyktigste lederne fra
frigjøringskampen ledet av Pagan Amum,
er igjen i landflyktighet. Som et ledd i det
fredsbyggende arbeidet kom de tilbake
til Juba i juni, men tre uker senere måtte
de flykte hals over hode fordi de fikk vite
at makthaverne planla å myrde dem.
Inntektene fra oljeproduksjonen er
redusert til nesten ingenting. Sentralbanken har ikke lenger valuta. Importen
stanser opp, og inflasjonen er galopperende. Staten Sør-Sudan er for lengst
teknisk konkurs.
Regjeringshæren SPLA, som nå for det
meste består av soldater fra dinkafolket,
oppfører seg stadig mer som bandittgrupper. De herjer, dreper og stjeler i områder
av landet der andre folkegrupper bor.
FN rapporterer at nærmere 4 millioner
av landets 10–12 millioner innbyggere nå
er avhengig av internasjonal nødhjelp,
mens flere titusener er livstruet på grunn
av mangel på mat og medisiner. 2,2 millioner mennesker er fordrevet fra sine
hjem. Av disse er over 700 000 flyktninger i nabolandene.
Midt i alt dette styrer Salva Kiir med
stadig hardere og mer diktatorisk hånd,
mens lovløshet og forfall preger hverdagen for folket. At man under slike forhold
skal kunne lykkes med i gjennomføre
fredsavtalen fra august, er lite sannsynlig.
Rapporten er tilgjengelig på http://www.
au.int/en/auciss.
Hanssen er grunnlegger og tidligere leder av
Norsk Folkehjelp. [email protected].
UNGE STEMMER
TORD HUSTVEIT
Regjeringens tilleggsnummer for å finansiere økningen i asylsøkere fører også
med seg en rekke innstramninger: alt fra
strengere krav for familiegjenforening til
kutt i støtten til innvandrere på mottak.
Målet er å få færre til å reise til Norge ved
å gjøre livet til flyktningene vanskeligere.
Det er et dårlig utgangspunkt for å
utforme en god asylpolitikk. Et bredt
politisk kompromiss er en god idé, men
premisset må være at Norge møter flyktningstrømmen både med hjerterom og
med villighet til å ta tøffe valg. Vi skal
ta imot de asylsøkerne som kommer til
Norge, og de kvoteflyktningene Stortinget allerede har vedtatt at vi skal ta inn.
Dette er vi nødt til å gjøre samtidig som
vi øker bevilgningene til nødhjelp i nærområdene og opprettholder den vanlige
kvoten for flyktninger fra andre kriserammede deler av verden.
Upopulært. Vi er også nødt til å forholde
oss til kostnadene ved å ta imot flyktningene. Den viktigste enkeltfaktoren
for hvor store kostnadene blir, er integrering. God integrering er viktig. Derfor
stiller jeg spørsmål ved Regjeringens
kutt i norskopplæring og deres manglende villighet til å tenke nytt om arbeid og
sysselsetting. Vi er nødt til å endre et
system som passiviserer flyktninger. Vi
må skape et system som oppmuntrer til
og berømmer initiativ.
Samtidig må vi se nærmere på hvordan
velferdsstaten fungerer, hvilke ordninger
som hemmer integrering, og hva vi kan
gjøre for å forbedre oss. Dette et tiltak
som vil bedre integreringen. Dessverre
er dette vanskelig og upopulært. Dermed
risikerer vi at politikere som skal vise
handlekraft i møte med flyktninger, ender opp med å gjennomføre symboltiltak
som gjør livet til flyktninger vanskeligere
Dropp oljeindustrien når du drar til Paris, Sundtoft!
KLIMA
LARS HALTBREKKEN OG
JOHANNE SÆTHER HOUGE
Vil øke oljeletingen. Til grunn for klimafor-
To flyktningbarn ankommer Pireus i Hellas. Foto: AFP PHOTO / Louisa Gouliamaki.
og ikke tar tak i de reelle utfordringene vi
står overfor.
Symbolsaker. En rekke europeiske land
har gjennomført innstramninger og tiltak
for å gjøre flyktningenes liv vanskeligere.
Lite tyder på at dette gjør at færre reiser til Europa – men det påvirker hvor
flyktningene velger å dra. Flyktningkrisen
minner oss på hvor sammenvevd vi er
på tvers av landegrensene, og hvordan
det vi gjør i Norge, påvirker andre land.
Flyktningkrisen minner oss
på hvor sammenvevd vi er på
tvers av landegrensene.
Europeisk innvandringspolitikk er i
ferd med å utvikle seg til en allmenningens tragedie. Heller enn å utvikle effektive ordninger for mottak og bosetting
av dem som har rett på opphold, og uttransportering av dem som ikke har det,
er mange land mest opptatt av å sikre at
de mottar færrest mulig flyktninger. Det
legger et stort press på landene som er
villige til å bosette.
Regjeringens forslag inneholder mange
symbolsaker som ikke fører til en bedre
asylpolitikk. Samtidig kuttes det kraftig
i bistanden som skal sikre at vi over tid
ikke kommer i en ny situasjon med store
flyktningstrømmer. Dersom et kompromiss skal gå langs disse linjene, er det
en lite fremtidsrettet idé. Derimot bør vi
samles om å finne inndekning og nødvendige reformer for å fremme integrering.
Ikke minst må Norge knytte seg tettere til
EUs arbeid med å fordele flyktninger.
Løsninger. Flyktningkrisen har vist at vi er
en del av verden. Det er gjennom internasjonalt samarbeid vi skal finne løsningen.
Norsk asylpolitikk må ikke være med i
konkurransen om å være strengest, men
heller bidra til å finne felles løsninger.
Hustveit er leder i Unge Venstre.
[email protected].
Månedsavisen NY TID – internasjonal orientering siden 1953 |
Abonnement og kundeservice:
tlf: 450 20 044 (også sms)
e-post: [email protected]
web: www.nytid.no/abonnement
Abonnement/løssalg/PR:
Line Fausko, kommunikasjonsjef
tlf 930 18 855, [email protected]
Abonnementpriser, inkl ONLINE+
12 måneder 790 kr (12 utgaver)
Annonser/MF: [email protected]
Tuva Hennum, markedsansvarlig
[email protected]
(Annonsefrist den 1. hver måned kl 12.00)
ONLINE+ digital utgave web/pdf/filmer:
12 måneder 590 kr
Avisen utgis torsdagen midten i måneden,
og foreligger da også i Klassekampen.
Allikevel virker det som om Sundtoft
ikke hørte hva FNs klimasjef sa. I et innlegg
i Dagbladet 25. oktober argumenterer
Sundtoft for en klimaavtale som gir rom for
norsk oljevirksomhet stadig lenger nord –
en avtale som er skreddersydd for olje- og
gassnasjonen Norge.
Trykk: Nr1 Trykk, Lillestrøm
Utgiver: Ny Tid & Orientering AS
Organisasjonsnummer: 995 498 480 MVA
Vi er på stø kurs mot en varmere verden.
Dette var konklusjonen fra FN da de for
kort tid siden la frem en oversikt over de
utslippskuttene som 146 land vil forplikte seg til å gjøre under klimaforhandlingene i Paris i desember. Verden gjør for
lite – og for sent.
Hvis vi ikke klarer å få på plass en
enighet om større reduksjoner i utslippene, kan gjennomsnittstemperaturen på
kloden stige med godt over tre grader.
Vi risikerer å sette i gang irreversible
klimaendringer flere steder på kloden,
som vil redusere matproduksjonen, øke
hastigheten i utryddelsen av viktige
planter og dyr, og føre til et økt havnivå
som gjør mange steder ubeboelige. En
rapport som ble lagt frem for litt siden,
viste også at det er de fattige som leder
an i klimakampen. Fattige land har lovet
å kutte sine utslipp mer enn rike land har
lovet.
For noen uker siden satt klima- og miljøminister Tine Sundtoft rett ved siden
av sjefen for FNs klimaforhandlinger
Christiana Figueres på Aftenpostens
klimakonferanse. Da Figueres fikk
spørsmål om det er rom for mer oljeboring
i Arktis dersom vi skal begrense den
globale oppvarmingen til maksimalt to
grader, svarte hun kontant nei.
handlingene ligger to sentrale spørsmål:
1) Har alle mennesker i verden lik rett til
å slippe ut klimagasser? 2) Er det de landene som har skapt klimaproblemet ved
å fylle opp atmosfæren med klimagasser,
og som har tjent seg rike på dette, som
må gjøre mest for å løse klimaproblemet?
I innlegget skisserer Sundtoft en internasjonal klimaorden som tilsier at svaret på
disse spørsmålene er nei.
Norges forslag til globalt
klimamål innebærer at verden
kan fortsette å bruke kull, olje
og gass.
For det første er Norge en ivrig tilhenger av at klimaforhandlingene i Paris skal
resultere i at de globale utslippene av
klimagasser blir netto null i 2050. Problemet med dette målet er ordet «netto».
Norges forslag til globalt klimamål innebærer at verden kan fortsette å bruke
kull, olje og gass så lenge vi samtidig
sørger for å fjerne en tilsvarende mengde
klimagasser fra atmosfæren. Det kan gjøres ved å plante trær, eller det kan gjøres
ved hjelp av teknologier som på en eller
annen måte suger CO2 ut av atmosfæren
og lagrer den på en trygg måte. Norges
forslag er skreddersydd for et land med
en stor olje- og gassnæring.
Sundtoft legger heller ikke skjul på at
olje- og gassproduksjonen må fortsette.
«Det er ingen løsning å stenge igjen kranene i morgen,» skriver hun. Ingen har
foreslått å stenge oljekranene i morgen,
men i statsbudsjettet foreslår Regjeringen
å tredoble letingen etter olje neste år.
Regjeringen som Sundtoft er en del av, ser
med andre ord ikke for seg at oljekranene
skal stenges i overimorgen heller. Dessuten vil det meste av oljeletingen fremover
skje i nordområdene – olje som ifølge FNs
klimasjef må bli liggende.
Startgropen. Ved å bruke kreftene på å
holde liv i olje- og gassnæringen, utsetter
vi overgangen til alle de gode alternativene vi skal leve av i årene som kommer
– alternativene som skal gi oss jobber i
fremtiden.
Klimaforhandlingene i Paris kan
fortsatt legge et godt grunnlag for den
internasjonale klimadugnaden de neste
tiårene. Det er gledelig at så mange land
har lagt frem planer om utslippskutt.
Men det må være enighet om at dette
bare er en beskjeden start. Den viktigste
utfordringen for Norge er at klima- og
miljøministeren lar hensynet til norsk
olje- og gassindustri bli liggende i en
skuff på kontoret i Oslo når hun reiser til
Paris om litt over fire uker. Vi må slutte å
tro at vi kan fortsette å pumpe opp hver
eneste oljedråpe fra norsk sokkel, bare vi
planter nok nye trær.
Haltbrekken og Houge er henholdsvis leder og
rådgiver i Naturvernforbundet. [email protected], [email protected].
Postadresse: Dronningens gate 16, 0152 Oslowww.nytid.no
Redaksjon: Ny Tid mottar midler fra Norsk kulturråd og Fritt Ord. Ny Tid arbeider etter Redaktørplakaten, Tekstreklameplakaten og Vær Varsom-plakatens regler for god presseskikk. Den
som mener seg urettmessig omtalt, bes kontakte
redaksjonen. PFU er et klageorgan oppnevnt av
Norsk Presseforbund.
Ansvarlig redaktør (daglig leder) Truls Lie
[[email protected]], redaksjonssjef Marte Nesma
[48957138, [email protected]], redaksjonssekretær Tora Ulstrup [[email protected]],
journalist Carima Tirillsdottir Heinesen,
[40592018, [email protected]],
journalist Dag Herbjørnsrud [[email protected]]
Frilansere: Kristian Bjørkdahl, John Gustavsen,
Anna Bitsch, Erik Foynland, Bjørn Stendahl,
Lasse Takle, Paul Torvik Nilsen, Paal Frisvold,
Kjetil Røed, Endre Eidsaa Larsen, Brita Møystad
Engseth, Marius von der Fehr, Alexander Carnera, Aleksander Huser, Eivind Tjønneland, Bjørn
Hatterud, Hans E. Olav, Tore Næss, Birgitte
Gustava Røthe Bjørnøy, Johan Jensen, Steffen
Moestrup, Tori Aarseth, Simen Joachim Helsvig,
Henning Næss, Paal Bjelke Andersen, Nina Ossavi, Aslak Storaker, Linda Noor, Ola Tunander,
Mette Karlsvik, og formgiver Christine Frances
Betten.
Korrespondenter: Mumbai, India: Joe Ekker.
Rio, Brasil: Runa Tierno. Gaza, Palestina:
Ahmad Al-Kabariti. Moskva, Russland:
Elena Milashina. Harare, Zimbabwe: Ethel
Kabwato. Kairo, Teheran, Iran: Najmeh
Mohammedkhani, Egypt: Nawal Sadawi.,
Hana Afifi.
Redaksjonsråd:
Alexander Harang (fredsbevegelsen), Vigdis Lian,
John Y. Jones (Networkers), Ketil Magnussen (Oslo
dokumentarkino), Truls Gulowsen (Greenpeace),
Ingeborg Moa (Norsk folkehjelp), Rolf A. Vestvik
(Agenda), Erland Kiøsterud (forfatter), Paal Bjelke
Andersen (forlegger), Kenneth Korstad (Deichman),
Alexander Carnera (forfatter, Kbh), Torild Skard
(forfatter), Sarah Prosser (Partnership for Change),
Audun Lindholm (Vagant), Hedda Langemyr (Norges fredsråd), Marielle Leraand (Rødt), Carsten Juhl
(Kunstakademiet Kbh).
12
| NR. 28 | NOVEMBER 2015 (12.11–16.12) 27. august 1960:
Demokratiet i søkelyset:
Verdenssamfunnet
og Vesten
AV PROFESSOR ARNE NÆSS
Hvori består den største politiske
svakhet ved Norge, og ved de vestlige
demokratier generelt? I manglende vilje
til innsats til fordel for det verdenssamfunn som er under utvikling.
De kommende 20 år er kanskje de
siste av menneskehetens historie da
Vesten er fysisk og økonomisk overlegent. Derfor gjelder det, i den tiden som
står til rådighet, å utvikle andre krefter,
slik at vi ikke – som visse minoriteter
i fortiden – til siste åndedrag støtter
oss til vold og tvang. Suez-konflikten
og senere konflikter i Mellomøsten og
Cuba-krisen viser tydelig at vi i Vesten
ennå ikke akter å yte de svakere nasjoner effektiv hjelp. Det er så behagelig å
lukke øynene for hva som foregår langt
borte. Det spørs om vi gidder gjøre noe
synderlig for å støtte de krefter omkring
i verden som hevder enkeltindividets
rettigheter, friheten til å være i fred, til å
pusle med det vi har lyst til så lenge vi
ikke forgriper oss på medmenneskenes
tilsvarende frihet.
Den altoverskyggende oppgave vi står
overfor er å forebygge at ufrihet, hat og
vold kommer til å sette sitt preg på det
internasjonale liv. Men hvorledes kan
vi bidra til det, så lenge vi selv truer
istedet for hjelper? Det er ikke å undres
at mange innen de nye nasjoner ser på
Vesten som en gammel gjerrigknark som
tviholder på foreldete særrettigheter.
De vestlige demokratier konsentrerer
seg om to temmelig negative utenrikspolitiske oppgaver – å hegne om økonomiske interesser i fremmede land, og å
opprettholde terrorbalansen. Parolen
om samhold innen Vesten for å styrke
den økonomisk, kan ikke erstatte en
innsats på videste basis. Øket økonomisk styrke i Vesten uten at den brukes
i verdenssamfunnets interesse, øker
vanskelighetene innen verdenssamfunnet. Nasjoner på totalt forskjellig nivå
økonomisk kan vanskelig samarbeide på
like fot.
Karakteristisk nok forestiller mange
seg at hvis det blir mindre spenning
øst–vest, skal pengene som nå går til
militære formål, komme vår levestandard til gode. Men det er jo ikke i Vesten
det er så mye elendighet, og hvis vi ensidig øker vår levestandard, vil kløften
mellom oss og de økonomisk underutviklede land bli enda større. Dermed
vil integrasjonen i verdenssamfunnet
bli enda vanskeligere uten at vi oppnår
noe. Svært få mener vel at øket materiell levestandard vil gi oss noe rikere
liv. Slik økning har vel i dag i beste fall
kun sportslig interesse: Vi slår vår egen
rekord.
Minsket spenning øst–vest betyr at
oppgavene på det internasjonale felt går
over fra det militære plan til det plan
som fremdeles er underutviklet – det
humanitære, økonomiske og ideologiske. Siden Trumans 4. punkt program har
alle USAs toppledere, både de militære
og politikerne, villet øke innsatsen på
det kriseforebyggende plan, men mellomskiktet av politikere har satt seg
imot. Velgerne kjenner lite til de internasjonale forhold, og bremser sine tillitsmenn når de vil yte til formål de ikke
forstår seg på. Og utdannelseskrisen
sørger for at de ikke forstår hva saken
gjelder. Kanskje er vårt politiske liv i
fredstid slik at våre ledere bare klarer
å få oss til å ofre for de nære og tradisjonsrike oppgaver.
Et eksempel: Sovjet og China har i
fredstid brukt store summer til utdannelsesformål. Summene er gigantiske i
forhold til levestandarden. Hva kommer
det av at vi svikter? Det er ikke levende
interesse for opplysning av den sort
som trenges. For å få en større del av
den norske befolkning interessert i
internasjonale oppgaver, må man spre
kjennskap til de fjerne land og kulturer,
og opplyse om de kriseskapende faktorer i nåtiden. Men kravene i skolene er
minimale. Og i stedet for kontakt gjennom levende mennesker fra fjerne land,
baseres all undervisning på pensum –
ofte på lærebøker med grove feil og en
harsellerende tone overfor fremmede
kulturer.
De skandaløse forhold som vi finner
NY TID – MÅNEDLIG INTERNASJONAL ORIENTERING
i skolene, ville neppe kunne holdes ved
like hvis de utenrikspolitisk viktigste fag
sto sterkt ved våre universiteter. Men
der er de minimalt utbygget.
Svært få mener vel at øket
materiell levestandard vil gi
oss noe rikere liv.
Universitetsutdannede folk har et
særlig ansvar på det internasjonale felt,
siden de har full anledning til språklige,
historiske og politiske studier. Sovjet og
China mobiliserer millioner av studenter, direkte eller indirekte, til arbeidet
med å sikre et fremtidig kommunistisk
preget verdenssamfunn. Der nøyer de
seg ikke bare med militærtjeneste og
opprettholdelse av terrorbalansen.
Våre universiteter får sine bevilgninger
først og fremst med tanke på hva som
trenges av lærere i de norske skoler
og embetsmenn i våre kommuner og
distrikter. De lokale forhold behersker
budsjetteringen vår.
De store fag som i dag kalles statsvitenskap, political science, international
relations er uten tyngde, og ved Universitetet i Oslo holder de karakteristisk nok til i noen mørke værelser i en
for lengst kondemnert skolebygning.
Siden norsk undervisningsvesen ikke
synes å kreve streng etterrettelighet og
grundighet når det gjelder opplysning
om internasjonale forhold, får ikke universitetene penger til utbygging av de
fag som her er sentrale. Det er, som det
heter, lite behov tilstede for akademisk
arbeidskraft i denne sektor.
Kontrasten mellom øst og vest er påtagelig: I øst har man en ufri, ensrettet,
men meget vel utviklet lære om internasjonale forhold og oppgaver, i vest har
man i en meget høy grad fri forskning og
utdannelse, men svært få benytter seg
av det, og undervisningsinstitusjonene
er fattige og uten slagkraft.
Det er vanskelig for en alminnelig velger å si noe om hvorledes det kan skje
en endring i disse beklagelige forhold.
Men meget ville være vunnet om de som
ser misforholdene, ikke lar seg avskrekke, men sier tydelig fra om hvilken størrelsesorden de håper vår internasjonale
innsats etter hvert skal få. Et eksempel
på frimodig tale ga stortingsmann Finn
Moen da han nevnte 100 millioner årlig
til løsningen av problemene i forbindelse med de underutviklede land. Et
tilsvarende beløp på opplysnings- og
kontaktsektoren ville monne godt. De
som er interessert i nåtidens store
spørsmål, ville da kunne ofre seg for
dem, og ikke – som nå – holde på med
ting som de ikke anser for helt sentrale.
Men det er selvsagt ikke ved statsbevilgninger en markert kursendring kommer
i stand. Langt vesentligere er det at vi
får innsikt i at i dag avhenger vår fremtid, i langt høyere grad enn tidligere, av
det som skjer utenfor Norge, ja til og
med utenfor NATO-landenes, grenser. Og
like viktig er det at vi forstår at hvis vi
gidder, kan vi være med på å prege det
som kommer.
Stol ikke på avisene
13. august 1960:
Galt skal galt fordrive, sier
Morgenbladet
AV INGRID OG JOHAN GALTUNG
Vår tillit til norske avisers utenriksreportasjer har aldri vært stor. Hvordan uhyre komplekse begivenheter skal kunne
formidles på en noenlunde sannferdig
måte uten at avisen selv har en høyt
kvalifisert mann på stedet, er gåtefullt,
spesielt hvis man kjenner litt til hvor
svak den lange kjeden fram til avisen er.
Pressebyråer som AP, UPI, AFP, Reuter,
Tass er store organisasjoner, og finnes
først og fremst i land som er stormakter.
Følgelig rekrutteres de fleste journalistene som brukes til de viktigste jobbene
fra disse landene, og det skal godt gjøres om ikke disse journalistene er temmelig konforme med sine lands offisielle
politikk. Utdannelsen av journalister er
et kapittel for seg, en lykkelig kombinasjon av praktisk trening og teoretisk
opplæring finnes sjelden.
Men det viktigste er at det nesten ikke er
muligheter for kontroll i et land som vårt.
Den samme feilaktige meldingen om Cuba
kan slåes opp i alle aviser – det er ingen
mulighet for å prøve riktigheten av den.
Meldingene om Kongo har vært så motstridende og så åpenbart selvmotsigende
at det nok er noe de fleste har lagt merke
til som leser aviser med et litt kritisk øye.
Men vi lesere står maktesløse. Intet kan
gjøres for å stoppe flommen av omtrentlige og uriktige meldinger unntatt hvis man
tilfeldigvis selv har vært et slikt sted.
Cuba og Kongo er fjerne steder. Nesten
hva som helst kan sies, og det vil likevel
bli trodd av de som tror det de leser i
sin yndlingsavis. Tilfeldigvis kom vi selv
over ganske meget og ganske godt materiale på Cuba, og snakket med svært
mange mennesker. Vi var der kort tid
sammenliknet med pressebyråenes folk,
men av og til hadde vi anledning til å
sammenlikne direkte hva de skrev med
de opplysninger vi selv hadde fått – ikke
vurderingsstoff, men rene, harde facts –
fra offisielle cubanske publikasjoner og
kontrollert ved intervjuer med eksperter
i den amerikanske ambassaden i Havana. Resultatet var dypt nedslående og
får oss til å tvile på verdien av hele den
oppbygning internasjonal presse har. For
oss som sosiologer skulle det være ærlig
interessant en gang virkelig å sammenholde systematisk hva pressebyråer og
aviser skriver, og hva eksperter mener
har funnet sted.
To artikler i Morgenbladet, den ene usig-
nert og den andre skrevet privat som
et «Cuba-brev», inneholdt også en rekke
feil. At Morgenbladet nektet å ta inn vår
kritikk av artiklene, forbauset oss ikke.
Men at et av avslagene skulle få denne
begrunnelsen, forbauset oss i høy grad:
«Vi søker gjennom vår reportasje over
lang sikt å gi et så korrekt bilde som mulig av forholdene, herunder vil det godt
tenkes at det en dag eller annen kunne
være reportasjer som man kunne ha lyst
til å motsi. I det lange løp vil bladet imid-
lertid bli korrigert av andre reportasjer
med en annen tendens.»
Nesten hva som helst kan sies,
og det vil likevel bli trodd av
de som tror det de leser i sin
yndlingsavis.
Galt skal galt fordrive, står det her
i siste setning. Vi har tilgode å se den
«annen tendens» i Morgenbladet, men
det er mindre vesentlig. Det vesentligste er at en redaktør som er en av
Kringkastingens utenrikskronikører,
har dette som retningslinje for sin
avis. Ønsker man sannhet på trykk, er
det bare én måte å oppnå det på – ved
nitid, kjedelig, omhyggelig arbeid for
å kontrollere opplysninger, gjort av
folk som vet det aller mest elementære
om hvordan det kan gjøres. Ikke ved å
prøve å la én uriktighet slå en annen i
svime. Resultatet blir da bare uvederheftighet hvordan man snur og vender
på det, og et uopplyst avispublikum
som danner seg sine meninger på et
feilaktig grunnlag. Leseren sitter neppe
og regner ut middelverdien av det han
leser – for det første leser han som regel bare overskrifter, for det annet leser
han sjelden mer enn en artikkel om
samme emne, for det tredje tror vi snarere han velger ut én artikkel å stole på
enn mange å regne ut gjennomsnittet
av. Like lite som to aviser med motsatt
tendens korrigeres for hverandre, kan
to uriktige framstillinger av samme sak
bli «sannhet».
Spalten redigeres av Line Fausko, [email protected].
Orientering ble opptatt i Ny Tid i 1975, da partiet SV ble etablert.
50-60
BOKUTDRAG
Lars Daniel Krutzkoff Jacobsens kommende bok Livet er en bok om å lete etter seg selv –
gjennom livets faser og gjennom livets virvar. Hvert kapittel snakker direkte til en bestemt
aldersgruppe. Ny Tid trykker har høst trykket 3 kapitler fra boken.
I denne utgaven har vi kommet til siste kapittel: «50-60» – tiåret der vi endelig slutter å
plage oss selv.
Krutzkoff Jacobsen (f. 1963) er filmskaper, manusforfatter og har fungert som fast spaltist i magasiner som Blikk og Albertine.
Når du blir femti, kommer
endelig mulighetene for frihet
– men også konsekvensene
av tidligere valg.
ner før, er tiden inne nå. Ikke minst mange middelaldrende menn trasker rundt i
årevis uten at det skjer noe på sex- eller
kjærlighetsfronten.
Kjærligheten er tilnærmet umulig, og
det er et under at noen i det hele tatt får
hverandre. Men det å forholde seg passivt
til den, er som å tro på verdens dårligste
myte. Forestillingen om at kjærligheten
bare skal skje av seg selv, som et under
eller en religiøs åpenbaring.
Gå ut av huset – og ta det første skrittet.
Det er kvinnfolk og mannfolk nok der ute.
Føler du deg ensom nå og da?
BOKUTDRAG
LARS DANIEL KRUTZKOFF
JACOBSEN
Alt kan bli lettere når du blir femti, for da
kan du endelig puste ut. Du er ikke lenger
ung, og det nytter ikke å prøve engang.
Mange oppfatter dette som det beste tiåret i sitt liv. Ikke bare kan du livet, du har
også avlært deg en rekke uvaner – i alle
fall er du på vei mot det.
Først og fremst er du endelig ferdig
med den gamle synden som har ridd mennesket siden Abel og Kains dager: vanen
med å sammenlikne seg med andre. Hvis
ikke, er det i alle fall på tide å begynne å
kvitte seg med den.
Min venn artisten, klovnen og radiomannen Asbjørn Olsen sier det slik:
«Å slutte å sammenlikne seg med andre
er selve kjernen i et godt liv. Det er umulig, men må likevel bli mulig. Sammenlikning skaper ulykke. På alle områder
er det noen som er mer enn deg: penere,
yngre, eldre, rikere, klokere, mektigere,
flinkere, tynnere, tykkere. Lista er like
uendelig som livet selv.»
Jeg tror nitti prosent av vår elendighet
kommer fra oss selv – en evig stemme
som alltid kritiserer deg for hva du er.
Eller rettere sagt, for hva du ikke er. Selvplaging, som uansett aldri fører til gull og
grønne skoger, kan kun avlæres ved hjelp
av tankekraft. En viljesbeslutning.
Den svenske poeten Haakan Sandell sa
det slik til meg en dypmørk vinter, da vi
gikk tur i de tomme, kalde gatene på Frogner i Oslo:
«Det er to ting som kan skape en fundamental bedring i menneskenes liv. Den
ene er kjærligheten, det andre er en viljesbeslutning.»
Livet er – uansett – å være i rommet
mellom det som er, og det som burde
være.
I det hele tatt er det tre hovedutfordringer du møter i denne alderen:
Enhver står ensom på jordens hjerte,
gjennomboret av en solstråle.
Og plutselig er det kveld.
– Salvadora Quasimodi, italiensk poet.
ILL: RUNE MATHISEN
– Å avlære seg å sammenligne seg med
andre. Det er en nesten umulig prosess,
men den er likevel nødvendig.
– Å innse at dette er livet ditt, og at det
finnes problemer som ikke lar seg løse, og
mål det er umulig å nå.
– Å lære seg å bli gammel, og dermed
ikke forakte sin egen aldringsprosess.
Du blir skrøpeligere, og er ikke lenger
like interessant som kjønnsobjekt. Hvis
du klarer å ta «en viljesbeslutning» om det
å ha et godt liv på tross av nederlag og
ikke innfridde drømmer, er det et håp om
at du likevel får et meningsfullt liv.
Selv har jeg, gjennom vilje, bestemt meg
for at livet skal være godt selv om jeg ikke
har nådd noen av de målene jeg satte meg
fore som ung mann. For hvorfor skal jeg,
selv om det høres snusfornuftig ut, bli
ulykkelig fordi jeg ikke klarte å bli så suksessfull, lykkelig og rik som jeg drømte
om?
Jeg tror ikke noe på at smerten over det
du ikke fikk til – et livsprosjekt, et forhold
– kan velges bort, for all del, ikke forstå
det slik. Sorgen kan ikke fornektes. Det
vet alle klovner. Spørsmålet blir heller:
Hvordan kan du leve med sorgen? De tunge skyene i deg som tidvis skyggelegger
gleden over det å være til?
Som skrevet: Gjennom en viljesbeslutning, og om du er ekstra heldig, gjennom
kjærlighet.
Hva skal du gjøre når du ikke har noe
kjærlighetsliv, men gjerne vil? Du skal gjøre alt for kjærligheten. Det er ingen gitt
mening i universet at noen skal ha og andre ikke. Hvis du ikke har fått deg en part-
Ensomheten er først og fremst et sted der
du arbeider med din sorg. Den for mange
svært vanskelig tilgjengelige følelsen som
ligger under alt opplevd ubehag. Du skal
være glad om du kan gråte, for da har du
kontakt med sorgen; selve målet for all
klassisk terapi, siden det å være i smerten
frigjør. Trykket letter når vinduet åpner
og den friske lufta siver inn.
Ensomhet er en komplisert følelse. Du
er frikjøpt fra andre, men samtidig ufri.
De fleste mennesker som kommer dit, har
ønsket den på et plan. De har hatt et behov for å trekke seg tilbake. Samtidig vil
ingen ha total alenehet, om den så er en
bevissthetstilstand eller knallhard fysisk
realitet. Hvis du som femtiåring aldri har
vært eller følt deg ensom, mangler du noe
vesentlig i din karakterdannelse.
Ensomheten forlates først når den oppleves som verre enn det å omgås folk.
Et åpenbart paradoks er de såkalte eneboerne, som den religiøse litteraturen er
full av. De er gjerne munker eller hellige
menn som har flyttet ut i ødemarka. Fenomenet eksisterer den dag i dag, og enkelte russiske klostre har egne områder
for kontemplativ alenehet. Målet er alltid
den sjelelige og religiøse utviklingen den
kan by på.
Men når jeg over skriver «paradoksalt»,
er det fordi noen vet at han sitter der, den
ensomme. Munkens tilbaketrukkenhet er
et bevisst sosialt valg – og når som helst
kan han gå tilbake til de andre og fellesskapet.
En virkelig eneboer blir aldri omtalt,
fordi ingen vet at han eller hun eksisterer.
Selv Nietzsches Zarathustra måtte ned
til menneskene igjen. Uten dem ville han
vært ingenting – verken profet eller overmenneske.
Trykket letter når vinduet
åpner og den friske lufta siver
inn.
Ensomhet har gjennom hele menneskets historie vært knyttet til innsikt,
for i det å forlate fellesskapet, kommer en
kunnskap bare møtet med deg selv kan gi.
Forfatteren Andre Gide skriver i Den umoralske: «Alt nytt skapes i ensomhet.»
Og tenk hvor rett han har; hva hadde verden vært uten Moses’ steintavler,
Buddhas og Jesu respektive ørkenvandringer, der de ble tvunget til å møte djevlene, her forstått som de «slette» sidene
av seg selv. Begjæret, nytelsen, grådigheten og hatet skulle overmannes.
Men ingen av dem ble værende. Alle
kom tilbake. Det mennesker trenger, er
andre mennesker.
Femtiårene er tiåret da du møter konse-
kvensene av tidligere valg. For det du har
gjort og ikke har gjort. Kanskje etablerte
du en velfungerende familie, men måtte
droppe kunstnerdrømmen. Eller du ble
skapende, men endte opp som fattig og
enslig. Du sa kanskje «nei» til ham som
fridde, og nå angrer du. Du sa ja til en
jobb, men burde gjort noe annet.
Summen av plusser og minuser har satt
seg som en erkjennelse i bevisstheten –
en livsfølelse. Hva er din?
Før eller senere må du bestemme deg
for at du har kommet hjem. Skal tro hva
som skjer den dagen du sier: Her vil jeg
være, her skal jeg bo.
[email protected]
KRITIKK
KRITIKK
DEL 2, NOVEMBER 2015 | MÅNEDSAVISEN NY TID | ÅRGANG 63 | NR. 28
DEL 2, SEPTEMBER 2015 | MÅNEDSAVISEN NY TID | ÅRGANG 63 | NR. 26
skjøt fart. Og Metzger selv? Den ukuelige
aktivisten gjennomførte selvsagt streiken
alene. I tre år holdt han seg unna kunstverdenen og brukte tiden til å studere –
av alle ting – 1600-tallsmaleren Vermeer.
For mange kunstneres vedkommende
ville en slik handling avpolitiseres ved
å kalle den en form for performance. Til
Metzgers fortjeneste har han aldri falt for
denne fristelsen.
Tross manglende oppslutning har ikke
Metzger gitt seg med slike opprop for kollektive protester. På slutten av 2000-tallet initierte han «Reduce Art Flights», en
kampanje for å begrense kunstverdenens
omfattende flakking mellom internasjonale kunstmesser og biennaler. Kampanjen
var først og fremst ment som en protest
mot den stadig mer omseggripende kommersialiseringen og globaliseringen av
kunsten. Men ved å peke på sammenhengen mellom internasjonaliseringen av
samtidskunsten og tilgangen til billige flybilletter, pekte «Reduce Art Flights» også
på de åpenbare klimamessige problemene som hefter ved en global kunstverden.
Den radikale kunstens bestefar
KUNST
Kunsten bør speile sin
samtid, så hvis den
oppstår i en selvdestruktiv
samfunnsorden, må vel også
kunsten være selvdestruktiv?
Dette premisset ligger bak
kunstneren Gustav Metzgers
radikale arbeider fra 1960tallet. Nå er den mangeårige
aktivisten og kunstneren
gjenstand for to utstillinger i
Oslo.
AV SIMEN JOACHIM HELSVIG
I det tjuende århundrets kunsthistorie
finnes det knapt noe mer ikonisk bilde
av den engasjerte og kompromissløse
aktivistiske kunstneren enn fotografiet av
Gustav Metzger som iført militærjakke,
gassmaske og hjelm går løs på tre opphengte nylonlakener med en syrefylt lakkeringspistol. Fotografiet ble tatt under
en performance på Londons South Bank
sommeren 1961, der Metzger ga en demonstrasjon av auto-destruktiv kunst – et
begrep han selv hadde myntet et par år
tidligere. Tekstilet gikk i oppløsning idet
syren traff overflaten, som abstrakte malerier der de hastige strøkene er erstattet
av flenger, og etter om lag tjue minutter
gjensto kun strimler av lakenene. På flyvebladene som ble delt ut, forklarte Metzger at auto-destruktiv kunst «demonstrerer menneskets evne til å akselerere og
styre naturens ødeleggende prosesser».
Kunsten bør speile sin samtid, heter
det, og hvis den oppstår i en selvdestruktiv samfunnsorden, må vel også kunsten
være selvdestruktiv? En slik tankegang
synes å ha ligget til grunn for Metzgers
demonstrasjon. Det var nok ikke mange av tilskuerne som var fortrolig med
denne typen kunstneriske aksjoner, men
Metzgers bildespråk var ikke ukjent i en
tid da forestillingen om en forestående
atomkrig var del av den kollektive bevisstheten.
Metzgers auto-destruktive demonstrasjon var en aktivistisk og kritisk handling,
en protest mot den kalde krigens kappløp
om atomvåpen. I et intervju mange år senere fortalte han at det handlet om å angripe det kapitalistiske systemet og dets
krigshissere, å ødelegge dem symbolsk.
Men demonstrasjonen hadde også en annen funksjon. Ideen om en selvdestruktiv
kunst går i rette med tanken om kunstverket som et investeringsobjekt. Det var
et angrep på «dere jævla stinkende sigarrøykende drittsekker og parfymerte moteriktige kveg som driver forretning med
kunstverk» – for si det med kunstnerens
egne ord.
Det var et angrep på «dere
jævla stinkende sigarrøykende
drittsekker og parfymerte
moteriktige kveg som driver
forretning med kunstverk»
– for si det med kunstnerens
egne ord.
En ny kunstform. Den kompromissløse
og uforsonlige holdningen tatt i betraktning, er det kanskje ikke så overraskende at Gustav Metzger lenge var en temmelig ukjent skikkelse i kunstverdenen.
De siste årene har han imidlertid vært
gjenstand for fornyet interesse. Han har
gjennomgått en transformasjon fra gammeltestamentlig dommedagsprofet til
bestefaderlig helgenskikkelse for den
venstreorienterte kunsten. Et utvalg av
Metzgers arbeider fra 1960-tallet skal nå
vises på Kunstnernes hus og Kunsthall
Oslo.
Metzgers hardnakkede holdning til
kunsten og politikken hadde personlige
beveggrunner. Han ble født i Nürnberg
i 1926 av polsk-jødiske foreldre, og ble
sendt til England med «Kindertransport»
i 1939. Foreldrene ble igjen i Tyskland og
døde i konsentrasjonsleir.
Syremaleriet var først og fremst en demonstrasjon av en ny kunstform, en oppfordring til andre kunstnere om å slutte
seg til en bevegelse. Likevel har det opprevne nylonlakenet blitt et signaturverk,
og når Kunstnernes hus nå stiller ut en
rekonstruksjon fra 2006, kan man spørre
om ikke Metzgers aksjon har blitt integrert i den samme kunstindustrien han
agerte mot. Det er i så fall et endelikt som
er ganske typisk for historisk aktivistisk
kunst – objektet blir sendt omkring som
en relikvie, mens de en gang så radikale
ideene det skulle demonstrere, blir redusert til kunsthistorisk trivia. En annen
rekonstruert versjon av de syreoppløste
lakenene kan man for tiden se på Tate
Britain i London, der den ironisk nok er
en del av den British Petroleum-sponsede
serien BP Spotlights. Dilemmaet for den
radikale kunsten, som selv ikke den mest
ubestikkelige aktivist ser ut til å unnslippe, er som følger: For å få synlighet er
man nødt til å inngå i det samme kretsløpet som man kritiserer?
Kunstnerisk generalstreik. Som symbol-
ske iscenesettelser er Metzgers arbeider
fortsatt kraftfulle. Som motstand mot
kunstmarkedet er effektiviteten derimot
diskutabel. Det tidlige sekstitallets idealer om å gjøre kunsten til en tidsbegrenset «happening» for dermed å unngå å
gjøre den til vare, er forlengst slukt av en
event-drevet kulturøkonomi.
Hva med andre av Metzgers prosjekter, har de fortsatt aktualitet? Da Metzger ble invitert til å bidra til utstillingen
Art into Society – Society into art i 1974,
valgte han heller å sende inn en tekst. Manifestet, som fikk tittelen «Years without
Art 1977–1980», fremstår som like radikal
og tankevekkende i dag som første gang
det ble publisert, og går til kjernen av
forestillingen om kunsten som en motstandsform. «[Ideen om] kunsten i revolusjonens tjeneste er utilfredsstillende
fordi kunsten er så knyttet til staten og
til kapitalismen.» Den eneste utveien fra
et korrumpert system er generalstreik,
foreslår Metzger. Mellom 1977 og 1980
skal kunstnere verken stille ut, selge eller
produsere kunst. I stedet kan man bruke
tiden til å sysle med historiske, estetiske
og sosiale aspekter ved kunsten. «Kapitalismen har strupet kunsten,» avslutter
han – årene uten kunst vil danne grunnlaget for en ny begynnelse.
Det ble verken noen streik eller noen
ny begynnelse. Tvert imot var årene etter
1980 perioden da det
kommersielle kunstmarkedet virkelig
Klimakunstneren. Selv om en atomkrig
ikke lenger er overhengende, har ikke
«menneskets evne til å akselerere og styre naturens ødeleggende prosesser» blitt
mindre bekymringsverdig siden Metzgers
aksjon i 1961. I så måte har Metzgers
ideer fortsatt berettigelse. Metzger har
arbeidet med miljøspørsmål helt siden
1970-tallet, men denne delen av kunstnerskapet kommer ikke frem i presentasjonene i Oslo. De to nåværende utstillingene
viser heller Metzgers eksperimentelle
kunst fra 1960-tallet. Extremes Touch: Material/Transforming Art fra 1968 som vises
på Kunsthall Oslo, er et slags naturvitenskapelig laboratorium, mens Liquid Crystal Environment (1965/1998) på Kunstnernes Hus er projeksjoner av oppvarmede
flytende krystaller som skaper psykedeliske bevegelige former. Disse prosjektene er eksempler på en mer stillfaren og
utforskende retning i Metzgers kunstnerskap – en idé om kunsteren som naturvitenskapelig forsker, som laborant.
Disse er alle interessante verk, men det
er også verdt å tenke seg hvordan Metzgers klimaorienterte arbeider fra 1970-tallet ville ha blitt mottatt i Norge i dag. Til
FNs Miljøkonferanse i Stockholm i 1972
foreslo han en spektakulær installasjon
der en enorm plastboks langsomt fyltes
med eksosen fra 120 biler. Etter hvert
skulle bilene rygges inn i boksen og eksplodere i flammer. Metzger fikk ikke gjennomføre denne aksjonen i Stockholm, og
heller ikke da den ble rekonstruert for
kunstbiennalen i det arabiske emiratet
Sharjah i 2007, våget man å la bilene ta
fyr. Da Metzger ble konfrontert med det
paradoksale ved å utføre denne aksjonen
på en biennale finansiert av en oljenasjon,
turnerte han ved å spørre hvilke steder
den symbolske virkningen ville være større enn nettopp i en petroleumsøkonomi.
Å forestille seg en virkeliggjøring av dette
Metzger-verket i vårt hjemlige oljeemirat
er en besnærende tanke.
Kunsthall Oslo og Kunstnernes Hus
presenterer to parallelle utstillinger med
Gustav Metzger, begge med åpning den
13. november:
Extremes Touch åpner på Oslo Kunsthall
åpner kl. 18, mens Liquid Crystal Environment åpner på Kunstnernes Hus kl. 20.
Begge utstillingene vises frem til
31. januar 2016.
Helsvig er billedkunstner og skribent.
[email protected].
14
| NR. 28 | NOVEMBER 2015 (12.11–16.12) NY TID – MÅNEDLIG INTERNASJONAL ORIENTERING
Kritikk
NY TID – MÅNEDLIG INTERNASJONAL ORIENTERING Politisk thriller midt i skuddlinjen
Homeland (sesong 5)
FILM
ge vokter ut på en felles reise til fots, som
etter all sannsynlighet vil ende i Muhammeds henrettelse – dersom de når fram.
Underveis møter de nemlig en rekke potensielle fiender, i form av både de lokale
hevngjerrige, de arabiske opprørerne og
de franske soldatene. Denne reisen gjør
filmen til en slags «road movie», mens
novellen kun utspilte seg inne i skolebygningen. Og med dette har regissør og
manusforfatter David Oelhoffen (som har
skrevet adapsjonen sammen med Antoine Lacombles) økt fortellingens filmatiske potensial betraktelig i forhold til det
formodentlig mer teatervennlige utgangspunktet.
AV ALEKSANDER HUSER
Westernmotiver. Med dette grepet har
Regissør: David Oelhoffen,
foto: Guillaume Deffontaines
Spillefilmen Far from Men
har gjort Albert Camus'
Gjesten om til en slags
western, uten å gi slipp
på novellens fabellignende
enkelhet.
Den franske spillefilmen Far from Men er
basert på Albert Camus' novelle Gjesten
(L'hôte) fra 1957, som typisk for forfatteren er en nedstrippet og plottmessig enkel fortelling som utforsker det forsøksvis ærlige og redelige mennesket.
Handlingen utspiller seg i Algerie i samme tiår, da landet var preget av opprør
mot de franske kolonimaktene. Her introduseres vi for den europeiskættede Daru,
som underviser barn på en avsidesliggende skole i Atlasfjellene. En dag dukker en
lokal politibetjent opp med en arabisk
mann som er fengslet for å ha tatt livet
av sin fetter. Betjenten pålegger Daru å
frakte fangen – hvis navn er Muhammed
– videre til en by et stykke unna, hvor
han skal få sin rettergang. Først nekter
vår rettskafne hovedkarakter å påta seg
dette, da det vil være å føre fangen til den
sikre død. Likevel etterlater betjenten
den fengslede, unge mannen i lærerens
varetekt, og pussig nok ønsker også Muhammed selv å tas med til stedet for sin
rettssak. Når så den avdødes familiemedlemmer kort tid senere dukker opp for å
få sin blodhevn, ser Daru seg nødt til å
utføre oppdraget.
Dermed legger fangen og hans motvilli-
han videre gjort filmen til en form for
western, selv om den riktignok ikke foregår i sjangerens sedvanlige «ville vest».
Fortellingen bærer eksempelvis et tydelig
ekko av 3:10 to Yuma, som opprinnelig
ble regissert av Delmer Daves i 1957, og
nyinnspilt i 2007 med James Mangold i registolen. Men historier om den ensomme,
rettskafne mannen som transporterer en
fange gjennom et farefullt landskap har
også vært fortalt i en rekke andre westernfilmer.
Historien følger noen nokså
klassiske spor, som nok er
mer typisk for «road movies»
generelt enn westernsjangeren
spesielt.
I denne sammenheng spiller naturligvis
også det mektige fjell- og ørkenlandskapet en vesentlig rolle, da dette i seg selv
er et sentralt motiv innen westernsjangeren. Filmfotograf Guillaume Deffontaines›
bilder er slik sett med på å åpne opp det
sentrale kammerspillet til en mer visuell
opplevelse, samtidig som den overveldende og ugjestmilde naturen representerer
et ekstra lag av antagonisme i dramaet.
NORGESPREMIERE
13. NOVEMBER!
Serieskapere: Alex Gansa, Howard
Gordon, regissør: Lesli Linka Glatter m.fl.,
foto: David Klein
I sin femte sesong
er Homeland mer
samfunnsaktuell enn noen
sinne. Men serieskaperne er
stadig mer opptatt av å skape
spenning enn å formulere
politiske budskap.
TV-SERIE
AV ALEKSANDER HUSER
Musikken er signert Nick Cave og
Warren Ellis, som tidligere har lydlagt
westernfilmene The Proposition (basert
på Caves eget manus) og Mordet på Jesse James av den feige Robert Ford. Også
dette stemningsfulle lydsporet er i tråd
med westernsjangerens tradisjoner, om
enn med et mer dempet uttrykk (typisk
for deres filmmusikalske samarbeid) enn
for eksempel Ennio Morricones ikoniske,
storslåtte musikk fra klassikere som Den
gode, den onde og den grusomme og Ondt
blod i Vesten.
Utporsjonert informasjon. Historien følger
videre noen nokså klassiske spor, som
nok er mer typisk for «road movies» generelt enn westernsjangeren spesielt. I løpet
av reisen skal de to mennene tvinges til å
samarbeide i en rekke utfordrende situasjoner, og gjennom dette gradvis utvikle
respekt for hverandre. Og kanskje sågar
noe som kan kalles et vennskap – selv om
det nok vil være i overkant flåsete å omtale filmen som en «buddy movie». Denne
forbrødringen foregår gjennom en kløktig
og effektfull utporsjonering av informa-
sjon, der vi som tilskuere får vite mer og
mer om de to sentrale karakterene etter
hvert som de åpner seg for hverandre.
Formidlingen av bakgrunnsinformasjon
fungerer ikke bare for å bygge vår sympati med disse to karakterene, men er også
vesentlig for å føre filmens etiske diskurs.
Viktigst i så måte er Muhammeds motivasjon for drapet, og hvorfor han anser
det som nødvendig å møte straffen myndigheten pålegger ham – men også Darus
i utgangspunktet nokså mystiske bakgrunn vil påvirke hvordan både vi i salens
og hans følgesvenn på lerretet vurderer
ham. Og sist, men slettes ikke minst, skal
alle disse elementene føre frem til at de
begge må ta noen viktige avgjørelser av
moralsk karakter.
Språkmektig. Protagonisten Daru spil-
les av Viggo Mortensen, som hadde sitt
virkelig store gjennombrudd med rollen
som Aragorn i Ringenes herre-trilogien.
Etter dette har han fortsatt karrieren
med å velge seg utfordrende roller i ikke
nødvendigvis kommersielt anlagte filmer,
som John Hillcoats The Road, Walter Sal-
Regi: Jacques Audiard,
foto: Éponine Momenceau
Gullpalme-vinneren
Dheepan er en kompleks
og modig film med et
forstyrrende klimaks, som
har delt publikum i minst to
leire.
FILM
AV ALEKSANDER HUSER
Med sin syvende spillefilm vant Jacques
Audiard omsider Gullpalmen under årets
filmfestival i Cannes, etter sterke filmer
som Profeten (som ble belønnet med
«andreprisen» Juryens Grand Prix, og
ble hans internasjonale gjennombrudd)
og Rust og bein i hovedkonkurransen på
samme festival. Flere kommentatorer
mente sågar at den franske filmskaperen
fikk den gjeve prisen fordi det var «hans
tur» og/eller fordi den hadde et «riktig»
tema, og pekte – muligens med rette – på
at Dheepan ikke er Audiards beste film.
Men man kan også se beslutningen som
en anerkjennelse av en modig film som
ønsker å skape debatt om mer enn bare
sitt dagsaktuelle flyktningtema. Følgelig
vil jeg mene at prisen var fortjent nok,
vel å merke uten å ha sett alle filmene
den konkurrerte mot. Dheepan er i mine
øyne både helstøpt, kunstferdig og på alle
måter overbevisende, i det minste frem til
den i siste akt tar en sjangervending mange vil ha problemer med.
Flykter fra Sri Lanka. Men la oss ikke be-
En film av Nanni Moretti
les' On the Road, samt David Cronenbergs
A History of Violence, Eastern Promises og
A Dangerous Method. Den halvt danske
amerikaneren har åpenbart et velutviklet
språkøre, da han rett før Far from Men
gjorde sin første spansktalende rolle i
Jauja – mens hans franskspråklige karakter i denne filmen også behersker arabisk.
Mortensen gjør en meget habil rolletolkning her, og gir tiltrengt dybde til en karakter som tidvis står i fare for å bli irriterende rettskaffen. Her trår imidlertid også
manuskriptet støttende til, når det etter
hvert deler mer av den innledningsvis
noe enigmatiske rollefigurens bakgrunn,
og med det gjør ham mer sammensatt.
Mortensens sentrale motspiller i rollen
som Muhammed er Reda Kateb, som tidligere har spilt i blant annet Profeten av Jaques Audiard (hvis nyeste film i Dheepan
også er omtalt i denne utgaven av Ny Tid)
og Kathryn Bigelows Zero Dark Thirty. Et
kammerspill av denne typen hviler i stor
grad på sine skuespilleres prestasjoner,
og ikke minst på deres kjemi med hverandre – som i Mortensen og Katebs tilfelle er upåklagelig.
Far from Men utspiller seg under opprøret i Algerie mot den franske kolonimakten på femtitallet, men selve konflikten
fungerer mest som et bakteppe for å kunne stille noen moralske spørsmål av mer
generell art. Riktignok spiller karakterenes ulike etniske tilknytning en vesentlig
rolle i fortellingen, og ikke minst kommer
den spesifikt inn på problematikk rundt
såkalt blodhevn, men også disse elementene benyttes til å formidle et mer universelt budskap. Filmen forteller med andre
ord en historie som relativt lett kan overføres til andre konflikter og situasjoner,
som i kombinasjon med dens kammerspillaktige karakter gir Far from Men noen
fabellignende kvaliteter.
Fortellingen må sies å være mer klassisk enn den er original, men Far from
Men er da heller ikke en film som er tjent
med å være formmessig ukonvensjonell.
Isteden ligger dens styrke i å være en enkel og renskåren fortelling om ikke like
enkle etiske problemstillinger.
Den amerikanske tv-serien Homeland er
inne i sin femte sesong, og har etter hvert
beveget seg et godt stykke fra sitt opprinnelige premiss – uten at det i særlig grad
har gått ut over kvaliteten. Denne gang
har den dessuten enda mer storpolitisk
dagsaktualitet enn i de forutgående sesongene.
Nyinnspilling. Homeland er en «remake» av
den to sesonger lange israelske tv-serien
Hjemkomsten (Hatufim), om to soldater
som returnerer til Israel 17 år etter at de
ble tatt til fange i Libanon. I Homelands første sesong, som kom i 2011, blir den amerikanske soldaten Nicholas Brody (Damian
Lewis) funnet etter å ha vært «missing
in action» i Irak i 2003. Omsider tilbake i
hjemlandet tas han imot som en krigshelt,
og gjenforenes med sin kone og sine barn
– uten at alt nødvendigvis er som da han
forlot dem. Det store, spenningsskapende
spørsmålet er imidlertid om Brody fortsatt er en lojal tjener av sitt fedreland.
Ikke minst betviles dette av seriens
hovedkarakter, den bipolare CIA-agen-
ten Carrie Mathison (Claire Danes), som
mistenker at Brody er blitt omvendt av Al
Qaeda. I sitt forsøk på å avdekke om han
går med konkrete terrorplaner, innleder
hun etter hvert et forhold med den nå
muslimske soldaten – i en handlingslinje
som fungerte langt bedre i praksis enn
den fremstår på papiret. I hvert fall i to
omganger.
Bipolar. I seriens tredje sesong begynte
dette premisset å gå på tomgang, og serieskaperne gjorde derfor klokt i å skrive ut
Brody før fjerde sesong. Her var serien
igjen tilbake i form, nå med forsterket
fokus på relasjonen mellom Carrie Mathison og hennes overordnede farsfigur Saul
Berenson (Mandy Patinkin), som lå der
mer som et bakteppe i de tidligere sesongene. Stadig mer fremtredende ble dessuten den «no bullshit»-effektive CIA-agenten
Peter Quinn.
Homeland kom i en periode da det allerede hadde gått inflasjon i kvinnelige
tv-karakterer med en psykisk diagnose, i
kjølvannet av Millennium-seriens Lisbeth
Salander. Men der Stieg Larssons karakter
har problemer med å relatere seg emosjonelt til sine omgivelser, må Carrie Mathison ta litium for å holde sitt overdrevent
rike følelsesliv i sjakk – og følgelig oppleves hun ikke som noen kopi av Salander.
Videre har Carries diagnose beveget seg
å p nings fil m t ro m s ø int e r nas jo na l e fil m fe st iva l
En film av l au rent c antet, regissøren av Gullpalme-vinneren kl assen
Huser er fast filmkritiker i Ny Tid.
[email protected].
Mer enn et flyktningdrama
Dheepan
Margherita Buy John Turturro
15
TV-SERIE
Veivalg ved reisens slutt
Far from Men (Loin des hommes)
NOVEMBER 2015 (12.11–16.12) |NR 28
gynne med slutten. Langt mer naturlig er
det å si noen ord om filmens korte, men
effektive anslag, som utspiller seg i Sri
Lanka. Her introduseres vi for hovedkarakteren Sivadhasan, som må skjule sin
bakgrunn som geriljakrigende tamiltiger
for å komme seg ut av det stadig krigsherjede landet. Derfor har han sikret
seg pass fra en død mann med samme
fornavn som filmen, samt fra denne personens kone og barn. Sivadhasan allierer
seg med den unge kvinnen Yalini til å utgi
seg for å være hans hustru, som igjen finner en jente blant flyktningene som kan
gå for å være deres ni år gamle datter.
Med hjelp av en smugler og håp om å få
innvilget oppholdstillatelse som familie,
setter de kursen mot den vestlige delen
av verden. Den nedstrippede, innledende historiefortellingen viser så hvordan
de livnærer seg som gateselgere i Paris,
frem til en sympatiserende tolk på flyktningemottaket styrer dem i retning av de
«rette» svarene. Deretter blir den fiktive
familien tildelt en sosialleilighet i en av
den franske hovedstadens underprivilegerte forsteder, hvor Dheepan som en del
av tilbudet skal jobbe som vaktmester.
Innhentes av volden. Etter hvert som de
forsøker å finne seg til rette i det nye
og ukjente landet, er de tre flyktningene nødt til å opprettholde løgnen ovenfor nærmiljøet om at de er en familie –
uten at de nødvendigvis passer så godt
sammen. Der Dheepan i virkeligheten
har mistet både kone og barn, har Yalini
svært begrenset erfaring med unger, og
er selv knapt nok voksen. Datteren i den
konstruerte familien, Illayalal, begynner
på sin side i en spesialklasse på skolen,
hvor hun lærer seg språket og til en viss
grad integreres raskere enn sine ferske
foresatte. Men i likhet med dem er også
hun sterkt preget av opplevelsene hun
har flyktet fra.
Den bakenforliggende volden truer
også med å vende tilbake til deres liv. Etter hvert oppsøkes Dheepan av andre tamiltigre som ønsker ham aktiv igjen, men
mer gjennomgående er brutaliteten i deres nye nabolag, som er base for en gruppe dopselgere. Ikke minst kommer Yalani
tett på dette miljøet, da hun blir ansatt til
å lage mat og ta seg av en pleietrengende,
eldre mann. Han viser seg å være onkelen til en av lederne i narkoligaen, som
Yalani nærer en viss tiltrekning til. Mens
Dheepan ser seg nødt til å ta i bruk sine
erfaringer fra gamlelandet for å hanskes
med gjengoppgjørene han nå befinner seg
i midten av.
En studie av familien. Dheepan er en
innsiktsfull og velobservert skildring av
hvordan det nok kan fortone seg å ankomme et fremmed land og skulle tilegne
seg denne kulturen. Filmen gjør et poeng
av hvordan traumene fra konfliktområdet
de har forlatt, hele tiden er til stede som
et bakteppe for de tre sentrale karakterene. Men Audiard lar også lettere øyeblikk
av latter og humor slippe til, på en måte
som gjør filmen både mer levende og
mindre trykkende. Dheepan er da også en
film om langt mer enn å være flyktning fra
et konfliktområde. Det handler om å finne
tilhørighet på et mer overordnet plan, og
ikke minst er den en interessant og ikke
så rent lite original studie av familien som
institusjon og sosial konstruksjon.
Debuterende skuespillere. Filmen er ikke
mindre modig med tanke på at de ledende rolleinnehaverne alle er debutanter.
Antonythasan Jesuthasan som spiller
Sivadhasan/Dheepan har selv bakgrunn
som barnesoldat for tamiltigrene, og skal
ha benyttet seg av egne erfaringer i rolletolkningen. Han flyktet fra Sri Lanka på
slutten av 80-tallet, og endte i Frankrike i
1993, hvor han er etablerte seg som forfatter av romaner, essayer og skuespill.
Jesuthasan har tidligere spilt i den indiske filmen Sendadal fra 2011, men i Dheepan har han sin første hovedrolle. Kaliaswari Srinivasi, som spiller Yalini, er på
sin side en indisk sceneskuespiller, som
her gjør sin filmdebut. Det samme gjør
barneskuespiller Claudine Vinasithamby
i rollen som lIlayalal.
Alle markerer de seg som ansikter man
trolig kommer til å se mer av på lerretet.
Deres intense og nyanserte prestasjoner
er dessuten solide vitnemål om Audiards
evne til å få frem det beste i sine skuespillere, enten de er etablerte stjerner (som
Marion Cotillard i Rust og Bein) eller lite
erfarne med faget.
Audiard kommer fra fransk
films sterke tradisjon for
moderne sosialrealisme, og
har et tydelig klasseperspektiv
i sine fortellinger.
Poetisk sosialrealisme. Selv om Profeten
var en fengselsthriller og Rust og bein et
romantisk drama, går det likevel en linje
av samfunnsaktualitet og sosialt engasjement gjennom disse og Dheepan. Audiard
kommer fra fransk films sterke tradisjon
for moderne sosialrealisme, og har et tydelig klasseperspektiv i sine fortellinger
(som også var påtakelig i den mer melodramatisk anlagte Rust og bein). Dheepan
kan således leses som en beskrivelse av
flyktningene som den nye underklassen.
Den er imidlertid en kompleks film,
hvor filmskaperen har videreført de stiliserte, mer poetisk anlagte sekvensene som også var å finne i Rust og Bein, i
kombinasjon med den nevnte, nokså røffe realismen. Filmen er både karakterdrama, sosial studie og spenningsfilm – sistnevnte med noen ganske så tradisjonelle
elementer. I sin kjerne forteller Dheepan
nemlig en klassisk historie om en protagonist som forsøksvis har forlatt et liv
i vold, hvor denne fortiden truer med å
innhente ham etter hvert som gamle kjenninger og nye farer dukker opp i hans nåværende tilværelse – som også inkluderer
kvinnen han utvikler følelser for. Men selv
om man velger å se filmen mer som en thriller enn et drama, vil nok de fleste la seg
overraske av filmens siste akt – som det
er vanskelig å diskutere uten å komme
med en og annen «spoiler» (dette ment
som en advarsel før videre lesning).
«Et innsiktsfullt blikk på Cubas Castro-generasjon»
Indiewire
«En følelsesladd, sammensatt og rik opplevelse»
The Hollywood Reporter
Ikke minst er filmen en
interessant og ikke så rent
lite original studie av familien
som institusjon og sosial
konstruksjon.
fra å være hennes store karakterbrist til
nærmest å bli et hemmelig våpen: Dersom hun er villig til å ta de ubehagelige
konsekvensene av å kutte medisinene,
kan hun se sammenhenger klarere.
Hackerangrep. Femte sesong av Home-
land utspiller seg hovedsakelig i Berlin –
en by som siden den kalde krigens dager
har vært et yndet åsted for spionthrillere, i fiksjonen som i virkeligheten. To år
har gått siden forrige sesong, og Carrie
har forlatt USA og CIA til fordel for tysk
kjæreste og jobb i et privat sikkerhetsfirma. Men slike film- og seriekarakterer har
det med å bli innhentet av sine gamle liv,
og Carrie Mathison er intet unntak. Etter
sesongens fem første episoder (som denne teksten er basert på) er hun riktignok
ikke tilbake i CIA – tvert i mot har det
virket som om krefter innad i organisasjonen har ønsket henne av dage. Men ikke
overraskende har hun på ny havnet i sentrum av begivenheter som involverer Berenson, Quinn og flere gamle kjenninger.
Den igangsettende hendelsen for sesongen er et hackerangrep, hvor en mengde
CIA-dokumenter som beskriver omfattende ulovlig samarbeid mellom amerikanske
og tyske myndigheter, kommer på avveie.
For Carrie tar imidlertid den nye og presumtivt tryggere tilværelsen definitivt
slutt etter et besøk i en syrisk flyktningleir
i Libanon. Her klarer hun å redde sin sjef
fra det de først tror er et attentatforsøk på
ham – men som hun snart skal få vite at
var myntet på henne selv.
Politisk relevans. Med sitt utgangspunkt
i amerikanernes operasjoner i Irak, har
Homeland fra begynnelsen av basert seg
på reelle konflikter, uten å være redd for
å nevne verken eksisterende personer
eller land. Dette i motsetning til den beslektede spenningsserien 24, som led av
en påfallende mangel på spesifikke nasjonaliteter for sine utenlandske «bad guys».
Homeland-skapernes ønske om politisk
relevans førte da også til at de kontaktet
den norske filmskaperen Tonje Hessen
Schei for å se hennes på dette tidspunktet
ikke fullt ferdigstilte dokumentar Drone,
som research til forrige sesong.
I den nye sesongen overgår Homelands
manusforfattere seg selv i å trekke inn
brennaktuelle politiske temaer og ditto internasjonale konflikter. Nevnt er allerede
flyktningstrømmen fra Syria, og serien beskriver da også CIAs forsøk på å få i stand
et kupp mot president Assad. Flyktningleiren som besøkes er på sin side styrt
av Hizbollah – under hånden, naturligvis.
(Blant de mer offisielle myndighetene i
leiren dukker for øvrig norske Tobias Santelmann opp som FN-offiser – riktignok i
en mindre rolle enn andre hjemlige skuespillere har hatt i Game of Thrones og Vikings.) Videre har handlingslinjen med informasjon på avveie åpenbare paralleller
til Snowden-saken, som nevnes i serien,
men her refereres også til både Chelsea
Manning og Charlie Hebdo – i tillegg til at
«hacker-plottet» etter hvert trekker veksler på Anonymous-aktig aktivisme.
Forbigår film. Med dette utviser serien en
det som oftest tar lang tid fra idé via prosjektutvikling, innspilling og etterarbeid
til premiereklar film. Man skulle kanskje
ikke tro at det tar kortere tid å realisere
en hel sesong av en tv-serie, men mye tid
spares utvilsomt på at produksjonsbeslutning for påfølgende sesonger gjerne
tas på et tidlig tidspunkt, med store deler
av rolleinnehavere og produksjonsapparat allerede på plass.
Det er uansett vanskelig ikke
å la seg imponere av seriens
evne til å adressere sin samtid
med en viss presisjon.
Men selv om Homeland så avgjort
er en politisk thriller med høy grad av
aktualitet, er serieskaperne mer opptatt
av å skape spenning enn å formidle
klare politiske budskap. Serien har en
fot i den klassiske spionthrilleren og en
annen i den politiske paranoiathrilleren,
med velkjente motiver som agenter som
må operere på egen hånd, og usikkerhet
knyttet til aktørenes agendaer og lojalitet.
I løpet av de første fem episodene av
den nye sesongen har vendepunktene
kommet tett, og noen av dem har beveget
seg farlig nær grensen for hva vi svelger
av plottmessige overraskelser (her
sikter jeg ikke minst til de som angår
karakterenes personlige intriger). Dette
er ikke noe nytt i denne serien, men nok
en gang virker det som om den slipper
unna med en viss troverdighet i behold
– langt på vei fordi Homeland generelt
er såpass godt researchet og nettopp
forankret i reelle konflikter og tenkelige
scenarier.
Kritikk. Serien har ikke sluppet unna kri-
tikk for sin beskrivelse av muslimer og
folk fra Midtøsten og andre land i Asia,
og det er vanskelig å argumentere mot
at Homelands grunnpremiss baserte seg
og til dels skodde seg på frykten for islamistisk terror. Og selv om den ikke er like
ekstrem i så måte som tidligere nevnte 24,
kan man innvende at Homeland til tider
beskriver tortur som et lite ønskelig, men
effektivt redskap for å skaffe nødvendig
informasjon når det brenner som verst
– stikk i strid med faktiske rapporter på
området. Men slike torturscener har ikke
vært spesielt fremtredende så langt i den
nye sesongen, og generelt kan det virke
som om serieskaperne etter hvert har
ønsket å inkludere flere ikke-amerikanske
karakterer med større kompleksitet. Og
det er uansett vanskelig ikke å la seg imponere av seriens evne til å adressere sin
samtid med en viss presisjon.
Homeland er nok stadig ikke stedet å gå
for den mest dyptpløyende og nyanserte
politiske analyse. Men i sin femte sesong
byr serien stadig på svært velkonstruert
spenning, som ikke blir mindre sitrende
av serieskapernes mot og vilje til å forankre den i en konkret virkelighet.
Homeland sesong 5 sendes for tiden på
TV2 Sumo og TV2 Zebra.
dagsaktualitet man sjelden ser i spillefilmer. Filmproduksjon lider i så måte av at
Problematisk klimaks. Mot slutten tar
nemlig filmen et hardt og brutalt skritt i
retning av en «vigilante»-fortelling, med
Martin Scorseses mesterlige Taxi Driver
som en opplagt referanse. Denne sekvensen er unektelig fascinerende og vellaget, men kan – i hvert fall med en viss
vrangvilje – anses som både umusikalsk
og malplassert. Ikke bare brytes mye av
den etablerte troverdigheten, men man
kan også sette spørsmålstegn ved filmens
moral (slik man ofte kan og bør innen vigilante-subsjangeren), da den klimaktiske
voldsutgytelsen innebærer en viss katarsis for utøveren. Men det skal også sies at
filmens avslutning, og da først og fremst
dens epilog, ikke nødvendigvis er ment
å leses fullstendig bokstavelig – og med
dette åpner fortellingen for noen hakket
mer interessante tolkningsmuligheter.
Det er altså denne finalen som har
delt filmens publikum i to, eller egentlig
flere leire, med meg selv blant de mer
ambivalente. Men ikke desto mindre er
den med på å gjøre Dheepan til en uredd
og utfordrende sjangerhybrid fra en av
Frankrikes dyktigste og mest spennende
filmskapere.
Huser er fast filmkritiker i Ny Tid.
[email protected].
Fotokonkurranse:
Welcome to Norway
Den nye folkebevegelsen Refugees Welcome to Norway er en
storstilt dugnad for mennesker på flukt. Radikal Portal og Ny Tid
synes det er på sin plass at deres historier blir fortalt. Vi ønsker
avbildninger av flyktningenes hverdag og virkelighet, på godt og
vondt. Vi er på jakt etter de gode fotohistoriene av hjelpernes innsats, liten eller stor.
Vi inviterer derfor deg til å delta. Førstepremien er 10 000
kroner. Andre og tredjepremien er på 2500 kroner. Send oss
minst tre bilder, men maks ti. Legg ved en setning eller to om deg
selv og et enkelt foto. Frist for innsending er 15.11. Fotoseriene
blir publisert på Radikal Portal og i Ny Tid torsdag 17. desember.
Da setter vi også sammen et panel av folk som diskuterer hvordan Norge møter og bør møte flyktningene. Merk bidraget «Fotokonkurranse» og send det til [email protected].
Huser er filmkritiker i Ny Tid.
[email protected]
www.arthaus.no
PÅ KINOwww.facebook.com/arthaus.no
2 7 . NO VE MBE R
16
| NR. 28 | NOVEMBER 2015 (12.11–16.12) NY TID – MÅNEDLIG INTERNASJONAL ORIENTERING
NY TID – MÅNEDLIG INTERNASJONAL ORIENTERING NOVEMBER 2015 (12.11–16.12) |NR 28
Kritikk
FILM
Røttene reklamene utelater
Tortur, klimakamp og en far, der ikke længere findes
Vi ser på indhold fra
journalistisk funderede
afsendere samt en rørende,
norsk dokumentar.
NETTKRITIKK
AV STEFFEN MOESTRUP
Regi: Andrew Morgan
I denne måneds netkritik vil vi se nærmere på hvad mere veletablerede medier som danske Politiken og engelske The
Guardian kan byde på, når det gælder de
kortere dokumentarformater online. Filmplatforme som YouTube er naturligvis
ikke kun et sted for entreprenante individer eller store, kommercielle interesser,
men også journalistisk funderede avis- og
mediehuse har igangsat en lind strøm af
audiovisuelt materiale. Ofte er filmene
videreudviklinger af journalistiske historier, som også er at finde i avisen, men
der kan også være tale om materiale, som
er unikt produceret til webplatformen,
hvilket temadokumentaren fra Politiken
er et eksempel på.
Informativ og utvetydig film
om klesindustriens moderne
slavedrift, som står i grell
kontrast til de glattpolerte
reklamebildene vi
konsumerer i takt med våre
tomme og stadig skiftende
behov.
Fra Here the Rain Never Finishes.
Here the Rain Never Finishes. Meget har
ændret sig i verden efter 11. september
2001. Dette er vel efterhånden ingen
overraskelse for nogen, men mere overraskende er måske, hvordan efterdønninger konstant bliver ved med at vise sig.
Et af resultaterne af angrebet på World
Trade Center, var at præsident George W.
Bush relativt hurtigt bad om en fornyelse
af det forhørsprogram – eller torturprogram, om man vil – som CIA rådede over
på daværende tidspunkt. Indkaldt blev
blandt andre psykologerne Bruce Jessen
og James Mitchel, som med stort set frie
hænder og uanede midler blev bedt om
at udvikle et forhørsprogram, der kunne
matche den nye verdensorden og ikke
mindst USAs interesser heri. Det er en af
konsekvenserne af det program, som den
fine webdokumentar Here the Rain Never
Finishes behandler.
Vi åbner med billederne af et par mandehænder, der roligt glider ned i noget
vand. En mand taler om glæden ved at
fiske. Men snart udfolder sig en vederstyggelig beretning om fysisk og psykisk
lemlæstelse, som den tanzanianske fisker
Suleiman Abdullah var udsat for af CIA. I
2003 blev Suleiman fanget af en somalisk
krigsherre, som overleverede ham til CIA.
Frem til 2008 – altså i hele fem år – var
Suleiman i amerikansk varetægt, og fik på
intet tidspunkt rettet en officiel anklage
imod sig. Igennem årene blev han udsat
for et væld af nyudviklede forhørs- og
torturteknikker for at få ham til at indrømme, at han var involveret i terrorvirksomhed. Her udnyttede man blandt andet
forestillingen om «learned helplessness»,
hvor man ved at nedbryde et individ kan
etablere en opgivenhed og hjælpeløshed
hos dette individ, som efterfølgende vil
acceptere hvad som helst og ikke er motiveret til at handle selvstændigt på nogen
måde.
Dokumentaren anvender på effektivt
vis animation til at rekonstruere de grusomme torturscener, mens vi klipper til
Suleimans egen beretning samt en uddybning fra den advokat, der står i spidsen
for en retssag, hvor uskyldige torturofre
nu anlægger sag mod blandt andre de
psykologer, der stod bag udviklingen af
metoderne.
Here the Rain Never Finishes, Noa Yachot
& Molly Kaplan (American Civil Liberties
Union), 8 minutter. https://www.youtube.
com/watch?v=RIGQR3apPkU
Byer Under Vand. Den journalistisk funde-
rede webdokumentar er efterhånden ved
at etablere sig som genre, om end den stadig bærer bastardens positive kendetegn:
at den endnu ikke er faldet rigtig på plads,
og derfor ofte er mere eksperimenterende
og afsøgende i sin form. Men sådan som
en journalistisk webdokumentar oftest
tager sig ud – og dette gælder også Byer
Under Vand fra danske Politiken – er den
typisk inddelt i flere forskellige kapitler
og optræder side om side med tekst, faktabokse, grafik og andre mere eller mindre interaktive elementer på et website.
I tilfældet Byer Under Vand har vi en
introduktionsfilm, der kort skitserer problemstillingen: at afrikanske byer i disse
år er ramt af både klimamæssige forandringer, der forårsager blandt andet oversvømmelser, og at disse forandringer
sker samtidig med, at byerne står med en
befolkningstilvækst, der er eksplosiv.
I tekst, grafik og små film udforskes
så temaet med tre forskellige lokationer
som afsæt. Et af nedslagene finder sted
i Tanzanias hovedstad Dar Es Salaam,
der i de kommende 40 år forventes at
vokse fra 4 millioner indbyggere til 21
millioner. Denne enorme befolkningstilvækst betyder samtidig, at mange nytilkommere vil bosætte sig i lavtliggende
områder uden dræn og kloak, hvilket
gør truslerne fra oversvømmelser desto mere graverende. Det er en yderst
dyster fremtid, der stilles i udsigt, men
webdokumentar-teamet forsøger også at
afsøge de forskellige tiltag, der trods alt
findes i området. Et eksempel er Salim
Mtepetallah, der er en af de mange frivillige, som er gået sammen i et projekt,
DOKUMENTAR
Fra Arven.
der har til hensigt at kortlægge de mange, nyligt opståede slumområder. Ved at
bruge gps, en kuglepen og en drone i ny
og næ kan det lykkes gruppen at få en
markant bedre viden om slumkvarterets
indretning og især om hvordan vand ved
oversvømmelser vil gruppere sig. Denne
basale viden er helt essentiel, hvis man
skal gøre sig forhåbninger om at lave en
bare nogenlunde effektiv indsats i området.
Byer Under Vand, Sune Gudmundsson,
Sven Johannessen og Lasse Wamsler.
Filmene er mellem 1 og 3 minutter. http://
politiken.dk/byerundervand/ECE2818853/
ved-frontlinjen-i-afrikas-klimakamp/
Arven. En mand tænder for et kamera og
rømmer sig. Han taler til en, der hedder
Philip. Han giver ham gode råd. Om livet og kærligheden. Hvordan Philip altid
skal være nysgerrig på andre mennesker.
Hvordan Philip bør dele glæden og sorgen med andre. Hvordan man taler med
piger. Hvordan man tackler farmor, når
hun er vred.
Vi er ikke helt sikre på hvem manden,
der taler, er. Vi er måske heller ikke helt
sikre på, hvem Philip er. Og hvorfor er de
ikke sammen? Det er tydeligvis en far, der
taler til sin søn, men er familien ramt af
skilsmisse, hvilket kan forklare, at far og
søn ikke ses sammen?
Et godt stykke inde i filmen klippes der
til faren på sygelejet. Han er afdanket,
tynd, træt. Faren er døende. De mange
råd er således tænkt til sønnen, Philip,
når han er gammel nok til at forstå dem,
men ikke længere har en far, der kan give
gode råd.
Faren, Christian Flatlie, døde, da Philip var et år gammel. Filmen her giver et
glimt af den arv, Philip kan se frem til.
Udover filmen eksisterer der rundt 10
timers interview, som forhåbentlig kan
give Philip et indtryk af sin far og etablere
et minde. Det er en dybt bevægende lille
film, Charlotte Thiis-Evensen har formet.
Den fungerer på sit raffinerede miks af
farens optagelser til sønnen koblet med
en række henholdsvis barnligt-naivistiske
animationer og mere lyriske, lette stregtegninger, der svæver over skærmen, alt
imens en polyfoni af drengestemmer fortæller, hvad en far er for noget. Arven er
det, der bliver tilbage.
MARIA BOCK
ANDERS BAASMO CHRISTIANSEN
TROND ESPEN SEIM
Når en reklame forsøker å selge deg produktet sitt, har den ikke bare et mål om
å knytte dette produktet til en positiv
livsstil, men en tendens til å usynliggjøre dets komplekse og bestemte historie.
Enda viktigere enn det å skape en historie
rundt produktet, er det ofte vesentlig å
kutte dets røtter, gjemme dets historiske
basis. Hvor ofte fremstår vel ikke et produkt som et eterisk og ahistorisk objekt,
en nyhet uten et håndgripelig utspring?
Hvor ofte fremstår vel ikke et produkt
som et apolitisk resultat frembrakt av
markedets logikk og individets interne
behov?
Som propaganda for øvrig er reklame
ekspert på å polere virkeligheten, glatte
ut dens ujevnheter og fremstille den idealistisk, det vil si ut i fra sin ideologi. Reklame og propaganda finner sin estetikk i
å vise noe og holde mye tilbake – den har
en tendens til å fremstille verden som en
overflate uten bakgrunn. I ethvert tilfelle
viser den i alle fall frem den bakgrunnen
som tilfører produktet en positiv verdi og
aura i nået. Resten er kuttet vekk fra produktets verden. I reklamen er den virkelige verden ført inn i produktets polerte
nå, renset for ethvert problematisk strev
som har frembragt det. I reklamen er verden tilpasset et image uten annet opphav
Arven, Charlotte Thiis-Evensen, 20
minutter, https://vimeo.com/143734026,
kodeord: arven. Blev også vist på NRK1 8.
november – se https://tv.nrk.no/program/
KOID76007015/arven.
Moestrup er kritiker i Ny Tid.
[email protected].
FRODE WINTHER
EN FILM AV KJERSTI G. STEINSBØ
C
M
“Nervepirrende drama i vakkert landskap”
Y
CINEMA
CM
MY
“Siren Jørgensen står som en påle
i rollen som Rebekka”
CY
CMY
K
BT
03/11/15 14:33
Arbeiderne i Bangladesh
fremstår som rettighetsløse
brikker i et system av
utnyttelse, klemt mellom
lokale og globale slavedrivere.
AV ENDRE EIDSAA LARSEN
Søstre AD 366x243mm.pdf
HEVN-NyTid-366 x 243.indd 1
En av de mest talende og ekstreme
historiene kommer fra Punjab-regionen
i India, der bruken av sprøytemiddelet
pesticid har ført til en kraftig økning av
fødselsskader, kreft og psykiatriske lidelser. Mange bønder har dessuten blitt
tvunget inn i en situasjon der de står i
gjeld til store utenlandske selskaper,
som dermed kan ta beslag i eiendommen. Dette har ført til en enorm rekke
selvmord: Bønder går inn på jordet sitt
og drikker en flaske pesticid, og naboene
forteller at de fant bonden liggende død
blant sprøytemidlene. I løpet av de siste
16 årene har det vært mer enn 250 000
registrerte selvmord blant bønder i India – «den største selvmordsbølgen i
menneskelig historie,» forteller regissøren.
The True Cost
SIREN JØRGENSEN
17
04-11-15
enn logoens tidløse logos.
Medieprofessor Mark Miller mener det
er viktig å vedkjenne seg at reklame er en
kategori under propaganda. Og dette har
ikke bare å gjøre med at den er flink til å
vise noe og holde mye tilbake; reklamen
er, som propaganda, også flink til å produsere virkeligheten. Miller henviser til den
innflytelsesrike reklamemannen Earnest
Elmo Hawkins, som snakket om to typer
produkter: tingene du bruker over lang
tid, som en vaskemaskin eller en bil, og
tingene du bruker opp, som tyggegummi og sigaretter. Konsumerisme, hevder
Miller, handler om å få folk til å behandle
tingene de bruker over lang tid på samme
måte som de bruker tingene de bruker
opp.
Var det dette den franske filmskaperen
Jean Renoir siktet til da han beskrev reklame som «samfunnets kreft»? At den
ikke bare har en tendens til å gjemme his13:54:06
toriske forhold og selge en ideologi, men
at den fremdyrker en stadig spredning og
multiplisering av sin mentalitet – et brukog-kast-forhold til tingene rundt en, som
egentlig ikke produserer noe mer enn sin
egen (destruktive) spredning og vekst?
Som psykologiprofessor ved Knox College, Tim Kasser, sier det: «Grunnen til at
reklame fungerer, er at de smarte reklamemennene prøver å knytte forbruket
av produktet til et budskap som antyder
at dine behov vil bli tilfredsstilt hvis du
konsumerer denne tingen.» Den italienske
investeringsmanageren Guido Brera knytter dette fenomenet til «fast fashion» og
en sosioøkonomisk realitet. Det folk virkelig trenger, er veldig kostbart – som et
hjem, studier, livsforsikring. På den andre
siden har vi en form for trøst: at man kan
kjøpe en ny t-skjorte for hver fest eller for
hver dag, selv om man er fattig og mangler alt man virkelig trenger.
Selvmordsbølge. Samtlige av disse ut-
talelsene, som ikke akkurat er oppsiktsvekkende i vår tid, kommer fra dokumentaren The True Cost. Her setter regissør
Andrew Morgan søkelys på en virkelighet
som ligger skjult bak mange dyrebare
klesreklamer. Filmen tar mer bestemt for
seg hvordan mektige aktører innen klesbransjen – og det moderne konseptet
«fast fashion» – baserer sin suksess på
systematisk utnyttelse av mennesker i
land som Kina, Bangladesh og India.
Hvilke virkeligheter ligger til grunn for
den ekspansive «fast fashion» muliggjort
av globalisering? Morgan peker på store
menneskelige lidelser. Først og fremst
gjelder det billig arbeidskraft i andre
land, der mennesker må jobbe i uforsvarlige omgivelser og bo langt vekk fra familien sin. Det gjelder også sprøytemidler for
raskere dyrking av fiber, som blant annet
fører til kreft.
En annen virkelighet fra Bangladesh peker også på et annet enormt problem. Under elendige arbeidsvilkår, presset frem
av multinasjonale selskapers stadige
konkurranse, danner en kvinne en organisasjon og demonstrerer. Dette blir møtt
med brutal vold: slag fra pinner, stoler og
sakser. Til og med bygningene de sitter i,
bærer med seg trusler om vold og død.
Verdenssamfunnet fikk høre om dette da
en bygning i Savar, den åtte etasjers høye
Rana Plaza, raste sammen og drepte mer
enn tusen mennesker. Dette skjedde etter
at arbeidere hadde rapportert om store
sprekker i bygningen.
The True Cost påminner oss om at store
deler av klesindustrien – som en viktig del
av forbrukersamfunnet – opprettholder
et slavesystem. Arbeiderne i Bangladesh
fremstår som rettighetsløse brikker i et
system av utnyttelse, klemt mellom lokale og globale slavedrivere. Filmen ønsker
å informere og påminne om en blodig virkelighet som funderer den raske moteindustrien, og som ellers usynliggjøres av
de glattpolerte reklamene.
Blodslit. Andrew Morgan har laget en in-
formativ talking heads-dokumentar som
baserer seg helt og holdent på tekstinformasjon. Potensielt uttrykksfulle og
emblematiske bilder – som en mann som
sprøyter en åker, og ser rundt seg som
en sulten, krypende tiger – blir brukt
rent illustrativt, kvikt, som vedlegg til det
som blir sagt. Det hjelper heller ikke at
filmen bruker en utrolig konvensjonell,
sentimental musikk for å insistere på at
dette er triste nyheter, som om ikke informasjonen var nok. Den innledende og avrundende fortellerstemmen av regissøren
selv føles dessuten banal og unødvendig
«propagandistisk»: «Dette er en historie
om grådighet og frykt, makt og fattigdom.»
Morgan bruker film som et informasjonsspredningsmedium. Bare noen
få ganger tar han i bruk montasje for å
utheve og oppsummere den sterke kontrasten og sammenhengen mellom de
hysteriske, dekadente forbrukertilstandene i Vesten og de begredelige livsvilkårene i andre land. Et videoopptak fra
et overvåkningskamera i en klesbutikk,
som avrunder montasjen, får marerittbildet i Dawn of the Dead (George A.
Romero, 1978) til å virke som hviskende
kritikk. Utallige mennesker løper rundt
og samler til seg klær mens de skriker
ut sin dårlige tid, plagsomme eufori, og
gjør lydsporet til en grøt av desperasjon.
Morgan avløser dette kaoset med bilder
fra Bangladesh, der regnet drypper blant
stille natur og en rolig fred mellom mor
og datter. Snart informerer moren oss
om at hun må overlevere datteren til andre, og at harmonien dermed er kortvarig. Tid er penger, avskjærte familiebånd
og blodig slit.
The True Cost er entydig i sitt budskap: Fast fashion er basert på moderne
slavedrift. Filmen gir oss ikke nye bilder
for å forstå denne blodige og urettferdige
virkeligheten, men informerer om de sosioøkonomiske røttene som klesreklamene
aldri viser.
Eidsaa Larsen er filmkritiker i Ny Tid.
[email protected].
18
| NR. 28 | NOVEMBER 2015 (12.11–16.12) NY TID – MÅNEDLIG INTERNASJONAL ORIENTERING
Kritikk
FILMNOTISER
Flere norske til Lübeck
Hele 32 norske filmer ble vist på filmfestivalen i Lübeck, som i år gikk av stabelen
fra 4. til 8. november. Henrik Martin Dahlsbakkens debutspillefilm Å vende tilbake
ble vist i hovedkonkurransen, sammen
med Bobbie Peers’ Dirk Ohm – Illusjonisten som forsvant og Kvinner i for store herreskjorter av Yngvild Sve Flikke.
«De nordiske filmdagene i Lübeck er en
viktig inngangsport til det tyske markedet, og festivalens kontinuerlige satsing
på nordisk film har bidratt til å bygge en
solid plattform for norsk film i Tyskland,»
sier Stine Helgeland, direktør for lanseringsavdelingen i NFI. «Både publikum og
filmbransje som deltar på festivalen i år,
vil få se et bredt og godt utvalg av norske filmer. Jeg vil spesielt trekke frem det
sterke dokumentarfilmprogrammet i år,
som reflekterer at norsk dokumentarfilm
oppnår stadig større internasjonal anerkjennelse og distribusjon.»
Festivalen arrangeres i år for 57. gang,
og er den største nordiske filmfestivalen
utenfor Norden. Tyskland er det aller viktigste eksportmarkedet for norsk film, og
festivalen er et svært viktig visningssted
for norske filmer overfor det store, tyske
markedet.
Edith Carlmar-prisen
til Sewitsky
Regissør Anne Sewitsky er tildelt Edith
Carlmar-prisen. Prisen deles ut under
Femmina Internasjonale filmfestival i Verdal, som ønsker synliggjøre kvinnelige
filmskapere og bidra til å fremme film- og
tv-produksjon fra kvinner. Anne Sewitskys langfilmdebut og festivalsuksess Sykt
lykkelig fikk World Cinema Grand Jury
Prize på Sundance Film Festival i 2011.
Hennes andre film Jørgen + Anne = sant
(2011) åpnet Generation-seksjonen ved
Berlin filmfestival i 2011, og hennes siste
film De nærmeste (2015) ble også tatt ut
til hovedkonkurransen under Sundance
Film Festival i januar i år, og ble dessuten
presentert under Contemporary World
Cinema. I juryens begrunnelse står det:
«Et fellestrekk ved alle filmene hennes er
originale og hele kvinneroller som utvider hvordan vi ser kvinner, på jenter, på
film. Hun har hele veien samarbeidet med
andre kvinnelige filmarbeidere i alle roller. Først og fremst er årets prisvinner en
uredd regissør som ikke skyr utfordrende
og tabubelagte temaer, men som stilsikkert og modig utnytter filmmediets muligheter til å utforske det å være menneske.»
Terje Emberland
Det gode, det rette og det gjennomførbare
Thomas Hurka:
Filmhistoriske gjenferd
British Ethical Theorists from Sidgwick to
Ewing
Oxford University Press, 2014.
De britiske etiske
teoretikerne videreførte
arven etter Kant, men
hadde et mer realistisk syn
på moralen og hva som
var gjennomførbart i det
virkelige liv.
The Forbidden Room
Regi: Guy Maddin og Evan Johnson, foto:
Benjamin Kasulke og Stéphanie Anne
Weber Biron, Manus: Guy Maddin, Evan
Johnson og Robert Kotyk
Guy Maddins siste film
balanserer på grensen
mellom det irriterende og
det fascinerende.
FILOSOFI
AV HENNING NÆSS
FILM
Thomas Hurka er født i 1952, og er kanadisk filosof. Han underviste ved Universitetet i Toronto fra 1978 til 2002, og fikk sin
doktorgrad ved Universitet i Oxford. Hans
bok British Ethical Theorists from Sidgwick
to Ewing tar for seg normativ, ikke-naturalistisk etikk – en form for etikk som
handler om hva som er det rette og det
gode. Hurka ser på utviklingen i moderne
engelsk moralfilosofi, presentert gjennom
en serie av britiske etiske teoretikere fra
det 19. og 20. århundre, blant dem Henry
Sidgwick, G.E. Moore, W.D. Ross, Hastings
Rashdall, H.A. Prichard og A.C. Ewing.
AV KJETIL RØED
Om du går for å se en Maddin-film uforberedt, er sannsynligheten høy for at
du enten blir fullstendig henført av det
særegne filmspråket hans, eller irriterer
deg hjel. Om du ser hans fortellende og
mer langsomme filmer som My Winnipeg
(2000), vil du nok kunne la deg fascinere.
Dette er en oppfinnsom dybdeboring i et
steds myter med fiksjonen som redskap.
Men det er like sannsynlig at du syns
Maddins verden er noe pretensiøst vås –
en suppe av filmhistoriske sitater og stiløvelser – om du ser andre filmer av ham.
Kanskje særlig hans siste, The Forbidden
Room. Sannheten ligger et sted midt imellom, men hans siste film er hverken lett
fordøyelig eller koherent i tradisjonell
forstand.
Hva handler den om? Tja, handlingen
er ganske løs. For det første er det flere
fortellingslinjer, og for det andre er det
flyten mellom scener og enkeltbilder
Maddin er opptatt av, ikke en «overbevisende historie». Men den handler om en
gjeng som er fanget i en ubåt som ikke
kan gå til overflaten på grunn av sprengstoff som vil gå i luften grunnet det forandrede lufttrykket. Ubåt-mannskapet får
så plutselig besøk av en skogsarbeider
som kommer inn en luke, uten nærmere
forklaring. Den nyankomne mannen, som
visstnok nettopp befant seg i den dypeste
skogen i Schleswig-Holstein, er filtret inn
i en annen fortelling om en gjeng herremenn som skal redde en kvinne (Margot)
fra noen skumle huleboere ved navn de
røde ulvene.
I en annen sekvens treffer vi på en kar,
spilt av Udo Kier, som er besatt av kvinnerumper, og som av den grunn (?) stadig
ønsker å få fjernet deler av sin hjerne (for
å kvitte seg med besettelsen?). Og dette
er bare første halvtimen. Det er, mildt
sagt, mange andre tråder å følge.
Fascinasjoner. Noen «god historie» er
med andre ord nærmest irrelevant her.
Maddins filmer – særlig den siste – springer ut fra hjertet av filmhistorien og næres, til tider i ganske ustrukturert form,
av filmhistoriens fantasier. Spesielt ligger
stumfilmer og tysk ekspresjonisme Maddins cineastsjel nær, men vi kan også spore masse særere fascinasjonskilder som
aswan-film – en type indonesisk vampyrdrama – og alskens b- og c-filmer. Bruk
av mellomtitler, men også 30-/40-/50-tal-
lets forelskelse i dramatiske utsagn i reklamen for filmer – eller traileren, som
vi kaller det idag. «You have never seen
anything more horrifying!», «You will never sleep again!». Den type ting.
Mellomtitler brukes også aktivt, men
mer kreativt enn bare som stedfortreder
for tale: det blir en del av regissørens
fortellerteknikk og en integrert del av
filmens formuttrykk og scenografi. Maddins interesse for denne type paratekster
kommer også til uttrykk gjennom bruken
av musikk, som inspireres av alt fra gamle
skrekkfilmer til Bernard Herrmann-aktig
filmmusikk (Herrmann laget musikken
til blant annet Hitchcocks Vertigo og
Psycho). Han tilfører også hele tiden lydbildet forskjellige former for slitasje og
sonisk patina, for å gi bildet ytterligere
resonans med det forgangne.
Absurd. Enkelte har kalt filmen en paro-
di – noe den vel delvis er i sine absurde
overdrivelser og drømmelogikk – men jeg
vil nok heller kalle den surrealistisk på
grensen til det hallusinatoriske, selv om
enkelte scener er festlige i sin skruddhet.
Man kan jo ikke annet enn å le når filmens
kvinnelige hovedperson Margot plutselig
oppdager at hennes elsker er forvandlet
til to snakkende vampyrbananer (!).
Særhetene synes ingen ende å ha. For
eksempel rammes det hele inn av en slags
liksom-opplysningsfilm, som i realiteten
er en forsinket realisering av en sexplo-
itation-kortfilm av Dwain Esper, som her
er omskrevet – etter Maddins forespørsel
– av poeten John Ashbury. Asbury, på sin
side, er inspirert av OULIPO-poeten Raymond Roussel i gjenskrivingsprosessen.
scenen etter en screening av The Forbidden Room på British Film Institute tidligere i år. «For å se dem må jeg nesten lage
dem selv.»
Hjemsøkelsesfortelling. På mange måter
På mange måter er det
for mildt å si at Maddin er
inspirert av filmhistorien.
Det er nok mer korrekt å si at
Maddin er besatt av den.
er det for mildt å si at Maddin er inspirert
av filmhistorien. Det er nok mer korrekt
å si at Maddin er besatt av den. Kanskje
vi kunne si at han kobler seg til det filmhistorisk ubevisste, for både tematisk og
stilistisk er det som regel drømmens logikk, og ikke det regelrette (og dermed
gjenkjennbare) sitatet som former og
styrer hans kreasjoner. Dette gjelder, mer
enn noensinne, The Forbidden Room – en
ravende resirkulasjon eller montasje av
historisk restmateriale.
Jeg kan ikke å unngå å tenke at dette
er en film som blir et cinematisk spøkelseshus eller rom for tilbakekomst av noe
fortrengt eller tapt som eksisterende filmhistorie har dekket over eller oversett
med vilje. Å tenke Maddins siste film som
en slags return of the repressed, en hjemsøkelsesfortelling, er ikke så dum innfallsvinkel, skal det vise seg. For filmen inngår
i et flerleddet prosjekt ved navn Seances,
som nettopp prøver å (gjen)skape tapte
filmer eller urealiserte filmprosjekter.
Tapte filmer. «De mest interessante filme-
ne er de som enten ikke finnes lenger eller
ikke er laget,» sier Maddin i et intervju på
Det er ikke filmkanons forspilte mesterverk, men de obskure hullene i filmhistorien Maddin drømmer om: en urealisert film av Leni Riefenstahl basert på et
skuespill av Heinrich von Kleist, kambodsjanske filmer ødelagt av Khmer rouge,
pronazifilmer og antinazifilmer, filmer for
og mot Stalin, jiddiske filmer – og filmer
av folk som aldri kunne lage filmer, som
indianerne i Canada og USA.
I samme intervju sammenligner Maddin sitt filmhistoriske tapsprosjekt med
Austerlitz av W. G. Sebald. I likhet med
ham prøver ikke Maddin å gjenvinne gjenstanden fullstendig, men ved å gå rundt
den, hevder han. Ved å sirkle inn hullet i
historien, så å si, forsøker han å sirkle inn
tapets form.
Febrilt spøkelse. Sammenligningen med
Sebald er interessant, men gjør oss også
oppmerksom på den enorme forskjellen
mellom de to. For der Sebald skriver seg
inn i en filmessayistisk vandring, hvor vi
sakte kan delta i fortidens gjenkomst som
gradvis lar oss ane hullet i historien han
langsomt kverner rundt, er Maddin frenetisk i sin sirkulasjon rundt historiens
blindfelter.
Sebald tar oss med på en sindig og
ettertenksom spasertur i det tapte, er
meditativ og tar seg tid til å bygge opp et
fascinasjonsrom. Maddin drømmer sine
feberhete drømmer med en intensitet
som gjør fortiden til et febrilt spøkelse
som manisk hjemsøker oss og lager en
billedverden som irriterer like mye som
den fascinerer.
Sammenligning. Når det er sagt er The
Forbidden Room en helt særegen opplevelse, som ikke likner på noe annet. Jeg
kan ikke annet enn (til en viss grad) å sette pris på en regissør og en film som så til
de grader tillater seg eksentriske påfunn
som her. Når alt kommer til alt, er det en
enorm kjærlighet til det levende bildet
det dreier seg om.
Kanskje vi nettopp derfor skulle ta
Maddin på ordet og lese Sebald i tospann
med hans siste film? Dét tror jeg ville gjøre oss mer klartenkte om Maddin – og om
han irriterer oss eller fascinerer oss. Eller
om det er begge deler.
Røed er fast kritiker i Ny Tid.
[email protected].
Deeyah Kahn fikk Kulturdepartementets menneskerettspris. Bilde: Privat.
Menneskerettspris til
Deeyah Kahn
Filmskaper Deeyah Khan ble den 4. november tildelt Kulturdepartementets
menneskerettspris 2015 for dokumentarfilmen Jihad, som følger en gruppe
briter som blir religiøse krigere. Prisen
ble overrakt av politisk rådgiver Kjersti
Aastad.
Deeyah Khan søker svar på hvorfor
unge britiske skoleungdommer med innvandrerbakgrunn ender opp som ekstremister, og skildrer også hvordan noen av
dem kommer seg ut av jihadismen. Khan
mener at det er mulig å utfordre disse voldelige bevegelsene med kunnskap.
Juryen som valgte prisvinneren, er oppnevnt av Kulturdepartementet og bestod
i år av Mads Harlem, leder for politikk- og
menneskerettseksjonen i Røde Kors, filmregissør Iram Haq og Martha Otte, festivalsjef for Tromsø Internasjonale filmfestival. Norsk filminstitutt er sekretariat for
prisen.
«Årets vinner berører høyst aktuell
tematikk og forteller en historie om ’de
andre’ som sjeldent blir fortalt i offentligheten. Jihad er et viktig bidrag og utgangspunkt for å se og snakke om hvordan man kan jobbe for å bidra til felles
mellommenneskelige verdier i samfunnet,» sier politisk rådgiver Kjersti Aastad
i Kulturdepartementet.
Oasis blir film
Britpopbandet Oasis' vekst og fall skal nå
skildres på film, og det er produsentene
bak dokumentarfilmen om Amy Winehouse som har tatt på seg oppgaven, melder
avisen The Guardian. Filmen skal ta for
seg Oasis fra årene 1991, da Noel Gallagher ble med i bandet til broren Liam, og
frem til 2009, da bandet ble oppløst.
NY TID – MÅNEDLIG INTERNASJONAL ORIENTERING Tanker og erkjennelser. Vil man sette seg
inn i de grunnleggende tankene i moralfilosofien, kommer man ikke utenom
Immanuel Kant og hans Kritikk av den
rene fornuft fra 1781. En av Kants mange
distinksjoner gikk mellom tanker og erkjennelser. Det å erkjenne noe forutsetter
erfaring; vi kan godt ha tanker og forestillinger om troll og enhjørninger, men
vi kan ikke ha noen erkjennelse av dem:
Erkjennelse forutsetter nemlig erfaringer,
som igjen forutsetter sansninger i den
empiriske verden. Å ha en fantasi om noe
er ikke det samme som å ha en sann erkjennelse av noe. Moralske spørsmål kan
vi imidlertid ha sann erkjennelse av, ifølge
Kant. I Kritikk av den rene fornuft skriver
han: «Jeg antar at det virkelig finnes rene
moralske lover, som fullstendig a priori
(uten hensyn til empiriske beveggrunner,
det vil si lykksalighet) bestemmer gjøren
og laden, det vil si bruken av et fornuftig
vesens frihet overhodet, og at disse lovene befaler absolutt (ikke kun hypotetisk
Soudabeh Alishahi:
PJ Harvey og Seamus Murphy:
Den opne handa.
Gjendikta av Pedro Carmona-Alvarez og
Gunhild Øyehaug
Samlaget, 2015
PJ Harvey har gitt ut si
første bok. Kvifor har ho
ikkje gjort det før?
AV METTE KARLSVIK
Smil
Gyldendal, 2015
Romanen Smil viser
hvordan bilder og symbolikk
virker langt sterkere enn
lover og regler. Dessverre er
ikke bokens egen bildebruk
spesielt kraftfull.
LITTERATUR
BIRGITTE GUSTAVA RØTHE BJØRNØY
Jeg var nylig på kino og så den naturalistiske mafiafilmen Sorte sjeler. Da jeg kort tid
etter kom i gang med Soudabeh Alishahis
roman Smil, slo det meg at den iranske kulturen hun beskriver har mye til felles med
mafiakulturen. Kodeordet er naturligvis
ære, og en religion som systematisk utnyttes for å rettferdiggjøre både en patriarkalsk samfunnsorden og diverse lovbrudd.
I en æreskultur er det alltid mye som står
på spill, og individets frihet må begrenses
med makt og fryktinngytende virkemidler.
Dette gir grobunn for dramatikk i narrative former, og jeg er definitivt en som lar
seg røre av slike historier. Iranske Marjane
Satrapis Persepolis var den første tegneserien som fikk meg til å gråte – og etter å ha
sett Sorte sjeler hadde jeg mørke ringer av
sminke rundt øynene.
Smil har alle de dramatiske ingrediensene som skal til, i tillegg til presise historiske referanser som er svært interessan-
te for en leser som
mangler kjennskap
til Irans historie. Likevel gjør den ikke
samme
inntrykk
som de to forannevnte verkene.
Nyanser av galskap. Vi befinner
oss i den iranske
landsbyen Halakabad, sannsynligvis
rundt 1990. Halakabad er ikke stedets virkelige navn, det er et kallenavn som betyr
«ødelagt bebyggelse». I kjølvannet av revolusjonen og Iran–Irak-krigens herjinger,
prøver familien Barat på hver sin måte å
holde siner hoder over det blodige vannet. Familiens overhode Haji Barat (etter
pilgrimsferden til Mekka fikk han denne
ærestittelen), hans sønn Jones og sønnens kone Partow bor sammen, og har
tatt den afghanske flyktningen Soleiman
under sine vinger mot at han hjelper til
i huset. Både Haji og Jones er merket av
krigen, og Hajis kone har havnet på sinnssykehus. Haji skal selv ha angitt sin sønn
til myndighetene for antirevolusjonær aktivitet, som her vil si kommunistisk tankegods og manglende lojalitet til det nye
teokratiske regimet. Straffen for dette har
vært tortur, noe som har gjort sønnen tilsynelatende gal. Tilsynelatende, fordi det
tidlig antydes at det finnes flere gråsoner
mellom galskap og normalitet i den nye
hverdagen familien er tvunget til å leve i.
Litteraturens potensial. Historien formil-
des hovedsakelig gjennom svigerdatteren
Partows perspektiv, men også gjennom
Soleimans dagbok. Denne har havnet i
Partows hender, og blir en kjærkommen
flukt fra hennes traurige tilværelse med
sin fanatiske, handikappede svigerfar og
ektemannen hun ikke lenger kan kjenne
igjen. Å bruke historiefortelling som overlevelsesteknikk er en smidig referanse til
1001 natt, og jeg skulle ønske romanen insisterte enda mer på litteraturen som en
meningsskapende kunstform.
[Religionskritikken] treffer
leseren som varmen fra en
åpen steinovn.
Religionssatire. Jeg savner også enda
mer religionskritikk – den treffer nemlig
leseren som varmen fra en åpen steinovn. Her er et eksempel, i et av utdragene
fra Soleimans dagbok: «Akkurat som Haji
trodde pappa også at døden var opp til
våre bønner og Gud. Slik var det imidlertid ikke. Jeg var 14 da han døde. Og
døden inntraff verken i et hjørne eller
vendt mot Mekka, og han var ikke ferdig
med å oppdra meg.» På en lakonisk måte
viser forfatteren frem alt som er fullstendig arbitrært, vondt og meningsløst, og
at det ikke blir noe lettere å håndtere
dette livet når det hele tiden insisteres
på en rettferdighet som aldri finner sted.
Det blir også lettere komisk når Gud
blandes inn i enhver prosaisk detalj, som
for eksempel hvilken fødeby det skal stå
på det falske iranske passet til Soleiman,
eller hvilken forskjell det utgjør for adgangen til paradiset om Soleiman ikke
husker å hente vann til Haji om morgenen – noe som for øvrig også illustrerer
hvor lett religion kan brukes som et manipulerende maktmiddel.
Forfatteren er god til å spissformulere de religiøse reglene, og i hennes satire kommer den absurde logikken frem,
som når Partow skal forklare bruken av
såkalte «sextau» på bussen: «Innen islam
finnes det straffer som gjør at menn må
stå trengt opp mot et tau på bussen, det
er straffer som gis bort helt gratis og fører til obligatorisk lykke for muslimske
menn, ettersom straffene holder dem
fra å synde. Tauet gjør at ikke engang de
døde eller halvdøde kroppene deres på
bussen eller i slakteriet kan komme borti kvinnens kropp og sånn ufrivillig begå
haram.» Uttrykk som «den obligatoriske
islamske lykken» og Partows påklistrede
smil er blant de språklige bildene som
fungerer, selv om det ironiske smilet etter
hvert blir et utslitt virkemiddel.
Makt og motmakt. En annen minneverdig
scene er Soleimans forsøk på å få morens
nye mann til å slutte å slå henne. Han får
låne en politiuniform og sender et bilde
av seg selv i denne, og stefaren behersker seg umiddelbart. Som i mafiamiljøet
er maktsymboler langt mer effektive enn
både lover, regler og common decency.
Det legges også stor vekt på dialekter og
aksent, og Soleiman og hans afghanske
venner jobber hardt for å få den kule Teheran-slangen på plass. I disse sekvensene får jeg assosiasjoner til litteraturviteren Homi Bhabhas teori om «mimicry»
som subversiv strategi, hvor de undertrykkede mimer undertrykkernes språk
og kultur, og hvordan dette kan true symbolene sistnevnte bruker som maktmidler og identifikasjon.
Språklig smisk og smiger. Forlaget beskri-
ver Smil som en skildring av det iranske
hverdagslivet før og etter revolusjonen,
og det er definitivt mye hverdagsliv.
Nesten 500 sider med mat som spises,
brus som drikkes, sne som faller, kropper
som stelles og tomatpuré som skal selges. Det er vanskelig å lade hver lille detalj med betydning, slik Knausgård får til.
Flere av karakterene er også inkonsekvente og konturløse. Leseropplevelsen blir
tidvis som å gå rundt i et av Halakabads
krigsherjede hus: Møblene er feilplassert,
og det lekker fra taket.
Å bruke historiefortelling
som overlevelsesteknikk er en
smidig referanse til 1001 natt.
Språket er tidvis preget av dårlig syntaks og sentimentale klisjeer om hjerte,
smerte, sorg og sjel, men her vet jeg ikke
hvor mye som er gått tapt i oversettelsen. «Å smigre og smiske er en medfødt
del av å være iraner. Det poetiske og
morsomme i iranernes språk, farsi, er
også avhengig av hykleriet og smigeren,»
sier Haji Barat et sted – og jeg tenker
umiddelbart på den utfordrende oversetteroppgaven.
Som mange andre samtidsromaner kunne også denne vært kuttet ned for å fremheve dens kvaliteter og særpreg. Det er
synd å se dette brennbare materialet bli
slukket av tomatpuré og hakkete syntaks.
Bjørnøy er litteraturviter og kritiker.
[email protected]
Handlingen og følgene. Dette betyr ikke
at det ikke forekommer uenighet om hva
som er det gode og det rette. Et forslag
til hva som er det gode, lyder: «det som
er verdt å oppnå for sin egen skyld». For
å oppnå det gode, må man gjøre det rette. Skillet går da mellom hva man legger
størst vekt på: handlingen selv, eller følgene av handlingen.
For å oppnå det gode, må man
gjøre det rette.
Det går et fundamentalt skille i etikken mellom deontologisk etikk og konsekvensetikk: Den deontologiske skolen
vektlegger motivet for handlingen, mens
den konsekvensialistiske legger vekt på
konsekvensene handlingen får. For dem
som vektlegger konsekvensene, hjelper
det ikke om handlingen var godt ment,
for den kan allikevel føre til noe uforutsett som fort kan få et negativt utfall. Den
deontologiske skolen betviler imidlertid
muligheten av å kunne overskue alle følgene av en handling, og tviler på om man
kan finne ut av hvilken som er den beste i
det enkelte tilfelle.
«Når min egen moralske overbevisning
om hva som er rett aldri behøver å vakle,
er det fordi den har allmenn gyldighet,»
skrev Kant. Dette i motsetning til den indoktrinale troen, som bygger på vaklende
grunnlag. Dette behøver ikke å innebære
at det ikke finnes nok av filosofiske problemer å diskutere når man kommer til
den praktiske verden.
Godt og rett. «Hvor mange normative
dommer finnes det?» er ett av de filosofiske spørsmålene som de nevnte filosofene
stilte seg. Formulert enklere: «Hvor man-
ge absolutt sikre moralske dommer finnes det?» Minimalistisk konseptualisme
er en form for tenkning som tror at det
bare finnes noen ytterst få sikre moralske
dommer. Blant de mest radikale minimalistiske konseptualistene er dem som mener det bare finnes ett normativt konsept:
«det gode», som er etterstrebelsesverdig
for ethvert subjekt. Samtidig var denne
skolen klar over at begrepet «det gode»
har mange ulike betydninger i vårt dagligliv, og var skeptisk til å la seg lede av den
gjengse bruken av språket.
Andre filosofer, som Broad og Ewing,
også de minimalister, foreslo et annet
grunnleggende konsept, nemlig «det rette». «Det rette» er det som passer best i
den enkelte situasjon. Ved hjelp av «det
rette» kan man oppnå «det gode», og «det
gode» var for disse to det man skulle
strekke seg etter. Broad og Ewing nærmet seg en form for hedonisme, dog ikke
i absolutt form, da fornuften skulle holde
følelsene i balanse.
«Godhet» er et ikke-reduserbart konsept. Så også «det rette». Ingen av disse
kan begrunnes ut fra noe annet enn seg
selv. Noen legger imidlertid mest vekt på
hva som er praktisk gjennomførbart, mens
andre legger vekt på godheten i seg selv.
Hvor går så skillet mellom objektive og
subjektive dommer? For det første henger
ditt syn på hva som er rett sammen med
mange andre av dine subjektive synspunkter, både moralske og ikke-moralske – og
selvsagt av om du er konsekvensetiker eller sinnelagsetiker. Hvis du tror at du vil
redde en venn fra en sykdom ved å gi ham
en pille, men vennen din faktisk dør av den
isteden, hva da? Og hvem kan avgjøre på
objektivt grunnlag om handlingen var rett
eller ikke? Dommen over denne handlingen vil avhenge av om man vektlegger intensjonen eller konsekvensen av handlingen. Men hva hviler i så fall din subjektive
vurdering på? Fornuft eller følelser? Eller
kanskje intuisjon? Og hva er egentlig forskjellen på «det gode» og «det rette»? Og
– hvis man definerer det ene begrepet ved
hjelp av det andre, beveger man seg ikke
da i sirkel (en sirkelslutning er som kjent
logisk ugyldig)?
Teori og praksis. Tenk deg at du har lovet
å besøke en venn, men underveis til møtet støter du på en person som har skadet
seg i trafikken og trenger hjelp. Vi kan si
at begge dydene, både å holde sitt løfte
og å hjelpe menneske i nød, er prima facie
(grunnleggende) dyder. Hvilken av dem
veier så tyngst? Siden begge dydene er
prima facie, kan ingen avgjøre dette, bortsett fra deg selv. Men på hvilket grunnlag
avgjør du det? Én ting er å kjenne etter
hva som føles riktig akkurat i øyeblikket;
en annen ting er å tenke dypere over problemstillingen, noe det ikke alltid er tid til.
Det finnes ingen universelle lover som kan
gjelde i enhver situasjon; en slik kan bare
gjelde gjennom sin form, som for eksempel: «Du skal handle slik at det du gjør, kan
gjøres til en allmenn lov.» Dette er morallovens form. Men det er ikke mulig å formulere en lov som både er universell, og
som samtidig har et praktisk innhold. I den
praktiske verden vil filosofer bestandig
måtte strides om hva som er rett.
Moral og intuisjon. En annen del av boken
handler om intuisjonens rolle i moralfilosofien. Som Thomas Hurka skriver: «They
thought we can know some moral truths
by indirect insight or intuition, and were
therefore moral intuitionists.»
Hva hviler din subjektive
vurdering på? Fornuft
eller følelser? Eller kanskje
intuisjon?
I underkapittelet Moral intuitions, Certainty and Inference, leser vi følgende: «If
there are several conditions for self-evidence, there are several ways intuitions
can fail, and if you have not applied all
the conditions to a moral belief, you
should not hold it with full confidence.
But if you have applied them all, and not
found that they fail any? How confident
should you be of it then?»
Hvordan kan man i det hele tatt være
fullstendig sikker i sin overbevisning? Og
i hvor stor grad kan man stole på intuisjonen?
Selv om den konseptualistiske skolen
videreførte en stor del av den idealistiske
filosofien etter Kant, var den delt i sitt syn
på ham. Den hadde et mer realistisk syn
på moralen enn Kant, og var mer opptatt
av hva som var praktisk gjennomførbart.
Ikke desto mindre så den på Kant som
den store forsvareren av den menneskelige autonomien, og dyrket ham som den
personen som på den beste og mest fundamentale måten hadde forklart hvorfor
moralske spørsmål ikke bare kan overlates til den enkeltes subjektivitet.
«Eg håper vi veit når vi bør fare,» seier
«vi» i diktet «Gjesterommet». Dei er i
ein krigsramma by i Afghanistan, og
møter barn som gir alt kva dei har å gi:
soverommet sitt, og te og brød. Til desse
barna gir Polly Jean Harvey formidling av
krig: The Hollow of the Hand / Den opne
handa er eit viktig tidsdokument frå Afghanistan, Kosovo og Washington DC.
Den er ikkje berre observasjonar.
Polly Jean Harvey. Polly Jean Harvey blir
fødd i 1969 i Bridport i England. Foreldra driv sau om dagen, speler plater om
kvelden: Captain Beefheart, Jimi Hendrix
og John Lee Hooker er lydspora til Harvey sin barndom. Som ungdom finn ho
Television, The Pixies, Patti Smith. Sytten
år gamal skriv ho den første låta si, samlar eit band, og gir ut plata Dry. Karrieren
tar av.
Harvey byr på seg sjølv frå scena. Ho
skriv opne tekstar. Få veit at ho er beskjeden og privat, eigentleg. Etter ein konsert på Readingfestivalen får ho nervesamanbrot. Ho tilsett ein produsent som
ryddar bort noko av støyen i tilveret
hennar.
Harvey konsar på den første soloplata.
Rid of me blir knallbra. Det står i Q Magazine i 1993. Ved sida av artikkelen er bildet av ei dame med bein i nasa. Artikkelen fortel om ein kunstnar med integritet.
Eg er tenårig, identitetssøkjande, og les
og ser. Les og kjøper plate. Høyrer og les i
heftet til cd-plata.
Stirre. Eitt år seinare ser eg ein video. I
«Man Sized» sit Harvey på ein stol rett
framfor kamera. Trusa er av det store,
bestefaraktige slaget. Men med blonder.
Håret hennar er nyvaska eller svært feitt.
Men krøllete. Rommet er tomt, andletet
usminka, songen tilsynelatande utan
hemningar. Harvey mistar øyredobben.
The show må ikkje halde fram, men gjer
det. Filmen verkar innspelt på første tak-
ing. Harvey gir ut
lo-fi-prosjekt som
4-Track Demos og
liveopptak
som
The Peel Session.
Ho har nye lydbilde og stilar for
kvar plate. I byrjinga er ho nesten grønsjete. For
To Bring You My
Love turnerer ho i
lang, raud flamencokjole: ein litt meir påkledd utgåve av
omslaget til Pixies’ Surfer Rosa. For White
Chalk stiller ho i bleike klede, i eit skjørt
lydbilde. Stilen skiftar. Men heile tida inviterer Harvey til det inste rommet, til å
sitje med henne på ein liten krakk. Tekstane er ofte om seksualitet og relasjonar.
Mange meiner at Harvey er politisk og
prosjektet feministisk. Men Harvey vil ikkje ha på seg at ho skriv politisk av noko
slag.
Så byrjar samarbeidet med fotografen
Seamus Murphy. Ho blir den som ser.
The Hollow of the Hand. I 2011 kjem Let
England Shake. Harvey ser eit postimperialistisk første-verdskrig-landskap. Murphy lagar kortfilmar til. Tilhøvet bilde og
tekst blir tatt vidare i The Hollow of the
Hand. Murphy og Harvey reiser til konfliktområde der Storbritannia er involvert.
Harvey nyskapar kunstnarskapen sin
grunnleggande: Ho gir ut bok. Denne lesaren tenkjer: Kvifor har ho ikkje gjort det
før? Dikta er velskrivne, modige, reine,
klåre. Harvey har noko på hjartet. Ho har
oppsøkt problem for å få meir på hjartet.
Hjartet hennar bankar for saker. Dette er
eit etisk prosjekt på fleire nivå. Harvey
tematiserer voyeurisme, ein tekstuell
meta-imperialisme. Harvey er ei fangstkvinne av impresjoner. I diktet «Klokka 3,
Washington DC» tematiserer ho stirringa.
Andrepersonforteljaren gjer meg merksam på mitt eige blikk: Du går til brua over
motorveg 395 / heilt til du finn dei ståande
/ i nærleiken av suppekjøkkenet i maivarmen / og du stirer, for det kan du i kveld /
og spør dei Kvar kjem de frå?
The Hollow of the Hand er eit stort, viktig og etterretteleg arbeid: på det dokumentariske nivået, og på det kunstfaglege. Det store er der i det internasjonale.
Det er der gjennom referansar til heilage
skrifter og til kunstnarar som Leonard
Cohen og Nick Cave. Referansane distraherer ikkje. Boka er seg sjølv, er heil; komponert rundt tre reiser, og to uttrykk. Den
nynorske utgåva har i tillegg eit ekstraspor. Den opne handa gir det totale bildet.
Samlaget tilbyr både originaltekstar og
Den Nasjonale Legions vekst og fall,
1927–1928
349,Sprudlende morsomt om politiske klovnerier med en dyster slagside. […] Dette stoffet er som skreddersydd for Emberlands velutviklede
smak for de bisarre aspektene ved høyreradikale bevegelser, og teksten er
gjennomsyret av godmodig ironi.
Jon Rognlien, DAGBLADET
Sigurd Sørlie
SOLKORS ELLER
HAKEKORS
Nordmenn i Waffen-SS 1941–1945
399,-
Av de om lag 4 500 nordmennene som gikk i tysk krigstjeneste
under andre verdenskrig, havnet det store flertallet i SS­avdelinger på
østfronten. Hvem var de, og hvorfor vervet de seg? Hva opplevde de
som soldater i tyske utdannelsesleirer, ved fronten og i de okkuperte
områdene?
Jon-Arild Johannessen og Siri
Hopland
DET ARMENSKE
FOLKEMORDET
1915–1917
349,-
I sin samtid var overgrepene mot armenerne mye omtalt i verdens­
pressen, men i dag er et glemselens slør trukket over hendelsene, godt
hjulpet av forskjellige interesser. Det er fortsatt ikke alle land som an­
erkjenner dette folkemordet, deriblant Norge. Forfatterne viser i denne
boken hvordan drapene var intenderte, planlagte og systematiske.
Næss er frilansskribent.
[email protected]
Det opne verket
POESI
Skrikende smil
under forutsetning
av andre empiriske formål) og således er nødvendige
i alle henseender.
Denne antakelsen
kan jeg forutsette med rette, ikke
bare idet jeg påberoper meg bevisene fra de mest
opplyste moralister, men jeg henviser også til ethvert menneskes moralske
dom når han tydelig vil tenke seg en lov
av det slaget.»
DA FASCISMEN KOM
TIL NORGE
Raino Malnes og Dag Einar Thorsen
(red.)
DEMOKRATI
autonome gjendiktingar. På tjukt papir
(munken 120 gram) blir bilda tydelege og
fine.
Historien og ideene
449,-
Boka som scene. Gudmund Skjeldal skreiv
i BT i fjor: «Forfattarar flest er særs glade
om forlag og omsetjarar tar seg tid og råd
til omsetting eller gjendikting.» PJ Harvey er ein kunstnar av det heilskapelege
slaget. Ho vel gjendiktararane sjølv, og
googlar seg fram til ein norsk-chilensk,
prisvinnande poet, forfattar, musikar og
låtskrivar. Pedro Carmona-Alvarez gjer
den spanske utgåva. Samlaget sikrar rettane til boka på norsk, og sikrar seg Carmona-Alvarez til jobben. Men å omsetje
PJ Harvey krev ikkje berre sin mann – det
krev Gunhild Øyehaug. Slik blir dei eit
godt lag for jobben:
Carmona-Alvarez er fødd i Chile, og
flykta med foreldra frå Pinochet då han
var elleve. Etter seks månadar i Kolbotn
heldt han framlegg for klassa si om den
politiske situasjonen i fødelandet – akkopagnert med chilenske, politiske viser på
gitar.
C-A kan vere like god i talt språk som i
song, og i spansk som i norsk. Men nynorsk
er han mindre stø på. Gunhild Øyehaug kan
dei greiene. Dessutan, seier C-A (til Skjeldal i
fjor): «Dessutan er ho eigentleg ein poet, på
botnen, slik Obelix uunngåeleg er råsterk.»
Sjølv er C-A ein intuitivt musikalsk forfattar.
Han skriv ikkje berre tekst til musikk, men
tekst som er musikk. Til dette arbeidet ser
gjendiktarane ut til å velje noko av den direkte musikaliteten og rytmen vekk, når dei
må, for å at tekstane skal fungere optimalt
i samling. For denne lesaren styrkar dette
boka. PJs originalar er der, for dei som vil
ha det særeigne harveysque. Gjendiktarane
gir eit ekstra verk til dette.
PJ Harvey er ein kunstnar av
det heilskapelege slaget. Ho
vel gjendiktararane sjølv, og
googlar seg fram til ein norskchilensk, prisvinnande poet,
forfattar, musikar og låtskrivar.
Øyehaug og C-A er av dei mest markante og særeigne litterære stemmene av
sin generasjon. Sterke personlegdomar
formidlar den sterke personlegdomen
PJ. Den hyperproduktive og internasjonalt orienterte C-A formidlar ein kunstnar
som sjølv ser ut mot verda. Det er noko
med haldninga hans til kunstproduksjon som kjem gjennom i gjendiktinga.
Metrikk, rim og rytme er ikkje like sterkt
til stades i den nynorske utgåva. Gjendiktarane sine tekstar er ikkje eit spegel-
Dette er ei stor bok og en stor begivenhet. 600 sider med 33 velskrevne
artikler om ideer og demokrati gjennom 2 500 år skrevet av norske og nordiske statsvitere, historikere, filosofer, religionshistorikere og idéhistorikere.
Det er ei bok som vil treffe et bredt publikum.
Hilde Sandvik, professor i historie ved Universitetet i Oslo, SALONGEN.NO
Svante Nordin
PJ Harvey på Charrues Music Festival i 2011. AFP
PHOTO FRED TANNEAU
bilde av PJ sine tekstar. Murphys foto
speglar heller ikkje PJs tekstar. Når PJ
seier «hest», då seier ikkje Murphy «hest».
Forfattar får vere forfattar, fotokunstnar
fotokunstnar, og gjendiktarar gjendiktarar. Slik kan verket også vere profesjonalisering praktisert. Det er eit moderne
verk. Kritikken mot gjendiktinga. Då C-A
sjølv gjekk frå bandet Sister Sonny til soloprosjektet Moonpedro, sa han til Dag og
Tid: «Moonpedro skal vere sølete, improvisert, lite polert, skranglete fordi Sister
Sonny er så innmari gjennomarbeidd og
uttenkt musikk.» I same intervju snakka
han om det å stille seg sjølv i situasjonar
ein ikkje har full kontroll på. Om det å
måtte stå på tærne. Om det å då ta sats
og få det til, å overraske seg sjølv.
Kanskje berre gjendiktarane veit kven
som gjorde kva for den nynorske utgåva
av PJ-boka. Men sikkert er det at dei, ilag,
møter Harveys styrke, spontanitet, kompleksitet og kresne sinn; i møtet mellom
det intuitive og smarte, mellom hjarte og
hjerne. Dei er musikalske, alvorlege og
kunnskapsrike. Bilde–tekst-forholdet ser
ut til å ha frigjort Harveys tekstarbeid. Kvifor? «Fordi ho har sett etter eit førelegg
utanfor seg.» Eller: «Fordi diktarar alltid
ser etter noko som triggar skrivinga».
Harvey og Murphy vel ulike motiv. Men
stilen er i slekt. Murphy sett bilde opp
mot kvarandre med filmatisk glid og overgang. Når Harvey gjer det same i tekst, er
det med språkets musikalitet.
Karlsvik er forfatter og fast bidragsyter i ny tid.
[email protected]
FILOSOFENES KRIG
Den europeiske filosofien under
første verdenskrig
349,-
Filosofenes krig handler om hvordan filosofene oppfattet den første
verdenskrigens etiske, historiefilosofiske og metafysiske innhold, og
hvordan krigen endret det filosofiske landskapet. Et femtitalls filosofer
fra hele Europa eksemplifiserer ulike sider ved den europeiske krigs­
opplevelsen.
Halvor Tjønn
RUSSLAND BLIR TIL
Fra vikingene til Ivan den grusomme
399,-
En fortelling om fyrstene, menneskene og slagene som vevde det
tidlige Russland sammen i et nasjonalt, økonomisk, sosialt og mentalt
fellesskap. Halvor Tjønn har skrevet den første bredt anlagte boka på
norsk om Russlands tidlige historie. Russland blir til er første bind i en
trilogi om hele Russlands historie
www.dreyersforlag.no
20
| NR. 28 | NOVEMBER 2015 (12.11–16.12) NY TID – MÅNEDLIG INTERNASJONAL ORIENTERING
Kritikk
DOKUMENTAR
AV LIV KRISTIN HOLMBERG
Hvilke utveier finnes i dag, ut av denne
kapitalistiske, globale intethet, til steder hvor det er ånd og hjerte som styrer
menneskenes liv? Hilde Haugs film Man
kan ikke google inn Gud viser oss et mulig svar. De siste par årene har hun fulgt
dominikanernonnene i Lunden kloster i
Oslo. Gjennom filmen viser Haug frem en
alternativ livssone, en dialektisk motsats
til vårt samfunn.
En radikal kraft. Hilde Haug har sin bak-
grunn fra sosiologien. Idag driver hun et
lite produksjonsselskap, Haugtussa Film,
hvor hun er både regissør og produsent.
Tidligere har hun laget dokumentarfilmen I min mors navn (Mother's Faith,
My Destiny), som handler om kvinnelig
omskjæring. Hennes siste film, Man kan
ikke google inn Gud, er en enkel og verdig
fremstilling av klosterlivet. Filmen gir oss
et personlig møte med nonnene i Lunden
kloster. Vi får høre om deres livhistorier,
og om deres radikale livsvalg. Vi følger
dem i deres hverdag, på supermarkedet,
i hagen, i bønnen, i dansen og ved datamaskinen. Et dominikansk kloster er et
fellesskap av kvinner som vier hele seg
og hele sitt liv til å søke Gud sammen. Fil-
men gir oss et godt bilde av hvordan det
private og det kollektive balanseres i nonnenes liv. Deres doble behov for en egen,
privat sfære samt trygghet forankret i
det kollektive, kan ivaretas i klosteret.
Fellesskapet fremstår ikke som noe lukket og sekterisk, snarere som en radikal
kraft. Nonnefellesskapet er ingen homogen gruppe. Nonnene kommer fra ulike
generasjoner – den yngste er 26 år, den
eldste 88 – og fra seks ulike nasjoner. Alle
har ulike og unike årsaker som ligger til
grunn for deres livsvalg. Intervjuene med
nonnene viser at dette valget er svært
bevisst fundert hos dem alle. Det som er
felles, er at de søker et helbredende liv,
et liv som kan romme den radikale kjærligheten – den som kan omfavne alle. «Å
takle sitt eget vanskelige sinn, sin ustabilitet eller egne sterke drifter, gå i dybden
og være stød, det er dét som er vårt ideal,» forteller priorinnen, søster Anne-Lise
Strøm. Det handler om å møte seg selv
og hverandre. Her finnes ingen fluktveier.
Nonnene snakker åpenhjertig om sitt kall,
sine ofre, sine oppbrudd fra familen, om
sorgen, om å leve som frivillig barnløs,
om skjønnheten i et liv i kontemplasjon,
hengivelse og stillhet. «Den store kampen
handler ikke om å bekjempe sine lidenskaper,» sier en av søstrene, «men å gi avkall på å ha kontroll». Ønsket er å settes
fri, i dypeste forstand.
Frigjorte. Ett av temaene filmen belyser,
er det å frivillig velge bort moderskapet.
Nonnelivet er et alternativ til familieliv og
ekteskap, og åpner opp for ekspanderte
kjærlighetsvisjoner. Ikke bare mann og
barn er kvinnene fri fra, de har også en
begrenset valgfrihet ovenfor andre anliggender i livet. Å inngå i en eldgammel og
fastlagt livsstruktur innebærer å unnslippe mange valg i hverdagen. «Den som tror
at frihet er å gjøre hva man vil, når man
vil og med hvem man vil til enhver tid ...
det er jo et slaveri uten like. Ut fra drifter
som ikke egentlig er preget av menneskelighet. Og i hvert fall ikke av guddomme-
Den nye, transnasjonale
aktivismen dreier seg
ofte om å uttrykke vår
egen samvittighet, hevder
forfatterne av Advocacy
in Conflict. Den er aldri
uskyldig – men alltid
politisk.
AKTIVISME
Jean-Pascal van Ypersele:
Une vie au coeur des turbulences
climatique
De Boeck Supérieur, 2015
men ikke ensomhet. Her kan man være
sammen, alene. Her finnes det en himmel
over livene, en metafysisk overbygning,
en innramming av vår utsatthet.
I filmen bytter periferi og
sentrum plass – det er våre liv
utenfor klostermurene som
underliggjøres.
lighet,» sier en av nonnene i filmen. Frihet fra de sosiale medienes støy er også
et viktig aspekt for å kunne gestalte et
kontemplativt liv. «Man kan ikke google
inn Gud, vet du,» forteller priorinnen i
klosteret. Det har ellers vært viktig for
regissøren å portrettere nonnene som
selvstendiggjorte og kroppslig frigjorte.
Vi følger nonnene når de blir veiledet av
sangterapeut, vi ser dem gjøre grimaser,
lage ulyder og danse square dance. Haug
skriver i programteksten: «Det at nonner
kan betraktes som frie og selvstendige individer, er noe av det jeg avdekker med
denne filmen.»
Dette perspektivet får meg til å stusse. Et slikt utsagn innebærer at man har
trodd det motsatte. Og det er underlig
når man tenker på de utallige modige og
visjonære nonner som har eksistert i vår
historie – som Teresa av Avila, Hildegard
von Bingen og Den hellige Birgitta, for å
nevne noen – som har tatt dette radikale
valget for å kunne vie sitt liv til ekspansjon av livsholdninger istedenfor å være
husmor. Haug prøver på pedagogisk vis
å hjelpe oss over i det hellige rommet,
men faren er at denne metoden normaliserer, trivaliserer og i verste fall utsletter
forskjellene mellom det hegemoniske og
det alternative. Det er uansett prisverdig
at Haug ønsker å bygge ned barrierer og
eventuelle fordommer mot marginalsamfunn som nonneklosteret. Siden mange
nok har en høy terskel for å besøke et
slikt sted, er Haugs film viktig. I filmen
bytter periferi og sentrum plass – det er
våre liv utenfor klostermurene som underliggjøres.
Retrettens retrett. Etter over 200 000 år på
jorden har menneskene kanskje ikke blitt
så mye klokere. Vi famler stort sett i mørket, vi tar feil av det gode og onde, og vi
tar feil av det brukbare og det forkastelige.
Utålmodigheten, stresset og panikken gjør
oss dårlig rustet til å tåle livets betingelser.
Filmen viser oss at de få som fortsatt
lever i klostrene, fortsatt kan spille en
viktig rolle. Ikke bare for nonnene selv,
men også for alle oss andre. Nonnene tilbyr veiledning til mennesker i nød, både
åndelig og psykisk. De muliggjør midlertidige tilfluktssteder for oss andre. Asyl
– det hellige sted for fred – kommer fra
det greske ordet asylos, som viser til det
som er ukrenkelig, eller det som ikke kan
tas fra en, det som ikke kan stjeles. Det er
altså stedet der man ikke kan miste. Og
det er jo akkurat slike steder dette samfunnet trenger – et samfunn der så mye
handler om angsten for å miste, angsten
for å falle utenfor. Her tilbys ekte stillhet,
KRISTIAN BJØRKDAHL
Kan det, under noen omstendigheter,
være galt å motarbeide fanatiske geriljagrupper og undertrykkende regimer?
Og finnes det tilfeller der det å jobbe for
grunnleggende menneskerettigheter ikke
er riktig? Dette er ikke spørsmål forfatterne i Advocacy in Conflict svarer direkte på
– men om vi kan tillate oss å gjøre budskapet i boken noe mer tabloid og strømlinjeformet, er det åpenbart at de fleste av
dem heller mot et «ja».
Imidlertid er hensikten i boken nettopp å få oss til å se dette temaet på en
mindre tabloid og strømlinjeformet måte.
Hvis forfatterne vingler når de skal beskrive verdien av internasjonale humanitære kampanjer, er det altså fordi de på
dette området finner mer som er grått
enn svart og hvitt. Mange saker som for
et vestlig publikum fremstår som krystallklare menneskerettighetsbrudd – der
man skiller the good guys fra the bad guys
med et manikeisk knips – viser seg å være
langt mer komplekse når man setter seg
inn i dem.
Kjerneargumentet i boken er at de nye
aktivistiske bevegelsene som har utviklet
seg de siste tiårene, «lager strategier som
søker å tilfredsstille markedsføringskravene som gjelder for vestlige publikum,
for på den måten å oppnå taktisk suksess hos vestlige regjeringer (særlig den
i USA). Dette har ført til en svekkelse eller
til og med bortfall av viktige nøkkelprinsipper». Det som er gått tapt, mener de, er
viljen til å ta inn over seg de berørtes perspektiv, evnen til å gi rom for uensartede
fortellinger, interessen for underliggende årsaker og motiver, samt ønsket om
Joseph Kony
Gaza-konflikten, Burmas
kamp for demokrati,
mineralkonfliktene i Kongo,
The Sudan People›s Liberation
Army (SPLA), land grabbing og
internasjonal våpenhandel
Bidragene i Advocacy in Conflict lener
seg eksplisitt på slike perspektiver, og
setter dem sammen til et enhetlig blikk
på de nye aktivistiske bevegelsene. Mye
av denne aktivismen dreier seg mest av
alt om å uttrykke vår egen samvittighet,
argumenterer forfatterne i boken. Den er
aldri uskyldig – men alltid politisk. Selv
slike formål som det formelig glinser av
– som menneskerettighetene – er å forstå
som politiske partsinnlegg. Intervensjoner, av et hvilket som helst slag, får konsekvenser man ikke aner – som man i alle
fall er helt uvitende om hvis man tar utgangspunkt i et todelt verdensbilde.
Kony2012. La oss se på et eksempel, nem-
PAAL FRISVOLD
Opptakten til valget. Det var en iskald,
mørk desemberaften under det som kan
kalles miljøverdenens Mekka-mønstring:
FNs klimaforhandlinger i København i
2009. Sjelden har så mange stått så lenge
i en så lang og frysende kø – bare for å få
den lille badgen som åpnet dørene til Bella-senteret, der verdens ledere skulle bli
enige om en ny, global avtale for å få stoppet klimaendringene. I tolv timer sto de
der i skjønn forening: sjefene i de største
multinasjonale selskapene sammen med
representanter fra regnskogen, miljøfreakere og teknologigründere. Hadde Vårherre skrudd temperaturen ned ti grader,
ville harmoni og felles forståelse umiddelbart gjort sin inntreden. Men slikt skjedde ikke i de dager, selv om julen var like
rundt hjørnet. I stedet ble det bare kaldere og kaldere, før det til slutt var helt innlysende at denne ambisiøse ansamlingen
av statsledere ikke ville komme frem til
noen juridisk bindende klimaavtale innen
København-forhandlingene var omme.
Bet seg fast. Foran et fasjonabelt hotell
steg en liten, vakker og velkledd inder inn
i en oransje Tesla Roadster som brakte
ham til kveldens første foredrag: Rajendra Pachauri, lederen av FNs klimapanel
(IPCC), var ikke bare ute i hardt vær som
følge av det mislykkede midtvintermøtet i
den danske hovedstaden; to uker tidligere
hadde alle verdens Rupert-Murdoch-aviser avslørt at IPCC-lederen og samtlige
av hans 3000 klimaforskere blindt hadde «kjøpt» WWFs påstand om at isbreen
på Himalayafjellene ville forsvinne innen
2035, og kanskje før.
I to år hadde setningen stått svart på
hvitt i utkastene til rapporten hele verden
ventet på – og som hadde gitt Pachauris
disipler Nobels fredspris like mange år
tidligere. Etter København-fiaskoen og
avisavsløringene burde FN-toppen ha tatt
sin hatt og gått – men den bollywoodske
sjarmøren bet seg fast i den smeltende
iskanten: Omringet av to av sine smukkeste taleskrivere – utvalgt blant de 1200
ansatte i det New-Delhi-baserte Teri-institutt for «innovative løsninger for en bærekraftig fremtid» – slengte han sin svarte
kappe over skulderen og gjorde seg klar
til nok et innbringende foredrag.
Mens Pachauris britiske kollega Nicholas Stern måtte låne en krakk for å nå opp
til podiet, hvor han på Oxford-vis trakk
sine vokaler ut i nølende langdrag , var
Pachauri fri for anfektelser da det var
hans tur på talerstolen. I høyt tempo og
med akademisk tyngde leverte han varen
på et språk som ikke etterlot noen tvil om
Pachauris etniske bakgrunn. Og publikum klappet – før den elegante klimalederen hastet videre til neste event.
Men – alle som var til stede skjønte at
dette ikke kunne vare. Derfor kom også
anklagene mot Pachauri om seksuell trakassering ikke som noen stor overraskelse. Ikke at IPCC-toppen på noen måte er
mannen som ser ut til å ville klø sine kollegaer på låret, noe han sikkert med rette også benekter. Poenget er at Pachauri
ikke har trakassert Eva, men eplet. Etter
13 år med inderen i førersetet, trenger
FNs klimapanel sårt en endring i stil, innhold og ledelse.
Kandidatene. Tre vestlige, gråhårede
menn, alle med svært lite moteriktige
briller, har stått klare til å overta: Standford-professor Chris Field med over
200 publikasjoner på sin harddisk; den
sveitsiske IPCC-visepresidenten Thomas Stocker, opphavsmannen til studien
om temperaturutviklingen år 1000–2000
(som viste en hockeykølle-liknende kurve med «knekken» rett etter starten på
den industrielle revolusjon); og sist, men
ikke minst, «vår mann», Jean-Pascal van
Ypersele, belgisk professor ved Universitetet i Leuven, og, i likhet med Stocker,
IPCCs visepresident. På IPCCs styremøte
i Dubrovnik 6. oktober stemte et flertall
av verdens klimaforskere for at den belgiske astrofysikeren skal ta over roret etter Pachauri.
Problemet med de tre kandidatene var
at de alle kom fra et av de vestlige industrilandene, de som allerede har fylt
atmosfæren med CO2-utslipp for å nå sin
høye levestandard. Alle er fra listen over
landene i Kyoto-avtalens Anneks I, det vil
si de landene som har forpliktet seg til å
kutte utslippene frem til 2020. Disse er
bare 43 av IPCC-panelets 193 medlemsland. Så når den sørkoreanske Hoesung
Lee fremmet sitt kandidatur i siste liten,
fikk han umiddelbar støtte fra utviklingslandenes medlemmer. Kuriøst nok er ikke
Lee klimaforsker, men økonom. En stilling
han hatt for koreansk industri, foruten oljeselskapet Exxon tidlig i karrieren. Enda
mer kuriøst, og symbol på FN-systemets
lenge etterlengtede reform, er det at SørKorea, som er verdens 13. største økonomi og medlem av G20, i FN-sammenheng
er et utviklingsland. Derfor ble også Hoesung Lee valgt med 40 prosent flere stemmer enn nestemann, van Ypersele.
Fornemt opphav. I boken Une vie au coeur
des turbulences climatique – «Et liv i hjertet av klimaturbulenser» – gir van Ypersele sine lesere et unik innblikk i verdens
forskningsmastodont IPCCs historie og
indre gemakker. For oss som er vokst opp
med at FN egentlig ble funnet opp av FNs
første generalsekretær Trygve Lie, før Gro
Harlem Brundtland og Verdenskommisjonen for miljø og utvikling tok over showet
i 1987 med rapporten om «Vår felles framtid», er dette fascinerende lesning.
Brundtland er naturlig nok en av van
Yperseles helter – noe hans mange tweets om vår tidligere statsminister bevitner. Men historiens vind blåser brutalt
utenfor Færder, og van Ypersele nøler
ikke med å utpeke den svenske meteorologen og klimaforskeren Bert Bolin som
klimapanelets far, og å gi lille Malta – mest
kjent her hjemme for sine tallrike russiske bankbokser – æren for at opprettelsen
av FNs klimapanel ble en realitet.
Hvordan kunne han tro at IPCC-landene
ville skifte ut den flamboyante Rajendra
Pachauri med den selsomme Jean-Pascal
van Ypersele, like lite sprudlende som
den nylig avgåtte EU-presidenten Herman Van Rompuy? Vel – en liten v er ikke
det samme som en stor V. I Belgia vitner
den stor V-en i «Van Rumpuy» om gammel Flandern-slekt – hardtarbeidende og
ydmyk, tradisjonell og jordnær. Den lille
v-en i «van Ypersele», derimot, vitner om
århundrer med adelige aner, gjerne med
en fortid i belgisk Kongo eller i selveste
det kongelige hoff. For van Ypersele, eller «van-Yp», som han kalles på forskermunne, er sistnevnte tilfelle: Onkelen var
kabinettsjef for Belgias mest populære
monark Kong Baudouin, mens moren forvaltet kongehusets kunstsamling. I dette
miljøet tråkket van-Yp sine barndomssko.
Derfor blir han verken starstruck eller
klam i hendene når han hilser på konger,
dronninger, presidenter og statsministre.
Pachauris Hermés-slips er byttet ut med
et edruelig, rødvinsfarget polyester-sådant – med FN-logo.
Liv og lære. Jean-Pascal van-Yp ser sam-
funnet fra toppen og ned. Her må det
raskt legges til at den store Y-en i navnet
hans kan stå for en stor porsjon ydmykhet. Kombinasjonen er slettes ikke å forkaste dersom man skal forvalte og kommunisere verdens kanskje aller viktigste
kunnskap.
«IPCC er kunnskapens budbringer, det
har intet syn, » dundrer han til. Og det er
nettopp van-Yps kommunikasjonsevner
som skiller ham fra de andre kandidatene
– ikke bare fordi han har sine 5000 klimanerd-følgere på Twitter. I boken forklarer
han hvordan han vil reformere IPCC, særlig måten panelet kommuniserer med omverdenen og tilrettelegger det skriftlige
materialet på. Han ønsker også å endre
praksisen med at rike land betaler gildet,
og går inn for at de i stedet følger FNs
normale byrdefordelingsnøkkel. Fremfor
alt lever van-Yp forandringen han selv forfekter: Han tar alltid trikk eller tog, enten
det er til toppmøter rundt om i Europa
eller lokalskolenes svette-tær-luktende
gymsaler for å fortelle elever og foreldre
om hva vårt fossildrevne samfunn er i
ferd med å gjøre med kloden vår. Og budskapet formidles på en måte alle forstår
– like godt på engelsk, fransk, og flamsk.
Ypperlig bok. I Une vie au coeur des tur-
bulences climatique, som var ment som
van-Yps valgkampbok, gir han leseren
informasjon som våre egne klimaforhandlingsspesialister vil kaste seg over,
eksempelvis vurderingen av toppmøtet
i København, som gir en mening vi ikke
ante at fantes. Han skriver om EUs rolle
og innflytelse da «alle» så den andre veien, og om Kinas vendepunkt. Og han forteller om hvordan denne lille setningen i
1995, ifølge ham selv, endret alt:
«En rekke forhold viser at mennesket
har en synlig innflytelse på det globale
klimaet.»
Banalt, komplisert og upresist vil vi
kanskje si i dag. Men van-Yps bok forteller oss hvordan ord og enkel grammatikk
teller: Bruken av presens i stedet for preteritum forårsaket et skred av høylytt kritikk fra kollegaer over hele verden under
forhandlingene i Madrid i 1995. For ikke
å si oljeselskapenes aktive rolle allerede
da den første rapporten kom ut samme
år. Qatar og Saudi-Arabias konsekvente
blokkering av det minste ord med fjern
hentydning til oljebrukens katastrofale
konsekvenser, er ikke ny for noen, men
alltid like pinlig.
Dialogformen, van-Yps lettfattelige
språk og bokens knappe 125 sider gjør Une
vie au coeur des turbulences climatique til
ypperlig lektyre for alle som interesserer
seg for klimaforhandlingene i Paris som
tar til i slutten av november i år. Selv når
han forklarer hvordan vi kan «akselerere
overgangen» gir van-Yp den beste demonstrasjon av hvordan det komplekse kan
gjøres enkelt, enten det gjelder å utnytte
verdens potensial for bioenergi eller karbonfangst og -lagring, som klimaforskeren
på ingen måte ser bort fra.
Bokens forord, skrevet av Human-filmskaperen Yann Arthus-Bertrand, levner
liten tvil om at verden ville ha trengt vanYp. Petroleumssponsede foredrag ville
blitt en saga blott under van Yperseles
IPCC-ledelse, og han ville verken sysle
med undervisning eller konsulentselskaper på si. Det vil bli klima for alle penga.
Frisvold er skribent, bosatt i Brussel.
[email protected]
Holmberg er kunstner og organist.
Ved å gjøre en person
som Kony kjent, kan man
formodentlig oppnå samme
effekt som når man tvinger et
troll ut i lyset. Men rent faktisk
stemmer ikke dette.
lig Kony2012. Eksempelet er ikke helt
tilfeldig valgt. Forfatterne viser til denne
kampanjen gjentatte ganger gjennom boken, og den er også viet et eget kapittel.
Kanskje fordi den er en av de mest kjente
kampanjene av sitt slag – i en undersøkelse ble det dokumentert at over halvparten av amerikanske unge voksne kjente
til den – og fordi den så godt illustrerer
den nye aktivismens paradoksale natur.
Bak kampanjen sto en gruppe fra California som kalte seg «Invisible Children»,
som hadde som uttalt mål «to make Kony
famous». Logikken var øyensynlig at om
mange nok amerikanere ble oppmerksomme på Konys grusomheter, ville de
legge trykk på sin egen regjering, som i
sin tur ville måtte vurdere å intervenere
i Uganda. Spydspissen i kampanjen var
filmskaperen Jason Russell, som – drevet
av moralsk forargelse over geriljalederens brutalitet – fremstilte kampen mot
Kony nærmest som sin egen personlige
vendetta. Retorikken var pompøs nok:
«If we succeed, we change the course of
history.»
Ifølge kapittelforfatteren Mareike Schomerus, viser Kony2012 frem alle fallgruvene med denne typen aktivisme. Aller
først har man den korte varigheten; den
signaliseres allerede i navnet. Men også
KLIMA
Ved ankomst til de ulike europeiske
klostrene jeg har besøkt de siste årene,
har jeg alltid blitt fylt av håp. Et annet liv
er faktisk mulig – gjennom de klare rutinene, livsrytmen i klosteret, gjennom den
liturgiske sangen, gjennom nøysomheten,
tålmodigheten og takknemligheten som
råder som livsholdning i klosteret, gjennom at man kan inngå i en eldgammel
livsrytme. Alt gjør at man kan heve blikket og få utsyn utover egne bekymringer.
Den første tiden i løpet av et klosteropphold vurderer jeg alltid om ikke dette
er mitt egentlige liv. Det er så vanskelig å
etablere gode livsvilkår for sjel og hjerte i
vårt samfunn at man kanskje trenger disse klostermurene som beskytter en, som
holder en tilbake, i fred og uforstyrrethet.
Men etter en stund inntreffer alltid den
samme følelsen: at jeg kan ikke bli, at jeg
må videre, at jeg må vende tilbake. Vende tilbake fra tilbaketrekkingen. En retrettens retrett. Freden er tiltrengt, men
uroen er kanskje likevel det som beveger
oss?
Hilde Haugs film Man kan ikke google
inn Gud handler om de som faktisk blir
værende. Det er en av grunnene til at denne filmen er interessant. Den gir oss et
innblikk i tankene og begrunnelsene som
ligger bak et slikt valg – å forbli i tilbaketrekkingssonen. Drømmen om den evige
fred.
Filmen kan sees for Ny Tids
abonnenter på www.nytid.no
nal plass i kampanjen. For eksempel ble
det på et tidspunkt organisert et arrangement i Washington D.C., der noen av
uganderne som var med i filmen også ble
tatt opp på scenen. Det var imidlertid påfallende hvor lite de sa, påpeker Schomerus; de var med mer som staffasje, som
formodentlig skulle få det hele til å virke
autentisk.
når den som utøver dem egentlig bryr seg
mest om seg selv – da blir den barmhjertige samaritan i stedet en narsissistisk
samaritan.
Den 6. oktober valgte FNs
internasjonale klimapanel ny
leder.
Den 6. oktober
valgte FNs internasjonale klimapanel
ny leder. To uker
før avstemningen
utga en av de aller fremste kandidatene,
belgiske
Jean-Pascal
van
Ypersele,
boken
om sitt liv som
klimaforsker. Altfor sent, siden van
Ypersele tapte valget som ny leder for
IPCC – men godt, fordi boken gir en lettfattelig og pedagogisk innsikt i det som
for de fleste av oss er et uhåndterlig og
uforståelig område: FNs klimaforhandlinger.
Dråpen som uthuler steinen
strategisk endring
heller enn overfladiske seire. Det er
noe av en elendighetsbeskrivelse vi
blir servert, men et
respektabelt antall
case-studier – blant
dem Gaza-konflikten, Burmas kamp
for demokrati, mineralkonfliktene i
Kongo, The Sudan
People›s Liberation Army (SPLA), land grabbing og internasjonal våpenhandel – bidrar til å gi analysen kjøtt på beina.
Et politisk prosjekt. Boken står fint på
egne ben, men jeg vil likevel trekke frem
to andre bøker som kan gi kritikken som
fremføres i Advocacy in Conflict en bredere kontekst. Den første er The Last Utopia
(2010), der historikeren Samuel Moyn
argumenterer mot en utbredt oppfatning
om at menneskerettighetene er å forstå
som universelle og tidløse. Dette er ahistorisk og anakronistisk, hevder Moyn,
som viser at menneskerettighetene var
et politisk prosjekt som vokste frem på
et bestemt tidspunkt i historien, nærmere bestemt på 1970-tallet, mye takket
være Jimmy Carters presidentkampanje.
Moyns bok danner en viktig bakgrunn for
kritikken av samtidens transnasjonale
aktivisme, fordi den slår bena under en
forestilling om at de som marsjerer under
godhetens fane, alltid gjør noe godt. Det
holder ikke å utbasunere «menneskerettigheter!», som om det var et mantra med
umiddelbar og voldsom effekt. Snarere
plikter enhver som blander seg i andre
folks business å sette seg godt inn i saken.
Og de plikter å blande seg på de berørtes premisser. Men dermed blir aktivisme
langt vanskeligere – fordi hvis premisser
skal man legge til grunn? En konflikt er jo
alltid en konflikt mellom parter – og om
den skal være noe mer enn tomt prat,
må også den tilsynelatende uskyldsrene
menneskerettsaktivismen forplikte seg til
et politisk innhold.
Et annet supplement er Lilie Chouliarakis The Ironic Spectator (2013), der forfatteren hevder at denne typen aktivisme
ofte dreier seg mer om det image avsenderen kan bygge hjemme enn om effekten
den måtte ha ute i verden. Denne tendensen har gått så langt, hevder Chouliaraki,
at vi nå er inne i en «post-humanitær»
fase. Navnet spiller på at ordentlige humanitære handlinger fort blir vanskelige
21
Yppersteprinsen
Naivismen som preger mye av den globale aktivismen
Alex de Waal (red.): Advocacy in Conflict:
Critical Perspectives on Transnational
Activism. London, Zed Books
NOVEMBER 2015 (12.11–16.12) |NR 28
FILM
Sted for fred
De som velger et liv i
kontemplasjon og kjærlighet
til Gud – kan de spille en
rolle i denne verden? Filmen
Man kan ikke google inn
Gud gir en enkel og verdig
fremstilling av nonner og
klosterliv.
NY TID – MÅNEDLIG INTERNASJONAL ORIENTERING på andre måter synes denne kampanjen skreddersydd for et medielandskap
som legger opp til et raskt, bredt og
umiddelbart fengende – men alltid like
forgjengelig – innhold. Det samme medielandskapet innbyr ikke til at man må
holde på oppmerksomheten, og i dette
tilfellet gjaldt det også aksjonistene selv:
Sent i 2014 annonserte Invisible Children
at gruppen kom til å oppløses. Grunnen
var ikke at kampanjen hadde lykkes, og
at Kony nå var bak lås og slå: Kony var
like levende og virkende som før, og ifølge Schomerus bidro Kony2012 muligens
til å gjøre konflikten enda vanskeligere.
Nei, Invisible Children skulle oppløses
fordi kampanjen etter hvert hadde møtt
så mye motbør fra folk som kjente forholdene på bakken i Uganda.
Det andre handler nettopp om hvem
kampanjen tar som adressat, og hvem
som inkluderes som stemmer. Kony2012
var først og fremst et uttrykk skapt av
amerikanere, for amerikanere. Hele formålet var å få amerikanske myndigheter
til å agere, noe som naturligvis i seg selv
er problematisk, da det ville innebære å
gripe inn i et annet lands anliggender –
noe man jo ikke kan gjøre sånn helt uten
videre. Schomerus viser også hvordan de
ugandiske stemmene ble gitt en margi-
Et annet problematisk aspekt var ambisjonen om å gjøre Kony kjent. Det synes
kanskje intuitivt riktig at en som begår
grusomheter ikke ønsker kjendisstatus.
Ved å gjøre en person som Kony kjent,
kan man formodentlig oppnå samme effekt som når man tvinger et troll ut i lyset. Men rent faktisk stemmer ikke dette.
Det er mulig å være kjent over store geografiske avstander og over lang historisk
tid nettopp for sine grusomheter, uten at
noen dermed vil stikke kjepper i hjulene
dine. Problemet her består i å personifisere konflikter som egentlig handler om
langt mer enn én person. Kony2012 fikk
konflikten til å handle nesten utelukkende
om Joseph Kony. Og selv om ingen mener
at Kony representerer «uganderen i gata»,
bør det være like åpenbart at han er part
i en konflikt som strekker seg langt utover
hans person.
Til slutt er Kony2012 et eksempel på
en kontraproduktiv strømlinjeforming
av budskapet. Kampanjen viste ingen vilje til å sette seg inn i hvor Konys opprør
kommer fra – ei heller ville den ta opp de
ugandiske myndighetenes overtramp mot
sin egen befolkning. Det Kony2012 og mange tilsvarende kampanjer mangler, hevder
Schomerus, er «en troverdig fortelling som
vektlegger kompleksitet både når det gjelder årsaker og når det gjelder løsninger».
Bevegelser som Kony2012 har kunnet
oppleve det som ser ut som suksess, fordi
de har kunnet seile under menneskerettighetenes antatt tidløse flagg. Om vi vil
til livs naivismen som preger mye av den
globale aktivismen, må vi ikke bare insistere på at det personifiserte er politisk,
men også på at det tidløse er historisk.
Kristian Bjørkdahl er litteraturkritiker i Ny Tid.
[email protected]
MUSIKK
Laibach er en høyst relevant
aktør i Morten Traaviks
nordkoreanske prosjekt.
AV JON MIKKEL BROCH ÅLVIK
Som første vestlige band opptrådte Laibach i Nord-Korea i august i år. Det er en
slående tanke: Det slovenske bandet med
sin karismatiske frontfigur med den kjellerdype stemmen, som ble herostratisk
berømt med sine tyskspråklige versjoner
av poplåter på 1980-tallet, på scenen i
Ponghwa-teateret i Pyongyang. Et totalitært band i et totalitært land. Det kunne
knapt passet bedre for de mange journalistene og leserne der ute som fortsatt ser
på Laibach som et kryptofascistisk band.
Dette spøkelset går igjen i omtalen
av opptredenen. Daily Telegraph nøyer seg med å omtale Laibach som «et
slovensk band med en forkjærlighet for
naziuniformer». Georg Diez i Der Spiegel
vier bandet mer plass i sin kommentar
om konserten («Im Disneyland des
Faschismus»), men mener langt på vei at
de er avleggs: «Fascisme er ingen motgift
mot kommunisme.» Han avfeier også
populærmusikkens mulighet til å endre
noe som helst: «Populærkulturen er i dag
bare en kilde til misforståelser.»
I enhver annen sammenheng ville dette
vært kulturpessimisme. I tilfellet Laibach
er det en grov feillesning. Det er så man
får lyst til å spørre: Laibach, hvor ble det
av dere i all ståheien om konserten?
Paradokser. Svaret er nok dels pressens
gamle syn på dem som «vanskelige». Det
virker som journalistene ser på Laibach
som et band som «flørter med» og har en
«forkjærlighet for» det ene og det andre
– og kanskje ikke helt forstår hva de driver med. I den engelsktalende verden blir
dette forsterket av at de gjerne synger på
andre språk enn engelsk, og setter politiske spørsmål og problemer under debatt i
musikken. De spiller ikke etter rockens eller pressens regler, og forblir dermed de
vanskelige og gærne østeuropeerne.
De spiller ikke etter rockens
eller pressens regler, og forblir
dermed de vanskelige og
gærne østeuropeerne.
Det ligger en rekke paradokser til grunn
for fenomenet Laibach. Det kanskje beste eksempelet er motsetningen mellom
fascistisk estetikk og avantgardisme. Laibach har rett nok brukt symboler med
fascistisk forelegg, som hakekorset bestående av fire økser på omslaget til albumet
Opus Dei (1987). Øksebildet er imidlertid
tegnet av den antinazistiske kunstneren John Heartfield, og bandet har også
regelmessig brukt det svarte korset til
den russiske avantgardisten Kasimir Malevitsj i sitt visuelle uttrykk. Den som vil
deoene med nordkoreansk ungdom som
spiller «Take on Me» på trekkspill, blant
annet i et skipsverft i Kirkenes, har gått
sin globale seiersgang på internett. Forestillingen Kardemomyang i Bergen i 2014,
hvor nordkoreanske barn opptrådte med
«vestlig» musikk, flyttet på samme vis de
plettfrie og talentfulle nordkoreanerne ut
av komfortsonen og dekonstruerte de tilsynelatende uknuselige smilene. Det kan
godt ses som en dråpe malurt i Kim Jonguns beger.
For Traavik er det utvilsomt et poeng
i seg selv å arbeide med Nord-Korea for
å vise frem landet for omverdenen, og
omvendt. Det er ikke nødvendigvis noe
forskjønnende ved hans kunstprosjekter i landet. Det er også viktig å huske at
forandring finner sted over tid. Poenget
er tydelig nok: Vi kan ikke late som om
Nord-Korea ikke er et uspiselig diktatur,
men vi kan heller ikke late som om landet
ikke finnes. Og Traaviks virke er et synlig
engasjement for landet.
Traaviks engasjement gjør
ham på sett og vis til et
enfant terrible, en som
grunnleggende dyrker det
avskyelige.
anklage bandet for å ta for lett på betydningen av fascistiske symboler, må også
huske på avantgardekunstnernes utsatte
posisjon i totalitære samfunn. Hvis man
finner et eksempel på fascistisk ikonografi i Laibachs uttrykk, er det aldri langt til
nærmeste eksempel på entartete Kunst
(kalt «degenerert kunst» på norsk).
Gjennom 1990- og 2000-tallet har Laibach dyrket et stadig mer raffinert musikalsk uttrykk. På plater som NATO (1994),
WAT (2003) og Spectre (2014) går de i dialog med sin samtid, og tar for seg spenningsforholdet mellom Øst- og Vest-Europa, fra EU til antisemittisme. I et Europa i
utvikling fungerer Laibach som en reflektert påminnelse om det som har vært, og
som mange kanskje ikke tenker over.
Diktatorens språk. På WAT finner vi også
bandets selvironiske sang «Tanz mit Laibach», hvor Chaplins karikaturer Adenoid Hynkel og Benzino Napaloni fra Diktatoren dukker opp side om side med ord
som Totalitarismus og Faschismus. Igjen er
det paradoksene som får tankene til å gå
videre. Her bruker Laibach dessuten et av
sine mest effektive knep: Ved å synge på
tysk kan de benytte ord og uttrykk som
kan få en ureflektert lytter til straks å tenke på andre verdenskrig. Språket fungerer
imidlertid på mange flere plan enn bare
den banale påminnelsen om nazismen.
Når bandet tolker Queens «One Vision»
på tysk, kan den ukritiske lytteren komme
til å tro at bandet påberoper seg fascistiske idealer når de synger «ein Herz, ein
Geist, nur eine Lösung» – selv om det bare
er en direkte oversettelse av Queens «one
heart, one soul, just one solution».
Estetiseringen av (total) makt fremstår i
seg selv som en fascistisk gest for mange
– men det er nettopp dette Laibach ikke
gjør. Ser vi nærmere etter, ser vi hele tiden
en avsløring, en parodi på det de angivelig fremstår som. Ved å oversette engelske
tekster til tysk, snur de også opp ned på
ideen om det opprørske og individuelle i
angloamerikansk populærmusikk.
Laibach utfordrer den stereotype oppfatningen av «staten som undertrykker og
rocken som befrier», som vi kjenner fra
den kalde krigen. De er i stand til å spille
begge roller, fordi de også snakker den totalitære maktens språk. Bandet vet hvordan de undergraver et totalitært regime
samtidig som de tilsynelatende opprettholder det. Konserten i Pyongyang kan
derfor forstås som at Laibach viser landet
at de forstår diktatorens språk – uten at
diktatoren nødvendigvis forstår det.
Laibachs konsertreise til Nord-Korea
kom i stand på initiativ fra den norske
kunstneren Morten Traavik. Han uttalte
i et intervju med The Guardian at kombinasjonen av Laibach og Nord-Korea
måtte komme før eller senere, som en logisk forlengelse av hans samarbeid med
begge parter, og han har bedyret at han
og bandet reiste «uten skjulte hensikter»
– «det er mer sannsynlig at vestlige menneskerettighetsforkjempere vil bil provosert enn at nordkoreanerne blir det», som
han sa til avisen i juli i år.
Malurt i begeret. Diskursen om Nord-
Korea låser landet, i verdenssamfunnets
øyne, fast i rollen som en uspiselig krigshisser, styrt av en blodtørstig diktator
som ikke går av veien for å henrette sin
egen familie eller å la folket vansmekte.
Det faller nok lett for mange å avskrive
Traaviks prosjekt som nytteløst: Uansett
hvor hardt han arbeider for å bryte den
nordkoreanske isolasjonen, vil det bare
være dråper i havet. Samtalen om NordKorea ligner dermed den om Laibach:
Man ser det ukurante, og ønsker derfor
ikke å se noen andre sider ved det.
Traaviks engasjement gjør ham på sett
og vis til et enfant terrible, en som grunnleggende dyrker det avskyelige. Men et
prosjekt som «Miss Landmine» i Angola og
Kambodsja (som Diez i Der Spiegel avfeier
med en ironisk bemerkning) kan også ses
som synliggjøring, ikke bare av landmineskader, men også av ikke-hvite kvinner.
Traavik bruker blant annet musikk for å
komme bak den uangripelige fasaden. Vi-
Endring. «Slutt å tenke stygt om ting du
ikke vet noe om. Utvid din horisont. Bli
dråpen som uthuler steinen,» er Traaviks
oppfordring til Vesten (Morgenbladet
25.6.2010). Vi kan godt se hans mangeårige arbeid med kunstprosjekter i NordKorea som denne oppfordringen omsatt
til praksis. Laibach, som alltid har virket i
skjæringspunktet mellom populærmusikk,
politikk og kunst, er et band som kan være
denne oppgaven voksen når de gjør noe så
radikalt som å holde konsert i Nord-Korea.
Det paradoksale i at «verdens mest
lukkede land» tillater en opptreden av et
såpass subversivt og kritisk band, setter
nok Laibach også pris på. For alt vi vet
ser bandet det hele som en spøk, en mulighet til å ha det morsomt på bekostning
av flest mulig. Men altså: Hadde de vært
mer uttalt kritiske til Kim Jong-uns styre,
ville det nordkoreanske regimet med all
sannsynlighet ha lukket seg og nektet
dem adgang. En konsert er bedre enn ingen konsert. Og et band som behersker
den totalitære statens språk, kan også
frigjøre fra det språket. Kanskje kan de
være en av dråpene som uthuler steinen,
og bidra til endring, på lang sikt.
Broch Ålvik er musikkviter.
[email protected].
22
| NR. 28 | NOVEMBER 2015 (12.11–16.12) NY TID – MÅNEDLIG INTERNASJONAL ORIENTERING
NY TID – MÅNEDLIG INTERNASJONAL ORIENTERING NOVEMBER 2015 (12.11–16.12) |NR 28
Kritikk
LITTERATUR
FILM
Vi, døgnfluene
Irvin D. Yalom:
Vi er alle døgnfluer – og andre
psykoterapeutiske fortellinger
Arneberg forlag, 2015
I sine nye beretninger
fra terapirommet er det
insisteringen på aldri å
gi opp som gjør sterkest
inntrykk.
LITTERATUR
AV SIGMUND KARTERUD
23
Mikal Hem
PUTIN
En veteran er Irvin
D. Yalom blitt. Nå
82 år. Den californiske psykiatriprofessoren ved Stanford
University,
psykoterapeuten,
lærebokforfatteren
og den skjønnlitterære forfatteren.
Det er 26 år siden
hans skjønnlitterære gjennombrudd
med Kjærlighetens
bøddel og andre fortellinger fra psykoterapien. I mellomtiden er det kommet flere
romaner fra hans hånd. Yndlingsgrepet
har vært å sette fortidige filosofer i scene: Nietzsche, Spinoza og Schopenhauer.
Yalom konstruerer fiktive scenarier rundt
disse filosofene der deres eksistensielle
favoritt-temaer får anledning til å spille
seg ut. Som i boken Da Nietzche gråt. Med
sin sans for kontinental filosofi har denne
amerikanske forfatteren en spesiell appell til et europeisk publikum.
Døden i terapirommet. Denne gangen
vender Yalom tilbake til den sjangeren
han i høyeste grad selv har vært med på
å forme: fortellinger fra psykoterapirommet. I Vi er alle døgnfluer – og andre psykoterapeutiske fortellinger får ti personer
som Yalom har behandlet de senere årene komme til orde. Felles for disse er at
de strever med eksistensielle spørsmål
knyttet til brudd og nye veivalg i livet. For
mange av dem er dette forbundet med
livets siste og avsluttende fase – og dermed døden. Det er fascinerende historier.
Hva har Yalom å gi disse pasientene og
oss? Først og fremst et nærmest påtrengende nærvær og en insistering på å utnytte hvert sekund. Forandring er mulig!
Her er det i høyeste grad snakk om å gripe dagen. Eller på fotballspråket: Yalom
spiller til fløyta går. Enten det er døden
selv som innhenter en, eller at timen eller
terapien nærmer seg slutten. Og ofte har
han ikke mye å gå på. Han oppsøkes av
folk fra forskjellige land og steder i USA.
Gjerne folk som har lest bøkene hans. Og
Yalom aksepterer terapier som har en varighet på en time eller to. Da duger det
ikke å sove i timen eller henfalle til «hm»
eller «hva tror du selv?»
Intenst nærvær. «Moments of meeting» er
et utrykk fra psykoterapilitteraturen. Det
handler om at det er enkelte øyeblikk,
som gjerne opptrer uventet, der det skjer
noe spesielt mellom pasient og terapeut.
Noe som pasienter senere husker særlig
godt og som de legger spesiell vekt på
når de skal beskrive endringsprosessen.
Yalom dyrker slike øyeblikksmøter.
Mister de da sin kraft når han aktivt går
etter dem? Tilsynelatende ikke. De ser ut
til å virke like sterkt selv om det er en teknikk som ligger bak.
Yalom har vært med på å definere eksistensiell psykoterapi. Den utmerker seg
ved en forkjærlighet for spesielle temaer:
død, brudd, ansvarlighet, autonomi, kjærlighet, autentisitet og ærlighet, for å nevne noe. Her er diagnoser underordnet. Og
terapeuten skal være maksimalt nærværende, gi av seg selv, dele egne livserfaringer (uten å være påtrengende), aktivt
tilby en klangbunn, en resonans i et annet
menneske. «Minding a mind,» for å si det i
mentaliseringsspråket. Og Yalom har spesielle forutsetninger for å gi av seg selv
når temaet dreier seg om døden. I hans alder er temaet også påtrengende for ham
selv. Det hører vi en god del om.
I disse sykehistoriene følger
vi Yalom fra innsiden. Hans
overveielser underveis.
Eksempelvis hva han tenker
når det er 15 minutter igjen
av timen og terapien og det
fortsatt ikke har skjedd noen
forløsning.
Terapeutens følelser. I disse sykehistorie-
ne følger vi Yalom fra innsiden. Hans
overveielser underveis. Eksempelvis hva
han tenker når det er 15 minutter igjen av
timen og terapien og det fortsatt ikke har
skjedd noen forløsning. Slik sett er dette
gode lærestykker også for terapeuter. Vi
identifiserer oss med mannen i terapeutstolen, og lurer på hva vi selv ville ha
gjort. For mitt eget vedkommende er det
dette med aldri å gi opp som gjør sterkest
inntrykk. Terapeutens egne følelser, som
vi kaller motoverføring, har som kjent
stor betydning for forløpet av en psyko-
terapi. Noen hver kan bli motløs. Yalom
inspirerer ved å fortelle om hvordan han
bearbeider sin egen tvil. Han evner å installere håp hos pasienter såvel som hos
terapeuter.
Nei til diagnoser. Boken er forsynt med
et instruktivt forord av Finn Skårderud. I
et etterord gir Yalom en slags leseanvisning: Hans fortellinger er myntet på folk
flest, og han håper den grunnleggende
holdningen i dem virker inspirerende,
særlig på fagfolk som – spesielt i USA –
er sultefôret på denne type psykoterapi
i sin utdannelse. Moderne psykiatriutdannelse, diagnoser og manualisert behandling har Yalom ikke særlig sansen
for. Disse synspunktene har jeg ingen
innvendinger mot, ettersom jeg ikke tror
Yalom ønsker å generalisere det han driver med til å gjelde alle mulige pasienter
i alle mulige situasjoner. Men tar man
ham veldig på ordet, kritikkløst, kan man
forledes til å nedvurdere mye annen god
psykoterapi. Selv driver jeg manualbasert psykoterapi for emosjonelt ustabile
(tidligere kalt «borderline»). Jeg tror ikke
Yalom ville ha motsatt seg denne, dersom han fikk se hva den gikk ut på. Jeg
tror snarere han ville ha anerkjent terapiformen, som jo er tenkt for helt andre
mennesketyper i helt andre (desperate)
livssituasjoner enn dem Yaloms egne,
godt betalende pasienter i California befinner seg i.
En misjonær. Er dette god litteratur? For
mange: Ja. For noen: Nei. Dette er ikke
«ren» skjønnlitteratur. Og man må like
den litt belærende stilen hans – Yalom
har en underliggende hensikt om å være
oppbyggende. På sett og vis er han en
misjonær. Han vil noe sosialt med bøkene
sine – han vil endre noe. Noen synes dette
er skjemmende. Jeg kan forstå synspunktet, men for meg veies det opp av andre
kvaliteter. Først og fremst at fortellingene (stort sett) er fascinerende. Det er et
narrativt driv i dem. Og selv om man blir
kjent med hans tekniske grep, som derfor
ikke virker spesielt overraskende etter
hvert, blir ikke historiene forutsigbare.
Yalom leverer fortsatt varene.
Karterud er professor i psykiatri.
[email protected]
Apokalypse nå eller aldri
Den ensomme tsaren
Som kjent var den amerikanske revolusjonen begynnelsen på en omfattende demokratiseringsprosess, som også skulle
få stor betydning for blant annet Norges
selvstendighet. Men det fantes, og finnes
fremdeles, krefter i USA som bestandig
har stått i opposisjon til sekularisering og
opplysningstradisjon. Den radikale evangeliske troen innebærer at Jesus ikke skal
komme tilbake en gang i en fjern fremtid;
hans andre tilbakekomst er alltid nært
forestående. Endetiden er en konstant
trussel for dem som venter på apokalypsen. Så ekstrem ble bevegelsen, at den
så på atombomben som et tegn på Guds
rettferdige straffedom.
Matthew Avery Sutton:
Russland har i det siste satt et stadig
sterkere preg på verden. Skal vi forstå
hva Russland vil, og hva landet er i
stand til, må vi forstå Putin og hans
ambisjoner. Mikal Hem undersøker
her hva vi kan forvente av Putin og
av Russland i tiden fremover.
Pris 349,-
Morten Storm,
Paul Cruickshank,
Tim Lister
AGENT STORM
På innsiden av Al-Qaida
«Tiårets spionhistorie ... Aldri har
vi vært i nærheten av å lese noe så
realistisk og detaljert fra innsiden
av terrororganisasjonene og etterretningstjenestene som jager dem.»
Aslak Nore, a-magasinet
Pris 349,-
Nicolai Strøm-Olsen
HANS GUDE
En kunstnerreise
Som ung reiste Hans Gude til
kontinentet for å bli kunstner. Han
hadde suksess med salg av sine
virtuose landskapsbilder og ble en
innflytelsesrik akademiprofessor
– en av 1800-tallets fremste
norgesambassadører i kunstens
tjeneste.
American Apocalypse. A History of
Modern Evangelicalism
Harvard University Press, 2014
Milleniumalistenes og andre
radikale grupperingers
viktigste oppgave var å
forandre samfunnet etter
nye, religiøse doktriner.
SAKPROSA
HENNING NÆSS
Det nasjonale mottoet til USAs forente
stater er: «In God we trust.» I dette merkelige landet er politikk og religion blandet sammen på en helt annen måte enn
i Europa. American Apocalypse. A History
of Modern Evangelicalism handler blant
annet om radikal evangelisk apokalypse, og er dessverre nedslående lesning
for alle som forsvarer fornuft og opplysningsfilosofi. Det eneste oppmuntrende
med boken er at enkelte av de omtalte
grupperingene har gått i forsvar for jødene. Opplysningstiden, som hadde en
så viktig innflytelse på dannelsen av
USAs selvstendighet, koker fremdeles i
samme suppegryte som forskjellige ekstremreligiøse tankeretninger. Den radikale evangelismen vokste frem på det
sene 1800-tallet, og slo sterke røtter ved
begynnelsen av 1900-tallet. Prester, evangelister, forretningsmenn, fjernsyns- og
radiofolk, bibeltilhengere, professorer og
boktrykkere prekte den unngåelige apokalypsen. Forestillingen om apokalypsen
kunne, ifølge denne boken, ikke knyttes
verken til en spesiell økonomisk klasse
eller til et spesifikt utdanningsnivå. Apokalyptikerne kunne identifiseres på alle
nivåer av samfunnet, i form av for eksempel baptister, metodister, presbyterianere, episkopale, kongresjonalister, pinsevenner og millieniumalister. Man skulle
kanskje tro at overbevisningen om at Gud
har bestemt alt på forhånd, altså predestinasjonslæren, som i aller høyeste grad
tilhører den radikale evangelismen, ville
føre til passivitet. Nøyaktig det motsatte
er tilfelle: Bevegelsen viste, og viser, en
helt utrolig grad av aktivitet.
Evig liv. Evangelisering er kort og godt
en form for kristen forkynnelse, både
gjennom ord og gjerning, som består i
at man skal spre det kristne budskapet
i samme form som det ble skrevet ned i
de fire evangeliene, og det skal forkynnes
til verdens ende. Den kristne frelsesbudskapet kan oppsummere slik, med sitat
fra Johannesevangeliet: «For så høyt har
Gud elsket verden, at han ga sin Sønn,
den enbårne, for at hver den som tror på
ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.»
Troen på det evige liv, hvis det skal tas
helt bokstavelig, må jo nødvendigvis også
fortsette etter verdens ende. Den radikale
evangelismen forkynte og forkynner en
evig endetidstro. Apokalypsen er alltid
nært forestående, og forsterkes naturligvis
i tider med krig, nød, sult og elendighet.
Sterk påvirkning. American Apocalypse tar
på en glimrende måte for seg evangelismens historie i det amerikanske samfunnet. Først og fremst dreier den moderne
evangelismen seg om å spre frykt for og
motstand mot det moderne samfunnet.
Samtidig tok evangelistene i bruk moderne kommunikasjonsmidler som radio og
fjernsyn for å spre budskapet sitt mer effektivt. Den var ikke tilbakeskuende – den
var virkelig radikal.
I 1878 publiserte William E. Blackstone
boken Jesus Is Coming, for å advare så
mange som mulig mot den kommende
endetiden. Han skrev: «Vi tror, at gudløsheten er på fremmarsj, i form av trioen
kommunisme, sosialisme og nihilisme.»
Boken ble til i skyggen av den amerikanske borgerkrigen, og fikk enorm utbredelse. Krigen krevde 600 000 liv, og USA gjennomgikk store forandringer etter at den
var slutt, ikke minst fordi slaveriet ble opphevet. Millioner av emigranter, deriblant
katolikker og jøder, strømmet inn over landet og skapte fremmedfrykt hos de hvite
protestantene. Den raske veksten storbyene gjennomgikk førte til helt nye demografiske inndelinger, i et land som verken hadde eller har noe offisielt språk eller noen
offisiell religion. I denne smeltedigelen
utviklet den teologiske modernismen seg,
og kom til uttrykk blant annet i den moderne gospelevangelismen, som spredte
budskapet om Jesu tilbakekomst via sang
og forkynnelse. Evangelistene prekte ikke
BOKNOTISER
Michael Harris:
The End of Absence: Reclaiming What
We’ve Lost in a World of Constant
Connection
bare evangelisme og endetidens unngåelige komme – de drev regelrett politisk aktivisme, og infiltrerte de politiske korridorene i Kongressen og Senatet. De påvirket
utdannelsesinstitusjoner, formet politiske
grupperinger, tok politiske bestemmelser
– kort sagt forandret de samfunnets grunnstrukturer i stort omfang.
Den radikale evangelismen
forkynte og forkynner en evig
endetidstro. Apokalypsen
er alltid nært forestående,
og forsterkes naturligvis i
tider med krig, nød, sult og
elendighet.
Biologisk politikk. Milleniumalistene og
andre fundamentalisters viktigste doktrine var å forandre samfunnet etter nye,
kristne retningslinjer, med klar avstandstaken til praktiseringen av sex mellom to
av samme kjønn. Denne formen for stereotyp tenkning gjorde sitt sterke inntog i USA
etter første verdenskrig. De radikale evangelistene kritiserte bruken av korte skjørt,
samt utdannelse for kvinner, med grunnlag
i Bibelen, og begrunnet dette i en tenkning
der biologi og politikk smelter sammen:
Kvinnens samliv med mannen skulle være
basert på det å avle barn, en oppfatning
som representerte et typisk forsvar for
den alminnelige hvite middelklassefamilien. Evangelistene hadde bestemte, reaksjonære meninger om hvordan barn skulle
oppdras og blandet seg inn i debatter om
riktig skoleundervisning, samtidig som
frykten for den massive innvandringen fra
Øst- og Sør-Europa truet det tradisjonelle
protestantiske fundamentet.
Den rette vei. Fundamentalistbevegelsen
har definitivt hatt sine karismatiske ledere til å bringe budskapet ut til folket, for
eksempel J. Frank Norris og John Roach
Straton. Sammen klarte disse to originale,
nesten tegneserieaktige figurene å smelte sammen USAs nord- og sørlige religionspolitikk. De formulerte et sett av leve-
regler som kombinerte et radikalt politisk
budskap med ekstremreligiøs tenkning,
og influerte Det republikanske partiet
med sine oppfatninger.
Norris og Stratchon så ikke først og
fremst undergangstegnene i den moderne teknologien, men i den allmenne
umoralen blant mennesker. De forkynte
kulturens snarlige undergang, og kjempet
mot for eksempel katolske presidentkandidater. Krigen ble brukt som metafor
for, og symbol på, Guds rettferdige straffedom. Krigen var både noe ondt og noe
godt; akkurat det folk hadde fortjent, og
dermed ble krigen også et redskap for
evangelistene til å skape omvendelse og
tvinge mennesker til å gå «den rette vei».
Antikrist. American Apocalypse er blitt en
svært interessant og velskrevet bok, som
tar for seg alle tenkelige temaer knyttet til
den moderne radikale evangelistbevegelsen. For eksempel er armageddon-oppfatningens utvikling på 1930-tallet godt og
detaljert beskrevet. Evangelistbevegelsen
vokste seg sterkere med de ekstremistiske kreftene ellers i Europa og USA – og det
fortelles hvordan den gjenvant sin kraft
samtidig med at Mussolinis kom til makten Italia: Evangelikeren Baumann identifiserte Mussolini som den personifiserte
Antikrist. Ifølge boken hadde Mussolini
selv ingen som helst idé om hvor tett han
ble fulgt opp av preliminialister og andre
endetidsevangelister. Ralph og Edith Norton, trolig de ivrigste fundamentalistene
i USA på denne tiden, reiste til Italia for
å intervjue Mussolini, som de knyttet til
det gamle romerske imperiet, og dermed
til djevelen. Mussolini hadde på sin side
ingenting imot å bli identifisert på denne
måten.
American Apocalypse er skarpt fortalt,
og har mange spennende innfallsvinkler
til temaet. Etter 1980 har USA hatt to
evangeliske presidenter: Ronald Reagan
og Georg W. Bush. Og selvfølgelig er ikke
bevegelsen blitt mindre robust etter 11.
september 2001.
Henning Næss er kritiker og forfatter.
[email protected]
Uavhengig publisert, 2014
Snart er det ingen som husker livet før
internett. Hva betyr dette uunngåelige
faktum? Det forsøker Harris å finne ut av
i sin nye bok. Den kritikerroste utgivelsen
er skrevet for dem som husker en tid før
internett, men som siden har hengitt seg
til det – disse menneskene er levende
oversettere mellom «før» og «etter» internettrevolusjonen.
Ifølge Harris har tid til å være fraværende og reflekterende blitt nåtidens sjeldneste vare. The End of Absence er et resultat av et personlig eksperiment der han
selv sluttet i jobben og kuttet ut teknologi. Han kom frem til at det ikke handler
om totalt fravær, men om å bevisstgjøre
seg på et sunt mediainntak i hverdagen.
The Guardian skriver at boken burde
være obligatorisk lesing, og at den får en
til å reflektere over denne unike perioden
– i skillet mellom den gamle og den nye
verdenen.
Stein Ringen:
Nation of Devils: Democratic Leadership
and the Problem of Obedience
Yale University Press, 2013
Siden finanskrisen brøt ut i 2008 har det
pågått en stormende debatt om hvorvidt
selve demokratiet er i krise. I Nation of
Devils går Stein Ringen fra Oxford University inn på nettopp dette temaet: at regjeringer regjerer – eller sagt på en annen
måte: er «demokratiske regjeringer» en
selvmotsigelse?
Ringen tar hovedsakelig for seg eksempler fra Storbritannia og USA, blant annet
hvordan fiaskoen «Obamacare» viser at
det er én ting å ha en visjon, men en ganske annen ting å få det til å fungere. Han
går også inn på hvordan folkets lydighet
skapes og opprettholdes. Ifølge Ringen
er ikke makt nok: Befolkningen må også
være villig til å bli ledet. På denne måten
bevisstgjør han om folkets egen rolle når
det gjelder å utfordre styresmaktene.
Boken har blitt kalt et «enormt bidrag
til statsvitenskapens litteratur», og Financial Times hevder at Ringen viser hvordan «bedre politisk lederskap er mulig».
Pris 449,William Davies
Frihetens egentlige idé
Axel Honneth:
Die Idee des Sozialismus
Suhrkamp, 2015.
Axel Honneth blander i sin
nye bok sammen sosialisme
og solidaritet, og mister
dermed av syne frihetens
egentlige idé.
FILOSOFI
ODIN LYSAKER
«Sosial frihet er sosialismens egentlige
idé,» lyder det paroleaktig på det revolusjonært røde bokomslaget til Die Idee des
Sozialismus av Axel Honneth. Spørsmålet
melder seg: Hvorfor utgis en bok av den
verdenskjente filosofen akkurat nå, med
nettopp ordet sosialisme i tittelen? Etter
endt gjennomlesning kan spørsmålet besvares på ulike vis. Det gjør boken leseverdig, men også problematisk.
Frihet gjennom andre. Ifølge Honneth har
sosialismen mistet sin kraft – og derfor
må dens egentlige idé aktualiseres: det
han kaller «den franske revolusjonens
etiske fordring, nemlig frihet, likhet og
solidaritet». Honneth baserer dessuten
«sosialisme» på sitt eget begrep om «sosial frihet». I boken defineres dette som «individuell frihet gjennom andre». Dermed
kritiserer Honneth den negative frihetsforståelsen: fraværet av andres innblanding i eget liv, og som mange mener er
dominerende i dag.
Dette gjør han gjennom å rekonstruere
sosialismens idéhistorie fra tiden før den
franske revolusjon og frem til i dag. Her
trekker han veksler på så ulike tenkere
som Karl Marx, John Stuart Mill og John
Rawls, for bare å nevne noen. I løpet av
tidsperioden Honneth tar for seg, hevder
han at sosialismebegrepet endret innhold
fra det naturrettslige til det politisk-ideologiske.
Urettferdighet. Siden klassikeren Kamp
om anerkjennelse (1992, på norsk i 2008),
har Hegels tanke om anerkjennelse vært
Honneths ledemotiv. Han skiller mellom
tre former for anerkjennelse: kjærlighet,
respekt, og solidaritet – som alle gjensidig bekrefter individets personlighet.
Fra omkring 2000
supplerte Honneth
sin
begrepslige
verktøykasse med
frihet, som foreløpig kulminerte i
boken Das Recht
der Freiheit (2011,
på engelsk i 2013).
Årets bok videreutvikler altså dette
perspektivet når
sosialisme baseres
på Honneths sosia-
le tapning av frihet.
De senere årene har Honneth gått fra å
tenke om arbeid som en grunnleggende
menneskelig aktivitet, til samfunnsmessig arbeidskraft. Denne rekonstruksjonen er ikke desto mindre på noe av sitt
mest interessante når den viser til nettopp arbeidets verdi som både økonomisk
inntjening og personlig utvikling. I et avisintervju i fjor uttalte Honneth at siden
hans anerkjennelsesteori setter fokus på
verdsettelsen av samfunnsmedlemmenes ytelse, bidrar dette til reduksjon av
ulikheten Thomas Piketty problematiserer. Derved er den økonomiske analysen
i Honneths sosialismebok interessant å
lese opp mot bøker som Pikettys Capital
(2014) og Anthony Atkinsons Inequality
(2015).
Meta-politikk. Bokens målsetting er iføl-
ge introduksjonen å gjenreise sosialisme
som det forfatteren kaller «meta-politikk».
Det betyr «en kilde til politisk-etisk orientering». Honneth mener at hans sosialismebegrep er «etisk-politisk nøytralisert».
Når Honneth endatil forsvarer liberale
frihetsrettigheter som sosialismens vilkår, lyder han som et ekko av Rune Slagstad om forholdet mellom sosialisme og
liberalisme i den norske diskursen: «Som
politisk og rettslig teori er liberalismen
marxismen overlegen, som økonomisk
og sosial teori er marxismen liberalismen
overlegen.»
Etter å ha lest boken, forblir det likevel
uklart hva som er meta-politikkens normative grunnlag – politisk ideologi eller
politisk filosofi?
Ideologisk kritikk. «Norsk politikk frem-
står som en ideologifri sone,» kommenterte skribent og forfatter Linn Stalsberg
i VG forleden. I et intervju med Danmarks
Radio allerede i 2006 etterlyste Honneth
aktualisering av gamle eller konstruksjon
av nye ideologier, samtidig som han kriti-
Hans Petter Graver
DOMMERNES KRIG
serte Jürgen Habermas’ «pessimisme» på
grunn av hans fokus på religion som kilde
til solidaritet. I forordet forklarer Honneth dette som ett av bokens motiver.
Han avviser dermed tesen om «ideologienes død», og tilbyr i stedet ideologien
sosialisme som svar på Stalsbergs etterlysning.
Imidlertid er det problematisk, i det
minste filosofisk, når Honneth forveksler sosialisme med solidaritet. Særlig siden han forklarer leseren innledningsvis
at han nettopp ikke er ute i partipolitisk
ærend. Han viser til John Rawls, selv om
Rawls hevder at frihet og rettferdighet
må begrunnes uavhengig av «omfattende
doktriner» – mangfoldet av borgernes
ideologier eller andre syn på det gode liv.
Her mener jeg Honneths sosialismebegrep reduserer politisk filosofi (ikke-omfattende doktrine) – herunder frihetsbegrepet – til politisk ideologi (omfattende
doktrine), slik som sosialisme.
I boken defineres dette som
«individuell frihet gjennom
andre». Dermed kritiserer
Honneth den negative
frihetsforståelsen: fraværet av
andres innblanding i eget liv.
Og derigjennom reduseres ideologikritikk (i boken kalt «immanent kritikk») til
ideologisk kritikk. Honneth foretar en logisk feilslutning når han går fra Rawls’ «liberale solidaritet» til sin egen «sosialistiske frihet». Grunnen er at når han benytter
ideologikritikk – ett av frankfurterskolens
kjennemerker – resulterer denne sosialistiske utgangsposisjonen i at han allerede
før analysen av samfunnet har bestemt
seg for løsningen i betydningen én bestemt ideologi. Med tanke på frihet i pluralistiske og tolerante demokratier, må
borgerne fritt kunne velge doktriner, og
således støpe samfunnets grunnmur på
basis av det Rawls kaller «overlappende
konsensus». Honneth kunne med fordel
ha brukt mer plass på denne spenningen
mellom filosofi og ideologi.
Demokratisk solidaritet. «Rettferdige sam-
funn er basert på demokratisk solidaritet,» skriver Honneth, med henvisning til
Rawls’ rettferdighetsteori. Det betyr at demokratiet legitimeres gjennom borgernes
solidariske oppslutning og samhandling.
Som Hauke Brunkhorst dokumenterer,
kan solidaritetsbegrepet (ikke-omfatten-
de doktrine) oppnå overlappende konsensus på tvers av borgernes ulike politisk-ideologiske orientering (omfattende
doktrine), slik som sosialdemokrati eller
kristenkonservatisme.
Derfor er Honneths «sosialistiske
vending» unødvendig. I tillegg er den
inkonsistent med hans overordnede
anerkjennelsesteori, som allerede består av begrepet om anerkjennelse som
solidaritet. Og, ikke minst, er tanken om
«demokratisk solidaritet» grunnlaget for
frihetsbegrepet i Honneths forrige bok.
Kort sagt: Det er tilstrekkelig å definere
«det sosiale» i friheten ut fra solidaritet
(ikke-omfattende doktrine) fremfor sosialisme (omfattende doktrine). Derfor
er det overraskende når Honneth ikke
videreutvikler begrepet om demokratisk
solidaritet som et alternativt og ikke-doktrinært fellesskapsbegrep. Her kunne han
dessuten ha trukket veksler på det han i
sine tidligere arbeider har beskrevet som
«eksistensiell anerkjennelse», siden dette
er frihetens fellesmenneskelige, og derved før-ideologiske, fundament.
Frankfurterskolens fremtid. Honneths
intellektuelle testamente kan leses inn i
sosialismeboken, siden den utkom etter
at han nylig fratrådte professoratet i sosialfilosofi ved Universitetet i Frankfurt
(han er fremdeles direktør ved Institutt
for samfunnsforskning, samt professor
ved Columbia University), som både Max
Horkheimer og Habermas innehadde før
ham. Dermed bidrar Die Idee des Sozialismus, som er forfattet av dagens leder
av frankfurterskolen, til diskursen om
denne tradisjonens fremtid. Da blir Honneths sammenblanding mellom sosialisme og solidaritet vesentlig.
For sentrale bidragsytere til frankfurterskolen – allerede nevnte Habermas, og
Brunkhorst, så vel som Albrecht Wellmer
og Jay Bernstein – hevder at dens videreføring bør innbefatte den politisk-filosofiske ideen om demokratisk solidaritet,
men uten å ta til orde for den politiske
ideologien sosialisme. Dermed synes
Honneth å være nokså alene blant frankfurterne om sitt veivalg.
Hadde imidlertid hans anerkjennelsesteori fremdeles vært tuftet på demokratisk solidaritet, ville Honneths nyeste bok
trolig vært nærmere en aktualisering av
den sosiale frihetens egentlige idé.
Lysaker er filosof og førsteamanuensis ved
Universitetet i Agder. [email protected]
Den tyske okkupasjonen 1940–
1945 og den norske rettsstaten
Økonomi og religion
Tag etikken tilbage. Markedstænkningen
og dens konsekvenser
Pris 399,-
Nebula, 2015
Jensen & Dalgaard forlag, 2015
M. Bolt & D. Routhier (red.):
Kapitalisme som religion
Når alle ting i livet får en
prislap på sig, bliver de let
korrumperede.
SPIONBASEN
ETIKK
Den ukjente historien om CIA
og NSA i Norge
ALEXANDER CARNERA
Dette er en historie om norske
militære spionbaser, om mer eller
mindre vellykket hemmelighold, om
den militære nytten av installasjonene
og om lokalsamfunnene som lever
rundt dem. – En side av dagens
Norge som de færreste kjenner.
Pris 399,- utk. 18. nov.
Idunn Sem/Carsten Aniksdal
KRIGSSEILERE
Å overleve freden
Krigsseilere er en portrettbok med
vekt på livet etterpå, der veteranenes
tilbakeblikk rommer sterke vitnesbyrd om hvordan opplevelser av krig
også gjør freden vanskelig å takle.
Samtidig er de portretterte her,
med sine senskader og sår, nettopp
overlevernes historie.
Pris 349,-
Tag etikken tilbage er et opråb til en
verden, der de seneste årtier har gjennomgået en udvikling hvor de sociale
og menneskelig relationer i forbløffende
høj grad er omdannet efter markedets
mønster: hvor brugen af økonomiske
incitamenter ses som en efterhånden
alment accepteret måde at løse sociale
problemer på. Men når alle ting i livet
får en prislap på sig, bliver de let korrumperede. Dette beror på, at markedet ikke kun fordeler varer, men også
udtrykker og fremmer en særlig måde at
forholde sig til værdier og de varer der
udbydes på. Hvis et barn får betaling
for at læse bøger, læser det muligvis
flittigere, men det lærer også at betragte læsning mere som et pålagt arbejde
end som en kilde til tilfredsstillelse og
åndsudvikling. Det er dette mentale klima, skabt af homo economicus, der har
fået invadere områder som uddannelse,
arbejdsliv, klimaforståelse og sundhed.
Men mennesket handler ikke kun ud fra
ønsket om nyttemaksimering, men også
gode relationer, samarbejde, nærhed og
empati. (Noget også økonomerne gjorde opmærksom på i den danske dagpengekommission. Bedre sent end aldrig!)
Overfor det nytteoptimerende, korrumperede menneskesyn af vindere og tabere, betoner Tag etikken tilbage nødvendigheden af at ta op igen et sprog for
værdighed og respekt. Bogen trækker
her på inspirationer fra den græske filosofi og den kristne etik, katolske reformprogrammer, dannelsestænkning
i uddannelse og bæredygtig og social
økonomiforståelse.
Verso Books, 2015
stirrer os blind på løsninger, og ikke på
dannelse og fordybelse? I dag har alle
nemlig ret til at forstå, men ikke pligt til
det samme. Heraf den fordummende uddannelsespolitik og det dysfunktionelle
arbejdsmarked, hvor alt handler om effektivisering og verdioptimering, samt
øget produktion. Adorno skrev, at der er
en tæt sammenhæng mellem kortsigtet
nytte, herunder pengebegær, og sproglig
forenkling og fordrejning.
Mikkel Wold (red.):
«Dommernes krig er like mykje eit
innlegg i dagens samfunnsdebatt
som eit historieverk. Boka bør få
klassikarstatus.»
Eirik Holmøyvik, klassekampen
Bård Wormdal
The Happiness Industry: How the
Government and Big Business Sold us
Well-Being
Banken har indtaget kirkens
plads.
Væksttroen. Ifølge professor i økono-
Konkurrencestaten. Med henvisning til
Ove K. Pedersens bog Konkurrencestaten,
betoner Peter Kemp hvordan selvforsørgelse, og dermed arbejdskraften, er gået
hen og blevet den egentlige værdimåler
i det danske samfund. «Normalsubjektet» bliver det menneske der får pligter
og rettigheder, og som regulerer og kontrollerer dets arbejde. «Jeg vil tilføje, at
det er denne logik, der har bestemt vore
markedspolitikeres revisioner på hele
uddannelsesområdet: reformen af læreruddannelsen, hvor fagenes indhold skal
fortrænges af metodelære; folkeskolereformen, der voldsomt forlænger børns
skoletid; fremdriftsreformen, der indfører kadaverdisciplin for studenterne på
universiteterne; og senest dimensioneringsplanen, der vil udrydde en række
af universiteternes sprog- og kulturfag.
Dertil kommer, at et såkaldt «kvalitetsudvalg» har ment, at de studerende kan arbejde 20 procent mere. De unge skal på
kortest mulige tid uddannes til at kunne
arbejde – få et job, som det hedder. Heroverfor sætter Kemp den klassisk selvbesindelse (antikkens filosofi) og den kristne idé om et universelt etisk fællesskab.
Men det er ærgerligt at artikelforfatteren
ikke giver sig tid til at udfolde disse vigtige ting ordentligt. Hvad betyder det, at
vi helt har mistet et sprog for arbejdets
kvalitet, og kun taler om produktion og
effektivisering? Hvad betyder det, at vi
mi Jesper Jespersen, har vi i den sidste tredjedel af det 20. århundrede set
et skift i den økonomiske teoris fokus
fra fællesskab til individ, fra velfærd til
værdier opgjort i penge. Vi har bevæget os fra samfundsøkonomi baseret på
en forestilling om det fælles bedste, til
en styrket markedsøkonomi hvor det
er de enkelte individers forbrug og den
samlede produktion opgjort i penge, der
er i fokus. Man har sat sin lid til at øget
produktion og flere penge skulle kunne
afhjælpe den økonomiske krise og gøre
befolkningen mere tilfreds. Men «aldrig
har så mange økonomer taget så meget
fejl, som det har været tilfældet igennem
det seneste årti – hvor væksten stort set
har været fraværende». Økonomisk teori
kan ikke længere forklare virkeligheden.
Forestillingen om at udbud skaber sin
egen efterspørgsel på arbejdsmarkedet, har vist sig at være fejlagtig. Fuld
beskæftigelse er ikke normaltilstanden,
snarere tværtimod. Konsekvenserne af
en objektiv økonomisk fornuft er en eksplosiv gældssætning, hvor samfundets
svageste kommer til at betale byrden.
Men økonomi er, som Jespersen beskriver det, «en fortolkningsvidenskab». De
økonomiske modeller som politikerne
bruger til at begrunde iværksættelsen af
skattelettelser for erhvervsliv og almen
sparepolitik («nødvendighedens politik»), «fremstår som et resultat af en videnskabeligt funderet analyse, som det
vil være uansvarligt ikke at gennemføre,
hvilket i sig selv bidrager til at undergrave den demokratiske debat». Sagen
er nok den, som Ole Jensen fremhæver
i sit bidrag, at økonomiens invadering i
alle livssfærer har at gøre med ideologi.
«Vækst er blevet religionserstatning.» Vi
er ramt af «vækstfælden», som han skri-
ver – en ny væksttro har sat sig igennem,
som instrumentaliserer livet i objektive
penge og produktionsevner, og som ikke
har meget med vækst at gøre, som i en
kristen, poetisk og fællesskabsmæssig
sammenhæng altid har været forbundet
med det spirende, sansende og betænksomme liv. Men hvilken rolle spiller troen i den moderne økonomi?
Kapitalisme som religion. Anledningen til
den lille, men fortættede tekstsamling Kapitalisme som religion er den tyske filosof
og forfatter Walter Benjamins posthume
fragment ved samme navn fra omkring
1921. Mens Max Weber argumenterede
for slægtskabet mellem kapitalismens
ånd og den protestantiske reformation –
hvor en arbejdsomhed i det jordiske leder mod frelse – ser Benjamin derimod
kapitalismen som en genfortryllelse af
det moderne, der afslører den i al væsentlighed som et religiøst fænomen. Kapitalismen som religion er kendetegnet ved
tre ting: 1) Den er efterlevelsen af en kult,
ikke en lære eller idé; 2) Den er permanent – en fejring uden ophør. Den skelner
ikke mellem fest og arbejdsdag, mellem
hvile (sabbat) og aktivitet. Der er kun én
uafbrudt dag af fest-arbejde hvor arbejdet falder sammen med kulten; 3) Den
kapitalistiske kult peger ikke mod nogen
forløsning eller soning af skyld, men mod
selve skylden. I sin analyse fremhæver
Giorgio Agamben at «kapitalismen som
religion ikke tenderer mod en forandring
af verden, men dens destruktion som
mål». Han spørger: Hvad tror kapitalismen på? I sin definition af troen (pistis)
siger Paulus i Hebræerbrevet: «Troen er
substansen ved de ting der håbes på.»
Med Agambens kommentar: «Den er det,
der giver virkelighed og troværdighed til
det, som endnu ikke eksisterer, men som
vi tror på og har tillid til, det hvormed vi
har sat vor troværdighed og vort ord på
spil. Creditum er participiet i perfektum
for det latinske verbum credere: Creditum
er det, vi tror på. «Men da kulten har frigjort sig fra enhver genstand, og skyld
fra enhver synd, har kapitalismen ingen
genstand ud fra troens synspunkt. Den
tror på den rene kredit, som har erstattet
Gud. Banken har indtaget kirkens plads.
Og da penge og kredit ikke længere har
en ydre reference (guldstandarden), bliver kapitalismen en tom betegner, der
fremstår som et rent trosspørgsmål. Med
det resultat at krediten bliver en parodi
på troen. Man håber på noget der ingen
substans har.
Gældsmennesket. Denne helliggørelse af
kapitalismen, og forestillingen om arbejde og produktion har vidtrækkende konsekvenser. Ikke alene er arbejdet blevet
en identitetsskabende kult indhyllet i en
fetischdyrkelse af selvrealisering, brands,
kreativitetssprog og selvforbrug; den har
også skabt en gældsøkonomi der understøtter en bestemt form for produktion,
nemlig produktionen af subjektivitet, noget Maurizio Lazzarato har taget op i sin
bog Skabelsen af gældsmennesket (La Fabrique de l’homme endetté). Staternes økonomiske politik (plus EU) leverer grundlaget for en biopolitisk administrering af
livet gennem understøttelsen af et liv i
forbrug og banklån til vores huse, hvorved mennesket tager del i dets eget slaveri, som var det vejen til frelse. De imaginære årsager som styrer fornuften og gør
mennesket dummere og tilværelsen mere
elendig, er overtaget af kapitalismen, der
er lykkedes med at få imaginære årsager
om vækst, foretagsomhed og fremtidig
sikkerhed til at ligne en hellig sandhed.
Robert Kurz kalder således kapitalismen
en «perverteret, sakral genstand», der har
selvstændiggjort sig i en jordisk offerbevægelse: Kapitalfetischen. Den trolddom
(fetisch) der udgår fra varen, er den samme trolddom som får varen til at løsrive
sig fra varecirkulationen til en adskilt
sfære, hvor magien og forførelsen tager
over og kvaliteten og substansen fortoner sig. Det er denne separationsproces
(religio betyder ifølge Agamben «det der
adskiller») som kapitalismen intensiverer
og ernærer sig af. I en postindustriel økonomi domineret af viden, kommunikation, rådgivning, koncepter og oplevelser,
går fetisch, performance og produktion
af subjektivitet hånd i hånd. Hvad stiller
man op overfor denne parasitagtige tro
der invaderer kapitalismen og økonomien? Der opfordres i forordet til at gå til
angreb på den nihilistisk religiøst funderede økonomi, og skabe grundlaget for
modsproget for en fælles erfaring. Heri er
bogen enig med førstnævnte: Tag etikken
tilbage. Men hvor sidstnævnte vil søge
tilbage til almene værdier i dannelse, etik
og kristendom, vil Kapitalisme som religion etablere grundlaget for en ny totalkritik af nyliberal økonomi, af kapitalismens
fundamentale virkemåde, herunder en
afhelliggørelse (profanation) af arbejde
og liv – og skabe modsprog for kvalitet
og erfaring i produktion og fællesskaber.
Carnera er forfatter og essayist. [email protected]
Hva gjorde en buddhistisk munk på fjorårets økonomiske forum i Davos? Han
foreleste verdens ledere om mindfulness.
William Davies’ bok tar for seg hvorfor
vi det siste tiåret har blitt så interesserte i å måle lykke: Både i det offentlige
og private prøver vi å finne lykken og
velværet gjennom utallige tester og meningsmålinger. Dette er særlig utbredt i
USA, der flere av de mest fremgangsrike
bedriftene ansetter en egen «chief happiness officer». Resultat er at følelsene våre
har blitt en ny markedsvare som fritt kan
kjøpes og selges.
Davies’ bidrag er at han anerkjenner
det høyere, ideologiske målet å ha «lykkelige» ansatte – produksjonen øker. Han
stiller seg kritisk til hvordan arbeidsgivere ser ut til å iaktta og måle de ansattes
velvære, som igjen fører til en ny form av
konkurranse: å være mest mulig lykkelig.
Dette er også et økende fenomen i Norge, der yoga, trening og andre øvelser som
fokuserer på velvære, lanseres som et
gode for ansatte i bedrifter. Men uavhengig av arbeidsgivernes muligens kyniske
intensjon kan det ligge en «vinn-vinn»-situasjon der velværet til de ansatte faktisk økes gjennom for eksempel trening
i arbeidstiden. Der tidligere konsensus
for lykke var materiell velstand, er det
kanskje ikke helt feil å godta vår tids nye
religion: følelser.
Line Fausko, [email protected].
www.nytid.no
24
| NR. 28 | NOVEMBER 2015 (12.11–16.12) Julegaver
SOM REDDER REGNSKOG!
Besøk vår nettbutikk på
www.regnskog.no
Babels tårn, 1563, av Pieter Brueghel den eldre. Kong Nimrod inspiserer steinhuggernes arbeid.
Hybris – og stillheten etterpå
Det er ikke én, men mange
fortellinger om hybris,
menneskelig overmot.
ESSAY
ARNE JOHAN VETLESEN
Det er et gjennomgangstema fra Platon
til Adorno at vår nåværende livsform er
basert på vold, at denne volden fortærer
oss innenfra mens vi legger under oss alt
liv utenfor oss, at denne volden gjør oss
ufølsomme mot andre – naturens mange andre så vel som den menneskelige.
Uthulingen av sjelen og ødeleggelsen,
brakkleggingen av et rikt og nyansert
sanse- og følelsesliv som ledsager undertrykkelsen og ødeleggelsen av alt som
foraktes som sårbart og svakt, bidrar til
at den stolte frykter den ydmyke. Kontrasten som den saktmodige, forsiktige,
følsomme stiller opp, er utålelig.
Ved å ødelegge det indre livet gjennom
ødeleggelsen av det ytre, tas følsomheten fra dem som volden går ut over, så
vel som voldsutøverne selv. Basert på
hybris består voldens løgn i å late som
om det ikke finnes noen dybde eller
egenverdi – ikke noe utover kampen for
forøkelsen av makten og forfengeligheten
ved den.
I essayet Stillhet og fortelling (2013)
stiller forfatteren Erland Kiøsterud
spørsmålet: «Hvorfor er det, dypest sett,
ingen instans, ingen moral i verden?» I
likhet med den franske filosofen Daniel-Robert Dufour betrakter Kiøsterud
det moderne Vesten som «den første
kulturen i verdenshistorien som prøver
å greie seg uten en metafysikk, uten en
gud, uten en instans utenfor oss selv
som vi som samfunn og som enkeltmennesker kan se oss selv fra». Kiøsterud
knytter denne vår metafysiske ensomhet
til en strukturell vold, og spør om denne
volden, normalisert som den er, er blitt
usynlig.
Forestillingen om at menneskelig ondsin-
nethet er knyttet til skade påført jordkloden, finner vi i de aller eldste skriftlige
kilder i vestlig kultur. Blant antikkens
autoriteter var det en utbredt oppfatning
at «helvete og flod» var en straff utstedt
av gudene som reagerte med sinne på
menneskets hybris.
Antikkens tenkere mente at naturkatastrofer skyldtes moralsk forfall og
svikt, hvorav fristelsene ved mineralutnyttelse bare er én av mange, og knapt
den alvorligste. Og man kan si at dette
var en troverdig forklaring i tilfeller av
lokal avskoging og tap av jordens fruktbarhet. Men mest av alt fryktet de en flod
som ville kunne legge de største byene
under vann og ødelegge dem fullstendig. Sett fra våre dagers vitenskapelige
ståsted må den siste forestillingen sies
å ha vært ubegrunnet. Trusselen man
fryktet, kunne ikke den gang tilskrives
menneskets moralske dårlighet, men
snarere naturlige forhistoriske klimaendringer. I antikken utviklet de en pregnant moralsk analyse av menneskeskapte klimaendringer, en analyse som etter
alt å dømme er mer treffende for oss i
dag enn den var for dem. Som økologiske
profeter var de to til tre tusen år forut
for sin tid.
Totaliteten av menneskelig erfaring
kan forstås som «ytre» liv harmonisert
med det aktiviserte og kultiverte «indre»
liv som kreves for å se dette. Meningsfull
sannhet – det være seg om ytre forhold,
hendelser i naturen – må ikke bare være
logisk gyldig; den må føles riktig, ikke i
betydningen subjektivt-vilkårlig føleri,
men i betydningen være i samklang med
grunnleggende følelsesopplevelser felles
for menneskene som er stilt overfor samme fenomen. Naturen har altså kvaliteter
som bare kan erfares gjennom en følelses- og sansebasert tilgang, til forskjell
fra en distansert og intellektuell.
La oss kaste et psykohistorisk blikk på
en omtrent 2500 år gammel tekst, nemlig
Bibelens skapelsesberetning, 1. Mose-
bok, 6. kapittel: «And God saw that the
wickedness of man was great on earth,
[…] The earth also was corrupt before
God, and the earth was filled with violence […] And God said unto Noah, The
end of all flesh is come before me; for
the earth is filled with violence through
them; and behold, I will destroy them
with the earth. Make thee an ark […].»
Legg her merke til – i tråd med mine
to kursiveringer – at vi blir fortalt at det
er menneskets vold som er problemet.
Passasjens moralske advarsel gjelder
for et samfunn hvis verdensanskuelse
tillater vold å oversvømme samfunnets
psyke, kollektivt forstått. Det handler om
hvordan en slik psyke metaforisk oversvømmer, og dermed underminerer selve
basisen for sin egen eksistens.
Vi glemmer at hybris er blitt en tilstand vi godtar nærmest som normen
– normalen – i vårt heseblesende hyperaktive 24/7-samfunn; at hybris i tråd med
ordets greske rot betyr «vilkårlig vold».
Noahs oldebarn, kong Nimrod, kan beskrives som bibelhistoriens arketypiske
egomane skikkelse – egoistisk på, eller
over, grensen til vanvidd. Som narsissister flest er han imidlertid ikke forelsket
i sitt sanne selv; han vet ikke hva det er,
ettersom han aldri har gjort «indre arbeid», arbeidet med seg selv og modnes
til å anerkjenne andres egenart, andres
behov. Det resulterende inautentiske
selvet er et selvsentrert snarere enn et
sentrert selv; avkoblet fra verden, ikke
tilkoblet den, forankret i den. Jo større
den indre tomhet som mangelen på forankring i og respekt for både den naturlige og den sosiale ytre verden gir opphav
til, desto mer presserende er behovet for
«narsissistisk tilførsel». Barnets primitive
narsissisme med dens fantasier om omnipotens, uavhengighet, grandiositet – se
på meg, se hvordan verden graviterer
rundt meg og mine ønsker – avløses
aldri av innsikt i ytterverdens grenser og
følgelig nødvendigheten av å begrense
seg og å utvikle sansen for skillet mellom
behov og ønsker, mellom å trenge og å
ville ha.
Kanskje er det en psykohistorisk linje
fra Nimrod til Donald Trump, forenet i
ønsket om å bygge sitt tårn så høyt at
det når himmelen, med den siterte begrunnelse at det gjelder å sette sitt navn
på kartet, å utmerke seg over alle andre.
I Platons korte og ufullendte dialog Kri-
tias skildres flere tilfeller av økologisk
ødeleggelse i det forhistoriske Hellas.
Avskogingen ødelegger markens evne til
å nyttiggjøre seg regn; elver og fosser går
tørre. Den engang så fruktbare jorden er
blitt til skinn og bein, et skjelett. Platon
gjør det klart at han refererer til hendelser 9000 år forut for hans egen tid. Mest
kjent er fortellingen om Atlantis.
I dialogene Lovene og Statsmannen
finner vi tanken om at det er noe syklisk,
noe evig gjentakende over menneskesamfunns utvikling: Velstand og vekst
oppnås og nytes, grådighet, hovmod og
arroganse – grenseløshet – tar overhånd;
sosial oppløsning og naturkatastrofer
– især i form av oversvømmelser – går
hånd i hånd. Dette fordi mennesket har
en iboende tendens til å degenerere.
Grunnet moralsk skrøpelighet og svikt,
eller lastenes overtak, der man streber
etter mer enn det som tilkommer en, går
fellesskapet til grunne i et hendelsesforløp der moralsk, sosialt og politisk
forfall er innvevd med naturødeleggelser.
For den kollektive psyke er katastrofene
gudenes moralske straff – en dom. Det
handler om å høste som man sår, få i det
ytre som fortjent av svikt i det indre.
Det som særmerker antikkens tenkning, er hvordan den uavlatelig søker en
forklaring på hendelser – i naturen som i
samfunnet – i den menneskelige tilstand
moralsk forstått, psykohistorisk tydet.
Moderne vitenskap har med sine metoder, prosedyrer og gyldighetskriterier
villet bryte med det den betrakter som
erkjennelsens feilkilder i den førmoderne, kalt «mytiske» tenkning, især den som
består i antropomorfisme, projiseringen
av noe subjektivt over i det objektive.
Når isen og breene smelter, permafrosten tiner, havet forsures, fylles med milliarder plastpartikler og havnivået stiger,
arter utryddes i rasende tempo – hvem
vil i dag si, som i antikken, at katastrofene må forstås som guddommelige gjen-
gjeldelser og som straff for menneskets
egenmektighet, gudløshet, grenseløshet?
For hvordan man blant jordens talløse
arter, livsformer, setter seg og sitt over
alle andre, gjør dem til midler for egne
mål, uten engang å skille mellom behov
og ønsker? Er det noe i at vi tenderer til
å underdrive der tidligere tider overdrev
forbindelsen mellom tilstanden i menneskets sjelelige liv, psykhe, og tilstanden
i naturen?
Innsikten Kiøsterud mener seg å nå i den
forannevnte boken, er at stillheten inne
i meg og stillheten i det der ute er den
samme; innerst inne er verden taus. Han
søker å ta innover seg at «stillheten er
verdens grunnvilkår, at det ikke finnes
noen instans i verden». Det finner jeg
vanskelig. Kiøsterud stiller spørsmålet
skarpt, på vegne av kulturen og tiden
han – vi – tilhører. Men er innsikten han
her fremsetter, sann?
Basert på hybris består
voldens løgn i å late som om
det ikke finnes noen dybde
eller egenverdi.
Skjønt jeg langt på vei deler Kiøsteruds
beskrivelser, slutter jeg meg ikke til at
stillhet er verdens grunnvilkår. Vilkårene handler snarere om sårbarhet og
dødelighet hos alt levende, og om artsoverskridende gjensidige avhengigheter,
slik økosentrismen – til forskjell fra antroposentrismen – anerkjenner dem. At
vi i dag opplever å lete forgjeves etter en
instans, en autoritet for mening og verdi
utenfor oss selv, kan ha å gjøre med at
vår mentalitet ennå er preget av eksistensialismen: å tro seg å finne ankerfester for mening og verdi i den ytre verden,
i naturen, er en form for selvbedrag; en
illusjon det moderne post-metafysiske
og post-religiøse mennesket har vokst
fra. Når jeg leser Kiøsterud, fornemmer
jeg at forestillingen om mennesket som
vesenet som uavlatelig jakter på verdi,
og som skuffes og kastes tilbake på seg
selv ved å ikke finne «gjensvar» der ute,
henger ved, skjønt Kiøsterud synes
innforstått med den nihilisme som slik
innsnevring av verdikildene har vist seg
å lede til. Kall det gjerne nullpunktet:
erkjennelsen av at instansen for verdi
verken lar seg – fritt og autentisk – frembringe av det enkelte individet eller påtreffe i noe som eksisterer og er slik det
er utenfor det, uavhengig av det.
Men om vi vender blikket, eller mer
presist, vår sanselighet og kroppslighet
utover, lyttende vel så mye som seende,
er det slett ikke stillhet som møter oss.
Kiøsteruds stille her inne, stille der ute,
gir ingen klangbunn, men er fraværet av
livets resonans. Om det føles tomt og
likegyldig å være et subjekt som spinner
om sin egen akse og skal suge alt av
betydning fra eget bryst, så ikke derfor
sagt, enn si bevist, at alt utenfor er like
betydningsløst, retningsløst, likegyldig
til å være eller ikke være, leve eller dø.
Det som møter oss der ute, er lyden av
alt som lever, av verden som levende,
ikke taus. Det er våre medskapningers
streben etter fortsatt liv, noen summende, andre syngende, atter andre svømmende, krypende eller flyvende. Bevegelse, ikke stillstand; streben etter sitt
artsspesifikke gode, ikke likegyldighet
eller uberørthet overfor alternativene liv
eller død, blomstring eller undergang.
Vi som i vitenskapens og den psykologiske reduksjonismens navn, kulturelt
og individuelt, tror vi projiserer alt som
har med mening og verdi å gjøre, burde i
stedet åpne oss for deres aldri hvilende
manifestasjoner i den store verden, den
vi er små i. Og om det så skulle bli stille,
virkelig stille, så er det på grunn av oss.
Vetlesens bok The Denial of Nature ble
anmeldt av Erland Kiøsterud i september
i Ny Tid.
En lengre versjon av dette essayet finnes i den nyutkomne boken Fra ord til
handling (red. Beate Sjåfjell og Arild Stubhaug). Der diskuteres Grunnlovens § 112
med utgangspunkt i rettsvitenskap, medievitenskap, biovitenskap, poesi og filosofi.
Vi takker utgiverne og forfatteren!
Vetlesen er forfatter og essayist.
STRIKK EN FROSK
Strikk din egen regnskogfrosk med denne unike
strikkeoppskriften fra Arne & Carlos! Dette er en
rødøyet trefrosk som er å finne i regnskogen i
Mellom- og Sør-Amerika. Oppskriften er en flott
gave til deg selv eller en strikkeglad venn, og er
et bidrag til å redde regnskogen!
100 kroner
KALENDER 2016
Årets kalender er en hyllest til dyrene,
plantene og menneskene som bor i og
lever av regnskogen. Se vakre bilder
og lær mer om den fantastiske
regnskogen hver eneste måned.
300 kroner
G AV E B E
GAVEBEVIS
KR
250,-
Denne gav
en bidrar til
å
bevare regn
skogen som
er hjemmet
til mellom
50 og 80 %
av jordas
plante- og
dyrearter.
VIS
Raseringe
n av verde
ns regnskoge
miljøkatas
r er en av
trofer, truer
vår tids størs
livsgrunnla
planter og
te
get til menn
fører til store
esker, dyr
CO 2-utslipp.
for å beva
og
re regnskoge
Regnskog
fondet kjem
n og sikre
som lever
rettigheten
per
der.
e til menn
eskene
Dette gave
beviset symb
oliserer en
for å redd
e regnskog
viktig gave
en!
til arbeidet
Tusen takk
for støtten!
GI ET GAVEBEVIS
La dine venner bevare regnskog
i form av et symbolsk gavebevis.
Nye motiver i år! Få tilsendt på
e-post eller i posten.
Fra
Foto: Jimm
y Nelson
Kalender2
01
6
100 kroner
Mariboes gate 8 – 0183 Oslo – Norway– e-mail: [email protected] – tel: +47 23 10 95 00